Stortinget - Møte tirsdag den 26. mars 2019

Dato: 26.03.2019
President: Morten Wold
Dokument: (Innst. 216 S (2018–2019), jf. Dokument 8:50 S (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 3 [10:39:39]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Freddy André Øvstegård, Karin Andersen, Sheida Sangtarash og Solfrid Lerbrekk om tiltak for familier med store pleie- og omsorgsbehov (Innst. 216 S (2018–2019), jf. Dokument 8:50 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Heidi Nordby Lunde (H) [] (ordfører for saken): Det er tverrpolitisk enighet om at fellesskapet må stille opp gjennom solidariske ordninger for å skape et samfunn med plass til alle og enklere hverdager for familier med store omsorgsbehov og barn med alvorlig sykdom eller funksjonsnedsettelser. Et demokratisk, likestilt og rettferdig samfunn gir like muligheter og er organisert slik at vi alle kan leve frie og selvstendige liv. Å legge universell utforming til grunn for samfunnsutviklingen gir bedre og mer likestilte omgivelser for personer med midlertidig og varig nedsatt funksjonsevne. Selv var jeg veldig glad for at jeg kunne bruke talerstolen her på gulvet da jeg møtte i Stortinget i en måned med brukket ben. Et universelt utformet samfunn er ikke et tiltak for de få, men legger til rette for oss alle. Med det i bunnen skaper vi et godt fundament for dem med mer behov for tilrettelegging.

Pårørende skal bli møtt av offentlige tjenester som arbeider sammen med dem, veileder og støtter dem og gir avlastning ved behov. Dagens lovverk gir kommunene en plikt til å vurdere hjelp til familier som har spesielle behov, men virkeligheten viser at dette ofte ikke fungerer godt nok i praksis. En ny pliktbestemmelse samler og tydeliggjør kommunenes ansvar overfor dem som har et særlig omsorgsarbeid. Kommunenes tilbud skal hjelpe pårørende til å yte god omsorg for sine nærmeste, men også for seg selv.

Så langt er komiteen enig – før vi skilles ad og har litt ulike innretninger på løsninger. Komiteens flertall, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, tilrår at forslagene ikke vedtas – ikke fordi vi ikke støtter intensjonen bak flere av dem, men fordi vi mener at noe allerede er ivaretatt, men må gjennomføres bedre, og at noe er allerede under arbeid, som f.eks. handlingsplanen for universell utforming. Denne skal evalueres i år før den videreutvikles for å følge opp regjeringens strategi for likestilling av personer med funksjonsnedsettelser for perioden 2020–2030.

Regjeringsplattformen slår fast at alle familier skal kunne skape trygge rammer rundt sitt liv. Særlig familier med store pleie- og omsorgsbehov skal få den hjelpen de har krav på, slik at hverdagen blir nettopp trygge rammer for familien og rundt den enkelte. Det skal legges til rette for sterkere og tryggere familier som har valgfrihet og fleksibilitet til å velge løsninger som er best for seg og sine barn. Regjeringen skal gjennomføre en likeverdsreform for å gjøre det enklere for familier som har barn med spesielle behov. Gjennom denne skal like muligheter til personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse sikres for alle.

Myndighetene skal sikre god koordinering for å sikre rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Vi vet at systemet kan oppleves krevende, til tross for at retten til koordinator er lovfestet. Det skal jobbes for et helhetlig og sammenhengende tilbud tilpasset den enkeltes behov, en individuell plan, og kommunenes ansvar for å sikre bruker- og pårørendemedvirkning skal tydeliggjøres.

Foreldre som venter barn med spesielle behov, skal få lovfestet rett til koordinator allerede under svangerskapet, inkludert rett til helhetlig veiledning og tilrettelegging. Regjeringen vil innføre en koordinatorgaranti som sikrer familiene en kvalifisert koordinator som kan bidra med utarbeidelse av en individuell plan og sikre tilgang til eksisterende hjelpetilbud.

Det er ingen tvil om at pårørende er en viktig ressurs innen helse- og omsorgstjenesten. Derfor skal regjeringen legge fram en egen pårørendestrategi, der retten til foreldreopplæring for alle foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne skal lovfestes – etter mal fra foreldreopplæringen som foreldre til barn med hørselshemming og diabetes får. Dette er utviklet av Statped og rehabiliteringstjenesten i samarbeid med brukerorganisasjoner. Regjeringen skal også utrede en ordning med husvikar ved kortvarig sykdom hos pårørende til barn med store omsorgsbehov. Men vi minner om at kommunene allerede i dag er forpliktet til å tilby praktisk bistand i hjemmet, også for eldre, funksjonshemmede, barnefamilier og andre som har behov for dette. I tillegg skal det utvikles og prøves ut en brukerstyrt avlastning etter modell av rett til brukerstyrt personlig assistanse, som i dag brukes i Sola kommune.

Flertallet ønsker å se på alternative fødselspermisjonsordninger for foreldre som får flerlinger eller barn med spesielle behov, for å støtte disse familiene i starten, da behovet ofte er størst.

