Stortinget - Møte mandag den 17. juni 2019 (under arbeid)

Dato: 17.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 395 S (2018–2019), jf. Dokument 8:144 S (2018–2019))

Innhald

Merknader

Referatet er under arbeid. Innleggene blir publisert fortløpende så snart de foreligger.

Sak nr. 1 [10:01:10]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen, Freddy André Øvstegård, Sheida Sangtarash, Petter Eide og Lars Haltbrekken om å legge til rette for at alle norske barn av foreldre med IS-tilknytning kan komme til Norge, samt sikre god barnefaglig oppfølging etter hjemkomst til Norge (Innst. 395 S (2018–2019), jf. Dokument 8:144 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, også får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for konstruktivt arbeid i denne saken, som omhandler to forslag fremmet av SV-representanter. Det ene går på å hente alle barn med norsk statsborgerskap til Norge. Og forslag nr. 2 går på å sikre god barnefaglig oppfølging av barn som eventuelt måtte komme til Norge.

Dette er en vanskelig sak, men jeg er glad for at det er et stort flertall som stiller seg bak innstillingen i dag. Det har vært et godt arbeid i komiteen, og flere av de aktuelle problemstillingene i saken har blitt belyst. I den offentlige debatten har det blitt fremmet mange påstander og mange forenklede løsninger tilknyttet denne saken, som viser seg å være vanskelig. Når man setter seg ned og diskuterer den på en saklig måte, kommer man kanskje fram til – slik også flertallet i komiteen har gjort – at man får ta en helhetlig vurdering og ta flere hensyn.

Norge har ingen plikt til å hente tilbake verken voksne eller barn. Nordmenn i utlandet har ikke noe individuelt krav på å bli hentet tilbake av norske myndigheter. Men nordmenn i utlandet har krav på konsulær bistand dersom de oppsøker en utenriksstasjon. Det er foreldrene som tar valg på vegne av barna. Norske myndigheter kan ikke reise rundt i verden og hente tilbake barn mot foreldrenes vilje.

Det er viktig for Fremskrittspartiet i denne saken å være prinsipiell og ryddig i hvordan vi opptrer. Det er mange, både barn og voksne rundt om i verden, som er i en svært vanskelig og krevende situasjon, som ikke har noen mulighet til å få norske myndigheters hjelp, og hvor norske myndigheter ikke ønsker å yte den type bistand. Jeg synes det er et helt galt signal å gi dersom Stortinget nå skulle bestemme at vi skal hente tilbake alle norske barn uten engang å vite om foreldrene måtte ønske det, og hvor eneste kriterium og forskjell fra andre barn med norsk tilknytning som sliter rundt om i verden, er at foreldrene har sluttet seg til en terrorhær. Det ville vært et helt feil signal å gi til norske statsborgere i utlandet som ikke har mulighet til å få den hjelpen, og som heller aldri får den oppmerksomheten som fremmedkrigerne fra Norge har fått.

Eirik Sivertsen (A) []: La meg starte med å si takk til saksordføreren for et godt arbeid, men jeg føler også trang til å bemerke at kanskje har saksordfører Engen-Helgheim også vært en av dem som har vært ute i media med veldig klare og forenklede løsninger på denne saken.

Det er en ekstremt komplisert situasjon. Det er en situasjon som utvikler seg veldig hurtig, som er uoversiktlig, og der det er mangel på informasjon – i hvert fall fra åpne kilder. Fra Arbeiderpartiets side har hensynet til barna som har havnet i en situasjon de ikke har valgt selv, vært veldig viktig. Derfor har vi tatt til orde for at barn som har blitt hentet til Syria og endt opp som foreldreløse, skal hentes hjem, og de skal hentes hjem med bistand fra norske myndigheter.

Jeg merker meg at regjeringen også har landet på det standpunktet og allerede har gjennomført en slik uthenting. Det er vi veldig tilfreds med at man har endt opp med og fått til i en kompleks og vanskelig situasjon. La meg benytte anledningen til å si tusen takk til de som var involvert – enten de var i Norge eller på bakken på det aktuelle stedet for å hente dem ut. Det var en krevende operasjon.

Arbeiderpartiet har også vært opptatt av at det finnes noen foreldre som har gjort valg og satt barna sine i en slik situasjon, og som nå lever under humanitære forhold som er veldig vanskelige. Den norske stat bør i det tilfellet gi et tilbud til disse foreldrene om at barna kan hentes hjem, slik at de kan få en humanitær situasjon og oppvekstforhold som er barn verdig. Men la meg være tydelig på at Arbeiderpartiet ønsker ikke at vi aktivt skal hente hjem voksne borgere som har valgt å knytte seg til terrororganisasjonen IS – eller for den saks skyld andre terrororganisasjoner.

Dette er en situasjon som ikke bare angår Norge. Den angår ganske mange land. Derfor er vi også opptatt av at vi finner internasjonale løsninger. Vi har merket oss det svenske initiativet, men jeg vil også peke på at vi i merknadene tar opp behovet for at vi arbeider for en bredere internasjonal løsning. Det kan selvfølgelig inkludere en internasjonal domstol – i den grad det er mulig å gjennomføre. Det kan også være at man får en multilateral avtale med kurdiske selvstyremyndigheter om hvordan man løser sikkerhetsbehovene – for det er jo ikke ønskelig med en enklave av forlatte personer med IS-tilknytning sittende fast i disse områdene – eller man kan finne andre former for internasjonalt samarbeid. Vi ønsker at den norske regjeringen tar et initiativ, er tydelig og arbeider proaktivt for å få til denne typen internasjonale løsninger.

La meg avslutte med at når det gjelder å hente disse barna hjem, som er aktuelt, må man sørge for å ha et ordentlig mottaksapparat. I det vil vi understreke betydningen av at man, så langt det er mulig, også involverer aktuelle omsorgspersoner i Norge som har en eller annen form for tilknytning til barna, og håper at regjeringen også vil legge vekt på det.

Ove Trellevik (H) []: Dei humanitære forholda i flyktningleirane i Syria er svært vanskelege, og situasjonen for barn av norske framandkrigarar som oppheld seg i leirane, er uoversiktleg og bekymringsfull. Situasjonen i området er framleis kompleks, og det finst ingen enkle løysingar. Då er det svært kjekt å sjå at regjeringa allereie har klart å henta heim fem foreldrelause barn, og det er godt at regjeringa arbeider aktivt med å få ytterlegare oversikt over situasjonen og identifisera moglege løysingar for å kunna bistå barna.

