Stortinget - Møte torsdag den 16. mai 2019 *

Dato: 16.05.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 261 S (2018–2019), jf. Dokument 8:74 S (2018–2019))

Innhald

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 2 [11:51:10]

Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Jonas Gahr Støre, Hadia Tajik, Arild Grande, Lise Christoffersen og Eigil Knutsen om å innlemme ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven (Innst. 261 S (2018–2019), jf. Dokument 8:74 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Himanshu Gulati (FrP) [] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for samarbeidet i denne saken, som er et representantforslag fra fire representanter fra Arbeiderpartiet om å innlemme ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven.

ILOs åtte kjernekonvensjoner inneholder grunnleggende menneskerettigheter og utgjør et minimum av rettigheter som skal respekteres i arbeidslivet.

Vi registrerer at spørsmålet om hvilke konvensjoner som bør inkorporeres i menneskerettsloven, ble grundig vurdert i lovens forarbeider, og at man konkluderte med at disse konvensjonene ikke var egnet for inkorporering i menneskerettsloven.

I dette arbeidet, da det ble foretatt av regjeringen for mange år siden, så man på en rekke forhold da man vurderte dette. Blant annet så man på hvilke rettigheter som bør gjelde alle mennesker uavhengig av alder, kjønn og etnisk tilknytning, og på den andre siden konvensjoner som gjelder en spesiell gruppe eller en avgrenset gruppe personer. Departementet og regjeringen foreslo på den tiden å begrense inkorporasjon til den første kategorien, altså de rettighetene som gjelder alle – universelt. ILOs kjernekonvensjoner ble ansett å være konvensjoner for spesielle grupper av personer og dermed avgrensede rettigheter.

Det er dette prinsippet flertallet i komiteen fortsatt mener bør gjelde, at det er kun de generelle konvensjonene som bør inkorporeres i menneskerettsloven. Derfor er komiteens innstiling at man avviser dette forslaget.

Jeg vil også vise til det som justis- og innvandringsministeren har svart oss i brev – det var trolig den forrige ministeren som sendte det brevet – hvor det ble understreket at de interessene som ILOs kjernekonvensjoner er ment å verne, også er beskyttet i Grunnloven samt i en del andre konvensjoner som vi har ratifisert.

Med det utgangspunktet anbefaler komiteen at man ikke vedtar dette representantforslaget.

Lise Christoffersen (A) []: Takk til justiskomiteen, og takk til saksordføreren for arbeidet med saken. Så beklager jeg på det sterkeste at Arbeiderpartiet og SV blir stående alene om et mindretallsforslag der vi ber regjeringa legge fram forslag om å innlemme ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven. Jeg beklager det, men jeg er egentlig ikke veldig overrasket.

Flertallet støtter seg til statsrådens svarbrev, som ser saken først og fremst som et lovteknisk spørsmål. Det henvises til forarbeidene og den behandlingen av menneskerettsloven som foregikk på 1990-tallet. Men verden forandrer seg, ikke alltid til det bedre, dessverre, og særdeles ikke når det gjelder norsk arbeidsliv. Det er ikke tilfeldig at forslaget er fremmet av Arbeiderpartiets arbeids- og sosialfraksjon, og i tillegg av Arbeiderpartiets øverste ledelse. Det er et tydelig signal om at vi er urolige for den utviklingen vi ser når det gjelder sosial dumping, arbeidslivskriminalitet og manglende respekt for opparbeidede faglige rettigheter. Høyreregjeringas angrep på arbeidsmiljøloven med økt adgang til mer midlertidighet føyer seg inn i dette bildet.

I deler av arbeidslivet ser vi at faste ansettelser fortrenges av innleie og løsarbeiderkontrakter. Derfor var det vedtaket stortingsflertallet gjorde for et år siden, et viktig vedtak. Med virkning fra 1. januar 2019 kan bemanningsforetak ikke lenger ansette folk i såkalte faste stillinger uten lønn mellom oppdrag. Det var en viktig seier for norsk fagbevegelse, en sak de har kjempet lenge for. Men noe av det første vi så, var at deler av bemanningsbransjen prøvde å omgå de nye bestemmelsene gjennom deltidskontrakter helt nede i stillinger på 5 og 10 pst. Statsminister Erna Solberg på sin side kalte stortingsvedtaket sitt største politiske nederlag noensinne. Det var derfor godt vi rakk å fatte vedtaket før Kristelig Folkeparti valgte å slå seg sammen med høyrepartiene.

I januar i år feiret vi ILOs 100-årsjubileum. Et viktig krav fra LO i den forbindelse var nettopp kravet om at ILOs kjernekonvensjoner må tas inn i menneskerettsloven. Som LO-leder Hans-Christian Gabrielsen uttrykte det:

«Økonomiske rettigheter og frihandel skal ikke undergrave vår rett til å etablere tariffavtaler, eller fastsette hvilke lønns- og arbeidsvilkår som skal gjelde.»

Det er dessverre ingen selvfølge. Spør bare de tidligere ansatte i Elkjøp Distribusjon. Fri Fagbevegelse gjorde det tidligere i år. I et intervju med dem sier den tidligere klubblederen:

«Jeg hadde jobbet ett år for Elkjøp Distribusjon da vi organiserte oss i Transportarbeiderforbundet. Vi ansatte følte at ingenting var på stell. Mange av oss tjente 153,50 kroner i timen. I bedriftens system sto det riktignok at jeg fikk 157 kroner i timen, men det ble aldri gjort noe med. Jeg har til dags dato ikke fått noen arbeidskontrakt, og det gjaldt mange av oss. Sjefene mente at lønnsslippene våre telte som kontrakt. Vi kunne jobbe til både klokka ett og to på natten, men det var ikke alltid vi fikk overtidsbetalt. Ikke fikk vi lunsjpause heller. Vi kjørte stort sett fra vi begynte på jobb til vi sluttet uten noen ordentlig pause.»

Så – etter å ha organisert seg, reist krav om tariffavtale, streiket og vunnet fram, endte 2018 med oppsigelse og rettssaker for Marius Kristiansen og hans kollegaer i Elkjøp Distribusjon. Jobbene deres ble satt bort til et eksternt firma.

Og de er ikke de eneste. Spør gjerne også de ansatte i Traftec, som streiket ett år før kravet om tariffavtale ble kronet med seier. Underveis måtte de også forholde seg til regelrett streikebryteri. Og hvem er så Traftec? Jo, det er et firma som på den tida bl.a. utførte større anleggsarbeider for Statens vegvesen. Så ikke engang det offentlige klarer å holde sin sti rein, til tross for at Difi har utarbeidet både veiledere og annet materiell til bruk i offentlige innkjøps- og anbudsprosesser, der de nettopp vektlegger viktigheten av etiske innkjøp, med direkte henvisning til ILOs kjernekonvensjoner.

