Stortinget - Møte onsdag den 22. november 2017

Dato: 22.11.2017
President: Olemic Thommessen

Innhald

Sak nr. 2 [11:29:02]

Ordinær spørretime

Talarar

Presidenten: Det blir en endring i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten i salappen.

Endringen var som følger:

Spørsmål 2, fra representanten Geir Pollestad til næringsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 1

Arne Nævra (SV) []: «Slik Sosialistisk Venstreparti og flere medier ser det, svarer ikke statsråden på spørsmålet jeg stilte ham 31. oktober 2017 om jernbane i Buskerud, når han henviser til en utredning fra Bane NOR fra 28. juli 2016. Derfor spør jeg på nytt:

Kan statsråden vise til eksisterende utredning, eller vil han ta initiativet til en utredning, av muligheten for to tog i timen som grunnrute mellom Drammen og Kongsberg på eksisterende enkeltspor og hva dette vil kreve av tilpasninger og kostnader, der strekningen Drammen–Hokksund vurderes spesielt?»

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Jeg registrerer at representanten ikke er fornøyd med det svaret jeg ga, men la meg minne om at spørsmålet jeg fikk, var:

«Kan statsråden opplyse om han vil ta initiativet til en utredning om hva som kreves av utbygging og investeringer på den aktuelle strekningen for å få to tog i timen mellom Drammen og Kongsberg, om det ikke allerede foreligger?»

I mitt skriftlige svar viser jeg til Jernbaneverkets utredning av strekningen fra Hokksund til Kongsberg av 2016, der behovet for infrastruktur for å kunne kjøre to regiontog i timen til og fra Kongsberg ble vurdert. Det er altså en utredning som har blitt bestilt på det området. Dermed mener jeg at en har ivaretatt det som det var spurt om.

Hvis representanten egentlig var opptatt av tiltak på strekningen Drammen–Hokksund, altså den øvrige delen av strekningen, som ikke nå blir utredet, kunne han gjerne ha spesifisert nettopp det i spørsmålet. Det overrasker meg at han ikke tar inn over seg at det er en Jernbaneverk-utredning av togtilbudet nettopp mot Kongsberg. Den har ligget ute på sidene til Bane NOR siden april 2016 og har blitt godt dekket av lokal presse.

Men la meg være veldig tydelig på hva som er gjort av utredninger av denne strekningen, både av Drammen–Hokksund og av Hokksund–Kongsberg.

I brev fra Samferdselsdepartementet av 8. mai 2015 til Vegdirektoratet og Jernbaneverket, med kopi til Buskerud fylkeskommune, om oppfølging av KVU/KS1 for en eventuell Buskerudbypakke 2 framgår det bl.a. at det i første omgang er aktuelt med tiltak for jernbane på strekningen mellom Drammen og Hokksund, og at det på jernbanen mellom Hokksund og Kongsberg skal utredes nærmere før det eventuelt vil bli aktuelt med ordinær planlegging.

På den bakgrunn har Bane NOR jobbet med en kommunedelplan – ganske konkret, bedre enn en utredning, vil jeg si – for nettopp dobbeltspor Gulskogen–Hokksund. Planforslaget var til offentlig ettersyn denne sommeren, altså sommeren 2017, og er planlagt oversendt til kommunene for andregangsbehandling om veldig kort tid.

Jernbanedirektoratet har opplyst at Bane NOR vil inkludere en vurdering av trinnvis utbygging av dobbeltspor og muligheter for gradvis økning av togfrekvens fra ett til to tog per time som grunnrute mellom Gulskogen og Mjøndalen/Hokksund i grunnlaget for fastsettelse av denne kommunedelplanen. Dette vil gi grunnlag for å vurdere hvilke tiltak som må gjennomføres på eksisterende enkeltspor mellom Gulskogen og Hokksund for å kunne øke togtilbudet til to tog per time. Jeg synes ikke det er noen vits i en ny utredning av det, det var det som var spørsmålet, for vi er allerede på kommunedelplanen.

Når det gjelder utredning av strekningen Hokksund–Kongsberg, omfatter det vurdering av strategier for utvikling av et togtilbud videre mot Kongsberg, etter ferdigstillelsen av et eventuelt tiltak på strekningen Drammen–Hokksund. Som representanten sikkert har lest i utredningen, er det blant de vurderte konsepter ingen billige løsninger som muliggjør en frekvens med to regiontog og et fjerntog/godstog i timen til Kongsberg, uten store investeringer.

Denne regjeringen gjennomfører nå en historisk jernbanesatsing. Vi synes ikke det er noen vits i å gjennomføre nye utredinger der vi allerede har gjort dem. Det var det som var det opprinnelige spørsmålet fra representanten, som jeg besvarte.

Arne Nævra (SV) []: Jeg takker for svaret.

Utredningen som statsråden viser til i sitt skriftlige svar – og nå – utredet bare alternativet dobbeltspor mellom Hokksund og Kongsberg, med unntak av enkeltspor, uten mål om to tog i timen og et fullstendig nytt traséalternativ på den strekningen. Derfor ga altså ikke den planen svar på mitt spørsmål.

På strekningen Gulskogen–Hokksund jobber Bane NOR nå med kommunedelplanen, som statsråden henviser til, alternative traseer for dobbeltspor. Heller ikke her kjenner man til om det er mulig å innføre grunnrute med to tog i timen, med moderate tilpasninger og kostnader. Prosjektlederen, Randi Mona, opplyser at prosjektet i tillegg ser på muligheter for en trinnvis utvikling av denne strekningen. De ser på ulike konsepter som kan innebære bygging av dobbeltspor på hele eller deler av strekningen. Mye tyder på at de nå er inne på samme tanker som meg.

Vil ikke statsråden da ta kontakt med Bane NOR og justere oppdraget i retning av det jeg etterspør?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Det regjeringen jobber med, er å bygge en bedre jernbane. Det betyr mange steder at det er dobbeltspor som er det nødvendige, fordi trafikken er så tett og frekvensen så høy at noe annet ville vært ufornuftig. Andre steder kan lange krysningsspor være løsningen. Jo bedre eller jo billigere en klarer å innfri de overordnete målsettingene, jo større sjanse er det for å få gjort det raskt. Det er noe av den tilnærmingen vi har. Når en utreder dobbeltspor, betyr ikke det nødvendigvis at det er det en ender opp med, for målsettingen for hele intercitysatsingen må være å se på hvilken frekvens vi ønsker å oppnå – hvilke togavganger, hvor hyppig. Det er det publikum er opptatt av. Om togene fysisk går på dobbeltspor eller på enkeltspor, tror jeg ikke vi som passasjerer er opptatt av. Det handler om hva som er mulig for dem som planlegger jernbanen, altså Jernbanedirektoratets arbeid. I det arbeidet Bane NOR har, er det ikke nødvendigvis sånn at man ender opp med dobbeltspor, men det er noe av det man utreder. Og så blir det å gjøre de beste praktiske tilnærmingene til det. Jeg tror egentlig ikke at vi er så veldig uenig, selv om debatten gir inntrykk av det.

Arne Nævra (SV) []: Jeg takker igjen for svaret.

Jeg tror kanskje at vi heller ikke er så uenige om målet. Det er heller ingen skam å snu eller å finne nye løsninger for veier der det er konstruktive løsninger i en annen retning. Mitt forslag var nettopp et forsøk på å finne en slik konstruktiv løsning. Det er veldig mange som er opptatt av det i nedre Buskerud, dette er en tverrpolitisk spørsmålsstilling.

Da er igjen spørsmålet mitt til statsråden om jeg har forstått det riktig, at det kun er dobbeltspor som er i mandatet. Hvis det ikke er det, at det også er utreding av enkeltspor i mandatet til Bane NOR, vil jeg gjerne ha svar på det, for det er veldig viktig. Og det er veldig viktig at statsråden da gir signaler til Bane NOR, som sitter med kommunedelplanleggingen nå.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Vår tilnærming til utbygging av jernbanen er at vi skal bygge innenfra og ut. Da klarer man raskt å få et best mulig tilbud til flest mulig. Innen 2024 vil det med intercityutbyggingen til Vestfoldbanen også være dobbeltspor til Gulskogen. I forbindelse med det kommunedelplanarbeidet som Bane NOR gjør, vil en finne ut hva som må til av tiltak for å få to tog i timen til Hokksund. Hvis det betyr at en må ha dobbeltspor, er det det en jobber videre med. Hvis det betyr at en heller kan bruke enkeltspor, men med lange krysningsspor, er det det vi ender opp med. Jeg er opptatt av å få høy frekvens og god forutsigbarhet, men også å fikse mest mulig. Det betyr at vi må ha kostnadene under kontroll. Selv om vi under dagens regjering har et jernbanebudsjett for 2018 som er over 9 mrd. kr høyere enn da vi overtok, betyr ikke det at vi har så mye penger at vi kan bygge dyrere løsninger enn det vi strengt tatt trenger.

Jeg er veldig glad for det jeg her oppfatter som SVs tilnærming, at det er funksjonalitet en er opptatt av, ikke hvilket navn infrastrukturen i seg selv har. Dobbeltspor bygger vi ikke, med mindre en trenger det. Men vi skal ha et langsiktig perspektiv på hva som er det faktiske behovet.

Spørsmål 2

Fra representanten Geir Pollestad til næringsministeren:

«Kva er status for arbeidet med ei utgreiing av krav om norske løns- og arbeidsvilkår på norsk sokkel og i norske farvatn?»

Presidenten: Dette spørsmålet må utsetjast til neste spørjetime, då statsråden er bortreist.

Spørsmål 3

Emilie Enger Mehl (Sp) []: «Det gjelder tilskuddsordningen for konfliktdempende tiltak i kommuner med ulverevir. I tilskuddsregelverk av 27. juni fremgår det at kommunene står fritt til å disponere tilskuddet og selv skal velge tiltak. Trysil kommune søkte om tilskudd til å undersøke ulvens genetiske og geografiske opphav, blant annet fordi kunnskap og forskning anses som konfliktdempende, men fikk avslag.

