Presidenten: Etter
ønske fra utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå
at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe
og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten
foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning
til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av
regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den
fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Mathilde Tybring-Gjedde (H) [] (ordfører for saken):
Den siste kompetansereformen vi hadde i Norge, var en stortingsmelding
i 1997. Da begynte jeg på skolen, og det har skjedd en hel del ting
siden den gang. Kunnskap, teknologi og arbeidsliv forandres i et stadig
raskere tempo. Det gjør at vi må endre måten vi jobber på, og mange
må lære noe nytt flere ganger i livet.
Tidligere var
utdanning billetten til en klassereise, framover trenger vi et klippekort.
Jeg er derfor veldig glad for at regjeringen er i gang med å lage
en bred kompetansereform, i tett samarbeid med utdanningsinstitusjonene
og partene i arbeidslivet, og at man har tatt veldig mange grep
de siste årene for å revitalisere kompetansepolitikken, særlig for
de gruppene som vi vet i størst grad opplever samfunnsendringene
på kroppen. Det handler i bunn og grunn om en bærebjelke i samfunnet
vårt – at vi har høy tillit, som er avhengig av at folk føler at
de kan bidra, og at de har kompetanse som folk trenger. Det er et
individuelt ansvar, men det er også et samfunnsansvar å sikre at
mennesker ikke går ut på dato.
Regjeringen og
Høyre har vært veldig tydelige på at det særlig er fire utfordringer
vi må løse. Vi må sikre et bedre tilbud av korte, fleksible, skreddersydde
studieprogram som folk kan gjennomføre mens de står i jobb, mens
de har boliglån, full jobb og et familieliv. Da må vi rigge om UH-sektoren
og fagskolene. Bransjeprogrammet, som regjeringen har tatt initiativ
til i år, tror jeg kan være en veldig god modell for det framover,
og jeg gleder meg til å høste erfaringer fra den.
Vi må for det
andre sikre at flere arbeidsgivere investerer i kompetansen til
sine ansatte, f.eks. gjennom ulike støtteordninger. Vi må også sikre
at den enkelte har mulighet og motivasjon til å ta mer opplæring,
og da kan vi bl.a., som allerede varslet, se på ulike mulige endringer av
Lånekassen.
Vi må gjøre mer
for at de som har falt ut av videregående opplæring, får en vei
tilbake, f.eks. gjennom ordningen med fagbrev på jobb. Det må også
bli lettere for folk som kanskje opplever at fagbrevet deres er
utdatert, å få et fagbrev nummer to.
Sist, men ikke
minst, må vi sikre at fylkeskommunen tar sin rolle som kompetansepolitisk
aktør på alvor. Behovene er veldig ulike i ulike bransjer og ulike
sektorer, og fylkene kan være en drivkraft i å skape et samarbeid
mellom næringsklynger og utdanningsinstitusjoner.
De siste seks
månedene har Høyre særskilt jobbet med å utvikle en ny kompetansepolitikk,
der vi bl.a. foreslår mange konkrete tiltak for å rigge om UH-sektoren,
for å reformere Lånekassen og for å gi bedriftene nye incentiver.
Etter at rapporten
med Høyres forslag ble offentliggjort, tok det knapt en uke før
Arbeiderpartiet fremmet mange, tilnærmet identiske, forslag. Jeg
kunne benyttet anledningen til å harselere over at Arbeiderpartiet
sliter med å utvikle sin egen politikk etter seks år i opposisjon, men
jeg velger rett og slett å ta det som et gledelig tegn, for jeg
mener det er bra at også opposisjonen støtter den retningen som
regjeringen har staket ut. Det er bra at opposisjonen vil at regjeringen
skal vurdere flere forslag som regjeringen allerede er i gang med
å vurdere, og som kunnskapsministeren har varslet kommer, for jeg håper
det betyr at vi kan få en veldig god og grundig debatt når regjeringen
legger fram sin kompetansereform, og at vi kanskje får diskutert
litt mer konkrete forslag enn det som ligger i representantforslaget
i dag.
Jeg ser ikke
helt behovet for at Stortinget skal be regjeringen utrede noe de
allerede utreder eller har utredet, men jeg er glad for at det har
vært et godt samarbeid og engasjement i komiteen, og at vi har hatt
en interessant høring med gode innspill fra partene i arbeidslivet.
Ifølge en ny
Fafo-rapport er det kun 15 pst. av oss som er redde for at vår egen
kompetanse skal bli utdatert, vi er veldig mye reddere for alle
andres jobb enn vår egen. Jeg er ikke sjaman, men jeg tror nok at
det kan endre seg i nærmeste framtid, og da trenger vi en bred kompetansereform
med konkrete forslag.
Martin Henriksen (A) []: Man har tradisjonelt snakket
om at læring er noe som skjer de første 18 årene av livet. Nå må
vi snakke om at læring skjer hele livet, og det trengs et paradigmeskifte
om hvordan vi tenker om utdanning. Arbeidslivet forandrer seg raskt. Teknologien
gjør store framskritt. Det gir oss nye muligheter, men mange av
de jobbene som finnes i dag, kan være helt endret eller borte i
morgen. Mange føler på frykt for at de kan miste jobben, eller at
den blir grunnleggende endret, slik at de ikke klarer å henge med.
Arbeiderpartiets
budskap og årsaken til at vi fremmer dette forslaget, er at vi skal
ta i bruk det beste fra den norske modellen til å møte denne utfordringen,
sørge for at det er noe vi løser i fellesskap, og ikke at hver enkelt
blir overlatt til seg sjøl. Utfordringen er at når regjeringa skyver
veldig mye av ansvaret for f.eks. finansiering over på bedrifter
og arbeidstakere, gjør det arbeidet med å få til den omstillingen
som trengs, tyngre. Arbeiderpartiet ønsker en bred kompetansereform
for at arbeidsfolk skal få trygghet for påfyll av kompetanse. Vi trenger
en forpliktende avtale. Vi ønsker et partsstyrt kompetansefond for
å sikre finansiering og muligheten for at arbeidstakere kan opparbeide
seg rett til etter- og videreutdanning.
Grunnen til at
vi har foreslått dette, er for det første at vi er utålmodige. Vi
er enig i mange av de forslagene som regjeringa har kommet med.
Det er også fint at regjeringa har tatt inn noen av de forslagene
Arbeiderpartiet fremmet for fire år siden. Jeg vil bare si til representanten
Tybring-Gjedde at når vi ser gode forslag, støtter vi dem, men et
internseminar, en internrapport i Høyre som blir borte i intetheten
i departementene, har ingen verdi. Derfor fremmer vi noen av de
gode forslagene her i dag, som Høyre sannsynligvis velger å stemme
imot.
