Stortinget - Møte tirsdag den 7. mai 2019 *

Dato: 07.05.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhald

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 2 [11:12:50]

Interpellasjon fra representanten Marit Knutsdatter Strand til kunnskaps- og integreringsministeren: «Voksenopplæringsloven er tydelig når det gjelder de overordnede målene for voksenopplæring og studieforbundenes opplæringsaktivitet. Studieforbund skal blant annet bidra til å vedlikeholde og styrke demokratiet og legge grunnlag for bærekraftig utvikling ved å engasjere og utvikle aktive medborgere og gjøre det mulig for mennesker å påvirke egen livssituasjon. I Innst. 12 S (2018–2019) understreker utdannings- og forskningskomiteen viktigheten av det arbeidet som studieforbundene og frivillige organisasjoner legger ned for at voksne skal få tilgang til god, fleksibel og brukertilpassa opplæring utenfor det formelle utdanningssystemet. Hvordan følger regjeringen opp komiteens innstilling og engasjement for studieforbund, og hvordan mener statsråden studieforbundene bidrar til kompetanseheving»?

Talarar

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Det viktigste å spørre oss selv om i dag er hva vi vil at studieforbund skal være. Regjeringen vurderer å endre ordningen, og da må vi diskutere hvordan den bør være.

Studieforbundene står overfor stadig omstilling. Nylig har de stått overfor krevende prosesser som å tilfredsstille kravene i den nye personvernforordningen, GDPR, bl.a. gjennom nye rutiner for innsending og behandling av frammøtelister. Dette berører all aktivitet.

Videre har de måttet stå i prosesser som at deltakerne stiller større krav til kvalitet og tilbud, og at deltakerne er mer mangfoldige. I tillegg kommer nå regjeringens prosess der ingenting for framtiden er sikkert, inkludert omfattende revisjoner av både BDO og Kompetanse Norge.

Spørsmålene nå er derfor mange:

  • Hvordan skal studiearbeid bli finansiert i framtiden?

  • Hvordan skal det være organisert?

  • Hvordan skal kurs bli gjennomført?

Voksenopplæringsforbundet som paraplyorganisasjon jobber heroisk for å holde oversikt over prosessen, mulige utfall og innspill fra grasrota og deres medlemmer.

Kunnskapsdepartementet hadde den 5. november i fjor et møte der de som ble berørt av eventuelle endringer, deltok. Der kom det tydelig fram både hvor like og hvor ulike mange av studieforbundene er. Det viktigste alle har til felles, er det sterke ønsket om å drive med opplæring og utvikling. Vi ser kunnskap både som et mål i seg selv og som et verktøy for å nå større mål som å ha gode samfunn og vellykkede virksomheter, bære kulturarven videre og utvikle oss både som individer og fellesskap.

Bakgrunnen for dagens diskusjon er bl.a. voksenopplæringsloven, som er tydelig når det gjelder de overordnede målene for voksenopplæring og studieforbundenes opplæringsaktivitet. I budsjettinnstillingen fra utdannings- og forskningskomiteen for inneværende budsjettår understreker komiteen viktigheten av det arbeidet som studieforbundene og frivillige organisasjoner legger ned for at voksne skal få tilgang til god, fleksibel og brukertilpasset opplæring utenfor det formelle utdanningssystemet – for ikke å glemme hvordan de også når ungdom.

Dette er tidsriktig og relevant bl.a. for kompetanseutvalget regjeringen har satt ned. Deres delrapport fra 1. februar i år trekker bl.a. fram følgende utfordringer:

  • For mange går ut av grunnskolen med svake ferdigheter og lav kompetanse.

  • Det er for mange som ikke fullfører videregående opplæring, og som ikke oppnår en stabil tilknytning til arbeidslivet.

  • Teknologisk og samfunnsmessig utvikling gjør at kompetanse må utvikles og fornyes.

  • Mange arbeidstakere deltar i for liten grad i opplæringsaktiviteter i arbeidslivet og etter- og videreutdanning.

  • Økende levealder innebærer at flere må bidra mer i arbeidslivet for å finansiere velferdsstaten. Det øker behovet for påfyll av kompetanse for alle arbeidstakere, uavhengig av alder.

