Stortinget - Møte fredag den 7. juni 2019 *

Dato: 07.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 328 L (2018–2019), jf. Prop. 91 L (2018–2019))

Innhald

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 6 [11:03:04]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Endringer i smittevernloven (lovrevisjon) (Innst. 328 L (2018–2019), jf. Prop. 91 L (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ynske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve anledning til inntil tre replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Stine Renate Håheim får ordet i staden for ordføraren for saka, Tore Hagebakken.

Stine Renate Håheim (A) []: Komiteen har hatt til behandling Prop. 91 L for 2018–2019, om endringer i smittevernloven. Regjeringen har fremmet flere endringer i loven fordi erfaringen med loven tilsier at det har vært behov for presiseringer og endringer av enkelte bestemmelser.

Smittevernet er en av samfunnets viktigste oppgaver. For 100 år siden døde i snitt 10 pst. av alle barn, bl.a. på grunn av smittsomme sykdommer. Kolera, tyfus, lepra, tuberkulose og difteri kom i bølger og tok livet av mange. Nå er nesten alle de fryktede barnesykdommene nesten utryddet, takket være et iherdig arbeid fra offentlige myndigheter. Smittevernet har vært en ubetinget suksess.

En samlet komité er enig om at den nye store utfordringen er antibiotikaresistens. Får vi ikke stagget den, vil det føre til høyere sykelighet og dødelighet i befolkningen. Derfor er det viktig at regelverket på smittevernområdet er oppdatert.

Komiteen støtter at en pasient må være pliktig til å følge informasjon og smittevernveiledning for å hindre at andre skades. Komiteen støtter også at det gis adgang til å fatte hastevedtak om tvungen isolering, men vi i Arbeiderpartiet vil understreke at tvangsbruk må begrenses til helt nødvendige tilfeller. Et flertall i komiteen mener det er fornuftig å lovfeste de fire kravene ved bruk av smitteverntiltak. Dette mener vi gjør loven tydeligere både for helsepersonell og for folk flest.

Vi i Arbeiderpartiet er bekymret for at ressurssituasjonen i det lokale smittevernet er for dårlig, og vi mener at det i tillegg til de endringene som er redegjort for, er behov for en nasjonal handlingsplan for smittevernet utenfor helseinstitusjonene. I tillegg er det kommet mange høringssvar som gir uttrykk for at regjeringens forslag ikke gir en tilstrekkelig avklaring av rollefordelingen mellom Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Vi i Arbeiderpartiet mener det er problematisk at det er uklarhet i ansvar og oppgaver mellom to statlige etater som skal håndtere alvorlige krisesituasjoner, og mener at regjeringen burde foreslått en mer avklart løsning.

Jeg tar opp de forslag Arbeiderpartiet står bak, sammen med Senterpartiet og SV.

Presidenten: Representanten Stine Renate Håheim har teke opp dei forslaga Arbeidarpartiet er ein del av.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) []: Barn vaksineres ikke lenger mot tuberkulose i Norge. Selv om tuberkulose er utryddet her til lands, skal vi ikke lenger enn til Litauen for å finne et land der man er mer utsatt for smitte. Hele 114 land har på nåværende tidspunkt utfordringer med tuberkulose. Innvandring, turisme, mer og lengre reising i befolkningen og den generelle globaliseringen gir oss derfor utfordringer vi ikke hadde tidligere. Import av tuberkulosesmitte vil kunne medføre en epidemi som potensielt kan ramme alle barn og unge som ikke lenger er vaksinert. Fremskrittspartiet er derfor fornøyd med at regjeringen nå foreslår skjerpede krav om test og kontroll for personer fra land med høy forekomst av tuberkulose eller andre allmennfarlige smittsomme sykdommer, samt for personer som har oppholdt seg i slike land over tid. Personer som kan utgjøre en alvorlig fare for overføring av smittsomme sykdommer i sitt arbeid, skal testes. Dette gjelder særlig helsepersonell, lærere og andre som har nær kontakt med barn.

Lovforslaget vil sørge for at kravet om testing skal utvides til å gjelde personer fra risikoland som reiser til Norge for å jobbe som selvstendig næringsdrivende, innleide arbeidstakere, ansatte i helse- og skolesektoren eller au pairer. Bare blant au pairer har vi hatt 77 tilfeller av tuberkulosesmitte i perioden 2008–2017. Nå må resultatet av en slik helseundersøkelse foreligge før tiltredelse.

Det er viktig å understreke at styrking av smittevernberedskap ikke bare gjelder tuberkulose, selv om dette i dag muligens er den mest presserende problemstillingen. Lovendringen bedrer smittevernberedskap generelt for alle allmennfarlige smittsomme sykdommer.

