Presidenten: Etter
ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at
taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og
5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten
foreslå at det blir gitt anledning til inntil fem replikker med
svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte
tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid
på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Trond Giske (A) 16:19:01 (ordfører for saken): La meg først
få takke komiteen for et effektivt og godt samarbeid om innstillingen
rundt dette representantforslaget fra SV om retten til en meningsfull
fritid for all ungdom.
Komiteen er enstemmig
om en del merknader, og vi understreker at i et godt samfunn er
retten til en god og aktiv oppvekst et grunnleggende element. Jeg
tror at i våre dager er den sterkeste formen for utenforskap, kanskje
også det sterkeste uttrykket for fattigdom, ikke at en mangler tak
over hodet, klær eller fundamentale nødvendighetsgoder, men at en
blir utestengt fra de fritidsaktivitetene og det fellesskapet som
andre barn og unge får ta del i. Derfor sier komiteen også enstemmig
at det må legges spesielt til rette for at alle, uavhengig av økonomi,
har mulighet til å delta.
Forslagsstillerne
viser også til at vi har internasjonale forpliktelser rundt dette
– Barnekonvensjonen – og at det er både et nasjonalt og et lokalt
ansvar å få dette til.
Det er ikke noen
tvil om at det aller viktigste i denne politikken gjennomføres lokalt.
Det er der man skaper arenaer, det er der man har de ulike organisasjonenes aktivitet,
det er der idrettslag og fritidsklubber har sine arenaer, og det
er den kommunale politikken som i stor grad bidrar til støtteordninger
til fritidsklubber, utlånssentraler, tilrettelegging for ungdom.
Komiteen mener at det er viktig at dette forblir et lokalt ansvar,
at det er ubyråkratisk, at det er fleksibelt, og at hvert enkelt
lokalsamfunn kan finne gode løsninger hos seg. Det kan være ganske
stor forskjell på fritidsaktiviteter i indre deler av en storby
og i ytre deler av kysten, langs Finnmarkskysten eller på Vestlandet.
Der er det viktig at de lokale tiltakene og de lokale arenaene er
tilpasset det barn og unge ønsker der de er.
Vi har registrert
at departementet varsler en stortingsmelding om ungdomspolitikk,
og vi har også en frivillighetsmelding til behandling i komiteen,
slik at for begge de to sakene blir det anledning til å gå mer konkret
til verks enn man kanskje kan gjøre i forbindelse med behandlingen
av et Dokument 8-forslag.
Departementet
har svart komiteen at de ser lovfesting av kommunenes plikt til
å tilby frie og åpne fritidstilbud som et tiltak som vil redusere
det kommunale selvstyret, og det er heller ikke flertall i komiteen
for en slik lovfesting. Vi vet også at regjeringen har varslet et fritidskort
for alle barn, og dette er saker vi kommer tilbake til i forbindelse
med behandlingen av frivillighetsmeldingen. Men i hovedtrekk er
komiteen ganske samstemt i den overordnede politikken.
Når det gjelder
Arbeiderpartiets egne merknader, slutter vi oss til målet om å tilrettelegge
for gode fritidstilbud for ungdom i lokalsamfunnene. Vi har i vårt
alternative statsbudsjett en rekke tiltak både til anlegg, til utlånsordning,
til møteplasser, til kulturkort, til momskompensasjon og til støtte
til barne- og ungdomsorganisasjonene. Hadde det budsjettet vært
vedtatt, hadde de som legger til rette for barn og unge, hatt bredere
og bedre rammer for sitt arbeid.
Sammen med SV
har vi et forslag om å sørge for at det utarbeides en helhetlig
plan for utstyrssentraler, en nasjonal kartlegging av dagens tilbud
og veiledende retningslinjer for kvaliteten, tilgjengeligheten og
barns sikkerhet og personvern, inkludert tilbud for unge med ulike
funksjonshemninger. Det er skuffende at det ikke var mulig å få
et flertall i komiteen for dette forslaget. Det legger ikke noen
bindende føringer på lokalsamfunnene, men den myndigheten og muligheten
som en statsråd har til å være en pådriver for at alle unge kan
ha tilgang til en slik utstyrssentral, ville ha vært et effektivt
tiltak for å sørge for at økonomi ikke var en barriere for deltakelse.
Selv om Stortinget stemmer ned vårt forslag, håper jeg statsråden
stjeler ideen og gjør den til sin egen – vi kan gjerne være med
og dele æren med ham hvis alle barn og unge i Norge får et slikt
tilbud.
Med det tar jeg
opp det forslaget Arbeiderpartiet er medforslagsstiller til.
Presidenten: Representanten
Trond Giske har tatt opp det forslaget han refererte til.
Tage Pettersen (H) []: Jeg tror ingen i denne salen
ikke er enig i intensjonene som ligger i forslaget fra de tre SV-representantene.
Noe annet bør i så fall overraske oss alle. Den store forskjellen
er nok først og fremst hvordan vi skal sikre alle muligheten til
en meningsfull fritid.
SV ønsker her
på den ene siden å lovfeste fritidstilbud i alle kommuner, med krav
til grunnbemanning og kompetanse – samtidig som kommunene inviteres
til å utforme egne løsninger sammen med frivilligheten. Det blir
nesten som restauranten som reklamerer med en à la carte-meny, og
når man kommer inn, har de én rett på menyen. Ikke store invitasjonen
til mye grasrotinitiativ og engasjement ligger her, med andre ord.
Intensjonen med
fritidserklæringen som regjeringen, frivillige organisasjoner og
KS signerte i juni 2016, var nettopp å invitere til lokalt samarbeid.
For Høyres del tror vi på det lokale initiativet, og vi tror at
kommuner er i stand til å prioritere det som er viktig for nettopp deres
innbyggere.
