Stortinget - Møte tirsdag den 5. februar 2019

Dato: 05.02.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhald

Sak nr. 7 [13:39:53]

Interpellasjon fra representanten Guri Melby til forsknings- og høyere utdanningsministeren: «Norges forskningsråd har gått sammen med forskningsrådene i 13 andre land samt Europakommisjonen og Det europeiske forskningsrådet (European Research Council, ERC), Wellcome Trust og Gates Foundation om et initiativ til å kreve full åpen tilgang til alle artikler fra forskning som er finansiert av alle disse institusjonene, fra 1. januar 2020, omtalt som Plan S. Åpen tilgang til forskningsresultater er et gode, men noen forskere er bekymret over at land som Tyskland, USA og Kina ikke er med, og at dette kan gjøre det krevende å få publisert forskning og vanskeliggjøre internasjonalt forskningssamarbeid. Andre frykter mer statlig styring og mindre akademisk frihet for forskerne. Hva tenker statsråden om utfordringene som påpekes, og hvordan kan vi sikre at hensynene til likebehandling, uavhengighet og kvalitet ivaretas»?

Talarar

Guri Melby (V) []: God tilgang til forskning er viktig for å møte en lang rekke samfunnsutfordringer, bl.a. for å sikre en god offentlig debatt, for å ta politiske beslutninger, for å utvikle ny næringsvirksomhet og for at fagfolk og andre med en faglig interesse lettere skal kunne holde seg oppdatert. Større åpenhet i forskningen kan også bidra til smartere tjenesteutvikling i offentlig sektor. Fagfolk som lærere, sykepleiere og andre trenger tilgang til forskning for å kunne forbedre praksis. Bedre tilgjengelighet til forskning kan også bidra til å styrke tilliten til forskere og til forskningsresultater, noe som er viktigere enn på svært lenge, i en tid da falske påstander lett spres og får grobunn. Åpen tilgang, eller «open access», som mange kaller det, vil kunne bidra til å effektivisere forskningen og samtidig stimulere kunnskapsøkonomien ved å gi flere grupper tilgang til kvalitetssikret vitenskapelig litteratur. Enklere tilgang til forskningsdata gjør det lettere for forskere å bygge på hverandres funn og diskutere og etterprøve hverandres resultater. Det gjør det også mulig for andre aktører å se nye bruksområder for forskningen. Det er derfor et stort gode både for den enkelte og for samfunnet at flere får tilgang til forskningsresultater. Dagens teknologi muliggjør også både raskere og bredere deling av resultater, som er en viktig tradisjon innenfor forskning.

Alt dette er det bred enighet om, og Stortinget har flere ganger slått fast at forskning som er betalt av fellesskapet, bør være åpen og gratis tilgjengelig for fellesskapet. Men slik er det ikke i dag. De fleste forskere publiserer i dag sine artikler i vitenskapelige tidsskrifter som krever abonnement for å få tilgang. Noen av disse er svært dyre, og tidsskriftene er mange, så for de institusjonene som skal holde seg med de viktigste tidsskriftene, representerer dette en stor kostnad. Norge, alene, bruker 350 mill. kr på tidsskriftsabonnement i året. For alle oss andre som ikke er tilknyttet disse institusjonene, er jo disse artiklene i praksis utilgjengelige. Derfor er det et politisk krav i mange land at offentlig finansiert forskning må bli gjort tilgjengelig for alle.

I den nye langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som ble lagt fram av statsråden i høst, står det også helt eksplisitt:

«Regjeringens mål er at alle norske vitenskapelige artikler finansiert av offentlige midler skal være åpent tilgjengelige innen 2024.»

Det er et viktig og ambisiøst mål. Spørsmålet er hvordan vi skal greie å komme oss dit.

Plan S er et felleseuropeisk initiativ for å få fortgang i denne overgangen til åpen tilgang til offentlig finansierte vitenskapelige artikler. Norges forskningsråd har gått sammen med forskningsrådene i 13 andre land samt Europakommisjonen og det europeiske forskningsrådet, Wellcome Trust og Gates Foundation om et initiativ til å kreve full, åpen tilgang til alle artikler fra forskning som er finansiert av disse institusjonene, fra 1. januar 2020, altså om et knapt år. Dette blir altså omtalt som Plan S. Dette europeiske initiativet har satt fortgang i en prosess som egentlig har stått stille i ganske mange år, selv om det, som jeg sa tidligere, har vært et bredt ønske i svært mange land å få til akkurat dette.