Vi mener størrelsen
på utfordringen viser at det trengs mye større innsats enn det som
er lagt på bordet til nå. Vi mener også at det er behov for å ta
et overordnet nasjonalt ansvar. Kompetansereformen skal svare på
en samfunnsendring, ikke bare på endringer og behov i enkelte sektorer
eller bransjer. Derfor mener jeg at myndighetene og partene må sitte
rundt samme bord og finne fram til viktige tiltak i en forpliktende
ramme. Dette har Arbeiderpartiet konkretisert gjennom forslag om
en forpliktende avtale, arbeidslivets kompetanseavtale.
Vi fremmer også
dette forslaget fordi vi har høyere ambisjoner for en kompetansereform
enn regjeringa har. Dersom man trenger konkrete forslag å være for
eller imot, trenger man ikke se lenger enn det forslaget som ligger
på bordet i dag. Våre ambisjoner vises gjennom våre alternative
budsjetter som vi fremmer hver høst, der vi for 2019 har en satsing
på kompetansereform på over 1 mrd. kr – langt mer offensivt enn
regjeringa. Men de vises også i de forslagene vi har fremmet.
For det første
er det et forslag om at arbeidstakerne skal ha rett til å opparbeide
seg etter- og videreutdanning. Det er ikke kun bedriften eller ledelsens
behov alene som bør være avgjørende. Vi må ha systemer som tar vare
på de ansattes behov, sikre dem medvirkning, både innenfor bedriften
og dersom de skulle miste jobben. Ellers er det ingen mening i å
snakke om at ingen skal gå ut på dato. Dette er regjeringa imot.
Vi ønsker et
nytt system for realkompetansevurdering. Det skjer mye læring i
arbeidslivet. Arbeidstakerne har kompetanse og kunnskap de ikke
nødvendigvis har et papir på, men vi er opptatt av at de arbeidsfolkene skal
kunne eie sin egen kompetanse, også den dagen de må skifte jobb
– eller skal vi heller si – når de må bytte jobb. Det er viktig
for oss. Det stemmer regjeringa imot i dag.
Vi foreslår et
nasjonalt partsstyrt kompetansefond for å få trykk på finansieringen,
for å få trykk på arbeidet som skal være ubyråkratisk, baseres på
beste praksis, tilpasset arbeidsplassens regionale og lokale ønsker
– altså skiller det seg vesentlig fra den danske modellen. Dette er
regjeringa imot.
Vi foreslår også,
etter innspill fra flere arbeidstakerorganisasjoner, å innføre en
langtidsplan for livslang læring, som på andre sektorer der man
sørger for et større nasjonalt trykk og koordinering, rett og slett
å heve kompetansepolitikken opp til A-divisjonen i politikken. Dette
stemmer regjeringa imot.
Til slutt: Det
sier noe om ambisjonsnivået når regjeringspartiene skriver i innstillinga:
«Flertallet er enig med regjeringen
i at staten bør bidra med støtte dersom enkeltpersoner eller arbeidsgivere
investerer mindre i kompetanse enn det som er nødvendig i et samfunnsperspektiv.»
Dette er en vente-og-se-holdning,
å komme inn i etterkant. Vi mener det er riktig å være proaktiv
og bidra til at alle sektorer settes i stand til å ta ansvar, og
at et behov ikke blir til et problem. Det er høyere ambisjoner.
Jeg tar opp de
forslagene Arbeiderpartiet har satt fram alene eller sammen med
andre.
Tone Wilhelmsen Trøen hadde
her gjeninntatt presidentplassen.
Presidenten: Representanten
Martin Henriksen har tatt opp de forslagene han refererte til.
Roy Steffensen (FrP) [] (komiteens leder): En av
de viktigste jobbene vi som politikere har, er å sørge for at flere
er i jobb, og at flere står i jobb lenger. Saksordføreren sa at
ingen skal gå ut på dato, og det er en visjon jeg deler fullt ut.
Om lag 400 000 voksne har store problemer med lesing, nesten 500 000
har problemer med regning, og nesten 800 000 behersker ikke enkle
digitale verktøy. Dette er enorme tall og kan påvirke folks muligheter
i arbeidslivet når teknologien og robotiseringen stadig skyter fart.
Vi må ha en strategi for å sørge for at flest mulig står i jobb
lenger, og at de som står i fare for å falle ut, får nødvendig påfyll.
Vi vet at det
er en klar sammenheng mellom utdanningsnivå og deltakelse i arbeidslivet,
og at de aller fleste arbeidstakere vil trenge påfyll av kunnskap
underveis i karrieren. Derfor er det nødvendig med en kompetansereform.
Alle er enige om behovet for en kompetansereform, og derfor har
regjeringen lenge arbeidet med nettopp det Arbeiderpartiet tar opp
i sitt forslag. Vår kompetansereform skal bl.a. sikre at ingen skal
gå ut på dato, og at flere skal kunne stå i jobb lenger. Jeg ser
fram til at den skal legges fram for Stortinget i 2020.
Forslaget fra
Arbeiderpartiet som vi har behandlet i komiteen, er en god egenmarkering
for dem, og det som tas opp, er, som jeg sier, ting som regjeringen
allerede har arbeidet lenge med. Jeg er forberedt på å ta en større debatt
om dette når stortingsmeldingen foreligger, men skal likevel bruke
litt tid på å belyse problemstillingen for hvorfor vi må ha en reform.
Vi står midt
oppe i en omstilling i arbeidslivet. Det er ikke noe nytt, men tempoet
i den teknologiske utviklingen og endringene det medfører, er raskere
enn før. Automatisering og robotisering er positive framskritt for
samfunnet, men da må vi sørge for at det fører til økt konkurransekraft
og økonomisk vekst, ikke utenforskap og arbeidsledighet. Det er
flere grunner til at det er behov for å se på hvilke muligheter
vi har for livslang læring, og om rammebetingelsene for investering
i ny kompetanse er tilstrekkelig gode.
For det første:
Den som investerer i ny kompetanse, høster ikke hele gevinsten.
Investeringer i ny kompetanse har positive ringvirkninger utover
den personen eller organisasjonen som foretar investeringen.
For det andre:
I en del sektorer er det begrensede læringsmuligheter. Selv om kravene
til omstilling øker, har andelen som deltar i videreutdanning, gått
ned de siste årene. Ansatte i privat sektor deltar f.eks. mindre
enn ansatte i offentlig sektor både i opplæring og i videregående
utdanning.
