Stortinget - Møte torsdag den 6. juni 2019

Dato: 06.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 321 S (2018–2019), jf. Dokument 8:106 S (2018–2019) og Dokument 8:117 S (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 10 [13:28:52]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om to representantforslag som omhandler klimastreik for klimakutt og å innfri klimastreikernes krav (Innst. 321 S (2018–2019), jf. Dokument 8:106 S (2018–2019) og Dokument 8:117 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ynske frå energi- og miljøkomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve anledning til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talerlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Stefan Heggelund (H) [] (ordfører for saken): La meg først takke for det gode samarbeidet i komiteen.

Vi står overfor en global klimakrise. Det er vår viktigste utfordring, og det finnes ikke noe problem som er viktigere å løse enn dette. Hvorfor det? Jo, fordi det handler om framtiden. Det handler om internasjonal fattigdom, og det handler om naturen vår. Vi risikerer at land blir slukt av havet, og at jorden ikke lenger kan dyrkes.

Det er et globalt problem, som krever globale løsninger. Det går ikke bare ut over Norge når Norge forurenser, og det går ikke bare ut over Kina når Kina forurenser. Det går ut over oss alle. Mest av alt går det ut over dem i verden som allerede har lite. Derfor vil vi samarbeide mer med Europa og med resten av verden.

Når vi i komiteen nå behandler en sak der vi skal knytte norsk klimapolitikk opp mot EUs klimapolitikk, handler det nettopp om mer samarbeid. Vi får bindende og faktisk forpliktende internasjonale klimamål for første gang. Norge skal melde inn et forsterket klimamål til FN i 2020, og vi jobber for at EU skal øke sin ambisjon til 55 pst. kutt.

Det er ikke noe abstrakt som skjer der ute. Alle land skal kutte – samtidig som vi skal hjelpe de fattige landene med å kutte sine utslipp. Vi skal trappe opp klimainvesteringene i de fattigste landene i verden. De én milliard menneskene som i dag ikke har tilgang på energi i det hele tatt, skal løftes ut av fattigdom samtidig som vi løser klimakrisen. Derfor må vi hjelpe dem med å bygge fornybar energi, sånn at de ikke bruker kullkraft. Energibehovet øker drastisk i verden, og de nye energikildene må være nye og fornybare, som f.eks. sol og vind.

Norge er en stor bidragsyter til klimafinansiering, men vi skal gi enda mer. Det grønne klimafondet skal vi doble støtten til, for å ta ett eksempel.

Den klimabevisstheten som elever i Norge har skapt, trenger vi. De får folkevalgte til å diskutere ny klimapolitikk rundt om i alle kommunestyrer og fylkesting og i Stortinget. Opprøret er også et bilde på noe av det vi setter aller høyest i Norge: retten til å protestere, retten til å organisere, retten til å kreve endring.

Sivilsamfunnet utgjør bærebjelken i det liberale demokratiet. Støtte til sivilsamfunnet er derfor viktig, og skal vi klare dette, trenger vi også en sterk miljøbevegelse. Men klare det, det skal vi. Vi, generasjonene som lever nå, er de siste som kan gjøre noe med det. Sektor for sektor skal vi kutte i Norge, og vi skal hjelpe andre land med å kutte sine utslipp.

Åsmund Aukrust (A) []: I arbeiderbevegelsen har vi fått mange av våre største seire gjennom streiker. Arbeiderne har vist hvilken styrke som ligger i fellesskapet når man organiserer seg og står sammen: typografene som ville innføre tarifflønn, de kvinnelige fyrstikkarbeiderne som streiket for bedre helse, og jernarbeiderne som streiket for å hindre lønnskutt. Det er streiker som var kontroversielle da de skjedde, men som vi i dag alle takker for, fordi de brøytet vei.

Denne våren så vi en ny type streik. Tusenvis av elever gikk ut i gatene og boikottet undervisningen for å kreve klimahandling. Som generasjonene har gjort før dem, tok de tak i sin tids største utfordring. For klimakrisen er virkelig vår tids største problem. Verden har bare få år på seg til å unngå en klimakatastrofe.

Ungdommene krevde noe mer enn å bli takket for sitt engasjement. De krevde å bli hørt. De krevde klimahandling. Vi kan diskutere ulike virkemidler, men det viktigste er at vi når målet, at utslippene går ned, og at vi oppfyller Parisavtalen.

Derfor har dette vært en surrealistisk uke for klima- og miljøpolitikken i Norge. Først fikk vi beskjed om at utslippene i Norge har gått opp. Det skulle ikke være mulig, men Venstres inntreden i regjering har altså gitt økte utslipp i Norge i 2018. Norge er et av få land i Europa som fortsetter å øke utslippene i en tid da vi har få år på oss til å halvere dem.

Regjeringen mislykkes virkelig i det som er vår tids største oppgave, og man skulle tro det ga krisestemning i regjeringen. Krisestemning har vi riktignok fått, men med motsatt fortegn. I går samlet Fremskrittspartiet seg i krisestemning, og landets finansminister brukte verdens miljødag på å si at hun krevde at bymiljøpakkene i Norge skulle skrotes. Det gir dårligere luft og økte utslipp, og det gjør folks liv vanskeligere.

Erna Solbergs regjering driver en politikk der klimaet taper i spill og spetakkel mellom partiene. Det er en slående forskjell på politikken i Norge og den politikken man nå får i Danmark. Mette Frederiksen blir nå Danmarks nye statsminister. Hun utropte i går ungdom til vinnerne av det første klimavalget.

Norge skal kutte utslipp hjemme, og vi skal bidra internasjonalt. Denne regjeringen lykkes ikke med noen av oppgavene. Under denne regjeringen har vi fått massive bistandskutt til internasjonalt klimaarbeid, og det i en tid da verden har lovet økning. Det er jo bra at det har blitt en liten økning nå, men vi ligger fortsatt godt under det som var situasjonen da Jens Stoltenberg gikk av som statsminister for seks år siden. Det skulle vært seks år med økninger; i stedet har vi altså fått kutt.

Jeg håper den nye utviklingsministeren for alvor stopper bistandskuttene som Erna Solberg, Siv Jensen og Børge Brende har gjennomført.

Jeg tar med det opp det forslaget Arbeiderpartiet står bak.

Presidenten: Representanten Åsmund Aukrust har teke opp det forslaget han refererte til.

Terje Halleland (FrP) []: Ungdommen har engasjert seg og vist sitt engasjement ved å ta til gatene med et tydelig budskap. De har tatt til orde for en ny politikk på klimaområdet. Det har tydeligvis engasjert både Miljøpartiet De Grønne og SV til å ta saken videre og fremme de samme kravene for Stortinget. Jeg må si at jeg reagerer på hvordan SV og Miljøpartiet De Grønne nå ønsker å polarisere debatten og prøver å skape en situasjon som skal vise at enten er man for klimaet, eller så er man imot.

Det har blitt framført svært store krav – krav som ikke hadde latt seg gjennomføre uten store konsekvenser for Norge som nasjon, for norsk økonomi, for arbeidsplasser og ikke minst for klimaet. Jeg har lyst til å være tydelig: Nei, vi kommer ikke til å innfri de kravene som SV og Miljøpartiet De Grønne framfører i sine forslag i dag.

Hvorfor gjør vi ikke det? Jo, for da hadde vi gjort framtiden særdeles vanskelig for mange, spesielt for ungdommene selv.

Man skulle tro av påstander at det ikke blir gjort noen ting for utslippsreduksjoner. Det er tydelig at det er det som er Miljøpartiet De Grønne og SVs målsetting: å framstille regjeringens klimapolitikk slik. Men Norge gjør mye, og vi kommer til å gjøre enda mer for å redusere framtidige utslipp. Det må være mulig å tenke på både kort og lang sikt.

Norge har sine utslipp, og dem skal vi nå, i samarbeid med EU, redusere. Men i dag er norsk petroleumsnæring Norges bidrag til Parisavtalen. Norges petroleumsnæring slipper ut 14,7 mill. tonn CO2, mens Europa reduserer sine utslipp med over 300 mill. tonn ved å erstatte kull med norsk gass. Det er seks ganger Norges totale utslipp.

Vi er kommet i en situasjon der det er stor oppmerksomhet om klimaet i befolkningen, og det er bra. Men jeg tror at de fleste ser at utfordringen er global og må løses globalt. Da er det viktig at Norge inngår internasjonale avtaler som reduserer utslippene, og er pådriver for flere slike avtaler.

Til slutt: Det er også viktig å ha med seg at lederen for FNs klimapanel har uttalt at det er fullt ut mulig å drive norsk olje- og gassvirksomhet og samtidig ta hensyn til klimaet.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Denne vinteren og våren har klimaet blitt satt ettertrykkelig på dagsordenen av bekymrede barn og unge, inspirert av svenske Greta Thunberg. Den 22. mars opplevde vi at 40 000 norske barn klimastreiket. Vi har også opplevd det andre dager.

De aller fleste i denne salen, vil jeg mene, anerkjenner klimaendringene som vår tids aller største utfordring, og som noe som krever endringer i politikk og ikke minst i hvordan vi lever våre liv. Derfor må vi også tenke på hvordan vi kan redusere klimagassutslippene i alle saker vi behandler – ikke stykkevis og delt, ikke gjennom tilfeldige forslag, ikke bare her på Stortinget eller i energi- og miljøkomiteen, men overalt hvor beslutninger fattes.

For et par dager siden kom som nevnt rapporten som viser at Norge fortsatte å øke utslippene av CO2 gjennom 2018. Det viser hvor vanskelig denne omstillingen er. Økningen skyldes vel først og fremst at vi bruker mindre palmeolje, noe som er bra, men samtidig viser det hvor komplekst dette er. Skal vi få til en effektiv politikk for de endringene som trengs, er Senterpartiet overbevist om at brede forlik står seg over tid – en politikk for helheten som tar kompleksiteten innover seg, som sørger for å ta med seg det brede lag av befolkningen, og der vi også tar hensyn til geografiske og sosiale forskjeller.

Regjeringspartiene argumenterer med at et klimaforlik vil forsinke klimapolitikken. Det er å snu problemstillingen på hodet. I og med at erkjennelsen av alvoret er tverrpolitisk, mener vi det må være mulig og formålstjenlig med denne typen forlik, som Stortinget har gjennomført tidligere med stor suksess, og som bør gjennomføres igjen for å øke tempoet og sikre langsiktighet på et område som vil stå på dagsordenen også lenge etter vår tid.

I dag har vi et nærmest tropisk vær her på Østlandet. I fjor tørket vi bort, og året før det regnet avlingene på Vestlandet bort. Det viser at klimaendringene påvirker også Norge. Likevel er vi heldige. Det er de fattigste av de fattige som vil bære den største byrden. De som har bidratt minst til tingenes tilstand, vil også måtte bære den tyngste byrden. Det er dypt urettferdig, og norsk bistandspolitikk bør derfor innrettes på en slik måte at den i større grad bidrar til klimatilpassing og til at vi når klimamålene. For eksempel er det uholdbart at et land i utvikling som er utpekt som partnerland for Norge i utviklingspolitikken, planlegger og bygger fossile energianlegg. Vi kan ikke, samtidig som vi kutter klimagassutslippene her hjemme, stille konstatere at utviklingslandenes behov for energi gjør at utslippene øker mer enn tre ganger Norges årlige utslipp hvis planene realiseres. Norge må derfor bruke sin rolle aktivt som partner for å skrote planene om nye kullkraftverk gjennom å tilrettelegge, stimulere og sørge for investeringer i ny fornybar energi.

Jeg tar med det opp forslaget som Senterpartiet er med på.

Presidenten: Representanten Ole André Myhrvold har teke opp det forslaget han refererte til.

