Stortinget - Møte torsdag den 23. mai 2019 *

Dato: 23.05.2019
President: Eva Kristin Hansen

Innhald

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 9 [14:41:35]

Interpellasjon fra representanten Tuva Moflag til eldre- og folkehelseministeren: «De aller fleste eldre ønsker å bo hjemme så lenge som mulig og være sjef i eget liv. Hjemmesituasjonen må være trygg og den som bor hjemme, må ha mulighet til sosialt liv og kontakt med andre. Skal flere eldre kunne bo trygt hjemme, må tilbudet av boliger egnet for eldre bli langt bedre. Hva har statsråden gjort for å sikre nye boformer og nye finansieringsordninger for boliger til eldre, slik at behovet for sykehjemsplass utsettes?»

Talarar

Tuva Moflag (A) []: I løpet av de neste tiårene vil vi se en kraftig økning i antall eldre i Norge. Ifølge befolkningsframskrivingene SSB la fram i 2018, vil det være dobbelt så mange over 70 år i 2060, tre ganger så mange over 80 år og fire ganger så mange over 90 år. Da er det ikke sånn at dette inntreffer om 40 år – kurven med eldre vokser jevnt og trutt, mens andelen yrkesaktive går nedover. I 2020 vil det være 4,3 yrkesaktive per pensjonist. Om tjue år er tallet nede i 3,1. For noen distriktskommuner er forholdet én til én. Dette er dramatisk, og fra 2025 må vi være klare. Da begynner utfordringene med nok bemanning og gode nok boligtilbud for eldre å treffe oss for alvor.

Vi må lykkes i folkehelsepolitikken for å lykkes i eldrepolitikken. Derfor henger dagens to interpellasjoner, fra kollega Elise Bjørnebekk-Waagen og meg, godt sammen. Forebyggende tiltak når det kommer til kosthold, trening og en helserettet alkohol- og tobakkspolitikk, gjør at mange vil være friskere enn før. God helse, en innholdsrik alderdom og økt levealder er et gode. Det er et sterkt symbol på at vi lykkes med samfunnsbyggingen.

Vi skal ikke snakke ned de eldre i Norge. Vi skal ikke få eldre til å føle at de er en byrde. Vi skal derimot erkjenne at økningen i antall eldre medfører noen oppgaver vi skal løse. For det er på slutten vi får de ekstra leveårene. Vi får ikke en ekstra runde i 30-årene – eller 20-årene for den saks skyld. 30-årene synes jeg var ganske hektiske og slitsomme, for å være ærlig. Men i 2060 er det jeg som er over 80 år.

God folkehelse bidrar til at eldre vil være langt friskere enn før og klare seg lenger i egen bolig, kanskje gjennom hele livet. De aller fleste eldre ønsker å bo hjemme så lenge som mulig og være sjef i eget liv. Men det er en hårfin balanse mellom å bo lengst mulig hjemme og for lenge. På samme måte som vi må lykkes i folkehelsepolitikken for å lykkes i eldrepolitikken, må vi lykkes i boligpolitikken for å lykkes i eldrepolitikken.

I Leve hele livet står bl.a. følgende om bolig:

«Mange eldre eier store og gamle boliger som gjennomgående er dårlig tilpasset beboere med nedsatt funksjonsevne, og kan ha tungvint adkomst og flere etasjer med trapper. For mange eldre kan det være vanskelig å flytte, og mange blir derfor boende i en bolig selv om den er dårlig egnet. Omtrent halvparten i alderen 50 år og over, har en bolig de ikke vurderer som egnet for eldre år. Data fra Levekårsundersøkelsen 2007 viste at 30–40 prosent av seniorene bor i boliger med ytre eller indre hindringer.»

