Ruth Grung (A) []: Det er helt rett, jeg har valgt
å løfte opp en industri som kanskje ikke er den vi drøfter mest,
selv ikke i næringskomiteen.
Klesindustrien
er verdens fjerde største verdiskaper og er regnet blant de mest
forurensende industrier i verden. Produksjonen har doblet seg de
siste 15 årene, og industrien omsetter globalt for 1,3 billioner US dollar. Men
i internasjonale rapporter kommer det også fram at mer enn 500 mrd. US dollar
går tapt hvert år på grunn av underutnytting av klær og mangel på
resirkulering. Næringen er i mange land også preget av uverdige
arbeidsforhold, men samtidig representerer de ett av få jobbalternativer
for både voksne og barn i mange lavkostland.
Norsk tekstilindustri
var i etterkrigstiden landets største verdiskaper. Teko var den
største foreningen i Norsk Industri, og 1963 var toppåret. Siden
da har det gått raskt nedover, som følge av økt globalisering og
liberalisering av handelsavtaler. I dag har vi noen få gjenlevende
industribedrifter, spesielt på Vestlandet, som også gjør det svært
bra – solide og kjente virksomheter som Dale of Norway, Oleana og
Janusfabrikken. De eldste fabrikkene er, naturlig nok, lokalisert
der kraften ble bygd ut.
Industrien ble
også bygd ned i Danmark og i Sverige, men våre to naboland klarte
å utvikle en kommersiell, designorientert moteindustri. I Sverige
er bransjen blitt den nest største eksportindustrien og i Danmark
den fjerde største. Hennes & Mauritz er internasjonalt mest kjent,
mens Varner-gruppen, med bl.a. Cubus, Dressmann og Bik Bok, er størst
i Norden.
Den samme utviklingen
skjedde ikke i Norge. Vi fant oljen! Det er kanskje litt av forklaringen.
Den globale tekonæringen
kjennetegnes av grunnleggende svakheter som utflagging av produksjonsprosesser,
intrikate globale verdikjeder, overforbruk og dårlig utnyttelse
av ressursene. Svikten i det industrielle systemet er omfattende,
og lønnsomheten og omdømmet er synkende. Omstilling er nødvendig,
og den mest nærliggende løsningen ligger nettopp i sirkulærøkonomien.
I 2009 ble Norwegian
Fashion Institute etablert, i tett dialog med Nærings- og handelsdepartementet
og Innovasjon Norge. Foreningen ble en del av Abelia i 2013 og fikk
klyngestatus i 2014. Foreningen representerer i dag et betydelig
nettverk av bedrifter, som spenner fra store internasjonale konsern
som Varner-gruppen, til små entreprenører, i tillegg til utdanningsinstitusjoner
og nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere.
Næringen er delt
inn i tre bransjer: Vi har de kreative næringene, som design- og
moteindustrien, vi har selve industriproduksjonen, og vi har handelen.
Det er et tett samspill mellom de tre. Handelen er hardt rammet
i disse dager, og 80 pst. av miljøbelastningen bestemmes i designfasen.
Digitalisering
går inn i alle de tre delene av tekonæringen. Digitalisering endrer
produksjonsmetoder og samhandling med forbruker. Den globale mote-
og tekstilindustrien er i radikal endring. Teknologisk innovasjon,
miljøtrusler og nye digitale forretningsmodeller endrer det etablerte
produksjonssystemet.
Utviklingen skaper
markedssvikt – spesielt fordi vi i Norge mangler en sterk kobling
mellom industri, næringsliv, utdanning og forskning. Skal vi hevde
oss internasjonalt, må vi tilrettelegge for en sterkere industri-
og teknologiforankring i Norge. Vi må tette gapet mellom design,
produksjon, og distribusjon. Bedrifter og utdannings- og forskningsinstitusjoner
må i langt sterkere grad enn i dag innrettes og få incentiver til
å jobbe med innovasjon direkte inn i verdikjeden.
