Marit Arnstad (Sp) [10:08:58]: For fire år siden vedtok et flertall i Stortinget store strukturendringer i høyskole- og universitetssektoren. Ja, det var ikke måte på hvor mange synergier det skulle gi, det var ikke måte på hvordan det skulle øke kvaliteten i hele sektoren, samtidig som en fra alle hold forsikret oss om at det ikke skulle innebære noen form for sentralisering av studiesteder.

Det en ikke drøftet for fire år siden, var om høyskoleoppdraget fortsatt skulle bestå, eller om strukturendringene og strukturreformen betydde at all høyere utdanning nå i realiteten ble universitet. Det var heller ingen drøfting av om høyskoleutdanningen hadde noen særlige kvaliteter som var viktige, og som burde beholdes og videreutvikles. Fraværet av den type debatt var påfallende.

Jeg tror det har sammenheng med at stortingsflertallet den gangen ønsket å la sektoren gjøre jobben for flertallet og for regjeringen, og at en derfor ville si minst mulig om innhold i framtidig høyere utdanning, fordi det å ta minst mulig politisk ansvar nærmest var et mål under behandlingen av strukturreformen. Derfor fikk vi også en strukturreform som er formet etter tilfeldighetene, formet uten noen klare mål for hvordan høyskolenes utdanning av kandidater til regionalt arbeids- og næringsliv skal ivaretas, formet uten noen klare mål for hvordan universitetssektoren skal utvikles.

Resultatet bar også preg av det. NTNU ledet an, og de fikk velge ut fra rent faglige kriterier. De andre var helt nødt til å etablere nye universitet etter geografiske kriterier – og det har jo ført til en litt mangfoldig sammensetning, må en si – mens noen plasser valgte høyskolene å bestå. Resultatet er et nokså uoversiktlig bilde, faglig sett, av institusjonene, og det er også et resultat av at institusjonene fortsatt famler når det gjelder innholdet og kvaliteten i de nye strukturene.

Gjennom hele denne prosessen har Senterpartiet advart sterkt mot det faktum at flertallet ikke var villig til å ta et sterkere politisk ansvar for mål og rammer for universitets- og høyskolesektoren. Vi var særlig bekymret for to ting. Det ene var at høyskolenes særlige oppdrag når det gjaldt kortere utdanning og profesjonsutdanning, skulle bli desimert. Det andre var at sammenslåingene skulle bety starten på en rekke sentraliseringer av studiesteder.

I dag ser vi at vi på mange måter fikk rett. Det synes ikke som om noen lenger har noen klare tanker om hva høyskoleoppdraget skal være for noe. Det er i ferd med å forsvinne. Nær sagt alle sikter nå inn mot å bli små eller store universitet. Men hvordan skal de nye universitetene drives? Skal alle sammen inn i et mønster fra de gamle universitetene, eller krever høyskoleprofesjonene sin egenart, at universitetsbegrepet gis en ny form? Skal noen av de gamle universitetene få lov til å spisse seg fram mot å være mer internasjonalt fremragende enn andre universitet? Tillater vi den type differensiering? Og hva skjer med de gamle høyskolenes oppgave når det gjelder å dekke behovet for arbeidskraft regionalt? Ingen av disse forholdene har vært gjenstand for en bred debatt. Mange av disse spørsmålene står fortsatt helt ubesvart.

Gjennom prosessen ved Nord universitet ser vi nettopp det, at en prøver å bøte på manglende finansiering, dårlig gjennomføringstid for reformen og også altfor stramme tellekanter med publikasjonspoeng og doktorgradsprogram. En forsøker å svare på det med nedlegging av linjer og studiesteder. Igjen er sentralisering det eneste svaret. Samtidig fraskriver rektor seg rett og slett alt ansvar for samfunnet rundt seg. Det er ganske oppsiktsvekkende, tatt i betraktning de mange fine ord som tidligere er sagt om samfunnsoppdraget og forholdet til samfunnet rundt.

Dersom regjeringen nå lar Nord universitet få lov til å gjennomføre en sentralisering uten å gripe inn, er min spådom at flere kommer til å komme etter. Universitetet i Sørøst-Norge er antagelig nestemann ut, og vi kan komme til å få en bølge av nedleggelser av studiesteder ulike plasser i landet.

I prosessen med Nord universitet har regjeringen og statsråden forsøkt å holde en armlengdes avstand. Samtidig er det et faktum at en har lagt inn føringer i tildelingsbrevet til Nord universitet om struktur som ingen andre universitet har fått i sine tildelingsbrev.

Den siste tida har statsråden skiftet strategi. Gjennom det brevet som ble sendt til Nord universitet i forrige uke, ber statsråden om at en ikke forskutterer prosesser i andre sektorer, og ber om at en tar hensyn til samfunnslivet regionalt. Slik jeg ser det, valgte statsråden med det brevet å gi en ren advarsel til styret. Det hadde vært bra om regjeringen kunne vært mindre mangetydig og uklar i disse spørsmålene. Den måten en velger av/på-knappen på politisk – for det er det en gjør – gjør det ikke lettere verken for lokalsamfunnene som blir berørt, eller for styret, som skal manøvrere.

Etter at 6 000 mennesker demonstrerte i Namsos sist uke, kom partilederen i Venstre, Trine Skei Grande, på banen og var meget klar. Hun sa:

«Jeg var mildt sagt sjokkert da jeg fikk presentert forslaget» – om sentralisering – «gjennom mediene. Det gjør meg forferdet at man kan legge fram et forslag som er frakoblet alle målsettinger vi har for utvikling av regionen.»

Hun sa videre at rektors innstilling «er bakvendt med tanke på de utfordringene vi står overfor i Norge».

Mitt spørsmål til statsråden er om hun er enig i sin partileders beskrivelse av det forslaget som nå ligger til behandling ved Nord universitet, at det er frakoblet regionen, og at det er bakvendt med tanke på de utfordringene vi står overfor? Statsråden har som sagt så langt vært unnvikende, hun har valgt av/på-knappen politisk, men dette syns jeg faktisk at hun bør svare på i dag.

Dette gjelder ikke bare Namsos. Både i Steinkjer og på Nesna har Nord universitet nylig inngått tiårige leieavtaler for sin virksomhet. Spørsmålet er om disse avtalene bare skal løpe mens studiestedene blir tappet for studenter. I Steinkjer har kommunen etter sterke oppfordringer fra Nord bygd en innovasjonscampus til nesten en halv milliard kroner, som Nord nå ikke lenger vil bruke. På toppen av det hele gis det i styrets diskusjoner uttrykk for at en nå er nødt til å be staten om penger til utvidelse av campusene som blir igjen i Levanger og Bodø. En skal altså be staten først om å betale leie i ti år for lokaler en ikke lenger vil bruke, og deretter be staten om å bekoste nye bygg på sentraliserte campus. Jeg kan ikke forstå noe annet enn at det er ren sløsing med penger, i sentraliseringens navn. Det vil jeg gjerne også ha noen tanker om fra statsråden.

