Stortinget - Møte tirsdag den 28. mai 2019 *

Dato: 28.05.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 282 S (2018–2019), jf. Meld. St. 13 (2018–2019))

Innhald

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 1 [10:04:25]

Innstilling fra finanskomiteen om Muligheter for alle – Fordeling og sosial bærekraft (Innst. 282 S (2018–2019), jf. Meld. St. 13 (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 5 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Venstre 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Miljøpartiet De Grønne 10 minutter, Rødt 10 minutter og regjeringen 10 minutter.

Videre vil presidenten forslå at det blir gitt anledning til inntil fire replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere.

Presidenten vil også foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Henrik Asheim (H) [] (komiteens leder og ordfører for saken): La meg som vanlig begynne med å takke komiteen for et godt samarbeid i behandlingen av denne store og viktige meldingen. Det kommer også frem av en lang innstilling fra komiteen at her har det vært mange meninger og meningsbrytninger. Det er positivt i en så stor og viktig sak som mulighetsmeldingen er.

Det er viktig når vi skal diskutere dette, å begynne med å definere om all ulikhet er galt. Det finnes jo ulikhet som resulterer i frie valg, altså simpelthen at man i en familie f.eks. har valgt å gå ned i stilling, flytte ut på landet, jobbe mindre og være mer sammen med barna sine, mens andre velger å bli boende midt i byen, jobbe mye og dermed også ha høyere inntekt. Det er ulikhet mellom disse familiene, men det er ulikhet som resultat av at to familier har tatt frie valg ut fra det livet de ønsker å leve.

Det finnes også ulikhet som oppstår som resultat av politiske valg som man ønsker å ta. Da det var flyktningkrise i Europa, ble det et forlik her på Stortinget der Stortinget sa at landet vårt skulle ta imot 8 000 syriske kvoteflyktninger. Det er mange gode, høyverdige, riktige argumenter for at et rikt land som Norge gjør det, men ulikheten i Norge går jo noe opp når de 8 000 menneskene kommer til landet.

Da vi hadde en finanskrise i 2008, førte det til at hundrevis av milliarder av kroner forsvant på Oslo Børs. Ulikheten gikk ned i Norge, men det var ingen som fikk det bedre, altså er ikke ulikhet den eneste parameteren vi kan måle ut fra om ting går bra eller dårlig.

Det betyr ikke at stor ulikhet ikke er et problem hvis f.eks. ulikheten blir for stor, slik som man kan se i land som USA, hvor lederlønningene galopperer av gårde og blir svært høye sammenlignet med inntektene til vanlige folk, som blir hengende etter i lønnsutviklingen, eller hvis ulikhetene ikke er et resultat av ulike valg, men av ulike muligheter. Det finnes land hvor barna går på eliteskoler, gitt at de har riktig bakgrunn, mens andre går på andre skoler. Da blir mulighetsulikheten stor. Det er ikke en utvikling vi ønsker i Norge, og heldigvis heller ikke har.

Situasjonen i landet vårt er – hvis man tar med velferdsordningene våre – at vi har den laveste ulikheten i hele EØS-området. Det er positivt, og det er noe vi skal ta vare på. Det er flere grunner til at ulikheten i Norge er stabilt lav og har vært det over mange år. For det første har vi et progressivt skattesystem. De 10 pst. med høyest personskatt i Norge betaler nesten 40 pst. av de samlede personskatteinntektene til staten. De 10 pst. rikeste betalte 38,8 pst. av all personskatt i 2017.

Men skatt er ikke bare omfordeling, skattesystemet vårt har mange formål – vi skal skape arbeidsplasser, vi skal hindre forurensning, det skal lønne seg for flere å jobbe. Derfor er det mange hensyn som ligger til grunn for skattesystemet vårt. Derfor er den andre delen av suksessfaktoren i Norge ikke bare at skattesystemet er progressivt, men hva vi bruker skatteinntektene på. Det at vi har gratis utdanning for alle i Norge, er svært, svært omfordelende. Det at vi har gratis helsevesen i Norge for dem som trenger det, når de trenger det, er svært, svært omfordelende. I tillegg har vi ordninger for dem som har lav inntekt, og det gjør at man også målretter noen av skattepengene mot dem som trenger det mest.

85 pst. av økningen i antall barn i familier med varig lavinntekt er i innvandrerfamilier. Det er ikke en unnskyldning, og det er ikke en bortforklaring, men det er en svært viktig faktor å ha med seg dersom man skal sette inn de riktige tiltakene for å hindre at ulikheten i Norge vokser.

Så hva gjør vi med dette? I 2019 gjennomfører regjeringen en rekke tiltak som kommer barn og barnefamilier til gode, f.eks. gratis kjernetid i barnehagene også for 2-åringer i familier med lav inntekt. Denne regjeringen har innført en moderasjonsordning som gjør at ingen familier i Norge bruker mer enn 6 pst. av inntekten sin til barnehage. Det er svært omfordelende. Barnetrygden er økt, bostøtten er spisset og rettet nettopp mot de barnefamiliene man er bekymret for, og man har utvidet ordningen med oppfølgings- og losfunksjoner for ungdom og økt bevilgningen til områdesatsinger i utsatte byområder.

En annen gruppe som vi vet har vært representert på statistikken over dem med lavest inntekt, er landets pensjonister. Derfor har vi gjennom de årene dagens fire regjeringspartier har hatt ansvaret for landet, økt minstepensjonen med 12 000 kr. Andelen alderspensjonister med vedvarende lavinntekt har gått ned fra i underkant av 30 pst. på slutten av 1990-tallet til 10 pst. i perioden nå. Alt dette er viktige tiltak for å løfte dem som lenge har sittet nederst ved bordet.

Allikevel er de tre viktigste tiltakene for å hindre økende ulikhet arbeid, utdanning og god integrering.

Denne regjeringen har, i tillegg til å føre en politikk som har ført til rekordlav arbeidsledighet og økende sysselsetting i Norge, ikke slått seg til ro med det, for det er også viktig at flere av dem som står utenfor arbeidslivet, kommer inn. Derfor har man tatt initiativ til en inkluderingsdugnad som gjør at flere med nedsatt arbeidsevne eller hull i cv-en kommer inn i arbeidslivet. 5 pst. av nyansettelser i staten skal gjøres av folk med hull i cv-en. Vi har innført krav om aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere, og den økes nå frem til fylte 40 år, men vi ser også at det er en nedgang i antall unge som er mottakere av økonomisk sosialhjelp. Ungdomssatsingene, som nå er etablert i hele landet, sørger også for at flere av dem som slet med å komme inn i sin første jobb, nå får nettopp det.

Det andre er utdanning, og her mener jeg det er en politisk brodd mellom høyre og venstre side. Et av de store paradoksene med Norge har vært at vi gjennom mange år har hatt en skole som ikke bare har reprodusert, men også forsterket sosiale forskjeller. Bakgrunn og hvor lang utdanning ens foreldre har, har vært svært viktig for hvor godt en selv gjør det på skolen. Derfor var det helt avgjørende at det daværende borgerlige flertallet faktisk allerede på begynnelsen av 2000-tallet innførte Kunnskapsløftet, som handlet om nettopp å løfte dem som trengte det mest. Etter at denne viktige reformen har fått virke, har andelen elever under kritisk grense i lesing i 4. klasse gått fra 10 pst. til 2 pst. Det er å utjevne sosiale forskjeller.

På integreringsfeltet er det mye som gjøres, og mye som fortsatt må gjøres. Derfor har denne regjeringen satt i gang en rekke tiltak for å sørge for at andelen innvandrere vi tar inn til landet, som flyktninger og asylsøkere, er i en slik målestokk at vi faktisk er i stand til å integrere dem. Men i tillegg stiller vi også noen krav, f.eks. at en må ta norskopplæring for å få sosialhjelp, at ungdom med kort botid skal få et bedre tilrettelagt tilbud med kombinasjonsklasser på videregående skole, slik at flere fullfører og består. Med utvidet gratis kjernetid i barnehagen, som ble vedtatt høsten 2018, vil den totale andelen barn som får dette tilbudet – og mange av dem er barn av innvandrere – ha gått fra 11 300 til 45 100.

La meg allikevel få avslutte med å nevne noe av det som kanskje er den viktigste grunnen til at forskjellene i Norge er små. Det er samfunnsmodellen vår. Det er f.eks. at vi har ansvarlige parter som sørger for at når det går trått i industrien, sørger arbeidstakerne for ikke å kreve mer enn at bedriftene overlever den perioden, men det partssamarbeidet sørger også for at når det går bra med bedriftene, får arbeidstakerne sin andel av suksessen og overskuddet. Dermed unngår vi det man kan se i mange andre land.

Ved at vi har en lønnsdannelse som ikke handler om at vi i Stortinget sitter og vedtar en minstelønn, slik man ser i andre land, som ikke blir et gulv, men ofte et tak, har vi tillit til at partene, sammen med staten, finner gode løsninger for arbeidstakere og arbeidsgivere over hele landet.

Det er også slik at vi har institusjoner som det er høy tillit til, vi har lav korrupsjon, folk samarbeider og stoler på hverandre – og på den måten utjevnes også ulikhetene.

Debatten vi skal ha i dag om en sak som finanskomiteen har jobbet mye med, og som er et resultat av en melding regjeringen leverte til Stortinget, er viktig, for disse resultatene har ikke kommet av seg selv, og det er ingen naturlov at de fortsetter. Men vi må også være tydelige på hva som er de viktigste tiltakene for å sørge for at ulikheten forblir lav i Norge, den laveste i EØS-området, og det er samfunnsmodellen vår, det er utdanningssystemet vårt, det er omfordelende skatt, og det er et velferdssamfunn som gir til dem som trenger det, når de trenger det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rigmor Aasrud (A) []: Når man hører på representanten Asheim, kan det virke som om ulikhetene i Norge har gått ned de siste årene, men etter seks år med en Høyre–Fremskrittsparti-ledet regjering har jo ulikhetene i Norge økt.

Jeg tror representanten Asheim og jeg er enige om at noe av det aller viktigste er å få folk i arbeid, men når jeg hører på det som representanten Asheim lister opp av gode tiltak som er gjennomført av denne regjeringen, vil veldig mye av det bidra til at det blir mer krevende for folk å gå ut i arbeid, fordi trygden blir høyere enn det man kan få i arbeidsinntekt – det blir altså en fattigdomsfelle.

Kan representanten Asheim si noe om hva man har tenkt å gjøre i framtiden for å redusere det som er det store spørsmålet her i dag, at ulikhetene faktisk øker?

Henrik Asheim (H) []: La meg begynne med å si at ulikhetene i Norge, som sagt, er de laveste i EØS-området. De har økt svakt de siste 30 årene. Vi har av interesse sett tilbake på den perioden da de rød-grønne styrte. Det som var litt pussig, var at i 2007 økte ulikhetene, på den måten vi måler dem, mens i 2008 gikk de ned. I 2007 gikk landet bra. Det betyr også at børsene gikk bedre. I 2008 kollapset børsene. Så dette har svingt over tid. Det viktigste, tror jeg, er at vi merker oss at selv om ulikhetene har økt svakt i 30 år, er de altså de laveste i hele EØS-området.

Så til poeng nummer to fra representanten Aasrud, dette med at trygden blir for høy. Jeg tror vi skal ha et system som på den ene siden sørger for at folk får jobb, og det ser vi jo skjer, men samtidig skal vi ha gode velferdsordninger for dem som sliter med å komme ut i arbeid, eller for f.eks. barnefamilier som i en periode vil bruke noe mer tid med barna sine, bl.a. gjennom kontantstøtten.

Til slutt: Hva skal vi gjøre fremover? Det viktigste er inkluderingsdugnaden, og det er et svært dokument som regjeringen jobber med hele tiden.

Rigmor Aasrud (A) []: Jeg registrerer at Asheim brukte tre sekunder på det som var framtiden. Mitt poeng er at når man innfører en beløpsgrense for når man f.eks. får gratis barnehage og gratis skolefritidsordning, vil det jo ikke lønne seg for folk å komme ut i arbeid, for da må man plutselig betale mye mer. Jeg mener også at universelle ordninger burde gjelde for betalinger.

Jeg synes ikke Asheim svarer på det som er de store utfordringene, men bruker masse tid på å fortelle hvordan det var for 30 år siden. Nå har altså Høyre styrt i seks år. Det er vanskelig å få øye på hva som er det store bidraget til å redusere forskjellene mellom folk når det er skattelette til dem som har aller mest, til dem som tar den største delen av kaka.

Kan representanten Asheim si noe om hvorfor det er riktig å gi dem som har aller mest, de største skattelettene, når forskjellene samtidig øker?

Henrik Asheim (H) []: La meg bare begynne helt kort med dette med terskler. Det er grunnen til at denne regjeringen innførte noe helt nytt, nemlig 6-prosentsregelen for barnehagepriser. Det gjør at ingen skal betale mer enn 6 pst. av lønnen sin i barnehagepris. Går man opp i lønn, går man også noe opp i barnehagepris, men det vil alltid lønne seg å jobbe mer. Det er grunnen til at vi har laget det.

Det andre er dette med gratis kjernetid. Jeg er enig i at det for så vidt kan ses på som en terskel, men det er jo ikke de sterkeste gruppene i samfunnet vi snakker om, dette er familier med dårlig økonomi. Vi vet hvor viktig barnehage er både for integrering og for kvinners deltakelse i arbeidslivet. Det er tiltak vi er for, men som vi registrerer at Arbeiderpartiet åpenbart er imot.

Så kommer vi til det som er fremtiden, og det er nettopp at noe av kjernen og noe av det som var paradokset sist vi hadde en stor oppgang i Norge, var at vi skapte flere arbeidsplasser, men flere av dem som sto utenfor, kom ikke inn i arbeidslivet. Hvis man virkelig vil gjøre noe med ulikhetene i Norge, kan man enten rette alt skytset mot dem som skaper arbeidsplasser, eller man kan sørge for at flere av dem som står utenfor, kommer inn i arbeidslivet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Her avsluttet representanten Asheim med å fokusere på arbeidsmarkedet. Jeg er helt enig med representanten Asheim i at situasjonen på arbeidsmarkedet er svært viktig, altså det at folk har jobb, det at en har en trygg jobb, og det at en har en positiv utvikling i sine lønns- og arbeidsvilkår.

Det som en har sett vedvarende over tid, er en redusert sysselsettingsandel i Norge, ikke bare totalt sett, men også i kjernegrupper. Blant dem som er i sin – jeg holdt på å si – beste yrkesaktive alder, har sysselsettingsandelen gått ned over mange år. Samtidig ser en også at det er store grupper av arbeidstakere i det norske samfunnet som opplever et press på lønns- og arbeidsvilkår, som opplever at reallønnen deres går ned, bl.a. på grunn av at en har en uregulert arbeidsinnvandring. På toppen av det opplever mange av dem økte avgifter, mens de som får redusert skatt, framfor alt er de som har mest fra før. Ser representanten Asheim at det er behov for endringer i hvordan vi styrer arbeidsmarkedet i Norge?

Henrik Asheim (H) []: La meg begynne med å berolige representanten Gjelsvik med at sysselsettingsgraden nå går opp. Dette var jo den store bekymringen i valgkampen i 2017, da opposisjonen, også Senterpartiet, var veldig kritiske: Ja, ledigheten er lav, men sysselsettingsgraden går ikke opp. Nå går den opp. Jeg tror kanskje at selv om man er i opposisjon, må man kunne glede seg over de resultatene man ser, når flere av dem som sto utenfor, kom inn.

Så er det slik at arbeidslivet vårt, som sagt, er et trygt og stabilt arbeidsliv. Ni av ti nordmenn oppgir at de trives på jobb. Det er også en viktig del av det bildet man av og til forsøker å male fra opposisjonen av at nå er det liksom ragnarok i arbeidslivet. – Overhodet ikke, det går veldig bra, og det er fordi vi stoler på partene våre.

Så til slutt dette med skatter og avgifter. Det er jeg enig i – jeg tror at skatter og avgifter, den personlige økonomien hver familie har, er veldig viktig ikke bare i et ulikhetsperspektiv, men også for familiens velferd. Derfor har denne regjeringen senket skattene og avgiftene med nesten 25 mrd. kr i sum. Opposisjonen, Senterpartiet ikke minst, har hvert år foreslått å øke skatte- og avgiftstrykket. Det betyr mindre penger til familiene og mindre til bedriftene.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Igjen forsøker regjeringspartiene å gjøre en debatt om ulikhet til en debatt om fattigdom. Det er ikke så veldig overraskende, for det har vært tåkeleggingsstrategien fra denne regjeringen hele veien. Men ulikhet i seg selv er viktig å diskutere. Det handler om at veksten i land som Norge ville vært større hvis ulikheten ikke var så stor. En ny OECD-rapport slår nettopp fast akkurat det og er også tydelig på at dette ikke handler om tiltak utelukkende for de aller fattigste.

Så trekker representanten Asheim fram arbeid, utdanning og integrering som de viktigste tiltakene. Ja, mot fattigdom er de kanskje det, men når det gjelder ulikhet, er det helt sentralt å være opptatt av skatt, av arbeid og av velferd. Vi ser eksempler fra andre land på hvordan fallet i organisasjonsgrad i arbeidslivet nettopp skaper økt ulikhet. Så la meg da kjapt spørre: Når skattene kuttes med 25 mrd. kr, når fagforeningsfradraget i praksis blir redusert, og når folk mister arbeidsavklaringspenger, øker det eller reduserer det ulikheter?

Henrik Asheim (H) []: Det disse tallene viser, er først og fremst at denne regjeringen på den ene siden har – ja – redusert noen skatter, som jeg vet at SV er veldig tilhenger av å innføre, arveavgift, f.eks. Det er jo et argument som SV bruker ofte – at det er en omfordelende skatt. Poenget i mitt innlegg når jeg snakket ganske mye om det omfordelende skattesystemet vi har, nemlig at nesten 40 pst. av personskatteinntektene kommer fra de 10 pst. med høyest inntekt, er at det er en god illustrasjon på at skattesystemet ikke bare handler om omfordeling. Det handler også om rettferdighet. Det handler også om at man opplever at de pengene man betaler inn, er legitimt å betale inn. Derfor har vi sagt at arveavgiften skal bort – den er usosial, og den oppleves som urettferdig.

Så summerer representanten Kaski opp de forskjellige tingene man har gjort når det gjelder skatt, og når det gjelder velferdsordninger, og spør om det øker ulikhetene. Vel, det vi ser, er at på den ene siden har vi en skattepolitikk som skaper flere arbeidsplasser. Vi sørger for at det blir flere jobber, og flere av dem som sto utenfor, kom inn. Jeg vil foreslå at representanten Kaski reiser til en som har stått utenfor arbeidslivet de siste seks årene og kanskje sittet i en kjellerstue og spilt dataspill, men som nå har jobb, og spør om vedkommende opplever at ulikheten har gått opp eller ned.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: I årevis har vi diskutert – i og utanfor denne salen – konsekvensane av aukande forskjellar i makt og rikdom i Noreg, og like lenge har høgrepartia hatt vanskeleg for å erkjenna

  1. at forskjellane aukar også i Noreg

  2. at det er eit problem

  3. at politikken kan bidra til å redusere forskjellar

Difor var det ikkje så mange som hadde forventingar til denne stortingsmeldinga som regjeringa motvillig måtte leggje fram, men det var då lov å håpe på at ein her kanskje skulle ta eit oppgjer med høgrepartia sin arv og formuleringar frå Framstegspartiet som at det ikkje er ei offentleg oppgåve å utjamne lønsforskjellar som naturleg oppstår i arbeidsmarknaden.

Men vi skjønte allereie på lanseringsdagen at slik kom det ikkje til å bli. Det var ei sjeldan oppvising i kommunikasjonsspinn, der innvandring vart stempla som syndar og hovudforklaring. Det passa heilt sikkert fint inn i Framstegspartiets narrativ, men det var ganske flautt å sjå kanossagangen til finansministeren etter å ha fått passet sitt påskrive av halve det offentlege Noreg for både feil diagnose og feil medisin.

Trass i at høgreregjeringa har slept beina etter seg i kampen for sterkare fellesskap og mindre forskjellar, og står fram som både motvillig og makteslaus, meiner eg at vi med denne debatten har kome eit lite steg vidare. For det går ikkje lenger an å vri seg unna følgjande: Dei økonomiske forskjellane mellom folk aukar i Noreg, målte både i inntekt og i formue. Dei rikaste drar ifrå, og dei har blitt endå rikare under denne regjeringa, forsterka av milliardar i skattekutt til dei som allereie har mest.

Samtidig sakkar dei som tener minst, akterut. Berre sidan Solberg-regjeringa tok over, har dei 30 pst. lågast lønte hushalda fått mindre å rutte med. Når dei skal handle mjølk og brød i butikken, må dei tenkje seg endå litt grundigare om enn før, mens dei rikaste blant oss stadig ikkje anar kor mykje ein liter mjølk eigentleg kostar. Så sjølv om forskjellsdebatten kan verke teoretisk, og grafar og tabellar kan forvirre, er konsekvensane for vanlege folk høgst reelle og merkbare. Dette er alvorlege teikn, for det er inga naturlov som seier at det akkurat her, akkurat i Noreg, skal vere mindre forskjellar enn i andre land.

Når vi har klart oss betre enn dei fleste andre, er det på grunn av den norske modellen, med sterke fagforeiningar, ein sterk velferdsstat og eit omfordelande skattesystem. Det er ein modell som ikkje står i vegen for det norske folk, men som skapar mindre forskjellar mellom folk, ein modell som høgrepartia påstår at dei forsvarar, men som dei med handling gjennom snart seks år i regjering har bidratt til å svekkje.

Arbeidarpartiet trur på politikkens kraft til å endre samfunnet. Vi har difor lansert våre 83 tiltak for å redusere økonomiske og sosiale forskjellar i Noreg, for å redusere inntekts- og lønsforskjellar, for å hindre at lommeboka avgjer kva slags hjelp ein får viss ein blir sjuk, eller kva slags tilbod ungane våre skal ha i fritida, for å sikre at det er talentet og ikkje formuen som avgjer kva slags moglegheiter ein har. Vi vil bruke den økonomiske politikken til å ha eit meir rettferdig og omfordelande skattesystem.

Arbeidarpartiet meiner at aukande forskjellar truar grunnleggjande verdiar i Noreg: den høge tilliten, relativt høge og jamne løningar og evna vår til å møte endringar saman og vere omstillingsdyktige i framtida. Difor er forskjellar eit gjennomgripande problem som ikkje har ei enkel løysing. Likevel føreset det politikarar som har evna til både å stille rett diagnose og skrive ut rett medisin. Då er det alvorleg at regjeringa feilmelder om begge delar.

Eg vil med dette ta opp dei forslaga Arbeidarpartiet står bak i innstillinga.

Presidenten: Representanten Fredric Holen Bjørdal har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Henrik Asheim (H) []: Arbeiderpartiet har jo, før denne debatten, også lansert 83 forslag mot forskjeller på papplater på partilederens kontor. Der er det nevnt en hel del forslag – drosjepolitikk, bredbånd – som man godt kan være positiv til, men det er vel ikke de viktigste argumentene i en ulikhetsdebatt. For det Arbeiderpartiet selv griper til hver gang de skal argumentere – og nå representanten Bjørdal – mot ulikhet, er skatt. Han sier at vi må øke skattene fordi det da blir mer omfordeling. Vi har sett på de forslagene Arbeiderpartiet har fremmet i sitt alternative budsjett for 2019, og ser at denne Gini-koeffisienten så å si ikke rører på seg med Arbeiderpartiets forslag.

Mitt spørsmål er todelt: Hvilke skatter mener representanten Bjørdal at må økes, utover det Arbeiderpartiet foreslo i sitt alternative budsjett? Og det andre er: Vil representanten Bjørdal vurdere å stemme for SVs forslag om å gjeninnføre en arveavgift, hvis det reduserer forskjellene i Norge?

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Spørsmålet frå Henrik Asheim er eigentleg ganske avslørande, fordi det viser at høgrepartia ikkje forstår samspelet mellom politikken og dei ulike politiske grepa som det er mogleg å ta. Høgrepartia forstår ikkje at skal ein redusere forskjellar, kan ein ikkje – slik Henrik Asheim og Siv Jensen forsøker seg på – redusere det til ein fattigdomsdebatt aleine, eller redusere det til ein innvandringsdebatt aleine, fordi alt heng saman med alt.

Når vi lanserer 83 forskjellige tiltak for å redusere økonomiske og sosiale forskjellar, er det nettopp fordi at skal ein klare å redusere desse forskjellane, må ein gjere det langs heile fjøla, ein må bruke heile det politiske spekteret. Det viser representanten Asheim at han enten ikkje forstår, eller at han ikkje er villig til å bruke dei politiske verkemidla som han kan ha i verktøykassa si til å ta i bruk.

Henrik Asheim (H) []: Det var et svar på noe helt annet enn det jeg spurte om, for det jeg spurte om, var: Hvilke skatter mener representanten Bjørdal bør økes, utover Arbeiderpartiets alternative forslag for 2019, som vi har sjekket at ikke påvirker ulikheten nevneverdig, og vil representanten Bjørdal stemme for en arveavgift, som SV foreslår, dersom det reduserer ulikheten i Norge?

Fredric Holen Bjørdal (A) []: For Arbeidarpartiet er det ikkje aktuelt å innføre arveavgifta att. Det har vi hatt ein ganske grundig diskusjon om her i salen for ikkje lenge sidan, så det gjentek eg ikkje.

Elles synest eg det er ganske fornøyeleg at representanten Asheim har brukt såpass mykje tid på å gå igjennom og vere nysgjerrig på vårt skatteopplegg, men det viser jo igjen at han ikkje forstår samanhengane i politikken. For viss ein skal redusere Gini-koeffisienten, viss ein skal redusere inntektsforskjellane og forskjellane mellom folk i dette landet, er det ikkje nok å sjå på skatten isolert. Ja, vårt skatteopplegg har, isolert sett, kanskje ikkje ein så ekstrem effekt når det gjeld å redusere forskjellane, men skal ein redusere inntektsforskjellane, må ein angripe det langs skatteaksen, ein må angripe det langs arbeidsaksen, og ein må angripe det langs velferdsaksen. Og vi har eit kommuneopplegg som er langt meir ambisiøst, vi har eit velferdsopplegg som er langt meir ambisiøst, og vi har ein arbeidslivspolitikk som bidreg til eit organisert, ryddig og regulert arbeidsliv, som i sum reduserer forskjellane mellom folk – og som er heilt motsett av det høgreregjeringa legg opp til, dessverre.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) []: Norske innbyggere har tilgang til et helt sett av velferdsgoder, som helsevesen, utdanning og gratis tannlege for alle under 18 år. Regjeringen har også styrket innsatsen gjennom økte bevilgninger til foreldrestøtte, barnevernet, rusomsorgen, psykiatrien og helsestasjonene. Vi har økt barnetrygden, og engangsstønaden er økt vesentlig siden 2013. Ungdommer i lavinntektsfamilier har fått mer i skolestipend, og det er satt i gang et prøveprosjekt med gratis SFO. Tilskuddsordninger for barn fra lavinntektsfamilier er økt fra 100 mill. kr til over 300 mill. kr, som gjør at veldig mange flere nå enn før kan delta på ferie- og fritidsaktiviteter. I en av sine merknader til meldingen skriver, bl.a. Arbeiderpartiet:

«Regjeringen er i ferd med å avvikle den universelle velferdsstaten skritt for skritt.»

Jeg lurer på om Arbeiderpartiet kan peke på hvilke av de tiltakene jeg nå nevnte, som gjør at velferdsstaten er i ferd med å avvikles, skritt for skritt.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Eg synest ikkje den skrytelista frå Framstegsparti-representanten var så veldig imponerande, med den rekordhøge oljepengebruken vi har sett under denne regjeringa. Over tusen oljemilliardar er brukte utan at det eigentleg står noko som helst igjen, verken ei stor sosial reform eller ei stor innsparingsreform, så eg hadde kanskje håpt og forventa at Framstegspartiet skulle gå litt stillare i dørene, eit parti som normalt ikkje vedkjenner seg å vere så veldig stolt over den store offentlege pengebruken, men tidene har snudd.

Det som er hovudkritikken vår av regjeringa, i tillegg til at ein brukar dei store pengane feil, er at ein vel å bruke så mykje resursar og innsats på behovsprøvde ordningar, for vi meiner at det er fattigdomsfeller. Vi burde ha universelle velferdsordningar. For eksempel gjer behovsprøvde ordningar når det gjeld barnehage, at dersom ein hamnar over den grensa, løner det seg ikkje å jobbe, det løner seg å halde inntekta låg slik at ein framleis hamnar innanfor dei behovsprøvde ordningane. Dei kan vere ei fattigdomsfelle. Vi ønskjer at velferdsordningar skal vere universelle.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: I Norge har vi små ulikheter mellom folk og mellom ulike grupper. Det har vært et politisk mål for mange partier over mange år. Vi har høy levestandard, og tilliten mellom folk og mellom folk og myndighetene er svært høy.

Når man leser innstillingen vi behandler i dag, skulle man tro at Norge ikke er til å kjenne igjen etter 2013, da høyrepartiene, eller de blå-blå, overtok makten gjennom et demokratisk valg. Når man leser innstillingen, virker det enda rarere at de samme partiene vant velgerne på nytt i 2017. For om man leser innstillingen, ser man et dystert, dystopisk bilde av Norge. Det er det samme bildet som de sosialistiske og kommunistiske partiene i opposisjonen forsøkte å tegne før valgene i 2013 og 2017 – av et land som har forlatt sine prinsipper om likhet, om rettferdighet, om frihet. Landet vi nå lever i, er preget av fattigdom, av et brutalisert arbeidsliv, av et skattesystem som langt på vei, om ikke mer, ligner på det amerikanske – eller enda verre – på skatteparadiser vi ikke liker å sammenligne oss med.

Norge har verdens laveste ulikhet om man inkluderer et omfordelende skattesystem og overføringer og velferdsgoder fra det offentlige. Sånn jeg oppfatter det, er forskjellen på venstresiden og høyresiden i denne debatten at mens venstresiden stort sett er opptatt av å snakke om de rikeste blant oss og hvordan man kan gjøre dem fattigere eller mindre rike, er høyresiden mest opptatt av hvordan vi kan løfte dem som sitter nederst ved bordet.

Det er ikke en eneste fattig person som har fått det bedre av at en rik person har blitt litt mindre rik. Selv om ulikhet kan være en god indikator på hvordan det står til i et land, er det ikke den eneste indikatoren eller det eneste en måler. Arbeiderpartiet har f.eks. vært med på å sette ned selskapsskatten til norske bedrifter de siste årene. Det har vært et kraftfullt tiltak for å hindre outsourcing av norske bedrifter til utlandet, og det har vært viktig for å tiltrekke oss utenlandske selskaper. Har vi høyere selskapsskatt enn våre naboland over tid, kan konsekvensen bli at man flytter til våre naboland. Men det har også økt ulikhetene, og det viser noen av dilemmaene vi står oppe i når vi gjør endringer. På kort sikt kan ulikhetene øke – på lang sikt skaper det forhåpentligvis flere arbeidsplasser her hjemme.

