Presidenten: Etter
ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir
begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til
medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten
foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med
svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte
tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid
på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Geir Pollestad (Sp) [] (leiar i komiteen): Då vil
eg starta med å takka komiteen for samarbeidet i saka.
Reindriftsnæringa
er ei viktig samisk næring, ein viktig matprodusent, ein kulturberar
og ei familiebasert næring som må sikrast føreseielege rammevilkår
og fortsatt berekraftig drift. Økonomisk, økologisk og kulturell berekraft
skal vera førande for reindriftspolitikken. Det er ei gjensidig
avhengigheit mellom dei tre forholda. Senterpartiet vil vektleggja
reindrift som ei familienæring.
I dag behandlar
me eit forslag frå SV om eit botnfrådrag på 200 rein ved reduksjon
av reintal i ein sida. Dette er i tråd med Reindriftsutvalets forslag,
med bakgrunn i eit ønske om å skjerma dei minste einingane.
Senterpartiet
støttar prinsippet om eit botnfrådrag og meiner at dette vil vera
viktig for å sikra ungdom og dei minste reineigarane mot avviklingsvedtak.
Arbeidet som er gjort over fleire år med å avgrensa reintalet, har vore
nødvendig. Den utviklinga ein hadde over fleire år, med eit for
høgt reintal, var ikkje berekraftig. Senterpartiet vil understreka
viktigheita av at reintalsreduksjonar vert gjennomførte på ein måte
som vert opplevd som rettferdig, og som skapar føreseielegheit i
næringa.
Senterpartiet
meiner eit forslag om ein forholdsmessig reduksjon kan få store
konsekvensar, fordi ein i dei fleste distrikt har éin eller fleire
inaktive sida-delshavarar. Me meiner det vert heilt gale om reineigarar som
faktisk lever av reindrifta, må redusera flokken sin til fordel
for desse. Det bør vera eit mål at mesteparten av reinen skal eigast
av dei som faktisk driv med reindrift, og som har utgifter og arbeid
med dyra. Me meiner difor at det er viktig at § 60 tredje ledd andre punktum
òg varetak at sida-delshavarar som tilhøyrer ungdom under etablering
og/eller sida-delshavarar som driv reindrift som hovudnæring og
har mindre enn 200 rein, er unnateke kravet om forholdsmessig reduksjon. Ein
sånn ordlyd vil stimulera til overføring av sida-delar til ungdom
og styrkja rekrutteringa. Forslaget som ligg i Dokument 8:193 L
for 2017–2018, kan ha motsett effekt, då det vil gjera inaktive
einingar meir attraktive for kjøp.
Senterpartiet
føreslår i innstillinga ein heilskapleg gjennomgang av reindriftsloven.
Næringa har lenge fremja problemstillingar som viser at ei revidering
av loven er nødvendig, men har uttrykt klart at det må sjåast på
som heilskapleg, og ikkje berre i einskildbestemmingar der myndigheitene
finn det nødvendig. Det er alvorleg at regjeringa ikkje tek dette
på alvor, trass i at det òg ligg føre mange domsavgjerder som underbyggjer
dette.
Behovet for ei
heilskapleg revidering av reindriftsloven vart ytterlegare aktualisert
i går, då regjeringa la fram forslag om einskilde endringar. På
den bakgrunn skal eg ikkje gå meir inn i den diskusjonen. Me vil
få denne debatten opp igjen når den proposisjonen er ferdig i komiteen
og skal behandlast i Stortinget. Eg vil berre seia at eg får tilbakemeldingar
på at mange i næringa opplever at regjeringa har eit mål om auka
statleg detaljstyring, noko som er langt unna grunntanken bak loven i
2007, som skulle gje auka sjølvstyring.
Eg vil med det
ta opp det forslaget som Senterpartiet står bak.
Presidenten: Representanten
Geir Pollestad har tatt opp det forslaget han refererte til.
Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Reindriftsnæringen
gir oss trygg og god mat og utnytter beiteressurser – til gagn for
hele landet vårt. Det er en viktig del av vår felles kultur og kulturarv.