Selv har jeg
vært ordfører i Moss i seks år, en by som ligger nederst på oversiktene
over skatteinngang og statlige overføringer, og en by som tyr til
eiendomsskatt for å få endene til å møtes. På tross av dette tok
vi vare på og rustet opp de fritidsklubbene vi hadde, og etablerte
nye tilbud i regi av kommunen eller sammen med frivilligheten. Dette
forteller meg at man der ute i kommunene nettopp er i stand til
å ta dette ansvaret. Hvordan en by som Moss løser dette, fikk statsråden
selv se da han besøkte byen og bl.a. fritidsklubben Step-In i går.
Jeg er glad for
den gode håndsrekningen kommunene gis over statsbudsjettet. I 2019
er det f.eks. satt av nesten 37 mill. kr til tilskuddsordningen
Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn – åpne møteplasser. I
år er det satt av om lag 312 mill. kr til Nasjonal tilskuddsordning
for inkludering av barn i lavinntektsfamilier. Ser vi på utlånssentralene,
fikk over 100 sentraler i 2018 til sammen 22 mill. kr i støtte.
De ca. 270 utlånssentralene
som ligger rundt om i landet vårt, er et viktig tilskudd til økt
aktivitet for mange. Slik de er organisert i dag, inviterer de også
bredden av befolkningen inn og virker ikke stigmatiserende.
For Høyres del
er vi glade for at statsråden vil be Bufdir vurdere en nasjonal
kartlegging av dagens tilbud og retningslinjer for kvalitet og tilgjengelighet.
Regjeringspartiene vil påpeke at denne gjennomgangen bør gjøres i
samarbeid med BUA, som organiserer et stort antall av dagens utstyrssentraler,
og dermed også besitter mye kompetanse og erfaring. I den samme
gjennomgangen ber vi også statsråden vurdere om det bør åpnes opp
for at utstyrssentralene som driftes av frivillige organisasjoner,
bør kunne få søke om støtte også til drift, og ikke bare til innkjøp
av utstyr. Vi vet at mange stiftelser og andre sponsorer gjerne
bidrar med utstyr, men at flere sentraler samtidig sliter med å
sikre økonomi til en god drift i hverdagen.
Etter at dette
representantforslaget ble lagt frem 6. november i fjor, har Kristelig
Folkeparti kommet inn i regjeringen, og vi har framforhandlet Granavolden-plattformen.
Et av mange gode tiltak på området til vår komite som har kommet
inn i plattformen, er fritidskortet. Regjeringen ønsker å innføre
et fritidskort for alle mellom 6 og 19 år, som bl.a. kan benyttes
til å dekke deltakeravgift på fritidsaktiviteter, etter mønster
av en tilsvarende ordning på Island. Ordningen skal være ubyråkratisk,
og det skal være mulig for kommunene å legge penger på toppen.
Dette vil trolig
kunne være svaret på mange av de utfordringene som reises nettopp
i forslaget vi nå diskuterer. Det er derfor veldig prematurt når
SV allerede nå merker seg hva regjeringen har inkludert eller ikke
i ordningen med fritidskortet. SV slår nemlig allerede nå fast at
f.eks. kulturtilbud ikke er en del av ordningen. Jeg både tror og
forventer at statsråden vil kjøre en åpen og inkluderende prosess
fram til ordningen med fritidskort er konkludert og iverksatt. Men
Høyres utgangspunkt vil være at en kombinasjon av lokal, reell selvråderett
og statlig målrettet innsats, som f.eks. fritidskortet, vil være den
gode nøkkelen til å lykkes.
Silje Hjemdal (FrP) []: Som lokalpolitiker hadde
jeg et veldig sterkt engasjement for ungdommen vår og selvfølgelig
for barna. Jeg husker veldig godt et vedtak i Bergen kommune. Vi
vedtok å pusse opp Ny-Krohnborg ungdomsskole – skolen jeg gikk på
– til rett og slett å bli et oppveksttun. Man må tilrettelegge i
skolen for at det skal være aktivitet, også etter at skoledagen
er over, og det har blitt et utstillingsprosjekt for hele landet.
Jeg er veldig stolt over at Fremskrittspartiet satt i førersetet
for det, og det bør absolutt være til stor inspirasjon for lokalpolitikere
ellers i landet for hvordan man kan tilrettelegge for bruk av skolebygg
også etter arbeidstid.
Som sosialbyråd
i Bergen hadde jeg også et sterkt engasjement i forbindelse med
utviklingen av et aktivitetskort for barn og unge. Dessverre ble
det et byrådskifte i Bergen, og aktivitetskortet fikk ikke helt
den innretningen som var tenkt. Det må vi lære av. Et aktivitetskort må
ha universell utforming. Vi ønsker ikke et kort som gir et stigma
til barn og unge, der barn og unge som har fått utdelt et slikt
kort, rett og slett ikke tør å bruke det fordi det omtales som et
fattigdomskort. Vi har mange gode erfaringer fra kommunene med hvordan
man kan gjøre det, og hvordan man ikke bør gjøre det.
Når det er sagt,
synes jeg det er viktig å understreke poenget som ble nevnt før
i dag, at vi skal tilrettelegge for fritidsaktiviteter for barn
og unge, og det må gjøres på mange måter. Vi kan f.eks. se for oss
at alle foreninger som er med i Frivillighetsregisteret i Brønnøysund,
kan komme inn i en ordning når det f.eks. gjelder et slikt aktivitetskort
– eller fritidskort som vi har omtalt det som i regjeringserklæringen.
I 2016 signerte
regjeringen, frivillige organisasjoner og KS Fritidserklæringen.
Det lå til grunn at man skulle samarbeide lokalt og nasjonalt for
at alle barn og unge skulle få delta i minst én organisert fritidsaktivitet,
uavhengig av foreldrenes sosiale eller økonomiske situasjon. Dette
skal vi selvfølgelig følge opp.
I regjeringsplattformen
trekker vi fram at arbeid, god integrering, trygge og gode boforhold,
gode helsetjenester og inkludering i fritidsaktiviteter er viktig
for å bekjempe fattigdom. Alt dette er viktig. For at de unge i familier
som kanskje ikke har så god råd, skal kunne delta på fritidsaktiviteter
sammen med andre barn, har vi nå kommet et stykke på vei med dette
fritidskortet, som gjelder for barn fra 6 til 18 år. I god borgerlig
stil ønsker vi selvfølgelig at det skal være en så ubyråkratisk
løsning som mulig, og at kommuner og andre kan tilpasse dette på
en god måte.
