Stortinget - Møte tirsdag den 28. mai 2019 *

Dato: 28.05.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhald

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 4 [16:56:33]

Interpellasjon fra representanten Åslaug Sem-Jacobsen til kultur- og likestillingsministeren: «Redaktørstyrte journalistiske massemedier er en av de viktigste bærebjelkene i et demokratisk samfunn. De bidrar til en mer opplyst og bredere samfunnsdebatt og kontrollerer maktutøvelse. Men skal de fungere godt, er de avhengige av at befolkningen har tillit til den journalistikken som produseres. De siste årene har det vært stor framvekst av alternative medier og produksjon og spredning av "fake news". Dette truer tilliten og troverdigheten til de seriøse redaktørstyrte mediene, noe som i sin tur rokker ved hvilke sannheter vi har å forholde oss til når demokratiet vårt skal formes. Mange redaktører sier at det beste botemiddelet er at de fortsatt får muligheten til å produsere god og grundig journalistikk. Hvordan vil statsråden bidra til å styrke tilliten til den redaktørstyrte journalistikken i Norge»?

Talarar

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg var skikkelig glad for internettet da det kom. Det var en fantastisk mulighet og ikke minst veldig praktisk for meg som journalist, både til å innhente kunnskap og informasjon og til å spre journalistikken min – og andres. Men det ble fort tydelig for journalister at man måtte sjekke godt om kilden man hadde på nettet, var troverdig. For man ville jo ikke miste tillit, bli tatt på feil, felt i PFU og ødelegge ryktet til både seg selv og mediet man jobbet i.

Så kom sosiale medier, og jeg jublet: for en vanvittig god måte å spre det journalistiske stoffet på, og så bra det skal bli med masse interaksjon og dialog om stoffet. Og enda bedre: Alle kan jo være sin egen publisist, blogge og lage egne nettsider. For en nydelig demokratiseringsprosess vi er inne i, for et løft for ytringsfriheten, tenkte jeg – lenge.

Men selv om jeg fortsatt er begeistret for sosiale medier og alle mulighetene internett gir, og vil forsvare ytringsfriheten med nebb og klør, har vi de siste årene opplevd at nettet og sosiale medier også er blitt en kilde til mye negativt, som netthets og ufine kommentarfelt – senest i dag omtalt av statsministeren som noe som gjør Norge til et dårligere sted å vokse opp. Og de er en trussel for den frie pressen og demokratiet, gjennom spredning av innhold med litt vel lettvintomgang med sannheten, og ofte også publisering og spredning av direkte falske nyheter satt ut med vilje – for å oppnå alt fra bare å være gøy, til det som er mer problematisk: «fake news» for å gi litt ekstra argumentasjon i politiske saker eller faktisk også påvirke valg.

Mange av disse falske nyhetene, iallfall mange av de veldig entydige og lite balanserte sakene sett med tradisjonelle presseetiske standarder, publiseres på nettaviser og nettsider som ikke følger vanlige presseetiske regler og derfor enkelt kan slenge om seg med påstander om at det nettopp de skriver, publiserer og mener, er sant. De blir ikke ettergått eller dømt i PFU for så å måtte beklage. De kan altså bare påstå at de snakker sant.

Da har vi fått et problem, ikke fordi tradisjonelle medier ikke har godt av at noen ser på verden med annerledes øyne enn dem selv – det er topp med mange og ulike stemmer, jeg synes absolutt det, men vi har fått et problem fordi så mange såkalte alternative medier påstår at andre medier ikke snakker sant. De utfordrer redaktørstyrt presse og tilliten til den, og de får dessverre gehør i stadig voksende kretser. Siden demokratiet vårt er helt avhengig av at befolkningen har stor tillit til mediene for å kunne ha en opplyst og god debatt, sliter vi når det rokkes ved hvilke sannheter vi skal bli opplyst av.

Når befolkningen oftere og oftere opplever eller får fortalt at nyheter de tror på, er falske, eller at kampanjejournalistikk forkledd som objektive nyheter fra alternative medier framstår troverdig, samtidig med at de samme alternative mediene påstår at redaktørstyrte medier ikke skriver sannheten – ja, da blir det forvirrende. Plutselig kan vi komme til et punkt der befolkningen egentlig ikke lenger har nok tillit til mediene og vi befinner oss i en situasjon der vi ikke har et felles holdepunkt for hva som er sant og ekte av informasjon.