Selv om Arbeiderpartiets leder ikke trodde på det i Politisk kvarter for en tid tilbake, øker dette ifølge SSB ulikheten mer enn kutt i formuesskatten. Og for å ta formuesskatten: Hvis man er helt fullstendig likegyldig til om norske bedrifter har utenlandske eller norske eiere, er det fullt mulig å forsvare en skatt på formue. Hvis man tenker at utenlandske eiere sitter gjennom stormen, sånn som norske eiere av bedrifter og arbeidsplasser gjør når det blåser som verst, kan man under tvil forsvare det, selv om man tapper arbeidsplasser for kapital for å betale skatten. Men sånn er det jo ikke. Det betyr noe om hjørnesteinsbedriften er eid av norske eiere med norsk patriotkapital, eller om de taper kampen mot utlendinger med skattefordeler og må selge selskapene til dem.

At særlig Senterpartiet, som ellers er opptatt av norsk eierskap, er varme forsvarere av denne skatten, som favoriserer utlendinger over nordmenn og norske eiere, er overraskende. Det er godt mulig at kutt i formuesskatten fører til økt ulikhet der og da, men det er og har vært riktig å gjøre det, akkurat som det har vært det med selskapsskatten.

Arbeid er veien ut av fattigdom og mye av løsningen på inntektsulikheten. Det å ikke være i arbeid over tid forringer levekårene, helsen og livskvaliteten til den enkelte. Denne regjeringen har satset kraftfullt på å få folk i arbeid, og resultatene ser vi nå. Den registrerte ledigheten er den laveste på ti år, og sysselsettingen øker. Det er også veldig gledelig at sysselsettingsandelen øker etter flere år med nedgang. I Norge har vi et velfungerende arbeidsmarked og ansvarlige parter på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Det har også gjort at medianinntekten før skatt de siste 30 årene er økt med 60 pst. Dette har kommet alle til gode.

Det er likevel noen faresignaler vi skal ta på alvor. Den teknologiske utviklingen kan på kort sikt føre til færre hender i jobb, og til at de med minst formell utdanning vil slite mest med å skaffe seg arbeid. Det er en trend vi har sett de siste tiårene, at det blir færre og færre arbeidsplasser for dem med lite eller ingen skolegang utover grunnskolen. Derfor er utdanningssystemet helt avgjørende for om vi skal få flere inn i arbeidslivet og sånn sikre dem inntekt og et verdig liv og få et samfunn med små forskjeller.

Flere fullfører nå videregående utdanning enn for seks år siden. Etter innføringen av fraværsgrensen, som flere av opposisjonspartiene var imot, deltar flere i timene. Det gjør at faren for å falle fra blir mindre. Derfor er det bekymringsfullt at f.eks. Senterpartiet advarer mot fraværsgrensen. Den er «frekk og helseskadelig», skriver Senterungdommen på sine hjemmesider. AUF gikk i forrige valgkamp ut og krevde at det første en Arbeiderparti-ledet regjering skulle gjøre, var å fjerne fraværsgrensen. Det viktigste for Arbeiderpartiets ungdomsparti var å skrote det som gjør at flere elever er på skolen nå enn tidligere.

Den største faren for å falle fra under videregående utdanning har gutter som går på yrkesfag. En av de største fallgruvene er at de ikke får lærlingplass. Derfor har stortingsflertallet, i motsetning til hva den rød-grønne regjeringen gjorde, økt lærlingtilskuddet, sånn at flere bedrifter finner det lønnsomt å ta inn lærlinger. Sammen med krav om lærlinger for å vinne offentlige anbud, tidlig innsats, mer realfag og flere og bedre lærere vil dette gjøre at flere fullfører skolen.

Flere partier i opposisjonen, bl.a. Arbeiderpartiet og Senterpartiet, bruker ganske sterke ord i innstillingen. «Regjeringen er i ferd med å avvikle den universelle velferdsstaten skritt for skritt», skriver de. Det er sterk kost. Som nevnt tidligere gjør velferdsgodene at vi er landet med lavest ulikhet i verden. Jeg mener at man med jevne mellomrom skal evaluere godene for å se om de treffer etter hensikten, og jeg mener det er fornuftig å gjøre endringer når de ikke gjør det, eller når vi kan bruke penger på andre fornuftige ordninger. Men å si at man avvikler den universelle velferdsstaten skritt for skritt – det er ikke måte på!

Dette sier man altså om en regjering og et stortingsflertall som har invitert til en inkluderingsdugnad der felles innsats fra offentlige og private aktører skal få flere med nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en over i faste, ordinære jobber. Det er en regjering som har forenklet lønnstilskuddsordningen, sånn at flere skal ta den i bruk, og som har økt bevilgningene til individuell jobbstøtte og antallet plasser for varig tilrettelagt arbeid. Det er en regjering som har økt bevilgningene kraftig til foreldrestøtte, til barnevernet, til arbeidet mot rus og psykiatri og til arbeidet mot vold og overgrep, som har gitt mer i utdanningsstipend til ungdom i lavinntektsfamilier, som har gjort det de rød-grønne partiene bare pratet om i åtte år, og gitt studentene elleve måneders studiefinansiering, og som har mer enn doblet støtten til barn fra økonomisk vanskeligstilte familier, sånn at de kan delta på ferie- og fritidsaktiviteter.

Dette er altså et flertall som avvikler den universelle velferdsstaten skritt for skritt. Jeg kunne ha nevnt at minstepensjonen for enslige pensjonister er økt kraftig de siste seks årene, at ventetiden ved sykehusene har gått ned, at barnetrygden er økt for første gang på over 20 år, og at barnehagenormen gjør barn i barnehagen tryggere og fører til at barna lærer mer og leker bedre. Men alt dette ville nok også bare vært bevis for de sosialistiske og kommunistiske partiene i opposisjonen på at den universelle velferdsstaten avvikles skritt for skritt.

La meg igjen slå fast at små forskjeller i samfunnet er et politisk mål også for Fremskrittspartiet – et politisk mål som ikke kan nås gjennom å ta ned dem på toppen, men som nås gjennom å løfte dem som sitter nederst ved bordet. Det er det politikk handler om. Den jobben er vi godt i gang med, og den skal vi fortsette med i årene som kommer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) []: Representanten Bjørnstad åpnet og sluttet med å si at det er et politisk mål å ha små forskjeller i et samfunn – det er bra. Så brukte han mye tid på å understreke at vi sannsynligvis er det landet i verden som har lavest ulikhet og størst likhet – det er også riktig. Og han listet opp mye av det regjeringen har gjort når det gjelder barnefamilier osv. – det er også riktig. Men det han hopper bukk over, er at utviklingen går i retning av større forskjeller, det er krefter som drar dette fra hverandre til tross for det man har gjort når det gjelder gratis kjernetid osv. Det er det som er faren over tid, at strekket i laget blir så stort at vi ikke lenger er et samfunn med små forskjeller med høy tillit. Det er faresignalene som er der. Hvorfor hopper representanten så lett over det?

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Jeg hoppet ikke bukk over det – jeg opplevde slett ikke det. Jeg sa at ulikheten har økt svakt de siste 30 årene. Fremskrittspartiet har vært med på å styre landet i 6 av de 30 årene, i 24 av de 30 årene har vi ikke styrt landet. Arbeiderpartiet har styrt landet i en stor del av disse årene. Jeg tror ikke at Arbeiderpartiet har hatt som mål å øke forskjellene i Norge, men det er noen faktorer som ligger utenfor både min og representanten Hansens mulighetsområde, og som gjør at utviklingen har blitt sånn, bl.a. en teknologisk utvikling som går i rasende fart, og som gjør – som jeg også var inne på i mitt innlegg – at færre med lav utdanning får ta del i arbeidslivet fordi kravene til formell utdanning blir høyere. Men Arbeiderpartiets løsning, å se ensidig på skattesystemet som omfordelende, er ikke måten å løse dette på. Man må skaffe arbeidsplasser til dem som trenger det, det er det som gjør at vi får folk ut av fattigdom, og at ulikhetene minker.

Svein Roald Hansen (A) []: Det er helt riktig at vi står overfor ulike krefter, internasjonale trender og nasjonale krefter som trekker i retning av ulikhet over tid, og det må møtes med politikk. Det vi har sett de siste årene, er at lavtlønte mister kjøpekraft, høytlønte får betydelig økt kjøpekraft. Regjeringens skattelette har i størst grad kommet dem til gode som tjener mest og har mest. Mener representanten Bjørnstad at denne skatteletten – for å isolere det til det – bidrar til å dempe eller øke forskjellene i samfunnet?

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Jeg var i mitt innlegg også inne på at når man reduserer f.eks. selskapsskatten, som man har gjort de siste årene – man har gått fra 28 pst. til 22 pst., Arbeiderpartiet har vært med på en nedgang til 23 pst. – så øker det i øyeblikksbildet ulikhetene noe. Men det er på lang sikt likevel riktig å gjøre det fordi det fører til at flere bedrifter vil investere her hjemme i stedet for å flytte arbeidsplassene og bedriftene ut av landet. Det gjør at vi får flere arbeidsplasser på sikt, selv om ulikhetene øker noe akkurat nå.

Så er det sånn at omtrent halvparten av skattelettelsene i personskatten har gått til personer med under 600 000 kr i inntekt, det er den store majoriteten som har fått tatt del i skattelettelsene våre. Jeg synes det er artig at Arbeiderpartiet nå har begynt å prate om skattelette, til tross for at skattelettelsene har vært 25 mrd. kr de siste årene. Nå mener Arbeiderpartiet at tiden er inne for å gi vanlige folk skattelettelser, selv om man ikke syntes det da skattenivået var 25 mrd. kr høyere enn det er i dag.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det er fascinerende å høre representanten fra Fremskrittspartiet snakke om skatter og avgifter og fordeling og ulikhet. Det som har skjedd under dagens regjering, er jo at de store skattekuttene har kommet dem til gode som har det best fra før, mens vanlige folk har fått rekordhøye avgifter, rekordhøye bompenger.

Jeg har registrert at representanten Bjørnstad har vært ute og tenkt høyt om bompenger. Man har sett at etter seks år med Fremskrittspartiet i regjering har de nok blitt for høye. Hva er svaret? Jo, at man skal øke avgiftene for folk ytterligere. Det er helt ok å se på innretningen av avgiftssystemet, men skal avgiftene øke ytterligere? Er det slik at skattekuttet til dem som har mest fra før, skal vernes av Fremskrittspartiet, og så skal folk i Norge få ytterligere økte avgifter?

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Svaret på det er nei. Vi har redusert skattene og avgiftene med rundt regnet 25 mrd. kr de siste årene. Det har kommet alle til gode, også dem med lav inntekt. Jeg tror det er slik at det er sluttsummen på kassalappen som teller. Det er det samlede skatte- og avgiftsnivået som betyr noe for familiene når de gjør opp regnskapet på slutten av året. Da betyr det noe at man har fått 11 000 kr mer å rutte med hvert eneste år med denne regjeringen. Da Senterpartiet styrte, fikk hver enkelt familie mindre penger å rutte med.

Så legger jeg merke til at i innstillingen til denne saken skriver bl.a. Senterpartiet at miljøavgiften er et godt og kraftfullt virkemiddel for å påvirke folks atferdsvaner. Det må jeg si er overraskende etter alle de replikkordskiftene Senterpartiet har hatt mot Fremskrittspartiet de siste årene, da man har beskyldt Fremskrittspartiet for bare å ville øke avgiftene. Hvilke avgifter er det Senterpartiet nå ønsker å øke gjennom sine merknader i denne innstillingen?

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Regjeringa har så langt kutta kraftig i arbeidsavklaringspengane, i bustøtta og i den statlege støtta til tannregulering. År etter år har pensjonistane fått mindre kjøpekraft, bortsett frå i år, då det kan sjå ut til at pensjonistane i snitt får 365 kr i årleg auka kjøpekraft – altså ei krone dagen. Pensjonistane sjølve seier at dei opplever dette som ein hån, og at dei ikkje hadde rekna med at det kom frå Framstegspartiet.

Støtta til arbeidslause har òg vorte kutta, feriepengane har vorte fjerna, og karantenetida for dagpengar har auka. Tenkjer representanten Bjørnstad at dette er kutt som minkar forskjellane, eller tenkjer han at dette er kutt som aukar forskjellane?

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Som jeg sa i mitt innlegg, mener jeg det er fornuftig at man går gjennom velferdsordningene og -godene med jevne mellomrom for å se om de treffer etter hensikten. I dem vi har gjort endringer, har man ikke over tid truffet etter hensikten. Det gjelder f.eks. støtten til tannregulering.

Så er det slik at jeg gjerne skulle vært uten pensjonsreformen, men den var det altså Sosialistisk Venstreparti i regjering som kjempet gjennom – sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Fremskrittspartiet stemte imot den. Likevel har vi klart å redusere avkortingen for gifte og samboende pensjonister. Enslige minstepensjonister har fått 12 000 kr mer å rutte med fra i høst. Så vi gjør kraftfulle grep også for pensjonistene.

Så er det riktig at vi har gjort endringer i noen velferdsgoder, men vi har økt mange andre. Vi har økt barnetrygden, vi har økt engangsstønaden, vi har økt bostøtten, vi har økt pleiepengene, vi har økt tilskuddet til ferie- og fritidstilbud. Fraværsgrensen er innført, slik at flere fullfører videregående skole. Det er grepene samlet sett som teller, og der har vi gjort mye riktig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Norge er et rikt land med enorme muligheter. Vi skal være glade for at vi bor i et land med veldig gode muligheter, som historisk sett har blitt bygd gjennom at generasjoner før oss har tatt kloke politiske valg og lagt til rette for den velferd og velstand som vi har i Norge i dag. Vi er også et land som i internasjonal målestokk relativt sett har små forskjeller. Det skal vi også vite å ta vare på.

Men at det er bildet, er ikke noen unnskyldning for oss som er politikere i dag, til å unnlate å ta kloke valg, også for framtiden. Det at vi har hatt framsynte politikere før oss, som gjennom politiske vedtak har lagt til rette for at en skal ha gode universelle velferdsordninger, at en skal ha et godt organisert arbeidsmarked som bygges skritt for skritt, og at en skal ha et skattesystem basert på skatt etter evne, må en bygge videre på for å bidra til å redusere forskjellene i samfunnet, for å bidra til å gjøre det bedre for dem som ikke har det bra i det norske samfunnet – ikke bruke vår historie som en unnskyldning til ikke å ta de riktige valgene i dag.

Derfor er det utrolig viktig i Norge og i det fellesskapet som vi har. Det er viktig at vi bidrar til at det skal være godt å bo, leve, arbeide og leve et godt liv i hele Norge. Skal en det også i framtiden, må vi for det første ha gode universelle velferdsordninger. Vi må ha nasjonale rammer for politikken, vi må være herre i eget hus, vi må ha folkevalgt styring over arbeidsmarkedet, vi må ha en organisering av arbeidsmarkedet der faste hele stillinger er hovedregelen, der det er mulig for alle, i ulike yrker, å ha en lønn å leve av, og vi må sørge for at en har tilgang til gode offentlige tjenester i hele Norge.

Det er dette som på område etter område blir utfordret i dag. Når det gjelder tilgang til offentlige tjenester i hele Norge, er det med den sentraliseringen som i dag skjer, ikke likeverdighet. Likhet handler ikke bare om økonomiske forskjeller, det handler også om at en skal ha tilgang til grunnleggende tjenester nær der en bor, uansett hvor hen i Norge en bor. Derfor er det viktig å sørge for at det legges til rette for, enten det er innenfor politi, helsevesen, ambulanse eller på andre områder – at en legger til rette for gode tjenester der folk bor.

Det er også viktig at skatte- og avgiftssystemet er rettferdig, at det er skatt etter evne som ligger til grunn, at en sørger for en god sosial profil, at de som har rygg til å bære det, bidrar mer til fellesskapet enn de gjør i dag, mens en sørger for å redusere summen av avgiftene, og at en må ha et blikk på hvordan skatte- og avgiftsendringer slår ut geografisk.

Jeg må si: År etter år har Senterpartiet forsøkt å stille spørsmål til Finansdepartementet om hva slags effekter deres forslag har på den geografiske fordelingen. Hvert år får jeg til svar at det kan en dessverre ikke beregne. Jeg er glad for at opposisjonen i denne innstillingen samler seg om at slike svar må en også ha, for å se på ikke bare hvordan endringsforslag som en har, slår ut med hensyn til sosial fordeling, men også hvordan endringer slår ut geografisk.

Derfor er det viktig å legge til rette for et arbeidsmarked som er bedre enn det vi har i dag. Representanter fra regjeringspartiene har så langt i debatten forsøkt å skryte hemningsløst av en liten vipp opp igjen på sysselsettingsandelen, samtidig som sysselsettingsandelen har gått kraftig ned i løpet av de senere årene – ikke bare totalt sett, men også i kjernegruppen, i alderen 25–55 år, har sysselsettingsandelen gått kraftig ned de senere årene. Samtidig ser en også tall som viser at i en rekke yrker i Norge, anslagsvis 130 yrker, gikk reallønnen ned i fjor, og anslagsvis 30 pst. av arbeidstakerne har fått lavere reallønn de senere årene. Det er utfordringer som må gripes fatt i gjennom en aktiv politikk i det norske samfunnet, og derfor trengs det nye tiltak.

Jeg vil med det ta opp forslag nr. 17, som Senterpartiet har sammen med Sosialistisk Venstreparti og Rødt.

Presidenten: Representanten Sigbjørn Gjelsvik har tatt opp det forslaget han refererte til.

Elin Rodum Agdestein (H) []: Senterpartiet skriver i innstillingen mye om at de mener ulikheten vokser på grunn av økte, flate avgifter. Samtidig vil Senterpartiet samarbeide med Arbeiderpartiet og SV, som vil øke avgiftene med mange milliarder. SV ville øke avgiftene med 9,5 mrd. kr, Arbeiderpartiet med 5 mrd. kr, bare i 2019.

Hvis Senterpartiet mener at det er uheldig for ulikhet og fordeling, hvordan kan de da forklare at de skal oppnå en annen utvikling sammen med partier som vil øke avgiftene så kraftig?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Sist Senterpartiet satt i regjering og SV satt med finansministeren, var avgiftene flere milliarder kroner lavere enn de er i dag. Det er med dagens regjering en har fått en kraftig økning i de samlede avgiftene i Norge. Jeg har god tro på at ulike partier vil se at, ja, vi skal bruke avgifter til å oppnå politiske mål. Men hvis man bare tenker at man skal bruke avgiftene til å øke inntektene til staten, mister også avgiftene legitimitet som et politisk virkemiddel. Derfor er det behov for å redusere avgiftene i Norge, ikke å øke dem, slik dagens regjering dessverre har gjort – og som også opposisjonspartier dessverre har hevet seg på.

Elin Rodum Agdestein (H) []: Senterpartiet beskriver også en negativ inntektsutvikling i jordbruket og har spådd en kraftig inntektsnedgang i 2019. Nå er jordbruksoppgjøret i havn, og rammen ble økt med 1,24 mrd. kr. Er Senterpartiet enig med Nationen, som mener at det nå er grunn til større optimisme blant bønder?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det som er resultatet av årets jordbruksoppgjør, etter veldig krevende år for jordbruket, er en forsiktig inntektsøkning, som er milevis unna å tette noe som helst av det store inntektsgapet som er for bøndene. Derfor er det behov for en helt ny landbrukspolitikk der en bidrar til å gi bøndene bedre inntekter, ikke minst fordi vi har et samfunnsoppdrag i Norge som går ut på at vi skal produsere mat til vår egen befolkning. Selvforsyningsgraden i Norge er alarmerende lav. Den må opp, og det må vi sørge for bl.a. gjennom å gi bøndene bedre rammevilkår enn det de har hatt de senere årene.

Bård Hoksrud (FrP) []: Dette er en debatt som handler om ulikhet, og det er litt artig å lese hva Senterpartiet skriver i merknadene sine. De skriver at

«avgifter eller insentiver som premierer klimavennlige valg hos folk flest vil være lettere å bære for de som tjener mye, enn for de som tjener lite».

Ja, det er jeg helt enig i, men det tyder jo på at Senterpartiet gjerne vil innføre klimaavgifter. Hvordan mener Senterpartiet at det vil utjevne ulikhetene – for det rammer jo alle?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det er fullt mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Senterpartiet har også vært med på å foreslå – og også støttet i inneværende periode – endringer eksempelvis i bilavgiftene i en mer miljøvennlig retning. Men det betyr ikke at en samtidig må øke de samlede avgiftene, som dagens regjering, der Fremskrittspartiet har finansministeren, har gjort i rikt monn. Avgiftene i Norge har aldri vært høyere enn mens Fremskrittspartiet har styrt Norge. Det er fullt mulig å gjøre endringer i avgiftssystemet uten å bruke avgiftene som ytterligere en melkeku for staten.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Øker forskjellene i Norge? Gjennom hele forrige stortingsperiode forsøkte SV å få et svar fra regjeringen på det. Men finansminister Siv Jensen ville ikke svare, og hun ville i alle fall ikke innrømme at forskjellene øker, selv om tallene i mange år har vist akkurat det.

Derfor foreslo SV at regjeringen skulle legge fram en stortingsmelding om ulikhet, fordi vi trenger en faktabasert debatt, som anerkjenner at forskjellene finnes i Norge, de øker, og det er særlig de på toppen som drar ifra.

Mon det – for da finansministeren la fram stortingsmeldingen, var det med stor grad av tåkelegging. Hovedårsaken til økte forskjeller er innvandring til Norge, sa Jensen samme dag som meldingen ble lagt fram. Meldingen slår imidlertid fast at det ikke er innvandring, men det at de rikeste drar ifra, som er hovedårsaken til økt ulikhet. De rikeste drar ifra, mens resten blir hengende etter. Meldingen viser at siden 2013 har de 10 pst. rikeste husholdningene fått høyere inntekter. Resten av oss har blitt stående omtrent stille. De 20 pst. med minst har fått mindre i samme periode. I 2018 fikk 130 yrker, som renholdere, resepsjonister, grunnskolelærere og elektrikere, lavere reallønn enn året før, mens direktører og toppledere igjen fikk en økning. I 2018 satte vi rekord i antall unger som vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt, og rekord i antall milliardærer i Norge.

Ser vi på formue, er Norge et eksepsjonelt rikt land, men ikke et eksepsjonelt likt land. I dag eier den rikeste prosenten en femtedel, sannsynligvis enda mer, av all formue i Norge. Det er på høyde med Storbritannia og mer enn i land som Frankrike, Canada og Spania. Da blir det vanskeligere å tegne et bilde av et Norge med unikt små forskjeller.

Konsentrasjon av formue innebærer også en konsentrasjon i makt, ikke bare i næringslivet, men også i form av politisk makt. Gjennom finansiering av tenketanker og partier på høyresiden har noen av landets rikeste investert tungt i å styrke de politiske stemmene som ivaretar deres interesser. Konsentrasjon av formue og makt på få hender er en utfordring for demokratiet.

Vi kommer til å høre fra alle partier i dag at de ønsker små forskjeller. Men den politiske viljen til å ta grep som faktisk reduserer forskjellene, er liten. Regjeringen har i denne meldingen ikke kommet med noen politiske tiltak som vil redusere ulikhetene, men har nøyd seg med å liste opp allerede iverksatt politikk – det til tross for at den politikken ikke gjør noe med de stadig økende forskjellene, og til tross for at vedtaket fra 2018 var klinkende klart: Regjeringen skulle legge fram en melding med tiltak.

Der regjeringen fører en politikk som øker forskjellene i Norge, fremmer SV forslag som vil redusere dem. I vårt alternative budsjett for 2019 foreslår vi helhetlige grep i skattesystemet, hvor skatten på formue, arv og eiendom økes, mens skatt på arbeid reduseres. Det vil være et skattesystem som faktisk omfordeler og gir mindre forskjeller. Men det er ikke det skattesystemet regjeringen vil ha. De har kuttet skatter med 25 mrd. kr. Tidelen med størst formue i Norge har fått en tredel av alle skattekuttene. De 0,1 pst. rikeste i Norge har samlet fått 1,4 mrd. kr i skattekutt.

Regjeringen er selv opptatt av hvor viktig velferdsstaten er for å sikre små forskjeller. Men det bør være et tankekors at ulikhetene øker i Norge til tross for velferden vår. For å bygge et samfunn med små forskjeller trengs det modige velferdsreformer som bygger velferden videre ut.

Å sikre at alle unger får delta på lik linje er kanskje den viktigste investeringen vi kan gjøre for framtiden – som i Oslo, hvor SV har fått gjennomslag for og gjennomført gratis kjernetid i aktivitetsskolen. På Furuset skole i Groruddalen økte deltakelsen fra 30 pst. av ungene til 90 pst. Det betyr noe at alle ungene får være med i leken og læringen. Det vi har gjort i Oslo, kan vi gjøre i resten av landet. Vi må ha en skole der alle barn kan lære, mestre og trives.

Mange med dårlig råd har fått mindre under Solberg-regjeringen – som de uføre, eller de som har mistet arbeidsavklaringspengene. SV har flere ganger bedt regjeringen vise konsekvensene av kuttene i ytelser og velferdsordninger, men det har de ikke villet. Derfor fremmer vi igjen forslag i dag. Hva er konsekvensene for dem som har fått kutt i bostøtten? Og hva med enslige forsørgere som har fått kutt i overgangsstønaden? Mindre forskjeller gir det i alle fall ikke, og det blir stadig flere fattige i Norge.

I velferdsstaten ser vi at det knaker i sammenføyingene. Det er sykepleiermangel, det er lærermangel på vei, det er opprør blant ansatte i barnevernet og i barnehagene. I flere deler av velferden vår er det ikke nok folk på jobb, og det svekker vår felles velferd.

Full sysselsetting, små lønnsforskjeller og et velorganisert arbeidsliv er helt nødvendig for å få et samfunn med små forskjeller. Vi trenger sterke fagforeninger som kjemper for å flytte penger og makt, fra kapital til arbeid og fra sjefer til ansatte. Organisasjonsgraden i arbeidslivet må opp. Men regjeringen tar ikke det ansvaret. Vi er nødt til å øke fagforeningsfradraget, vi må styrke retten til hele og faste stillinger, og bemanningsbransjen må ut av arbeidslivet.

Den norske boligmodellen har vært sentral i etterkrigstidens velstandsvekst i Norge, men nå er boligmarkedet blitt en driver for økt ulikhet. Likevel omtales temaet knapt i stortingsmeldingen. Unge førstegangsetablerere må ha mer hjelp fra foreldrene sine. Unge fra lavinntektsfamilier og fra distriktene har dårligere mulighet til å få slik hjelp og komme seg inn i boligmarkedet i byene. Under halvparten av lavinntektshusholdningene eier nå sin egen bolig.

Vi har et skattesystem som favoriserer dem med mange og dyre boliger. De som er utenfor boligmarkedet, får ikke ta del i disse skattefordelene, men er prisgitt et deregulert leiemarked. Det er nødvendig med et skatteskift med lavere skatt på arbeid og høyere skatt på eiendom. Kommunene og staten må ha en mer aktiv boligpolitikk, og handlingsrommet til Husbanken må økes.

Når man hører høyresiden snakke om ulikhet, kan det høres ut som om dette bare handler om fattige innvandrere. Men det handler om noe mer. Det handler om forutsetningene for et levende demokrati, det handler om hvem som har makt over økonomien og politikken. Konsentrasjonen av formue, globalisering og teknologisk utvikling påvirker maktforholdene i Norge. De økonomiske forskjellene har økt – og det fortsetter. Sentraliseringen har tiltatt, arbeidsmarkedet har gjennomgått store endringer, og vi merker konsekvensene av klimaendringene – for å nevne noen av de store endringene som samfunnet vårt står i nå. Da må vi møte disse endringene med en kraftfull politikk for omfordeling, en politikk for mindre forskjeller enn i dag, en politikk som sprer makt. Denne stortingsmeldingen gjør dessverre ikke det. I stedet har vi en regjering som fører en politikk som øker forskjellene i Norge. Desto større blir oppgaven for et nytt flertall i 2021.

Med det tar jeg opp de forslagene SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt står sammen om.

Presidenten: Da har representanten Kari Elisabeth Kaski tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Mudassar Kapur (H) []: Så langt i debatten tror jeg vi alle kan slå fast at kampen mot ulikhet først og fremst handler om at våre barn ikke faller ut av skolen, og at voksne ikke faller ut av arbeidslivet. For barn og voksne med innvandrerbakgrunn er dette ekstra viktig hvis vi skal lykkes med integreringen. SV er i dag med på å fremme 20 forslag, og de handler i stor grad om å øke skatter og avgifter eller å utrede hvordan vi kan gjøre det. Vi har også kunnet lese forslag om klimatiltak og ulikheter. Mitt spørsmål til representanten går langs akkurat den aksen: Hvorfor er det slik at SV har prioritert slike forslag om skatter og avgifter foran helt konkrete tiltak for integrering, boliger og å skape flere jobber, som faktisk kan løse utfordringene?

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg er oppriktig nysgjerrig på hva representanten viser til her. Hvis representanten viser til vårt alternative budsjett, har vi der både et omfordelende skattesystem som gir folk flest lavere skatt enn det denne regjeringen gjør, og samtidig lykkes med et mer klimavennlig skatteskifte, og vi prioriterer tiltak for en mer praktisk og variert skoledag som vil hindre at flere faller ut av skolen, som vi opplever i dag. Vi prioriterer mange flere tiltak til integrering for å få folk med minoritetsbakgrunn ut i arbeidslivet. Dette er tiltak man kan gjennomføre. Vi fremmet nettopp et forslag for en mer rettferdig boligpolitikk, som faktisk vil innebære at vi får tatt grep om hele boligmarkedet, sånn at flere kan komme seg inn og ta del i den velferden og velstanden det er faktisk å kunne eie sin egen bolig. Jeg håper representanten og Høyre vil støtte det forslaget og være med på flere politiske tiltak for å redusere forskjellene i Norge.

Mudassar Kapur (H) []: Jeg noterer meg at for Sosialistisk Venstreparti er det faktisk slik at når man må konkretisere dette ned til forslag i forbindelse med denne meldingen, nevner man ikke de viktigste tiltakene på dette feltet. Man konsentrerer seg først og fremst om å øke skatter og avgifter, for det er det man mener er viktigst i kampen mot ulikhet. Det er notert.

Representanten nevnte også at å øke skatten på bolig er viktig i kampen mot ulikheter. Er det én ting vi har sett, er det at hvis vi får byggetakten opp og byggekostnadene ned samtidig som vi ikke belaster innbyggerne med eiendomsskatt, er det med på å skape en mer sosial boligpolitikk. Representanten sier at boligskattene må opp. Da vil jeg faktisk ha et svar fra SV – dette har jeg lurt på mange ganger før og ikke fått svar på: Hvor høy må eiendomsskatten i Norge være for at ulikhetene skal gå ned?

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Vi har i forbindelse med denne stortingsmeldingen fremmet en lang rekke tiltak, som f.eks. omhandler at man skal få tabeller fra regjeringen om omfordelingseffekten av de skattekuttene som regjeringen gjør. Jeg registrerer at regjeringspartiene vil stemme imot det. Men vi viser til alle de øvrige tiltakene som vi har fremmet en lang rekke ganger – bl.a. i forbindelse med budsjettet – som vil redusere forskjellene i Norge. Det er jo regjeringen, til tross for et klinkende klart stortingsvedtak, som i denne stortingsmeldingen ikke kommer med noen nye tiltak som reduserer ulikheten i Norge. Ingen tiltak! Det er bare en oppramsing av det som er etablert politikk – som vi faktisk vet ikke reduserer forskjellene, for forskjellene øker i Norge.