Mener statsråden at han er bedre kvalifisert til å vurdere hva som vil virke konfliktdempende i Trysil, enn kommunestyret i Trysil?»

Statsråd Vidar Helgesen []: Det korte svaret er nei. Jeg er overbevist om at kommunestyret i Trysil er godt kvalifisert og bedre enn meg til å vurdere hva som kan virke konfliktdempende i Trysil, men det er ikke hovedpoenget i denne saken. Det som er kjernen, er at kommunens søknad ikke faller innenfor rammene for denne tilskuddsordningen.

Formålet med tilskuddsordningen er, som representanten er inne på, å bidra til konfliktdemping i kommuner med ulverevir. Regjeringen har ønsket å være fleksibel med hensyn til bruken av midler fra tilskuddsordningen. Derfor er det vide rammer for ordningen. Kommunene har stor frihet til selv å velge hva pengene skal brukes til, og dermed finne gode løsninger for egne innbyggere. Men det er ikke slik at det er fritt frem hva pengene kan brukes til. Det kan ikke være slik. Alle offentlige tilskuddsordninger plikter å angi nærmere hva tilskuddene skal kunne brukes til.

Av departementets retningslinjer for tilskuddsordningen fremgår det at ordningen først og fremst tar sikte på konkrete tiltak i lokalsamfunnet som kommer innbyggerne direkte til gode og virker positivt. Tiltak uten en slik konkret og direkte nytteverdi faller i utgangspunktet utenfor ordningen.

Videre følger det av retningslinjene at kommunenes bruk av pengene skal henge saklig sammen med belastningen av å ha et ulverevir, f.eks. støtte til grunneiere som mener at de har fått redusert sine jaktinntekter som følge av ulv, støtte til næringsutvikling, transport, fysiske tiltak for å gjøre innbyggerne tryggere der det er ønske om det, støtte til idrett og aktiviteter for å kompensere for manglende bruk av skog og mark, f.eks. Søknaden om tilskudd til utredning av ulvens genetiske og geografiske opphav faller etter dette klart utenfor rammene for ordningen.

For øvrig kan jeg gjøre representanten oppmerksom på at regjeringen har igangsatt en ny uavhengig genetisk utredning av ulvestammen i Norge. Første fase i det arbeidet er allerede gjennomført i år. Andre fase utlyses av Miljødirektoratet i løpet av året. Det vil derfor heller ikke være hensiktsmessig bruk av offentlige midler å finansiere en kommunal utredning om det samme temaet i tillegg til den statlige.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Jeg takker for statsrådens svar. Men nå har det seg slik at kommunene forholdt seg til et tilskuddsregelverk som er datert 27. juni 2017 og trådte i kraft 1. juli 2017. Ordlyden i det tilskuddsregelverket var:

«Kommunene skal selv beslutte hvilke konfliktreduserende tiltak som skal finansieres. Kommunen står fritt til å disponere tilskuddet og velge tiltak.»

Søknadsfristen var 1. oktober 2017, og Trysil kommune – og andre kommuner også – sendte inn søknaden sin før fristen.

De retningslinjene som statsråden her viser til, er retningslinjer som kom i et brev til Miljødirektoratet fra Klima- og miljødepartementet 10. oktober 2017, altså etter at fristen hadde gått ut. Er det slik at statsråden har ombestemt seg etter at han så hvilke tiltak det ble søkt tilskudd om? Og er det sånn å forstå at statsråden frykter for utfallet av en slik undersøkelse som Trysil ønsker å gjennomføre, og derfor valgte å innføre innskrenkende retningslinjer etter søknadsfristen?

Statsråd Vidar Helgesen []: Jeg ble bedt av Miljødirektoratet om å presisere, og utgangspunktet for hele denne ordningen er et anmodningsvedtak fra Stortinget som Stortinget faktisk har etterlyst i flere omganger, der formålet fra Stortingets side helt klart har vært tiltak for folk i ulvesonen, for kommuner med ulverevir. Det har jeg vært veldig opptatt av å følge, og da var det ikke så vanskelig for meg å presisere overfor Miljødirektoratet hvordan denne tilskuddsordningen var å forstå.

Kommunene har frihet til å velge tiltak innenfor tilskuddsordningen og når de får tilskudd, å bruke det. Men det vedtaket Stortinget har fattet, og det de har bedt om, er altså et tilskudd ment å tilgodese folk. Samtidig har Stortinget bedt regjeringen om en uavhengig genetisk utredning, og den har vi igangsatt. Det håndterer vi skikkelig, og det er ikke behov for en egen kommunal utredning om akkurat det samme temaet.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Det er mange kommuner som valgte ikke å søke på ordningen i det hele tatt fordi man fant selve ordningen så konfliktskapende. Men noen kommuner kom fram til at det eneste man kunne se som konfliktdempende, var en sånn undersøkelse, og valgte derfor å søke på ordningen.

Her ser det ut som om statsråden først rekker ut en hånd og tilbyr penger til konfliktreduserende tiltak, for så i neste vending si: Vent nå litt, dere får bare penger hvis dere går med på våre premisser, nemlig hvis dere finner dere i permanent tapte jaktinntekter, hvis dere aksepterer redusert bruk av skog og mark, hvis dere aksepterer at det er mindre trygt i lokalsamfunnet med ulven rekende rundt husveggen.

Jeg synes det er kritikkverdig at statsråden forsøker å kjøpe ut kommuner berørt av ulv på denne måten, og i hvert fall når han ikke kan gi dem den friheten til å bestemme tiltak som de ønsker selv. Mitt spørsmål er: Er det slik at statsråden kun vil finansiere tiltak hvis søkerne aksepterer premisset for ulveforvaltningen i Norge, nemlig at man må finne seg i en uforholdsmessig stor belastning som følge av ulvesoneforvaltningen og manglende uttak av ulv i ulvesonen?

Statsråd Vidar Helgesen []: Det som har vært viktig for meg, er å følge opp Stortingets premisser og Stortingets klare anmodningsvedtak, bl.a. om en tilskuddsordning. Om jeg ikke husker feil, har også Senterpartiet stått bak det vedtaket. Og så har jeg vært opptatt av å følge opp det andre viktige anmodningsvedtaket fra Stortinget, nemlig om en undersøkelse av ulvens genetiske og geografiske opphav. Når det er i gang, samtidig som Stortingets forutsetning er at tilskuddsordningen skal gjelde gode tiltak for folk i ulvesonen, var ikke dette et vanskelig spørsmål.

Kommunene har søkt om mange ulike tiltak, og jeg kan nevne noen eksempler på tiltak som har fått støtte gjennom ordningen: styrking av kommunalt viltfond, kompensasjon til jegere med tapte jaktinntekter, tapte beiteinntekter, støtte til rovviltgjerder, kunnskapsformidling til skole, bønder og jegere, beskyttelsesvester til jakthunder, næringslivsutvikling og andre konfliktdempende tiltak. Noen kommuner har søkt om alternativ genetisk utredning, men også andre tiltak, og har fått tilskudd til det.

Spørsmål 4

Kjersti Toppe (Sp) []: «Frå 2018 føreslår regjeringa endringar i folketrygdas stønadsordning til tannbehandling etter innslagspunkt 14. Det skal ikkje lenger vere mogleg å få dekka kostnader ved tannbehandling til pasientar med tannskrekk/odontofobi. Dette er ei svært sårbar og utsatt gruppe pasientar, som frå nyttår står utan eit reelt behandlingstilbod.

Kvifor blei ikkje denne store endringa sendt på høyring, og vil statsråden reversere denne innstramminga for pasientar med alvorleg tannbehandlingsangst?»

Statsråd Bent Høie []: Jeg vil først slå fast at pasienter med sterk angst for tannbehandling eller odontofobi ikke vil få et svakere tilbud fra nyttår. I et anmodningsvedtak fra mars 2008 – i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 35 for 2006–2007, Framtidas tannhelsetjenester – ble regjeringen bedt om å etablere et tilbud til denne pasientgruppen. Et slikt tilbud er nå etablert i regi av fylkeskommunene, og dette tilbudet svekkes ikke i statsbudsjettet. Tvert imot foreslår vi at tilbudet styrkes med 10 mill. kr.

Folketrygdens stønadsordning for personer med sterkt nedsatt egenomsorg – innslagspunkt 14 – har en annen målgruppe enn personer med angst for tannbehandling eller odontofobi. Målgruppen er personer med varig sykdom og funksjonsnedsettelser som trenger bistand for å gjennomføre daglig munnpleie. Både psykisk og somatisk sykdom er omfattet.

Det skal foreligge erklæring fra lege eller psykolog om varig sykdom, dvs. at sykdommen også varer langt utover gjennomføringen av tannbehandlingen. Endringene som ble gjort i stønadsordningen fra 2008, var at tannlege og pasient ikke lenger skulle sende søknad til trygdeetaten på eget skjema og få forhåndsgodkjenning av behandlingsforslaget.

Private tannlegers bruk av innslagspunkt 14 er firedoblet på tre år – fra 58 mill. kr i 2013 til 197 mill. kr i 2016. Helfos kontroll har avdekket at det ofte mangler erklæring fra lege eller psykolog, og at tannlegen selv angir tannlegeangst/odontofobi som varig sykdom. Det er jeg ikke fornøyd med.

Det er nødvendig å ha kontroll med ordningen. Helfos analyse og kontroller tyder klart på at tannlegene tøyer vilkårene langt utover Stortingets formål med denne ordningen. Det er derfor, etter mitt syn, en riktig og nødvendig justering vi nå foretar. Hensikten er å bringe tannlegenes praksis i samsvar med intensjonene i regelverket. Det er også grunnen til at endringene ikke har vært sendt på høring.

For pasienter med sterk angst for tannbehandling eller odontofobi har vi i dag et spesialtilbud gjennom et samarbeid mellom de odontologiske kompetansesentrene og fylkeskommunene. Disse pasientene trenger som oftest psykologbehandling for å bli kvitt odontofobien før tannbehandlingen kan begynne. De trenger også tannlege med spesialkompetanse i odontofobi.