Mange eldre vet at de bor i en lite hensiktsmessig bolig, men de har ikke råd til å skaffe seg en mer egnet bolig. For selv om mange eldre har en betydelig boligkapital, er det også mange eldre som ikke kan veksle inn rekkehuset i en topp moderne leilighet. Det blir for mye å betale imellom, særlig for dem som har de laveste pensjonene. Og som denne salen kjenner til, opplever pensjonistene for femte år på rad å få svekket sin kjøpekraft med pensjonsopplegget fra regjeringen.

Likevel: Strategien om at eldre skal bo lengst mulig hjemme, er det bred politisk enighet om. Da trengs det gode virkemidler. Hjemmesituasjonen må være trygg, og den som bor hjemme, må ha mulighet til sosialt liv og kontakt med andre. Skal flere eldre kunne bo trygt hjemme, må tilbudet av boliger egnet for eldre bli langt bedre, og det må kobles mot kommunale tjenester og aktivitetstilbud.

Mange eldre er ensomme og får dårligere helse som følge av sosial isolasjon. Tilgang til sosiale møteplasser er derfor en viktig nøkkel for å lykkes med boligpolitikken. Vi trenger å bygge ut hele omsorgstrappen. Sykehjemsplasser er det øverste trinnet. Og selv om flere eldre skal bo lenger hjemme, vil behovet for sykehjemsplasser øke betraktelig i årene som kommer. Det tror jeg det er tverrpolitisk enighet om.

Før valget i 2013 fastslo Fremskrittspartiets leder Siv Jensen at det manglet 10 000 sykehjemsplasser, mens det etter seks år med Fremskrittspartiet i regjering faktisk er en nedgang i antall sykehjemsplasser. Det betyr at vi er dårligere rustet til å møte oppgaven med flere eldre i samfunnet enn vi var da Fremskrittspartiet inntok regjeringskontorene. Da lurer jeg på om det er fordi regjeringen tenker at de andre trinnene i omsorgstrappen skal bygges ut så kraftig at behovet for sykehjemsplasser reduseres. Jeg ser fram til å høre eldre- og folkehelseministerens tanker om dette.

Jeg tror ikke behovet for sykehjemsplasser vil bli redusert i årene som kommer, men vi kan dempe veksten i etterspørselen ved å gjøre en rekke grep. Vi må faktisk gjøre begge deler, både bygge sykehjemsplasser og styrke hele omsorgstrappen. Et av tiltakene handler om dagaktivitetsplasser for mennesker med demens. Tilskuddet til disse plassene er fra og med årets statsbudsjett økt fra 30 pst. til 50 pst., en økning som da var mot regjeringspartienes stemmer, og det er en tilskuddsordning som regjeringen foreslår å avvikle i forbindelse med lovfesting av dagaktivitetstilbud for mennesker med demens fra 2020.

Økning av tilskuddet til mennesker med demens er ikke det eneste forslaget opposisjonen har fremmet. Da høyreregjeringen ble utvidet første gang, fikk følgende forslag enstemmig tilslutning i Stortinget i forbindelse med erklæringsdebatten i fjor. Jeg siterer vedtak 438:

«Stortinget ber regjeringen legge fram en sak om hvordan nye finansieringsformer for boliger til eldre kan bidra til å redusere behovet for sykehjemsplasser og andre former for heldøgns omsorg.»

Dagens tilskuddsordning for bygging av eldreboliger er forbeholdt personer med behov for heldøgns omsorgstjenester, men mange eldre har behov for et tilrettelagt tilbud uten å trenge tjenester hele døgnet. Trygghetsboliger kan fylle dette behovet og gi beboerne trygghet, fellesskap, praktisk hjelp og ulike aktivitetstilbud. Utbygging av trygghetsboliger vil være i tråd med samhandlingsreformens intensjoner om tidlig innsats, og forebygging kan bidra til å utsette eller forebygge innleggelse i sykehjem. I Sverige utvidet man i 2010 den etablerte investeringsordningen for særskilte boenheter til også å omfatte trygghetsboliger. Erfaringene fra Sverige tyder på at dette er en suksess, jf. stortingsmeldingen Morgendagens omsorg, som daværende helseminister Jonas Gahr Støre la fram i 2013.