Vi har fremmet forslag om et skatteskifte som innebærer økt skatt på eiendom og redusert skatt på arbeid. Folk flest kommer ut i pluss, men man får også stabilisert boligmarkedet i større grad. Jeg vil ikke si at skatt på eiendom er et tiltak for å redusere ulikhet. Det er et tiltak for å stabilisere boligmarkedet. Og det har vi hele økonomstanden med oss på å foreslå.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg hadde tenkt å starte med å si at det var en høy og mørk SV-representant. Det var det jo ikke, men det var i hvert fall en tøff SV-representant. Ulikhet er noe som er viktig å jobbe med, og det handler i utgangspunktet om å hjelpe dem som sliter, og å få løftet dem.

Når man skal være høy og tøff, bør man kunne sin historie. Da er det morsomt å be representanten om å svare på følgende: Ble det flere eller færre fattige under de åtte rød-grønne årene? Når ble barnetrygden økt under de rød-grønne? Og hvor mange ganger ble den økt?

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg har forsøkt å bidra til at denne debatten skal handle om ulikhet og ikke bare om fattigdom. Det synes jeg egentlig regjeringspartiene også skal gjøre, for ulikhet i seg selv er dramatisk for et samfunn når den øker. Det kommer altså ikke noen ny politikk fra denne regjeringen eller disse regjeringspartiene som vil redusere ulikheten i Norge.

Da vi satt i regjering, lyktes vi ikke med å få ned antallet unger som vokser opp i vedvarende lavinntekt. Det er nettopp på bakgrunn av det at vi har vært så opptatt av å øke barnetrygden i denne stortingsperioden og den forrige. Vi har fremmet forslag om det hvert eneste år. Fremskrittspartiet har stemt imot det hvert eneste år. Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti har kommet inn i regjeringen og nå får gjennomslag for å øke barnetrygden. Der har vi og Kristelig Folkeparti stått sammen. Det er riktignok ikke så stor økning som vi skulle ha sett, men jeg imøteser årets budsjett med stor entusiasme for å se om barnetrygden fortsatt vil gå opp, og gå opp til det nivået den bør være på for faktisk å redusere antallet unger som vokser opp i vedvarende lavinntekt.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg registrerer at representanten prøver ikke å prate om det som jeg i hvert fall synes er det viktige. Det handler om at de som er utenfor arbeidslivet, de som sliter, de som er fattige, er de man faktisk bør jobbe for å løfte. Det aller viktigste for dem er faktisk å komme seg i jobb og få hjelp til å løfte seg. Det gjelder ikke nødvendigvis hvor stor ulikhet det er. Det aller viktigste er faktisk å løfte dem som har aller minst.

Så registrerer jeg at representanten ikke ville svare klart og tydelig på om det ble flere eller færre fattige under de åtte rød-grønne årene, og jeg registrerer at hun heller ikke ville svare på hvor mange ganger barnetrygden ble økt under de rød-grønne.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det var færre fattige i Norge da SV styrte enn det det er i dag. Det blir stadig flere fattige under denne regjeringen, og jeg ser ikke at regjeringspartiene fremmer en politikk som vil redusere antallet fattige i Norge – tvert imot. Vi vet konsekvensene av å fjerne arbeidsavklaringspengene, vi vet konsekvensene av å ta bort barnetillegget til de uføre, og vi vet konsekvensene av at alderspensjonister opplever at deres kjøpekraft faller eller blir stående på stedet hvil. Vi ber om at også regjeringen tar de konsekvensene på alvor, men det ser vi ikke at regjeringspartiene vil gjøre.

Men ulikhet – i tillegg til fattigdom – er viktig å diskutere. Derfor er vi opptatt av å diskutere også ulikheten, for det rammer hele samfunnet når den vokser. Derfor synes jeg det er ganske alvorlig når stortingsrepresentanten ikke vil diskutere ulikhet eller mener at det ikke er så viktig om de tallene blir større, for det er det faktisk. Og det handler ikke bare om de fattigste i Norge, det handler om hele samfunnet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Terje Breivik (V) []: Me som bur i 2019-Noreg, er mellom dei aller heldigaste menneska som nokon gong har levd. Me bur i eit land med fantastiske moglegheiter, eit solid velferdssamfunn som tek vare på dei som har behov for det, med små forskjellar, god økonomi og ljose framtidsutsikter.

Noreg skal vera eit land der alle har moglegheit til å delta og lukkast, uavhengig av bakgrunn, kjønn, etnisitet og funksjonsnivå. Like rettar og tilgang til grunnleggjande velferdstenester er viktig for å oppnå det.

Den gode levestandarden me har, byggjer på høg arbeidsinnsats og produktivitet saman med velfungerande marknader, breitt og tillitsfullt samarbeid mellom partane i arbeidslivet og god marknadstilgang for eksport av det me produserer.

For Venstre har like moglegheiter vore eit berande prinsipp for politikken vår sidan partiet vart skipa. Å sørgja for like moglegheiter for alle var den viktigaste grunnen til å oppretta folkeskulen, til å innføra dei castbergske barnelovene og til å innføra folketrygda. Det er òg grunnlaget for engasjementet Venstre har for miljø og klima i dag. Framtidige generasjonar skal nyta godt av den same fridomen og dei same moglegheitene me opplever i dag.

Regjeringa har med støtte frå eller på initiativ frå Venstre innført ei rekkje tiltak dei siste åra som nettopp bidreg til å utjamna forskjellar og gje alle like moglegheiter til å lukkast i livet. Det gjeld ikkje minst tiltaka som er innførte for å gje fleire ungar moglegheit til å gå i barnehage.

Så er det eit paradoks at dei store summane me brukar over statsbudsjettet til å gje gratis kjernetid i barnehagen til stadig fleire ungar i familiar som har behov for det, ikkje nødvendigvis viser igjen i statistikkane. Tek me med verdien av offentlege tenester, har Noreg den lågaste ulikskapen i Europa.

Økonomiske overføringar til barnefamiliar, gratis utdanning og gode studiefinansieringsordningar reduserer betydinga av familiebakgrunn og aukar den sosiale mobiliteten i samfunnet. Folketrygda gjev inntekt ved sjukdom, arbeidsløyse, uførheit, tap av forsørgjar og pensjon. Mesteparten av kostnadene ved medisinsk behandling vert dekte av folketrygda, som på den måten bidreg til å redusera følgjene for levekår og livskvalitet av forhold som ligg utanfor kontrollen kvar og ein av oss har.

Skattesystemet bidreg til omfordeling gjennom finansieringa av offentlege tenester og overføringar og ved at skattesystemet er utforma progressivt, dvs. at skatten aukar med inntekta. Det er òg slik at i dei fleste industriland har ulikskapen auka sidan 1980-talet – i ulik grad i ulike land, men likevel auka. Slik er det òg i Noreg. Det er mange grunnar til det, m.a. at fleire bur aleine, og at det kjem fleire innvandrarar til landet. Det er ei utvikling som må og skal møtast offensivt, ikkje minst gjennom integreringspolitikken. Å læra språk reduserer forskjellar, å sørgja for at fleire kan eiga sin eigen bustad, reduserer forskjellar, og å få fleire i arbeid, både gjennom næringsutvikling som skapar fleire arbeidsplassar over heile landet, og gjennom kvalifiseringstiltak for menneske som av ulike grunnar har hamna utanfor arbeidslivet, bidreg til å redusera forskjellar.

Noreg er mellom dei landa i Europa med minst omfang av vedvarande låginntekt og lågast del av befolkninga med risiko for fattigdom og sosialt utanforskap. Delen av personar i Noreg som lever i hushald med vedvarande låginntekt, har likevel stige noko dei seinare åra. Omfanget av låginntekt har gått sterkt ned blant alderspensjonistar, men har auka blant personar som bur i hushald med einsleg forsørgjar, og blant personar med innvandrarbakgrunn. Delen med vedvarande låginntekt blant innvandrarar vert likevel monaleg redusert med auka butid i Noreg. Integreringsdugnaden og integreringsløftet som regjeringa har sett i gang, er sånn sett noko av det aller viktigaste tiltaket for å redusera forskjellen mellom folk i Noreg.

Som for så mange andre spørsmål, er det viktigaste svaret på korleis forskjellar og ulikskap best kan reduserast, kunnskap. Utdanning er nøkkelen for å ha moglegheit til å utvikla eigne evner og talent som menneske og for å skapa seg eit godt liv. Det gjeld både akademisk utdanning og fagutdanning. Arbeidsløyseraten er over dobbelt så høg for personar med berre grunnskule som for personar som har fullført vidaregåande opplæring, og tre gonger så høg som for personar med høgare utdanning.

Og det kan ikkje vera nokon tvil om at regjeringspartia verkeleg prioriterer kunnskap og utdanning svært høgt. Skulane har fått fleire lærarar, studentane får fleire studentbustader og meir studiestøtte, det vert oppretta mange nye studieplassar, lærlingordninga er medvete og monaleg forsterka, og samarbeidet mellom næringslivet og utdanningsinstitusjonane vert stadig betre. I eit likestillingsperspektiv er det òg svært gledeleg at kvinner no tek høgare utdanning i stadig større grad, og for nokre år sidan gjekk dei forbi mennene i utdanningsnivå. Samstundes er det viktig at regjeringa følgjer opp arbeidet med å løfta gutane i skulen, m.a. på bakgrunn av rapporten til Stoltenberg-utvalet.

Ulikskapsdebatten i Noreg viser fram både nokre fundamentale forskjellar og nokre grunnleggjande likskapar mellom partia i salen. Det finst vel knapt nokon igjen i Noreg som vil argumentera for at større forskjellar er ynskjeleg, eller at det er naturgjevne forskjellar mellom menneske som gjer det rimeleg at nokon skal leve i fattigdom mens andre kan velta seg i luksus. Det finst land der den debatten framleis lever. Eg er glad for at Noreg ikkje er eitt av dei. Men debatten viser at sjølv om me er samde om mange av desse måla, har me ein ganske ulik inngang til debatten. Det er ein skilnad på korleis me tenkjer om universelle kontra målretta fattigdomstiltak, og det er ein skilnad på kva me tenkjer om rolla til det offentlege kontra sivilsamfunnet og borgarane – som regel ein konstruktiv skilnad, der det er mogleg å finna gode løysingar i kryssingspunktet. Sjølv om Venstre er eit parti som er tufta på ein ideologi som alltid tek utgangspunkt i individet, er det ingen tvil om at fellesskap er svært viktig for oss sosialliberale, anten det er fellesskap ein kan oppleva på arbeidsplassen, i familien, i sjakklubben, på den lokale puben eller i rockebandet, fellesskap som kjempar for interesser, eller fellesskap som berre er laga for å skapa glede og samhøyrsle blant dei som deltek i fellesskapet. Ungdomane som klimastreika utanfor her på fredag, gjer det fordi dei er ein del av eit fellesskap som kjempar for ein kraftigare miljøpolitikk, fordi dei vil ha like moglegheiter og den same fridomen som foreldre og besteforeldre har.

For Venstre er fellesskap og like moglegheiter for alle to sider av same sak, for fellesskap byggjer menneske òg som individ, og fellesskap byggjer ned forskjellane mellom menneske. Difor er me glade for at me har fått høve til å debattera ulikskapane i Noreg i stor breidd gjennom denne stortingsmeldinga, og ser fram til at regjeringa no følgjer opp det viktige arbeidet regjeringspartia og regjeringa allereie er godt i gang med.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åsunn Lyngedal (A) []: Noe av det beste ved norsk næringsliv og – for så vidt også – offentlig sektor er vår høye produktivitet. Vi har tatt ny teknologi i bruk tidlig. Vi har et høyt utdanningsnivå og trygge, selvstendige ansatte, som tar ansvar for sluttresultatet.

I Arbeiderpartiet er vi opptatt av at ansatte som står sammen i fagforeninger, er sterkere. Vi ser at det styrker deltakelse og kan virke inn på produktivitet – og derfor direkte på bedriftenes bunnlinje. Nå hører vi at organisasjonsgraden i norsk arbeidsliv synker til under 50 pst. Bare halvparten av dem som er ansatt, er organisert. Blir representanten Breivik da bekymret for produktiviteten i norsk arbeidsliv, og hva ønsker Venstre eventuelt å gjøre for å øke organisasjonsgraden?

Terje Breivik (V) []: Ja, det gjev grunn til å vera bekymra. Det er ikkje tvil om at trepartssamarbeidet er det viktigaste instituttet me har i Noreg for å skapa gjensidig tillit mellom arbeidsgjevar og arbeidstakar. Det er kanskje òg hovudgrunnen til at Noreg, trass i at me er eit høgkostland, i så stor grad konkurrerer internasjonalt, i marknader som har heilt andre kostnader.

Det er heller ikkje tvil om at ein høg organisasjonsgrad og den jobben fagforeiningane har gjort, òg har bidrege til at me kan ta vare på den konkurransefordelen og det ansvaret dei viser. For min del og for Venstres del har me allereie teke initiativ til å vera i tett dialog med fagforeiningar og har hatt eigne høyringar her på huset, nettopp for å få innspel til korleis me i fellesskap kan bidra til å auka organisasjonsgraden.

Åsunn Lyngedal (A) []: Så til et litt annet tema: I kontakt med rettsvesenet vårt og med litt innsikt i straffesaker blir det tydelig at veldig mange av dem som straffeforfølges i Norge, er unge menn fra litt dårligere økonomiske kår enn de flestes. Ofte har heller ikke omsorgen i de hjemmene de kommer fra, vært den beste – kanskje heller ikke oppfølgingen av skole og fritidsaktiviteter.

Sett i lys av at det er slik virkeligheten ser ut, er det bekymringsfullt når de som har de 30 pst. laveste inntektene, har fått mindre kjøpekraft siden regjeringen Solberg tok over i 2013. Mens de fleste får det bedre, sakker disse 30 pst. lavest lønte akterut. De opplever seg også veldig mye svakere stilt når de på toppen drar fra. I tillegg vet vi at barnefattigdommen øker.

Ser representanten at økende forskjeller og økende barnefattigdom kan ha en innvirkning på omfanget av kriminalitet i det norske samfunnet?

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Terje Breivik (V) []: Ja, definitivt, det er ikkje tvil om at utanforskap og det at ein føler at ein slit i barndommen og i oppveksten, kan bidra til den typen resultat.

Det er òg hovudgrunnen til at me heilt sidan Venstre kom til makta som eit samarbeidsparti hausten 2013 og vart ein del av eit fleirtal som hadde moglegheit til å gjera noko med det, har – heilt medvitne og i storstilt grad – prioritert i alle budsjettforhandlingane, både på Stortinget og no, etter at me har vorte ein del av ei regjering, nettopp å setja i verk tiltak for å redusera særleg barnefattigdom, bl.a. ved å innføra gratis kjernetid i barnehagen og i skulefritidsordninga og å styrkja ulike tiltak i ein tidleg fase i livet – helsesysterteneste i skuleverket etc.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Representanten Breivik nevnte veldig mange ulike måter å vurdere utvikling i ulikhet ut fra. Men det var én ting han ikke nevnte i den opplistingen, og det var hvor en bor. Det en ser, er jo at det både er betydelige forskjeller i tilgangen til tjenester og forskjellige inntektsmuligheter avhengig av hvor en bor i Norge – både internt i en del av våre største byer og mange steder rundt omkring i Norge. Med dagens regjering har vi sett en massiv sentralisering som har bidratt til at grunnleggende tjenestetilbud er blitt fjernere for folk mange steder i Norge, og endringer som er gjort i skatte- og avgiftspolitikken, har fått store konsekvenser for områder i Norge. Hvorfor er det slik at Venstre stemmer imot et forslag som går ut på å synliggjøre de geografiske virkningene av regjeringens skatte- og avgiftspolitikk?

Terje Breivik (V) []: Det er all grunn til å ta på alvor dei ganske tunge sentraliseringskreftene, gravitasjonseffekten, som over lang tid bidreg til at ein får sentralisert både makt, menneske og kanskje òg kapital rundt dei største byane. Faktum er at det aldri har vore mindre fart i den sentraliseringa i moderne tid enn no. Det samla resultatet av den politikken som Venstre i lag med dei tre andre regjeringspartia fører, anten det gjeld næringspolitikk eller samferdselspolitikk, bidreg tvert imot til at me gradvis har klart å stoppa sentraliseringa. Eg er jo sjølv i høgaste grad ein distriktsrepresentant og bur i ei lita grend med seks–sju, kanskje ti, fastbuande. Eg har lyst til å seia at når eg høyrer på Senterpartiet, så høyrest det av og til ut som om eg bur i ein underutvikla del av landet. Eg føler meg tvert imot så til dei grader privilegert som får lov til å bu i ei så flott bygd i så flotte omgjevnader.

Torleif Hamre (SV) []: Det offentlige helsetilbudet har et stort hull, og det sitter i tennene. Det er til størst pine og plage for dem som har minst, for alle dem som må utsette på ubestemt tid både tannlegebesøk og nødvendige reparasjoner fordi prisen blir for høy. Tennene er fortsatt ikke en del av kroppen for hele befolkningen i Helse-Norge. Det synes å være bred enighet om at dette faktisk er et stort sosialt helseproblem, men i meldingen vi behandler i dag, er det usynlig. Her er problemet hva regjeringen ikke gjør, nemlig å fremme en ordentlig tannhelsereform. En anledning kom og gikk i fjor, da regjeringspartiene her i salen avviste representantforslag om styrking av norsk tannhelse. SV har i forbindelse med statsbudsjettet foreslått en reform med utvidelse av det offentlige tannhelsetilbudet og et mål om at ingen skal betale mer enn 2 500 kr i tannlegeutgifter per år.

Venstre var et sosialliberalt reformparti. Jeg vil derfor spørre representanten Breivik: Hva vil Venstre i regjering gjøre med de sosiale forskjellene på tannhelseområdet?

Terje Breivik (V) []: Venstre er eit sosialliberalt reformparti. Når det gjeld tenner, kan representanten vere trygg på at for Venstre sin del er me med og kjempar for at fleire av dei som treng det mest, gradvis får eit auka tilbod om å få gjort noko med tennene sine.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tore Storehaug (KrF) []: Lat meg begynne med å takke saksordføraren og komiteen for eit godt samarbeid og ei god innstilling, som viser dei områda der det er stor usemje og som òg viser at det er mykje i denne debatten som går på tvers av dei ulike partia i stortingssalen. Det er òg noko som er viktig å ta med seg inn i dette, som òg blir ein viktig debatt.

Små forskjellar er ein av dei kvalitetane som fleire av oss trekkjer fram som ein viktig verdi, anten det er som for nokre veker sidan då fleire av oss heldt 17. mai-talar, eller når vi skal skrive og lage politiske løysingar som tek vare på og fornyar den verdien inn i vår tid. At dette er ein verdi som fleire i denne salen er opptekne av, er òg bakgrunnen for at Stortinget bad regjeringa om ei stortingsmelding som omhandlar skilnader i rikdom og makt. Denne meldinga slår òg fast og viser korleis Noreg er eit av landa med dei lågaste inntektsskilnadene i verda, men at desse skilnadene har auka over tid, samstundes som skilnadene mellom land har minka.

Noreg er blant dei landa i verda med høgast levestandard, høgast livskvalitet og minst forskjell på folk. Dette kjem av at vi har eit samfunn med tillit mellom folk, velfungerande marknader, familiar som gjev ungar ein trygg oppvekst, gode velferdsordningar og eit tillitsfullt samarbeid mellom partane i arbeidslivet. Både trenden med små inntektsskilnader – som no er aukande – og tiltaka som ligg bak dette, har brei støtte i det politiske landskapet i Noreg.

Ser ein samfunnet vårt i ein global samanheng, er det trendar som viser kvifor forskjellane i vårt land aukar. Globalisering og ny teknologi er ein trend som òg gjeld i Noreg. Det er sterke krefter både på godt og vondt. Det gode er at forskjellane mellom fattige og rike land har blitt mykje mindre sidan 1980-talet. Men der fattige land har blitt rikare takk vere bistandsarbeid og friare verdshandel – millionar av arbeidarar i fattige land har òg blitt løfta ut av fattigdom – ser ein òg at globaliseringa skapar større skilnader i dei rike landa. Arbeidarar i rike land opplever at konkurransen om jobbane blir hardare, og lønningane stagnerer særleg for dei ufaglærte.

Ifølgje OECD er lønningane i dei rike landa i snitt falne frå 66 pst. av nasjonalinntekta på 1990-talet til 62 pst. på 2000-talet. Gevinsten ved globalisering og auka verdshandel må bli fordelt til breie lag i samfunnet. Dette er òg ein debatt der vi ser på korleis vi gjer det i Noreg i dag. Det er her dei politiske måla og dei politiske løysingane kjem inn. Sidan Stortinget bestilte denne meldinga, har Kristeleg Folkeparti blitt ein del av regjeringa. Vi har stilt oss bak ei regjeringserklæring, som slår fast at Noreg skal vere eit land med små forskjellar, og at regjeringa skal jobbe målretta med å kjempe mot fattigdom og sosial nød, spesielt i barnefamiliar. Arbeid er ein nøkkelfaktor og eit av dei viktigaste verkemidla, og det vil vere ein integreringsdugnad for å få flest mogleg i arbeid og eit løft for psykisk helse og rusomsorg.

Det er gode formuleringar som skal fyllast med innhald. Tidlegare då vi diskuterte aukande forskjellar og kven som blei hengande etter i samfunnet vårt, var den debatten dominert av alderspensjonistar og minstepensjonistar, og dei var ei naturleg gruppe som blei løfta i debattar som dette. Slik er det heldigvis ikkje lenger. Dei momenta i debatten som har kome fram om minstepensjonistane til no, peiker på korleis det nye stortingsfleirtalet etter 2013 har løfta minstepensjonistane med til saman 12 000 kr i dei forskjellige statsbudsjetta. Men dei gruppene som ein no ser dominerer debatten om kven som heng etter i samfunnet vårt, handlar om einslege forsørgjarar, om nykomne nordmenn, og det handlar om familiar med vedvarande låg inntekt. Det er ein god grunn til at vi skal snakke meir om dei gruppene og klare å løfte dei ytterlegare.

For at vi skal skape eit samfunn der det kan vere små forskjellar, treng vi eit samfunn der vi tek vare på den viktigaste ressursen i samfunnsøkonomisk forstand i landet vårt, og det er arbeidskrafta. Noverdien av framtidig arbeidsinnsats til nordmenn står for 75 pst. av Noregs nasjonalformue. Den beste måten å forbetre arbeidsstyrken på er å investere i utviklinga til arbeidsstyrken vår òg når dei er små. Familiepartiet Kristeleg Folkeparti har over tid prøvd å løfte fram at ein god barndom varar livet ut, og den ambisjonen høyrer òg heime i ein debatt om korleis forskjellane i landet vårt utviklar seg.

Nyare forsking slår fast at det er dei fyrste leveåra som er avgjerande for korleis eit menneske utviklar seg. Det er i dei fyrste leveåra at det blir meir enn ein million nye nervesamband i hjernen som blir skapte kvart einaste sekund. Desse sambanda er dei som formar utviklinga i sjølve arkitekturen i hjernen, og som skapar grunnlaget for framtidig læring, framtidig åtferd og framtidig helse. Skal vi ta vare på det, treng vi omsorgsfulle relasjonar og trygge deltakande vaksne for å sørgje for ei sunn utvikling av hjernen til ungane.

I dei aller fleste tilfella er det foreldra som er dei fyrste og viktigaste og tryggaste omsorgspersonane til barna, og seinare er det barnehagetilsette og andre vaksne som er avgjerande i desse åra. Uheldige faktorar som vedvarande høgt stress og usikkerheit i oppveksten gjev irreversible negative konsekvensar for den mentale utviklinga til barn. Forsking viser at allereie når barn er seks år, kan ein gå ut frå skilnader i skuleresultat ti år seinare. Med andre ord – det som skjer i familiane og barnehagen dei fyrste leveåra, er minst like viktig som det som skjer gjennom tolv år med skulegang. Allereie under svangerskapet kan utviklinga til barn og evna til læring seinare i livet bli påverka negativt, t.d. om mor opplever sterkt vedvarande stress frå ein valdeleg partnar.

Harvard-professor Robert Putnam vektlegg i boka si om skilnader i USA nettopp at familiepolitikk òg betyr noko når det gjeld forskjellar mellom folk. Han understrekar at ungar som opplever noko så enkelt som at foreldra jamleg et middag med dei, eller les for dei, gjer det langt betre på skulen. Alt dette stadfester at politikk som støttar opp om samlivet til foreldre og foreldreskap, gjev eit rom for at foreldre skal ha tid til ungane sine, og det er eit stort gode for samfunnet. Det er eit behov for høg vaksentettleik og nok kvalifisert personell i barnehagane, og barnehagane er særleg viktig for familiar med låg eller vanleg inntekt for kjøp av mat, klede og ustyr, og helsestasjonane treng meir ressursar ikkje minst for å kunne hjelpe familiar som er i faresona for vald og overgrep eller andre faktorar som er skadelege for ungane. Får vi t.d. til eit samfunn som berre blir lagt opp på premissa til arbeidslivet, på kostnad av familiane, tapar vi alle, fordi vi då risikerer at ungane mistar viktig kontakt med dei næraste omsorgspersonane sine.

Familievernet treng tilstrekkelege ressursar for å bidra til at ein unngår fleire samlivskonfliktar og -brot, noko som kan føre til store positive konsekvensar for barn og storsamfunnet.

Med ei betre foreldrepengeordning for foreldre som har vore lite i jobb, slik det nye fleirtalet på Stortinget har levert, kan òg ungar i låginntektsfamiliar i dei første viktige leveåra vekse opp med trygge og meir stabile økonomiske rammer – med små negative effektar for arbeidstilbodet til mødrene, ifølgje fleire offentlege utval. Mange overser òg at kontantstøtta gjev eittåringar ein positiv moglegheit til å vere meir saman med dei viktigaste omsorgspersonane. Alt dette er investeringar i framtida vår, og det er noko Kristeleg Folkeparti har prioritert høgt etter at vi har fått vere med på å lage statsbudsjett og å leggje føringar for korleis landet og samfunnet vårt skal utvikle seg.

Det handlar òg om at vi skal lage eit samfunn der vi investerer i den viktigaste ressursen for framtida, som er ungane våre. Og skal vi lage eit samfunn med små forskjellar, skal ein òg løfte det perspektivet vidare framover.

Vi ser at fødselstala er rekordlåge. Det er ein samanheng mellom kva politikk samfunnet fører som heilskap, og fødselstala. Vi er nøydde til å prioritere det for å tryggje velferda framover og for å lage eit samfunn der vi kan bruke ressursane til å ta vare på den velferdsstaten som det er brei støtte til i salen, som sørgjer for at det er små forskjellar, og at det er moglegheiter for alle.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingrid Heggø (A) []: Arbeidarpartiet er oppteke av å bruka dei store pengane på dei store oppgåvene, nettopp for å gje alle like mogelegheiter. Difor har vi eit meir omfordelande skattesystem, difor skjermar vi dei som tener minst, og lèt dei som tener mest og har størst formue, bidra meir til fellesskapet. Hushalda med lågast inntekt har mista kjøpekraft. Vil Kristeleg Folkeparti-representanten seia at forskjellane aukar eller minkar når regjeringa har gjeve 1,3 mill. kr til kvar av dei ti rikaste i formuesskattelette og samtidig gjeve langt meir i skattelette til dei som tener mest, enn til dei som har lite å rutta med?

Tore Storehaug (KrF) []: Svaret på det er iallfall todelt. Om ein ser på lettane som har blitt gjeve i personskattlegging, har om lag halvparten gått til personar som har ei inntekt på under 600 000 kr. Det betyr at ein òg har løfta inntekta til dei familiane som har minst, og gjeve dei eit større handlingsrom og mogelegheit til større kjøpekraft.

Ein del av desse skattedebattane vi har i Stortinget, blir ofte meir polariserte enn det er grunnlag for. Både Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti var jo ein del av skatteforliket som handla om og la føringar for korleis vi ønskjer å utforme skattepolitikken i tida framover – der ein har teke ned selskapsskatten, der ein for første gong har fått eit skilje som gjer det mogeleg å senke formuesskatten på arbeidande kapital. Det er viktige tiltak for å gjere det som er aller viktigast: å sørgje for at det er små forskjellar i landet vårt, at familiar kan leve i god velstand, at vi kan skape fleire arbeidsplassar, og at dei arbeidsplassane òg kjem til gode dei som ikkje nødvendigvis har dei høgste kvalifikasjonane.

Ingrid Heggø (A) []: Tre av ti har fått mindre kjøpekraft. Det er ei lita trøyst for dei som har mista kjøpekrafta, at gjennomsnittet har auka ho – eller at ein har brukt mykje midlar. Spørsmålet var om regjeringa sin omvendte Robin Hood-politikk, med å gje store skattelettar til dei med høgst inntekt og formue, har minska eller auka skilnadene.

Tore Storehaug (KrF) []: Som eg nemnde i innlegget mitt, har ein over tid sett ein trend der forskjellane i landet vårt har auka. Sidan 1980-talet har det skjedd under skiftande politiske styre. Då er det viktig at vi har eit politisk fleirtal i landet som klarer å prioritere jobbskapande skattelette når ein prioriterer skattelette, og der om lag halvparten av letten i personskattlegginga har gått til dei familiane med inntekt under 600 000 kr.

Det meiner eg òg er viktig når ein skal sjå samanhengen i korleis ein prioriterer dei midlane ein har. Tidlegare kritiserte Arbeidarpartiet det stortingsfleirtalet som har laga statsbudsjetta, for at vi berre snakka om arbeidsløysa og ikkje såg på sysselsettingsraten. No har òg han snudd. Ting går bra i norsk økonomi, og det er fordi vi har klart å styre godt, fordi det har vore tryggleik òg om pilarane i velferdssamfunnet vårt, at vi har eit samfunn som er ope og driv handel med resten av Europa. Det er eg glad for at vi har eit stortingsfleirtal som styrer trygt på i dag.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: En viktig erkjennelse som Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har stått sammen om, og som også representanten Storehaug var inne på i sitt innlegg, er at et velorganisert arbeidsliv er en forutsetning for et godt familieliv. Det å ha trygge rammer rundt arbeidslivet, med faste, hele stillinger, at de fleste av oss har en jobb med en lønn til å leve av, er viktig og et godt grunnlag for familielivet og for at folk skal velge å få unger, som også er noe vi ønsker å legge til rette for.

Samtidig ser vi en utvikling der det er press på lønns- og arbeidsvilkår for mange ansatte, ikke minst i praktiske yrker. Reallønnen har gått ned for anslagsvis 30 pst. av dem som er i jobb. Da er spørsmålet hva slags grep en skal ta, f.eks. få folkevalgt styring av arbeidsmarkedet, regulere arbeidsinnvandring, men også gå inn og foreta en utredning av hva som skjer. Hvorfor ønsker ikke Kristelig Folkeparti å støtte et slikt forslag?

Tore Storehaug (KrF) []: Eg føler meg ganske trygg på at dersom vi skal ta vare på dei elementa som er viktige for at vi skal ha eit trygt arbeidsliv i Noreg, er handel og moglegheita for Noreg til å delta i den europeiske marknaden ein heilt essensiell berebjelke. Eg er bekymra når parti seier nei til EØS-avtalen og til sjølve pilaren som gjer at familiebedriftene langs Vest-Noreg og kysten kan vere med og skape dei arbeidsplassane og drive den eksporten som sikrar velferda vår. Kva er det vi skal leve av då, dersom vi ikkje skal delta i den viktigaste marknaden som ligg nær oss?

