Stortinget - Møte tirsdag den 10. oktober 2017

Dato: 10.10.2017
President: Olemic Thommessen

Søk

Innhald

Sak nr. 1 [10:15:08]

Hans Majestet Kongens tale til det 162. storting ved dets åpning og melding om Noregs rikes tilstand og styring (trontaledebatt)

Talarar

Presidenten: Presidenten vil foreslå at debatten ordnes slik:

Debatten går over to dager og starter med innlegg fra parlamentariske ledere på inntil 10 minutter, med etterfølgende replikkrunde på inntil seks replikker.

Deretter 44 innlegg på inntil 5 minutter som avvikles i sin helhet på første debattdag og fordeles slik mellom partiene: Arbeiderpartiet 13 innlegg, Høyre 12 innlegg, Fremskrittspartiet 7 innlegg, Senterpartiet 5 innlegg, Sosialistisk Venstreparti 3 innlegg, Venstre 2 innlegg og Kristelig Folkeparti 2 innlegg.

Det åpnes for inntil fire replikker på hvert innlegg etter to av innleggene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet og etter ett av innleggene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Fem statsråder gis en taletid på inntil 5 minutter hver, med en etterfølgende replikkrunde på inntil seks replikker.

Etter avvikling av fordelt taletid åpnes det for innlegg på inntil 3 minutter.

Onsdagens møte settes kl. 10 og starter med et innlegg fra statsministeren på inntil 15 minutter, med etterfølgende replikkrunde på inntil 14 replikker.

Deretter eventuelle resterende 3-minuttersinnlegg fra dagens møte samt de som melder seg under tirsdagens debatt.

– Det anses vedtatt.

Jonas Gahr Støre (A) []: President – gratulerer!

Noen av de største utfordringene Norge har stått overfor de siste tiårene, rykker nærmere nå. Det preger inngangen til denne stortingsperioden. Vi må snu trenden med stadig flere unge mennesker som ikke får jobb, eller som kun får utrygge jobber. Det haster. En fallende andel av oss er i arbeid, vi opplever økende utenforskap, som svekker selve grunnmuren for vår samfunnsmodell – trygt arbeid og velferd til alle. Vi må gi omsorg av bedre kvalitet til flere eldre. Det haster, for økningen i antall eldre vil skyte fart i årene som kommer. Vi må, i denne stortingsperioden, komme i gang med vesentlige kutt i klimagassutslippene. Vi må, på overtid, få på plass en avtale med EU og få til kutt som monner i Norge. Det haster – om vi skal nå Stortingets mål om 40 pst. kutt innen 2030.

I trontalen framholder regjeringen at «et bærekraftig velferdssamfunn» er et mål vi må nå. Skal det målet nås, kan ikke de fire neste årene bli som de fire siste. Vi kan ikke fortsette å bruke for mye oljepenger og samtidig bruke for lite tid, krefter og penger på de utfordringene som virkelig er viktige, og som nå rykker nærmere. Norge kan bedre enn det.

Før stortingsvalget ga vi dette løftet:

«Vi skal gjøre det viktigste for Norge til det viktigste i norsk politikk.»

Det vil være vår rettesnor også etter valget, i den stortingsperioden som nå begynner.

Valget ga et annet resultat for Arbeiderpartiet enn vi ønsket. Jeg vil gratulere statsminister Erna Solberg med et resultat som gjør at hun fortsetter som statsminister. Samtidig er det slik: Den rød-grønne siden i politikken styrket seg ved dette stortingsvalget. De såkalte Nydalen-partiene fikk lavere oppslutning ved dette valget enn i 2005 og 2009. Sammensetningen av det nye Stortinget, med en svekket høyreside, gir derfor nye muligheter for nye flertall i mange saker. Politikken kan framover dreies i en mer rettferdig, klimavennlig og ansvarlig retning enn i forrige periode. Arbeiderpartiet vil jobbe iherdig for at det skjer, på områder som arbeidsliv, likestilling og familiepolitikk, på områder som distriktspolitikk og næringspolitikk, hvor et nytt storting gir mulighet for en politikk for hele landet.

Skal vi møte og løse de krevende oppgavene som nå venter, må vi bygge på det beste ved Norge: høy tillit og små forskjeller, sterke fellesskap og grunnleggende trygghet i en tid med omstillinger. Bygger vi på disse særtrekkene ved landet vårt, er det neppe noe land som er bedre rustet til å møte eldrebølgen, redusere utenforskapet i arbeidslivet eller makte overgangen til et klimavennlig samfunn.

La meg gi noen eksempler på hva dette betyr:

Å bygge på det beste ved Norge betyr å styrke det organiserte arbeidslivet, ikke svekke det, slik vi har sett de siste årene. Det er avgjørende for å bevare den norske samfunnsmodellen. Derfor ber vi i dag regjeringen legge fram forslag om å endre arbeidsmiljøloven for å begrense bruken av tidsbegrenset innleie for å sikre et tryggere arbeidsliv.

Å bygge på det beste ved Norge betyr at flere praksissterke unge mennesker kommer raskt inn i arbeidslivet. Slik kan vi bidra til at utenforskapet i Norge blir mindre, ikke stadig større, slik det har blitt de siste årene. På vårt beste tar vi i Norge et felles ansvar for å gi alle muligheter til å skaffe seg kompetanse og komme i jobb. Derfor ber vi i dag regjeringen legge fram tiltak som sikrer at alle kvalifiserte søkere med ungdomsrett sikres tilbud om læreplass etter videregående trinn 2.

Å bygge på det beste ved Norge betyr at vi som fellesskap tar ansvar for at vi når våre klimamål innen 2030. Noe av det aller beste ved Norge er at vi makter å gjennomføre store samfunnsendringer i bredt samarbeid på tvers av sektorer. Det er det som må til i klimapolitikken. Vårt forslag om at staten skal bidra med inntil 70 pst. av investeringskostnadene i store kollektivutbygginger i storbyene, er ett uttrykk for denne ambisjonen.

Skal vi forbli gode på omstilling i Norge, må vi styrke, ikke svekke, de trekkene ved vårt samfunn som nettopp har gjort oss gode til å takle krevende utfordringer i fellesskap, styrke trekk ved vårt samfunn som likestilling mellom menn og kvinner – et tema som knapt ble nevnt i trontalen eller i regjeringens redegjørelse om rikets tilstand. Derfor fremmer Arbeiderpartiet i dag forslag om å øke fedrekvoten til 14 uker, for å gi barn og fedre tid sammen og bidra til likestilling i arbeidslivet.

Vi vil styrke trekk ved vårt samfunn, som små forskjeller. Derfor vil Arbeiderpartiet fortsette kampen mot store skattekutt fra Fremskrittspartiet og Høyre, som øker forskjellene nettopp på et tidspunkt hvor protestene, sinnet, i mange land rundt oss viser hvor galt det går når ulikhetene får øke.

Å være det største opposisjonspartiet forplikter. Vi skal ta vårt ansvar og gjøre jobben som opposisjon. Vi skal være kritiske der det er på sin plass. La meg ta et ferskt eksempel: Fellesforbundet har i lang tid kritisert regjeringen for svak innsats mot sosial dumping i byggebransjen. I forrige uke slo også Byggenæringens Landsforening alarm. De skrev at «en stor svakhet i arbeidet mot arbeidslivskriminalitet er at det mangler koordinering og lederskap» fra regjeringen. Det er fortjent kritikk – som vi raskt vil ta inn i denne sal, med nye forslag til tiltak og med det alvoret denne saken fortjener.

Vi skal som et stort og ansvarlig opposisjonsparti bidra til å finne gode løsninger for Norge. Det påhviler regjeringen et eget ansvar for å bidra ikke bare til at slike løsninger kan forankres i Stortinget, men at de følges opp på en god og inkluderende måte i etterkant.

I en mer uforutsigbar verden er det spesielt viktig med bred oppslutning om hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. EØS-avtalen og norsk NATO-medlemskap utgjør fundamentene for denne politikken. Norge skal kjennes igjen som en forsvarer av folkeretten, en støttespiller til FN og en pådriver for menneskerettigheter og nedrustning.

Ja, hovedlinjene ligger fast. Samtidig er verden rundt oss i stor forandring. Vi må ha takhøyde for åpent å diskutere disse forandringene og konsekvensene de får for norske interesser.

Vi vil være konstruktive og kritiske i opposisjon. Samtidig skal vi som det største opposisjonspartiet være et klart alternativ til høyrepartienes politikk. I neste stortingsperiode, og med basis her i Stortinget, skal vi utvikle det alternativet videre.

Vi skal utvikle arbeids- og kompetansepolitikken – utvikle nye og effektive grep som gjør at den store teknologiske revolusjonen som nå slår inn i arbeidslivet vårt, som varehandelen, får sitt politiske motsvar i ny politikk for livslang læring.

Vi skal utvikle innvandrings- og integreringspolitikken. Vi skal stå ved det brede forliket i Stortinget fra 2015. Vi skal stå opp mot dem som sprer fremmedfrykt og splid og gjør minoritetene utrygge. Vi skal utvikle integreringspolitikken slik at vi får flere innvandrere i jobb og inn i samfunnet vårt.

Vi skal utvikle distriktspolitikken. Vi skal formulere nye svar på hvordan vi sikrer økt framtidstro og vekst i hele landet – uten at nødvendige endringer stopper opp, og uten at by settes på kollisjonskurs med land i sak etter sak, slik vi har sett de siste årene.

Vi skal utvikle næringspolitikken for å utnytte norske fortrinn, naturressurser og eierskap og legge grunnlag for nye jobber i årene som kommer.

Når vi i denne sal i de neste fire årene skal finne sammen om svar på de store utfordringene Norge står overfor, er det enda tydeligere enn i forrige periode at det ikke er til høyre for partiet Høyre flertallet og de gode løsningene ligger. Arbeiderpartiet skal som det største opposisjonspartiet gjøre det som står i vår makt for å trekke politikken i et endret storting inn mot sentrum–venstre. Bare slik kan vi møte store utfordringer i samfunnet med en politikk som bygger på det beste ved Norge, som små forskjeller og sterke fellesskapsløsninger.

Med dette tar jeg opp forslagene fra Arbeiderpartiet.

Presidenten: Representanten Jonas Gahr Støre har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Trond Helleland (H) []: Etter en lang og spennende valgkamp og etter mange runder med evalueringer og diskusjoner om hva som gikk galt for Arbeiderpartiet, synes jeg at representanten Gahr Støre i dag varslet en ansvarlig politikk – han var opptatt av det – samtidig som vi før representanten Gahr Støre opplevde ikke en vårflom, men en høstflom av representantforslag som alle, iallfall mange av dem, har store kostnadssider.

Hvis vi nå skal være mer påholdne med oljepengebruken, må vi gjøre noe for å effektivisere offentlig sektor, få offentlig sektor til å jobbe smartere, få offentlig sektor til å få mer ut av kronene. Da er spørsmålet til Arbeiderpartiet: Vil Jonas Gahr Støre bidra til nødvendige reformer, forlik og samarbeid for å bidra til at offentlig sektor jobber smartere, slik at vi kan gi mer rom for et bærekraftig velferdssamfunn?

Jonas Gahr Støre (A) []: I likhet med representanten gleder jeg meg over høstflommen av gode forslag, som skal få positiv behandling i dette stortinget med nye konstellasjoner.

Ordet «reform» betyr å gjøre ting bedre. Representanten kan være trygg på at Arbeiderpartiet vil være en pådriver for å gjøre ting bedre i hele vårt samfunn for å utnytte ressursene bedre, slippe fram folks initiativ og kunnskap og ha respekt for det. I offentlig sektor må vi fortsette arbeidet med å ta i bruk ny teknologi for å kunne gjøre ting på en bedre måte, slik vi hadde lang erfaring med i vår regjering – digitalisering, effektivisering. Men framfor alt tror jeg det er viktig å spille på lag med dem som jobber i denne sektoren, gi dem tillit og ikke styre dem ned til minste detalj, slik at de opplever at de blir rammet inne av byråkratiske, krevende og fordyrende løsninger. Vi har den fremste ressursen i dem som jobber der, og da tror jeg at det er å kaste bort tiden med reformer for strukturendringer, med en regionreform som jeg i valgkampen kalte et makkverk av en reform – jeg mener det fortsatt er det – og med andre reformer som stort sett byråkratiserer framfor å gjøre ting mer effektivt og godt for folk.

Trond Helleland (H) []: Nå skal vi ikke gjøre denne runden kun til en runde om regionreform. Men det er interessant at de representantforslagene Arbeiderpartiet nå fremmer, vil gjøre om tre regioner og gå tilbake til syv fylker. Det er vel ikke et bidrag til en mer effektiv offentlig sektor som gir rom for å skape velferdstjenester. De videregående skolene ligger der, men det er administrasjonen, det å ha mer samordnet realpolitikk osv., som blir viktig.

Det å øke skattene kan vi gjøre bare en gang, og Arbeiderpartiet hadde forslag i valgkampen om å øke skattene med 15 mrd. kr. Etter vår mening er det et uttrykk for politisk latskap og kortsiktig tenkning. Det er ingen løsning å gå fra å bruke oljepenger til å bruke folks sparepenger, og derfor må en effektivisere. Hvorfor starter da Arbeiderpartiet denne sesjonen med å reversere en regionreform som de selv før har jobbet aktivt for å få til uten å ha lykkes?

Jonas Gahr Støre (A) []: Dette er en reform som representanten egentlig er imot. Han er imot det nivået, han er imot de regionene og har aldri brent for dem. Jeg skal komme tilbake senere i denne debatten og påpeke en del svakheter ved dem. Jeg mener det er et makkverk, for det skaper et veldig ubalansert Norge, og det er også en regionreform som nesten ikke har innhold for hva disse nye regionene skal gjøre.

Derfor må vi gjøre dette på den måten som de har vist vei på i Trøndelag: To fylker har slått seg sammen etter gode og grundige prosesser nedenfra. De ser ut til å lykkes med noe av det samme i Agder, og det kan komme i noen andre deler. Arbeiderpartiet er helhjertet for og også pådriver.

Så skal vi ha en skatte- og fordelingspolitikk som er både rettferdig og nødvendig. Og nå får vi se på torsdag, når statsbudsjettet kommer, hvilken evne regjeringen viser til å prioritere innenfor ansvarlige rammer og samtidig gjøre det viktigste for Norge til det viktigste i politikken, også i budsjettpolitikken. Da skal vi nok se på hvordan fordelingen skal bidra til at vi opprettholder gode tjenester, fornyer Norge og gjør det på en måte som folk kjenner seg igjen i, og hvor de også kan yte sitt beste.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Et ordnet og velorganisert arbeidsliv er en grunnpilar i det norske samfunnet. Dette er nå under press. I hundre år har registrerte havnearbeidere hatt avtalefestet fortrinnsrett til lossing og lasting i norske havner, men den 18. september i år ble det enighet om en ny tariffavtale for havnearbeid. Til ABC Nyheter 21. september sier leder i Transportarbeiderforbundet, Lars Johnsen:

«EØS-avtalen tilsidesetter vår forrige avtale. Vi ønsker selvfølgelig en tariffavtale som gir fortrinnsrett for registrerte havnearbeidere. (…) Her er det en innblanding i den frie forhandlingsretten i Norge fra EØS.»

Er representanten enig i at det er EØS-avtalen som har tvunget transportarbeiderne til å inngå en tariffavtale der fortrinnsretten for de registrerte havnearbeiderne blir fjernet, og vil Arbeiderpartiet støtte initiativet i Stortinget for å sikre havnearbeidernes fortrinnsrett, i tråd med ILO-konvensjon nr. 137?

Jonas Gahr Støre (A) []: Jeg mener at det er mulig å finne gode ordninger for våre havnearbeidere og for de oppgavene de skal løse i norske havner, innenfor rammene av EØS-avtalen. Jeg mener at det innenfor denne avtalen er rom for å ivareta krav til både lønn, arbeidsbetingelser og vilkår, i tråd med norske tradisjoner, samtidig som vi også følger de prinsippene i EØS-avtalen som gjelder etableringer.

EØS-avtalen har gjennomgående vist seg å være godt i tråd med å nå mål for norsk arbeidsliv. Den store utredningen vi hadde i 2012, viste at det gjennomgående var skjedd et løft for norske arbeidstakere, både på rettighetssiden, på inntektssiden og på de fleste andre områder. Så er det utfordringer som vi skal møte offensivt, men Arbeiderpartiet har tro på at vi kan gjøre det godt innenfor rammen av denne avtalen. En vei som skulle tilsi at vi sier opp avtalen eller går ut av den – som representanten tar til orde for – vil gjøre norske arbeidstakere mer utrygge og mer usikre når det gjelder både arbeid og rettigheter.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Arbeiderpartiet var med på en del forlik i Stortinget i forrige periode. Blant annet ble det et forlik om skattereformen, hvor det ble etablert enighet om å redusere skattesatser både for bedrifter og for personer og også redusere formuesskatten på arbeidende kapital – mens Arbeiderpartiet i valgkampen jo lovet at de ville øke skattene med 15 mrd. kr, nettopp det motsatte av hva skattereformen egentlig legger opp til. Kan vi tolke det som et signal om at Arbeiderpartiet ikke lenger vil bidra til en bred enighet i saker og på områder som er svært viktige – både for norske bedrifter, for norske skattebetalere og for verdiskapingen i Norge?

Jonas Gahr Støre (A) []: Det er en stor feilslutning fra representanten Limi – som jeg har mistanke om at han egentlig er klar over. Det skatteforliket som kom i Stortinget, hadde Arbeiderpartiet et vesentlig ansvar for, både for forslagene som ble fremmet, og for det som det ble flertall for. Vi skal selvfølgelig stå ved det. Da levde vi opp til noe fint i norsk politikk, nemlig at vi er enige om strukturen for skattesystemet. Vi kan ha litt ulikt syn på nivå.

For øvrig hadde Arbeiderpartiet i sitt opplegg redusert verdifastsettelsen av såkalt arbeidende kapital til 80 pst. – mer enn det regjeringspartiene gjorde – for å gi en støtte til bedriftene som dette gjaldt.

Vi skal gjennomføre skatteforliket, i tråd med avtalen. Vi har, som sagt, et annet syn på fordelingseffekten. Vi kan ha den samme strukturen for formuesskatten, selv om vi mener at satsene skal gjenspeile at de av oss med sterkest skuldre betaler noe mer. Derfor er skatteopplegget som vi gikk til valg på, og det vi står for her i Stortinget, helt i tråd med forliket. Det vil også representanten kjenne igjen når våre forslag kommer.

Petter Eide (SV) []: Som vi er kjent med, er partiene i Norge uenige i spørsmålet om hvordan Norge på best mulig måte kan bidra til at verden kvitter seg med atomvåpen. Regjeringspartiene understreker at de ikke ønsker at Norge skal slutte seg til forbudet mot atomvåpen, men det er derimot noe usikkerhet rundt Arbeiderpartiets posisjon. Representanten Gahr Støre nevnte heller ikke noe om dette i sitt innlegg. De siste dagene har man i mediene fått inntrykk av at Arbeiderpartiet støtter arbeidet for et internasjonalt forbud, men det er uklart om Arbeiderpartiet støtter SVs initiativ om å få utredet en mulig prosess med sikte på at Norge slutter seg til dette.

Mitt spørsmål til Gahr Støre er derfor om Arbeiderpartiet vil støtte regjeringens avvisende linje eller om Arbeiderpartiet vil samarbeide med SV for å finne en konstruktiv rolle for Norge for hvordan vi kan bidra til at verden kvitter seg med atomvåpen.

Jonas Gahr Støre (A) []: Når dette stortinget begynner sitt arbeid, vil Arbeiderpartiet gjennom arbeid i komiteene påse at det kommer en klar forventning til regjeringen om å vise hvordan den vil arbeide for nedrustning på et bredt felt, også på atomfeltet. Det skjedde i forrige periode, og skal skje også nå. Fordi Norge valgte å tre ut av det initiativet som den forrige regjeringen startet opp, og som jeg var aktiv i, ble resultatet av den prosessen, den traktaten som er vedtatt i FN, en annen enn den kunne blitt. Den er, slik den er i dag, ikke av en slik karakter at Arbeiderpartiet vil gå inn for signering av den. Men det betyr ikke at vi skal være passive på området atomnedrustning, hvor det trengs initiativ, også fra land som Norge. Derfor vil vi møte forslag som kommer i komiteen, på en konstruktiv måte. SVs forslag har per i dag i sin åpningstekst «signering og ratifisering». Det er vi ikke for. Men arbeidet for at vi skal være en pådriver innenfor dette området, er vi for, og vi kommer til å stille både krav og forventninger om dette. Jeg tror stortingsflertallet kommer til å vise regjeringen at den må stramme seg opp og komme med ny innsats på dette feltet.

Trine Skei Grande (V) []: Jeg har lyst til å spørre om noe som representanten knapt fikk mulighet til å nevne på sine ti minutter. Det gjelder et område der det har skjedd enormt mye, både internasjonalt og nasjonalt, nemlig miljøfeltet. Man ser av trontalen at man nå ser på det som en hovedsatsing, mens det tidligere, av regjeringen før denne, bare ble nevnt som hovedsatsing i forbindelse med kvotehandel. Vi ser at vi har fått en avtale med EU, som kommer til å være viktig framover, og som flere Arbeiderparti-representanter skapte usikkerhet om i valgkampen. Vi har sett at miljøopposisjonen i Arbeiderpartiet har tapt i flere saker, som f.eks. gjaldt Lofoten og Vesterålen. Men vi så også at mange i Arbeiderpartiet i løpet av valgkampen viste til manglende klima- og miljøpolitikk i Arbeiderpartiet som en av svakhetene til partiet. Spørsmålet mitt er todelt: Er Gahr Støre enig i kritikken fra sine egne om at miljø- og klimapolitikken har hengt etter? Og: Kan vi få se en ny klima- og miljøpolitikk fra Arbeiderpartiet i den kommende perioden?

Jonas Gahr Støre (A) []: Svaret på det første spørsmålet er nei, og svaret på det andre er ja. Det er kortversjonen.

Jeg mener Arbeiderpartiet la fram mye viktig miljøpolitikk i valgkampen. Jeg nevnte noe på talerstolen, bl.a. finansiering av kollektivtransport i de store byene. Vi la fram forslag angående kyst og hav, fergeutbytting, nye oppdrag ved norske verft, å bruke miljøteknologipenger til også å skape arbeidsplasser innen ny teknologi og å få til løsninger som er bra både for miljø og klima.

Så skal vi ta lærdom av hvordan valgkampen ga oss tilbakemeldinger. Men vi hadde klima som ett av våre hovedsatsingsfelt. Ja, det kommer ny politikk i neste periode, slik det gjorde i forrige – slik Arbeiderpartiet var pådriver for å få oljefondet ut av kull, slik Arbeiderpartiet medvirket til nye flertall på dette området. Det ble forsinket et år på grunn av representanten Skei Grande – dessverre, det skal sies. Men vi kommer til å komme med nye forslag, og vi kommer til å få en fraksjon og talspersoner for klima og miljø som kommer til å få Skei Grande til å bli målløs. (Munterhet i salen)

Presidenten: Det får vi nå se på. (Munterhet i salen)

Replikkordskiftet er omme.

Trond Helleland (H) []: Ærede president og kjære storting!

Denne forsamlingen har fått tillit fra det norske folk. Vi har ulik partifarge og ideologisk ståsted, men vi har alle til felles at vi ønsker å gjøre Norge enda bedre.

Vi har akkurat lagt bak oss en krevende valgkamp. Der har vi sikkert sagt ting til hverandre som er litt spissere enn det vi normalt er komfortable med. Da er det godt å komme tilbake til vanlig arbeid i Stortinget, der vi kan starte med blanke ark og jobbe for et bedre Norge.

For andre gang etter annen verdenskrig har en Høyre-ledet regjering blitt gjenvalgt. Det er en tillitserklæring fra velgerne. Jeg tror velgerne har gitt Erna Solberg fornyet tillit fordi regjeringen har gode resultater å vise til og klare visjoner for hvor Norge skal videre.

I 2013 stemte velgerne for kortere helsekøer, mer læring i skolen, flere veier og reformer i offentlig sektor. Det handlet ikke bare om nye ansikter, slik Arbeiderpartiet hevdet, men om nye ideer og bedre løsninger. Velgerne fikk det de ba om, og svarte med å gi regjeringen fornyet tillit.

Politikk i regjering handler nettopp om å forvalte tillit på en god måte og gjøre det en sier en skal gjøre. Derfor blir det viktig for regjeringen å levere når det gjelder våre valgløfter. Det handler om å skape flere jobber, fortrinnsvis jobber som bidrar til inntektssiden av statsbudsjettet, ikke flere jobber som lever av statsbudsjettet. Det vil være helt avgjørende for å kunne fortsette styrkingen av velferden i Norge, for det er arbeidstakerne og bedriftene som betaler for den fantastiske velferdsmodellen Norge er. Det handler også om å satse på tidlig innsats i skolen og sørge for at elvene våre lærer mer, og at færre faller fra.