Barns beste må også vegast opp mot andre omsyn, som sikkerheitssituasjonen på staden, humanitære omsyn, lokal lovgjeving og tilknyting til Noreg og opphaldslandet. Tilgjengelege konsulære ressursar og grunnleggjande nasjonale sikkerheitsinteresser må òg sjåast på. Denne forståinga av føresegna i konvensjonen om barns beste har langvarig støtte i retts- og forvaltningspraksis. Ei slik forståing vart også lagd til grunn av regjeringa Stoltenberg II i Meld. St. 27 for 2011–2012, Barn på flukt.

Foreldre har rett og plikt til å bestemma over eigne barn. Det omfattar retten til å bestemma kvar eit barn skal bu og opphalda seg. Utanrikstenesta kan ikkje henta barn frå utlandet i strid med det. Barn som kjem til Noreg frå konfliktområde, og som har vore vitne til eller sjølve vore utsette for vald og overgrep, kan vera traumatiserte og ha behov for særskild oppfølging frå fleire tenester. Barnevernstenesta må ta initiativ til at også andre relevante tenester greier ut kva behov barnet har, som f.eks. helsehjelp og tilrettelegging for deltaking i barnehage, skule og fritidsaktivitetar. Mange vil m.a. trenga hjelp frå psykisk helsevern for barn og unge til å bearbeida traume.

Så oppfattar eg det slik at Helse- og omsorgsdepartementet har gjeve Helsedirektoratet i oppdrag å bistå Bufdir med å førebu nødvendige tiltak for barn av foreldre med IS-tilknyting som returnerer til Noreg frå Syria. Det inkluderer å sikra nødvendig samarbeid mellom relevante kunnskaps- og kompetansetenester, helsetenester og andre hjelpetenester.

Eg er trygg på at regjeringa følgjer opp på best mogleg måte under dei krevjande forholda som rår.

Heidi Greni (Sp) []: De humanitære forholdene i flyktningleirene i Syria er svært vanskelige. Situasjonen er uoversiktlig og bekymringsfull. Barn og unge er sårbare og utgjør en svært utsatt gruppe. Situasjonen er særlig bekymringsfull for foreldreløse barn. Barns beste må vektlegges tungt, og arbeidet med å hente hjem foreldreløse barn som er norske statsborgere, må ha høyeste prioritet.

Senterpartiet har merket seg det arbeidet regjeringen og utenrikstjenesten har gjort i disse sakene, og er veldig glad for at fem av de foreldreløse barna nå er hentet hjem til Norge. Jeg har forståelse for at dette er tidkrevende og kompliserte oppgaver. Vurderinger knyttet til sikkerhet, identifisering og uthenting av barna er krevende oppgaver under de uoversiktlige forholdene som er i disse leirene.

Foreldre har rett og plikt til å bestemme over hvor barn skal bo og oppholde seg. Det gjelder uavhengig av årsaken til at de befinner seg i utlandet. Utenrikstjenesten kan ikke hente hjem barn fra utlandet i strid med dette. Det innebærer at når det gjelder barn som er i følge med foreldre, må foreldrene samtykke til at utenrikstjenesten eventuelt bistår med utreise for barna. Eventuell bistand fra norske myndigheter vil være et tilbud, og det er opp til foreldrene å bestemme om de vil benytte seg av det. Hvis dette blir aktuelt og barna har omsorgspersoner i Norge, f.eks. besteforeldre, er det viktig at en slik prosess skjer i nært samarbeid med disse omsorgspersonene.

Jeg har merket meg den jobben regjeringen og utenrikstjenesten har gjort hittil i disse sakene, og vil påpeke at arbeidet må fortsette til alle de foreldreløse barna er hentet hjem.

Barn av fremmedkrigere som er norske statsborgere, og som kommer til Norge, vil, som alle andre barn som oppholder seg i landet, ha rett til nødvendig hjelp, omsorg og oppfølging fra barnevernet. Disse barna har levd under ekstremt krevende forhold, og det er grunn til å anta at de vil ha behov for både somatisk og psykisk helsehjelp. Det vil stille særlige krav til barnefaglige vurderinger av hvert enkelt barns behov.

Det er bra at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Bufdir, har fått i oppdrag å etablere en beredskap for oppfølging og veiledning av berørte barnevernstjenester, og at Helsedirektoratet har fått i oppdrag å forberede tiltak for disse barna. Dette vil være barn som kan ha vært utsatt for eller vært vitne til vold og overgrep. De vil sannsynligvis være traumatisert og ha behov for særlig oppfølging. Det vil kreve tverrfaglig samarbeid mellom barnehage, skole, helsetjeneste osv. i mange år framover. Tett oppfølging over tid vil være helt nødvendig.

For disse barna vil barnehage og skole spille en viktig rolle i integreringen. Skoler, barnehager, foresatte osv. vil trenge informasjon og støtte over lang tid. Derfor vil god kommuneøkonomi og tilstrekkelige ressurser til de kommunene som får ansvaret for oppveksten til disse barna, være avgjørende for at vi skal lykkes.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Jeg vil først ta opp SVs forslag i saken.

Norge har både et folkerettslig og et humanitært ansvar for barn av norske borgere som befinner seg i en vanskelig situasjon i utlandet. Det må være helt klart at Norge har et utstrakt ansvar for dem som er norske statsborgere, og de barna dette forslaget handler om, har krav på norsk statsborgerskap fordi de fyller lovens krav. Og de er helt uskyldige i den situasjonen de har blitt satt i. De fleste er jo født i Syria. Hvis leirene blir åpnet og foreldrene kommer seg til en norsk utenriksstasjon, har de krav på å få komme til Norge. Hvis disse barna kommer til Norge innen de er 22 år, og bor i Norge i to år, har de også krav på norsk statsborgerskap, og da har de kanskje vært i denne situasjonen i veldig mange år. Det er en totalt uønsket situasjon. Disse barna trenger norsk hjelp for å kunne få sitt statsborgerskap og for å komme ut av denne situasjonen før de er totalt traumatisert.

Dette er helt i tråd med det som Meld. St. 12 for 2010–2011 sier om hvilke statsborgere Norge skal hjelpe spesielti vanskelige situasjoner i utlandet. Her står liv og helse på spill, det involverer mindreårige, og det er brudd på menneskerettighetene. Det er vel ingen som er i tvil om at det foregår massivt i bl.a. Al Hol-leiren.

