Stortinget - Møte onsdag den 10. april 2019

Dato: 10.04.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhald

Sak nr. 2 [11:24:52]

Ordinær spørretime

Talarar

Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og det vises i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten i salappen.

Endringene var som følger:

Spørsmålene 8 og 9, fra henholdsvis representantene Liv Signe Navarsete og Sandra Borch til forsvarsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 10, fra representanten Ketil Kjenseth til klima- og miljøministeren, er trukket tilbake.

Spørsmål 1

Ole André Myhrvold (Sp) []: «Offensive eiendomsutviklere på Østlandet henvender seg i disse dager til lokale bondelag med ønske om å komme i kontakt med grunneiere og bønder med tilbud om omregulering og detaljregulering til boligformål. Slike henvendelser bidrar til ytterligere press på matjorda.

Hva tenker statsråden om en utvikling der kommersielle eiendomsutviklere legger press på lokale grunneiere for å omregulere LNF-områder til boligformål?»

Statsråd Olaug V. Bollestad []: Først vil jeg takke representanten for spørsmålet. Er det noe jeg som lokalpolitiker, som fylkespolitiker og nå som statsråd er opptatt av, er det bruken av og presset på spesielt dyrket mark. Vi vet at når kommuneplaner skal legges, kommer enkeltbønder med næringsaktører og utbyggere på slep og ønsker å gule ut områdene i kommuneplanen nettopp for å få det regulert til boligformål. Jeg tror vi skal ha en svært bevisst holdning til dette både som kommunepolitikere, som regionale politikere og som nasjonale politikere. Kommunepolitikerne opplever det presset det er når en får en aktør sammen med en bonde som – representanten nevner ikke det – gjerne har fått en opsjonsavtale i tillegg, som gjør at de sitter med et incitament for å få bygge ut akkurat det området.

Når det gjelder opsjonsavtaler, har en utbygger kanskje sterkere ryggrad og større mulighet til å påvirke i reguleringsplanene enn det en enkeltperson har.

Derfor er jeg glad for at regjeringen la fram en oppdatert jordvernstrategi i statsbudsjettet for 2019. Da sa en også noe om at en vil utrede et krav om tinglysing av opsjonsavtaler. Det er nettopp for å se hva som ligger bak de utbyggingene som kommer. Vi har i fellesskap en kjempeutfordring med tanke på at kun 3 pst. av vårt areal er dyrket. Det betyr at når vi bruker dette til utbygginger, som er billig for entreprenøren og dyrt for samfunnet, er det en dårlig måte å forvalte norsk landbruksjord på.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Det er vanskelig å være uenig med statsråden i beskrivelsen. Jeg tror vi er på linje der.

Det vi ser nå, er aggressive utbyggingsinteresser som særlig i pressområder jobber for å få omregulert dyrebar matjord. Så er det, som statsråden sier, sagt i den utvidede jordvernstrategien at man skal komme tilbake til dette. Men Landbruksdirektoratet var ganske klar. De mener at opsjonsavtaler er konsesjonspliktige og ikke kan inngås i hemmelighet.

Hva er statsrådens holdning til opsjonsavtaler, og vil statsråden ta et initiativ, sånn at vi får et forbud?

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Olaug V. Bollestad []: Jeg vil følge opp det vedtaket som er gjort i Stortinget, og jeg vil følge opp for å se på flere sider når det gjelder opsjonsavtaler. Jeg er helt overbevist om at vi må få mer av det som ligger til grunn for opsjonsavtaler, opp i dagen. Om det ender med et forbud eller ei, skal ikke jeg si her og nå, men at jeg vil komme tilbake til det med tanke på at det er en utfordring med at opsjonsavtalene ligger som de ligger, er jeg overbevist om.

Så har jeg lyst til å si en ting til. Jeg tror vi fra politisk hold også må gjøre både lokale grep og fylkeskommunale grep for å sikre at vi får langsiktige linjer som sier hvor utbyggingen skal være – i fellesskap mellom kommuner, regioner og fylker – for å sikre landbruksjorda. Vi har ikke råd til å bygge ned så stor andel landbruksjord, og vi har ikke råd til at de kommer med opsjonsavtaler under armen og ber oss om å bygge ut.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Jeg hadde gleden av å høre landbruksministeren på Bondelagets kornmøte i Askim kulturhus for noen uker siden, og det var en offensiv statsråd jeg da hørte med tanke på jordvernet. Indre Østfold er en sammenslått kommune som en følge av kommunereformen som Kristelig Folkeparti har stilt seg bak. Et av de vektige argumentene for kommunereformen var nettopp arealplanlegging. Vil regjeringen ta initiativ overfor nye kommuner når det gjelder å se mer helhetlig, og prioritere jordvern i tillegg til andre interesser?

Statsråd Olaug V. Bollestad []: Jeg har lyst til å begynne litt i en annen ende. Skal vi få til gode reguleringer og gode avtaler, tror jeg det er viktig at vi også lager strategier lokalt. Jeg har selv sittet som ordfører og sittet i fylkespolitikken hvor vi i fellesskap får planer for å ivareta landbruksjorda. Det tenker jeg at både nye og gamle kommuner i Indre Østfold i fellesskap må gjøre for å sikre landbruksjorda i sitt område. Dette er et lokalt ansvar, det er et regionalt ansvar, men det er overordnet et nasjonalt ansvar. Jeg mener vi skal være tydelige i nasjonale føringer når det gjelder bruk av dyrket mark.

Spørsmål 2

Geir Pollestad (Sp) []: «Sjølv om det er mykje å gleda seg over i norsk landbruk, er det også ein del ting som går i feil retning. Sjølvforsyningsgrada synk, og det er overproduksjon, auka import, jord som går ut av bruk, og sentralisering av matproduksjonen.

Kva vil statsråden gjera for å sikra eit levande jordbruk i heile landet og auka sjølvforsyning?»

Statsråd Olaug V. Bollestad []: Representanten Pollestad peker heldigvis på at det er mye å glede seg over i norsk landbruk, og det er jeg helt enig i. Jeg er glad for at vi kan ha et felles syn på akkurat det.

Så lurer jeg på hva fortellingen om norsk landbruk er. Er det litt selvmotsigende ting i spørsmålet representanten kommer med? På den ene siden sier representanten at det går feil vei og det er for dårlig forsyningsgrad. På den andre siden sier han at vi har overproduksjon. Jeg vil si at ja, vi har overproduksjon på noen av de områdene hvor Norge er i stand til å produsere ut fra sitt klima og sin måte å produsere på. Utenom det har vi noen områder hvor vi ikke har nok produksjon. Det gjelder bl.a. korn, grønt og frukt. Der har vi mulighet til å produsere mer.

Derfor tenker jeg at overproduksjon er en utfordring for landbruket, og landbruket har et ansvar for å være med på å få overproduksjonen ned, for den gjør at det blir lite lønnsomt både for landbruket, for dem som produserer, og for oss som samfunn. Med overproduksjon får en dårligere pris og lønninger for dem som driver.

Det andre jeg tenker å si, er at vi samtidig må klare å snu, sånn at vi legger til rette for produksjon av flere alternativer innen grønt og frukt. I tillegg har jeg lyst til å si at det i perioden før denne regjeringen faktisk var mer gressproduksjon der vi burde ha produsert korn. Det ble produsert mer gress der en skulle ha brukt områdene annerledes. Jeg er opptatt av at vi skal dyrke korn der det er egnet for korn, og gress der det er egnet for gress. Det vil gjøre noe med selvforsyningen, og det vil gjøre noe med den energien som vi faktisk skal få opp i vårt eget land.

Samtidig må vi legge til rette for små og mellomstore bruk. Investeringsviljen har vært stor fordi en har hatt gode tider som gjør at en har fått store enheter, men vi må legge til rette for små og mellomstore enheter.

Geir Pollestad (Sp) []: Det er eigentleg litt absurd å starta eit spørsmål med at det er mykje å gleda seg over i norsk landbruk, den dagen statsråden legg fram eit forslag om å ta livsgrunnlaget frå 200 pelsdyrbønder i Noreg, som produserer ei lovleg vare. Eg vil berre nytta høvet til å seia kor skuffande den saka er, og senda ein venleg tanke til dei som er ramma og vert fråtekne livgrunnlaget sitt.

