Vetle Wang Soleim (H) [10:10:02] (ordfører for sakene): Først vil jeg takke for samarbeidet i finanskomiteen med å komme fram til neste års opplegg for skatt, avgift og toll. Det er naturligvis et viktig arbeid å få på plass den innstillingen som i stor grad skal finansiere de ulike partienes budsjett.

I den forbindelse vil jeg fra Høyres side spesielt takke samarbeidspartiene Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti for et godt felles samarbeid, som har ledet fram til en budsjettenighet for 2018.

I Stortinget ligger fortsatt regjeringens hovedgrep i statsbudsjettet fast.

For det første fortsetter reduksjonen i selskaps- og personskatten fra 24 til 23 pst. i tråd med skatteforliket i Stortinget. Dette er viktig for at Norge skal være et konkurransedyktig land sammenlignet med våre naboland ellers i Europa. Det er viktig at vi har rammevilkår som tiltrekker seg selskaper, og at de etablerer seg her. Det betyr arbeidsplasser som vi trenger.

Vi øker verdsettelsesrabatten i formuesskatten fra 10 til 20 pst., og det er viktig at vi fortsetter å redusere den urettferdige skatten på norsk eierskap. Jeg synes det er veldig rart at ikke flere partier følger regjeringens politikk om å redusere skatten på arbeidende kapital. Langs hele kysten spesielt ser vi nå verft og maritime næringer med lokale norske eiere som gjør nesten hva som helst for ikke å selge sine lokale arbeidsplasser til utlandet. Hadde de gjort det, hadde de sluppet formuesskatt, men disse eierne vil fortsette å sponse sitt lokale fotballag, klasseturen til grendeskolen og pensjonistenes møtested. Det er nettopp disse vi vil ha flere av, og jeg vil fra Stortingets talerstol berømme de selskapene som står i stormen for å holde på de lokale arbeidsplassene og det norske eierskapet.

For det tredje faser vi ut eiendomsskatten på verker og bruk, maskinskatten, noe som er en lettelse for næringslivet og gjør det mer forutsigbart å etablere ny industri i Norge. Dette er en skatt som stammer fra starten av 1900-tallet, en tid da industrien var langt enklere enn i dag, og dette er en lov som viser seg vanskelig å praktisere, og som næringslivet og fagforeninger, både trevirkeindustrien i innlandet og maritime næringer langs kysten, har etterspurt lenge.

Vi har forståelse for at dette vil merkes godt i noen kommuner, og derfor forslo regjeringen en overgangsordning med nedtrapping over fem år, som etter forliket er økt til sju år. Sammen med våre forlikspartnere har vi også kommet fram til at kommunene skal kompenseres for det inntektsbortfallet de vil få fra 2019 og utover.

Regjeringens overskrift på dette statsbudsjettet er Et bærekraftig velferdssamfunn, og i denne overskriften ligger det at den måten vi har tenkt på de siste årene, ikke kan fortsette. Det er ikke slik lenger at vår enorme oljeformue i like stor grad vil kunne finansiere våre valgløfter. De pengene vi bruker i dag, må brukes annerledes. De pengene vi bruker i morgen, må ha som utgangspunkt å forsterke bærekraften i velferdssamfunnet. Dette betyr at vi framover må ha mer penger inn eller få mer ut av hver krone vi bruker i dag, for å finansiere stadig større oppgaver.

Jeg vil her understreke at noe av hovedkritikken som ble reist fra Høyre og opposisjonen under de rød-grønne årene, var nettopp at oljeformuen ble brukt til å smøres tynt utover framfor å prioritere det som gir landet flere arbeidsplasser og vekst i økonomien. Da handlingsregelen ble utformet, var det enighet om at man skulle bruke oljepengene på investeringer i samferdsel, forskning og utdanning og vekstfremmende skattelettelser. Det er nettopp en slik prioritering denne regjeringen foretar. Det er vekstfremmende å senke skatten på våre bedrifter og fase ut maskinskatten. Det er ikke vekstfremmende å tappe eiere av norske bedrifter for penger, uavhengig av om de går i pluss eller minus, og spesielt ikke nå når mange opplever å gå i minus.

Jeg vil også bruke anledningen til å presisere at punkt 12.2. i innstillingen skal forstås slik at de fire samarbeidspartiene står inne i alle deler av punktet som ikke er endret som en følge av budsjettenigheten. Endringene i ABE-reformen vil ha noe innvirkning på enkelte av sektoravgiftene, og det er der sammenligningstabellen i kapittel 16 og tilrådingen til Stortinget i kapittel 18 som bekrefter hva de fire partiene står inne i.

Videre vil jeg opplyse om en tallfeil i innstillingen på side 114 nederst om avgiftsgruppe B i engangsavgiftene. Der står det to plasser 75 g/km. Det skal være 70 g/km, likt det som står i flertallets forslag på side 60 i innstillingen.

Regjeringen har levert et godt budsjett for landet. Vi må sørge for at det lønner seg å investere i norske arbeidsplasser, og at det ikke lønner seg å flagge ut. Vi må fortsette å senke skatten til folk flest, slik at våre innbyggere kan bruke mer av sine egne penger på det de ønsker. Vi må skape mer, ikke skatte mer.

Trond Giske (A) [10:23:07]: For Arbeiderpartiet har skatte- og avgiftspolitikken tre viktige mål:

For det første skal den gi en god og trygg finansiering av de velferdsgodene vi mener det er best å finansiere i fellesskap – en god skole, trygg eldreomsorg, helsetilbud, forsvar, gode sosiale ordninger.

For det andre skal skattesystemet bidra til verdiskaping og næringsutvikling over hele landet, være forutsigbart, effektivt og langsiktig.

For det tredje skal det bidra til en mer rettferdig fordeling. Det er egentlig ganske enkelt. De som har mest, skal bidra mest. Folk med vanlige inntekter, skal betale mindre.

På alle disse tre punktene er Arbeiderpartiets opplegg mer målrettet og bedre innrettet enn Fremskrittspartiet og Høyres skatteopplegg, for vi sørger for at vi har mer å investere på det vi trenger for å forberede oss på framtiden. Norge har noen store oppgaver som vi må løse i fellesskap:

• sørge for at mange flere barn og unge får en oppvekst med trygghet og kunnskap

• sørge for at folk kan kvalifisere seg for framtidens arbeidsplasser, slik at ingen «går ut på dato» i framtidens arbeidsliv

• bygge ut eldreomsorgen og helsetilbudet, slik at det økende antall eldre kan være trygg på å få den hjelpen de trenger

• stanse klimaendringene og bevare et godt miljø for framtidige generasjoner

Fra ett år til et annet er ikke forskjellene i norsk politikk enorme. Vi ligger om lag 4,6 mrd. kr over skattenivået for 2017. Men for dem det gjelder, betyr det mye.

Kort fortalt består vårt skatteopplegg av fire enkle grep:

For det første vanlig moms på brus og godteri, slik at vi kan finansiere flere lærere, barnehagelærere, prøveprosjekt med skolemat, frukt og grønt i skolen, et bedre barnevern en trygg oppvekst.

For det andre nær dobler vi veksten på sykehus, vi styrker kommuneøkonomien og eldreomsorgen, stanser usosiale kutt og finansierer det ved å gjeninnføre den formuesskatten vi hadde i 2013.

For det tredje kutter vi subsidieringen av utenlandske nettleverandører. Det er meningsløst at bare man har en postadresse i Sverige, skal man slippe den momsen som norske leverandører er nødt til å legge på. Vi bruker de pengene vi får inn, på arbeidsplasser i Norge, i oppstartsbedrifter, i havnæringen, skognæringen, på utvikling av nye arbeidsplasser innenfor miljø og klimateknologi – en skikkelig distriktssatsing.

Og for det fjerde satser vi på mer jernbane, kollektivtrafikk, nullutslippsbiler, elektriske ferger, karbonfangst og -lagring, samtidig som vi finansierer det med å gjøre det dyrere å forurense.

Vårt skatteopplegg sikrer en bedre fordeling. Fra Høyre og Fremskrittspartiet har vanlige folk fått en femmer om dagen. De rikeste har fått 160 ganger mer. Arbeiderpartiet gjør det motsatte:

• ingen samlet økning i inntektsskatten, men omfordeling fra dem som tjener over 1 mill. kr, til dem med vanlige og lave inntekter

• ingen økning i de avgiftene som folk flest betaler mest av – drivstoff, elavgift, alkohol

• ingen skattesmell for pendlerne

Fremskrittspartiet og Høyre er svært opprørt når de med de største formuene eller største inntektene må betale noen hundrelapper mer i måneden. Men de sender mer enn gjerne regningen på opp mot 1 mrd. kr til norske pendlere, til eldre arbeidstakere som mister jobben, eller lavtlønte som blir syke. Et godt eksempel er økningen i barnehageprisen. En økning i barnehageprisen spiser opp skattekuttene for vanlige folk. Hvis man har to barn i barnehage, må foreldrene tjene til sammen nær 1,8 mill. kr for å komme bedre ut med Høyres skatteopplegg enn med Arbeiderpartiets. Skattekuttene kommer inn den ene dagen, men forsvinner ut i økt egenbetaling dagen etter. Det er verken rettferdig, effektivt eller sosialt.

Arbeiderpartiet er mot en slik usosial politikk. Vi sier nei til økningene i egenandelene og bruker heller pengene på bedre velferd.

Det har betydning hvem vi velger å stille opp for. Når handlingsrommet er mindre, blir også valgene vi gjør, viktigere. Høyresiden har helt siden Reagan og Thatcher på 1980-tallet hevdet at skattekutt til de rikeste gir ekstra næringsutvikling og dermed ekstra skatteinntekter. På 40 år har man ennå ikke kommet opp med dokumentasjon på denne teorien. Tvert imot har politikken gitt større forskjeller og dårligere finansiering av velferdstjenestene i alle land hvor denne praksisen er prøvd.

Arbeiderpartiet vil bruke de mulighetene og rikdommene Norge har. Vi vil skape et mer rettferdig samfunn, hvor alle får mulighet til å delta, med sterk næringsutvikling, hvor vi tar hele landet i bruk, med sterkere fellesskap og små forskjeller.

Med dette tar jeg opp de forslag Arbeiderpartiet har i innstillingene – alene eller sammen med andre.

Helge André Njåstad (FrP) [10:36:05]: Skatt og avgift er viktig for heilskapen i statsbudsjettet, og det er nok òg difor finansdebatten i førre veke i stor grad dreidde seg om skatte- og avgiftsspørsmål. I dag blir det ein liten reprise på den debatten. Det er òg naturleg at me diskuterer skatt og avgift, for det er der dei store forskjellane i norsk politikk ligg – mellom parti som vil setja skattane og avgiftene ned, og parti som vil setja dei opp, i litt ulik grad og styrke.

Det var veldig fornøyeleg å høyra replikkordskiftet mellom dei to tidlegare samarbeidspartia i den raud-grøne regjeringa, som no står og kappast om kva avgift eller skatt på formue ein skal auka, og nærmast har eit vandrande seminar om ein skal auka den eller den. Eg trur alle me som er opptekne av skattepolitikk, er veldig glade for at det ikkje er dei partia som etter haustens val skal laga ei regjeringsplattform der ein diskuterer korleis ein skal kjempa mot rikdom meir enn å kjempa mot fattigdom.

I innstillinga som ligg føre, er eg veldig glad for at hovuddelen av det regjeringa har føreslått, står fast. Mykje av det byggjer på eit skatteforlik som heldigvis fleire parti har stilt seg bak, der me går inn for å setja ned både selskapsskatten og inntektsskatten til 23 pst., og der me òg aukar verdsetjingsrabatten på formuesskatten frå 10 pst. til 20 pst., noko som vil vera eit viktig bidrag for å fortsetja å redusera skattar og avgifter i Noreg.

Når me ser heile femårsperioden som dette statsbudsjettet er det femte året i, under eitt, nærmar me oss 25 mrd. kr i skatte- og avgiftsreduksjonar, noko som er eit betydeleg bidrag til at folk flest og næringsliv får behalda meir sjølve. Eg har aldri forstått at det blir sett opp mot velferd. Det er ikkje slik at om ein får behalda meir i eiga lommebok eller eiga bedrift, betyr det at dei pengane ikkje kan brukast til velferd. Det handlar om noko så fundamentalt som kven som er best i stand til å disponera eigne pengar. Er det me som sit i denne salen, eller dei som sit i eit kommunestyre eller fylkesting, som er best til å disponera, eller er det den enkelte sjølv som kan definera kva ein ønskjer å bruka pengane på, for å sikra seg anten velferd eller auka verdiskaping, som igjen gjev auka skatteinntekter til staten og kommunane? Det er der den store forskjellen ligg, og det er der eg er veldig glad for at Framstegspartiet har ei hand på rattet, slik at avgifter og skattar går ned og ikkje opp.

Det er òg skapt ein myte om at det i den femårsperioden som me har lagt bak oss, er dei som har mest frå før, som har fått mest skattelette. Eg er stolt over at me har vore med på å setja ned formuesskatten, slik at dei som er rike på ansvar og skaper arbeidsplassar, ikkje har ei så sterk skattlegging og den særnorske formuesskatten. Men det er ein myte at det er dei som har fått mest.

Det er folk flest og vanlege folk som har fått dei største skattelettane med denne regjeringa. Dei som har kome absolutt best ut av det, er dei som kjøper seg nye, miljøvenlege bilar, noko Framstegspartiet er veldig glad for. Me veit at ein i store delar av Noreg er avhengig av bilen for å levera ungar i barnehagen, koma seg på fritidsaktivitetar og på butikken. Me har klart å setja ned bilavgiftene og sørgja for at bilen ikkje lenger er ei mjølkeku for staten, men at bilavgiftene går til å byggja vegar og infrastruktur. Me er veldig stolte over det og at me i lag med samarbeidspartia våre, Kristeleg Folkeparti og Venstre, har klart å dreia bilpolitikken i ei retning som gjer at det løner seg å fornya bilparken i ei meir miljøvenleg retning. Det er me veldig fornøgde med.

Der tek me nye steg i dette budsjettet når me ytterlegare premierer bilar som slepper ut lite CO2, til fordel for vektkomponenten i dagens eingongsavgift. Det gjer at det til neste år blir endå meir lønsamt å kjøpa miljøvenlege bilar, som er til glede for alle.

Det som likevel gler meg mest i dag, er at me kjem til å gjera vedtak om å fjerna maskinskatten. Det er alltid gøy for Framstegspartiet å sørgja for å fjerna ein skatt heilt. Det at me no kan seia til næringslivet at den norske maskinskatten på produksjonsutstyr er vekk frå 2019 og sju år fram i tid, er eit solid bidrag til å sikra nyetablering og optimisme i næringslivet. Det gler oss veldig.

Representanten Giske seier at det ikkje er spor av valløfta våre om eigedomsskatt. Då ber eg om at ein les dokumenta ytterlegare, for det er masse spor av god Framstegsparti-politikk. Når det gjeld eigedomsskatt, er jo maskinskatten ein del av eigedomsskatten. Der tek me store steg i dag. I tillegg gjer me det vanskelegare å auka og innføra eigedomsskatt på hus og hytter. Det er masse spor av god Framstegsparti-politikk i dette skatte- og avgiftsopplegget.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:48:46]: Noe av kvaliteten ved det norske politiske systemet har vært forutsigbarhet. Det har vært en stor styrke for oss som et lite land at vi ikke har hatt brå endringer selv med skiftende flertall. Det var et bredt skatteforlik i forrige periode, nettopp for å sikre forutsigbarhet for innbyggere og for næringsliv. Det har vært et høyt skattenivå, men folk har visst at hvis de investerer, er det liten risiko for at det plutselig blir brå endringer. Vi opplevde i årets budsjett at det plutselig kom brå endringer – ikke på skatt, men på avgift.

Det som overrasker meg når det gjelder Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, er at de ikke er mer bekymret over de siste års utvikling i norsk økonomi. Norsk kapital har ikke gått fra olje og gass til investering i industri, men fra olje og gass til investering i bolig og eiendom. Norge som land kan ikke bo seg til rikdom. Vi må ha verdiskaping, vi må ha verdiskapende industri.

Den industrien som har investert mest, er næringsmiddelindustrien. Der har vi sett investeringer rundt omkring i hele landet, og det er også den industrien som sysselsetter flest på fastlandet. Nesten 50 000 mennesker jobber i norsk næringsmiddelindustri. Derfor er det så forunderlig, det som skjer i det skatte- og avgiftsopplegget som flertallet vil vedta i dag, som nettopp er et målrettet angrep på den delen av norsk næringsliv som investerer mest på fastlandet, norsk næringsmiddelindustri, med en avgiftsøkning på 83 pst., og den slår helt vilkårlig ut. Den er sterkt konkurransevridende i sin form og bryter med hele tankegangen om at det norske skatte- og avgiftssystemet skal være forutsigbart.

Man får en avgiftsøkning på sjokoladekjeks på 0 pst., men på sjokolade på 83 pst. Vitaminbjørnene, som er blitt så mye omtalt tidligere, får 83 pst. avgiftsøkning, mens marsipanpølse får 0 pst. Kjøper man marsipan med sjokolade, får man 83 pst. avgiftsøkning. Det viser at hele avgiften har vært sovende, den er bare blitt prisregulert. Nå kommer det et enormt avgiftshopp på 83 pst. som slår helt vilkårlig ut på produktene.

Grunnen til at den bare har vært prisregulert, er nettopp at man har sett at denne avgiften slår veldig spesielt ut og rammer enkeltbedrifter voldsomt. Når vi f.eks. hører at Freia her i Oslo får 360 mill. kr mer i avgift på sitt ene anlegg, er det en vilkårlighet som ikke hører hjemme i det norske storting. Vi har vært kjent for å ha forutsigbarhet og trygghet, men et høyt nivå på både skatter og avgifter. Men det har vært trygt å investere her. Denne typen avgiftshopp gjør det utrygt å investere, og det er konkurransevridende. I dagens Dagbladet kan vi lese at takket være 350-kronersgrensen er det en svensk aktør som hver dag, avgifts- og momsfritt, eksporterer 20 tonn godteri til Norge. Det er et direkte utslag av en uforutsigbar avgiftspolitikk som premierer svenske aktører og straffer norske aktører. Det er helt uforståelig at de fire partiene ønsker en slik politikk. Jeg kan ikke tro at de egentlig er for den selv.

Så er det en annen ting jeg synes er sørgelig med det skatte- og avgiftsopplegget som Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre vedtar i dag. Det er de store skatteskjerpelsene som kommer for vanlige arbeidsfolk. Da man skulle gjøre opp budsjettet, var det de som bor på brakke, som skulle ta regningen. Siv Jensen kom med et forslag om at man skulle skjerpe skattene med 750 mill. kr for dem som bor på brakke i Norge – vanlige arbeidsfolk. Da man skulle gjøre opp budsjettet med Kristelig Folkeparti og Venstre, skulle man sende en skatteregning til sjøfolk på 200 mill. kr. En vanlig sjømann får fort 7 000–8 000 kr mer i skatt på grunn av at man fjerner det skattefrie hyretillegget.

I opplegget fjerner man også arbeidsgiverens mulighet til å betale kost for arbeidstakere som må bo borte fra hjemmet. Man reduserer betalingen med 150 kr per arbeidstaker – en målrettet skatteøkning for dem som må være langt borte fra hjemmet når de jobber.

Så har regjeringen sett, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, at det var én gruppe som ble rammet urimelig, og det var lastebilsjåførene. Men det som er det forunderlige med opplegget som her ligger, er at hvis en lastebilsjåfør sover i bilen, skal han få det skattefritt, men hvis han sover på brakke, skal han ikke få det skattefritt. Det er komplett uforståelig. Derfor burde man trekke hele forslaget og ikke lage et system som tvinger folk til å sove i lastebilen når de kunne sovet i brakka, eller at det er mer hederlig å jobbe hjemmefra hvis man kjører lastebil, enn hvis man kjører gravemaskin. Det som er typisk for dagens regjeringspartier, er at når man rammer vanlige arbeidsfolk, er det helt greit å øke skattene, men rammer det dem som har mest, gjør man det ikke.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:53:56]: Det vil jeg gjerne gjøre.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:02:14]: Vi foreslår i dette budsjettet en rød og grønn omlegging av skatte- og avgiftspolitikken, for å omfordele mer rettferdig og for å redusere klimagassutslippene. Vi foreslår å senke skatten på arbeid, samtidig som vi foreslår en skatteøkning på formue, arv og eiendom. Dette vil omfordele makt og verdier i samfunnet og føre til en mer rettferdig skattlegging. Det er en omlegging for de mange, ikke for de få.

De siste fire årene har skattesystemet blitt mer omfordelende i Norge. De med de største inntektene og formuene har fått store skattekutt. I perioden 2013–2017 fikk de 0,1 pst. med størst formue hele 264 500 kroner i skattekutt. Rikdom går i arv i Norge, og slik samles rikdom og makt hos noen få. Blant de 100 rikeste i Norge er to av tre arvinger. De har tjent godt på at regjeringen, med Arbeiderpartiets støtte, har fjernet arveavgiften – for det skal lønne seg å arve.

Det skal også lønne seg å eie bolig, helst så mange og dyre boliger som mulig. Dagens skattesystem for bolig er laget slik at det er de med de dyreste boligene som får de største skattefordelene. Dette er penger som ellers kunne ha gått til lavere skatt til folk flest og til bedre velferd.

I dag har vi hørt – og vi kommer til å høre – at skattekutt til de rikeste skaper arbeidsplasser og økonomisk vekst. Det er en myte. Tvert imot har bl.a. Det internasjonale pengefondet, IMF, nylig lagt fram forskning som viser at det er fullt mulig med økt skatt på de høyeste inntektene uten at det går ut over veksten i økonomien. For ulikhet skader økonomisk vekst, og når beregninger fra IMF viser at den økonomiske veksten i Norge er lavere enn det den ellers ville ha vært, nettopp på grunn av de økte ulikhetene de siste tre tiårene, burde det bekymre langt flere enn SV.

SV legger her fram forslag som gjør at folk med vanlige inntekter blir sittende igjen med mer av inntektene sine, mens de med høyest inntekt og formue må bidra mer. Vi foreslår å flytte skatt fra arbeid til formue, arv og eiendom. Det er viktigere at det lønner seg å jobbe, enn at det lønner seg å arve. Derfor foreslår vi lavere inntektsskatt til folk flest. Alle som tjener under 600 000 kr, får i snitt lavere skatt med SVs forslag. Vi gjenoppretter formuesskatten, slik at de rikeste i Norge bidrar mer til fellesskapet. Vi gjeninnfører arveavgiften. Sju av ti av Norges rikeste er arvinger, og fraværet av skatt på arv øker forskjellene.

Vi reduserer også subsidieringen av eiendomsmarkedet. De med flest og dyrest boliger tjener mest på skattesubsidiene i dag. Vi i SV vil heller bruke pengene til skattekutt for folk flest.

Vi foreslår også en grønn omlegging av avgiftene. Forurensning og utslipp av klimagasser har store konsekvenser for enkeltmennesker og for samfunn, både i Norge og i verden. Miljøavgifter er ett av virkemidlene vi bruker for å redusere miljøskadelig aktivitet og betale for å reparere skadene fra forurensningen. Det siste poenget er viktig, for fellesskapets inntekter fra ulike bilavgifter har gått kraftig ned det siste tiåret. Det skyldes først og fremst at biler som kjører på fossilt drivstoff, har fått lavere avgifter det siste tiåret. Vi foreslår derfor å øke avgiftene på de bilene som slipper ut mest CO2, og å øke drivstoffavgiftene for å gjøre det mer lønnsomt å velge nullutslippsbiler.

Det er grunn til å minne Stortinget om at det er vedtatt at innen 2025 skal alle nye biler være nullutslippsbiler. Men virkemidlene i budsjettavtalen er ikke i nærheten av å få oss på riktig spor. Fortsatt taper elbilen åtte av ti ganger når en ny bil kjøpes. Da er det smått utrolig når regjeringen både har redusert avgiftene for dyre, fossile luksusbiler og samtidig vil starte innfasingen av avgifter på elbiler. Først når man gjør fossilbiler dyrere, kan man fase inn avgifter på elbiler. SVs mål er ikke at elbilen skal være billigst mulig, men at den skal kunne utkonkurrere fossilbilen i både store og små bilklasser. Det er da vi når målet, det er da vi kutter klimagassutslippene. Derfor legger vi også fram et forslag om å utrede akkurat det.

Skal vi diskutere skatt i et miljøperspektiv, må vi også snakke om oljeskatt. SV foreslår å vri satsingen over på andre næringer og et nytt petroleumsskatteregime som tar inn over seg en ny virkelighet hvor vi også er nødt til å ta mye mindre risiko.

Til tross for økte avgifter vil de fleste tjene på våre helhetlige forslag til skatter og avgifter. Det er et rødt og grønt skatteskifte for de mange, ikke for de få.

Med det tar jeg opp de forslagene SV har alene eller sammen med andre.

Terje Breivik (V) [11:13:58]: Når me i dag behandlar skatte- og avgiftsopplegget for 2018, er det isolert sett eit skatte- og avgiftsopplegg som eit stort fleirtal stiller seg bak hovudtrekka i, og som fylgjer opp skattereforma som seks parti er samde om. Det store grepet er å redusera alminneleg skattesats for bedrifter og personlege skattytarar til 23 pst.

Budsjettavtalen mellom Venstre, Kristeleg Folkeparti og regjeringspartia fører i all hovudsak vidare forslaga frå regjeringa, med eit par viktige unntak. Det eine er at skatte- og avgiftsfordelane for elbilar – nullutsleppsbilar – vert førte vidare og ikkje stramma inn, slik regjeringa føreslo. Det er viktig for å sikra føreseielege rammer og for å nå målet om at alt sal av nye bilar i 2025 skal vera av nullutsleppsbilar. Det andre er at den føreslegne opsjonsskatteordninga for gründerbedrifter vert langt betre og mykje, mykje meir operasjonell enn det regjeringa føreslo.

Det er viktige delar av det som i dag vert vedteke, Venstre er veldig fornøgd med. Skatteklasse 2 vert avvikla, noko Venstre var det fyrste partiet som føreslo. Opsjonsskatteordninga – som eg nett nemnde – for gründerbedrifter vert innført og betydeleg forbetra, noko Venstre var det fyrste partiet som føreslo. Det vert innført ei lik CO2-avgift i ikkje-kvotepliktig sektor på 500 kr per tonn, i tråd med prinsippet om at forureinaren skal betala uansett utsleppskjelde, som Venstre var det fyrste partiet som føreslo. Og me er i førarsetet når det gjeld ei ytterlegare omlegging av eingongsavgifter for fossile bilar, der avgifta for utslepp vert høgare. Det vert meir lønsamt å kjøpa bilar med lite CO2-utslepp i 2018.

Nokre ord om sukker- og drikkevareavgift. Det var ikkje ein avgiftsauke, verken momsauke eller auke av særavgifter, som Venstre føreslo i sitt alternative statsbudsjett. Venstre står likevel bak den avtalen som er inngått. Eg stiller meg noko undrande til den monomane motstanden som Senterpartiet framfører mot avtalen, seinast tidlegare her i salen. Avgifter har negative sider for næringa, men samstundes har dei ein positiv effekt på folkehelsa, ifylgje Folkehelseinstituttet. Senterpartiet sjølv har – m.a. gjennom den allereie nemnde representanten Kjersti Toppe – fleire gonger teke til orde for å auka sukkeravgiftene. Senterpartiet i regjering har vore med på å auka avgiftene på alkoholfrie drikkevarer betydeleg. I perioden 2008–2013 vart avgiftssatsen t.d. auka frå 1,68 til 3,06 per liter på drikkevarer som er tilsette sukker eller søtstoff, tilsvarande 80 pst. – omtrent like mykje som det Senterpartiet no kritiserer budsjettavtalen for.

Det er ingenting i Senterpartiets avgifts- og skattepolitiske krumspring som overraskar lenger. For to år sidan meinte Senterpartiet at det var miljøpolitisk heilt rett å auka vegbruksavgifta på bensin og diesel. No meiner partiet at det er heilt rett å redusera den same avgifta. For to år sidan var Senterpartiet heilt imot finansskatten. No føreslår partiet ei ytterlegare skatteskjerping for sparebankar og andre bankar utover det regjeringa føreslår, på netto 1,2 mrd. kr – distriktsarbeidsplassar gode som nokon og ekstremt viktige for andre distriktsarbeidsplassar. Senterpartiet meiner ifylgje seg sjølv at det er skadeleg for næringslivet at vegbruksavgifta på diesel vert prisjustert, men det er openbert ikkje skadeleg med ein skatteauke for ei enkeltnæring på 1,2 mrd. kr. Det er vanskeleg å henga heilt med i resonnementa her.

For Venstre er det viktig med eit skatte- og avgiftssystem som i tillegg til å skaffa statskassen nødvendige inntekter bidreg til åtferdsendring, som løner det me vil ha meir av, og som gjer det me vil ha mindre av, mindre lønsamt, som løner det å investera i norsk næringsliv, i arbeidsplassar og i arbeid, som løner dei miljøvenlege løysingane, og som gjer det mindre lønsamt å forureina. Difor føreslår Venstre ein skikkeleg skattelette for vanlege folk i vanlege jobbar på ca. 3 000 kr per år, fordi det alltid skal vera mest lønsamt å jobba. Difor føreslår Venstre eit betydeleg grønt skatteskifte som gjev både bedrifter og forbrukarar moglegheit til å ta grøne val, fordi det alltid skal vera mest lønsamt å ta grøne val. Og difor føreslår Venstre målretta skattelettar for næringsdrivande og dei minste verksemdene, fordi initiativ og vilje til å skapa ein arbeidsplass for seg sjølv og nokre til alltid skal løna seg.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:26:01]: Jeg vil starte med å takke saksordføreren for å sy sammen innstillinga på en god måte. Dette er også en viktig del av statsbudsjettet. Som flere har vært inne på, ligger det et opplegg fra regjeringa som følger opp skatteforliket, der vi senker selskapsskatten og også fortsetter senkingen av formuesskatten på arbeidende kapital. Det har Kristelig Folkeparti vært tydelig på at vi er glade for helt siden budsjettet kom, fordi det er med på å lette på det vi ønsker, nemlig å kunne skape flere arbeidsplasser.

I innstillinga i dag ligger også flere av sakene som vi fikk gjennomslag for gjennom budsjettforhandlingene, og jeg ønsker å trekke fram flere av dem. Spesielt gjennomslaget for pleiepenger syns vi er viktig. I går var det en lang debatt i Stortinget om den ordningen, og jeg er glad for at det er et enstemmig storting som vil støtte at en nå øker kompensasjonen fra 66 pst. til 100 pst. for foreldre som tar ut pleiepenger og har alvorlig sjuke barn. Det vil være en viktig bit, for de gjør en ekstremt viktig for jobb for ungene sine og også for samfunnet. I mange tilfeller ville fort alternativet vært institusjon. Det tror jeg ikke nødvendigvis hadde vært det beste for barna, og det hadde ikke nødvendigvis vært det beste for samfunnsøkonomien heller. Det ligger også inne å sikre muligheten for at foreldre til psykisk utviklingshemmede som passerer 18 år, også kan få pleiepenger. Det er to viktige endringer som jeg er glad for vil skje i dag.

Av andre saker er jeg glad for at vi hever skattefradraget på gaver til frivillige organisasjoner. Det går opp fra 30 000 nå til 40 000 neste år. Det er et viktig signal og er med på å stimulere til flere gaver til frivillige organisasjoner, som gjør et fantastisk arbeid for utsatte grupper, for å skape aktivitet, for barn og unge, de bidrar til at vi har det Norge vi alle er så glad i.

Det ligger også inne en endring, som representanten Breivik var inne på, når det gjelder elbiler. Da Kristelig Folkeparti gikk inn i forhandlingene, var vi mest opptatt av at elbiler ikke skulle komme svekket ut med hensyn til konkurransedyktighet. I det opplegget som ligger her, er det, som representanten Breivik tydelig understreket, fortsatt sånn at det ikke er engangsavgift på elbiler, og at de i tillegg kommer enda bedre ut i 2018 enn det de gjorde i 2017, så vi ligger godt an til å nå de målene vi har satt oss.

Jeg vil også takke representanten Breivik spesielt for det arbeidet han gjorde med opsjonsordningen, der han og Venstre har gjort en veldig viktig jobb for å få en kraftig utvidelse av ordningen, som forhåpentligvis også vil være viktig for nystart av bedrifter.

Det ligger også inne fjerning av eiendomsskatten på verk og bruk. Jeg har vært tydelig fra talerstolen før på at vi ønsket et lovutvalg som så på det før en gjorde det grepet. Samtidig har vi også vært tydelige på at det er en skatt som har to sider. Den ene siden er uforutsigbarhet og at den er krevende for næringslivet, den andre at det er viktige inntekter for kommunene, og det er også en lokaldemokratiside ved den saken. Når vi klarte å unnta alt som gikk med kraftlinjer, og sånn sett beholder ca. halvparten av inntektene for kommunene, i tillegg til at vi fikk på plass en kompensasjonsordning og en nedtrapping på sju år, mener vi at det var et opplegg som vil være godt.

Til slutt vil jeg komme inn på den økte prisen på brus og snop. Jeg er glad for at det er et nesten fulltallig storting som sier tydelig at en ønsker dyrere varer når det gjelder brus og snop, enten gjennom moms eller gjennom økt avgift. Kristelig Folkepartis løsning var å øke momsen, og jeg mener fremdeles at bevisbyrden ligger på dem som ikke mener at brus og godteri skal ha 25 pst. moms. Det er uforståelig for meg at det skal være 15 pst. Jeg registrerer at i tilbakemeldingene, enten det er Tannlegeforeningen, Tannpleierforeningen, Legeforeningen, Folkehelseinstituttet eller for så vidt hvis man går internasjonalt også, så er en veldig tydelig på at det å øke prisen på det en vil ha mindre av, nemlig brus og godteri, bruk av sukker, er fornuftig politikk. Jeg er glad for at når vi gjør de generelle endringene, med lettelser enten det er i personbeskatning eller bedriftsbeskatning, som er med på å skape arbeidsplasser, så er vi også med på å skattlegge det vi vil ha mindre av, enten det gjelder forurensing, eller det gjelder folkehelse og det vi mener er usunt.

Per Espen Stoknes (MDG) [11:38:59]: Jeg vet ikke om presidenten har lagt merke til det, men Nettavisen er svært glad i – eller iallfall opptatt av – De Grønne. Oppslag om MDG-Lan og Miljøpartiet De Gale blir flittig brukt som klikk-agn, og det blir trollfest på nettet. De hadde et stort oppslag om at Miljøpartiet De Grønne ville ha 45 mrd. kr i avgiftsøkning i sitt statsbudsjett. Det er ikke bare i Nettavisen dette skjer. Men mediene glemmer at vi samtidig flytter over 20 mrd. kr rett tilbake i avgiftsletter, og 20 mrd. kr til gode formål. Det er lett å ha munnhuggeri om høye miljøavgifter, men det er gode grunner til det.

Et grønt skifte betyr at man får en vesentlig forbedring i ressursbruken i samfunnet, slik at verdiskapingen går opp, mens miljøbelastningen går raskt ned. Det kan påskyndes av et grønt skatteskifte. Men hva er et grønt skatteskifte? I NOU 2015:15 – Grønn skattekommisjon – heter det:

«Et grønt skatteskift er kjennetegnet ved at beskatningen vris over mot miljøskadelige aktiviteter. Økte inntekter fra miljøavgifter blir benyttet til å redusere andre skatter og avgifter.»

Vi i Miljøpartiet De Grønne er så gale at vi tar Grønn skattekommisjon på alvor – mer enn de selv gjorde. Vet presidenten hva vi gjør? Vi er så gærne at vi vil ha resultater, fordi det haster med å forbedre ressursøkonomien raskt. Vi sløser for mye. Derfor foreslår vi ordentlig å øke avgiftene på det vi vil ha mindre av, og så gir vi samtidig skattelette på det vi vil ha mer av. Det må da være smart. Til sammen balanserer vi budsjettet på ansvarlig vis, med 6 mrd. kr mindre i oljepengebruk enn det regjeringen gjør.

Husk at skatter og avgifter har tre formål – først sikre finansiering av velferd, så omfordeling av ressursene og, det tredje, prising av kostnader som ikke fanges opp av bedriftene, altså miljøkostnader. I vårt skattesystem er Finansdepartementet særlig opptatt av det første, at vi skal ha et skatte- og avgiftssystem som er så effektivt som mulig. Alle andre hensyn ønsker Finansdepartementet skal vike for å sikre kostnadseffektiviteten.

I Miljøpartiet De Grønne er vi opptatt av ressurseffektivitet i tillegg. Derfor har vi lagd et statsbudsjett hvor vi når miljø- og klimamålene ved at vi kutter kraftig i avgiftene på de godene vi ønsker at folk skal ha mer av. Vi fjerner moms på frukt og grønt og økologisk mat. Vi fjerner moms på reparasjoner, slik at produkter kan vare lenger. Vi ønsker å gjøre det billigere å ansette folk – ikke gjennom å holde lønningene nede, men ved at man skal betale lavere arbeidsgiveravgift. Vi er derfor imot regjeringens forslag om å øke den laveste momssatsen, som bl.a. rammer kollektivtrafikken og turistnæringen. Så setter vi av midler for å kompensere for regjeringens økning i moms på tjenester.

Når det gjelder produkter og atferd vi ønsker mindre av, ønsker vi mindre forurensning, og da er målet bl.a. at i 2025 skal alt nybilsalg være fossilfritt. Vi tror ikke vi når dit uten ytterligere virkemidler. Derfor innfører vi en klimabelønningsordning, hvor vi avgiftsbelegger fossilt drivstoff og betaler pengene likt ut igjen til alle. Vi innfører et CO2-fond for næringstransport. Så foreslår vi en mer effektiv flyseteavgift. Da vil det lønne seg for selskapene å fylle opp flyene. Regjeringen gjør det motsatte – kutter avgiftene på det vi vil ha mindre av, og gjør fossilbiler billigere, i strid med 2025-målet. Det er svært inkonsekvent.

I tillegg må vi ta skattegrep for å bedre omfordelingen i samfunnet. Miljøpartiet De Grønne har en sosial skattepolitikk ved at vi gir skattelette til lavtlønte. Vi øker rentefradrag, gir skattefradrag for enøk og endrer opsjonsbeskatning for næringsdrivende. Vi gir mer i minstefradrag for selvstendig næringsdrivende. Lavtlønte og næringsdrivende kommer bedre ut. Og vi øker personbeskatningen noe for de rikeste.

Det vi trenger, er også en bedre og mer rettferdig skattlegging, med mindre svart økonomi og unndragelser. Økokrim er underfinansiert. Ved å øke innsatsen mot økonomisk skattesnusk kan vi også gi økt skatteinngang allerede i 2018. Det skal gjøre folk mer nervøse for å jukse.

Det er altså tre gode grunner til at vi foreslår reelle økninger i miljøavgiftene: først mindre pengebruk enn regjeringen, deretter flytte avgifter fra arbeidsinntekt over på ressursbruk og, for det tredje, øke avgiftene på det vi vil ha mindre av. Dette er god økonomi og god økologi. Det er bra for nordmenn flest og bra for naturen. Vi regner med at de andre partiene blir modigere via et grønt skatteskifte og blir med etter hvert.

Bjørnar Moxnes (R) [11:48:24]: Rødt vil bekjempe forskjellene og sikre finansiering av fellesskapets velferd. Derfor foreslår vi for det første å øke de frie overføringene til kommunene med 12 mrd. kr, som er mer enn fra noe annet parti på Stortinget. Det trengs virkelig. Mange kommuner har dårlig råd, gjelden er stor, velferdstjenestene er presset over grensen til det forsvarlige, samtidig som vi har en søkkrik stat. Det er bare rett og rimelig at verdiskapingen som skjer landet rundt, også tilfaller folk i lokalsamfunn landet rundt. Derfor må kommuneøkonomien styrkes. Det gjør Rødt.

For det andre vil vi bekjempe fattigdommen. Derfor foreslår vi en tiltakspakke på 4 mrd. kr neste år, deriblant økt engangsstønad ved fødsel og adopsjon, økt minstepensjon for både aleneboende, gifte og samboende, gjeninnføring av barnetillegget i uføretrygden og 3 mrd. kr til økt barnetrygd.

For det tredje vil Rødt bekjempe arbeidsledigheten. Dette er ikke tiden for regjeringens vente-og-se-politikk. Rødt foreslår i stedet både å øke rammene for sysselsettingstiltak med over 700 mill. kr, øke bevilgningene til flom- og rassikring med over 600 mill. kr og videreføre tiltakspakkene mot ledighet landet rundt med 2 mrd. kr.

Satsingene finansierer vi med en mer rettferdig skattepolitikk. Vi holder skatten uendret for alle som tjener under 600 000 kr, og øker den for dem som tjener mer. Det er ikke mer enn en hundrelapp i måneden ekstra hvis man tjener opp til 750 000 kr, men mer enn det hvis man har over 1 mill. kr i året. Jeg tror folk flest synes det er rett og rimelig at de som har millioninntekt, skatter noe mer. Økt inntektsskatt for dem med høye inntekter gir oss 16 mrd. kr mer til fellesskapet i 2018. I tillegg øker vi skatten på utbytte. Gjennom det får vi 7 mrd. kr mer til fellesskapet neste år. Samtidig går vi imot svekkelsen av kommuneøkonomien som de borgerlige gjennomfører ved å fjerne eiendomsskatten på produksjonsutstyr og installasjoner. Både kraftkommunenes organisasjon og norske industrikommuner har advart mot endringen. En lang rekke kommuner vil tape inntekter på flere titalls millioner kroner årlig, ikke minst når kompensasjonsordningene fases ut.