Lars Haltbrekken (SV) []: I framtiden kommer norske skoleelever til å lese om 40 000 klimastreikende elever i historiebøkene. I en bisetning vil det stå at stortingsflertallet den gang stemte ned kravene fra ungdommen, men det vil stå der mer som en kuriositet. Selv om stortingsflertallet i dag stemmer ned alle krav fra de klimastreikende, er det de som vil gå seirende ut. De har rett, de vil få rett, og de vil sitte igjen uten skammen.

Den gangen jeg gikk på skolen, var klimatrusselen et fjernt mareritt, noe vi trodde at våre barnebarn kanskje kom til å oppleve. Vi sa at vi var den siste generasjonen som slapp å oppleve konsekvensene av global oppvarming. Vi er ikke det. Klimatrusselen merkes her og nå, men vi er fortsatt den generasjonen som kan gjøre noe for å løse klimakrisen.

Men da holder det ikke med skulderklapp og heiarop på sidelinjen når ungdommen streiker. Vi må bekjempe klimakrisen, slik vi har bekjempet andre miljøproblemer – miljøproblemer vi slet med da jeg var ung, som sur nedbør, skogdød, døde fiskevann og et voksende ozonhull. Alt dette har vi løst. Datidens politikere tok ansvar, og nå er det vår tur. Nå er det vi som har ansvaret.

Tidligere denne uken kom nyheten om at norske utslipp av klimagasser har økt. Tallene er et manifest over en regjering som er totalt handlingslammet i klimapolitikken. Tallene er en hån mot ungdommen som streiker. Klima- og miljøministeren sa følgende om utslippsøkningen:

«Tallene fra i dag viser at vi må gjøre mer av det vi er i gang med.»

Nei, regjeringen må gjøre mindre av det de er i gang med. De må stoppe det vanvittige tempoet i tildelingen av nye felt til oljeindustrien. De må trekke tilbake de 90 blokkene som ble lyst ut til oljeindustrien i forrige uke. De må slutte å bygge gigantiske motorveier som øker biltrafikken, og de må stoppe planleggingen av en tredje rullebane på Gardermoen som har til hensikt å øke forurensende flytrafikk. Det er dette regjeringen må gjøre for å imøtekomme de klimastreikendes krav og for ikke å sitte igjen med skammen i historiebøkene.

Med det tar jeg opp forslagene nr. 3–9, 10, 14 og 18–26.

Presidenten: Representanten Lars Haltbrekken har teke opp dei forslaga han refererte til.

Ketil Kjenseth (V) [] (komiteens leder): Vi har hatt et EU-valg i vår, for ikke så mange dager siden, som ga miljøpartier og grønne partier rundt om i Europa en stor opptur. Valget i Danmark i går viste også at miljøpartiene er på frammarsj. Radikale Venstre, som er Venstres søsterparti, er kåret til valgvinneren i Danmark, men også SF og Enhedslisten har klare miljøkrav. Det er disse tre partiene som er vinnerne i det danske valget, ikke sosialdemokratene. De gjorde det nest dårligste valget i sin historie og får kanskje statsministeren, men klimautfordringen blir satt på plass av de tre partiene som sosialdemokratene er helt avhengige av å styre på nåde av, ikke minst Radikale Venstre.

Vi må også sette dette inn i en større sammenheng. Kina, USA, India og det europeiske kontinentet står for 60 pst. av klimautslippene i verden. Det plasserer også Norges andel av dette. Det plasserer ikke ansvaret vårt et annet sted. Vi har et stort ansvar i Norge for å bidra til å gjøre jobben med å kutte utslipp og skape ny teknologi for å kutte utslippene. Derfor er det viktig å peke på det internasjonale samarbeidet og det at Norge nå knytter seg til EUs avtaler. Det er veldig viktig at vi skal kutte 40 pst. sammen. Fra 2021 får vi også en pisk over skulderen. Hvis vi ikke gjør jobben vår, kan EU kreve at vi gjør ytterligere og mer på andre områder. Det er viktig at vi har den pisken for å fortsette å gjøre den viktige jobben.

Representanten Ole André Myhrvold sa at veksten i utslippene i Norge fortsetter. Da må vi se på den historiske utviklingen. Det var særlig i perioden fra 1992 og fram til 2000 at utslippene i Norge vokste. Gro Harlem Brundtland var vel verdens første miljøvernminister, men det er også en arv fra Arbeiderpartiet vi har med oss. Det var da vi løftet utslippene i Norge opp til rekordhøye nivåer, og det er dem vi sliter med å få ned igjen. Fra 2010 har utslippene i Norge gått ned, fra over 55 millioner tonn til litt over 52,7 millioner tonn i 2018. Ja, det var en liten vekst i 2018, men i både 2016 og 2017 gikk utslippene ned. Det viser at vi over tid er på riktig kurs. Derfor skal vi fortsette med de tiltakene vi er i gang med, og omstille særlig transportsektoren. Men det som er årsaken til veksten, er jo at vi tok ut 200 millioner liter med palmeolje.

Presidenten: Eg må minna representanten Kjenseth om at klokka viser feil, slik at det no er berre 30 sekund att.

Ketil Kjenseth (V) []: Vi må fortsette den omstillingen vi holder på med i transportsektoren, vi må holde oppe takten med å elektrifisere personbiltransporten, men vi er også i gang med en stor omstilling når det gjelder kollektivtransport. Elektrifiseringen fortsetter nå over i skipsfarten og er også på gang i flysektoren. Disse utslippene er det store muligheter for å redusere i stort monn over tid. Det er fram til 2030 vi må peke på, og vi må fortsette å gjøre jobben med å kutte utslippene hver eneste dag. Det er den daglige jobben som er oppgaven.

Presidenten: Då må eg be representanten gå inn for landing, for tida er ute.

Ketil Kjenseth (V) []: Det er greit. Jeg kan nok tegne meg til et nytt innlegg.

Tore Storehaug (KrF) []: Ungdommane står utanfor Stortinget og demonstrerer, og dei demonstrerer fordi generasjonane før dei har ført verda ut i ei klimakrise. Greta Thunberg inspirerte ei heil internasjonal ungdomsrørsle, og det er ein marsjordre frå dei som kjem etter oss, på vegner av den verda dei skal arve. Ungdommane ser alvoret, og dei ventar handling. Og dei har forskinga på si side. 1,5-gradersrapporten frå IPCC, FNs klimapanel, viser at forskjellen på 1,5 graders oppvarming og større global oppvarming er enorm. Det gjeld oss i dei rikare delane av verda, men det gjeld særleg dei av verdas befolkning som er meir utsette. Om vi ikkje klarer å avgrense oppvarminga, kan 8 pst. av verdas befolkning oppleve alvorleg vassmangel, dei årlege fangstane med fisk kan gå ned med 82 mill. tonn, og avlingane på land vil bli mindre. 10 millionar færre menneske kan miste heimane sine viss vi klarer å avgrense klimaendringane, og nærare 2 milliardar menneske kan bli utsette for ekstreme hetebølgjer viss vi ikkje gjer det.

Eg har aldri kjent eit større engasjement for å senke stemmerettsalderen enn då eg såg klimastreikarane utanfor Stortinget. Dette er eit påtrykk og eit engasjement som verda treng. Heile energi- og miljøkomiten i Stortinget erkjenner at klimaendringane er den største utfordringa i vår tid. Alle parti slår fast at vår generasjon er den siste som kan gjere noko med det.

Men bodskapen frå klimastreikarane når langt utanfor stortingssalen, og vi er nøydde til å endre vanane våre. Vi må skape eit samfunn som er i balanse, og då må vi slutte å forureine. Omlegginga vi må igjennom, kjem til å koste, og vi må leggje om dei dårlege vanane vi har som vi har lagt oss til i gode tider. Og det er her ungdommane sin innsats speler ei rolle, både når dei demonstrerer, og når dei stiller eldre generasjonar til veggs andre stader. Klimakampen er ein kamp som må vinnast kvar einaste gong, kvar einaste dag, ikkje éin gong i éi sak i Stortinget.

Dei gode nyheitene er at vi delvis er på veg. Vi har gode klimaforlik i ryggen, vi har fått på plass ei klimalov som reiskap, og Parisavtalen er eit framsteg. Sidan elevane streika for første gong, har Stortinget fått ein klimaavtale med EU til behandling, ein avtale som forpliktar. Oljefondet har gjennom oppfølging av vedtak sagt at dei skal trekkje ut 80 mrd. kr frå olje- og gass-selskap. No kan dei opne opp for å investere i fornybare, unoterte infrastrukturprosjekt. Vi har sett verdsrekord i elbilsal, og utviklingsministeren har slått fast at Noreg skal bidra meir i landa der klimaendringane råkar hardast, f.eks. gjennom å doble det grøne klimafondet.

Det er ingen som seier at desse tiltaka er nok til å løyse klimakrisa. Forslaga frå SV og Miljøpartiet Dei Grøne er heller ikkje nok. Vi må gjere meir, men vi er i gang, og Kristeleg Folkeparti kjem ikkje til å gløyme ropet frå ungdommane.

Une Bastholm (MDG) []: Lørdag demonstrerte et par titall FrP-ere mot sin egen bompengepolitikk. Bompengemotstanden i Norge er i ferd med å utløse regjeringskrise. Den 22. mars i år demonstrerte 40 000 barn og ungdommer mot regjeringens klimapolitikk. Det utløste smilende, nikkende bekreftelser av at i klimapolitikken – ja, der gjør regjeringen nok allerede. Det samme gjentok statsråd Elvestuen i debatt med meg i NRK og i VG denne uken: Regjeringen gjør allerede alt de kan. Det i seg selv skremmer meg. At utslippene øker i vår tid, er en politisk skandale. Siden 1990 har norske klimautslipp økt med 3,4 pst. Klimastreikernes krav er 60 pst. utslippskutt.

Jeg blir flau når jeg står her. Jeg blir flau over at Norge er blant de få landene i Europa som har økt utslippene. Jeg blir flau over at regjeringens svar til klimastreikerne er å innkalle til såkalte klimatoppmøter der de spør ungdommene om hva de selv gjør for å leve mer klimavennlig. Jeg blir flau og forbannet over at regjeringen svikter kommende generasjoner. For det er ikke sant at regjeringen fører en ambisiøs klimapolitikk. Tvert imot saboterer de klimaarbeidet på mange områder. Utslippene fra veitrafikken gikk opp i fjor, bl.a. fordi regjeringen subsidierer fossilbiler. Regjeringen satte ny rekord i utdeling av oljelisenser, regjeringen bygger motorveier i rekordtempo, regjeringen går inn for å bygge en tredje rullebane på Gardermoen, som vil føre til økte utslipp i flytrafikken, noe som for øvrig var en av grunnene til økte utslipp også i fjor.

Hvis kloden trenger at vi halverer utslippene de neste elleve årene, men vi ikke gjør det fordi vi synes det er litt politisk vanskelig – ja, da lager vi bare problemer for oss selv. Når klimakartet ikke passer med klimaterrenget, er det kartet vi er nødt til å endre. Derfor har Miljøpartiet De Grønne fremmet klimastreikernes krav på Stortinget. Vi sier ja til 60 pst. utslippskutt. Vi sier ja til 65 mrd. kr i klimatiltak til utviklingsland hvert år, og vi sier nei til nye oljelisenser. Vi stemmer for å erklære klimakrise, og vi stemmer for en styrt utfasing av olje- og gassnæringen. Vi stemmer for et nytt, ambisiøst klimaforlik og for at regjeringen skal si nei til en ny rullebane på Gardermoen. Vi stemmer for dem som i dag er for unge til å ha stemmerett, og som må leve med konsekvensene av politikken vi vedtar i denne salen.

Med det tar jeg opp forslagene fra Miljøpartiet De Grønne.