Til oppfølginga: I 2018 hadde ein ein situasjon der begge faglaga signerte ein jordbruksavtale. Det gledde me oss over, men mitt oppfølgingsspørsmål er: No har me gått frå å ha ein statsråd frå Framstegspartiet til å ha ein statsråd frå Kristeleg Folkeparti. Vil jordbruket merka det?

Statsråd Olaug V. Bollestad []: Jeg håper landbruket merker at Kristelig Folkeparti er like opptatt av norsk landbruk i regjering som vi var utenfor regjering, og som vi har vært hele veien. Jeg vil også si at det vi gjorde på Granavolden, det vi la til rette for i plattformen, mener jeg var et kapittel som ikke var så tydelig i den forrige regjeringens kapittel. Jeg er opptatt av at vi skal gjennomføre den politikken som ligger i Granavolden-plattformen, der en ønsker et mangfoldig – ikke bare et ensidig, men et mangfoldig – landbruk i hele landet, og der en skal bruke de ressursene som er egnet lokalt.

Presidenten: Bollestad … Pollestad, var det. Det går i surr her for ein stakkar.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg beklagar likskapen (munterheit i salen). Det vert vist til Granavolden-plattforma, og der står det veldig mykje av det Stortinget har vedteke i samband med behandlinga av jordbruksmeldinga. At ting er tekne inn der, synest eg er naturleg. Men vi nærmar oss jo starten på jordbruksoppgjeret. Eg forventar ikkje at statsråden vil seia noko om innhaldet i det, men eg vil likevel spørja litt om ambisjonsnivået. Då er spørsmålet mitt: Tenkjer statstråden at jordbruksoppgjeret me skal debattera i denne salen i juni månad, skal vera hakket betre enn det jordbruksoppgjeret me diskuterte i 2018, då landbruksministeren heitte Jon Georg Dale?

Statsråd Olaug V. Bollestad []: Jeg merker meg at Pollestad – ikke Bollestad, men Pollestad – ser, vet og er klar over at jordbruksoppgjøret nærmer seg. Jeg har ennå ikke fått kravet fra jordbruket, men jeg har lyst til å si at representanten Pollestad skal få lov til å ta påskeferie og være trygg i sin forvissning om at jeg er opptatt av å sette en merkelapp på landbruket ut fra det som ligger i Granavolden-plattformen. Vi som regjering ønsker å ha et landbruk i hele landet, og vi ønsker å gi landbruket arbeidsmuligheter fordi det faktisk er en av de viktigste fastlandsnæringene vi har i landet vårt. Derfor er det viktig for regjeringen å verdsette det.

Spørsmål 3

Siv Mossleth (Sp) []: «I arbeidet med nye regler for drosjenæringen har mange uttrykt bekymring for at drosjetilbudet i distriktene vil bli dårligere. I høringsnotatet foreslår departementet at fylkeskommunene skal få adgang til å tildele lokale eneretter for drosjetransport i bestemte områder. Flere, bl.a. drosjenæringen, mener at dette ikke er nok for å sikre et godt drosjetilbud i hele landet.

Hvilke grep vil statsråden ta for å sikre at ordningen med enerett opprettholder et godt drosjetilbud for folk i hele landet?»

Statsråd Jon Georg Dale []: Vi har i statsråd lagt fram våre forslag til endringar av yrkestransportlova, som regulerer drosjenæringa. Der har det vore viktig for regjeringa å vareta to viktige omsyn:

Det eine er at drosjenæringa taper konkurransekraft. Sjølv om folk reiser meir, er det omsetningssvikt i deler av drosjenæringa, og vi må få konkurransen i byane til å fungere endå betre.

Samtidig er eg til liks med representanten Mossleth oppteken av at tilbodet i distrikta skal vere godt, som i dag. Det meiner eg lovforslaget legg opp til, ganske enkelt fordi fylkeskommunane, som har hatt løyvemyndigheita og framleis vil ha det, også kan velje å tildele einerettskontraktar dersom det er svikt i marknaden. Det betyr for alle praktiske formål at ein gjev ein monopolsituasjon i inntil fem år om gongen til ei bedrift som kan køyre drosje i eit avgrensa område. Ved å gjere ei slik tildeling kan ein som fylkeskommune setje krav til kva innhaldet i tenestene skal vere – døgerkontinuerleg tilbod eller mange andre krav – noko som også forsterkar drosjetilbodet utover det det er i enkelte område i dag.

Eg er heilt sikker på at det grunnlaget for heimel er godt nok til at politikarar landet over kan vere med og gjere ein viktig jobb for å oppretthalde drosjetilbodet som den viktige delen av kollektivtilbodet det er i mange delar av Noreg, og eg er heilt trygg på at med den lovgjevinga vi legg fram no, klarar vi å vareta både behovet for omstilling i ei næring som taper konkurransekraft, og eit godt tilbod i heile landet.

Siv Mossleth (Sp) []: Jeg beklager at statsråden ikke kunne svare på dette spørsmålet om enerett tidligere, for jeg synes det burde vært reflektert mer over eneretten før saken ble lagt fram for Stortinget. Grunnen til det er bl.a. at TØI skriver at i flere kommuner er nesten hele inntektspotensialet i den lokale drosjenæringen tilknyttet kontraktkjøring, herunder skole-, helse- og pasientreiser. En enerett som utelukkende er tilknyttet annen kjøring, herunder bestillingsmarkedet og gatemarkedet, har derfor ingen nevneverdig selvstendig økonomisk verdi for eventuelle enerettshavere i dette området. Når eneretten bare utgjør 10 pst. av distriktsdrosjenes kjøring i enkelte områder, hvordan kan eneretten berge drosjenæringen i distriktene?

Statsråd Jon Georg Dale []: Viss ein tildeler einerett frå fylkeskommunane, vil ein sjølv kunne setje krav til korleis tilbodet skal vere. I dag er det fylkeskommunane som i alt vesentleg også kjøper resten av kollektivtransporten, f.eks. Det gjer dei med utgangspunkt i å dekkje behova til innbyggjarane. På akkurat same måte som dei kjøper busstilbod eller andre kollektivtilbod, kan dei i framtida kjøpe drosjetenester gjennom ein einerettsfordel utanfor dei store byane. Eg er heilt trygg på at det gjev naudsynte verkemiddel til fylkeskommunane for å bidra til at det er eit fornuftig og godt drosjetilbod i heile landet.

Så er det heilt rett, som representanten var innom, at drosjene ikkje berre har hatt inntekter frå den kommersielle marknaden, som vi bruker som privatpersonar. Dei har hatt fleire inntektsstraumar. Vi kan då leggje til grunn at dei i utgangspunktet ikkje vil forsvinne sjølv om ein legg om drosjenæringa sine regulatoriske forhold.

Siv Mossleth (Sp) []: Det vil kanskje ikke forsvinne, men jeg ser det som svært usannsynlig, dersom det skal være fri etablering, at drosjesjåførene skal se det gagnlig å ha tilbudet klart overalt, alltid, dersom konkurransen blir så sterk at de ikke tjener penger på det. I tillegg vil ordningen som statsråden skisserer, føre til ganske mye byråkrati når eneretten skal gå gjennom papirmølla. I dag har vi beredskap overalt, alltid. Dersom det finnes tilgjengelig drosjetilbud som ikke er nødvendig, er det ikke grunnlag for enerett.

Statsråd Jon Georg Dale []: Her er ei rekkje påstandar som eg ikkje finn grunnlag for å gå veldig djupt inn i, for eg meiner fleire av dei er direkte misvisande både for korleis situasjonen er, og for kva realitetane er i forslaget som er levert. Eg vil såleis oppmode representanten til å lese forslaget før ein konkluderer med alle eventuelle nedsider det kan ha. Eg meiner reguleringa vi no legg til rette for, har utgangspunkt i at viss det er ein fungerande marknad, er det best at han får fungere. Difor deregulerer vi ein marknad som har hatt svikt i omsetjinga, og vi reduserer inngangsbarrierane for å få verksam konkurranse fleire plassar. Viss det ikkje er verksam konkurranse, gjev vi fylkeskommunane moglegheit til å tildele einerett for fem år om gongen. Det er ei tildeling gjennom eit anbod, det er ikkje meir byråkrati. I dag må ein trass alt søkje løyve på kvart einskilt drosjeløyve. Den talsavgrensinga som er på det, forsvinn, og det bidreg også til både sterkare konkurranse i byane og eit godt tilbod i distrikta.