Det tar tid å bygge et universitet. Nord universitet burde bruke tida på å bygge faglig utvikling stein for stein. Det kunne de ha klart. I stedet skal de nå bruke de neste årene til å håndtere konflikter med lokalsamfunnet rundt seg, med ansatte, med studenter og med politiske parti. Det kommer til å ta oppmerksomhet, krefter og ressurser vekk fra det som er viktig i utviklingen av universitetet.

Sjølsagt har Nord utfordringer, men de er samtidig et av de universitetene som i 2018 vokser mest når det gjelder avlagte doktorgrader, og de vokser også når det gjelder antall publikasjonspoeng. Når det gjelder avlagte doktorgrader, ligger de faktisk bare rett under OsloMet, f.eks., eller Universitetet i Agder. Men jeg må si at jeg ser meg lei på at en ofte bruker mål om antall førstevalgssøkere som et mål for hvor god en institusjon er. I konkurransen om et sånt mål er en dømt til å skape tapere blant universitetene. Den eneste måten å unngå at et slikt mål er med på å skape tapere på, er at en samlet sett har en kraftig underdekning av studieplasser.

Et mye viktigere mål for om studentene er fornøyd med lærestedet de går på, er det såkalte studentbarometeret. Nord skårer på mange områder høyt i studentbarometeret, både de som går på sykepleie i Namsos, og de som går på lærerutdanning på Nesna, er godt fornøyd. På sykepleierutdanningen i Namsos får studentmiljøet 4,2 av 5 poeng, og lærerutdanningen får 4,1, som er langt over gjennomsnittet. Det er også viktig å ta med seg i en situasjon der det er lett for politikere fra ulike parti å snakke ned et studiested.

Senterpartiet kan ikke se noen mening i det som nå foreslås for Nord. Vi tror ikke dette løser en eneste av de faglige utfordringene dette universitetet står overfor. Men dette er et resultat av hele den utviklingen jeg har sett av strukturreformen i UH-sektoren. Det er i ferd med å komme galt ut, og det er bl.a. i ferd med å komme galt ut fordi vi ikke har diskutert de overordnede målene knyttet til reformen og hva som skal være oppdraget videre.

Statsråd Iselin Nybø [10:19:14]: Høyere utdanning har alltid spilt en viktig rolle i utviklingen av Norge. Først som nasjonsbygging – Det Kongelige Frederiks Universitet ble stiftet i 1811.

I årene etter annen verdenskrig økte antallet studenter kraftig, og universitetsutdanning gikk fra å være noe som var forbeholdt en liten elite, til å bli en mulighet for mange. Vi fikk også andre typer utdanningsinstitusjoner. Det ble etablert vitenskapelige høyskoler, og på 1970-tallet kom distriktshøyskolene og regionale høyskoler. Disse hadde et særlig ansvar for å bidra til regional utvikling og utdanne nødvendig kompetanse for det vi kan kalle velferdssektorene, f.eks. ved å utdanne lærere, sykepleiere og ingeniører.

Etter studentvekst og institusjonsutvikling på 1980-tallet var utdanningssystemet blitt ganske intrikat. I 1989 ble universiteter og vitenskapelige høyskoler omfattet av samme regulering. Det var ikke lovregulering av de regionale høyskolene. De ble ganske stramt styrt fra departementet.

Utover 1990-tallet vokste det fram et ønske om i større grad å likebehandle universiteter og høyskoler, samtidig som mange så at ressursene var spredt for tynt utover. Fra 1994 ble 98 høyskoler slått sammen til 26. Det skulle gi samordning, effektivisering og bedre styringslinjer både mellom departement og institusjon og innad på institusjonene.

I 2003 ble kvalitetsreformen innført. Gjennom kvalitetsreformen fikk universitetene og høyskolene større autonomi til selv å organisere sin virksomhet og ta ansvar for kvaliteten i utdanning og forskning.

I 2005 fikk vi dagens universitets- og høyskolelov. Loven slår fast at alle høyere utdanningsinstitusjoner – det være seg universiteter, vitenskapelige høyskoler eller høyskoler, statlige eller private – har det samme samfunnsoppdraget. De skal tilby forskningsbasert utdanning, utføre forskning og bidra til innovasjon og verdiskaping.

Det er altså ganske lenge siden universitetene var de eneste som skulle forske, og høyskolene var alene om å ha ansvar for korte profesjonsutdanninger og regional utvikling. Både høyskolene og universitetene har viktige regionale roller i dag. Det ligger også til grunn for strukturreformen.

Organiseringen av den statlige delen av universitets- og høyskolesektoren og å beslutte hvilke sammenslåinger som skal gjennomføres, er regjeringens ansvar. Samtidig er det et politikkområde som er svært viktig, ikke bare for dem som jobber og studerer ved universitetene og høyskolene våre, men for hele samfunnet. Derfor la regjeringen i 2015 fram en stortingsmelding om strukturreformen, Meld. St. 18 for 2014–2015, Konsentrasjon for kvalitet – Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren. På den måten la regjeringen opp til debatt, diskusjon og forankring i Stortinget før endringer ble gjennomført.

Institusjonenes regionale rolle er et sentralt tema i strukturmeldingen. Meldingen presenterte seks mål med strukturreformen, to av dem direkte knyttet til den regionale rollen. For det første skal det være god tilgang til utdanning og kompetanse over hele landet, og for det andre regional utvikling. Uavhengig av hvor utdanningene tilbys, må de være forankret i solide fagmiljøer og holde høy kvalitet. Studietilbudene må tilpasses ulike typer studenter og gi muligheter til å lære hele livet.

En del studiesteder har hatt vanskelig for å tiltrekke seg studenter og ansatte. Det har vært en vedvarende tendens, og befolkningsutviklingen framover tilsier at en del studiesteder kan få enda dårligere rekrutteringsgrunnlag i årene som kommer. For å møte denne utviklingen har det vært viktig at institusjonene har tilstrekkelig store fagmiljøer, at de kan omstille virksomheten og tilby utdanninger der det er størst behov og etterspørsel.

Strukturreformen vektlegger altså universitetenes og høyskolenes regionale rolle og at de bidrar til regional utvikling.

I strukturmeldingen, på side 44, står det helt klart:

«Sammenslåingene som regjeringen vil gjennomføre, gjelder institusjoner, ikke studiesteder. Universitets- og høyskoleloven slår fast at styret for en institusjon har ansvar for å legge strategien, fastsette organiseringen og disponere ressursene.»