Til slutt viser flertallet til at Norge har forpliktet seg til å følge FN-konvensjonen om mennesker med nedsatt funksjonsevne, uavhengig av hvordan den er gjennomført i norsk rett. Stortingets flertall har tidligere kommet fram til at Norge ikke bør slutte seg til de valgfrie protokollene, bl.a. fordi FNs CRPD-komité på enkelte områder synes å tolke konvensjonen på en måte som ikke er i samsvar med Norges og de andre statspartenes forståelse. Derfor mener vi at rettigheter er bedre ivaretatt slik de er håndtert i dag, og at vi bør holde fast ved den gjennomføringen Stortinget valgte for konvensjonen våren 2013.

Jeg takker komiteen for samarbeidet og ser fram til debatten.

Lise Christoffersen (A) []: Takk til saksordføreren, men tillat meg å si at når representanter for regjeringspartiene starter innleggene sine med å si «dette er vi alle enig i», er det grunn til å skjerpe sansene, for da ligger det som regel noe mellom linjene. I denne saken mener jeg også at den største takken har forslagsstillerne fortjent, fordi de setter søkelyset på situasjonen for familier med store pleie- og omsorgsbehov. Spesielt sårbare er foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne. Likevel ser vi gang på gang eksempler på hvordan disse foreldrene må bruke masse tid på å administrerer hverdagen sin og slåss mot systemene for å sikre barnas rettigheter i skolen, på fritida og hjemme – og det burde ikke være sånn. Disse familiene fortjener vår oppmerksomhet. De fortjener virkelig å bli sett og hørt. Men dessverre er det altså ikke alltid slik, heller ikke i den saken vi har til behandling i dag. Flertallet innstiller på at mindretallsforslagene ikke vedtas.

Regjeringspartiene, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, nøyer seg med å vise til fine formuleringer i Granavolden-plattformen om at familier med store pleie- og omsorgsbehov skal oppleve å få den hjelpen de har krav på, men fremmer ikke ett eneste forslag her i dag til hvordan de mener at det skal skje – tvert imot. Det begynner å bli et kjennetegn ved Solberg-regjeringa at de hvert eneste år finner nye steder der de kan kutte i stønadsordningene til disse familiene. Den snedigste måten er manglende prisjustering av satsene i folketrygden. Sist vi spurte, representerte disse kuttene nesten 300 mill. kr. Det var i 2017. Og tilsvarende kutt har skjedd hvert eneste år siden det. Det har også skjedd kutt i det hjelpeapparatet som er ment å bistå disse familiene, i samme størrelsesorden, og hele ordninger er fjernet med et pennestrøk, som bilstønadsordningen for gruppe 1-biler.

Forbedringer i pleiepengeordningen satt langt inne. Det var ikke før etter langvarig press fra opposisjonen, men først og fremst fra representanter for foreldregruppen selv, at noe skjedde, men ennå er ikke alle vedtak fra Stortinget oppfylt i den saken heller.

Stortingsflertallet har heldigvis greid å stanse en svekkelse av hjelpemiddelordningen. Regjeringa fikk stoppordre når det gjaldt å ta ansvaret for hjelpemidler ut av folketrygden og overføre ansvaret til kommunene. Det rakk vi før Kristelig Folkeparti gikk inn i regjering. Hvordan det nå blir, er ikke godt å si.

Grunnstønad og hjelpestønad er kuttet, selv om vi vet at det koster å være funksjonshemmet. I tillegg kommer økte egenandeler i helsevesenet til fysioterapi, kutt i ordningen med blå resept, det er kuttet i barnetillegg og strammet inn på mulighetene for et andre år på folkehøgskole for personer med utviklingshemming, selv om Stortinget har satt foten ned og sagt at det ikke skulle skje. Heldigvis rakk Stortinget før den siste regjeringsutvidelsen å vedta at vi skal ha en stortingsmelding om menneskerettigheter for utviklingshemmede. Ellers ville ikke det blitt noe av heller.

Stoltenberg II-regjeringa la en plan for et universelt utformet Norge innen 2025. Den tidsfristen har Solberg-regjeringa fjernet. Vi foreslår at vi retter opp den skaden. Mye tid er dessverre tapt. Så forslaget fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet er at vi skal ha et tilgjengelig Norge i 2025 og et universelt samfunn innen 2035, det vil lette hverdagen for mange av de familiene vi her snakker om, men blir nok en gang nedstemt her i dag.

Rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistent er en sak regjeringa ofte skryter av, men ordningen fungerer ikke som tenkt. Det er på tide at den planlagte gjennomgangen av ordningen nå kommer i gang, og det er en selvfølge at funksjonshemmedes organisasjoner får delta i det utvalget som skal stå for utredningen. Dessverre har det vært vanskelig for organisasjonene å nå fram med krav om å bli involvert i saker som gjelder dem. Det har blitt bedre, riktignok, men først etter sterkt press, både fra organisasjonene selv og fra stortingsopposisjonen.

Opposisjonen mener det er behov for en helhetlig gjennomgang av ordningene for foreldre med syke barn og barn med særlige behov, herunder utvikling av ordningen med familievikar, slik disse foreldrene selv ber om, men vi blir altså nedstemt også på det.