  • Og til slutt: Mobilitet over landegrensene gir usikkerhet om framtidig tilgang på kompetanse.

I mine ører høres dette ut som et omfattende problem, der vi trenger flere løsninger, flere kanaler å bygge kompetanse gjennom, og at alle som ønsker å formidle kunnskap, får mulighet til å bidra.

Voksenopplæringsloven er overbygningen som definerer og avgrenser, men også strekker og utvider formålet for studiearbeid. Jeg siterer:

«Formålet med denne loven er å fremme livslang læring ved å legge til rette for organiserte læringsaktiviteter ved siden av det formelle utdanningssystemet. Loven skal bidra til motivasjon og tilgang til kunnskap og kompetanse for alle, og slik fremme den enkeltes utvikling og møte behovene i samfunns- og arbeidslivet.»

Nøkkelord er livslang læring, tilgang på kunnskap og kompetanse for alle, og ikke minst motivasjon.

Om studieforbunds godkjenning og deres mål står det i loven at det må være «demokratisk oppbygning», samt at de skal «bidra til å vedlikeholde og styrke demokratiet og legge grunnlag for bærekraftig utvikling ved å engasjere og utvikle aktive medborgere». Dette er ambisiøse mål.

Herunder er det viktig å trekke fram politiske studieforbund, som blir nevnt i egen forskrift. Her er det kun Venstre og Senterpartiet som står igjen med selvstendige studieforbund. Ingen av dem hadde eksistert hvis ikke det var for forskriften. Da Venstre var ute av Stortinget, var studieforbundet en del av kontinuiteten i deres organisasjon. Dette er en demokratisk dimensjon vi ikke må glemme.

Endringene Kunnskapsdepartementet ser på for studieforbundene, er mange, og jeg nevner bl.a.:

  1. deling mellom Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet

  2. regionalisering

  3. endrede rammer for minstekrav til deltakere

  4. å erstatte kurstimer med deltakertimer

  5. krav om at kurs må ha lærer

  6. økt grunntilskudd og endret trappetrinnsmodell

  7. å definere administrasjon

  8. tydeligere føring for bruk av opplæringstilskuddet

  9. endrede rapporteringskrav

  10. kvalitative rapporter

  11. avvikling av særordning for politiske studieforbund

Det viktigste er at det er en sammenheng med samfunnsoppdrag og lovverk, og vi har forstått det slik at departementet konkluderer i sitt arbeid i løpet av våren.

En gjennomgående mangel ved arbeidet, slik vi i Senterpartiet ser det, er at det ikke er vurdert konsekvenser av de ulike tiltakene og endringene. Jeg mener også det er grunn til å spørre om hva regjeringen ønsker å oppnå med de ulike forslagene.

Informasjonsflyten i samfunnet er i endring, og det er et økende behov for seriøse kanaler for informasjon og faglig påfyll. Flere må få tilgang på skolering med lav terskel for å delta, som er til stede der folk er og tilpasset den enkelte. Studiearbeid er en kombinasjon av at kompetansepåfyll fyller sine formelle former samtidig som vi er bevisste på at kunnskapsoverføring mennesker imellom er verdifullt.

Hvordan regjeringen følger opp Stortingets engasjement for studieforbund, og statsrådens tanker om studieforbundenes bidrag til kompetanseheving blir det interessant å høre mer om nå.

I den store sammenhengen er studieforbundene viktige verktøy både for inkludering av individer som risikerer å falle fra i arbeids- og samfunnsliv, og for inkludering av nye statsborgere. Studieforbundet kultur og tradisjon er blitt trukket fram som et godt eksempel, med strikkekurs i Vågå. Språktrening og sosial forståelse i regi av Kristelig studieforbund stiller opp ut over det ordinære opplæringstilbudet for nye landsmenn. Folkeuniversitetet hjelper deg til å ta mesterbrev rundt i hele landet. Og dette var bare et par eksempler.

Hva framtiden vil bringe, vet vi ikke. Men vi kan gjøre oss opp en mening om hva studiearbeid skal være.

I min innsendte interpellasjon spør jeg: Hvordan følger regjeringen opp innstillingen – og engasjementet – for studieforbund som utdannings- og forskningskomiteen la fram for inneværende år? Og hvordan mener statsråden studieforbundene bidrar til kompetanseheving?

