Stortinget - Møte tirsdag den 30. april 2019 *

Dato: 30.04.2019
President: Eva Kristin Hansen

Innhald

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 2 [10:36:10]

Debatt om kultur- og likestillingsministerens redegjørelse om status i arbeidet med å fremme likestilling og mangfold i alle sektorer (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 29. april 2019)

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – i tillegg til den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [] (komiteens leder): Da er tiden kommet for å se på rikets tilstand når det gjelder likestilling. Statsråden holdt sin redegjørelse i går, og i dag har vi debatten.

I debatten er det framkommet en del forslag fra Arbeiderpartiet og fra Sosialistisk Venstreparti. Jeg vil bare kort kommentere forslagene fra Arbeiderpartiet.

Vi synes ideen om kjønnsnøytrale titler i alle statens virksomheter er veldig bra. Det vil vi støtte. Vi har allerede startet – helsesøster er blitt til helsesykepleier. Statsråd Monica Mæland har tatt et initiativ for å omdøpe rådmannen, men kommunene var ikke helt begeistret for det. Jeg tror at også Stortinget må få lov til å mene noe om det.

Når det gjelder de andre forslagene, tenker jeg at forslag nr. 1 kanskje dekkes av forslag nr. 2. Det kan Arbeiderpartiet selv kommentere. Vi har også tittelen sysselmann som en del av dette. De andre forslagene støtter vi for så vidt intensjonen med. Det jobbes med både handlingsplaner, strategier og politiske initiativ. Vi kunne tenke oss at Arbeiderpartiet la dette ved behandlingen i dag, slik at det ble oversendt til departementet. Det vil vi støtte. Jeg skal komme tilbake til noen av forslagene i et senere innlegg.

Mitt anliggende i dag er at vi har for få kvinner i topplederstillinger i næringslivet. Vi har ikke mange nok kvinner som styremedlemmer i store bedrifter. Vi har for få kvinnelige entreprenører og gründere. Ja, hvor er jentene? Dette skjer til tross for at Norge er et av verdens mest likestilte land. Som statsråden redegjorde for, peker alle pilene i riktig retning. Antall deltidsstillinger går ned, det er stadig flere kvinner i arbeid, flere kvinner søker nå mannsdominerte yrker, og vi har flere kvinnelige professorer. Det er faktisk like mange kvinner som menn som tar doktorgradsavhandling på universitetet.

Kvinnene har inntatt Forsvaret. Vi har kvinnelig statsminister, kvinnelige partiledere, kvinnelig stortingspresident, og høyesterettsjustitiarius er kvinne.

Men vi har et stykke igjen. Det er flott at regjeringen har satt av 2 mill. kr til tiltak som skal øke antallet kvinnelige toppledere i næringslivet. Jeg er interessert i å høre hva statsråden faktisk mener skal til for å få dette til.

En av utfordringene er at kvinner ikke starter egne virksomheter. Bare tre av ti nyetablerere i landet er kvinner. Faktisk er Norge et av de landene i verden hvor det er færrest kvinnelige etablerere. Det viser internasjonale undersøkelser.

Man kan rett og slett undres over om kvinner blir oppfordret eller loset inn i offentlig sektor. Er det det trygge og det forutsigbare som lokker? Kvinner dominerer offentlig sektor, de er i flertall i omsorgssektoren og i skoler og barnehager.

Jeg ser fram til å se resultater av regjeringens handlingsplan for kvinnelig gründerskap. Jeg er glad for at virkemidlene i handlingsplanen nettopp er å fremme kvinnelig gründerskap i helse- og sosialsektoren. Det må være mulig, om man er utdannet sykepleier, pedagog eller forsker, å finne en jobb innen det private og rett og slett starte egen bedrift. Før var det ingen tradisjon eller kultur for å starte et privat sykehus eller sykehjem, men ordningen fritt brukervalg i hjemmetjenesten og i hjemmesykepleien har åpnet muligheten. Det er også større muligheter i dag innenfor eksempelvis barnehagesektoren.

Mange jenter vil, men våger seg ikke inn. Da er det litt trist, når man går inn i det private i helse- og sosialsektoren, å få slengt etter seg at man er en velferdsprofitør. Jeg oppfordrer venstresiden til å se på dette med nye øyne. Det er litt synd at det privatstartede Manglerudhjemmet, med kvinnelig leder, som etablerte sportspub og spa, rett og slett må overdra virksomheten til kommunen.

Anette Trettebergstuen (A) []: Likestillingsministeren sa i sin redegjørelse i går at Norge ligger høyt oppe på statistikken over verdens mest likestilte land. Det gjør vi, det er vi alle glad for, men det er ikke tilfeldig at vi gjør det, og det kom heller ikke av seg selv. Vi har hatt modige politikere som skjønte at likestilling lønner seg, ikke bare for den enkelte i form av økt frihet, men for bedrifter og virksomheter, ja, for samfunnet i sin helhet. Disse politikerne tok tøffe, kontroversielle politiske valg som gjennom historien har ført til at vi er der vi er i dag, skritt for skritt, reform for reform – skritt og reformer som høyresiden har strittet mot og kjempet mot hver eneste gang.

Med foreldrepermisjon, senere pappakvote, barnehageutbygging, en arbeidsmiljølov med regulerte arbeidstider, flere velferdsordninger som i sum har gjort at det har vært mulig for både kvinner og menn å kunne kombinere familieliv med arbeidsliv – slik ble Norge et av verdens også rikeste land.

Når likestillingen ikke kom av seg selv, er det også sånn at vi ikke kan ta den for gitt. Det krever målrettet og aktiv innsats om den skal bevares og økes. Vi har nok av utfordringer i Norge i dag, også i likestillingslandet Norge. Vi er fortsatt ikke der at mor og far eller to av samme kjønn som har barn, blir sett på som like gode omsorgspersoner –. Barnehagen til min sønn ringer stort sett til meg og ikke til pappaen når barnet er sykt. Gravide jenter diskrimineres i arbeidslivet fordi de er gravide. Mange jenter spesielt, men også gutter, utsettes for sosial kontroll. Metoo har satt søkelyset på seksuell trakassering. Det er helt forferdelig å tenke på hvordan mange av damene på det vi kan kalle «gølvet» i arbeidslivet, i hotell-, restaurant-, renholds- og servicebransjen, har det på jobb i det daglige. Fortsatt tjener damer bare 85 kr for hver hundrelapp menn tjener. Listen kunne vært mye lengre.

Likestillingsministeren ramset også opp mange av de utfordringene vi har, i sitt innlegg. Summen av dette handler om at altfor mange av de små og store valgene vi tar, styres av at det er ulike forventninger knyttet til kjønnene. Det betyr også at selv om vi i Norge i dag juridisk og formelt sett har like rettigheter, har vi ikke like muligheter i praksis.

Arbeiderpartiet vil videre. Gjennom de åtte rød-grønne årene satset vi på likestilling, og det ga resultater. Vi hadde en massiv innsats mot deltidsarbeid. Vi kom med lovendringer og tiltak som fortsatt fungerer. Statsråden skrøt av det i sitt innlegg og tok æren for det, men det er jo tiltak og en innsats som ikke er fra hennes regjering – hun satt ikke i den før i fjor – men som høyreregjeringen bevisst har svekket ved å kutte i de tiltakene. Det som står igjen etter denne regjeringen, er at de setter likestillingen i revers ved å kutte i og fjerne mye av det som har fungert, mye av det som har gjort oss til et av verdens mest likestilte land, ved å angripe kvinners rett til selvbestemt abort, ved å kutte i pappakvoten, ved lengre barnehagekøer og høyere priser, økt kontantstøtte, en svekket arbeidsmiljølov, osv., osv.

Det er fint at regjeringen har erkjent og snakker om at vi har likestillingsutfordringer, men da er det desto merkeligere at de ikke vil gjøre noe med dem. Tvert imot har vi nå i denne høyreregjeringen en barneminister som langt på vei mener at det er greit å diskriminere homofile, så lenge det skjer i trosfrihetens navn, og vi har en tidligere minister fra Fremskrittspartiet som mener at likestilling er et eliteprosjekt. Ja, det er ikke rart at det skjer lite.

Vi trenger en skikkelig satsing på likestilling, på strukturell likestilling. Fra barnehagen til skolen til arbeidslivet – det er bare den klassiske, brede likestillingspolitikken som kan skape varig endring. Det koster penger. Dette erkjente også dagens likestillingsminister da hun var opposisjonsleder. Da høyreregjeringen la fram likestillingsmeldingen, gikk Venstre og Kristelig Folkeparti sammen med oss i Arbeiderpartiet, og til sammen fremmet vi over 80 forslag for en mer offensiv likestillingspolitikk. Da var statsråden enig i at høyreregjeringen både manglet en analyse av hva som endrer de skjeve maktstrukturene, og at de manglet vilje til handling. Nå er statsråden selv sjef for det hele, men det virker som at det fortsatt er høyresiden som staker ut kursen, dessverre.

Arbeiderpartiet vil videre. Vi fremmer likestillingspolitikk i denne salen ofte. I dag fremmer vi åtte forslag på flere samfunnsområder. Det handler om at alle skal kunne leve et fritt liv, at folk ikke skal måtte ta de små og store kampene for å få leve et fritt liv alene, men at fellesskapet skal gjøre det de kan for å stille opp og ta kampene sammen med dem.

Jeg vil ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet fremmer her i dag.

Presidenten: Representanten Anette Trettebergstuen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Silje Hjemdal (FrP) []: Retten til å bestemme over eget liv mener jeg er en av våre aller viktigste likestillingskamper.

Som ministeren redegjorde for i går, har regjeringen gjort en rekke tiltak for å bekjempe bl.a. sosial kontroll. Dessverre ser vi at mange av de bakstreverske, religiøse normene som mange kvinner har flyktet fra, faktisk praktiseres i Norge i dag. Jeg må si det gjorde veldig sterkt inntrykk, et møte jeg hadde med Født Fri i forbindelse med 8. mars-markeringen i år. Enda kjekkere var det å se hvordan de møtte opp i årets 8. mars-tog. Dette er nettopp kvinner som har en stemme som kanskje ikke har sluppet til i den grad den før burde gjort, og som virkelig setter bl.a. sosial kontroll under debatt også i vårt land.

Undertrykkelse skal på ingen måte tolereres. Jeg synes det er litt spesielt når representanten fra Arbeiderpartiet snakker om regjeringens reverspolitikk innenfor likestilling, når man selv slet kraftig med å ta et skikkelig grep om undertrykkelsen som man ser i bl.a. æreskultur, negativ sosial kontroll, barneekteskap, kjønnslemlestelse og bruk av kvinneundertrykkende plagg. Det er en ukultur som ikke skal aksepteres i vårt samfunn. Der har i hvert fall Fremskrittspartiet turt å ta de tøffeste debattene og turt der andre har tiet. Vi vet at mange kvinner fortsatt blir presset og opplever seg tvunget til å gå med heldekkende plagg. Vi vet at man aksepterer og tolererer undertrykkelse av kvinner. Det mener jeg man ikke skal gjøre, uansett om det er religiøst eller såkalt kulturelt begrunnet.

Derfor er det et viktig gjennomslag for regjeringen også det at man nå ser på en utvidelse av varslingsplikten for overgrep. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress rapporterte i 2014 om at flere tusen kvinner i Norge har blitt kjønnslemlestet. Nå går regjeringen inn for å utvide varslingsplikten for bl.a. kjønnslemlestelse, og det synes jeg er et av flere veldig viktige tiltak.

Med de nye endringene i straffeloven vil foreldre som har utsatt barna sine for kjønnslemlestelse, eller som ikke har forhindret denne typen overgrep, bli straffet. Vi må tørre å erkjenne at foreldre til enhver tid har ansvar for å følge opp barna sine, uansett hvor i verden de lever. Det er også en likestillingskamp. Det samme gjelder omsorgssvikt. Det er klart også det skal straffeforfølges, når man ser at barn blir sendt ut av Norge til koranskoler der de opplever mishandling, tvangsekteskap, tortur og andre typer overgrep. Det er klart Norge skal gå foran i den kampen, og også forfølge de foreldrene som tillater slikt.

Frihet må aldri tas for gitt. Jeg synes at kanskje et av de store høydepunktene i likestillingskampen i fjor var da vi i denne salen debatterte og fikk vedtatt et forbud mot barneekteskap. Her har Norge en unik mulighet til å gå foran også i det internasjonale arbeidet. Nå vet vi at regjeringen også ser på mulighetene for hvordan man kan håndtere saker der man vet at det har kommet barnebruder til Norge, og ser på regelverket for hvordan man kan gjøre noe også på det feltet.

For Fremskrittspartiet er jenters rett til å bestemme over eget liv – som jeg sa innledningsvis – kanskje en av våre viktigste kvinnekamper. Det gjelder i Norge, men det gjelder også internasjonalt. At jenter eller gutter skal få elske den de vil, at de skal stå fritt til å gifte seg med den de vil, og ikke leve i frykt for sanksjoner fra egen familie eller fra et miljø, tar vi som en selvfølge, men dette er friheter som stadig er under press. Jeg er sikker på at i hvert fall regjeringen og dens partier vil stå imot det.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Vi står her i dag og kan være veldig takknemlige for den kampen som kvinnebevegelsen har ført for oss. Det har vært sterke kvinner som har gått foran og kjempet gjennom viktige seire for feminisme og frihet. For der vi står i dag, har ikke kommet av seg selv. Det har ikke kommet fordi en eller annen maktperson tilfeldig fant ut at det var lurt med likestilling. Nei, vi har kommet dit vi er i dag, gjennom aktiv likestillingspolitikk fordi bevegelsen har kjempet, fordi vi har forandret både lover og holdninger og utfordret undertrykkende strukturer.

Et eksempel på det er foreldrepermisjonsordningen. Den har vært heftig debattert flere ganger, men den er ekstremt viktig både fordi det er bra for barna å knytte seg til begge omsorgspersoner, det er bra for fedrene å få bruke tid sammen med barna sine og ikke minst for å få et mer likestilt arbeidsliv der kvinner får større muligheter til å være ute i jobb etter å ha fått barn.

Men Norge er ennå ikke likestilt. Det er fortsatt behov for aktiv likestillingspolitikk og frigjøring. I alt fra lønnsgapet mellom kvinner og menn via seksuell trakassering og til negativ sosial kontroll handler det om mange av de samme undertrykkende strukturene. Det handler om at kvinner systematisk får mindre makt og færre muligheter enn menn.

Det store eksemplet den siste tiden har vært den samfunnsrevolusjonen metoo-kampanjen har vært, som har skapt oppmerksomhet om noe vi har visst lenge, nemlig at seksuell trakassering er et samfunnsproblem som hindrer kvinners frihet og muligheter. Det er mange tall ute – ett av dem er 43 pst. av alle kvinner over 17 år. De sier at de har vært utsatt for uønsket og krenkende oppmerksomhet rundt egen kropp og seksualitet. Det viser at dette er et samfunnsproblem som må løses med tiltak på samfunnsnivå, gjennom politiske tiltak.

Derfor er jeg stolt over at vi i SV – sammen med kvinnebevegelsen – fikk gjennomslag for vårt forslag om å innføre et lavterskeltilbud for å håndheve forbudet mot seksuell trakassering. Det ble vedtatt her i denne salen i fjor. Nå gjennomføres det. Det er vi veldig glade for. Det gir rettferdighet og vern til ofrene, som i dag i praksis ikke har et sted å ta sakene sine.

Desto viktigere er det å fortsette innsatsen, og da er det lite å hente hos denne regjeringen. Selv om Venstre var ute i media og krevde det, kom det aldri noen metoo-millioner i årets statsbudsjett. Både lavterskeltilbud og styrket aktivitets- og redegjørelsesplikt stammer jo fra gjennomslag for opposisjonen.

