Stortinget - Møte tirsdag den 12. desember 2017

Dato: 12.12.2017
President: Magne Rommetveit
Dokument: (Innst. 4 L (2017–2018), jf. Prop. 1 LS (2017–2018))

Innhald

Sak nr. 2 [10:08:25]

Innstilling fra finanskomiteen om skatter, avgifter og toll 2018 - lovsaker (Innst. 4 L (2017–2018), jf. Prop. 1 LS (2017–2018))

Talarar

Presidenten: Etter ønske frå finanskomiteen vil presidenten føreslå at debatten vert avgrensa til 1 time og 10 minutt, og at taletida vert fordelt slik: Arbeidarpartiet 15 minutt, Høgre 15 minutt, Framstegspartiet 10 minutt, Senterpartiet 5 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Venstre 5 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Miljøpartiet Dei Grøne 5 minutt og Raudt 5 minutt.

I tillegg får finansministeren inntil 10 minutt.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve til inntil fire replikkar med svar etter innlegg frå hovudtalarane for kvar partigruppe og inntil åtte replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa. Vidare vert det føreslått at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Vetle Wang Soleim (H) [] (ordfører for sakene): Først vil jeg takke for samarbeidet i finanskomiteen med å komme fram til neste års opplegg for skatt, avgift og toll. Det er naturligvis et viktig arbeid å få på plass den innstillingen som i stor grad skal finansiere de ulike partienes budsjett.

I den forbindelse vil jeg fra Høyres side spesielt takke samarbeidspartiene Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti for et godt felles samarbeid, som har ledet fram til en budsjettenighet for 2018.

I Stortinget ligger fortsatt regjeringens hovedgrep i statsbudsjettet fast.

For det første fortsetter reduksjonen i selskaps- og personskatten fra 24 til 23 pst. i tråd med skatteforliket i Stortinget. Dette er viktig for at Norge skal være et konkurransedyktig land sammenlignet med våre naboland ellers i Europa. Det er viktig at vi har rammevilkår som tiltrekker seg selskaper, og at de etablerer seg her. Det betyr arbeidsplasser som vi trenger.

Vi øker verdsettelsesrabatten i formuesskatten fra 10 til 20 pst., og det er viktig at vi fortsetter å redusere den urettferdige skatten på norsk eierskap. Jeg synes det er veldig rart at ikke flere partier følger regjeringens politikk om å redusere skatten på arbeidende kapital. Langs hele kysten spesielt ser vi nå verft og maritime næringer med lokale norske eiere som gjør nesten hva som helst for ikke å selge sine lokale arbeidsplasser til utlandet. Hadde de gjort det, hadde de sluppet formuesskatt, men disse eierne vil fortsette å sponse sitt lokale fotballag, klasseturen til grendeskolen og pensjonistenes møtested. Det er nettopp disse vi vil ha flere av, og jeg vil fra Stortingets talerstol berømme de selskapene som står i stormen for å holde på de lokale arbeidsplassene og det norske eierskapet.

For det tredje faser vi ut eiendomsskatten på verker og bruk, maskinskatten, noe som er en lettelse for næringslivet og gjør det mer forutsigbart å etablere ny industri i Norge. Dette er en skatt som stammer fra starten av 1900-tallet, en tid da industrien var langt enklere enn i dag, og dette er en lov som viser seg vanskelig å praktisere, og som næringslivet og fagforeninger, både trevirkeindustrien i innlandet og maritime næringer langs kysten, har etterspurt lenge.

Vi har forståelse for at dette vil merkes godt i noen kommuner, og derfor forslo regjeringen en overgangsordning med nedtrapping over fem år, som etter forliket er økt til sju år. Sammen med våre forlikspartnere har vi også kommet fram til at kommunene skal kompenseres for det inntektsbortfallet de vil få fra 2019 og utover.

Regjeringens overskrift på dette statsbudsjettet er Et bærekraftig velferdssamfunn, og i denne overskriften ligger det at den måten vi har tenkt på de siste årene, ikke kan fortsette. Det er ikke slik lenger at vår enorme oljeformue i like stor grad vil kunne finansiere våre valgløfter. De pengene vi bruker i dag, må brukes annerledes. De pengene vi bruker i morgen, må ha som utgangspunkt å forsterke bærekraften i velferdssamfunnet. Dette betyr at vi framover må ha mer penger inn eller få mer ut av hver krone vi bruker i dag, for å finansiere stadig større oppgaver.

Jeg vil her understreke at noe av hovedkritikken som ble reist fra Høyre og opposisjonen under de rød-grønne årene, var nettopp at oljeformuen ble brukt til å smøres tynt utover framfor å prioritere det som gir landet flere arbeidsplasser og vekst i økonomien. Da handlingsregelen ble utformet, var det enighet om at man skulle bruke oljepengene på investeringer i samferdsel, forskning og utdanning og vekstfremmende skattelettelser. Det er nettopp en slik prioritering denne regjeringen foretar. Det er vekstfremmende å senke skatten på våre bedrifter og fase ut maskinskatten. Det er ikke vekstfremmende å tappe eiere av norske bedrifter for penger, uavhengig av om de går i pluss eller minus, og spesielt ikke nå når mange opplever å gå i minus.

Jeg vil også bruke anledningen til å presisere at punkt 12.2. i innstillingen skal forstås slik at de fire samarbeidspartiene står inne i alle deler av punktet som ikke er endret som en følge av budsjettenigheten. Endringene i ABE-reformen vil ha noe innvirkning på enkelte av sektoravgiftene, og det er der sammenligningstabellen i kapittel 16 og tilrådingen til Stortinget i kapittel 18 som bekrefter hva de fire partiene står inne i.

Videre vil jeg opplyse om en tallfeil i innstillingen på side 114 nederst om avgiftsgruppe B i engangsavgiftene. Der står det to plasser 75 g/km. Det skal være 70 g/km, likt det som står i flertallets forslag på side 60 i innstillingen.

Regjeringen har levert et godt budsjett for landet. Vi må sørge for at det lønner seg å investere i norske arbeidsplasser, og at det ikke lønner seg å flagge ut. Vi må fortsette å senke skatten til folk flest, slik at våre innbyggere kan bruke mer av sine egne penger på det de ønsker. Vi må skape mer, ikke skatte mer.

Olemic Thommessen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: For Arbeidarpartiet er det eit mål å redusere forskjellane mellom folk i Noreg, og der er skattepolitikken eit utjamnande verkemiddel. I seinare år har jo også Høgre forstått at det kan vere strategisk klokt å snakke litt om forskjellar. Likevel går skattekuttpolitikken inn i sitt femte år. Utgiftssida aukar, og inntektssida blir svekt, og for å saldere budsjetta har ein år etter år auka avgifter og gjennomført smålege kutt for vanlege folk og dei som sit nedst ved bordet. Vi har forstått at Høgre er oppteke av at ein ikkje skal politisere debatten om økonomiske forskjellar. Men faktum er at regjeringa i fleire år har ført ein politikk som aktivt gjer situasjonen verre. Utviklinga går no berre éin veg: Dei med mest får stadig meir, og dei med minst får enda mindre. Dersom vi fortset med ein slik trickle-down-politikk, vil vi på sikt måtte velje mellom større kutt i velferdsgode og å auke skattane til dei som tener minst. Kva vil Høgre så velje?

Vetle Wang Soleim (H) []: Det er her Høyre og Arbeiderpartiet fundamentalt skiller lag. Vi mener nemlig at det å skape arbeidsplasser er det som fører til at flere får en god lønn og en god inntekt her i landet. Ulikhetene går nå ned, det skapes flere arbeidsplasser, arbeidsledigheten går ned, og det viktigste er at vi har en skattepolitikk som faktisk sørger for at flere kommer seg i jobb. Der Arbeiderpartiet som eneste løsning ser å øke skattene eller bruke statsbudsjettet som en innretning på den ene eller andre måten, mener vi faktisk at det er bedre at bedriftene og folk flest får lov til å beholde mer av sine egne penger for å skape flere arbeidsplasser. Det er ikke slik at man må ha en post på statsbudsjettet for at noe skal fungere, og vi ser flere ting denne regjeringen legger fram, som ikke koster noe som helst, men som faktisk fører til at ulikhetene går ned, og at flere kommer seg i jobb. Fraværsgrensen er et godt eksempel på et tiltak som er gratis, men som fører til at flere fullfører videregående skole og kvalifiserer seg til å komme inn i arbeidslivet. Det mener jeg er positivt.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Representantens argumentasjon stemmer ikkje, for seinast 14. november i år fekk vi ein rapport – ikkje frå Arbeidarpartiet, men frå Nav – som slår fast at vår kritikk mot regjeringa er reell: Forskjellane, fattigdomen, aukar i dette landet. Arbeidsministeren slo alarm om det i VG, men som alltid blir ikkje medieoppslaga deira følgde opp med politikk for å snu utviklinga. Kutta i formuesskatten har vore dyre for staten. Regjeringa har kasta pengar etter dei rikaste i håp om at det skulle skape arbeidsplassar. Dessverre har det ikkje fungert. Denne reverserte omfordelinga har vist seg å vere veldig ineffektiv. Hadde vi brukt pengane på å skape sysselsetjinga sjølve, kunne vi skapt tusenvis av arbeidsplassar kvart einaste år. Det er ikkje Arbeidarpartiet sine tal, men SSB sine. I staden får vi no færre i arbeid og fleire på trygd.

Eg utfordrar representanten: Kan representanten nemne eitt reelt eksempel på at skatte- og avgiftspolitikken til Høgre faktisk bidreg til å redusere forskjellane i samfunnet?

Vetle Wang Soleim (H) []: Arbeiderpartiet sier at det viktigste for dem er at alle har en jobb å gå til. Det er jeg helt enig i. De sier også at det er flere nå som havner på trygd. Derfor er det så viktig at vi klarer å ha et nytt tiltak som ikke koster noe på statsbudsjettet, men som fører til at flere kommer seg i jobb, nemlig aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere under 30 år. Dette er et tiltak som Arbeiderpartiet er imot, men det er et tiltak som de som faktisk mottar det, synes er positivt. Man kommer seg opp av senga, og man kommer seg inn i en jobb. Man får sin egen frihet.

Så skiller vi lag med Arbeiderpartiet, og hvis jeg skulle være enig med representanten, har vi begge tatt feil. For det er slik at skatteøkninger ikke er veien å gå hvis vi skal skape arbeidsplasser her i landet. Så er det nå engang slik at det ikke er skatten som finansierer dette, det er arbeidsplasser som skaper skatten, som finansierer det velferdssamfunnet som vi vil ha. Arbeiderpartiet har åpenbart også skjønt det selv, i og med at de gikk til valg på 15 mrd. kr, men altså endte opp på 8 mrd. kr.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Reiselivsnæringen er en næring som er særdeles viktig for hele Norge, og som bidrar til både verdiskaping og arbeidsplasser landet rundt. Gjennom de siste tre årene har det flertallet som har inngått budsjettavtaler, sørget for 50 pst. økning i momsen for reiselivet.

I debatten om næringskomiteens budsjett i går sa representanten Ebbesen fra Høyre som argument for hvorfor dette ble gjort, at det er en oppfølging av skatteforliket, og begrunnelsen er ambisjonen om en flatere moms. For det første ligger det ingenting om økt moms for reiseliv i skatteforliket. Men i skatteutvalget – Scheel-utvalget – argumenterte en for at en skulle opp på 15 pst. Er det det som er Høyres ambisjon, eller er det at man skal opp på 25 pst. som den allmenne momssatsen?

Vetle Wang Soleim (H) []: Vi øker satsen på lav moms i tråd med det skatteutvalget har pekt på, nettopp fordi vi mener at det er viktigere å senke skatten for alle, og så kan heller forbruk beskattes høyere. Nå er det slik at reiselivet går så det suser om dagen, og dette er en moderat økning. I 2016 økte f.eks. losjiomsetningen på hoteller med 4,1 pst. Oppgangen ser ut til å fortsette i 2017. Det vi ser, er at losjiomsetningen de første sju månedene er om lag 5,9 pst. høyere enn tilsvarende i 2016.

Denne regjeringen har levert en reiselivsmelding som har fått skryt fra reiselivsnæringen selv. Det er også slik at i statsbudsjettet har vi inne et forslag om å fjerne formuesskatten på hotell, noe vi er i samtaler med ESA for å få til, og det er iallfall et offensivt bidrag til at reiselivsnæringen skal fortsette å vokse – slik den allerede gjør.

Lars Haltbrekken (SV) []: I statsråd Terje Søviknes’ lønnsomhetsvurdering for Goliat-feltet i Barentshavet viser regnestykkene at nåverdiene før og etter skatt ikke er de samme. Det betyr at petroleumsskattesystemet ikke er nøytralt. Petroleumsskattesystemet er slik utformet at noe som er ulønnsomt for staten, kan være lønnsomt for utbyggerne. Hovedårsaken til dette er at friinntekten er satt for høyt.

Mitt spørsmål er om Høyre er enig i denne analysen.

Vetle Wang Soleim (H) []: Denne regjeringen har videreført et skatteregime for oljenæringen som vi tok over fra de rød-grønne, og det fortsetter vi med. Jeg mener det er viktig at vi fortsetter med den oljepolitikken som denne regjeringen fører. Oljeselskaper trenger tilgang på nytt leteareal for å kunne fortsette å utvinne olje og gass i Norge, og det er det bred enighet om. Det var flere titusener som mistet jobben under oljeprisfallet i fjor. Da er det viktig at aktiviteten kommer opp igjen, og det ser det nå også ut som om den gjør.

Det er nettopp olje- og gassnæringen som i stor grad sørger for at vi har de inntektene som vi kan fordele ut igjen til ulike velferdsgoder her i landet. Jeg mener at viktigere nå enn å gjøre tiltak som det SV er inne på, og fjerne leterefusjonsordningen osv., er det å sørge for at olje- og gassnæringen har en forutsigbar framtid og får videreføre de rammevilkårene den har i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trond Giske (A) []: For Arbeiderpartiet har skatte- og avgiftspolitikken tre viktige mål:

For det første skal den gi en god og trygg finansiering av de velferdsgodene vi mener det er best å finansiere i fellesskap – en god skole, trygg eldreomsorg, helsetilbud, forsvar, gode sosiale ordninger.

For det andre skal skattesystemet bidra til verdiskaping og næringsutvikling over hele landet, være forutsigbart, effektivt og langsiktig.

For det tredje skal det bidra til en mer rettferdig fordeling. Det er egentlig ganske enkelt. De som har mest, skal bidra mest. Folk med vanlige inntekter, skal betale mindre.

På alle disse tre punktene er Arbeiderpartiets opplegg mer målrettet og bedre innrettet enn Fremskrittspartiet og Høyres skatteopplegg, for vi sørger for at vi har mer å investere på det vi trenger for å forberede oss på framtiden. Norge har noen store oppgaver som vi må løse i fellesskap:

  • sørge for at mange flere barn og unge får en oppvekst med trygghet og kunnskap

  • sørge for at folk kan kvalifisere seg for framtidens arbeidsplasser, slik at ingen «går ut på dato» i framtidens arbeidsliv

  • bygge ut eldreomsorgen og helsetilbudet, slik at det økende antall eldre kan være trygg på å få den hjelpen de trenger

  • stanse klimaendringene og bevare et godt miljø for framtidige generasjoner

Fra ett år til et annet er ikke forskjellene i norsk politikk enorme. Vi ligger om lag 4,6 mrd. kr over skattenivået for 2017. Men for dem det gjelder, betyr det mye.

Kort fortalt består vårt skatteopplegg av fire enkle grep:

For det første vanlig moms på brus og godteri, slik at vi kan finansiere flere lærere, barnehagelærere, prøveprosjekt med skolemat, frukt og grønt i skolen, et bedre barnevern en trygg oppvekst.

For det andre nær dobler vi veksten på sykehus, vi styrker kommuneøkonomien og eldreomsorgen, stanser usosiale kutt og finansierer det ved å gjeninnføre den formuesskatten vi hadde i 2013.

For det tredje kutter vi subsidieringen av utenlandske nettleverandører. Det er meningsløst at bare man har en postadresse i Sverige, skal man slippe den momsen som norske leverandører er nødt til å legge på. Vi bruker de pengene vi får inn, på arbeidsplasser i Norge, i oppstartsbedrifter, i havnæringen, skognæringen, på utvikling av nye arbeidsplasser innenfor miljø og klimateknologi – en skikkelig distriktssatsing.

Og for det fjerde satser vi på mer jernbane, kollektivtrafikk, nullutslippsbiler, elektriske ferger, karbonfangst og -lagring, samtidig som vi finansierer det med å gjøre det dyrere å forurense.

Vårt skatteopplegg sikrer en bedre fordeling. Fra Høyre og Fremskrittspartiet har vanlige folk fått en femmer om dagen. De rikeste har fått 160 ganger mer. Arbeiderpartiet gjør det motsatte:

  • ingen samlet økning i inntektsskatten, men omfordeling fra dem som tjener over 1 mill. kr, til dem med vanlige og lave inntekter

  • ingen økning i de avgiftene som folk flest betaler mest av – drivstoff, elavgift, alkohol

  • ingen skattesmell for pendlerne

Fremskrittspartiet og Høyre er svært opprørt når de med de største formuene eller største inntektene må betale noen hundrelapper mer i måneden. Men de sender mer enn gjerne regningen på opp mot 1 mrd. kr til norske pendlere, til eldre arbeidstakere som mister jobben, eller lavtlønte som blir syke. Et godt eksempel er økningen i barnehageprisen. En økning i barnehageprisen spiser opp skattekuttene for vanlige folk. Hvis man har to barn i barnehage, må foreldrene tjene til sammen nær 1,8 mill. kr for å komme bedre ut med Høyres skatteopplegg enn med Arbeiderpartiets. Skattekuttene kommer inn den ene dagen, men forsvinner ut i økt egenbetaling dagen etter. Det er verken rettferdig, effektivt eller sosialt.

Arbeiderpartiet er mot en slik usosial politikk. Vi sier nei til økningene i egenandelene og bruker heller pengene på bedre velferd.

Det har betydning hvem vi velger å stille opp for. Når handlingsrommet er mindre, blir også valgene vi gjør, viktigere. Høyresiden har helt siden Reagan og Thatcher på 1980-tallet hevdet at skattekutt til de rikeste gir ekstra næringsutvikling og dermed ekstra skatteinntekter. På 40 år har man ennå ikke kommet opp med dokumentasjon på denne teorien. Tvert imot har politikken gitt større forskjeller og dårligere finansiering av velferdstjenestene i alle land hvor denne praksisen er prøvd.

Arbeiderpartiet vil bruke de mulighetene og rikdommene Norge har. Vi vil skape et mer rettferdig samfunn, hvor alle får mulighet til å delta, med sterk næringsutvikling, hvor vi tar hele landet i bruk, med sterkere fellesskap og små forskjeller.

Med dette tar jeg opp de forslag Arbeiderpartiet har i innstillingene – alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Trond Giske har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Vetle Wang Soleim (H) []: I valgkampen sa Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre – og jeg tror at også representanten Giske sa det samme:

«Om lag to tredjedeler av kuttene denne regjeringen har gjennomført ønsker vi å ta tilbake.»

Det var spørsmål om skatt. Denne regjeringen har til og med 2017 senket skattene og avgiftene med om lag 23 mrd. kr. Hvor mye er to tredjedeler av 23 mrd. kr? Kan representanten utelukke at Arbeiderpartiet i denne stortingsperioden skal innfri sitt skatteløfte?

Trond Giske (A) []: Det mangler et vesentlig ord i det sitatet, nemlig «inntil». Vi syntes det var redelig å si i valgkampen hva det maksimale taket for skatte- og avgiftsøkninger skulle bli. Våre konkurrenter gikk til valg på store skattekutt, nå får vi en avgiftsøkning etter forliket i stedet. Vi var vel de som ga klarest svar.

Vi kommer til å ta inn det i skatt som vi mener er riktig for å finansiere velferdsgodene. Vi mener at det er feil å gjøre det gjennom økte egenandeler. Vi kommer til å skattlegge mest dem som har mest. Vår fordeling i inntektsskatten gir en betydelig skatteøkning for dem som tjener over 1 mill. kr, ingen skatteøkning for dem som tjener 600 000 kr–1 mill. kr, og betydelig skattekutt for dem som tjener mindre. Det mener vi er en riktig profil. Vi skal ta inn det vi trenger, men ikke mer enn nødvendig, og vi skal ta det inn på en effektiv og rettferdig måte.

Vetle Wang Soleim (H) []: Det som representanten sier er inntil, ble jo på et forbilledlig vis fordelt før valget.

Det jeg egentlig ikke helt fikk svar på, er: Hva er det som er så fundamentalt endret i norsk økonomi at en skatteøkning som var nødvendig og rettferdig i september, viser seg ikke å være i nærheten av å være nødvendig og rettferdig i oktober?

Trond Giske (A) []: Det kommer an på de behovene vi har i årene framover. Finansministeren beskriver egentlig gripende godt i nasjonalbudsjettet hvordan handlingsrommet i årene framover faktisk vil bli enda mindre enn det hun selv beskrev i forrige nasjonalbudsjett. Nesten hele veksten i skatteinntekter og oljepengebruk i årene framover er bundet opp i økte pensjonsutgifter, i demografi, i sykehus og i eldreomsorgen. Legger vi inn forsvarsplanen og NTP, er vel hele handlingsrommet brukt opp.

Det er derfor vi sier at vi også åpner for å ha økninger i skatter og avgifter, for å finansiere en styrking av en trygg eldreomsorg for alle dem som trenger det, gode sykehus og en god oppvekst. Alternativet er det Høyre og Fremskrittspartiet gjør i årets budsjett, nemlig å øke barnehageprisen isteden. Man er altså entusiastisk for økte utgifter for familier hvis det rammer alle likt, istedenfor å ha et system der de som har mest, bidrar mest.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Økt barnehagepris rammer ikke likt. Det rammer dem som har mest, mest, fordi de som har de minste inntektene, slipper å betale like mye.

Fem dager før valget i høst gikk Arbeiderpartiets ledelse ut med en helt konkret plan for hvordan de 15 mrd. kr i økt skatt skulle brukes de kommende årene. Nå har vi lært at det aldri var snakk om 15 mrd. kr, men inntil 15 mrd. kr. Det var det imidlertid ingen andre enn folk på Youngstorget som verken så eller hørte i valgkampen. Ifølge Giske kommer ikke Arbeiderpartiet til å foreslå å øke skattene med 15 mrd. kr i løpet av denne perioden, på tross av fagre og konkrete løfter fem dager før valget.

Det må bety én av to ting: Enten er Arbeiderpartiets løfter i en valgkamp bare tomme ord, eller så har Arbeiderpartiet forstått at det er mulig å løfte velferden uten å øke skattene kraftig. Hva er riktig?

Trond Giske (A) []: Det er jo helt utrolig at Fremskrittspartiet virker dypt skuffet over at Arbeiderpartiet ikke øker skattene nok. Man skulle tro at Fremskrittspartiet ville gå på talerstolen og juble over det. Når jeg blir belært om valgløfter og hva man følger opp i etterkant, av Fremskrittspartiet, som lovte å fjerne formuesskatten på 14 mrd. kr – det er ikke spor av det i budsjettet – fjerne eiendomsskatten på 11. mrd. kr – det er ikke spor av det i statsbudsjettet – fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger – det er ikke spor av det i statsbudsjettet – fjerne dokumentavgiften – det er ikke spor av det i statsbudsjettet – altså fjerne skatter og avgifter på 50 mrd. kr og komme med et budsjett som til sjuende og sist øker avgiftene med 2 mrd. kr, noe som går i motsatt retning av det man sa – tror jeg at det at vi ikke øker skattene like mye som Fremskrittspartiet og Høyre framstiller det som at vi har lovt å gjøre i valgkampen, og utelater ordet «inntil», blir litt for lett å gjennomskue for folk flest.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg merker meg at Arbeiderpartiet nå har presentert et skatteopplegg der de er opptatt av å få understreket at de ikke øker skattene fullt så mye.

Vi er riktignok enige om at folk flest skal komme bedre ut av det enn de gjør med regjeringens opplegg, men jeg lytter likevel til representanten Giske, som sier at vi skal ta inn så mye skatter som nødvendig for å finansiere fellesskapet. Det er vi enig i, men vi mener også at det er én grunn til til at man skal ha skatter og avgifter, og det er omfordeling – for å fordele fra de rikeste i samfunnet og til folk flest. Med denne regjeringen ser vi at de rikeste drar ifra, forskjellene øker, de rikeste sitter igjen med stadig mer, og to av tre av de rikeste i Norge er arvinger.

