Stortinget - Møte onsdag den 25. oktober 2017

Dato: 25.10.2017
President: Olemic Thommessen

Innhald

Sak nr. 2 [11:23:34]

Ordinær spørretime

Talarar

Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten i salappen.

Endringene var som følger:

Spørsmål 6, fra representanten Lars Haltbrekken til klima- og miljøministeren, er utsatt til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 7, fra representanten Nicholas Wilkinson til helse- og omsorgsministeren, vil bli besvart av barne- og likestillingsministeren som rette vedkommende.

Spørsmål 8, fra representanten Carl-Erik Grimstad til helse- og omsorgsministeren, er trukket tilbake.

Spørsmål 1

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: «Foretak som påtar seg ansvarsrett i byggesaker, skal etter endring i byggesaksforskriften ha faglig ledelse med eksamen eller annen bestått prøve. Opparbeidet realkompetanse fjernes som grunnlag for godkjenning. Bestemmelsen gis tilbakevirkende kraft. Blant annet Maskinentreprenørenes Forening mener dette får som konsekvens at mange veletablerte foretak med god kompetanse må legges ned eller innfusjoneres i store foretak.

Vil statsråden vurdere å endre forskriften, bl.a. bestemmelsen om tilbakevirkende kraft?»

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Spørsmålet fra stortingsrepresentanten gjelder kvalifikasjonskravene for å få sentral godkjenning og for å kunne erklære ansvarsrett i byggesaker.

På grunn av en dom i EFTA-domstolen måtte vi oppheve ordningen med lokal godkjenning av foretak. Lokal godkjenning gikk ut på at kommunene i forkant av å gi byggetillatelse foretok en vurdering av foretakets kvalifikasjoner. Ordningen med lokal godkjenning ble erstattet med at foretak selv skal erklære at de påtar seg ansvarsrett.

For å redusere noen av de uheldige virkningene av at lokal godkjenning forsvant, ble den frivillige ordningen for sentral godkjenning styrket i 2016. Ett av tiltakene var å tydeliggjøre kravene til utdanning og praksis, som er en sentral del av kvalifikasjonskravene til foretakene.

Tydeliggjøringen besto i at en tabell med oversikt over krav til utdanningsnivå og praksis som tidligere lå i veiledning, ble overført til forskriften. Det ble ikke gjort noen endringer i selve innholdet i kravene. Kravet til utdanning og praksis for utførende foretak, deriblant maskinentreprenører, har vært uendret siden 1997.

En viktig del av bakgrunnen for at kvalifikasjonskravene ble flyttet fra veiledning til forskrift, var å sikre at alle foretak – også de fra andre EØS-land – ble behandlet likt.

Når det vises til at bestemmelsen om kvalifikasjonskrav har fått tilbakevirkende kraft, legger jeg til grunn at det her siktes til at foretak som har søkt om fornyelse av sentral godkjenning, har opplevd at de ikke har fått innvilget samme godkjenning som tidligere.

Som nevnt har kvalifikasjonskravene for utførende foretak vært de samme hele tiden. Da endringene i forskriften begynte å gjelde fra 1. januar 2016, viste det seg at tydeliggjøringen av kvalifikasjonskravene likevel kom overraskende på mange. For enkelte fikk dette også uheldige konsekvenser.

Etter nærmere undersøkelser ble det tydelig at kravene til kvalifikasjoner hadde vært praktisert mer lempelig enn det regelverket strengt tatt åpnet for. En konsekvens av dette var at foretak hadde fått innvilget sentral godkjenning som de strengt tatt ikke skulle hatt. Jeg har derfor stor forståelse for at den lempelige praksisen som tidligere har vært ført, innebar at foretak fikk en forventning om at realkompetanse fortsatt skulle tillegges stor vekt.

Da jeg ble kjent med dette, innførte vi en overgangsordning for foretak som søker om fornyelse av sin sentrale godkjenning. Disse foretakene kan vurderes etter samme kvalifikasjonskrav som ble praktisert før 1. januar 2016. Dette innebærer at foretakets realkompetanse tillegges vekt sammen med formell kompetanse.

Vi skal snart ha ute på høring en ny vurdering av kvalifikasjonskravene.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg takker for svaret.

I tillegg til at dette kom overraskende på bransjen, er det vel også andre dette har kommet overraskende på, som har vært langt tettere på de besluttende prosessene. La meg sitere fra Romerikes Blad den 16. oktober i år:

«Å gi ordningen tilbakevirkende kraft er ødeleggende for små og mellomstore bedrifter rundt i hele landet. Kravet smaker av skrivebord og byråkrati, og totalt fravær av praktisk sans»,

sier Julie Brodtkorb, som i dag er administrerende direktør i Maskinentreprenørenes Forbund, og som vel også skal være godt kjent for statsråden fra før. Når vi nå har tatt til oss ny kunnskap og en ny virkelighet, kan vi forvente av det statsråden nå varslet, at man vil ta inn over seg den hverdagen som bedriftene opplevde, og sørge for at man ikke møter de problemene som blir beskrevet av Maskinentreprenørenes Forbund?

Statsråd Jan Tore Sanner []: La meg først minne om hvorfor vi har styrket ordningen med sentral frivillig godkjenning. Det er for å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Det bygger på en rapport som jeg ba næringene selv om å utarbeide. Rapporten heter: Enklere å være seriøs. Et viktig krav fra bransjen har vært at det skal være kvalifikasjonskrav. Man la til grunn at man nå hadde de samme kvalifikasjonskravene som man har hatt siden 1997. Så har disse kravene blitt forvaltet på en mer lempelig måte. Da vi oppdaget det, sørget vi for en overgangsordning. Det har vært tett dialog med de ulike bransjene i denne perioden, men jeg antar at representanten Gjelsvik også er kjent med at det er ulike syn mellom bransjene, så når Gjelsvik nå tar Maskinentreprenørenes standpunkt, må han også være klar over at det er andre bransjer innenfor bygg og anlegg som har et annet ståsted. Jeg er opptatt av at vi skal bekjempe arbeidslivskriminalitet. Samtidig skal vi være pragmatiske i måten vi håndterer dette regelverket på.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg takker for det svaret også.

I sitt første svar viste statsråden til at bakgrunnen for endringen som har skjedd, er at man gjennom EØS-avtalen dessverre ikke kunne opprettholde et regelverk som statsråden refererte til var gunstig for Norge. Det gjør også at man har en situasjon der lokale bedrifter i Norge tilpasser seg et regelverk som blir stadig strammere knyttet til formell kompetanse, samtidig som man har ganske kraftig konkurranse fra utenlandske konkurrenter, som det kan være vanskelig å kontrollere har den riktige godkjenningen. Hvordan mener statsråden at man skal følge opp den situasjonen?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Representanten Gjelsvik hopper lett over at vi har hatt det samme regelverket siden 1997. Utfordringen har vært at regelverket har blitt praktisert i strid med regelverket. Så er jeg opptatt av at vi skal hensynta norske bedrifter – og utenlandske – som har vært i god tro. Derfor fikk vi på plass en overgangsordning. Derfor har DiBK vært i tett dialog med næringene. Derfor vil vi nå også snart få på høring et nytt regelverk. Men vi må ha regler som gjør at vi kan bekjempe arbeidslivskriminalitet. Det er i alles interesse – særlig de seriøse selskapene, enten de er norske eller utenlandske. Dette er en frivillig registreringsordning, og det betyr at man heller ikke kan stille krav om at selskaper skal være registrert i denne ordningen.

Spørsmål 2

Ivar Odnes (Sp) []: «Regjeringa skriv i statsbudsjettet at løyvinga til Posten er tilstrekkeleg til å dekkje postombering fem dagar i veka. Postkom meiner Posten er underfinansiert med om lag 540 millionar kroner, og at løyvinga såleis ikkje er tilstrekkeleg. Regjeringa halverer òg tilskotet til utbygging av breiband.

Meiner statsråden satsinga på post og ekom gjev eit styrkt eller svekt kommunikasjonstilbod for folket i heile landet, eller er det slik at ikkje alle skal få delta i informasjonssamfunnet?»

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Denne regjeringen er veldig opptatt av at alle skal få delta i informasjonssamfunnet, og at vi skal ha god infrastruktur i hele landet både for fiber, for posttjenester og for vei og jernbane. Derfor har vi økt bevilgningene kraftig for å bygge og vedlikeholde mer vei, mer jernbane, ivareta flyplassene og utvikle skipsfarten vår. Vi har også sagt at vi skal ha fem dagers omdeling av post i hele landet, og at vi skal ha felles porto. Alle de kravene står ved lag.

At vi er uenige eller diskuterer med Posten om hvor mye de skal få betalt for de ulønnsomme tjenestene, betyr ikke at vi har redusert kravene, det betyr at vi må diskutere mer for å finne den enigheten. Det er bare et lite år siden en kunne lese i media at konkurrentene til Posten på store pakker mener at Posten får for høye subsidier for å levere de tjenestene, mens Posten selv mener de får for lite. Derfor er det viktig at vi gjør en grundig runde på det, og der vi nå også får et eksternt arbeid for å finne riktig pris fra staten til Posten for de ulønnsomme tjenestene.

Når det gjelder digital infrastruktur, er jo det egentlig hovedgrunnen til at Posten sliter økonomisk, for mye av den brevmengden vi før sendte, har forsvunnet, rett og slett fordi folk bruker e-post, ikke alternative leverandører rent fysisk, men altså e-post og digitale tjenester. På det området er det kjekt å se at i dag legges det fram nye tall for dette markedet som viser at nå har 80 pst. tilgang til 100 MB eller mer. Det er en kraftig vekst på få år. Vi ser at investeringsnivået i bransjen er rekordhøyt og har gått fra rundt 7 mrd. kr til godt over 10 mrd. kr hvis en sammenligner 2013 med 2017. Og det er den totale investeringen her som teller, ikke nødvendigvis hvor mye av dette som er subsidier over statsbudsjettet.

Hvis vi ser på de områdene som Senterpartiet ofte pleier å dra fram som de som har dårligst dekning på fiber og 4G, er det bare å nevne f.eks. Sogn og Fjordane, Hedmark og Oppland. Oppland hadde 9 pst. 4G-dekning da Senterpartiet gikk ut av Samferdselsdepartementet, men har over 90 pst. dekning i dag. Bevilgningene til subsidiering av utbygging av fiber har blitt ca. doblet i både Hedmark og Oppland og har økt med nesten 250 pst. i Sogn og Fjordane, fordi vi sørger for at de pengene staten bruker, går dit behovet er størst, istedenfor å fordele det jevnt utover landet. Det er ikke noen vits i å bruke statlige penger der markedet løser utfordringene, men det er vits i å bruke statlige penger der markedet ikke løser utfordringene, og det er der vi har målrettet det bedre. Det betyr at selv om vi langt fra er i mål, har utviklingen vært særdeles positiv. Det er i Hedmark, Oppland og Sogn og Fjordane at en får størst vekst i utbygging av fiber, som gjør at en tar igjen det etterskuddet som var ved regjeringsskiftet i 2013.