I forbindelse med behandlingen av Leve hele livet foreslo opposisjonen følgende:

«Stortinget ber regjeringen utrede en endring i Husbankens tilskuddsordning til heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger, slik at tilskuddsordningene også kan inkludere trygghetsboliger uten heldøgns omsorg.»

Regjeringspartiene stemte imot, men en enslig representant fra Høyre sørget for at forslaget fikk flertall.

Det mangler ikke på gode ideer på dette området, men tilsynelatende mangler det handling. I likhet med bompengespørsmålet, hvor Fremskrittspartiet lovet at det skulle stå «gratis» i alle bomringer så lenge de er i regjering, ser det ut til at Fremskrittspartiet også har forlatt sine valgløfter til de eldre.

Mitt spørsmål til statsråden og regjeringen er følgende: Hva har regjeringen gjort for å sikre nye boformer og nye finansieringsordninger for boliger til eldre, slik at behovet for sykehjemsplass utsettes?

Statsråd Sylvi Listhaug []: Aldri har kommunene hatt tilgang til så gunstige investeringsordninger for å bygge heldøgns omsorgsplasser som under denne regjeringen. Vi har økt den statlige andelen av kostnaden fra i snitt 35 pst. til i snitt 50 pst. Tar man med momskompensasjonen, betyr det at staten dekker opp mot 70 pst. av kostnadene per plass. Det er grunnen til at det er gitt et rekordhøyt tilsagn etter regjeringsskiftet. Til sammen er det lagt til rette for 15 500 heldøgns omsorgsplasser i årene 2014–2019.

Andelen eldre vil øke i årene framover, spesielt eldre over 80 år. Mange vil leve gode og aktive år som pensjonister, men vi forventer økt etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester, særlig blant dem over 80.

Så lenge man føler seg trygg i sitt eget hjem, foretrekker de fleste å bo hjemme. For de sykeste er det sykehjem som er løsningen, men det finnes også en gruppe som ikke føler seg trygg hjemme, men som heller ikke har behov for sykehjemsplass. For disse vil eksempelvis bedre hjemmebaserte tjenester kombinert med korte avlastningsopphold eller egne boliger tilknyttet døgnbemanning kunne være et alternativ. Det vil kunne ivareta tryggheten, som er grunnleggende for livskvaliteten.

Da jeg var byråd i Oslo, tok jeg initiativ til å få på plass et slikt mellomnivå, Omsorg+, som etter det jeg hører, har blitt en suksess, slik vi trodde det ville bli. Slike tilbud kan også bekjempe ensomhet, fordi man kommer inn i et fellesskap.

Den demografiske utviklingen gjør at vi må tenke nytt. Vi må bl.a. se på hvordan vi kan utnytte teknologi enda bedre, hvordan arkitektur kan bidra til bedre utforming av bolig og nærmiljø, og hvordan vi kan få til bedre brukerinnflytelse. Regjeringen vil skape et mer aldersvennlig Norge. Da må vi utløse den ressursen som eldre mennesker er for eget liv og for samfunnet. Målet er at eldre mennesker skal delta i samfunnet og bruke evnene sine slik de ønsker.

Et aldersvennlig samfunn kan ikke skapes fra statlig hold alene. Det må skje i samspill med berørte aktører. Det handler om å tilpasse seg bedre og være mer bevisst på hva som skal til for at eldre kan være aktive og selvstendige så lenge som mulig. Derfor har vi etablert Rådet for et aldersvennlig Norge, der representanter fra ulike organisasjoner deltar, deriblant KS, NHO, Husbanken, IKT Norge, forskning og selvsagt representanter fra frivilligheten og Pensjonistforbundet.

Når vi samler aktører med ulike ståsted for å løse samfunnsutfordringer, vil vi få bedre og mer aldersvennlige løsninger. Rådet skal bl.a. bidra til å gjennomføre program for et aldersvennlig Norge. I dette inngår tiltak som å planlegge egen alderdom, utvikle eldrestyrt planlegging, få flere aldersvennlige kommuner, utløse seniorressursen i frivillighet og arbeidsliv og å invitere til partnerskap på tvers av sektorer.

