Stortinget - Møte onsdag den 13. februar 2019

Dato: 13.02.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhald

Sak nr. 1 [10:02:22]

Muntlig spørretime

Talarar

Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Siv Jensen, Monica Mæland og Iselin Nybø vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Jonas Gahr Støre.

Jonas Gahr Støre (A) []: Jeg har gleden av å stille et spørsmål til finansministeren. Det handler om oljepengebruk og handlingsregelen, som har tjent Norge vel. Hvor mye oljepenger kan vi bruke i vår økonomi på en måte som er godt for landet, med åpenhet for dem som vil følge med, og på en måte som gjør at vi ikke mister kontrollen over økonomien, som mange andre oljerike stater har gjort? De har opplevd økte priser, økte renter, økt valuta, og økonomien er kommet ut av kontroll. Handlingsregelen er også sikret åpenhet; vi kan se hvor pengene føres, og hvor de brukes. Nå settes dette i spill.

Finansdepartementet er nå i gang med å utrede en ordning hvor vi skal betale for, har vi fått høre, en sunket fregatt og et bombet regjeringskvartal, rett fra pensjonsfondet, altså ikke over det vanlige budsjettet, men det skal utredes om vi ikke kan ta pengene derfra, som et slags forsikringsfond. Det er altså våre barns pensjonspenger som skal gå til å betale utgifter. Dette kommer fordi handlingsrommet nå er lite – det har krympet etter rekordhøy bruk av oljepenger – og det er en jakt etter enkle, smarte løsninger.

Det som interesserer meg når Finansdepartementet er gått i gang med dette arbeidet, er at jeg ikke har sett én ledende økonom, ikke ett ledende økonomimiljø som har sagt at dette er en god idé – det å gå utenfor budsjettet, gå under streken, som man sier, ta penger som normalt skal brukes på en helt annen måte, for å betale for forbruk. Da vil jeg stille spørsmålet til finansministeren: Hvor tar disse feil? Har de misforstått når de advarer mot det som Granavolden-plattformen åpner for?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg kan forsikre representanten Gahr Støre om at regjeringen har ført og vil fortsette å føre en ansvarlig økonomisk politikk. I hele denne regjeringens virketid har vi holdt oss langt under handlingsregelens rammer, også i den tiden hvor vi ga ekstra gass i norsk økonomi for å kompensere for oljeprisfallet. Den økonomiske politikken denne regjeringen har ført, har tjent landet vel. Vi kom oss raskt ut av konsekvensene av oljeprisfallet fordi vi hadde en målrettet tiltakspakke mot Sørlandet og Vestlandet. Vi fikk satt ledige hender i arbeid. Vi fikk bidratt til at bedrifter som sto i fare for å gå over ende, fikk bedre rammebetingelser, slik at de igjen kunne begynne å se optimistisk på fremtiden og ansette flere.

Jeg kan forsikre om at regjeringen kommer til å fortsette å føre en ansvarlig økonomisk politikk. Det er riktig at det i Granavolden-plattformen står en formulering om at regjeringen skal utrede selvassurandørprinsippet. Det holder Finansdepartementet på med å gjøre nå. Men uansett utfallet av den utredningen kan jeg forsikre representanten om at regjeringen kommer til å fortsette å føre en ansvarlig økonomisk politikk.

Jonas Gahr Støre (A) []: Det var ikke svar på spørsmålet. Jeg vet at finansministeren og denne regjeringen fører og har ført en økonomisk politikk som hun står inne for. Spørsmålet er jo framtiden, hva dette åpner for. Nå når handlingsrommet krymper, ser finansministeren at hun kanskje har rom til å fase inn 1 eller 2 milliarder nye oljekroner i det budsjettet. Hun har bak seg år hvor hun har innfaset rekordhøye summer, og da ser man etter andre måter å gjøre tingene på.

Mitt spørsmål var: Har hun sett ett ledende økonomimiljø – utover sin finanspolitiske talsperson, som er et økonomimiljø – som støtter den måten å tenke på, det at vi altså kan betale for forbruk, betale for å bygge nye bygg, betale for å gjenskaffe sunkne fregatter utenfor budsjettet på den måten? Kan hun nevne ett økonomimiljø som støtter den tanken?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg tror vi får en langt mer fruktbar debatt om dette når disse økonommiljøene kjenner til hva regjeringen i så fall faktisk kommer til å gjøre. Nå skal vi utrede dette spørsmålet – i en situasjon hvor vi kan komme til å få store utgifter. Jeg er i utgangspunktet enig i at vi må finne rom i budsjettene gjennom omprioriteringer. Jeg merket meg den debatten i forbindelse med spontanspørretimen i forrige uke, da statsministeren var her, at flere av opposisjonens partier endelig begynte å diskutere behovet for å gjøre kutt og omprioriteringer. Den har denne regjeringen gjort gjennom hele sin virketid, vi har lagt frem en lang rekke forslag for Stortinget om kutt og omprioriteringer, som ikke akkurat, hva skal man si, har vakt allmenn «åtgaum» i denne sal. Men det er fortsatt riktig å fortsette å gjøre det, så jeg kan forsikre om at vi skal fortsette å føre en ansvarlig økonomisk politikk, og jeg kan også forsikre om at vi kommer til å få en helt annen debatt basert på fakta, basert på en reell utredning når den er ferdig, og ikke på hypotetiske problemstillinger som er karikert fra Arbeiderpartiets side for øyeblikket.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Jonas Gahr Støre.

Jonas Gahr Støre (A) []: Det var altså ikke svar på spørsmålet. Men nå har statsministeren sagt at dette var hennes idé, og finanskomiteens leder sier at det er en smart løsning. Men for Fremskrittspartiet er det jo interessant, for det står i programmet som Siv Jensen gikk til valg på for 2017–2021, at man ønsker å «erstatte dagens handlingsregel med et nytt ankerfeste for den økonomiske politikken». Man ønsker å skille investeringer og forbruk, og man ønsker i programmet å gå til pensjonsfondet og betale for investeringer i infrastruktur og «sentral bygningsmasse». Og jeg må si: Regjeringskvartalet oppfyller jo kravet til å være sentral bygningsmasse. Finanspolitisk talsperson i Fremskrittspartiet, Bjørnstad, sier at man ønsker å ta ekstraordinære innkjøp og investeringer fra oljefondet. Så hvis denne utredningen – som handler om at vi skal assurere oss i oljefondet, vi skal hente pengene når noe ekstraordinært skjer – viser at det er veien å gå, er det da en seier for Fremskrittspartiets økonomiske politikk?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg tror ikke jeg skal ta mål av meg å definere hva de ulike partiene kjempet for på Granavolden. Det som er tilfellet, er at alle partiene står bak alt som står i Granavolden-plattformen, og har ambisjoner om å gjennomføre det i tråd med formuleringene.

Så er det, som representanten vet utmerket godt, Finansdepartementet som har fått oppdraget med å utrede dette spørsmålet. Det er vi i gang med. Da er det uklokt av finansministeren å forskuttere hva slags konklusjon det kommer til å bli. Vi skal gjøre den utredningen på en ordentlig måte. Det jeg kan forsikre om, er at vi kommer til å fortsette å gjøre det vi allerede har gjort. Det er riktig at vi faser inn oljepenger i norsk økonomi, men denne regjeringen har vært opptatt av å bruke det på ting som skaper vekst. Vi har investert i infrastruktur, vi har investert i kunnskap, vi har investert i de tingene som vi vet er vekstfremmende for norsk økonomi, og vi gjør det i et betydelig større omfang enn den regjeringen Jonas Gahr Støre selv var en del av.

Presidenten: Jonas Gahr Støre – til oppfølgingsspørsmål.

Jonas Gahr Støre (A) []: Det er jo ikke uinteressant hva en finansminister mener om dette i forhold til sitt partiprogram. Jeg er klar over at Granavolden-plattformen ligger til grunn, men Fremskrittspartiet er veldig tydelig i sitt program – som statsråden er valgt på – på at man ønsker å erstatte handlingsregelen, og at man ønsker å skille forbruk og investeringer. Man ønsker å gjøre det som andre land har gjort, som gjør at man mister kontroll over økonomien, og at man får økte priser, økte renter, økt kronekurs, noe som er dårlig for husholdningene og næringslivet – mye av det som har vært viktig i årene som ligger bak oss.

Norge er fullt av uforutsette hendelser. Vi er et land med en utsatt natur, utsatt vær, klimaendringene kommer til å gjøre ting. Nå hører vi at kostnadene ved fregatten KNM «Helge Ingstad» ikke skal tas på denne måten. Forsvarsministeren sier at det skal tas innenfor forsvarsbudsjettet. I Forsvaret sier man at man kanskje ikke vil erstatte den. Kanskje må vi finne andre løsninger.

Finansministeren er i gang med utredningen og har gitt et mandat til sine folk. Det er tydeligvis ikke økonomer utenfor som skal gjøre dette. Hvilke andre ekstraordinære utgifter kan man se for seg med en slik ordning? Regjeringskvartalet står igjen nå, og det kommer til å koste mye penger. Kan hun nevne eksempler på andre slike utgifter?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg tror jeg skal gjenta det jeg nå har sagt flere ganger: Når man utreder et spørsmål, må man bli ferdig med det arbeidet før man kan legge frem de endelige konklusjonene for offentlig debatt og behandling i Stortinget. Dette skal vi gjøre på en skikkelig måte.

Det som står i Granavolden-plattformen, er selvfølgelig ærlig ment. Det er også helt riktig at Fremskrittspartiet er opptatt av å føre en økonomisk politikk som legger til rette for vekst, verdiskaping og flere arbeidsplasser. Det gjør vi gjennom å redusere skatter og avgifter, noe som styrker verdiskapingen. Det gjør vi gjennom å øke investeringene i infrastruktur. Vi satser på forskning og utvikling. Det gjør vi også gjennom å være opptatt av å begrense offentlige inngrep overfor både bedrifter og enkeltpersoner. Det er en klok måte å drive politikk på, og det kommer vi til å fortsette å gjøre også i fremtiden.

Presidenten: Jonas Gahr Støre – til oppfølgingsspørsmål.

Jonas Gahr Støre (A) []: Dette er kanskje på kanten å si i Stortinget, men dette var jo «bla, bla». Dette var jo en oppsummering av noe som alle synes høres fint ut: føre en ansvarlig politikk, gjøre de riktige tingene. Men når en regjering åpner for et fundamentalt skifte i måten vi planlegger og beskriver økonomi på, og måten vi bruker penger på, og sier at barna og barnebarnas pensjonsfond nå skal brukes til både investeringer og betaling for forbruk utenfor det som er det ordinære budsjettet, kan ikke finansministeren stå og si at de har ført en ansvarlig økonomisk politikk. Hun må jo forklare og utdype hva det er. Hun er i gang med en utredning hun er ansvarlig for. Hva skal utredes?

Kan finansministeren til sist beskrive det mandatet hun har gitt Finansdepartementet? Hva sitter hennes folk nå og utreder, og når kommer Stortinget til å få det til behandling?

Statsråd Siv Jensen []: Stortinget kommer til å få det til behandling når utredningen er klar.

Presidenten: Jonas Gahr Støre – til oppfølgingsspørsmål.

