Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [] (ordfører for saken):
Saken gjelder innlemmelse av direktiv 2014/67/EU i EØS-avtalen.
Direktivet omhandler håndheving av utsendingsdirektivet og endring
av IMI-forordningen, kalt håndhevingsdirektivet. EØS-medlemskapet
gir oss anledning til å samarbeide også om viktige arbeidsforhold
i det indre marked. Slikt samarbeid kan gjelde både utveksling av
informasjon i forbindelse med forvaltning av godkjenningsordninger
og bistand i forbindelse med tilsyn med aktører som opererer i flere EØS-stater.
Håndhevingdirektivet
i dagens sak gir regler som skal sikre at arbeidstakere som er utsendt
i anledning tjenesteytelse i andre EØS-stater, får det vernet de
har krav på i samsvar med utsendingsdirektivet. Direktivet innebærer
økonomiske konsekvenser som antas å være av stor viktighet.
Håndhevingdirektivet
er direkte tilknyttet utsendingsdirektivet, 96/71/EF. Utsendingsdirektivet
har regler om hvilke lønns- og arbeidsvilkår arbeidstakere har rettighet
til i den tiden de er utsendt til en annen EØS-stat i anledning
arbeidsgivers midlertidige tjenesteytelse. Håndhevingdirektivet
gjelder informasjon om, tilsyn med og håndheving av disse reglene.
Det overordnede
formålet med håndhevingdirektivet er å styrke håndhevingen og etterlevingen
av reglene om lønns- og arbeidsvilkår som følger av utsendingsdirektivet.
Intensjonen bak
håndhevingdirektivet er å balansere behovet til statene for å ha
effektive kontrolltiltak og mekanismer som hindrer at utsendte arbeidstakere
blir utsatt for sosial dumping og arbeidslivkriminalitet, mot –
på den andre siden – behovet til utsendingsvirksomhetens forutsigbarhet
og klarhet med hensyn til hvilke regler som gjelder når de yter
tjenester på tvers av landegrensene.
Som saksordfører
vil jeg til slutt benytte anledningen til å takke komiteens medlemmer
for samarbeidet i denne saken.
Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Senterpartiet stemmer
imot regjeringspartiene og Arbeiderpartiets innstilling i saken
om innlemmelse i EØS-avtalen av direktivet om håndheving av utsendingsdirektivet
og endring av IMI-forordningen, håndhevingsdirektivet. Det er i
samsvar med hva Senterpartiet gjorde da saken var oppe til stortingsbehandling
den 16. februar 2017, under behandlingen av Prop. 5 L for 2016–2017,
gjennomføring av håndhevingsdirektivet. I den sammenheng var Senterpartiet
med på et forslag som lød som følger:
«Stortinget ber regjeringen innføre
en registreringsplikt for utenlandske tjenesteytere i Norge.»
Det er viktig
for oss å få det inn. Vi har ikke fått flertall for det. Når vi
arbeider for det, er det fordi vi bestandig må ha oversikt over
hvem som jobber hvor, hos hvem, i Norge. Første bud for at vi skal
få en bedre orden i norsk arbeidsliv, er at vi har oversikt over
hvem som jobber hvor, når og hos hvem. Bare derved kan vi sikre en
kontroll- og oppfølgingsordning som gjør at vi får bukt med den
betydelige arbeidslivskriminaliteten vi har.
Det ble sagt at
innlemmingen av håndhevingsdirektivet skulle føre til betydelig
framgang, og vi konstaterer nå at Statens innkrevingssentral så
langt ikke har drevet inn noen krav etter dette regelverket. Det
må være til ettertanke for de partiene som sa at dette håndhevingsdirektivet
var viktig og riktig.
Etter Senterpartiets
vurdering er det Norges suverene avgjørelse å definere hva som er
en utsendt arbeidstaker i Norge. Vi har tidligere tatt opp forslag
om en tydelig definisjon av «utsendt arbeidstaker» i arbeidsmiljøloven
ved endring av arbeidsmiljøloven § 1-7. Denne avgrensingen må endres
slik at det som står i dag, «i et begrenset tidsrom», blir endret
til «inntil 30 dager». Det vil føre til færre utsendte arbeidstakere,
og flere utsendte arbeidstakere får dermed et sterkere vern.
En annen ting
– i innstillingen om skipsarbeidsloven – er situasjonen for arbeidstakere
i norske farvann og på norsk sokkel, at de skal godtgjøres med norske lønns-
og arbeidsvilkår. For Senterpartiet er det viktig å holde fram at
vi skal ha våre egne regler for solidaransvar, dvs. at det er hovedarbeidsgiveren
som er ansvarlig for hele kjeden av underentreprenører. Det må videre være
en forutsetning for gjennomføring av direktivet i norsk rett at
dagens virkemidler for å motvirke sosial dumping og arbeidslivskriminalitet
ikke blir svekket. Dersom Norge blir påført restriksjoner på dette
viktige området som følge av håndhevingsdirektivet, skal likevel
norsk arbeidslivslovgivning, norske tariffavtaler og ILO-konvensjoner
ha forrang framfor direktivets bestemmelser. Det er helt sentralt
for Senterpartiet. Vi ser hvordan det blir utfordret gang etter
gang fordi EU-retten dessverre viser seg å stå over norsk rett og
også over ILO-konvensjoner – dessverre for de partier som sier at en
vil ha et velorganisert arbeidsliv. Det velorganiserte arbeidslivet
blir systematisk svekket ved at EU-regler som er svakere, overstyrer
sterkere norske bestemmelser til beste for arbeidstakerne.