Dersom eksempelvis en utenlandsk vikar i helsesektoren er smittet med multiresistent tuberkulose, vil konsekvensene kunne bli katastrofale. Nettopp derfor er det så viktig at Fremskrittspartiet i regjering nå sørger for å skjerpe kravene overfor flere grupper som utgjør en risiko, og sikrer nødvendig kontroll. Lovendringen sørger for å tette en rekke hull i dagens smittevernberedskap. Ingen mennesker har rett til å smitte andre med alvorlige sykdommer. Personer som bærer på alvorlige og smittsomme sykdommer, og som ikke ønsker å innrette seg for å stoppe spredning, må legges i tvungent isolat for å beskytte samfunnet og sårbare grupper. Lovendringen sørger for å tette hull i regelverket, som i dag har vanskeliggjort tvangsinnleggelser som åpenbart har vært nødvendige for å sikre befolkningen mot smitte i de aller alvorligste tilfellene. Dette er en endring som potensielt kan medføre dramatisk bedring av smittevernberedskap i ekstreme tilfeller.

Mer reising over landegrensene og innvandring gjør at sykdommer som er utryddet i Norge, igjen kan skape epidemier her til lands. Regjeringen og Fremskrittspartiet sørger nå for at vi har virkemidlene til å bekjempe denne alvorlige trusselen mot folkehelsen.

Kjersti Toppe (Sp) []: Vi skal behandla endringar i smittevernlova, og Senterpartiet står bak desse forslaga, men vi har òg nokre endringar med tanke på område som må betrast. Tidlegare talarar har snakka om kor viktig smittevernarbeidet er. Det er eit av samfunnets viktigaste ansvar, sa saksordføraren, og representanten frå Framstegspartiet tok opp dette med smitte over landegrenser og mellom folk.

Eg sat i Bergen bystyre på byrjinga av 2000-talet da det var ein Giardia-epidemi der 1 400 personar vart smitta frå vassverket. I dag ser eg i Bergens Tidende at ein eittåring har døytt på Askøy med mistanke om at det er på grunn av smitte frå vassverket. Da eg kom til Stortinget i 2013, var det rett inn i den store influensapandemien, ein alvorleg situasjon for landet. Det er vel på grunn av denne at desse endringane i smittevernlova har kome på plass, for det har vist seg at det er ei svakheit i smittevernarbeidet – strukturen for det. Dette handlar i høgste grad om liv og død og om landets beredskap, og det er eit arbeid som har fått for lite merksemd fordi ein tar det for gitt – ein trur det skal fungera, men så er det ofte ikkje slik. Dette utfordrar helsetenesta i kommunane og på sjukehus til det yttarste. Viss ikkje dette fungerer, får det alvorlege konsekvensar.

Det vi tar opp i forslaget, er det som kom inn frå smittevernlegane, som meiner at ressurssituasjonen deira i kommunane er utfordrande, og dei meiner at smittevernarbeidet slik kan verta nedprioritert. Det er ei alvorleg melding, og vi må ta det på alvor når smittevernlegane sjølve varslar om det. Dei ber oss om å lyfta det kommunale smittevernarbeidet. Det er bakgrunnen for forslaget vårt i innstillinga om å utarbeida ein nasjonal handlingsplan for smittevernet utanfor helseinstitusjonane.

Så vil eg òg visa til innspelet frå Legeforeningen, som tar opp problemet med rolla til kommunelegen. Kommunelegen har eit stort ansvar, det er han som har ansvaret for beredskap og smittevern i kommunen. Legeforeningen seier at rollene til kommunelegen er utfordrande, ein treng ei styrking, og vi skriv i merknader at dette må sjåast i samanheng med den varsla evalueringa og handlingsplanen for fastlegeordninga. Vi må ikkje gløyma kommunelegen. Vi snakkar mykje om fastlegen, men vi må òg snakka om kommunelegen.

Vi støttar òg forslaget om ei betre rollefordeling mellom Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet.

Statsråd Sylvi Listhaug []: Smittevernet består av en balanse mellom individets frihet og samfunnets behov for å beskytte seg. Smittevernloven har derfor til hensikt å beskytte både enkeltindividet og samfunnet. Regjeringen foreslår endringer som bygger på gjeldende lov. En enstemmig komité støtter forslaget, noe jeg setter pris på.

Det er foreslått å lovfeste vilkårene som skal vurderes når smitteverntiltak skal iverksettes. Det ble påpekt i høringen at det bør komme tydelig fram at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering av smitteverntiltakene. Jeg mener at en slik regel er viktig av hensyn til rettssikkerheten til den enkelte. Derfor foreslår regjeringen dette som et tillegg i bestemmelsen.

