Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Den teknologiske utviklingen
gir oss helt nye muligheter til å utvikle gode, effektive og mer
miljøvennlige transportløsninger. Transportsektoren står foran store
endringer. Den er i ferd med å reformeres på flere områder. Bilparken
elektrifiseres, og grønn skipsfart er på frammarsj. Det offentlige
sørger for rammebetingelser som oppmuntrer til utvikling og innovasjon.
Hoveddriverne
i utviklingen er ikke alltid politiske, men den styres av megatrender
og internasjonale markeder. Likevel er politiske vedtak viktige.
Politisk bestemte rammebetingelser har betydning, og staten er i seg
selv en viktig markedsaktør. Derfor må vi ta debatten om hvordan
vi utnytter de mulighetene som ligger i ny teknologi innenfor transportsektoren.
I tiden som kommer,
vil vi – og må vi – bruke ressursene mer effektivt. Det vil utvikles
nytt og mer miljøvennlig drivstoff, bruken av intelligente transportsystemer,
ITS, vil gi mer effektive løsninger, og en mer moderne og tilpasset
infrastruktur vil gi en bedre transporthverdag for alle. Dette ønsker
Kristelig Folkeparti velkommen.
Transportutfordringene
vil bli stadig viktigere å løse i framtidens byer. Knappheten på
areal vil dra seg til, og utslippene må ned. For å løse utfordringene
som bl.a. er knyttet til trafikksikkerhet, kapasitet, miljø og klima, trenger
vi å modernisere transportsystemet. For eksempel vil intelligente
transportsystemer kunne være en viktig faktor i denne typen moderniseringsprosesser. Systemer
for anvendelse av informasjons- og kommunikasjonsteknologi i veisektoren
kan påvirke atferd og forbedre transportløsninger og trafikkavviklingen.
Nye teknologiske løsninger kan gi bedre framkommelighet, øke trafikksikkerheten
og bidra til lavere utslipp fra transportsektoren.
Jeg er glad for
at vi har en regjering som er aktiv i arbeidet med å modernisere
transportsystemet, også ved hjelp av teknologisk innovasjon og tidlig
bruk av nye løsninger. For Kristelig Folkeparti er det viktig at
dette arbeidet forsterkes framover, og at vi sørger for at vi får et
regelverk og en lovgivning som til enhver tid er oppdatert og relevant.
Det er ikke lenge
siden vi behandlet stortingsmeldingen Digital agenda for Norge.
Der forpliktet staten seg til å øke innsatsen innen teknologi og
digitalisering. Det samme gjorde vi da gjeldende NTP ble vedtatt.
Det er jeg glad for, og det viser at denne regjeringen vil være en
aktiv driver av utviklingen.
Det er store
trender vi snakker om her, men det er også en utvikling vi kan stimulere,
forsterke og sette retning på. For en teknologioptimist byr utviklingen
på kjempestore muligheter!
Jeg skal ikke
påta meg noen rolle som spåmann og trekke konklusjoner om hvordan
framtiden vil se ut for norsk transportsektor. Det er det kanskje
ingen av oss i denne salen som bør gjøre i dag. Men jeg vil likevel
trekke fram fire hovedtrender innen teknologiutviklingen som kan
bidra til å prege utviklingen i årene som kommer. Det er fire trender
som vi allerede i dag ser gjør seg gjeldende, og som vi må anta
vil forsterke seg i tiden som kommer. Det handler om elektrifisering,
digitalisering, automatisering og autonomi og sist men ikke minst
om framveksten av nye forretningsmodeller.
Elektrifisering
er kanskje det meste åpenbare og det som vi lettest får øye på,
og det som er mest oppe i dagen i dag. Vi ser alle at elbilene ruller
av gårde. Elektrifisering vil ha konsekvenser for utslipp, men kan
også ha store konsekvenser for egenskaper ved transportmidlene.
Og etter hvert som markedet og teknologien utvikles, kan det legges
til rette for at kostnadene går ned.
Når det gjelder
personbilparken, har vi kommet langt i Norge, og det skal vi være
glade for. 31 pst. av nybilsalget i 2018 var elektriske biler. Det
er noe som vi gleder oss over. Det viser at politikken til dagens
regjering virker.
Innen skipsfarten
er elektrifisering i en startfase, men vi ser at norske aktører
tar en lederrolle også der. Jeg er glad for at norske myndigheter
har vært tidlig ute med bl.a. å stille miljøkrav i anbudsprosesser.
For luftfarten
er det fortsatt langt fram til nullutslippsløsninger, men det skjer
spennende ting også her. Avinor mener f.eks. at all innenriks luftfart
i Norge kan være elektrisk i 2040. Det høres ambisiøst ut, men jeg tror
det er en klok målsetting. Utslippene fra luftfarten må ned, og
vi ser at f.eks. Airbus jobber med små elfly og dronekonsepter.
Sammen med bruk av biodrivstoff og annen teknologiutvikling kan
elektrifisering spille en viktig rolle her framover.
Det andre hovedtrekket
er digitalisering. Digitalisering innen transportsektoren åpner
opp for et hav av muligheter. Digitalisering er ikke akkurat noe
nytt. Det er en utvikling som har pågått over flere år, men mulighetene
som digitaliseringen gir for transportsektoren, ligger foran oss.
Tenk bare på autonomi, utvikling av samhandlende intelligente transportsystemer
og ikke minst utvikling av nye forretningsmodeller. Vi kan få nye
delingsløsninger, sømløse reiser, og kanskje vi i framtiden ikke
eier våre egne framkomstmidler engang, men kjøper dem som en mobilitetstjeneste.
Det tredje jeg
vil trekke fram, er autonomi og automatisering. Det skjer en rask
utvikling innen autonomi innenfor alle transportformer. På skinnegående
transport finnes det flere steder i verden autonome løsninger i
bybaner, tilbringertjenester og i intern transport på flyplasser.
Til sjøs går utviklingen av autonome skip raskt. I luften utvikles
det droner som kan brukes til stadig flere formål, enten det er
forskning, overvåkning, beredskap, kommunikasjon eller rett og slett
levering av tjenester.
