Stortinget - Møte torsdag den 7. mars 2019

Dato: 07.03.2019
President: Nils T. Bjørke
Dokument: (Innst. 177 S (2018–2019), jf. Dokument 8:45 S (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 2 [10:16:36]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe og Siv Mossleth om å sikre kvinner rett til erstatning etter alvorlige fødselsskader (Innst. 177 S (2018–2019), jf. Dokument 8:45 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det vert gjeve anledning til fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, har ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [] (ordfører for saken): Jeg nøyer meg med å legge fram komiteens innstilling.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Jeg skal forsøke å være kort, men det blir nok ikke like kort som innlegget til saksordføreren.

Vi har gjennom media blitt kjent med flere kvinner som har fått alvorlige skader under fødsel – kvinner som fortsatt lever med smerter mange år etter fødselen, kvinner som har blitt uføre, og kvinner som lever i store økonomiske vanskeligheter.

NRK har målbåret flere av historiene. En kvinne ble skrevet ut av sykehuset etter fødselen, med endetarmsrift, gangvansker, kliniske tegn på ribbensbrudd, hofteleddsvridning og gjensydde morkakerester. Denne kvinnen har i dag kronisk bekkenleddsyndrom, med gangvansker og nedsatt stabilitet og koordinasjon i rygg, mage og bekken. Men på tross av de alvorlige skadene og omfanget har ikke kvinnen fått erstatning. Denne kvinnen inngår, sammen med mange andre, i statistikken hvor 72 pst. av kvinner som har søkt om erstatning etter alvorlige fødselsskader, har fått avslag. Man kan spørre seg om hvorfor. I svaret ligger at fordi kvinnenes store skader er å regne som kjente komplikasjoner, en kjent risiko, kvalifiserer de ikke for erstatning.

I loven står det at erstatning kan gis hvis skaden er særlig stor eller særlig uventet, og at skaden ligger utenfor det pasienten må akseptere av risiko. Jeg er grunnleggende uenig i at det å bli ufør eller å få varige, omfattende skader etter fødsel er å anse som en kjent risiko vi damer må regne med.

Arbeiderpartiet mener at systemet og loven må endres. Slik pasientskadeordningen er i dag, omfatter den primært skader som er forårsaket av fødselshjelpen. Jeg må påpeke at statsråden i sitt brev til komiteen motsier seg selv, og regjeringspartiene følger opp den samme bristende argumentasjonen i innstillingen. De skriver:

«Dersom denne forutsetningen fjernes, vil i ytterste konsekvens alle som får en alvorlig sykdom eller skade, ha rett til pasientskadeerstatning.»

Men jeg er sikker på at både representantene fra regjeringspartiene på Stortinget og helseministeren er klar over at kvinner i dag kan få erstatning etter fødselsskader gjennom unntaksregelen i pasientskadeloven. Problemet er bare at lista ligger så altfor høyt.

En dom i Høyesterett i 1998, som ga en fødselsskadet kvinne med utlagt tarm avslag på krav om erstatning, har ført til en praksis som gjør at lovparagrafen nesten ikke brukes. Omfattende fødselsskader kan ikke anses som en medfødt risiko kvinner skal måtte akseptere. Det er urettferdig og det er urimelig at kvinner ikke får erstatning på bakgrunn av avslag med begrunnelse at risikoen må aksepteres. For Arbeiderpartiet er det underordnet hvilket lovverk dette tilligger, om det er erstatning, eller om det er en annen form for økonomisk kompensasjon. Det viktigste er at kvinner som får store skader etter fødsel, får den erstatningen de burde ha.

Presidenten: Ønskjer representanten å ta opp forslag der Arbeidarpartiet er med?

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Ja.

Presidenten: Då har representanten Elise Bjørnebekk-Waagen teke opp det forslaget ho refererte til.

Torill Eidsheim (H) []: Kvinnehelse er eit viktig fokusområde for helsepolitiske prioriteringar. I denne saka er det ein samla komité som støttar opp under intensjonen til forslagsstillarane. At samfunnet skal vareta kvinner som opplever alvorlege komplikasjonar under fødsel, er sjølvsagt.