Sist torsdag tok jeg turen til Freia. Når man er på Rodeløkka, kan man lukte seg fram til fabrikken. Her er det lagd sjokolade i 130 år. Jeg fikk en omvisning på fabrikken, med de tillitsvalgte. De er nå bekymret fordi bedriften får en ekstraregning fra de borgerlige på 370 mill. kr i året på grunn av økt sjokolade- og sukkeravgift. Økt avgift kan høres bra ut med tanke på folkehelsen, men uten den nye avgiftsøkningen på over 80 pst. har vi redusert sukkerforbruket kraftig. Vi spiser 16 kilo mindre sukker per innbygger nå enn i 2000.

En mer håndfast effekt av økt avgift er at sjokolade og søtsaker fra utlandet blir mer konkurransedyktig. Så det er bra for grensehandelen, det er bra for den tollfrie handelen over internett, men det er ikke nødvendigvis et godt bidrag til folkehelsen å flytte salg av sjokolade og brus til Sverige.

Det er ikke minst dårlig nytt for næringsmiddelindustrien i Norge og for en av de siste produksjonsbedriftene i Oslo. For Freia blir det 1 mill. kr i avgiftsøkning per arbeidsplass fra én dag til en annen. Tilsvarende skjer med arbeidsplasser landet rundt: Borg i Sarpsborg, Berentsens Brygghus i Egersund, Brynild i Fredrikstad, Oskar Sylte i Molde, Mack i Tromsø, Nidar i Trondheim, Aass i Drammen, Hansa i Bergen – 2 mrd. kr ekstra i avgifter på disse arbeidsplassene, som hentes inn for å finansiere skattekutt til landets rikeste, hilsen Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen. I bakvendtland kan åpenbart absolutt alt gå an. Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Statsråd Siv Jensen [12:01:09]: Regjeringen har lagt frem et budsjett for flere jobber, bedre velferd og en trygg hverdag. Budsjettenigheten med Venstre og Kristelig Folkeparti bekrefter denne innretningen.

Veksten i norsk økonomi er på vei opp, ledigheten går ned, og det skapes flere jobber. Regjeringens poltikk har virket. Men vi kan ikke slå oss til ro med dette. Omstillingen norsk økonomi er inne i, må fortsette. Derfor må vi fortsatt legge til rette for investeringer og nye arbeidsplasser. Bare slik kan vi sørge for at folk føler seg trygge, trygge på at de har en jobb å gå til, trygge på at de har grunn til å se optimistisk på fremtiden, og trygge på at de kan satse på ny virksomhet.

Når ledige hender kommer i jobb, går skatteinntektene opp og trygdeutgiftene ned. Vi får mer ressurser til å bygge landet videre. Derfor prioriterer regjeringen tiltak som øker vekstevnen i økonomien og styrker det private næringslivet. Det krever et bredt sett av virkemidler. Endringer i skatte- og avgiftssystemet er ett, investeringer i samferdsel, innovasjon, forskning og utdanning er andre virkemidler.

Jeg er glad for at et bredt flertall på Stortinget står bak fjorårets enighet om en skattereform. Denne reformen er det viktigste strukturpolitiske tiltaket for å skape nye arbeidsplasser. I skatte- og avgiftsopplegget for 2018 følger vi opp enigheten om skattereformen. Skattereformen bidrar til forutsigbarhet og stabilitet for næringslivet. Budsjettavtalen med Venstre og Kristelig Folkeparti rokker ikke ved dette.

I 2018 reduseres skattesatsen på alminnelig inntekt for personer og selskaper fra 24 til 23 pst. Når bedriften og den enkelte får bestemme over en større del av inntekten, blir det litt mer attraktivt å investere og jobbe mer. Skatten på den sist tjente kronen reduseres for de aller fleste, og mest for dem med lav inntekt. I tillegg reduserer vi formuesskatten på aksjer og driftsmidler. Verdsettelsesrabatten – som et bredt flertall på Stortinget stiller seg bak – økes til 20 pst. Formuesskatten hemmer det private norske eierskapet fordi den bare rammer norske eiere og kan svekke investeringene i virksomheter som er avhengige av norsk kapital.

Det skal lønne seg å investere og produsere i Norge. Eiendomsskatten er en belastning for mange produksjonsbedrifter. Å betale eiendomsskatt også på produksjonsutstyr er et ekstra lodd til denne byrden. Jeg er glad for at vi har blitt enige med Venstre og Kristelig Folkeparti om å fase ut eiendomsskatten på produksjonsutstyr for mange bedrifter.

Når vi faser ut eiendomsskatten på maskiner og utstyr, er det mange etablerte hjørnesteinsbedrifter som er vinnerne. Norske og utenlandske investeringer i f.eks. datasentre eller annen ny virksomhet får samtidig større forutsigbarhet om rammevilkårene. Forutsigbarhet om eiendomsskatten er også viktig for private husholdninger. Derfor halveres grensen for maksimal sats på eiendomsskatt fra 2 til 1 promille for det året skatten innføres. Og heretter kan eiendomsskatten kun økes med inntil 1 promille i året, ikke 2.

Jeg vil også nevne den nye opsjonsskatteordningen for nyansatte i små oppstartsselskap. Etter enigheten med Venstre og Kristelig Folkeparti om å øke den maksimale opsjonsfordelen per ansatt til 500 000 kr vil det bli enda lettere for slike selskap å ansette og beholde flere.

Fra årsskiftet gjeninnføres differensiert arbeidsgiveravgift for transport og energi. Vi har jobbet lenge mot EU for å få til dette, og i sommer fikk vi gjennomslag. Dette er viktig for den regionale næringspolitikken.

Et helhetlig, effektivt og godt tilpasset skattesystem innebærer også at vi løpende må vurdere enkeltelementer i dette systemet. Det er nødvendig for å trygge den fremtidige velferden. Ordninger som en gang i tiden var fornuftige nok, kan ha mistet sin begrunnelse og kompliserer ofte dagens skatteregler. Slike ordninger bør fjernes, selv om det kan være til ulempe for noen på kort sikt. Jeg merker meg derfor med glede at det er flertall i denne sal for flere gode grunnlagsutvidelser i personbeskatningen. En samlet finanskomité er enig med regjeringen i at skatteklasse 2 skal avvikles. Endringen vil fremme likestilling, arbeidsdeltakelse og integrering.

Fradragsreglene for merutgifter ved kost og losji endres for alle arbeidstakere, slik at de i større grad vil gi fradrag for reelle merutgifter ved pendling. En betydelig andel som krever fradragene, er pendlere fra EØS-land. Det er avdekket omfattende svindel, juks og misbruk av ordningen. Det vil ikke lenger bli gitt fradrag for merutgifter til kost hvis det kan tilberedes mat i pendlerboligen, og øvrige fradragssatser reduseres. Arbeidsgivers mulighet til skattefritt å dekke utgifter til pendling strammes tilsvarende inn.

Moderniseringen av skattesystemet må ta inn over seg oppblomstringen av nye markedsplasser i den nye delingsøkonomien. Derfor fjernes skattefritaket for utleieforhold som varer mindre enn 30 dager. Da får hoteller og andre tradisjonelle overnattingsvirksomheter like konkurransevilkår som de som leier ut boligen sin gjennom tjenester som Airbnb. For utleie over 30 dager vil skattleggingen være som i dag.

Vi foreslår at den lave satsen i merverdiavgiften økes fra 10 til 12 pst. Ved å øke den lave momssatsen og heller gi skattelettelser på inntekt, skattlegger vi forbruk fremfor arbeid og sparing. Det er en endring i retning av et skatteopplegg som er tilpasset de utfordringene vi står overfor.

Regjeringen har ambisiøse mål i klima- og miljøpolitikken. I samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti fortsetter vi å gjøre endringer i skatte- og avgiftssystemet som bidrar til å redusere utslippene. En grønn omlegging av avgiftene er også et viktig bidrag i arbeidet med å omstille og modernisere Norge.

Over 80 pst. av klimagassutslippene i Norge omfattes av kvoteplikt og/eller CO2-avgift. Regjeringen foreslo en mer enhetlig CO2-avgift på vel 450 kr per tonn CO2 ved å avvikle fritak og lave satser. En lik CO2-avgift gjør at kostnadene ved klimapolitikken holdes så lave som mulig. Med budsjettavtalen økes CO2-avgiften til 500 kr per tonn CO2-ekvivalenter. Bilister og sjåfører på veien skjermes ved at veibruksavgiften på drivstoff reduseres tilsvarende.

I budsjettavtalen er det enighet om å fortsette omleggingen av engangsavgiften i miljøvennlig retning. Det betyr at avgift på vekt reduseres og avgiften på utslipp økes. Engangsavgift på elbiler ble det ikke denne gangen. I tillegg fritas elbiler for trafikkforsikringsavgift og omregistreringsavgift. Dette kommer i tillegg til endringer som allerede har gitt resultater.

Konsekvensen er at det ruller stadig flere moderne og miljøvennlige biler ut på veiene. Utslippene fra bilparken går ned. Stortinget har et uttalt mål om å redusere gjennomsnittlig CO2-utslipp for nye biler til 85 gram per km. Vi ligger nå an til å nå dette målet flere år før tiden.

Med budsjettforliket er samlede skatter redusert med i overkant av 24 mrd. kr siden regjeringen overtok høsten 2013. Lettelsene har kommet det store flertallet av skattytere til gode, både privatpersoner og bedrifter.

Skatte- og avgiftssystemet må løpende forbedres for å kunne støtte opp under en effektiv ressursbruk. Jeg vil rose Venstre og Kristelig Folkeparti for konstruktive bidrag til forhandlinger som var tøffe. Men vi kom i mål med et godt resultat for Norge. Jeg ser frem til et fortsatt godt samarbeid.

Espen Barth Eide (A) [12:26:03]: Skal vi lykkes i det grønne skiftet, er skatte- og avgiftspolitikken et av de viktigste virkemidlene vi rår over. Ved en god og fornuftig bruk av skatte- og avgiftspolitikken, ikke minst miljøavgifter, skal vi sikre at forurenser betaler, det skal koste å gjøre dårlige miljømessige valg. Vi skal stimulere til valg av miljømessige løsninger og derved også stimulere utviklingen av ny teknologi, få volumet opp og prisen ned – noe som kan gi som ekstragevinst mulighet for nye arbeidsplasser på nye felt, og som kan gjøre at vi legger oss godt i front i forhold til den konkurransesituasjonen vi møter når kravene blir enda strengere både nasjonalt og internasjonalt. Disse virkemidlene er aller mest effektive der hvor gode alternativer finnes. Derfor er det viktig at man hele tiden har en dynamisk tilnærming til hva som er det riktige nivået, hva som er de riktige grepene med tanke på hva slags alternativer det er mulig å bruke.

Et veldig godt eksempel, som har vært nevnt flere ganger i dag, er mange års god politikk for å fremme salg av elbiler. Vi er glad for at Høyre og Fremskrittspartiet ikke lyktes i å innføre en avgift på vekt på elbil – dette fordi vi mener det fortsatt er langt igjen. Statsråden sa nettopp at vi er kommet langt. Norge ligger på mange måter i front i verden når det gjelder nybilsalg, men det er fortsatt slik at de fleste ikke velger elbil. Hvis vi ser på det samlede volumet av biler i Norge, er det faktisk bare 4 pst. av bilparken som er elektrisk. Det er nettopp fordi det går lang tid mellom hver gang man fornyer bilen sin. Det gjør at man har med seg en arv – og man er bundet til et utslippsnivå og en bilpark mange år framover. Selv om vi når målet som vi har satt oss, om at alle nye personbiler i 2025 er elektriske, vil vi likevel ha med oss en arv. Derfor trenger vi fortsatt en klar og tydelig positiv særbehandling av elektriske biler. Dette gjelder i alle klasser.

Når vi er bekymret for forslaget om å innføre en vektavgift på elektriske biler, er det nettopp fordi økt vekt også i stor grad vil være knyttet til større batteripakke og derved lengre rekkevidde. Vekt har en annen effekt på elbil enn på andre biler. Har man en stor dieselbil, er den ikke bare stor i volum, men den har gjerne også en stor motor som forurenser mer. Har man en stor og tung elbil, kan det være en familiebil man kan kjøre med hele veien til hytta, og som kan være familiens førstebil – ikke som i enkelte tilfeller i dag: bil nr. 2 for bybruk og kortere kjøreturer.

I tillegg til en god skattepolitikk på dette området, som opprettholder forskjellen mellom elektrisk bil og fossilbiler, gjelder det altså at man har en god politikk for å bygge ut ladeinfrastruktur. Ut fra det samme resonnementet mener vi at det ikke er riktig i dag å fjerne unntaket for LNG når det gjelder CO2-avgift. Poenget med skatte- og avgiftspolitikken på dette feltet må være at man belønner det som forurenser mindre, og straffer det som forurenser mer. I noen segmenter av maritim transport er det fortsatt slik – enn så lenge – at det å velge LNG-fartøyer vil være bedre enn det ene eksisterende alternativet, som er diesel eller tungolje. Det vil endre seg over tid, men i dag er det det riktige standpunktet.

Til slutt vil jeg si at disse spørsmålene, om å lytte til tankene – i hvert fall essensen – fra Grønn skattekommisjon om en ytterligere vridning av skatte- og avgiftspolitikken i grønn retning, også blir viktige når vi neste år skal diskutere avgiftsmeldingen og ha en diskusjon om vår sirkulærøkonomi, hvordan man belønner gjenbruk og sånn sett beskatter kasting av ting som kunne vært brukt om igjen. Dette er også en viktig del av avgiftspolitikken.

Henrik Asheim (H) [12:31:16]: Norge er et land som opp gjennom historien har fått til fantastiske ting. Da vi temmet vannkraften, var det grunnlaget for å revolusjonere hverdagen til vanlige folk ved at de fikk tilgang på strøm, men det var også grunnlaget for å bygge opp fantastiske industrieventyr som Hydro og Elkem. Den teknologien og kunnskapen vi hadde om å bruke rett og slett stein for å holde igjen vann, var også noe av det som ble brukt da vi i 1969 fant olje og gass, som igjen gjorde at vi kunne bygge de enorme fundamentene under oljeplattformene, og som dermed la grunnlag for en fantastisk veksthistorie som løftet Norge fra fattigdom til rikdom. Den teknologien vi brukte, og måten vi regnet ut hvordan vi skulle frakte disse oljeplattformene ut av norske fjorder, gjorde at vi også oppdaget at det var motstrøm i de fjordene, som igjen gjorde at noen fikk ideen til å sette nett i fjordene, putte fisk oppi der, og dermed hadde vi oppdrettsnæringen.

Gang på gang har Norge bevist at vi er et land som har evnen til å skape muligheter og skape velstand. Noen ganger høres det ut som om norsk rikdom kommer av flaks, at det kommer av hvor landet vårt ligger, eller hva som tilfeldigvis ligger på havbunnen fra millioner av år tidligere. Men det er ikke tilfellet. Situasjonen er den at Norge som nasjon har bygget seg opp, nettopp fordi vanlige mennesker har satset, jobbet hardt og skapt verdier og arbeidsplasser som har gagnet en hel nasjon.

I forlengelsen av det vedtar vi nå det femte felles budsjettet mellom de fire ikke-sosialistiske partiene, et budsjett som nettopp tar opp i seg noe av det som er en grunnleggende norsk verdi: Verdien av ditt arbeid skal også være din. Det skal lønne seg å stå på. Det skal lønne seg å satse. Summen av disse fem budsjettene er et redusert skattetrykk på over 24 mrd. kr, som betyr at vanlige familier, folk som står opp og går på jobb, men også han eller hun som hadde den gode ideen ute i distriktene, nå sitter igjen med litt mer i lommeboka, en litt bedre bunnlinje, som gjør at de igjen kan investere litt mer i nye arbeidsplasser. Dette har også ført til at skatteinntektene til Norge faktisk har gått opp, selv om skattetrykket har gått ned. Det er nettopp fordi flere mennesker jobber, og flere skaper.

I diskusjonen her, som denne gangen handler om skatt og avgift, kan det av og til høres ut som om dette er et rent verktøy. Venstresiden har lagt frem alternative budsjetter hvor de overbyr hverandre i hvem som kan ta inn mest mulig skatt. Arbeiderpartiet har sågar sagt i denne debatten at skattetrykket må tilpasses det offentliges behov. Det er faktisk ikke så enkelt. Skatte- og avgiftspolitikk er også verdipolitikk. Det handler om hvor mye staten skal kunne ta inn, og hvor mye som skal være ditt, av det du selv har skapt.

Allikevel skal vi ikke bare redusere skattene, men også diskutere hvordan vi skal innrette skattetrykket innenfor det skattenivået vi i fellesskap vedtar. Derfor sier vi på den ene siden at vi senker skattene for å investere, for å jobbe, for å skape, men samtidig har vi økt noen av avgiftene, f.eks. på å forurense, for å sørge for at vi også får et samfunn som er bærekraftig for fremtiden.

Den norske suksessen er ikke bare at mennesker har satset og jobbet hardt, men at vi også har dratt i fellesskap ved å skape et velferdssamfunn som gjør at vi f.eks. har hatt adgang til gratis utdanning, at vi har bygget infrastruktur, og at vi har gjort de tingene som i fellesskap har skapt Norge som nasjon. Derfor er det veldig gledelig at de skatteinntektene som vi også med dette budsjettet tar inn, nettopp investeres langsiktig for fremtiden. Det at vi nå overoppfyller langtidsplanen for forskning, er et langsiktig grep for å sørge for at Norge også fremover har næringer, arbeidsplasser og verdier.

Det er umulig for noen, selv embetsverket i Finansdepartementet, å gå inn i et klasserom og regne seg frem til hvem i den klassen som om 20 år kommer til å bli Norges største arbeidsgiver, eller regne seg frem til hvem i den klassen som om 20–30 år kommer til å finne kuren for en sykdom som har tatt livet av eller plaget altfor mange mennesker over altfor lang tid. Derfor er det å investere i kunnskap å investere i fremtiden, fordi det gir hvert enkelt menneske muligheten til å nå så langt det kan. Det at vi investerer i samferdsel, gjør at vi investerer i noe av det som er blodomløpet i nettopp den verdiskapingen som vanlige folk skaper over hele landet. Det at vi investerer i helsebygg, gjør at flere, når de faktisk får en utfordring, får muligheten til å bli friske på en trygg og god måte.

Vi er et land som har skapt oss til velstand, ikke skattet oss til velstand, og det er heldigvis noe som flertallet i denne sal i dag kommer til å bekrefte ved å beholde skattetrykket lavere enn i fjor, men samtidig skal det bli lettere å skape og jobbe.

Sivert Bjørnstad (FrP) [12:36:32]: Skatter og avgifter finansierer en stor del av samfunnets fellesgoder: barnehager, skoler, veier, politi, forsvar og sykehus – for å nevne noe. Sånn har det vært lenge, og sånn kommer det til å være i all overskuelig framtid.

Men disse skattene og avgiftene finansierer også mer enn fellesgodene. De kan bidra til å opprettholde et unødvendig stort byråkrati. De kan hindre politikere i å gjøre vanskelige prioriteringer. Og de kan gjøre at man skyver regningen over til helt vanlige folk for tiltak som til dels er helt unødvendige, eller som voksne mennesker i større grad kunne ha betalt for selv.

Når vi år etter år senker skattene og avgiftene for folk flest og bedrifter, gjør vi det fordi vi tror på folk. Vi tror at det er mulig for herr Hansen og fru Iversen og deres familier å disponere litt mer av sin egen inntekt og formue til eget beste, og også til fellesskapets beste. Med frihet følger ansvar, og ansvar gir fornuftige valg.

Velgerne synes åpenbart dette er en modell som gir resultater, som gir vekst, velstand og framtidstro. I et helt klart valg mellom 15 mrd. kr i skatteskjerpelser og fortsatte skatteletter i september i år sa folket klart fra. I ettertid har vi hørt at det var kommunikasjonen rundt de 15 milliardene det var noe galt med. Jeg er ikke så sikker på det. Jeg tror det norske folk er lei av at politikere putter sugerøret ned i lommeboka til vanlige folk for å finansiere noe eller noen.

Opposisjonen vil sikkert hevde at det er oljepenger som har betalt for moroa. Vel, hvis det er sånn som Arbeiderpartiet sier, at vi har økt oljepengebruken med tusen milliarder, har altså Arbeiderpartiet stemt for 960 av de milliardene. På tross av dette har de ikke klart å begeistre.

Vi har hvert år fulgt handlingsregelen, som Arbeiderpartiet introduserte på starten av dette tusentallet – ikke bare for hvor mye som skal brukes, men enda viktigere: Hva pengene skal brukes til, et område Arbeiderpartiet sviktet på selv. Vi har satset massivt på vekstfremmende skatteletter, infrastruktur og investeringer i forskning og utvikling. Det er det som skal ruste landet for framtiden og ny økonomisk hverdag.

Siden regjeringsskiftet har vi, inkludert neste år, senket skattene og avgiftene med om lag 24 mrd. kr. Det er et betydelig beløp, men vi er ikke ferdig. Vi ønsker å gi folket enda mer råderett over egne penger. Til tross for disse skattelettelsene har vi også klart å finansiere viktige velferdstjenester. Det må være et paradoks for Arbeiderpartiet og resten av opposisjonen at det faktisk er mulig. I alle fall så lenge jeg har vært interessert i politikk, har venstresiden presentert et falskt dilemma mellom skattekutt og velferd, nå senest i valgkampen. Vi har bevist at det ikke er sånn:

• På tross av 24 mrd. kr i skattelettelser gir vi tre ganger så mange lærere mulighet til etter- og videreutdanning som før valget i 2013.

• På tross av 24 mrd. kr i skattelettelser fikk kommunene i 2016 sitt beste resultat i dette millenniet, og aldri før har færre kommuner stått på ROBEK-listen.

• Soningskøen har gått fra 1 200 personer til i praksis å være borte i dag.

• Politiet har fått 1 300 flere operative politistillinger.

• Samferdselsbudsjettet har økt med over 60 pst., og vi bygger veier bedre, mer effektivt og billigere enn tidligere.

• Vi har lansert 28 pakkeforløp for kreft.

• Ventetiden for behandling ved norske sykehus går ned, og det er i dag 70 000 færre i sykehuskø enn da vi tok over.

• Arbeidsledigheten har gått ned hver måned dette året. I mitt hjemfylke, Sør-Trøndelag, er den registrerte arbeidsledigheten på 1,8 pst., den laveste på 30 år.

• Pensjonister får beholde mer av pensjonen sin enn tidligere, og frikortgrensen og BSU-taket er økt.

• Vi har nesten doblet de næringsrettede FoU-virkemidlene. Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er lansert og systematisk fulgt opp i hvert budsjett etterpå.

Alt dette på tross av – eller rettere sagt på grunn av – 24 mrd. kr i skatte- og avgiftslettelser til folk flest.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet endelig har sett dette, og at de ikke følger opp lovnaden sin fra valgkampen om å øke skattene med 15 mrd. kr. Nå er det plutselig 8 mrd. kr som er det saliggjørende, og som skal finansiere alle gode løfter og lovnader. Det er likevel mye, og det er mer enn hva som er nødvendig. Jeg er glad for at flertallet velger en annen vei.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:41:45]: Senterpartiet tror på hele Norge, og da må en bruke også skatte- og avgiftspolitikken for å legge til rette for at folk skal kunne bo og jobbe over hele landet vårt. Vi må legge til rette for dem som ønsker å ta de krevende jobbene for at vi skal kunne utnytte de rike ressursene vi har, både til lands og til vanns, gjennom bl.a. å styrke målrettede tiltak for ulike næringer, enten det er snakk om jordbruksfradrag, fiskerfradrag, sjømannsfradrag eller andre ordninger, som f.eks. særskilt fradrag for Nord-Troms og Finnmark.

Vi trenger også å bidra til forutsigbarhet, vi trenger å styrke næringen som vi skal satse på – og ikke gi dem avgiftssjokk over natta, slik det har vært flere eksempler på, senest i denne budsjettavtalen. Og vi trenger å legge til rette for at de som tar disse jobbene, de som er borte fra sin familie og sitt hjem over tid, som bor på brakke eller i sin lastebil, faktisk blir verdsatt, at det blir lagt til rette for, og at en ikke får en skattesmell på opp mot 10 000 kr.

Senterpartiet ønsker skattelette for folk flest. I vårt alternative budsjett får alle som tjener under 750 000 kr, betydelige skattelettelser i forhold til inneværende år – opp mot over 2 000 kr for noen av de inntektsgruppene – mens de som tjener over 750 000 kr, får en skatteøkning. Dette er en klar fordelingsprofil i vårt opplegg.

I sitt innlegg i stad viste representanten Ropstad til at det gjennom budsjettforhandlingene har blitt foretatt vesentlige og jeg vil si klare forbedringer i det forslaget som gjelder maskinskatt. Men allikevel viser det hvordan denne saken ble håndtert: Først ble det lagt fram et forslag fra regjeringen – uten at noe lovutvalg hadde sett på saken. Så ble det foretatt nye avgrensninger gjennom budsjettavtalen – uten at det hadde vært gjenstand for en åpen prosess. Så sto en igjen med det resultatet en nå har, hvor en bl.a. ser at kommunene er sterkt bekymret for jobben med å få kompensert inntektstapet og den store jobben som skal gjøres med tanke på retaksering. Jeg håper at flertallet i det minste vil være imøtekommende overfor det kravet som KS har stilt angående retaksering og tidspunkt for det. Men det beste og klokeste en kunne ha gjort, er jo nettopp – når en skal foreta endringer – å gjøre det gjennom et lovutvalg og sørge for en kunnskapsbasert og forutsigbar endring.

Senterpartiet gjør andre endringer for næringslivet som bidrar til å styrke næringslivet. Nå har nesten hver eneste representant fra regjeringspartiene vært oppe her og snakket om maskinskatten. Med den innretningen som ligger i budsjettforliket, er det anslått ca. en halv milliard kroner i lettelse. Fire ganger så mye utgjør økningen i sukker- og sjokoladeavgift og økningen i avgift på ikke-alkoholholdige drikkevarer. Den skattesmellen som ble gitt til næringslivet ved å øke avskrivningssatser da en fjernet startavskrivningene i fjoråret, var alene på 1,8 mrd. kr.

Regjeringen, som i Sundvolden-erklæringen sa at en skulle gjennomgå og forbedre de skattemessige avskrivningsreglene for å gjøre norsk næringsliv mer konkurransedyktig, har sørget for det stikk motsatte gjennom å levere en stor ekstraregning til dem som ønsker å investere i norsk industri, investere i maskiner, investere i annet materiell. De får altså en ekstraregning, men ønsker å bidra bl.a. til nye og grønne investeringer i industrien. Senterpartiet ønsker å bruke avskrivningssatsene som et viktig virkemiddel for å styrke industri – øke avskrivningssatser på skip, øke avskrivningssatser på vogntog.

Helt avslutningsvis til kraftverksbeskatning: Det er viktig å sørge for en balanse mellom kraftverkseier, vertskommune og staten. Der har balansen dessverre endret seg over tid. Derfor mener Senterpartiet det er viktig å øke naturressursskatten, redusere grunnrenteskatten, fjerne maksimums- og minimumsreglene for eiendomsskatten i kraftanlegg og ikke minst å redusere kapitaliseringsrenten til 3 pst. for eiendomsskatt på vannkraftanlegg. Dette er også viktige tiltak for å styrke kraftkommunene.

Åsunn Lyngedal (A) [12:47:06]: Regjeringen Solberg har hver eneste høst finansiert lettelser i formuesskatten med stadig mer kreative avgiftsøkninger og med uverdige kutt for svake grupper.

For Arbeiderpartiet har det alltid vært et mål å bruke skattepolitikken til utjevning. Det er nødvendig, for det er så mange andre mekanismer i samfunnet vårt som gjør at de som har mye, får mer. Derfor ønsker Arbeiderpartiet å skattlegge inntekten til vanlige folk på en annen måte enn det regjeringen foreslår i dette budsjettet. Folk flest vil få lavere skatt på inntekten sin hvis Arbeiderpartiet får bestemme.

Det er 4,3 millioner i Norge som betaler skatt. Arbeiderpartiet gir større skattelette enn regjeringen gir, opp til inntekter på 750 000 kr. Det vil si at 3,7 millioner av skattyterne vi har i Norge, får lavere skatt med Arbeiderpartiet. For Arbeiderpartiet er det opplagt at større forskjeller i økonomisk handlingsrom mellom mennesker gir en samfunnsutvikling vi ikke ønsker. Små forskjeller har gjort at mange deltar i samfunnet vårt. Vi har en sterk følelse av likeverd mellom mennesker. Det har gitt lav kriminalitet, og det har gitt like muligheter til å realisere sitt potensiale. Samtidig har gode inntekter til fellesskapet sørget for at grunnleggende velferdsgoder som skole og barnehage, helsehjelp og eldreomsorg er tilgjengelig for alle, uansett privatøkonomi. Når det blir stor forskjell på velferdstilbudet for dem som har god økonomi, og dem som ikke har det, mister vi noe verdifullt i Norge.

Politikken skal sikre en god utvikling. Det vi ser i høstens statsbudsjett, er en regjering som ikke tar grep i den økonomiske politikken. Da får vi ikke tatt styring på de viktigste trekkene ved utviklingen. Vi ønsker å fordele ressursene annerledes. Hvis vi hadde klart å forbedre barn og unges levekår og skoletilbud, sånn at halvparten så mange som i dag hadde endt opp som unge uføre, kunne vi spare samfunnet for milliarder. Derfor vil Arbeiderpartiet bruke penger på de store utfordringene. Det gjør det nødvendig for oss i dette budsjettet å ta formueskattenivået tilbake til der det var i 2013. Når de 1 600 personene i Norge som hadde en formue på over 100 millioner kr, har fått 575 000 kr hver i skattelette siden 2013, bruker vi framtidens penger feil.

Skattekuttene har ikke gitt resultater i form av flere arbeidsplasser eller økonomisk vekst. Tvert imot er investeringen i næringslivet historisk lav. Det vi vet, er at det har bidratt til å øke forskjellene og budsjettunderskuddet. Nav sier i en rapport fra 14. november i år at de økonomiske forskjellene i Norge øker. Selv om det store flertallet i Norge har høy levestandard og gode levekår, har ulikhetene økt over tid. De siste tre årene har de med lavest inntekt ikke tatt del i inntektsveksten. Tvert imot har de hatt nullvekst. De 20 prosentene som har høyest inntekt i landet vårt, har nærmere fire ganger mer i inntekt enn de 20 prosentene som har lavest.

De viktigste tingene i livet må være det viktigste i politikken. Vi er alle opptatt av å hindre og redusere barnefattigdom, og det viktigste tiltaket vi kan gjøre for å hindre det, er å sørge for at mange er i arbeid, og at alle har en lønn de kan leve av. Da er det bekymringsfullt at lønnstakerne som tjener minst i Norge, ikke har hatt lønnsvekst siden 2008. Arbeiderpartiet vil derfor i sitt alternative budsjett bruke de store pengene på det vi mener er de viktigste utfordringene. Den første av dem er å få flere i arbeid. Hvis sysselsettingsandelen i dag hadde vært like høy som for fire år siden, hadde 73 000 flere vært i jobb. Det ville gitt oss viktige inntekter. Den andre utfordringen er at vi må sørge for en enda tryggere oppvekst for barn og unge i Norge. For det tredje må vi kunne løse de omsorgsoppgavene som vi vet kommer til å øke i framtiden, og for det fjerde må vi ha en mer offensiv klimapolitikk. Det mener vi vårt alternative budsjett legger til rette for.

Mudassar Kapur (H) [12:52:06]: Jeg må si det er ganske utrolig å høre den ene arbeiderpartirepresentanten etter den andre komme opp her og snakke om arbeidsledighet uten engang å nevne på en seriøs måte det prisfallet vi hadde i oljen, og hvilke utfordringer det medførte, og hvordan regjeringen faktisk har møtt disse utfordringene på en god måte. Det blir litt rart å ha en skattedebatt og arbeidsledighetsdebatt uten å adressere det. Jeg tror det hadde kledd Arbeiderpartiet litt bedre å huske sånne ting når man beskylder andre for ikke å ha gjort nok.

Finanspolitikken har de siste årene vært brukt aktivt for å motvirke arbeidsledighet og skape vekst. Sammen med lave renter og en markert bedre konkurranseevne har denne målrettede politikken bidratt til at veksten nå er på vei opp og ledigheten er på vei ned. Jeg er glad for at partiene på ikke-sosialistisk side har kommet fram til enighet om budsjettet fem år på rad. Skatter og avgifter er også en sentral del av disse enighetene.

De sentrale elementene i regjeringens forslag til skatte- og avgiftsopplegg for 2018 ligger fast. Vi reduserer inntektsskatten fra 24 til 23 pst., i tråd med skattereformen, og verdisettingsrabatten i formuesskatten økes fra 10 til 20 pst. Andre positive punkter fra enighetene er gavefradraget, som styrker frivilligheten. Og selv om man øker CO2-avgiften, skjermes drivstoff ved at veibruksavgiften på drivstoff reduseres tilsvarende. Sistnevnte er særlig viktig for distriktene, der man er avhengig av bil, både privat og i næringslivet.

Vi lever i et samfunn der tilliten mellom velgere og stat er høy. De aller fleste av oss betaler sin skatt fordi vi mener det er viktig for å opprettholde det velferdssamfunnet vi lever i, og de fellesgodene vi har. Når politikere krever inn andre folks hardt opptjente penger, må folk kunne ha tillit til følgende: at pengene brukes til det beste for fellesskapet, at de politiske partiene ikke krever inn skatter og avgifter for å oppfylle sine egne ideologiske drømmer, men for å levere de beste tjenestene for den enkelte innbygger, og at politikerne ikke bruker folks lommebok som en enkel inntektskilde fordi politikerne selv ikke evner å prioritere.

Denne regjeringen reduserte skattene med nærmere 23 mrd. kr i forrige periode og fortsetter i samme spor. Dette er spesielt viktig i dagens situasjon, hvor næringslivet er i en omstilling. Etter oljeprisfallet mistet mange arbeidstakere jobben, og vi må fortsette å stimulere til å skape nye arbeidsplasser. Vi skal satse på den som søker jobb, men vi må også satse på den som vil skape sin egen. Derfor er en lavere selskapsskatt, fjerning av maskinskatten og satsing på innovasjon og gründerskap viktige grep.

I Norge har vi den unike situasjonen at de aller fleste eier sin egen bolig. Noen er pensjonister eller foreldre, som etter et langt liv med sparing og nedbetaling av gjeld nå er i stand til å hjelpe neste generasjon med sin første bolig. Andre kan være flyktningfamilien, som etter å ha spart penger endelig kan flytte ut av den kommunale boligen og inn i sin egen. Nettopp derfor er regjeringens satsing på sosial boligpolitikk og tilrettelegging for bygging av flere boliger viktig.

Det er også viktig at det er denne regjeringen som er garantisten mot en nasjonal boligskatt, slik at folks hjem forblir et hjem og ikke et skatteobjekt, slik SV legger opp til i sitt alternativ. SV ønsker altså å innføre et regime der man skattlegges og straffes for å ha et eget hjem. Det siste norske husholdninger trenger akkurat nå, er at det skal bli enda dyrere å bo i sitt eget hjem. En slik skattlegging som SV legger opp til, vil ramme urettferdig og usosialt, og det kler et parti som SV dårlig å fremme slik politikk.

Jeg må også dele en bekymring: Slik boligmarkedet har vært de siste tre–fire årene, har forutsigbarhet vært helt avgjørende. Da har vi et SV som har en hopp-og-sprett-politikk når det gjelder boligskatten. Deres skattemodeller endrer seg i takt med boligprisene, og det er ikke det folk trenger. Man var imot nasjonal eiendomsskatt, men så ønsket man å innføre det. Nå ønsker man også å innføre en fordelsskatt på bolig. Jeg vet ikke hva som blir det neste. Jeg vil si at hvis vi skal løse boligmangelen, kan vi ikke skatte oss ut av den. Vi må ha en god sosial boligpolitikk, og så må vi bygge oss ut av boligmangelen.

Nina Sandberg (A) [12:57:20]: I et sjansespill er det slump, ikke dyktighet, som avgjør. Arbeiderpartiet mener at barns utvikling er for viktig til å overlates til tilfeldighetene. Vi tror at alle er født med større evner og muligheter enn vi aner. Arbeiderpartiet står for en politikk som sørger for at barn får like muligheter, uansett hvilken familie de er vokst opp i.

Som forsker gjorde jeg studier av frafall i videregående opplæring. Vi fant at foreldrenes sosiale bakgrunn påvirket barnas sjanser for å prestere i grunnskolen og for å fullføre videregående. De som falt fra, hadde dårligere odds for å få seg jobb og for å delta i samfunnslivet.

Svært få vil være overrasket over dette og lignende funn. Det som er overraskende, er regjeringens mangel på innsats. De siste fire årene har 60 000 unge gått ut uten å fullføre og bestå videregående. Det er et tap for dem, og det er et tap for samfunnet. Vi har ikke råd til å fortsette sånn.

Det skulle man tro en regjering som allerede er godt i gang med å tømme våre barns sparekonto, tok inn over seg. På regjeringens nettsider kan man lese at skatte- og avgiftssystemet finansierer offentlige velferdsordninger og bidrar til omfordeling. I Arbeiderpartiet foretrekker vi handling. Vi bruker de store pengene der de betyr mest: til å gi alle barn og unge en god start. I vårt alternative budsjett øker vi momsen på brus og godteri. Det gjør vi for å betale for en storstilt satsing på å få flere til å fullføre skolen. Økningen i merverdiavgift finansierer et skikkelig løft for tidlig innsats. Vi oppretter flere barnehageplasser og stopper Høyre og Fremskrittspartiets økning i barnehageprisen, som kommer straks. Vi vil ha høy kompetanse rundt de minste, og vi trapper opp til at halvparten av alle barnehageansatte er barnehagelærere. Vi vil ha tusen flere lærere på 1.–4. trinn i 2018, og vi innfører en lese-, skrive- og regnegaranti, slik at alle får den oppfølgingen de trenger for å mestre de grunnleggende ferdighetene i løpet av 2. trinn. Vi gjør skolen mer praktisk og digital allerede fra barnetrinnet, og fordi trygge elever lærer best, styrker vi også innsatsen mot mobbing.

Tidlig innsats koster, men gir umåtelig stor gevinst, kanskje enda mer enn skattelettelser til dem som har mest fra før.

Elin Rodum Agdestein (H) [13:00:18]: Med perspektivmeldingen og oljeprissjokket som et bakteppe var finansdebatten sist uke preget av de utfordringene vi har for å sikre bærekraft for velferden framover i tid. Heldigvis er norsk økonomi i vekst igjen, men nedturen ga oss en kraftig påminnelse om vår egen sårbarhet, og at vi trenger flere bein å stå på når handlingsrommet blir mindre. Den største utfordringen framover blir å skape nye, lønnsomme arbeidsplasser i privat konkurranseutsatt sektor – flere jobber som bidrar til statsbudsjettet, ikke som lever av statsbudsjettet.

Skal vi lykkes, må vi prioritere tiltak som kan øke vekstevnen i økonomien og styrke det private næringslivet. Da må det lønne seg å jobbe og investere i norske arbeidsplasser. Vi må skape mer og skatte mindre.

Sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti viderefører vi derfor en politikk som vi vet virker, gjennom skatte- og avgiftsendringene som ligger i budsjettet for 2018. Vi letter skattebyrden for personer og bedrifter, vi faser ut eiendomsskatt på verk og bruk, den såkalte maskinskatten, og vi reduserer diskriminering av norsk eierskap gjennom å kutte i formuesskatt på aksjer og driftsmidler på arbeidende kapital.

Vi gjeninnfører differensiert arbeidsgiveravgift i transport- og energisektoren, en ordning som ble avviklet i 2013, uten at den rød-grønne regjeringen løftet en finger for å forhindre det. Det har altså tatt regjeringen minst fire år med intenst arbeid opp mot EU for å rette opp dette. Det er lett å forstå at det betyr svært mye for enkeltbedrifter og konkurransekraften i Distrikts-Norge at det har lyktes. Widerøes Flyveselskap opplyste på et møte med trønderbenken nylig at endringen vil utgjøre om lag 10–15 mill. kr på bunnlinjen for deres selskap.

De nye reglene for opsjonsbeskatning i gründerselskapene åpner nå nye muligheter. Gjennom hardt arbeid med å foredle naturressursene våre – fiskeri, skogbruk, vannkraft og ikke minst olje- og gassressursene – har vi ikke bare skapt grunnlag for velferden, men Norge har også utviklet teknologi som er verdensledende, og som har overslag til nye næringer, til bioøkonomien og det grønne skiftet. Et eksempel på en sånn innovasjon er biogassfabrikken på Skogn.

OECD har kåret Trøndelag med teknologihovedstaden Trondheim til Norges mest innovative region. Det er den eneste regionen som er blant topp 25 i Europa.

Innovasjon basert på våre fremragende teknologimiljøer vil være blant de fremste konkurransefortrinnene våre framover, men da må vi føre en politikk som sikrer disse nye framtidsnæringene innovasjonskraft og konkurransekraft. Det legger dette budsjettet med skatte- og avgiftspolitikken til rette for.

