Presidenten: Etter
ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir
begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til
medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten
foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Steinar Reiten (KrF) [] (ordfører for saken): I representantforslaget
som vi har til behandling, blir regjeringen bedt om å utarbeide
en stortingsmelding om hvordan Norge kan sikre nasjonalt eierskap
i strategisk viktige bedrifter, infrastruktur og teknologier. Forslagsstillerne
minner samtidig om hvordan framsynte stortingspolitikere, med Johan
Castberg som initiativtaker og pådriver, på begynnelsen av 1900-tallet
vedtok konsesjonsloven, som sikret nasjonal råderett over viktige
naturressurser som fossefall og mineralressurser. De viser også
til at den samme langsiktige tenkingen lå til grunn for utforming
av norsk oljepolitikk fra slutten av 1960-tallet, en politikk som
sikret at de store utenlandske oljeselskapene gjennom skattlegging
og teknologioverføring bidro til positiv samfunnsutvikling som skapte
arbeidsplasser og velstand over hele landet. Når forslagsstillerne
viser til at Norge ville vært et svært annerledes land i dag hvis
ikke verdiene fra norske naturressurser hadde kommet hele samfunnet
til gode, er det lett å si seg enig.
Når det gjelder
spørsmålet om hvorvidt det er behov for en egen stortingsmelding
om hvordan Norge kan sikre nasjonalt eierskap i strategisk viktige
bedrifter, infrastruktur og teknologier, mener likevel komitéflertallet,
bestående av regjeringspartiene, at det ikke er det. Flertallet
er enig med forslagsstillerne i at teknologiske og sikkerhetsmessige
utviklingstrekk gjør det nødvendig med en fortløpende vurdering
av nasjonal sikkerhet som begrunnelse for statlig eierskap. Likevel
er flertallet av den oppfatning at disse hensynene blir ivaretatt
i den forrige eierskapsmeldingen, Meld. St. 27 for 2013–2014, og
gjennom arbeidet med en ny stortingsmelding om statlig eierskap,
som etter planen skal legges fram høsten 2019.
I brev fra departementet
til næringskomiteen datert 10. desember viser statsråden til at
nasjonal forankring av viktige selskap, herunder nasjonal forankring
av hovedkontor som begrunnelse for statlig eierskap i selskapskategoriene
2 og 3, samt nøkkelkompetanse, er omtalt i forrige eierskapsmelding.
Han viser også til at denne tematikken vil bli tatt inn som en del
av det pågående arbeidet med en ny stortingsmelding om statlig eierskap.
Flertallet mener
videre at lov om nasjonal sikkerhet, som trådte i kraft 1. januar
i år, langt på vei ivaretar de sikkerhets- og beredskapsmessige
forholdene som forslagsstillerne ønsker belyst i en egen stortingsmelding.
I sikkerhetsloven, kapittel 9 og 10, er det tatt inn detaljerte
bestemmelser om sikkerhetsgraderte anskaffelser, sikkerhetsavtaler
med leverandører, leverandørklarering, varslingsplikt og meldeplikt
ved erverv av virksomhet. Det er også viktig å understreke at sikkerhetsloven
gjelder for statlige, fylkeskommunale og kommunale organ så vel
som leverandører av varer eller tjenester i forbindelse med sikkerhetsgraderte
anskaffelser. Det blir uttrykkelig slått fast i lovens § 1-2.
Flertallet mener
for øvrig at det er noe uklart hva forslagsstillerne mener når de
viser til viktigheten av nasjonalt eierskap til kapitalintensiv
produksjon for å sikre skattlegging av profitten. Hvis staten skal
legge en så vid definisjon til grunn for eierskapspolitikken, vil
det måtte medføre store aksjeoppkjøp for å sikre kontroll over kapitalintensive
foretak der staten i dag ikke har eierinteresser eller er minoritetsaksjonær.
De fire regjeringspartiene
ønsker ikke en slik omfattende endring av forutsetningene for statlig
eierskap og viser til side 37–38 i Granavolden-erklæringen, der
det heter:
«Norge vil fortsatt ha statlig eierskap
i utvalgte selskaper. I noen selskaper kan dette være riktig for å
ivareta viktige samfunnsansvar og kompetansemiljøer, og for å sikre
at hovedkontorfunksjoner er lokalisert i Norge. Regjeringen vil
føre en ansvarlig og forutsigbar eierskapspolitikk basert på fastlagte prinsipper
for statlig eierstyring. Regjeringen er åpen for verdiøkende transaksjoner
og strategiske allianser knyttet til statens eierposisjoner. Beslutninger
skal baseres på aktuelle konjunkturer, markedsforhold, selskapenes
finansielle stilling og generelle fremtidsutsikter.»
