Stortinget - Møte tirsdag den 30. april 2019 *

Dato: 30.04.2019
President: Eva Kristin Hansen
Dokument: (Innst. 244 S (2018–2019), jf. Dokument 8:240 S (2017–2018))

Innhald

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 3 [13:07:40]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kari Elisabeth Kaski og Petter Eide om et langsiktig og helhetlig løft for Groruddalen og Oslo Sør (Innst. 244 S (2018–2019), jf. Dokument 8:240 S (2017–2018))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [] (ordfører for saken): En forsker sa i Aftenposten i 2017:

«Det vil være å dra det for langt å si at man blir fattig av å bo i et fattig område. Men å bo i et område med mange naboer som har dårlige levekår, lav inntekt og utdannelse reduserer ens livssjanser.»

Videre sa han:

«Det har vært forsket mye på familiebakgrunn og skolens betydning i Norge – langt mindre på effekten av nabolag og nærmiljø. Selv om de fleste har en «magefølelse» av at man preges mye av sitt oppvekstmiljø, har dette til dels vært oversett politisk.»

En sterk bydelsøkonomi er avgjørende for et nabolag. Det rød-grønne byrådet har styrket økonomien ute i bydelene i Oslo med 1,2 mrd. kr. Slik kan bydelene i Oslo nå i større grad tilby tjenester som er med på å sikre gode oppvekstvilkår for barn og unge, også utenom de lovpålagte oppgavene. Arbeiderpartiet har i vårt alternative statsbudsjett økt kommunerammen med 3,5 mrd. kr. Dette ville betydd en stor forskjell for bydelene i Oslo.

Metodene utviklet i Groruddalssatsingen og resultatene evalueringen av satsingen kom fram til, viser at politisk områderettet innsats virker. Områdepolitikken i Oslo og områdeløft skal bidra til å løfte nærmiljøer og redusere utenforskapet som barnefattigdom og arbeidsledighet innebærer. Gode lokale møteplasser er stikkordet i dette arbeidet, og det er den største suksessfaktoren med Groruddalssatsingen – sammen med gratis kjernetid.

Vi må ha et godt samarbeid mellom stat og kommune, der vi sammen kan styrke innsatsen for å få flere ut i jobb, ha gode utdanningsløp for ungdommen vår og en områdepolitikk som virkelig monner. Da vil vi få en by med mindre forskjeller og færre utsatte nabolag der dårlige levekår går i arv.

Mange barn og unge gjør ting de angrer på senere i livet. For noen av disse ungdommene resulterer dette i marginalisering, utenforskap og store sosiale forskjeller. Det er helt åpenbart at den borgerlige regjeringen må satse mer på politi i gatene. Politiet må samtidig ha nok ressurser til også å satse på mer oppsøkende forebyggende arbeid. Oslo er et politidistrikt med store ressursutfordringer. Politiet har ikke nok folk og ikke nok tid.

Vi har områder med levekårsutfordringer i byene våre. Mange av dem som vokser opp i disse områdene, har foreldre som ikke jobber. De vokser opp i fattige familier. Dette er familier som ikke alltid har råd til å sende barna på fotballtrening, kino eller ferie. Det er aktiviteter mange av oss andre tar for gitt. Det er alvorlig at mange barn vokser opp i fattigdom, og at forebygging av ungdomskriminaliteten i deler av byen ikke er god nok.

Arbeiderpartiet har i lang tid vært en pådriver for områdesatsinger i utsatte områder med levekårsutfordringer. Ekstra innsats fra stat og kommune i utvalgte nabolag i Oslo har hatt som mål å bidra til nærmiljøer der folk skal trives bedre. Lokale møteplasser er med på å skape trivsel og samhold i et nabolag.

Regjeringspartiene har vært en bremsekloss i satsingen i Groruddalen. Tallenes tale er veldig enkel. Den rød-grønne regjeringen tok initiativ overfor Oslo kommune om et felles løft for Groruddalen, og i 2007 kom avtalen i gang. Fram til 2014 hadde den rød-grønne regjeringen bevilget nesten 1 mrd. kr til Groruddalen. Høyre i byråd i Oslo bevilget i samme periode 370 mill. kr. Oslo fikk nytt byråd i 2015, og da ble brøken snudd på hodet. De siste årene av Groruddalssatsingen bevilget Arbeiderpartiet i byråd mer enn Høyre i regjering. Vi er nå i gang med en ny Groruddalssatsing, og regjeringen har ikke vært lett å få med på det nye spleiselaget.

Med dette tar jeg opp det forslaget Arbeiderpartiet har sammen med SV.

Presidenten: Representanten Siri Gåsemyr Staalesen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Norunn Tveiten Benestad (H) []: Et godt bomiljø er en viktig forutsetning for gode levekår. Det er derfor også en sentral del av statens samarbeid med kommunene som har levekårsutfordringer i byområdene. Storbyutfordringer har vist at områdesatsingen i Groruddalen så langt har vært viktig for å få startet opp og gjennomført nødvendige oppgraderinger av et område med store sosiale og miljømessige utfordringer, men også med et stort potensial, og det er jeg glad for.

Jeg er derfor også fornøyd med at regjeringa, nettopp på grunn av de tidligere resultatene, har undertegnet nye intensjonsavtaler om områdesatsinger her i Oslo-området: for Groruddalen, Oslo sør og indre øst. Jeg har stor tro på at det også i fortsettelsen vil bli et fruktbart samarbeid mellom kommunen og staten, og at de nye avtalene vil legge gode rammer for den videre satsingen. Det fortjener befolkningen.

Områdesatsingene er et partnerskap mellom kommunene og staten. Det er partene sammen som skal utvikle tiltak. Det er også disse som skal vurdere finansieringsbehovene og avklare økonomiske rammer i de ordinære budsjettprosessene. Det er en sunn praksis. Oslo kommune var også svært bevisst på det i stortingshøringen om saken.

Det er et krevende representantforslag som behandles i dag. Det berører veldig sprikende temaer og går på kryss og tvers av en rekke departementsgrenser. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har i sine merknader i saken påpekt at flere av forslagene virker lite hensiktsmessig med tanke på å styrke områdesatsingen, og ikke minst at flere forslag enten er gjennomført eller til behandling i Stortinget. Det er jeg enig i.

Forslagsstillerne viser til at Groruddalssatsingen og andre områdeløft har gitt gode bidrag og må videreføres. Det er nettopp det vi opplever at denne regjeringa gjør. Så hevder forslagsstillerne at selv om Groruddalssatsingen er tiårig, er programmet likevel preget av kortsiktighet på tiltakssida. Det ligger i områdesatsingenes natur og egenart at de skal være et virkemiddel som supplerer den ordinære tjenesteproduksjonen i en tidsavgrenset periode. Og når det etterlyses en helhetlig satsing på dette området, er det underlig for meg at forslagsstillerne gjør det med å foreslå 20 ulike tiltak eller forslag som spriker i så mange retninger som vi ser, og uten en helhetlig struktur.

Slik jeg ser det, skal fundamentet og strukturen utformes av partene i fellesskap, innenfor de rammene som avtaleverket legger til rette for, og ikke minst basert på lokale behov. Det er kommunen som må være i førersetet her.

Mange av forslagene som er lagt fram, kunne en tenke seg å kommentere. Men jeg skal nøye meg med å peke på ett av de viktige forslagene som regjeringa allerede leverer på. Det gjelder forslag nr. 13 i representantforslaget, der det foreslås at Stortinget

«ber regjeringen innføre en ungdomsgaranti som sikrer alle unge under 25 år rett til jobb, utdanning eller kvalifiseringstiltak i løpet av tre måneder».

Intensjonen bak dette forslaget er god. Men vi har hatt tre ungdomsgarantier før uten at det ga ønsket effekt. Jeg er glad for regjeringas nye ungdomssatsing for unge under 30 år. Arbeidssøkere under denne alderen som ikke er i arbeid, utdanning eller aktivitet åtte uker etter at de ble registrert i Nav, får nå tilbud om individuell oppfølging. Og åtte av ti i målgruppa fikk tilbud i denne ordningen i 2018.

Utdanning og opplæring er veien til arbeid og nøkkelen til et selvstendig liv. Derfor er jeg også glad for at skillet mellom ungdomsretten og voksenretten i videregående opplæring er falt bort, og for retten til videregående opplæring for dem som har opplæring fra utlandet, og som ikke får denne godkjent som studie- eller yrkeskompetanse her. Det kan åpne veien til yrkeslivet for flere og dermed også bedre levekår. Det er bra for Oslo og Grorud, og det er også bra for resten av landet.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Forslagsstillerne ønsker et langsiktig og helhetlig løft for Groruddalen og Oslo sør og mener det er et nasjonalt ansvar å sikre gode levekår og redusere forskjellene i Oslo. Som vanlig for SV: Er det utfordringer i en kommune, så rop på staten.

Gjennomgående gis det kritikk for alt, selv om regjeringen har levert, uten at man tar det inn over seg. Et eksempel på dette gjelder forslaget om idrettsanlegg i kommunen. Her har bevilgningen hatt en økning på 105 pst. siden 2012. Midler til idrettsformål for å styrke rammebetingelsene for lag og foreninger som driver idrett og fysisk aktivitet for barn og ungdom, har økt med 123,8 pst. siden 2013. Likevel – SV ber om mer.

SV mener videre at det er uakseptabelt at idretten har så høye kostnader at mange barn aldri begynner med idrett eller slutter tidlig. Dette er jeg fullstendig enig i, men jeg mener samtidig at det handler om lokalpolitiske prioriteringer.

Det er likevel grunn til å minne om Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom som nettopp har som formål at alle barn, uavhengig av foreldrenes økonomi, skal kunne delta på viktige sosiale arenaer som ferie- og fritidsaktiviteter. Denne tilskuddsordningen har økt fra om lag 100 mill. kr i 2014 til 270 mill. kr i 2018.

Flere av de andre forslagene ligger klart under lokalpolitiske prioriteringer, og jeg går ikke inn på de forslagene.

Oslo kommune peker i sitt høringsbrev på tre kriterier for at en områdesatsing skal gi ønskede resultater. Med utgangspunkt i disse kriteriene vil flere av forslagene i representantforslaget ikke være hensiktsmessig. Flere av forslagene er dessuten enten gjennomført eller allerede behandlet i Stortinget.

Regjeringen har undertegnet intensjonsavtaler om nye områdesatsinger for Groruddalen, Oslo sør og indre øst-satsingen. I avtalene er nye, overordnede rammer for de videre satsingene fastlagt.

SV peker på at Oslo trenger en sterk kommuneøkonomi for å kunne bygge ned årsakene til problemene som Oslo står i. Da er det grunn til å minne om at Oslo kommune gikk med hele 3,2 mrd. kr i overskudd i fjor. Dette viser at det faktisk ikke handler om penger, men om hvilke grep man tar.

SV vil ha gratis halvdagsplass i barnehagene i utsatte områder i Oslo. Hvorfor utsatte områder? Fremskrittspartiet er opptatt av utsatte barn. Her har regjeringen levert et mer målrettet tiltak, med en nasjonal ordning med gratis kjernetid i barnehager for to–femåringer fra familier med lav inntekt. Fra 1. august vil ordningen omfatte om lag 45 000 barn. I tillegg er det grunn til å minne om at en barnehageplass for dem som må betale selv, i dag koster mindre enn barnepass kostet for 30 år siden.

