Stortinget - Møte tirsdag den 4. juni 2019

Dato: 04.06.2019
President: Eva Kristin Hansen
Dokument: (Innst. 305 L (2018–2019), jf. Prop. 53 L (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 3 [10:54:56]

Innstilling fra justiskomiteen om Endringer i straffeprosessloven mv. (ankesiling m.m.) (Innst. 305 L (2018–2019), jf. Prop. 53 L (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Peter Frølich (H) [] (ordfører for saken): Vi har diskutert mye opp og ned om hva vi kan gjøre med kapasitetsutfordringene i rettssystemet vårt. Stort sett er det alltid én universell løsning på alle problemer, og det er mer penger – opptrapping, flere ressurser, mer midler, større styrking, økt satsing og andre jubelord og jubelfraser som vi politikere kjenner veldig godt.

Det som kan være vel så bra, er å gjøre ting på en litt smartere måte, rett og slett gjøre noen kloke prioriteringer og disponeringer. Det forslaget vi behandler i dag, er et eksempel på det. Det er et forslag som er anbefalt av et høyst kompetent utvalg, straffeprosesslovutvalget, og det har fått bred tilslutning i høringsprosessen som har vært. Det vi vet per i dag, er at det kommer til å frigjøre verdifull tid i rettsapparatet – én ting er for dommere, men også for andre aktører, f.eks. politiet, påtalemyndigheten og andre aktører som normalt hører hjemme i en rettssak, f.eks. vitner og vitnestøtteapparat, tolker, sakkyndige osv. Dette kommer til å være besparende på veldig mange måter, og alt dette gjøres uten at det går en millimeter på akkord med den grunnleggende rettssikkerheten i Norge.

Det er selvfølgelig veldig lett å forutsi at det er der kritikken mot forslaget vil komme. Det høres jo illevarslende ut når noen sier at dette går på bekostning av rettssikkerheten, men det er rett og slett feil. Det er det viktig å understreke. Alle saker skal fortsatt behandles i andre instans. Det vil sitte kloke dommere og vurdere hvert eneste punkt i anken. Men det er ikke en automatikk i at alle saker bør gå i et rettsmøte. Det er forskjellen. Det er også bygget inn viktige mekanismer i loven som vil sikre rettssikkerheten, f.eks. at alle dommere må være enig i at en sak skal avvises, og det må være klart at anken ikke kan føre fram. Det er strenge kriterier, og slik må det være. Det er også slik at saker som ankes og avvises, så kan ankes videre – man kan påklage beslutningen til Høyesterett. Kravet til begrunnelse for en slik avvisning er veldig, veldig strengt. Dette er vurderinger som våre dyktige, flinke dommere er godt trent i. De er kjent med vurderingene fra andre felt, f.eks. sivile saker og andre straffesaker.

Da debatten om situasjonen i domstolene kom opp for noen år siden og det virkelig ble aktuelt å diskutere domstolspolitikk, var det selvfølgelig et krav om mer penger, mer penger og mer penger. Det skal vi få til, men vi måtte også ha en diskusjon om hva vi kan gjøre annerledes, og representanter fra regjeringspartiene her på Stortinget tok til orde for nettopp det forslaget vi har i dag. Vi hadde en god offentlig debatt den gangen, og nå er jeg veldig glad og vil takke regjeringen for at de gjorde som vi ønsket, nemlig å løfte ut dette forslaget fra straffeprosesslovutvalget og kjøre det igjennom i Stortinget før resten av straffeprosessloven behandles. Det tror jeg er viktig, for det kommer til å få direkte betydning for rettssystemet vårt allerede fra i år.

Det er estimert at et sted mellom 15 og 31 mill. kr kan spares for domstoler, politi og påtalemyndighet, og et sted mellom 9 og 17 mill. kr for de andre aktørene i rettssystemet. Det betyr noe, men det som også betyr noe, er at det frigjør tid og gjør saksbehandlingen for alle oss andre raskere. Det er også rettssikkerhet.

Vi får altså den samme rettssikkerheten og raskere saksbehandling. Jeg synes det høres ut som en god løsning, og jeg er glad for at forslaget går igjennom i dag.

