Svein Harberg (H) [] (ordfører for saken): Grunnlovsforslaget
fra Martin Kolberg, Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og Tom
E.B. Holthe som vi nå behandler, gjelder endring i § 113 a for å
gi en enhetlig tilnærming til begrensninger i de grunnlovfestede
rettighetene. Forslagsstillerne mener det er krevende at dette i
dag i sin helhet kan bli avgjort gjennom rettspraksis, juridisk
litteratur og politisk praksis.
Stortingets presidentskap
besluttet den 18. juni 2009 å nedsette et utvalg for å utrede og
fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven med det formål å
styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett ved å gi sentrale
menneskerettigheter grunnlovs rang. Utvalget avga 19. desember 2011
sin rapport til Stortingets presidentskap. Dette utvalget, Menneskerettighetsutvalget,
foreslo i sin rapport en paragraf med en begrensningshjemmel som
en generell bestemmelse som knytter seg til menneskerettighetsbestemmelsene
i Grunnloven. Utvalget viser i sin rapport til at mange rettigheter
kan være gjenstand for begrensninger med hensyn til rekkevidden
av rettighetsvernet, enten dette skyldes hensynet til samfunnet
for øvrig eller hensynet til andres menneskerettigheter.
Forslaget vi behandler
i dag, er en noe justert gjentakelse av tidligere fremsatt forslag
som ble behandlet i Stortinget 31. mars 2016. Forslagsstillerne
bygger sin argumentasjon på Menneskerettighetsutvalgets forslag og
begrunnelser og peker på at utvalget hadde en slik formulering som
en forutsetning i sin helhetlige gjennomgang og innstilling.
Rettighetsbestemmelsene
i Grunnloven er ulikt utformet. Noen av paragrafene gir klare rettigheter,
mens andre først og fremst fastslår forhold som det påligger statens
myndigheter å ha et særskilt ansvar for. De fleste rettigheter vil
i noen utstrekning kunne være gjenstand for begrensninger dersom
de støter an mot andres menneskerettigheter eller mot viktige samfunnsinteresser.
I Norge skjer disse begrensningene først og fremst gjennom praktiske
tilpasninger i forvaltningens og domstolenes virksomhet. Vi mener
dette i dag er ivaretatt på en god måte.
Menneskerettighetsutvalget
mente en begrensningshjemmel i Grunnloven ville bidra til å synliggjøre denne
praksisen og samtidig etablere en større trygghet mot vilkårlige
og tilfeldige begrensninger i menneskerettighetene. Det er imidlertid
viktig å merke seg at utvalget videre påpeker at en generell begrensningshjemmel
ikke vil fange opp at det skal mer til for å gripe inn i noen rettigheter
enn i andre. Dette må i stedet innfortolkes i den generelle begrensningshjemmelen,
og i tråd med dagens rettstilstand vil dette måtte klargjøres nærmere
gjennom praksis. Uansett om begrensningshjemmelen utformes generelt
eller i tilknytning til hver enkelt rettighet, vil det til sist
være nødvendig å foreta en skjønnsmessig avveining mellom ulike
hensyn. Ved en slik avveining vil terskelen for når det skal gjøres
begrensninger, variere, ikke bare med hvilken rettighet man står
overfor, men også med hvor omfattende det konkrete inngrepet er,
holdt opp mot hvor nødvendig begrensningen er.
Dagens praksis
ivaretar balansen mellom rettighetene i Grunnloven og de begrensninger
som må aktiveres når andres rettigheter eller viktige samfunnsinteresser
rammes, på en god måte. Den foreslåtte begrensningshjemmelen kan
heller ikke anses som mer avklarende eller presis enn at man som
i dag må utøve skjønn og etablere fortolkning gjennom praksis.
Høyre, Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og uavhengig representant Ulf Leirstein anbefaler
på denne bakgrunn at forslaget ikke bifalles. SV har kommet til
samme konklusjon, men med en noe annen begrunnelse. Arbeiderpartiet
foreslår at grunnlovsforslaget bifalles. Jeg regner med at både
SV og Arbeiderpartiet selv vil begrunne sine standpunkter.
Dag Terje Andersen (A) [] (komiteens leder): På bakgrunn
av saksordførerens grundige gjennomgang og av begrunnelsen for forslaget,
som er grunnen for at noen av oss mener det bør vedtas, behøver ikke
jeg å bruke veldig lang tid. Det er som saksordføreren var inne
på, begrunnet i den helheten som er bygd opp fra Menneskerettighetsutvalgets
arbeid, at vi som en naturlig konsekvens av det, skriver en egen
paragraf om reglene for begrensningene i Grunnloven. Det viktige
i dette forslaget er de punktene som vi foreslår at det ikke kan
gjøres begrensning i. Jeg oppfattet Grunnlovsutvalget og Menneskerettighetsutvalget
den gangen – og det er vår oppfatning – at hovedpoenget med det
er at på de punktene er det Stortinget selv som skal definere hva
det ikke kan gjøres unntak fra, fordi vi mener at det er demokratisk
riktig at det ikke overlates til rettssystemet å definere hva som
skal være forståelsen av Grunnloven i så stor grad. Det er der skillelinjen
i saken går. Vi mener altså at det er noen punkter det ikke skal
kunne gjøres unntak fra, og vi synes det er riktig at det folkevalgte
organ gjennom grunnlovsbehandling er de som definerer det.