Dette er en del av bakteppet for at Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, i sin tale til LO-kongressen slo fast at ILO-konvensjonene må inn i menneskerettsloven, nettopp fordi det sender et sterkt signal. Sentrale arbeidstakerrettigheter er like viktige som andre menneskerettigheter, som ytringsfrihet og stemmerett. Det har alltid vært en del av grunnlaget for norsk arbeiderbevegelse. Den holdningen må også gjenspeiles i norsk lov og i praksisen i norske domstoler. 2019 er dessuten LOs år for tillitsvalgte. Å ta ILO-konvensjonene inn i menneskerettsloven ville vært en tydelig anerkjennelse fra landets nasjonalforsamling av den viktige jobben tillitsvalgte gjør hver eneste dag for et seriøst arbeidsliv.

Da vil jeg ta opp det forslaget som vi har sammen med SV.

Presidenten: Representanten Lise Christoffersen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil takke Arbeiderpartiet for å ha tatt opp denne saken.

Det er en feil fra Senterpartiet i innstillinga. Senterpartiet skulle ha støttet forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og SV, og merknaden fra Arbeiderpartiet og SV nederst på side 2 og fra SV på side 3.

ILOs åtte kjernekonvensjoner inneholder grunnleggende menneskerettigheter og utgjør et minimum av rettigheter som skal respekteres i arbeidslivet. Norge har ratifisert alle de åtte kjernekonvensjonene og er forpliktet til å etterleve kjernekonvensjonene.

I Ot.prp. nr. 3 for 1998–99, framlagt 9. oktober 1998, foreslo departementet at bare de konvensjoner som gjelder alle mennesker, ble inkorporert i menneskerettsloven. Sånn ble det enstemmig ved stortingsbehandlingen.

De åtte ILO-konvensjonene som denne saken gjelder, setter internasjonale standarder for arbeidslivet når det gjelder organisasjonsfrihet, kollektiv forhandling, tvangsarbeid, barnearbeid og diskriminering. For Senterpartiet er kollektiv forhandling et hovedspørsmål i denne saken. For Senterpartiet må kollektiv forhandling og respekt for resultatet som arbeidslivets parter har kommet fram til i en tariffavtale, ha forrang eksempelvis foran EØS-avtalen.

Senterpartiet støtter innlemming av de åtte kjernekonvensjonene i menneskerettsloven fordi de vil gi ILOs kjernekonvensjoner en sterkere formell rettslig stilling i norsk rett. Det vil gi en signaleffekt både nasjonalt og internasjonalt. Men forslaget fra Arbeiderpartiet løser ikke de økende konfliktene Norge og norske arbeidstakere står i. Her er EØS-avtalen problemet – en avtale som har ført og fører til et mindre velorganisert arbeidsliv. Arbeiderpartiets ledelse med leder Støre og nestleder Tajik i spissen har oversolgt forslaget grovt i sin offentlige presentasjon.

Det som spesielt bekymrer arbeidsfolk og arbeidsgivere som arbeider for et velorganisert arbeidsliv, er i denne sammenhengen konsekvensen av artikkel 120 i EØS-avtalen. Der heter det:

«Med mindre annet er bestemt i denne avtale og særlig i protokoll 41 og 43, skal bestemmelsene i denne avtale gå foran bestemmelsene i bestående bilaterale eller multilaterale avtaler som forplikter Det europeiske økonomiske fellesskap på den ene side og en eller flere EFTA-stater på den annen side, i den utstrekning det samme saksområde er regulert av denne avtale.»

Protokollene 41 og 43 gjelder Østerrike og angår ikke Norge. ILO-konvensjoner er altså ikke unntatt ved denne 120-bestemmelsen i EØS-avtalen.

Senterpartiet mener at ILOs kjernekonvensjoner må ha forrang ved motstrid til EØS-avtalens bestemmelser. Artikkel 120 i EØS-avtalen må derfor oppheves etter Senterpartiets mening.

Høyre og Fremskrittspartiet sier i komitémerknad om EØS-avtalens artikkel 120 at det legges til grunn en «for vidtgående forståelse av bestemmelsen», altså at EØS-avtalens artikkel 120 går foran ILO-konvensjonen. Denne påstanden må regjeringspartiene kunne begrunne ved dokumentasjon, ellers har den ingen kraft.

Forslaget fra Arbeiderpartiet i denne saken henviser til at det er en politisk oppgave å motvirke at useriøsitet, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet skal få fotfeste i norsk arbeidsliv. Etter Senterpartiets mening har dette allerede fått et sterkt fotfeste.

EØS-avtalens bestemmelser om fri arbeidsinnvandring ga et tilbudssjokk ved øst-utvidelsen og har skapt store problemer. Senterpartiet vil erstatte fri arbeidsinnvandring med regulert arbeidsinnvandring og er veldig sterk på at norske tariffavtaler ikke skal bli overstyrt av EØS-avtalen, slik det allerede har skjedd.

Det som er det spesielt interessante i innstillinga, er at Arbeiderpartiets representanter ikke kommenterer og tar stilling til forholdet mellom ILOs kjernekonvensjoner og EØS-avtalens artikkel 120. På LO-kongressen 2017 ble det gjort følgende vedtak angående handlingsprogrammet: Man krever at

«ILOs kjernekonvensjoner tas inn i Menneskerettsloven og ved konflikt går foran annen lovgivning, også lover med tilsvarende forrangsbestemmelser. Norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EUs regler.»

Senterpartiet følger konsekvent opp dette punkt i handlingsprogrammet fra LO-kongressen i 2017. Det er nødvendig for å få seriøsitet i arbeidslivet, det gir langsiktighet, det vil bygge ned virksomhet – og det er klokt.

Petter Eide (SV) []: Vi er i en tid – både i Norge og i Europa – da vi har et stadig mer brutalt arbeidsliv. Veldig mye av det vi skal diskutere i dag, handler om å se om det finnes grep for å kunne gjøre noe med det. Vi står i en situasjon med betydelig useriøsitet, innleie av arbeidskraft, sosial dumping og en betydelig mengde av stadig flere usikre jobber, tvungen deltid, fagforeningsknusing osv.

Denne utviklingen er også veldig alvorlig i Europa, hvor den manglende tryggheten gjør at folk blir veldig, veldig urolige, og det bidrar også til sosiale opptøyer. Det er veldig vanskelig i en sånn situasjon, i et sånt krevende arbeidsliv, å mobilisere mennesker i verden til viktige fellesprosjekter, som f.eks. bærekraftig omstilling.