Hvordan skal det da gå med politikken, med debatten – og med demokratiet vårt? Hvilken opplyst debatt får vi når det vi diskuterer, ikke baserer seg på en felles forståelse av fakta?

Dette bekymrer meg. Og det bekymrer mange andre.

Denne utfordringen omtales i mediemeldingen som er behandlet i komiteen, men der adresseres kanskje ikke så mange konkrete løsninger. Det er grunnen til at jeg i dag har reist denne interpellasjonen, der jeg peker på hvor viktig det er at befolkningen har tillit til medienes journalistikk for å opprettholde demokratiet vårt, og der jeg spør medieministeren vår hvordan hun vil bidra til å styrke tilliten til den redaktørstyrte journalistikken vår.

Det er min klare mening at det systemet som redaktørstyrte medier har jobbet etter, med Vær Varsom-plakaten, med Redaktørplakaten og med Pressens Faglige Utvalg som klageinstans, har fungert veldig bra i mange tiår. Det har gitt journalistene etiske retningslinjer for å presentere samfunnsnyttige, opplysende, viktige og sanne nyheter til befolkningen – noe jeg mener de i det store og hele virkelig har lyktes med.

Tilliten til norske medier har da også vært svært høy. Men nå er den synkende, viste Medieundersøkelsen, som ble presentert under Mediedagene i mai. Der kom det fram at tiltroen i befolkningen til mediene har falt fra 85 pst. til 81 pst. på ett år. Nå skyldes nok dette flere ting enn framveksten av «fake news» og alternative medier, men Medieundersøkelsen fortalte også at hele 42 pst. sa seg helt eller delvis enig i at norske medier ofte gir et uriktig bilde av det norske samfunnet. Og 47 pst. i år mot 41 pst. i fjor mener at med internett og sosiale medier er de tradisjonelle mediene blitt mindre viktige for demokratiet. Dette er ikke så gode tall, synes jeg.

Så hva kan vi gjøre? Det har jeg spurt mange i og utenfor mediebransjen om det siste året. De fleste føler avmakt. Noen snakker om å stenge sider og stenge ned sosiale medier, andre om å nekte ulike typer innhold og slå mye hardere ned på publisering og spredning av falske nyheter. Jeg mener stenging og det å nekte nettsider i ytringsfrihetens navn ikke er veien å gå.

Så hva annet kan vi gjøre? Vel, vi kan selvfølgelig jobbe for at befolkningen får mer kunnskap om hvordan de kan avsløre «fake news», forstå at de blir utsatt for kampanjejournalistikk, eller at det er annonseinnhold og ikke en objektiv journalistisk artikkel de leser.

Det er det behov for – ikke minst i den eldre garden – noe gårsdagens lansering av en undersøkelse gjort av Medietilsynet viste. Halvparten av de over 60 år klarer ikke å avsløre falske nyheter eller er usikre på om nyheter er falske, og også de under 30 år sliter. Medietilsynet sier vi trenger et krafttak for å øke den kritiske medieforståelsen. Ja, bra, sier jeg – litt usikker på hvordan, men jeg vet at vi har fått et undervisningsopplegg for å lære mer om å avsløre «fake news» for ungdom mellom 13 og 18 år i skolen, som jeg håper fungerer bra, som man kanskje kan lære av, og som kan utvides til andre grupper.

Også NRK Super har den siste tiden hatt en større satsing på å lære barn om kritisk tenkning og «fake news», bl.a. gjennom dramaserien «Jakten på sannheten». Dette bejubler jeg og tenker at NRK bør følge opp også for andre grupper. Både de og andre seriøse medier bør ikke være redde for å framstå unødvendig politisk korrekte eller selvopptatte om de framover lager mer stoff om hvordan deres egen journalistikk faktisk blir utformet etter strenge etiske retningslinjer.

Men så har vi nye utfordringer som kommer, som «deep fakes», altså veldig avansert manipulering av levende bilder. Dette er en teknologi som Reuters under Mediedagene sier at de prøver å avsløre. Men det er veldig vanskelig, for de som vil avsløre denne typen «fakes», vil alltid ligge et hestehode etter.

Initiativ som faktisk.no er jeg også glad for. Slik faktasjekking tror jeg det er behov for om dagen. Men den typen faktasjekker bryr nok dessverre ikke en del alternative medier seg så veldig mye om. De slår gjerne bare fast at faktasjekker ikke er fakta.