Hvilke studiesteder en institusjon skal ha, hvordan utdanningen og forskningen skal organiseres, og hva som skal tilbys hvor, er en del av ansvaret til styret ved institusjonen. Rikspolitikere, lokalpolitikere, representanter for arbeids- og næringsliv kan og bør være opptatt av disse spørsmålene og ha klare synspunkter. Vi trenger mer, ikke mindre engasjement om og for UH-sektoren. Styrene kan vurdere innspill som kommer, og ta dem med i betraktningen når de skal treffe sine beslutninger. Men det er styrene som kjenner egne behov, begrensninger og muligheter best, og derfor er det styrene som har fått ansvaret for organiseringen av institusjonene.

Nord universitet ble til gjennom sammenslåing av et nytt universitet og to høyskoler. Universitetet er nå i en periode med omstilling for å få tatt ut effektene av sammenslåingen, og styret har nettopp diskutert prosess for å behandle rektors forslag om ny studiestedsstruktur. Forslaget innebærer endringer – både at noen steder skal styrkes, og at noen svekkes. Forslaget er nå sendt på høring, og styret har lagt opp til å treffe beslutning i slutten av juni. Styret har bedt om at det gjøres noen ytterligere vurderinger, og at disse, sammen med ulike innspill, skal være en del av beslutningsgrunnlaget.

Det er styret som har ansvaret for å fastsette virksomhetens interne organisering på alle nivåer, og det å vurdere studiestedsstruktur og studietilbud er en del av det ansvaret. Men universitetene våre må klare å ha to tanker i hodet samtidig. De skal til enhver tid prøve å være best mulig, samtidig skal de klare å levere kandidater som nærings- og arbeidsliv etterspør, og det er viktig at de gjør begge deler. Det har jeg også understreket i et brev til universitetet. Et solid og sterkt Nord universitet med tilstedeværelse nord i Trøndelag og i Nordland er viktig.

I min dialog med universitetene og høyskolene er jeg opptatt av at de tilbyr utdanninger som svarer til samfunnets behov, nasjonalt og regionalt. Jeg opplever at institusjonene har de samme interessene. De vil gi utdanning som etterspørres, de vil ruste seg for de behovene som kommer i morgen.

Omstilling er vanskelig, og omstilling kan ta tid. Når institusjonene ser på utdanningene de tilbyr, eller vurderer studiestedsstruktur, er jeg opptatt av at de har gode prosesser, og at de lytter til ulike interesser før de treffer beslutninger. De må ta hensyn til både at de skal ha utdanning og forskning av høy kvalitet, og at de har viktige roller i regionene. Departementet følger opp dette gjennom utviklingsavtalene som inngås mellom departementet og styrene, og gjennom styringsdialogen for øvrig.

I tilfellet som gjelder Nord universitet, har jeg, som nevnt, allerede tatt dette opp i et eget brev. Det er en del av min styring. Det er viktig for meg som statsråd at institusjonene gjør gode og grundige vurderinger, og at de har kontakt med sine omgivelser, både før og etter at beslutninger fattes. Jeg mener dette er en viktig forutsetning for at universitetene og høyskolene best kan møte de regionale og nasjonale behovene som er.

Marit Arnstad (Sp) [10:28:41]: Jeg takker statsråden for svar.

Det er klart at det har skjedd mye utvikling av den norske høgskole- og universitetsstrukturen og endringer opp igjennom årene – statsråden startet ganske langt tilbake i tid – men ingenting har skjedd så mye etter tilfeldigheter som den strukturreformen vi fikk for fire år siden. Det har aldri tidligere skjedd at man helt og fullt har overlatt det til sektoren sjøl og ikke har satt opp noe overordnet mål for hva som skal være høgskolesektorens oppdrag i årene framover.

Hva skal de gjøre? Hvis alle blir universiteter, som vi nå ser en tendens til, hva er det nye universitetsbegrepet? Er det det gamle begrepet, med tilpassinger, eller skal vi skape et nytt universitetsbegrep? Skal vi tillate noen universiteter å være mer spissede og mer internasjonalt orientert enn de andre? Hvem våger eventuelt å si det rett ut? Jeg har i alle fall ikke hørt at regjeringen har turt å si det.

Problemet er at ingen av disse forholdene har vært gjenstand for en bred debatt. Mange av disse spørsmålene står fortsatt ubesvart, og den politiske viljen til å besvare dem er liten.

Statsråden peker på spørsmålet om god tilgang til kompetanse over hele landet og regionalt samarbeid som viktig. Det er jeg enig i, men de tellekantene man opererer med, premierer jo ikke dette. Tellekantene man opererer med i finansieringen, premierer noe helt annet. Det at man ser på søkningen og antallet førstevalgssøkere, er en rent sentraliserende komponent. Om Nord universitet tiltrekker seg en andel på 1,4 eller 2,4 førstevalgssøkere, har da ingen betydning. Det viktigste er jo om det er godt nok når man gjennomfører studiet. Det er nesten umulig å ha en slik tellekant som mål hvis man skal unngå å sentralisere. Jeg har til gode å se hvilke mål man skal ha for de gode intensjonene om god tilgang til kompetanse over hele landet og regionalt samarbeid, for det er ikke med i tellekantene, slik som jeg ser det.

Jeg registrerer at statsråden trår vannet og venter på hva styrets behandling skal føre til. Det skal bli spennende å se hva regjeringen og statsråden gjør hvis styret fastholder det de nå har foreslått. Regjeringen er jo ikke maktesløs overfor Nord universitets styre. Man kan jo skifte det ut, skifte ut alle de eksterne medlemmene, sette inn et nytt styre og legge føringer for både det regionale samarbeidet og det å opprettholde antallet studiesteder.

I slutten av juni vil vi nok få se om det man i dag sier om høgskolene, bare er innpakningspapir eller om det vil bety noe i realiteten.

Statsråd Iselin Nybø [10:31:49]: Representanten Arnstad begynner sitt andre innlegg med å takke for svaret, og da føler jeg at jeg burde begynt mitt første innlegg med å takke for interpellasjonen, for jeg mener virkelig at det å diskutere universitetene og høyskolene våre, er noe vi burde gjort mer og ikke mindre. At vi får løftet denne debatten opp i Stortinget, synes jeg er bra – så takk for interpellasjonen.

Representanten stiller en del spørsmål som jeg skal prøve å svare litt på. For det første: Skal alle universiteter være like, eller skal vi åpne opp for en differensiering mellom universitetene? Til det vil jeg si at universitetene og høyskolene i dag er underlagt samme lovgivning, og de har et samfunnsoppdrag som handler om både å tilby forskningsbasert utdanning og å fylle det regionale behovet for utdanning til arbeidsliv og næringsliv. Og så skal de forske, det skal både høyskoler og universiteter gjøre.