Det er ingen som sier at dette er enkelt. Det er heller ingen som har sagt at noen kan gå og hente barn der foreldrene motsetter seg dette. Det vi har foreslått, er at norske myndigheter tar ansvar for at disse barna får sine rettigheter realisert. Det vil i noen tilfeller medføre at den norske forelderen også kommer til Norge, som da selvfølgelig må bli straffeforfulgt for det man har gjort. Det er en selvfølge. Men det er noen som snakker som om noen har foreslått å ta barn fra foreldre mot deres vilje. Det kan man ikke.

Men når det gjelder de barnefaglige vurderingene som skal legges til grunn, er ikke det bare et hensyn – det er et grunnleggendehensyn. Det har Norge sluttet seg til, og de forpliktelsene har vi. Derfor er det barnas grunnleggende hensyn som må være hovedhensynet i denne saken, og det er fremdeles et godt stykke igjen før myndighetene har tatt det ansvaret.

Presidenten: Da har representanten Karin Andersen tatt opp de forslagene hun refererte til.

Torhild Bransdal (KrF) []: Få av oss klarer vel å forestille seg den virkelighet disse barna har opplevd. Det er godt at empatien er så sterk i det norske samfunnet at det har vært og er et sterkt engasjement for disse barna fra mange hold. Det er ingen tvil om at barn av foreldre med tilknytning til IS er ofre for foreldrenes dårlige valg. Flere av disse ungene er formelt norske, og det er dermed i tråd med både barnekonvensjonen og allmenn anstendighet at Norge gjør en innsats for å hente barna hjem.

Vi er glade for at fem foreldreløse barn allerede er hentet hjem, og ser fram til at det snarlig kommer flere. Vi er glad for at regjeringen har sett til at disse barna får nødvendig hjelp og oppfølging, og at deres anonymitet blir ivaretatt, slik at de slipper tilleggsbelastningen med offentlig søkelys på sine unge liv.

Barn av fremmedkrigere som kommer til Norge, vil ha samme rett til nødvendig hjelp, beskyttelse og omsorg som alle andre barn. De fleste skjønner at disse barna i realiteten har med seg i bagasjen opplevelser som er verre enn det mange, eller noen, kan forestille seg. En del av oppdraget blir dermed å bidra til at de kan få en normalisert hverdag, både i det ytre og ikke minst i det indre.

Barne- og familieministeren har bl.a. gjort det klart at barn som returneres fra traumatiske forhold i Syria, skal få særskilt oppfølging. De kan ha vært vitne til eller vært utsatt for vold og overgrep og kan ha behov for både somatisk og psykisk helsehjelp. Det kan også være særskilte behov i skole eller barnehage med tanke på oppfølging av barna.

Så skal det ikke lates som om dette ikke har uproblematiske sider. Det er et farlig område, og det er knyttet mange utfordringer til identifisering og formaliteter. Vi har trygghet for at regjeringen arbeider med å finne løsninger på dette, og har merket oss at Den internasjonale kommisjonen for savnede personer har tilbudt sin bistand til dette arbeidet.

Vi har fått klare rapporter på at forholdene i flyktningleirene i Syria er svært vanskelige. Det tilsier at det er særdeles viktig å jobbe hardt for å løse situasjonen for barna så raskt som mulig. En slik forventning ble tydelig kommunisert fra Kristelig Folkepartis landsmøte i slutten av april.

Barnas beste må alltid komme i første rekke. Like fullt må vi være oppmerksom på at foreldrene har rett og plikt til å ta avgjørelser for sine barn. Norske myndigheter kan dermed ikke hente barn hjem når foreldrene motsetter seg dette.

Til slutt har jeg lyst til å benytte anledningen til å minne oss alle om det ansvaret vi har, både som utøvere av myndighet og som enkeltmennesker. Om fem, ti eller tjue år kan det godt hende noen av disse barnas bakgrunn blir kjent. Da må vi forvente av hverandre at de også da må behandles som uskyldige ofre, slik at de kan komme videre med livet sitt. Det er ikke bare et offentlig ansvar, det er et menneskelig ansvar.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Konsulære saker der barn er involvert, er særlig utfordrende, og det gjelder spesielt der barna er foreldreløse. Derfor har regjeringa hatt som en klar prioritering å hente foreldreløse barn der foreldrene har IS-tilknytning. Fem foreldreløse barn ble hentet fra Syria til Norge mandag 3. juni. Det var helt i tråd med de prioriteringene, og jeg opplever at det har vært en betydelig tverrpolitisk enighet om og støtte til det.

Arbeidet med å legge til rette for at barna kunne tas ut av Syria og hentes til Norge, har pågått over lengre tid, var veldig komplekst og involverte totalt åtte departement. Sikkerheten for barna har vært det aller viktigste i dette arbeidet, og det har også lagt føringer for gjennomføringen.

Jeg deler representantens bekymring for de humanitære utfordringene i flyktningleirene i Syria, og det er også en av årsakene til at regjeringa har økt sin innsats bl.a. for å bidra til opprettelse av feltsykehus, helsehjelp og annen bistand. Vi har også en betydelig bekymring for barn av norske fremmedkrigere. Det er en situasjon i området som er både kompleks og sikkerhetsmessig utfordrende.

Norge har som part i barnekonvensjonen og andre menneskerettighetskonvensjoner plikt til å sikre konvensjonsrettighetene for personer innenfor statens jurisdiksjon. Dette vil som den store hovedregelen si for personer på statens territorium. Norge har imidlertid ikke en folkerettslig plikt etter FNs barnekonvensjon eller andre menneskerettighetskonvensjoner til å hente hjem barn av norske fremmedkrigere i utlandet. Dette var altså noe vi gjorde fordi vi mente det var nødvendig av hensyn til barna som ikke har sine hovedomsorgspersoner.

I konsulære saker vil hensynet til barnets beste være et grunnleggende hensyn. Andre hensyn vil imidlertid også være relevante, som sikkerhetssituasjonen på stedet, humanitære hensyn, lokal lovgivning, tilknytning til Norge og oppholdslandet og tilgjengelige konsulære ressurser. Hensynet til barnet vil tillegges stor, men ikke nødvendigvis avgjørende, vekt i en helhetsvurdering av hver enkelt sak. Denne forståelsen av konvensjonens bestemmelser om barnets beste har langvarig støtte i retts- og forvaltningspraksis. En slik forståelse ble også lagt til grunn av regjeringa Stoltenberg II i Meld. St. 27 for 2011–2012, Barn på flukt. Det er også sikker rett at Grunnlovens bestemmelser om barnets beste må forstås på samme måte.