Arbeiderpartiet
har en reindriftspolitisk plattform, og vi ønsker en helhetlig revidering
av reindriftsloven. Det er viktig for oss, sånn at vi sammen kan
forsterke det og behandle den saken i Stortinget. Det er vårt viktige forslag
i dag. Ellers vil vi subsidiært støtte SVs forslag.
Vi støtter prinsippet
om et bunnfradrag og mener at det er viktig for å sikre ungdom og
de minste reineierne mot avviklingsvedtak, og vi mener det er viktig
at reintallsreduksjoner blir gjennomført på en måte som oppleves
rettferdig, og som skaper forutsigbarhet for næringen.
Det er tanken
vår med den helhetlige revideringen av reindriftsloven. Vi viser
også til at vi har hatt konsultasjon med Sametinget 22. mai, og
det er et sterkt ønske fra Sametinget og næringen at vi får til
den helhetlige revideringen. Det er Arbeiderpartiets standpunkt.
Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Vi behandler et representantforslag
fra SV om endringer i reindriftsloven § 60 som innebærer et bunnfradrag
ved forholdsmessig reduksjon av reintall. Målet med forslaget er
å skjerme de minste enhetene og øke rekrutteringen til næringen.
Det er vel med å respekt å melde bare SV, Arbeiderpartiet og til
dels Senterpartiet som mener det er for få reineiere i næringen.
Reindrift er en
av de viktigste samiske kulturbærerne og er viktig å ivareta – med
tanke på både økologisk og ikke minst økonomisk bærekraft. Norsk
reindrift drives på et tilnærmet konstant areal, der det er viktig
at det totale antallet rein er tilpasset beitegrunnlaget. En økologisk
bærekraftig reindrift vil legge grunnlaget for en best mulig økonomi
i næringen, og økologisk og økonomisk bærekraft vil også være avgjørende
for den kulturelle bærekraften over tid. Det er knapphet på beiteressurser,
og det kreves en god forvaltning for å opprettholde god vekt på
dyrene og god dyrevelferd.
Reintallet har
fra 1950-tallet økt betydelig og har i de siste tiårene vært på
et nivå som ikke er økologisk bærekraftig. For å sikre en bærekraftig
reindrift har det vært nødvendig å tilpasse reintallet til beitegrunnlaget.
Stortinget har gjennom mange år vært på den til enhver tid sittende
landbruks- og matminister om at reintallet må ned. Det har også
blitt støttet av Riksrevisjonen. Heldigvis har vi i dag en handlekraftig
regjering, som har sett viktigheten av å ta vare på reindriftsnæringen
og tatt nødvendige grep som fører til redusert reintall.
Et bærekraftig
reintall vil først og fremst komme reindriften til gode, da tilpasningen
gir bedret beitesituasjon og bedre dyrevelferd. Videre vil et tilpasset
reintall gi økt produksjon og økte inntekter for alle, også dem med
færrest dyr.
Det er reindriften
som etter reindriftsloven har ansvaret for at reintallet er i samsvar
med det som er fastsatt i bruksreglene. Dersom reintallet overstiger
det fastsatte tallet, har loven to måter å redusere det på.
Det første alternativet
er den indre justisen, ved at sidaen selv utarbeider en reduksjonsplan.
I en sånn reduksjonsplan kan sidaen velge å skjerme unge etablerere,
familier og de som tidligere har redusert. Her har sidaen full mulighet
til å ta ut såkalte inaktive reineiere, som Senterpartiet var inne
på, de som har rein i flokken, men ikke driver med reindrift, men
har andre yrker eller bor i utlandet.
Dersom sidaen
selv ikke klarer å finne en løsning for reduksjon hvor de har muligheten
til å skjerme etablerere og yngre folk som vil inn i næringen, må
Reindriftsstyret fatte vedtak om forholdsmessig reduksjon, dvs. prosentvis
lik reduksjon for alle. Her åpner ikke loven for en annen fordeling
av reduksjonen. Det er en riktig måte å gjøre det på. Næringen selv
har en mulighet til å justere reintallet innenfor sidaen. Dersom
Reindriftsstyret må gå inn, er det mest riktig å ta en forholdsmessig reduksjon.
