Bente Stein Mathisen (H) [] (ordfører for saken):
Jeg vil starte med å takke komiteens medlemmer for godt samarbeid.
Grunnlovsforslaget
vi har til behandling, er et forslag om å endre statsform fra monarki
til republikk. Forslaget er fremmet av Kirsti Bergstø, Snorre Serigstad
Valen, Iselin Nybø, Sveinung Rotevatn, Jette F. Christensen, Truls
Wickholm og Heidi Nordby Lunde.
Det er ikke første
gang Stortinget behandler grunnlovsforslag om å innføre republikk
som statsform i Norge. De har blitt fremmet og behandlet i Stortinget
flere ganger, og hver gang Stortinget har behandlet forslaget, har
et stort flertall stemt imot. Det er ikke så rart, for stortingsrepresentantene
avspeiler folkemeningen i dette spørsmålet. Det er ikke akkurat
et rop i befolkingen om at man bør endre statsform i Norge. Meningsmålinger
som har blitt gjennomført de senere år, viser at monarkiet har bred
oppslutning i befolkningen. I en undersøkelse som TNS Gallup gjennomførte
i 2016, kom det frem at 67,1 pst. ville valgt monarki, mens 32,9 pst. ville
valgt republikk. Det er altså ingen signaler som skulle tilsi at
det vil bli en endring i det standpunktet som Stortinget tidligere
har tatt i dette spørsmålet.
Jeg har også lyst
til å minne om at monarkiet som statsform har mer enn en tusenårig
lang tradisjon i Norge. I forbindelse med unionsoppløsningen i 1905
ble det avholdt en folkeavstemning om Norge fortsatt skulle være
kongedømme. Prins Carl – den gang – ønsket å vite om folket ville
ha ham som konge i Norge, og vi kjenner resultatet. Et klart flertall
ville ha den foreslåtte kongen, prins Carl, som fikk navnet kong
Haakon VII, som statsoverhode i Norge.
Høyre er et parti
som er opptatt av gode tradisjoner og av å ta vare på det som fungerer.
Monarkiet i Norge, med den innretningen vi har på det, fungerer.
Jeg kan også se
at det er mange prinsipielle innvendinger mot en slik statsform
i dag, men målestokken er om folk synes at den statsformen vi har,
fungerer. Det synes folket. Kongen og monarkiet har som statsform
gitt det norske folk et stabilt og forutsigbart styringssystem som
folk er fornøyd med. På denne bakgrunn støtter ikke komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet grunnlovsforslaget fra representantene
Kirsti Bergstø, Snorre Serigstad Valen, Iselin Nybø, Sveinung Rotevatn,
Jette F. Christensen, Truls Wickholm og Heidi Nordby Lunde om å
endre statsform til republikk.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Takk for det, president!
Det er ekstra passende å starte dette innlegget med å si nettopp
det – en tittel jeg skulle ønske vi brukte oftere her i landet.
Men dette er et
spørsmål som handler om langt mer enn titler. Saken vi diskuterer
nå, handler om prinsipper. Den handler om et prinsipp som tilsynelatende
er både rimelig og allment akseptert, nemlig at makt og posisjoner
ikke skal gå i arv, men gis ut fra folkets vilje gjennom frie valg.
Men selv om det er et både rimelig og akseptert prinsipp, er ikke
det tilfellet når det gjelder Norges statsoverhode. For selv om
de fleste er glad i det kongehuset vi har nå, meg selv inkludert,
finnes det få eller ingen gode prinsipielle argumenter for å beholde denne
statsformen. Det å arve makt og posisjoner er noe som henger igjen
fra en fortid vi alle her er glad for at vi har forlatt. Og selv
om kongehuset ikke har formell makt, er det ingen tvil om at det
har uformell makt, også i dag.
Vi lever i en
tid da det liberale demokratiet sies å være truet. Spesielt forskjellige
høyreradikale og høyrepopulistiske strømninger har den siste tiden
tatt til gatene og også vunnet makt i flere land. En ny medievirkelighet
har gitt oss nye utfordringer med fragmentering og netthets, noe
som hindrer deltakelse. Ikke minst har vanlige folk mange steder
mistet tilliten til det politiske systemet.