Helt til slutt: Vi fremmer forslag om at Husbankens ordninger for tilpasning av boliger for familier med store omsorgsbehov må stå i forhold til de behovene familiene faktisk har. Noen trenger store ombygginger på grunn av plasskrevende hjelpemidler som f.eks. rullestoler, men nei, også her blir vi nedstemt. I stedet har regjeringa også der syslet med tanken på å overføre mer av ansvaret til kommunene.

Jeg tar opp de forslagene vi er med på, pluss signaliserer at vi også støtter SVs løse forslag nr. 12, som vi anser i praksis er det samme som står i forslag nr. 4, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Presidenten: Da har representanten Lise Christoffersen tatt opp de forslagene hun refererte til.

Erlend Wiborg (FrP) [] (komiteens leder): Jeg vil begynne med å ønske statsråd Ropstad velkommen til den første debatten hans med arbeids- og sosialkomiteen.

Forslagsstillerne i saken i dag er opptatt av å ivareta familier med store pleie- og omsorgsutfordringer, og de trekker frem ulike situasjoner for å illustrere tanken bak. Det er ingen uenighet om at familier med store behov skal få bistand og støtte fra det offentlige. Tvert imot: Det er stor enighet om det, og det er derfor gledelig at alle disse forslagene allerede er ivaretatt.

Kommunene er allerede i dag forpliktet etter helse- og omsorgstjenesteloven til å tilby praktisk bistand. Denne praktiske bistanden inkluderer både hjemmehjelp og annen hjelpevirksomhet for eldre, funksjonshemmede, barnefamilier og andre som måtte trenge hjelp, og yter hjelp til praktiske gjøremål i hjemmet.

Vi vet likevel at mange pårørende sliter seg ut med tunge omsorgsoppgaver, noe regjeringen derfor allerede har tatt tak i. Som det fremkommer i svarbrevet fra statsråden, har regjeringen valgt å sikre at pårørende får en tydelig plass i helse- og omsorgstjenesten gjennom en ny pliktbestemmelse som samler og tydeliggjør kommunens ansvar overfor dem som har et tungt omsorgsarbeid.

Foreldre som venter barn med særlige behov, skal få en lovfestet rett til koordinator allerede under svangerskapet. Dette inkluderer en helhetlig veiledning. Regjeringen har i tillegg sagt at det skal innføres en garanti for disse familiene, slik at de kan være trygge på å få en kvalifisert koordinator når behovet oppstår.

Også husvikar eller familievikar er det allerede bestemt at skal utredes. En familievikar kan f.eks. fungere som en avlastning og hjelp ved kortvarig sykdom hos pårørende til alvorlig syke barn.

Til spørsmålet om hvorvidt BPA skal legges til folketrygden, er det etter mitt skjønn naturlig å vente på den utredningen som allerede er varslet igangsatt. Ordningen skal gjennomgås for å se om den fungerer slik den er ment å fungere, og eldre- og folkehelseministeren vil legge frem hvordan en slik utredning skal utformes. I en slik utredning vil det også være naturlig at øvrige spørsmål om hva som bør legges til folketrygden, kommer inn.

Når det gjelder forslaget om å inkorporere FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, og gi dem forrang, er det slik at Norge allerede i dag er forpliktet til å følge konvensjonen, uavhengig av hvordan den er gjennomført i norsk rett.

Forslagsstillerne etterlyser videre en handlingsplan for et tilgjengelig Norge. Også dette blir å slå inn åpne dører. Det foreligger allerede en strategi for likestilling av personer med funksjonsnedsettelser for perioden 2020–2030, hvor universell utforming er en viktig del. Regjeringen har også lagt frem en handlingsplan for universell utforming 2015–2019, som nå skal evalueres og legge grunnlaget for det videre arbeidet.

Det er altså ikke uenighet om intensjonene i forslaget, men det slår inn allerede åpne dører.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil takke forslagsstillerne for forslag om tiltak for familier med store pleie- og omsorgsbehov. Det er for Senterpartiet en viktig del av familiepolitikken at fellesskapet bistår familier som er i sårbare situasjoner.

Senterpartiet viser til at familieomsorg gjerne blir kalt «den usynlige omsorgen», som knapt registreres i statistikker, saksbehandling, nasjonalregnskap eller offentlige utredninger, til tross for at den har en årsverksinnsats på størrelse med den offentlige omsorgstjenesten. De ca. 100 000 årsverk som pårørende står for i dag, er avgjørende for hele helsetjenesten vår og bidrar til felles velferd og verdiskaping.

Men mange pårørende slites i dag mellom jobbforpliktelser og familieomsorg og opplever at omsorgsforpliktelsene går ut over egen arbeidssituasjon og omvendt. Fra studier av pårørende vet vi at opp mot 50 pst. sjøl utvikler helseproblemer. Senterpartiet viser til at Helsetilsynet i sin landsomfattende undersøkelse i 2010 fant at kommunene gjennomgående ikke kartla og vurderte pårørendes omsorgsbyrder, situasjon og behov for avlasting. Det er liten grunn til å tro at dette er blitt mye bedre i dag. Vi viser også til Riksrevisjonens undersøkelse av tilgjengelighet og kvalitet i eldreomsorgen, Dokument 3:5 for 2018–2019, som viste at eldre blir tildelt helse- og omsorgstjenester uten at behovene og ønskene deres er godt nok utredet. Pårørendes behov var karakteristisk nok ikke omfattet av undersøkelsen.