Mange reinbeitedistrikter
sliter med økonomisk bærekraft. Det finnes distrikter innenfor alle
reinbeiteområder som har et godt økonomisk utbytte, men det totale
bildet viser at reindriften generelt har svak økonomi. Fortsatt
er det flere distrikter med lave vekter i Finnmark, men man ser
en positiv utvikling etter reduksjonen av reintallet. Den økonomiske
situasjonen i næringen er i dag svært krevende, og et bunnfradrag
vil etter min vurdering forsterke en negativ økonomisk utvikling.
Ved slutten av
driftsåret 2016/2017 var det totalt 122 sida-andeler i reinbeiteområdene
som hadde et reintall på under 200 rein. Det er en nokså stor flokk
når man begynner å summere dem.
Forslaget fra
SV, som har til formål å øke rekrutteringen til næringen, vil over
tid skape en uheldig næringsstruktur og bidra til ytterligere å
svekke både den økologiske og den økonomiske bærekraften i reindriften.
Avslutningsvis
må jeg bare si at for Fremskrittspartiet – og regjeringspartiene
– er en økologisk og økonomisk bærekraftig reindriftsnæring viktig
for å bidra til å bevare samisk kultur. Derfor kan vi ikke støtte
forslaget fra SV.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Storsamfunnet, med
storting og regjering i spissen, har ein ganske lang og stygg historikk
når det gjeld forvalting av reindrift. Dette er godt anerkjent og
har vore beklaga offisielt både av konge og av statsminister. Men
ein må ha hatt eit veldig overformyndarsk syn på både samisk kultur
og samiske, kulturberande næringar. I dei første reindriftslovane
var det formuleringar om at reindrift kan skje. Det var heilt tydeleg
at hierarkiet på landjorda var slik at ein hadde nokre dyr som var
over andre, og nedst i hierarkiet var reindrift. Det måtte vike
ved konflikt.
Mykje har skjedd
sidan den gongen. Dette er den nære historia vår, men 1980-tallet,
med både utviklinga av norsk forståing rundt samisk kultur og samiske
næringar, FN-prosessar, som også fekk stor påverknad på rettane
til urfolk globalt, har hatt stor innverknad. Ein kan kanskje seie
at eit slags toppunkt var da Stortinget for berre ca. ti år sidan
implementerte ein serie menneskerettar inn i Grunnloven.
Parallelt med
dette jobba også reindriftslovutvalet. Forslaget om botnfrådrag
stammar rett derfrå. Kvifor er det viktig med botnfrådrag? Jo, det
er slik at dersom ein anerkjenner reindriftsnæringa som ei kulturberande næring,
som viktig for samisk språk, samisk kultur og samiske praksisar,
som det verkeleg er for store delar av den samiske befolkninga,
er det veldig viktig at så mange som mogleg har tilgang til næringa
– ikkje at det skal vere så mange aktørar som mogleg, med like mange rein,
men at reintalet blir spreidd på flest mogleg aktørar, slik at flest
mogleg familiar har tilgang til denne næringa, ikkje at ein skal
få få aktørar, at kanskje tre–fire–fem–seks store selskap driv heile
reindrifta på vidda, dei leiger inn arbeidskraft frå gud veit kvar.
Da har ein brote tenkinga rundt reindrift som ei kulturberande næring. Så
dette er ikkje berre business, det er også eit viktig arbeid for
å vareta rettane til urfolk.
Reindriftslovutvalets
forslag om botnfrådrag blei aldri omfamna av den raud-grøne regjeringa,
det er heilt riktig, det har vi diskutert også tidlegare. Det burde
det ha vore. Da var det slik at ein ønskte heller å sjå på ulike måtar
å fastsetje reintal på, ein meir komplisert prosess, som ein heller
aldri har kome ordentleg i mål med, når det kjem til stykket. Dermed
er forslaget å etablere eit botnfrådrag for å skjerme dei minste
aktørane, som vi så i Jovsset Ánte-saka. Hadde ein hatt denne loven
allereie da, ville diskusjonen rundt Jovsset Ánte-saka, som no blir
behandla i FNs menneskerettskomité, ikkje ha inntreft.