Og igjen forsøker SV å avskaffe kontantstøtten. For meg er det helt umulig å forstå hvordan SV på den ene siden kan være opprørt over alle barn som vokser opp i fattigdom, men samtidig er så ivrig etter å ta fra dem som har aller minst.

Særlig synes jeg det er problematisk at man ønsker å forskjellsbehandle. Det går rett og slett ikke an å si at noen ikke kan få velge noen ekstra måneder hjemme med sitt eget barn bare fordi de har feil adresse. Av integreringshensyn er det nå et generelt krav om fem års botid i Norge for å ha rett til kontantstøtte.

SV ber om ekstra barnehagelærere og skolelærere. Det har regjeringen sørget for, både via lovverk, ekstra bevilgninger og særskilte tilskuddsordninger.

Mer enn 80 pst. bor i en bolig de eier. Regjeringen ønsker en aktiv bruk av leie-til-eie-modeller for å bistå vanskeligstilte på boligmarkedet. Husbanken har lagt til rette for at kommuner kan tilby slike løsninger til vanskeligstilte som ikke oppfyller kravene til startlån. I 2018 formidlet kommunene startlån for nesten 9,3 mrd. kr. Det er det høyeste beløpet noen gang.

SV vil ha en ungdomsgaranti til jobb, utdanning eller kvalifiseringstiltak til tross for at vi tidligere har hatt tre ungdomsgarantier som ikke ga ønsket effekt. I 2017 ble det innført en egen ungdomsinnsats for at unge raskt skal få den bistanden de trenger for å fullføre skole eller få jobb. Alle fylker er tilført midler til å styrke Navs ungdomsteam.

SV vil ha øremerkede midler til styrking av helsestasjonene til tross for at regjeringen sørget for nær 1 000 nye stillinger til helsestasjonene gjennom sine fire første år, og at årets budsjett gir kommunene om lag 1,3 mrd. kr til helsestasjonene.

Er det noe jeg har lært gjennom arbeidet med alle disse forslagene, så er det at Oslo får svært mye som andre ikke får. Når vi vet hvilket overskudd Oslo har, er det åpenbart at Oslos utfordringer ikke handler om mangel på penger. Det er også grunn til å merke seg at det kun er ett av 21 forslag som forener opposisjonen.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) []: I forslaget som ligger til grunn for innstillingen, er det mange gode tiltak, men de fleste av de 20 punktene er likevel tiltak som bør vedtas og utformes lokalt, ikke nasjonalt. Senterpartiet er som kjent opptatt av lokalt selvstyre, og det gjelder både i hovedstaden og i resten av landet. Vi mener at Stortinget skal være forsiktig med å gå inn i saker som i mange av disse tilfellene bør avgjøres av bystyret, som må sitte med den reelle makten i lokale saker for Oslo.

Senterpartiet støtter arbeidet med byenes spesielle utfordringer, på linje med det vi gjør i distriktene. For å finne gode løsninger må det sikres lokalt tilpassede virkemidler rundt om i hele landet.

Groruddalssatsingens ti første år har gitt erfaringer og kunnskap som er nyttige for både stat og kommune, bl.a. at det er viktig å koordinere bruk av statlige og kommunale midler innenfor ulike sektorer. Oslo kommune påpeker i sitt høringssvar at arbeidet med områdesatsinger må være faglig fundert og foregå systematisk over tid, i nær dialog med lokalsamfunnet. Groruddalssatsingen og områdesatsingene i Drammen, Stavanger, Bergen og Trondheim har bred støtte i budsjettsammenheng i Stortinget, med en styrking på 40 mill. kr for 2019.

Senterpartiet har i sitt alternative budsjett satt av ytterligere satsingsmidler med 238 mill. kr til integreringsarbeid, 5 mill. kr til ungdomskriminalitet i Oslo, 5 mill. kr til barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn og økt satsing på frivillighet, i tillegg til en massiv satsing på kommuneøkonomien med 2,4 mrd. kr til kommunene og 1,5 mrd. kr til fylkeskommunene.

Områdesatsingene, som nå har pågått over flere år, har vært en suksess og har bidratt til nødvendig oppgradering av boområder med sosiale og miljømessige utfordringer. Vi støtter derfor et forslag om å be regjeringen komme tilbake til Stortinget med et program for opprusting av belastede miljøer, der barn og ungdom selv får være med på å bestemme tiltak.

Når det gjelder forslagene som omhandler kriminalitetsforebygging, er vi enig i mange av tiltakene. I vårt alternative budsjett er det lagt inn en betydelig satsing på politi, domstoler og beredskap, bl.a. med en styrking av politidistriktene med 500 mill. kr. Disse prioriteringene ville kunnet gi en helhetlig tilnærming også til områdeutfordringer og ungdomskriminalitet.

Senterpartiet er kritisk til politireformen. Den har ført til dårligere økonomi i politidistriktene. Både innbyggere og politiet selv opplever at oppdrag ofte ikke kan utføres slik det forventes, og det er i alle deler av landet.

Det er svært viktig å hanskes med gjengproblematikk så tidlig og grundig som mulig for å unngå at problemet eskalerer. Kriminelle gjenger må møte tydelige reaksjoner. Begrensning av penger og verdier vil være et viktig virkemiddel for å sette en stopper for aktiviteten. Å kunne stoppe pengestrømmer og gjøre beslag i store verdier som utvilsomt stammer fra kriminell virksomhet, vil være virkningsfullt for å bekjempe de kriminelle miljøene. I senere år har det også vært en stor økning i arbeidslivskriminalitet og økonomisk kriminalitet, noe som er svært bekymringsverdig. Vi ønsker å sikre et trygt og velorganisert arbeidsliv, og for å motvirke arbeidslivskriminalitet og sosial dumping har vi i vårt budsjett prioritert 230 mill. kr til det formålet.

Bruk av trusler og forsøk på utpressing fra kriminelle miljøer er også noe vi vil til livs, og utfordringen er ofte at slike saker ikke blir anmeldt. For å unngå at kriminelle handlinger ikke straffeforfølges, ønsker vi at politiet i større grad benytter offentlig påtale. Selvsagt må politiet og påtalemyndigheten selv gjøre de faglige vurderingene og prioritere når offentlig påtale skal benyttes. Det kan ikke være politisk styrt. Likevel er det viktig at det kommer et politisk signal om at man ønsker å ta i bruk dette virkemiddelet i de alvorligste sakene.

Senterpartiet stiller seg bak fem forslag der vi mener det er riktig at staten tar ansvar. Det er for å sikre bedre bomiljøer der det trengs aller mest, for å forebygge gjengkriminalitet på mange plan og for å hjelpe unge og førstegangsetablerere gjennom en endring av Husbankens startlånskriterier. Jeg ønsker derfor å ta opp våre forslag i saken.

Presidenten: Da har representanten Kari Anne Bøkestad Andreassen tatt opp de forslagene hun viste til.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Områdesatsingene er en stor suksess. Det har fungert godt der de har vært gjennomført. Jeg er derfor ganske forundret over litt av den tonen som er i denne debatten.

SV har fremmet mange forslag, og vi hører at de spriker i alle retninger. Nei – helhetlige, brede satsinger må ha mange brede tiltak, for dette handler om å bygge gode lokalsamfunn som både skal motarbeide ulikheter, motarbeide segregering og motarbeide at samfunn ikke fungerer godt. Da er det behov for en mye sterkere omfordelingspolitikk enn det regjeringen har, der regjeringen øker forskjellene. Det vet vi er ødeleggende for områder der folk har dårlig råd.

Vi trenger en mer rettferdig boligpolitikk. Boligpolitikken som føres nå, fører til mer segregering, og at mange med dårlig råd samles på noen steder. Når man har dårlig råd, har man også dårligere muligheter til å bidra inn i lokalsamfunnene med det som skal til for å bygge dem. Så det trengs en sterkere boligpolitikk, og det trengs en bedre integreringspolitikk enn den regjeringen fører.

SV har også fremmet en rekke forslag som bl.a. skal styrke muligheten til å få den kompetansen som skal til for å få arbeid i Norge. Det stemmer regjeringen mot.

Vi ønsker en sterkere kommuneøkonomi, slik at kommunene kan bli sterkere, kan bygge gode lokalsamfunn og bidra til både den infrastrukturen som skal finnes i lokalområdene, og de tiltakene som gjør at det er gode sosiale og kulturelle møteplasser lokalt.

Når sosiale problemer og uro oppstår, er det ikke kortsiktig brannslukking i områder som Groruddalen og Holmlia som trengs. Det trengs langsiktig vilje til å prioritere områdene og bygge gode lokalsamfunn som kan stå imot og forebygge problemer. Det er det dette representantforslaget handler om. Da må vi være villig til å forplikte oss langsiktig, og mer langsiktig og kraftigere enn det regjeringen har gjort.

Det er mange områder vi har pekt på i dette forslaget, og jeg har ikke tid til å gå inn på alle, men jeg kan nevne noen. Bolig er viktig. Mange med dårlig råd bor trangt og har mange barn. Det er ikke så lett når man har to rom og fem barn, hvor noen skal gjøre lekser, noen skal gjøre det ene, og noen skal gjøre det andre, og det ikke er rom til å ta med venner og kamerater hjem. Da er det lett å være ute, og da er det lett å bli inkludert i miljøer som er negative. Derfor er vi nødt til å ha både bedre boligpolitikk og gode fritidsaktiviteter, slik at man blir inkludert og føler seg hjemme i gode, sosiale sammenhenger. Derfor mener vi at det bør styrkes, fordi det er best på sikt – at vi ikke tar risikoen med lokalsamfunn som ikke fungerer godt på disse områdene.

Når det gjelder det at barn skal få halvdagsplass i barnehage, og at vi har valgt å innføre det i noen områder, er målet at alle skal få dette. Men det vi ser, er at det fungerer veldig godt der man har det, og at man ikke skiller på tilbudet sånn at det er behovsprøvd. Det vi vet med de områdene, er at svært mange som kunne hatt rett til det, ikke får det. Det er et kjempeproblem. Men hvis man sier at dette gjelder alle, så kommer alle, og så får man barna i barnehagen, man får barna til å gå i skolefritidsordningen, og så er de inkludert. Det er viktig.

Til slutt til kriminalitetsutfordringen: Ja, da er det viktig at vi også har et nærpoliti – et ordentlig nærpoliti og ikke slik som den såkalte nærpolitireformen, som dessverre har resultert i at det er færre politi til stede i lokalmiljøene som kan bli kjent med ungdommene, som kan være der, som kan forebygge reelt sett, og som kan fange opp.

Det er også behov for en sterkere satsing på exit-tiltak. Vi vet at det er livsfarlig å bryte ut av en kriminell gjeng hvis man først har kommet inn i den. Da er det nødvendig at vi har kompetanse på dette, som man tar vare på, viderefører og forsterker.