Og videre heter
det at regjeringen vil «gjennomføre en gradvis reduksjon i statlige
eierandeler i bedrifter med forretningsmessig avkastning som hovedmål».
Med de begrunnelsene
som jeg her har gjort rede for, tilrår flertallet i komitéinnstillingen
at representantforslaget fra stortingsrepresentantene Trygve Slagsvold Vedum,
Sigbjørn Gjelsvik, Geir Pollestad og Willfred Nordlund om en stortingsmelding
om nasjonalt eierskap i strategisk viktige bedrifter, infrastruktur
og teknologier, ikke blir vedtatt.
Terje Aasland (A) []: Jeg har lyst til å starte med
å takke forslagsstillerne for at de faktisk har fremmet et veldig
viktig forslag, det er viktig å diskutere det. Samfunnskritisk infrastruktur
eller samfunnskritiske selskaper, eller for den saks skyld ressurser,
er ganske vesentlig å diskutere av og til. Spørsmålet er om en gjør det
på en god nok måte, slik det er i de ulike ordningene i dag, og
i sakene som kommer til Stortinget, eller om det er riktig å samle
dette i en større sammenheng. Det er det jeg mener ligger i forslaget
fra forslagsstillerne.
Jeg tror det er
et behov for det. Når jeg hører saksordførerens begrunnelse for
at regjeringspartiene ikke følger opp vedtaket, synes jeg ikke det
er god nok dekning for å si at dagens eierskapsmelding, parallelt
med sikkerhetsloven, er dekkende for at Stortinget i tilstrekkelig
grad får diskutert samfunnsmessig viktig infrastruktur, bedrifter,
eierskap osv. Det handler om mye, det handler om eierskapet til
vannkraftressursene, om vannet, om infrastrukturen for elektrisk
produksjon og distribusjon, om fiber knyttet til 5G-diskusjonen
som har vært nå – hvem skal eie, hvem skal drifte – og vi har hatt
det når det gjelder sårbar infrastruktur knyttet til samferdselssektoren
osv. Jeg tror det i en tid hvor sårbarheten i samfunnet bare øker,
hadde vært klokt at en faktisk hadde diskutert det i en sammenheng,
noe jeg opplever at regjeringspartiene ikke ønsker å gjøre – man
synes det er godt nok slik det er i dag.
Så har jeg bare
lyst til å understreke at det er flott at en vil komme tilbake til
dette i eierskapsmeldingen, men eierskapsmeldingen har verken fra
regjeringens side eller gjennom behandlingen i tidligere tider i
Stortinget i tilstrekkelig grad tatt hensyn til nettopp sårbarheten
og den delen som ligger opp mot infrastrukturen, som kan være viktig
å eie. Så det er en mangelfull bit så langt.
Jeg må vel erkjenne
at når vi ser at regjeringspartiene nå har samlet seg, får vi ikke
flertall for vårt primærforslag, mindretallets forslag. Jeg vil
allikevel utfordre statsråden på om han – i større grad enn tidligere
– i eierskapsmeldingen vil komme innom temaer som dette Dokument
8-forslaget berører. Hvis han kan garantere for det og forsikre
Stortinget om at han kommer inn på dette i eierskapsmeldingen –
sårbar infrastruktur, eierskap osv. – i litt vidt omfang, samfunnssikkerhetsmessig omfang,
så kan en jo avvente diskusjonene knyttet til den. Men hvis han
ikke kommer med den bekreftelsen og ikke har vilje til å gå lenger
i eierskapsmeldingen enn det han har gjort fram til nå, blir på
en måte begrunnelsen fra regjeringspartiene veldig svak for ikke
å gå inn for det Dokument 8-forslaget som foreligger.
Jeg tar opp det
forslaget som Arbeiderpartiet er medforslagsstiller til.
Presidenten: Da
har representanten Terje Aasland tatt opp det forslaget han refererte
til.
Geir Pollestad (Sp) [] (komiteens leder): Senterpartiet
er oppteke av å sikra nasjonalt eigarskap til bedrifter, infrastruktur,
og det er det som er bakgrunnen for dette forslaget. Målet i seg
sjølv er ikkje eigarskapet, men den kontrollen som eigarskapet gjev.