Derfor vil SV fortsette å kjempe mot seksuell trakassering. I salen i dag fremmer vi to forslag om det. Vi fremmer forslag om å få forebygging og oppfølging av seksuell trakassering inn i arbeidsmiljølovens bestemmelse om HMS, og at det skal prioriteres høyt i HMS-arbeidet, gjennom bl.a. opplæring av verneombud. Nå er det på tide også å få politiske tiltak for arbeidslivet. Så svarer vi på Ea, Ellisiv og Ellas fortelling om at metoo-kampanjen aldri nådde skolegården. Vi foreslår et eget program for å forebygge og bekjempe seksuell trakassering i skolen, som inkluderer handlingsplaner mot og retningslinjer for håndtering av trakassering på alle skoler.

Det er mange saker man kan nevne. En av dem er litt i forlengelsen av seksuell trakassering, og det er den mer utvidede volden mot kvinner. Det vet vi dessverre ikke går i riktig retning. Én av ti kvinner blir utsatt for voldtekt. Vi har sett en økning i anmeldelser de siste fem årene, mens gjennomsnittstallet for oppklaring av vold i nære relasjoner bare er på 33 pst. Dette har gjort at FNs kvinnekomité har kritisert Norge en rekke ganger for ikke å klare å beskytte kvinner mot vold og overgrep. Derfor trengs det tiltak. Vi trenger egne team i alle politidistrikter som kan jobbe mot vold i nære relasjoner.

For å oppnå reell likestilling trenger vi også økonomisk selvstendighet. Vold, f.eks., henger ofte sammen med økonomisk avhengighet. Statsråden nevnte på skrytelisten sin i går at det går framover, men med dagens tempo vil vi altså ikke ha lukket lønnsgapet før om mellom 50 og 100 år. Så sakte går det. Det viser at vi trenger en langt mer aktiv likestillingspolitikk enn det denne regjeringen leverer. Derfor skal vi fortsette kampen som er blitt ført i generasjoner for å gi alle like gode muligheter, uavhengig av kjønn. Det er en frihetskamp.

Med det tar jeg opp SVs forslag i saken.

Presidenten: Representanten Freddy André Øvstegård har tatt opp de forslagene han refererte til.

Grunde Almeland (V) []: Da vi debatterte regjeringsplattformen i denne salen litt tidligere i år, sa jeg at jeg var glad for to ting: for det første for at vi har fått en regjeringsplattform som gir et godt grunnlag for å drive en god, inkluderende likestillingspolitikk, og for det andre for at Venstre har fått ansvaret for likestillingsområdet i regjering, et ansvar som har vært høyt på vår ønskeliste lenge. Likestillingsområdet er et område som både nå og historisk sett har vært svært viktig for partiet og – som vi også vet, som flere har påpekt – svært viktig for landet og for økonomien til landet.

Likestillingen har kommet langt siden Venstre som første parti fremmet forslag om stemmerett for kvinner. Men mange kamper gjenstår, og det synes jeg at statsråden skisserte på en god måte i sin redegjørelse i går. Venstre heier på et moderne mangfoldsamfunn med plass til alle, hvor vi alle kan være oss selv, ha de samme rettighetene og få de samme mulighetene. En slik inkluderende definisjon av likestilling er det vi, tross alt, kjemper for. Vi skal bekjempe strukturelle kjønnsforskjeller, men også likestillingsutfordringer knyttet til alder, etnisitet, religion, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering og ikke minst kjønnsidentitet. Likestillingspolitikken handler nemlig om alt dette, og det utgjør en viktig forskjell at den skal ligge under en partileder som attpåtil er liberal, må jeg få lov til å påpeke.

Tidligere i år var jeg så heldig at jeg fikk være en del av den norske delegasjonen til FNs kvinnekommisjon, dette i en tid hvor man ser klare tilbakesteg for likestillingsarbeidet globalt, hvor vi har en stormakt som struper finansiering av organisasjoner som arbeider for seksuelle og reproduktive helserettigheter, og hvor stadig flere land innfører lover og regler som hindrer folk i å leve et fritt liv hvor de kan oppleve fullverdig likestilling. Da kjente jeg på at det var godt å vite at vi i Norge tross alt står tverrpolitisk sammen om de store linjene i likestillingspolitikken. Ikke minst var det godt å ha en statsråd som i kommisjonsmøtet sa tydelig fra hva som må gjøres for skeives rettigheter, for å sikre tilgang til trygge aborter, for å gi jenter lik rett til skolegang – og flere viktige saker som jeg tror provoserte mange av de andre tilhørerne i den salen. For det er det som er regjeringens politikk. Vi trenger en framoverlent uredd politikk hvor vi evner å se morgendagens likestillingsutfordringer, og det gjør denne regjeringen. Et godt eksempel på dette er Venstres gjennomslag for en styrket fedrekvote og tredeling av foreldrepengene.

Tilbake til FNs kvinnekommisjon: Tidligere i vår var en av hovedkampanjene fra kvinner og menn over hele verden Share the Care – del omsorgen – fordi vi vet at det er strukturelle hindre som gjør at de valgene vi gjerne ønsker skulle være frie, faktisk ikke er frie. Det har vi visst lenge, og det har vi som land gjort noe med siden 1993. Og nå, etter 26 år med fedrekvote, har vi kommet dit at vi har en modell som gir foreldre like rettigheter, en modell som Island riktignok var først ute med.

Så er det klare ting som gjenstår, og jeg har sympati for SVs forslag om uttaksrett. Det er noe som også Venstre har foreslått flere ganger tidligere, men som helt klart er et budsjettspørsmål og må behandles i den forbindelse.

Nok et eksempel på en klar utfordring som denne regjeringen faktisk tar tak i, er lavterskeltilbudet for behandling av saker om seksuell trakassering. Så er det nyttig og betimelig å påpeke overfor representanten Øvstegård at dette tross alt var noe som ble foreslått av Venstre i 2016, og som ble repetert av SV – på en god måte, riktignok – i fjor vår. Jeg er glad for at det i den runden kom gjennom, og at man nå ser at dette muligens blir en realitet når vi i komiteen skal behandle dette forslaget.

Så vil jeg kommentere noen av de forslagene som kommer fra Arbeiderpartiet om kjønnsnøytrale titler, som jeg også synes er gode. Men det er også betimelig å påminne representantene fra Arbeiderpartiet om at Venstre hadde et forslag i 2015 og 2016 om å gjøre nettopp dette. Da var det to partier som stemte for. Det var Venstre, og det var Miljøpartiet De Grønne.

Det er mye som gjenstår i likestillingsarbeidet. Jeg er glad for at vi fikk en god redegjørelse i går, og jeg er glad for at vi nå skal ha en god debatt om en sak som tross alt er viktig for oss alle.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Selv om jeg har nok av høner å plukke politisk med partiene i posisjonen, ønsker jeg å starte innlegget mitt i dag med at gårsdagens likestillingspolitiske redegjørelse for meg var en positiv opplevelse, for den viste med masse gode tall noe av det jeg synes er det aller, aller beste med det å drive politikk, nemlig å se resultatene av at aktiv politikk virkelig fungerer til det beste for samfunnet, og ikke minst at det blir mye kraft bak politikken når vi er enige tverrpolitisk. Det har da også vært svært inspirerende i vår å få reise internasjonalt både med den asiatiske delegasjonen og med familie- og kulturkomiteen, og da i et tverrpolitisk fellesskap, for å fremme norsk likestillingspolitikk og oppleve at andre land virkelig lytter og vil lære.

Som ministeren påpekte i går, har likestillingskampen og -politikken bidratt til utrolig mye bra for det norske samfunnet, som at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet har bidratt økonomisk til det norske velferdssamfunnet med så mye som godt over 3 000 mrd. kr, noe også de mest innbitte motstanderne av feminisme og likestilling her på bjerget har måttet ta inn over seg, og som mange land ønsker å ta etter oss i for å få til vekst og utvikling. Og få – om noen – kan underslå hvor viktig det er med likestillingspolitikk i jobben med å løfte menneskerettigheter, og med det både ro, stabilitet og livskvalitet i et land.

Men – likestillingen har ikke kommet av seg selv, og enda mer likestilling for både ulikt kjønn og for veldig mange andre grupper kommer ikke til å komme av seg selv. Det må tiltak til, og det må ledelse og politikk til, der likestilling av og til faktisk må trumfe andre gode formål og hensikter – rett og slett.

I min tidligere jobb som redaksjonssjef i P3 har jeg opplevd så utrolig mange ganger at aktiv likestillingspolitikk fungerer. NRK har som statlig bedrift hatt et aktivt likestillingsarbeid og har nå vel så mange kvinnelige ledere som mannlige. Kravet om kvinneandel og etter hvert også med mangfold på andre områder innholdsmessig har båret frukter.

For tiden opplever Norge f.eks. et renn av suksessfulle kvinnelige artister også internasjonalt – og det er jo veldig gøy. Min påstand er at uten det sterke kravet om kvinneandel i nettopp P3, den arenaen som i størst grad bidrar til suksess for nye artister her til lands, hadde vi ikke vært i nærheten av den situasjonen. Så jeg vet at likestillingstiltak virker.

Det fører meg tilbake til denne salen. For selv om alle partier her er enig i at likestilling er viktig, er vi ikke enige om hvor mange og hvilke konkrete tiltak som må på plass politisk. Vi har de siste årene hatt likestillingsministre som har vært mest opptatt av å snakke om at man først og fremst må snakke om likestilling, og at dét holder for å få til holdningsendringer, som i sin tur på magisk vis gjør at vi f.eks. får mer lik lønn for likt arbeid hos bedriftene, noe som jo bare ikke skjer. Det må mer enn snakk til for å få opp andelen kvinner i næringslivet, få ned andelen av deltidsarbeidende kvinner, få integrert ulike andre grupper bedre i arbeidsliv og samfunn, få ned vold og hatkriminalitet mot kvinner og andre utsatte grupper, osv.

Det må dog sies at i mitt parti er vi ikke så glade for altfor mye statlig styring og byråkrati verken i næringslivet, i kommunene eller i familiene, så vi er ikke av de aller mest progressive partiene på å innføre for mange og konkrete tiltak på likestillingsfeltet, vi heller. Vi mener nemlig at det kan være verdt å jobbe ekstra med å finne gode tiltak for likestilling som ikke rammer andre områder unødvendig.

Derfor er vi positive til sertifiseringssystemet for bedrifter som verdens beste land i likestilling, Island, har innført som likestillingstiltak. Men vi vil selvfølgelig avvente og se hvordan det slår ut også negativt.

Vi har programfestet tredelt foreldrepermisjon, fordi det er bra for likestilling. Men vi har samtidig påpekt at det ikke kommer uten en pris for enkelte. Derfor er vi ikke fremmede for å se på unntaksordninger.

Vi er for øvrig ellers selvfølgelig positive til det arbeidet likestillingsministeren i går beskrev at gjøres på ulike områder, men vi kunne på flere områder tenke oss mer. For eksempel er det for meg fortsatt uforståelig at da vi i Senterpartiet fremmet forslag om en handlingsplan mot rasisme og diskriminering i fjor, ville resten av Stortinget ikke la den omhandle en gruppe som definitivt blir diskriminert, nemlig mennesker med nedsatt funksjonsevne. De ble rett og slett diskriminert i diskrimineringsarbeidet her i denne salen. Og vi kunne nok tenkt oss enda flere tiltak i kampen mot seksuell trakassering.

Likevel er vi glad for at Stortinget tidligere har samlet seg enstemmig om noe, og ser nå fram til at et samlet storting også stiller seg bak den kommende, viktige lovsaken om etablering av et lavterskeltilbud og en styrking av aktivitets- og redegjørelsesplikten.

Det er altfor mange grupper og enkeltmennesker som trenger just oss i denne salen for å slippe å bli diskriminert og krenket. For deres del håper jeg derfor framover på enda flere likestillingsfremmende vedtak i denne salen, helst tverrpolitisk. Men det kan altså ikke være bare ord, det må være konkrete tiltak.

Med dette signaliserer jeg at vi i Senterpartiet kommer til å støtte en rekke av de løse forslagene til tiltak som er fremmet i salen i dag, og oppfordrer alle andre partier til det samme.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: For å kunne forvalte framtiden godt må vi lære av fortiden.

Kristelig Folkeparti har en stolt partihistorie på likestillingsfeltet, med Valgerd Svarstad Haugland som likestillingsminister. Hun ble ansett som en radikal, og det var nok mest fordi hun viste vilje til å bruke politiske virkemidler på feltet. Hun sørget for at utdanningsinstitusjoner fikk bedre vilkår for å praktisere radikal kjønnskvotering, og hun fikk gjennomført lovfestet vern mot seksuell trakassering. Sammen med Laila Dåvøy startet hun prosessen som sikret flere kvinner i norske styrerom.

I tillegg kom hun med forslaget som utvidet prinsippet om lik lønn for likt arbeid, og at retten til lik lønn for likt arbeid skal praktiseres på tvers av faggrenser og tariffavtaler, noe som har betydd mye i kampen for likelønn. Ja, Valgerd var radikal, modig og klok. Hun sørget for at like muligheter ikke bare fantes på papiret. Hun tok grep for å gjøre like muligheter til en realitet også for kvinner.

Vi har kommet langt siden den gang. Vi har lært av fortiden, og det må vi fortsette med. Men vi må ikke tro at vi er i mål.

Fortsatt er likestillingsutfordringene store både i Norge og internasjonalt. Vi har som enkeltpersoner og ikke minst som folkevalgte politikere et ansvar for å være oss dette bevisst. Vi kan ikke lukke øynene for de likestillingsutfordringene vi står overfor, og som redegjørelsen til kultur- og likestillingsministeren viser til. Vi vet at kvinner utsettes for vold og overgrep. Vi vet at kvinner og menn diskrimineres i arbeidslivet, at kvinner tjener mindre enn menn og mye sjeldnere har lederstillinger. Vi vet at jenter og gutter behandles forskjellig og får ulike muligheter ut fra hvilket kjønn de har. Vi vet at det i mange land er mye mindre sannsynlig at du i det hele tatt blir født og får utdanning, arbeid eller et godt liv dersom du er jente, enn om du er gutt. For min del handler derfor likestilling mest av alt om synet på mennesket – menneskeverdet. Menneskeverdet er som kjent viktig for oss i Kristelig Folkeparti. Vi er familiepolitikkpartiet.

La meg likevel få presisere hvor viktig god likestillingspolitikk er for god familiepolitikk. Som kvinne og mor vil jeg påstå at disse to ikke står i kontrast til hverandre, men derimot er knyttet sammen som en symbiose som minner oss om de enorme verdiene som påvirkes av forvaltningen av disse to. En av de viktigste oppgavene vi har som politikere, er å gjøre det mulig for foreldre å kombinere familieliv og arbeidsliv. Retten til å gå ut i arbeid og slippe å velge mellom familie- og arbeidsliv har vært sentral i kvinnekampen. Kristelig Folkeparti mener at arbeidslivet skal tilpasse seg familielivet og ikke omvendt. Likeverd og like muligheter kan ikke settes opp mot vårt behov for et godt familieliv.

Et godt samfunn bygger på familiens og barnas premisser. Mange antar at det betyr mindre likestilling, men det stemmer ikke. Også familielivet er best når det preges av likestilling og likeverd.

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg vil takke for innleggene som har vært holdt så lang. Jeg er veldig glad for at det er en lang talerliste også etter mitt innlegg, men jeg har lyst til å kommentere noen ting.

For det første gjelder det uttrykket «likestilling i revers». Ja, det skjer noen ting: Pappakvoten er økt, kontantstøttebruken går ned, barnehagebruken går opp, deltidsbruken går ned, lønnsforskjellene går ned hvert år, det blir flere kvinnelige ledere, og vi har fremmet en rekke endringsforslag til norsk lovgiving når det gjelder både rapporteringskrav og styrking av arbeidet mot seksuell trakassering. Jeg tror jeg må si at hvis det er å gå i revers, da er vi uenige om hvor retningen framover egentlig er.