På generelt grunnlag har Noreg gode offentlege velferdsordningar. La oss ikkje bidra til å skremme gravide kvinner unødig. I dag har kvinner krav på erstatning ved alvorlege skadar i samband med fødsel under den føresetnaden at det kjem av feilbehandling. Dersom denne føresetnaden blir fjerna, vil det i ytste konsekvens føre til at alle som får alvorleg sjukdom eller skade, har rett til pasientskadeerstatning. Dette er ikkje føremålet med pasientskadeordninga.

Dei fire regjeringspartia har i den nyleg vedtekne Granavolden-plattforma blitt einige om å gje eit løft til jordmortenesta. Vi vil ha tilstrekkeleg jordmorkapasitet over heile landet. Plattforma viser òg at regjeringa vil sikre at Noreg utdannar fleire jordmødrer. Det skal vere eit heilskapleg og trygt fødetilbod i både små og store sjukehus.

Under denne regjeringa har jordmorårsverk auka med 46,2 pst., og 1. januar i fjor blei òg lovkravet for jordmorkompetanse i kommunane innført igjen.

Kompetanseheving er vesentleg for å unngå nettopp skadar for kvinner under fødsel, og at det blir gjort endringar i fødselstenesta, er veldig bra. Slike tilbod er nøydde til å bli utvikla over tid, og dei er nøydde til å bli tilpassa lokale forhold. Vi må òg sørgje for at endringane blir forbetringar, og at vi har eit tenestetilbod som dei fødande er fornøgde med. Dei skal kjenne seg trygge, og dei skal føle seg godt varetekne, både før, under og etter fødsel.

Det er få plassar i verda der det er så trygt å føde som i Noreg. Difor er det ingen grunn til at vi skal skremme gravide kvinner unødig. Vi skal sjølvsagt jobbe for å gjere fødetilbodet og fødselsomsorga endå betre enn i dag, sjølv om fødselsomsorga vår i dag er i verdstoppen. Ingen kvinner skal vere redde for å føde barn i Noreg.

Kjersti Toppe (Sp) []: I morgon er det 8. mars og kvinnedagen. I dag høyrde vi i nyheitene at det ifølgje SSB var født 55 100 barn i Noreg i fjor, som er det lågaste fruktbarheitstalet som er målt i Noreg nokon gong.

I desse dagar går det føre seg ei sterk sak ved Kvinneklinikken i Bergen, der jordmødrer og sjukepleiarar varslar om uforsvarleg drift, og i Aftenposten i går var det ein interessant kronikk av Gro Nylander, der ho skriv om eit gamalt ordspråk som seier at det vert ikkje berre fødd eit barn, ei mor vert også fødd. Ho skriv at for nokre generasjonar sidan var fødslar farlege, men i vår tid går det stort sett greitt, sjølv om både svangerskap, fødsel og amming kan vera krevjande. Men sjølv i dag er det sånn at fleire tusen norske kvinner årleg vert ramma av komplikasjonar, og ifølgje henne døyr fem–seks av dei. Så eg vil åtvara mot å bagatellisera det at nokre kvinner faktisk får komplikasjonar etter fødsel, trass i at vi har ei god fødselsomsorg.

I dag vil Stortinget stemma ned eit forslag om å sikra at kvinner med alvorlege fødselsskadar får rett til erstatning. Regjeringspartia argumenterer med at dersom ein opnar for at kvinner skal få erstatning ved fødselsskadar, opnar ein samtidig for at alle andre pasientar som av ulike grunnar får skade eller sjukdom, òg må har rett på erstatning. Det er ikkje rett, for vi ber om at unntaksregelen i pasientskadelova må brukast for desse kvinnene.