Når ulike regelverk og internasjonale forpliktingar avgrensar vår
moglegheit til å sikra nasjonal kontroll gjennom regelverket, er
eigarskap ein god måte å gjera det på. Etter Senterpartiet sitt
syn må grunngjevinga, f.eks. for statleg eigarskap, vera noko vidare
enn berre å sikra inntekter og hovudkontor.
Det er òg ei kjensgjerning
at denne regjeringa ikkje har den beste historia å visa til. Me
hugsar då Kongsberg Gruppen i førre stortingsperiode vart føreslått
lagt ut for sal. Regjeringa hadde altså ikkje gjort seg nokon tankar om
kven som kunne kjøpa ein stor norsk våpenprodusent. Statsministeren
var i spørjetimen og forsvarte avgjerda. Sakte, men sikkert – med
god hjelp bl.a. frå Kongberg Gruppen sjølv – trur eg det gjekk opp
for regjeringa kva dei var i ferd med å gjera, og forslaget fekk
heldigvis ikkje fleirtal. Dette er eit eksempel på det manglande medvitet
og ryggmargsrefleksen som eg opplever at dagens regjeringsparti
har.
Eit anna eksempel
var salet av Flytoget. Det var ingen som kunne koma med ei god grunngjeving
for kvifor Flytoget skulle seljast. Likevel vart det sett på salslista.
Telenor står på salslista i dag. Heller ikkje der er det gjeve noka
god grunngjeving. Me har eksempel på at det har kome forslag til
Stortinget om å liberalisera konsesjonslovene i landbruket, opna
for utanlandsk eigarskap til norsk jord. Heldigvis vart det òg stoppa
i Stortinget. Det går føre seg ein diskusjon om teknologien til
5G-nettet, der kinesiske interesser, eller det kinesiske selskapet
Huawei, er sentralt inne. Regjeringa vrir seg unna og ønskjer ikkje
å ta eit tydeleg standpunkt. Eit anna eksempel er Oslo Børs. Det
er vanskeleg å forstå: Kvifor er det så viktig at eit utanlandsk
børskonsern overtek Oslo Børs? Burde det ikkje vera i Stortingets
interesse å sikra eit spreidd eigarskap til børsen?
Senterpartiets
ønske er å sikra nasjonal kontroll og tenkja breiare enn berre det
som ligg i eigarskapsmeldinga. Merknadene frå fleirtalspartia viser
at dei ikkje forstår alvoret, og dei forstår ikkje kva tyding eigarskap har
for å sikra norsk kontroll, f.eks. over sentral infrastruktur. Senterpartiet
ønskjer ei brei tilnærming der me skal bruka eigarskap for å sikra
den samfunnsmessige kontrollen med infrastrukturen, og når det gjeld
eigarskap, er me ikkje framande for å bruka statleg eigarskap meir
aktivt for å sikra bedrifters nærvær og hovudkontor i Noreg.
Fleirtalet viser
til eigarskapsmeldinga og sikkerheitsloven. Dette er eit altfor
smalt perspektiv på den problemstillinga som Senterpartiet ønskjer
å lufta. Eg vil gå så langt som til å seia at ein er ganske naiv
i si tilnærming til ganske store og viktige spørsmål. Og det Stortinget
går glipp av med å seia nei til denne meldinga, er at ein ikkje
får ein samla diskusjon, som på mange måtar handlar om det same,
men på ei rekkje ulike samfunnsområde, og der eg hadde håpt at Stortinget
kunne få ein brei debatt. Det er det regjeringspartia – Kristeleg
Folkeparti, Venstre, Høgre og Framstegspartiet – i dag har varsla
at dei vil seia nei til.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er ein prinsipiell
diskusjon som ligg under den debatten vi skal ha her i dag, og det
er kva type inngang ein skal ha til nasjonal eigarskap. Kåre Willoch,
som på mange måtar er symbolet for det konservative Høgre, har i
mange år peika på betydinga av å bevare nasjonal kontroll over visse
nøkkelbedrifter. Det han spesielt trekte fram, var vasskraft, petroleum,
fisk og finans, og han var bl.a. veldig oppgitt over det unødvendige
ved at Nordea i si tid blei svensk. I mellomtida er Nycomed blitt
engelsk, staten har selt seg heilt ut av oppdrett, som er utgangspunktet
for Marine Harvest, If er blitt finsk, Kongsberg Gruppen er blitt
forsøkt selt, ein skal selje seg ned i Telenor, osv.
