Stortinget - Møte tirsdag den 28. mai 2019

Dato: 28.05.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 281 S (2018–2019), jf. Meld. St. 15 (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 5 [17:36:05]

Innstilling fra næringskomiteen om Noregs fiskeriavtalar for 2019 og fisket etter avtalane i 2017 og 2018 (Innst. 281 S (2018–2019), jf. Meld. St. 15 (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Cecilie Myrseth (A) [] (ordfører for saken): Norge er en havnasjon som er rik på fiskeressurser. Det gir oss mange og viktige arbeidsplasser og ikke minst gir det store inntekter til landet vårt. I 2018 eksporterte vi villfanget fisk og fiskeprodukter for så mye som 28 mrd. kr.

Denne meldingen vi nå har til behandling, redegjør for de fiskeriavtalene som vi har inngått for 2019, og for fisket etter avtalene i 2017 og 2018. Det er også verdt å merke seg at så mye som 90 pst. av de fiskeressursene vi høster, deler vi med andre land. Dette er interessant lesning, og jeg vil også gi ros til departementet for å ha laget en meget interessant melding. Jeg vil også takke komiteen for samarbeidet i saken, som også i år har ført til en enstemmig innstilling.

Fiskeriavtalene skal fremme bærekraftig forvaltning av de marine ressursene, basert på best tilgjengelig kunnskap og en økobasert tilnærming. Vi skal også sikre Norge en rettferdig del av kvotefordelingen av felles regulerte bestander. Og ikke minst: En bærekraftig høsting forutsetter også at vi har kontroll med fisket. Dette er utfordrende og krever stor grad av internasjonalt samarbeid.

På verdensbasis er overfiske av viktige fiskebestander en stor utfordring, og Norge har de siste ti årene engasjert seg tungt i internasjonalt samarbeid for å sikre bærekraftig fiskeriforvaltning. Det er viktig at Norge også i årene som kommer, prioriterer det, og det er positivt at Norge har tatt en aktiv rolle i internasjonalt havsamarbeid for å forvalte fiskeriene og havmiljøet.

Havmiljøspørsmål har de siste årene fått økt interesse i FNs generalforsamling og også i andre globale miljøkonvensjoner og i opinionen. Arbeidet som pågår i internasjonale prosesser om hav, som f.eks. FNs årlige resolusjoner om havmiljø og fiskerispørsmål, påvirker også handlingsrommet for vår egen forvaltning av ressursene. Det er derfor veldig viktig at Norge deltar her. Da man i 2017 fikk gjennomslag under FNs generalforsamling om å redusere plastforurensningen i havet, er det et eksempel på et slikt engasjement.

Et annet tema som er satt på dagsordenen internasjonalt, er sjømatens rolle for matsikkerhet og ernæring. Verdensbefolkningen øker, og med det øker også behovet for mat. Vi trenger at mer av maten hentes fra havet, vi trenger at flere spiser fisk.

Et av landene vi har et utstrakt fiskerisamarbeid med, er Storbritannia. Derfor har man også i innstillingen vært opptatt av hvordan brexit slår ut for samarbeidet framover, for å sikre god forvaltning.

Med det er komiteens samlede innstilling anbefalt.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Jeg vil fra vår side også takke saksordføreren for samarbeidet og et godt utført arbeid i denne saken.

Nok en gang er et svært komplisert og følsomt forhandlingsarbeid med mange parter med motstridende interesser sluttført. Jeg vil benytte anledningen til å gi honnør til de involverte i forhandlingene for nok en gang å ha lykkes i å gjennomføre dette ytterst kompliserte arbeidet. Og jeg vil takke våre avtalepartnere for deres seriøsitet og vilje til å finne løsninger basert på historiske rettigheter, biologisk bærekraft og en felles forståelse av naturens muligheter og begrensninger. Kanskje har ikke alle vært like konstruktive, det skal være sagt, og det kan på sikt true den tilliten som er skapt over år, og som er grunnlaget for en god forhandlingsprosess. Likevel er det viktig å huske på at det er store havområder og kystområder på denne kloden hvor kyststatene ikke klarer å samarbeide om forvaltning og fordeling, og hvor torskekrigen er en slags permanent tilstand.

For min egen del vil jeg si at selv om fiskeri ikke er en del av EØS-avtalen, er det liten tvil om at det at EU opptrer som en blokk og én kyststat, gjør det enklere å gjennomføre forhandlingene og være trygg på compliance fra landene i Europa. Dette demonstreres til fulle ved introduksjonen av en ny forhandlingspart i forbindelse med brexit. Vi er klar over de utfordringene det medfører, og er glad for den overgangsavtalen som er på plass.