Eldre mennesker ønsker å være sjef i eget liv, men vi har alle en tendens til å utsette ting, som å planlegge for en framtid med funksjonsnedsettelse eller sørge for å få en mer egnet og tryggere bolig. Som sjef i eget liv vil vi kunne ta større ansvar for å planlegge egen alderdom tidligere, som å tilrettelegge egen bolig. Programmet for et aldersvennlig Norge skal bidra til informasjon og ideer om hvordan dette kan gjøres, og til å øke bevisstheten om hva som skal til den dagen vi trenger mer tilrettelegging og hjelp og tjenester i hjemmet. Dette er det behov for.

Undersøkelser viser at mange seniorer vurderer sin egen bolig som lite tilpasset en situasjon med funksjonsnedsettelse, og at relativt få har gjennomført eller planlegger å gjennomføre ulike former for boligtilpasning. Det er en høy andel boligeiere blant dagens eldre, og mange eldre har en solid økonomi. Noen selger huset og flytter inn i leilighet som er tilrettelagt for alderdommen, men det er ønskelig at flere planlegger å ta ansvar for å tilrettelegge for sin egen alderdom.

Alle har imidlertid ikke de samme forutsetningene til å foreta tilpasning av egen bolig eller å kjøpe ny bolig. Det er også store geografiske forskjeller når det gjelder boligpriser. Tilpasning og tilrettelegging av egen alderdom kan derfor ikke avgrenses til kun å gjelde dem som eier sin egen bolig. Det er behov for virkemidler som gjør det lettere for eldre å bli boende hjemme, uavhengig av om de leier eller om de eier.

Boligbransjen selv, arkitekter og utbyggere bør også kjenne sin besøkelsestid. Dette er også en mulighet for bransjen, som bør tilpasse tilbudene til at vi blir flere eldre som har andre behov enn yngre.

Regjeringen mener framtidens boliger i større grad bør samlokaliseres med andre offentlige funksjoner og møteplasser. Samlokalisering gjennom f.eks. generasjonshus vil skape fellesskap på tvers av generasjoner og vil kunne bidra til å forebygge ensomhet. Flere kommuner, Husbanken og private aktører er i gang med å utvikle gode boligløsninger. Det viser vi til i stortingsmeldingen Leve hele livet. Et annet eksempel er Århus kommune i Danmark, som har kommet langt i utviklingen av denne type prosjekt. Her bygges det et generasjonshus der ungdommer, familier, mennesker med en funksjonsnedsettelse, eldre og pleietrengende skal bo under samme tak. Dette fordrer at kommunene setter av areal og tilrettelegger for utvikling av framtidens boligløsninger ved å se behovet for omsorgsboliger og sykehjem i sammenheng med utviklingen i boligmarkedet generelt.

Det er behov for ulike boligløsninger for framtidens eldre. Regjeringen har derfor startet arbeidet med et kunnskapsgrunnlag der vi vurderer hvordan statens virkemidler best kan innrettes for å sikre et mangfold av boformer. Vi har bl.a. lyst ut et konsulentoppdrag som skal foreslå konkrete modeller eller tiltak for framtidens boformer for eldre, herunder kartlegge og synliggjøre muligheter og hindringer innenfor dagens lovverk og stimuleringsordninger. I oppdraget ber vi spesielt om at det ses nærmere på modeller av typen generasjonshus og løsninger som setter folk i stand til å bo hjemme. Vi har også invitert kommuner, bruker- og interesseorganisasjoner og offentlige og private aktører til et inspirasjonsseminar i juni om framtidens boliger for eldre. Formålet med seminaret er å spre gode erfaringer og få innspill fra relevante aktører i arbeidet. På inspirasjonsseminaret vil vi bl.a. høre om Århus kommunes erfaring med generasjonshus, samt erfaringer fra brukerorganisasjoner og offentlige og private aktører.