Da er mitt spørsmål til representanten Giske om han ser at skatter også må økes for de aller rikeste gjennom økt formuesskatt og gjennom å få på plass arveavgiften igjen – for omfordeling.

Trond Giske (A) []: Nei, vi er ikke for å gjeninnføre arveavgiften. Den ga i det siste statsbudsjettet vi la fram, 1 mrd. kr i inntekt. Det avgjør ikke velferdssiden i Norge. Arveavgift er egentlig skatt på formue, og det vi tar inn mer penger på, er bl.a. formuesskatten – ca. 3 mrd. kr ekstra i vårt opplegg. Det er tre ganger arveavgiften. Arveavgiften er bare skatt på formuen i ett bestemt øyeblikk, nemlig når formuen går fra én generasjon til en annen. Det er like greit å skattlegge den jevnt, sånn at man får et system som ikke har disse skattetilpasningene som arveavgiften bidro til.

Men jeg er hundre prosent enig med representanten Kaski i at det viktigste med et skattesystem, i tillegg til å finansiere velferdsordninger, være effektivt og legge til rette for næringsvirksomhet, er god fordeling. Vi har i vårt opplegg for 2018 den tøffeste fordelingen vi har hatt på mange år. De som tjener over 1 mill. kr, får betydelig økte bidrag til fellesskapet, og de som tjener under 500 000 kr, får betydelige skatteletter. Det er omfordeling i praksis.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Helge André Njåstad (FrP) []: Skatt og avgift er viktig for heilskapen i statsbudsjettet, og det er nok òg difor finansdebatten i førre veke i stor grad dreidde seg om skatte- og avgiftsspørsmål. I dag blir det ein liten reprise på den debatten. Det er òg naturleg at me diskuterer skatt og avgift, for det er der dei store forskjellane i norsk politikk ligg – mellom parti som vil setja skattane og avgiftene ned, og parti som vil setja dei opp, i litt ulik grad og styrke.

Det var veldig fornøyeleg å høyra replikkordskiftet mellom dei to tidlegare samarbeidspartia i den raud-grøne regjeringa, som no står og kappast om kva avgift eller skatt på formue ein skal auka, og nærmast har eit vandrande seminar om ein skal auka den eller den. Eg trur alle me som er opptekne av skattepolitikk, er veldig glade for at det ikkje er dei partia som etter haustens val skal laga ei regjeringsplattform der ein diskuterer korleis ein skal kjempa mot rikdom meir enn å kjempa mot fattigdom.

I innstillinga som ligg føre, er eg veldig glad for at hovuddelen av det regjeringa har føreslått, står fast. Mykje av det byggjer på eit skatteforlik som heldigvis fleire parti har stilt seg bak, der me går inn for å setja ned både selskapsskatten og inntektsskatten til 23 pst., og der me òg aukar verdsetjingsrabatten på formuesskatten frå 10 pst. til 20 pst., noko som vil vera eit viktig bidrag for å fortsetja å redusera skattar og avgifter i Noreg.

Når me ser heile femårsperioden som dette statsbudsjettet er det femte året i, under eitt, nærmar me oss 25 mrd. kr i skatte- og avgiftsreduksjonar, noko som er eit betydeleg bidrag til at folk flest og næringsliv får behalda meir sjølve. Eg har aldri forstått at det blir sett opp mot velferd. Det er ikkje slik at om ein får behalda meir i eiga lommebok eller eiga bedrift, betyr det at dei pengane ikkje kan brukast til velferd. Det handlar om noko så fundamentalt som kven som er best i stand til å disponera eigne pengar. Er det me som sit i denne salen, eller dei som sit i eit kommunestyre eller fylkesting, som er best til å disponera, eller er det den enkelte sjølv som kan definera kva ein ønskjer å bruka pengane på, for å sikra seg anten velferd eller auka verdiskaping, som igjen gjev auka skatteinntekter til staten og kommunane? Det er der den store forskjellen ligg, og det er der eg er veldig glad for at Framstegspartiet har ei hand på rattet, slik at avgifter og skattar går ned og ikkje opp.

Det er òg skapt ein myte om at det i den femårsperioden som me har lagt bak oss, er dei som har mest frå før, som har fått mest skattelette. Eg er stolt over at me har vore med på å setja ned formuesskatten, slik at dei som er rike på ansvar og skaper arbeidsplassar, ikkje har ei så sterk skattlegging og den særnorske formuesskatten. Men det er ein myte at det er dei som har fått mest.

Det er folk flest og vanlege folk som har fått dei største skattelettane med denne regjeringa. Dei som har kome absolutt best ut av det, er dei som kjøper seg nye, miljøvenlege bilar, noko Framstegspartiet er veldig glad for. Me veit at ein i store delar av Noreg er avhengig av bilen for å levera ungar i barnehagen, koma seg på fritidsaktivitetar og på butikken. Me har klart å setja ned bilavgiftene og sørgja for at bilen ikkje lenger er ei mjølkeku for staten, men at bilavgiftene går til å byggja vegar og infrastruktur. Me er veldig stolte over det og at me i lag med samarbeidspartia våre, Kristeleg Folkeparti og Venstre, har klart å dreia bilpolitikken i ei retning som gjer at det løner seg å fornya bilparken i ei meir miljøvenleg retning. Det er me veldig fornøgde med.

Der tek me nye steg i dette budsjettet når me ytterlegare premierer bilar som slepper ut lite CO2, til fordel for vektkomponenten i dagens eingongsavgift. Det gjer at det til neste år blir endå meir lønsamt å kjøpa miljøvenlege bilar, som er til glede for alle.

Det som likevel gler meg mest i dag, er at me kjem til å gjera vedtak om å fjerna maskinskatten. Det er alltid gøy for Framstegspartiet å sørgja for å fjerna ein skatt heilt. Det at me no kan seia til næringslivet at den norske maskinskatten på produksjonsutstyr er vekk frå 2019 og sju år fram i tid, er eit solid bidrag til å sikra nyetablering og optimisme i næringslivet. Det gler oss veldig.

Representanten Giske seier at det ikkje er spor av valløfta våre om eigedomsskatt. Då ber eg om at ein les dokumenta ytterlegare, for det er masse spor av god Framstegsparti-politikk. Når det gjeld eigedomsskatt, er jo maskinskatten ein del av eigedomsskatten. Der tek me store steg i dag. I tillegg gjer me det vanskelegare å auka og innføra eigedomsskatt på hus og hytter. Det er masse spor av god Framstegsparti-politikk i dette skatte- og avgiftsopplegget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åsunn Lyngedal (A) []: Hver høst med Fremskrittspartiet i regjering har næringslivet i desember fått en ny og relativt uventet avgift. En av de næringsfiendtlige avgiftsøkningene vi ser fra regjeringen i dette budsjettet, er at de legger CO2-avgift på LNG når det brukes som drivstoff i skipsfarten. Avgiftsøkningen er ikke bare næringsfiendtlig, men vil ha som konsekvens at den vil skade miljøet vårt. Omlegging til LNG fjerner utslipp av svovel og sot fra skip, og det reduserer CO2-utslippene med 20 pst. Større skip har i dag ikke alternativer som er mer miljøvennlig enn LNG. Norge har en industri som har høy kompetanse, både på LNG og på skipsindustri, og flere planer om nybygde skip er nå lagt bort på grunn av CO2-avgift på LNG. Avgiftsøkningen fra Fremskrittspartiet i regjering gjør at Norge sier nei takk til nye industrielle muligheter langs kysten.

Kan representanten si litt om bakgrunnen for den nye avgiften og signalene man får fra industrien?

Helge André Njåstad (FrP) []: Med tanke på den beskrivinga er det ikkje riktig at næringslivet kvar haust opplever at det dukkar opp nye avgifter som endrar summen. Det næringslivet opplever kvart år med oss i regjering, er at avgifter og skattetrykket går ned samla sett, og så er det nokre enkeltelement som trekkjer i motsett retning. Men totalen for næringslivet er positiv.

Når det gjeld CO2-avgifta, er det ei oppfølging av tidlegare einigheit om at ein skal auka ho. Men ho blir ikkje auka så mykje at totalen for næringslivet slår feil ut. For skipsfarten, som representanten var spesielt oppteken av, har denne regjeringa og dette samarbeidet gjort mykje, m.a. stiller ein fornya krav til miljøet når det gjeld ferjedrift. Me gjev tilskot gjennom Enova til fylkeskommunar som fornyar. Det skjer mykje med tanke på miljøvenleg teknologi på skipsfart. Berre i mitt heimfylke, Hordaland, har fylkeskommunen med støtte frå Enova fornya ferjeparken enormt med batterikapasitet, som gjer at utsleppa går betydeleg ned.

Åsunn Lyngedal (A) []: Jeg merket meg i innlegget til representanten at han er opptatt av at folk flest bør kjøpe sin egen velferd. Da har jeg lyst til å si litt om at når velferd betyr helsetjenester, skole, barnehager og eldreomsorg, er jeg ganske opptatt av at det er fellesskapet som skal stille med det, og at det er noe av det beste med Norge.

Medianinntekten i Norge er ca. 549 000 kr, og av 4,3 millioner skattytere i dette landet er det 3,7 millioner som vil få lavere inntektsskatt med Arbeiderpartiets skatteopplegg, enn med det regjeringen har lagt fram. Jeg lurte litt på hvem disse «folk flest» som skulle få lavere skatt med Fremskrittspartiet, er i representanten Njåstads øyne.

Helge André Njåstad (FrP) []: Når eg snakkar om folk flest, snakkar eg sjølvsagt om alle. Det som er viktig når ein samanliknar ulike skatteopplegg, er å sjå på heilskapen. Ein må forventa at nokon av og til kjøper seg ny bil, og dei får solide skattelettar samanlikna med Arbeidarpartiets nivå på det. Ser ein heilskapen, er det ikkje nokon tvil om at ein kjem betre ut med ein avgifts- og skattereduksjon på nærmare 25 mrd. kr, kontra – no skal eg læra meg omgrepet – inntil 15 mrd. kr i pluss på det som er Arbeidarpartiets opplegg. Det er heilt umogleg at ein kjem betre ut av eit reknestykke med inntil 15 mrd. kr i pluss, samanlikna med at me har redusert med 25 mrd. kr. Vår ambisjon er å gå ytterlegare ned. Folk flest kjem betre ut ved at denne regjeringa vart vald igjen, og at Framstegspartiet framleis bidreg til å redusera skattar og avgifter.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det har blitt skattelette til dem som har mest fra før, med denne regjeringen og med Fremskrittspartiet i regjering. De med inntekter over 2 mill. kr har i snitt fått over 50 000 kr i skattelette. De 50 rikeste har alene fått ca. 1 mrd. kr. Samtidig har det blitt avgiftsøkninger for folk flest og målrettede angrep på enkeltnæringer.

Cirka 7 mrd. kr har avgiftsøkningene blitt med Fremskrittspartiet. Hvor i Fremskrittspartiets politikk finnes det grunnlag for å argumentere for at det er lurt å øke avgiftene på en slik måte?

Helge André Njåstad (FrP) []: Framstegspartiet sin primærpolitikk er at ein skal setja ned både skattar og avgifter, noko me har gått betydeleg i retning av med 25 mrd. kr i reduksjon. Så må me bli einige med tre andre parti for å få til eit statsbudsjett. Då har ein del avgifter vorte auka på grunn av det, fordi me får redusert andre skattar, f.eks. maskinskatten. Det er lite i Framstegspartiet sin politikk som seier at det er ønskjeleg å auka f.eks. dei to avgiftene, slik me gjorde i denne runden. Men sidan heilskapen er bra, og sidan me sette ned eigedomsskatten og fjerna maskinskatten, er det eit totalbilete som me kan leva veldig godt med. Eg er meir spent på korleis Senterpartiet stiller seg til at når det dei har snakka om i sju år på inn- og utpust frå denne talarstolen, no blir ein realitet, så har dei plutselig vorte imot.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: I finansdebatten ble det gjentatt til det kjedsommelige at SVs skatte- og avgiftsopplegg kom til å gjøre livet surt for folk flest. Blant annet hørte vi det fra representanten Njåstad. Mitt spørsmål til representanten er egentlig ganske enkelt: Har representanten nå hatt tid til å lese SVs alternative budsjett og sett på regnestykkene fra Finansdepartementet, som viser at en vanlig familie med to voksne, barn og to dieselbiler vil komme ut med 7 000 kr i pluss sammenlignet med regjeringens opplegg?

Helge André Njåstad (FrP) []: Representanten har sjølvsagt lese SVs alternative budsjett både før finansdebatten og på ny no. Eg må innrømma at eg vart ikkje meir interessert i å stemma for SVs alternativ i dag etter å ha lese det for andre gong. Reknestykket viser berre nokre element. For eksempel har ikkje dei med to dieselbilar tenkt å skifta ut dieselbilen sin i løpet av neste år. Viss dei gjer det, får dei ein større skattelette. Det er berre forbruk som ligg i det reknestykket som representanten viser til. Igjen er det slik at om ein ser på heilskapen og heile biletet og samanliknar SVs skatte- og avgiftspolitikk med det som er fasiten etter våre fem år, kjem alle betre ut med eit parti som set ned skattane med 25 mrd. kr, kontra eit parti som ønskjer å auka skattane.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Noe av kvaliteten ved det norske politiske systemet har vært forutsigbarhet. Det har vært en stor styrke for oss som et lite land at vi ikke har hatt brå endringer selv med skiftende flertall. Det var et bredt skatteforlik i forrige periode, nettopp for å sikre forutsigbarhet for innbyggere og for næringsliv. Det har vært et høyt skattenivå, men folk har visst at hvis de investerer, er det liten risiko for at det plutselig blir brå endringer. Vi opplevde i årets budsjett at det plutselig kom brå endringer – ikke på skatt, men på avgift.

Det som overrasker meg når det gjelder Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, er at de ikke er mer bekymret over de siste års utvikling i norsk økonomi. Norsk kapital har ikke gått fra olje og gass til investering i industri, men fra olje og gass til investering i bolig og eiendom. Norge som land kan ikke bo seg til rikdom. Vi må ha verdiskaping, vi må ha verdiskapende industri.

Den industrien som har investert mest, er næringsmiddelindustrien. Der har vi sett investeringer rundt omkring i hele landet, og det er også den industrien som sysselsetter flest på fastlandet. Nesten 50 000 mennesker jobber i norsk næringsmiddelindustri. Derfor er det så forunderlig, det som skjer i det skatte- og avgiftsopplegget som flertallet vil vedta i dag, som nettopp er et målrettet angrep på den delen av norsk næringsliv som investerer mest på fastlandet, norsk næringsmiddelindustri, med en avgiftsøkning på 83 pst., og den slår helt vilkårlig ut. Den er sterkt konkurransevridende i sin form og bryter med hele tankegangen om at det norske skatte- og avgiftssystemet skal være forutsigbart.

Man får en avgiftsøkning på sjokoladekjeks på 0 pst., men på sjokolade på 83 pst. Vitaminbjørnene, som er blitt så mye omtalt tidligere, får 83 pst. avgiftsøkning, mens marsipanpølse får 0 pst. Kjøper man marsipan med sjokolade, får man 83 pst. avgiftsøkning. Det viser at hele avgiften har vært sovende, den er bare blitt prisregulert. Nå kommer det et enormt avgiftshopp på 83 pst. som slår helt vilkårlig ut på produktene.

Grunnen til at den bare har vært prisregulert, er nettopp at man har sett at denne avgiften slår veldig spesielt ut og rammer enkeltbedrifter voldsomt. Når vi f.eks. hører at Freia her i Oslo får 360 mill. kr mer i avgift på sitt ene anlegg, er det en vilkårlighet som ikke hører hjemme i det norske storting. Vi har vært kjent for å ha forutsigbarhet og trygghet, men et høyt nivå på både skatter og avgifter. Men det har vært trygt å investere her. Denne typen avgiftshopp gjør det utrygt å investere, og det er konkurransevridende. I dagens Dagbladet kan vi lese at takket være 350-kronersgrensen er det en svensk aktør som hver dag, avgifts- og momsfritt, eksporterer 20 tonn godteri til Norge. Det er et direkte utslag av en uforutsigbar avgiftspolitikk som premierer svenske aktører og straffer norske aktører. Det er helt uforståelig at de fire partiene ønsker en slik politikk. Jeg kan ikke tro at de egentlig er for den selv.

Så er det en annen ting jeg synes er sørgelig med det skatte- og avgiftsopplegget som Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre vedtar i dag. Det er de store skatteskjerpelsene som kommer for vanlige arbeidsfolk. Da man skulle gjøre opp budsjettet, var det de som bor på brakke, som skulle ta regningen. Siv Jensen kom med et forslag om at man skulle skjerpe skattene med 750 mill. kr for dem som bor på brakke i Norge – vanlige arbeidsfolk. Da man skulle gjøre opp budsjettet med Kristelig Folkeparti og Venstre, skulle man sende en skatteregning til sjøfolk på 200 mill. kr. En vanlig sjømann får fort 7 000–8 000 kr mer i skatt på grunn av at man fjerner det skattefrie hyretillegget.

I opplegget fjerner man også arbeidsgiverens mulighet til å betale kost for arbeidstakere som må bo borte fra hjemmet. Man reduserer betalingen med 150 kr per arbeidstaker – en målrettet skatteøkning for dem som må være langt borte fra hjemmet når de jobber.

Så har regjeringen sett, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, at det var én gruppe som ble rammet urimelig, og det var lastebilsjåførene. Men det som er det forunderlige med opplegget som her ligger, er at hvis en lastebilsjåfør sover i bilen, skal han få det skattefritt, men hvis han sover på brakke, skal han ikke få det skattefritt. Det er komplett uforståelig. Derfor burde man trekke hele forslaget og ikke lage et system som tvinger folk til å sove i lastebilen når de kunne sovet i brakka, eller at det er mer hederlig å jobbe hjemmefra hvis man kjører lastebil, enn hvis man kjører gravemaskin. Det som er typisk for dagens regjeringspartier, er at når man rammer vanlige arbeidsfolk, er det helt greit å øke skattene, men rammer det dem som har mest, gjør man det ikke.

Presidenten: Vil representanten ta opp forslag?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det vil jeg gjerne gjøre.

Presidenten: Da har representanten Trygve Slagsvold Vedum tatt opp forslagene fra Senterpartiet.

Henrik Asheim (H) []: I representanten Slagsvold Vedums eget partiprogram, som han stilte til valg på denne høsten, står det i siste kulepunkt på side 49 at man vil fortsette å bruke moms og andre avgifter for å stimulere til et sunnere kosthold.

Så kan man si at det kanskje betyr lavere avgifter på sunne varer, men neida. Representanten Toppe, som sitter i Stortinget for Senterpartiet, uttalte bl.a.:

«Hvorfor ikke ha full moms, 25 prosent, på usunn mat?»

Videre sa hun:

«Jeg mener vi må bli mye tøffere på kostholdsområdet.»

Det betyr da at enten har representanten Slagsvold Vedum bestemt seg for egenhendig å overstyre sitt eget landsmøte og sin egen stortingsgruppe, som har vedtatt og argumentert for dette. Alternativt mener han at dette nå vil øke grensehandelen, selv om det tydeligvis ikke gjorde det da det var landsmøte i fjor vår. Det siste spørsmålet mitt er: Er det slik at Senterpartiet foreslår å endre innretningen på avgiften som man nå har raljert over i flere måneder, eller har man den samme innretningen selv om avgiften er lavere?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det er en forutsigbarhet i skatte- og avgiftspolitikken til Senterpartiet. Det var det også da vi hadde ansvaret. Noe av det fullstendig uansvarlige fra Høyres side er at man bare øker en avgift med 83 pst. over natten.

Det står i vårt program at vi skal fortsette å bruke avgiftssystemet, og det gjør vi jo når det gjelder sunt kosthold, både når det gjelder tobakk, og når det gjelder alkohol. Med hensyn til 350-kronersgrensen, som jo er et målrettet smutthull for å få inn godteri, brus og den type produkter avgiftsfritt til Norge, tetter vi det. Men vi vil ha forutsigbarhet for norsk næringsliv. Vi mener at det er helt uansvarlig å øke avgiftsnivået med 83 pst. med en avgift som ikke er målrettet i det hele tatt, og som treffer helt vilkårlig.

Den avgiften har stått over tid. Da vi styrte, ble den kun prisregulert. Det er noe helt annet når en plutselig, som Høyre nå gjør, øker avgiftsnivået med 83 pst., eller at man sender en regning på nesten 2 mrd. kr til norsk næringsmiddelindustri over natten.

Henrik Asheim (H) []: Det er helt riktig som representanten Slagsvold Vedum påpeker, at den innretningen var slik i åtte år, med Slagsvold Vedum i regjering, uten at noe ble endret. Hvis han er så prinsipielt provosert over det, er det litt spesielt at han mener det er helt greit så lenge avgiften ikke er høyere. Men det andre spørsmålet mitt er: Hvilken økonomisk teori ligger til grunn for at det å øke avgiften på sukker dramatisk øker grensehandelen, mens det å øke avgiften på tobakk med 10 pst. og på brennevin med 15 pst. ikke øker grensehandelen?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Når det gjelder sjokolade- og sukkeravgiften, var den – hvis jeg ikke husker helt feil – på 16 kr og 9 øre da vi overtok makten i 2006, og i år – før budsjettforliket – var den rett i underkant av 20 kr. Slik var den også før vi inngikk EØS-avtalen. Det har vært en forutsigbarhet rundt det, det har vært en trygghet rundt det, det har ikke vært bråk rundt det – men den har vært rar. Men ingen partier har tenkt at det er lurt å øke med 83 pst – og det er det Høyre nå gjør. De øker den med 83 pst. uten å ha konsekvensvurdert det i det hele tatt, uten å se hvor vilkårlig dette slår ut, og hvor konkurransevridende det er for deler av norsk næringsliv.

Så her er det Asheim som er svar skyldig, for det er de som øker avgiftsnivået med 2 mrd. kr, ikke vi. Vi har et lavere avgiftsnivå for norsk næringsmiddelindustri, vi har et lavere avgiftsnivå for norske forbrukere, for vi mener det er klokt og rett å sørge for at vi har et næringsliv i Norge som kan tjene penger, også innenfor næringsmiddelsektoren.

Helge André Njåstad (FrP) []: Når representanten Slagsvold Vedum snakkar om «vi», er det interessant å spørja om det også betyr Kjersti Toppe, med tanke på alt ho har sagt frå denne talarstolen. Ho har sagt lite i år, har eg registrert. Men det er tre ting eg spesielt har lagt merke til at Slagsvold Vedum er vorten spesielt oppteken av denne hausten. Det eine er vitaminbjørnar, slik han sjølv har fortalt, det andre er å ta avstand frå Kjersti Toppes utsegner dei siste åtte åra, og det siste er grensehandel, som no er det nye Senterpartiet er oppteke av.

Eg har sett det alternative avgiftsopplegget. Der aukar ein avgiftene på brennevin med 15 pst. og hentar inn 155 mill. kr ekstra på det. Ein aukar avgiftene på anna alkoholhaldig drikke med 5 pst. og hentar inn 365 mill. kr på det, og ein aukar tobakksavgiftene med heile 10 pst., som hentar inn 560 mill. kr.

Mitt spørsmål er: Kva trur representanten dette vil føre til for grensehandelen, som han no er oppteken av?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: For det første synes jeg Kjersti Toppe er en helt strålende representant, som løfter folkehelse i debatt etter debatt, og hun har også fått gjennomslag nå i høst for å få én time fysisk aktivitet inn i skolen. Veldig bra!

Så er det helt rett som Njåstad sier, at vi er opptatt av å bruke avgiftspolitikken, men det skal være en forutsigbarhet, en trygghet, og ikke ramme vilkårlig i norsk næringsliv. Vi ønsker ikke å lage den typen smutthull som Njåstad gjør, ved å lage en 350-kronersgrense som gjør at man kan importere avgiftsfritt, momsfritt, f.eks. godteri og brus til Norge. Det er urimelig. Det kan man ikke med alkohol og ikke med tobakk, for den ordningen er avgrenset, slik at man kan ikke gjøre det med den typen varer. Men på de varene som her rammes, kan man gjøre det, og derfor er dette en direkte måte å subsidiere svensk næringsmiddelindustri og svensk handel på, og det mener vi er feil bruk av våre ressurser. Vi skulle heller ha styrket vår industri og våre arbeidsplasser.