Videre skal vi skape pasientenes helsetjeneste med kortere helsekøer og mer forutsigbar behandling samt gjennomføre en kvalitetsreform i eldreomsorgen: Leve hele livet. Ikke minst skal vi skape et tryggere Norge ved å satse på forsvar, politi og beredskap.

Vi er heldige som får være stortingsrepresentanter i Norge. Vår nasjonalforsamling har som tradisjon å jobbe godt sammen for å skape et bedre samfunn. Ser vi på landene rundt oss, ser vi tegn til økende polarisering i politikken. Politisk gjennomslag blir erstattet med politisk konflikt, og det gjør at flere land havner i politisk stampe. Det gjør at tilliten til det politiske systemet faller, og at de gode politiske løsningene ikke finner veien til overflaten.

Norge er ikke der i dag. Tvert om er vår store styrke som nasjon at vi har stått sammen om viktige grep for å skape det velferdssamfunnet vi er i dag. På mange måter er vi enige om mange av de viktige målene i politikken. Vi ønsker små forskjeller, et arbeidsliv med plass til alle og en skole som gir folk muligheter i sitt liv. Vi har vært flinke til å ta det beste fra to verdener: Vi har f.eks. både en fri markedsøkonomi og en effektiv politikk for å motvirke utenforskap. I Stortinget har dette gitt seg uttrykk i bred enighet om flere viktige pilarer i vårt samfunn, slik som trygdesystemet og utenriks- og forsvarspolitikken. Bare de siste 15 årene har Stortinget samlet seg om pensjonsforlik, skatteforlik, forsvarsforlik, innvandringsforlik og barnehageforlik, for å nevne noe. Dette er en stor styrke ved det norske demokratiet og en egenskap som mange andre land misunner oss.

Jeg velger å benytte anledningen i dag til å minne om dette, fordi dette er en verdi ved det norske demokratiet som det er lett å ta for gitt. I en verden med sosiale medier og klikkmedier blir vi som politikere stadig etterspurt klarere tale og mer konflikt. Men i en slik verden må vi minne oss selv på de gode politiske prosessene Det norske storting er kjent for, fordi dette er prosesser vi er tjent med å holde ved like. Særlig blir dette viktig når vi går trangere tider i møte. Omstillingen av vår viktigste næring, olje- og gassnæringen, er ikke ferdig selv om ledigheten nå går ned, veksten går opp, og flere kommer i arbeid.

Vi må fortsatt skape flere jobber, særlig i privat sektor. På samme tid vil digitaliseringen og automatiseringen gjøre det nødvendig at vi som storting har et særlig fokus på at befolkningen har den kompetansen de trenger til de nye jobbene. Dette krever et løft for yrkesfagene, for digital kompetanse og for å sørge for at ingen går ut på dato.

Det kommer ikke til å være mangel på oppgaver å løse i samfunnet. Eldrebølgen er ikke lenger bare et scenario, men for mange kommuner i ferd med å bli virkelighet. Fram mot 2030 blir vi mer enn dobbelt så mange eldre. Det er en av de største oppgavene vi står overfor i de kommende årene. Alle de som har ropt etter strammere budsjetter og mindre oljepengebruk, kan med andre ord gå lysere tider i møte. For med de demografiske utfordringene Norge står overfor, og med de forpliktelsene Stortinget allerede har gitt innenfor samferdsel og forsvar, for å nevne noe, vil handlingsrommet i norsk økonomi bli trangere. Det krever at politikere fra alle partier blir litt flinkere til å si hvordan gode intensjoner skal betales, ikke bare hva de vil gi mer penger til. Og jeg håper at vi som politikere kan være litt mer kreative enn kun å kreve inn mer av folks sparepenger.

På mange måter vil Norge gå inn i en ny normalsituasjon, hvor en må sette tæring etter næring. Gode ideer til hvordan skattekronene kan brukes smartere, slik at en får mer velferd for pengene, vil være etterspurt. Ikke minst vil det bli behov for politikere som evner å reformere og modernisere, ikke bare reversere.

Som Norges største regjeringsparti vil Høyre ta ansvar for at vi får et Norge som er på sitt beste. Vi vil stemme for politikk som gjør et godt Norge enda bedre. Når utfordringene krever det, vil Høyre invitere partiene på Stortinget til å komme sammen for å løse de utfordringene vi som nasjon står overfor. Jeg håper på Stortingets tilslutning til nye nødvendige reformer og forlik, som kan bidra til å ta vare på Norge som verdens beste land å bo i.

Det vil være nok av utfordringer å ta fatt i. Eldrebølgen og digitaliseringen er allerede nevnt, men jeg vil også trekke fram behovet for å adressere utenforskapet i Norge, nemlig å sørge for at de som kan jobbe, får jobbe.

Når vi som storting skal ta vare på velferden i Norge, krever det ikke bare at vi har en bærekraftig velferd økonomisk, men også klimamessig. Norge skal møte sine forpliktelser overfor EU og kutte utslippene med om lag 40 pst. i ikke-kvotepliktig sektor fram mot 2030. Når en observerer de enorme teknologiske framskrittene verden har tatt innenfor lavutslippsbiler og lavutslippsfartøy til sjøs de siste fire årene, blir jeg optimist med tanke på at dette er mulig. Det er imidlertid viktig for Høyre at vi gjennomfører denne overgangen på en smidig måte, uten at vi mister tilliten hos befolkningen eller næringslivet.

Alle de innenrikspolitiske ambisjonene dette stortinget har for å skape et bedre Norge, hviler på en grunnleggende forutsetning om at Norge er trygt. Derfor er det en viktig prioritet for denne regjeringen å styrke forsvaret og beredskapen i Norge. Det er nemlig vår aller viktigste forpliktelse til velgerne i Norge, det å holde Norge trygt.

Vi kommer trolig også de kommende årene til å se et uforutsigbart og sammensatt trussel- og kriminalitetsbilde. Terroren vi så sist uke i USA, og den krevende situasjonen på Korea-halvøya minner oss om det. Nettopp derfor er det så viktig at Stortinget følger opp enigheten fra langtidsplanen for forsvaret og fullfører politireformen. Uavhengig av hvem som styrer landet, skal Norge være blant verdens tryggeste land å bo i og verdens beste land å bo i. Det er Stortingets fremste oppgave. Det vil kreve at vi både tar vare på det som er bra og samtidig utvikler ny politikk.

Jeg ser fram til en ny regjeringsperiode og en ny stortingssesjon med gode politiske kamper der vi hele tiden jobber for å gjøre Norge enda bedre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jonas Gahr Støre (A) []: Jeg har merket meg at både representanten Helleland og jeg har bilde av Hallingskarvet på kontoret vårt. Det skyldes at jeg elsker det fjellet, og det skyldes at Helleland kommer fra den dalen. Jeg har lært at på toppen av Hallingskarvet kan man se en sjettedel av Norge, men man ser bare halve Viken. Det vil si at man ser ikke til Halden. Nå er Buskerud-mannen Helleland i ferd med å bli Viken-mannen. Jeg lurer på hvordan han kjenner på det. Siden han er så opptatt av at dette skal bli bra for styringen av Norge og effektiviteten i Norge, skal vi nå organisere den videregående skolen fra Ål til Halden, Moss, Fredrikstad, samordne og få nærhet der. 1,2 millioner mennesker skal inn i denne regionen, dobbelt så stor i antall mennesker som neste region. Er dette en god struktur for Norge? Siden Hellelands innlegg var gjennomsyret av at nå skal vi alle være så konstruktive – og jeg har sagt at vi skal være et konstruktivt opposisjonsparti – er spørsmålet: Hvor konstruktivt flertallsparti er Høyre? Vil Høyre være med og se på dette på nytt, slik at vi får et Norge som vi kan være stolte av, av måten vi er organisert og innrettet på?

Trond Helleland (H) []: Det er riktig at når en er på toppen av Hallingskarvet, på Folarskardnuten, ser en langt, men om en ser til Halden, er jeg ikke helt sikker på. Det jeg er sikker på, er at den konstruksjonen som er valgt, handler ikke om Halden og Haugastøl. Den handler om at den byen vi er i nå, er et gravitasjonsfelt for både Østfold og Buskerud. Jeg vil minne om at det var fylkesordfører Ole Haabeth i Østfold og fylkesordfører Roger Ryberg i Buskerud, begge fra Arbeiderpartiet, som tok initiativ til Viken, så det må ha vært tenkt tanker i Buskerud Arbeiderparti og Østfold Arbeiderparti som åpenbart er blitt overkjørt av partiledelsen.

Vi skal være konstruktive, men når vi har inngått en skriftlig avtale med tre andre partier om en regioninndeling i Norge, regner jeg med at den avtalen står. Slik er det også når det gjelder Gahr Støre, jeg håper at de avtalene vi har inngått, kan videreføres. Så får vi diskutere det vi ikke har avtaler om.

Jonas Gahr Støre (A) []: Dette var et typisk Høyre-svar. Jeg spurte om hva Helleland mente, og så kom han med hva Haabeth og Ryberg mener. Dem kan jeg snakke med, men fylkestingene i de tre fylkene har sagt nei. De har stemt nei til denne ordningen, de er imot den. Representanten Hareide, en av partnerne bak dette vedtaket, har sagt at dette er langt fra en perfekt reform, man må se nærmere på den. I den tonen som representanten Helleland trakk opp, som jeg synes var både mild og vennlig som representanten selv, ligger det at la oss sette oss ned og se på denne løsningen. Det kan ikke være slik vi ordner Norge rundt hovedstaden, med 1,2 millioner mennesker, når man attpåtil har satt seg imot. Spørsmålet mitt er igjen: Hva mener egentlig Høyre? Jeg vet jo at man ivret ikke for det tredje nivået. Nå er det en mulighet til å ta tak i dette igjen, gjøre det funksjonelt, ordne det slik at folk kjenner seg igjen i det. De forslagene ligger her i Stortinget. Vil representanten, i tråd med det innlegget han holdt, stille opp på den dugnaden?

Trond Helleland (H) []: Høyre mener det Arbeiderpartiet mente helt til partipisken smalt. I Buskerud var det et bredt flertall i fylkestinget for å gå inn for Viken. Så skjedde det et eller annet som gjorde at plutselig hadde alle snudd. Jeg tror det var et representantskapsmøte, det er vel ofte det som avgjør sakene i Arbeiderpartiet. Men fylkestingsgruppen var tydelig. Fylkestinget i Buskerud var tydelig. Jeg har ingen problemer med å forsvare Viken – heller det enn kunstige konstruksjoner. Arbeiderpartiet har jo egentlig ingen konstruksjoner, de vil bare tilbake til det gamle, dagens fylkesinndeling. Hvis vi skal ha en effektivisering av offentlig sektor, er jeg ikke redd for at de som søker seg inn på Ål videregående skole, blir sendt til Halden. Vi i Høyre er tilhengere av fritt skolevalg. Det gjør at en kan gå på videregående skole på Gol, i Numedal, på Ål. En trenger ikke reise til Østfold, selv om det sikkert er hyggelig å reise dit også. Det kan hende de har noen linjer og noen tilbud som vi ikke har i Buskerud, og det vil være positivt.

Presidenten: Neste replikant er Kjersti Toppe.

Helleland må nok stå litt til. (Munterhet i salen)

Trond Helleland (H) []: Jeg følte at det var jeg som spurte. (Munterhet i salen)

Kjersti Toppe (Sp) []: Senterpartiet vart valets vinnar. Vi var det tydelegaste opposisjonspartiet mot regjeringas politikk. Ein veljar sa til meg i valkampen at han stemte ikkje på Senterpartiet fordi vi lovde ting i valkampen, men fordi vi ville dra samfunnet i ei retning som han meinte var veldig bra. Ein viktig verdi i eit slikt samfunn er at vi kan vera eit folk som stolar på kvarandre. Senterpartiets reform for offentleg sektor er at vi vil ha ein leiarkultur der vi stolar på folk som gjer jobben i førstelinjeteneste. Regjeringas kurs er å sentralisera. Det gjeld politi, det gjeld Nav, kommune og fylke, og folk reagerer på denne kursen.

Høgres parlamentariske leiar, Trond Helleland, sa i Hallingdølen 30. juli at det vart for mange reformer på ein gong. Helleland viste sjølverkjenning, men han mista sjølvsagt tillit. Regjeringa køyrer gjennom reformer med tvang, mot fleirtalet av dei folkevalde i kommunar og fylke. Spørsmålet mitt er:

Vil Høgre etter valet visa same sjølverkjenning og stoppa sentraliseringsarbeidet der ein set system føre menneske i offentleg sektor?

Trond Helleland (H) []: Jeg skal gi representanten Kjersti Toppe rett i én ting: Senterpartiet var det tydeligste opposisjonspartiet i denne valgkampen, i hvert fall når det gjaldt distriktspolitikk og sentralisering. Jeg hadde flere hyggelige runder med Trygve Slagsvold Vedum om distriktspolitikken. Der har vi litt ulike utgangspunkt, men jeg mener at samferdsel, det å satse på veibygging, binde landet sammen, det å stole på at privat næringsliv i distriktene klarer å skape nye jobber, viser seg å gi resultater. Reiselivet i Norge går så det suser, det er fantastisk utvikling i sjømatnæringen, distriktsnæringene går bra. De fylkene som er de typiske distriktsfylkene, har den laveste arbeidsledigheten, så der har vi en juvel som vi skal polere videre. Men det betyr ikke at vi kan si at offentlig sektor ikke skal gjennomgå endringer, og det er der vi opplever at Senterpartiet er litt bakstreverske. Men jeg mener at Senterpartiet har gitt veldig gode signaler nå etter valget, senest i Vårt Land, og jeg ser fram til et samarbeid med Senterpartiet i denne perioden, om reformer vi kan enes om.

Mona Lill Fagerås (SV) []: Først hadde jeg lyst til å si at jeg alltid har oppfattet Høyre som et næringsparti. Innbyggerne i Lofoten, der jeg kommer fra, er tydelig på hva de mener om oljeboring i våre nærområder. Hele 76 pst. sa i valgkampen nei til oljeboring i disse sårbare områdene. Bakgrunnen for at dette synet står så sterkt, er hensynet til eksisterende næringer i Lofoten, og da spesielt fiskerinæringen, som jo er Norges nest største eksportnæring. Når hele 76 pst. av innbyggerne i Lofoten sier nei til oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, er mitt spørsmål til representanten Helleland: Gjør slike tall inntrykk på den parlamentariske lederen i Høyre, eller er ikke hensynet til fiskerinæringen så viktig for representanten Helleland så lenge det er snakk om å åpne LoVeSe for oljeindustrien?

Trond Helleland (H) []: Det er klart det gjør inntrykk på meg som Høyres parlamentariske leder at så mange sier nei til oljeboring i Lofoten. Det er nettopp derfor Høyre har vært tilhenger av å ha en konsekvensutredning. Det å vite hva en går til hvis en eventuelt skal starte oljeboring, må jo være noe som faktisk er ganske viktig. Vi er veldig opptatt av – som jeg var inne på i det forrige innlegget – både reiseliv og fisk. Lofoten er virkelig en juvel som har alle forutsetninger for å lykkes, og det er ingen som vil sette det på spill. Poenget med norsk oljesektor er at den er verdens sikreste og har utviklet seg stadig. Men det vi mener, er veldig enkelt. Vi ønsker å konsekvensutrede. Så vil det bli diskusjoner her i huset om det faktisk blir mulig å få til.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg legger til grunn at Høyre fortsatt kan ha interesse av at det er mulig å komme fram til enighet om ikke å konsekvensutrede Lofoten, Vesterålen og Senja. Men jeg skal stille et spørsmål om den viktigste oppgaven som vi – og resten av verden – står overfor: å begrense den globale oppvarmingen og å oppfylle Paris-avtalen og forsterke den. Venstre er veldig glad for at det i trontaledebatten ble tatt opp at vi ønsker en enighet med EU om å redusere våre utslipp med 40 pst. fram mot 2030. I siste periode har vi hatt et godt samarbeid, og vi har ambisiøse mål: bare nullutslippskjøretøy skal selges i 2025, det er satsing på kollektivtransport, vi har støtte til grønn omstilling, enten det er Enova, Fornybar AS eller en miljøteknologiordning.

Men Helleland mener også at vi står overfor trangere økonomiske rammer. Da blir mitt spørsmål: Er Høyre likevel innstilt på at vi må ha det samme høye ambisjonsnivået for å nå klimamålene i Norge, og en lederrolle for å få til grønn omstilling, også internasjonalt?

Trond Helleland (H) []: Svaret kunne vært veldig enkelt: Ja, det er vi innstilt på. Gjennom denne fireårsperioden som vi har bak oss, har vi virkelig utviklet klima- og miljøpolitikken i et godt samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti. Det har vært et av de mest dynamiske områdene, der veldig mye har skjedd. Mye har vært skapt underveis fordi vi har utviklet nye virkemidler, men vi ser hvordan den teknologioptimistiske tilnærmingen vi har på mange områder, nå gir resultater; elbilpolitikken, utslippspolitikken knyttet til ferger osv. Ny teknologi utvikles hele tiden. Vi står fullt og helt bak dette og mener det er smart for Norge å satse på en klimavennlig politikk, for det vil også være en viktig næring for Norge framover når oljen etter hvert begynner å få mindre betydning. Men det er en balanse her. Vi vet at olje og gass vil være – og er – viktig for finansieringen av AS Norge. Derfor må vi finne den balansen, og vi må skape rom for de gode klimaløsningene.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Høgre og Kristeleg Folkeparti var einige om ti veker pappapermisjon. Så har me sett konsekvensen av det: fedrekvota og talet på fedrar som tar ut pappapermisjon, har gått ned. Da statsråd Monica Mæland såg resultata, sa ho at ho går for 14 veker pappapermisjon. Statsministeren gjekk så langt at ho sa ho var skuffa over norske menn. Eg har lyst til å leggje at for eigen del tok eg ut 14 veker, frivillig.

Kristeleg Folkeparti har ei veldig god løysing her: Me går til 14 veker, så utvider vi talet med fire nye veker, sånn at det ikkje går på kostnad av valfridomen til familiane. Er det ei løysing som Høgre synest er god, og som Høgre vil vurdere?

Trond Helleland (H) []: Et av hovedanslagene både i trontalen og i mitt innlegg var at vi må begynne å se på hva ting koster og hvordan samfunnet skal bruke de inntektene vi har. Det å utvide med fire nye uker vil ha en kostnad, og jeg regner med, og håper, at når det gjelder også alle andre gode forslag som er eller vil bli fremmet her i dag, vil Kristelig Folkeparti være med i en diskusjon om hvordan vi i så fall skal finansiere dette. Som Jan P. Syse sa i sin tid: «Vi politikere er ofte mot summen av alt vi er for.» Det er mange gode og ideelle målsettinger. Jeg er tilhenger av en lang pappapermisjon, jeg hadde selv en deling med min kjære kone som var ganske god: fifty–fifty. Det er mulig å få til. Men jeg ønsker at far skal ta et større ansvar, og det er det viktigste. Så må vi se hvordan vi kan få lagt til rette for det. Nå ligger det mange forslag på bordet, men det har en økonomisk kostnad, som jeg håper Kristelig Folkeparti vil være med og vurdere.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Den 11. september gikk det norske folk til valglokalene og valgte at Fremskrittspartiet skulle fortsette i regjering. Jeg vil takke velgerne for tilliten de igjen har vist oss. Det er historisk, også i europeisk sammenheng, at det minste partiet i en mindretallsregjering leverer som Fremskrittspartiet har gjort ved dette valget.

Det manglet ikke på advarsler om hva som ville skje hvis Fremskrittspartiet slapp inn i regjeringskontorene. Det ble påstått at det ville rasere skolen, barnehagene, landbruket og arbeidslivet, og oljefondet – det skulle tømmes. Alle påstander har blitt grundig tilbakevist.

Det har vært fire gode, men krevende år mens vi har sittet i regjering. Norge har opplevd det største oljeprisfallet på 30 år, noe som førte til at titusener mistet jobben i oljenæringen. Særlig var situasjonen vanskelig på Sør- og Vestlandet. Dette måtte møtes med målrettede tiltak. Vi kuttet skattene for næringslivet, vi lanserte en tiltakspakke på nær 10 mrd. kr, og vi har økt samferdselsbudsjettet med omtrent 50 pst. siden vi inntok regjeringskontorene i 2013.

Mens Fremskrittspartiet har sittet i regjering, er det blitt skapt nye jobber hvert år. Vi sørger for trygghet i hverdagen til folk flest. Vår politikk virker. Det har vært utfordringer som vi sammen med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har løst på en god måte – ikke alltid lett, men sammen har vi klart å finne gode løsninger.

Krig, uroligheter og fattigdom i Afrika og Midtøsten har sendt millioner av mennesker på flukt mot Europa. Europas asylinstitutt var ikke klart eller laget for det antallet migranter som kom i 2015. Norge var nødt til å stramme inn for bl.a. å sikre en god integrering. Resultatet har vært klart og tydelig. I 2016 kom det laveste antallet asylsøkere til Norge på 20 år, og vi er blant de beste på integrering. Politikken virker.

Fremskrittspartiet har vist seg som et handlekraftig og styringsdyktig parti. Dette faktum har også velgerne fått med seg.

Jeg skal innrømme at det er litt deilig å være ferdig med valgkampen. Det tror jeg velgerne også synes – en valgkamp som mange mener besto av politikere som ofte snakket i munnen på hverandre og fokuserte på hva motstanderne gjorde og sa, i stedet for på egne løsninger.

Det skal ikke være noen tvil om hva Fremskrittspartiet tar med seg i forhandlingene om en ny regjeringsplattform, og hva vi ønsker å gjennomføre i denne perioden.

Innbyggerne har sett hva som har skjedd de siste årene. De har sett hvordan skatter og avgifter reduseres, hvordan helsekøene går ned, og hvordan infrastruktur bygges og vedlikeholdes. Folk har ikke kjent seg igjen i svartmalingen av Norge, i fortellingen om hvor dårlig alt går, og hvorfor skattene bør økes. Sannheten er jo at de fleste piler peker i riktig retning for norsk økonomi. Dette er også grunnen til at velgerne valgte å gi Høyre og Fremskrittspartiet fornyet tillit ved årets valg.

I forrige periode ble skatter og avgifter senket med 22 mrd. kr. Det er mye penger. Og 8 000 kr i skattelette kommer godt med for mange familier. Opposisjonen har ment at dette er småpenger, og det er det kanskje for mange i Arbeiderpartiet, men ikke for folk flest. Også i år har Fremskrittspartiet gått til valg på å senke skatter og avgifter. For oss er det viktig at skattereduksjonene kommer folk til gode. Det er viktig å kutte i inntektsskatten ved å heve bunnfradraget og ved å senke satsen. Dette vil motivere til å jobbe mer, noe som er helt nødvendig i årene som kommer. Men lavere skatt har også en verdi i seg selv ved at innbyggerne får beholde litt mer av sin egen inntekt. Dette er å flytte makt fra politikere og byråkrater til folket, og dette er å gi folk frihet til å bestemme mer over egne penger og egne liv.

Eiendomsskatten er en usosial skatt, som Fremskrittspartiet ønsker å avvikle. Den tar ikke hensyn til verken inntekt eller gjeld. Vi var ganske mange som ble provosert av historien om Marianne i Bodø og den store skatteregningen hun fikk fra kommunen. Enkelte kommuner har i dag store overskudd og kan enkelt kutte ut eiendomsskatten. Andre kommuner må gjøre andre prioriteringer og effektivisere driften sin. Kommunene må i fremtiden drive mer rasjonelt enn i dag. Dette gjelder også innenfor de områdene som er politisk prioritert. Jeg er samtidig ikke i tvil om at kommunene kommer til å klare dette arbeidet. Eiendomsskatten bør fjernes gradvis og ikke komme som et sjokk på kommunene.

For Fremskrittspartiet har det alltid vært en selvfølge at alle skal få rask helsehjelp. Det er grunnleggende galt at man i lang tid har latt mennesker stå i helsekø hos offentlige institusjoner samtidig som private institusjoner har hatt ledig kapasitet. Det som betyr mest for hver og en av oss når vi blir syke, er tross alt at vi kan være trygge på at vi får best mulig behandling raskest mulig. Et av de viktigste tiltakene i regjering har derfor vært å øke stykkprisfinansieringen og innføre fritt behandlingsvalg, nettopp for å sikre at den ledige kapasiteten i hele Helse-Norge blir tatt i bruk. For oss handler dette om å sette pasienten foran systemet. Ikke bare har fritt behandlingsvalg skapt større forutsigbarhet for den enkelte, det har også skapt en valgfrihet som vi vet vil være helt avgjørende for veldig mange. For vi må ikke glemme at det tilbudet det offentlige helsevesenet tilbyr, ikke nødvendigvis er det som passer for alle. Fritt behandlingsvalg setter pasientenes behov først.

I perspektivmeldingen fra i vår ble det påpekt at reformer i offentlig sektor vil være viktige i fremtiden for at innbyggerne skal kunne få de velferdstjenestene de forventer, og som det er bred enighet i denne sal om at vi skal ha også i fremtiden. Nå har vi fått Nye Veier, som vil spare staten for milliarder av kroner, og det er gjennomført en jernbanereform. Men vi må fortsette å reformere offentlig sektor. Jeg håper dette er noe også Arbeiderpartiet og de andre partiene på Stortinget vil være med på i denne perioden.