Det har vært
mye snakk om selvkjørende biler. Her er det vel noen hver som kjenner
på en viss usikkerhet, kanskje en viss skepsis også – for egen del
også en viss skuffelse – til at vi kan komme til et punkt hvor sjåføren plutselig
blir overflødig. Men det utvikles altså stadig bedre førerstøttesystemer,
og kanskje blir disse etter hvert så gode at selv den mest engstelige
av oss tør å slippe rattet.
Det siste utviklingstrekket
i transportsektoren som jeg vil trekke fram, handler om delingsmobilitet.
Her utvikles nye løsninger, og det går fort. Det kan være bildeling,
sykkeldeling, samkjøring, taxitjenester som Uber og annet. Gjennom
denne typen løsninger kan transport tilbys som en tjeneste – en
sømløs kombinasjon av ulike transportmidler og gjerne i en og samme
reise. Kristelig Folkeparti ønsker nye tjenester velkommen, men
her må vi sørge for å ha et oppdatert lovverk. Særlig viktig er
det å sikre at vi har gode tilbud over hele landet. Vi må også i
framtiden ha et minst like godt tilbud i distriktene som det vi
har i dag, bl.a. når det gjelder drosjetjenester.
Til slutt: Jeg
har trukket fram noen problemstillinger i dette innlegget som jeg
håper kan være grunnlag for en viktig debatt. Det er svært viktig
å diskutere hvordan vi nå møter framtidens transportutfordringer.
Selv om vi blir stadig flere mennesker som trenger transporttjenester,
og selv om det blir stadig mer gods som skal fraktes, må debatten
skje med positivt fortegn. Teknologien gir oss nye muligheter. Premisset
for debatten må være hva vi kan få til, hvilke muligheter som finnes, og
hvordan vi rigger oss for å møte nye behov. Hvilke reguleringer
trengs, hva skal pengene gå til, hva er viktige rammebetingelser,
og hva skal statens oppgave i dette være?
Derfor utfordrer
jeg nå statsråden til å gjøre rede for hva regjeringen gjør for
å utnytte mulighetene som ligger i ny teknologi innenfor transportsektoren,
og på hvilken måte ny teknologi kan være en viktig faktor når framtidens
mobilitet skal planlegges.
Magne Rommetveit hadde her
teke over presidentplassen.
Statsråd Jon Georg Dale []: Lat meg aller først takke
representanten Grøvan for ein god interpellasjon om eit viktig tema,
som eigentleg kan delast inn i to verkeleg store moglegheitsområde
– område der vi også treng å lykkast med transportsystemet dei komande
åra.
Det eine er det
teknologiskiljet vi på mange måtar no står ved. Det andre er den
klimautfordringa som vi skal løyse, og der transportsektoren må
vere ein sentral del av løysinga dersom Noreg skal klare å stå ved
forpliktingane sine etter Parisavtalen. I sum gjev det oss store utfordringar,
men også enorme moglegheiter, for vi har sett også tidlegare at
norske bedrifter klarer å innovere, klarer å skape arbeidsplassar
og klarer å skape vekst når ein gjev dei moglegheit til å ta nye
teknologiar og nye metodar i bruk.
Difor kunne det
vore freistande for meg berre å starte med skrytelista over alt
ein trass alt har fått til dei siste åra. Eg skal ikkje gjere det,
men eg skal gå innom nokre sentrale element som eg meiner er avgjerande
for at vi klarer den omstillinga vi eigentleg står overfor i transportsektoren.
Utfordringane
er mange. Godstransporten veks, kollektivtransporten veks, og personbiltransporten veks.
I sum betyr det at det er vekst i landet, det er eit uttrykk for
det. Det betyr at Noreg framleis er konkurransedyktig. Det er ein
vekstkraft i landet som kan skape verdiar, som legg grunnlag for
velferd og vekst i åra som kjem – det er grunnleggjande positive
utviklingstrekk i det.
Samtidig gjer
det at vi må klare å løyse både kapasitetsutfordringane som oppstår
i infrastrukturen, og klimautfordringane som det er felles einigheit
om at vi skal løyse. Og vi må gjere det samtidig som folk opplever
at mobiliteten deira vert betre og ikkje dårlegare, for vi er i ei
ny tid for mobilitet. Reisevanane til folk er annleis. Forventingane
folk har til kva slags tilbod dei mottek, vert annleis. Dette er
også viktig å ta med seg når vi veit at det i all hovudsak er offentleg
sektor som både investerer, byggjer ut, eig og driftar kollektivtrafikken,
og – ikkje minst – står for investeringsavgjerdene om det alt vesentlege
av infrastrukturavgjerder som vert tekne i landet vårt.
Difor har representanten
Grøvan heilt rett når han seier at vi må – i endå større grad enn
vi hittil har gjort – klare å planleggje for at teknologiskiftet
kjem til å føre oss ein annan plass enn der vi er i dag, også når
det gjeld infrastrukturløysingane. Det er grunnleggjande bra. Det gjev
vekstpotensial, og det gjev betre løysingar for dei som trass alt
bruker infrastrukturen vår – folk og næringsliv i dette landet.
Men det vi må
gjere framover, handlar også litt om det vi har gjort. Det er mange
diskusjonar i denne salen om jernbanereforma. Jernbanereforma bidreg
til klar ansvarsdeling, men gjer også at vi no får fleire selskap, som
kan konsentrere seg om kjerneoppgåvene sine, og som kan bidra aktivt
til teknologiutvikling. Det gjer at det selskapet som tidlegare
heitte Noregs Statsbanar, som frå no av heiter Vy, planlegg for
å opptre annleis i marknaden enn det dei tradisjonelle kollektivselskapa har
gjort, ganske enkelt fordi dei har meint og har skjønt at passasjerane
i framtida ikkje kjem til å stå og vente på eit tilbod dersom dei
skal reise kollektivt. Dei må ha ei saumlaus reise frå den døra
dei går ut gjennom, til den døra dei går inn gjennom, i staden for
å måtte reise på eit tidspunkt dei ikkje skal, eller har lyst til,
til eit punkt dei eigentleg ikkje skal ende på. Det gjer at kollektivreisene kjem
til å endre seg, og kvardagsreisene til folk kjem til å endre seg.