Lise Christoffersen (A) [13:03:27]: Skattepolitikken er en av de virkelige skillesakene i norsk politikk. For Høyre og Fremskrittspartiet er skattekutt et mål i seg selv, og ikke for folk flest, men for dem med mest fra før. Når inntekter kuttes, må også utgifter kuttes. Det kuttes der det smerter mest, fra dem som lite har fra før. Skattefesten for de rikeste og årlige kutt i trygd og stønadssatser fortsetter i 2018. Arbeidsledige og folk på trygd betaler prisen. Høyre og Fremskrittspartiet drives av en merkelig kortslutning: Den som har mye, motiveres av mer, den som har lite, motiveres av mindre.

Den urettferdige skattepolitikken tåkelegges med fraser som «dynamisk» og «framoverlent», med påståtte ringvirkninger i form av investeringer og nye arbeidsplasser. De ringvirkningene har ingen sett. Arbeiderpartiet har spurt, men både statsminister, finansminister og arbeidsminister er og blir svar skyldig, for svaret fins ikke. Sysselsettingsandelen er lavere enn på lenge.

En gjenganger i budsjettdebatten fra Høyres side er utsagn à la: Vi gjør det som er best for landet! Det er feil. Det skapes nesten ikke arbeidsplasser i privat sektor, og det er et sykdomstegn. «Oljesjokk» er blitt bortforklaringen på at den rød-grønne regjeringa hadde tre ganger så god jobbskaping å vise til. Og våre gode resultater kom midt under finanskrisa. Vi merket ikke så mye til den i Norge, men det var jo fordi de store pengene ble brukt til å holde hjulene i gang. Men også da var Høyre og Fremskrittspartiets svar store skattekutt for de rikeste.

Arbeiderpartiet starter i den motsatte enden: Hva må til for å sikre arbeid og velferd i tida som kommer? Hvordan skal offentlige og private ressurser trekke i samme retning? Svaret er politisk styring, ikke marked. Vi vil investere stort i arbeidstakernes kompetanse, vårt viktigste konkurransefortrinn i framtida. Men det hjelper lite hvis arbeidsplassene ikke fins. Arbeiderpartiet legger derfor 1,5 mrd. kr på bordet i 2018 som starten på en langsiktig satsing på klimavennlig næringsutvikling – i havnæringene, innen skipsfart og industri, bioøkonomi og velferdsteknologi, klyngeprogram og regionale akseleratorprogrammer, bredbånd i hele landet, styrket landbruk.

Det vil koste. Vi må ha inntekter. De må komme fra et rettferdig skatte- og avgiftssystem, der det ytes etter evne. Ett av de grepene vi gjør i vår helhetlige skatte- og avgiftspolitikk for folk flest, er å fjerne momsfritaket på utenlandsk netthandel på beløp under 350 kr. Det vil styrke norske arbeidsplasser i norske butikker, men det viktigste er at det vil styrke inntektssida i budsjettet med 1,7 mrd. kr på årsbasis, 1,4 mrd. kr i 2018. Arbeiderpartiet vil bruke disse pengene til å investere i vår felles framtid for økt sysselsetting og velferd. Det begynner å haste etter fire år, snart fem, med pause i jobbskaping.

Kjell-Idar Juvik (A) [13:06:46]: Dagens regjering, med støtte fra Kristelig Folkeparti og Venstre, setter Kommune-Norge i en vanskelig økonomisk situasjon med sin iver etter å fjerne eiendomsskatten. Kommunenes eiendomsskatteinntekter fra vannkraftsektoren alene er redusert med 380 mill. kr i år i forhold til i fjor og foreslås ytterligere redusert med 206 mill. kr til neste år, dvs. 586 mill. kr mindre til skole, barnehage, helse, omsorg, kultur og tilrettelegging for næringsvekst i 2018.

Reduksjonen på vannkraftanleggene på over 30 pst. over to år medfører at kraftanleggene ikke lenger gjenspeiler anleggenes markedsverdi, slik loven forutsetter. Reduksjonen skyldes fallende kraftpriser – det er korrekt – men også at kapitaliseringsrenten ikke er nedjustert i takt med fallende rentenivå. Den fallende renten er gjenspeilet i reduserte rentesatser i forskriftene som gjelder for alle øvrige kraftskatter, med mellom 1 og 2 pst. de siste fem årene, mens kapitaliseringsrenten på vannkraftanleggene er uendret på 4,5 pst., og burde vært ned mot 2 pst.

Jeg kan vanskelig se at den framtidige verdien av norske vannkraftanlegg har falt med over 30 pst. på to år, og mener at kapitaliseringsrenten må reduseres slik at eiendomsskattegrunnlaget for vannkraftanlegg gir et mer korrekt uttrykk for verdien på anleggene.

Som sagt vil dette ha store konsekvenser for enkeltkommuner som nå sitter og lager budsjettene for 2018. To eksempler fra mitt hjemfylke:

• Rana kommune vil få 17 mill. kr mindre i inntekter for 2018 i forhold til 2016.

• Min egen kommune, Hemnes, vil få 18 mill. kr mindre i 2018 enn i 2016 til å gi tilbud til innbyggerne sine.

I tillegg kommer tapte inntekter ved reduksjon på verker og bruk.

Arbeiderpartiet har foreslått å endre på verdisettingen ved å senke renten og øke antall år for gjennomsnittsberegning. Det ville gitt kommunene et redusert tap på 270 mill. kr.

Så litt om verker og bruk. Eiendomsskatt på verker og bruk er en viktig del av finansieringsgrunnlaget for velferd i mange norske kommuner. Dette glemmer regjeringen i sin iver etter å kutte skattene.

Regjeringen foreslår som sagt å kutte dette. Det gjør de også uten å utrede. Vi mener det er i strid med utredningsinstruksen å fremme et så omfattende lovendringsforslag med så store og usikre økonomiske konsekvenser for en samlet kommunesektor gjennom et statsbudsjett. Det burde vært nedsatt et bredt partssammensatt lovutvalg som vurderte eiendomsskattereglene for verker og bruk, og ikke minst så på eiendomsskatten på produksjonslinjer.

I budsjettavtalen er det enighet om en kompensasjon foreløpig begrenset til 500 mill. kr per år. Men det er nok ikke høyt nok.

Her bør regjeringen lytte til kommunene og ta seg litt bedre tid, i hvert fall ett år ekstra, før man iverksetter dette.

Emilie Enger Mehl (Sp) [13:10:09]: Gjennom hele valgkampen ble vi bombardert med politisk radioreklame. I mitt hjemfylke, Hedmark, var det spesielt Høyre og Fremskrittspartiet som var på offensiven i radio. Stadig vekk kunne man høre finansminister Siv Jensens stemme som sa noe slikt som at hvis du vil fjerne eiendomsskatten, må du stemme på Fremskrittspartiet.

Det framstår som ren populisme når Fremskrittspartiet driver valgkamp på denne måten, og framstiller det som at velgerne kan stole på at de vil fjerne eiendomsskatten, til tross for at de har sittet fire år i regjering, og stadig flere kommuner har innført eiendomsskatt i denne perioden.

Fremskrittspartiet er hele tiden med på å ta grep som gjør at kommunene blir nødt til å innføre eiendomsskatt. Skattepolitikken er helhetlig. Når forlikspartene nå f.eks. uten forvarsel har fjernet maskinskatten, som genererer rundt 1 mrd. kr i inntekt til norske kommuner, er det helt klart at disse kommunene er nødt til å ta inn det økonomiske tapet på andre måter. Dette er en milliard som finansierer sykehjemsplasser og lærerstillinger. En av løsningene som er varslet, er at kommunene ser seg nødt til å innføre eller å øke eiendomsskatten.

Når Fremskrittspartiet tidligere har vært med på å legge om inntektssystemet slik at enkelte kommuner taper på det og får mindre inntekter, er det klart at de kommunene må ta inn inntektene på andre måter, og en av løsningene er å innføre eiendomsskatt eller å øke eiendomsskatten.

Fremskrittspartiets skattepolitikk mangler altså en helhetlig og logisk tenkning, men det er ganske enkelt, for uten inntekter kan ikke kommunene tilby gode tjenester nær folk.

Jeg må også si at jeg blir litt skremt når Fremskrittspartiets finanspolitiske talsmann i Stortinget, representanten Njåstad, altså den fremste talspersonen for skatt, bruker sitt hovedinnlegg til å si at han aldri har skjønt hvorfor reduserte skatter på 25 mrd. kr kan bli satt opp mot velferd. Da kan man jo spørre seg om representanten Njåstad, eller Fremskrittspartiet for den del, skjønner sammenhengen mellom et godt helsevesen og velferd, sammenhengen mellom offentlig skole og velferd, sammenhengen mellom god eldreomsorg og velferd. For det er nettopp slike ting som vi, staten og fellesskapet, har et ansvar for, og det må finansieres, bl.a. gjennom skatt.

Hvis Ola Nordmann får et hjerteinfarkt, hjelper det ham lite at Norges aller rikeste har fått milliarder av kroner i skattelette. Men det hjelper ham at ambulansen er på plass så fort som mulig, og at han blir tatt hånd om på et sykehus som kan redde livet hans. De aller fleste årene merker ikke Ola Nordmann så mye til sykehuset eller til ambulansen. Men den dagen han får hjerteinfarkt, merker han det veldig, veldig godt.

Åsunn Lyngedal (A) [13:13:24]: Det er interessant å høre regjeringspartiene si at det går så godt i norske kommuner. I Nord-Norge får 71 av 87 kommuner – i Finnmark, Troms og Nordland – ikke engang kompensert for lønns- og prisveksten til neste år.

Nord-Norge er i veldig mange sammenhenger et distrikt. For oss som bor der, kan det virke som et sentrum, men vi snakker ofte om det som et distrikt. En av de tingene som rammer Nord-Norge ekstra hardt, i tillegg til et dårlig kommuneoppgjør, er at man fjerner muligheten til å skattlegge verk og bruk. Det gir endringer i fordelingen av verdiene i samfunnet vårt som er veldig store. Regjeringen anslår at det vil omfordele 800 mill. kr. Kommunene selv antyder 1,2 mrd. kr. Her angripes distriktene på noe som ganske få har et forhold til. Men de som har vokst opp i et samfunn der det fantes et verk eller et bruk, vet at det er et begrep for de store produksjonsbedriftene i lokalsamfunnet, eller en fabrikk om en vil.

Vi har i 120 år skattlagt de store installasjonene, f.eks. smelteovnene ved Elkem Salten verk i Sørfold. Det samme har vi gjort med de store maskinene ved LKABs anlegg i Narvik.

Det har vært forsøk på å begrunne omleggingen med at det har vært skapt tvil om man kan anlegge grønne datalagringssentre i Norge. Skatt på verk og bruk har aldri vært lagt på datamaskiner, printere, verktøy eller anleggsmaskiner. Skulle det være et behov for å tydeliggjøre dette i lovverket, er det mulig.

Jeg vil hevde at det aller meste av pengene som kommunene tar inn som skatt på verk og bruk, nå kommer til å gå ut av landet. Hvorfor? Jo, fordi veldig mange av de store industribedriftene våre er eid fra utlandet. Den eneste skatten de betaler i Norge, er eiendomsskatt på verk og bruk, for overskuddet deres skattlegges i hjemlandet.

I Nordland betaler Elkem Bluestar i Sørfold 8,9 av 10,3 mill. kr i eiendomsskatt på verk og bruk. De pengene vil for framtiden gå til Kina. I Mosjøen betales 20 av 23 mill. kr av Alcoa. De pengene vil gå til USA, fordi Alcoa er amerikanskeid. I Narvik vil 15 av 20 mill. kr gå til Sverige, fordi LKAB betaler denne eiendomsskatten. Det står ingenting i forslaget fra regjeringen om hvor mye av disse pengene som nå tas ut av norske kommuner og gis til utlandet. Det er beklagelig. Det viser hvor galt det kan gå når regjeringen, uten foregående utredning av konsekvenser, foreslår å endre et 120 år gammelt lovverk.

Vetle Wang Soleim (H) [13:16:35]: Først må jeg ta tak i det siste som ble sagt fra Juvik og Lyngedal angående verk og bruk. Dette er en sak som har vært på høring i flere omganger, og der kommunene har vært tett involvert i prosessen med å få sagt sine meninger. Det er rett og slett slik at denne regjeringen er imot den skatten, og vi ønsker å fase den ut. Så enkelt er det. Nå hører jeg at Arbeiderpartiet er veldig kritisk til denne utfasingen, selv om de har gått med på og ønsker en lovutredning av forslaget. Gitt de ordelag som ble brukt av Juvik og Lyngedal: Kan vi få en bekreftelse fra Arbeiderpartiet på at det lovarbeidet de ønsker å støtte opp om, egentlig bare er en skinnprosess, at de egentlig er imot hele endringen uansett?

Det går et ganske markant skille her i salen når det gjelder skatt, og jeg er glad for å være på den siden som mener at det er viktig at bedriftene får beholde mer av sine egne penger for å skape nye arbeidsplasser. Hvorfor skal de sende pengene sine til Oslo for at det skal deles ut fra et kontor her? Det skjønner ikke jeg, og det er jeg glad for at vi prøver å få bukt med.

Senterpartiet har i dag har vært ute og talt imot flere av de endringene som vi ønsker å få gjennomført. Det skulle jo være en gledens dag for Senterpartiet når vi faktisk øker de avgiftene som de alltid har vært for å øke. Hadde vi hatt Senterpartiets politikk om sukkeravgiften fra 21. november i år, hadde vi hatt et bredt flertall for det forslaget i Stortinget. Nå har vi Senterpartiets politikk fra 22. november i år, altså da forliket var på plass. Nå er den helt omvendt, og det mener jeg er en populistisk måte å drive politikk på. De avgrensningene som Senterpartiet mener er vanskelige, har alltid vært vanskelige. De blir ikke mer eller mindre vanskelig selv om satsen økes. De har vært vanskelige fra dag én.

Når det gjelder endringene vi gjør innenfor kost og losji og skattefritt hyretillegg, er det slik at de aller fleste her i salen sier at vi er nødt til å begynne å prioritere. Handlingsrommet blir mindre. Da må vi også begynne å si nei til enkelte ordninger, og dette er to ordninger som har gått ut på dato. Kost og losji ble vedtatt i 1927 og var ment som en mer midlertidig ordning for dem som måtte pendle for å jobbe. Hvis man bor en plass og kan dra hjem og lage mat, slik som alle andre arbeidstakere i Norge gjør, synes ikke jeg det er riktig at man skal få fradrag for det. Det er det ingen andre arbeidstakere som får. I tillegg er det viktig å merke seg at halvparten av alle som krever fradrag, er utenlandske borgere. Senterpartiets omsorg for utenlandske arbeidstakere er også en overraskelse for meg. Videre er det et fradrag som det er vanskelig å kontrollere, vanskelig å dokumentere, og det krever mye kontroll for å sjekke at det faktisk blir gjennomført slik det skal.

Knut Magne Flølo (FrP) [13:19:47]: Dette vert på mange måtar litt ei gjentaking av finansdebatten. Det som er interessant for regjeringa, er å skape verdiar, og varig velstand krev evne til omstilling, nye utfordringar krev nye svar, og at vi tek kloke val.

Det vi debatterer i dag, er regjeringa Solberg, som med støtte frå Venstre og Kristeleg Folkeparti vidarefører og intensiverer den omstillinga og nyskapinga som er nødvendig for verdiskaping, som i sin tur bidreg til finansieringa av alle sektorar i Noreg, det vere seg kommuneøkonomien, samferdsel, sjukehus og stort sett det som skal til for å drifte AS Noreg.

Eg vil trekkje fram ein del viktige skattekutt som vil verke for bedriftene i det ganske land. Her har Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti skjønt at skal vi skape verdiar før dei kan brukast, må vi leggje premissa for at det skjer, nemleg ved at budsjettforliket har sørgt for at eigedomsskatt på produksjonsutstyr vert fasa ut over sju år – rett nok sa regjeringa fem år, men det vart sju år, og det er bra. Dette har som konsekvens at kommunane har god tid på seg til å tilpasse seg den omlegginga. Når det i tillegg ligg inne ei kompensasjonsordning og 72,5 mill. kr til retaksering, er dette akseptabelt for begge partar, ikkje minst for dei mange bedriftene som har etterlyst denne endringa av eigedomsskatten.

I tillegg vil det verte ei avgrensing for kommunane, ved at dei kan forhøgje satsen med berre 1 promille, mot 2 promille tidlegare. Dette er viktige tiltak som bedriftene skjønar, og som gjev dei ein «boost» til aktivitet og optimisme.

Men reaksjonen frå dei raude og dei grøne vil nok vere at her vert dei rike prioriterte. Slett ikkje! Eg har sjølv vore bedriftseigar i 30–35 år og har aldri følt meg rik. Men når myndigheitene legg forholda til rette fordi vi skal skape verdiar til fellesskapet, er det viktig at det vert vist på denne måten.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [13:23:02]: Når høyresiden ber opp til dans om boligpolitikken, får jeg jo delta, for vi får høre her at svaret er en uansvarlig boligpolitikk. Det er ganske utrolig å høre det fra et parti som gjennom de siste årene har sittet i regjering mens boligprisveksten har vært dramatisk, mens vi ser at boligmarkedet forsterker ulikheter i Norge, mens vi ser at vanlige folk med vanlig lønn sliter med å komme seg inn i boligmarkedet.

Man kan også lure på hvordan det skal hjelpe sykepleieren som ikke kommer seg inn i boligmarkedet, at de med flest og dyrest boliger er de som får de aller største skattefordelene. Det får vi ingen svar på.

Økonomer har i lang tid advart mot den utviklingen som vi ser i boligmarkedet i Norge. Det dreier seg om både prisveksten, som har vært usunn, og gjeldsutviklingen, som vi ser har vært dramatisk i Norge gjennom de siste årene. Da er høyresidens eneste svar at vi må bygge flere boliger. Samtidig hører vi fra boligbransjen, senest i etterkant av framleggelsen av statsbudsjettet i høst, at vi nå har bygd for mange boliger. Og slik holder vi på i en evig sirkel. Dette er ikke boligpolitikk – det er mangel på styring, og boligmarkedet blir ikke mer rettferdig av det.

Vi i SV foreslår å øke beskatningen av boliger for dem med mange boliger og for de dyreste boligene, for det er i tråd med rådene fra en lang rekke økonomieksperter. Jeg tror nok at Høyre egentlig – innerst inne – forstår at det er ganske rasjonelt. Det er omfordelende, og det stabiliserer boligmarkedet.

Men fortsetter vi som før, fortsetter vi med denne regjeringens politikk for boligmarkedet – eller snarere deres mangel på politikk – kommer boligmarkedet til fortsatt å være en pådriver for forskjellsutviklingen i Norge. Det kommer til å bidra til at byene våre blir segregert, og til at ulike typer mennesker ikke kan bo i de samme områdene, og det kommer til å være med på å destabilisere norsk økonomi. Det mener jeg er en farlig kurs å ha.

Elin Rodum Agdestein (H) [13:25:32]: Det er ikke politikerne som skaper jobbene, det er det bedriftene som er eksperter på. Vår oppgave er å legge til rette for det og skape gode rammevilkår. Jeg har ikke møtt en eneste bedrift som ber om økte skatter for å sikre jobbene og for å skape flere. Tvert om: Mange sier at de ville ansatt flere med et lavere skattenivå. Det er her den store forskjellen ligger, mellom dem som har jobb, og dem som står utenfor.

Representanten Giske var i sin tid som næringsminister opptatt av at formuesskatten er krevende for bedriftene. Likevel fortsetter Arbeiderpartiet å øke denne skatten, som diskriminerer norsk eierskap.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt fortsetter å argumentere for å opprettholde eiendomsskatten på verk og bruk. Det er grunn til å spørre seg om disse partiene har fulgt med på signaler fra egne medlemmer, fra partene i arbeidslivet og fra dem som jobber i industrien, som f.eks. klubbleder Svein Erik Veie ved den kriserammede hjørnesteinsbedriften Norske Skog på Skogn i Levanger. Han kommenterte denne saken i media i november i år. Han ba Arbeiderpartiet

tenke seg om to ganger før de stemmer for å opprettholde det han beskriver som en industrifiendtlig maskinskatt, en usosial skatt som rammer næringslivet, uavhengig av om bedriften tjener penger eller ikke.

Han påpekte at verdifastsettelsen på utstyr og maskiner blir tilfeldig. Han mener dessuten at bedriftene er belastet nok gjennom dagens skatteregime, og mener kommunene heller må bidra til å støtte opp under industrien og sikre arbeidsplassene, i stedet for å legge press på dem med et høyt skattetrykk. Spesielt gjelder det bedrifter som sliter i motbakke, som Norske Skog har gjort i lengre tid. Denne bedriften betaler mellom 5 mill. kr og 6 mill. kr i året i eiendomsskatt til Levanger kommune, og maskinskatten er en vesentlig del av det.

Det er nettopp for å sikre økt soliditet og vekstkraft i bedrifter som Norske Skog på Skogn at vi reduserer skattebyrden, innfører lettelser i eiendomsskatten, slik at bedriften kan videreutvikle seg og trygge de jobbene som er på Fiborgtangen i dag. Jeg synes det er overraskende at det gamle industripartiet Arbeiderpartiet forlater den linjen, og at de ikke ser betydningen av det. Men det er kanskje slik som klubblederen Veie har sagt, at det blir mer og mer tydelig hvorfor Arbeiderpartiet taper velgere i industrien.

Helge André Njåstad (FrP) [13:28:17]: Det var representanten Emilie Enger Mehl som fekk meg til å teikna meg til eit innlegg, for maken til misforståingar som må avklarast herifrå, skal ein leita lenge etter.

Fyrst til utsegna eg skal ha kome med om at skattelette og velferd står i motsetning til kvarandre. Det må forklarast nok ein gong. Eg meiner at om folk får behalda meir i si eiga lommebok, betyr ikkje det at dei pengane blir sløste vekk. Det betyr at folk er i vel så god stand til å disponera eigne pengar til både velferd og andre ting som politikarane er til å prioritera for folk. Så her har me forskjellig grunnsyn når det gjeld korleis samfunnet er organisert. Me har faktisk tru på at både bedrifter og folk er betre i stand til å gjera prioriteringar sjølve, enn det det offentlege og dei folkevalde er for dei. Men det betyr ikkje at me skal slutta å ha velferdsordningar. Det er jo difor me har klart, når me har styrt landet, å styrkja velferdsordningane samtidig som me har gjeve skattelette. Kommuneøkonomien er eit eksempel på det. Det er jo ikkje slik at skattelette betyr ein dårlegare kommuneøkonomi. Då hadde me aldri sett tal for 2016 som viser rekordresultat i Kommune-Noreg, samtidig som det er rekordskattelette. Det er nettopp fordi me har klart å redusera helsekøar, redusera fengselskøar og styrkja kommuneøkonomien samtidig som me har gjeve skattelette – fordi det rett og slett skaper ein heilt ny dynamikk i samfunnet.

Det får meg til å gå inn på det andre, eigedomsskatten, som vart adressert i same innlegg frå Enger Mehl. Det er bra at ein lyttar til radio og høyrer at partileiaren og finansministeren vår seier at det er eit mål for Framstegspartiet å fjerna eigedomsskatten. Eg trur ikkje ho sa på radioen i Hedmark heller at det skulle skje i fyrste budsjett, men det er veldig hyggjeleg å registrera at allereie det fyrste budsjettet etter at valkampløftet vart gjeve, går i retning av å gjera det vanskelegare å innføra og auka eigedomsskatten på hus og hytte og samtidig fjerna eigedomsskatten på maskiner. Det er eit langt steg i retning av det som er målet vårt, nemleg å fjerna eigedomsskatten.

Eg synest heller ikkje at Senterpartiet skal gjera seg veldig høg og mørk når det gjeld at eigedomsskatten har auka i desse fire åra. Det er jo ikkje regjeringa og Stortinget som aukar og innfører eigedomsskatten. Det er det jo norske kommunar som gjer. Sist eg sjekka, hadde Senterpartiet over 100 ordførarar og Arbeidarpartiet over 200 ordførarar. Framstegspartiet har fire, og våre fire har ikkje eigedomsskatt eller jobbar for å fjerna eigedomsskatten. Det er dei raud-grøne ordførarane som har tydd til eigedomsskatt for å saldera budsjettet sitt, samtidig som me har stilt til rådvelde ein rekordgod kommuneøkonomi. Difor krev det hardare verkemiddel frå denne sal for å gjera det vanskelegare for dei raud-grøne kommunane å senda rekninga til innbyggjarane sine fordi dei ikkje klarer å effektivisera drifta si slik dei burde.

Vetle Wang Soleim (H) [13:31:17]: Fortsatt mener jeg det hadde vært nyttig om Arbeiderpartiet kunne avklart hvordan de stiller seg til skatten på verk og bruk, et lovarbeid de har støttet. I tillegg står de her og sier at den vil de uansett ha, virker det som. Da er det kjekt å få avklart hva de egentlig mener om den skatten.

Jeg må ta ordet fordi det fra representanten Juvik ble snakk om kapitaliseringsrenten. Det jeg syntes jeg hørte, var at han ville ha den ned på 2 pst. Vel, den har vært den samme som i dag, 4,5 pst., siden 2011. Fire av de fem siste rapportene som har sett på dette, har konkludert med at den må være høyere enn den er i dag, selv om jeg ser at Arbeiderpartiet og flere kommuner ønsker å ha den lavere fordi det gir økte inntekter til kommunene. I de to siste rapportene, som var ferdig i år, og som også er omtalt i statsbudsjettet, argumenteres det for at risikotillegget i kapitaliseringsrenten skal utgjøre totalt 5–6 pst. I den ene rapporten legger professor Norli til grunn en negativ risikofri realrente, noe Arbeiderpartiet følger opp. Dette er i så fall én av svært få steder hvor man legger til grunn en slik negativ rente. Vi gjør det f.eks. ikke når vi vurderer Statens pensjonsfond utland eller Statens pensjonsfond i fondsmeldingen. Og selv om de fleste faglige anbefalingene går ut på at vi skal øke kapitaliseringsrenten ytterligere, foreslår regjeringen å holde den uendret. Det som er interessant, er at når Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Juvik går på talerstolen og sier at han ønsker den skal være på 2 pst. og Arbeiderpartiet i sitt alternative statsbudsjett foreslår 4 pst., hadde det vært kjekt å få en endelig avklaring av hva man egentlig ønsker. Skal man ned på 2 pst., er det i alle fall helt uten faglig forankring, og jeg ble veldig i stuss på hva Arbeiderpartiet egentlig mener.

Videre har vi fått høre mye fra Senterpartiet i dag når det gjelder det skattefrie hyretillegget, og jeg skal knytte et par kommentarer til det. Det er slik at for dem dette gjelder, vil over halvparten fortsatt få et sjømannsfradrag på over 80 000 kr i tillegg til minstefradraget. Så det er fortsatt gunstig å være sjømann, og man kan fortsatt få skattefri mat om bord. Dette er en ordning som stammer fra 2. verdenskrig for å kompensere dem som ikke kom seg hjem mellom seilasene. Er det da riktig å kompensere sjøfolk i dag når de får mat på land? For dem som mottar dette, er den gjennomsnittlige lønna på 760 000 kr, og dette fradraget er på opptil 16 500 kr. Det er om lag 30 000 dette gjelder, og 15 pst. av dem skatter ikke til Norge. Senterpartiet har fått en helt ny omsorg for dem som ikke skatter til Norge, både når det gjelder kost og losji, og når det gjelder det skattefrie hyretillegget.

Mudassar Kapur (H) [13:34:32]: Da Solberg-regjeringen tok over i 2013, arvet vi et stort etterslep i boligbyggingen i Norge. Vi møtte utbyggere og vi møtte kommuner som klaget på at arven etter Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet var et lappeteppe av fordyrende krav, lange saksbehandlingstider og byråkrati, som var i veien for å drive en helhetlig og god arealplanlegging i kommunene og bygge flere boliger.

Hvis SVs teori om at eiendomsskatt eller skatt på bolig kan være med på å dempe prispresset i boligmarkedet, noe de lanserte med brask og bram tidligere i år, vel, da må man jo spørre: Hvordan gikk det da nettopp SV innførte eiendomsskatt i Oslo? I 2015 tok SV over makten i Oslo, og etter det gikk boligprisene opp med ca. 20 pst. i året i to år. Da var fortsatt svaret fra SV at vi må ha en nasjonal boligskatt fordi det vil være med på å dempe prispresset. Jeg har flere ganger spurt både representanten Kaski og hennes leder: Hvor mye måtte folk ha betalt i eiendomsskatt rundt i Norge for at boligprisene på f.eks. Grünerløkka, der mange av SVs egne velgere bor, skulle gått ned? Det har de aldri greid å svare på.

Vårt forslag har hele tiden vært at vi må jobbe med begge deler. Vi må jobbe med tilbudssiden ved å forenkle, bygge flere boliger, få ned byggekostnadene og få opp byggetakten, slik at vi får tatt igjen etterslepet, og vi må gjøre noe på etterspørselssiden, for vi er også bekymret for gjeldsveksten. Derfor har man innført en del forskrifter som det ser ut til har en virkning på de mest pressede områdene. Det er nettopp slik vi må jobbe. Vi må treffe med regionale tiltak, og vi må kunne jobbe med både tilbuds- og etterspørselssiden.

Jeg vil anbefale representanten fra SV nå endelig å innse at det at partiet SV lanserer nye boligskattemodeller fra den ene statistikken til den andre, skaper lite forutsigbarhet i det norske boligmarkedet. Det vi må gjøre nå, er å fortsette den linjen som regjeringen har, jobbe seriøst med etterspørselssiden, det man gjør på gjeldsvekstsiden, og samtidig legge til rette for at vi har en boligbygging som møter de utfordringene vi har – kombinert med den sosiale boligpolitikken, der vi legger til rette for å bygge flere leieboliger, gjøre det enklere å få bostøtte hvis man trenger det, korrigere Husbankens utlånsvirksomhet slik at de som trenger det mest, får det først og fremst, at en ikke går tom før året er omme, og at en faktisk sørger for at byggetakten holder seg oppe og byggekostnadene holder seg nede.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:37:43]: Noe av det som er mest påtakelig i denne debatten, er at stadig nye representanter fra regjeringspartiene går opp og ikke tar ansvar for konkrete konsekvenser av egen politikk, men stadig vekk bare svarer med generelle skattelettelser som har blitt gitt. Når en smeller til med en avgiftsøkning på sjokolade- og sukkervarer på 83 pst., er svaret generelle skattelettelser som er blitt gitt, når man øker reiselivsmomsen over tre år med 50 pst., er svaret generelle skattelettelser, når en har økt avgiftene på innenlands lufttransport med over 2 mrd. kr siden en overtok – nye avgiftsøkninger i dette budsjettforliket – er svaret skattelettelser generelt sett. Når en har redusert avskrivningssatsene for bl.a. industri gjennom å fjerne startavskrivningen – en skattesmell på 1,8 mrd. kr – er igjen bare svaret generelle skattelettelser. Når mange pendlere som bor på brakke, får en ekstra skatteregning på 10 000 kr, er igjen svaret generelle skattelettelser, og det samme når en tar opp at en har gitt økt skatt på sluttvederlag til dem som mister jobben. Det hjelper lite for sjømenn som får en skattesmell, at rederne får skattelette. Det hjelper lite om eieren av Nidar får redusert skatt, om den som jobber på Nidar, mister jobben selv.

Og til representanten Wang Soleim, som snakket om behovet for å stramme til og prioritere. Ja, det som skjer her, er en prioritering. En skraper sammen stadig nye midler fra ulike grupper for å kunne gi mer skattelette til dem som har mest fra før.

Svært mange av dem av pendlerne som nå får en skattesmell, er folk som allerede opplever press på lønns- og arbeidsvilkår. På toppen av det får de en skattesmell på opp mot 10 000 kr. Og for sjøfolk som har vist moderasjon i en krevende tid, som har vært tilbakeholdne med lønnskrav – ja, noen har sågar gått ned i lønn for å ta ansvar i en situasjon der det har vært krevende for rederiene – hva blir takken? Jo, takken blir å gå inn i jula med en forvissning om at en får en skatteregning på 7 000–8 000 kr ekstra. Politikk handler om prioritering, og denne prioriteringen er feil.

Så til slutt det som går på moms på reiseliv – den økte momsen. Her blir det hengende igjen i salen hva som er ambisjonen framover. I går under næringsdebatten sa representanten Ebbesen at Høyre hadde en ambisjon om at en skulle få en mer flat moms. Er det 15 pst. som er ambisjonen? Er det 25 pst. som er ambisjonen for reiselivsmoms? Det forventer jeg at både finansministeren og representanter for regjeringspartiene svarer på.

Geir Inge Lien (Sp) [13:41:06]: Eg vart litt overraska då representanten Njåstad var framme her og hadde eit innlegg om at Senterpartiet var høg og mørk. Det er vi for så vidt, men då må ein jo kunne seie det same til Framstegspartiet. Dei seier at kommunane har så utruleg god økonomi, og at det er gode overføringar. Det som kjem veldig lite fram, er dei stadig fleire oppgåvene som kjem til kommunane utan fullfinansiering. Det er spesialisering, og det er nye reformer som ikkje er svært synlege. Vi har barnevernet, vi har brann og redning, dimensjoneringsforskrifta, akuttforskrifta og auka kompetansekrav i alle sektorar. Dette er tøft for kommunane, i tillegg til at regjeringa skjer ned på inntektene. Det er krevjande tider når det vert kutta i alle inntektene til kommunane, og kompetansekrava aukar.

Fredric Holen Bjørdal (A) [13:42:30]: Velferdsstaten er eit spleiselag. Å betale skatt etter evne er eit av dei viktigaste bidraga vi kan gjere for å sikre velferd og moglegheiter for alle, og det betyr at folk med høge inntekter må bidra noko meir enn andre. Ikkje minst er det viktig no når vi gjennom denne debatten har fått klarlagt at forskjellane og fattigdomen aukar. Difor føreslår Arbeidarpartiet ei meir rettferdig innretning på inntektsskatten, høgare skatt til høgtlønte, men lågare skatt til dei fleste andre – vi skjermar folk med inntekt under 700 000 kr. For å finansiere ein aktiv arbeidsmarknadspolitikk aukar vi formuesskatten for dei med dei høgaste formuane, men skjermar pensjonistar og småspararar. Med skatteopplegget vårt blir det mindre skatt til barnefamiliane. Vi seier nei til regjeringa sine dyrare barnehagar, og ein vanleg familie med to barn i barnehagen vil kome langt betre ut med vårt opplegg. Vi seier nei til regjeringa sitt skattesjokk for pendlarar og dei som har langt å reise til jobben.

Høgre og Framstegspartiet kuttar skattane til dei som aldri kan bli rike nok, men lèt som om det er vanlege folk som får mesteparten. Det høyrer vi gong på gong også i denne debatten. Problemet er at det gong på gong er tilbakevist. Frå 2014 til 2017 har dei tusen rikaste fått redusert sin eigen skatt med over 800 000 kr i snitt. Det er 2 200 kr per dag. Dei 94 pst. med lågast formue har fått eit skattekutt på nokre få kroner dagen. Avgiftene derimot, som folk flest betaler, har auka med over 6 mrd. kr sidan 2014. Det fortener berre éin merkelapp: ein usosial og dårleg fordelingspolitikk.

For Arbeidarpartiet er ikkje skatt eit mål – det er eit verkemiddel for å nå måla på velferd, klima, barn og unge og arbeid. Utfordringane står i kø. Vi må få fleire i arbeid og færre på trygd, vi må slutte å snakke om tidleg innsats i skulen og begynne å gjere noko med det, og vi må føre ein offensiv klimapolitikk. Felles for alle desse store utfordringane er at vi framover skal løyse dei med mindre pengar. Det er eit ope spørsmål etter denne debatten her at vi no får eit mindre handlingsrom, men at det samtidig er lova stadig nye skattekutt: Korleis skal det finansierast? Er det velferda som skal kuttast? Er det dei lågtlønte som skal få meir skatt?

For kvart år denne regjeringa sit, er vi eit nytt år på etterskot i å forberede oss på framtida. Noreg treng ein ny kurs også i skattepolitikken, men høgrepolitikken har som kjent berre eitt grep, eitt verktøy. Det er stadig skattekutt, og no også stadig høgare avgifter for vanlege folk. Det er synd for alle, ikkje minst for dei som no står utan jobb og merkar aller hardast at forskjellane og fattigdomen i Noreg aukar.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:08:57] (komiteens leder og ordfører for saken): Komiteen er helt enige om at beskyttelse av utsatte barn er av fellesskapets viktigste oppdrag. Barn i barnevernets omsorg eller som bor i familier som får hjelp av barnevernet, skal møte et barnevern preget av stabilitet, forutsigbarhet, faglighet og trygghet.

Som saksordfører vil jeg takke komiteen for det arbeidet som er gjort i denne saken, i en tid da komiteen også har hatt flere lovsaker og representantforslag til behandling, i tillegg til statsbudsjettet. Denne høsten har komiteen vist at den har stor arbeidskapasitet, og at den jobber nøye og godt med saker den har til behandling.

SV ønsker i sitt representantforslag å begrense private aktørers mulighet til å ta ut overskudd. De vil avvikle anbudsregimet, og de vil sikre at alle aktører som leverer tjenester i barnevernet – statlige, kommunale, ideelle og private – skal ha like lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår.

Forslaget fra SV omhandler en tematikk hvor det finnes klare ideologiske skillelinjer i politikken. Det preger selvfølgelig også arbeidet med saken i komiteen og følgelig også debatten her i dag. Jeg regner med at de øvrige partier vil redegjøre for sine syn i saken, og vil derfor bruke resten av mitt innlegg til å snakke om Høyres og regjeringens syn.

Styrking av barnevernet har vært en prioritet for regjeringspartiene sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti de siste årene. Ved utgangen av 2016 var det 19 pst. flere stillinger i det kommunale barnevernet, en økning på 932 stillinger fra 2013. Det er en vekst i stillinger og en styrking som vi er svært glade for. Dette, sammen med en ny vedtatt barnevernsreform, viser vårt engasjement for et bedre barnevern.

Både kommunalt og statlig barnevern har i flere år benyttet private aktører til å utføre ulike oppgaver. På Stortinget har vi merket oss at statsråd Horne er tydelig overfor kommunene om hvordan kommunene kan la seg bistå av private aktører ved utførelse av oppgaver som innebærer utøvelse av offentlig myndighet, og også at kommunene må sikre at de har den nødvendige kontroll med å følge opp det arbeidet og de avtaler som må gjøres.

Høyre mener i utgangspunktet at det er lite hensiktsmessig å lovfeste et krav om at ansatte hos private aktører skal ha lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår på linje med dem som jobber i det offentlige, slik SV foreslår. Diskusjoner om lønns- og pensjonsvilkår dukker stadig opp i debatter knyttet til private aktører på barnevernsfeltet. I disse ligger det alltid en underliggende mistanke om at private betaler mindre til sine ansatte. Det er jo ikke helt sikkert. Men for å få et bredere grunnlag for disse diskusjonene er vi med på et forslag om å be regjeringen vurdere hvordan det kan sikres at aktører som drifter barnevernstjenester for det offentlige, har lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår på linje med det som gjelder i offentlige virksomheter.

Vi mener anbudsregimet er et viktig og riktig verktøy når det offentlige ønsker at private og ideelle skal levere tjenester for det offentliges regning, og er uenig når SV og Senterpartiet mener anbud favoriserer private i konkurransen med de ideelle. Regjeringen er opptatt av de ideelle aktørene og har de siste årene styrket de ideelle aktørens muligheter ved først å utlyse institusjonsplasser i et skjermet anbud i 2015, for deretter å åpne for at de ideelle også deltar i den åpne konkurransen om de resterende plassene. Omtrent 40 pst. av de private institusjonstiltakene leveres i dag av ideelle aktører.

Så er det for Høyre viktig at de tjenester som private og ideelle utfører for det offentliges regning, leveres effektivt og med riktig kvalitet. Men vi er uenig i at private aktører som leverer barnevernstjenester basert på kontrakt med og kontroll fra det offentlige, ikke skal kunne gå med driftsoverskudd. Det er ikke et problem at kommersielle aktører har en rimelig avkastning på sine investeringer og et rimelig vederlag for sin arbeidsinnsats, når de leverer tjenester det offentlige har behov for, forutsatt at kvaliteten og innholdet i tjenestetilbudet og rettssikkerheten til barn og familier er ivaretatt på en god måte.

Men vi ønsker selvfølgelig ikke uryddige forhold på dette området, og vi mener det er viktig å påse at det offentlige ikke betaler mer enn nødvendig for tjenester som det offentlige kjøper av private. Vi mener statsrådens tydelige signal om at det er behov for å se nærmere på rammene for bruken av private aktører, er godt. Dette er bakgrunnen for at vi støtter forslaget om å be regjeringen sette ned et offentlig utvalg som skal kartlegge pengestrømmer i offentlig finansierte velferdstjenester. Å få en helhetlig og god utredning vil bidra bredere til debatten om private og ideelle aktørers viktige plass. Det finnes mange ryddige og dyktige private velferdsleverandører, og vi tror at utredningen like gjerne vil avdekke deres viktige plass.

Det som er utfordringen med SVs forslag, er at de vil hindre aktører å ha rimelig avkastning på sine investeringer. Å fjerne gode private tilbydere av barnevernstjenester vil sette tryggheten til mange barn i fare fordi kommunene er avhengig av bistand fra private og ideelle. Grunnen til at kommunene benytter seg av private, er at de private tilfører enten en nødvendig kompetanse eller kapasitet.

