Stortinget - Møte tirsdag den 4. juni 2019

Dato: 04.06.2019
President: Eva Kristin Hansen
Dokument: (Innst. 296 L (2018–2019), jf. Prop. 154 L (2016–2017))

Innhald

Sak nr. 1 [10:01:46]

Innstilling fra justiskomiteen om Endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (skyldevne, samfunnsvern og sakkyndighet) (Innst. 296 L (2018–2019), jf. Prop. 154 L (2016–2017))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Frida Melvær (H) [] (ordførar for saka): Først av alt vil eg takke komiteen for eit godt, langvarig og grundig samarbeid i denne saka. Det er nok meir sjeldan at ei sak vert behandla over eit tidsrom på 1,5 år i komiteen, men dette speglar nok omfanget og kompleksiteten denne saka har i seg.

Komiteen har i sitt arbeid prøvd å møte dei mange spørsmåla og innspela som har dukka opp undervegs, med det største alvor og respekt og lagt vekt på å vurdere desse nøye før vi leverte saka.

22. juli-saka reiste ein omfattande prinsipiell diskusjon om straffelova sine reglar om å vere tilrekneleg og om rettsspsykiatrien si rolle ved avgjerd om tiltalte er tilrekneleg. Tilregnelighetsutvalget vart oppnemnt ved kgl. res. av 25. januar 2013 og fekk i mandat å vurdere straffelova sine reglar for det å vere tilrekneleg, psykiatrisk sakkunne og særreaksjonane. Utvalet leverte 28. oktober 2014 utgreiinga si i NOU 2014:10 Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern, som så vart sendt på høyring.

Dei viktigaste endringane i straffelova og straffeprosesslova omhandlar den grunnleggjande reguleringa av å vere tilrekneleg og å ha skuldevne der departementet foreslår at straffelovas omgrep, jf. § 20 andre ledd bokstav a «psykotisk» vert erstatta med omgrepet «alvorleg sinnslidelse». Omgrepet er eit ikkje-medisinsk, rettsleg grunnvilkår og skal omfatte både alvorleg psykiske, somatiske og organiske lidingar med verknader på sinnet.

Bakgrunnen for forslaget er m.a. at det er vanskeleg å skilje mellom det medisinske og juridiske psykoseomgrepet, og at mange som har ein psykosediagnose, ikkje er psykotiske etter straffelova.

Det vert i tillegg oppstilt eit tilleggsvilkår om at personen ikkje er tilrekneleg på grunn av lidinga, og at retten i si vurdering skal leggje vekt på graden av svikt i personens verkelegheitsforståing og funksjonsevne. Dette vil tydeleggjere at det er symptomtyngda på handlingstidspunktet som er avgjerande, ikkje om personen har ein diagnose og at det er retten, ikkje dei sakkunnige, som avgjer spørsmålet om skuld.

Terskelen for bruk av særreaksjon i helsevesenet vert seinka, og for å styrkje samfunnsvernet vert skiljet mellom alvorlege og mindre alvorlege lovbrot foreslått fjerna som grunnvilkår for særreaksjon, slik at det avgjerande er kva framtidig fare lovbrytaren representerer, ikkje kva lovbrot vedkommande har utøvd.

Kravet til habilitet og kompetanse vert skjerpa, og nye reglar for mandatet til dei sakkunnige og til sakkunnigerklæringa vert innført. Det er òg foreslått å utvide dei sakkunnige sin rett til innsyn til relevante helseopplysningar.

Det vert innført ei eiga forskrift om rettspsykiatriske undersøkingar og sakkunnige og ei ny landsdekkjande organisering av rettspsykiatrien etter modell av pilotprosjektet som er prøvd ut ved Brøset.

Regjeringspartia er i all hovudsak positive til og nøgde med dei endringane departementet foreslår i straffelova og straffeprosesslova og ser at lovendringane vil føre til ei større treffsikkerheit for vurdering av straffritak, styrkje samfunnsvernet og auke kvaliteten i rettspsykiatrisk sakkunnigarbeid. Dette er viktig både for rettstryggleiken til den enkelte og for samfunnet som heilskap.

Vi har likevel registrert kritikken knytt til at straffelova sitt opphavlege uttrykk «psykotisk» i proposisjonen vert foreslått endra til «alvorleg sinnslidelse». Kritikarane av forslaget har vist til at uttrykket kan skape forvirring om forskjellen mellom forståinga av uttrykket «alvorlig sinnslidelse» i strafferetten og det likelydande uttrykket brukt i psykisk helsevernlov. Vi meiner at ved å endre uttrykket «alvorlig sinnslidelse» til det meir allmennspråklege uttrykket «sterkt avvikende sinnstilstand» vil ein unngå at ei slik forvirring oppstår. Vi understrekar òg at det er viktig å sikre at retten i praksis ikkje overlèt til dei sakkunnige å ta stilling til om ein person er å rekne som utilrekneleg og dermed skal fritakast frå straff. Eit tydelegare skilje mellom det allmennspråklege rettslege uttrykket og det medisinskfaglege uttrykket er nødvendig for å sikre dette.