Freddy André Øvstegård (SV) []: Et av de verste bildene på Forskjells-Norge er barnefattigdommen som fortsetter å øke – over 100 000 barn som vokser opp i fattige familier og ikke får like gode muligheter som andre barn. Derfor skulle det bare mangle at ikke barnetrygda endelig økte, noe SV har kjempet for lenge. Men det som gjør det så hult, er at omkring 60 000 barn ikke får noe barnetrygd i dag, fordi foreldrene deres mottar sosialstønad, og de bor i kommuner som trekker vekk barnetrygden. De som kanskje trenger det mest, får det altså ikke.

Hva gjør Kristelig Folkeparti da? Jo, de sier at bare økningen kan komme disse barna til gode, men ikke hele resten av barnetrygden. De 60 000 barna som trenger det mest, får bare smuler av økt barnetrygd med denne regjeringens politikk. Mener representanten Storehaug at det er rettferdig?

Tore Storehaug (KrF) []: I dag kom Redd Barna med ein rapport som slo fast at Noreg er det tredje beste landet i verda å vere barn i. Sjølv om det er veldig gledeleg, har representanten heilt rett når han seier at vi bør vere bekymra over den utviklinga som er i barnefattigdom i Noreg. Det burde ein også vere fordi ho har gått stabilt same veg heilt sidan eg og representanten sjølve var ein del av den statistikken.

SV har heilt rett i at dei har kjempa lenge for å auke barnetrygda. Forskjellen på SV, som har kjempa lenge for det, og Kristeleg Folkeparti, som har kjempa lenge for det, er at Kristeleg Folkeparti har fått med seg andre på å gjere det, slik at det faktisk blir ein realitet, og at ein for første gong sidan midten av 1990-talet har klart å få ein reell auke i barnetrygda. Det er ein stor og viktig siger. Så er det opp til skjønnet til kommunane korleis ein definerer og tel inn andre gode, som har gjort at det har slått litt uheldig ut nokre plassar. Då er det òg viktig at dei kommunane som ønskjer det, har moglegheit til å ta grep for å få gjort endringar.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Bjørnar Moxnes (R) []: Av og til har ord alt å si. Da stortingsflertallet ba regjeringen legge fram en stortingsmelding om tiltak mot økende ulikhet i makt og rikdom, var ingen av de ordene valgt tilfeldig. Det var dette vi lurte på: Hva kan vi gjøre med det store samfunnsproblemet som økende ulikhet utgjør? Derfor ventet vi på ulikhetsmeldingen. Men da den kom, var det ingen ulikhetsmelding. Da var barnet av regjeringen omdøpt til mulighetsmelding. Og da finansminister Siv Jensen la fram resultatet, var det klart hvilke muligheter de tenkte på: en gyllen mulighet til å skylde på innvandrerne, til å bortforklare problemet og til å fraskrive seg ansvar. Til det har mulighetsmeldingen fungert aldeles ypperlig.

Samtidig er det sånn at folk landet rundt nå gjør opprør mot urettferdige avgifter og bompenger, mot at distriktene bygges ned, og mot stadige kutt i viktige velferdsordninger. I en sånn tid framstår regjeringen som «Komiske Ali» når de påstår at alt går godt her i landet. For folk merker det jo når familier som allerede hadde dårligst råd, har fått mindre kjøpekraft under denne regjeringen. Da er det ikke bare tall.

Folk merker det når de kastes ut av arbeidsavklaringsordningen, eller når foreldre i barnehagen har fått kuttet barnetillegget i uføretrygden, eller når det blir dyrere for dem som bor på brakke eller pendler til jobb. Folk får også med seg, om de leser det være seg i Se & Hør eller i Kapital, at de rikestes formuer vokser under den samme regjeringen, samtidig som de som har dårligst råd, sakker enda mer akterut. Da lurer Siv Jensen ingen når hun peker på innvandrere med den ene hånden, og tar fra de fattige og gir til de rike med den andre.

Er det én ting stortingsmeldingen har vist oss, er det at regjeringens politikk fungerer. Det trengs ingen tallmagi for å forstå at milliarder i skatteletter til landets rikeste gjør at de rike blir rikere, eller at kutt i inntektsordningene for dem som trenger fellesskapet aller mest, gjør at de familiene blir fattigere. Resultatet er et samfunn som henger mindre sammen, der ens makt, frihet og trygghet blir mer avhengig av hvem man har som foreldre, hvor i landet man bor, og hvilken helse man har.

Det går et grunnleggende skille i norsk politikk mellom dem som mener at dette er et problem, og dem som mener at det ikke er et problem. Rødt har selv et forslag som viser nøyaktig hvor det skillet går i dag. Vi foreslår enkelt og greit at Stortinget skal vedta at dagens nivå av økonomisk og sosial ulikhet er for høyt, og at vi må få tiltak fra regjeringen for å redusere ulikheten. Det forslaget støttes av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne, mens de borgerlige partiene stemmer imot. De er åpenbart fornøyd med dagens situasjon. Det er ikke Rødt, og vi skal bruke kommunevalget til høsten, med våre sannsynligvis sterke resultater, til å bruke kommunene som en motkraft mot regjeringens politikk for økte forskjeller her i landet.

Forskjeller kan måles på mange måter, også geografisk mellom dem som venter barn nært et sykehus, og dem som får beskjed om at fødeavdelingen er sommerstengt. Det er også demokratiske forskjeller mellom dem som har makt over andres bolig, andres jobb, og dem som må følge ordre fra det være seg boligeier eller bedriftseier. Dette er vanskelig å måle, men det kan undersøkes. Det vil ikke regjeringen, selv om vi vet at selskaper og folk med gode advokater gjemmer bort store summer i skatteparadiser, og at de reelle verdiene av formuene er langt større enn det som framgår av statistikken. Vi foreslår tiltak for økt åpenhet om ulikhet. Folk flest fyller ut skjemaer til den store gullmedaljen, mens mange av de rikeste gjemmer bort sine formuer. Men heller ikke her støtter regjeringspartiene oss. Jeg tror folk flest skjønner at problemet ikke forsvinner selv om regjeringspartiene ser en annen vei.

Med det anbefaler jeg Rødts forslag til mulighetsmeldingen.

Presidenten: Presidenten vil si at det å kalle regjeringen for «Komiske Ali» ikke er helt innenfor den parlamentariske språkbruken her i salen.

Det blir replikkordskifte.

Stefan Heggelund (H) []: Jeg vet at alle partier på Stortinget er opptatt av at vi skal ha høy organisasjonsgrad i Norge, nettopp for å bevare noe av det viktigste i vår politiske tradisjon for å motvirke ulikhet og et useriøst arbeidsliv, nemlig trepartssamarbeidet. Den beste måten å få til det på er å ha et velfungerende trepartssamarbeid med reell dialog og reelle forhandlinger mellom alle partene.

I merknadene i innstillingen viser Rødt til at de har foreslått at regjeringen skal legge fram tiltak om hvordan organisasjonsgraden skal økes. Rødts egne svar på dette er å heve terskelen til arbeidslivet for dem som står utenfor, og å heve fagforeningsfradraget. Da lurer jeg på hvor fornuftig Rødt tror det er, for da vi hadde rød-grønn regjering og fagforeningsfradraget ble hevet kontinuerlig, gikk jo organisasjonsgraden ned. Så hvor gode forslag har egentlig Rødt selv?

Bjørnar Moxnes (R) []: Rødt ser hele bildet, til forskjell fra Høyre. Vi ser at bemanningsbyråfrislippet, som de borgerlige og Arbeiderpartiet sto sammen om, i kombinasjon med øst-utvidelsen av EU, er den bakenforliggende årsaken til sosial dumping i norsk arbeidsliv, og til at organisasjonsgraden stuper i mange bransjer. Det er vanskelig å forsvare tariffavtalene når arbeidsgivere har en nesten uendelig tilgang på arbeidskraft fra land som er fattigere enn de nordiske landene.

Vi ønsker både å øke fagforeningsfradraget – det er i seg selv et helt OK og greit tiltak – og å få bemanningsbyråene ut av norsk arbeidsliv. Det har regjeringspartiene dessverre stemt ned. For dem er det viktigere å ha en åpning for det som i praksis er løsarbeiderbedrifter, enn å sørge for at folk får fast stilling. Hvis folk har fast stilling, vil flere tørre å bli med i en fagforening. Har man ingen stillingssikkerhet, vil man vegre seg for det. Det ser vi bl.a. i byggebransjen.

Stefan Heggelund (H) []: Jeg er helt sikker på at hvis representanten Bjørnar Moxnes hadde tatt seg tid til å lese statistikken om hvordan det går med dem som faktisk får jobb gjennom et bemanningsbyrå, ville han kanskje revurdert sitt standpunkt. Men han vil ikke det, for han er kommunist – dvs. Rødts landsmøte har bestemt at Bjørnar Moxnes fortsatt er kommunist.

Det er noe helt spesielt med et parti som på Stortingets talerstol prøver å få Arbeiderpartiet til å bli en del av høyresiden, og som fortsatt hyller resultatene av kommunismen verden over. Intet annet parti har hatt så mange fyrtårn i verden som Rødt. Det siste fyrtårnet deres var Venezuela. Der ser vi hvordan det går med ulikheten. Det er et land som mangler mat og medisiner.

Vil representanten Bjørnar Moxnes ta avstand fra måten Hugo Chavez ødela Venezuela på? Vil han ta avstand fra at pressefriheten ble innskrenket? Eller er Venezuela fortsatt et fyrtårn for partiet Rødt?

Bjørnar Moxnes (R) []: Først: Landsmøtet i Rødt bestemmer ikke hva medlemmer i Rødt kaller seg. Et kommunistparti ville nok ha gjort det, men det er ikke Rødt. Der bestemmer ikke landsmøtet hvilke merkelapper man ønsker å bruke om seg selv. Jeg kaller meg sosialist og er stolt over det. Jeg vil ha et klasseløst samfunn og er stolt over det også. Jeg er imot et klassesamfunn, som er det Høyres politikk fører til og har ført til i over 100 år.

Når det gjelder spørsmålet om hva som skjer i Venezuela, er vi tydelige på at de alvorlige problemene i landet skyldes både regjeringens politikk – naturligvis – og de utenlandske sanksjonene. Vi slår ring rundt demonstrantenes rett til å demonstrere mot enhver regjering, naturligvis også i Venezuela. Vi er også bekymret over at rapporter viser at kanskje opp mot 40 000 venezuelanere har dødd som følge av sanksjoner som nekter landet tilgang til mat og medisiner. Vi mener også at Norge må bidra til en fredelig løsning, som vi er i gang med, og som vi støtter at regjeringen fortsetter med.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: La også meg få begynne med å takke representanten Moxnes for Rødts landsmøtevedtak om at det fortsatt skal være et kommunistisk parti. Det gir stor glede, entusiasme og kampvilje hos oss i posisjon. Gode skillelinjer gjør det enklere for velgerne å gjøre kloke valg.

Jeg er usikker på hvordan ulikheten er i kommunistiske samfunn som Venezuela og Nord-Korea, og var i det tidligere Sovjet, for å nevne noen. På en måte er det nok ganske store forskjeller mellom dem på toppen og dem under, men fordi resten er omtrent alle, og fordi alle har det like ille, er det godt mulig at ulikheten i disse regimene er ganske liten. Men skal man få ned den registrerte ulikheten, er det særlig to virkemidler som er veldig kraftfulle. Det ene er krig, for det er kapitalen som bombes først og hardest. Det andre er brede børsfall verden over. Jeg tror ikke at Moxnes håper på krig, men er det slik at når børsene raser og han legger hodet på puten, så er det med et smil om munnen?

Bjørnar Moxnes (R) []: For det første: Hadde vi vært et kommunistparti, ville ikke lederen ha tapt en votering, så vi er åpenbart ikke det, ettersom det gikk som det gikk på landsmøtet.

Når det gjelder nivåene på ulikhet, er vårt mål og poeng ikke at vi ønsker krig eller børsfall. Tvert imot er vel Rødt blant de minst krigerske partiene i dette stortinget. Mens de andre med liv og lyst sender bombefly for å bombe fattige land, er Rødt stort sett imot disse krigene, som Fremskrittspartiet med liv og lyst støtter i Stortinget.

Vår politikk mot ulikhet handler om at vi for det første vil ha et ryddig arbeidsliv, hvor arbeidsfolk er organisert og kan få sin rettmessige andel av verdiskapingen. Det ble et problem med sosial dumping, og derfor ønsker vi tiltak mot det. For det andre skjermer vi dem som tjener vanlig eller har lave inntekter, i våre alternative statsbudsjetter, og øker skattene for dem som har over 10 mill. kr i formue eller over 1 mill. kr i inntekt, for å sikre penger til fellesskapet og for å løfte dem som i dag har minst. Det trengs definitivt i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Siv Jensen []: Norge er blant de landene i verden som har minst ulikhet. Vi har også høy levestandard, og vi har høy tillit til hverandre. Mange forhold har bidratt til denne gode situasjonen.

I Norge er forskjellene i markedsinntektene mindre enn i de fleste andre OECD-land. I tillegg har vi bygget opp omfattende velferdsordninger som gir utdanning, helsetjenester og omsorg til alle. Dette bidrar til å jevne ut forskjeller og til å skape et samfunn med muligheter for alle.

Skjærer vi gjennom konjunkturene, har Norge hatt relativt høy økonomisk vekst de siste 30 årene. Denne veksten har kommet alle grupper i befolkningen til gode. For de 80 pst. av befolkningen som samler seg rundt midten av inntektsfordelingen, har kjøpekraften økt med i størrelsesorden 75 pst. til 85 pst. i denne perioden.

Likevel opplever vi også i Norge at inntektene fordeles litt mindre likt enn for 30 år siden. For tidelen med lavest inntekt har veksten i kjøpekraft vært svakere enn for det store flertallet, mens de på toppen har hatt sterkere vekst, og særlig på 1990-tallet. Det er også flere barn som lever i familier med vedvarende lav inntekt, enn for ti år siden.

Den høye innvandringen til Norge de siste 15 årene er en viktig del av forklaringen på en noe mer ulik fordeling av inntekt. Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i lavinntektsgruppen, og det er først og fremst det økte innslaget av barn med innvandrerbakgrunn som forklarer økningen i lavinntekt blant barn de siste årene. 85 pst. av økningen i barnefattigdom er blant innvandrere.

Denne utviklingen bekymrer meg. Det er alvorlig at stadig flere barn faller inn under denne kategorien. Vi vet at fattigdom påvirker helse, utdanningsmuligheter og sosialt nettverk. Derfor har regjeringen startet et integreringsløft for å få flere i utdanning og arbeid, samt en særskilt ungdomsinnsats mot arbeidssøkere under 30 år.

Det viktigste for regjeringen er å gi alle barn gode muligheter til å lykkes. Som samfunn har vi ikke råd til at noen faller utenfor allerede som barn på grunn av foreldrenes inntekt.

De siste årene har også inntektsfordelingen blitt påvirket av konjunkturutviklingene. Fallet i oljeprisen i 2014 førte til et kraftig tilbakeslag for norsk økonomi. Fra 2014 til 2016 var det nedgang i kjøpekraften for så å si alle grupper. Denne nedgangen snudde til oppgang igjen i 2017, og oppgangen var sterkest for den laveste desilen. Inntektsveksten har imidlertid ikke vært sterk nok til å bringe de enkelte gruppene tilbake til de tidligere toppnivåene.

I et lengre tidsperspektiv har også forhold som teknologisk utvikling og globalisering påvirket inntektsfordelingen. For eksempel bidro utvidelsen av EU i 2004 til rask vekst i Norges befolkning de påfølgende 15 årene, og personer med bakgrunn fra andre land er overrepresentert i de nederste delene av inntektsfordelingen.

Regjeringen arbeider målrettet, og på et bredt felt, for et samfunn med små forskjeller og muligheter for alle. Men det er ikke bare små forskjeller som gjør Norge til et av verdens beste land å bo i. Høy levestandard er også viktig for vår livskvalitet.

I en moderne økonomi blir inntektsnivå og inntektsfordeling til i et samspill mellom mange forhold. Våre høye inntekter skapes gjennom innsats fra lønnsmottakere og bedrifter. De bygger på arbeidsinnsats og høy produktivitet. Satsing på utdanning og vilje og evne til omstilling betyr også noe.

Effektiv bruk av våre samlede ressurser er avgjørende for inntektsnivået, og dermed for hvor mye som kan deles. Derfor må vi verne om de grunnleggende betingelsene for økonomisk vekst og stabilitet, også i et fordelingsperspektiv.

Vi vet at skatter og overføringer betyr mye for fordelingen av inntekt og kjøpekraft i Norge. Skatter og overføringer bidrar til å redusere ulikheten mellom husholdninger i Norge med i størrelsesorden 40 pst. Bidraget har vært ganske stabilt over tid.

Forskjellene mellom folk reduseres med ytterligere 20 pst. dersom vi også tar hensyn til verdien av viktige offentlige tjenester. Forskere i SSB har regnet ut at når vi tar hensyn til verdien av tjenester som barnehage, utdanning, helse og omsorg, kommer Norge ut med minst ulikhet av de landene i Europa som dekkes av undersøkelsen.

Skattesystemet er den viktigste kilden til å finansiere våre omfattende velferdsordninger, og ja: Skattesystemet virker omfordelende. Men vi må også ta på alvor at skatter og overføringer påvirker arbeidstilbud, sparing, risikotaking og investeringer. Dermed påvirker skatter og overføringer også evnen til omstilling og vekst. Både skatter og overføringer må utformes med omtanke, slik at de motiverer til innsats og legger til rette for god bruk av våre samlede ressurser.

Politikk for å begrense ulikhet og styrke muligheter for alle bør ikke reduseres til et spørsmål om skatter og overføringer. Noe av det viktigste vi kan gjøre for å motvirke ulikhet, er å få flere i jobb, bedre integreringen og øke kompetansen til befolkningen gjennom utdanning. Dette har vært førende for regjeringens politikk.

Vi går foran i inkluderingsarbeidet, slik at den positive utviklingen i arbeidsmarkedet kan brukes til å få flere av dem som står utenfor arbeidslivet, over i jobb. Regjeringens integreringsstrategi staker ut en kurs for å redusere utenforskap og øke sysselsettingen blant innvandrere. Gjennom tidlig innsats, intensiv opplæring, styrking av yrkesfagene og tilpassing av høyere utdanning til arbeidslivets behov og studentenes ønsker styrker vi kompetansen og reduserer frafall.

Fullført videregående opplæring skaper et viktig grunnlag for en vellykket inngang og senere karriere i arbeidslivet. Andelen som fullfører videregående innen fem år, har ligget stabilt mellom 67 pst. og 71 pst. siden målingene startet for 17 år siden. Regjeringen har gjennomført flere tiltak for å hindre frafall, og tiltakene fungerer. Elevene lærer mer og er mer til stede, fraværet går ned, færre faller fra, og andelen som fullfører videregående opplæring, øker.

Regjeringen vil fortsette å føre en politikk for å bevare et samfunn med små forskjeller, der velstandsveksten kommer alle til gode, og der det er trygghet for velferd. Små forskjeller og muligheter for alle bygger fellesskap og tillit innad i det norske samfunnet. Vår politikk for levekår og fordeling spenner vidt: fra makroøkonomisk stabilitet, virksom konkurranse og effektiv bruk av samfunnets ressurser, via tillitsbygging og samhandling for å løse fellesoppgaver, til utdanning, integrering, inkludering og arbeid for hver enkelt av oss.

Presidenten: I tråd med det vedtatte debattopplegget vil presidenten åpne for replikkordskifte.

Jonas Gahr Støre (A) []: Dette er en viktig debatt, og jeg hører finansministeren flere ganger si at det er bra med et samfunn med små forskjeller. Men én ting er jo hva man sier, en annen ting er hva man gjør, og en tredje ting er hva man skriver. I forrige periode minnet jeg finansministeren en del ganger på hva hun hadde i programmet sitt. Som statsråd går man jo med det i bakhodet når man går på jobb: Hva er det jeg har i programmet mitt? Finansministerens parti gikk til valg i 2013 på et partiprogram der det sto: «Det er ikke en offentlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet.» Det er en klar holdning, og det må jo bety at det er greit at de forskjellene oppstår, at de utvikler seg, og at de får konsekvenser for samfunnet.

I 2017 fjernet Fremskrittspartiet denne formuleringen fra sitt program, den forsvant ut. Jeg synes det er interessant å se, siden forskjellene fortsetter å øke. Så jeg vil stille finansministeren to spørsmål: Hva var grunnen til at Fremskrittspartiet fjernet den formuleringen etter fire år i regjering? Og oppfølgingsspørsmålet: Er det en offentlig oppgave å utjevne forskjeller eller ikke?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg tror jeg skal minne representanten Gahr Støre på at forskjellene i Norge har økt svakt gjennom veldig mange år, også under de åtte årene han selv satt i regjering. Det betyr ikke at partiene i denne sal skal beskylde hverandre for ikke å være opptatt av å ha et samfunn med små forskjeller – jeg tror alle partiene er opptatt av det – men denne debatten viser at vi har ulike svar. Vi har ulike tiltak og ulike forslag til hvordan vi skal gjøre det.

Når det gjelder lønnsdannelsen, har vi et velfungerende system i Norge. Partene i arbeidslivet er selv med og tar ansvar for å forhandle frem lønnsoppgjør som er tilpasset den økonomiske situasjonen vi står i – og det har de gjort.

Gahr Støre har selv prøvd å skape et inntrykk av at mye av det vi nå ser, skyldes regjeringens politikk, men han hopper elegant bukk over det faktum at vi har hatt et oljeprisfall, som regjeringen møtte med god politikk, og som partene var med og tok ansvaret for, som bidro til at vi kom ut av den situasjonen.

Jonas Gahr Støre (A) []: Takk for svar på de spørsmålene jeg ikke stilte. Jeg skal gjenta de spørsmålene jeg stilte: Hva var grunnen til at Fremskrittspartiet fjernet den delen i sitt program som gjør at finansministeren nå går på jobb uten det i sitt program? Og det er fristende å stille følgende spørsmål: Er det en offentlig oppgave å utjevne forskjeller som oppstår i arbeidsmarkedet, eller ikke?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg tror Fremskrittspartiets partiprogram blir til på samme måte som de blir til i Arbeiderpartiet – gjennom demokratiske prosesser og flertallsbeslutninger. Det er det korte svaret på hvordan programmer blir til i ulike partier.

Når denne finansministeren går på jobb, gjør hun det på vegne av en flertallsregjering, basert på en plattform som vi regjerer på, som har som ambisjon å legge til rette for at velferden i dette landet kan trygges videre. Forutsetningen for at vi skal kunne gjøre det, er at vi har et godt, velfungerende arbeidsliv. Og det har vi, både som følge av at vi har gode reguleringer, at vi har ansvarlige parter, og ikke minst at vi har mennesker i dette landet som er villige til å investere kapitalen sin i å skape bedrifter og arbeidsplasser. Det er nøkkelen til at opposisjonen kan bruke hele denne debatten om ulikhet til å kappes om å fremme nye, dyre forslag. Men forutsetningen for å ha råd til å finansiere det er at noen skaper arbeidsplasser og skatteinntekter, og da må vi ikke sende dem ut av landet gjennom skyhøye skatteskjerpelser.

Jonas Gahr Støre (A) []: Da stiller jeg spørsmålet for tredje gang. Mens det i forrige periode sto i programmet at det ikke var et mål for politikken å utjevne lønnsforskjeller, at det ikke er en offentlig oppgave, så står det nå ikke i programmet. Spørsmålet lyder da: Er det en offentlig oppgave, politikkens oppgave, å utjevne forskjeller som oppstår i arbeidsmarkedet? Ja eller nei?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg har svart på det spørsmålet. Hovedspørsmålet til Gahr Støre var hvordan endringer i et partiprogram blir til. De blir til gjennom demokratiske prosesser i de ulike partiene. Jeg antar det er sånn det fungerer i Arbeiderpartiet også. Hvis ikke er jeg sikker på at representanten Gahr Støre vil bidra til å oppklare det.

Så til spørsmålet om lønnsdannelsen: Det har jeg også svart på. Hele poenget med det systemet vi har i Norge, er at lønnsdannelsen blir til gjennom partene i arbeidslivet. Jeg har ikke registrert at Arbeiderpartiet har tatt til orde for å endre på det, og det har heller ikke denne regjeringen gjort. Det at vi har ansvarlige parter, bidrar til at vi får lønnsoppgjør som er tilpasset den konjunktursituasjonen norsk økonomi til enhver tid er i. Det ansvaret partene har tatt i kjølvannet av oljeprisfallet, har bidratt til at vi raskere har kommet gjennom de alvorlige konsekvensene av oljeprisfallet. Det skal vi være veldig glade for. Sammen med en lang rekke av de andre politiske tiltakene denne regjeringen har iverksatt, bidrar det nå til at vi har lav ledighet og høy sysselsetting, og sysselsettingsandelen går opp.

Jonas Gahr Støre (A) []: Jeg trenger ikke finansministeren til å fortelle denne sal at partiprogrammer blir vedtatt demokratisk. Det skjer i mitt parti, og det skjer i finansministerens parti, og det skal vi være glade for. Spørsmålet er jo politikken. En behøver heller ikke få et svar fra finansministeren om at lønninger i store deler av norsk arbeidsliv blir til gjennom forhandling mellom parter. Men det er en forskjellsutvikling i formue – og det er jo en hovedgrunn, som regjeringen bruker tre–fire sider på i en stor melding på over hundre sider, til at forskjellene øker – og også gjennom inntekter.

Spørsmålet er: Når inntektsforskjeller øker, er altså finansministerens svar at det er avgjort gjennom forhandlinger mellom partene, og at det ikke er en politisk oppgave å gjøre noe med det. Det er slik vi må tolke det. Det betyr at den formuleringen de hadde i sitt program, gjelder fortsatt, selv om den ikke står i programmet.

Men da kan man jo høre en gang til fra finansministeren: Er det en offentlig oppgave – etter at det er inngått avtaler om hvordan inntektsutviklingen skal være i samfunnet vårt, og inntekter kommer på flere måter, bl.a. gjennom lønnsinntekt – å bekjempe de forskjellene, eller er det ikke det?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg registrerer at opposisjonsleder Gahr Støre bruker fire replikker når vi skal diskutere den store meldingen om ulikhet og muligheter i det norske samfunn, på en diskusjon om hvordan partiprogrammet til Fremskrittspartiet blir til. Det viser egentlig at Arbeiderpartiet ikke har veldig mye å fare med her.

Så til debatten om inntektsforskjeller. Inntektsforskjeller oppstår av mange ulike årsaker i et samfunn. Det handler ikke bare om lønnsdannelsen. Hovedårsaken til inntektsforskjeller i et samfunn er skillet mellom dem som er i jobb, og dem som ikke er i jobb. Og vi ser at en av hovedårsakene til at forskjell i inntekt faktisk øker i Norge, noe som også fremkommer godt i denne meldingen, er at innvandringen til Norge har økt. Når det gjelder barnefattigdom, ser vi dette. Det er inntektsforskjellene som har bidratt til det. Men så peker regjeringen i denne meldingen på en lang rekke tiltak som vil være viktige for oss for å holde ulikheten lav. Det handler om arbeid, det handler om kompetanse, det handler om integrering, og ikke minst handler det om å legge til rette for at det investeres mer i dette landet, slik at flere kommer i jobb.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Statsråden la vekt på at utviklingen i arbeidslivet er svært viktig. Statsråden erkjente at forskjellene øker. Da synes jeg spørsmålet fra representanten Gahr Støre er ganske betimelig: Hva er Stortingets rolle oppi dette? Hvordan ser regjeringa Stortingets rolle? Skal Stortinget, som det folkevalgte organet, bruke sin makt og myndighet til å organisere arbeidslivet slik at forskjellene blir mindre? Ja eller nei?

Statsråd Siv Jensen []: Er det noe jeg har respekt for, er det Stortinget som folkevalgt organ. Jeg har selv vært innvalgt på Stortinget siden 1997. Jeg mener at Stortinget skal gjøre jobben sin med å forvalte oppgavene på en lang rekke områder i et samfunn. Det betyr ikke at alle partier i Stortinget er enige om hvilke virkemidler og tiltak vi skal iverksette. Det er jo derfor vi har debatt. Det er derfor vi har diskusjoner. Det er derfor det fremmes mange ulike forslag. Men jeg synes jo vi skal tillate oss å heve blikket og se på konsekvensene av de flertallsvedtakene denne sal har fattet gjennom de siste seks årene. Konsekvensen er at det går godt i norsk økonomi. Den registrerte ledigheten har ikke vært lavere på ti år. Sysselsettingen går opp, og den går opp bredt over hele landet. Arbeidsmarkedet vårt fungerer. Folk opplever trygghet, glede over å gå på jobben. Det er vekst i alle næringer. Det handler selvfølgelig om skattepolitikk, det handler om konkurransepolitikk, det handler om infrastruktur, det handler om forskning, og det handler om kompetanse.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er korrekt at det er mye som går bra. En av de viktigste årsakene er at vi har et stadig økende lånefinansiert privat konsum som utløser en enorm etterspørsel. Men det er ikke mitt spørsmål.

Statsråden innrømmer nå at Stortinget har en rolle i å dempe forskjellene. Vi har en faktisk situasjon med fri arbeidsinnvandring, vi har fri tilgang på arbeidskraft fra EØS-land utenfor Norden som har helt andre og dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn dem vi har. Da er det ikke særlig overraskende at forskjellene øker. Senterpartiet og Fremskrittspartiet har ulikt syn på EØS-avtalen, men vi burde ha en felles virkelighetsforståelse av hva som skjer i arbeidslivet. Mitt spørsmål er derfor: Fører dagens frie arbeidsinnvandring til større jevnbyrdighet i norsk arbeidsliv, et mer velorganisert arbeidsliv og mindre forskjeller?

Statsråd Siv Jensen []: Representanten Lundteigen får det til å høres ut som om jeg ikke tidligere har anerkjent Stortingets rolle som øverste folkevalgte organ i Norge. Det er jeg uenig i. Det er ikke noe jeg innrømmer. Det håper jeg virkelig at alle vi som er en del av det demokratiske Norge, anerkjenner og setter stor pris på.

Visitten til lånefinansiert privat konsum er jeg ikke helt sikker på hvorfor representanten Lundteigen kom med, all den tid vi har gjennomført nye og velfungerende reguleringer også på denne delen av utlånsmarkedet, nettopp for å beskytte forbrukerne.