Spørsmål 4

Geir Inge Lien (Sp) []: «For tida pågår det ein gigantisk prosess i Statens vegvesen med overføring av oppgåver og tilsette frå staten til fylkeskommunane og ei mogleg overføring frå regionkontor til divisjonar kombinert med omfattande nedbemanning.

Korleis vil statsråden sikre at omdanninga av Statens vegvesen skjer i tråd med regjeringa sine eigne ambisjonar for regional fordeling av statlege arbeidsplassar, og når ser statsråden for seg at det vil bli fatta ei endeleg avgjerd i denne saka?»

Statsråd Jon Georg Dale []: Det er heilt rett at Statens vegvesen går gjennom ei stor og krevjande omstilling. Delar av det er overflyttinga av sams vegadministrasjon til fylkeskommunane, som Senterpartiet tok initiativ til i 2010, og som eg legg til grunn at dei er overbegeistra over at regjeringa no gjennomfører, i tråd med det Senterpartiet hadde tenkt å gjere då dei sat i regjering, men ikkje fekk til. Det er ei av omstillingane vi går gjennom. Det gjer at det store Statens vegvesen som vi framleis har, også må gjennom ei nødvendig tilpassing til den måten vi har organisert på.

Eg har heile tida vore tydeleg på at Statens vegvesen må få tid og rom til å gjere sine vurderingar av korleis deira eigen organisasjon skal sjå ut. Det har dei i utgangspunktet gjort. Så har det i tillegg vore gjennomført ein områdegjennomgang av Statens vegvesen som seier at på det såkalla TK-området, trafikant og køyretøy-området, er det store moglegheiter for effektivisering av strukturane. Der går det no føre seg eit arbeid, og Statens vegvesen skal levere sitt forslag til departementet den 10. mai.

Felles for begge desse oppgåvene er mi forventing – også uttrykte forventing – om at Statens vegvesen i oppdraget held seg til dei retningslinjene vi har for lokalisering av statlege arbeidsplassar, som er slått fast av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Det er det tydelege føringar på. Det vil eg også ettersjå når ein nærmar seg endeleg konklusjon.

Det er dessverre for tidleg for meg å forskottere på kva tidspunkt vi er klare til å gjere det. Det betyr at før eg evnar å seie noko om det, må eg sjå kva slags vurderingar Statens vegvesen har gjort, eg må sjå deira faglege tilråding, og eg må sjå på den involveringa eg har bedt om at dei skal ha undervegs i prosessen for å få til eit best mogleg sluttresultat. Så tidspunktet for kva tid eg reknar med å ha konkludert på det, må eg kome tilbake til etter at eg har sett forslaget som Statens vegvesen skal levere, med utgangspunkt i fristen den 10. mai.

Geir Inge Lien (Sp) []: Eg takkar for svaret. Eg er likevel litt undrande til prosessen og lurer på kva statsråden vil leggje mest vekt på framover.

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg trur det ærlege svaret på det er at vi må ha eit Statens vegvesen som er rusta for dei utfordringane dei kjem til å møte dei komande åra, og eit Statens vegvesen som svarar på den forventinga som brukarane av Statens vegvesen har til dei, anten det gjeld på TK-området – også der kjem vi til å sjå storstilt digitalisering i åra som kjem – eller det gjeld på utbyggingssida, der dei no har fleire konkurrentar i marknaden og vil strekkje seg lenger etter både å få meir for pengane og å få opp samfunnsnytta på investeringane. Dei har ei rekkje viktige arbeidsoppgåver, også trafikksikkerheitsarbeid, og anna.

Vi må ha eit Statens vegvesen som evnar å levere på dei oppgåvene, vi må ha ein struktur som er tilpassa det, og så skal vi følgje dei statlege retningslinjene for dette. For eg er også oppteken av at Statens vegvesen kjem til å ha arbeid i alle delar av landet, og då bør dei også vere til stades i alle delar av landet.

Geir Inge Lien (Sp) []: Eg takkar for svaret.

Vi ser at regjeringa har brukt både føretak og styre mykje, og når avgjerder skal takast, verkar det som om det er der det skjer. Eg lurer då på: Kven skal ta avgjerda om plassering av divisjonshovudkvartera? Når vert dette gjort? Vert det teke distriktspolitiske omsyn ved val av geografisk plassering? Altså: Korleis sikre lokalkunnskapen?

Statsråd Jon Georg Dale []: Lokaliseringsspørsmåla kjem vi tilbake til når vi har fått dei samla forslaga frå Statens vegvesen, som også inkluderer TK-området. Som eg har sagt tidlegare, er fristen for det arbeidet 10. mai, og Statens vegvesen leverer då forslaget sitt til departementet.

Korleis strukturane vil sjå ut, vil verte vurdert då. Dei vil verte vurderte basert på punkt éin, kvar vi har kompetanse, treng kompetanse og har viktig arbeid å gjere, punkt to, dei statlege retningslinjene, og punkt tre, korleis vi skal dimensjonere Statens vegvesen for å løyse dei utfordringane og dei oppgåvene dei har, også i åra som kjem. I sum gjer det at vi kjem til å gjennomføre ei nødvendig omstilling i Statens vegvesen, ei nødvendig effektivisering av Statens vegvesen, men vi skal framleis sørgje for at vi er til stades i alle delar av landet.

Spørsmål 5

Siv Mossleth (Sp) []: «Mange har jobbet for ny tunnel gjennom Tjernfjellet på rv. 77 i Saltdal. Når denne tunnelen snart åpnes for en tryggere trafikk, er det også på tide å endre status på denne veien fra riksvei til europavei. En endring vil gi en helhetlig og logisk transportkorridor som blir enklere for transportører, næringsliv og turister. Skilting og synlighet på kartet er viktig, og denne tverrforbindelsen vises for dårlig på kart i dag.

Kan statsråden ta initiativ til denne omklassifiseringen som er ønsket på begge sider av grensen?»

Statsråd Jon Georg Dale []: Samferdselsdepartementet har nettopp gjort ei vurdering av behovet for å omklassifisere rv. 77 over Tjernfjellet til europaveg, bl.a. sett i lys av den betydelege oppgraderinga som no har vorte gjort på strekninga. Lat meg leggje til at det trass alt er det viktigaste av alt at standarden på vegane er bra. Ny tunnel gjennom Tjernfjellet og ny tilknyting til E6 vert opna for trafikk i år.

Vi har allereie fire grensekryssande passeringar som har europavegstatus i Trøndelag, Nordland og Troms: E14, E12, E10 og E8. Riksveg 77 over Tjernfjellet ligg ikkje så langt frå E12 og har dessutan minst trafikk av desse korridorane. Mens hovudtyngda av dei lange internasjonale transportane går over E14, E12 og E10, er trafikken over rv. 77 for ein stor del å rekne som regional trafikk i området. Sjølv om ein no ikkje skal sjå bort ifrå at vegen kan få auka trafikk som følgje av oppgraderinga, har vi ikkje grunnlag for å seie det per i dag.

Representanten Mossleth refererer til at det frå begge sider er ønskt ei omklassifisering til europaveg. I det alt vesentlege vil eg seie at forskjellen på riksveg og europaveg ikkje er vesentleg. Staten er ansvarleg for vegen på begge sider, og det er tilstanden på vegen og vedlikehaldet som avgjer i kva grad det er lett å kome seg fram i området.