Så da koker det etter min mening ned til troverdigheten til avsenderen. Er avsenderen av et filmklipp eller en sak troverdig som resultat av at jeg som leser, lytter eller titter vet at avsenderen er seriøs, redaktørstyrt og har et godt omdømme fordi de gang på gang har vist at de bedriver god og etterprøvbar journalistikk, da har de store muligheter til å opprettholde tilliten min.

Et av de beste virkemidlene for å opprettholde tilliten til redaktørstyrte medier er ifølge bransjen selv, både i høringer og når jeg har spurt dem, at de får muligheten til å lage skikkelig god journalistikk. Jo flere gode avsløringer, påpekninger, beskrivelser, rapporteringer og historier i mediene som setter dagsorden, påvirker folks situasjon til det bedre og endrer politikk og politiske avgjørelser, desto mer styrkes befolkningens ønske om og tillit til mediene.

Så hvordan kan vi som politikere bidra til å få mer god, grundig og etterprøvbar journalistikk i en tid mediene selv beskriver som kritisk fordi de sliter med annonsesvikt på grunn av Google og Facebook, krevende digitaliserings- og omstillingsfaser og ikke minst framveksten av «fake news» og alternative medier?

Vi i familie- og kulturkomiteen var i september i Washington og besøkte Newseum og Freedom Forum. Der møtte vi sjefen sjøl, den gamle avissluggeren Gene Policinski, som er en ivrig samfunnsdebattant og en av grunnleggerne av USA Today. Vi fikk hans syn på framveksten av alternative medier og «fake news» og påvirkningen på journalistikken og det amerikanske samfunnet. Det han sa, var ikke oppløftende. Det jeg husker aller best, var at han sa at han i hele sitt liv hadde vært en insisterende motstander av pressestøtte fra myndighetene. Pressens uavhengighet var nummer én – fram til nå, for nå mente han for første gang at pressestøtte ville være et bra tiltak også i USA, i hvert fall midlertidig.

Vi i Senterpartiet mener som Policinski at nå er tiden inne for å bruke pressestøtten aktivt som tiltak for å sørge for at tilliten og utbredelsen av seriøse redaktørstyrte medier opprettholdes – at de ikke kutter så mye økonomisk at journalistikken også ødelegges. Vi mener at vi som politikere har et ansvar for bidra til å styrke tilliten til denne journalistikken og til avsenderen, og vi håper medieministeren, som har det øverste mediepolitiske ansvaret i landet, er enig i det – og at hun har noen gode forslag til hvordan.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Trine Skei Grande []: De redaktørstyrte journalistiske massemediene har tradisjonelt vært ansett som et særlig viktig element i vår demokratiske infrastruktur. Disse mediene har en sentral rolle for den politiske debatten og for meningsdannelse – det som utgjør kjernen i vår demokratiske begrunnelse for ytringsfriheten. Derfor er jeg glad for at representanten fremmer en interpellasjon, slik at vi får diskutert prinsippene bak dette i Stortinget. Ut fra sakens viktighet skulle man egentlig ventet seg en stappfull presselosje, men den var blankende tom i dag.

Utviklingen av nye medieformer har grunnleggende endret rammebetingelsene for de tradisjonelle massemediene. Med en rekke nye muligheter for kommunikasjon kan alle i dag være publiserere. Samtidig vet vi at den informasjonen vi har tilgang på, ikke alltid er troverdig eller har den tilliten eller kvaliteten som den opplyste demokratiske samtalen og meningsdannelsen bør basere seg på. Én av utfordringene for dagens mediebruk er å skille god informasjon fra dårlig, velfunderte standpunkt fra konspirasjonsteorier og balanserte framstillinger fra forutinntatte meninger. Her har redaktøren og det redaktørstyrte journalistiske mediet en avgjørende funksjon.

Vi trenger ikke bare et mangfold av medier og journalistikk. Det er også nødvendig med tillit. Når vi gjør oss opp en mening om politikk eller andre samfunnsspørsmål, er informasjonen og de perspektivene vi mottar gjennom mediene, en sentral del av meningsgrunnlaget vårt. Hvis vi ikke kan stole på at utvalget og framstillingen av medias saker er relevante, sannferdige og basert på sakkunnskap, mister vi et viktig grunnlag for meningsdannelse og diskusjon. At vi har tillit til at media er kilder til troverdig informasjon, er dermed en forutsetning for at media kan utføre sin demokratiske oppgave.

