Stortinget - Møte tirsdag den 19. februar 2019

Dato: 19.02.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 164 S (2018–2019), jf. Meld. St. 4 (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 2 [10:04:53]

Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019–2028 (Innst. 164 S (2018–2019), jf. Meld. St. 4 (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik: Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter, Rødt 5 minutter og regjeringen 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Marianne Synnes (H) [] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i behandlingen av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

Komiteen holdt åpen høring i saken den 16. januar 2019. Komiteen merker seg at sektoren har vært fornøyd med langtidsplanen for forskning og høyere utdanning som instrument for langsiktig prioritering og styring.

Den reviderte langtidsplanen har fortsatt et tiårig perspektiv, med en konkretisering av mål og innsatsområder for den kommende fireårsperioden. Langtidsplanen skal sette kursen for politikkutviklingen og investeringene i forskningen og høyere utdanning, gi forutsigbarhet for forsknings- og utdanningsmiljøene og bidra til en bedre koordinert politikk.

Forskning og høyere utdanning står sentralt i utviklingen av et bærekraftig samfunn – miljømessig, sosialt, kulturelt, økonomisk og politisk. Høy kvalitet i utdanning og forskning er viktig for et velfungerende arbeids- og næringsliv og for en fortsatt stabil utvikling av det norske velferdssamfunnet.

Å utvikle kunnskap tar tid. Det er derfor viktig å ha et langsiktig perspektiv og vilje til å bruke de ressursene som er nødvendig. Komiteen er enig i at målene og de langsiktige prioriteringene i hovedsak bør ligge fast i den reviderte langtidsplanen for å beholde forutsigbarheten, og merker seg at de tre overordnede målene er videreført. Disse er:

  • styrket konkurransekraft og innovasjonsevne

  • møte store samfunnsutfordringer

  • utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet

Også flere av de langsiktige prioriteringene videreføres:

  • hav

  • klima, miljø og miljøvennlig energi

  • fornyelse i offentlig sektor

  • muliggjørende teknologier

I tillegg inneholder den reviderte langtidsplanen en ny langsiktig prioritering: samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden. Komiteen mener at det er en svært viktig prioritering.

I den reviderte langtidsplanen lanseres tre nye opptrappingsplaner, som utgjør totalt 1,5 mrd. kr over fire år. De tre opptrappingsplanene er:

  • Et teknologiløft som favner bl.a. muliggjørende industrielle teknologier.

  • FoU for fornyelse og omstilling i næringslivet. Komiteen vil her understreke at en tydelig satsing på forskning for fornyelse og omstilling i næringslivet er viktig. Satsinger som forskerutdanning for næringslivet, tiltak for økt kommersialisering, næringsrettet forskning og forskningsbasert innovasjon er gode tiltak i så måte. Et framoverlent næringsliv kan være endringsdriveren som bidrar til at norsk forskning og innovasjon lykkes enda bedre. Ikke minst er det viktig for å få til fornyelsen av offentlig sektor.

  • Kvalitet i høyere utdanning. Komiteen imøteser satsingen på kvalitet i høyere utdanning og understreker viktigheten av at utdanningsperspektivet løftes opp i langtidsplanen i like stor grad som forskningsperspektivet. Sterke forskningsmiljøer er viktig, men universitets- og høyskolesektorens fulle potensial blir ikke utnyttet dersom ikke utdanningenes kvalitet løftes tilsvarende.

Norsk økonomi må omstilles fra tung oljeavhengighet til nye næringer som gjør oss konkurransedyktige. Et velutviklet velferdssamfunn må stadig fornye seg, og norsk næringsliv trenger flere kunnskapsbaserte og bærekraftige næringer. Samtidig har Norge ansvar for å bidra til å løse verdens klimaproblemer og å bidra til den globale kunnskapsopprustningen. Langtidsplanen svarer på flere av disse utfordringene.

Til slutt vil jeg for ordens skyld minne om at dette er en melding som omfatter UH-sektoren, universitets- og høyskolesektoren, mens fagskolesektoren, som ikke har krav om forskningsbasert utdanning gjennom UH-loven, har sin egen melding.

Nina Sandberg (A) []: I Arbeiderpartiet har vi sett fram til å få langtidsplanen for forskning og høyere utdanning til behandling. Stoltenberg II-regjeringen tok initiativ til den første langtidsplanen fordi god kunnskapspolitikk krever langsiktige perspektiver. En ambisiøs og riktig innrettet plan, fulgt opp med tiltak og prioriteringer, kommer til å bli essensielt for å ruste Norge for framtiden.

Norge står foran store omstillinger. Kunnskapsinvesteringer er viktigere enn på lenge. Både i Jeløya-plattformen og i Granavolden-plattformen erklærer høyreregjeringen at forskningsinnsatsen og antall studieplasser skal økes, men i statsbudsjettet er ikke realveksten for forskning over veksten i totalbudsjettet ellers. FoU-investeringene i Norge ligger under snittet i OECD og lavest i Norden. Regjeringen har knapt finansiert nye studieplasser. Omstilling og fornyelse krever at regjeringen følger opp fine formuleringer med kraftfulle budsjettprioriteringer. Det er ikke nok å beskrive – det må gjøres. Derfor har Arbeiderpartiet satt av betydelig mer både til forskning og til flere og bedre studieplasser.

Den første langtidsplanen ble initiert for å skape forutsigbarhet, åpenhet og langsiktighet rundt kunnskapsinvesteringene. Planen skulle bidra til å spisse innsatsen der Norge har strategiske fortrinn, og dekke framtidige kunnskapsbehov på viktige områder. Sektorens tilbakemelding er at planen har fungert godt der den har vært konkret og forpliktende. Derfor er det skuffende at regjeringens reviderte plan går i stikk motsatt retning. Langtidsplanen er blitt mer generell, utydelig og uforpliktende. Det er kanskje bekvemt for regjeringen med moderat satsing, ulne mål og sekkeposter, men det er ikke det norsk høyere utdanning og forskning trenger.

Arbeiderpartiet vil ha en plan som er konkret, helhetlig og forpliktende, og som gir sektoren de forutsigbare rammene den trenger. Vi mener at regjeringen svikter de viktigste oppgavene innenfor høyere utdanning og forskning: flere og bedre studieplasser, videreutvikling av fremragende forskning og å bedre forskernes rammebetingelser. Utdanning er like viktig som forskningsoppdraget, men planen mangler virksomme tiltak for å bedre studiekvalitet, og den mangler opptrappingsplaner for studieplasser.

Det trengs et krafttak for å nå ambisjonene i kvalitetsreformen om økt læringsutbytte og bedre tilpasning til arbeidslivet. Vi savner tiltak for å koble utdanning og forskning, tiltak for bedre og mer praksis i studieløpet, tiltak for å koble utdanningen opp mot kommunesektoren, tiltak for mer relevans og kvalitet. Vi foreslår opptrappingsplaner for studieplasser og for nye stipendiater.

God, tilrettelagt og oppdatert infrastruktur er en betingelse for kvalitet i forskning og utdanning. Vedlikeholdsetterslepet og behovet for nybygg er stort, men her svikter langtidsplanen, trass i at Stortinget har fattet anmodningsvedtak om at en investeringsplan og køordning for større bygge- og vedlikeholdsprosjekter skal inn. Så vi gjentar bestillingen om at regjeringen utarbeider en slik forpliktende plan.

Planen tar ikke stilling til – som jeg sa – forskernes arbeidsbetingelser. Forskerkarrieren er i ferd med å bli lite attraktiv. For å rekruttere og beholde gode folk må det legges til rette for bedre arbeidsvilkår. Ikke minst må den høye midlertidigheten ned. Dette har også en likestillingsside. Så vi forventer at regjeringen kommer med en plan for hva myndigheter og institusjoner i fellesskap kan bidra med for å få ned midlertidigheten.

Planen har heller ingen løsning på manglende langsiktighet og utviklingsmuligheter i toppforskningen. Vi mener det er viktig å utvikle tiltak som ivaretar og fremmer fremragende vitenskapelige miljøer i verdensklasse, utover dagens tiårssykluser.

Arbeiderpartiet prioriterer satsing på studenter og forskning foran skattekutt. Derfor har vi råd til å gjøre mer enn regjeringen. I debatten senere i dag kommer vi til å ta opp blindsoner i planen, som kompetansereform og fagskoler. Andre felt sviktes også, som fornyelse av velferdsstaten, departementenes forskningsinnsats, Plan S, næringslivets bidrag, humaniorafagene, m.m.

Oppsummert er vår konklusjon at langtidsplanen kan bli et langt bedre verktøy for å sette ambisjoner og gi gode styringssignaler for høyere utdanning og forskning enn den planen som regjeringen leverer i dag.

Med dette tar jeg opp det forslaget Arbeiderpartiet har alene i saken, og de forslagene Arbeiderpartiet har sammen med andre.

Presidenten: Representanten Nina Sandberg har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Roy Steffensen (FrP) [] (komiteens leder): I oppveksten min på Kvitsøy kunne fiskeoppdretterne sitte hjemme i stua og se ut på oppdrettsanlegget sitt. Det besto av noen plankebiter festet på isopor med garn som holdt noen tusen fisker samlet innenfor et svært lite område. Etter hvert som fisken vokste og det ble tid for slakting, kunne de på finværsdager med en liten snekke slepe oppdrettet til et slakteri i nabokommunen.

Men tidene forandrer seg: Forskning og utvikling i bedriftene og i universitetene på både teknologi, miljø og økosystemene kombinert med nasjonale satsinger og reguleringer har endret bransjen til å gå fra å være noe som en mann kunne drive med på siden av annet arbeid, til å bli en av Norges største industrier.

Mens jeg jobbet på fiskeoppdrett i årene før jeg ble stortingsrepresentant, jobbet jeg med å fôre fisk via en båt vi kjørte fra merd til merd. Neste generasjon laks som skal produseres fra Kvitsøy, skal nå slå følge med resten av landet, skal styres fra fôringsflåte, hvor de ansatte nå kan sitte med PlayStation Konsoll og styre, overvåke og kontrollere på en helt annen måte enn hva jeg gjorde for bare seks år siden. Nå består et oppdrettsanlegg gjerne av 1 million fisk, mange ansatte, båter og utstyr for titalls millioner kroner, og det forskes på og utvikles hele tiden ny teknologi i en bransje hvor vi har verdensledende fagmiljøer som produserer nytt utstyr for nye måter å drive på, sånn at konkurransekraften styrkes, bærekraften styrkes, verdiskapingen styrkes, samtidig som de miljømessige fotavtrykkene reduseres.

I dag behandler vi langtidsplanen for forskning og utdanning, og her trekker vi fram nettopp satsingen på hav, på å utvikle verdensledende fagmiljøer og å sørge for at vi har en bærekraftig måte å utnytte ressursene våre på gjennom innovasjon og næringsutvikling. Og det er gjennom innovasjon, forskning, næringsutvikling og langsiktige mål vi også skal løse morgendagens utfordringer. Å løse de store samfunnsutfordringene handler helst om å være i forkant av utviklingen. Vi vet at det kommer en eldrebølge. Vi vet at vi mest sannsynlig kommer til å få enda større utfordringer med sikkerhet og beredskap i tiden framover og migrasjonsutfordringer. Klimaet endrer seg, og vi vet at tilgangen på mat og drikke på verdensbasis kan bli utfordrende. Felles for disse er at de kan løses, som de også er blitt løst tidligere.

Forskning og utvikling og innovasjon vil være helt avgjørende for å forvalte dette, sammen med utdanningssystemet. Langsiktige, prioriterte satsinger gir forutsigbarhet for næringslivet og forsknings- og utdanningsmiljøene og bidrar til en bedre koordinert politikk.

I langtidsplanen gir regjeringen uttrykk for hva den fra et nasjonalt perspektiv mener det er særlig viktig å prioritere i de kommende årene. De overordnede målene gjelder norsk forskning og høyere utdanning som helhet, mens de langsiktige prioriteringene reflekterer områder der Norge har særlige kunnskapsbehov eller konkurransefortrinn, som eksempelvis hav. Dette er satsingsområder som det er bred politisk enighet om i denne salen.