Jonas Gahr Støre (A) []: Det var et interessant innlegg finansministeren – visestatsministeren – nå hadde, og som nå sendte dette signalet: Den som ikke vil ha noe gjort, bestiller en utredning. Fremskrittspartiet vil ha noe gjort. De har et partiprogram hvor de sier at de vil bort fra handlingsregelen. De vil bruke pensjonsfondet til moro og investeringer her og nå. Det er uansvarlig og skaper usikkerhet. Og det som finansministeren her har svart, gir ikke grunn til beroligelse.

Statsråd Siv Jensen []: Det er ganske oppsiktsvekkende hvis et såkalt statsbærende parti som Arbeiderpartiet mener at Finansdepartementet ikke skal utrede slike spørsmål på en skikkelig måte før de legges frem for Stortinget til behandling. Jeg mener snarere tvert imot at det å utrede spørsmål skikkelig er en av forutsetningene for en regjering. Så kan vi ta debatten, basert på det som regjeringen kommer til å anbefale Stortinget å gjøre. Nå foregår det en hypotetisk debatt som jeg mener det er galt å gå inn i. Men det jeg kan forsikre om, er det samme som statsministeren har gjort, nemlig at regjeringen kommer til å fortsette å føre en ansvarlig økonomisk politikk som har bidratt til at vi nå ser vekst over hele landet, økonomien vokser, arbeidsledigheten går ned, flere mennesker kommer i jobb. Det er mange tegn på at regjeringens økonomiske politikk virker. Det er en politikk vi skal fortsette å føre og vil gjøre mer av fremover, sammen med alle de punktene som vi nå har til behandling i oppfølgingen av Granavolden-plattformen.

Presidenten: Sigbjørn Gjelsvik – til oppfølgingsspørsmål.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det er helt riktig som finansministeren sier, at regjeringen har lagt fram kutt og tydelige omprioriteringer. Det har blitt massive skattekutt til dem som har mest fra før, og de som må bære regningen, er framtidens pensjonister og folk flest gjennom økte avgifter. Det er ikke bare slik at man har sørget for å bruke massivt med oljepenger, man har også økt avgiftene mye. Når Senterpartiet foreslår å sette tak på innkreving av bompenger, kaller Fremskrittspartiet det symbolpolitikk. Man planlegger i årene framover å kreve inn så mye bompenger at man kunne bygd ett regjeringskvartal i året for bompengene. Bare den økningen som har vært i avgiftene under Siv Jensens regjeringstid, er nok til å kjøpe én fregatt i året.

Da er spørsmålet: Hvordan vil det utvikle seg framover? Vil man hente stadig mer penger fra framtidens pensjonister, eller vil man øke avgiftene stadig mer for vanlige folk?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg tror jeg skal minne representanten Gjelsvik på at denne regjeringen har redusert det samlede skatte- og avgiftstrykket med om lag 25 mrd. kr siden vi tiltrådte. Det har ikke bare kommet de såkalt rike til gode, som representanten hevder. Det har kommet alle innbyggerne i landet til gode. Over halvparten av lettelsene har gått til inntekter under 600 000 kr. Det har for regjeringen både vært viktig å gi lettelser til næringslivet, slik at de går med overskudd og kan ansette flere, og det har vært viktig å gi lettelser til vanlige folk, vanlige husholdninger, slik at de får mer å rutte med. Så har ikke jeg registrert at Stortinget har vært uenig i den budsjettimpulsen som regjeringen har lagt an i de årlige budsjettene – snarere tvert imot. Det har vært bred enighet om at den oljepengebruken som regjeringen har lagt inn i budsjettene, har opposisjonen fulgt. Med andre ord kan jo ikke farten, tilpasningene, i budsjettene ha vært så halvgal i og med at Stortinget har vært enig i det.

Til spørsmålet om tak på bompenger: Da Senterpartiet sist satt i regjering, var bompengeandelen på 40 pst. Nå er den nede i 28 pst. Det betyr at det går riktig vei for bilistene.

Presidenten: Kari Elisabeth Kaski – til oppfølgingsspørsmål.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg hører at finansministeren sier at opposisjonen har vært enig i denne oljepengebruken. Det er med respekt å melde fullstendig galt. Aldri før har vel en regjering opplevd at opposisjonen så til de grader har tatt til orde for å bruke mindre penger enn det denne regjeringen har opplevd. Ingen regjering har brukt så mye penger som denne regjeringen.

Så hører vi finansministeren si at dette har gått til investeringer og vekstfremmende tiltak. Ja, man kan velge å kalle 25 mrd. kr i skattekutt akkurat det, hvorav 1,4 mrd. kr alene har gått til den 0,1 pst. rikeste delen av befolkningen. Så kanskje vi nå, når finansministeren velger å kalle dette vekstfremmende, kan få svar på det vi har prøvd å få svar på lenge: Hvor mange nye arbeidsplasser har skattekuttene gitt? Og kan regjeringen påvise at skattekuttene har gitt økonomisk vekst?

Statsråd Siv Jensen []: Det er en ærlig sak at SV ikke er spesielt opptatt av å redusere skattetrykket i Norge. Jeg mener det er gal medisin, og jeg mener at det regjeringen har gjort, både knyttet til å redusere skatter og avgifter, til å øke investeringene, til å satse på forskning og til å satse på gode, trygge og forutsigbare rammebetingelser for norsk næringsliv, har gitt resultater. Det går bra i norsk økonomi. Veksten tar seg opp. Sysselsettingen stiger. Det kom nye tall fra SSB senest i dag som tyder på at utviklingen bare fortsetter i positiv retning. Jeg mener det er svar godt nok. Summen av de tiltakene og virkemidlene som denne regjeringen har tatt i bruk, virker. Det går altså bra. Veksten i norsk økonomi er bredt anlagt. Den kommer i mange næringer over hele landet. Det er et godt tegn, og det skal vi glede oss over.

Så skjønner jeg at den letteste medisinen for SV er å øke skattene for vanlige folk og for bedriftene for å finansiere dyre, nye velferdsordninger. Jeg mener det er en dårlig idé fordi det også går ut over vår evne til å legge til rette for ny vekst og verdiskaping.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Geir Pollestad (Sp) []: Spørsmålet mitt går til finansminister og partileiar i Framstegspartiet, Siv Jensen.

Kysten vår bidreg med stor verdiskaping. I 2018 selde Noreg sjømat – som laks, torsk og makrell – til utlandet for rundt 100 mrd. kr. Der Senterpartiet ser livskraftig verdiskaping og arbeidsplassar i distrikta, ser regjeringa og finansministeren moglegheit til å innføra ein ny statleg ekstraskatt. Verdiane som vert skapte av fiskeri og oppdrett, skal takast frå lokalsamfunna for å få meir pengar inn i statskassen. Senterpartiet vil at aktiviteten som skjer i fiskeri og fiskeoppdrett, skal koma lokalsamfunna til gode. Det vil ikkje finansministeren og regjeringa og har difor sett ned eit utval for å greia ut ein statleg ekstraskatt for oppdrett av laks. Vert det innført ein statleg ekstraskatt, vil lokalsamfunna langs kysten mista store delar av inntektene dei i dag har frå oppdrettsnæringa.

Regjeringspartia har tidlegare argumentert i Stortinget med at ein sånn statleg ekstraskatt kan gje rom for generelle skattelettar. Oppskrifta er attkjennande: Pengane skal hentast frå distrikta for å finansiera regjeringa sin skattefest på Aker Brygge. Regjeringa sitt arbeid med ein statleg ekstraskatt for oppdrettsnæringa skapar usikkerheit for oppdrettsnæringa i Noreg og usikkerheit for norske arbeidsplassar. Kvifor er statsråden og regjeringa så opptekne av å innføra ein ny statleg ekstraskatt på lakseoppdrett?

Statsråd Siv Jensen []: La meg først få lov til å si at jeg er helt enig med representanten Pollestad i at det er viktig å legge til rette for vekst og verdiskaping i hele landet. Det er også et faktum at mye av den veksten vi ser i mange viktige næringer, nettopp har hovedsete i distriktene – det være seg sjømat, det være seg andre ting som er viktige verdiskapere for Norge, og som sysselsetter mange og gir oss store verdier.

Det er Stortinget som har bedt regjeringen om å sette ned et partssammensatt utvalg for å utrede en mulig ekstraskatt på havbruk. Det har regjeringen gjort. Det utvalget ledes av professor Karen Helene Ulltveit-Moe. Arbeidet er i gang, men det er ikke ferdig. Det er først når utvalget er ferdig med sine anbefalinger og konklusjoner, at regjeringen vil ta stilling til om – og i så fall på hvilken måte – dette skal følges opp.

Det som også har vært viktig for oss, er at vi i tillegg til å ha et partssammensatt utvalg, også har et forum for dette utvalget som består av ulike kompetansemiljøer og representanter for organisasjonene, nettopp fordi vi ønsker at dette skal være en bredt anlagt debatt, hvor alle synspunkter knyttet til dette kommer frem – som grunnlag for en eventuell beslutning på et senere tidspunkt.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg opplever ikkje at eg får svar på spørsmålet, og det er viktig å seia at sjølv om Stortinget har bedt om ei slik utgreiing, er jo partiet som Siv Jensen er leiar for, med på denne bestillinga. Senterpartiet ønskte ikkje å setja i gang et slikt arbeid, og det som er ille, er at ein skriv at ein slik ny skatt kan gje grunnlag for å redusera det generelle skattenivået. Så det er altså slik at ein ser ei næring i distrikta som går godt. Då set ein i gang eit arbeid med å innføra ein skatt på den næringa for å kunna senka det generelle skattenivået, og det er ein distriktsfiendtleg politikk. Då er mitt spørsmål: Ønskjer ikkje finansministeren at verdiar skapte i distrikta, skal bidra til vekst og utvikling og gode lokalsamfunn i distrikta?

Statsråd Siv Jensen []: Jo, det ønsker finansministeren. Nettopp derfor er det viktig at vi har gode rammebetingelser for næringslivet over hele landet.

Jeg må si at jeg synes det er litt oppsiktsvekkende hvis representanten Pollestad mener at det å redusere det generelle skattenivået ikke skulle komme distriktene til gode. Også bedrifter lokalisert ute i Distrikts-Norge er opptatt av at vi skal ha et konkurransedyktig skattenivå – mange av disse bedriftene konkurrerer internasjonalt. Det har vært en av grunnene til at det har vært viktig for denne regjeringen å gjøre noe med avstanden mellom oss og andre land knyttet til selskapsskatten. Den var høy. Forskjellen mellom oss og andre land begynte å bli krevende. Vi har nå fått redusert det gapet, men vi er fortsatt blant de landene i Norden med høyest sats. Det er klart at det er viktig, det er klart at det betyr noe – for norsk næringsliv, for distriktsarbeidsplassene – at de har et konkurransedyktig skattenivå og konkurransedyktige rammebetingelser. Det er viktig. Derfor har regjeringen redusert skatten, og derfor kommer vi til å fortsette å være opptatt av det.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Marit Arnstad.