Presidenten: Representanten Une Bastholm har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Seher Aydar (R) []: Noen ganger får man nye helter. I vår har jeg fått over 40 000 nye helter. For hva skal man med utdanning hvis man ikke har en framtid? Tusenvis av forskere har lagt fram enorme mengder kunnskap om hvordan vi ødelegger naturen og klimaet, og om hva vi kan gjøre for å snu utviklingen. Men hva skal vi med det når de som bestemmer, blåser i det? Politikerne kappes om å bruke de største ordene, men å gjøre minst. I stedet for krisemøter om klima og biologisk mangfold har regjeringen krisemøter om bompenger. Selv om deler av Fremskrittspartiet fornekter kunnskap om klimaendringer, er det de skjulte klimafornekterne som er virkelig farlige, de som anerkjenner klimaforskernes konklusjoner, men nekter å innse hva som kreves av politiske og økonomiske endringer her og nå, som Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Arbeiderpartiets insistering på en klimaødeleggende oljepolitikk.

FNs naturpanel viser hvordan vi er i ferd med å utrydde opp mot en million arter og ødelegge økosystemene. Det viser at den økonomiske veksten og det økte forbruket er de sentrale drivkreftene bak. Vi kan ikke ha ubegrenset vekst på en klode med begrensede ressurser. Vi kan ikke lete etter mer olje når det allerede er funnet for mye. Vi må redusere forbruket og stoppe veksten. Klimaproblemet og miljøødeleggelsene kan stoppes, men da må økonomien slutte å vokse. På toppen av rikdomspyramiden er det mange som lever i absurd overflod i dag. Da trenger vi å omfordele fra de aller rikeste til dem som har minst. Vi trenger et økonomisk system som setter naturens tålegrenser og menneskers grunnleggende behov øverst. Det står i strid med dagens økonomiske system, som baserer seg på veksttvang og udemokratiske maktforhold.

Kapitalismen har siden FNs første klimarapport i 1990 feilet i å stoppe klimaendringene og feilet i å bekjempe ulikhet. Ungdom har rett til å gjøre opprør. De har ikke noe ansvar for samfunnet slik det er i dag. Likevel er det de som ser hvordan dagens handlingslammelse til slutt blir deres problem. Uten stemmerett, eierskap og styreverv bruker de den historiske streikemakten til å fremme krav på vegne av seg selv og alle som kommer etter.

Klimastreikerne gir meg håp. De viser en modenhet og et ansvar alle i denne salen har noe å lære av. Rødt er på lag med framtiden. Vi er på lag med ungdommene.

Jeg fremmer med dette Rødts forslag.

Presidenten: Representanten Seher Aydar har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Statsråd Ola Elvestuen []: Det er ingen tvil om at verden er i en klimakrise. Det understreker FNs 1,5-gradersrapport, med hvor dramatisk forskjell det er på 1,5 graders oppvarming og 2 graders oppvarming, om man mister 70 pst. av korallrev eller nesten 100 pst. av korallrev – da er det bare å tenke på hvor mye verre det vil kunne bli med 3 og 4 grader, som er det verden nå styrer mot. Det er ingen tvil om at vi må gjøre mye mer for å nå det som er nødvendig for å begrense den globale oppvarmingen til under 1,5 grader.

Klimastreikende ungdom og Greta Thunberg har vært med på å endre diskusjonen i hele verden i løpet av det siste året, og har mobilisert på en måte som verken miljøorganisasjoner eller partier har greid tidligere. Det er viktig.

Men 1,5-gradersrapporten viser to ting. Det første er alvoret, og det andre er at den eneste måten å unngå oppvarming på, altså kutte nok, er å gå framover – innovasjon, lederskap, nytenking, ny næringsutvikling – for å få det til. Da er det sånn at regjeringen må gjøre mer av det vi er i gang med.

Vi må fortsette å satse på kollektivtransport, sykkel og gange i de store byene, som øker. Vi må fortsette å satse på jernbane, som hadde en økning på 5 pst. i fjor. Vi må fortsette satsing på nullutslippskjøretøy. Elbildelen av nybilsalget har gått fra under 5 pst. i 2013 til 46 pst. så langt i år, og vi skal selge bare nullutslippsbiler i 2025.

Vi må i gang med den samme omleggingen av tungtransport, der vi får en ny støtteordning nå i år. Vi må ha en omlegging til grønn skipsfart. Vi har 80 ferger på vei til å tas i bruk i Norge, og det må bygges større og større skip. Jeg har bedt om en utredning fra ulike direktorater om hvordan vi skal få 50 pst. reduksjon av norske utslipp fram mot 2030. Vi jobber også for at EU skal forsterke sine mål til 55 pst.

Norge må ta større internasjonalt ansvar. Vi har økt satsingen ytterligere på ivaretagelse av regnskog, vi skal doble innsatsen med det internasjonale klimafondet, og vi har økt innsatsen på fornybar energi. Vi må gjøre mye mer, men Norge ligger også i front for å foreta de nødvendige endringene.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Åsmund Aukrust (A) []: I de fleste land i verden krangler man om hvem som skal sitte i regjering. I Norge er det motsatt, der krangler man om hvem som skal ut. Unge Venstre sa denne uken at det er Venstre, ikke Fremskrittspartiet, som har grunn til å true med å gå ut av regjering. Unge Venstres leder uttalte:

«Så lenge vi sitter i en regjering som ikke kutter nok utslipp, er det vanskelig for oss å forsvare regjeringsdeltakelse. Når utslippene nå går opp med 0,4 prosent er det tydelig at det ikke er godt nok.»

Mitt spørsmål til Ola Elvestuen er om han er enig. Kan han fortsette å være klimaminister i 2019 i et Norge som øker utslippene?

Statsråd Ola Elvestuen []: Utslippene går ned. Jeg kan med glede frambringe at vi så langt i 2019 ser at salget av petroleumsprodukter i Norge har gått ned med 7,46 pst. Da vi sto her i fjor, tror jeg representanten Haltbrekken mente at utslippskuttene våre badet i palmeolje. Det var hovedkritikken, så derfor har vi redusert bruken av palmeolje med to tredjedeler. Det gjør at – ja – i utslippene i fjor ble det en økning fordi det ikke er nok avansert biodrivstoff. Men med det skiftet og det vi nå ser, både med elbiler og med reduksjon av petroleumsprodukter, går det fortsatt i riktig retning. Fra 2015 og fram til nå har det vært en reduksjon i utslipp.

Åsmund Aukrust (A) []: Jeg fikk jo egentlig ikke svar på det jeg spurte om, for det jeg spurte om, var om Ola Elvestuen kan fortsette å være klimaminister i en regjering som øker utslippene. Jeg synes det er utrolig at han da ikke svarer at nei, det kan han ikke være. Hans jobb er å få utslippene ned, og hvis han ikke lykkes med den jobben, burde han ikke lenger sitte i den jobben.

Så sier han at utslippene går riktig vei. Vel, han har vært minister i ett år, og på det ene året gikk utslippene faktisk opp.

Så hører vi at det er et visst sprik i regjeringslaget. Jeg har lyst til å ta fatt i det som var Terje Hallelands innlegg. Han sa at det viktigste bidraget Norge har til Parisavtalen, er norsk petroleumsproduksjon. Er klimaministeren enig med Fremskrittspartiets klimapolitiske talspersoner her på Stortinget i at det er vårt viktigste bidrag for å nå Parisavtalen?

Statsråd Ola Elvestuen []: Jeg tror at der vi ligger helt i front, er innenfor transport – der vi ved å ta i bruk nullutslippsteknologi når det gjelder elbiler, viser hvor raskt denne endringen kan komme. Vi gjør det samme nå innenfor tungtransport, og vi gjør det innenfor skipsfart. Vi har også et betydelig internasjonalt ansvar, hvor vi er den største bidragsyteren på mange av de store prosjektene – det er å ta vare på natur, få fram ny teknologi for fornybar energi, og etter hvert også det som går på skipsfart. Jeg tror det er der vi har det viktigste bidraget.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Klimastreikerne har viktige poeng. Noe av det klimastreikerne vil få oppleve, er oppvoksende skog. Skog er viktig for å nå klimamålene. Den er viktig både som skog i seg selv, med det mangfoldet av natur den representerer, men den er også en viktig råvareressurs for det skiftet vi skal igjennom, fra det olje- og gassbaserte til det grønne. Den er viktig for å få til energi, produkter, bygninger og anlegg, og den både fanger og lagrer CO2.

Nå er Stortinget invitert til å slutte seg til EUs klimamål, men Senterpartiet opplever en del uklarhet knyttet til dette. Kan statsråden garantere at Norge får godkjent sitt mål for bruk av skog av EU, og at vi ikke beveger oss i en retning der vi må senke bruksnivået for skog og bruke det som tiltak for å nå de andre målene i ikke-kvotepliktig sektor?

Statsråd Ola Elvestuen []: Avtalen gir ikke noen føringer for hvordan vi skal drive vår skogpolitikk. Det bestemmer vi selv, og vi bestemmer selv hvor mye avvirkning vi skal ha. Dette handler om hvorvidt vi får en avvirkning som gjør at en må ha kompenserende tiltak på andre områder, men det er ingen som bestemmer hvor mye man kan avvirke. Med den banen som vi har levert inn til EU, som vi mener er basert på det regelverket som EU legger til grunn, mener vi at det er rom for en økning i avvirkningen av norske skoger.

Solveig Skaugvoll Foss (SV) []: Vi kan ikke prate om klima uten å prate om olje. Det er oljevirksomheten i Norge som skader klimaet mest av alt det vi gjør, og det er der det haster mest – og betyr mest – å kutte. I miljøpolitikken er det ikke på langt nær nok å forby engangsplast eller å forby nydyrking av myr. Det er gode tiltak, men det er for lite, og det er ikke det denne bevegelsen med klimastreikende ungdom ber om.

Tidligere denne uka sa statsråd Elvestuen at alle trendene går i riktig retning, bortsett fra totaltallet. Jeg lurer på: Hvordan kan statsråden få seg til å si at det går bra, og at alt peker i riktig retning, når Norge ikke bidrar noen ting for klimaet totalt?

Statsråd Ola Elvestuen []: Jeg sier ikke at det går bra, og det går slett ikke fort nok, men det vi gjør, er riktig. Det er riktig å redusere bruken av palmeolje, det er riktig å øke forbruket av og etterspørselen etter det gode biodrivstoffet, det er riktig å fortsette satsingen på nullutslippskjøretøy. For det handler ikke bare om at vi må stoppe produksjonen, og at det er den som er avgjørende; etterspørselen må jo også begrenses, og den må begrenses internasjonalt, og vi må vise hvordan det kan gjøres. Det gjør vi i dag med en elbilrevolusjon ingen andre land i verden er i nærheten av. Vi skal ta i bruk ny teknologi innenfor tungtransport. Der setter vi i gang nå med nye støtteordninger innenfor Enova. Vi gjør ting innenfor skipsfart som ingen andre land er i nærheten av å få til ennå, og vi gjør ting også på områder som f.eks. utslippsfrie eller fossilfrie byggeplasser.

På område etter område må vi gjøre mer og få opp tempoet, men det vi gjør, er likevel riktig.

Solveig Skaugvoll Foss (SV) []: Verden trenger at norske klimagassutslipp går kraftig ned. Det er vel og bra å tilpasse seg en etterspørsel som allerede finnes, men som politikere har vi også anledning til å gjennomføre tiltak som skaper en etterspørsel. Vi trenger ikke vente på at resten av verden skal gjøre noe for å redusere sine utslipp, vi kan gå først. Hva har statsråden tenkt å gjøre for å få det til å skje?

Statsråd Ola Elvestuen []: Jeg har bedt Miljødirektoratet og andre direktorater komme tilbake med hvordan vi kan kutte norske utslipp med minst 50 pst. fram mot 2030, og jeg kommer med en sak til Stortinget til neste år om hvordan vi skal kutte utslipp med minst 45 pst. innenfor transport, landbruk, boliger – i ikke-kvotepliktig sektor. Det kommer til neste år. Vi jobber også aktivt inn mot EU for at de skal øke sitt ambisjonsnivå, og da opp til 55 pst., som ligger i Granavolden-plattformen. Og dette gjør vi samtidig som vi skal forsterke innsatsen og ha resultater også i år og fram til vi legger fram nye planer.