Jeg tar opp forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Peter Frølich har tatt opp det forslaget han refererte til.

Lene Vågslid (A) [] (leiar i komiteen): Tusen takk til saksordføraren for både innlegget og arbeidet. Eg deler saksordføraren si oppleving av straffeprosesslovutvalet. Dei har gjort eit veldig grundig arbeid. Det saksordføraren ikkje nemnde, var at utvalet var delt. Dei hadde eit fleirtal og eit mindretal, og Arbeidarpartiet har landa på, etter nokre rundar, at me støttar mindretalet i straffeprosesslovutvalget.

Det grunngjev eg bl.a. slik: Mindretalet i utvalet trekkjer fram at rettssikkerheitsaspektet ikkje er godt nok følgt opp i grunngjevinga frå fleirtalet, og meiner det bør gjelde eit krav om tre års fengsel – påstand om eller dom – for at det skal kunne liggje føre ein rett til ankebehandling utan vilkår. I tillegg meiner dei at det bør stillast eit krav om strafferamme på over seks år, ettersom den normalt gjev ein indikasjon på lovgjevaren og samfunnet sitt syn på det generelle straffverdet av lovbrotet.

Når det gjeld avgrensing av kva saker som ein skal kunne halde utanfor silingsordninga, meiner mindretalet i utvalet at det er avgrensa kva ein kan oppnå av spart ressursbruk dersom seksårssakene blir omfatta av silingsordninga. Mindretalet i utvalet skriv at deira erfaring er at partane i alvorlege straffesaker som blir omfatta av dagens silingsregel, brukar mykje tid og ressursar på å overtyde retten om at anken bør tilvisast. For retten krev det også mykje arbeid å gje ei fullgod grunngjeving for ankenekting i dei mest alvorlege sakene. Resultatet blir difor gjerne at anken blir sleppt inn, framfor at det blir gjort ei omfattande behandling på silingsstadiet.

Arbeidarpartiet meiner at grunngjevinga for to-instansreforma frå 1995 framleis er gyldig. Den gongen blei norsk prosess i større samsvar med FNs konvensjon om sivile og politiske rettar, som seier at kvar domfelt har rett til å få overprøvd fellinga i minst ein instans.

Så er det ikkje alltid like populært å meine det, men det er eit prinsipp i rettspleia at det er betre at ti mann går fri, enn at ein mann blir dømd feilaktig. Forslaget, slik me ser det, legg til grunn at det er mogleg etter behandling i tingretten å vite heilt sikker kva saker som heilt sikkert ikkje skal føre fram i lagmannsretten. Saksordføraren har rett i at det er eit lite mindretal av høyringsinstansane som er einig i dette, men Advokatforeningen understrekar dette nøye.

Eg vil takke saksordføraren for å vere veldig ærleg. Det likar eg godt med Peter Frølich. Denne saka handlar om kapasitet. Dette er ikkje ein prinsipiell diskusjon. Dette er eit forslag som regjeringspartia meiner er fornuftig å gjennomføre, fordi ein har ikkje intensjonar om å bruke veldig mykje meir pengar på domstolane i året som kjem. Me har hatt betydelege nedskjeringar i domstolane våre dei seinare åra. Me ser at dommarfullmektigar blir sagde opp. Komiteen besøkte nyleg tingretten i Stavanger. Der var det ein sorenskrivar som hadde jobba i over 20 år, og han hadde aldri sagt opp folk før i fjor. Så det skin gjennom at dette gjer ein fordi ein håpar at det kjem til å spare vesentleg med kostnadar. Der vil eg understreke at utvalet som saka baserer seg på, er delt i synet på det.

Så ville det etter vårt syn, og eg trur også etter synet til regjeringspartia, spart oss for betydelege ressursar dersom me fekk på plass lyd og bilde i retten. Slik ville ein ha fått dokumentert utsegner, vitne og rettargang på ein heilt annan måte, og i Noreg ligg me langt etter andre land som f.eks. Sverige. Her meiner me at regjeringa bør leggje fram ein klar plan for implementering av lyd og bilde i norske rettssalar, og eg meiner også at me bør sjå på moglegheita for mellombelse løysingar fram til ei eventuell hightech-løysing, som ifølgje Domstolsadministrasjonen kjem til å koste veldig mykje pengar, er på plass. Det ville ha styrkt rettssikkerheita til folk.