Til slutt: Felles for oss alle – uavhengig av politisk ståsted og ideologi – er at vi ønsker et sterkt og godt barnevern.

Kari Henriksen (A) [14:14:17]: Først vil jeg gi honnør til komiteen, og spesielt til SVs representant der, for det arbeidet som er gjort for å få lost denne saken i havn. Vi har hatt både en komitéleder og komitémedlemmer som har stått på for å få dette til.

Barn skal få være barn. Når foreldre eller andre voksne foretar seg ting som hindrer barn i å være barn, skal vi være årvåkne. Det skal ikke aksepteres, barna skal beskyttes.

Derfor har Arbeiderpartiet vært tydelige på arbeidet mot vold mot barn, derfor er Arbeiderpartiet tydelige på at vi skal ha tilstrekkelig med ansatte i barnehager og skole, og derfor er Arbeiderpartiet tydelige på at vi skal ha jordmødre og helsesøstre som også er barnas beskyttere i de første, sårbare årene.

Det er også derfor Arbeiderpartiet innretter sin økonomiske politikk annerledes enn regjeringa.

Vi prioriterer penger til det som skjer der barna bor, ikke til lommeboka til dem som har mest fra før. Regjeringa forsøker å fortelle oss at det ikke er et valg, eller at det er et valg nesten uten omkostninger å velge de rike framfor fellesskapet. Men det er feil. Å velge store skattekutt som prioriterer dem med mest fra før, har en konsekvens. På noen områder er det barn og sårbare barn som betaler prisen.

Ett resultat av den prioriteringen regjeringa gjør, er at de må finne penger til skattekuttene – deres største satsing. Og som et ledd i å velte omkostningene fra staten og over på den enkelte er privatisering et virkemiddel. I barnevernssektoren ser vi nå at kommersialisering trekker store summer fra skattebetalernes penger til kommersielle aktører. Deler av barnevernet er blitt et marked. Det er uakseptabelt.

I barnevernssektoren har mediene avdekket dette. Det i seg selv viser at statsråden i de fire årene som har gått, ikke har hatt god nok kontroll over hvordan pengene brukes i barnevernet. Det er ikke godt nok.

Arbeiderpartiet mener at barnevern skal være en offentlig tjeneste. Det mener vi fordi barn som er under fellesskapets omsorg, har krav på kontinuitet, forutsigbarhet og trygghet i kontakten med de voksne. Det mener vi fordi vi vil at fellesskapets penger skal gå til fellesskapets oppgaver, og fordi vi mener det er et ansvar fellesskapet forplikter seg til å ha. Det handler om den gjensidige velferdskontrakten: Fellesskapet stiller krav, men fellesskapet stiller også opp.

De sakene vi har fått presentert, viser at slik er det ikke, og det er et uttalt mål for regjeringa å øke og stimulere til mer privat virksomhet innenfor offentlig velferd. Det er Arbeiderpartiet imot.

Det blir ikke mer penger til barna av en slik politikk. Det blir ikke mer kompetanse til barna av en slik politikk. Det blir ikke flere ansatte for barna av en slik politikk. Tvert imot blir fagekspertise spredt på flere etater, det blir mindre forutsigbarhet og ofte også mer byråkrati av en slik oppsplitting. Vi mener at det ikke er til det beste for barna.

I dag fremmes det som for utenforstående kan ses på som ganske like forslag, men det er noen viktige nyanser i de forslagene som fremmes i dag. Arbeiderpartiet fremmer forslag, sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, om å sikre at offentlige midler kommer barnevernsbarna til gode og ikke går til profitt for kommersielle aktører. Vi fremmer også et forslag om at bruken av kommersielle aktører bør bygges ned, og at ideelle aktører bør få fortrinnsrett framfor kommersielle. Vi har også et forslag som handler om likeverdige pensjons- og arbeidsforhold.

Noen kommuner får det til. Noen kommuner bruker anbudsregelverket til virkelig å sette på dagsordenen arbeidstakeres forhold – både lønns- og pensjonsforhold. Det mener vi også at regjeringa burde ta i bruk.

Så må jeg si at jeg er veldig fornøyd med at hele komiteen er enige om at det skal nedsettes et utvalg som skal se på pengestrømmene, slik at vi får en god redegjørelse og en god oversikt over hvordan det private markedet samarbeider – eller ikke samarbeider – om fellesskapets tjenester, over hvordan disse internasjonale selskapene er organisert, og hvordan pengestrømmene går. Vi ser fram til at utvalget skal sette i gang, og at det kommer til Stortinget.

Jeg tar med dette opp de forslagene Arbeiderpartiet har alene eller sammen med andre.

Silje Hjemdal (FrP) [14:19:38]: Ja, det er helt riktig som det ble påpekt tidligere i debatten, at dette er en debatt som går på ideologi. Mens Arbeiderpartiet er mest opptatt av hvem som tilbyr tjenester, er Fremskrittspartiet mer opptatt av kvaliteten og innholdet i de tjenestene vi faktisk tilbyr borgerne våre. Rettssikkerheten til barn og familier skal ivaretas på en god måte, og for Fremskrittspartiet er det viktigste at barna får et godt tilbud og, som jeg sa, ikke hvem som driver det.

Private aktører er i dag viktige bidragsytere i barnevernet. Jeg registrerte at Arbeiderpartiet påpekte at de ikke er så fornøyd med at de har en så stor del av markedet som de mener de har, men at de selv også benyttet seg av private tilbydere da de satt i regjering. Jeg er veldig glad for at vi har ulike aktører som bidrar til bedre tjenester for barn. Barn er, som alle oss andre, unike og ulike. At vi har tilgang på tilbud fra ulike aktører, mener jeg er viktig for å gi barn det beste tilbudet.

Vi har mange dyktige private leverandører av barnevernstjenester i Norge, og de har levert gode tjenester gjennom mange år. Jeg tror det er en viktig forutsetning for å kunne bidra til at kvaliteten øker, og at man får et mangfold nettopp i dette tilbudet. Private tiltak må selvsagt også følge de samme kvalitetskravene som offentlige, og private tiltak vil selvfølgelig også følges opp fra staten og gjennom tilsyn.

Fremskrittspartiet mener at man selvfølgelig ikke trenger å betale mer enn nødvendig for tjenester som det offentlige kjøper av det private, men prinsipielt er det ikke noe i veien for at aktører kan ha en rimelig avkastning på investeringene og arbeidsinnsatsen de legger ned. Imidlertid synes jeg det er viktig å understreke at f.eks. de fire store aktørene ikke tok ut utbytte i 2015.

Vi skal selvsagt fortsette med å stille tydelige krav til både innhold og kvalitet i tilbudene til barna. Vi må erkjenne at det kan være noen potensielle utfordringer med ulike aktører i barnevernet. Det er noe jeg oppfatter at departementet og statsråden har tatt på største alvor, og som flertallet i komiteen mener det er viktig at vi ser nærmere på.

På den andre siden synes jeg det er viktig å understreke andre ting som gjøres på barnevernsfeltet. Vi har en barnevernsreform. Senere i dag skal vi vedta et budsjett som gir tidenes kompetanseheving nettopp i barnevernet. Og jeg er meget stolt over at vi har en regjering og et storting som klarer å samle seg om at barn som er i en vanskelig situasjon, skal tas på alvor.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [14:23:30]: Det kan ikke gjentas mange nok ganger at kommersialiseringen av velferdstjenester er et stort samfunnsproblem. Det er en samfunnsutvikling der fellesskapets verdier går i lommene til private kommersielle aktører. I løpet av fem år har de kommersielle solgt barnevernstjenester for over 13 mrd. kr – 13 mrd. kr! Det er ikke små summer vi snakker om.

Allerede i 2015 bestilte regjeringen en rapport som skulle kartlegge bruken av private aktører i det kommunale barnevernet og vurdere konsekvensene av dagens praksis og behovet for tiltak, både i det kommunale og i det statlige barnevernet. Hva var hovedfunnene i den rapporten? Jo, det var

• at private fosterhjem er langt dyrere enn statlige

• at private kommersielle har fått stor forhandlingsmakt og enorme profittmuligheter

• at Bufetat har liten styring og kontroll over hva de kjøper

• at Bufetat en rekke ganger har betalt for mer enn det var behov for

Funnene overrasker meg dessverre ikke, ei heller VGs avsløringer i det siste om problematikken. Men det som både overrasker meg og skuffer meg, er at ikke flere partier viser en enda mer offensiv holdning for å få slutt på kommersialiseringen av barnevernet. Skal hensynet til de private kommersielle aktørene på dette området virkelig veie tyngre enn at fellesskapets midler faktisk kommer barna våre til gode?

Det handler selvfølgelig ikke her om ideelle aktører i markedet som bruker utbyttet på drift. Det handler om dem som ser på barnevernet som en god inntektskilde – våre skattepenger som en god inntektskilde.

Vi kan ikke lenger sitte stille og se på at fellesskapets penger går til utbytte til store kommersielle aktører. Folks skattevilje svekkes når en del private eiere på en urimelig måte beriker seg i slikt stort monn.

Kommersielle private eiere må hindres i å ta ut verdier av skattefinansiert velferd gjennom sosial dumping, dårlige arbeidsvilkår for de ansatte og mangelfulle tjenester. Dagens anbudssystem innebærer en fare for å belønne useriøse aktører som underpriser tjenestene, f.eks. ved å ha dårlige arbeidsvilkår for ansatte eller mangelfulle tjenester. Byråkratiet som kreves for å håndtere anbudsrundene, er omfattende. Kostnader knyttet til anbudsrunder må tas i betraktning ved konkurranseutsetting av tjenester.

Senterpartiet mener at dagens anbudssystem bør avvikles til fordel for langsiktige avtaler basert på kvalitet.

Senterpartiet støtter helhjertet representantforslaget til Sosialistisk Venstreparti. Vi trenger ny kurs. Vi trenger en politikk der vi forvalter fellesskapets ressurser på en forsvarlig og tillitsvekkende måte.

Jeg skulle ønske at flere partier viste stor handlekraft til å endre kurs i like stor grad som SV og Senterpartiet i disse spørsmålene. Men det at en samlet komité i dag går inn for å få på plass mer kontroll og ikke minst et utvalg som skal kartlegge status på dette området og finne løsninger som gjør at det offentliges midler i størst mulig grad går til produksjon av faktisk velferd, er jo en begynnelse.

Jeg tar med dette opp forslaget Senterpartiet og SV er sammen om.

Freddy André Øvstegård (SV) [14:27:14]: Jeg vil starte med å takke komiteen for det gode samarbeidet. Det har gått noen kuler varmt, men vi kom oss gjennom det til slutt.

En rekke avsløringer innen velferdstilbudet vårt, inkludert barnevern, den siste tiden har vist at uante millionsummer bevilget til velferd forsvinner ut av felleskassen og rett til privat berikelse. 60 pst. av det private barnevernet består av kommersielle aktører. Fire av de fem store kommersielle barnevernsaktørene er kontrollert av internasjonale oppkjøpsfond registrert i skatteparadis. Det er de aktørene vi snakker om nå. Det forsvinner millioner ut av barnevernet samtidig som det er et stort behov for å skape et tryggere barnevern med mer omsorg for barna, noe som vi alle er enige om.

SV mener at hver krone som er bevilget til velferd, skal gå til velferd. Derfor har vi den siste tiden tatt opp denne kampen. Det har vært kontroversielt og tøft. Vi har pirket borti noen interesser verdt ganske mye penger, og det har ført til svartmaling og skremselspropaganda om våre forslag. Men vi har vært tydelige i vår politikk hele veien. Vi ønsker ikke at kommersielle aktører skal ta ut penger fra det offentlig finansierte velferdstilbudet. Vi vil styrke de ideelle tilbudene og bygge opp det offentlige. Det har vi vært tydelige på hele veien, og det er et helt rimelig og fornuftig krav.

På tross av sterke motkrefter har SV sammen med fagbevegelsen og andre flyttet det politiske landskapet langt, noe behandlingen av dette forslaget i dag viser. I dag stiller en samlet rød-grønn side seg bak forslaget om at offentlige midler skal gå til barnevernstilbudet, ikke til profitt for kommersielle, og vi samler oss bak kravet om like lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår for ansatte i kommersielle som i offentlige tilbud. Bare det er to viktige skritt framover.

I tillegg stiller en samlet komité seg bak et forslag som vi først fremmet i 2015, og som den gangen ble nedstemt. Den gangen fremmet Kirsti Bergstø, Karin Andersen og Snorre Serigstad Valen fra SV Dokument 8:128 S. Forslagsteksten i I i innstillingen da det ble behandlet, lød som følger:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et offentlig utvalg som skal kartlegge pengestrømmer i offentlig finansierte velferdstjenester, herunder handel mellom nærstående, bruk av skatteparadis, tynnkapitalisering og utbytte. Utvalget skal foreslå løsninger som kan sørge for at offentlige midler i størst mulig grad går til produksjon av faktisk velferd, og hvordan man kan hindre uønsket skattetilpasning i selskap som i all hovedsak er finansiert av offentlige midler.»

I dag vedtar Stortinget den samme teksten – med alle partiene bak. Det er et historisk vedtak. Det er den første seieren i kampen for å sette omsorg over omsetning, og det viser hvor mye vi sammen klarer å flytte det politiske landskapet i løpet av kort tid.

I Sverige ble et lignende vedtak gjort som første skritt, og nå har vårt søsterparti der fått gjennom stadig flere begrensninger i muligheten til å ta ut profitt på offentlig finansiert velferd. Vi vet at det er mulig, og nå skal vi vise det også her hjemme.

Jeg, SV, fagbevegelsen og andre har lenge jobbet utrettelig for å få dette til, men jeg vil også gi en stor honnør til de andre rød-grønne partiene og til Kristelig Folkeparti i komiteen for å ha stått på for dette, nå i forbindelse med SVs representantforslag. Det setter vi pris på.

Jeg håper vi kan fortsette å finne fram til gode løsninger som styrker fellesskapet og de ideelle aktørene til beste for barna i barnevernet, men også til beste for alle andre brukere av velferdstilbudet vårt rundt omkring i landet. Jeg gleder meg til at vi skal fortsette å kjempe den kampen sammen videre.

Terje Breivik (V) [14:31:29]: Eg og Venstre er svært glade for at fleirtalet står bak eit balansert og fornuftig vedtak som vil vareta behovet – det behovet som trass alt er det viktigaste og altoverskyggande i denne saka – for mangfald og fleksibilitet i tilbodet me som fellesskap har til barn og unge som har behov for ein trygg heim og trygge rammer når eigen familie ikkje strekk til.

Samstundes får vedtaket som fleirtalet sikrar i dag, ein gjennomgang for å få ei verkeleg kritisk vurdering, slik at offentlege midlar ikkje vert misbrukte til noko anna enn nettopp å vareta behovet ein har for å kunna ha eit tilbod som passar for det enkelte barnet eller den enkelte ungdommen.

Det er ei lita rekapitulering når dei raud-grøne partia så til dei gradar går på krigsstien mot private organisasjonar som i sin natur òg er idealistar, og går til krig mot dei store kommersielle, kanskje internasjonale, aktørane. Då må dei ha med seg at dei siste har vakse fram på innstramminga som skjedde i anbodsregimet under det raud-grøne fleirtalet. Då vart dei private, små institusjonane – like gode idealistar som dei fleste andre – avfeia med det ein kallar husmannskontraktar, kor ein nesten var villig til å ofra barns beste på dogmatismens skrivebord. Seksmånaderskontraktar for ungar som er i sin verste og mest utrygge livssituasjon «ever»: Kor lenge skal eg vera her? Det veit eg ikkje, men eg trur du skal vera her i inntil seks månader. Krav til bemanning som dei ikkje stilte til dei statlege institusjonane, gav det resultatet at ein god del av dei anten måtte leggja ned drifta eller selja. Dette er eit resultat av ein villa politikk, men som fleirtalet no heldigvis tek ansvar for og prøver å få ein gjennomgang av og få ordna opp i, viss det skulle ha medført at det no er ein misbruk av offentlege ressursar.

Tilbake til utgangspunktet: Eg er utruleg glad for at me i alle fall ikkje enda opp med eit vedtak som ville setja kroken på døra for heilt nødvendige tilbod i barnevernssektoren.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:34:32]: En av Norges store fordeler er at det er en veldig sterk tillit i samfunnet. Vi har tillit til hverandre, og vi har tillit til myndighetene. En viktig forutsetning for at vi skal fortsette å ha det slik, er at folk opplever at myndighetene forvalter fellesmidlene godt. Derfor er det så viktig at Stortinget i dag slutter opp om dette forslaget:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et offentlig utvalg som skal kartlegge pengestrømmer i offentlig finansierte velferdstjenester», og ikke minst «foreslå løsninger som kan sørge for at offentlige midler i størst mulig grad går til produksjon av faktisk velferd».

Dette forslaget har vært fremmet før uten å bli vedtatt. Nå slutter hele Stortinget seg til forslaget, og det innebærer et startskudd for et svært viktig arbeid som Kristelig Folkeparti håper og tror vil få stor betydning.

I dag er det slik at mange ideelle taper fordi de er gode arbeidsgivere, og de taper i konkurransen med kommersielle aktører som bruker få fast ansatte, eller som har pensjonsordninger som gir lavere utgifter for arbeidsgiver. Dette så vi nylig i en anskaffelse i Oslo kommune, hvor de tapte på offentlig lik pensjon kontra 2 pst. innskuddspensjon.

Anskaffelsene har utviklet seg mye i det siste, og anskaffelsesloven åpner for å vektlegge en lang rekke kvalitative kriterier. Det er i nyere tid ikke vurdert hvordan det er mulig å stille krav til betingelser for de ansatte, som fast ansettelse og pensjonsordninger. Kristelig Folkeparti mener det er på tide at vi får en slik vurdering, og vi er derfor glade for at et flertall i dag vedtar vårt forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan det kan sikres at aktører som drifter barnevernstjenester for det offentlige, har lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår på linje med det som gjelder i offentlige virksomheter.»

Jeg er ikke enig med dem som mener at det er likegyldig hvem eller hvilke aktører som driver velferdstjenestene våre. Kristelig Folkeparti mener de ideelle aktørene representerer en merverdi i seg selv med sine unike perspektiver, sin omsorg og sitt engasjement. De ser enkeltmennesker og starter opp tilbud som de ser at akkurat disse menneskene har behov for. Vi må si ja takk til de ideelle. Frivillige og ideelle aktører er lim i samfunnet vårt. De bygger tillit.

En sterk sivil sektor krever en aktiv politikk. Barnevernet er ikke et marked. Da fungerer det ikke å bruke markedstenkning. Hvis pris og effektivitet blir avgjørende, vil barna tape, og de ideelle vil tape. Da sitter vi igjen med en svak sivil sektor og et svekket velferdssamfunn. Kristelig Folkeparti ønsker en motsatt utvikling, og vi er villige til å bruke politikk for å få det til. Da kan vi ikke si at det ikke betyr noe for oss om det er offentlige, ideelle eller kommersielle aktører som driver tilbudet.

Jeg må si at jeg også reagerer på formuleringer som at de ideelle kun er et supplement til det offentlige tilbudet. Ja, velferdstjenestene er offentlige og det offentliges ansvar, men de ideelle er ikke et supplement. De er pionerer. Det norske velferdssamfunnet startet med frivillige aktører og engasjerte mennesker som brydde seg. Lenge før Nav, lenge før Bufetat, stilte Norske Kvinners Sanitetsforening, Frelsesarmeen, Blå Kors, kirkelige organisasjoner og andre frivillige aktører opp for de fattige, for de utsatte barna, for syke og for helsestell.

Velferdstjenestene, slik vi kjenner dem i dag, er startet av ideelle, frivillige aktører som bygde opp tjenester der staten og kommunen etter hvert kom inn og supplerte. Siden har disse aktørene drevet side om side, helt til vi de siste årene har fått en mer aggressiv anbuds- og markedstenkning som er i ferd med å presse de ideelle aktørene ut. Det har Kristelig Folkeparti tatt opp gang på gang, og vi er glade for at stadig flere skjønner dette problemet.

Statsråd Solveig Horne [14:38:59]: I Norge har vi lang tradisjon for å benytte både offentlige og private aktører i barnevernet. Det viktigste for dem som er opptatt av et godt barnevern, bør være at kvaliteten på og innholdet i tjenestetilbudet og rettssikkerheten til barn og familier blir ivaretatt på en god måte. For meg er det ikke viktig hvem som drifter tilbudet, men at barna får det beste tilbudet. Private aktører er i dag viktige bidragsytere i barnevernet, og jeg har lyst til å takke de private for at de bidrar til både økt kvalitet og mangfold i tilbudet til barna.

Bufetat har gjennom mange år, også under den forrige regjeringen, kjøpt både fosterhjems- og institusjonstiltak fra private aktører. Gjennom anbudskonkurransene stiller Bufetat absolutte krav til kvalitet, i tillegg til at det legges vekt på bemanningsfaktor, kompetanse og pris. Private institusjoner er underlagt de samme kvalitetskravene som statlige, og det stilles vilkår som følge av gjeldende landsomfattende tariffavtale for bransjen.

Vi skal ikke betale mer enn nødvendig for tjenester som det offentlige kjøper av private, men det må ikke være noe i veien for at aktører har en rimelig avkastning på investeringer og arbeidsinnsats.

Bufetat har under denne regjeringen tatt flere grep som har styrket etatens styring og kontroll ved kjøp av tjenester. Vi har fått på plass nye fosterhjemsavtaler, som gir oss mer kontroll over innholdet i og utgiftene til den enkelte fosterhjemsplassering, og kontraktene på institusjonsområdet stiller nå tydeligere krav til kvalitet og innhold i tilbudet.

Barnevernet er et offentlig ansvar, og det skal det også være i framtiden. Kommunene har et omfattende ansvar på barnevernsområdet, og oppgaver som innebærer utøvelse av offentlig myndighet, kan ikke delegeres eller legges til private. Det var bakgrunnen for at jeg sendte et brev til direktoratet med kopi til kommunene og tilsynsmyndighetene om kommunenes bruk av private aktører på barnevernsområdet.

Under visse forutsetninger kan kommunene bistås av private. I brevet som jeg sendte ut, gis det konkret veiledning om hvordan kommunene kan gjøre dette på en lovlig og god måte. De private aktørene må bl.a. være under aktiv styring og ledelse av kommunene i det daglige, og all bruk av private skal skje innenfor faglig forsvarlige rammer. Kommunene har det hele og fulle ansvaret og må sørge for nødvendig kontroll. Dette vil også fylkesmennene nå følge opp overfor kommunene.

Bruken av private aktører har endret seg over tid. Til tross for grepene som er tatt for å klargjøre rammene og justere praksis ved kjøp av tiltak, ser vi at det er behov for å se nærmere på rammene for bruken av private aktører.

Potensielle utfordringer ved kjøp av private aktører i barnevernet ble omtalt i proposisjonen om barnevernsreformen, som ble behandlet i Stortinget i juni. Der varslet jeg at vi nå vil se nærmere på rammene for når og hvordan private aktører bør benyttes.

Vi må være sikre på at private aktører brukes på en måte som er i tråd med barns beste, og som bidrar til effektiv ressursbruk.

Jeg ser fram til å nedsette et utvalg som kan belyse flere sider av dette området, i sammenheng med den gjennomgangen og utredningen som jeg har varslet at departementet er i gang med.

Jeg er opptatt av at vi ikke nå foregriper løsninger og tiltak uten at det er vurdert hvilke konsekvenser det vil ha for tilbudet til barn i barnevernet. Hensynet til barnets beste må alltid ligge til grunn for valg av tiltak, ikke hvem som driver tilbudet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [14:53:06]: Det vi diskuterer her i dag, er tilbudet til noen av de aller mest sårbare i vårt samfunn. Da er det utrolig viktig å legge til rette for forutsigbarhet, langsiktighet i tilbudet, stabilitet og ikke minst trygghet og omsorg for dem det gjelder. Det handler ikke om hvorvidt en skal bruke private aktører eller ikke, det handler om hvilke rammer en skal legge rundt organiseringen for å sikre et best mulig tilbud for dem det gjelder. Det anbudsregimet en har i dag, setter pris i førersetet i altfor stor grad i stedet for å fokusere på kvalitet, og en ser at ideelle aktører ofte taper i konkurransen med private kommersielle aktører.

Senterpartiet mener det er viktig å få en endring gjennom å avslutte bruk av anbud og erstatte det med kontrakter basert på kompetanse og kvalitet. Det kan enten skje gjennom utvidet egenregi i kommunene eller gjennom andre langsiktige og stabile kontraktsformer. Jeg blir litt overrasket når jeg hører representanten Breivik og hans argumentasjon mot det som eksempelvis Senterpartiet og SV har forslag om. Det er nettopp den langsiktigheten og stabiliteten vi ønsker å gi gjennom å avslutte bruk av anbud og ha langsiktige kontrakter som et alternativ. Vi mener det er viktig å gi ideelle aktører fortrinnsrett foran kommersielle. Det er fullt mulig, det er fullt mulig innenfor EØS-avtalen, og det er viktig for å kunne gi et bedre tilbud.

Vi mener også det er viktig å gi forutsigbare lønns- og arbeidsvilkår for å sikre kvaliteten på tilbudet – at en har gode ansatte som har gode vilkår rundt seg. Vi mener at regelverket skal endres slik at offentlige penger ikke skal gå til profitt for kommersielle aktører, men til et bedre tilbud til barna. Det er de som bør være i fokus, det er de som er den svake part, og som vi bør styrke tjenestene til.

Karin Andersen (SV) [14:55:50]: Jeg er glad for at Stortinget tar et viktig skritt i riktig retning i dag. Men jeg føler behov for å si at det vel er bare én eneste grunn til at vi driver barnevern, og det er at noen barn trenger omsorg fordi de ikke kan få det av sine egne foreldre. Det er ikke sånn at vi holder på med dette fordi noen skal ha det som forretningsområde, men det kan høres slik ut, for barnevern omtales som et marked. Barnevern skal ikke være marked, barnevern skal være omsorg og ansvar. Derfor er det viktig at vi sørger for at de bevilgningene som går til barnevern, sikrer et barnevern – et godt barnevern, et kvalitetsmessig godt barnevern med kompetente ansatte som er der fordi de er genuint opptatt av oppgaven.

Det er liten grunn til å tvile på at medarbeiderne i private barnevernsinstitusjoner er mindre motivert enn andre. Jeg kjenner mange av dem, men jeg kjenner også arbeidsvilkårene deres, og de er ganske tøffe, for å si det rett ut. Det er motivene til de kommersielle investorene vi snakker om, det er det som er feil.

Jeg er litt overrasket over at Fremskrittspartiet, som er veldig opptatt av skattebetalernes penger, mener at noen av oss skal betale skatt for at noen finansielle investorer skal bli rike på barnevern. Jeg må innrømme at jeg er en glad skattebetaler, men jeg har ikke lyst til å betale skatt til det. Jeg betaler gjerne mer i skatt hvis pengene går til barnevern, skoler og eldreomsorg, men hvis det skal være for at noen investorer, som til og med plasserer seg i et skatteparadis, skal få store fortjenester, sier jeg nei – og heller ikke hvis de som er ansatt, og som vi virkelig trenger å rekruttere mange flere av framover, skal få dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Det er altfor tøft på mange av disse institusjonene i dag – det er altfor tøffe arbeidsforhold. Vi må ha bedre arbeidsforhold, og vi må bruke pengene til det, sånn at folk holder ut og ikke blir sjuke.

Til slutt en visitt til representanten Breivik: Da representanten Lysbakken var statsråd, skjermet vi de ideelle fra tidsavgrensede kontrakter og erstattet dem med langsiktige kontrakter som løp til en av partene sa dem opp. De kommersielle protesterte, men de frivillige organisasjonene sa at dette var veldig bra. – Nå kan vi endelig komme oss bort fra de kortsiktige kontraktene, sa f.eks. Asbjørn Sagstad i Kirkens Sosialtjeneste. Så den historien som representanten Breivik fortalte her i stad, er ikke sann.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:59:13]: Denne debatten har blitt akkurat så ideologisk ladet som vi kunne tenke oss. Det er spesielt å høre ord som «de kommersielles inntog» når vi diskuterer dette. Det er en helt feil fremstilling. Endringene i bruk av offentlige og henholdsvis ideelle og kommersielle private aktører har vært ganske ubetydelige siden 2013. I 2013 var 46 pst. av oppholdsdøgnene på en statlig institusjon, mens 54 pst. var på en privat. Det har endret seg med 2 pst. fra 2013 til 2017: 44 pst. på statlig institusjon, 56 pst. på privat. Når det gjelder fordelingen mellom ideelle og private, er faktisk flere nå på ideelle – 5 pst. flere – enn på private.

Det er noe med å sette en fot i bakken og forholde seg til hva som er realiteten, når en bruker så store og sterke ord om dette området. Nettopp fordi vi snakker om de aller, aller mest sårbare i samfunnet vårt, er det viktig at vi skaper forutsigbarhet og ikke endrer dette fra én dag til en annen, for vi vet at mange barn er enten hos ideelle eller hos private. Mange er hos private, som gjør en veldig god jobb. Jeg må si at jeg ikke kjenner meg igjen i den beskrivelsen, og jeg har besøkt mange private institusjoner innenfor hele velferdstjenesteområdet. Hvis det hadde vært så dårlige arbeidsforhold, ville ikke ansatte vært der lenger. Det er faktisk sånn at ansatte kan ta sin hatt og gå dersom de ikke ønsker å jobbe under sånne forhold. Jeg vet at mange av dem som jobber i det private, har akkurat like mye omsorg og et like stort ønske om å tilby gode tjenester som andre.

Så er det også sånn at hvis Arbeiderpartiet og Senterpartiet er så opptatt av å gjøre endringer i dette, er det faktisk de som har aller flest ordførere i dette landet – det er definitivt de som har flest ordførere. Hadde de ønsket å gjøre endringer i dette, hadde vi nok sett endringer, men det har ikke skjedd i disse årene. Det har altså ikke skjedd noen særlig endring i andelen mellom 2013 og 2017.

Så har jeg bare lyst til å si til SVs Karin Andersen når det gjelder godt barnevern: Ja, et godt kommunalt barnevern er vi opptatt av. Derfor var det så hyggelig å lese Kommunal Rapport i dag, som melder om at i budsjettundersøkelsen for 2018 er barnevern den tjenesten som øker mest i de kommunale budsjettene for 2018. Det viser at når regjeringen sammen med samarbeidspartiene bevilger penger til dette, bruker kommunene også pengene på disse viktige tjenestene.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:02:28]: Det er helt avgjørende for fortsatt høy tillit i det norske samfunnet at vi har en sterk sivil sektor med rom for ideelle aktører og frivillige organisasjoner. Jeg vil påstå at disse aktørene er blant de aller viktigste bidragsyterne til et sterkt velferdssamfunn med høy tillit. Derfor er budsjettavtalens kuttopprettinger, ekstrabevilgninger til frivillige og ideelle aktører og ikke minst økt momskompensasjon så viktig. Det er også derfor budsjettavtalens formuleringer om at regjeringens forslag til pensjonsordning for ideelle aktører ikke vedtas nå, er så viktig. Stortinget må få på plass en bedre løsning, og det er en fordel om denne ordningen, som skal vare i så mange år framover, og som betyr så mye for så mange, blir vedtatt av et samlet storting, eller i hvert fall av et bredest mulig flertall. Dette får Stortinget nå anledning til å jobbe med.

Jeg er enig i Arbeiderpartiets oppfatning om at barnevernet skal være et offentlig ansvar, og at ideelle aktører skal benyttes framfor kommersielle. Kristelig Folkeparti er også enig i at anbudsregimet ikke er egnet for barnevernet, og at det offentlige heller bør samarbeide og inngå kompetanse- og kvalitetsbaserte kontrakter, som utvidet egenregi eller andre langsiktige og stabile kontraktsformer, og at ideelle aktører får fortrinnsrett framfor kommersielle aktører.

Kristelig Folkeparti har ved en rekke anledninger de siste årene fremmet forslag i tråd med dette, og vi vil fortsette å arbeide for dette i Stortinget. Kristelig Folkeparti voterer allikevel ikke for akkurat disse forslagene i dag. Vi mener vedtakene om utbytteutvalget og om vurdering av arbeidskrav er store og viktige skritt som tas i dag, og jeg vil si at det er konkrete og viktige skritt som nok betyr mer enn at vi her slår fast våre mer overordnede syn.

Men jeg vil på vegne av Kristelig Folkeparti love at vi ikke stopper med dette og hviler her. Vi kommer til å arbeide videre for at Stortinget sikrer vedtak for ideell sektor og en bedre politisk styring over velferdsaktørene. Vi håper og tror at Stortinget nå er klar for en dugnad som en gang for alle sikrer en sterk og livskraftig ideell sektor, slik også vår parlamentariske leder, Knut Arild Hareide, tok initiativ til i trontaledebatten.

Freddy André Øvstegård (SV) [15:05:13]: Det er noen ting jeg må kommentere i løpet av denne debatten, og en de tingene er at vi gang på gang, både her i denne salen nå og i den offentlige debatten ellers, blir anklaget for å gjøre om dette spørsmålet til noe som handler om ideologi. Det synes jeg er litt rart å bli anklaget for, for med respekt å melde handler jo alt om ideologi til syvende og sist, også denne saken. Hvis vi ikke skal ta utgangspunkt i verdisynet vårt når vi utformer politikk, hva skal vi da ta utgangspunkt i? Så uenigheten her går ikke på hvorvidt høyresiden er opptatt av at det er barnas tilbud som er viktigst, mens venstresiden er opptatt av hvem som utfører tilbudene. Nei, uenigheten går på hvordan man skal sikre et best mulig tilbud for barna, og da mener faktisk vi i SV at det har noe å si hvem som utfører velferdsoppgavene våre, og hvordan rammene for organiseringen er.

Om det er offentlige eller ideelle aktører, har noe å si, fordi offentlige og ideelle aktører garanterer at hver eneste krone vi bevilger til barnevernsbarna, går til å skape et bedre barnevernstilbud for de ungene. Om det er kommersielle aktører, vet vi at noe av det kommer til å gå ut i profitt. Nå har VG – gjennom grundig arbeid, som har preget den offentlige debatten – vist at det går ut millioner av kroner til skatteparadis, og det overrasker meg, ærlig talt, at ikke flere er opptatt av å stoppe det. Det burde, som representanten Karin Andersen sa, oppta dem på høyresiden, som er opptatt av hvordan man forvalter pengene til skattebetalerne. Det burde være åpenbart at det også går ut over barnas tilbud til slutt. Kommersialiseringen av dette tilbudet gjør også noe med innretningen i barnevernet – utover at det bare forsvinner noen penger. For det at man setter pris, profitt og kortsiktighet i et anbudsregime over langsiktighet, kvalitet og kompetanse, gir et dårligere tilbud for barn. Derfor må vi endre anbudsregimet.

Så blir mangfold nevnt som et viktig argument fra denne talerstolen, og det er jeg helt enig i. Jeg mener at noen av de viktigste årsakene til at vi fremmer dette forslaget, nettopp er å forsvare mangfoldet, forsvare de ideelle aktørene og gi dem bedre rammevilkår i møte med stadig mer kommersielle interesser i barnevernet.

Helt til slutt må jeg si at jeg reagerer på representanten Wilhelmsen Trøens bagatellisering av det mange ansatte i barnevernet opplever. Alle her kjenner nok til ganske drøye historier om hvordan det er også i mange kommersielle tilbud rundt omkring, og jeg vil ikke benytte tiden nå til å gå inn på de historiene.

Kari Henriksen (A) [15:08:26]: Representanten Wilhelmsen Trøen forteller at det er ikke så mye, og snakker om prosenter. Da tenker jeg: Hva er det da denne debatten handler om? Vil høyresiden ha åpning for private, kommersielle aktører, eller vil de ikke? På den ene siden står de her og forteller hvor flott det er, hvor viktig det er for mangfold, og at de ikke får bare vann og brød i disse institusjonene. På den andre siden går de opp her og prøver å minimalisere bruken av det.

Arbeiderpartiet er opptatt av konsekvensene av politikk. Jeg prøvde å få statsråden til å si om hun er fornøyd med at millioner av skattebetalernes penger går til utlandet, på konti, i stedet for til barn. Jeg spurte statsråden om hun syntes det var greit at de kutter 225 mill. kr gjennom effektiviseringskutt, i stedet for at pengene brukes på barn. Det kan godt være at vi skal effektivisere også i barnevernstjenesten, men det er jo bruken av pengene til barna vi snakker om! Det er ikke struktur, det er ikke anbud, regler og avtaler – det handler om hvor pengene går, og hvordan vi best mulig kan få brukt de pengene på de behovene barna har. Det er det som er kjernen i dette spørsmålet, og det er det som er ideologien for Arbeiderpartiet. Det er derfor vi har den tanken vi har, om at fellesskapets penger skal gå til fellesskapets oppgaver. Det er derfor vi tenker at vi skal ha en sterk velferdsstat som skal finansieres av skattebetalerne. Hvem ellers skulle finne på å ville finansiere tiltak som kommer alle i Norge til nytte? Fylkesmannen i Agder har uttrykt bekymring for andelen private. Den bekymringen er vel verdt å lytte til, mener jeg.

SV viste til Vista-rapporten. Vi vet ansatte har sterke meninger om dette, de har erfaringer med det. De har sett hvordan penger flyr ut til private aktører fra sykehusene, f.eks. Noen av de aktørene drev med sosial dumping. Det ble avdekket. Det er ikke avdekket innenfor barnevernet, men essensen er allikevel: Hvordan skal vi bruke fellesskapets penger på en best mulig måte for dem som trenger fellesskapets omsorg?

Rowena von Ohle (FrP) [15:11:33]: Vi ser i dag et arbeiderparti drevet mer av ideologi enn av hensyn til de svake. For Arbeiderpartiet er det tydeligvis viktigere å markere avstanden til privat drift enn at de barna som trenger det, får det tilbudet som er best for dem.

Arbeiderpartiet vil ha flere ansatte i barnehagene, flere i skolen, flere helsesøstre – uten at dette har sammenheng med kvalitet. Vi styrker offentlige tjenester gjennom løft til flere helsesøstre, det innføres mobbeombud, det gis mer til tidlig innsats i barnehage og skole, og vi øker kompetansen i barnevernet.

Når man ser hvordan Arbeiderpartiet stiller seg til nedleggelse av private institusjoner kun fordi de er private, vil ikke dette styrke tilbudet til brukerne.

Fremskrittspartiet mener det er viktig at vi har det tilbudet samfunnet krever, og mener i flere tilfeller at private leverer langt mer kvalitet enn offentlige institusjoner. Se mot Oslo, der Arbeiderpartiet legger ned fantastiske private institusjoner og flytter mennesker som om de er en ideologisk salderingspost. Dette mener Fremskrittspartiet er uholdbart.

Det er trist å høre Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV snakke om disse dyktige gründerne som «velferdsprofitører». Vi snakker om mange mennesker med dypt engasjement og kompetanse, som bruker tiden sin på de svake og trengende i samfunnet. De skaper arbeidsplasser og tryggere rammer for dem som virkelig har behov for det.

Hvorfor er opposisjonen så redd for det private?

De som driver useriøst, skal ikke få drive slike institusjoner, og det skal helt klart avdekkes. Det finnes nok offentlige institusjoner som overhodet ikke holder mål, men her sier ikke opposisjonen et ord. Det er helt innenfor, bare det er offentlig. Dette forteller meg at opposisjonen setter våre barns trygghet på spill, bare fordi de ideologisk ikke ønsker privat drift.

For meg må gjerne de som driver disse institusjonene, tjene penger – så lenge de har flotte tilbud som gir sluttbrukeren det den har krav på, og fortjener.

Karin Andersen (SV) [15:14:16]: Nå hørte vi et ideologisk innlegg for markedsretting av omsorg og velferd. Det er det dette handler om. Høyresiden er ideologisk drevet av at de mener at offentlig sektor skal være et marked, og velferd skal være et offentlig marked. Jeg skjønner det godt. Det finnes ikke mer lønnsomme markeder i verden enn i de landene som har et sterkt lovverk, med mange velferdsgoder som er skattefinansiert. Selvfølgelig ønsker man å komme seg inn i dem. Det er ikke så mye å putte pengene sine i ellers nå, bortsett fra i eiendom – for de fleste ting er lagd, så det er ikke så lettvint å finne ting å putte pengene sine i som man får stor fortjeneste ut av.

Men det er et ideologisk standpunkt. SV er uenig i det, for vi mener at f.eks. barnevern er omsorg og velferd, ikke et marked. Det mener vi, og vi styrker barnevernet langt utover det regjeringen gjør, også med øremerkede midler både i kommunene og til barnevernstjenesten ellers. For vi mener at mangfoldet må få utvikle seg innenfor det offentlige tilbud og i samarbeid med frivillig sektor, som er der fordi de er nonprofit.

Vi snakker ikke om de små kvinnegründerne nå. Det er en eventyrfortelling som fortelles her. Fem store aktører kontrollerer to tredjedeler av det store barnevernsmarkedet. Dette er aktører som har plassert seg i skatteparadiser, som tapper skattepengene våre som skulle ha gått til barnevern. Jeg kan ikke forstå at Fremskrittspartiet kan synes at dette er en spesielt god idé. Dette er de virkelig store tyvene i vår velferd. Dette er det som truer velferden vår hvis vi ikke får lukket skatteparadisene og får brukt de pengene vi betaler inn, til god omsorg.