Det er en utvikling vi ikke ønsker i Norge. Vi mener at vi er nødt til å lete etter løsninger for å sikre et bedre rettslig vern rundt norsk arbeidsliv. Grepet med å gjøre ILOs kjernekonvensjoner til en del av norsk menneskerettslov kan nettopp være et slikt opplegg. Da blir ILOs grunnleggende rettigheter løftet inn. De vil kunne brukes mer aktivt som en rettskilde hvis slike saker kommer opp, og det gir selvfølgelig på en helt annen måte et veldig tydelig signal om at dette nå er norsk lov.

I denne saken skriver regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet at dette ikke er nødvendig, fordi de mener Norge allerede er tilstrekkelig forpliktet gjennom ILO-konvensjonene. Vi er bundet av ILO-konvensjonene, sier de, det er ikke nødvendig å rettsliggjøre eller knytte dem tettere opp mot norsk lov. De mener at det ikke vil utgjøre noen praktisk forskjell. Det er jeg uenig i. Ved å knytte dem inn i en menneskerettslov vil de i større grad kunne brukes som rettskilde. Jeg mener også at den måten å beskrive dette problemet på er å underkommunisere eller å ta lite ansvar for en utvikling i norsk arbeidsliv hvor vi stadig ser manglende trygghet. Jeg mener at også regjeringspartiene bør være med på en leting etter å styrke rettsvernet i norsk arbeidsliv.

Når Høyre og Fremskrittspartiet avviser dette, kan det jo hende at det handler om deres litt vanlige omsorg for arbeidsgivere og bedriftseiere – kanskje en slags idé om at å rettsliggjøre disse forholdene mer vil være å hindre arbeidsgiveres muligheter til å manipulere den situasjonen i arbeidslivet som vi har beskrevet.

Jeg tror de også tar feil i det. Vi må ha såpass respekt også for norske arbeidsgivere og bedriftseiere at også de har godt av at det er en god og trygg rettslig situasjon i norsk arbeidsliv. Jeg er ganske overbevist om at en seriøs arbeidsgiver i Norge vil være veldig fornøyd med et rettslig vern for arbeidstakere som gjør at de føler seg tryggere. Da vil de ha en grunnleggende forutsetning for mer innovasjon og bedre kvalitet i det som lages – og ikke minst mindre sykefravær. Jeg er helt overbevist om at den omsorgen for arbeidsgivere som høyrepartiene her muligens fører, er misforstått. Et godt rettslig vern for arbeidstakere vil definitivt også være et gode for eiere.

Så peker representanten Lundteigen på en utfordring knyttet til EØS-avtalens artikkel 120. Jeg deler hans bekymring rundt det. Vi har altså en artikkel i EØS-avtalen som definerer at EØS-avtalen har forrang foran all norsk lovgivning. Hvis det hadde blitt gjennomført at ILO-konvensjoner hadde kommet inn som en del av norsk menneskerettslovgivning, hadde vi hatt to lovgivninger, som begge hadde vært definert til å ha en type forrang foran all norsk lovgivning. Da hadde vi fått en betydelig utfordring.

Jeg mener i likhet med Lundteigen at vi har en betydelig utfordring med at vi har en artikkel i EØS-avtalen som setter betydelige rammer for hvordan norsk rettspraksis skal være. Vi må definitivt også diskutere om det må gjøres noe med det. Men i denne sammenheng er det helt avgjørende for oss å få gitt det signalet og å få på plass ILOs kjernekonvensjoner som en del av norsk lovgivning. Det vil styrke arbeidstakere og arbeidsgivere, og det vil skape en grunnleggende trygghet og gode rammer også for en trygg norsk arbeidslivspolitikk og en god norsk økonomi i årene som kommer.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: Kristelig Folkeparti er opptatt av arbeidstakernes trygghet og rettigheter. Det viste vi m.a. ved behandlingen av Prop. 73 L for 2017–2018 om endringer i arbeidsmiljøloven, som gikk på fast og midlertidig ansettelse og innleie fra bemanningsforetak. I saken ble det foreslått og vedtatt flere innstramminger i adgangen til innleie da det var klart at det særlig i bygg- og anleggsbransjen i Oslo-området var en stor andel innleie som brøt med hovedregelen om faste ansettelser og flere grunnleggende forutsetninger i arbeidsmiljøloven.

Det nye lovverket trådte i kraft 1. januar 2019. Kristelig Folkeparti ønsker et ordnet arbeidsliv og mener dette er en grunnplanke i den norske modellen. Gjennom trepartssamarbeidet har vi klart å skape et arbeidsliv som er i verdensklasse på mange områder, med gode lønns- og arbeidsvilkår og HMS. Det betyr ikke at alt er perfekt, og noen ganger skal vi reagere. Det gjorde vi før sommeren da endringene ble vedtatt.

Innleie kan lette midlertidige behov for spesialkompetanse og avhjelpe flaskehalser i produksjonen. Virksomhetene kan lettere tilpasse arbeidsstokken fleksibelt og unngå å bli sittende med kompetanse de ikke får utnyttet, selv om arbeidsgiveren ønsker å ha flest mulig i fast stilling. Dette fikk jeg selv et godt eksempel på i forrige uke da vi besøkte Kværner på Stord og så hvordan oljeindustrien er avhengig av innleie for å fungere.

For arbeidstakere kan midlertidig ansettelse i flere tilfeller tjene som inngangsport til arbeidslivet. I andre tilfeller kan derimot midlertidig tilsetting gi arbeidstakeren svakere incentiv til å lære og arbeidsgiveren svakere incentiv til å drive opplæring enn ved fast tilsetting. Det kan, sammen med mindre erfaring og kontinuitet, ha en negativ effekt på produktiviteten. Dette betyr at vi må ha regulering som gjør at innleie foregår i ordnede former og ikke erstatter faste ansettelser. Dette mener vi at vi har oppnådd i lovendringene som har vært gjort.

Representanten Lise Christoffersen nevnte eksempler på brudd, og jeg er enig i at slik kan vi ikke ha det. Men det er ikke sikkert at lovbrudd betyr at lovene er feil. Ellers deler jeg synet som representanten la fram, om hvor viktig det er med organisering og arbeidstakernes organisasjoner. Det er en avgjørende del av trepartssamarbeidet.

Kristelig Folkeparti avviser dermed opposisjonens ønske om et forbud mot innleie fordi det ville svekke norsk verdiskaping og bedriftenes fleksibilitet. Vi har gjort noen nødvendige innstramminger for å holde bruken av innleie og midlertidighet på et bærekraftig nivå og å styrke organisasjonsgraden, slik at vi unngår negative effekter for lønninger og arbeidslivsrelasjoner. Dette er viktige grep som ivaretar balansen mellom behov for trygghet og behovet for fleksibilitet.