I tillegg ønskjer vi at endringsforslaget skal motverke uheldige koplingar og assosiasjonar mellom psykisk sjukdom og kriminell åtferd.

Eg vil til slutt understreke at uttrykket «sterkt avvikende sinnstilstand» skal verte forstått likt med uttrykket «alvorlig sinnslidelse» brukt i proposisjonen og medfører såleis inga realitetsendring.

Eg vil med dette ta opp forslaget frå Høgre og Framstegspartiet.

Presidenten: Representanten Frida Melvær har dermed tatt opp det forslaget hun refererte til.

Lene Vågslid (A) [] (leiar i komiteen): Fyrst og fremst tusen takk til saksordføraren for arbeidet med ei sak som har lege i komiteen i godt over eit år.

Kritikken mot det forslaget som ligg i proposisjonen, og det nye forslaget som Høgre og Framstegspartiet fremjar her i dag, har vore massiv. Kritikken har retta seg dels mot at lovforslaget blir lagt fram for Stortinget utan føregåande høyringsrundar, dels fordi lovteksten og drøftingane er uklåre, og at ein overlèt for mykje til domstolane sitt frie skjøn. Dels blir det òg frå ei rekkje høyringsinstansar peika på at faren for vilkårlegheit og forskjellsbehandling er for stor når det gjeld det vedtaket Stortinget mest sannsynleg kjem til å gjere i dag.

Det blir hevda frå fleire hald at det vedtaket Stortinget gjer i dag, kan føre til at ein utvidar moglegheita til å erklære personar utilreknelege, noko som eg ikkje har høyrt har vore eit politisk ynskje frå eit einaste parti.

Arbeidarpartiet meiner det er uansvarleg å gjere det vedtaket som fleirtalet legg opp til i dag, med ei endring i straffeloven som blei endra i komiteen utan alminneleg høyring i forkant.

Så er det viktig for meg å understreke at eg ikkje trur det nødvendigvis er dei heilt store politiske ueinigheitene om målet i saka, nemleg at personar i størst mogleg utstrekning bør kjennast ansvarlege for sine handlingar, men prosessen i saka er under all kritikk.

Me registrerer at regjeringspartia har forsøkt å ta inn over seg mykje av kritikken mot lovforslaget, men slik saksordføraren avslutta sitt førre innlegg, understrekar ho at endringa frå komiteen om å endre omgrepsbruken i § 20 ikkje fører til ei realitetsendring. Med andre ord behandlar me framleis det same forslaget – med noko anna ordlyd.

Me har vore tydelege på, både uformelt og formelt, at denne saka burde ha vore send tilbake til Justisdepartementet for ei skikkeleg behandling. Hadde ein gjort det, trur eg at utfallet i saka kunne ha vore eit heilt anna i dag. Det at ein endrar omgrepet «alvorlig sinnslidelse» til «sterkt avvikende sinnstilstand», ryddar for så vidt opp i noko av forvirringa, men det hjelper ikkje stort så lenge ein òg er veldig tydeleg på at alt i proposisjonen framleis ligg til grunn.

Justiskomiteen heldt to høyringar til denne proposisjonen. Det er ikkje så veldig vanleg, men me gjorde det ein gong til nettopp fordi det kom eit nytt forslag. Alle høyringsinstansane, kanskje med unntak av éin, var heilt tydelege på at Stortinget ikkje må gjere dette vedtaket, at ein må sende denne saka tilbake for ei skikkeleg behandling.

Det er ikkje slik at åtvaringane berre kjem frå opposisjonen. Riksadvokaten åtvarar sterkt mot det vedtaket fleirtalet ser ut til å gjere i dag. Advokatforeningen gjer det, ei rekkje rettspsykiatrar gjer det, Norsk Rettsmedisinsk Forening gjer det – fagmiljø på begge sider, for å bruke dei orda, innanfor både psykiatri og jus.

Vurdering av tilreknelegheit blir med dette vedtaket for open og rimelegheitsorientert, slik at det går ut over omsyn som tradisjonelt står sterkt i strafferettsområdet, nemleg førehandsvisse og ikkje minst likskap for loven. Vidare vil verken ordlyden eller forarbeidet her setje eit klårt kriterium for kva tilreknelegheit faktisk skal bety.