Lars Haltbrekken (SV) []: Senterpartiet snakker varmt om bioøkonomien. Økt bruk av skogressursene er helt avgjørende i klimapolitikken, mener partiet. Alt vi bruker olje til i dag, kan vi bruke skogen til i morgen. Senterpartiet vil også ha økt satsing på biogass. Bioenergiens viktigste konkurrent er fossil olje og fossil gass.

På tross av dette er partiet lite ivrig etter å fremme konkurransesituasjonen for det grønne karbonet opp mot de fossile konkurrentene. Tvert imot fjerner man skatter på fossil energi i Senterpartiets statsbudsjett og motsetter seg Fremskrittspartiets svært moderate forslag til økninger. Hvorfor motarbeider Senterpartiet bioøkonomien på denne måten?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Vi ble overrasket da Fremskrittspartiet ved Siv Jensen i fjor økte avgiften på drivstoff med mer enn i de åtte årene SV satt i regjering. Det var det som var grunnen til at vi holder igjen, for vi syntes det var en helt urimelig avgiftsøkning som Fremskrittspartiet sto i spissen for – mye høyere enn Kristin Halvorsen noen gang drømte om og tenkte på å foreslå. Grunnen til at vi valgte den tydeligheten på det, var at vi også må se på hvordan avgiftspolitikken slår ut fordelingsmessig, for den avgiften har ingen fordelingsmessige effekter, og den hadde en veldig skjev geografisk profil når man økte drivstoffavgiftene så mye på ett år.

Når det gjelder LNG og gass, har det vært et ønske og mål fra Stortinget at en skal fase ut dieselferjer og få dem over på mer rene driftsmidler, og der har gass gitt bedre vilkår. Vi har også satt av 1 mrd. kr til omstilling for tungtransporten, som gjør at vi kan klare å få omstilt tungtransporten fra mer forurensende kilder til mindre forurensende. Så det er en målrettet og god miljøpolitikk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Vi foreslår i dette budsjettet en rød og grønn omlegging av skatte- og avgiftspolitikken, for å omfordele mer rettferdig og for å redusere klimagassutslippene. Vi foreslår å senke skatten på arbeid, samtidig som vi foreslår en skatteøkning på formue, arv og eiendom. Dette vil omfordele makt og verdier i samfunnet og føre til en mer rettferdig skattlegging. Det er en omlegging for de mange, ikke for de få.

De siste fire årene har skattesystemet blitt mer omfordelende i Norge. De med de største inntektene og formuene har fått store skattekutt. I perioden 2013–2017 fikk de 0,1 pst. med størst formue hele 264 500 kroner i skattekutt. Rikdom går i arv i Norge, og slik samles rikdom og makt hos noen få. Blant de 100 rikeste i Norge er to av tre arvinger. De har tjent godt på at regjeringen, med Arbeiderpartiets støtte, har fjernet arveavgiften – for det skal lønne seg å arve.

Det skal også lønne seg å eie bolig, helst så mange og dyre boliger som mulig. Dagens skattesystem for bolig er laget slik at det er de med de dyreste boligene som får de største skattefordelene. Dette er penger som ellers kunne ha gått til lavere skatt til folk flest og til bedre velferd.

I dag har vi hørt – og vi kommer til å høre – at skattekutt til de rikeste skaper arbeidsplasser og økonomisk vekst. Det er en myte. Tvert imot har bl.a. Det internasjonale pengefondet, IMF, nylig lagt fram forskning som viser at det er fullt mulig med økt skatt på de høyeste inntektene uten at det går ut over veksten i økonomien. For ulikhet skader økonomisk vekst, og når beregninger fra IMF viser at den økonomiske veksten i Norge er lavere enn det den ellers ville ha vært, nettopp på grunn av de økte ulikhetene de siste tre tiårene, burde det bekymre langt flere enn SV.

SV legger her fram forslag som gjør at folk med vanlige inntekter blir sittende igjen med mer av inntektene sine, mens de med høyest inntekt og formue må bidra mer. Vi foreslår å flytte skatt fra arbeid til formue, arv og eiendom. Det er viktigere at det lønner seg å jobbe, enn at det lønner seg å arve. Derfor foreslår vi lavere inntektsskatt til folk flest. Alle som tjener under 600 000 kr, får i snitt lavere skatt med SVs forslag. Vi gjenoppretter formuesskatten, slik at de rikeste i Norge bidrar mer til fellesskapet. Vi gjeninnfører arveavgiften. Sju av ti av Norges rikeste er arvinger, og fraværet av skatt på arv øker forskjellene.

Vi reduserer også subsidieringen av eiendomsmarkedet. De med flest og dyrest boliger tjener mest på skattesubsidiene i dag. Vi i SV vil heller bruke pengene til skattekutt for folk flest.

Vi foreslår også en grønn omlegging av avgiftene. Forurensning og utslipp av klimagasser har store konsekvenser for enkeltmennesker og for samfunn, både i Norge og i verden. Miljøavgifter er ett av virkemidlene vi bruker for å redusere miljøskadelig aktivitet og betale for å reparere skadene fra forurensningen. Det siste poenget er viktig, for fellesskapets inntekter fra ulike bilavgifter har gått kraftig ned det siste tiåret. Det skyldes først og fremst at biler som kjører på fossilt drivstoff, har fått lavere avgifter det siste tiåret. Vi foreslår derfor å øke avgiftene på de bilene som slipper ut mest CO2, og å øke drivstoffavgiftene for å gjøre det mer lønnsomt å velge nullutslippsbiler.

Det er grunn til å minne Stortinget om at det er vedtatt at innen 2025 skal alle nye biler være nullutslippsbiler. Men virkemidlene i budsjettavtalen er ikke i nærheten av å få oss på riktig spor. Fortsatt taper elbilen åtte av ti ganger når en ny bil kjøpes. Da er det smått utrolig når regjeringen både har redusert avgiftene for dyre, fossile luksusbiler og samtidig vil starte innfasingen av avgifter på elbiler. Først når man gjør fossilbiler dyrere, kan man fase inn avgifter på elbiler. SVs mål er ikke at elbilen skal være billigst mulig, men at den skal kunne utkonkurrere fossilbilen i både store og små bilklasser. Det er da vi når målet, det er da vi kutter klimagassutslippene. Derfor legger vi også fram et forslag om å utrede akkurat det.

Skal vi diskutere skatt i et miljøperspektiv, må vi også snakke om oljeskatt. SV foreslår å vri satsingen over på andre næringer og et nytt petroleumsskatteregime som tar inn over seg en ny virkelighet hvor vi også er nødt til å ta mye mindre risiko.

Til tross for økte avgifter vil de fleste tjene på våre helhetlige forslag til skatter og avgifter. Det er et rødt og grønt skatteskifte for de mange, ikke for de få.

Med det tar jeg opp de forslagene SV har alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Kari Elisabeth Kaski har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Mudassar Kapur (H) []: Representanten Kaski var innom boligpolitikk og boligskatt i sitt innlegg, og vi kan vel være enige om at er det noe som er viktig i boligpolitikken, så er det forutsigbarhet. SVs hopp-og-sprett-politikk når det gjelder skatt relatert til bolig, har vært et interessant skue.

Den 17. november 2015 kunne vi i Nettavisen lese at SV hadde snudd og ønsket å innføre en nasjonal eiendomsskatt, selv om det motsatte sto i deres program. Den 4. januar i år lanserte SV en boligpakke, der man bl.a. ønsket å innføre en nasjonal eiendomsskatt. Nå, i SVs alternative statsbudsjett, ønsker man å innføre en fordelsbeskatning på bolig og å ha en nasjonal eiendomsskatt på sekundærbolig.

SVs argument har hele tiden vært at det kan være med på å få flere inn på boligmarkedet. Vi mener at man må bygge seg ut av boligmangel, ikke skatte seg ut av den. Men kan SV svare på hvor høy skatten på bolig må være rundt i landet for at flere skal kunne få seg egen bolig i pressområdene?

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg vil takke representanten Kapur for gjennomgangen av SVs boligpolitikk. Bakgrunnen for at vi foreslår å gjennomføre en fordelsbeskatning på bolig og beskatte spekulasjon, er at vi ser at boligmarkedet i dag er nettopp «hopp og sprett». Vår politikk dreier seg om å få stabilitet i boligmarkedet. Vi har sett boligpriser som har steget dramatisk, men som nå går litt ned. Vi får se hvor mye, det er ikke et mål for SV at prisene skal gå ned. Tvert imot er det noe vi har advart mot. Vårt forslag på skattesiden dreier seg først og fremst om å få stabilitet i boligmarkedet, noe også denne regjeringen burde være ivrig etter å få til. Så får man se på hvor mye det skal innebære. Vi har et forslag til fordelsbeskatning om en beregning av 3 promille av boligens markedsverdi, over et bunnfradrag på 1 mill. kr. Det er ikke mye, men det dreier seg om å få inn en stabilitet i boligmarkedet.

Mudassar Kapur (H) []: Da bekrefter egentlig representanten fra SV at vi kan forvente stadig nye boligskattemodeller fra SV etter hvert som prisene utvikler seg den ene eller den andre veien. Det er absolutt ikke den forutsigbarheten førstegangskjøpere eller de som eier sin bolig, trenger i dag.

I god tradisjon har SV også på andre områder tenkt å straffe folk flest med høyere skatter og avgifter i sitt alternativ. Man fortsetter den samme gamle SV-linjen med at det er lettere å bruke andres penger enn å prioritere selv. Jeg ser at SV ønsker å øke skatter og avgifter med over 20 mrd. kr, og i valgkampen lovet SVs valgkamppartner, Arbeiderpartiet, å øke skattene med inntil 15 mrd. kr. Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett viser at dette først og fremst var et valgkampslagord, og Arbeiderpartiet har moderert seg kraftig.

Mitt spørsmål til representanten fra SV er da: Føler hun seg nå sveket av Arbeiderpartiet i skattespørsmålet?

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: For det første vil jeg komme tilbake til spørsmålet om bolig: Det er denne regjeringen som er nødt til å ta selvkritikk på sin boligpolitikk, for det har vært en mangel på boligpolitikk. At boligprisene har steget med nærmere 40 pst., gjør det ikke lettere for folk flest å komme seg inn. Stabilitet må på plass. Nye virkemidler, som å styrke Husbanken og få på plass en startlånsordning som gjør at unge folk og folk med lav inntekt kan komme seg inn på boligmarkedet, er viktig.

Representanten Kapur vil også, hvis han leser SVs alternative budsjett, se at det nettopp er et eksempel på å prioritere. Vi har prioritert mer enn det denne regjeringen har gjort.

At Arbeiderpartiet velger å gå til valg på et konkret skattenivå, får stå for deres egen regning. Vi er mer opptatt av innretningen av skattene, at man øker skatt på formue, arv og eiendom og reduserer skattene på inntekt. Vi tror det er en lur innretning, både for å omfordele i samfunnet og for å få økte inntekter til å finansiere fellesskapet.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Det å drive valgkamp med representanten Haltbrekken i Sør-Trøndelag i år var både givende og krevende – givende fordi han er en kunnskapsrik person, og krevende fordi han ønsker å gå en helt annen vei enn Fremskrittspartiet. En av sakene han snakket mye om i valgkampen, var statens refusjonsordning for diesel til merkeregistrerte fiskefartøy, på mellom 400 mill. og 500 mill. kr i året. Det har vært en viktig ordning for å opprettholde den norske fiskeflåten.

Er representanten Kaski mer opptatt av de norske fiskeriene enn representanten Haltbrekken, og er det grunnen til at ordningen ikke er fjernet i SVs alternative statsbudsjett?

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Vi har først og fremst i vårt alternative statsbudsjett en ganske stor pakke for å elektrifisere kysten, for å sikre at vi får fiskeflåten over på grønt drivstoff og tar den inn i framtiden. Det er jeg stolt over. Jeg tror også at det er mulig å få fiskeflåten til å bli mer miljøvennlig på andre måter.

Det som kanskje er verdt å nevne, er at det er denne regjeringen som har lagt fram et statsbudsjett der man stripper fiskerne for en rekke velferdsordninger, noe vi reverserer i vårt budsjett. Det er i vårt budsjett at man både får til en grønn omlegging av fiskeflåten, som vi ønsker å satse på som næring framover, og ikke minst sikrer fiskernes velferd.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Terje Breivik (V) []: Når me i dag behandlar skatte- og avgiftsopplegget for 2018, er det isolert sett eit skatte- og avgiftsopplegg som eit stort fleirtal stiller seg bak hovudtrekka i, og som fylgjer opp skattereforma som seks parti er samde om. Det store grepet er å redusera alminneleg skattesats for bedrifter og personlege skattytarar til 23 pst.

Budsjettavtalen mellom Venstre, Kristeleg Folkeparti og regjeringspartia fører i all hovudsak vidare forslaga frå regjeringa, med eit par viktige unntak. Det eine er at skatte- og avgiftsfordelane for elbilar – nullutsleppsbilar – vert førte vidare og ikkje stramma inn, slik regjeringa føreslo. Det er viktig for å sikra føreseielege rammer og for å nå målet om at alt sal av nye bilar i 2025 skal vera av nullutsleppsbilar. Det andre er at den føreslegne opsjonsskatteordninga for gründerbedrifter vert langt betre og mykje, mykje meir operasjonell enn det regjeringa føreslo.

Det er viktige delar av det som i dag vert vedteke, Venstre er veldig fornøgd med. Skatteklasse 2 vert avvikla, noko Venstre var det fyrste partiet som føreslo. Opsjonsskatteordninga – som eg nett nemnde – for gründerbedrifter vert innført og betydeleg forbetra, noko Venstre var det fyrste partiet som føreslo. Det vert innført ei lik CO2-avgift i ikkje-kvotepliktig sektor på 500 kr per tonn, i tråd med prinsippet om at forureinaren skal betala uansett utsleppskjelde, som Venstre var det fyrste partiet som føreslo. Og me er i førarsetet når det gjeld ei ytterlegare omlegging av eingongsavgifter for fossile bilar, der avgifta for utslepp vert høgare. Det vert meir lønsamt å kjøpa bilar med lite CO2-utslepp i 2018.

Nokre ord om sukker- og drikkevareavgift. Det var ikkje ein avgiftsauke, verken momsauke eller auke av særavgifter, som Venstre føreslo i sitt alternative statsbudsjett. Venstre står likevel bak den avtalen som er inngått. Eg stiller meg noko undrande til den monomane motstanden som Senterpartiet framfører mot avtalen, seinast tidlegare her i salen. Avgifter har negative sider for næringa, men samstundes har dei ein positiv effekt på folkehelsa, ifylgje Folkehelseinstituttet. Senterpartiet sjølv har – m.a. gjennom den allereie nemnde representanten Kjersti Toppe – fleire gonger teke til orde for å auka sukkeravgiftene. Senterpartiet i regjering har vore med på å auka avgiftene på alkoholfrie drikkevarer betydeleg. I perioden 2008–2013 vart avgiftssatsen t.d. auka frå 1,68 til 3,06 per liter på drikkevarer som er tilsette sukker eller søtstoff, tilsvarande 80 pst. – omtrent like mykje som det Senterpartiet no kritiserer budsjettavtalen for.

Det er ingenting i Senterpartiets avgifts- og skattepolitiske krumspring som overraskar lenger. For to år sidan meinte Senterpartiet at det var miljøpolitisk heilt rett å auka vegbruksavgifta på bensin og diesel. No meiner partiet at det er heilt rett å redusera den same avgifta. For to år sidan var Senterpartiet heilt imot finansskatten. No føreslår partiet ei ytterlegare skatteskjerping for sparebankar og andre bankar utover det regjeringa føreslår, på netto 1,2 mrd. kr – distriktsarbeidsplassar gode som nokon og ekstremt viktige for andre distriktsarbeidsplassar. Senterpartiet meiner ifylgje seg sjølv at det er skadeleg for næringslivet at vegbruksavgifta på diesel vert prisjustert, men det er openbert ikkje skadeleg med ein skatteauke for ei enkeltnæring på 1,2 mrd. kr. Det er vanskeleg å henga heilt med i resonnementa her.

For Venstre er det viktig med eit skatte- og avgiftssystem som i tillegg til å skaffa statskassen nødvendige inntekter bidreg til åtferdsendring, som løner det me vil ha meir av, og som gjer det me vil ha mindre av, mindre lønsamt, som løner det å investera i norsk næringsliv, i arbeidsplassar og i arbeid, som løner dei miljøvenlege løysingane, og som gjer det mindre lønsamt å forureina. Difor føreslår Venstre ein skikkeleg skattelette for vanlege folk i vanlege jobbar på ca. 3 000 kr per år, fordi det alltid skal vera mest lønsamt å jobba. Difor føreslår Venstre eit betydeleg grønt skatteskifte som gjev både bedrifter og forbrukarar moglegheit til å ta grøne val, fordi det alltid skal vera mest lønsamt å ta grøne val. Og difor føreslår Venstre målretta skattelettar for næringsdrivande og dei minste verksemdene, fordi initiativ og vilje til å skapa ein arbeidsplass for seg sjølv og nokre til alltid skal løna seg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Venstre har ein politikk i sitt alternative budsjett og i partiprogrammet som burde få arbeidsfolk til å sove ganske dårleg om natta, men heldigvis har ikkje partiet fått gjennomslag for alt – AFP-en, sjukeløna og ferien for dei over 60 består i alle fall enn så lenge. Men med Venstres velsigning har arbeidstakarar likevel fått fleire skatteskjerpingar, og fleire står nok for tur. Spørsmålet mitt er ganske enkelt: Kvifor er det så viktig for Venstre å halvere fagforeiningsfrådraget, straffe dei som har langt å reise til jobb, og innføre ein ekstraskatt for folk som mister jobben?

Terje Breivik (V) []: Eigentleg forstår eg ikkje bakgrunnen for spørsmålet. Viss representanten hadde sett seg inn i Venstres skatteopplegg, ville han sett at både fagforeiningsmedlemer og andre lønsmottakarar får ein netto skattelette i 2018 på ca. 3 000 kr med Venstres skatteopplegg. Dei som får mindre frådrag for fagforeiningskontingenten under Venstres skatteopplegg, vil få ein netto skattelette i 2018 på ca. 2 500 kr – betydeleg meir enn det partiet som representanten som spør, bidreg med.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Spørsmålet mitt er ikke til Venstres alternative budsjett, men til den budsjettavtalen og det som Venstre har vært med på gjennom nå fem budsjett. Konkret når det gjelder pendlere: I runde etter runde har pendlerne vært blant dem som skal straffes gjennom budsjettavtalene. Dagpendlere har fått flere tusen kroner i økt skatt. I årets budsjett ble det lagt på bordet forslag om at pendlere som bor på brakke, skal få opp mot 10 000 kr i økt skatt. I budsjettavtalen ble det slått fast og ytterligere forsterket, og i tillegg kom det en skatteøkning for sjøfolk gjennom at en fjernet hyretillegget – en skatteøkning på 7 000–8 000 kr. Hvorfor er det viktig for Venstre, som en del av et flertall, å øke skatten for pendlere slik det er gjort her – for folk som er med på å bygge landet, på viktige arbeidsplasser rundt om i landet?

Terje Breivik (V) []: Eg reknar med at representanten har sett seg inn i den store samanhengen. Pendlarar som vel meir grøne, alternative reisemåtar, som kollektiv, vil no verta premierte på den andre sida. Så har me òg eit opplegg både i avtalen og i endå større grad i Venstres alternative budsjett som gjer at det vert monaleg lettare å laga arbeidsplassar nær der folk bur, slik at ein kanskje slepp den belastninga det er å driva langstrekt pendling.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg spurte om effekten av den avtalen som er lagt fram.

Men over til et annet tema: Representanten var i sitt innlegg innom finansskatt. Senterpartiet har argumentert for finansskatt over lengre tid, fordi vi mener det er urimelig, når finansnæringen er unntatt moms, at en ikke tar inn noe av det provenyet. Så har Senterpartiet en helt annen innretning på finansskatten enn flertallet har. Vi foreslår å fjerne den ekstra arbeidsgiveravgiften, som nettopp er det som bidrar til å ramme mange lokale sparebanker rundt omkring i Norge. I stedet legger vi økt skatt på overskudd, som er en god innretning, ikke minst i et geografisk perspektiv. Hvorfor er det ut fra Venstres syn viktigere å legge økt skatt på arbeidskraft gjennom finansnæring enn økt skatt på overskudd?

Terje Breivik (V) []: Dersom representanten Gjelsvik hadde gått lite grann tilbake i tid, hadde han visst at Venstre var ein innbiten motstandar av heile finansskatten i seg sjølv, stod verkeleg hardt på barrikadane og bidrog bl.a. til at forlikspartnarane, inklusive Senterpartiet, er samde om at ein nettopp skal gjera eit forsøk på å vri dagens finansskatt – som skattar arbeidskraft, noko ein vil ha meir av – over på skatt på overskot, for slik sett å unngå den negative effekten. Dersom eg hadde vore representanten Gjelsvik eller Senterpartiet, ville eg heller ha jobba konstruktivt med å bidra til å få det til, enn å koma med ein snunad som er heilt urealistisk i år null.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg har tidligere i debatten prøvd å få svar fra Høyres representant Soleim om skjevhetene i petroleumsskattesystemet, men jeg fikk ikke svar. Derfor prøver jeg meg igjen.

I statsråd Terje Søviknes’ brev til Stortingets energi- og miljøkomité datert 4. desember, om

Goliat-feltet, står det:

«Med dagens valutakurs utgjør balanseprisene over henholdsvis 490 kr./fat før skatt og 439 kr./fat etter skatt.»

Viser ikke dette at petroleumsskattesystemet er utformet slik at et oljefelt kan gi lønnsomhet for oljeselskapet, men være ulønnsomt for den norske stat?

Terje Breivik (V) []: Takk for eit høveleg og viktig spørsmål. Det er liten tvil om at ikkje berre klimarisikoen, men også den finansielle risikoen – som eg oppfattar representanten no adresserer – staten tek gjennom dagens olje-, skatte- og avgiftsregime, er aukande. Difor har Venstre fleire gonger her i salen teke til orde for nettopp å setja ned eit partssamansett utval som skal gå igjennom dagens skatte- og avgiftssystem for å kunna adressera den finansielle risikoen i tillegg til klima. Diverre har, som representanten vel er klar over, alle dei største partia så langt sagt nei til det – Arbeidarpartiet, Høgre, Framstegspartiet og Senterpartiet. Så kan eg òg røpa at dette naturleg nok vil verta adressert i dei forhandlingane Venstre skal igjennom i nær framtid.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Jeg vil starte med å takke saksordføreren for å sy sammen innstillinga på en god måte. Dette er også en viktig del av statsbudsjettet. Som flere har vært inne på, ligger det et opplegg fra regjeringa som følger opp skatteforliket, der vi senker selskapsskatten og også fortsetter senkingen av formuesskatten på arbeidende kapital. Det har Kristelig Folkeparti vært tydelig på at vi er glade for helt siden budsjettet kom, fordi det er med på å lette på det vi ønsker, nemlig å kunne skape flere arbeidsplasser.

I innstillinga i dag ligger også flere av sakene som vi fikk gjennomslag for gjennom budsjettforhandlingene, og jeg ønsker å trekke fram flere av dem. Spesielt gjennomslaget for pleiepenger syns vi er viktig. I går var det en lang debatt i Stortinget om den ordningen, og jeg er glad for at det er et enstemmig storting som vil støtte at en nå øker kompensasjonen fra 66 pst. til 100 pst. for foreldre som tar ut pleiepenger og har alvorlig sjuke barn. Det vil være en viktig bit, for de gjør en ekstremt viktig for jobb for ungene sine og også for samfunnet. I mange tilfeller ville fort alternativet vært institusjon. Det tror jeg ikke nødvendigvis hadde vært det beste for barna, og det hadde ikke nødvendigvis vært det beste for samfunnsøkonomien heller. Det ligger også inne å sikre muligheten for at foreldre til psykisk utviklingshemmede som passerer 18 år, også kan få pleiepenger. Det er to viktige endringer som jeg er glad for vil skje i dag.

Av andre saker er jeg glad for at vi hever skattefradraget på gaver til frivillige organisasjoner. Det går opp fra 30 000 nå til 40 000 neste år. Det er et viktig signal og er med på å stimulere til flere gaver til frivillige organisasjoner, som gjør et fantastisk arbeid for utsatte grupper, for å skape aktivitet, for barn og unge, de bidrar til at vi har det Norge vi alle er så glad i.