Senterpartiet registrerer at regjeringa vil legge fram en pårørendestrategi, men uten at regjeringa har forankret i Stortinget hva en ny og moderne pårørendepolitikk faktisk skal inneholde, og hva dette vil kreve økonomisk. Vi viser til at kommunen har fått en ny pliktbestemmelse som samler og tydeliggjør kommunens ansvar overfor dem som har et særlig tyngende omsorgsarbeid, men vi vil samtidig presisere at regjeringa ved innføring av denne nye pliktbestemmelsen la til grunn at det ikke skulle få noen økonomiske eller administrative konsekvenser. Den nye pliktbestemmelsen var i hovedsak en videreføring av eksisterende pårørendestøtte, samlet i en ny bestemmelse, der omsorgslønnsordningen skiftet navn til omsorgsstønad. Vi mener at den nye pliktbestemmelsen ikke er tilstrekkelig for å styrke pårørendes situasjon, og vi mener det er et stort behov for å styrke omsorgsstønadsordningen.

Vi mener videre at regjeringa burde fulgt opp forslagene i Kaasa-utvalget om å innføre en ordning med lovfestet pårørendestøtte, der bruker og pårørende sine behov alltid blir vurdert, og der det på denne bakgrunn inngås en pårørendekontrakt – en avtale mellom kommunen og den pårørende.

Vi er enig med forslagsstillerne i at flerlingfamilier trenger sterkere støtte fra samfunnet enn de fleste andre familier, fordi belastningen er større. Samtidig mener vi at også andre barnefamilier kan ha bruk for støtte i kortere eller lengre perioder, dersom f.eks. en eller begge foreldrene blir syke, i barnerike familier, eller ved sykdom hos ett eller flere barn. Det er et offentlig ansvar å bistå slike barnefamilier med hjelp når de trenger det.

Det følger av dagens lov å tilrettelegge for praktisk bistand i hjemmet, men Senterpartiet mener at dagens bestemmelser for dette trenger å tydeliggjøres. Derfor mener vi at kommunene bør få en lovfestet plikt til å tilby familievikar for småbarnsforeldre som har særskilt behov for bistand i akutte og spesielle situasjoner, og vi fremmer forslag om dette. Jeg tar derfor opp forslag nr. 5, som er Senterpartiets forslag.

Videre er Senterpartiet enig med Arbeiderpartiet om forslag nr. 4, nemlig at Husbankens lån og garantier og tilskuddsordninger for tilpasning av boligen styrkes, og at ansvaret for dette feltet tilligger Husbanken.

Som følge av vår tilslutning til forslag nr. 4, kan jeg ikke se at det er behov for SVs løse forslag, som er omdelt. Det er et unødvendig forslag, og vi ser derfor ingen grunn til å støtte det.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp forslaget han refererte til.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Dette forslaget har vorte framlagt for å visa behovet for ein heilskapleg plan, gjennomgang og forbetringar for familiar med ekstra store og belastande omsorgsoppgåver. Når ein familie får eit barn med større omsorgs- og pleiebehov enn normalt, snur dette ofte opp ned på familietilværet. Det same gjeld når ein f.eks. får tvillingar eller trillingar, eller når ein forelder i ein stor familie vert alvorleg sjuk.

Det er mange forhold i ein familie som kan gjera situasjonen meir belastande, og me er heldige i Noreg som har eit fellesskap som stiller opp i dei fleste situasjonar. Dette fellesskapet må me vidareutvikla, sånn at det til slutt kan gjelda alle. SV meiner at det er på tide å leggja betre til rette for dei familiane som får ein alvorleg sjuk forelder, med ei form for familievikarordning, ein person som kan hjelpa ein familie i ein krevjande kvardag.

I forbindelse med utforminga av dette forslaget har me vore i tett dialog med fleire av dei organisasjonane det vedkjem, som består av folk som kjenner godt kvar skoen trykkjer, bl.a. handikappa barn sine foreldre, Løvemammaene og Uloba.

Det ligg fleire forslag frå SV i innstillinga. Når det kjem til støtteordning frå Husbanken til tilpassing av bustad for familiar med særskilt behov for dette, har me fremja eit laust forslag som er noko annleis enn det frå Senterpartiet og Arbeidarpartiet, rett og slett fordi me meiner at dette må vera ei ordning som skal gjelda alle, ikkje berre dei med spesielt dårleg råd. Det å tilpassa bustaden til eit barn med rullestol, kan vera ei urimeleg stor utgift òg for familiar med gjennomsnittleg inntekt eller litt over det.