For Arbeidarpartiet er det ikkje aktuelt å støtte eit forslag som er fremja av eit mindretal i dag, om endringar i tilreknelegheitsreglar, alvorlege endringar som me eigentleg ikkje anar konsekvensen av. Tilbakemeldingane er at me i verste fall oppnår det motsette av det partia uttykkjer at dei vil. Derfor ber eg fleirtalet om å lytte til opposisjonen i denne saka. Eg ber regjeringspartia lytte til høyringsinstansane, til Riksadvokaten, som åtvarar på det sterkaste mot det vedtaket ein kjem til å gjere i dag.

Solveig Horne (FrP) []: Det er viktige lovendringer Stortinget vedtar i dag. Reglene om utilregnelighet er en grunnleggende del av vårt strafferettslige regelverk, og det er både riktig og viktig med en helhetlig gjennomgang av reglene om både skyldevne, samfunnsvern og sakkyndighet.

Formålet med lovendringene er at de skal skape en større treffsikkerhet ved identifisering av de lovbrytere som ut fra begrunnelsen for straff ikke skal være ansvarlige, altså de utilregnelige som ikke kan klandres for sine handlinger. I tillegg er en viktig side ved dette lovarbeidet at lovendringene skal styrke samfunnsvernet og øke kvaliteten i rettspsykiatrisk sakkyndighetsarbeid.

Det er viktig å ha med seg det historiske bakteppet for lovendringene som behandles i dag. 22. juli-saken avdekket svakheter ved straffelovens regler om utilregnelighet og skapte en diskusjon om rettspsykiatriens innflytelse ved avgjørelsen av om tiltalte er utilregnelig eller ikke.

I Fremskrittspartiet er vi positive til de endringene regjeringen foreslår i straffeloven og straffeprosessloven knyttet til skyldevne, samfunnsvern og sakkyndige. Vi mener at disse bidrar til å oppfylle formålet om å skape større treffsikkerhet ved identifisering av utilregnelige lovbrytere. Lovendringen vil også, slik vi ser det, styrke samfunnsvernet og øke kvaliteten i det rettspsykiatriske sakkyndigarbeidet. Det er svært viktig for å sikre den enkeltes rettssikkerhet, men også for samfunnet som helhet.

Jeg er glad for at det er en samlet komité som understreker at det ikke er politiske uenigheter om sakens formål, og det er viktig. En samlet komité mener at personer i størst mulig utstrekning bør stilles til ansvar for sine handlinger, og ønsker videre å tydeliggjøre domstolenes rolle og ansvar. Det er et viktig signal at en samlet komité mener at samfunnet har full rett til å verne seg mot farlige utilregnelige, og er enig om at intensjonen med forslaget skal være at færre frifinnes.

For oss i Fremskrittspartiet er det også viktig at det lovforslaget departementet har fremmet, legger opp til å styrke samfunnsvernet gjennom å senke terskelen for bruk av særreaksjoner i helsevesenet, slik at det fra nå av er den framtidige faren for lovbrudd som skal begrunne særreaksjonsordningen. Det er svært viktig for at særlig offeret i strafferettssaker opplever at det blir tatt tilstrekkelig vare på og hensyn til. Samtidig er det viktig for samfunnet for øvrig, og et styrket samfunnsvern er selve målet med denne regelendringen.

Det er verdt å merke seg at departementet i proposisjonen åpner for at forslaget vil kunne føre til at flere utilregnelige dømmes til særreaksjon. Det er også et viktig og riktig grep av regjeringen å foreslå lovendringer som skal bidra til å styrke kvaliteten i de sakkyndiges arbeid. Det skal stilles strengere krav til de sakkyndige. Det er bra at det innføres en egen forskrift om rettspsykiatrisk undersøkelse og sakkyndige, fordi dette vil bidra til å tydeliggjøre hvilke krav som gjelder for det sakkyndige arbeidet, samtidig som det også skal gjøre regelverket lettere tilgjengelig for brukerne. Det innføres et minimumskrav til innhold for de sakkyndiges mandat ved rettspsykiatrisk undersøkelse, i tillegg til minimumsregler for hvordan de sakkyndiges erklæring skal utformes. Innføring av disse kravene vil helt klart styrke kvaliteten på de sakkyndiges arbeid og i større grad bidra til riktigere og mer etterprøvbare avgjørelser ved domstolene.

Som både saksordføreren og komitélederen har vært inne på, har det vært en krevende sak. Jeg er veldig glad for at Stortinget nå endelig skal gjøre dette vedtaket. Det er ikke til å legge skjul på at det er en krevende sak å behandle, men jeg er glad for at vi får behandlet den, og at det blir vedtatt. Framtida vil vise om den treffer slik intensjonen og formålet med loven skal gjøre, som er å styrke samfunnsvernet og øke kvaliteten i det rettspsykiatriske sakkyndighetsarbeidet.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Først vil jeg takke saksordføreren og komiteen for jobben med denne saken, for det har vært en krevende sak for komiteen.