Statsråd Jan Tore Sanner []: La meg først få takke representanten Knutsdatter Strand for en god og viktig interpellasjon. Det er tydelig at representanten har et stort engasjement for studieforbundene, og det er bra. Jeg skal forsøke å formidle noen av de vurderingene regjeringen gjør seg om studieforbundenes rolle og bidrag til kompetanseheving i samfunnet. Som representanten også viste til i sitt innlegg, er det nå flere vurderinger som foretas. Disse er ikke endelig konkludert, og det betyr at det er en del problemstillinger som jeg ikke kan komme inn på riktig ennå.

Studieforbundene har lang og bred erfaring i å tilby opplæring i kultur, tradisjoner, demokratibygging og folkeopplysning. Men de tilbyr også voksenopplæring i mer tradisjonell forstand. De har i alle år vært viktige bidragsytere til opplæring utenfor det formelle utdanningssystemet. Jeg ønsker å anerkjenne den evnen studieforbundene har til å utvikle seg og tilpasse seg både til voksnes opplæringsbehov og til de utfordringene vi står overfor i samfunnet.

Gjennom studieforbundene blir kulturarv og tradisjoner tilgjengelig, interesse vekkes, og viktig kunnskap videreføres til nye generasjoner. Jeg mener vi bør bevare frivilligheten som en alternativ og supplerende opplæringsarena for livslang læring. Derfor er det viktig å sikre en fortsatt god studieforbundsordning.

Når det gjelder studieforbundenes konkrete bidrag til kompetanseheving, vil jeg minne om utdannings- og forskningskomiteens tydelige holdning til frivillig sektor. Komiteen har gjennom mange år uttrykt at frivilligheten selv best vet hvordan de kan bidra i samfunnet. Det har vært komiteens standpunkt at studieforbundene må få organisere opplæringen slik de finner det mest

hensiktsmessig.

Studieforbundsordningen skal være enkel og ubyråkratisk. Det er et poeng for regjeringen at staten ikke skal kreve omfattende rapportering på måloppnåelse fra organisasjoner i frivillig sektor. Vi mottar derfor ikke detaljert informasjon om studieforbundenes kvalitative bidrag til kompetanseheving. Og slik bør det også være.

Likevel mener jeg at den store etterspørselen etter kurs i studieforbundenes regi vitner om at deres bidrag er relevante. Hvert år arrangeres det rundt 45 000 kurs med omkring en halv million deltakere i regi av studieforbund og deres medlemsorganisasjoner.

Opplæringen skal være uformell og ha lav terskel for deltakelse. Voksenopplæringsloven skal føre til motivasjon og tilgang til kunnskap og kompetanse for alle. På denne måten bidrar studieforbundene til den enkeltes utvikling og til å møte behovene i samfunns- og arbeidslivet. Statens bidrag er å redusere opplæringskostnadene for den enkelte. Slik samarbeider staten og frivilligheten om å bidra til livslang læring, og til å motivere enkeltpersoner til å øke sin egen kompetanse.

Studieforbundene har også en sentral rolle i folkeopplysning og i den demokratiske opplæringen som skjer i frivillige organisasjoner. Ikke minst er studieforbundenes tilbud av opplæring i og bevaring av f.eks. kulturarv, tradisjoner og gamle håndverksfag viktig – fra kor og korps til norskopplæring for innvandrere, fra opplæring i digitale og grunnleggende ferdigheter til kurs i bevaring av samisk kulturarv, og fra organisasjons- og ledelsesfag til gamle håndverkstradisjoner. Gjennom slike aktiviteter skoleres befolkningen til å delta i felleskapet. Dette er en forutsetning for et fungerende demokrati.

Det er stor variasjon i nivå og innhold, og dermed også i opplæringstilbudet fra studieforbund til studieforbund. Noen studieforbund har en tydelig profil og satsing innenfor utdannings- og kompetansepolitikken. Enkelte studieforbund har et bredt kurstilbud som bl.a. omfatter kurs rettet mot arbeidslivet og arbeidstakere med behov for utdanning. Tilbudet omfatter etter- og videreutdanningskurs innenfor en rekke profesjoner. Enkelte har opplæringstilbud med stor bredde i kursemner og faginnhold og lang erfaring som kursholdere i arbeidslivet. Noen tilbyr også opplæring innenfor kompetansepolitiske satsingsområder, som grunnleggende ferdigheter, norskopplæring og fagopplæring. Det finnes også studieforbund som tilbyr kurs innenfor Kompetansepluss-ordningen.