Heidi Nordby Lunde (H) []: ILOs kjernekonvensjoner inneholder grunnleggende menneskerettigheter og utgjør et minimum av rettigheter som skal respekteres i arbeidslivet. Norge har ratifisert alle de åtte konvensjonene og er fullt ut forpliktet til å etterleve dem, men jeg har lyst å legge til at norsk arbeidsmiljølovgivning og reguleringer i hovedsak går langt og lenger i å sikre arbeidstakeres rettigheter – og godt er det.

Som begrunnelse for å innlemme kjernekonvensjonene, framholder Arbeiderpartiet fortsatt regjeringens angrep på arbeidsmiljøloven. Dette angrepet er etter sigende oppmykingen når det gjelder midlertidige ansettelser. Da har jeg lyst til å nevne at det nå er færre midlertidig ansatte enn under den forrige regjeringen. Vi ser dessuten at bruken av midlertidig ansettelse har gått ned, og er nå lavere enn under den forrige regjeringen. Arbeidsledigheten har ikke vært så lav på ti år, og andelen som jobber deltid, går ned. Hovedbildet av norsk arbeidsliv er godt.

Det tegnes fra denne talerstol et bilde av et stadig mer brutalisert arbeidsliv, men ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt er Norge helt i front når det gjelder arbeidsmiljøstandarder. SSBs arbeidslivsundersøkelse viser at ni av ti sysselsatte er fornøyd med jobben, og stadig færre utsettes for fysiske belastninger og risiko på jobb. Da blir det litt merkelig at man mistenkeliggjør denne regjeringen for ikke å ta hensyn til arbeidsliv og arbeidstakeres rettigheter.

At norsk arbeidsliv hovedsakelig er godt, trygt og anstendig, betyr ikke at vi ikke finner eksempler på uakseptable arbeidsforhold og arbeidslivskriminalitet, men vi løser ikke brudd på loven med mer lover, men med bedre gjennomføring av dem vi har.

Jeg har lyst til å minne om at norsk næringsliv også ønsker seg et trygt, godt og ryddig arbeidsliv med like konkurransevilkår for alle. De fleste bedriftseiere i Norge har barn i samme barnehage som sine ansatte, kjøper melk i samme lokalbutikk, og de ønsker konkurransedyktige forhold, fjerning av formuesskatt og mulighet for å leie inn arbeidskraft. Norske bedrifter drives konkurs om de skulle konkurrere med useriøse selskaper som driver rovdrift på sine ansatte.

I hovedsak har vi altså et velregulert, godt og trygt arbeidsliv i Norge. Det er ingen grunn for opposisjonen eller SVs representant til å svartmale det vi faktisk har.

Statsråd Jøran Kallmyr []: ILOs åtte kjernekonvensjoner fastsetter minimumsrettigheter som skal respekteres i arbeidslivet. Norge har ratifisert alle de åtte konvensjonene og er dermed forpliktet til å etterleve dem. Det gjelder uavhengig av hvordan de er gjennomført i norsk rett. Konvensjonene er gjennomført i norsk rett ved såkalt konstatering av rettsharmoni eller ved transformasjon. Eksempelvis ble det i forbindelse med ratifikasjonen av ILO-konvensjonen om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid i 2000 gjort endringer i straffeloven og i vernepliktsloven. Det er også slik at presumpsjonsprinsippet bidrar til å sikre at norsk rett tolkes og anvendes i tråd med Norges folkerettslige forpliktelser, herunder ILO-konvensjoner.

Jeg vil også understreke at de interessene som ILO-konvensjoner skal verne, allerede er beskyttet i Grunnloven og i menneskerettighetskonvensjoner som allerede er tatt inn i menneskerettsloven. Organisasjonsfrihet er eksempelvis beskyttet i henholdsvis Grunnloven § 101, EMK artikkel 11, FN-konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 22 og FN-konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 8. Det er dermed vanskelig å se at dette forslaget om inkorporering av ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven vil lede til endringer i norsk rett.

Jeg vil også vise til at spørsmålet om hvilke internasjonale konvensjoner som bør inkorporeres i menneskerettsloven, ble grundig vurdert i menneskerettslovens forarbeid. I NOU 1993:18 gjorde Menneskerettighetslovutvalget vurderinger av ILO-konvensjonene om organisasjonsfriheten og bekjempelse av tvangsarbeid. Konvensjonene ble av ulike grunner ikke ansett å være egnet for inkorporering i menneskerettsloven.

I proposisjonen til menneskerettsloven la departementet til grunn at det kun er de utpreget generelle menneskerettskonvensjonene, som Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som bør inkorporeres i menneskerettsloven, mens de mer spesielle konvensjonene bør gjennomføres i norsk rett på annen måte.

Også justiskomiteen uttalte i sin innstilling til menneskerettsloven at det ikke er aktuelt å inkorporere alle menneskerettskonvensjoner i loven. Etter mitt syn er det et prinsipp som bør fastholdes. Jeg vil i den forbindelse vise til at Stortinget nylig vedtok ikke å følge opp et representantforslag om å inkorporere FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne i menneskerettsloven.

Jeg støtter derfor mindretallet i justiskomiteens vurdering om at ILO-konvensjoner ikke bør inkorporeres i menneskerettsloven. Dette er viktige konvensjoner som skal sikre arbeidstakerne sentrale rettigheter, men konvensjonene er allerede tilstrekkelig gjennomført i norsk rett.

Jeg vil til slutt understreke at regjeringen tar kampen mot arbeidslivskriminalitet svært alvorlig. Arbeidslivskriminalitet har store konsekvenser for arbeidstakerne, virksomhetene og samfunnet som helhet. I samarbeid med partene i arbeidslivet lanserte regjeringen i februar 2019 en revidert strategi mot arbeidslivskriminalitet, og regjeringen vil bekjempe arbeidslivskriminalitet med målrettede tiltak, økt kontrollinnsats og styrket samarbeid mellom myndighetene og arbeidslivets parter.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) []: LO er landets største arbeidstakerorganisasjon i både privat og offentlig sektor, med nærmere én million medlemmer, halvparten av landets fagorganiserte. Men ikke bare det, de representerer et av landets sterkeste kompetansemiljøer innen arbeidsrett. Når LO mener at en innlemmelse av kjernekonvensjonene vil være et viktig redskap i kampen for et anstendig arbeidsliv, skulle en kunne vente at deres synspunkter i det minste ble drøftet i statsrådens svarbrev til Stortinget, men det er altså ikke tilfellet. Betyr det at det er helt uinteressant for regjeringa hva LO mener i denne saken?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Det som er viktig for denne regjeringen, er at vi følger opp ILO-konvensjonenes innhold. De er inkorporert på en slik måte at det er gjeldende norsk rett. Jeg tror ikke vi skal komme opp i en situasjon der vi nedgraderer hva som er gjeldende norsk rett, til å være slik at enten er det en menneskerett, eller så er det ikke så betydningsfullt. Dette er viktige rettigheter for arbeidstakerne som allerede er en del av norsk lov. Det er en del av norsk rett, og de skal etterfølges på akkurat samme måte som andre viktige lover.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg takker for svaret. Det er faktisk første gangen jeg har hørt brukt som argument at det å inkorporere ILO-konvensjonene fører til en nedgradering av norsk rett. Det var et interessant perspektiv, men jeg vil forfølge det litt. I anledning ILOs 100-årsjubileum bestilte LO en juridisk utredning fra Senter for europarett ved det juridiske fakultetet ved Universitetet i Oslo. De konkluderer:

«En inkorporasjon av ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven vil (…) føre til at konvensjonene får en sterkere formell rettslig stilling i norsk rett, ved at de kan anvendes direkte som lov. Når konvensjonene inkorporeres med forrang foran annen norsk lovgivning blir stillingen særlig sterk.»

Mener statsråden at også juristene ved universitetet tar feil, eller er det sånn at regjeringa egentlig ikke ønsker at ILO-konvensjonene faktisk skal få en sterkere stilling i norsk rett?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Jeg tror representanten misforsto hva jeg sa, for jeg sa ikke at ved innføring av ILO-konvensjonene som menneskerett blir norsk rett nedgradert, men jeg advarer mot å tro at hvis man ikke innfører alt som en menneskerett, er ikke vernet sterkt nok. Norske regler, enten de er menneskerettigheter eller norsk lov, skal følges, og vi har også et regelsett i Norge som gjør at ILO-konvensjonene skal følges opp. Det er ikke noen unnskyldning å ikke følge opp ILO-konvensjonene fordi det ikke står i menneskerettsloven. Det var det som var mitt poeng.

Lise Christoffersen (A) []: Da takker jeg for den oppklaringen og har i grunnen egentlig bare ett spørsmål igjen. Sterke faglige miljøer som LO og Universitetet i Oslo sier altså noe annet enn det statsråden sier. De mener bestemt at det er viktig å inkorporere ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven, men da vil jeg prøve å vinkle et spørsmål fra en litt annen kant. Hvilke problemer mener statsråden det ville skapt for Norge og norsk arbeidsliv å ta disse faglige miljøenes klare råd til følge og innlemme ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven? Ville det ført til noen problemer i det hele tatt?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Regjeringen har hatt den grunnholdningen, og det har flertallet i Stortinget også, at det er de generelle menneskerettskonvensjonene, altså menneskerettslovene, som skal innføres som menneskerettigheter – jeg nevnte et par eksempler på det fra talerstolen i stad – mens de spesielle konvensjonene ikke blir innført i menneskerettsloven. Det er så klart slik at hvis man skulle begynne å innføre ILOs kjernekonvensjoner, måtte også en rekke andre konvensjoner føres inn i menneskerettsloven. Vi mener det er viktig å understreke at norsk rett er like betydningsfull for dem der ute, og den skal etterleves på akkurat samme måte, enten den er inkorporert i menneskerettsloven eller er en del av norsk rett. Norsk rett skal følges uansett om det står i menneskerettsloven eller ikke.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Senterpartiet støtter innlemmingen av de åtte kjernekonvensjonene i menneskerettsloven, for arbeidslivet omfatter jo nærmest alle. En av de åtte kjernekonvensjonene gjelder kollektiv forhandling, og for Senterpartiet står respekten for forhandlinger og forhandlingsresultatet særlig sentralt. Vi er da inne i ILO-konvensjoner kontra artikkel 120 i EØS-avtalen. Når vi snakker om en konflikt her, sier regjeringspartiene at det legges «til grunn en for vidtgående forståelse av bestemmelsen».

Mitt spørsmål er – for denne påstanden må dokumenteres: Hvordan vil statsråden begrunne at vi legger en for vidtgående forståelse av bestemmelsen om at EØS-avtalens artikkel 120 overstyrer ILO-konvensjoner?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Artikkel 120 sier ikke at EØS-avtalen går foran alle andre internasjonale avtaler Norge har inngått. Artikkel 120 sier kun at EØS-avtalen går foran avtaler som allerede eksisterte da EØS-avtalen ble inngått mellom EU – eller det tidligere EEC – som et fellesskap på den ene siden og ett eller flere EFTA-land på den andre siden. Den forståelsen som Senterpartiet legger til grunn, er jeg rett og slett ikke enig i.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Spørsmålet om forholdet mellom EØS-avtalen og Norges ILO-forpliktelser har blitt satt på spissen ikke minst gjennom havnearbeidersaken, dommen i den såkalte Holship-saken, og en av de konkrete tingene som ble sagt fra Høyesteretts side i den saken, er at uansett hvordan ILO-konvensjon nr. 137, som regulerer den fortrinnsrett som registrerte havnearbeidere har, skal forstås, må den etter EØS-loven § 2 stå tilbake for etableringsretten etter EØS-avtalens artikkel 31.

Er statsråden uenig i den forståelsen – når en stiller i tvil om EØS-avtalen har forrang foran Norges ILO-forpliktelser?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Det er mange ting som er interessant ved Holship-saken. Dette var en sak der en del havnearbeidere ønsket en boikott, og spørsmålet var om den boikotten var i strid med norsk rett eller ikke. Dette var en boikott for å sikre seg selv en fortrinnsrett til arbeid.

Høyesterett uttalte bl.a. i den saken at hensynene bak ILO-konvensjon nr. 137 om å skaffe havnearbeidere ordnede arbeids- og lønnsforhold, kan oppfylles på andre måter enn ved en fortrinnsrett til losse- og lastearbeider for en gruppe arbeidstakere.

Så er det også slik at Høyesterett i samme sak uttalte at grunnleggende rettigheter, herunder retten til kollektive forhandlinger og kollektive tiltak, er en del av EØS-retten. Videre uttalte Høyesterett at beskyttelse av arbeidstakerne kan være et tvingende allment hensyn som kan rettferdiggjøre inngrep i etableringsretten.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Det er eit svært godt forslag som er oppe til debatt i dag. Menneskerettar er noko av det aller viktigaste som me diskuterer, og i Noreg er me stort sett stolte over korleis me handterer saker om dette temaet, og me er eit føregangsland. Det burde dermed vera ukontroversielt å føreslå å gå eit skritt lenger – at ILOs kjernekonvensjonar, som gjeld grunnleggjande rettar i arbeidslivet, skal inn i menneskerettsloven. Men det er det tydelegvis ikkje. Høgre og Framstegspartiet skriv i ein merknad til saka:

«Disse medlemmer mener en innlemmelse av de nevnte rettighetene i menneskerettsloven i praksis bare har betydning for hvilket trinnivå rettighetene skal ligge på, og hvilken relevans de tillegges ved fastleggelsen av rettstilstanden.»