Det som har vore
ei skummel utvikling, og som er beskjeden min til statsråden, er
at her ser vi ein ny konflikt kome opp på fleire frontar. Veldig
mykje av det knyter seg til reindrifta. I spørsmål rundt loven og
botnfrådrag, bl.a., ser vi at reindriftsnæringa er i stor konflikt
med storsamfunnet, ved regjering og storting. Vi ser at dei samiske
institusjonane er i den same konflikten, og at mange fagfolk er
direkte ueinige i saksgrunnlaget som regjeringa byggjer politikken
sin på. Det er veldig urovekkjande.
Dette er statskvinnekunst,
og eg vil anbefale statsråden om å gå fram på ein ny måte i denne
saka. Det kom eit høyringsnotat 1. februar om endringar i reindriftsloven,
der ein skal endre føremålsparagrafen. Det som frå samisk side og
frå perspektivet mitt er skummelt med denne endringa av føremålsparagrafen,
er at ein tar ut alle tilvisingar til at reindrifta er viktig for
samisk kultur. Det kan i verste fall føre rettslege prosessar med
seg, ved at dette kan vere i strid med menneskerettsforpliktingane
våre. Eg vil be statsråden om å gå inn her med eit klart hovud,
med færre folk frå departementa, og gå i skikkeleg dialog med samiske
samfunn. Her kan vi verkeleg skape ein heilt unødvendig konflikt
og bryte prinsipp vi er veldig opptatt av som storsamfunn.
Presidenten: Presidenten
antar at representanten skal ta opp forslag på vegne av SV.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Ja, det stemmer.
Eg tar det hermed opp.
Presidenten: Da
har representanten Torgeir Knag Fylkesnes tatt opp det forslaget
han refererte til.
Steinar Reiten (KrF) []: Jeg må starte med det siste
som representanten Knag Fylkesnes sa. Jeg vet ikke om han har fått
med seg at det i går ble kjørt en proposisjon gjennom statsråd,
der man nettopp velger å gå tilbake på å endre formålsparagrafen
i reindriftsloven – å ikke gjøre det. For øvrig er det en proposisjon som
viser at departementet har gått inn i problemstillingene rundt reindriftsloven
på en slik måte at man tar hensyn til innspillene fra og følelsene
som er i reindriftsnæringen, når man gjør endringer i en så viktig
lov for næringen.
Reindriftsloven
regulerer rammevilkårene for en næring med tradisjoner som går århundrer
tilbake, og som i dag er en svært viktig kulturbærer i de samiske
områdene av Norge. Man skal ha en viss porsjon ydmykhet i møte med
dette. Formålsparagrafen til reindriftsloven sier det egentlig godt.
Reindrift skal drives med «basis i samisk kultur, tradisjon og sedvane
til gagn for reindriftsbefolkningen selv», samt at reindriften «skal bevares
som et viktig grunnlag for samisk kultur og samfunnsliv». Et viktig
grunnlag for å opprettholde reindriften er at den er basert på økologisk,
økonomisk og kulturell bærekraft. Økologisk bærekraft innebærer
kort og godt at antall dyr må stå i forhold til beitegrunnlaget.
Forslagstillerne
foreslår et bunnfradrag, i utgangspunktet på 200 rein, ved reduksjon
av reintall i en sida og ønsker på denne måten å skjerme de minste
enhetene. Vi registrerer at i innstillingen har SV valgt å ikke nevne
et spesifikt tall i forslaget de fremmer. Det kunne vært greit om
representanten Knag Fylkesnes kanskje kunne gjøre rede for hvorfor
man har valgt å gjøre den endringen i forhold til det opprinnelige
forslaget. I dag er det slik at sidaen i sitt arbeid med utarbeidelse
av en reduksjonsplan står fritt til å ta de hensyn de vil, f.eks.
å skjerme de minste enhetene og ta hensyn til ungdom som etablerer
seg i næringen.