Une Bastholm (MDG) []: Statsråden bekrefter gang på gang at regjeringen gjør veldig mye. Likevel går utslippene opp, og det gjør de jo ikke bare fordi vi har tatt ut den palmeoljen, som aldri burde vært i biodrivstoffet; de gjør det jo også fordi denne regjeringen subsidier fossilbiler, den bygger ut masse motorveier, så f.eks. mer salg av tungolje til anlegg og maskiner har ført til mer utslipp i fjor. Den vil utvide flyplasser. Flytrafikken øker i Norge i vår tid, når vi har en klimakrise.

Det som gjør meg mest bekymret av alt, er at statsråden, som har ansvaret for klimapolitikken i Norge, ikke engang kan innrømme at regjeringen selvfølgelig også fører en politikk som øker utslippene i Norge. Det er jo det som er hovedproblemet. Hovedproblemet er jo ikke de 80 elbåtene som vi sitter og venter på at skal komme i 2021 og 2022; hovedproblemet er jo at regjeringen gir incentiver til mer utslipp mens den samtidig gjør noe annet med den andre hånden. Så kan jeg få en avklaring på om statsråden ikke er enig i at regjeringen selvfølgelig kunne ha gjort mer for å kutte utslippene på kort sikt?

Statsråd Ola Elvestuen []: Selvfølgelig er det dilemmaer, som at det å bygge mer jernbane – som vi også gjør i mye større grad enn tidligere – er med på å øke utslippene på kort sikt fordi vi ikke har fått fossilfrie byggeplasser.

Så vi må gjøre mer av det vi er i gang med, både innenfor transportsektoren og ellers. Det er to områder hvor vi har økninger: Det er dette med byggeplasser, hvor vi må nå målet med å gjøre dem fossilfrie innen 2020–2025, og det er innenfor skipsfart, hvor vi har en økning. Der kommer det en egen handlingsplan. Det er mye som skjer, men det tar tid, for de nye skipene med lavere utslipp må faktisk bygges.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Gaute Børstad Skjervø (A) []: Det er lite som gir meg mer håp for framtiden enn å se omfanget av de klimastreikene vi har sett denne våren. Over hele verden, fra min hjemkommune Levanger til Cape Town i Sør-Afrika, Montevideo i Uruguay og Roma i Italia, har hundretusenvis av ungdommer tatt til gatene for å protestere. Disse ungdommene deltar i skolestreik i protest mot manglende forståelse for klimakrisens kolossale konsekvenser og mot politikernes manglende vilje til å gjøre noe med dem.

Budskapet fra skolestreikenes opphavskvinne, Greta Thunberg, er like enkelt som det er hardtslående: Hvorfor skal vi ungdommer bry oss om vår framtid når ingen andre gjør det? Til det har jeg ikke noe godt svar, annet enn at vi politikere må begynne å bry oss. For om vi som politikere mener alvor med ordene om at klimakrisen er vår tids største utfordring, hvorfor skjer det da så lite?

Senest denne uken kunne vi sørgelig fastslå at Norges bidrag i den internasjonale klimadugnaden er av direkte negativ karakter. Mens verdens fremste forskere på feltet sier at vi har elleve år på oss til å hindre en fullstendig ødeleggende klimakatastrofe, går altså Norges samlede klimagassutslipp opp. Det er ikke til å tro. Det er ikke et verdig politisk svar på den krisen vi nå står midt oppe i.

En kan jo ta seg i å undres over om regjeringen vår har forstått alvoret. For meg virker det i alle fall veldig ulogisk å skulle forstå at vår verden står overfor en nært forestående global katastrofe, for så å ikke bidra til å hindre at det skjer. Når FNs klimapanel sier at 2030 er fristen for å unngå at temperaturen på jorden stiger med mer enn 1,5 grader, er tiden for handling her. Det er ingen tvil i mitt sinn om at historiens dom over vår tids politikk vil være knallhard, om vi ikke gjør mer enn det vi gjør i dag. Det gjelder alle partier og samfunnet som helhet, men det er nå engang regjeringens ansvar her i dag.

Et fornuftig utgangspunkt for å gjøre noe mer er en planmessig og nøye målbar reduksjon i våre klimagassutslipp. Gjennom budsjett for våre utslipp kan vi framover vurdere kostnaden for planeten versus gevinsten for vårt statsbudsjett. Gjennom å få klart og tydelig for oss i alle våre viktige beslutninger hvordan vi som land kan kutte der kuttene trengs mest, vil både regjering og storting ha langt større problemer enn i dag med å late som om man ikke kjenner konsekvensene av de valgene som tas.

Tiden for tomme løfter er forbi. Tiden for handling er her. Det er ikke lenger tid igjen til å sitte i ro og se på at verden brenner. Det er på høy tid at landets politikere tar historiens største miljø- og klimaprotest på alvor og begynner å komme våre ungdommer i møte. Det er denne generasjonen som vil arve planeten, og nå er det opp til dagens politikere å overlevere en levelig klode til framtidens voksne. Å fortsette dagens utslippskjør er å lukke øynene for en varslet katastrofe. «The Day After Tomorrow» er snart her.

Solveig Skaugvoll Foss (SV) []: Mange tusen norske skoleelever har den siste tiden streiket fra skolen for å markere at politikerne ikke gjør nok på klima. Når vi nå behandler streikerne sine krav i dag, er vi nødt til å stemme for disse kravene, for kravene er helt fornuftige. Vi kan ikke gi nye utvinningstillatelser til oljeselskapene i Norge. Vi må øke Norges klimamål til 60 pst. utslippskutt innen 2030. Vi må ha klimafokus i bistand. Vi må stoppe utbygging av en tredje rullebane på Gardermoen. Vi må ha billigere kollektivtransport for ungdom for at de skal kunne etablere varige miljøvennlige reisevaner.

Alle disse fem tiltakene vil gjøre at Norge tar mer ansvar for klimaet. Mandag morgen ble det klart at det er helt nødvendig, da Statistisk sentralbyrå presenterte tall på at de norske klimagassutslippene faktisk har gått opp det siste året, samtidig som våre naboland kutter sine utslipp.

Det har vært større og mindre klimastreiker i alle Norges fylker, og politikerne har vært invitert. Flere har dukket opp og sagt at de verdsetter engasjementet som vises av elevene, men disse lovordene betyr ingenting om ikke de samme politikerne også stemmer for kravene i Stortinget i dag.

Verden over har flere millioner ungdommer streiket for klimahandling. Den enorme bevegelsen som Greta Thunberg har satt i gang, mangler sidestykke i verdenshistorien. Beskjeden som er gitt til oss i denne salen i dag, kunne ikke vært tydeligere, og som folkevalgte må vi være i takt med folket og innfri de streikendes krav i dag.

Ingen av oss i denne salen er valgt inn hit på vegne av bare oss selv. Vi er alle valgt for å representere noen, og da må vi lytte når de vi representerer, sier ifra. Spesielt ungdom som ikke selv er valgbare eller kan stemme når de er under 18 år, trenger at vi som folkevalgte hører etter.

Aldri noensinne har så mange ungdommer sagt ifra så tydelig og krystallklart at de behøver en ny retning. De har sagt ifra om at de vil ha en klode de kan leve videre på, og det burde ikke være for mye å forvente.

Espen Barth Eide (A) []: Vi lever i en klimakrise. Dette må være sak nr. én i dag og hele veien fram til vi har løst denne klimakrisen og kommet fram til en bærekraftig verden, en bærekraftig økonomi og en netto null-utslippssituasjon. Det kommer til å ta mange år, det blir krevende, det blir omfattende, og det krever endringer på andre felt. Ungdommen har skjønt dette.

Jeg ble født på 1960-tallet. Fra den industrielle revolusjonen startet til ca. den dagen jeg ble født, hadde verden bare blitt varmet opp 0,25 grader. Tre fjerdedeler av oppvarmingen har skjedd i min levetid. Det er ikke bare min skyld – det er mange som har vært med på dette, milliarder av mennesker – men det har altså skjedd i min levetid.

Den fortsatte oppvarmingen går mye fortere, så mange av dem som lever nå, skjønner at de tidlig i sin levetid kommer til å nå en verden hvor klimaendringene er svært dramatiske, mens kanskje mange i denne sal vil oppleve det mot slutten av sin levetid. Derfor er dette ikke bare et budskap fra ungdom, det er et budskap fra framtiden for dem som faktisk klarer å plassere seg selv i framtiden og se tilbake til nåtiden. Svaret må være å sette dette på toppen av alle politiske saker, og da må vi fokusere på hva vi skal gjøre mindre av, men også på hva vi skal gjøre mer av. Hvordan kan vi lage en økonomi som både tar vare på klimaet og miljøet, og som samtidig leverer de livsnødvendigheter som menneskene på jorden har? Hvordan kan vi koble vekst i utslipp og vekst i ressurssløsing fra vanlig økonomisk vekst? Det går an, men det krever altså en mye mer helhetlig tilnærming til politikk. Det sier jeg i en tid som preges av fragmentering og enkeltsaker. Mange har allerede vært innom at ifølge deler av regjeringen er det altså bompengekrise som preger landet, og ikke klimakrise. Det vil jeg mene er svært alvorlig fordi det også sier noe om hvordan man nå fokuserer på enkeltsaker og ikke på helhet.

Vi mener at dette er tiden for et klimaforlik, ikke bare på grunn av ungdommenes krav, men også fordi vi vet mye mer enn vi visste ved de tidligere klimaforlikene. Det er svært vanskelig for meg å forstå at flertallet og regjeringen ikke tar imot invitasjonen til å sette seg ned og tenke gjennom helheten i dette på en aktiv og god måte. Vi skal drive klimabistand; det har flere vært inne på. Det er svært viktig at dette blir en mye mer dominerende del av Norges bistandsinnsats, og vi må lage sektorvise klimabudsjetter med konkrete planer.

Det er fint med høye mål, men det er enda viktigere at man har konkrete planer for hvordan de målene nås. Dem må vi skape nå, og jeg håper at vi klarer å skape dem i fellesskap, for da blir de også mye lettere å forsvare for dem som kommer til å merke dem i framtiden.

Karin Andersen (SV) []: Da det var klimastreik utenfor her, fotograferte jeg en plakat, og der sto det – på engelsk riktignok, men jeg leser det på norsk: Du vet det er på tide med forandring når barn oppfører seg som ledere, og ledere oppfører seg som barn.

Og det er på tide. Jeg hører flere si at nå vet vi så mye mer. Men jeg har levd en stund, og dette har vi faktisk også visst en stund – det er ikke nytt. Det er altså klimakrise, og i Norge innkaller et regjeringsparti til krisemøte for å få lov til å forurense billigere. De stemmer imot alle nye initiativ sjøl om de sier at vi i dag har fått vite mer. Det er ikke den forandringen som må til. Vi må stoppe med det vi må slutte med. Vi må stoppe nye oljeletinger, vi må stoppe gigantmotorveier, vi må vri ressursene og innsatsen vår over på det vi skal leve av i framtida, for vi kan kutte farlige klimautslipp og skape arbeidsplasser og tjene penger. Det går an. Men da kan vi ikke fortsette med det som vi ikke kan leve av, og som skader oss. Vi må vri risikoavlastning og ressurser over på det som er fornybart. Da kan vi ha en trygg framtid. Hvis vi ikke gjør det, vil jo andre gjøre det, og da sitter vi virkelig med de skadelige virkningene og skjegget i postkassa.