Marit Arnstad (Sp) []: Finansministeren svarer ikke på særlig mange spørsmål her i dag. Hun gjemmer seg bak den ene utredningen etter den andre, enten det gjelder handlingsregel eller grunnrenteskatt. Dette handler om spørsmålet om det skal innføres en ny statlig skatt på fiskeri og havbruk eller ikke.

Reaksjonene langs kysten er allerede meget sterke. Det er to grunner til det, tror jeg. Den ene er at en jo ser det som også mange fagøkonomer sier, nemlig at det er lettere å beskatte stedlig virksomhet enn bevegelig kapital, ergo bør man beskatte naturressursene hardere. Den andre er at det også handler om statlig skatt i forhold til lokalsamfunnets inntekter. Det er oppsiktsvekkende dersom Fremskrittspartiet har tenkt å gå inn for denne typen ny statlig skatt på en viktig næring.

Forstår statsråden de reaksjonene som har kommet langs kysten, og er hun enig i at en slik ny statlig skatt er uheldig?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg tror vi alle har fått med oss at det går en debatt både langs kysten og i resten av landet knyttet til en mulig skatt på havbruk. Men igjen: For det første mener jeg det er galt når man påstår at jeg ikke svarer på spørsmål. Jeg fikk et spørsmål om dette nedsatte utvalget. Det har jeg svart på. Vi har satt ned utvalget etter ønske fra Stortinget. De utreder nå dette spørsmålet grundig og skikkelig med referansegrupper rundt seg, nettopp for at vi skal få en god faglig debatt om de mulige konsekvensene av eventuelt å innføre noe slikt. Regjeringen har ikke tatt stilling til dette, men Stortinget har bedt oss om å sette ned et utvalg for å utrede spørsmålet. Det gjør vi.

Så mener jeg at det er noen viktige prinsipper innen skattlegging. Det ene prinsippet er at naturressurser skal beskattes på en slik måte at overskuddet tilfaller fellesskapet. Det er et sunt prinsipp, enten det har vært oljebeskatning eller andre ting som ligger til grunn, i Norge. Det betyr at vi kan gi ressurser til hele landet, sørge for vekst og verdiskaping i hele landet.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) []: Statsråden henviser stadig til bestillinger fra Stortinget, så la oss være veldig direkte på hvem den bestillingen var fra. Den var fra Høyre, fra Fremskrittspartiet, fra Venstre, fra Kristelig Folkeparti og fra Arbeiderpartiet. Den var ikke fra Senterpartiet. Vi har aldri vært med på en slik bestilling.

Vi har derimot sterk forståelse for dem utover landet som nå reagerer og er veldig bekymret for denne tenkningen om at stedlig virksomhet skal beskattes hardere, at man skal innføre nye skatter på naturressurser, og at man skal innføre nye statlige skatter.

Ettersom statsråden mener at hun nå svarer på spørsmål, gjentar jeg gjerne mitt spørsmål: Synes hun at det er uheldig med en ny type statlig skatt på denne typen virksomhet?

Statsråd Siv Jensen []: Det jeg synes er uheldig, er hvis vi skulle komme i en situasjon hvor vi begynte å skjerpe det samlede skatte- og avgiftsnivået i Norge. Det ville ikke være til gunst verken for fiskeri- og oppdrettsnæringen eller for andre næringer i Norge. Derfor gleder det meg at også Senterpartiet nå begynner å innse betydningen av at vi skal ha lavere skatter og avgifter i Norge. Det er jo ikke akkurat det som har vært debatten når regjeringen har lagt frem sine årlige budsjettforslag med forslag om å redusere det samlede skattetrykket. Senterpartiets kreativitet når det gjelder å øke ulike skatter og avgifter, ser vi i deres alternative budsjett. Denne regjeringen er opptatt av å redusere det samlede skatte- og avgiftstrykket. Det kommer vi til å fortsette med også fremover.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Også mitt spørsmål går til finansministeren. Ulikheten i makt og rikdom i Norge øker, og et av de viktigste verktøyene vi har for å gjøre noe med det, er en sterk velferdsstat. Det er velferden vår som er nøkkelen til omfordeling. Derfor må vi være villig til å prioritere dagens velferd og bygge den brede velferden vår videre ut.

I Norge drar de rike ifra. Den rikeste delen av befolkningen i Norge drar fra resten mye fortere enn i land som Frankrike, Nederland og Spania. Den rikeste prosenten i Norge i dag eier en fjerdedel av all formue. Det betyr at resten, 99 pst. av oss, deler på de resterende tre fjerdedelene. De rikeste får også en stadig større del av inntektene. Samtidig har de med lavest lønn stått tilnærmet stille i lønnsutviklingen siden 2008. Inntekten til barnefamilier og enslige forsørgere vokser saktere enn for resten. Over 100 000 unger vokser opp i fattige familier i Norge, og antallet øker.

Det er likevel viktig å huske på at ulikhet ikke bare handler om milliardærer og fattige barn; det handler også nettopp om god velferd, om skole, sykehus, sykehjem. En sterk velferdsstat er kanskje det viktigste redskapet vi har for å skape et samfunn med sterke fellesskap og små forskjeller. Uten et helsevesen som styres av hva slags behov man har og ikke hva slags forsikringer man har råd til, uten en fellesskole som inkluderer alle, uten ordninger som tar vare på dem som faller utenfor arbeidslivet, uten sterke fagforeninger som sikrer et ryddig arbeidsliv, kommer ulikhetene til å skyte fart og øke enda raskere enn de gjør i dag. At velferden vår er viktig, burde det være bred enighet om, men forståelsen for betydningen avhenger av om man er villig til å erkjenne at forskjellene i Norge øker, og det vil avgjøre viljen til å satse på velferden.

Så la meg først starte med et enkelt spørsmål: Er finansministeren enig i at forskjellene i Norge øker?

Statsråd Siv Jensen []: La meg først si at jeg er enig i veldig mye av den virkelighetsbeskrivelsen som representanten Kaski hadde, særlig knyttet til at det å ha gode, skattefinansierte velferdsordninger er bra for et samfunn, fordi det bidrar til å holde ulikhetene lave. Så er det riktig at ulikhetene har økt i enkelte grupper i det norske samfunnet – ikke minst knyttet til innvandrerfamilier.

Regjeringen skal nå i løpet av kort tid legge frem en stortingsmelding om dette, hvor vi belyser ulike utviklingstrekk i samfunnet, og hvor vi peker på hvordan vi kan fortsette å jobbe for å holde ulikhetene lavest mulig i Norge. Det er ganske bred politisk enighet om at vi skal ha et samfunn med små ulikheter. Vi skal være glad for at vi er et av få land i verden som faktisk har små forskjeller.

Men det kommer ikke av seg selv; det må vi fortsette å jobbe med. Det er derfor vi har skattefinansierte velferdsordninger hvor det ikke er lommeboken som avgjør om man får tilgang på helsetjenester, pleie- og omsorgstjenester eller utdanning. Det er en av styrkene med vårt samfunn, og som jeg opplever at det er bred enighet om at vi skal fortsette å ta vare på.

Men forutsetningen for at vi skal få til det fremover, er at vi legger til rette for at alle som kan jobbe i vårt samfunn, faktisk også jobber. Vi vet at det i den gruppen vi ofte omtaler som de som står utenfor arbeidslivet, er mange mennesker som ønsker å få en fot inn i arbeidslivet. Klarer vi å legge til rette for det, øker vi også grunnlaget for å trygge finansieringen av velferdsordningene våre, som også handler om å legge til rette for at de som ikke kan jobbe, skal føle seg trygge gjennom de ulike inntektssikringsordningene vi faktisk har i våre velferdsordninger.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg hørte i hvert fall at i ulike grupper øker ulikhetene, men det blir interessant å se konklusjonen i stortingsmeldingen på om ulikhetene totalt sett øker i Norge.

Under denne regjeringen ser vi i alle fall at uroen i stadig større deler av Fellesskaps-Norge vokser. Etter fem år med både systematiske kutt og trange budsjetter fra regjeringen til velferden ser vi at noen helt grunnleggende tjenester svekkes. I ulike deler av velferden vår roper de ansatte varsko. Det siste året har vi sett starten på et gryende velferdsopprør, et opprør mot den blå politikken for underfinansiering og privatisering av velferden. Vi ser det med barnehageopprør, vi har sett et barselsopprør, det er sterk uro i kriminalomsorgen vår, og nå pågår kampanjen #heierna, der barnevernsansatte slår alarm. La meg spørre, når vi ser at de som kan det, slår alarm: Er finansministeren fornøyd med statsbudsjettets satsing på velferd?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg mener at regjeringen hvert eneste år har vektlagt å videreutvikle og trygge velferdsordningene våre. Det er derfor vi fortsetter å styrke bevilgningene til sykehusene, slik at sykehusene kan øke pasientbehandlingen. Det er derfor vi sørger for en sterk kommuneøkonomi, slik at de grunnleggende pleie- og omsorgstjenestene som kommunene har ansvar for, blir finansiert. Jeg er ikke enig i virkelighetsbeskrivelsen av denne såkalte sterke uroen, barnehageopprør osv. Snarere tvert imot ser vi av alle undersøkelser at det er foreldre med barn i private barnehager som er mest fornøyd med det tilbudet de får. Det er et tilbud som SV og andre ønsker å gå etter og rekommunalisere – stikke kjepper i hjulene for at man skal kunne fortsette å videreutvikle et godt og velfungerende privat barnehagetilbud i Norge. Forutsetningen for barnehageforliket var altså likebehandling av offentlige og private barnehager. En gang var SV og Fremskrittspartiet enige om det. Jeg registrerer at SV er i glideflukt bort fra det prinsippet.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Kari Elisabeth Kaski.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg har lyst til å komme tilbake til barnehagene, men la meg først gå løs på sykehusene, som også finansministeren startet med. For i sykehusene og sykehjemmene våre står stadig flere sykepleiere, hjelpepleiere, leger og helsefagarbeidere fram og forteller om hvordan for mye deltid og bruk av innleie går ut over pasientene. Siden 2012 har norske sykehus brukt 4,3 mrd. kr på å leie inn helsepersonell. Hovedtillitsvalgt på Ahus sier rett ut at dette går ut over kvaliteten, og Norsk Sykepleierforbund er tydelig på at mange sykehus har for lav grunnbemanning, det er for få folk på jobb. Samtidig melder sykehusene om trangere budsjetter og behov for redusert tilbud og nedskjæringer. Nå er det jo ikke lenge til revidert budsjett – arbeidet med statsbudsjettet for 2020 er i gang. Kan finansministeren på bakgrunn av de advarslene fra helsevesenet vårt love sykehusene et sårt tiltrengt økonomisk løft i årets budsjett?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg tror representanten Kaski vet utmerket godt at det å forhåndsprofilere ting som måtte komme i statsbudsjettet for 2020, gjør ikke en finansminister. Det jeg kan forsikre om, er at vi kommer til å fortsette med det vi allerede har gjort gjennom alle år: Vi har styrket sykehusenes økonomi, slik at pasientbehandlingen kan gå opp. Så har vi vært veldig tydelig på at ufrivillig deltid må vi gjøre alt vi kan for å bekjempe.