Beregninger viser
at det kan være så mange som 100 000 barn i Norge i dag som vokser
opp i familier med lav inntekt. Antallet har vært økende siden 2001,
og mye av økningen skyldes familier med lav språk- og arbeidslivskompetanse
og lite sosialt nettverk. Her må vi erkjenne at det er utfordringer.
Jeg vil understreke
den utrolig viktige innsatsen de frivillige organisasjonene gjør
der ute. De jobber aktivt i lokalsamfunnene våre, hver eneste dag,
og tar denne jobben på aller største alvor. Skal man trekke fram
noe, kan man f.eks. nevne nettverket ALLEMED, som gjør en super
innsats med å inkludere fritidsaktiviteter i kommunene, og der verktøyet
brukes svært aktivt av lokalsamfunnene.
Det skjer mye
positivt, og mye bygger på regjeringens satsing for familier med
dårlig råd. Jeg ser fram til å fortsette det arbeidet.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg ønsker å takke SV
for at de tar opp et viktig tema i dette representantforslaget.
Vi i Senterpartiet deler – ikke overraskende – de intensjonene som
forslagsstillerne har, antakeligvis sammen med hele salen. En meningsfull
fritid for ungdom er viktig. Det er ikke bare helsebringende, det
har også forebyggende effekter. Vi kan rett og slett definere det
som meningsfylt. Derfor er jeg glad for at det finnes variasjon
i fritidsaktivitetstilbudene for barn og unge rundt omkring i landet
vårt, organisert både via frivilligheten og via kommunale tiltak
og støtteordninger.
Hvordan en kommune
jobber med dette området, er en viktig del av den lokalpolitiske
debatten og beslutningene. Vi i Senterpartiet er opptatt av at hver
enkelt kommune må ha stor frihet til å utforme løsninger som passer
for seg. Når Senterpartiet i dag ikke stemmer for forslagene fra
SV, betyr ikke det at vi ikke ønsker en meningsfull fritid for barn
og unge – det er vi selvfølgelig absolutt for – men vi mener at
forslagene er litt for detaljstyrende.
Vi i Senterpartiet
har tillit til at kommunene selv er i stand til å utvikle gode fritidstilbud
– tilbud som er tilpasset lokale behov. Senterpartiet ønsker ikke
at det skal være statlige føringer for det som er et kommunalt ansvar.
Det hører med til historien at vi i Senterpartiet ønsker oss mye
større økonomiske rammer for kommunene, noe vi har vist at vi prioriterer,
med flere milliarder kroner ekstra hvert år i våre alternative budsjetter
– i tillegg til en rekke andre styrkinger, bl.a. av frivilligheten og
kulturell deltakelse. Har kommunene litt mer å rutte med utover
de lovpålagte oppgavene, er det mange eksempler på hvor mye kommunene
rundt omkring i landet får ut av kultur- og fritidssatsingene sine.
Men igjen: Det må være tilpasset kommunenes egne vurderinger av hva
de bør gjøre.
Senterpartiet
er ellers enig med forslagsstillerne i at utstyrsordninger og utstyrssentraler
er et velfungerende lavterskeltilbud for barn og unge, og mange
har glede av utlånsordningene i sine kommuner. Senterpartiet mener
for øvrig også på dette området at kommunene må ha frihet til å
innrette tilbudet etter lokale behov og lokal etterspørsel. Dog
er det viktig at utstyr som lånes ut, har god kvalitet og er trygt
å bruke. Derfor har vi fremmet et eget forslag som har en annen
ordlyd enn SVs, og som ivaretar den lokale friheten.
Regjeringen har
varslet en barne- og ungdomsmelding. Vi i Senterpartiet forventer
at de problemstillingene som reises i det representantforslaget
som vi debatterer her i dag, løftes ytterligere i den meldingen,
med kommunalt selvstyre som en viktig del. Det ser jeg fram til.
Med det tar jeg
opp Senterpartiets forslag i saken.
Presidenten: Representanten
Åslaug Sem-Jacobsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Freddy André Øvstegård (SV) []: For kort tid siden
besøkte jeg The Raven, en fritidsklubb på Romsås her i Oslo. En
av ungdommene jeg møtte der, oppsummerte egentlig veldig fint hvorfor
et skikkelig fritidstilbud er grunnleggende viktig. Han sa at den klubben
var livet hans.
I Kulturutredningen
2014 ble det pekt på bibliotekene, Kulturskolen og fritidsklubbene
som den kulturelle grunnmuren i landet vårt – ikke bare som et hvilket som
helst kommunalt fritidstiltak som er valgfritt å gjennomføre rundt
omkring, men som en del av den kulturelle grunnmuren. Mens både
bibliotekene og Kulturskolen er lovfestede tilbud i alle landets
kommuner, er ikke fritidsklubber det. Det er i det hele tatt svært
få og ganske svake nasjonale virkemidler for disse klubbene. Det
gir store forskjeller i tilbudet til barn og unge.
Nordland fylke,
f.eks., som ikke er det største fylket i Norge, har 56 fritidssentre,
mens det i det som var Nord-Trøndelag fylke før, ikke er flere enn
16 sentre. Så mange som 96 kommuner har faktisk ikke et slikt tilbud
i det hele tatt. Både det og ikke minst mottakelsen som dette forslaget
har fått fra de andre partiene, viser – i hvert fall for meg – at
politikken ikke tar ungdom, fritidstilbud og de ansatte i klubbene
på alvor. Alle står på denne talerstolen og roper hurra for de gode
intensjonene, men ingen velger å lytte til det ungdommene og de
ansatte i klubbene sier, og til det som sto i Kulturutredningen, om
at her trengs det langt tydeligere virkemidler – her trengs det
en tydelig nasjonal politikk. For meg virker det som om barn og
unge ikke blir lyttet til.