For det tredje:
Offentlige universiteter og høyskoler er ikke rustet for å svare
på behovet for etter- og videreutdanning nå. Det er en klar forventning
om at universiteter og høyskoler skal utvikle tilbud i markedet,
men erfaringsmessig er dette begrenset.
For det fjerde:
Teknologiske endringer fører til økt behov for digital kompetanse.
Det er i dag stor etterspørsel etter ulike former for digital kompetanse,
og etterspørselen er større enn det som dekkes av nyutdannede alene.
Vårt mål er å lage et mer komplett og fleksibelt system som legger
til rette for å lære hele livet – alt fra grunnskole, videregående
skole, voksenopplæring, utdanning ved fagskoler og høyskoler eller
universiteter til kompetanseheving på arbeidsplassen. Vi skal lage
fleksible løsninger som passer til folks liv.
Vi er som nevnt
derfor i gang med å utforme en kompetansereform, og det arbeidet
skal bygge på den nasjonale kompetansepolitiske strategien som alle
partene i arbeidslivet har forpliktet seg til.
Vi har store
ambisjoner på kompetansepolitikkens vegne. Vi ser i hvert fall fram
til å ta debatten, men mener det er naturlig å vente til stortingsmeldingen
om kompetansereformen er klar, slik at vi kan få debattert og sett
på dette i en større helhet.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Først og fremst:
Det er bred politisk enighet om at vi ønsker oss en bred kompetansereform.
Senterpartiet
mener vi trenger kompetanse og utdanning i hele landet. Desentraliserte
utdanningstilbud og høyere utdanningsinstitusjoner lokalt gir folk
en lavere terskel inn i utdanning og en bedre tilgang på utdanning
de kan kombinere med annet arbeid. Forskning og utvikling må dessuten
være nær folk slik at den kan ta utgangspunkt i næringene og forvaltningen vi
har lokalt, og slik at den er relevant å ta i bruk. Vi trenger kompetanse
og rekruttering i hele landet for å sikre at maskineriet Norge blir
holdt i gang med næringer og kommuner i hele landet. Kompetanse
tar oss framover og bidrar til at folk kan leve gode liv.
Endringer kommer
stadig raskere, både for næringsliv, arbeidsliv og familieliv. Kompetanse
må smøre maskineriet og trygge oss inn i framtiden. Livslang læring har
vi pratet om i lang tid, men nå må noe skje.
Bedrifter og
arbeidstakere må stille sin tid til disposisjon. Utdanningsorgan
– enten det er utdanningssentre, studiesentre, studieforbund, fagskoler,
høyskoler, universitet eller andre – kan bidra med fagmiljø og fagfolk.
Nå må staten rigge ordninger og finansiering slik at vår evige kompetansereform
blir satt ut i livet. Kompetansereformen skal sikre både arbeids-
og næringslivet og den enkelte arbeidstaker oppdatert kunnskap og kompetanse
for et langt arbeidsliv i stadig utvikling. Kompetanse er en valuta
der Norge skal ha høy kurs. Etter- og videreutdanning er ikke en
gitt form, men har mange varianter.
Det er allerede
utarbeidet flere forslag til kompetansetiltak i organisasjons- og
næringslivet. Blant annet er den kompetansepolitiske strategien
mellom partene i arbeidslivet viktig. Senterpartiet er positive
til et samarbeid mellom myndighetene, partene i arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene
for å fremme og legge til rette for livslang læring. Vi støtter
ikke å legge politiske føringer for forhandlingene mellom partene.
Flere høringsinnspill og de som dette gjelder, mener også kompetansefunn
er bedre enn kompetansefond.
Senterpartiet
mener fagskolene i dag er spesielt viktig for et vidt utdanningsspekter
for fagarbeidere. Fagskolene må få på plass etter- og videreutdanning
for personer med fag- eller svennebrev, og også ha etter- og videreutdanning
for dem som ikke har en naturlig plass i videregående opplæring
eller ved universiteter og høyskoler. Vi vil bygge ut fagskolesektoren
med langt flere studieplasser i årene framover. Vi må også legge
til rette for at fagskoler som allerede har utviklet gode tilbud
på områder der det nasjonale behovet for kompetanse er stort, blir
stimulert til å videreutvikle og spre disse opplæringstiltakene
med egnet omfang og innhold utover landet. Universiteter og høyskoler
kan dessuten lære av fagskoler med tanke på å knytte seg nærmere
arbeidslivet. Instituttsektoren er også viktig for relevant forskning
og kunnskap.
Videre er det
viktig at realkompetanse kan bli opparbeidet gjennom lønnet eller
ulønnet arbeid, utdanning, organisasjonserfaring eller på andre
relevante måter, og at dette kan bli dokumentert for arbeidstakeren. Livslang
læring må realiseres i et samspill mellom individuelt initiativ,
tilrettelegging på arbeidsplassen og offentlig støtte. Senterpartiet
mener det må bli utarbeidet bedre måter å gi arbeidstakere muligheten
til å få dokumentert kompetanse slik at de kan ta den med videre
i yrkes- og arbeidslivet.
Bransjeprogram
har dessuten vist seg å være vellykket, og slike bør det bli flere
av. Næringer blir utsatt for omstilling og rask endring av flere
årsaker, bl.a. digitalisering, klimaforandringer og endrede trender.
Tiltak her er bra både for næringsliv og for arbeidsliv.
Regelverk, tilskudd,
låneordninger, skatt og avgifter er blant virkemidlene vi må se
nærmere på. En gjennomgang av nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk
trengs. Det er sunt for Stortinget å ha debatter om kompetansepolitikk,
og jeg ser fram til flere i tiden som kommer.
Mona Fagerås (SV) []: Dagens arbeidsliv er i konstant
endring. For å være oppdatert trengs det påfyll av kunnskap og kompetanse
gjennom hele yrkeslivet. Det er derfor viktig at folk gis mulighet
til å utvikle alle sine evner gjennom hele livet. Det er bra for
den enkelte og gir samfunnet mer kvalifisert arbeidskraft.
I SVs arbeidsprogram
foreslår vi å innføre en rett til etterutdanning for alle arbeidstakere
i Norge. Gjennom en etter- og videreutdanningsreform skal alle arbeidstakere
få rettigheter til betalt permisjon for å ta etter- og videreutdanning.
Dette forutsetter at det settes av midler til dette i lønnsoppgjøret
for å finansiere reformen.