Det er mange spørsmål knyttet til utviklingen i sykehusenes økonomi som jeg nok tror det er bedre at representanten Kaski stiller til helseministeren fremfor til finansministeren. Ut fra et budsjettperspektiv har dette vært et av de områdene regjeringen har prioritert, vel vitende om at det er viktig at folk går kortest mulig syke og kan komme raskest mulig i jobb etter at de har fått behandling i vårt utmerkede helsevesen.

Presidenten: Kari Elisabeth Kaski – til oppfølgingsspørsmål.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: La meg da gå videre til barnehagene, siden finansministeren også var inne på det. Gjennom 2018 har 27 000 foreldre og ansatte skrevet under på et opprop som krever bedre bemanning i barnehagene våre. Regjeringen har lagt fram en bemanningsnorm som er kraftig underfinansiert, og som ikke er i nærheten av å dekke det behovet. En sak som skulle ha vært en gledens sak, har blitt mottatt med så sterk kritikk at det faktisk har skapt et opprør blant de ansatte og foreldrene. Barnehagenormen ser bra ut på papiret, men det samsvarer ikke med virkeligheten der ute.

Vi i SV mener at de ansatte og foreldrene fortjener å bli tatt på alvor. Derfor har vi fremmet forslag om en bemanningsnorm som ville ha gitt minst tusen flere ansatte i norske barnehager sammenlignet med regjeringens modell.

Vil finansministeren og regjeringen være med på å støtte SVs forslag, som særlig sikrer en tilstrekkelig finansiering til barnehagene og til velferden vår, og som faktisk dekker behovet der ute?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg tror jeg skal minne om at det er finansministeren som møter i spontanspørretimen og ikke kunnskapsministeren, eller helseministeren for den saks skyld, så jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan gå i detalj om ulike spørsmål rundt bemanningsnorm og andre spørsmål om barnehagene. Slike spørsmål bør stilles til kunnskapsministeren.

Når det er sagt, vil jeg på generelt grunnlag si at vi gjennom flere vedtak fattet av Stortinget har tatt grep for å styrke bemanningen i barnehagene våre, og vi vil fortsette å følge opp det i tråd med de vedtakene som Stortinget har gjort. Men det er altså sånn at vi har et godt barnehagetilbud i Norge, og jeg vil få lov til å si at SV og Fremskrittspartiet tross alt kan ta noe av æren for det, siden vi var initiativtakerne til det opprinnelige barnehageforliket, som flere partier etter hvert sluttet seg til. Det førte til en storstilt utbygging av barnehager i Norge, også private, fordi vi var opptatt av å likebehandle dem. Nå er det mange partier som mener at den likebehandlingen bør opphøre. Det mener jeg er det mest urovekkende med det som nå skjer.

Presidenten: Kari Elisabeth Kaski – til oppfølgingsspørsmål.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det er finansministeren som møter, og finansministeren har ansvaret for budsjettene våre og til syvende og sist finansieringen av velferden vår.

Nå er det altså et opprør på gang i Velferds-Norge. Blant annet har vi de siste ukene sett hundrevis av ansatte i barnevernet rundt om i landet som har krevd økt bemanning i de kommunale barneverntjenestene under emneknaggen #heierna. Kampanjen er et svar på Erna Solbergs nyttårstale, hvor hun ber om flere suksesshistorier fra barnevernet. Og skal vi ha flere suksesshistorier fra barnevernet, trenger vi flere folk på jobb.

Regjeringen har dessverre avlyst barnevernsløftet. I 2019 kommer det ingen nye stillinger over statsbudsjettet. Helt siden 2015 har statsbudsjettet finansiert færre og færre nye stillinger i barnevernet, stikk i strid med behovet.

Så spørsmålet går igjen til finansministeren: Får vi nå se et statsbudsjett som prioriterer opp velferden vår, og som tar på alvor alle de ansatte som slår alarm om manglende bemanning?

Statsråd Siv Jensen []: Vi kan nok også i statsbudsjettet for 2020 se et budsjett som er godt balansert, og som tar hensyn til både at vi skal videreutvikle og trygge velferdsordningene i dette samfunnet og legge til rette for trygge arbeidsplasser. Forutsetningen for at vi kan bygge ut og trygge velferden i dette landet, er at folk går på jobb, og at vi har gode, lønnsomme bedrifter som har evne og mulighet til å ansette enda flere.

Hvis vi ikke lykkes med det, vil det bli utfordrende for enhver regjering fremover å finansiere velferdsordninger – uten inntekter. Derfor er det viktig at vi også har et blikk på hvordan rammene for konkurranse for næringslivet vårt er, og da er det feil oppskrift, som SV stadig vekk anviser, at vi skal skjerpe skattene for norsk næringsliv. Jeg mener at vi skal fortsette den jobben vi gjør, med å redusere dem, slik at de har konkurransekraft og mulighet til å ansette flere, så vi kan fortsette å finansiere gode, trygge velferdsordninger i Norge.

Presidenten: Rigmor Aasrud – til oppfølgingsspørsmål.

Rigmor Aasrud (A) []: I finansministerens første svar til representanten Kaski kunne vi høre et snev av bekymring for de økte forskjellene i Norge, men i forrige uke stemte regjeringspartiene ned et forslag i denne salen, der vi ba regjeringen legge fram en plan for å redusere de økonomiske forskjellene i Norge. I inngangen til regjeringsforhandlingene oppe på Granavolden fremmet finanskomiteens leder, Henrik Asheim, et krav om at det skulle være lavere formuesskatt og nei til dyre velferdsreformer. Mener finansministeren dette er gode grep for å redusere forskjellene i Norge?

Statsråd Siv Jensen []: La meg først si at det egentlig ikke er noe poeng å skulle vedta en plan når regjeringen snart kommer med en stortingsmelding som skal beskrive ulike spørsmål knyttet til ulikhet. Det er altså en oppfølging av et vedtak Stortinget har gjort. Den er snart klar. Jeg ser frem til å legge den frem for Stortinget, slik at vi kan få en bredere diskusjon om både hva som er bra med et samfunn med små forskjeller, og hvordan vi kan sikre at vi fortsetter å ha det. Man må klare å ha flere tanker i hodet på en gang når man driver politikk. Som jeg har sagt flere ganger, er det å ha et konkurransedyktig skattesystem i Norge en forutsetning for å trygge velferdsordningene. Det trodde jeg også at Arbeiderpartiet mente. Skattlegger man norske bedrifter for hardt, vil det svekke den samlede inntjeningen og vår evne til å finansiere velferdsordninger. Vi klarer ikke å holde oss med velferdsordninger i dette landet uten at vi har inntekter, og derfor er vi avhengig av bedrifter som går godt.

Presidenten: Rigmor Aasrud – til oppfølgingsspørsmål.

Rigmor Aasrud (A) []: Som statsråden vet, er det forskjell på formuesskatt og bedriftsskatt, men det er betryggende å høre at den fordelingsmeldingen som statsråden har lovet i løpet av februar, snart kommer. Da kunne jeg tenke meg å få bekreftet av statsråden at man faktisk legger fram en oppskrift for hvordan man skal redusere forskjellene i Norge, ikke bare en analyse av hva det er. Jeg kunne tenke meg å utfordre statsråden på om det faktisk kommer konkrete tiltak for å redusere de økte forskjellene i den meldingen som kommer i løpet av februar.

Statsråd Siv Jensen []: Så langt har denne spørretimen gått til å be meg om å forskuttere en lang rekke ting som regjeringen ennå ikke har presentert for Stortinget. Jeg kan forsikre om at den stortingsmeldingen som kommer, kommer til å gå grundig gjennom hva som er årsaken til at vi har et land med små forskjeller, hva som er årsaken til at man ser at det har gått opp noen steder, og hvilke tiltak og virkemidler som regjeringen er i gang med, som bidrar til nettopp å målrette grep mot dem som har utfordringer i vårt samfunn. Det er derfor vi har tatt en lang rekke grep knyttet til barnefamiliene. Det er derfor vi har lagt til rette for en sterkere integrering av innvandrerfamilier. Det er veldig ofte en sammenheng når familier som kunne hatt to inntekter, bare har én. Hvis vi får mor – vi må være ærlig og si det – i innvandrerfamilier til å komme seg på språkkurs og deretter i jobb, styrker det familiens økonomi og er derved også et bidrag til å redusere fattigdommen i vårt land.

Jeg er enig i at det er forskjell på formuesskatt og bedriftsskatt. Bedriftsskatten er på overskudd. Formuesskatten får du enten du går med overskudd eller underskudd og er fortsatt ikke noe bra for bærekraften hos norske bedrifter.

Presidenten: Sigbjørn Gjelsvik – til oppfølgingsspørsmål.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Fremskrittspartiets landsmøte i mai i fjor vedtok en uttalelse med overskriften «Uheldige konsekvenser av avgifter». Blant de poengene som ble trukket fram, var at disse uheldige konsekvensene bl.a. er tap av investeringer, tap av arbeidsplasser i Norge, men i tillegg vektlegger en at avgiftsøkningene også rammer lavinntektsfamilier spesielt hardt. I de første fem årene som Fremskrittspartiet satt i regjering, økte altså avgiftene i Norge med 6,6 mrd. kr.

I forrige uke, under erklæringsdebatten, sa finansministeren at en skulle forsterke den politikken som regjeringen har ført i de første fem årene. Hvor mye skal avgiftene fortsette å øke hvis en skal forsterke den politikken som en førte de første fem årene? Eller er det slik at en etter hvert også vil se spor av de uheldige konsekvensene som Fremskrittspartiet har påpekt?

Statsråd Siv Jensen []: Denne debatten har representanten Gjelsvik og jeg hatt ganske mange ganger gjennom de siste årene. Sannheten er at denne regjeringen altså har redusert det samlede skatte- og avgiftstrykket med 25 mrd. kr. Skatter og avgifter har altså gått ned i Norge, de har ikke gått opp.

Jeg synes det er veldig bra at Senterpartiet nå også har blitt opptatt av å redusere skatter og avgifter. Da vil det jo være fristende å gi en utfordring tilbake til Senterpartiet, som har ordføreren i en lang rekke kommuner i Norge som krever inn eiendomsskatt: Hvis det er slik at Senterpartiet er så opptatt av at folk flest skal få mer å rutte med, kan man jo begynne der man har virkemiddelet selv, bidra til å redusere eiendomsskatten i de kommunene hvor Senterpartiet har ordføreren. Fremskrittspartiet legger nå til rette for det ved å begrense kommunenes mulighet til å kreve inn eiendomsskatt. Men Senterpartiet står fritt til å fjerne eiendomsskatten i mange av disse kommunene og sånn sett bidra til at folk betaler mindre inn til ulike skatte- og avgiftsordninger – og får beholde mer av sin egen inntekt.

Presidenten: Sigbjørn Gjelsvik – til oppfølgingsspørsmål.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Mens Fremskrittspartiet har sittet i regjering, har altså innkrevingen av eiendomsskatt rundt omkring i norske kommuner blitt nesten doblet, fra 3,7 mrd. kr til over 7 mrd. kr, og det har skjedd gjennom en skvising av kommuneøkonomien. Så også kommuner styrt av Fremskrittspartiet, der Fremskrittspartiet sitter i posisjon, har bidratt til å øke eiendomsskatt.