Jeg vil følge nøye med på utviklingen av konsekvensene av de presiseringer vi nå gjør. Skal en utvide tilbudet til pasienter med tannlegeskrekk som ikke har en bakenforliggende sykdom, er dette bl.a. en diskusjon som hører hjemme i det utvalget som nå jobber med prioriteringer i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Kjersti Toppe (Sp) []: Takk for svaret. Det kan diskuterast om det er ei styrking av tilbodet til denne gruppa når ein fjernar anledninga til å få dette delvis betalt gjennom innslagspunkt 14 i stønadsordninga til folketrygda, og når regjeringa sjølv budsjetterer med at dette skal ha ei innsparing på 30 mill. kr. Dette er ekstremt sårbare pasientar, og det er feil å tru at alle desse vil makta å reisa inn til eit kompetansesenter når dei vert nekta å få ei behandling betalt hos den lokale tannlegen sin, som dei har oppnådd ein kontakt med.

Eg synest det er spesielt at ein hevdar at tannlegar misbruker stønadssystemet, og svarer med å ta vekk heile ordninga. Har ikkje statsråden vurdert å gjera presiseringar i kva som skal til for at stønaden vert tatt vekk, i staden for å ta vekk heile ordninga?

Statsråd Bent Høie []: Representantens framstilling er ikke riktig. Den ordningen som en presiserer regelverket for, var ikke ment som en ordning for pasienter med odontofobi. Det er en utvikling som en har tatt seg til i tjenesten, og som ikke er noen påstand fra meg, men som er et resultat av en gjennomgang som Helfo har gjort. Det er helt åpenbart at det heller ikke var Stortingets intensjon at denne ordningen skulle omhandle pasienter med odontofobi, fordi den endringen – som ble gjort i 2008 – at dette var noe tannlegene kunne sette i gang selv, ble gjort samtidig som Stortinget i et anmodningsvedtak ba om at det ble etablert et eget tilbud i fylkeskommunene til pasienter med odontofobi. Det tilbudet er nå etablert, og det styrkes i dette statsbudsjettet. Dette er en veldig tydelig oppklaring av slik hele ordningen var tenkt. Disse pasientene vil få et tilbud i de fylkeskommunale sentrene.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er jo ei svekking når ein argumenterer med at det vert brukt for mykje pengar på ei ordning det er stort behov for, og ein kuttar 30 mill. kr. Da hjelper det ikkje å gi 10 mill. kr til kompetansesenter for å ta seg av alle desse pasientane. Eg les no på Helfos sider at det for odontofobi i dag er ei ordning som ein kan få stønad for innanfor innslagspunkt 14, så det er rart at statsråden framstiller det som om dette er ei ordning som ikkje finst. Ordninga gjeld i dag, og ho vert no tatt vekk av denne regjeringa.

Odontofobi er ein diagnose. Etter det eg forstår, kan han stillast av lege eller psykolog. Det er klart at desse personane har ein sjukdom som er langvarig inntil han vert behandla, som mange andre, og dei klarer ikkje dagleg å få til tilfredsstillande munnpleie og tannpleie.

Vil statsråden revurdera si innstilling til dette i Stortinget?

Statsråd Bent Høie []: Det er helt klart at odontofobi er en sykdom, men for å få støtte etter den ordningen som er innenfor innslagspunkt 14, er en avhengig av at en også har en bakenforliggende langvarig sykdom som varer etter at tannbehandlingen er gjennomført. Tilbudet til pasienter med odontofobi – også der det ikke er det – skal gis i de tilbudene som nå styrkes. Representanten må være klar over at dette også er en styrking av skjermingen av tilbudet, for hvis pasienter med odontofobi i dag får behandling hos private aktører etter punkt 14-ordningen, betaler de betydelige egenandeler, mens tilbudet er gratis der tilbudet var ment å bli gitt – det som nå styrkes – nemlig gjennom fylkeskommunene. Det vil faktisk gi et bedre og billigere tilbud for disse pasientene.

Spørsmål 5

Ketil Kjenseth (V) []: «Helse Sør-Øst RHF inngikk i 2013 en avtale med den amerikanske leverandøren Carestream om å installere et røntgendatasystem ved alle de 35 sykehusene i regionen innen utgangen av 2016. Sykehuset Innlandet HF ble valgt som pilotsykehus, og etter gjentatte forsinkelser ble deler av røntgendatasystemet implementert i 2016. De samlede årlige ekstrautgiftene ved SI beløper seg til om lag 15 millioner kroner.

Er det Helse Sør-Øst RHF eller Sykehuset Innlandet som må dekke ekstrautgiftene?»

Statsråd Bent Høie []: Helse Sør-Øst har informert Helse- og omsorgsdepartementet om at regionalt radiologiprosjekt ble satt i gang i regionen våren 2013. Målet er å innføre et felles radiologisystem for alle helseforetak i Helse Sør-Øst. Et felles system vil gjøre det mulig å dele bilder og tilhørende informasjon mellom helseforetakene. Det betyr at behandlende helsepersonell kan samarbeide på tvers av helseforetakene, og pasienten vil ofte slippe å ta den samme undersøkelsen flere ganger. Sykehuset Innlandet ble valgt som første helseforetak for den nye løsningen.

Piloteringen har imidlertid vist seg å være langt mer krevende enn forutsatt. Spesielt utfordrende har det vært å etablere den administrative delen av systemet, fordi denne delen krever omfattende tilpasninger til det enkelte helseforetakets øvrige systemer. Dette gjelder bl.a. systemer for timebestilling, logistikk, bildebeskrivelser, koding for aktivitetsrapportering m.m. Her er det avdekket feil ved selve løsningen, men også ved hvordan den fungerer sammen med de andre systemene som benyttes ved Sykehuset Innlandet.

Helse Sør-Øst skal gjennomgå IKT-prosjektene sine. De vil da vurdere tidsplaner og ressursbruk for å sikre at den samlede IKT-porteføljen kan gjennomføres og realiseres innenfor et akseptabelt risikonivå. Det er viktig at regionen lykkes med å etablere felles løsninger på tvers av helseforetakene.

Departementet har fått informasjon om at Helse Sør-Øst og Sykehuset Innlandet er i dialog om de økonomiske forholdene. Helse Sør-Øst legger til grunn at det skal gjøres en helhetlig vurdering basert på de ulemper merarbeidet i prosjektet har påført helseforetaket. Jeg oppfatter med dette at Helse Sør-Øst nå er åpne for at helseforetaket skal kompenseres for ekstrautgifter.

Ketil Kjenseth (V) []: Jeg oppfatter at intensjonen i anskaffelsen er god, men det har ført til betydelige utfordringer i implementeringen av det nye røntgendatasystemet. Det reiser mange flere spørsmål i lys av saken vi har hatt om outsourcing og anskaffelse av et større IKT-system, som Helse Sør-Øst har vært gjennom, og som for så vidt har noe med mandatet mellom Sykehuspartner og Helse Sør-Øst å gjøre – det er ett spørsmål som reiser seg. Et annet spørsmål er knyttet til at vi ser ut til å ha et Helse-Norge som er delt i fire når det gjelder digitalisering, og hvor Helse Sør-Øst ser ut til å gå en helt egen vei i forhold til de tre andre regionale helseforetakene. Det er også en stor utfordring.

Men konkret til røntgenanskaffelsen: Riksrevisjonen varslet en gransking av anskaffelsen. Har statsråden noen tanker om hva det vil bringe?

Statsråd Bent Høie []: Jeg har den generelle holdningen at Riksrevisjonens undersøkelser opp mot helsetjenesten alltid er velkomne, for de gir oss ny kunnskap og innblikk i områder som kan forbedres. Det har vi også fulgt opp, i og med at vi har hatt flere andre riksrevisjonsrapporter knyttet til ulike IKT-prosjekter.

Jeg opplever ikke at Helse Sør-Øst har valgt en egen vei når det gjelder denne typen spørsmål, men Helse Sør-Øst har en annen historie knyttet til IKT enn de tre andre helseregionene. Det baserer seg i all hovedsak på at Helse Sør-Øst startet opp som to helseregioner – Helse Øst og Helse Sør – som i sin tid valgte veldig ulike strategier på dette området. Det betyr at den ryddejobben som på dette området ble gjort i bl.a. Helse Nord og Helse Vest, kom Helse Sør-Øst i gang med på et betydelig senere tidspunkt.

Ketil Kjenseth (V) []: Takk for svaret. Den ryddejobben er viktig, men en kan jo stille spørsmål ved om den egentlig er gjort i Helse Sør-Øst, all den tid en fortsatt bl.a. forholder seg til 830 databaser, mens Helse Vest fra 2018 skal over på en i hvert fall samlet databasestruktur. Det sier noe om en betydelig forskjell i tilnærmingen og utviklingen.

Tilbake til det opprinnelige spørsmålet: Fordelingen av utgiftene er jo én del. Arbeidsbelastningen har vært betydelig for dem som har gått gjennom implementeringen. Men hvis det nå blir sånn at Helse Sør-Øst må si opp en kontrakt om både røntgensystem og IKT-systemer, vil det kanskje også måtte føre til noen økonomiske omprioriteringer og kan hende utsette noen investeringer. Kan dette få noen følger for framdriften av noen investeringsprosjekter i Helse Sør-Øst?

Statsråd Bent Høie []: For det første er Helse Sør-Øst på ingen måte ferdig med ryddejobben. De er midt i den. En del av arbeidet de var i gang med i forbindelse med outsourcingen av det en kan kalle IKT-infrastruktur, er en vesentlig del av dette. Det prosjektet er stilt i bero, i påvente av det arbeidet som nå gjøres i forbindelse med vurderingen av hvilke strategier som skal velges, etter at en avdekket at en i forberedelsen til outsourcingen hadde gitt tilgang for personell som ikke skulle hatt tilgang. Det viser også betydningen av å komme videre og få løsninger på plass, for dette er fundamentet for mye av det andre. Helse Sør-Øst har behov for å gjøre store investeringer på dette området.

Hva som blir konsekvensene hvis eventuelle avtaler ikke kan gjennomføres, må en komme tilbake til når styret i Helse Sør-Øst eventuelt har vurdert de spørsmålene.