Videre vil vi
etablere en livsoppholdsytelse tilpasset voksne i utdanning som
sikrer at ingen må ta opp lån for å fullføre grunnskole eller videregående
skole, og sikre voksenopplæringstilbud som kan kombineres med omsorgsforpliktelser
og deltidsjobb.
Dessuten er det
viktig å understreke viktigheten av å styrke fagutdanningen og kvalifiseringsprogrammene
i kommunene. SV vil legge til rette for at voksne skal få et bredere
utdanningstilbud med sikte på fagbrev og jobbe for at tiltakene
i kvalifiseringsprogrammet forbedres og blir mer individuelt tilpasset,
sånn at det blir en reell inngangsdør til arbeidslivet.
Norge er et land
som er rikt på naturressurser og kunnskap. Disse fortrinnene må
brukes til å skape nye, bærekraftige arbeidsplasser og til å utvikle
ny klimavennlig teknologi. De beste erfaringene fra norsk olje- og
industripolitikk og -historie viser at Norge kan utvikle nye arbeidsplasser
og verdier som kommer alle til gode. Klimavennlig industri har i
mange år vært et konkurransefortrinn, og dette fortrinnet vil bli
stadig viktigere.
Norge kan ikke
lenger basere seg på olje- og gassinntektene alene, men må omstille
seg til det grønne skiftet. Arbeidslivet vil endres som følge av
dette, og vi vil ha behov for tilgang til ny og annen kompetanse.
For å avklare dette taktskiftet må vi for det første stimulere til
utvikling av et bredere utdannings- og videreutdanningstilbud ved
universitetene og høyskolene, som i dag er avhengig av deltakerbetaling
og varierende etterspørsel.
For det andre
må høyere yrkesfaglig utdanning spille en viktig rolle for å dekke
samfunnets framtidige kompetansebehov. Fagskolene dekker i dag samlet
et vidt utdanningsspekter og er et selvstendig alternativ til universitets-
eller høyskoleutdanning. I tillegg til videreutdanning for personer
med fag- eller svennebrev har etterutdanning som ikke har en naturlig
plass i videregående opplæring eller ved universiteter og høyskoler, funnet
sin plass i fagskolene.
For det tredje
er det behov for å gjøre tilpasninger til studiestøtten, og dessuten
for å endre og tilpasse reglene til livslang læring. Vi viser til
tidligere forslag om å åpne for muligheten til å få studiestøtte
ved mindre enn 50 pst. studiebelastning samt en mulighet til å få
studiestøtte i mer enn åtte år i særlige tilfeller. SV vil legge
vekt på viktigheten av å utrede
-
endring
av kravet om 50 pst. studier for å få utdanningsstøtte, sånn at
også utdanning av mindre omfang kan gi mulighet for utdanningsstøtte
-
utvidelse
av maksgrensen på åtte år for studiestøtte i særlige tilfeller,
heving av aldersgrensen for redusert studiestøtte fra dagens maksgrense
på 45 år
-
egne
ordninger for stipend, tilleggslån og tilbakebetaling for voksne.
Norsk arbeidsliv
forandres raskt. De neste tiårene vil de fleste av oss endre både
jobber og yrker flere ganger. Samtidig har arbeidsgiverne behov
for ny kompetanse, og arbeidstakernes kompetanse må oppdateres ofte.
Regjeringen er nødt til å ta dette på størst mulig alvor – og det
raskt.
Guri Melby (V) []: Dagens og framtidens jobber er
langt mer spesialiserte og kompetansebaserte enn før, og det er
ikke mange jobber å få for dem som ikke har fullført utdanningen
sin. Heldigvis er det jo langt flere som både fullfører videregående
opplæring og tar høyere utdanning nå enn i generasjonene før oss, men
fortsatt er det mange som faller fra, og det er fortsatt mange i
voksen alder som ikke har den kompetansen de trenger for å få de
jobbene som finnes. Og framover vil det også være slik at mange
av dem som faktisk har greid å fullføre videre og høyere utdanning,
ikke er helt trygge på å ha en jobb hele livet. Omstillingen som vi
går igjennom, bl.a. omstillingen til nullutslippssamfunnet, betyr
at vi hele tiden trenger ny kompetanse, og at det som noen av oss
drev med før, ikke lenger er like relevant.
Vi må legge til
rette for at flinke folk fortsatt skal kunne bidra – og utvikle
kunnskapen sin – selv om det de har drevet med, ikke lenger er lønnsomt
eller relevant. Vi er nødt til å lage et system som ivaretar den
enkeltes og samfunnets behov for etter- og videreutdanning, og et
system som gjør at de som aldri fikk sjansen til å fullføre videregående
eller ta høyere utdanning i utgangspunktet, også får det, selv om
de har passert 25 år. Derfor er jeg veldig glad for at regjeringen
har varslet at de vil legge fram kompetansereformen Lære hele livet
i 2020. Jeg er spent på hva den vil inneholde, og jeg gleder meg
til debatten rundt den, men det er ingen tvil om at vi trenger virkemidler
som sikrer et omstillingsdyktig og inkluderende arbeidsliv i framtiden,
selv om det blir mer kunnskapsbasert.
Jeg tenkte at
jeg her i dag bare kort vil understreke noen momenter og forventninger
som er viktige for Venstre, men med utgangspunkt i at dette er en
problemstilling som vi kommer mye grundigere inn på på et senere
tidspunkt.
Det første er
at det er veldig viktig at vi holder fast på gratisprinsippet. Dersom
vi skal fortsette å ha en høy andel av befolkningen som tar høyere
utdanning, må dette være et gode som er tilgjengelig for alle, uansett
bakgrunn og foreldrenes økonomi. Alle skal ha mulighet til å ta
høyere utdanning gratis når kunnskap er den viktigste valutaen i
et samfunn.
For det andre
er det viktig at vi sikrer at flere får en ny sjanse. Jeg håper
at vi kan ta en gjennomgang av f.eks. aldersgrensen for rett til
videregående opplæring, slik at mennesker som på et senere tidspunkt
i livet har motivasjon til å fullføre, har anledning til å gjøre
nettopp det.
For det tredje
håper jeg også vi kan tenke nytt omkring hvordan folk kan tilegne
seg kompetanse hele livet. Selv om flere må spesialisere seg, betyr
det ikke at alle må bli teoretiske akademikere. Vi må bli flinkere
til å lage gode praksisnære løp og til å ha gode overganger mellom
de ulike utdanningssystemene og utdanningsnivåene, og kanskje også
ha flere typer kortere kurs eller utdanninger for folk som trenger
veldig konkrete påfyll.