Representanten
Grøvan har også heilt rett i at vi har gode eksempel på at vi har
lykkast med det. Den elektrifiseringa vi ser i flåten vår, f.eks.
i ferjeflåten no, er ikkje berre utvikla som ei følgje av at staten
har bestilt, men òg av at vi har spelt på dei kompetansemiljøa vi
har. Godt samarbeid mellom offentlege og private aktørar har bidrege
til både ein teknologi som reduserer utslepp, og nye investeringar
i materiell, som også betrar regulariteten vår på mange område.
Elflysatsinga, som Avinor for så vidt peikar på som ei løysing,
vert kan hende den einaste nødvendige løysinga for å erstatte dagens Widerøe-fly,
som vi trur er utdaterte i perioden etter 2030. Det vert ikkje bygt
så mange mindre flytypar med trykkabin i dag. Mange peikar på elfly
som den nye løysinga.
Gjennom den nasjonale
transportplanen dei fire partia Kristeleg Folkeparti, Venstre, Høgre
og Framstegspartiet har vore einige om, har vi for første gong fått på
plass ein teknologimilliard. Det synest eg er veldig bra. Det gjer
at vi no testar pilotar, men det gjer også at vi som regulator av
infrastrukturen legg til rette for nye testområde. Difor testar
vi autonome bussar i fleire område i landet. Difor testar vi autonome
skip. Difor lagar vi ein ny dronestrategi som gjer at vi får brukt
og testa ut ny teknologiutvikling også i Noreg. Difor set vi i stand
stadig nye delar av infrastrukturen for å handtere at vi er i endring.
Eg trur vi må
erkjenne at politikken ofte hamnar på etterskot når teknologien
verkeleg begynner å akselerere. Eitt av dei områda der vi har sett
at det er risiko, er når vi har veldig lange tidshorisontar i Nasjonal
transportplan. Difor er det også viktig at transportplanen som vi no
startar arbeidet med, klarer å ta opp i seg mengda av problemstillingar
innan teknologiutvikling som kan kome. Så er det ikkje sikkert at
det er akkurat det som kjem, men det betyr at vi må ha ei open haldning
til det, og vi må ikkje avgrense teknologiutviklinga i måten vi planlegg
infrastruktur på.
Ein av dei tinga
som er interessant i denne diskusjonen, er f.eks. debatten rundt
autonomi, som også representanten Grøvan var inne på. Det vert veldig
stas for mange den dagen dei slepp å halde i rattet. Så kan ein
jo lure på kva dei då skal gjere i bilen. Men verkeleg interessant
vert det først når ein ser kva den teknologien som gjer oss i stand
til å sleppe rattet, reelt kan gjere for transportplanlegginga vår.
Det kan altså gjere at ein heile tida, basert på sanntidsinformasjon
levert til eit køyretøy – anten det går på gummihjul, eller det
går på skjener – kan gjere bevisste val, baserte på korleis ein
enklast kjem frå a til b, korleis ein kan planleggje reisa best
mogleg. Det betyr at ein kan velje vekk, eller bilen kan velje vekk,
den ruta ein normalt ville ha køyrt, fordi det er kø der i dag,
og velje ei anna rute, som får ein raskare fram – utan at ein treng
å gjere noko sjølv.
Men det betyr
også at vi får utnytta kapasiteten i infrastrukturen som vi har
bygt ut, heilt annleis. Det betyr at vi kan planleggje for det,
og det betyr at investeringsavgjerdene våre kan kome til å sjå annleis
ut. Dersom vi legg på toppen av dette kva slags ulike intelligente
transportsystemløysingar vi kan få, er det vanskeleg å sjå avgrensingane
i den teknologiutviklinga som vi står framfor.
Det er for så
vidt ikkje det viktigaste. Det viktigaste er at dette kjem til å
gå ufatteleg fort. Det er i dag ca. ti år sidan vi fekk e-post på
mobiltelefonen. Etter det har postvoluma falle dramatisk, rett og
slett fordi teknologien har bytta ut måten vi opptrer på. Det kjem
vi kanskje også til å sjå i mange ulike delar av transportsystemet vårt
i åra framover. Det aller viktigaste vi då må gjere, er som regulator
ikkje å leggje unødige hindringar i vegen for å teste ny teknologi
på eit sikkert vis. Dersom vi får til det, klarer vi også å implementere
trafikksikker teknologi raskare enn mange andre. Får vi til det,
kan vi ta omsyn til det i transportplanlegginga når vi tek investeringsavgjerder.
Får vi gjort det, kan vi også vere med og løyse og reise ny verdiskaping,
nye bedrifter og nye arbeidsplassar, baserte på dei kompetansemiljøa
vi har, eller kan få, i norsk næringsliv.
I sum gjev det
oss større moglegheit for betre framkomst, betre kollektive løysingar,
betre utnytting av investeringane som vert gjorde i infrastruktur
og – ikkje minst – moglegheit til eit endå tettare samarbeid med norsk
næringsliv, som også gjev lønsame arbeidsplassar i heile landet.
Difor må dette vere eit sentralt element også i planlegginga av
ny nasjonal transportplan.
Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Jeg vil takke statsråden
for det jeg vil kalle en framoverlent holdning til det å ta i bruk
de nye mulighetene som teknologien gir oss for å løse både mobilitetsutfordringene
og – ikke minst også – klimautfordringene.
La meg fokusere
på et annet område som kan ha en spennende og ny framtid ved bruk
av ny teknologi. Sjøtransport er vel den grønneste og viktigste
transportformen vi har for transport av store mengder gods. 90 pst. av
alle verdens varer transporteres på skip i dag. Ved å automatisere
og overføre godstransport til transport på kjøl sparer vi miljøet
og kan bedre trafikksikkerheten på vei, samtidig som vi får mer
pålitelig framføring av store godsmengder over lange avstander.
I Norge har vi
et potensial for automatisering og fjernstyring av autonome skip.
Her kan vi jobbe for økt sikkerhet og bedre miljøløsninger. Sjøtransporten
står for over 80 pst. av transporten i Norge i dag. Skipsfart er den
mest energieffektive transportformen. Å overføre gods fra vei til
sjø vil bidra betydelig til å redusere klimautslippene fra transportsektoren.
