Stortinget - Møte tirsdag den 9. april 2019

Dato: 09.04.2019
President: Eva Kristin Hansen
Dokument: (Innst. 222 S (2018–2019), jf. Dokument 8:34 S (2018–2019))

Søk

Innhald

Sak nr. 1 [10:08:29]

Innstilling fra næringskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Ruth Grung, Åsunn Lyngedal, Jorodd Asphjell, Cecilie Myrseth og Arild Grande om tidsbegrensning av oppdrettstillatelser (Innst. 222 S (2018–2019), jf. Dokument 8:34 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tom-Christer Nilsen (H) [] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for samarbeidet og alle bidrag i disse sakene i min rolle som saksordfører. Komiteen har hatt en grundig behandling med høringer, der en lang rekke organisasjoner og interessenter har fått uttale seg, og jeg vil takke deltakerne på høringene for innspill og departementet for utfyllende svar på spørsmål i saken.

Hovedinntrykket fra høringene og dokumentasjonen som er framlagt, er at dette er et forslag som vil skape ytterligere usikkerhet for næringen og ikke er ønsket av næringen selv. Det er også holdningen til fagbevegelsens representanter i deres høringssvar. Forslaget er som kjent å tidsbegrense både eksisterende og framtidige havbrukstillatelser. Argumentet er å tidsbegrense bruken av allmenningen.

Innledningsvis vil jeg bemerke at tidsbegrensning av tillatelsene ikke i seg selv vil innebære en tidsbegrensning i bruken av allmenningen fordi den styres av reguleringsmyndigheten, nemlig kommunen. I tillegg er det kommet et forslag om at mindre selskap skal kunne leie konsesjoner.

Når flertallet går imot dette forslaget, er det flere åpenbare grunner. For det første ble det nylig gjennomført en auksjon over slike tillatelser. Disse ble solgt fra staten til private, og pengene ble i hovedsak fordelt til kommunene gjennom havbruksfondet. Det å foreslå – under ett år etter at disse tillatelsene ble solgt, og mens førstegenerasjon laks ennå ikke er ferdig utvokst fra disse tillatelsene – å innføre et hjemfall er ikke i tråd med en forutsigbar næringspolitikk eller forvaltningspraksis.

For det andre vil dette skape ytterligere usikkerhet i en bransje som, tross dagens gode lønnsomhet, møter høyere kostnader, sterkere konkurranse og et sterkt regulatorisk og politisk press, som allerede skaper usikkerhet om framtidig virksomhet, jf. andre forslag som skal behandles her i dag, og som forslagsstilleren også ønsker å vurdere.

For det tredje vil dette, gjennom å redusere forutsigbarheten og øke risikoen samt redusere balansen vesentlig for selskapene, skape høyere finansieringskostnader for selskapene, noe som vil bety dårligere konkurranseevne, dårligere lønnsomhet og lavere skatteinntekter og skattepotensial for næringen. Et åpenbart mottrekk for denne delen av næringen, som ikke allerede har gjort det, er å styre eierskapet fra andre land for å unngå deler av skatteregningen.

For det fjerde er vi bekymret for viljen til å investere nødvendige midler i anlegg, dyrehelse og miljø når tidshorisonten for tillatelsen løper ut. Dette er definitivt en næring der evighetens perspektiv bør ligge til grunn for virksomheten.

For det femte frykter jeg, spesielt i de tilfellene der flere tillatelser hjemfaller samtidig, et betydelig brudd i norsk produksjon. Man kan naturlig nok ikke sette fisk i sjøen som vil bruke lengre tid på å bli klar for markedet enn gjenværende tid på konsesjonen eller tillatelsen. Spesielt er dette aktuelt dersom eksisterende tillatelser skulle tilbakefalle.

Det dreier seg om ca. 1 000 tillatelser, som etter formodning vil tilbakefalle samtidig – med mindre man har tenkt å særbehandle enkelte. Det gir store utfordringer for næringen, for kontinuiteten i produksjonen og ikke minst – når disse tillatelsene skal ut på enten utleieauksjon eller salg for en periode – for hvilke kapitalmiljøer som da vil være i stand til å tilegne seg disse tillatelsene.

Det er videre ingen tvil om at dette vil utløse erstatningsplikt overfor dagens rettighetshavere. Denne erstatningen vil måtte utmåles basert på forventet inntjening i et evighetsperspektiv. Auksjonene fra i fjor antyder ifølge merknadene som forslagsstiller har levert, en verdi på eksisterende konsesjoner som lett havner på om lag 150 mrd. kr. Jeg tenker at det å prioritere å utbetale et sånt beløp i erstatning ikke er det velferdsstatens handlingsrom bør brukes til.

Til slutt vil jeg legge til at dette er en øvelse jeg har liten sans for. Her går man uten blygsel inn, uten hensyn til den enkeltes lange arbeid for å skape en næring, der mange har måttet stå med luen i hånden overfor banken for å få lov til å fôre fisken én gang til og har lyktes med å komme igjennom – og mange har gått under – der de har skapt en næring ut fra ingenting, med de ressursene som er lagt ned, og de kjøp av rettigheter som er gjort, og sier: Nei, nå har dere lyktes, nå vil vi ha det tilbake. Man ønsker å gjøre det med bare et pennestrøk, og sier: Nå tar vi dette, og så kan du få kjøpe det tilbake eller leie det.

– Det er ikke slik jeg ønsker å drive næringspolitikk.

Terje Aasland (A) []: La meg starte med å si at havbruk, det å bruke havet til å produsere mat, er en av de viktigste framtidsnæringene vi har, som allerede betyr svært mye. At vi også er opptatt av – selv om dette forslaget er fremmet – både forutsigbarhet, langsiktighet og trygge rammebetingelser for næringen, er det jo ingen tvil om. Det er ikke det dette forslaget handler om. Det handler om en veldig prinsipiell tilnærming til et ganske stort spørsmål: Hvem er det som har rettigheter, og hvor lenge varer de rettighetene uten at staten eller det offentlige på noen som helst måte kan gripe inn? Det er spørsmålet.

Og det spørsmålet synes jeg regjeringspartiene på en ubetryggende måte svarer ut. For det de egentlig sier gjennom det svaret som vi nå hørte saksordføreren lese opp, er at hvis du for det første har hatt nok kapital til å kjøpe deg en anledning til å drive havbruk i Norge, er det en rettighet du skal besitte så lenge du selv måtte bestemme det. Det er egentlig det saksordføreren sa. Du kjøper deg for 150 mill. kr nå en tillatelse som du har en evigvarende rettighet til å beholde – det er det saksordføreren sier. Det synes jeg er ganske skremmende. For det er store verdier der ute, ja. Vi ønsker ikke å si at virksomheten din skal opphøre etter 20 år, eller etter 40 år, men vi ønsker å være veldig tydelige på at det er vi i fellesskap som eier den allmenningen som du har rettigheter til å drive i. Det er det forslaget går ut på, i hovedsak, og det er det som er den prinsipielle tilnærmingen til det.

Vi mener veldig tydelig at det er staten som skal ha råderett over fellesskapets ressurser, og vi mener også at det selvfølgelig må gjelde fiskeoppdrett i vår felles allmenning. Så er vi klar over at det er ikke tillatelsen i seg selv som gir deg rettigheter til å drive med oppdrettet, det skal gis gjennom plan- og bygningsloven, og kommunene skal være med i bildet, osv., men dette er den prinsipielle tilnærmingen til det.

Det er ikke sånn at det er unormalt å sette tidsavgrensninger på dette i andre land, men det er i Norge vi ikke har tatt stilling til det spørsmålet. Så nå er det liksom en evigvarende rettighet du kjøper, og da er det ikke noe rart at tillatelsene blir dyre – så dyre at de kanskje undergraver mange selskapers vekstmuligheter i dag. For det er jo sånn, som saksordføreren sier, at hvis det er dette flertallet som får lov til å styre, er det en evigvarende rettighet du kjøper. Vi tror det er med på å gire prisen opp for tillatelser. Vi tror det er med på å legge kapital inn i papir og ikke nødvendigvis i innovasjon, teknologi, utvikling osv. Så vi har en annen tilnærming til denne saken.

Vi fremmer dette forslaget for det første fordi vi mener at Stortinget må slå fast at retten til å drive havbruk i vår felles allmenning skal tidsbegrenses. Det betyr jo ikke, som jeg sa, at det skal opphøre automatisk etter 20 år eller etter 40 år, og at du må kjøpe tillatelse igjen – her er det mange måter å gjøre det på. Men det prinsipielle er å slå fast at dette er fellesskapets verdier, og det er fellesskapets eiendom som en driver på. Det motsatte, det å ikke stadfeste det, er å si at en har evigvarende rettigheter. Jeg synes det er litt betenkelig i den situasjonen vi er i.

Når det gjelder selve innrammingen av det, ber vi veldig tydelig om at regjeringen gjennomfører en grundig utredning av dette for å få innført en tidsbegrensning i nye havbrukstillatelser, og så komme tilbake igjen til Stortinget med hvordan dette kan gjennomføres. Vi er helt tydelige på – og vi mener det er fullt ut mulig – at det skal gjennomføres på en slik måte at en gir både tilstrekkelig forutsigbarhet og langsiktighet for investeringer, innovasjon og forsvarlig drift.

Så registrerer vi at regjeringspartiene konsekvent sier at dette er med på å skape usikkerhet, osv. Jeg mener at det er med på å skape forutsigbarhet og trygghet for at det er fellesskapet som eier disse fantastisk viktige rammene for denne næringen og verdiene som ligger der, men det er fullt mulig innenfor de rammene som ligger der, å tilpasse seg videre utvikling av næringen. Vi tror det er en riktig måte å gjøre det på, fordi vi tror også det vil dempe prisveksten når det gjelder tilgang på nye tillatelser, som selvfølgelig er blitt knalldyrt med basis i at dette er evigvarende ressurser som skal ligge der til evig tid, ingen andre skal få lov til å bestemme over det.

Med det tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet fremmer sammen med andre.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Terje Aasland har teke opp dei forslaga som han viste til.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Vi behandler i dag et representantforslag fra Arbeiderpartiet om tidsbegrensning for tillatelser til akvakultur, også kalt oppdrettstillatelser. Forslaget er primært tenkt for nye tillatelser, men det er også et ønske om å få vurdert det for allerede tildelte tillatelser. Hovedargumentet som benyttes for dette, er å sikre mangfoldet i næringen og å unngå at utenlandske selskaper kjøper eierandeler langs kysten. Det er et veldig bekymringsfullt forslag, fordi det er avgjørende for havbruksnæringen å ha forutsigbare rammevilkår. Det var det også en samlet næringskomité som sto bak og uttalte i sin Innst. 361 S for 2014–2015.

Forslagsstillerne mener at prisen for å komme inn i havbruksnæringen eller for å øke kapasiteten nå er blitt så høy at den utfordrer mangfoldet i næringen. De hevder at resultatet kan bli mindre innovasjon, færre lokalt eide selskaper og et svakere grunnlag for framtidig verdiskaping.

Havbruk er en kapitalintensiv næring. En tidsavgrensning av eierskapet vil tvert imot legge til rette for selskaper som har tilgang til en stor kapitalbase. Forslaget vil derfor være negativt for mindre selskaper og i større grad legge til rette for vekst i større selskaper og etablering av internasjonale bedrifter som har god tilgang til risikovillig kapital.

Tillatelsene til et selskap representerer i dag en betydelig andel av verdien i selskapet. I og med at tillatelsene er akseptert som et pantsettingsobjekt for å sikre investeringer i selskapene, vil en tidsavgrensning ha dramatiske konsekvenser for selskapenes mulighet til å videreutvikle sin virksomhet.

LO, NNN og Fellesforbundet sier i sin høringsuttalelse at dagens havbruksnæring og framtidens havbruksnæring vil kreve store investeringer både i utstyrsutvikling og i forskning for å få bukt med de utfordringene som havbruksnæringen har i dag. Dersom en innfører en tidsbegrensning, er de redd for at investeringer som er nødvendige for framtiden, ikke vil bli gjennomført. Her deler jeg bekymringen til de nevnte arbeidstakerorganisasjonene. Det vil være spesielt dramatisk for mindre selskaper, som normalt vil ha en mindre kapitalbase, og med det favorisere større nasjonale selskaper og internasjonale konsern.

Det er grunn til å tro at en slik tilbakevirkning som Arbeiderpartiet skisserer for allerede gitte tillatelser, også vil være klart urimelig og derfor i strid med Grunnloven § 97, bl.a. på bakgrunn av at det er gjort store investeringer for å utvikle tillatelsene, og at det for en rekke tillatelser er betalt vederlag til staten, eller de er kjøpt fra andre aktører. Aktørene har hatt berettigede forventninger om at tillatelsene ikke er tidsbegrensede. En tidsbegrensning vil i tillegg bidra til stor usikkerhet omkring forutsigbarheten til næringen framover, noe som vil være særlig uheldig så kort tid etter innføringen av det nye trafikklyssystemet.