Representanten Sem-Jacobsen har veldig rett i én ting: Det er stor enighet knyttet til norsk likestillingspolitikk. Men det er ikke rett at den startet på 1970-tallet; Norge har vært i front i 100 år, noen historikere påstår at vi kanskje har vært i front mye lenger enn det også. Det er viktig å ta inn over seg det, for når man reiser internasjonalt og snakker om den nordiske rikdommen, blir den for Norges del knyttet til olje, men det er helt soleklart at kvinners deltakelse i yrkeslivet er en mye større grunn til norsk velferd enn oljen er. Det er bare å se på at den nordiske modellen med stor kvinnelig deltakelse, den gjør at alle de nordiske landene har gode velferdssystem og god verdiskaping – fordi vi har høy yrkesdeltakelse fra begge kjønn. Det er noe som er verdt å si fra om når man er i utlandet. For å si det sånn: Det er mange land som har høye oljeinntekter, men der manglende likestilling gjør at de likevel ikke på samme måte har et godt, likeverdig samfunn med god verdiskaping.

Jeg synes at jeg også må få lov til å kommentere dette angrepet, det om at nå er Venstre i regjering, og at alt det vi nå gjør i regjering, er det egentlig opposisjonen som har fått gjennomslag for. For å si det på en litt annen måte: Venstre mener det samme i regjering som da vi satt i opposisjon, bare at nå sitter vi i regjering og kan faktisk gjennomføre det. Når vi da får gjennomført tredeling av foreldrepermisjonen, er det også et tøft valg i dag. Jeg tror alle som har fulgt Guri Melby på Twitter, vet at det hender at man får litt kjeft for å stå på det standpunktet.

De store reformene har faktisk ofte blitt gjennomført av borgerlige regjeringer, som det ble påpekt fra Kristelig Folkeparti om de reformene som ble gjennomført under Bondevik II-regjeringa.

Jeg fikk noen utfordringer her knyttet til kvinnelige gründere – hva er grunnen til at så få kvinnelige gründere velger å «gründe» bedrifter? Noe av det kan selvfølgelig forklares med at vi har et veldig kjønnsdelt arbeidsmarked, og at kvinner er til stede i den delen av arbeidsmarkedet der vi har liten tradisjon for entreprenørskap. Innovasjon gjennom entreprenørskap i offentlig sektor har vi veldig lite tradisjon for og veldig lite aksept for. Jeg tror også at debatten om velferdsprofitører gjør det enda vanskeligere for kvinner å være gründere på sitt område. Vi har mange enkelthistorier som forteller om det. Men jeg tror også at å styrke de sosiale rettighetene for gründerne er viktig for å få kvinner til å «gründe» bedrifter. Derfor har regjeringa sørget for at vi i hvert eneste budsjett har klart å gjøre ett knepp for små gründere for å gjøre det lettere for dem sosialt, slik at de ikke måtte ta så stor risiko knyttet til arbeidsledighet, sykdom, sykdom ved svangerskap – alle de utfordringene som det er knyttet usikkerhet til, og som vi vet er grunnen til at mange kvinner kvier seg mer for å «gründe» bedrifter.

Så skal jeg bare kort kommentere de forslagene som foreligger – så det er klart.

Når det gjelder forslagene knyttet til kjønnsnøytrale titler, synes jeg det er gode forslag, dette er forslag som i alle fall Venstre har fremmet mange ganger tidligere. Vi vet at det jobbes i regjeringa og fra mange ulike hold for å gjøre titler mer kjønnsnøytrale, som kampen mot rådmannsbegrepet. Nå har vi fått helsesykepleier. Jordmorbegrepet har vært tungt, det foreslo Venstre her i Stortinget å få endret på, det er veldig vanskelig. Jeg tror at vi må kjempe for å få mer kjønnsnøytrale titler for å gjøre det åpent.

Når det gjelder forslag nr. 3, er det et forslag som vi nå holder på med å sette ut i livet. Forslag nr. 4 er tiltak som i dag allerede ligger i tiltaksplanene.

Når det gjelder mannsrolleutvalget, synes jeg det er en spennende debatt, men vi skal få et nytt ung-i-dag-utvalg som kommer til høsten. Det kommer til å berøre veldig mange av de delene.

Presidenten: Det bli replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) []: I sin redegjørelse tok statsråden prisverdig opp situasjonen for veldig mange, spesielt unge, LHBTI-personer i Norge i dag som har store utfordringer knyttet til skam, usynlighet og andre problemstillinger.

Representanten Almeland sa i sitt innlegg at han er glad for at regjeringen har en liberal likestillingsminister. Høyreregjeringen har en konservativ barne- og familieminister, som for ikke mange dager siden langt på vei sa at han mente at diskriminering av homofile barn og unge kan forsvares så lenge det skjer i trosfrihetens ånd. Hva synes statsråden om slike uttalelser fra regjeringens barne- og familieminister?

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg skal være helt ærlig med representanten om at jeg ikke har lest alt det statsråden sa, men vi har jo et klart reglement for hva f.eks. menigheter har lov til å drive med av påvirkningsarbeid for å endre f.eks. folks seksuelle orientering. Jeg mener at vi egentlig har et ganske godt lovverk for dette, men at vi på mange områder ikke har vært gode nok til å håndheve dette lovverket. Nå skal det komme en ny lov for tros- og livssynssamfunn til Stortinget – jeg har i hvert fall vært med på å lage et utkast til den – og det blir også en viktig debatt i Stortinget, tror jeg, om den saken.

Anette Trettebergstuen (A) []: Likestillingsministeren er statsråd for LHBTI-delen av befolkningen. Barne- og familieministeren skulle vært en barne- og familieminister for alle barn og for hele mangfoldet av familier. Det mener jeg han med sine uttalelser i forbindelse med Kristelig Folkepartis landsmøte viser at han ikke er.

Selvsagt er det trosfrihet. Folk må få lov til å tro og mene hva de vil, men vi forventer at en barne- og familieminister tar tydelig avstand fra at barn og unge blir fortalt at de er mindreverdige fordi de er lesbiske, homofile, bifile eller transpersoner – enten det handler om ytringer som sies på bakgrunn av kultur eller på bakgrunn av religion.

Mener likestillingsministeren det er greit at barne- og familieministeren viser den type holdninger for åpen scene, og hva slags signal tror hun det sender til alle skeive LHBTI-barn og -unge som allerede sitter og føler at livet er ugreit?

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg forutsetter at statsrådene, når de uttaler seg på vegne av regjeringa, faktisk uttaler seg om regjeringas politikk. Og regjeringas politikk er ganske klar her: Vi ønsker å bekjempe all den diskriminering, all den vold og alle de trusler som vår skeive del av befolkningen faktisk opplever. Det er en kamp vi må ta hver eneste dag. Det er derfor vi nå prøver å styrke arbeidet knyttet til hatkriminalitet. Vi har tiltaksplaner på dette området, og jeg forutsetter at også barne- og familieministeren deler målsettingen som regjeringa har i de handlingsplanene vi har for å bekjempe dette.

Anette Trettebergstuen (A) []: Jeg er selvsagt helt enig med likestillingsministeren i dette, men dette er jo bare nok et eksempel på det spriket som finnes, og de ulike meninger som finnes innenfor denne høyreregjeringen. Ja, vi har en liberal likestillingsminister, men vi har en stokk konservativ barne- og familieminister, og det sendes ulike signaler ut fra hvem som uttaler seg.

I det samme intervjuet sa også den nye barne- og familieministeren at barn har rett til en mor og en far, og at det var viktig. Jeg lurer på hva likestillingsministeren tenker om et slikt utsagn. Hva slags signal synes statsråden dette sender til skeive familier – og til barn i skeive familier? Og er det regjeringens syn på hvordan en familie helst skal se ut?

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg mener at familier bør rigge seg slik at det er flest mulig gode voksne som tar vare på ethvert barn, og det er fantastisk, samme hvem det er som tar det ansvaret rundt et barn. Jeg syns det er veldig dumt hvis barn bare skal ha en mamma og en pappa. Jeg syns det er mange – tanter, onkler, besteforeldre, venninner av mamma, osv. – som kan være med på å lage et godt nettverk rundt dem. Forutsetningen for å ha en god oppvekst er å ha mange voksne rundt seg. Vi vet også at det er en trygghet barn føler ved å ha mange voksne rundt seg – at en ikke alltid behøver å være redd for at det skjer noe med mamma i bilen på vei hjem fra jobb, for da har en ingen rundt seg. Det er viktig at alle barn har mange voksne rundt seg som kan være en trygghet for dem.

Vi må ha mulighet til å ha en debatt der også partier kan ha primærstandpunkt, og likevel noen standpunkt som en har i regjering. Jeg vet f.eks. at en tredeling er det ikke alle regjeringspartiene som er enig i, men Venstre fikk gjennomslag for det.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: I en debatt som denne er det utrolig mange saker jeg gjerne skulle tatt opp med ministeren, men jeg velger å følge opp representanten Trettebergstuen i anledning at vi har fått en barne- og familieminister som har de utsagnene han har med tanke på LHBTI-befolkningen vår. I går hadde jeg et møte med Skeiv Verden, og sammen med andre organisasjoner som jobber for å bedre situasjonen til LHBTI-mennesker, opplever de mye pågang fra kommuner, fra miljøet og fra enkeltmennesker som ønsker deres hjelp for å gjøre situasjonen bedre. Det er kulturministeren som kan bidra når det gjelder disse organisasjonene og ildsjelene som jobber for å forbedre situasjonen til folk og unge som kjenner veldig mye på diskriminering og trykk. Jeg håper og tror at ministeren kan gi noen signaler om hun har tenkt å styrke arbeidet deres ytterligere økonomisk framover.

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg må begynne med at representanten Sem-Jacobsen har et veldig godt poeng i at disse gjør en fantastisk jobb, og de gjør en fantastisk jobb overfor enkeltindivider som har tøffe tak. Det er et stort behov for skolering på veldig mange områder – det er veldig mange som har lyst til å bli bedre på dette feltet, og som søker kunnskap gjennom disse organisasjonene. Jeg har hatt møte med alle sammen nå, tror jeg, og jeg er enig i representantens analyse om at de gjør en flott jobb. Om det kommer noe mer i budsjettet, må vi vente med til budsjettet kommer. Men jeg vil være med på å anerkjenne den jobben de gjør for å hjelpe mange personer som har tøffe tak.

Freddy André Øvstegård (SV) []: I serien konservative utfall fra sist helg fra en av likestillingsministerens regjeringskolleger har vi Kristelig Folkepartis nyeste angrep på foreldrepermisjonsordningen, som er så viktig for bl.a. likestilling i arbeidslivet. Den vil nå Kristelig Folkeparti ha en omkamp om. Da står vi i den situasjonen at samtlige av likestillingsministerens regjeringskollegapartier er imot denne ordningen, mens samtlige av opposisjonspartiene støtter den. Derfor vil jeg gjerne spørre statsråden: Når det foregår en sånn massiv undergraving av et av de viktigste likestillingstiltakene vi har hatt de siste årene, fra regjeringens egne partier, er likestillingsministeren da trygg på at vi etter eventuelle nye borgerlige flertall også vil ha likestilt foreldrepermisjon?

Statsråd Trine Skei Grande []: Representanten Øvstegård har helt rett i at det er helt avgjørende å ha et stort Venstre for å få til god likestillingspolitikk. Vi har nå fått det til bedre enn da SV satt i regjering. Vi er nå i front i verden på likestilling innen foreldrepermisjon og bedre enn hva SV fikk til sammen med Arbeiderpartiet. Det er en veldig omvendt situasjon, når man både skal ha kjeft for at man sitter i regjering med noen som mener noe, og så skal ha kjeft fordi man vant saken. Man må bestemme seg for hva man skal angripe oss for. Vi har gjennomført en likestillingsreform som er ganske historisk, med en tredeling av foreldrepermisjonen. Vi er kjempeglad for det, men det er helt klart at det var en forutsetning at Venstre var der for å få gjort det.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det borger kanskje dårlig for den likestilte foreldrepermisjonsordningen når det ser ut som det gjør på borgerlig side av politikken. Men vi kan håpe at det blir et tydelig rød-grønt flertall framover som har alle partiene bak ordningen.

Jeg ønsker å ta opp et annet tema som likestillingsministeren og komitélederen har hatt en liten utveksling om nå. Denne regjeringen vil altså slippe løs profitt i velferden som noe positivt for likestilling, kan vi registrere. Samtidig vet vi at det stort sett er menn som eier de store velferdskonsernene som nå driver kommersielt i offentlig finansiert velferd, og så er det kvinner som jobber i front i f.eks. helse og omsorg. Hva mer vet vi? Jo, vi vet at f.eks. pensjonsvilkårene for de damene som er ute og jobber på gulvet i konkurranseutsatt sektor, går ned. Mener likestillingsministeren det er et likestillingstiltak?

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg skal ikke uttale meg på alle andre statsråders område, men det er helt soleklart at der kvinner er dominerende i antallet yrkesdeltakende, ser vi at det er liten grad av entreprenørskap i innovasjonsarbeidet som skjer. Vi har mange eksempler på det – vi bruker ofte de to damene som jobbet som sykepleiere på fødeavdelingen. De fant på et nytt laken til bruk på fødeavdelingen, som ville gjøre fødslene mye rensligere å gjennomføre. De fant på det, men hadde ikke noe pass inn til helsevesenet og måtte ut og selge produktet sitt til rørleggere i stedet. De var i stand til å skjønne gleden ved produktet før de fikk muligheten til å komme inn i helsevesenet. Den formen for innovasjon har vi veldig dårlig for.

Så er jeg helt sikker på at de rød-grønne alltid dilter etter når vi får gjennomført de store reformene. Det gjorde de når det gjaldt aksjeselskap og kjønnsfordeling under Bondevik II, og det kommer de til å gjøre når det gjelder foreldrepermisjon.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jonas Gahr Støre (A) []: Likestillingsministeren innledet sin redegjørelse i går med at Norge er blant verdens mest likestilte land. Det har hun rett i, i og for seg – også i sin nøkterne beskrivelse av likestillingsutfordringene vi fortsatt har. Men det var likevel underlig å høre likestillingsministeren i går, for vi vet jo hva partiene i denne regjeringen egentlig mener om likestilling.

Fremskrittspartiet har nedfelt i sitt program at forholdet mellom kjønn skal tilpasse seg naturlig uten innblanding av offentlige organer, og vil her, som ellers, la markedet ordne opp. Høyre er skeptisk til ethvert tiltak som kan føre til økt likestilling. De kaller det for statlig inngripen i private liv. Kristelig Folkeparti vil ha ordninger som legger mest mulig til rette for at mødre kan være hjemmeværende. Igjen har vi sett at foreldrepermisjonen hos Kristelig Folkeparti går opp og ned – nå er det ti uker man skal tilbake til. Venstre – vel, la meg slå fast at det er ganske stor avstand mellom Venstre i opposisjon og Venstre i posisjon.

La meg også minne om det som gjorde det mulig å danne den regjeringen som sitter nå, nemlig at statsministeren la kvinners rettigheter på forhandlingsbordet. Resultatet ble en regjering som fjerner retten til selvbestemt fosterreduksjon, og en vetorett til Kristelig Folkeparti i saker som angår bioteknologi – i praksis full stans for medisinske framskritt som kunne gitt kvinner mer frihet.

Vårt frihetsbegrep har alltid vært annerledes enn høyresidens. Når høyresiden snakker om likestilling og frihet, snakker de om det enkelte menneskets valgfrihet og ser helt bort fra strukturene vi tar valgene våre innenfor. De spør sjelden: Har alle kvinner og menn virkelig frihet til å velge? Når så mange kvinner jobber deltid, tjener mindre enn menn i samme arbeid eller blir utsatt for seksuell trakassering, er det ikke fordi de tar feil valg – heller ikke når de tar andre valg i livet, der forutsetningene og kortene er delt ut på en måte som legger sterke føringer på det de kan gjøre. Det er fordi strukturer står i veien for like muligheter. De må være reelle, og de må gjelde for alle. Derfor trenger vi billigere barnehageplasser, et sterkere likestillingsombud, en bedre arbeidsmiljølov og pensjon fra første krone, som gir lavtlønte kvinner en mer rettferdig pensjon. Derfor må vi tørre å kvotere, fjerne kontantstøtten og ha et kontinuerlig trykk for å fjerne ufrivillig deltid. Vi må beholde en lang fedrekvote, der regjeringspartiene går fram og tilbake i sitt syn på det.