Studieforbundene har med andre ord gode forutsetninger og muligheter til å bidra til livslang læring. Deres bidrag kan skje gjennom å motvirke utenforskap og motivere til livsmestring og deltakelse i samfunnet, men det kan også være gjennom å inspirere og hjelpe enkeltmennesker på vei mot mer kunnskap i form av formell opplæring eller utdanning. Studieforbundene vet best selv hvordan de kan bidra.

Regjeringen gjennomfører kompetansereformen Lære hele livet. Målet med kompetansereformen er at ingen skal gå ut på dato. Målgruppen er virksomheter og arbeidstakere som har behov for mer kompetanse som følge av digitalisering og andre krav til omstilling.

Kompetansereformen handler om å sørge for at de som er i arbeid, har den kompetansen de trenger for å kunne håndtere nye oppgaver og opprettholde sin tilknytning til arbeidslivet. Regjeringen mener at studieforbundene vil kunne ha en plass i kompetansereformen. I likhet med fagskolene, yrkesfaglig opplæring, universitets- og høyskolesektoren og privat sektor vil frivilligheten kunne ha en rolle i kompetansereformen. Studieforbundene bør selv ha en diskusjon om hvordan de kan møte samfunnets behov, hvilken plass de bør ha, og hvordan de kan bidra inn i kompetansereformen.

Studieforbundene har lang erfaring som opplæringstilbydere, bred kompetanse og et godt utbygd nettverk blant virksomheter – i alle landsdeler. De har dermed gode forutsetninger for å kunne bidra til kompetanseheving – både for den enkelte og for samfunnet.

Jeg mener at studieforbundene har en viktig rolle i dag og i fremtiden. Studieforbundene kan bidra positivt i møte med flere av de samfunnsutfordringene vi står overfor. De tilbyr opplæring på andre arenaer og premisser enn tradisjonell utdanning og bidrar dermed til befolkningens kompetanse på en litt annen måte enn utdanningssystemet. Gjennom sine tradisjoner og sin uformelle tilnærming til opplæring har studieforbund et potensial og en unik evne til å motivere voksne til livslang læring.

Jeg vil likevel understreke at studieforbundene må fortsette å utvikle seg for være relevante, og for å kunne bidra til økt kompetanse for den enkelte. Regjeringen er opptatt av å bevare forutsigbare rammer for studieforbund, og av å forenkle kravene til frivilligheten. Jeg mener at studieforbundene gjennom sin lovforankring har den forutsigbarheten som må til for at de skal kunne bidra til kompetanseheving på ulike måter i samfunnet. De har dermed også gode muligheter til å videreutvikle seg innenfor sitt brede mandat og samfunnsoppdrag.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Det er godt å høre at vi kan være enige om frivillighetens verdi, og jeg er glad for at statsråden omtaler studieforbundene i så positive ordelag.

Det er veldig interessant å høre at det for de ulike problemstillingene for endring ikke nødvendigvis blir konkludert nå. Da håper jeg statsråden kan redegjøre for hva vi får vite i løpet av våren, eventuelt hva studieforbundene fortsatt må gå rundt og lure på, hva vi kan vente oss, og hva slags endringer de eventuelt kommer til å stå i. Her er det nettopp frivilligheten det handler om, det er folk som stiller opp i sin egen fritid, og da må vi har respekt for at de også trenger forutsigbarhet i sin hverdag.

Det er videre interessant at statsråden er så tydelig i det poenget at studieforbundene selv vet best hvordan de løser sine utfordringer, og også at kompetansereformen vil inkludere studieforbundene. Det er vi glad for.

Signalene tar vi med oss videre, og vi vil melde tilbake at staten får mye mer for pengene enn vi noen gang kan måle og vite, i de investeringene som blir gjort i studieforbundene. Jeg mener at variasjon i studieforbundene definitivt ikke er et onde, men et gode, som også gjenspeiler behovet og mangfoldet i befolkningen der ute.