Etter det eg hittil har fått vite frå svenske myndigheiter, ser dei ikkje for seg å gå vidare med eit omklassifiseringsarbeid frå svensk side. Dersom det er rett, meiner eg det er naturleg at vi beheld riksvegstatusen også på norsk side for rv. 77. Vi får eventuelt ta opp igjen spørsmålet til vurdering dersom svensk side skulle endre posisjon i dette spørsmålet.

Siv Mossleth (Sp) []: Jeg er helt enig med statsråden i at det er gledelig, viktig og riktig at vi får en bedre vei gjennom Tjernfjellet. Det skal bli en fornøyelse når tunnelen åpner. Men jeg er ikke helt enig i vurderingen for øvrig. Kryssingen av Tjernfjellet har vært en flaskehals som har gjort det vanskelig å benytte veien. Samtidig er det at den vises så dårlig på kartet som riksvei, sammenliknet med de andre europaveiene, med på å bidra til at trafikken er liten. Jeg ser for meg at vi bør inkludere rv. 80, fra Bodø gjennom Fauske, Saltdal og videre, i dette prosjektet.

Ser statsråden at rv. 80 kan inkluderes i dette prosjektet?

Statsråd Jon Georg Dale []: Viss eg skal vere ærleg, slit eg med å få heilt taket på kva som er hovudpoenget, og kva som er bakgrunnen for ønsket om omklassifisering. I utgangspunktet skjønar eg veldig godt behovet for ein høg standard på vegen, og difor oppgraderer vi vegstandarden. Eg skjønar behovet for å ha eit godt vedlikehald på vegen. Det skal vi vareta, anten det er ein europaveg eller ein riksveg. Staten eig uansett ansvaret for vegstrekninga.

Då står vi eigentleg igjen med korleis trafikken fordeler seg. Eg greier ikkje å sjå at ei slik omklassifisering ville ført til vesentlege endringar. Difor held eg meg til det tidlegare svaret mitt. Så lenge svenskane ikkje ser for seg å gjere det, ser ikkje eg noko grunnlag for å gjere ei slik vurdering no. Vi får eventuelt ta det igjen viss det skulle vise seg å verte annleis frå svensk side.

Siv Mossleth (Sp) []: Ordfører Britta Flinkfeldt i Arjeplog i Sverige jobber med denne saken på svensk side. Om det ikke har nådd helt fram til ministernivå, er det helt klart et ønske om en europaveg også på svensk side.

Statsråden sier at han ikke ser helt poenget. Da må jeg forklare det på nytt: Poenget er at man med en europavei får en mye større synlighet for det som i dag kalles «Silvervegen», som går fra Bodø til Skellefteå. En større synlighet vil være gunstig for turistnæringen og reiselivet for øvrig. Så det er reiselivets, turistnæringens og næringslivets sak jeg snakker nå, når jeg ønsker større synlighet for den veiarmen.

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg registrerer det, og – som sagt – viss dei gjer nye vurderingar på svensk side, skal eg gjere ei ny vurdering då.

I utgangspunktet meiner eg likevel at det som i størst grad avgjer om vi greier å lykkast med å korte inn reiseavstanden for næringslivet, og dermed også med å skape ny næringsaktivitet, f.eks. på reiselivssida, er standarden på vegen. I den samanhengen gjer vi no nødvendige oppgraderingar, og eg meiner at det trass alt er det viktigaste. Som sagt: Frå svensk side melder dei at dei ikkje har tenkt å gjere ei slik omklassifisering no. Dersom dei gjer ei ny vurdering, skal naturlegvis også vi gjere det.

Spørsmål 6

Martin Henriksen (A) []: «Jeg viser til beredskapssituasjonen i Vågsfjordbassenget, der styret i helseforetaket vedtok å legge ned ambulansebåten «Alden» fra 1. januar 2019. Helseforetakene er i en økonomisk situasjon som fører til at de blant annet kutter i de akuttmedisinske tjenestene. Stortinget har bedt om en stortingsmelding med en helhetlig gjennomgang av de prehospitale tjenestene, inkludert ambulansetjenesten.

Vil statsråden sørge for at kuttene settes på vent til en slik helhetlig gjennomgang er på plass?»

Statsråd Bent Høie []: I løpet av de seneste årene er det utviklet prehospitale behandlingsopplegg for akutt sykdom som tidligere bare ble gitt på sykehus. Ambulansetjenesten omtales i dag som sykehusets forlengede arm. Utviklingen av de prehospitale tjenestene bør derfor ses i sammenheng med Nasjonal helse- og sykehusplan, slik det også framgår av den nye regjeringsplattformen.

Ny nasjonal helse- og sykehusplan vil bli fremmet som en stortingsmelding. I denne stortingsmeldingen vil det bli en gjennomgang av de prehospitale tjenestene, bl.a. for å gi en samlet status for oppfølgingen av NOU 2015: 17, Først og fremst, og for å skissere en bærekraftig utvikling av denne tjenesten i framtiden.

Representanten Henriksen viser til at Stortinget har bedt om en stortingsmelding om en helhetlig gjennomgang av de prehospitale tjenestene, inkludert ambulansetjenesten. En egen stortingsmelding om samme tema rett etter at sykehusplanen er lagt fram som en stortingsmelding, vil bringe lite nytt til Stortinget. Men jeg vil som sagt følge opp Stortingets vedtak gjennom å framlegge en ny nasjonal helse- og sykehusplan, i tråd med regjeringsplattformen, der prehospitale tjenester er et sentralt tema.

De regionale helseforetakene og kommunene har ansvaret for den akuttmedisinske beredskapen, og i november 2018 vedtok styret ved Universitetssykehuset i Nord-Norge å sette i verk beslutningen om nedleggelse av ambulansebåten på Bjarkøy fra 1. januar 2019. I styrevedtaket ble det forutsatt at man setter i verk kompenserende tiltak som er beskrevet i saken.

Bakgrunnen for styrevedtaket er at øyriket Bjarkøy fra desember 2018 ble knyttet sterkere sammen med ny tunnel- og broløsning. Det framgår av styresaken at behovet for ambulansebåt og akuttberedskap for Bjarkøy reduseres, og at beredskapen i større grad kan ivaretas ved å øke bruken av ambulansebil og ambulansehelikopter. Fra 2015 ble dessuten beredskapen i regionen styrket med ambulansehelikopteret på Evenes, og hele øyriket nås nå med ambulansehelikopter innen 20–30 minutter. Regulariteten for helikopter i dette kystområdet vurderes å være god.

Jeg har i spørsmål til skriftlig besvarelse nr. 378 og nr. 388 for 2018–2019 orientert detaljert om saken og herunder også om de kompenserende tiltakene. I svaret mitt går det fram at Helse Nord er av den oppfatning at den vedtatte endringen kan gjennomføres, forutsatt at kompenserende tiltak er iverksatt før avvikling av ambulansebåten.

Med bakgrunn i prosess, utredning og identifisering av kompenserende tiltak som skal være på plass før avvikling, støttet Helse Nord beslutningen til Universitetssykehuset i Nord-Norge om å avvikle ambulansebåten.

Martin Henriksen (A) []: Jeg takker for svaret.

Det er bra at helikopterbasen på Evenes kom på plass. Men det innbyggerne i Vågsfjordbassenget, særlig på Bjarkøy, er opptatt av, er at helikopteret ikke alltid kan komme fram. Hvis været er dårlig, hvis det er tåke, hvis sikten ikke er lang nok, er ikke helikopter et alternativ. Det er heller ikke alle av disse øysamfunnene man når fram til med bil og via tunnel, og det er eksempler på at folk har hatt illebefinnende og kommet svært sent til sykehuset fordi beredskapsferge og de kompenserende tiltakene har vært ute av drift. Dette virker selvfølgelig inn på tryggheten til folk, og bl.a. UNN, ved klinikksjefen der, mener at responstida kunne ha vært ivaretatt med ambulansebåten. Den utryggheten som nå er, er på grunn av helseforetakenes innsparing.

Jeg vil igjen stille statsråden mitt opprinnelige spørsmål: Vil han vurdere å sette de kuttene på vent til man har den helhetlige gjennomgangen og kan se de prehospitale tjenestene i en skikkelig sammenheng?