Det ligger også inne en endring, som representanten Breivik var inne på, når det gjelder elbiler. Da Kristelig Folkeparti gikk inn i forhandlingene, var vi mest opptatt av at elbiler ikke skulle komme svekket ut med hensyn til konkurransedyktighet. I det opplegget som ligger her, er det, som representanten Breivik tydelig understreket, fortsatt sånn at det ikke er engangsavgift på elbiler, og at de i tillegg kommer enda bedre ut i 2018 enn det de gjorde i 2017, så vi ligger godt an til å nå de målene vi har satt oss.

Jeg vil også takke representanten Breivik spesielt for det arbeidet han gjorde med opsjonsordningen, der han og Venstre har gjort en veldig viktig jobb for å få en kraftig utvidelse av ordningen, som forhåpentligvis også vil være viktig for nystart av bedrifter.

Det ligger også inne fjerning av eiendomsskatten på verk og bruk. Jeg har vært tydelig fra talerstolen før på at vi ønsket et lovutvalg som så på det før en gjorde det grepet. Samtidig har vi også vært tydelige på at det er en skatt som har to sider. Den ene siden er uforutsigbarhet og at den er krevende for næringslivet, den andre at det er viktige inntekter for kommunene, og det er også en lokaldemokratiside ved den saken. Når vi klarte å unnta alt som gikk med kraftlinjer, og sånn sett beholder ca. halvparten av inntektene for kommunene, i tillegg til at vi fikk på plass en kompensasjonsordning og en nedtrapping på sju år, mener vi at det var et opplegg som vil være godt.

Til slutt vil jeg komme inn på den økte prisen på brus og snop. Jeg er glad for at det er et nesten fulltallig storting som sier tydelig at en ønsker dyrere varer når det gjelder brus og snop, enten gjennom moms eller gjennom økt avgift. Kristelig Folkepartis løsning var å øke momsen, og jeg mener fremdeles at bevisbyrden ligger på dem som ikke mener at brus og godteri skal ha 25 pst. moms. Det er uforståelig for meg at det skal være 15 pst. Jeg registrerer at i tilbakemeldingene, enten det er Tannlegeforeningen, Tannpleierforeningen, Legeforeningen, Folkehelseinstituttet eller for så vidt hvis man går internasjonalt også, så er en veldig tydelig på at det å øke prisen på det en vil ha mindre av, nemlig brus og godteri, bruk av sukker, er fornuftig politikk. Jeg er glad for at når vi gjør de generelle endringene, med lettelser enten det er i personbeskatning eller bedriftsbeskatning, som er med på å skape arbeidsplasser, så er vi også med på å skattlegge det vi vil ha mindre av, enten det gjelder forurensing, eller det gjelder folkehelse og det vi mener er usunt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A) []: La meg begynne med å gratulere Kristelig Folkepartis finanspolitiske talsmann med betydelige gjennomslag i forliket. Han har fått til mer enn det Kristelig Folkeparti har fått til i noe budsjett – som jeg kan se – de siste fire årene. Det viser både at Stortinget har større makt, og at Kristelig Folkeparti i sin vippeposisjon har fått større innflytelse.

Likevel er det sånn at man får til noe, og så er det noe som må ligge. I skatte- og avgiftsopplegget er dette særdeles tydelig. Kristelig Folkeparti har foreslått å fjerne skatt på sluttvederlag og ikke fått det igjennom, foreslått å frita offshorefartøy og passasjerfartøy for CO2-avgift på gass og ikke fått gjennomslag, foreslått å beholde hele eiendomsskatten på verk og bruk og ikke fått gjennomslag, foreslått å omfordele trinnskatt og ikke fått gjennomslag, foreslått en betydelig miljøvridning på bilavgiftene og ikke fått gjennomslag.

Ser representanten Ropstad at det finnes et flertall i Stortinget som faktisk kunne gitt ham flertall for det aller meste av Kristelig Folkepartis skatte- og avgiftsopplegg?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Representanten Giske glemte skatteklasse 2, for den skulle jeg gjerne forsøkt å hindre ble fjernet, men det er jo som representanten er inne på, at en kan ikke få gjennomslag for alt. Jeg takker for skrytet for det vi faktisk fikk til.

Én ting er at en kanskje kunne funnet sammen i noen av de ulike budsjettsakene, men politikken er mer enn kroner og øre, en vet at det er andre, utfordrende, saker, og Kristelig Folkeparti har vært tydelig på at vi ønsker Erna Solberg som statsminister. Derfor var det helt naturlig for oss å gå inn i forhandlinger med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre for å få til et best mulig budsjett. Jeg er stolt av det budsjettet som ligger der, når jeg tenker på det gjennomslaget vi har fått – enten det er pleiepenger, som er løftet her, eller lærernormen, som jeg tror vil bety enormt mye, spesielt for de mest sårbare elevene. Jeg mener at vi totalt er kommet veldig godt ut av det for de gruppene som vi er opptatt av å styrke i samfunnet.

Trond Giske (A) []: Med statsministerens toleranseevne både for lærernorm, for dobling av antall kvoteflyktninger og for avgift på brus og godteri skal man ikke se bort fra at hun hadde levd med at vi hadde gjort opp hele skatte- og avgiftsopplegget oss imellom, og blitt sittende med sine svarte biler og statsråder.

Kristelig Folkeparti har et skatte- og avgiftsopplegg på 8,3 mrd. kr, Arbeiderpartiet har et skatte- og avgiftsopplegg som ligger 8,3 mrd. kr over regjeringens. Jeg tror det er mye felles gods her som kommer til å manifestere seg i løpet av perioden.

Men statsministeren og finansministeren beskriver i sine dokumenter et handlingsrom som blir mindre. Av 20 mrd. kr er alt bundet opp i pensjon, i demografi, i NTP, i forsvar og i bistand, ting som vi må gjennomføre. Samtidig lover de to regjeringspartiene betydelige skattekutt – Fremskrittspartiet mest, rundt 50 mrd. kr hvis man legger sammen det som står i programmet, Høyre noe mindre. Mener representanten Ropstad at skattekutt bør prioriteres innenfor dette handlingsrommet, som er null etter at de vedtatte planene gjennomføres, eller mener han at vi burde brukt pengene på god velferd, eldreomsorg, skole og helse?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Dette er jo noe av det mest sentrale vi kommer til å jobbe med framover, og ekstremt viktig. Det er uten tvil et handlingsrom som også bekymrer meg. Derfor er jeg ekstremt opptatt av at vi bruker handlingsrommet til å prioritere det som trengs.

Vi ser at fødselstallene nå er nede i 1,7. Det er alvorlig, de skal helst være over 2.

Vi vet at det aller viktigste er å prioritere trygghet for barn, tidlig innsats i skolen, osv., for å bygge samfunnet videre. Derfor har Kristelig Folkeparti vært tydelig på at vi ønsker et skattenivå som er om lag som i dag. Vi er med på å justere det – enten det er å fjerne skatt på arbeidende kapital, eller det er å øke det som er miljøforurensende for folkehelsen, som vi har gjort i dette budsjettet. De vridningene kommer vi til å jobbe med, men Kristelig Folkeparti kommer ikke til å prioritere kraftige skattelettelser i denne perioden. Vi kommer til å bruke den frie rollen vi har i Stortinget, til å jobbe for å få mest mulig gjennomslag for den politikken vi ser at det for så vidt kan være flertall for i mange saker, men som vi mener er viktig for Norge i framtida.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Nikolai Astrup (H) []: Jeg merket meg representanten Giskes invitasjon til samarbeid om å gjøre opp budsjett med Arbeiderpartiet. Da har jeg lyst til å spørre Kristelig Folkeparti hva representanten tenker om Arbeiderpartiets forslag om å fjerne kontantstøtten og øke skatten betydelig på arbeidende kapital.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Det er to eksempler på ting som går helt motsatt vei av det Kristelig Folkeparti ønsker. En annen ting som jeg er stolt av å ha fått til gjennom budsjettet, som styrker valgfriheten og fleksibiliteten for familiene, er en mer fleksibel kontantstøtte, altså en mulighet for f.eks. å kunne ta ut kontantstøtte to dager og ha barnehage tre dager – en helt annen type fleksibilitet, som jeg tror vil være viktig for mange familier. Dette viser også at Kristelig Folkeparti ikke nødvendigvis er enig med resten av opposisjonen i alle saker, og vi er fornøyd med de gjennomslagene som vi har fått i budsjettet. Jeg vil også takke representanten Astrup for det gode samarbeidet vi hadde om budsjettet for å styrke de sakene vi mener er viktige for landet i tida framover.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: I de områdene av landet der Kristelig Folkeparti fortsatt står noenlunde sterkt, på Sørlandet og Vestlandet, er både verftsindustrien og bygge- og anleggsvirksomheten viktig. Det er mange som pendler, som bor på brakke, og som nyter godt av noen støtteordninger som har vært knyttet til det, også fradragssatser og en mulighet for arbeidsgivere til å dekke. Både i statsbudsjettet og fulgt opp og forsterket gjennom budsjettavtalen er det blitt innstramninger for pendlere som bor på brakke, med en økning i skatt på opp mot 10 000 kr for en del grupper pendlere. Sjøfolk får gjennom fjerning av hyretillegget en økt skatt på 7 000–8 000 kr. Hvorfor mener Kristelig Folkeparti det er viktig å foreta den innstramningen?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: For det første er Kristelig Folkeparti opptatt av politikk for hele landet og ikke bare der Kristelig Folkeparti gjør det sterkt, men distriktspolitikk er et viktig område for Kristelig Folkeparti.

Det som slo meg da vi jobbet med de ulike forslagene fra regjeringa, men også i forhandlingene, var at mye av regelverket er ganske utdatert. Når man f.eks. snakker om et hyretillegg for sjøfolk som skal være i land, er det jo en helt annen situasjon i dag kontra den som var da det ble innført, ved at det er mye enklere å kunne reise hjem når en er på land. Det var ikke den samme muligheten tidligere.

Og hvis man har en kokeplate på hybelen eller på brakka, er det en helt annen situasjon enn hvis man ikke hadde hatt det. Så jeg står godt inne for de endringene vi gjør i budsjettet.

I tillegg er det f.eks. et kraftig løft for bredbånd, som har vært viktig for oss, og jeg er stolt av at vi har fått til flere tiltak knyttet til omstillingsmidler, f.eks. til ammeku, som også vil være viktig for distriktene. Så helheten her mener jeg er veldig god.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Jeg vet ikke om presidenten har lagt merke til det, men Nettavisen er svært glad i – eller iallfall opptatt av – De Grønne. Oppslag om MDG-Lan og Miljøpartiet De Gale blir flittig brukt som klikk-agn, og det blir trollfest på nettet. De hadde et stort oppslag om at Miljøpartiet De Grønne ville ha 45 mrd. kr i avgiftsøkning i sitt statsbudsjett. Det er ikke bare i Nettavisen dette skjer. Men mediene glemmer at vi samtidig flytter over 20 mrd. kr rett tilbake i avgiftsletter, og 20 mrd. kr til gode formål. Det er lett å ha munnhuggeri om høye miljøavgifter, men det er gode grunner til det.

Et grønt skifte betyr at man får en vesentlig forbedring i ressursbruken i samfunnet, slik at verdiskapingen går opp, mens miljøbelastningen går raskt ned. Det kan påskyndes av et grønt skatteskifte. Men hva er et grønt skatteskifte? I NOU 2015:15 – Grønn skattekommisjon – heter det:

«Et grønt skatteskift er kjennetegnet ved at beskatningen vris over mot miljøskadelige aktiviteter. Økte inntekter fra miljøavgifter blir benyttet til å redusere andre skatter og avgifter.»

Vi i Miljøpartiet De Grønne er så gale at vi tar Grønn skattekommisjon på alvor – mer enn de selv gjorde. Vet presidenten hva vi gjør? Vi er så gærne at vi vil ha resultater, fordi det haster med å forbedre ressursøkonomien raskt. Vi sløser for mye. Derfor foreslår vi ordentlig å øke avgiftene på det vi vil ha mindre av, og så gir vi samtidig skattelette på det vi vil ha mer av. Det må da være smart. Til sammen balanserer vi budsjettet på ansvarlig vis, med 6 mrd. kr mindre i oljepengebruk enn det regjeringen gjør.

Husk at skatter og avgifter har tre formål – først sikre finansiering av velferd, så omfordeling av ressursene og, det tredje, prising av kostnader som ikke fanges opp av bedriftene, altså miljøkostnader. I vårt skattesystem er Finansdepartementet særlig opptatt av det første, at vi skal ha et skatte- og avgiftssystem som er så effektivt som mulig. Alle andre hensyn ønsker Finansdepartementet skal vike for å sikre kostnadseffektiviteten.

I Miljøpartiet De Grønne er vi opptatt av ressurseffektivitet i tillegg. Derfor har vi lagd et statsbudsjett hvor vi når miljø- og klimamålene ved at vi kutter kraftig i avgiftene på de godene vi ønsker at folk skal ha mer av. Vi fjerner moms på frukt og grønt og økologisk mat. Vi fjerner moms på reparasjoner, slik at produkter kan vare lenger. Vi ønsker å gjøre det billigere å ansette folk – ikke gjennom å holde lønningene nede, men ved at man skal betale lavere arbeidsgiveravgift. Vi er derfor imot regjeringens forslag om å øke den laveste momssatsen, som bl.a. rammer kollektivtrafikken og turistnæringen. Så setter vi av midler for å kompensere for regjeringens økning i moms på tjenester.

Når det gjelder produkter og atferd vi ønsker mindre av, ønsker vi mindre forurensning, og da er målet bl.a. at i 2025 skal alt nybilsalg være fossilfritt. Vi tror ikke vi når dit uten ytterligere virkemidler. Derfor innfører vi en klimabelønningsordning, hvor vi avgiftsbelegger fossilt drivstoff og betaler pengene likt ut igjen til alle. Vi innfører et CO2-fond for næringstransport. Så foreslår vi en mer effektiv flyseteavgift. Da vil det lønne seg for selskapene å fylle opp flyene. Regjeringen gjør det motsatte – kutter avgiftene på det vi vil ha mindre av, og gjør fossilbiler billigere, i strid med 2025-målet. Det er svært inkonsekvent.

I tillegg må vi ta skattegrep for å bedre omfordelingen i samfunnet. Miljøpartiet De Grønne har en sosial skattepolitikk ved at vi gir skattelette til lavtlønte. Vi øker rentefradrag, gir skattefradrag for enøk og endrer opsjonsbeskatning for næringsdrivende. Vi gir mer i minstefradrag for selvstendig næringsdrivende. Lavtlønte og næringsdrivende kommer bedre ut. Og vi øker personbeskatningen noe for de rikeste.

Det vi trenger, er også en bedre og mer rettferdig skattlegging, med mindre svart økonomi og unndragelser. Økokrim er underfinansiert. Ved å øke innsatsen mot økonomisk skattesnusk kan vi også gi økt skatteinngang allerede i 2018. Det skal gjøre folk mer nervøse for å jukse.

Det er altså tre gode grunner til at vi foreslår reelle økninger i miljøavgiftene: først mindre pengebruk enn regjeringen, deretter flytte avgifter fra arbeidsinntekt over på ressursbruk og, for det tredje, øke avgiftene på det vi vil ha mindre av. Dette er god økonomi og god økologi. Det er bra for nordmenn flest og bra for naturen. Vi regner med at de andre partiene blir modigere via et grønt skatteskifte og blir med etter hvert.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Elin Rodum Agdestein (H) []: I store deler av Distrikts-Norge er flyet kollektivtilbudet, og bilen er helt nødvendig for at folk skal komme seg på jobb, og for at bedriftene skal kunne overleve. Vi snakker om næringer som genererer store verdier til statskassen, og som i neste omgang finansierer velferden og gir grunnlag for et betydelig antall arbeidsplasser i byer som f.eks. Oslo.

MDG har store avgiftsøkninger i sitt alternative budsjett. Blant annet vil partiet innføre en ny flypassasjeravgift og øke drivstoffavgiftene og andre bilrelaterte avgifter kraftig – til sammen økte inntekter på om lag 25 mrd. kr på ett år, altså litt mer enn regjeringens samlede skatte- og avgiftsletter.

Kan representanten Stoknes fortelle meg hvem det er som skal betale for dette? Og har MDG tenkt over hva den typen avgiftsskjerpelser over natten vil bety for folk og arbeidsplasser i Distrikts-Norge?

Per Espen Stoknes (MDG) []: Takk for spørsmålet. La oss begynne med bilavgiftene. Våre bilavgifter vil føre til en raskere utskifting av bilparken. Vi ordner også med et leasingtilskudd til dem som bor i distriktene, slik at de lettere kan selge sin gamle fossilbil og komme over på en elbil som er billigere i drift. Det vil de spare penger på. I tillegg går vi for å bygge 4 000 nye ladestasjoner for elbil, slik at det finnes over hele landet. Dette vil gjøre det fint mulig å opprettholde sysselsettingen, og vi får et bedre transporttilbud, samtidig som vi reduserer kollektivtransportkostnadene.

Når det gjelder fly, går vi også for at det skal koste å forurense. Vi har differensiert det med 600 kr på utland, 300 kr på innland der det finnes alternativer, og bare 150 kr der hvor det ikke er noe alternativ. Med dette vil det bli økt verdiskaping og bedre arbeidsplasser i distriktene.

Elin Rodum Agdestein (H) []: Man gjør seg jo noen tanker om MDGs kunnskap om utfordringene i Distrikts-Norge etter dette.

Jeg har merket meg at MDG har en modell der en del av det man tar inn på økte avgifter på drivstoff – ca. 8,5 mrd. kr av det – skal deles ut igjen rettferdig til hele befolkningen. Men i realiteten er dette ganske usosialt. I praksis betyr det at næringslivet som sliter med marginene, og folk med dårlig råd i distriktene skal subsidiere personer som f.eks. Stein Erik Hagen eller andre privilegerte i sentrale strøk.

Hvorfor synes MDG det er en god idé? Er det hensynet til egne kjernevelgere innenfor Ring 3 som teller?

Per Espen Stoknes (MDG) []: Det representanten henviser til, er en klimabelønningsordning hvor alle i Norge får utbetalt den samme summen. Om det er en småbarnsfamilie, får de for de nyfødte, og om de er eldre, får også de penger. Det er fordi bilbruken påfører oss alle en sosial kostnad som bilbrukerne egentlig er subsidiert for. Det vi gjør, er å sørge for at bilbruken vris slik at vi får en mer rettferdig og sosial fordeling. Hvis representanten kommer opp med at dette er usosialt, stemmer ikke det med våre kalkulasjoner. Vi har også lagt inn i vår modell en viss distriktskompensasjon, men mesteparten av den distriktskompensasjonen mener vi kan tas ved en raskere overgang til elbilordning i distriktene. På den måten blir dette en nettooverføring fra de rikeste, de som nettopp kjører mest bil, over til dem som kjører minst bil. Det er en politikk som Arbeiderpartiet burde støtte den sosiale profilen til.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Bjørnar Moxnes (R) []: Rødt vil bekjempe forskjellene og sikre finansiering av fellesskapets velferd. Derfor foreslår vi for det første å øke de frie overføringene til kommunene med 12 mrd. kr, som er mer enn fra noe annet parti på Stortinget. Det trengs virkelig. Mange kommuner har dårlig råd, gjelden er stor, velferdstjenestene er presset over grensen til det forsvarlige, samtidig som vi har en søkkrik stat. Det er bare rett og rimelig at verdiskapingen som skjer landet rundt, også tilfaller folk i lokalsamfunn landet rundt. Derfor må kommuneøkonomien styrkes. Det gjør Rødt.

For det andre vil vi bekjempe fattigdommen. Derfor foreslår vi en tiltakspakke på 4 mrd. kr neste år, deriblant økt engangsstønad ved fødsel og adopsjon, økt minstepensjon for både aleneboende, gifte og samboende, gjeninnføring av barnetillegget i uføretrygden og 3 mrd. kr til økt barnetrygd.

For det tredje vil Rødt bekjempe arbeidsledigheten. Dette er ikke tiden for regjeringens vente-og-se-politikk. Rødt foreslår i stedet både å øke rammene for sysselsettingstiltak med over 700 mill. kr, øke bevilgningene til flom- og rassikring med over 600 mill. kr og videreføre tiltakspakkene mot ledighet landet rundt med 2 mrd. kr.

Satsingene finansierer vi med en mer rettferdig skattepolitikk. Vi holder skatten uendret for alle som tjener under 600 000 kr, og øker den for dem som tjener mer. Det er ikke mer enn en hundrelapp i måneden ekstra hvis man tjener opp til 750 000 kr, men mer enn det hvis man har over 1 mill. kr i året. Jeg tror folk flest synes det er rett og rimelig at de som har millioninntekt, skatter noe mer. Økt inntektsskatt for dem med høye inntekter gir oss 16 mrd. kr mer til fellesskapet i 2018. I tillegg øker vi skatten på utbytte. Gjennom det får vi 7 mrd. kr mer til fellesskapet neste år. Samtidig går vi imot svekkelsen av kommuneøkonomien som de borgerlige gjennomfører ved å fjerne eiendomsskatten på produksjonsutstyr og installasjoner. Både kraftkommunenes organisasjon og norske industrikommuner har advart mot endringen. En lang rekke kommuner vil tape inntekter på flere titalls millioner kroner årlig, ikke minst når kompensasjonsordningene fases ut.

Sist torsdag tok jeg turen til Freia. Når man er på Rodeløkka, kan man lukte seg fram til fabrikken. Her er det lagd sjokolade i 130 år. Jeg fikk en omvisning på fabrikken, med de tillitsvalgte. De er nå bekymret fordi bedriften får en ekstraregning fra de borgerlige på 370 mill. kr i året på grunn av økt sjokolade- og sukkeravgift. Økt avgift kan høres bra ut med tanke på folkehelsen, men uten den nye avgiftsøkningen på over 80 pst. har vi redusert sukkerforbruket kraftig. Vi spiser 16 kilo mindre sukker per innbygger nå enn i 2000.

En mer håndfast effekt av økt avgift er at sjokolade og søtsaker fra utlandet blir mer konkurransedyktig. Så det er bra for grensehandelen, det er bra for den tollfrie handelen over internett, men det er ikke nødvendigvis et godt bidrag til folkehelsen å flytte salg av sjokolade og brus til Sverige.

Det er ikke minst dårlig nytt for næringsmiddelindustrien i Norge og for en av de siste produksjonsbedriftene i Oslo. For Freia blir det 1 mill. kr i avgiftsøkning per arbeidsplass fra én dag til en annen. Tilsvarende skjer med arbeidsplasser landet rundt: Borg i Sarpsborg, Berentsens Brygghus i Egersund, Brynild i Fredrikstad, Oskar Sylte i Molde, Mack i Tromsø, Nidar i Trondheim, Aass i Drammen, Hansa i Bergen – 2 mrd. kr ekstra i avgifter på disse arbeidsplassene, som hentes inn for å finansiere skattekutt til landets rikeste, hilsen Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen. I bakvendtland kan åpenbart absolutt alt gå an. Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har teke opp det forslaget han refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Henrik Asheim (H) []: Partiet Rødt har, som vi har vært innom i flere diskusjoner tidligere i salen også, ikke lagt frem et alternativt statsbudsjett, men har lagt frem endringsforslag til det budsjettet som regjeringen har lagt frem. Det som er utfordringen med det, er naturligvis at man ikke ser avveiningene opp mot hverandre når det gjelder hva man prioriterer opp, og hva man prioriterer ned.

Jeg må også, fordi det er så fristende, påpeke at grunnen til at sukkerforbruket er gått ned, er at svære amerikanske multinasjonale selskaper, som Coca-Cola, har funnet opp nye produkter, som sukkerfri brus, som heldigvis har skapt en sunnere befolkning – i tillegg til store inntekter for selskapet.

Men når man skal forholde seg til Rødt, må man nesten se på det programmet som Rødt har gått til valg på. Blant annet foreslår man i sitt eget program å øke selskapsskatten til 27 pst. Man foreslår å fjerne skjermingsfradraget i formuesskatten. Og man foreslår å innføre arveavgift. Mitt spørsmål er: Hva i alle dager er vitsen med det, når målet er å oppheve privat eiendomsrett?