Mange vil være
enig i denne situasjonsbeskrivelsen, og noen vil kanskje også bruke
den for å argumentere for monarkiet fordi monarken ifølge en slik
måte å argumentere på er en såkalt samlende figur, fri for politikk. Jeg
vil tvert imot si at de utfordringene demokratiet står overfor,
gjør behovet for å fullføre demokratiseringen av landet enda viktigere.
Det å utvide demokratiet vårt til også å gjelde vårt fremste nasjonale
symbol, nemlig statsoverhodet vårt, hadde vært et kraftig signal
imot de mørke kreftene som truer folkestyret, et signal om at vi er
på offensiven for stadig å utvikle demokratiet vårt til det bedre.
Det er en historisk
sus over denne debatten. Vi kan trekke de historiske linjene helt
tilbake til den franske revolusjonen, da demokratene stilte seg
til venstre i forsamlingen og Kongens støttespillere til høyre.
SV tilhører arbeiderbevegelsen, på mange måter forlengelsen av venstresiden
fra den forsamlingen. Det er en stolt tradisjon for stadig å kjempe
for å utvide demokratiet. Vi har kjempet for makt og representasjon
for vanlige arbeidsfolk i politikken, med allmenn stemmerett, og
også i arbeidsliv og økonomi, gjennom fagorganisering og arbeiderstyre.
Det har vært og er fortsatt våre mål.
Demokratiet har
utviklet seg gjennom begrensningene av Kongens makt, via sivile
rettigheter og til allmenn stemmerett. Det har aldri vært statisk,
og det kan det ikke være nå heller. Et argument de som vil fortsette denne
utviklingen også når det gjelder statsform, møter, er folkeavstemningen
i 1905. Men som det også står i forslaget vi behandler i dag, har
vi aldri hatt en folkeavstemning om statsform i Norge, kun et ja
eller et nei til at den danske prinsen Carl skulle bli den norske
kongen Haakon. Attpåtil var det en folkeavstemning der en svært
liten del av befolkningen kunne delta – ikke kvinner og ikke arbeiderklassen.
I år er det 100
år siden vi innførte allmenn stemmerett i Norge for alle kvinner
og menn, uavhengig av klassetilhørighet. Derfor er det på tide og
veldig passende at 2019 blir året vi tar det neste steget i demokratiseringen av
Norge: ved å vedta disse demokratiske endringene i Grunnloven og
gjennomføre en folkeavstemning om å gjøre Norge til republikk, der
et ja vil sette endringene i verk.
Presidenten: Presidenten
antar at representanten vil ta opp forslaget.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Det vil jeg.
Presidenten: Representanten
Freddy André Øvstegård har tatt opp det forslaget han refererte
til.
Dag Terje Andersen (A) [] (komiteens leder): Det
som gjorde at jeg – til tross for at det ikke var planlagt – ønsket
å knytte noen kommentarer til forslaget, var at representanten Øvstegård
gjorde seg til talsmann for arbeiderklassen. Det synes jeg kanskje
var litt drøyt.
Men jeg vil gjerne
si at det er forskjellige synspunkter, og at Arbeiderpartiet som
parti står bak at vi stemmer mot forslaget. Tradisjonen tro er det
likevel enkeltrepresentanter i Arbeiderpartiet som ønsker å stemme for.
Det har vi lang tradisjon for.
Jeg er enig i
at det går an å reise prinsipielle diskusjoner om hvorvidt vi ville
ha valgt monarki hvis vi i dag skulle valgt statsform. Men bare
det at vi har denne debatten, er et utrolig godt eksempel på at
vi ikke lenger har et monarki i form av det man av og til kan få
inntrykk av: i form av et enevelde. Nei, tvert imot: Det at vi kan
ha denne debatten, altså at vi som stortingsrepresentanter kan foreslå
å bytte ut Kongen, mens Kongen ikke kan foreslå å bytte ut verken
Øvstegård eller meg, viser hvor sterkt den demokratiske tradisjonen
og folkestyret står i vår modell.
Øvstegård sier
at Kongen har uformell makt. Nei, realiteten er at Kongen har mye
formell makt, men i realiteten utøves den politiske delen av den
makta av den regjeringa vi akkurat nå har fått presentert et utvidet
eksemplar av, her i Stortinget.