Fremskrittspartiet er glad for at det satses på bred front for å styrke Norges innovasjonsevne og framtidige verdiskaping, sånn at vi fortsatt kan finansiere velferdssystemet. Det er en helhetlig tankegang bak kunnskapssatsingen, der langtidsplanen er en viktig del.

Norge må ha gode utdanningstilbud i alle ledd – fra barnehage og grunnskole, til fagskoler, universiteter og voksenopplæring. Realfagsløft, lærerløft, fleksible vekslingsordninger, bedre lærlingordninger, praksisretting – alt dette bidrar til økt kvalitet i utdanningen. Vi får mindre frafall og flere kvalifiserte elever som blir motivert til å bli dyktige fagarbeidere eller akademikere eller forskere. Dette gjenspeiles i regjeringens økte satsing på forskning og høyere utdanning og det særlige fokuset på innovasjon og næringsforskning.

Når det gjelder styrket konkurransekraft og innovasjonsevne, er det en kjent sak at vi i Norge ikke kommer til å bli billigst, men vi kan være best. Både næringslivet og offentlig sektor er avhengig av det.

Jeg er glad for at et flertall i komiteen understreker at olje- og gassnæringen har vært og er viktig for Norge, og at vi må forske på hvordan vi kan hente ut de gjenværende petroleumsressursene. Men vi er også nødt til å forberede oss på en ny økonomisk hverdag hvor olje- og gassektoren ikke lenger vil være den definitivt største verdidriveren, og hvor næringslivet vil være nødt til å finne nye løsninger for å innovere produkter for å beholde arbeidsplasser og styrke verdiskapingen.

Å utvikle kunnskap tar tid. Derfor må vi ha et langsiktig perspektiv og vilje til å bruke de ressursene som er nødvendige. I tråd med de tre siste regjeringsplattformene styrkes bevilgningene til forskning og høyere utdanning.

I den første langtidsplanen ble det slått fast at de offentlige bevilgningene til forskning og utvikling skulle tilsvare 1 pst. av BNP innen 2019. Det målet nådde vi allerede i 2016. Nå står vi fast på at den samlede forsknings- og utviklingsinnsatsen i Norge skal utgjøre 3 pst. av BNP innen 2030. Da er vi avhengig av næringslivet, og det forskes allerede bra i næringslivet. Bare gjennom SkatteFUNN-ordningen bruker vi milliarder på forskning og utvikling i små og mellomstore bedrifter. Regjeringen skal foreta en helhetlig gjennomgang av virkemidlene og ordningene – ikke for å svekke tilbudet, men for å forenkle og forbedre. For å nå 3 pst.-målet må næringslivet øke sine investeringer i forskning og utvikling, og en av tre opptrappingsplaner knyttet til langtidsplanen er øremerket nettopp for å bidra til dette.

Jeg tror de fleste vil si seg enig i at langtidsplanen er god. Høringen som komiteen hadde, viste at tilbakemeldingene fra sektoren er at de stort sett er fornøyd, og at den viser tydelige satsinger og gir forutsigbarhet.

Noe som derimot ble tatt opp av flere, er at det har vært en høy andel midlertidige ansatte i akademia. Fremskrittspartiet er opptatt av at universitetene og høyskolene skal være attraktive arbeidssteder som kan tiltrekke seg og beholde talenter innen forskning og undervisning. Andelen midlertidige ansettelser i sektoren er høy, og jeg er glad for at en i regjeringsplattformen har satt som mål å redusere bruken av midlertidige stillinger i offentlig sektor. Jeg tar det derfor for gitt at en får flere muligheter til å drøfte denne problemstillingen i årene som kommer.

Avslutningsvis vil jeg trekke fram et punkt som jeg er spesielt opptatt av. Det handler om å utdanne folk i tråd med arbeidslivets behov. Dette er et mål for regjeringen. Det er omtalt i langtidsplanen, og i årene som har gått, har vi økt antall studieplasser med ca. 4 500 innenfor helsefag, innenfor lærerutdanning, realfag og teknologi, altså fagområder vi vet det per nå er stort behov for.

Fremskrittspartiet er opptatt av at næringslivet og akademia skal knyttes enda sterkere sammen. Jeg vet at ministeren jobber med en stortingsmelding om samarbeid mellom høyere utdanning og arbeidslivet, og jeg ser virkelig fram til den. Det er studentene som er morgendagens gründere, som er medarbeidere og ledere i framtiden, og de er avhengig av at det de lærer i studietiden, også er relevant når de kommer ut i arbeidslivet.

Personlig håper jeg at vi i årene som kommer, også kan diskutere en endring i finansieringsnøkkelen, sånn at vi eksempelvis kan få arbeid etter to år som en liten faktor for hvordan studiestedene finansieres. I dag finansieres de først og fremst gjennom produksjon av studiepoeng, mens det er ingen incentiver for hvor studenten havner etter eksamen.

Jeg vet at jeg foreløpig ikke har så mange tilhengere i denne salen for disse tankene. Men både Danmark og Finland har jobb etter studier som en del av finansieringsnøklene sine, og jeg mener at vi bør høste erfaringer derfra for å se om dette også er noe vi kan gjøre her hjemme.

Det siste var en liten avsporing av debatten om langtidsplanen, men jeg mener det er såpass viktig at det burde bli sagt nå.

Marit Arnstad (Sp) []: Denne langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er en revidering av den første langtidsplanen. Det var som kjent den rød-grønne regjeringen som i 2013 fikk gjennomslag for etablering av en nasjonal langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Formålet var å prioritere nasjonalt viktig forskningsinfrastruktur og å lage en langsiktig plan for hvordan kunnskapsbehov kan fylles – altså et middel for forutsigbarhet og langsiktighet for universitets- og høyskolesektoren.

Som det framgår av innstillingen, er det stor enighet om de tematiske prioriteringene i langtidsplanen, og saksordføreren har redegjort godt for det. Men det er heller ikke der den politiske uenigheten ligger. Når Senterpartiet i likhet med resten av opposisjonen har flere kritiske merknader i innstillingen, skyldes det at vi mener at regjeringen ikke har bidratt til å gjøre langtidsplanen til et tilstrekkelig styringsverktøy.

Senterpartiet mener at planen på flere områder er for lite konkret. Som Forskerforbundet har uttalt: Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning har fungert best der den har vært mest konkret og forpliktende. Det er ikke så overraskende at de gir uttrykk for det, men Senterpartiet er enig og mener det er en svakhet ved planen at den ikke er tilstrekkelig konkret, forpliktende og heller ikke er en plan som tar inn over seg hele samfunnsoppdraget til institusjonene. I stedet velger regjeringen å skyve mange av de reelle prioriteringene ut i tid, og det gir ikke den forutsigbarheten som universiteter, høyskoler og forskningsinstitutt trenger.

Jeg har lyst å peke på særlig tre svakheter ved planen, som Senterpartiet har funnet det nødvendig å kommentere:

Det ene gjelder at Stortinget ved behandlingen av forrige langtidsplan var svært tydelig på at regjeringen ved neste korsvei måtte presentere en konkret prioriteringsplan og en køordning for bygg i universitets- og høyskolesektoren. Det har ikke regjeringen levert, og det skaper som sagt en lite forutsigbar situasjon for de mange institusjonene som nå venter på å få realisert sårt tiltrengte byggeprosjekt.

Det som regjeringen i stedet har levert, er bare en oversikt over de totale behovene for bygg og vedlikehold i sektoren. Det er for så vidt greit nok, men i det ligger det ingen prioritering. I den forbindelse har jeg et spørsmål til statsråden, for mange av dem som er listet opp i behovsoversikten, har ventet i årevis. Samtidig hører vi om byggeplaner som overhodet ikke er nevnt i langtidsplanen. I forbindelse med bygging av et nytt gigantsykehus i Oslo skal det være lovt at det skal bygges et nytt medisinsk fakultet for Universitetet i Oslo sammen med det nye sykehuset. Jeg vil gjerne spørre statsråden om hun er kjent med disse opplysningene. Hvis hun er kjent med dem – hvorfor har en akkurat på dette området valgt å prioritere, mens en på alle andre områder ikke er i stand til å prioritere? Og hvorfor skal i så tilfelle en slik prioritering gå foran byggeprosjekter og vedlikeholdsprosjekter som har ventet i årevis på bevilgning fra staten?

Det andre punktet som Senterpartiet ønsker å ta opp, er spørsmålet om strukturendringene i universitets- og høyskolesektoren. De har vært omfattende de siste årene, og det blir nesten ikke berørt i meldingen. I forbindelse med denne meldingen ville det ha vært naturlig å si noe om hvordan en nå ser for seg utviklingen av det nye institusjonslandskapet. Skal det stilles den samme typen krav til alle institusjoner, små som store? Er det noe igjen av høyskoleoppdraget? Hvis det er det – hvordan skal det ivaretas? Har desentralisert utdanning, ikke minst desentralisert etter- og videreutdanning, noe for seg?

Denne typen analyser mangler helt i meldingen. I stedet tyr flertallet i komiteen faktisk til en uriktig historiebeskrivelse: Nei, det var ikke fag som brakte disse enhetene sammen. Det var bare NTNU som fikk lov til å velge etter fag. Alle de andre måtte pent velge etter geografi og slå seg sammen etter hvor de var plassert i landet. Men den overordnede tenkningen om hvordan en nå skal utvikle universitets- og høyskolesektoren basert på den nye strukturen, er fullstendig fraværende i denne meldingen.

Det tredje området jeg har lyst å peke på, er studieplasser og behovet for studieplasser i framtida. Vi vet at to av de områdene hvor vi vil trenge mest arbeidskraft i framtida, er i læreryrket og blant sykepleierne. Det er for øvrig noen av de fagene der høyskolene har gjort en utmerket jobb med utdanningene. Men det er en stor svakhet ved planen at behovet for studieplasser på disse og andre områder ikke er omtalt og konkretisert i den. Det er nok et forhold som reduserer planens totale rolle som et virkelig styringsverktøy.

Med det vil jeg ta opp de forslagene som Senterpartiet står bak i innstillingen som ikke allerede er tatt opp.

Presidenten: Representanten Marit Arnstad har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Mona Fagerås (SV) []: Med Kristin Halvorsen i spissen var det den rød-grønne regjeringen som i sin tid tok initiativet til den første langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Det gjør meg stolt.

Formålet var å skape mer forutsigbarhet, åpenhet og langsiktighet rundt de nasjonale kunnskapsinvesteringene. Langtidsplanen skulle legge tydelige politiske føringer for investeringer i kunnskapsbygg, forskningsinfrastruktur, stipendiater og studieplasser.

SV vil framheve at det synes å være en utbredt vurdering i sektoren at den første langtidsplanen fungerte godt på de områdene der den var tydelig og konkret. Det er derfor bekymringsfullt når flere viktige høringsinstanser kritiserer denne langtidsplanen for å være for overordnet og generell.

Vi er avhengige av at innsatsen for forskning og høyere utdanning er langsiktig, konkret og tydelig prioritert. Samtidig skal langtidsplanen gi rom for nytenkende og grenseoverskridende forskning som kan gi oss ny erkjennelse på lang sikt.

Fordeling og miljø henger tett sammen. Når forskjellene øker, svekkes limet i samfunnet som vi trenger for å kunne omstille samfunnet raskt. Når fattigdommen øker, vil flere mennesker ha mer enn nok med å finne ut hvordan de skal få endene til å møtes. Derfor er det helt avgjørende at gevinstene av verdiskapingen i samfunnet kommer alle til gode, ikke bare en økonomisk elite på toppen.

Forskjellene i Norge øker, og det klimavennlige samfunnet har ikke kommet nærmere med denne regjeringens politikk. Samfunn med små forskjeller er gode samfunn for alle. Vi trenger en politikk for de mange – ikke for de få. Derfor mener også jeg at denne langtidsplanen burde vært mye tydeligere, mer konkret og ikke minst mer ambisiøs på vegne av universitetene, høyskolene og forskningen om det de kan bidra med for å skape et samfunn med små forskjeller og høy tillit mellom folk.

Derfor mener SV at en mer tydelig, forpliktende plan også må omhandle hele samfunnsoppdraget til institusjonene. Vi må hegne om den frie, uavhengige forskningen og prioritere rekruttering av menneskene vi trenger innen forskning, utdanning og innovasjon i framtidens arbeidsliv.