Jeg ønsker at vi ser stort på det, og bygger videre på mulighetene som ligger i de organisasjonene som er opparbeidet i de ulike studieforbundene. Arbeidslivet krever mer kontinuerlig påfyll, og flere av de fremste bedriftene i landet oppfordrer sine ansatte til ukentlig eller månedlig faglig påfyll. Endringer i det offentlige og i samfunnet generelt gjør også at vi som innbyggere må oppdatere oss, omtrent slik som vi oppdaterer våre teknologiske hjelpemidler og digitale verktøy.

Det er selvfølgelig rom for endring i landskapet studieforbundene utgjør, men endringer kan ikke svekke mulighetene det frivillige og selvdrevne organisasjonslivet har til å drive opplæring og kompetanseheving. Dette er på mange måter livsnerven i samfunnet vårt, og vi skal ikke ta for gitt god kompetanse på organisasjon. Det får man også utbytte av som representant på Stortinget eller i det daglige liv.

Vi trenger seriøse kanaler for informasjon og faglig påfyll. Studieforbund er moderator for aktuelt påfyll, og det blir produsert enormt mye materiell og læringsopplegg som setter sammen gammel som ung, alle samfunnslag og folk med ulike forutsetninger og erfaringer. Åpne møter er populære. Der får folk mulighet til å hente og gi innspill, og det blir mobilisert for kunnskap.

Jeg mener tilbudet vi har om læring – i løpet av hele livet, i hele landet, nær folk – skal være like variert som folk er. Studieforbund må være en del av den miksen.

Så gjenstår spørsmålet: Hva vil Stortinget at studieforbund skal være? Jeg er enig i at vi må ta utfordringen og muligheten til å forme studieforbund for framtiden.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Også jeg er glad for at det er bred politisk enighet om målene for studieforbundene, og ikke minst anerkjennelsen av den viktige rollen som studieforbundene har spilt, og som de fortsatt spiller, for både å ivareta viktige deler av vår kulturarv, bidra til å opprettholde et engasjert demokrati og bidra til både norskopplæring og mer formell kvalifisering. Det er bra at det er bred enighet om det.

Samtidig er det viktig å understreke at studieforbundene skal være noe annet enn det formelle utdanningssystemet. De skal nettopp være en del av frivilligheten. Det er der vi står i en diskusjon hvor man på den ene siden peker på og understreker at studieforbundene er noe annet enn det formelle, samtidig som det på den andre siden er et ønske om at studieforbundene også skal spille en rolle i kompetansereformen. Det er der jeg er opptatt av også å utfordre studieforbundene tilbake, om hvilken rolle de selv mener at de kan spille i kompetansereformen.

Så er det helt riktig at vi har dialog med studieforbundene, og har en diskusjon om hvordan vi skal organisere dem for fremtiden, knyttet til tilskuddsordningen. Det er slik at regjeringen alltid stiller spørsmålet om vi kan få bedre løsninger ved en desentralisering. Der er det en diskusjon. Senterpartiet har vært med på den som et studieforbund og har ikke vært så sterkt tilhenger av en desentralisering av studieforbundene. Der mener jeg at vi må stille spørsmålene: Blir det bedre, eller blir det dårligere? Sørger vi for at det blir mindre byråkrati eller mer byråkrati? Når vi får svaret på de spørsmålene, vil vi også være klare til å konkludere. Det vil Stortinget få informasjon om. Hvis det blir endringer i tilskuddsordningen, vil det selvsagt også bli sendt på alminnelig høring før det blir foretatt endelige konklusjoner.

Jeg mener at på dette området er det viktig at vi har god dialog, får gode utredninger, før vi trekker endelige konklusjoner.

Nina Sandberg (A) []: Jeg vil innlede med å takke interpellanten for å løfte fram i lyset den rollen studieforbundene spiller for kompetansehevingen i befolkningen.

Studieforbundenes hovedformål er jo opplæring for voksne. De er veldig viktige elementer i den organiserte læringsaktiviteten som foregår ved siden av det formelle utdanningssystemet. Vi i Arbeiderpartiet har også høye forventninger til studieforbundene og den rollen de kan spille framover, og kommer til å lytte til deres syn på hva de kan bidra med i den generelle kompetansehevingen som trengs i befolkningen.