Bjørnar Moxnes (R) []: Vi ser på endringer på både kort, mellomlang og lengre sikt. Og det sistnevnte er nok på litt lengre sikt – det å oppheve eiendomsretten til produksjonsmidlene. På kort sikt skal vi skaffe inntekter til å finansiere velferden innenfor rammene av det økonomiske systemet. Det er jo fantastisk at det er så mange mennesker som tjener så godt at ved å skatte dem lite grann mer, gir det oss 16 mrd. kr mer i inntekter til fellesskapet, som vi bruker til bl.a. å sørge for et svært løft for sykehusene våre, med 400 mill. kr mer. Vi foreslår å innfase gratis offentlig tannpleie med 2,5 mrd. kr. Vi foreslår 12 mrd. kr mer for å styrke velferden i kommunene landet rundt. Så her starter vi, men det er altså bare en start.

Henrik Asheim (H) []: Ja, nettopp – det er altså bare en start. Apropos det at representanten luktet seg frem til Freia-fabrikken for å snakke om denne avgiftsøkningen: Fortalte representanten også Freia-fabrikken at målet til representanten er å overta hele fabrikken? Jeg tror kanskje de ikke fikk med seg det i regnestykket da representanten kom og lovet at han ikke skulle øke avgiften noe på de varene som de produserte. Jeg synes – for å være helt ærlig – at det er noe spesielt med norsk politikk, fordi partiet Rødt er et parti som i det grunnleggende er antidemokratisk, i den forstand at det er et parti som vil oppheve noe av det grunnleggende i et liberalt demokrati, nemlig retten til å eie det som er sitt.

Og mitt spørsmål blir da, siden vi ikke har noe alternativt budsjett å diskutere: Hva skjer med Freia-direktøren eller med hun som har startet en liten bedrift, når representanten har kommet et godt stykke inn i prosjektet sitt og en av dem velger å si nei, vi vet hva representantens meningsfeller har gjort tidligere? Hva vil Rødt gjøre?

Bjørnar Moxnes (R) []: Vi mener at de ansatte, også på Freia, bør kunne velge sin egen ledelse. Det er mennesker myndige nok til å kunne velge landets storting, som vi står i nå, til å styre hele landet. De vil også kunne velge en som skal styre bedriften, synes vi. Vi er for å innføre demokrati også i arbeidslivet, som i dag er tilnærmet demokratifri sone.

Høyre slår jo ring rundt den kapitalistiske eiendomsretten, som sikrer at noen ytterst få, en bitte liten elite, har full råderett over samfunnets kanskje viktigste økonomiske ressurser, og dermed også utestenger demokratiet fra hele arbeidslivet. Så jeg tror at det ville ha fått god mottakelse om vi fortalte Freia-arbeiderne at de i framtiden, med vårt økonomiske system, vil kunne velge sin egen ledelse demokratisk blant likemenn og -kvinner, og ikke minst også få oppleve at de får nyte fruktene av eget arbeid, at merverdien som de skaper, for de skaper verdiene i bedriften, tilfaller de ansatte og fellesskapet og ikke noen eiere utenlands.

Per Espen Stoknes (MDG) []: I valgkampen var det mye diskusjon om sosiale problemer i Oslo, særlig i Oslo øst og sør. Vi vet at det bor mange fattige – særlig i en slags rød sone med luftforurensning, som er særlig plagsomt på kalde vinterdager, som i dag, når luften legger seg tungt. Disse rammes dobbelt, med hensyn til både helsebelastning og svak økonomi. Hvordan har Rødt tenkt å følge opp dette i sitt endrede budsjettforslag for 2018?

Bjørnar Moxnes (R) []: På flere måter: Det første er at vi i forslaget vårt styrker kommuneøkonomien, som ikke minst vil være gunstig for Oslo, som er landets største kommune. Økningen vår på 3 mrd. kr mer til barnetrygd vil slå veldig heldig ut for mange av dem som har minst, ikke minst her i byen. Oslo har også et underfinansiert andrelinjebarnevern, som ikke er betalt for fullt ut, som det er i resten av landet. Det foreslår vi å kompensere fullt ut, med 160 mill. kr i vårt forslag til budsjett for neste år. Ikke minst: Det at tre statsråder dro til Oslo sør i valgkampen og skrøt av satsingen på Oslo sør, og som kommer fislende med 3–4 mill. kr i budsjettforslaget til neste år, er iallfall noe vi retter opp i, ved at vi matcher det som byrådet har foreslått, med 125 mill. kr totalt til områdesatsinger i Oslo sør og øst.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Men absolutt ingenting når det gjelder luftforurensing – så det Rødt sa i valgkampen om å ta ansvar for byutvikling og luft og miljø, er altså glemt nå.

Bjørnar Moxnes (R) []: Heldigvis ikke, i vårt forslag øker vi kollektivmidlene med 2 000 mill. kr for å sikre belønningsordningene og bymiljøavtalene. Vi foreslår 1 800 mill. kr til å øke vedlikeholdet og godstiltakene for jernbanen. Vi setter av 224 mill. kr til satsing på gang- og sykkelvei, ikke minst i storbyene. Så er vi enige med De grønne om at vi er mot å bruke 40 mrd. skattekroner på å bygge ut 14-felts motorvei inn til Oslo fra Asker og Bærum, som har vært Høyres kanskje viktigste sak i hovedstadsregionen de siste 20–30 årene. Det er etter vårt syn fullstendig feil og bør heller stanses, for å bruke de pengene på kollektivtiltak som er til gagn for bylufta i Oslo.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Statsråd Siv Jensen []: Regjeringen har lagt frem et budsjett for flere jobber, bedre velferd og en trygg hverdag. Budsjettenigheten med Venstre og Kristelig Folkeparti bekrefter denne innretningen.

Veksten i norsk økonomi er på vei opp, ledigheten går ned, og det skapes flere jobber. Regjeringens poltikk har virket. Men vi kan ikke slå oss til ro med dette. Omstillingen norsk økonomi er inne i, må fortsette. Derfor må vi fortsatt legge til rette for investeringer og nye arbeidsplasser. Bare slik kan vi sørge for at folk føler seg trygge, trygge på at de har en jobb å gå til, trygge på at de har grunn til å se optimistisk på fremtiden, og trygge på at de kan satse på ny virksomhet.

Når ledige hender kommer i jobb, går skatteinntektene opp og trygdeutgiftene ned. Vi får mer ressurser til å bygge landet videre. Derfor prioriterer regjeringen tiltak som øker vekstevnen i økonomien og styrker det private næringslivet. Det krever et bredt sett av virkemidler. Endringer i skatte- og avgiftssystemet er ett, investeringer i samferdsel, innovasjon, forskning og utdanning er andre virkemidler.

Jeg er glad for at et bredt flertall på Stortinget står bak fjorårets enighet om en skattereform. Denne reformen er det viktigste strukturpolitiske tiltaket for å skape nye arbeidsplasser. I skatte- og avgiftsopplegget for 2018 følger vi opp enigheten om skattereformen. Skattereformen bidrar til forutsigbarhet og stabilitet for næringslivet. Budsjettavtalen med Venstre og Kristelig Folkeparti rokker ikke ved dette.

I 2018 reduseres skattesatsen på alminnelig inntekt for personer og selskaper fra 24 til 23 pst. Når bedriften og den enkelte får bestemme over en større del av inntekten, blir det litt mer attraktivt å investere og jobbe mer. Skatten på den sist tjente kronen reduseres for de aller fleste, og mest for dem med lav inntekt. I tillegg reduserer vi formuesskatten på aksjer og driftsmidler. Verdsettelsesrabatten – som et bredt flertall på Stortinget stiller seg bak – økes til 20 pst. Formuesskatten hemmer det private norske eierskapet fordi den bare rammer norske eiere og kan svekke investeringene i virksomheter som er avhengige av norsk kapital.

Det skal lønne seg å investere og produsere i Norge. Eiendomsskatten er en belastning for mange produksjonsbedrifter. Å betale eiendomsskatt også på produksjonsutstyr er et ekstra lodd til denne byrden. Jeg er glad for at vi har blitt enige med Venstre og Kristelig Folkeparti om å fase ut eiendomsskatten på produksjonsutstyr for mange bedrifter.

Når vi faser ut eiendomsskatten på maskiner og utstyr, er det mange etablerte hjørnesteinsbedrifter som er vinnerne. Norske og utenlandske investeringer i f.eks. datasentre eller annen ny virksomhet får samtidig større forutsigbarhet om rammevilkårene. Forutsigbarhet om eiendomsskatten er også viktig for private husholdninger. Derfor halveres grensen for maksimal sats på eiendomsskatt fra 2 til 1 promille for det året skatten innføres. Og heretter kan eiendomsskatten kun økes med inntil 1 promille i året, ikke 2.

Jeg vil også nevne den nye opsjonsskatteordningen for nyansatte i små oppstartsselskap. Etter enigheten med Venstre og Kristelig Folkeparti om å øke den maksimale opsjonsfordelen per ansatt til 500 000 kr vil det bli enda lettere for slike selskap å ansette og beholde flere.

Fra årsskiftet gjeninnføres differensiert arbeidsgiveravgift for transport og energi. Vi har jobbet lenge mot EU for å få til dette, og i sommer fikk vi gjennomslag. Dette er viktig for den regionale næringspolitikken.

Et helhetlig, effektivt og godt tilpasset skattesystem innebærer også at vi løpende må vurdere enkeltelementer i dette systemet. Det er nødvendig for å trygge den fremtidige velferden. Ordninger som en gang i tiden var fornuftige nok, kan ha mistet sin begrunnelse og kompliserer ofte dagens skatteregler. Slike ordninger bør fjernes, selv om det kan være til ulempe for noen på kort sikt. Jeg merker meg derfor med glede at det er flertall i denne sal for flere gode grunnlagsutvidelser i personbeskatningen. En samlet finanskomité er enig med regjeringen i at skatteklasse 2 skal avvikles. Endringen vil fremme likestilling, arbeidsdeltakelse og integrering.

Fradragsreglene for merutgifter ved kost og losji endres for alle arbeidstakere, slik at de i større grad vil gi fradrag for reelle merutgifter ved pendling. En betydelig andel som krever fradragene, er pendlere fra EØS-land. Det er avdekket omfattende svindel, juks og misbruk av ordningen. Det vil ikke lenger bli gitt fradrag for merutgifter til kost hvis det kan tilberedes mat i pendlerboligen, og øvrige fradragssatser reduseres. Arbeidsgivers mulighet til skattefritt å dekke utgifter til pendling strammes tilsvarende inn.

Moderniseringen av skattesystemet må ta inn over seg oppblomstringen av nye markedsplasser i den nye delingsøkonomien. Derfor fjernes skattefritaket for utleieforhold som varer mindre enn 30 dager. Da får hoteller og andre tradisjonelle overnattingsvirksomheter like konkurransevilkår som de som leier ut boligen sin gjennom tjenester som Airbnb. For utleie over 30 dager vil skattleggingen være som i dag.

Vi foreslår at den lave satsen i merverdiavgiften økes fra 10 til 12 pst. Ved å øke den lave momssatsen og heller gi skattelettelser på inntekt, skattlegger vi forbruk fremfor arbeid og sparing. Det er en endring i retning av et skatteopplegg som er tilpasset de utfordringene vi står overfor.

Regjeringen har ambisiøse mål i klima- og miljøpolitikken. I samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti fortsetter vi å gjøre endringer i skatte- og avgiftssystemet som bidrar til å redusere utslippene. En grønn omlegging av avgiftene er også et viktig bidrag i arbeidet med å omstille og modernisere Norge.

Over 80 pst. av klimagassutslippene i Norge omfattes av kvoteplikt og/eller CO2-avgift. Regjeringen foreslo en mer enhetlig CO2-avgift på vel 450 kr per tonn CO2 ved å avvikle fritak og lave satser. En lik CO2-avgift gjør at kostnadene ved klimapolitikken holdes så lave som mulig. Med budsjettavtalen økes CO2-avgiften til 500 kr per tonn CO2-ekvivalenter. Bilister og sjåfører på veien skjermes ved at veibruksavgiften på drivstoff reduseres tilsvarende.

I budsjettavtalen er det enighet om å fortsette omleggingen av engangsavgiften i miljøvennlig retning. Det betyr at avgift på vekt reduseres og avgiften på utslipp økes. Engangsavgift på elbiler ble det ikke denne gangen. I tillegg fritas elbiler for trafikkforsikringsavgift og omregistreringsavgift. Dette kommer i tillegg til endringer som allerede har gitt resultater.

Konsekvensen er at det ruller stadig flere moderne og miljøvennlige biler ut på veiene. Utslippene fra bilparken går ned. Stortinget har et uttalt mål om å redusere gjennomsnittlig CO2-utslipp for nye biler til 85 gram per km. Vi ligger nå an til å nå dette målet flere år før tiden.

Med budsjettforliket er samlede skatter redusert med i overkant av 24 mrd. kr siden regjeringen overtok høsten 2013. Lettelsene har kommet det store flertallet av skattytere til gode, både privatpersoner og bedrifter.

Skatte- og avgiftssystemet må løpende forbedres for å kunne støtte opp under en effektiv ressursbruk. Jeg vil rose Venstre og Kristelig Folkeparti for konstruktive bidrag til forhandlinger som var tøffe. Men vi kom i mål med et godt resultat for Norge. Jeg ser frem til et fortsatt godt samarbeid.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Trond Giske (A) []: Nasjonalbudsjettets kanskje viktigste tabell står på side 52. Den beskriver handlingsrommet i budsjettet de nærmeste årene. I fjor var beskrivelsen et handlingsrom på 20 mrd. kr. Nå er dette redusert til 18 mrd. kr – skattevekst på 15 mrd. kr, oljeinntekter på 3 mrd. kr. Av disse 18 mrd. kr er 14 mrd. kr bundet opp i folketrygden og demografikostnader i kommuner og helseforetak. Det gjør at det gjenstår 4 mrd. kr i året å bruke på alt annet. Av dette skal NTP dekkes, forsvarsplanen skal dekkes, bistandsbudsjettet skal dekkes – bare de tre tingene til sammen overskrider de 4 mrd. kr som er til disposisjon.

Dette ble skrevet før valget. Man visste om disse tallene før valget. Likevel sier Siv Jensen i valgkampen at man skal gi skattekutt, ifølge hennes eget program, på til sammen 50 mrd. kr. Selv om tallet ikke ble sagt, så summerer det seg til det. Hvor skal de pengene tas fra? Hvilke velferdsutgifter skal kuttes for å skape rom for 50 mrd. kr i skattekutt?

Statsråd Siv Jensen []: Det er helt riktig at regjeringen i flere dokumenter til Stortinget har pekt på at handlingsrommet fremover kommer til å bli mindre enn det vi har vent oss til de siste årene. Men det gjør jo at det blir enda viktigere å prioritere i politikken. Da handler det om å legge til rette for vekst i økonomien. Når økonomien vokser, får vi mer handlingsrom. Da handler det om å være flinkere til å effektivisere og til å omprioritere, og det handler selvsagt også om å fortsette å gjennomføre reformer – strukturtiltak og andre reformer – som kan frigjøre handlingsrom som vi kan bruke på å bedre konkurranseevnen til næringslivet, og bruke på å bedre velferden i samfunnet vårt. Det er altså fullt mulig å få det til, men da må vi også være villige til å prioritere. Da må vi være villige til å si nei til noe for å si ja til noe annet, og det er litt vanskelig å se spor av den viljen hos Arbeiderpartiet.

Trond Giske (A) []: Nå kommer jo ingen av disse skattekuttene i 2018, kanskje med unntak av den halve milliarden på eiendomsskatten i kommunene. Det betyr at det gjenstår ca. 16,5 mrd. kr ekstra i skattekutt hvert år i tre år for å oppfylle dette, og man har altså et handlingsrom på null.

Og jeg gjentar spørsmålet: Da Siv Jensen i valgkampen gikk ut med Fremskrittspartiets program – med fjerning av formuesskatten, med fjerning av den kommunale eiendomsskatten, med fjerning av dokumentavgiften, med fjerning av arbeidsgiveravgift for lærlinger, med fjerning av flypassasjeravgiften, med senkede bilavgifter osv., som til sammen er 50 mrd. kr – visste hun jo egentlig at dette ikke lot seg gjennomføre. Alternativt at hun har i ermet kutt for 16,5 mrd. kr. Handlingsrommet øker hvert år, skatteveksten øker med 15 mrd. kr, og det må jo være beregnet på den politikken som Fremskrittspartiet og Høyre gjennomfører. Det er den veksten man skaper i økonomien. Det kan jo hende at man klarer å få det opp til 17 mrd. kr, eller opp til 20 mrd. kr, men fortsatt mangler det altså mange, mange milliarder på å gjennomføre skatteløftene.

Statsråd Siv Jensen []: Når representanten Giske skal gjengi hva jeg og andre har sagt i valgkampen, får han gjøre det korrekt. Jeg har aldri tallfestet ambisjonene til Fremskrittspartiet hva gjelder å redusere skatter og avgifter i denne stortingsperioden. Men det jeg har vært helt tydelig på, er at skatte- og avgiftstrykket skal videre ned, ikke opp. Der skiller vi lag med Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet gikk til valg på å skjerpe skattene, vi gikk til valg på å redusere dem.

Jeg mener, som jeg også sa i finansdebatten, at det enkleste i hele verden er å stikke sugerøret inn i andre menneskers lommer for å finansiere ting man har lyst til å gjøre. Jeg mener det er en dårlig idé. Jeg mener snarere tvert imot at klarer vi å ha et konkurransedyktig skatte- og avgiftssystem og å legge til rette for at folk flest kan leve av sin egen økonomi, bidrar det til sterkere vekst i økonomien, som frigjør handlingsrom som gjør at vi kan fortsette å styrke velferden i norsk økonomi fremover. Det mener jeg er en mye bedre oppskrift enn å skattlegge bedrifter ut av landet eller gjøre det dyrere enn nødvendig for vanlige familier å få husholdningen til å gå rundt.

Trond Giske (A) []: Jeg forstår da at Fremskrittspartiets program ikke var alvorlig ment, det var bare å indikere en retning – dumt da at forliket til og med går i motsatt retning av det som ble indikert.

Jeg har et annet spørsmål til finansministeren. Vi har hatt, skal vi si det slik, litt støy rundt Statistisk sentralbyrå i høst. Nå skal kontrollkomiteen se på om avsettelsen av SSBs – uavhengige – direktør foregikk på en riktig måte. Mitt spørsmål gjelder SSBs virksomhet, som finansielt ligger under Finansdepartementet. En av begrunnelsene som finansministeren har brukt, var at Meyer omorganiserte SSB slik at samfunnsoppdragene blir svekket i strid med det som bl.a. LO og NHO har spilt inn. Her i Stortinget har vi flere ganger tatt opp nødvendigheten av å sikre SSBs modeller, at man ikke legger inn disse nyliberalistiske mikromodellene, og at vi bruker det apparatet som SSB har hatt, ikke minst på Teknisk beregningsutvalg. Er det slik å forstå at finansministeren nå slutter seg til den holdningen at SSBs samfunnsrolle, modellapparat, skal vedlikeholdes og bevares?

Statsråd Siv Jensen []: La meg først si at jeg mener alvor med Fremskrittspartiets program. Fremskrittspartiets landsmøte har vedtatt det, og min jobb som partileder i Fremskrittspartiet er å legge til rette for å gjennomføre mest mulig av det i forhandlinger med andre partier.

Men igjen, Fremskrittspartiet har altså en helt motsatt retning av Arbeiderpartiet. Vi ønsker å redusere det samlede skatte- og avgiftstrykket i Norge, Arbeiderpartiet ønsker det motsatte. Det er en ærlig sak, men vi så jo hva velgernes dom over det var. Man ønsket seg en næringsvennlig regjering som var opptatt av å redusere skatter og avgifter, ikke en regjering som skjerpet dem.

Når det gjelder spørsmålet om SSB, er regjeringen opptatt av at alle statlige etater skal drive godt innenfor de rammene de til enhver tid får seg tildelt. Det er også viktig at alle etater følger opp de føringer som legges gjennom tildelingsbrev og gjennom kontraktinngåelser, som også etatseiere har ansvar for. For øvrig ser jeg frem til å svare på spørsmål fra kontrollkomiteen når høringen finner sted.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det er en billedlig språkbruk som finansministeren bruker, som «sugerør inn i lomma til folk» og sånn. Og er det noe Siv Jensen har prøvd seg på i dette budsjettforliket, så er det jo, med hennes ord, «å ha sugerør inn i lomma til folk», f.eks. ved at alle som bor på en brakke – for det er jo en form for luksus, får en inntrykk av fra Fremskrittspartiet – skal få mye mer skatt. I dette budsjettopplegget er de som da skal betale regningen, de som må pendle, de som er mye hjemmefra, de som har fått fradrag for å få hverdagen til å gå litt mer i hop. Den er på 1 215 mill. kr. Det lovet ikke Siv Jensen i valgkampen – at sjøfolk skulle få den store skatteregningen, at pendlerne skulle få den store skatteregningen, at de som kjører lastebil og bor på brakke, skulle få den store regningen. Hvorfor har det nå blitt så veldig god Fremskrittsparti-politikk – at det er hos vanlige arbeidsfolk som sover hjemmefra, at sugerøret skal stikkes?

Statsråd Siv Jensen []: Det jeg lovet i valgkampen, er det regjeringen gjør – år for år – å redusere det samlede skatte- og avgiftsnivået i Norge. Også her går Senterpartiet motsatt vei. Senterpartiet har i sitt opplegg for 2018 foreslått å skjerpe skattene med 6 mrd. kr. Så kan gjerne Vedum gjøre seg høy og mørk knyttet til en enkeltavgift eller en enkeltskatt, men det er jo den samlede skattebelastningen som påføres næringslivet, som betyr noe. Man må gjerne prøve å være opptatt av konsekvensen av sukkeravgiften, men å skjerpe formuesskatten med halvannen milliard kroner har altså konsekvenser for arbeidsplassene i distriktene, for lønnsomheten i næringslivet vårt, for vår evne til å fortsette å ha norskeide bedrifter rundt omkring i mange viktige hjørnesteinskommuner. Det er viktig for oss. Derfor fortsetter vi å senke det samlede skatte- og avgiftstrykket, og det er en helt ærlig sak at Senterpartiet går motsatt vei.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det som er helt klassisk for Fremskrittspartiets politikk, er at skattefordelene som rederne har hatt, videreføres, mens skattefordelene for dem som jobber hos rederne, tas bort. Det er jo det som er problemet med dagens regjering, at man har målrettede skatteskjerpelser for folk flest, mens det er de som eier, som har fått en del av de målrettede skattekuttene. Vi mener den skatteprofilen som ligger i regjeringens forslag, er grunnleggende feil, der vanlige arbeidsfolk får mer skatt. I vårt opplegg vil vanlige arbeidsfolk – alle som tjener under 750 000 kr – få mindre skatt. Hvorfor mener finansminister Siv Jensen at det er rett at den lastebilsjåføren som sover i bilen, fortsatt skal få fordelen, mens den lastebilsjåføren som har hatt en arbeidsgiver som har bygd en brakke, skal miste fordelen? Hva er logikken i det?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg mener det er riktig å fase ut ordninger som er gått ut på dato, ordninger som ble innført i en helt annen tid, da behovene og utfordringene var annerledes enn de er i dag. Grunnen til at det er viktig å gjøre det, er at det frigjør penger som vi kan bruke på generelle skatte- og avgiftsreduksjoner som styrker verdiskapingen i landet, som styrker lønnsomheten til bedriftene våre, som gjør at flere bedrifter etablerer seg i Norge, som gjør at flere mennesker kommer i jobb, og som gjør at flere da er i skatteposisjon fremfor å være trygdemottakere. Det mener jeg er god politikk.

Det er feil når representanten Vedum hevder at denne regjeringen har gitt skatteskjerpelse til folk flest. Det er rett og slett ikke riktig. Mesteparten av det provenyet vi har brukt på å redusere skatter og avgifter, har gått til vanlige folk og bedrifter. Man må klare å ha flere tanker i hodet samtidig: Vi må både redusere skatten for husholdningene, som handler om å gjøre det mer lønnsomt å jobbe, og redusere skattetrykket for bedriftene våre, sånn at de er her, og at vi ikke skattlegger dem ut av landet.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Denne regjeringen har redusert skattene med 23 mrd. kr. Helst skulle de nok ha redusert dem ytterligere. Men det er jo ikke sånn at man kan dele ut skattekutt uten at det går ut over noe annet. Det finnes normalt to alternativer: Enten må noen andre betale mer skatt, eller så må man kutte i velferden. Finansministeren forsøker her å forklare det med at man har effektivisert, men realiteten er at man i Norge har et tredje alternativ, som denne regjeringen har visst å benytte seg av – nemlig økt oljepengebruk. Hadde det ikke vært for den kraftige økningen i oljepengebruken, ville denne regjeringen aldri fått igjennom 23 mrd. kr i skattekutt – hovedsakelig til de aller rikeste i Norge. Å smøre skattekuttene med oljepenger, er altså ingen varig løsning. Noen er nødt til å plukke opp den regningen.