Skal mediene ha en demokratisk funksjon, må de være uavhengige av de maktstrukturene de skal overvåke. I tillegg må allmennheten ha tillit til den uavhengigheten. Bare da kan medienes innhold gi grunnlag for en fri og opplyst politisk meningsdannelse. Derfor er redaksjonell uavhengighet fra myndigheter både et politisk mål i seg sjøl og et hensyn bak utformingen av støtteordninger, regelverk og forvaltningssystem som vi har på medieområdet.

I dag har vi gode tiltak gjennom mediestøtten, både den indirekte støtten i form av momsfritak for nyhetsmedier og den direkte mediestøtten. Her har regjeringa allerede tatt grep for å styrke norske medier. Elektroniske nyhetsmedier har fått momsfritak, og produksjonstilskuddet er gjort plattformnøytralt. Det har vært viktige tiltak for å gi nyhetsmediene bedre vilkår til å produsere god og grundig journalistikk.

Et annet tiltak regjeringa har kommet med, er opprettelsen av en tilskuddsordning for innovasjon og utvikling. Målet med denne ordningen er å stimulere til redaksjonell, innholdsrettet innovasjon og å utvikle nyhets- og aktualitetsmedier. Vi ser behovet for en slik ordning. Derfor har vi økt potten med 3 mill. kr, opp til 10 mill. kr. I tillegg har vi fått en avtale med TV 2. Totalt har vi i år økt den direkte mediestøtten med 149,5 mill. kr. Det er den største økningen i direkte mediestøtte siden ordningen ble innført for 50 år siden.

Den teknologiske og økonomiske utviklingen i bransjen har skapt et økende behov for innovasjon. Når desinformasjon spres via sosiale medier, blir de tradisjonelle medienes direkte digitale tilstedeværelse enda viktigere. Samtidig vet vi at den digitale transformasjonen krever økonomiske ressurser. Derfor er det gledelig at 98 pst. av årets innovasjonstilskudd har gått til små, lokale medier eller til innovasjon av lokalt innhold.

Nå vil vi sette i verk tiltak for å sikre at vi opprettholder det nettverket vi har av lokalaviser, og bidra til at vi har lokalaviser over hele landet med nok ressurser til å utføre samfunnsoppdraget sitt. I 2018 gjennomførte BI en studie om digitalisering av lokal mediebruk og tillit til ulike lokale medier. Her svarte 67 pst. at de hadde høy eller svært høy tillit til sin lokalavis. Svært få, bare 6 pst., svarte at de hadde lav eller svært lav tillit til sin lokalavis, til NRKs distriktssendinger og til regionaviser.

Disse tallene forteller at vi har høy tillit til de mediene som er tettest på hverdagen vår. En lokalavis er likevel ikke nok i seg sjøl. Lokalaviser må også ha økonomi og redaksjonelle ressurser til å utføre samfunnsoppdraget sitt. Vi vet at det er forskjeller fra avis til avis når det gjelder muligheter til å prioritere den ressurskrevende journalistikken, enten det er kritisk og undersøkende journalistikk, journalistikk som forklarer oss hendelser og saksfelt som kan være krevende å forstå, eller de sakene som tilfører nye perspektiver som er viktige for det offentlige ordskiftet.

Regjeringa ønsker å satse mer på de mindre lokalavisene. I 2018 mottok 158 aviser pressestøtte, men ti av disse stakk av gårde med to tredjedeler av potten. Det mener jeg utfordrer legitimiteten i det støttesystemet vi har. Derfor skal vi gjøre en omfordeling til små, lokale aviser. Samtidig vil vi i en overgangsfase øke de totale bevilgningene, slik at de mediene som i framtida må få litt mindre, gis tid og mulighet til omstilling. Vi vil også øke forutsigbarheten gjennom å fastsette størrelsen på mediestøtten for fire år av gangen.

I tillegg til at vi skal fortsette å jobbe for et fortsatt mangfold av medier – tematisk og geografisk – vil vi jobbe for å bevare mediemangfoldet som folk har tillit til. Regjeringa vil at mediene skal ha størst mulig uavhengighet av politiske myndigheter. Medieoffentligheten er en sjølstendig byggestein i samfunnet som skal kunne utvikle seg på egne premisser, uten statlig styring. Vi styrker prinsippet med armlengdes avstand, og jeg mener at vi da også styrker tilliten til de mediene som mottar støtte som uavhengige medier.