Så er jeg veldig glad for at vi i et godt samarbeid mellom mange departementer og etater har klart å hente hjem fem foreldreløse barn som er i en særlig sårbar situasjon. Men jeg minner også om at det nettopp handler om fem små barn som har levd under vanskelige og utrygge forhold uten sine foreldre, som er blitt hentet hjem, men som også har krav på å kunne vokse opp og leve livet sitt her i Norge uten å måtte bære på den arven som foreldrene dessverre har gitt dem.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) []: Det hersker bred enighet i denne saken om at det er en både kompleks og vanskelig situasjon. Som jeg sa i mitt innlegg, er vi opptatt av å finne en internasjonal løsning. Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Hvordan vil utenriksministeren bidra til at Norge proaktivt leter etter brede internasjonale løsninger på den komplekse situasjonen, som særlig berører barn i en flyktningleir?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg takker for spørsmålet. Vi har jo nær kontakt med andre land, selvfølgelig både med de nordiske land – hvor vi også har hatt felles møter – og med de andre europeiske landene. Det ligger litt ulike politiske føringer i de forskjellige landene, og det vil også selvfølgelig sette rammer for hva de ulike europeiske landene ønsker å bidra til av forskjellige løsninger. Vi har vært veldig tydelige på at i den grad det kan bidra til å avhjelpe en situasjon, ønsker vi også å se på europeiske løsninger – eller felles løsninger, men vi må være klar over at den ulike lovgivningen i forskjellige land også setter noen skranker. For eksempel er det land som ikke har lovgivning for å kunne straffeforfølge dem som har vært tilknyttet IS – og dersom de skulle komme hjem, ville det representere en utfordring – mens andre land, som Norge, har slik lovgivning og har dermed den muligheten. Det setter også noen rammer for hvordan de ulike landene ønsker å finne løsninger.

Eirik Sivertsen (A) []: La meg starte med å si takk for svaret. Jeg oppfatter at utenriksministeren svarer bekreftende på at man ønsker å være proaktiv fra norsk side. Så skal jeg sette utenriksministeren i en vanskelig posisjon – men det er med den beste vilje – og la henne få muligheten til å lufte noen refleksjoner omkring det. Spørsmålet blir todelt. Det ene er: Hvilke mulige internasjonale løsninger kan vi se for oss som er aktuelle å diskutere? Og i hvilket tidsperspektiv vil det være realistisk?

Jeg har forståelse for at det ikke er enkle spørsmål å svare på.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: For å ta det siste først: Tidsperspektivet er det nesten umulig å si noe om. Det er rett og slett fordi situasjonen forandrer seg på bakken hele tiden, og det forandrer også forutsetningene for eventuelt å kunne gjøre noe. Det andre er selvfølgelig at diskusjonen – særlig i europeiske land – er ulik, det er ulike hensyn å ta i de forskjellige landene. I tillegg vet vi også at vi er avhengig av å finne avtaler med de lokale myndighetene på stedet, som også kan sette skranker som blir vanskelige for europeiske land å forholde seg til.

Det er etter min oppfatning vanskelig å si nøyaktig hvordan og når man kan se denne type eventuelle løsninger, men jeg vil legge til at vi nå også deltar aktivt i arbeidet for å kartlegge mulighetene for en eventuell internasjonal domstol som skal kunne bistå i arbeidet med straffeforfølging.

Karin Andersen (SV) []: Å frata disse barna muligheten til å komme til Norge og få realisert statsborgerskapet sitt er jo i realiteten å straffe dem fordi foreldrene har begått ugjerninger. Arbeidet med å sikre retten til navn og nasjonalitet skal utøves av staten. Det er en handlingsplikt i situasjoner der barn kan utsettes for tortur og umenneskelig handling, så hvis man kan hjelpe, skal man vel det?

Jeg har merket meg at i svaret fra statsråden til komiteen står det i siste avsnitt om dette tema at man skal «identifisere» mulige løsninger for å kunne bistå barna». Betyr det at man også arbeider for å finne løsninger for disse barna, eller betyr det at man har lukket døren hvis foreldrene ikke er villig til å gi barna fra seg der og da?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Som jeg også beskriver i svaret til Stortinget, er det – og det har også statsministeren bekreftet – sånn at dersom foreldre ønsker at deres barn skal komme til Norge, altså at det er basert på et samtykke fra foreldrene, er det en mulighet til å kunne bistå med transport til Norge.

Vi har også sagt at vi ikke ønsker å si mer om eventuelle andre operasjoner, rett og slett fordi de er komplekse og sikkerhetsmessig krevende. Det å gå inn i detaljer om eventuelle vurderinger av det kan utsette barna for fare. Det ønsker vi ikke å gjøre.

La meg også bekrefte det som har blitt sagt av flere andre i salen i dag: Vi hadde en klar prioritering, og det var de foreldreløse barna. De er i en spesielt krevende og sårbar situasjon dervi ønsket å finne løsninger – som vi fant. Men jeg understreker også at det arbeidet var veldig krevende. Vi må regne med at eventuelle andre diskusjoner vil bli tilsvarende krevende.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg er glad for at vi nå har fått fem foreldreløse barn hjem. Det har vært viktig for regjeringa at vi i første omgang har prioritert de aller mest sårbare ungene, nemlig dem som er uten omsorgspersoner.

Operasjonen har vært krevende for alle involverte, men spesielt for de berørte ungene. Det viktigste nå er at de blir møtt med trygghet og omsorg og får god og systematisk oppfølging, og at de får den hjelpen de har rett på. Dette er sårbare unger som både kan ha vært vitne til eller utsatt for vold, overgrep og andre skadelige handlinger.

Når en barnevernstjeneste mottar en bekymringsmelding for et barn av fremmedkrigere, som er kommet til Norge, må man på vanlig måte undersøke forholdene og vurdere behovet for barnevernstiltak. Norsk barnevern har god kompetanse i å hjelpe og følge opp traumatiserte barn. Men ungenes bakgrunn kan i disse sakene stille særlige krav til barnevernstjenesten. Jeg ga derfor Bufdir oppdrag om å etablere en beredskap for å bistå aktuelle barnevernstjenester. Direktoratet vil bistå med en juridisk og barnefaglig veiledning. Direktoratet har også utarbeidet et informasjonsskriv som beskriver særskilt juridiske problemstillinger og andre viktige forhold for å bistå disse ungene på en best mulig måte. Informasjonsskrivet distribueres til barnevernstjenester som skal ivareta barn av fremmedkrigere som kommer til Norge.

Barn som kommer til Norge fra Syria, vil ha behov for særskilt oppfølging fra flere tjenester. Barnevernstjenesten må derfor ta initiativ til at også andre relevante tjenester utreder ungenes behov for bl.a. helsehjelp og deltakelse i barnehage, skole eller fritidsaktiviteter. Bufdir vil bistå barnevernstjenesten i dette tverrfaglige samarbeidet.