Siden likestillingsministeren først nevnte statistikken: Ja, Norge har steget i grad fra 2017 til 2018, men vi er fortsatt under det nivået vi lå på da høyreregjeringen overtok.

Historien om Norge er at vi valgte politiske tiltak for å sikre likestilling. Skal vi komme videre, må likestillingspolitikken igjen bli langt mer aktiv enn den er under denne høyreregjeringen.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Tage Pettersen (H) []: La meg få starte med å takke for en god likestillingspolitisk redegjørelse i går, med et bredt og inkluderende ståsted. Statsråden viser oss at likestillingspilene peker i riktig retning, og samtidig at likestillingsutfordringene stadig favner bredere.

Opposisjonen forsøker til stadighet å gjenta budskapet om at likestillingen i Norge er i satt revers med Solberg-regjeringen. Feilaktige påstander blir ikke mer korrekte selv om de gjentas til det kjedsommelige. Norge er et av verdens mest likestilte land. Av 149 land er vi rangert som nr. 2 på likestilling.

Det kan ikke være slik at debatten om likestilling i Norge skal føres på premissene til opposisjonen. Jeg skjønner at de selv er tjent med å eie definisjonsmakten, men det blir ikke noe riktigere av den grunn. I anstendighetens navn bør vi kunne være enige om objektive kriterier som sier noe om hvor langt vi er kommet som nasjon på dette området.

Sist uke kom en Ipsos-undersøkelse som viste at de kvinnelige respondentene svarte at likelønn er den viktigste likestillingsutfordringen i Norge i dag, men også 25 pst. av mennene oppga dette som en viktig problemstilling. Dette må vi ta på det største alvor, men vi må også være villig til å se den positive utviklingen som har vært de senere årene.

61 000 flere kvinner jobber heltid i dag sammenlignet med i 2013. Lønnsgapet mellom kvinner og menn er de to siste årene redusert med ett prosentpoeng. Det betyr at kvinner i dag tjener bedre sett i forhold til menn enn de gjorde tidligere. Norge har i tillegg fått 27 000 flere kvinnelige ledere siden 2013. Vi har fortsatt en stor jobb å gjøre, men de rød-grønnes skremselspropaganda mangler argumenter fra virkeligheten.

I Prop. 63 L for 2018–2019 kommer regjeringen med forslag om lønnskartlegging. Dette pålegger arbeidsgiverne i det offentlige og i private bedrifter med flere enn 20 ansatte en plikt til å gjennomføre kjønnsfordelt lønnskartlegging. Dette vil innebære en styrking av det forebyggende arbeidet med kjønnsdiskriminering ved avlønning. En dansk studie viser oss at dette bidrar til å redusere lønnsgapet.

Regjeringen har et bredt og pågående arbeid for å forebygge lønnsforskjeller. At begge kjønn er representert i hele spekteret av yrker, er viktig for å skape gode rollemodeller, for å sikre rekrutteringen, for å bidra med ulike perspektiv på arbeidsplassene, for å sikre representasjon og ikke minst for å redusere lønnsforskjellene.

I de åtte forslagene fra Arbeiderpartiet i dag slår de inn veldig mange åpne dører. Vi setter ned UngIDag-utvalget. Vi har bevilget penger til tiltak som bidrar til kjønnsbalanse i utdanningsløpene. Vi har etablert gode tiltak for kvinnehelse, en handlingsplan mot negativ sosial kontroll og – som debatten i dag opplyser om – en rekke tiltak for å iverksette økt likestilling.

Kari Henriksen (A) []: At Norge er blant de beste når det gjelder likestillingspolitikk, er ikke godt nok. Vi bør ha ambisjoner om å være det beste landet i verden, og den ambisjonen er totalt fraværende hos regjeringa.

Dette er det store bildet: Vi ser tilbakeslag for likestillingen i mange land. Det er en framvekst av ytterliggående politikk og politiske partier med klare politiske mål som setter alt likestillingsarbeid mange tiår tilbake.

Likestilling, hva handler det om? Det er strukturer som hindrer mennesker i å være den de er. Det er grunnleggende for all politikk.

Vi ser de samme tendensene i Norge: Likestillingsarbeidet blir et tilleggsområde i politikken. Statsråden og flere kvinnelige statsråder i høyreregjeringa framholder at vi har kvinnelige toppledere i politikken og i viktige statlige institusjoner. Det er bra, men de har kommet dit på et bakteppe av politisk kamp. Det er ikke slik at kvinner alltid kjemper for likestilling, noe statsministerens salg av kvinners selvråderett er et glimrende eksempel på. Vi ser eksempler på at retorikk og politikk i større grad beveger seg bort fra en moderne og framtidsrettet politikk.

Jeg var på en debatt i regi av Røde Kors om negativ sosial kontroll, som de kaller et fengsel uten gitter. Tvangsekteskap og klestvang er deler av det, men også holdninger og strukturer i mange tros- og livssynsmiljøer – holdninger og strukturer som reduserer barn og unges rett til å utvikle seg som de er, eller som de vil være. Et eksempel er en ung homofil som ikke våger å fortelle det til noen, for han eller hun har lært at det er synd. Det er noen av de reelle eksemplene som representanten Pettersen etterlyser i vår debatt. Dette er reelle mennesker med reelle utfordringer.

En Jehovas vitner-kvinne ringte meg og fortalte om overgrep i sitt eget trosmiljø. Hun fikk beskjed om at dette skulle ties i hjel, og at dette skulle de ordne innenfor menighetens fire vegger. Dette er realiteten i undertrykking som vi har i dag, og regjeringa har stemt ned flere forslag fra Arbeiderpartiet om å ta tak i negativ sosial kontroll.

Til slutt må jeg si at jeg ble veldig skuffet da jeg hørte replikkordvekslingen mellom likestillingsministeren og representanten Trettebergstuen. Vi ser tydelig en regjering som er splittet i likestillingspolitikken når det kommer til den mest grunnleggende verdien av alle, nemlig at alle mennesker har lik verdi, og at alle mennesker har lik rett til å utvikle seg til den de ønsker å være, eller til den de er. Nå ser vi at høyresidas internasjonale retorikk også har nådd regjeringa med full tyngde, og det er beklagelig at likestillingsministeren ikke klarer å stå opp mot det.

Masud Gharahkhani (A) []: I forrige uke var jeg så heldig å møte to klasser og deres lærere fra Kongsberg videregående skole. Det var helse- og oppvekstklasser. Elevene hadde forberedt mange spørsmål de ville stille til en stortingsrepresentant, og de aller fleste spørsmålene handlet om kvinners rettigheter og likestilling. Hvorfor vil Stortinget endre abortloven? Vil du endre abortloven, slik regjeringen foreslår? Arbeiderpartiets politikk er jo et tydelig nei, men jeg fortalte elevene om Ingrid Ross Solberg, en pensjonert lærer som alltid har kjempet for likestilling.

Jeg møtte Ingrid i begge demonstrasjonstogene mot høyreregjeringens politikk. Ingrid var ikke alene denne gangen. Nå hadde hun med seg barnebarnet Helene, tydelig stolt over barnebarnet som ville delta. Ingrid var like engasjert som alltid, men også med en spesiell følelse: Hvem skulle tro at de kampene vi tok på 1970-tallet, skulle gjenta seg i 2019, i Norge? Tenk at vi tok de kampene for gitt, i vårt lille land, Norge.

Norge er et fantastisk land, nettopp på grunn av kampen for kvinners rettigheter og likestilling. Den friheten vi har i Norge, har, som mange har påpekt, ikke kommet av seg selv. Frihetskampen har alltid vært ført i denne salen – kampen for arbeidernes rettigheter, kampen for likestilling. Det er trist å si det, men kampen for rettigheter og likestilling har også ofte handlet om kampen mot konservativ høyrepolitikk.

Kampen mot sosial kontroll, negativ sosial kontroll, gikk de rød-grønne i bresjen for, og vi har også gått i bresjen for det her i Stortinget. Frihet, demokrati og likestilling er norske verdier. Alle skal leve et fritt og selvstendig liv. Ja, vi snakker om norske jenter som opplever at noen bestemmer hvem de skal omgås, hvordan de skal kle seg, og hvem de skal gifte seg med. Vi har mange modige stemmer som tør å ta et oppgjør. Derfor har også Stortinget et ansvar for å følge opp med politikk. Derfor har Arbeiderpartiet hatt en rekke politiske forslag. At trossamfunn skal forplikte seg til å bidra aktivt i integrerings- og likestillingsarbeidet, har høyrepartiene stemt ned, 40 pst. kvinner i styret i trossamfunnene har høyrepartiene stemt ned, og at skolen skal være en fellesarena uavhengig av hva slags kultur og religion elevene har. Ja, vi har gått lenger enn regjeringen når det kommer til heldekkende ansiktsplagg i det offentlige rom.

I Norge, om man er homo eller hetero, skal man ha de samme mulighetene og frihetene. Ingen skal bli utsatt for hets og diskriminering. Også der har vi gått i bresjen ved å levere politiske forslag.

Kampen for likestilling, frihet og demokrati fortsetter.

Guri Melby (V) []: Jeg vil gjerne starte med å adressere påstandene om at Venstre ikke mener det samme i posisjon som når vi sitter i opposisjon. Jeg mener at debatten om tredeling av foreldrepermisjonen er beviset på det motsatte. På tross av sterke motkrefter i samfunnet, på tross av at mange av de partiene som vi samarbeider med, er imot tredeling – 15 uker til mor og 15 uker til far – har Venstre kjempet det gjennom, sørget for at det er vedtatt, og sørget for at vi har en historisk lang fedrekvote i Norge, den har aldri vært lengre, noe som er et viktig bidrag til likestilling på lang sikt. Det viser at Venstre i regjering gir en radikal likestillingspolitikk. Jeg mener det også viser at en borgerlig regjering gir en god balanse mellom valgfrihet, individuelle rettigheter og likestilling.

Så har jeg lyst til å si at det er viktig å minne om at en lang fedrekvote handler om mer enn likestilling. Den viktigste begrunnelsen er barnets behov for fars omsorg og ikke minst fars behov for kontakt med barnet. Vi vet at vi har oppnådd begge deler gjennom at vi stadig har utvidet fedrekvoten. Det finnes mange undersøkelser som bekrefter dette. I en undersøkelse var det bl.a. en mannlig leder og far som uttalte etter sine tolv uker med pappaperm: Mot slutten, kanskje den siste uken, var jeg ganske følelsesmessig beveget og rørt over at nå nærmer det seg slutten på permisjonen – kan kanskje kalle det angst for at man skulle tilbake til jobb.

Jeg tenker at når menn sitter og føler på det som kvinner jo har følt på i mange år, har vi kommet et langt skritt. Det er en viktig jobb med at enda flere menn får nettopp de erfaringene, for at vi skal komme lenger i likestillingsarbeidet. Det er ikke sånn at en utvidelse med fem uker pappakvote automatisk gir oss mer lønn og flere kvinnelige ledere. Dette er noe som bidrar til holdningsendringer, men det tar lang tid.

Mitt mål er at en arbeidsgiver skal oppleve at det er akkurat like risikofylt å ansette en mann i 30-årene som en kvinne, at det er like stor fare for at han skal være borte i forbindelse med omsorg for barn, og at menn – på samme måte som kvinner alltid har gjort – skal tenke når de velger seg karriere: Hvordan kan dette kombineres med et godt familieliv? Dette er endringer som det vil ta tid å oppnå. Arbeidsgiverne må erfare at menn er like mye borte, og menn må også erfare hvor givende det faktisk er å være hjemme og ta seg av sine barn, og dermed ta større hensyn til det når de velger karriere.

Likestilling er ikke noe som vi greier å sikre i en fei, og det er ingen politiske vedtak som i seg selv sikrer god likestilling. Likevel er det å sikre delt omsorgsarbeid og delt ansvar for barn kanskje noe av det viktigste vi kan gjøre, og det neste store skrittet for økt likestilling i Norge. Det er strukturelle hindre som gjør at de valgene vi skulle ønske hadde vært frie, i realiteten ikke er det.

Nina Sandberg (A) []: De siste tiårenes likestillingsarbeid har endret samfunnet. Det har på flere områder ført til større likestilling mellom menn og kvinner.

Så er det noen som mener at fokuset på kvinners utfordringer og kvinnekampen kan ha medvirket til for lite oppmerksomhet om gutters, menns og fedres livs- og likestillingsutfordringer. Den hypotesen tar ikke jeg stilling til i dag. I stedet vil jeg løfte fram at gutter og unge menn dominerer statistikken når det gjelder både underprestasjoner og frafall i skolen, rusmisbruk, vold, lovbrudd, arbeidsledighet, uførhet og selvmord.

Vi har et sterkt kjønnssegregert arbeidsmarked i Norge. Det gjelder også i kommunal sektor. Rundt 90 pst. av alle ansatte i barnehagene er kvinner, 80 pst i grunnskolen. Nye samlivsmønstre innebærer at en del gutter og unge menn får en kvinnedominert oppvekst. Konsekvensene vet vi ikke så mye om. Nevrobiologisk forskning viser at gutters hjerner utvikler seg i en annen sekvens enn jentenes. Gutter ligger etter jenter i språkmodenhet. Noen mener at dette kan påvirke guttenes skoleprestasjoner, og at noen av guttenes problemer i skolen kan tilskrives at de starter for tidlig, ut fra modenhetsnivået. Kanskje bør evaluering av seksårsreformen inkludere den typen problemstillinger.

Gutter trenger mannlige rollemodeller. Det er ikke menn guttene kan snakke med om gutters problemer. Helsesøstrene har nå fått den kjønnsnøytrale tittelen helsesykepleiere. Det er bra, det er et skritt i riktig retning, men fortsatt er de i hovedsak kvinner. Få mannlige psykologer gjør det vanskelig å innfri kravet om at alle skal kunne velge den psykologen man ønsker å gå til.

Arbeiderpartiet er opptatt av like muligheter, uansett kjønn. Likestillingen går ikke i rett linje framover. Det ligger fortsatt massive utfordringer foran oss. Jeg har pekt på bare noen få av dem. Det trengs, mener vi, et utvalg som tar opp mannsrollen og menns likestillingsutfordringer. Og vi mener at regjeringen bør utvikle en strategi for å motvirke kjønnsulikheter i utdanning og i arbeidsliv. Alt i alt trengs det en intensivert innsats fra regjeringens side.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Jeg har lyst til å ta opp at det blir problematisert at en regjering består av forskjellige partier. Det gås til angrep på de ulike partienes programmer, og så glemmer man at disse partiene faktisk har en felles erklæring, Granavolden-erklæringen, som peker ut kursen. Det er ikke noe nytt. Jeg må bare minne om at den rød-grønne regjeringen også besto av forskjellige partier, hvor det også var saker som ble lagt i skuffen fordi et av partiene var imot. Det var lov om retten til å bestemme juridisk kjønn. Med én gang Høyres helseminister kom i stolen, tok han fram loven fra skuffen, og den ble vedtatt her i Norge. Det er en stor seier for veldig mange. Så det er ikke noe nytt.

Jeg er også opptatt av at Arbeiderpartiet snakker om grunnleggende strukturer for likestilling. Ja, det er viktig, men det er ikke dermed sagt at man skal snakke ned friheten til å ta egne valg. Det er jo nettopp derfor vi endrer. For det er grunnleggende å kunne velge livsledsager, utdanning, religion, klesdrakt – der har vi lagt inn noen modifikasjoner, men der har jo Stortinget en enighet. Vi har også selvfølgelig frihet til å velge parti. Vi endrer strukturer, slik at noen skal få mulighet til det. Men ikke alle får lov til å ta disse egne valgene. Miljøene setter grenser, og det er nettopp derfor vi har Handlingsplan mot negativ sosial kontroll, retten til å bestemme selv, med 28 tiltak. Det er særlig tiltak som er nye, som er innført rettet mot dem som faktisk må bryte med sine miljøer og sin familie, dem som vi da hjelper med bolig, mentorordning og veiledning.