Et godt eksempel
på en videreutdanningsreform som har vært svært vellykket, er den
videreutdanningsreformen vi har for lærere, som heter Kompetanse
for kvalitet. Den har nådd ut bredt og har gjort at svært mange
lærere har fått faglig påfyll, men det er også en veldig kostbar
reform. Det vil nok være utfordrende å sikre like god finansiering
av videreutdanning innenfor alle fag, men vi må også vurdere om
det er enkelte fag som det er ekstra viktig å løfte fram i den type
satsinger. Vi må i hvert fall sørge for at det er flere som får
gode muligheter, slik lærerne har fått.
Venstre kommer
ikke til å stemme for forslagene vi behandler her i dag, fordi det
allerede pågår et større arbeid i regjeringen. Men velferdssamfunnet
vårt avhenger av at vi finner gode måter å inkludere alle i arbeidslivet
på, og da er mer kunnskap til flere gjennom hele livet avgjørende.
Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Jeg vil takke representantene
bak forslaget for å sette kompetansereform på agendaen. Dette er
et viktig arbeid som jeg er glad for at regjeringen nå heldigvis
er godt i gang med – en kompetansereform, Lære hele livet, som vil
omfatte hele arbeidslivet. Det skal utvikles en historisk satsing på
arbeids- og næringsliv, og i den forbindelse er også samarbeidsavtalen
Nasjonal kompetansepolitisk strategi for 2017–2021, undertegnet
av regjeringen, partene i arbeidslivet, Voksenopplæringsforbundet
– VOFO – og Sametinget, sentral.
Jeg har lyst
til å bruke noe av min tid på den rollen som studieforbundene kan
spille i kompetansereformen. VOFO gjør i dag en viktig arbeidsinnsats
på dette feltet ved å være en katalysator for kunnskap og dialog. Det
er et talerør for hvordan den norske frivilligheten innovativt og
med lav terskel er sentrale arenaer for kompetanse som etterspørres
mer enn før av det norske næringslivet. Kunnskap og læring – ja,
det skjer også utenfor skolesystemet. Det er ikke bare formalkompetanse
som vil bidra til en god kompetansereform. En god kompetansereform
knytter også frivilligheten, representert ved Voksenopplæringsforbundet,
til arbeidslivet.
Utdanning og
arbeidserfaring er viktig når man skal inn i arbeidslivet eller
ved bytte av jobb. Men om man kan vise til at man har vært aktiv
i en frivillig organisasjon, viser man et engasjement og et ønske
om å bidra til noe som er større enn en selv. Arbeidsgivere i dag
har begynt å merke seg om en jobbsøker har erfaring fra en frivillig
organisasjon, fordi den erfaringen ofte viser at man har god kompetanse
også på det mellommenneskelige plan. Det er en viktig kompetanse
for å stå i et arbeidsliv og for å kunne være en god læringspartner i
tillegg til en god kollega på arbeidsplassen. Erfaring fra en frivillig
organisasjon gir en samtidig en verdifull kompetanse når det kommer
til prosesser og styring. Dette er læring som skjer utenfor det
formelle utdanningssystemet, men det er like fullt viktig kunnskap
som passer godt inn i en framtidsrettet og innovativ kompetansereform.
Så er det selvfølgelig
helt vesentlig at også vårt formelle utdanningssystem kan ha en
lyttende holdning til de behovene framtidens arbeids- og næringsliv
har. Det betyr vilje til tilpasning og fleksibilitet for å kunne
gjøre nødvendige endringer og tilpasninger til framtidens behov.
Fagskolene framstår i så måte som et spesielt spennende og viktig
skoleslag. Deres måte å kunne kombinere praktisk yrkeserfaring med
teori på tror jeg gir dem spesielt gode forutsetninger for å bli
en viktig aktør i dette kompetansearbeidet.
En kompetansereform
må bruke de ressursene som allerede finnes, slik vi finner dem i
frivilligheten og i det formelle utdanningssystemet, samtidig som
den må sikre framtidens kompetansebehov, som ikke nødvendigvis er
fullt ut kjent i dag.
Arbeidslivets
behov for kompetanse er i stadig endring. Derfor er det viktig at
vi lytter til dem som har skoen på. Ikke minst gjelder dette ungdommen
og de unge arbeidstakerne.
Vi i Kristelig
Folkeparti har høye forventninger til kompetansereformen Lære hele
livet, og vi ser fram til at den kan rulles ut og bli en viktig
katalysator for bygging av nødvendig kompetanse i arbeidslivet i
tiden framover, da både det formelle utdanningssystemet og folkeopplysningsforbundene
kan spille en viktig rolle.
Statsråd Jan Tore Sanner []: Våren 2020 legger regjeringen
frem kompetansereformen Lære hele livet. Målet med reformen er at
ingen skal gå ut på dato når teknologien og endringene i arbeidslivet
krever ny eller annen kompetanse. Skal vi utvikle et bærekraftig
velferdssamfunn, trenger vi flere i jobb og at flere står i jobb
lenger.
Kompetansereformen
handler om oss alle, men la meg likevel trekke frem noen eksempler:
-
de
som droppet ut av videregående og som har jobbet i 20 år som ufaglært,
og som ser at de trenger et fagbrev for å kunne stå i jobb til pensjonsalder
-
de
som jobber i virksomheter hvor ny teknologi krever ny kompetanse
-
de
som jobber i virksomheter hvor teknologien gjør at arbeidsoppgaven
faller bort, og man har behov for en annen kompetanse for å kunne
ta en annen jobb
Kompetansereformen
handler også om høyt utdannede. Også de opplever endringer som krever
faglig påfyll.
Arbeidet med
reformen er godt i gang. Flere initiativ er lagt frem for Stortinget
og har fått tilslutning i Stortinget.
I 2019 har vi
satt av 30 mill. kr til bransjeprogram, som er et samarbeidsprosjekt
med partene i arbeidslivet. Et av bransjeprogrammene som utvikles,
er for industrien og byggenæringen, det andre innen helse og omsorg.
Et av Norges
konkurransefortrinn er vår evne til å ta bruk ny teknologi. Derfor
har vi satt av nesten 60 mill. kr i 2019 til utvikling av mer fleksible
videreutdanningstilbud i digital kompetanse. Tilbudene skal utvikles
i samarbeid mellom fagskoler, høyskoler eller universiteter og bedrifter
og næringsliv. De skal kunne kombineres med tilnærmet full jobb.