Ivar Odnes (Sp) []: Eg bur jo sjølv i fylket Oppland, som no har ei breibanddekning på ca. 60 pst. Det er over 1 million innbyggjarar i Noreg som ikkje har tilgang til akseptabel breibandkapasitet, og då er brevpost, som dette spørsmålet gjaldt, alternativet for mange. Det er også mange der det er breibanddekning, som ikkje har teke i bruk dei digitale plattformene. Difor er Stortinget si bestilling frå 2016 om at det framleis skal vera postombering fem dagar i veka over heile landet, viktig. Så mi utfordring til statsråden er framleis korleis ein kan sikra innanfor desse løyvingane no å levera på det Stortinget har bestilt når det gjeld fem dagars postombering.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Det ligger til grunn at en skal ha fem dagers postombæring. Hvis en skal ha noe annet enn det, skal Stortinget gjøre nye vedtak – en skal ikke lure det inn gjennom over- eller underfinansiering eller sidefinansiering eller hva som helst når det gjelder Posten. Så fem dager ligger til grunn.

Når det gjelder fiberdekning, er det rundt 60 pst. dekning i Oppland og Hedmark – ikke på nivå med landsgjennomsnittet, men en kraftig vekst, faktisk en dobling sammenlignet med 2013, da Senterpartiet gikk ut av Samferdselsdepartementet. På fire år har vi altså doblet dekningen her.

Når det gjelder hvor mange som har tilgang til 100 MB: Det er nesten 2,4 millioner husstander i Norge. 1,9 millioner husstander, litt mer enn det – altså 80 pst. – har tilgang. Det er 33 pst. som abonnerer på det, så det er mange som har tilgang på det, men som velger ikke å bruke det. Hvis man derimot ser f.eks. på næring, som gjerne framlegges som det viktigste, gikk fiberdekning på næring … (presidenten klubber) fra 14 pst. til 61 pst. på fire år.

Ivar Odnes (Sp) []: Attende til brevpost, som dette handlar om: Det er litt spesielt når regjeringa føreslår å bruka vel 261 mill. kr til ulønsame posttenester, at av dette skal selskapet Kvikkas ha nesten 100 mrd. kr for å driva laurdagsdistribusjon av aviser, mens Posten Norge skal få 165 mill. kr for å driva postombering fem dagar i veka til folk og næringsliv. Det er dette særleg eg og Senterpartiet er bekymra for. Kan samferdselsministeren garantera at Stortingets bestilling om fem dagars postombering for heile landet skal gjelda for 2018?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Som jeg har sagt i mine to foregående svar: Inntil Stortinget gjør andre vedtak, er det fem dagers postomdeling som gjelder. Hvordan det ser ut om noen år, ja det må vi faktisk ha en diskusjon på fortløpende, for hvis den nedgangen vi har sett over mange år, fortsetter, tror jeg at Stortinget også vil ta en ny diskusjon på hvor mye penger en skal bruke hvis det faktisk ikke deles om post på mange dager. Det ligger ingen føringer på det i den bevilgningen som ligger nå, men det som er greit å ta med seg når en sitter og vurderer hvor mye penger en får subsidiert, er at en også må se på hvilke forpliktelser Posten har. Ved at en nå tar én poststrøm, istedenfor å ha A- og B-post, sparer Posten mye penger. Når Posten ikke lenger trenger å ha lørdagsomdeling av post, sparer en også penger. Det er sparte kostnader, som en må se opp mot hva de trenger i subsidier.

Når det gjelder lørdagsomdeling av aviser, er det riktig at ja, der er det Kvikkas som gjør jobben. De har nå en leveringskvalitet som er på nivå med det Posten hadde, men de tar halve prisen av det Posten ville ha da de la inn anbud på det.

Spørsmål 3

Eirik Sivertsen (A) []: «I skriftlig spørsmål til statsråden forsøkte jeg å få klarhet i bakgrunnsvurderinger, prosess og mulige alternativer for Svalbard lufthavn. Svaret var ikke fyllestgjørende, så jeg vil gi statsråden ytterligere en mulighet til å svare Stortinget.

Hvorfor har man endret status på Svalbard lufthavn, hvilke analyser av konsekvensene er gjort, hva viser disse analysene, og hva skal til for å opprettholde statusen som internasjonal lufthavn av økonomiske og andre ressurser?»

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Som jeg skrev i svaret til representanten Sivertsen, som jeg mener var fyllestgjørende, handler omdefineringen av Svalbard lufthavn fra internasjonal til nasjonal om hva slags fasiliteter og hva slags tjenester en har på flyplassen. En dekket ikke de kravene som en må dekke for å kunne kalles internasjonal lufthavn, og med tanke på den trafikken og den tjenesten som i dag er på flyplassen, var det naturlig å vurdere det slik at den mest relevante løsningen var å omdefinere det til nasjonal lufthavn.

Det er mulighet til å ha internasjonale charterfly der. Det har det vært før, det vil det fortsatt være. Men skal man kunne ha fast internasjonal rutetrafikk, må man gjøre betydelige oppgraderinger av selve flyplassen for å håndtere det, man må gjøre betydelige investeringer i f.eks. grensekontroll o.l. Med tanke på den trafikken som har vært, og som altså er, mente vi at da er det bedre at man klassifiserer det i tråd med de behovene som er, og i tråd med de fasilitetene som er.

Vi kommer til å følge nøye med på den utviklingen som skjer på flyplassen. Det er viktig å prøve å være med og videreutvikle reiselivsmulighetene som er der – det er viktig for å sikre arbeidsplasser, det er viktig for å gi folk en opplevelse av den unike naturen som er der. Samtidig er det ikke noe poeng i å overinvestere hvis vi ser at tilbudet mer enn godt nok dekkes gjennom de mulighetene som er for chartertrafikk internasjonalt, og den nasjonale ruteflygingen som finnes i dag.

Eirik Sivertsen (A) []: Sentralt i utviklingen av Svalbard er det en reiselivssatsing som ligger i Svalbard-meldingen, som Stortinget hadde til behandling i forrige periode. Reiselivsnæringen på Svalbard har også uttrykt at flyplassen er en viktig brikke for det, og med det vedtaket som nå er gjort om å nedgradere Svalbard lufthavn, er man litt forundret på Svalbard. Jeg opplever heller ikke at man har vært involvert i den prosessen. Mine spørsmål til statsråden i den forbindelse blir da: Hvilke analyser av konsekvensene for reiselivsnæringen er gjort? På hvilken måte involverte man reiselivsnæringen på Svalbard? Og hva er vurderingen av disse konsekvensene i forhold til de uttrykte målsettingene som ligger i Svalbard-meldingen?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Som jeg nevnte, har vi gjort en vurdering av hva slags flytrafikk som er i dag, og hva vi ser for oss vil være framover, og hva slags behov som da er. Da ser vi at med den chartertrafikken som er i dag, og med den nasjonale ruteflygingen som er, er en nasjonal-flyplass-status mer enn godt nok for å løse de behovene som er. En endrer altså ikke på noe av det som har vært praksis, en reell praksis, men flyplassen har hatt i navnet en status som flyplassen ikke har levd opp til når det gjelder innhold. Da mente vi at det var mer ryddig og enklere å justere dette til å være en nasjonal flyplass. Det betyr at man fortsatt vil kunne fly inn veldig mye turister, både gjennom charterflyginger og gjennom de nasjonale rutene som finnes. Hvis det er sånn at en ser at dette kan vokse betydelig mer enn det en har sett før, vil vi, som jeg har sagt, følge den situasjonen nøye for å jobbe med flyselskap som ønsker å opprette en ny nasjonal forbindelse til Svalbard.

Eirik Sivertsen (A) []: Jeg merker meg at statsråden ikke svarer på hvordan reiselivsnæringen er involvert, eller hvordan man har diskutert dette, og ei heller svarer på spørsmålet om hvilke konsekvenser dette vil ha for reiselivsnæringen. Jeg kan ikke forstå det på noen annen måte enn at man ikke har hatt samtaler eller ikke har involvert reiselivsnæringen på Svalbard i forbindelse med det vedtaket som nå er fattet.

Men la meg da få lov til å spørre statsråden når det er snakk om en oppgradering av Svalbard lufthavn for å kunne tilfredsstille de kravene som finnes for å være en internasjonal lufthavn: Hvilke typer oppgraderinger og investeringer er det som er nødvendig, og hva vil kostnaden med å gjøre de nødvendige oppgraderingene og investeringene være?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Det handler bl.a. om terminalstrukturen og å sørge for at man har bedre immigrasjonskontroll og fasiliteter, både i rent fysisk tilstand og i forhold til hvilke folk man har til stede der. Vi har styrket sysselmannen på Svalbard med flere stillinger for å kunne håndtere den trafikken som er i dag. Men skal man kunne ha fast rutetrafikk, vil det bety en betydelig større investering – jeg har ikke kronebeløpet akkurat her og nå. Men vi har sett på det som har vært nødvendig. Hvis Arbeiderpartiet har en helt annen tanke om hva de vil med Svalbard-politikken, og hva de vil med flyplassen, er det fair enough, det kan godt være en diskusjon som Stortinget tar. Når det gjelder de behovene som vi ser og forutser i forhold til at vi har lagt fram en Svalbard-melding, har vi hatt mye diskusjon, men det er naturlig nok næringsministeren, som også er ansvarlig for turisme, som har hatt den dialogen, og ikke samferdselsministeren. Så har vi levert på det som er potensialet, og vi kommer til å følge dette nøye. Det er bra og viktig å kunne utvikle lønnsomme arbeidsplasser på Svalbard.

Spørsmål 4

Kjersti Toppe (Sp) []: «Ubåtvraket U-864 utanfor Fedje fekk etablert ei støttefylling som var ferdigstilt juli 2016. Støttefyllinga og havbotnen under ho må setje seg i 18 månader før vidare tiltak kan gjennomførast. I januar 2018 er ein difor klar for vidare tiltak. Regjeringa er pålagd å vurdere to alternative miljøtiltak: heving av last og tildekking av vrak, eller tildekking av vrak.

Kva er årsaka til at regjeringa har trenert denne viktige saka, og kva miljøtiltak vil verta sette i verk i januar?»

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Jeg merker meg at spørsmålet her er: Hvorfor har regjeringen trenert denne viktige saken? Det kan jeg bare avkrefte, det har regjeringen ikke gjort. Vi har relativt kjapt etter at vi kom i regjering i 2013, gått inn i denne saken, sett hva behovene er, sett på de åtte år med utredninger som var før oss, og sett at her kunne en ikke bare utrede ting nok en gang, slik en gjorde da Senterpartiet styrte i Samferdselsdepartementet. Her måtte vi faktisk sette i gang tiltak.

Spørsmålet som representanten tar opp, er nettopp basert på at vi har satt i gang tiltak. Etter bare ett år i regjering vedtok vi at vi skulle bevilge 150 mill. kr til en støttefylling. Den støttefyllingen har blitt bygd, vi har altså gjort konkrete ting. Nå må den få sette seg, som det også står her – den må sette seg i 18 måneder. Underveis er det mange avanserte måleinstrumenter som følger med på dette. Kystverket monitorerer det for å se om støttefyllingen gir den stabilitet som vi forventer, eller om det må ytterligere tiltak på plass. Når vi får slått fast at det er trygt å gå videre, vil vi gjøre det.