Ja, nettopp: Dette viser nemleg i kor låg grad Høgre og Framstegspartiet ønskjer å anerkjenna desse rettane. Det er her snakk om åtte heilt legitime internasjonalt anerkjende menneskerettar på arbeidslivsområdet, som Høgre og Framstegspartiet meiner ikkje er like viktige som andre menneskerettar. Nettopp ved å innlemma desse konvensjonane ville me ha sendt eit tydeleg signal om kor me står i spørsmålet om retten til organisasjonsfridom og kollektiv forhandlingsrett. Som eitt av dei landa i verda som har lykkast best på arbeidslivsområdet, nettopp med tanke på og på grunn av korleis me hos oss sjølve har verdsett desse rettane, har me verkeleg moglegheit til å visa veg for andre nasjonar som ser opp til Noreg og norsk arbeidsliv. Men det steget vel ein altså ikkje å ta i dag, sjølvsagt mot SVs røyster. Dette synest eg er synd. Eg får ei kjensle av at Stortinget i dag sender ut eit tydeleg signal om at me er oss sjølve nok.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det spørsmålet en har oppe til behandling i dag, om å inkludere kjernekonvensjonene til ILO i menneskerettsloven, er et viktig spørsmål, som Senterpartiet støtter. Det vil være å styrke disse konvensjonenes rettslige stilling i Norge, og det vil være et viktig politisk signal. Men samtidig løser en jo ikke de grunnleggende spørsmål som vi står oppe i i det norske arbeidslivet i dag når det gjelder EØS-avtalens overstyring av det norske arbeidslivet, og at opparbeidede rettigheter blir truet.

Det har en jo sett gjennom den såkalte Holship-dommen når det gjelder havnearbeiderne. Og til statsråden og replikkvekslingen i stad: Det var jo nettopp dette spørsmålet som ble vurdert i Holship-dommen, og ILO-konvensjon nr. 137 slår fast det som statsråden argumenterer imot, nemlig at det skal være en fortrinnsrett for registrerte havnearbeidere – ikke at de skal ha et monopol, men at de skal ha en fortrinnsrett. Det var det kampen sto om, og det var der flertallet i Høyesterett gjorde et vedtak som gikk imot havnearbeiderne, som var et hardt slag for havnearbeiderne og for det organiserte arbeidslivet i Norge.

Så sier statsråden at en gjennom EØS-avtalen – og at EU – anerkjenner både streikerett og boikott. Ja, det er helt riktig det, men samtidig har en rekke dommer i EU vist at de rettighetene ikke gjelder fullt ut, at det er EU-domstolen som vurderer de rettighetene opp mot fri flyt av varer og tjenester, kapital og arbeidskraft, slik en f.eks. gjorde i Viking Line-saken, som gikk på å bruke streik som virkemiddel, og slik en også har gjort i andre dommer i EU-sammenheng, der det også har vært snakk om hvorvidt en kan bruke boikott som virkemiddel, hvorvidt det er legitimt innenfor EU-reglene.

Det er altså ikke statsråden eller norske folkevalgte som til syvende og sist sitter med makten i de spørsmålene. Nei, det er byråkrater og dommere i EU-systemet som avgjør om det er hensynet til fri flyt eller om det er hensynet til arbeidstakerrettigheter som skal vinne i den enkelte sak. Og det en ser i stadig større sammenhenger, er nettopp at det er arbeidstakerne som må bøye nakken, og det er hensynet til fri flyt som får gjennomslag. Derfor er det behov for å gjøre endringer i Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen. Det vi gjør i dag, er en viktig beslutning, men den løser ikke de grunnleggende problemene for norske arbeidstakere.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Først vil jeg gjøre oppmerksom på at Arbeiderpartiet ved en inkurie står inne i flertallsmerknaden på side 2 i innstillingen. Denne merknaden står vi ikke bak, og jeg vil derfor gjøre oppmerksom på det til sakens referat.

I Norge har vi et bredt verdi- og interessefellesskap med andre europeiske land, og vi har behov for å finne felles løsninger på grenseoverskridende utfordringer. Dette krever et forpliktende samarbeid, slik forslagsstillerne understreker.

Det er viktig for Arbeiderpartiet at Norge støtter oppfølgingen av det normgivende arbeidet som har pågått i ILO. ILOs åtte kjernekonvensjoner inneholder grunnleggende menneskerettigheter, som alle land i Europa og store deler av verden har forpliktet seg til å følge. De utgjør til sammen et minimum av retter som respekteres i arbeidslivet.

Arbeiderpartiet mener at gjennom å innlemme ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven vil ILOs grunnleggende rettigheter løftes opp og få en helt ny status, på linje med de viktigste konvensjonene vi har i norsk rett. En lovgivning slik vi foreslår, vil ha stor faktisk og rettslig betydning. Norske domstoler og andre aktører vil ta utgangspunkt i og legge avgjørende vekt på de regler og den praksis som følger av ILOs kjernekonvensjoner. Gjennom vårt forslag vil konvensjonene det er snakk om, få en langt sterkere formell rettslig stilling i norsk rett enn det de har i dag, gjennom at de kan anvendes direkte som norsk lov. Når konvensjonene inkorporeres med forrang foran annen norsk lovgivning, blir stillingen særlig sterk. Det vil i tillegg, etter vårt syn, gi en sterk signaleffekt både nasjonalt og internasjonalt. Gjennom å ta ILOs kjernekonvensjoner inn i menneskerettsloven vil vi vise at de grunnleggende rettene i arbeidslivet står på linje med rettene i allerede inkorporerte menneskerettskonvensjoner.

At Arbeiderpartiet må dra høyresiden etter håret i arbeidslivsspørsmål, har blitt en vanesak. At høyrepartiene i dag ikke stemmer for vårt forslag, er skuffende, men ikke overraskende. At Høyre og Fremskrittspartiet mener forslaget er misforstått, sier mer om Høyre og Fremskrittspartiet enn oss andre.

Det burde være gjort mer fra høyreregjeringens side for å sikre den norske arbeidslivsmodellen og aktivt sikre at norske lønns- og arbeidsvilkår blir håndhevet og respektert på norske arbeidsplasser. Det er en politisk oppgave å bidra til et seriøst arbeidsliv basert på høy organisasjonsgrad, faste hele stillinger og å opprettholde et arbeidsliv der norske lønns- og arbeidsvilkår ikke blir undergravd.

Samtidig mener Arbeiderpartiet at Norge bør styrke respekten for de grunnleggende prinsippene i arbeidslivet gjennom å innlemme ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven.