Personer som har smittsomme sykdommer, plikter å ta imot veiledning om smittevern. Reglene må være tydelige – både for den behandlende legen og den smittede. Departementet foreslo å presisere disse pliktene, og de fleste høringsinstansene støttet forslaget. Det er svært viktig at den enkelte handler slik at smitten ikke videreføres, og informasjon er sentralt for å forebygge smitte. Regjeringen foreslår også å lovfeste den enkeltes plikt til å følge smittevernveiledningen. Dersom veiledningen ikke følges, kan konsekvensen være tvungen isolasjon og behandling.

Det ble også foreslått endringer i reglene om bruk av tvang. Dette går ut på umiddelbar isolering, raskere saksgang i smittevernnemnda med tydelige frister og adgang til legemiddelbehandling eller isolasjon så lenge det er påkrevd. Hensikten er å ivareta den enkelte på en mest mulig skånsom måte, samtidig som hensynet til samfunnets beskyttelse ivaretas. Jeg mener det er grunn til å påpeke at disse reglene sjelden er i bruk, men de er av stor samfunnsmessig betydning.

Det ble foreslått å tydeliggjøre flere myndigheters ansvar og oppgaver. De fleste høringsinstanser støtter forslagene, men mange er skeptiske til forslaget om å utvide de regionale helseforetakenes ansvar. Jeg foreslår derfor å løse dette på en annen måte enn gjennom en lovendring. Rollene til Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet presiseres i loven, mens beredskapsarbeidet er avklart i instruks og mandat fastsatt av regjeringen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg har eit spørsmål om noko av det siste statsråden tok opp i innlegget sitt, og som vi har fått tilbakemelding om bekymring for til komiteen. Det gjeld nettopp forslaget i proposisjonen om presisering av ansvar og oppgåver mellom Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Det er ikkje tilstrekkeleg avklart, og ein synest det er problematisk ute i tenestene. Mange melder om det, at det er ein uklarleik i ansvar og oppgåver mellom dei to etatane som skal handtera alvorlege krisesituasjonar. Dei meiner at regjeringa burde foreslått ei meir avklart løysing. No høyrer eg at statsråden seier litt om det i innlegget sitt, men eg føler på behovet for å få ei avklaring. Om det sviktar her, kan det få store konsekvensar om ein ikkje har ei avklart rolleforståing og deling av ansvar.

Statsråd Sylvi Listhaug []: Forholdet mellom Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet hva gjelder håndtering av kriser, er ivaretatt gjennom instruks og samarbeid mellom Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, Strålevernet og beredskapsutvalget mot biologiske hendelser. Instruks for samarbeid mellom Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet ble fastsatt av departementet med virkning fra 1. januar i år.

Mandatet og sammensetningen av beredskapsutvalget mot biologiske hendelser med rådgivere, samt koordinering på regionalt nivå, ble fastsatt av Helsedepartementet etter regjeringsbehandling 18. februar i år. I det daglige er dette en lite problematisk arbeidsdeling. Det aller meste av smittevernarbeidet på statlig nivå skjer i regi av Folkehelseinstituttet, men de avklaringene som er gjort i år, bidrar til å avklare forholdet i en håndtering av krise.

Kjersti Toppe (Sp) []: Da registrerer eg at det er ei anna tilnærming frå departementet enn det vi har fått frå høyringsinstansane ute, som er meir bekymra enn det statsråden gjev uttrykk for. Dette tar eg berre til etterretning. Men vi kjem til å følgja med på dette.

Eg har berre eitt spørsmål til, som gjeld noko anna. Det er eit anna høyringsinnspel som vi fekk som òg er viktig å ta opp – det gjeld smittevernarbeidet ute i kommunane. Det er alvorleg når smittevernlegane sjølve ropar varsku om at smittevernarbeidet ute i kommunane vert nedprioritert på grunn av den økonomiske situasjonen, og at området ikkje vert prioritert. No fremjar vi eit forslag om å få ein eigen handlingsplan om dette. Det fremma faktisk Senterpartiet forslag om for to år sidan, da vi hadde eit forslag om tiltak mot antibiotikaresistens, men det vart nedstemt den gongen òg. Ser ikkje statsråden behovet for å løfta smittevernarbeidet i kommunane, og kva vil regjeringa gjera for å oppnå det?