Som flere har vært inne på, er det egentlig ikke uenighet om selve målet med saken, som er å stille flest mulig til ansvar for sine handlinger, men Senterpartiet mener at prosessen har vært altfor dårlig. Det forslaget som komiteen nå står igjen med, er uklart. Det kan få utilsiktede konsekvenser. Jeg mener at det ikke er forsvarlig å vedta. Vi mener derfor at saken ikke bør behandles i dag, men sendes tilbake til regjeringen.

Saken handler om å ha skyldevne, dvs. om man er strafferettslig tilregnelig og kan dømmes til straff. Som vi alle vet, kommer saken i kjølvannet av 22. juli-rettssakene og tilregnelighetsutvalget, som ble satt ned for å vurdere straffelovens utilregnelighetsregler. Konklusjonen deres var at psykosevilkåret og den medisinske modellen for utilregnelighet ved psykisk sykdom burde beholdes. I tillegg ble det foreslått en regel som dels angir en rettslig presisering av lovens psykosekriterium, og dels angir at tilstander som likestilles med psykose, skal omfattes.

Likevel sendte regjeringen en proposisjon til Stortinget om et helt nytt forslag, hvor straffelovens begrep «psykotisk» ble erstattet med grunnvilkåret «alvorlig sinnslidelse». Det var altså et nytt forslag – med et nytt begrep og en ny lovparagraf – som ikke hadde vært på høring før saken ble sendt til Stortinget. Det forslaget ble kraftig kritisert i den første høringen justiskomiteen hadde etter at saken kom til Stortinget. I stedet for å sende saken tilbake til regjeringen ble det laget et nytt forslag hvor begrepet «alvorlig sinnslidelse» skal erstattes med «sterkt avvikende sinnstilstand» som kriterium. Men også det forslaget fikk slakt i høringen. Vi hadde to høringer. Begge har slaktet regjeringens forslag. Komiteen ble av nesten alle høringsinstansene – unntatt én – som var til stede på siste høring, sterkt rådet til å sende saken tilbake til regjeringen.

Det vi behandler i dag, er en alvorlig, dypt inngripende sak, som får store konsekvenser for strafferetten. Jeg er ikke sikker på om alle her er klar over hvor store konsekvenser det er snakk om. Når regjeringens forslag har fått så sterk kritikk i to høringer, og når det ikke hadde vært på høring før saken kom til Stortinget, synes jeg det er helt utrolig at vi står her og skal vedta et forslag som vi har fått så sterke advarsler mot. Saken har vært til behandling i Stortinget i over ett år. Det viser at saken er vanskelig, men jeg mener at det i seg selv ikke er et argument for å vedta noe i dag. Vi har også fått klarhet i gjennom høringene at det lovverket som eksisterer i dag, fungerer. Det er ikke noen hast med å få på plass et nytt lovverk.

Det er Stortinget som vedtar lover i dette landet, og det er Stortinget som må bestemme hvor terskelen for utilregnelighet skal ligge. Slik det forslaget som kommer til å få flertall i dag, nå står, er bestemmelsen så uklar at domstolene ikke har noen god veiledning om hva Stortinget faktisk har ment. Regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet skriver rett ut i merknadene sine at «terskelen for kor alvorleg ein tilstand må vere for å kunne bli rekna som utilrekneleg, skal definerast av domstolane».

Det blir i praksis opp til domstolene å bestemme hvem som etter norsk lov skal være utilregnelig. Det mener jeg er å legge lovgivers oppgave over på domstolene. Riksadvokaten har pekt på at verken ordlyden eller forarbeidene oppstiller et klart kriterium for hva tilregnelighet skal bety. Senterpartiet mener at det er helt uansvarlig å vedta en regel for skyldevne som er så uklar, hvor det ikke er sikkert at det er mulig for domstolene å skjønne hva Stortinget har ment, og hvor vi i praksis legger oppgaven med å bestemme hva som skal være terskelen for ha skyldevne i Norge, over på folk som ikke er politisk valgt, nemlig domstolene.

Det er veldig synd at regjeringen istedenfor å lytte til høringsinstansene og opposisjonen velger å presse saken igjennom med et knapt flertall i Stortinget, særlig fordi vi alle er enige om at vi vil endre tilregnelighetsreglene. Dette er ikke en sak hvor det er store politiske skillelinjer. Vi kunne ha fått til et bredt flertall i Stortinget hvis regjeringen hadde vært litt mer ydmyk og sendt saken tilbake, slik at vi kunne fått en grundig og forsvarlig behandling, i stedet for det vedtaket som kommer til å bli fattet av regjeringspartiene i dag.