Nye forretningsmodeller
er under utvikling, basert på et nytt forbruksmønster med tjenester
som leie og abonnement gjennom digitale plattformer. Endret forbruk
medfører at vekst og lønnsomhet defineres på nye måter. Det gir
nye utfordringer for industri og næringsliv. Det er behov for forskning
som kan bidra til ny innsikt, kunnskapsutvikling og ikke minst kompetanseheving.
Det er en utfordring
i dag at mange bedrifter produserer volum i lavkostland, de er uten
tilgang til industriell infrastruktur i Norge, og har dermed lite
utviklet test- og utviklingsfasiliteter i egen virksomhet. Det gir
svært liten fleksibilitet i verdikjeden, skaper overproduksjon og
gir store miljømessige og økonomiske konsekvenser.
Norwegian Fashion
Hub har tatt tak i disse utfordringene. Det er stor interesse blant
bedriftene. Det er etablert samarbeid med forskningsmiljøer, flere
av medlemsbedriftene er involvert i prosjekter, og det er god kontakt
med de få utdanningsinstitusjonene vi har igjen innenfor området.
Jeg vil spesielt framheve OsloMet.
Selv om miljøet
er lite, har vi et godt utgangspunkt for å skape en ny, framtidsrettet
og bærekraftig vekstnæring. Norge har fortsatt tekoindustri som
har klart å overleve – på tross av den sterke globale konkurransen
– og vi har mote- og designmiljøer som hevder seg internasjonalt.
Digitalisering
og ny produksjonsteknologi skaper nye muligheter. 3D-design og produktsimulering
koblet mot eksempelvis helautomatiserte 3D-strikkemaskiner skaper
nye industrimetoder. Utvikling av bærekraftige forbruksmodeller
gir nye muligheter for produksjon i Norge.
Norwegian Fashion
Hub har som hovedmål å utvikle norsk mote til å bli en ledende,
bærekraftig og verdiskapende næring. Ambisjonen er å skape en foregangsindustri
som viser vei i overgangen til et bærekraftig samfunn.
For å lykkes må
det legges til rette for nye samarbeidsmodeller og utvikles fysisk
infrastruktur. Oslo Textile Lab skal være et nasjonalt kompetansesenter
for mote- og tekstilnæringen, der design, produksjon og innovasjon
kan møtes for å utvikle og teste ut nye muligheter.
Spørsmålet er:
Hvordan vil statsråden bidra til en bærekraftig utvikling og styrke
bedriftenes design- og utviklingsprosesser, med tilgang til nettopp
test- og utviklingsfasiliteter?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg har, også i
denne debatten, lyst til bare å starte med noen eksempler. For det
er et problem for oss som mener at brede nasjonale ordninger er
blant de aller viktigste tingene i innovasjonspolitikken, at det
noen ganger kan virke som om det bare blir borte i et eller annet.
Og når man sier at dette er noe som kommer alle bransjer til gode,
er det ikke så lett å se det, for det virker som om det kommer alle
– og dermed ingen – til gode.
Men la meg ta
to eksempler fra to ordninger som har blitt styrket kraftig i løpet
av den siste perioden. Det ene er BIA, Brukerstyrt innovasjonsarena,
som har økt fra om lag 400 mill. kr til 600 mill. kr, og det andre
er SkatteFUNN, som kan bli enda mer ubyråkratisk, men det er i hvert
fall vår enkleste ordning for støtte. Helly Hansen har f.eks. fått
SkatteFUNN-støtte til digitalisering for plagg, til prosjekt rundt
det. Industriskinn AS har fått støtte fra Brukerstyrt innovasjonsarena
for å utvikle fremtidens vernebekledning for smelteverksarbeidere,
i samarbeid med SINTEF. Helly Hansen har fått støtte fra Brukerstyrt
innovasjonsarena til arbeidsbekledning for kvinner i mannsdominerte
yrker. Hansen Protection har fått støtte fra Brukerstyrt innovasjonsarena
for isolasjons- og faseendringsmaterialer i klær. Janusfabrikken
har fått SkatteFUNN-refusjon for flammehemmende og antistatisk ull,
stoff og plagg. Dette er bare noen eksempler som viser at de virkemidlene vi
har, faktisk også treffer denne næringen.