Spørsmål 6

Masud Gharahkhani (A) []: «Arbeiderpartiet har fremmet en rekke forslag om krav til trossamfunn som mottar statsstøtte. I VG 14. november 2017 kommenterte kulturministeren Arbeiderpartiets initiativ til krav om kvotering av kvinner i styrene til tros- og livssynssamfunn. Hun begrunner sin avvisning med at det kan gi byråkrati, og at kravet kan omgås.

Hva er egentlig regjeringens syn på krav om kvinnekvotering i styrer i trossamfunn?»

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Regjeringen er opptatt av å sikre reell bestemmelse i tros- og livssynssamfunn. Staten bør ikke bruke økonomiske virkemidler for å styre lovlig aktivitet i samfunnene. Tros- og religionsfriheten i Norge står sterkt, og regjeringen er opptatt av at den skal stå sterkt. Det er en grunnleggende menneskerettighet å bevare folks trosfrihet.

Diskriminering på grunn av kjønn er forbudt på alle områder i samfunnet, også i trossamfunnene. For at trossamfunn skal kunne behandle menn og kvinner ulikt, må de generelle vilkårene i likestillingsloven være oppfylt. Ifølge loven kan ikke kvinner nektes tilgang til rent administrative styringsorganer i trossamfunn. Det understreker også Kulturdepartementet i forslaget til ny lov om tros- og livssynssamfunn, som ble sendt på høring i september i år. Vi har ikke foreslått krav om minst 40 pst. representasjon av kvinner eller menn i styringsorganene i trossamfunn, for i mange trossamfunn er de administrative organene slått sammen med organene som behandler spørsmål om tro og religion. Derfor er jeg også veldig glad for at Arbeiderpartiet understreker at de ikke vil være med på å svekke trosfriheten i Norge. Det betyr at de trossamfunnene som ikke har egne organer for administrasjonsspørsmål, er nødt til å opprette en rekke nye organer rundt omkring i de ulike trossamfunnene, og der skal altså kvinner få lov til å sitte – mens Arbeiderpartiet ikke ønsker å stille krav til de etablerte styrene i trossamfunnene, så der vil det ikke skje noen endring.

Jeg har større tro på at vi skal stimulere og bidra til forståelse for nødvendigheten av å få kvinner inn i disse styrene, men uten å sette krav til kvotering og dermed bryte grunnleggende menneskerettigheter i Norge. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen er enig med Arbeiderpartiet i at vi skal verne om trosfriheten. Da kan vi ikke stille krav til kvotering i de styrene i trossamfunnene som behandler trosspørsmål. Jeg synes det blir litt pussig hvis vi skal pålegge trossamfunnene å etablere styrer i tillegg, som bare skal behandle spørsmål knyttet til administrasjon, og at disse styrene skal være gode nok for kvinner å sitte i.

Masud Gharahkhani (A) []: Da Norge som første land i verden innførte kjønnskvotering i styrerom, utgjorde kvinner kun 7 pst. av styremedlemmene i norske bedrifter. Også da mente mange dette var problematisk – ja, noen mente det var umulig – og at her ville man finne kreative løsninger for å slippe disse kravene. Mye var prøvd, men det ga ikke resultater.

Det var mange nølere som brukte de samme argumentene som vår kulturminister gjør i dag, men først da denne sal gjennom politiske vedtak ga det tyngde, ga det også resultater. Det er nettopp derfor Arbeiderpartiet ønsker 40 pst. kvinnelig representasjon i trossamfunnene.

Jeg hører at kulturministeren sier at den diskusjonen skal man ta gjennom den nye tros- og livssynssamfunnsloven, men det står slik om det:

«Etter departementets syn bør en i utgangspunktet ikke stille mer inngripende krav overfor tros- og livssynssamfunn om likebehandling på grunnlag av kjønn.»

Da mener jeg at man ikke stiller tydelige nok krav til f.eks. muslimske trossamfunn. Jeg synes det er trist at Norges kulturminister setter seg i samme bås som religiøse ledere og imamer som sier nei, nei, nei.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg blir rett og slett litt skremt når jeg hører at representanten fra Arbeiderpartiet kan sammenligne et styre i et selskap med et trossamfunn. Her snakker vi om grunnleggende menneskerettigheter. Hvis Norge bryter dem, kan vi få spørsmål om dette i Menneskerettighetsdomstolen og bli dømt for det fordi vi ikke ivaretar de grunnleggende menneskerettighetene. Det er altså to forskjellige ting.

Representanten må også lese det som står i Arbeiderpartiets forslag, om «minst 40 pst. representasjon av kvinner i styringsorganer som forvalter statlig støtte».

Det er bare disse styrene Arbeiderpartiet finner kvinnene gode nok til å sitte i. Det er feil som representanten fra Arbeiderpartiet sier, at de skal sitte i styrer i trossamfunnene. Hvis ikke må representanten nesten benytte muligheten her og nå til å oppklare hva Arbeiderpartiet egentlig mener, for nå sier han det motsatte av det som står i Arbeiderpartiets forslag.

Masud Gharahkhani (A) []: Vi bor i Norge, og i Norge skal vi verdsette likestilling. Uten norske likestillingsverdier ville ikke Norge vært det fantastiske landet det er.

Når det f.eks. gjelder moskeer, finnes det nok damer der, men mannfolkene lar dem ikke slippe til. Derfor skal vi i denne salen vedta tydelig politikk som sier noe om hvilke verdier Norge skal bygge på, og at det i disse styrene i trossamfunnene skal være kvinnelig representasjon. Vi bor i et land hvor vi gir penger til trossamfunnene, slik at folk har mulighet til å praktisere sin egen religion. Det er bra, men da skal vi stille en del krav tilbake.

I Politisk kvarter 24. oktober i en debatt med Hadia Tajik sa Høyres innvandringspolitiske talskvinne, Kristin Ørmen Johnsen, seg positiv til Arbeiderpartiets initiativ om kvinnekvotering. Er det slik at kulturministeren er uenig med eget parti i denne saken?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg hørte også på den debatten, og det representanten Kristin Ørmen Johnsen sa, var at hun var positiv til å vurdere å diskutere tiltak. Det er Høyre, og det er regjeringen. Vi ønsker å se på positive virkemidler for å få flere kvinner inn i styrene. Derfor tok jeg initiativ til å invitere mange trossamfunn til et møte i vår hvor vi diskuterte nettopp dette: Hvordan kan vi få flere kvinner inn i trossamfunnene og i deres styrende organer? Om noen dager inviterer jeg nok en gang kvinnelige representanter fra alle trossamfunn til å komme og fortelle oss hva som trengs for at vi skal få flere kvinner inn i styrene uten å bryte grunnleggende menneskerettigheter, som representanten fra Arbeiderpartiet egentlig tar til orde for at vi skal gjøre. Arbeiderpartiet tar til orde for at likestilling og kvotering i dette spørsmålet er viktigere enn å ivareta grunnleggende spørsmål knyttet til tros- og religionsfrihet. Det er nesten sånn at vi må be Arbeiderpartiet om å klargjøre hva de mener i dette spørsmålet.

Spørsmål 7

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: «Det vises til at regjeringen ønsker en endring av oppnevningsretten for stipendkomiteene, ved at denne retten flyttes til det sentrale Utvalget for statens kunstnerstipend. Nå frykter flere tusen kunstnere at det i praksis innebærer en svekkelse av demokratiske prosesser, og at man vil få en uheldig maktkonsentrasjon i norsk kunstliv.

På hvilket grunnlag anser statsråden det som nødvendig å endre dagens praksis av oppnevningsretten, og vil statsråden ta hensyn til de innspillene som har kommet fra kunstnerorganisasjonene?»

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Gjennom 20 år har stortingsmeldinger og utredninger tatt til orde for å justere oppnevningsretten og strukturen i Statens kunstnerstipend. Først nå gjør vi noe med det. Dette forslaget har ligget på kulturministerens bord gjennom mange år, og jeg glad for at vi nå har en regjering som er opptatt av uavhengighet og åpenhet, og som derfor foreslår dette.

Jeg skjønner at kunstnerorganisasjonene ikke er spesielt fornøyd med at vi fratar dem beslutningsmyndighet til å oppnevne egne medlemmer til komiteene, men for regjeringen er det hensynet til uavhengighet, åpenhet og faglige vurderinger som er det viktigste i disponeringen av de 300 mill. kr som staten bruker på kunstnerne våre, særlig til den smale og eksperimentelle kunsten, som det er viktig at vi har en sterk offentlig finansiering av.

Kunstnerorganisasjonene representerer 75 pst. av kunstnerbefolkningen. Det betyr at det er 25 pst. som er utelukket. Regjeringen ønsker 100 pst. dekning i stipendkomiteene, og derfor må stipendbehandlingen baseres på kunstfaglig kompetanse og fagfellevurdering alene. Den må ikke bare basere seg på medlemskap i en kunstnerorganisasjon, som tilfellet til dels og i mange kunstnerorganisasjoner er i dag. Jeg mener organisasjonene har et for sterkt eierskap til stipendarbeidet, og som en representant for Kunstnernettverket selv sa til tidsskriftet Subjekt den 25. oktober i år:

«Det er ikke våre penger, men vi har et sterkt eierskap til dem.»

Det er fellesskapets penger som skal fordeles, og det tror jeg vi som myndighet skal sørge for blir gjort på en uavhengig og transparent måte.

For 2018 foreslår regjeringen å sette av over 310 mill. kr til Statens kunstnerstipend, og det er viktig å understreke at det er midler som er bevilget av Stortinget. Den endringen av oppnevningsretten som vi nå gjør, er ikke en radikal endring. Organisasjonene skal fortsatt få lov til å foreslå hvem som skal sitte i komiteene. Jeg vil fortsatt lytte til kunstnerorganisasjonene. De skal bli involvert når Statens kunstnerstipend skal moderniseres. Det har departementet presisert. Men vi mener det er viktig at vi ikke får en for nær tilknytning mellom de 24 komiteene, som oppnevnes av hver sin kunstnerorganisasjon, og at det er kun de som skal sitte og fordele, men at vi får en større tverrfaglighet i utvalget av dem som skal sitte der. Det er til beste for kunsten og kunstnerne.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Institutt for samfunnsforskning har påvist at 83 pst. av kunstnerne er godt fornøyd med dagens stipendordning, hvor det er demokratiske prosesser i de ulike kunstnerorganisasjonene som velger ut hvem som skal få sitte i stipendkomiteene. I mange komiteer får ofte også uorganiserte kunstnere plass, og nå vil kunstnerorganisasjonene at det framover skal presiseres at uorganiserte kunstnere alltid skal sitte i komiteene som de oppnevner.