Da vil jeg ta opp de forslagene SV står bak i innstillingen.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Per Sverre Kvinlaug (KrF) []: Groruddalssatsingen og Oslo sør-satsingen er og har vært viktig. Derfor har Kristelig Folkeparti også i utallige budsjettforlik prioritert og styrket disse bevilgningene. Dette er et arbeid som er i godt gjenge, og det er enighet mellom partene om at de økonomiske rammene skal avklares i de årlige budsjett. Disse satsingene er et partnerskap mellom kommune og stat. Det er et arbeid det er tverrpolitisk enighet om skal fortsette, og det er viktig å hegne om den enigheten.

Det er definitivt ikke hensiktsmessig å utvide forslaget med en rekke punkter som griper direkte inn i kommunens ansvarsområder og delvis slår inn åpne dører. Jeg er nesten fristet til å bruke uparlamentariske uttrykk om forslaget om å lokalt avskaffe kontantstøtten og omdisponere midlene. Jeg gjør det imidlertid selvsagt ikke. Det eneste lyspunktet med dette forslaget var at det var en ny vri, og ikke den samme gjentakelsen som vi er vant til å høre – men det er like fullt særdeles uheldig om en rettighetslov som er ment å gi barnefamiliene valgfrihet til å tilbringe mer tid med barn under to år, gjøres avhengig av bosted. Dette ville ikke bare være uklokt, det ville være uryddig.

Men Groruddalssatsingen og Oslo sør-satsingen framsnakker jeg gjerne, og det kommer Kristelig Folkeparti til å gjøre også i budsjettarbeidet i rollen som regjeringsparti.

Statsråd Monica Mæland []: Oslo kommune har områder med ekstraordinære utfordringer knyttet til geografisk konsentrasjon av levekårsutfordringer.

Utgangspunktet er at det er kommunen som har hovedansvaret for å bidra til at alle innbyggere har gode levekår, og for å utvikle bærekraftige lokalsamfunn. Men også staten skal bidra og støtte opp under kommunenes arbeid.

Utfordringene i disse områdene i Oslo er sammensatte og komplekse, og de krever samordnet og samtidig innsats fra mange instanser og aktører, både statlige, kommunale, private og frivillige, for å få gode resultater. Dagens områdesatsinger er derfor brede programmer som utvikler nye tjenester og tiltak knyttet til oppvekst og utdanning, sysselsetting og nærmiljø.

Regjeringen er, sammen med Oslo kommune, opptatt av å forbedre tjenester og nærmiljøkvaliteter i Groruddalen og i Oslo sør. Målet er at flere blir økonomisk selvstendige og aktivt deltakende i lokalsamfunn og i storsamfunnet.

I budsjettet for 2019 har vi derfor økt statens bevilgninger til Groruddalssatsingen og Oslo sør-satsingen. Vi har styrket Groruddalssatsingen med rundt 5 mill. kr, til ca. 44 mill. kr. I tillegg har vi bevilget 30 mill. kr til Oslo sør-satsingen, som er om lag en dobling av de statlige midlene bevilget i 2018.

Utover det vil regjeringen bruke ca. 37 mill. kr i 2019 til kriminalitetsforebygging i områder i Oslo med dårlige levekår. Disse bevilgningene skal brukes til å følge unge i risikosonen og forhindre rekruttering til kriminelle miljøer.

Samorganisering av områdesatsingene i Oslo er et grep som vil forenkle, effektivisere og styrke det faglige arbeidet med områdesatsingene. Områdesatsingen i Oslo sør inngår derfor i en samlet organisering med Groruddalssatsingen og satsingen for Oslo indre øst.

Det er viktig at staten og kommunen arbeider langsiktig i samarbeidet om områdesatsingene i Groruddalen og Oslo sør. Vi har inngått en tiårig intensjonsavtale for Groruddalssatsingen og en niårig avtale i Oslo sør-satsingen. Men det er selvsagt slik at de økonomiske rammene avklares i de ordinære, årlige budsjettprosessene. Derfor er en gjensidig forpliktende finansieringsavtale ikke aktuell, også fordi behovet for finansiering selvsagt må vurderes fortløpende.

Mange av tiltakene som fremmes i representantforslaget, er tilskuddsordninger som er rene driftstilskudd, som bare øker det ordinære nivået på tjenesteproduksjonen i en periode. Dette vil gå imot områdesatsinger som virkemiddel, der formålet nettopp er å supplere ordinær tjenesteproduksjon i en tidsavgrenset periode.

Det er Oslo kommune som har ansvaret for nivået på egne tjenester, ut fra egne prioriteringer og vurdering av lokale behov. Finansieringen av Oslo kommunes tjenester må gå gjennom de ordinære rammetilskuddene til kommunen og ikke defineres av staten gjennom enda flere statlige tilskuddsordninger.

Oslo kommune, både som kommune og som fylkeskommune, har hatt høyere vekst i de frie inntektene i perioden 2013–2017 enn i perioden 2005–2013. Oslo kommune har også kommet godt ut av de endringer som ble gjort i inntektssystemet for fylkeskommunene i 2015 og kommunene i 2017.

Områdesatsingene er gode arenaer hvor stat og kommune kan utvikle og prøve tiltak og prosjekter. Erfaringene brukes til å forbedre praksis og til å gi et bedre tilpasset tjenestetilbud. I dette samarbeidet dekkes mange av de områdene der forslagsstillerne har fremmet forslag i denne saken. I tillegg er det mange av de foreslåtte tiltakene som allerede er gjennomført eller behandlet i Stortinget.

Regjeringen mener at vi heller bør konsentrere oss om å arbeide videre med de områdesatsingene og videreutvikle dette som et godt verktøy for å løfte områder i Oslo som har en høy konsentrasjon av levekårsutfordringer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Det å finne politikk som utjevner levekår, sikrer sosial mobilitet, forebygger fattigdom og gir folk i byen muligheten til å leve det livet de selv ønsker, er avgjørende for hvilken retning utviklingen av byen vår går i. Vi må ha høye ambisjoner og målrettet innsats. Alle barn og unge skal ha en trygg og god oppvekst med like muligheter til å fullføre skole, ha en meningsfull fritid, et inkluderende nabolag og en god overgang til voksenlivet.

Utsatte nabolag med dårlige levekår er sentrale for å reprodusere forskjeller i samfunnet og vil gi reduserte muligheter resten av livet for dem som vokser opp der. Er statsråden klar over betydningen av denne nabolagseffekten – det at hva slags nabolag barn vokser opp i, påvirker deres sjanser videre i livet?

Statsråd Monica Mæland []: Det finnes noen saker man ikke trenger å lage så veldig mye partipolitikk av, hvor man faktisk er ganske enige på tvers av partiene. Jeg ledet et byråd i Bergen som tok initiativ til områdesatsing i Bergen, en etterligning av det Oslo hadde. Oslo har noen store levekårsutfordringer; det har vi også i de andre byene, men i mindre omfang. Jeg er veldig klar over hvilken betydning dette har – hvilken betydning det har at man lokalt og statlig går sammen om å gjøre en ekstra innsats og finne nye verktøy og nye måter å jobbe på for å løfte alle. Det er jeg veldig klar over, og derfor mener jeg disse områdeprogrammene er veldig viktige. Vi har styrket dem, og det er jeg veldig glad for. Vi har et godt samarbeid med Oslo – det rød-grønne byrådet i Oslo – om disse satsingene, og det skal vi fortsette med.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Det å styrke det etter et lavt nivå er jo bra. Regjeringen drar beina etter seg når det gjelder områderettet innsats i levekårsutsatte boområder. Høyre har vært en bremsekloss hele tiden. Tallene viser det. Den rød-grønne regjeringen hadde altså 1 mrd. kr til Groruddalssatsingen, mens Høyre i byråd hadde 370 mill. kr. Da Oslo fikk nytt byråd i 2015, ble denne brøken snudd på hodet. I siste del av den forrige Groruddalssatsingen bevilget Arbeiderpartiet i byråd mer enn Høyre i regjering.

Vi er nå i gang med en ny Groruddalssatsing, og regjeringen har ikke vært lett å få med på det spleiselaget. Da er spørsmålet mitt: Hvorfor har det vært så nedprioritert av regjeringspartiene å bidra til områderettet innsats i levekårsutsatte boområder, når statsråden selv i forrige spørsmål sa at hun er klar over nabolagseffektene?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er helt uenig i beskrivelsen til representanten. Vi har hatt et godt samarbeid med Oslo om å utarbeide de nye flerårige avtalene, nettopp fordi vi synes de er viktige. Vi har altså styrket dem.

Vi har også styrket andre deler av politikken som er viktig overfor levekårsutsatte barn og unge. Det handler om å målrette innsatsen til Husbanken mot barnefamilier, og det handler om å sørge for at flere lavinntektsfamilier får barnehageplass og gratis kjernetid. Jeg er helt uenig i at det skal smøres jevnt utover til alle. Vi skal målrette det mot dem som faktisk trenger det mest.

Vi har økt lærertettheten i skolen, og vi har økt bemanningsnormen i barnehagen. Vi har altså gjort en rekke ting som nettopp målretter innsatsen mot dem som trenger det mest. For Oslos del har vi også økt innsatsen på det kriminalitetsforebyggende og på polititilstedeværelse, for vi vet at alt dette henger sammen.

Heidi Greni (Sp) []: Trygge og gode boforhold er vi vel alle enige om er helt grunnleggende. Etter at startlånordningen ble innskjerpet, har kommunene mindre handlefrihet når det gjelder startlån. Noen kommuner etterlyser muligheten til å bruke startlån som et tilskudd – i kommuner der markedsprisen ligger under byggekostnadene. Noen kommuner etterlyser muligheten til å bruke startlån som en hjelp til egenkapital for dem som ikke har tilgang til egenkapital, men som er i stand til å betjene et boliglån. Ser statsråden at det kunne vært ekstra virkemidler for kommunene til å få flere unge førstegangsetablerere inn i boligmarkedet?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er veldig tilhenger av startlånordningen. Jeg mener det er en veldig god ordning, men jeg mener altså at den skal treffe dem som trenger det. Her i salen er det rett og slett uenighet om vi skal ha en ordning som treffer alle, om vi også skal gi bistand til folk som tjener veldig godt, som er i en god livssituasjon, nyutdannede og med god jobb, eller om vi skal treffe vedvarende vanskeligstilte. Jeg er tilhenger av det siste. Jeg tror vi kan hjelpe bedre når vi målretter innsatsen. Når det gjelder startlånordningen, har kommunene stor handlefrihet. Den brukes som egenkapital, og den brukes ikke minst til å fullfinansiere flere lån i stadig økende grad. Startlån er en god ordning som benyttes av kommunene, og stadig flere får fullfinansiert lån på den måten for å komme inn på boligmarkedet. Det er veldig bra hvis man er vedvarende vanskeligstilt.

Karin Andersen (SV) []: Det vi vet, er at hvis flere kan eie sin egen bolig, har det ganske mye å si for nabolaget og ønsket om å ta vare på det. I de områdene vi nå snakker om, er det vedvarende store levekårsutfordringer. Det betyr at det er mange mennesker som ikke er blant de aller fattigste, men som har kronisk dårlig råd, og som ikke kan stille opp som foreldrebank for sine unger. Da snakker vi ikke om veldig høytlønte, men om unge mennesker som kanskje har kommet ut i sin første jobb, men som ikke har den foreldrebanken. Det betyr at de må bo veldig dyrt og leie i mange, mange år.