Statsråd Sylvi Listhaug []: Når det gjelder å lage en handlingsplan, vil det i hovedsak være å skrive ned det som allerede står i lover og forskrifter. Det som er viktig nå, er å sette trykket i kommunene på at de som er i kommunene, tar dette på alvor og prioriterer det. Kommunesammenslåingen tror jeg faktisk kan bidra positivt her fordi man får et større fagmiljø til å kunne jobbe med det.

Det har vært handlingsplaner og strategier tidligere på dette området, senest i 2011. Det har vist mangel på ledelsesforankring, som er hovedproblemet i smittevernarbeidet i mange kommuner. Det problemet løses ikke med en ny handlingsplan.

Folkehelseinstituttet har også en rekke anbefalinger på smittevernområdet, og Helsedirektoratet har faglige retningslinjer som kommunene bør følge i større grad enn de gjør i dag. En handlingsplan vil heller ikke øke tilslutningen og bruken av disse der. Det er disse tingene som må tas tak i i kommunene, og det vil ikke en handlingsplan løse.

Presidenten: Då er replikkordskiftet avslutta.

Ketil Kjenseth (V) []: Jeg sitter ikke i helse- og omsorgskomiteen, men jeg tar ordet fordi jeg hørte representanten Kjersti Toppe omtale situasjonen på Askøy, hvor det mest sannsynlig er en vannbåren smitte i kommunen. Det kan være at det er en sammenheng mellom dette og at et barn har dødd, men det vet vi for lite om, og å omtale det som om noen er drept – jeg ville ikke brukt det begrepet, som Toppe gjorde, men nok om det.

Toppe er jo fra Bergen og kjenner situasjonen i Svartediket og bakterieutbruddet som var der, og grunnen til at jeg tok ordet, er at vannbåren smitte også er viktig å diskutere i denne sammenhengen. Noen av de større utbruddene i verden har faktisk vært i Østersund, i Skellefteå og i Bergen. Nå ser vi kanskje et litt stort utbrudd på Askøy, og derfor er den kommunale vannbehandlingen svært viktig. Vannbåren smitte kan jo potensielt ramme mange. Da er det verdt å minne om at håndteringen av vann og avløp er en gebyrfinansiert tjeneste lokalt, og det er kommunene som har et stort ansvar når det gjelder å ha oppdaterte anlegg og ha barrierer mot utbrudd. Derfor er samarbeid lokalt og det å ha kompetanse, det å følge med på hvilke typer behandlingsanlegg en har, en svært viktig oppgave for kommunene.

Det er også viktig for Stortinget og for staten å ha ulike lover og samarbeid oppdatert, men i forbindelse med at vi har fått en annen type vær, en annen type klima, vil sannsynligvis disse utfordringene tilta de neste årene. Derfor er det også viktig at vi samarbeider på tvers – på tvers av helse- og omsorgskomiteen, på tvers av energi- og miljøkomiteen – både her i Stortinget og i statlige organer ellers for å berede. Noe av det som har skjedd de siste årene, er at en har etablert en nasjonal vannvakt nettopp for å bistå kommunene når sånne typer hendelser skjer, som f.eks. på Askøy, slik at en kommer ut med informasjon så raskt som mulig. Mye av dette kan jo også spores via sosiale medier, faktisk, en kan se hvor i kommunen disse utbruddene skjer. Det hadde Skellefteå og Østersund bedre kapasitet på enn vi har hatt i Norge tradisjonelt, med at de hadde informasjonsavdelinger som var trent på dette, men vi har blitt mye bedre på det også i Norge, etter bl.a. Utøya. Så her er det mange aktører som skal samarbeide for å sikre den beredskapen.

Det var det jeg ville minne oss selv på, at her er vi alle avhengige av å samarbeide, og særlig kommunene, om hva en skal bruke det gebyret til. Om en også kan bruke det til mer informasjonskapasitet, er faktisk en av diskusjonene vi er nødt til å ha.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det var til siste talar: Eg vart usikker på om eg hadde sagt noko gale frå Stortingets talarstol da eg nemnde det som har skjedd på Askøy. Det som eg iallfall vil presisera, er at når det gjeld den eittåringen som er død på Askøy, så mistenkjer kommunen smitte frå vassverket, og både politi og fylkeslege skal no sjå på saka, ifølgje Bergens Tidende.

Elles deler eg representanten Ketil Kjenseth sitt engasjement for reint vatn og vatn og avløp, og dette kjem vi jo òg tilbake til i folkehelsemeldinga, som vi skal behandla neste veke, der vi bl.a. foreslår ei sektorlov for vatn og avløp.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.

Etter ynske frå næringskomiteen vil presidenten føreslå at sakene nr. 7–10 vert behandla under eitt. – Det er vedteke.