Og de som kommer etter oss, hvordan får de det? Jeg hørte det var en fra Fremskrittspartiet som var oppe her og mente at dette ble fryktelig fælt, å ta hensyn til klimaet. Nei, det er å ikke stoppe de farlige klimaendringene som er dyrt, vondt og umulig. I tillegg forlenger og forverrer klimaendringene konfliktene i verden. Og et parti som Fremskrittspartiet, som er så livende redd for at det skal komme en flyktning til dette landet, burde stå først i kampen for å stoppe de farlige klimaendringene, for de rammer disse landene som er i konflikt og ustabilitet, først og verst, de rammer de områdene av verden der det er vanskelig å livberge seg i dag, og det vil bli verre.

Det går ikke an å drive oljeboring for klima, slik noen tror i denne salen. Vi må rett og slett slutte med det. Det kommer til å gjøre verden tryggere for oss, for dem som kommer etter oss, og for andre deler av verden. Så det blir jo klarere og klarere at Fremskrittspartiet må ut av regjering hvis vi skal klare dette.

Det er mange ting som skal gjøres, og det er mange gode forslag som fremmes i dag. Alle må gjøre mye på mange områder. Kommunesektoren er en av dem. Der har jeg et stort ansvar, og jeg håper også at partiene i Stortinget nå vil se at vi må sette kommunene i stand til å ta dette ansvaret, slik at de har både kompetanse og ressurser til å ta sin del av denne viktige jobben.

Jon Gunnes (V) []: I januar 2008 ringte daværende leder i Venstre, Lars Sponheim, meg. Jeg var den gangen kommunalråd i Trondheim. Han sa: I dag har vi inngått et forlik på Stortinget om klimautfordringene. Men Jon, sa han, to tredjedeler av disse tiltakene må gjøres i kommunene, der hvor folk bor, med lokale tiltak.

Lars Sponheim hadde et poeng og ringte rundt til alle som hadde sentrale posisjoner i kommunene. Det gjorde også Jens Stoltenberg, som den gangen var leder i Arbeiderpartiet og statsminister. Han ringte ordføreren i Trondheim, Rita Ottervik – hun er fortsatt ordfører, så hun har holdt ut lenge – og ga det samme budskapet. Da satte vi i gang en politikk i Trondheim med klare målsettinger om å redusere CO2-utslippene. Det måtte gjøres særlig gjennom politikk for transportsektoren. Vi er nå i 2019, og vi satte oss mål for 2020, og vi har nådd alle målene.

Dette gjelder flere byer. Oslo var foran oss. Bergen og Stavanger har også gjort det. Og nå har vi fått de etter hvert kanskje litt berømte byvekstavtalene, som skal sette oss i stand til å drive dette videre. Det er et godt redskap, hvor man har et nasjonalt og kommunalt spleiselag for å være med på å løse klimakrisen.

Den 9. september skal det være kommunevalg. Flere representanter har nevnt at det har vært viktige valg globalt den siste tiden, bl.a. til Europaparlamentet og i Danmark i går, og det er flere miljøpartier som har gjort det godt i de valgene. La oss berede grunnen for at det blir en miljødebatt og en klimadebatt framover mot kommunevalget. Jeg tror mange vil være med på både å debattere det og ikke minst å komme med tiltak. Jeg hørte Tore Storehaug si at han ble glad i 16-årsstemmerettsalder. Det har Venstre alltid vært, særlig ved kommunevalg.

Klimakrisen er her, klimastreiken er her, og klimadebatten er her – kommunevalget bør bli et klimavalg.

Freddy André Øvstegård (SV) []: – Jeg vil ikke at dere skal være fulle av håp, jeg vil at dere skal ha panikk. Jeg vil at dere skal føle frykten jeg føler hver dag, og så vil jeg at dere skal handle. Jeg vil at dere skal handle som om huset vårt står i brann.

Det sa Greta Thunberg. Derfor er vi her i dag, på mange måter, fordi Greta med sine handlinger og sine ytringer har satt i gang en massiv folkebevegelse, flere millioner elever har streiket i hele verden, under et helt tydelig budskap – et budskap om at de med makt må levere handling. Hvis ikke har vi ikke en framtid å gå på skolen for.

Vi vet hva vi må gjøre, og vi vet at det haster ekstremt. Likevel økte Norges klimagassutslipp i fjor. For hvert år vi er handlingslammet, jo verre vil det bli for både miljø og mennesker. De store endringene som kommer, vil bare ramme hardere jo lenger vi venter.

Klimakrisen handler om rettferdighet. Hvis vi regner med hvor mye Norge har sluppet ut av klimagasser, og hvor stor rikdom det har gitt oss, må vi kutte alle våre utslipp fem ganger for å ta vår rettferdige del av jobben. Det handler om rettferdighet når 60 pst. av hele verdens utslipp kommer fra 90 enkeltselskaper – store konsern som fortsatt tjener milliarder av kroner på å slippe ut klimagasser. Den eneste miljøpolitikken som kan vinne over klimakrisen, er den som erkjenner at vi faktisk ikke sitter i samme båt. Det sier også Greta Thunberg.

Klimakampen er en kamp mellom dem som er ansvarlige for krisen, og dem som kan betale seg ut av konsekvensene av den på den ene siden, og oss som rammes på den andre: min generasjon, det globale sør, vanlige folk. Derfor må vi høre på Greta når hun tar til orde for en mer radikal miljøpolitikk som sier nei til evig vekst, og som bruker fellesskapets muskler til å styre økonomien for en grønn og rettferdig omstilling.

SV lytter til det økende klimaopprøret. Derfor har vi fremmet klimastreikens krav om handling her i dag.

Så vil jeg også redegjøre for de løse forslagene vi har levert. For i går la ungdomspartiene fra borgerlig side fram noen klimakrav til sin egen regjering. Vi syntes de kravene var ganske gode, derfor skal vi hjelpe regjeringen med å lytte til egen ungdom, og derfor har vi fremmet de forslagene som løse forslag til saken i dag. For vi må la det massive klimaopprøret bli til et vendepunkt i klimakampen. Vi vil ha en framtid å gå til.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Ketil Kjenseth (V) []: Ja, det er tiltak som kan gjøre noe med klimautslippene, og de klimakuttene må være menneskeskapt. Flertallet her har sagt at vi skal kutte med 50 pst. i transportsektoren. Det er en av de store utfordringene for Norge nå. Vi har vedtatt at vi skal heve CO2-avgiften med 5 pst. årlig fram til 2025. Den er veldig viktig for å vri forbruket. For å skape et marked og tjene penger på klimakutt, skape innovasjon, skape ny teknologi, må det bli dyrere å forurense. Vi putter på mye penger i karbonfangst og -lagring og har en god mulighet til også å skape nye arbeidsplasser av det og bruke brønner i Nordsjøen til å lagre og ta karbonet ut av atmosfæren. Elektrifisering av sokkelen er en annen god mulighet Norge har for å kutte utslipp, og vi putter på 1,3 mrd. kr mer til Enova enn i 2013, 3,2 mrd. i år.

Vi har sagt i regjeringserklæringen at vi skal bli et lavutslippssamfunn i 2050 og kutte 90–95 pst. Klimatilpassingen er også en stor utfordring, og særlig i nord–sør-perspektivet er det veldig viktig at Norge går foran og bidrar, at vi fortsetter som vi har gjort med regnskogfondet, og også putter på i det grønne klimafondet.

Også i Norge er det gode grunner til å gjøre tiltak, for det koster oss mye. Bare i fjor kostet sommeren og tapte landbruksavlinger oss 2 mrd. kr. Det sier noe om hvilken situasjon vi står i, og hvor billig det er å forebygge.

Så må vi også ta en tur innom Sverige. Greta Thunberg er pekt på som en som har drevet fram en folkebevegelse, og det er kjempebra at ungdom trykker på og er utålmodige og skaper debattene om hvor viktig det er å gjøre tiltak. Men Sverige har en regjering bestående av sosialdemokratene og de grønne, og også i Sverige gikk utslippene opp i 2018. Dette krever handling hver eneste dag, og det er ikke så avhengig av hvilket parti som sitter i regjering. Dette er krevende. Så det er ingen grunn til å hovere over at her i Norge er det regjeringens feil.

Hver dag kjemper Venstre for bompengene og bypakkene og byvekstavtalene. Vi må skaffe fram et kollektivtilbud som gjør det enklere å ta bussen og trikken. Det er ikke så mange trikkebyer i Norge, så bussen har en viktig oppgave.

Jeg utfordrer tilbake: Hva er det sosialdemokratene og Arbeiderpartiet – de rød-grønne – og miljøpartiet i Norge vil gjøre annerledes enn i Sverige, enn det vi gjør, og de kuttene vi peker på for å få til dette innen 2030? (Presidenten klubber.) Og det er ikke sånn at vi har vedtatt en tredje rullebane.

Seher Aydar (R) []: Å ta ungdom på alvor er ikke bare å berømme dem for engasjementet, men faktisk å lytte til hva de krever. Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti berømmer dem ganske fint her, men gjør det motsatte i regjering. Rødt støtter klimastreikernes krav fordi verden står overfor en miljø- og klimakrise, og hvis vi ikke endrer kurs nå, kommer Norge til å stå igjen som et land som i praksis profitterte på klimakrisen. Det er ikke den arven jeg vil at tantebarna mine skal ha etter meg.

Krisen er drevet av økonomisk vekst og høyt forbruk. Vi tar ut for mange ressurser fra naturen, lager for mye søppel og slipper ut for mye klimagasser. Derfor fremmer Rødt forslag som vil bidra til å bremse veksten. Lengre garantitider vil bevege oss vekk fra bruk-og-kast-samfunnet. De statseide virksomhetene kan ikke lenger drives av profitthensyn. Hensynet til klima og biologisk mangfold bør være det sentrale formålet for virksomheter som Statskog, Statkraft og Equinor.

I tillegg kommer Rødt til å støtte alle forslagene fra opposisjonen, med unntak av MDGs forslag om klimabistand. Der fremmer vi heller vårt eget forslag. Vi er enig med klimastreikerne i at klimabistand til utsatte folk og land i sør må økes betraktelig. Norges støtte til tilpasning er kraftig underfinansiert, men å gi 65 mrd. kr bare til FNs grønne klimafond er ikke en god løsning. Derfor fremmer vi et forslag om å bruke eksisterende utredninger og opptrappingsplaner, utviklet av norske miljø- og utviklingsorganisasjoner i samarbeid med forskningsinstitusjoner. Disse legger opp til rask opptrapping av støtte til utslippskutt og tilpasning av bruk ved flere kanaler enn kun FNs grønne klimafond. I tillegg styrker det satsing på fornybar energi og regnskogsbevaring.

Lars Haltbrekken (SV) []: I fjor badet regjeringens klimapolitikk i palmeolje. I år bader den i økte utslipp. La det ikke herske noen tvil om at vi er glade for at man har redusert bruken av palmeolje i Norge, men det er jo ikke regjeringens ære. Det er oljeselskapene som har lyttet til de sterke protestene fra befolkningen. Regjeringen ville ikke innføre noen tiltak mot den vanvittige palmeoljebruken før 1. januar 2020, altså om et halvt år.

Enkelte har i debatten vært inne på betydningen av at Norge bidrar til utslippskutt i andre land, at Norge bidrar til finansiering av ren energi. Ja, det er av avgjørende betydning at Norge gjør det. Men så står Høyres representant Stefan Heggelund på talerstolen og skryter av at regjeringen har økt bevilgningene til fornybar energi i utviklingsland – etter at det første regjeringen gjorde da den tiltrådte i 2013, var å mer enn halvere disse bevilgningene. Så har man økt det noe de siste årene, men man er fortsatt ikke på det nivået man var da de rød-grønne forlot regjeringskontorene i 2013.