Vi ser jo at overgangen fra et lukket til et mer åpent system kan være ganske krevende og ganske vanskelig. Så selv om alle er enige om at åpenhet og tilgjengelighet er et gode, er det ganske mange som har vært kritiske til Plan S, ikke minst til måten det er tenkt gjennomført på.

Det er en del forskere som er bekymret over at store, viktige land som Tyskland, USA og Kina ikke er med på Plan S, og de frykter at det kan gjøre det krevende å få publisert forskning og vanskeliggjøre internasjonalt forskningssamarbeid med forskere i disse landene. Det er andre som frykter mer statlig styring og mindre akademisk frihet for forskerne. Blant annet har jusprofessor Olav Torvund har skrevet følgende:

«Det er grunnleggende i den akademiske frihet at man kan publisere sine forskningsresultater på de måter man selv finner mest hensiktsmessig. Vi velger de tidsskrifter som best når den aktuelle målgruppen. Nå skal vi bare tillates å publisere i utvalgte, statsautoriserte tidsskrifter.»

Dette er en viktig innvending, som flere forskere har kommet med.

Det er også mange som har pekt på at dagens system med vitenskapelige tidsskrifter er en helt sentral del av kvalitetssikringssystemet for forskning, og at incentivene for forlagene vil endres med Plan S. Det er for så vidt også målet på mange måter, men det er jo en risiko for at man f.eks. vrir fokus fra kvalitet til kvantitet, at man bare ønsker å få publisert mest mulig. I tillegg kan det faktisk gjøre det vanskeligere for publikum å finne fram dersom man får en sterkt voksende mengde av vitenskapelige artikler som det er uklar kvalitet på.

Senest i dag var det også en kronikk i Aftenposten som var signert fem professorer ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo, som stilte seg kritisk til planens mulighet til å nå sine mål. De mener at de dokumentene som foreligger, er vage, og at planen framstår mer som en skisse enn en plan. De frykter at de store, anerkjente tidsskriftene vil beholde sin markedsmakt på tross av planene, og at de vil kunne kreve høye forfatterbetalinger, noe som gjør at kostnaden for Norge, f.eks., ikke vil gå ned.

Felles for de som har kommet med kritiske kommentarer, er altså at de mener at Plan S er dårlig utredet, at det gjennomføres for raskt, og at man vet for lite om konsekvensene.

La meg bare understreke, før jeg kommer til spørsmålet mitt: Jeg mener at åpen tilgang til forskning er svært viktig, og at Plan S er et godt initiativ som har satt fart på en prosess som har stått stille altfor lenge. Det er mye som tyder på at Europa har tyngde nok til å tvinge disse tidsskriftene til å endre forretningsmodell, og at det er en bra ting at Norge er med på Plan S. Jeg mener likevel vi må lytte til de innvendingene som har kommet fram, og ta disse bekymringene på stort alvor.

Hva tenker statsråden om utfordringene som påpekes, og hvordan kan vi sikre at hensynene til likebehandling, uavhengighet og kvalitet ivaretas?

Statsråd Iselin Nybø []: Det er et problem at forskningens resultater i stor grad publiseres i tidsskrifter som er lukket bak betalingsmurer i form av dyre abonnementsavtaler. En håndfull internasjonale forlag opererer med profittmarginer på opp mot 40 pst., og mye av dette overskuddet kommer fra skattebetalerne. Hvert år bruker vi ca. 350 mill. kr på tidsskriftsabonnementer bare i Norge.

Plan S er et felleseuropeisk initiativ for å sikre åpen tilgang til offentlig finansiert forskning. Det har Norges forskningsråd sluttet seg til, fordi det er i tråd med nasjonale mål og retningslinjer for åpen tilgang til vitenskapelige artikler, og fordi det er til støtte for Norge i forhandlingene med de store forlagene.