Når det gjeld brukarstyrt personleg assistent, skal dette i utgangspunktet vera ei ordning for å mogleggjera ei likestilt deltaking i samfunnet for personar med funksjonshemming. Me får beskjed frå fleire hald om at det er ganske ulikt både korleis ordninga fungerer og ikkje minst korleis det vert utmålt i timetal. Med vårt forslag om å innlemma denne retten i folketrygda, vil det kunna verta meir standardisert og rettferdig tildeling av brukarstyrt personleg assistent. Samtidig ser me at denne ordninga vert brukt særs forskjellig, og kan òg verta utvida i sitt verkeområde for å tena fleire med forskjellige behov. Det kan vera f.eks. hjelp til husvask, lettare medisinsk hjelp, deltaking på fritidsaktivitetar eller ein kombinasjon av dette.

Me har vorte framlagt forslag til korleis dette kan sjå ut i praksis, men me ser nok òg at me må undersøka noko meir før SV kan bestemma seg for korleis ei slik utvida BPA-ordning vil kunna vera til best mogleg nytte for familiar med sjuke barn, f.eks., i tillegg. På denne bakgrunn trekkjer me forslag nr. 9.

Til slutt føreslår SV å inkorporera FN-konvensjonen om rettane til menneske med nedsett funksjonsevne i menneskerettslova i sin heilskap. Dette er det for oss ei sjølvfølge at me må gjera. Folk er folk. Når det kjem til ILO-konvensjonar som handlar om arbeidsfolk sine rettar, er Arbeidarpartiet alltid med. Eg meiner at det er god grunn til å vera skuffa over at Arbeidarpartiet stemmer imot dette i dag.

Eg tek opp dei andre forslaga frå SV òg.

Presidenten: Representanten Solfrid Lerbrekk har tatt opp de forslagene hun refererte til, og også redegjort for at forslag nr. 9 trekkes.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: Dette er en god sak. Jeg liker saken fordi den er så velkjent i Kristelig Folkeparti. Da Kristelig Folkeparti forhandlet om regjeringsplattformen, var det nettopp for å skape et samfunn med plass for alle – det var en hovedsatsing – vi kjenner denne virkeligheten fra folk vi har kontakt med. Som samfunn har vi et ansvar for å skape en enklere hverdag for familier med store omsorgsbehov og barn med alvorlig sykdom eller funksjonsnedsettelser. Derfor har vi kjempet inn mange gode tiltak på området, som regjeringen nå kommer tilbake til Stortinget med.

Regjeringen vil gjennomføre en likeverdsreform som gjør det enklere for familier som har barn med spesielle behov. Gjennom dette skal vi sikre like muligheter for personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse for alle. Ja, folk er forskjellige, og derfor skal reformen få fram at alle mennesker har like stor verdi. Vi har fått en lang rekke av disse forholdene inn i plattformen fra Granavolden.

Regjeringen vil innføre en koordinasjonsgaranti som sørger for at familier med barn med spesielle behov sikres en kvalifisert koordinator, som kan bidra med utarbeidelse av individuell plan og sikre tilgang til nødvendige hjelpemidler.

Regjeringen skal legge fram en egen pårørendestrategi, inkludert at retten til foreldreopplæring for alle foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne lovfestes, etter mal fra foreldreopplæringen som foreldre til barn med hørselshemming og diabetes får, utviklet av Statped og rehabiliteringstjenesten. Brukerorganisasjoner skal være med.

Regjeringen skal videre utarbeide en ordning med husvikar ved kortvarig sykdom hos pårørende til barn med store omsorgsbehov. Kommunene er allerede i dag, etter helse- og omsorgstjenesteloven, forpliktet til å tilby praktisk hjelp og bistand i hjemmet.

Jeg vil også nevne alternative fødselspermisjonsordninger for foreldre som får flerlinger eller barn med spesielle behov.

BPA-ordningen skal defineres som et likestillingsverktøy for deltakelse i samfunnet på lik linje med andre, og det skal utvikles og prøves ut en brukerstyrt avlastning, etter modell av retten til brukerstyrt personlig assistanse.

I Granavolden-plattformen har vi også fått inn enighet om at det skal gjennomføres en NOU for å sikre at BPA-ordningen fungerer etter hensikten. Ja, det er fine ord, men det er der vi må begynne, for nettopp som Lundteigen også sier: Vi kan ikke starte et prosjekt uten at vi har kvalitetssikret og vet hva behovet er. Derfor er en NOU veldig viktig

Jeg hører kritikk fra Arbeiderpartiet, men jeg husker at – jeg har vært i et kommunestyre i mange perioder – alle reformer som ble startet opp og ikke var finansiert, startet på den måten at vi planla og planla, og håpet på finansiering, som av og til kom, eller dessverre uteble.

Disse sakene vil Kristelig Folkeparti stå bak og bistå så langt det går for at alt dette skal følges opp. Regjeringens handlingsplan for universell utforming 2015–2019 skal evalueres i 2019, nettopp for å finne status, hvor veien går videre for et universelt utformet samfunn. Det vil danne grunnlag for arbeidet regjeringen skal komme tilbake med.

Videre vil regjeringen utvikle en modell som sikrer at det finnes et boligtilbud for personer med nedsatt funksjonsevne, og pålegge kommunene å tilrettelegge overgang fra barndomshjem til egen bolig.