Det forventes en eldrebølge i årene som kommer. Særlig fra 2030 vil vi få svært mange pensjonister over 80 år, og disse vil trenge flere helsetjenester. Mange vil nok også forvente mer enn generasjonen før. For de fleste i denne salen er det forhåpentligvis mange år til de selv trenger denne type tjenester, men mange av oss kan nok kjenne oss igjen i at vi kommer til å kreve langt mer enn våre foreldre og besteforeldre har gjort. Arbeidet med eldrebølgen og kostnaden ved denne må starte nå. For å løse dette trenger vi ikke bare å effektivisere driften i det offentlige, vi er også fullstendig avhengige av lønnsomme bransjer i fremtiden.

Vi har vært heldige med det norske oljeeventyret og utnyttet disse ressursene veldig godt. Statens pensjonsfond utland er rekordstort – dette til tross for at vi har vært nødt til å bruke mer oljepenger i en veldig krevende periode. Selv om jeg tror det er lenge til vi ikke tjener penger på olje, er vi nødt til å omstille oss og finne andre næringer i tillegg. Vi trenger derfor en høyt kompetent og utdannet arbeidsstyrke for å utvikle disse næringene. Derfor er det så viktig å satse videre på forskning og utdanning, og derfor vil regjeringen skape best mulige rammebetingelser for norsk næringsliv – både eksisterende og nye næringer. Det handler om vår felles fremtid og vår velferd.

Jeg vil nok en gang takke velgerne for tilliten ved årets valg. Det var et valg om vi skulle øke skattene eller senke dem ytterligere, og om vi skulle ha en liberal eller streng innvandringspolitikk. Årets valg var et verdivalg – et valg om hvilken retning vi ønsker at Norge skal gå i. Velgerne har nå gitt sitt mandat til et ikke-sosialistisk flertall, som Fremskrittspartiet skal være med på å ivareta til det beste for folket.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jonas Gahr Støre (A) []: Jeg synes det var interessant å høre representanten Limi si at det nå skal forhandles om en regjeringsplattform. Det betyr kanskje at trontalen som vi hørte i går, skal justeres når en ny plattform ser dagens lys, og prioriteringene kommer inn der. For det blir jo interessant å se hvordan en del av det som representanten her trakk fram som krav fra Fremskrittspartiet, skal gjøres om til politikk. De lovet opp mot 50 mrd. kr i skattekutt i valgkampen og å avvikle eiendomsskatten uten kompensasjon til kommunene. Så har han i tillegg nå dratt opp scenarioer med ganske store oppgaver vi skal løse. Eldrebølgen kommer ikke fra 2030, den kommer fra 2020, tidlig i det tiåret, og man må begynne nå.

Så spørsmålet mitt til representanten er: Hvordan har han tenkt å finne løsninger for samfunnet – og for kommunene – for å møte disse store oppgavene, samtidig som så store deler av inntektene skal bortfalle? Er det da et nytt syn etter fjorårets enighet når det gjelder ansvarlig bruk av oljepenger, for å bruke mer av dem, eller har han andre grep i såkalt effektiviserende retning?

Hans Andreas Limi (FrP) []: Det er jo slik at det ved inngangen av ny periode skal utformes ny politikk, og det foregår jo også noen samtaler på ikke-sosialistisk side. Det tar vi i tur og orden.

Fremskrittspartiet har ikke lovet 50 mrd. kr i skattelette – det er nok andre som har lovet det på våre vegne. Men det er helt klart at vi ønsker å redusere skattenivået i Norge, og vi ønsker å avvikle eiendomsskatten. Eiendomsskatten utgjør en veldig liten del av kommunenes samlede inntekt, og vi vet at kommunene har hatt veldig gode resultater både i 2015 og i 2016, så det bør være fullt mulig å avvikle eiendomsskatten over tid. Dette er ikke noe som skjer sånn over natten, men over tid, slik at kommunene får anledning til å tilpasse seg et lavere skattenivå.

Jonas Gahr Støre (A) []: Nå er det jo slik at når flere kommuner har tydd til eiendomsskatt, er det fordi de har funnet det helt nødvendig for å løse grunnleggende oppgaver knyttet til skole og eldreomsorg allerede. Jeg hører ofte representanten snakke om at kommuneøkonomien ble bedre i 2015 og 2016. Det snakkes ikke så mye om 2017 – for ikke å snakke om hva som kan komme i 2018 og 2019.

Så jeg utfordrer fortsatt på det bildet av at man kan kutte eiendomsskatten og de andre store skattene – 50 mrd. kr var summen av de forslagene Fremskrittspartiet fremmet. Hvis man regner det ut, kommer man omtrent til det. Derfor mener jeg at det fortsatt er et uttrykk for en samfunnsretning som er stikk i strid med det representanten Helleland trakk opp – et samfunn med små forskjeller, med muligheter for alle og like muligheter til utvikling over hele landet – når man fjerner inntektsgrunnlaget for kommunene til å løse sine praktiske oppgaver. Så igjen: Hvordan har representanten Limi tenkt å løse de grunnleggende velferdsoppgavene når inntektsgrunnlaget for å løse dem forsvinner?

Hans Andreas Limi (FrP) []: Jeg regner med at representanten Gahr Støre også har sett på KOSTRA-tallene, hvor man kan sammenligne kostnadsnivået i norske kommuner. Det vi ser, er at det er store forskjeller på de kommunene som har lave kostnader i sin tjenesteproduksjon, og dem som har de høyeste kostnadene, og som da driver minst effektivt. Altså: Bare ved å løfte de «dårligste i klassen» opp på nivå med de beste vil man hente ut en betydelig effektiviseringsgevinst. Og som sagt, eiendomsskatten utgjør en liten del av de samlede inntektene for kommunene.

Jeg forholder meg til resultatene i 2015 og 2016, for det er kjente tall. Da kan vi dokumentere at økonomien i kommunene er veldig bra. Forhåpentligvis vil vi få en positiv utvikling videre. Det gjenstår å se, men vi vet at kommuneøkonomien per i dag er veldig bra, og vi vet at kommuner som har overskudd og et positivt driftsresultat, også har innført eiendomsskatt, uten at det egentlig er nødvendig, for å kunne utføre det som er de høyest prioriterte oppgavene – å levere tjenester til innbyggerne.

Ivar Odnes (Sp) []: Senterpartiet er oppteke av tryggleik og beredskap i heile landet. Representanten Limi seier her at regjeringa har levert på nettopp det det siste året, men det er ikkje det som er bildet ute i landet. Seinast sist veke hadde vi på Sør- og Vestlandet flaumsituasjonar og fortvilte folk som frykta både for sitt liv og for hus og heim. Det siste året har fleire naturkatastrofar ramma ulike delar av landet, med orkan, flom og ras og hendingar som storbrannen i Lærdal, der lokal kunnskap og beredskap har vore med og sikra og avgrensa skadeomfanget.

Korleis meiner Framstegspartiets parlamentariske leiar no at regjeringa sine sentraliseringsreformer i kommune, politi og brannvesen – og kutt i Heimevernet – skal bidra til å styrkja beredskapen for å handtera kriser og uventa hendingar over heile landet?

Hans Andreas Limi (FrP) []: Dette ble egentlig en litt merkelig sammenblanding. For det første tror jeg at Senterpartiet ble irettesatt og korrigert nok ganger i valgkampen på denne påstanden om sentraliseringspolitikk. Den ble erklært død opptil flere ganger, selv om det ble hevdet at det var en politisk påstand som ikke kunne faktasjekkes. Er det noe Høyre og Fremskrittspartiet har gjort i foregående periode, i samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti, er det nettopp å styrke beredskapen, bevilge mer penger til flomsikring, til rassikring, til utbedring av tunneler, osv. Det har vært en høyt prioritert oppgave. Det har blitt bevilget penger over statsbudsjettet, og dette er selvfølgelig noe som gjøres i samarbeid med kommuner og fylker, for det er ofte de som har det operative ansvaret. Men det skal ikke være noen tvil om at ansvaret for å bevilge penger ligger her, og på regjeringsnivå, og det vil det fortsatt gjøre også i denne perioden.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: «Et bærekraftig velferdssamfunn» skal vera overskrifta på arbeidet til regjeringa dei neste fire åra. Eg lurer på korleis representanten Limi frå Framstegspartiet ser for seg eit berekraftig velferdssamfunn? Er «berekraftig» eit fint ord for velferdskutt? Og er «effektivisering» eit fint ord for nedbemanning?

Dei tilsette i eldreomsorga seier sjølve at dei i dag treng ei norm for auka bemanning. Dei opplever at dei allereie i dag er for få tilsette på jobb. Det same ser me i skulen, på sjukehusa og i barnehagen.

Denne regjeringa har til no stått for ei rekkje usosiale kutt i velferda. Meiner de at det er berekraftig for samfunnet som heilskap å kutta i den sosiale tryggleiken til det norske folk?

Hans Andreas Limi (FrP) []: Absolutt ikke. Det er nettopp det at vi har et godt utbygd sosialt sikkerhetsnett som skal skape forutsigbarhet og trygghet for folk flest i Norge.

Så er vi heldigvis i den situasjonen at de aller fleste klarer å forsørge seg selv og sine. Men vi vet at det er noen som ikke gjør det, og det er der vi må målrette tiltakene. Det jeg tror vi vil oppleve nå fremover, er at om det ikke blir mindre rammer, så blir det en litt annen budsjettsituasjon, og det betyr at vi må tørre å tenke litt nytt. Vi må se på hvordan vi kan utnytte disse ressursene våre bedre for å få bedre resultat, og kanskje bruke mindre penger.

Jeg er veldig uenig i det som til tider synes å være opplest og vedtatt i norsk politikk, at man hele tiden skal fokusere på bevilgningenes størrelse, men svært lite på resultatene, og det er vi nødt til å snu.

Ola Elvestuen (V) []: I Venstre er vi fornøyd med at vi i forrige periode fikk enighet om mange klimamål, også med Fremskrittspartiet – at vi sammen med EU har en målsetting om å redusere utslippene med 40 pst. fram mot 2030, men også en nasjonal transportplan med en omfattende satsing på kollektivtransport og en målsetting om å redusere utslipp i transportsektoren. Vi gjør ting i Norge i dag som ingen andre land er i nærheten av, med nærmere 30 pst. økning i salg av nullutslippskjøretøy sist måned. Vi har også vedtatt at elbilfordelene skal vare fram til 2020, og det er et mål at alle nye biler solgt i 2025 skal være nullutslippskjøretøy.

Da blir mitt spørsmål: Er Fremskrittspartiet innstilt på at elbilfordelene, altså fordelene for andre nullutslippskjøretøy, må vi holde fast ved lenge nok, sånn at vi sikrer at vi når målsettingen om at det bare skal selges nullutslippskjøretøy i 2025?

Hans Andreas Limi (FrP) []: Jeg kan glede representanten Elvestuen med at nå har også jeg kjøpt elbil, og trives veldig godt med det, ikke minst – selv om det er en kombinasjon av flere ting – fordi det er lønnsomt.

Fra spøk til alvor: Ja, jeg tror at det som er det viktigste i tiden fremover, er å klare å komme dit hen at man balanserer avgiftspolitikken i enda større grad når det gjelder bil. Nå har vi i foregående periode, sammen med Venstre, fått gjennomført endringer i engangsavgiften, nettopp for å premiere biler med lave utslipp, ikke nødvendigvis null, men lave utslipp, og det har kommet norske forbrukere og norske bilkjøpere til gode.

Så har det aldri vært meningen at elbilfordelene skulle vare evig. Det er i første omgang avgrenset til 2020. Jeg tror at vi er nødt til å forberede oss på den situasjonen som vil oppstå ved at man fortsatt skal premiere biler med lave utslipp, men det er ikke sikkert at det avgiftssystemet blir utformet på samme måte som i dag.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Ein av dei debattane som Kristeleg Folkeparti ønskte å løfte i valkampen, var at me må stoppe reisa mot eit sorteringssamfunn. Da veit me at den konkrete politikken blir avgjerande for om me lukkast med det. Eitt av dei partia som går lengst innanfor bioteknologien, tidleg ultralydtilbod og det å opne for aktiv dødshjelp, er Framstegspartiet.

Mitt spørsmål til Framstegspartiet er: Ser Framstegspartiet konsekvensane av den politikken dei fører, at det har nokre etiske utfordringar, og at me lett får eit samfunn der enkelte blir valde bort, blir sorterte bort, nettopp når alle moglegheiter blir gitt, og at me i for stor grad lèt teknologien styre etikken? Vi må derimot la etikken styre teknologien. Det er mi utfordring til Framstegspartiet.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Det er et veldig viktig område Hareide her tar opp, og vi ser også at det er et vanskelig felt. Vi ønsker ikke å sette for store begrensninger på mulighetene som oppstår ved å bruke ny teknologi. Samtidig må den teknologien også håndteres og utøves med stor varsomhet, for det kan bli et etisk dilemma.

Ingen ønsker et sorteringssamfunn, overhodet ikke. Det skal være like muligheter for alle, og man skal ikke kunne velge bort noe. Men samtidig er det noen som ønsker å bruke denne teknologien til å oppnå noe som de alternativt ikke gjør. Så jeg ser at det har to sider, og jeg tror at det er viktig å belyse det, spesielt det etiske, men ikke nødvendigvis å forby det.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Marit Arnstad (Sp) []: Etter valget er det mange som vil forsøke å konstruere sin egen historie om valgresultatet. Da kan noen enkle fakta være på sin plass. Regjeringen fortsetter, men regjeringspartiene hadde en tilbakegang på 3 prosentpoeng, og samlet gikk de fire tidligere samarbeidspartiene tilbake med 5,3 prosentpoeng ved dette valget. Det flertallet som regjeringen hadde i Stortinget i forrige periode, med enten Venstre eller Kristelig Folkeparti, er nå tapt.

Det skaper en helt ny dynamikk i Stortingets arbeid. Sakene kommer til å bli rettesnor, og flertallet vil måtte variere. Vi står med andre ord overfor en ekte mindretallsregjering. Nå er mindretallet reelt.

I den perioden som ligger foran oss, kommer Senterpartiet til å fokusere på sakene og forsøke å få gjennomslag for ny politikk, med ulike flertall som finnes i dette Stortinget. For oss vil politikken være det viktigste.

Tidligere i høst døde legen og samfunnsdebattanten Per Fugelli. Han var en tydelig og kontroversiell stemme på mange områder. Jeg husker jeg så et program med tilbakeblikk på hans tid på Røst og Værøy. Fugelli sa noe i dette programmet som jeg merket meg: Jeg tror på mange måter folkevettet er klokere enn fagvettet.

I august leste jeg at verken Værøy eller Røst har noe politi lenger. Dermed har det vært fritt fram for hærverk og for innbrudd, noe folk sjølsagt reagerer sterkt på. Ettersom dette skjedde midt i valgkampen, rykket både politiledelsen og justisministeren raskt ut og sa at nå skulle lensmannen komme på plass. Men problemet er at dette ikke er noe enestående tilfelle. Det er i ferd med å bli en regel i Distrikts-Norge. Knivstikking, ulykker, funn av døde mennesker – ingenting gjør lenger stort nok inntrykk til at politiet rykker ut dersom det skjer langt nok fra nærmeste by.

De frustrasjonene som det skaper, er høyst forståelige. Folkevettet reagerer. Folk vil at det skal være trygghet, enten det bor 1 000 eller 100 000 mennesker et sted. De vet at forebygging av kriminalitet ikke kan fjernstyres. De vet at hverdagskriminaliteten også må bekjempes. Vi har den siste perioden hatt mange runder på Stortinget om politireformen. Min spådom er at flere vil det bli. Senterpartiet skal bidra med våre forslag om et politi som kan skape trygghet for alle, uavhengig av hvor de bor.

På mange måter virker det som om vi nå er et samfunn som kan stadig mer, men greier stadig mindre. Mange av innbyggerne opplever at det etableres systemer som ikke tjener dem godt, og hva verre er: Når en tar til motmæle, blir en fortalt at en ikke vet sitt eget beste, eller at en kort og godt er blitt så dyr i drift at systemet ikke lenger kan opprettholde viktige tjenester. En må spørre: Hva skjedde med menneskene oppe i milliardene? Det gjelder Nav, som nå trekker seg tilbake fra sine brukere. De som trenger råd og veiledning, bes nå om å ringe eller bruke internett. Men Nav er ikke noe strømselskap, der man kan ringe servicenummer og taste 5 og firkant. Nav er mange menneskers sikkerhetsnett når livet avviker fra det normale, når det tar en tyngre vending. Det er urovekkende at klagene på Nav har økt så sterkt det siste året. Det tyder på at endringen i Nav går i feil retning.

Kanskje er tenkningen i Nav et symptom på en offentlig sektor som effektiviserer seg vekk fra menneskene. Innenfor utdannings- og helsesektoren ser vi noe av det samme. Rapportering og skjemaer spiser tida som kan brukes til elevene eller til pasientene. Systemene blir viktigere enn menneskene. En sånn utvikling bidrar til at både menneskene som bruker offentlige tjenester, og dem som er ansatt der, føler samme avmakt. De føler avmakt overfor et system der praktisk samarbeid ikke blir oppmuntret, og der det å ta operativt ansvar ikke blir premiert. Samtidig ser vi gang på gang at ansvaret pulveriseres hos toppledelsen, og at direktorater, helseforetak og departementer blir sittende og skylde på hverandre.

Mange av de reformene som denne regjeringen har satt i gang i offentlig sektor, er strukturendringer som handler om å sentralisere. Men de samme reformene handler også om makt og avmakt, og om en type offentlig styring der systemet trumfer individet. En av de viktigste debattene Stortinget står overfor de neste fire årene, er derfor hvilken type offentlig sektor vi skal ha. Norge har svært mange ansatte i offentlig sektor som ønsker å gjøre jobben sin på en ordentlig måte, men som i dag blir detaljstyrt og utsatt for en mengde rapporteringsarbeid. Løsningen på dette er ikke konkurranseutsetting og anbudsregimer. Løsningen er en fornying av offentlig sektor der de ansatte gis myndighet og tiltro til å gjøre en god jobb, og der de som bruker offentlige tjenester, føler at de blir både sett og hørt. Med andre ord: Folkevettet må telle.

Jeg synes Frank Aarebrot uttrykte det godt da han i sommer sa at det må bli slutt på galskapen som kalles New Public Management. Aarebrot var en av våre fremste formidlere av politikk og politisk historie, men hans innsats ville nesten ikke ha gitt uttelling i det rigide systemet for telling av kvalitet som i dag gjelder innenfor universitetssektoren. Det Høyre og Fremskrittspartiet har gjort de fire siste årene, er å gå til et målrettet angrep på offentlig sektor, både ved en gjennomgående sentralisering på mange områder og ved å oppmuntre til flere tellekanter og mer rapportering, enda flere direktorater og enda flere råd og utvalg.

Distriktspolitikk handler på mange måter om å skape balanse. Det skapes store verdier rundt omkring i Norge. Det er stor aktivitet og kreativitet, det opprettes arbeidsplasser, og det betales skatt. Verdiskapingen er stor. Men da må også offentlig sektor henge sammen og fungere like godt over hele Norge. Det må balanseres. Den private verdiskapingen er avhengig av en velfungerende offentlig sektor.

Framover skal vi alle sammen høre mye om digitalisering. Den skyter fart. Men allerede nå ser vi et gryende klasseskille her. Mange av dem som bor i distriktene, får ikke ta del i den nye teknologiske utviklingen. Det kan ikke godtas. Vi kan ikke godta at mange skolebarn ikke får levert leksene sine fordi nettet er for dårlig. Vi kan ikke godta at gründere ikke får utviklet ideene sine fordi nettkapasiteten ikke er god nok, fordi de tilfeldigvis bor utenfor de store byene og ute i distriktene. Men dette er hverdagen til mange bedriftseiere og mange personer i Distrikts-Norge, og det er ikke akseptabelt.

Senterpartiet mener at det er på tide å endre kurs. Verdiskapingen i hele landet må utvikles. Vi må motarbeide et digitalt klasseskille, og offentlig sektor må fornyes uten at det skal bety en sterk sentralisering. Det betyr med andre ord at vi må ha større tillit til dem som arbeider i offentlig sektor, ikke detaljstyre dem. Det betyr at digitaliseringen må gi muligheter til alle, ikke gi nye klasseskiller. Det betyr at vi må se hele landet og fornye den distriktspolitikken som nå forvitrer under denne regjeringen. Det betyr at vi må redusere forskjeller sosialt og geografisk. Det betyr at vi må få opp respekten for naturressursene våre og for dem som produserer dem. Vi må fordele ressursene over hele landet, slik at alle får et godt velferdstilbud uansett hvor de bor.

Stortinget er nå sammensatt på en slik måte at det gir større muligheter for gjennomslag for endringer som kan bidra til en ny kurs. På samme måte som regjeringspartiene prøver å konstruere sin egen historie om stortingsvalget, prøver de nå også å konstruere sin egen fortelling om hvordan Stortinget bør fungere. Statsministeren ønsker åpenbart at Stortinget må innrette seg etter regjeringens ønsker slik at kryssende flertall unngås – ellers kan det etter hennes utsagn bli helt uhåndterlig. Men det er ikke slik parlamentarismen fungerer. Det er faktisk slik at det er regjeringen som må innrette seg etter Stortinget og flertallets ønsker. Det er enhver mindretallsregjerings lodd. Regjeringen kan ikke gjøre sitt mindretall til Stortingets ansvar.

Den nye sammensetningen av Stortinget kommer til å gi oss en spennende tid, med mange muligheter på vegne av viktige saker. En ting er sikkert: Senterpartiet skal stå klar til å gripe hver eneste mulighet. Det er det som kalles demokrati.

Abid Q. Raja hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rigmor Aasrud (A) []: Takk, president – og gratulerer!

I forrige periode sto Arbeiderpartiet og Senterpartiet sammen om å styrke kommuneøkonomien. Også SV var enig i det. En reise i valgkampen ute i norske kommuner viser at det er et stort behov for å styrke tjenestene i helse- og omsorgssektoren, i skolen, i barnehagene, gi kommunene muligheter for å være med på å redusere klimagassutslipp og ikke minst å gi dem virkemidler og penger, sånn at de kan sette i gang tiltak som reduserer påvirkningen på klimaet. Nå hører vi at Høyres parlamentariske leder sier at vi må begynne å se på hva ting koster. Det samme hører vi representanten Limi si. Hvordan vil Senterpartiet finansiere det jeg håper fortsatt er Senterpartiets politikk, å styrke kommunenes økonomi? Og ser representanten muligheten for å få et flertall for det i Stortinget heretter?

Marit Arnstad (Sp) []: Ja, det er riktig at Senterpartiet og Arbeiderpartiet sto sammen i forrige periode om det som angår rammene til kommunene, men kanskje det som er like viktig, også fordelingen av inntektene til de ulike gruppene av kommuner. Det er også et viktig spørsmål etter Senterpartiets mening. Jeg har stort håp om at vi skal kunne stå sammen om det også i kommende periode. Jeg tror at i en mer krevende økonomisk tid må en prioritere, og det å prioritere gode velferdstjenester til innbyggerne – på skole, på barnehage, på helse – er helt avgjørende viktig. Det skjer gjennom de midlene som kommunene får.

Så har denne regjeringen foreslått en endring i inntektssystemet som gjør at de store kommunene får mer midler på bekostning av de små kommunene. Det er en utvikling Senterpartiet er bekymret for, for behovet for gode velferdstjenester fins over hele landet. Det å strippe mange av de små kommunene for viktige inntekter for å overføre dem til de største byene er ingen god løsning på framtidas velferdsutfordringer.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Senterpartiet sa til Aftenposten i januar at kommunereformen betyr å desentralisere oppgaver til kommuner. Samtidig vises det til at det kan gjøres uten at man behøver å redusere antall kommuner. Og samtidig har Senterpartiet i flere aviser sagt at dersom kommuner har utfordringer med barnevernet og å løse de oppgavene, må de flytte ansvaret ut av kommunen og inn i interkommunalt samarbeid. Nå vet vi at Frank Aarebrot, statsviteren, som også Arnstad siterte, var svært kritisk til interkommunalt samarbeid. Det er rett og slett å flytte makt ut av kommunestyresalen. Så spørsmålet mitt til Senterpartiet er egentlig: Hvordan mener dere at opprettelse av interkommunale selskaper vil styrke lokaldemokratiet?

Marit Arnstad (Sp) []: Det er riktig at Senterpartiet mener at det er svært mange oppgaver som kan desentraliseres uten at en trenger å gjennomføre noen store strukturreformer, slik som Høyre har foreslått. Det problematiske med Høyres strukturreformer er at de ikke engang har latt oppgavene følge reformene. Det har vært ren strukturendring uten oppgavedesentralisering. Vi mener at det er mange oppgaver kommunene er i stand til å gjennomføre, og som de bør få muligheten til å gjennomføre. Vi har presentert det i ulike sammenhenger i Stortinget.