I Barnekonvensjonen,
som er ratifisert av Norge og inkorporert i norsk rett, står det
at barnets rett til hvile, fritid og til fritt å delta i lek, kulturliv
og kunstnerisk virksomhet skal slås fast. Skal denne rettigheten
innfris, trengs det politikk. Det er derfor SV har fremmet de forslagene
vi behandler i dag.
Å slå fast denne
retten gjennom en fritidspolitikk er viktigere enn noen gang. Nå
øker barnefattigdommen. Over 100 000 barn vokser opp i fattige familier.
Også helt vanlige familier kjenner presset på lommebøkene fordi
barnas aktiviteter har blitt dyrere og dyrere. Men også prestasjonssamfunnet,
som har vokst fram de siste årene, har gjort at barn og unge som
vokser opp i dag, trenger et pusterom, et sted hvor de ikke bare
møtes med krav, men hvor de kan være seg selv.
Derfor har vi
foreslått å styrke fritidsklubbene, på lik linje med resten av den
kulturelle grunnmuren. Det trengs åpne og gratis møteplasser der
unge kan møtes på tvers av bakgrunn og bli inkludert, der de kan
snakke med trygge voksne, der det finnes kulturaktiviteter, mestring
eller bare et pusterom. Det er akkurat det de ansatte i klubbene
og ungdommene ber om selv – at det stilles noen krav til medvirkning
og kompetanse, men at kommunene ellers har stor frihet til å utforme
tilbudet etter lokale forhold.
I tillegg har
vi foreslått et kultur- og aktivitetsrabattkort, som vi har valgt
å opprettholde etter at regjeringen varslet om sitt aktivitetskort.
Det handler om f.eks. de tingene som representanten Hjemdal sa fra
talerstolen tidligere i dag, og som jeg er helt enig i, at det er
viktig hvordan man rammer inn et slikt kort for at det skal bli vellykket.
Jeg sier meg helt enig i alt det representanten sa om at det må
være et universelt kort for å lykkes.
Derfor har vi
til slutt også foreslått retningslinjer for gode utstyrssentraler,
slik at vi kan fjerne dyrt utstyr som en terskel for barn og unge
til å delta i idrett og aktiviteter. Også det er noe som utstyrssentralene
og de som jobber der, har bedt om.
Vi tar ungdommens
stemme på alvor, vi tar fritiden deres på alvor, og derfor vil jeg
ta opp samtlige av SVs forslag i saken.
Presidenten: Representanten
Freddy André Øvstegård har tatt opp de forslagene han refererte
til.
Grunde Almeland (V) []: Ja, alle barn og unge bør
ha rett til en meningsfull fritid, en fritid som gir dem mulighet
til å mestre noe utenfor skolen, som gir dem nye erfaringer, et
sosialt nettverk, glede og mulighet til å utvikle seg – ja til at
alle skal få bruke fritiden sin på noe de har lyst til, og som er
på deres premisser, ja til kor, ja til orientering og ja til dataspill.
La oss ta ungdommen på alvor når det er snakk om deres tid, gi dem
mulighet til å delta i et fellesskap som gir mening for dem. For
noen er det organiserte aktiviteter, for andre er det en skaterampe
som gir dem mulighet til å skate når de selv vil, alene eller sammen
med andre.
Jeg mener Granavolden-plattformen
virkelig tar barna og ungdommen på alvor. Jeg er glad for at min kulturminister
og regjeringen nå vil innføre et fritidskort for alle mellom 6 og
fylte 18 år. Det er et helt konkret svar på de økonomiske hindrene
som gjør at barn ikke får deltatt i fritidsaktiviteter. Men for
Venstre er det også viktig å gi dem frihet. Fritidskortet skal brukes
til å dekke deltakeravgift på fritidsaktiviteter, sannsynligvis opp
til en gitt sum. Denne summen kan høynes dersom kommunen selv ønsker
å legge på en lokal andel.
I dag er det
store forskjeller i priser på fritidsaktiviteter, og det er store
forskjeller mellom kommunene når det kommer til ordninger for å
inkludere flere barn i fritidstilbud. Det finnes fantastiske systemer
mange steder, med lag og organisasjoner som gir barn fra lavinntektsfamilier
fritak fra deltakeravgift, eller kommuner som har utstyrsutlån som
gjør det rimeligere å delta i aktivitetene totalt sett. Men det
betyr at barn fra familier med dårlig økonomi har mindre valgfrihet
enn andre. Enkelte får ikke drive med det de er flinkest til eller
virkelig elsker, fordi pengene ikke strekker til og det ikke finnes
en god nok støtteordning for akkurat den aktiviteten de mener er
meningsfull i deres hverdag. Det håper jeg at fritidskortet vil
være med på å endre. Det blir en inngangsbillett til akkurat den
fritidsaktiviteten de selv ønsker, og det er ikke stigmatiserende,
for vi skal gi alle barna den samme billetten, uavhengig av foreldrenes
lommebok.
Med det har regjeringen
kvittert ut et av SVs tre forslag, nemlig det om en tilskuddsordning
for rabatt på kulturtilbud og fritidsaktiviteter. Det svarer også
på forslaget om å sikre barn gratis fritidstilbud i alle kommuner.
Jeg er for øvrig
helt enig i at barn og unge og deres organisasjoner bør få enda
bedre tilgang på fellesarenaer og møteplasser i sitt nærmiljø. Derfor
er dette også noe Venstre satser på lokalt. Jeg ønsker her eksempelvis
å dra fram Metropolis i Stavanger, som er et kjempegodt klubbeksempel
på hvordan man tilrettelegger for aktivitet som er initiert nettopp
av ungdommen selv, på deres egne premisser, på en god måte. Men
samtidig bør alle skoler være på tilbudssiden når det gjelder å
stille lokalene sine til disposisjon for unges fritidsinteresser,
og det er derfor en glede for meg at det i kulturministerens frivillighetsmelding
er et eget kapittel tildelt lokaler til frivillig aktivitet. Også
der er signalet tydelig: Kommunale og fylkeskommunale lokaler som
står ledige på kveldstid og i helger, bør være tilgjengelige for
frivilligheten når det er behov lokalt.