Karin Andersen (SV) []: Ryddige og trygge forhold i arbeidslivet er kanskje det mest avgjørende for at vanlige folk skal ha makt og myndighet i eget liv, så det er en kjerne hvis man er opptatt av at folk flest skal både kunne greie seg i hverdagen sin og delta i samfunnet ellers.

Det er riktig at mye av dette er bra i Norge. Når man sier at dette allerede er på plass i Norge, skulle vel det tale for at man stemte for å innlemme det, og ikke mot, for det kan i så fall umulig gjøre noen skade. At regjeringen mener det ikke gjør noen forandring, får nå stå for dem. Noen av oss mener at det vil styrke disse bestemmelsene. Uansett burde man kunne enes om at man burde vedta å få disse kjernekonvensjonene inn i menneskerettsloven.

Jeg hørte representanten Nordby Lunde var oppe og snakket om norsk arbeidsliv. Jeg blir litt forundret når jeg hører representanter for regjeringspartiene som tydeligvis ikke helt vet hva som foregår i deler av norsk arbeidsliv, der det er en svært useriøs konkurranse som finnes, der det er ganske alvorlige forhold, og der kontrollen med dette er lav.

Men det er ikke i hovedsak dette det handler om i dag. Det handler om både hvordan vi skal organisere norsk arbeidsliv, og det som er en del av det store bildet, at i de internasjonale avtalene vi har som regulerer handel og økonomiske interesser, er det rettsordninger og sanksjoner. Når det gjelder det som regulerer arbeidslivet internasjonalt, nemlig ILO, er det ingenting. Det er det som heter «shaming and blaming». Man er ikke forpliktet på samme måte som man er f.eks. til regelverket med EØS, som har domstolsfunksjoner knyttet til det, eller WTO, som har økonomiske sanksjoner knyttet til det.

Dette er det ikke bare SV og jeg som er bekymret for, jeg har også hørt ledelsen i bl.a. WTO uttrykke ganske stor bekymring for dette, for det betyr at i alle konflikter er det arbeidstakerne og vanlige folks interesser som ikke har mekanismer ved seg, som kan bety at de som har skrevet under på dette og forpliktet seg på det, ikke risikerer noen ting ved å bryte det. Det gjelder ikke i Norge, for her har vi tross alt både et bra regelverk, en oppegående opposisjon som passer på dette og et godt organisert arbeidsliv. Men dette hadde vært et veldig viktig signal for Norge å sende ut, at vi ville implementere dette i vår overordnede menneskerettslov.

Arild Grande (A) []: Det er tydelig for alle som hører denne debatten, at dette har regjeringspartiene rett og slett ikke noe som helst engasjement for. De er ikke interessert i saken, de har helt åpenbart ikke satt seg inn i utredningen som LO har fått utformet, og de har således som eneste misjon i dag å prøve å finne på motargumenter for å unngå å gjøre dette. Og statsråden, som ellers i sin korte fartstid som statsråd allerede virker å ha relativt god oversikt, og som har et utmerket embetsverk rundt seg, kan ikke tro på det han selv står og sier: at ILOs kjernekonvensjoner er implementert i norsk rett på en slik måte at man har ivaretatt alle de hensynene, på lik linje med hva som ellers står i norsk rett.

Det er ikke riktig. Det er slik – og det har vi sett en rekke eksempler på – at når man har en kollisjon mellom ulike bestemmelser i lovverket, må man anvende såkalte kollisjonsprinsipper, hvor det er ulike trinn for hvordan lover skal vektlegges.

LOs rapport, som er utformet av Finn Arnesen og Hilde Ellingsen, slår fast at hvis ILOs kjernekonvensjoner tas inn i menneskerettsloven, vil motstridsspørsmål være uttrykkelig regulert i menneskerettsloven § 3. Ved motstrid mellom f.eks. EØS-avtalens forpliktelser og menneskerettsloven kan man ikke anvende begge forrangsbestemmelsene hvis man får implementert dette i menneskerettsloven. Det kan man i dag, ved at EØS-avtalen ofte vil gis forrang. Men hadde man fått det inn i menneskerettsloven, ville man ikke like åpenbart ha sett at EØS-avtalen hadde direkte forrang.

Ved en slik normkollisjon er det sjelden Høyesterett konstaterer at det er motstrid. Vanligvis bestreber domstolene seg på å eliminere potensielle konflikter ved hjelp av en harmoniserende tolkning, og de strekker seg langt for å unngå konflikt. Rapporten slår også fast at potensialet for konfliktsaker mellom ILO-konvensjonene – om de nå blir nedfelt i menneskerettsloven – og EØS-retten er svært begrenset.

Vi mener at ved å få dette inn i menneskerettsloven vil man få en høyere rangering av de bestemmelsene som er kjernekonvensjonene til ILO, og på den måten sørge for at man i større grad kan ivareta hensynet til bestemmelsene i konvensjonen ved vurdering av de sakene som f.eks. Holship-dommen er et eksempel på. Dessverre ønsker ikke regjeringen og flertallet å ta tak i denne saken. Det er svært beklagelig.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Til det siste innlegget, fra representanten Grande: Han etterlater et inntrykk av at ved å implementere, altså inkludere, ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven vil vi kunne få et annet utfall i konkrete saker som har med EØS-avtalen å gjøre. Han nevnte konkret Holship-dommen. Det ville være fint om representanten Grande gikk litt mer konkret inn på hvordan han mener at det står seg mot artikkel 120 i EØS-avtalen. Er det altså slik å forstå at en i Norge bare kan etablere nye forrangsbestemmelser i nasjonal lovgivning som skal trumfe de forpliktelsene vi har gjennom EØS-avtalen? EØS-avtalen artikkel 120 slår helt tydelig fast at det er EUs lover, implementert av Norge gjennom EØS-avtalen, som har forrang. Det står ikke der om noe unntak for norske menneskerettslover når det gjelder ILO-konvensjoner implementert av Norge. Det stiller seg også ganske interessant ved at EU selv argumenterer med at de anerkjenner ILOs kjernekonvensjoner. Men i oppfølgingen av kjernekonvensjonene gjør EU-domstolen i den enkelte sak en avveining av arbeidstakerrettigheter opp mot hensynet til fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Det er jo nettopp i de avveiningene, som en har sett i sak etter sak i EU-domstolen, at arbeidstakerinteressene har tapt og hensynet til fri flyt har vunnet fram. Vi har sett både i Laval-saken og i Viking Line-saken at fagbevegelsens mulighet til å bruke kollektive kampmidler har blitt begrenset av EU-domstolen. Det vil ikke bli endret om Norge implementerer ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven. Det som i Holship-dommen ble vurdert konkret, var ikke kjernekonvensjonene i så stor grad, det var ILO-konvensjon nr. 137, som regulerer havnearbeidernes fortrinnsrett, i tillegg til to andre ILO-konvensjoner – konvensjon nr. 87 og nr. 98 – som dreier seg om organisasjonsretten og kollektive forhandlinger. Det spørsmålet vil ikke bli løst med det som Stortinget gjør i dag. Derfor er det å kaste blår i øynene på folk å gi havnearbeiderne falske forhåpninger ved å tro at det som skjer i dag, vil gi en annen situasjon for deres framtid.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil presisere ytterligere en feil i innstillinga, fra Senterpartiets side. Det gjelder side 2, første spalte, andre avsnitt, som Senterpartiet skal gå ut av.