Det er veldig
vanskeleg, med dagens høgreside, å finne ein prinsipiell inngang
på desse spørsmåla. Staten Noreg er dømd til å eige. Det betyr at
når ein sel seg ut av selskap i Noreg og får eit overskot, blir
desse pengane brukte til eigarskap andre stader. Ein flytter altså
eigarskap, sel seg ned i selskap som har aktiviteten sin i Noreg,
og gjennom f.eks. Statens pensjonsfond utland kjøper ein seg opp
andre stader i verda. Så kva som er prinsipielt riktig med å selje
seg ned i Noreg og opp i andre land når staten er dømd til å eige,
er veldig vanskeleg å forstå.
Det Willoch var
opptatt av, var at ein måtte ha kontroll med nøkkelnæringar – både
for å ha kontroll over utviklinga av viktige område for norsk samfunnsliv
og næringsliv, og for å bevare kompetanse og arbeidsplassar. For
vi veit at når det går dårleg med f.eks. industribedrifter, trekkjer
dei tilbake aktiviteten til «moderskipet» der dei har hovudaktiviteten
sin, der dei har hovudkontora sine og eigarskapen sin. Det har ein
f.eks. sett på Herøya no, med REC Solar, som har gått til oppseiing
– vel å merke permisjonar – av ei heil rekkje tilsette. Ein ser
det eigentleg også i heile dette området som statsråden kjenner
ganske godt, Herøya, ei halvøy utanfor Porsgrunn. Aktiviteten der
var tidlegare prega av Statoil og Hydro. No er det stort sett utanlandske
selskap som driv verksemd der; ein har selt seg ned.
Konsekvensen av
denne politikken er at vi sit igjen med ein enorm finanskapital,
men ingen kontroll på kvar bedriftene skal ha aktiviteten sin eller
arbeidsplassane sine.
For SV sin del
ser vi dette i samanheng med eigarskapsmeldinga som kjem. Vi kjem
til å leggje inn forslag der som også heng saman med satsinga vår
elles på næring og industri generelt. Vi trur det er heilt avgjerande
at staten og det offentlege aukar eigarskapsdelen sin og investeringane
sine i nøkkelnæringar i tida framover, på område som vi satsar tungt
på. Vi kan også både bidra til å byggje opp næring og industri og
samtidig sikre kontroll med den kompetansen og dei arbeidsplassane som
er.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg er enig i at
vi skal ivareta nasjonale interesser, og vi skal ivareta nasjonal
sikkerhet. Men så er det nok litt uenighet om hvilke virkemidler
som bør benyttes.
Jeg har bare en
liten bemerkning først, og det er at det i hvert fall av og til
høres ut som om nasjonalt eierskap er det samme som statlig eierskap.
Det er det ikke. Det aller viktigste nasjonale eierskapet vi har
i Norge, er privat nasjonalt eierskap. Jeg er f.eks. veldig enig
i at en ulempe hvis man utarmer nasjonalt eierskap i private hender,
er at man på sikt kan risikere å underminere skattebasen. Men da
må man også være opptatt av hvordan vi kan bygge privat norsk eierskap,
sikre lokalt norsk eierskap, og sikre at norske bedrifter kan vokse
og gro her ved at det er penger å investere.
Men så er det
sånn at denne diskusjonen handler om mye forskjellig – tilsynelatende.
Vi har fått en ny lov om nasjonal sikkerhet. Den er begrunnet i
en tilpasning til dagens risiko- og trusselbilde. Loven har et utvidet virkeområde.
Den omfatter bedrifter som produserer varer, leverer tjenester eller
driver aktivitet som er avgjørende for vår nasjonale sikkerhet.
Dette kan f.eks. gjelde produsenter eller tjenesteleverandører til
totalforsvaret, men også bedrifter som bidrar til å opprettholde
sentrale deler av samfunnsinfrastrukturen som har betydning for
vår nasjonale sikkerhet. Sikkerhetsloven er sektorovergripende,
og hvert enkelt departement har ansvar for å fatte vedtak overfor
bedrifter som skal underlegges loven.