Vi har altså på fire år gjort flere fysiske grep enn det vi så fra utredningene åtte år før oss. Derfor mener jeg at det blir helt feil å si at en har trenert denne viktige saken.

Når det gjelder hvilke miljøtiltak som blir satt i verk i januar: Når vi har fått slått fast at støttefyllingen har hatt sin funksjon, vil vi drøfte det og komme tilbake til Stortinget for å gjøre vedtak.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg må seia at det er eit litt merkeleg svar, i og med at det jo var Stortinget som gjorde vedtak om den støttefyllinga før vi fekk ei ny regjering. Det er eit gammalt vedtak, og sjølvsagt skulle jo denne regjeringa følgja opp det som den raud-grøne regjeringa og Stortinget vedtok den gongen. Så det har vore ei trenering. For Kystverket, som eg går ut ifrå ikkje lyg på sine nettsider, og som har ein eigen nettstad for framdrifta når det gjeld akkurat dette ubåtvraket, skriv at dei forventar «at sjøbunnen vil være tilstrekkelig stabil for videre tiltak ved utgangen av 2017».

Dirfor spør eg kvifor ikkje regjeringa har konkludert på dei to alternativa, som er dei alternativa som Stortinget har gått vidare med i denne saka.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Jeg synes dette blir en litt rar debatt, spesielt tatt i betraktning av at representanten Toppe fikk svar på dette også 1. september 2017.

Selv leverte en ikke noe på åtte år annet enn utredninger – og jeg har fem sider med tidslinje her som ligger ute til offentlig gjennomsyn – der representanten Toppes regjering først vedtok heving av vraket, så tildekking, og så at en skulle utrede alternativene. En kan godt riste på hodet, men i februar 2007 bestemmer fiskeri- og kystministeren at vraket skal dekkes til, den 29. januar 2009 går en inn for at vraket skal heves, og så er det ytterligere utredninger. Og dét er jo trenering – når en faktisk ikke klarer å bestemme seg for noen ting. Vi har satt i gang det fysiske arbeidet for å få gjort noe med dette, for det å gjøre ingenting, det å bare utrede enda en gang fordi en ikke klarer å ta en beslutning, det er ikke godt nok.

Men det er helt riktig: Vi har ennå ikke bestemt nøyaktig hva som skal skje når vi har fått Kystverket sitt «go» på at nå er dette stabilt, men vi skal sørge for at det skjer noe her i løpet av de neste fire årene.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg vert litt forundra over svaret, for ein må jo slutta å argumenta fire år og åtte år tilbake i tid, med omsyn til det som statsråden har ansvaret for her og no.

Når eg les på Kystverket sine sider, så står det følgjande om framdriftsplanen no: «Kystverket avventer beslutning om hovedtiltak og videre arbeid.» Alt arbeid står altså no i stampe fordi regjeringa endå ikkje, etter fire år, har konkludert med kva for eit av dei to alternativa ein vil gå vidare med – anten at ein må dekkja til vraket, eller at ein kan prøva seg på å heva lasta og så dekkja til vraket. Det er det enkle eg spør om, og det synest eg faktisk at ein ansvarleg statsråd kunne gitt meg eit skikkeleg svar på, i staden for å visa til kva som skjedde i 2009.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Det det blir spurt om, er: Hva er årsaken til at regjeringen har trenert denne viktige saken? Det er det representanten spør om. Nå er plutselig spørsmålet et helt annet. Jeg pekte i mitt første svar på at vi jobber med dette. Nå skal Kystverket monitorere de tiltakene vi har satt i gang – vi har altså gjort fysiske ting – og så skal vi ta en endelig beslutning når vi ser at dette er stabilt.

Men det som hadde vært interessant, er jo om Senterpartiet selv hadde et standpunkt i noen av de sakene som de utfordrer regjeringen på. Etter å ha sittet i regjering i åtte år har man altså ikke hørt Senterpartiet mene noe konkret om hva desynes vi skulle ha gjort. Det er bare å spørre hva andre mener en skal gjøre. Og selv om vi altså har gjort mer på fire år enn det vi så at forrige regjering gjorde på åtte år, mener en at ting er trenert, at det ikke skjer noen ting. Det mener jeg er en feil beskrivelse av virkeligheten, og jeg har altså nevnt her at vi har bevilget penger, Kystverket gjør en jobb, vi avventer tilbakemelding om at alt er greit, og så skal vi gå videre.

Spørsmål 5

Abid Q. Raja (V) []: Aller først vil jeg gratulere utenriksministeren med utnevnelsen – ikke bare fordi hun er den første kvinnelige utenriksministeren i Norge, men først og fremst fordi hun er en dyktig politiker. Like fullt er det et veldig bra signal fra Norge, som viser sammenhengen mellom liv og lære for verden hva gjelder likestilling, at både statsministeren, utenriksministeren og finansministeren er kvinnelige politikere. Det er et godt og moderne signal, som Venstre støtter godt opp under.

Mitt spørsmål til utenriksministeren er:

«Mener utenriksministeren at regjeringens beslutning om ikke å tiltre FNs forbud mot atomvåpen er forenbart med anmodningsvedtak nr. 623 (26. april 2016) hvor «Stortinget ber regjeringen arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen [...]»?»

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Først må jeg få si tusen takk for gratulasjonen. Jeg gleder meg veldig til å samarbeide med representanten Raja og resten av Stortinget.

Til spørsmålet: Regjeringa inntar en aktiv rolle som pådriver i dette arbeidet. Jeg tror det kan være viktig for kontekstens del at vi siterer hele vedtaket. Det heter at vi skal jobbe for

«en verden fri for atomvåpen og bidra til gjennomføring av Ikkespredningsavtalens (NTP) forpliktelser, innta en aktiv rolle som pådriver for ikke-spredning og for nedrustning med sikte på en balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen».

Det er altså på dette grunnlaget regjeringa skal arbeide for et langsiktig og rettslig bindende rammeverk. Dette målet om en atomvåpenfri verden tror jeg alle deler. Det gjør selvfølgelig også regjeringa. Men det fins dessverre ingen snarveier til å oppnå det målet. Det er et tidkrevende arbeid, det er stor kompleksitet i arbeidet, og et rettslig bindende rammeverk må komme som et resultat av det.

Regjeringa har vært veldig tydelig på at videre nedrustning må skje innenfor rammene av Ikkespredningsavtalen, som også vedtaket i Stortinget baserer seg på. Der er 191 stater med, inkludert kjernevåpenstatene. De har forpliktet seg til å bidra til kjernefysisk nedrustning. Det er nemlig et kjernepoeng, for å bruke et sånt begrep, at kjernevåpenstatene er med. Målet er å få en traktat for generell og full nedrustning under streng og effektiv kontroll. Ikkespredningsavtalen er selve bærebjelken.

Vi jobber også aktivt særlig når det gjelder verifikasjon. Det er nå det absolutt mest konkrete nedrustningsspørsmålet som diskuteres globalt. Der har Norge en pådriverrolle. Det vi nettopp i disse dager har gjort, er å avslutte en stor verifikasjonsøvelse, som er helt unik, sammen med USA, Storbritannia og Sverige. Vi har veldig gode resultater fra øvelsen. Ikke minst er dette et veldig konkret nedrustningsarbeid, i tråd med forpliktelsene i Ikkespredningsavtalen. Dette firepartssamarbeidet ønsker vi å videreutvikle. Noe av det mest interessante med det er at norske forskere sammen med sine kollegaer fra de tre andre landene har bidratt til å utvikle teknologi og metodikk som kommer til å være avgjørende for å kontrollere framtidige nedrustningsavtaler, og at de overholdes og verifiseres.

Det er viktig å understreke at vi også tar andre initiativ. Et av de tydelige norske initiativene vi nå har tatt, er å få FN til å nedsette en egen ekspertgruppe om temaet verifikasjon. Vi samarbeider tett med FN og de landene jeg nevnte, om dette. Vi er en pådriver for ikrafttredelsen av prøvestansavtalen. Vi er en pådriver for å få stanset framstilling av spaltbart materiale for våpenformål og bygge ned eksisterende lagre. Vi har også bidratt aktivt til at atomvåpenavtalen med Iran kan implementeres, og særlig var det viktig at vi ga bidrag til uttransportering av uran.

Abid Q. Raja (V) []: Det er veldig godt å høre at regjeringen i utgangspunktet deler målet om en atomvåpenfri verden. Det er et viktig signal og en god avklaring.

Hvis jeg går tilbake til den innstillingen som jeg refererte til, skriver også komiteen der at «regjeringen har meddelt Stortinget at den arbeider systematisk for å nå målet om en verden fri for kjernevåpen, og at den i tiden som kommer vil vektlegge praktiske og effektive tiltak» – nettopp for dette aktive arbeidet i formelle multilaterale nedrustningsfora innen FN. Og så har vi dette lange sitatet, hvor altså komiteen enstemmig har sagt at vi skal arbeide for en verden fri for atomvåpen.

Jeg og Venstre skulle helst ønske at regjeringen hadde vært sammen med disse FN-landene – 122 – som har signert denne FN-traktaten. Når det ikke har skjedd, er mitt konkrete spørsmål til utenriksministeren: Hvordan planlegger hun å nå disse målsettingene Stortinget har?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Det er særlig to ting som er viktige for Norge i det arbeidet vi nå gjør.

Det ene er systematikken og langsiktigheten. Det er vi helt avhengig av for å oppnå resultater, og vi er avhengig av å ha kjernevåpenstatene med. Det er jo det som har kjennetegnet arbeidet med både landminer og klasevåpen særlig, at de landene som har disse våpnene, har vært med i arbeidet. Da har man også oppnådd resultater over tid.

Det andre er at vi må verne om de institusjonene og mekanismene som faktisk bidrar til reell nedrustning. Ikkespredningsavtalen er en bærebjelke i det arbeidet. Det har vært viktig for oss ikke å gjøre noe som undergraver Ikkespredningsavtalen, og også å bidra til å unngå unødig polarisering. Det er dessverre noe av det man ser i debatten globalt nå, at det er en viss polarisering, og at det er en viss uenighet mellom landene om hvilke virkemidler som er de mest effektive.

Foreløpig er det bare 50 stater som har signert denne traktaten. Det er kun tre som har ratifisert. Det er flere land nå som har tatt en viss betenkningstid, fordi de ser at traktaten kan bidra til å undergrave arbeidet i Ikkespredningsavtalen.

Abid Q. Raja (V) []: Jeg håper jo flere enn 50 land vil ratifisere dette.

Til et annet tema, som grenser til dette emnet: Den Norske Nobelkomité har bestemt at Nobels fredspris for 2017 skal tildeles International Campaign to Abolish Nuclear Weapons, ICAN. Nobelkomiteen mener ICAN gjennom sitt arbeid har bidratt til å fylle et rettslig tomrom og i tillegg vært den ledende sivilsamfunnsaktøren i arbeidet for å få til et folkerettslig forbud mot atomvåpen.