Jeg mener det forslagsstillerne her ønsker å gjennomføre, er feil vei å gå, og at forslagene vil være lite tjenlige og heller virke mot sin hensikt. Representantforslaget fra Arbeiderpartiet vil til syvende og sist både kunne være i strid med Grunnloven og utfordre mangfoldet i næringen, noe som vil føre til mindre innovasjon i næringen, færre lokalt eide selskaper og et svakere grunnlag for framtidig verdiskaping. Derfor vil også Fremskrittspartiet stemme imot dette forslaget.

Geir Pollestad (Sp) [] (leiar i komiteen): Norsk havbruksnæring og norsk lakseoppdrett er ei suksesshistorie – ei historie om eksport, om verdiskaping og arbeidsplassar. Det er òg ei historie om miljøutfordringar og andre utfordringar – nokre er løyste, nokre står det att å løysa.

Men eg trur at når ein diskuterer denne typen saker, er det viktig å skilja mellom dei partia som er for tanken om å driva oppdrett, og dei partia som er mot tanken om å driva lakseoppdrett langs kysten.

Det er viktig å vera klår over at lakseoppdrett er ei ung næring i Noreg. Mykje har endra seg sidan starten, men det er òg ei næring med ung forvalting, der mykje har endra seg, og mykje vil endra seg i åra som kjem.

For Senterpartiet er det to prinsipp som må liggja fast. Det eine er prinsippet om føreseielege og stabile rammevilkår. Det andre er prinsippet om nasjonal kontroll over naturressursane. Det treng ikkje vera nokon automatisk konflikt mellom desse to omsyna – det er mogleg å oppnå begge delar.

For eksisterande konsesjonar er det viktig å presisera at det forslagsstillarane går inn for, er ei utgreiing av dette, rett og slett ei vurdering av det. Eg synest saksordføraren var svært upresis i si framstilling av dette, i motsetnad til representanten Strifeldt, som var presis i si framstilling av kva forslaget går ut på. Me ønskjer altså å få dette spørsmålet vurdert. Ingen skal tapa på investeringar ein har gjort. Det er ikkje sagt noko om kva tidshorisont som skal gjelda, heller ikkje om det problemet som både Høgre og Framstegspartiet har teke opp: Kva gjer ein når ein nærmar seg slutten av desse konsesjonane? Der er det mogleg å tenkja seg løysingar som gjer at ein ikkje kjem i den situasjonen at ein driv med eitt eller to års perspektiv. Det er f.eks. mogleg å tenkja seg ei løysing der løpetida aldri skal verta mindre enn ti eller femten år.

Men Senterpartiet vil ha ei utgreiing av dette, og så vil me ta stilling til innføring av tidsavgrensing etter at ei slik utgreiing ligg føre.

Når det gjeld nye konsesjonar, har ein ein større grad av fridom. Her har ein dei same utfordringane når ein nærmar seg utløpstida, men det er òg mogleg å tenkja seg ordningar for å vareta dette. Vårt formål og vårt ønske er at dette skal gjera det lettare for mindre aktørar å koma inn og få konsesjonar. Eg trur at i oppdrettsnæringa vil det vera behov for nye aktørar med nye løysingar som kan starta opp.

Me har òg eit forslag om at staten leiger ut konsesjonar, som me ønskjer å innføra.

Det er òg ei svakheit med resonnementet til saksordføraren. Me er vande med å tenkja litt for og mot, pro og kontra. I hans innlegg var det berre kontra. Ein såg berre problem med dette. Men eitt problem ein ikkje tok stilling til, er sjølve grunnen til at me har ei regulering, ei grense for kven som kan driva med oppdrett. Det har variert litt. Akkurat no er det luseutfordringa som er den avgrensande faktoren. Ein kan tenkja seg at om ti–femten år har me løyst dei miljøutfordringane som oppdrettsnæringa slit med, og då vil det berre vera arealet som er ein avgrensande faktor. Då er det ikkje eingong sikkert at det er behov for å ha eit konsesjonssystem som i dag. At me står ved enden av utviklinga av konsesjonssystemet i dag, trur eg er ein feil tanke.

Senterpartiet ønskjer at me skal ha nasjonal kontroll over naturressursane våre. Då er det naturleg å støtta dei forslaga som ligg her, sjå fram til den kunnskapen som ei utgreiing vil gje, og sjå på korleis me kan sikra dette innanfor rammer som òg er positive for næringa.

Når Høgre snakkar om føreseielegheit, er det vanskeleg å la vera å la tankane fly til det næringsmiddelindustrien opplevde med sukkeravgifta, det flybransjen opplevde med flyseteavgifta, det pelsdyrnæringa opplevde med eit forbod og det jordbruket har opplevd med myrforbod. Eg synest det er litt holt når Høgre snakkar om føreseielegheit, når me kjenner til historia deira i denne stortingsperioden.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er mange gode grunnar til å vurdere ei tidsavgrensing for oppdrettsløyve. For det første kan bildet endre seg vesentleg. I dag gjeld det stort sett laks og litt aure. Det kan bli nye artar og nye areal ein ønskjer å bruke havet til på sikt. I eit reint forvaltingsperspektiv, næringsperspektiv, industriperspektiv er det openbert riktig å ha ei eller anna form for tidsavgrensing også på dette området.

For det andre er dette ein allmenning, så det å ha ei ordning for heimfall av desse ressursane og bruken av dei har vi lang tradisjon for i Noreg. Konsesjonslovene frå 1906, 1909 og 1917 – Castberg-lovene, som dei også blei kalla – var jo høgresida også imot i si tid. Dei føreslår ikkje tilbakeføring av dei vedtaka i dag, men dei var imot. Dei ville ikkje at staten skulle kunne ta det tilbake etter eit visst tal år. Dei er ikkje imot tidsavgrensing der i dag, men dei var imot da, og tilfellet er det same i dag.

Det er på same måte med petroleumsregimet, som det er 100 pst. støtte for i dag. Det er fellesskapet sine ressursar og ingen tvil om kven som eig dei. Høgresida var kritisk til det da det blei innført tidleg på 1970-talet, men ikkje i dag, i dag er dei for. Slik kan vi gå frå område til område, så det prinsipielle her er veldig uklart. Eg oppfattar ikkje at høgresida klarer å oppdrive eit einaste prinsipp i denne diskusjonen, men det dei viser til, er det føreseielege, at dette vil vere store endringar. Da kan ein diskutere tid i dette spørsmålet – kapitalbase, som representanten Strifeldt var inne på i innlegget sitt. Skal vi da sjå på tid og ha ein konstruktiv diskusjon om tid, slik at vi ikkje legg opp ei tidsavgrensing som kan få økonomiske konsekvensar for aktørane som har investert i ein lengre tidshorisont enn 20 år? Det er veldig uvanleg, men la oss no gå med på det resonnementet, og så kan vi utvide tidsavgrensingshorisonten litt, men det er ein heller ikkje villig til å gjere.

Når det gjeld endringar – det føreseielege – er det jo flust av endringar i rammevilkåra for næring under denne regjeringa. På denne komiteens felt har sukkeravgifta og flyseteavgifta blitt nemnde, men regjeringa vurderer altså å innføre grunnrente innan både fiskeri og oppdrett. Det er ei evaluering av minerallova der ein greier ut og ser på endringar i føresetnadene for dei også. At denne regjeringa ikkje endrar føresetnadene for å drive næringsverksemd i dette landet, fell på si eiga urimelegheit. Det er ikkje eit argument.

Det er ikkje slik vi vil drive næringspolitikk, sa saksordføraren. Det er slik ein driv næringspolitikk under denne regjeringa. Ein endrar grunnføresetnadene. Dette er jo ein tidshorisont på 20 år og innføring av eit prinsipp for denne næringa som vi har på annan bruk av ressursane til fellesskapet.

Eg saknar eit ordentleg innlegg frå høgresida i denne saka, der ein faktisk forklarer kva politikken er, kva ein eigentleg står for – bortsett frå berre å vere imot alt som kjem frå opposisjonen. Ein skal jo ikkje drive næringspolitikken i dette landet slik at ein berre er imot noko fordi det kjem frå den andre sida og ikkje frå ein sjølv.

Det er verken prinsipielt eller hald i påstanden om at opposisjonen endrar føresetnader, mens regjeringa ikkje gjer det. Eg vil også vise til Volstad-dommen, som har blitt behandla tidlegare. Storsamfunnet har sjølvsagt lov til å innføre denne typen avgrensingar på fellesskapet sine ressursar. Der har vi ein klar og tydeleg høgsterettsdom, og viss ein les grunnlaget for Volstad-dommen, ser ein også at dei som var på den andre sida i diskusjonen, langt på veg er einige i det prinsipielle i dette spørsmålet.

Eg vil også minne om oppdraget som Stortinget har fått. Det er interessene til fellesskapet vi er valde til å forvalte. Det er ikkje dei snevre bedriftsøkonomiske interessene aleine. Vi må ha ein god balanse mellom kva som er interessene til fellesskapet, og kva som er interessene til enkeltaktørar – på ein betre måte, meiner eg, enn det vi har i dag.

André N. Skjelstad (V) []: Norsk havbruk har vært og er en suksesshistorie, men det er også klart at det er noen utfordringer.

Saken i dag dreier seg om tidsbegrensning. Jeg synes for så vidt at Terje Aasland fra opposisjonen sa det ganske godt: Dette dreier seg om forutsigbarhet. Så langt var jeg enig – forutsigbarhet. Hvilken forutsigbarhet har man når det gjelder å drive en næring som definitivt er i distriktene, og som er kystbasert? Det er store verdier, det er det ingen tvil om. I forrige periode ble dette også behandlet og avlyst. Jeg tror vi er nødt til å la det trafikklyssystemet som har fått virke en tid, også få virke videre. Det handler om stabile rammevilkår og forutsigbarhet, ikke bare for oppdrettsnæringen, men også for kystens befolkning.

Det som overrasker meg mest i denne saken, er ikke hva Torgeir Knag Fylkesnes sier, for det hadde jeg på mange måter forventet. Men jeg er litt overrasket over hva representantene Pollestad og Aasland klarer å komme fram med. Det er klart at det er pro et contra – dette er til den godeste representanten Pollestad – i enhver sammenheng er det selvfølgelig det. Men i tillegg til det representanten predikerer om nasjonal kontroll, må det være tenkbart at vi også skal ha en næring som har den forutsigbarheten at prisene innenfor det de faktisk produserer, kan svinge.

I går i Aftenposten var det en stor artikkel om et landbasert oppdrettsanlegg i Florida, og dagens priser gjør det mulig å etablere dette. Vi er altså ikke alene om konkurransen i Norge, vi er ikke alene om å konkurrere om laksen. Innovasjon blir etterlyst. Ja, er det ikke innovasjon med de store merdene som går til havs? Er det ikke innovasjon vi har opplevd de siste 20–25 årene innenfor det som nå er en suksess? Suksessen har blitt så stor at det til og med er etablering der det kanskje ikke er like naturlig.

Det er ingen tvil etter min mening: Det som skjer ved denne typen forslag, som blir gjentatt med jevne mellomrom – og jeg er overrasket over de to nevnte partiene – er at forutsigbarheten for næringen svekkes. Heldigvis er posisjonen krystallklar på at vi ikke rokker ved den forutsigbarheten som er nå. Det er også verdier som kommer inn, ikke minst gjennom Havbruksfondet. Ja, det er korrekt at vi har en diskusjon og en utredning rundt den såkalte grunnrentebeskatningen. Jeg ser at flere partier har tatt dette opp på sine landsmøter og har vært tydelige i sine meninger om det, svært tydelige. Jeg regner med at de som utreder dette, ser dit hen.

Jeg må si jeg er overrasket over at de godeste representantene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet er villig til å ta ut proppen fra badevannet for oppdrettsnæringen. Det er ikke gitt at de prisene vi ser nå, vil vare til evig tid.

Steinar Reiten (KrF) []: I likhet med de andre regjeringspartiene vil Kristelig Folkeparti ikke gi tilslutning til de forslagene som opposisjonen fremmer i denne saken om å utrede tidsbegrensning av nye havbrukstillatelser og å vurdere om det kan settes tidsbegrensning for allerede gitte tillatelser.