For de bedriftene
som blir underlagt loven, vil det gjelde regler om eierskapskontroll
og regler for anskaffelser til bedriften. Reglene om eierskapskontroll
gir myndighetene et verktøy for å vurdere hvorvidt oppkjøp av eierandeler
i bedriften utgjør en sikkerhetsrisiko. Da kan myndighetene gripe
inn, enten ved å stanse eller sette nærmere vilkår for oppkjøpet
dersom oppkjøpet vurderes å medføre en – merk formuleringen – ikke
ubetydelig risiko for at nasjonale sikkerhetsinteresser blir truet.
Videre vil anskaffelser
som gir leverandører tilgang til informasjon, informasjonssystemer,
infrastruktur og objekter som er omfattet av sikkerhetsloven, kunne stanses
med hjemmel i den. Vi har altså mekanismer i sikkerhetsloven som
skal ivareta mange av de hensynene som forslagsstillerne er opptatt
av. Da mener jeg det først og fremst er gjennom regulering at vi
bør sikre de nasjonale sikkerhetsinteressene.
Det andre store
spørsmålet er om staten skal være en stor eier i strategisk viktige
deler av norsk næringsliv. Svaret på det er både ja og nei. Ja –
fordi også denne regjeringen har noen klare prinsipper for hvor
staten skal eie. Vi skal eie der det er viktig å opprettholde hovedkontor
i Norge. Vi skal eie der vi har en hensikt med eierskapet, f.eks.
at det er vital nasjonal infrastruktur eller den type ting. Men
at man skal ivareta denne veldig overordnede eller brede tilnærmingen
gjennom systematisk stort statlig oppkjøp av aksjer, det tror jeg
er feil. For det første klarer andre land å ivareta denne typen hensyn
uten et stort statlig eierskap. Vi har jo et stort statlig eierskap
i Norge allerede, og jeg tror verken det er fornuftig eller praktisk
mulig at staten skal eie alle bedriftene som er viktige for Norge
i bred forstand – i bred forstand.
Staten har heller
ikke noen fasit på hvilke selskaper som i fremtiden vil være viktige
strategisk sett. Derfor er det fornuftig å ha en eierskapspolitikk
som sikrer at vi eier der det er gode grunner til det. Men der vi
ikke har gode grunner til å eie – eller for å oppsummere det veldig
enkelt: der staten ikke har andre grunner til å eie enn avkastning,
som hvilken som helst privat eier – er det heller ingen grunn til
at staten skal være inne. Der mener denne regjeringen at vi skal
selge oss ut. Det gjelder f.eks. eierskapet i SAS, som historisk
sett hadde en strategisk begrunnelse. Men i dag er begrunnelsen
for eierposten på litt under 10 pst. ingenting annet enn å hente
avkastning, som en hvilken som helst privat eier.
Dessuten er det
veldig mye viktig å si om det private eierskapet, og om privat eierskaps
mulighet til å utvikle nettopp kompetansen, nettverkene og kapitalen.
Det er også verdt å minne om at når man investerer i Norge, gjør
man ikke det bare som en ansiktsløs kapitalplassering, men fordi
det er her vi har den kompetansen, den kunnskapen og de produksjonsmiljøene
man ønsker.
Når det er sagt,
er det – og jeg bare understreker det – viktig at det offentlige
eier strategisk viktig infrastruktur enten direkte eller gjennom
selskaper. I eierskapsmeldingen må vi også diskutere hvorvidt det
er nye momenter, nye vurderinger av hva som er i nasjonal interesse
og knyttet til nasjonal sikkerhet, som også vil påvirke vurderingene
av hva vi eier i dag.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Terje Aasland (A) []: At det er forskjell mellom
Høyre og Arbeiderpartiet når det gjelder f.eks. det statlige eierskapet,
er det ingen tvil om. Høyres mål og ideologi er jo å selge mest
mulig ut. Det har de vist gjennom historien. En av de strategisk
mest ukloke tilnærmingene til offentlig eierskap Høyre har hatt
i løpet av de siste ti–femten årene, er kanskje eierskapet til vannkraftressursene
våre, der de i 2007 argumenterte sterkt for at det burde åpnes opp
og legges ut for det private. Men det er ikke det statlige eierskapet
forslaget tar opp i seg. Det er det nasjonale eierskapet knyttet
til viktig infrastruktur, viktige samfunnskritiske innretninger osv.