De ulike utstyrsordningene
her i landet er svært verdifulle bidrag til å senke terskelen for
deltakelse i fritidsaktiviteter. Det er viktig at ordningene har
en lokal tilknytning, slik at man kan støtte opp om behovet i hver enkelt
kommune. Mange av sentralene finansieres gjennom den nasjonale tilskuddsordningen
mot barnefattigdom som regjeringen opprettet for fem år siden og
siden har tredoblet. Regjeringen satser virkelig på å inkludere
barn og unge i fellesskap og å gi dem mulighet til å leve et godt
liv, fri for fattigdom og sosial nød. I tillegg til tilskuddsordningen
mot barnefattigdom, fritidskortet og frivillighetsmeldingen skal
det leveres en barne- og ungdomskulturmelding. Der skal vi ta opp
levekår og framtidsutsikter for barn og unge.
Samlet sett mener
jeg at regjeringen virkelig er på riktig vei når det gjelder å sørge
for at barn og unge i Norge har en meningsfull fritid.
Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: Jeg registrerer
med stor glede at forslagsstillerne er like engasjerte for at alle
ungdommer skal få en meningsfull fritid som vi i Kristelig Folkeparti
er. Det er derfor vi på Granavolden kjempet igjennom et fritidskort
for alle barn mellom 6 og 18 år. Det skal ikke være slik at det
er størrelsen på foreldrenes lommebok som avgjør hvorvidt barna
får være med i dansegruppa, i fotballen eller i speideren.
Når vi vet hva
det gjør med barn å vokse opp i utenforskap, skjønner vi at det
haster å få på plass konkrete grep. Kristelig Folkeparti har derfor
de siste årene økt bevilgningene gjennom budsjettforhandlingene
til ferietilbud og fritidsaktiviteter for de barna som trenger det
mest, og nå som vi har kommet i posisjon, har vi sikret at absolutt
alle barn og unge skal få et fritidskort som gir dem mulighet til
å delta på fritidsaktiviteter.
Jeg vil påstå
at denne typen deltakelse er viktigere nå enn noen gang tidligere,
for vi lever i en tid da leken i gata nærmest har forsvunnet. Unger
sykler ikke lenger rundt og ringer på dører for å spørre om å leke
på samme måte som min generasjon gjorde i sin tid. Barnas fritid
og det sosiale er blitt langt mer organisert.
Som lokalpolitiker
og tobarnsmamma har jeg fått se hva deltakelse i fritidsaktiviteter
betyr for tilhørighet og for fellesskapsbygging, og rett og slett
som sunn aktivitet for barn og unge. Det handler om å få oppdage
og utvikle talenter hos seg selv og få kjenne på mestring når man
behersker eller lærer noe nytt. Det handler om å få lære sosiale
ferdigheter og kanskje også få innta en annen rolle enn den en har
i klassegruppa på skolen. Det handler om lagfølelse og skravling
i baksetet på vei til kamper eller oppvisninger og om felles opplevelser
som forener. For noen handler det kanskje også om å få møte noen
andre voksenpersoner enn foreldre og lærere, noen som ser andre
og gode kvaliteter i deg, og som heier dem fram.
Barne- og familieministeren
og kulturministeren jobber nå med innretningen på denne ordningen
og er i dialog med frivillige aktører for å sikre at kortet vil
bli en ressurs som benyttes til beste for både de unge og de frivillige.
Det er derfor etter Kristelig Folkepartis vurdering prematurt å
gå inn på de forslagene som fremmes i dette representantforslaget,
før regjeringen har ferdigstilt prosessen med fritidskortet.
Noen har også
nylig foreslått å flytte fritidsaktivitetene inn i skolen rett etter
at skoledagen er over, og at det offentlige skal bidra med å lønne
trenere, instruktører og aktivitetsledere. Det sier seg selv at
en slik ordning vil skje på bekostning av det frivillige arbeidet
og aktivitetstilbudet som gis etter skoletid. Det mener vi i Kristelig
Folkeparti er en dårlig idé. Vi trenger ikke å legge opp til at
flere aktiviteter legges til skolen når vi vet at skolen for mange
forbindes med stress og press, og at elevene da bare vil oppleve
at skoledagene blir enda lengre. En slik ordning vil også bare bidra
til at det offentlige overtar familienes rolle.
Kristelig Folkeparti
ønsker derimot å styrke familienes valgfrihet og bygge opp rundt
det frivillige tilbudet som allerede eksisterer. Det er derfor vi
nå skal få innføre et fritidskort til alle barn og unge, et fritidskort
som skal kunne benyttes til å betale kontingenter og deltakeravgift
for de aktivitetene som barna og foreldrene selv ønsker. Det vil
være en universell og treffsikker ordning som virkelig vil bidra
til at barn og unge får en meningsfull fritid. Vi gleder oss til
å sette ordningen ut i livet.
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: En aktiv, trygg
og god fritid er viktig for barn og unge. Jeg deler engasjementet
for at alle barn og unge skal få delta og høre til, bli inkludert
og gis en meningsfull fritid. Barne- og ungdomsorganisasjonene,
fritidsklubbene, idretten og kulturlivet er viktige møteplasser
for ungdom. Alt dette trengs, og det må gjøres tilgjengelig for
alle.
Internasjonale
studier viser at ungdommer er mer ensomme enn før. Det er en utvikling
som bekymrer meg. Regjeringa vil derfor se på ordninger som gir
flere barn mulighet til å delta i fritidsaktiviteter, idrett og
friluftsliv. Dette har vi slått fast i den politiske plattformen vår.
I fritidserklæringen
har vi satt som mål at alle barn og unge skal ha mulighet til å
delta jevnlig i en aktivitet sammen med jevnaldrende i et fellesskap.
Vi skal også utarbeide et fritidskort for alle barn og unge mellom
6 og 18 år. Dette kortet skal bygge på erfaringer fra Island og
fra norske kommuner, og det skal ikke være lommeboka til mor og
far som avgjør om en har mulighet til å kunne delta i en fritidsaktivitet.