Det er helt riktig at vi har en annen profil på vår skatte- og avgiftspolitikk enn det regjeringen har. Vi foreslår å redusere skattene til dem som har minst. Vi mener at de som har høye inntekter, har rygg til å bære litt mer, og vi mener at avgiftene må reduseres i Norge, ikke økes, som regjeringen har bidratt til. Og da er, igjen, spørsmålet til finansministeren: Når en fra Fremskrittspartiets side har sagt at avgiftsøkningen har uheldige konsekvenser, er finansministeren enig i det, eller har hun tenkt å fortsette å øke avgiftene, slik hun gjorde de første fem årene hun var finansminister?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg er helt enig i at et for høyt skatte- og avgiftsnivå har uheldige konsekvenser, både for folks privatøkonomi og for norsk næringsliv. Derfor har regjeringen redusert det samlede skatte- og avgiftstrykket i stedet for å øke det, som mange av partiene i opposisjonen ønsker seg.

Det er feil det representanten hevder, at kommuneøkonomien har vært dårlig gjennom de siste årene. Den har altså aldri vært så god. Det betyr at det nå er færre kommuner på ROBEK-listen enn det noen gang har vært. Kommunene går med solide overskudd, og det er takket være at denne regjeringen faktisk har satset på å styrke kommuneøkonomien. Og da burde jo Senterpartiet gå foran, siden de i denne salen – i hvert fall av og til – viser en rørende omsorg for enkeltmennesket. For en privatperson er det jo den samme lommeboken som betaler eiendomsskatt og kommunale avgifter, som betaler skatt til staten, og som betaler ulike avgifter. Så hvis Senterpartiet mener alvor med dette, kan de begynne selv, feie for egen dør og redusere eiendomsskatten i de kommunene hvor de har muligheten til å gjøre noe med det.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Une Bastholm (MDG) []: Mitt spørsmål går også til finansministeren.

Ungdommen er stadig mer redd og forbannet over klimaendringene, med god grunn. NRK har nylig skrevet om det som kan bli et ungdomsopprør som verden aldri har sett maken til før. Gatene fylles i land etter land.

Vi kan legge til at klimaendringene også er det som folk flest frykter mest, ifølge en måling i 26 land av Pew Research Center. Rapporten fra Klimarisikoutvalget, som finansministeren har på bordet nå, bekrefter ungdommenes bekymring. Der understreker utvalget at klimautfordringene reiser grunnleggende etiske problemstillinger om fordelingen av klimarisiko mellom land og mellom generasjoner, fordi det er en reell fare for at nåværende generasjoner forårsaker irreversible endringer som gjør deler av jordkloden ubeboelig for senere generasjoner.

Finansministeren har også selv på vegne av regjeringen innrømmet at f.eks. oljeskattesystemet ikke er nøytralt, men at det favoriserer oljenæringen. Staten bidrar derfor til større oljeaktivitet og større klimagassutslipp enn det vi ville hatt i et oljemarked som fikk lov til å operere uten oljesubsidier.

På toppen av alt dette er regjeringspartiet Fremskrittspartiet, når jeg spør dem her i salen, f.eks. i debatten om regjeringserklæringen, veldig tydelig på at klima prioriterer ikke Fremskrittspartiet, selv om de sitter i regjering. Mitt spørsmål til finansministeren, som en av Norges mektigste politikere og med ansvar for alt som har med skatter og avgifter i Norge å gjøre, er om hun har forståelse for og er enig i grunnen til ungdommenes sinne og klimafrykt, fordi de blir overlatt en klode som er farligere og fattigere enn det de som er voksne politikere i dag, har hatt.

Statsråd Siv Jensen []: Denne regjeringen tar klima på alvor. Det er derfor vi gjennom mange av de tiltakene vi har iverksatt de siste årene, har bidratt til at klimagassutslippene går ned og ikke opp. Det var en prestasjon som den forrige regjeringen ikke klarte, men som denne regjeringen klarer gjennom bruk av positive virkemidler.

Det handler om at vi må klare å kombinere dette med å ha et lønnsomt og konkurransedyktig norsk næringsliv, samtidig med at vi bruker positive virkemidler som bidrar til å få klimagassutslippene i Norge ned. Det lykkes vi med. Vi er ikke i mål, og Granavolden-plattformen har definitivt større ambisjoner enn regjeringens forrige plattform hadde. Det betyr at regjeringen tar det på alvor, kommer til å følge opp med en lang rekke ulike tiltak, også i de årlige statsbudsjettene fremover.

Une Bastholm (MDG) []: Klimagassutslippene har gått marginalt ned siden 2013. Jeg registrerer at finansministeren ikke svarer på om hun forstår grunnen til ungdommenes sinne og frykt for klimaet. Når det gjelder regjeringens tiltak, brytes 2020-målet. 2030-målet til Stortinget, som er rapportert inn internasjonalt, er ikke i rute. Rapporter fra SSB har vist at man vil få en positiv global klimaeffekt av å la norsk olje ligge.

En av de mest kjente unge klimaopprørerne er 16-åringen Greta Thunberg. Hun tvitret i går:

«Ni har lämnat uppgiften att säga som det är om klimatet till oss barn.»

Hun kritiserer videre mange politikere for hat, løgn, å spre frykt, konspirasjonsteorier og å overse fakta.

I Fremskrittspartiets program brukes fantastisk nok fortsatt begrepet «påstanden» – påstanden om menneskeskapte klimaendringer. Det er altså fortsatt uklart om Fremskrittspartiet legger menneskeskapte klimagassutslipp til grunn. Er finansministeren klar for å slå ned på klimafornektelser og forvrenging av virkeligheten i eget parti?

Statsråd Siv Jensen []: Den debatten har vi vel vært ferdig med en liten stund. Det som er tilfellet, er at Fremskrittspartiet i regjering bidrar til at klimagassutslippene i Norge går ned, de går ikke opp. Mange av de spørsmålene representanten Bastholm nå stiller, burde hun stille til rette statsråd. Denne regjeringen er altså opptatt av, gjennom de statsbudsjettene vi legger frem for Stortinget hvert eneste år, å gjøre positive grep som bidrar til at klimagassutslippene går ned. Et av de områdene jeg har ansvar for, hva gjelder ikke-kvotepliktig sektor, er transportsektoren og hvordan vi avgiftsbelegger den. Den omleggingen som denne regjeringen har lagt til rette for, alle de fire partiene, har bidratt til en raskere utskifting av bilparken enn vi noensinne har sett. Vi har brukt positive virkemidler, gjort det mulig for flere å kjøpe seg nye utslippsgjerrige og trygge biler til en anstendig pris. Det fører til at utslippene går ned. Det fører til at flere har råd til å erstatte bilen sin. Det er positive virkemidler som vi burde bruke mer tid på enn det jeg ofte ser fra Miljøpartiet De Grønnes side, som ikke bidrar til verken økonomisk vekst eller trygghet for velferdsordningene i Norge.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Une Bastholm.

Une Bastholm (MDG) []: For det første tror jeg de aller fleste i Stortinget er veldig klar over at det ikke er Fremskrittspartiet som har stått for den politikken som nå kutter utslippene marginalt i Norge. Fremskrittspartiet bekrefter, som sagt, når jeg stiller spørsmål i debatter, at dette ikke er det Fremskrittspartiet prioriterer. Jeg tenker også at det er betenkelig at man prøver å ta æren for det arbeidet som et flertall må tvinge Fremskrittspartiet til å gjennomføre i regjering. Det er det ene. Det andre er at det ville vært veldig oppsiktsvekkende om utslippene i Norge fortsatt økte. Resten av Europa kutter utslippene med 20–30 pst. Vi har kuttet dem med mellom 1 og 2 pst. siden 2013.

I høst kom FN med krystallklare bevis. Vi fikk en rapport som viste at vi har det enda mer travelt enn vi trodde vi hadde. Vi hadde 12 år på oss, nå har vi 11 år på oss, til å halvere utslippene globalt for å unngå mer enn 1,5 grader oppvarming, som har enorme konsekvenser for livet på planeten, også for menneskene. Jeg ønsker fortsatt at finansministeren svarer på om hun forstår ungdommens klimafrykt.

Statsråd Siv Jensen []: Jeg tror representanten Bastholm må bestemme seg for hva det er hun skal kritisere finansministeren for. Denne finansministeren står altså for den politikken som denne regjeringen fører, og som har bidratt til at klimagassutslippene i Norge går ned. De tiltak og vedtak som denne regjeringen fatter, står regjeringen samlet bak. Og resultatene kommer. Når det gjelder FNs nye rapport, er den reflektert i regjeringens nye plattform, som er grunnlaget for hva slags klimapolitikk regjeringen skal føre også fremover.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Martin Henriksen (A) []: Spørsmålet går til forsknings- og høyere utdanningsministeren.

Vi lever lenger, og de fleste av oss kan forvente flere aktive år enn våre foreldre og besteforeldre. Det er bra. Men samtidig vil en aldrende befolkning og et mer sammensatt sykdomsbilde gjøre behovet for helsepersonell til å ta vare på oss enda større. Allerede i dag mangler Norge nesten 6 000 sykepleiere, ifølge Nav. Behovet vil bare øke i årene framover. I 2040 kan vi ha behov for dobbelt så mange helsearbeidere som i dag, ifølge Helsedirektoratet, og ifølge SSB kan pleie- og omsorgssektoren i 2060 ha behov for nesten 100 000 flere årsverk. Dette er en formidabel utfordring som krever handling i dag. Samtidig står det en lang kø av motiverte og kvalifiserte søkere utenfor høyskoler og universiteter som ikke får studert helsefag fordi det er for få plasser i forhold til behovet. I fjor var det 10 000 planlagte studieplasser innenfor helsefag, og de hadde over 50 000 kvalifiserte søkere, altså fem søkere til hver studieplass innenfor helsefag. At regjeringa lar tusenvis av kvalifiserte søkere stå i kø, er ikke et luksusproblem; det er et samfunnsproblem. Det er derfor Arbeiderpartiet har foreslått i sine alternative statsbudsjetter over flere år 3 000 flere studieplasser, med særlig vekt på yrker som er viktige for velferdsstaten, som sykepleiere, vernepleiere og sosionomer. Men høyreregjeringa har ikke villet bruke studieplasser som et aktivt grep for å utdanne flere til våre viktigste yrker. Tvert imot sa statsråd Nybø i Kontaktkonferansen i januar at universitetene og høyskolene ikke kunne vente flere studieplasser i årene framover.

Mitt spørsmål er: Hvordan skal sykehusene, omsorgsboligene og legekontorene våre få nok kvalifiserte fagfolk, i tråd med flere eldre og økte behov, hvis regjeringa ikke vil utdanne flere?

Statsråd Iselin Nybø []: La meg bare begynne med å si at jeg har vel ikke sagt at de ikke kan vente noen nye studieplasser de neste årene. Nå har jo regjeringen lagt fram en langtidsplan som utdanningskomiteen behandler nå i disse dager. Det er knyttet tre opptrappingsplaner til denne langtidsplanen, og det er mulig at også pengene der vil bli brukt til studieplasser. Så hvilke studieplasser som eventuelt vil komme i framtiden, vil vi komme tilbake til når budsjettene – og det reviderte statsbudsjettet – skal behandles.