Spørsmålet om
bunnfradrag er ikke bare enkelt. På den ene siden er hensynet til
de minste og muligheten deres til å drive med reindrift viktig,
mens det på den andre siden må tas hensyn til de som i dag har reindrift som
hovedbeskjeftigelse. Et bunnfradrag slik som foreslått, vil innebære
at de med flest rein må ta en enda større del av reduksjonen enn
etter dagens bestemmelser. Samtidig er det et betydelig etableringspress
i reindriften, særlig i deler av Finnmark.
Det vil på sikt
gi en utvikling i næringen som kan resultere i tilnærmet likt reintall
der langt færre enn i dag har mulighet til å være heltidsutøvere,
gitt at nok aktører etablerer seg. Selv om dette vil ta noe tid,
må det også legges til grunn at et lovverk også skal stå seg over
tid. Å gjøre det vanskeligere å drive med reindrift på heltid vil også
ha en negativ innvirkning på reindriften som kulturbærer.
Forslaget om et
bunnfradrag på 200 rein ble opprinnelig fremmet av reindriftslovutvalget,
men regjeringen Stoltenberg II vurderte det mer hensiktsmessig å
gi sidaene anledning til selv å bestemme hvordan en reduksjon skal
gjennomføres. Forslagsstillerne fra SV, med støtte fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet, ønsker altså nå å endre en lov som de selv fikk
vedtatt da de satt i regjering, nettopp for å legge til rette for
at reindrift som kulturbærende næring kan være hovedbeskjeftigelse
for næringsutøverne. Det framstår unektelig som noe underlig. Kristelig
Folkeparti har landet på at det fortsatt er mer hensiktsmessig å
opprettholde sidaenes mulighet til å bestemme egen reduksjonsmodell,
heller enn å innføre et nasjonalt bunnfradrag på 200 rein. Når det
er sagt, mener fortsatt Kristelig Folkeparti at det er både viktig
og riktig at størrelsen på sida-andelene fortsatt er differensiert,
med store, små og mellomstore flokker, slik det også tradisjonelt
har vært.
Reindriftsloven
er fra 2007, og den legger opp til en lovmessig ramme som skal sikre
større grad av internt selvstyre i næringen. Det har vært en lang
og omfattende prosess med å få dette gjennomført, bl.a. gjennom
utarbeidelse av bruksregler. En ny og omfattende gjennomgang av
reindriftsloven nå vil kunne skape usikkerhet i næringen og åpne
for nye uheldige tilpasninger i påvente av eventuelle lovendringer.
Kristelig Folkeparti støtter, i likhet med de andre regjeringspartiene,
derfor ikke forslagene som blir fremmet i saken.
Statsråd Olaug V. Bollestad []: Dette Dokument 8-forslaget
er viktig, og problemstillingen er utfordrende. Dette har vært diskutert
ved mange anledninger og i mange sammenhenger.
Jeg har innledningsvis
lyst til å si at jeg, som ny statsråd, har hatt konsultasjoner med
både Sametinget og reindriftsnæringen. Jeg er utrolig opptatt av
at reindriftslovens formål skal ligge fast. Det skal være økologisk
bærende, det skal være økonomisk bærende, og det skal være kulturelt
bærende. Denne treenigheten synes jeg og Kristelig Folkeparti er
en flott enhet. Disse tre tingene må ligge der for å få en helhetlig
næring.
Innføringen av
et bunnfradrag med en forholdsmessig reduksjon av reintallet ble
foreslått av reindriftsutvalget da dette utvalget la fram en utredning
allerede i 2001. Det er lenge siden. I reindriftsutvalgets lovforslag var
den tradisjonelle sidaen en viktig byggestein i den interne organiseringen
av reindriften, slik at sidaen fikk betydning på ulike måter og
på ulike plan. I det videre arbeidet med reindriftsloven ble det
etablert en arbeidsgruppe som skulle utrede nærmere sidaens rolle
i reindriftslovgivningen.
Rapporten fra
dette arbeidet fikk vi i 2006, og ett av forslagene her var at sidaen
selv, dersom reintallet i sidaen var over det fastsatte, skulle
utarbeide en reduksjonsplan. I en slik reduksjonsplan kunne sidaen
ta forskjellige hensyn ut fra konkrete behov som forelå, som bl.a.
å skjerme de minste enhetene og ta hensyn til de unge i etableringsfasen.