Det handler ikke om – og det sa jeg i mitt første innlegg – motivasjonen til dem som jobber i disse institusjonene. Den er god, jeg kjenner mange av dem som jobber i de private institusjonene. Men de forteller om arbeidsbelastninger som gjør at de ikke holder ut særlig lenge. Så her er det behov for flere ansatte, sikkert også i deler av den offentlige omsorgen – jeg skal si litt om det under budsjettbehandlingen senere – for behovet er der også i kommunene.

Men de pengene vi bevilger til barnevern, skal brukes til barnevern. Det får vi til ved å styrke det offentlige, slik at de har ressurser til å utvikle mangfold, også i et samarbeid med frivillig nonprofit-sektor – som gjør en kjempejobb, og som også holder på med dette ut fra andre interesser enn å tjene seg rike.

Statsråd Solveig Horne [15:17:30]: Det er ikke til å stikke under stol at dette også handler om ideologi. Noen vil helst ikke bruke verken private eller ideelle, og noen vil bare bruke ideelle. Det viktigste her er at det er et fåtall barn vi trenger å ha statlige, private, ideelle eller kommersielle tilbydere til. Og det viktigste vi kan gjøre for å sikre bruken av disse pengene, er å ha en anbudskonkurranse når vi trenger å kjøpe fra private, noe også den forrige regjeringen tok i bruk. Gjennom anbudskonkurransene kan vi stille absolutte krav til kvalitet. I tillegg kan vi legge vekt på bemanningsfaktor, kompetanse og pris. For eksempel har denne regjeringen nå sagt at alle private og statlige institusjoner skal ha en skoleansvarlig, og de skal ha en helseansvarlig. Det er økt kvalitet – mer enn det har vært før.

Som jeg har vært inne på: For oss er det ikke noe problem at noen kommersielle aktører tjener penger på de tjenestene som det offentlige har behov for. Slik har det vært i alle år. Men vi skal selvfølgelig ikke betale mer enn nødvendig, og vi skal være trygge på at de private leverer den kvaliteten som vi bestiller, og som barna har behov for. Oppslagene om den høye fortjenesten som vi nå ser hos noen aktører, er det ingen som er tjent med. Det er derfor vi har varslet at vi ønsker å se nærmere på hvordan markedet er innrettet, på utfordringene med bruk av private og også vurdere hvilke rammevilkår som vi bør legge til grunn. Det varslet jeg i forbindelse med barnevernsreformen, og det er det kjent at regjeringen vil ta tak i.

Så har det vært snakk om det som går på bemanning. Alle kontrakter som Bufetat har med private leverandører, skal inneholde klausuler om lønns- og arbeidsvilkår. Leverandører må også dokumentere skatte- og avgiftsinnbetaling, lønns- og arbeidsvilkår og kompetanse hos de ansatte. Det er krav som gjelder for alle leverandører og underleverandører som medvirker direkte til å oppfylle kontraktene. Det innebærer at de skal ha lønns- og arbeidsvilkår som følger de gjeldende landsomfattende tariffavtalene som bransjen har.

Jeg har ingen indikasjoner på at det er systematiske kvalitetsforskjeller på statlige og private institusjoner. Men på ett område vet vi at det er forskjell, og det gjelder kontinuitet i personalet. Vi vet at mange barn ønsker seg ansatte som har lengre vakter, altså medleverturnus, fordi det da blir færre ansatte å forholde seg til. De private har ofte en fordel, fordi lange turnuser, særlig i form av en ordning med medleverturnus, er mer utbredt i private institusjoner. Det er noe som barna har ønsket at en skal ha, og som de private tilbyr oss når vi trenger det.

Kari Henriksen (A) [15:20:48]: Jeg har behov for å fortelle hva jeg har sagt. Fremskrittspartiet hadde et innlegg fra talerstolen som ga inntrykk av at Arbeiderpartiet ikke var opptatt av kvalitet, som ga inntrykk av at vi hadde omtalt dem som driver de private institusjonene, på en negativ måte. Vi har ikke foreslått nedleggelse av noe som helst, og vi har aldri sagt at alt er ok, bare det er offentlig.

Så litt til ideologi. Det er litt rart å høre på denne debatten, for her blir ideologi brukt når man ikke vil bruke private, mens det ikke er ideologi å ville bruke dem. Det resonnementet skjønner jeg ikke.

Det vi ikke har fått svar på her i dag, er: Hva er det høyresida mener når de snakker om at de ikke skal bruke mer penger enn nødvendig? Vi har ikke fått svar på ett eneste spørsmål knyttet til hvor mye penger som er nødvendig.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:24:14] (komiteens leder og ordfører for sakene nr. 4 og 6): Det er ganske fint å hete familiekomiteen. Det betyr at Stortinget og vi som samfunn setter familien, familiens verdier og familiens plass i samfunnet veldig høyt. Det minner meg litt om Einar Skjæraasens dikt «Lykke»:

«Åtte øyne i hverandre.

Fire munner rundt et bord.

Fire vegger kring en lykke:

Vesla, Påsan, far og mor.»

Som komité har vi hovedansvaret for å legge politikken i Norge til rette for familiene, slik at så mange som mulig av dem kan oppleve lykke, men vi har også et stort ansvar for å hjelpe de familiene som ikke har det like godt sammen, som ikke har «åtte hender hektet sammen til en ring om stort og smått», slik Skjæraasen skriver videre i diktet sitt.

I mange av de familiene som sliter mest, er det særlig barna som er mest utsatt. Familieverntjenesten er et stort satsingsområde for regjeringen og samarbeidspartiene. I årets budsjett bevilges det totalt nært opptil 542 mill. kr. Siden regjeringsskiftet i 2013 har tjenesten blitt styrket med 173 mill. kr. Gjennom budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre øker vi tilskuddet til familievernets offentlige kontorer med i overkant av 19 mill. kr, og tilskuddet til kirkens familieverntjeneste øker med 12,5 mill. kr. Økningen går bl.a. til å styrke det forebyggende arbeidet, til familier med høyt konfliktnivå og til voldsutsatte barn og familier. Tidlig innsats og forebygging har vært særlige fokusområder. I tillegg har Stortinget bedt regjeringen om å legge til rette for at flere barn får tilbud om egen samtaletime i forbindelse med samlivsbrudd i familien.

Arbeidet mot vold og overgrep er høyt prioritert av Høyre i regjering. I tiltaksplanen «En god barndom varer livet ut» lanserte regjeringen i 2014 43 prioriterte tiltak for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom. Regjeringen har fortsatt å prioritere arbeidet mot vold og overgrep gjennom opptrappingsplanen som ble vedtatt i Stortinget, og som var den første forpliktende opptrappingsplanen om vold og overgrep.

Planen legger opp til en helhetlig og langsiktig innsats for å redusere forekomsten av vold og overgrep. Opptrappingsplanen kartla hvilke utfordringer som er knyttet til oppfølging og behandling av dem som har vært utsatt for vold, og la opp til en styrking av hjelpe- og behandlingstilbudet til voldsutsatte, men også til voldsutøvere. Planen understreket at rettssikkerheten skal sikres i saker om vold i nære relasjoner og vold mot barn, at etterforskning av saker om vold og overgrep skal prioriteres, at kapasiteten skal styrkes, og at kvaliteten skal økes.

Planen fremhevet også utfordringene Statens barnehus står overfor, bl.a. med hensyn til kapasitet og tilgang til medisinske undersøkelser. Planen er tverrdepartemental, og den samlede satsingen i 2018 er på totalt 811 mill. kr. Regjeringen er tydelig på at den skal trappe opp innsatsen.

Det jobbes mange steder godt mot vold i nære relasjoner. Mosseregionen og Moss Krisesenter fikk nylig en pris på 250 000 kr for sitt arbeid med å lage en praktisk handlingsplan med 46 tiltak som favner over en lang rekke aktiviteter mot vold i nære relasjoner i Mosseregionen.

Det er til å akseptere at partiene i Stortinget kan ha ulike meninger om både bevilgningsnivået og prioriteringen av tiltakene i planen, men at Arbeiderpartiet valgte å stemme mot planen, var nok en stor overraskelse og en skuffelse for mange, også utenfor Stortinget. Arbeiderpartiet, som i åtte år hadde det største økonomiske handlingsrommet noen regjering noensinne har hatt, og som satt i en regjering med rent flertall på Stortinget, var ikke i nærheten av å løfte arbeidet mot vold og overgrep så systematisk og med så høye bevilgninger som det vi nå har gjennomført i samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti.

Antallet barn som lever i relativ fattigdom, har økt de siste årene. Det er en stor utfordring, som vi som samfunn må ta på det høyeste alvor. Situasjonen er særlig krevende for barn med innvandrerbakgrunn, og de utgjorde i 2015 53,4 pst. av alle barn i lavinntektsfamilier. Regjeringen har sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti satset på målrettede tiltak mot barnefattigdom og fortsetter dette arbeidet i 2018.

Vi har innført rimeligere barnehageplass for familier med lav inntekt og en nasjonal ordning med gratis kjernetid i barnehagen for alle barn i familier med lav inntekt fra barna er tre år. Nærmere 25 000 lavinntektsfamilier har med dette fått betydelig lavere barnehagekostnader, og 33 000 barn har fått billigere barnehage.

Den nasjonale tilskuddsordningen mot barnefattigdom ble opprettet i 2014, etter initiativ fra Kristelig Folkeparti og Venstre, og posten er i 2018 på over 269 mill. kr. Vi har som samfunn et stort ansvar for å dempe konsekvensene av fattigdom og gi flere barn mulighet til å delta på fritidsaktiviteter. I Høyre er vi så glade for og stolte av denne ordningen og håper kommuner, lag og foreninger er flinke til å målrette dette arbeidet, slik at midlene når frem og kan hjelpe dem som virkelig trenger det aller mest.

Samtidig vet vi at en viktig faktor for å unngå at barn vokser opp i fattigdom, er at foreldrene har en jobb, og at barna selv får muligheten til en skolegang som utjevner forskjeller og gir alle like muligheter. Derfor er det så viktig at pilene peker oppover, at veksten i norsk økonomi er på vei opp, at arbeidsledigheten går ned, at flere unge fullfører skolen, og at det skapes jobber over hele landet.

Noe av det første som opptok meg i lokalpolitikken da jeg var fersk politiker for 30 år siden, var den viktige oppgaven som barnevernet har. Barn i barnevernet og familier som får hjelp av barnevernet, skal være trygge på at den hjelpen de får, er forutsigbar, til riktig tid og av høy kvalitet. Styrking av barnevernet for å ta bedre vare på de mest sårbare barna har vært en prioritet for regjeringspartiene og Venstre og Kristelig Folkeparti de siste årene. Det er nå en betydelig vekst i antallet stillinger, noe som vi er svært glade for. Dette, sammen med en ny, vedtatt barnevernsreform, viser vårt engasjement for et bedre barnevern.

I budsjettet for 2018 følger regjeringen opp med et stort kompetanseløft i barnevernet, en kompetansesatsing som er en del av barnevernsreformen, og bevilgningene øker til 80 mill. kr i 2018. Vi er også veldig glade for at det startes opp et arbeid med å forbedre grunnutdanningene og styrke tilbudet om masterutdanninger, slik at flere kan starte i jobben med gode faglige forutsetninger.

I forrige periode jobbet jeg mye med helsepolitikk her på Stortinget og møtte flere barn i barnevernet som etterlyste bedre psykisk helsehjelp. I år gjør regjeringen noe med dette. Det bevilges 40,7 mill. kr til to egne omsorgs- og behandlingsinstitusjoner for barn som trenger langvarig omsorg utenfor hjemmet, og med et stort samtidig behov for psykisk helsehjelp.

Samtidig er vi i Høyre også glade for den generelle styrkingen av helsestasjons- og skolehelsetjenesten i regjeringens budsjetter. Det kommer også barn som er under barnevernets omsorg, til stor nytte.

Kommunene får fremover bedre muligheter til å bygge opp det forebyggende tilbudet til barn og familier som er i en vanskelig situasjon. Målet er tidligere og bedre hjelp til barn i barnevernet.

Noen ganger opplever barn å måtte flytte fra sine foreldre, fra sine familier, og kanskje også fra sine lokalmiljøer, til nye familier og omsorgspersoner som kan gi dem trygghet når situasjonen hjemme er som mest utrygg. Omsorgsovertagelse i barnevernet skal alltid være siste utvei, men det er en viktig og helt nødvendig utvei for noen. Når omsorgsovertagelsen skjer, er det viktig at barnet får et nytt hjem. I Norge betyr det enten kommunale eller private fosterhjem eller statlige eller private institusjoner.

Vi tror det er viktig at vi har ulike aktører som bidrar til bedre tjenester for barna. For oss i Høyre er det ikke viktigst hvem som drifter tilbudet, men at barnet får det beste tilbudet. Vi har mange dyktige ideelle og private leverandører av barnevernstjenester i Norge. De har levert gode tjenester til det offentlige gjennom flere år og bidrar til økt kvalitet og mangfold i tilbudet. Det er ikke et mål for Høyre at denne andelen skal øke, men det er et viktig mål for oss at det alltid skal være barnets beste som avgjør hvilket tilbud barnet skal få, og hvor.

For Høyre handler trygghet først og fremst om at ingen av oss skal reduseres til å være en liten brikke i et stort puslespill, men at hver enkelt av oss er den viktigste brikken i puslespillet den dagen vi trenger hjelp. Om det er viktig på mange områder, er det i hvert fall helt avgjørende viktig for barn og unge i barnevernet. Målet vårt må alltid være at alle barn skal oppleve fire trygge vegger omkring sin barndom og sin ungdomstid, slik at de kan ha de beste forutsetninger for livet videre.

Kari Henriksen (A) [15:40:13]: Arbeiderpartiet legger i sitt alternative budsjett fram en politikk som er bygd på vår politiske visjon om at alle skal med, og vi skal kjempe for et samfunn der alle er likestilte og likeverdige.

Vårt budsjett prioriterer arbeid mot vold og overgrep, kommunalt barnevern og likestillingspolitikk. Arbeiderpartiet vil på disse områdene møte framtidas utfordringer med en politikk som favner alle, uavhengig av lommebok, bosted eller bakgrunn.

Derfor styrker vi også frivilligheten. I frivillig arbeid skapes vennskap og kjennskap, en aktivitet den enkelte trives med, og et sted der folk får utløp for verdifullt sosialt engasjement.

Barnevernet forvalter en av de viktigste og også en av de vanskeligste oppgavene i et samfunn. De forvalter foreldreskap på vegne av fellesskapet. Skal barn og foreldre få god hjelp, må arbeidet gjøres på en måte som innbyr til tillit fra fellesskapet. Åpenhet er et godt grunnlag for å bygge tillit, som i Fredrikstad, der barnevernet inviterer til en åpen dag en dag i uka, eller i Kristiansand, der godt tverrfaglig samarbeid og tidlig intervensjon også styrker tillitskontoen.

Arbeiderpartiet mener barnevernet skal være en offentlig oppgave. Det skal stilles krav til kvalitet og kompetanse, og vi vil bruke pengene klokt. Arbeiderpartiet prioriterer 200 mill. kr mer til kommunalt barnevern enn regjeringas framlagte budsjett. Vi styrker storbysatsingen og familievern. Vi vil også at barns stemmer skal bli tydeligere, i tråd med barnekonvensjonens bestemmelser, og styrker posten for utvikling og opplysningsarbeid.

Fellesskapets penger skal gå til fellesskapets oppgaver for sårbare barn, ikke til overskudd på konti i utlandet. Skattekutt til dem som har mest fra før, må finansieres. Regjeringa snakker som om prioriteringen deres ikke har konsekvenser, men det har den. Skatt på sluttvederlag, dyrere barnehager, økte avgifter og kutt til barn i barnevernet, likestillingstiltak og frivilligheten er synlige konsekvenser i regjeringas budsjetter. Det legges også til rette for økt privatisering, noe som gir færre penger til fellesskapets oppgaver.

Vi har sett at barne- og likestillingsministeren nærmest har blitt tvunget til å skjerpe regelverket etter flere avsløringer av kjøp av private tjenester som er på kanten av dagens lovverk. Først når det nesten brenner, ser vi en reaksjon. Regjeringa, og spesielt Fremskrittspartiet, har svært få motforestillinger mot privatisering av offentlige tjenester. Det har vi også hørt i debatten her i dag. I Arbeiderpartiet har vi mange.

Vi vil styrke det offentlige barnevernet og vil at ansatte skal bruke mindre tid på administrasjon og papirarbeid og mer tid på barna de møter. Jeg møtte barn i Forandringsfabrikken, og de sa ikke som ministeren sa, at de ville ha lang turnus. Barna sa tid, tid, tid da jeg spurte hva det var de trengte. «Det er lurt å ta seg tid til å forstå grunnene til ting» er et sitat fra barna selv i boka «Barnevernet fra oss som kjenner det».

Regjeringa skryter veldig av sin kompetansereform. Den er på 80 mill. kr og er blitt godt mottatt. Men særlig ny satsing er det vel ikke, og vi skal være ganske kreative for å skryte av 80 mill. kr når vi egentlig snakker om 20 mill. kr. 13,6 mill. kr går til videreføring av tiltak fra 2016 eller tidligere, 20 mill. kr til tiltak innført i 2017, 14 mill. kr for å dekke helårseffekten i 2018 av tiltak fra 2017. 35 mill. kr til å opprette nye videreutdanninger står igjen. Av disse er 15 mill. kr finansiert gjennom omprioriteringer: 3 mill. kr fra skole til barnevernsbarn, 5 mill. kr for kjøp av plasser i ideelle sentre for foreldre og barn og 5 mill. kr fra rekruttering av fosterhjem, for å nevne noen. Sånn blir 80 til 20 når skattekutt skal finansieres. Noe må bort.

Et av kuttene pekte Barneombudet på i høringen. Ombudet mente det var uholdbart å kutte i midlene til skolegang for barn under barnevernets omsorg. Den bekymringen delte Arbeiderpartiet, og vi legger inn de midlene regjeringa fjerner.

Arbeiderpartiets visjon er en rettferdig verden uten fattigdom og i fred, der menneskene er fri, likestilt og har innflytelse på sine liv. Alle mennesker er unike, uerstattelige og like mye verdt, og hver av oss skal ha muligheten til å leve et godt liv, i små og store fellesskap. Vi vil ha et samfunn basert på frihet, solidaritet og like muligheter for alle.

Derfor bruker Arbeiderpartiet de store pengene på de viktigste oppgavene, ikke på skattekutt til de rikeste og ikke på avgifter som dukker opp av intet, og som frustrerer næringsliv og folk ved hvert eneste budsjettforlik.

Regjeringa vi har nå, er svekket. Viktige tap har den allerede fått. Fedrekvoten er økt, det er innført fysisk aktivitet i skolen, det er gjort endringer i pleiepengeordningen og i asylpolitikken. Og jeg tar vel ikke helt feil om det kommer flere nederlag i denne perioden.

Likestilling handler om hverdagen til folk. Det handler om at barn og voksne skal ha like muligheter til å realisere sine drømmer, ønsker og mål. Det handler om at de ikke skal møte holdninger eller terskler som begrenser dem på grunn av det kjønnet de har.

Kvinner jobber fremdeles deltid i klesbutikker, mens menn jobber heltid i bilforretning. Kvinner utsettes for grov vold, tvangsgiftes og er ofte ofre for ekstrem sosial kontroll og menneskehandel. Kvinner eier rundt 30 pst. av kapitalverdier målt opp mot menn. LHBTI-personer opplever fremdeles mobbing i ung alder, hatytringer og hatvold. De kan ikke være den de er, i mange land, og #metoo-aksjonen har vist at det fremdeles er langt igjen når det gjelder holdninger. For mange menn forholder seg til for mange kvinner som underordnede individer som de kan bruke til egen tilfredsstillelse.

Så det er mye å gjøre på likestillingsfeltet. Derfor prioriterer Arbeiderpartiet økt satsing på likestillingstiltak i budsjettet i forhold til regjeringas budsjettforslag. Vi styrker likestillingssentrene. Vi fjerner kontantstøtten og styrker kvaliteten i barnehagene. Vi bevilger penger til et kommuneprogram for økt likestilling for å øke andelen heltid blant kvinner. Vi øker tilskuddene til LHBTI-organisasjonene. Vi styrker tiltak mot vold og overgrep og tiltak til krisesentrene med mer enn 700 mill. kr til sammen.

Underliggende strukturer og holdninger kan være vanskelige å oppdage, og derfor trengs forskning, kompetanse og formidling av dette til ansatte i offentlig sektor og i privat næringsliv. Vi trenger rapporter som gir oss om ikke øyeblikksbilder, så iallfall årlige bilder av utviklingen.

Likestillingspolitikken til regjeringa er reversert. Det synes å være en intens motstand mot å sette likestillingsarbeidet på dagsordenen. Det tydeligste eksemplet er regjeringas oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak:

«Stortinget ber regjeringen levere et tillegg til statsbudsjettet som gir en likestillingsvurdering av statsbudsjettet i sin helhet.»

Å svare på det ved å legge fram en rapport fra Statistisk sentralbyrå om tilstanden på enkelte områder mellom kjønn er altså en slik oppfølging, etter regjeringas mening. Det viser med all tydelighet at det ikke er noen interesse for å løfte tematikken og med kritisk blikk se på utviklingen i statsforvaltningen. Jeg forstår at det kan være ubehagelig, for vi vet jo at noen av regjeringas satsingsområder virker mot likestilling. Kontantstøtten og fjerning av fedrepermisjonsuker er nok noe som ikke ville kommet heldig ut i en slik likestillingsvurdering. Kontantstøtten motvirker integrering, hemmer arbeidslinja og likestillingen. Flere undersøkelser omtalt i regjeringas egen proposisjon viser at regjeringas politikk på dette området feiler. Kontantstøtten holder kvinner borte fra arbeidslivet og fedre borte fra barna. Det blir altså færre i arbeid, flere på passive ytelser og flere kvinner tilbake til kjøkkenbenken med regjeringas kontantstøttepolitikk.

Å omgå Stortingets vedtak på den måten er nok mer et resultat av Fremskrittspartiets politikk, kan man tro: Politiske virkemidler skal ikke brukes for å regulere forholdene mellom kjønn. Men det er synd at ikke Høyres regjeringsmedlemmer er større pådrivere når det gjelder likestillingsarbeidet, enn at de godtar en så tilbakelent holdning og en slik alvorlig mangel på likestillingspolitikk.

Jeg er glad for at regjeringa er alvorlig svekket etter valget – det skulle bare mangle. Vi kan nå få flertall for mer likestillingspolitikk i denne perioden. Det er jeg også glad for. Arbeiderpartiet startet med å få vedtatt å øke fedrepermisjonsukene. Det viser vei og gir optimisme for at vi i denne perioden, med en svekket regjering, kan få på plass mer likestillingspolitikk.

Jeg tar herved opp Arbeiderpartiets forslag i sak nr. 5.

Silje Hjemdal (FrP) [15:56:46]: Jeg synes det er veldig kjekt å kunne stå her i dag og snakke om det jeg vil kalle barnas budsjett, nettopp fordi dette er et budsjett som er med og sikrer barns trygghet. For en liten stund siden var det flere av oss stortingsrepresentanter – faktisk noen av dem som nå sitter her i salen – som ble invitert til å være partienes «Barnas stortingsrepresentant». Det synes jeg er et ganske stort og ærefullt oppdrag, og noe man skal ta med seg i alt sitt arbeid, og da selvfølgelig også i budsjettarbeidet.

Vi har sett flere stygge eksempler på hva en vond barndom kan resultere i. Den siste tiden har vi også vært vitne til groteske saker, som vi ellers kanskje kvier oss for å snakke om. Man kan trekke fram Dark Room-saken, som har vært til het diskusjon og en sjokkerende opplevelse for mange i min egen hjemkommune, Bergen, men også langt utover landets grenser. Vi har også sett hva som skjedde i Tysfjord, der man hadde over 150 overgrepssaker til etterforskning. Det er klart at dette gjør noe med oss mennesker. Uansett hvor vanskelig det er å snakke om sånne tilfeller, må vi faktisk gjøre det. Jeg er i hvert fall veldig stolt av at vi har en regjering fra Fremskrittspartiet og Høyre som har tatt overgrep på det største alvor, og som gjennom opptrappingsplanen mot vold og overgrep har vist at man er villig til å satse også på den som er offeret i sånne saker. Man kan diskutere kroner og øre, men over 800 mill. kr til dette feltet er selvfølgelig med og utgjør en stor forskjell for dem som blir rammet av vold og overgrep.

Men jeg synes at det også er viktig å trekke fram de andre politiske sakene som gjør at man tar dette på alvor, f. eks. at man har økt strafferammene for grov mishandling i nære relasjoner fra seks til femten år. Dette er igjen et eksempel på at regjeringen tar dette på største alvor, og man ser nå at det etableres offeromsorgskontorer i alle landets politidistrikt. Jeg vil derfor understreke at innsatsen mot vold og overgrep mot barn handler om veldig mye mer enn bare kroner og øre. Det handler om hvordan man faktisk bruker pengene, og hvem som har kompetansen om hvordan vi kan hjelpe best.

Så vil jeg rette fokus mot barnefattigdom. Det er et felt jeg som politiker har fått jobbe mye med i Bergen. Jeg er helt enig i at barn selvfølgelig ikke skal lastes for at deres foreldre har en anstrengt økonomi eller er i en vanskelig sosial situasjon. Regjeringens innsats mot barnefattigdom har gitt viktige virkemidler for å inkludere barn og unge i f.eks. fritidsaktiviteter. Det utgjør en stor forskjell i både hverdag og framtid for dem det gjelder, og ikke minst vil det være et godt bidrag til integrering når vi vet at f.eks. innvandrerbarn er overrepresentert i fattigdomsstatistikken. Det må være et mål at de fattigdomsforebyggende tiltakene skal bidra til at de sosiale forskjellene blir utjevnet over tid, for vi vet at det har vært utfordringer med at dette går i arv. Barnefattigdom er et problem som angår oss alle. Det skjer i våre kommuner, det skjer i våre hjemfylker, og det understrekes av at det er rundt 100 000 barn i Norge i dag som lever i lavinntektsfamilier.

Jeg mener at mange av tiltakene som er trukket fram, og som vi også viser til i budsjettet, er viktige skritt for å forhindre utenforskap blant barn og unge, og jeg gleder meg til diskusjonene som kommer i det følgende, om det som blir utfallet.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [16:07:11]: Senterpartiet har ambisjoner om gode tjenester nær folk i hele landet – ikke minst for barn og familier. Senterpartiet ønsker en familiepolitikk som skal gi foreldre tid, rom og mulighet til å være foreldre. Vår barne- og familiepolitikk skal bidra til å utjevne sosiale forskjeller, skape god livskvalitet og gi alle barn rett til en trygg og god oppvekst. Den virkeligheten barn møter i familien sin, i barnehagene, i skolen og i det frivillige feltet i form av kultur, idrett og fritid, er avgjørende for om de samlet sett får en god oppvekst.

Gjennom en rekke satsinger i vårt alternative budsjett ønsker Senterpartiet å utjevne sosiale, økonomiske og geografiske forskjeller samt sikre gode oppvekstvilkår for barn og unge, uansett hvor de bor. Det gjør vi først og fremst ved å styrke de økonomiske rammene til kommunene med hele 2,4 mrd. kr, og vi plusser på 1,5 mrd. kr ekstra til fylkeskommunen. Vår satsing på å utjevne forskjeller viser vi også gjennom å øke ytelser til barnefamilier, forsterke det offentlige ansvaret for barnevernstiltak, innføre to barnehageopptak i året, innføre gratis skolefrukt og bevilge mer penger til leirskoleopplæring – og ikke minst ved å styrke kulturfeltet og frivillig sektor.

Vi i Senterpartiet er bekymret for at de økonomiske forskjellene mellom grupper øker, og ikke minst for den voksende fattigdommen i samfunnet vårt. Vi vil understreke at ved siden av å føre en politikk som ikke favoriserer dem som allerede har mer enn nok, er det nødvendig å jobbe tverrsektorielt for å løfte folk ut av fattigdom. Senterpartiets alternative budsjett bidrar helhetlig til å føre samfunnet i riktig retning.

Regjeringen leverer et svakt budsjett på barne- og familiefeltet. Det er særlig beklagelig at barnetrygd, som har utjevnende effekt, fortsatt står på stedet hvil. Jeg mener det nå er nødvendig å iverksette en opptrappingsplan for barnetrygden, slik at den stiger i takt med den generelle prisutviklingen. Senterpartiet har i sitt alternative budsjett derfor lagt inn en samlet økning på 117 mill. kr til barnetrygden.

Engangsstønaden er en annen viktig ordning for dem som ikke har vært i inntektsbringende arbeid før fødsel. Det viser seg at mange av familiene som mottar engangsstønaden ved fødsel i dag, har en vanskelig økonomisk situasjon. I sju av ti tilfeller der mor mottar engangsstønad, lever familiene under eller rundt lavinntektsgrensen. Engangsstønaden er en god ordning og har for mange familier fungert som en sikkerhetsventil, særlig i faser som nybakte foreldre. Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti og Venstre gjennom forliket har sikret en økning i stønaden. Jeg vil også vise til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett foreslo å øke engangsstønaden med 1 000 kr. Så her er vi på linje med forlikspartnerne.

Barnevernet er et svært og komplekst felt. Hovedmålet med barnevernet er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp til rett tid og får trygge oppvekstvilkår. Det er store utfordringer knyttet til denne sektoren. Jeg merker meg at regjeringen bevilger 500 mill. kr til private barnevernstiltak, mot en tilsvarende reduksjon i kommunale barnevernstiltak. Senterpartiet er sterkt uenig i denne prioriteringen. Vi og alle andre har fått med oss VGs avsløringer om hvordan store millionbeløp har gått til utbytte til kommersielle aktører på barnevernsfeltet. Dette er en svært alvorlig og negativ utvikling, som vi ser brer seg på en rekke samfunnsområder.

Regjeringens voldsomme tro på at markedet også på dette området skal være løsningen, synes jeg bare er nitrist. Faktum er at i tillegg til at folks skattepenger først og fremst bør brukes på tjenester til folk, blir det i et markedsliberalistisk samfunnsprosjekt slik at det kollektive ansvaret vårt fort forsvinner.

En slik retning ønsker ikke Senterpartiet. Vi har troen på fellesskapsløsningene og ønsker å styrke dem her. Derfor stemmer vi for et profittfritt barnevern i saken om dette i kveld, og derfor gir vi det kommunale barnevernet den halve milliarden deres tilbake.

Familier, barn og unge nyter også godt av alle de andre tiltakene og aktivitetene som frivilligheten går god for, og vi styrker frivilligheten med 357 mill. kr.

Avslutningsvis vil jeg trekke fram det behovet som fortsatt finnes for å øke likestillingen i Norge. Vi er ikke i mål. Det er ikke tvil om at fram til nå har veldig mange kvinner blitt begrenset i sitt virke på grunn av den seksuelle trakasseringen vi har hørt om. Vi i Senterpartiet styrker likestillingssentrene i vårt alternative budsjett, noe jeg er glad for at budsjettforliket også gjorde. Men det spørs om vi ikke burde ha styrket det mer – om det er lov å si i et slikt innlegg. (Presidenten klubber.) Det håper jeg at jeg får flere med meg på.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [16:12:21]: Det skal jeg – jeg tar opp forslagene fra Senterpartiet.

Freddy André Øvstegård (SV) [16:17:14]: SV har levert et alternativt budsjett med en gjennomgående rød tråd. Den røde tråden er at vårt budsjett skal være for de mange, og ikke bare for de få. Regjeringen har en politikk som er skreddersydd for elitene i Norge. Samtidig som forskjellene i makt og rikdom øker, rigger regjeringen viktige velferdstilbud, som barnevernet, for profitt for de få i stedet for omsorg for de små. Det blir stadig flere fattige barn i Norge – samtidig som barnetrygden mister sin realverdi hvert år som går.

Det foregår en fordelingskamp på alle budsjettområder, og SV har, i motsetning til regjeringen, valgt vanlige menneskers side, ikke den til den økonomiske eliten og velferdskonsernene.

I budsjettet vi behandler nå, handler denne fordelingen spesielt om hvorvidt de store pengene skal gå til de små blant oss, eller om de skal gå til de allerede store lommebøkene og de store konsernene.

Nesten 100 000 unger vokser nå opp i fattige familier. Av nesten 100 000 unger gruer mange seg til julen fordi de ikke vil få noen god julemiddag eller ha mange fine pakker under juletreet. Det er unger som ikke kan gå i bursdag fordi foreldrene ikke har råd til gaver, unger som ikke kan være med på fotballaget fordi foreldrene ikke har råd til medlemskapet. Disse ungene går rundt med en klump i magen. De kjenner på at de har langt mindre enn alle rundt seg. De kjenner på at de ikke kan være med på lik linje med de andre ungene.

Det er farlig for hvert enkelt barn som får færre muligheter enn andre unger. Men det er også farlig for samfunnet, for vi vet at dagens fattige barn ofte blir morgendagens fattige voksne, som faller utenfor samfunnet. Derfor velger SV å prioritere de store summene til de minste blant oss. Vi foreslår i vårt alternative statsbudsjett å bruke 1,8 mrd. kr mer på å trappe opp barnetrygden. Den har stått stille siden 1996 – mesteparten av mitt liv. Det har skjedd mye siden jeg var tre år, bl.a. har prisene økt så mye at barnetrygden har blitt en tredjedel mindre verdt.

Fordelingsutvalget slo tydelig fast at å øke barnetrygden universelt ville være det mest effektive og målrettede tiltaket for å bekjempe barnefattigdom. Legg merke til de to ordene til senere replikkutveksling! Det er effektivt og målrettet fordi det er ubyråkratisk, fordi det treffer en gruppe med utgifter i kraft av å ha barn direkte, og fordi de som får barnetrygd, ikke mister den når de får seg jobb. Derfor holder den heller ingen utenfor arbeidslivet.

Utvalget slo fast at å øke barnetrygden fra tilbake til 1996-nivå derfor ville hjelpe omtrent 20 000 unger ut av fattigdom. Derfor foreslår SV nettopp det. 1,8 mrd. kr nå er bare starten på en opptrapping for å nå 1996-nivå. Vi øker universelt for ikke å skape fattigdomsfeller, og vi innfører og styrker målrettede tillegg for de gruppene som har størst risiko for å ende opp i fattigdom, nemlig de enslige forsørgerne og familier med flere barn.

Vi foreslår også å styrke kampen mot barnefattigdom på en rekke andre områder: 180 mill. kr for at økt barnetrygd ikke skal gi mindre penger i sosialhjelp, 20 mill. kr mer til nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom, 15 mill. kr mer til barne- og ungdomstiltak i byene og 50 mill. kr mer i storbytilskudd, bare for å nevne noe. En kan gå seg litt vill i alle disse store tallene, men det handler til syvende og sist om å prioritere de store pengene til de minste blant oss. Noen av de minste er også noen av de mest sårbare. Mange av dem er barnevernet i kontakt med fordi familiene deres i en eller annen grad trenger hjelp til å gi barna den omsorgen de trenger.

Vi vet at det er store utfordringer i barnevernet i dag. Derfor er det så urettferdig at store internasjonale oppkjøpsfond skal tjene penger på tilbudet til disse sårbare ungene. SV mener at hver eneste krone som er bevilget til barnevernstjenesten, skal gå til omsorg for barna, ikke til tropiske øyer med svært mange postkasser. Derfor foreslår SV å reversere regjeringens foreslåtte kutt i det statlige barnevernet og økning i kjøp av private barnevernstjenester. I stedet vil vi bygge opp det offentlige tilbudet gjennom 200 mill. kr mer i økt bemanning til det kommunale barnevernet, øremerket, 50 mill. kr. mer til det statlige og 15 mill. kr til økt kompetanse.

Det handler om å bruke de store summene på de minste blant oss i stedet for å la velferdskronene våre gå ut av landet i profitt. Det vil gi flere trygge voksne med fagkunnskap og omsorg for de barna som trenger det mest. Derfor er jeg stolt over å levere SVs budsjett for de mange, ikke for de få.

Freddy André Øvstegård (SV) [16:22:21]: De er herved tatt opp.

Terje Breivik (V) [16:29:01]: Familiebudsjettet, som i dag får fleirtal, aukar, som saksordføraren sa i si innleiing, tilskotsordninga mot barnefattigdom til rekordhøge 270 mill. kr. Ordninga skal gje fleire barn frå låginntektsfamiliar høve til å delta på fritidsaktivitetar på linje med andre. Ho er målretta, ubyråkratisk og etterspurd, og ho bidreg utan tvil til auka deltaking for denne gruppa. Dette er ein del av ei historisk satsing mot barnefattigdom, som inkluderer fleire andre ordningar, både over familiebudsjettet og over andre budsjettrammer. Det var ei av dei viktigaste prioriteringane for Venstre i det som vart samarbeidsavtalen på borgarleg side i førre periode, etter at me hadde opplevd at ein gjennom skiftande regjeringar ikkje klarte å løysa utfordringane.

Dette vil òg vera ei like viktig sak for Venstre framover. For eit sosialliberalt parti er ei av grunnsetningane nettopp å setja menneske i stand til å delta i samfunnet på rimelege, like vilkår, uavhengig av sosial og økonomisk bakgrunn, gjennom skule, barnehage og gode velferdsordningar.

Barn vel aldri foreldra sine eller familien dei er fødde inn i. Alle har ansvar for kvarandre og for å sikra at komande generasjonar har same moglegheiter til fridomsutøving som me har.

Som samfunn har me plikt til å hjelpa andre med å sikra føresetnadene for frie liv, m.a. nettopp ved å kjempa mot fattigdom, og særleg blant ungar. I eit av verdas rikaste land er det nesten hjarteskjerande å tenkja på at det framleis er nesten 100 000 barn som veks opp i relativ fattigdom. Den siste rapporten frå SSB viser at den delen barn som veks opp i låginntektsfamiliar, heldt fram med å auka frå 2014 til 2015. Særleg er det barnefamiliar med innvandrarbakgrunn som utgjer ein stadig større del av denne gruppa.

Sidan Noreg dei siste fire åra har teke ein vesentleg større del av det internasjonale ansvaret me har, og skal ha – m.a. for kvoteflyktningar – enn tidlegare, som me òg kjem til å gjera i 2018, er ikkje dette overraskande. Men det er urovekkjande og gjev eit grunnlag for å tenkja nytt.

I vårt alternative budsjett gjorde Venstre framlegg om ei rekkje små og store tiltak for å redusera barnefattigdomen. Me veit at årsakene til fattigdom er komplekse og må nedkjempast breitt. Det krev arbeid for å få fleire i arbeid på rus- og psykiatrifeltet, på innvandrings- og integreringsfeltet og tiltak for å sikra reell omfordeling. Og det krev ikkje minst innsats i barnehage og skulefritidsordning. Venstre har vore ein forkjempar for nettopp dette og fekk gjennomslag for gratis kjernetid i barnehagar for 4- og 5-åringar i statsbudsjettet 2015 og for 3-åringar i 2016. Nærare 25 000 låginntektsfamiliar har på denne måten fått vesentleg lågare barnehagekostnader i 2017. 33 000 ungar har fått billigare barnehage, og 18 000 har fått gratis kjernetid.

I budsjettet som me i dag skal vedta, vert inntektsgrensa for differensiert opphaldsbetaling i barnehagar auka til 533 000 kr, som vil gje over 6 500 barn rimelegare eller gratis barnehage. Framover vert det viktig å innføra tilsvarande ordningar i SFO med gratis deltidsplass for låginntektsfamiliar og makspris og differensiert opphaldsbetaling etter modell frå barnehagane.

Venstre har i fleire år vore det einaste partiet som har teke til orde for omfordeling av ytingar som barnetrygd. Det er me ikkje lenger. I 2017 leverte utvalet for utgreiing av støtte til barnefamiliane NOU-en sin. Det slo fast at universelle ordningar i ei ny tid krev omlegging frå kontaktytingar til tenester, og tilrådde innføring av ei målretta og differensiert barnetrygd, som me òg finn igjen i Venstres alternative budsjett – ei provenynøytral endring med stor betydning for dei som treng det aller mest. Likevel møter det stor motstand i denne salen, m.a. med ein argumentasjon om at det ville vera byråkratiserande og kostnadskrevjande å samanlikna kontantutbetalingane med skattesetlane – i 2017, i ei tid det vert gjort store endringar for å få ulike IKT-system til å snakka saman. Det er nesten ikkje til å forstå.

Eg og Venstre ser uansett fram til å fylgja opp arbeidet og tilrådingane til utvalet.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [16:39:43]: Alle politikere er enig i at barn har rett til en trygg barndom, og at det er viktig at vi tar med oss barneperspektivet når vi utmeisler ny politikk. Kristelig Folkeparti omsetter disse gode intensjonene for barna til konkrete tall og tiltak. Kristelig Folkepartis prioriteringer har vært tydelige i lang tid – lenge før årets budsjettforhandlinger. Vår politikk er for dem som trenger politikken mest, og fremst blant disse er barna.

Som Kristelig Folkepartis barnepolitiske talsmann, oppnevnt av barneombudet – noe jeg er veldig stolt av – eller kanskje aller mest som pappa og bestefar, var det hjerteskjærende å lese i rapporten Svikt og svik, som barnevoldsutvalget leverte i sommer. Vi har ikke gjort nok for å hindre at samfunnets minste blir utsatt for grov vold og overgrep.