Ikke alle voksne
har fullført grunnskole eller videregående skole. Vi tilpasser nå
opplæringen også for dem gjennom modulstrukturert opplæring på grunnskolenivå
og i fag- og yrkesopplæringen. Da får flere bedre mulighet til å
bygge opp et fagbrev ved å kombinere opplæring med arbeid.
Vi har også doblet
midlene til Kompetansepluss-ordningen fra 2013 til 2019. Om lag
60 000 arbeidstakere har deltatt på kurs siden 2013.
Vi ser også på
systemet for realkompetansevurdering og hvordan det kan forbedres.
Læring foregår ikke bare i utdanningssystemet, og dokumentasjon
av kompetanse ervervet i arbeidslivet er verdifullt både for den enkelte
og for samfunnet.
Regjeringen vurderer
også ulike incentivordninger som kan bidra til økte investeringer
i kompetanseutvikling. Det er viktig at vi vurderer slike ordninger
nøye. Vi må unngå dyre ordninger som bare flytter kostnadene fra
arbeidslivet over på staten uten at investeringene øker. Jeg er
opptatt av at kompetansereformen spiller på lag med arbeidslivet.
Derfor samarbeider vi med partene i arbeidslivet, og tiltak skal
ikke bidra til å undergrave det selvstendige ansvaret som arbeidslivet
har for kompetanseutvikling.
Den 4. juni leverte
ekspertutvalget om etter- og videreutdanning sin rapport. Utvalgets
gjennomgående budskap er at utdanningssystemet er for lite tilpasset
et moderne arbeidsliv. Utvalget peker på at noen deler av utdanningssystemet
er for rigid og i for stor grad basert på tanken om at man utdanner
seg én gang. Slik er det ikke lenger, vi må i større grad gå inn
og ut av utdanning og opplæring, og systemet vårt må reflektere
dette.
Utvalget foreslår
tiltak på alle nivåer i utdanningssystemet. Mange av forslagene
er i tråd med regjeringens politikk på området og tiltak som er
iverksatt eller under utredning. Vi vil nå se nærmere på de ulike
forslagene i rapporten.
Jeg har sendt
utvalgets rapport på høring og ser selvsagt frem til alle innspillene
som vi får i denne prosessen. Fristen er satt i september. Dette
blir et viktig grunnlag for meldingen til Stortinget og for den
videre utviklingen av kompetansereformen i årene som kommer.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Martin Henriksen (A) []: Jeg vil takke statsråden
for innlegget.
Jeg er veldig
glad for at alle nå sier at man ønsker en kompetansereform. Jeg
er likevel usikker på om hele regjeringa har skjønt det. De kommer
med flere forslag som hver for seg ødelegger målene for kompetansereformen.
Man foreslår andre konverteringsordninger for studiestøtte, som
i større grad låser studenter og institusjoner til å tilby hele
grader av bachelor og master, når arbeidslivet etterspør noe annet
– kortere og mer fleksible kurs. Man endrer finansieringssystemet
for universiteter og høgskoler, slik at det i større grad belønner
hele grader.
Man fjerner rentefritak
for tidligere utdanning, og vi ser at mange steder i landet blir
det kuttet i desentraliserte utdanninger. Når vi vet at kompetansereformen vil
kreve at man skal kunne ta mer utdanning nær hjemstedet, er spørsmålet
rett og slett: Hvordan henger dette sammen? Snakker regjeringa sammen
om disse problemstillingene, og vil kunnskapsministeren ta initiativ til
å rydde opp, slik at man har én politikk som bidrar til kompetansereform,
og ikke én som virker for og én som virker mot?
Statsråd Jan Tore Sanner []: Regjeringen snakker
sammen, regjeringen har én politikk.
Martin Henriksen (A) []: Da vil jeg spørre om en
annen del av politikken, selv om jeg ikke nødvendigvis tar med i
forutsetningen at regjeringen har én politikk som virker for de
samme målene, når vi ser på hva man har foreslått.
En viktig del
av kompetansereformen er finansiering. Vi har så langt sett få forslag
til konkrete finansieringsordninger. Regjeringa har vært veldig
opptatt av å peke på det ansvaret bedriftene og arbeidstakerne har selv.
Det er vi enig i. De har et ansvar. Men jeg tolker det også som
at man nå har åpnet for en større andel egenbetaling. Et av forslagene
fra Markussen-utvalget, som også har vært foreslått av Høyre, er
at institusjonene skal tilby deler av sin portefølje mot betaling
fra andre aktører. Det betyr mer egenbetaling for bedrifter og arbeidstakere.
Jeg kunne gjerne tenkt meg å utdype hvorfor vi er skeptiske til
utgangspunktet for forslaget om å se nærmere på det. Men spørsmålet
er hvordan Høyre og regjeringa har tenkt rundt finansieringsordninger
for sin kompetansereform – om bidragene til både arbeidsgivere og
arbeidstakere for å få dette til å gå rundt.
Statsråd Jan Tore Sanner []: Det er flere forhold
vi må se på. Jeg tror det er viktig at vi har flere tanker i hodet
samtidig. Det er viktig at vi får flere studenter til å gjennomføre
på normert tid og fullføre sin utdanning. Samtidig er det viktig
at vi får til en kombinasjon av arbeidslivets behov og det tilbudet
som utdanningsinstitusjonene gir.
La meg peke på
to programmer som vi har iverksatt. Det ene er bransjeprogrammet,
som er gjennomført etter avtale med partene i arbeidslivet. Der
ser partene på hvilke behov det er innenfor deres bransje. Så utvikles det
programmer i samarbeid med f.eks. fagskolene. Det er et program
jeg har stor tro på.
Det andre er
digitale videreutdanningsmoduler, som også utvikles i et samarbeid
mellom bedriftene og utdanningsinstitusjonene. Det er måten vi må
gå frem på – ikke bare gi penger til utdanningsinstitusjonene, men
at det utvikles sammen med bedrifter og f.eks. fagskolene.
Martin Henriksen (A) []: En kompetansereform er jo
svar på en samfunnsendring. Det er en samfunnsreform. Det er mange
tiltak som trengs. Jeg skulle gjerne hørt kunnskapsministerens tanker
om dette: Hvor stor del av regningen for etter- og videreutdanningen
mener kunnskapsministeren det er rimelig at henholdsvis bedrifter
og arbeidstakere tar, og eventuelt på hvilken måte?
Statsråd Jan Tore Sanner []: Det kunne også være
interessant å høre Arbeiderpartiets tanker, men man har kanskje
brukt opp pengene på det vi snakket om i debatten i sted, på skolemat.