Statsråd Jøran Kallmyr []: 22. juli-saken avdekket svakheter ved straffelovens regler om utilregnelighet og skapte diskusjon om rettspsykiaternes innflytelse på om tiltalte er utilregnelig. På den bakgrunn ble tilregnelighetsutvalget nedsatt, og de avga sin utredning den 28. oktober 2014. Proposisjonen som Stortinget nå skal ta stilling til, er en oppfølging av forslagene i den utredningen.

Jeg registrerer at justiskomiteens flertall ikke stiller seg bak regjeringens forslag, og at flertallet foreslår å sende proposisjonen tilbake til regjeringen. Samtidig er jeg glad for at et mindretall i justiskomiteen, representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet, støtter forslaget. Jeg mener det er viktig for oppfølgingen etter 22. juli at disse forslagene nå vedtas. Det er flere grunner til det.

For det første er det viktig å få på plass en treffsikker regel om hvem som skal fritas for straff på grunn av utilregnelighet.

For det andre er det viktig å styrke samfunnsvernet.

For det tredje er det viktig å øke kvaliteten i det rettspsykiatriske sakkyndighetsarbeidet.

Når det gjelder straffelovens regler om utilregnelighet som følge av psykisk sykdom, foreslår regjeringen at straffelovens begrep «psykotisk» skal erstattes med vilkåret «alvorlig sinnslidelse». Dette skal omfatte både psykiske, somatiske og organiske lidelser med virkninger på sinnet. Lovforslaget oppstiller tilleggsvilkår om at personene må være utilregnelige på grunn av denne lidelsen, og videre presiseres det uttrykkelig i loven at retten ved skjønnsmessig vurdering skal legge vekt på graden av svikt i personens virkelighetsforståelse og funksjonsevne.

Jeg har merket meg at justiskomiteens mindretall foreslår å erstatte vilkåret «alvorlig sinnslidelse» med «sterkt avvikende sinnstilstand». Som følge av de tilleggsvilkårene som jeg nettopp nå har nevnt, vil ikke en slik endring ha noen betydning for hvor alvorlig den samlede symptommengden må være for å kunne gå fri fra straff. Jeg har derfor ikke noen sterke motforestillinger mot den endringen som mindretallet har gjort.

Det er flere problemer med dagens regel. For det første rammer den både for mange og for få personer – for mange fordi psykosediagnosen kan medføre henleggelse av straffrihet selv om personens virkelighetsforståelse på handlingstidspunktet ikke er så avvikende at vedkommende ikke kan klandres for lovbruddet. Den rammer for få fordi personer som har en mental avvikstilstand som er like forstyrrende for gjerningspersonens virkelighetsforståelse og motivdannelse som psykosen er, kan straffes i dag. Eksempler på dette er enkelte alvorlige tilfeller av autisme og demens. Ut fra begrunnelsen for reglene om at den som mangler skyldevne, ikke skal straffes, framstår dette som noe urimelig.

Regjeringens forslag vil også tydeliggjøre at det er symptomtyngden på handlingstidspunktet som er avgjørende for om vedkommende kan fritas for straff, og ikke om personen har en bestemt diagnose.

Et annet problem ved gjeldende praksis er at det er de sakkyndige som definerer innholdet i et av straffelovens grunnvilkår for straff. En slik praksis er ikke egnet til å sikre rettsavklaring og rettsenhet. Regjeringens forslag vil derimot tydeliggjøre at det er retten som skal fastsette innholdet i utilregnelighetsregelen, og ikke de sakkyndige. At definisjonsmakten overføres til retten, vil legge til rette for at det gjennom rettspraksis kan utvikles en fast og enhetlig terskel for hvor syk eller hvor avvikende man må være for å bli ansett som utilregnelig. For å sikre en slik utvikling mener jeg i likhet med justiskomiteens mindretall at det er helt avgjørende at lovens vilkår beskrives i allmennspråklige termer og ikke gjennom en medisinsk term, som psykotisk.

I lys av den kritikken regjeringens forslag har mottatt i den offentlige debatten, har jeg lyst til å understreke: Forslaget vil ikke innebære en relativisering av terskelen for å bli ansett som utilregnelig, slik at personen går fri, mens en annen person som er like syk, vil bli straffet. Som justiskomiteens mindretall påpeker i innstillingen, er terskelen generell, og den gjelder for alle. Det avgjørende er om gjerningspersonen er så syk at vedkommende når opp til terskelen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lene Vågslid (A) []: Spørsmålet mitt er eigentleg ganske enkelt. Det eg lurar på, er grunngjevinga for at det forslaget som ligg i proposisjonen som kom frå regjeringa, ikkje blei sendt på alminneleg høyring i forkant av stortingsbehandlinga.

Statsråd Jøran Kallmyr []: Det er altså slik at man hadde utredet dette forslaget også, og det lå innenfor det som det er normalt at man kan sende til Stortinget uten en egen høring. Dette har vært omtalt tidligere i de forslagene som har blitt sendt ut på høring. Det var ingen nyhet at dette kunne bli resultatet.