Kristelig Folkeparti jobbet i fjor for å få bred politisk samling rundt opptrappingsplanen mot vold mot barn og unge og har siden kjempet for at den skal følges opp også i budsjettet. I årets forhandlinger prioriterte Kristelig Folkeparti over 100 mill. kr ekstra til arbeid og tiltak mot vold mot barn. En av de mindre, men likevel av de viktigste bevilgningene når det gjelder beskyttelse av barn, går til Forandringsfabrikken. En svært urovekkende oppdagelse som barnevoldsutvalget gjorde, var at barna ikke ble hørt. I flere tilfeller ble de voldsutsatte barna aldri intervjuet alene, og de voksne som skulle hjelpe dem, identifiserte seg i stedet med overgriperne og lot seg berolige dersom de avfeide bekymringsmeldingene. Kristelig Folkeparti har styrket tilskuddet til Forandringsfabrikken i flere år fordi vi ser behovet for at barn og unges erfaringer både ved omsorgssvikt og ved systemsvikt høres og tas på alvor.

En annen gruppe som virkelig trenger at vi politikere tar barneperspektivet på alvor, er de barna som faller utenfor avgjørende sosiale arenaer, som fritidsaktiviteter, ferietilbud eller bursdagsselskaper, barn som ikke kan være med på fotball fordi foreldrene ikke har råd til å betale utstyret eller cupreisen. I et av verdens rikeste land skal ingen barn behøve å vokse opp i økonomisk utenforskap. Derfor prioriterte Kristelig Folkeparti også i årets budsjett tiltak mot barnefattigdom, og vi økte tilskuddene til Barnas Stasjon i flere byer, Blå Kors’ feriearbeid, Røde Kors’ Ferie for alle og FRI. Dessuten vet vi at frivilligheten for og med barn og unge er et svært viktig bidrag i kampen mot utenforskap. Kristelig Folkeparti styrker derfor bevilgningene til bl.a. Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner. Kristelig Folkeparti jobber for et inkluderende fellesskap, og det trenger vi helt fra vi er barn.

Jeg har lyst til å nevne et budsjettgjennomslag som vi er litt stolt av, og det er de ekstra fire månedene med permisjon for tvillingforeldre. Å komme hjem med ett barn er jo fantastisk, men å komme hjem med to – ja, det er dobbel glede, men det er også dobbelt så mye arbeid. For å slippe å ha bare to hender som tar omsorgen for disse barna dag og natt, har man nå mulighet for fire hender som kan gjøre det arbeidet i de fire første månedene.

Det siste budsjettgjennomslaget jeg vil løfte fram, handler om de minste barna – ettåringene som opplever overgangen fra det rolige hjemmelivet til en aktiv barnehagehverdag, som opplever det som krevende, og som kunne behøvd en gradvis tilvenning over litt lengre tid enn bare disse tre tilvenningsdagene. Gjennom å gjøre kontantstøtten mer fleksibel vil Kristelig Folkeparti gi foreldre muligheten til å gi ettåringene kortere eller færre dager i barnehagen det første året. I kontantstøttedebatten løftes det til stadighet fram at denne ordningen er problematisk for arbeidslivet og til hinder for integreringen. Men Kristelig Folkepartis fremste forpliktelse er overfor barna, og norsk politikk trenger et parti som prioriterer barns beste og har det som et overordnet mål.

Statsråd Solveig Horne [16:45:19]: La meg først få komme med en liten presisering: Flyttingen av 500 mill. kr fra post 01 til post 22 medfører ikke endringer i bruk av midler eller økning i kjøp av private tjenester, men er en mer realistisk budsjettering. Det er altså en teknisk budsjettering, og ressursbruken på privat og statlig barnevern er relativt lik det den var både i 2016 og i 2017.

Regjeringen arbeider for trygge rammer for familiene og for oppveksten til barn. Med regjeringens budsjettforslag og det gode budsjettforliket – tusen takk til Venstre og Kristelig Folkeparti – har vi nå fått til et budsjett som bedrer situasjonen for utsatte barn og familier.

Barnevernet må ofte foreta krevende vurderinger og ta beslutninger som får store konsekvenser for dem det gjelder. Det stiller høye krav til kompetanse hos de ansatte. Regjeringen har derfor lagt fram en egen kompetansestrategi på 83 mill. kr, som vil gi et betydelig kompetanseløft for det kommunale barnevernet. Vi har aldri sagt at dette er 83 mill. friske kroner, men det er første gang det er bevilget en så stor sum til et historisk kompetanseløft for de ansatte i det kommunale barnevernet. Satsingen er en del av barnevernsreformen, og det er en kompetansestrategi som skal vare helt fram til 2024.

Nærhetsprinsippet er viktig ved valg av tiltak for barn i barnevernet. Barnevernsreformen skal gi kommunene større mulighet og sterkere incentiver til å bygge opp egne tiltak og tjenester der barnet og familien bor. Kompetansestrategien skal bidra til å forberede kommunene på økt ansvar for barnevernet. Vi har i tillegg startet arbeidet med å forbedre grunnutdanningene. Samtidig styrker vi etter- og videreutdanningen for de ansatte, og det vil neste år bli etablert tre nye videreutdanninger for ansatte i barnevernet. Kompetansetiltakene følges også opp med tilskudd til videreutdanning og lokale utviklingsprosjekter. Dette skal gi både små og store kommuner mulighet til å prioritere kompetanseheving og kvalitetsutvikling, uavhengig av kommunens økonomi. Tilskuddet kan brukes både til vikarer, til opplæring og til reiser.

Barn og ungdom som har behov for både omsorg fra barnevernet og behandling fra psykisk helsevern, kan oppleve å falle mellom to stoler og ikke få den koordinerte hjelpen de trenger. Derfor har vi styrket innsatsen for å bedre samarbeidet mellom barnevernet og helsesektoren, særlig innen psykisk helse. Nå skal alle barnevernsinstitusjoner ha en egen helseansvarlig, og psykisk helsevern for barn og unge skal ha egne barnevernsansvarlige. Vi styrker også de ambulante tjenestene for barne- og ungdomspsykiatrien, slik at barn i barnevernsinstitusjoner får nødvendig behandling.

Dette har vært etterlengtet, og endelig kommer det. Det blir nå etablert to egne omsorgs- og behandlingsinstitusjoner for barn som trenger hjelp fra både barnevern og psykisk helsevern. To institusjoner som nå omstilles, skal ligge i Søgne kommune og i Bodø kommune. Det stemmer altså ikke at forslaget går ut over institusjonskapasiteten i det statlige barnevernet, for barn som får tilbud i disse institusjonene, ville uansett bodd i en barnevernsinstitusjon.

Flere har vært opptatt av å bekjempe vold og overgrep mot barn. Vold er en av de mest alvorlige truslene mot en trygg barndom. For ett år siden la vi fram en opptrappingsplan mot vold og overgrep. Så kan man alltid diskutere om det skulle vært mer penger i denne opptrappingsplanen, men la meg få lov til å understreke at for første gang har en regjering lagt fram en opptrappingsplan på dette feltet, som vi også har forpliktet oss til å følge opp. Når jeg hører representanten fra Arbeiderpartiet her, har jeg lyst til å minne om det konstruktive arbeidet Kristelig Folkeparti gjorde i behandlingen av opptrappingsplanen, som brukte tiden fra Stortinget fikk saken, til den ble behandlet, til å fremme konkrete forslag og løfte dette arbeidet. Arbeiderpartiet hadde et halvt år på seg til å bestemme seg for at de ville stemme imot, i stedet for å fremme forslag som kunne forbedret denne opptrappingsplanen, hvis det var det de ville.

Den samlede satsingen for neste år er på 811 mill. kr. Vi styrker politiets kapasitet til etterforskning, vi styrker Statens barnehus, og vi styrker forebyggende tiltak. Styrkingen av Kripos’ arbeid med seksuallovbrudd er et sterkt signal om at voldsområdet skal prioriteres, og også bekjempelse av internettrelaterte overgrep mot barn er styrket.

Jeg er glad for at budsjettavtalen også styrker tilskuddet til Alternativ til Vold, ATV, slik at flere kontor nå kan gi tilbud til voldsutsatte og deres barn. Det er kanskje ikke så mange midler på akkurat BLDs område, men det viser hvor viktig opptrappingsarbeidet for å bekjempe vold og overgrep mot barn er på flere sektorer som regjeringen arbeider på.

Regjeringen er også i gang med å arbeide med en strategi for foreldrestøtte. Det er et mål at alle foreldre som trenger det, skal få veiledning og riktig hjelp. Det vet vi kan dempe foreldrekonflikter, styrke omsorgsevnen og hindre at barn blir utsatt for vold og omsorgssvikt.

Barnevoldsutvalget leverte sin utredning, Svikt og svik, i juni. Der fant en at mange kunne ha sett og gjort noe for å forhindre vold og overgrep, og at sakene kunne vært oppdaget langt tidligere. Noe av det som kjennetegnet sakene, var at skikkelige samtaler med barn manglet. Derfor er jeg glad for at Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, RVTS, nå er godt i gang med å utarbeide et treningsprogram i å samtale med barn og unge om vold og overgrep. Dette er et program som skal settes ut i livet til våren.

Familieverntjenesten har vært og er en hovedsatsing på det familiepolitiske området. Tjenesten har blitt tilført betydelige midler de senere årene, senest i budsjettforliket. Familievernets forebyggende arbeid i samarbeid med kommunene og arbeidet mot vold og overgrep skal prioriteres.

Det foregår også veldig mye spennende utviklingsarbeid i familievernet, og vi evaluerer nå et samarbeidsprosjekt mellom familievernkontor og helsestasjoner i fem kommuner. Erfaringene så langt viser at familievernets samtaletilbud på helsestasjonene bidrar til å forebygge konflikter og gir støtte til foreldre hvis konflikter oppstår. Enerhaugen familievernkontor har videre et samarbeid med Stovner politistasjon om æresrelatert vold. Det gir oss nye erfaringer og nye tilnærmingsmåter i arbeidet.

Antallet og andelen barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt i Norge, øker. Det er vi i likhet med flere her bekymret for, og jeg er glad for at vi nå har fått på plass rimeligere barnehageplass for familier med lav inntekt. En nasjonal ordning med gratis kjernetid i barnehagen har også vært viktig for dette. Innsatsen mot barnefattigdom er ytterligere styrket med budsjettforliket, og den nasjonale tilskuddsordningen er nå på om lag 270 mill. kr, noe som innebærer at flere barn i lavinntektsfamilier kan delta i fritidsaktiviteter og dra på ferie.

Styrkingen er viktig også for Fritidserklæringen, for Fritidserklæringen har som ambisjon at alle barn, uavhengig av foreldrenes økonomi, skal ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet.

1. januar blir en historisk dag. Da får vi på plass et effektivt diskrimineringsvern. Den nye diskrimineringsnemnda skal overta oppgaver som i dag ligger til Likestillingsombudet når det gjelder å håndheve loven. Ombudet skal bli tydeligere i sin pådriverrolle, fordi vi trenger noen som er med og setter dagsorden. Behandlingen av klager i nemnda skal gå raskere, fordi det handler om ofrenes rettigheter. Og for første gang skal det få konsekvenser å diskriminere, da den nye nemnda skal få myndighet til å ilegge oppreisning.

Jeg er også glad for at Norge i år ble rangert som nummer 2 i kåringen av Europas beste LHBTI-land. Regjeringens handlingsplan mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk har bidratt til dette. Neste år setter vi i gang en bred og landsdekkende undersøkelse av levekår blant LHBTI-personer.

Hatefulle ytringer vet vi har store konsekvenser for den enkelte og for samfunnet. Arbeidet mot hatefulle ytringer er derfor satt høyt på dagsordenen av regjeringen, og neste år styrker vi oppfølgingen av strategien mot hatefulle ytringer.

Jeg registrerer at komiteens flertall i dag fremmer et forslag om å nedsette et utvalg som skal utrede en eventuell lov om etikkinformasjon. Jeg kan da opplyse Stortinget om at regjeringen har vedtatt å sette ned et utvalg på nyåret, så det blir da gjennomført.

Jeg er glad for at vi nå har fått på plass et godt budsjett, og at det er bred støtte for de tiltakene som vi viderefører, og for dem som vi setter i gang neste år, på dette området. Det viktigste er at vi nå får et budsjett som bedrer situasjonen for utsatte barn og familier.

Anette Trettebergstuen (A) [17:05:42]: Det å utforme et statsbudsjett handler om politiske prioriteringer hele veien.

For å ta opp igjen tråden fra replikken jeg nettopp hadde, er det slik at når man velger å la et budsjettområde stå stille og hele tiden påføre det små kutt, i tillegg til at regjeringens såkalte effektiviseringsreform innebærer kutt på toppen, betyr det faktisk at alle likestillingsaktørene har fått reelle kutt gjennom fire år. Når likestillingssentrene blir påført et kutt på 2 mill. kr i hvert eneste framlagte budsjett, betyr det mindre pådriverarbeid der ute, mindre likestilling for dem som faktisk gjør jobben ute.

Statsråden snakket ikke noe om likestillingspolitikk. Det er kanskje ikke så rart, for det er ikke et område som denne regjeringen har veldig mye å skryte av på – tvert imot. Innsatsen har vært så stusselig at statsrådens parti, Fremskrittspartiet, og Høyre, altså regjeringen, ble parkert av en samlet opposisjon i forbindelse med behandlingen av likestillingsmeldingen for snart to år siden.

I tillegg til at de la fram en melding som ikke inneholdt et eneste likestillingstiltak som kunne bringe likestillingen videre, har de i hvert eneste budsjett kuttet i den likestillingspolitikken som har fungert, kuttet i pappapermen, kuttet i heltidsmidlene, forsøkt å svekke aktivitets- og redegjørelsesplikten, kuttet i likestillingssentrene, kuttet i bevilgningen til Likestillings- og diskrimineringsombudet, LDO, og i bevilgningen til LHBT.

Likestilling kommer faktisk ikke av seg selv. Man er hver eneste dag nødt til å jobbe for å endre de strukturene som skaper «ulikestilling». Arbeiderpartiet satser på likestilling. Vi gjorde det da vi la fram vår alternative likestillingsmelding, og vi satser i hvert eneste statsbudsjett på LDO, på pappaperm, på eget trepartssamarbeid, på kommunereform, på heltidsprosjekter og på å styrke aktivitets- og redegjørelsesplikten.

Representanten Hjemdal snakket i stad så vidt om #metoo-kampanjen. Og det hun sa, mener jeg er representativt for Høyre og Fremskrittspartiets syn på nettopp likestilling. Representanten sa at det viktigste var ikke hva politikken stiller opp med, men hva hver enkelt av oss gjør. Det er helt riktig at vi skal ta avstand fra seksuell trakassering. Det er helt riktig at hver og en av oss er nødt til å være gode rollemodeller og er nødt til å si fra når vi ser at urett blir begått. Men vi som politikere har faktisk et ansvar for å gjøre mer. Stortinget lager lover, og regjeringen bevilger penger. Politikken alene kan ikke løse problemet med seksuell trakassering, men vi kan iverksette tiltak som gjør det vanskeligere å drive med seksuell trakassering. Vi kan satse på bedre likestillingsarbeid i barnehagen og på skolen. Vi kan få det inn i opplæringsloven, vi kan få det inn i arbeidsmiljøloven, vi kan lage lavere terskler for varsling.

Samtidig som #metoo-kampanjen tok av og alle vi politikere selvfølgelig tok avstand fra de forferdelige historiene vi hørte, leverte altså regjeringen et budsjett der man kuttet i lavterskeltilbudene, som Fri rettshjelp, Gatejuristen, LDO, likestillingssentrene osv. Likestillingspolitikk og det å styrke likestillingspolitikken er faktisk det beste virkemiddelet dersom man på sikt ønsker å komme seksuell trakassering til livs. Det mener jeg debatten etter #metoo nå burde handle litt mer om, og det mener jeg også at representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet snart burde innse.

Marianne Haukland (H) [17:10:19]: #metoo-kampanjen skapte et mulighetsrom og en bevegelse for kvinner over hele den vestlige verden der de kunne stå fram og si at de hadde opplevd maktmisbruk, seksuell trakassering og overgrep. Også i Norge sto kvinner fram, og noen av historiene som kom fram i media, er å regne som voldtekt, mye er ubehagelig og eksempler på undertrykking av kvinner. Dette viser at vi i Norge mange plasser har en forferdelig ukultur.

#metoo-kampanjen er viktig fordi den ga et friområde der kvinner kunne stå fram, og mange trengte nok et friområde fordi de følte at de ikke kunne stå fram i det miljøet, den gruppen eller det arbeidsmiljøet de var en del av.

#metoo-kampanjen viser også at likestilling går i bølger og er svært kulturavhengig. Ukultur på arbeidsplassen, ukultur i kulturlivet, ukultur i mediebransjen og i politiske partier – vi har alle et ansvar for å fremme likestilling på vår arbeidsplass, og vi har alle et ansvar for å få kvinner i arbeidslivet trygge på at vi er der på grunn av vår kompetanse, vårt talent, og at vi ikke trenger å gjøre noe ekstra for å få ting til. Vi har alle et felles ansvar for å skape den kulturen som får unge til å ønske å være en del av vårt arbeidsliv. Dersom det er en ukultur i et arbeidsmiljø, har man faktisk en plikt til å si ifra.

Likestillingsloven § 8 forbyr seksuell trakassering, og forbudet videreføres i ny likestillings- og diskrimineringslov § 13. Den nye loven har en noe endret definisjon av seksuell trakassering, men den svekker ikke vernet mot seksuell trakassering. Loven sier også at arbeidsgivere og ledelse i organisasjoner og utdanningsinstitusjoner innenfor sitt ansvarsområde skal forebygge og forhindre seksuell trakassering.

Likestilling kan ikke bare vedtas i denne salen, den må også skapes der ute. Seksuell trakassering i arbeidslivet er et tema som myndighetene drøfter med partene i arbeidslivet gjennom trepartssamarbeidet.

Tall fra SSBs levekårsundersøkelse om arbeidsmiljø viser at seksuell trakassering er en markant utfordring i deler av arbeidslivet, og den peker særlig på serveringsnæringen og helse og sosial. Totalt sett oppgir 4,7 pst., dvs. om lag 123 000 yrkesaktive, at de én gang i måneden eller mer er utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, kommentarer eller lignende på arbeidsplassen. Det er flere kvinner enn menn, og særlig yrkesaktive kvinner i den yngste aldersgruppen, som er utsatt.

Arbeiderpartiet har gjennom media etterlyst tiltak og skjerpet lovverk fra regjeringen, men de fleste historiene som har kommet fram, har allerede vært et lovbrudd. Utfordringen er at de ikke er anmeldt, og at det ikke har fått konsekvenser for dem som trakasserer.

Å snakke om det er første skritt på veien mot å gjøre noe med det, og det gjør det lettere å varsle og gi beskjed. Arbeidsgivere som tidligere ikke har reagert, bør nå vite bedre. Kvinner og menn som opplever å bli trakassert, vet nå at de kan melde fra om det med hevet hode.

Selv de øverste sjefene har noen de må svare til når disse anklagene kommer, og framover bør ledere og påtalemyndighetene få beskjed og mulighet til å rydde opp. Alle offentlige myndigheter, skolemyndigheter og arbeidsgivere har i dag en plikt til å jobbe aktivt mot trakassering.

Vi er uenig i at det er å individualisere ansvaret å be bransjene om å følge opp tryggheten til sine ansatte. Barne- og likestillingsdepartementet skal utrede et lavterskeltilbud for å håndheve forbudet mot seksuell trakassering, sånn som Stortinget har bedt om. Når det gjelder enkeltsaker og spørsmål om overtredelse av lovverket, er disse sakene ofte så komplekse at de hører hjemme i domstolene, men vi ser at få saker kommer til domstolene.

Formålet er å fremme gode og seriøse arbeidsvilkår i bransjen. Arbeidstilsynet har koblet på Likestillings- og diskrimineringsombudet, og det synes å være en ganske bred enighet om tilnærmingen i arbeidet, der både arbeidstakere og arbeidsgivere nå er målgruppe. Dette blir et generelt opplegg som også kan tas i bruk av andre bransjer, og vil gi mer kunnskap om hvordan man kan skape en mer likestilt kultur i arbeidslivet.

Masud Gharahkhani (A) [17:15:25]: Vi er heldige som bor i Norge, hvor de fleste av oss har det bra. De fleste av oss har jobb, tak over hodet og klarer å forsørge seg selv og sin familie.

Men vi ser at forskjellene øker betydelig på kort tid. I Drammen har vi den høyeste barnefattigdommen blant storbyene. Nesten hvert femte barn – jeg gjentar: hvert femte barn – vokser opp i en familie med lav inntekt. Det er godt over 3 000 barn. I den tiden vi nå går inn i, som er en magisk tid – julen er jo barnas tid – melder mange frivillige organisasjoner om rekordmange som ikke har mat til jul, og foreldre som ikke har råd til å kjøpe julegaver. De siste årene har jeg stått julegrytevakt for Frelsesarmeen, og det er en enorm giverglede hos det norske folk. Men det som gjør mest inntrykk på meg, er å se barnehagebarn og skolebarn som kommer og leverer gaver under juletreet rett ved siden av julegryta på Bragernes torg, til de barna med foreldre som ikke har råd til å kjøpe julegaver. Det er hjerteskjærende å tenke på. Derfor er det viktig at dette stortinget kan stille opp for frivillige organisasjoner som gjør en stor forskjell for veldig mange.

I mange byer med høy andel barnefattigdom finner vi at kun én voksen er i arbeid, og det er mange innvandrerfamilier. Skal vi bekjempe fattigdom, er det kun én løsning som gir effekt. Det er arbeid, arbeid, arbeid. Da må Stortinget ha en næringspolitikk som skaper jobber, slik at folk får muligheten. Og hvordan forvalter Stortinget fellesskapets ressurser? Ja, er det å fylle lommebøkene til de aller rikeste, eller å skape et samfunn der alle skal med, som er viktigst? Norge har lyktes fordi vi har en politikk der vi løfter i flokk, der ingen skal stå med lua i hånden.

Vi har også en politikk som er klar, noe jeg mener dagens regjering bryter med, og det er følgende: Gjør din plikt – krev din rett. Vi har i dag en integreringsfiendtlig regjering. Vi har til og med en likestillingsfiendtlig regjering, som gjør innvandrerkvinner og innvandrerfamilier en stor bjørnetjeneste. Det deles ut tusenvis av kroner skattefritt for at de skal være hjemme og ikke delta i arbeidslivet, gjennom kontantstøtten. Dette er ikke noe Arbeiderpartiet sier. Det finnes nok av utvalg som har påpekt det, gang på gang, og regjeringen påpeker selv at det hemmer sysselsettingen. Derfor bør regjeringen også ta ansvaret for at man inviterer til en fattigdomsfelle og gjør det lukrativt for folk å ikke delta i arbeidslivet. Da må regjeringen også ta konsekvensene av egen politikk. Dessverre vet vi at fattigdom går i arv. For Arbeiderpartiet er det tydelig. Det er at arbeidslinjen skal gjelde. Det er viktig for den enkelte, det er viktig for familien, og det er viktig for hvordan Norge utvikler seg i framtiden.

Kjersti Toppe (Sp) [17:18:28]: Takk for anledninga til å vera med i denne debatten. Familie- og barnepolitikk er eit politisk område eg meiner får altfor lite politisk merksemd, òg i valkampar. Eg vil presisera òg at når det gjeld barnevernet, er det mange som gjer ein ekstremt god jobb. Målet vårt må vera eit barnevern med tillit, der ein har openheit om det som skjer.

Mi bekymring for barnevernsfeltet er spesielt at den tradisjonen vi har hatt i Noreg med stort innslag av private, ideelle tilbydarar, er ein tradisjon som no er truga. Vi er opptatt av at vi òg i framtida må ha ein stor del private tilbydarar i barnevernet. På mange måtar er vi no inne i ei skjebnetid, fordi det anbodsregimet og den auka kommersialiseringa som er, trugar no ideell sektor. Det kan vera slik at dersom vi ikkje gjer noko med dette no, vil det sjå annleis ut om nokre år. Vi har fremja forslag om at 25 pst. av tenestene på helse- og omsorgsfeltet skal utførast i ideell regi innan 2030. Dette er heilt mogleg å få til. Det står på politisk vilje.

Men i barnevernet vert ikkje alt løyst med pengar. Vi har prioritert kommuneøkonomien, for det er det aller viktigaste skal vi skapa eit godt barnevern. Men vi må òg sjå til at dei pengane som vi løyver, går til dei som tenestene er meint for, altså ungane. Difor må vi ha betre reglar som hindrar utbytte hos private kommersielle.

Senterpartiet har tatt til orde for ein nærleiksreform i barnevernet. Vi meiner at barn skal ha ein lovfesta rett til å få tilbod i nærområdet sitt, og vi må ha reglar for kor mange gonger det skal vera greitt å flytta eit barn frå tilbod til tilbod.

Vi har òg vore opptatt av helsehjelp til barn i barnevernet. Dette prioriterer vi i vårt sjukehusbudsjett for neste år. Eg registrerer at dei lagar til to omsorgsinstitusjonar med helsehjelp. Dette er ikkje nok. Vi må òg sørgja for betre helsehjelp til alle dei barna i barnevernet som ikkje kjem inn på desse to institusjonane. Vi må styrkja BUP, og det skjer ikkje med det sjukehusbudsjettet som er lagt opp for neste år.

Freddy André Øvstegård (SV) [17:21:47]: Norge er ikke et likestilt samfunn – ikke ennå.

I vårt land blir én av ti kvinner utsatt for voldtekt i løpet av livet sitt. I tillegg blir mellom 75 000 og 150 000 personer årlig utsatt for vold i nære relasjoner, mange av dem er barn. Da snakker vi om et grunnleggende problem. Dersom én av ti hadde stått uten jobb, hadde det vært på alle landets avisforsider hver eneste dag fram til problemet var løst. Derfor er det viktig å forstå vold og overgrep som et samfunnsproblem som handler om strukturer, om ujevne maktforhold, om kjønn og om likestilling, fordi det er kvinner, i tillegg til barn, som rammes hardest av vold og overgrep i nære relasjoner, og utøverne av vold er som oftest menn. Så lenge jenter i Norge hver gang de drar ut på byen må føle på frykten for overgrep, er man ikke i mål med likestillingen. Så lenge kvinner blir kontrollert og utsatt for vold av sine kjærester og samboere, er man ikke i mål med likestillingen.

SV har lenge kjempet for politisk handling mot vold og overgrep, fra den tid det var sett på som en privatsak av enkelte partier, og fram til nå. Men tatt i betrakting hvor stort problemet er, blir fremdeles altfor lite gjort. Derfor foreslår SV i sitt alternative statsbudsjett å bruke omtrent 700 mill. kr mer på flere rammeområder for å bekjempe vold og overgrep. Det innebærer bl.a. en nasjonal kampanje mot voldtekt rettet mot unge, et nasjonalt program mot seksuell trakassering, 5 mill. kr mer til voldsforebygging, 20 mill. kr mer til incest- og voldtektssentrene og 15 mill. kr mer til krisesentrene. Som et feministisk parti ser vi at dette er en samfunnsproblem, og derfor prioriterer vi å bruke penger i den størrelsesorden.

Som et feministisk parti er vi også opptatt av at kampen mot undertrykkende strukturer og vold skal være universell. Derfor må vi ta de skamløse jentene og andre på alvor i deres oppgjør med negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Det er den samme kampen mot undertrykkende strukturer, vold og overgrep, uavhengig av farge. Derfor må vi stå sammen med disse jentene i solidaritet.

Vi styrker hjelpetilbudet, som krisesentrene, i vårt alternative budsjett, vi styrker lavterskeltilbud, som helsestasjoner med flerkulturell kompetanse, og vi foreslår midler til mer kompetanse og ressurser i barnevernet når det gjelder negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, slik at barnevernet bedre kan forstå minoritetsfamilier og komme tidligere inn med hjelpetiltak.

Ingen er fri før alle er fri. Derfor er vi ikke i mål med likestillingskampen før alle kvinner lever i frihet fra vold, overgrep og negativ sosial kontroll.

Karin Andersen (SV) [17:24:41]: Jeg hører det er flere medrepresentanter som lurer litt på hva det er vi kan gjøre politisk, f.eks. mot seksuell trakassering. Da kan vi gjøre slik som SV har foreslått: å bevilge penger til program som skal kunne gå i skoler, der alle elever lærer at de har lov til å si nei, at de eier sin egen kropp, og at alle lærer at man må respektere de grensene. Det er ett av tiltakene vi fremmer, som er veldig viktig. Jeg er litt forbauset over at medrepresentanter ikke forstår at dette bør være en del av den grunnleggende opplæringen vi har, når vi vet hvor stort problemet er med både trakassering og vold. Hvis man er opptatt av å forhindre vold mot kvinner, kutter man ikke i rettshjelpen til de svakeste av disse kvinnene, nemlig de som får hjelp fra JURK og Gatejuristen. Da henger det virkelig ikke på greip – for å si det slik – at man sier at man er opptatt av det.

Så til de fattige ungene: Ja, det er bra hvis folk får jobb, men de får altså ikke jobb av å være fattige. Vi må løfte disse familiene ut av fattigdom, slik at de kan bruke kreftene sine på å kvalifisere seg for det veldig kompliserte arbeidsmarkedet som er nå. Derfor utfordrer jeg også Arbeiderpartiet til å være med på disse løftene for de fattigste barnefamiliene, for da vil flere komme i jobb – pluss det å dele mer rettferdig, noe som gjør at vi også blir mer vellykket i økonomisk forstand. Det mener til og med OECD.

Til slutt til barnevernet: Jeg leder kommunalkomiteen, og der har vi foreslått og fått støtte nå fra Senterpartiet til å fremme et forslag som handler om barnevernet i noen av de kommunene som har de største utfordringene, for det er noen kommuner som har barnevernsutgifter som er på nesten det doble av det andre har. Der er det vanskelig å få nok ansatte, så vi må få til at de får en arbeidsdag som gjør at de blir i jobben, for det blir for tøft. Derfor har vi et forslag hvor vi ber regjeringen om å se på en statlig toppfinansiering for det kommunale barnevernet i slike kommuner. Det kan gjøres på ulike måter. Vi har en slik ordning for særlig ressurskrevende tjenester ellers. Det er nettopp fordi disse kommunene kneler under disse utgiftene, og de barna som er der, trenger minst like god hjelp som barn som trenger hjelp fra barnevernet i kommuner som er i en langt bedre økonomisk situasjon enn disse kommunene. Dette forslaget vil bli fremmet på mandag, og jeg velger å si det her, for jeg mener at dette er en av de grunnleggende tingene som Stortinget bør støtte opp om, slik at de kommunene som har de største utfordringene på dette området, får mulighet til å gjøre en god jobb.

Terje Breivik (V) [17:28:04]: Eg har behov for å seia nokre ord om eit anna viktig satsingsområde der eg opplever at me i dette budsjettforliket har kome langt: barnevernet.

Som eg sa i eit tidlegare innlegg: Barn vel aldri foreldra eller familien dei er fødde inn i. Å sikra at barn og unge ikkje lever i tilhøve som kan skada både fysisk og psykisk helse og utvikling, og sjå til at dei får naudsynt hjelp og omsorg til rett tid, er ei hovudoppgåve for eit sosialliberalt parti og for eit liberalt samfunn.

Eg slår fast at budsjettforliket både fører vidare regjeringa si viktige satsing på kompetanse i barnevernet, som dei har full støtte for frå Venstre, og vedtaket om reform i barnevernet, samstundes som me sikrar ei vidareføring av løyvingane til skulegang for barn i barnevernet, kjøp av plassar på ideelle senter for foreldre og barn og i tillegg sikrar ei styrking av det kommunale barnevernet.

For Venstre er det viktig framover å setja i verk fleire tiltak for å auka kompetansen i barnevernet, og eg ser fram til regjeringa sitt arbeid med å styrkja barnevernsutdanningane og vurdering av kompetansekrav i barnevernet.

Eg er òg glad for at me får eit fleirtal for å vidareføra løyvingane til rekruttering av fosterheimar. Det er behov for fleire fosterheimar, samstundes som det er vanskeleg å rekruttera og halda på dei me har. Me må ha eit breitt og stabilt tilfang av nye fosterheimar for å gjera det lettare å finna ein heim som høver det enkelte barnet. Sjølv om det formelt høyrer inn under Arbeids- og sosialkomiteen sitt område, adresserer eg det her, sidan Venstre ikkje har medlem i den komiteen. Rekruttering av fosterheimar handlar i stor grad om økonomiske rammevilkår for fosterforeldre, og det har vore veldig uheldig at Nav har avkorta trygdeytinga for fosterforeldre, slik at ein del har tapt økonomisk på å ta på seg oppdraget. Difor bad Stortinget samrøystes i mai i år om at regjeringa skulle innføra ei overgangsordning for fosterforeldre på trygdeytingar inntil eit nytt regelverk er på plass. I dette statsbudsjettforslaget var ei slik ordning på plass for fosterforeldre som tek imot arbeidsavklaringspengar eller dagpengar, men ikkje for fosterforeldre på uføretrygd. Eg er difor svært glad for at ein samla komité i innstillinga slår fast at dette vedtaket berre delvis er følgt opp, og at regjeringa får melding om å følgja opp situasjonen for uføre fosterforeldre snarleg.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [17:30:55]: Jeg tar ordet en gang til, for det virker på meg som om det er blitt en ny giv i Arbeiderpartiet, med tanke på at nå skal kontantstøtten virkelig utfordres.

Jeg er ikke imot å ha debatt rundt kontantstøtten, men det er måten man omtaler denne velferdsordningen på – det virker på meg nesten som om dersom man velger å være litt mer hjemme sammen med barnet sitt etter at barnet er fylt ett år, er man nesten ikke en del av samfunnet lenger. Da gjør man i hvert fall ikke noe som er samfunnsnyttig – som om det å ta omsorg for egne barn ikke er samfunnsnyttig! Selvsagt er det det. Så skyver man integrering og likestilling foran seg. Jeg synes det er trist å høre ord som «nå skal mor tilbake til kjøkkenbenken». Det trodde jeg faktisk vi var ferdig med. For det første er det utrolig gledelig at flere fedre velger å benytte seg av kontantstøtten og å være hjemme sammen med ettåringen sin. Det er en utvikling som har gått i positiv retning, så det å bruke likestilling som et viktig argument for å fjerne en velferdsordning holder ikke vann.

Så til dette med integrering. Jeg skal være ærlig om at Kristelig Folkeparti ikke er allergisk når det gjelder kontantstøttekritikk, dersom vi ser at den skaper noen utfordringer. Når det gjelder integrering: Ja, jeg tror også at en del av de barna som er hjemme, burde ha gått i barnehagen, og at man burde ha åpnet opp arbeidsmarkedet slik at flere av disse mødrene kom seg inn og fikk arbeidserfaring. Det er bare det at arbeidslivet står ikke med åpne armer og tar imot dem.

Det jeg synes er forunderlig, er hva Arbeiderpartiet gjorde i sommer, da Kristelig Folkeparti foreslo å knytte språkopplæring til kontantstøtten, noe som jo hadde vært et veldig godt tiltak for å hjelpe kvinner inn i arbeidslivet. Det er jo språkhindringene som kanskje er det viktigste. Hva gjorde Arbeiderpartiet da? De stemte imot. I stedet stemte de heller for krav om fem års botid for å kunne motta kontantstøtte, men uten å stille noen som helst krav til det. Så jeg synes det blir litt hult når jeg hører Arbeiderpartiet bruke både likestilling og integrering som argumenter mot kontantstøtten. Det dette til syvende og sist handler om, er arbeidslinjen. Arbeidslinjen er det viktigste. Kristelig Folkeparti ønsker å kombinere god likestillingspolitikk med god familiepolitikk. På dette området mener jeg at Arbeiderpartiet argumenterer og bruker vikarierende argumenter, og det synes jeg er litt synd.

Kjersti Toppe (Sp) [17:34:10]: Senterpartiet er òg for kontantstøtte. Det var vårt forslag som fekk ho til berre å gjelda for toåringar, men vi står for det.

I innstillinga er det nokre merknader om kontantstøtte som bør kommenterast. Det står på side 23 at Arbeiderpartiet, SV og Venstre heller vil bruka ressursane til å heva kvaliteten i barnehagane, som er viktig for heile utdanningsløpet, og ein viser spesielt til at det er mange barn med lågt utdanna mødrer, minoritetsspråklege barn og barn frå låginntektsfamiliar som tar imot kontantstøtte, og, vidare, at kontantstøtta viser seg å vera ei fattigdomsfelle som veldig mange kvinner vert sitjande fast i. I salen her vert det raljert over korleis vi som forsvarar kontantstøtta, kan bruka pengane til skattebetalarane til å betala kvinnene for ikkje å vera i arbeid. Men desse kvinnene gjer eit arbeid. Eg har visst nok vore heime med ungar, og det er mykje meir travelt enn å sitja her på Stortinget, men det er ikkje den same betalinga. Om det er ei fattigdomsfelle: Ja, mange av desse vert endå meir fattige av ikkje å kunna få kontantstøtte. Og er det rett å setja kontantstøtte opp mot det å bruka barnehage? Kan ein ikkje seia ja takk, begge delar? Det handlar berre om eittåringane. Vi set jo ikkje omsorgsløn opp mot sjukeheimsplassar, som er ei anna kontantyting. Og er det rett å omtala barnehage som ein del av utdanningsløpet? Var ikkje fleirtalet i denne salen einige om da vi behandla barnehagemeldinga, at vi skulle ta barndomen på alvor og la barnehagar vera barnehagar?

Så er det pussig, synest eg, at det er greitt å jobba for auka foreldrepermisjon ved fødsel, slik at foreldre kan vera meir heime med barn, men ein uting dersom ein lar dette skje via ei kontantstøtte.

Til det som Kristeleg Folkeparti heilt rett påpeikar i innstillinga: Der står det som er føremålet med kontantstøtta, nemleg å bidra til at familiane får meir tid til sjølve å ta omsorg for eigne barn, og at familien vert gitt reell valfridom når det gjeld omsorg for barn. Dette er jo ein verdi i samfunnet, så vi må vera forsiktige med å kategorisera dei kvinnene som nyttar dette. Eg etterlyser meir respekt i denne debatten, for vi har stor makt, vi har makt i form av dei orda vi brukar. Ingen stiller kritiske spørsmål til at veldig mange sender babyar på elleve eller tolv månader i barnehagen, men dei foreldra som lar vera, møter kritikk frå denne salen, og det synest eg ikkje er rett.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:37:24]: Jeg tok først og fremst ordet for å rette opp noe i Innst. 76 S til sak nr. 4. Der er det ved en inkurie i tilrådingen kommet inn «2018». Isteden skal det selvfølgelig stå «2017» når det gjelder salderingen av 2017-budsjettet. Jeg regner med at det kan rettes opp.

Så noen få kommentarer til representanten Toppe, som snakker om barnevernet og en nærhetsreform: Jeg har lagt merke til at Senterpartiet bruker mye tid på det også i merknadene, men nærhet er et viktig prinsipp i barnevernet. Det skal ligge en grundig utredning til grunn for å identifisere hvert enkelt barns behov. Nærhet er et viktig prinsipp. Det er ikke slik Senterpartiet fremstiller det – at man har behov for en helt ny tenkning rundt det.

Så til representanten Gharahkhani, som kaller Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen en «integreringsfiendtlig regjering»: Med vår regjering har antall bosettingstiltak økt og ventetidene i asylkjeden gått ned, til tross for rekordstor asyltilstrømning. Vi er opptatt av at de som får opphold, skal gis muligheter til arbeid og til å kunne delta i samfunnslivet. Det var nærmere 24 000 som deltok i introduksjonsprogrammet i 2016 – en økning på 34 pst. fra året før. Arbeiderpartiets alternative budsjett er omtrent tiltaksløst på integreringsfeltet. Vi har levert nye integreringsmottak, vi gir flere muligheten til å få seg en jobb, og vi styrker introduksjonsprogrammet. Det skal definitivt ikke stå uimotsagt at man kaller vår regjering integreringsfiendtlig, når vi nettopp har tatt veldig viktige, store grep i en situasjon med mange nye asylsøkere og innvandrere til Norge.

Så noen ord rundt dette med kontantstøtten: Det er helt greit å være uenig i kontantstøtten, men det er veldig drøyt å gjøre kontantstøtten til det som har skylden for utfordringer knyttet til både likestilling og integrering i vårt samfunn. Jeg er hjertens enig med både representanten Bekkevold og representanten Toppe – kontantstøtte handler for noen familier også om valgfrihet, valgfrihet til å velge det som passer for sin familie. Det er ikke alt som passer inn i Arbeiderpartiets A4-tenkning. Noen trenger litt bedre tid. Og vi snakker altså om opp til barnet er to år. Det er ikke det som gjør at vi ikke oppnår likestilling i Norge, det er ikke det som er hovedanledningen til at vi sliter med integreringsutfordringer. Det er rett og slett for drøyt å gi kontantstøtten skylden for alt det.

Ellers må jeg bare få lov til å takke for en god debatt på dette området.

Karin Andersen (SV) [17:40:30]: Først til det siste innlegget. Introduksjonsordningen er ikke styrket. Det betales ut mer, og det er jo fordi flere blir bosatt. Derimot er det kuttet i norskopplæringen på mottak av denne regjeringen. Det er ingen god integreringspolitikk.