Det var ikke Arbeiderpartiet som var de første som snakket om kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. Det var det faktisk Fremskrittspartiet som snakket om, og jeg må bare innrømme at i mange år lyttet man kanskje ikke til de stemmene, men det skal de faktisk ha æren for. Det var de som satte dette temaet på dagsordenen, så ros til dem for det.

Eirik Sivertsen (A) []: Skikkelige lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår har vært og er en kampsak for Arbeiderpartiet. Det å ha en lønn en kan leve av, trygghet for arbeid og trygghet i arbeidssituasjonen, og ikke minst en pensjon å leve av etter endt yrkeskarriere, gir frihet og økonomisk uavhengighet, og dermed også verdighet.

Dessverre er vi ikke i mål med det for alle ennå. Hver femte arbeidstaker i landet jobber i kommunal sektor. I den sektoren jobber annenhver kvinne deltid. Hvis vi ser isolert på helse- og omsorgstjenestene, jobber så mye som 65 pst. deltid.

Det er trygghet som gir frihet. Men når man ikke vet hvor mange vakter man får neste måned, vet man ikke om man kan betale regningene sine. Hele tiden å måtte være tilgjengelig for arbeidsgiveren i tilfelle det skulle dukke opp en mulighet til å ta en ekstravakt, er ikke forutsigbart, og det er ikke trygt. Man får ikke banklån til en bolig i en slik situasjon, man er ikke økonomisk uavhengig. Da er det ikke frihet, da er det utrygghet og uverdighet og ufrihet som preger hverdagen. Slik skal det ikke være, og den ufriheten nevnte ikke statsråden i sin redegjørelse.

Vi kan være enige om at vi har kommet langt i likestillingsarbeidet her i Norge, men det betyr ikke at vi er i mål. Jeg skjønner at regjeringspartiene med statsråden i spissen har behov for å være tilfreds med resultatene, være fornøyd med hva man har oppnådd. Men det vi hører i dag, bikker nesten over i selvtilfredshet.

Derfor var det en trist runde vi hørte fra likestillingsministeren i går. Hvor er ambisjonene for å gå videre? Hvor er drivkraften for å endre samfunnet til å bli enda bedre? Hvor er sporene etter de grepene og det drivet statsråden skal ha for likestilling? Hvordan vil statsråden forbedre situasjonen?

I Arbeiderpartiet vil vi deltid til livs. Det er et substansielt bidrag til å bedre likestillingen, både for dem som jobber i kommunal sektor – og det er grunn nok i seg selv – og det er også bra for kvaliteten på tjenestene. Vi er opptatt av å ha kvalitet på velferden, og da er hele, faste stillinger med kvalifisert personale som får bruke kompetansen og ekspertisen sin, et viktig steg. Med vår politikk ville kommunene ha hatt råd til både å ansette flere og å ansette dem i hel stilling, og til å kunne finansiere de nødvendige kompetanseløftene og gjennomføre forskningsprosjekter om hvordan denne kunnskapen utvikler seg, og hvilken erfaring som må deles.

På sikt må målet være å avskaffe deltiden. Selvfølgelig skal det være mulig å gå i reduserte stillinger i perioder i livet når livssituasjonen krever det, men målet må være at så mange som mulig jobber i hele, faste stillinger – fordi det gir trygghet og frihet for den enkelte, og fordi det gir sterkere fellesskap. Det gir også, som statsråden var opptatt av, bærekraftighet for velferdsstaten.

Grunde Almeland (V) []: Det er et tema som ikke så veldig mange av representantene her i salen har nevnt i dag, men som statsråden snakket litt om i går, som jeg gjerne vil ta opp. Det er å slå et slag for «funkisene», altså mennesker med funksjonsvariasjoner. Jeg er glad for at de nå har fått en tydelig ambassadør i statsråden.

De av oss som har en eller annen form for funksjonsnedsettelse, kan og vil like mye som alle andre, men møter motstand hver eneste dag – en motstand som vi har mulighet til å gjøre noe med. For vi går glipp av bidragene til alle dem som forhindres fra å delta i arbeidslivet, i frivilligheten, i politikken eller i nærmiljøet. Men aller dårligst ut kommer den enkelte. Ikke å få lov til å bruke evnene sine, delta i meningsfulle fellesskap eller bli hørt, er ikke grunnlag for et godt liv. Når vi attpåtil vet at dette er en gruppe mennesker som gjerne blir utsatt for dobbel diskriminering og de følgene det medfører, vet vi at det nå er på tide at vi sørger for å endre disse strukturelle hindrene.

Men jeg skal ikke svartmale, for ting blir heldigvis stadig bedre, takket være ildsjeler som Guro Fjellanger, tidligere miljøvernminister for Venstre og aktiv funkisforkjemper. Hun var etter alt å dømme den første norske ministeren med en synlig funksjonsnedsettelse, og for bare et par måneder siden tok hun initiativ til å starte et eget nettverk for funkiser i Venstre. Regjeringen skal levere en stortingsmelding om utviklingshemmedes menneskerettigheter og likeverd neste år. Det er helt riktig fokus.

Rett før jul leverte regjeringen også sin strategi for likestilling av mennesker med funksjonsnedsettelse, og jeg er glad for at likestillingsministeren nå jobber med handlingsplanen med alle tiltakene som skal gjøre denne strategien konkret. Vi skal gi folk mening og muligheter tilbake. Representanten Sem-Jacobsen påpekte i sitt innlegg at vi ikke stemte for noen av de forslagene i forrige runde. Det var nettopp fordi dette arbeidet, som statsråden redegjorde for i går, pågår.

Men det er flere konkrete eksempler som jeg også håper min egen statsråd og denne regjeringen tar tak i, alt fra store til større hindre – som blodgivning; at folk med hørselshemminger blir fortalt at man ikke kan ha med seg tolk når man skal gi blod, og dermed ikke får lov til å gi blod. Eller det kan være en tolketjeneste som ikke klarer å levere tolker til de hørselshemmede, noe som gjør at de ikke får deltatt i alle de demokratiske arenaene de burde. Dette er helt konkrete utfordringer som jeg håper min regjering tar tak i.

Jeg er glad for at vi har en statsråd som setter funkisrettigheter i fokus på mange fronter, for det er også dette likestilling handler om for oss.

Torill Eidsheim (H) []: Vi har ein stolt arv. Noreg er på rett stad i likestillingskampen.

Fleire barn går i barnehage, og færre kvinner jobbar deltid. Tala viser òg at det er fleire kvinner blant professorar på både universitet og høgskular.

Det har skjedd veldig mykje over fleire generasjonar. Sjølv om norske kvinner har kome langt på 100 år, har vi også mykje som står att.

Befolkninga skal ha like gode helsetenester uavhengig av kjønn. Historisk sett har likevel sjukdomar som i størst grad rammar kvinner, fått mindre merksemd enn sjukdomar som oftast rammar menn. Slik skal det ikkje vere.

Vi har gjort mykje for å rette opp i dette, og vi skal gjere enda meir.

La oss først sjå litt på forsking. Nokre sjukdomar rammar fleire kvinner enn menn, og same sjukdom kan ramme kvinner og menn forskjellig. Dette treng vi meir kunnskap om. Regjeringa vil difor fortsetje satsinga på forsking på kvinners helse. Det er viktig for deltaking, og det er viktig for å kunne klare å leve eit godt liv.

Så over til eit anna felt som opptek meg spesielt: gründerskap og helsenæring. Det er mange kvinner i helsesektoren. Gode idear oppstår ofte i det miljøet der ein jobbar. Ein ser løysingar for på kva måte jobben kan bli gjort endå betre. I forbindelse med det meiner eg at vi treng fleire kvinnelege velferdsinnovatørar. Då blir ein nøydd til å fjerne ord som «velferdsprofitør». La oss stryke det frå ordboka.

Noreg skal vere eit attraktivt gründerland for gründerar både her heime og utanfrå. Regjeringa har difor forenkla gründeranes kontakt med offentleg sektor, og vi fjernar unødvendig byråkrati. Dårlege rammevilkår rammar særleg kvinner.

Avslutningsvis.: Noreg er på rett stad i likestillingskampen og skal bli det også når det gjeld kvinnehelse.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Fjorårets fredspris var på mange måter en likestillingspris. Seksualisert vold under konflikt og krig er det mest dramatiske og avskyelige utslaget av mangel på respekt for menneskelig verdighet. Prisvinnernes rystende historier fra Kongo og Syria burde være nok til å mobilisere til en felles handling innenfor rammene av FN for å ta et kvantesprang når det gjelder å bedre kvinners stilling, med særlig vekt på seksuell helse og utrygge aborter.

Historiene burde være nok til å inspirere den nåværende amerikanske administrasjonen til å styrke sin internasjonale innsats på dette feltet, men det motsatte har dessverre skjedd. Det er intet nytt at USA med jevne mellomrom knytter betingelser om abort og prevensjon til sin støtte til den delen av bistandsbudsjettet som er forbundet med familieplanlegging. Det som er nytt i Trump-administrasjonens politikk, som ironisk nok går under navnet «Protecting Life in Global Health Assistance», er at betingelsene for støtte til NGO-er som jobber med slike spørsmål, er knyttet til hele det amerikanske bistandsbudsjettet. Mer enn 1 200 NGO-er rammes nå av denne politikken. Mange står i fare for å måtte legge ned sitt arbeid. Amerikansk abortpanikk kalte Aftenposten nylig denne politikken, og jeg sier meg enig i karakteristikken. Jeg håper den norske regjering benytter enhver anledning til å minne USA på landets moralske ansvar i så måte.

Seksualisert vold, sviktende familieplanlegging og mangel på seksualopplysning henger sammen. Limet i dette tragiske syndromet er fravær av respekt for kvinners rettigheter, deres verdighet og deres anseelse. Resultatet av det er bl.a. at hver dag dør det rundt 830 kvinner under graviditet og fødsel. 99 pst. av dødsfallene finner sted i utviklingsland – 830 tilfeller som kunne vært unngått dersom det internasjonale samfunnet hadde vært seg sitt ansvar bevisst. Kvinner dør av blødninger, infeksjoner, høyt blodtrykk under svangerskapet, komplikasjoner under fødselen. Noen dør av tropesykdommer som malaria – andre av aids under svangerskapet. Likeledes dør mange av utrygge aborter utført under uhygieniske forhold og av mangel på medisinsk assistanse.

Så kan vi være stolt av at Norge gjennom mange år har bidratt til å få ned de høye tallene, for det er et faktum at mellom 1990 og 2015 falt den svangerskapsrelaterte dødeligheten med 44 pst., men behovet for moderne prevensjonsmidler og helseopplysning er fortsatt skrikende. Innsatsen for å få jenter og kvinner gjennom skolegang, som vi vet har betydning for deres seksuelle helse, må fortsette og intensiveres.

Dagens tall er altså 830 – dødstall som kunne vært unngått. Spørsmålet vi bør stille oss, er: Hvis vi hver dag hadde opplevd en flystyrt der 830 personer hadde omkommet, hva ville det internasjonale samfunnet da brukt av ressurser for å unngå at dette skulle fortsette?

Bente Stein Mathisen (H) []: Vår gode økonomi og vårt gode velferdssamfunn skyldes bl.a. kvinners deltakelse i arbeidslivet de siste 40–50 år. Det bekreftes i en OECD-rapport fra 2018. Andelen yrkesaktive ligger på ca. 76 pst. i Norden, og det er bra.

Rapporten slår samtidig fast at hvis kvinner får muligheten til å arbeide like mye som menn, kan bruttonasjonalprodukt stige med 15–30 pst. Det er altså store samfunnsgevinster forbundet med at menn og kvinner deltar på like fot i arbeidslivet.

Som statsråden sa i sin redegjørelse i går, har vi kommet langt i likestillingsarbeidet, men fortsatt er det mye som gjenstår før vi er likestilte. OECD påpeker at det er langt flere menn enn kvinner som innehar lederstillinger. Vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked, med overvekt av kvinner i myk sektor, og det er også langt flere kvinner enn menn som arbeider deltid. For å oppnå et mer likestilt samfunn tror jeg vi alle sammen er enige om at det må fokuseres mer på makt og innflytelse, likelønn, kjønnsrollemønstre og diskriminering.

Selv om Norge har vært i front i å fremme kjønnsbalanse og å øke kvinners representasjon, både politisk og i lederstillinger, er kvinner likevel fremdeles underrepresentert i styrer, råd og i ledende stillinger. Det høres kanskje litt rart ut siden vi i Norge har kvinner på toppen i statsapparatet, med både kvinnelig statsminister, utenriksminister, stortingspresident osv., men det er faktisk slik. Menn dominerer maktposisjonene på de fleste samfunnsområder, med unntak av statlig forvaltning. En undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå viser at nesten ni av ti norske næringslivsledere er menn. Da norske toppledere i 2000 ble spurt om hvorfor det var så få norske kvinnelige toppledere, svarte de at det skyldtes kvinnene selv. I 2015 svarte 75 pst. at det nok kan skyldes at mye rekruttering skjer gjennom uformelle nettverk. Det er en bekreftelse på det mange har snakket om, «Gutteklubben Grei».

I Norge er det samlet sett en lønnsforskjell på ca. 14,9 pst. mellom menn og kvinner, og det må vi gjøre noe med. I Nordisk råd har vi nå til behandling et forslag om nordisk likelønnssertifikat etter inspirasjon fra Island. I forbindelse med behandlingen har vi fått en presentasjon av et norsk prosjekt som heter Likestilt arbeidsliv. Prosjektet er i regi av Agder fylkeskommune og Næringsforeningen i Kristiansandsregionen, der offentlige og private virksomheter kan bli sertifisert for sitt arbeid med likestilling og mangfold i arbeidslivet. Virksomhetene evalueres på innsatsområder som forankring i ledelsen, forebygging av trakassering, rekruttering, tilrettelegging av heltidskultur, likestilt foreldreskap og likelønn. De første 15 virksomhetene ble sertifisert i 2018. Sertifiseringen gjør det enklere for bedriftene å etterleve det regelverket som allerede er der, samtidig som arbeidsplassen fremstår som attraktiv og fremsynt. Prosjektet skapte stor begeistring i Nordisk råd og er et viktig tiltak for et mer likestilt samfunn.

Jeg har tro på å vise til gode eksempler både i eget land og gjennom vårt nordiske samarbeid. (Presidenten klubber.) På den måten kan vi lære av hverandre og få inspirasjon i arbeidet med å få et enda mer likestilt samfunn.

Presidenten: No er tida ute.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg bet meg merke i bl.a. representanten Pettersens irritasjon over å få påpekt noen av de viktige områdene hvor regjeringen langt fra gjør nok for å fremme likestilling. Jeg mener det er noen ganske tydelige signaler om at vi har en regjering som fører til dels kvinnefiendtlig politikk.

La meg ta det første og åpenbare eksemplet som hittil ikke har fått nok oppmerksomhet i denne debatten i denne salen. Det er at vi har den første regjeringen på 40 år som har innskrenket kvinners rett til selvbestemt abort. Vi har altså den første likestillingsministeren som er nødt til å forsvare likestillingskonsekvensene av det, fordi kvinners rett til å bestemme over egen kropp er en av våre viktigste likestillingsseire, som nå er blitt satt i revers med denne regjeringen.

I tillegg kan vi også nevne at de konservative kreftene har satt bremsekloss på bioteknologiloven. Så har vi allerede vært inne på at vi har en familieminister som unnskylder diskriminering av skeive i tros- og livssynssamfunn. Dette er tegn på at det ennå er noe å gjøre i likestillingspolitikken.