Det nasjonale målet ble utredet av en ekspertgruppe som leverte utkast til retningslinjer for åpen tilgang i 2016. Forslaget ble sendt på høring, og ikke bare universiteter og høyskoler, men også forskningsinstitutter og en rekke andre virksomheter ga sterk støtte til prinsippet om åpen tilgang til forskningsresultater. Det var også bred enighet om at nøkkelen til suksess ligger i samarbeid på internasjonalt nivå, og at det var behov for tiltak nasjonalt. På bakgrunn av dette presenterte regjeringen nasjonale mål og retningslinjer for åpen tilgang til vitenskapelige artikler i august 2017. Her slås følgende fast:

«Regjeringens mål er at innen 2024 skal alle norske vitenskapelige artikler finansiert av offentlige midler være åpent tilgjengelige.»

Og videre:

«For å nå målet om full åpen tilgang må både forskere, fagmiljøer, forskningsinstitusjoner, forskningsfinansierende institusjoner og myndigheter bidra. Fagmiljøene forventes særlig å bidra gjennom (…) å vende viktige tidsskrifter på sine fagfelter fra å være lukket til å bli åpne.»

Videre ble det fastslått:

«Institusjoner og konsortier som forhandler avtaler med forlag skal sørge for at avtalene fremmer åpen tilgang uten økte totalkostnader, og at det er åpenhet om avtalenes betingelser.»

Unit, Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning, forhandler abonnementsavtaler med forlagene. I juli 2018 sendte Universitets- og høgskolerådet et brev til Unit med tittelen «Støtteerklæring til felles strategi for forhandlinger om åpen tilgang til vitenskapelige artikler». Der støttet de at forhandlingene gjennomføres med krav om at norske artikler skal være åpent tilgjengelige ved publiseringstidspunktet, samt at åpen publisering ikke skal øke totalkostnadene. Jeg siterer:

«UHR mener at en videreføring av dagens abonnementssystem ikke er bærekraftig for norske UH-institusjoner (…). UHR anbefaler at man revurderer fornyelse av avtaler som ikke møter de før nevnte prinsippene.»

Situasjonen i Norge sommeren 2018 var altså slik:

  1. Det var bred støtte til målet om åpen tilgang.

  2. Det var bred enighet om at internasjonalt samarbeid er påkrevd.

  3. Det var støtte fra universitetene og høyskolene til et krav om umiddelbar åpen tilgang til norske forskeres artikler i forhandlinger med forlagene.

I september ble Plan S lansert. Finansiørene som har gått sammen om planen, krever umiddelbar åpen tilgang til alle artikler fra forskning de har finansiert fra 2020. De har lagt fram en veileder om publisering som aksepteres som åpen:

  • Det er for det første publisering i tidsskrifter med umiddelbar åpen tilgang.

  • Det er for det andre publisering i abonnementstidsskrifter, med samtidig deponering og tilgjengeliggjøring av artiklene i et åpent og søkbart arkiv, uten sperrefrist og med åpen lisens.

  • Det er for det tredje publisering i abonnementstidsskrifter som inngår i en overgangsavtale, dvs. lukkede tidsskrifter som har en forpliktende plan om å bli åpne senest innen utgangen av 2024.

Veilederen ble sendt på konsultasjon, og Koalisjon S har innhentet innspill fra berørte parter, både nasjonalt og internasjonalt. Veilederen skal ferdigstilles i løpet av våren på bakgrunn av innspillene som har kommet.

Noen forskere er bekymret for at finansiører i land som Tyskland, Kina og USA ikke har undertegnet Plan S ennå – det nevnte også interpellanten – men Kina, som er verdens største produsent av vitenskapelige artikler, har uttrykt tydelig støtte til Plan S. India er verdens tredje største produsent av vitenskapelige artikler, og den indiske regjeringens vitenskapsrådgiver har uttalt at det er svært sannsynlig at India vil støtte Plan S. Ny Chief Scientific Advisor er på plass i USA, og Koalisjon S er i samtale med ham og andre.