Men som sagt, me støttar eit visst høve til ankesiling. Me er einige i at det bør stillast krav om ei strafferamme på over seks år, ut frå påstand eller dømd straff på tre år, slik mindretalet i utvalet har føreslått, for rett til ankebehandling.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Den domfeltes mulighet til å overprøve en fellende dom i ankeinstans er et helt grunnleggende rettssikkerhetskrav og menneskerettslig prinsipp som Norge er forpliktet til å følge. I dag kan anker til lagmannsretten siles gjennom et ankeutvalg som forkaster eller henviser anken til full behandling, på det vilkår at ankeutvalget må foreta en reell overprøving av tingrettens dom på bakgrunn av det som er anført i anken. Beslutningen må begrunnes.

Domfelte for lovbrudd med en strafferamme på over seks år har siden to-instansreformen i 1995 hatt en ubetinget rett til ordinær ankebehandling. Regjeringen foreslår nå å avskaffe denne rettigheten som en oppfølging av straffeprosesslovutvalgets flertall. Regjeringen foreslår at også saker med mer enn seks års fengsel i strafferamme skal være gjenstand for såkalt ankesiling.

Senterpartiet har i likhet med Arbeiderpartiet landet på å ikke støtte regjeringens forslag, men vil i stedet legge fram et alternativt forslag om å begrense en ubetinget ankerett til saker med strafferamme over seks år, og hvor det er påstått eller idømt fengsel i mer enn tre år, forvaring eller overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.

Straffeprosesslovutvalget var delt i synet på ankesiling. Mindretallet pekte på at hovedargumentet for å innføre ankesiling for alle saker er spart ressursbruk, men trakk også fram at rettssikkerhetsaspektet ikke er fulgt godt nok opp i flertallets begrunnelse. Hensynet til rettssikkerhet står opp mot hensynet til effektivitet og ressursbruk i denne saken.

Senterpartiet forstår regjeringens ønske om en effektiv rettsprosess uten unødig bruk av ressurser, for en ubetinget rett til ankebehandling gir alltid en risiko for at saker som klart ikke vil føre fram, likevel tas til full behandling. Vi mener likevel at forslaget som får flertall i dag, går for langt i å utfordre rettssikkerheten. Full ankebehandling av enkelte saker som klart ikke vil føre fram, er en liten pris å betale for å sikre domfelte rettssikkerhet i de mest alvorlige sakene.

Straff er det mest inngripende tvangsmiddelet samfunnet kan ilegge en borger. Vi har hatt stygge eksempler på justismord i Norge i nyere tid, og vi bør gjøre det vi kan for å forhindre at det skjer igjen. Da er ankesystemet veldig viktig, spesielt i de mest alvorlige sakene.

Straffeprosesslovutvalgets mindretall har pekt på at det er uklart hvor mye ressurser det er å spare på å utvide ankesilingen. Partene bruker ofte mye ressurser på å fremme en ankesak for lagmannsretten, noe man kan forvente vil øke dersom den ubetingede adgangen til å anke fjernes for de mest alvorlige sakene. Et annet spørsmål er om lagmannsrettene vil ha mulighet og vilje til å begrense forkasting av anker til det som faktisk er hensikten, nemlig anker som klart ikke vil føre fram.

For det første har ikke lagmannsrettene et fullstendig beslutningsgrunnlag ved behandling i ankeutvalget. Saksdokumentene som ankeutvalget får, er ikke ment å være et fullstendig grunnlag for å avgjøre og besvare skyldspørsmålet i en sak. For det andre kan vi risikere at arbeidspress og kapasitet ved domstolene blir tatt med som et usaklig hensyn i ankesilingen. Lagmannsrettene har svært krevende arbeidsbelastning og til dels veldig lang saksbehandlingstid. For eksempel var saksbehandlingstiden i 2018 for bevisanker med over seks års strafferamme åtte måneder i Borgarting lagmannsrett og sju måneder i Eidsivating lagmannsrett. Totalt 383 saker ble behandlet i lagmannsrettene i 2018, men antallet ikke-avgjorte saker økte og var på 201 saker. Disse var bevisanker over seks års strafferamme som lå i beholdning i 2018.