Som dere skjønner, er regjeringen godt i gang med å se på hvordan framtidens boliger for eldre bør innrettes. I dette arbeidet er vi opptatt av mangfold, både tiltak som legger til rette for at flere kan bo hjemme lenger, og tilstrekkelig utbygging av heldøgns omsorgsplasser for dem som trenger det. Vi vil komme tilbake til Stortinget om saken på egnet vis.

Tuva Moflag (A) []: Jeg takker foreløpig for hovedsvaret til statsråden, og merker meg at vi hadde mange av de samme betraktningene knyttet til hvilken utfordring vi står overfor og hva vi må gjøre i samfunnet generelt for å tilrettelegge. Jeg ser fram til å høre mer om kunnskapsgrunnlaget og det oppdraget som er gitt, for dette haster.

Som jeg sa i mitt innlegg, er det allerede i 2025 at denne demografiske utfordringen – for å si det sånn – virkelig treffer oss med fullt monn, så vi kan ikke bruke så lang tid på dette. Vi er nødt til å få løsningene på plass så snart som mulig.

Jeg hører at det fokuseres en del på sykehjemsplasser, og jeg er helt enig i at det fortsatt trengs å bli bygd langt flere sykehjemsplasser enn det vi har i dag. Selv om ordningene har blitt bedre og det kanskje er gitt tilsagn osv., er realiteten den at antall sykehjemsplasser var på topp i 2012. Siden har det bare gått nedover. Det er en utfordring vi alle sammen er nødt til å ta inn over oss. Vi må bygge flere sykehjemsplasser, men vi må også styrke de nedre trinnene i omsorgstrappen for å dempe presset på de sykehjemsplassene vi har.

Det er en del eldre som har boligkapital, selv om ikke alle har det – det må jeg understreke. Man kan se for seg nye byggeprosjekter der eldre veksler inn sin bolig, som kanskje ikke er så hensiktsmessig, i et mer moderne byggeprosjekt, der en husbankfiansiering av fellesarealer og base for hjemmetjenesten gjør at man får en funksjonell bolig for en billigere penge fordi man kan ha fellesfunksjoner sammen med andre. Det var jo noe av det vi etterlyste med forslaget, som fikk enstemmig tilslutning i denne salen, om å sikre nye boformer og nye finansieringsordninger for boliger til eldre, slik at behovet for sykehjemsplass utsettes.

Jeg kan ikke understreke nok hvor viktig det er å bygge de nederste trinnene i omsorgstrappen. Jeg synes vi trenger flere tiltak. Vi kan ikke bare ha problembeskrivelse og erkjennelse av at dette er en oppgave som må løses, vi må også ha virkemidlene, og vi må ha de nye finansieringsordningene på plass. Og det haster.

Statsråd Sylvi Listhaug []: Det som er veldig positivt, er at regjeringen de siste årene har tilrettelagt for at kommunene har kunnet bygge rekordmange omsorgsboliger med heldøgns omsorg. Vi ser at kommunene utnytter ordningen i veldig stor grad – ja, fullt ut. Det å bygge et sykehjem eller en omsorgsbolig tar gjerne rundt fem år fra man setter i gang å planlegge – man har arkitekter inne, man skal finne tomt, man skal ha ut anbud for å bygd det. Det er en ganske lang prosess, og derfor er det så viktig at kommunene nå bruker de midlene og mulighetene som ligger i disse ordningene.

Det betyr også at det er først nå, kanskje de siste par årene, at de midlene som denne regjeringen har brakt til veie, begynner å – man kan si – synes i form av bygg, fordi det tar tid før de står klare etter at pengene er der og alt dette arbeidet er i gang.