Når det gjelder barnevern, er det en viktig og krevende tjeneste. Der er det utfordringer både i små og store kommuner. Hvordan vi skal løse framtidas barnevern, burde vi egentlig diskutere helt uavhengig av kommunestørrelse og strukturreform innenfor kommunene, fordi det er en viktig problemstilling som fortjener oppmerksomhet på egen kjøl. Det er heller ikke noen helt automatisk sammenheng i at de store kommunene er bedre på barnevern enn de små. En av de aller beste kommunene i landet på barnevern er faktisk Dovre kommune i Oppland, som slett ikke er av de største kommunene her i landet.

Helge André Njåstad (FrP) []: Eg vil først gratulera Senterpartiet med eit godt val. Så trur eg veldig mange er einige med meg i at det er bra at ein fortset å kritisera – og ikkje sit i eit departement i desse dagar og reverserer.

Eg merka meg at den parlamentariske leiaren brukte ein del tid på politireforma. Det fekk meg til å tenkja på ein av dei største kontrastane i valkampen min. Det var då eg hadde Siv Jensen på besøk i Hordaland. Me starta dagen i ein barnehage på Askøy med glade barn, og me leikte med dei. Så fortsette me til operasjon Dark Room i Bergen og høyrde dei gruvsame historiene som dei kunne fortelja oss, historier som dei etterforska og jobba veldig systematisk med. Då slo det meg at den retorikken som Senterpartiet har hatt om at talet på lensmannskontor er det viktigaste for å kjempa mot kriminalitet, kanskje ikkje er den riktige. Viss ein er oppteken av sykkeltjuveri, ja – men er ein oppteken av kriminelle som ikkje kjenner kommunegrenser, og som opererer på nett, er svaret nei.

Spørsmålet mitt til Senterpartiet er: Korleis skal ein kjempa mot dei kriminelle som ikkje kjenner kommunegrenser, og som er på nett, når lensmannskontor er det viktigaste?

Marit Arnstad (Sp) []: Sjølsagt er det svært viktig å bekjempe nettkriminalitet og, ikke minst, kriminalitet rettet mot barn på nettet. Det er ingen som ikke mener det. Det er en svært alvorlig problemstilling.

Det som er så sørgelig, er at Høyre og Fremskrittspartiet setter det opp mot resten av politiets arbeid. Det er sørgelig at de bruker det som en brekkstang i den debatten. Når representanten her snakker om sin egen valgkamp, kan jo jeg ta ham med til valgkampen i Nord-Trøndelag og fortelle ham om det tilfellet da det hadde skjedde en stor ulykke i Røyrvik kommune i Nord-Trøndelag: Nærmeste politipatrulje er 18 mil unna, og det tar tre–fire timer før de er i stand til å være der. Brannvesenet er nødt til å ta hele ansvaret alene.

Den type polititjenester kan vi ikke ha i Distrikts-Norge. Vi må være i stand til å gi innbyggerne trygghet – enten det er store ulykker, knivstikking eller f.eks. funn av døde mennesker, som vi også har sett rundt omkring i Distrikts-Norge. Det å sette ting opp mot hverandre på den måten som Høyre og Fremskrittspartiet her gjør, er dessverre veldig uheldig.

Lars Haltbrekken (SV) []: I dag tidlig våknet vi til meldingen om store skogbranner i California. For en drøy uke siden fulgte vi sørlendingenes kamp mot flommen. Det ble en av de verste flommene i nyere tid. Klimaendringene er ikke lenger noe som tilhører en fjern framtid, de skjer her og nå.

Som representanten Arnstads og min felles favoritt, nobelprisvinneren i litteratur, så treffende sa det:

«Come gather ‘round people

Wherever you roam

And admit that the waters

Around you have grown

And accept it that soon

You’ll be drenched to the bone

If your time to you is worth savin’

Then you better start swimmin’ or you’ll sink like a stone

For the times they are a-changin’»

Kutt i utslippene av klimagasser de neste fire årene er det viktigste vi kan gjøre for å begrense klimaendringene. Jeg vil derfor spørre representanten Arnstad om Senterpartiet sammen med SV vil være med på å sikre at Norge oppfyller sitt klimaforlik fra 2012.

Marit Arnstad (Sp) []: Senterpartiet er ikke «Like a Rolling Stone» i klimapolitikken. Vi er stødige. Vi ønsker oss en praktisk og jordnær klimapolitikk. Vi står sjølsagt bak målsettingen om å redusere norske klimagassutslipp med 40 pst. innen 2030 og er også åpne for gode diskusjoner om hvordan det skal gjøres.

Det som er viktig for oss, er at en iverksetter tiltak som har virkning – ikke symbolmessige tiltak, som har minimal effekt – at en gjennomfører en praktisk og jordnær klimapolitikk som virker, og som folk forstår.

Terje Breivik (V) []: Senterpartiet vann valet ved å få mange veljarar i distriktskommunane til å tru at partiet fører den beste politikken for Distrikts-Noreg. Eg gratulerer Senterpartiet med det! Eit slikt resultat forpliktar. Då forventar eg noko meir enn at svaret primært er symbolforslag om å reversera samanslåinga av kommunar og fylke. Skal ein styrkja kommunane på kostnad av staten, flytta makt og ressursar og sikra fleire trygge arbeidsplassar i heile landet, vil det etter Venstres syn vera langt meir føremålstenleg heller å fylla kommune- og regionreforma med reelt innhald. Det prøvde me å få Senterpartiet med på i førre periode. Svaret var kontant: Det hadde partiet null interesse av, fordi dei skulle vinna valet ved å protestera. Omsynet til partiet var viktigare enn omsynet til distrikta.

No er valet unnagjort. Spørsmålet er: Vil Senterpartiet no vera med Venstre på å styrkja kommunane og regionane og slik verkeleg ta eit krafttak for distrikta?

Marit Arnstad (Sp) []: Som jeg nevnte i et tidligere replikksvar, har Senterpartiet fremmet en rekke forslag om oppgaver som bør desentraliseres til fylker og til kommuner uavhengig av strukturendringer i fylkene og kommunene. Vi mener fortsatt at det er aktuelt. Dessverre fikk vi ikke noen tilslutning til det i Stortinget sist, fordi alle de fire samarbeidspartiene ville knytte enhver desentralisering av oppgaver til strukturendring.

Det er merkelig at det ikke skal være mulig også for Venstre å diskutere de to tingene hver for seg, for det er mange oppgaver som kan desentraliseres til kommunene uten at en trenger å endre struktur av den grunn. Jeg håper at Venstre vil være med på den type debatt i perioden som kommer. Jeg tror Senterpartiet og Venstre kan ha mye å snakke om når det gjelder å få en faktisk desentralisering i det norske samfunnet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Audun Lysbakken (SV) []: Den viktigste utfordringen for Norge er ikke å bevare vaffelen, og Rinkeby er – og vil forbli – en del av Sverige. Den viktigste konflikten i vårt samfunn er ikke den kulturkrigen som høyresiden ønsker å forvandle norsk politikk til. De store spørsmålene i vår tid er den økende ulikheten i makt og rikdom og handlingslammelsen i møte med klimaendringene.

All framgang i det valget vi har bak oss, kom på rød-grønn side. Regjeringen er svekket, og i dette Stortinget finnes muligheter for flertall for en ny kurs i en mengde saker som er viktige for veldig mange mennesker. I dag fremmer SV ti representantforslag som vi utfordrer sentrumspartiene og Arbeiderpartiet til å slutte seg til i høst.

I trontalen kan regjeringen fortelle oss at det er bra med små forskjeller. Det er tomme ord fra en regjering som mer enn noe annet har lyttet til dem som har mest i Norge, en regjering som har satt den økonomiske eliten først.

I går kom meldingen om bonusfest for norske toppledere. Egoismen til overklassen er vond å se på når vi samtidig vet at de 10 pst. dårligst betalte i det norske arbeidslivet snart har hatt ti år nesten uten reallønnsvekst.

I en sånn situasjon trengs ikke skattekutt til dem på toppen. Regjeringen har rigget skattesystemet for den økonomiske eliten, mens arbeidsfolk merker lite eller ingenting til Siv Jensens skattekutt.

Regningen for skattefesten sendes til noen av dem som har det vanskeligst – til amputerte og brannskadde som har fått økte egenandeler, til uføre som har fått mindre å leve av, til dem som er avhengig av bostøtte, til de arbeidsløse som mistet feriepengene, til verftsarbeideren som fikk skattesmell på sluttvederlaget når han mistet jobben – og nå til syke som skal få dyrere medisiner når regjeringen vil kutte hvit resept, og til familier med alvorlig syke barn som får kutt i pleiepenger.

Det Norge trenger nå, er en kraftfull politikk for rettferdig fordeling.

Vi må rigge om skattesystemet sånn at det bidrar til å redusere forskjellene, og til at arbeid lønner seg mer og spekulasjon i aksjer og boliger mindre.

Vi må sette dem som har minst først. Derfor fremmer vi i dag forslag om en opptrappingsplan for barnetrygden, fordi de fattige familiene fortjener at norske politikere endelig handler. Og derfor fremmer vi i dag forslag om å reversere – ja «reversere» er et fint ord når det handler om å gjøre om på urettferdighet – kuttet i pleiepengene og å gi også foreldre med varig syke barn mulighet til pleiepenger så lenge barna trenger det.

Derfor må vi ta tilbake kontroll over arbeidslivet og boligmarkedet. Vi må sikre at de viktigste ressursene hører fellesskapet til. Fisken skal skape liv langs kysten, ikke privatiseres bort til kvotebaroner og trålredere. Jernbanen skal frakte folk rundt i Norge, ikke fortjeneste ut av Norge. Og velferden vår skal være til for å skape trygghet for folk flest, ikke profitt for noen få. Derfor fremmer SV i dag forslag om å stanse velferdsprofitørene i barnevern og barnehager.

Vi må sikre at vi har en skole som ikke gir opp et eneste barn – en skole som motvirker klassesamfunnet og Forskjells-Norge, i stedet for å reprodusere det. Derfor fremmer vi i dag forslag om en nasjonal lærernorm for å gjøre overfylte klasserom til historie i norsk skole. Og derfor fremmer vi forslag om å stoppe den skandaløse avskiltingen av erfarne lærere, lærere som barna våre trenger i årene som kommer.

I trontalen står det ingenting om at forskjellene vokser, og absolutt ingenting om hva regjeringen vil gjøre med det. Nå må de tvinges til å tenke. SV fremmer derfor et ganske enkelt forslag til votering her i salen under trontaledebatten. Vi ber om en stortingsmelding om tiltak mot den økende ulikheten i makt og rikdom i Norge.

Regjeringen varsler tøffere tider for Norge. Vårt land vil mer og mer preges av de samme problemene som vi ser i land rundt oss. Der ser vi at den markedsliberale modellen har spilt fallitt. Det er derfor den demokratiske sosialismen er tilbake som et alternativ for millioner av velgere på jakt etter en ny vei i land som USA, Storbritannia, Frankrike og Spania. Ulikhetskrisen og klimakrisen krever en restrukturering av økonomien vår med en mye mer aktiv stat, sterkere fellesskap, kraftig omfordeling og rask omstilling fra en økonomi basert på fossil energi og på å bruke opp ressurser til en økonomi basert på fornybar energi og å bruke ressurser om igjen.

Der møtes de – de to – en rød politikk for rettferdighet og en grønn politikk for miljø. Den ene er ikke mulig uten den andre. Begge to forutsetter at menneskene settes foran markedene, og at behovene til de mange settes foran profitt til de få.

I går kom nok et utspill fra Statoil-sjefen om at han må få pumpe opp mer olje for å redde klimaet. I det har han nok hjertelig støtte fra regjeringen. Både oljedirektørene og høyresiden tenker mer på raske penger enn på de raske endringene i klimaet vårt.

Ekstremvær er allerede en dramatisk trussel mot mennesker i store deler av verden, og som regel rammes de fattigste hardest. Å stoppe klimaendringene handler om rettferdighet.

Under den borgerlige regjeringen har nedgangen i norske klimagassutslipp stoppet opp. Perioden vi nå begynner, må bli vendepunktet.

Kappløpet etter ny olje, stadig dypere inn i Arktis, er i realiteten en måte å si at Norge ikke bryr seg om klimaendringene. Det er allerede funnet mer kull, olje og gass i verden enn det som er mulig å brenne hvis vi skal unngå katastrofal global oppvarming. Oljen i Arktis kan ikke utvinnes hvis verden skal nå klimamålene, og hvis en effektiv klimapolitikk settes i gang, vil det heller ikke lønne seg. Å fortsette skattesubsidieringen av ny oljeleting vil derfor vise seg å være sløsing med penger og sløsing med muligheter til å utvikle morgendagens arbeidsplasser.

At vi fortsatt har en debatt om Lofoten, Vesterålen og Senja, er helt utrolig. Det finnes ikke noe kompromiss i den saken. Det skal fiskes, ikke bores etter olje, på Røsthavet. SV svikter aldri folket, fiskerne og naturen i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Det aller viktigste i klimapolitikken er ikke hva som skjer om 15 eller 20 år, men hva som skjer nå. Vi må komme i gang med utslippskutt som monner. SV var det eneste partiet som i valgkampen la fram en konkret plan for hvordan vi kan kutte utslipp i den kommende fireårsperioden. I den planen la vi fram tiltak og virkemidler som vil kutte utslippene med minst 5 millioner tonn. Derfor fremmer vi denne planen med 42 konkrete forslag i Stortinget i dag. Klimaendringene er i gang. Det er nok prat – det er tid for handling.

Fredsprisen til ICAN var en pris i rett tid. Trusselen om atomkrig er mer reell enn på svært lenge, og atomvåpenarsenalene moderniseres i stedet for å bygges ned. Et forbud i FN-regi ser ut til å være det eneste som kan få atomnedrustning tilbake på den globale dagsordenen. Innenfor rammen av denne forbudsprosessen må målet være å få til reelle forhandlinger mellom stormaktene om gjensidig nedrustning.

Skal vi få til det, må vestlige land uten atomvåpen støtte forbudet. Det er flaut at Norge har stilt seg på feil side i FN. I stedet for å støtte fredsprisvinneren dilter regjeringen etter Donald Trump. Derfor fremmer SV forslag i dag om at Stortinget skal sette i gang prosessen med å utrede hva det kommende forbudet vil få å si for Norge. Kall det gjerne en konsekvensutredning. Jeg håper at også partiene som ennå ikke har bestemt seg, vil kunne støtte vårt forslag.

I valgkampen ble det snakket mye om islamistisk fundamentalisme. Det er noe særlig Fremskrittspartiet har snakket høyt og lenge om. Da er det virkelig en himmelropende dobbeltmoral i at regjeringen tillater eksport av krigsutstyr til det islamistiske diktaturet i Saudi-Arabia, og har gjenopptatt eksporten til Emiratene. Vi har tenkt å gi Fremskrittspartiet en sjanse til å rette opp i gapet mellom liv og lære. Derfor fremmer vi i dag forslag om å stanse eksport av våpen og forsvarsmateriell til landene som deltar i krigen i Jemen.

SV begynner denne stortingsperioden med store ambisjoner. Politikk handler om å velge side, og vi vet hvor vi står.

Vi setter dem som har minst, foran den økonomiske eliten.

Vi vil ta tilbake kontroll over arbeidsliv og boligmarked.

Vi vil sette folkets rett til fisken foran kvotebaroner og trålredere.

Vi vil sette hensynet til vår felles velferd foran velferdsprofitørenes ønske om fortjeneste.

Vi vil sette hensynet til klimaet foran oljedirektørene.

Vi vil støtte fredsprisvinneren og ikke Donald Trump.

Med det tar jeg opp og fremmer SVs forslag i trontaledebatten.

Presidenten: Representanten Audun Lysbakken har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg er helt enig i at trontalen til Høyre og Fremskrittspartiet var grå, at den manglet ambisjoner, og jeg er glad for at opposisjonen, inkludert SV, gjør jobben for dem i dag; de fremmer mange gode forslag, som innenfor arbeid. Vi ser nå et mer brutalisert arbeidsliv. Arbeiderpartiet fremmer i dag et forslag om å endre arbeidsmiljøloven for å dempe vikarbruken i arbeidslivet. Jeg synes det er alvorlig at en nå ser at innleie erstatter faste stillinger. Hjemmefra, Stavanger, kjenner en til at kutt i oljen har betydd mer innleie, færre ansatte. Jeg synes det er spesielt alvorlig for unge arbeidstakere, som nå ser en mer usikker jobbframtid, noe som ikke minst gjør det helt umulig for dem i det hele tatt å drømme om å skaffe seg en egen bolig.

Jeg lurer derfor på om SV deler den bekymringen til Arbeiderpartiet, og om en vil stemme for det forslaget som Arbeiderpartiet i dag fremmer?

Audun Lysbakken (SV) []: Den bekymringen deler SV, og vi ser fram til å samarbeide om forslag som gjør at vi kan få økt kontroll med arbeidslivet vårt. Det betyr f.eks. å styrke arbeidsmiljøloven, det betyr å styrke Arbeidstilsynet, det betyr å øke straffene for brudd på bestemmelsene i arbeidslivet, og – som representanten Tvedt Solberg peker på – det betyr å gjøre noe med den dramatiske situasjonen når det gjelder misbruk av innleie av arbeidskraft i norsk arbeidsliv. SV mener det har gått så langt at svaret må være å forby bemanningsbransjen i den form den har i dag. Den bør begrenses til det som er ren vikarformidling, og ikke til den økende rollen den har fått i norsk arbeidsliv.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet også har signalisert en større vilje til å diskutere hvordan vi håndterer arbeidsinnvandringen. Arbeidsinnvandring må ikke bli en brekkstang for å dumpe lønns- og arbeidsvilkår i det norske arbeidslivet.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Et annet viktig område der Arbeiderpartiet også har store ambisjoner om å få til ting, er innenfor klima. Dette nevnte representanten også grundig i sitt innlegg. Det er et område som krever handling, og etter valget finnes det en mulighet i Stortinget for å skape bevegelse i klimapolitikken. I innlegget sitt brukte representanten ord som at nå er det nok prat, nå må vi komme i gang. Men dessverre ser Venstre ut til å avslå den muligheten som ligger der, og velger samarbeid med klimafornekterne i Fremskrittspartiet heller enn handling.

Mitt spørsmål er derfor: I hvor stor grad tror representanten Lysbakken at klimapolitikken blir taperen når Venstre nå sitter med Fremskrittspartiet og forhandler?

Audun Lysbakken (SV) []: Klimapolitikken blir taperen når man gir makt til partier som ikke bryr seg om klimautfordringen. Jeg tenker også at Arbeiderpartiet nå har fått en gyllen mulighet til å vise Venstre og andre partier at Arbeiderpartiet er villig til å få til mer i klimapolitikken enn det høyresiden har vært. Dessverre har historien i norsk politikk ofte vært at de grønne partiene har stått mot de grå partiene, og at Arbeiderpartiet har vært et av de grå partiene.

Men nå begynner vi med blanke ark. Jeg ser fram til samarbeid med Arbeiderpartiet. SV har lansert 42 konkrete forslag for utslippskutt. Arbeiderpartiet har nå en gyllen mulighet til å vise at Arbeiderpartiet er klar til å være grønnere enn høyresiden i norsk politikk, og jeg gleder meg til å hjelpe Arbeiderpartiet på veien til det.

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: En av SVs virkelige seire er barnehageforliket, og nå har vi tilnærmet full barnehagedekning, barnehager med stadig bedre kvalitet, stadig bedre bemanning, svært fornøyde barn og foreldre. Disse resultatene hadde vært uoppnåelige uten private og ideelle tilbydere. De private ble invitert med på dugnaden av SV, som inntil nylig også har applaudert dem, men ikke lenger. Retorikken vi hører i dag, er odiøs – med referanse til dem som beriket seg gjennom samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten. De kalles profitører.

Er det sånn SV liker å takke alle dem som iherdig har jobbet for å innfri SVs politiske mål? Ingen private barnehager mottar en eneste krone mer enn de offentlige, og hvordan forsvarer SV da å kalle dem «velferdsbaroner», eller kanskje «velferdsbaronesser», for det er jo bl.a. snakk om en del kvinnelige gründere? Ja, alle som driver gode private barnehager i dag, kalles for velferdsprofitører. Hvordan forsvarer man det, når det har vist seg at de i virkeligheten er velferdsinnovatører?

Audun Lysbakken (SV) []: Høyre har brukt enhver mulighet til å få debatten om velferdsprofitt til å spore av og handle om noe annet enn det den handler om. SV er for private barnehager. Vi er de fremste forsvarerne av de små private barnehagene, som taper under den regjeringen som sitter nå.

Det vi er imot, er at penger som er bevilget til barnehager, skal gå til profitt, til rike eiere, havne i skatteparadiser, brukes til noe helt annet enn det som var hensikten med pengene. Det er Høyre som har et forklaringsproblem. De må forklare hvorfor det er ansvarlig bruk av skattebetalernes penger at penger som folk tror skal gå til trygghet for barn, til god omsorg for barn, isteden går til å gjøre noen rike mennesker rikere, eller oppkjøpsfond enda mer lønnsomme. Det er meningsløs bruk av skattebetalernes penger. Det vi vil ha, er et enkelt, folkelig og fornuftig vedtak om at hver krone som bevilges til barnehager, skal gå til barnehager, i både private og offentlige barnehager.

Helge André Njåstad (FrP) []: Eg merka meg at representanten Lysbakken i samband med valet sa at «all framgang var på vår side». Det blir som ein fotballtrenar som tapte 4–0 i den førre kampen og denne gongen berre 3–1, og så seier han at «me hadde størst framgang».

Det eg tenkte å utfordra representanten på, er bustadpolitikken, som han sa han ville ta tilbake. I valkampen har eg registrert at ein ønskjer ein statleg eigedomsskatt. Det er stikk i strid med det Framstegspartiet ønskjer, som ønskjer at òg den kommunale skal fasast ut. Me vil ikkje lenger at Marianne frå Bodø, som eg vart kjend med på NRK, må velja mellom å betala eigedomsskatt for huset sitt – over 20 000 kr – og om ho skal ha barnehageplass til barna sine.

Så spørsmålet mitt er: Den statlege eigedomsskatten som SV tek til orde for, er det i tillegg til eller i staden for den kommunale, som allereie er der, og som me vil redusera?

Audun Lysbakken (SV) []: 0–4: Jeg hadde ikke ventet at det var en kollega fra Hordalandsbenken som skulle ta opp Branns siste resultat. Det synes jeg var dypt illojalt (munterhet i salen), men jeg skal prøve å svare på spørsmålet likevel.

Det SV vil ha, er en flytting av skatt fra arbeid til eiendom. Alle beregninger som er gjort – av det Finansdepartementet som styres av Siv Jensen – viser at vårt forslag til nasjonal eiendomsskatt vil redusere ulikhet i Norge. Det er ikke mulig i dag å få til et mer rettferdig skattesystem, å gjøre noe med økende ulikhet, uten også å tørre å se på hvordan boligmarkedet styres i Norge – eller ikke styres i Norge. Manglende skattlegging gjør at prisene eksploderer, at unge forretningsmenn kjøper boliger istedenfor å starte bedrifter, og det går ut over dem som har minst, ut over de unge som skal inn på boligmarkedene, og ut over dem som har de laveste lønningene og den laveste kapitalen i utgangspunktet.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Representanten har tatt opp temaet rettferdig fordeling og utjevning av ulikheter i sitt innlegg, og det leder meg inn på soneforvaltningen av ulv. Soneforvaltningen av ulv fører til at en svært liten del av Norges befolkning må ta all belastningen med at et flertall i Stortinget ønsker ulv i Norge. Den ulvepolitikken som føres i dag, er grunnlag for mye utrygghet i ulveutsatte områder, den er grunnlag for svekket biologisk mangfold og tap av rettigheter knyttet til næringer, friluftsliv og jakt. Og da er mitt spørsmål til Lysbakken: Mener Lysbakken at en slik fordeling av byrdene med å ha ulv er rettferdig?

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg ser fram til samarbeid med representanten Enger Mehl og Senterpartiet i veldig mange saker. Det vil nok også bli sånn i Stortinget i denne perioden at akkurat rovdyr er et av de områdene der våre to partier har ulik politikk. Vi må finne en måte for god distriktspolitikk og god landbrukspolitikk og sameksistere med en ansvarlig forvaltning av rovdyrene våre. Jeg mener at det Senterpartiet går inn for, altså at Norge i praksis ikke skal ta noe ansvar for å ta vare på ulven i det hele tatt, er feil, det vil sende feil signal ut i verden. Vi står ikke bare oppe i en dramatisk klimakrise, men også i en annen miljøkatastrofe knyttet til tap av biologisk mangfold. Det rike landet Norge må klare å ta vare på vårt mangfold. Det innebærer også rovdyrene. Og så skal det forvaltes på en måte som gjør det mulig å drive landbruk i hele landet og få til sameksistens med en god og ansvarlig forvaltning av rovdyr.

Ketil Kjenseth (V) []: Gratulerer til president Raja og til representanten Lysbakken med et godt valg for SV. Det styrker SV og Venstres felles kamp for klima.