Økt andel gods på skip reduserer også køer og antall ulykker og
reduserer veislitasje og andre samfunnsøkonomiske utgifter.
I Nasjonal transportplan
har vi fastsatt et mål om at 30 pst. av veitransporten som går over
30 mil, skal overføres til sjø og bane innen 2030. Dette er ambisiøse
mål, og det er ingen enkel vei til dette målet – det tror jeg vi alle
erkjenner. Men vi må arbeide målrettet gjennom treffsikre politiske
initiativ og tiltak, og her kan autonome skip være en viktig faktor.
Som jeg var inne
på i mitt hovedinnlegg, skjer det mye spennende på dette feltet.
For eksempel utvikler Yara og Kongsberg-konsernet det autonome skipet
«Yara Birkeland», som forventes å være i drift i 2020. Myndighetene
har en viktig rolle å spille her. Vi må legge til rette for at rederier
kan ta i bruk førerløse autonome og fullautomatiserte skip. En sånn
utvikling er ikke bare i rederienes interesse, det er også i storsamfunnets
interesse. Og kanskje – jeg sier kanskje – vil autonome skip kunne
bidra til at store og dyre samferdselsprosjekter kan bli mindre
presserende framover. Det kunne vært interessant å høre statsrådens
vurdering av akkurat dette.
Statsråd Jon Georg Dale []: Som representanten var
inne på, skjer det mykje spennande, spesielt innan skipsfart. Det
er ein av dei tinga vi har til felles, der vi har fått gjort ein
god del dei siste åra, og der vi også har auka potensialet betydeleg.
Spesielt, som representanten er inne på, kan det vere ein del av
løysinga også for godsoverføring. Det ser vi f.eks. no, når aktørar
som kryssar Oslofjorden regelmessig, ser på moglegheita for å bruke
eigne godsferjer for å få til ein effektiv logistikk i transportkorridoren
med bruk av autonome skip.
Det er også slik,
og det meiner eg er alvorleg viktig, at vi i politikken veldig ofte
vert opptekne av kva vi har kjøpt, eller kva vi har bestilt. I samferdslesektoren
er vi også ein viktig regulator. Det at ein faktisk får teste ny teknologi
i Noreg, er veldig avgjerande for evna vår til å ta han raskt i
bruk. Eg meiner at Noreg på mange måtar er det perfekte testlandet
for teknologi av denne typen kaliber.
Kystlinja vår
er lang. Vi har eit langstrakt land med mange vegar, og – i edruskapens
namn – mange plassar utan særleg mykje trafikk. Vi har eit kollektivtilbod
som er godt utbygd i det sentrale kjernenettet, som også gjer at
vi med ny teknologi f.eks. kan køyre toga tettare og med det få
auka kapasiteten i allereie utbygd infrastruktur. Vi ser det eigentleg
på område etter område.
Difor meiner
eg at det ikkje er nokon grunn til å vere redd for teknologiutviklinga
som kjem, og viss ho gjev oss nye moglegheiter, skal vi ta imot
med takk. Eg har likevel behov for å seie at dei som meiner at ei
autonom ferje vil løyse alle problema langs dagens E39 – meiner eg
fortsatt, som eg har sagt mange gongar – tek feil. Det handlar om
å utvikle bu- og arbeidsmarknadsregionen. Eg må berre ha sagt det
når eg først er i sving.
Eg må også innom
ein av dei tinga som eg meiner er ein direkte indikasjon på at vi
er på rett veg på mange område, også når det gjeld å ta i bruk ny
teknologi. Etableringa av Entur etter jernbanereforma handla om
eit første, men svært viktig steg i retning av å forstå korleis dei
nye transportsystema faktisk kjem til å sjå ut. Kundane våre i kollektivtrafikken
har behov for å finne informasjon ein plass, ikkje å leite i ein
jungel. Det at vi samla informasjon og reisedata, slik at ein kan
planleggje ei felles kollektiv reise, er blant dei tinga som no
peikar i retning av eit meir samanhengande mobilitetssystem – eitt
av fleire viktige grep som no er i gang, og som vi også vil sjå
betydelege resultat av dei komande åra.
Helge Orten (H) []: Først av alt: Takk til interpellanten
for å løfte fram betydningen av ny teknologi i transportsektoren.
Dette blir stadig viktigere framover. Kombinasjonen av banebrytende
ny teknologi og god tilgang vil endre hverdagen vår i årene som kommer.
Vi har bare sett begynnelsen på mulighetene som ligger i denne utviklingen,
og det skjer stadig raskere. Teknologien kan gi oss bedre mobilitet
og en grønn transportsektor. For innbyggerne betyr det enklere,
raskere og tryggere hverdagsreiser, og for næringsvirksomheten betyr
det mer effektiv og klimavennlig godstransport.
Som både interpellanten
og statsråden har vært inne på, er det noen sentrale utviklingstrekk
vi ser i dag. Elektrifiseringen skjer gjennom sterk virkemiddelbruk og
bedre batteriteknologi. Autonome og automatiserte løsninger er i
ferd med å bli en del av hverdagen. Diverse delingsløsninger er
også i ferd med å bli en del av transporthverdagen, og vi ser framvekst
av intelligente transportsystem, såkalt ITS, og ikke minst en framvekst
av nye forretningsmodeller basert på ny teknologi.
Det er mange
områder vi kan trekke fram der Norge er helt i verdenstoppen, særlig
på områder der vi ikke bare er flinke til å ta i bruk teknologien,
men også bidrar til å ta i bruk nye og banebrytende løsninger –
som også skaper nye arbeidsplasser i Norge.
Norge har en
verdensledende maritim sektor, vi er en sjøfartsnasjon og har velutviklede
maritime klynger. Når jeg er i Ulsteinvik og besøker Ulstein Verft,
kan jeg bivåne bygging av hybridskipet Color Hybrid. Ser jeg over
fjorden, pågår arbeidet med Hurtigrutens nye og mer miljøvennlige
passasjerskip. Drar jeg til nabokommunen Herøy, bygger Havila Kystruten
topp moderne skip med betydelig lavere utslipp. Ikke bare bidrar
det til lavere utslipp, men også til nye og spennende arbeidsplasser
i Norge.