La meg starte med noe helt grunnleggende: Den viktigste forutsetningen for at flere i Norge kan komme i jobb og bli i jobb og trives i jobb, er at arbeidstakerne har riktig kompetanse, og det trengs en ekstraordinær innsats for å bygge nødvendig kompetanse i hele bredden av befolkningen. Uten en slik innsats er risikoen stor for at de teknologiske endringene som nå er på gang, skyver hele yrkesgrupper ut av arbeidslivet, og at både arbeidsledighet og lønnsforskjeller kan øke.

Men – og det er viktig – kompetanse har også en utvidet hensikt, nemlig å gi grunnlag for gode liv, for å bli inkludert og fungere godt i et fellesskap, for gode lokalsamfunn. Så vi må ikke gå i den fella at vi snevrer kompetansepolitikken inn til bare å handle om at det skal gi folk jobb. Det handler også om det vi skal gjøre når vi ikke jobber.

Arbeiderpartiet mener at det ikke er noen motsetning i dette, men man kan få inntrykk av det når høyreregjeringen gang på gang har kuttet i frivilligheten, i tilskudd til studieforbund, i folkehøyskoler, for å nevne noe. Vi har et bredt kompetansebegrep i Arbeiderpartiet. I partiprogrammet vårt er vi veldig tydelige på at vi har ambisjoner for studieforbundene når vi peker på at voksenopplæringsorganisasjonene skal ha en sentral rolle i å gi voksne kompetansepåfyll gjennom hele livet. Studieforbundene bidrar til å sikre tilgang til læring til alle og er en arena som styrker det organiserte arbeidslivet og sivilsamfunnet.

Mitt neste poeng er at det arbeidslivet som vi kjenner, er i endring, og at automatisering og digitalisering endrer arbeidslivet fundamentalt. Det krever at vi jobber på andre måter enn før. Dette er – det har vi også sagt tidligere – godt nytt for Norges konkurranseevne fordi det er få land som har en så kompetent arbeidsstyrke som vi har. Lik tilgang til læring tilpasset den enkeltes livssituasjon er avgjørende for å mestre og lykkes i møte med de utfordringene som vi står overfor og er midt oppe i.

Samtidig betyr det at flere må mestre den nye teknologien. Det innebærer at kompetanse mer og mer blir en type ferskvare, og at flere er nødt til å bytte jobb oftere. Og – det er også viktig – det forsterker det politiske ansvaret for at alle også får mulighet til å lære og oppdatere sin kompetanse. For oss i Arbeiderpartiet er svaret på dette at livslang læring må være en helt sentral del av den norske modellen, slik at det ikke bare er den enkelte arbeidstaker som står alene i denne omstillingen og tar det ansvaret, men at også arbeidsgiverne og staten gjør det.

Utviklingen går i retning av at det blir mindre klare skiller mellom læring ved utdanningsinstitusjoner og læring i arbeidslivet, mellom førstegangsutdanning og såkalt etter- og videreutdanning. Vår satsing på kunnskap og ferdigheter er arbeidslivsnær. Det skal gi vanlige arbeidstakere påfyll av relevant kompetanse i møte med nye behov i arbeids- og næringslivet.

Statsråden sier at frivillighet og voksenopplæring har en verdi. Det er vi enig med ham i, men det må også verdsettes; frivilligheten må dyrkes, og det må også voksenopplæringen. Arbeiderpartiet foreslo 2 mill. kr til studieforbundenes interesseorganisasjon, Vofo, i vårt budsjett for 2019. Vi ser at Vofo gjennomfører betydelige samordningsoppgaver mellom studieforbundene og det offentlige og gjør ideell sektor til en tydeligere bidragsyter i landets kompetansepolitikk, både nasjonalt og regionalt. I en eventuell ny tilskuddsordning mener vi i Arbeiderpartiet at det er viktig at staten også tar sin del av ansvaret, ved for det første å tilrettelegge og støtte opp under og for det andre ved å gi en forutsigbar økonomisk støtte.