I en krevende ressurssituasjon med høyt arbeidspress kan det være en fristende måte å lette arbeidssituasjonen på å sile ut og forkaste anker. Domstolene har i lang tid stått i en krevende økonomisk situasjon og har fått store budsjettkutt som følge av bl.a. avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen. Senterpartiet mener at det å fjerne den generelle ankeadgangen for de mest alvorlige sakene vil være å gå for langt for å oppnå kronemessig innsparing. Det kan true rettssikkerheten. I stedet for å fjerne en slik veldig viktig rettssikkerhetsgaranti for å spare penger bør regjeringen øke bevilgningen til domstolene.

Marian Abdi Hussein (SV) []: SVs hovedposisjon i denne saken er at mistenkte i de alvorligeste straffesakene skal kunne få prøvd sin sak med full hovedforhandling i to instanser. Vi støtter ikke regjeringens forslag i proposisjonen da vi mener dette forslaget går for langt.

SV er svært bekymret for at en streng silingspraksis kombinert med gjenbruk av tingrettens bevisførsel ikke i tilstrekkelig grad ivaretar grunnleggende rettssikkerhetsgarantier. Da toinstansbehandlingen ble innført nettopp for å ivareta rettssikkerheten i de mest alvorlige sakene og for å forebygge justismord, mener vi at en redusering – eller silingsordningen – ikke er like betryggende som en behandling i lagmannsretten.

Mindretallet i straffeprosessutvalget viste bl.a. til at det ikke er tilstrekkelig eller tilfredsstillende at en fornyet prøving av skyldspørsmålet skal baseres på skriftlig saksbehandling, i motsetning til hovedforhandlingene. En slik behandling vil gjøre at prinsipper som ellers tillegges stor betydning som bevis – umiddelbarhet, muntlighet, kontradiksjon i form av utspørring av vitner og deltakelse av lekdommere – blir totalt fraværende.

Jeg ønsker videre å påpeke at hovedargumentet for å innføre ankesiling i de alvorligste sakene er tid- og ressursbruk. Flere av representantene har vært inne på hvordan domstolene de siste årene har opplevd store budsjettkutt i forbindelse med avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen.

SV mener at man i stedet for å fjerne en viktig rettssikkerhetsgaranti på bakgrunn av dårlig kapasitet i domstolene heller burde sikre domstolene tilstrekkelig kapasitet. Vi reagerer på at regjeringens løsning på arbeidspresset i domstolene er å innføre økt adgang til ankesiling.

Vi er særlig bekymret for hvordan dette kommer til å se ut på sikt, når vi vet hvor lang tid de ulike instansene nå bruker på å behandle saker. Vi reagerer på regjeringens løsning. Ressurssituasjonen i lagmannsretten er i utgangspunktet et rettssikkerhetsproblem, noe som vil forverres ytterligere ved økt adgang til ankesiling. Flertallet mener at belastningen i domstolene må løses ved økte bevilgninger til domstolene, ikke med økt adgang til ankesiling. SV støtter derfor mindretallets forslag i straffeprosessutvalget, hvor man gir adgang til ankesiling i flere saker enn i dag, men setter en grense på krav til påstått eller idømt fengsel på tre år og en strafferamme på seks år.

Statsråd Jøran Kallmyr []: Regjeringen vil legge til rette for god og riktig bruk av domstolenes ressurser, og forslaget om at alle anker skal være gjenstand for siling, er i tråd med målsettingen om en effektiv, rettssikker og tillitvekkende behandling av straffesaker.

Lagmannsrettens arbeid i ankeforhandlinger bør konsentreres om de sakene der det er en rimelig mulighet for at anken kan føre fram. Det er ikke god ressursbruk å avholde en full ankeforhandling i tilfeller der det på forhånd er klart at resultatet vil forbli det samme som i tingretten.