Når det gjelder helse- og sosialfagutdanningene, har vi noen utfordringer, f.eks. er det en utfordring med praksis. Praksis er en propp i disse utdanningene, og det gjør at utdanningsinstitusjonene våre ikke bare kan starte opp nye plasser uten å ha praksisplasser på plass. Det er utgangspunktet vårt at det er utdanningsinstitusjonene selv som skal regulere det tilbudet de gir, slik at når det er behov for enkelte typer utdanninger, skal de ta det opp – og ta ned andre utdanninger som det er mindre behov for.

Det regjeringen har gjort den siste tiden, er at det for det første har kommet på plass 100 nye studieplasser i sykepleie i revidert nasjonalbudsjett i 2018. Utfordringen med de 100 plassene er at vi ikke ser dem igjen i opptaket i høst. Jeg sendte derfor brev til de institusjonene som fikk tildelt studieplasser, og ba om en forklaring på hvorfor vi ikke så en økning i 100 studieplasser etter opptaket. Den tilbakemeldingen har jeg nå fått, og det varierer litt. Det handler litt om at noen institusjoner tar opp til desentraliserte utdanninger bare annethvert år. Det handler litt om at studenter ikke har møtt. Men dette er noe vi må følge opp, for det er klart at her har Stortinget bevilget penger til 100 nye studieplasser, og da forventer vi også at vi ser en økning der.

I tillegg har vi satt av 10 mill. kr for å se nettopp på praksisen. Praksis er en propp i dag. Da må vi se hva vi kan gjøre for å få flere praksisplasser og for å bredde ut praksisen vår, ikke bare i spesialisthelsetjenesten, men også i kommunehelsetjenesten.

Martin Henriksen (A) []: Det er oppsiktsvekkende hvis institusjonene ikke lytter til statsråden om den svært beskjedne økningen i antall studieplasser innen sykepleie. Det stedet der vi ser sykepleiermangelen sterkest, er i den kommunale omsorgssektoren, særlig i distriktene. Der vil behovet bare fortsette å øke. Vi vet at de som er utdannet lokalt, har størst sjanse for å bli værende og ta seg jobb i distriktene.

I 2011 var det 63 aktive studieprogram for dem som ville studere sykepleie. Nå er antallet 53, og det er de desentraliserte utdanningene som legges ned. For eksempel er vi bekymret for at det nå pågår eller vurderes nedleggelse av sykepleiestudier flere steder i Nordland, på Helgeland, i Bodø og i Lofoten og Vesterålen. Det er ett eksempel på utviklingen.

Spørsmålet til statsråden er da: Hvordan vil hun sørge for bedre helsefaglige utdanningstilbud i distriktene, der behovet er størst, der mangelen er tydeligst, istedenfor flere nedleggelser?

Statsråd Iselin Nybø []: La meg komme med et godt eksempel, som gjelder Alta. Av de nevnte 100 studieplassene som ble opprettet i revidert nasjonalbudsjett, fikk UiT Norges arktiske universitet 20 plasser for å opprette et studietilbud innen sykepleie i Alta. De la på noen selv, slik at de lyste ut 30 studieplasser. Til disse var det 200 kvalifiserte søkere. Det viser både at det er attraktivt – at dette er noe som er ønsket der ute – og at det er noe som de får til. Jeg var oppe og traff de sykepleierstudentene i januar, da de startet opp.

Så er det slik at noen utdanningsinstitusjoner tar bare opp annethvert år. Det gjør at vi får store variasjoner fra år til år etter hvor mange sykepleierstudenter som blir tatt opp det enkelte året. Det er viktig for meg at de utdanningsinstitusjonene som har både tilbud på campus og desentraliserte tilbud, klarer å gi en god utdanning. Det må de jobbe med også når de gir desentraliserte tilbud.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Ingvild Kjerkol.

Ingvild Kjerkol (A) []: Jeg hører at statsråden anerkjenner utfordringene for helseprofesjonene i årene som kommer. Det at vi lever lenger, er veldig bra, men det fører også til at våre eldre opplever mer komplisert sykdom og har flere sykdommer samtidig mot slutten av livet. God pleie og omsorg krever høy kompetanse blant de ansatte. Det er en kompetanse som også krever spesialisering etter noen år i praksis. Derfor har vi et stort behov for at folk tar etter- og videreutdanning i eldreomsorgen.

Men ifølge Helsedirektoratets årsrapport for 2017 har det i forbindelse med Kompetanseløft 2020 vært en stadig nedgang i videreutdanningen innen eldreomsorg og demens. Hvordan stiller statsråden seg til en slik utvikling, og hva har hun tenkt å gjøre for å sikre at flere tar relevant videreutdanning, slik at våre eldre om 5, 10 og 20 år kan få den hjelpen de trenger?

Statsråd Iselin Nybø []: I det spørsmålet ligger det ganske mye, for det med kompetanse er helt avgjørende når det gjelder våre viktige helse- og sosialfagutdanninger. Derfor har vi også tatt en del viktige grep. Vi har RETHOS-prosjektet, som Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet jobber sammen med sektoren om, nettopp for å løfte kompetansen og utdanningene slik at de som tar de utdanningene, skal kunne det de trenger å kunne når de går ut.

Så vil helse- og omsorgsarbeidere, sammen med alle andre i vårt samfunn, ha behov for videre- og etterutdanning i framtiden. Derfor har regjeringen startet arbeidet med en kompetansereform – nettopp fordi man ikke er ferdig utlært når man er ferdig på universitetet. Man må stadig fylle på den kompetansen man har, og det er viktig at de med helse- og sosialfagutdanning får nettopp den videre- og etterutdanningen etter hvert som de har jobbet en stund.

Presidenten: Ingvild Kjerkol – til oppfølgingsspørsmål.

Ingvild Kjerkol (A) []: Jeg spurte spesifikt om utviklingen med at færre tar videreutdanning innen eldreomsorg og demens. Det er alvorlig når vi vet at utfordringene øker. Det går altså motsatt vei.

Men jeg har et oppfølgingsspørsmål knyttet til dette med praksis, for det var statsråden selv inne på i svaret til en tidligere spørrer. For samtidig som både statsministeren og regjeringen er opptatt av at flere skal få barn under studiene, viser det seg at dette med å kombinere praksis med det å ha familie kan være krevende. I Adresseavisen i høst skrev man om flere studenter som ønsket å kombinere sykepleierstudiet med familielivet. De hadde selv ordnet seg praksisplass på hjemstedet, men fikk ikke lov av universitetet til å gjennomføre praksisen slik at de kunne være hjemme og ta vare på sine barn. Nå fikk disse studentene etter hvert medhold i sin klage. Er dette noe statsråden ser som en endring og en fleksibilitet utdanningsinstitusjonene i større grad må etterleve?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg er opptatt av at våre utdanningsinstitusjoner må vise en fleksibilitet i utdanningene sine, for de som tar utdanning, er ikke nødvendigvis single studenter fra 19 til 25 år. Det er et mangfold som kommer inn i våre utdanninger, og da må utdanningsinstitusjonene være så fleksible som de kan. Og når det gjelder praksis, har vi utfordringer, for det er flere enn bare utdanningsinstitusjonen som er involvert i praksisoppholdet. Der skal det involveres andre aktører som sykehus og kommunehelsetjeneste, og det gjør det vanskeligere å legge til rette for hver enkelt. Men jeg er opptatt av at her må vi bli bedre, og her er det et stort forbedringspotensial, både for studenter med barn og for studenter i andre typer livssituasjoner og med andre behov.

Presidenten: Marit Knutsdatter Strand – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Her er det mange ting å ta tak i. Viktige elementer er definitivt forutsigbarhet, studiesteder og studietilbud.

Tall fra Samfunnsøkonomisk Analyse viser at Norge i 2030 kan mangle hele 75 000 sykepleiere. Hvert år blir tusenvis av stillinger lyst ut, uten at sykepleiere med relevant kompetanse blir ansatt. Sykepleiermangelen øker år for år under dagens regjering, uten at utdanningskapasiteten holder tritt. Når representanten Henriksen peker på at 40 000 kvalifiserte søkere mangler plass – ikke fikk plass – og statsråden svarer med 100 studieplasser i revidert nasjonalbudsjett, er det ingen tvil om at tempoet her er i utakt.

I tillegg har det vært en strukturreform og sammenslåinger der Senterpartiet har vært kritiske til hvordan de tidligere høyskolene og lokale utdanningstilbudene nå skal kunne følge opp de lokale og regionale behovene. Hvordan mener statsråden de nye institusjonene kan følge opp samfunnsoppdraget og sikre nok sykepleiere – når fusjonsarbeidet beslaglegger så mye tid og midler?

Statsråd Iselin Nybø []: Når det kommer til helse- og sosialfagutdanningene våre, hever vi kvaliteten gjennom det nevnte RETHOS-prosjektet, men vi kan ikke øke antallet studieplasser uten at vi har praksisplasser som følger med. Det er vår store utfordring når det gjelder f.eks. sykepleierutdanningen. Det er nettopp derfor regjeringen nå har startet opp arbeidet med å få på plass en pilot som kan se på hvordan vi kan endre praksisen for å gjøre den bedre. I dag er ikke alle pasienter på sykehuset gjennom hele sykdomsperioden. Mange blir flyttet ned til kommunehelsetjenesten relativt raskt. Da får ikke studentene den kompetansen som de før fikk bare ved å være på sykehuset. Nå må de også ut i kommunehelsetjenesten. Så nå jobber vi med å få på plass en pilot, og forhåpentligvis vil en både få bedre praksis og få løst litt av den utfordringen som handler om at praksis blir en propp, med tanke på antallet studenter som skal igjennom.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Willfred Nordlund (Sp) []: Mitt spørsmål går til kommunalministeren.

Det er i den nye regjeringsplattformen og av statsrådens uttalelser tydelig at regjeringspartiene har tenkt å fortsette sammenslåingen av norske kommuner. Senterpartiet mener historien har vist oss at det er en forutsetning for velferdsstaten at det skal bo folk i hele landet som kan ta i bruk de fantastiske mulighetene som naturen gir oss. Det betyr også at det må være gode tjenester tilgjengelig. Man har tidligere i denne spørretimen vært inne på bl.a. skattleggingen som kommer av de fantastiske naturressursene våre, det er kommet fordi det har bodd folk over alt.

Jeg ser at statsråden har uttalt til media at vi er nødt til å legge til rette med gode økonomiske incentiver sånn at man får en oppfordring til flere sammenslåinger – ved hjelp av tvilsomme pengegaver. Det er penger som kunne vært brukt til å forbedre tjenestetilbudet i de eksisterende kommunene – eller sågar til å bygge nye fregatter.

Jeg registrerer også at statsråden sier at hun skal appellere til de folkevalgte lokalt. Jeg lurer på hva som gjør at de nå ombestemmer seg om sammenslåing og mener at dette skal være en god idé. Svært mange mener regjeringen med sin politikk framtvinger et behov for sammenslåing. I det siste har det vært nyhetsoppslag om at kommuner som slår seg sammen fra neste år, ser at sammenslåing vil innebære mindre økonomiske overføringer enn de ville fått hver for seg. Det burde ikke overraske noen.