Jeg er derfor glad for at vi fikk gjennomslag for nettopp dette
i regjeringsplattformen.
Sammen har vi
et ansvar for at alle blir ønsket velkommen og inkludert når de
oppsøker en aktivitet eller en organisasjon. Vi skal være klar over
at terskelen kan være høy for noen.
Når det gjelder
fritidsklubber og aktivitetshus, vil regjeringa fortsette å støtte
det økonomisk gjennom tilskuddsordninger til åpne møteplasser. Vi
har gjennom mange år sett hvor viktig fritidsklubbene er for lokalmiljøene
og for ungdoms tilhørighet og medvirkning i praksis. Vi anbefaler
at kommunene tar hensyn til ungdoms fritidssituasjon i sin planlegging.
Denne regjeringa tror likevel ikke at grep som binder kommunene, gjennom
f.eks. en lovfesting, er riktig vei å gå.
Utlån av utstyr
til bruk i ulike aktiviteter er viktige tiltak for å redusere kostnader
ved deltakelse. Gjenbruk er i tillegg miljøvennlig. Regjeringa har
i 2018 gitt over 22 mill. kr til utstyrssentraler. Jeg forutsetter
selvsagt at utstyret som lånes ut, er trygt og har god kvalitet,
samt at barns personvern ivaretas.
Jeg vil be Bufdir
om å vurdere forslagene om kartlegging av dagens tilbud, retningslinjer
for kvalitet og tilgjengelighet for barn og unge med nedsatt funksjonsevne.
Jeg vil også be Bufdir vurdere om utstyrssentraler drevet av frivillige
organisasjoner bør kunne få driftsstøtte.
Jeg er glad for
at komiteen er opptatt av å diskutere ungdoms levekår og framtidsutsikter.
I likhet med komiteen ønsker jeg å lytte til ungdommens egen stemme. Jeg
vil ha god dialog med ungdom framover og har allerede fått mange
innspill på ulike møter, og også fra barne- og ungdomsorganisasjonene
gjennom den årlige kontaktkonferansen. Jeg vil gjerne også benytte
meg av de innspillene Stortinget har hatt under behandlingen av
dette representantforslaget, i arbeidet med å skape en best mulig
ungdomspolitikk.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Trond Giske (A) []: For en tid tilbake ble det avdekket
at det under Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har blitt 100 000
fattige barn i Norge. Dette vet jeg er en sak som berører både statsråden
og hans parti i så sterk grad at man valgte å gå inn i denne regjeringen
som har bidratt til at det har blitt 100 000 fattige barn, og forhåpentligvis
vil de endre denne kursen.
En av måtene
vi kan bistå disse barn og unge på, er å sørge for at de får tilgang
til utstyr – det som gjør at man kan delta i idrettsaktiviteter,
være med andre barn på skidagen, være med på det som skjer i fellesskapet.
Vi har fremmet
et forslag om at det skal lages en kartlegging, at det skal utarbeides
en helhetlig plan, og at man kan få veiledende retningslinjer. Dette
blir ikke vedtatt i stortingssalen, men det er full frihet for statsråden
til å følge det opp. Og mitt spørsmål er: Hva kan statsråden gjøre
for å følge opp dette forslaget?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg takker for
et konstruktivt og godt spørsmål og deler fullt ut dette engasjementet.
Vi må gjøre mer
for å bekjempe at barn vokser opp i vedvarende fattigdom. Der er
vi helt enige om de strukturelle tiltakene som er viktigst. Men
det handler om å gjøre noe med situasjonen her og nå og sikre deltakelse. Da
vet vi at utstyr er viktig. Så jeg vil be Bufdir vurdere det konkrete
forslaget om kartleggingen av dagens tilbud og også retningslinjer
for kvalitet. Jeg vil også be dem se på tilgjengelighet for barn
og unge med nedsatt funksjonsevne. Det synes jeg det er viktig å
se på. Derfor vil jeg følge det opp.
Trond Giske (A) []: Jeg takker for svaret og ser
fram til en slik oppfølging. Dette er en viktig sak, jeg vil si
det er en lavthengende frukt som kan hjelpe mange.
Både statsråden
og jeg lever i tidsklemma som småbarnsforeldre. Etter hvert får
vi skolebarn. Noe som kunne lagt til rette for flere barn og unges
fritidsaktiviteter, er å legge noe av denne aktiviteten inn i den
ekstratiden som ungene har på skolen. Vi har en SFO-ordning, vi
har timer der som ikke er undervisning.
Vi hørte at Kristelig
Folkepartis representant var inne på dette i sitt innlegg i stad.
Men for svært mange familier ville det skapt en roligere og bedre
ettermiddag og kveld – med tid til å være sammen – hvis kulturskoleaktivitet
eller noe av idrettsaktivitetene kunne vært gjort i skoletiden.
Selv om det ikke er hans område – er det en utvikling som statsråden
støtter, og eventuelt vil bidra til i det regjeringskollegiet han
tilhører?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg skal ærlig
innrømme at personlig ser jeg mange fordeler ved å tenke i den retningen,
men jeg er helt enig med Kristelig Folkepartis representant. Jeg
vil advare mot å gå i den retningen dersom en tenker at en i stedet
for å ha fritidsaktiviteter med frivillige som er trenere og ledere, som
leder aktivitet for barn og unge, skal gjøre det offentlig og ansette
i offentlig regi for å putte fritidsaktivitetene inn. Jeg har ikke
noe imot at en eventuelt finner gode løsninger lokalt – hvis en
speiderleder synes det er supert heller å ha kurset eller aktiviteten
i skoletiden, at det legges inn i SFO. Men å legge en statlig regi
for å putte mer inn i SFO og AKS vil jeg tvert imot advare mot. Jeg
tror det også handler litt om ideologi. Vi trenger flere som er
frivillige, vi trenger flere foreldre – selv om det koster litt
tid og krefter – som velger å være fotballtrenere og ledere, fordi
det er noe fantastisk med samfunnet. Jeg vil si det er en viktig
verdi i samfunnet, og det gjør at enda flere bryr seg om andre.