Det er med andre ord sannsynlig at flere finansiører vil undertegne Plan S, men det er viktig å være klar over at disse landene allerede jobber hardt for de samme målsettingene i forlagsforhandlingene sine som er i Plan S. Målet deres er den samme typen avtaler som aksepteres i Plan S, dvs. åpen publisering av landets forskning i tidsskrifter som ennå ikke er åpne, men som inngår i en overgangsavtale om å bli åpne i løpet av de neste 3–5 årene.

Denne typen avtaler kalles publiser-og-les-avtaler. De har den fordelen at forskerne ikke vil merke forskjell fra dagens system, fordi de ikke trenger å tenke på å betale artikkelpubliseringsavgifter. Gjennom avtalen opprettholdes lesetilgangen til abonnementstidsskriftene samtidig som publiseringskostnadene er dekket innenfor avtalen. Land som Nederland, Storbritannia, Sverige, Finland og Østerrike har hatt én eller flere slike avtaler i flere år.

Unit forhandler slike avtaler for norske institusjoner og forventer om kort tid å signere avtale med ett av de store forlagene. Gjennom denne typen avtaler betaler vi for å sikre åpen publisering av norske artikler, samtidig som lesetilgangen til artikler som ennå ikke er åpne i tidsskriftene, opprettholdes.

Dette viser at politikken for åpen tilgang til forskning er i ferd med å bære frukter. Det er viktig å få fram at det er sammenheng mellom landenes nasjonale retningslinjer, forlagsforhandlingene og Plan S. Det er det samlede presset, som nå kommer fra flere kanter og mange land, som bidrar til at internasjonale konsern revurderer forretningsmodellene sine.

Noen forskere frykter at Plan S dreier seg om mer statlig styring og mindre akademisk frihet, og har uttrykt bekymring for at kravet om å publisere åpent er i strid med universitets- og høyskoleloven. I det nye kravet ligger det at publiseringsformen må være åpen, men det er ingen føring om hvilken spesifikk kanal forskerne skal publisere i. Jeg mener dette er forenlig med prinsippet om akademisk frihet.

Universiteter og høyskoler skal sørge for åpenhet om resultater fra forskning, og forskerne har rett til å offentliggjøre resultatene sine og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer. Dette er en forutsetning for allmenn tilgang til informasjon og dessuten en forutsetning for at vitenskap kan forankres i allmennheten.

Andre forskere er redd for at Plan S vil svekke kvalitetssikringen av forskning, men i Norge har vi bygget opp et nasjonalt kanalregister med oversikt over seriøse tidsskrifter og forlag. I tillegg jobber vi sammen med andre land for å styrke internasjonale mekanismer for nettopp kvalitetssikring. Dette er også en viktig del av Plan S-initiativet.

Denne typen kvalitetssikring er ikke et ønske om politisk styring av forskningen og dens innhold, men handler om tilrettelegging for kvalitetssikring på akademiske premisser. Da må vi sikre at gode redaksjonelle prosesser og fagfelleordninger er på plass. En slik mekanisme finner vi bl.a. i den internasjonale databasen. Den gir pålitelig informasjon om at de åpne tidsskriftene som er registrert der, ivaretar nettopp dette.

Det er viktig med høy kvalitet på tidsskriftene, og jeg tror det er mulig å bevare kvaliteten og samtidig få til en overgang til åpen tilgang. For eksempel viser lingvistenes og fysikernes tidsskrifter at en slik overgang er fullt mulig, og det bør være til inspirasjon for andre fagfelter. Ingen seriøse utgivere av tidsskrifter vil fire på kvalitetskravene bare for å få publisert så mye som mulig. Over tid er det bare gode rutiner for fagfellevurdering som vil tiltrekke seg manus fra ambisiøse og kvalitetsbevisste forfattere.

Guri Melby (V) []: Jeg vil starte med å takke statsråden for svaret. Det var et grundig svar som viser at statsråden har tatt problemstillingen på alvor, og som tok tak i mange av bekymringene jeg tok opp i innlegget mitt. Det er jeg glad for. Svaret fra statsråden viser også at vi nok ikke har svar på alle bekymringer, at vi egentlig ikke vet helt nøyaktig hva som blir konsekvensene av planen, og at det fortsatt er en del forutsetninger som ikke er helt avklart. Det er godt å høre at det er stadig flere land som slutter seg til. Det tror jeg er veldig positivt og viktig for norske forskere.