Man sender som regel ut forslag nettopp for å få innspill fra andre. Så får man innspill, og da er det naturlig at man av og til lytter til de innspillene og endrer på det som lå i det opprinnelige høringsutkastet, fram til man sender det over til Stortinget.

Lene Vågslid (A) []: Eg registrerer at statsråden ganske klart står fast på det som regjeringa meiner. Betyr det at statsråden meiner at Riksadvokaten og alle høyringsinstansane på høyringa til justiskomiteen tek feil? På kva slags måte meiner i så fall statsråden at f.eks. Riksadvokaten tek feil, særleg når det gjeld at det vedtaket me vil gjere i dag, kjem til å kunne føre til forskjellsbehandling og vilkårlegheit?

Statsråd Jøran Kallmyr []: I dag er det de rettssakkyndige i hver enkelt sak som avgjør om det er skyldevne eller ikke. Det er ikke dommeren. Dommeren har i liten grad mulighet til å overprøve en rettssakkyndig avgjørelse. Dette fikk vi eksemplifisert i 22. juli-rettssaken, hvor man fikk to forskjellige uttalelser fra de sakkyndige. Det viser også at det i dag ikke er slik at man har likebehandling i alle saker. Det kan avvike stort. Det var resultatet fra den sakkyndige.

Det er ingen enhetlig terskel i dag, og det gjør det vanskelig for dommerne å se på om det faktisk er slik at man har oppfylt lovens vilkår eller ikke, og hvis man skal overprøve (presidenten klubber) sakkyndigrapporten, er det vanskelig for en domstol å kunne ha bevis for akkurat det, for man er egentlig ikke invitert til å gå inn i den avgjørelsen. Det blir man når … (presidenten klubber igjen)

Lene Vågslid (A) []: Dette er ganske oppsiktsvekkjande. Sist eg sjekka, var det dommarar som avsa dommar i norske rettssalar, og ikkje sakkyndige. Det skjedde òg i 22. juli-rettssaka. Når det gjeld påstandane som kom frå fleire høyringsinstansar under høyringa blei det hevda frå tunge fagmiljø både på jussida og på psykiatrisk side at desse nye reglane vil kunne føre til at langt fleire blir erklært utilreknelege.

La oss seie at det skjer. Vil statsråden vere villig til å evaluere lovendringane på eit visst tidspunkt? Vil han fylgje utviklinga nøye og eventuelt – viss det skulle få slike konsekvensar som eg trur statsråden heller ikkje ynskjer – ta initiativ til å kome tilbake til Stortinget?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Det er jo et hypotetisk spørsmål, så da får jeg gi et hypotetisk svar på det. Hvis det er slik at man ikke oppnår det man ønsker med loven, kan Stortinget endre loven. Hvis det blir en aktuell problemstilling, vil man nok komme tilbake.

Men jeg har faktisk tro på at dette lovforslaget vil være mer treffsikkert enn gjeldende rett. Jeg tror at det vil føre til at det blir færre henleggelser, og at det blir flere som har skyldevne. Så vil det nok også være noen som ikke har skyldevne, fordi de f.eks. har en alvorlig lidelse som gjør at de ikke skal straffes.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Det har kommet mye kritikk mot forslaget og det som flertallet i Stortinget kommer til å vedta i dag, og da spesielt mot at det nye forslaget er veldig uklart. På den siste høringen justiskomiteen hadde, sa Advokatforeningen følgende:

«Lovgiver abdiserer i praksis fra sin oppgave med å definere vilkårene for straff. Man overlater altså til domstolene det som er et veldig viktig og prinsipielt vanskelig tema.»

Da lurer jeg på: Hva er statsrådens kommentar til det? Og mener statsråden at det er riktig å legge en slik politisk avgjørelse over på domstolene?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Det man her gjør i loven, er at man angir hvilke momenter man skal tolke etter, hvilke vilkår som skal gjelde. Og så er det slik at det vil alltid danne seg en domspraksis – det vil det i de fleste strafferettslige saker.

Men vi har gitt ganske klare vilkår her. Vilkåret er at det skal være en sterkt avvikende sinnstilstand, og så er det et grunnvilkår at dette må ha ført til at man var utilregnelig på gjerningstidspunktet. Dette er et vilkår som står seg helt klart og tydelig, og jeg kan ikke se at det er noen uklarheter rundt akkurat det.