En problemstilling er at en del kommuner har valgt å omhjemle sykehjemsplasser. De har gått fra å ha sykehjemsplasser til å omdefinere det til omsorgsboliger, løse det på en annen måte. Det gir noen andre økonomiske incentiv. Det betyr at man betaler husleie. Det betyr at man har mulighet til å få bostøtte. Det betyr at staten tar regningen for medisiner, i motsetning til i sykehjem, der det er kommunen som finansierer medisinene.

Jeg mener at alle disse tingene er det viktig å gå gjennom for å se på om incentivene er gode nok, riktige, og om det er behov for å gjøre endringer, f.eks. på det. Derfor har jeg planer om å reise til Husbanken ganske raskt for å få en gjennomgang av de virkemidlene som de har, for å se om de er rigget på en måte som vi er tjent med framover, nettopp fordi – der er jeg helt enig med interpellanten – det haster med å få ut, rulle ut og bygge opp den kapasiteten som trengs når etterkrigsgenerasjonen i økende grad nå begynner å trenge bistand og hjelp og boliger som er tilrettelagt.

Kjersti Toppe (Sp) []: Takk til interpellanten, som tar opp ei veldig viktig problemstilling og ei sak som vi har hatt på dagsordenen i Stortinget i mange år, utan at vi har lykkast med å få eit resultat. Saker om tryggleiksbustader og investeringstilskot har vore på dagsordenen heilt sidan den raud-grøne regjeringa la fram omsorgsmeldinga, Meld. St. 29 for 2012–2013, i 2013. I den meldinga frå den raud-grøne regjeringa vart det føreslått å vurdera tryggleiksbustader som eit mellomalternativ mellom omsorgsbustader og ordinære bustader. Tryggleiksbustader vart da beskrivne etter modell frå Sverige. Komiteen og Stortinget slutta seg til forslaget frå regjeringa og meinte det var både fornuftig og ønskjeleg at ordninga med tilskot til sjukeheimar og heildøgns omsorg vart vurdert til òg å omhandla utbygging av tryggleiksbustader. Og det er vel det som er kjernen i denne interpellasjonen. Eg kan ikkje sjå at statsråden svarte på akkurat det konkrete.

I 2014 veit vi at både Senterpartiet, eg og Kristeleg Folkeparti stilte skriftlege spørsmål til regjeringa om korleis dette vart følgt opp. Svaret frå helseminister Høie den gongen, i 2014, var at ein ville koma tilbake til Stortinget med eit svar i statsbudsjettet. Men det vart ikkje følgt opp, det var ingen omtale i det statsbudsjettet som kom, og heller ikkje etterpå.

Det har òg vorte føreslått og vedtatt i Stortinget, bl.a. i samband med regjeringserklæringa i januar 2018, å be regjeringa leggja fram ei sak om korleis nye finansieringsformer kan bidra til å redusera behovet for sjukeheimsplass og andre former for heildøgns omsorg. Dette vedtaket er heller ikkje følgt opp av regjeringa. Investeringstilskotet er framleis avgrensa til sjukeheimar og omsorgsbustader med heildøgns omsorg, og kan ikkje brukast til tryggleiksbustader, sidan dette er bustader utan heildøgns omsorg.

I Sverige, som mange har vist til, vert det gitt investeringstilskot til tryggleiksbustader og ombygging av eldre bustader under føresetnad av at det er utleigebustader, med krav om felles areal der ein kan eta mat, ha sosial aktivitet, osv. Det kan vera både kommunale og private leigebustader, og det kan vera bustader i burettslag. Dei er reserverte for personar over 65 år, og dei vert tildelte etter behov. I Sverige er det no meir en 9 600 slike tryggleiksbustader. Senterpartiet meiner at vi i Noreg må få ei tilsvarande satsing på tryggleiksbustader – etter modell frå Sverige. Det vil vera bra for dei som har vanskar med å bu i eigen bustad, men som ikkje har behov for heildøgns omsorg. Det vil òg vera billigare for storsamfunnet og altså betre for dei det gjeld. Desse bustadene kan innpassast svært enkelt i eksisterande bustadområde, og det er bra for integrering.