Den norske stat er et foregangsland også hva gjelder å støtte opp under sivilsamfunnsarbeid på mange ulike felt. Det har vi ganske lange tradisjoner for. Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Hva tenker hun om å støtte opp under sivilsamfunnsaktører, nettopp slike som ICAN, Norske leger mot atomvåpen, Nei til Atomvåpen, osv.? Er utenriksministeren enig i at det er viktig at Norge støtter opp under slike sivilsamfunnsaktører som jobber for en verden uten atomvåpen?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Som representanten Raja er kjent med, har UD gjennom mange år gitt økonomisk støtte til ICAN. Det er ikke lenger funnet å kunne være i tråd med kriteriene for støtte, særlig gjennom ODA-midler. Derfor får de ikke støtte framover. Likevel fins det søknader på bordet, som vi selvfølgelig behandler i Utenriksdepartementet. Vi har alltid vært opptatt av å kunne gi god støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner. De er viktige ikke bare i arbeidet knyttet til nedrustning, men generelt også. De er viktige pådrivere. De er viktige initiativtakere.

Vi arbeider veldig nært sammen med veldig mange organisasjoner, enten det er sivilsamfunnsorganisasjoner eller andre som bidrar på områder som også er viktige for Norge, eller det gjelder menneskerettighetsarbeid, nedrustning, Leger Uten Grenser eller andre organisasjoner. Det kommer regjeringa til å fortsette med.

Spørsmål 6

Fra representanten Lars Haltbrekken til klima- og miljøministeren:

«Kveite på Sklinnabanken på Namdalskysten er så full av miljøgifter at det er nedlagt fiskeforbud. Mattilsynet vet ikke hvorfor. Avisutklipp fra tidlig 70-tall viser at disse områdene ble brukt som dumpingplass for europeisk industri.

Hva vil statsråden gjøre for å få oversikt over områder langs norskekysten som er brukt som avfallsplass i tidligere tider, og hva vil bli gjort for å rydde opp?»

Presidenten: Dette spørsmålet utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 7

Presidenten: Dette spørsmålet, fra Nicholas Wilkinson til helse- og omsorgsministeren, vil bli besvart av barne- og familieministeren som rette vedkommende.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Vold og overgrep mot barn er et alvorlig samfunnsproblem.

«Vista Analyse har på oppdrag fra regjeringen laget en rapport om samfunnsmessige kostnader av vold og overgrep mot barn. Ut fra sine beregninger utelukker ikke Vista Analyse at vold og overgrep mot barn koster samfunnet nærmere 75 mrd. kr. Forebygging av vold og overgrep, samt å jobbe for å oppdage dette tidlig for å hjelpe de barna som blir utsatt, vil spare mye lidelse, men også penger.

Bestrider Helse- og omsorgsdepartementet innholdet i rapporten, eller er statsråden enig i konklusjonene?»

Statsråd Solveig Horne []: Som representanten var inne på, er det undertegnede som koordinerer regjeringens arbeid knyttet til vold og overgrep mot barn. Derfor er det også svaret på spørsmålet. Det kunne vært enkelt bare å si at jeg ikke bestrider dette, men jeg har lyst til å utdype det litt mer, for hver dag blir barn og unge i Norge utsatt for omsorgssvikt, mishandling, vold eller overgrep. Jeg er glad for at barnevoldsutvalget ba Vista Analyse om å beregne de samfunnsøkonomiske kostnader ved at barn og ungdom blir utsatt for vold. Det er ingen grunn til å tvile på Vistas konklusjoner, og funnene som kom fram der, er i tråd med annen kunnskap som vi har fra tidligere, både nasjonalt og internasjonalt.

Vi vet en god del om hvilke skader som voldsutsatte barn påføres, men for lite om omfanget av barn som utsettes for grov omsorgssvikt og mishandling. Derfor har vi gitt Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress i oppdrag å gjennomføre en omfangsundersøkelse om vold og overgrep mot barn, der barn selv blir spurt.

Vold og overgrep påfører barn enorme lidelser, og i de verste tilfellene mister barnet livet. Vista-rapporten understreker hvor ekstremt dyrt det er å reparere skadene etter vold og overgrep. Det viktigste vi kan gjøre, er derfor å hindre at slikt skjer.

Barnevoldsutvalgets utredning viser dessverre at mange saker kunne vært fanget opp eller avverget mye tidligere. Derfor prioriterer regjeringen det forebyggende arbeidet mot vold og overgrep høyt, og i denne regjeringsperioden har det vært en betydelig satsing, på over 1 mrd. kr, til helsestasjons- og skolehelsetjeneste. Dette er tjenester som er i en unik posisjon til å kunne forebygge og avdekke vold og overgrep tidlig.

Familieverntjenesten er styrket med over 128 mill. kr, og det er ved Enerhaugen familievernkontor etablert et spisskompetansemiljø innen vold i familien. I tillegg har vi tredoblet midlene til barnehusene, og i løpet av perioden skal det opprettes offeromsorgskontor i alle landets tolv politidistrikt.

Jeg har også lyst til å trekke fram støtten regjeringen har gitt til Stine Sofie Senteret, et eget nasjonalt senter for mestring og livsglede for voldsutsatte barn.

Et av de største svikene i tjenesten som barnevoldsutvalget avdekket, var at samtaler med barn ofte mangler. Vi utvikler nå et nasjonalt opplæringsprogram for ulike faggrupper i kommunene i samtaler med barn om vold og overgrep. Kunnskap og ferdigheter til å håndtere vold og seksuelle overgrep er blitt en del av rammeplanen for de ulike lærerutdanningene og skal nå også innarbeides i en felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanningen.

Oppfølgingen av tiltakene i opptrappingsplanen mot vold og overgrep har høy prioritet hos denne regjeringen, og jeg er glad for at vi styrker arbeidet som skjer både på justis-, helse- og kunnskapsfeltet og i mitt departement, for å sikre barn og unge som blir utsatt for vold og overgrep.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Jeg må innrømme at jeg nå er litt overrasket, men positivt overrasket, over at statsråden ikke ser noen grunn til å tvile på rapporten.

I regjeringens budsjett er det jo tydelig at dette likevel ikke følges opp, for i rapporten er de tydelige på at vi trenger en opptrappingsplan for arbeidet mot vold og overgrep. Det Barneombudet har sagt om denne satsingen – som statsråden kaller det – er at regjeringens forslag til statsbudsjett er altfor dårlig med tanke på midler til å beskytte barn mot vold og overgrep. Det er en hån mot de aller mest sårbare blant oss.

Regjeringen har altså funnet ut at de skal sette av 54 mill. kr mer. For å sammenligne her: Bare på aksjerabatten setter regjeringen av 700 mill. kr. Det vil si at regjeringen satser akkurat 13 ganger mer på aksjerabatt enn de satser på tiltak for å hjelpe barn som utsettes for vold og overgrep.

Jeg vil spørre statsråden om hun mener at aksjerabatt er 13 ganger viktigere enn å verne barn mot vold og overgrep.

Statsråd Solveig Horne []: Jeg takker for spørsmålet. Jeg er litt overrasket over at representanten er overrasket over at jeg ikke betviler Vista-rapporten. Det som den viser, er at vold i nære relasjoner koster samfunnet 4–6 mrd. kr. Derfor er det så viktig å forebygge på dette området.

Denne regjeringen har bare i år brukt en halv milliard kroner på opptrappingsplanen. Det er den første opptrappingsplanen med en så stor forpliktelse for en regjering som noen regjering har lagt fram for et storting, og dette er et viktig arbeid som vi skal følge opp. Derfor er jeg glad for at vi også styrker det for neste år – neste år skal det altså brukes 584 mill. kr på denne opptrappingsplanen. Men dette kommer i tillegg til det viktige arbeidet som skjer på helsestasjoner og på familievernområdet – og ikke minst de 200 mill. kr som brukes i arbeidet med tidlig innsats og forebygging ute i kommunene.

Så dette er et prioritert område, og jeg mener det blir feil å begynne å stille spørsmål og sette aksjesparing opp mot det forebyggende arbeidet som regjeringen gjør for å bekjempe vold og overgrep mot barn.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Jeg registrerer at statsrådens svar på mitt spørsmål er at det er feil å stille det spørsmålet. Jeg mener det ikke er feil å stille spørsmål om hvordan vi prioriterer vold og overgrep mot barn. Det har seg sånn at vi har alle begrensede midler til hva vi kan prioritere å bruke penger på. Statsbudsjettet er inntekter og utgifter. Da må man spørre seg: Hva er det man synes er aller viktigst å jobbe med? Så jeg må egentlig gjenta spørsmålet mitt, for jeg fikk ikke et svar.

Regjeringen har altså i sine endringer, fra forrige statsbudsjett til nå, lagt inn nye satsinger. De har lagt inn en bitte liten pott på 54 mill. kr, som Barneombudet mener er altfor lite, til tiltak mot vold og overgrep mot barn. Til sammenligning har de satt av 700 mill. kr til aksjerabatt. Regjeringen prioriterer altså 13 ganger mer til aksjerabatt enn til tiltak for å hjelpe barn som utsettes for vold og overgrep. Da spør jeg igjen statsråden: Mener virkelig statsråden at dette er en god prioritering, eller vil statsråden støtte SV i å redusere aksjerabatten og heller bruke mer av de pengene på barn som utsettes for vold og overgrep?

Statsråd Solveig Horne []: Det er jo slik at dette er finansministerens ansvar. Men dette er et godt budsjett, et budsjett i vekst, så Norge får et bærekraftig velferdssamfunn.

Selv om vi bruker 700 mill. kr til aksjerabatt, har jeg nettopp vært inne på alt det arbeidet som regjeringen har gjort over denne fireårsperioden – og det som skal brukes for å bekjempe vold og overgrep neste år. Noe av det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe vold og overgrep mot barn, er å forebygge. Derfor er det viktig at vi nå bruker over 1 mrd. kr på helsestasjoner, over 130 mill. kr på familieverntjenesten og 200 mill. kr til tidlig innsats og forebygging ute i kommunene. Dette kommer i tillegg til de 584 mill. kr som vi skal bruke neste år på å bekjempe vold og overgrep mot barn, til tiltak i opptrappingsplanen.

Dette er et budsjett der vi viser våre prioriteringer, som representanten var inne på, men det viser også at denne regjeringen, i motsetning til andre regjeringer, virkelig prioriterer arbeidet med å bekjempe vold og overgrep mot barn.

Spørsmål 8

«Ved flere norske sykehus pågår det forskning der pasienter har fått tilbud om naltrexon til erstatning for annen LAR-medisin. Publiserte resultater er lovende. Slike studier er det viktig å videreføre og utvide med tanke på å utvikle og forbedre LAR for de tyngste opiatavhengige brukerne.

Vil statsråden legge til rette for at slike forskningsprosjekter kan videreføres og utvides, og vurderes bruk av naltrexon i LAR-behandling i den pågående revideringen av de nasjonale retningslinjene?»

Presidenten: Dette spørsmålet er trukket tilbake.

Spørsmål 9

Julia Wong (A) []: «I statsbudsjett for 2018 ser det ut til at bevilgninger til tiltak for å bedre studenters psykiske helse er flyttet til rusmiddelforebyggende tiltak.

Mener statsråden arbeid med studenters psykiske helse hovedsakelig handler om rusmiddelforebygging?»

Statsråd Bent Høie []: Nei, arbeidet med studentenes psykiske helse handler selvsagt om mye mer enn rusmiddelforebygging.