Kulturministeren sier at hun skal lytte, men hun lytter ikke til det forslaget. Hun vil ta denne retten fra kunstnerne. Hun skal, som så mang en Høyre-statsråd, sentralisere makt, i dette tilfellet fra 29 000 kunstnere til fem personer i et politisk oppnevnt utvalg. Hun vil heller ikke lytte til dem det gjelder. De peker på statistikk fra Kunstnerundersøkelsen som viser at uorganiserte kunstnere faktisk er overrepresentert som mottakere av stipend.

Jeg lurer på hva slags tallmateriale og statistikk ministeren lener seg på når hun nå vil dagens ordning til livs, siden det tydeligvis ikke er de tallene som viser graden av fornøyde kunstnere, og at uorganiserte kunstnere får stipend.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Det er ikke riktig at vi sentraliserer makten. Den hele og fulle beslutningsmyndigheten som kunstnerorganisasjonene hadde før, blir svekket, og jeg skjønner at de reagerer på det, for de vil gjerne oppnevne egne medlemmer. Det er noen organisasjoner som også oppnevner andre, som ikke er medlemmer, i tillegg, men det er eksempler på at det er noen organisasjoner som bare oppnevner egne medlemmer til disse komiteene. Da kan det settes spørsmålstegn ved om det er en rettferdig fordeling av de 300 mill. kr som skal fordeles, og hvorvidt alle kunstnere har mulighet til å få stipend. Alle kunstnere i Norge skal ha mulighet til å bli vurdert på likt grunnlag. Det er det blitt reist spørsmål ved, og det mener jeg er uheldig. Så dette gjør vi til beste for kunstnerne selv og kunsten.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Det er reist mange spørsmål fra motsatt side, og vi i Senterpartiet er bekymret for kunstnerne i denne saken, siden kulturministeren har valgt en temmelig konfronterende linje overfor de over 75 pst. av dem som er organiserte. Ikke velger hun å lytte til dem i denne saken og heller ikke å ta til seg deres konstruktive forslag.

Tidligere denne uken delte kulturministeren til alt overmål også et innlegg på sosiale medier som hun beskriver som et godt innlegg. Der ble kunstnernes hovedorganisasjon, Kunstnernettverket, beskrevet som mafia sauset inn i slim. Går virkelig kulturministeren god for en slik beskrivelse av kunstnernes hovedorganisasjon, og mener hun at det blir god kunst- og kulturpolitikk av å bidra til å bygge ned tilliten mellom seg selv og kunstnerorganisasjonene?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Nei, jeg mener ikke at det er en god beskrivelse av kunstnerorganisasjonene, ikke i det hele tatt, men man kan dele ting på sosiale medier uten at man stiller seg helt og fullt bak. Jeg syntes det var interessant fordi det er en stemme i debatten som løfter et annet blikk.

Jeg vil ikke si at jeg har en konfronterende linje i debatten. Jeg har en ærlig og åpen linje hvor jeg ønsker å diskutere hvordan vi kan få mer uavhengighet, mer åpenhet og flere stemmer i denne debatten. Når folk tar kontakt med meg og sier at de må sende meg skjulte meldinger på Facebook eller Twitter i frykt for reaksjoner fra «the establishment» i kulturlivet, at de ikke tør å stå frem og støtte meg i et innlegg eller ved å skrive på sosiale medier, er jeg litt urolig over debattklimaet som finnes i kultursektoren. Jeg ønsker mer åpenhet, og det prøver jeg også selv å bidra til.

Spørsmål 8

Jan Bøhler (A) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kulturministeren:

«I debattene om sosial kontroll har «skamløse jenter» tatt opp at når et par er skilt etter norsk lov, er det en del moskeer som fortsatt anser dem som gift, og som følger egne regler for å oppheve ekteskap som er inngått både hos dem og norske myndigheter. Disse egne reglene gir bl.a. mannen mye større mulighet til å stoppe og trenere en skilsmisse.

Vil statsråden gå inn for å stille krav til alle trossamfunn som mottar statsstøtte, om at skilsmisse etter norsk lov også automatisk skal anerkjennes av trossamfunnet?»

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Alle tros- og livssynssamfunn skal følge norsk lov. Det betyr at trossamfunn også skal følge den norske lovgivningen vedrørende ekteskap og skilsmisse. Kvinner og menn har samme rett til fritt å velge ektefelle. Ekteskap skal inngås av egen fri vilje og med eget samtykke. Brudefolkene skal bl.a. også anerkjenne hverandres rett til skilsmisse.

Videre er det bare fylkesmannen eller domstolen som har myndighet til å gi separasjon eller skilsmisse etter norsk lov. Ekteskapsloven er det Barne- og likestillingsdepartementet som har ansvaret for. I forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn, som Kulturdepartementet har utarbeidet, og som nå er sendt på høring, foreslår regjeringen at vi understreker helt tydelig trossamfunnenes plikt til å følge norsk lov. Tros- eller livssynssamfunn som begår alvorlige lovbrudd, kan etter forslaget nektes tilskudd. Og i vurderingene skal det legges særlig vekt på brudd på lovbestemmelser som skal beskytte barns interesser, brudd på diskrimineringslovgivning og brudd på bestemmelser som skal hindre oppfordring til hat eller vold.

Tilskudd skal også kunne kreves tilbakebetalt dersom et samfunn bryter vilkårene for støtte. For å tydeliggjøre tros- og livssynssamfunnenes forpliktelser inneholder lovforslaget i tillegg en egen bestemmelse om at de som fremmer krav om tilskudd, skriftlig skal bekrefte at de er kjent med og at de vil overholde vilkårene for tilskudd. Jeg mener det er å gå lenger enn det Arbeiderpartiet foreslår i representantforslaget de nylig fremmet, der de ønsker en samfunnskontrakt. Vi forventer gjennom lov at før det vurderes om de som ønsker, søker eller fremmer krav om tilskudd, skal få tilskudd, må de skriftlig bekrefte at de er kjent med og vil overholde vilkårene for tilskudd. Med det har man en mye sterkere binding enn den samfunnskontrakten Arbeiderpartiet foreslår.

Jeg mener også at forslaget som er på høring nå, ivaretar det anliggendet representanten Bøhler er opptatt av. Men vi vil naturligvis på vanlig måte vurdere de innspillene og svarene som vi får i høringen, før vi konkluderer og kommer tilbake til Stortinget.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker for svaret.

Dette er en problemstilling som blir stadig mer aktuell. Gjennom den debatten som bl.a. «de skamløse jentene» har reist, er det synliggjort at stadig flere muslimske kvinner tar tunge og krevende avgjørelser om å gå ut av ekteskap som er arrangert, og som er inngått under sterkt press. Når de skal ut av det religiøse ekteskapet, er det definert av sharia-lover, og ifølge dem gis mannen egentlig all makt, makt til å kunne nekte skilsmisse – altså den religiøse skilsmissen i moskeene – rett til å kunne gifte seg på nytt, selv om han ikke er skilt religiøst, mulighet til å inngå flere ekteskap osv. Hvis mannen ikke godtar det, er det svært vanskelig for kvinnen å komme ut av det religiøse ekteskapet, og det gir henne store problemer i livet hvis hun fortsatt er muslim. Så spørsmålet mitt er: Er det en vanskelig vurdering å si at sharia-lover ikke skal gjelde i Norge, og at man må rette seg etter norsk lov – også i moskeene?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg er helt enig med representanten Bøhler. Vi er enige om at alle – uansett hvilket trossamfunn man tilhører – skal følge norsk lov. Vi har også tillit til at fylkesmennene i større grad samler kompetanse, slik at man blir god til å avdekke dette – at man får kompetanse og kunnskap og klarer å se til at trossamfunnene på alle områder følger opp kvinners rettigheter knyttet til skilsmisse og at ekteskapslovgivningen blir fulgt. I saker der fylkesmannen blir kjent med brudd på vilkårene for registrering, der forstandere eller prester i trossamfunn som utfører vigsler, forsømmer seg, skal trossamfunnet og forstanderen varsles og det skal gis en … (Presidenten klubber.) Beklager, president!

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker for tilleggssvaret.

Sharia-lovene som definerer de muslimske ekteskapene, gir mennene sterk makt over kvinnene og fører ofte til utmattende prosesser for dem. De må reise til religiøse domstoler i hjemlandet for å få opphevet ekteskapet, så de fortsetter å leve i ekteskap som kan være voldelige, og som kan sette kvinnene i veldig vanskelige situasjoner.

Den bosniske moskeen i Oslo har gjennomført en praksis, slik at ved en skilsmisse etter norsk lov er det automatikk, og et religiøst ekteskap er avhengig av at det er godkjent etter norsk lov – at det også er inngått etter norske myndigheters lov. Det er faktisk gjennomført reformer i flere muslimske land, men i moskeer i Norge er det uten tvil slik som det dokumenteres av «de skamløse jentene», at mange følger de gamle sharia-lovene for muslimske ekteskap og hvordan de kan oppheves. Som statsråden er inne på, er ikke dette noe som må undersøkes. Det er et faktum. Det finnes. (Presidenten klubber.) Så å ta standpunkt til dette burde være greit – synes jeg.

Linda C. Hofstad Helleland (H) []: Det som har vært viktig for oss i det forslaget som nå er sendt ut på høring, er å understreke og tydeliggjøre vilkårene for støtte bedre enn i dag. Vi løfter også fram hensynet til barns rettigheter og interesser. Trossamfunn som begår lovbrudd, skal nektes tilskudd, og trossamfunn som oppfordrer til vold, ikke hensyntar rettigheter eller krenker andre friheter, skal også miste tilskudd. Dette vil føre til at ingen trossamfunn skal være i tvil om hvilke krav og forventninger norske myndigheter har, og at det å videreføre en praksis som representanten her fortjenestefullt tar opp, er noe som vil medføre at tilskudd holdes tilbake.