Havbruksnæringen er svært viktig for verdiskapingen og sysselsettingen i norske kystkommuner. Nærmere 8 000 personer er sysselsatt i produksjon av ulike typer matfisk, med laks som den desidert viktigste arten. Og hver dag blir det servert mer enn 14 millioner måltid med sjømat fra norsk havbruksnæring. I fjor ble det eksportert 1,1 millioner tonn laks og ørret til en verdi av 70,8 mrd. kr, ifølge tall fra Norges sjømatråd.

For en næring med så stor betydning for norsk økonomi og for sysselsetting og verdiskaping i Distrikts-Norge er forutsigbarhet for rammevilkår og driftsgrunnlag svært viktig. Det er ikke mer enn halvannet år siden et nytt regime for vekst i oppdrettsnæringen ble innført. Stortinget satte som forutsetning for videre vekst at næringen må oppfylle visse krav til en miljømessig bærekraftig utvikling. Det ble etablert en trafikklysordning med tilhørende havbruksfond, der selskaper som ikke oppfyller kriterier med hensyn til lakselus, ikke får mulighet til å erverve nye konsesjoner. Det åpnes også for at selskaper med særlig høye lusepåslag må redusere den samlede biomassen.

Kristelig Folkeparti mener at å foreta et så vidtgående inngrep i rammevilkårene for oppdrettsnæringen som opposisjonen nå foreslår, kort tid etter at trafikklyssystemet ble innført, er uheldig. Det vil bidra til usikkerhet og uforutsigbarhet rundt rammevilkårene for en av Norges viktigste næringer, som i all hovedsak er lokalisert i Distrikts-Norge.

Da næringskomiteen avholdt høring om denne saken den 31. januar i år, merket vi oss flere av argumentene mot å innføre tidsbegrensninger på oppdrettstillatelser som Sjømat Norge framførte:

Det er viktig å huske at oppdrettsnæringen er svært kapitalkrevende, og at utgifter til erverv av konsesjoner bare er en del av det samlede kostnadsbildet. Merder, kaianlegg, arbeidsbåter, fôringsanlegg, anlegg for produksjon av settefisk og mottak av slaktefisk krever også betydelige investeringer. I og med at tillatelsene innebærer en betydelig del av verdiene til et selskap, vil innføringen av tidsbegrensninger for havbrukstillatelser medføre en kraftig forringelse av tillatelsene som pantsettingsobjekt. Det vil igjen gå ut over mulighetene selskapene har til å skaffe kapital for nyinvesteringer, særlig for mindre selskap. Ved innføring av tidsbegrensning for havbrukstillatelser vil det også oppstå økende usikkerhet rundt driften mot slutten av driftsperioden med et betydelig produksjons- og effektivitetstap i overgangsperioden når driften blir trappet ned. Det vil igjen skape usikkerhet for de ansatte og påvirke underleverandører av varer og tjenester negativt.

Kristelig Folkeparti merket seg under høringen at også LO var kritisk til forslaget fra Arbeiderpartiet om å utrede tidsbegrensning for havbrukstillatelser. LOs representant viste bl.a. til at selv en tidsbegrensningsperiode på 20–25 år ikke er spesielt lenge for driftstiden og utviklingen til en bedrift. Dermed oppstår faren for at nødvendig innovasjon og vedlikehold vil falle mot slutten av driftstiden og skape usikkerhet for arbeidsplassene og investeringene i HMS-tiltak.

Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at opposisjonens forslag er svært vidtgående når det gjelder å påvirke forutsigbarheten for oppdrettsnæringen i negativ retning. Det kan også stilles spørsmål ved om en slik tilbakevirkning som Arbeiderpartiet skisserer for allerede gitte tillatelser, kan komme i konflikt med Grunnloven § 97. Kristelig Folkeparti kommer derfor til å stemme imot forslagene som blir fremmet i denne saken.

Statsråd Harald T. Nesvik []: Havbruksnæringen er en viktig næring som trenger stabile rammebetingelser. Regjeringen har ambisjoner om vekst i havbruksnæringen og la derfor i 2015 fram Meld. St. 16 for 2014–2015, Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett – den såkalte havbruksmeldingen. Vekst i havbruksnæringen vil bidra til økt matproduksjon, økt verdiskaping, økte inntekter til stat og kommune og ikke minst arbeidsplasser langs kysten.

Intensjonen med representantforslaget er å tidsbegrense varigheten av både nye og eksisterende oppdrettstillatelser. I innstillingen fra næringskomiteen tar i tillegg representantene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet til orde for en ordning der mindre selskap kan leie tillatelser.

Stortinget har flere ganger tidligere hatt anledning til å diskutere tidsavgrensning av tillatelser. Da akvakulturloven ble vedtatt i 2005, ble det lagt til grunn at det ikke skulle gjelde noen generell tidsbegrensning av kommersielle matfisktillatelser. Det ble derimot sagt at bruk av tidsavgrensning som virkemiddel burde forbeholdes

«tilfeller der det foreligger omstendigheter som særlig tilsier at tidsavgrensing er hensiktsmessig ut i fra næringsaktørens behov og/eller andre interesser som loven tar sikte på å fremme eller ivareta».

I havbruksmeldingen fra 2015 heter det at det ligger som forutsetning at det overordnede tillatelsessystemet for laks, ørret og regnbueørret ligger fast. En samlet næringskomité uttalte i Innst. 361 S for 2014–2015:

«Komiteen mener det også for havbruksnæringen er avgjørende med forutsigbare rammevilkår.»

Stortinget sluttet seg i det vesentlige til meldingens innhold.

Forslaget om å innføre en tidsbegrensning av nye havbrukstillatelser vil imidlertid innebære en større endring av dagens tillatelsessystem. Det samme vil etter mitt syn gjøre seg gjeldende for etablering av en ordning der konsesjoner leies ut til mindre aktører. Jeg vil imidlertid peke på at næringskomiteen i forbindelse med behandling av havbruksmeldingen sa at

«regjeringen også kan vurdere en auksjon i kombinasjon med fastpris der fastprisen betales som et årlig beløp i en gitt periode».

Dette vil naturligvis være et moment som vurderes når opplegget for den enkelte tildelingsrunde bestemmes.

Vi har fram til nå ikke funnet det hensiktsmessig å etablere en slik ordning, bl.a. fordi det ikke er noe som tyder på at akvakulturnæringen har utfordringer knyttet til kapitaltilgang. Auksjonen av nye tillatelser som ble gjennomført i fjor, fikk også som resultat at små og mellomstore oppdrettere økte sin relative andel av den tildelte produksjonskapasiteten. Dette indikerer at det ikke foreligger noe behov for å særbehandle mindre aktører i tildelingssystemet.

Det foregår også andre prosesser som angår havbruksnæringen. For et års tid siden konkluderte et bredt stortingsflertall med at spørsmålet om ressursrentebeskatning av oppdrettsnæringen og inntekter til kystkommunene skal utredes i en NOU. Regjeringen fikk i oppdrag å utnevne et utvalg som fram til neste høst, altså i inneværende år, skal vurdere beskatningen av havbruk. Denne saken ligger under finansministerens konstitusjonelle ansvarsområde, og hun har gjort det klart at utvalget fortsetter sitt arbeid etter fastsatt plan, slik at innstillingen foreligger senest 31. oktober.

Det er viktig med forutsigbare rammebetingelser for næringen. Jeg mener at en utredning om tidsbegrensning av akvakulturtillatelser vil bidra til det motsatte, nemlig en usikkerhet omkring forutsigbarheten til næringens rammevilkår framover, noe som jeg mener er særlig uheldig så kort tid etter innføringen av det nye trafikklyssystemet, som nettopp ble innført for bl.a. å sikre større forutsigbarhet for havbruksnæringen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Terje Aasland (A) []: Jeg merket meg at statsråden sa at forslagsstillerne ville innføre en tidsbegrensning på allerede gitte tillatelser. Hvor i all verden klarer statsråden å finne – i forslagene eller i innstillingen – at forslagsstillerne i forslaget tydelig presiserer at en skal ha en tidsbegrensning på allerede gitte tillatelser? Står det ikke at en skal utrede det og vurdere det, og at det er viktig å få en prinsipiell avklaring av om det er mulig å gjennomføre det? Jeg forventer at statsråden henviser noenlunde riktig til både forslagene og innstillingen.

Statsråd Harald T. Nesvik []: Det gjør statsråden, og jeg vil i så måte henvise til ordlyden i selve forslaget. Ordlyden i forslaget er nemlig at man ber regjeringen utrede «med sikte på å innføre». Da har man i den begrunnelsen i selve forslaget lagt nettopp hva man ønsker skal være sluttresultatet, og det er basisen for det.

Statsråd Terje Aasland []: Det var for kommende havbrukstillatelser. For eksisterende står det veldig tydelig at en slik utredning bør også «omfatte en vurdering av varigheten på allerede gitte tillatelser».

Men jeg vil stille et annet spørsmål: Er det noe område i dette samfunnet – tematisk eller på annen måte – hvor Fremskrittspartiet og statsråden mener at fellesskapet bør gå foran private og de private interessene? Historisk sett har Fremskrittspartiet vært for å selge ut olje- og gassressursene våre, de har vært imot at det offentlige skal eie vannkraftressursene våre, de er imot at staten skal eie noe av skogen vår – de er imot at staten og det offentlige skal eie noe som helst. Så jeg lurer på: Er det noe samfunnsområde hvor statsråden umiddelbart tenker at fellesskapets interesser bør gå foran privates interesser?

Statsråd Harald T. Nesvik []: Det er en rekke områder som det er helt naturlig at staten har hovedansvaret for, bl.a. planlegging av infrastruktur, forsvarssektoren og justisfeltet. Slik er det også innenfor kraftindustrien og olje- og gassektoren – spørsmålet om hvem som skal eie grunnressursen som ligger i havbunnen, bl.a. Men det som representanten Aasland prøver å bringe til torgs her, blir en fullstendig avsporing i denne saken, for når det gjelder oppdrettstillatelser, er det en rekke forskjellige vilkår knyttet til en konsesjon. Blant annet er det kommunene som gjør areal tilgjengelig.. Det er vi, som myndigheter, som setter miljøbegrensninger. Det er vi, som myndigheter, som bl.a. setter tak på hvordan veksten skal foregå. Det er derfor Stortinget selv har vært med på å vedta et trafikklyssystem nettopp for å få forutsigbarhet innenfor rammebetingelsene.

Alt dette er vi, fra myndighetenes side, med på – både å se på forutsetninger for noe og endre forutsetningene for noe, som vi kan gjøre bl.a. når det gjelder miljøbegrensninger. Derfor er det viktig at vi har med oss helheten.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg vil òg understreka at det er viktig at statsråden deltek i debatten ut frå det som ligg i forslaget, og ikkje det ein ønskjer skulle liggja i forslaget.

Men spørsmåla om konsesjonar er òg tett knytte opp til spørsmålet om grunnrenteskatt og ulike måtar å sikra fellesskapet sin del av verdiskapinga. På årskonferansen i Sjømat Norge gjekk statsministeren ganske langt i å avkrefta at det var aktuelt å innføra ein grunnrenteskatt. Så spørsmålet mitt til fiskeriministeren er: Kan han bekrefta at det ikkje er aktuelt å føreslå ein grunnrenteskatt frå regjeringa si side?

Statsråd Harald T. Nesvik []: Når det gjelder skatte- og avgiftsopplegget, tilligger det konstitusjonelle ansvaret en annen statsråd. Så jeg forholder meg til det.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg registrerer at statsråden ikkje vil svara på det, men det er veldig krevjande når to saker er så tett vovne inn i kvarandre som spørsmåla om betaling for konsesjonar og grunnrenteskatt. Det er ein direkte konsekvens mellom konsesjonssystemet og betaling for dette og eventuell skattlegging. Òg då ein lyste ut nye konsesjonar i den førre runden, tok ein høgd for den situasjonen at det skulle verta innført ein grunnrenteskatt, og korleis det skulle handterast i konsesjonsrunden.

Så eg vil spørja igjen – og eg aksepterer at statsråden ikkje ønskjer å svara på det denne gongen heller, men eg synest det er veldig rart. Så spørsmålet mitt er igjen: Korleis ligg det an med planane regjeringa har om å innføra ein grunnrenteskatt for oppdrettsnæringa?