Hva er grunnen til at regjeringen ikke mener at man kunne gjøre en forsiktig åpning av startlånordningen, slik at flere av disse ungdommene kunne etablert seg selv og både vært med på å finansiere sin egen boligsparekapital og bidratt inn i lokalsamfunnet, slik vi vet man gjør bedre når man eier enn når man leier?

Statsråd Monica Mæland []: Denne debatten har vi hatt noen ganger. Vi er rett og slett grunnleggende uenige om hva startlånordningen er, og hvem den skal være for. Jeg synes ikke den skal være for en nyutdannet jurist som tjener lite. Jeg har vært i en sånn situasjon selv, uten rike foreldre som kunne garantere for en bolig. Startlånordningen skal være for dem som er vedvarende vanskeligstilte – de som kan betjene et lån, men som ikke har egenkapital, som ikke kan fullfinansiere, og som ikke får lån på det ordinære boligmarkedet. De skal få hjelp av staten, og de får hjelp av staten. Det er altså stadig flere som får fullfinansiert. De får en større andel enn de gjorde tidligere, nettopp for å komme inn på boligmarkedet.

Mens det i 2004 var 34 pst. av de unge som eide sin egen bolig, er andelen nå på 42 pst. Det er altså en stadig økende andel unge som kommer inn på boligmarkedet, som eier sin egen bolig. Det er veldig bra. Men staten skal hjelpe dem som trenger det – ikke alle.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg er stolt, innflyttet groruddøl. Sammen med de andre 140 000 menneskene som bor i Groruddalen, trives jeg godt der. Men som mange andre som også bor der, er jeg lei av at mitt hjemsted brukes som en kulisse for særlig politikere fra Fremskrittspartiet, som nok en gang velger å ha et desperat utspill om innvandrere når meningsmålingene viser nedgang – sist nå i går, hvor representantene Listhaug og Engen-Helgheim foreslo dobbelt straff for oss som bor i utsatte områder.

Dette er dessverre nok et eksempel på at regjeringspartiene først og fremst prater. Etter syv år i regjering er det ikke gjort noe for å bekjempe gjengene og ungdomskriminaliteten. Den har økt på Fremskrittspartiets vakt. Vi i Groruddalen og Oslo sør ønsker handling. Derfor har vi fremmet dette forslaget, for det finnes problemer i disse områdene som må tas tak i og løses på en seriøs og langsiktig måte.

Vi foreslår i dag at politiet skal være mer til stede, som kjenner områdene, som kjenner folkene, som kan forebygge gjengkriminalitet. Det stemmer Fremskrittspartiet imot. Vi foreslår i dag sterkere bruk av lovhjemler for å gjøre beslag i store verdier og dyre gjenstander som de kriminelle grupperingene besitter. Det stemmer Fremskrittspartiet imot. Vi foreslår i dag at regjeringen skal intensivere identifiseringen av pengestrømmene til de kriminelle gjengene og lederne deres og hvordan de benytter de strømmene. Det stemmer Fremskrittspartiet imot.

Jeg skjønner at det er logisk for Fremskrittspartiet å gi fattige mer straff enn rikfolk, men for meg er det helt uforståelig at man skal få mindre straff for samme forbrytelse om man kommer fra Holmenkollen enn om man kommer fra Holmlia. Vi vil heller ha et tilstedeværende politi som har tid og ressurser til å prioritere arbeidet mot gjengkriminalitet.

Vi må forebygge at sårbar ungdom rekrutteres til kriminalitet. En del unge vokser opp i belastede bomiljøer og fattigdom, og gjengmiljøene tilbyr sosial tilhørighet når samfunnet svikter. Derfor foreslår vi en lang rekke tiltak som forbedrer levekårene og oppvekstvilkårene til ungdommene, for det er i hverdagen vi utgjør en forskjell. Det gode langsiktige og forebyggende arbeidet handler om ungdomshus, sosialarbeidere, tilgang til idrettsanlegg og fritidstilbud. Det handler om opprustning av nabolag, om nok lærere og om gratis aktivitetsskole der alle ungene får være med. Det handler om ressurser til barnevern, rusomsorg og psykisk helse.

Følelsen av utenforskap kan forebygges og hindres av politikk, og derfor er jeg så skuffet over at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet stemmer imot disse forslagene og ikke fremmer egne forslag. Det er prat og prat.

Mari Holm Lønseth (H) []: Selveierdemokratiet gir gode og trygge bomiljøer. Det gir respekt og forutsigbarhet for den enkelte. I Norge er vi så heldige at 80 pst. bor i en bolig vi eier selv. I Oslo er tallet hele 75 pst. Selveierdemokratiet skal vi ta vare på. Høyre vil at alle som ønsker det, skal ha muligheten til å kjøpe sin egen bolig, men da er løsningen at man må gjøre det raskere, enklere og billigere å bygge boliger.

Regjeringen har allerede forenklet regelverket, sånn at byggekostnadene per leilighet er redusert med over 100 000 kr. Vi har ikke sett høyere igangsettingstall av nye boliger siden 1980-tallet. Dette er noe av det som samlet sett har ført til at Oslo-markedet nå er relativt stabilt, men en stabil prisutvikling i boligmarkedet kommer ikke av seg selv. Det må man legge til rette for ved å bygge nok boliger.

Da er det bekymringsfullt at det rød-grønne byrådet i Oslo bare har regulert 810 nye boliger i Oslo i 2018. Det er å styre mot en ny boligprisvekst i Oslo som holder førstegangsetablerere og vanskeligstilte utenfor markedet, og det er et politisk ansvar lokalt.

Som om ikke det var nok, er SV og Arbeiderpartiet imot forenklingen som har fått ned byggekostnadene med over 100 000 kr per bolig, og de samme partiene vil ha mer gjeld inn i boligmarkedet, noe som også fører prisene opp. Færre og dyrere boliger gjør det vanskeligere for folk å komme seg inn på boligmarkedet, og det vil være resultatet av en rød-grønn boligpolitikk.

For dem som ikke klarer å kjøpe seg en bolig på egen hånd, trenger vi flere leie-til-eie-prosjekter. Det har vi satt i gang i regjering, og bare i løpet av de siste tre årene har nesten 12 000 husstander gått fra leid til eid bolig ved hjelp av startlån. Politikk handler om å prioritere. Høyre vil heller bruke startlån til å hjelpe dem som aldri hadde klart å komme seg inn på boligmarkedet på egen hånd. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet vil heller bruke pengene på å subsidiere unge høyt utdannede mennesker med høy inntekt inn på boligmarkedet. Det er en ærlig prioritering. Høyre vil heller prioritere dem som trenger det mest, og gjøre det raskere, enklere og billigere å bygge boliger, sånn at alle som ønsker det, også i Oslo, får muligheten til å eie sin egen bolig.

Mudassar Kapur (H) []: Det er ingen tvil om at de store byene våre har store muligheter, men det er også i de store byene vi finner noen av de største utfordringene, særlig når det gjelder sosiale utfordringer. Sånn sett synes jeg det er bra at vi har denne debatten. Og det er nettopp derfor jeg synes det har vært viktig å forsterke og fornye områdesatsingene i Oslo og i andre byer, som Stavanger, Trondheim, Bergen og Drammen. Bare her i Oslo har vi fornyet Groruddalssatsingen, vi har bredt ut Oslo sør-satsingen, og vi har også fylt indre øst-satsingen med mer innhold. Jeg kunne ramset opp alt det vi har fylt disse med, men det har jeg ikke tid til, og jeg viser til foregående innlegg fra Høyre.

Men nettopp fordi ting er i gang, synes jeg det blir litt trist å høre på Arbeiderpartiet i denne saken – istedenfor å snakke om løsninger, istedenfor å snakke om hvordan de neste ti årene skal se ut, og hvordan vi skal sørge for at de arbeidsgruppene som nå er nedsatt lokalt, fordi vi stoler på lokaldemokratiet, best skal kunne jobbe fram gode løsninger for sine lokalsamfunn. Det er det denne regjeringen har sørget for. Så det å si at vi ikke har fornyet satsingene, at vi har dratt beina etter oss, er direkte feil. Vi har fornyet satsingene og forsterket dem – det må jeg få slå fast. Derfor synes jeg også det ender opp med å bli litt, hva skal jeg si, posørvirksomhet fra Arbeiderpartiet, hvor man i Stortinget nærmest ønsker å overkjøre de gode prosessene som allerede er i gang mellom regjeringen og Oslo kommune og bydelene.

Hva er det de nye satsingene handler om? Der de forrige ti årene handlet mest om infrastruktur, parker, boligutvikling osv., har man tatt med seg det beste derfra, men også fornyet det ved å tenke mer på sosial mobilitet, skape lokale arbeidsplasser, tidlig innsats i skolen, få til mer norskopplæring, en god integreringsinnsats og ikke minst arbeidet mot ungdomskriminalitet. Det siste ser vi veldig tydelig gjennom det forebyggende teamet som politiet har blitt styrket med i Oslo sør, og Stovner politistasjon, som også har blitt styrket med flere forebyggende stillinger, og så har vi det gode samspillet mellom aktørene i disse bydelene.

Så jeg er gjerne med på en debatt om hvordan vi kan gjøre byen vår til et bedre sted å bo, særlig for de områdene som henger etter sosialt, men det å si at vi ikke gjør noe på de områdene, vel vitende om at det er prosjekter i gang mens representanten fra Arbeiderpartiet står på talerstolen, det blir et politisk spill.

Heidi Greni (Sp) []: Senterpartiet mener Stortinget skal være varsom med å detaljregulere saker på områder som i hovedsak er av lokal karakter. Slike saker bør i utgangspunktet avgjøres av kommunestyre eller bystyre. Det kommunale selvstyret bør stå sterkt i hele landet, også i hovedstaden.

Det er ikke noen tvil om at det finnes områder både i Oslo og i andre kommuner som har særlige utfordringer, og som trenger ekstra oppmerksomhet. Områdesatsingen i Oslo er et viktig partnerskap mellom kommunen og staten. Det er langsiktig arbeid som har faste rammeavtaler. Det skaper forutsigbarhet rundt arbeidet, som jeg tror er mer hensiktsmessig enn mange nye avtaler og prosjekt.

Boligpolitikk er viktig for områdeutviklingen. Vi må sikre gode boliger for folk i alle livssituasjoner og for folk med ulik økonomi også i byene. Senterpartiet er opptatt av gode lokalsamfunn og gode boforhold for alle i hele landet. Her er Husbanken en viktig samarbeidspartner. Senterpartiet er kritisk til regjeringens kutt i rammen til Husbanken og foreslo i alternativt budsjett å øke rammen med 2 mrd. kr utover regjeringens ramme.