Spøk til side:
Jeg mener at vi ved utviklingen av denne reformen må se på et spleiselag,
der arbeidstakerne stiller opp med tid, der arbeidsgiverne stiller
opp med investeringer i sine ansatte, og der staten også bidrar med
å få utviklet nye utdanningstilbud. Den strategien vi nå har lagt,
med både bransjeprogrammer og moduler med digital opplæring, mener
jeg er en strategi vi skal forfølge videre. For her kobler vi bedriftenes
behov med at utdanningsinstitusjoner utvikler nye tilbud. Jeg har
liten tro på at vi bare plasserer noen milliarder i et fond, og
så ordner det seg selv. Vi er nødt til å få til koblingen, og vi
har gitt fylkene et utvidet ansvar på dette området. De kan nå ta
rommet som også en utvikling av kompetanse for voksne.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Vi har Kompetansepluss-ordningen,
vi har Voksenopplæringsforbundet og andre interesseforbund, som
igjen forholder seg til Kompetanse Norge. Statsråden har Kompetansepolitisk
råd og i tillegg flere igangsatte tiltak. For meg virker det på
mange måter som om toget allerede har forlatt perrongen, dette fordi
det selvsagt er behov for kompetanse og endring. I tillegg til alt
dette kommer arbeidet med en kompetansereform der Etter- og videreutdanningsutvalget,
Kompetansebehovsutvalget, Sysselsettingsutvalget, Livsoppholdsutvalget
og flere andre utvalg berører feltet, politikken og utfordringene.
Hvordan får statsråden
i det hele tatt koordinert og konkludert i alt dette arbeidet i
kompetansereformen? Eller blir kompetansereformen bare enda et midlertidig politisk
prosjekt?
Statsråd Jan Tore Sanner []: Kompetansereformen skal
bety en forskjell. Den skal bety en forskjell for ansatte, som skal
få muligheten til å bygge på eller utvikle ny kompetanse. Den skal
bety en forskjell for bedrifter som vi i dag vet har behov for mer
kompetanse eller en annen type kompetanse enn det de får tilgang
til i dag.
Så er jeg helt
enig med representanten i at toget har forlatt perrongen. Det er
jo ikke slik at kompetansereform er noe helt nytt. Heldigvis har
det vært jobbet med livslang læring og utvikling av tilbud gjennom
mange år, men vi ser at tempoet og endringstakten i arbeidslivet nå
er mye høyere enn før. Derfor må vi utvikle ny politikk. Livsoppholdsutvalget
er viktig, for vi ser at Lånekassen i all hovedsak er tilpasset
dagens studenter, men ikke tilpasset voksne som kanskje har barn,
og som må bygge på kompetansen for å kunne stå lenger i jobb.
Det er behov
for endringer på dette feltet. Derfor har vi også vært opptatt av
å få et godt kunnskapsgrunnlag på ulike områder som går inn i samme
reform.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Når vi prater om
livslang læring, har det vært snakket om det i flere tiår, sånn
jeg har forstått det.
Med tanke på
spørsmålet om hva som funker, og hva vi trenger, vet vi at bedriftene
etterspør kompetanse. De får ikke rekruttert og ansatt den kompetansen
de trenger. Et verktøy i verktøykassen er definitivt fagskolene.
Statsråden peker selv på hvor viktig fagskolene er. Allikevel savner
Senterpartiet den satsingen på utvikling og flere fagskoleplasser
fra regjeringen som Senterpartiet selv har funnet plass til i sine
alternative statsbudsjetter.
Hva gjør at statsråden
etterspør kunnskap om flere tiltak som funker, når vi bl.a. vet
at fagskoleplasser hadde funket? Hvis regjeringen hadde prioritert
det, hadde det gjort en forskjell.
Statsråd Jan Tore Sanner []: Vi samarbeider veldig
godt med fagskolene. De har merket en forskjell under ny regjering
ved at det nå er en sterkere satsing på fagskolene, i godt samarbeid
også med Stortinget.
La meg peke på
et av de prosjektene vi nå gjennomfører: bransjeprogrammer innenfor
helse og omsorg. Der er det nettopp fagskolene – i samarbeid med
kommuner – som utvikler utdanningsprogrammer. Det kan være knyttet
til velferdsteknologi eller annet, utdanningsprogrammer som kanskje
ikke blir utviklet hvis utdanningsinstitusjonene bare skal tenke
på sin egen utvikling.
Det er nettopp
koblingen mellom arbeidslivets behov og utdanningsinstitusjonene
som har vært en av hovedutfordringene. Det er nå veldig godt dokumentert av
Markussen-utvalget at systemet er for rigid, og at det er for dårlig
kobling mellom det tilbudet som utdanningsinstitusjonene gir, og
behovet vi ser i arbeidslivet. Det er den koblingen vi må få til.
De programmene vi nå utvikler, skal nettopp bygge den broen.
Mona Fagerås (SV) []: 40 000 tilsatte i varehandelen
står i fare for å miste jobben sin på grunn av omstilling i bransjen.
Dette får forbløffende lite omtale, selv om det er en veldig alvorlig
situasjon for dem som står i den. Arbeidsministerens svar er hun
vil ruste opp Nav. Dette reagerer Handel og Kontor sterkt på, og
det er forståelig. Handel og Kontor etterlyser strakstiltak og hadde
forventet en mer proaktiv regjering. Lederen i Handel og Kontor,
Trine Lise Sundnes, mener at man trenger en kompetansereform med
statlig finansiering og kompetanseutvikling i arbeidstiden, og at
utdanningsinstitusjonene må tilby mer fleksible etter- og videreutdanningssystemer.
Dette stemmer regjeringspartiene imot i dag. Hva vil ministeren
si til ansatte, ikke bare i Handel og Kontor, som akkurat nå har
en meget usikker jobbsituasjon, og hva er regjeringens svar til
dem? Er det Nav?
Statsråd Jan Tore Sanner []: Bare i år har vi satt
av 60 mill. kr til å utvikle nye, modulbaserte, videreutdanningstilbud
i digital kompetanse. Det er midler som det har vært mulig for bedrifter
også innenfor varehandelen å søke på, i samarbeid med fagskoler,
universiteter eller høyskoler. Så vi bidrar nå ganske betydelig til
utvikling av nye tilbud. Det er helt rett som representanten peker
på, at i varehandelen ser man konsekvensene av den raske teknologiske
utviklingen, og det understreker behovet for utvikling av nye tilbud.