Mitt spørsmål til finansministeren er om hun er bekymret for at denne regjeringen sender regningen for sine skattekutt til kommende generasjoner.

Statsråd Siv Jensen []: Nei, det er jeg ikke bekymret for, for det er rett og slett en helt feil påstand. Det er snarere tvert imot sånn at kommende generasjoner vil nyte godt av at vi har en velfungerende økonomi, at vi har bedrifter som kan ansette ungdommene våre den dagen de går ut av skolen, at vi har et skolesystem som gjør det mulig for dem å fullføre, slik at de er attraktive arbeidstakere for fremtidens bedrifter.

Jeg ville vært mye mer bekymret for konsekvensene av det forslaget SV har lagt på bordet – en skjerpelse på over 20 mrd. kr. Ikke bare foreslår partiet SV å skjerpe formuesskatten – det vet vi at SV er for – men de foreslår også å skjerpe utbytteskatten, altså en skatt som man må betale for å ha råd til å betale formuesskatt. Det er altså en dobbeltstraff! Spørsmålet blir da: Hvordan i alle dager har SV tenkt å sikre at vi fremover har norske bedrifter og arbeidsplasser i dette landet som kan bidra til å finansiere den velferden SV bruker alle pengene sine på?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Jeg vil også takke for samarbeidet rundt budsjettet. Jeg er glad for at vi har fått på plass en økning i pris på brus og godteri. Hovedsakelig er det en avgift som treffer godt. De aller fleste produktene er usunne, men vi har også gjennom debatten – ikke bare i år, men også tidligere år – sett at man stusser over noen av produktene som havner i denne kategorien. Er statsråden villig til å se på f.eks. en lav sats på det sukkerfrie og en høy sats på det som opplagt burde falle innenfor avgiften? Alle kjenner til problematikken med avgrensningene, men kan man se på om man kan målrette det enda bedre, slik at effekten av avgiften blir enda bedre, og at folkehelseaspektet treffer enda bedre enn det gjør i dag?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg skjønner godt at Kristelig Folkeparti er stolt over å ha fått gjennomslag for denne ene store avgiftsskjerpelsen som de fremmet i sitt alternative budsjett. Dette var i utgangspunktet ikke noe de andre tre samarbeidspartiene var for, men som Kristelig Folkeparti nå har fått gjennomslag for.

Jeg er enig i at denne særavgiften har noen tilpasningsutfordringer. De har vært der siden tidenes morgen – dette er en avgift vi har hatt i Norge siden 1922, og som vekslende regjeringer har forvaltet over tid. Noen regjeringer har økt den over tid, men ingen har egentlig klart å finne gode svar på å justere innretningen av avgiften på en bedre måte. Det mener jeg det er naturlig at vi tar en ny runde og ser på.

Det er også verdt å nevne i denne debatten – for det høres ut som Senterpartiet har et korstog mot dette – at Senterpartiet skal jo samarbeide med Arbeiderpartiet, som har foreslått akkurat det samme som Kristelig Folkeparti. Det blir jo spennende å se hvem som vinner en sånn dragkamp i fremtiden. Det kan man bare spekulere i.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Finansministeren begrunnet nettopp skatteøkningen på kollektivtransport med et grønt skatteskifte, der pengene kunne overflyttes til mindre skatt på inntekt. Å øke den lave momssatsen rammer kollektivtransporten hardt og gir nettopp prisøkning på kollektivbillettene. Samtidig blir bruk av fossilbiler i realiteten billigere, med ca. 3 mrd. kr i reduksjon siden 2015, i f.eks. omregistreringsavgift og ikke prisjusterte drivstoffavgifter.

Mitt spørsmål gjelder en skattepolitikk hvor man gjør fossilbil billigere og kollektivtransport dyrere: Er det det statsråden mener med et grønt skatteskifte?

Statsråd Siv Jensen []: For det første er ikke påstanden riktig. Det er gode kompensasjonsordninger innenfor kollektivtransporten, som de aller fleste aktørene vil komme nøytralt ut av med de ordningene som ligger der.

Det de fire samarbeidspartiene har gjort i forbindelse med å legge om bilavgiftene gjennom de siste årene, gir som resultat en mye raskere fart i utskiftingen enn det vi kunne drømt om. Vi har altså nådd de målene vi har satt oss, på et mye tidligere tidspunkt enn vi trodde. Utskiftingen av bilparken går hurtig. Men vi må ha med oss på veien at disse bilene ikke skifter seg ut selv. De skiftes ut fordi folk har råd til å gjøre det. Derfor handler det om at avgifter som virkemiddel, prissetting, betyr noe for om vanlige familier og husholdninger også har råd til å være med på å redusere utslipp ved å kjøre biler som slipper ut mindre. Derfor betyr det noe at vi reduserer avgiftene, og derfor ser vi at resultatene også kommer.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Espen Barth Eide (A) []: Skal vi lykkes i det grønne skiftet, er skatte- og avgiftspolitikken et av de viktigste virkemidlene vi rår over. Ved en god og fornuftig bruk av skatte- og avgiftspolitikken, ikke minst miljøavgifter, skal vi sikre at forurenser betaler, det skal koste å gjøre dårlige miljømessige valg. Vi skal stimulere til valg av miljømessige løsninger og derved også stimulere utviklingen av ny teknologi, få volumet opp og prisen ned – noe som kan gi som ekstragevinst mulighet for nye arbeidsplasser på nye felt, og som kan gjøre at vi legger oss godt i front i forhold til den konkurransesituasjonen vi møter når kravene blir enda strengere både nasjonalt og internasjonalt. Disse virkemidlene er aller mest effektive der hvor gode alternativer finnes. Derfor er det viktig at man hele tiden har en dynamisk tilnærming til hva som er det riktige nivået, hva som er de riktige grepene med tanke på hva slags alternativer det er mulig å bruke.

Et veldig godt eksempel, som har vært nevnt flere ganger i dag, er mange års god politikk for å fremme salg av elbiler. Vi er glad for at Høyre og Fremskrittspartiet ikke lyktes i å innføre en avgift på vekt på elbil – dette fordi vi mener det fortsatt er langt igjen. Statsråden sa nettopp at vi er kommet langt. Norge ligger på mange måter i front i verden når det gjelder nybilsalg, men det er fortsatt slik at de fleste ikke velger elbil. Hvis vi ser på det samlede volumet av biler i Norge, er det faktisk bare 4 pst. av bilparken som er elektrisk. Det er nettopp fordi det går lang tid mellom hver gang man fornyer bilen sin. Det gjør at man har med seg en arv – og man er bundet til et utslippsnivå og en bilpark mange år framover. Selv om vi når målet som vi har satt oss, om at alle nye personbiler i 2025 er elektriske, vil vi likevel ha med oss en arv. Derfor trenger vi fortsatt en klar og tydelig positiv særbehandling av elektriske biler. Dette gjelder i alle klasser.

Når vi er bekymret for forslaget om å innføre en vektavgift på elektriske biler, er det nettopp fordi økt vekt også i stor grad vil være knyttet til større batteripakke og derved lengre rekkevidde. Vekt har en annen effekt på elbil enn på andre biler. Har man en stor dieselbil, er den ikke bare stor i volum, men den har gjerne også en stor motor som forurenser mer. Har man en stor og tung elbil, kan det være en familiebil man kan kjøre med hele veien til hytta, og som kan være familiens førstebil – ikke som i enkelte tilfeller i dag: bil nr. 2 for bybruk og kortere kjøreturer.

I tillegg til en god skattepolitikk på dette området, som opprettholder forskjellen mellom elektrisk bil og fossilbiler, gjelder det altså at man har en god politikk for å bygge ut ladeinfrastruktur. Ut fra det samme resonnementet mener vi at det ikke er riktig i dag å fjerne unntaket for LNG når det gjelder CO2-avgift. Poenget med skatte- og avgiftspolitikken på dette feltet må være at man belønner det som forurenser mindre, og straffer det som forurenser mer. I noen segmenter av maritim transport er det fortsatt slik – enn så lenge – at det å velge LNG-fartøyer vil være bedre enn det ene eksisterende alternativet, som er diesel eller tungolje. Det vil endre seg over tid, men i dag er det det riktige standpunktet.

Til slutt vil jeg si at disse spørsmålene, om å lytte til tankene – i hvert fall essensen – fra Grønn skattekommisjon om en ytterligere vridning av skatte- og avgiftspolitikken i grønn retning, også blir viktige når vi neste år skal diskutere avgiftsmeldingen og ha en diskusjon om vår sirkulærøkonomi, hvordan man belønner gjenbruk og sånn sett beskatter kasting av ting som kunne vært brukt om igjen. Dette er også en viktig del av avgiftspolitikken.

Henrik Asheim (H) []: Norge er et land som opp gjennom historien har fått til fantastiske ting. Da vi temmet vannkraften, var det grunnlaget for å revolusjonere hverdagen til vanlige folk ved at de fikk tilgang på strøm, men det var også grunnlaget for å bygge opp fantastiske industrieventyr som Hydro og Elkem. Den teknologien og kunnskapen vi hadde om å bruke rett og slett stein for å holde igjen vann, var også noe av det som ble brukt da vi i 1969 fant olje og gass, som igjen gjorde at vi kunne bygge de enorme fundamentene under oljeplattformene, og som dermed la grunnlag for en fantastisk veksthistorie som løftet Norge fra fattigdom til rikdom. Den teknologien vi brukte, og måten vi regnet ut hvordan vi skulle frakte disse oljeplattformene ut av norske fjorder, gjorde at vi også oppdaget at det var motstrøm i de fjordene, som igjen gjorde at noen fikk ideen til å sette nett i fjordene, putte fisk oppi der, og dermed hadde vi oppdrettsnæringen.

Gang på gang har Norge bevist at vi er et land som har evnen til å skape muligheter og skape velstand. Noen ganger høres det ut som om norsk rikdom kommer av flaks, at det kommer av hvor landet vårt ligger, eller hva som tilfeldigvis ligger på havbunnen fra millioner av år tidligere. Men det er ikke tilfellet. Situasjonen er den at Norge som nasjon har bygget seg opp, nettopp fordi vanlige mennesker har satset, jobbet hardt og skapt verdier og arbeidsplasser som har gagnet en hel nasjon.

I forlengelsen av det vedtar vi nå det femte felles budsjettet mellom de fire ikke-sosialistiske partiene, et budsjett som nettopp tar opp i seg noe av det som er en grunnleggende norsk verdi: Verdien av ditt arbeid skal også være din. Det skal lønne seg å stå på. Det skal lønne seg å satse. Summen av disse fem budsjettene er et redusert skattetrykk på over 24 mrd. kr, som betyr at vanlige familier, folk som står opp og går på jobb, men også han eller hun som hadde den gode ideen ute i distriktene, nå sitter igjen med litt mer i lommeboka, en litt bedre bunnlinje, som gjør at de igjen kan investere litt mer i nye arbeidsplasser. Dette har også ført til at skatteinntektene til Norge faktisk har gått opp, selv om skattetrykket har gått ned. Det er nettopp fordi flere mennesker jobber, og flere skaper.

I diskusjonen her, som denne gangen handler om skatt og avgift, kan det av og til høres ut som om dette er et rent verktøy. Venstresiden har lagt frem alternative budsjetter hvor de overbyr hverandre i hvem som kan ta inn mest mulig skatt. Arbeiderpartiet har sågar sagt i denne debatten at skattetrykket må tilpasses det offentliges behov. Det er faktisk ikke så enkelt. Skatte- og avgiftspolitikk er også verdipolitikk. Det handler om hvor mye staten skal kunne ta inn, og hvor mye som skal være ditt, av det du selv har skapt.

Allikevel skal vi ikke bare redusere skattene, men også diskutere hvordan vi skal innrette skattetrykket innenfor det skattenivået vi i fellesskap vedtar. Derfor sier vi på den ene siden at vi senker skattene for å investere, for å jobbe, for å skape, men samtidig har vi økt noen av avgiftene, f.eks. på å forurense, for å sørge for at vi også får et samfunn som er bærekraftig for fremtiden.

Den norske suksessen er ikke bare at mennesker har satset og jobbet hardt, men at vi også har dratt i fellesskap ved å skape et velferdssamfunn som gjør at vi f.eks. har hatt adgang til gratis utdanning, at vi har bygget infrastruktur, og at vi har gjort de tingene som i fellesskap har skapt Norge som nasjon. Derfor er det veldig gledelig at de skatteinntektene som vi også med dette budsjettet tar inn, nettopp investeres langsiktig for fremtiden. Det at vi nå overoppfyller langtidsplanen for forskning, er et langsiktig grep for å sørge for at Norge også fremover har næringer, arbeidsplasser og verdier.

Det er umulig for noen, selv embetsverket i Finansdepartementet, å gå inn i et klasserom og regne seg frem til hvem i den klassen som om 20 år kommer til å bli Norges største arbeidsgiver, eller regne seg frem til hvem i den klassen som om 20–30 år kommer til å finne kuren for en sykdom som har tatt livet av eller plaget altfor mange mennesker over altfor lang tid. Derfor er det å investere i kunnskap å investere i fremtiden, fordi det gir hvert enkelt menneske muligheten til å nå så langt det kan. Det at vi investerer i samferdsel, gjør at vi investerer i noe av det som er blodomløpet i nettopp den verdiskapingen som vanlige folk skaper over hele landet. Det at vi investerer i helsebygg, gjør at flere, når de faktisk får en utfordring, får muligheten til å bli friske på en trygg og god måte.

Vi er et land som har skapt oss til velstand, ikke skattet oss til velstand, og det er heldigvis noe som flertallet i denne sal i dag kommer til å bekrefte ved å beholde skattetrykket lavere enn i fjor, men samtidig skal det bli lettere å skape og jobbe.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Skatter og avgifter finansierer en stor del av samfunnets fellesgoder: barnehager, skoler, veier, politi, forsvar og sykehus – for å nevne noe. Sånn har det vært lenge, og sånn kommer det til å være i all overskuelig framtid.

Men disse skattene og avgiftene finansierer også mer enn fellesgodene. De kan bidra til å opprettholde et unødvendig stort byråkrati. De kan hindre politikere i å gjøre vanskelige prioriteringer. Og de kan gjøre at man skyver regningen over til helt vanlige folk for tiltak som til dels er helt unødvendige, eller som voksne mennesker i større grad kunne ha betalt for selv.

Når vi år etter år senker skattene og avgiftene for folk flest og bedrifter, gjør vi det fordi vi tror på folk. Vi tror at det er mulig for herr Hansen og fru Iversen og deres familier å disponere litt mer av sin egen inntekt og formue til eget beste, og også til fellesskapets beste. Med frihet følger ansvar, og ansvar gir fornuftige valg.

Velgerne synes åpenbart dette er en modell som gir resultater, som gir vekst, velstand og framtidstro. I et helt klart valg mellom 15 mrd. kr i skatteskjerpelser og fortsatte skatteletter i september i år sa folket klart fra. I ettertid har vi hørt at det var kommunikasjonen rundt de 15 milliardene det var noe galt med. Jeg er ikke så sikker på det. Jeg tror det norske folk er lei av at politikere putter sugerøret ned i lommeboka til vanlige folk for å finansiere noe eller noen.

Opposisjonen vil sikkert hevde at det er oljepenger som har betalt for moroa. Vel, hvis det er sånn som Arbeiderpartiet sier, at vi har økt oljepengebruken med tusen milliarder, har altså Arbeiderpartiet stemt for 960 av de milliardene. På tross av dette har de ikke klart å begeistre.

Vi har hvert år fulgt handlingsregelen, som Arbeiderpartiet introduserte på starten av dette tusentallet – ikke bare for hvor mye som skal brukes, men enda viktigere: Hva pengene skal brukes til, et område Arbeiderpartiet sviktet på selv. Vi har satset massivt på vekstfremmende skatteletter, infrastruktur og investeringer i forskning og utvikling. Det er det som skal ruste landet for framtiden og ny økonomisk hverdag.

Siden regjeringsskiftet har vi, inkludert neste år, senket skattene og avgiftene med om lag 24 mrd. kr. Det er et betydelig beløp, men vi er ikke ferdig. Vi ønsker å gi folket enda mer råderett over egne penger. Til tross for disse skattelettelsene har vi også klart å finansiere viktige velferdstjenester. Det må være et paradoks for Arbeiderpartiet og resten av opposisjonen at det faktisk er mulig. I alle fall så lenge jeg har vært interessert i politikk, har venstresiden presentert et falskt dilemma mellom skattekutt og velferd, nå senest i valgkampen. Vi har bevist at det ikke er sånn:

  • På tross av 24 mrd. kr i skattelettelser gir vi tre ganger så mange lærere mulighet til etter- og videreutdanning som før valget i 2013.

  • På tross av 24 mrd. kr i skattelettelser fikk kommunene i 2016 sitt beste resultat i dette millenniet, og aldri før har færre kommuner stått på ROBEK-listen.

  • Soningskøen har gått fra 1 200 personer til i praksis å være borte i dag.

  • Politiet har fått 1 300 flere operative politistillinger.

  • Samferdselsbudsjettet har økt med over 60 pst., og vi bygger veier bedre, mer effektivt og billigere enn tidligere.

  • Vi har lansert 28 pakkeforløp for kreft.

  • Ventetiden for behandling ved norske sykehus går ned, og det er i dag 70 000 færre i sykehuskø enn da vi tok over.

  • Arbeidsledigheten har gått ned hver måned dette året. I mitt hjemfylke, Sør-Trøndelag, er den registrerte arbeidsledigheten på 1,8 pst., den laveste på 30 år.

  • Pensjonister får beholde mer av pensjonen sin enn tidligere, og frikortgrensen og BSU-taket er økt.

  • Vi har nesten doblet de næringsrettede FoU-virkemidlene. Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er lansert og systematisk fulgt opp i hvert budsjett etterpå.

Alt dette på tross av – eller rettere sagt på grunn av – 24 mrd. kr i skatte- og avgiftslettelser til folk flest.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet endelig har sett dette, og at de ikke følger opp lovnaden sin fra valgkampen om å øke skattene med 15 mrd. kr. Nå er det plutselig 8 mrd. kr som er det saliggjørende, og som skal finansiere alle gode løfter og lovnader. Det er likevel mye, og det er mer enn hva som er nødvendig. Jeg er glad for at flertallet velger en annen vei.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Senterpartiet tror på hele Norge, og da må en bruke også skatte- og avgiftspolitikken for å legge til rette for at folk skal kunne bo og jobbe over hele landet vårt. Vi må legge til rette for dem som ønsker å ta de krevende jobbene for at vi skal kunne utnytte de rike ressursene vi har, både til lands og til vanns, gjennom bl.a. å styrke målrettede tiltak for ulike næringer, enten det er snakk om jordbruksfradrag, fiskerfradrag, sjømannsfradrag eller andre ordninger, som f.eks. særskilt fradrag for Nord-Troms og Finnmark.

Vi trenger også å bidra til forutsigbarhet, vi trenger å styrke næringen som vi skal satse på – og ikke gi dem avgiftssjokk over natta, slik det har vært flere eksempler på, senest i denne budsjettavtalen. Og vi trenger å legge til rette for at de som tar disse jobbene, de som er borte fra sin familie og sitt hjem over tid, som bor på brakke eller i sin lastebil, faktisk blir verdsatt, at det blir lagt til rette for, og at en ikke får en skattesmell på opp mot 10 000 kr.

Senterpartiet ønsker skattelette for folk flest. I vårt alternative budsjett får alle som tjener under 750 000 kr, betydelige skattelettelser i forhold til inneværende år – opp mot over 2 000 kr for noen av de inntektsgruppene – mens de som tjener over 750 000 kr, får en skatteøkning. Dette er en klar fordelingsprofil i vårt opplegg.

I sitt innlegg i stad viste representanten Ropstad til at det gjennom budsjettforhandlingene har blitt foretatt vesentlige og jeg vil si klare forbedringer i det forslaget som gjelder maskinskatt. Men allikevel viser det hvordan denne saken ble håndtert: Først ble det lagt fram et forslag fra regjeringen – uten at noe lovutvalg hadde sett på saken. Så ble det foretatt nye avgrensninger gjennom budsjettavtalen – uten at det hadde vært gjenstand for en åpen prosess. Så sto en igjen med det resultatet en nå har, hvor en bl.a. ser at kommunene er sterkt bekymret for jobben med å få kompensert inntektstapet og den store jobben som skal gjøres med tanke på retaksering. Jeg håper at flertallet i det minste vil være imøtekommende overfor det kravet som KS har stilt angående retaksering og tidspunkt for det. Men det beste og klokeste en kunne ha gjort, er jo nettopp – når en skal foreta endringer – å gjøre det gjennom et lovutvalg og sørge for en kunnskapsbasert og forutsigbar endring.

Senterpartiet gjør andre endringer for næringslivet som bidrar til å styrke næringslivet. Nå har nesten hver eneste representant fra regjeringspartiene vært oppe her og snakket om maskinskatten. Med den innretningen som ligger i budsjettforliket, er det anslått ca. en halv milliard kroner i lettelse. Fire ganger så mye utgjør økningen i sukker- og sjokoladeavgift og økningen i avgift på ikke-alkoholholdige drikkevarer. Den skattesmellen som ble gitt til næringslivet ved å øke avskrivningssatser da en fjernet startavskrivningene i fjoråret, var alene på 1,8 mrd. kr.

Regjeringen, som i Sundvolden-erklæringen sa at en skulle gjennomgå og forbedre de skattemessige avskrivningsreglene for å gjøre norsk næringsliv mer konkurransedyktig, har sørget for det stikk motsatte gjennom å levere en stor ekstraregning til dem som ønsker å investere i norsk industri, investere i maskiner, investere i annet materiell. De får altså en ekstraregning, men ønsker å bidra bl.a. til nye og grønne investeringer i industrien. Senterpartiet ønsker å bruke avskrivningssatsene som et viktig virkemiddel for å styrke industri – øke avskrivningssatser på skip, øke avskrivningssatser på vogntog.

Helt avslutningsvis til kraftverksbeskatning: Det er viktig å sørge for en balanse mellom kraftverkseier, vertskommune og staten. Der har balansen dessverre endret seg over tid. Derfor mener Senterpartiet det er viktig å øke naturressursskatten, redusere grunnrenteskatten, fjerne maksimums- og minimumsreglene for eiendomsskatten i kraftanlegg og ikke minst å redusere kapitaliseringsrenten til 3 pst. for eiendomsskatt på vannkraftanlegg. Dette er også viktige tiltak for å styrke kraftkommunene.

Åsunn Lyngedal (A) []: Regjeringen Solberg har hver eneste høst finansiert lettelser i formuesskatten med stadig mer kreative avgiftsøkninger og med uverdige kutt for svake grupper.

For Arbeiderpartiet har det alltid vært et mål å bruke skattepolitikken til utjevning. Det er nødvendig, for det er så mange andre mekanismer i samfunnet vårt som gjør at de som har mye, får mer. Derfor ønsker Arbeiderpartiet å skattlegge inntekten til vanlige folk på en annen måte enn det regjeringen foreslår i dette budsjettet. Folk flest vil få lavere skatt på inntekten sin hvis Arbeiderpartiet får bestemme.

Det er 4,3 millioner i Norge som betaler skatt. Arbeiderpartiet gir større skattelette enn regjeringen gir, opp til inntekter på 750 000 kr. Det vil si at 3,7 millioner av skattyterne vi har i Norge, får lavere skatt med Arbeiderpartiet. For Arbeiderpartiet er det opplagt at større forskjeller i økonomisk handlingsrom mellom mennesker gir en samfunnsutvikling vi ikke ønsker. Små forskjeller har gjort at mange deltar i samfunnet vårt. Vi har en sterk følelse av likeverd mellom mennesker. Det har gitt lav kriminalitet, og det har gitt like muligheter til å realisere sitt potensiale. Samtidig har gode inntekter til fellesskapet sørget for at grunnleggende velferdsgoder som skole og barnehage, helsehjelp og eldreomsorg er tilgjengelig for alle, uansett privatøkonomi. Når det blir stor forskjell på velferdstilbudet for dem som har god økonomi, og dem som ikke har det, mister vi noe verdifullt i Norge.