Men så til arbeidsinnvandring. Det er nå engang sånn at de første som reiste fra Norge etter oljeprisfallet, var arbeidsinnvandrerne. Det vi nå ser, er at det er ikke der veksten i sysselsettingen kommer. Den kom der under den forrige regjeringen – det er helt riktig. Da kom veksten i sysselsettingen utelukkende fra arbeidsinnvandring. Det må Senterpartiet svare for hvorfor skjedde under deres tid. Nå kommer veksten i det ordinære arbeidsmarkedet, blant dem som har vært utenfor arbeidsmarkedet, og det skal vi glede oss over.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Forskjellene i Norge har økt over tid. Det startet før nåværende regjering. Vi er enige om det. Vi er enige om at Stortinget er det øverste folkevalgte organet. Vi er enige om at stortingsrepresentantene før de blir valgt, agiterer for at man skal gjøre det sånn og sånn bedre for folk. Ingen agiterer for større forskjeller. Alle agiterer for større jevnbyrdighet. Og så har vi et system med fri arbeidsinnvandring fra EØS-området utenfor Norden, som innebærer at tilbud på og etterspørsel av arbeidskraft for yrke etter yrke blir endret, noe som fører til at maktforholdene i arbeidslivet endres. Organisasjonsgraden har gått ned. Er ikke statsråden enig i at systemet utenfor demokratisk kontroll i Norge på arbeidsområdet innebærer grunnlaget for økte forskjeller?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg er ikke helt sikker på hvor det er representanten Lundteigen vil. Antagelig vil han ha en diskusjon om EØS-avtalen. Jeg tror kanskje det er det jeg hører. Jeg tror det et bredt flertall i denne sal som mener at det at Norge er en del av dette markedet, sikrer oss eksport og tilgang på varer og tjenester, og at det sikrer arbeidsplasser, vekst og verdiskaping over hele landet. Det skal vi være veldig glade for.

Men å skape et inntrykk av at store deler av det som skjer i vårt arbeidsliv, skjer utenfor denne salens vilje og kontroll – det er jeg uenig i. Vi har en lang rekke lovreguleringer som bidrar til å sikre at vi har et godt og velfungerende arbeidsliv. Og som jeg sa i mitt forrige svar, arbeidsinnvandringen som Lundteigen snakker om, økte kraftig i tidligere år. Nå er det ikke fra arbeidsinnvandring sysselsettingsveksten kommer, nå kommer den faktisk fordi store deler av inkluderingsdugnaden begynner å virke og flere mennesker hjelpes inn i det ordinære arbeidslivet.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Som spådd er det bred enighet om at vi skal ha små forskjeller – slik det blir uttrykt i denne salen. Det store spørsmålet er om man mener at forskjellene er for store, og om man er villig til å gjennomføre tiltak for å få ned forskjellene. Erfaringer fra land rundt oss viser at økte forskjeller kan være vanskelige å reversere. Det fører bl.a. til at oppslutningen om velferdsordninger blir mindre. Vi ser at når lønnsforskjellene først øker, svekkes oppslutningen om velferdsstaten. IMF har anslått at økt ulikhet gir økt ulikhet – igjen erfaringer fra ulike land – og man ser at jo lenger man venter med å bekjempe de voksende forskjellene, jo vanskeligere blir det å reversere dem.

Derfor er spørsmålet: Mener regjeringen og finansministeren at forskjellene er for store i Norge i dag, og er det et mål for regjeringen å redusere forskjellene?

Statsråd Siv Jensen []: Ja, det er et mål for regjeringen å redusere forskjellene. Det tror jeg vi har et felles mål om på tvers av alle partigrenser i denne sal. Så er spørsmålet hvilke tiltak vi skal sette inn. Jeg mener denne regjeringen iverksetter tiltak hele tiden for å holde ulikhetene i Norge minst mulig og bidra til å bekjempe fremveksten av dem.

Så er det en erkjennelse at det har vært en svak utvikling gjennom de siste 30 årene, under vekslende regjeringer. Jeg tror ingen av de regjeringene har hatt som ambisjon å øke forskjellene. Det er jo derfor vi gjennom denne meldingen peker på noen helt grunnleggende ting vi må jobbe med. Det handler om arbeidslivet, om sysselsetting, om å unngå arbeidsledighet og utenforskap. Det handler om utdanning og kompetansepåfyll gjennom hele livet. Det handler om integreringspolitikk, for det handler jo også om at mennesker med minoritetsbakgrunn som er bosatt i Norge, skal delta i samfunnslivet – bidra, jobbe og betale skatt. Det handler om helse. Det handler om oppvekstvilkår. Det handler om arbeidsplasser. Det handler om deltakelse i kultur, osv., osv. Vi har pekt på alle disse tingene, og vi gjennomfører tiltak hele tiden.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg takker for svaret. Når vi da har fått etablert at det er et politisk mål å redusere forskjellene, kan vi jo måle den politikken som blir ført, opp mot det målet.

Internasjonalt – igjen – ser vi at troen på at skattekutt skal føre til vekst, har blitt kraftig svekket i den internasjonale debatten. Vi ser at det ikke finnes bevis internasjonalt for at det er noen påståtte vekstødeleggende virkninger av omfordeling via skattesystemet. Vi har også forsøkt mange ganger å få svar fra regjeringen på hvor mange arbeidsplasser som er blitt skapt med de skattekuttene som har vært her i Norge.

Spørsmålet til finansministeren blir da: Når skattene kuttes med 25 mrd. kr og de 0,1 pst. rikeste har fått 1,4 mrd. kr i skattekutt, øker det eller reduserer det forskjellene? Eller når fagforeningsfradraget i praksis blir redusert og vi ser mer deltid og midlertidighet i arbeidslivet, øker det eller reduserer det forskjellene? Eller når folk mister arbeidsavklaringspenger og tvinges over på sosialhjelp, øker det eller reduserer det forskjellene?

Statsråd Siv Jensen []: Først: Når det gjelder arbeidsavklaringspenger, er jo hele poenget med å tydeliggjøre det at folk tidligere skal få avklart om de skal tilbake til arbeidslivet, eller om de skal få en varig trygdet situasjon. Den avklaringen tror jeg veldig mange mennesker trenger å få. Derfor mener jeg det er bra at vi nå tar grep for å gjøre det.

Så til spørsmålet om skatt. Jeg har til gode å få råd fra IMF eller OECD om å skjerpe skattene i Norge. Snarere tvert imot opplever jeg at det vi har gjort, har bidratt til å styrke vår egen konkurransekraft.

Det er i hvert fall et faktum at for høye skatter bidrar til kapitalflukt. Det bidrar til færre bedrifter. Det bidrar til færre arbeidsplasser. Det bidrar til høyere arbeidsledighet. Det bidrar til færre skatteinntekter, og det bidrar til økte trygdeutbetalinger. Det mener jeg er en veldig dårlig vei å gå hvis vi skal ha råd til å finansiere velferdssamfunnet vårt over tid. Da må vi ha et konkurransedyktig skattesystem som gjør at kapitalen investeres her, at arbeidsplassene skapes her, og at vi holder ledigheten på et lavest mulig nivå og sikrer at flere mennesker kommer i jobb.

Bjørnar Moxnes (R) []: I revidert budsjett peker regjeringen på at det er skapt 50 000 nye arbeidsplasser det siste året i Norge. Det vi vet, er at 30 000 av disse jobbene har gått til arbeidsinnvandrere, og at veksten er særlig sterk blant østeuropeere på korttidsopphold i Norge. Det ble tidligere spurt om Siv Jensen ikke ser at det er et problem når arbeidsplasser med norske lønns- og arbeidsvilkår erstattes med folk som har dårligere lønns- og arbeidsvilkår, som er billigere å bruke, som vi jo ser skjer – dessverre – i stort omfang med arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa.

Ser Siv Jensen at dette følger med EØS-avtalens frie flyt, altså at tre av fem nye jobber går til arbeidsinnvandrere, mens vi samtidig har mange som ikke får jobb i Norge, og at det er fordi disse arbeidsinnvandrerne er billigere å bruke for sjefene enn å ansette folk på norske lønns- og arbeidsvilkår?

Statsråd Siv Jensen []: I perioden 2008–2014 kom hele veksten i sysselsettingen blant innvandrere. De siste årene har vi sett at arbeidsgiverne i større grad rekrutterer fra den innenlandske arbeidsstyrken, og mange innvandrere har også kommet i jobb, og da særlig innvandrere som var bosatt i Norge da de ble sysselsatt. Da mener jeg regjeringen er i ferd med å begynne å svare. Da svarer vi på utfordringen med manglende integrering, da svarer vi på at flere som har vært utenfor lønnet arbeid, kommer i jobb. Det bidrar til å øke skatteinntektene, som igjen bidrar til å trygge vår evne og mulighet til å finansiere velferdsordningene.

Så er jeg veldig opptatt av at vi fortsatt skal legge til rette for at det skal skapes enda flere jobber, enda flere arbeidsplasser, enda flere bedrifter i dette landet. Men da kan vi jo ikke sende kapitalen ut av landet, som er Moxnes’ oppskrift, da må vi sørge for at den investeres her. Det er forutsetningen for at flere kan komme i jobb fremover.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jonas Gahr Støre (A) []: For drøyt en uke siden var Eva Britt Søvdsnes Myklebust på besøk på mitt kontor. Hun har et langt yrkesliv bak seg innen fiskeri og siden i omsorg. Hun fikk problemer med helsa og flyttet arbeidskapasiteten sin til et område hvor hun mestret situasjonen. Hun ville jobbe, hun ville bidra. Hun har betalt skatt og stått på for fellesskapet. Så sa helsa nærmest full stopp. Hun ble sykmeldt og gikk over på arbeidsavklaringspenger. Så, mens hun ventet på å bli såkalt avklart, stoppet pengene, fordi regjeringen bestemte seg for å kutte i denne stønadsordningen.

Eva Britts historie forteller om én av de mange veiene inn i ulikhet, om ulikhet vi kunne ha begrenset, stoppet og snudd med politikk, og om konsekvensene av flertallets politikk i Norge, der vi har råd til å stille opp som fellesskap, mens vi tilsynelatende ikke har råd til å gi dem som virkelig trenger det, den hjelpen de fortjener – vi har altså råd til å gi dem som har mest lettelser og skattelette, men ikke dem som virkelig trenger hjelp for å komme videre. Vi har en regjering som uten blygsel inntektsfører reduserte utgifter til arbeidsavklaringspenger, fordi de har kuttet dypt i ordningen. Dette er en av mange veier til ulikhet.

Forskjellene mellom folk øker. Det er vi enige om. Det dokumenteres svart på hvitt i den meldingen vi diskuterer, som regjeringen ble pålagt av Stortinget å utarbeide. Den viser at inntektsulikheten har økt under denne regjeringen. Formuesulikheten har vokst kraftig under denne regjeringen. Målt med formue har vi høyere ulikhet enn andre OECD-land, som bl.a. Storbritannia og Frankrike. Få ville trodd det. De rikeste ti prosentene i Norge eier nå 60 pst. av formuen i landet. Tre av ti husholdninger har fått redusert kjøpekraften sin mellom 2013 og 2017, mens de rikeste har blitt rikere. De med mest har fått 8,1 mrd. kr i skattekutt.

I denne meldingen ser vi at regjeringen ikke tar et samlet grep for å begrense de mange veiene til ulikhet. Lanseringen av meldingen viser også at de tar dobbelt feil om de økte forskjellene, bl.a. feil om årsaken. Før meldingen ble lagt fram sa finansministeren at hovedårsaken til økende ulikhet er arbeidsinnvandring eller innvandring i stort. Feil, sa SSB noen timer etter. Og regjeringen tar feil om medisinen mot forskjeller.

Ikke noe enkelt tiltak gir oss løsningen på denne utfordringen. Ulikhet som vokser, er krevende å snu. Derfor er det så avgjørende at politikken samlet motvirker voksende ledighet og ulikhet, at den samlet gir alle mennesker mulighet til god helse, utdanning og opplæring, arbeid til å leve av, mulighet for alle til å leve liv til en trygg alderdom. Regjeringens melding mangler en samlet politikk for å stake ut en slik kurs. Derfor har Arbeiderpartiet, i arbeidet med en alternativ fortelling, en alternativ ulikhetsmelding, konkretisert ved 83 tiltak fordelt over en rekke politikkområder – fra arbeid til samferdsel til helse, som vil redusere forskjellene i Norge. Bare noen eksempler: skolemat til alle barn i grunnskolen, gratis SFO for førsteklassinger – uavhengig av økonomi, pensjon fra første krone – en million nordmenn har ikke det, å regulere pensjonen slik at ingen pensjonister får dårligere kjøpekraft når lønnstakerne får økt kjøpekraft, mer penger til Husbanken, slik at den blir i stand til å sikre at folk får seg bolig, og nær 80 andre tiltak.

Selv med en slik politikk ville ikke ulikhetene gå ned fra et år til et annet. Men det ville gjøre en forskjell. Og mer grunnleggende: Å bekjempe økte forskjeller handler om hvilket samfunn vi vil ha. Her mener jeg det er en av de tydeligste forskjellene i kurs og retning mellom en Høyre- og Fremskrittsparti-ledet regjering og et rød-grønt alternativ. En universell velferdsstat som gir et godt og likeverdig tilbud til alle, er en bærebjelke i det norske samfunnet. En kjerneverdi er at den aktivt bidrar til muligheter til alle og motvirker ulikhet. Vi har tradisjonelt hatt høy tillit og sterkt samhold i Norge. Økte forskjeller truer alt dette. Det svekker også vår mulighet til å møte endringer – alt fra kutt i klimautslipp og store endringer i norsk økonomi til bruk av ny teknologi. OECD og IMF kaller ulikhet gift for omstilling.

Våre naboer Sverige gikk fra å ha OECDs laveste ulikhet under sosialdemokratisk styre inntil 2005, til å klatre midt på treet under høyreregjeringene. Så fort kan det skje, og den veien må Norge ikke gå.

Mudassar Kapur (H) []: Vi er et land med store muligheter og små forskjeller. Mange deltar i arbeidslivet, vi har store naturressurser, en kompetent arbeidsstyrke og solide statsfinanser. Velstanden i Norge er jevnere fordelt enn i de fleste andre land. Det er sikkert også grunnen til at representanten Gahr Støre måtte trekke fram Sverige som et eksempel – fordi det mangler eksempler i Norge hvis man ser på helheten.

Men det er grupper og enkeltmennesker i vårt samfunn som står utenfor, og den største sosiale forskjellen i vårt samfunn er mellom de som står utenfor arbeidslivet, og de som er i arbeidslivet. En annen stor forskjell er mellom de som står utenfor samfunnslivet, og de som er godt integrert. Begge gruppene finner vi over hele landet, men særlig i de største byene. Storbyene er Norge i miniatyr.

I 2030 vil vi i Oslo ha over 800 000 innbyggere. Vi vet at utdanning er en av de viktigste faktorene for både integrering og sosial mobilitet. Derfor er regjeringens satsing på ekstra midler til tidlig innsats i skolen, gratis kjernetid i barnehage for familier med lav inntekt, igangsetting av en ny Oslo Sør-satsing og en forsterking av Groruddalssatsingen viktige tiltak. Likevel er Arbeiderpartiet jevnlig ute med kritikk av områdesatsingene, senest i en debatt for noen uker siden her i denne salen. Men kritikken blir ekstra hul når deres egne løsninger sjelden består av noe annet enn større bevilgninger. Jeg savner de konkrete løsningene og en debatt om hvordan vi kan få mest mulig igjen for pengebruken: Hvordan får vi flere i arbeid? Hvordan får vi flere til å fullføre skolen eller lære seg norsk? Hvordan får vi flere barn til å kunne norsk første skoledag? Jeg opplever et Arbeiderparti som kun ønsker å bevilge seg ut av utfordringene, men som ikke har noen klare planer for den bevilgningen utover ren symbolpolitikk. Ofte er det en repetisjon av regjeringens politikk pluss å legge på ekstra midler som selve nyheten.

I storsamfunnet skal det være plass til alle. Det skal være plass til den som søker jobb, men det må også være plass til den som vil skape en jobb for seg selv og andre. Det skal være plass til den som har flyttet til byen for å studere, men har hjertet sitt i hjembygda. Det skal være plass til flyktningfamilien som etter hard jobbing flytter ut av sin kommunale bolig og inn i sin egen. Det er derfor regjeringens satsing på en sosial boligpolitikk, tilrettelegging for flere boliger og en bedre bostøtteordning er med på å utjevne de sosiale ulikhetene.

Mange av de familiene og enkeltmenneskene jeg snakker om i dag, har barn. Når vi snakker om barnefattigdom, er det viktig å huske på at det ikke er barna som er fattige – det er ofte familien som er fattig. De fattige familiene har oftest bare én eller ingen inntekt, og de består ofte av mennesker med kort botid i Norge, altså innvandrerfamilier. Det er derfor regjeringen har jobbet målrettet mot ulike områder for å bekjempe fattigdom, særlig blant barnefamilier. Integreringsdugnaden, gratis kjernetid i barnehage og at den utvides til 2-åringer fra familier med lav inntekt, økt barnetrygd, økt engangsstønad, økt bostøtte, økt tilskudd til ferie- og fritidstilbud – alt dette er med på å gi familiene et løft. Det er også det som gjør at vi får barn som kommer seg gjennom et skoleløp, gjennom en oppvekst, uten å falle ut, slik at de ikke blir en del av morgendagens ulikhetsstatistikk. Det er den delen av debatten jeg skulle ønske vi kunne ha mye mer av i denne salen i dag.

Vi debatterer en mulighetsmelding, en melding om ulikheter, men det har fra opposisjonens side egentlig vært en debatt om skatter og avgifter. Jeg håper vi kan fortsette langs den aksen regjeringen har lagt opp til: å adressere ulikhet gjennom å adressere menneskers utfordringer og skape gode liv for disse menneskene der de bor.

Bård Hoksrud (FrP) []: Det har vært en interessant debatt så langt, og jeg synes representanten Holen Bjørdal fra Arbeiderpartiet sa det ganske greit – vi har holdt på å diskutere ulikheter i mange, mange år, også da de rød-grønne styrte. Heldigvis er ulikhetene forholdsvis små i Norge, det er bra.

Jeg mener at det viktige her er å løfte fram dem som har minst, og dem som er utenfor arbeidslivet, for det å være en del av arbeidslivet er utrolig bra, både for det økonomiske og for å sørge for å redusere ulikhetene – mange andre momenter som er viktige for å komme i arbeid. Skal vi få til det, er det viktig å ha et næringsliv der det er godt å jobbe, og som går godt, for det gjør at man faktisk kan ansette folk, og det bidrar til at folk med hull i cv-en sin får nye muligheter og får prøve seg i arbeidslivet.

For ikke lenge siden var jeg på en «Inn på tunet»-gård og fikk høre om en ung gutt som skolen egentlig hadde gitt opp, men fordi han kom inn i nye miljøer og fikk utfordret seg på andre måter, klarte han å bestå og fikk tatt traktor- og maskinførerfagbrev. Dette er noe som vil være en del av det å sørge for at ulikhetene er mindre, også for ham, fordi han kommer i jobb og ikke vil måtte stå utenfor arbeidslivet – og det er det som er viktig. Det å ha arbeid er bra for økonomien, som jeg sa, men det er også bra for både det psykiske og det sosiale, og derfor er det viktig å ha fullt trykk på å få flere ut i jobb.

Sysselsettingen går opp, og det betyr at flere får det bedre. Så kan man si at på grunn av at aksjene plutselig har gått veldig bra en periode, har noen har blitt rikere, og kanskje har ulikhetene økt litt. Men som representanten Bjørnstad sa – hvis aksjekursene faller kraftig, går ulikhetene ned. Og jeg er ikke sikker på om det er det som vil være bra.

Så opplever jeg i denne debatten, som alltid er typisk i denne typen debatter, at sosialistenes fiende nummer én er rikingene eller de som gjør det godt i næringslivet. Det er trist, for vi burde være glad for at vi har et næringsliv, at vi har folk som vil satse, som vil investere pengene sine i å skape nye ting, skape vekst og skape arbeidsplasser som gjør at folk kommer i jobb og i aktivitet. Det er viktig for folk flest. Jobb er utrolig bra og viktig.

Også denne debatten har vært – som tradisjonelt alltid når man diskuterer dette – en debatt hvor formuesskatten er den store, stygge ulven. Rødt, SV og Arbeiderpartiet mener at formuesskatten er noen forferdelige greier. Det er litt artig at det er f.eks. en familiebedrift, Isola, i mitt hjemfylke som har lokale eiere, som har norske eiere, og som altså må betale formuesskatt – og som Arbeiderpartiet SV, Senterpartiet og Rødt gjerne vil sørge for skal betale mer skatt. Men internasjonale kapitalistiske store selskaper som f.eks. konkurrentene deres, som har mange tusen ansatte, skal slippe å betale formuesskatt fordi eierne ikke er norske – eller kanskje enda bedre: Lerum, som driver med saft- og brusproduksjon, som konkurrerer med Coca-Cola, Pepsi Cola og andre internasjonale selskaper, skal måtte betale formuesskatt, mens disse ikke gjør det, fordi de har utenlandsk eierskap. Jeg synes det er dumt, for jeg hadde gjerne sett at man hadde vært mye mer opptatt av faktisk å legge til rette for at norske eiere, norske bedrifter, skal ha de samme konkurransemulighetene og den samme konkurransekraften som dem man konkurrerer med.

Så tenker jeg at det som både statsråden og andre har vært innom, dette med å legge til rette for å skape verdier, også gir muligheter til å få folk, som jeg sa, i aktivitet og i arbeid. Det er kjempebra, for da blir ulikhetene mindre, og det er positivt.

Jeg mener at i stedet for å dogmatisere bør man heller sørge for muligheter til å hjelpe dem som ofte sitter nederst ved bordet, og som er en del av utenforskapet, og sørge for at de blir en del av innenforskapet og får hjelp til å få arbeid, for det bidrar til mindre ulikhet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Alle som har uttalt seg, erkjenner at de økonomiske og sosiale forskjellene mellom folk øker. Det gir svakere fellesskap og et mer utrygt samfunn. Senterpartiets prosjekt er jambyrdighet mellom folk – økonomisk, sosialt og kulturelt. Det krever gjensidig respekt mellom folk i ulike livssituasjoner og ulike yrker, uansett om de kommer fra Loppa eller Holmlia. For å gjennomføre dette må vi få en sterkere folkevalgt styring av kapitalkreftene og privat eiendomsrett. Jeg understreker det. Det er helt nødvendig at folkevalgte kan styre det viktigste. Der har vi imidlertid EØS-avtalen som står i veien.

Fri bevegelse av arbeidsfolk svekker et velorganisert arbeidsliv hver dag. EØS er ikke noen sak, men en samfunnsorganisering som gir større forskjeller på grunn av svakere folkevalgt makt i Norge. EU har ikke noe folkevalgt organ på tilsvarende nivå som gjør jobben. Derfor har vi problemene.

Senterpartiets parole er at Stortinget må styre arbeidsmarkedet. Dagens regjering arbeider systematisk for at den folkevalgte styringen skal bli svakere. Derfor er Høyre Senterpartiets motpol i norsk politikk. Den Høyre-ledede regjeringa gjennomfører dette gradvis, mer eller mindre brutalt, alt avhengig av hvor sterk opposisjonen i Stortinget er til å medvirke, stimulere til eller etablere motmakt mot regjeringas politikk, enten det gjelder arbeidsavklaringspengene, som gir flere sosialhjelpsmottakere, eller det gjelder kvinners dårligere muligheter til et godt fødetilbud ved at fødeavdelinger blir nedlagt over landet. Regjeringa måtte ta en taktisk tilbaketrekking da bunadsgeriljaen greide å etablere 80 000 støttespillere for sitt standpunkt.

Når det gjelder regjeringas økonomiske politikk, har representanten Sivert Bjørnstad sagt det presist – regjeringa ønsker å løfte dem i bånn, men de vil ikke ta noen ting på toppen. Hvis man skulle løftet dem i bånn, hadde det blitt meget dyrt, og det er ikke mulig å få til jambyrdighet uten at man både løfter i bånn og tar større skatt og ytelser fra dem som har best evne.

Men det er arbeidslivspolitikken som er den viktigste, og for Senterpartiet er et velorganisert arbeidsliv det som gir trygghet i familielivet. Vi må regulere arbeidsinnvandringen fra land utenom Norden fordi det gir oss mulighet til å sikre et arbeidsliv som er velorganisert. Vi ønsker å se etter inspirasjon fra Sveits, som er et velorganisert land med høy og god teknologisk utvikling og gode velferdsordninger.

Jeg vil også ta med at Senterpartiet går inn for bedre integrering av flyktninger og asylsøkere gjennom deltakelse i arbeidslivet. Arbeidslivet må forsterkes slik at vi kan ha flere jobber for disse menneskene i både privat og offentlig sektor. Her er det et nødvendig samspill med det jeg sa om regulert arbeidsinnvandring innenfor EØS-området. Senterpartiet står for annerledeslandet som ikke er seg sjøl nok. Vi vil ta vårt ansvar for flyktninger og asylsøkere i henhold til FNs prinsipper.

Jeg vil også trekke fram tidligere statsråd Magnhild Meltveit Kleppa, som la fram en tilsvarende melding som den vi nå diskuterer, den 25. juni 1999 – den såkalte utjamningsmeldinga, St.meld. nr. 50 for 1998–1999. Der ble det sagt:

«Slik Regjeringa ser det, er arbeidslinja i hovudsak eit rett val, fordi ho gir signal om at retten til arbeid også skal gjelde grupper som er svakt stilte på arbeidsmarknaden.»

Merk «retten til arbeid»: Vi snakker ikke bare om plikt, men om at de som her er sårbare, også har en rett til å få seg et arbeid.

Det er fulgt opp videre i formuleringer fra daværende regjering at «fleire skal kunne medverke til verdiskapinga gjennom å kunne kombinere arbeid og trygd». I dag, 20 år senere, er dette en enda større utfordring fordi vi har relativt færre slike arbeidsoppgaver for folk som bor i Norge. Stortinget kan øke etterspørselen etter folk med nedsatt arbeidsevne. Stikkord kan være kvoter, eksempelvis 10 pst. ansatte med nedsatt arbeidsevne i offentlig sektor samt offentlig stimulans til arbeidsgivere, slik at differansen mellom den ansattes arbeidsevne og 100 pst. lønn i faget dekkes av det offentlige, som støtte til arbeidsgiver. Denne politikken må kombineres, og Senterpartiet går imot å redusere sosiale ytelser for folk som er i en slik sårbar situasjon.

Dette er kjernen i Senterpartiets politikk når det gjelder sosialpolitikken, og det er vesentlig å få fram her i dag.

Rigmor Aasrud (A) []: «Muligheter for alle» er tittelen på den stortingsmeldingen vi har til behandling i dag. «Muligheter begrenses av din økonomiske stilling» ville vært en mer treffende tittel. Et lite treffende tittelvalg er likevel ikke det største problemet. Problemet er at denne regjeringen ikke tar økte forskjeller på alvor. Vi har hørt representanter for regjeringspartiene her forklare at det ikke er et problem at de rike blir rikere, det er bare et problem at de fattige blir fattigere. Vi har hørt Høyres Henrik Asheim si at vi har den laveste ulikheten i Europa, og Fremskrittspartiets Bjørnstad sa at vi hadde den laveste ulikheten i verden. De kan ikke ha lest på side 28 i sin egen melding. Der står det noe annet.

Det det ikke står noe om i meldingen, er hvordan ulikhet i formue øker, og vi har måttet bruke andre kilder. I en rapport vi har funnet fra Credit Suisse, står det at land som Sveits, Frankrike og Storbritannia nå er passert av Norge når det gjelder ulikhet i formue – land som ikke akkurat er kjent for å ha en jevn fordeling av formuen sin. Vi burde ikke vært i denne klassen. Men istedenfor å gjøre noe med det, snakker regjeringen om at vi har oljefondet vi kan dele ut. Det er jo i beste fall en teoretisk unnamanøver. Jeg tror ingen som sliter med å komme inn på boligmarkedet, føler at en formue en selv ikke disponerer, er til særlig hjelp.

I løpet av en tiårsperiode har de 10 pst. rikeste i Norge økt formuen sin med 14 prosentpoeng. De eier nå nesten 60 pst. av all formue. Når en tiendedel eier 60 pst., har de andre ganske lite. Så er det grunn til å tro at disse tallene ikke viser hele bildet, for de som har store formuer, har iallfall tidligere hatt en god del av formuene sine trygt plassert i utlandet, og da muligheten for å ordne opp i dette uten straffeskatt og sanksjoner kom, oppga 10 pst. av de med de store formuene at de hadde skjulte formuer i utlandet. Det var få med hus og bil på den listen. Når vi i tillegg vet at det er mange som ikke har tatt ut overskuddet fra bedriftene sine, og den delen av formuen ikke er med i beregningene, er den reelle formuen høyere enn det statistikken klarer å få fram.

Størrelsen på inntekten avgjør hvor mye man kan spare, og hvor man sparer, har også betydning for hvor mye man kan bygge opp formuen sin. Hvis man ikke har penger, er det ikke lett å kjøpe aksjer, og man taper da mer og mer sammenlignet med dem som er så heldige å eie kapitalen.

Hvem er det da som taper mest på at kapitaleiere drar ifra? For oss som er opptatt av likestilling, er tallene som viser fordelingen av formue mellom kvinner og menn, alarmerende. Vi vet at kvinner tjener mindre enn menn. Den gjennomsnittlige månedslønnen for kvinner utgjør 87 pst. av menns. Mange syns at det tallet er bekymringsfullt, men tallet på forskjeller i kvinners og menns kapitalinntekter er langt større. Kvinner får bare 34 pst. av kapitalinntektene, og andelen har blitt mindre de siste årene.

Fordeling av kapitalinntekter påvirkes i stor grad av skattepolitikken. Skattekutt frigjør midler til å bygge mer formue, som gir enda større kapitalinntekter til dem som har mye fra før, altså mennene. Når vi da i tillegg vet at kvinner tjener mindre enn menn, og har mindre mulighet til å spare, forsterker det forskjellene mellom kjønnene. Mulighetene er altså langt større for menn enn for kvinner. Makt og rikdom konsentreres på få og mannlige hender.

Konsentrasjon av inntekt og formue fører til konsentrasjon av makt. Økonomisk makt kan også bli politisk makt. Studier fra USA og Tyskland viser at et forslag har langt større mulighet til å bli vedtatt om det støttes av den rikeste delen av befolkningen. Kanskje ser vi noe av det samme her i Norge, når vi ser hvem som stikker av med skattekuttene. Mulighetene begrenses av ens økonomiske stilling, og det er ikke bra.

Arbeiderpartiet vil gi like muligheter til alle, ikke bare til de få. Derfor har vi foreslått 83 tiltak som gjør noe med disse ulikhetene. Dessverre blir det bare forslag. Hadde de blitt vedtatt, hadde det vært en god mulighet til å gi like muligheter for alle.

Elin Rodum Agdestein (H) []: Norge er kåret til verdens beste land å bo i, både av FN og av andre, basert bl.a. på faktorer som levealder, utdanningsnivå og brutto nasjonalprodukt per innbygger. Norge beskrives som verdens beste mammaland, det mest likestilte landet osv.

Når man hører retorikken og argumentasjonen fra opposisjonen i denne debatten, kan en jo spørre seg: Hva er egentlig målestokken, selve gullstandarden? Vi er blant landene i verden med lavest inntektsulikhet, høyest levestandard, høy tillit og god distribusjon av universelle velferdstjenester, noe som gir et samfunn med høy sosial bærekraft og stabilitet. Og det er bred politisk enighet i Norge om at små forskjeller er med på å gjøre Norge til et godt land å bo i. Det gir store merverdier, som det er et mål for regjeringen å videreføre.

Velstandsveksten skal komme alle til gode. Alle, uavhengig av bakgrunn, skal ha muligheten til å delta, til å lykkes, være bidragsyter og realisere sine evner.