Jeg trodde kanskje det i større grad gikk an å få en enighet i Stortinget
om at det er viktig å bygge opp det nasjonale eierskapet knyttet
til viktige samfunnssektorer som det er viktig å ivareta. I hvert
fall hører jeg noen ganger at Høyre er opptatt av det nasjonale
eierskapet. Men når jeg hører næringsministeren nå, virker han ikke
fullt så opptatt av det, for da virker han mer opptatt av å polemisere
og lage retorikk enn av politikk.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg er litt usikker
på hva spørsmålet var, men det er en replikkveksling, så man behøver
vel strengt tatt ikke stille et spørsmål.
Disse spørsmålene
er viktige å diskutere, og det er mange anledninger til det. Stortinget
har all anledning til å stille spørsmål både skriftlig og muntlig,
til å ha interpellasjoner, til å fremme Dokument 8-forslag, for
å diskutere disse – foruten alle sakene som regjeringen kommer med.
Det jeg syntes var vanskelig, var nettopp at dette var en veldig
upresis bestilling fra Stortinget. Det var en bred tilnærming, som
representanten Pollestad sa, men det var en veldig bred tilnærming
som gjør det veldig vanskelig å se hva det er Stortinget egentlig
bestiller en melding om. Er det de sikkerhetspolitiske aspektene?
Er det skatte- og avgiftspolitikken og hvordan det påvirker en småbedrift
på Sunnmøre eller i Telemark? Er det utviklingen av overordnet privat
eierskap i Norge, eller er det det statlige eierskapet? Det er en
av grunnene til at jeg mener denne bestillingen ikke var god nok,
og der er jo flertallet på Stortinget enig.
Terje Aasland (A) []: Det er ikke småbedrifter dette
forslaget først og fremst handler om. Det handler om infrastruktur,
samfunnskritiske oppgaver osv. Forslaget er ganske konkret. Der
sies det:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide
en stortingsmelding om hvordan Norge kan sikre nasjonalt eierskap
i strategisk viktige bedrifter, infrastruktur og teknologier.»
Så sier regjeringspartiene
at det vil en komme tilbake til i eierskapsmeldingen som blir lagt
fram til høsten, som omhandler det statlige eierskapet. Kan statsråden nå
bekrefte at det regjeringspartiene skriver i innstillingen, er riktig,
at en mer omfattende diskusjon om det nasjonale eierskapet knyttet
til strategisk viktige bedrifter, infrastruktur og teknologier vil
komme i forbindelse med eierskapsmeldingen?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Eierskapsmeldingen
er den samlede oversikten over alt staten eier, over selskaper staten
eier. Også i den eierskapsmeldingen som foreligger nå, ble nasjonal
sikkerhet vurdert i forbindelse med f.eks. Nammo og et par andre
selskaper, så det er selvfølgelig en vurdering som vil komme i eierskapsmeldingen.
Nå får regjeringspartiene på Stortinget svare konkret for akkurat
sine merknader, men poenget er veldig enkelt. Det er at det er naturlig
å oppfatte veldig mye av dette som en diskusjon om det statlige
eierskapet i selskapene, og det har vi allerede en stortingsmelding
som håndterer. Det er helt naturlig, mener jeg, at den stortingsmeldingen
tar opp i seg nye diskusjoner, nye problemstillinger, herunder vurderinger
av om det er endringer i f.eks. den internasjonale sikkerhetssituasjonen
som også får påvirkning på hvorfor vi eier bestemte selskaper.
Terje Aasland (A) []: Jeg synes ikke næringsministeren
svarer tydelig nok. Jeg må forvente at regjeringspartiene gir uttrykk
for hva regjeringen skal komme tilbake til i høst i stortingsmeldingen
om det statlige eierskapet. De sier i innstillingen at de «temaene
som forslagsstillerne tar opp, vil bli berørt», altså at en da skal
få en vurdering av det nasjonale eierskapet, strategisk viktig,
osv. Jeg går ut fra at næringsministeren kan bekrefte at flertallet
i Stortinget, altså de partiene som er hans parlamentariske støtte
i Stortinget, faktisk har medhold hos næringsministeren for at han
kommer tilbake til dette i forbindelse med eierskapsmeldingen.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Som jeg sa i mitt
forrige svar: Selvfølgelig. Men jeg tror ikke det flertallet på
Stortinget har bestilt, er at vi skal gjøre om eierskapsmeldingen
til en stortingsmelding som handler om alt eierskap i Norge. Det
er ikke det man har bestilt. Sånn kan det ikke forstås. Jeg tror
nok, slik jeg leser merknadene fra flertallet, at man i hovedsak
oppfatter dette som et spørsmål om det statlige eierskapet. Det
er for øvrig god grunn til å tenke det også når man ser på merknadene
til mindretallet i Stortinget, så jeg tror ikke det er noen uoverensstemmelse
mellom hva flertallet på Stortinget sier, hva jeg sier, og hva som
vil komme i eierskapsmeldingen. Men det er mulig representanten og
jeg får bestille oss en time med parterapi for å snakke bedre sammen
og høre hverandre bedre, for jeg er ikke helt sikker på om jeg fanger
spørsmålet, og derfor får kanskje heller ikke representanten det
svaret han etterlyser.