For å gi et bilde på det: La oss si at representanten Heggelund tok seg ærlig arbeid som torsketungeskjærer. Han fikk bra betalt, men etter kort tid i jobben fikk han beskjed om at lønnen ble mer enn halvert. I løpet av seks år fikk han jobbet lønnen opp til nesten det nivået den var på da han startet som torsketungeskjærer. Ville representanten Heggelund da ha skrytt av denne arbeidsgiveren? Jeg tror ikke det.

Til slutt har jeg en liten endring av SVs løse forslag nr. 24. Der skal det hete:

«Stortinget ber regjeringen legge fram en plan for redusert biltrafikk i byområdene og at all vekst i persontransporten i storbyområdene tas med kollektiv, sykkel og gange.»

Presidenten: Da er det forslaget korrigert.

Stefan Heggelund (H) []: Jeg liker veldig godt når en politiker ber en annen politiker om å skaffe seg et ærlig arbeid. Da tenker jeg slik: På seg selv kjenner man andre. Så vet representanten Haltbrekken selvfølgelig godt at torsketungeskjæring er en høyt aktet aktivitet i min familie.

Jeg er veldig glad for at jeg har hatt et ærlig arbeid før jeg kom inn her. Det har også representanten Haltbrekken hatt. Han var leder i Naturvernforbundet. Hva gjorde han da? Jo, han tryglet Høyre om hjelp i klimapolitikken da den rød-grønne regjeringen styrte, fordi Sosialistisk Venstreparti hadde så dårlig klimapolitikk. Og han fikk den hjelpen – han fikk den. Hvordan han allikevel endte opp i SV, et parti han selv mener har sviktet i klimapolitikken, er en gåte for guder. Nå tilhører han et parti som sier at de vil gjøre alt for å få klimagassutslippene ned, bortsett fra – selvfølgelig – den veldig viktige tingen å samarbeide om fornybar energi i Europa. Nei, det vil ikke SV være med på for å få ned fossilbruket i Europa.

Vi er helt klare på at klimafinansiering skal økes, og vi leverer politikk som sikrer det.

Det er heller ikke riktig, det som representanten Bastholm sier, at ungdommens klimatoppmøter bare handler om hva ungdommen selv kan gjøre. Det er direkte feil. Hvis Bastholm hadde vært på et ungdommens klimatoppmøte, hadde hun visst det. Da hadde hun også sett en annen ting, at det er ikke slik at bare fordi man går på videregående, så er man automatisk enig med Miljøpartiet De Grønne i alle tiltak de foreslår. Det kan hende man mener at det er andre partier som har bedre tiltak for å få utslippene ned.

Men det verste i dag er kanskje at Miljøpartiet De Grønne i realiteten foreslår – for øvrig sammen med Sosialistisk Venstreparti – å stemme for å frata Stortinget makt i klimapolitikken. De vil frata Stortinget fullmakter i klimapolitikken, dvs. at Stortinget ikke skal ha noe med klimapolitikk å gjøre lenger. Det er realiteten i de forslagene Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne alene stemmer for i dag.

Jeg mener at vi trenger et resolutt storting, og at Stortinget absolutt skal være med på å fortsette å kutte norske klimagassutslipp.

Solveig Skaugvoll Foss (SV) []: Jeg vil rette salens oppmerksomhet mot forslag nr. 14, fremmet av Lars Haltbrekken på vegne av SV. Skoleelever over hele landet streiker, med krav om ikke å tildele nye utvinningslisenser til oljeselskapene. Derfor foreslår SV i dag å trekke tilbake utlysningen av TFO 2019, som tilbyr ny leting etter olje på 90 oljeblokker, hvorav over halvparten ligger i de sårbare nordområdene i Barentshavet.

Kravet fra de streikende om ingen ny olje er fornuftig politikk for Norge, men først og fremst er det noe vi skylder andre land. Global klimarettferdighet er mye av grunnlaget for mitt eget miljøengasjement. De siste årene har vi i Norge merket mer tørke og flom, men land i det globale sør har merket klimaendringene i mye lengre tid. Det er snakk om fattigere land, som plutselig ikke har rent vann eller mulighet til å dyrke egen mat fordi rikere land, som Norge, tjener penger på å eksportere klimaendringer.

Vi har en gjeng fra Natur og Ungdom på galleriet her i dag. På nærmest alle Natur og Ungdoms løpesedler noensinne står slagordet:

«Klimaendringene er farlige, urettferdige og allerede i gang.»

Det er dessverre fakta. Natur og Ungdom har også ofte brukt slagordet:

«Hvis ikke du, hvem? Hvis ikke nå, når?»

Det kan virke som et enkelt og lite slagkraftig slagord, men i mine øyne er det et helt betimelig spørsmål. For hvis ikke Norge – med sine økonomiske og teknologiske muligheter til å gjøre det – skal omstille seg fra oljealderen, hvem skal da gjøre det? Og hvis det ikke skal skje nå – midt i en klimakrise som blør etter nye klimatiltak – når skal det da skje?

Et helt naturlig sted å starte er å trekke tilbake utlysningen av TFO 2019, med alle de uforståelige, nye oljetildelingene som ligger der.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Det er i mitt hode ingen tvil om at klimautfordringen er reell, og at verden må gjøre noe. Til dem som tror at klimaendringene ikke eksisterer, at de ikke er menneskeskapte, eller at de er en kinesisk konspirasjonsteori: Det er feil. Utfordringen er reell. Den finnes her, og vi må gjøre noe med det. Vi gjør faktisk noe med det. Vi har økt våre ambisjoner til 45 pst. kutt. Norge hjelper Europa med å nå sine utslippsmål ved hjelp av norsk gass. Vi bevarer regnskog, vi bruker fleksibilitet og kvotekjøp – og listen kunne fortsatt.

Men det er noe annet enn å diskutere om man skal erklære en nasjonal krise eller ikke. Selv om noen få andre land har gjort det, og noen røde og grønne kommunestyrer rundt om i landet har gjort det, er heller ikke det noe godt argument for at landets nasjonalforsamling skal gjøre det. Det å erklære en krise eller en slags nødssituasjon – en unntakstilstand – er noe de fleste forbinder med 9. april, Kongens nei, 9/11, osv., ikke med en pågående krise over lengre tid, som vi skal løse nå, og i hvert fall ikke med en tredje rullebane på Gardermoen eller norsk gassproduksjon i Nordsjøen, som faktisk fører til lavere utslipp i verden, enten SV og Miljøpartiet De Grønne liker det eller ikke.

Realiteten er at utslippene i Norge har gått ned over en lang periode. Hver innbygger slipper ut nesten 20 pst. mindre nå enn de gjorde i 1990. Det er fordi vi har hatt en offensiv klimapolitikk over en lang periode. Statsråd Elvestuen løper landet rundt og kutter utslipp hver dag. Så vil opposisjonen si at utslippene går opp. Denne regjeringen kunne fint ha pyntet på tallene med ukritisk å ha blandet inn palmeolje. Da hadde utslippene stupt i Norge, men de hadde økt i verden, og vi hadde fått avskoging. Vi gjør ikke det. Vi kunne stengt igjen gasskranen over natten. Da hadde utslippene gått ned i Norge, men de hadde gått opp i Europa. Vi gjør ikke det. I tillegg kunne vi heller ikke finansiert regnskogsatsingen, som jeg nevnte, og de andre positive klimatiltakene.

Tiltakene vi gjennomfører, må derfor være gjennomtenkte, ikke at vi bare flytter utslipp fra Norge til andre land. Jeg ser at innbyggerne, folk i Norge, er mer opptatt av miljø og klima enn noen gang. Derfor må vi også dyrke det som er positivt med folks klima- og miljøengasjement, ikke spille på frykt, gi folk skam, om det er flyskam, bilskam eller kjøttskam. Det hjelper ikke klimaet, så la oss heller gjøre det som har størst klimaeffekt, framfor å gjøre det som har størst symboleffekt.

Statsråd Ola Elvestuen []: Verden står overfor en alvorlig og fundamental klimakrise. Vi må kutte utslippene med 40–50 pst. globalt fram mot 2030, og vi må ned i netto nullutslipp fram mot 2050. Det er 32 år til.

Det vi må gjøre, er å få en verden som slutter å bruke kull. Vi må slutte med fossile drivstoff i alle ledd så raskt som vi klarer. Vi må kutte utslipp i industrien. Vi må etablere og bygge klimavennlige byer. Vi må ta vare på natur. Å ta vare på natur er 30 pst. av løsningen fram mot 2030. Mens vi gjør dette må vi etablere og utvikle en sirkulærøkonomi for å ivareta ressursene langt bedre. Vi må også utvikle og ta i bruk teknologien for karbonfangst og -lagring.

I dette må Norge ta en lederrolle i Norge, og vi må bruke hovedvirkemiddelet vi har i verden, som er Parisavtalen. Den må forsterkes, og ambisjonene må forsterkes i alle land, samtidig som vi klarer å mobilisere nedenfra. Vi klarer ikke å nå disse målene med mindre vi mobiliserer lokalsamfunn, næringsliv, organisasjoner, land og regjeringer for å oppnå og drive fram den endringen som er nødvendig.

Det etterlyses et klimaforlik. Men Stortinget har nå to muligheter: Den ene er den saken som ligger i Stortinget, og som vil gi rammer for politikken i Norge fram mot 2030, med en felles gjennomføring sammen med EU. Det andre er det jeg og regjeringen har satt i gang, en ny klimakur for 2030, altså at våre fagetater og direktorater ser på og legger fram hvordan vi kan få til minst 50 pst. utslippskutt fram til 2030. Jeg tror det er klokt av både regjeringen og andre å se på de rådene som vi får, før vi legger fram og velger de riktige handlingene.

Bare fordi man skal lage en plan, er det ingen som venter med tiltak. Vi har fortsatt de målene vi skal nå innen 2020, og vi skal gjennomføre og drive fram det som har med utslippskutt å gjøre, hver eneste dag. Det er en enorm oppgave som både vi og verden står overfor.

Åsmund Aukrust (A) []: Denne debatten illustrerer godt hvorfor regjeringen ikke får til klimahandling. Stefan Heggelund sier at alle land må kutte sine utslipp, men i Norge øker de. Klimaministeren snakker om kollektivtrafikk i de store byene dagen etter at finansministeren har krevd at alt skal skrotes. Terje Halleland mener at det viktigste bidraget Norge har med tanke på Parisavtalen, er norsk olje og gass. Og Ketil Kjenseth var mest opptatt av å snakke om 1990-tallet.

Svaret på dette er handlingslammelse og økte utslipp. Da framstår det i beste fall som komisk når representant etter representant for regjeringspartiene sier at vi er på rett kurs. Sannheten er at vi er ikke i nærheten av å være på rett kurs. Vi er på kurs mot en klimakatastrofe. Om alle land hadde gjort det de har lovet å gjøre, hadde verdens temperatur steget med tre grader. Men verden er jo ikke i ferd med å gjøre det den har lovet å gjøre, spesielt ikke Norge. I Norge går utslippene opp.

Erna Solberg gikk til valg på å forsterke klimaforliket. Etter seks år vet vi fasiten: Det blir ingen forsterkning. Vi er ikke engang i nærheten av å nå de målene som ble satt. Det er ikke rart, for fra denne regjeringen kommer det ingen klimainitiativ. Da jeg i spørretimen spurte næringsministeren om han kunne gjøre rede for hvor vi var med tanke på klimaforliket og våre klimamålsettinger, svarte han at han ikke visste hva målene våre var for verken 2020 eller 2030. Han presterte også å si at dette ikke var hans område. Når næringsministeren mener at klimapolitikken og klimamålene våre ikke er hans jobb, trenger man ikke å klø seg i huet og lure på hvorfor vi er galt av sted.