Slik kunne jeg fortsette. Men jeg er sikker på at dette ble forhandlet fram og tatt godt inn i Granavolden-plattformen, og det ivaretar intensjonen som har kommet opp her i dag. Derfor vil Kristelig Folkeparti stemme imot forslagene og stå for det regjeringen gjør.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg vil gi honnør til forslagsstillerne for å løfte saker for å skape et samfunn med plass til alle, et samfunn der familier med store pleie- og omsorgsbehov får en enklere hverdag med trygge rammer. Det inkluderer både flerlingfamilier og familier med barn med funksjonsnedsettelse eller alvorlig sykdom.

Dette er et engasjement regjeringa deler. Derfor er regjeringas politikk offensiv på dette feltet. Og derfor skal vi, som flere har nevnt, gjennomføre likeverdsreformen.

Jeg vil kort gå gjennom forslagene og redegjøre for hva regjeringa gjør og planlegger å gjøre for familier med store pleie- og omsorgsbehov. «Familievikar» er ikke en benevnelse som brukes lenger. I helse- og omsorgstjenesteloven brukes begrepet «praktisk bistand» i hjemmet. Det inkluderer hjemmehjelp og annen bistand til eldre, barnefamilier, mennesker med funksjonsnedsettelse og andre som trenger hjelp. Dette er langt mer enn det en tidligere kalte familie- og husmorvikar, og det den kunne tilby.

Regjeringa vil gjennomføre en likeverdsreform og innføre en koordinatorgaranti. Disse tiltakene skal sikre at familier med store omsorgsbehov får hjelp til å utarbeide en individuell plan, at disse familiene får tilgang til eksisterende hjelpetilbud, og at det er en koordinator som tar kampene for dem.

Det andre forslaget i representantforslaget gjelder ordningen med brukerstyrt personlig assistent, BPA, og innlemming av denne i folketrygden. I Granavolden-plattformen slår vi fast at BPA skal bli et likestillingsverktøy. BPA-ordningen skal bidra til at mennesker med funksjonsnedsettelse skal kunne bidra og delta i samfunnet på lik linje med andre. BPA-ordningen skal utredes i en egen NOU, og utredningen vil også se på deltakelse i fritidsaktiviteter, ikke bare på bistand til dagliglivets praktiske gjøremål i husholdninger og personlig stell, som er tilfellet i dag.

Forslagsstillerne ber om at de aktuelle familiene skal få rask og effektiv hjelp, inklusiv økonomisk støtte til å tilpasse boligen. Det er kommunene som er nærmest familiene både i det daglige og når behov for å få hjelp oppstår. Etter min oppfatning er det dermed kommunene som også er godt egnet til å se behovet for pleie og omsorg i sammenheng med annen bistand, som f.eks. tilpasset bolig, behovet for hjelpemidler, lån og tilskudd av ulike sorter. Regjeringa er opptatt av at det skal finnes gode botilbud for personer med funksjonsnedsettelse, og kommunene skal medvirke til å legge til rette for gode overganger fra barndomshjemmet til en egen bolig.

Forslagsstillerne ber også om at FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne skal inkorporeres i menneskerettsloven og gis forrang i norsk rett, og at regjeringen skal legge fram en ny handlingsplan for å få et universelt utformet samfunn innen 2035. I Granavolden-plattformen sier vi at vi skal legge fram en ny handlingsplan for et universelt utformet samfunn i 2020. Vi evaluerer nå den gjeldende planen, sånn at vi kan ha best mulig utgangspunkt for å lage en god og treffsikker ny plan. Den nye planen vil også bygge på erfaringene fra den nåværende handlingsplanen.

Stortinget behandlet i 2013 en mulig inkorporering av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne i menneskerettsloven. Den gang fastslo stortingsflertallet at Norge ikke ville slutte seg til FNs valgfrie protokoller. Dette vedtaket gjelder fortsatt.

Granavolden-plattformen slår fast at alle familier skal kunne skape trygge rammer rundt eget liv. Trygge og forutsigbare rammer er særlig viktig for familier med store pleie- og omsorgsbehov. Derfor skal regjeringa gjennomføre likeverdsreformen, sånn at disse familiene skal få den hjelpen de har krav på, og være trygge på at samfunnet stiller opp for dem når livssituasjonen krever det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg vil gjerne – i likhet med komitélederen – ønske statsråden velkommen til hans første replikkveksling med vår komité.

Jeg tenkte jeg skulle gripe fatt i det statsråden sa i sitt innlegg, at en nå skal evaluere handlingsplanen for et universelt utformet Norge, og se hvordan en skal ta veien videre. Da har jeg lyst til å gå et par år tilbake i tid, nærmere bestemt 21. mars 2017. Da fremmet Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet et forslag om å «legge frem en handlingsplan for et tilgjengelig Norge i 2025, og et universelt utformet samfunn innen 2035». Det ble nedstemt av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne stemte for en ny tidfesting. Kristelig Folkeparti vil i dag stemme imot. Synes statsråden det er greit?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Først: Takk for hilsener og velkomst til Stortinget.

Det er slik at når en kommer i regjering, opplever en at det er ting en gjerne skulle sett bli gjennomført, som ikke blir gjennomført. Men totalen av det Kristelig Folkeparti har fått til i forhandlingene, er – som representanten Toskedal redegjorde godt for i sitt innlegg – veldig god. Derfor er jeg stolt over det som skal gjøres, også når det gjelder universell utforming.