Men jeg mener
det er grunn til å reise diskusjonen. Og når jeg, for min del, er
en pragmatisk tilhenger av at vi fortsetter med det kongedømmet
som altså er konstitusjonelt – der det ikke er Kongen som bestemmer
loven, men lovmakerne som bestemmer hva Kongen kan gjøre – er det
ut fra den funksjonen kongehuset har, og den respekt de har gjort
seg fortjent til. For jeg vil understreke at også de må gjøre seg
fortjent til folkets respekt.
Vi har opplevd
nasjonale katastrofer her i landet – selvfølgelig under krigen –
og i forbindelse med naturkatastrofer har vi opplevd deltakelsen
fra kongeparet som vi har nå. Ikke minst kommer jeg bestandig til
å huske kongens engasjement og deltakelse etter 22. juli 2011 og den
rollen han spilte for å bidra til å samle en nasjon. Men også mer
praktisk har jeg i tidligere funksjoner hatt gleden av å være på
utenlandsbesøk sammen med både kongepar og kronprinspar og sett
den verdien de faktisk har for oss for å få gode politiske kontakter,
og den døråpnerfunksjonen de har for norsk næringsliv. Jeg vil tilskrive
det en praktisk betydning som gjør at jeg mener det er en pragmatisk
konklusjon at vi ikke bør reparere det som faktisk fungerer.
På den bakgrunn,
og så lenge vi har et kongehus som gjør seg fortjent til den respekten
og den støtten de åpenbart har i folket, er vår konklusjon å gå
videre med den statsformen vi valgte i 1905. Men som jeg sa: Det
er noen representanter også i vårt parti som velger å støtte SVs
og Øvstegårds standpunkt.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Grunnen til at eg
greip ordet, var innlegget til komitéleiar Andersen, der han viste
til ulike hendingar i vår moderne historie der kongehuset har spela
ei viktig rolle som samlande for landet. Det er heilt rett, men
det er ikkje fordi det er eit monarki dei fekk den samlande rolla
for Noreg, det er fordi dei har blitt gitt ein samlande posisjon for
landet i kritiske tider. Det er altså den rolla dei skal ha i landet
i den typen kritiske tider.
Det som er ein
prinsipiell diskusjon her, er: Skal den posisjonen – som den einaste
vi har i dette landet – vere ein reint arveleg posisjon? Den øvste
myndigheita i samfunnet vårt, Kongen, skal han vere utropt gjennom
at det er genetikken som avgjer kven som skal ha den posisjonen
i samfunnet vårt? Det er diskusjonen, ikkje om dei var vore flinke
eller ikkje flinke i ulike typar situasjonar, men at dei blir gitt
det gjennom arv – som ein absurditet – i Noreg.
Det er spesielt
å lese historia om da ein vedtok å innføre demokrati. Noreg kunne
på heilt eige grunnlag valt ikkje å gjere det. Vi hadde ikkje hatt
eigne kongar sidan 1500-talet, og så, i 1905, fann ein på at ein
skulle utruste seg med ein konge. Eg trur det var eit uttrykk for
usikkerheit over eigen posisjon i verda, noko vi veit historikarane
også peiker på, og kanskje også mangel på sjølvtillit. Det å vere
ein stat og ha ein konge ville forsterke Noregs sjølvstendige rolle.
Ein overgang til
ei statsform som er reint demokratisk, vil vere ei naturleg vidareføring
av det som for Noreg starta i 1884, det som eigentleg starta i 1814,
og som var tradisjonen bygd på den franske revolusjonen – og for
så vidt den amerikanske – opprøret mot den arvelege posisjonen,
det arvelege hegemoniet og styringa over samfunnet. Det er, meiner
eg, heilt rett, det representanten Øvstegård seier, at dette opprøret
blei starta av dei som ikkje hadde arvelege posisjonar i samfunnet:
av arbeidarar, arbeidarrørsla i vår tid. Derfor er dette ei forlenging
av det arbeidet.
Eg vil berre gi
støtte til representanten Øvstegård sitt innlegg og understreke
at dette ville vore eit naturleg steg for fleire andre parti i dette
stortinget å ta aktivt standpunkt til. Det verkar meir som om ein
synest det er greitt å leve i den absurditeten, den anakronismen,
vi har i dag.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.