Det er grunnen til at vi ønsker å opprette et mediestøtteråd. Med en slik ordning vil vi styrke tilskuddssystemets legitimitet og bygge videre på tilliten til systemet og til de mediene som mottar tilskuddsmidler. Det betyr likevel ikke at mediestøtterådet skal ha helt frie fullmakter. Regelverket rundt tilskuddsordningene vil sikre transparens om rådets virksomhet, og endringer i regelverket må sendes på høring, som i dag.

I fjor sendte regjeringa ut et forslag til ny medieansvarslov. Lovforslaget innebærer en oppdatering, avklaring og samling av særregler om rettslig ansvar for medieområdet og introduserer også enkelte nye lovregler. Med den nye medieansvarsloven ønsker regjeringa bl.a. å legge til rette for seriøs ledelse og kontroll av medier, basert på medieetiske normer og medieetiske prinsipper. Jeg mener at lovverket som understøtter de redaktørstyrte journalistiske mediene, er et viktig element i oppfyllingen av statens infrastrukturansvar.

Sterke og uavhengige medier er den beste medisinen vi har mot desinformasjon og hatefulle ytringer. Derfor skal vi fortsette å ha en mediepolitikk som legger til rette for ytringsfrihet, pressefrihet og informasjonsfrihet, en politikk som legger til rette for god nyhetsproduksjon over hele landet, og en bredt anlagt offentlig samtale i det digitale samfunnet.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg er veldig glad for at vi har fått denne diskusjonen – i hvert fall mellom meg og statsråden, og kanskje noen flere – for hovedmålet mitt er å løfte problemstillingen. Jeg var spent på kulturministerens svar, for til forskjell fra meg har hun et departement til sin rådighet som kanskje kan komme opp med noen ekstra gode råd.

Jeg synes statsråden hadde noen tiltak: Hun nevnte innovasjonsstøtten og sa at den har regjeringen økt. Jeg tenker at den kanskje bør økes ytterligere. Hun snakket om den kommende medieansvarsloven. Det tror jeg kan bli et viktig stykke arbeid med hensyn til noen av de problemstillingene vi peker på. Når det kommer til mediestøtterådet, tror jeg ikke at det nødvendigvis kommer til å styrke tilliten til avsenderen og de redaktørstyrte mediene ytterligere, for under høringene var samtlige medier veldig tydelige på at de har redaksjonell frihet, og at politikere og det som gjelder armlengdes avstand, ikke er noe problem nå.

Når det er sagt, ønsker jeg og Senterpartiet at vi skal være enda mer offensive når det gjelder disse problemstillingene, og bidra til å styrke den seriøse journalistikken økonomisk, for da tror jeg vi også vil sikre at man lager bedre journalistikk. Vi vil derfor gjerne ta tak i tiltak som mediemangfoldsutvalget mente kunne være nyttige, og kommer til å fremme forslag om fritak for arbeidsgiveravgift ved behandlingen av mediemeldingen – i hvert fall synes vi dette bør utredes for journalistiske stillinger. I arbeidet med mediemeldingen fremmer vi også et forslag om det som mediene ønsket seg, nemlig en verktøykasse – for kanskje å utrede dette. Det har jeg håp om at vi skal ha en god diskusjon om i komiteen – det samme når det gjelder det å se litt nærmere på hvordan vi kan styrke den undersøkende journalistikken. Komiteen var i Bergen, i Media City Bergen, i forrige uke og ble veldig imponert over det arbeidet som Senter for undersøkende journalistikk på kort tid har fått til med bl.a. lokalaviser. Det er en måte virkelig å vise for befolkningen at norsk journalistikk er god, relevant og tydelig, slik at de ønsker den. Jeg har tro på at kanskje også en tilskuddspost for seriøs, undersøkende journalistikk er noe vi i komiteen kan få mulighet til å diskutere og bli enige om.

Da lurer jeg på om statsråden synes at en potensiell tilskuddspost for undersøkende journalistikk og kanskje også det å utrede en verktøykasse som myndighetene kan ha klar hvis det skal bli enda tøffere å være medier, er noe for komiteen å diskutere.

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg vil gjenta at jeg er glad for denne interpellasjonen, og mener at den er veldig viktig.

En av utfordringene i et demokrati – som jeg mener vi blir utfordret på akkurat i dag – er knyttet til at noen sannheter må finnes. Noen enigheter må vi ha om at noen svar faktisk har to streker under seg. Jeg er glad for både journalistikken og de andre som av og til bidrar til å skape bilder til oss.