I statsbudsjettet for 2018 foreslås det å opprette en egen tilskuddsordning til rusmiddelforebyggende innsats rettet inn mot studenter og studiesteder i regi av bl.a. studentsamskipnader og studentorganisasjoner. Ved å kunngjøre ordningene med et felles regelverk vil søknadsprosessen bli enklere for studentsamskipnader, læringsinstitusjoner og studentorganisasjoner, samtidig som tilskuddsforvaltningen blir mer effektiv.

Det er viktig å understreke at dette er en samordning av to tilskuddsordninger som fortsatt skal ha to formål: Det ene er å styrke studentenes psykiske helse, og det andre er å forebygge problemer knyttet til rusmiddelbruk. Derfor vil tiltak som omhandler studenters psykiske helse, fortsatt kunne søke støtte over ordningen, også uten at tiltaket omhandler rusforebyggende arbeid. Og omvendt vil tiltak som er rusforebyggende, kunne få støtte uten å omhandle studentenes psykiske helse. For tiltak som treffer begge formålene, vil det kunne være aktuelt å gi støtte fra begge tilskuddsposter samtidig.

Julia Wong (A) []: Jeg takker for svaret, og det er iallfall litt betryggende å høre at det fortsatt er fokus på andre tiltak. For i forrige Studentenes helse- og trivselsundersøkelse, fra 2014, avdekkes det at én av fem sliter med alvorlige symptomplager. Dette er dobbelt så høyt som i befolkningen for øvrig i samme aldersgruppe. Av disse er det kun én av tre som har søkt hjelp, og det trengs lavterskeltilbud. Et godt initiativ som kan nevnes, er studentorganisasjonen ved UiS, som nå lanserer Studenttelefonen, hvor man kan ringe inn og få hjelp til de spørsmålene man måtte trenge hjelp til. Og i årets statsbudsjett la Arbeiderpartiet inn tre ganger mer enn regjeringen til arbeid til studenters psykiske helse, og det var uten rusmiddelforebyggende tiltak. Mener statsråden at bevilgningene i neste års statsbudsjett er nok for tiltaket, når vi vet omfanget?

Statsråd Bent Høie []: Det er sånn at en alltid har ønske om å finne rom for mer når en jobber med helse. Det vil være et uendelig ønske. Men jeg mener at regjeringen har klart nettopp å prioritere og styrke arbeidet innen psykisk helse, både mot studenter og i befolkningen generelt. Vi har fått en kraftig økning i antall psykologer i kommunene, vi har hatt en kraftig økning i utbyggingen av helsestasjons- og skolehelsetjenesten for elever i grunnskolen og videregående skole, samtidig som vi også har styrket det psykiske helsetilbudet i sykehusene. Det er viktig. Det er også viktig at vi blir bedre på å forebygge – eller å skape god psykisk helse – gjennom folkehelsearbeidet, og det er en av årsakene til at vi nå samlet sett har en bevilgning på 70 mill. kr til et folkehelseprogram i regi av kommunene nettopp rettet mot barn og ungdoms psykiske helse.

Julia Wong (A) []: Jeg takker igjen for svaret. I potten som er for neste år, 2018, er det satt av 10 mill. kr som det kan søkes om fra bl.a. studentskipnadene. Meg bekjent er de 5 mill. kr fra årets budsjett ikke utlyst ennå. Dette er noe bl.a. Norsk studentorganisasjon har stilt seg undrende til. Mitt oppfølgingsspørsmål blir derfor om de 5 mill. kr som er lagt inn, er nye midler, eller om det er midler som er overført fra budsjettet for i år.

Statsråd Bent Høie []: Jeg er ikke kjent med at ikke midlene på årets budsjett er lyst ut, og det er jo sånn at en bevilger nye penger for hvert år. De pengene som ligger inne i neste års budsjett, er ikke en økning i forhold til årets budsjett. Det er vel om lag på samme nivå som årets budsjett.

Spørsmål 10

Jan Bøhler (A) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til innvandrings- og integreringsministeren:

«I filmen Hva vil folk si og NRKs reportasjer om barn fra Norge på koranskoler i Somalia er det blitt vist at utsending av barn til familiens opprinnelsesland er et redskap for sterk sosial kontroll som hindrer god integrering. I rapporten Transnasjonal oppvekst fra Institutt for samfunnsforskning framgår det at et stort antall barn sendes på lengre utenlandsopphold, særlig i Somalia, Irak og Pakistan.

Hvilke tiltak vil statsråden sette inn for å ta vare på disse barnas rett til en trygg oppvekst i Norge?»

Statsråd Sylvi Listhaug []: Jeg vil starte med å takke representanten Bøhler for spørsmålet. Dette er en meget viktig problemstilling. Dette er i realiteten et uttrykk for at vi ikke lykkes godt nok med integreringen i Norge.

Det er viktig at de som kommer til Norge og får opphold, innretter seg etter de verdiene, lovene og reglene som gjelder her. Det er essensielt at alle barn og unge i Norge får leve i frihet til å ta egne valg.

Vi er kjent med den problemstillingen at barn sendes på oppdragelsesreise til foreldrenes opprinnelsesland når foreldrene synes de har blitt for norske, eller når barna har kommet inn i et rus- eller kriminalitetsmiljø. Regjeringen er svært opptatt av at disse barna, som alle andre barn i Norge, skal ha en trygg oppvekst. I den nye handlingsplanen mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, «Retten til å bestemme over eget liv», som ble lansert i mars i år, er det 28 grep som skal følges opp, deriblant flere for å bedre kunnskapen i førstelinjen om hvordan de skal hjelpe barn og unge i slike situasjoner.

Lærere møter de unge svært mye og har en unik mulighet til å oppdage at noe ikke er som det skal. Det er også lærere som kan oppdage at eleven forsvinner fra skolen. Jeg mener det er viktig å styrke kunnskapen blant lærere om disse spørsmålene, og det er også viktig at lærerne tør å si fra til riktige instanser dersom de mistenker at eleven ikke har det bra hjemme, eller står i fare for å kunne bli sendt til hjemlandet. Handlingsplanen legger også opp til at skolen avholder oppfølgingssamtaler for elever som skal flytte til utlandet uten sine foreldre.

Jeg mener det er viktig å bekjempe berøringsangsten som mange fagfolk som møter disse unge, føler på i møte med disse problemstillingene. Vi vil samarbeide tett med Kunnskapsdepartementet og flere andre departementer om dette framover. Jeg vil også nevne at vi har minoritetsrådgivere på de mest utsatte skolene, som barna og ungdommene kan ta kontakt med. Vi finansierer Røde Kors-telefonen for tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, som barn og ungdom kan ringe inn til og få råd og veiledning om hva de bør gjøre.

Det viktigste er å hindre at barn og unge blir sendt ut av Norge. Når de først er sendt ut av landet, har vi langt færre virkemidler vi kan ta i bruk. Imidlertid har vi fire integreringsrådgivere ved utenriksstasjonene der disse problemene er størst. Utenrikstjenesten hjelper 10–15 norske ungdommer hjem til Norge hvert år.

Andre viktige tiltak i handlingsplanen er bl.a. å forbedre retningslinjene om etterlatte barn i utlandet. Det er behov for å revidere disse retningslinjene i tråd med dagens regelverk og rutiner. De reviderte retningslinjene skal også omtale hvordan norske myndigheter kan forebygge at barn etterlates i utlandet. Det eksisterer også et eget bo- og støttetilbud til ungdom som må flykte fra familien fordi de utsettes for sterkt press om f.eks. tvangsekteskap. Dette bo- og støttetilbudet kan også benyttes av ungdom som må flykte fra familien på grunn av trusler om å bli sendt ut av landet på oppdragelsesreise.

Jeg mener vi må jobbe videre for å se hva mer som kan gjøres for å forhindre at barn sendes ut av Norge til opphold som er direkte skadelig for integreringen, og vil invitere til samarbeid om dette.

Jan Bøhler (A) []: Tusen takk for svaret. Det var et fyldig svar, som hadde viktige poenger. Jeg vil gjerne følge opp med å si at ofte blir det sagt at vi ikke har noen redskaper når de først er sendt til utlandet, osv. Men vi må være klar over at når disse barna kommer tilbake til Norge – det får jeg høre fra bydelene, og jeg kjenner også til eksempler selv – blir de ofte Nav-klienter resten av livet. De har mistet venner, de har mistet det de var i gang med når det gjelder integrering, de har kanskje mistet kjærester – mistet mye av livet sitt – og mistet språket hvis de har vært borte i flere år. Det er veldig alvorlige skjebner disse barna utsettes for, så vi må strekke oss lenger, synes jeg, når det gjelder tiltak.

Så jeg vil spørre om tre nye typer tiltak, som ikke var nevnt. Det ene gjelder å få en samlet oversikt nasjonalt – fra fylkeskommunene, fra Nav eller fra dem som registrerer dette – over hvor mange dette gjelder, og få den ut til ambassadene, slik at ambassadene i større grad kan følge opp hvordan det går med disse barna, hva slags skoler de går på, og hvordan deres skjebne er, for det er nok mange de ikke vet om.

Statsråd Sylvi Listhaug []: Jeg mener det er et konstruktivt innspill, at vi må prøve å få en slik oversikt, selv om jeg selvfølgelig ser at det kan være noen utfordringer knyttet til det. Men det å vite omfanget er utrolig viktig, så jeg skal ta det med meg og undersøke hva som er mulig, og hvordan man eventuelt kan innhente det.

Jeg er helt enig med representanten Bøhler i at når man kommer til Norge etter flere år i et annet land, der man kanskje også har mistet språket, gjør det resten av livet i Norge ganske vanskelig. Vi hadde møte med bl.a. Oslo kommune om utfordringene på de videregående skolene i enkelte bydeler, og de pekte også på at noen av de personene som kommer tilbake, skal inn i et ordinært undervisningsløp og har små forutsetninger for å lykkes med det. Derfor er jeg helt enig i at vi er nødt til å gjøre mer. Jeg vil derfor nå samarbeide med flere departementer for å prøve å finne nye veier å bekjempe dette fenomenet på.

Jan Bøhler (A) []: Da den fungerende innvandrings- og integreringsministeren kommenterte oppslag om dette i Dagsrevyen i mai, varslet han sterke tiltak fra regjeringen. Jeg skulle ønske det innebærer at man da kommer med flere sterke tiltak, og jeg nevner et par punkter til.

Det ene gjelder etterforskning for frihetsberøvelse. Jeg mener at hvis man f.eks. så filmen «Hva vil folk si» og den historien som ble skildret der, så man at det var en frihetsberøvelse, en kidnapping. Det er jo det som er tilfellet mange ganger, tror jeg, at barna er sendt f.eks. på sommerferie uten å vite at de skal bli i det landet, og at det ofte ligger bl.a. arrangerte ekteskap bak, under sterkt press, eller at de har blitt for integrert her i Norge, og at man skal få dem inn i en annen kultur. Så jeg mener at etterforskning for frihetsberøvelse bør være et viktig spor, og at man ikke kan skjule seg bak foreldrenes rett, for de har også en opplæringsplikt, en plikt til å sørge for at barna får en forsvarlig opplæring, som mange av disse barna ikke får.

Det siste jeg vil spørre om, gjelder nødpass – om ambassadene kan utstede nødpass uten foreldrenes samtykke for å få disse barna tilbake.