Vi meiner at omfattande fødselsskadar er ein risiko kvinner ikkje skal akseptera og bera åleine. Vi synest det er urimeleg at kvinner ikkje skal kunna kvalifisera til å søkja om erstatning eller kompensasjon ved fødselsskade dersom det ikkje kan påvisast opplagt svikt i helsehjelpa. Fleire kvinner har stått fram, og vi veit at det fører til uførleik og store skadar seinare i livet. Vi veit at 5 000 kvinner har søkt om erstatning dei ti siste åra, og at 70 pst. har fått avslag. Og når regjeringspartia og statsråden argumenterer med at omfattande skadar etter fødsel, som store og invalidiserande bekkenplager, utlagd tarm osv., ikkje kan sjåast på som ein skade som er særleg stor eller uventa, synest eg det er uforståeleg.

Regjeringspartia meiner ikkje eingong at ein kan bruka unntaksregelen i pasientskadelova for desse kvinnene. Unntaksregelen kan takast i bruk trass i at adekvat behandling er gitt, og han kan brukast når ein er blitt påført ein skade som er særleg stor og uventa, og som ikkje kan sjåast på som eit utslag av ein risiko pasienten må akseptera. Eg kan ikkje forstå at dei skadane vi her snakkar om, ikkje skal kunna gå inn under den regelen.

Det er blitt vist til at ein høgsterettsdom har skapt ein praksis som ifølgje advokat Christian Lundin, som har lang erfaring med erstatningssaker etter fødselsskadar, har gitt føringar, slik at unntaksregelen omtrent ikkje blir brukt, og at terskelen er altfor høg til å ta i bruk unntaksregelen i pasientskadelova.

Vi meiner at Stortinget burde vurdert ei presisering av regelverket med unntaksføresegnene eller på annan måte ei tydeleggjering av korleis denne kan praktiserast, slik at òg alvorlege fødselsskadar kan gi rett til erstatning. Om statsråden eller regjeringspartia meiner at dette bør heimlast i eit anna regelverk, skriv vi i innstillinga at det er vi sjølvsagt opne for, men at vi ønskjer å retta opp i det urimelege som norske fødekvinner vert utsette for.

Og for å avslutta der eg starta: Dersom det skal fødast fleire barn i Noreg, må vi ikkje lempa all risikoen over på kvinna åleine.

Sheida Sangtarash (SV) []: I juni i fjor kunne vi lese om Vibeke Sætherskar, som måtte kjempe i 11 år før hun fikk erstatning for den alvorlige skaden hun ble påført under fødsel. I hennes tilfelle konkluderte tingretten til slutt med at skaden kunne vært unngått ved et annet inngrep. Hun kvalifiserte derfor til slutt til pasientskadeerstatning.

Men ikke alle fødselsskader skyldes feilbehandling. Å føde er i seg selv en risiko, og det vet vi. Derfor sto jeg her i går og spurte statsråden hva han ville gjøre for å sikre en god nok fødselsomsorg. En god fødselsomsorg ville tilsi at det er én-til-én-oppfølging på fødestuene. Det mangler vi i flere tilfeller i dag.

Det vi har i dag, er tilfeller som Helse Bergen, der bemanningen på Kvinneklinikken er så lav at ansatte sender bekymringsmelding til fylkeslegen. Våre dyktige jordmødre redder liv hver dag og reduserer skade. Da må vi lytte når de er så bekymret som vi hører at de er nå.

En god fødselsomsorg ville tilsi at fødende har kort reisevei til fødestuer. Det ville minimere risiko. Da er det bekymringsverdig at regjeringen planlegger å legge ned ytterligere fire fødestuer og øke avstanden til sykehus ytterligere. Det er ikke skremselspropaganda når opposisjonen nevner det, eller når kvinneorganisasjoner for øvrig gjør det. En god fødselsomsorg ville tilsi at fødende som må transporteres i ambulanse, blir fulgt av jordmor. Det har vi ikke i dag. Det er med andre ord et stykke til vi har det nivået på fødselsomsorgen som vi kunne ha hatt.