Fremskrittsparti-avtrykket i Granavolden-erklæringen er tydelig, for nå har også Fremskrittspartiets innvandringsskepsis satt sitt stempel på regjeringens politikk for høyere utdanning og forskning. For statsråd Nybø kan det ikke være noe annet enn flaut på vegne av dannelsespartiet Venstre at forskjellsutfordringene som beskrives i langtidsplanen, er redusert til et spørsmål om innvandring.

Institusjonene og studentene må gis rammebetingelser som gjør det mulig å oppnå høy forsknings- og utdanningskvalitet. Gode rammebetingelser for ansatte og studenter er viktig for å kunne ivareta og videreutvikle faglig sterke forsknings- og utdanningsinstitusjoner med høy kvalitet.

Det er særlig på to områder SV ønsker å tilføre planen noe. For det første gjelder det vedlikeholdsetterslepet, der behovet for nybygg og oppgradering i universitets- og høyskolesektoren er stort. Stortinget vedtok, etter forslag fra opposisjonen, at regjeringen må legge fram en investeringsplan med køordning for større bygg- og vedlikeholdsprosjekter. Nå forventer jeg at dette tas inn som en del av revideringen av langtidsplanen. Det vil bidra til mer forutsigbarhet for universitets- og høyskolesektoren og mer åpenhet rundt politiske beslutninger.

For det andre er det gjort for lite for å legge til rette for å jobbe som forsker, særlig gjelder det en svak innsats mot den høye andelen midlertidighet i akademia. Også forskere blir bedre om de får trygge, forutsigbare liv for seg og familien sin.

Jeg ser at tiden min renner ut, så jeg skal heller komme tilbake litt senere med et innlegg. Men jeg tar opp forslagene nr. 12 og 13, på vegne av SV.

Presidenten: Representanten Mona Fagerås har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Guri Melby (V) []: Vi trenger kunnskap for å løse klimakrisen, helbrede sykdom, utvikle skolesystemet vårt og skape innovasjon. Kunnskap er grunnlaget for demokrati, verdiskaping og velferd. I tillegg er kunnskap verdifullt for den enkelte.

Like muligheter til utdanning er en av de viktigste forutsetningene for personlig frihet. Kunnskap er også nøkkelen til å løse store samfunnsutfordringer. Dersom vi skal lykkes med å omstille norsk økonomi og gjennomføre det grønne skiftet, og dersom Norge skal lykkes med å nå sine klimaforpliktelser, må vi satse på kunnskap. Forskning og høyere utdanning står sentralt i utviklingen av et bærekraftig samfunn og for at vi skal opprettholde velstand og velferd, ta vare på en klode som er i ferd med å bli overbelastet, og ikke minst verne om sentrale verdier som frihet og demokrati.

Derfor har Venstre hatt utdanning og forskning som en av sine hovedprioriteringer så lenge jeg kan huske, og derfor er jeg stolt over at det er en forskningsminister fra Venstre som har lagt fram langtidsplanen som nå er til behandling. Det varmer et Venstre-hjerte å se at den grønne omstillingen går nærmest som en grønn tråd gjennom hele denne langtidsplanen. Det er tydelig gjennom at FNs bærekraftsmål er en integrert del av planen, og at den grønne omstillingen er en sentral del av flere av de langsiktige prioriteringene.

Forskning og utdanning står svært sentralt når det gjelder å møte miljøutfordringene, og vi trenger nye løsninger gjennom forskningsbasert innovasjon. Det grønne skiftet berører alle næringer og sektorer og er et godt eksempel på et tema som går på kryss og tvers av alle tradisjonelle faglige skillelinjer. Derfor er vi avhengig av en helhetlig og langsiktig satsing, slik en langtidsplan legger til rette for.

Det er åpenbart at teknologiutvikling står helt sentralt for både å kutte utslipp, ta vare på naturen og skape nye verdier, bl.a. innenfor energi, transport, industri og landbruk. Her kan Norge bidra. Norge er bl.a. helt i front internasjonalt i utviklingen av grønn skipsfart, og med et godt samspill mellom næringslivet og forsknings- og utdanningsinstitusjonene vil vi kunne bidra til å utvikle teknologi som gjør at utslippene går ned, at havene blir renere, og at norsk maritim industri – som sitter på løsningene – får et større marked.

For å møte de store utfordringene på dette området trenger vi å forstå dem. Klimautslipp og miljøskadelige handlinger gjøres jo av mennesker. Vi må derfor forstå hvorfor vi gjør det vi gjør, og hva som kan få oss til å handle annerledes. Vi må rett og slett vite hvordan vi kan gjøre det enklere både for den enkelte, for bedrifter og for offentlige virksomheter å ta de grønne valgene. Vi trenger derfor ikke å satse bare på teknologiske fag, men også på humaniora og samfunnsvitenskap. Den såkalte humaniorameldingen slo fast at humaniora er en underutnyttet ressurs i møte med de store samfunnsutfordringene, og at de humanistiske fagene må bidra på egne premisser og står helt sentralt i å forstå menneskelig handling, hvordan samfunnet har blitt som det har blitt, hvordan det utvikler seg, og ikke minst hvordan teknologi forandrer livet vårt. Jeg er veldig glad for at dette grunnleggende perspektivet fra humaniorameldingen er løftet så klart fram i denne langtidsplanen.

Regjeringen har høye ambisjoner for det norske kunnskapssamfunnet og satser målrettet på forskning og høyere utdanning. I Norge har vi mange fremragende forskningsmiljøer. Bare i februar har både jeg og flere i komiteen besøkt NTNU og Universitetet i Oslo, og vi har blitt imponert over arbeidet de gjør, når det gjelder både utdanningskvalitet, samarbeid med næringsliv og samfunnsliv, og ikke minst fremragende forskning. Men vi har potensial for å bli enda bedre. Derfor må innsatsen fra både regjeringen, kunnskapsinstitusjonene, næringslivet og andre aktører fortsette med uforminsket styrke.

Langtidsplanen skal gi forsknings- og utdanningsmiljøene langsiktighet og forutsigbarhet, og tallfestede opptrappingsplaner er derfor en viktig del av denne langtidsplanen. Jeg har lyst til å trekke fram satsingen på kvalitet i høyere utdanning som en viktig satsing for Venstre. Det var det mange som etterlyste i den forrige langtidsplanen. Undervisning og forskning er likestilte oppgaver for universitetene og høyskolene, men over altfor lang tid har utvikling av god undervisningskvalitet vært nedprioritert, med noen hederlige unntak. Det har rett og slett ikke lønnet seg å satse på dette sammenlignet med forskning. Men heldigvis er dette i ferd med å snu, og denne opptrappingsplanen gir grunnlag for nye satsinger som vil komme studentene til gode.

Jeg stiller meg litt uforstående til at opposisjonen kritiserer at dette området ikke er til stede i langtidsplanen, når det har fått sin egen opptrappingsplan.

I tillegg til de langsiktige prioriteringene som har ligget der fra før, har det nå kommet inn et nytt område – samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden. Jeg merker meg at representanten fra SV stusser over at et parti som Venstre legger fram en langtidsplan der vi problematiserer utfordringer som migrasjon gir, men jeg mener jo at partier som er grunnleggende positive til innvandring, også må kunne anerkjenne de utfordringene det stiller oss overfor som samfunn. Vi kan ikke bare late som om problemer vi ikke liker, ikke eksisterer. Nettopp derfor er det ekstra viktig at de er løftet fram i denne langtidsplanen.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning viser på en god måte hvilke forventninger vi som samfunn har til vekst, innovasjon og utvikling. Høy kvalitet i utdanning og forskning er helt sentralt for at vi skal kunne ha et velfungerende arbeids- og næringsliv, og for at vi fortsatt skal ha en stabil utvikling av det norske velferdssamfunnet. Men kanskje viktigst av alt: Kunnskap, forskning og innsikt har en grunnleggende egenverdi i seg selv.

Utvikling av kunnskap og dypere innsikt tar tid. Derfor må vi ha et langsiktig perspektiv. Vi må ha vilje til å bruke de ressursene som er nødvendige. Derfor er det viktig at langtidsplanen er nettopp langsiktig. Den må gi forutsigbarhet, samtidig som den viser vei inn i en ny tid.

Kristelig Folkeparti deler selvsagt regjeringens ambisjon om at Norge skal være et av de mest innovative landene i Europa. Utdanning, forskning og innovasjon, og samspillet mellom disse, er helt avgjørende for å lykkes. Da må det stimuleres til økt forskning og utvikling, både i næringslivet og i offentlig sektor. Det gir grunnlag for styrket konkurransekraft og økt innovasjonsevne.

Så er det selvsagt en forventning fra myndighetenes side om at universiteter, høgskoler, helseforetak og forskningsinstitutter som mottar statlige grunn- eller basisbevilgninger, skal legge langtidsplanen til grunn for sine strategiske prioriteringer. Det samme gjelder Norges forskningsråd og andre deler av virkemiddelapparatet.

Den reviderte langtidsplanen inneholder en ny, langsiktig prioritering, nemlig samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden. Dette er en viktig tematikk å løfte fram.

Fra Kristelig Folkepartis side er vi også særlig opptatt av å ha gode ordninger som stimulerer til internasjonal studentmobilitet. Utenlandsstudenter på kortere eller lengre studieopphold i Norge utgjør en stor ressurs for studiestedet og studentene. Det er av stor verdi for de landene utenlandsstudentene returnerer til. Særlig viktig er det med ordninger som inkluderer studenter fra det globale sør og fra fattige land. Her kommer også forskningssamarbeid mellom Norge og det globale sør inn som et viktig satsingsområde.

Styrket samarbeid basert på gjensidighet vil i tillegg til å frambringe viktig kunnskap bidra til å styrke studentmobiliteten begge veier. Derfor er jeg glad for at flertallet i komiteen nå er så tydelig og legger dette perspektivet til grunn, og jeg er trygg på at regjeringen følger dette opp på en god måte.

Statsråden har også tidligere vist at hun deler Kristelig Folkepartis engasjement for dette. Det er viktig å legge til rette for kompetansebygging i studentenes hjemland, bl.a. gjennom forskningssamarbeid med utviklingsland og det globale sør.

Bygg og god infrastruktur er viktig for at vi skal kunne ha vekst og gode rammevilkår for utvikling innen sektoren. Gode arbeidsforhold og tilgang til riktige og egnede fasiliteter er helt sentralt. Vi må sørge for at infrastrukturen er tilpasset nye behov. Dette har også Stortinget vært tydelig på tidligere. Derfor er jeg glad for at planen gir en god oversikt over byggeprosjekter i ulike faser, hvilke forventninger regjeringen har til institusjonene, og hva det bør legges vekt på i utvikling av campus og ved investering i UH-bygg i årene som kommer. I tillegg løfter meldingen institusjonenes egen evne til å ta nødvendige grep.

Så vet vi at ikke alle behov kan dekkes ved ombygging og tilpasning av eksisterende bygningsmasse. Vi trenger også nye bygg. Her angir langtidsplanen mål og retning på lang sikt. Startbevilgning til konkrete byggeprosjekter må selvsagt vurderes i de ordinære budsjettprosessene.

Så vil jeg avslutte dette innlegget med å takke saksordføreren og komiteen for et godt samarbeid om denne saken. Jeg opplever i all hovedsak at det er stor grad av enighet om de lange linjene her, og det er bra. Forutsigbarhet kombinert med en offensiv politikk fra regjeringens side er en styrke for videre vekst og utvikling innenfor denne sektoren.

Statsråd Iselin Nybø []: Regjeringen la fram den reviderte langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 8. oktober i fjor, sammen med vårt forslag til statsbudsjett for 2019. Jeg har lyst til å begynne med å si at dette er den første stortingsmeldingen fra en Venstre-statsråd siden 2005, og jeg synes det passer veldig godt at det ble en melding om nettopp forsknings- og utdanningspolitikk og om hva vi som samfunn trenger mer kunnskap om de neste årene: for å styrke kompetansen i samfunnet, for å løse klimautfordringene, for å skape det nye næringslivet og for å sikre velferdssamfunnet i framtiden.