Statsråd Bent Høie []: De konkrete prehospitale tjenestene må bestemmes av sykehusene i samarbeid med kommunene og i gode prosesser sammen med kommunene. Det er selvfølgelig ikke alltid en blir enig, men det skal alltid være gode prosesser, for det som er befolkningens trygghet, er de sammenhengende prehospitale tjenestene og kommunens akuttilbud. Det betyr at det vil kontinuerlig være endringer også i disse tjenestene, bl.a. som følge av nye veier og nye transportløsninger som følger av det som er gjennomgående høyere kompetansekrav i denne tjenesten.

Ordningen med å legge fram hvert fjerde år en nasjonal helse- og sykehusplan kan ikke føre til at en stopper utviklingen av tjenesten i forkant av hver plan. Da vil dette verktøyet ikke lenger kunne brukes som et verktøy for å sikre en demokratisk forankring i Stortinget av utvikling av spesialisthelsetjenesten.

Martin Henriksen (A) []: Jeg tror de innbyggerne dette dreier seg om, for det første ikke har tid til å vente på neste rullering eller revidering av planen. For det andre føler ikke de at det er en utvikling av tjenesten når tilbudet reduseres.

Jeg vil spørre statsråden om det som har vært oppe i debatten, om forskriftsfesting av responstid. Der har Arbeiderpartiet vært skeptisk, men vi har nå sagt klart og tydelig at vi ønsker å forskriftsfeste responstida, nettopp for å sikre tryggheten til befolkningen ute i distriktene. For det tjener ingen at det blir en debatt om helsetjenestene som går ut over folks følelse av at beredskapen er ivaretatt. Det å forskriftsfeste responstida kan være et svar på den bekymringen folk føler, men også et helt konkret virkemiddel for å sikre beredskapen også ute i distriktene.

Statsråd Bent Høie []: Nei, forskriftsfesting av responstid vil ikke være et svar på disse utfordringene. Der er jeg helt enig i det Arbeiderpartiet har ment helt fram til nylig. Det er også slik at den offentlige utredningen som jeg viste til, som ble gjennomført – og der de la fram sine anbefalinger – i 2015, ikke anbefalte forskriftsfesting av responstiden. De anbefalte å innføre responstiden som en nasjonal kvalitetsindikator som sykehusene blir målt på. Det er en anbefaling som jeg har fulgt opp.

Utviklingen i responstiden viser at den er blitt bedre, og den er blitt bedre i distriktene enn det den er blitt i byene. Så vi ser heldigvis at det også har hatt en positiv effekt, og at responstidene har gått ned.

Spørsmål 7

Kjersti Toppe (Sp) []: «Kvinner som skal ta selvbestemt abort, skal ha rett på å velge om det skal gjennomføres med medikamenter eller ved hjelp av kirurgisk inngrep. Pasienthistorier tyder på at dette ikke er et reelt valg, og at kvinner ikke blir godt nok ivaretatt når de reiser hjem ved medikamentell abort.

Hva vil statsråden gjøre for å bedre tilbudet til kvinner som skal få utført selvbestemt abort?»

Statsråd Bent Høie []: Som representanten Toppe tar opp i sitt spørsmål, vil det ved selvbestemt abort før utgangen av 12. svangerskapsuke være mulig å benytte både kirurgisk og medikamentell abort. Medikamentell behandling ved svangerskapsavbrudd har vært brukt i Norge siden 1998. Bruken har økt gradvis og har vært den mest brukte metoden siden 2008. I 2018 ble 91 pst. av de selvbestemte avbruddene gjennomført medikamentelt. Begge metodene er tilgjengelige ved alle sykehus som utfører abort.

Sykehusene skal informere om begge metodene og om fordeler og ulemper ved dem. Kvinnene skal stå fritt til å velge metode. Ifølge Helsedirektoratet varierer bruken av medikamentell avbruddsmetode på landets sykehus fra 63,2 pst. til 99,3 pst.

Det er viktig at kvinnene får god informasjon om begge behandlingsformer og om den oppfølgingen sykehuset kan gi. Sykehuset skal informere om smerte, blødning og andre plager som vil opptre ved medikamentell abort også i dagene etterpå.

De fleste kvinner gjennomfører medikamentell abort hjemme. Kvinnen får da med seg informasjon og smertestillende medikamenter. Hun skal også få informasjon om hvordan hun kan kontakte sykehuset ved behov. Hvis kvinnen skal gjennomføre siste del av den medikamentelle aborten på sykehuset, gir sykehuset nødvendig oppfølging og tilbyr medisiner. Det finnes også informasjon om kirurgisk og medikamentell abort på helsenorge.no og på sykehusenes hjemmesider.

Uavhengig av metode må det sikres at kvinnen følges opp på en god måte i etterkant. Det gjelder både oppfølging av medisinske spørsmål knyttet til selve behandlingen og eventuelle psykiske reaksjoner etterpå. Det er viktig at sykehusene har gode prosedyrer, at de blir fulgt opp i praksis, og at sykehusene fanger opp tilbakemeldinger fra pasientene.

Pasienten skal ha et reelt valg mellom abort på sykehus og abort hjemme. Ved hjemmeabort er det en forutsetning at kvinnen ikke er alene. De som velger hjemmeabort, skal få med seg nødvendige medisiner, inkludert smertestillende, samt skriftlig informasjon om forholdsregler.

Sykehuset bør ta initiativ til kontakt med kvinnen, og det må gjøres klart at kvinnen selv kan ta kontakt med avdelingen, uansett tid på døgnet. Det bør også være mulig å ombestemme seg og komme til sykehuset dersom situasjonen gir utrygghet og kvinnen ikke lenger ønsker å utføre en medisinsk abort hjemme.

Kjersti Toppe (Sp) []: Ein abort er ikkje eit kva som helst slags inngrep. Dei fleste vil ha behov for oppfølging både medisinsk og elles.

Eg høyrer det statsråden seier, og det høyrest veldig fint ut «på papiret», men poenget er at det er vist at det mellom sjukehus i Noreg er veldig store forskjellar i praksisen, som tyder på at kvinna ikkje har eit reelt val. Vi har òg no fått tydelege pasienthistorier som viser at kvinner får høyra at dette gjer ein heime, dette gjer dei fleste heime, og dette går som regel greitt – og at ein ikkje har fått tydeleg informasjon, og ein oppfattar det slik at ein ikkje får nok oppfølging.

Kva gjer statsråden for å gjera tydeleg det som statsråden sa i det førre innlegget sitt, om korleis praksisen og tilbodet skal vera ute i helseføretaka?

Statsråd Bent Høie []: Mitt inntrykk er, som jeg også sa i svaret, at mange sykehus har gode rutiner for veiledning før behandling og etterpå. Men i en vanskelig situasjon må det ikke ligge en innforstått anbefaling eller forventning om hjemmeabort. Medikamentell abort er faglig anbefalt og er de siste årene blitt den dominerende behandlingsformen. Det anses som trygt og effektivt, og det er en fordel å slippe narkose og operasjon. Men for å sikre at hjemmebehandlingen fungerer godt for kvinnen, må avdelingen utarbeide og ha klare rutiner for administrasjon av kvalmestillende og smertestillende medisiner. Det må være klart for pasienten hvordan hun ved behov kan få kontakt med sykehuset igjen. Det er spesielt viktig hvis kvinnen f.eks. ikke har familie eller annet nettverk rundt seg, eller ikke behersker norsk på en god måte.

Oslo universitetssykehus’ rutiner sier at alle skal ha noen hjemme hos seg under aborten, og at kvinner under 18 år og kvinner som ikke snakker norsk, skal gjennomføre behandlingen på sykehuset. Ved siden av sykehusets oppfølgingstilbud er det også etablert rådgivningstjeneste både på helsenorge.no og hos private organisasjoner som Amathea og Sex og samfunn.

Kjersti Toppe (Sp) []: No er det slik at vi har fått historier utanfrå som fortel om ein annan praksis enn det statsråden viser til. Det tenkjer eg er alvorleg.