Jeg får det inntrykket at regjeringspartiene og statsråden mener at fødselsomsorgen er god nok, men jeg vet at vi kan gjøre bedre. Uansett: Å føde vil alltid være en risiko, og denne risikoen mener altså regjeringspartiene at det er rimelig at kvinnen skal bære alene. Det mener ikke opposisjonen. Derfor fremmer vi i dag, sammen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet, forslag om å sikre retten til erstatning ved omfattende fødselsskader, og det skulle bare mangle.

Statsråd Bent Høie []: Det er viktig at samfunnet følger opp pasienter som får skade, på en god måte. Det gjelder også kvinner som blir alvorlig skadet under fødsel. Jeg tror vi alle sammen blir berørt når vi hører kvinnene fortelle sine historier om at det som skulle være en fødsel som de fleste ser på som noe som bare skal bringe godt med seg, får så alvorlige og langvarige konsekvenser for kvinnen.

Samtidig er det også viktig å opprettholde de rammene som Stortinget har fastsatt for rett til erstatning etter pasientskadeloven. Pasienter har rett til erstatning for skade som skyldes behandlingen. Den retten gjelder selvfølgelig også kvinner som har født. Men dette gjelder først og fremst når det har skjedd en svikt. Dersom denne forutsetningen fjernes, vil i ytterste konsekvens alle som får en alvorlig skade eller sykdom, ha rett til pasientskadeerstatning. En sånn løsning er noe helt annet enn det som er formålet bak pasientskadeloven, og vil innebære helt uante økonomiske konsekvenser og at vi bruker pengene på utbetalinger av store erstatningssummer istedenfor f.eks. å forbedre pasienttilbudet.

Det kan synes som om forslagsstillerne mener at et sånt unntak likevel bør kunne innføres for fødende kvinner, i og med at «det alltid vil være risikoer ved en fødsel». En løsning hvor skader etter fødselshjelp alltid skal gi rett til erstatning, vil etter min vurdering ikke være rimelig, sett opp mot andre pasientgrupper. Det er mange mennesker som av ulike grunner blir syke eller pådrar seg skade. Pasientskadeordningen kan ikke utvides til å dekke all risiko for skade. I likhet med komiteen vil jeg understreke at vi har en god offentlig helsetjeneste og gode velferdsordninger som skal sikre at de som trenger hjelp, får det.

Totalruptur under fødsel er en alvorlig tilstand som kan gi omfattende plager. Heldigvis har antallet fødende som opplever dette, gått ned de siste årene, takket være dyktige jordmødre og leger som har innført nye metoder i fødselshjelpen. Ifølge spesialister på fødselshjelp er det ikke mulig å unngå all skade, selv om fødselshjelpen er bedre. Mange får også tilbake god funksjon gjennom operasjoner eller annen behandling. Sykehusene har ansvar for at alle kvinner som trenger det, skal få tilbud om den type hjelp.

Etter min vurdering vil ikke en utvidelse av pasientskadeloven være veien å gå for å ta vare på kvinner som blir sterkt skadet under fødsel. Det viktigste er å fortsette å styrke tilbudet, både før og under fødsel og eventuelt ved skade etter fødsel.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Jeg er helt enig med statsråden i at det er ekstremt viktig å sørge for at man har en god fødselsomsorg, men det må ikke forveksles med den saken vi diskuterer i dag. Det vi diskuterer i dag, er de sakene hvor det går så altfor gærent selv om apparatet kanskje ikke har gjort det de skulle. Og noen ganger går det gærent selv om alle har gjort alt riktig.

Statsråden holder på linjen med at det har store konsekvenser dersom forutsetningen at det må ha skjedd svikt i pasientbehandlingen, fjernes – på tross av at vi i dag hardenne unntaksbestemmelsen. Da lurer jeg på: Mener statsråden at unntaksbestemmelsen – og loven i sin helhet – fungerer optimalt, slik den burde, når vi ser at 72 pst. av kvinnene som søker om erstatning etter alvorlige fødselsskader, ikke får erstatning? Mener statsråden at disse kvinnene i stedet må akseptere risikoen?