Boligprisene er svært høye i mange kommuner, og byene er særlige pressområder. Det er krevende for førstegangsetablerere og vanskeligstilte å komme inn på boligmarkedet. Å eie sin egen bolig er viktig for mange, både for livskvalitet og økonomi. Jeg mener vi må se på startlånordningen for å se hvordan vi kan bidra til at flere får komme inn på boligmarkedet. Derfor fremmer Senterpartiet forslag om en todelt startlånordning: én pott for varig vanskeligstilte, som dekkes av ordningen som er i dag, og en annen pott for f.eks. unge førstegangsetablerere med betalingsevne, men uten mulighet til å skaffe seg egenkapital, de som bygger i kommuner der byggekostnadene er høyere enn markedsverdien, osv.

Hensikten med forslaget er å kunne åpne for at kommunene får større rom til å utvise skjønn i sakene rundt startlån og mulighet til å tilby startlån til unge som kan betjene et boliglån, men mangler egenkapital. Det vil også gi rom for lokale vurderinger om startlån vil være hensiktsmessig i den enkelte kommune, eller om det bare vil bidra til å skru opp boligprisene ytterligere. Her er det rom for mer lokalt skjønn.

I saken fremmes det forslag om å gi Oslo kommune mulighet til å avskaffe kontantstøtte i sitt område. Senterpartiet mener det er veldig uheldig om en rettighetslov som kontantstøtte skal gjøres avhengig av bosted – like galt som å gi ulike strafferammer ut fra geografisk bosted. Familiers valgfrihet er like viktig over hele landet, og det er stor forskjell på familier og om unger er modne for barnehage når de er 10–12 måneder. Da mener jeg det er viktig at familiene skal kunne ta noen valg som passer for dem, og de skal ha tilgang på de samme ordningene uansett hvor de bor i landet.

Stein Erik Lauvås (A) []: Representanten Kjønaas Kjos startet sitt innlegg med at er det et problem i en kommune, så ropes det på staten. Som om det skulle være noe uhørt; Fremskrittspartiet bruker jo staten ganske aktivt selv når det passer dem. Representantene Listhaug og Engen-Helgheim har vi sett er ute – ikke minst i går – og roper på statlig innblanding for å rydde opp i kommuner og bydeler. Da ropes det på politi, på rettsvesen – noe som er et statlig ansvar, så vidt jeg vet. Men her i Stortinget i dag kommer altså Fremskrittspartiet til å stemme imot. Arbeiderpartiet kommer til å stemme for forslagene nr. 3, 4 og 5. Disse forslagene vil Fremskrittspartiet stemme imot. Forslagene er nesten identiske med det representantene Listhaug og Engen-Helgheim senest i går var ute i media og ropte etter statlig hjelp til, slik at man kunne få ryddet opp.

Blant annet handler det om å begrense kriminelle gjengers hvitvasking, arbeidslivskriminalitet, kontantkjøp og pengetransport, det handler om å kunne gjøre beslag i store verdier og dyre gjenstander de kriminelle grupperingene besitter, og det handler om at politiet i større grad skal følge opp saker om trusler og forsøk på utpressing som de kriminelle gjengene er involvert i.

Dette kommer Fremskrittspartiet i Stortinget i dag til å stemme imot. Det er en ganske underlig måte å styre et parti på og samtidig styre landet – de sitter i regjering. Det er ingen grenser for hvor mye man kan snakke med dobbelt tunge. Her i stortingssalen i dag kunne Fremskrittspartiet utgjort en forskjell for disse forslagene, nr. 3, 4 og 5. Som sagt: Ute i media ropes det på innblanding fra staten, i stortingssalen gjør Fremskrittspartiet noe helt annet, de stemmer imot. Fremskrittspartiet viker unna når det gjelder.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Utdannings- og forskningskomiteen var forrige uke på besøk på Stovner barneskole i Groruddalen. 62 pst. av elevene får vedtak om særskilt norskopplæring, og andelen elever med annet morsmål er 78 pst. Allikevel er Stovner skole landets nest beste skole i lesing, skriving og regning i 5. klasse. Det er egentlig helt fenomenalt. Det viser for det første at en skole kan utjevne sosiale forskjeller. Det viser også at det har vært verdt å ta kampen mot SVs skolepolitikk, at det har vært riktig de siste 15 årene å prioritere grunnleggende ferdigheter tidlig og å skape profesjonelle lærenettverk som hele tiden utvikler undervisningen og følger opp hvert enkelt barn.

Jeg forteller dette, for det er ingen tvil om at vi må gjøre mer nasjonalt, det tror jeg vi alle er enige om. Staten må ta sin del av ansvaret for å gi alle barn like muligheter. Vi må sikre at mennesker kan være selvhjulpne, kan delta i arbeidslivet og kan delta og ta ansvar i sine fellesskap. Derfor er det bra at regjeringen har økt bevilgningene til Groruddalssatsingen og Oslo sør-satsingen, og bra at 45 000 flere barn får rett til gratis kjernetid i barnehage, at ikke postadressen bestemmer om en gutt med foreldre med lav inntekt får rett til det eller ikke.

Det er bra at arbeidsledigheten blant innvandrere går nedover i Oslo, og at vi er i gang med å reformere introduksjonsprogrammet. Ikke minst er det bra at vi nå får flere hundre lærere i Oslo, takket være et borgerlig flertall.

Men det er ganske oppsiktsvekkende i denne debatten å høre hvordan SV og Arbeiderpartiet egentlig fraskriver seg ansvaret for en by de styrer. Mange av forslagene handler om at man skal øremerke statlig finansiering av flere ansatte i barnehage, skole og helsestasjoner, fordi byrådet ikke prioriterer å bruke de frie midlene til det samme. Det hjelper f.eks. ikke at det borgerlige flertallet får innført og finansiert en pedagognorm i barnehagene når et Arbeiderparti-ledet byråd ber om dispensasjon fra kravet og det mangler 400 barnehagelærere. Det hjelper ikke at Oslo får 246 mill. kr til rustiltak når byrådet hvert eneste år bruker pengene på veldig mange andre tiltak enn rusomsorg. Det hjelper ikke at Oslo får mer tilskudd for å styrke norskopplæring i barnehagen når rapporter viser at språkarbeidet er svakest og pedagogtettheten lavest i de områdene som har flest fattige barnefamilier, og at vi har et byråd som ikke ønsker å målrette innsatsen i disse områdene eller å få kunnskap om hvordan det står til med språklig utvikling.

Områdesatsingene er viktige. Det gjør det mulig å skreddersy tiltak og spille på lag med lokalsamfunnet. Men vi kan ikke frita lokalpolitikere for det ansvaret de har for å forbedre tjenestene og kvaliteten, enten det er å innføre en sårt tiltrengt språksatsing i Oslo-barnehagene eller å skape gode profesjonsfellesskap på skolene.

Stovner barneskole viser at det går an dersom man jobber systematisk over tid og prioriterer det viktigste for å utjevne sosiale forskjeller. Det krevet et lagarbeid, men ikke et lagarbeid der det ene medlemmet av laget bare peker på det andre.

Himanshu Gulati (FrP) []: Utfordringene i Groruddalen og Oslo sør er noe som bekymrer oss alle. Det er en utvikling vi har sett over mange år, med store problemer innenfor integrering, stort trykk på innvandring og også utfordringer med kriminalitet.

Min kollega, stortingsrepresentant Kari Kjønaas Kjos, redegjorde på en fin måte i begynnelsen av debatten for mange av de gode tingene som allerede er gjort – ordninger for bygging av idrettsanlegg og finansiering av andre tiltak av den typen. Men som justispolitiker og medlem av justiskomiteen er jeg også opptatt av kriminalitetsbiten, og av at det å gjøre belastede deler av byen enda mer belastet, skal få en konsekvens. Jeg er veldig glad for det arbeidet regjeringen har gjort også på det området.

Jeg mener vi er nødt til å være strenge overfor dem som driver med kriminalitet og andre ting vi ikke ønsker i våre lokalmiljøer. Det er gjort mye både innenfor forebygging, med flere titalls forebyggere i disse områdene, og ikke minst også når det gjelder politiinnsatsen og politikraften. Det ble så sent som for to uker siden sendt ut nye signaler fra politiet om at det skal få en streng konsekvens for dem som bærer kniv, driver med den typen ting, og at også bøtene er økt for den typen utfordringer som vi har sett mer av den siste tiden.

Jeg mener at mer bør gjøres. Regjeringen har gjort mye, men jeg mener at man også må tørre å diskutere nye tanker. Jeg vil trekke fram et tiltak som Fremskrittspartiets innvandringsutvalg gikk ut med i går, om noe som har vært vellykket i bl.a. Danmark, hvor man har brukt dobbel straff overfor gjengmedlemmer og dobbel straff i belastede bydeler i København, bl.a., for å sørge for at man i de områdene hvor man har andre typer utfordringer, ikke lar kriminelle miljøer, organiserte kriminelle og andre med en ikke god intensjon skape enda flere problemer. Vi skal gjøre mye når det gjelder fritidstilbud, idrettsmuligheter – den type ting – men vi er også nødt til å være strenge overfor dem som gjør byen vår verre. Som medlem av justiskomiteen mener jeg derfor at vi er nødt til å ha en streng linje overfor kriminelle og andre med uønsket atferd i disse delene av byen.

Helge André Njåstad (FrP) []: Det har vore ein veldig interessant debatt i dag, med ei rekkje forslag – med eit stort spenn.

Eg vil spesielt fokusera på det som òg var hovudtemaet i replikkordskiftet med statsråden, nemleg bustadpolitikk og Husbankens verkemiddel, som òg refererer til forslag nr. 17, frå SV. Når me ser det, er det nødvendig å minna om eit par ting. Eigarlinja er – som fleire har sagt – veldig sterk i Noreg. Over 80 pst. bur i ein bustad som dei sjølve eig. Framstegspartiet og dei andre regjeringspartia vil at flest mogleg skal ha moglegheit til å eiga sin eigen bustad, det har me uttrykt direkte i regjeringsplattforma. Me har i tillegg ein veldig aktiv bustadpolitikk og er det partiet som står hardast på at me skal redusera og på sikt fjerna eigedomsskatten, og at me skal redusera kommunale avgifter, slik at den norske bustadmodellen kan fortsetja, og slik at folk har råd til å eiga sin eigen bustad. Det er eit tema som eg har sakna at venstresida i norsk politikk er oppteken av. Me føler oss ganske aleine, me som er opptekne av at det skal vera billig å eiga og å bu i eigen bustad.

Så registrerer me at i debatten og i forslaget seier ein at ein ønskjer å sjå på startlån og å utvida det. Eg synest det er litt spesielt at dei raud-grøne, som me veit hadde ei startlånordning som var mindre i milliardar enn det som dagens regjering stiller til rådvelde for kommunane, og som var mindre målretta enn det dagens modell er, er så frimodige i replikkordskiftet. Det må vera fordi det er mange år sidan dei sjølve sat i regjering og forvalta dette regelverket, at dei no nærmast kan kritisera oss for at ordninga er dårleg. No brukar me rekordmykje pengar på dette. Viss me ser på statistikken, blir det brukt meir i startlån i dag enn det vart brukt då dei raud-grøne styrte. Det er òg meir målretta, slik at det treffer dei som har behov for det. Det må vera eit mål for oss alle at me brukar Husbankens verkemiddel på ein slik måte at det kjem dei som har behov for det, til nytte, og ikkje alle. Det må heller ikkje bli slik at verksemda til kredittmarknaden elles konkurrerer med Husbankens verkemiddel, men at det blir eit supplement og noko som kjem på toppen, og som er målretta mot dei som har behov.