Statsråd Sylvi Listhaug []: Det er jo ungdommer som vi bringer tilbake til Norge etter at de har blitt etterlatt der ute, så det håndteres ved ambassadene i dag. Som sagt er det 10–15 eksempler på det, og de fleste av dem vil vel være i en situasjon der de har rømt fra foreldrene, altså at de kommer seg til Norge mot foreldrenes vilje.

Jeg er helt enig i at det representanten nevner som et eksempel på etterforskningsiden, er et spor å forfølge. Jeg mener vi også må se på en del av de avtalene som inngås med foreldre, om at de ikke skal sende barna ut. Vi har fått noen indikasjoner på at en del av disse avtalene ikke er verdt papiret de er skrevet på. Spørsmålet er da om vi – ved at man bruker den type avtaler – egentlig gir disse ungdommene en falsk trygghet. Det mener jeg at norske myndigheter ikke skal gjøre.

Så vi jobber langs flere spor og kommer til å prioritere denne saken framover. Det er mange departementer som er involvert, men jeg holder i trådene.

Spørsmål 11

Une Bastholm (MDG) []: «I svaret på mitt skriftlige spørsmål om en 11-åring fra Dokka som må vente i Kabul mens asylsaken avklares, svarer statsråden at hun ikke griper inn i enkeltsaker. Spørsmålet handlet imidlertid ikke om rettssaken, men om ivaretakelse av barnets beste i saker hvor staten er den som anker, og dermed setter barnets liv på vent.

Hvorfor kan ikke et barn som venter på endelig avklaring, fortsette utdanningen sin i Norge imens, og hva gjør regjeringen for å sikre barnets beste i slike tilfeller?»

Statsråd Sylvi Listhaug []: La meg innledningsvis understreke at etter utlendingsloven er verken jeg eller Justis- og beredskapsdepartementet involvert i avgjørelsen av enkeltsaker, med mindre saken gjelder hensynet til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Utlendinger som søker asyl, har som en klar hovedregel rett til å oppholde seg i Norge inntil asylsaken er endelig avgjort av klageinstansen Utlendingsnemnda. Dersom nemdas vedtak er avslag, plikter utlendingen, også barnefamilier, å forlate Norge.

Jeg mener det vil være uheldig både for det norske samfunnet, men også for den enkelte asylsøker, dersom oppholdet i Norge kan treneres gjennom langvarige rettsprosedyrer. Når to instanser, UDI og UNE, har lagt til grunn at asylsøkeren ikke har grunnlag for opphold i Norge, bør som hovedregel ikke oppholdet og ventetiden her forlenges ytterligere. UNE skal på anmodning vurdere om en utlending likevel kan oppholde seg i Norge inntil domstolen har ferdigbehandlet saken ved eventuelt å gi utsatt iverksetting av avslagsvedtaket. I henhold til eget regelverk har UNE i noen saker også plikt til å gi utsatt iverksetting dersom det framkommer nye opplysninger som tilsier at saken bør vurderes på nytt. Utlendinger kan også begjære domstolen om midlertidig forføyning og gjennom kjennelse få rett til å oppholde seg i landet inntil den aktuelle domstolen har avgjort saken.

Jeg har tiltro til at den enkeltes rettssikkerhet er godt ivaretatt, herunder både vurderingen av fare for forfølgelse og hensynet til barnets beste, når en asylsøknad først er vurdert i to instanser og både UNE og domstolen vurderer at det ikke er grunnlag for at utlendingen skal bli værende i Norge i påvente av rettssaken.

Une Bastholm (MDG) []: Dette gjelder et godt integrert tvangsutsendt barn med en uavklart asylsak, fordi staten ved Utlendingsnemnda har anket for å få avklart en usikkerhet, som vel egentlig er politisk, men som retten må avklare fordi vi politikere ikke er i stand til å sette den grensen mellom vekting av barnets beste – som oppholdstid i landet eller andre ting som kan gi grunnlag for varig opphold – mot det en kaller innvandringsregulerende hensyn.

Jeg minner om at dette er en sak hvor jeg tilfeldigvis vet at familien både har søkt om utsatt iverksettelse og om midlertidig opphold for at barnet skal kunne fortsette utdannelsen i Norge mens staten bestemmer seg for hva vi mener skal være loven vår. Mener ikke statsråden at Norge har et ansvar for hvordan et barn – som kan ende opp med å få opphold i Norge – får ivaretatt sine menneskerettigheter generelt og barnerettigheter spesielt, mens familien venter på en endelig avgjørelse i det norske rettsvesenet?

Statsråd Sylvi Listhaug []: Jeg har tiltro til at UDI og UNE gjør de vurderingene som er riktig i de enkelte sakene. Vi har et regelverk som jeg mener er godt, og som det er grunn til å følge. At en er godt integrert, er ikke et utgangspunkt for å få opphold i Norge. Det handler om hvorvidt en har krav på beskyttelse, og dét er grunnlaget for behandlingen av disse sakene.

Jeg mener at vi har en god saksbehandling i Norge. Vi er vel blant de land i verden som har de beste systemene, og det er jeg veldig godt fornøyd med.

Une Bastholm (MDG) []: Jeg minner om at i denne saken gjelder ikke spørsmålet mitt selve rettssaken og oppholdsgrunnlaget til barnet, men hvordan vi som samfunn skal ivareta barns beste i en situasjon hvor vårt rettsvesen har behov for å få avklart hvordan man skal vekte ulike hensyn.

Utlendingsnemnda er veldig tydelig i denne saken på at grunnen til at de ønsker å anke den til Høyesterett, er at to ganske like saker har blitt vurdert ulikt. Greit nok. Men jeg minner om at i denne saken har barnets familie vunnet sakene både i tingretten og i lagmannsretten, mens det er staten som fortsetter å anke. Det betyr at 11-åringen fra Dokka kan bli sittende tre år til sammen i Kabul og til slutt ende opp med å ha oppholdstillatelse i Norge, fordi det er det vi bestemmer oss for at vi skal mene prinsipielt i denne typen saker i Norge.

Da blir spørsmålet mitt til slutt om ikke innvandrings- og integreringsministeren mener at vi også prinsipielt kan ta stilling til, i denne typen saker, om ikke barnets beste også skal kunne ivaretas såpass sterkt at det kan være i Norge mens saken pågår.

Statsråd Sylvi Listhaug []: Jeg mener vi har et godt regelverk i Norge, og at utlendingsmyndighetene er de rette til å vurdere de enkelte sakene. Jeg er veldig opptatt av at når man får avslag og det er grunnlag for å sende personer ut, ja, så skal de sendes ut, uansett hvem det måtte være. Det handler om rettferdighet i systemet. At de som får avslag, blir returnert, er en del av det å ha et strengt og rettferdig system. Derfor mener jeg at dette er noe vi må fortsette med, og så skal vi ta godt vare på dem som får opphold og skal bli, og integrere dem på en god måte.

Presidenten: For neste spørsmål må vi stokke om litt på rekkefølgen fordi vi mangler statsråd Søviknes. Så vi går videre til spørsmål 14 fra representanten Liv Signe Navarsete til justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen. Vi venter på Søviknes.

Spørsmål 14

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til justis- og beredskapsministeren:

«Vik fengsel har fått pålegg frå Arbeidstilsynet om å rive ei gamal brakke som vert nytta til kontor og butikk i fengselet, innan 31. desember 2017, då ho ikkje oppfyller HMS-krava og brannforskriftene. Vik kommune har stilt nytt areal til rådvelde, men Kriminalomsorgsdirektoratet vil ha mellombelse løysingar.

Vil statsråden syte for at brakka vert erstatta med nye lokale heller enn å bruke millionar på mellombelse tiltak, og at dette skjer utan at ein reduserer allereie tronge areal til lufting og aktivitetar for dei innsette?»

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Kriminalomsorgen har et stort vedlikeholdsetterslep og har derfor utfordringer både med vedlikehold og investeringsbehov. Det stiller krav til streng prioritering både for Kriminalomsorgsdirektoratet og for Justis- og beredskapsdepartementet innenfor den økonomiske rammen. Justis- og beredskapsdepartementet har gitt Kriminalomsorgsdirektoratet i oppdrag å utarbeide en konseptvalgutredning for straffegjennomføringskapasitet på Vestlandet. Arbeidet med denne forventes å starte opp i inneværende år, den vil omfatte fylkene Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane samt Møre og Romsdal.

Arbeidstilsynet har, som representanten Liv Signe Navarsete påpeker, gitt Vik fengsel frist til 31. desember i år for å avvikle bruk av eksisterende lokaler som ikke oppfyller offentlige krav. Statsbygg jobber aktivt med erstatningslokaler i form av nye brakker på egnet sted innenfor Vik fengsels eksisterende eiendom. Kriminalomsorgsdirektoratet forventer at dette kommer på plass i løpet av 2017, til erstatning for dagens lokaler, som ikke er tilfredsstillende. Etablering av nye permanente lokaler vil kreve nytt tomteareal. Beslutning om oppkjøp av nytt areal til Vik fengsel må ses i sammenheng med arbeidet med konseptvalgutredningen for straffegjennomføringskapasitet på Vestlandet. Når konseptvalgutredningen er gjennomført, skal den kvalitetssikres innenfor regelverket som gjelder for store statlige investeringer. Regjeringen vil komme tilbake til prioritering av tiltak på Vestlandet, bevilgningsbehov og fremdrift. Det gjøres naturlig nok i forbindelse med de årlige budsjettprosessene.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg takkar for svaret. Det er fire år sidan Arbeidstilsynet gav det første pålegget, det kom i 2013, og ein har sagt at det vert vedteke dagbøter som vil utgjere 720 000 kr per år dersom ein ikkje no gjer utbetringar. Så langt har leiinga prøvt å stanse desse med den grunngjevinga at ein arbeider med å finne løysingar. Leiinga har òg gong på gong peika på at ein ikkje har plass til erstatningsbygg som byggjer ned eit altfor lite uteareal. Det vil gå ut over dei innsette sine moglegheiter for aktivisering og lufting. Og Vik kommune har stilt til disposisjon ferdig regulert område aust for fengselet.

Viss desse utfordringane hadde vore i andre, sentrale delar av landet, ville dei ha vore løyste på den beste måten i 2013, men med politikken til denne regjeringa er det grunn til å frykte at kriminalomsorga i framtida berre skal drivast i sentrale strøk. Ein har lenge trenert desse planane om å utvide fengselet med 30 nye lukka plassar.

Eg spør igjen: Korleis vil me få ei konkret framdrift som løyser denne utfordringa?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i representantens beskrivelse av regjeringens politikk – snarere tvert imot. Når vi nå er tydelige på at vi skal få på plass en konseptvalgutredning for kriminalomsorgen på Vestlandet, er det nettopp for å ivareta de delene av landet og sørge for at vi har god soningskapasitet og gode soningsforhold også der. På samme måte er man i gang med tilsvarende konseptvalgutredning for Østlandet. Fra regjeringens side er dette noe vi i høyeste grad tar på alvor, men vi må se disse forholdene i sammenheng. Mye av kapasiteten som eksisterer i dag, er gammel og bør ses i den sammenheng. Det er viktig å få på plass gode fasiliteter for fremtiden. Da må vi se det i sammenheng, og det gjør vi gjennom vårt arbeid.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg takkar igjen for svaret, som ikkje gav særleg mykje meir informasjon.