Langtidsplanen ser ti år framover, men revideres hvert fjerde år. Planen skal gi forutsigbarhet, og derfor ligger også mye fast fra den første versjonen. Men vi gjør også en del justeringer, rett og slett fordi verden har endret seg siden 2014. For eksempel har vi sluttet oss til Parisavtalen og FNs Agenda 2030, og det påvirker også politikken for forskning og høyere utdanning. Et annet eksempel er den økende digitaliseringen og de raske teknologiske endringene som preger alle deler av samfunnet, og som nå er tydeligere i langtidsplanen.

Målene i langtidsplanen ligger fast:

  • å styrke Norges konkurransekraft og innovasjonsevne

  • å møte store samfunnsutfordringer

  • å utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet

Vi har gjort noen endringer i strukturen for å gi de overordnede målene en tydeligere plass og få fram tydeligere hva som er generelle mål, og hva som er tematiske områder av særlig strategisk betydning for Norge.

De overordnede målene gjelder norsk forskning og høyere utdanning som helhet. Så er det fem langsiktige prioriteringer i planen:

  1. hav

  2. klima, miljø og miljøvennlig energi

  3. fornyelse i offentlig sektor og bedre offentlige tjenester

  4. muliggjørende og industrielle teknologier

  5. samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden

Disse prioriteringene reflekterer områder der Norge har særlige kunnskapsbehov eller konkurransefortrinn.

Den siste prioriteringen – samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden – er ny. Mange aktører har spilt inn behovet for en ny langsiktig prioritering, og den dekker mange områder som denne regjeringen har prioritert høyt. Regjeringen har som ambisjon å skape et trygt Norge der alle er inkludert. For å lykkes med det trenger vi kunnskap om hva som skaper trygge og velfungerende samfunn.

Det er også tre gjennomgående perspektiver som gjennomsyrer hele langtidsplanen. Det første er det grønne skiftet. Hvis verden ikke lykkes i å kutte klimagassutslippene de neste årene, er det en svært stor risiko for at klimaendringene vil få alvorlige konsekvenser. Samtidig betyr det at det åpner seg et stort marked for teknologi som kan hjelpe med å begrense utslippene, bl.a. innenfor energi, transport, industri og landbruk. Her kan Norge bidra.

Det grønne skiftet reflekteres også i at bærekraftsmålene som ble vedtatt av medlemslandene i FN i 2015, er en integrert del av planen. Vi anser bærekraftsmålene som sentrale i møtet med vår tids store utfordringer og vil spille en aktiv rolle i oppfølgingen av målene, internasjonalt og i Norge.

Det andre perspektivet, digitaliseringen, preger flere samfunnsområder og spiller en viktig rolle i utviklingen av den grønne teknologien. Norske bedrifter er f.eks. helt i front internasjonalt i utviklingen av selvkjørende fartøyer og automatisering av maritime operasjoner.

Det tredje perspektivet er humaniora. Humaniorafagene er sentrale bidragsytere i alle langtidsplanens mål og prioriteringer. Det er fag som kan gi oss kunnskap som hjelper oss å forstå samfunnsendringene, kulturell usikkerhet og hvordan tillit og legitimitet skapes og vedlikeholdes. Den nye prioriteringen styrker humanioraperspektivet i planen, men humaniora er ikke bare relevant for den siste prioriteringen, det skal bidra innenfor alle de tematiske områdene.

I den reviderte langtidsplanen for forskning og høyere utdanning presenterer vi for første gang en helhetlig politikk for utvikling, forvaltning og prioritering av universitets- og høyskolebygg. Planen gir retning for campusutviklingen ved våre universiteter og høyskoler.

Bygg er et virkemiddel, og regjeringen forventer at universitetene og høyskolene utarbeider gode planer for bygningsmassen sin, for å fremme utdanning og forskning av høy kvalitet. Vi forventer også at de bidrar til det grønne skiftet ved å ta i bruk bærekraftige klima- og miljøløsninger. Universitetene må også prioritere å sikre og bevare sine kulturhistoriske samlinger.

Alle behov kan ikke dekkes gjennom ombygging og tilpassing av det eksisterende. Vi trenger også nye bygg. Derfor gjennomfører denne regjeringen noen av de største byggeprosjektene i sektoren noensinne, f.eks. Campus Ås og Livsvitenskapsbygget ved Universitetet i Oslo.

I langtidsplanen presenterer vi en oversikt over store byggeprosjekter i ulike faser av planlegging. Det gir regjering og storting et godt utgangspunkt for prioritering av universitets- og høyskolebygg i kommende statsbudsjetter.

Regjeringens prosjekt er å legge til rette for økt verdiskaping og nye arbeidsplasser, omstille norsk økonomi og gjennomføre det grønne skiftet. Uten forskning og høyere utdanning i verdensklasse klarer vi ikke den omstillingen. Derfor er langtidsplanen et helt sentralt dokument i regjeringens videre arbeid.

I den reviderte langtidsplanen ser vi hele regjeringens forskningsinnsats under ett. Den inneholder omfattende satsinger på mange ulike felt og sektorer. Det er en langtidsplan som i enda større grad tar i bruk forskning og utvikling for å møte de samfunnsutfordringene vi står overfor. Samtlige statsråder har ansvar for å ha oversikt over sin sektors kunnskapsbehov og bidra til forskning og kompetanseoppbygging innenfor sine ansvarsområder.

Opptrappingsplanene i den første langtidsplanen – på forskningsinfrastruktur, rekrutteringsstillinger og virkemidler for økt deltakelse i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020 – ble fullført i 2018.

Den reviderte versjonen har tre nye opptrappingsplaner som vi skal bruke 1,5 mrd. kr på de neste fire årene. Vi vil øke bevilgningene med 800 mill. kr til et teknologiløft. Vi skal bruke 450 mill. kr på ordninger som bidrar til FoU for omstilling og fornyelse i næringslivet, og vi skal bruke 250 mill. kr på kvalitet i høyere utdanning. Disse opptrappingsplanene følger vi opp med til sammen 476 mill. kr i 2019.

En langtidsplan for forskning og høyere utdanning er ikke en langtidsplan for ferdig formulerte prosjekter som skal finansieres. Det er heller ikke en detaljert plan for alt regjeringen eller utdannings- og forskningsinstitusjonene skal gjøre de neste årene. Langtidsplanen inneholder noen ambisjoner og peker ut en retning vi vil gå i. Oppfølgingen av planen er allerede i gang, og arbeidet skjer i tett samarbeid og dialog med dem som skal gi utdanningen og utføre forskningen – universitetene og høyskolene våre, helseforetakene, instituttene og bedriftene.

Dette er ikke en plan der alle utfordringer i sektoren skal inkluderes. Det har vært et poeng for oss at denne planen først og fremst skal vise en retning. Den skal peke ut noen mål. Den skal peke ut våre store utfordringer og der vi har noen konkurransefortrinn, sånn at vi kan konsentrere innsatsen vår fram mot det de neste ti årene.

Men det er klart at det også er felt innenfor universitets- og høyskolesektoren som er utfordrende, som vi må jobbe med, men som ikke har fått plass i denne planen. Det antar jeg at vi skal komme tilbake til videre i debatten. Jeg har også registrert at jeg har fått noen spørsmål fra ulike representanter så langt. Jeg regner med at det vil komme enda flere, så jeg kommer til å tegne meg til et nytt innlegg senere i debatten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Nina Sandberg (A) []: Dette skal handle om fremragende forskningsmiljøer.

OECD har framhevet at Norge må gjøre mer for å dyrke fram fremragende forskningsmiljøer. Hva vil statsråden gjøre når finansieringen av sentrene for fremragende forskning går ut etter ti år? Regjeringen har åpnet for at finansieringen av noen av dem kan forlenges, men har ennå ikke lansert noen varige løsninger på denne utfordringen, heller ikke i langtidsplanen, hvor fremragende forskning ikke engang er en tematisk satsing lenger.

Arbeiderpartiet har forslag i sin strategi, og vi har hatt en interpellasjon for å få fortgang i denne saken, men regjeringen har ikke foreslått noen nye virkemidler som gir de aller beste forskerne gode nok muligheter til å skape ny kunnskap. Så hva vil statsråden svare Edvard Moser og andre som etterlyser handling for toppkvalitet?

Statsråd Iselin Nybø []: Fremragende forskning var viktig i den første langtidsplanen, og det er viktig i den reviderte langtidsplanen. Uten fremragende forskning klarer vi ikke å løse de store utfordringene verden står overfor. Norge kan bidra med sin lille del, og vi må jobbe sammen med andre og internasjonale forskere for å skape de gode internasjonale miljøene. Vi har flere gode miljøer i dag. Vi ønsker at de skal bli enda bedre, og at vi skal få flere slike miljøer.

Nå er det slik at Forskningsrådet har en evaluering av denne såkalte SFF-ordningen, så det vil vi komme tilbake til når de er ferdige med den evalueringen. I tillegg er det ikke lenger en begrensning i antall ganger en kan søke om den typen finansiering; den vil en kunne søke om på ny når den går ut. Regjeringen har i 2019 styrket verdensledende fagmiljøer med 40 mill. kr, og jeg vil helt til slutt nevne at Moser-miljøet også er en del av statsbudsjettet.

Nina Sandberg (A) []: Studieplasser er blant de viktigste innsatsfaktorene i systemet for forskning i høyere utdanning, og OECD har løftet fram to typiske trekk for land med velutviklede systemer for forskning og innovasjon. Det første er at det investeres langsiktig i kunnskapsbasen, altså gjennom investering i menneskelige ressurser: utdanning, rekruttering, kapasitetsbygging og utstyr. Det andre er at landene styrker konkurranseevnen gjennom prioriterte satsinger for å møte store samfunnsutfordringer.

Regjeringens utkast til langtidsplan beskriver samfunnsutfordringene greit, men den svikter når det gjelder prioriteringer og opptrappingsplaner, særlig gjelder det kunnskapsbasen utgjort av studieplasser og rekrutteringsstillinger. Hvorfor velger statsråden å gjøre kunnskapsinvesteringene kortsiktig og fragmentert i de årlige budsjettforhandlingene, istedenfor langsiktig og helhetlig og åpent i opptrappingsplaner i langtidsplanen?

Statsråd Iselin Nybø []: Vi har valgt å legge fram en langtidsplan med tre opptrappingsplaner på til sammen 1,5 mrd. kr over de neste fire årene. Det er en formidabel satsing på forskning og høyere utdanning. Det er 800 mill. kr til et teknologiløft. Dette teknologiløftet vil ikke være et løft som bare skal gjøres på Kunnskapsdepartementets område; det vil være et teknologiløft som vil være relevant for mange fagfelt, for mange departementer. Studieplasser kan være en del av det.

Så er det slik at vi har satset betydelig på studieplasser de siste årene. Det har økt med 4 545 plasser fra 2014 til 2019 i årlige opptak. Heldigvis er det slik i Norge at høyere utdanning er tilgjengelig for flertallet av befolkningen. De som ønsker seg høyere utdanning, de som har kompetanse til å komme inn på høyere utdanning, har muligheten til det. Vi ser at det er flere som ønsker det. Det synes jeg er bra. Dette er noe vi må vurdere i de kommende statsbudsjettene.

Nina Sandberg (A) []: God infrastruktur og tilrettelagte bygg er sentrale betingelser for kvalitet i forskning og utdanning, ja, vi kan si det så sterkt som regjeringen gjør selv i innledningen til langtidsplanen:

«Bygg, utstyr og annen infrastruktur er grunnleggende innsatsfaktorer for å nå overordnede mål for forsknings- og utdanningspolitikken.»