Politikken skal sikre en god utvikling. Det vi ser i høstens statsbudsjett, er en regjering som ikke tar grep i den økonomiske politikken. Da får vi ikke tatt styring på de viktigste trekkene ved utviklingen. Vi ønsker å fordele ressursene annerledes. Hvis vi hadde klart å forbedre barn og unges levekår og skoletilbud, sånn at halvparten så mange som i dag hadde endt opp som unge uføre, kunne vi spare samfunnet for milliarder. Derfor vil Arbeiderpartiet bruke penger på de store utfordringene. Det gjør det nødvendig for oss i dette budsjettet å ta formueskattenivået tilbake til der det var i 2013. Når de 1 600 personene i Norge som hadde en formue på over 100 millioner kr, har fått 575 000 kr hver i skattelette siden 2013, bruker vi framtidens penger feil.

Skattekuttene har ikke gitt resultater i form av flere arbeidsplasser eller økonomisk vekst. Tvert imot er investeringen i næringslivet historisk lav. Det vi vet, er at det har bidratt til å øke forskjellene og budsjettunderskuddet. Nav sier i en rapport fra 14. november i år at de økonomiske forskjellene i Norge øker. Selv om det store flertallet i Norge har høy levestandard og gode levekår, har ulikhetene økt over tid. De siste tre årene har de med lavest inntekt ikke tatt del i inntektsveksten. Tvert imot har de hatt nullvekst. De 20 prosentene som har høyest inntekt i landet vårt, har nærmere fire ganger mer i inntekt enn de 20 prosentene som har lavest.

De viktigste tingene i livet må være det viktigste i politikken. Vi er alle opptatt av å hindre og redusere barnefattigdom, og det viktigste tiltaket vi kan gjøre for å hindre det, er å sørge for at mange er i arbeid, og at alle har en lønn de kan leve av. Da er det bekymringsfullt at lønnstakerne som tjener minst i Norge, ikke har hatt lønnsvekst siden 2008. Arbeiderpartiet vil derfor i sitt alternative budsjett bruke de store pengene på det vi mener er de viktigste utfordringene. Den første av dem er å få flere i arbeid. Hvis sysselsettingsandelen i dag hadde vært like høy som for fire år siden, hadde 73 000 flere vært i jobb. Det ville gitt oss viktige inntekter. Den andre utfordringen er at vi må sørge for en enda tryggere oppvekst for barn og unge i Norge. For det tredje må vi kunne løse de omsorgsoppgavene som vi vet kommer til å øke i framtiden, og for det fjerde må vi ha en mer offensiv klimapolitikk. Det mener vi vårt alternative budsjett legger til rette for.

Mudassar Kapur (H) []: Jeg må si det er ganske utrolig å høre den ene arbeiderpartirepresentanten etter den andre komme opp her og snakke om arbeidsledighet uten engang å nevne på en seriøs måte det prisfallet vi hadde i oljen, og hvilke utfordringer det medførte, og hvordan regjeringen faktisk har møtt disse utfordringene på en god måte. Det blir litt rart å ha en skattedebatt og arbeidsledighetsdebatt uten å adressere det. Jeg tror det hadde kledd Arbeiderpartiet litt bedre å huske sånne ting når man beskylder andre for ikke å ha gjort nok.

Finanspolitikken har de siste årene vært brukt aktivt for å motvirke arbeidsledighet og skape vekst. Sammen med lave renter og en markert bedre konkurranseevne har denne målrettede politikken bidratt til at veksten nå er på vei opp og ledigheten er på vei ned. Jeg er glad for at partiene på ikke-sosialistisk side har kommet fram til enighet om budsjettet fem år på rad. Skatter og avgifter er også en sentral del av disse enighetene.

De sentrale elementene i regjeringens forslag til skatte- og avgiftsopplegg for 2018 ligger fast. Vi reduserer inntektsskatten fra 24 til 23 pst., i tråd med skattereformen, og verdisettingsrabatten i formuesskatten økes fra 10 til 20 pst. Andre positive punkter fra enighetene er gavefradraget, som styrker frivilligheten. Og selv om man øker CO2-avgiften, skjermes drivstoff ved at veibruksavgiften på drivstoff reduseres tilsvarende. Sistnevnte er særlig viktig for distriktene, der man er avhengig av bil, både privat og i næringslivet.

Vi lever i et samfunn der tilliten mellom velgere og stat er høy. De aller fleste av oss betaler sin skatt fordi vi mener det er viktig for å opprettholde det velferdssamfunnet vi lever i, og de fellesgodene vi har. Når politikere krever inn andre folks hardt opptjente penger, må folk kunne ha tillit til følgende: at pengene brukes til det beste for fellesskapet, at de politiske partiene ikke krever inn skatter og avgifter for å oppfylle sine egne ideologiske drømmer, men for å levere de beste tjenestene for den enkelte innbygger, og at politikerne ikke bruker folks lommebok som en enkel inntektskilde fordi politikerne selv ikke evner å prioritere.

Denne regjeringen reduserte skattene med nærmere 23 mrd. kr i forrige periode og fortsetter i samme spor. Dette er spesielt viktig i dagens situasjon, hvor næringslivet er i en omstilling. Etter oljeprisfallet mistet mange arbeidstakere jobben, og vi må fortsette å stimulere til å skape nye arbeidsplasser. Vi skal satse på den som søker jobb, men vi må også satse på den som vil skape sin egen. Derfor er en lavere selskapsskatt, fjerning av maskinskatten og satsing på innovasjon og gründerskap viktige grep.

I Norge har vi den unike situasjonen at de aller fleste eier sin egen bolig. Noen er pensjonister eller foreldre, som etter et langt liv med sparing og nedbetaling av gjeld nå er i stand til å hjelpe neste generasjon med sin første bolig. Andre kan være flyktningfamilien, som etter å ha spart penger endelig kan flytte ut av den kommunale boligen og inn i sin egen. Nettopp derfor er regjeringens satsing på sosial boligpolitikk og tilrettelegging for bygging av flere boliger viktig.

Det er også viktig at det er denne regjeringen som er garantisten mot en nasjonal boligskatt, slik at folks hjem forblir et hjem og ikke et skatteobjekt, slik SV legger opp til i sitt alternativ. SV ønsker altså å innføre et regime der man skattlegges og straffes for å ha et eget hjem. Det siste norske husholdninger trenger akkurat nå, er at det skal bli enda dyrere å bo i sitt eget hjem. En slik skattlegging som SV legger opp til, vil ramme urettferdig og usosialt, og det kler et parti som SV dårlig å fremme slik politikk.

Jeg må også dele en bekymring: Slik boligmarkedet har vært de siste tre–fire årene, har forutsigbarhet vært helt avgjørende. Da har vi et SV som har en hopp-og-sprett-politikk når det gjelder boligskatten. Deres skattemodeller endrer seg i takt med boligprisene, og det er ikke det folk trenger. Man var imot nasjonal eiendomsskatt, men så ønsket man å innføre det. Nå ønsker man også å innføre en fordelsskatt på bolig. Jeg vet ikke hva som blir det neste. Jeg vil si at hvis vi skal løse boligmangelen, kan vi ikke skatte oss ut av den. Vi må ha en god sosial boligpolitikk, og så må vi bygge oss ut av boligmangelen.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Nina Sandberg (A) []: I et sjansespill er det slump, ikke dyktighet, som avgjør. Arbeiderpartiet mener at barns utvikling er for viktig til å overlates til tilfeldighetene. Vi tror at alle er født med større evner og muligheter enn vi aner. Arbeiderpartiet står for en politikk som sørger for at barn får like muligheter, uansett hvilken familie de er vokst opp i.

Som forsker gjorde jeg studier av frafall i videregående opplæring. Vi fant at foreldrenes sosiale bakgrunn påvirket barnas sjanser for å prestere i grunnskolen og for å fullføre videregående. De som falt fra, hadde dårligere odds for å få seg jobb og for å delta i samfunnslivet.

Svært få vil være overrasket over dette og lignende funn. Det som er overraskende, er regjeringens mangel på innsats. De siste fire årene har 60 000 unge gått ut uten å fullføre og bestå videregående. Det er et tap for dem, og det er et tap for samfunnet. Vi har ikke råd til å fortsette sånn.

Det skulle man tro en regjering som allerede er godt i gang med å tømme våre barns sparekonto, tok inn over seg. På regjeringens nettsider kan man lese at skatte- og avgiftssystemet finansierer offentlige velferdsordninger og bidrar til omfordeling. I Arbeiderpartiet foretrekker vi handling. Vi bruker de store pengene der de betyr mest: til å gi alle barn og unge en god start. I vårt alternative budsjett øker vi momsen på brus og godteri. Det gjør vi for å betale for en storstilt satsing på å få flere til å fullføre skolen. Økningen i merverdiavgift finansierer et skikkelig løft for tidlig innsats. Vi oppretter flere barnehageplasser og stopper Høyre og Fremskrittspartiets økning i barnehageprisen, som kommer straks. Vi vil ha høy kompetanse rundt de minste, og vi trapper opp til at halvparten av alle barnehageansatte er barnehagelærere. Vi vil ha tusen flere lærere på 1.–4. trinn i 2018, og vi innfører en lese-, skrive- og regnegaranti, slik at alle får den oppfølgingen de trenger for å mestre de grunnleggende ferdighetene i løpet av 2. trinn. Vi gjør skolen mer praktisk og digital allerede fra barnetrinnet, og fordi trygge elever lærer best, styrker vi også innsatsen mot mobbing.

Tidlig innsats koster, men gir umåtelig stor gevinst, kanskje enda mer enn skattelettelser til dem som har mest fra før.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Elin Rodum Agdestein (H) []: Med perspektivmeldingen og oljeprissjokket som et bakteppe var finansdebatten sist uke preget av de utfordringene vi har for å sikre bærekraft for velferden framover i tid. Heldigvis er norsk økonomi i vekst igjen, men nedturen ga oss en kraftig påminnelse om vår egen sårbarhet, og at vi trenger flere bein å stå på når handlingsrommet blir mindre. Den største utfordringen framover blir å skape nye, lønnsomme arbeidsplasser i privat konkurranseutsatt sektor – flere jobber som bidrar til statsbudsjettet, ikke som lever av statsbudsjettet.

Skal vi lykkes, må vi prioritere tiltak som kan øke vekstevnen i økonomien og styrke det private næringslivet. Da må det lønne seg å jobbe og investere i norske arbeidsplasser. Vi må skape mer og skatte mindre.

Sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti viderefører vi derfor en politikk som vi vet virker, gjennom skatte- og avgiftsendringene som ligger i budsjettet for 2018. Vi letter skattebyrden for personer og bedrifter, vi faser ut eiendomsskatt på verk og bruk, den såkalte maskinskatten, og vi reduserer diskriminering av norsk eierskap gjennom å kutte i formuesskatt på aksjer og driftsmidler på arbeidende kapital.

Vi gjeninnfører differensiert arbeidsgiveravgift i transport- og energisektoren, en ordning som ble avviklet i 2013, uten at den rød-grønne regjeringen løftet en finger for å forhindre det. Det har altså tatt regjeringen minst fire år med intenst arbeid opp mot EU for å rette opp dette. Det er lett å forstå at det betyr svært mye for enkeltbedrifter og konkurransekraften i Distrikts-Norge at det har lyktes. Widerøes Flyveselskap opplyste på et møte med trønderbenken nylig at endringen vil utgjøre om lag 10–15 mill. kr på bunnlinjen for deres selskap.

De nye reglene for opsjonsbeskatning i gründerselskapene åpner nå nye muligheter. Gjennom hardt arbeid med å foredle naturressursene våre – fiskeri, skogbruk, vannkraft og ikke minst olje- og gassressursene – har vi ikke bare skapt grunnlag for velferden, men Norge har også utviklet teknologi som er verdensledende, og som har overslag til nye næringer, til bioøkonomien og det grønne skiftet. Et eksempel på en sånn innovasjon er biogassfabrikken på Skogn.

OECD har kåret Trøndelag med teknologihovedstaden Trondheim til Norges mest innovative region. Det er den eneste regionen som er blant topp 25 i Europa.

Innovasjon basert på våre fremragende teknologimiljøer vil være blant de fremste konkurransefortrinnene våre framover, men da må vi føre en politikk som sikrer disse nye framtidsnæringene innovasjonskraft og konkurransekraft. Det legger dette budsjettet med skatte- og avgiftspolitikken til rette for.

Lise Christoffersen (A) []: Skattepolitikken er en av de virkelige skillesakene i norsk politikk. For Høyre og Fremskrittspartiet er skattekutt et mål i seg selv, og ikke for folk flest, men for dem med mest fra før. Når inntekter kuttes, må også utgifter kuttes. Det kuttes der det smerter mest, fra dem som lite har fra før. Skattefesten for de rikeste og årlige kutt i trygd og stønadssatser fortsetter i 2018. Arbeidsledige og folk på trygd betaler prisen. Høyre og Fremskrittspartiet drives av en merkelig kortslutning: Den som har mye, motiveres av mer, den som har lite, motiveres av mindre.

Den urettferdige skattepolitikken tåkelegges med fraser som «dynamisk» og «framoverlent», med påståtte ringvirkninger i form av investeringer og nye arbeidsplasser. De ringvirkningene har ingen sett. Arbeiderpartiet har spurt, men både statsminister, finansminister og arbeidsminister er og blir svar skyldig, for svaret fins ikke. Sysselsettingsandelen er lavere enn på lenge.

En gjenganger i budsjettdebatten fra Høyres side er utsagn à la: Vi gjør det som er best for landet! Det er feil. Det skapes nesten ikke arbeidsplasser i privat sektor, og det er et sykdomstegn. «Oljesjokk» er blitt bortforklaringen på at den rød-grønne regjeringa hadde tre ganger så god jobbskaping å vise til. Og våre gode resultater kom midt under finanskrisa. Vi merket ikke så mye til den i Norge, men det var jo fordi de store pengene ble brukt til å holde hjulene i gang. Men også da var Høyre og Fremskrittspartiets svar store skattekutt for de rikeste.

Arbeiderpartiet starter i den motsatte enden: Hva må til for å sikre arbeid og velferd i tida som kommer? Hvordan skal offentlige og private ressurser trekke i samme retning? Svaret er politisk styring, ikke marked. Vi vil investere stort i arbeidstakernes kompetanse, vårt viktigste konkurransefortrinn i framtida. Men det hjelper lite hvis arbeidsplassene ikke fins. Arbeiderpartiet legger derfor 1,5 mrd. kr på bordet i 2018 som starten på en langsiktig satsing på klimavennlig næringsutvikling – i havnæringene, innen skipsfart og industri, bioøkonomi og velferdsteknologi, klyngeprogram og regionale akseleratorprogrammer, bredbånd i hele landet, styrket landbruk.

Det vil koste. Vi må ha inntekter. De må komme fra et rettferdig skatte- og avgiftssystem, der det ytes etter evne. Ett av de grepene vi gjør i vår helhetlige skatte- og avgiftspolitikk for folk flest, er å fjerne momsfritaket på utenlandsk netthandel på beløp under 350 kr. Det vil styrke norske arbeidsplasser i norske butikker, men det viktigste er at det vil styrke inntektssida i budsjettet med 1,7 mrd. kr på årsbasis, 1,4 mrd. kr i 2018. Arbeiderpartiet vil bruke disse pengene til å investere i vår felles framtid for økt sysselsetting og velferd. Det begynner å haste etter fire år, snart fem, med pause i jobbskaping.

Kjell-Idar Juvik (A) []: Dagens regjering, med støtte fra Kristelig Folkeparti og Venstre, setter Kommune-Norge i en vanskelig økonomisk situasjon med sin iver etter å fjerne eiendomsskatten. Kommunenes eiendomsskatteinntekter fra vannkraftsektoren alene er redusert med 380 mill. kr i år i forhold til i fjor og foreslås ytterligere redusert med 206 mill. kr til neste år, dvs. 586 mill. kr mindre til skole, barnehage, helse, omsorg, kultur og tilrettelegging for næringsvekst i 2018.

Reduksjonen på vannkraftanleggene på over 30 pst. over to år medfører at kraftanleggene ikke lenger gjenspeiler anleggenes markedsverdi, slik loven forutsetter. Reduksjonen skyldes fallende kraftpriser – det er korrekt – men også at kapitaliseringsrenten ikke er nedjustert i takt med fallende rentenivå. Den fallende renten er gjenspeilet i reduserte rentesatser i forskriftene som gjelder for alle øvrige kraftskatter, med mellom 1 og 2 pst. de siste fem årene, mens kapitaliseringsrenten på vannkraftanleggene er uendret på 4,5 pst., og burde vært ned mot 2 pst.

Jeg kan vanskelig se at den framtidige verdien av norske vannkraftanlegg har falt med over 30 pst. på to år, og mener at kapitaliseringsrenten må reduseres slik at eiendomsskattegrunnlaget for vannkraftanlegg gir et mer korrekt uttrykk for verdien på anleggene.

Som sagt vil dette ha store konsekvenser for enkeltkommuner som nå sitter og lager budsjettene for 2018. To eksempler fra mitt hjemfylke:

  • Rana kommune vil få 17 mill. kr mindre i inntekter for 2018 i forhold til 2016.

  • Min egen kommune, Hemnes, vil få 18 mill. kr mindre i 2018 enn i 2016 til å gi tilbud til innbyggerne sine.

I tillegg kommer tapte inntekter ved reduksjon på verker og bruk.

Arbeiderpartiet har foreslått å endre på verdisettingen ved å senke renten og øke antall år for gjennomsnittsberegning. Det ville gitt kommunene et redusert tap på 270 mill. kr.

Så litt om verker og bruk. Eiendomsskatt på verker og bruk er en viktig del av finansieringsgrunnlaget for velferd i mange norske kommuner. Dette glemmer regjeringen i sin iver etter å kutte skattene.

Regjeringen foreslår som sagt å kutte dette. Det gjør de også uten å utrede. Vi mener det er i strid med utredningsinstruksen å fremme et så omfattende lovendringsforslag med så store og usikre økonomiske konsekvenser for en samlet kommunesektor gjennom et statsbudsjett. Det burde vært nedsatt et bredt partssammensatt lovutvalg som vurderte eiendomsskattereglene for verker og bruk, og ikke minst så på eiendomsskatten på produksjonslinjer.

I budsjettavtalen er det enighet om en kompensasjon foreløpig begrenset til 500 mill. kr per år. Men det er nok ikke høyt nok.

Her bør regjeringen lytte til kommunene og ta seg litt bedre tid, i hvert fall ett år ekstra, før man iverksetter dette.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Gjennom hele valgkampen ble vi bombardert med politisk radioreklame. I mitt hjemfylke, Hedmark, var det spesielt Høyre og Fremskrittspartiet som var på offensiven i radio. Stadig vekk kunne man høre finansminister Siv Jensens stemme som sa noe slikt som at hvis du vil fjerne eiendomsskatten, må du stemme på Fremskrittspartiet.

Det framstår som ren populisme når Fremskrittspartiet driver valgkamp på denne måten, og framstiller det som at velgerne kan stole på at de vil fjerne eiendomsskatten, til tross for at de har sittet fire år i regjering, og stadig flere kommuner har innført eiendomsskatt i denne perioden.

Fremskrittspartiet er hele tiden med på å ta grep som gjør at kommunene blir nødt til å innføre eiendomsskatt. Skattepolitikken er helhetlig. Når forlikspartene nå f.eks. uten forvarsel har fjernet maskinskatten, som genererer rundt 1 mrd. kr i inntekt til norske kommuner, er det helt klart at disse kommunene er nødt til å ta inn det økonomiske tapet på andre måter. Dette er en milliard som finansierer sykehjemsplasser og lærerstillinger. En av løsningene som er varslet, er at kommunene ser seg nødt til å innføre eller å øke eiendomsskatten.

Når Fremskrittspartiet tidligere har vært med på å legge om inntektssystemet slik at enkelte kommuner taper på det og får mindre inntekter, er det klart at de kommunene må ta inn inntektene på andre måter, og en av løsningene er å innføre eiendomsskatt eller å øke eiendomsskatten.

Fremskrittspartiets skattepolitikk mangler altså en helhetlig og logisk tenkning, men det er ganske enkelt, for uten inntekter kan ikke kommunene tilby gode tjenester nær folk.

Jeg må også si at jeg blir litt skremt når Fremskrittspartiets finanspolitiske talsmann i Stortinget, representanten Njåstad, altså den fremste talspersonen for skatt, bruker sitt hovedinnlegg til å si at han aldri har skjønt hvorfor reduserte skatter på 25 mrd. kr kan bli satt opp mot velferd. Da kan man jo spørre seg om representanten Njåstad, eller Fremskrittspartiet for den del, skjønner sammenhengen mellom et godt helsevesen og velferd, sammenhengen mellom offentlig skole og velferd, sammenhengen mellom god eldreomsorg og velferd. For det er nettopp slike ting som vi, staten og fellesskapet, har et ansvar for, og det må finansieres, bl.a. gjennom skatt.

Hvis Ola Nordmann får et hjerteinfarkt, hjelper det ham lite at Norges aller rikeste har fått milliarder av kroner i skattelette. Men det hjelper ham at ambulansen er på plass så fort som mulig, og at han blir tatt hånd om på et sykehus som kan redde livet hans. De aller fleste årene merker ikke Ola Nordmann så mye til sykehuset eller til ambulansen. Men den dagen han får hjerteinfarkt, merker han det veldig, veldig godt.

Åsunn Lyngedal (A) []: Det er interessant å høre regjeringspartiene si at det går så godt i norske kommuner. I Nord-Norge får 71 av 87 kommuner – i Finnmark, Troms og Nordland – ikke engang kompensert for lønns- og prisveksten til neste år.

Nord-Norge er i veldig mange sammenhenger et distrikt. For oss som bor der, kan det virke som et sentrum, men vi snakker ofte om det som et distrikt. En av de tingene som rammer Nord-Norge ekstra hardt, i tillegg til et dårlig kommuneoppgjør, er at man fjerner muligheten til å skattlegge verk og bruk. Det gir endringer i fordelingen av verdiene i samfunnet vårt som er veldig store. Regjeringen anslår at det vil omfordele 800 mill. kr. Kommunene selv antyder 1,2 mrd. kr. Her angripes distriktene på noe som ganske få har et forhold til. Men de som har vokst opp i et samfunn der det fantes et verk eller et bruk, vet at det er et begrep for de store produksjonsbedriftene i lokalsamfunnet, eller en fabrikk om en vil.

Vi har i 120 år skattlagt de store installasjonene, f.eks. smelteovnene ved Elkem Salten verk i Sørfold. Det samme har vi gjort med de store maskinene ved LKABs anlegg i Narvik.

Det har vært forsøk på å begrunne omleggingen med at det har vært skapt tvil om man kan anlegge grønne datalagringssentre i Norge. Skatt på verk og bruk har aldri vært lagt på datamaskiner, printere, verktøy eller anleggsmaskiner. Skulle det være et behov for å tydeliggjøre dette i lovverket, er det mulig.

Jeg vil hevde at det aller meste av pengene som kommunene tar inn som skatt på verk og bruk, nå kommer til å gå ut av landet. Hvorfor? Jo, fordi veldig mange av de store industribedriftene våre er eid fra utlandet. Den eneste skatten de betaler i Norge, er eiendomsskatt på verk og bruk, for overskuddet deres skattlegges i hjemlandet.

I Nordland betaler Elkem Bluestar i Sørfold 8,9 av 10,3 mill. kr i eiendomsskatt på verk og bruk. De pengene vil for framtiden gå til Kina. I Mosjøen betales 20 av 23 mill. kr av Alcoa. De pengene vil gå til USA, fordi Alcoa er amerikanskeid. I Narvik vil 15 av 20 mill. kr gå til Sverige, fordi LKAB betaler denne eiendomsskatten. Det står ingenting i forslaget fra regjeringen om hvor mye av disse pengene som nå tas ut av norske kommuner og gis til utlandet. Det er beklagelig. Det viser hvor galt det kan gå når regjeringen, uten foregående utredning av konsekvenser, foreslår å endre et 120 år gammelt lovverk.