Jeg har lyst til å bruke denne anledningen til å stille et par oppfølgingsspørsmål til statsråden, som hun kan komme tilbake til senere i debatten. Det er mange forskere som har engasjert seg i debatten, og mange mener at de ikke har fått anledning til å bli hørt på en skikkelig og god måte, og at dette er en sak som har såpass store konsekvenser for norsk forskning at den burde vært ute på høring. Spørsmålet mitt til statsråden går da på hvordan man skal sikre at innspillene fra forskerne selv blir godt ivaretatt i det videre arbeidet. Det andre spørsmålet jeg har fått innspill om fra forskere som er bekymret, er hva som vil skje dersom disse forlagene ikke endrer praksis som følge av Plan S. Hva vil Kunnskapsdepartementet da gjøre med forskerne som likevel ønsker å publisere i det de selv mener er de beste kanalene, som ikke nødvendigvis er åpent tilgjengelige? Hvordan skal dette gjennomføres? Det hadde vært fint om statsråden hadde kunnet komme inn på det i sitt svar.

Jeg ser fram til å få en videre debatt om dette. Dette er et veldig viktig tema som kan ha ganske store konsekvenser for norsk forskning.

Statsråd Iselin Nybø []: Som interpellanten selv sier, er det en hel del ting som ikke er avklart på dette tidspunktet. Det er fortsatt en stor jobb som står foran oss når det gjelder å få full åpen tilgang og få vendt disse tidsskriftene. Men i denne prosessen er det viktig at vi løfter blikket og retter øynene mot det som er målet vårt, og det som har vært målet vårt lenge, nemlig å sørge for at vårt næringsliv, våre lærere og våre leger kan ha tilgang og få den siste og oppdaterte forskningen på sitt felt tilgjengeliggjort for seg, for det er forskning som er betalt av offentlige kroner, av våre skattepenger.

For å illustrere hva vi snakker om her, kan jeg trekke fram RELX’ Elsevier – jeg er litt usikker på hvordan jeg skal uttale det, men jeg tror det er «elsevir». Elsevier har hatt et overskudd på 10 mrd. kr, og det er penger som i stor grad stammer fra offentlige midler og skattebetalerne. Det tilsvarer ca. et årsbudsjett for Forskningsrådet. Bare Norge bruker 350 mill. kr på tidsskriftsabonnementer i året. Plan S er ikke en plan for å spare penger. Det er ikke det som er formålet med Plan S. Plan S handler om å få denne forskningen tilgjengeliggjort for dem som trenger den, ikke bare til forskning, men også i sitt daglige virke.

Det har pågått en prosess nå. Forskningsrådet har vært rundt på flere av institusjonene våre, snakket med forskerne og fått innspill. Etter hva jeg vet, var fristen nasjonalt i månedsskiftet januar–februar. Internasjonalt gjør de den samme operasjonen og samler inn innspill på veilederen de har sendt ut.

Jeg har stor forståelse og respekt for forskerne som bekymrer seg for hverdagen sin og framtiden sin, og for hvordan det vil bli med åpen aksess, men jeg er opptatt av at vi ikke nå skal snakke om hva som skjer hvis vi ikke lykkes. Nå er vi der at vi må jobbe knallhardt nettopp for å lykkes. Vi står i en forhandlingsposisjon. Vi står i en forhandlingsposisjon med de store forlagene, nasjon for nasjon, men også sammen står vi bak et initiativ om Plan S. Nå handler det om å få til den endringen vi har snakket om i så mange år, men ikke lyktes med å få til så langt.

Jeg forstår at det først er nå den enkelte kjenner det på kroppen, men dette er altså noe vi har snakket om i mange år. Dette er noe vi har vært enige om i mange år. Vi skal selvfølgelig ha en god dialog videre, men vi må holde trykket oppe.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Takk til Guri Melby, som reiser en veldig interessant problemstilling. Det er interessant å høre statsråden fra Venstre og representanten fra Venstre i et faglig ordskifte, det må jeg bare si.