Behovet for nybygg, vedlikehold og oppgraderinger på universiteter og høyskoler er stort. Regjeringens forslag til langtidsplan serverer bare en liste over allerede igangsatte byggeprosjekter, til tross for at Stortinget har fattet et anmodningsvedtak om at planen skal ha en investeringsplan og en køordning for større bygge- og vedlikeholdsprosjekter. Hvorfor har ikke regjeringen levert med hensyn til det Stortinget har bedt om? Og mener ikke regjeringen at det trengs langsiktige rammer for grunnleggende innsatsfaktorer?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg mener at regjeringen leverer når det kommer til bygg. For det første er det slik at vi nå er i gang med å bygge Livsvitenskapsbygget, samt et av de byggene som ble nevnt i forrige langtidsplan. Ocean Space Centre er løftet inn i Granavolden-plattformen. Vi har lagt til rette for en oppgraderingsordning på 161 mill. kr, som gjør at universitetene kan søke om midler som de kan bruke på å lage nye arealer, mer oppdaterte, mer moderne arealer, for nye undervisningsformer. Dette er en viktig del av kvaliteten i den undervisningen som de er i stand til å gi. Jeg mener at gjennom langtidsplanen for forskning og høyere utdanning legger vi godt til rette for at regjering og storting kan gjøre prioriteringer for konkrete byggeprosjekter i de enkelte statsbudsjettene som kommer. Og det er slik at noen ganger må noen behov gå foran. For eksempel har Arkeologisk museum ligget lenge, men vi ser at det er behov for å framskynde Vikingtidsmuseet.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg skal gå litt videre på det, for det Stortinget ba om, var en køordning og en prioritering. Det departementet har levert, er ikke det, og departementet skriver sjøl i fotnoten på side 86: «Departementet har ikke vurdert innhold, behov for eller prioritering mellom byggeprosjektene.» Det er bare en opplisting av ulike byggebehov som er meldt inn fra sektoren. Det er overhodet ingen køordning, heller ingen prioritering. Så der har ikke regjeringen levert på det Stortinget ba om.

I tillegg kommer det nå signal om at UiO kan få et nytt medisinsk fakultet til et par hundre millioner kroner i forbindelse med byggingen av et gigantisk nytt sykehus i Oslo. Er statsråden kjent med de planene, og hvordan vil de føye seg inn i disse ikke-prioriterte prosjektene?

Statsråd Iselin Nybø []: Det er to ganske store spørsmål i ett spørsmål. Jeg skal prøve, og begynner med OUS: Bygging av nytt sykehus vil ligge til Helse- og omsorgsdepartementet. Det er i så fall de som vil legge planer for å bygge et nytt sykehus. Ved bygging av nye sykehus inkluderer vi også arealer til undervisning av bl.a. medisinstudenter. Jeg har fått opplyst at nye arealer i et prosjekt som OUS vil kunne utløse en husleiekostnad for Universitetet i Oslo, som det her er snakk om, på inntil 200 mill. kr. Så har vi et regelverk som sier at universitetet kan få husleiekompensasjon for inntil 75 pst. av kostnadene. Det vil for Universitetet i Oslo sin del bety at de allikevel vil kunne få en betydelig økning i utgifter som følge av bygging av et nytt sykehus i Oslo.

Marit Arnstad (Sp) []: Det var interessante opplysninger, og det står for så vidt også under tabellen her: «Tabellen omfatter ikke universitetsarealer i nye sykehusbygg». Men når en har sittet i regjering, vet en at alt skal betales for, alt skal argumenteres for overfor Finansdepartementet, og økte kostnader knyttet til utleie av areal skal også betales for. Det betyr at dersom UiO får sterkt økte kostnader på grunn av dette, kommer også det til å være en utgiftspost for staten. Da er mitt spørsmål: Hvordan står den prioriteringen i forhold til den opplistingen av bygg som har ventet i årevis her, og som ikke er prioritert fra regjeringens side?

Statsråd Iselin Nybø []: I langtidsplanen for forskning og høyere utdanning lister vi opp de prosjektene som er i UH-sektoren. Det betyr, som også representanten Arnstad sier, at f.eks. sykehusbygg ikke er en del av den opplistingen, for vi tar bare det som er i sektoren vår. Per nå er det tre byggeklare prosjekter. Det er Arkeologisk museum i Stavanger, som har ventet lenge, det er Elgeseter gate på NTNU, som representanten kjenner veldig godt, og så er det Vikingtidsmuseet ved UiO, som har et sterkt behov, som har medført at det har blitt løftet fram i Granavolden-erklæringen, nettopp på grunn av at det skjer ting med vikingskipene våre som gjør at det har kommet foran i køen, foran de andre prosjektene – som følge av det som skjer med selve gjenstandene og vikingskipene.

Men dette henger sammen, og kostnadsøkningen UiO vil måtte få med et nytt sykehus i Oslo, er noe som også må vurderes i de kommende statsbudsjettene.

Mona Fagerås (SV) []: Vi har i dag lagt inn et løst forslag, hvor vi ber regjeringen redusere andelen midlertidige stillinger blant vitenskapelig ansatte til nivået for arbeidslivet for øvrig, og at man i samarbeid med sektoren utarbeider en forpliktende plan for hvordan dette målet skal nås. Vil ministeren kunne støtte et slikt forslag, eller mener ministeren fortsatt det hun sa på høringskonferansen tidligere i vinter, at dette er et ansvar institusjonene selv må ta?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg mener dette er et ansvar som institusjonene skal ta. Det er et ansvar som institusjonene ikke har tatt. Det er et stort rom for universitetene og høyskolene våre som de ikke benytter seg av, til å ansette folk i faste stillinger heller enn i midlertidige stillinger. Jeg mener midlertidigheten i denne sektoren skal ned. Derfor har jeg innkalt rektorene på de universitetene som har høyest andel midlertidig ansatte, til et møte i mars for nettopp å diskutere dette. Men det er de som sitter og gjør ansettelsene, det er de som må ta ansvaret for å få ned midlertidigheten i sektoren. Jeg mener at det er ingen gode grunner til at de ikke skal klare å få det tallet ytterligere ned. Det har gått ned litt de siste årene, men det er på langt nær godt nok. Så dette kommer jeg til å følge tett, og jeg kommer til å følge det opp, for det tallet må ned. Universitetene og høyskolene er selv opptatt av sin egen autonomi og selvstendighet. Da må de vise at de også tar ansvaret.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Martin Henriksen (A) []: I framtidas arbeidsliv vil digitalisering, robotisering og automatisering endre stadig flere jobber i stadig raskere tempo. Nye næringer kommer til, andre næringer vil forsvinne eller endres fundamentalt. Det stiller større krav til at vi klarer å gi alle fornyet kompetanse.

Høyere utdanning har åpenbart en helt avgjørende rolle i å tilby etter- og videreutdanning i det omfanget og med den kvaliteten som trengs. I en tid da Norge står foran store omstillinger, må alle sektorer som skal være en del av kompetansereformen, trekkes med tidlig og med store nok ambisjoner.

I denne langtidsplanen for høyere utdanning og forskning finnes det overraskende nok ikke et fnugg av det som må være en helt sentral jobb for høyere utdanning og forskning i årene framover, nemlig kompetansereform. At kompetansereformen ikke er forankret i langtidsplanen, er en stor mangel. Jeg vil nærmest kalle det en tjenesteforsømmelse av regjeringa. Det er fremdeles en gåte hvorfor kompetansereformen ikke er funnet verdig en plass i denne langtidsplanen.

Livslang læring vil kreve at universiteter og høyskoler får en helt annen rolle i å videreutdanne den voksende befolkningen. Derfor foreslår vi at høyreregjeringa i sitt arbeid med en kompetansereform for arbeidslivet forankrer den kompetansereformen i prioriteringen i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning for å sikre helhet og sammenheng i utdannings- og kompetansepolitikken.

Det er flere som har nevnt at der den forrige langtidsplanen var vellykket, var særlig der den var konkret og man hadde konkrete oppfølgingsplaner. Flere her har nevnt utfordringen med at langtidsplanen ikke er konkret nok på flere områder. En utfordring Arbeiderpartiet vil trekke fram, er at den er for svak på kvalitet i høyere utdanning og helt uforpliktende om studieplasser.

Det trengs et krafttak for å heve studiekvaliteten og for å nå ambisjonene fra kvalitetsreformen om økt læringsutbytte og bedre tilpasning til arbeidslivet. At studentene får en forskningsbasert utdanning, er noe av det viktigste for å sikre at de tar med seg kunnskap over til samfunns- og næringslivet. Derfor trengs det tette koblinger mellom forskning og høyere utdanning på alle nivå. Langtidsplanen burde ha vært konkretisert på hvordan man skal videreutvikle forskningsbaserte utdanninger av høy kvalitet, og det er noe Arbeiderpartiet savner.

Når de reelle prioriteringene skyves til de årlige budsjettene, blir oppfølgingen mindre forpliktende. Arbeiderpartiet frykter at nedprioriteringen av studieplasser kommer til å fortsette. Det er nettopp dette som er denne regjeringas hvileskjær: mangelen på studieplasser. Vi ser allerede innen helsefag at vi mangler mange utdannede. Allerede mangler det 5 900 sykepleiere. Samtidig er det kø utenfor våre høyere utdanningsinstitusjoner, universiteter og høyskoler av folk som ønsker å søke seg til helsefag. Det var i fjor 50 000 søkere til 10 000 plasser. Fire av fem søkere innenfor disse utdanningene fikk altså nei. Ikke alle disse skal komme inn på helsefaglig utdanning, men vi ser et helt åpenbart behov for en mer offensiv satsing. Også innen andre sektorer er det mangler og større behov enn det regjeringa har lagt opp til, f.eks. innenfor IKT.

Jeg hører at både representanten Steffensen fra Fremskrittspartiet og statsråden trekker fram at denne regjeringa har opprettet 4 500 studieplasser. Et forbehold der er at det er under forutsetning av at disse studieplassene er fullt ut opptrappet. Det er også sånn at de fleste studieplassene har kommet i forlikene med regjeringa, og det er rart at Fremskrittspartiet skryter av det. Evnen til å prioritere studieplasser synes å forsvinne idet partiene tar steget inn i regjeringskontorene. For å sammenligne med den rød-grønne regjeringa: I løpet av åtte rød-grønne år ble det opprettet 23 000 studieplasser.

Denne regjeringa møter ikke behovet for flere studieplasser og har tatt ned nivået på økningen i studieplasser betraktelig og dramatisk. Derfor har vi et forslag om at langtidsplanen burde hatt opptrappingsplaner for behovet for nye studieplasser og nye stipendiater for å få viktige profesjoner i velferdsstaten og for å sikre viktig kompetanse for næringslivet.

Jorodd Asphjell (A) []: Fagskolenes bidrag er usynlige i denne langtidsplanen. Fagskolene nevnes ikke i langtidsplanen i det hele tatt, selv om de har fått status som høyere yrkesfaglig utdanning, og fagskolene spiller en viktig og nødvendig rolle i en kompetansereform der mennesker skal lære hele livet.

Denne høyreregjeringen bør synliggjøre og nyttiggjøre seg fagskolenes kompetanse og utdanningstilbud. Det var Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiets bekymring da vi behandlet fagskoleloven. Derfor foreslår vi at høyreregjeringen må komme tilbake med en opptrappingsplan for antall studieplasser ved fagskolene som tar høyde for å dekke næringslivets økende behov for fagarbeidere. Det ble selvsagt nedstemt av disse partiene.

Stortinget har vedtatt at fagskoleutdanningen ligger på et nivå over videregående opplæring, og at betegnelsen skal være «høyere yrkesfaglig utdanning». I Innst. 289 L for 2017–2018 understreker komiteen:

«Fagskolene må både synliggjøre seg selv, og bli synliggjort, som en godt integrert del av et helhetlig utdanningssystem og som et fullverdig og likeverdig alternativ til universitets-og høgskoleutdanning.»

Det er vel som statsråden sier, at dette må de ta ansvar for selv. Nei, det er derfor vi lager en langtidsplan, og det er derfor vi har disse forslagene – for at fagskolene skal spille en viktig rolle ut fra det behovet som næringslivet etterspør i hele landet. Arbeiderpartiet stiller seg derfor svært undrende til at fagskolene ikke er omtalt i forslaget til revidert langtidsplan og heller ikke er nevnt som en del av virkemiddelapparatet for å nå de prioriterte områdene.

Arbeiderpartiet vil videre vise til at regjeringen vil utarbeide en kompetansereform, Lære hele livet. Derfor er det uheldig at fagskoler ikke er nevnt som en sentral aktør i regjeringens omtale i langtidsplanen, og en legger dessuten til grunn at regjeringen i det videre arbeidet både synliggjør og nyttiggjør seg fagskolenes kompetanse og utdanningstilbud. Komiteen har tidligere understreket at fagskolene spiller en viktig rolle i å tilby samfunnet korte og yrkesfaglige utdanninger, som er et godt bidrag til at befolkningen skal lære hele livet.

Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti skriver at langtidsplanen for forskning og høyere utdanning ikke omfatter fagskolesektoren, da fagskolene ikke er underlagt lov om universiteter og høyskoler. Man skriver også at fagskolemeldingen og revideringen av fagskoleloven hadde som mål å gjennomføre et kvalitetsløft i fagskolene og likestilte fagskolestudenter med andre studenter. Da skulle man i langtidsmeldingen forvente at statsråden og regjeringen løftet dette området opp på det nivået som både komiteen og Stortinget har sagt, og ikke minst hva hele næringslivet etterspør. Derfor er det helt uforståelig for oss at fagskolene er uteglemt fra det gode selskap i langtidsplanen for de neste ti årene – de neste ti årene. Det sier noe om ambisjonsplanen, om ambisjonen til statsråden og ambisjonen til disse partiene for fagskolenes betydning i samfunnet i årene som kommer.

Helt avslutningsvis: Komiteen var på et besøk til Trøndelag for kort tid tilbake. Vi besøkte bl.a. NTNU, Kavlisenteret – Edvard og May-Britt Moser. Her ble det etterlyst klare signaler om hvordan disse forskningsinstituttene skulle finansieres i framtiden. Jeg vil da referere en komitémerknad, som er skrevet av bl.a. Carl I. Hagen:

«Disse medlemmer mener at det bør tenkes enda lengre innen forskningspolitikken enn det tidligere har vært gjort. Det er mange dyktige forskere i Norge, og noen av dem er verdensledende.»

Men denne langtidsmeldingen svarer i hvert fall ikke på den komitémerknaden. Den svarer heller ikke på hvordan vi skal ivareta alle de dyktige forskerne, de dyktige forskningsmiljøene, og på hvordan vi i framtiden skal være verdensledende på disse områdene.

Regina Alexandrova (H) []: Langtidsplanen inneholder en ny langsiktig prioritering. Denne omhandler samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden. Dette er komplekse tema. Samfunnssikkerhet involverer mange fagfelt som må ses i sammenheng. Tverrfaglighet i både forskning og utdanning er nødvendig.

Verden er i konstant endring. Tilliten utfordres både innenfor og mellom samfunn og kulturer. Motsetninger blir polarisert. Migrasjon preger samfunnsutviklingen og bidrar til økende ulikheter på grunn av krevende integrering. Politisk og religiøs ekstremisme utfordrer samfunnsstrukturen på nye måter. Kunnskap som åpner opp vår forståelse for dype samfunnsendringer, kulturell usikkerhet og hvordan tillit og legitimitet skapes og vedlikeholdes, må prioriteres også innen forskning. Det trengs kunnskap om hvordan institusjoner som holder det moderne samfunnet sammen, håndterer disse utfordringene, og hvilke institusjonelle ordninger som gjør det mulig å leve med økende kulturelle forskjeller og interessekonflikter. Samtidig utfordres samfunnssikkerheten av alvorlige naturhendelser, globale helsetrusler, svikt i energi- og matforsyning eller tilsiktede handlinger som terrorisme, sabotasje og kriminalitet. Alle disse utfordringene må møtes med kunnskap.

I statsbudsjettet for 2019 følges de nye prioriteringene om samfunnssikkerhet og samhørighet i en global verden opp med 47 mill. kr. Det skal satses på å opprette et fyrtårnprosjekt i Norge, i Norges forskningsråd, innenfor IKT-sikkerhet for å sikre nasjonal spesialistkompetanse, SAMRISK-programmet i Forskningsrådet for å videreutvikle forskningen om samfunnssikkerhet generelt og IKT-sikkerhetsforskning spesielt samt satsing på IKT-sikkerhet og kryptologiforskning.

Dette er verken moderat satsing eller ulne mål, slik representanten Sandberg fra Arbeiderpartiet uttalte fra talerstolen tidligere i dag. Regjeringen vil sikre et godt og oppdatert kunnskapsgrunnlag om forhold av betydning for sosial samhørighet og stabilitet og et trygt og sikkert samfunn. Forskningsinnsatsen vil styrkes i relevante utdanninger om potensielt negative effekter og sårbarhet som følge av bruk av teknologi og digitalisering, og det vil bli prioritert forskning på hvordan vi skal sikre oss mot våre menneskeskapte og ikke-menneskeskapte trusler.

Med disse nye satsingsområdene i langtidsplanen viser regjeringen at vi tar vår krevende samfunnsutvikling på alvor og realiserer tiltak innenfor forskning og utvikling for å møte de nye utfordringene vi står overfor nå, og for framtidig utvikling.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Langsiktighet i styringssignaler og investeringer må til for å bygge miljøene, infrastrukturen og rammene rundt folkene som står for utdanningen og kompetansen som tar Norge videre. Høyere utdanning er ikke bare teoretisk kunnskap, men også avanserte ferdigheter og praktisk rettet kompetanse.

Senterpartiet mener helhet i kunnskapspolitikken og et bedre samarbeid mellom departement innen forskning, utvikling og innovasjon må til for å sikre at alle departement har tilstrekkelig koordinering på tvers. Det må det være kultur for. Videre i stortingsmeldingen vektlegges økt samarbeid med arbeidslivet og en styrking av arbeidslivsrelevansen i utdanning og forskning. Dette er viktig.

Styrket konkurransekraft og innovasjonsevne må inkludere hele næringslivet som bærebjelke for sysselsetting og utvikling. Reiselivet er et eksempel på en stor næring der forskningsinnsatsen ikke holder tritt med verdiskapingen. For å øke næringslivets andel av forskningen opp til 2 pst. av BNP innen 2030 trenger vi styrking av virkemidler som utløser forskning i og for næringslivet. Så må vi grunne litt ved den entydige hyllesten til nærings- og arbeidslivet som driver i samfunnet.

I fjor fikk vi omsider løftet fagskoler til høyere yrkesfaglig utdanning, som Senterpartiet hadde etterspurt i lengre tid, uten at vi ser spor av det i langtidsplanen. Næringslivet ber om flere studieplasser og mer aktivitet ved fagskolene, men får det ikke. Regjeringen må anerkjenne at fagskolene spiller en nøkkelrolle, og at deres kompetanse må bli brukt for å nå målene i langtidsplanen, derunder omstilling og fornyelse i privat og offentlig sektor, økt samarbeid mellom offentlig sektor, næringslivet og utdanningsinstitusjonene og økt relevans i utdanningene og forskningen.

Praksis, prosjekt, gründerskap og internasjonalisering koblet opp mot næringsklynger bør ha fagskoler som katalysator. I den kommende kompetansereformen for det bredere synet på og mobilisering rundt kompetanse og livslang læring i Norge må fagskolene med, også i langtidsplanen. Men statsråden med ansvar for kompetansereformen og fagskolene er ikke engang til stede her nå.

Fagskolerådet er i dialog med European Centre for the Development of Vocational Trainingder spørsmål om retning til høyere yrkesfaglig utdanning, samarbeid med næringslivet, utforming av læringsmodeller, praksis og arbeidslivsorientering er aktuelt. Her må statsrådene henge med.

OECD konkluderer med at dagens forskningspolitikk ikke ruster oss godt nok for å håndtere omstillingen Norge må gjennom. Satsingen må opp, fagskolene må med.

Lars Haltbrekken (SV) []: For å nå klimamålene og unngå de alvorligste konsekvensene av klimatrusselen må vi sørge for at de store pengene går til forskning og utdanning innenfor sektorer hvor vi kutter utslipp og skaper nye arbeidsplasser.

Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning tar i altfor liten grad inn over seg hvor enorm omstilling Norge står foran, når vi vet at inntektene fra petroleumssektoren vil falle dramatisk, og at verden må omstille energiforbruket sitt fra fossil til fornybar energi. Endrer vi ikke olje- og gasspolitikken vår, vil det være alvorlig for både nåværende og kommende generasjoner når klimaendringene allerede er i gang og setter stadig større spor rundt oss i hverdagen.

Regjeringens plan for å finne mer olje- og gassressurser er derfor dypt uansvarlig. Vi har allerede funnet mer olje og gass enn vi kan svi av dersom vi skal klare å ha et levelig klima. Derfor må nye forskningsprosjekter handle om det vi trenger mer av, ikke det vi trenger mindre av. Det betyr at det er på høy tid å vri forskningsressursene fra petroleum og over på andre næringer, også for å utvikle nye arbeidsplasser og unngå stor arbeidsledighet når denne omstillingen kommer.

Petroleumsnæringen har høy kompetanse, en kompetanse som kan bidra til å utvikle næringslivet i flere sektorer – en mer miljøvennlig maritim sektor, kompetanse innenfor helsesektoren og også andre områder. Derfor bør det legges langt mer ressurser inn i tiltak som kan bidra til kompetanseoverføring fra oljesektoren til andre sektorer og bygge på erfaringer fra prosjekter som Pumps & Pipes, hvor vi får teknologioverføring fra oljeindustrien til helsesektoren. Dersom de store pengene fortsatt skal gå til en sterkt statlig subsidiert petroleumsforskning, er det bekymringsfullt, og det bidrar ikke til den omstillingen vi alle vet at vi skal gjennom i løpet av de kommende årene. Det er ikke bare bekymringsfullt for miljøsituasjonen, men også for vår evne til å skape de arbeidsplassene og møte den omstillingen vi vet vi er nødt til.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Marianne Synnes (H) []: Langsiktig og tilstrekkelig finansiering er avgjørende for at forskning og høyere utdanning skal utgjøre en forskjell når det gjelder å møte og løse kommende samfunnsutfordringer. I den første langtidsplanen ble det slått fast at de offentlige bevilgningene til FoU skulle tilsvare 1 pst. av BNP innen 2019–2020. Dette målet, som deles med EU og flere tidligere norske regjeringer, ble første gang innfridd i statsbudsjettet for 2016. FoU-utgiftene over statsbudsjettet er dermed høye i Norge sammenlignet med andre land.

Indikatorrapporten som ble lagt fram i november 2018, viser at utgiftene til forskning i Norge totalt sett aldri har vært høyere. I 2017 antas de samlede FoU-utgiftene å utgjøre nærmere 70 mrd. kr. Det tilsvarer 2,11 pst. av BNP og gir en samlet realvekst på 8,5 pst. siden 2016. Regjeringen vil over tid øke den offentlige innsatsen til FoU utover 1 pst. av BNP i en omstillingsfase og særlig prioritere muliggjørende teknologier og forskning som bidrar til økt verdiskaping.

Målet om at en samlet FoU-innsats i Norge skal utgjøre 3 pst. av bruttonasjonalprodukt innen 2030, opprettholdes. For at Norge skal nå 3-prosentmålet, må næringslivet øke sin FoU-innsats betydelig i forhold til dagens nivå. Det fordrer et mer forskningsbasert næringsliv og bedre samspill mellom akademia, næringsliv og offentlig sektor. Men det har vært en sterk FoU-vekst i næringslivet, og næringslivets FoU utgjør nå rundt 1 pst. av BNP. Jeg vil derfor understreke betydningen av at regjeringen fortsetter å satse på virkemidler som utløser næringslivets egen forskningsinnsats, som SkatteFUNN og Brukerstyrt innovasjonsarena.

Tall fra SSB viser at særlig små og mellomstore bedrifter har hatt en vesentlig vekst i forskningsinnsatsen. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV slår inn åpne dører med sitt forslag om å inkludere små og mellomstore bedrifter i prioriteringene innen forskning, spesielt siden vi vet at 95 pst. av alle bedrifter i Norge har under 20 ansatte og kalles små og mellomstore bedrifter.

Til tross for disse investeringene klager opposisjonen på for svak satsing på forskning, og vi minnes nok en gang om at den politiske hukommelsen er kort. Før Høyre forlot regjeringskontorene i 2005, ble det lagt fram en ambisiøs forskningsmelding med en like ambisiøs opptrappingsplan for forskning. Det første den rød-grønne regjeringen gjorde da de overtok, var å kutte den planlagte økningen i Forskningsfondet med 25 mrd. kr. Siden la de ned hele Forskningsfondet, et fond som på en forutsigbar måte sikret forskningsfinansiering år framover i tid. Som forsker husker jeg godt Djupedals hvileskjær i forskningsbevilgningene i 2007, eller som Akademikerne skrev i 2013:

«Den rødgrønne regjeringen har hatt et svært lavt fokus på høyere utdanning og forskning.»