No er det altså seks år sidan Stortinget første gong bad om at dette måtte vurderast, og det har vore gjentatt fleire gonger i Stortinget gjennom fleirtalsmerknader, bl.a. i behandlinga av statsbudsjettet. Og det har vore forslag i Stortinget om at regjeringa må greia ut dette konkrete. Da synest eg faktisk ikkje det er godt nok når statsråden i dag seier at det skal vera eit inspirasjonsseminar, der alle gode krefter skal koma og diskutera dette ein gong til. Vi har kome mykje lenger enn det. Stortinget har vore tydeleg mange gonger på at vi vil ha ei konkret vurdering av korleis investeringstilskotet for sjukeheimar og heildøgns omsorg kan utvidast til òg å gjelda tryggleiksbustader. Ein kan ikkje forventa at kommunane av sin gode vilje skal byggja masse tryggleiksbustader når dei ikkje får éi krone av staten til å gjera det, mens ein altså skal få tilskot på 50 pst. av investeringa når ein byggjer omsorgsbustader og sjukeheimar. Det er urimeleg, og regjeringa har Stortinget bak seg, så her må ein faktisk berre utføra det.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Jeg vil starte med å takke interpellanten for å reise en viktig debatt.

Selv om både interpellanten og flere har vært innom behovet for flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger, opplever i hvert fall jeg at interpellanten egentlig vider dette ut til å gjelde mer enn akkurat det. Jeg vil takke interpellanten for også å sette kameralinsen på tiden før en eldre har behov for heldøgns institusjonsplass. For å møte framtidens utfordringer må vi sette inn tiltak som er med på å utsette behovet for profesjonelle helse- og omsorgstjenester. Da er dette med alternative boformer viktig.

Kristelig Folkeparti og regjeringens politikk har som ambisjon at mennesker skal få leve et verdig liv, være sjef i eget liv, som er et begrep mange av oss har brukt i dag. Det skal gjelde i hele livsløpet, derfor er det viktig at vi tar debatten og utvider kunnskapsgrunnlaget for hva som er framtidens eldres faktiske ønsker og behov. Da kan vi også utvikle en eldrepolitikk som møter det reelle behovet.

Jeg tror at eldre må få mye større valgfrihet, at det må utvikles flere tilbud, ikke minst når det gjelder sosiale boformer. Trygghetsbolig er ett spor, og det er kjempeviktig, men jeg mener at man må prøve ut bl.a. kollektive boformer. Statsråden peker på prosjekter i Århus der eldre kan være en ressurs for hverandre – for andre i samme situasjon. Her tror jeg det ligger et ganske stort og ubrukt potensial som vi bør se nærmere på. Det vil også være med og styrke de naturlige fellesskapene, og det vil være med og gi de naturlige fellesskapene næring. Sosiale strukturer og nettverk rundt boligen må styrkes. Vennskap, meningsfull aktivitet, generasjonsmøter og mulighet for noe så enkelt som gode måltider – alt dette må flettes inn i denne typen tenkning. Her tenker jeg at både boligbyggelag og sameier bør bidra mer. Eiendomsutviklere og kommuner må begynne å snakke sammen og gå sammen om å løse en viktig samfunnsutfordring. Dette er en viktig sak for regjeringen som kun kan løses i samarbeid med kommunene, og Kristelig Folkeparti i regjering vil følge denne saken nøye, også fordi dette berører kampen mot ensomhet.

Jeg setter stor pris på denne typen debatt, og jeg setter som sagt også pris på at denne debatten handler om noe langt mer enn sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Dette handler om å legge til rette for alderdommen. Vi vet at eldre har behov for å bo hjemme, og ved å tenke alternative løsninger her tror jeg at vi kan få til veldig mye bra.

Jeg vil bare avslutte med å si takk for denne debatten. Jeg setter pris på at den ble reist.