På den bakgrunn
tar jeg opp det forslaget som Arbeiderpartiet står bak i innstillingen.
Presidenten: Representanten
Dag Terje Andersen har tatt opp det forslaget han refererte til.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Vår vurdering er
at dette er eit godt forslag, og det følgjer jo på mange måtar opp
anbefalinga frå Menneskerettsutvalet om at ein bør få knesett i
grunnlovs form køyrereglar for kva – spesielt menneskerettar – det
ikkje skal kunne gjerast avgrensingar i. Det er ein viktig diskusjon,
all den tid det i dag blir gjort avgrensingar gjennom praksis i
Høgsterett. Når det gjeld menneskerettane, ser vi gjennom praksis
i EMD, Den europeiske menneskerettsdomstolen, at også dei har visse
køyreglar for kva menneskerettar det ikkje skal kunne gjerast avgrensingar
i, f.eks. når det gjeld rettargang, retten til ikkje å bli straffa
utan lov og dom, det å bli fengsla utan ordentleg rettargang, osv.,
og også når det gjeld spørsmål om tanke, tru osv. Menneskerettsutvalet
la vekt på kva type rettar det ikkje skulle gjerast inngrep i, og
viste spesielt til Høgsteretts praksis, der dei har lagt til grunn at
prøvingsretten vil vere meir intens der det er tale om avgrensing
av rettane som tryggjar den personlege fridomen og tryggleiken,
enn der det er tale om rettar som sikrar økonomiske verdiar.
SV støttar forslaget
langt på veg, men det er spesielt det at ein eksplisitt ønskjer
å innlemme § 105 i Grunnlova i denne klassen, vi reagerer på. Paragrafen
handlar om ekspropriasjon. At det ikkje skal kunne gjerast nokon
avgrensingar knytte til spørsmålet om ekspropriasjon, at det ikkje
skal kunne gjerast vurderingar av allmenne interesser i det heile,
synest vi er vanskeleg å forstå grunnen til å grunnlovfeste. Det
ville vere ei ganske radikal styrking av den paragrafen i ei tid
med store endringar – vi har no f.eks. ein diskusjon om avvikling
av pelsdyrnæringa – som synleggjer at allmenne omsyn kan spele inn
når storsamfunnet bestemmer at det skal gjerast endringar knytte
til § 105. Dramatikken i ikkje å vedta dette er ikkje stor, bortsett
frå at ein da ikkje har ei grunnlovfesting av køyrereglar og ei
knesetjing av det som eigentleg er praksis i dag. Eg meiner prinsipielt
at Stortinget bør nedfelle denne typen føresegner i grunnlovs form,
men vi trekkjer oss frå å støtte forslaget, med grunngiving i §
105. Vi ser ikkje at det oppfyller den praksisen som Høgsterett
har gjennomført, der det har vore fokusert på personleg fridom og
den typen spørsmål. Vi ser også problem med å styrkje den typen
rett gjennom grunnlovfesting.
Morten Wold hadde her overtatt
presidentplassen.
Michael Tetzschner (H) []: Innlegget til representanten
Knag Fylkesnes illustrerer egentlig godt hvorfor dette forslaget
ikke bør bifalles, for med dette forslaget begir man seg inn på
en nyskapning når det gjelder grunnlovsarbeid og den kraften som
Grunnloven skal ha. Vi har pekt på at dette åpner for et sett med A-regler
og et sett med B-regler i Grunnloven – noen som gjelder under enhver
omstendighet, og noen som kan settes ut av spill. Representanten
Harberg var inne på de problemene som oppstår når disse unntaksbestemmelsene
skal mobiliseres.
Det er heller
ikke særlig i pakt med vår grunnlovstradisjon å inndele Stortinget
i lette og tunge grunnlovsbestemmelser. Når vi da hører SVs begrunnelse
for ikke å støtte Arbeiderpartiets glideflukt i grunnlovssaken,
kan man bli ytterligere bekymret, for den er jo nettopp at man ikke
går langt nok i å sette sentrale grunnlovsbestemmelser ut av spill.
Vi kan i tillegg diskutere i hvilke situasjoner det skal skje –
noe som er høyst uklart – men da kommer det til syne at ett enkelt
parti ikke har så stor sympati med enkelte av de vernebestemmelsene
som Grunnloven jo er satt inn i verden for å trygge under alle forhold,
vanskelige forhold.
Man står ikke
helt uten virkemidler for å ha praktiske tillempinger i en krisesituasjon.
Vi har nødrettstankegangen, som gjør at en regjering under slike
forhold senere må argumentere for at man har handlet ut fra nødrettsbestemmelser.
Slik skal det også være i fortsettelsen, og poenget er at det gir
en mye høyere terskel for å fravike rettighetsbestemmelsene i Grunnloven
enn en slik relativiseringsbestemmelse som den Arbeiderpartiet hittil
har stått alene om. Jeg merker at SV nå synes at den nyskapningen
som Arbeiderpartiet vil stemme for i dag, i grunnen er helt i orden.
Da vi hadde denne saken til behandling i forrige runde, var de sterke
og prinsipielle på at Grunnloven gjelder, med de inngitte begrensninger
som ligger i hensynet til de praktiske forhold – gjennomførbarheten
– og at vi ikke trenger en egen unntaksbestemmelse for å sette store
og viktige deler av Grunnloven ut av spill ut fra mer opportunistiske
partipolitiske ønsker.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.