Statsråden sa i det første svaret sitt at kvinner skal følgjast opp, at det skal vera prosedyrar for det, at det skal vera ein praksis, og at det er ein føresetnad at ein òg har nokon med seg. Men det er ikkje slik at kvinnene er garanterte ein oppfølgingssamtale, og at det er ordentlege prosedyrar for det. Det er òg ei svakheit ved medisinsk abort at ein i for stor grad vert overlaten til seg sjølv. Sjølv om ein har fått informasjon om eit telefonnummer og om at ein kan ta kontakt, er det faktisk ikkje godt nok. Det er for mange kvinner som føler at dei vert for dårleg varetatte og ikkje har fått eit reelt val, og som ikkje har høyrt om at det er ein annan måte å gjera det på, om det skulle vera aktuelt.

Eg vil spørja igjen: Vil statsråden ta initiativ overfor helseføretaka for å styrkja og betra praksisen?

Statsråd Bent Høie []: Jeg er veldig klar på hva som skal være retningslinjene på dette området. Det skal være et valg som kvinnen selv tar. Hun skal få god informasjon. Mye tyder på at de fleste kvinnene velger medikamentell abort hjemme. De skal også ha muligheten til å ta kontakt med sykehuset igjen, hvis de har behov for det.

Jeg oppfatter ikke at det har vært en faglig anbefaling at alle som har gjennomført en medisinbasert abort hjemme, skal bli kontaktet av sykehuset, men de skal vite at de kan ta kontakt hvis de har behov for det, og ha den tryggheten som knyttes til det. De skal også ha den tryggheten at om de kommer hjem og ombestemmer seg, kan de komme tilbake igjen til sykehuset og f.eks. gjennomføre en medikamentell abort på sykehuset. Det er også et alternativ, sånn at det ikke bare står mellom kirurgisk abort og medikamentell abort hjemme.

Spørsmål 8

Fra representanten Liv Signe Navarsete til forsvarsministeren:

«Kan statsråden gjere greie for kvifor usikkerheitsramma for oppbygging av maritime patruljefly (MPA) på Evenes vert nytta før arbeidet i det heile tatt er sett i gong, og kan statsråden garantera at usikkerheitsramma ikkje blir overskriden?»

Presidenten: Dette spørsmålet er utsett til neste spørjetime.

Spørsmål 9

Fra representanten Sandra Borch til forsvarsministeren:

«Hvorfor har Forsvarsdepartementet gått tilbake til å ansette vaskere selv, når resten av Forsvaret må benytte en aktør Forsvarsdepartementet mener ikke tilbyr god nok tjeneste?»

Presidenten: Dette spørsmålet er utsett til neste spørjetime.

Spørsmål 10

Fra representanten Ketil Kjenseth til klima- og miljøministeren:

«Regjeringen har som mål at Norge skal være klimanøytralt i 2030. Equinors landanlegg på Melkøya i Finnmark står alene for opptil 2 pst. av Norges CO2-utslipp. Statnett, Varanger Kraft og Finnmark Kraft annonserte nylig at de vil søke konsesjon på å utvide kraftledningen østover i Finnmark. Den legger til rette for at Melkøya kan elektrifiseres og redusere utslipp med ca. 1 million tonn CO2 årlig.

Er statsråden enig i at elektrifisering av Melkøya er et viktig tiltak for å redusere utslipp?»

Presidenten: Dette spørsmålet er trekt tilbake.

Spørsmål 11

Øystein Langholm Hansen (A) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til digitaliseringsministeren:

«I svar til meg på et skriftlig spørsmål, datert 2. mai 2018, svarte samferdselsministeren at «[...] det digitale «digitale mørket» er blitt gradvis borte de fire siste årene».

Kan statsråden forklare innbyggerne i grisgrendte strøk i landet hvordan dette henger sammen med at Telenor har meldt at de ikke lenger vil reparere brudd på kobbernettet, uten at de gir noen garantier om at det vil bli tilgang til internett om så skjer, og vil ikke disse da risikere å havne i en digital skygge?»

Statsråd Nikolai Astrup []: Takk for spørsmålet.

Telenor har besluttet å fase ut kobbernettet. Kobbernettet er mange steder over 100 år gammelt, teknologisk utdatert og i dårlig forfatning. Telenor opplyser at gjennomsnittshastigheten på internett levert over kobbernettet er 10 Mbit/s. Til sammenligning er gjennomsnittshastigheten på internett levert over 4G over 70 Mbit/s. Tall fra Telenors mobilnett viser at databruken øker med over 30 pst. hvert eneste år. Internett over kobbernettet er dårlig rustet til å møte denne utviklingen. Jeg tror derfor at saneringen av kobbernettet vil medføre at befolkningen får et langt bedre og mer fremtidsrettet tilbud enn det dagens kobbernettkunder har i dag.

Norge har mobil- og bredbåndsdekning i verdensklasse. De siste årene er tilbudet blitt vesentlig bedre for de aller fleste. Siden 2013 har over én million flere nordmenn fått tilbud om fiberbasert bredbånd – siden regjeringen tiltrådte i 2013 – og mer enn 90 000 husstander som ikke hadde mulighet til å få internett med grunnleggende hastighet, har fått nettopp det. Den siste dekningsrapporten viser at det nå er under 1 000 husstander som mangler internett med grunnleggende hastighet.

Økende digitalisering i samfunnet gjør at innbyggere og næringsliv må ha stabil og god tilgang til internett. Jeg har derfor forståelse for at kobbersaken skaper bekymring, og jeg mener at det er svært uheldig hvis kobbersaneringen fører til at tilbudet i en periode blir dårligere. Alle som mister telefontjenesten når kobbersaneringen gjennomføres, skal sikres en alternativ telefonitjeneste. Telenor har plikt til å sørge for dette og må altså rette feil dersom det ikke finnes tilfredsstillende alternativer eller erstatningsprodukter.

Telenor har ikke leveringsplikt når det gjelder bredbånd. Jeg mener det likevel er viktig at kundene som i dag har bredbånd over kobbernettet, og som ikke har et annet alternativ i markedet, bistås av Telenor på en god måte. Departementet og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Nkom, er derfor i dialog med Telenor om saken, og jeg har selv nylig tatt opp saken med Telenors ledelse. Nkom har i et brev også bedt Telenor om å redegjøre bedre for hva som skjer når selskapet moderniserer nettet, og hvilke rettigheter kundene har. Telenor har for øvrig nylig opplyst til departementet at alle de kundene som nå har fått varsel om stans i feilretting på kobbernettet fra 1. mai 2019, ifølge Telenors egne data skal ha tilgang til annet kablet nett, fiber- eller kabel-tv-nett – eller ha god mobildekning, altså 4G, fra Telenor. Telenor har altså ifølge de opplysningene departementet har mottatt, ikke sendt brevet om stans i feilretting til kunder som ifølge selskapets egne data ikke har god mobildekning eller noe annet kablet alternativ tilgjengelig.

Nkom, departementet og regjeringen følger situasjonen og utviklingen tett og vurderer fortløpende om det er behov for nye tiltak.

Øystein Langholm Hansen (A) []: Takk for svaret.

I dag har Telenor faktisk sendt ut en pressemelding der de sier noe annet enn det som tidligere er sendt ut til abonnenter, og der de har snudd i denne saken. Der sier de at abonnenter som ikke har alternativ nettilgang til kobbernettet, allikevel vil få linjen rettet hvis det oppstår feil. Et selskap som vi har hatt kontakt med, eller som har tatt kontakt med oss, Visit Plura i Plurdalen rett utenfor Mo i Rana, er av dem som har mottatt et slikt varsel. Det er en gründerbedrift som får gjester fra hele verden som vil dykke i fantastiske grotter i dalen. De har elendig mobildekning og kan ikke bruke verken mobil-ID eller nettbank. Kan statsråden garantere at de som har så dårlig mobildekning, vil få feil rettet opp i framtiden?

Statsråd Nikolai Astrup []: Tilfredsstillende alternativer innebærer at man må ha 4G-dekning innendørs. Som nevnt i mitt forrige svar, vil 4G-dekning vanligvis gi langt bedre mobilt bredbånd enn det man kan få gjennom dagens kobbernett. Hvis det er slik at man må gå ut på tunet for å ringe, har man ikke tilfredsstillende alternativ til kobbernettet, og det betyr at Telenor vil måtte rette feil i nettet og opprettholde tilbudet gjennom kobbernettet, alternativt bistå med å utvikle et tilfredsstillende mobilt tilbud.