Vi i Høyre vil gi vår tilslutning til det framforhandlede resultatet og som sagt honnør til dem som har framforhandlet det i tråd med en sterk norsk forvaltningstradisjon på området, bl.a. med bakgrunn i havrettsminister Jens Evensens arbeid og de prinsipper som ligger til grunn for etableringen av 200-mils eksklusive økonomiske soner. Vi vil advare sterkt mot å rokke ved deres historiske grunnlag. Vi legger også vekt på viktigheten av å ivareta norske fiskeriinteresser i arbeidet med de norske posisjoner i forhold til brexit – dvs. om, når, hvor og hva brexit blir eller ikke blir. Jeg tenker at et naturlig utgangspunkt er, i alle tilfeller, at det blir ikke mer fisk av utmelding, og det gjelder for oss alle.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er mange år sidan det har blitt nokon stor diskusjon rundt den årlege gjennomgangen av Noregs fiskeriavtaler, og eg tenkjer ikkje å gjere det til ein stor diskusjon i dag heller. SV og Senterpartiet har reist ein prinsipiell diskusjon i innstillinga til saka omkring byteforhold knytt til tredjelands kvote, med EU spesielt. Eg må berre forklare det for forsamlinga.

Frå målband til fiskekvote føregår det slik at først kjem Det internasjonale havforskingsrådet med si anbefaling på kva toleevna for dei ulike fiskeslaga er, så forhandlar nasjonane seg imellom om korleis totalkvota skal fordelast på landa ut frå det rådet. Deretter, på eit seinare tidspunkt, blir dette fordelt mellom dei ulike fartøygruppene. Men før det skjer, før ein fordeler til fartøygruppene, gjer ein ei avtale med EU om byte av fisk.

I korte trekk har det vore norsk praksis å gi bort torsk, som kystfiskarane kan fiske, og få i byte fiskeslag som berre deler av den havgåande flåten kan nytte. Kvifor er det problematisk? Jo, fordi vi har køyrereglar i dette landet for korleis bl.a. torsken skal fordelast, den såkalla trålstigen, som i korte trekk inneber at rundt 30 pst. skal tas frå den havgåande flåten og resten, 70 pst., skal tas frå den kystgåande flåten. Når fisken blir tatt før fordeling, betyr det at ein faktisk rokkar ved prinsippa i norsk fiskeri. Det er problematisk når ein så stor del av torsken blir gitt til EU, og dei einaste som kan nytte seg av det ein får tilbake, er den havgåande flåten. Det er problematisk, og det meiner eg undergrev det norske systemet vi har bygd opp over tid. Vi meiner prinsipielt at om vi skal ha ei ordentleg forståing av kva trålstigen omfattar, må det sjølvsagt omfatte heile den norske totalkvoten på torsk. Ein kan ikkje ta noko først, fordele, og så berre halde seg til det som er igjen til fordeling som ein del av dette.

Eg ser at nokre i innstillinga prøver å gjere eit poeng av at denne kritikken rokkar ved avtaleforholdet ein har til EU. Det har ingenting med saka å gjere. Vi anerkjenner at vi står i eit byteforhold til EU. Det har vi gjort i lang tid, og det er lange historiske grunnar til det. Det er korleis ein organiserer dette byteforholdet på norsk side vi meiner er i strid med grunnlaget for fordelinga mellom flåtegruppene.

Statsråd Harald T. Nesvik []: I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å ta ordet i saken, men i og med at SV og Senterpartiet også har et annet innspill, vil jeg holde innlegget mitt, ikke minst også for å åpne for at man kan få ta replikker i så henseende, og få tatt den debatten.

Fiskerinæringen har stor betydning for Norge. I 2018 eksporterte Norge villfanget fisk og fiskeprodukter for rekordstore 28 mrd. kr. En bærekraftig forvaltning av ressurser i havet bidrar til å sikre robuste fiskebestander og verdiskaping langs hele kysten. En bærekraftig forvaltning av ressursene i havet bidrar – som sagt – til å skape store verdier og mange arbeidsplasser. Vi er alle enige om at Norge fortsatt skal ha en aktiv rolle i internasjonalt havsamarbeid, både i å utvikle internasjonale regelverk og i forbindelse med forvaltning av fiskeriene og havmiljøet.

Havspørsmål har økt interesse i FNs generalforsamling, i globale organisasjoner og i opinionen. Arbeidet som pågår i internasjonale prosesser, som FNs årlige resolusjoner om hav og fiskerispørsmål, påvirker også handlingsrommet for vår egen havressursforvaltning. Det er derfor viktig at Norge deltar der man kan delta. Vi blir lyttet til i internasjonale fora fordi vi har funnet en god balanse i vår utnyttelse av levende marine ressurser. Vi fremmer budskapet om bærekraftig bruk og viser i praksis at det er den beste måten å ivareta et levende, produktivt økosystem på. All fiskeriforvaltning må bygge på vitenskapelige råd.