Så registrerer eg òg at SV snakkar om delt eigarskap i forslaget sitt. Det er noko som var tema i eit regjeringsoppnemnd bustadutval i 2011, som utvalet då ikkje gav si tilslutning til, og som eg heller ikkje registrerte at den raud-grøne regjeringa tok initiativ til å innføra. Så eg synest det er litt spesielt at eit parti som sat i regjering då, no føreslår det. Eg trur ikkje at delt eigarskap vil bidra til at det blir enklare og rimelegare å etablera seg i bustadmarknaden, men at det i staden – og i unødvendig grad – vil bidra til å komplisera kommunane sin bruk av dei bustadpolitiske verktøya.

I tillegg har me styrkt BSU-ordninga. Så denne regjeringa og dette stortingsfleirtalet har gjort mykje for å sikra bustadmarknaden.

Karin Andersen (SV) []: Det er nesten komisk å høre Fremskrittspartiet, som synes det er rart at partier som sitter i regjering sammen, har litt ulike meninger om forskjellige ting. De kan kanskje se seg sjøl i speilet litt oftere og diskutere sakene i stedet for slikt.

Det er på Fremskrittspartiets vakt vi på nytt har sett en ganske alvorlig oppblomstring av gjengkriminalitet i noen av disse belastede boligområdene i Oslo. Det er derfor vi fremmer dette forslaget om bl.a. å styrke virkemidlene overfor disse gjengene og denne kriminaliteten – og det stemmer Fremskrittspartiet imot. De kommer i stedet med noen merkelige forslag om at det skal være mindre alvorlig å begå kriminalitet i Holmenkollåsen og for eliten, som skal ha svære økonomiske silkeputer sydd under armene, mens de som er uheldige og bor i belastede områder, skal det svi hardere for – istedenfor å ta det ansvaret som Fremskrittspartiet, som har sittet med justisministerposten i hele regjeringsperioden, har for å rydde opp i dette og behovet for å ha politi i nærområdene som kjenner ungdommene, og som kan bidra til å forebygge og avdekke. Dette vet vi fungerer, men Fremskrittspartiet bryr seg ikke noe om det. De innfører og ønsker å innføre en ren klassepolitikk.

Når det gjelder boligpolitikken, sier statsråden at vi ikke kan hjelpe alle – men vi gjør jo det. Vi har jo svære rentefradrag til alle oss som kan låne. Det er 33 mrd. kr over statsbudsjettet. Bostøtten har krympet under denne regjeringen, lånet fra Husbanken har krympet under denne regjeringen, og det er behov for å gi hjelp til noen av de ungdommene som ikke har juristutdanning. Dette handler om hjelpepleieren, om barnehagelæreren, kanskje om de nyutdannede politifolkene – alle de vanlige arbeidstakerne som skal fylle alle de vanlige jobbene, og som, med dagens leiepriser, aldri kommer til å ha råd til å spare opp den egenkapitalen som Husbanken kunne ha bidratt med, slik at de kunne ha kommet inn i eiemarkedet og kunne ha begynt å spare til seg sjøl. Det hadde vært en mye bedre bruk av offentlige penger enn det regjeringen nå holder på med.

Det sies veldig mye rart i denne debatten. Det sies f.eks. at regjeringen nå har sikret penger til nok barnehagelærere og nok lærere. Nei, de reformene er ikke fullfinansiert. Det sier KS, og det sier alle kommunene. Derfor ønsker SV å fullfinansiere det. Vi ønsker å finansiere sterkere det vi vet vil bygge de gode lokalsamfunnene, også der folk ikke har så god råd. Vi vet at det vil fungere, at flere folk da vil få gode liv, og at vi får mindre kriminalitet på kjøpet.

Carl I. Hagen (FrP) []: Jeg er enig med Karin Andersen i én ting: Ja, det sies veldig mye rart i denne debatten, særlig fra SV og Arbeiderpartiet, som helt glemmer at det er de som har styrt Oslo de siste fire årene.

Når det gjelder de utfordringene som er i enkelte områder, er det særlig de lokale myndighetene som har ansvaret for det aller meste av det arbeidet som der gjøres. Justissektoren er en annen sektor, men der har vi en uavhengig påtalemyndighet. Jeg venter på at SV skal fremme forslag om at justisministeren skal gi direkte instrukser til alle politimestere i dette landet. Det blir et samfunn som man vanligvis ikke vil ha.

Det er litt rart for meg å høre denne debatten. Det er over 40 år siden jeg advarte mot en lettsindig og naiv innvandringspolitikk, og nå er det et samlet storting som ser resultatet av det som jeg spådde den gangen, at vi har noen strøk i Oslo hvor vi har et enormt integreringsproblem. Vi har bydeler hvor innvandrerbefolkningen er i flertall. De er ikke lært opp i norske verdier og i hvordan vi skal leve våre liv her i Norge. De har med seg sine foreldre og besteforeldres kultur, og den er en helt annen.

Det gikk altså slik som jeg på 1980-, 1990- og 2000-tallet fikk veldig mange hatefulle ytringer, som det heter i dag, for å advare mot. Nå har man fått resultatet av at man ikke har lyttet til Fremskrittspartiets forslag de siste 40 årene. Det er elefanten i rommet. Det er 20 forslag fra SV, og innvandring og integrering er omtrent ikke nevnt, enda vi vet fra rapporter at over 90 pst. av de gjengkriminelle er innvandrerungdom. Da må vi legge om integreringspolitikken.

Da må vi sørge for at alle barn som fødes i Norge – særlig i Oslo – kan norsk før de begynner på skolen. Det er ikke nok å si at de skal i barnehage. Det er mange av dem som har vært i barnehage, men de kan ikke norsk. Vi må integrere ved å kartlegge språkutviklingen fra treårsalderen og så sette inn hjelpevirkemidler for å sørge for at alle barn kan norsk når de begynner på skolen, og at de har en god bakgrunn i det norske verdigrunnlaget og i skikk og bruk.

I Oslo brukes det 285 mill. kr på enkeltvedtak om norskopplæring. Det er 13 000 elever, hvorav de aller fleste er født i Oslo, som må ha særskilt norskopplæring når de begynner på skolen. Vi må flytte innsatsen fra skolen til barnehagene og barnevernet og få en bedre koordinering av alle hjelpetiltakene og forlange at foreldre må gjøre det de får beskjed om, for å sikre at deres barn kan norsk når de begynner på skolen. Da må hensynet til barna gå foran foreldrenes eventuelle interesse for å opprettholde sine egne verdier, sin egen kultur og det systemet de har reist bort fra.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Hvis det hadde vært slik at hvis vi bare stengte grensene eller sørget for at ungdom som er født og oppvokst her, snakket litt bedre norsk, så hadde det løst alt, hadde det vært enkelt, men jeg tror nok ikke at Fremskrittspartiets eller representanten Carl I. Hagens forslag i det hele tatt er i nærheten av å løse de utfordringene som vi peker på her.

Representanten Lauvås var inne på noe ganske vesentlig: Regjeringspartiene, deriblant Fremskrittspartiet, snakker gjerne om de særskilte utfordringene i Groruddalen og Oslo sør, men de vil ikke snakke om særskilte løsninger for disse områdene – men det er det som trengs. Det bør være en statlig oppgave å prioritere disse områdene, og det bør gjøres utover de områdesatsingene som vi allerede har i dag. Jeg vet at det rød-grønne byrådet i Oslo prioriterer disse områdene. De har økt kommunens andel i områdesatsingen. De prioriterer gratis kjernetid i aktivitetsskolen, som har økt deltakelsen fra 30 pst. til 90 pst. f.eks. på Furuset i Groruddalen.

Vi ønsker gratis kjernetid i barnehagen, men det ønsker ikke regjeringen, for den behovsprøvde ordningen med inntektsgrense, som er regimet i dag, når ikke ut til dem som trenger det mest, og det utgjør en fattigdomsfelle, kanskje særlig for de kvinnene som opplever at det ikke lønner seg å jobbe.

Så til justispolitikken: Det er fortsatt vanskelig for meg – selv med de innleggene som har blitt holdt her fra flere representanter – å forstå logikken i at vi som bor i utsatte områder, skal få dobbel straff av det som de som bor på vestkanten, skal få for den samme forbrytelsen. Det er ingen logikk i det, men det er klassejustis i det. Det sømmer seg sikkert for et rikmannsparti som Fremskrittspartiet, men det er ingen løsning i det for disse områdene. Hvordan hjelper det oss som bor der det er ungdomsgjenger med 14-åringer som truer folk med kniv på T-banen?

Jeg vil ha et tilstedeværende politi som har nok ressurser og mulighet til å prioritere disse områdene, og som kjenner de folkene som bor der. Det hadde vi tidligere, det har vi ikke nå, og det er faktisk et statlig ansvar. Skal vi bedre disse ungdommenes oppvekstsvilkår og framtidsutsikter, må vi starte i barnehagen, vi må ha nok lærere på skolen, vi må bygge opp fritidstilbud som disse ungdommene faktisk har råd til, og sørge for at de får jobb. Derfor har vi fremmet en lang rekke forslag i dag. Jeg hører her mye motstand mot disse forslagene, men få konkrete løsninger som prioriterer disse områdene og liten vilje til å ta ansvar her i Stortinget for Groruddalen og Oslo sør.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Det er tre ting jeg har lyst til å kommentere.

Til representanten Carl I. Hagen: Det er altså Fremskrittspartiet som har ansvar for politiet i dette landet, og også i denne byen. Og det er ikke nok politi i gatene, det er ikke nok ressurser, det er ikke nok folk, det er ikke nok tid. Så ansvaret ligger der – hos regjeringen, ikke hos byrådet.

Når det gjelder integreringsutfordringene, er nøkkelen å få flere folk i arbeid. Dette er ikke et felt regjeringen har levert særlig godt på. Vi venter nå, på andre året, på en revidering av introduksjonsprogrammet, som vi bare hører prat om, men ikke ser noe konkret til. Nå har regjeringen sittet i seks år, og vi hører stadig prat om hva vi gjorde i den rød-grønne regjeringen, men ikke om hva regjeringen selv har gjort på de seks årene.

Så til hvem som har fornyet og forsterket den nye Groruddalssatsingen. Bare for å fortelle litt om bakgrunnen: Vi hadde en Groruddalssatsing fra 2007 til 2016. Det ble inngått en avtale hvor regjeringen skulle bidra med 50 mill. kr og byrådet med 50 mill. kr. Det tok ikke lang tid før den rød-grønne regjeringen skjønte at dette er et fryktelig viktig arbeid, og at de ville bidra med mer penger. Så for hvert år som gikk i den satsingen, bevilget den rød-grønne regjeringen mer og mer og mer, og det siste året, i 2013, tror jeg beløpet var over 130 mill. kr fra regjeringens side. Det var fortsatt 50 mill. kr fra høyrebyrådet. Så snudde det, og det rød-grønne byrådet bevilget mer og mer fra sin side og sine budsjetter. Regjeringen – høyreregjeringen – bevilget mindre og mindre.