Spørsmål 9

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg vil stille følgjande spørsmål til forsvarsministeren:

«Under debatt i NRK 13. oktober i år kritiserte hovudtillitsvald i Hæren, Pål B. Nygaard, regjeringa sin landmaktproposisjon. Nygaard viste til at regjeringa gjer lite anna enn å flytte rundt på soldatar og materiell. Han meiner det korkje vert tilført nye stillingar eller stridsvogner. I debatten uttala forsvarsministeren at Nygaard måtte gå tilbake og lese proposisjonen.

Kan statsråden klargjere om regjeringa i Prop. 2 S (2017–2018) foreslår 200 nye stillingar i Hæren, og kor i proposisjonen dette står?»

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: I Prop. 2 S, landmaktproposisjonen, legges det opp til en økning av årsverkene i Hæren, særlig gjennom en styrking av spesialistkorpset. Det foreligger forholdsvis detaljerte beskrivelser av de enkelte avdelingene i det arbeidet som har blitt utført av arbeidsgruppa som utreder landmakten.

Regjeringen har imidlertid ikke bedt Stortinget om å ta stilling til detaljerte stillingsrammer for de ulike avdelingene, da dette løses best innenfor forsvarssjefens fullmakter. Derfor er ikke stillingsrammen for den enkelte enhet beskrevet i landmaktproposisjonen.

Planene innebærer en netto økning av antallet årsverk i Hæren på om lag 200. Denne økningen er det tatt høyde for i de økonomiske rammene for landmakten i perioden. De foreslåtte endringene i landmaktproposisjonen vil videreutvikle Hærens organisasjon på flere områder, særlig knyttet til etablering av den nye luftvernkapasiteten i artilleribataljonen, etablering av ny ordning for rekrutt- og fagutdanning og etableringen av kavaleribataljonen i Finnmark.

Det er altså slik at det ikke eksplisitt står 200 stillinger i proposisjonen, men i beregninger som ligger til grunn for proposisjonen, og i de endringene regjeringen foreslår for landmakten, vil vi øke antallet årsverk i Hæren med over 200.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg takkar for svaret.

Eg vil nok hevde at det er sterkt kritikkverdig av ein statsråd i ein direktesend debatt rett og slett å avspore debatten gjennom å framstille det at det står 200 nye stillingar i Hæren som eit faktum, for det er ingen gitt i Stortinget å få lese det som ligg bak proposisjonen. Det er sjølvsagt ikkje noko me har tilgang til, og me i Stortinget er heilt avhengige av i vårt arbeid – og det gjeld òg dei som er i Forsvaret sine organisasjonar – å få korrekt informasjon. Så er statsråden samd i at det er sterkt kritikkverdig av ein statsråd å framstille rett og slett feil fakta i ein så viktig debatt?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Både jeg og representanten Navarsete har vært i mange debatter – mange radiodebatter og mange debatter på torg og i salen her. At man i en debatt kan uttale seg unøyaktig, det vet vi. Så er det selvfølgelig beklagelig hvis det blir oppfattet som en form for hersketeknikk e.l. Men det som er viktig for meg i denne saken, er at framstillingen fra motdebattant Pål B. Nygaard er feil, for det er faktisk slik at vi øker antall årsverk. Det ligger eksplisitt i de endringene vi gjør i Hæren, det ligger på de vurderingene som ligger bak det, det vises i de økonomiske beregningene, og det vises i de budsjettforslagene vi legger fram i henhold til landmaktproposisjonen. Så for meg er den viktige delen av denne debatten at vi nå presenterer en endring og en løsning for landmakten som gjør at vi øker vår forsvarskraft og øker bærekraften til det norske forsvaret.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg vil be statsråden kome til Stortinget og synleggjere dei tala som han no seier ligg der, og som ingen her kan finne. Det synest eg me har krav på. Det er jo ikkje berre for Hæren at ein diskuterer tal. Det gjer ein òg for Heimevernet. Heimevernet sjølv har gjentekne gonger gjort det klart at HV no har om lag 40 500 soldatar. Dåverande sjef for Heimevernet, Tor Rune Raabye, sa 9. august at HV hadde 40 583 soldatar. Kan statsråden no stadfeste at det ikkje er meir enn 40 000 soldatar i Heimevernet i dag? Og då snakkar eg ikkje om lureaktige omgrep, «besatte stillinger», men om ekte soldatar med ekte våpen og ekte utstyr, trente for og villige til å slåst for å beskytte landet sitt. Kan statsråden no stadfeste at Heimevernet har feil tal, at det ikkje er meir enn 40 000, og at dei no må til å levere frå seg utstyr? Regjeringa har jo sagt noko anna, dei har sagt at det berre er ei tilpassing til dagens tal.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Landmaktproposisjonen ligger nå til behandling i komiteen, og vi får rikelig anledning til å diskutere tallene bak og effekten av proposisjonen vi har fremmet. Representanten Navarsete får også muligheten til å jobbe i komiteen med de tingene. Vi har levert en proposisjon som styrker landmakten, som styrker forsvarskraften til Norge, som styrker bærekraften til Forsvaret, også ved de innretningene og de finansieringsmodellene vi har levert.

Så til den andre delen av spørsmålet, som egentlig relaterer seg til et skriftlig spørsmål jeg har fått fra representanten Navarsete. Det svaret er levert, så det svaret vil Navarsete få fra meg skriftlig. Da jeg ble innrullert i Heimevernet, i 1988, fikk jeg ikke våpen, ikke klær. Det fikk jeg først i 1992. Alle de fire årene før det var jeg med i tallene til sjef Heimevernet den gangen. Jeg fikk ikke sko, ikke trøye, ikke lue og ikke gevær, men jeg ble telt med. Det vi har levert på, er de soldatene som er oppkledd og levert fra Heimevernet.

Spørsmål 10

Carl-Erik Grimstad (V) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til forsvarsministeren:

«Mannskapsmessen ved Fredriksvern i Stavern har stått nedbrent siden et lynnedslag i 2014. Den ble inntil da benyttet av Justissektorens kurs- og øvingssenter. Forsvarsbygg er eier av messen og av området for øvrig.

Akter statsråden å skjære igjennom og restaurere bygget for å sikre framtidig bruk til glede for studentene ved Politihøgskolen, UP og kursdeltakere ved Justissektorens kurs- og øvingssenter?»

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Mannskapsmessen ved Fredriksvern fikk betydelige skader, som det sies, som følge av lynnedslag i 2014. Bygget brant ikke ned, men skadene gjorde bygget ubrukelig til videre drift for Justissektorens kurs- og øvingssenter.

Som selvassurandør må staten selv bekoste en eventuell reparasjon av skadene. Det ble etter brannen søkt å finne midler til å rehabilitere det brannskadde messebygget. På grunn av en streng prioritering av investeringsmidler til nødvendige tiltak i Forsvaret ble det ikke funnet rom for å avsette midler til rehabilitering av messebygg.

Justissektorens kurs- og øvingssenter har etter brannen disponert andre bygg på festningen for å løse et midlertidig behov for bespisning for ansatte, studenter og kursdeltakere. De har inngått en avtale med en sivil leverandør for etablering av messefasiliteter til erstatning for messebygget. Å rehabilitere messebygget som messefasilitet for justissektoren er, etter det jeg kjenner til, derfor ikke aktuelt. Forsvarssektoren har ikke lenger aktivitet i Stavern, og vi har ikke behov for å rehabilitere bygget til eget bruk.

Dersom justissektoren får behov for mer bygningsareal til andre formål på området, kan det vurderes å sette bygget i stand for å kunne dekke et framtidig behov. Hva en eventuell rehabilitering av bygget for andre formål vil koste, og hvordan rehabiliteringen skal finansieres, er ennå ikke vurdert.

Jeg er enig i at det kan ikke være ønskelig at et sånt bygg skal stå ubrukt. Jeg vil derfor varsle nå at jeg tar et nytt initiativ for å se på mulighetene til å finne en løsning som gjør at bygget igjen kan brukes.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Jeg takker for svaret. Det var også noe positivt å høre her.

Fredriksvern er et av de mest besøkte turiststedene i Norge. Anslagsvis 250 000 mennesker besøker dette vakre området hvert år, og midt i dette området står det altså nå et nedbrent karakteristisk sekskantet bygg, der det har vært en fryd å innta et måltid eller fem. Studentene ved Politihøgskolen, Utrykningspolitiets mannskaper og kurselever må nå gå ut av porten i leiren og et par hundre meter unna for å spise i en provisorisk kantine innleid av private, som det ble nevnt.

Syns ikke statsråden at dette er en noe lemfeldig omgang med statens ansvar som selvassurandør?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Nei, hvis vi ser det i den store sammenhengen, med hensyn til de investeringsmidlene vi har, og de behovene vi har for nye bygg og nye anlegg i Forsvaret, vil jeg nok ikke omtale det som lemfeldig, heller som stram prioritering av begrensede midler. Jeg er vel heller ikke av dem som synes det er forferdelig at folk i en etat som politi- og justissektoren må gå noen hundre meter for å spise lunsj en annen plass. Det forutsetter jeg vel skal gå helt greit.

Men som sagt er det ikke ønskelig at vi har bygg tilhørende etaten som står og råtner ned, forsarves, så derfor skal jeg ta et initiativ for å se på en mulig løsning for det bygget.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Jeg har et kort oppfølgingsspørsmål. Statsråden skisserer jo en løsning her. Kan en slik løsning være at eierskapet til området nå overføres til de som har bruksretten til området, med andre ord at justissektoren overtar som eiere, i alle fall for deler av Fredriksvern?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Jeg har ikke lyst til å forskuttere dette. Det kunne jo være fristende bare å overlate byrden til justisministeren, men han sitter nå såpass nært her i salen at da ville antagelig protestene bli høylytte. Så det jeg varsler her, er at vi skal gå inn i saken, vi skal se på å finne en løsning. Jeg vil ikke forhåndsprosedere eller gi noen forhåndsløfter i så måte nå.