Vår brede kompetansereform skal gi den enkelte rett til etter- og videreutdanning og gi bedriftene mer kompetanse. En vellykket kompetansereform handler om helhet og samarbeid mellom partene i arbeidslivet, ulike tilbydere av kurs og utdanning, med Nav, Vofo og andre aktører. Vi ønsker å stimulerer kunnskapsinstitusjonene til å bidra mer til etter- og videreutdanning, og vi vil også inkludere voksenopplæringen for å få til dette. Vi tror at styrking av studieforbundene vil heve kompetansen i stort.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Nå som regjeringen har kastet alle ballene som regulerer studieforbund, opp i lufta, blir det spennende å se sjongleringa og hvor det hele ender. Jeg savner et tydeligere svar på når flere av problemstillingene blir landet, men jeg blir glad for å høre at det blir tydelige høringer med rom for innspill. Målet med lokalt arbeid mener Senterpartiet er godt ivaretatt i dag og initiativ for å styrke dette videre, mener vi er positivt. Ideologisk er vi selvsagt for å flytte makt og midler nærmere folk, men SPS, som ett eksempel, har 10 000 studietimer og kun to ansatte som ikke lar seg fordele utover fylkene.

Like sikkert som at verden endrer seg, må studieforbund endre seg. Slik Senterpartiet ser det, er det de med skoen på, som vet best hvor den trykker. Altså bør studieforbund i stor grad være med og avgjøre hva som bidrar til mer aktivitet, mer kompetanseheving og utvikling til det beste for folk. Da er det viktig å anerkjenne at mye går godt i studieforbundene også i dag. Kompetansebehovsutvalget, voksenopplæringsloven og alle de tusenvis av studietimene som blir registrert årlig, legger grunnlaget for mange muligheter. Hva framtiden vil bringe, vet vi ikke, men vi kan være sikre på og enige om at studieforbund er en viktig del av den. Utdannings- og forskningskomiteen anerkjenner den uformelle opplæringen, og vi skal ikke undervurdere hvordan dette bidrar til inkludering og kompetanseheving.

Spørsmålet i interpellasjonen var hvordan regjeringen følger opp komiteens innstilling og engasjement for studieforbund og hvordan statsråden mener studieforbundene bidrar til kompetanseheving. Svaret har vært nyttig. Koblingen til det formelle utdanningssystemet varierer fra studieforbund til studieforbund, og slik mener jeg det bør være. Behovene i samfunnet kan ikke bare ligge som et ansvar og mandat til det formelle opplæringssystemet, her er også frivilligheten en del av løsningen for å bygge Norge videre. Jeg takker for debatten og ser fram til videre arbeid med kompetansereformen som regjeringen har varslet. Den har vi store forventninger til.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg vil igjen takke for en god interpellasjon og en nyttig debatt. Jeg er glad for at denne typen debatter reises i Stortinget, og jeg er også glad for å høre at representanten og Senterpartiet har store forventninger til regjeringen og de reformene som vi jobber med.

Jeg er også veldig enig i at koblingen mellom studieforbund og det formelle utdanningssystemet vil variere fra studieforbund til studieforbund. Jeg har selv hatt gleden av å møte flere av studieforbundene på min integreringsturné, hvor jeg har sett hvordan mange jobber godt med integrering. De er helt avhengige av frivilligheten for å få til en god integreringspolitikk, og de bidrar på mange arenaer.

Noe av det beste jeg har sett, er Folkeuniversitetet i Asker, som har en viktig rolle i introduksjonsprogrammet. Så det er helt riktig at studieforbundene spenner fra folkeopplysning til å ta vare på kultur og tradisjon til å bidra også inn i f.eks. introduksjonsprogrammet og bidra til at flere flyktninger blir en del av små og store fellesskap, lærer seg godt norsk og får muligheten til å komme videre.

Nettopp fordi vi er opptatt av å bidra til at studieforbundene også kan utvikle seg, har vi kastet noen baller opp i luften. Hvis vi ikke hadde gjort det, hadde vi parkert dem litt på siden, men nettopp fordi vi ser at studieforbundene i samspill med lokalsamfunn, i samspill med det sivile samfunn og i samspill også med myndighetene kan spille en viktig rolle, må vi våge å stille noen av de spørsmålene som vi har gjort. Så vil det da etter en grundig vurdering bli lagt frem konklusjoner som etter hvert vil bli offentlig kjent.

Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er avsluttet.