Vi har hatt mange
besøk fra utlandet i transportkomiteen i det siste – de ønsker å
vite mer om det som skjer i Norge, ikke minst det som skjer med
innfasing av elbiler, som er helt ekstraordinært. For en tid tilbake
hadde vi besøk av noen parlamentarikere fra Storbritannia, og de
oppsummerte veldig godt: Norge har rikelig tilgang på ren energi,
har et godt utbygd strømnett og god digital tilgang gjennom et godt
utbygd mobil- og bredbåndsnett. Derfor er vi også kommet relativt
langt med den teknologiske utviklingen og ikke minst bruken av teknologien.
Men for at Norge skal fortsette å være helt i tet i den teknologiske
utviklingen og den grønne omstillingen av transportsektoren, må
vi fortsette å være framoverlent. Den nye teknologien som utvikles
i dag, har nye behov for tilrettelegging fra staten. Ifølge internasjonalt
anerkjente miljø vil den teknologiske utviklingen i transportsektoren
bli sentral i årene som kommer. Boston Consulting Group har regnet
på at mobilitet vil være et av verdens viktigste forretningsområder
i 2030. Dette gir mange muligheter for videreutvikling også for
Norge.
For å ta del
i disse framtidige mulighetene er vi nødt til å se mer sammenhengende
på mobilitet. FNs bærekraftsmål ble vedtatt i Paris i 2015. Norge
har tilsluttet seg disse målene. Om Norge skal nå målene om grønnere
mobilitet, må vi regne inn infrastrukturen. Da må transporten optimaliseres,
vi må etablere smarte byer og samfunn, og vi må få bærekraftige
transportkjeder for industrien og en bærekraftig infrastruktur for
gods og personer.
For at vi skal
komme enda lenger, og for virkelig å utnytte potensialet som ligger
i teknologien, er det noen nye forutsetninger som ledende forskningsmiljø
i Norge og internasjonalt sier at vi som utøvende lovorgan må fokusere
på framover. Det ene er tilgang til og håndtering av stordata. Det
andre kan være standardisering, og det tredje – ikke minst – er
sanntids kommunikasjonsløsninger som muliggjør bruken av teknologien.
Jeg er overbevist
om at nøkkelen ligger i å legge til rette for å ta i bruk ny teknologi
på en måte som skaper et bedre tilbud til folk. Det betyr også at
vi må ha flere slike debatter framover, møte den teknologiske utviklingen
med et åpent sinn og ikke bruke kreftene på å jobbe mot, men med
utviklingen. Det betyr også at vi i framtida må være villig til
i større grad å tenke nytt, tenke større og tenke mer helhetlig.
Vi må teste ut nye løsninger og kjøre flere piloter, og vi må bruke
mer penger på å forske på hvordan ny teknologi kan og bør påvirke
transportsektoren. Det er en diskusjon vi må ta i arbeidet med ny nasjonal
transportplan, som statsråden var inne på, og i de løpende budsjettene,
og som er helt nødvendig om Norge fortsatt skal være i tet i omstillingen
av transportsektoren.
Arne Nævra (SV) []: I likhet med foregående taler
synes jeg det er veldig fint at representanten Grøvan tar opp disse
sakene. Dette blir veldig viktig framover. Vi snakker her om framtida
innen transport.
Det er mange
innfallsvinkler til denne tematikken. Den ene innfallsvinkelen er
trafikanten, altså brukeren. Det andre er det norske næringslivets
muligheter – det er viktig. Det tredje er miljøaspektet – det er
ikke mindre viktig. Det siste er de ansatte og yrkesgruppene, som
står foran ganske store utfordringer i forbindelse med dette skiftet.
Kanskje kan hele yrker bli borte, i hvert fall veldig innskrenket.
Det er også et poeng å ta med seg på veien. Jeg skal si litt om
flere av disse punktene.
For trafikanten
– brukeren – kan teknologien selvfølgelig gi større frihet, flere
valgmuligheter og større fleksibilitet. Transporten kan i større
grad skreddersys til eget, individuelt behov. Vi snakker her om
hente- og tilbringertjenester, dør-til-dør-tjenester, osv. Da snakker vi
om store individuelle muligheter.
I fortsettelsen
av dette er det klart at vi kommer ikke utenom det som vi har vært
innom her i salen flere ganger, nemlig dynamisk veiprising, som
nå skal utredes av regjeringa, og som åpner mange muligheter. Ikke
minst kan vi snakke om et «bompengesystem» – i overført betydning
– altså et avgiftssystem, vil jeg si, som kan skreddersys også her.
Da er stikkordet «rettferdighet». Da kan vi legge inn mange kriterier
for veiprisingssystemene våre. Det er faktisk ikke begrensninger
i det hele tatt. Det blir snakk om hvilke politiske debatter vi
tar for de kriteriene, men det ligger åpenbare muligheter i de kriteriene
for dynamisk, satellittbasert veiprising.
Men fra denne
individuelle transporten kan vi gå over til å snakke om gruppetransport,
altså når man kjører kollektivt. Sjølkjørende busser kommer nok
for fullt. Jeg kan ikke se annet enn at de gjør det. Det kommer. Alle
disse sjølkjørende løsningene kan gjøre mulighetene for skalering
mye større. Man kan skalere etter behov. Det åpner for veldig mange
muligheter.
Like spennende
muligheter ligger det selvfølgelig i elektriske ferjer, som har
blitt nevnt her nettopp. De er også skalerbare i mye større grad
– fra de små sykkelferjene i Trondheim, i små kanaler i bystrøk
til de virkelig store. Da snakker jeg om ferjer tvers over f.eks.
Oslofjorden eller de største fjordkryssingene på Vestlandet. Kanskje
jeg kommer tilbake til det.
Når det gjelder
næringslivet, har jeg sagt mange ganger at vi står foran enorme
muligheter i forbindelse med det maritime skiftet, ikke minst når
det gjelder produksjon av løsninger. Da snakker vi i stor grad om
eksport av både produkter og teknologi. Den maritime industrien kan
faktisk bli et veldig viktig bein å stå på i det grønne skiftet
som vi står foran, når vi skal gå fra den grå fossiløkonomien til
den nye grønne.