Reintallsreduksjon på grunnlag av en reduksjonsplan var den primære
løsningen. Forholdsmessig reduksjon var bare ment å komme inn som
en sekundær løsning der sidaen gjennom internt selvstyre ikke hadde
lyktes med å utarbeide og gjennomføre en egen reduksjonsplan. I
og med at sidaen selv fikk denne muligheten, mente departementet
den gangen at det ikke var hensiktsmessig med et bunnfradrag. I
proposisjonen ble det framhevet at et slikt bunnfradrag på sikt ville
føre til en uheldig næringsstruktur, ved at de som hadde flere rein
enn bunnfradraget, i utgangspunktet måtte ta hele reduksjonen. Det
ville føre til en svekket økonomisk bærekraft ut fra formålet.
I de årene som
har gått siden loven trådte i kraft, i 2007, har spørsmålet om innføring
av et bunnfradrag vært til vurdering, og jeg registrerer at innad
i reindriftsnæringen er det delte meninger om spørsmålet med å høste
erfaringer gjennom en omfattende prosess med reduksjon av reintallet
i deler av Finnmark. Vurderingene ble gjort forut for Stortingets
vedtak i 2007 og står fortsatt ved lag, og jeg er glad for at komiteens
flertall er enig i dette.
Stortinget har
bl.a. gjennom behandlingen av de årlige reindriftsavtalene uttrykt
en målsetting om å utvikle reindriftsnæringen som en rasjonell og
markedsorientert næring som skal være bærekraftig i et langsiktig
perspektiv – og kulturbærende og økologisk bærende. I stortingsmeldingen
om reindriftspolitikken fra 2017, som Stortinget har sluttet seg
til, er et viktig element å legge til rette for de utøverne som
har reindrift som hovedvirksomhet, og for øvrig styrke de familiebaserte
reindriftsnæringene.
Et bunnfradrag
med en forholdsmessig reduksjon vil gradvis kunne føre til at stadig
færre kan leve av reindriften. Jeg kan vise til departementets brev
til næringskomiteen, senest 12. november 2018. Der er det gjort
nærmere rede for det tallmessige bildet når det gjelder sida-andeler
med et reintall under 200, og der framkommer det at det dreier seg
om et forholdsvis stort antall sida-andeler, som i sum har et betydelig
reintall. Sida-andeler som har mindre enn 200 rein, utgjør derfor ikke
en liten del av reintallet. Det betyr at er det mange som har under
200 rein, vil det også være utfordrende for den økologiske bærekraften.
Derfor mener regjeringen at reindriftslovens bestemmelser om utarbeidelse av
en reduksjonsplan og muligheten for å omfordele reintallet innad
i den enkelte sidaen er en bedre løsning enn innføring av et bunnfradrag.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Berekraftsdimensjonar
– dette tenkjer eg er ein sidediskusjon, for dette er spørsmål om
fordeling, byrdefordeling. Ein fastset eventuelt reduksjon, og så
er spørsmålet korleis den fordelinga skal vere. Skal ein lage ei
skjerming av dei minste aktørane, ved lov, eller vil ei eventuell
skjerming vere noko som skjer i sidaen?
Da er spørsmålet:
Kva type handlingsrom har eigentleg sidaen, når det er så strenge
krav til semje? Det har vist seg gjennom praktisering av denne loven
at det er veldig vanskeleg å skape semje. Dermed endar ein opp med
ein forholdsmessig reduksjon, der ein har såkalla flate kutt.
Korleis kan ein
med dagens lov hindre at dei minste aktørane blir ramma hardare
– at dei blir tatt ut av yrket fordi dei har mindre rein?