Nå har vi fått en ny satsing – det er helt riktig. Men hvem har vært motoren i det arbeidet? Det er ikke Høyre i regjering.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Jeg har bare noen kommentarer.

Både Kaski og Andersen snakker om dette med adresse. Noen ganger – eller kanskje hver gang – er det lurt å sette seg inn i saker før man begynner å kommentere dem offentlig. Det er ikke ens egen adresse som bestemmer hvilken straff en skal få. Også millionæren fra Holmenkollen vil måtte få dobbelt straff hvis lovbruddet skjer i et område som er definert på forhånd. Det er det forslaget går ut på.

Så tenkte jeg bare veldig kort å si til Lauvås: Fremskrittspartiet styrer landet gjennom å være i regjering. Vi styrer ikke landet ved å stemme for opposisjonens løse forslag som langt på vei er ting som er under arbeid, eller er gjennomført.

Til Karin Andersen og det om gjengkriminalitet: Der er jeg helt enig med Carl I. Hagen – det er altså på rød-grønn vakt i Oslo at gjengkriminaliteten nå har blusset opp igjen.

Mari Holm Lønseth (H) []: Det er bekymringsfullt at ungdomskriminaliteten øker. Oslo er spesielt rammet, men også andre byer og lokalsamfunn opplever at det er flere unge som blir kriminelle. Gjennomsnittsalderen på gjengmedlemmene går ned, og kriminaliteten blir mer alvorlig.

Årsaken er nok sammensatt. Det handler om frafall i videregående skole, manglende tilhørighet til lokalsamfunn, og det handler om mobbing eller for dårlig integrering. Vi trenger helt klart ulike løsninger. Kampen mot gjeng- og ungdomskriminalitet må først og fremst kjempes gjennom forebyggende arbeid som skjer rundt omkring i norske kommuner, da også Oslo, hver eneste dag.

En god skole med meningsfylte fritidsaktiviteter og en god integreringspolitikk som setter innvandrere i stand til å forsørge seg selv, er noe av det viktigste vi kan gjøre. Det er det et kommunalt ansvar å sikre, men det er klart at byene våre har noen helt særskilte utfordringer, og at staten også er nødt til å være med for å ta noe av ansvaret her. Det gjør vi bl.a. gjennom områdesatsingene, og det arbeidet går veldig bra – det går også bra bl.a. ved at vi har sikret økte overføringer til kommunene; Oslo kommune har gode budsjetter, de har god anledning til å prioritere forebyggende tiltak innenfor egen ramme. Og vi gjør det også bl.a. gjennom tiltak som bemanningsnorm i barnehagene, som det også tidligere er blitt tatt fram her at man ikke velger å innfri i det rød-grønne byrådet i Oslo.

Vi trenger også et synlig politi, og jeg mener at samarbeidet mellom politiet og kommunene er nødt til å bli bedre. Denne regjeringen har styrket politiet generelt. For det området som vi diskuterer her i dag spesielt, har vi styrket politiet med 70 mill. kr bare i 2018 og i 2019. Oslo har nå 80 forebyggere som jobber hver eneste dag med å forebygge kriminalitet på østkanten. Til sammenligning har Malmö i Sverige 20 forebyggere. Oslo politidistrikt har mens Høyre har sittet i regjering, fått nesten 1 mrd. kr mer. Det er bra, men vi vil selvfølgelig også fortsette å styrke politiet mer. Vi skal ha to polititjenestemenn per tusen innbyggere, og det målet er vi i rute til å nå.

Jeg vil avslutningsvis også kommentere forslaget om inndragningsinstituttet. Jeg er helt enig i at flotte biler og dyre gjenstander gjør noen av gjenglederne til forbilder for andre. Klarer man å ta dette fra dem, tar man også fra dem noe av statusen. Derfor er jeg også glad for at regjeringen vil legge til rette for en styrking av inndragningsinstituttet. Professor Jon Petter Rui leverte i august 2015 en betenkning om sivilrettslig inndragning. Den betenkningen har vært på høring, og jeg ser fram til at regjeringen følger opp det arbeidet.

Olemic Thommessen (H) []: Representanten Kaski trodde ikke at språkkunnskapene var løsningen på så mye, og det var egentlig det som fikk meg til å ta ordet. Denne debatten handler vel dypest sett om hvordan vi bekjemper fattigdom, det er der dette egentlig ligger. Det handler om hvordan en bydel som har fattigdomsproblemer, skal kunne løfte seg ut av alt hva det handler om. De aller, aller viktigste virkemidler for det er utdanning, og det er jobb. Det er jobben som gir deg muligheten til å fylle en rolle i et samfunn, være en samfunnsdeltaker, styrke den selvrespekten du skal ha, ved å skaffe deg en inntekt som bringer deg ut av fattigdom. I det bildet er språkopplæring og språkkunnskap nøkkelen, og det synes jeg kanskje er litt påfallende at vi ikke har snakket mer om i denne debatten.

Integreringsstrategien som regjeringen la frem før jul, har åpenbart stor betydning for byområder med stor innvandrerbefolkning, og det gjelder denne. Da er jeg helt enig med Carl I. Hagen, man må begynne tidlig, og det er også en kurs som integreringsstrategien staker ut: økt kjernetid i barnehage, styrket innsats for å få foreldrene til å sende barna dit, styrke kvaliteten i barnehagetilbudet der språklig mangfold er et sentralt tema, styrket språkopplæring i barnehagene, obligatorisk test av språkkunnskaper, nye faste ordninger for redusert foreldrebetaling i SFO – for å nevne det som dreier seg om de laveste årskullene. Videre kunne jeg ha fortsatt med tiltak som dreier seg om grunnskole og om videregående skole, kort sagt hele den veien som kan lede folk til et bedre liv.

Dette knytter seg til punkt 9 i det representantforslaget vi diskuterer. Der bes det om en utdanningsmilliard. Det høres nesten ut som en klisjé – en milliard her, en milliard der. La oss begynne med det å jobbe resultatrettet. Det viktigste er ikke hvor mye penger vi tar inn i et system. Det viktige er hvilke resultater vi oppnår. Det er nettopp det som er det nye grepet regjeringen legger frem i integreringsstrategien. Det er krav til resultater og at vi ikke skal gi opp noen i det å skaffe seg språkkunnskap. Mer utdanning virker. Statistikken forteller oss at det virker. Det bør være til inspirasjon for oss alle at mange klarer å komme seg ut av fattigdomsfellen. Da er det resultatene som teller.

Heidi Greni (Sp) []: Det var representanten Mathilde Tybring-Gjedde som fikk meg til å ta ordet, for det ble sagt at barnehagenorm og lærernorm var tiltak som nå skulle løse en del av disse utfordringene. Problemet er at det tvert imot forsterker mange av utfordringene. I Trondheim har vi den situasjonen at kommunen har vært flink til å satse på de områdene der det har vært behov for å satse, hatt økt pedagogtetthet, satset lærerkreftene på de skolene som har hatt størst behov for det. På grunn av at lærernormen nå går på skolenivå, er de nødt til å omprioritere – flytte lærere fra områder med områdeutfordringer til skoler som trenger det mindre. Områdesatsingen deres blir altså svekket.

Samme situasjon har man i Oslo. På f.eks. Stovner skole var tilbakemeldingene at avskilting av lærere, altså kravet om etter- og videreutdanning, var en kjempeutfordring fordi de har en stor andel ufaglærte. De greide ikke å holde på faglærerne fordi de var ute i etterutdanning – pålagt etterutdanning – og det var ufaglærte som måtte undervise på skolen. Det er ikke bra over tid.

Representanten Kjønaas Kjos sa noe sånt som at gjengkriminaliteten skjedde på rød-grønn vakt. Nei, politiet er ikke et kommunalt ansvar. Nei, politiet er ikke et fylkeskommunalt ansvar. Politiet er et statlig ansvar. Det er justisministerens ansvar. Det er justisministeren fra Fremskrittspartiet sitt ansvar. Selv om vi har hatt skiftende justisministere rimelig ofte, har det hele tiden vært en justisminister fra Fremskrittspartiet, og det er regjeringen og Justisdepartementet som har ansvar for politiet. Jeg er veldig overrasket over at Fremskrittspartiet nå stemmer imot de tre forslagene som vi fremmer, som går på å intensivere identifiseringen av pengestrømmene, på å vurdere et sterkere behov for lovhjemler til å gjøre beslag i store verdier, og at vi ber regjeringen sikre at politiet i større grad følger opp saker om trusler og forsøk på utpressing som de kriminelle miljøene er involvert i. Jeg er veldig overrasket over at Fremskrittspartiet stemmer imot det.

Da vi var på fylkestur i Oslo, fikk vi også tilbakemelding om at politiets tilstedeværelse var svekket etter nærpolitireformen. I disse utsatte områdene, til og med i Oslo, var politiets tilstedeværelse svekket etter nærpolitireformen. At den var svekket i distriktene, kom ikke som noen overraskelse på meg, men at det også skulle bli en svekkelse her i Oslo, viser at denne reformen ikke har vært til det gode for noen kommuner i landet.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Representanten Thommessen sier at dette i bunn og grunn handler om å bekjempe fattigdom. Ja, det gjør det. Regjeringen gjør altså det motsatte, øker forskjellene og gjør det vanskeligere for de mest vanskeligstilte. Men det handler også om en annen veldig viktig ting. Det er å få slutt på den ødeleggende beskjeden mange får, og som de også har fått i dag fra en representant fra Fremskrittspartiet – at de egentlig ikke skulle vært her, og at de er uønsket her i landet. Det er en beskjed man gir til noen innbyggere, og det ødelegger all tillit og alt det arbeidet som vi ønsker å fremme med dette forslaget. Vi ønsker å fremme mulighetene til å drive godt sosialt forebyggende arbeid og forsterke det på alle områder, også på språkopplæring – og da på ordentlig og ikke bare med strategier. Vi vil også at politiet skal bruke virkemidler når denne kriminaliteten oppstår, og plukke vekk gullklokker og fine biler. Vi vet at det virker, men regjeringen vil ikke gjøre det.

Presidenten: Representanten Kari Elisabeth Kaski har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Språk er viktig. Det er derfor vi foreslår en språkmilliard, som regjeringspartiene stemmer imot. Regjeringen har også kuttet i språkundervisningen, i norskundervisningen. Men språk er ikke alt. Hvis man spør 15-åringen i Groruddalen, som er født og oppvokst her, som snakker godt norsk, om det er språket som gjør at det er økning i ungdomskriminaliteten, vil jeg tro man får latter til svar. Man er nødt til å ha en dialog med de ungdommene som møter et politi de ikke kjenner, og som ikke har ressurser til å følge dem opp og drive med forebygging. Man er nødt til å satse på både barnehage og skole, og man må gi dem et tilbud. Man må gi dem et tilbud på fritiden, og man må gi dem jobb og muligheten til å komme seg ut av de fattigdomsutfordringene som er en helt reell situasjon i Groruddalen og Oslo sør, og som vi opplever at regjeringen ikke tar på alvor.

Himanshu Gulati (FrP) []: Styrket språkopplæring, fokus på barnehagetilgang for familier i en vanskelig økonomisk situasjon og mulighet for alle til å delta i fritidsaktivitet er gode eksempler på ting som gir økt inkludering og deltakelse i samfunnet.