Så det vil jeg heller heie på.
Freddy André Øvstegård (SV) []: I innlegget mitt
nevnte jeg at i hele det som betegnes som den kulturelle grunnmuren,
altså noe av det viktigste vi har for å gi gode kulturopplevelser
og aktiviteter til bl.a. barn og unge, har vi tre deler, ifølge
Kulturutredningen 2014. Der har vi bibliotekene, de er viktige,
vi har kulturskolene, de er også viktige, og så har vi til slutt
fritidsklubbene/aktivitetshusene, som også pekes på som en del av
denne grunnmuren. Likevel er det den eneste delen av grunnmuren
som ikke har noen tydelige nasjonale politiske føringer, ikke er
lovfestet f.eks. Nå har vi hørt fra både statsråden og flere andre
av regjeringspartienes representanter her i salen at det er helt
uaktuelt for dem å gjøre noe mer med rammene for disse klubbene.
Hvorfor mener
statsråden at disse klubbene ikke er like viktige som de to andre
delene av grunnmuren – for å ha nasjonale føringer for å sikre dem?
Morten Wold hadde her overtatt
presidentplassen.
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Vi har nasjonale
ordninger og tilskudd gjennom tilskuddsordningen for åpne møteplasser,
der en bl.a. kan få støtte. Og som representanten Pettersen var
inne på tidligere, fikk jeg i går lov til å besøke en ungdomsklubb
i Moss som har et fantastisk tilbud. Men det er sånn, og det er jeg
glad for at hele komiteen, unntatt SV, er enig i, at det ikke vil
være hensiktsmessig å lovfeste et sånt tilbud. Jeg hørte representanten
snakke om antallet kommuner som ikke hadde en offentlig ungdomsklubb.
Da er det verdt å minne om at i noen kommuner er det velfungerende
frivillige aktiviteter der et kommunalt tilbud kanskje ikke ville
passet inn, at ungdommene heller liker et annet tilbud.
Jeg har sterk
tiltro til at en finner gode løsninger lokalt, og jeg er veldig
takknemlig og glad for de kommunene som gjør det, og som synes det
er den beste måten. Men jeg vil også advare litt mot at en sitter
her og pønsker ut det som en tenker er det beste i alle kommuner, for
det er stor forskjell i de ulike kommunene og på ulike tilbud som
allerede finnes i kommunene.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Takk for svaret.
Jeg tror statsråden er nødt til å lese forslaget som SV har fremmet,
litt nøyere, for dette handler ikke om å styre hvordan kommunene
skal løse denne oppgaven, det handler om å si at kommunene må løse
denne oppgaven. Mange kommuner – jeg kjenner til flere selv – har
ikke et tilbud som er godt nok, og mange kommuner har ikke et tilbud
i det hele tatt. Dersom frivillige krefter sammen med kommunen kan
løse det tilbudet, støtter jeg det helhjertet, og det åpner også
dette forslaget for, men det sier at det i det minste må løses.
Dette handler
om at barn og unge rundt omkring ser et behov, et behov mange kommuner
ikke dekker. Dette er en gruppe som ikke har stemmerett, som vi
har. Derfor er det ekstra viktig at vi lytter til barn og unges stemme,
og ikke minst også til de ansattes stemme.
Til slutt et
raskt spørsmål – Fritidserklæringen er et omfattende tiltak, men
de ansatte i klubbene spør: Hvorfor bruker man ikke den infrastrukturen
som ligger i fritidsklubbene, der?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Her var det flere
ting, men jeg har lest SVs forslag nøye, og jeg synes det er litt
inkonsekvent. En peker på en lovfesting som en måte å gjøre det
på, men så skal man ha kommunal frihet til å utforme det. Det er
klart en kan si at en skal ha en egen ungdomsklubb, og så kan kommunen
gjøre resten. Men i samme forslag sier en også at en skal ha krav
til grunnbemanning og kompetanse. Det betyr f.eks. at en ikke kan
ha en offentlig ungdomsklubb som er drevet av frivillige, fordi
en må ha krav til grunnbemanning og krav til kompetanse.
Jeg vil fremdeles
si at kommunene løser dette på en veldig god måte. Så har en også
ungdomsråd rundt i de ulike kommunene, og jeg er sikker på at kommunepolitikerne
ønsker å lytte. Dersom de ikke gjør det, håper jeg det blir et opprør
i den kommunen, og at en eventuelt gjør noe med hvem som blir valgt.
Men dette må være en lokal frihet, og det er noe av det flotte i
Norge. Det er store forskjeller, og jeg heier på ulike initiativ,
og så må en bestemme lokalt.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Karin Andersen (SV) []: Til det siste som statsråden
nå svarer. Han sier: Jeg håper det blir opprør.
Det er innbyggere
som ikke har stemmerett, vi snakker om nå, det er barn og unge.
De kan nok gjøre opprør, men det hadde vært mer ansvarlig om vi
hadde sikret at de faktisk hadde denne retten.
Når regjeringen
nå ønsker å sikre aktivitetskortet, regner jeg også med at den mener
at det tilbudet som det aktivitetskortet skal brukes på, ikke kan
være for smalt. For kan man jo risikere at det noen steder er veldig
få aktiviteter, og at det appellerer bare til de sprekeste eller
til dem som er flinke til å spille et instrument og slike ting.
Det kan være noen som ønsker andre aktivitetstilbud og fritidstilbud,
som fritidsklubber. Det er hensikten med vårt forslag: å få dette
som et bredere tilbud til mange.
Så til diskusjonen
om å få noen fritidsaktiviteter inn i skoledagen. Barna er jo på
skolen. Foreldrene er på jobb. Spørsmålet er om vi skal legge noen
av mulighetene for fritidsaktiviteter inn i skoledagen, slik at
man kan slippe stresset om ettermiddagen. Jeg deler ikke bekymringen
for at dette på noen måte skal redusere de frivilliges innsats eller
lyst til å gjøre noe. Tvert imot tror jeg det vil frigjøre en del
ressurser. Ikke minst vil det lette presset på mange småbarnsfamilier
og også sikre et tilbud til en del av de barna som ellers ikke får
et slikt tilbud, bl.a. fordi de ikke bor i nærheten av fritidstilbudet.