Geir Pollestad (Sp) []: Då får næringsministeren
sjå om det går betre med denne partnaren! Og la meg slå fast med
ein gong: I Senterpartiet er me veldig klare over at det er ein
forskjell på nasjonalt eigarskap og statleg eigarskap, og at privat
eigarskap òg er ein sentral del.
Så er dette eit
forslag som eigentleg femnar mykje vidare enn næringsministeren
sitt nedslagsfelt, det er berre ein flik. Det er like mykje samferdselsministeren, justisministeren
og ei rekkje andre ministrar sitt område.
Men la meg gripa
fatt i det som er næringsministeren sitt ansvarsområde. I Stortinget
den 9. oktober 2018 sa statsråden at «i endrede tider kan også det
statlige eierskapet få nye begrunnelser.» Det var statsråden inne
på i sitt innlegg no. Då er mitt ganske opne dialogspørsmål til
næringsministeren: Kva tenkjer næringsministeren på når han snakkar
om «nye begrunnelser» og nye moment?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det lukkede og
kjedelige svaret er at det vil vi komme tilbake til i eierskapsmeldingen.
Men siden representanten spør litt åpent: Det er helt åpenbart at
mobil infrastruktur, digital infrastruktur, i dag er blitt en vital
samfunnsinteresse. Det kan det ikke være noen tvil om i det hele
tatt. Slik var det ikke for 15–20 år siden. Det er også helt åpenbart
– og dette er ikke mitt område – at internasjonalt er det sikkerhetspolitiske
diskusjoner som er annerledes enn de var for ti år siden. Det kan
også – jeg understreker kan – få følger for vurderingene og begrunnelsene
for statens eierskapspolitikk. Men det er den jobben vi skal gjøre,
og så skal vi levere det til Stortinget på vanlig måte for å få
de gode, store og brede diskusjonene både om hvordan statens eierskapspolitikk
skal begrunnes, og om hvordan den skal være.
Geir Pollestad (Sp) []: Eg takkar for svaret, og
eg føler at dialogen glir bra. Men for å utfordra litt meir på det
som vart sagt om eigarskap til infrastruktur: Er det slik å oppfatta
at ein no gjer nye vurderingar av f.eks. salsfullmakta for Telenor,
og at ein ser verdien av å ha ein tyngre nasjonal kontroll over
f.eks. mobilnettet, og i den grad ein ikkje kan oppnå det gjennom
reguleringar, betraktar ein det slik at det er noko ein kan oppnå
gjennom eigarskap?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Når det gjelder
de konkrete spørsmålene om mobilnettet, 4G og 5G, ligger det under
digitaliseringsministeren. Så er det sånn at denne regjeringens
politikk også har vært at vi ønsker å ha – om man vil kalle det
en nasjonal kontroll eller en statlig andel i Telenor for å sikre
at hovedkontorfunksjonen er her. Så der vil det ikke være noe nytt.
Det siste svaret
er at i forbindelse med eierskapsmeldingen varsler jeg ikke store,
omfattende omlegginger og kommer heller ikke til å gjøre det. Jeg
tror den først og fremst kommer til å være preget av kontinuitet
i eierskapspolitikken, som Stortinget har sluttet seg til. Men det
er også sånn at i den jobben som gjøres i departementet, og i departementsfellesskapene,
går man gjennom hvert eneste selskap helt på nytt. Det er vi helt avhengig
av å gjøre. Det er det eierskapsmeldingen skal være, og det Stortinget
skal vite at de får, er en grundig faglig jobb fra departementene
før det leveres.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Terje Aasland (A) []: Jeg vet ikke om det hadde hjulpet
så mye på utfallet av saken om næringsministeren og undertegnede
hadde gått i parterapi. Det kan hende vi hadde forstått hverandre
bedre, men vi hadde kanskje ikke blitt noe bedre par av den grunn.