Sannheten er at alle må gjøre sitt, nasjonalt og lokalt. Jeg synes Jon Gunnes fra Venstre holdt et godt innlegg om hva de har fått til i Trondheim, og hvordan Arbeiderpartiet og Venstre tok den marsjordren de fikk fra Jens Stoltenberg og Lars Sponheim. Det er nettopp dette samarbeidet om politikken i og rundt de store byene som nå står på spill, når finansministeren krever at dette skal man slutte med.

Til slutt: Ketil Kjenseth var opptatt av at de liberale partiene gjorde det godt i europavalget. Det er riktig, de gjorde det godt mange steder. Sannheten er at de gjorde det godt både fordi de har resultater i klimapolitikken og fordi de har stått opp mot høyrepopulismen. Da kan man jo se seg selv i speilet og lure på hvorfor norske Venstre kaver rundt på rundt 2–3 pst.

La meg til slutt komme med en stemmeforklaring: Vi kommer til å stemme for forslagene nr. 21 og 24. Forslag nr. 24 har blitt moderert, og vi stemmer da for det modererte forslaget.

Karin Andersen (SV) []: Det er fristende å si: «Vel talt, Aukrust!» Jeg slutter meg til hvert eneste ord.

Først en liten visitt til representanten Storehaug fra Kristelig Folkeparti. SV har nå inne et grunnlovsforslag om stemmerett til 16-åringer, nettopp fordi de både er kloke og ser hva som trengs. Jeg er også overbevist om at de kommer til å ta vare på meg når jeg er gammel. Men jeg har sjekket innstillingen, og jeg kan ikke se at Kristelig Folkeparti støtter dette synet. Jeg håper Storehaug gjør det.

Det som er problemet med dagens politikk, er at vi binder oss mer og mer til det vi må slutte med. Vi binder oss mer og mer og blir mer avhengige av olje og gass for hver tildeling regjeringen gir. Det er det som er et problem. Vi må slutte med fossile drivstoff, sier klima- og miljøministeren, og så fortsetter regjeringen å dele ut lisenser. Det binder jo også investeringene, alle de smarte hodene, alle dem som skal finne opp de nye arbeidsplassene som er klimavennlige, til noe som er og bør være en solnedgangsnæring. Det er alvorlig, for det haster.

Det er ikke lett å omstille. Det tar tid, men en må jo gjøre det, peke ut kursen og ikke fortsette på den kursen som er feil.

Det må koste mer å forurense. Det er helt åpenbart. Da holder heller ikke regjeringens politikk mål, for den øker forskjellene og gjør det til et vanskelig problem for landets lavtlønte og vanskeligstilte. Skal vi løse dette, må vi løse det på en måte som gjør at de som har sterkest rygg, også bærer den tyngste børa.

Flere har sagt at vern av natur er viktig, parallelt med klimakrisen, og det er det. Da er det uhyre viktig at den regjeringen vi nå har, også må være med SV når vi ønsker å sikre kompetanse på vern av natur i kommunene. Det regjeringen har gjort, er jo å la kommunene få større råderett over sin arealpolitikk – staten skal si mindre nei når klima, miljø og naturkvaliteter blir truet. Det gjelder natur, og det gjelder jordvern, og det skjer over hele landet nå. Lokalpolitikerne har ikke kompetanse ansatt i kommunesektoren som kan hjelpe dem med å stå imot det enorme presset det er på utbygging noen steder, som nettopp angriper de naturverdiene som klima- og miljøministeren sier er viktige. Så her er regjeringen på helt feil kurs på veldig mange områder.

Presidenten: Representanten Lars Haltbrekken har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lars Haltbrekken (SV) []: Det stemmer at jeg som leder i Naturvernforbundet ba Høyre om hjelp i klimapolitikken. Det er mye som ser annerledes ut i etterpåklokskapens lys, så også mitt lønnlige håp om en ansvarlighet fra Høyre i klimapolitikken over tid.

Høyre har de siste to årene stemt imot så å si alle av de over 80 forslagene som SV har fremmet om hvordan Norge skal kunne kutte sine utslipp, både nå og på sikt. De har stemt imot nesten alle forslag. Det er ikke noe annet enn direkte uansvarlig.

Jeg registrerer også at Høyre i Oslo ikke vil erklære at vi befinner oss i en klimakrise, slik toryene i Storbritannia har gjort, og slik Høyre i Tromsø gjorde. Men det er kanskje fordi Høyre i Tromsø (presidenten klubber) ser endringene bedre enn Høyre-folk i Oslo.

Presidenten: Presidenten vil opplyse om at taletiden er over når presidenten klubber.

Terje Halleland (FrP) []: Presidenten slo så hardt med klubba at jeg nesten kunne tenkt meg å solidarisk gi et minutt av innlegget mitt til kamerat Haltbrekken.

Jeg synes noen klarer å framstille klimautfordringene våre utrolig enkelt. Det er bare å gjennomføre kutt, og det er bare å legge ned – uten å ta hensyn til konsekvenser eller resultater. Det eneste en kan garantere med den politikken som blir framført av Miljøpartiet De Grønne og SV, er at det ikke bare er utslippene som vil gå ned med en sånn politikk, men det vil også det meste av annen aktivitet gjøre.

Utslippene vi har i dag, er mye knyttet til forbrenning av fossilt brensel. Men nå er altså realiteten at 80 pst. av energien som er tilgjengelig, er skapt av fossilt brensel. Jeg går ut fra at det ikke bare er i Norge man skal kutte ut olje, gass og kull, men at det skal skje globalt. Da er mitt spørsmål til både Miljøpartiet De Grønne og SV: Hvordan vil de erstatte den tapte energien? Og de må gjerne si noen ord om hvem de tror vil bli skadelidende globalt av en sånn politikk.

Andre står fram her og sier de er flaue og forbannet over politikken regjeringen fører. Jeg er veldig glad for at den gjengen som er så flau og forbannet, er avhengig av akkurat den politikken som blir ført, for å finansiere sin egen politikk.

Presidenten: Representanten Ketil Kjenseth har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ketil Kjenseth (V) []: Jeg har en replikk til representanten Åsmund Aukrust fra Arbeiderpartiet. Når Arbeiderpartiet har sittet i regjering, har utslippene gått ned to ganger. Det var fra 1990 til 1992, da hadde vi en gjeldskrise, og det var under finanskrisen fra 2008 til 2009. Det er Arbeiderpartiets klimakuttpolitikk. Det er å håpe på at det skjer økonomiske kriser. For øvrig har de bare steget. Så å se seg i speilet må Arbeiderpartiet gjøre selv.

Representanten Aukrust snakket som om Arbeiderpartiet er for å slutte med olje og gass i morgen. Men de er jo ikke det. Det er Arbeiderpartiet som støtter Fremskrittspartiet og Høyre for å øke utvinningstakten, og det er derfor hele 1990-tallet gikk med til å skape det loftet vi nå har av kutt vi er nødt til å gjøre. Her har Arbeiderpartiet en stor oppgave med å se seg i hvert av sidespeilene og sette på fjernlyset for å få en egen politikk som kan kutte de utslippene.

Det er vi som sitter og forhandler fram bypakkene og kollektivavtalene. Når det gjelder målene i Granavolden-plattformen om å kutte utslippene mer, er det Venstre som tar de kampene, mens Arbeiderpartiet sitter og håper på en krise.

Arne Nævra (SV) []: Aller først til representanten Halleland: Hva skal vi leve av etter olja? spurte han, omtrent som om vi skulle vært presset mot veggen og ikke hadde noe svar. Hvis representanten Halleland hadde levd og vært i sin beste alder for rundt 60 år siden, hadde han kanskje stått på brygga i Sandefjord og spurt: Hvorfor skal vi ikke dra ut og fange mer hval? Det var vår første oljealder. Den oljealderen tok slutt. Da kunne han kanskje sagt: Hva skal vi ha da? Hva skal vi lage melange av hvis vi ikke tar det fra hvalen? Vi fant ut det. Og et poeng til, ville han kanskje sagt, hva skal vi brenne på disse tranlampene våre? Vi fant løsninger på det.

Poenget er at vi nå er i den andre oljealderen, som varer omtrent like lenge. Tenk over det. Det betyr at vi er nødt til å ta grep nå for å stå på nye bein etter oljealderen. Det er det som er den største grunnen til at vi har demonstrerende ungdom utenfor Stortingets sal. Dette må vi ta inn over oss.

Og så ser vi at når vi legger fram forslag etter forslag etter forslag, som det blir raljert litt over, blir de nedstemt. Også nå ser det ut til at regjeringspartiene snur ryggen til alle forslagene vi tar opp igjen fra ungdommen. Alle forslagene snus ryggen til. Det største av dem er åpenbart at vi skal si nei til nye oljeutvinninger. Men kanskje vi kunne gjort litt på veien?

Jeg fikk akkurat noen opplysninger, det kan hende det er gamle tall for noen av dere: Bare supply- og serviceskip til oljenæringa slipper ut rundt 1,4 millioner tonn CO2 i året. Vi kunne tatt mange grep bare på veien dit. Det har regjeringa heller ikke gjort. Hvorfor har vi ikke engang fått en nullutslippssone i oljefeltene? Hvorfor har vi ikke tatt de grepene? Det blir ikke tatt nok grep, og vi har hastverk.

To–tre graders oppvarming stiler vi mot. Vi går rett i retning av tre graders oppvarming med de tiltakene som er meldt inn, og sånn det ser ut. Det er realismen. Dit går vi. Da snakker vi ikke om at det bare kommer noen flyktninger syklende over grensen i Finnmark. Vi snakker om store flyktninggrupper. Vi må nok etter hvert også – det må vi ta inn over oss alle sammen – være nødt til å tenke i nye baner, drastiske baner, og begynne å stille spørsmål ved hele vår levemåte. Skal vi ha to hytter, to palasser, alle og enhver her i landet? Skal vi fly akkurat som før her i landet? Disse spørsmålene skal vi følge opp.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Til representanten Halleland: Det det er snakk om, er å trappe ned og vri innsatsen over på det vi kan leve av i framtida. Oljenæringen har fått risikoavlastning i mange år. Vi må vri den over til fornybare og miljøvennlige næringssatsinger, vri skattesystemet fra å favorisere eiendom, petroleum og finans til å favorisere ny grønn industri. Det er ansvarlig klimapolitikk og god næringspolitikk, og vil gi arbeidsplasser i hele landet. Norge har brukt sin økonomiske mulighet før når det har vært behov for slike store omlegginger. Det er det vi er nødt til å få i gang nå, med en helt annen styrke enn den regjeringen står bak. Når vi har vært i kriser før, har det gitt enorme suksesser når vi har gjort det. Men det må gjøres og startes – ikke ved å binde oss enda mer til det vi må slutte med, men ved å vri innsatsen over på det vi kan leve av i framtida.

Espen Barth Eide (A) []: Når jeg tar ordet igjen, er det fordi jeg merket meg komitéleder Kjenseths særlige interesse for Arbeiderpartiet. Egentlig har det vært flere innlegg fra ham om Arbeiderpartiets feil og mangler enn om klimakrisen. For min del er jeg for så vidt mer opptatt av hvordan man løser klimakrisen, men siden det er en viss etterspørsel etter Arbeiderpartiets politikk, vil jeg vise til litt av det som nå tenkes i arbeiderpartikretser.

Tidligere i denne uken var jeg med på å legge fram en rapport, sammen med representanter for Miljøpartiet De Grønne, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, og altså meg fra Arbeiderpartiet, som prøvde å gi noen helhetlige svar på det store spørsmålet vi står overfor: Hvordan kan vi ikke bare kutte det vi skal gjøre mindre av, men hvordan kan vi bygge et næringsliv og en næringsstruktur i Norge, over hele landet, som gir verdiskaping, arbeid og også rettferdighet i omstillingen til flest mulig mennesker?