Øystein Langholm Hansen (A) []: Takk igjen for svaret – et positivt svar.

Statsråden nevnte Nkom, de har nemlig også tolket EUs regelverk sånn at utbyggere av fibernett er pliktige til å legge doble rør når de graver ned fibernett. Dette fører til at kostnadene øker med 25 pst., og utbyggerne hevder at disse ekstra rørene aldri vil bli brukt, fordi kapasitetsøkningen framover vil skje via mer effektiv teknologi.

Vil statsråden ta denne saken opp med Nkom, eventuelt be dem fjerne dette fordyrende kravet, sånn at vi får mer nett for de altfor små midlene som høyreregjeringen legger på bordet?

Statsråd Nikolai Astrup []: La meg først ta tak i det siste. Når det gjelder små midler: Det bevilges i dag rundt 200 mill. kr i bredbåndstilskudd til områder av landet der det ikke er kommersielt grunnlag for å bygge ut. Det mener jeg er bra.

Så skal vi passe oss for å havne i den situasjonen som bl.a. Sverige har gjort, der de offentlige subsidiene er så høye at de i realiteten bremser den kommersielle utbyggingen. Det investeres 10 mrd. kr i norske ekomnett og bredbånd hvert eneste år i Norge. Det har gitt oss verdens raskeste 4G-nett, det er en positiv utvikling, og vi må passe på at vi danderer våre offentlige virkemidler på en slik måte at vi ikke holder igjen den investeringstakten som de kommersielle selskapene har lagt opp til. Så jeg er ikke enig i den virkelighetsbeskrivelsen.

Når det gjelder det konkrete punktet som representanten tar opp, vil jeg be om å få lov til å komme tilbake til ham med et presist svar, slik han fortjener.

Spørsmål 12

Mona Fagerås (SV) []: «Kunnskapsdepartementet har i dag gitt tilskudd til å bygge 1 448 nye studentboliger. Dette er et nedslående tall, bare 40 pst. av det regjeringen selv sier de skal bygge i år. En rapport om tilskuddsordningen for studentboliger fra januar 2019 anbefaler en større endring i tilskuddsordningen for å forenkle arbeidet med studentboligbygging.

Hva gjør statsråden konkret for å faktisk få bygget det antallet studentboliger som regjeringen sier de skal bygge, og vil statsråden vurdere endringer i tilskuddsordningen for å få fart på studentboligbyggingen?»

Statsråd Iselin Nybø []: Regjeringen opprettholder de høye ambisjonene for studentboligbygging, og i 2019 er det rom for tilsagn om rekordhøye 3 400 nye hybelenheter. Det var færre søknader om tilskudd til bygging ved årsskiftet 2018/2019 enn det vi hadde ventet – og det vi hadde ønsket. Det er trolig flere årsaker til dette, bl.a. knyttet til samskipnadenes tilpasninger til endringer i tilskuddsordningen.

Regjeringen har økt kostnadsrammen for studentboliger og tilskuddet per hybelenhet for å realisere flere byggeprosjekter. Endringene innebærer også økte krav om rask og effektiv utnyttelse av fordelte tilskudd. Kunnskapsdepartementet venter nå at prosjekter som fremmes, er klare til byggestart, ellers kan de bli trukket tilbake. Endringene ble formulert så sent som i 2018, og det kan hende at samskipnadene har trengt tid for å få fram tilstrekkelig byggeklare prosjekter, og heller har utsatt å søke.

Årlig justering av tilskuddssatser, som nå er innført, gir et incentiv til å vente lengst mulig med å søke om tilskudd. Mottatte tilsagn som benyttes på et senere tidspunkt, økes ikke i takt med den årlige justeringen av tilskuddssatsen.

Samskipnadene er opptatt av det økende behovet for rehabilitering og oppgradering av studentboliger. Eldre boliger er vanskeligere å leie ut, og de forfaller raskere. Samskipnadene godtar sitt ansvar for løpende verdibevarende vedlikehold, men ser seg ikke alltid i stand til å finansiere de større rehabiliteringene som vil være nødvendige for å sikre at hyblene holder en tidsmessig standard.

En nasjonal arbeidsgruppe arbeidet i løpet av 2018 med å gjennomgå systemet for forvaltning av tilskudd til studentboligbygging. Gruppens rapport, som ble levert ved årsskiftet 2018/2019, er sendt på høring, og fristen er 12. april. Spørsmål om rehabiliteringsprosjekter og hvordan man kan hindre en gradvis forringelse av boligmassen, også av miljøhensyn, tas opp der. Kunnskapsdepartementet vil selvfølgelig vurdere innspillene som kommer i den høringen.

Med de endringene i finansieringsordningen som alt er innført, er det grunn til å vente at etterspørselen etter boligtilskudd tar seg opp igjen. Jeg vil også vurdere å lyse ut de resterende tilskuddene senere i år.

Mona Fagerås (SV) []: Jeg er ikke opptatt av å gjøre et billig politisk poeng av denne saken, til det er den for alvorlig. Jeg er opptatt av at det blir bygd nok studentboliger – det er viktig for studentvelferden.

Jeg har lyst til å bruke et eksempel fra min egen datter, som studerer odontologi, som jeg har lært meg at tannlegestudiet heter på fint. Det første året hun studerte i Tromsø, betalte hun 7 000 kr i måneden i det private markedet for å bo. Det er klart at når en får utbetalt bare 8 000 kr, blir dette veldig høye boutgifter, og en har ikke råd til mye annet. I tillegg er en avhengig av å ha en jobb på si, hvis en ikke har rike foreldre. Dette er en ganske prekær situasjon, og situasjonen endret seg dramatisk for hennes del året etterpå, da hun fikk en studentbolig til omtrent halvparten av prisen.

Så behovet for å bygge nye studentboliger tror jeg er stort, og det jeg egentlig spør statsråden om, er: Hva gjør hun for å få bygd nok nye studentboliger?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg er helt enig med representanten, som beskriver viktigheten av å ha en studentbolig. Studentbolig gir en trygghet når en skal flytte til en ny by der en ikke har bolig fra før. Det er viktig for studentøkonomien at det er rimelige og gode leiemuligheter på det stedet som en flytter til for å studere, men det har også en viktig funksjon med tanke på det å være sosial og det å forhindre ensomhet at studenter kan bo i gode studentboliger.

Så jeg er også opptatt av at vi skal få bygd disse studentboligene. Nå har denne regjeringen levert tilsagn på et rekordhøyt nivå over flere år. Vi har hatt over 2 000 studentboliger som den nye normalen, og i år har vi altså rekordhøye 3 400 boliger vi ønsker å dele ut. Dessverre fikk vi ikke flere søknader om nye studentboliger, men jeg håper virkelig at det skal ta seg opp, for det er samskipnadene som må gjøre jobben med å klargjøre prosjektene.

Mona Fagerås (SV) []: Jeg takker for svaret.

Jeg er glad for at et system skal gjennomgås, og det er en høringsfrist, forstår jeg nå, den 12. april. Da er jeg spent på hva statsråden konkret vil gjøre når hun får de tilbakemeldingene, slik at alle de studentboligene som regjeringen har lovet norske studenter at de skal bygge, blir bygd.

Statsråd Iselin Nybø []: Først vil jeg avvente og se hvilke tilbakemeldinger vi får i den høringen, og da skal vi vurdere det på en god og seriøs måte. Vi har allerede tatt noen viktige grep når vi har økt tilskuddssatsen, når vi har økt kostnadsrammen, som hadde stått stille en stund. Nå er det også slik at satsene prisjusteres hvert år. Studentsamskipnadene har ikke lenger noe incentiv til å søke for å la tilsagn bli liggende. De har også blitt vant til at regjeringen leverer rekordmange studentboliger hvert eneste år, noe som gjør at hvis de har et godt prosjekt, trenger de ikke å søke nå, for nå vet de at det er noen. De vet at det kommer nye tilsagn neste år, året etter og året etter det igjen. Det gjør at de vil arbeide med prosjektene sine lenger – til de er helt klare.