Eigil Knutsen (A) []: Stortingets samtykke til godkjenning
av beslutningen om å innlemme håndhevingsdirektivet i EØS-avtalen
er en formalsak, men en viktig sådan. Direktivet gir oss regler
som skal sikre at utsendte arbeidstakere får det vernet de har krav
på i samsvar med utsendingsdirektivet. Det handler om informasjon,
tilsyn og håndheving av reglene. Effektive kontrolltiltak og mekanismer
som hindrer at utsendte arbeidstakere blir utsatt for sosial dumping
og arbeidslivskriminalitet, skal implementeres.
Så registrerer
jeg at noen også i denne saken i sin utrettelige kamp mot EØS-avtalen
vil si nei til å implementere direktivet. Jeg kjenner ikke de fulle
konsekvensene hvis flertallet mot formodning skulle si nei til implementering,
men jeg vet at de gjerne vil ha kontrolltiltak og mekanismer som
forhindrer sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.
Uavhengig av om
en synes utsendingsdirektivet er perfekt eller ikke; når det først
er vedtatt, bør alle som er opptatt av arbeidsfolks rettigheter,
være interessert i at disse blir håndhevet. Når i tillegg vår største
sammenslutning av arbeidstakere, LO, skriver på sin hjemmeside at
dette er en ren formalsak siden innholdet allerede er trådt i kraft,
sier det meg at motstanden mot dette direktivet handler om én ting,
og det er EØS-motstand.
Å drive med arbeidslivspolitikk
under en høyreregjering for en arbeiderpartirepresentant i opposisjon kan
noen ganger føles som en litt lang motbakke. Men dagens innlemmelse
av håndhevingsdirektivet er i det minste et lite skritt i riktig
retning for utsendte arbeidstakere. Direktivet forhindrer ikke norske
tiltak mot sosial dumping eller arbeidslivskriminalitet. Kampen
mot sosial dumping fortsetter i denne sal, ute på arbeidsplassene
og ikke minst gjennom anbudskrav fra Kommune-Norge, som luker ut
de useriøse arbeidsgiverne, sånn at vi kan ha trygge og faste jobber
i hele det norske arbeidslivet.
Solfrid Lerbrekk (SV) []: Når tenester vert ytte
på tvers av grenser i EU og EØS, er såkalla utsending til eit anna
EU- eller EØS-land ein av måtane det kan skje på.
Etter mange års
dragkampar vedtok EU i 1996 eit utsendingsdirektiv som skulle sikra
utsende arbeidstakarar same løns- og arbeidsvilkår som galdt i vertslandet. Men
i 2007/2008 snudde EU-domstolen med fire domarar opp ned på korleis
utsendingsdirektivet skulle forståast. Det som hadde vore eit golv
for kva vertslandet kunne krevja av løns- og arbeidsvilkår for utsende
arbeidsinnvandrarar, vart gjort til eit tak for kva som kunne krevjast.
Ei sånn tolking av direktivteksten kom som lyn frå klar himmel og
splitta EU mellom land med arbeidsinnvandring og land med utvandring.
Det tok EU ti år, fram til 2017, å få vedteke eit nytt utsendingsdirektiv, som
hadde som formål å sikra utsende arbeidstakarar same løn for same
arbeid på same stad.
Det som er til
behandling i dag, er eit handhevingsdirektiv som skal avklara korleis
dette nye utsendingsdirektivet skal forståast. Stortinget vert i
dag invitert til å godta eit direktiv på 18 tettskrivne sider, der
det er vanskeleg å sjå kva setningar som avklarar kva. Den grunnleggjande
uvissheita er ikkje korleis det norske storting forstår direktivteksten,
men korleis EU-domstolen forstår han. Domarane i 2007/2008 bygde
i det alt vesentlege på domstolens forståing av grunnleggjande prinsipp fastlagde
i EU-traktaten frå 1957 til 2007, og ikkje på kva som stod i utsendingsdirektivet.
Kan dette skje
igjen? Sidan direktivet i dag trass i all uklarheit og uvissheit
vert godkjent av Stortinget, ville me kjent oss tryggare om EØS-avtalen
inneheldt ein angrefrist som kunne takast i bruk dersom konsekvensane av
ein rettsakt skulle verta vesentleg annleis enn føresett då rettsakta
vart teken inn i EØS-avtalen.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.