Men det er forskjell på universitetene i dag. For det første er det historiske forskjeller som gjør at de har ulik finansiering, og som gjør at noen har et større handlingsrom enn andre. Noen av våre universiteter er mer opptatt av å spisse seg internasjonalt. Noen av våre universiteter er opptatt av å lage seg et image eller en profil som er annerledes enn de andre, og det synes jeg er bra. Jeg synes det er bra at vi har Universitetet i Oslo, som er veldig opptatt av sin internasjonale profil. Det samme kan vi si om NTNU. Vi differensierer på ulike måter, og en av måtene vi gjør det på, er gjennom utviklingsavtaler. Da inngår departementet og de ulike universitetene avtaler om hva de skal jobbe videre med de neste årene. Vi er opptatt av ansvarsdeling, vi er opptatt av at vi skal ha ulike typer universiteter og høyskoler selv om de har samme samfunnsoppdrag, og selv om de er underlagt samme lovgivning.

Så spør representanten om uttalelsene til Trine Skei Grande. Jeg har nok ikke lest alle uttalelsene hun har kommet med, så jeg kan ikke si om jeg er enig eller ikke, men det jeg kan si, er at jeg opplevde rektors forslag som litt for ensidig på den ene delen av oppdraget, altså det å styrke kvaliteten ved Nord universitet. Derfor ønsket jeg å sende et brev der jeg ga signaler om at den andre delen også må vektlegges – det å levere gode kandidater til arbeidslivet og næringslivet i regionen. Jeg er opptatt av at styret må ha to tanker i hodet på en gang. Jeg mener at de har et godt styre ved Nord universitet, og jeg har tillit til at styret ved Nord universitet ser på helheten før de fatter sin beslutning i slutten av juni.

Nina Sandberg (A) [10:35:18]: Først vil jeg takke representanten Arnstad for at hun reiser en viktig prinsipiell debatt her. Og debatten er prinsipiell, men interpellasjonen kommer jo i forlengelsen av det offentlige ordskiftet rundt framtiden til Nord universitet etter at konstituert rektor har foreslått for universitetsstyret å legge ned studiestedene på Nesna og i Sandnessjøen og endre studiestrukturen ellers. Styret tar avgjørelsen i juni.

Innledningsvis er det viktig å slå fast ett grunnleggende premiss, at her får høyreregjeringen det de har bedt om. Det var høyreregjeringen som tok initiativ til at Universitetet i Nordland skulle slås sammen med Høgskolen i Nord-Trøndelag og Høgskolen i Nesna og bli Nord universitet. Det er høyreregjeringens ansvar å sørge for at sammenslåingen fører til et bedre tilbud innenfor utdanning og forskning for hele regionen.

I desember 2018 ba regjeringen Nord universitet beslutte en ny struktur innen sommeren 2019. Nå gjør Nord universitet det regjeringen har bedt om. Det er høyreregjeringen som har krevd ny struktur. Tildelingsbrevet er Kunnskapsdepartementets styringsdokument overfor institusjonene i sektoren, og når man ser på årets tildelingsbrev til Nord universitet, som er sendt 19. desember 2018, skriver departementet bl.a. at universitetet skal:

«Beslutte ny studiestedsstruktur innen utgangen av februar 2019, som inneholder prinsipper for differensiering av faglig og administrativ aktivitet ved de ulike studiestedene.

Beslutte en helhetlig campusutviklingsplan for Nord universitet basert på fremtidig studiestedsstruktur innen sommeren 2019.»

Høyreregjeringen har altså bedt universitetet om å endre sin struktur. Derfor er det overraskende at statsråd Nybø i forkant av sist styremøte sendte brev til universitetet om sitt eget oppdrag. Hvordan skal rektorene i sektoren tolke den typen signaler? Gjelder de, eller gjelder regjeringens tildelingsbrev? Dette skaper en utydelighet – som også representanten Arnstad er inne på – som er uheldig.

Høyreregjeringen skriver også:

«Målene i avtalen skal kunne realiseres innenfor eksisterende finansielle ressurser.»

Og videre:

«Hovedutfordringen er å få stor nok andel førstestillingskompetanse og toppkompetanse samt kvalitetsarbeid for å høyne kvaliteten i universitetets studieprogram.»

Til tross for dette har ikke høyreregjeringen satset på Nord universitet. De har ikke tildelt mange nok studieplasser og rekrutteringsstillinger for å bygge og forsterke fagmiljøene etter fusjonen. Og det er mitt andre hovedpoeng: Høyreregjeringen har et manglende fokus på samfunnsoppdraget i regionen. Regjeringen har ikke lagt nevneverdig vekt på mulighetene for og nødvendigheten av å bygge sterke, desentraliserte utdanninger i regionen, til tross for mangel på fagfolk som lærere og sykepleiere i Nord-Trøndelag og Helgeland.

Så er heller ikke universitetets rolle i kompetansereformen tatt opp spesielt av høyreregjeringen. Dette er en helt sentral del av Arbeiderpartiets kompetansereform. Vi ser at universiteter, høyskoler og fagskoler har en nøkkelrolle i å tilby etter- og videreutdanning. Vi vil stimulere lærestedene til å bidra mer i en nødvendig forsterket satsing på kompetansebygging, altså la gode fagmiljøer stå for bedrifts- og arbeidslivsnær utdanning tilpasset regionale behov. Dette har ikke regjeringen nevnt i målene for Nord universitet verken som et krav eller som en mulighet.

Høyreregjeringen er uforståelig passiv i møte med de store omstillingene og behovene for kompetanse, som vokser. Arbeids- og samfunnslivet er inne i en stor omstilling. Digitalisering er en veldig vesentlig drivkraft for dette, men regjeringen er så lite proaktiv at Norge sakker akterut, enda vi har alle forutsetninger for å ta førersetet. Vi har høye søkertall til høyere utdanning, det er økt behov for kompetanse over hele landet. Vi trenger en offensiv satsing for en ny tid.

Arbeiderpartiet har i sitt budsjett foreslått 3 000 nye studieplasser, bl.a. innenfor lærerutdanning, sykepleie, IKT og teknologi. Vi har foreslått nye forskningsprogrammer, f.eks. for profesjonsutdanninger og IKT. og flere rekrutteringsstillinger for å utvikle flere solide fagmiljøer. Det ville hjulpet Nord universitet til å innfri samfunnsoppdraget sitt, og det ville gitt en mer forutsigbar økonomi.

Arbeiderpartiet er opptatt av at det utdannes nok folk med den kompetansen som regionen trenger. Nå er det på tide at høyreregjeringen tar ansvar for å løfte Nord universitet.

Kent Gudmundsen (H) [10:40:37]: Aller først vil jeg takke interpellanten Arnstad for at hun løfter fram debatten. Det er ingen tvil om at det å sikre det gode samfunnsoppdraget innenfor universitets- og høyskolesektoren – å tenke på hele samfunnet og det å sikre næringsliv og samfunnsliv tilgang på høyt utdannet personell – er utrolig viktig.