For å sikre at ungenes somatiske og psykiske helse ivaretas på en best mulig måte har Helsedirektoratet fått i oppdrag å bistå Bufdir med å forberede nødvendige tiltak. Konkret har RVTS Øst fått i oppdrag å bistå barnevernstjenesten og andre relevante tjenester med kompetanseheving og veiledning. Helsedirektoratet har fått midler til å gjennomføre en kompetanseoppbygging om hvordan man best arbeider med hjemvendte fremmedkrigere og ungene deres.

Barnehage og skole spiller en viktig rolle i integreringen av disse ungene. Skal vi klare å hjelpe dem på en god måte, er tverrfaglig innsats helt avgjørende. Vi har et ansvar for disse ungene, og det ansvaret tar vi. Dette er våre barn, og de fortjener en trygg oppvekst.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) []: Omsorgspersoner som bor i Norge, og som har en eller annen tilknytning til de barna som har kommet hjem, enten som nære pårørende eller på annen måte har en relasjon til dem, kan spille en viktig rolle i reintegrering, osv.

Vil statsråden legge til rette for at disse personene kan ta en sånn rolle, og at de aktuelle myndigheter, det være seg barnevern, skole, barnehage, annen helsetjeneste, som statsråden var inne på, blir involvert både der det er mulig og relevant på hjemreisen, og i reintegrering og videre liv i Norge?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Takk for et viktig spørsmål.

Det er viktig for meg å presisere at disse sakene vil bli behandlet av barnevernet på en så vanlig måte som mulig. Da er nettopp poenget, som representanten viser til, at det også skal undersøkes om omgangskrets, familie og eventuelt andre som står nær barna, kan være viktige, enten som fosterhjem eller bare i oppfølging av ungene. Dette vil barnevernet løse på en, håper jeg, god måte, og de vil bli involvert og gjøre de undersøkelsene som om det skulle være en vanlig sak.

Eirik Sivertsen (A) []: Takk for svaret.

Jeg vil ta opp en annen problemstilling som også er reist, som er kommet fram gjennom media, og den er nok statsråden godt kjent med. Det er framsatt kritikk fra Oslo kommune for at barnevernstjenesten fikk veldig kort varsel om de aktuelle barna. Sånn som jeg forstår saken, er det en avveining mellom ulike sikkerhetshensyn, både hensynet til sikkerheten til barna som skal hentes ut, og selvfølgelig også til dem som var involvert i operasjonen.

Spørsmålet blir todelt: Mener statsråden at dette ble gjort på en forsvarlig måte, og at barnevernstjenesten fikk tilstrekkelig varsel til å kunne løse sine oppgaver på en god måte? Det andre er: Hva lærer man av dette, så man eventuelt kan gjøre det på en bedre måte neste gang en liknende operasjon skal foregå?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Det aller viktigste har vært barnas sikkerhet. Som utenriksministeren også sa, har det vært gjennomgående i saken. Derfor var det viktig at færrest mulig visste om når ungene ville komme. Likevel valgte vi at barnevernstjenesten lokalt, ved leder, ble varslet nesten en uke før. De hadde en beredskap eller i alle fall en visshet om at det kunne komme barn, men noe eksakt tidspunkt var det av sikkerhetshensyn ikke riktig å gi. Det ble oppnevnt verge – så det meste var godt forberedt.

Så har jeg stor forståelse for at en sånn type sak blir veldig kaotisk, krevende og får mye medieoppmerksomhet. Det å skulle løse det på bakken vil alltid være krevende. Vi er også beredt fra departementet side til å lære av eventuelle feil hvis det er noe som kunne vært gjort bedre. I eventuelle nye operasjoner skal vi ta lærdom av det og gjøre det på en enda bedre måte. Men jeg er også trygg på at ungene har blitt møtt på en god måte og skal få god oppfølging.

Karin Andersen (SV) []: Hensynet til de traumatiserte barna må veie veldig tungt i slike situasjoner, for det er en voldsom påkjenning for dem. Når det gjelder den måten det har vært håndtert på denne gangen, er jeg glad for at statsråden sier det sikkert er et forbedringspotensial, for det høres ut som om man ikke stoler på barnevernet. De fikk beskjed kl. 20 om kvelden, og to og en halv time etterpå landet barna. Det var ingen fra barnevernet til stede da barna landet. Det er ganske alvorlig hvis man ikke veldig tidlig presenterer noen trygge omsorgspersoner som også kan det barnefaglige.

Spørsmålet er: Hva gjør statsråden nå med de opplysningene han har fått om hvordan det gikk denne gangen? Jeg tror vi skal takke en veldig god barnevernstjeneste for at dette går bra, men hvilke konkrete ting vil statsråden forbedre til neste gang?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: La meg først av alt si at jeg er veldig takknemlig og glad for at vi har fått hjem fem foreldreløse barn, at operasjonen har gått etter planen, og at det har vært en vellykket operasjon. Jeg vil også si at det har vært gjort grundige vurderinger av hvordan ungene skulle bli tatt imot. Det var tydelig at de trengte helsefaglig kompetanse, og de ble tatt imot på en veldig god måte.

Når det er sagt, ga jeg et mandat, et oppdrag, til Bufdir – mitt direktorat – om å etablere en beredskap for å kunne ha oppfølging og veiledning og bistå de lokale barnevernstjenestene hvis det var behov for det. Det lokale barnevernet – barnevernstjenesten – fikk som sagt et varsel i god tid for å være klar over at det kunne komme barn. Barnevernet er vant til å ta imot akutt og til å operere akutt. Derfor er jeg glad for at de har gjort en god jobb lokalt. Bufdir skal også være i beredskap for å kunne hjelpe dersom det er behov.

Karin Andersen (SV) []: Det er riktig at barnevernet er forberedt på akutte saker, men dette var en ganske ekstrem situasjon der det kom fem søsken, som selvfølgelig også har et stort behov for å være sammen. Jeg må si jeg stusser på hva grunnen er til at man ikke stoler på barnevernet, slik at det kan være noen med fra det ansvarlige barnevernet både i mottaksfasen og når barna skal ha hjelp av helsevesenet. Det virker veldig spesielt at man ikke kan stole på barnevernet i den grad at man kan involvere dem og vite hvem som er ansvarlig, og at vedkommende kan møte opp og helt fra første øyeblikk være den trygge personen når barna er i Norge.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Av mange grunner vil ikke jeg gå inn i de direkte vurderingene som er blitt gjort, i mange tilfeller også av Utenriksdepartementet, men det er sikkerheten til ungene som har kommet først. Det handler ikke om tillit eller mistillit; det handler om at sikkerheten til ungene ble satt aller høyest. Vi vet at dersom operasjonen hadde blitt avslørt, kunne det i verste fall ha medført at en ikke hadde klart å gjennomføre det, eller i verste fall gått ut over sikkerheten til ungene.