Den største forskjellen er mellom dem som har en jobb, og dem som står utenfor. Det handler om inntekt, men også om et sosialt fellesskap. Derfor er det positivt når oppdaterte tall fra revidert nasjonalbudsjett viser en markert vekst i sysselsettingen. Bare de siste tre årene er det blitt om lag 95 000 flere i jobb. Den registrerte ledigheten er nå helt nede på 2,2 pst. og har ikke vært lavere på ti år. Det gjelder hele landet.

Mange viser til utviklingen i Gini-koeffisienten, som i likhet med i de fleste andre OECD-land har økt noe i Norge, men overser samtidig – eller unnlater å nevne – at den ikke tar høyde for verdien av offentlige tjenester. Overføringer og skatter reduserer inntektsulikheten med om lag 40 pst. Anslagsvis reduseres Gini-koeffisienten med ytterligere 20 pst., om man regner med verdien av offentlige tjenester som helse og omsorg, barnehage og utdanning.

Når man ser overføringer, skatter og verdien av offentlige tjenester under ett, har Norge Europas laveste ulikhet. Det er også verdt å nevne at utviklingen i den faktiske økonomiske situasjonen, altså utviklingen i realinntekter, viser en kraftig vekst i kjøpekraft, en økning i medianinntekten i Norge etter skatt på nærmere 80 pst. i 30-årsperioden 1986–2017.

Å leve med vedvarende lav inntekt vet vi øker risikoen for levekårsproblemer. Derfor er det så gledelig at det er svært få i Norge som over tid har inntekt tilsvarende 60 pst. av median eller mindre, selv om det selvfølgelig er en krevende situasjon for dem det gjelder. Andelen familier som oppgir å ha problemer med å få endene til å møtes, er omtrent halvert fra 2004 til 2017, fra 9 pst. til 4,9 pst. Det er også et godt tegn. I Norge har vi altså høy grad av likhet, og det er på et høyt økonomisk nivå.

Vår høye levestandard og samlede verdiskaping er betinget av høy arbeidsdeltakelse. Skal vi klare å opprettholde tilstrekkelig bærekraft for velferden framover, skal vi klare å opprettholde et samfunn med høy distribusjon av velferdsgoder, må flere av oss komme ut i jobb, og vi må stå i jobb lenger. Færre må komme over på ulike ytelser, og flere må ut av Nav-statistikken. Spesielt gjelder det den yngre delen av befolkningen og personer med innvandrerbakgrunn. Det har regjeringen tatt konsekvensen av og har styrket barnefamilienes økonomi samt lansert en inkluderingsdugnad for å få flere inn i arbeidslivet og et integreringsløft med et styrket introduksjonsprogram. Dette er en del av de langsiktige løsningene som motvirker forskjeller. Vi har også satset enda mer på utdanning, på økt kompetanse i befolkningen og på styrkede helsetjenester for å nå sårbare grupper.

Det er samtidig viktig å ha tydelige forventninger og å stille krav. Det gjelder egenaktivitet og ikke minst å lære seg norsk. Det er et rimelig krav vi bør kunne stille til de fleste. Aktivitetsplikt for mottakere av sosialhjelp skal utvides til å omfatte dem over 30 år. Det er et målrettet tiltak for å hindre at folk går over på langvarige ytelser og for å motvirke utenforskap.

Det må alltid lønne seg å jobbe, både gjennom skattesystemet og ved at vi sikrer at velferdsordningene forblir et sikkerhetsnett – og verken hindrer folk i å delta i arbeidslivet eller fjerner motivasjonen for å jobbe.

Fortsatt økonomisk vekst og stabilitet, nyskaping, omstilling, økt produktivitet og effektiv bruk av fellesskapets ressurser er fundamentet for en god fordelingspolitikk. Vi må først skape mer, skal vi få mer å fordele. Det vil regjeringen bidra til gjennom å fortsette å føre en politikk for å bevare et samfunn med små forskjeller, som gir trygghet for velferden og muligheter for alle.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Ingrid Heggø (A) []: Forskjellsmeldinga som vi diskuterer i dag, vart lagd fram med tittelen Muligheter for alle, men verknaden av regjeringas politikk byggjer ikkje opp om tittelen på meldinga. Regjeringa fører ein omvend Robin Hood-politikk, der skatteletten er gjeven til dei som treng det minst, der tre av ti hushald har fått redusert kjøpekraft frå 2013 til 2017, og der usosiale velferdskutt har vore eit kjenneteikn på høgreregjeringa, noko Kristeleg Folkeparti har protestert på heilt inntil i dag.

Forsøket på å bortforklara at skilnadene aukar med at vi har ein stor felles formue i oljefondet, er i beste fall ein teoretisk unnamanøver. Det er i alle fall ei dårleg trøyst for dei som ikkje kjem seg inn på bustadmarknaden, at det finst ein felles formue som ein ikkje rår over. Meldinga viser i klartekst at dei økonomiske skilnadene aukar mellom folk i Noreg, målt både i inntekt og i formue. Arbeidarpartiet meiner at auka skilnader trugar grunnleggjande verdiar i Noreg, som høg tillit, relativt høge og jamne løner og evna vår til å møta endringane saman i framtida. Difor har vi kome med 83 konkrete forslag mot aukande skilnader.

Deltaking i arbeidslivet er avgjerande for utvikling i økonomiske skilnader mellom folk. Vi må redusera inntektsskilnadene, men då må fleire som kan og vil jobba, få jobb. Då må fleire som kan og vil jobba, få heiltidsstillingar. Og då må fordelinga av lønsveksten verta meir rettferdig. Vi må ha eit meir progressivt skattesystem, der dei som har mest, bidreg mest. Dette har vore sentralt i Noreg i mange år.

Eit omfordelande skattesystem er avgjerande for ei jamnare fordeling. Det betyr litt meir skatt til dei som toler det, det vil gje meir å rutta med til dei som treng det. Med Arbeidarpartiet ville alle som tener om lag 750 000 kr eller mindre, fått mindre skatt, medan dei som tener meir enn 750 000 kr, må bidra med noko meir til fellesskapet. Med Arbeidarpartiet sitt skatteopplegg ville faktisk fire av fem nordmenn fått lågare skatt, men dei som har mest, må bidra mest slik at vi kan oppretthalda det sterke fellesskapet og den høge tilliten vi har i Noreg.

Formuesskatten er den mest omfordelande skatten og er dermed eit av våre viktigaste verktøy for å stoppa utviklinga med auka forskjellar. Formuesskilnaden i Noreg er no omtrent på same nivå som i Storbritannia, Frankrike og Sveits. Synest vi det er bra nok?

Høgreregjeringa argumenterte lenge med at skattekutta er sjølvfinansierande, men innrømmer no sjølve at det ikkje er grunnlag for å budsjettera med eventuelle dynamiske effektar av skattekutta. Det er ei kjensgjerning at bedriftene investerer for å imøtekoma auka etterspurnad. Lågare skatt fører til auka overskot, og formuane til bedriftseigarane aukar.

Dei ti prosentane med høgst formue eig ein stadig større prosent av formuen. I 2016 eigde dei ti prosentane med høgst formue 58 pst. av den private formuen, og det er grunn til å tru at det her er mørketal slik at det reelt er endå sterkare konsentrasjon på færre hender.

Skattekutt er eit svært kostbart og lite effektivt tiltak for å få til auka sysselsetjing. Eit eksempel: For kostnadene av å generera ein arbeidsplass gjennom skattekutt kunne vi fått 15 arbeidsplassar i privat sektor ved heller å prioritera offentlege investeringar. Høgreregjeringas iver etter å senka skattane er altså eit reint eksperiment i økonomisk teori og konservativ ideologi.

Arbeidarpartiet vil gje like moglegheiter for alle, ikkje berre for dei få. Vi har som sagt føreslått 83 tiltak som gjer noko med desse skilnadene, tiltak som endrar kursen – dette i sterk kontrast til meldinga frå regjeringa, som ikkje nemner skatt og økonomisk fordeling.

Skal stø kurs vera målet, må kursen vera rett. Dagens regjering har feil kurs. Kursen er lagd for aukande forskjellar og dalande tillit. Dette er ein politikk som tener dei få, ikkje dei mange.

Kent Gudmundsen (H) []: Norge er kåret til verdens beste land å bo i og er blant landene i verden med lavest ulikhet i inntekt. Vi har også høy levestandard, høy tillit og godt utbygde offentlige velferdstjenester. Vi har altså bygd opp omfattende velferdsordninger som gir utdanning, helsetjenester og omsorg til alle. Dette bidrar til å skape et samfunn med muligheter til alle. Men særlig utdanning er avgjørende for at vi gir barn og unge gode muligheter senere i livet. I barnehage og skole legges et grunnlag som den enkelte kan bygge videre på gjennom læring resten av livet, og en god skole er nøkkelen til alt. Høyre vil ha en skole med muligheter for alle, der det er elevenes talent og interesser som avgjør hvilken skole en går på. Hvor en bor eller størrelsen på lommeboka til dine foreldre skal ikke være tungen på vektskålen.

En dårlig skole reproduserer sosiale forskjeller. I f.eks. matematikk vet vi at karaktersnittet til elever med foreldre med høyere utdanning er 4,4, mens det for elever med foreldre uten høyere utdanning er 2,8. Det forteller oss at skolen i dag ikke i stor nok grad makter å kompensere for sosiale forskjeller hjemmefra. Skolegangen har altså en enorm innvirkning på enkeltmenneskenes liv. Der en god skole skaper muligheter for alle, kan en dårlig skole være starten på livet utenfor.

I forrige uke publiserte SSB det vi kaller for skolebidragsindikatoren. Den forteller oss hvor mye skolen bidrar til elevens læring hvis man tar bort forutsetninger som kan påvirke resultatene, med andre ord korrigerer man tallene for foreldrenes utdanningsnivå, inntekter og eventuelle innvandringsbakgrunn. Da er det nedslående å se hvor store forskjeller det er i hvor flinke skolene er til å løfte elevene. Disse tallene, sammen med karakterstatistikken fra SSB og annet grunnlag vi har, viser at vi har en forskjellsskole i Norge, hvor det fortsatt har altfor mye å si hvilken skole man går på, hvor i landet man bor, og hvem foreldrene er. Høyre vil bekjempe denne forskjellsskolen fordi kampen mot forskjellsskolen er kampen for kunnskapsskolen. Norge har blant de beste utgangspunkt i verden for å skape en skole med muligheter for alle. Det må vi bruke. Og Høyre i regjering har gjort mye for å bekjempe nettopp forskjellsskolen for å skape en skole med muligheter for alle. Vi har innført en grense for hvor dårlig skolekvalitet man har før man får tilbud om hjelp, og hittil har 66 kommuner og 227 skoler blitt fulgt opp. Vi har altså gitt 34 000 lærere tilbud om videreutdanning, og vi har innført en femårig grunnskolelærerutdannning på masternivå.

For Høyre starter tidlig innsats i barnehagen, derfor har denne regjeringen vært opptatt av at barnehagen skal være tilgjengelig for alle. Vi har innført redusert foreldrebetaling og gratis kjernetid for alle to-, tre-, fire- og femåringer. Vi har satt et tak på hvor mye av lønnen som skal gå til barnehageutgifter. Når vi vet at barnehage, skole og utdanning er så viktig for sosial mobilitet, og for å kunne leve selvstendige og gode liv, da synes jeg det er litt rart at de partiene som mener at de bryr seg mest om å utjevne sosiale forskjeller, nærmest ikke snakker om kvalitet i skolen. La meg ta noen eksempler: Senterpartiet og SV er imot en nedre grense for skolekvalitet. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV er imot krav om fordypning i norsk, matte og engelsk for lærere som underviser i disse fagene. I sitt alternative statsbudsjett foreslo SV å kutte 500 mill. kr – 0,5 mrd. kr – til etter- og videreutdanning. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV er imot fraværsgrensa. Senterpartiet er imot lærerspesialistordningen. Det er mye som ikke henger sammen mellom ord og handling i politikken her. Utdanning er den viktigste enkeltfaktoren som bidrar til varig utjevning av sosiale forskjeller, fordi utdanning gir den enkelte valgfrihet og muligheter til arbeid. Da kan man ikke prioritere alt, eller kutte i eller velge bort kunnskapsfokuset. Det er det barna våre som taper på.

Åsunn Lyngedal (A) []: Stortingsmeldingen om Muligheter for alle har dokumentert at forskjellene øker i Norge. Forskjellene øker i inntekt og i formue. Og Norge er ikke best i EØS. Meldingen sier noe om det.

Men er det så farlig, da? I meldingen er regjeringen veldig opptatt av at det er verre i andre land, og livet består som vi alle vet, av langt mer enn penger og materielle verdier. Men dessverre er det sånn at penger betyr mye for mulighetene dine i livet. Det betyr mye for skolegang og utdanning, for mulighet til deltakelse, for den sosiale mobiliteten.

Det er også dokumentert at det betyr noe for helsen din. De som har bedre økonomi, lever lenger og er friskere den tiden de lever. De rike har tilgang til et privat helsevesen, som de med lave inntekter bare kan se langt etter.

58 pst. av de spurte sier i en måling at Norge har et todelt helsevesen, og 81 pst. sier at det er negativt. Det er Arbeiderpartiet enig i, og derfor bruker Arbeiderpartiet mer penger på våre felles sykehus og mindre skattepenger på å kjøpe tjenester i private sykehus.

For å utjevne forskjeller er tilgang til høyere utdanning viktig, og det er også en likeverdig og god skole. Da betyr det noe om kommunene får kompensert lønns- og prisvekst, sånn at de har økonomi til å drive en god grunnskole. Aller helst skulle vi kunne servere skolematen, som gir alle elevene energi og overskudd til å lære, med en skolehelsetjeneste og lærere som har tid til å se den enkelte. Arbeiderpartiet styrker derfor kommunenes økonomi.

For mine bestemødre, født rundt 1910 på Finnmarks- og Nordlandskysten, var det ingen mulighet til å ta utdanning. De var i jobb fra de fylte 14. Deres barn fikk tilgang til Lånekassen på slutten av 1940-tallet, og etableringen av Universitetet i Tromsø for 50 år siden, sammen med flere høyskoler og senere Nord universitet, har gitt mange nordlendinger mulighet til å ta høyere utdanning.

Fortsatt vil det være forskjell på tilgang til studier for dem som vokser opp i våre største byer, og dem som må flytte hjemmefra for å ta utdanning. Da blir desentralisert utdanningstilbud viktig. Utgiftene til å bo er store i de største byene, og det må sikres tilgang på hybler til en pris studenter kan betale. Derfor satser Arbeiderpartiet på studenthybler.

Et strammere boligmarked i de store byene og velstandsutvikling hos de fleste gjør at flere får hjelp av sine foreldre til å kjøpe seg et sted å bo. Det kan være en klok investering og gi en god start på voksenlivet, men det skaper enda større forskjeller mellom dem som har foreldre med penger, og dem som ikke har det. For de aller mest sårbare barna, som de som ikke ble født av foreldre med tilstrekkelig omsorgsevne, vil det kunne være umulig. Tilgang til boligmarkedet har blitt en av de største driverne for økonomiske forskjeller. Det betyr at vi igjen må ta i bruk Husbanken som verktøy for å hjelpe de unge inn i boligmarkedet. Arbeiderpartiet har derfor foreslått en startlånsordning og mer penger til Husbanken.

Vi ønsker oss et samfunn der du skal kunne komme dit du ønsker, uavhengig av hvem foreldrene dine er, og hvor du bor. Arbeiderpartiet har en lang historie i å slåss for sosial mobilitet og like muligheter for alle. Det er grunnlaget for vår politikk og gjør at vi ikke ville kutte i skattebidraget fra de store utenlandske selskapene som har fabrikker rundt om i Norge. Vi var imot at statskassen skulle dekke den eneste skatten disse store utenlandske bedriftene betaler til Norge, nemlig eiendomsskatten på verk og bruk. Regjeringen kuttet den høsten 2017.

Vi har gått inn for de fleste av kuttene i bedriftsskatten fordi det styrker våre bedrifters konkurransekraft. Men kuttene i formuesskatten skaper jo ikke arbeidsplasser, de øker bare forskjellene. De kuttene har Arbeiderpartiet stemt imot.

Hvis vi skal klare å fordele ressursene i samfunnet mer rettferdig, må det være det fremste målet i politikken. Fordi det er så mange krefter i samfunnet som trekker i motsatt retning, må forståelsen av at mer rettferdig fordeling skaper tillit, øker produktiviteten og styrker omstillingsevnen, prege politikken. God fordeling gir bedre helse i befolkningen og et samfunn der makt er bedre fordelt. Da må fordeling være viktigere enn å gi lettelser i eiendomsskatt til store utenlandske konsern og lettelser i formuesskatten.

Presidenten: De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Martin Kolberg (A) []: Denne debatten ble innledet med at representanten Asheim, leder av vår finanskomité, hyllet trepartssamarbeidet. Det er bra at han gjør det, men det er all mulig grunn til å minne representanten Asheim på Stortinget om at vi har en finansminister som sier at den norske modellen står i veien for det norske folk. Det er av den typen dobbeltkommunikasjon som høyresiden bedriver med tanke på at de på den ene siden opptrer såkalt seriøst og på den andre siden driver med uriktig politisk propaganda. Jeg legger merke til at finansministeren later som hun ikke hører dette, men det er all mulig grunn til å få sagt det veldig tydelig. Om dette er et problem for representanten Asheim, vet jeg ikke, men det ville være interessant om han kunne avklare akkurat dette – om han synes det er fint å ha en finansminister som uttaler seg slik om det han selv mener er viktig med tanke på både norsk økonomi og den aktuelle situasjonen vi diskuterer her i Stortinget i dag. Jeg tror ikke Asheim mener dette, men nå er de enige om noe annet: De representerer den første regjeringen i moderne tid som sier at de anerkjenner det uorganiserte arbeidslivet. Det er jo et anslag mot hele grunnideen i trepartssamarbeidet som forutsetning for at vi kan føre en økonomisk politikk som skaper likhet. Her også avslører høyresiden sin tydelige dobbeltkommunikasjon.

Representanter fra høyresiden sier ganske systematisk at Norge er i front på mange måter når det gjelder likhet og kampen mot ulikhet. Men situasjonen er jo den at det går i gal retning. Det er det som er tema i denne debatten. Og hva handler dette om? Jo, det er resultatet av en villet politikk fra regjerings side på minst tre områder: Det er uriktige skattelettelser, det er attpåtil, når de har gjennomført skattelettelsene, overforbruk av oljepengene på en slik måte at det undergraver framtidens muligheter til å opprettholde et rettferdighetssamfunn, og det er kutt for de svakeste.

Jeg har ikke tid til mye, men la meg bare si at det å kutte i barnetillegget for uføretrygdede og i arbeidsavklaringspengene og det å nekte pensjon fra første krone er jo tiltak av politisk karakter som peker direkte i retning av ulikhet. Det er den situasjonen vi har, og jeg må bare si jeg undrer på hvor lenge Kristelig Folkeparti og Venstre skal være med på denne ferden. Det er av stor interesse å se hvor langt de er villige til å gå med tanke på at samfunnet gradvis blir liberalisert og nedbygd.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Jeg tror ikke kamerat Kolberg får svar på det spørsmålet her og nå.

Når både miljø, økonomi og sosiale forhold hensyntas, skapes bærekraftig utvikling. Som helsepolitiker deler jeg ambisjonene i FNs bærekraftsmål nr. 3: god helse. Vi vil sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder. I 2016 var det overordnede temaet i arbeidet med bærekraftsmålene «Leaving no one behind». Alle skal med, ingen skal bli glemt.

Jeg kjenner i dag et ansvar for å løfte en gruppe som har vært gjenstand for debatt i denne salen mange ganger. Det har blitt en sak som vi ikke har kommet til rette med. Jeg tenker på de papirløse emigrantene og deres helsesituasjon. Det er greit å begynne sine innlegg med å si at Norge er best i verden. Men på dette området, helsetjenester til de papirløse, befinner Norge seg i klassen som gir minst – sammen med noen få andre land i Europa, som Bulgaria og Polen. De fleste andre land i Europa gir betydelig bedre helserettigheter til de papirløse. I land som Belgia og Nederland har papirløse mer eller mindre de samme helsemessige rettighetene som befolkningen for øvrig.

Tidsskriftet The Lancet har publisert en oppsummering av helsesituasjonen blant papirløse i ulike land, og budskapet var tydelig: I land som Norge, med restriktiv lovgivning og få helserettigheter, har papirløse 38 pst. økt risiko for å dø tidlig og mer enn 50 pst. økt forekomst av psykiske lidelser. Papirløse lever kanskje de hardeste livene i Norge, uten rett til arbeid, skolegang, helsetjenester og økonomiske velferdsytelser. Organisasjonen bestående av en gruppe papirløse, Mennesker i Limbo, sier selv at de ønsker å bidra og få muligheter til å jobbe hvitt mens de venter.

Helsepersonell i Norge gir de papirløse i hovedsak nødvendig helsehjelp ved fare for nært forestående død, varig sterkt nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter. Men selv da kreves det betaling, som mange av de papirløse ikke er i stand til å dekke.

Den siste tiden har vi som helsepolitikere vært svært opptatt av fødetilbud. Mitt engasjement for kvinner som skal føde, gjelder også for papirløse, og jeg kjenner til eksempler på at papirløse kvinner må føde hjemme uten profesjonell helsehjelp.

Representanter fra ulike partier har spurt seg: Bør ikke det offentlige ta et større ansvar? Tidligere leder i Kirkens Bymisjon Sturla Stålsett sa det: Ingen mennesker på norsk jord skal nektes fri og profesjonell helsehjelp. Kristelig Folkeparti sier som FN: «Leaving no one behind». Alle skal med, ingen skal være glemt.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Her om dagen så jeg om igjen den gode serien Kampen om tungtvannet. Et av de viktige budskapene som den fortellingen formidler, var hvor viktig det var for folk i Norge i motstandsarbeidet å kjempe for friheten til et rettferdig samfunn, men også for et likere samfunn. En av dem som deltok i motstandsarbeidet, og som senere har reflektert litt over hva slags reise Norge gikk gjennom etter annen verdenskrig, sa det veldig godt: Vi så på det demokratiske arbeidet som en fortsettelse av innsatsen i krigsårene, for det handlet ikke bare om å skape frihet fra undertrykking, men også om frihet til å skape et bedre samfunn – og et likere samfunn.

Helt siden annen verdenskrig har – i grove trekk – landet vårt blitt stadig bedre. Velferdsstaten har blitt utbygd, viktige ordninger som folketrygden har kommet på plass, Statens lånekasse er en stor suksess, og vi har sørget for at folk flest har en lønn å leve av. Det som skjer i dag derimot, er at en stor gruppe går tilbake. Det er noe nytt, og det er det som er debatten her i salen. I tidligere tiår har vi alle sammen gått litt fram – i ulik takt, men fram. De siste årene er det derimot sånn at tre av ti har blitt dårligere stilt. Under Erna Solbergs regjeringstid har 30 pst. gått tilbake, og det skjer samtidig som de rikeste drar ifra. Derfor får vi nå det store gapet og de raskt voksende forskjellene.

Vi må se på de konkrete sakene hvis vi skal få ned forskjellene. Arbeiderpartiet vil løfte økonomien og framtidstryggheten til en million nordmenn med pensjon fra første krone. Men da sier høyreregjeringen nei. Når vi foreslår at alle ungene våre skal få mat på skolen, så alle har den samme konsentrasjonen og muligheten til å lære, er svaret nei. Og når vi vil forsterke arbeidsmiljøloven, sånn at vi får flere faste jobber, som er det viktigste grunnlaget for hvordan lønningene fordeles, og som vi kan bidra med fra Stortinget, da kjemper høyreregjeringen med Siv Jensen og Asheim innbitt imot og vil virkelig ha midlertidige stillinger inn i lovverket. Så vi trenger å kjempe hardt på alle fronter, for vi vet at det er landene med minst forskjeller som er best for alle.

Nina Sandberg (A) []: Ulikhet er et politisk ansvar å forebygge og redusere. Vi må, som min kollega Sandtrøen sa akkurat nå, se på de konkrete tiltakene. I disse dager er Arbeiderpartiets forslag til en kompetansereform for arbeidslivet til behandling i Stortinget. Jeg vil bruke anledningen til å understreke at en bred og omfattende kompetansereform kommer til å være helt sentral for å motvirke de ulikhetene som er i ferd med å vokse fram, og som kommer til å bli dypere i møte med de raske teknologiske endringene som vi står midt i – om ikke regjeringen griper inn.

Kunnskap og kompetanse er grunnlaget for vår vekst og velferd, og det er nødvendig for å lykkes med de omstillingene som Norge skal igjennom. Norsk arbeidsliv melder om et økende udekket kompetansebehov, men færre tar etter- og videreutdanning, og aller minst tar de som har lite fra før. Det er urovekkende at regjeringen ikke tar tilstrekkelig grep for å løse kompetanseutfordringen. Til forskjell fra den spinkle reformvarianten de har kommet med i ettertid, har Arbeiderpartiet en kompetansereform som er kraftig og helhetlig. Den er rettet både mot dem som er i arbeid, og mot dem som er utenfor arbeidsmarkedet. Vi sikrer at arbeidstakerne ikke overlates til seg selv i møte med disse endringene, at det ikke bare er opp til dem selv å holde seg oppdatert, men at de opparbeider seg en rett til etter- og videreutdanning. Vi skyver ikke alt ansvaret nedover på bedriftene, men sikrer at staten blir med og finansierer dette løftet. Vår reform bygger selvsagt på trepartssamarbeidet og den norske modellen, og den fremmer tettere kobling mellom utdanningsinstitusjoner, næringsliv og offentlig sektor.

Vi ser i Arbeiderpartiet at digitalisering og automatisering kommer til å endre arbeids- og samfunnslivet raskt og fundamentalt. Svaret vårt er en kompetansereform som reelt sikrer like muligheter for å lære hele livet. Målet vårt er å få flere inn i arbeid, flere til å forbli i arbeid og bedre resultater i arbeidslivet. Lik tilgang til kunnskap og kompetanse kommer til å bli avgjørende for å hindre sosial ulikhet, fremme trygget for arbeids- og samfunnsdeltakelse og sikre at Norge får dekket sitt kompetansebehov framover.

Vi i Arbeiderpartiet jobber grundig og systematisk for at ny teknologi ikke skal skape mer polarisering og ulikhet, men i stedet bidra til økt velferd og ny vekst for alle – i hele landet.

Petter Eide (SV) []: Jeg skal si noen ord om forholdet mellom ulikhet og kriminalitet. Det ligger en skjult utfordring her, som jeg opplever at vi i norsk politikk har tatt litt for lite på alvor, og jeg tror vi kommer til å få utfordringer med det i årene som kommer.

Jeg vil først bare si at jeg hadde en vakker opplevelse her om dagen. Jeg kjørte ferge i Møre og Romsdal og hadde lyst på kaffe og svele. Jeg oppdaget at det kunne jeg få kjøpt, men det var ingen steder å betale. Det var ingen mennesker der. Jeg skjønte etter hvert at det var selvbetjening for kaffe og svele. Jeg kikket meg rundt og fant ut at jeg kunne stjele så mye kaffe, svele og sjokolade som jeg ville. Det gjorde jeg selvfølgelig ikke nettopp fordi at dette var et system basert på tillit. Det er helt avgjørende at vi har det sånn i Norge – et system basert på tillit. Tilliten mellom folk i Norge er høy. Det er lav kriminalitet. Faktum er at kriminaliteten når det gjelder vinning og vold, ikke øker. For de aller fleste er dette et trygt samfunn.

Men det er mørke skyer. Fra internasjonale studier vet vi at økende ulikhet i land får store skadevirkninger. I slike land har tilliten mellom folk blitt dårligere. Det blir mer rus, mer vold, mer kriminalitet og flere sitter i fengsel. Hvorfor er det sånn? Forskere sier at når ulikhetene øker og folk ser at andre drar fra, stikker av med goder og utnytter fellesskapet, opplever de seg selv som tapere i ulikhetskampen. Det fører da til økt risikoatferd – i alt fra pengespill, uforsvarlig lånevirksomhet, risikabel helseatferd, mer kriminalitet og vold. Dette handler altså ikke om fattigdom. Det handler om forskjeller.

På tross av økende ulikhet i Norge har dette heldigvis ikke slått til ennå – foreløpig. Men kan vi være sikre på at dette vil vedvare? Ser vi til andre land, er svaret nei. Skal vi sikre dette tillitsbaserte samfunnet, forhindre oppblomstring av kriminalitet, ungdomskriminalitet, gjengkriminalitet, holdninger som at det er greit å gjøre innbrudd osv., ja da må vi for framtiden også sikre oss at ikke utviklingen med økt økonomisk ulikhet fortsetter. Det er ikke sikkert at jeg om ti år vil ha den samme gode erfaringen på den ferga som jeg hadde nylig.

Hvis denne regjeringen og den neste regjeringen ikke greier å snu dette, vil regjeringer framover også måtte ta ansvar for at kriminaliteten i Norge faktisk vil øke. Det er et alvorlig ansvar å ta, og da hjelper det altså ikke å prøve å forebygge kriminalitet med økte straffer, dobbeltstraff på Holmlia osv., når man selv har lagt opp til strukturelle forhold som gjør at kriminaliteten øker.

Ingvild Kjerkol (A) []: Seks av ti nordmenn mener at vi nå har en todelt helsetjeneste, der lommeboken din avgjør hva slags hjelp man får. Vi ser at de økonomiske forskjellene mellom folk i Norge øker, målt i både inntekt og formue. Samtidig vet vi at ulikhet er dårlig for folks helse. Land med store økonomiske forskjeller mellom folk har også mer psykisk og fysisk sykdom. Kamp mot ulikhet er kamp for folks helse. Derfor har vi alltid kjempet for å styrke vår felles helsetjeneste. Derfor har vi også i seks år advart mot den privatiseringen som Bent Høie og høyreregjeringen har ført.

I Storbritannia har myndighetene gradvis lagt til rette for kommersielle selskaper, samtidig som de underfinansierer sin offentlige helsetjeneste, National Health Service. Den er nå i krise, med mangel på helsepersonell samtidig som tilbudet for vanlige folk blir dårligere.

Det har vært en økning i bruken av privat helseforsikring i Norge. Vi er nå oppe i 550 000 forsikrede. Det er en økning på over 170 000 siden valget i 2013, da Bent Høie sa at det ikke ville være et marked for helseforsikringer etter Høyres privatiseringsreform. Et samfunn der forsikringsselskapene i større grad spiller en rolle, er en amerikanisering av helsetjenesten. Det er feil vei å gå.

På fredag kunne vi på TV 2 høre en lege fra Aleris si at de forsikringsselskapene som dekker en større grad av eksperimentell kreftbehandling, vil vinne markedsandeler. Det betyr at den tryggheten helsetjenesten skal gi, blir mer og mer noe folk opplever at man må kjøpe seg gjennom forsikring.

Så langt i denne regjeringsperioden har Arbeiderpartiet prioritert over 10 mrd. kr mer til sykehusene enn regjeringen – fordi vi frykter en todeling av vår felles helsetjeneste. Vi kunne hatt råd til flere kliniske studier og mer behandling, og vi kunne hindret behovet for private helseforsikringer.