Statsråd Bent Høie []: Når en ikke får erstatning, skyldes det i all hovedsak at årsaken til skaden ikke er pasientbehandlingen. Unntaksordningen er også veldig tydelig på at skaden, selv om den ikke direkte kan relateres til pasientbehandlingen, skal være både alvorlig og uventet – ikke alvorlig elleruventet, men alvorlig og uventet. Det er det Stortinget har sagt.

Så er det pasientskadeerstatningsordningen og domstolen som i siste instans gjør lovtolkningen i den enkelte sak, som representanten Bjørnebekk-Waagen er klar over. Fjerner en «uventet», vil det, som jeg sa i mitt innlegg, også være veldig mange andre pasienter som får en alvorlig sykdom som ikke skyldes pasientbehandlingen, og det får store konsekvenser, som da kan få erstatning.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Jeg hører at statsråden fortsetter på den linjen med at vi ikke kan ha egne regler for noen pasientgrupper, som han sa fra talerstolen. Pasientgruppene vi her diskuterer, er pasientgruppen «mann» og pasientgruppen «kvinne». Vi kan ikke ha egne regler for fødende kvinner, for det vil være veldig urettferdig for ikke-fødende menn. Dette klarer jeg ikke helt å forstå. Jeg vil gjerne prøve å se hele bildet. Kanskje statsråden kan hjelpe meg og forklare hvorfor det er så genuint urettferdig at fødende kvinner skal ha rett til erstatning.

Statsråd Bent Høie []: Nei, loven skiller ikke mellom menn og kvinner. Det som loven skiller mellom, det viktigste skillet, som også representanten er klar over, er om skaden skyldes forhold ved pasientbehandlingen eller ikke.

Vi har en unntaksordning, men unntaksordningen har også to veldig tydelige vilkår. Det ene er at skaden er alvorlig, og det er det ingen tvil om at er tilfellet i veldig mange av disse sakene. Det andre vilkåret er at skaden er uventet. I de tilfellene hvor en ikke får erstatning, er det f.eks. fordi skaden ikke er uventet. Det er noe som veldig mange – både mannlige og kvinnelige pasienter – opplever i dag, og også opplever som urimelig fordi de har fått en behandling som gir en risiko for skade, og de får den skaden. De opplever det da som urimelig at de ikke får erstatning. Det gjelder både menn og kvinner.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er jo forskjell på ei vanleg pasientbehandling og ein fødsel, for ei pasientbehandling kan ein faktisk stort sett – iallfall av og til – velja vekk, men ein fødsel er det vanskelegare å velja vekk. Difor er dette ein spesiell situasjon, og eg reagerer på at ein samanliknar dette med all anna pasientbehandling i helsestellet, når det er snakk om fødsel og det å føda eit barn.

Eg har høyrt kva statsråden har sagt om den unntaksregelen og kravet om at skaden skal vera både særleg stor og uventa. Det eg spør meg om da, er om statsråden meiner at alle komplikasjonar som vi har høyrt om, alvorlege komplikasjonar etter fødsel – ja, det er til og med kvinner som døyr etter fødsel – er ein venta komplikasjon etter fødsel, slik ein skal forstå lovverket i dag. Eg vil gjerne at statsråden greier meir ut om kva han meiner med «uventet» komplikasjon ved fødsel.

Statsråd Bent Høie []: Det er helt riktig at pasienter i Norge har lov til å velge å si nei til behandling, men får man en alvorlig hjertelidelse eller kreftsykdom som man med stor sannsynlighet dør av, er det selvfølgelig sånn at den valgmuligheten framstår som relativt teoretisk.