Vi har selvfølgelig
også miljøaspektet. Det er åpenbart mange muligheter i framtidas
transportteknologi som gir betydelige miljøgevinster. Jeg nevnte
skalerbare kjøretøy og mer individuelle behov. Det gjør at man kanskje
ikke vil se nesten tomme busser så ofte i distriktene. Flere tonn
som skal flyttes med én, to, tre eller fire passasjerer inni, er
ressurssløseri og ikke miljøvennlig.
Elektrifiserte
kjøretøy gir også enda bedre muligheter til å ta i bruk nettopp
autonomi. Det er altså kort vei fra elektrisitet til elektrisitet.
Det kan også
rett og slett gi færre utbygginger, færre konstruksjoner. Da tenker
jeg på f.eks. hyppige ferjeavganger i stedet for fjordkryssinger,
enten det gjelder over eller under vann.
I neste innlegg
skal jeg gå litt mer inn på mulighetene vi har tapt, hvis ikke stortingsflertallet
snur i tide. Det som er viktig nå, er å anvende de mulighetene som
foreligger. Norge er nå i førersetet, ikke minst når det gjelder det
maritime skiftet. Vi er nødt til å ta disse mulighetene i bruk nå,
og vi har utstillingsvinduer å sette dem i. Det skal jeg komme tilbake
til i neste innlegg.
Presidenten: I
ein interpellasjonsdebatt finst det dessverre ikkje noko «neste
innlegg», men det kjem seinare debattar som det sikkert kan passa
inn i.
Jon Gunnes (V) []: Jeg tror ikke vi skal være redd
for at Arne Nævra ikke kommer til å nevne fjordkrysningene på Vestlandet
i forbindelse med ferger eller om det skal bygges tunnel eller broer
der.
Også jeg må takke
for den fine interpellasjonen fra representanten Grøvan, om teknologiske
nyvinninger. Venstre er et teknologioptimistisk parti. Vi har veldig tro
på at når det gjelder mange av de utfordringene vi har – når det
gjelder både klima og miljø og behovet for enda mer effektiv drift
og inntjening – er teknologi framtiden.
Da vil jeg nevne
fly. Det er det som ser ut til å være det vanskeligste. Vi har et
elektrisk fly i Norge. Avinor er offensiv og prøver å være frampå.
Jeg må si jeg er imponert over at de, som et statlig selskap, er
så offensive som de er, ikke minst når det gjelder årstallet 2040
for all innenlands flytrafikk, som Grøvan nevnte i sitt hovedinnlegg,
Jeg er i den
alderen at jeg håper det skjer litt fortere, iallfall for en del
av flytrafikken, for jeg har veldig lyst til å oppleve de elektriske
flyene. Jeg hørte da jeg var på besøk hos Rolls Royce i Trondheim
– som er et stort selskap – at de har fått i oppgave å utvikle den
motoren som kan heve farten. Den elektriske flymotoren klarer i
dag 350 km/t. Nå har de fått to år på seg til å heve farten til 450 km/t.
Det er helt klare oppgaver. Når industrien, forskingsmiljøene og
produsentene har begynt på den jobben, har jeg tro på at også jeg
for min del vil oppleve at vi får elektriske fly ganske mye tidligere
enn 2040, men selvfølgelig kanskje ikke i hele den innenlandske
flåten. Det er lange avstander og store fly. Men å erstatte de minste
Widerøe-flyene, som statsråden var inne på, har jeg god tro på at
man kan. Vi vet at Widerøe-flyene er gamle, og at de er noen av
verstingene med tanke på utslipp, så det må man virkelig ta tak
i.
Grønn skipsfart
er et annet område som er i veldig utvikling. Vi vet jo hva som
har skjedd på fergesiden. Vi vet ennå ikke hva som vil skje med
hurtigbåtene. Hurtigbåtene er i dag noen av de andre verstingene
når det gjelder CO2-utslipp. Per passasjerkilometer slipper hurtigbåtene
ut fire ganger mer enn et fly, og 90 ganger mer enn et elektrisk
tog. Så det er klart at hurtigbåtene må vi virkelig se på som et
objekt som faktisk må elektrifiseres. Det er et håp om at en del
fylkeskommuner som skal gjøre innkjøp, tar tak i dette og vil kreve
at man leverer anbud om dette utpå sommeren. Det blir spennende når
konkurranse om disse nyvinningene skal synliggjøres – om de oppnår
målet om å få ned utslippene og ikke minst opprettholde farten.
Det er tydelig at man i Norge og i hele verden er veldig opptatt
av fart – jeg nevnte jo fly i stad. Hurtigbåtene kom jo fordi vi
hadde behov for å bli fraktet hurtigere fra ett punkt til et annet.
Selv om energiforbruket blir mangedoblet, selv om man bare øker
hastigheten noe mindre, er det klart at vi gjerne vil fraktes hurtigere.
Da blir det spennende å se om man kan oppnå de teknologiske målene
og utslippsmålene man har. Venstre er optimistisk.
Vi må også ha
et lovverk. Det er det Stortinget som skal bestemme. Lovverket vi
laget for testing av selvkjørende kjøretøy, som vi behandlet i desember
2017, må nå videreføres, slik at det blir et lovverk som faktisk
kan anvendes når det er kommersiell drift.
Jonny Finstad (H) []: Dette er jo en veldig spennende
debatt å ha, og jeg føyer meg inn i rekken av dem som takker interpellanten
for å ha reist denne debatten.
Det er alltid
spennende å se inn i glasskula hva framtiden vil bringe, og det
er ingen tvil om at utviklingen går fortere enn noensinne. Den teknologiske
utviklingen og digitaliseringen går utrolig fort, og jeg er veldig
glad for at denne regjeringen er obs på dette og er en pådriver
for at vi skal ta i bruk utslippsfrie transportløsninger, intelligente
transportsystemer, autonomi og alt det andre som kommer framover.
Det er klart at dette også vil gi oss bedre klima- og miljøperspektiv,
mindre utslipp og tryggere trafikk, og det vil også kunne gi bedre
tilbud til de reisende.
Økonomene rundt
om i verden spår jo at mobilitet på få år vil bli et av verdens
viktigste forretningsområder framover, bl.a. fordi det er andre
sektorer som tiltrekkes den bransjen fordi det er en samtidig utvikling.