I dag er det 431 ledige plassar i norske fengsel. Noreg kjøper 242 plassar i Nederland. Pris per soningsdøger i Nederland er 3 300 kr, medan han er ca. 2 000 kr i Noreg. Dette er ein politikk som ein òg må sjå i samanheng med utviklinga av soningsplassar – ikkje minst ved fengsel i distriktsområde, som Vik kommune – og ein politikk som fører til at fleire og fleire fengsel vert forsømde i Noreg. Det vert ikkje oppjustert, ein får ikkje utvide på dei plassane ein ynskjer. I staden brukar ein unødvendig mykje pengar på å kjøpe fengselsplassar i utlandet.

Vil regjeringa no endre denne politikken og sikre at me har gode soningsplassar i Noreg til våre innsette, noko som òg fører til arbeidsplassar lokalt?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: I beste fall kan ikke den beskrivelsen representanten gir av regjeringens politikk på dette området, beskrives som annet enn litt spesiell i den forstand at det er det stikk motsatte vi har gjort. Med denne regjeringen har vi klart å avvikle soningskøen. Da denne regjeringen tiltrådte, var det ca. 1 200 i soningskø i Norge. Det gjeldende tall per nå er ca. 157. Soningskøen er dermed avviklet. Det er ikke minst på bakgrunn av at vi opprettet den kapasiteten vi fikk i Nederland, noe som da også har gitt oss et rom for å renovere og gjøre opprustninger av eksisterende kapasitet, som ellers ville ha vært umulig uten at fengselskøen økte ytterligere.

Er det et område hvor det er svært liten grunn for opposisjonen til å kritisere regjeringen, må det i særdeleshet være dette området. Det handler om at vi i høyeste grad har levert. Vi har avviklet soningskøen, og det er nettopp fordi vi har benyttet oss av midlertidige plasser i Nederland.

Presidenten: Vi går da tilbake til spørsmål 12, fra representanten Arne Nævra til olje- og energiministeren.

Spørsmål 12

Arne Nævra (SV) []: «Per i dag er det ingen havner som tilbyr landstrøm til store cruiseskip. Norge bør ta en lederrolle i dette arbeidet, med stor cruisetrafikk og ambisjoner for en grønn skipsfart og reduserte utslipp av klimagasser og luftforurensning.

Vil regjeringen sørge for at det blir tilstrekkelig støtte fra Enova til å gjennomføre utbygging av landstrøm til alle skip i alle viktige turisthavner?»

Statsråd Terje Søviknes []: Regjeringen er opptatt av å legge til rette for landstrøm i flere norske havner. Det kan både gi reduserte klimagassutslipp og bedre luftkvaliteten lokalt.

Enova er, som spørsmålsstilleren er inne på, vårt sentrale verktøy i satsingen for å redusere norske klimagassutslipp og utvikle framtidens energisystem. Derfor er Enova styrket gjennom de siste årene, og i 2018 er foreslått bevilgning på hele 2,7 mrd. kr.

Det har de siste årene vært en stor satsing på landstrøm fra Enovas side. For få år siden var det kun enkelte havner som hadde landstrøm tilgjengelig, men siden 2016 har Enova gjennomført fire runder og tildelt over 340 mill. kr i støtte til totalt 50 landstrømprosjekt. Enovas støtte har vært utformet som konkurranser – for prosjekt med størst potensial for klimagassutslippskutt og med en innretning som gjør at man får størst klimagassutslippskutt per støttekrone. Jeg mener det er en viktig tilnærming. Når vi bruker skattebetalernes penger på denne typen tiltak, er det viktig at vi får størst mulig effekt, og det er i dette tilfellet størst mulig kutt i klimagassutslippene. Da bygger man først landstrøm der man har størst brukstid og størst effekt i forhold til støttebeløp.

Når det kommer til cruisetrafikken, er det særegne der at man krever særlig høy effekt for å kunne koble cruiseskip til strømnettet, så i tillegg til selve koblingen er det viktig å ha tilstrekkelig med strøm. Det betyr at man ofte får høye infrastrukturkostnader. Kostnadene øker ved selve landstrømanlegget. I tillegg må selvfølgelig rederiene gjøre sine ombygginger for eventuelt å kunne koble skipene til landstrøm. Dyre landanlegg kombinert med lav brukstid for en del cruisehavner – spesielt i sommersesongen og ikke resten av året – har gjort at foreløpig har ikke disse cruisehavnene nådd opp i konkurransen om Enova-støtte.

Det skjer imidlertid mye spennende i maritim sektor. Vi har lang tradisjon i Norge for å ligge i front når det gjelder avansert teknologi. Og som det blir pekt på her fra spørsmålsstilleren, vil grønn skipsfart også etter hvert måtte omfatte cruisenæringen.

Enova kommer til å fortsette sin satsing. Regjeringen legger til rette for større aktivitet gjennom Enova nok en gang med de bevilgninger som nå foreligger, og jeg håper at det også vil komme gode prosjekt framover som vil komme cruisenæringen til gode.

Arne Nævra (SV) []: Jeg takker statsråden for svaret. Det var vel omtrent som ventet.

Bare for å illustrere omfanget: Det er nå nesten 700 000 cruiseturister i norske fjorder årlig, over 300 000 bare i Geiranger. En cruiseturist er den mest forurensende av alle turister – bare med hensyn til CO2 er det over tre ganger så mye utslipp per passasjerkilometer som ved bruk av privatbil. For virkelig å ta tak i dette utslippet til luft og fjerne den kolossale forurensingen som disse skipene fører til i norske fjorder, er den eneste løsningen – slik vi ser det – på lang sikt å få landstrøm under oppholdet, noe SV har tatt opp flere ganger.

Til Enova har det kommet søknader om støtte til landstrøm for cruiseskip bl.a. fra Bergen, men Enova sier selv at de ikke har midler til å støtte slike store prosjekter, kun en rekke mindre, akkurat som statsråden for så vidt sa. Vil statsråden øke denne potten hos Enova for å sikre at havnene faktisk kan gjøre nødvendige infrastrukturendringer for å tilrettelegge for landstrøm også for større skip som cruiseskip?

Statsråd Terje Søviknes []: Nå er det slik at fra regjeringens side styrer vi Enova gjennom en arbeidsavtale mellom Olje- og energidepartementet og Enova. Det er viktig for å få maksimal utnyttelse av de midlene som blir stilt til rådighet, i form av både utslippskutt og utvikling av ny teknologi, at Enova har stor frihet til selv å utvikle og prioritere mellom de programmene de skal presentere for industrien, mellom de teknologiene som skal utvikles. Vi er ikke inne fra regjeringens side, fra Olje- og energidepartementets side, og spesifikt bestemmer ulike deler av budsjettet til Enova. Vi gir en ramme, basert på det Stortinget bevilger i statsbudsjettene.

Når det er sagt, er dette et tema som jeg vet det er nær kontakt mellom en rekke cruisehavner og Enova om, og den dialogen vil nok fortsette.

Arne Nævra (SV) []: Jeg takker statsråden for svaret.

Bare for å si litt om framtidsutsiktene her: Det lønner seg å være i forkant av utviklingen. Antallet cruiseturister er også ventet å doble seg innen 20 år, ifølge beregninger fra TØI. Klimagassutslippene fra skipene er betydelige.

EU-direktivet om infrastruktur pålegger alle viktige havner i Europa å ha landstrøm innen 2025. Hvis ministeren mener dette ikke er mulig for Enova å støtte, hvem mener han da skal tilrettelegge for disse nødvendige investeringene? Er det andre departementer dette hører inn under? Vil han oppfordre Samferdselsdepartementet til å ta ansvar for å tilrettelegge for større landstrømprosjekter dersom dette er for store prosjekter for Enova?

Statsråd Terje Søviknes []: Enova er vårt viktigste virkemiddel også når det gjelder landstrøm til cruisehavnene. Det er et arbeid som må pågå kontinuerlig her, og jeg vil oppfordre de havnene som har cruiseanløp, til å samordne seg og samarbeide for å få fram en strategi for hvordan dette kan utvikles i Norge. Vi må nok også kikke utenfor landets grenser, for skal man få økonomi i dette og få de tilstrekkelige utslippskuttene vi ønsker, er vi også avhengig av at det er tilsvarende anlegg i andre europeiske havner som de samme cruiseskipene anløper. I første fase vil jeg tro at det vil være mest aktuelt å installere landstrøm der man har snuhavner, og der det er rederi som har faste ruter mellom europeiske havner, slik at vi kan få størst mulig effekt.

Det er også en mulighet for lokale myndigheter, kommunene, havnevesenet til å gå inn med økonomisk støtte også fra deres side for å få ned det støttebeløpet som trengs fra staten, for lokale myndigheter har også et ansvar for lokal forurensing, som deler av dette problemet dreier seg om.

Spørsmål 13

Maria-Karine Aasen-Svensrud (A) []: «God rehabilitering og innhold i soningen forebygger kriminalitet. En viktig del av rehabiliteringen er kontakt med familie og barn. Derfor har vi lenge hatt nærhetsprinsippet som en kjøreregel for hvordan vi som samfunn tilrettelegger soningsforholdene og muliggjør rehabilitering av innsatte i våre fengsler. Soningen skal foregå nærmest mulig den innsattes lokalsamfunn og familie. Dette har vært et godt og viktig prinsipp, som blant annet gjør tilbakeføring til samfunnet og rehabilitering enklere. Noe som igjen minsker risikoen for gjentagende kriminalitet.

Mener statsråden at nærhetsprinsippet ivaretas ved soning i nederlandsk fengsel?»

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Nærhetsprinsippet er et viktig prinsipp i kriminalomsorgens arbeid og en viktig føring når det gjelder plassering av innsatte. Det er langt fra Norge til Norgerhaven fengsel i Nederland, men også i Norge er det lange avstander. Og uavhengig av om man soner straffen i et fengsel i Norge eller i Nederland, er det sånn at ulike hensyn kan komme i konflikt med nærhetsprinsippet og i visse tilfeller må gå foran. I en situasjon hvor det er mangel på straffegjennomføringskapasitet, vil nærhetsprinsippet måtte vike for hensynet til at straffegjennomføring skal påbegynnes så snart som mulig etter rettskraftig dom.

Jeg minner om at fengselet i Nederland ble opprettet som et midlertidig tiltak for å avhjelpe et stort behov for fengselsplasser med høyt sikkerhetsnivå. Lang soningskø og brudd på fristen for overføring fra politiarrest til varetekt har lenge vært en utfordring. Siden opprettelsen av fengselet er soningskøene så å si avviklet, og vi har ikke lenger oversittere i varetekt på grunn av mangel på fengselsplass.