Så vet representanten like godt som meg at en del av de behandlingene som vi f.eks. tilbyr hjertepasienter i Norge, innebærer en viss prosentvis risiko for at behandlingen gir pasienten en skade, uavhengig av om pasienten er kvinne eller mann. Lider pasienten skade som følge av behandlingen, men der det er en påregnet risiko ved behandlingen, får ikke pasienten erstatning. Veldig mange pasienter opplever det som helt urimelig, fordi også noen av de skadene er alvorlige. Representanten vet også like godt som meg at pasienter som ønsker å bli gravide, noen ganger også får klar informasjon om økt risiko ved deres graviditet, for den er også individuell.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg høyrer kva statsråden forklarar om andre pasientbehandlingar, men det er no slik at ved fødsel er det to foreldre, og det er den eine forelderen som her står igjen med heile risikoen. Det er òg det som gjer at dette er litt spesielt.

Men statsråden svarte ikkje på kva han eigentleg ser for seg når det gjeld det som står i unntaksregelen – særleg stor og uventa. Er all fødsel definert ut av den unntaksregelen fordi alle komplikasjonar som skjer ved fødsel, alvorlege komplikasjonar som kan gje uførleik – det kan òg skje dødsfall – er venta komplikasjonar etter ein fødsel? Er statsråden tilfreds med at vi har eit lovverk som legg opp til det?

Statsråd Bent Høie []: Nei, det er jo det som blir vurdert i hvert enkelt tilfelle. Derfor er det helt tydelig at fødselsskader ikke er definert ut av verken lovens hovedformål eller unntaksordningen. Så fødselsskader kan også vurderes ut fra unntaksordningen, men fødselsskader må på lik linje med andre skader tilfredsstille de samme kriteriene. Da vet også representanten godt at det vil være store individuelle forskjeller, så det må vurderes i hver enkelt sak.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg har eit siste spørsmål, som går på det som nokon andre representantar har tatt opp, om korleis ein førebyggjer alvorlege komplikasjonar, og da er nærværet av jordmor veldig viktig. Statsråden har sjølv sett krav til helseføretaka om at alle fødande i aktiv fase av fødselen skal ha ei jordmor hos seg, så tidleg som mogleg og heilt fram til fødselen er over. Så har statsråden i svar på skriftleg spørsmål til Stortinget sagt at departementet i dag ikkje har oversikt over talet på fødande som har fått dette oppfylt. Med den diskusjonen som går bl.a. ved Kvinneklinikken i Bergen, synest eg dette spørsmålet er aktuelt òg i samband med denne saka, sidan det er dette statsråden viser til er løysinga. Vil statsråden no sørgja for at han får desse tala på bordet, om kvinner får ein-til-ein-omsorg ved fødsel?

Statsråd Bent Høie []: Dette rapporteres det på, selv om en, som representanten er inne på, ikke har et tall. Siden dette er et krav fra meg, at en skal jobbe for å nå dette målet, rapporteres det på det. Det som er tilfellet, er at hvis vi ser på resultatene av det som har skjedd de siste årene, blir kvaliteten på norsk fødselsomsorg stadig bedre. Når vi spør kvinnene, har vi sett at de har blitt stadig mer fornøyd med tilbudet. Hvis vi ser på jordmordekningen, ikke minst i kommunene, har vi siden jeg overtok ansvaret for helsetjenesten i Norge, sett en kraftig økning i jordmorårsverk i kommunene. Når vi samtidig også har hatt en ganske stor nedgang i antallet fødsler, har jordmordekningen per 10 000 fødsler hatt en økning på rundt 70 pst. Så det er all grunn til å si at tilbudet år for år har blitt bedre til fødende kvinner.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Tuva Moflag (A) []: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å holde innlegg i denne debatten, men jeg reagerte på beskrivelsen om å «skremme» kvinner. Det synes jeg var en underlig språkbruk i denne saken. Mange kvinner frykter nok det å føde i utgangspunktet. Det er ofte det man går og gruer seg for når det nærmer seg – hva som kan skje, hva som kan oppstå under fødselen – og jeg synes ingen politikere her driver og skremmer kvinner ved å ta opp dette forslaget. Det som tvert imot er skremmende, er at man bagatelliserer det og ikke ser at det her er et hull i lovverket og i rettighetene til kvinner, som vi bør rette opp i. Den «skremmingen» synes jeg hører hjemme et annet sted.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.