Spørsmål 11

Anniken Huitfeldt (A) []: «Stortinget vedtok høsten 2016 å stanse regjeringens foreslåtte nedlegging av Kystjegerkommandoen (KJK) utenfor Harstad. Stortingsflertallet la til grunn at KJK skulle videreføres med tilholdssted i Nord-Norge, og at en i videreutviklingen av KJK skulle vurdere tettere tilknytning til andre forsvarsavdelinger, herunder Forsvarets spesialstyrker, både med hensyn til konseptuell utvikling og lokalisering.

Hva har blitt gjort siden november 2016 for å videreutvikle Kystjegerkommandoen?»

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Beslutningen om å videreføre Kystjegerkommandoen er reflektert i departementets strukturutviklingsplaner, og Sjøforsvaret har i løpet av inneværende år oppdatert det konseptuelle grunnlaget for Kystjegerkommandoen som en operativ avdeling i Sjøforsvaret.

Den videre utviklingen av avdelingen vil bli utredet nærmere. Mandat for utredning er under utforming. Mulige alternative lokaliseringer og organisatoriske tilknytninger, herunder forholdet til Forsvarets spesialstyrker, slik stortingsflertallet la til grunn, vil være en del av utredningen.

Jeg vil komme tilbake til Stortinget på en egnet måte når det gjelder den videre utviklingen av Kystjegerkommandoen på et senere tidspunkt.

Anniken Huitfeldt (A) []: Dette vedtaket gjorde Stortinget for ett år siden, og det statsråden kommer med nå, er at de skal sette i gang en utredning – ett år etter at Stortinget har fattet et vedtak. Det var slik at regjeringen ville legge ned Kystjegerkommandoen. Jeg var klar til å gå for en samlokalisering på Ramsund, som mange ønsket. Jeg fikk en del advarsler – det ble for dyrt, og det er kanskje vanskelig å ta den typen beslutninger over bordet i et møterom på Stortinget. Derfor var jeg tilbakeholden med det. Men jeg forutsatte jo at Forsvarsdepartementet skulle utrede dette, både lokalisering og en nærmere tilknytning til Forsvarets spesialstyrker.

Hva slags respekt er det for Stortinget å holde dette gående ett år og sette i gang en utredning nå? Det kalles ikke oppfølging, det kalles ikke respekt for Stortinget, det har bare ett ord: trenering.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Det kunne jo vært interessant å ta en debatt på akkurat det med respekten for Stortinget. Kanskje man skal ha såpass respekt for motdebattantene at man hører på hva som blir sagt i en debatt. Jeg sa at en videre utvikling av avdelingen vil bli utredet nærmere. Mandatet for utredningen erunder utforming. Det er faktisk ikke slik, som representanten hevder, at jeg sa at jeg skulle begynnemed mandatet. Arbeidet er i gang. Mandatet er under utredning, utviklingen skal bli utredet nærmere, og jeg skal komme tilbake til Stortinget på egnet måte når vi har en løsning på dette.

Anniken Huitfeldt (A) []: Det finnes bare ett ord om dette. Når mandatet er under utredning, da har man ikkestartet en utredning. Stortinget ba om at dette skulle komme på plass. Jeg var forsiktig for ikke å fatte beslutninger for fort. Heldigvis fikk vi reddet Kystjegerkommandoen – Høyre ville jo legge ned hele den – og så sa vi: Dette må ses i sammenheng med Forsvarets spesialstyrker – kan vi flytte til Ramsund? Så kommer altså statsråden til Stortinget ett år etterpå og «utreder» fortsatt mandatet. Det kalles ikke respekt for Stortinget. Her må statsråden rett og slett få opp farta.

Statsråd Frank J. Jenssen []: Jeg registrerer at vi har delte meninger om hva som er respekt for Stortinget. Jeg har også veldig stor respekt for de mannskapene vi har i Forsvaret, og jeg mener at en slik jobb som dette skal gjøres skikkelig. Vi tar det arbeidet på alvor. Det arbeidet er underveis, og vi kommer tilbake til Stortinget på egnet måte når vi har den saken klar.

Spørsmål 12

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: «Flere steder i landet meldes det om at forslaget til statsbudsjett for 2018 vil medføre bemanningskutt i politidistriktene, og tillitsvalgte i politiet advarer mot at forebyggende arbeid, lokal beredskap og innbyggernes sikkerhet ikke blir ivaretatt på en god nok måte.

Hvorfor mener regjeringen det er riktig å legge frem et politibudsjett der nesten alle nye midler går til politiets planlagte beredskapssenter og nye politihelikoptre, mens lokal beredskap og forebyggende arbeid i politidistriktene blir skadelidende?»

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Regjeringen prioriterer politiet. I 2018 foreslår vi over 18 mrd. kr til politiet. Det er altså en økning på 3,36 mrd. kr siden regjeringen tiltrådte, når vi korrigerer for pris- og lønnsjustering, pensjonsreform og … (presidenten hoster). Mesteparten av økningen, 2,5 mrd. kr, er på politiets ordinære driftsbudsjett. Det har blitt over 2 200 flere årsverk i politiet i perioden 31. desember 2013 til 31. oktober 2017. I underkant av 1 300 av disse er politiårsverk. Disse bidrar positivt i kampen mot hverdagskriminaliteten og til politiets tilstedeværelse og responstid. Per 31. oktober har politiet oppbemannet med over 470 flere politiårsverk i politidistriktene kun i år. Det er akkurat dette som bidrar til at forebyggende arbeid, lokal beredskap og innbyggernes sikkerhet blir ivaretatt på en god måte. Med denne oppbemanningen i 2017 er situasjonen i 2018 vesentlig bedre enn tidligere.

Jeg vil også legge til at vi har foreslått å øke politiets driftsbudsjett med 100 mill. kr i 2018, der politidistriktene skal prioriteres. I tillegg foreslår vi å videreføre 295 mill. kr i økte driftsmidler til politidistriktene fra 2017. Det er viktig at politiet og politimesterne gis handlingsrom til å bruke de samlede ressursene på en mest mulig effektiv måte innenfor de rammebetingelsene, mål og resultatkrav som foreligger.

Beslutningen om prioriteringer mellom f.eks. ansettelser og utstyr bør derfor i større grad overlates til den enkelte politimester. Det er store krav til forventninger til politiet. Dette krever at oppgavene løses målrettet og i et langsiktig perspektiv. Det vil også i 2018 være behov for stram styring og prioritering i politiet, som det er for de fleste offentlige virksomheter. Det er viktig at vi i 2018 prioriterer sikkerhet, prioriterer beredskap. Derfor foreslår vi hele 867 mill. kr til politiets nasjonale beredskapssenter, tre nye og bedre politihelikopter og styrket grensekontroll.

Jeg vil legge til at fra Taraldrud vil de nasjonale beredskapsressursene nå 80 pst. av Norges befolkning innen 2 timer, og anslagsvis 50–60 pst. innen 1 time. I tillegg har førstelinjen ved en eventuell skarp hendelse i distriktene, IP3, fått en betydelig styrking siden regjeringen overtok. Med nytt beredskapssenter vil det legges til rette for bedre samhandling og kompetanseoverføring mellom de nasjonale beredskapsressursene og de lokale IP3-mannskapene, noe som er positivt for hele Norge.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg takker for svaret, som går langs kjente linjer.

Justisministeren har ansvar for å sørge for en best mulig beredskap i landet. Justisministeren har også ansvar for å fremme de tiltakene som vil ha best effekt, sørge for tilstrekkelige bevilgninger og prioritere det viktigste først.

Den øverste embetsmannen i det departementet som statsråden leder, karakteriserte på et åpent seminar i Oslo 26. oktober i år regjeringens prioriteringer som symboltiltak. Videre sa departementsråden at det ikke er gjort en kost–nytte-vurdering av hvilke tiltak som har best effekt, og som gir oss mest for pengene. Han sa sågar om beredskapen i Norge at kanskje kunne pengene vært brukt på helt andre områder i et mer forebyggende perspektiv, gjennom andre typer tiltak. Hvorfor har ikke Justis- og beredskapsdepartementet foretatt en kost–nytte-vurdering av hvilke tiltak som bør prioriteres for å styrke beredskapen i Norge mest mulig?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Beredskapssenteret som skal bygges, har bred støtte. Faglig sett er det svært etterlengtet. Beredskapstroppen, Oslo-politiet og Politidirektoratet – for å nevne noen – hegner om denne beslutningen. Å bygge et beredskapssenter var også et av tiltakene Gjørv-kommisjonen foreslo, og dette fikk bred støtte i Stortinget – også fra Senterpartiet.

Det foreligger også grundige vurderinger og kvalitetssikringer bak beslutningen som er tatt om å bygge senteret på Taraldrud. Jeg er enig i at vi ikke skal se oss blinde på anbefalingene fra Gjørv-kommisjonen, i betydningen at det kun er de enkelte tiltakene man gjennomfører. Men i departementet gjør vi fortløpende vurderinger av hvilke tiltak som vil være treffsikre, slik at vi kan bidra til å bedre beredskapen ytterligere. Dette er et kontinuerlig arbeid, som vi har et stort trykk på.

Så vil jeg bemerke at når man viser til Alna – for det er jo det man egentlig gjør – var det et dårlig planlagt prosjekt, men det prosjektet regjeringen gjennomfører nå, er et svært godt planlagt prosjekt.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg takker igjen for svaret.

Senterpartiet støttet planene om et nasjonalt beredskapssenter. Vi har også inne i vårt alternative budsjett for neste år en like stor bevilgning til beredskapssenter som det regjeringen har i sitt opplegg. Men vi har stilt spørsmål ved både innretning, omfang og lokale konsekvenser av prosjektet, på samme måte som svært mange andre. Ikke minst setter vi i fokus hva som kan bidra til å styrke beredskapen i hele landet.