Komiteens medlem fra SV mener det er problematisk at Norge bytter fiskeslag som de mindre flåtegruppene kan fiske på, mot fiskeslag som er utilgjengelig for disse gruppene. Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at vi ved bytte av fiskekvoter skal ta hensyn til at «fisken man bytter til seg, i så stor grad som mulig kan fiskes av de samme fartøysgruppene som den fisken man bytter fra seg».

Ordningen med bytte av kvoter gjennom forhandlinger med andre land stammer fra 1970-tallet, da kyststatene opprettet sine økonomiske soner. Norge har siden den tid hatt som mål å beskytte sine interesser i andre lands soner ved forhandling om kvotebytte. Det er ikke slik at vi bytter bort noens kvoter, men vi har et kvotebytte for at våre tradisjonelle fiskerier også langs andre lands kyster skal kunne opprettholdes. Fiske på kvotene vi får i andre soner, innebærer transport over store avstander under til dels svært krevende værforhold, og det er vanskelig å tenke seg at mindre fartøy deltar i slike fiskerier. Ubenyttede tredjelandskvoter går tilbake til den norske disponible kvoten i det aktuelle fiskeriet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Vårt bytteforhold med EU stammar jo heilt tilbake til at ein stengde 200-milssona og stengde for trålfisket i ei lengre tid, osv. Så eg trur at alle i salen her er einige om at vi skal ha eit byteforhold. Spørsmålet er korleis ein prinsipielt skal organisere byteforholdet på norsk side. Altså: Kven skal ta byrda for det?

I utgangspunktet har vi ei fordeling av torskekvotene i Noreg som er slik at mesteparten skal bli fiska av kystfiskeria, for torsken er ein kystgåande art. Men når dette blir tatt frå totalkvota, betyr det at ein i realiteten tar fisk frå kystfiskeria i større grad enn frå havgåande flåte, altså at ein underminerer det som er trålstigen. Ser statsråden den prinsipielle problemstillinga rundt dette?

Statsråd Harald T. Nesvik []: Nei, for vi tar ikke spesifikt fra kysttorsken. Vi går ikke inn og sier at vi henter fra den og den flåten.

Til opplysning for representanten Knag Fylkesnes kan jeg si følgende: I fjor byttet vi blåkveite, breiflabb, brosme, hyse, lange, reke, sei, sjøkreps, torsk pluss andre fiskeslag med EU. I tillegg byttet vi til oss blåkveite, blålange, brosme, havbrisling, hestemakrell, kolmule, lange, lodde, reke, sei, sjøtunge, skolest, uer, øyepål og andre fiskeslag fra EU. Så vi gjør det med en rekke forskjellige fiskeslag. Det er riktig at torsk er en av de største delene, og derfor har vi gjort det slik at hvis ikke bytteforholdene står i stil med hverandre, lar vi være å bytte. Sist år kom vi nettopp i en slik situasjon der de såkalte tredjelandskvotene ikke oppfylte de kriteriene vi hadde lagt til grunn, og dermed ble en del tilbakeført til nettopp den gruppen som representanten Knag Fylkesnes har tatt opp, nemlig den åpne gruppen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg går ut i frå at det som statsråden meinte til slutt, var at det går tilbake til fordelingsnøkkelen til kvar enkelt gruppe. Det illustrerer jo problemet. Dette er fisk der, dersom han hadde vore til fordeling, om lag 70 pst. hadde gått til kystflåten og 30 pst. til havgåande flåte. Men når dette blir tatt ut, betyr det at det er dei som kan ta i bruk det vi får tilbake i bytet med EU, som tener på dette byteforholdet. Altså: Dersom tredjeland fiskar heile den kvota dei har fått byta til seg, er den einaste måten vi kan få det tilbake på, at havgåande flåte drar vestafor dei britiske øyene, eller kor no desse artane er, og fiskar det fiskeslaget. Så prinsippet her om at ein bør ha det same – ein gir og skal få det same tilbake – blir brote. Det er også i strid med trålstigen.

Ser statsråden den problemstillinga, eller vel ein berre å sjå bort frå det?