Jeg vil også gjøre representanten oppmerksom på at nesten 80 pst. av de innsatte i Norgerhaven fengsel er utenlandske statsborgere. For denne gruppen er det av mindre betydning hvor fengselsstraffen gjennomføres. De fleste av disse skal ikke tilbakeføres til det norske samfunnet. Mange av dem har ikke sin familie i Norge, men kanskje i et land som reelt sett, geografisk, ligger nærmere Nederland. Innsatte som skal tilbakeføres til det norske samfunnet, overføres til Norge så snart de innvilges permisjoner eller utganger fra fengsel. Det vil si at de gjennomfører bare en del av straffen i Nederland. Jeg minner videre om at ingen domfelte som mottar besøk av barn under 18 år, blir overført til Norgerhaven fengsel, med mindre de selv ønsker det. Det er også viktig å si at 64 pst. av de innsatte er overført frivillig. I forhold til innsatte i andre norske fengsler har de innsatte økt mulighet for telefonkontakt med venner og familie, og det er også muligheter for å benytte Skype. Det er godt tilrettelagt for besøk ved fengselet.

Til slutt vil jeg understreke at det i Norgerhaven fengsel jobbes aktivt med tiltak som skal gi de innsatte gode muligheter for tilbakeføring til samfunnet. God tilbakeføring til samfunnet og rehabilitering forutsetter mer enn bare nærhet til lokalsamfunn og familie.

Maria-Karine Aasen-Svensrud (A) []: Ved soning i Nederland har det blitt lagt en rekke kriterier til grunn. Disse vises det også til i regjeringens forslag til statsbudsjett. Blant annet nevnes det i forslaget, som statsråden var inne på, at soning i Nederland ikke skal omfatte innsatte som har krav på utdanning, eller innsatte som har jevnlig besøk av barn under 18 år. Erfaringene fra fengslene og kriminalomsorgens arbeid viser nettopp at innsatte over tid ved soning og gjennom rehabilitering kan oppleve å få bedre kontakt med familie, eller få et ønske om utdanning og arbeidstrening. Mener statsråden at en slik utvikling ikke er mulig, eller ikke er tilfellet, for innsatte som soner i Nederland?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Jeg oppfatter at den soningen vi har gjort tilgjengelig i Nederland, har løst mange av de utfordringene den forrige regjeringen etterlot seg til denne regjeringen. Vi overtok på et tidspunkt hvor ca. 1 200 sto i soningskø. Folk måtte altså vente for å få sonet sine dommer. Det er en uholdbar situasjon, og det er i hvert fall ikke til fordel for rehabilitering. Vi har klart å avvikle disse soningskøene. Vi har også gjennom vår bruk av Norgerhaven fengsel vært i stand til å pusse opp og renovere kapasitet vi har i Norge, og vi har unngått brudd på at folk sitter for lenge i varetekt.

Totalt sett har dette vært et viktig skritt for norsk kriminalomsorg. Det har satt oss i en langt bedre situasjon. Og jeg understreker nok engang at de fleste som soner i Nederland, er utenlandske statsborgere. Mange av dem skal overhodet ikke tilbake til Norge.

Maria-Karine Aasen-Svensrud (A) []: Jeg registrerer at statsråden ikke svarer på spørsmålet. Jeg håper han vil svare på dette:

I forslaget til statsbudsjett nevnes det at leieavtalen med Nederland skal løpe ut samtidig som det nye fengslet i Agder står klart. Vil statsråden garantere for at ordningen med utenlandssoning avsluttes når det nye fengslet i Agder står klart?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Vi har hele tiden lagt til grunn at Norgerhaven og de soningsutfordringene det løser for Norge, har vært av midlertidig karakter. Så langt er det ikke planlagt noen videreføring etter at fengslet i Agder står klart. Det vil bety en kjærkommen økning av soningskapasiteten i Norge – nytt, moderne, effektivt fengsel, som vil være svært godt tilrettelagt for soning. Jeg mener at vi på det tidspunktet må vurdere situasjonen, om det er behov for ytterligere forlenging av Norgerhaven. Per i dag ligger ikke det til grunn. Det er ikke regjeringens politikk. Det må vurderes fortløpende ut fra de kapasitetsbehovene vi måtte ha i kongeriket, men per i dag er ikke det et tema.

Presidenten: Spørsmål 14 er allerede besvart.

Spørsmål 15

Mani Hussaini (A) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kunnskapsministeren: «Statistisk sentralbyrås tall sier at andelen privatskoler har økt med 51,6 pst. de siste ti årene. Flere privatskoler har blitt opprettet mot vertskommunens vilje. Dette gjør det vanskeligere for lokalpolitikere å planlegge sitt eget skoletilbud.

Hva er det totale elevtallet ved de private barne- og ungdomsskolene, hvor mye har det økt siden endringene av privatskoleloven, og hvor mange av disse har blitt opprettet mot vertskommunens vilje?»

Statsråd Henrik Asheim []: Det store flertallet av elevene i Norge går i den offentlige skolen. Rundt 3,6 pst. av grunnskoleelevene går i private skoler. Også i fremtiden vil de aller fleste elevene gå i offentlig skole, og regjeringens viktigste jobb er å styrke nettopp den offentlige skolen.

Samtidig er friskolene viktige. De er alternativ og supplement til den offentlige skolen, og de bidrar til å sikre den enkeltes rett til å velge mellom forskjellige skoler. Offentlig finansierte friskoler kan også bidra til mangfold, utvikling og læring mellom skolene. Friskolene må drive etter lovfestede krav til innhold og kvalitet.

Den nye friskoleloven trådte i kraft for to år siden. Loven innebærer langt fra noe frislipp. Godkjenningsordningen er skjønnsmessig, og kun skoler som driver på et av lovens godkjenningsgrunnlag, kan godkjennes. I ny friskolelov er det føyd til to nye grunnlag. Det er videregående opplæring i yrkesfaglig utdanningsprogram, og det er særskilt profil, såkalte profilskoler.

Det følger av loven at godkjenning ikke skal gis dersom det vil føre til negative konsekvenser for vertskommunen. Vertskommunen har rett til å uttale seg før det gis godkjenning etter friskoleloven. Uttalelsen skal legges vekt på, men vertskommunen har ingen vetorett. Avgjørende er om vertskommunen kan begrunne og sannsynliggjøre at godkjenning vil ha negative følger for det offentlige skoletilbudet. Jeg peker på at dagens godkjenningsordning er en videreføring av den praksis som gjaldt under den tidligere privatskoleloven, som de rød-grønne selv styrte under. Jeg mener at regelverket har en rimelig balanse mellom hensynet til vertskommunen på den ene siden og hensynet til foreldre og unges mulighet til å velge mellom forskjellige skoler på den andre.

Så til svaret på det direkte spørsmålet fra representanten: I inneværende skoleår er det registrert totalt 21 616 elever fordelt på til sammen 228 private grunnskoler. Siden endringene i loven per 1. august 2015 er det godkjent totalt 49 nye grunnskoler med til sammen 6 605 elevplasser. Jeg gjør oppmerksom på at de fleste av disse skolene er godkjent etter de godkjenningsgrunnlag som ble videreført fra tidligere lov. Til orientering er det godkjent 19 grunnskoler etter det nye profilskolegrunnlaget. Flesteparten av disse er ungdomsskoler med spesiell faglig oppmerksomhet på idrettsfag. Vertskommuner har siden 1. januar 2015 uttalt seg negativt til 11 av de 49 godkjenningene av nye grunnskoler.

Jeg og representanten Mani Hussaini er nok uenige i vårt syn på friskolenes betydning. Men det må unektelig være verdt å merke seg for ham at mye av den utviklingen han beskriver, er i like stor grad et resultat av politikken som denne regjeringen fører, som den hans egen regjering førte, ettersom det store flertallet er godkjent under det regelverket hans regjering selv laget. Forskjellen derimot er at jeg hele tiden har vært en forsvarer av friskolenes betydning for et mer mangfoldig skoletilbud.

Mani Hussaini (A) []: Jeg takker for svaret.

Noe av det fineste med landet vårt er at alle uansett bakgrunn kan møtes i fellesskolen, alle uansett bakgrunn kan få de samme mulighetene i fellesskolen. Enten en er barn av en direktør eller av en vaktmester, får en like muligheter til å lykkes. Vi vet at skoler må legges ned fordi det opprettes privatskoler. I Hordaland, f.eks., har vi sett flere av disse eksemplene: Barn får ikke like muligheter når det blir et større og større skille.

Spørsmålet mitt til statsråden er: Er regjeringen fornøyd med den utviklingen som har vært de fire siste årene, og hvor settes taket for hvor mange privatskoler vi skal ha?

Statsråd Henrik Asheim []: La meg begynne med å si at jeg er helt enig med representanten Hussaini i at noe av det flotte med Norge er at elevene går sammen på skolen, uavhengig av sosial bakgrunn. Det er også noe av grunnen til at vi over lang tid og med vekslende politisk flertall har hatt offentlig finansierte friskoler. Det vi da snakker om, er ikke rene private skoler som kan ta så høye utbytter eller skolepenger de vil, men de som får statsstøtte. Mot at de får statsstøtte, må de naturligvis også oppfylle en del veldig strenge krav. De kan ikke sortere elever, de kan ikke ta høye egenandeler, og de kan ikke undervise i hva de vil.

Når representanten viser til Hordaland, er det situasjonen som var under det regelverket den rød-grønne regjeringen selv laget. De skolene han viser til der, ble godkjent i henhold til den rød-grønne regjeringens friskolelov. Det vi har gjort, er ikke å liberalisere når det gjelder oppstart, støtte eller utbytte, men vi har sagt at det er to nye kategorier som kan godkjennes. Det er yrkesfaglige skoler, og det er profilskoler.

Mani Hussaini (A) []: Når VG skriver at det er blitt en dobling i antall privatskoler under denne regjeringen, hadde jeg håpet at statsråden hadde gitt bedre svar.

Vi vet at flere privatskoler går ut over utdanningskvaliteten. Vi kan bare se til vårt naboland Sverige, hvor det har gått karakterinflasjon i skoler, og utdanningskvaliteten går ned. Jeg har ved veldig mange anledninger stilt spørsmål om man kan vise til land som har privatisert skolen og fått til bedre resultater. Målet med politikken må jo være å få til bedre resultater, og så kan vi legge bort de ideologiske skylappene. Da er spørsmålet til statsråden: Kan han vise til et land som har privatisert skolen og fått bedre resultater for elevene?

Statsråd Henrik Asheim []: Det finnes veldig mange forskjellige land som har forskjellig politikk på dette. Det som har vært viktig for oss, er å ha en friskolelov som gjør at man får offentlig finansierte friskoler, ikke bare private skoler for dem som har god råd.

For bare å ta noen tall: Under Stoltenberg-regjeringen ble det godkjent 96 grunnskoler og 20 videregående skoler. Under Solberg-regjeringen er det godkjent 98 grunnskoler og 12 videregående skoler. Enten varsler representanten Hussaini nå en helt ny friskolepolitikk fra Arbeiderpartiet, hvor man skal sette et eller annet tak eller gi vetorett til kommunene, eller noe lignende – eller så er det slik at dette er en utvikling som kommer av at noen har en god idé og starter noe nytt.

Jeg mener det er rart hvis vi skal stå i denne sal og ikke også se det viktige supplementet som friskolene er til den offentlige skolen. Men det forutsetter naturligvis at de er nettopp det, et supplement, og at det ikke er et frislipp. Det har vi vært veldig strenge på. Faktisk har vi strammet inn vilkårene for å få godkjenning ved at vertskommunene skal lyttes bedre til med vårt regelverk enn de ble under de rød-grønne.

Presidenten: Sak nr. 2 er dermed avsluttet.