I motsetning til statsråden tar vi på alvor alle bekymringsmeldinger som kommer fra Politi-Norge om nedskjæringer og bemanningskutt. I mitt eget fylke, Akershus, går antall henleggelser opp og antall pågripelser ned. Vi tar også på alvor de bekymringene som statsrådens egen departementsråd tydeligvis har. Derfor har jeg følgende spørsmål: Mener statsråden at faglige vurderinger av hvilke tiltak som gir mest beredskap for pengene, er relevant informasjon for Stortinget? Og hvorfor har ikke statsråden sørget for å gi Stortinget denne informasjonen?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Det mener jeg i høyeste grad at vi har gjort. Som jeg sier, er Taraldrud særdeles godt planlagt. Det er et prosjekt som leverer på alle faglige nivåer, som er ønskelig. Det er sterkt ønsket av politiet selv, og jeg har vanskelig for å se at det er så veldig mange som setter spørsmålstegn ved det, andre enn Senterpartiet.

Det er et kontinuerlig arbeid for å bedre beredskapen i Norge. Den listen som denne regjeringen har levert på, er ikke uttømmende – på ingen måte. Det er langt flere tiltak som også vurderes. Jeg kan eksempelvis nevne forsterket lovgivning mot dem som reiser med formål om terror, ny handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme og styrkingen vi har gjort av beredskapstroppen, der personellet er økt med om lag 50 pst., noe som har medført at beredskapstroppen har en responstid på 5 minutter. Det gjøres mange tiltak på beredskapsområdet. De oppfølgingene av Gjørv-kommisjonen som er gjort, var riktige og noe som var ønsket av dette stortinget, også av Senterpartiet. Der har denne regjeringen levert, men vi er på ingen måte ferdig med å levere innen norsk beredskap.

Spørsmål 13

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: «I sitt svar i spørretimen 8. november uttaler statsråden at «Skolene kan gjøre mye for å motvirke stress [...]». I Dagsavisen 16. november 2017 framkommer det at hver fjerde lærer mener ulike pålegg hindrer dem i å gjøre det som er best for elevene. Lederen av Utdanningsforbundet uttaler at «politikere og lokale skolemyndigheter overstyrer fagligheten til lærerne på bekostning av hva som er best for elevene».

Mener statsråden at lærerne bør kunne bruke sitt faglige skjønn i vurderingen av hvilke tester og oppgaver de skal gjennomføre?»

Vil statsråden ta grep for å redusere omfanget av pålegg som hindrer lærere i å tilpasse undervisningen og følge opp elevene?

Statsråd Henrik Asheim []: Dette får bli mellom oss!

Det er i dag et stort rom for lokal handlefrihet i den enkelte kommunen, på den enkelte skole og i det enkelte klasserom. Læreplanverket legger opp til metodefrihet, og lærerne kan stort sett vurdere selv hvilke prøver og tester elevene skal ha. Lærerne må bruke sitt faglige skjønn for å tilrettelegge opplæringen til den enkelte elev.

Jeg har veldig stor tillit til lærernes profesjonelle skjønn og mener at det er viktig at lærerprofesjonen har et stort handlingsrom til å vurdere hva som er best for den enkelte elev. Samtidig må vi anerkjenne at det er et visst behov for informasjon om elevenes resultater, læring og utvikling.

Som jeg viste til i spørretimen 8. november, er det fra nasjonale myndigheter kun krav om at elevene gjennomfører nasjonale prøver i regning, engelsk og lesing på 5., 8. og 9. trinn. Det er også krav om fire obligatoriske kartleggingsprøver fordelt på 1., 2. og 3. trinn. Disse prøvene gir verdifull informasjon, og det er viktig å være klar over at det er ulike formål knyttet til de ulike prøvene.

Ansvaret for å oppfylle forpliktelsene i opplæringsloven og sikre at elevenes rettigheter blir oppfylt, ligger hos skoleeier. Dette innebærer at skoleeier også har styringsrett i skolen. Enkelte skoleeiere kan f.eks. ha behov for å skaffe seg et bedre kunnskapsgrunnlag for å utvikle sine skoler og har derfor innført obligatoriske prøver utover de nasjonale kravene.

Selv om skoleeier har juridisk styringsrett, har de også et ansvar for at skolene styres på en fornuftig måte. Det kan være klokt å legge en rekke avgjørelser ut til det nivået som har best nærkontakt med problemet, og som kjenner hvor skoen trykker.

Jeg mener at godt skoleeierskap innebærer å ta inn over seg elevenes, lærernes og skoleledelsens erfaringer og synspunkter når det gjelder deltakelse i ulike satsinger, bruk av ulike programmer, lokal kartlegging o.l. Men det er skoleeier som sitter med ansvaret for å sette inn nødvendige tiltak når det viser seg at elevene ikke får oppfylt sine rettigheter. God styring innebærer å sikre at alle aktører har kapasitet og kompetanse til å ta ansvaret de er pålagt.

I den nye overordnede delen av læreplanverket har vi inkludert et eget delkapittel som omhandler prinsipper for skolens praksis. Her presiseres det at vurdering av elevenes faglige kompetanse både skal si noe om hva elevene kan og å fremme læring og utvikling.

Kartlegging av elevene er et virkemiddel for å følge opp den enkelte og for utvikling av skolens praksis. Videre står det at kartlegging

«har imidlertid liten verdi dersom det ikke følges opp med konstruktive tiltak. Skolen og lærerne må balansere behovet for god informasjon om elevenes læring og uønskede konsekvenser av ulike vurderingssituasjoner. Uheldig bruk av vurdering kan svekke den enkeltes selvbilde og hindre utviklingen av et godt læringsmiljø».

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Takk for svaret.

Det er dette med uheldig testing vi er opptatt av. Jeg registrerer at det fortsatt er stor avstand mellom statsrådens svar og den virkeligheten som lærerne beskriver. Lærerne sier i klartekst at summen av testing, prøver og smale vurderingskriterier som er laget for at elevene skal lære mer, i praksis truer elevenes læring. Lærerne roper varsko og peker på at graden av detaljstyring kan føre til at elevene mister motivasjonen for læring. Statsråden kan jobbe så mye for kvalitet i opplæringen som han vil, men det hjelper lite om det ikke resulterer i faktisk læring.

Derfor spør jeg: Hva skal vike når lærere og rektorer er i skvis – hensynet til elevenes læring og utvikling eller nasjonale og lokale pålegg fra myndighetene?

Statsråd Henrik Asheim []: Vi har egentlig merket oss dette som et litt nytt spor fra Senterpartiet, for Senterpartiet har veldig lenge vært de som har vært mest ivrige etter å forsøke å stemple min regjering og kunnskapsministeren, hvem av oss det enn er, som at vi har mistillit til lærerne fordi vi f.eks. innfører femårig masterutdanning i lærerutdanningen – som Senterpartiet er imot, og som vi er for, fordi vi tror at utdanning virker. De kritiserer oss for å ha mistillit til lærerne fordi vi sier at man må ha kompetanse og fordypning i de fellesfagene man underviser i – også fordi det er viktig for undervisningsformene man bruker – og når vi nå gjennomfører en fagfornyelse, som er på høy tid, og som nettopp rydder i kompetansemålene.

Det som er rart, er at Senterpartiet på den ene siden sier at vi har mistillit til lærerne, men på den andre siden får jeg hele tiden spørsmål fra Senterpartiet, enten i Stortinget eller andre steder, om hva jeg som statsråd kan gjøre for å overstyre lærernes faglige skjønn. Det er et veldig problematisk budskap å ha. Derfor ønsker jeg nesten å stille spørsmål tilbake til representanten om hvordan hun mener at det hun nå stiller spørsmål om og etterlyser fra meg, er i tråd med å ha tillit til lærernes profesjon.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Det handler jo nettopp om rammene som statsråden legger for at lærerne skal kunne utøve sitt yrke og virke som lærere. Jeg mener statsråden undergraver lærernes profesjonelle vurderinger ved ikke å ta inn over seg at det er noe galt i rammeverket.

Det er på tide at vi blir konkrete. I forrige spørretime listet statsråden opp – og han gjør det også nå – de obligatoriske delene av kvalitetsvurderingssystemet. Jeg har gjort leksa mi – jeg har med meg meldingen, som her lister opp de frivillige delene av kvalitetsvurderingssystemet, som også i stor grad blir brukt: læringsstøttende prøver, karakterstøttende prøver, kartleggingsprøver og internasjonale prøver. Når lærerne etter hvert skal prøve å snurre kvalitetssirkelen én gang for hver prøve og finne nye mål og nye kartlegginger for å innhente informasjon, ser vi at vinningen går opp i spinningen.

Vil statsråden ta initiativ til en fornyelse av kvalitetsvurderingssystemet og konkret styrke lærernes mulighet til å utøve et profesjonelt skjønn?

Statsråd Henrik Asheim []: Vi har delvis gjort det, i den forstand at vi har fjernet en av de nasjonale kartleggingsprøvene som den rød-grønne regjeringen hadde, fordi vi mente at den var unødvendig i første klasse på videregående skole. Så vi har færre nasjonale prøver nå enn vi hadde da representantens parti styrte landet. Det andre er at vi har også gjennomgått kvalitetsvurderingssystemet, og det vi så da, er at det er ganske få prøver, og det tar liten tid.

Representanten viser også – helt riktig – til internasjonale undersøkelser. Senterpartiet mener jo at Norge som det eneste landet i OECD skal melde seg av PISA-undersøkelsen. Det ville være helt oppsiktsvekkende, ettersom det er et av verdens største skoleforskningsprosjekt, som ser på hvordan kvaliteten utvikler seg i de forskjellige landene.

I tillegg til det viser hun til en del frivillige undersøkelser som er der ute. Et honnøruttrykk som jeg trodde Senterpartiet hadde, er «lokalt selvstyre», nettopp det at kommunestyrer der ute kan vurdere hva de trenger av informasjon om skolene de har ansvaret for. Men skal vi ha tillit til kommunene som styrer, skal vi ha tillit til lærerne i klasserommet, betyr det også at jeg som statsråd ikke alltid kan love at jeg skal overstyre alt det som Senterpartiet ber meg om å overstyre.

Presidenten: Då er den ordinære spørjetimen over.