Som jeg har sagt flere ganger, er vi opptatt av at dette gjøres på en best mulig måte, så hvis det er læringspunkter vi oppdager når vi går gjennom saken og hvordan den er blitt håndtert, er vi mer enn villig til å lære av det. Det jeg er veldig takknemlig for, er at det har blitt gjennomført på en god måte, og at barna er blitt møtt på en god måte. Nå starter den store jobben, for det er riktig som representanten sier, at dette er en ekstraordinær situasjon hvor en trenger ekstraordinær oppfølging og hjelp. Der vil også mitt direktorat bistå det kommunale barnevernet i å løse dette på en god måte.

Karin Andersen (SV) []: Jeg må si at jeg nok vil trenge en mye bedre forklaring på hvorfor man ikke kan ha noen med barnefaglig kompetanse i mottaksfasen i disse sakene. Ingen er uenig i at barnas sikkerhet er det viktigste, men det er veldig vanskelig å forstå hvorfor representanter for barnevernet som skal ha ansvaret for barna når de kommer til Norge, ikke kan få del i informasjon slik at de kan møte opp og være til stede, og også følge til helsevesenet, for det var selvfølgelig nødvendig. Jeg kommer nok til å stille flere spørsmål om dette, men jeg får igjen prøve å få statsråden til å være litt mer konkret: Vil statsråden gå gjennom disse erfaringene med Oslo kommune og se på hva man konkret kan forbedre?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg vil presisere at det er ikke sånn at disse ungene er blitt møtt av personer som ikke har kompetanse om barn, men det er riktig at det lokale barnevernet der barna skulle være, ikke nødvendigvis var til stede på flyplassen, men det er noe helt annet. Disse ungene er blitt møtt på en god måte. Jeg understreker at jeg tror en aldri finner de perfekte løsningene første gang. Dette er første gang en slik type operasjon er blitt gjennomført, og derfor er vi – ja – interessert i å se på hva vi kan ta lærdom av, om det er noe som kan bli gjort bedre, slik at hvis det blir gjennomført en ny operasjon, skal vi kunne ta imot ungene på en enda bedre måte. Men jeg understreker at barnevernet er godt forberedt på å ta imot traumatiserte barn, og det er også tilfeller der det er flere søsken.

Nå starter den store jobben med å sikre at de blir fulgt opp på en god måte. Der er det flere enn barnevernet som må samarbeide, og det er jeg veldig opptatt av at vi skal løse på en god måte. Der vil også den kommunale barnevernstjenesten ha en viktig rolle å spille.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Petter Eide (SV) []: Saken om barn av IS-krigere har opprørt mange, ikke bare oss på Stortinget. Flere meningsmålinger viser at nærmere seks av ti nordmenn ønsker at regjeringen skal strekke seg lenger for å finne gode løsninger.

Dette er egentlig ikke bare en følelsesmessig, emosjonell, sak. Vi har laget dette forslaget nettopp fordi vi mener at det også er gode prinsipielle og politiske grunner til at vi skal strekke oss lenger for å hjelpe disse barna. Vi mener at disse barna, som er norske statsborgere, har rett til beskyttelse fra Norge. Her er det viktige folkerettslige konvensjoner som ligger til grunn, i all hovedsak selvfølgelig Barnekonvensjonen.

Regjeringen avgrenser dette til at vår beskyttelse kun skal strekke seg til å gjelde de barna som er foreldreløse. Med andre ord mener man at de barna som har foreldre, har mindre krav på beskyttelse fra den norske stat, selv om vi jo må innse at de lever under de samme forholdene. De er like sårbare, de lever under de samme uverdige forholdene i flyktningleirer. Hvorfor de foreldreløse barna skal ha flere rettigheter enn barn med foreldre, er det rett og slett litt vanskelig for meg å forstå.

Motargumentene her er – det hevdes også på et formelt grunnlag – at Norge ikke har noen plikt. Nei vel, men vi snakker altså om krigsområder, og da bør vi definitivt strekke oss langt. Det er heller ingenting som hindrer oss i å utøve dette ansvaret på en annen måte. Andre motargumenter som har kommet fram i debatten, er at det er vanskelig, det er uoversiktlig, praktisk vrient, osv. Det hevdes også at noen valg er så dumme at de ikke kan tilgis – dette kommer fram i den offentlige debatten – og til og med at barna kan være farlige.

Jeg tror vi må forholde oss til at den egentlige grunnen til at denne regjeringen og partiene som støtter den, ikke ønsker å hente alle norske barn med norsk statsborgerskap, er at man da vil få noen foreldre med på kjøpet som man ikke helt har oversikt over, og at man da må ta juridisk og kanskje straffeforfølgende ansvar overfor disse foreldrene.

Vi skal behandle en annen sak på Stortinget om et par dager. Det kommer veldig tydelig fram at regjeringen ikke ønsker å straffeforfølge norske fremmedkrigere i dette området, bare straffeforfølge hvis de kommer frivillig til Norge. Dette ligger til grunn. Det er vikarierende argumenter som kommer fram.

Den egentlige grunnen til at man ikke ønsker å bistå de barna som har foreldre, er at man ikke ønsker å få med noen foreldre som man er nødt til å kjøre en juridisk prosess overfor i Norge.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Debatten viser at det er enighet om en del i denne saken. Det har kommet fram flere sider ved saken som har nyansert bildet. Det er enighet om å hente foreldreløse barn. Fem er – som nevnt – hentet.

Fremskrittspartiet har tillit til at utenriksministeren og barne- og likestillingsministeren med flere har gjort riktige vurderinger når de tenker på sikkerheten både til nasjonen og til barna, og alle de barnefaglige vurderingene som har vært gjort rundt det. Så er det bred enighet om at man ønsker et bedre internasjonalt samarbeid for å få på plass – om mulig – en internasjonal straffedomstol for å håndtere problemene videre.