Siden seksårssakene ikke kan nektes fremmet for anke etter dagens regelverk, legger disse sakene beslag på en uforholdsmessig stor andel av lagmannsrettens kapasitet. Dette går naturlig nok på bekostning av andre saker. Regjeringen mener at lagmannsrettene bør bruke sine ressurser på de riktige sakene, dvs. straffesaker der ankeforhandlinger har en merverdi for å ivareta rettssikkerheten.

Lagmannsrettene og påtalemyndighetene har i dag kapasitetsutfordringer. Regjeringens lovforslag vil øke kapasiteten og bidra til å redusere saksbehandlingstiden. En effektiv og rettssikker straffesaksbehandling forutsetter at gjennomføringen ikke tar for lang tid.

Forslaget vil også redusere belastningen på sakens aktører. Særlig er det en fordel for fornærmede å skånes for en krevende ankeforhandling i de tilfellene vilkårene for å nekte anken fremmet er oppfylt.

Dette er i korte trekk bakgrunnen for at regjeringen ønsker å avskaffe domfeltes ubetingede rett til ordinær ankebehandling av straffesaker som har lovbrudd med en strafferamme på over seks år i fengsel. Forslaget samsvarer også med straffeprosesslovutvalgets flertall, som fikk støtte i de fleste høringsinstansene i høringsrunden.

Jeg har merket meg at justiskomiteens flertall trekker i tvil hvorvidt endringene vil vise seg å være ressurssparende. Det er pessimistisk. Det er ikke tilfeldig at samtlige statsadvokatembeter og nærmest alle lagmannsretter støtter forslaget. Selv om det er vanskelig å anslå hvor mange seksårssaker som vil bli nektet fremmet, er det sannsynlig at besparelsen knyttet til færre ankeforhandlinger, vil være betydelig større enn kostnadene som er forbundet med at anker vil være gjenstand for ankesiling.

Det har også blitt påstått at rettssikkerhetsaspektet ikke er godt nok ivaretatt. Det er jeg ikke enig i. Forslaget går i realiteten ut på å utvide virkeområdet til en innarbeidet ordning som fungerer godt og nyter tillit. Den norske silingsordningen er innrettet på en betryggende og forsvarlig måte.

For det første er terskelen høy for å nekte en anke fremmet. Samtlige tre dommere må mene at det er klart at anken ikke kan føre fram.

For det andre må det gis en begrunnelse som viser at lagmannsretten har foretatt en reell overprøving av tingrettens dom på bakgrunn av det som er anført i anken. Dersom lagmannsretten ikke er i stand til å foreta en forsvarlig prøving av anken etter skriftlig behandling, f.eks. på grunn av sakens kompleksitet eller den konkrete bevissituasjonen, skal anken alltid henvises til muntlig ankeforhandling.

For det tredje kan beslutningen om ankenektelse ankes til Høyesterett.

Jeg konstaterer at komiteens flertall, i likhet med mindretallet i straffeprosesslovutvalget, mener at det bør gjelde et krav om tre års fengsel – påstått eller idømt – for at det skal foreligge en ubetinget rett til ankebehandling. Med en slik regel vil man imidlertid fortsatt måtte bruke tid og ressurser på å gjennomføre ankeforhandlinger i saker hvor resultatet er opplagt. Jeg mener at dersom silingsordningen først anses som rettssikkerhetsmessig forsvarlig, noe som jeg bestemt mener at den er, bør den gjelde uavhengig av sakenes strafferammer og den straff som har blitt påstått eller idømt.

Regjeringen foreslår også å lovfeste en frist for støtteskriv til anke over dom i straffesaker. Også dette har blitt godt mottatt i høringsrundene og vil bidra til en mer effektiv prosess.