Vi har også fått på plass fagbrev på jobb, som er en god mulighet
for ansatte som enten har behov for nytt fagbrev, eller som mangler
fagbrev, til å få en kompetanse som gjør at man kan stå lenger i
arbeid.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talerne som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Eigil Knutsen (A) []: Et av de mest effektive virkemidlene
for å redusere de økende forskjellene mellom folk er å sørge for
et rettferdig og seriøst arbeidsliv. Da må vi sørge for et sterkt
lovverk og et arbeidstilsyn som har kapasitet nok til å slå ned
på useriøsitet, og ikke minst trenger vi at flere organiserer seg og
løfter i flokk. Framover må vi gjøre enda mer, og vi vil at arbeidslivet
skal være et sted for å utjevne, ikke forsterke, sosiale og økonomiske
forskjeller.
Omstilling, nye
næringer, ny teknologi og nye kompetansebehov er ikke noe nytt i
norsk arbeidsliv. Det nye er at endringene skjer så mye raskere
enn før. Da må vi gi folk muligheten til å henge med. Folk og bedrifter
må ha trygghet for at fellesskapet stiller opp når behovet for ny kompetanse
melder seg. Det er derfor Arbeiderpartiet mener at en omfattende
kompetansereform for å inkludere flere i jobb er en av de viktigste
og største investeringene Norge skal igjennom de neste årene.
Kompetansereformen
skal sikre at arbeidstakere utvikler sin kompetanse i takt med kravene
i arbeidslivet, for å motvirke at mennesker faller ut av jobb. I
tillegg skal vi ha en kraftig satsing på kompetanse for å bringe mennesker
som i dag står utenfor arbeidslivet, tilbake i jobb. Med dette ønsker
vi å bidra til begge de to hovedmålene i IA-avtalen – å få flere
inn i arbeid og hindre at flere faller ut av arbeidslivet.
Videre må vi
sørge for at de store forskjellene i etter- og videreutdanning blir
utjevnet. I dag er det stort sett akademikere som tar formell kompetanseheving
i løpet av yrkeslivet. Disse forskjellene forplanter seg videre
i attraktiviteten til yrkene, i lønnsdannelsen og i noen bransjer
i produktiviteten i arbeidslivet. Derfor mener Arbeiderpartiet at
kompetanse gjennom hele livet også er et fellesskapsanliggende.
I framtidens
arbeidsliv vil de fleste bytte oppgaver og yrke flere ganger enn
i dag. Arbeidslivet blir mer og mer teknologitungt, noe som kan
gjøre bedriftene våre mer konkurransedyktige, men som samtidig stiller
større krav til kompetanse.
Kompetansereformen
Arbeiderpartiet har foreslått, skal bidra til at norske arbeidsfolk
har den beste kompetansen også i framtiden. Vi vil starte nå, bl.a.
gjennom et partsstyrt kompetansefond og flere tilpassede studietilbud,
og innrette Lånekassen slik at den kan gi støtte til voksne som
enten trenger videregående opplæring eller etter- og videreutdanning.
Vi har ingen
tid å miste. Dersom vi vil ha alle med i den store og raske omstillingen
vi skal gå igjennom, haster det med å komme skikkelig i gang med
en bred kompetansereform for arbeidslivet. Det er bakgrunnen for forslaget
vi diskuterer her i dag.
Jorodd Asphjell (A) []: Arbeidslivet endres veldig
raskt. Det må tas et politisk ansvar for at alle får mulighet til
å lære hele livet, uansett hvem vi er, uansett hvor vi bor – ikke
minst de som har minst kompetanse. Alle snakker om automatisering,
digitalisering, robotisering, men ingen vet helt hvor dette ender.
Men vi vet at arbeidsoppgavene kommer til å endre seg radikalt for
de fleste av oss, og at vi er nødt til å lære hele livet. Selv er
jeg utdannet grafisk boktrykker. Det yrket finnes ikke i dag.
Arbeiderpartiets
svar på utfordringene er en stor og helhetlig kompetansereform bygd
på den norske modellen. Høy sysselsetting, velferdsstat og trepartssamarbeid
har gitt oss fortrinn mange misunner oss, og som ruster oss til
å takle teknologisk utvikling. Gode ledere og gode partier skjønner
at det er viktig å investere i de ansatte. Regjeringen vil at bedriften
skal betale. Til forskjell fra dem sørger vi for at vanlige arbeidstakere
får rett til etter- og videreutdanning i møtet med nye behov i arbeids-
og næringsliv, og vi sørger for statlig finansiering gjennom våre
budsjetter. Vi skal gjennomføre reformen i samarbeid med partene
i arbeidslivet. Vi etablerer et statlig, partsstyrt kompetansefond
som investerer i befolkningens kompetanse.
Den viktigste
ressursen vi har, er de ansatte. Min gode venn Nils Arne Eggen fikk
sin statue på Lerkendal i går. Han sa at den beste kapitalen vi
har, er humankapitalen – den må det investeres i hver eneste dag
– bruke godfotteorien på å investere i spisskompetanse. Og han viste
til resultater.
Vi stimulerer
utdanningssystemet til å bidra med mer arbeidslivsrelevant etter-
og videreutdanning – ikke bare universiteter og høyskoler, men alle
gode krefter må til. En slik investering bidrar til konkurransefortrinn og
konkurransekraft, og en slik investering bidrar til kvalitet i vårt
velferdssamfunn, i både barnehage, skole, eldreomsorg og helse.
Ikke minst når
det gjelder fagskolene, mener Arbeiderpartiet at høyere yrkesfaglig
utdanning kommer til å bli enda viktigere enn i dag for å dekke
samfunnets kompetansebehov. Vi styrker fagskolene med studieplasser, og
vi foreslår tiltak som skal sette fagskolene i stand til å videreutvikle
nasjonale moduler for etter- og videreutdanning. Vi vil dessuten
gjennomgå finansieringen av fagskolene som et bidrag til å utvikle
deres rolle som tilbydere av etter- og videreutdanning.
Hvis statsråden
ikke har fått med seg Arbeiderpartiets forslag til en kompetansereform,
må han lese de sju forslagene som ligger her. Jeg er spent på om
regjeringen vil støtte dette og sørge for at vi får en reell etter-
og videreutdanning og en kompetansereform som investerer i folks
kompetanse for framtiden.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.
Presidenten vil
foreslå at sakene nr. 11–31 behandles under ett. – Det anses vedtatt.
Sakene er andre
gangs behandling av lovsaker og gjelder lovvedtakene 85 til og med
105.