Vetle Wang Soleim (H) []: Først må jeg ta tak i det siste som ble sagt fra Juvik og Lyngedal angående verk og bruk. Dette er en sak som har vært på høring i flere omganger, og der kommunene har vært tett involvert i prosessen med å få sagt sine meninger. Det er rett og slett slik at denne regjeringen er imot den skatten, og vi ønsker å fase den ut. Så enkelt er det. Nå hører jeg at Arbeiderpartiet er veldig kritisk til denne utfasingen, selv om de har gått med på og ønsker en lovutredning av forslaget. Gitt de ordelag som ble brukt av Juvik og Lyngedal: Kan vi få en bekreftelse fra Arbeiderpartiet på at det lovarbeidet de ønsker å støtte opp om, egentlig bare er en skinnprosess, at de egentlig er imot hele endringen uansett?

Det går et ganske markant skille her i salen når det gjelder skatt, og jeg er glad for å være på den siden som mener at det er viktig at bedriftene får beholde mer av sine egne penger for å skape nye arbeidsplasser. Hvorfor skal de sende pengene sine til Oslo for at det skal deles ut fra et kontor her? Det skjønner ikke jeg, og det er jeg glad for at vi prøver å få bukt med.

Senterpartiet har i dag har vært ute og talt imot flere av de endringene som vi ønsker å få gjennomført. Det skulle jo være en gledens dag for Senterpartiet når vi faktisk øker de avgiftene som de alltid har vært for å øke. Hadde vi hatt Senterpartiets politikk om sukkeravgiften fra 21. november i år, hadde vi hatt et bredt flertall for det forslaget i Stortinget. Nå har vi Senterpartiets politikk fra 22. november i år, altså da forliket var på plass. Nå er den helt omvendt, og det mener jeg er en populistisk måte å drive politikk på. De avgrensningene som Senterpartiet mener er vanskelige, har alltid vært vanskelige. De blir ikke mer eller mindre vanskelig selv om satsen økes. De har vært vanskelige fra dag én.

Når det gjelder endringene vi gjør innenfor kost og losji og skattefritt hyretillegg, er det slik at de aller fleste her i salen sier at vi er nødt til å begynne å prioritere. Handlingsrommet blir mindre. Da må vi også begynne å si nei til enkelte ordninger, og dette er to ordninger som har gått ut på dato. Kost og losji ble vedtatt i 1927 og var ment som en mer midlertidig ordning for dem som måtte pendle for å jobbe. Hvis man bor en plass og kan dra hjem og lage mat, slik som alle andre arbeidstakere i Norge gjør, synes ikke jeg det er riktig at man skal få fradrag for det. Det er det ingen andre arbeidstakere som får. I tillegg er det viktig å merke seg at halvparten av alle som krever fradrag, er utenlandske borgere. Senterpartiets omsorg for utenlandske arbeidstakere er også en overraskelse for meg. Videre er det et fradrag som det er vanskelig å kontrollere, vanskelig å dokumentere, og det krever mye kontroll for å sjekke at det faktisk blir gjennomført slik det skal.

Knut Magne Flølo (FrP) []: Dette vert på mange måtar litt ei gjentaking av finansdebatten. Det som er interessant for regjeringa, er å skape verdiar, og varig velstand krev evne til omstilling, nye utfordringar krev nye svar, og at vi tek kloke val.

Det vi debatterer i dag, er regjeringa Solberg, som med støtte frå Venstre og Kristeleg Folkeparti vidarefører og intensiverer den omstillinga og nyskapinga som er nødvendig for verdiskaping, som i sin tur bidreg til finansieringa av alle sektorar i Noreg, det vere seg kommuneøkonomien, samferdsel, sjukehus og stort sett det som skal til for å drifte AS Noreg.

Eg vil trekkje fram ein del viktige skattekutt som vil verke for bedriftene i det ganske land. Her har Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti skjønt at skal vi skape verdiar før dei kan brukast, må vi leggje premissa for at det skjer, nemleg ved at budsjettforliket har sørgt for at eigedomsskatt på produksjonsutstyr vert fasa ut over sju år – rett nok sa regjeringa fem år, men det vart sju år, og det er bra. Dette har som konsekvens at kommunane har god tid på seg til å tilpasse seg den omlegginga. Når det i tillegg ligg inne ei kompensasjonsordning og 72,5 mill. kr til retaksering, er dette akseptabelt for begge partar, ikkje minst for dei mange bedriftene som har etterlyst denne endringa av eigedomsskatten.

I tillegg vil det verte ei avgrensing for kommunane, ved at dei kan forhøgje satsen med berre 1 promille, mot 2 promille tidlegare. Dette er viktige tiltak som bedriftene skjønar, og som gjev dei ein «boost» til aktivitet og optimisme.

Men reaksjonen frå dei raude og dei grøne vil nok vere at her vert dei rike prioriterte. Slett ikkje! Eg har sjølv vore bedriftseigar i 30–35 år og har aldri følt meg rik. Men når myndigheitene legg forholda til rette fordi vi skal skape verdiar til fellesskapet, er det viktig at det vert vist på denne måten.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Når høyresiden ber opp til dans om boligpolitikken, får jeg jo delta, for vi får høre her at svaret er en uansvarlig boligpolitikk. Det er ganske utrolig å høre det fra et parti som gjennom de siste årene har sittet i regjering mens boligprisveksten har vært dramatisk, mens vi ser at boligmarkedet forsterker ulikheter i Norge, mens vi ser at vanlige folk med vanlig lønn sliter med å komme seg inn i boligmarkedet.

Man kan også lure på hvordan det skal hjelpe sykepleieren som ikke kommer seg inn i boligmarkedet, at de med flest og dyrest boliger er de som får de aller største skattefordelene. Det får vi ingen svar på.

Økonomer har i lang tid advart mot den utviklingen som vi ser i boligmarkedet i Norge. Det dreier seg om både prisveksten, som har vært usunn, og gjeldsutviklingen, som vi ser har vært dramatisk i Norge gjennom de siste årene. Da er høyresidens eneste svar at vi må bygge flere boliger. Samtidig hører vi fra boligbransjen, senest i etterkant av framleggelsen av statsbudsjettet i høst, at vi nå har bygd for mange boliger. Og slik holder vi på i en evig sirkel. Dette er ikke boligpolitikk – det er mangel på styring, og boligmarkedet blir ikke mer rettferdig av det.

Vi i SV foreslår å øke beskatningen av boliger for dem med mange boliger og for de dyreste boligene, for det er i tråd med rådene fra en lang rekke økonomieksperter. Jeg tror nok at Høyre egentlig – innerst inne – forstår at det er ganske rasjonelt. Det er omfordelende, og det stabiliserer boligmarkedet.

Men fortsetter vi som før, fortsetter vi med denne regjeringens politikk for boligmarkedet – eller snarere deres mangel på politikk – kommer boligmarkedet til fortsatt å være en pådriver for forskjellsutviklingen i Norge. Det kommer til å bidra til at byene våre blir segregert, og til at ulike typer mennesker ikke kan bo i de samme områdene, og det kommer til å være med på å destabilisere norsk økonomi. Det mener jeg er en farlig kurs å ha.

Elin Rodum Agdestein (H) []: Det er ikke politikerne som skaper jobbene, det er det bedriftene som er eksperter på. Vår oppgave er å legge til rette for det og skape gode rammevilkår. Jeg har ikke møtt en eneste bedrift som ber om økte skatter for å sikre jobbene og for å skape flere. Tvert om: Mange sier at de ville ansatt flere med et lavere skattenivå. Det er her den store forskjellen ligger, mellom dem som har jobb, og dem som står utenfor.

Representanten Giske var i sin tid som næringsminister opptatt av at formuesskatten er krevende for bedriftene. Likevel fortsetter Arbeiderpartiet å øke denne skatten, som diskriminerer norsk eierskap.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt fortsetter å argumentere for å opprettholde eiendomsskatten på verk og bruk. Det er grunn til å spørre seg om disse partiene har fulgt med på signaler fra egne medlemmer, fra partene i arbeidslivet og fra dem som jobber i industrien, som f.eks. klubbleder Svein Erik Veie ved den kriserammede hjørnesteinsbedriften Norske Skog på Skogn i Levanger. Han kommenterte denne saken i media i november i år. Han ba Arbeiderpartiet

tenke seg om to ganger før de stemmer for å opprettholde det han beskriver som en industrifiendtlig maskinskatt, en usosial skatt som rammer næringslivet, uavhengig av om bedriften tjener penger eller ikke.

Han påpekte at verdifastsettelsen på utstyr og maskiner blir tilfeldig. Han mener dessuten at bedriftene er belastet nok gjennom dagens skatteregime, og mener kommunene heller må bidra til å støtte opp under industrien og sikre arbeidsplassene, i stedet for å legge press på dem med et høyt skattetrykk. Spesielt gjelder det bedrifter som sliter i motbakke, som Norske Skog har gjort i lengre tid. Denne bedriften betaler mellom 5 mill. kr og 6 mill. kr i året i eiendomsskatt til Levanger kommune, og maskinskatten er en vesentlig del av det.

Det er nettopp for å sikre økt soliditet og vekstkraft i bedrifter som Norske Skog på Skogn at vi reduserer skattebyrden, innfører lettelser i eiendomsskatten, slik at bedriften kan videreutvikle seg og trygge de jobbene som er på Fiborgtangen i dag. Jeg synes det er overraskende at det gamle industripartiet Arbeiderpartiet forlater den linjen, og at de ikke ser betydningen av det. Men det er kanskje slik som klubblederen Veie har sagt, at det blir mer og mer tydelig hvorfor Arbeiderpartiet taper velgere i industrien.

Helge André Njåstad (FrP) []: Det var representanten Emilie Enger Mehl som fekk meg til å teikna meg til eit innlegg, for maken til misforståingar som må avklarast herifrå, skal ein leita lenge etter.

Fyrst til utsegna eg skal ha kome med om at skattelette og velferd står i motsetning til kvarandre. Det må forklarast nok ein gong. Eg meiner at om folk får behalda meir i si eiga lommebok, betyr ikkje det at dei pengane blir sløste vekk. Det betyr at folk er i vel så god stand til å disponera eigne pengar til både velferd og andre ting som politikarane er til å prioritera for folk. Så her har me forskjellig grunnsyn når det gjeld korleis samfunnet er organisert. Me har faktisk tru på at både bedrifter og folk er betre i stand til å gjera prioriteringar sjølve, enn det det offentlege og dei folkevalde er for dei. Men det betyr ikkje at me skal slutta å ha velferdsordningar. Det er jo difor me har klart, når me har styrt landet, å styrkja velferdsordningane samtidig som me har gjeve skattelette. Kommuneøkonomien er eit eksempel på det. Det er jo ikkje slik at skattelette betyr ein dårlegare kommuneøkonomi. Då hadde me aldri sett tal for 2016 som viser rekordresultat i Kommune-Noreg, samtidig som det er rekordskattelette. Det er nettopp fordi me har klart å redusera helsekøar, redusera fengselskøar og styrkja kommuneøkonomien samtidig som me har gjeve skattelette – fordi det rett og slett skaper ein heilt ny dynamikk i samfunnet.

Det får meg til å gå inn på det andre, eigedomsskatten, som vart adressert i same innlegg frå Enger Mehl. Det er bra at ein lyttar til radio og høyrer at partileiaren og finansministeren vår seier at det er eit mål for Framstegspartiet å fjerna eigedomsskatten. Eg trur ikkje ho sa på radioen i Hedmark heller at det skulle skje i fyrste budsjett, men det er veldig hyggjeleg å registrera at allereie det fyrste budsjettet etter at valkampløftet vart gjeve, går i retning av å gjera det vanskelegare å innføra og auka eigedomsskatten på hus og hytte og samtidig fjerna eigedomsskatten på maskiner. Det er eit langt steg i retning av det som er målet vårt, nemleg å fjerna eigedomsskatten.

Eg synest heller ikkje at Senterpartiet skal gjera seg veldig høg og mørk når det gjeld at eigedomsskatten har auka i desse fire åra. Det er jo ikkje regjeringa og Stortinget som aukar og innfører eigedomsskatten. Det er det jo norske kommunar som gjer. Sist eg sjekka, hadde Senterpartiet over 100 ordførarar og Arbeidarpartiet over 200 ordførarar. Framstegspartiet har fire, og våre fire har ikkje eigedomsskatt eller jobbar for å fjerna eigedomsskatten. Det er dei raud-grøne ordførarane som har tydd til eigedomsskatt for å saldera budsjettet sitt, samtidig som me har stilt til rådvelde ein rekordgod kommuneøkonomi. Difor krev det hardare verkemiddel frå denne sal for å gjera det vanskelegare for dei raud-grøne kommunane å senda rekninga til innbyggjarane sine fordi dei ikkje klarer å effektivisera drifta si slik dei burde.

Vetle Wang Soleim (H) []: Fortsatt mener jeg det hadde vært nyttig om Arbeiderpartiet kunne avklart hvordan de stiller seg til skatten på verk og bruk, et lovarbeid de har støttet. I tillegg står de her og sier at den vil de uansett ha, virker det som. Da er det kjekt å få avklart hva de egentlig mener om den skatten.

Jeg må ta ordet fordi det fra representanten Juvik ble snakk om kapitaliseringsrenten. Det jeg syntes jeg hørte, var at han ville ha den ned på 2 pst. Vel, den har vært den samme som i dag, 4,5 pst., siden 2011. Fire av de fem siste rapportene som har sett på dette, har konkludert med at den må være høyere enn den er i dag, selv om jeg ser at Arbeiderpartiet og flere kommuner ønsker å ha den lavere fordi det gir økte inntekter til kommunene. I de to siste rapportene, som var ferdig i år, og som også er omtalt i statsbudsjettet, argumenteres det for at risikotillegget i kapitaliseringsrenten skal utgjøre totalt 5–6 pst. I den ene rapporten legger professor Norli til grunn en negativ risikofri realrente, noe Arbeiderpartiet følger opp. Dette er i så fall én av svært få steder hvor man legger til grunn en slik negativ rente. Vi gjør det f.eks. ikke når vi vurderer Statens pensjonsfond utland eller Statens pensjonsfond i fondsmeldingen. Og selv om de fleste faglige anbefalingene går ut på at vi skal øke kapitaliseringsrenten ytterligere, foreslår regjeringen å holde den uendret. Det som er interessant, er at når Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Juvik går på talerstolen og sier at han ønsker den skal være på 2 pst. og Arbeiderpartiet i sitt alternative statsbudsjett foreslår 4 pst., hadde det vært kjekt å få en endelig avklaring av hva man egentlig ønsker. Skal man ned på 2 pst., er det i alle fall helt uten faglig forankring, og jeg ble veldig i stuss på hva Arbeiderpartiet egentlig mener.

Videre har vi fått høre mye fra Senterpartiet i dag når det gjelder det skattefrie hyretillegget, og jeg skal knytte et par kommentarer til det. Det er slik at for dem dette gjelder, vil over halvparten fortsatt få et sjømannsfradrag på over 80 000 kr i tillegg til minstefradraget. Så det er fortsatt gunstig å være sjømann, og man kan fortsatt få skattefri mat om bord. Dette er en ordning som stammer fra 2. verdenskrig for å kompensere dem som ikke kom seg hjem mellom seilasene. Er det da riktig å kompensere sjøfolk i dag når de får mat på land? For dem som mottar dette, er den gjennomsnittlige lønna på 760 000 kr, og dette fradraget er på opptil 16 500 kr. Det er om lag 30 000 dette gjelder, og 15 pst. av dem skatter ikke til Norge. Senterpartiet har fått en helt ny omsorg for dem som ikke skatter til Norge, både når det gjelder kost og losji, og når det gjelder det skattefrie hyretillegget.

Mudassar Kapur (H) []: Da Solberg-regjeringen tok over i 2013, arvet vi et stort etterslep i boligbyggingen i Norge. Vi møtte utbyggere og vi møtte kommuner som klaget på at arven etter Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet var et lappeteppe av fordyrende krav, lange saksbehandlingstider og byråkrati, som var i veien for å drive en helhetlig og god arealplanlegging i kommunene og bygge flere boliger.

Hvis SVs teori om at eiendomsskatt eller skatt på bolig kan være med på å dempe prispresset i boligmarkedet, noe de lanserte med brask og bram tidligere i år, vel, da må man jo spørre: Hvordan gikk det da nettopp SV innførte eiendomsskatt i Oslo? I 2015 tok SV over makten i Oslo, og etter det gikk boligprisene opp med ca. 20 pst. i året i to år. Da var fortsatt svaret fra SV at vi må ha en nasjonal boligskatt fordi det vil være med på å dempe prispresset. Jeg har flere ganger spurt både representanten Kaski og hennes leder: Hvor mye måtte folk ha betalt i eiendomsskatt rundt i Norge for at boligprisene på f.eks. Grünerløkka, der mange av SVs egne velgere bor, skulle gått ned? Det har de aldri greid å svare på.

Vårt forslag har hele tiden vært at vi må jobbe med begge deler. Vi må jobbe med tilbudssiden ved å forenkle, bygge flere boliger, få ned byggekostnadene og få opp byggetakten, slik at vi får tatt igjen etterslepet, og vi må gjøre noe på etterspørselssiden, for vi er også bekymret for gjeldsveksten. Derfor har man innført en del forskrifter som det ser ut til har en virkning på de mest pressede områdene. Det er nettopp slik vi må jobbe. Vi må treffe med regionale tiltak, og vi må kunne jobbe med både tilbuds- og etterspørselssiden.

Jeg vil anbefale representanten fra SV nå endelig å innse at det at partiet SV lanserer nye boligskattemodeller fra den ene statistikken til den andre, skaper lite forutsigbarhet i det norske boligmarkedet. Det vi må gjøre nå, er å fortsette den linjen som regjeringen har, jobbe seriøst med etterspørselssiden, det man gjør på gjeldsvekstsiden, og samtidig legge til rette for at vi har en boligbygging som møter de utfordringene vi har – kombinert med den sosiale boligpolitikken, der vi legger til rette for å bygge flere leieboliger, gjøre det enklere å få bostøtte hvis man trenger det, korrigere Husbankens utlånsvirksomhet slik at de som trenger det mest, får det først og fremst, at en ikke går tom før året er omme, og at en faktisk sørger for at byggetakten holder seg oppe og byggekostnadene holder seg nede.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Noe av det som er mest påtakelig i denne debatten, er at stadig nye representanter fra regjeringspartiene går opp og ikke tar ansvar for konkrete konsekvenser av egen politikk, men stadig vekk bare svarer med generelle skattelettelser som har blitt gitt. Når en smeller til med en avgiftsøkning på sjokolade- og sukkervarer på 83 pst., er svaret generelle skattelettelser som er blitt gitt, når man øker reiselivsmomsen over tre år med 50 pst., er svaret generelle skattelettelser, når en har økt avgiftene på innenlands lufttransport med over 2 mrd. kr siden en overtok – nye avgiftsøkninger i dette budsjettforliket – er svaret skattelettelser generelt sett. Når en har redusert avskrivningssatsene for bl.a. industri gjennom å fjerne startavskrivningen – en skattesmell på 1,8 mrd. kr – er igjen bare svaret generelle skattelettelser. Når mange pendlere som bor på brakke, får en ekstra skatteregning på 10 000 kr, er igjen svaret generelle skattelettelser, og det samme når en tar opp at en har gitt økt skatt på sluttvederlag til dem som mister jobben. Det hjelper lite for sjømenn som får en skattesmell, at rederne får skattelette. Det hjelper lite om eieren av Nidar får redusert skatt, om den som jobber på Nidar, mister jobben selv.

Og til representanten Wang Soleim, som snakket om behovet for å stramme til og prioritere. Ja, det som skjer her, er en prioritering. En skraper sammen stadig nye midler fra ulike grupper for å kunne gi mer skattelette til dem som har mest fra før.

Svært mange av dem av pendlerne som nå får en skattesmell, er folk som allerede opplever press på lønns- og arbeidsvilkår. På toppen av det får de en skattesmell på opp mot 10 000 kr. Og for sjøfolk som har vist moderasjon i en krevende tid, som har vært tilbakeholdne med lønnskrav – ja, noen har sågar gått ned i lønn for å ta ansvar i en situasjon der det har vært krevende for rederiene – hva blir takken? Jo, takken blir å gå inn i jula med en forvissning om at en får en skatteregning på 7 000–8 000 kr ekstra. Politikk handler om prioritering, og denne prioriteringen er feil.

Så til slutt det som går på moms på reiseliv – den økte momsen. Her blir det hengende igjen i salen hva som er ambisjonen framover. I går under næringsdebatten sa representanten Ebbesen at Høyre hadde en ambisjon om at en skulle få en mer flat moms. Er det 15 pst. som er ambisjonen? Er det 25 pst. som er ambisjonen for reiselivsmoms? Det forventer jeg at både finansministeren og representanter for regjeringspartiene svarer på.

Geir Inge Lien (Sp) []: Eg vart litt overraska då representanten Njåstad var framme her og hadde eit innlegg om at Senterpartiet var høg og mørk. Det er vi for så vidt, men då må ein jo kunne seie det same til Framstegspartiet. Dei seier at kommunane har så utruleg god økonomi, og at det er gode overføringar. Det som kjem veldig lite fram, er dei stadig fleire oppgåvene som kjem til kommunane utan fullfinansiering. Det er spesialisering, og det er nye reformer som ikkje er svært synlege. Vi har barnevernet, vi har brann og redning, dimensjoneringsforskrifta, akuttforskrifta og auka kompetansekrav i alle sektorar. Dette er tøft for kommunane, i tillegg til at regjeringa skjer ned på inntektene. Det er krevjande tider når det vert kutta i alle inntektene til kommunane, og kompetansekrava aukar.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Velferdsstaten er eit spleiselag. Å betale skatt etter evne er eit av dei viktigaste bidraga vi kan gjere for å sikre velferd og moglegheiter for alle, og det betyr at folk med høge inntekter må bidra noko meir enn andre. Ikkje minst er det viktig no når vi gjennom denne debatten har fått klarlagt at forskjellane og fattigdomen aukar. Difor føreslår Arbeidarpartiet ei meir rettferdig innretning på inntektsskatten, høgare skatt til høgtlønte, men lågare skatt til dei fleste andre – vi skjermar folk med inntekt under 700 000 kr. For å finansiere ein aktiv arbeidsmarknadspolitikk aukar vi formuesskatten for dei med dei høgaste formuane, men skjermar pensjonistar og småspararar. Med skatteopplegget vårt blir det mindre skatt til barnefamiliane. Vi seier nei til regjeringa sine dyrare barnehagar, og ein vanleg familie med to barn i barnehagen vil kome langt betre ut med vårt opplegg. Vi seier nei til regjeringa sitt skattesjokk for pendlarar og dei som har langt å reise til jobben.

Høgre og Framstegspartiet kuttar skattane til dei som aldri kan bli rike nok, men lèt som om det er vanlege folk som får mesteparten. Det høyrer vi gong på gong også i denne debatten. Problemet er at det gong på gong er tilbakevist. Frå 2014 til 2017 har dei tusen rikaste fått redusert sin eigen skatt med over 800 000 kr i snitt. Det er 2 200 kr per dag. Dei 94 pst. med lågast formue har fått eit skattekutt på nokre få kroner dagen. Avgiftene derimot, som folk flest betaler, har auka med over 6 mrd. kr sidan 2014. Det fortener berre éin merkelapp: ein usosial og dårleg fordelingspolitikk.

For Arbeidarpartiet er ikkje skatt eit mål – det er eit verkemiddel for å nå måla på velferd, klima, barn og unge og arbeid. Utfordringane står i kø. Vi må få fleire i arbeid og færre på trygd, vi må slutte å snakke om tidleg innsats i skulen og begynne å gjere noko med det, og vi må føre ein offensiv klimapolitikk. Felles for alle desse store utfordringane er at vi framover skal løyse dei med mindre pengar. Det er eit ope spørsmål etter denne debatten her at vi no får eit mindre handlingsrom, men at det samtidig er lova stadig nye skattekutt: Korleis skal det finansierast? Er det velferda som skal kuttast? Er det dei lågtlønte som skal få meir skatt?

For kvart år denne regjeringa sit, er vi eit nytt år på etterskot i å forberede oss på framtida. Noreg treng ein ny kurs også i skattepolitikken, men høgrepolitikken har som kjent berre eitt grep, eitt verktøy. Det er stadig skattekutt, og no også stadig høgare avgifter for vanlege folk. Det er synd for alle, ikkje minst for dei som no står utan jobb og merkar aller hardast at forskjellane og fattigdomen i Noreg aukar.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.