Den næringen vi
har i dag, er konkurransedyktig og livskraftig, men det er nok et
gode for Norge at dette ikke lenger er en av våre største næringer.
Og – apropos debattene vi ofte har om næringspolitikk – den avgjørende forutsetningen
for at vi kan ha den økonomien vi har i dag, og det velferds- og
velstandsnivået, er nettopp denne utviklingen mellom bransjer, som
har pågått egentlig helt siden industrialiseringen og lenge før
det, men som bl.a. har gjort at tekstilindustrien i dag er mindre,
men fortsatt livskraftig, og så har andre næringer vokst fram.
Representanten
Grung tar opp et interessant, men også omfattende og komplisert
tema, for det dreier seg om flere forskjellige ting – ny teknologi
og nye måter å organisere produksjonen på, og samtidig vektlegging
av bærekraftig produksjon.
Jeg har allerede
nevnt regjeringens ambisjoner i industripolitikken, og der er grønnere,
smartere og mer nyskapende viktige stikkord. Jeg må også legge til
her at industripilene peker oppover, så 2019 ser ut til å bli et godt
år.
Norsk tekstil-,
beklednings- og lærvareindustri var, som nevnt, en betydelig del
av industrien i Norge. Hvis vi går tilbake til 1970-tallet, var
det om lag 37 000 ansatte i denne delen av industrien. I dag er
det omkring 5 000 ansatte, som utgjør 2,2 pst. av sysselsettingen
og en noe lavere andel av verdiskapingen i industrien. Men selv om
omfanget av produksjonen fra denne industrien i Norge er redusert,
er det god grunn til å understreke at vi fortsatt har flere gode
bedrifter, og – vel så interessant – at vi også kan spore økt optimisme
i denne delen av industrien. Også 2018 har vært et godt år. Derfor
har jeg samme utgangspunkt som representanten Ruth Grung – det er
muligheter for økt utvikling og produksjon i Norge.
Også for tekoindustrien
er bredden og summen av vilkår avgjørende. Det hjelper ikke hvis
vi som er folkevalgte, styrker en liten ordning med den ene hånden, samtidig
som vi gjør det vanskeligere for alle næringsdrivende med den andre
hånden. Da rammer det også virksomhetene innenfor tekoindustrien.
Kapitaltilgang,
næringsfremmende skattelettelser, forskning, innovasjon, teknologiutvikling,
kompetanse – dette er like viktig for en industri med 5 000 ansatte som
det er for en industri med 50 000 eller 200 000 ansatte. Jeg vil
bare nevne, igjen, eksemplet med selskapsskatten, for når den reduseres
fra 28 til 22 pst., gagner det alle virksomheter.
Når det gjelder
formuesskatten: Hvis man ser for seg – og dette er et tenkt eksempel
– at noen skal starte opp en ny virksomhet innenfor tekstil, design,
innenfor denne bransjen, er problemet at hvis virksomheten din blir en
del verdt, men går med underskudd, må du ta ut penger av bedriften
din for å betale en uklok skatt. Hvis du selger den til amerikanske,
tyske, japanske eller kinesiske eiere i stedet, så betaler ikke
de et rødt øre av denne skatten inn til den norske felleskassen.
Tekoindustrien
har mange små bedrifter og relativt få mellomstore, så de er altså
avhengige av å bruke tiden sin også på dette. Forenklingsarbeidet
til regjeringen er også avgjørende. Vi skal fram til 2021 spare
ytterligere 10 mrd. kr – oppå de 15 milliardene som er spart for
privat næringsliv allerede i dag.