Jeg er derfor glad for at komiteens mindretall, representert ved Høyre og Fremskrittspartiet, stiller seg bak regjeringens forslag. Dersom lovforslaget vedtas i dag, vil det være et skritt i riktig retning av en mer effektiv og rettssikker straffesaksbehandling der domstolenes ressurser brukes der de trengs aller mest.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lene Vågslid (A) []: Dersom lyd- og bildeopptak hadde vore på plass i alle rettssalar i Noreg, trur statsråden – som eg gjer – at den typen dokumentasjon me hadde fått då, ville ha avgrensa talet på anker?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Det er ingen sammenheng mellom disse tingene. De fleste sakene man håper å treffe med denne lovendringen, gjelder typisk saker der man har et ganske godt bevisbilde. Det kan f.eks. være snakk om et narkotikabeslag, og man har diskusjoner om hvor stort narkotikabeslaget er, eller hva som egentlig skal være straffeutmålingen. Mange saker blir av den grunn anket uten at det har blitt ført nye bevis eller den type ting. Det som bevisopptak i retten skal sikre, er at man ikke kan endre forklaring fra tingretten til man kommer til lagmannsretten. Hvis man gjør det, kan man gå tilbake og se hva man sa i tingretten. Det tror jeg har lite å gjøre med de endringene som blir foreslått her i dag.

Lene Vågslid (A) []: Eg takkar for svaret. Straffeprosesslovutvalet var delt i to. Ser statsråden nokon prinsipielle motargument mot å gjere det ein føreslår i dag, eller er det både prinsipielle og rasjonelle – med tanke på økonomi – grunngjevingar som ligg til grunn?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Jeg synes flertallet i utvalget har kommet med en ganske god vurdering i denne saken. Det er alltid vanskelige vurderinger, for dette er snakk om rettssikkerhet, og man skal foreta grundige vurderinger. Det mener jeg at utvalget absolutt har gjort. Men innenfor jussen er man ofte uenig. Man er uenig om hvor man ønsker å komme hen, og man er uenig om hvordan ting skal være for at man skal ivareta rettssikkerheten på en best mulig måte. Jeg mener at dette forslaget er en betryggende måte å gjøre det på, for man har en ganske høy terskel for å kunne si at denne saken klart ikke vil føre fram i lagmannsretten. Man må også huske på at alle de tre dommerne må være enige om det, og da er det liten grunn til å gjennomføre en ny rettssak. Det er en ganske omfattende prosess å skulle gjennomføre en helt ny rettssak. Når det da er klart at anken uansett ikke vil føre fram, ser vi ikke hensikten med å gjennomføre det.

Lene Vågslid (A) []: Berre for å klargjere: Saksordførar Peter Frølich var i innlegget sitt veldig tydeleg på at dette handlar om kapasitet, og at det er ein god idé fordi det er store utfordringar med kapasiteten i norske domstolar. Betyr det at dette er eit signal om at ein gjer det fordi det vil spare pengar, og fordi regjeringa ikkje har tenkt å gje mykje meir pengar til domstolane i åra som kjem?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Jeg tror jeg har en litt annen mentalitet enn representanten Vågslid har, for jeg har jobbet i det private næringslivet, og der er man opptatt av å spare penger uansett, så lenge det har et godt formål og ikke går ut over noen.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Domstolenes økonomiske situasjon har blitt problematisert av mange og over lang tid. I fjor advarte Advokatforeningen og Juristforbundet om at det er altfor dårlige ressurser i domstolene. Norges institusjon for menneskerettigheter har i sin årsrapport pekt på at ressursene i domstolene er viktig for å sikre domstolenes uavhengighet, og at det er noe regjeringen må være oppmerksom på.

Og så kommer dette nye forslaget om ankesiling, som ble lagt fram av mindretallet i justiskomiteen, som egentlig er et forslag først og fremst om å spare ressurser. Da er spørsmålet mitt: Mener statsråden at domstolene vil ha behov for mer ressurser også selv om man vedtar dette?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Det representanten nå tar opp, handler jo om noe mye mer om bare dette forslaget. Man har satt ned et eget domstolsutvalg som skal se på både kulturen og innholdet i domstolene framover, for det er jo klart at domstolene kommer til å gjennomgå ganske store endringer. Det har allerede blitt gjort lyd- og bildeopptak i rettssalene, som regjeringen har jobbet for å få til, og som det er igangsatt et prøveprosjekt på. Det er en storstilt digitalisering av domstolene, og den kommer til å fortsette framover, så det er mye som skal skje på domstolssiden.