Representanten Lysbakken har drevet en aggressiv valgkamp mot velferdsinnovatørene. Det litt mer paradoksale er at SV har fremmet en rekke forslag som uttrykker en mistillit til norsk offentlig sektor, særlig kommunene, for SV ønsker en rekke tillitsreformer, særlig i kommunal sektor, knyttet til både helse, skole og barnevern. Når Lysbakken snakker om at de skal rigge om skattesystemet og kreve inn 22 mrd. kr mer til et byråkrati som en åpenbart ikke har tillit til, er spørsmålet: Hvordan skal de som har minst, bli vinnerne, og ikke det byråkratiet som SV da tydeligvis ikke har tillit til?

Audun Lysbakken (SV) []: Byråkratiet har vokst så mye med Fremskrittspartiet i regjering at det koster en del penger å opprettholde det, det er helt riktig. Men de skatteøkningene SV går inn for – som altså kombineres med en omfordeling som gjør at folk som har en inntekt på under 600 000, vil komme ut i pluss – vil gjøre det mulig å bygge ut velferden vår og å utvikle morgendagens arbeidsplasser gjennom en aktiv statlig næringspolitikk. Det trengs hvis vi både skal ha økt verdiskaping og bevare små forskjeller i det norske samfunnet.

Vår viktigste reform når det gjelder offentlig sektor, koster likevel ikke en eneste krone, og det er en tillitsreform for å bli kvitt dagens overstyring av offentlig ansatte. Det kan gi virkelig effektivisering, men da må vi tørre å stole på dem som jobber der.

For øvrig synes jeg – etter skandalen i alt fra barnevern og eldreomsorg til søppeltømming i det siste – at begrepet «velferdsinnovatør» er et modig begrep å ta i bruk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trine Skei Grande (V) []: Jeg har gledet meg lenge til å si dette i denne situasjonen: Ærede president!

La oss lære oss sjøl og andre at politikk ikke behøver å være bare det muliges kunst, sa Václav Havel, det kan også være det umuliges kunst, nemlig kunsten å forbedre seg sjøl og verden.

Vi lever i en tid med store endringer, store endringer som krever nye tanker, radikale reformer og nye måter å tenke politikk på. Vi ser at samfunnet er i stadig hurtigere endring, og det krever også at vi løfter de prinsippene og de verdiene som vi tradisjonelt har bygd politikken på.

Hva er det som utfordrer oss? Jo, det er for det første en stadig sterkere globalisering, som krever at vi finner politiske løsninger på tvers av landegrensene, og det politiske universet blir større. Den andre store utfordringen er de menneskeskapte klimaendringene, som krever at vi finner radikale nye løsninger for å utvikle politikk. Den tredje store utfordringen er teknologien rundt oss, som er i stadig endring, men som også gir oss enorme muligheter til både å skape mer velferd, myndiggjøre hvert menneske og sørge for at vi får til kunnskap og innovasjon i egen nasjon. Den siste store utfordringen er å fornye velferdsstaten og gjøre den bærekraftig også med tanke på framtidas utfordringer.

Det liberale utgangspunktet for all politikkskaping handler om dagens frihetskamper, at alle skal ha frihet til å skape seg gode liv, sjøl om vi er forskjellige og har forskjellig utgangspunkt. Politikken har som mål å myndiggjøre mennesker til å være i stand til å ta sine egne valg. Vi står i mange viktige frihetskamper i dag. Det er en viktig frihetskamp i Norge i dag å kjempe mot fattigdom, spesielt mot barnefattigdom. Det handler om alle de ungene som vokser opp med dårlig råd, og at de mister troen på sine egne evner, eller voksne som ikke opplever å få en meningsfull jobb, og som ikke føler at de er med og bidrar i et fellesskap. Her er bedre alltid mulig, her kan vi løfte de viktige utfordringene.

Den andre store frihetskampen er den som vi har gjennom skole, barnehage og SFO. Her vet vi at det eneste som virker, er kloke, gode barnehagelærere og kloke, gode lærere som kan faget sitt, og som kan være med å løfte de ungene som virkelig trenger å bli løftet. Skole har alltid vært det viktigste for sosial utjevning, skole har alltid vært det viktigste i enhver frihetskamp, for det handler om å løfte og gi hver enkelt en mulighet til å skape sitt eget liv. Da er det ikke antall voksne rundt en som er viktig, nei, det er antall lærere rundt en – antallet som faktisk har fagkompetanse og kan gjennomføre det faglige løftet som trengs.

For noen dager siden lærte vi at to tredjedeler av all spesialundervisning i norsk skole blir gjennomført av folk uten kompetanse i spesialpedagogikk. Det er den store utfordringen i den norske skolen, det er den store urettferdigheten mange opplever, det er den viktige frihetskampen å kjempe – å sørge for at vi får gode fagfolk til å gjøre det. Da handler det ikke om at de ikke har voksne med seg, men det handler om at de ikke har lærere med seg. Her er bedre alltid mulig.

Den neste viktige frihetskampen for kommende generasjoner er kampen for miljøet vårt og klimaet på kloden. Her er i hvert fall bedre alltid mulig. Her må vi sørge for å skape markeder for nullutslippsløsninger, vi må sørge for at staten stopper med å finansiere de næringene som hører fortida til, og begynne å legge til rette for og skape kapital for de fornybare næringene som hører framtida til. Her trenger vi en stor samfunnsendring, og vi trenger å være modige og se på hvordan vi skal bruke ny politikk for å få til de endringene framover.

Den neste viktige frihetskampen er å heie på alle dem som har en idé i seg for muligheter til å skape jobber for seg sjøl og for andre. Det er alle de små gründerne, alle dem som innoverer og skaper nye arbeidsplasser – om det er en klesbutikk eller om det er et rørleggerfirma, eller om det er en høyteknologibedrift eller noe som kanskje kan bli stor norsk industri. De må ikke lenger møtes med byråkrati og arbeidsgiveravgift fra første ansatte. Vi må satse enda mer på forskning som de kan bygge på for å skape nye arbeidsplasser, og vi må sørge for at offentlige anbud legger til rette for nyskaping og mer innovasjon i Norge. Hvis vi slipper alle disse kreftene løs, vil vi klare å skape det nye Norge med de nye arbeidsplassene og de nye mulighetene. Vi har masse skaperkraft i det norske folket som vi ikke har fått utløst sånn som vi har det i dag. Det må bli mye lettere å skape arbeidsplasser, mye lettere å forfølge ideen sin og forfølge drømmen sin om å skape sin arbeidsplass sjøl. Her er bedre også alltid mulig.

Venstre vil alltid kjempe for dem som sitter nederst ved bordet. Vi vil kjempe frihetskampen for de fattige barna, vi vil kjempe frihetskampen for alle dem som trenger ekstra hjelp og støtte gjennom skolen for å få muligheten til å utnytte potensialet i nettopp seg sjøl. Derfor er kampen for miljøet og klimaet viktig, fordi det handler om friheten til kommende generasjoner, friheten til å slippe ekstremvær, friheten til å puste i ren luft, gå i ren natur og ikke oppleve at vi har tatt livet av de artene som vi fikk muligheten til å leve sammen med på kloden. For Venstre vil kampen for Kunnskaps-Norge være viktig fordi det er en kamp om å fordele makt. Kunnskap er makt – makt til å styre seg sjøl, makt til å forfølge sin egen idé, makt til å være med og påvirke samfunnet rundt seg, makt til å ha mulighet til å være med og uttrykke meningene sine. Derfor er skole en viktig frihetskamp, derfor er skole så viktig for sosial utjevning, derfor er kunnskapsrike lærere den viktigste innsatsfaktoren vi kan ha for faktisk å lykkes i den frihetskampen. Derfor er det viktig å løfte forskning, fordi ethvert samfunn som baserer sin eksistens på kunnskap, forskning og alle de mulighetene som ligger i å dyrke kunnskap og forskning framover, vil være samfunn som lykkes i framtida. Vi må være et samfunn der det er lettere å skape jobber, lettere å forfølge ideer, og der man føler at hvis man er med på å skape noe, får man et klapp på skulderen fra samfunnet, ikke en mistanke om at man er profitør, eller mistanke om at man egentlig bare gjør dette for pengenes skyld.

Sånn vil Venstre opptre som liberalt parti i denne perioden. Dette er de viktigste kampene vi går inn i ethvert samarbeid med, dette er frihetskampene, dette er de liberale kampene som det norske samfunnet trenger at noen faktisk kjemper i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Representanten Skei Grande snakka i innlegget sitt om fridomskampar. Vi i Arbeidarpartiet er opptekne av fridom for arbeidsfolk, fridom gjennom tryggleik, fordi vi trur at trygge arbeidstakarar vågar meir.

I fire år har Venstre vore ein veldig ivrig støttespelar til denne regjeringa i arbeidslivspolitikken og skulle nok også gjerne sett at regjeringa gjekk kanskje endå lenger i enkelte spørsmål, f.eks. i liberaliseringa og svekkinga av arbeidsmiljølova. Når Venstre no i fire nye år gjev si støtte til Høgre og Framstegspartiet, ja kanskje til og med går inn i regjering, er det mange arbeidsfolk som er bekymra for fridomen og for tryggleiken. Kan Venstre-leiaren avklare kva for ordningar i arbeidslivet det er som står for fall i denne perioden?

Trine Skei Grande (V) []: Vi sto for en del viktige endringer i arbeidsmiljøloven i starten av forrige periode. Dem står vi for. Ingenting av det Arbeiderpartiet sa det kom til å føre til i norsk arbeidsliv, har vi sett resultater av med de endringene som vi faktisk har gjort. Men Venstres engasjement for arbeidslivet handler ikke bare om dem som er innenfor; det handler også om dem som er utenfor. Det handler om de innvandrerdamene i min bydel som sliter med å komme seg inn i arbeidslivet fordi de ikke har det nettverket som mange andre har. Det handler om å gjøre det lettere for alle dem som har vært utenfor arbeidslivet i lengre perioder, å få muligheten til å komme seg inn i arbeidslivet. Det var nettopp derfor vi gjorde de oppmykningene som vi gjorde, og de oppmykningene fikk ikke de følgene som Arbeiderpartiet kommer med her, men jeg er helt sikker på at når disse får virke en stund, kommer vi til å se at dette gjør det lettere for folk å komme inn i arbeidsmarkedet. Denne kampen handler ikke bare om dem som er utenfor; den handler også om at de som er utenfor, skal ha muligheten til å komme inn.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Det er vel inga hemmelegheit at Venstre har eit til tider anstrengt forhold til fagbevegelsen, og eg trur nok at det går begge vegar, særleg for dei fagorganiserte som har lese partiprogrammet til Venstre. Der kan vi lese at Venstre vil kutte i sjukeløna, innføre nasjonal minsteløn, liberalisere og svekkje arbeidsmiljølova endå meir og avvikle det statlege bidraget til AFP-ordninga – for å nemne noko. Alt dette er jo målretta angrep på den norske arbeidslivsmodellen.

Eg spør på nytt: Kva for ei av desse ordningane er viktigast for Venstre og representanten Skei Grande å gjere noko med og få gjennomslag for hos regjeringspartia i løpet av desse fire åra?

Trine Skei Grande (V) []: Vi har ikke noe anstrengt forhold til noen fagforeninger, det er veldig mange fagforeninger som ledes av Venstre-folk. Jeg kan si at LO har et litt anstrengt forhold til Venstre, men det har vel mer med Venstres posisjon i denne salen å gjøre, og at vi hindret Arbeiderpartiet i å få makt, enn det har å gjøre med vårt syn på arbeidsmiljøloven.

Vi sørger for å kjempe for dem som er utenfor, vi kjemper for rettigheter til dem som ikke har rettigheter. I dag er det slik at er en en liten butikkeier i Kristiansand og driver klesbutikk med dameklær, har en ikke de samme rettighetene som hvis en er arbeidstaker. Vi vil at det skal være mye større rettigheter for alle dem som skaper arbeidsplasser, at de også skal få rett til sykelønn, at de også skal ha muligheter for å ha det sosiale nettverket som alle andre har. Venstre har alltid kjempet for dem som er utenfor systemene, og da må vi av og til kunne reversere systemet innenfor, for at flere skal ha mulighet, og ikke løfte den muren mellom dem som er innenfor, og dem som er utenfor, som Arbeiderpartiet tradisjonelt har stått for.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Representanten Skei Grande sa i innlegget sitt at «her er bedre alltid mulig» – det var eit veldig godt «slogan».

I innstillinga til langtidsplanen for Forsvaret føreslo Senterpartiet, saman med m.a. Venstre, at Andøya flystasjon skulle oppretthaldast som base for maritime overvakingsfly, og at Hæren på Bardufoss skulle få behalde sine helikopter. Det var eg òg særs tydeleg på ved begge dei sakene. Då er det interessant, når Venstre no angiveleg er i samtalar/forhandlingar med regjeringspartia og held regjeringa sin skjebne litt i sine hender om dagen, å spørje: Vil Venstre prioritere å bevare Andøya flystasjon og helikopter til Hæren på Bardufoss i sine forhandlingar med Høgre og Framstegspartiet, eller er her «bedre ikke mulig» innanfor forsvarspolitikken?

Trine Skei Grande (V) []: Nå fant Liv Signe Navarsete det punktet der Venstre og Senterpartiet er enig, og det er fint. Jeg skulle ønske at flere var enige med oss i denne salen i så viktige saker, og i saker der jeg mener vi har ganske gode fakta på hånda. Det betyr at vi ikke har gitt oss på noe i noen forhandlinger på dette, og vi mener fortsatt at vi har ganske gode fakta på hånda. Jeg er ganske spent på den meldinga som kommer på fredag. Jeg er på vegne av våre to partier lei meg for at Arbeiderpartiet ikke brukte muligheten i forrige periode til å gå med på det forslaget som Venstre la på bordet. Jeg er kjempeglad for at Senterpartiet valgte å gjøre det. Vi står fortsatt på at vi må ha en landmakt som tar vare på dette landet, og så må vi investere midler på en fornuftig måte og ikke bruke midler på veldig feil måte, slik det er snakk om på Andøya, spesielt når vi ser at det legges opp til investeringer som vi ikke er i nærheten av å få noe tilbake for.

Presidenten: Neste replikant er Nicholas Wilkinson. Ettersom statsborgerskapet tidligere har vært annerledes, er jeg litt usikker på hvordan representanten foretrekker at navnet uttales, men representanten kan få presisere.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Takk, president. Wilkinson er fint.

Forskjellene i Norge øker. Og som Venstre sier: Alt starter i skolen. Skal vi sikre like gode muligheter for alle barn, må vi sikre en skole som gir god utdanning til alle barn.

De siste fire årene har Venstre vært med og styrt Norge. Vi ble lovet bedre utdannede lærere, fordi det var det viktigste for mer læring. Fasit etter fire år er 40 pst. økning i andelen ufaglærte lærere i norske klasserom. I hele 4 pst. av våre skoletimer undervises det nå av ufaglærte lærere. Det er ingen garanti for kunnskap.

Vi har altså brukt rekordmye oljepenger. Barna har blitt fratatt skolefrukten, og lærerne er nektet ressursnorm. Alt var med argumentasjon om at det skulle være med og gi flere gode lærere i norske klasserom. Likevel har ikke Venstre og regjeringen innfridd. Hva vil Venstre gjøre for å stoppe den utviklingen de er medansvarlige for, der vi har fått flere ufaglærte lærere i norske klasserom?

Trine Skei Grande (V) []: Vi skal fortsette å gjøre det vi har gjort, nemlig tredoble etter- og videreutdanningen for lærere. Det vil føre til at noen lærere går ut av klasserommet en periode for å få det faglige påfyllet, men de kommer tilbake igjen mer inspirert, som bedre lærere og med bedre faglig bakgrunn.

Jeg må si at jeg er litt skremt over at SV nå kaster seg inn i å nedkjempe alle de reformer som vi vet ved forskning funker – å sette faglige krav, sørge for at vi får bedre etter- og videreutdanning, sørge for at de lærerne som underviser, kan de fagene de underviser i. Dette er et kjempeløft for skolen. Dette må vi holde på med i ganske mange perioder skal vi klare å komme i mål. Men det å senke kravene, det å kaste seg på populistiske løsninger med voksennormer istedenfor lærernormer, tror jeg virkelig er skummelt for skolen. All forskning viser at dette ikke er riktig vei å gå. Flere ufaglærte, færre spesiallærere som jobber med dem som har spesielle utfordringer, er ikke veien å gå.

Tore Storehaug (KrF) []: Eg har prøvt å finne punkt der Venstre og Kristeleg Folkeparti òg hadde nokre einigheiter og noko felles, og det var ikkje så vanskeleg. Vi har ein felles arv frå Bondevik II om statlege arbeidsplassar, som vi òg følgde opp tidvis i lag i førre stortingsperiode.

Så vil eg òg gratulere Venstre med at regjeringa delte ein siger med dei, nemleg utflytting av statlege arbeidsplassar. Men det blei tidvis oppfatta litt som ein premie for at ein var med på endringar i det som var kommunane sitt inntektssystem. Men alt dette er historie. Utflytting av statlege arbeidsplassar og nytting av kompetanse over heile kongeriket er god distriktspolitikk, og så er det òg smart, fordi ein oppnår at ein får den mangfaldige tenkinga fordi ein ser ting forskjellig i statlege etatar og ein ser ting forskjellig i ulike delar av landet.

Så dei grepa som regjeringa og Venstre gjorde, må ikkje bli eit skippertak. Her trur eg òg vi kan sitere Canada sin statsminister: Betre er mogleg. Kristeleg Folkeparti har lyst til å vere med på det. Tek Venstre den oppmodinga?

Trine Skei Grande (V) []: Ja! Det er jo fantastisk hvis Kristelig Folkeparti vil være med på utflytting av arbeidsplasser. Jeg er veldig lei meg for at de ikke var med på den pakken forrige gang – så hvis de nå har lyst til å være med! For meg handler dette om å spre makt i et samfunn. Det handler om at man bør rekruttere fra ulike miljøer når man skal utøve makt, som statlig makt faktisk er. Det handler om troen på at man skal klare å bygge ulike samfunn med ulike kunnskaper rundt omkring i hele Norge. For oss har dette vært en viktig og krevende sak å stå i. Så hvis Kristelig Folkeparti vil være med på dette i neste periode, er det kjempegøy!

Une Bastholm (MDG) []: Jeg gleder meg veldig til å samarbeide de neste fire årene med Venstre og andre partier som har innsett alvoret i klimaendringene. Jeg kaller det gjerne en frihetskamp – det er et godt begrep.

Så synes jeg kanskje at representanten Skei Grande var litt vag i hvilke tiltak som er viktigst for Venstre for å sikre at vi kutter utslipp i Norge, utover skatte- og avgiftspolitikken. Jeg tror det er veldig viktig for forutsigbarhet i næringslivet at en også sier tydelig fra hvor man skal, og hvilke tiltak ellers de kan forvente seg.

Ett område hvor Norge bidrar til mye utslipp, rent konkret også i utvinningen, er på sokkelen. Jeg ønsker å spørre representanten Skei Grande om jeg kan vente støtte fra Venstre i å stanse nye letetillatelser på norsk sokkel i kommende periode. Det betyr i praksis å avlyse 24. konsesjonsrunde og de tildelingene som vil skje da som ikke ennå er gitt.

Trine Skei Grande (V) []: Venstre og Miljøpartiet De Grønne har sammen forstått mye i klima- og miljøpolitikken. Klima- og miljøpolitikken hadde vært enklere hvis det bare var vi to som skulle samarbeide. Men dynamikken i denne sal er at man må kunne telle til 85. Det er det eneste man må kunne hvis man skal få til noe. Da må man danne bredere flertall. Vi må samarbeide – ikke bare Venstre og Miljøpartiet De Grønne , men vi må samarbeide for å få til et flertall i denne salen.

Jeg fikk ikke ramset opp alle Venstres vedtak, men Venstre vil ikke ha den 24. konsesjonsrunden. Vi må gå inn i forhandlinger for å prøve å trekke all politikk i grønnere retning. Det fikk vi til i hele forrige periode – vi fikk til ting som andre partiledere i denne salen drev litt gjøn med meg i tv-debatter om jeg skulle få til, men som vi faktisk fikk til. Vi fikk vernet Lofoten og Vesterålen, vi fikk sørget for å få elektrifisert deler av sokkelen. Det er veldig mange viktige, store tiltak som ble gjort i forrige periode som vi kommer til å følge opp, og gjerne sammen med Miljøpartiet De Grønne, ved at de også støtter de tiltakene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Kongen starta gårsdagens trontale med å peike på at Noreg er eit land med store moglegheiter, og at me står godt rusta til å møte utfordringane me står overfor. Kristeleg Folkeparti kunne ikkje vere meir einig. Noreg er ikkje berre eit godt land å bu i, Noreg er eit fantastisk land å bu i for dei aller fleste. Men me må ikkje gløyme at me har eit særskilt ansvar for dei som fell utanfor. Og det er viktig at Noreg ikkje blir eit land som har nok med seg sjølv – at me løftar eit perspektiv ut over meg og mitt og våre eigne landegrenser. Dei to store utfordringane på kloden vår akkurat no er kampen mot fattigdom og mot dei menneskeskapte klimaendringane. Desse to hovudutfordringane må òg vere ei hovudoppgåve for Noreg.

I Noreg er det spesielt to ting det er vanskeleg å snakke om: Det er EU, og det er Gud. I begge tilfella tenkjer folk med ein gong at anten er ein for eller så er ein imot. Sjølv er eg i alle fall trygg i trua på sistnemnde. Min spådom er at i denne stortingsperioden kjem diskusjonen om tru og livssyn til å bli meir aktuell og meir utfordrande for oss politikarar enn han har vore på mange tiår.

Kristeleg Folkeparti meiner at det beste svaret er å styrkje røtene våre. For kva er det som har gitt næring til framveksten av sentrale verdiar som likeverd, menneskeverd, frivilligheit og nestekjærleik? Her har kristendomen hatt ei heilt avgjerande betydning. Den arven må ikkje gøymast bort, men derimot løftast fram med stoltheit. Og dette gjeld ikkje berre kristendomen. Dei som ønskjer å støvsuge det offentlege rom for livssyn og religionar, underslår viktige faktum, som at forståing blir skapt av møte, og at respekt kjem av dialog. Me politikarar må tore å snakke om tru og religion på ein djupare måte enn me gjer i dag. Sjå til Frankrike, der den såkalla nøytraliteten har fått fritt spelerom. Det har ført til at mange franskmenn ikkje lenger veit kva dei skal tolerere – dei blir ikkje utfordra av andre livssyn i det offentlege rom. Mange ser ut til å gløyme eit enkelt faktum: Alle har eit livssyn. Ingen av oss som bur i dette samfunnet, er livssynsnøytrale.

Eg synest me skal lytte til Ayesha Wolasmal, som i debatten om skulegudstenester i fjor sa:

«Sånne som meg kan jo få fritak, men jeg gledet meg til skolegudstjeneste. Jeg synes det var så hyggelig, fordi det var den eneste julefeiringen man ble inkludert i.»

La meg kort oppsummere: Fråvær av tru og religion er ikkje nøytralitet.

Denne hausten har me hatt høve til å følgje mellom andre søskenpara Pablo og Elina, Martin og Markus, Linnea og Martine, Sem og Lara i serien «Søsken» på TV 2. Serien viser oss at eit mangfaldig samfunn gjer oss rikare, og at det er gjennom å vise sårbarheit og ved å bry oss me får høve til å skape eit meir ekte, varmare og rausare samfunn. Jaget etter det perfekte er ingen av oss tente med. Dei perfekte menneska finst heller ikkje. Me har alle våre gode og dårlege sider. Denne serien viser tydeleg at eit samfunn der folk får vere seg sjølve, er til det beste for alle.

I serien møter me Sem, som har Williams syndrom. Han fortel stolt til sjåarane at han er heilt unik fordi han har eit av dei mest sjeldne syndroma i verda. Sem har tru på seg sjølv, men denne trua dyttar ikkje andre ned, han elskar menneska rundt seg. Det er eit godt førebilete og viktige verdiar som samfunnet vårt treng.

Me møter òg Elina og broren Pablo, som sit i rullestol. Ho blir spurd korleis det er å ha ein bror som sit i rullestol, da broren raskt bryt inn og seier:

Om dere lurer på hvordan det er å ha en lillesøster som kan gå, så kan det være ganske morsomt. Og litt irriterende.

Denne historia fortel mykje, etter mi meining. Me er opptatt av korleis det er for nokon å ha ein bror som ikkje oppfyller krava til det å vere såkalla normal. Men det såkalla normale er underordna, og det finst ikkje. Det som betyr noko, er at me har nokon å vere glad i, nokon å bry oss om, og til og med nokon me kan krangle med. Det er nettopp slike historier som dette som gjer at eg er med i politikken – fordi eg ønskjer å utforme ein politikk for dei som treng det. Kristeleg Folkeparti er eit kristendemokratisk sentrumsparti som vil leggje til rette for ein politikk som inkluderer alle menneske, og som gir dei som har ekstra behov, høve til å vere ein aktiv del av samfunnet vårt.

Dette handlar ikkje berre om sorteringssamfunnet. Det handlar òg om å stille opp for dei som har pleieansvar. Derfor fremjar Kristeleg Folkeparti i dag eit forslag som kan bidra til å forbetre pleiepengeordningane.