Fremskrittspartiet mener derimot at enigheten begrenser seg til å hente foreldreløse barn. Det sporet som går på samtykke fra foreldrene om å hente bare barna, er et vanskelig spor å følge. Det vil juridisk være svært problematisk om gyldigheten av et sånt samtykke vil stå seg. Det er helt klart at disse foreldrene vil ha krav på samvær med sine barn – nærmest uansett – på et senere tidspunkt. Det er helt på det rene at de barna som er foreldreløse, sto i en helt spesiell situasjon. De var mer sårbare enn barn som har omsorgspersoner til stede. Det er derfor den vurderingen har blitt gjort. Det handler ikke om barnas rettigheter, det handler om sårbarheten til barna.

At man kunne være enig om å hente foreldreløse barn, tror jeg vi skal være glad for. Så er det helt uaktuelt for Fremskrittspartiet å gå med på løsninger som vil innebære å hjelpe personer til Norge som frivillig har sluttet seg til en terrorhær. Det er et helt feil signal å gi. Det er et svært viktig hensyn i den totalvurderingen som er gjort, og som må gjøres framover, at norske myndigheter ikke skal hente personer som har sluttet seg til en terrorhær i utlandet.

Torhild Bransdal (KrF) []: Undertegnede er veldig lykkelig fordi det er noe som heter treminutters innlegg, i hvert fall når en har disponert et innlegg slik at en ikke kommer gjennom det. Nå ble dette punktet ytterligere aktualisert gjennom de innlegg som har blitt holdt i salen etterpå.

Det er viktig for oss å presisere at barnas beste må alltid komme i første rekke, men like fullt må vi være oppmerksom på at foreldre har rett og plikt til å ta avgjørelser for sine barn. Norske myndigheter kan derfor ikke hente barn når foreldre motsetter seg det. I flere tilfeller er det også på det rene at en eller begge foreldre har gjort seg skyldig i svært grove forbrytelser. I den grad slike skal komme til landet, må de selvsagt svare for dette og få en rettferdig dom i rettssystemet. Nasjonale sikkerhetshensyn må selvfølgelig vektlegges sterkt med tanke på hva som skal skje med foreldrene, men igjen er det viktig å stresse at selv om foreldrene har begått avskyelige forbrytelser, skal barna ikke lastes for dette.

Karin Andersen (SV) []: Først er det viktig å slå fast at norske statsborgere ikke kan nektes å komme til Norge. Det høres ut som om noen tror det. Det andre er at det er et viktig signal å gi at krigsforbrytelser og straffbare handlinger skal straffes. Det er SV veldig opptatt av.

Å frata disse barna muligheten til å komme til Norge og overlate dem til en uviss, potensielt veldig farlig skjebne i leirene i Nordøst-Syria er i praksis å straffe dem for foreldrenes ugjerninger, ved å unnlate å gjøre det som er mulig i en håpløs situasjon. Kan vi hjelpe? Ja, selvfølgelig kan vi det. Andre land har gjort det. Det er mulig å hjelpe disse barna. Ja, det er vanskelig, men det er mulig.

Norske utenriksstasjoner med sine offisielle godkjenninger må i samsvar med barnekonvensjonen artikkel 7 gi rett til navn og nasjonalitet, og i en slik situasjon kan de drive oppsøkende virksomhet i leirene hvor disse barna er, sjøl eller i samarbeid med andre land eller FN. Det vet vi skjer. Arbeidet med å sikre retten til navn og nasjonalitet skal utøves av staten. Disse barna har ingen mulighet til å nå staten hvis ikke staten bistår dem der de er, for de kommer seg ikke ut av denne situasjonen. Dette er veldig små barn, de fleste av dem. De fleste av dem er under skolealder. Det er ikke mulig for dem å løse dette sjøl. Vi har en handlingsplikt i situasjoner hvor barn potensielt kan utsettes for tortur og umenneskelig handling. Vi har muligheter til å hjelpe dem som er norske statsborgere.

Jeg diskuterer ofte asylpolitikk på denne talerstolen. Da får vi beskjed om at vi ikke kan hjelpe alle andre, vi må hjelpe de norske først. Her har vi en soleklar plikt overfor dem som er norske statsborgere, men da velger man å ikke gjøre det. I hvert fall gjør ett av regjeringspartiene det veldig tydelig.

Jeg leser statsrådens svar til komiteen, og det er noen nyanser der som jeg håper betyr at man driver dette arbeidet, at man ser etter andre land som man også kan samarbeide med. Jeg diskuterte med statsråden de foreldreløse barna rett før de ble hentet, og registrerer at da var det et arbeid på gang for å få det på plass. Det er jeg veldig glad for, og jeg vil gi ros for at det har skjedd.

Vi får håpe at det er den veien regjeringen tross alt går, sjøl om de ikke vil si det i klartekst.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Først til Petter Eide: Det er åpenbart at barn uten foreldre, som er foreldreløse, er i en langt mer sårbar situasjon enn de som har en omsorgsperson, sin hovedomsorgsperson, med seg. Dessuten setter foreldreretten noen skranker og begrensninger for hva både norske myndigheter og andre kan gjøre, og det gjelder både i Norge og ikke minst utenfor Norges grenser.

Grunnen til at jeg tok ordet, er at det delvis skapes et inntrykk av at den 3. juni var første kontakt mellom UD og barnevernet, og at det ikke har vært barnefaglig kompetanse involvert i hentingen. Dette er, som representanten Andersen var inne på, en veldig spesiell situasjon. Det var også grunnen til at ansvarlige etater ble varslet så snart som mulig, så de kunne gjøre nødvendige forberedelser. Tidlig i mai var det et møte mellom Utenriksdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Bufdir, der vi forklarte at vi jobbet med å hente barna hjem, og at de ansvarlige etatene måtte være forberedt på at barna kunne komme innen kort tid, og uten særlig varsel. Informasjonen om barnas situasjon tilsa at det viktigste behovet ved hjemkomst var at de fikk nødvendig helsehjelp. Dette ble også kommunisert til de ansvarlige etatene i midten av mai, da de ble informert om at det var planlagt for mottak og umiddelbar oppfølging av helsevesenet der barnevernet ville bli koblet på ved ankomst, fordi barnevernet ikke har hjemmel til å starte undersøkelsessak før barna er tilbake i Norge.

I slutten av mai viste det seg at vi begynte å nærme oss en mulig løsning. Vi utløste beredskapen for å iverksette uthenting 27. mai, og samme dag varslet vi fylkesmannen med anmodning om å utnevne verge for barna samt varsle barnevernet. Allerede neste dag, den 28. mai, bekreftet fylkesmannen at verge ville bli utnevnt, samt at barnevernet var varslet. Den 29. mai informerte fylkesmannen UD om at verge var utnevnt, og de etablerte også direkte kontakt med vergen, som 31. mai opplyste at vedkommende også hadde vært i kontakt med barnevernet – i tillegg til, selvfølgelig, løpende kontakt med pårørende i Norge.