Det er også viktig at man legger vekt på andre ting, som hvorvidt man hadde muligheten til å kunne planlegge handlingen og gjøre aktive grep, slik at man har en virkelighetsforståelse som gjør at en her ikke kan si at dette er en person som var utilregnelig på gjerningstidspunktet. Dette tror jeg faktisk er ting som kan være med og føre til at flere som kan gå fri, regnes for å ha skyldevne.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Forslaget har også fått kritikk fordi man bruker ordet «utilregnelig» til å definere hva som er utilregnelig, når man sier at den som er utilregnelig, er en som på grunn av en sterkt avvikende sinnstilstand er utilregnelig. Det er en logisk brist der – det er vanskelig for domstolene å fastslå hva som faktisk er ment.

Så jeg lurer på: På hvilken måte mener statsråden at dette er så mye mer treffsikkert, når høringsinstansene beskriver regelen som uklar, uforutsigbar og vilkårlig?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Det er ikke alle høringsinstansene som gjør det. Man legger her opp til en terskel hvor det skal være en vurdering av hvor syk gjerningspersonen er. Og er han så syk at han kommer over terskelen for at man kan si at han er utilregnelig, vil han ikke ha en skyldevne.

Så vil dette også måtte sees sammen med at man gjør grep for å øke den rettspsykiatriske kompetansen, slik at man også kan få klare råd om hvilken mental tilstand gjerningspersonen har befunnet seg i på gjerningstidspunktet. Men det viktigste er kanskje at det er dommeren som har det avgjørende ordet. Dommeren har fått klare kriterier å vurdere saken ut fra, i motsetning til i dag, der det er vanskelig å overprøve den rettssakskyndiges rapport.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Frida Melvær (H) []: Denne saka har vore gjenstand for stor merksemd frå ulike aktørar undervegs i komitébehandlinga. Komiteen har difor lagt vekt på å la flest mogleg få anledning til å kome fram med synspunkta sine. Difor har det vorte lagt opp til to høyringar i komiteen i tillegg til fleire separate møte, telefonsamtalar og e-postar. Saka har òg vore gjenstand for fleire medieoppslag og debattinnlegg.

I all hovudsak er det slik at dei aktørane som gav innspel til NOU-en frå tilregnelighetsutvalget, NOU 2014: 10, held fast på dei respektive synspunkta sine, og eg kan difor ikkje sjå at det er kome til vesentlege nye opplysingar som ikkje alt er omtalte og vurderte i proposisjonen. Vi veit at høyringsinstansane var omtrent delte på midten i innspela sine til NOU-en.

Eg vil understreke at det er lovgjevar som fastset vilkåra for kva tid nokon skal reknast for utilrekneleg, det er ikkje domstolane. Vilkåra går fram av det resterande innhaldet i lovforslaget og proposisjonen.

I forslaget vert det lagt opp til ei totrinnsvurdering der § 20 bokstav a, b eller c vil vere gjenstand for den første vurderinga, altså:

  1. sterkt avvikende sinnstilstand

  2. sterk bevissthetsforstyrrelse

  3. høygradig psykisk utviklingshemming

Eg minner då igjen om at vilkåret «sterkt avvikende sinnstilstand», bokstav a, skal tolkast på same måte som det opphavlege føreslåtte uttrykket «alvorlig sinnslidelse», som er nytta i proposisjonen.

I den andre vurderinga, utilreknelegheitsvurderinga etter § 20 tredje ledd, skal graden av svikt i verkelegheitsforståing og funksjonsevne vektleggjast.

Etter gjeldande rett er det i prinsippet domstolane som skal ta stilling til om gjerningspersonen er psykotisk i rettsleg forstand og dermed utilrekneleg. Det er likevel ei utbreidd oppfatning at det i praksis er rettspsykiatrien, og ikkje domstolane, som i dag definerer korleis omgrepet «psykotisk» skal forståast – ikkje berre i medisinsk, men òg i rettsleg forstand. Dette er noko som òg tilregnelighetsutvalget framhevar i arbeidet sitt. Eit slikt system, der innhaldet i eit av grunnvilkåra for straffansvar i praksis vert fortolka og utvikla av rettspsykiatrien, er ikkje eigna til å sikre rettsavklaring og rettseinskap.

Å avgjere om nokon er utilrekneleg og difor ikkje skal straffast med fengsel, er mellom dei mest kompliserte spørsmåla vi møter i straffesakene. Her kryssar vanskelege spørsmål kvarandre, om juss, medisin og rettspsykiatri. Som lovgjevar trekkjer vi opp rammene for kva vilkår som må vere oppfylte for at nokon skal reknast som utilrekneleg.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Jeg skal ikke si så mye mer, jeg opplever at det meste har kommet fram med hensyn til hvor opposisjonen og posisjonen står i denne saken. Det er bare ett spørsmål jeg føler at regjeringspartiene ikke har besvart godt nok, og det er ganske enkelt: Jeg skjønner ikke hva som haster så fælt. Hva er det som er så tungtveiende for regjeringspartiene og de som i dag danner flertall i denne saken i Stortinget, at man må vedta saken nå, til tross for at vi har fått advarsler fra advokatmiljøene, fra domstolene, fra Riksadvokaten, fra det rettsmedisinske miljøet, og til tross for at vi egentlig ikke er uenige om målet. Jeg forstår ikke hvorfor det er så viktig for regjeringspartiene å bli ferdig med denne saken i dag. Det måtte da vært mye bedre at vi sendte saken tilbake til regjeringen og fikk en grundig og forsvarlig behandling av den. Dette kommer til å ha store konsekvenser for strafferetten i Norge og for domstolene.