Så tror jeg at man ikke skal si at man har en negativ holdning til alle medier sjøl om man av og til mener at de gir et uriktig bilde. Det må jeg innrømme at jeg også av og til mener at mediene gjør – at de gir et uriktig bilde, en feil vinkling eller lignende. Men det betyr ikke at jeg ikke har tillit til jobben de gjør. Det betyr ikke at jeg ikke syns at det de skriver som jeg mener gir en feil vinkling på en sak, er feil – jeg mener det bare er et feil bilde man gir i den framstillingen, og en sannhet består av alle bildene, også dem man mener er tatt fra en litt feil vinkel. Så jeg tror tilliten til mediene er mye større enn hva disse målingene av og til viser.

Det som ligger i sjølve kjernen i norsk mediepolitikk, er medienes egen sjølregulering. Jeg syns det er veldig viktig at vi som politikere ikke går inn i den rollen og tar over den reguleringen som har fungert så godt i form av en sjølregulering av mediene våre.

Internasjonalt er et av de spørsmålene jeg som medieminister får oftest, hvordan det er å være medieminister i et land hvor man styrer alle mediene. Det er det mange som tror, siden vi har såpass rause mediestøtteordninger. Det er et av de spørsmålene jeg får oftest, og da prøver jeg å forklare at vi gjør det gjennom objektive kriterier. Jeg mener at det å organisere dette i et mediestøtteråd vil gjøre det enda mye enklere å forklare den armlengdes avstanden som er i mediepolitikken. Jeg skjønner at en del av interesseorganisasjonene ønsker bare de ordningene vi har i dag, med mer penger, men jeg tror at vi må ta noen grep også for uavhengighetens skyld.

Så til hva denne verktøykassa skal inneholde: Hvis representanten leser mediemeldingen godt, vil hun se at man ikke avviser fritak for arbeidsgiveravgift for all framtid, men at man lar det ligge i en verktøykasse for å vurdere det hvis det skjer store endringer på dette feltet som gjør at vi må lete etter nye virkemidler. Jeg avviser heller ikke et gravefond, men gravefond forutsetter at vi har et mediestøtteråd, for da må vi ha lengre avstand til de politiske avgjørelsene. Det kan ikke være slik at spørsmålet om gravefond blir avgjort på ministerens kontor.

Tage Pettersen (H) []: La meg starte med noe statsråden var inne på i sitt første innlegg. Det er flere steder enn presselosjen vi gjerne skulle sett flere til stede under denne debatten.

Men la meg uansett starte med å takke interpellanten for å løfte et viktig tema i samfunnsdebatten, et tema som ikke minst er svært relevant når vi i disse dager jobber med mediemeldingen her på Stortinget. Jeg vil også benytte anledningen til å takke statsråden for hennes gode tilnærming til problemstillingene.

Som de begge har vært inne på, er de redaktørstyrte mediene den viktigste bærebjelken i vårt demokratiske samfunn, og mediemeldingen er også gjennomgående tydelig på dette. De aller største utfordringene vi står overfor, er kampen om tid, kampen om befolkningens betalingsvilje og kampen mot de store internasjonale musklene hos aktører som Facebook og Google. Jeg lar imidlertid de utfordringene ligge i akkurat dette innlegget.

Jeg vil adressere tre hovedutfordringer som vi – både politikere og bransjen selv – må ta på største alvor, og som vi kan gjøre noe med på relativ kort sikt.

For det første må vi ha en mediepolitikk som bidrar til et stort mangfold av redaktørstyrte medier, og en mediebransje som er i stand til å innovere og utvikle seg, slik at de til enhver tid er relevante og tilgjengelige. Mediemeldingen gir mange gode svar her.

For det andre må bransjen utvikle medieplattformer og virkemidler som gjør nyheter interessant for dagens ungdom. For å sikre et godt ordskifte er vi avhengige av at den oppvoksende generasjonen finner det attraktivt å få tilgang til nyheter, utover det algoritmene tilbyr dem.

For det tredje må samfunnet sette den eldste delen av befolkningen i stand til å kunne skille reelle nyheter fra falske nyheter. Dette er, som nevnt, berørt i en helt fersk rapport fra Medietilsynet, og jeg vil bruke litt tid på akkurat denne gruppen i dette innlegget.

Halvparten av de over 60 år sliter med å gjenkjenne om en nyhetssak er falsk eller ikke, viser undersøkelsen. Vi trenger et krafttak for å øke den kritiske medieforståelsen blant dem over 60 år. Kritisk medieforståelse er den kunnskapen og de ferdighetene hele befolkningen trenger for å orientere seg og ta informerte valg om medieinnholdet de konsumerer, lagrer og ikke minst deler. I alt er det fem funn om den eldste aldersgruppen som bør bekymre oss:

  • Mange over 60 år har lavere digitale ferdigheter, noe som har betydning for den kritiske medieforståelsen.