Men jeg vil ta opp en annen viktig sak. Det er det ekstremt pinlige ved at vi – verdens mest likestilte land, som vi liker å skryte av å være – nå er i ferd med å bli diktert fra EU når det gjelder norsk likestillingspolitikk. Hva er grunnen til det? Jo, fordi i Norge får ikke fedre selvstendig uttaksrett til foreldrepermisjon. Det gjør at mange fedre ikke får en reell mulighet til å være hjemme med barna. Det gjør at mange barn ikke får knyttet bånd til begge sine omsorgspersoner. Det er også et hinder for å få et mer likestilt arbeidsliv. Dette har nå gått så langt at ESA – EØS’ overvåkingsorgan – har tatt ut sak mot Norge, og vi kan altså vente en kjennelse derfra. Det er flaut for norsk likestillingspolitikk at den må dikteres fra EU, og at vi ikke kan ordne opp i dette selv. Derfor har SV og jeg i denne saken fremmet forslag, som et første skritt, om at fedre kan få selvstendig uttaksrett for de 15 ukene man har som kvote i dagens foreldrepermisjonsordning. Det kan være ett av de viktige skrittene framover for norsk likestillingspolitikk, som er helt nødvendig.

Tage Pettersen (H) []: Norge har en utfordring med et kjønnsdelt arbeidsmarked, som vi tar på alvor. At vi fortsatt i 2019 snakker om mannsyrker og kvinneyrker, er uheldig. Å påvirke menneskers frie valg er også utfordrende.

Vi ser fra forskningen at menn og kvinner tar ulike valg basert på ulike preferanser, som igjen påvirker inntekt.

Selv om mye av lønnsforskjellene kan forklares med at kvinner og menn velger ulike utdanninger og yrker og jobber i forskjellige næringer og sektorer, er rundt 6–7 pst. av de samlede lønnsforskjellene uforklart. Det er bekymringsfullt. Selv om flere kvinner enn før jobber heltid, kan vi ikke være fornøyd.

Vi er ikke selvtilfredse, som flere fra opposisjonen har beskyldt oss for å være i dag. I mitt forrige innlegg og i dette innlegget sier jeg tvert imot at vi ikke kan være fornøyd.

Mange kvinner jobber frivillig deltid, men mange vil gjerne jobbe mer. Noen opplever at stillingene som lyses ut, er for små, mens andre ikke får kabalen til å gå opp med familielivet. Enkelte føler seg fanget av tidsklemma. Det tar vi på alvor ved å tilrettelegge best mulig for at kvinner flest kan delta med full styrke i arbeidslivet, bl.a. gjennom bedre og mer fleksible arbeidstidsordninger, inkludert muligheten for flere alternative turnuser. Høyre ønsker at ansatte i samarbeid med tillitsvalgte og arbeidsgiver skal ha større mulighet til selv å bestemme over egen arbeidstid.

Regjeringen har satt av penger på årets budsjett til tiltak som bidrar til jevnere kjønnsbalanse i utdanningsløpene. Kulturministeren har også satt ned UngIDag-utvalget, som skal foreslå tiltak for å få unge til å bryte med tradisjonelle kjønnsrollemønstre ved valg av utdanning og yrke. Utredningen vil gi oss et godt kunnskapsgrunnlag i arbeidet med å utvikle en strategi for et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked.

I 2019 styrker regjeringen fortrinnsretten til del av en stilling når det lyses ut nye stillinger, slik at kvinner, f.eks. i helsesektoren, der deltidsarbeid er utbredt, kan fylle opp til en full stilling. Vi har også stilt krav til de regionale helseforetakene om at flest mulig av medarbeiderne må tilsettes i hele, faste stillinger. Rapportering fra helseforetakene viser oss nå heldigvis en reduksjon i bruken av deltid.

Dette forteller meg at mye godt gjøres for å redusere lønnsforskjellene. Samtidig må vi erkjenne at en del av tiltakene ikke virker over natten, men må ha et generasjonsperspektiv. Derfor er det viktig å tørre å holde på iverksatte tiltak over tid, og ikke la utålmodigheten ta overhånd og la kortsiktig iver stikke kjepper i hjulene for gode tiltak.

Marianne Haukland (H) []: Vi har i Norge kvinnelig stortingspresident, vi har kvinnelig statsminister, vi har kvinnelig høyesterettsjustitiarius, tre av fire partiledere i regjeringen er kvinner, og utenriksministeren og finansministeren er kvinner. Likevel har vi økonomiske holdninger som vi er nødt til å løsrive oss fra.

Kvinner er like opptatt av lønn for sitt arbeid som det menn er, derfor er det urettferdig at likt kvalifiserte ansatte får ulik lønn. Likestilling handler ikke bare om penger, vi ser også at kvinner prioriterer lønnen sin annerledes. Dette åpner opp for en antakelse om at kvinner og menn får ulik økonomisk oppdragelse. Resultatet er at kvinner og menn prioriterer forskjellig. Det er et enormt kapitalgap mellom menn og kvinner, som det vil ta flere hundre år å tette.

Kvinner bør i større grad eie eller være medeier av egen og felles bolig. Derfor er jeg glad for at flere i samfunnet tar ansvar. Vi ser at våre banker tar ansvar ved å opplyse kvinner om økonomi. Dagens Næringsliv lanserte rett før kvinnedagen et eget forum for kvinner som bryr seg om børs og finans. Der er jeg medlem, og jeg har også invitert flere av mine kollegaer til å være med, fordi jeg synes det er inspirerende.

Jeg er også glad for at økonomi i større grad skal inn i skolen, for vi er nødt til å sørge for at jenter og gutter får en god innføring i pengedelen i samfunnet vårt. På den måten kan også skolen være med og bidra til å redusere kapitalgapet.

Jeg må ta opp én ting som blir nevnt i debatten som veldig urettferdig, og det er forskjellen mellom menn og kvinner og deltidsarbeid. Der må jeg si at det å kunne jobbe frivillig deltid i perioder er et gode for både menn og kvinner. Den valgfriheten må vi godta og ta vare på. Men det som er en ulempe, er om denne deltiden er systematisk kun for kvinner, og om den er ufrivillig.

Margret Hagerup (H) []: Norge er et av verdens mest likestilte land. Kvinner og menn har omtrent like høy yrkesdeltakelse, og stadig færre kvinner jobber deltid. Det er bra, og vi må sørge for at denne utviklingen fortsetter, for vi trenger flere i arbeid for et bærekraftig velferdssamfunn.

Fedrekvoten har vært helt avgjørende for at jeg kunne være både yrkesaktiv og nybakt mor. Jeg mener at det også har vært helt avgjørende for at min mann har kunnet utforske og styrke sin farsrolle. Men det er tankevekkende at enkelte – i 2019 – ser på det at jeg er yrkesaktiv, som selvrealisering, mens min mann forsørger familien når han går på jobb. En del skulle nok heller sett at jeg var hjemme og passet på ungene og familien. Dette handler litt om kultur, eller kanskje snarere om ukultur.

Denne rollekonflikten kan føre til at kvinner velger deltid, for 90 pst. av kvinnene som jobber deltid, gjør det frivillig. Her må vi gjøre noe med både holdninger og struktur, for vi trenger flere i arbeid. Jeg mener faktisk at jeg skylder datteren min på 3 år å jobbe heltid, for mitt håp er at hun en gang i fremtiden skal slippe å ta mange av de kampene både min generasjon og generasjonene før har utkjempet.

Den ufrivillige deltiden er også en utfordring, spesielt i helse- og omsorgssektoren. Styrking av heltidskulturen er en forutsetning for bedre kvalitet på helsehjelpen, økt pasientsikkerhet og bedre pasientoppfølging både i sykehus og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Helseministeren har i flere år stilt krav til de regionale helseforetakene om at sykehusene skal ansette flest mulig i hele, faste stillinger, og bruken av deltid har gått ned med mer enn 20 pst. i alle helseregionene siden 2011. I samme periode har gjennomsnittlig stillingsprosent økt og ligger på om lag 90 pst. Det er kjempebra.

Men heltid handler også om arbeidstid. Arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid er endret slik at det er blitt større adgang til å finne løsninger lokalt. Det kan bidra til større stillingsprosenter og mer heltidsarbeid, gjennom god dialog og godt partssamarbeid. Kommunene må også legge til rette for en heltidskultur, slik bl.a. Kristiansand kommune har gjort ved at stillinger som utlyses, i utgangspunktet skal være 100-prosentstillinger. Ja, for heltid er et valg, både for samfunnet, for bedriftene og for den enkelte.

Skal min datter være likestilt, må hun få delta i arbeidslivet på like premisser som brødrene, og brødrene hennes må få være likestilte omsorgspersoner. Den veien går vi opp nå. Det handler om kultur, og det handler om struktur. Men målet er klart: Alle skal ha like muligheter!

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Mange av dilemmaene vi møter i integreringsdebatten, har tilknytning til mange av de viktigste frihets- og likestillingskampene i vårt samfunn. Den viktigste er friheten til å kunne leve sitt liv på forskjellige måter. Mange minoritetsungdommer står overfor et stort sosialt og kulturelt press når de skal velge hvordan de skal leve sitt liv. Arbeiderpartiet mener det er et felles ansvar å bekjempe sosial kontroll. I Norge skal alle ha frihet til å være seg selv, frihet til å delta og til å bryte ut dersom de opplever begrensninger i sin frihet. Alle i Norge skal ha frihet og mulighet til å delta i sosiale sammenkomster, fritidstilbud, arbeid og annet samfunnsliv.

Vi mener innvandrerorganisasjoner og annen frivillig virksomhet er helt avgjørende for den gode integreringen som foregår i mange kommuner i hele landet. Derfor har vi år etter år styrket bevilgningen til nasjonale organisasjoner ut over regjeringens ramme i statsbudsjettene. Noen av disse midlene har vi øremerket til organisasjonen Bydelsmødre, en fantastisk organisasjon der målet er å få isolerte hjemmeværende kvinner ut i samfunnet ved hjelp av andre kvinner i nærmiljøet som snakker samme språk. Initiativ som Bydelsmødre må vi alle heie på og sørge for at kan nå ut til flere kommuner landet rundt, og ikke bare være et lokalt tiltak i Oslo. Å få mødrene aktivt med i lokalsamfunnet kan f.eks. forebygge kriminalitet og rekruttering til harde gjengmiljø. Det kan også være starten på reisen til å kvalifisere seg til arbeid, slik at flere kan forsørge seg selv og få den friheten som mange av oss tar for gitt.

Karin Andersen (SV) []: Likestilling handler om å bestemme over seg sjøl og å ha like muligheter. Nå ser vi at tradisjonelle, konservative, ekstreme, til dels veldig høyreorienterte og religiøse krefter er på frammarsj mange steder i verden. De har aldri vært spesielt begeistret for likestilling, for makt over kvinner og kvinners kropp har jo alltid vært det fremste symbolet på at man er i posisjon. Derfor er det bekymringsverdig når regjeringen nå tukler med abortloven og med pappapermen og når fødetilbud legges ned, og man ikke er på vakt mot disse kreftene, som til dels har talspersoner i regjeringspartiene.

Jeg har jobbet med likestilling hele mitt liv, og det begynner å bli langt. Jeg har ingen tålmodighet med dem som ønsker å sette dette i revers. Det er ikke noen grunn til å være fornøyd sjøl om Norge er et av de mest vellykkede landene. Det er vi fordi vi har høye lønninger, vi har skattefinansiert velferd, og vi har kvinnfolk i arbeid – og det må vi forsterke.

Det er ingen grunn til å være fornøyd så lenge så mange må jobbe deltid, og da er vi nødt til å lovfeste retten til heltid. Hvis ikke kommer vi ikke til å komme videre med det. Muligheten til å jobbe flere helger er nok ingen løsning for de kvinnene som i dag sliter med å få døgnet til å gå opp.

Når så mange kvinner utsettes for vold og voldtekt, og det er 385 barn som lever på kode 6 og regjeringen fremdeles somler med omvendt voldsalarm i disse sakene, er det ingen grunn til å være fornøyd. Det er alvor for disse kvinnene. Det handler om liv og død, og regjeringen kunne gjøre svært mye mer.

Når fødetilbud nå legges ned mange steder i landet, er det også grunn til å rope varsko. Det er bra at flere engasjerer seg i det, men man må virkelig stoppe det.

Så syns jeg heller ikke det er noen grunn for regjeringen til å være spesielt imponert over seg sjøl for innsatsen for likestilling for mennesker med funksjonsnedsettelse. Det regjeringen har gjort, er å fjerne tidsfristene for når samfunnet skal være universelt utformet og likestilt. Tiltakene er jo ikke der. Og det kommer til å koste penger. Ja, det gjør det, for dette handler også om fysisk tilrettelegging veldig mange steder. Men det har ikke blitt forbedret, og andelen mennesker med funksjonsnedsettelse i arbeid har jo ikke gått opp, den har stått stille eller gått litt ned. Så hva er det man er så utrolig imponert over seg sjøl for, når situasjonen er så alvorlig for så mange?

Carl-Erik Grimstad (V) []: Representanten Gahr Støre sa at Venstre mener noe annet i enn utenfor regjering. Det er trist at deler av denne debatten dreier seg om en uriktig påstand, nærmest en slags besvergelse, men det gir meg anledning til å si følgende: Det ligger altså en proposisjon til behandling i familie- og kulturkomiteen nå. Det dreier seg om endringer i diskrimineringsombudsloven og endringer i diskrimineringsloven, det dreier seg om etablering av et lavterskeltilbud for behandling av seksuell trakassering og en styrking av aktivitets- og redegjørelsesplikten.

Venstre har ment – både før vi kom i regjering og i regjering – at helsesøstertittelen skulle forandres. Den ble forandret med Venstre i regjering. Venstre har også innført foreldrepermisjonen, og det ble besluttet i regjering bare måneder etter at Venstre gikk i regjering.

Da likestillingsarbeidet ble overført til kulturministeren, var det ikke bare etter ønske fra statsråden selv, men også til inspirasjon for Venstres videre arbeid med dette spørsmålet, og jeg ønsker Arbeiderpartiet og andre som nå snakker om mangel på ambisjoner og om «revers», velkommen med på laget!

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg syns det er riktig å kunne påpeke noen feil, i hvert fall når det er direkte feil, det som blir framsatt her, og jeg må få lov til å svare på det.

Det første kom fra representanten Sivertsen, som enten må ha litt dårlig hørsel eller en rådgiver som ikke har fulgt med, når han påstår at jeg ikke nevnte deltidsproblematikk i min innledning. Jeg tror faktisk at den lengste delen av min redegjørelse i går handlet om deltid. Det er trist at man gjentar sånne ting.

For å gjenta litt av det jeg sa i går: Den største delen av utfordringen med deltid er knyttet til kommunene. Det er ikke knyttet til livsfase; det er ikke sånn at småbarnsforeldre jobber mer deltid enn andre, det er først og fremst knyttet til hvilket yrke og hvilken arbeidsgiver man har. Hvis man har en offentlig arbeidsgiver som heter «kommune», er sjansen for at en jobber deltid, mye større enn ellers. Helseforetakene har gjort en stor innsats for å få ned bruken av deltid. Nå burde partiene her i Stortinget fått ordførerne sine til å gjøre det samme, for det er der den store utfordringen ligger med deltid.

Så stusset jeg også litt over Gahr Støres innlegg. Han sier at alt peker i riktig retning nå, men det er ikke like bra som da det var under oss. Jeg vet ikke hva han da viser til. Det er i hvert fall sånn at kjønnsgapet har blitt mindre, og det går riktig vei. Hvis det gjaldt plasseringen i World Economic Forums rangering, falt vi under de rød-grønne, fra å ha vært på førsteplass i 2008 til å ha vært på tredjeplass i 2012, altså i deres regjeringstid. Nå har vi beveget oss opp fra en tredjeplass til en andreplass. Mitt mål er sjølsagt at vi skal være øverst, men vi har i hvert fall ikke falt nedover på rankingen, som vi gjorde under de rød-grønne.