Hvem man er og hvor man bor, burde ikke få avgjøre om man får hjelp når man trenger det. Den voksende ulikheten vi diskuterer i dag, er også motoren for en fortsatt todeling av helsetjenesten. Det vil Arbeiderpartiet ha en aktiv politikk mot, ikke en aktiv politikk for.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Et eget sted å bo til en overkommelig pris er avgjørende for å kunne leve et selvstendig og godt liv. Arbeiderpartiet mener at så mange som mulig skal eie sin bolig, og den skal være av god kvalitet. Forskjellen mellom å eie og leie egen bolig er i ferd med å bli en av ulikhetsfaktorene i samfunnet. De som har råd, kjøper seg bolig tidligere enn før.

BSU er en god ordning for dem som har god økonomi og penger til overs, men fungerer ikke for å løse alle unges boligbehov. Den fjerdedelen som tjener minst, får mindre i skattefradrag for BSU-sparingen enn den fjerdedelen som tjener mest. Det er blant de unge med høyest inntekt samt unge fra familier med høy formue vi finner flest som sparer det maksimale beløpet i ordningen.

Førstegangsetablererne blir stadig eldre. Færre av dem som mottar bostøtte, eier egen bolig. Dette er funn vi som politikere må ta på største alvor. Nok en gang reduserte regjeringen utlånsrammene i Husbanken i sitt budsjett for 2019, og med det svekket regjeringen Husbanken som boligpolitisk verktøy. Vi støtter ikke en nedbygging av Husbanken og mener det er nødvendig å øke Husbankens rammer med 9 mrd. kr. Vi økte derfor Husbankens låneramme til 25 mrd. kr i våre budsjetter.

Bostøtten er avgjørende for at folk med lave inntekter skal kunne skaffe seg et hjem eller beholde sitt hjem. Problemet er både økte boligpriser i byene, og at det er mange tusen færre som kvalifiserer til å få bostøtte sammenliknet med tidligere. Derfor har vi styrket bostøtten med 100 mill. kr. Regjeringen har svekket bostøtten, slik at det i 2017 ble utbetalt nesten 300 mill. kr mindre i bostøtte enn i 2013. Dette går ut over de aller svakeste blant oss. Regjeringen kommer nå etter, men ennå er vi ikke der den rød-grønne regjeringen var i 2013.

Vi vil gi kommunene flere virkemidler til å bygge boliger med god kvalitet for alle. Kommunene må få mulighet til å gi folk nye veier inn i boligmarkedet. Regjeringen er for passiv i dette spørsmålet. Se bare hva byrådet i Oslo har foreslått. Nå må vi gi Oslo verktøyene de trenger for å gi flere mulighet til å gå fra å leie til å eie egen bolig.

Audun Lysbakken (SV) []: For høyresiden er ulikhetsdebatten en maraton i bortforklaringer. De vil gjøre alt de kan for å slippe å snakke om den viktigste årsaken til at ulikheten i makt og rikdom øker. De vil gjerne snakke om innvandring, som om det er de som har minst i det norske samfunnet, som har hovedansvaret for økt ulikhet, og om skole, som om det er lærernes skyld at ulikheten øker. Men til tross for alle bortforklaringene synes jeg det er ganske mye bra med denne meldingen, som regjeringen – motvillig – ble pålagt av Stortinget å lage. Den beskriver hvordan ulikheten i makt og rikdom øker i Norge, at det går raskt, at konsekvensene kan være alvorlige, og at hovedårsaken er at de rikeste i det norske samfunnet drar ifra.

Vi har i dag fått mange forsøk på å utfordre SV og venstresiden i spørsmålet om fattigdom. Det er egentlig modig av representantene for regjeringspartiene å dra i gang en fattigdomsdebatt, for det er jo disse partiene som har gjennomført det ene kuttet etter det andre som har gjort at de med minst i det norske samfunnet stiller svakere enn før. Jeg tenker på kuttene som har rammet uføre forsørgere, pensjonistene som for femte år på rad opplever underregulering av pensjonene, aleneforeldrene, kronikerne, som har fått økte egenandeler, og dem som er kastet ut av ordningen med arbeidsavklaringspenger, og som er henvist til sosialhjelp.

Derfor er fattigdomsdebatten en viktig del av ulikhetsdebatten, men den viktigste årsaken til at ulikhetene øker, er at de rikeste drar ifra. Så får vi høre at det ikke er noe problem. Jo, det er et problem når makt og penger samles på færre hender enn før. Ulikhetsdebatten handler om maktfordelingen i samfunnet, om hvem som skal bestemme, og den handler om hvordan makten skal fordeles. Så når to tredjedeler av de 100 rikeste i Norge er arvinger – de har arvet formuer i stedet for å ha skapt formuer – sier det noe om en maktkonsentrasjon i Norge som vi ikke vil ha.

Ulikhetsdebatten handler om det sosiale limet i samfunnet vårt. Det handler om tilliten folk imellom. Det handler om behovet for å oppleve at folk får som fortjent, at vi står sammen, at vi har fungerende fellesskap. Derfor er den økende ulikheten i makt og rikdom en trussel mot det beste ved Norge: de små forskjellene og de sterke fellesskapene. Derfor berører ulikhetsdebatten oss alle sammen og kvaliteten på dette samfunnet – ikke bare de aller fattigste og de aller rikeste, men oss alle sammen. Vi trenger det motsatte av den politikken som føres i Norge i dag. Vi trenger en fordelingspolitikk som er for de mange og ikke for de få på toppen.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Det mest påfallande når høgrepartia skal diskutere forskjellar, er at dei berre snakkar om å løfte dei på botnen, om fattigdom, innvandring og låginntektsfamiliar. Det er viktig, men det er berre halve bildet. Skal vi redusere forskjellane, må vi også snakke om dei på toppen, dei som regjeringa har bidratt til drar ifrå resten av oss. Men det er nok meir ubehageleg å diskutere, for då må vi også snakke om skatt og omfordeling, f.eks. at det er blitt meir og meir lønsamt å vere kapitaleigar og tilsvarande mindre lønsamt å leve berre av si eiga arbeidskraft. Det er vist gong på gong at det er enkelt å bli rik i Noreg, at vi har høg konsentrasjon av millionærar og milliardærar.

Det er ikkje eit problem for Arbeidarpartiet at nokon i samfunnet har kapital. Det som er problemet, er når avstanden mellom dei øvst og dei nedst ved bordet blir for stor, slik vi ser konturane av. Dei 10 pst. med størst formue eigde 58 pst. av den private formuen i Noreg i 2016. Forskjellane i formue i Noreg er no om lag på linje med Storbritannia, Frankrike og Sveits. Det må vi gjere noko med. Skatt og omfordeling er ein del av svaret – litt meir skatt til dei som toler det, gir meir å rutte med til dei som treng det.

At også dei på toppen må bidra til små forskjellar, burde høgrepartia slutte å hisse seg opp over og heller begynne å omfamne, for små forskjellar er bra for alle, også for dei rike, og grunnane til det er mange. Eg kan nemne fire:

  1. Menneske som har store formuar, eig gjerne ei bedrift. Då er det dumt for dei at fleire og fleire får dårleg råd og ikkje kan kjøpe produkta deira.

  2. Aukande forskjellar svekkjer tilliten i samfunnet. Det er negativt for økonomien fordi vi må bruke meir tid og pengar på å kontrollere kvarandre – både myndigheiter og næringsliv.

  3. Når tilliten forsvinn, aukar motstanden mot handel. Det er spesielt dumt for bedriftseigarar som treng marknader å selje varene sine på.

  4. Eit samfunn med store forskjellar minskar den sosiale mobiliteten. Det er òg dumt for bedriftene, som kan gå glipp av verdifulle talent og få problem med å rekruttere rett kompetanse.

Høgre er det fremste interessepartiet for rikfolk i Noreg. Mi klare anbefaling til Høgre-representantane her i salen er å bruke mindre tid på kortsiktige interesser for å betale litt mindre skatt og meir tid på å forklare dei rike kvifor også dei tener på å bidra til den dugnadsinnsatsen som trengst for å skape sterkare fellesskap og mindre forskjellar.

Karin Andersen (SV) []: Penger er makt og gir makt, og hvis man vil se hva som er viktig for en regjering, kan man holde øynene stivt på pengene og se hvem som får, og hvem som mister.

Jeg har hørt litt på denne debatten i dag, og jeg har bl.a. hørt flere fra regjeringspartiene snakke om at de har styrket bostøtten. Jeg har med meg årsrapporten fra Husbanken for 2018. Jeg har gått nøye gjennom tallene, og jeg har sett på disse tallene over mange år. Der er det slik at noen av de få som får – og det er altså tusenvis som har mistet bostøtten siden denne regjeringen tok over – får bitte lite grann mer i bostøtte hver måned. Men man må jo kikke på de andre tallene også. Hvordan har det gått med boutgiftene til disse menneskene? Jo, gjennomsnittlig boutgift per måned har økt med 1 114 kr. Hvordan har det gått med inntekten til disse menneskene – for dette er folk som virkelig har lave inntekter? Jo, den har gått ned med 420 kr måneden fra 2014 til 2018. Da hjelper det veldig lite at bostøtten har økt med 350 kr. I det regnestykket er det altså 1 184 kr i minus.

Man skal være ganske fattig for å få bostøtte i Norge. Snittinntekten for de familiene er på 130 000 kr. Så sier regjeringen i revidert budsjett at det til og med er 3 100 færre som skal få bostøtte nå framover, og det er fordi de har fått økt inntekt. Ja, det er fordi de akkurat har bikket over den grensen som er så lav i dag at nesten ingen familier med inntekt på over 200 000 kr har fått bostøtte. Hva mister de familiene da? Hva mister de familiene som akkurat bikker over den inntektsgrensen? Jo, snittutbetalingen for bostøtte er på ca. 31 000 kr. Det er en katastrofe for familier som har så dårlig råd. Dette er noe av det veldig alvorlige som denne regjeringen ikke har rettet opp. Vi bruker altså mindre penger nå, ifølge Husbankens årsrapport, på bostøtte enn vi gjorde i 2014, til og med mindre enn vi gjorde i 2009.

Det er bare å følge med på hvem det er denne regjeringen har råd til å bistå. Det er dem med de største husene, de største eiendommene og de største inntektene, mens de folkene som sliter aller mest med å kunne være trygge i hjemmet sitt og å kunne se ungene sine i øynene hver kveld og si til dem at her skal vi bo, har ikke denne regjeringen råd til. Da øker forskjellene, og forskjeller er gift i samfunnet.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Det er ikke bare penger som er ulikt fordelt i Norge, men også helse. I Norge øker de sosiale forskjellene innen helse, og de sosiale forskjellene innen helse er større i Norge enn i mange andre europeiske land.

For kort tid siden ble vi presentert for ny forskning som viser at menn med høy inntekt kan forvente å leve opptil 14 år lenger enn dem med lavest inntekt. Jeg synes det er noe grunnleggende unorsk med at personer med lavere utdanning og lavere inntekt skal kunne forvente å leve kortere og ha en dårligere helse enn dem med høy utdanning og høy inntekt. Ulikhet innen helse er grunnleggende urettferdig. Som fellesskap kan vi ikke godta at bakgrunn og inntekt skal avgjøre hvor lenge folk lever, og hvor friske de er. Jeg savner regjeringens svar på og engasjement for nettopp denne ulikheten innen helse.

En god barndom sier vi varer livet ut, men det gjør jammen en dårlig en også. Etablerer vi sunne vaner tidlig, vet vi at de varer livet ut. Foreldrenes bakgrunn og inntekt burde ha minst mulig å si for om barn får en god framtid. I fellesskap kunne vi gjort så mye mer for at barn skal få nettopp en god framtid og en god helse.

Arbeiderpartiet vil innføre én time fysisk aktivitet i skolen og et enkelt skolemåltid. Det er enkle tiltak som kan viske ut de sosiale forskjellene innen helse. Forskning på skolematordninger viser at nettopp barn som kommer fra hjem med få ressurser, er de som profitterer aller mest på denne ordningen, men vi vet også at alle barn, uansett hvilket hjem de kommer fra, kan få et bedre utgangspunkt for både læring og helse med skolemat. Skolen har et uutnyttet potensial for å viske ut forskjeller innen helse. Gjennom å gå til skolen når vi alle barn, uansett bakgrunn.

Stortinget har gjort viktige vedtak for å sikre fysisk aktivitet i skolen, og vi venter spent på regjeringens oppfølging. Det er bare litt synd at vi har ventet ganske lenge nå. Det er dramatisk når utviklingen går i feil retning. Når forskjellene innen helse øker, burde det motivere regjeringen til handling og en omlegging av folkehelsepolitikken.

I disse dager behandler vi nettopp folkehelsemeldingen i helse- og omsorgskomiteen, men heller ikke der ser vi spor av konkrete tiltak som kunne ha gjort noe med de økende forskjellene innen helse. Det er trist.

Kjersti Toppe (Sp) []: Politikk er ikkje noko anna enn helse i stort. Dette er orda til Rudolf Virchow, som var tysk politikar på slutten av 1800-talet, og han vert rekna som grunnleggjaren av sosialmedisinen. For korleis vi fordeler vilkår og rammevilkår i samfunnet – som inntekt, arbeid, utdanning, bustad og miljø – bestemmer òg rammevilkåra for helsa. Eit samfunn med små forskjellar, som gir tryggleik for alle, og som har rettferdig fordeling av inntekt og arbeid, er politikk, men det er òg grunnleggjande helsepolitikk.

I Noreg aukar forskjellane i både inntekt og formue. Dei rikare vert rikare. I Noreg aukar òg dei sosiale helseforskjellane. Det har ein samanheng. Det er ingen grunn for at vi i Noreg skal ha auka forskjellar eller auka sosiale helseforskjellar, men det er situasjonen.

Det er fem til seks års forskjell i levealder mellom folk med høg utdanning og inntekt og folk med låg utdanning og inntekt. År med god helse varierer på den same måten. Denne stortingsmeldinga har overskrifta Muligheter for alle, men ho gir inga oppskrift på det.

Da Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa la fram utjamningsmeldinga i 1999, låg det viktige strategiar til grunn. Hovudpoenget var å gi tryggleik til dei gruppene som hadde det vanskelegast i samfunnet. Det handla om å målretta det sosiale tryggleiks- og velferdssystemet enda betre mot dei som var dårlegast stilte.

Ein føreslo ei mjukare arbeidslinje. Dagens regjering strammar inn på ordninga i staden for å vera meir fleksibel, jamfør debatten om arbeidsavklaringspengar. Ein føreslo betre offentlege tenester som eit tiltak for å utjamna. Dagens regjering gjer det motsette. Ein kan sjå på kommuneøkonomien, på kva som skjer i helseføretaka våre. Halvparten av befolkninga meiner no at vi har eit todelt helsevesen som ikkje gir hjelp etter behov, men hjelp etter kor stor lommebok ein har. Det er ganske alvorleg. Ein føreslo i 1999 eit finmaska sikkerheitsnett. Regjeringa gjer no det motsette. Ein føreslo ein meir sosial bustadpolitikk. Regjeringa gjer det motsette – ta debatten om bustønad.

På område etter område ser vi at det som skjer politisk, er ein politikk for auka forskjellar, i staden for å ha ein politikk der vi tar oss ekstra godt av dei dårlegast stilte. Difor har denne meldinga ikkje den store verdien i dag. Vi treng ein ny politikk for å ha eit samfunn med tillit, små forskjellar og god helsepolitikk.

Svein Roald Hansen (A) []: Etter innstillingen og debatten å dømme er det tverrpolitisk enighet om at det er viktig at forskjellene er små i et land. Det bygger fellesskap, bidrar til høy tillit og er bra for økonomien og omstillingsevnen. Det som da er synd, er at regjeringen ikke fører en politikk som systematisk bygger opp under denne målsettingen.

Kampen mot økende forskjeller handler ikke først og fremst om å hjelpe dem som sliter, som representanten Hoksrud uttrykte det i en replikkveksling. Det handler om å sikre de strukturelle og politiske bærebjelkene i samfunnet, som underbygger ivaretakelsen av et samfunn med små forskjeller og høy tillit.

Ett eksempel er skattepolitikken. Et annet eksempel er lønnsdannelsen. Helt siden 1970-tallet har kapitaleiernes andel av verdiskapingen økt på bekostning av lønnstakernes. Også i Norge ser vi trenden, men mindre enn i andre land. Motkraften har ligget i vår måte å organisere lønnsdannelsen på og vårt trepartssamarbeid. Igjen ser vi at regjeringens politikk svekker denne motkraften. En høy organisasjonsgrad er en nøkkel i trepartssamarbeidet. Regjeringen anerkjenner det uorganiserte og svekker incentivene til å organisere seg gjennom å fryse fast fradraget for kontingenten. Arbeiderpartiet vil doble det.

Fremskrittspartiet har vært en høyrøstet målbærer av en sterkere individuell lønnsdannelse, og Siv Jensen bygde i 2013 hele landsmøtetalen sin rundt at den norske modellen sto i veien for det norske folk. Mener hun fortsatt det i dag, etter seks år som finansminister? Det synes jeg finansministeren skulle svare på i denne debatten.

Å svekke fagbevegelsen har alltid vært et mål for høyrepartiene fordi det vil svekke den politiske motkraften til høyresidens løsninger på samfunnsoppgavene. Det vil svekke arbeidstakernes innflytelse og stemme i samfunnsdebatten. Da blir det større rom for kapitalen. Skjev fordeling av inntekt og kapital handler ikke bare om penger; det handler selvsagt også om makt.

La meg legge til at rundt omkring i dette landet er vi velsignet med kapitaleiere som har sterk forankring i sine lokalsamfunn, som har bygd sin formue med utgangspunkt i lokale ressurser, og som gir mye tilbake til lokalsamfunnet – arbeidsplasser, selvsagt, men også sponsorbidrag – og som slik sett deler sine verdier med dem som har vært med på å bygge dem. Det er rett og slett mye patriotisk kapital.

Dette springer også ut av verdien av et samfunn med små forskjeller. Det er enda en god grunn til å hegne om disse verdiene og legge vekt på de politiske løsningene og tiltakene som motvirker kreftene som trekker i feil retning. Arbeiderpartiet tilbyr 83 konkrete tiltak over hele fjøla av politikk. Regjeringen burde omfavne dem, ta dem til seg og være med på å sette dem ut i livet.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Forskjellene i makt og rikdom øker. Det rammer de mange som blir hengende igjen, mens de rikeste drar ifra. Men forskjellene rammer også de små. Det rammer barna og familiene. Barnefamilienes økonomi er under press. Stadig flere familier lever under vedvarende lavinntekt, og da øker risikoen for barnefattigdom. Over 100 000 barn vokser nå opp i fattige familier. Det er 100 000 barn som ikke får like gode muligheter som de andre barna.

Hvordan velger regjeringen å møte denne skammelige utviklingen? Jo, ved å lage flere avbøtende og behovsprøvde ordninger. I stedet for å gjøre noe med de økende forskjellene, sier Erna Solberg at de som har minst, må søke, dokumentere hvor lite de har, og be om almisser. På toppen av det hele drives veksten videre med store skattegaver til dem som har mest, kombinert med kutt i velferden for dem som har minst.

Men kanskje verst av alt er hvordan Forskjells-Norge rammer de virkelig sårbare barna. Barnevernet skal gi omsorg og beskyttelse til barna blant oss som ikke får en trygg oppvekst hjemme. Men i løpet av de siste årene er det blitt tatt stadig mer hensyn til butikk, ikke til barn, i denne tjenesten. Noen få kommersielle selskaper har også begynt å dominere et privat barnevernsmarked. Pengene som fellesskapet bevilger til omsorg for barna, går heller til omsetning for den økonomiske eliten.

Hjemme i Østfold har vi også eksempler på en kommersiell barnevernsbaron som har solgt selskapet sitt og cashet inn nesten 60 mill. kr – våre skattepenger som skulle ha gått til barns beskyttelse. Det rammer barna, og det rammer de ansatte, slik det også gjorde i et annet eksempel, også fra Østfold, hvor barnevernsbaronene krevde at de ansatte måtte betale for møbler på institusjonen av sin egen lomme, samtidig som de selv – nok en gang – cashet ut overskuddet.

Det er også en del av historien om Forskjells-Norge: hvordan fellesskapets penger, som skulle ha gått til velferd for de mange, heller går til å bygge formuer for de få.

Men heldigvis handler de økende forskjellene om politikk. Det er ingen naturlov, det er mulig å prioritere annerledes. Vi kan velge omsorg foran omsetning i barnevernet. Vi kan sette barn foran butikk og si nei til profitt i velferden vår. Vi kan sette mennesker foran markeder og sørge for at det er god nok bemanning, så de ansatte har tid til å se hvert enkelt barn. Og vi kan løfte økonomien for barnefamiliene gjennom å øke barnetrygden, også for dem som er over seks år, også for de 60 000 barna fra familier på sosialstønad.

Da løfter vi de små blant oss, ikke bare dem med store lommebøker.

Margret Hagerup (H) []: Arbeid gir mindre ulikhet. Norge skal være et land hvor alle har muligheten til å delta og lykkes, uavhengig av bakgrunn, kjønn, etnisitet og funksjonsnivå. Det er viktig at alle som kan og vil jobbe, skal få jobbe. Men samtidig må vi sørge for at vi har gode ordninger som ivaretar dem som ikke kan jobbe, eller som trenger hjelp for å komme i arbeid.

Arbeid er grunnlaget for velferd, både for den enkelte og for samfunnet. For de fleste er arbeid den viktigste kilden til inntekt. Arbeid gjør enkeltmennesker økonomisk selvstendige. Arbeid gir muligheter til selvrealisering, og arbeid gir sosial inkludering.

Gjennom inkluderingsdugnaden, integreringsløftet og ny kompetansepolitikk vil Høyre sikre at folk ikke støtes ut av arbeidslivet, og at flere inkluderes. Flere i jobb vil bidra til å motvirke økonomiske og sosiale forskjeller, og et godt arbeidsmiljø fremmer både helse og inkludering. En blir ofte friskere av å kunne jobbe.

Inkluderingsdugnaden handler om å se muligheter. Vi må jobbe for at folk ikke sykmeldes ut av arbeidslivet, og at vi hjelper dem som har mulighet til å jobbe. Jo lenger en person er borte fra arbeidslivet, jo mindre er sannsynligheten for at vedkommende klarer å komme tilbake i jobb. Vi har mange virkemidler for å nå målet om flere i arbeid og færre på helserelaterte ytelser. Nav-kontorene har fått bedre fagmiljøer, og tiltakssystemet er forenklet og gjort mer fleksibelt. I tillegg er det innført en ungdomsinnsats som gir gode resultater, samtidig som en har forsterket samarbeidet mellom Nav og næringslivet. Individuell jobbstøtte har vist seg å være et godt tiltak, og den nye IA-avtalen er blitt generell og treffer nå hele arbeidslivet med utprøving av nye virkemidler.

Vi må lykkes med integreringen. Det er viktig at vi klarer å inkludere, både i arbeidsliv og samfunnsliv, og veien fra nyankommet til arbeidstaker skal være kort. I introduksjonsprogrammet fokuseres det nå sterkere på arbeidsdimensjonen, forbedret språkopplæring og raskere inkludering.

Høyre vil motvirke utenforskap og legge til rette for et sosialt bærekraftig samfunn, der flest mulig kan bidra som en del av fellesskapet. Vår innsats for å motvirke ulikhet og videreføre et samfunn med høy velferd retter seg særlig mot utdanning, integrering og arbeid. Og arbeid er viktig for den enkelte. En medarbeider i Kirkens Bymisjon sa til meg i fjor at det beste tiltaket de hadde for å bekjempe fattigdom og ulikhet, var Fretex og det at en har muligheten til å få seg arbeid.

Høyres og regjeringens inkluderingsdugnad har ambisiøse mål om å inkludere flere i arbeid, og partene i arbeidslivet bidrar til dette. Målet må være at alle som kan og vil jobbe, skal få jobbe, men at vi også har gode ordninger for dem som faller utenfor. Det skaper et samfunn med mindre ulikhet, og arbeid gir mindre ulikhet.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Forskjellane aukar i dette landet. Dei som har aller minst, får endå mindre. Arbeidslivet er ein av dei arenaene som bidrar til auka forskjellar under denne regjeringa.

Eg vil gjerne sitera Jan Olav Andersen, som er leiar i EL og IT Forbundet, som sa i VG i mars i år:

«Jeg frykter at vi får en ny underklasse i Norge. Den består av hardtarbeidende folk uten ei god lønn å leve av. Jeg frykter også at dagens regjering kommer til å sitte stille å se på at dette vokser fram.»

Jan Olav Andersen er bekymra, arbeidsfolk er bekymra, og eg – på linje med dei – er bekymra for dette. Regjeringa har opna opp for mellombels tilsetjing og for nye og kortare kontraktar. Usikkerheita i arbeidslivet vert rett og slett større og breier om seg.

Når eg er ute og besøkjer folk på arbeidsplassane, er det nettopp denne usikkerheita dei fortel om – om korte kontraktar, om innleige og om deltid. Folk er innleigde på eit prosjekt, men veit ikkje om dei får jobb etter at prosjektet er slutt.

Mange damer i pleie- og omsorgsbransjen får deltidsløn for deltidsarbeid. Dette er damer som jobbar i sektorar som er organiserte rundt deltid. Regjeringa vel ikkje å gjera noko med dette. Denne utviklinga fører til ein endå meir ujamn maktbalanse mellom arbeidsfolk og arbeidsgjevarar. Det ligg rett og slett ikkje til rette for å ta ein stor ansvarsbit av fagforeiningsarbeidet når ein jobbar deltid, slik som desse damene gjer.

SV vil ha eit arbeidsliv der arbeidstakarane kan vera trygge i jobbane sine, med sterke fagforeiningar. Lønsforskjellane i det norske arbeidslivet aukar. Gruppene med høgast løn dreg rett og slett ifrå. Reallønsveksten til dei 10 prosentane som er rikast, har vore på 15 pst. dei siste par åra. Løna til dei med dei 10 prosent lågaste lønene har stått heilt stille eller gått ned.

Omgrepet fattige arbeidande er noko som me høyrer meir og meir om. Dette er heilt vanlege folk, som f.eks. tilsette i industri, bygg og anlegg, transport eller handel og service, som rett og slett ikkje får det til å gå rundt med den løna dei har.

No ser eg at tida mi er på veg til å gå ut. Eg var ikkje heilt ferdig, men eg er veldig kritisk til at regjeringa faktisk ikkje gjer noko med dette.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Jeg er litt enig med dem som i dag har påpekt at vi ikke må forveksle ulikhet med fattigdom, for selv om det kan ha sammenheng, vil debatten og løsningen være forskjellig, så jeg skal forsøke å heve dem lite grann.

Et eksempel på dette er regjeringens økning av barnetrygden, noe SV mener er det mest effektive middelet for å bekjempe fattigdom. Å øke en universell ordning som treffer både fattig og rik, øker forskjellene mellom de mange familiene som sparer disse pengene for sine barn, og de familiene som trenger barnetrygden, der den går inn i det månedlige forbruket. Barna som får penger på bok, stiller med over 300 000 kr i forsprang på de andre barna når de skal inn på eiendomsmarkedet. SVs tiltak mot fattigdom kan faktisk bidra til å øke ulikhetene, men de trenger ikke være feil for det.

Den sosialistiske økonomen Thomas Piketty sier at ulikhet i seg selv ikke er et problem dersom den oppfattes som rimelig og kan forklares. De aller fleste aksepterer at folk i jobb har mer enn dem som ikke er i jobb, og at bedriftseiere som skaper arbeidsplasser og verdier for samfunnet, også skaper verdier for seg selv. De viktigste tiltakene for å redusere ulikhet, sier Piketty, er å investere i kunnskap og skole og sørge for at alle har tilgang på gode og rimelige helsetjenester. Omfordeling ikke bare via skatt, men også via offentlige tjenester – det gjør vi i Norge. Venstresiden burde derfor også forstå forskjellen mellom inntektsulikhet og det å gi muligheter til andre.

Globaliseringen har flyttet produksjonen dit varer og tjenester produseres billigere, noe som primært har rammet dem med lite utdanning og lave lønninger i industrilandene. Digitalisering og automatisering fører til færre jobber som krever middels kompetanse, mens andelen i toppen og bunnen av kompetanse- og inntektsfordelingen har økt. Det bidrar til skjevere inntektsfordeling og en polarisering av arbeidsmarkedet, noe vi ser også utenfor Norge.

Deler av løsningen er en kompetansereform, som regjeringen allerede jobber med, men vi må også sørge for at vanlige arbeidstakere ikke opplever at de får økte utgifter og færre muligheter i arbeidsmarkedet, noe som fører til en polarisering av økonomien, slik vi har sett i England og USA. Derfor trenger vi en bedre debatt om skatt og fordeling enn det venstresiden legger opp til.

Internasjonalt ser vi selskaper som organiserer seg slik at de nesten ikke skatter der de har inntekter. Dette må endres internasjonalt, men på en slik måte at det fortsatt fremmer verdiskaping og handel. Også nasjonalt trenger vi en debatt om skattlegging av arbeid, kapital og investeringer for å rigge oss for framtiden. Våre velferdsordninger gir utdanning, helsetjenester og omsorg til alle. Disse er med på å redusere ulikhet, de bidrar til å skape et samfunn med muligheter for alle, og de utgjør den sosiale bærekraften i vårt velferdssamfunn. Tillit til institusjonene og politiske prosesser bidrar til stabilitet, som igjen øker villigheten til innovasjon og økonomisk risiko. Det er også verdt å ha med seg i denne debatten. Det er nettopp det samfunnet denne regjeringen ønsker, med muligheter for nettopp alle.

Erlend Wiborg (FrP) []: Norge er et av verdens beste land å bo i, og de aller fleste har et godt liv. Forskjellene i Norge er små, og de aller fleste innbyggerne har det godt. Men det er en mager trøst for dem som faller utenfor.

Det finnes to innfallsvinkler til å hjelpe dem som faller utenfor. Man kan som den sosialistiske og kommunistiske siden i denne salen lappe på utfordringene og hjelpe folk midlertidig via stønader og overføringer. Eller man kan legge seg på den linjen som Fremskrittspartiet ønsker – hjelpe folk som sliter, gjennom et anstendig, godt og trygt velferdssystem, samtidig som man gjør det man kan for at flest mulig skal få mulighet til å stå på egne ben. Det norske sikkerhetsnettet skal hjelpe folk som faller, men samtidig må det være en trampoline som får folk opp igjen, og ikke et garn som fanger en for alltid.

Vi vet det er tre hovedgrep vi må ta for å hjelpe dem som sliter: Det handler om å bedre integreringen, øke kompetansen i befolkningen gjennom utdanning og ikke minst hjelpe flere til å kunne leve av eget arbeid.

Men det er ikke sånn at politikere skaper private arbeidsplasser. Det er næringslivet som skaper arbeidsplassene vi trenger for at flere skal få mulighet til å leve av egen inntekt og komme seg ut av fattigdom. Vår jobb som politikere blir da å tilrettelegge for næringslivet på mange felt. Og det gjør vi med denne regjeringen. Vi har f.eks. fått økt samferdselsbudsjettet med 41 mrd. kr til over 73 mrd. kr i vår tid i regjering. Det er et grep som er med på å hjelpe dem som faller utenfor, for det øker næringslivets muligheter til å vokse og ekspandere. Vi vet at fravær og drop-out fra videregående skole faller, og at næringslivet har fått redusert byråkrati og ikke minst skattebyrde.