Statsråd Olaug V. Bollestad []: Jeg sa også i mitt
innlegg at dette er utrolig krevende nettopp fordi det har vært
mye kultur, og det har egentlig vært vanskelig å vite både reinantall
og hva som er økologisk bærekraftig. Det har også vært vanskelig
å komme i dialog, der synes jeg at representanten har helt rett;
det har vært ganske stor avstand i dialogen. Men med den dialogen
som jeg nå har hatt med reindriftsnæringen i den korte perioden
jeg har vært statsråd, tror jeg det er mulig å få til en måte å
gjøre dette på som er både økonomisk og økologisk bærekraftig. Da
tror jeg at både de store og de små må være med på å bære den byrden, nettopp
fordi det er veldig mange små. Skal ingen av dem ta ut noe som helst,
blir det veldig mye jobb på de store, som må betale en veldig høy
pris.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg trur det er viktig
at vi har ei klar forståing av kva som er dei viktigaste prinsippa
her. Det er klart at dette er ei næring på lik linje med all anna
næring. Samtidig er det avgjerande for Stortinget – både ved ting
vi har forplikta oss til internasjonalt, ting som står i Grunnloven,
ting som vi har i andre lover – at vi ikkje legg opp eit løp som
sørgjer for at mange blir pressa ut av næringa. Det er difor botnfrådrag
er så viktig – som ei tenking – for dersom ein har ei byrdefordeling
der også dei små tar ut, men der det fører til at dei forsvinn ut
av næringa, meiner eg at kulturell bærekraft er det som skal vege
tyngst, ikkje den økonomiske bærekrafta. Det er mi vurdering.
Da er spørsmålet:
I den typen vurdering – der dei dimensjonane møter kvarandre, slik
som her – kva vil på prinsipielt grunnlag vere prioriteringa til
statsråden?
Statsråd Olaug V. Bollestad []: I den dialogen som
jeg har hatt med både reindriftsstyre og i reindriftsforhandlingene,
og i møte med Sametingets leder – min statssekretær har vært i Sametinget
nettopp for å knytte den kontakten – har formålet med alle tre hensyn
vært viktig. Det jeg fikk tilbakemelding på fra næringen selv, var
at alle de tre sidene var viktige. For tar en bort en av sidene,
opplever de at vi knebler muligheten for næringen selv. Tar en bort
den ene siden, vil både den kulturelle biten, den økologiske biten
og den økonomiske biten bli redusert. Derfor har det vært viktig
for meg å lytte til det de sier. Da forholder jeg meg til formålet,
som er tredelt – ikke bare én side av den tredelingen.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg tenkjer at det
er mange viktige omsyn å ta, men når ein er i ein situasjon der
ein kan presse unge aktørar ut av næringa, meiner eg det er heilt
openbert at storsamfunnets rolle bør vere å sørgje for at det ikkje
skjer, og leggje opp lova deretter.
Det siste spørsmålet
går eigentleg på det konfliktnivået som har vore mellom regjering
og storting på den eine sida, og dei samiske institusjonane, reindriftsnæringa
sjølv og fagfolk på den andre sida. Det finst vel knapt noko anna
område der Stortinget berre turar fram sjølv om både fagbevegelse,
arbeidsgivarorganisasjonar og fagfolk er imot. Men slik er det altså
i denne situasjonen. Så statsråden kjem inn i ein situasjon som
er brennheit, og som stikk djupt fordi det er snakk om identitet. Korleis
tenkjer statsråden å gå fram? Kjem statsråden til å jobbe annleis?
Har statsråden sett at her treng ein å gjere endringar – med omsyn
til korleis regjeringa har opptrett?
Statsråd Olaug V. Bollestad []: Jeg er i møte med
minoriteter – uansett hvem minoritetene er – opptatt av å møte med
respekt, møte med å forstå, prøve å forstå. Det er vanskelig, for
det er en kultur, men det må ikke å oppleves som overformynderi,
man må klare å komme i dialog. Det mener jeg at vi har begynt å
bygge på, og jeg er glad for de to møtene vi har hatt, jeg er glad for
tilliten som ligger der, og jeg tenker at den må vi bygge videre
på. Vi skal ha forståelse for både den kulturelle biten og den økologiske
biten, for det vil til sjuende og sist ha betydning for om noen
blir tvunget ut av næringen fordi det ikke er økonomisk bærekraftig for
dem.
Man må ta hensyn
til det og prøve å forstå. Jeg tilhører ingen minoritet, men jeg
mener jeg kan vise den respekten og forstå det verket og den delen
av arbeidet jeg skal gjøre på akkurat dette feltet.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 2.