Interpellasjonen om initiativ til å kreve full åpen tilgang til alle artikler fra forskning som er finansiert av institusjoner under Forskningsrådet – Plan S, får det til å riste litt i sektoren, opplever jeg. Det er veldig, veldig interessant. Vi er enig i intensjonen, og vi ønsker å oppnå åpenhet og tilgang – for å dyrke den faglige kvaliteten og ikke minst for å sette forskningen ut i livet, ut i hverdagen blant folk, og gjøre at den får praktiske konsekvenser, og at vi lærer nye ting og utvikler oss.

Jeg synes også det er interessant hvordan dette utfordrer noen av maktkonstellasjonene vi har innen høyere utdanning, både de etablerte institusjonene og de nye institusjonene, hva som henger sammen med midler, og hva som f.eks. henger sammen med posisjoner i Forskningsrådet. Her er det mange problemstillinger som dette er med på å lufte. Det har vi nok godt av.

Samtidig er det en del spørsmål det fortsatt er verdt å reise. Det er rett og slett om vi klarer å rigge oss til å takle dette allerede til 1. januar 2020, og hva som eventuelt vil skje fra 2020 og fram til målet om full åpenhet, som fra før er satt til 2024 – rett og slett hva som vil skje i den tidsperioden – om vi skal bruke tiden på å la dette gå seg til, eller hva som eventuelt skal bli gjort fra departementets side.

Jeg tror det er viktig med åpen tilgang for å koble forskning, utdanning og innovasjon i bred forstand til samfunnet for øvrig. Vi har et behov for tverrfaglighet som gjør at vi må ut av de disiplinære boksene vi har i dag, hvor det ofte er for stor silo selv ved enkelte institusjoner. Jeg tror f.eks. åpenhet rundt publiseringen kan bidra til økt tverrfaglighet. Jeg tror også dette kan være med på å gi oss et kompetanseløft, noe vi jobber for på tvers av partier og på tvers av samfunnslag, for det trengs rett og slett. Omstillingen går stadig raskere, og utviklingen går raskere. Da handler nettopp dette også om å få til god implementering, og om hvordan det finansieres, og at det blir ordentlig finansiert. Full åpen publisering er viktig, men da må man også ivareta publisering i fagtidsskrifter, og jeg mener det er viktig at det etablerte er med i utviklingen av både finansiering og nytt system for publisering.

Statsråden trekker fram en publiser-og-les-ordning. Det synes jeg høres ut som en god modell. Det er også pekt på andre modeller, senest da vi hadde høring om langtidsplanen i utdannings- og forskningskomiteen.

Institutt for fredsforskning er kritisk til Plan S og mener at den i seg selv ikke nødvendigvis er løsningen, og at den kan få noen negative konsekvenser. Den problemstillingen mener jeg vi må ta på alvor. De peker på at det burde vært en konsekvensutredning, og mener at målet også kunne vært nådd på andre måter. Jeg tør ikke å svare på det, men det kan det jo hende statsråden kan. De stiller spørsmål ved om dette i praksis vil føre til et forbud mot publisering i en del anerkjente tidsskrifter som ikke nødvendigvis er åpne. De peker på «diamant åpen tilgang», der man ikke betaler for å publisere eller for å lese. Det blir også pekt på «gold open access» som bedre, så her er det viktig å føre de kloke hodene sammen og finne den beste løsningen.

Det har også vært et poeng at tidsskriftene er et møtested mellom praksis og forskning, og den arenaen tenker jeg vi må passe på å dyrke videre, uavhengig av hva slags ny ordning vi får. Det er flere fagmiljøer som er kritiske til at dette går for fort. Det mener jeg vi må ta på alvor, for det er veldig stor forskjell på hvorvidt fagmiljøene er rustet til å takle dette. Logistikere og fysikere som gode eksempler er jeg også glad for, og beste praksis tenker jeg fortsatt er under utvikling. Jeg tenker det er fornuftig å ta tiden til hjelp for å ivareta god norsk forskning og gode norske forskningsmiljøer. Her er det mange ferske institusjoner, universiteter og voksne forskningsmiljøer. De må være med på reisen.