Det blir fra representanten Karin Andersen sagt at man «tukler» med pappapermen. Ja, det har vi sannelig gjort – vi har økt den, og jeg er kjempestolt over det! Representanten Karin Andersen sier at hun ikke har noen tålmodighet med folk som tukler med pappapermen. Nei, da er det Venstre hun ikke skal ha tålmodighet med, for vi har økt den, og vi har økt den mer enn da SV satt i regjering. Jeg skjønner at det for mange er frustrerende at man ser en borgerlig regjering som kommer lenger enn hva SV gjorde, men det er et faktum at nå er pappapermen økt.

Vi ser også de store utfordringene med å løfte funksjonshemmede inn i arbeidsmarkedet. Det var derfor hovedprosjektet som denne regjeringen gikk ut med først, var en inkluderingsdugnad, en svær dugnad for å få spesielt offentlig sektor, som har vært verst på det, med på å få med flere både med hull i cv-en og med funksjonsnedsettelser inn i arbeidslivet. Det kommer vi til å jobbe med å få til også videre.

Anette Trettebergstuen (A) []: Det tar tid å endre samfunnsstrukturer som gjør at kvinner og menn ikke kan velge fritt basert på hvilket kjønn de tilhører. Poenget er også at når man innfører et likestillingstiltak, tar det tid før det virker. Jeg bare minner om at når medlemmene fra regjeringspartiene står her og skryter av at andelen kvinner som jobber deltid, fortsatt går ned, så er det på grunn av den rød-grønne innsatsen, med tiltak og lovendringer innført så sent som i 2014. Men det er ikke noe å stå her og skryte av, det heller, for de har på mange måter svekket og kuttet i mange av de tiltakene, de har fjernet heltidspotten på 25 mill. kr i statsbudsjettet årlig, som nettopp gjorde at de virksomhetene, organisasjonene og arbeidsplassene ute fikk til fleksible løsninger.

Det er heller ikke riktig at alt peker i riktig retning. Man har gått ned på Gender Gap-indeksen, og når man ser på samfunnsområde etter samfunnsområde, øker forskjellene mellom folk, ikke bare mellom dem som har mye og dem som har lite, men også mellom kvinner og menn, systematisk. Det er fordi regjeringen overhodet ikke er interessert i å fortsette en offensiv innsats for å minske de forskjellene.

Jeg synes debatten her i dag viser det veldig tydelig: Man er tilfreds, man peker på den internasjonale statistikken. En del har lagd seg en analyse av at vi har utfordringer her hjemme, men det er ingen kraftfulle ønsker om å gjøre noe med det – tvert imot. Ja, denne regjeringen har satt likestillingen i revers.

Det å øke kontantstøtten, det i det første budsjettet å kutte i antall barnehageplasser og gjøre prisene høyere, det å føre en skattepolitikk som automatisk er best for de rike mannfolka og går hardest ut over damene på «gølvet», er likestillingsfiendtlig. Å endre arbeidsmiljøloven, til stor protest fra de fagforeningene som organiserer kvinnene på «gølvet», som advarte mot at dette kom til å gå ut over deres frihet, er likestillingsfiendtlig. Å kutte i pengene til ombudet og vingeklippe det, er likestilling i revers.

Når regjeringen stemmer imot viktige likestillingsforslag, som f.eks. at folk – og da spesielt damer, for det er dem det gjelder – skal få pensjon fra første krone, er det likestillingsfiendtlig. Og selvfølgelig er den store rosa elefanten i rommet her i dag at vi for første gang i Norges historie har en regjering som er til fordi man valgte å sette kvinners rett til å bestemme over egen kropp i andre rekke, bak egen makt. Det er likestillingsfiendtlig, og det er likestilling i revers.

Jeg tok tidligere opp de forslagene Arbeiderpartiet har fremmet her i dag. Noen har bedt om at de blir oversendelsesforslag. Vi ser ingen grunn til ikke å stemme over dem her i dag, og jeg er veldig glad for at regjeringspartiene signaliserer at de er for, for da kan vi bare vedta dem nå.

Kari Henriksen (A) []: Arbeiderpartiet vil fremdeles være best i verden på å bygge sterke fellesskap og fordele rettferdig. Derfor har vi fremmet og kommer til å fremme flere forslag om mer likestilling: større krav til oppfølging og realisering av tiltak som virker, som å fjerne kontantstøtten, senke barnehageprisene, innføre kjønnsnøytrale stillingsbetegnelser, kreve reduksjon i ufrivillig deltid – og vel å merke med konkrete mål, ikke gode ønsker i tildelingsbrevene. Vi ønsker økt satsing på regionale likestillingssentre, selvlråderett for kvinner i abortspørsmål, å stille krav til tros- og livssynsorganisasjoner om regulering og mindre sosial kontroll og økt likestilling, og en framtidsrettet kvinnehelsepolitikk, der vi ønsker å styre og regulere den teknologiske utviklingen med bakgrunn i kvinners behov og kvinners situasjon – for å nevne noen dype og avgjørende skillelinjer mellom høyreregjeringas politikk og Arbeiderpartiets.

Så har jeg lyst til å kommentere noen av de innleggene som har vært her i dag. Først til representanten Almeland, var det vel, som snakket om dette med inkludering. Det er viktig, og mye av det han sa, er bra. Men jeg vil bare vise til en del ting som faktisk også Venstre har vært ansvarlig for i denne regjeringsperioden, bl.a. å fjerne noe så lite som 600 000 kr til en telefonavis for blinde. Det er å sette inkluderingen på spill, for noen få mennesker, men likevel viktig. Det å fjerne 3 mill. kr over natta til kristent arbeid blant blinde og svaksynte er å sette inkluderingsarbeidet til side for viktige, men små grupper i samfunnet.

Så vil jeg ta opp noe som representanten Grimstad var inne på. Jeg er veldig glad for at representanten tok opp det internasjonale perspektivet, for det er et viktig perspektiv. Jeg stiller meg i stor grad bak hovedinnholdet i det han sa, for vi ser en tendens og en politisk retning internasjonalt, som også flere har vært inne på, der konservative krefter samkjører seg for å få strengere regulering av bl.a. kvinner og LHBTIQs rettigheter. Men det som forundrer meg, er at ikke regjeringa selv ser at de er en del av den høyredreiningen og konservativismen som vi ser i dag. Ved å sette abortspørsmålet på dagsordenen for å opprettholde makt sender Norges regjering et signal til de land der ute som er på frammarsj i den retningen: Vi går med dem, vi kommer litt sent, men vi er enig.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: Arbeiderpartiets angrep på Kristelig Folkeparti kan ikke stå uimotsagt.

Når representanten Trettebergstuen fyrer løs på barne- og familieministeren på den måten hun gjorde, viser det så til de grader hvor Arbeiderpartiet befinner seg i spørsmål om trosfrihet, frivillighet og frihet fra statlig overstyring. Ja, det er nesten så jeg vil takke Trettebergstuen for å få fram et så tydelig skille. At Arbeiderpartiet ønsker å gå inn og styre hva som kan sies i søndagsskoler og ikke, det er spesielt, men dessverre ikke så overraskende. Dessuten mener jeg Trettebergstuens frykt for hva det undervises i i søndagsskolen, er grunnløs. Det er en konstruert problemstilling. I motsetning til representanten har denne regjeringen et positivt syn på livssynssamfunns og trossamfunns positive samfunnsskapende kraft.

Jeg merker meg også at Arbeiderpartiet nok en gang foreslår å bruke statsstøtte som pressmiddel for å overstyre tros- og livssynssamfunn. Det ser vi av forslag nr. 7, som Arbeiderpartiet har fremmet når det gjelder bruk av statsstøtte som pressmiddel. Dette er i grunnen et gjentakende fenomen fra Arbeiderpartiet. Selv om formålene kan være gode, enten det er likestilling, inkludering eller noe annet, kommer en ikke bort fra at måten Arbeiderpartiet legger opp til å forvalte statlige støttemidler på, er en bruk av statsmakt som begrenser organisasjonsfriheten generelt, og frivilligheten og tros- og livssynsfriheten rammes spesielt hardt.

Jeg er glad for at vi er en del av en regjering som lar frivilligheten være fri, og som lar tros- og livssynsfeltet få ha sin autonomi og egenart. Kristelig Folkeparti vil at vi skal kunne delta i foreningsliv uten at staten blander seg inn i alt. Vi mener sivilsamfunnet har en egenverdi, og vi vil at den kristne kulturarven skal stå sterkt. Men vi kan altså ikke ta dette for gitt. Verdiene er tydeligvis under press.

Så til vår stemmegivning i dag: I tillegg til det som kommer fram av innstillingen, stemmer vi for forslag nr. 2, fra Arbeiderpartiet, om kjønnsnøytrale titler i staten. Vi stemmer mot de øvrige forslagene.

Presidenten: Representanten Grunde Almeland har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Grunde Almeland (V) []: Representanten Karin Andersen regner jeg med sikter til mitt innlegg, og spør meg hva det er jeg egentlig er så fornøyd med at regjeringen gjør for folk med funksjonsnedsettelse. Det jeg påpekte i hele mitt innlegg, var nettopp at jeg ikke er fornøyd med det som er blitt gjort til nå. Men jeg er glad for at man nå har tatt disse utfordringene på alvor og har skissert hva man har tenkt å gjøre.

I tillegg til det jeg nevnte i mitt innlegg, er det også satt i gang et arbeid med evalueringen av handlingsplanen for universell utforming og skissert at det skal etableres en ny plan når den utgår i 2020. Jeg har forventninger til at det blir en god og inkluderende plan, som endelig fokuserer på en gruppe som – som det helt riktig påpekes av representanten Karin Andersen – ikke har blitt tatt nok på alvor.

Presidenten: Representanten Kristin Ørmen Johnsen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Vi har iallfall fått etablert en god skillelinje mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti i dag. Så vi får vel si at den beslutningen som ble tatt, var vel kanskje riktig. Hvis ikke hadde det blitt problematisk for noen hver.

Jeg vil bare si at jeg anbefaler Høyres gruppe å støtte forslag nr. 2, fra Arbeiderpartiet. De andre forslagene er vi godt i gang med, så de anbefaler jeg ikke å støtte, verken Arbeiderpartiets eller SVs.

Karin Andersen (SV) []: Likestilling er en bærende verdi for SV. Av og til kommer noen verdier i konflikt. Det kan det av og til gjøre opp mot tradisjonelle religiøse verdier, enten det er den ene eller den andre trosretningen. Da må man av og til velge, og SV velger likestilling. Jeg registrerer at ikke alle gjør det. Det må bety at man aksepterer forskjellsbehandling, og at noen ikke skal ha makt til å bestemme over seg sjøl. Det er SV dypt uenig i og vil kjempe imot.

Det å ha en lønn er noe av det viktigste man kan ha for å kunne bestemme i eget liv. Det har vi som har slåss kvinnekamp, visst hele tida. Derfor er det så viktig at alle får den muligheten, også innvandrerkvinnene, som kanskje står lengst fra arbeidslivet, og som har en kamp å kjempe hjemme mot tradisjonelle familie-såkalte-verdier og syn på kvinner. Derfor er det så ille at regjeringen har fjernet den muligheten som noen av disse kvinnene har, nemlig gjennom tiltaket Jobbsjansen. De som står lengst unna arbeidslivet, altså de som har så lang vei å gå at de har havnet på sosialhjelp, skal ikke lenger få denne muligheten, som fungerer godt. Det er et godt tiltak, og regjeringen har fjernet den muligheten for disse kvinnene. Det er alvorlig, for er det noen som trenger egen inntekt for å kunne ta sine egne beslutninger, er det kvinner i slike situasjoner.

Vi behandler nå i min komité, kommunalkomiteen, et forslag fra SV som handler om barnebruder, om jenter som er kommet til Norge, er påført feil navn og feil fødselsdato og risikerer å bli kastet ut av Norge eller å miste alle sine tillatelser. Jeg er litt spent. Vi skal avgi innstilling etterpå, men det ser ut til at det ikke er flertall for at disse jentene skal få mulighet til å være trygge i Norge. Dette er også likestilling. Det er mennesker som kjenner avmakt fordi de er jenter og kvinner og har blitt satt i en slik posisjon.

Pensjon fra første krone er en slik sak. Kvinnfolk jobber mye deltid. Det gjør de også fordi de har for mye ansvar. Derfor tar de også sjøl på seg – når helsa begynner å svikte – å gå ned i stilling. De taper på det i lønn, de taper på det i ansiennitet, de taper på det i pensjon – og regjeringen vil ikke gjøre noe med det. Det er ikke god likestillingspolitikk.

Ketil Kjenseth (V) []: Jeg vil bidra til å utvide bredden i debatten litt, med tanke på at det i 2018 oppsto et nytt fenomen i Norge. Da hadde vi den første bygde-pride i Ørsta og Volda, hvor mange tusen faktisk stilte opp i tog, men det var første gang det var en storstilt homoparade i Bygde-Norge. Nå brer det seg. Det var riktignok en i Kirkenes i 2017, men den hadde også en funksjon når det gjelder å vise solidaritet med russiske homofile. Forrige helg var det en på Flisa i Hedmark. Jeg er veldig stolt over en likestillingsminister som sikkert er den i salen som har gått i aller flest homoparader. Det tar seg bra ut. Men vi har et stykke å gå fortsatt. Vi har en ny kjønnsforståelse. I 2016 innførte vi jo muligheten til å velge juridisk kjønn i Norge, vi snakker om transkjønnede. Men det er også en gryende debatt om å etablere et tredje kjønn i Norge. Det er selvfølgelig grunnlag for å diskutere likestilling mellom menn og kvinner, men det er også behov for å snakke om dem som ennå ikke helt har sine rettigheter på plass.

Skeivt arkiv, som også flertallet har bidratt til, er også en viktig funksjon for å si noe om historien, men vi skal også gjøre noe med framtida. Det er urovekkende å lese rapportene som kommer om hatkriminalitet. Årsrapporten om den i Oslo for 2018 viser at etnisitet og legning er de viktigste grunnene til anmeldelse. En rapport som ble publisert av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Institutt for samfunnsforskning i februar i år, viser også at det er mye ufin omtale på internett og i sosiale medier, men også på arbeidsplassen. Det viser også hvilken jobb vi har å gjøre med hensyn til legning og seksualitet, som fortsatt er et tabu på mange samfunnsarenaer.

Vi har også behandlingstilbud. Helsetilbudet til seksuelle minoriteter er viktig, og for dem som vil skifte kjønn, er Rikshospitalet den eneste behandlingsmuligheten i Norge. Det er behov for å få et bedre desentralisert tilbud. Det er også behov for å få en «second opinion»-mulighet for dem som får avslag, og vi må samarbeide med de nordiske landene for å tilby spesialisert behandling for de relativt få dette gjelder, slik at de får et tryggere behandlingstilbud.

Silje Hjemdal (FrP) []: Representanten fra Arbeiderpartiet gjentok nesten til det kjedsommelige, må det vel være lov å si fra denne talerstolen, begrepet «revers». Jeg kunne selvfølgelig snakket mye om «repeat», men jeg synes egentlig at veldig mange representanter har svart godt på de angrepene som kom på regjeringen.

En annen jeg imidlertid ble litt skuffet over i debatten, var Arbeiderpartiets leder, representanten Jonas Gahr Støre. Plutselig meldte han seg på i debatten, ikke hovedsakelig for å snakke om egen politikk, men for å snakke om Fremskrittspartiets politikk. Det representanten imidlertid unnlot – og da bevisst – å sitere, var Fremskrittspartiets første setning under kapitlet om likestilling. Der står det:

«Fremskrittspartiet anser alle mennesker som likeverdige.»

Det er godt mulig – og kun en spekulasjon – at Arbeiderpartiets leder har gitt opp statsministerdrømmen, men jeg hadde faktisk forventet litt mer redelighet enn det.

Fremskrittspartiet er faktisk ganske stolt av å være del av en regjering som sørger for at Norge er i toppen når det kommer til likestilling. Og jeg kan forsikre om at Fremskrittspartiet vil fortsette å kjempe for likeverd og sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse – og da for alle.