Statsråd Harald T. Nesvik []: Det er ikke i strid med trålstigen. Når det gjelder disse kvotebyttene, tredjelandskvotene, tas det for det første fra toppen, og det som ikke brukes, tilbakeføres til toppen. Vi har gjort opp regnskap for fjoråret, 2018, og 3 710 tonn av ubenyttet tredjelandskvoter for torsk gikk til åpen gruppe for å saldere på den åpne gruppens overfiske av torsk i 2018. Mens 1 549 tonn ble fordelt til alle fartøyene og lagt tilbake på toppen. Så dette husholderer vi på best mulig måte for å sikre at norske fartøy har et godt bytteforhold overfor EU, slik at vi får betalt på samme måte som vi må gi fra oss. Jeg tror også at dette er fornuftig med tanke på forhandlinger og den måten vi disponerer ressursene våre på i havet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: For å stille spørsmålet på denne måten: Er det noko av det vi byter og får frå EU, som den tradisjonelle kystflåten kan fiske?

Statsråd Harald T. Nesvik []: Jeg skal ikke gå inn i de enkelte fiskene her og nå. Jeg sa i mitt innlegg fra talerstolen at veldig mye av dette fisket er fiske som de mindre fartøyene ikke har tilgang til, på grunn av avstandene. Men det har ikke noe å gjøre med at vi bryter trålstigen. Det har rett og slett å gjøre med at vi er avhengig av å ha et bytteforhold med andre land, slik at vi har tilgang til deres økonomiske sone, på samme måte som at de har tilgang til vår økonomiske sone. Her bytter vi ulike fiskeslag for å kunne fiske. Det er derfor vi innenfor ringnot og pelagisk sektor har tilgang til bl.a. kolmule i EU-sektoren. Da får vi tatt unna det når det fisket er der. På samme måte kan de bytte til seg noe torsk.

Slik at man er klar over det: Selve kvoteverdien som ble byttet fra oss, var 20 mill. kr i manko i fjor på papiret, med 663 mill. kr knyttet til EU og 642 mill. kr til oss. Men det var flere av disse som EU ikke klarte å gjøre seg nytte av, og dermed fikk vi det tilbakeført.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Jeg opplever her at det snakkes som om man unilateralt fra norsk side kan fastsette hvilke fiskeslag som skal byttes. Når det gjelder denne prosessen og de historiske bakgrunnene for den, skal en for det første huske på at dette bytteforholdet ble etablert før trålstigen fantes. Det vil også si at det å si at det er i strid med trålstigen, er en litt spesiell innretning. Det er ikke slik at det ikke eksisterer historiske rettigheter fra den gangen. Dette er et resultat av den avtalen vi gjorde da vi innførte 200-milssoner, og som i all hovedsak var en avtale som var til gode for Norge, også med tanke på de fiskeslagene som fiskes av kystflåten. Slik sett tror jeg at en skal ha i mente at det ikke er slik at vi – uten å tenke på andre – kan overse de historiske rettigheter, også på fiskeslag, som finnes i dette systemet. Det gjelder begge veier – for både oss og dem vi bytter med.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg tenkjer ikkje å dra ut denne diskusjonen, men det verkar ikkje som om representanten Nilsen har skjøna kva diskusjonen handlar om. Vi er jo heilt einige: Vi skal ha eit byteforhold. Dette handlar om korleis byrda blir fordelt på norsk side. Eg gjentar: Dette handlar om korleis byrda blir fordelt på norsk side. Eg kunne sagt det fleire gonger, men eg er ikkje sikker på at det sklir inn. Da er spørsmålet: Når ein byter til seg fiskeslag som berre kan nyttast av havgåande flåte, og for å få tilgang på den fisken, byter ein fisk som kystflåten har tilgang til, er spørsmålet om det er eit ujamt byrdeforhold, for det er berre ein del av den norske flåten som får tilgang til det ein byter til seg. Det er ein prinsipiell diskusjon, og det er noko vi kan ordne opp i fullt og heilt på norsk side, etter våre måtar å organisere fiskeria på. Og våre måtar å organisere fiskeria på, er bl.a. at torsken i hovudsak skal fiskast kystnært. Når byteforholdet ser bort ifrå korleis vi organiserer dette, meiner eg vi har eit prinsipielt problem.

Eg gjentar: Det har ingenting med det historiske byteforholdet med EU å gjere. Det har med korleis vi organiserer byrdeforholdet internt når vi skal gjere dette opp på norsk side.

Presidenten: Representanten Tom-Christer Nilsen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Ja – og det lå til grunn for Finnmarks-modellen, slik det prinsipielt ble lagt til grunn den gangen den ble laget. Da den ble laget, var dette bytteforholdet også en del av regnestykket. Det betyr at det vi her snakker om, både den delen som er bytteforholdet med EU, og det representanten Torgeir Knag Fylkesnes nå tar opp om forholdet mellom flåtegrupper i Norge, var en del av det store kompromisset som ble Finnmarks-modellen. Det lå der da, og det ligger der fortsatt i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.