Jeg har også lyst
til å si at når vi jobber med en strategi for små og mellomstore
bedrifter, hvor vi bl.a. ser på hvordan de verktøyene vi har i dag,
treffer disse virksomhetene – for det er en forskjell på å drive
en liten tekstilvirksomhet med ti ansatte og å drive en virksomhet med
3 000 ansatte, og det er forskjell på å ha en HR-avdeling eller
å ha en som bruker lite grann tid på det ved siden av andre ting
– så er vi opptatt av lønnsomhet. Eksport og markedsprofilering
i utlandet blir et viktig tema, som er viktig for denne bransjen,
og innovasjonsevne og vekstkraft.
Jeg er helt enig
med representanten Grung i at sirkulærøkonomi er et avgjørende begrep.
Norge skal være et foregangsland i utviklingen av en grønn, sirkulær
økonomi, som utnytter ressursene bedre. Vi har i Granavolden-erklæringen
varslet at vi skal utarbeide en nasjonal strategi om sirkulærøkonomi,
og det arbeidet er i gang. Fra Næringsdepartementets side har vi
gitt et bidrag også ved at vi har sendt ut et forslag på høring
i forbindelse med brukthandellova, om hvorvidt en lov som ble introdusert
da netthandel var å handle og putte varene oppi et nett, og ikke
å handle på nett, som i dag, fortsatt har livets rett i den form
den har.
Så er det slik
at tekstil- og konfeksjonsindustrien tjener ikke på for mye detaljinnblanding
fra politikere. Vi har heller ikke særskilte øremerkede næringsrettede virkemidler
kun forbeholdt denne industrien – det mener jeg ikke er nødvendig.
Samtidig må vi være med på å bygge opp f.eks. klynger og nettverk.
Innovasjon Norge
har gjennom flere år hatt et godt samarbeid med deler av tekoindustrien
og bidratt til å støtte nettverk og klynger, slik som Norwegian
Fashion Hub og Oslo Textile Lab. Nå har man bl.a. lagt til rette
for mer innovative og bærekraftige måter å produsere på gjennom
mulighetene som ligger i ny design- og produksjonsteknologi.
Også katapultordningen,
som er en av de nye verktøyene som regjeringen har lansert i industrimeldingen, vil
være aktuelt å benytte for tekoindustrien, f.eks. i forbindelse
med utvikling av ny produksjonsteknologi, 3D-design og produktsimulering.
Til slutt vil
jeg nevne DOGAs virksomhet for å fremme designdrevet nyskaping og
ordningen med Designdrevet innovasjonsprogram, som er tilgjengelig
også for tekoindustrien. DOGA og Innovasjon Norge fikk i 2018 et
oppdrag med å samordne og samarbeide i sitt eksport- og profileringsarbeid
og se sine relevante programmer og virkemidler i sammenheng. Det
har bl.a. resultert i et nytt eksportprogram for å styrke norske
merkevarer i Tyskland, og jeg mener det er viktig at vi høster erfaringer
av den samordningen for å se om vi kan få en enda sterkere eksportprofilering
med de verktøyene vi har, enn det vi får i dag. Bedrifter som produserer
tekstiler, er blant de kvalifiserte til dette prosjektet, altså
Tysklandsprosjektet. Når pilotprosjektet avsluttes, skal vi se hvordan
det kan videreutvikles og forbedres.
For å oppsummere:
Jeg mener at det ikke mangler virkemidler for denne industrien,
og jeg mener at de treffer, at de ordningene vi har, er relevante
og treffer godt, og at vi har lagt til rette for bedre vilkår også
for tekoindustrien. Samtidig er jeg opptatt av at vi skal ha et enda
bedre virkemiddelapparat, ikke minst for små og mellomstore bedrifter.
Derfor er den store gjennomgangen av hele virkemiddelapparatet,
som etter planen skal være sluttført innen 2020, viktig, også i
forbindelse med denne interpellasjonen.