Samtidig mener jeg at det er urovekkende at budsjettundersøkelser for norske kommuner, uavhengig av sammenslåing, viser at inntektene ikke er tilstrekkelige til å finansiere god skole og eldreomsorg i de minste kommunene. Det er fra regjeringens side for tiden en veldig interesse for størrelse – heller enn for økonomi og hvordan vi skal sikre likeverdige tjenester uansett størrelse i norske kommuner. Kan statsråden da forklare hvordan regjeringen har tenkt at kommunereformen skal videreføres uten å bryte med Stortingets vedtak om at kommunesammenslåingen skal skje frivillig, og at inntektssystemet ikke skal brukes som element i videreføringen av kommunereformen? Er det sånn at man har gått helt bort fra en forutsigbarhet i inntektssystemet både for kommuner som slår seg sammen, og for dem som lar være?

Statsråd Monica Mæland []: Først må jeg takke for å få et spørsmål i dagens spørretime, det setter jeg stor pris på. Jeg er også veldig glad for at spørsmålet er knyttet til kommunestruktur.

Takket være det kommunereformarbeidet som ble satt i gang da vi kom i regjering i 2013, gjøres det nå noe mer med kommuneinnretning enn det har blitt gjort de siste 50 årene. Jeg tror både representanten og jeg er helt enige om at Norge har endret seg dramatisk gjennom de siste 50 år.

Men fortsatt er det slik at selve kommunestrukturen ligger fast. Vi går fra 422 kommuner i år til 356 fra 1. januar neste år – 356 kommuner i et land med 5 millioner innbyggere. Det er 356 kommuner som har akkurat det samme ansvaret, det samme ansvaret fra livets begynnelse til livets slutt, for å sørge for gode tjenester til alle innbyggere i alle deler av landet.

Jeg kan forsikre representanten om at jeg er veldig opptatt av at vi har bosetting i hele landet. Derfor reiser jeg nå rundt og inviterer til innspill knyttet til det arbeidet vi gjør med å lage en distriktsmelding. Jeg er veldig bekymret, og hvis jeg var litt bekymret da jeg begynte i denne jobben, er jeg veldig bekymret nå. Jeg kan godt fortelle representanten hva som er utfordringen: Jeg var på Helgeland i forrige uke. Da sa ordførere og rådmenn, og rådmennene var tydeligere enn ordførerne: Vi greier ikke å gi innbyggerne våre de tjenestene vi skal, vi greier ikke å tiltrekke oss kompetanse.

For å si det sånn: Det løser ikke et kommuneopplegg, uansett hvor godt det er. Vi må sørge for at kommunene har kompetanse, at de tiltrekker seg arbeidskraft. Unge mennesker vil jobbe med andre unge mennesker. Flinke mennesker vil jobbe med andre flinke mennesker. Da må man tiltrekke seg de menneskene. Det vi ser, er at andelen yrkesaktive kommer til å gå ned alle andre steder enn rundt de store byene. Vi har altså en struktur som ikke er egnet til å gi trygge nok omsorgstjenester til alle i alle deler av landet. Derfor er kommunereformen viktig, og derfor håper jeg at det arbeidet fortsetter.

Willfred Nordlund (Sp) []: Jeg takker for svaret, men virkelighetsbeskrivelsen er ikke nødvendigvis så ensrettet som statsråden her gir inntrykk av. Hvis kommunene i Helgeland har utfordringer med å tiltrekke seg kompetanse – og det har de for så vidt – kan det relateres til det tilbudet som Nord universitet har, og som statsråd Nybø har ansvaret for, og at man har utfordringer med f.eks. å få rekruttert nok sykepleiere. Så regjeringen kan jo starte med å føre en helhetlig politikk for å sørge for kompetansetilgang i distriktene.

Jeg vil advare mot å si at det ikke finnes flinke folk også på steder hvor det ikke bor så mange, og at ikke også flinke folk ønsker å bosette seg i distriktene.

Vi ser en regjering som tilpasser argumentasjonen sin. Når politiet samarbeider og samhandler med flere kommuner, er det altså en nærpolitireform. Men når kommuner velger å gjøre det samme, har det plutselig blitt et problem. Vi har et stort samarbeid mellom norske bedrifter, forskning, osv., som regjeringen heier på, men hvorfor har det blitt et problem at norske kommuner samarbeider, når det ikke er et problem at alle andre offentlige etater gjør det samme?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg må bare understreke at det selvsagt jobber flinke folk i hele landet. Men jeg må også invitere til å gå inn og se på det vi vet. Vi vet at altfor mange kommuner har én til tre ansatte i barnevernstjenesten. Det er en sårbar tjeneste. Vi vet at én av tre kommuner ikke har jurist. Det er ikke et problem for juristene, men det er et problem for innbyggerne, som skal være trygge på at de vedtak som fattes, gir den rettssikkerheten som de har krav på. Vi har jo sett eksempler gjennom de siste månedene på hvordan det kan gå når man ikke har rettssikkerhet. Vi vet at man ikke har ansatt folk med planfaglig kompetanse, og hvordan i all verden skal man planlegge for sysselsetting, verdiskaping, investering og bosetting hvis man ikke har folk i kommunene som kan jobbe med det?

Vi har interkommunale samarbeid. Det er nest best, for man flytter beslutninger ut av folkevalgte organ og inn i konstellasjoner som ikke har den samme representasjonen, det samme innsynet og den samme folkevalgte kontrollen.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Eirik Sivertsen.

Eirik Sivertsen (A) []: Som folkevalgt fra Helgeland vet jeg at det bor veldig mange flinke mennesker der. Det er ikke mangel på flinke mennesker der. Der er det både industri, som skaper store eksportinntekter, og mange kompetente og dyktige medarbeidere som jobber i både kommuner og statlige virksomheter, og som yter viktige velferdstjenester hver eneste dag.

I forbindelse med den utfordringen som statsråden nettopp fikk, trakk hun fram bekymringene hun har for hvordan man skal yte tjenester med den kompetansen kommunene har. Så kom det en virkelighetsbeskrivelse, men det var veldig få svar utover det som har med endringer i kommunestrukturen å gjøre. Da blir spørsmålet mitt til statsråden:

På hvilken måte vil endringer i kommunestrukturen sørge for at det blir enklere å rekruttere for kommunene? Tjenestene i barnehagen, i skolen og på sykehjemmet skal jo fortsatt ytes på samme sted, og menneskene som bor i kommunene, og som trenger tjenestene, vil fortsatt bo på samme sted, uavhengig av hvor man trekker kommunegrensene.

Statsråd Monica Mæland []: Først må jeg si: Jo, det er mangel på flinke folk. Det er svaret vi får overalt. Om jeg reiser til Innlandet, Sørlandet eller Nord-Norge, er det mangel på flinke folk. Det er et desperat behov for folk med rett kompetanse. Det sier næringslivet, det sier kommunene – det sier alle vi snakker med. Det er problemet: mangel på flinke folk. Det betyr ikke at det ikke bor folk som er flinke der; det betyr at vi mangler flinke folk.

Hvis man er nyutdannet og sitter i Stavanger, Kristiansand eller et annet sted, drømmer man da om å jobbe et sted hvor man er den eneste på jobb, hvor man ikke har noen å dele erfaringer med, hvor man ikke kan være syk en eneste dag, for det er ingen som kan erstatte deg? Drømmer man om det som nyutdannet barnevernspedagog, eller som nyutdannet med planfaglig kompetanse? Er det det man drømmer om? Det er det som er problemet: Vi kommer til å konkurrere om stadig færre hoder og hender i dette landet, og da betyr størrelse noe. Da tror jeg at man heller drømmer om å være et sted med fire ansatte enn med én.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg synes nok statsråden skal være litt forsiktig med å snakke de små kommunene ned, for nå begynner det å høres ut som om det er det statsråden gjør.

Vi skjønner at kommunene skal presses til nye sammenslåinger, og det er det mange kommuner som er mektig lei av. I nærheten av Helgeland finner vi Namsskogan kommune. Stian Brekkvassmo, som er ordfører der, er ordfører for en kommune som er like stor som Akershus i areal. Han sier at det er umulig å få til kommunesammenslåing i Indre Namdal uten å sentralisere dagens bosetting. Han er mektig lei av å bruke tid og penger fra kommunen på seminar med Fylkesmannen og ber om å få lov til å konsentrere seg om jobben sin, som er å lage velferd til innbyggerne.

Regjeringspartienes talsmenn i det samme området mener faktisk det samme. Man kan ikke vedta å fjerne avstandene i Indre Namdal. Sammenslåingen vil bety sentralisering.

Men når det gjelder det som statsråden her sier om de små kommunene, og måten hun snakker dem ned på, betyr det også at statsråden er enig i det, at sammenslåing i en arealstor kommune som Namsskogan vil bety sentralisering?

Statsråd Monica Mæland []: Med all respekt: Når anklagen om å snakke distriktene ned kommer fra en ekspert på området, som benytter all sin tid til det, blir det veldig spesielt. Jeg heier på distriktene. Det går veldig bra i distriktene. Arbeidsledigheten er lav, det går bra med reiselivet og industrien, og det går bra med naturressursene. Men kommunene melder om at de mangler folk med kompetanse, og det er det jeg har svart ut fra i dag. Man kan godt tro at jeg ikke vet hva jeg snakker om, men da får man snakke med kommunene der ute. De mangler folk.

Ja, vi har store arealer i dette landet, men det er ikke arealene som utøver barnevernstjenestene, det er ikke arealene som driver med planlegging av bosetting og næringsliv, det er ikke arealene som jobber på sykehjem – det er det mennesker som gjør. Da må man rett og slett ha kompetanseenheter som er store nok. To pluss to blir fire. Det blir et dobbelt så stort kompetansemiljø, og det tror jeg er bra.

Vi har desentraliserte tjenester. Vi har f.eks. ikke 422 brannvesen. Det er de som er først på stedet.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg synes kanskje statsråden skal konsentrere seg om å svare på spørsmålene, og dette er et reelt spørsmål.

Jeg vet ikke om statsråden har vært i Indre Namdal og sett på kommunene der, men hun kan i alle fall feste en viss tillit til ordføreren når han sier at det ikke er mulig å få til sammenslåing av kommunene i Indre Namdal hvis man samtidig skal opprettholde dagens spredte bosetting. Da må man sentralisere, sier han. Og det må en jo ha en viss tillit til, særlig når det også blir bekreftet av Venstres representant i Trøndelag, André Skjelstad, og Elin Rodum Agdestein fra Høyre – som også sier det. Det er ikke mulig å vedta å fjerne avstandene i Indre Namdal. Hvis man slår sammen disse kommunene, betyr det sentralisering av tilbud.

Synes statsråden det er greit, eller mener hun at arealstore kommuner skal få lov til å bruke tida si til å drive kommunen best mulig istedenfor å drive å reise på seminarer for å komme på og foreslå nye sammenslåinger?

Statsråd Monica Mæland []: Det er opp til både de nåværende kommunestyrene og de som kommer etter valget, å bestemme om de skal snakke med naboen eller ikke. Men det må være en grunnleggende misforståelse å tro at det å få nye kommunale administrative enheter betyr at vi endrer steder og identiteter.