Jeg tror det er viktig at en får gått igjennom den handlingsplanen som har vært, på en god måte, og at en lærer av det, får gode erfaringer, slik at en kan lage en enda bedre handlingsplan framover.

Etter å ha sett på oppgaven som ligger foran oss, ser en at den er veldig krevende. Det vil kreve store satsinger – økonomisk, men også praktisk – å få gjennomført det som skal til for å få et universelt utformet samfunn, men vi har en klar ambisjon om at det skal vi lykkes med. Vi skal være offensive, selv om vi ikke stemmer for en tidfesting i dag.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg takker for svaret.

Statsråden sa at totalen er god. Når det gjelder tidfesting av universell utforming, er ikke det den eneste saken der Kristelig Folkeparti stemmer annerledes etter at de kom i regjering. Det er noen som betaler prisen for Kristelig Folkepartis inntreden i regjering, og de funksjonshemmede er tydeligvis en av de gruppene. Er det noen av familiene med store pleie- og omsorgsbehov som kommer til å tjene på at Kristelig Folkeparti har kommet i regjering? Hvem er i så fall det?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Hvis det er ett felt som ble løftet tydelig fram, og som for så vidt fikk et eget kapittel i plattformen, er det feltet likeverd og det å skape et samfunn med plass til alle. Så jeg vil si at både de som får barn som vil ha spesielle behov, og de som har det i dag, vil bli løftet gjennom det arbeidet som regjeringa gjør, og det vi skal gjøre.

Ta BPA-ordningen, som er utrolig viktig for så mange for å kunne delta i samfunnet. Den var det denne regjeringa som innførte i 2015, og ga vel også over 0,5 mrd. kr i tilskudd til kommunene i 2015 og 2016, nettopp for at flere skal få mulighet til å delta på lik linje – eller delta mer – i samfunnet. Den skal nå rettighetsfestes som en likestillingsordning. Koordinatorgarantien – som både skal komme inn allerede under svangerskapet for å forberede den situasjonen som kan komme, og også ta flere av kampene for disse familiene og disse enkeltmenneskene når de skal få sine rettigheter og hjelpetiltak, som de tross alt har krav på – tror jeg blir veldig viktig.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Statsråden har en positiv holdning til tiltak overfor familier med store pleie- og omsorgsbehov. Vi har her mange ganger fått høre at Solberg-regjeringa har en annen holdning til opposisjonens forslag enn den rød-grønne regjeringa hadde. Det har blitt vektlagt veldig sterkt at en ikke skulle stemme ned alt som kommer fra opposisjonen. Nå er vi i en situasjon hvor Senterpartiet har fremmet et forslag hvor en «ber regjeringen fremme forslag om en lovfestet plikt for kommunene til å tilby familievikar til familier med særlige behov for bistand i akutte og spesielle situasjoner» – altså et målrettet tiltak. Det er en lovfestet plikt til å tilby. Mitt spørsmål er:

Hva er statsråden uenig i i det forslaget, forslag nr. 5, som gjør at en, fra regjeringspartienes side, ønsker å stemme det ned?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Takk for et viktig spørsmål. Som jeg sa i mitt innlegg, er den ordningen som var, og begrepene «husmorvikar» eller «familievikar», utdatert. Det som ligger i det i dag, er mye mer omfattende. Vi skal utrede det og se på det, og jeg mener uansett at det arbeidet bør gjøres før en vedtar en lovfesting. Senterpartiet er godt kjent med at det kan være krevende for kommunene når en bare vedtar ganske mange av disse ulike lovfestingene.

Jeg sa vel også at vi jobber med en egen pårørendestrategi. Den er ikke klar, men når en jobber med den, tror jeg det er viktig at en ser på hvordan en som samfunn kan gi de pårørende best mulig hjelp. Det vil vi komme tilbake til. Så når det gjelder det forslaget, er det viktig å få det utredet godt før en vedtar det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Når folk hører ordet «strategi» og i dette tilfellet ordet «pårørendestrategi», er ikke det noe en kan holde i handa, slik som statsråden holder det glasset der. En vet ikke hva det er.

Når statsråden nå sier at uttrykket «praktisk bistand i hjemmet» omfatter noe mer enn det en familievikar kan gjøre, kan ikke jeg, med min livserfaring, forstå hva som ligger i det uttrykket. Dette er lek med ord og begreper. Realitetene er de samme. Vi vet hva som trengs å gjøres for de menneskene og familiene som kommer opp i sånne akutte situasjoner. Mitt spørsmål er da:

Hadde regjeringa kunnet støtte forslag nr. 5, fra Senterpartiet, hvis vi hadde byttet ut «familievikar» med «praktisk bistand i hjemmet»?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Nei, og det må uansett representantene her i Stortinget gjøre seg opp en mening om. Men poenget er, som representanten Lundteigen for så vidt var innom i innlegget sitt, at det er en pliktbestemmelse i helse- og omsorgstjenesteloven som tydeliggjør nettopp kommunenes ansvar. Jeg er opptatt av at de pårørende skal få best mulig hjelp, og der er regjeringsplattformen offensiv. Det er viet stor plass til de pårørende i den nye regjeringsplattformen. Det er også en egen del om det i likeverdsreformen. Det arbeidet er regjeringa godt i gang med, men det arbeidet må fullføres før en vet akkurat hvordan det skal være.