Ruth Grung (A) []: Det ble færre talere enn i den
forrige interpellasjonen, men jeg har heller ikke mobilisert, for
jeg tror at dette er starten. Jeg tror ikke det er så veldig mange
som har tenkt på Teko. Jeg har møtt dem, og det var et av de mest
framoverlente miljøene jeg har vært borti. De er i den spenningen,
i en blanding av alt de har lyktes med. Fordi de har klart å bygge dette
miljøet på tvers, har de også levert gode søknader og fått tilsagn,
om det er Sintef eller andre. De er der. Man kobler tettere sammen
designmiljøet, produksjonsmiljøet og de nye måtene for hvordan man
møter forbrukerne. Man begynner å leie – som her i byen, hvor man
leier kjoler osv. – men man kan også forme de klærne man trenger,
og produsere dem lokalt gjennom 3D. Det er ikke 4.0, men kanskje
5.0. Vi beveger oss egentlig mye hurtigere i dette lille miljøet
enn i store deler av andre industrier. Det spennende er å være den piloten
som klarer det.
Næringskomiteen
var i Danmark for å se på helseindustrien, for de ligger foran oss
med tanke på å samordne fond og hvordan de bygger opp klyngetenkningen. Dette
miljøet hadde allerede gjennomført akkurat den måten selv – de tar
inn miljøer, gir dem toppstøtte, dedikerer og har rolleavklaring,
samtidig som de sier at lykkes du ikke, er det ut. Mens vi holder
på ganske lenge med ganske mange som ikke egentlig har den muligheten.
Vi må koble disse sammen. Og jeg må bare si at næringskomiteen har
vært på Ekornes, og de vurderer 3D-strikking av møbelovertrekk framover.
Det betyr at man får teko som møter møbelindustrien.
Da jeg møtte Oleana,
viste det seg at Nike bruker trikotasje i overtrekket til skoene
sine, og de har støvsugd verden for alle programmerere innen trikotasje.
Så man må bygge opp dedikert kompetanse. Dette er min tilråding.
Når vi har sånne spisser, som er så framoverlent, passer det liksom
ikke inn i mye av tempoet, og man ber sånn sett ikke om særordninger,
men at når de er så framoverlent, trenger de å bli sett, få være
en spydspiss, og gjennom det klare å vise hvordan man kan endre
på andre områder, for her er det ganske stor overføringsverdi på
veldig mange områder. Alle går jo i klær – stort sett – og forbruket
av klær går opp. Interessen for å kjøpe klær og bestille klær på
nett er et område jeg tror går mye hurtigere enn det vi har tenkt.
Avslutningsvis:
Det å koble forskning tettere inn i verdikjeden har jeg et ønske
om at statsråden som tidligere utdanningsminister også er interessert
i.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg er veldig interessert
i å koble verdiskaping og næring tettere inn mot forskningen. Det
er viktig. Jeg er egentlig ikke uenig i noe av det representanten
Grung sier, og jeg tenker på en god operasjonalisering. Jeg skal
invitere til et møte med tekoindustrien.
Noe av tanken
bak måten vi har bygd opp virkemiddelapparatet på, er at det skal
være nettopp enkelt og smidig for å støtte opp under initiativer
som kommer. Det er denne balansegangen, mellom det politisk valgte og
det som skjer der ute, det er viktig å få riktig. Hvis det er for
tung vekt på det politisk valgte, risikerer man at det ikke er rom
for det som vokser frem, næringer som ikke er høyt oppe på radaren
eller ikke har sterke talsmenn, men hvor det ligger store og spennende
muligheter.
Jeg kan også nevne
at ved siden av det forretningsmessige vil vi også komme tilbake
til noen av de mer etiske sidene ved dette. Regjeringen har bl.a.
sagt at vi skal se på en moderne antislaverilov, og vi er i stortingsmeldingen
om offentlige anskaffelser også opptatt av at det offentlige skal
være en god innkjøper som både hensyntar miljø og arbeidstakerrettigheter.
Dette er en bransje som – hvis man ser på media i hvert fall, og
da gjelder det ikke nødvendigvis de norske aktørene, men de store
internasjonale aktørene – har en del pletter på seg, som de fleste
av oss har fått med seg de siste årene.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 8 er over.