Vi har massive samarbeid i hele landet. Det rare – og det representanten egentlig ikke forstår – er at det vi snakker om, er å samarbeide om en rådmann, et rådhus og en ordfører. Men det er jo ikke dit vi går for å få tjenestene våre, vi går til tjenestestedene, og de kommer fortsatt til å være desentralisert. Brannvernet er desentralisert. De kommer når det brenner, men vi har ikke 422 av dem.

Man kan altså samarbeide om alt i dette landet, bortsett fra et rådhus, en rådmann og en ordfører. Det synes jeg er beklagelig, og det synes jeg man skal gjøre noe med for å bedre tjenestene og for å tiltrekke seg enda mer kompetanse, for det kommer vi til å trenge.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Eirik Sivertsen (A) []: La meg få lov å bidra til å gjøre kommunalministerens dag enda bedre med også å stille et spørsmål til henne, og det er for så vidt en oppfølging av det vi nettopp har debattert, både i forrige spørsmål og også i spørsmålet til statsråd Nybø.

Kommunereformen som har vært gjennomført, har vært begrunnet i at kommunene skulle få nye oppgaver. Det hersker jo litt tvil om de store oppgavene kom, hvis man ser bort fra ordførerens rett til å vie folk.

Det står i Granavolden-erklæringen at kommunereformen skal videreføres. Samtidig leser vi i media og hører statsråden i dag fortelle om store utfordringer i kommunesektoren. Jeg deler langt på vei beskrivelsen om at det er behov for – og et økende behov for – mer kompetanse, det være seg innenfor helse, som vi hørte tidligere her i dag, det være seg innenfor planlegging i kommunesektoren, det være seg innenfor vann og avløp, eller det være seg i barnehager, der vi har vedtatt en pedagognorm.

Så langt på vei er vi enige om de utfordringene vi står overfor. Statsråden brukte endatil ordet «desperat behov». Jeg vil ikke bruke et så sterkt begrep, men at det er et stort og økende behov, det er jeg enig i.

Da blir spørsmålet: Hva vil statsråden gjøre for å gi kommunene bedre muligheter til å rekruttere, bortsett fra å gjennomføre enda flere frivillige sammenslåinger og tvangssammenslåinger i kommunesektoren?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er glad for at vi, langt på vei i hvert fall, deler utfordringsbildet, og jeg vil nok stå fast på at enkelte steder er det et desperat behov for folk med kompetanse. Men la nå det ligge.

Vi jobber nå med å lage en distriktsmelding – i erkjennelsen av at vi ikke kan vedta hvor folk skal bo, eller hvor folk skal flytte, eller flytte fra og til; det kan vi ikke vedta. Vi er nødt til å sørge for at det er attraktivt å bo og jobbe i hele landet, og jeg tror nettopp ordet «jobb» er helt vesentlig.

Jeg kommer selv fra en by som ikke er så veldig liten – det er 40 000 innbyggere i Arendal. Da vi dro fra den byen, var det for å studere eller å ta utdanning. Veldig mange ønsket å reise tilbake, men man gjorde det ikke fordi man ikke fikk jobb, og i hvert fall ikke om man var to. Så jeg tror jobbskaping er kjempeviktig.

Når jeg likevel er så opptatt av kommunestruktur, er det fordi jeg tror at det å skape større enheter tiltrekker seg økt kompetanse. Jeg tror det er mer attraktivt for bl.a. nyutdannede å flytte til et sted hvor man har større enheter – ikke fordi de er sentralisert, men rett og slett fordi man har større enheter å lene seg på og jobbe sammen med. Vi ser også hvordan det er lettere for store kommuner i store byer å tiltrekke seg kompetanse enn i mindre. Men vi leter altså etter gode svar. Vi reiser rundt i innlandet, på kysten, i nord og sør for å få innspill til hvilke rammebetingelser vi skal legge til rette for for å ha bosetting i hele landet, for å ha kommuner som kan yte de samme tjenestene, gitt at vi skal ha et generalistkommuneprinsipp, og det mener jeg at vi skal.

Så tror jeg også at de nye regionene, med de verktøyene de nå får på kompetanse, nettopp kan gjøre en jobb. Norge er veldig forskjellig. Nord-Norge har andre utfordringer enn innlandet og Sørlandet. Og det er klart at regioner som har ansvaret for videregående opplæring, kan ta – hvis noen nå gjør det – et større ansvar for samarbeid med Nav, med høyskoler, med fagskoler og om lærlinger – nettopp for å møte de behov næringslivet der har.

Eirik Sivertsen (A) []: Jeg har fått med meg at statsråden mener at strukturendringer er et bidrag til å bedre rekrutteringen, enten med tvang eller gjennom frivillighet. Men jeg må si at jeg langt på vei også er enig med representanten Arnstad, som sier at det kan ikke være det eneste svaret. I Moskenes kommune i Nordland har de én skole og ett sykehjem. Det er ikke mulig å effektivisere strukturen der. Et ytterligere samarbeid betyr at man enten må flytte tjenesten fra nabokommunen man eventuelt slår seg sammen med, eller flytte den fra sitt eget kommunesenter til den kommunen. Mitt spørsmål i sted gikk på: Utover strukturendringene, hva vil statsråden gjøre? Hvordan vil statsråden følge opp det som står i Granavolden-erklæringen om dimensjonering av utdanningene, som i større grad skulle gjenspeile behovet i kommunesektoren? Hva vil statsråden gjøre for å bidra til økt rekruttering av kritisk kompetanse til kommunene, som det også står i regjeringserklæringen? Hva vil statsråden gjøre utover å skrive en melding og gjøre ytterligere en utredning?

Statsråd Monica Mæland []: Først og fremst vil statsråden invitere Stortinget til en debatt om meldingen når den er ferdig – den er vi altså midt oppe i.

Når det gjelder dimensjonering av utdanning, kan vel det spørsmålet heller rettes til statsråden for forskning og høyere utdanning. Men det er helt åpenbart at utdanning er av betydning.

Så synes jeg vel man forenkler bildet litt hvis man tror at en kommune bare driver med skole og sykehjem. Det gjør man jo ikke. Man driver med veldig mye annet, og det er noe av det som er utfordringen. Man har behov for å digitalisere og modernisere, man har ansvar for infrastruktur, tekniske tjenester – en lang rekke tjenester. Så det at man har én skole og ett sykehjem, ja vel, det betyr ikke at man ikke bør snakke med naboen sin. Jeg kjenner ikke konkret denne kommunens samarbeidsavtale, men antakeligvis har man samarbeidet på en lang rekke områder, men altså ikke knyttet til det å ha en annen administrasjon i form av et rådhus og en rådmann.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Eirik Sivertsen.

Eirik Sivertsen (A) []: Med #heierna respekt å melde: Verken jeg eller noen andre i dag har påstått at kommunene bare driver på med helsetjenester, sykehjem og skoler. Vi vet alle at kommunene yter et bredt spekter av grunnleggende og fundamentale tjenester for alle innbyggere i landet hver eneste dag, f.eks. vannforsyning.

Men mitt spørsmål – igjen – var: Hva vil statsråden gjøre? Det får jeg altså ikke svar på, og det har langt på vei preget hele spørretimen i dag. Hva vil man gjøre? Man har begrunnet kommunereformen som man har holdt på med – et prestisjeprosjekt – i fem år bl.a. med behovet for kompetanse. Nå beskriver statsråden behovet som «desperat», men fortsatt kommer det ikke opp noen andre tiltak enn at man vil skrive en melding som man vil invitere Stortinget til å delta i en debatt om. Det er jeg glad for. Men hva er statsrådens tiltak? Hva står høyest på prioriteringslisten nå for å løse det desperate behovet som statsråden ser?

Statsråd Monica Mæland []: La meg ta dette i rekkefølge: Det var representanten som brukte et eksempel på en kommune som drev med en skole og ett sykehjem, og hvor det ikke var rom for noen effektivisering – det var ikke min påstand, det var representantens. Mitt svar var altså at en kommune er veldig mye mer enn det, og jeg er glad for at vi er enige om det.

Så er det slik at selv om vi har en kommunereform som vil føre til færre kommuner 1. januar 2020, vil halvparten fortsatt ha under 5 000 innbyggere. 120 kommuner vil ha under 3 000 innbyggere. Da er fortsatt kommunereform viktig. Da er fortsatt det et svar på å tiltrekke seg kompetanse. Skal man tiltrekke seg investering og næringsutvikling, må man ha noen i en kommune som kan jobbe med det. Det er en utfordring i dag. Så her handler det om ganske mange områder, men hvor kommunen fortsatt er vesentlig.

Så skal jeg komme tilbake med en distriktsmelding hvor vi forhåpentligvis i bredden skal kunne diskutere mange ulike tiltak som gjør at vi fortsatt har bosetting i dette landet også framover, for det er veldig viktig. Da må vi ta fatt i det nå, og det er det vi har gjort.

Presidenten: Heidi Greni – til oppfølgingsspørsmål.

Heidi Greni (Sp) []: Dette er langt fra svart-hvitt. I min kommune i Trøndelag med 2 000 innbyggere var det oppslag i lokalavisen om en veldig god søknad når det gjaldt tilfang av sykepleiere. Trondheim kommune har oppslag om det stikk motsatte. Så dette er veldig individuelt.

Men til det statsråden nå sier: Tjenestene skal ikke sentraliseres selv om kommunene slår seg sammen. Det vil ikke bli konsekvensen f.eks. i Namsskogan, var svaret. Så er det «et desperat behov» for kompetanse, og for å trekke til seg kompetanse skal en ha større fagmiljøer. Kan statsråden forklare meg hvordan man skal klare å få større fagmiljøer blant sykepleiere i Namdalen uten at man faktisk får større avstand til tjenestene? Det er det første.

Det andre som jeg gjerne vil ha svar på, og som statsråden ikke vil svare på, er: Vil statsråden da respektere Stortingets vedtak om at kommunesammenslåing kun skal skje ved frivillighet, og at inntektssystemet ikke skal brukes for å tvinge igjennom kommunesammenslåing?

Statsråd Monica Mæland []: For å svare på de to siste spørsmålene først: Inntektssystemet som ble innført i 2017, planlegger vi ikke å endre. Det gjør man ikke veldig ofte. Det må få satt seg, og vi må se effektene av det. Jeg tror at det er et godt inntektssystem både for de store og de små, både for sentrale kommuner og distriktskommuner.

Når det så gjelder desentraliserte tjenester, er svaret på det at vi vet hvordan dette har gått i kommuner som har slått seg sammen. Tjenestetilbudet er desentralisert, og det skulle bare mangle. Hjemmesykepleien må jo være der folk bor. Hjemmesykepleieren går jo hjem til folk. Vi må ha et tjenestetilbud som er der folk bor. Vi må ha et brannvesen som rykker ut når det brenner.

Så det er ikke det vi snakker om. Vi snakker om administrative enheter, hvor man forener, og hvor man samler krefter innenfor ulike områder. Det kan man gjøre i ulike deler av kommunen. Dette har vi også gode erfaringer med i kommuner som har slått seg sammen. Jeg håper at flere vil se at det er viktig, og det hører jeg også ute.

Presidenten: Den muntlige spørretimen er nå omme.