Men jeg mener det er viktig å holde trykket oppe på antallet nye studentboliger, for vi vet det er et behov. Det sier studentene, det sier samskipnadene. Det sier seg egentlig selv at det er et viktig botilbud.

Spørsmål 13

Jan Bøhler (A) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justis- og innvandringsministeren:

«Det har siden 2014 vært en totalt manglende omtale og prioritering av organisert kriminalitet og kriminelle gjenger i skrivene til politiet der årets budsjett tildeles. I Granavolden-erklæringen har regjeringen innført egne kapitler om organisert kriminalitet og gjengkriminalitet. Likevel gjentar det samme seg i Disponeringsskriv 2019 fra Politidirektoratet til politi- og lensmannsetaten, der disse store oppgavene så å si ikke er nevnt.

Stiller statsråden seg bak denne manglende prioriteringen i Disponeringsskrivet?»

Statsråd Jøran Kallmyr []: Takk for spørsmålet.

Regjeringens ambisjon om å bekjempe gjengkriminalitet og organisert kriminalitet er synliggjort i Granavolden-erklæringen, og i budsjettet for 2019 er det bevilget 50 mill. kr til en bred satsing på politiet, påtalemyndigheten, konfliktrådene og barnevernet. Det er i tillegg bevilget 37 mill. kr til politiets forebyggende arbeid knyttet til de pågående områdesatsingene i Oslo. Budsjettet for 2019 er derfor et stort løft i arbeidet mot gjengkriminalitet.

Jeg vil også vise til Riksadvokaten og Politidirektoratets brev 21. februar i år, som har gitt ordre om at politi- og påtaleenhetene skal utarbeide en plan for bekjempelse av gjengkriminalitet på det sentrale Østlands-området. I samarbeid med Politidirektoratet ønsker Riksadvokaten også å etablere et nasjonalt prosjekt som kan stille midler til rådighet for samarbeid mellom politidistrikter.

I årets mål- og prioriteringsskriv fra Riksadvokaten gis det klare føringer til politiet om at den alvorlige kriminaliteten skal prioriteres. Her framgår det også at etterforskning av alvorlig internasjonal og organisert kriminalitet, herunder alvorlige narkotikalovbrudd og såkalt gjengkriminalitet, skal prioriteres. Riksadvokaten understreker også viktigheten av innsats mot organiserte kriminelle miljøer som begår alvorlig kriminalitet som tradisjonelt sett ikke blir anmeldt.

Disponeringsskrivet, som representanten viser til, er direktoratets styringsdokument til politi- og lensmannsetaten, og det er opp til politimestrene å styre oppgavene og aktivitetene i sitt distrikt slik at ressursene blir brukt i tråd med prioriteringene. Av årets disponeringsskriv framkommer det at bekjempelse av vold, seksuelle overgrep, arbeidslivskriminalitet og ungdomskriminalitet er prioriterte resultatområder, og det heter bl.a.:

«Målrettet innsats mot kriminalitet i ungdomsmiljøer, og tiltak som hindrer rekruttering til etablerte kriminelle miljøer og gjengkriminalitet, har høy prioritet.»

I det siste har vi sett en økning i antall anmeldte saker som omhandler trusler med kniv, bruk av kniv og andre skarpe gjenstander i forbindelse med voldskriminalitet. Det er et alvorlig samfunnsproblem, som er nødt til å bekjempes. Politimesteren i Oslo har derfor for to dager siden kommet med nye, skjerpede retningslinjer, økte bøtesatser for besittelse av kniv. Ved gjentakelse skal det som regel tas ut tiltale og nedlegges påstand om fengselsstraff, samfunnsstraff eller ungdomsstraff også for personer under 18 år. Og for dem som er i tvil: Det er nulltoleranse for bæring av kniv i Oslo.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker statsråden for et svar der han går gjennom forskjellige ting som gjøres, og som er bra. Jeg kjenner også til Riksadvokatens prioriteringer og utålmodighet med hensyn til hva som iverksettes i politiet, og jeg kjenner selvsagt til statsbudsjettpostene.

Det som er mitt anliggende, er hva som står i selve marsjordren fra Politidirektoratet til politidistriktene. Når jeg f.eks. har hatt møter med Oslo-politiet om hvorvidt de prioriterer gjengbekjempelse og organisert kriminalitet høyt nok, har de – også i tidligere år – vist til disponeringsskrivet osv., at det ikke er målekategori for dette, og at det så å si ikke er nevnt i skrivet.

Den setningen som statsråden viser til – gjengkriminalitet er nevnt med ett ord i et dokument på 23 sider og i en bisetning – er en setning som ikke blir overbevisende for politidistriktene i forhold til alle de andre tingene som står på disse 23 sidene, når det står i en bisetning. Så mitt spørsmål er: Synes statsråden det er et problem at denne beskjeden er så minimal i dette styringsdokumentet, i forhold til det statsråden trekker opp som må gjøres?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Jeg synes det ville være ganske merkelig hvis politiet har vanskelig for å forstå, når man har trukket opp viktige prioriteringsområder som seksuelle overgrep, arbeidslivskriminalitet og ungdomskriminalitet, og også understreket at tiltak som hindrer rekruttering til etablerte miljøer og gjengkriminalitet, har høy prioritet. At det skal være vanskelig å forstå for politiet at dette et område som skal gis høy prioritet, har jeg vanskelig for å tro, og det er i hvert fall ikke det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha snakket med f.eks. Oslo politidistrikt. Tvert imot, de har et høyt fokus på nettopp gjengkriminalitet, de har et høyt fokus på å forhindre at det er kniver på gata. Jeg har selv vært med politiet i helgen og sett hvordan de har våpenvisitasjoner, går gjennom alle som kommer fra T-banen, og som skal inn i et område med mye aktivitet. Så jeg opplever at dette er et område som det er fokus på, og som det kommer til å bli ytterligere fokus på framover.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker også for det svaret og for at statsråden svarer offensivt og er offensiv på dette.

Det som allikevel er min bekymring her, er at når dette som sagt står nevnt med ett ord i en bisetning i et dokument på 23 sider, og ikke er blant de overordnede målene på noen måte, blir beskjeden veldig uklar. Den bekymringen jeg har, også når jeg leser tildelingsbrevet fra departementet til POD, som er det dokumentet som kommer før de utformer disponeringsskrivet, er at gjengkriminalitet er nevnt knyttet til lokale områder i Oslo, og jeg mener at organisert kriminalitet og gjengkriminalitet er en nasjonal utfordring. Det forplanter seg inn i mange av politidistriktene våre, og mer og mer av kriminaliteten i Norge tar form av at den har internasjonal tilknytning, at det er store nettverk og organiserte bakmenn. Så jeg savner den overordnede beskjeden til Politi-Norge på et mye kraftigere nivå enn i en bisetning i en setning i et 23 siders dokument.

Statsråd Jøran Kallmyr []: Nettopp den nasjonale satsingen er jo det som Riksadvokaten har beskrevet, sammen med Politidirektoratet. De ønsker en nasjonal satsing på dette nå, men Oslo politidistrikt er de som har mest kompetanse, historisk sett, og det er de som har de største utfordringene. Så er jeg enig med representanten Bøhler i at hvis man ikke får gjort noe med problemet i Oslo og i Østlands-området, sprer det seg til andre områder, men det er nettopp derfor Riksadvokaten ønsker at dette skal være et nasjonalt prosjekt.

Det er ikke slik at bare man har skrevet mange nok setninger og side opp og side ned i disponeringsskrivet, er det avgjørende for vektingen av prioritet. Det som er avgjørende for vektingen av prioritet, er hvor klart og tydelig vi faktisk har sagt at dette skal prioriteres. Når det står rett ut at dette «har høy prioritet» – ja, da er det en mye klarere beskjed enn at en skriver tre–fire avsnitt om det.

Presidenten: Då er den ordinære spørjetimen slutt.