Nettopp derfor har vi siden regjeringsskiftet i 2013 sett et taktskifte når det gjelder å satse på høyere utdanning. Vi har hatt en budsjettøkning i FoU-sektoren på 13 pst, vi ser at det er rekordbevilgninger til forskning, vi har nå passert godt og vel over 2 pst. av BNP til FoU, vi ser at næringslivet tar sin del, og vi ser også at universitets- og høyskolesektoren bidrar aktivt. Alt dette er med på å løfte Norges konkurranseevne og bygge kreative og innovasjonskraftige miljøer som skal skape det ukjente – det vi skal leve av i framtiden. Det er utrolig viktig.

Derfor er det litt rart å høre representanten Sandberg og andre prøve å tegne en litt kreativ historiefortelling knyttet til det vi egentlig har hatt en ganske bred enighet om her i salen over veldig mange år – dette med SAK: samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. Bakgrunnen for det var selvfølgelig at man skulle bygge sterke forskningsmiljøer og høyere utdanningsmiljøer i dette landet. Så ble det veldig lite samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. De rød-grønne lyktes ikke i det hele tatt. Det var faktisk en fullstendig fiasko, noe man selv innrømmet, og derfor var man også enig i at man ville gå lenger. Man ville gå lenger. Man måtte få til reell sammenslåing, sånn at man innenfor en ny organisasjonsstruktur skulle få samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon.

Derfor fikk man på plass SAKS, og gjennom den prosessen vi nå har lagt bak oss, mener jeg vi har sett veldig mange gode resultater av det arbeidet. Eksempelvis i mitt eget hjemfylke, Troms, som nå skal bli Troms og Finnmark, har vi den gamle Høgskolen i Finnmark. Det er for så vidt én av tingene som skjedde under den rød-grønne regjeringen – sammenslåingen med Høgskolen i Finnmark. Det vil jeg trekke fram som en positiv historie jeg skal gi dem ros for at de greide å lande.

Det er nå engang sånn at når man lykkes med å få til samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon på den gode måten, den positive måten der man samler fagmiljøene, men samtidig sikrer at man innenfor den organisasjonen og innenfor disse fagmiljøene bidrar til å spre viften der ute, altså at man får tilgang til flere utdanningsmuligheter og flere utdanningsløp i distriktene, da greier man også å få flere studenter og bygge et sterkere studiested og en sterkere organisasjon.

Det er den opplevelsen vi har ved UiT – Norges arktiske universitet. Vi har rekordsøkning og campuser i Harstad, Narvik og Alta. Mange plasser i hele landsdelen har vi studiesteder og bidrar til desentralisert utdanning, bl.a. ved at UiT sammen med kommunene og fylkeskommunene har fått til f.eks. studiesenter på Finnsnes, studiesenter på Storslett osv. Det er ting som viser at det går an.

Jeg ser at vi også lykkes med det på Vestlandet og i Innlandet. Det er samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon som står i fokus, og samtidig får vi til at hele Distrikts-Norge, hele landet, tas i bruk. Dermed mener jeg at det som kom fra rektor og administrativ ledelse ved Nord universitet, var skuffende, for i det framlegget vektla man kanskje ikke helheten. Derfor er jeg veldig fornøyd med responsen fra statsråden, som har sendt et brev og presisert hva som er samfunnsoppdraget.

Jeg har også vært veldig tydelig på at når man skal ha disse prosessene og gå gjennom oppdraget man har på vegne av storsamfunnet, må man også ivareta at alle har tilgang på god utdanning i sin nærhet, i sin region. Jeg registrerer f.eks. at det er flere primærsøkere, apropos tellekanter, til lærerutdanningen i Nesna enn f.eks. til lærerstudiet i Bodø. Det kan være en tankevekker, og det er noe styret ved Nord universitet bør vektlegge i den videre prosessen når de skal tenke på hvordan man skal greie å ivareta gode kvalitative studier samtidig som man sikrer at alle i hele regionen får tilgang på studiene.

Jeg kom faktisk fra Mo i Rana og Nesna i går. På den besøksrunden opplevde jeg å møte mange engasjerte, flotte og flinke fagfolk, og jeg regner med at de vil si sitt i den videre prosessen.

Siv Mossleth (Sp) [10:46:06]: Takk til representanten Arnstad, som har løftet denne viktige utdanningsdebatten inn i Stortinget.

Som nordlending forundrer det meg stadig hvor ofte jeg i rollen som stortingsrepresentant blir presentert et norgeskart som er kuttet like nord for Trondheim. Kanskje kan alle disse kuttede kartene være grunnen til at selveste statsministeren kommer med uttalelser som «der oppe» når hun viser til nord. Men dette kartet stemmer ikke med terrenget. Vi styrer et Norge, et territorium, med sjø, luft og land som faktisk går fra Nordpolen inkludert Svalbard til Polarsirkelen og et stort og viktig havområde.

Nordland, som er fylket mitt, er så stort at det utgjør en fjerdedel av kystlinja til fastlandet. Driftsresultatet for nordlandsbedriftene er om lag 40 000 kr i minuttet, og i snitt har de en driftsmargin klart bedre enn landsgjennomsnittet. Skal denne verdiskapingen fortsette, trengs det kompetanse, gode lokalsamfunn og gode tjenester nært folk.

Men det er vanskelig å rekruttere sykepleiere i Nordland. I dag mangler vi 600 sykepleiere i fylket, og tallet stiger.

Felles for de aller fleste kommunene i Nordland er lærermangel. Dette framkommer ved at stillinger som lærere er besatt med ukvalifisert eller for lite kvalifisert arbeidskraft. Det går ut over de yngste og de svakeste i samfunnet vårt. Mange lærere er snart pensjonister, og minister Nybø har vært på turné i nord for å få flere søkere til lærerutdanningen.

Oppi denne situasjonen kommer meldinga fra Nord universitet om at de skal sentralisere lærer- og sykepleierutdanningen. Nesna, med hundreårsjubileum som lærerutdanningsinstitusjon, skal fjernes. Sandnessjøen, som utdanner i snitt 19–20 sykepleiere per år, skal fjernes. De har et fantastisk resultat å vise til ved at 93 pst. av dem som har bostedsadresse på Helgeland ved studiestart, også har bostedsadresse på Helgeland nå. Stokmarknes, som har flest søkere på sykepleierstudiet sett ut fra antall studieplasser som tilbys, skal fjernes ved at utdanningspersonellet flyttes til Bodø.

Når samtlige representanter for Nord universitet sier at det ikke er deres ansvar at kommuner ikke får tak i lærere og sykepleiere i Nordland, blir dette nærmest tragikomisk. Den utdanningsinstitusjonen som har ansvaret for høyere utdanning, fraskriver seg dette ansvaret og viser til publikasjoner istedenfor manglende sykepleiere og lærere.