I mitt forrige innlegg nevnte jeg også et forslag som Fremskrittspartiet tilfeldigvis lanserte i går i forbindelse med et utvalg vi har hatt, om dobbelt straff for personer tilknyttet gjenger og personer som utfører kriminelle handlinger i utsatte områder, noe som har fungert godt i Danmark. Man må gjerne være uenig i det, jeg er sikker på at også noen av våre regjeringspartnere kanskje er uenig i det forslaget. Det må man gjerne være, men jeg reagerer på at SV prøver å vinkle dette som om det handler om å gi folk som bor i visse bydeler, dobbelt straff. Dette handler om å gi dem som begår kriminalitet i områder som allerede har vært altfor mye utsatt for den typen ting, dobbelt straff. Dette handler om å gi kriminelle dobbelt straff, ikke innbyggerne i disse områdene. Dette handler om å beskytte disse innbyggerne for å hindre at disse områdene blir enda mer utsatt for den typen ting som vi ikke liker.

I tillegg til å legge til rette for god inkludering og gode tilbud i områder med utfordringer er det viktig å være streng overfor dem som gjør disse områdene enda mindre hyggelige. Det mener jeg vi har ansvar for – i tillegg til å legge til rette med andre typer tiltak.

Jeg vil også snakke litt om innvandring og integrering. Det virker for meg som at noen av representantene fra SV ønsker å lukke sine øyne for at den massive innvandringen vi har hatt i Oslo, og utfordringene vi har hatt med integrering som følge av høy innvandrerandel i enkelte bydeler, ikke henger sammen med utfordringene vi ser i disse bydelene.

Høy innvandring og dårlig integrering i områder på grunn av høy innvandrerandel er et problem vi ser ikke bare i Oslo. Det er en utfordring som de fleste store europeiske byer har sett. Det er en utfordring vi ønsker å løse sammen med tiltak, selv om vi ofte har ulike innfallsvinkler. Men hvis man lukker øynene for sammenhengen mellom de utfordringene vi ser, og den innvandringen og vanskelige integreringen vi har hatt en del steder, tror jeg det blir enda vanskeligere å løse dette problemet.

Carl I. Hagen (FrP) []: Både Arbeiderpartiet og SV hevder at fordi vi stemmer imot forslagene nr. 3, 4 og 5, er vi uenig i innholdet. Men vi stemmer imot fordi det ikke er nødvendig å vedta ting som allerede er under arbeid fra regjeringens side. Det ser ut til at Arbeiderpartiet og SV ikke har lest brevet fra statsråd Monica Mæland i september i fjor – et meget fyldig brev som er trykt som vedlegg til innstillingen. Alt det man stort sett ber om, har regjeringen under arbeid. Et anmodningsvedtak om å gjøre noe man allerede er i gang med å gjøre, spiller jo ingen rolle i det hele tatt. Det er et slag i luften, og vi behøver ikke å stemme for «god jul og godt nytt år» hele tiden, når det er helt unødvendig og overhodet ikke får noen praktiske virkninger, fordi regjeringen er i full gang med arbeidet.

Så til politiet i Oslo: Det er denne regjeringen som virkelig har fått styrket politiet med nye stillinger over hele landet, særlig i Oslo. Det er gjengitt i det samme brevet hvilket arbeid som gjøres for de såkalte utsatte områdene, som er tettest befolket med innvandrere og innvandrerungdom.

Når man fortsatt opplever at barn som fødes i Oslo, ikke kan norsk når de begynner på skolen, burde man snart skjønne at vi må sette inn innsatsen mye tidligere. Kan man ikke norsk når man begynner på skolen, kommer man til å bli satt utenfor. Da får man utenforskapet, og da er gjengene attraktive. Man må være i en felles enhet allerede når man begynner på skolen, og da er det én ting som må være felles, og det er at alle barn snakker norsk, slik at de kan kommunisere med hverandre.

Vi fikk vedtak i Oslo bystyre om å kartlegge alle treåringer for å finne ut hvilke treåringer i hvilke familier som ikke helt naturlig kan norsk når de begynner på skolen, for å sette inn virkemidlene fra treårsalderen – språkopplæring, kurs, sørge for at de går i barnehage hvor det snakkes norsk. Det skulle vi gjøre fra treårsalderen. Vi må jo vite hvem det er, og hvilke familier det er. Dette stoppet øyeblikkelig det rød-grønne byrådet under Raymond Johansen. Nå sitter man der passivt og er forbauset når barn født i Oslo begynner på skolen uten å kunne norsk. Da er man forbauset. De har seg selv å takke for det.

Det er derfor vi må ha en helt annen integreringspolitikk, og hvis man ikke tilhører fellesskapet med norsk som felles språk fra skoledag én, faller man fort utenfor og blir fisket opp av gjenger, og vi får det vi nå har i utsatte områder i Oslo, som er et resultat av 40 års naivitet hos de andre partiene i denne sal.

Masud Gharahkhani (A) []: Jeg tror representanten Hagen har glemt at det er hans parti som faktisk har ansvaret for hvordan bosettingspolitikken i denne byen har vært – det tror jeg han har glemt. Det sier også noe om hvordan denne fordelingen blir i byen. Jeg tror også at representanten Hagen har glemt følgende: Det er hans regjering som har foreslått og styrket kontantstøtten – som både er integreringsfiendtlig og likestillingsfiendtlig – og som sier til innvandrerkvinner at man skal gi dem av skattebetalernes penger for å være hjemme og ikke delta i arbeidslivet, og for ikke å sende ungene i barnehagen slik at de kan lære seg norsk til skolestart. Så det er resultatet av deres politikk vi ser.

Hva er egentlig områdesatsing? Områdesatsing handler om to ting. Det ene er at vi må gjøre noe med de store levekårsforskjellene, slik at fattigdom ikke går i arv. Det betyr igjen at vi små satse på ungene, sørge for at ungene får den beste starten gjennom en god skole som gjør at de har mulighet til å gjennomføre utdanningen og komme seg inn i arbeidsliv – altså at fattigdommen ikke går i arv. Det andre er å sørge for at arbeidslinjen komme på plass, for den største fattigdomsfellen er nettopp at folk blir vedvarende utenfor arbeidslivet. Da må vi fjerne kontantstøtten, noe Arbeiderpartiet her foreslår at Oslo skal ha muligheten til, og som Fremskrittspartiet ikke støtter opp om.

Så snakker man om å bekjempe kriminalitet. Min byrådsleder i denne byen sa at vi må knuse disse gjengene. Hva gjorde justisministere fra Fremskrittspartiet? De sendte en gjeng på busstur for å se på hvordan det var, i stedet for å stille opp med penger. Det er realiteten. Og hva gjør Fremskrittspartiet? Jo, før påske stemte de ned forslag som ville bidratt til å bekjempe kriminalitet og disse gjengene – og så foreslår de det samme etter påske. Dette er useriøst. Integreringspolitikken og det å bekjempe kriminalitet handler om å følge opp med handling. Det gjør Arbeiderpartiet. Fremskrittspartiet og dagens regjering handler om tom retorikk.

Presidenten: Carl I. Hagen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Carl I. Hagen (FrP) []: Representanten Gharahkhani minner meg nå om en historie vi hørte om Einar Gerhardsen, som av og til skulle holde taler og hadde manus, og der sto det: Svak argumentasjon: Hev stemmen! Det var det representanten prøvde seg på nå – heve stemmen med dårlig argumentasjon.

Vår bosettingspolitikk? Vi har ikke ført noen bosettingspolitikk. Vi har fremmet forslag i bystyret og fått det nedstemt av Arbeiderpartiet – vi har også gjort det her i Stortinget – om at de som lever av offentlige ytelser, skal bo der det offentlige bestemmer. Vi har opplevd en stor strøm av sekundærflyktninger, folk som er utplassert i andre kommuner rundt omkring i landet, som flytter til Oslo. De skulle vært sendt tilbake. De må bo der de får økonomiske bidrag til livsopphold. Og så skulle vi sagt: Dere har plikt til å delta i norskopplæring slik at dere fortest mulig kan snakke norsk hjemme. Det har Arbeiderpartiet alltid hengt meg ut for å si. Jeg skal ikke repetere de uttrykkene som har vært brukt, det er langt verre enn det som i dag kalles hatefulle ytringer.

Presidenten: Heidi Greni har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Heidi Greni (Sp) []: Jeg har et spørsmål til Fremskrittspartiet. Når det nå er for mange fremmedspråklige i Oslo, det kommer for mange sekundærbosettinger til Oslo, hvorfor har Fremskrittspartiet da bestemt at det ikke skal bosettes flyktninger i de minste kommunene i Norge, som ønsker å bosette flyktninger, som har en vellykket integrering, og som ikke har den problematikken med gettoisering, mens man skal fortsette å bosette flyktninger i Oslo kommune? Det er en utfordring som jeg har tatt opp før, og som jeg ikke skjønner logikken i.

Jeg må også kommentere kontantstøtten, for jeg merker meg at det ble argumentert mot kontantstøtten fordi man ønsker å få innvandrerkvinner ut i arbeid. Ikke alle er enig i at det er viktig. Å fjerne kontantstøtten vil ikke fjerne noen av de hindringene som mange av disse kvinnene opplever når det gjelder å få seg arbeid. Det dreier seg om språk, det dreier seg om utdanning, det dreier seg om manglende kvalifikasjoner. Vi må starte der og ikke fjerne økonomiske ordninger som bare vil gi flere fattige barn i Norge. En slik ordning vil ikke Senterpartiet være med på.

Presidenten: Mari Holm Lønseth har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg tror kanskje representanten Masud Gharahkhani har glemt hvem som styrer i Oslo. Det er ikke så veldig lenge siden kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner sørget for at vi fikk nye retningslinjer for hvordan man skulle bosette flyktninger i dette landet. En av de tingene man tok inn der, var at man ikke skulle bosette flyktninger i områder med høyere enn 30 pst. innvandrerandel. Det velger Arbeiderpartiet i Oslo å se helt bort fra. Når man hører opposisjonen kritisere bosettingspolitikken, er det som om man kritiserer det på autopilot. Med Høyre i regjering har vi sikret at størrelsen på kommunen ikke lenger har noe å si, men heller hvor gode resultater de har. Det velger altså Arbeiderpartiet i Oslo å se bort fra. De velger heller å bosette flyktninger i områder med 50 pst. innvandrerandel.

Sverre Myrli (A) []: Jeg skal overhodet ikke blande meg inn i den pågående debatten, men når Carl I. Hagen åpenbart ikke kan historien godt nok og tillegger landsfader Einar Gerhardsen det berømte sitatet «Svakt argument: Hev stemmen!», må det være på sin plass å si at det er feil. Det var ikke Einar Gerhardsen som sa de bevingede ord, det var – jeg tror jeg vil si – den legendariske mangeårige stortingsrepresentant fra Møre og Romsdal, som var en eminent taler, Olav Oksvik, som kom med de ordene. Rett skal være rett, når Hagen feilinformerer Stortinget.

Presidenten: Rett skal vera rett!

Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.