Tilbake til saken:
Jeg synes på en måte næringsministeren avslører seg litt når vi
snakker om Telenor. Når det gjelder det å trekke salgsfullmakter
som er gitt til Telenor, basert på sikkerhet, sier han at det ikke
er hans ansvar, men digitaliseringsministerens ansvar. Er det kun
statsministeren som har helhetlig ansvar for det vi nå diskuterer?
Det må på en eller annen måte være en adressat i regjeringen som
kan ta et ansvar både for det statlige eierskapet og også for å
motivere og utvikle det nasjonale eierskapet på private hender.
Det er det denne saken handler om.
En kan ikke lese
innstillingen på en slik måte at det kun er det statlige eierskapet
dette handler om. Tvert om står det også i mindretallsmerknaden
en veldig tydelig henvisning til det som har vært oppe i samfunnsdebatten
de siste månedene om 5G-nettet, utbyggingen og kontroll og sikkerhet
i tilknytning til det. Da er spørsmålet: Er det en teknologi og
en innretning i samfunnet som det er så viktig at en har nasjonalt
eierskap til – ikke bare når det gjelder nettet og den typen ting,
men også teknologi osv. – at vi burde ha noen samarbeidsrelasjoner
som i større grad underbygde det med nasjonal kontroll, ikke nødvendigvis
på statens hånd, men det kunne også vært på statens hånd?
Jeg tillater
meg igjen å spørre om det er regjeringspartiene som har misforstått
forslaget i innstillingen når de henviser til eierskapsmeldingen
for å utdype dette med nasjonalt eierskap, eller om det er næringsministeren
som ikke i tilstrekkelig grad har lest anvisningen fra flertallet
i Stortinget. Det er greit å få klarhet i det, for nå har vi fått
en forventning om at selv om vi ikke får flertall for dette forslaget
i Stortinget, vil eierskapsmeldingen til høsten inneholde dette
temaet. Det er det flertallet i denne salen faktisk sier og pålegger
næringsministeren å komme med, mens næringsministeren sier at han
ikke har til hensikt å fullt ut imøtekomme det som er forslagets
intensjon. Jeg tror det er greit å få klarhet i det i løpet av dagen.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Nå er jeg overbevist
om at vi ikke behøver parterapi. Vi kunne gått rett til skilsmisse,
representanten Aasland og jeg. Jeg må innrømme at jeg ikke helt
klarer å fange opp problemet.
For det første
er det selvfølgelig sånn i Stortinget at hver statsråd primært svarer
for sitt ansvarsområde. Det betyr ikke at det ikke er samarbeid
mellom departementene. Det betyr ikke at ikke regjeringen, som er
det organet representanten Aasland spør etter, koordinerer og har
et samlet ansvar. Her i Stortinget kan vi selvfølgelig bevege oss
inn på andre statsråders ansvarsområder – nå er jo sikkerhetsloven
også Nærings- og fiskeridepartementets ansvarsområde – slik man
av og til gjør. Men hovedpoenget er at hver statsråd svarer for
sitt.
Når det gjelder
f.eks. Telenor, er det nettopp et område hvor vi har statlig eierskap.
Det er riktignok sånn at det statlige eierskapet ikke er begrunnet
i sikkerhetspolitiske forhold, det er begrunnet i hovedkontorfunksjon. Det
er en nedsalgsfullmakt, men det er ikke en utsalgsfullmakt. For
øvrig har Arbeiderpartiet – så vidt jeg husker, og jeg må bli korrigert
hvis jeg husker feil – med visse vilkår om strategisk partnerskap
også vært med på at man kan redusere statens eierandel i Telenor.
Tilbake til utgangsspørsmålet:
Det flertallet på Stortinget sier, er at eierskapsmeldingen, som
handler om hele statens eierskap, også må vurdere sikkerhetspolitiske
problemstillinger, andre relevante problemstillinger knyttet til
den delen av det nasjonale eierskapet.
Man kan godt
skule til privat eierskap, men jeg oppfatter ikke at man ber om
en helt ny stortingsmelding som er helt annerledes enn alle andre
tidligere eierskapsmeldinger, og som omfatter det private, nasjonale
eierskapet på bredt grunnlag. Det har jeg ikke oppfattet. Hvis jeg
tar feil, må gjerne noen fra flertallet korrigere meg, for det er
viktig for en statsråd – også i en flertallsregjering – å forstå
hva flertallet mener.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.