Regjeringa og stortingsflertallet fraskriver seg ansvaret og sier at Nord universitet må sentralisere sine studietilbud for derigjennom å holde budsjettene. Men taperne er nordlandskommunene, som ikke får kvalifiserte lærere og sykepleiere. Taperne er ungene, de eldre og de syke. Og taperne er på sikt hele Norge, som kan gå glipp av en stor og viktig verdiskaping.

Når det gjelder Nesna, kjente ikke jeg heller igjen tallene i rapporten til Nord universitet. Vi vet at Nesna gikk inn i fusjonen med 130 mill. kr, som er forduftet. Vi mener at på Nesna har det fra dag én i fusjonen blitt kuttet i tilbudene. De har fått økte hybelpriser, nedlagt kantine, nedlagt studentbarnehage og mistet muligheten til å promotere egne studier. Nesna er en grunnpilar blant de tre fusjonerte institusjonene i Nord universitet og bidrar med finansiering gitt av Stortinget til Høgskolen i Nesna, nå en del av Nord universitet. Nord universitet kan jo egentlig ikke ta bort Nesna uten å risikere å miste tildelinger tilsvarende det som Høgskolen i Nesna fikk. Å fjerne en institusjon som Nesna opprettet og bruke finansieringen andre steder, er kanskje ikke legitimt.

Dette kan vi ikke godta. Nå er det på tide at Nybø sender nok et brev og lar Nord universitet være geografisk stort og ha rammer til å kunne ha de campusene som trengs for å opprettholde et stødig nordlandssamfunn framover.

Karin Andersen (SV) [10:51:18]: Takk til interpellanten: Så viktig som høyskole- og universitetsutdanning er, må alle politikere kunne ha en mening om det. Det sa også statsråden. Da skal jeg si veldig tydelig hva SV har for mening om det forslaget som nå har blitt lagt fram av Nord universitet – det er vi imot. Vi mener det er i strid med det samfunnsoppdraget som universitetene og høyskolene skal ha. Høyskolene og universitetene må ha en forpliktelse til også å bidra til lokal og regional utvikling og til å tilføre hele landet den kompetansen som både enkeltmennesker, offentlig sektor og privat næringsliv trenger. Dette må man gjøre sammen.

Jeg har jobbet med dette veldig lenge. I 1989 var jeg med og dro i gang en høyskolestiftelse i Kongsvinger, et område som i mange år har ligget veldig lavt på utdanningsstatistikken. Det vi vet, er at det å ha tilgang til utdanning i sitt nærmiljø, gjerne en institusjon, men i hvert fall få tilgang til utdanning, gjør at det blir mer alminneliggjort og ikke så skummelt og farlig. Det ser jammen også folk som prøver seg på høyere utdanning i voksen alder – at dette klarer de fint, de har bare ikke trodd på det før. Det er nødvendig at vi nå sikrer at høyskolene og universitetene også har dette perspektivet.

Jeg vet veldig godt at de nå slåss oppad i en kvalifisering eller i en slags «ranking» for å bli internasjonalt anerkjent, få høy kvalitet. Alt dette er også viktig, men hvis den enkelte institusjon som vi nå lager, bare fokuserer på den siden av sitt oppdrag, det spissede oppdraget, kommer vi til å bomme på noe av det aller viktigste, nemlig å sikre at en størst mulig andel av befolkningen som trenger det, vil få den høyere utdanningen vi trenger som samfunn og enkeltmennesker. Det er det vi er nødt til å sikre nå. Da er også statsråden nødt til å sikre det. Og hvis det er noe i dette styringssystemet vi er nødt til å se på for å få det til, la oss gjøre det, for nå sier jo alle, også representanten fra Høyre, at dette er viktig. Da må vi se på hvordan vi styrer dette, hvordan vi rigger det, og hvordan vi finansierer det.

Nå har stortingsflertallet også vedtatt en regionreform, som jeg ikke akkurat synes har vært det mest geniale som har skjedd, men noe av det som er bra, og som regjeringen også har sagt, er at fylkeskommunene kan ha en nøkkelrolle når det gjelder kompetanseutvikling framover. Da må de nye fylkeskommunene også få en sterkere innflytelse på hvordan utdanningssystemet skal kunne rigges lokalt, og de må få egne midler, slik at de kan fasilitere og bidra til mer desentralisert høyere utdanning også utenfor studiestedene. Det er helt nødvendig. Høyskolene og universitetene må sjøl få bedre betalt for å drive dette. Da får de også et eget og annet incitament, og det er nødvendig, sjøl om resultatene av slik utdanning jo viser seg å være veldig gode. Slik sett skulle jo universitetene og høyskolene ha god uttelling for det sjøl også.

I Innlandet, der jeg hører til, jobbes det nå med at det skal bli et universitet. Når jeg ser resultatene – jeg har hele tida vært litt avventende til den ideen, men har tenkt at ok, hvis de mener det sjøl, skal jeg støtte det – av det som skjer i nord, blir jeg bekymret, for den desentraliserte strukturen bidrar til å rekruttere folk rett, og det bidrar også til noen spissede miljøer som er helt unike. I Hedmark, f.eks., har vi Evenstad-miljøet, som ligger i Østerdalen. Mange vil nok si at det er langt fra folk, men det er et av de mest internasjonale, spissede og høykompetente miljøene vi har. Så viljen til bare å se at det må bli stort og svært for at det skal være spisset, bra og høykompetent, stemmer ikke. Vi er nødt til å sikre at universitetene og høyskolene nettopp tar det samfunnsoppdraget nå, for da får de også den spissingen, og vi oppnår en bredde både geografisk og på fag, noe vi ikke gjør hvis man bare konkurrerer veldig spisset mot andre universiteter på veldig smale fagtemaer, som det er litt mindre bruk for.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [10:56:41]: Som vannhjulet trenger vann, trenger folk utdanning. Høyskolenes oppdrag har i hovedsak vært å tilby kortere og mer spissede utdanninger tilpasset folks liv, med den arbeidshverdagen og de næringene det er i de delene av landet der de er. Det overrasker ikke at det regionale samfunnsoppdraget når høyskoler blir fusjonert inn i et universitet, blir underordnet. Kritikken vår var nettopp at de utdanningene som er regionalt tilpasset, ville bli nedprioritert. Det hjelper ikke med mål om regional utvikling når krav og midler ikke følger med målene.

Statssekretær Haugstad fra Høyre sa at det ikke ville bli færre studiesteder etter strukturreformen da han var med på å legge den fram. Denne uttalelsen kommenterte forsknings- og høyere utdanningsminister Nybø til bladet Forskerforum, der hun antok at han ikke mente at alt skulle være akkurat som det var, i all framtid:

«Det er aldri noe som forblir akkurat sånn som det er. Det er hele veien utvikling i måter å se ting på og gjøre ting på, svarer Nybø.»