Men jeg mener at et forslag som gir en besparelse for domstolene på opptil 30 mill. kr i året, er et godt forslag uavhengig av om ressurssituasjonen er knapp eller ikke. Dette er jo et forslag som man burde vedtatt uansett om domstolene hadde hatt overskudd – eller hva man skal kalle det – av ressurser. For vi mener at dette ikke vil føre til en svekket rettssikkerhet, og da ser jeg ingen grunn til at man ikke skal spare penger, når det ikke vil føre til svekket rettssikkerhet.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Det har jo blitt løftet fram at man er bekymret for at partene i de alvorlige sakene vil bruke veldig mye mer ressurser nå på å fremme en anke, fordi man kan risikere at saken blir avvist, også i seksårssakene.

I tillegg er det pekt på at de dokumentene ankeutvalget får, ikke nødvendigvis gir et fullstendig bilde av saken, det er et forenklet bilde, det er i stor grad politidokumenter som kan ha et farget syn. Og da lurer jeg på: Hva er statsrådens vurdering av det? Har han noen mening om det at man kan risikere at partene får større saksutgifter? Og mener statsråden at ankeutvalget vil ha et godt og fullstendig beslutningsgrunnlag for å avgjøre skyldspørsmål også i de alvorlige og komplekse sakene?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Ordningen med ankesiling er ganske godt etablert i norsk rett allerede, og nå skal vi utvide den til å gjelde alle saker innenfor straffefeltet.

Domstolene har lang erfaring i å vurdere nettopp om saken er godt nok belyst i tingretten. Men hvis en advokat, en forsvarer, påberoper seg nye bevis eller viser til uklarheter i forrige rettsinstans etc., er det nettopp sånne ting som ofte vil medføre at domstolene sier at her er det ikke klart at denne anken ikke vil føre fram. Og da skal man henvise dem til muntlig forhandling.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Geir Inge Lien (Sp) []: Senterpartiet er opptatt av å leggje til rette for ein fornuftig ressursbruk i domstolane. Det er eit poeng at det førekjem misbruk av ankeordninga med dagens rett til anke utan vilkår. Det å sleppe inn færre ankesaker vil bety mindre ressursbruk i domstolane, som det har vorte sagt her no, men effektivitetsomsynet må òg vegast opp mot rettssikkerheitsomsynet.

Det vert føreslått frå regjeringa å stramme inn på tilgangen til å anke for dei mest alvorlege straffesakene, og då må det peikast på at Noregs ankesiling allereie har eit langt større omfang enn i dei andre nordiske landa. For eksempel i Sverige slepp ein alle ankar frå domstolsfeltet inn til behandling.

Senterpartiet meiner at silingsordninga ikkje gjev like god rettssikkerheitsgaranti som ei full ankebehandling i lagmannsretten, og det er ikkje tilfredsstillande at ei fornya behandling av skuldspørsmålet vert føreteke av tre fagdommarar etter ei skriftleg behandling. Med ei slik behandling kan prinsipp som bevis i form av utspørjing av vitne og deltaking av lekdommarar verte totalt fråverande. Senterpartiet meiner at mistenkte i dei mest alvorlege straffesakene skal kunne få prøvd si sak med full hovudforhandling i to instansar. Men me kan gå med på at ei ankeprøving utan vilkår kan reserverast for dei sakene kor det er påstått eller idømt tre års fengselsstraff.

Til slutt vil eg seie at domstolane er under eit hardt arbeidspress og saksbehandlingsmengda og saksbehandlingskøa aukar grunna gjentekne budsjettkutt, og det er òg fleire kompliserte saker som ei følgje av det.

Stortinget har vedteke fristar for behandling av saker i domstolane, men i dag bryt alle lagmannsrettane og nesten halvparten av tingrettane desse fristane. Senterpartiet er bekymra for at manglande ressursar kan tvinge domstolane til å prioritere saker ut frå kva dei har kapasitet til å handtere. Sjølv om dette ikkje er eit sakleg omsyn i forbindelse med ankesilingssaker, meiner eg likevel at dei økonomiske rammene til domstolane vil ha ein samanheng med denne saka.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.