Når teknologien bryt nye barrierar, må me stoppe opp og stille oss spørsmåla: Kva er eit fullverdig liv? Når skal hjelp bli gitt, og når skal hjelp ikkje bli gitt? Kven skal satsast på, og kven er ikkje verd det? Teknologien må spele på lag med menneskeverdet og ikkje kjempe imot det. For Kristeleg Folkeparti er ikkje dette berre eit spørsmål om kva som er rett å gjere, det er òg eit spørsmål om kva samfunn me vil ha. Eit samfunn som vel vekk eit slikt mangfald, blir eit trongare, mindre tolerant og mindre raust samfunn. Det meiner Kristeleg Folkeparti ikkje er eit alternativ for Noreg.

Kristeleg Folkeparti vil i dag invitere alle sine medrepresentantar frå alle parti til ein dugnad. Me som sit i denne salen, er stort sett einige om at det er heilt avgjerande at Noreg har ein sterk sivil sektor. Me vil at det offentlege, når ideelle eldsjeler tilbyr sine tenester, skal seie: Ja takk! Det er grunnen til at Kristeleg Folkeparti no tar initiativ til ein felles dugnad – ein dugnad for å sikre dei ideelle, non-profittbaserte aktørane. Trass i mange gode vedtak i denne salen ser me ein skremmande trend: Dei ideelle aktørane opplever stadig å bli skvisa ut, anten det er av offentleg styrte helseføretak eller av meir kommersielle leverandørar. No handlar det mellom anna om at det offentlege skal ta sitt ansvar for å dekkje dei historiske pensjonskostnadene, for gjennomføring av anskaffingslova, for å sikre lengre anbodsperiodar og vurdering av anbodspraksis.

Det er behov for politisk styring. Kristeleg Folkeparti vil ha med alle parti som ønskjer vekst for ideell sektor og ei betre styring over velferdsaktørane. Dei er alle velkomne til dugnad i Stortinget. Kristeleg Folkeparti vil følgje opp dette initiativet.

Kristeleg Folkeparti er eit opposisjonsparti. Me er tilbake til det som har vore regelen meir enn unntaket i norsk politikk, der mindretalsregjeringar må hente skiftande støtte i Stortinget. I tida framover kjem Kristeleg Folkeparti til å rekkje ut ei hand til alle parti som ønskjer konstruktivt samarbeid. For oss vil ikkje fargen på partilogoen, men kva politikk me kan få gjennomslag for, vere avgjerande.

Kristeleg Folkeparti skal bruke sin posisjon i Stortinget med ansvar og klokskap. Me kjem til å stemme for den politikken me er for, og mot den politikken me er imot, men sjølvsagt innanfor ei ansvarleg økonomisk ramme.

Men i alt dette skal me passe på nettopp dei som treng det mest. For det er behov for politikarar som tør å prioritere dei mest sårbare, dei barna som veks opp i fattige familiar, og som aldri får reise på ferie eller delta på fotballtrening, dei som kjempar ein dagleg kamp mot rus, og dei som kjempar mot mobbing eller overgrep.

Ja, det sosiale engasjementet har gått som ein gul tråd gjennom Kristeleg Folkepartis historie.

La det ikkje vere nokon tvil: Ein politikk som verkeleg tar dei kristne verdiane på alvor, blir på mange måtar radikal. Derfor er mykje av Kristeleg Folkepartis politikk òg det, anten det gjeld sosial rettferd eller forvaltaransvaret. Det gjeld i kampen for å utjamne forskjellar, i kampen mot global fattigdom, i solidaritet med menneske på flukt, i kampen mot klimaendringane.

Med dette tar eg opp forslaget vårt.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Knut Arild Hareide har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Hadia Tajik (A) []: Representanten starta med å seia at debattar om EU og Gud kan verta litt vel kategoriske. Då må eg jo nesten spørja om begge delar, og eg trur me startar med Gud.

Representanten påpeikte at han ønskjer å løfta fram arven vår med stoltheit. Det er eg heilt einig med Hareide i. Eg sa noko av det same då eg tok imot Stålsett-utvalets arbeid, som er den mest systematiske gjennomgangen me har hatt av trus- og livssynsfeltet. Det handlar om å våga å stå for noko. Det er òg noko som gjer integreringa lettare, det at ein snakkar om spelereglar og verdiane våre, anten det er protestantisk pliktetikk, eller det er sitatet frå Einar Gerhardsen om at ein må gjera si plikt før ein krev sin rett. Det er òg noko av grunnen til at Arbeidarpartiet har fornya trus- og livssynspolitikken sin. Men først og fremst ønskjer eg å høyra korleis representanten Hareide har tenkt å gjera dette i praksis. Korleis ønskjer han å løfta fram denne arven òg i dei politiske debattane?

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg skal vere så ærleg å seie at når det gjeld sitata frå Gerhardsen, tar ikkje Kristeleg Folkeparti dei inn i trus- og livssynspolitikken. (Munterheit i salen) Men me er tydelege på at nettopp det å ha tru og religion i samfunnet vårt er viktige røter i landet vårt. Noreg er eit land som er i endring. Det er meir mangfaldig, det er meir fargerikt, det er meir fleirkulturelt og – vil eg seie – flottare enn nokon gong, og da er det viktig at me tar vare på røtene våre. Eg trur unge menneske som kjenner til røtene sine, og kjenner sin eigen identitet, er tryggare på seg sjølve, og dei møter òg det nye og ukjende på ein trygg og god måte. Det er sjølve berebjelken i Kristeleg Folkepartis politikk. Me ønskjer å gi kunnskap, me ønskjer å gi kompetanse, nettopp for å kunne møte det nye og ukjende på ein trygg og god måte.

Hadia Tajik (A) []: Eg takkar for det svaret, og så går eg over til EU. Eg veit ikkje kva representanten Hareide les før han legg seg om kvelden – eller det anar meg – men ein av dei tinga eg har lese, er partiprogrammet til Kristeleg Folkeparti. Det gler meg å kunna lesa der at Kristeleg Folkeparti «vil styrke arbeidsmiljøloven som en vernelov for arbeidstakerne». Det er veldig fint å lesa, og Arbeidarpartiet meiner at me må bruka handlingsrommet innanfor EØS for å unngå å risikera sosial dumping og uverdige kår, for det ser me er noko som kan pressa seg fram i delar av arbeidslivet vårt.

Arbeidarpartiet vil i løpet av denne hausten fremja fleire forslag knytte til arbeidsmiljøloven, fjerna det generelle høvet til mellombelse tilsetjingar, igjen innføra kollektiv søksmålsrett og ikkje minst styrkja organisasjonsgraden. Allereie i morgon vil det vera mogleg for Kristeleg Folkeparti å støtta forslaget om å avgrensa bruken av tidsavgrensa innleige for å sikra eit tryggare arbeidsliv. Spørsmålet mitt er rett og slett om Hareide kjem til å støtta Arbeidarpartiets forslag om avgrensa innleige.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Det er hyggeleg at representanten Tajik har Kristeleg Folkepartis program på nattbordet. Det har ikkje representanten Hareide. Men eg er opptatt av at me skal ha ein god arbeidslivspolitikk. Eg meiner Kristeleg Folkeparti var med på endringar i arbeidslivspolitikken som – som representanten Skei Grande for nokre minutt sidan fortalde veldig godt om – var med på å sikre at den delen som stod utanfor arbeidslivet, kunne kome inn. Me har vore opptatt av at dei endringane skal evaluerast, me skal sjå på kva det auka talet på mellombelse tilsette medførte – kva blei resultatet av det? Me ønskjer å sjå nettopp den evalueringa før me konkluderer med kva me meiner er riktig å gjere på det området. Ja, det bør vere slik at hovudregelen er fast tilsetjing, men kan me få mellombelse tilsetjingar som gjer at me inkluderer fleire, har me vore opptatt av å seie ja til det. Før me konkluderer, vil me sjå kva evalueringa seier.

Willfred Nordlund (Sp) []: Senterpartiet har med interesse registrert Kristelig Folkepartis utspill den siste tiden. Det oppfattes slik at Kristelig Folkeparti nå ønsker å få gjennomslag for sin politikk, etter at de har avsluttet sitt formelle samarbeid med dagens regjeringspartier. Det ville være avklarende om representanten kunne si noe om hvilke saker – sett i lys av en svært svekket regjering – som man nå ønsker å endre eller mene noe annet om.

La meg ta et eksempel: Stortingets vedtak 8. juni om tvangssammenslåing av Østfold og Akershus fylkeskommuner har på mange måter – som andre vedtak om bruk av tvang for å slå sammen kommuner – vakt sterke reaksjoner hos de berørte. Representanten Hareide har i denne forbindelse uttrykt sterk skepsis til et fylke som strekker seg fra Halden til Hallingskarvet. Det er i dag lagt fram representantforslag fra både Senterpartiet og andre om omgjøring av vedtaket om etablering av mastodonten Viken. Hva vil Kristelig Folkeparti legge til grunn i behandlingen av disse forslagene – de klare ønskene fra i dette tilfellet fylkene om omgjøring av tvangssammenslåingen eller lojaliteten til regjeringens forslag og det daværende stortingsflertallets vedtak 8. juni?

Knut Arild Hareide (KrF) []: Oppskrifta som eg vil gi representanten Nordlund, er: Det Kristeleg Folkeparti meinte før valet, meiner me etter valet. Me er for ei regionreform, og me registrerer at dei raud-grøne prøvde dette – viss me går åtte år tilbake i tid – utan å lukkast. Eg har òg vore ærleg på at den regionreforma som me kom fram til, meiner eg kan bli enda betre, ikkje minst ved å få fleire oppgåver frå statleg hald til dei ulike regionane. Eg synest ikkje at ein region frå Hallingskarvet til Halden er optimal, og eg merkar meg òg at det er brukt ord som «makkverk» – som eg heilt fram til i dag ikkje trudde var eit parlamentarisk uttrykk – og det synest eg er eit for sterkt ord. Eg tenkjer at me må få behalde ei regionreform, det kjem til å vere tenkinga til Kristeleg Folkeparti, og me ønskjer å samarbeide med dei partia som ønskjer å ha ei regionreform i landet vårt.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Vi står overfor noen store utfordringer, flere av dem pekte representanten Hareide på. Klimaendringene er allerede i gang, og Paris-avtalen forplikter Norge til å kutte utslipp umiddelbart. Nedgangen i klimagassutslipp fra Norge har derimot flatet ut. Flyktningkrisen er langt fra over. Tvert imot er stadig flere på flukt, nå over 65 millioner mennesker, samtidig som Norge tar imot rekordfå flyktninger. Forskjellene i makt og rikdom øker, og det blir stadig flere fattige barn.

Jeg opplever at Kristelig Folkeparti er et parti som tar disse utfordringene på alvor, men jeg opplever også at regjeringen ikke er med på de nødvendige grepene for å kutte utslipp, hjelpe flere flyktninger og bekjempe barnefattigdommen. Derfor vil jeg spørre Kristelig Folkeparti: Vil de danne allianser med de andre partiene i opposisjonen for å øke barnetrygden, innføre en forpliktende plan for utslippskutt og ta imot flere mennesker på flukt fra krig og undertrykkelse?

Knut Arild Hareide (KrF) []: Kristeleg Folkeparti har inngått i konstruktive samarbeid for å få til betre resultat. I førre periode opplevde me at me fekk til nettopp det om klima. Me samarbeidde godt med Høgre, Framstegspartiet og Venstre for å få til ein meir ambisiøs og betre klimapolitikk enn me hadde under dei raud-grøne. Men eg vil også seie: Det skulle berre mangle, for klimatrusselen blir meir truande og meir alvorleg for kvar dag som går. Det vil også seie at me ikkje kan vere nøgde med det me har gjort dei siste fire åra. Me er nøydde til å vere meir ambisiøse framover.

På kvoteflyktningsida opplevde me ein betydeleg auke. I samarbeid òg med dei raud-grøne partia fekk me til at me skulle ta imot fleire kvoteflyktningar. På same måte vil eg vere tydeleg på at Kristeleg Folkeparti ønskjer gjerne konstruktive samarbeid, innanfor ei ansvarleg ramme, med dei partia på Stortinget som ønskjer det. Det har vore linja vår dei siste fire åra, og det kjem òg til å vere linja vår dei neste fire åra.

Ketil Kjenseth (V) []: Representanten Hareide inviterte prisverdig til en dugnad for ideelle aktører. Venstre har mye historisk gods til felles med Kristelig Folkeparti der.

Vi vet at innen rusomsorgen i Norge er de ideelle aktørene svært store og viktige, både for kapasitet og for kvalitet. Men så står vi også overfor noen utfordringer knyttet til de ideelle aktørene. Landsforeningen for hjerte- og lungesyke er historisk sett en pasientorganisasjon. De har medlemsinntekter på rundt 8 mill. kr, men omsetter i dag for nesten 1 mrd. kr – altså 882 mill. kr – og driver bl.a. sykehus. De får som pasientorganisasjon tilskudd fra staten. De får overskudd fra Norsk Tipping. De får merverdiavgiftskompensasjon og skattefritak. De driver på en måte i konkurranse med både det offentlige og private aktører. Dette blir en utfordring.

Så hvordan skal vi bruke de ideelle? Skal vi bruke dem til innovasjon, skal vi fortrenge det offentlige, eller skal vi bekjempe de private aktørene? Hva er Kristelig Folkepartis invitasjon?

Knut Arild Hareide (KrF) []: Det me ser, er at dei ideelle aktørane eigentleg opplever ein skvis frå to kantar. Den eine kanten er heilt klart dei private, kommersielle, som har andre rammevilkår, som ikkje har tatt på seg pensjonskostnader og forpliktingar, slik dei ideelle måtte gjere for å vere ein del av det offentlege tilbodet på 1970- og 1980-talet.

Så opplever òg dei ideelle å bli skvisa frå eit offentleg system, frå helseføretak, som ønskjer alt inn i strukturen sin, og der ideelle aktørar ikkje passar inn i den strukturen. Det er klart at me må ha rammevilkår som er gode opp mot konkurranse – lik konkurranse. Dei ideelle har i dag ei ulempe fordi dei har tatt på seg forpliktingar. Eg har opplevd at dette har vore ei blindsone både under raud-grønt styre og under blå-blått styre. Derfor må me gripe fatt i dette. Dette er ein viktig del av arven vår, som me må ta vare på, og det gir veldig gode tenester til brukarane.

Une Bastholm (MDG) []: Mitt spørsmål handler ikke om Gud, men om noe som jeg tror Gud er veldig opptatt av, nemlig etikk. Der har Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti av og til kanskje en felles og litt annen inngang til politikken enn jeg opplever at andre partier fokuserer på.

Klimapolitikken kan man forstå ut fra et klimagjeldsperspektiv, som Norge har. Vi har det veldig godt i Norge og kan være glad for det. Men det forplikter oss kanskje enda mer til å gjøre mer for dem som ikke har det godt på grunn av klimakrisen. Det samme gjelder tap av artsmangfold, hvor Norge også har flere muligheter til å gjøre mer enn mange andre land. Vi forbruker veldig mye mer enn mange andre land.

Så spørsmålet mitt gjelder hva Kristelig Folkeparti mener det grønne skiftet egentlig handler om. Noen mener at det bare er et teknologisk skifte, et skifte i hvordan vi løser problemer rent konkret. Mener Kristelig Folkeparti at det også kan være et kulturelt skifte, (presidenten klubber) et skifte i hvordan vi forholder oss til fellesskapet, som vi er gode til å forsvare i Norge, men som vi må (presidenten klubber igjen) utvide?

Presidenten: Taletiden er ute.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg vil svare: så absolutt. Eg trur det grøne skiftet handlar om måten me ser på kva verdiar me har, korleis me skal ta vare på dei, og korleis me skal gi dei til komande generasjonar på ein god måte.

Så trur eg at det denne debatten òg har vist, er at det er viktig å få gode økonomiske ordningar. Den parlamentariske leiaren i Framstegspartiet fortalde at han har kjøpt elbil fordi det løner seg. Eg meiner det skal løne seg å opptre miljøvenleg. Så Kristeleg Folkeparti er opptatt av å sjå at det er nokre unike verdiar me skal ta vare på. Men me må òg sikre gode system for å hjelpe folk til å få moglegheit til å ta miljøvenlege val. Det synest eg er eit spesielt ansvar for oss som politikarar. Eg opplever at folk, ikkje minst i dette valet, har peikt på at klimasaka er eit viktig verdispørsmål for dei. Da er det viktig at me som politikarar kan leggje til rette for at folk nettopp kan ta dei gode verdivala i dagleglivet sitt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Une Bastholm (MDG) []: I trontalen sa kongen at regjeringen «vil arbeide for et samfunn som er bærekraftig økonomisk, sosialt og miljømessig» og vil overlevere det til våre barn i enda bedre forfatning. Det er også Miljøpartiet De Grønnes prosjekt. Med både klimaendringer, forsøplingen av havet og den sjette masseutryddelsen av arter er vår tid ikke bare spennende for oss. Valgene våre er avgjørende for mulighetene, friheten og velferden til dem som kommer etter oss, på en måte som ingen tidligere generasjoner har opplevd.

Men de ideologiene som mange av dagens partier og regjeringen er fundert på, ble formulert på en tid da en tok for gitt at kloden hadde uendelig med ressurser. Det har gitt seg utslag i politiske og økonomiske systemer som ikke beskytter den allmenningen som vi deler.

For den grønne bevegelsen er rettferdighet, og dermed solidaritet, noe som strekker seg på tvers av landegrenser og generasjoner – også på tvers av arter. Naturens tålegrenser må bli like mye en ramme for politikken som de territorielle landegrensene er det. Det har ikke regjeringen innsett, og dessverre vil den derfor heller ikke oppnå miljømessig bærekraft.

Det grønne skiftet er ikke bare en teknologisk revolusjon. Det er et kulturelt skifte på størrelse med den industrielle revolusjonen.

Det haster å erstatte fossil energi. Men vi skal mer. Vi skal gå fra å utrydde arter til å bruke jordens arealer smartere, fra å putte ville dyr i en sirkusmanesje til å dyrke fascinasjonen for andre arter i deres naturlige habitat. Ny teknologi gjør at vi kan få hele den fantastiske naturen rett inn i stuen.

Dessuten skal vi gjennom en endring av hele det økonomiske systemet. Med industrialiseringen økte velferden til folk flest. Vi ble skikkelig flinke til å lage mange støvsugere kjapt og billig, slik at flere fikk råd til dem. Men vi ble dårligere til å utnytte ressursene smart, og avfallsmengden eksploderte. Samtidig ble vi flere, og den personlige friheten vokste, uten at vi sørget for å oppdatere regler og avgiftssystemer.

En ressurseffektiv økonomi kan gi oss like mye velferd og muligheter som i dag. Det betyr ikke nødvendigvis tykkere pengebok for alle, men det kan bety økt livskvalitet, mer rettferdig fordeling og en velstand hvor vi betaler for gode arbeidsvilkår og bærekraft der varene produseres.

I Oslo er vi i gang med et slikt dyptgripende skifte. Her har vi en klimapolitikk i tråd med Paris-avtalen. Sammen med Arbeiderpartiet og SV sikrer vi at kollektiv, sykkel og gange blir enklere. Det gir også gevinst for byluften og bylivet, i en hovedstad som vokser, og hvor knappheten på areal er stor. Gjennom en enorm satsing på miljøvennlig transport og grønn byutvikling har Oslo nå blitt kåret til Europas miljøhovedstad. Dette er ikke bare teknologiske endringer. Dette endrer kulturen og levemiljøet vårt og gjør byen bærekraftig for barna og barnebarna våre – sosialt, økonomisk og miljømessig.

For å sikre at klimamålene nås, har byrådet i Oslo innført et klimabudsjett som viser hvor det skal kuttes, hvor mye og hvilken sektor i kommunen som har ansvaret for å gjennomføre kuttene. Det samme har nå også den styrende koalisjonen i Bergen innført.

Klimabudsjetter må vi også få på plass nasjonalt. Norge kommer ikke til å bli god på å kutte utslipp før vi innser at ansvaret for klimatiltak ikke først og fremst kan ligge på en statsråd som knapt har utslipp i sektoren sin, bortsett fra kanskje noen flyturer til utlandet. Ansvaret må ligge der det skal følges opp, med forpliktende klimabudsjetter for hvert departement – og de må rapportere til Stortinget. Det virker, det er klimastyring.

Å kutte utslippene med 40 pst. i Norge innen 2030 er en enorm oppgave. Klimaforskerne på CICERO har vist at det vil ta 2050 år å nå målet om nullutslipp med det tempoet regjeringen i dag har. Den tiden har vi ikke. Derfor fremmer De Grønne i dag bare ett løst forslag under trontaledebatten, nemlig om å «be regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2018 sørge for at klimagassutslippene reduseres i tråd med målet om at de skal ned med 40 pst. innen 2030, dvs. reduserer Norges utslipp med 1,6 millioner tonn CO2 i 2018».

Etter valget har det åpnet seg et stort handlingsrom i norsk klimapolitikk. Makten er flyttet fra regjeringen til et langt grønnere storting. De Grønne mener derfor at alle partier nå bør sette seg ned i begynnelsen av perioden og ha som mål å bli enige om et nytt klimaforlik som er i tråd med Paris-avtalen, et Paris-forlik.

For fire år siden sto Rasmus Hansson her på starten av De Grønnes første stortingsperiode, og han la fram to forslag: å trekke oljefondet ut av kull og å opprette et fornybarmandat for fondet. Det første ble norsk politikk i løpet av noen få måneder. Det andre ble diskutert, men gjenstår fortsatt for Stortinget å vedta. Dette lille grepet med å åpne for at fondsforvalterne kan investere i unotert infrastruktur for fornybar energi, er overmodent. Det er anbefalt av en rekke fagfolk – og det av mange av de samme grunnene som også gjør at andre finansinstitusjoner, som Storebrand, velger en bærekraftig investeringsstrategi, altså økonomiske argumenter.

Valgkampen ble en «game changer» i debatten om norsk oljeøkonomi. For stadig flere har det blitt åpenbart at klimapolitikken må ses i sammenheng med oljepolitikken. Men valgkampen vi har lagt bak oss, var også preget av flere utspill av en nedlatende type, som jeg håper vi ser mindre av framover. Til og med statsministeren uttalte på et tidspunkt at Norge ville stoppe opp dersom De Grønne kom til makten. Jeg skulle ønske statsministeren satt her nå, og jeg synes statsministeren sank lavt da.

Hvordan vi prater om hverandre, påvirker debattspalter, Facebook-tråder, Twitter-meldinger og tekstmeldinger. Og hetsen, hatet og truslene mot politikere øker – særlig mot damer, særlig mot innvandrerdamer. Vi må passe oss. Demokratiet innskrenkes, og rasismen vokser. Folk, særlig unge og de med minoritetsbakgrunn, skal ikke måtte vegre seg for å bli politikere fordi de må tåle så mye hets og latterliggjøring. En sier om politikere at en kan kjenne dem igjen på at det gror så tykk hud på dem at de kan stå oppreist uten ryggrad. La oss jobbe for at de ungene som vokser opp i dag, ikke skjønner den vitsen når de blir voksne.

I Europa og USA svekkes tilliten til politiske institusjoner. Derfor vil jeg til slutt i innlegget ta opp to områder som jeg tror blir ekstremt viktige framover, og hvor De Grønne kommer til å være ekstra aktive:

For det første er tilliten til myndighetene avhengig av at måten vi finansierer fellesskapet på, oppleves rettferdig. I dag skjer det verdiskaping til enorme verdier i Norge uten at de skattlegges. Teknologiselskaper som Google og Facebook er spesielt vanskelig å håndtere fordi det de produserer, ikke er fysiske varer og tjenester, men digitale, og dessuten er de i stor vekst. Men de er ikke alene. Skatteflukt og skatteparadiser, økonomisk hemmelighold og internasjonal skatteplanlegging har blitt helt vanlig i Europa. Norge har et selvstendig ansvar for å forebygge skatteunndragelse som vrir konkurransen og tapper demokratier for inntekter. De Grønne mener det er på høy tid å oppdatere skattesystemet, inkludert en særskatt for teknologiselskaper som Facebook og Google.

For det andre er tilliten til det politiske systemet avhengig av åpenhet. Til tross for hva vi liker å tro, og til tross for at Norge en stund var ledende internasjonalt, henger vi nå etter våre naboland i åpenhet. Norge scorer dårlig på Basel antihvitvaskingsindeks, er dårligst i Norden på finansiell åpenhet, ifølge Financial Secrecy Index, og har hatt en beskjeden oppfølging av Open Government Partnership. Land-for-land-rapporteringen som Norge krever, har dårlig kvalitet og trenger ikke engang å ha reviderte tall. Økokrim kuttes, og også Etikkrådet til oljefondet er sultefôret. Norge mangler også et offentlig tilgjengelig register over hvem som eier hvilke selskaper, noe som gjør at arbeidet for å hindre skatteflukt, hvitvasking og svindel blir vanskeligere.