Statsråd Harald T. Nesvik []: Av respekt for Stortinget, og på Stortingets vedtak og bestilling, er det nedsatt et utvalg som ser på disse spørsmålene. Det utvalget skal levere sin innstilling innen utgangen av oktober. Så rett av slett av respekt for den sal som jeg befinner meg i, og som også representanten Pollestad befinner seg i, som nettopp har levert en bestilling gjennom et vedtak, må vi la det utvalget få gjøre jobben sin først.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er interessant at vi har ein fiskeriminister som verken kan eller evnar å forsvare regjeringa sin fiskeripolitikk. Her er det ting som skjer på andre felt som har direkte påverknad på rammevilkåra for denne næringa, prosessar som går i regjering. Ministeren er ein del av regjeringa. Han har sine konstitusjonelle ansvarsområde, men han er også ansvarleg i eit fellesskap i regjeringa og må vere i stand til, tenkjer eg, å kunne forsvare dette overfor Stortinget. Første bod for å få lov til å kome inn i regjering må jo vere akkurat det. Endringar av føresetnader la statsråden stor vekt på i sitt innlegg, at dette vil endre føresetnadene. Men her har ein gått inn på ein diskusjon om grunnrenteskattlegging for denne næringa gjennom eit utval. Vil det vere ei større endring av føresetnadene for næringa å innføre ei grunnrenteskattlegging enn å innføre ei tidsavgrensing?

Statsråd Harald T. Nesvik []: Den til enhver tid sittende regjering forholder seg til det til enhver tid sittende storting og stortingsflertall, og når stortingsflertallet har levert et oppdrag til en regjering, tror jeg også representanten Knag Fylkesnes mener at vi skal følge opp det utredningsarbeidet. Så vil man konkludere, og så vil man rapportere og komme til Stortinget med akkurat hvordan man tenker å gjennomføre det.

Men la meg få ta opp en problemstilling. Det er litt underlig når man hevder at oppdrettsnæringen ikke betaler for konsesjonene. Hvis det er en næring som virkelig bidrar knyttet til det å kunne få produsere, er det faktisk oppdrettsnæringen gjennom konsesjonene, og vi ser at det innbrakte med den veksten som vi hadde, gjennom både auksjoner og nye tillatelser, mer enn 3 mrd. kr. Vi har et havbruksfond som har tilført milliardbeløp til kommuner der ute. Så det blir helt feil å komme og si at oppdrettsnæringen ikke bidrar gjennom de konsesjonene og den produksjonsøkningen man har fått. Men jeg kan garantere representanten Fylkesnes at undertegnede kan… (presidenten klubber).

Presidenten: Tida er ute.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er veldig interessant at ein her på den eine sida er for å utgreie ei grunnrenteskattlegging, som er ei stor endring av rammevilkåra for denne næringa, og på den andre sida er ein imot å utgreie ei tidsavgrensing på 20 år, for det vil endre rammevilkåra og føresetnadene for næringa. Det er ingen her i salen som klarer å forstå det. Men eg skal gi statsråden ein siste sjanse: Kan han pent og pynteleg gå gjennom det resonnementet som har ført fram til den konklusjonen?

Statsråd Harald T. Nesvik []: Jeg tror nok at representanten Knag Fylkesnes, uansett hva statsråden har sagt, ville prøvd å komme fram til en helt annen konklusjon, og det respekterer jeg fullt ut. Men jeg tror nok at representanten også hadde hatt en enda kraftigere inngang til dette spørsmålet om fiskeriministeren hadde stått på denne talerstolen og sagt at regjeringen ikke ville gjennomføre Stortingets vedtak om å gjøre den utredningen som representanten Knag Fylkesnes selv har vært med på å pålegge regjeringen. Det er vi faktisk nødt til. Det gjør vi. Det er rett og slett i henhold til det representanten selv har bedt om.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Åsunn Lyngedal (A) []: Saken vi behandler i dag, handler om å kunne se flere generasjoner fram i tid, om en relativt ung næring i Norge som har hatt en god og rask utvikling og blitt en av våre store verdiskapere. Det er en næring der prisene på en konsesjon har gått fra 0 til 150 mill. kr på de 16 årene som har gått fra 2002 til 2018.

For ressurser det er begrenset tilgang på, har vi tradisjon i Norge for å sikre at de ikke selges ut for evig tid, men faller tilbake til fellesskapet. Når vi bygger ut vannkraft, har vi regler om hjemfall etter 60 år hvis den eies av private eller utenlandske aktører.

Da regjeringen Solberg I solgte det første norske oppdrettsselskapet ut av Norge i 2014, ble konsesjonene eid fra Japan. For hvor lenge? Hva er egentlig utløpstiden på en konsesjon? Det er usikkert når ingenting er bestemt. Hvordan forholder regjeringen seg til det? Land som har løst det annerledes, er f.eks. Spania, som har regler om hjemfall ved salg ut av landet.

Som nasjon og fellesskap mener Arbeiderpartiet at vi må ha et bevisst forhold til og klare regler for hvordan vi forvalter ressurser som en statlig konsesjon gir tilgang til. Da må vi ha i tankene også våre barnebarn og oldebarns ønsker om å ta i bruk ressursene i havet. Det kan være til virksomhet vi ikke nødvendigvis vet noe om i dag.

Verdiene som skapes i havarealene våre, er så store at vi ikke kan være blåøyde og tro at vi ikke trenger å tenke i generasjonsperspektiv. Ressursene skal komme fellesskapet til gode.

Når prisene på nye konsesjoner er så høye som oppunder 200 mill. kr, vil det i praksis bety at det er tilnærmet umulig for nye aktører å komme inn i næringen. Hva er regjeringens holdning til det?

NOU-en Arbeiderpartiet har gått inn for, og som er i gang, skal utrede grunnrente på næringen, eller kanskje aller helst en modell for hvordan lokalsamfunnene skal få en del av avkastningen fra virksomheten. Arbeiderpartiet mener at dette utvalget også skulle ha vurdert regler for konsesjonenes levetid, med fokus på at det ikke skal hindre utvikling og lønnsomhet i næringen.

På vegne av framtidige generasjoner beklager jeg flertallets innstilling i denne saken.

Margunn Ebbesen (H) []: En kan faktisk snart begynne å spørre seg hva som egentlig skjer. Arbeiderpartiet, som har brukt å omtale seg selv som det partiet som har bygget landet, som har vært på industriens side, og som snakker om at det skal være lys i husene – det er tydeligvis en linje som de for lengst har forlatt.

Helgens landsmøte i Arbeiderpartiet, som ble omtalt som et viktig politisk verksted, framstår ikke for meg som akkurat det. Så når vi nå behandler dette forslaget som representantene fra Arbeiderpartiet fremmet før landsmøtet, føyer det seg bare inn i rekken av overraskelser. Hva er det egentlig som skjer? Og det overrasket dem heller ikke at sjømat ikke ble nevnt som en vinnernæring. Sjømatnæringen, som virkelig er en av landets vinnernæringer, har skapt optimisme, bidrar til arbeidsplasser og bidrar ikke minst med utrolige inntekter til vårt velferdssamfunn. Den ønsker altså Arbeiderpartiet å ta kontroll over. Næringen vokser visstnok for mye, de tjener for mye penger, ifølge Arbeiderpartiet og venstresiden i politikken. Det er penger som tjenes, og som reinvesteres i en kapitalintensiv næring. Er det noe vi virkelig har sett på våre komitéreiser, og på mine egne reiser i Norge, er det nettopp hva sjømat- og havbruksnæringen har bidratt med av aktivitet og bosetting langs kysten.

Jeg tør ikke tenke på hvilke konsekvenser et slikt forslag ville fått for aktiviteten vi ser i dag, om det hadde fått flertall. I forrige uke var komiteen på Austevoll hvor vi i praksis virkelig fikk se hva næringen har bidratt med av arbeidsplasser, bolyst og investeringsvilje. Det finnes mange flere slike eksempler oppover langs kysten.

Skal næringen rammes av et slikt vedtak – som jeg opplever gir en stor grad av usikkerhet for næringen – skjønner de fleste at dette vil få konsekvenser som vi i dag ikke ser rekkevidden av. Næringen er som sagt kapitalkrevende. De fleste selskapene er delvis eller helt integrerte selskaper, fra smolt til slakteri, eller så har matfiskanleggene langsiktige kontrakter med disse. Å skulle innføre en tidsbegrensning for dem som innehar en oppdrettstillatelse, vil bidra til usikkerhet i næringen og vil kunne medføre store konsekvenser for andre tilliggende næringer som har behov for forutsigbarhet, behov for å kunne si til banken sin at min aktivitet har et godt og langsiktig framtidsbilde – og ikke slik det kan bli hvis Arbeiderpartiets forslag får flertall.

Høyre og regjeringspartiene tar ansvar for at sjømatnæringen er en av vinnernæringene, og vi vil legge til rette for at den skal være det også i framtiden.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Arild Grande (A) []: Det Margunn Ebbesen og høyresiden i Norge aldri har skjønt, er at en av grunnene til at vi har oppnådd så fantastiske resultater som samfunn og har bygd et av verdens mest velstående land med små forskjeller, er at vi har sørget for at fellesskapets ressurser eies og forvaltes av fellesskapet. Høyresiden har konsekvent, på alle disse områdene hvor kampene har stått, stått på feil side. De har villet privatisere vannkraften vår, som har bidratt til industriutvikling, arbeidsplasser og verdiskaping til det norske fellesskapet i mange, mange tiår. De har villet privatisere skogen vår, som – gjennom den politikken som har vært ført i Norge, der fellesskapet eier store ressurser – har vært helt i front i verden med hensyn til hvordan man forvalter skogområder, og som har skapt store verdier og mange arbeidsplasser over hele Norge.

De har vært på feil side når det gjelder fiskeressursene våre, der de gang på gang har foreslått at det skal gis evigvarende fiskekvoter. Heldigvis har ikke Norge gått den veien, men vi har sørget for at vi eier og forvalter dette i lag, noe som betyr at det er stor aktivitet langs kysten vår. Og vi kan ikke akkurat si at høyresiden sto i fremste rekke da vi fant oljen og sikret at vi også på det området sørget for at vi eier og driver dette i lag.

Også i denne saken ser vi at høyresiden plasserer seg på kapitalinteressenes side, ikke på det norske folks side.

Hvorfor vil vi dette? Vi vil sikre lokalt eierskap. Vi ser en utvikling der lokale eiere i dag nesten ikke er i stand til å reise de pengene som skal til for å kjøpe nye kvoter når de omsettes. Derfor er dette forslaget fra Arbeiderpartiet som vi diskuterer, også fremmet av lokale gründere innenfor havbruksnæringen som ser en utvikling som går i feil retning. Vi ønsker jo en næring som unge kan ha en reell mulighet til å gå inn i, men alle skjønner at når det omsettes for 150 mill. kr, er det ikke realistisk for unge mennesker å gå inn i denne næringen i dag.

Vi ønsker en næring som gir lokale ringvirkninger, men vi ser at gjennom industrialisering og gjennom at det kommer større aktører på banen, begynner man nå å se f.eks. at levende fisk fraktes ut av Norge for å slaktes i Danmark, en utvikling jeg ikke ønsker. Og vi ønsker at lokalbefolkningen som stiller sine naturområder – vår felles allmenning – disponible for næring, får noe igjen.

Arbeiderpartiet har ikke alle svar, det er derfor vi ønsker at disse spørsmålene skal utredes. Vi hadde ønsket at vi kunne diskutert hvordan vi sikrer disse tingene, framfor høyresidens ryggmargsrefleks, som er at dette vil vi overhodet ikke diskutere. Sånn sett plasserer høyresiden seg der de er, som et bakstreversk og grått parti uten visjoner for hva som skal til for en framtidsnæring for Norge.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Siste taler har en så unøyaktig historiebeskrivelse at det er verdt en interpellasjonsdebatt i seg selv. Jeg vil bare kort få sagt at da hjemfallet av norske kraftverk skjedde, skjedde det fra den samme industrien han skrøt av hadde vært skapt av dette. Det var Norsk Hydro, det var Odda, det var Rjukan – det var disse industrisamfunnene som måtte levere sine kraftverk tilbake.

Jeg er blitt beskyldt for et lavt presisjonsnivå, og jeg tenker at jeg kanskje skal returnere beskjeden. Det går helt klart fram av Dokument 8-forslaget at det ikke skilles mellom framtidige og eksisterende tillatelser. La meg sitere fra Dokument 8-forslaget:

«Forslagsstillerne mener det prinsipielt er gode grunner for at alle tillatelser har en tidsavgrensning, inkludert eksisterende tillatelser, men mener allikevel det må avklares nærmere hva som er det juridiske grunnlaget.»

Det er altså ikke om det skal tilbake, men om det er mulig å få det tilbake, som er vurderingstemaet til Arbeiderpartiet. Utgangspunktet er at det skal tilbake dersom det er mulig. Det er veldig enkelt å avklare akkurat det spørsmålet. Da ber jeg en eller annen fra Arbeiderpartiet eller fra Senterpartiet gå opp og si at man ikke mener at det skal være tilbakefall på eksisterende tillatelser, så er den diskusjonen over, og da skal jeg stoppe den diskusjonen også. Men inntil det skjer, er det dette som står som grunnlag for forslagene i saken.