  • Eldre har lavest forståelse av hvilke digitale aktiviteter som påvirker innholdet man eksponeres for.

  • Bare tre av ti klarer å gjenkjenne alle kilder i et nettsøk.

  • Halvparten av de over 60 år gjenkjente ikke, eller var usikre på, om en nyhet var falsk eller ikke.

  • De eldre har færre metoder for å sjekke om en sak er falsk.

De eldre er vant til nettopp å forholde seg til redaksjonsstyrte medier, der redaksjonen jobber etter Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Sosiale medier, blogger og algoritmer forholder seg, som vi vet, ikke til slike standarder, og det kan derfor være krevende å vite hva som er sant og ikke i jungelen av informasjon.

Samtidig vet vi også at de eldre er de mest nyhetssultne av oss, og vi må derfor sikre oss at de er i stand til å skille falske nyheter fra andre. Dette viser oss at de redaktørstyrte mediene har en viktigere rolle enn noen gang.

I mediemeldingen foreslås det å opprette et uavhengig råd for fordelingen av mediestøtten. Mediestøtten bør i større grad bidra til innovasjon og utvikling i mediebransjen. En viktig oppgave for rådet bør bli å se på hvordan vi kan løfte nettopp denne utfordringen gjennom de ulike støtteordningene. Mange medier er allerede flinke til å innovere for å sikre at de unge får tilgang til det redaktørstyrte mediemangfoldet. Like viktig vil det være å tenke nytt når det gjelder den eldste målgruppen.

Regjeringen og kommunene jobber med å rulle ut Leve hele livet, landet rundt. Her kan det f.eks. være fornuftig å løfte inn aspekter knyttet til kritisk tenkning og sette de eldre i stand til å avdekke falske nyheter som en del av den digitale opplæringen.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Jeg vet fra journalistisk virksomhet at gode og kritiske spørsmål som regel fører til gode svar. Slik har det vært i denne sammenhengen også, så jeg vil slutte meg til den hyllesten som har gått til både interpellanten og statsråden – gode innlegg, viktig debatt.

Pressens viktigste kapital er uten sammenligning troverdighet, integritet og tillit. Uten det kan vi like gjerne legge ned. Det er helt åpenbart at denne troverdigheten og integriteten bygges først og fremst i redaktørstyrte miljøer. Det norske demokratiet avhenger av en sterk, uavhengig og kritisk presse som folk har tillit til. Den fjerde statsmakts kontrollfunksjon fungerer bare med full ytringsfrihet, pressefrihet og redaksjonell frihet. Samtidig utfordrer introduksjonen av «fake news» tilliten befolkningen har til mediene rent generelt.

Men politisk kontroll alene er ikke svaret på denne utfordringen. Da vil vi samtidig strupe de mest grunnleggende prinsippene om en fri og uavhengig presse. Det er klart at bransjens egen internkontroll, via organer som Pressens Faglige Utvalg, PFU, og Medietilsynet, er viktigere enn noensinne.

Jeg sa at den fjerde statsmakts kontrollfunksjon ikke er svaret på dette alene. Jeg vil legge til at når det gjelder kritikken av Medietilsynet som er kommet den siste tiden, så er det i sannhet en misforstått kritikk, og de som mener at Medietilsynet er en unødvendig institusjon i vårt samfunn, vet egentlig ikke noe om forskjellen mellom Pressens Faglige Utvalg og Medietilsynets ansvarsområde. Det er viktig å beholde Medietilsynet som en trygg institusjon for medieovervåking, for å bruke det begrepet.

Så vil jeg heie fram pressens kritikk av pressen selv, slik det framgår av Vær Varsom-plakatens punkt 1.4: «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.» Det har vi sett eksempler på dette halvåret. Det er svært viktig, etter mitt skjønn, at denne rollen ivaretas på en enda bedre måte. Det har vært en tendens i pressen til å verne om sine egne. Det må det bli slutt på, etter mitt skjønn. Jeg tror nok flere har fått seg en oppvåkningsmelding i løpet av de siste månedene.

Når vi vrir mediestøtten mot de små lokalavisene, handler det om å holde liv i den journalistikken som er mest truet av de store omveltningene i bransjen – de som har færrest ressurser og muligheter til å omstille seg raskt, men som er viktige for lokaldemokratiet. Slik beholder de makten hos redaktørene i stedet for hos useriøse aktører eller rent kommersielle krefter.