Her i Stortinget uttrykker statsråden derimot at strukturendringene ikke skulle gå ut over studiestedene. Det må være så lenge det er universitetsstyrene som gjør vedtakene, at regjeringen er uten skyld.

De nye universitetene er på sin side under sterkt press, både økonomisk og faglig. Til tross for lovnader om at strukturreformen ikke skulle føre til nedlegging av campuser, er vi nå i den situasjonen at flere institusjoner diskuterer nettopp framtidig studiestruktur. Å følge studenter, professorer og andre ansatte godt opp over store geografiske områder forstår vi at er krevende. NTNU, med sine studiesteder fordelt innerst i fjord og by og på hver sin side av Dovrefjell, jobber fortsatt bevisst med organisering og faglig oppbygging. Universitetet i Sørøst-Norge merker hvor krevende det er med ulikt befolkningsgrunnlag, ulike tradisjoner og fagmiljøer. Nord universitet er den institusjonen med størst geografisk utbredelse. Også OsloMet har utfordringer med tanke på fordelingen mellom Oslo og Kjeller, uten at reiseavstanden er årsaken. Selv Høgskolen i Innlandet ser på sine studiesteder allerede i forarbeidet til en søknad om å bli universitet.

Norge trenger flere sykepleiere og lærere, ikke færre. Jeg fikk spørsmålet: Lærerutdanningen på Nesna ble opprettet av Stortinget – kan virkelig et ikke-folkevalgt styre vedta en nedleggelse? Jeg ble svar skyldig. Hvor er politisk ansvarliggjøring og konsekvensvurderingene her? Samfunnsnytten til høyskolene ble ansett for å være langt større enn kostnadene da de ble opprettet. Nesna er en av de eldste høyskolene i Nord-Norge og har historie helt tilbake til 1918.

Fusjoner som verktøy for å løse problemer er i seg selv verdt en diskusjon. Spørsmålet nå blir jo hvem som får utbytte av økt faglig kvalitet dersom studiestedene blir borte. Vi vet alle hvor viktig det er å ha et tilbud nær oss. De mindre studiestedene har ofte god søkning, de kan omstille seg raskt, studentene trives bedre, og en høy andel fullfører og blir rekruttert tidlig lokalt.

Når studiesteder nå utarmes og legges ned, mener jeg det er hodeløs sentralisering, der studentene, lokalsamfunnene og de lokalt faglig ansatte må gå planken for regjeringens såkalte effektiviseringstiltak. Her må regjeringen ta signalene på alvor, gå institusjonene i møte og ha dialog om konsekvensene av fusjoner og økte krav. Jeg spør rett ut: Hva vil statsråden gjøre for at utdanningstilbudene fordelt rundt i hele Norge ikke blir redusert? Vi kan ikke la utdanningstilbudet bli redusert der det er et stort behov – ikke kutt vannforsyningen til vannhjulet!

Martin Henriksen (A) [11:01:03]: Først må jeg si takk til interpellanten, representanten Marit Arnstad, for at hun tar opp dette temaet.

Vi er opptatt av å sikre god forskning, men også utdanninger over hele landet, at det skal være mulig å være voksen, ha barn og ta en profesjonsutdanning, og at høyere utdanningsinstitusjoner også skal levere på det som er regionenes behov.

Da vi diskuterte strukturreformen i Stortinget i forrige periode, var det et ønske fra alle om bedre kvalitet i utdanning og forskning og en bedre arbeidsdeling. Nord universitet har mange styrker og mulighet til å levere på et samfunnsoppdrag innenfor både utdanning og forskning, men da må de settes i stand til det. Det var noe av årsaken til at Arbeiderpartiet, da vi diskuterte strukturreformen, tok til orde for å sikre tilgangen til utdanning i hele landet og sikre desentraliserte utdanninger i hele landet, og at profesjonsutdanningene, det som er høgskolenes tradisjonelle oppdrag, skulle styrkes. Vi foreslo bl.a. å styrke UH-sektorens rolle i den regionale utviklingen, men det ble nedstemt. Det må være fullt mulig å ha gode profesjonsutdanninger og desentralisert struktur selv om merkelappen på institusjonen er «universitet» og ikke «høgskole».

Regjeringa har valgt sin linje, og når jeg har lest medieoppslagene de siste dagene, og når jeg hører debatten her i salen i dag, snakkes det om hvilke signaler som sendes ut. De signalene som sendes ut fra regjeringa, er mildt sagt forvirrende. Hvis man leser tildelingsbrevet til Nord universitet fra desember 2018 – tildelingsbrev brukes som styringssignaler til institusjonene – gir regjeringa et klart oppdrag til Nord universitet om å se på strukturen. Samtidig har de ikke gitt økt økonomisk handlingsrom til Nord universitet, ikke nok stipendiater og ikke nok studieplasser. Det har Arbeiderpartiet foreslått – både studieplasser, for å sikre at man møter behovet for lærere og sykepleiere, og at man utdanner folk innenfor IKT, og stipendiater, for å sørge for at Nord universitet får bedre mulighet til å oppfylle de kravene som er for å kunne være et universitet.

Nå er vi i den situasjonen at regjeringa i realiteten snakker ut av begge munnviker samtidig. På den ene sida ber regjeringa i tildelingsbrevet om at man skal se på strukturen sin – strukturendringer – innen sommeren 2019. Senest i dag har statsministeren sagt – referert i Namdalsavisa – at hun og regjeringa ikke skal instruere styret i den styringsmodellen vi har i dag. Man har også krav om at universitetet skal lykkes med kravene til å være universitet. Derfor stusser jeg over de signalene som kommer nå, og at det plutselig har blitt sendt et brev, etter at alle disse andre signalene har kommet, der det gis et såkalt signal om å ta hensyn til regionene. Det er ikke et klart signal. Det er ikke god styring – det er politisk tilpasset kommunikasjon.

Når statsråd Nybø her i dag sier at det som kom fra styret, var litt for ensidig, eller når representanten Gudmundsen, fra Høyre, sier at det som kommer fra styret, er skuffende, er beskjeden tilbake at regjeringa får det de har bedt om. Regjeringa får det de har bedt om i tildelingsbrevet.

Én ting er å nevne strukturen. Det er helt naturlig at Nord universitet, med ni studiesteder, ser på hvordan de kan ha en struktur som er best mulig tilpasset behovene og framtida, men hvis man leser igjennom tildelingsbrevet, ser man at der legger ikke regjeringa vekt på det de nå legger vekt på. Det er i tildelingsbrevet ikke nevneverdig vekt på sterke, desentraliserte utdanninger, til tross for mangel på sykepleiere og lærere i disse regionene. Det er ikke lagt vekt på at Nord universitet eller andre institusjoner skal ha en nøkkelrolle i å tilby etter- og videreutdanning, f.eks. som en del av kompetansereformen, men det står veldig tydelig om behovet for strukturendringer. Man kan være så overrasket eller skuffet man bare vil, men nå får regjeringa det som regjeringa har bedt om.