Først den 2. juni fikk vi innvilget tillatelse av de lokale myndighetene til å hente barna i flyktningleiren og ta dem hjem til Norge. Den 3. juni ble de hentet av norsk personell, inkludert norsk helsepersonell, og fulgt hele veien fra Syria til Norge. De hadde barnepleier og ekstra barnelege på flyet, pluss at det personellet som barna hadde knyttet seg til i Syria, var med hele veien tilbake, for å gjøre dette så mildt og skånsomt som mulig.

Da barna var hentet i leiren og på vei ut av Syria, tidlig formiddag den 3. juni, informerte vi barnas verge om at barna var hentet og ville ankomme Norge senere samme kveld. Etter avtale ble samtalen fulgt opp neste dag, og vi fikk bekreftet at vergen var i kontakt med sykehuset der barna oppholdt seg, og at barnevernet var koblet på. Dette fikk vi også bekreftet av helsevesenet.

Bjørnar Moxnes (R) []: I dag er rundt 35 norske barn i leirer i Syria. De lever under prekære sanitære forhold og med minimal tilgang på mat og helsehjelp. Det var likevel først etter langvarig press fra fortvilte pårørende og norsk opinion at regjeringen gikk med på å hente hjem noen få av dem. Det skulle bare mangle.

Hjemhentingen viser én ting: Til tross for vanskelige omstendigheter er det faktisk mulig å få disse barna hjem til Norge. Da er det ingen unnskyldning for ikke å gjøre det som er regjeringens plikt etter Grunnloven: å beskytte barns rettigheter. I praksis betyr det å gjøre hva man kan for å hente hjem også de norske barna i Syria som ikke er foreldreløse.

I tillegg vet vi at myndighetene i den demokratiske føderasjonen i Nord- og Øst-Syria vil hjelpe myndighetene med å få disse barna hjem. Det har andre land allerede gjort, ifølge lederen for føderasjonens utenrikskomité. Da kan også Solberg-regjeringen i Norge gjøre det samme.

Så er det nevnt at hjemhenting av barn også medfører å hente hjem mødre som har vært aktive i IS. Her finnes det en fornuftig løsning: Hent disse barna hjem sammen med mødrene deres, og still dem som har deltatt i IS, for retten her hjemme. Da sikrer vi to ting: Vi ivaretar norske barns rettigheter, som Grunnloven pålegger, og vi får rettsforfulgt norske statsborgere som har deltatt i en terrorbevegelse. Derfor støtter Rødt SVs forslag om å hente hjem disse barna, og om å bidra til et rettsoppgjør mot norske statsborgere mistenkt for krigsforbrytelser i Syria og i Irak, som altså behandles som forslag i morgen.

Vi frykter at regjeringen vil fraskrive seg mye av ansvaret, så vi får et dårlig utfall i begge saker – for det første at norske uskyldige barn fortsatt må lide i interneringsleirer, og for det andre at foreldre som har deltatt i en terrorbevegelse, ikke blir skikkelig rettsforfulgt. Løsningene finnes. Disse barna lider nå unødvendig på grunn av norske myndigheters hittil manglende vilje til å beskytte uskyldige norske barn. Vår politikk er klar: Vi skal ikke straffe noen barn for deres foreldres grusomme handlinger. Regjeringen må hente alle disse barna hjem og få stilt de ansvarlige for krigsforbrytelser for retten, så vi får et ordentlig rettsoppgjør med deres handlinger.

Petter Eide (SV) []: Jeg ba om ordet nå på slutten fordi jeg fikk en kommentar fra utenriksministeren som det kan være behov for å klargjøre. Jeg er selvfølgelig ikke uenig i at foreldreløse barn er mer sårbare, men er det slik at vi mener at foreldreløse barn skal ha andre og kanskje flere rettigheter? Har ikke foreldreløse barn og barn med foreldre nøyaktig de samme rettighetene til beskyttelse i et krigsområde? Det å lage dette skillet der det er noen egne formelle rettigheter for foreldreløse barn og for de med foreldre, mener jeg blir feil.

SV mener at disse barna vi diskuterer i dag og deres foreldre ikke skal skilles. Det skal ikke være sånn at vi med tvang skal hente barna og frata foreldrene barna sine. Nei, de skal fraktes til Norge enten med konsulær bistand eller med politiet, og så skal foreldrene straffeforfølges i Norge hvis det er behov for det, hvis de er mistenkt for krigsforbrytelser.

Jeg oppfatter at vegringen mot å lage løsninger som skal omhandle også andre barn, altså barn med foreldre, handler om at man ikke ønsker å få noen foreldre med på lasset til Norge som det vil være behov for å straffeforfølge i Norge. Det er nok den egentlige årsaken til vegringen mot å se på løsninger for alle barn med norsk tilknytning som er i dette området.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Først til den barnefaglige oppfølgingen. E-posten fra Fylkesmannen til barnevernet lyder:

Hei, jeg antar at du har fått med deg nyhetene. Vi har fått opplyst av UD at barna kommer rundt midnatt.

Det var altså to timer før de landet. Dette er bekreftet av dem som har ansvaret, og det er rett og slett ikke godt nok.

Jeg registrerer at flertallet i dag ikke er enig i at vi skal beskytte barn som er norske statsborgere, så mye vi kan. Disse barna kan vi beskytte bedre enn vi gjør i dag. Jeg registrerer også at flertallet synes det er helt greit at det er helt usikkert om de som har begått krigsforbrytelser, blir straffeforfulgt eller ikke. Det mener ikke SV. Vi mener det er veldig viktig at det skjer.

Jeg registrerer også at man da antageligvis synes det er greit å overlate til et krigsherjet land å ta ansvaret for både norske barn og norske kriminelle.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg mener det er viktig, i Stortinget, at det opplyses veldig tydelig om – som utenriksministeren sa i sitt innlegg, der hun gikk gjennom hele tidslinjen – at sitatet som representanten Andersen viste til, definitivt ikke var første kontakt mellom Fylkesmannen og barnevernet. Barnevernet var forberedt på at disse barna kunne komme – det var planen – og kunne forberede seg så godt som mulig. Så var det sikkerhetsvurderingene som gjorde at en valgte å ikke gå ut med det eksakte tidspunktet på forhånd.

Jeg er glad for at en har satt sikkerheten til barna først, og at de er kommet trygt hjem.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.