Om en kaller det det ene eller det andre, er ikke det store – det er jeg enig med representanten Lundteigen i – men poenget mitt var bare at når det gjelder det en ofte tenker på med begrepet «husmorvikar», er dagens situasjon og det vi tenker på, bedre og videre enn det som var.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Tilfeldigvis akkurat i dag er folk frå Noreg i Genève for å få ei vurdering av korleis Noreg handterer menneskerettane til folk med funksjonshemming. Der får me sjølvsagt mykje kritikk, og dei seier i eit reisebrev som eg har fått i dag, at CRPD-komiteen i FN er sjokkert over at Noreg ikkje vil inkorporere heile CRPD-konvensjonen i norsk lovgjeving. Noreg får òg kritikk for at funksjonshemma vert omtala meir som pasientar enn som fullverdige menneske.

Har ikkje regjeringa mål om at Noreg skal hevda seg internasjonalt òg på dette området?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jo, absolutt, og Norge er – vil jeg påstå – veldig langt framme når det gjelder menneskerettighetssituasjonen. Som jeg sa i mitt innlegg også, ble denne saken behandlet i 2013, og da var det vel – så vidt jeg vet – bare SV og kanskje Venstre som stemte for at en skulle inkorporere hele konvensjonen.

Uansett om en gjør det på den ene eller den andre måten, er Stortinget veldig tydelig på at menneskerettighetene og rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne skal oppfylles. Det gjør en i dagens lovverk, og det gjør en på en god måte. Jeg mener at når det gjelder det som Stortinget vedtok da, og det som jeg skjønner at Stortinget i dag kommer til å stemme imot med et stort flertall, står ikke det i motsetning til at en ønsker å oppfylle rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Tvert imot opplever jeg et offensivt storting og en god debatt også i dag, der alle partier er opptatt av å finne gode løsninger for hvordan en kan gjøre samfunnet enda bedre og skape et samfunn med plass for alle.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin Andersen (SV) []: Jeg får også ønske statsråd Ropstad velkommen, men han tar feil. Han tar feil når han sier at det ikke betyr noe om Norge implementerer CRPD i menneskerettsloven, slik som vi har gjort når det gjelder de andre lovene med kvinnekonvensjonen og barnekonvensjonen. Dessverre er ikke Ropstad alene heller. Det er et stort flertall her som tar feil, og det er et stort flertall som er redd, uten grunn, for å få på plass noen mekanismer i Norge som handler om klageordninger for individer.

Dette handler om å likestille menneskerettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse med menneskerettighetene til de andre. Jeg hører Kristelig Folkeparti snakker veldig mye om likeverd og verdi. Det koster ingenting. Det er likestilling som koster, og det er da regjeringen og flere i flertallet rygger.

Jeg hørte representanten fra Fremskrittspartiet var oppe og sa at dette forslaget handler om å slå inn åpne dører. Jeg håper inderlig at ingen av de familiene som lever i denne situasjonen, hørte det innlegget, for det er pinlig når vi vet hvor store problemer mange av disse familiene har nettopp med manglende tilbud, manglende koordinering og manglende hjelp i de kritiske situasjonene der de selv må stå på, døgnet rundt, for å få dette til å gå sammen.

Dette er en av grunnene til at SV har bevilget mer penger til kommunene generelt, mer penger til særlig ressurskrevende tjenester, mer penger til flere av disse områdene, og at vi har foreslått, i motsetning til regjeringen, at brukerstyrt personlig assistanse må bli en del av hjelpemiddelordningen og finansiert over folketrygden. Da blir det et likestillingsverktøy, og det er det det skal være. Så kan det være ulike måter det skal organiseres på praktisk, og det er riktig at regjeringen har fått lovfestet dette. Men hva har skjedd etterpå? Ordningen har blitt dårligere, det er undersøkt. Derfor trengs det forskriftsfesting som kan si hvordan dette skal fortolkes. Men til og med det klarer man altså å stemme imot.

Og jeg tror jeg er nødt til å si det: Dette handler ikke om mennesker med særlige behov, dette handler om mennesker som har behov for akkurat det samme som alle vi som er her. De trenger bare litt hjelp til å få familielivet sitt og hverdagen sin til å gå rundt. Da er vi nødt til å håndtere dette som et likestillingstema. Dette handler om å kunne stå opp og gå på jobb og gjøre alle de vanlige tingene med litt mer hjelp enn det de får i dag.

Så handlingsplan for universell utforming: Den er nødt til å ha et sluttpunkt, og jeg tror statsråden nå forsnakket seg i sitt innlegg og sa at man skulle ha et sluttpunkt på 2020 – det er veldig ambisiøst, men at den kommer da. Men det må være et sluttpunkt, man når ingen mål man ikke setter seg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Førre kapittel
Neste kapittel