Det er utrolig spennende. Også Norge må være med på det forretningsområdet.
Jeg synes personlig
det er veldig mye spennende innenfor luftfarten, som sannsynligvis
vil bli den transportformen med minst klima- og miljøavtrykk om
ganske få år. Det er ganske utrolig å tenke på. Mye tilsier også
at disse flyene vil bli billigere i drift og kan gi billigere billettpriser,
og at de vil trenge kortere rullebaner rundt om i landet. Da kan
man kanskje se for seg et helt nytt rutenett i luftfarten, som kanskje
i enda større grad kan konkurrere med tog, buss og bil på de litt
lengre strekningene.
Vi har hørt mye
bra bli sagt fra talerstolen her allerede, men norsk teknologi er
jo i førersetet innenfor sjøfarten, og den maritime næringen gjør
mye bra og er i front. Noe annet som jeg synes er en spennende tanke, er
om vi kan erstatte trafikkfarlige trailere ved at vi får utviklet
båter som henter laksen på sjømatanleggene og fører fisken direkte
om bord på toget.
Det er jo i dette
digitale, teknologiske perspektivet at framtidens transportløsninger
utvikles. Jeg tror det er mye rett i det som tidligere statsminister
Trygve Bratteli sa om at vi evnet å forstå den tiden vi levde i,
og gjorde de rette beslutningene. Og det er de beslutningene vi
gjør nå, som har betydning for neste generasjon, for de framtidige
transportløsningene må ta i bruk den nye teknologien, slik at vi
minsker avstandene mellom folk og samtidig gir bedre rammebetingelser
for vekst, arbeidsplasser og bosetting i hele landet. Og det kan
den nye teknologien faktisk bidra til.
Kirsti Leirtrø (A) []: Jeg vil også takke interpellanten
for en viktig og riktig interpellasjon om regjeringens arbeid med
å utnytte ny teknologi.
Vi hørte ikke
så mye fra samferdselsministeren om regjeringens arbeid akkurat
nå, men vi fikk i hvert fall et løfte om at dette vil bli en viktig
del av neste NTP. Vi trenger en plan over 5G-utvikling i hele landet.
Vi trenger økt forskning i samferdselssektoren. Vi trenger økt fokus
på sikkerhet og risiko, og ikke minst trenger vi enda mer kompetanse.
Tilbakemeldingene til transportkomiteen fra ulike hold har vært
at andelen forskning innenfor transportområdet er lav sammenlignet
med andre tjenesteområder som vi har ansvaret for.
Vi trenger ikke
minst å få satt dette i system. Arbeiderpartiet mener at staten
må ta et enda større ansvar. Det kan ikke være markedskreftene alene
som styrer utviklingen. Vi må ha risikovurderinger og en alternativ sikkerhet.
Når f.eks. datasystemet i et sykehus er nede og operasjonene blir
utsatt, må det være et alternativ, og det må vi også ha i transportsektoren.
Vi ser fram til
en økt satsing i neste NTP både på forskning og utdanning, på smart
infrastruktur og ikke minst innenfor klimavennlige løsninger. Her
har transportsektoren et stort potensial, da det er der utslippene virkelig
kan reduseres. Fag, politikk og marked må spille sammen, og vi må
finne arenaer for det.
Norge har store
muligheter til å lede an i smarte transportløsninger. Vi i Arbeiderpartiet
ønsker en enda større satsing og et systematisk arbeid velkommen.
Vi må få med oss hele landet, f.eks. når det gjelder ladekart, 5G,
bredbånd og nødnett. Det må settes i system, være forutsigbart og
gi trygghet på de områdene som nå er usikre, f.eks. elfly. Framtiden
vår er full av muligheter.
I Trøndelag har
modige fylkespolitikere satset på elferjer i Trondheimsfjorden.
Det har gjort at det har poppet opp nye bedrifter. For eksempel
er det i hjemkommunen min en bedrift som startet med to ansatte,
som selger datasystemer til elferjer. De har nå 25 ansatte. Det er
et utrolig stort potensial for næringsutvikling innenfor både grønn
transport og nye digitale transportløsninger.
Torill Eidsheim (H) []: Det gler meg stort å sjå
ein interpellant – og òg ein minister – som viser eit slikt engasjement
for teknologi i transportsektoren. Det er nemleg ikkje berre framtid,
det er i høgste grad her og no. Eg hugsar veldig godt tilbake til
2013, då vi diskuterte autonome køyretøy og det meir eller mindre
blei litt latterliggjort. No står vi her i dag, og det er høgst
aktuelt.
Ny teknologi
i transportsektoren er noko vi faktisk bør ha store forventningar
til. Vi er heilt avhengige av at regjeringa er ein aktiv drivar,
og at vi òg ser dette igjen i komande NTP. Intelligente transportsystem
er i utvikling, og med eit stadig hurtigare tempo. Det gjeld både internasjonalt
og i Noreg, og det gjeld både for teknologi, for lovgrunnlag og
for politikk.
Noreg er i dag
i fremste rekkje på ITS-området. Regjeringa og Stortinget har sidan
2013 vore opptekne av å leggje forholda til rette for nettopp at
vi skal kunne nyttiggjere oss den tilgjengelige teknologien, men
ikkje minst òg for å få lov til å teste ut den nye. I Noreg førebur ein
no implementering av samverkande ITS-tenester og forsøk med automatisert
køyring på open veg. Alt dette er basert på avansert sensorteknologi,
kommunikasjon og interaksjon mellom bilar og baksystem, og på behandling
av enorme datamengder med kunstig intelligens.
Vi ser ei utvikling
mot saumlaus transport, der mange transportformer kan integrerast
og samordnast. Regjeringa si satsing på ITS har gjeve Noreg eit
godt grunnlag for at vi kan lykkast. Vi treng forståing for bruk,
og vi treng òg ytterlegare tilgang til data. Vi treng ei offensiv satsing
på 5G og å nytte det digitale transportnettet, som vi trass i alt
òg er avhengige av. Og vi bør ha – og vi har – høge mål for utvikling
av framtidige transportsystem. Vi kan saman utvikle, og ta vare
på, vegnettet på ein profesjonell måte, og vi kan òg bidra til at
vi tryggjar trafikantar, samtidig som vi kan klare å ta vare på
både miljø og klima.