Det er egentlig på tide å be om en avklaring. Hvis regjeringa har nye signaler som har kommet etter desember 2018, må de si tydelig hvilke av disse signalene de mener at styret i Nord universitet skal følge, og ikke sette styret i denne institusjonen i en helt umulig situasjon. Vil regjeringa eller statsråd Nybø overprøve styret i Nord universitet dersom de kommer til det samme resultatet som ble framlagt av rektoren? Det ville det være interessant å få vite. Dersom regjeringa på den andre sida mente at man ikke skulle gjøre det, hadde de gitt et annet oppdrag i tildelingsbrevet og sørget for økonomisk handlingsrom, nettopp for å sikre de desentraliserte utdanningene som det er behov for.

Marit Arnstad (Sp) [11:06:28]: Jeg har lyst til å takke for en interessant runde.

Norge er et land med bare 5 millioner innbyggere, og jeg skulle ønske meg mer differensiering i høyere utdanning, at noen hadde fått lov til å være internasjonalt rettet, mens andre skulle ivareta det regionale oppdraget uten at kvaliteten på de to grupperingene hadde blitt satt opp mot hverandre. I stedet er vi nå i en situasjon der alle blir likere og likere, og der de som er igjen av høyskoler, etter hvert søker om å bli universiteter, de også. Det rommet vi har gitt høyskolene til å løse det regionale oppdraget, er utrolig smalt fordi tellekantene er helt like, og de prioriterer ikke det regionale oppdraget, de prioriterer stort sett bare publisering, doktorgrader og førstevalgssøkere. Det er mål som i seg sjøl kan være sentraliserende når det gjelder de regionale høyskolene.

I tillegg gis de nye universitetene nesten ingen tid eller kraft til omstilling. Det gjør dem sjølsagt også sårbare, uten at det betyr at det er dårlig kvalitet – men det gjør dem sårbare. Og det er det jeg savner fra regjeringspartiene: sjølkritikk på hvorfor en står der en står i dagens situasjon, for det er noen ting som fremmer den utviklingen vi nå ser, og de forslagene som kommer fra styret i Nord universitet.

Senterpartiet mener at siden hver høyskole var opprettet ved et stortingsvedtak, bør de ikke legges ned av et styre når de nå har blitt studiesteder. Da bør også vi ta et politisk ansvar for drøftingen av om de skal opprettholdes. Representanten Sandberg nevnte Nesna og Sandnessjøen, men vi vet at Namsos blir rasert hvis dette blir gjennomført, og Steinkjer blir ødelagt som studiested, sjøl om de i første omgang bare skal årelates, ifølge styret. Det er en realitet at regjeringen gikk på tå hev og håpet at sektoren skulle løse disse utfordringene. Hvis NTNU for fire år siden hadde sagt nei – det ble tross alt ja med én stemmes overvekt i styret – hadde vi ikke fått disse omstruktureringene som vi nå har fått. Det var rene tilfeldigheten, kan en faktisk si. Hvis Nord universitet nå får klarsignal fra regjeringen til å sentralisere studiesteder, kommer det til å utløse ytterligere sentralisering innenfor sektoren, og det kommer til å være regjeringens ansvar.

Når det gjelder sitatene fra Trine Skei Grande, var de fra Trønder-Avisa 3. mai. Jeg anbefaler statsråden å lese det intervjuet – det var meget sterkt og klart. Og så merker jeg meg at representanten Gudmundsen sier at styrets innstilling er skuffende, og Nybø sier at de har lagt for mye vekt på ett hensyn. Det gjenstår å se om Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet mener noe med det, eller om dette bare blir ord, og de i slutten av juni kommer til å toe sine hender over de avgjørelsene styret ved Nord universitet kommer til å ta.

Statsråd Iselin Nybø [11:09:41]: Jeg vil også begynne med å si takk for debatten. Jeg ønsker jeg å oppklare en del ting som jeg synes det rotes litt med. For det første: Det som har skjedd nå, er at rektor har lagt fram en rapport. Det er altså ikke styrets rapport, det er rektor som har lagt fram en rapport som styret nå har sendt ut på høring, med en del tilleggsbestillinger. Så vil rektor etter høringsrunden komme med en ny innstilling til styret som de skal ta stilling til i slutten av juni. Så styret har ennå ikke fattet noen beslutning i denne saken og heller ikke tatt stilling til innholdet i rapporten. Den er nå ute på høring.

Når det gjelder den økonomiske utviklingen til Nord universitet, har det ikke vært noen dårlig utvikling under denne regjeringen. De har hatt en realvekst på 6,1 pst. fra 2015 til i dag. Hvis vi sammenligner med det de fikk fra Stoltenberg-regjeringen, kommer de også ganske greit ut. Stoltenberg-regjeringen fikk på plass 391 studieplasser og 17 rekrutteringsstillinger. Fra Solberg-regjeringen har det kommet 105 studieplasser og 66 rekrutteringsstillinger. De har fått en betydelig andel av SAKS-midler. Det er ikke den kontantsituasjonen som de står i nå, som er utfordringen for Nord universitet; de har foreløpig stor avsetning, men det er utfordringer ved Nord universitet. Det er mye bra å se også, det er heldigvis ting som går i rett retning, men det er jo en utfordring for Nord universitet når vi ser at de ikke klarer å ansette i de rekrutteringsstillingene de har fått på MNT-fag, altså matte, teknologi og naturfag. Da er det ikke bare Nord universitet som har en utfordring, da er det den regionen de leverer til, som har en utfordring. Det samme kan man si om lærerutdanningen. De har gode lærerutdanninger på Nord universitet, men det er en utfordring når vi ser at det ikke er nok lærere i Nordland. Det er også derfor regjeringen har lagt inn noen ekstra incentiver for de tre nordligste fylkene.

Til slutt vil jeg si at hvis vi ser på Universitetet i Tromsø og det som skjedde i sammenslåingen med Finnmark, vil jeg si at Finnmark har kommet veldig godt ut der. De klarer, selv om det er store geografiske områder, å levere god kvalitet på utdanningen. Det skjer mye utvikling på UiT i Finnmark, og ett eksempel er sykepleierutdanningen. Da regjeringen la inn 20 ekstra plasser, la UiT på 10, tilbød desentralisert utdanning i Alta og fikk over 200 søkere. De leverer bra ved UiT, og jeg har de samme målene og de samme ønskene for Nord universitet, at de skal klare å løfte seg, for det trenger regionen, det trenger Nordland, og det trenger Trøndelag.