Det som også er viktig å se på, er: Løfter vi stigen opp etter oss eller ikke? Jeg er derfor stolt over at Fremskrittspartiet og regjeringen har fått modernisert arbeidsmiljøloven, gjort den mer fleksibel, slik at flere mennesker får en plass i arbeidslivet, slik at flere skal få mulighet til å få prøvd seg i arbeidslivet. For det er ikke slik at alle mennesker er helt A4. Alle har sine utfordringer i livet. Det kan være helsemessige eller andre utfordringer. Da må vi ha et arbeidsliv som faktisk tar vare på både den enkelte og fleksibiliteten til bedriftene. Det er noe denne regjeringen har klart, og vi ser resultatene: Ledigheten faller, stadig flere mennesker får nå muligheten til å prøve seg i arbeidslivet. Misunnelsens ideologi hjelper ingen.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Noe av det beste med Norge er at vi bor i et samfunn med små forskjeller og høy tillit. Som flere har gjentatt i denne debatten, der jeg tenker det er viktig å understreke hvorfor vi snakker om forskjeller og ikke bare fattigdom, er at små forskjeller og lav ulikhet er bra for alle. Det gir større økonomisk vekst, mindre kriminalitet og høyere levealder.

Vi vet også fra forskning og fra erfaringer fra andre land at når ulikheter vokser og blir for store, avler ulikhet ulikhet. Oppslutningen om velferdsordninger svekkes når ulikhetene blir for store. De aller rikeste får stadig mer makt og kan bekjempe politikk som ville fungere omfordelende. Dette har vi sett fra erfaringer i andre land. Derfor er det grunn til nettopp å advare om at ulikhetene i Norge er for store i dag, og lar vi dem bli større, blir det også vanskeligere med politiske tiltak som vil redusere dem.

Vi har hørt at finansministeren mener at forskjellene er for store i Norge i dag, og at de må ned, men da må man faktisk ha en politikk som fører til det. Dagens politikk fra regjeringen funker ikke. Forskjellene i Norge øker. Det hadde vært forfriskende med noe ydmykhet fra regjeringspartiene, at de kunne anerkjent at forskjellene øker i raskt tempo på deres vakt, og at politikken de fører, faktisk ikke funker for å få forskjellene ned.

Jeg har forsøkt å utfordre regjeringspartiene på dette i dag. Skal ulikhetene ned, må vi ha et trygt arbeidsliv. Vi må ha omfordelende skatter og brede velferdsordninger. Det er det ulikhetsforskerne slår fast er det aller viktigste vi kan gjøre. I arbeidslivet vil ikke regjeringen øke fagforeningsfradraget, og de vil ikke styrke retten til hele og faste stillinger. Men erfaringer fra andre land viser nettopp at det er en klar sammenheng mellom mindre organiseringsgrad og større ulikhet. Det hjelper altså ikke bare å få folk i jobb. Det å ha fattige arbeidere har en eksempler på i mange land, også nå i Norge. Vi trenger et arbeidsliv som er organisert, der det er trygt. Det er det som er avgjørende for små forskjeller.

Regjeringen har heller ikke faglig belegg for at et mindre omfordelende skattesystem gir større vekst, men når den tidelen med størst formue i Norge har fått en tredjedel av skattekuttene, kan man jo stille spørsmålet om det øker eller reduserer forskjellene i Norge. Min påstand er at det øker forskjellene i Norge. Vi har snakket om de usosiale kuttene i velferden, men vi må utvide velferden med universelle velferdsordninger som treffer flere mennesker enn i dag, ikke stramme den inn. Det er det som er nøkkelen til små forskjeller i Norge.

Kari Henriksen (A) []: Arbeiderpartiets mål med politikken er at alle skal ha like muligheter. Derfor har det en egenverdi at lagerarbeideren og direktøren ligger ved siden av hverandre på samme sykehus, at de går i samme klasse på fellesskolen og i samme barnehage. Det har en helt egen verdi fordi det utvikler vår felles sosiale forståelse. Det skaper bekjentskaper på tvers av økonomiske og sosiale forskjeller. Det gir innskudd til tillitsbanken, som er så viktig for å sikre et godt fellesskap.

Regjeringa gjør med tillitsbanken som med oljefondet: De tapper kontoen. Sakte, men sikkert ser vi at forskjellene og ulikhetene øker. Regjeringas bekymring for denne utviklingen synes å være ganske proporsjonal med engasjementet de viser i denne debatten – svært liten. For denne regjeringa har andre mål. Forskjeller er ikke så viktige. Blir de for store, får vi sette inn avbøtende tiltak, akkurat som før i tida. Blir en fattig nok, kan en få behovsprøving.

De med store formuer får mer, mens arbeidsledige fratas arbeidsavklaringspenger og må gå på sosialtrygd. Kvinner får redusert frihet. De øker barnehageutgiftene for alle, noe som betyr lite for dem som har de største formuene, men som betyr store ekstrautgifter for dem med middels og lavere inntekt.

Vi har et barnevern som skriker etter folk, etter ansatte, og tiltakene i barnevernet har en skjev fordeling, avhengig av økonomisk og sosial status. Regjeringa tar ikke ansvar for denne utviklingen eller ressursmangelen, og dette øker ulikhetene blant barn i de mest sårbare situasjonene i Norge.

På disse årene har ulikhetene økt, og forskjellene er blitt større. Det er en villet politikk fra denne regjeringa.

Representanten Nordby Lunde sa at skattepolitikken er viktig. Ja, skattepolitikken er viktig. Hvert år har Arbeiderpartiet hatt et alternativt budsjett som har fordelt annerledes, så det nytter ikke å stå her og si at det er viktig å fordele, når fordelingen blir feil. Den går bare i én retning: De som har mer, får mer.

Det gjelder å omfordele. Derfor har Arbeiderpartiet lagt fram 83 forslag som bidrar til en annen fordeling av vårt felles budsjett enn det denne regjeringa legger opp til: skolemat og frukt i skolen, lavterskeltilbud for barn og unge, flere BUA-ordninger og ikke minst flere ansatte i barnevernet til de barna som sliter mest.

Karin Andersen (SV) []: Vi diskuterer nå en stortingsmelding som regjeringen egentlig ikke ville ha, som har vist at regjeringens politikk øker forskjellene, og så stemmer regjeringspartiene selvfølgelig systematisk imot alle de forslagene som ligger i innstillingen for å dokumentere hvordan politikken virker. Det har denne regjeringen og flertallet gjort hele veien. Vi har fremmet forslag om å se på virkningene av de usosiale kuttene. Det vil ikke regjeringen vite. Vi fremmer forslag om å se på virkningen av å gi store, enorme, skatteletter til Norges rikeste, sterkeste og mest formuende personer. Regjeringen vil ikke vite av det. Vi blir nok nødt til å fremme disse forslagene om igjen for å få fram dokumentasjon, for det er veldig tydelig at regjeringen sjøl ikke vil dokumentere hvordan politikken virker.

Jeg har hørt flere representanter være oppe her i dag og snakke om integreringsløftet. Det har jeg sett litt lite til, for å være helt ærlig. SV har fremmet forslag om det som all forskning sier, nemlig at skal folk komme i jobb, enten man går på Nav, eller man går på introduksjonsordningen, må man tette gapet mellom hva folk kan, og det arbeidslivet krever. Derfor har SV fremmet forslag om at de som har falt ut av arbeidslivet, og de som har kommet til Norge og ikke har kompetanse eller ikke kjenner norsk arbeidsliv, skal få mulighet til å fullføre kompetanse gjennom disse ordningene. Det er den ordentlige arbeidslinja. Den linja som regjeringen har, er jo fattigdomslinja: Hvis du ikke klarer det vi har bestemt, tar vi fra deg ytelsen, og du skal stå uten ytelse i ett år, sjøl om du er sjuk og ikke eier nåla i veggen. Det blir folk sjuke av, og folk får ikke jobb.

SV foreslår at også de som går på Nav, skal få ordentlige tiltak – Riksrevisjonen har dokumentert at vi kaster bort milliarder på tiltak som ikke virker. Det burde regjeringen ta fatt i hvis man mener at flere skal komme i jobb. For det er det som virker – det at folk kan få fullføre en kompetanse de har begynt på, en kompetanse som noen i arbeidslivet har bruk for, og kanskje også i en hastighet som har sammenheng med den helsa man har. For alle sier også at folk skal arbeide sjøl om de har litt dårlig helse. Men da må vi jo sørge for at de ordningene som skal gi folk muligheter til å skaffe seg kompetanse, er rigget slik at de kan klare å fullføre samtidig som de har dårlig helse.

Det er veldig mange forslag vi har fremmet som regjeringen har stemt ned, som er god integreringspolitikk, som er god arbeidslivspolitikk, og som ville bidra til at forskjellene i samfunnet gikk ned. For det er ikke noen tvil om at det er bedre å være i jobb enn å ikke ha en jobb. Det er heller ikke noen tvil om at det er bedre å være rik og frisk enn å være syk og fattig. Men regjeringen vil jo ikke dokumentere og se hvordan virkningene av deres egen politikk er.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Det finnes samfunn der systemisk og systematisk urettferdighet holder folk nede gjennom lovgivning, elendig skattlegging og enda verre fordeling. Norge er ikke et av de landene. Men at mye er bra, betyr ikke at alle har det bra. Likevel må vi være bevisste på forskjellen mellom ulikhet som oppstår gjennom personlige valg, og ulikhet som oppstår dersom vi skattlegger, fordeler eller regulerer feil. Det siste er et politisk ansvar. Det ansvaret har vi, og det ansvaret tar vi. Men et samfunn uten ulikhet er et ensrettet samfunn der vi selv ikke får velge vårt liv, eller et samfunn der ingen lenger tar konsekvensene av egne valg.

De 10 pst. rikeste i Norge betaler nå rundt 40 pst. av all personskatt i Norge, mer enn under forrige regjering. De med de bredeste skuldrene bærer den tyngste børen. Jeg minner om at da de rød-grønne lovet å avskaffe fattigdom, var resultatet etter åtte år 15 000 flere fattige barn, selv med arveavgift, høyere selskapsskatt, høyere formuesskatt, høyere personskatt og en oljepris opp mot 120 dollar fatet. Det er åpenbart ikke nødvendigvis en sammenheng mellom økte skatter og økt velferd.

Men det er heller ikke nødvendigvis en motsetning mellom skattelette og velferd. Under denne regjeringen har det samlede skatte- og avgiftsnivået gått ned, og til tross for at oljeprisen bunnet på 29 dollar fatet i forrige periode og 50 000 arbeidsplasser forsvant, har vi nå lavere ledighet enn på ti år, færre midlertidig ansatte enn under Arbeiderpartiet i regjering, og en sysselsetting på vei opp. Vi bruker denne oppgangen til å inkludere flere i arbeidslivet. Arbeid er og vil alltid være den viktigste faktoren for fattigdomsbekjempelse. Derfor har regjeringen satt i gang en inkluderingsdugnad for å løfte flere opp og inn. Regjeringen har måttet gjøre mye for å lukke de hullene i systemet den forrige regjeringen etterlot seg.

Den nye avtalen om inkluderende arbeidsliv inkluderer nå hele arbeidslivet. Vi måler etter innsatsen mot bransjer og sektorer som har potensial for å redusere sykefravær og frafall. Vi har trappet opp lønnstilskudd for arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne, styrket individuell jobbstøtte for dem som sliter med psykiske lidelser, opprettet flere varig tilrettelagte arbeidsplasser og innført krav til unge på sosialhjelp, slik at de kommer seg ut i arbeid, aktivitet eller utdanning. Vi stiller krav, men vi stiller også opp.

Dette kommer på toppen av tidlig innsats i skolen og innføring av fraværsgrense for å hindre at ungdom faller utenfor – noe SV var imot – senket aldersgrensen for kvalifiseringsprogrammet, innført kompetansehevende tiltak på arbeidsplassen og muligheter for fagbrev på jobb. Og vi er i ferd med en reform av introduksjonsprogrammet for å sørge for at nye i Norge kommer seg inn i samfunnet og ut i jobb, og dermed redusere antall familier og barn med vedvarende lavinntekt. De som har minst, får mest.

Nei, vi skal ikke ta små forskjeller og høy tillit for gitt. Derfor må vi endre for å bevare velferdsstaten, slik at den er innrettet for å være mye for dem som trenger den mest. Det gjør denne regjeringen.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Denne saken og denne debatten skal handle om forskjellene i det norske samfunnet og om hvordan vi gjennom politiske vedtak kan bidra til å redusere forskjellene. Hvis vi skal redusere forskjellene i det norske samfunnet, må en nødvendigvis redusere forskjellene mellom dem som har mest, og dem som har minst. Da må de som har mest, og som har god rygg til å bære, bidra noe mer til fellesskapet enn det de gjør i dag, og så må vi bidra til å legge til rette for dem som har det krevende.

Når en hører representanter fra regjeringspartiene snakke om å løfte i bunnen, høres det ut som om de har gjort en kjempestor innsats for å løfte dem i samfunnet som er svake. For veldig mange i det norske samfunnet som har opplevd å få trangere kår, tror jeg det vil være svært provoserende dersom de hører regjeringspartienes innlegg i denne saken, eksempelvis alle de pensjonistene som har fått mindre å leve for enn de hadde før, som følge av at en rekke kostnader de har, bl.a. utgifter til strøm, har gått i været – på toppen har de altså fått rekordhøye avgifter på strøm. Det er mange syke som har fått mindre å leve for, både gjennom at ulike støtteordninger er fjernet eller redusert, og gjennom innstramming i bl.a. arbeidsavklaringspenger.

Det er mange som står i fullt arbeid som har fått mindre å leve for, gjennom at det er press på lønns- og arbeidsvilkår, gjennom at ca. 30 pst. av dem som står i lønnet arbeid, har hatt en nedgang i reallønn under denne regjeringen. Da må en gjennom politiske vedtak, gjennom det arbeidet som vi gjør i Stortinget, sørge for å ha folkevalgt styring av arbeidsmarkedet, regulere arbeidsinnvandring og bidra til å løfte og å redusere forskjeller.

Det er på samme måte når en snakker om skatte- og avgiftssystemet. Hver gang er svaret fra finansministeren og fra representantene fra regjeringspartiene hva en i sum har redusert skatter og avgifter med. Når vi snakker om fordeling, må en selvsagt spørre: Hvem har fått de store skattelettelsene? Jo, det er de som har mest fra før, mens vanlige folk har fått rekordhøye avgifter og rekordhøye bompengekostnader, i tillegg til innstramming i viktige ordninger for bl.a. pendlere og andre arbeidsfolk.

Det betyr noe hvordan en organiserer politikken, og hvordan en organiserer tilgangen til offentlige velferdstilbud. Svært mange har fått et velferdstilbud som er dårligere og lenger unna seg. Det er – for svært mange – blitt færre tjenester nær folk. Derfor er det behov for en endring i politikken som legger til rette for mindre forskjeller i det norske samfunnet.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) []: Debatten i dag viser en særdeles tydelig forskjell mellom Fremskrittspartiet og de rød-grønne partiene.

Fra Arbeiderpartiet har vi nesten utelukkende fått slått fast at de bare sitrer etter å komme tilbake til makten for å øke skatter og avgifter og ha enda mer offentlig styring av folks inntekter. Arbeiderpartiet har tatt opp i seg at «de rike» er et skjellsord – rikingene, de fæle menneskene som lyktes med å tro på en idé, som har skapt arbeidsplasser i sitt lokalmiljø, så rike at de fråtser i penger, som de strør rundt seg til lokale idrettsklubber, til korps eller til å bygge samfunnshus. Fy skam at noen lykkes, dette skal ikke Arbeiderpartiet ha noe av.

Jeg trodde at politikere skulle konsentrere seg om å gjøre det de kan for at vi alle skal ha samme mulighet til å lykkes, til å kunne bruke de evnene vi har, til å bruke våre tanker, våre ideer, våre visjoner, vår energi og vår tid på å lykkes – og også kunne oppnå rikdom, helt uavhengig av personlig bakgrunn. Misunnelse og høy skattlegging av de rike er vel ikke nøkkelen til at andre oppnår suksess.

Arbeiderpartiet har i debatten ikke vært opptatt av at flere skal bli lykkelige og få et godt liv. De har brukt sin energi på å slå fast at et samfunn med rike folk er et dårlig samfunn og bare et tegn på stor ulikhet. Lykke kan kanskje ikke kjøpes for penger, men økonomisk frihet er uansett et resultat av at en har gjort noe riktig, at en har lyktes. Hvis ingen skulle kunne tjene penger på å lykkes, hvem vil da bruke sin tid på å sette i gang nye tanker, på å utvikle nye ideer, på å etablere flere private arbeidsplasser?

Fremskrittspartiet er motstander av at staten skal eie alt. Vi ønsker at vanlige folk skal kunne realisere sine drømmer, og er ikke opptatt av å straffe folk fordi de har lyktes. Vårt mål er at enda flere skal lykkes. Ja, vi er med på å utjevne forskjeller. Ja, de rike skal også betale. Men målet må uansett være at vi først og fremst skal sørge for at enda flere får et godt liv, helt uavhengig av at noen har noe mer. Så skal vi være kjempestolte over at Norge er og – i hvert fall med Fremskrittspartiet i regjering – skal være et land hvor alle skal kunne oppnå sin drøm, og hvor alle skal ha samme mulighet til å bli rik.

Senterpartiet har i debatten tatt til orde for at staten skal styre arbeidslivet, at næringslivet skal pålegges å ha kvoter av folk fra forskjellige samfunnslag med forskjellige utfordringer. Ja visst har representanten Lundteigen rett i at Senterpartiet har blitt en garantist for Annerledeslandet, men det er en garanti jeg håper våre innbyggere og våre bedrifter skal slippe å få innfridd.

Lars Haltbrekken (SV) []: De siste ukene har vi fått servert en stor dose krokodilletårer fra denne regjeringen. Etter seks år med usosial politikk, hvor de bevisst har belønnet sine støttespillere på toppen og straffet dem som sitter nederst ved bordet, er de bekymret for at bompengene slår usosialt ut. Etter at de har brukt 25 mrd. kr på skattelette til dem som sitter godt i det fra før, mens resten har blitt hengende etter og fått mindre å leve for, tar de på seg den bekymrede minen og snakker om hvor fælt det er med alle de nye bompengestasjonene.

Det er ikke rart at folk protesterer. Hadde regjeringen hørt på SV, kunne vi fått et skattesystem som ga skattelette til dem med 600 000 kr eller mindre i inntekt. Vi kunne investert mer i skole, i helse, i SFO og i barnehage. Men det vil ikke eliten i regjeringen. For pengene har de brukt opp på de rikeste – de aller rikeste – som har fått over 300 000 kr hver i skattelette av denne regjeringen.

Når dette skjer, og når ulikhetene øker, kan vi forstå at det er mange som i dag protesterer. Og det er da regjeringspartiene kommer med sine krokodilletårer. For hva gjør de? Jo, den ene dagen sier de at de vil rive bomringene, og den neste dagen stemmer de for å opprette nye. Bare i dag går Fremskrittspartiet og resten av regjeringspartiene inn for åtte nye bomstasjoner i Trøndelag og også flere i Telemark. Bare i dag sørger Fremskrittspartiet og regjeringspartiene for å øke bompengene med over 10 mrd. kr for å finansiere gigantiske motorveier i Telemark og i Trøndelag. I stedet kunne de ha fulgt SV og bedt om en kraftig nedskalering av disse utbyggingene. Det ville ha spart klimaet for utslipp, det ville ha spart naturen for inngrep, og det ville ha spart folk for store kostnader.

Fremskrittspartiet fører folk bak lyset når de kommer med sine krokodilletårer over bompengestasjonene. Sannheten er at de har stemt for hver eneste meter ny motorvei og hver eneste nye bomstasjon de siste årene. Om de ikke vil fortelle sannheten om sin dypt urettferdige politikk, får de i alle fall slutte å servere oss andre krokodilletårer og føre folk bak lyset.

Rigmor Aasrud (A) []: Den debatten vi har hatt i dag, viser at regjeringspartiene – i alle fall Høyre og Fremskrittspartiet – ikke tar inn over seg det denne debatten egentlig dreier seg om, for det dreier seg ikke om fattigdom, det dreier seg om fordeling av økonomisk makt, om likestilling, og om det å kunne gi alle like muligheter, som det står i overskriften på meldingen.

Vi har hørt representanter fra regjeringspartiene være ganske selvgode. Vi er best i Europa på ulikhet, sa representanten Asheim. Og representanten Bjørnstad fra Fremskrittspartiet dro det enda litt lenger: Vi er best i verden på ulikhet. Hvor tar de det fra? Har de lest sin egen melding? Der står det faktisk noe helt annet. Vi var best i verden når det gjaldt ulikhet målt etter inntekt i 2012. I 2015 hadde vi hoppet ned til annenplass, og i nå er vi altså på sjuende plass – og regjeringen har ikke brydd seg med å måle hvordan formuesulikheten er.

Jeg vet ikke hvilket ord jeg skal bruke, som er parlamentarisk, men det blir ganske rart, synes jeg, å høre representanten Nordby Lunde si at det er jo ikke så verst, for de rikeste betaler like mye i skatt nå som de gjorde under den rød-grønne regjeringen. Men man hopper altså over at de samme personene har økt formuen sin med 14 pst. Da skulle det bare mangle om man ikke også betaler skatt.

Det er få tiltak i denne meldingen som bygger opp under det som er de utfordringene vi nå har prøvd å beskrive. Det er mange sider med tall og beskrivelser, men veldig få tiltak som peker mot framtiden. For Arbeiderpartiet er det viktig å komme med tiltak. Vi har gjennom det siste året foreslått mange tiltak som ville ha gjort at ulikhetene hadde blitt mindre mellom folk i Norge, men forslagene har bare forblitt forslag. Nå er det krefter som trekker i retning av enda større ulikhet. Det må møtes med politikk. Dessverre gir regjeringens politikk økt fart i retning av større ulikhet. Det burde denne debatten har dreid seg enda mer om.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg er helt enig med representanten Aasrud i at vi må møte utfordringene vi står overfor, med politikk. Det er akkurat det denne regjeringen gjør, mens vi har en opposisjon som møter dem med retorikk. Når man hører debatten, får man nesten inntrykk av at Norge var et fantastisk land i 2012 – og gjerne i 2013 også, frem til valget – og at alt nå er snudd på hodet. Jeg tror det er viktig at vi prøver å realitetsorientere debatten noe, for jeg tror den er ganske fjern for mange av dem som sitter og følger med på den.

Men jeg bet meg spesielt merke i at representanten Kari Henriksen, og for så vidt også flere andre før henne fra Arbeiderpartiet, har kritisert regjeringen når det gjelder arbeidsavklaringspenger. Jeg mener det illustrerer noe av utfordringen man faktisk står overfor, for vi tar faktisk tak i en utfordring på en måte vi mener vil hjelpe flere folk ut i jobb.

Jeg har lyst til å lese et sitat:

«Vi har ingen tid å miste. At unge mennesker skal gå på arbeidsavklaringspenger (AAP) i fire år er det ingen grunn til.»

Det sitatet er fra Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik fra da hun selv, på vegne av Arbeiderpartiets programkomité, foreslo å endre arbeidsavklaringspengeperioden fra fire år til to år. Denne regjeringen valgte å gå fra fire år til tre år. Vi er helt enig med representanten Tajik og Arbeiderpartiet fra den gang i at det er fornuftig at man raskest mulig får avklart mennesker, slik at de som ikke har arbeidsevne, kan få forutsigbarheten og tryggheten i å gå over på uføretrygd – mens alle de som faktisk har arbeidsevne, raskest mulig skal få den hjelpen, støtten og bistanden de trenger for å kunne komme seg inn i arbeidslivet.

Jeg vil fortsette på det jeg sa i sted: Dette handler om hva slags arbeidsliv det er vi har. Denne regjeringen har fått mye kritikk for at vi har gjort det noe enklere å bli midlertidig ansatt. Nå ser vi resultatet. Over halvparten av dem som er midlertidig ansatt, ender med fast stilling innen det har gått et år. For denne regjeringen har også slått fast at faste ansettelser er og skal være hovedregelen – vi har også strammet det inn. Men vi har sagt at for noen er det kanskje bedre at man får én fot innenfor arbeidslivet, enn ikke å ha en fot innenfor arbeidslivet i det hele tatt. Og vi ser at regjeringens politikk på det feltet faktisk virker. Vi ser at mennesker som tidligere ikke fikk prøve seg i arbeidslivet, nå får muligheten til å vise seg frem, og vise at til tross for at man kanskje har noe redusert helse, har man fortsatt en arbeidsevne, og man kan bli dyktige arbeidstakere likevel. Men da må ikke vi som politikere lage et rigid A4-system, eller en arbeidsmiljølov tilpasset 1970-tallet.

Presidenten: Representanten Sigbjørn Gjelsvik har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Representanten Engeli Johansen forsøkte å harselere med Senterpartiets ønske om folkevalgt styring over det norske arbeidsmarkedet, som også tar til orde for regulering av arbeidsinnvandring. Det representanten Lundteigen konkret viste til, var Sveits, et land som jeg trodde politisk ikke lå så fjernt fra Fremskrittspartiet. Der har en to konkrete vilkår. Det ene er at sveitsiske firma som ønsker å bruke utenlandsk arbeidskraft, må melde fra åtte dager i forkant og garantere at en gir dem sveitsiske lønns- og arbeidsvilkår. Det andre vilkåret som blir stilt, er at utenlandske firma som skal utføre oppdrag i Sveits, må innbetale en garantisum som en får tilbake i etterkant hvis en har oppfylt sveitsisk arbeidslivslovgivning. For seriøse selskaper er dette ikke noe problem å gjennomføre i det hele tatt, men det vil rydde unna useriøse aktører og bidra til et mer ordnet arbeidsliv og bedre vilkår.

Tillater presidenten at jeg også gir en kort stemmeforklaring?

Presidenten: Det er i orden.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Vi vil stemme subsidiært for forslag nr. 14 dersom forslag nr. 17, som vi er med på, faller. Vi vil også stemme for forslag nr. 13, selv om vi mener det ville være bedre å få en slik redegjørelse som den i Sverige på et annet tidspunkt. Vi vil stemme for forslagene nr. 11–16.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Det vi diskuterer nå, er hva vi gjør framover når vi ser at forskjellene øker. Regjeringen klipper systematisk hull i sikkerhetsnettet for de mest vanskeligstilte og syr silkeputer under armene på de aller friskeste og rikeste. Det er sannheten.

Jeg hører noen av representantene for Høyre gå opp på talerstolen og snakke om sjølforskyldt fattigdom. Ja, det er mange som gjør dumme ting i livet sitt, og noen får svi hardt. Noen går helt uskadd gjennom det. Noen tjener til og med penger på det og kommer fra det uten en eneste ripe i lakken, fordi det er urettferdig. Noe av det som er skjevest fordelt, og som er viktigst når vi skal se hvordan det går med oss i livet, er helse. Veldig lite av det kan vi noe for sjøl, og det er helt systematisk skjevfordelt mellom dem som har mye, og dem som har lite. Derfor ønsker SV å redusere forskjellene for å gjøre det mulig, også for folk med dårlig helse, å klare seg bedre.

Trond Giske (A) []: Det jeg synes er bra med denne debatten, er at det i hvert fall tilsynelatende virker som de fleste er enig i at det er godt å bo i et samfunn med små forskjeller, at det er et mål å redusere forskjellene, og at det er et mål å ha stor tillit mellom folk. Men slike debatter i Stortinget blir ofte litt nærsynte. Vi snakker om tiltak her og nå, vi snakker om neste års budsjett, vi snakker om vedtak vi kan gjøre som har en tidshorisont på et år eller så, istedenfor å se hva som skjer på lang sikt. Én ting er å være uenige om hvorvidt skattepolitikken i dag virker omfordelende eller skaper større forskjeller, om kuttene i uførestønad for forsørgere eller andre ordninger faktisk rammer dem som har minst, men hva gjør vi for å sørge for at de små forskjellene i Norge kan fortsette over år?

Hva gjør vi med de unge som står på utsiden av SFO, som kanskje aller helst skulle vært der og fått språkopplæring, leksehjelp og sosial trening? Hva gjør vi med de 15 000 ungdommene som fortsatt, hvert år, ikke fullfører videregående opplæring – én av fire? Vi vet at hvis foreldrene har lang høyere utdanning, er man nesten garantert å fullføre videregående utdanning, men hvis foreldrene bare har grunnskole, er det 40 pst. som fullfører videregående skole. Jeg bruker av og til å spørre lærere: Hadde dere sendt ungene deres til en skole der de hadde 40 pst. sjanse for å gjennomføre? Jeg har ennå ikke møtt en lærer som hadde gjort det. Jeg skulle gjerne møtt en stortingsrepresentant som ville gjort det.

Hva gjør vi med de 30 000 ungdommene under 25 år som fortsatt er arbeidsløse? Vi hører på finansministeren at alt er fryd og gammen i Norge. For de 30 000 ungdommene er det ikke det. Hva gjør vi med alle dem som har en løs tilknytning til arbeidslivet – uten fast ansettelse, uten fast arbeidstid – og dermed verken kan få seg boliglån eller en god familieøkonomi? Hva gjør vi med 50 pst.-økningen i unge uføre i Norge under denne regjeringen? Det er 5 000 flere under 30 år som er uføre. Det er regnet ut at nåverdien eller tapet av det, sammenlignet med om de 5 000 hadde kommet seg ut i et yrkesaktivt liv, er 60 mrd. kr. Det betyr at det vi hadde investert som var mindre enn 60 mrd. kr, som bidro til at disse ungdommene kom ut i arbeid istedenfor å bli uføre, er en lønnsom investering.

De fire borgerlige partiene har ingen politikk som tar det inn over seg. Det gjelder også boligmarkedet, der arv og foreldre er helt avgjørende for om man kan etablere seg og stille med den egenkapitalen som var kravet Siv Jensen skulle fjerne da hun ble finansminister. Forskjellene kommer til å øke med neste generasjon, og den regjeringen vi har, har ingen svar på hvordan vi skal hindre at framtidens generasjon skal oppleve et større Forskjells-Norge enn det vi har vært så heldig med, med de små forskjellene som vi har opplevd.

Presidenten: Representanten Fredric Holen Bjørdal har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Den kanskje viktigaste debatten i Stortinget denne våren går mot slutten. Den er viktig ikkje fordi regjeringa med denne meldinga har gjeve oss eit grunnlag for å kjempe mot forskjellar, snarare tvert imot, men fordi vi for alvor har fått synleggjort forskjellane også i norsk politikk. Der høgrepartia berre vil snakke om fattigdom og innvandring, forstår Arbeidarpartiet at vi også må snakke om dei rikaste på toppen, dei som dreg ifrå. Der høgrepartia vil snakke mest om at det går betre i Noreg enn i andre land, og til og med feilinformerer om korleis vi ligg an på statistikken, tek Arbeidarpartiet på alvor at forskjellane aukar, både i inntekt og formue. Og der høgrepartia fullstendig står fram som motvillige og makteslause, har Arbeidarpartiet lagt fram 83 forslag for å redusere forskjellane mellom folk.

I tillegg stemmer høgrepartia systematisk imot forslaga i innstillinga og viser med det at dei ikkje har teke inn over seg at forskjellane aukar, at det er eit problem, og at politikken kan bidra til å snu utviklinga. Det er synd, men det er ikkje overraskande, og det er nok eit signal til veljarane om at den som ønskjer seg sterkare fellesskap og mindre forskjellar, ikkje kan stole på høgreregjeringa, men må vende seg mot eit tydeleg raud-grønt alternativ.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.