Så ble jeg beskyldt for å være dårlig på presisjonsnivået. Da vil jeg henlede oppmerksomheten til side 4 i dokumentet som er innlevert, og da kan vi kanskje ta en liten tur rundt presisjonsnivået i en merknad som bl.a. Senterpartiet står bak. Her skrives det at i Skottland er varigheten på tillatelser normalt 15 år. Det er feil. Det står at konsesjonene i Canada i utgangspunktet er ettårige. Det er i feil. Det gjelder kun én provins i Canada, nemlig Newfoundland. I alle andre provinser som driver med havbruk, og det er ganske mange, er det helt andre regler. Presisjonsnivå: Spania er nevnt her. Spania driver ikke med lakseoppdrett eller ørretoppdrett i det hele tatt. Det er knapt relevant for det vi snakker om her, fordi verdien for den aktiviteten som er der, er overhodet ikke i den størrelsesordenen.

Så står det også at Chile har eierbegrensninger på nasjonalitet. Det er veldig underlig om Chile skulle hatt det, for de fleste havbrukskonsesjonene i Chile er eid av norske selskaper, så de har ikke det. Det er presisjonsnivået på grunnlaget for det som er fremmet her i dag.

Så er det sånn: Det at det er skapt annen usikkerhet, er ikke en begrunnelse for å skape enda mer usikkerhet. Tvert imot er det en begrunnelse for å begrense seg. Så når representanten Knag Fylkesnes sier at fordi vi har skapt annen usikkerhet, er det naturlig å skape mer usikkerhet, mener jeg at det er et helt feil argument, det er en logisk brist. Det er det motsatte som er tilfellet, det er et argument for skape mindre usikkerhet framover, eller i hvert fall ikke ytterligere usikkerhet.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Naturressurser – vann, fisk, jord og skog: Det er en fantastisk debatt vi har i dag, for dette viser jo et helt klart skille både gjennom norsk historie og gjennom hvordan landet vårt skal styres framover.

Det har blitt sagt fra denne talerstolen at Høyre og Fremskrittspartiet har godtatt de kampene de tapte – med olje, med vannkraft – men det er et par kamper som Høyre har tapt, som de fortsatt ikke godtar. Hvordan ønsker de markedsliberalistiske partiene Høyre og Fremskrittspartiet at forvaltningen av selve jorda vår, selve grunnen, skal være i Norge? Nei, det skal hvem som helst kunne konsentrere så store mengder av, så store finansielle verdier av, som man bare ønsker. Da Høyre og Fremskrittspartiet satt i regjering – før de såkalte sentrumspartiene kom inn – ønsket man rett og slett å oppheve konsesjonsloven for jord og skog. Så det går ikke an å komme her og fortelle at det ikke fortsatt er det gammeldagse, markedsliberalistiske tankegodset som ligger dypt, dypt inne i de partiene.

Tenk på forvaltningen av jord. Konsesjonsloven for jord er jo det mest næringsvennlige for næringen som tenkes kan. Selv er jeg fra Nord-Østerdalen. Er det noen i denne salen som tror at det kommer til å være produksjon, arbeidsplasser og framtidsmuligheter i Nord-Østerdalen hvis ikke disse verdiene er fordelt på flere hender og prioriteres for næring, for produksjon? For det er der skillelinjene går i denne saken. Det finnes et rød-grønt, framtidsrettet alternativ som tenker på mulighetene for unge, nye generasjoner. Som vår glitrende representant fra Nordland Arbeiderparti sa: Dette handler om å se de lange linjene. For det som skjer hvis man f.eks. opphever konsesjonsloven for jord og skog, er at da kan Høyre og Fremskrittspartiets venner kjøpe opp hele Østerdalen – uten at det trenger å bo en eneste person der. Det blir det lite næringsutvikling av.

Derfor er dette helt tilsvarende det som denne salen i sin tid sørget for, at vannkraften skulle komme landet til gode. I 1906 var tre fjerdedeler av vannkraften på utenlandske hender. Heldigvis hadde vi mer framtidsrettede politikere, som Johan Castberg. Vi trenger vår tids nye Johan Castberg-er, som Åsunn Lyngedal fra Nordland eller Ruth Grung fra Hordaland – som ikke er her i salen i dag – som begge er medforslagsstillere. Det gir framtidshåp og fordeling.

Linda C. Hofstad Helleland (H) []: En enstemmig komité fra 2015 understreker i en merknad at «det også for havbruksnæringen er avgjørende med forutsigbare rammevilkår». Da jeg kom inn ny i næringskomiteen på nyåret, trodde jeg at dette utgangspunktet fortsatt lå til grunn. Men så feil kan man altså ta! For hva er forutsigbart med å fremme forslag som kun vil bidra til én ting, nemlig å skape stor usikkerhet om rammebetingelsene for en av de næringene hvor Norge har virkelig stort potensial?

Siden 2015 har sosialistene og Senterpartiet gitt et motsatt signal – og gått i motsatt retning – av hva de ga denne næringen få år tilbake. For nå skal man se på hvordan konsesjoner skal inndras og gjøres tidsavgrenset. Istedenfor forutsigbarhet blir det mer uforutsigbart enn noen annen norsk næring har opplevd i moderne tid. Forslaget innebærer at staten skal kunne inndra og konfiskere konsesjoner og i praksis legge ned virksomheter som gründere og selskaper langs kysten vår har brukt generasjoner på å bygge opp.

Jeg må si at når jeg sitter her og hører representanter – til og med fra Arbeiderpartiet – snakke om at oppdrett og havbruk er fellesskapets ressurser, har man ikke skjønt mye av hvilket arbeid som ligger bak, hva som er investert gjennom år. Her er det modige mennesker som nærmest har satt hus og hjem i pant for å være med og skape arbeidsplasser, være med og skape Norges felles velferd. Og så er man altså ute etter å straffe dem.

I natt kom jeg hjem fra en todagers reise i Nordland – et fantastisk verdiskapende fylke med mange næringer som går godt. I 2018 ble oppdrett den største enkeltnæringen i fylket. Nordland er Nord-Norges største eksportfylke, og fisk står for over halvparten av eksporten fra fylket. Tusenvis av gode arbeidsplasser skapes i tilknytning til næringen, og jeg har møtt mange av disse jobbskaperne. Vi satt og spiste middag sammen, og de sa én ting, og det var særlig en bekymring knyttet til dette forslaget, som til og med Arbeiderpartiet er med på: Gi oss mer forutsigbarhet, da skal vi være med og skape arbeidsplassene som Norge trenger, vi skal holde liv i kysten og i distriktene våre.

Cecilie Myrseth (A) []: Jeg føler at det er behov for å tydeliggjøre litt det som faktisk ligger i denne saken.

Da må jeg først si at jeg ennå er inne i min første periode på Stortinget, så jeg er litt usikker på om dette er et parlamentarisk uttrykk, men det kan jo virke som om posisjonen leser dette forslaget som fanden leser Bibelen. Det kan også være at det er en bevisst strategi, så man slipper å forholde seg til selve forslaget. For dette handler om et viktig verdispørsmål: Det handler om ressursene. Skal ressursene være evigvarende, eller skal de være på private hender? Skal fellesskapet i enda større grad få muligheten til å bestemme over de ressursene vi har? Kan man i hvert fall vurdere det? Det er det som ligger i saken.

Arbeiderpartiet er opptatt av å utvikle en bærekraftig næring som bidrar til vekst, som skaper forutsigbarhet for investeringer, og som skaper innovasjon og forsvarlig drift – i motsetning til det representantene fra Høyre prøver å male et bilde av.

Dette er en sak om tidsbegrensning av oppdrettstillatelser, og da kan det jo ikke være noe sjokkerende nytt at vi faktisk ønsker at det er det som skal vurderes. Men det står også «vurdering», å vurdere det juridiske, og i hvert fall når det gjelder de eksisterende. Men målet er selvsagt, dersom det er mulig, at disse skal tidsbegrenses. Jeg skjønner ikke at det skulle være en så sjokkerende opplysning for denne salen.

Så må jeg bare få si at Arbeiderpartiet har en stolt historie på vår suksessoppskrift. Det handler om at skal man få lys i husene, skape liv langs kysten, ja, i alle lokalsamfunn, da må man sette fellesskapet aller fremst. Det kommer alltid til å være vår oppskrift, i motsetning til høyresidens.

Terje Aasland (A) []: Jeg synes dette utvikler seg til å bli en veldig viktig debatt, for det handler om en debatt som egentlig har gått i over hundre år i Norge: Det handler om hvordan vi på en eller annen måte skal ramme inn fellesskapets ressurser, og om det er noe viktig å ramme dem inn. Og da har bestandig høyresiden stått mot venstresiden i norsk politikk. For det er ingen tvil om at høyrekreftene historisk sett har tatt til orde for at en ønsker å privatisere, eller sikre at det er de private som vinner, framfor fellesskapets interesser. Det har, som mange har vært innom, handlet om vannkraften vår, det har handlet om oljen vår, det har handlet om fiskeriene våre, og det har handlet om skogen og eierskapet knyttet til store deler av skogseiendommene.

Det handler også om eierskapet til bedriftene. Og når jeg spør statsråden hva han tenker om dette, om han har noen andre gode eksempler der fellesskapet bør eie, nevner han samferdselssektoren – den sektoren regjeringen i storstilt stand privatiserer nå, full fart i privatiseringens retning. Det er ikke ett område Fremskrittspartiet ønsker å bevare og beskytte på vegne av fellesskapet.

Og når representanten Hofstad Helleland snakker om forutsigbarhet, blir jeg litt overrasket, for det er jo den regjeringen som nå sitter, som har innført sukkeravgift og 350-kronersgrensen, de har sagt nei til pelsdyr, og de har innført flyseteavgift. Det første de gjorde da de kom i regjering, var å foreslå et gulv for CO2-kompensasjonsordningen for industrien, og nå sist et forbud mot nydyrking av myr. Så når man snakker om forutsigbarhet for næringslivet og for dem som driver næring, er jeg litt usikker på om det er riktig at høyrepartiene kan ta det ordet i sin munn.

Så til forslaget: Det burde i hvert fall være i nasjonalforsamlingens interesse å vite hvordan tidsavgrensninger eller tidsforløp er – knyttet til en så viktig del av Norge som allmenningen ute i havet faktisk representerer. Er det sånn at det er evigvarende rettigheter vi faktisk gir? Jeg er fullstendig klar over plan- og bygningslovens innvirkning og kommunenes arealdisponering, men når man har fått en rettighet, er det en rettighet man da har til evig tid? Er det ikke greit å få avklart det spørsmålet? Det er det vi spør om. Jeg leser derfor også siste del av forslaget, for det er ingen av høyrefolkene som tillater seg å lese hele forslaget. Det lyder sånn:

«En slik utredning bør også omfatte en vurdering av varighet på allerede gitte tillatelser, og om det kan settes en tidsbegrensning for disse.»

Det er forslaget.

Så skal jeg avslutte med å ta representanten Ebbesen, som mener at vi synes næringen tjener for mye. Nei, vi synes ikke næringen tjener for mye. Vi synes ikke det. Vi har heller ikke foreslått noen ekstraordinære skatter for denne næringen. Det var altså Siv Jensen, regjeringens finansminister, som foreslo å innføre en grunnrentebeskatning for havbruksnæringen i Norge. Det er ingen andre i denne salen som har foreslått det, men det er finansministeren som har foreslått det.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Det kunne kanskje være betimelig på dette tidspunkt i debatten å spørre om man faktisk mener at norsk petroleumsnæring ikke er under fellesskapets kontroll og styring; det er ikke hjemfall der – om man mener at landbrukssektoren ikke er under fellesskapets styring og regulering; det er ikke hjemfall der.

Etter innlegget til Nils Kristen Sandtrøen, som dreide seg om jord, ikke hav, vil jeg kanskje si at det hadde vært naturlig å se at hvis man trekker logikken hans helt ut, skulle det også vært hjemfall på matjord i Norge, dersom det er sånn at alle fellesskapets grunnressurser skal være under kontroll av staten. For det er det vi snakker om her. Der ligger det prinsipielle.

Så er vi nå beskyldt for å lese Bibelen som fanden leser den. Det interessante er at i løpet av innlegget til vedkommende som sa det, ble jo fandens tolkning bekreftet. Om det er et parlamentarisk uttrykk, vet jeg ikke, men jeg går ut fra at bibelske uttrykk kan holde også i denne salen. Det var jo helt tydelig at det faktisk var et mål at det skulle være hjemfall også for eksisterende tillatelser, og det er ikke noe sjokk for oss, det er det vi har lest. Overraskelsen var strengt tatt at representanten Terje Aasland forsøkte å distansere seg fra det ved å si at det bare er et forslag om utredning. Men det er ingen i denne sal som fremmer forslag om utredning uten at man har visse tanker om hva man vil i slutten av den utredningen.