Da må det være sårt å se at det satses så mye på forskning og høyere utdanning nå.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: For oss som jobber med helsepolitikk, er denne langtidsplanen et viktig verktøy. Den skal sørge for at Norge og vår felles helsetjeneste er rustet for framtiden. Senest i morges kunne vi på nyhetene høre om et gjennombrudd i forskningen på antibiotika. Det er flott.

Jeg vil bruke taletiden min på to felt der regjeringen burde ha en betydelig mer offensiv holdning. Det første er forskningen på kvinnehelse. Det andre jeg vil bruke tiden min til å snakke om, er at vi må ha nok hender i helseyrkene.

Det er et underprioritert felt når det kommer til kvinnehelse. Rapporten «Hva vet vi om kvinners helse?» fra Kilden kjønnsforskning viste at det forskes mindre på kvinnesykdommer, og at det forskes mest på menn, selv om sykdommer kan gi ulike utslag og i enkelte tilfeller kreve ulik behandling hos kvinner og menn. Det er selvfølgelig et likestillingsproblem, men det er også et samfunnsøkonomisk problem. Kvinnesykdommene som ikke prioriteres, som migrene og muskelsykdommer, koster samfunnet enorme summer. Det er også blant de viktigste årsakene til kvinners sykefravær og uføretrygd.

I Norge vil de fleste av oss kunne forvente å leve lenger enn våre foreldre og besteforeldre. Det er fantastisk. Men siden man lettere blir syk ved høy alder, kan det bety at flere må leve med ulike sykdommer.

Teknologien vil sikkert gjøre livet lettere for gamle og syke, men det er utvilsomt et behov for mer helsepersonell i årene som kommer. Vi trenger flere hender som kan ta vare på oss. I 2040 kan det være behov for dobbelt så mange helsearbeidere som i dag. Allerede i dag mangler Norge 5 900 sykepleiere. Samtidig står det en lang kø av motiverte og kvalifiserte søkere utenfor høyskoler og universiteter. De får ikke studert helsefag fordi det ikke er nok plasser. Det var 50 000 kvalifiserte søkere til helsefagstudier i fjor – til litt over 10 000 studieplasser. Fire av fem fikk altså ikke plass.

Det er behov for en betydelig økning av utdanningskapasiteten, med flere studieplasser, rekrutteringsstillinger og muligheter for kompetanseheving og videreutdanning. Det er helt nødvendig for å møte behovet i helse- og omsorgstjenestene i årene som kommer.

Mona Fagerås (SV) []: Det er tverrpolitisk enighet om – og Stortinget har vedtatt – at fagskoleutdanningen skal ligge på nivå over videregående opplæring, og at betegnelsen skal være «høyere yrkesfaglig utdanning». Komitémerknaden lyder:

«Fagskolene må både synliggjøre seg selv, og bli synliggjort, som en godt integrert del av et helhetlig utdanningssystem og som et fullverdig og likeverdig alternativ til universitets- og høgskoleutdanning.»

Den lyder videre «at god høyere yrkesfaglig utdanning er helt sentralt for å sikre arbeidskraften vi trenger for å klare omstillingen som norsk økonomi og arbeidsliv står i». For at dette ikke bare skal bli tomt snakk, hadde SV forventet at statsråden for høyere utdanning og forskning tok dette signalet fra Stortinget på alvor. Det ser det dessverre ikke ut som om hun gjør. Fagskolene er ikke nevnt i langtidsplanen for høyere utdanning og forskning, som nå skal vedtas. Dette stiller jeg meg svært undrende til og mener det er en aldri så liten skandale at vi har en minister for høyere utdanning som ikke vier fagskolenes rolle ett sekund i langtidsplanen for høyere utdanning og forskning. Fagskolene er heller ikke nevnt som en del av virkemiddelapparatet for å nå de prioriterte målene.

Fagskolene tilbyr høyere yrkesfaglig utdanning og gir tilbud om korte, yrkesrettede utdanninger i nært samarbeid med arbeidslivet. Fagskolenes rolle må synliggjøres, og deres kompetanse må brukes for å nå målene i langtidsplanen. Deres bidrag er svært relevant, bl.a. for å øke forsknings- og utviklingsarbeidet for omstilling og fornyelse i næringslivet og i offentlig sektor, stimulere til økt samarbeid mellom offentlig sektor, næringslivet og forskningsinstituttene og legge til rette for høyere relevans i utdanningen og forskningen – tre sentrale målsettinger i regjeringens forslag til revidert langtidsplan.

Fagskolene kan tilby skreddersydd etter- og videreutdanningstilbud til fagfolk som trenger det. SV vil fastholde at i tillegg til universitetene og høyskolene bør fagskolene også nevnes, og ha en nøkkelrolle – en nøkkelrolle, president – for å ruste arbeidstakerne for et arbeidsliv i kontinuerlig omstilling.

Statsråd Iselin Nybø []: Dette landet står overfor en stor omstilling. Det er helt nødvendig at vi lykkes med det grønne skiftet hvis vi ikke skal se alvorlige konsekvenser i framtiden. Vi må skape nye jobber i et nytt næringsliv hvis vi skal ha noe å leve av i framtiden. Vi må sørge for at vi har et bærekraftig velferdssamfunn hvis vi fortsatt skal ha de tjenestene som vi har i dag. Jeg mener sterkt og oppriktig at uten universitetene og høyskolene, uten forskningsmiljøene våre, lykkes vi ikke i den formidable oppgaven vi står overfor. Det er det langtidsplanen skal være med og vise vei for.

Jeg registrerer at opposisjonen kritiserer planen for at den ikke inneholder alle mulige slags utfordringer og problemer som er i universitets-, høyskole- og fagskolesektoren akkurat nå. Fagskolene blir nevnt – de burde vært en del av denne planen, sies det. Jeg er uenig. Jeg heier på fagskolene, jeg mener fagskolene er kjempeviktige som en yrkesrettet utdanning, og de bidrar mye inn i samfunnet, men det er ikke det denne planen handler om.

Midlertidighet er en stor utfordring for vår sektor, og det håndterer vi på en annen måte enn gjennom denne planen.

Kompetansereformen er kjempeviktig for samfunnet vårt i framtiden, men det jobber vi med i en egen stortingsmelding. Da vi la fram denne planen, fryktet jeg at den skulle bli nettopp det opposisjonen ønsket at den skulle bli, en plan for alle gode formål, en plan for alle utfordringer. Det har ikke vært min intensjon, det har ikke vært regjeringens intensjon. Vi har ønsket og vi har levert en langtidsplan som er spisset og langsiktig, og sektoren har vært fornøyd med den planen som er blitt lagt fram.

Jeg registrerer også at opposisjonen har veldig få konkrete forslag i sine innlegg til hvordan vi skal løse de store utfordringene vi som nasjon står overfor. Den forrige langtidsplanen hadde tre opptrappingsplaner. Det var forskningsinfrastruktur, det var å stimulere til økt deltakelse i EUs rammeprogram, og det var antall stipendiater, som skulle opp. Vi brukte den forrige langtidsplanen til å ruste UH-sektoren. Denne langtidsplanen har en annen misjon, den handler om å bredde seg ut. Skal vi lykkes med de store utfordringene vi står overfor, er det ikke sånn at det bare er Kunnskapsdepartementet som kan drive med forskning, det er ikke bare Kunnskapsdepartementet som må løse de utfordringene vi står overfor. Vi er avhengig av å få med alle departementene, alle statsrådene, alle sektorene for å lykkes med det. Det er derfor vi har lagt opp til disse tre opptrappingsplanene, som er bredere enn de forrige, men det handler om at flere må inkluderes i den viktige oppgaven som forskning og høyere utdanning står overfor.

Nina Sandberg (A) []: Denne planen er merkelig lite sentrert rundt dem som skal gjøre jobben, altså forskere og studenter.

Når andelen midlertidige ansettelser er dobbelt så høy i akademia som i arbeidslivet ellers, er det noe vi i Arbeiderpartiet ikke kan se på og akseptere. Trygge jobber er viktig for den enkelte og for kvaliteten i norsk forskning og høyere utdanning. Høy midlertidighet gjør det vanskelig å rekruttere, beholde og utvikle dyktige forskere og undervisere. Vi vet at særlig yngre forskere er i ferd med å miste troen på forskning som en framtidig karrierevei, og at midlertidighet rammer kvinner oftere enn menn. Midlertidige stillinger skaper en usikkerhet som antagelig gjør at kvinner er mer tilbøyelig til å velge bort en akademisk karriere. Det betyr at likestillingen svekkes.

I Arbeiderpartiet blir vi urolige av disse tendensene. Vi mener de tilsier at forskernes arbeidsbetingelser burde vært løftet inn i langtidsplanen, men statsråden har erklært tydelig og klart at høyreregjeringen ikke skal følge opp dette. På den omtalte kontaktkonferansen til KD i januar varslet hun at det ikke kommer noen nye statlige satsinger eller tiltak for å få ned midlertidigheten.

På denne bakgrunn er det kanskje ikke overraskende at høyreregjeringens langtidsplan til de grader ser bort fra den kanskje viktigste forutsetningen for god høyere utdanning og forskning, nemlig menneskene som gjør jobben i det daglige. Det er ikke noen løsning på et reelt problem å gjøre som regjeringspartiene gjør i innstillingen sin, altså omtale midlertidighet i runde ordelag for så å lesse hele ansvaret over på sektoren selv. En ansvarlig regjering burde lagt på bordet forslag til hva myndigheter og institusjoner sammen kan gjøre for å få ned midlertidigheten på et akseptabelt nivå.

Så et siste poeng om den andre gruppen denne planen forsømmer, nemlig studentene. Studiebarometeret viser år etter år at studiekvalitet er forsømt. NOKUT har påpekt at de 250 mill. kr som regjeringen er så fornøyd med, og som de setter av, hovedsakelig er blitt brukt opp det første året, sånn at opptrappingen uteblir. Ambisjonsnivået til regjeringen er for lavt, og det innebærer en svak satsing på kvalitet i høyere utdanning. Dette er det ikke bare Arbeiderpartiet som mener, men dette mener direktøren i NOKUT.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Til statsrådens flammende innlegg: Det er bare å konkludere med at vi er regelrett uenige. Opposisjonens forslag er konkrete og forpliktende, og det er nettopp det dagens plan mangler. Gang etter gang blir det vist til statsbudsjettet; det er der prioriteringene og de store kampene skal bli avklart. Ellers vil jeg kommentere at det er gledelig at det er representanter fra flere komiteer som deltar i debatten og poengterer nettopp behovet for koordinering på tvers av fag, departement og komiteer.

Representanten Synnes fra Høyre kan ikke ha fulgt godt med under høringen som komiteen hadde, da kritikken om manglende treffsikkerhet for FoU-midler til små og mellomstore bedrifter kom.

Høy kvalitet i utdanning og forskning er viktig for et velfungerende arbeids- og næringsliv og for utviklingen av velferden vår. Når samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden kommer til de langsiktige prioriteringene, har vi et godt utgangspunkt for å bygge forskningen videre opp som en skyskraper i metropolene våre eller en fjelltopp i utmarken vår.

Dette må til for å få den tverrfagligheten vi sårt trenger når bl.a. IKT gjør sitt inntog i velferden, og når muliggjørende teknologier øker tempoet i utviklingen vår. Det er grunn til å stille spørsmål rundt hvordan departementene og samfunnet for øvrig evner å koble ulike fag sammen. Behov i arbeids- og sosialsektoren gir en belastning innenfor helsesektoren og avhenger ofte av bevilgninger og satsing innenfor kunnskap og utvikling for å løse sine utfordringer. Et konkret eksempel er kiropraktorutdanningen det har blitt tatt initiativ til ved Universitetet i Bergen fordi ryggplager holder folk utenfor arbeid – med redusert livskvalitet – og beslaglegger store ressurser i helsevesenet og på sosialbudsjettet.