Tuva Moflag (A) []: Egentlig kunne jeg bare ha droppet å komme opp og sluttet meg til representanten Geir Jørgen Bekkevolds innlegg, for det var veldig godt oppsummert. Men jeg er politiker, tross alt, og får komme med en liten avrunding, jeg også.

Det er veldig positivt med både inspirasjon og kunnskap, synes jeg. Det er ikke noe jeg vil snakke ned på noen som helst måte. Men det haster med handling også. Som representanten Toppe var inne på, er det ingenting i veien for at man allerede nå kan gå i gang med endringen til at man kan bruke trygghetsboliger, og at det kan omfattes av tilskuddet fra staten. For representanten Bekkevold har helt rett: Selv om denne debatten har handlet en del om sykehjemsplasser og heldøgnsomsorg, var egentlig intensjonen at den skulle handle om alt annet enn det. Poenget er å bygge de nederste trinnene i omsorgstrappen, å bygge der det ikke engang er noen trinn. Og da er statsråden så heldig at hun har ansvarsområde også innenfor folkehelse, noe som er kjempeviktig for å løse denne oppgaven.

Jeg har selv, som ordfører, jobbet mye med byutvikling og eldrepolitikk, og jeg tenker at vi trenger å bruke eldrerådene våre i langt større grad når det gjelder måten vi bygger opp nærmiljøene våre på. Jeg var ute med Pensjonistforbundet i fjor og prøvde en eldredrakt og fikk kjenne på hvor vanskelig det var å bevege seg ute i gatene hvis en er stiv eller ustø, eller har dårlig syn eller hørsel. Så det at eldre aktivt deltar i utformingen av byutvikling når vi bygger nærmiljøene våre, er kjempeviktig. Så vi må ikke bare bygge omsorgstrappen, vi må også bygge flaten som trappen skal bygges på.

Statsråd Sylvi Listhaug []: Jeg er veldig enig med representanten Moflag i at eldrerådene må bli tatt mer med, og derfor jobber regjeringen med å se på forskrifter som har å gjøre med eldreråd, for rett og slett å gi dem muligheten til å være mer involvert i jobben som kommunen gjør, også når det gjelder arealpolitikk, f.eks.

Jeg mener det er viktig å se på Husbankens innretning framover, og det er et arbeid jeg så vidt er i gang med. Det er også grunn til å minne litt om historien her for dette med trygghetsboliger. Da man startet satsingen på å bygge sykehjem og omsorgsboliger, ble det bygd veldig mange omsorgsboliger. Det man snakket om den gangen, var at man bygde omsorgsboliger uten omsorg – tusenvis ble bygd rundt omkring i landet. Det var grunnen til at man strammet inn på Husbankens ordninger, slik at de nettopp skulle gå til sykehjemsplasser og omsorgsboliger med heldøgns omsorg.

Derfor er det et spørsmål som kommer opp til syvende og sist: Hva skal prioroteres når vi vet vi står foran en utvikling der det blir flere pleietrengende eldre, og også vet at de økonomiske rammene framover blir slik at vi kanskje må prioritere enda sterkere og hardere på ulike områder? Det offentlige skal gjøre veldig mange oppgaver, og da vil til syvende og sist spørsmålet bli om det rette er å investere i trygghetsboliger, eller om vi skal fortsette å bygge ut omsorgsboliger og sykehjemsplasser med heldøgns bemanning.

Jeg synes dette har vært en veldig viktig og god debatt. Jeg tror det kommer til å bli mye snakk om dette framover. Mange gode krefter der ute er allerede på sporet. Det finnes mange private aktører som ønsker å bidra, og mange kommuner som tenker nytt. Jeg mener det er kjempeviktig å gjøre det, for samfunnet utvikler seg alltid, behovene utvikler seg, og vi er nødt til å henge med.

Dette arbeidet gleder jeg meg til å føre videre, og vi kommer nok til å diskutere denne saken igjen i denne salen – det er i hvert fall jeg helt overbevist om.

Presidenten: Debatten i sak nr. 9 er avslutta.