Og da får jeg ta og gjenta noe jeg har sagt en annen gang før: Den som venter på en utredning, venter ikke alltid på noe godt.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Johan Castberg sa at fellesskapet er samfunnets arm, som kan brukes til å gjøre rett, til å beskytte de svake, til å skaffe – så langt det er mulig – like vilkår for de små og de store, til næringslivets fremme. Tenk på det. Det er jo her hele essensen ligger, fordi den høyreliberalistiske Civita-regjeringen er opptatt av én ting: pengekonsentrasjon på færre hender. Da spiller det ingen rolle om oppdrettskonsesjonen koster 150 mill. kr, for det er ikke nødvendigvis produksjon, og det er ikke nødvendigvis næringslivets fremme – for de små og for de store, som Castberg sa – som teller. Det som teller, er de som sitter på mer penger enn det alle her i salen gjør til sammen. Da kan godt spekulasjonsprisen drives til 150 mill. kr, til 300 mill. kr eller til 450 mill. kr, for til slutt er økonomi i produksjon frikoblet fordi det er kapitalens interesser som gjennomsyrer de markedsliberalistiske høyrepartienes standpunkter – på akkurat samme måte som det er for jord, som jeg sa i innlegget mitt.

Representanten Tom-Christer Nilsen tar så feil som det går an å gjøre. For hva er konsekvensen av konsesjonsregelverket? Jo, det er at det blir billigere å produsere og dyrere å spekulere, eller – i beste fall – uinteressant å spekulere. Hva gjorde Sylvi Listhaug da hun ble landbruksminister? Jo, hun forsøkte nettopp å oppheve fellesskapets mulighet til å styre prisene slik at ungdom kan komme seg inn og få en framtid med matproduksjon som arbeid. Hva skjer da? Jo, inngangsbilletten blir dyrere. Forslaget fra de framtidsrettede rød-grønne partiene her vil jo sørge for at det er større håp for nye generasjoner om å få inngangsbilletten til produksjon – for de små og de store – til næringslivets fremme.

Jeg har hørt at min oldefar kanskje stemte Venstre. Det hadde vært helt uaktuelt i dag. For hvordan går det an å stemme på en markedsliberalistisk gjeng som fjerner næringslivets fremme for de små og de store, og som innfører et forbud mot nydyrking? Mer historieløs går det vel ikke an å bli i et land som er bygd opp ved å ta i bruk skog. Jeg trenger til slutt bare å sitere en av Venstres egne representanter i kommunestyret i Tolga: Det er slik at noen er i ferd med å miste kontakten med det som var utgangspunktet for vår nasjon.

Margunn Ebbesen (H) []: Jeg følte behov for å ta ordet her nå, for nå snakkes det veldig mye om fellesskapets ressurser. Men kjære dere: Det hadde ikke vært en eneste oppdrettslaks i havet hvis det ikke hadde vært for at det er noen som investerer i dette. Det er det som vi snakker om nå. Vi snakker om oppdrettsfisken, og noen satser penger og hjemmene sine for å investere i en næring som vi har på grunn av at noen gjør det. Vi hadde ikke hatt en eneste oppdrettslaks hvis det ikke hadde vært for at disse folkene hadde investert i det. Så en kan ikke snakke om dette som fellesskapets ressurser, for dette har de brukt sine egne penger til, eller de har lånt dem fra banken, selvfølgelig. Så vær så snill å ikke omtale dette som fellesskapets ressurser. Havet er det, ja, men det hadde ikke vært noe der hvis det ikke hadde vært for at noen hadde brukt pengene sine til å investere, skape arbeidsplasser og skape optimisme.

Man sier at Arbeiderpartiet ikke ønsker å innføre skatt på denne næringen. Kjære vene! Da det i fjor vår ble fattet et vedtak om at man skulle ha en utredning, var det med bakgrunn i et flertallsvedtak som Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og også Kristelig Folkeparti sto bak, om at det skulle innføres en produksjonsavgift i 2017. Det avviste regjeringen. Så kom det et nytt forslag, fra Arbeiderpartiet og SV, hvor en ønsket å innføre produksjonsavgift. Så de skal ikke si at de ikke ønsker å påføre næringen skatt, for det står de jammen bak, de også.

Jeg håper at man kan se at dette er en viktig næring, en framtidsnæring, men den trenger forutsigbarhet. De trenger ikke at vi skal si at de skal levere tilbake det de har investert.

Statsråd Harald T. Nesvik []: Jeg skal prøve å oppklare et par ting når det gjelder representanten Aasland, for jeg er litt usikker på hva som egentlig er Arbeiderpartiets standpunkt når jeg hører representanten Sandtrøens innlegg. Hans innlegg, som ikke har noe med fiskeri å gjøre, men med alt annet – han kommer riktignok inn på konsesjonslovgivningen – er egentlig helt annerledes enn representanten Terje Aaslands innlegg, som drar opp en prinsipiell debatt.

Jeg vil i likhet med representanten Tom-Christer Nilsen referere fra representantforslaget. Der står det:

«Forslagsstillerne mener det prinsipielt er gode grunner for at alle tillatelser har en tidsavgrensning, inkludert eksisterende tillatelser, men mener allikevel det må avklares nærmere hva som er det juridiske grunnlaget (…).»

Det vil si at det er det juridiske som skal avklares. Det samme framgår av punkt 1 i representantforslaget.

Når det gjelder ressurser som tilhører fellesskapet, vil fisk og fiskeri være blant dem. Men vi styrer retten til å kunne delta i fisket, bl.a. gjennom deltakerloven, og omsetningen gjennom fiskesalgslagsloven. Når det gjelder oppdrettsbiten, er det vi som offentlige myndigheter som bestemmer bruken av areal og setter av areal, mens det er oppdretterne selv som gjennom konsesjonslovgivningen får en rett til å drive med oppdrett innenfor gitte vilkår, som vi som offentlige myndigheter setter. Vi gir ikke vekk sjøen, vi gir ikke vekk arealet, men vi gir dem en mulighet til å disponere det innenfor gitte vilkår. Og det er viktig å huske følgende: Det er oppdretterne, eller selskapene, som kommer med stamfisk, som får fram eggproduksjon, som kommer med klekkeri, som produserer smolten, som så går videre til et oppdrett, man får en matfisk som sendes til et slakteri, som igjen skaper produktet, som går til salg. Det er altså den private næringsutøveren her som står for hele produksjonslinjen og hele produksjonskjeden. Men man trenger en lokalitet, som man kan søke om, og som man kan få av kommunen, til å kunne drive sin virksomhet.

Så er det oppdrettskonsesjoner som er tidsbegrenset. Det framgår også av den odelstingsproposisjonen som ble framlagt i 2005, at enkelte konsesjoner kan gis med tidsavgrensning fra forvaltningens side. Det gjøres i en del sammenhenger, men det er ikke generelt slik at det skal være hjemfall eller tidsavgrensninger for dem.

Så her er det en rekke forskjellige ting, og også en masse påstander som kommer, men det er ikke slik at man kan drive med oppdrett akkurat slik som man ønsker. Nei, man trenger en lokalitet, på gitte vilkår, og man har godkjenning for den produksjonen som er, både knyttet til hvor mye man kan produsere, hvordan man kan produsere, og hvilke miljøavtrykk det er akseptabelt at man driver innenfor.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Her var det mange ulike ting å ta tak i i diskusjonen.

Representanten Hofstad Helleland relativiserer – verkar det som – spørsmålet om dette i det heile er fellesskapet sine ressursar. Det er ein interessant påstand, for på den eine sida har ein gått inn for å greie ut innføring av ei grunnrenteskattlegging, med alt det som ligg bak der av erkjenningar av at dette er ei grunnrente, altså at det er ein felles ressurs som ein kan skattleggje. Men når det kjem til tidsavgrensing, kan ein ikkje gjere det, for ein opplever ikkje dette som fellesskapet sin ressurs. Så ein kan samanlikne med bustadmarknaden – ein har lyst til å dra inn rente frå dei som bur der, fordi ein eig bygget, men ein skal ikkje ha noka tidsavgrensing fordi ein ikkje eig bygget. Det er eit resonnement som er heilt umogleg å forfølgje. Det er jo ingen tvil om at havet tilhøyrer fellesskapet. Det har vi også skrive under på internasjonalt – Havrettskonvensjonen, havet si grunnlov – og vi står også fritt som samfunn til å definere bruken av det og av tidsavgrensing.

Eg opplever innlegget frå Kristeleg Folkeparti som konstruktivt. Der var det eigentleg ikkje det prinsipielle ein var imot, men det var tidshorisonten – 20 år var for kort, men kanskje 30 år. Eg opplever at det er tilløp til den typen tankegang i Kristeleg Folkeparti, men overraskande nok ingenting av det i Venstre, som no verkeleg har forlate tradisjonen sin og gått over grensa i norsk politikk.

Så tok representanten Nilsen opp olja. Eg trur veldig mykje av det som gjer at folk som jobbar i petroleumsnæringa, er stolte, er det dei har tilført det norske samfunnet. Per 2018 er det til saman 14 000 mrd. kr dei har tilført i verdiar til det norske fellesskapet. Det er verkeleg noko å vere stolte av som arbeidarar. Det har skjedd gjennom ulike typar ordningar, gjennom utbytte, gjennom ulike former for avgifter, gjennom skatt, gjennom SDØE, der staten eig ein del av verksemdene innan olje og gass, gjennom eigarskapen gjennom Equinor, og det er jo denne typen rammevilkår vi no er i ferd med å få setje også når det gjeld oppdrettsnæringa. Viss det er ein ting som eg er overtydd om at vi som samfunn bør gjere framover, er det at vi bruker fellesskapet sine ressursar til å skape inntekter til heile samfunnet, sånn at den verdiskapinga som skjer, er for dei mange og ikkje berre for nokon få.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Jeg er glad for at siste representant nevnte bl.a. SDØE, som for øvrig ble opprettet av Willoch-regjeringen i sin tid. Det kan i lys av debatten være betimelig, for å spore helt av, å si at også Høyre stemte for etableringen av Statoil i sin tid, selv om det var diskusjon rundt det.

Jeg tenkte jeg skulle gjøre en liten visitt til forskjellen på dette representantforslaget og en del andre forslag som har vært framme tidligere. Det er ingen tvil om at forslaget skiller seg ganske vesentlig fra en del andre usikkerhetsforslag. Ta f.eks. en liten bedrift som jeg kjenner godt, som har tre konsesjoner. Forskjellen på å innføre en avgift på eller en regulering av dem og det å innføre en tidsbegrensning på selve havbrukstillatelsen de har, og gitt at den tidsbegrensningen skal være reell, er at dersom tillatelsen deres faller vekk, faller alle verdier i selskapet vekk momentant. Det betyr at all utvikling, all kompetanse, all stamfisk, alt eierskap, alt markedsarbeid – alt sammen – er verdiløst i det øyeblikket de har mistet konsesjonen og noen andre kanskje har fått den. Det er en av de store utfordringene, rent prinsipielt, med dette forslaget at vi ikke overskuer konsekvensene av hvordan det vil slå ut, spesielt for de små. Det snakkes her om at det er de små man tenker på, men det er nettopp de små, som ikke har en stor eierpost i Chile eller i Canada, som vil rammes sterkest av dette.

Vi har fått veldig klar og tydelig beskjed her i dag om at målet er også å kunne ha tidsbegrensning for de eksisterende oppdrettstillatelsene. Da vil jeg bare si: Tenk dere situasjonen at 1 000 – 1 000 – tillatelser kommer ut på markedet samtidig. Da spiller det ingen rolle om betalingen heter leie, eller om betalingen heter havbruksfond, engangsbetaling eller avgift. Det kommer til å være verdien på det tidspunktet som avgjør hva betalingen blir, enten i form av leie eller i form av noe annet. For det er ingen her som har sagt at disse tillatelsene skal utdeles gratis. Tvert imot – man har eksplisitt skrevet inn at det skal vurderes en leieordning for de minste oppdretterne. Hva de andre skal betale – vel, i alle fall med tanke på debatten slik den har vært her i dag, er det ikke noe som tyder på at de skal betale mindre for de rettighetene de eventuelt skal ha.

Det er helt feil å si at dette vil føre til lavere priser, totalt sett, for den enkelte. Dette vil føre til nøyaktig samme budrunde om leiepris og om andre måter å betale det på, i tillegg til større usikkerhet med hensyn til finansieringen – totalt sett høyere kostnader for liten og stor. Det er det normale. Og det er også greit å minne om: Det er faktisk konsesjonslov på dette feltet.