Et annet eksempel er IKT-sikkerhet, der vi må satse mer langsiktig. Her vil jeg påpeke at juridiske, humanetiske og samfunnsmessige problemstillinger, sammen med teknologiske perspektiver, må være med på definere utfordringene og finne de gode løsningene.

Ellers er klima, miljø og energi også viktige temaer for framtiden. Havet og skogen, med bl.a. Foods of Norway, bidrar til at vi får ny kunnskap som ruster oss til bedre å utnytte ressursene vi har rundt oss, med et mindre fotavtrykk. Oppfølgingen av FNs bærekraftsmål ble etterspurt under komiteens høring og gir grunnlag for nyvinninger og livsviktig forskning for framtiden jeg håper vi kan følge opp.

OECD har etterlyst en bedre koordinering av forskningspolitikken for at Norge skal kunne møte de større samfunnsutfordringene. Bedre koordinering i og på tvers av ulike fag må opp på agendaen.

Marianne Synnes (H) []: Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti mener det er viktig å prioritere forskning og høyere utdanning som fornyer, forbedrer og effektiviserer offentlig sektor, og som kan bidra til bedre og mer effektive tjenester og tiltak for befolkningen. Herunder er det sentralt at det legges til rette for mer forsknings- og behovsdrevet innovasjon i offentlig sektor.

Regjeringen vil trappe opp bevilgningene til forskning og høyere utdanning som utvikler offentlig sektor. I perioden 2015–2018 ble denne prioriteringen fulgt opp med 213 mill. kr i økte bevilgninger, fordelt på forskning og økte bevilgninger til studieplasser med relevans for prioriteringen. I statsbudsjettet for 2019 er det vedtatt en rekke satsinger med relevans for fornyelse i offentlig sektor og bedre offentlige tjenester. Totalt følges dette opp med om lag 120 mill. kr i 2019.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV fremmer i dag følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere et eget forskningsprogram for innovasjon og omstilling i offentlig sektor (…).»

Jeg vil i den forbindelse vise til at Forskningsrådet har utviklet en strategi for innovasjon i offentlig sektor for perioden 2018–2023, som skal identifisere utfordringer og muligheter og legges til grunn for treffsikre virkemidler. Det lyses allerede ut midler til innovasjonsprosjekter under flere av Forskningsrådets program, og det er mange gode resultater å vise til.

Forskningsrådet har et helhetlig ansvar for å utvikle forsknings- og innovasjonssystemet slik at forskningsmiljøene kan spille en større rolle for å utvikle en mer kunnskapsbasert og innovativ offentlig sektor. Jeg mener at Forskningsrådet er best egnet til å utvikle treffsikre virkemidler innenfor forskning og stiller meg derfor uforstående til at Stortinget skal ta initiativ til opprettelse av forskningsprogram, som er foreslått av komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Det er nok fristende å detaljstyre fra Stortinget helt ned på forskningsprogramnivå, men det betyr ikke at det er en god idé.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg tenker at det må være godt for både saksordføreren, statsråden og regjeringen at vi i grunnen er så enige, og at det er så bred enighet om de tematiske satsingene, at vi er enige når det gjelder hav, energi, digitalisering og samfunnssikkerhet og beredskap. Det må jo være en styrke å ta med seg i det videre arbeidet for alle partier.

Men jeg må også si at statsråden vanskelig kan gi opposisjonen ansvaret for å følge opp det som regjeringen ikke velger å følge opp. Senterpartiet har kritisert hovedsakelig tre ting her i dag. Det ene er at en ikke prioriterer når det gjelder bygg og vedlikehold, som Stortinget sa at en burde gjøre. Det andre er at en ikke har en gjennomgang av behovet for studieplasser på lengre sikt. Det tredje er at en ikke har en samlet gjennomgang av hva denne sektoren skal være etter den strukturreformen som en har gjennomgått. Dette er diskusjoner vi ikke er ferdig med, og som kommer til å gå videre i årene framover.

Jeg tok også ordet for å si noe om fremragende forskning, for det som representanten Nina Sandberg var inne på i den sammenheng, er ganske viktig. Det tok Norge 20 år å få fram Moser-miljøet i Trondheim. Det var en lang og vanskelig vei. Nå er det ett av verdens ledende miljø innenfor det de driver med, og de har fått en nobelpris. Men de inne i et forskningsprogram som varer til 2023, og de tar ikke stilling i 2023 til om de fortsatt skal være i Norge og i Trondheim. Det miljøet har allerede tilbud fra alle verdens kanter. Det kan være fra USA, Storbritannia, Australia – you name it! – og de kommer til å ta avgjørelsen om hvorvidt de skal kunne fortsette i Norge, lenge før 2023. Det betyr at også regjeringen og norske myndigheter, hvis vi ønsker å ha det fremragende forskningsmiljøet i Norge, må ta stilling til deres posisjon og deres muligheter til offentlig finansiering lenge før 2023. Hvis ikke risikerer vi at det miljøet glipper for oss. Det kan ende i Berkeley, Cambridge eller hvor som helst.

De har jo ikke manglet muligheter og tilbud, men de har blitt i Norge fordi de ønsker å ha en tilknytning til Norge, og fordi norske myndigheter har klart å gi dem tilstrekkelig finansiering. Men det er det usikkerhetsmomentet som nå trer fram: Fortsetter den finansieringen utover den fireårsperioden som de nå er inne i, når det gjelder SFF-et deres? Det er en problemstilling som regjeringen – jeg vil si nesten uansett farge – må ta på det største alvor. Det miljøet er så verdifullt for Norge som nasjon og for våre mål om fremragende forskning at vi ikke har råd til å miste det til utlandet.

Martin Henriksen (A) []: Det er mye positivt i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Det er også stor enighet om de tematiske satsingsområdene.

Jeg forstår at det kan være frustrerende å være forsknings- og høyere utdanningsminister eller representant for regjeringspartiene og møte i Stortinget og oppleve at man får kritikk fra opposisjonen. Det vil jeg bare minne om at ikke er særlig unaturlig.

Vi påpeker mangler ved langtidsplanen som vi mener burde vært rettet opp. Når forsknings- og høyere utdanningsministeren sier at opposisjonen etterlyser alle mulige problemstillinger som kunne ha vært nevnt i en langtidsplan, er ikke det tilfellet. Det er ikke hvilke som helst satsingsområder vi etterlyser. At kompetansereformen, som kommer til å gjelde omstilling i hele arbeidslivet, eller fagskoler, som løfter opp til høyere yrkesfaglig utdanning, ikke er nevnt med ett ord, mener vi er en mangel ved langtidsplanen.

Nå kritiserer vi forsknings- og høyere utdanningsministeren, men representanten Knutsdatter Strand stilte et betimelig spørsmål tidligere i debatten: Hvor er kunnskapsminister Sanner, som har ansvar i regjeringa for kompetansereform og fagskoler? Jeg er nesten fristet til å spørre hvem som har ansvaret for at kompetansereform og fagskoler ikke er nevnt i langtidsplanen. Uansett er det uheldig. Dette er noe en bør se i sammenheng med andre satsinger og løfte det til det nivået sakene fortjener. Man kunne stilt spørsmålet om det er forsknings- og høyere utdanningsministeren som bør ansvarliggjøres, eller om det er kunnskapsminister Sanner som trenger en dytt i dette tilfellet. For Stortinget er det likevel helt likegyldig. Sannheten er at langtidsplanen er mindre ambisiøs enn den kunne ha vært på disse områdene. At kompetansereform og fagskoler ikke er nevnt med ett ord, er hele regjeringas ansvar. For Stortinget er det det samme hvordan ansvaret er fordelt så lenge det faktisk omtales, at det faktisk gjøres noe.

Kompetansereform er ikke et hvilket som helst område, ikke et hvilket som helst satsingsområde. Den skal gjelde, etter Arbeiderpartiets mening i alle fall, for hele arbeidslivet. Det gjelder påfyll av kompetanse for alle arbeidstakere, at man skal kunne lære hele livet, ikke gå ut på dato, få påfyll av kompetanse.

Hvem er det som skal gjøre jobben i en kompetansereform? De høyere utdanningsinstitusjonene våre har en nøkkelrolle, kanskje den viktigste rollen, i å utvikle studietilbud, i å samarbeide med ulike bransjer. Det kommer til å påvirke måten høyere utdanningsinstitusjoner jobber på, og det burde helt åpenbart ha blitt sett i sammenheng med det som skrives i langtidsplanen. Det kommer en melding om kompetansereformen, men jeg regner med at både embetsverket og regjeringa er såpass kompetente at de klarer å skrive noenlunde det samme i en langtidsplan og i en stortingsmelding, og ikke komme med ulike prioriteringer.

Marianne Synnes (H) []: Komiteen er enig om at utdanning og formidling er sentrale deler av samfunnsoppdraget til institusjonene sammen med forskning og innovasjon.

Det må være en tett kobling mellom forskning og høyere utdanning, og utdanningene bør kobles til forskning på alle nivåer. Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til at kvalitet i utdanning nå har en egen opptrappingsplan i langtidsplanen. Vi stiller oss derfor uforstående til kritikken fra komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti når de savner tiltak for utdanning i langtidsplanen.

Representanten Martin Henriksen etterlyser satsing på en forskningsbasert utdanning. Da må jeg be representanten sette seg inn i hva de ulike virkemidlene faktisk dekker. Jeg vil vise spesielt til styrking av Dikus kvalitetsprogrammer. Et av de viktigste tiltakene i stortingsmeldingen om kvalitet var opprettelsen av Dikus kvalitetsprogrammer, der ulike kvalitetsvirkemidler blir samlet, deriblant ordningen med Sentre for fremragende utdanning, såkalte SFU-er.

I 2019-budsjettet styrkes SFU-ordningen med 25 mill. kr. SFU-ordningen innebærer en konsentrert, fokusert og langsiktig innsats for å stimulere til utvikling av undervisning og læringsmåter i høyere utdanning på bachelor- og mastergradsnivå.

En viktig målsetting med SFU-ordningen er nettopp å stimulere til fremragende FoU-basert utdanning. Å hevde at det ikke satses på utdanning og forskningsbasert utdanning i langtidsplanen, medfører derfor ikke riktighet.

Presidenten: Representanten Nina Sandberg har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Nina Sandberg (A) []: Det er litt absurd å bli beskyldt for å skulle detaljstyre en sektor – det hører vi fra regjeringspartiene nå – i lys av at vi behandler en plan som forskere ved NIFU har omtalt som en plan for alt og ingenting, nettopp fordi den svikter som prioriteringsverktøy.

Vi peker i dag ganske enkelt på noen konkrete, men vesentlige punkter der langtidsplanen er for dårlig eller ikke er en plan. Vi i Arbeiderpartiet har tatt OECDs anbefalinger på alvor. Vi ønsker at Norge skal rigge forskning og høyere utdanning slik at vi får omstillingsevne. Vi vil gjøre Norge konkurransedyktig og innovativt i møte med de store utfordringene som samfunnet må takle framover. Alt i alt er vi godt fornøyd med at høyreregjeringen har fulgt opp med langtidsplaner. Det var jo ikke gitt. Men vi skulle helst ha sett at resultatene var bedre. Høyreregjeringen ønsker seg en konstruktiv opposisjon. Alle våre forslag i dag blir blankt nedstemt. Det er ikke særlig konstruktivt eller offensivt. Det er bare konservativt.

Presidenten: Representanten Mona Fagerås har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Mona Fagerås (SV) []: Etter dagens debatt er jeg dessverre ikke blitt beroliget med tanke på at universitetene og høyskolene skal bli en mer attraktiv karrierevei med en aktiv likestillingspolitikk og få redusert bruken av midlertidige ansettelser. Jeg er derfor svært kritisk til at regjeringen ikke tar et større ansvar for å redusere bruken av midlertidige stillinger i akademia, og savner offensive tiltak på dette området.

Instituttene og nasjonale utdanningsmyndigheter har et felles – et felles – ansvar for å løse midlertidighetsproblematikken. Nå forventer jeg at regjeringen kommer på banen med en konkret plan til hva begge parter kan bidra med, og ikke lener seg tilbake og peker på hva sektoren selv kan gjøre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.