De er på skolefritidsordningen, tar skolebussen hjem, og der er det
ingenting. Jeg kjenner mange barn som bor langt unna slike tilbud,
og som ikke har noen mulighet til å transportere seg sjøl, for det
går bare én buss, og det er skolebussen, og er man ikke med i den,
har man ikke noen sjanse. Så jeg ber representanter fra Kristelig
Folkeparti om å tenke nytt når det gjelder dette, og ikke se på dette
som noen trussel i det hele tatt.
Til slutt: Jeg
er veldig opptatt av at de fritidstilbudene som finnes, også skal
være åpne for barn og unge med funksjonsnedsettelser. Det er veldig
viktig at man ikke etablerer egne tilbud til disse, men at de inkluderes
i tilbudet til de andre. De har akkurat de samme behovene som andre
barn, men de trenger litt tilrettelegging og hjelp for å kunne få
dekket de samme behovene som andre barn har.
Jeg kan også
si at jeg vil ta kontakt med statsråden for å få etablert bl.a.
en app som noen foreldre har utarbeidet, for å gjøre de fritidstilbudene
som finnes, tilgjengelige for bl.a. mennesker med utviklingshemning,
som trenger en litt annen tilrettelegging for å benytte de tilbudene
som finnes.
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Til det siste:
Jeg ser fram til den dialogen. Det høres ut som en god ordning.
Jeg ble utfordret
når det gjelder fritidskortet. Som flere ulike talere her har sagt,
er vi opptatt av å finne den beste måten for at barn og ungdom kan
delta på de aktivitetene de ønsker. Så må man lage rammer. Men dette er
ikke skrinlagt. Saksordføreren utfordret i starten, og vi er veldig
åpne for å lytte og har mange innspillsmøter. Dette jobber vi med
framover. Jeg ser for meg en modell som handler om hvordan man kan
skape fellesskap. Jeg synes representanten Gleditsch Lossius sa
det veldig godt, at den muligheten man får til å få venner, til
å få et sosialt nettverk, er helt unik. Så jeg er iallfall opptatt
av at aktivitetene skal gi noe mer enn bare at man fikk være med
på noe – og det var det – men at det f.eks. er en kontinuerlig aktivitet
over lengre tid. Det tror jeg ville være lurt, og så må man se på
hva som skal inkluderes.
Når det gjelder
SFO og AKS, er det ikke sånn at alle er der. Og det er store regionale
forskjeller på hvordan ting blir organisert. Jeg er veldig tydelig
på at dersom man finner gode løsninger på det lokalt, er det helt
topp, men automatisk å legge inn aktiviteter fra statlig side og si
at det er sånn man skal gjøre det, er jeg er imot. Det er handlinger,
som jeg sa, ideologisk, for man gjør automatisk noe når det er offentlig
ansatte, som vel var utgangspunktet for Arbeiderpartiets oppvekstutvalg
og det forslaget som de skal diskutere i helgen, kontra det at man som
foreldre eller andre voksne – eller ungdom, for den saks skyld –
ønsker å være trenere og ledere og bidra til å skape en god barne-
og ungdomstid.
Hvis man legger
noen aktiviteter til SFO, vil man ikke klare å få inn alle aktiviteter.
Det kan være at man kanskje tar håndball og fotball, for det er
det mange som driver med, og eventuelt ikke speideren, svømming
eller koret. Det kan være at de taper mot de aktivitetene som det
var mange flere på SFO som gikk på. På den måten får man en statlig
styring av frivilligheten. Vi kan gjerne diskutere hvordan man kan
bidra til at SFO, når barn og unge først er der, skal være best
mulig, men jeg vil ikke statliggjøre eller offentliggjøre frivilligheten.
Karin Andersen (SV) []: Jeg synes nok at statsråden
har en litt for enkel avvisning av det å utvide skoledagen og inkludere
mer av disse aktivitetene i skolen. Det handler også om hva slags
skole vi skal ha, om vi skal ha en skole som har mer av denne type
aktiviteter, mer kunst og kultur, flere estetiske fag, mer bevegelse
og fysisk aktivitet i skoledagen, sånn at man kan flette det inn
på en bedre måte, og få en skole som er mer tilpasset alle barn.
Dette har flere sider ved seg, og jeg ønsker at statsråden skal
se på den siden av det. Det er veldig vanskelig å klemme inn flere
av de gode tingene som vi alle sier at vi ønsker, hvis vi ikke ser
på at skoledagen utvides. Da kan vi slå flere fluer i én smekk og også
få til en mindre stressende hverdag for familiene – det er SV opptatt
av.
Så til dette
med aktivitetskortet: Jeg deler nok ønsket om at aktivitetskortet
skal bidra til inkludering og til aktiviteter som er kontinuerlige,
men det kan også hende at noen av disse ungdommene eller barna har
behov for å invitere med seg en kamerat eller bestefar på kino en
gang, eller gå i svømmehallen. Det er veldig dyrt mange steder.
Det er ikke sånn at man da må gå i svømmeklubben for å være med
på det. Det kan hende at det rett og slett er en fritidsaktivitet
man har lyst til å drive med noen ganger.
Vær litt åpne
på dette! Jeg tenker at også de barna som strever, og som har foreldre
med dårlig råd, trenger få ta noen valg sjøl om hva de skal drive
med. Det kan de fleste andre barn i familier der det er penger til
lommepenger eller til «i dag har jeg lyst til å gå på kino»-ønsker. Vi
må også ha med det i tankegangen rundt et slikt aktivitetskort,
for det er en del av det å kunne velge noe framfor noe annet og
en del av det å vokse opp og ta noen valg på egne premisser framover.
Så jeg ber statsråden tenke på det.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.