Steinar Reiten (KrF) []: Jeg leser Bibelen, og hva fanden gjør, er meg revnende likegyldig, for han vil jeg ikke ha noe med å gjøre. Spørsmålet er derimot om representanten Sandtrøen har lest i Granavolden-plattformen. Hadde han gjort det, kunne han tatt det helt med ro når det gjelder eiendomsforholdene knyttet til landbrukseiendommer i Østerdalen, for der er det nedfelt at det ikke skal gjøres endringer i konsesjonslovgivningen for landbrukseiendommer i inneværende periode. Da vi forhandlet på Granavollen, opplevde vi i Kristelig Folkeparti en raushet og en imøtekommenhet fra de andre regjeringspartiene nettopp for den delen av næringspolitikken som er så viktig for Kristelig Folkeparti, som angår primærnæringene. Det at vi fikk den responsen fra dem vi forhandlet med, bidro sterkt til at vi landet slik som vi gjorde.

Så må jeg også si at jeg blir litt overrasket når jeg merker temperaturen her, hvordan representanter fra venstresiden virkelig girer seg opp og gjør dette til et spørsmål om rå liberalisme kontra ansvarlighet med hensyn til fellesskapets ressurser. Det er tross alt ikke mer enn fem og et halvt år siden de samme partiene satt ved makten, og det var også den gangen svært store verdier i oppdrettsnæringen. Så kjenner jeg personlig – og jeg har også fått besøke – bedrifter i denne næringen som representerer et lite, men likevel viktig segment: de små familieeide bedriftene. Det er folk som har startet fra scratch, som har tatt betydelig økonomisk risiko, som har vært på konkursens rand, men som møysommelig har bygd opp bedriften sin. Og det som har blitt presentert fra Arbeiderpartiet, vil – som representanten Nilsen var inne på – kunne bidra til å rive veldig mye av det økonomiske grunnlaget vekk under disse mindre bedriftene. Så vi i Kristelig Folkeparti føler oss rolige med hensyn til det vi har landet på i denne saken. Vi ønsker ikke å bidra til usikkerhet for bedrifter som er så viktige for Distrikts-Norge og for Kyst-Norge.

André N. Skjelstad (V) []: Jeg tok for sikkerhets skyld med meg saken vi egentlig debatterer, opp til talerstolen, for i løpet av denne dagen har jeg blitt litt usikker på om det er den saken vi debatterer.

En liten visitt innom representanten Sandtrøen: Ja, jeg er helt sikker på at det finnes godt genetisk materiale også hos ham, som det gjør hos de fleste. Og jeg er helt sikker på at hans oldefar hadde trivdes godt i Venstre i dag også.

Så til representanten Knag Fylkesnes: Jeg nevnte ikke – og jeg var ganske bevisst på at jeg ikke nevnte – akkurat det med tidsbegrensning som sådan eller ikke, om det var 15 eller 20 år.

Det jeg er redd for, er – og det skal jeg adressere rimelig tydelig: Representanten Nilsen snakket om de 1 000 konsesjonene som kunne komme i fritt omløp. Hva er sannsynligheten for at de da havner i et lokalt eierskap, der mye av det er per i dag? Det er sannsynlig – hvis det slippes ut samtidig – at markedsøkonomien nettopp vil fungere som markedsøkonomi vil gjøre, at dette blir ytterligere strukturert, at det blir færre lokale eiere og flere utenlandske eiere av dette. Det er nettopp det denne saken egentlig dreier seg om, og det overser opposisjonen blott.

Hvis jeg skal spissformulere dette, handler dette om at opposisjonen i dag har gått sammen om et forslag for egentlig å gjøre lokalt eierskap mindre langs hele kysten, og det synes jeg er meget dramatisk og en ganske spesiell vending i saken. Og det hjelper ikke å snakke om eierskapet til allmenningen på land og til vanns. Jeg synes det er dramatisk at dette er konsekvensen av forslaget – færre lokale eiere og mer utenlandsk kapital som kommer inn, og som har mulighet til å kjøpe de 1 000 konsesjonene man fra opposisjonens side er villig til bortimot å tilby andre aktører innenfor havbruk.

Cecilie Myrseth (A) []: Det er interessant å høre på representanten fra Venstre, som helt åpenbart har blitt medlem av en veldig blå regjering. Det er åpenbart veldig store forskjeller i denne salen, og det kan jo være fint. Skillelinjene kommer helt tydelig fram – vi tror på at fellesskapet skal ha en hånd på rattet, det gjør ikke denne regjeringen.

Saken handler om: hvordan få ned inngangsbilletten, hvordan skape en næring for de mange framfor for de små.

Selvsagt trenger vi dem som vil skape; det er utrolig viktig at vi har dem som ønsker å investere og å skape verdier i dette samfunnet. Dem heier vi på, og de trenger forutsigbarhet. Selvsagt skal de ha forutsigbarhet, og det er ikke noe annet enn det som ligger i denne saken. Men vi kan heller ikke komme unna at grunnen til at man ønsker å investere, selvsagt er at det skal være lønnsomt, at man skal tjene penger, og det er ikke noe galt i det. Men vi kan ikke underslå det og gjøre som representanten Hofstad Helleland snakket om, at dersom man innfører dette, må næringen legges ned. Hvor i all verden har man det fra, når man kommer med en sånn type påstand her?

Jeg må også si jeg synes det er sjokkerende å høre representanten Ebbesens forståelse av hva som er fellesskapets ressurser, fellesskapets arealer, og hvordan man skal håndtere dem. Vårt samfunn er tuftet på små forskjeller, det er tuftet på at fellesskapet stiller opp, men også at man stiller forventninger og krav om vederlag, krav som nettopp sikrer at man har lys i husene, som det har blitt nevnt her tidligere.

Så sies det veldig mye, spesielt nå på tampen, om at det og det vil skje dersom man innfører dette. Det er litt spesielt å sitte her og behandle en sak hvor man ønsker å få noe utredet – selvsagt med et mål – og så kommer man med alle konklusjonene i stedet for å orke å være med på å utrede det. Det synes jeg er en veldig rar måte å jobbe politisk på. Dersom man ønsker å få se konsekvensene av denne saken, ja, så får man heller være med og støtte saken. Det hadde vært en mye mer konstruktiv tilnærming.

Willfred Nordlund (Sp) []: Norge har bygd mye av sin verdiskaping og utvikling på en klok forvaltning av rike naturressurser – til alle tider. Vi har altså gjort mye rett og har en rik arv å forvalte. Også framover er det andre hensyn enn avkastning og vekst som må ivaretas.

Senterpartiet har vært tydelig på at fellesskapets ressurser skal høre fellesskapet til, og at de skal utvikles deretter. Det kommer til å bli vanskelig å produsere mat i store deler av verden, og Norge står i en særstilling for å kunne bidra. Med bærekraftige uttak og forvaltning av norske naturressurser kan vi utvikle produkter, teknologi og markeder som bidrar til å opprettholde et velfungerende økosystem, også i havet. En viktig del av løsningen på klima- og miljøproblemer som menneskelig aktivitet ofte medfører, herunder også for havbruk, er å utvikle nye teknologier som blir konkurransedyktige, slik at de tas i bruk på bred front.

Politikken må ikke innrettes slik at vi i praksis flytter norsk verdiskaping og aktivitet ut av landet til steder der utslippene ofte er høyere og – ikke minst – kontrollen betydelig svakere.

Flertallet i Høyesterett mente i forbindelse med Volstad-dommen at en tidsbegrensning av fiskekvotene ikke bryter med Grunnloven § 97. De mente at det heller ikke forelå konvensjonsbrudd i saken. Det er sterke argumenter for at dette også vil gjelde for en framtidig klar tidsavgrensning for allerede gitte konsesjoner i havbruk. For nye konsesjoner er det – helt ubestridt – en mulighet for å legge begrensninger når det gjelder tidshorisonten, nettopp for å få den utviklingen som vi ønsker. Et spørsmål er jo hvor lenge vi skal ha dagens variant av konsesjonssystemet.

Senterpartiet mener at vi må få innført et prinsipp om leie av retten til å drive havbruk. Det ville være framtidsrettet. Når det gjelder verdien av en laksekonsesjon i havbruksnæringen i dag, så vi ved siste runde priser på gjennomsnittlig 151 mill. kr per stk. Det er egentlig lite, tross alt, dersom vi skulle legge til grunn at dette var en evigvarende rett.

Prisen for å komme inn i næringen i dag, eller for å øke kapasiteten, særlig for de små, er blitt uforholdsmessig for høy. Den er blitt så høy at den utfordrer innovasjonsevnen, mangfoldet og ikke minst en framtidig verdiskaping i havbruksnæringen, fordi den store kostnaden skjer på én gang.

Det er grunn til å anta at en tydeliggjøring av varigheten av en havbrukstillatelse vil påvirke prisen og gi staten større muligheter til å legge føringer for en ønsket utvikling, en mer klimavennlig og bærekraftig framtid. Rettighetene er nok ikke tidsubegrenset – antageligvis uansett – og det burde være i næringens, fellesskapets og denne salens interesse å få en mer ordnet avklaring, slik at rammebetingelsene blir tydeligere, og at fokuseringen kan rettes mot å få en mer bærekraftig utvikling.

Å få på plass en utredning som gir forutsigbarhet og sørger for at retten til å drive havbruk i vår felles allmenning begrenses, burde være i alle partiers interesse. Det er i det norske folks interesse, i alle fall, men det virker ikke som om det er i regjeringens.

Linda C. Hofstad Helleland (H) []: Man kan ved første øyekast se på dette forslaget og tenke at det bærer preg av hastverksarbeid, særlig fordi sammenligningen som er gjort med andre land, der man har hentet inspirasjon, faktisk viser seg ikke å være korrekt. Når man hører representanter fra opposisjonen bruke like mye tid på å diskutere myr som på å diskutere forutsigbarhet for oppdrettsnæringen, skjønner man at argumentene i saken kanskje ikke er like gode.

Vi i Høyre trodde først at det å fremme et sånt forslag var et arbeidsuhell fra Arbeiderpartiet, men etter å ha hørt Arbeiderpartiets leder på landsmøtet peke på de seks vinnernæringene som Norge skal satse på i fremtiden, og ikke nevne sjømat, ja da er nok dette en mer systematisk tilnærming til denne næringen enn det vi kanskje først har trodd. For det er nemlig sånn at når Arbeiderpartiets leder peker på vinnernæringene i Norge, peker han også på tapernæringene. Og vi forstår selvsagt konsekvensen av dette forslaget: Det er først og fremst uforutsigbarhet, som fører til at mange vil vurdere om de fortsatt skal satse videre på å investere i arbeidsplasser.

Representanten Knag Fylkesnes hevder at vi i Høyre ikke er konsekvente, særlig fordi man – sett opp mot grunnrentebeskatningen – ikke kan stå for en prinsipiell linje hvis man er imot det forslaget vi har til behandling her. Jeg kan love representanten Knag Fylkesnes at jeg er 100 pst. imot grunnrentebeskatning, og jeg skal gjøre det jeg kan for at denne regjeringen ikke kommer til å gå inn for grunnrentebeskatning. Jeg er derfor veldig glad for at Høyres landsmøte sa et krystallklart nei til denne beskatningen.

Så har jeg lyst til å avslutte med å si at vår kanskje viktigste oppgave som næringspolitikere er å legge til rette for at jobbskapere rundt om i landet, som i oppdrettsnæringen, skal ha muligheter til å skape jobber som folk kan gå til, skape inntekter til velferdskassen vår. Det er det vi er her for å bidra til. Da er dette forslaget så feil som det kan gå an å få det, for dette vil hindre utvikling, arbeidsplasser og velferdsproduksjon langs kysten vår.

Presidenten: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er ein klassisk måle-fanden-på-veggen-diskusjon som blir køyrd frå høgresida i dette spørsmålet. Det er kanskje det dei finn som rolla si i dette.

Det er regimet rundt oppdrettsnæringa i dag vi diskuterer. Skal det vere auka skattlegging til fellesskapet når ein ser så store inntekter kome frå næringa og så lite til fellesskapet? Skal det vere betre kontroll med dei tillatingane som er gitt, osv.?

Fylkesnes Fisk finst. Det var onkelen min som starta det på 1980-talet, og det blir framleis drive – tre matfiskkonsesjonar. Prosjektet vårt i SV handlar ikkje om å trekkje teppet vekk under beina til dei aktørane, men om å lage rammevilkår som gjer at ein kan få noko tilbake til fellesskapet, og som tar omsyn til miljøet. Så eg vil be posisjonen slutte å male fanden på veggen og i staden gå inn i dette på ein prinsipiell måte.