Elisabeth Fanghol (A) []: Arbeiderpartiet er nok ikke like sikker som interpellanten fra statsråd Nybøs eget parti på at statsråden vil sikre noe som helst i denne saken. Riktignok er interpellasjoner et ledd i Stortingets kontroll med regjeringen, men regjeringen har sluppet taket i Plan S, et initiativ for åpen tilgang til all offentlig finansiert forskning innen 2020, og overlatt hele styringen til forskningsbyråkatene.

I et intervju i Khrono i november oppsummerte statsråd Nybø sin holdning til Plan S med at den er «in it to win it». Samtidig ga statsråden klar beskjed om at hun hadde ikke til hensikt å gjøre annet enn å holde det politiske trykket oppe, fordi det er Forskningsrådet som eier Plan S, og det er Forskningsrådets arbeidsgruppe som skal finne veien til målet. Statsråden har bestemt seg for at Plan S skal gjennomføres, koste hva det koste vil, og har overlatt iverksettelsen til Norsk forskningsråd. Hun har erklært at hun ikke har noen plan B, og viser dessverre oppsiktsvekkende liten forståelse for helt legitime innvendinger fra sektoren.

Vi i Arbeiderpartiet er også tilhengere av åpen publisering. Vi ser det som grunnleggende viktig med åpen tilgang til forskningsresultater og mener at all offentlig finansiert forskning bør være åpent tilgjengelig. Det er ikke vanskelig å se at dagens publiseringsmodell ikke er bærekraftig. Det er også et viktig argument at åpen forskning når ut til flere, slik at forskningen blir mer demokratisert og får mer tillit i befolkningen.

Arbeiderpartiet er i utgangspunktet enig i at Norge bør slutte seg til Plan S. Men når Plan S likevel vekker betydelige reaksjoner og debatt på universitet, høyskoler og forskningsinstitutt, er det fordi det råder betydelig uvisshet om hvordan norsk deltakelse skal gjennomføres, og om hvilke konsekvenser tilslutningen til planen vil få. Denne usikkerheten er det all grunn til å ta på alvor. Nettopp derfor var det klokt av Forskningsrådet, etter å ha registrert uroen, å snu i spørsmålet om å legge implementeringsplanen for Plan S ut på høring. Ansvarlig ledelse er selvsagt ikke å være så oppsatt på nå et mål at man reduserer eller avfeier reelle hindre eller ulemper. Ansvarlig ledelse er å få problemene på bordet og løse dem

Norge har gode forutsetninger for et effektivt arbeid med åpen tilgang, men vi i Arbeiderpartiet vurderer likevel Plan S som såpass omfattende og omveltende at konsekvensene bør utredes. Dette har svært mange i sektoren tatt til orde for, bl.a. i form av underskriftskampanje, uten at statsråden har tatt stilling. Arbeiderpartiet mener at i den grad overgang til åpen tilgang til forskning innvirker på forskningskvalitet, på utvikling av fremtidige forskningsmiljøer og på spredning av forskning, bør barrierer og konsekvenser kartlegges. De samme grunnleggende spørsmål tar interpellanten opp i dag, og det er synd at statsråden ikke har mer betryggende svar på dette. Arbeiderpartiet har tidligere pekt på helt sentrale elementer ved gjennomføringen, som svever i det blå. For eksempel er det ikke avklart hva omstillingen vil koste, hvordan ekstrakostnader skal fordeles, hva overgangen vil bety for forvaltning av opphavsrett for det norske fagspråkets posisjon osv. En utredning kunne svart på dette og på spørsmålene interpellanten reiser om hvordan man sikrer kvalitet i de åpne kanalene. Tilstrekkelige kvalitetssystemer burde være en forutsetning i Plan S. En utredning kunne også svart på hva føringene på publiseringskanaler vil innebære for akademisk frihet, for unge forskere og for internasjonalt samarbeid.

Arbeiderpartiet er utålmodig, men vi mener Plan S er unødvendig lite gjennomarbeidet. Det hadde vært formålstjenlig og mulig med en utredning av risiko og konsekvenser i forlengelsen av høringen.