Det er en stor og krevende utfordring og krever en vilje til å bruke summen av samfunnets virkemidler på en mye mer målrettet måte enn nå. Dette gjør vi fordi vi ser på oss selv som et ansvarlig styringsparti. Å styre rett fram mot et stup er ikke ansvarlig styring. Hvis man ser at stupet kommer, må man svinge unna og finne noen klare måter å gjøre det på. Der har vi en rekke forslag som Kjenseth er veldig velkommen til å studere og være enig i – hvis han har lyst – og som han kan finne i rapporten.

Jeg vil særlig trekke fram at det er veldig vanskelig å se for seg at man får til en så rask omstilling av norsk næringsstruktur uten at staten tar et betydelig sterkere ansvar – ikke for å velge vinnere, ikke for å si nøyaktig hvilke næringer og hvilke bedrifter som skal lykkes, men for å definere noen veldig tydelige samfunnsmål, og så komme med risikovillig og tålmodig kapital, som kan stå inne lenge for å skape de mulighetene som markedet ikke klarer alene, som sørger for at man har en enda mer målrettet forskning og utviklingspolitikk nettopp mot de målene, og som sørger for at man bruker summen av skattepolitikk og avgiftspolitikk, herunder lettelser, for å belønne den type innsats som peker i riktig retning. Det overordnede målet er å lage et veldig tydelig skille mellom BNP-vekst, som er bra, og vekst i ressursforbruk og karbonutslipp, som er negativt.

Så man skal sette konkrete mål for det vi kaller ressursproduktivitet og karbonproduktivitet til ulike sektorer i norsk økonomi, i partnerskap med dem som er i de sektorene.

Det er et forsøk på å svare representanten Kjenseth og andre som måtte være interessert i hva vi tenker om en næringspolitikk som faktisk kan bidra til å nå de målene. Hadde vi hatt 200 år, hadde jeg lent meg tilbake og sett på at markedet skulle løse dette selv. Det har vi ikke, og derfor trenger vi en konkret politikk.

Stefan Heggelund (H) []: Til det siste som Espen Barth Eide nevnte om disse næringspolitiske forslagene som han og andre på venstresiden var med på å legge fram tidligere i uken: Man skal følge ekstremt dårlig med i norsk klimapolitikk hvis man legger fram et slikt dokument og tror man har lagt fram noe nytt. Da har man ikke fulgt mye med.

Vi har gått gjennom forslagene som ligger i dokumentet, og det er, som er vanlig når det gjelder Arbeiderpartiet og Barth Eides klimapolitikk, den åpne dørs politikk. Men det viser den fullstendige idétørken som finnes der for å utvikle ny klimapolitikk. For eksempel ber representantene Barth Eide og Haltbrekken – Myhrvold ba også om det – om et nytt klimaforlik. Men vi inngikk jo et klimaforlik i fjor. Hvordan kan jeg kalle det for et klimaforlik? Jo, fordi det samme skjer etter den klimaenigheten som skjedde etter de to forrige klimaforlikene, nemlig at det utvikles konkrete tiltak på bakgrunn av de klimaforlikene. Det har også statsråden redegjort for, og regjeringen vil legge fram en egen sak om det.

Nå er vi nødt til å begynne å snakke om tiltakene for at vi skal nå 2030-målet, og der har regjeringen høyere mål enn Arbeiderpartiet. De kunne kanskje først kommet seg opp på vårt nivå, før de sier de vil ha et nytt klimaforlik – som vi inngikk i fjor, og som allerede følges opp. Det arbeidet er allerede godt i gang.

Så snakkes det om utslippsbudsjetter. Ja, det er vi helt enige om. Det hadde vi en enighet om når det gjaldt budsjettforhandlingene for dette årets budsjett, og når det gjaldt en sak der Espen Barth Eide er saksordfører, der det står skrevet, fra regjeringens side, i forbindelse med tilknytningen til EUs klimapolitikk:

«Hver stats utslippsmål gjøres om til nasjonalt utslippsbudsjett for hvert av årene i perioden 2021–2030».

Jeg bare spør: Hvordan ønsker vi at vi skal diskutere klima? Skal vi komme videre? Skal vi diskutere nye forslag, nye tiltak? Eller skal vi bare gjenta oss selv i nye dokumenter? For det er det opposisjonen ber om, gang på gang på gang. Det holder ikke i den situasjonen vi er i nå.

Jon Gunnes (V) []: Jeg hører at Arbeiderpartiet, og i særdeleshet representanten Barth Eide, er veldig opptatt av å forsvare at de gjør så mye mer enn regjeringen. Men jeg må få lov til å nevne tre vedtak som ble gjort i Stortinget denne uken: Det var postombæring med tomme biler, som vi måtte få en slutt på, så vi måtte faktisk gå over til 2,5 dager istedenfor hver dag. Vi måtte ha ny lov om drosjenæringen, slik at det ikke blir så mye tomkjøring som det er i dag. De kjører rundt, særlig i de store byene, med tomme biler. Vi hadde også en lovendring om ekspressbusser, som gir flere tilgang til et kollektivtilbud, istedenfor å måtte kjøre sin egen bil.

Det er ikke de store sakene, hvor vi kan regne på antall tonn, og hvor det kan berge oss fra klimakrisen, men det er de små tiltak som faktisk gjør en liten bekk til en stor å til slutt. Disse tre punktene stemte altså Arbeiderpartiet imot i dette storting. Tenkte de ikke på at det også var klimatiltak oppi der? Det ble nevnt i alle disse debattene at det er klimatiltak, og det burde helt klart også være av interesse for Arbeiderpartiet å støtte.

Så litt til Gardermoen og tredje rullebane: Det blir ikke noen tredje rullebane i denne stortingsperioden. Det er ingen som har tenkt på å bygge en tredje rullebane. Jo, jeg er enig i at det er avsatt et areal hvis, såfremt, i fall man trenger en tredje rullebane i 2030, men med dagens prognoser og dagens økning i flytrafikken, går det i hvert fall mange år før vi trenger en tredje rullebane. Det sier også Avinor, og de har opplyst i hvert fall komiteen vår – jeg sitter i transport- og kommunikasjonskomiteen – om at det først kan være aktuelt i 2030. Det er en opplysning jeg tror folk kan ta med seg.

Vi i Venstre har faktisk håp om at vi i 2030 har masse elektriske fly, som ikke har de utslippene som flyene bidrar med i dag.

Presidenten: Representanten Terje Halleland har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Terje Halleland (FrP) []: Det ble framsagt her en del alternativer til hva vi skulle leve av etter oljen. Bare for å svare Arne Nævra: Nei, det var ikke det jeg spurte om. Jeg spurte om hvordan han vil erstatte energien som han vil frata oss ved å legge ned oljeindustrien. Er det vindmøller som skal overta?

Det som var det kanskje viktigste spørsmålet mitt, var hvem som blir rammet av en sånn politikk. Jo, det er de fattige i verden. Norge vil alltid kunne klare seg.

Når en snakker om at en bare skal trappe ned: Jeg har virkelig ikke forstått verken SV eller Miljøpartiet De Grønne på annet vis enn at de vil slutte å lete i morgen. Det vil få som konsekvens at tusenvis av arbeidstakere vil bli ledige i løpet av få måneder. Tenk på det de ivrer så etter å få til, CCS – hva er konsekvensen av å lykkes?

Arne Nævra (SV) []: Jeg synes jeg har fått opptil flere lissepasninger nå. Jeg må si at den siste lissepasningen fra representanten Halleland også var god. Hva skal vi leve av etter oljen? Det er det som er spørsmålet, ikke sant. Vi tar dette alvorlig, det kan jeg berolige representanten Halleland med. Vi har nå møter med veldig mange i næringa, vi skal ha det i halvannet år framover, for å få til det vi kaller for en grønn «new deal», som altså skal vise nettopp det som SV har stått for bestandig, at vi kan få en grønn ny næring, ikke minst innen maritim industri. Der har vi masse å stå på.

Jeg må også si til representanten Jon Gunnes at det er ganske dristig i det hele tatt å trekke fram saker fra transportkomiteen på bakgrunn av det som har skjedd, ikke minst de siste dagene. Jeg hadde kanskje trodd at det var best for Venstre å sitte dønn stille i båten. Det hadde kanskje vært det beste. Det hadde kanskje jeg gjort hvis jeg, mot formodning, hadde kommet opp i feil ekteseng – unnskyld uttrykket.

I alle fall: Det vi har vært vitne til i transportkomiteen, er en gigantisk motorveiutbygging som på en måte skal være regjeringas svar på å binde landet sammen. Det er firefelts motorveier – de har oppjustert Riksvegutredningen fra Statens vegvesen fra 2015 til en helt ny eventyrlig norm og firefelts motorveier. De setter grensen for å få firefelts motorveier stadig lenger nedover. De driver og frir med det hele tida, og dette er Venstre med på. Venstre er med på den vanvittige ferjefrie E39-utbyggingen på Vestlandet – hvordan er det mulig? – som til og med fylkesmann Lars Sponheim har kalt den største nedbyggingen av norsk natur noensinne. Dette er Venstre med på i transportkomiteen. Det hadde vært bedre å sitte dønn stille.

Vi har kommet med forslag om pilotprosjekt på hydrogentog – nedstemt av regjeringspartiene og Venstre. Jeg tror Venstre hadde det vondt, men de stemte imot. Sånn har det vært gang etter gang. Vi prøver å få til større satsing på byvekstavtaler, og byvekstavtaler har nå begynt å bli et skjellsord. Jeg skjønner at man må spise mange nervetabletter i regjeringskoalisjonen nå, men det vi ser, er at byvekstavtalene som er tuftet på miljøpolitiske argumenter, er i fare. Det er situasjonen. Jeg hadde sittet dønn stille hadde jeg vært Venstre-representant i transportkomiteen.

Statsråd Ola Elvestuen []: Det siste innlegget kan ikke stå uimotsagt fra en som også har vært med lenge i norsk politikk, både lokalt og sentralt. Jeg vet hvordan utviklingen har vært når det gjelder byvekstavtalene siden 2011, da Oslo ikke fikk en krone fra en rød-grønn regjering, til slik det er nå, hvor vi har økt den statlige innsatsen i 2019 med 50 pst. I tillegg går vi inn med en 50 pst.-ordning i de store prosjektene i de store byene. Staten har aldri vært mer involvert i å bygge opp under kollektivtransport, sykkel og gange i de store byene enn det vi er nå.

Næringsutvikling: Vi har to oppgaver i Norge. Den første er å kutte utslipp, ta ansvar internasjonalt, ligge helt i front og vise hvordan dette kan gjøres. Den andre er å forberede oss på den overgangen verden skal gjennom når olje og gass skal brukes mye mindre enn i dag, og vi må ha en omstilling av norsk næringsliv.

Og hva gjør vi? Vi skal legge fram en sak om grønn skipsfart. En har prosjekter for hydrogen. Norled er i ferd med å få inn to ferjer. Vi har etablert en ny støtteordning for hurtiggående passasjerfartøy, som det er prosjekter med i Finnmark, hele veien ned til Vestlandet og Trøndelag og også ute i Oslofjorden. Dette driver vi framover. Vi har kontakt med næringslivet om hvordan vi skal forsterke de veikartene som vi nå har, slik at vi klarer å mobilisere norsk næringsliv til å være med på å ta den muligheten som ligger i å nå de internasjonale og nødvendige klimamålene.

Det er jo sånn at vi må framover for å klare å kutte utslipp raskt nok og i tilstrekkelig grad for å holde oss under 1,5 grad. Vi har forsterket våre mål for å kutte utslipp med minst 45 pst. innen 2030. Vi jobber for at EU skal øke til 55 pst., og vi skal ha en næringsutvikling hvor vi skal forberede oss på at vi også skal kutte utslipp og ta inn over oss at klimapolitikken i stadig større grad driver næringsutvikling. Det er sånn i Norge at for å få til den endringen med så stor petroleumssektor trenger vi også at leverandørindustrien er med på den endringen vi skal gjennom.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.