Det heter seg at all makt er i denne sal, og jeg føler sterkt på at etterpå skal vi votere, vi trykker litt på knappene våre, og plutselig har vi endret rettstilstanden for skyldevne på en måte som vi ikke aner konsekvensen av. Det er faktisk det som skjer. Jeg mener at det hadde vært mye klokere å tenke slik: én gang til, gå tilbake på det, sende saken tilbake til regjeringen og komme tilbake til Stortinget med ny behandling på et mye bedre grunnlag, som forhåpentligvis kunne fått større tilslutning i det juridiske miljøet. For det som skjer i dag, mener jeg er helt uforsvarlig.

Lene Vågslid (A) []: Eg er heilt einig med førre talar. Eg synest òg det er synd at me har kome dit. Mitt inntrykk er at denne saka er så pass tung og vanskeleg og at ein kanskje etter kvart begynner å bli litt lei, så ein ynskjer å bli ferdig og få ho vedteken.

Det som bør seiast, er at det er veldig mykje bra i denne proposisjonen. Det er veldig mykje bra når det gjeld samfunnsvern. Det er mykje me her er einige om, f.eks. når det gjeld sakkyndigrolla. Det er me heilt einige om. Men det er viktig ikkje å skape eit inntrykk av at det er sakkyndige som avseier dommar i norske rettssalar. Det er det ikkje. Men at den rettspsykiatriske rolla og sakkyndigrolla fekk seg ein god knekk og debatt etter 22. juli, er det ingen tvil om. Det er difor det er så synd at me i dag ikkje kjem fram til noko me kan einast om. Det kunne me ha gjort viss regjeringspartia hadde lytta til oss for eitt år sidan. Viss denne saka hadde blitt sendt tilbake på eit tidleg tidspunkt, kunne me ha vore ein heilt annan plass no. Dessverre kjem ein då til å gjere endringar som kan få konsekvensar me enno ikkje veit resultatet av.

Eg har vore medlem av justiskomiteen i seks år og har sete på Stortinget i nesten ti år, og eg har sjeldan opplevd ein slik massiv motstand frå så tunge fagmiljø som i denne saka. Den politiske risikoen som regjeringspartia tek her i dag, vil eg ikkje vere med på, så eg ber dykk om å tenkje dykk nøye om fram til votering. Det er ikkje for seint å snu.

Frida Melvær (H) []: Eg forundrar meg litt over tanken frå opposisjonen om at vi har hatt slikt hastverk med denne saka. Tilregnelighetsutvalget vart oppnemnt i 2013 og avleverte sin NOU i 2014. Departementet har hatt saka liggjande i fleire år og har behandla ho grundig der, før ho vart sendt over til komiteen for eitt år sidan.

Komiteen har brukt eitt år på denne saka, og eg meiner oppriktig at vi har gjort eit grundig arbeid. Vi har late alle som har ynskt det, kome til orde og seie si meining.

Eg vil òg understreke at høyringsinstansane har vore delte på midten. Og det er klart at dei som har vore mest ueinig i innstillinga og konklusjonane frå departementet, har vore dei som tydelegast har teke til orde imot når vi har møtt dei i høyringane som komiteen har hatt.

Det er likevel sånn at framleis er høyringsinstansane delte på midten. Dei held fast ved sine respektive syn. Vi har lytta til dei, vi har vurdert dei og teke dei på alvor og konkludert med dei tilrådingane som ligg føre for Stortinget til behandling i dag.

Eg meiner at opposisjonen tek feil og uttrykkjer noko som er feil, når dei hevdar at vi har hatt hastverk med denne saka.

Presidenten: Representanten Lene Vågslid har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lene Vågslid (A) []: Saka har ikkje akkurat gått fort. Poenget er at ein har hastverk no. Det er utgangspunktet: at når kritikken blir så sterk som han har blitt no, så lyttar ein ikkje. Min klare påstand er at denne saka har lege i Stortinget og i komiteen eitt år heilt utan grunn. Det har ikkje hatt nokon verdi at ho har lege der i eitt år, all den tid den endringa regjeringspartia såg ut til å kome fram til, i dag blir understreka med all tydelegheit ikkje inneber noka realitetsendring.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.