Vi har enorme
moglegheiter, men vi er nøydde til å gjere dette saman, og vi er
òg nøydde til å bidra til at næringslivet vårt får lov til å ta
del i denne utviklinga.
Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Vi har vært mye innom
autonome kjøretøy i dag og ikke minst det som gjelder selvkjørende
biler. Jeg har selv forsøkt – det vil si det var en selvkjørende
buss som kjørte fram og tilbake i Arendal sentrum. Det gikk for
så vidt greit. Arendal er stort sett en trygg by selv om noen av
oss nok kjente et visst behov for å kunne ha lyst til å gripe tak
i rattet innimellom.
En minst like
viktig trend som førerløse biler er oppkoblede biler, altså biler
som kan sende fra seg og motta informasjon. Når alle biler etter
hvert blir oppkoblet, legger dette grunnlaget for at bilene kan
samhandle med hverandre på en helt ny måte og med andre elementer
i transportsystemet. Det gir bl.a. mulighet for avansert digital
trafikkstyring.
Jeg nevner ikke
dette for å snakke om førerløse biler isolert sett, men for å fokusere
på det digitale nettet. Vi vil få et enormt behov framover for transport
av data når alt er koblet opp mot alt. Internett er rundt omkring
oss. Biler og ulike transportmidler og duppedingser, hvis vi skal
kalle det det, skal kommunisere med seg selv og med hverandre. Da
trenger vi et svært godt utbygd og raskt datanettverk som er robust
og 100 pst. pålitelig. Jeg vil nødig sitte i en førerløs bil som
kommuniserer trådløst, når dataforbindelsen blir brutt i 120 km/t.
Nå er datasikkerhet, robusthet og utbygging av nettet en stor debatt
for seg selv, og strengt tatt sorterer ikke dette under samferdselsministeren
heller, men under digitaliseringsministeren. Men dette er likevel
sentralt for det vi debatterer her i dag – tingenes internett, hvordan
nettet snører seg rundt oss så å si. Dette må fungere for at også transportsystemet
skal kunne fungere.
I 2007 stanset
togtrafikken i Norge fordi det var en kabelbrann på Oslo S. Det
var en påminnelse om hvor sårbare vi er. Nå, tolv år etter, har
den teknologiske utviklingen skutt voldsom fart, og den type sårbarhet
som vi så i 2007, kan få enda større og mer alvorlige konsekvenser.
Dette må vi ta på alvor, og vi må rett og slett sikre oss et nett
som tåler den voldsomme trafikkøkningen som vi vet vil komme.
Jeg vil takke
alle for en god debatt om viktige spørsmål som gjelder ikke bare
vår framtid, men som gjelder situasjonen i dag og hvordan den best
kan planlegges og tilrettelegges for den tid vi nå går inn i.
Statsråd Jon Georg Dale []: Som representanten Grøvan
var innom, er den digitale infrastrukturen heilt avgjerande. Difor
var det så viktig at vi kom i gang med frigjering av 700 MHz-frekvensane
no, slik at vi får starta implementeringa av 5G tidlegare enn vi trudde
var mogleg i det norske nettet, ganske enkelt fordi det gjer nye
teknologiske løysingar mogleg. Det skjedde før Kristeleg Folkeparti
kom inn i regjering, men viser likevel at når ein bestemmer seg
for å utnytte dei teknologiske løysingane som ligg der, må politikken også
finne saman.
Grunnen til at
eg nemner det, er det eg høyrer i innlegget frå Arbeidarpartiet.
Eg trur det illustrerer det som fort vert hovudutfordringa vår når
vi skal diskutere teknologiutviklinga i åra som kjem, nemleg når
Arbeidarpartiet seier vi ikkje kan overlate dette til marknadskreftene.
Det er heilt klin hakke umogleg å løyse desse oppgåvene utan marknadskreftene.
Det er dei som er dei store drivarane av ny teknologi, det er der
investeringsavgjerdene kjem, det er det som på mange måtar driv verda
framover. Difor må vi regulere tilstrekkeleg, men ikkje unødig mykje.
Difor må vi bestille og kjøpe og leggje til rette for ei storstilt
kommersiell satsing på ny teknologi. Det er det som gjer nye teknologiar
mogleg.
Det viser òg
det andre poenget, nemleg korleis politikken agerer når han vert
utforma på sitt mest sentrale område. For kva gjer vi når drosjene
faktisk er utkonkurrerte av bilar som kjem og hentar deg på døra,
der du ligg i ein sofa bak i bilen mens bilen køyrer deg dit du
skal? Alle vil tenkje at vi framleis må halde drosjer, men det hjelper
ikkje dersom ingen kjem til å bruke dei. Kva gjer vi når tungbilane
ikkje har utslepp lenger, når det er nullutslepp på alle tunge køyretøy?
Snakkar vi om godsoverføring på same måten om det ikkje er forureining
frå tungbiltrafikken i det heile, eller vel vi andre løysingar då?
Det som kjem
til å verte den store, prinsipielle politiske debatten, er om politikken
evnar å ta inn over seg kva slags enorme systemendringar som kan
følgje av det teknologiskiftet vi er på veg inn i. Er ein villig
til å vere med og spele oppunder det for at Noreg skal liggje langt framme,
for at vi skal vere med og utvikle det Arbeidarpartiet omtalar som
marknadskreftene, som eg omtalar som lønsamt norsk næringsliv? Er
det den måten vi faktisk bidreg til å løyse utfordringane våre på
i infrastrukturen, i planlegging av transport, i gjennomføring av transport,
eller vel vi å stritte imot fordi dei nye løysingane slår i hel
ein del av dei gamle? Det er det som kjem til å utfordre politikken
i si kjerne, om vi tør å vere med på det som er morgondagens løysingar
for mobilitet. Eg håpar vi får eit samla storting som vågar vere
med på den reisa.
Presidenten: Etter
fire og ein halv time i denne stolen i dag føler presidenten seg
omtrent som ein autonom president, men det går vel den vegen.
Interpellasjonsdebatten
er då omme.