I motsetning til hva statsministeren synes å tro, stopper ikke Norge opp med MDG, slik vårt naboland Sverige ikke har stoppet opp med vårt søsterparti i regjering. Tvert imot opplever Sverige nå høyere sysselsetting og verdiskaping og mindre ungdomsledighet, samtidig som de er ledende i verden på å kutte utslipp.

Jeg har tro på denne forsamlingen. Som de 94 788 velgerne som stemte på De Grønne i år, er jeg sikker på at vi går smartest inn i framtiden ved at vi respekterer klodens tålegrenser og mangfoldet og tenker på tvers av land og generasjoner. Å ta vare på livsgrunnlaget vårt er å ta vare på oss selv – og på framtiden.

Jeg tar med dette opp forslaget fra Miljøpartiet De Grønne.

Presidenten: Representanten Une Bastholm har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Klimautfordringene er en av vår tids største utfordringer. Med Høyre og Fremskrittspartiet som nå blir lokomotivet i den nye regjeringen og som skal styre landet videre, er det viktig med – og det behøves – en sterk og tydelig klimaopposisjon på Stortinget.

Kan representanten Bastholm skissere noen flere tanker om hvor opposisjonen nå, fra i dag og i tiden framover, samler seg i et flertall for gode klimaløsninger?

Une Bastholm (MDG) []: Det var et veldig godt spørsmål, som jeg håper flere partier setter seg ned og tenker over i denne tiden.

Jeg mener jo, som jeg var inne på, at det å endre mandatet til Statens pensjonsfond utland som det er snakk om – nå endrer de tallene seg fra dag til dag, men rundt 8 000 mrd. kr har Norge investert over hele verden uten at vi aner klimaeffektene av det – er noe som er veldig viktig at Stortinget ser på. Det vil ha stor effekt.

Så må vi også bli flinkere til å forplikte oss når det gjelder utslipp nasjonalt. Jeg mener at det vi er inne på om klimabudsjetter, er noe av det viktigste partiene i Stortinget bør sette seg ned og snakke om. Det er ikke bare utslippene som er viktig, men hvordan de styres og også forvaltningen av klimapolitikken.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: For Høyre handler det grønne skiftet først og fremst om å frikoble økonomisk vekst med økte utslipp. Jeg merket meg at Miljøpartiet De Grønne har en litt annen tilnærming. De ønsker å begrense den økonomiske veksten og redusere arbeidstiden til 30 timer i uken uten å gi folk lønnskompensasjon. Dette er ikke bare et usosialt kutt i den private velferden til vanlige folk, men regnestykket går heller ikke opp. I framtiden trenger vi flere hender i helsesektoren, samtidig som flere må bidra med grønn teknologiutvikling, stå i arbeid og finansiere velferden.

Miljøpartiet De Grønnes eneste løsning for å få inndekning for 30 timers uke uten å kutte kraftig i velferdstjenestene vil være at folk beskattes mer av allerede redusert inntekt. Så spørsmålet mitt er derfor om representanten Bastholm kan redegjøre for hvor mye mer i skatt en vanlig arbeidstaker skal betale for at dette regnestykket skal gå opp.

Une Bastholm (MDG) []: Jeg er faktisk enig i definisjonen av grønn vekst, som representanten Tybring-Gjedde er inne på. Problemet er bare at det grønne skiftet vil innebære veldig mye mer enn å vri det økonomiske systemet over til grønn vekst, som vil si at vi kan fortsette å ha en velstand som er like høy og kanskje til og med kan vokse selv om vi kutter utslipp. Det er fullt mulig, det er bare å være smartere i bruken av ressurser og teknologi.

Så er spørsmålet om vi må gjøre mer. Det må vi nok. Til og med avfallsbransjen sier at vi må ha mindre avfall, og mange aktører og økonomer sier at vi er nødt til å se på forbruket vårt.

Arbeidstider er noe som Miljøpartiet De Grønne ønsker å se på gjennom en reform. Det må skje med partene i arbeidslivet. Det er ikke noe strakstiltak. Måten man finansierer det på er f.eks. ved å sørge for at redusert arbeidstid gjør at også flere kan dele på arbeidet. Det kan føre til at flere kan stå i arbeid lenger også, fordi veldig mange klarer ikke, særlig med de tunge løftene i helsesektoren, å stå i arbeid så lenge som vi ønsker.

Himanshu Gulati (FrP) []: E18 Oslo–Asker, E16 Skaret– Hønefoss, E18 Langangen–Rugtvedt, E39 Sandnes–Ålgård, E6 Ranheim–Åsen, Ytre ringvei i Kristiansand, Oslofjordforbindelsen, E8 i Troms – dette er bare noen av de mange veiprosjektene som trolig ikke hadde blitt noe av dersom Miljøpartiet De Grønnes kutt på 160 mrd. kr i riksveiinvesteringer hadde blitt en realitet.

Sjølv om det kanskje ikkje ser heilt slik ut, er eg fødd i Sogn og Fjordane, eit av landets vakraste fylke og eit godt eksempel på eit distriktsfylke der vi treng gode vegar.

Jeg har vært litt i tvil om hva jeg skal spørre Miljøpartiet De Grønne om, men jeg velger å spørre slik: Skal vi be folk sykle dersom de har tenkt seg fra Steinkjer til Dovre, eller f.eks. fra Bamble til Flekkefjord?

Une Bastholm (MDG) []: Nå er det fristende å svare på min andre dialekt, som er nordlandsk. (Munterhet i salen) Det kan bli en «battle».

Det vi i Miljøpartiet De Grønne gjør i vår alternative grønne transportplan, er å omprioritere ganske stort innenfor transporten. Det betyr at vi har mye penger som de ikke har, til f.eks. kollektivsatsing, til jernbaneutbygging over hele landet og elektrifisering av de eksisterende strekningene som ennå ikke er elektrifisert. Det betyr også at vi har mer til f.eks. bymiljøpakker, som styrker byene og transportsektoren i byene. Så jeg mener at en grønn transportpolitikk gir en mye bedre og lettere hverdag for folk flest, som Fremskrittspartiet er opptatt av. Og jeg venter også litt på at Fremskrittspartiet skal oppdage at framtiden ikke ligger i at alle sammen må kjøre bil i kilometer etter kilometer på de lange avstandene.

Arne Nævra (SV) []: I motsetning til forrige replikant tror jeg nok vi kan samarbeide ganske bra med Miljøpartiet De Grønne i perioden framover, slik vi har gjort i siste periode.

Men jeg har lyst til å påpeke en ting – det gjelder spesielt de tre største partiene – og bruke anledningen til å si at de kanskje burde evaluere valget, hvorfor de gikk så pass mye tilbake ved siste stortingsvalg. Jeg tror det er et viktig poeng å understreke at SV og Miljøpartiet De Grønne i antall stemmer ble nesten like store som Senterpartiet, og tar man med Rødt i dette, er disse tre langt større enn Senterpartiet, som ble erklært som valgvinner.

Dersom Miljøpartiet De Grønne hadde kommet over sperregrensen, som det lå an til i galluper, ville Stortinget og Norge ha opplevd en slags grønn Corbyn- eller Sanders-effekt. Det hadde virkelig satt spor med en samlet gruppe på kanskje 20 miljørepresentanter. Tar vi med også dem i Venstre, hadde det blitt nesten 30 miljørepresentanter.

Valget var farlig nært et slikt resultat, og jeg håper at disse signalene fra velgerne blir lagt merke til i de store tradisjonelle vekstpartiene framover. (Presidenten klubber.)

Nå skal det ende opp med et spørsmål: Er representanten Bastholm enig i en slik analyse?

Une Bastholm (MDG) []: Jeg er enig i analysen – at Miljøpartiet De Grønne havnet under sperregrensen er dårlig for Stortinget. Jeg ser også at flere av de partiene som gikk fram, har vært opptatt av å løfte miljø og klima. Jeg mener også at miljø og klima ble en av hovedsakene i en valgkamp som ellers egentlig manglet hovedsaker. Jeg tror at det er veldig mange velgere i år som har gått til valgurnene og hatt miljø og klima som sin aller viktigste sak.

Spørsmålet for vår del er hvorfor ikke Miljøpartiet De Grønne fikk flere av de velgerne. Det er noe vi klør oss i hodet over, og som alle andre partier også gjør over sin valgoppslutning. Men jeg tror at vi skal få til mye i denne stortingsperioden med de folkene som nå har kommet inn, og jeg tror det er viktig at vi nå ser framover. For Miljøpartiet De Grønnes del ønsker vi å samarbeide med alle partier som vil samarbeide med oss om klimapolitikken.

Ola Elvestuen (V) []: Samarbeid ønsker vi jo, og det er ingen tvil om at de store oppgavene i denne fireårsperioden og framover er å nå klimamålene og nå dem i enighet med EU. Jeg tror det er viktig for å trekke opp og få en sikkerhet for gjennomføringen. Det er ingen motsetning mellom det å ha en forpliktelse sammen med EU og det å sette seg egne nasjonale mål. Det ser vi også at andre land har gjort. Vi trenger å forsterke innsatsen for å nå målene fram mot 2020.

Ellers er jeg glad for at representanten også trakk fram at Oslo er kåret til å bli Europas miljøhovedstad. Det har vært et arbeid gjennom mange år for å få det til, ikke minst satsing på kollektivtransport for å få en mer moderne byutvikling, på nye klimavennlige bygg – det er mye som har vært gjort. Det er også trukket fram at Oslo har et eget klimabudsjett, som også er nytenkning, og samtidig har byrådet forsterket innsatsen ved at man skal redusere utslippene med 50 pst. innen 2020. Spørsmålet er om man når det målet.

Da er mitt spørsmål til Miljøpartiet De Grønne: Er det viktig å ha mål som er ambisiøse, men som også kan nås, eller er det viktigste å heve ambisjonsnivået?

Une Bastholm (MDG) []: Det viktigste er hvor mye vi faktisk klarer å kutte, og jeg tror at vi og Venstre av og til er uenige om hvordan vi kommer dit. Det er greit nok. Det skal også sies at Oslo ligger helt i rute for å kutte utslippene etter egne mål om bare Stortinget hadde tvunget regjeringen til å gjennomføre Klemetsrudanlegget, slik at vi kunne vært i rute der. Det står for veldig mye av utslippene i Oslo.

Representanten er inne på EU. Jeg vet ikke om det menes at jeg skal kommentere den delen av replikken, men Miljøpartiet De Grønne mener at det lar seg gjennomføre å ha det samarbeidet, og det bør vi ha, for EU ligger ofte foran Norge i klimapolitikken. Men det må ikke være noen hvilepute for å ha forpliktende utslippskuttmål i Norge og for klimabudsjetter – som jeg flere ganger har vært inne på at Oslo har innført – som gjør at vi faktisk når dem gjennom en styring av klimapolitikken.

Tore Storehaug (KrF) []: I motsetning til representantane Gulati og Bastholm har eg berre ei dialekt, og ho vil eg bruke til å gratulere Miljøpartiet Dei Grøne med at dei har klart å gjenerobre stortingsplassen, og at representanten Bastholm trekte det lengste strået. Eg har fått med meg at miljø er ei viktig sak, og det er ikkje noko gale med det. Tvert imot er eg eigentleg glad for at det er fleire parti enn berre Kristeleg Folkeparti som her seier at det er meir enn berre den materielle dimensjonen i politikken som skal bety noko. I Kristeleg Folkeparti og Miljøpartiet Dei Grøne har vi kanskje ulike draumar om livet etter døden, men vi deler iallfall draumen om livet etter olja. Skal vi kome dit, og skal vi få gjennomført det grøne skiftet, er vi nøydde til å ha folk med oss. Vi er nøydde til å ha ein miljøpolitikk der kvar einskild blir oppfordra til å ta grep i sin kvardag om vi skal klare å få til utslippskutta, slik vi er nøydde til.

Eg opplever at når representanten snakkar om det grøne skiftet, at det handlar om kultur og verdiar, er ein inne på noko av det, men vi er nøydde til å ha ein miljøpolitikk der vi òg som folkevalde er med på å seie at dette er noko som folk skal vere med på. Er dette ei problemstilling som Miljøpartiet Dei Grøne ser?

Une Bastholm (MDG) []: I aller høyeste grad. Dette er noe av det viktigste for oss, og noe som vi egentlig bruker veldig mye tid på. Problemet i klimapolitikken er jo ikke at vi ikke har løsningene. Problemet er at vi må ha med oss folket, og vi må ha med oss Stortinget i den politikkutviklingen. Da handler det ganske mye om kommunikasjon, om hvordan man snakker om det. For eksempel i Oslo ser vi at vi kan kutte utslipp samtidig som vi lager bedre byrom, som er mer inviterende og mer inkluderende, som gjør det tryggere for eldre og barn å ferdes i gatene fordi det rett og slett er mindre friksjon i gatebildet. Det finnes mange sånne eksempler. Ikke minst tror jeg veldig mange nordmenn ønsker å være med og bidra til å kutte utslipp selv. Jeg tror for øvrig også at et grep er ikke å snakke så mye om å kutte utslipp, ikke snakke så mye om avtaler som er langt unna, om CO2-molekyler som ingen kan se, men å snakke om hvilke verdier vi faktisk står for.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Bjørnar Moxnes (R) []: Med den høytidelige åpningen av Stortinget hyller vi de demokratiske verdiene Norge er bygd på. Det er det god grunn til. Vi har mye å feire, men la oss ikke glemme at de demokratiske frihetene vi tar for gitt, en gang ble avvist som nærmest farlige, at de ble avfeid fra Stortingets talerstol – et storting som også den gang så på seg selv som demokratisk og frihetselskende – og at de som sloss for stemmeretten, ble forfulgt og satt i fengsel.

Denne uken er det 200 år siden Marcus Thrane ble født. Thrane gikk i spissen for de første arbeiderforeningene her til lands. Han reiste kravet om at stemmeretten også skulle gjelde husmenn og småkårsfolk. Den politiske friheten skulle ikke bare gjelde folk på toppen, men også arbeidsfolk. For dette demokratiske pionerarbeidet ble Thrane dømt til fire år i fengsel. Han sonet sju år.

Det skulle gå 58 år før kravet vant gjennom. Først i 1919 fikk alle, også de som gikk på offentlig fattigstøtte, endelig stemmerett. Det er altså først om to år vi kan feire 100 år med stemmerett for alle – kvinne og mann, fattig og rik. Etter hva vi i Rødt vet, finnes det ingen plan for noen offisiell markering av dette jubileet. Derfor foreslår Rødt at Stortinget ber regjeringen sørge for at 100-årsjubileet for den allmenne stemmeretten markeres på egnet måte i 2019.

Kravet om utvidet stemmerett ble lagt dødt av kongen i 1851, da kong Oscar talte ved åpningen av det 13. storting. Når vi har åpnet det 162. storting, bør vi spørre oss hva vi kan lære av historien om Marcus Thrane. I vår tid står ikke kampen om stemmerett eller ei, men om hva stemmeretten skal være verdt. Selv om husmannsvesenet for lengst er borte, har vi en EØS-avtale som minner om en husmannskontrakt, og stemmeretten mister verdi når EØS-avtalen pålegger oss en bestemt politikk, uavhengig av hvilket flertall det norske folk har stemt fram i valg.

Befolkningen har aldri fått sagt sin mening om at Norge er snikinnmeldt i EU. Rødt mener det er på høy tid at vi lar folkets stemme bli hørt i et så viktig spørsmål. Derfor vil vi jobbe for en folkeavstemning om EØS-avtalen.

I kampen om stemmerett for alle kommer også et grunnleggende skille mellom høyre- og venstresiden til syne. Mens Thrane mente husmenn og småkårsfolk hadde rett på frihet fra dominans, forsvarte datidens maktelite storbondens frihet til dominans. Det var to ulike syn på frihet som kolliderte, og helt siden den gang har denne konfliktlinjen skapt strid mellom venstre og høyre side i politikken.

Min ambisjon er at kjernen i Rødts arbeid på Stortinget finnes her – å alltid stille seg på småkårsfolks side, være en alliert i deres kamp for frihet fra dominans, enten det gjelder dem som er ansatt midlertidig og prisgitt sjefens velvilje, eller de svakest stilte på boligmarkedet, eller det gjelder folk i andre land som kjemper hardt for å få samme selvbestemmelse og samme rettigheter som vi tar for gitt her i Norge. Det mener jeg er den viktigste lærdommen av historien om Marcus Thrane.

Over 70 000 velgere løftet Rødt inn på Stortinget ved årets valg. Det gjorde de først og fremst fordi vi ga dem et tydelig løfte om å bekjempe framveksten av Forskjells-Norge. Men i trontalen sa regjeringen:

«I Norge har vi små forskjeller.»

Og de la til:

«Regjeringen vil arbeide for at det fortsatt skal være slik.»

Da lurer jeg på hvor regjeringen har vært de siste tiårene. De aller rikeste har doblet sin andel av inntektene på bare 20 år. På 15 år er antall milliardærer femdoblet. Samtidig vokser stadig flere barn opp i fattige familier. Er dette små forskjeller? Bør regjeringen jobbe for at det fortsatt skal være slik? Svaret er nei, og her er Rødt grunnleggende uenig med regjeringspartiene.

Det finnes andre land som har større forskjeller enn Norge, men det betyr ikke at forskjellene i Norge er små. De har blitt altfor store, og ved siden av de farlige klimaendringene er framveksten av Forskjells-Norge vår største utfordring som samfunn. Så har skiftende politiske flertall gang på gang hatt muligheten til å gjøre noe med dette problemet. Likevel har forskjellene bare fortsatt å øke, og det skyldes ikke manglende støtte i befolkningen. Over lengre tid har to av tre innbyggere sagt at det er en hovedoppgave for politikerne å minske de økonomiske forskjellene, en hovedoppgave for oss i denne salen. For Rødt blir det i hvert fall en hovedoppgave å gi denne folkemeningen en tydelig stemme på Stortinget.

I trontalen sier også regjeringen at de vil jobbe for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Hvorfor gjør regjeringen da ingen verdens ting med velferdsprofitørene? Omfattende velferdstjenester krever omfattende skattevilje blant folk, og skatteviljen svekkes når folk ser at deres skattepenger forsvinner ut i hundretalls millioner kroner til privat berikelse for eierne av kommersielle selskaper. En regjering som vil sikre bærekraften i velferden, må derfor sikre at pengene som bevilges til barnehagebarn og pleietrengende eldre, nettopp går til barnehagebarn og pleietrengende eldre. Det kan ikke være en offentlig oppgave å fôre opp en hel industri av velferdsprofitører.

Den andre glemte trusselen mot velferdens bærekraft – i hvert fall i regjeringens trontale – er bemanningsbyråene. I deler av landet vårt og i viktige bransjer er de i ferd med å overta for produksjonsbedriftene, og det bør bekymre oss, for dette er en utvikling som sager over selve bærebjelken i et seriøst arbeidsliv, nemlig faste ansettelser og ordnete forhold. Rødt vil jobbe for at et flertall på Stortinget tar tilbake den fornuftige reguleringen vi hadde av bemanningsbransjen som varte helt fra 1947 og fram til år 2000, da Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet bøyde nakken for byråkratene i Brussel.

Som Rødts representant vil jeg særlig jobbe for en tydelig utenrikspolitisk opposisjon på Stortinget. Regjeringen sier i trontalen at NATO og forholdet til USA forblir bærebjelken i sikkerhetspolitikken. De viser ingen tegn til at Norge skal føre en selvstendig utenrikspolitikk. Selv ikke valget av Donald Trump som president ser ut til å endre noe som helst. Tvert imot gir regjeringen samtykke til permanente amerikanske militærbaser i Norge. Det er ikke bare uklokt. Det er et brudd med baseerklæringen fra 1949 om at vi ikke tillater baser for fremmede makter på vårt territorium så lenge de ikke er under angrep eller utsatt for trusler om angrep.

Regjeringen gjør dermed Norge mer utsatt i det internasjonale spillet mellom stormaktene når de godtar amerikanske militærbaser på norsk jord, mens de samtidig fortsetter å bygge ned den norske forsvarsevnen. Rødt er ikke sikre på at regjeringen har Stortinget i ryggen i forsøket på å gå vekk fra baseerklæringen. Derfor foreslår vi at Stortinget ber regjeringen om å sørge for at baseerklæringen etterleves, også når det gjelder såkalt rotasjonsbasert trening.

Valgkampen er over, men kampen er ikke over. Regjeringspartiene er heldigvis ikke eneveldige i Norge. Kampen om hvor mye de skal få gjennomført, er så vidt begynt. Den starter her og nå, og jeg kan love at Rødt skal gi dem kamp. Vi skal gi Fremskrittspartiet og Høyre motstand for hver kvadratmeter av folkets eiendom de vil privatisere, for hver krone de vil gi i skattekutt til de rikeste, for hver soldat de vil sende i krig for NATO og Donald Trump. Vi har stoppet disse partiene før, og vi skal gjøre det igjen.

Presidenten: Vil representanten ta opp forslag?

Bjørnar Moxnes (R) []: Ja, jeg tar opp Rødts forslag.

Presidenten: Da har representanten Bjørnar Moxnes tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Tidlig innsats i skolen er blitt løftet fram som ett av temaene i denne debatten. Det handler reelt sett om hvorvidt det skal være nok lærere til å sørge for at våre unger, de yngste vi har, lærer seg å lese, regne og skrive godt nok. Arbeiderpartiet ønsker derfor å ansette 3 000 flere lærere i den norske skolen. En rekke partier har sagt seg positiv til tankegangen som ligger i tidlig innsats. Høyre sier det samme, men har ennå ikke signalisert noen konkrete tiltak.

Spørsmålet til representanten Moxnes og partiet Rødt er derfor om partiet ønsker å være med på laget blant de partiene som vil kjempe for 3 000 flere lærere i den norske skolen, for å sørge for at våre unger lærer seg å lese, regne og skrive.

Bjørnar Moxnes (R) []: Ja, det er noe som vi i Rødt gjerne vil være med på. Vi trenger også et tydelig klassedelingstall som gjør at en får et maksantall elever per lærer i hver enkelt klasse. Det var en historisk feil da Stortinget i sin tid opphevet det tallet.

I tillegg vil vi sørge for at flere elever velger seg til yrkesfag. Der har vi en enorm jobb å gjøre de kommende årene, fordi mange ungdommer vet hva som skjer i arbeidslivet. De ser at det i mange yrker ikke lenger er noen særlig framtid på grunn av den bølgen av sosial dumping som er i ferd med å ødelegge hele bransjer – bygg og anlegg, renhold, bilpleie, transport. Her må vi altså tørre, mener vi i Rødt, å sette hensynet til arbeidstakere i Norge over hensynet til EUs frie flyt. Vi må ha nasjonale tiltak som stanser sosial dumping, og da ønsker jeg også at Arbeiderpartiet i framtiden kan ha et litt mer åpent syn på EU og bli med oss i Rødt på å stanse den sosiale dumpingen.

Mari Holm Lønseth (H) []: Først vil jeg gratulere Rødt med plassen på Stortinget. Men økonomisk vekst, handel mellom land og privat initiativ har brakt over en milliard mennesker ut av fattigdom. Markedsøkonomien har gitt oss en formidabel velstandsvekst med offentlig finansiert helsevesen og gratis skolegang, for å nevne noe. Velferden vår finansieres nedenfra, av folk og bedrifter som tjener penger, og for å opprettholde velferdsnivået vårt trenger vi også flere private jobber som bidrar til statsbudsjettet i årene som kommer, ikke færre – slik det kan virke som om Rødt tar til orde for.

Rødt beskriver seg selv som et revolusjonært parti som vil avskaffe vårt økonomiske system. Skattetrykket skal dramatisk opp, overskudd skal ned, og konkurranse – som bidrar til at folk får bedre tjenester – skal bort. Spørsmålet mitt til Rødt er da: Hva er alternativet til vårt økonomiske system?

Bjørnar Moxnes (R) []: Alternativet til at vi har en økonomi der de største beslutningene tas av mennesker som aldri er på valg – tas av folk som i kraft av å eie kapital har enorm makt over samfunn, klima og miljø – er at vi lar demokratiet også få gjelde de viktigste økonomiske beslutningene. Systemet som representanten forsvarer, er et system hvor de åtte rikeste enkeltpersonene i verden eier like mye som den fattigste halvdelen av klodens befolkning. Det er etter mitt og Rødts syn perverse økonomiske skiller, og også en helt pervers konsentrasjon av samfunnsmessig makt på ekstremt få hender.

Så alternativet til denne maktkonsentrasjonen hos ytterst få er å demokratisere samfunnet og si at også økonomien skal underlegges folkestyret, og gjøre slutt på mindretallsstyret som Høyre er varme forsvarere av.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Atle Simonsen (FrP) []: Representanten Moxnes gikk i valgkampen knallhardt til angrep på det han kaller velferdsprofitører. I realiteten er det snakk om ildsjeler og gründere, ofte kvinner, som jobber hardt og tilbyr gode tjenester som er høyt etterspurt. Folk som daglig står på og leverer vitale tjenester til fellesskapet, fortjener ikke å bli kalt velferdsprofitører med sugerør i statskassen. Det kan se ut som om det ideologiske målet til Moxnes er et samfunn med kun offentlige tilbydere og ingen konkurranse – også hvis det fører til dyrere og dårligere tjenester – noe som for meg høres ut som kommunisme.