Arild Grande (A) []: I denne debatten har høyresidens representanter sagt at forslaget vil bety både økonomisk ruin for dem som driver innen oppdrett, og økonomisk ruin for samfunnet Norge, som følge av omfattende erstatningskrav hvis det blir vedtatt. Dette henger ikke sammen i det hele tatt – det handler selvfølgelig helt åpenbart om at man desperat leter etter motargumenter, og da snubler i egne føtter.

Saksordføreren ramser opp en rekke områder hvor fellesskapet eier fellesskapets ressurser. Det er helt riktig. Høyresiden har tapt de slagene som de har stått i, fordi folket ikke vil ha høyrepolitikk når det gjelder disse tingene. Vi eier det i fellesskap fordi høyresiden er blitt nedstemt. Bondevik-regjeringen prøvde på omkamp i saken om hjemfall. Det fikk til og med Kåre Willoch til å gå ut og angripe Høyres vingling. De prøvde å få til evigvarende fiskekvoter. Det ble det heldigvis ikke noe av. Og i forrige stortingsperiode ble det opprør mot høyreregjeringen, som ville selge Norge, f.eks. gjennom privatisering av Statskog. Det ble stoppet fordi folk ikke ville ha denne politikken. Folk ønsker at vi eier og forvalter fellesskapets ressurser sammen.

Høyresiden har vært på feil side opp gjennom historien, og de er på feil side i dag.

Hvis vi er heldige og lever om 30 år, håper jeg vi ser en næring hvor det er mulig for unge mennesker å komme inn, hvor det er mulig med lokalt eierskap framfor at det eies av internasjonal storkapital, og hvor det er mulig med foredling og arbeidsplasser langs kysten vår framfor konsentrasjon av slakterier og flytting av levende fisk ut av Norge, og at vi fortsatt har en næring med stor oppslutning blant befolkningen.

Høyresiden tror – som i alle andre saker – at slike ting kommer av seg selv. Men vi har alltid hatt troen på politikk, at fellesskapet skal eie naturressursene sammen, og at vi skal skape arbeidsplasser og verdier til fellesskapet sammen. Og høyresidens argumenter i denne debatten er en reprise fra starten av 1900-tallet, det er en reprise fra debattene vi hadde under Bondevik-regjeringen – det er bare å gå tilbake i referatene og se. Det er akkurat de samme argumentene som de brukte for 100 år siden, som de bruker i dag. Jeg er for så vidt glad for det, for jeg gleder meg til om 30 år – hvis jeg er heldig, da – å lese referatene, når vi forhåpentligvis har fått vedtatt denne politikken for lenge siden, og kan gå til referatene og se at ja, også i denne saken sto høyrekreftene på feil side.

Vi skal jobbe på for å sørge for at fellesskapets ressurser også i framtiden eies av fellesskapet, og for at vi sikrer verdiskaping og stor aktivitet langs hele kysten vår.

Presidenten: Representanten Terje Aasland har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Terje Aasland (A) []: Det store i denne saken er ikke henvisningen i innstillingen til de ulike landene som har ulike ordninger. Det er faktisk ikke basert på noe hastverksarbeid, det som ligger i forslaget – tvert om, det er basert på en utredning fra Stortingets utredningsseksjon. Og hvis det er noe feil der, er det selvfølgelig dumt at det står i innstillingen. Men det er altså fra Stortingets utredningsseksjon dette foreligger.

Det store i denne saken er faktisk at flertallet, høyrepartiene, nå gjentar historien, for de er ikke opptatt av å sikre fellesskapets interesser når det gjelder rettighetene knyttet til kyst- og havareal. Det er det som er det store i denne saken. Og når høyrepartiene igjen bruker skråsikker argumentasjon om hvor elendig alt blir av å innføre en slik – skal vi si – oversikt knyttet til en tidsbegrensning, gjør de det altså uten å ha utredet spørsmålet og konsekvensene. Forstå det, den som kan.

Så er jeg glad for at Reiten føler seg vel hjemme i høyrepartiene, og at han ble behandlet med raushet på Granavollen. Det hjalp i hvert fall ikke myr eller pelsdyr.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Jeg vil benytte anledningen helt på slutten av debatten til å takke for en interessant og springende – får vi vel kanskje si – debatt. Det er litt spesielt å få høre at vi er bombastiske, som i innlegget etter representanten Grande. Var det noe som var relativt tydelig, var det i hvert fall det innlegget.

Når det gjelder denne saken, er det tydelig for meg at man vil risikere de bedriftene som er bygget opp i landet over mange år, og hvor folk har stått med luen i hånden for å sikre sin kapital og sin virksomhet for familien. Det vil man risikere ved hjemfall. Man ønsker også at de eksisterende konsesjonene skal hjemfalle, og dermed skape den usikkerheten som er der, og sannsynliggjøre at store kapitalkrefter vil gå inn og ta sin bit av det, akkurat som representanten fra Venstre sa i sitt innlegg.

Dette er ikke en næring hvor vi har hatt problemer med at den har utviklet seg. Den har utviklet seg godt. Dette er ikke en næring med dårlig bærekraftsresultater. Det er en av de beste næringene, med de beste bærekraftsresultatene. Til syvende og sist er det også slik at det er ikke et hjemfall man foreslår, man foreslår at staten midlertidig skal ta tilbake konsesjonene, for så å selge dem ut igjen. Det er noe annet. Det er rett og slett bare å plassere staten økonomisk, gi en mulighet til å ta betalt for det samme flere ganger.

Presidenten: Denne presidenten skal snart gå av podiet, men han vil berre seia at denne saka var stipulert til å vara éin time, og no har det vorte to. Det er berre eit råd til spesielt næringskomiteen – med tanke på dei neste to sakene – at ein for å vera på den sikre sida prøver å halda seg litt unna Bibelen, og kanskje òg halda seg litt unna Nord-Østerdal.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg skal holde meg til sjøvannet. Jeg er veldig glad for at det er en ordentlig debatt her. Jeg synes presidentskapet skal være glad for at det er diskusjon. Det er i de siste årene blitt altfor lite diskusjon, så at vi endelig kan bruke salen til det den er tenkt til, er jeg veldig glad for.

Når det gjelder oppdrett av fisk i sjøen, er det en lønnsom næring, og det er tre hovedgrunner til det. Den ene er at fisken er et kaldblodig dyr, i motsetning til de dyrene som lever på land, som er varmblodige. Et kaldblodig dyr er mye mer energieffektivt, og dermed får en altså et helt annet og positivt utbytte av en fisk kontra en sau eller en gris. Punkt to er at i oppdrett av fisk har en møkkakjelleren sin i havet, for å si det rett ut, og det er sjølsagt billigere enn å ha store anlegg for møkkakjellere på land. Det tredje er at den maten som blir brukt, i all hovedsak er menneskemat, og den blir innkjøpt til prisen på verdensmarkedet. Da blir dette god butikk når en kombinerer det med dyktige folk.

Det er altså en næring som er viktig, og som trenger samfunnets støtte, men også en næring hvor utøverne trenger å oppfylle samfunnets krav. Det er ingen som eier havet, sjøvannet er fellesskapets; det har ikke vært sagt tydelig her. Jeg er fra innlandet, men såpass har jeg skjønt. Sjøvannet er det ingen som eier, og det er den ressursen som er basisen for hele næringen. Det vannet skal ha matkvalitet. Det har Havforskningsinstituttet poengtert på en presis måte. Det skal ha matkvalitet, for i sjøvannet produseres det mat, søren hvor det er.

For å sikre dette må en regulere bruken, en må sikre at en får matkvalitet på sjøen, og en må sikre at en har aktivitet langs kysten. En må sikre at fortjenesten overrisler kysten, at den gir mulighet for ungdommen, og at ungdommen kan tjene gode penger i en næring som professor Harald Skjervold ved Landbrukshøgskolen i sin tid utviklet nettopp med det formålet at den skulle overrisle kysten.

Det at det nå diskuteres en vurdering av tidsbegrensning av en hjemfallsrett, er bare helt sjølsagt for meg. Det er helt logisk når en vet hvilke ressurser som brukes. Det som da må være premisset for å utrede det videre, er at en må sikre at samfunnsmessige mål oppfylles. Hvis samfunnsmessige mål ikke oppfylles, vel, da er det naturlig å gå inn for hjemfall.

Helt til slutt: Det var spørsmål om internasjonal storkapital. Dessverre er det sånn – til representanten Grande – at når en har gått inn i EØS-avtalen, er mulighetene til å forskjellsbehandle norske og utenlandske interesser begrenset. Jeg ønsker ham velkommen til Senterpartiets standpunkt i EØS-avtalen. Da kan vi regulere også det og få orden i sysakene på det punktet.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Geir Pollestad (Sp) []: Senterpartiet si interesse i havbrukspolitikken er å sikra mangfaldet i næringa, det er å sikra at ein større del av verdiskapinga vert igjen langs kysten, og det er å sikra nasjonal kontroll over ressursane.

Eg føler at litt av denne debatten byggjer på bevisste mistolkingar, når saksordføraren er nøydd til å gå til forslaget, og ikkje held seg til innstillinga når han tolkar det. Saker som me behandlar i Stortinget, baserer seg på innstillinga. Det er eitt parti som står bak sjølve Dokument 8-forslaget. Det er tre parti som står bak forslaga som ligg i innstillinga, og eg må be om at me held oss til innstillinga. Ho er tindrande klar på kva ein meiner om tidsavgrensing for gjeldande konsesjonar. Det ønskjer ein å greia ut, for så å vurdera det.

Mykje av debatten byggjer vel òg på ei ganske betydeleg mengde dårleg samvit frå regjeringspartia på grunn av det dei sette i gang når det gjeld grunnrenteskatt, og den usikkerheita ein skapte der. Fiskeriministeren seier at dette var ein pålagd av Stortinget å gjera, men realiteten er at finansministeren gjekk mykje lenger i sitt mandat enn dei punkta som Stortinget hadde skissert. Det var heller ikkje sånn at Senterpartiet stod bak den innstillinga, for me ønskjer ikkje grunnrenteskatt for oppdrettsnæringa.

Så er det underleg å høyra snakket om å vera føreseieleg. Dersom me seier at nye konsesjonar skal ha ei varigheit på 30 år, kan ingen seia at det er uføreseieleg. Det er jo så føreseieleg som det kan verta. Føreseieleg betyr heller ikkje at alt skal vera som det var. Det er òg viktig. Eit stort fleirtal i denne salen, Senterpartiet inkludert, gjorde jo noko ein kan kalla uføreseieleg då ein innførte det såkalla trafikklyssystemet. Det var eit ganske stort inngrep i rammevilkåra til næringa då det vart innført, men det viktige var at ein hadde greidd det ut, ein hadde diskutert det med næringa, og ein hadde kome fram til ei løysing som grip inn i moglegheita til vekst, men òg legg rammene for vekst. Det er noko nytt, men det betyr ikkje dermed at det er dårleg næringspolitikk å gjera det.

Eg meiner – og vil gjenta det som eg starta med å seia – at når me diskuterer havbruk, er det viktig å skilja mellom dei partia som i utgangspunktet vil næringa vel, og dei partia som ikkje vil det, og så får me diskutera med det som bakgrunn.

Åsunn Lyngedal (A) []: Jeg tok ordet en gang til fordi det spekuleres voldsomt fra saksordføreren: Vi skal ta konsesjonene tilbake til staten bare for å kunne selge dem ut igjen. Vi skal slippe alle konsesjonene som har hjemfall, tilbake i markedet på en gang, sånn at bare de store utenlandske kapitalistene kan få tak i dem.

Når konsesjonene har gått fra 0 i pris – de var gratis fram til 2002 – til 150 mill. kr, betyr det noe for utviklingen av næringen. Derfor har vi bedt om en utredning, der man selvsagt ikke må slippe en masse konsesjoner tilbake i markedet på en gang, og der man nøye må vurdere tidsavgrensningen. For vi vil ikke risikere de veldig viktige bedriftene for Norge.

Det virker som det er veldig lav tillit til godt utformet politikk i opposisjonen. Det er klart vi har muligheter for å lage god politikk her. Vi er mange som vet at gode samfunn skapes av dyktige bedrifter, men også gjennom godt utformet politikk.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Beklager at jeg tar ordet enda en gang, men etter siste taler følte jeg behov for en liten bemerkning, for jeg har lurt litt på akkurat dette: Det som nå ble sagt, innebærer at noen skal få lengre løpetid enn andre på konsesjonene sine. Hvis ikke alle skal ha samme løpetid, dvs. at alle de tusen som er der i dag, får samme løpetid – at de ikke skal slippes ut samtidig – da må noen ha en annen løpetid enn de andre. Da er jeg meget spent på hvem som skal være likere enn de andre.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.

Etter ynske frå næringskomiteen vil presidenten føreslå at sakene nr. 2 og 3 vert behandla under eitt. – Det er vedteke.