Guri Melby (V) []: Takk til representantene Knutsdatter Strand og Fanghol for deres innlegg. Begge var inne på mange av de samme momentene jeg var inne på i mitt innlegg, om hva som er de kritiske innvendingene til Plan S. Det er kanskje ikke så overraskende at undertegnede og representanten fra Arbeiderpartiet har litt ulikt syn på om vi føler oss trygge på regjeringens behandling av saken, eller ikke, men det er kanskje noe vi bare må regne med.

Jeg mener dette er en sak der det er verdt å ha en helt reell diskusjon om hvem som skal håndtere disse innvendingene videre, om statsråden skal gripe inn i saken, eller om det er riktig at Forskningsrådet håndterer det. Jeg mener det er riktig at det er de som styrer forskningen direkte, som også sitter med initiativet i denne saken.

Denne saken, i likhet med mange andre saker, kan man jo alltid si burde vært bedre utredet. Vi burde visst mer om konsekvensene. Spørsmålet er, dersom man har hatt en grundigere utredning og visst noe om konsekvensene, om man ville kommet til en annen konkusjon. Det kommer ikke helt klart fram om Arbeiderpartiet åpner for at de ville ha vurdert det slik at Norge ikke burde vært med i Plan S. Det hadde vært interessant å få vite mer om.

Mitt syn er at innvendingene som har kommet så langt, ikke er sterke nok til å si at er en begrunnelse for at Norge ikke burde vært med i Plan S, men at det selvsagt er innvendinger som vi må se på når vi skal sikre en god gjennomføring av dette.

Statsråd Iselin Nybø []: Arbeiderpartiet hadde et innlegg med mye kritikk av Plan S, og jeg ble nesten bekymret for om Arbeiderpartiet faktisk mente at store selskaper som Elsevier eller andre kan ha overskudd på 10 mrd. kr, betalt av skattebetalerne, og at det er greit at vi har et dysfunksjonelt monopolmarked når det kommer til publisering av offentlig finansiert forskning – forskning som næringslivet vårt trenger i omstillingen sin, som legene våre trenger for å gi den beste behandlingen til pasientene sine, eller som lærerne våre trenger for å gi god og oppdatert undervisning. Heldigvis kunne representanten slå fast at de er for Plan S.

Da er vi litt i samme situasjon som mange andre. Det er mange der ute som er skeptisk til Plan S, men som er for prinsippet om åpen forskning. Problemet er at de har ingen annen vei. De kan ikke vise en alternativ vei til åpen tilgang annet enn den veien som nettopp Plan S skisserer.

Situasjonen sommeren 2018 var at vi hadde utredet, vi hadde hørt, vi hadde fastsatt nasjonale mål og retningslinjer for åpen tilgang. UHR hadde sendt støttebrev til Unit med krav om umiddelbar åpen tilgang til norske forskningsartikler i forhandlingene med forlagene. Vi har mange års erfaring med det vi kan kalle nullalternativet, altså dagens situasjon: ikke å gjøre noen ting. Det er en galopperende årlig prisøkning på abonnementsavtaler på 3,5–4 pst. Vi har et felles mål om å få på plass åpen tilgang. Jeg er overrasket over at det kom så brått på så mange, for vi har snakket om det i årevis. Det har vært en felles intensjon mellom politikere, forskere og institusjonene om at vi ønsker åpen tilgang. Men nå, når det skjer det noe og man merker det på kroppen, virker det som om det har kommet litt brått på for mange, at de synes det går for fort, men dette er noe vi har holdt på med i lang tid.

Jeg har stor respekt og stor forståelse for at noen av forskerne er bekymret, særlig de som publiserer i tunge tidsskrifter som Nature and Science, de som ikke vet hva de skal gjøre nå når de mest prestisjefylte kanalene ikke er åpne. Da er det flere alternativer. Mitt mål er at de blir åpnet, og at de blir vendt. Vi har også eksempler på forskere som har gått sammen og startet egne publiseringskanaler, som nå har overtatt til å bli de mest prestisjefylte.

Dette er ikke et pengebesparingstiltak, men det handler om å bruke pengene på faglige vurderinger og på gode kvalitetssikringsrutiner, slik at vi får forskning som er tilgjengelig og åpen for alle.

Tusen takk til alle som har deltatt i en veldig viktig interpellasjon.

Presidenten: Debatten i sak nr. 7 er dermed avsluttet.