Representanten Sigbjørn Gjelsvik har gått grundig inn på forholdet mellom artikkel 120 i EØS-avtalen og ILOs kjernekonvensjoner. Vår vurdering er at EØS-avtalen overstyrer. Den overstyrer ILO-bestemmelser. Den overstyrer også norsk arbeidsliv dersom det er konflikt.

Det som er interessant, er at det for representanten Heidi Nordby Lunde var veldig sentralt at norsk næringsliv ønsker seg trygge forhold. Jeg har lyst til å knytte noen kommentarer til det – for det er jeg helt enig i. Norsk næringsliv, altså arbeidsgiversiden, er minst like interessert i ordnede forhold i arbeidslivet og minst like interessert i kjernekonvensjonene som arbeidstakersida – vel å merke den seriøse delen av arbeidsgiversida, som representanten Heidi Nordby Lunde så fint var inne på da hun sa at ungene til arbeidsgiverne går i de samme barnehagene som arbeidstakernes unger, og at arbeidsgiverne og arbeidstakerne kjøper melk i de samme butikkene. Det er jo nettopp dette sosiale fellesskapet, der en møter hverandre øye til øye hele tida, som gjør at man må ha anstendighet fra begge sider, noe som også er noe av kjernen i det spørsmålet vi diskuterer her.

Både representanten Heidi Nordby Lunde og jeg var på Fafos årskonferanse i går og hørte der en glitrende presentasjon av dette spørsmålet i en samtale mellom Jonas Bals fra LO og Jon Sandnes fra Byggenæringens Landsforening i NHO. Det var en glitrende presentasjon av faste ansettelser, som gir langsiktighet, og som fører til økt produktivitet i arbeidslivet. Dette er et sentralt spørsmål som Senterpartiet virkelig har tatt innover seg, at dette er det vi må slåss for nå. Dermed må vi slåss for at forslaget fra Arbeiderpartiet blir vedtatt, og at vi følger videre opp i andre sammenhenger for å sikre at den kulturen, disse rammebetingelsene, skal være førende. De som ikke følger de rammebetingelsene – vel, de er «bad guys» i arbeidslivet. Men det er Stortinget som bestemmer hva som er lov, og hva som er ulov, og det må følges opp av Arbeidstilsynet til syvende og sist.

Arild Grande (A) []: Jeg kan jo forstå at Gjelsvik blir frustrert, når det han ønsker skal bli en EØS-debatt, ikke blir det. Og eksempelet han nevner, er ganske unøyaktig, for i den aktuelle dommen i Holship-saken var det ikke fortrinnsretten til havnearbeiderne som ble utfordret. En lang rekke EU-land har en slik fortrinnsrett, og det har også Norge mulighet til å gjennomføre hvis man vil, enten gjennom tariffavtaler eller gjennom at man sikrer det innenfor lovverket. Det har man full mulighet til å gjøre. Det som ble problematisert, og som dommen handler om, er hvorvidt man kan bruke boikott som virkemiddel for å presse gjennom tariffavtale for ansatte i et annet selskap. Konklusjonen til Høyesterett ble at det har man ikke anledning til. Men siste ord er heller ikke sagt i denne saken, da LO har klaget saken inn for Den europeiske menneskerettsdomstol.

Påstanden om at EØS-retten fratar Norge muligheten til å ha en fortrinnsrett for havnearbeiderne, er ikke riktig. Det er rett og slett norske politikere og dagens regjering som har forsømt seg i arbeidet med å sikre at man kan ha en fortrinnsrett for havnearbeiderne. Det må vi ta ansvaret for – og ikke prøve å skylde på at det er EØS-retten som hindrer oss i det.

Forholdet mellom EØS-forpliktelsene og hvorvidt en slik forrang er absolutt, er godt besvart av justisministeren på spørsmålet fra Lundteigen, så det trenger ikke jeg å gjenta. Det er ikke sånn at den er absolutt. Det er – som jeg har pekt på, og som også rapporten som LO har fått utarbeidet, peker på – nemlig sånn at Høyesterett veldig ofte, hvis det konstateres motstrid, må vurdere i den enkelte saken, og avveie hvilke bestemmelser som eventuelt skal gis forrang, eller som skal vektlegges tyngst. Det er nettopp i det søkelyset det er viktig at vi får ILOs kjernekonvensjoner inn i menneskerettsloven. Da vil reguleringen av eventuelle motstridsspørsmål stå nedfelt i § 3 i menneskerettsloven, og man vil få en tydeligere vektlegging av innholdet i kjernekonvensjonene. Det er grunnen til at vi fremmer forslaget.

Vi skulle ønske at stortingsflertallet hadde vært med oss på å bidra til – jeg sier ikke at dette er den endelige løsningen – ett skritt i riktig retning for å sikre et ryddig arbeidsliv i framtiden.

Presidenten: Representanten Sigbjørn Gjelsvik har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Forholdet når det gjelder ILO-konvensjon nr. 137 og de registrerte havnearbeidernes fortrinnsrett, ble konkret vurdert av Høyesterett i Holship-dommen. Som jeg siterte i replikkvekslingen med statsråden i stad, ble det bl.a. formulert fra Høyesteretts flertall:

«Uansett hvordan ILO-konvensjon nr. 137 artikkel 3 skal forstås, må den etter EØS-loven § 2 stå tilbake for etableringsretten etter EØS-avtalen artikkel 31.»

Høyesterett markerer altså et klart og tydelig fortrinn for EUs regler.

Så er det helt riktig at norsk høyesterett gjør vurderinger i den enkelte sak, og gjør ulike vurderinger i ulike saker. Men det er heller ikke slik i Norge at det er Høyesterett som har siste ordet. Nei, innenfor EØS-systemet kan EUs regler og EUs fortolkninger trumfe også dommer fra Høyesterett, noe vi har sett med bl.a. reise, kost og losji. Der er en dom fra Høyesterett blitt satt til side. Regjeringen har bøyd nakken, flertallet i Tariffnemnda har bøyd nakken – og sørget for reduserte arbeidstakerrettigheter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.