En ordning som er rettet mot noen av de innvandrerkvinnene som står lengst unna arbeidslivet, heter Jobbsjansen. Den har regjeringen endret regelverket for, slik at målgruppen er mye mindre enn den var før. Hvis man får sosialhjelp, får man ikke lenger tilgang til dette viktige tiltaket, som er et lavterskeltilbud, og som er oppsøkende virksomhet hos dem som ikke kommer seg ut i arbeidslivet. Der er det sånn at i år har vi sendt tilbake penger som var bevilget til dette på budsjettet. Regjeringen har ikke engang klart å bruke opp pengene, og så står man her og er veldig bekymret over at folk ikke kommer i jobb.

Aleneforsørgere sliter. Der er det også sånn at ordningen har blitt strammet inn. Nå er det slik at de som tar lærerutdanning, ikke lenger får den, fordi man har forlenget lærerutdanningen til en mastergrad. Mange aleneforsørgere gikk på den før – slapp å bli fattige, hadde noe å leve av mens de utdannet seg, og fikk en jobb det gikk an å leve av og forsørge ungen sin på. Det ville ikke regjeringen.

Så snakker man om kontantstøtten og respekt. Ja, jeg hører hvordan man omtaler fattige familier. De skal i arbeid, koste hva det koste vil. Ta fra dem penger sånn at de blir fattige, så kommer de nok i jobb.

Dette handler om hva vi skal bruke penger på. Jeg mener det må være riktigere å bruke penger på å hjelpe folk til å få kompetanse, slik at de får jobb og mulighet til å forsørge seg, og så er det et fritt valg om man vil være hjemme sammen med egne unger. Det er mye jobb, det, og det er et viktig arbeid, spørsmålet er bare om det er riktig å bruke penger på det. Når regjeringen går etter folk som mister arbeid, og tar ytelser fra dem som er mest vanskeligstilte for å tvinge dem ut i arbeid, og man samtidig betaler friske folk for å være hjemme, må det være lov å stille det spørsmålet. Det er ikke forbudt å være hjemme. Det er fritt fram, jeg var det sjøl og fikk ikke en eneste øre i kontantstøtte. Det gikk bra. Vi gjorde det av egen fri vilje, men spørsmålet er nå: Hvor i budsjettene skal vi bruke våre penger? SV vil bruke dem til å hjelpe de vanskeligstilte familiene og barna, og sørge for at de får kompetanse, slik at de har mulighet til å få en jobb.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:44:12] (komiteens leder): Kulturen i Norge er rik og mangfoldig. Kulturen er Eidsvoll amatørteater, som gir barn, unge og voksne glede – både på scenen, bak scenen og til oss som sitter i salen. Kulturen er Bergen Filharmoniske Orkester, som tenker nytt og setter opp konserter som overføres til kinoer rundt omkring i landet. Kulturen er turstiene som Den Norske Turistforening merker, og kulturen er eleven på kulturskolen som maler sin første akvarell med det velkjente soloppgang-mellom-to-fjell-motivet.

Og ordet – aviser, film og ytringer – er også del av kulturen i Norge. Forresten, av medieoppslagene den siste tiden skulle en nesten tro at kulturen i Norge var en truet art. Det er den ikke. Kulturen lever og blomstrer i små bygder og i store byer, og den er i statsbudsjettet for 2018 gitt en sterk statlig grunnfinansiering på godt over 14 mrd. kr, inkludert Kirken.

Kulturen er ikke upåvirket av den generelle samfunnsutviklingen. Det gir nye og spennende muligheter, men kan også innebære krevende utfordringer. Den politikkomleggingen som vår regjering har startet for å sikre at kulturen har flere økonomiske ben å stå på, er viktig. Det betyr ikke at all kultur må endre seg, eller at Høyres kulturpolitikk er en politikk for mer mammon i kulturen – selv om «Mammon», den Emmy-prisbelønte tv-serien, er vi både glad i og stolte av, alle sammen.

Det er egentlig litt trist at diskusjonene på kulturfeltet fort blir preget av det man kanskje kan kalle skyttergravsretorikk. Jeg undrer meg ofte over at for Arbeiderpartiet er mer penger svaret, uavhengig av hva spørsmålet er, innenfor kulturfeltet. Det undrer meg enda mer etter at jeg raskt skummet Kulturutredningen fra 2014. Lønns- og levekår for kunstnerne ble ikke bedret av de tidligere, rød-grønne, kulturløftene, og kunstproduksjonen eller publikums interesse økte heller ikke, til tross for økte bevilgninger.

Dette viser oss så tydelig at kulturlivet må få flere ben å stå på. Derfor er den politiske kursen lagt om. For Høyre er det viktig å bidra til at det skal bli lettere å leve av kunstnerisk arbeid. Man må nesten høre til på venstresiden i norsk politikk for ikke å mene at det høres ut som en riktigere vei å gå.

Det er heller ikke slik at vi ikke styrker kunstnerøkonomien. I Høyre er vi glade for at vi gjennom det nære samarbeidet med Venstre og Kristelig Folkeparti de siste årene har løftet kunstnerstipendene med 22,8 mill. kr, og at det nå totalt bevilges nær opp mot 190 mill. kr til kunstnerstipender. Vi er også glade for at vi sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti ber regjeringen starte arbeidet med en ny kunstnermelding. Her vil en kunne se virkemidler og rammevilkår for kunstnerpolitikken i sin helhet.

Det har nå vært høylytt debatt knyttet til oppnevningspraksis i stipendkomiteene, selv om de endringer regjeringen nå gjennomfører, har vært diskutert, utredet og foreslått i snart 15 år. Når den debatten nå forhåpentlig stilner og kunstnerne ser at det fortsatt skal sitte kunstnere i komiteene, og at det skal foretas fagfellevurderinger, håper vi at kunstnerfeltet ser positivt på at det kommer en kunstnermelding. For første gang på 20 år skal det ses grundig og helhetlig på kunstnernes vilkår i Norge, og håpet er at denne meldingen skal gjøre noe med de utfordringene som knytter seg til arbeids- og levevilkårene for kunstnerne i Norge.

Vår regjerings store satsing på kreative næringer og nye virkemidler for å bedre kunstnerisk inntjening – der den helt unike talentsatsingen gjennom Talent Norge, filmincentivordningen, gaveforsterkningsordningen, etableringen av Artica Svalbard og den store norske satsingen inn mot bokmessen i Frankfurt og filmfestivalen i Berlin, begge i 2019, har det til felles at det løfter norsk kunst- og kulturproduksjon, bygger allianser med private og øker den totale finansieringen av kunst og kultur – gir kulturen flere ben å stå på. Det styrker kulturlivet.

Kulturpolitikk må være noe mer enn størrelsen på offentlige budsjetter. Men samtidig er vi glade for å slå fast at bevilgningene til idrett, kultur og frivillighetsformål aldri har vært høyere enn i regjeringens forslag for 2018. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen, sammen med samarbeidspartiene, viser i budsjettet at vi er opptatt av å sikre den kulturelle grunnmuren.

Avslutningsvis noen ord om Den norske kirke og tros- og livssynsfeltet: Det er et nytt felt for vår komité, men et spennende felt å jobbe med i årene fremover. Tros- og livssynsdialog er en viktig del av vårt flerkulturelle samfunn. Kunnskap om våre ulike religioner, tradisjoner og kulturer er viktig for å motvirke konflikter og skape tillit og tiltro mellom oss som bor i dette landet.

Anette Trettebergstuen (A) [17:55:46]: Vi behandler nå det fjerde rene Høyre–Fremskrittsparti-budsjettet. For kultursektoren har de siste årene med denne regjeringen innebåret reduserte ambisjoner, mer utydelige mål og kutt og stillstand.

Representanten Wilhelmsen Trøen sa i sitt hovedinnlegg at denne regjeringen satser på kunstnernes levekår. Vet du hva – det vitner faktisk om en regjering og et høyre og et fremskrittsparti som ikke evner å lytte, og som virkelig ikke kjenner til hverdagen til kulturlivet, for de ser det nemlig ikke på den måten, tvert imot. Og alt Høyre–Fremskrittsparti-pratet om at folk hele tiden må ha flere ben å stå på, er bare nytale for å kunne legitimere kutt.

Tvert imot har det blant kunstnerne og kulturarbeiderne aldri vært større opprør og motstand mot denne regjeringens kulturpolitikk enn nå. Jeg forstår dem godt. Ikke bare opplever vi at de fleste postene på budsjettet og kulturaktørene får reelle kutt når bevilgingene som gis, ikke kompenserer for pris- og lønnsvekst – regjeringens såkalte effektiviseringsreform, som betyr kutt, kommer på toppen. At institusjonene, teatrene, orkestrene, operaen osv. kanskje må kutte, kanskje må ansette færre faste folk, sette opp færre forestillinger, turnere mindre, er det godt mulig at Høyre og Fremskrittspartiet synes er mindre byråkrati og mer effektivitet, men i de fleste andres øyne er det rett og slett bare mindre kultur, mindre kunst, færre opplevelser for folk og dårligere kår for nettopp kunstnerne. Det betyr noe om teatret har råd til å sette opp Peer Gynt med full rollebesetning, eller om samme person må spille Peer og Mor Åse samtidig.

Statsbudsjettet har vokst med over 200 mrd. kr siden denne regjeringen overtok. De fleste områder får mer, men kulturbudsjettet får altså minst.

Arbeiderpartiet har mer ambisiøse mål for Kultur-Norge – fra det frivillige kulturlivet, med små unger som knapt nok klarer å holde instrumentene sine riktig, til det helt profesjonelle, som leverer av ypperste kvalitet, og det vi finner imellom det. Vi la fram Det nye kulturløftet i august, i valgkampen. Det var det fjerde i rekken. Vi gjennomførte to kulturløft og la fram et tredje det året vi dessverre tapte regjeringsmakten.

Vi var ikke ferdig med vår kultursatsing da Høyre og Fremskrittspartiet dessverre tok over regjeringsmakten. Enger-utvalget, som representanten Wilhelmsen Trøen tok opp i sitt innlegg, var det vi som satte ned, fordi vi ønsket å få svar på hva som ville være riktig, og hva vi måtte jobbe mer med når det gjaldt vår kultursatsing. Vi hadde tenkt å følge det opp. Enger-utvalget påpekte en hel del viktige områder som trenger styrking, og det var vi på vei til å gjøre. Men hva er det Høyre og Fremskrittspartiet, dagens regjering, gjør med Enger-utvalget når det påpeker igjen og igjen at det påpekte mangler? De gjør ingenting for å følge det opp.

Kulturløftet 4 er nettopp en oppfølging av det. Vi fortsetter der vi slapp. Vi har tydeligere mål for kulturen, vi har en konkret plan for hvordan vi skal nå dem, og vi skal igjen bruke 1 pst. av statsbudsjettet for å nå våre mål. Med dette budsjettet er vi i gang – vi er på vei dit.

Vi vet at det er for stor forskjell på folks kulturbruk, basert på hvem de er, foreldrenes lommebok, hvor de bor. Det er udemokratisk. Vi skal bygge ned slike terskler. Vi går glipp av for mye om ikke flere blir introdusert for kunsten og kulturen tidlig. Derfor er Den kulturelle skolesekken, Den kulturelle spaserstokken, Den kulturelle nistepakken, nasjonalt Kulturkort for ungdom, bibliotekene eller det at museene av og til har gratis inngang, ekstremt viktig. Her går regjeringen i gal retning – de bygger opp terskler der vi vil bygge dem ned.

For oss er det en tydelig prioritering å fortsette å styrke den kulturelle grunnmuren og de universelle ordningene, som nettopp gir flere tilgang til kunst og kultur, slik at flere får oppleve det de kanskje ikke visste at de ville ha – opplevelser som åpner en ny verden, skaper engasjement og gode minner.

Vi satser også på det profesjonelle, på institusjonene som tilbyr kultur i verdensklasse, som markedsfører Norge ute, og som trekker publikum hit. Vi bruker 600 mill. kr mer enn denne regjeringen til kulturformål.

En annen viktig stolpe i vår satsing er kunstnerøkonomien. Det er altfor mange kunstnere som opplever utrygghet i arbeidslivet sitt, som har en løs, midlertidig tilknytning til arbeidslivet, som underbetales, og som strekker strikken utover det loven tillater. Mange kunstnere jobber under kår vi andre ikke ville godtatt. Derfor er kunstnerøkonomien viktig. Vi vil styrke de etablerte ordningene, stipendene, lage nye ordninger, slik vi fikk til med kunstnerassistentordningen, som gir både etablerte og nye kunstnere erfaring. Vi bruker over 70 mill. kr mer enn regjeringen direkte til kunstnerøkonomien. Og det er slik at det å styrke kulturlivet ellers, institusjonene, er også kunstnerøkonomi. Det blir flere oppdrag og muligheter for kunstnere og kulturarbeidere.

Vi ser at denne regjeringen i årets budsjett også skyver flere budsjettposter vekk fra statsbudsjettet og over på spillemidlene. Gaveforsterkningsordningen gjør de dette med i år. Det er problematisk at overskuddet av folks tippemidler skal gå til en ordning som er så udemokratisk, og som tjener dem som allerede har mest inntekter fra før.

I tillegg ser vi de vanlige grove kuttene som regjeringen legger fram, som f.eks. kuttet i pressestøtten, som Venstre og Kristelig Folkeparti hvert eneste år er nødt til å forhandle på plass igjen. Det er spesielt å prioritere å kutte til norsk presse, samtidig som alle andre enn regjeringen nå er opptatt av at journalistikkens kår forringes.

De som etter hvert er blitt vant til å bli skuffet over det framlagte kulturbudsjettet, vet at det kommer en runde til, for man må forhandle med Venstre og Kristelig Folkeparti. Og budsjettforhandlingene og budsjettforliket pleier stort sett å bringe med seg penger til noen flere prosjekter på kulturbudsjettet, som f.eks. pressestøtten, fordi Venstre og Kristelig Folkeparti ikke godtar det.

Overraskelsen var derfor stor da det i forliket kom et stort kutt på 20 mill. kr til norsk film – 16 mill. kr av dem til Filmfondet. Vi hadde nettopp behandlet en filmmelding i Stortinget der et flertall sa at man skulle styrke og ikke svekke norsk film. Dette er en bransje som er i medvind ute og hjemme, og en skulle tro at regjeringen ville styrke, støtte opp om og være med på dette, ikke spenne bein på en bransje i vekst. Et allerede stusselig budsjett, som innebar én spillefilm mindre à la «Kongens nei», ble altså verre med forliket. Det er ikke rart filmbransjen er skuffet.

En annen gjeng som med rette er skuffet, er landets kunstnere, som nok en gang føler seg overkjørt av regjeringen og ikke lyttet til – som blir fratatt makt og myndighet når regjeringen overkjører dem og endrer oppnevningen til stipendkomiteene. Statsrådens løse påstander om at det har vært udemokratisk praksis og hint om kameraderi, er alvorlig, og det blir hengende igjen et inntrykk av noe som ikke er reelt.

Arbeiderpartiet stemmer imot den endringen, og vi har en melding til kulturlivet: Vi trenger en ny kurs. Vi trenger en ny regjering, som lytter, som tar kunstnerne og kulturlivet med på råd, som samarbeider, og som ikke minst ønsker og evner å prioritere kultur også når det kommer til budsjettkonferansene. Arbeiderpartiet er klar til å ta den jobben når vi får mulighet til det, og vi viser litt av vår retning i dette budsjettet.

Morten Wold (FrP) [18:09:33]: Kultur er et omfattende uttrykk og begrep. Kultur skaper følelser – det skaper glede, og det skaper irritasjon. Og det skaper ikke minst debatt. Det er bra, for kultur gir oss utfordringer knyttet til verdier, holdninger, regler, vaner og tradisjoner. Kultur gir faktisk lys i hverdagen.

Kunst både forener og skiller ad. Det som er god kunst for én, er ikke nødvendigvis det for en annen. Derfor blir også kunstdebattene ofte kompliserte, for ingen kan sies å sitte med fasiten på hva som er god og hva som er dårlig kunst. Det er individuelt, det er åpent for tolkning og rom for personlig frihet – det er etter Fremskrittspartiets hjerte.

De største diskusjonene etter at regjeringen har lagt frem sitt budsjett, blir ofte om småkronene. Men de er viktige for mange. Således er det alltid vanskelig å kutte – det rammer noen.

Regjeringens kulturbudsjett er på 14 mrd. kr. Legger vi på ca. 4 mrd. kr i årlige spillemidler, disponerer Kultur-Norge smått svimlende 18 mrd. kr. Budsjettet er økt med 300 mill. kr fra i fjor, en økning på 2,2 pst. Alle andre land misunner oss et slikt raust kulturbudsjett. Likevel kan man i mediene få inntrykk av at kulturen sultefôres. Med respekt å melde, det er ikke riktig.

Også innenfor kulturfeltet må man omstille, spare og drive smartere. På alle felt snakkes det om bærekraft. Men det er et uttrykk det ikke er populært å dra inn i kulturdebatten. Det er heller ikke god latin å minne om at Enger-utvalget i Kulturutredningen i 2014 pekte på at flere kunstnere må fungere kommersielt. Nettopp derfor har regjeringen tatt strukturelle grep for å styrke sektorens bærekraft og gi rom for mer skapende virksomhet – bl.a. i tilknytning til Kreativt Norge.

Alle lever og virker vi i kulturbildet hver eneste dag. Det er bare fort gjort ikke å tenke over det. Fremskrittspartiet er opptatt av et rikt kulturliv, men understreker at det må gjøres kontinuerlige tiltak for å sikre at kulturfeltet får flere bein å stå på. Så selv om bevilgningene til idrett, kultur og frivillighetsformål aldri har vært høyere enn i dag, vil vi fortsatt stimulere til at den viktigste veksten skal komme nedenfra.

Idrett og NRK er noe nordmenn er uløselig knyttet til, enten det dreier seg om norske triumfer i skisporet eller kvalitetsjournalistikk fra det hvite huset på Marienlyst. Mens alle gleder seg over norske idrettshelter som triumferer, er flere kanskje noe mer avventende med jubelropene for rikskringkasteren.

La meg derfor bare kort nevne et par ting:

Med denne regjeringen øker bevilgningene til breddeidretten, der morgendagens helter skapes. Likeledes kutter man i bevilgningene til Idrettsforbundets sentraladministrasjon. La meg forbigå idrettstoppenes luksusmiddager i stillhet, men si at også idretten må bidra til å rasjonalisere, effektivisere og fremtidsrette administrative enheter med mål om å redusere eget byråkrati.

Når vi gleder oss over triumfer fra utøvere kledt i rødt, hvitt og blått – og kjenner stoltheten når det norske flagget heises og nasjonalsangen spilles – tiljubles kanskje ikke NRK på samme måte. Likevel: Jeg skryter gjerne av NRK, for de lager mye innhold av høy kvalitet.

Men også en mastodont som NRK må forberede seg på fremtiden, og det er således gledelig at de omfattes av 0,7 pst.-kravet i tilknytning til ABE-reformen. Det riset vi har bak speilet, er kutt i lisensen hvis de ikke klarer det, selv om kringkastingssjefen har påpekt overfor meg at de allerede har spart inn dette og mer til.

Spørsmålet om fremtidig finansiering av NRK vil bli grundig diskutert. Det som gjenstår å se, er om NRK skal drive med alt det de gjør i dag – som f.eks. 14 nasjonale radiokanaler, 15 distriktssendinger på radio, 11 distriktssendinger på tv, regionalt nettilbud, Kringkastingsorkestret og egenproduksjon av barne-tv og norsk drama – bare for å nevne et lite utvalg av det NRK bruker tid og ressurser på.

Helt til slutt: Kunst og kultur er for oss alle. Vi har forskjellige måter å tilnærme oss det på, vi har forskjellige måter å konsumere det på, og vi har faktisk også forskjellige tanker om hvordan vi skal finansiere og utvikle feltet. Det viktigste er at tanken er fri, det må også kunsten, kulturen og idretten være.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [18:20:46]: Kultur er et stort begrep. Det definerer oss, det former oss og skaper samhold. Ja, uten kultur blir livene våre ganske tomme. Kunsten, museene, mediemangfoldet, frivilligheten, trossamfunnene og litteraturen er alle arenaer for offentlig meningsutveksling og dannelse, og de viser vei for den framtiden vi ønsker å skape.

Markedet alene kan ikke gi en variert flora av kulturinstitusjoner. Den kulturpolitikken som har vært ført etter annen verdenskrig, bekrefter politisk enighet om at det offentlige skal og må støtte opp under en mangfoldig kultursektor.

Senterpartiet ønsker å videreføre denne politikken. Vi vil at det offentlige skal føre en aktiv kulturpolitikk som bidrar til at kulturmangfoldet får blomstre. Kulturen er bærebjelken i lokalsamfunn rundt omkring i landet, og det må legges til rette for et mangfold av kulturaktiviteter og kulturuttrykk. Vi må jobbe for at hele befolkningen skal kunne delta i og oppleve kunst- og kulturlivet.

I vårt alternative budsjett for 2018 sørger vi for at kommunene får mye mer å rutte med også til kultur. I tillegg har vi en sterk satsing på en rekke andre kulturtilbud. Vi styrker bl.a. tilskuddsordninger til musikere, musikkensembler, Musikkutstyrsordningen, festivaler, teater, dans, visuell kunst, fri scenekunst, språkorganisasjoner og lesetiltak, for å nevne noe.

Så over til frivilligheten, som vi i Senterpartiet mener er limet i samfunnet vårt. Frivillige organisasjoner produserer opplevelser, møteplasser og sosiale aktiviteter på tvers av sosiale skillelinjer, og frivillige organisasjoner yter betydelige økonomiske bidrag til samfunnet gjennom tjenesteproduksjon og omfattende ulønnet innsats. Vi vil at driftsgrunnlaget for det frivillige organisasjonslivet skal sikres bedre. Frivillige lag og organisasjoner trenger forutsigbarhet og gode økonomiske rammer. Det skal bl.a. ikke være slik at staten tjener penger på det arbeidet som utføres av frivillige organisasjoner, derfor er momskompensasjonsordningen et viktig verktøy, slik at utgifter til merverdiavgift kan refunderes, og at organisasjonene i stedet kan fokusere på å styrke egne aktiviteter.

Antallet frivillige lag og organisasjoner som får momskompensasjon, har økt jevnt og trutt, men det har også avkortingen. Det betyr i realiteten at organisasjonene ikke får full dekning for sine kostnader knyttet til kjøp av varer og tjenester. Senterpartiet mener det er behov for å styrke ordningen ytterligere, og foreslår i sitt alternative budsjett en økning på 150 mill. kr utover det regjeringen la på bordet. Nå skal Venstre og Kristelig Folkeparti ha honnør for at de fikk forhandlet fram en økning på 75 mill. kr i refusjonsordningen, men de burde ha doblet den summen.

Venstre og Kristelig Folkeparti skal ellers få honnør for at de også har sikret mange andre gode formål og tiltak med penger i forliket, i tråd med våre prioriteringer, som Kulturfondet, kunstnerstipendene og språkorganisasjonene.

Jeg er også glad for at kuttet i pressestøtten ble avverget i budsjettforliket. Senterpartiet foreslo også reversering av dette kuttet. Både som politiker og som journalist vet jeg hvor viktig mediemangfoldet er. Det er en grunnleggende demokratisk verdi at leserne har tilgang til ulike synspunkter og meninger i avislandskapet. Norske aviser opplever i dag en stor omveltning på mange fronter, og det fordrer nye løsninger. Medie-Norge trenger tid til å omstille seg, og vi må tilrettelegge for det. Å påstå at det å kutte pressestøtte automatisk vil føre til innovasjon og nyskaping, er urealistisk.

Det er et annet budsjettområde vi i Senterpartiet brenner for, hvor jeg skulle ønske at forliket også hadde endt opp med en mye større styrking, nemlig kulturminnefeltet. Der må det forvaltes og formidles bedre. Senterpartiet har ambisiøse mål for kulturminnene våre, for vi mener det har veldig stor samfunnsverdi og er verdt å investere i. I vårt alternative budsjett for 2018 foreslår vi derfor en samlet økt bevilgning på 130 mill. kr til kulturminnevern.

Det er lokalt det meste av kulturen finner sted, men ofte blir dessverre kulturen en salderingspost i kommunebudsjettene. Ved å satse så mye som vi i Senterpartiet gjør, med å øke de kommunale rammene med 2,5 mrd. kr og også gi fylkeskommunen 1,5 mrd. kr ekstra, vet vi at vi legger et godt grunnlag for økt kulturell aktivitet over det ganske land. Det er jeg stolt over – på samme vis som jeg er stolt over at Senterpartiet har et stort hjerte for og vilje til faktisk å prioritere kulturen, frivilligheten og kulturarven. Målet for denne stortingsperioden er for meg å jobbe for økt status på disse områdene – ikke bare ute i kommunene og fylkene, men også i denne salen.

Freddy André Øvstegård (SV) [18:27:57]: Det er kunsten og kulturlivet som skaper et «oss». Det gjør at kunsten og kulturen får en verdi i seg selv, noe vi ikke kan sette en prislapp på. I tillegg er kunsten og kulturlivet noe som bygger broer mellom oss, som utfordrer oss, og som formidler ideer. Fri kunst er som frie ytringer i et demokrati: Uten det stopper samfunnet opp.

Selv om vi ikke kan sette en prislapp på kulturen, må vi sette pris på kulturen. Det handler bl.a. om å støtte opp under det yrende kulturlivet gjennom god offentlig finansiering. Hvorfor er det egentlig så viktig med en sterk offentlig finansiering av kunst- og kulturlivet? Kan ikke markedet bare styre dette alene?

En sterk offentlig finansiering er viktig fordi det sikrer oss mangfold og bredde. Det sørger for at folk kan drive i det små og utvikle seg, før de blir oppdaget og kan bli store til slutt. Det sørger for at kulturlivet kan være til stede flere steder og for flere mennesker, uavhengig av deres økonomi. Dersom man kutter i den offentlige finansieringen av kulturlivet, blir vi etterlatt fattigere. Bredden og mangfoldet vil svekkes, og vi blir kun etterlatt med det som er lønnsomt i en kost–nytte-analyse i et markedsdiagram. Kun de kommersielle storsuksessene vil være igjen. Etter hvert vil det også bli færre av dem, fordi det ikke lenger finnes noen grasrot å utvikle disse talentene fra. Ikke minst sitter vi igjen med et mer usosialt kulturtilbud, fordi god offentlig finansiering av kulturlivet gir også dem blant oss som har minst, muligheten til å dra på konserter eller på museum.

Derfor er det bekymringsfullt at regjeringen gjennom fire statsbudsjetter går til kutt og sultefôring av kulturlivet. Hvis vi setter opp alle de siste årenes borgerlige budsjetter, er det en klar realnedgang for kulturlivet – også i 2018. Det er synd at etter flere år med rød-grønt kulturløft velger regjeringen å avlyse dette løftet.

SV vil gå i motsatt retning. Vi prioriterer økte midler til kulturlivet fordi vi vil ha et kulturliv for de mange, ikke bare for de få. Vi foreslår å bruke 1 mrd. kr mer til kulturformål enn regjeringen i vårt alternative budsjett. Målet er at 1 pst. av statsbudsjettet igjen skal gå til kultur, og med vårt opplegg er vi halvveis dit bare på ett budsjett. Det gir oss rom ikke bare til å reversere regjeringens sultefôring og kutt, men også til å bygge kulturlivet videre. Vi styrker den kulturelle grunnmuren, nemlig Kulturfondet, med 90 mill. kr mer enn regjeringen. Det vil la det frie kunstfeltet kunne blomstre – med nye prosjekter, til glede for hele landet. Det innebærer f.eks. å øke festivalstøtten med 15 mill. kr og arrangørstøtten med 15 mill. kr, fordi en god kulturpolitikk handler både om friteatergrupper og om festivaler og konserter/klubber. Vi styrker de nasjonale og regionale institusjonene med til sammen 52 mill. kr. I dag får institusjonene ikke engang dekket pris- og lønnsvekst. Det stopper den kunstneriske utviklingen. Med vårt forslag vil institusjonene kunne satse videre. I tillegg foreslår vi totalt 84 mill. kr til en rekke andre institusjoner rundt om i landet. Resultatet vil være en massiv opprusting av musikk- og scenekunst, til glede for publikum i hele landet – etter mange år med innsparing.

For å sette pris på kunsten og kulturen må vi også sette pris på kunstnerne. Dessverre er det ikke helt sånn i dag. Kunstnerne og kulturarbeiderne har sakket akterut i lønnsutviklingen. Mange lever faktisk under fattigdomsgrensen. SV vet at fattigdom ikke skaper rik kunst. SV vet at kunstnere ikke må sulte for å skape et nytt verk, som «Sult». Tvert imot må vi styrke kunstnerøkonomien for å forsvare en fri og uavhengig kunst som ikke bare blir overlatt til markedskreftene. Derfor foreslår SV å løfte kunstnerøkonomien med 60 mill. kr utover regjeringens forslag – i økte stipendsatser, flere stipender, økte honorarer og vederlag, bl.a. Det er å sette pris på kunsten. Sammen med økte midler til institusjonene vil det gi kulturarbeiderne et bedre arbeidsliv.

Til slutt vil jeg igjen understreke hvor viktig det er å gjøre kunsten og kulturlivet tilgjengelig for alle, uavhengig av lommebok. Det sørger vi for gjennom vår styrking av kulturbudsjettet generelt. Og vi sørger for det spesielt gjennom et nasjonalt løft for bibliotekene på 200 mill. kr, fordi bibliotekene nettopp gir alle lik tilgang til kultur. Det hele handler om å skape et kulturliv for de mange, ikke bare for de få.

Terje Breivik (V) [18:38:45]: Det var freistande å starta innlegget med å svara på det siste spørsmålet og seia at kanskje ein viktig grunn til at me nettopp er verdas rikaste land, er at me har satsa så bevisst på kultur – men det skal eg ikkje.

Kulturbudsjettet som i dag får fleirtal, har etter Venstre sitt syn vorte eit godt budsjett. Det er bra for kunstnarane, det er bra for det frie scenekunstfeltet, det er bra for frivilligheita, det er bra for media og den frie pressa, det er bra for nynorsken, det er bra for minoritetskultur, og det er bra for kulturvernet. Eg dristar meg til å seia at det òg kjem til å verta bra for film- og tv-produksjon, sjølv om me må fylgja opp med nokre grep i neste runde for å få alt i mål.

Utgangspunktet til Venstre er at all kultur er ytring, og som sosialliberalt parti kan me ikkje understreka sterkt nok kor viktig eit sterkt og velfungerande kultur- og sivilsamfunnsliv er – ikkje berre for rekreasjon, refleksjon og menneskeleg og sosial vekst, men for demokratiet og eit robust samfunnsbyggverk. Eit ope og liberalt samfunn legg til rette for alle ytringsformer – ein viktig føresetnad for at demokratiske samfunn skal fungera. Kunst og kultur er eit viktig grunnlag for utviklinga som menneske. Teater, museum, bibliotek og andre kunst- og kulturinstitusjonar er arenaer for danning og offentleg meiningsutveksling.

Frivillige organisasjonar og sivilsamfunnet kan ha ei sterk samfunnsendrande kraft. Media er ein felles arena for fri informasjon, samfunnskritikk og debatt. Ingen av desse skal vera instrument for staten, men skal leva i kraft av seg sjølve og utfordra og utvikla samfunnet uavhengig av politiske mål. Ein offensiv kulturpolitikk heng saman med vern av ytringsfridomen, og i eit ope, liberalt samfunn er difor ein stor kultursektor eit mål i seg sjølv.

Venstre er særleg nøgde med at me i dette budsjettforliket har sikra fullføring av lønsreformer for kunstnarstipenda, som me starta på i budsjettet for 2016 og lyfta ytterlegare i fjor. Kunstnarføremål var det området på det statlege kulturbudsjettet som hadde svakast vekst i heile den raud-grøne regjeringsperioden, og stipenda hadde i lang tid ein realnedgang – før Venstre og Kristeleg Folkeparti lyfta dette området i budsjettforhandlingane. No er løyvingane komne opp på eit slikt nivå at kunstnarstipenda svarar til 50 pst. av gjennomsnittleg heiltidsårsinntekt, og eg er glad for at me er samde med regjeringspartia om at føresegnene skal endrast slik at dette òg kan koma dei langvarige stipenda til gode.

Venstre er òg glade for at me fekk til ei styrking av ein annan viktig arena for ytringsfridom – den frie scenekunsten. Dei siste åra har Venstre både føreslege og bidrege til å realisera faste scener og lokale for viktige institusjonar, som Black Box i Oslo og Avant Garden i Trondheim, og me er nøgde me at regjeringa la opp til ombygging av Sentralbadet i Bergen til eit nytt scenekunsthus som vil koma bl.a. Carte Blanche og BIT Teatergarasjen til gode. No er det viktig å fylla desse scenene med meir innhald, og det vert ein prioritert jobb framover.

At me i siste innspurt i haust òg fekk fleirtal for å sikra framtida til Stella Polaris i Vestfold og Studium Actoris i Østfold, er eg stolt over. Venstre ser fram til regjeringa si vurdering av korleis desse gruppene av ulike ensemble på det frie scenekunstfeltet kan få meir føreseielege tilhøve.

Til avslutning nokre ord om film- og tv-produksjon: Eg skal innrømma at eg helst hadde sett at me fann ei anna inndekning i budsjettforliket enn ein reduksjon til Filmfondet. På vegner av Venstre har eg sagt at det vil me prioritera å retta opp allereie i neste runde, altså i revidert budsjett i mai. Det bør likevel ikkje skuggeleggja at me i dag vedtek noko som kan koma til å få stor betydning for produksjonsbransjen, nemleg å be regjeringa greia ut fylgjene av å gjera insentivordninga for film- og tv-produksjon om til ei regelstyrt ordning, noko som unekteleg vil gjera Noreg langt meir attraktiv som filmnasjon. Ein slik modell vil gje langt meir føreseielege vilkår for produsentar og vera viktig for norske produksjonsmiljø og ikkje minst reiseliv gjennom å mogleggjera gigantproduksjonar. Til dømes veit me no at ein ny Ringenes herre-dramaserie er på trappene, som nettopp er skapt for norsk natur og kanskje særleg vestlandsk natur – då litt lenger nord og litt lenger inn i fylket enn den presidenten frekventerer oftast – og slik sett bør me verkeleg kjenna besøkstida vår.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [18:49:20]: Det offentlige skal sikre at kulturlivet har gode vilkår. Vi skal ha en aktiv og offensiv kulturpolitikk. Jeg er glad for at budsjettforliket mellom samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre og regjeringspartiene gir forbedringer for kultur- og mediesektoren og på områder som har vært viktige for Kristelig Folkeparti.

La meg først si noe om mediepolitikk. Igjen opplevde vi en regjering som kutter i mediestøtten, eller produksjonsstøtten. Det har de foreslått hvert eneste år, og jeg får ikke noen annen forklaring på hvorfor dette er så viktig for regjeringen, enn at det står i Sundvolden-erklæringen. Nå håper jeg egentlig at vi snart får en ny regjering på plass og en ny regjeringserklæring, slik at denne setningen i Sundvolden-erklæringen kan tas ut og bli borte en gang for alle. I den situasjonen som media befinner seg i nå, er ikke kutt i mediestøtten det som er riktig medisin, snarere tvert imot.

En annen ting som regjeringen foreslo når det gjaldt dette kuttet, var at det ikke skulle ramme de minste avisene, det skulle kun ramme nummer 2-avisene og de meningsbærende avisene. Før vi har fått mulighet til å diskutere mediemangfoldsrapporten, tar man altså slike strukturelle grep som det. Det ville betydd at 14 redaksjoner muligens hadde vært nødt til å ta dette kuttet helt alene. Jeg synes det er helt greit å diskutere innretningen når det gjelder produksjonsstøtten, eller mediestøtten. Jeg diskuterer gjerne det, men kan vi ikke gjøre det i den sammenhengen som det hører hjemme i, nemlig når regjeringen kommer til Stortinget med en melding basert på mediemangfoldsinstituttets anbefalinger? Jeg ser fram til at vi skal få en ny og bred mediedebatt når den kommer.

Ellers har også kunstnerøkonomi vært viktig for Kristelig Folkeparti, og jeg er veldig glad for at vi også i år klarte å øke kunstnerstipendene. Med et bitte lite knepp til til neste år er vi der hvor representanten Breivik mener vi er allerede, nemlig at vi har klart å gjennomføre hele lønnsreformen, der stipendene ligger på 50 pst. av det som er en gjennomsnittsinntekt. Et lite knepp – så er vi der, og da mener jeg vi har gjort noe som har vært svært viktig for kunstnerne våre og for kunstnerpolitikken.

Så er jeg også veldig glad for at vi nå har fått gjennomslag for at vi skal få en kunstnermelding til Stortinget. Det er 20 år siden sist vi behandlet en slik melding, og jeg ser veldig fram til at vi kan behandle kunstnerpolitikken i sin fulle bredde gjennom en slik melding. Oppnevning av kunstnerkomiteer osv. vil det selvsagt bli mulighet til å omtale i den meldingen.

Jeg er også veldig glad for at vi klarte å styrke Skuespiller- og dansealliansen. Det er en fantastisk ordning, en ubyråkratisk ordning. Det offentlige sørger altså for at kunstnere har en garantiinntekt også i perioder der de ikke har egen inntekt. Jeg vet at denne alliansen satte stor pris på de ekstra 5 mill. kr som de fikk gjennom budsjettforliket.

Ellers deler jeg litt bekymringen når det gjelder det frie scenekunstfeltet. Vi har i en merknad uttrykt en bekymring når det gjelder bl.a. de etablerte kompaniene i det frie feltet som faller ut av tilskuddsordningene i Kulturrådet. Vi snakker om Jo Strømgrens kompani og Verdensteatret. Jeg mener at vi trenger å ha en aktiv politikk også når det gjelder dette feltet, det frie scenekunstfeltet. Vi har politisk villet den strukturen vi har i dag, med de nasjonale scenene og med regionteatrene, de er der, og de lever godt fordi de er politisk villet. Den samme politiske viljen håper jeg at vi kan vise også overfor det frie scenekunstfeltet, i hvert fall vil Kristelig Folkeparti ta til orde for det.

Vi må styrke den kulturelle grunnmuren. Det handler om å styrke f.eks. bibliotekene, som kanskje er en av de siste kulturarenaene som er åpne og gratis for alle. Vi trenger en aktiv arenapolitikk, fordi vi vet at veldig mange kor og korps øver i nedslitte lokaler som ikke er egnet til det de skal være. Vi har en jobb foran oss fortsatt, og jeg håper at vi kan løfte også dette feltet.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [19:01:06]: I Norge er vi privilegerte. Vi er privilegerte som i dag har muligheten til å behandle et kulturbudsjett på over 14 mrd. kr.

Regjeringen har som mål å bidra til at innbyggere over hele landet får muligheten til å oppleve et rikt og mangfoldig kulturliv. Én ting er at kunst og kultur er viktig for hver og en av oss, men nesten viktigere er kulturens betydning for samfunnet som helhet. Kunst og kultur beriker livet vårt, det bygger fellesskapet vårt. Kulturlivet gir oss ulike arenaer og perspektiver for meningsutveksling og debatt. Kunst og kultur er grunnleggende for holdningene våre til ytringsfrihet og til demokrati.

I Norge er vi så heldige at de profesjonelle og amatørfeltet samarbeider veldig godt. De utvikler hverandre. De utfordrer hverandre. Den store kunsten vi møter i Operaen eller på Nationaltheateret, er til inspirasjon for det lokale damekoret, ballettgruppen, korpsene og amatørlagene rundt omkring i hele landet. Det lokale kulturlivet samler folk på små steder, beriker lokalsamfunnet og lar folk utfolde seg. Ja, i hele Norge kan folk delta i spel, synge i kor eller spille i korps, band og orkester.

I en tid med høye krav til omstilling er det viktig å ta vare på den nasjonale kulturarven vår. Regjeringen har i statsbudsjettet for 2018 prioritert kulturbyggene. Vi foreslår å doble bevilgningene på dette området. Samtidig igangsetter vi et forprosjekt for rehabilitering av Nationaltheateret, som gjennom mange år ikke har blitt vedlikeholdt, men har stått og forfalt. Jeg er glad for at vi nå har en regjering som tar tak i en av våre fremste kulturskatter. Det er på høy tid at en regjering gjør det. Jeg mener det er riktig og viktig å prioritere nasjonale signalbygg og stoppe forfallet som har pågått i tiår.

Samtidig skal vi huske på at vi går strammere tider i møte. Uavhengig av politisk flertall vil trolig utgiftene på statsbudsjettet i tiden fremover komme til å vokse mer enn det inntektene gjør. I en slik situasjon kan vi ikke bare ensidig basere kulturpolitikken på økte offentlige overføringer og imøtekomme alle gode ønsker om en plass på statsbudsjettet, selv om det hadde vært veldig hyggelig å gjøre. Vi må sørge for at kulturlivet skal få gode kår også i fremtiden, og da kan vi ikke ensidig ta utgangspunkt i økt avhengighet av statsbudsjettet, vi må også gi kulturlivet flere alternative finansieringskilder.

Heldigvis ser vi at det er mange som ønsker å bidra, og at det er flere enn noen gang som engasjerer seg, og som bidrar til å styrke kunsten og kulturen vår, bl.a. gjennom bidrag til gaveforsterkningsordningen eller Talent Norge. Regjeringen har gitt kulturlivet fire helt nye ordninger som stimulerer til vekst og utvikling, som er nytenking, og som er med på å sette i stand kulturlivet for de tidene vi går i møte. I tillegg til de to ordningene som jeg nevnte nå, har vi også fått på plass filmincentivordningen, som har vært etterspurt av en samlet filmbransje gjennom mange år. I tillegg er jeg stolt over at vi har fått på plass Kreativt Norge i Trondheim, som gjør at mange av de kunstnerne og kulturarbeiderne som ønsker å satse kommersielt, skal få hjelp til det.