Noe av det jeg ikke rakk i mitt første innlegg, var å si noe om kampen for og ikke minst handlingsplanen for nå å satse på kvinnehelse. Vi vet alle at kvinnehelse har vært et nedprioritert felt lenge. Jeg er stolt av at jeg og Fremskrittspartiet er en del av en regjering som nettopp nå setter dette på dagsordenen.

Ellers vil jeg si til representanten fra SV, som tok opp et tema som jeg også var inne på i mitt første innlegg, dette med barnebruder: Jeg er helt enig i at barneekteskap er en stor, stor utfordring, og da ikke bare i Norge, men faktisk internasjonalt. Jeg mener, som jeg sa i mitt første innlegg, at Norge selvfølgelig bør være en del av det internasjonale arbeidet for å bekjempe dette, og det gjør vi først og fremst i de landene der det skjer.

Presidenten: Representanten Anette Trettebergstuen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Anette Trettebergstuen (A) []: Det representanten Gahr Støre mente, var nettopp at det holder ikke at man anser alle mennesker for å være likeverdige dersom man samtidig, som han også siterte fra programmet, mener at staten ikke skal blande seg i det, og på den måten ikke føre en aktiv likestillingspolitikk. Da er ikke mennesker frie, og da blir vi heller ikke likeverdige.

Likestillingspolitikk handler jo ikke bare om kvinnekamp, det handler om mangfold. Vi vet at menn har store likestillingsutfordringer – selvfølgelig. Vi hadde i 1991 et mannsrolleutvalg ledet av Jens Stoltenberg som kom med banebrytende, nye forslag til politikk som ble gjennomført av Arbeiderpartiet. Vi hadde under forrige rød-grønne regjering et mannspanel som gjorde det samme. Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke kan ta menns likestillingsutfordringer på alvor og sette ned et nytt mannsrolleutvalg. Det skulle da bare mangle.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Norge er kommet langt i likestillingsarbeidet, som også statsrådens redegjørelse viser og får fram på en god måte. Men det er viktig at en fortsetter arbeidet for å øke kvinners muligheter til å ta del i arbeids- og samfunnsliv på alle områder, inkludert – ikke minst – rekruttering til lederstillinger i samfunnet.

Så registrerer jeg at flere talere fra Arbeiderpartiet og SV tråkker over viktige grenser som handler om prinsipper når det gjelder trosfrihet. Det kan ikke være sånn at det er staten som skal styre hva som skal menes og gjøres i ulike trossamfunn. Det er et brudd på trosfriheten, og dermed et brudd med sentrale prinsipper i internasjonale menneskerettighetserklæringer. Det er interessant å registrere hvor Arbeiderpartiet og SV står i spørsmål om trosfrihet.

Likestillingspolitikk bør etter Kristelig Folkepartis syn ha økt fokus på hvordan en kan bryte ned det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret fra barnehage og skole og oppover. Det er viktig at vi skaper et samfunn basert på deltakelse og engasjement, uavhengig av kjønn. Derfor trenger vi gode tiltak som kan bekjempe ufrivillig deltid, som kan legge til rette for et arbeidsliv som ikke legger begrensninger på deltakelsen, men som kan heie på tiltak som kan framelske deltakelse basert på hva den enkelte selv ønsker, og ikke minst like muligheter for alle.

I arbeidet for økt likestilling handler det også om å gi funksjonshemmede bedre tilgang til arbeidsliv og deltakelse i samfunnet. Derfor er vi glade for at Kristelig Folkeparti i regjeringsplattformen har fått gjennomslag for en likeverdsreform, som ikke minst skal kunne være med på å bidra til å gi funksjonshemmede et bedre liv. I dag opplever vi en brukerstyrt personlig assistent-ordning som praktiseres svært ulikt fra kommune til kommune. Gjennom å gjøre ordningen til et likestillingsverktøy vil vi bidra til at flere funksjonshemmede kan løftes inn i et mer aktivt sosial liv, og ikke minst i arbeidslivet.

Angrepene på regjeringens barnehagepolitikk gjennom å betegne den som likestillingsfiendtlig er det jeg vil kalle en uriktig beskrivelse som overhodet ikke treffer. Full barnehagedekning, som vi har i dag, og utvidet gratis kjernetid er tiltak som fremmer deltakelse i arbeidslivet. Å karakterisere kontantstøtten som likestillingsfiendtlig er et grovt fortegnet bilde av en ordning, et tiltak, som øker familiens valgfrihet, i tillegg til også å være et målrettet tiltak for familier med inntekt under fattigdomsgrensen.

Likestillingsarbeidet har kommet langt. Det gjenstår likevel å ta viktige skritt som gjelder kvinners deltakelse og muligheter i arbeids- og samfunnsliv, funksjonshemmedes rettigheter og kampen mot diskriminering.

Presidenten: Representanten Kari Henriksen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Kari Henriksen (A) []: Jeg har lyst til å knytte noen refleksjoner til det kraftige angrepet om at vi for det første angriper Kristelig Folkeparti, og at vi angriper trosfriheten. Da vil jeg spørre representantene fra Kristelig Folkeparti: Trumfer trosfrihet overgrep? Trumfer trosfrihet undertrykkelse? Er det en motsetning mellom trosfrihet og det å sette folk fri? Jeg tror ikke det. Og blant folk som tror, er det ulike meninger om hvor den grensa skal gå, og det må en respektere. Det er et helt legalt standpunkt å ha.

Men det Arbeiderpartiet har kritisert, er at regjeringa og Høyre har tillatt en tolkning av trosgrense som er annerledes enn den Arbeiderpartiet har. Det er også fullt legalt. Arbeiderpartiet mener at det er grenser for hvor trosfrihet skal gå, og det har vi god tradisjon for å innføre lover for i Norge.

Tuva Moflag (A) []: 2019 skulle bli et historisk år for kvinners økte rettigheter og helse. Det er et uttalt flertall på Stortinget for kvinners rett til eggdonasjon ved ufrivillig barnløshet, på lik linje med menns rett til sæddonasjon. Enslige kvinner skulle få rett til assistert befruktning, slik at det ikke er sivil status, men omsorgsevne som avgjør om en kvinne får hjelp til å bli mor gjennom det offentlige helsevesenet på lik linje med par – viktige politiske endringer som ville ha vist hvilke verdier vårt samfunn er tuftet på.

2019 er blitt historisk, men dessverre ikke av disse grunnene. Ved den nye regjeringsdannelsen ble likestillingsframskrittene avlyst av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, som ikke lenger har tenkt å bidra til et flertall på Stortinget for disse sakene, som de samme partiene støtter politisk. Vi får i stedet en brems i spørsmål om bioteknologi og den første innskrenkningen i loven om selvbestemt abort siden 1978.

Dette skal Arbeiderpartiet ta kraftig til motmæle mot. Vi vil heller fremme en ny og bedre politikk for å sikre kvinners helse og rettigheter. Samtidig vet vi at om lag 300 kvinner tar senabort som følge av sykdom hos fosteret som kan fanges opp tidligere. Ved god fosterdiagnostikk kan kvinner få bedre informasjon om egen kropp og graviditet. Derfor ønsker Arbeiderpartiet at alle gravide får tilbud i det offentlige helsevesenet om tidlig ultralyd i svangerskapet før uke 12, og rett til utvidet fosterdiagnostikk, herunder NIPT-blodprøve, når behandlende lege finner grunn for det.

Tradisjonell medisin bruker fortsatt mannen som norm for forskning, diagnostikk og behandling, til tross for at mange sykdommer arter seg ulikt for kvinner og menn. Det betyr at kvinner blir dårligere utredet, behandlet og fulgt opp. Det gjelder også ved akutte statussykdommer som hjerteinfarkt, sykdommen som tar flest kvinneliv i Norge. For lavstatussykdommer som ikke tar liv, er bildet enda verre. Hele 20 pst. av alle kvinner antas å være rammet av endometriose og adenomyose, tilstander som gir store smerter, sterke blødninger og fører til et betydelig tap av livskvalitet. Det tar i snitt sju år å få stilt diagnosen, og for få leger kjenner symptomene godt nok til at alle kan oppdages.

Jeg er så lei av at kvinner blir snakket ned for å ha mer sykefravær enn menn når kvinners helse ikke blir prioritert. Det trengs et kraftig løft for kvinners helse. Dessverre bidrar verken regjeringserklæringen eller regjeringens kvinnehelsestrategi til det.

Presidenten: Representanten Freddy André Øvstegård har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er spesielt å høre hvordan representantene Grøvan og Lossius forsvarer diskriminering i regi av trossamfunn. Ja, vi har religionsfrihet, og den er viktig å ta vare på. Men vi har også en del andre rettigheter gjennom f.eks. Den europeiske menneskerettskonvensjon som sier helt tydelig at vi skal forsvare f.eks. skeive minoriteter mot diskriminering. La meg ta ett eksempel, såkalt reorienteringsterapi, hvor tros- og livssynssamfunn sier til unge, til barn, at du er feil. Hva tror dere det gjør med et menneske? Da mener jeg – og da forventer jeg – at også Kristelig Folkeparti stiller seg på siden til den svake part og sier at vi skal beskytte deres rettigheter også, ikke bare tros- og livssynssamfunnenes rett.

Dette er viktig, for rundt omkring i Europa – også i Norge – er det organiserte homohatet på frammarsj. Da trenger vi tydelige politikere, ikke unnskyldninger.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Det har vært en ganske lang og interessant debatt, og det synes jeg er fint, men jeg vil slenge meg på siste taler fra SV. For meg ble innlegget fra Lossius rett og slett et bitte lite gufs fra hvordan man i totalitære religiøse stater snakker om friheten til å kunne utøve trosrettigheten sin på den måten som fører til diskriminering av alle de gruppene som vi har snakket så pent om i dag. Jeg tok i mitt innlegg til orde for at noen ganger må vi rett og slett sette likestilling, som kanskje en av de aller viktigste verdiene våre, foran andre gode, viktige hensyn. Mitt inntrykk etter dagens debatt er at trosfrihet er viktigere enn likestilling for Kristelig Folkeparti, og jeg vil veldig gjerne ha en klargjøring av om det er tilfellet.

Så lurer jeg på hvordan ministeren forholder seg til at Kristelig Folkeparti så tydelig er mer opptatt av trosfrihet enn likestilling.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Silje Hjemdal har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Silje Hjemdal (FrP) []: Først til representanten fra Arbeiderpartiet som snakket om den skuffende kvinnehelsesatsingen til regjeringen. Jeg er faktisk veldig stolt av en omfattende strategi for å bedre kvinnehelse, og seks løfter er i hvert fall mer enn det Arbeiderpartiet selv klarte å gi.

Fremskrittspartiet i regjering har fått gjennomslag for at man skal se på strengere reaksjoner bl.a. mot samværsabotasje. Det er også en sak som gjelder likestilling, fordi det handler om likestilt foreldreskap. Det var et av de store temaene på mannsdagen, som er 19. november – kanskje noen burde notere seg den, ettersom mannsdagen også er en veldig viktig dag å markere. Jeg gleder meg over at partiene her i salen har varslet at de også er opptatt av å diskutere likestilling for menn. Det er nettopp det det handler om, likestilling, og da snakker vi om begge kjønn, ikke bare kvinner.

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg er glad for at det er en kjempelang debatt – det betyr at dette er et viktig tema. Som statsråd med ansvar for temaet syns jeg det er bra at det er det i Stortinget, men det bærer nok litt preg av at det ikke er så veldig mange gode ideer om nye grep.

Det er stadig vekk ting som blir gjentatt, f.eks. at det å øke kontantstøtten fører til dårligere likestilling. Det er færre som bruker kontantstøtten – det må være den interessante delen å måle. Ja – vi har økt barnehageprisene for dem med god råd, men det har gitt 50 000 unger muligheten til gratis barnehage, noe som fører til at flere barn faktisk går i barnehage. Ja – arbeidsmiljøloven ble endret. Det manglet ikke på negative perspektiv i denne salen på hva det kom til å føre til da vi gjorde de endringene, men det har jo ikke blitt sånn. Det er ikke sånn at det er en dramatisk økning i bruken av midlertidighet på grunn av det, eller at det har hatt noen spesielle kjønnsperspektiv.

Som likestillingsminister forholder jeg meg til regjeringsplattformen. Det er helt i orden at partiene i denne salen har primærstandpunkt som ikke er i tråd med den, men jeg skal forholde meg til regjeringsplattformen.

Det påstås at ombudet blir vingeklippet når vi i våre forslag faktisk tillegger det flere oppgaver og flere ressurser, og det påstås at man ikke har noen plan for kvinnehelse når det man vitterlig gjorde for kort tid siden, var å legge fram en strategi for kvinnehelse.

Bioteknologi skal jeg gjerne innrømme er vanskelig for alle partiene. Nå er det sånn at de mest liberale partiene på dette området, nemlig Venstre og Fremskrittspartiet, blir begrenset av å sitte i regjering sammen med Kristelig Folkeparti – på akkurat samme måte som SV og Arbeiderpartiet ble det av å sitte i regjering sammen med Senterpartiet. Så det er helt likt.

Jeg syns at hvis man ser gjennom de forslagene som ligger her i dag, er vel det eneste som er nytt og annerledes, ønsket om et mannsrolleutvalg. Jeg syns det er spennende tanker, men jeg mener at vi må se på hva UngIdag-rapporten, som kommer nå til høsten, faktisk sier oss før vi setter i gang noe sånt. Alle de andre ideene er enten satt i gang eller blitt jobbet med. Jeg tror egentlig at vi ved neste års redegjørelse kanskje skal prøve å strekke oss etter å komme på noen nye ideer i stedet for bare å gjenta de gamle.

Presidenten: Representanten Carl-Erik Grimstad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Jeg er nødt til å kommentere representanten Moflags innlegg her. Jeg synes ikke det skal være usagt i denne sammenhengen at regjeringen nettopp har lagt fram en strategi for kvinnehelse. Den dreier seg om økt forskning, bedre reproduktiv helse, herunder undervisning, bedre samarbeid med interesseorganisasjoner når det gjelder seksuelt overførbare sykdommer, gradvis utvidet langtidsvirkende prevensjon, løft for jordmortjenesten – det kunne jeg ha snakket masse om, hadde jeg hatt mer tid – bedre kreftbehandling, nye pakkeforløp som særlig gjelder kvinnehelse, pårørendestrategi og internasjonalt arbeid, som jeg nevnte i mitt forrige innlegg. Og ikke nok med det: Statsministeren kommenterer altså at dette bare er en start, samtidig som hun varsler et toppmøte om kvinnehelse til høsten. Ja, det er mulig dette året, 2019, blir historisk.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Da jeg hørte representanten Kari Henriksens siste innlegg, må jeg si at jeg er veldig glad for at det ikke er Arbeiderpartiet som har utformet prinsippene for trosfrihet. Å begrense trossamfunns rett til tro er et alvorlig brudd på menneskerettighetene sånn som de er nedfelt, og sånn som de står i bl.a. FNs menneskerettighetserklæring. Arbeiderpartiets styringskåthet med tanke på å gripe inn i menneskers rett til å tro og mene det en mener ut fra et bestemt livssyn, synes jeg ikke fornekter seg, og det har også vist seg i dag.

Så må det være fullt mulig å tenke sånn at det går an å forene prinsippene. Det er fullt mulig å ha respekt for trosfrihet som en grunnleggende menneskerettighet og samtidig arbeide aktivt for likestilling og mot diskriminering i vårt samfunn.

Presidenten: Representanten Jorunn Gleditsch Lossius har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: Først til SVs representant: Jeg kan forsikre om at Kristelig Folkeparti tar avstand fra såkalt reorienteringsterapi for barn, men hva slags type hjelp og terapi frie, voksne mennesker selv velger å oppsøke, må være helt og holdent opp til dem.

Jeg kan også forsikre representanten fra Senterpartiet om at det er fullt mulig både å stå opp for religionsfrihet og å arbeide for likestilling samtidig, og jeg refererer også til mitt første innlegg, om Kristelig Folkepartis stolte og gode partihistorie på likestillingsfeltet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.