Pressens uavhengighet styrkes gjennom den nye mediestøtteordningen fordi vi introduserer et mediestøtteråd som flytter beslutningene knyttet til finansiering lenger bort fra politikerne. Det handler om å ta presse- og redaktørfriheten på alvor.

Til sist vil jeg legge til at den viktigste kuren mot «fake news» ligger i skolen. Kildekritikk har aldri vært viktigere, og barna våre må tilegne seg kunnskap om hvordan de skal skille ut informasjon som ikke er troverdig. Det dreier seg ikke bare om «fake news», det dreier seg også om å forstå forskjellen på pressemeldinger og det som er egentlige nyheter. En undersøkelse har vist at svært få av de unge er i stand til å skille det ene fra det andre. En undersøkelse fra 2018 viser også at det er større bekymring for dårlig journalistikk enn for «fake news». Det synes jeg også vi skal ta med oss inn i denne debatten.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Takk til alle som har vært med og diskutert denne problemstillingen. Selv om vi har litt ulik tilnærming, opplever jeg at de fleste ser at å styrke de redaktørstyrte seriøse mediene vil være et av tiltakene for å demme opp for de negative virkningene av «fake news» og alternative medier.

Jeg er glad for å høre at ministeren ikke er avvisende til å få på plass en verktøykasse eller en utredning av midlertidig fritak for arbeidsgiveravgift, ei heller er hun helt negativ til tilskuddspost for undersøkende journalistikk – eller gravepott, som hun kalte det – selv om vi kanskje er uenig i innretningen. Det var fint.

Jeg er også veldig enig i betraktningene til representanten Grimstad rundt hvorfor vi trenger Medietilsynet, og også når det gjelder hvor bra det er at vår egen seriøse presse bedriver skikkelig god journalistikk om hverandre.

Representanten Tage Pettersen snakket godt om de utfordringene vi har med at særlig den eldre garde ikke helt forstår hva som er sant og ikke sant i mediebildet. Kanskje kan det nye mediestøtterådet bidra til det? Jeg er ikke så glad i den innretningen, men her kom det i hvert fall opp en del tiltak. Jeg er usikker på om det er nok, men jeg håper det, for det er utrolig viktig for oss at tilliten til avsenderen ikke svekkes. Som sagt: Medieundersøkelsen viste at tilliten var fallende. Det er vårt ansvar, i denne salen. Vi skal bedrive mediepolitikk for å sørge for at den kritiske, frie pressen får gode kår.

Vi i Senterpartiet skal i hvert fall bidra. Vi mener at gitt den situasjonen mediene står i nå – de beskriver det selv fortsatt som en krise – trengs det bedre vilkår, ikke minst økonomisk. Så vi kommer til å jobbe for at de skal få bedre økonomiske rammer.

Men når det er sagt, håper jeg også at vi i fellesskap i denne salen skal finne andre typer virkemidler til å stå opp imot det feilaktige som spres, og det resultatet det kan få.

Statsråd Skei Grande []: Det har vært en slags forpostfektning før behandlingen av mediemeldinga. Jeg er glad for alle de partiene som har vist engasjement her i debatten. Kanskje det er en forpostfektning, slik at det kanskje er mulig å få et litt bredere flertall bak mediemeldinga på viktige områder, for det syns jeg at norsk mediepolitikk faktisk fortjener.

Dette kommer til å være et felt som er i enorm endring. Vi har økt støtten på veldig mange av disse områdene og prøvd å innrette den på en ny måte. Jeg tror at vi bør tenke nytt på dette feltet, fordi det er et felt som blir utsatt for press på mange områder, og vi må sørge for å ha den uavhengigheten og armlengdes avstanden i mediepolitikken som framtidas medieløsninger krever av oss.

Så er det klart at vi politikere også kan bidra til den offentlige debatten i form av både tonen vi har, måten vi snakker til hverandre på og måten vi forholder oss til fakta på. Fra denne talerstol vil jeg aldri påstå at noen lyver, men at man forteller halvparten av sannheten eller kanskje ikke er like gode til å lytte i debatter, det har vel skjedd. Så vi har alle sammen en utfordring med å påvirke den offentlige debatten og ønske at god journalistikk også handler om å få fram gode fakta og gode perspektiv som er med på å foredle debatten framover.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er dermed slutt.