Vi må også stille krav til bruken av fellesskapets midler. Derfor stiller denne regjeringen spørsmål om bruk av pengene både på idrettsfeltet og også på kulturfeltet. Det handler selvfølgelig ikke om manglende tillit eller tiltro til sektoren, nei, tvert imot er det ansvaret vårt og plikten vår å sørge for at kulturmidlene forvaltes på en måte som fører til at kulturopplevelser og kunstneriske produksjoner av høy kvalitet når ut til hele befolkningen.

Mediebransjen er nevnt av flere her i dag. Den er blant dem som i størst grad merker effektene av økt digitalisering og endret bruksmønster. Da nytter det ikke å holde fast ved gårsdagens løsninger, virkemidler som ble etablert for mange tiår siden, da vi levde i en helt annen mediepolitisk virkelighet og medievirkelighet. Vi må se fremover. Vi må legge til rette for innovasjon og mediemangfold. Derfor har regjeringen tatt de første stegene mot et mer moderne mediepolitisk virkemiddelapparat. Vi har innført plattformnøytral produksjonsstøtte. Vi har innført nullsats for merverdiavgift for elektroniske nyhetsmedier. I dette statsbudsjettet legger vi også for første gang inn direkte støtte til en kommersiell allmennkringkaster, og vi har foreslått å innføre en ny tilskuddsordning som skal fremme innovasjon i mediesektoren.

Som i samfunnet for øvrig er det frivillige engasjementet viktig i kulturlivet. Jeg ser av komitéinnstillingen at vi er mange som deler det engasjementet, og det er jeg glad for. Resultatene av den frivillige innsatsen er bl.a. gode oppvekstsvilkår for ungene våre, bedre folkehelse og et styrket fellesskap. Vi har fått til et godt budsjett for frivilligheten, bl.a. gjennom økte bevilgninger til kor og amatørteater.

Fra og med inneværende stortingsperiode er tros- og livssynssakene også overført til denne komiteen. Regjeringen mener at samfunnet, kirken og staten er best tjent med et tydelig skille mellom kirke og stat, og det er på plass i det året som snart er omme. Neste steg på veien bør være en enklere lovgivning med større likhet mellom Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Derfor har regjeringen også sendt et lovforslag ut på høring nå. Vi ser frem til å få tilbake høringssvarene og komme til Stortinget med et lovforslag som sikrer en sterk finansiering og en likefinansiering på tros- og livssynsområdet.

Bevilgningen til kulturminneformål har økt vesentlig de siste årene. I 2018 styrkes kulturminnetiltakene i form av økte tilskudd til bevaring av fredede kulturminner i privat eie, brannsikring av middelalderkirker og tekniske og industrielle kulturminner. Videre vil flere verneverdige kulturminner og kulturmiljø få støtte til istandsetting gjennom økte tildelinger fra Kulturminnefondet. I tillegg øremerkes det midler til kulturminnevern i kommunene.

Jeg vil avslutningsvis få lov til å takke komiteen for det gode arbeidet som er gjort i forbindelse med budsjettet for neste år. Det er en god innstilling, det er forslag som regjeringen skal jobbe videre med. Jeg har særlig lyst til å berømme Venstre og Kristelig Folkeparti for deres forhandlingsvilje og for deres bidrag til å sikre et solid og veldig godt kulturbudsjett for 2018.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [19:20:15]: President, jeg har et spørsmål.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [19:20:17]: Det gjelder om det går an å ta replikk på det emneområdet som Helgesen også har, som tilhører komiteen. Går det også an å stille spørsmål til ministeren som skal representere ham, om det?

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [19:20:34]: Ja, klima- og miljøministeren. Han skulle sikkert vært her i dag. Jeg har fått vite at Helleland skal representere ham.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [19:20:48]: Det er riktig at jeg er settepresident, nei, settestatsråd – jeg skal ikke overta presidentens jobb her og nå! Men da må representantene prioritere å stille spørsmål om det feltet, så besvarer jeg de spørsmålene med glede.

Masud Gharahkhani (A) [19:25:55]: Jeg har flere ganger fra denne talerstolen sagt at det som beskriver Norge best, er dugnad, dugnad, dugnad, dette særnorske ordet som mange land sliter med å oversette og tolke. Det er de små og store fellesskap som utgjør den helheten av et samfunn vi lever våre liv i.

Idretten er både ryggmargen i og spydspissen til frivilligheten i Norge. Jeg tilhører Arbeiderpartiet og er stolt av at mitt parti alltid har kjempet for idretten. Idretten skulle bygges opp til å bli en folkebevegelse i hele landet. Derfor etablerte vi Norsk Tipping, som siden 1969 har gitt 135 mrd. kr til fellesskapet. Dette er brukt til å bygge idrettsanlegg og skape kulturopplevelser over hele landet. Idretten skulle være tilgjengelig for alle, uansett hvor man bodde, og for hele arbeiderklassen. Det er disse verdiene mange av landets største fotballklubber bygger på. Ett eksempel er selvfølgelig Norges beste fotballag, Godset, et fotballag fra Gulskogen i Drammen, hvor gutta var arbeidere på dagtid og spilte fotball på fritiden.

Vi er en stolt idrettsnasjon. Den bygger ikke på dyrkelse av eliten, men på fellesskap, den er bygget nedenfra og opp, og dette må vi ta vare på. Derfor handler idrettspolitikk om at vi har et enormt etterslep på anlegg, på mange milliarder kroner, og om hvordan Stortinget skal stille opp for de mange idrettsklubbene og lagene rundt om i landet, slik at vi kan spre enda mer idrettsglede og folkehelse. Det handler om hvordan vi sammen skal sikre at alle kan delta i idretten, uavhengig av størrelsen til lommeboka til mor og far, og hvordan vi skal sørge for at breddeidretten i tiden framover skal bidra til å skape Norges neste Martin Ødegaard.

Alle de frivillige som står på hver eneste dag for at mine og dine barn skal få trygge og aktive oppvekstmiljøer, de skal vite at de kan stole på Arbeiderpartiet, at vi faktisk følger opp det vi lovte i valgkampen. Vi gir øremerkede penger til å ta igjen etterslepet på nye idrettsanlegg. Vi gir mer til momskompensasjon. Vi sier at det er urettferdig at driftsutgiftene for anlegg som hele Norge har glede av, som Vikersundbakken og bob- og akeanlegget på Lillehammer, skal pålegges lokalsamfunnene. Derfor vil vi sikre forutsigbar økonomi for disse anleggene. Vi er en idrettsnasjon og det skal vi være stolte av, og så skal vi ta vare på idrettsheltene og utøverne, og da må vi få slutt på forskjellsbehandlingen.

Jeg vil minne representanten Wold på hva han sa i valgkampen, altså hva Fremskrittspartiet sa. Han sa at Fremskrittspartiet ser ingen prinsipiell hindring for at også utøvere i lagidretten skal kunne spare i utøverfond. Men så var det noe med før et valg – og etter et valg.

Fra idrett til mediepolitikk: Hadde kulturministerens statsbudsjett blitt vedtatt, hvor Høyre foreslo kutt i pressestøtten for femte gang, ville 30–40 nye journalister forsvunnet ut av redaksjonene – det i en tid hvor 1 000 journalister allerede har forsvunnet fra redaksjonene, og Facebook og Google, disse store internasjonale, globale plattformene, har spist 3 mrd. kr av annonseinntektene.

Jeg er helt enig med Moræus Hanssen, som tilhører Høyre, som en gang sa følgende til Klassekampen: Jeg er dypt bekymret for at mitt eget parti skal finne på å ødelegge for disse avisene.

Norge er på topp i verden når det kommer til mediemangfold og innholdsmangfold. Det er en viktig del av vårt demokrati. Som folkevalgte skal vi ikke blande oss inn i hva mediehusene skriver om. Vi skal ha armlengdes avstand til det redaksjonelle, men vi må se viktigheten av å ha lokalaviser, regionale aviser og nasjonale aviser som forholder seg til Redaktørplakaten. I en tid med mye «fake news» – der to naboer kan leve i nesten to ulike virkelighetsforståelser på grunn av algoritmer til de globale plattformene, ja, de samme globale plattformene som ikke forholder seg til Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten – så har dette stortinget et stort ansvar. Demokratiet er avhengig av mediemangfold. Mens Høyre og Fremskrittspartiet mangler innsikt i hva Medie-Norge trenger, vil Arbeiderpartiet styrke pressestøtten og faktisk justere for lønns- og prisvekst, noe heller ikke Venstre og Kristelig Folkeparti har fikset i det budsjettet som ligger nå. Det betyr faktisk mer til lokalavisene og mer til de mest siterte avisene, de store meningsbærende avisene.

Vi sier at det haster med tiltak. Derfor skal alle forslag som Mediemangfoldsutvalget har lagt fram, utredes før det legges fram til politisk behandling. Vi sier at regjeringen skalinnføre nullmoms i revidert statsbudsjett. Vi tar lokalradioene på alvor og stiller opp for dem økonomisk, slik at de kan ta del i den digitale utviklingen.

Arbeiderpartiet fortsetter kampen for medie- og innholdsmangfold fordi demokratiet trenger det og Stortinget er avhengig av det.

Tage Pettersen (H) [19:31:01]: La meg starte med å gjenta at statsbudsjettet for 2018 er et statsbudsjett for et bærekraftig og trygt velferdssamfunn, et budsjett som er strammere og utformet for å møte morgendagens utfordringer.

Med det som bakteppe er jeg stolt over at kulturbudsjettet for 2018 er på over 14 mrd. kr. Regjeringens budsjett hadde tydelige retningsvalg innen både frivilligheten, kulturlivet, idretten og mediepolitikken. Utfordringen i årene framover med strammere budsjett blir å ha mot til å prioritere, prioritere det som er viktigst innenfor feltet. Når noe prioriteres opp, må det samtidig bety at noe tones ned.

Når det er sagt, vil jeg berømme budsjettforliket Venstre og Kristelig Folkeparti inngikk med regjeringen. Det har bidratt til at et godt budsjett ble enda bedre.

Vi vet, som jeg har vært inne på, at budsjettene ikke vil vokse like mye de kommende årene som de foregående. Tross dette er Arbeiderpartiets svar mer penger til det meste. Spørsmålet er det derimot vanskeligere å finne.

Regjeringen har i samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti tatt viktige grep for å modernisere det mediepolitiske virkemiddelapparatet. Vi har bl.a. innført momsfritak for elektroniske nyhetsmedier og plattformnøytralt produksjonstilskudd. I 2017 vil momsfritaket isolert sett gi en økning i den indirekte støtten til mediene på om lag 450 mill. kr. Det utgjør flere kroner enn hele pressestøtten til sammen. Nå ser vi også flere positive tegn i bransjen. Jeg har hatt mange møter med ulike lokalaviser, som alle melder om sterk vekst i antall digitale abonnenter.

Vi er glade for at partiene er enige om at mediestøtten i større grad bør bidra til innovasjon i mediebransjen, og at regjeringens forslag om en ny innovasjonsrettet tilskuddsordning videreføres i budsjettavtalen. Høyre mener at slike løsninger, som legger til rette for innovasjon og bidrar til mediemangfold, bør prioriteres framover. Derfor ser vi også fram mot behandlingen av stortingsmeldingen om mediemangfold.

Høyre anerkjenner verdien av frivillig innsats på alle samfunnsområder. Derfor har vi styrket rammevilkårene for frivillig sektor. Frivillighetserklæringen er ett uttrykk for dette og skal være et rammeverk for et sterkt og godt samspill med sektoren.

Regjeringen har hevet grensen for lønnsoppgaveplikt for frivillige organisasjoner og grensen for når frivillige organisasjoner må betale arbeidsgiveravgift. Vi har også hevet grensen for fradrag ved gaver til frivillige organisasjoner.

Momskompensasjonsordningen er det enkelttiltaket som betyr mest for frivilligheten. Med forslaget til statsbudsjett for 2018 har det vært en økning i bevilgningene til dette formålet på om lag 500 mill. kr fra 2013 og fram til statsbudsjettet vi debatterer i dag. Neste år er budsjettposten på hele 1,42 mrd. kr.

Høyre respekterer frivillige organisasjoners uavhengighet og anerkjenner det verdifulle arbeidet de tilfører fellesskapet. Høyre vil bygge opp under det frivillige arbeidet og sikre gode rammevilkår for idretten. Dette er gode arenaer for opplevelser, folkehelse, engasjement, integrering og demokratiutvikling.

I statsbudsjettet for 2018 ligger det inne ca. 190 mill. kr til idrett. I tillegg mottar idretten en betydelig andel av momskompensasjonen og ikke minst 2,6 mrd. kr fra overskuddet til Norsk Tipping. Idretten har aldri fått så mye penger som de vil få i 2018.

Behovet for god styring og åpenhet om hva pengene går til, er en sentral prioritering fra regjeringen til Norges idrettsforbund. Jeg er glad for den tydeligheten, og jeg er også glad for at de totale overføringene til norsk idrett er redusert noe til det øverste nivået, mens rammebetingelsene til særforbundene og aktivitet for unge og bredde er styrket.

Det å hevde at regjeringen ikke vil frivilligheten vel, faller på sin egen urimelighet. At partier i opposisjon vil gi mer til det meste, er langt fra hva de samme partiene sto for da de sist selv satt i regjering. Jeg tror frivilligheten selv er i stand til å vurdere om det er den praktiske politikken eller de fagre løftene som veier tyngst.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [19:35:52]: Kristelig Folkeparti vil bygge samfunnet på det verdigrunnlaget som er omtalt i Grunnloven som vår kristne og humanistiske arv. Dette handler om hvert enkelt menneskes uendelige verdi, om ansvaret for å forvalte skaperverket. Det handler både om miljøvern og om grønn innovasjon, og det handler om solidariske fellesskap som ivaretar også samfunnets mest sårbare grupper.

Kirken er den desidert største aktøren i norsk sivilsamfunn når det gjelder å ivareta, tolke og praktisere kristne verdier. Selvsagt har Kirken et oppdrag som går ut over sin diakonale og samfunnstjenende rolle. Men helt fra Kirken begynte å bygge skoler og sykehus her i landet, har den også vært en viktig sosial samvittighet som har løftet mennesker som trenger en stemme. I de lavkirkelige bevegelsene, som den som ble startet av Hans Nielsen Hauge på begynnelsen av 1800-tallet, har gründerskap, innovasjon og det lokale samfunnsansvar stått sterkt. Alt dette bygger på tanken om at Gud har gitt dem ressurser og evner de skulle forvalte til landets beste.

Heldigvis er det ikke slik at Kirkens viktigste bidrag og rolle i samfunnet vårt kun har en historisk dimensjon. Fortsatt er Kirkens menigheter og fellesskap over hele landet viktig for enkeltmenneskers trosliv og livskvalitet. For å sikre at Den norske kirke fortsatt kan være landsdekkende og gis mulighet til å drive sitt arbeid med uforminsket styrke, foreslo Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett å øke driftstilskuddet og egenkapitalen til Den norske kirke med totalt 80 mill. kr. I budsjettforhandlingene fikk vi gjennomslag for 50 mill. kr ekstra til Den norske kirke og over 8 mill. kr ekstra til andre trossamfunn.

Kristelig Folkeparti vil ha en kirkepolitikk som verdsetter og støtter opp under Kirkens eget mål om å være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.

Freddy André Øvstegård (SV) [19:38:28]: Når vi prioriterer 1 mrd. kr ekstra til kulturformål i vårt alternative budsjett, blir det vanskelig å nevne alle de store prioriteringene vi gjør, bare på et femminutters innlegg. Derfor har jeg tegnet meg på nytt, selv om stemmen er i ferd med å briste, for å fortelle om to andre viktige områder vi prioriterer mer penger til i vårt alternative budsjett, nemlig medier og ytringsfrihet, og frivilligheten.

Uten frivilligheten stopper Norge opp. Det er en kjent klisjé å si, men hva handler det egentlig om? Jo, det handler om at den frivillige arbeidsinnsatsen i de frivillige organisasjonene i Norge tilsvarer 147 800 årsverk. De skaper verdier for 125 mrd. kr i året. Det dreier seg om alt fra skolekorpsene som skaper liv i bygda, via fritidsklubbene som lar ungdommen i byene få noe konstruktivt å gjøre, til leteaksjoner oppe på høyfjellet i regi av Røde Kors.

Alle er enige om hvor viktig frivilligheten er, og det ble også forsterket senest i år i et anmodningsvedtak i dette stortinget. Men det er tydeligvis forskjell på viljen når det gjelder å støtte frivilligheten politisk. I dag får et høyfjellshotell som kjøper en skiheis, hele momsen kompensert fra staten, mens Røde Kors ikke får hele momsen kompensert når de må kjøpe en snøscooter for å kjøre opp på det samme fjellet og hente ned dem som setter seg fast der. Dette har ingenting å gjøre med forskjellige regler for skiheiser og snøscootere. Nei, tvert imot er det fordi vi ennå ikke har full momskompensasjon for frivillige organisasjoner.

Da den rød-grønne regjeringen satte i gang arbeidet med momskompensasjon for frivillige, gikk andelen som ble kompensert, opp hvert år. Under denne regjeringen har andelen dessverre gått ned. Det er synd. SV setter pris på frivilligheten, derfor foreslår vi 150 mill. kr mer enn regjeringen for å trappe opp til full momskompensasjon.

I tillegg: For å ha et levende demokrati er vi avhengige av en levende presse med et bredt mediemangfold. Dette er i dag under press på grunn av stadig verre konkurranseforhold for norske medier. For å ruste mediebransjen til bedre å kunne møte nye tider foreslår vi å bruke 30 mill. kr mer på pressestøtten. Og for å heve kvalitetsjournalistikken, den offentlige debatten og ytringsfriheten foreslår vi en ny støtteordning for gravende journalistikk på 15 mill. kr. I SV er vi også opptatt av at kvalitetsjournalistikken må være nær folk og til stede i lokalsamfunnene. Altfor mange lokalaviser har nedbemannet helt ned til beinet. Det går ut over nyhetsdekningen rundt om i landet. Derfor foreslår vi å styrke støtteordningen for lokalaviser med ytterligere 10 mill. kr.

I vår tid er ytringsfriheten og den frie offentlige samtalen igjen under press – det kan vi ikke la gå uten motsvar.

Terje Breivik (V) [19:41:48]: Mediebransjen er i ein krevjande omstillingsfase, med utfordringar som langt på veg er like alvorlege som, og kanskje til og med overgår, omstillingsutfordringar som ein del andre store bransjar har vore igjennom og står oppe i. Det er urovekkjande, fordi det er ein hjørnestein i demokratiet som no vert utfordra.

Utfordringane kjem både frå den teknologiske utviklinga og kanskje aller helst frå store internasjonale medie- og nettgigantar som knapt legg att ei skattekrone i Noreg, og som det er veldig vanskeleg å halda ansvarlege i offentligheita.

For Venstre var det difor viktig at me sikra føreseielege vilkår for mediebedriftene, gjennom t.d. ikkje å kutta i produksjonstilskotet, men at me ventar og ser på innretninga av produksjonstilskotet i samanheng med at regjeringa presenterer oppfølginga av rapporten frå mediemangfaldsutvalet.

Det var òg veldig gledeleg for Venstre at me i realiteten fekk fleirtal for ein auke i produksjonstilskotet gjennom ei ny innovasjons- og omstillingsordning, som Venstre i tidlegare statsbudsjett har teke til orde for, og som allereie låg inne i forslaget frå regjeringa.

Eg vil òg nytta høvet til å peika på eit av oppmodingsvedtaka som vart gjorde under handsaminga av finansinnstillinga, og som handlar om momsfritak for digital fagjournalistikk. I 2016, etter forslag og hard innsats frå Venstre, vart det innført momsfritak for elektroniske nyhendetenester. Dette var viktig for bransjen, men smalare medium – fagblad o.l. – er òg viktige for den gode, offentlege samtalen. Det er difor veldig bra at regjeringa no skal vurdera ei utviding av momsfritaket på nytt, slik at Stortinget allereie ved revidert i mai har eit reelt avgjerdsgrunnlag.

Vidare vil eg påpeika at statsbudsjettet for neste år vert eit svært bra budsjett for frivillige organisasjonar, som no har fått ført vidare det meste av støtta på tvers av ulike departement, i tillegg til ei monaleg utviding av momskompensasjonsordninga.

Heilt til slutt vil eg påpeika at statsbudsjettet igjen vert eit godt budsjett for nynorsk. Å ta vare på rikdomen det språklege mangfaldet er, fører òg med seg å sørgja for at nynorsk er eit aktivt og synleg bruksspråk, og å gjera moderne nynorsk synleg for barn og ungdom i skular og barnehagar. Løyvingane til Noregs Mållag, til Landssamanslutninga av nynorskkommunar og til Det Norske Samlaget er med på å sikra dette, både ved utviklinga av digitalt nynorsktilbod, ved nynorsk språkutvikling gjennom litteratur og ved vidare drift av framtida.no – for dei som ikkje veit kva det er: kanskje Noregs beste nettavis for ungdom på nynorsk.

Kari Henriksen (A) [19:44:58]: Kultur og frivillighet er viktig for folk, og det er en bærebjelke med dype røtter og vide greiner i ethvert samfunn. Derfor er kultur et satsingsområde for Arbeiderpartiet. Vi styrker budsjettet med rundt 500 mill. kr ut over regjeringas budsjett, og vi reverserer mange av regjeringas usosiale, urettferdige og smålige kutt som har blitt foreslått. Vi prioriterer også nye forslag.

Jeg har lyst til å si at det som jeg opplever preger dette budsjettet, er nettopp de usosiale, urettferdige og smålige kuttene. Vi har sett at det er kuttet i rettshjelpstiltak for voldsutsatte kvinner, LNU har fått kutt, 4H-kuttet forsvant, organisasjoner som hjelper innsatte tilbake til samfunnet, fikk kutt, filmstipender fikk kutt – ja, lista er lang og lengre enn lang.

Etter at budsjettet ble lagt fram, ble jeg kontaktet av fortvilte blinde og svaksynte. Telefonavisa, som har vært en viktig faktor for å være samfunnsorientert og få informasjon om hva som skjer i samfunnet, var intet mindre enn radert bort. 600 000 kr fant altså denne regjeringa ut at de ville kutte for at de skulle kunne finansiere de store satsingene. Det er smålig, det er urettferdig, og det er usosialt – til tross for at lyttetida har gått opp. 330 samtaler er det nå, og det er rundt 800 personer som bruker denne telefonen.

Da jeg spurte Høyres representant Wilhelmsen Trøen i replikkrunden her i dag, viste hun til ny teknologi. Det er sikkert bra, men hvorfor ikke snakke med dem det gjelder? Hvorfor ikke ta kontakt med Blindeforbundet og høre hva som kan være et alternativ? Det er meg helt ubegripelig.

Jeg spurte statsministeren om det samme i spørretimen, og svaret var at de hadde økt lesetida, de hadde doblet lesestøtten. Ja, lesestøtten er doblet, fra 3 til 6 minutter om dagen. Hvem av de blinde vil prioritere å bruke 6 minutter om dagen til lesestøtte når de må ha lesestøtte til å lese offentlige dokumenter, til å henvende seg til Nav eller til doktor? Jeg tror ikke mange blinde eller svaksynte vil bytte bort de minuttene med avislesing.

Jeg mener at det som står igjen av dette budsjettet, og som vil gå inn i historiebøkene, er at det er et kuttbudsjett – usosialt, urettferdig og smålig. Og jeg vil si at når det gjelder blindetelefonen, er det tilnærmet skammelig.

Marianne Haukland (H) [19:48:17]: Bibliotekene er en del av den kulturelle grunnmuren. De gjør kunnskap, kultur, litteratur og verdier tilgjengelig for alle grupper i samfunnet, uavhengig av sosiale, økonomiske og geografiske skillelinjer. Dette har blitt fulgt opp av denne regjeringen. Likevel må jeg sitere komiteens flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti, som påpeker at

«det i NOU 2013:4 dokumenteres at folkebibliotekene er den lokale budsjettaperen i tiden etter 2005».

Dette er helt riktig. I verdens rikeste land prioriterte man ikke penger til bøker og leselyst eller la opp til alternative møteplasser for innbyggerne.

I 2013 ble Kulturutredningen 2014 lagt fram. Der ble lokalt og nasjonalt kulturliv gjennomgått og vurdert for perioden 2004 til 2014. Utvalget konkluderte med at den største utfordringen for folkebibliotekene er at de har vært systematisk underfinansiert og nedprioritert.

Nasjonal bibliotekstrategi 2015–2018 ble lansert som en handlingsplan, et resultat av arbeidet med statsbudsjettet for 2015, der regjeringen satte av 48,5 mill. kr til tiltak for folkebibliotekene. I 2017 ble 18 mill. kr delt ut til 57 prosjekter – pågående og nye. Det ble tilført ytterligere 3 mill. kr til Nasjonalbiblioteket, som forvalter Nasjonal bibliotekstrategi.

Dette har medført at Finnmarksbibliotekene har fått 900 000 kr for å utvikle sine bibliotek. Bergen Offentlige Bibliotek har fått 1,73 mill. kr for å gjennomføre fem utviklingsprosjekter – sammen med 51 andre utviklingsprosjekter, som i hovedsak skal stimulere og bidra til utvikling av nye bibliotektjenester, formidling av bibliotekenes innhold, etablering av nye samarbeidsformer samt hverdagsintegrering.

Vi velger å tolke flertallet i komitéens innstilling og forslag til budsjettøkninger til folkebibliotekene som at de stiller seg bak den innsatsen som er blitt gjort av denne regjeringen for å oppfylle Nasjonal bibliotekstrategi, og at de stiller seg bak hovedmålsettingen i strategien. Dette er et område det er gjort mye bra på, og det er godt, for utgangspunktet var som jeg nevnte, systematisk underfinansiering og nedprioritering.

Arbeiderpartiet påstår at det går i gal retning med bibliotekene, men det er feil, nå går det faktisk rett vei.

Ingalill Olsen (A) [19:41:34]: Vårt nordligste teater, Beaivváš Sami Teahter, har elendige forhold for sin virksomhet. Det er lokalisert i Kautokeino, og det bygget de disponerte der, er stengt på grunn av uakseptabelt inneklima.

Beaivváš Sami Teahter bruker samisk språk og driver med både kunstnerisk virksomhet og språkrøkt samt språkformidling gjennom å være et samisk teater for hele landet, overalt i landet der det bor samer.

Teateret er lokalisert i Finnmark, men oppdraget er nasjonalt, og hele landet er nedslagsfelt for Beaivváš.

De samiske språkene er små – og ikke bare små, men til dels svært små. Noen er truet, og hvis de samiske språkene skal overleve, må de brukes i ulike sammenhenger, og de må utvikles. Utvikling av språk skjer gjennom bruk av språket i arbeid og fritid, men også via kunstnerisk virksomhet.

Kulturdepartementet viser til at Statsbygg skal gis i oppdrag å utrede et alternativ med samlokalisering av teateret og Samisk videregående skole og reindriftsskole i Kautokeino. Begge disse institusjonene er statens ansvar og har behov for nye lokaler. Arbeiderpartiet er tvilende til om nye utredninger gir noen løsning på det akutte behovet til Beaivváš, og om det i det hele tatt er fornuftig å samlokalisere skolen og teateret.

Staten har ansvar for å styrke den samiske kulturen. Det er nedfelt i Grunnloven. Arbeiderpartiet mener at det er påkrevd at begge prosjektene, både Samisk videregående skole og reindriftsskole og Beaivváš Sami Teahter, sikres en rask framdrift.

Cecilie Myrseth (A) [19:53:52]: Arbeiderpartiet er kulturpartiet. Kultur er viktig for folks liv der de bor. Hadde vi styrt kulturpolitikken, hadde kultur vært et satsingsområde framfor et nedprioritert område.

For meg er den fineste uken i året i januar hjemme i Tromsø, når vi har Tromsø Internasjonale Filmfestival – en uke hvor filmbransjen og vi politikere samles til debatt om utvikling av norsk filmpolitikk. Det er en uke hvor vi har et av Norges største kulturarrangementer, og det er i nord.

Hva var det egentlig som skjedde i innspurten av budsjettforhandlingene? Var det ingen i forhandlingene som hadde oversikt over hvor man kuttet, og hvilke konsekvenser det ville få? Venstre-leder Trine Skei Grande uttalte på sin Facebook-side at det var et arbeidsuhell. Man kuttet 16 mill. kr til norsk film. Det gir kutt til filmfestivalene. Ingen vet hvor kuttene må tas, eller hvordan det påvirker filmfestivalene. 16 mill. kr er nesten like mye som den totale potten til fordeling til filmfestivalene. Filmbransjen burde være midt i blinken for å satse på kulturelle og kreative næringer, da det virkelig er en kreativ næring med tradisjon for å blande det kunstneriske med det kommersielle. Det kom en ganske kraftig uttalelse fra de norske filmfestivalene. De sier at det er uforståelig, det de nå ser. Det er uforståelig at man kan forsvare å kutte 16 mill. kr i et allerede presset filmfond. Det er rett og slett alvorlig for norsk film. Det vil ramme både produksjons- og formidlingsfeltet. Kuttet kom jo helt ut av det blå. Taperne blir hele filmbransjen, men mest av alt er det publikum som vil tape.

Det er bare få uker til Tromsø Internasjonale Filmfestival går av stabelen. Dette uventede kuttet gir dem større usikkerhet, som man nå må leve med. Det vil ha påvirkning på den økonomiske situasjonen allerede i 2018. Avtaler er allerede inngått, det kan det ikke gjøres noe med. Regningen må betales. Hvem skal gjøre det?

Norsk filmbransje fortjener mye bedre enn kutt og arbeidsuhell. Den fortjener satsing og styrking. Hadde Arbeiderpartiet styrt, hadde det vært en satsing.

Kjersti Toppe (Sp) [19:56:51]: I budsjettproposisjonen står det:

«Samfunnets arkivmateriale er blant de viktigste kildene til kunnskap om vår samtid og historie. Arkivene i offentlig forvaltning er en bærebjelke i rettsstaten og for vårt demokrati. Arkivene må derfor sikres slik at de blir tatt vare på og gjort tilgjengelig for bruk.»

Senterpartiet støttar fullt opp om denne beskrivinga.

I proposisjonen står det vidare at det er nedsett eit offentleg utval med oppgåve å gjennomgå heile arkivlova. Det er sant. Men Senterpartiet saknar regjeringa si oppfølging av oppmodingsvedtaket frå Stortingets møte så seint som 20. juni i år. Der bad Stortinget regjeringa «iverksette en bred utredning av samfunnets arkivfunksjoner, med særlig vekt på regionale arkivtjenester, nasjonalt samspill og håndtering av digitale utfordringer». Eg synest det er uforståeleg at regjeringa ikkje omtalar dette vedtaket i budsjettproposisjonen sin, og eg er forundra over at heller ikkje komiteen har omtalt dette.

Det som er alvorleg på arkivfeltet no, er den omlegginga som er gjennomført i Arkivverket, der statsarkiva er vengeklipte, og der ein har opplevd ei sterk sentralisering av både leiing og funksjonar. Utviklinga er alvorleg fordi den faglege kompetansen som statsarkiva har hatt, no er i ferd med å kunna forvitra.

I proposisjonen står det òg om ein nedgang i avleverte arkiv til Arkivverket, som har si årsak i manglande magasinkapasitet i Arkivverket. Dette burde Stortinget brytt seg om. Eg vil difor slå eit slag for forslag nr. 19 i innstillinga. Det lyder:

«Stortinget ber regjeringen sikre en reell styrking av statsarkivene med statsarkivar som stedlig, geografisk leder, samt sikre statsarkivenes regionale kompetanse og publikumstjenester og på egnet måte fremlegge sak for Stortinget om dette.»

Det er berre Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet som står bak dette forslaget i innstillinga.

Så til privatarkiv. Det er òg ein veldig viktig del av kulturarven vår. Her er det eit enormt etterslep. Det manglar ei finansiering som står i forhold til behova. Regjeringa gav hausten 2017 10 mill. kr i prosjekt- og utviklingsmidlar til arkivfeltet, der 6 mill. kr var øyremerkte privatarkiv. Men det har kome inn søknader til 52 mill. kr. Senterpartiet har prioritert 2 mill. kr ekstra for neste år, og vi har fremja forslag om å oppretta ei eiga statleg støtteordning for privatarkiv igjen.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [20:00:01]: I valgkampen var det mye snakk om norske verdier, noe mange var ganske uenige om hva egentlig var. Men jeg tror nok at de fleste kan enes om at historien til landet vårt bidrar til å definere hva verdiene våre er. Arven fra historien vår kan være immateriell, men ikke minst også godt synlig, i alle fall om den er godt nok tatt vare på.

I dette bildet blir det å verne om og ta vare på kulturminner og kulturmiljøer en særdeles viktig del av det å forvalte både historien og verdiene våre, vår kollektive hukommelse. Dette er ikke nødvendigvis en enkel jobb, for det er nok av bygninger og andre objekter over hele landet som er både verneverdige og fredede, titusenvis. Derfor krever kulturminnevern ressurser, noe den rød-grønne regjeringen tok på alvor da de sørget for at Stortinget vedtok ambisiøse, men nødvendige nasjonale mål på kulturminnefeltet.

De viktigste av disse nasjonale målene skal nås innen 2020, men dessverre for både frivillige lag og foreninger som bruker tiden sin på fortidsminner, fartøyvern og ulike verdifulle bygg, har ikke den blå-blå regjeringen fulgt opp tilskuddene som trengs, ei heller har kommunene eller alle private eiere som må bøye seg for Riksantikvarens bestemmelser, fått nok hjelp til å sørge for at deres eiendommer blir godt nok tatt vare på for nasjonen i disse årene. Riksantikvaren selv har også manglet ressurser, noe som påvirker f.eks. alle verdensarvobjektene vi har i Norge, de som UNESCO faktisk har fastslått er umistelige for resten av verden og derfor trenger skikkelig forvaltning. Kulturminner er tydeligvis nedprioritert av regjeringen, men heldigvis ikke av Venstre, som i løpet av de siste årene har bidratt til å rette opp en del av skadene i budsjettet. Men fortsatt: Målene nås ikke.

Vi i Senterpartiet har i hele forrige periode lagt inn store summer i våre alternative budsjetter for å gjøre vårt for at de nasjonale målene skal kunne nås innen 2020, så også i vårt budsjett for 2018. Faktisk styrker vi dette feltet med over 130 mill. kr mer enn det regjeringen opprinnelig foreslo, for vi i Senterpartiet er opptatt av at kulturminner er investeringer som er så verdifulle for oss at vi ikke må skusle dem bort. Vi håper og tror at resten av Stortinget vil begynne å se viktigheten av dette feltet også framover, ikke minst nå som klimaendringer ser ut til å påvirke mange kulturminner negativt i et mye større tempo enn før.

At en enstemmig komité går inn for en melding på kulturminnefeltet i dag, viser at feltet har fått fornyet oppmerksomhet i denne salen. Det er jeg skikkelig glad for, og det vil mange nordmenn være veldig takknemlig for i framtiden.

Arne Nævra (SV) [20:03:19]: SV synes det var et trist budsjett for kulturlivet da det ble lagt fram av de blå-blå. Det har min kollega Øvstegård fargerikt beskrevet før i dag. Han beskrev hvordan vi øker bevilgningene i vårt alternative budsjett for kultur – for de mange, ikke for de få. Ikke minst var det dårlig for en bransje som jeg tilhørte før jeg byttet hatt i høst, nemlig film- og TV-bransjen. På toppen av dette noe dårlige budsjettet gikk altså Venstre og Kristelig Folkeparti inn som budsjettkamerater og kuttet enda mer, nemlig 16 mill. kr til Filmfondet. Så vidt jeg kan se, er altså spillefilm, dokumentar, dramaserier og dataspill de eneste sektorene innen kulturbudsjettet som får kutt i sentrumspartienes forlik med regjeringspartiene. Dette er selskaper – og det kjenner jeg til – som må konkurrere enda hardere mot hverandre om reduserte midler i Filmfondet, som forvaltes av Norsk filminstitutt.

Produsentene selv kaller dette kuttet for en ufortjent ørefik til bransjen. De siste årene har nemlig norsk film- og dramaproduksjon nådd store høyder, og de har markert seg internasjonalt, sammen med de øvrige nordiske landene. Vi trenger ikke lenger stå med bøyd nakke på disse store internasjonale filmfestivalene – det gjorde vi nemlig i mange år. Samme uke som Norge vinner sin første Emmy for beste drama med Mammon, kuttes det mest velbrukte og spesialtilpassede verktøyet for norsk film, TV og spill – Filmfondet. Med dette kuttet mangler det nå 34 mill. kr for å komme opp på 2016-nivået.

Budsjettforslaget til regjeringen festet nivået for norsk film til én storfilm mindre hvert år. Det har før i dag vært nevnt titler som Kongens Nei, Askeladden – i Dovregubbens hall eller Skjelvet, i den størrelsesordenen. Etter forliket må det kuttes ytterligere én slik film, eventuelt kutte alle filmfestivaler, over halvparten av spillutviklingen eller toppfinansiering av fire dramaserier. Det er ganske dramatisk.

Filmbransjen i Norge består av en mengde små selskaper. Bare i Virke Produsentforeningen er det organisert over 120 stykker. I tillegg er det mange små som ikke er organisert der. Det som da er litt forunderlig, er at Venstre ble med på dette budsjettforliket, selve gründerpartiet, partiet for de små. Jeg skjønner at Breivik fra Venstre hadde et problem, han var litt flau over forliket, og det hadde for så vidt også Kristelig Folkeparti, med Bekkevold. De sa begge at de skulle komme tilbake til dette ved nasjonalbudsjettets revisjon. Det skal vi holde øye med, og det ber jeg Produsentforeningen også holde øye med.

Jon Gunnes (V) [20:06:43]: Jeg er glad for at Venstre, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet for femte år på rad har fått framforhandlet et godt budsjett for Norge. Der har vi satt tydelige Venstre-avtrykk, også på kulturområdet. Budsjettforliket økte midlene til kulturområdene betydelig. Det er kjempebra.

Spesielt bra synes jeg det er at midlene til kulturminnevern ble økt. Det gjør at viktige kulturminner kan rustes opp og tas vare på over hele Norge. Ikke minst har mitt hjemområde Trøndelag mange slike kulturminner. Jeg regner med at også statsminister Erna Solberg er fornøyd med at Venstre presset på slik at potten for kulturminnevern ble økt. Økningen bidrar bl.a. til at vi bedre kan ta vare på de fantastiske bygningene på Steinvikholmen i Trondheimsfjorden. Steinvikholmen pryder årets offisielle julekort fra statsministeren. Det er jeg og resten av Trøndelag meget stolt over.

At kulturbudsjettet ble bedret, er bra. Men det er fortsatt noen saker vi mener vi ikke er kommet langt nok med. Sørsamisk kultur er en minoritet i den samiske minoriteten i Norge. Vi har et særskilt ansvar for å ivareta sørsamisk kultur på en god måte. Kultursenteret Saemien Sijte på Snåsa er et prosjekt som er viktig for Venstre. Vi forventer at den enstemmige kulturmerknaden fra fjorårets budsjettbehandling følges opp videre, slik at prosjektet kan realiseres.

Også opera- og kulturhus i Kristiansund er et prosjekt der Venstre har vært pådriver. Det er godt å se at flere partier kommer etter og ønsker prosjektet realisert. Vi forventer at regjeringen tar med seg dette prosjektet videre, i tråd med de forutsetningene og premissene som – igjen – ble lagt i kulturmerknaden i fjorårets budsjettbehandling. Et nytt opera- og kulturhus vil være en viktig energiinnsprøyting på Nord-Vestlandet.

Ellers må jeg si at jeg hørte en representant som mente at Strømsgodset var det beste fotballaget i Norge. Nå vet jeg at kulturministeren og jeg heier på samme fotballag – og dermed vant vi også den kampen 2–1. (Munterhet i salen.)

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [20:09:34]: Det har vært en grei kulturdebatt i kveld. Det skal i hvert fall ikke stå uimotsagt når enkelte representanter klarer å bruke ord som «kutt» og «sultefôring» og sier at folks kulturbruk styres av størrelsen på lommeboken. Det er ikke den opplevelsen folk der ute eller vi har.

På kulturområdet er det gjort betydelige løft i denne perioden, løft som ikke ble gjort av den rød-grønne regjeringen i forrige periode – selv om de hadde det største økonomiske handlingsrommet noen regjering noensinne har hatt, og de hadde rent flertall på Stortinget. Momskompensasjonen er økt med over 0,5 mrd. kr. Det gir mange viktige muligheter til lag og foreninger for å drive frivillig arbeid. Momsfritaket for mediene utgjør 450 mill. kr. Det kan altså ikke være slik at det foreslåtte kuttet på 18,7 mill. kr er det som definerer krisen i medienes hverdag i et samfunn hvor vi må se bredt og vidt på mediemangfoldet. Det bevilges 11 mrd. kr over flere departementer til frivilligheten, og det er 100 pst. refusjon for momsen for idrettsanlegg. Og aldri før er det overført mer penger til norsk idrett enn nå. Det er også slik at anleggseiere venter kortere nå enn tidligere på å få spillemidler til idrettsanleggene.

Vi er også en komité som på et annet fagfelt jobber med likestilling, så en liten hilsen til siste taler er kanskje at LSK Kvinner er Norges beste fotballag.