Mitt enkle spørsmål til representanten Moxnes er om han betegner seg selv som en kommunist.

Bjørnar Moxnes (R) []: Kanskje i veldig godt lag – men (latter i salen) det vi går til valg på og står for, er en politikk som var sentrumspolitikk for bare vel 15 år siden. Bondevik I-regjeringen mente jo at det var helt uhørt at våre felles skattepenger, som folk hadde jobbet og slitt hardt for og betalt inn til staten, skulle gå til å bygge milliardformuer for kommersielle aktører. Bondevik I-partiene sa klart nei til de kommersielle innenfor barnehagesektoren.

Vi har i Oslo sørget for en avtale som sikrer stort spillerom for de private ideelle barnehagene. Vi ønsker å gå sammen med Kristelig Folkeparti og andre for å sikre de ideelle aktørenes framtid. De trues først og fremst av at en har svære kommersielle konserner, med enorme økonomiske muskler, som dundrer inn i markedene, underlegger seg, kjøper opp og legger ned private ideelle tilbud. Det er det som er problemet, det er det som skal stanses, og jeg håper at et flertall på Stortinget her kan overkjøre regjeringen, slik at vi får en bedre politikk for landet.

Atle Simonsen (FrP) []: Jeg noterer meg at representanten Moxnes ikke synes dette er et veldig godt lag.

Jeg vil nevne en barnehage i min egen hjemkommune som heter Hannes Lekestue, som jeg hadde gleden av å besøke i valgkampen. De inviterte alle partier, men det var ingen fra Rødt, MDG eller SV som så sitt snitt til å komme. Det er en barnehage som har blitt nominert til Norges beste barnehage. I min hjemkommune, Stavanger, skårer de private bedre på samtlige indikatorer. Og da tenker iallfall jeg at hvis de klarer å levere så gode tjenester til innbyggerne, og samtidig klarer å tjene penger, er det en klapp på skulderen de fortjener – og kanskje noen som heller burde vært litt mer nysgjerrig på hva de klarer å få til. Denne barnehagen utvidet med en avdeling til, og det hadde de aldri kunnet gjøre hvis det ikke var lovlig med en liten profitt i barnehagesektoren.

Mitt spørsmål til Moxnes er om han overhodet klarer å se noe positivt ved at det er private barnehager i Norge.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det er derfor Rødt har sørget for at vi nå fører en politikk i landets største kommune som sikrer at de private ideelle barnehagene ikke blir underlagt de kommersielle.

Det er i det hele tatt ikke noe positivt ved at innbyggernes skattepenger som er bevilget til drift av barnehager, til å gi barna et best mulig tilbud i barnehagene, forsvinner ut i hundretalls millioner kroner til privat berikelse – til og med til oppkjøpsfond i skatteparadis. Det er det ikke noe positivt ved.

Vi burde egentlig ta inn over oss det faktum at i dag er det sånn at de fire store, kommersielle konsernene eier og driver halvparten av alle de private barnehagene i Norges land. Det er snakk om milliardkonserner som får milliarder i skattepenger hvert eneste år, og som har et samlet overskudd på 700 mill. kr årlig. Jeg vil gi disse pengene til barna – istedenfor å gi dem til folk som allerede er søkkrike. Det er altså et standpunkt som ble delt av samtlige her i salen – utenom Fremskrittspartiet – for bare vel 15 år siden, og det bør igjen bli realiteten.

Trine Skei Grande (V) []: Jeg vil også ønske Rødt velkommen på Stortinget. Jeg syns det er et bra krydder å ha i den offentlige debatten. Det er alltid bra med krydder, hvis det ikke blir for mye.

En ting som jeg mener Rødt bidrar med, er å se ting fra nye vinkler. Sjøl om det er feil vinkel, er det også bra at folk ser det fra nye vinkler.

Da har jeg også lyst til å spørre om dette med private aktører, for det er ingen som heier på de store konsernene. Men mange av oss, i hvert fall vi som er liberale, syns det er litt artig å heie på dem som gjør det litt annerledes. Og det mener jeg egentlig at Rødt burde like også.

Da jeg besøkte Jørgen Kjørvens barnehage, fortalte han meg at han har tre regler i den barnehagen. Den ene er at det er lov å gå på taket. Det er lov å gå utenfor gjerdet. Og det er lov å bruke sag, kniv og hammer. Det er de tre reglene de har i den barnehagen. Jeg tenker at sånne ting må jo også tiltale Rødt – noe som er litt utenfor det vanlige, noen som gjør litt opprør mot systemet. Tror ikke Rødt at noen av disse innovatørene finner på noe nytt som det går an for det offentlige å lære litt av?

Bjørnar Moxnes (R) []: Takk for velkommen-hilsenen.

Kortslutningen her er å tro at for å få innovasjon i velferden er man avhengig av å ha et kommersielt eierskap på toppen. Vi ser at vi historisk har mange ildsjeler som har startet opp bl.a. barnehager ut fra ideelle motiver – det fantes ikke nok offentlige, for det har vært gjort en for dårlig jobb på Stortinget – og som da bygde opp barnehager fra bunnen av med offentlig støtte, med ideelle motiver for virksomheten sin. Det som nå skjer, er jo at disse ildsjelene, som det har vært mange av, presses ut. De som først og fremst driver barnehager for barnas beste og for å få til nye ideer og bedre løsninger, mister fotfestet fordi de opplever at kapitalsterke, store milliardkonserner vinner fotfestet, takket være den rådende politikken. De opplever også at de ikke får gode nok rammevilkår for å kunne fortsette driften sin. Så det å slå ring rundt de private ideelle ildsjelene er vi for, men vi vil samtidig stenge ute de kommersielle fra driften av velferden.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg vil òg gratulere Raudt og Bjørnar Moxnes med plass på Stortinget, og med det imponerande valet.

Eg følgde Raudts landsmøte i vår, og der var det oppe ein debatt – det var kanskje litt overraskande – om me skal ha kontantstøtte eller ikkje. Det mange tok opp under Raudts landsmøte, var at det å fjerne kontantstøtta vil vere krevjande for mange fattige barnefamiliar. Det var ein interessant debatt å følgje, og eg synest Raudt fortener honnør for den debatten ein hadde på landsmøtet. Mi utfordring til Bjørnar Moxnes er: Ser han paradokset i at dersom ein fjernar kontantstøtta, vil det kunne ramme nokre av dei mest sårbare familiane i vårt land og ha betydning nettopp for fattige barnefamiliar?

Bjørnar Moxnes (R) []: Det er en viktig debatt, og det var også det som var argumentet for dem som ønsket å beholde ordningen. Jeg er helt sikker på at hvis den fjernes uten noe som helst alternativ, vil det gjøre at mange som har lite, blir enda fattigere. Derfor trengs det en satsing på ordninger, universelle ordninger, som styrker barnefamilienes økonomi. Vi er også for å heve barnetrygden, og vi er for å sørge for at alle kan ha barnehageplass til overkommelig pris, vi ønsker å trappe ned betalingen til null på sikt. Vi ønsker også at SFO etter hvert skal bli egenbetalingsfri, sånn at vi gjør det mulig for alle, også dem med dårlig råd, å få tilgang til viktige velferdsgoder.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: President – gratulerer! Jeg vil også få benytte anledningen til å gratulere alle som har hatt sitt første innlegg fra talerstolen i dag.

Regjeringa har styrt Norge trygt gjennom en krevende tid. Vi har hatt utfordrende økonomiske tider hjemme, og vi har sett et mer komplekst og utfordrende trusselbilde i verden rundt oss – og det endrer seg veldig raskt. Nå ser vi lyspunkter i økonomien og fall i arbeidsledigheten, men den sikkerhetspolitiske situasjonen forblir utfordrende.

I Norge har vi en klok tradisjon for kontinuitet i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Det er bred enighet om veivalgene i politikken og det den bygger på. I en tid med økende kompleksitet og risiko i de sikkerhetspolitiske utfordringene er det nettopp kontinuitet og forutsigbarhet som bør være styrende. Dette er ikke tidspunktet for å eksperimentere med de lange linjene i sikkerhetspolitikken.

Vi ser mer militær bevegelse i våre egne nærområder. Det er mange allierte som er bekymret for sin egen trygghet. Vi ser at stabiliteten og samholdet i Europa utfordres. Regjeringa vil bidra til – og verne om – en internasjonal rettsorden som legger vekt på sterke, samlende institusjoner. Samarbeid i FN, NATO og EU og med andre nære allierte og partnere forblir avgjørende. Regjeringa har også tatt tydelige og veldig bevisste valg om å styrke og målrette samarbeidet med våre viktigste allierte: USA, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Nederland i tillegg til de nordiske landene.

Det å øve og trene i Norge for allierte har vært en helt sentral del av norsk sikkerhetspolitikk i flere tiår. Det er nettopp fordi vi ikke har permanente utenlandske baser i Norge at øving og trening er så viktig. For at sikkerhetsgarantiene skal ha et innhold, må de som skal kunne bistå oss, også trene og øve på vinterstid for å kjenne til norske forhold.

Rødt er selvfølgelig imot norsk NATO-medlemskap. Det er et standpunkt som Rødt må få ha. Men det vi nå gjør med mer alliert øving og trening i Norge, er basert på at Stortinget tok stilling til det i forbindelse med langtidsplanen – enstemmig tok stilling til det – og ikke minst at vi sier at vi skal ha mer øving og trening sammen med norske styrker, ikke bare alene i norske treningssentre.

Noe av det aller viktigste vi kan gjøre, er å styrke vår egen forsvarsevne. Det har vi gjort gjennom budsjettene og langtidsplanen. Vi øver og seiler mer, vi har mer tilstedeværelse i nord, og vi fortsetter å bygge opp forsvarsevnen. Jeg vil også understreke at selv om vi gjør alt dette, tar det tid å snu en negativ utvikling som har vart i nesten 25 år, gjennom vekslende regjeringer. Det betyr at for både Norge og alle andre land som har hatt denne nedbyggingen, tar det tid å få nye kapasiteter på plass, få økt øvings- og treningsnivå, få inn nytt personell og ikke minst sørge for en bærekraft i både økonomien og personellet. Det er et arbeid vi er godt i gang med. Trenden har snudd, pilene peker riktig vei, og vi ser gode resultater av de tingene vi har gjort for å styrke den operative evnen.

Et eksempel fra i år er at noen av alle de pengene vi nå har brukt på vedlikehold, reservedeler og det å bygge opp beredskapslageret, er brukt på «Øvelse vedlikehold». Den er gjennomført i tre etapper – den siste etappen pågår nå. Det er særlig Sjøforsvaret – men spesielt Hæren og Heimevernet i år – som har vært en del av denne øvelsen. Mer enn 5 500 ulike objekter er nå oppreparerte og beredskapsklare. Det er ting som har stått på lager i årevis, vært ubrukt eller i ustand. Noe av det som var spesielt morsomt å merke da jeg var og besøkte øvelsen i to omganger, er den enorme entusiasmen særlig hos dem som kanskje ikke får så mye oppmerksomhet ellers, men som er helt avgjørende for Forsvarets operative evne: teknikere, mekanikere, logistikere. De har gjort en fantastisk jobb med å få utstyret i stand.

Gjennom bygging av denne grunnmuren som er så avgjørende, og økt bemanning og aktivitet, kan vi også legge til rette for reduserte klartider. Dette er å følge den langtidsplanen regjeringa har lagt, og som Stortinget sluttet seg til.

Det som skjer ute, påvirker oss også hjemme. Derfor har Norge lagt vekt på – og vil fortsette med – å stille bidrag i internasjonale operasjoner og bidrag til NATOs styrkestruktur. Norske soldater får betydelig og velfortjent ros for den innsatsen de gjør ute. Jeg vil avslutte mitt innlegg med å sende en hilsen til alle de soldatene som både hjemme og ute er på vakt på vegne av Norge i dag.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) []: Forsvarsministeren slo fast at vi har tradisjon for kontinuitet i forsvars- og sikkerhetspolitikken, og at i disse urolige tider er det ikke tid for eksperimenter. Norsk basepolitikk har ligget fast i mange år. Den bygger på erklæringen fra Einar Gerhardsens andre regjering, da Norge ble medlem av NATO i 1949, og i erklæringen, som kom som et svar på sovjetisk bekymring for NATO-baser, fastslo regjeringen at andre land ikke skal få etablere militære baser i Norge så lenge de ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.

Samtidig er det i vår interesse at det øves og trenes i Norge under norske forhold, og at allierte øver sammen med norske styrker. Det har vært skriverier i aviser som Nordlys og Klassekampen de siste dagene om økt amerikansk trening bl.a. i Troms. Forsvarsministeren har ikke kommentert oppslagene. Kan forsvarsministeren bringe klarhet i hvilket omfang disse planene som foreligger, faktisk har?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: Vi har fra Forsvarsdepartementets side kommentert oppslagene, men vi har ikke mottatt noen henvendelser fra amerikanske myndigheter om å endre innretningen på den treningen som gjøres på Værnes i dag. Men det trener til enhver tid amerikanske, britiske, franske, nederlandske og svenske styrker på forskjellige steder i Norge, og innretningen vi har valgt å gjøre i langtidsplanen, er at vi nettopp, som representanten sier, skal trene og øve mer sammen med våre styrker. Det gir økt forsvarsevne, det gir økt interoperabilitet, og det er viktig.

Vi har vært veldig tydelige i diskusjonen med Stortinget på at denne rotasjonsordningen er vellykket. Den ønsker vi å videreføre i 2018. Skulle det bli aktuelt å endre innretningen på den, vil selvfølgelig regjeringa måtte ta stilling til det, og vi vil komme tilbake til Stortinget på vanlig måte.

Eirik Sivertsen (A) []: Da vil jeg benytte anledningen til å takke for det svaret, og jeg skal ikke utfordre statsråden på annen måte enn at jeg oppfatter at det var en bekreftelse på at regjeringen ikke har til hensikt å endre basepolitikken, og at den tradisjonen vi har hatt når det gjelder at det ikke skal være militære baser for utenlandske styrker i Norge, fortsatt vil ligge fast.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: En eventuell endring av innretningen på den treningen og øvingen som gjøres i dag, vil jo ikke være en endring av basepolitikken. Det er, som jeg var inne på, nettopp fordi vi har basepolitikken og baseerklæringen at vi er så avhengige av å drive øving og trening med allierte styrker i Norge, fordi vi ikke har utenlandske baser på norsk jord i fredstid. Den baseerklæringen og basepolitikken som har ligget fast, har vært tolket av vekslende regjeringer helt siden 1949, og den har vært tolket i lys av endret sikkerhetspolitisk kontekst. Det kommer en fortsatt til å gjøre, men den norske basepolitikken er et godt rammeverk for å drive øving og trening for utenlandske allierte styrker i Norge. Og så sent som i 2006, da den amerikanske avtalen om forhåndslagring og forsterkning ble behandlet i Stortinget, og utvidelsen av den, var Stortinget enstemmig i sin oppfatning av at den åpnet for utstrakt amerikansk øving og trening i Norge, og at dette ikke var i strid med basepolitikken. Det er det prinsippet regjeringa fortsatt følger. Så er det veldig mange andre nasjoner som også ønsker å øve og trene mer i Norge, og det er vi glad for.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg vil nytte høvet til å gratulere både presidenten og forsvarsministeren med fornya mandat.

I rapporten frå forsvarssjefen sitt fagmilitære råd hausten 2015 åtvara han tydeleg mot reduksjonar i landmakta. Poenget hans var at risikoen knytt til reduksjonar i landmakta i liten grad kan kompenserast av NATO med mindre me stasjonerer styrkar frå andre land på norsk jord til dagleg. Det han åtvara mot, var sjølvsagt at Noreg ikkje måtte svekkje vårt eige forsvar for mykje, og at me bryt med norsk basepolitikk.

Høgre gjekk i førre periode konsekvent imot Senterpartiet sine forslag om å styrkje hær og heimevern. Eg las i Nordlys torsdag 5. oktober at 400 soldatar frå US Marines kan verte fast stasjonerte på Setermoen i Troms. Det skal vere snakk om å implementere planen allereie i 2018, ein ser etter husvære, osv. Kan statsråden avkrefte desse opplysningane? Om ho ikkje kan det: Når vil regjeringa kome til Stortinget med informasjon om den saka?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg er for det første helt enig i det forsvarssjefen skrev i rapporten fra det fagmilitære rådet om ikke å svekke Forsvaret eller landmakten, og det har heller ikke regjeringa gjort. Snarere tvert imot bygger vi opp Forsvaret, vi bygger opp landmakten, og på fredag kommer vi med landmaktproposisjonen til Stortinget. Det mener jeg er et veldig godt bilde på hvordan behovet for nytenkning om landmakten har gitt seg utslag i en del endringer som jeg tror vil være veldig positive for utviklingen av landmakten.

Til spørsmålet om 400 soldater svarte jeg på det i svaret til representanten Sivertsen. Vi har ikke mottatt noen formelle henvendelser fra amerikanske myndigheter om dette, men som alltid foregår det diskusjoner på lavere militært nivå om man ønsker å trene og øve norske styrker i utlandet eller utenlandske styrker i Norge. Det er ikke det samme som at det er kommet henvendelser fra amerikanske myndigheter, eller at det er fattet noen beslutninger. Dette kommer regjeringa til å gjøre på akkurat samme måte som vi har gjort når det gjelder Værnes, dersom det skulle bli aktuelt.

Petter Eide (SV) []: Jeg skal følge opp spørsmålet om atomvåpen. Regjeringens hovedargument for ikke å ønske at Norge skal slutte seg til den internasjonale prosessen for et forbud, er at dette forbudet er i strid med norske NATO-forpliktelser. Jeg stusser litt over det argumentet, for det er jo ikke slik at NATO har atomvåpen. Det er det enkelte NATO-land som har atomvåpen, og Norge er ikke folkerettslig ansvarlig for atomvåpen til enkeltland.

Mitt spørsmål til forsvarsministeren er: Finnes det et rettslig hinder – altså ikke et politisk hinder, men et rettslig hinder – slik regjeringen ser det, for at Norge ikke kan slutte seg til den forbudsprosessen som nå er iverksatt? Jeg vil bare minne om at Nederland har vært del av dette, og at Italia nå driver og utreder dette spørsmålet.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: Først vil jeg minne om at dette spørsmålet egentlig hører inn under utenriksministeren, men jeg kan gjerne svare på det likevel. For det første er den prosessen som ledet til denne forbudstraktaten, foreløpig signert av kun 53 stater, og det er kun 3 som har ratifisert den. Det kreves 50 ratifiserte for at den skal tre i kraft. Det er flere sentrale land, bl.a. Nederland og Finland, som ikke vil signere. Sverige og Sveits har satt dette spørsmålet på pause til minst over nyttår, og felles for alle er at de ser at både avtalen og traktaten har svakheter.

Men de er også redde for at den kan svekke Ikkespredningsavtalen, som er rammeverket det er viktig å jobbe innenfor, der kjernevåpenmaktene faktisk deltar, og der nedrustning kan finne sted.

Svaret på spørsmålet knyttet til NATO er at NATO har kjernevåpen som en del av sin strategi. Det er også en del av Atlanterhavspakten, som vi er en del av.

Ola Elvestuen (V) []: Landmaktutredningen, som ble nevnt, venter vi jo på at skal komme på fredag. Men noe med den vet vi allerede, bl.a. bestillingen om at man skal holde seg innenfor rammen på 180 mrd. kr. Når vi ser innholdet, får vi ta vurderingen av det, men i Venstre er vi bekymret for at det er for lite til å klare de investeringene som man trenger å ha i landmakten, og også for å ha en økning i antallet soldater – enten det er i Heimevernet eller i Hæren for øvrig. En annen del av dette er en begrensning på 38 000 mann, som det vel også er kommet ut at man legger seg på i Heimevernet.

Er statsråden i det hele tatt villig til å se på endringer i de øvrige delene av forsvarsbudsjettet, slik som en helt unødvendig flytting – mener Venstre – fra Andøya, med overvåkningsfly, til Evenes, med en kostnad vi ikke ser? Er statsråden i det hele tatt villig til å se på den type endringer for å frigjøre mer midler til hær, heimevern og landforsvar?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: For det første har regjeringa holdt seg innenfor det vedtaket Stortinget fattet, nemlig at utredning av landmakten skulle skje innenfor de økonomiske rammene som lå til grunn i langtidsplanen. Det er – for å minne om det – sterkt økte økonomiske rammer, noe som altså betyr at vi skal investere for 54 mrd. kr i landmakten de neste årene. Vi har investeringer for ca. 6 mrd. kr i eiendom, bygg og anlegg og store driftsbudsjetter til Hæren og Heimevernet. Det er innenfor dette økte rommet at utvikling av landmakten skal skje.

Så er det ingen stor hemmelighet at jeg er uenig med representanten Ola Elvestuen i at det er kostnader man ikke ser knyttet til utbyggingen av Evenes. Dette har regjeringa og jeg redegjort for gjentatte ganger i Stortinget, og vi holder nå også på å ferdigstille en konseptvalgutredning for hvordan innretningen på basen på Evenes skal være. Det kommer ikke til å bli flyttet noe dit før de nye flyene skal ta plass der, så det er altså ikke dagens Orion som skal operere på Evenes, men det er framtidas P-8 som kommer til Norge.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg vil òg varmt gratulere den nye presidenten. Det tar litt tid før me bømlingar blir vande med å kalle ein stordabu president, men det gjer eg med største glede.

Eg trur eg ventar med gratulasjonen til forsvarsministeren, for å sjå om det kan bli nye arbeidsoppgåver på henne den komande tida. Men eg held meg no til det fagfeltet statsråden har, og det er bl.a. Heimevernet. Me veit at berre i Heimevernet i sør låg det altså an til bemanningsreduksjonar, frå 6 500 til 3 300. Så stoppa ein reduksjonen og at ein tok inn utstyr, fram til landmaktstudien skulle kome, og han kjem jo no om berre kort tid, ifølgje trontala.

Men mitt spørsmål er: Vil det bli så dramatiske reduksjonar i Heimevernet som det som blei lagt fram? Det var jo òg ei intern ueinigheit i departementet om kva reduksjonane i realiteten innebar.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: For det første tror jeg det er viktig å være klar over at vurderingen av hvor stor bemanning det skal være i det enkelte HV-distrikt, er en fagmilitær vurdering som forsvarssjefen gjør på vanlig måte. Da kan det hende at det blir endringer i fordelingene. Vi har også, f.eks. i forbindelse med landmaktutredningen, pekt på noen rekrutteringsutfordringer i deler av landet som gjør at vi må foreta oss noen ting for å sørge for en jevnere fordeling.

Når det er sagt, har vi også til Stortinget redegjort for at områdestrukturen i dag er omtrent på det nivået som er vedtatt i langtidsplanen. Det betyr at i den grad det skjer større endringer, er det primært fordi det gjøres omfordelinger mellom de ulike distriktene. Men det er altså en fagmilitær vurdering.

Så vil jeg bare understreke at vi har hatt en veldig positiv utvikling i Heimevernet de siste årene. Materielloppfyllingsgraden har økt betraktelig, til ca. 80 pst. Vi innfører nye, moderne håndvåpen, beskyttelsesutstyr, uniformer og – ikke minst – den store investeringen nå, i feltvogner til Heimevernet for drøyt 0,5 mrd. kr. Det er viktig for HVs operative evne.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hadia Tajik (A) []: I heile den tida Arbeidarpartiet har eksistert, har me hatt éin overordna visjon, nemleg at heile folket skal kunna vera i arbeid. Så kan det henda at me aldri når heilt dit at det kjem til å gjelda for absolutt alle, men det er ikkje mogleg å ha ein lågare ambisjon enn dette, for arbeid gjev folk tryggleik, det gjev mestring og sjølvstende, det skaper glede, det gjev helse, det gjev kompetanse, og ikkje minst gjev det livskvalitet.

Skal me finansiera framtidas velferd, treng me fleire i arbeid. Skal me verkeleg klara å redusera forskjellane så det monnar, treng me fleire i arbeid. Og skal me lykkast med integrering og likestilling, treng me òg fleire i arbeid. Difor har me sagt i meir enn hundre år at arbeid til alle må vera jobb nummer ein. Dessverre er me langt derifrå i dag. I dag står tre av ti i yrkesaktiv alder utanfor arbeidslivet. Spesielt alvorleg er det at den delen som er i jobb, søkk, ikkje minst blant dei unge. Blant menn mellom 20 og 24 år har sysselsetjinga gått ned. 70 000 unge menneske står utan arbeid, og det er alvorleg. Det er òg ei utvikling som i stor grad er særeigen for Noreg.

I perspektivmeldinga som regjeringa sjølv la fram i vår, presenterer dei ulike handlingsalternativ for å finansiera velferd i framtida. I det dei kallar arbeidsalternativet, vert det teke til orde for ein varig auke av arbeidsstyrke- og sysselsetjingsnivået. Dette er noko me har klart før. Me klarte det då kvinnene for alvor gjekk ut i arbeidslivet på 1970-talet, og det er absolutt noko me kan klara å få til igjen. Men det er ikkje noko som kjem av seg sjølv. Det er noko som krev aktiv handling. Og her skil me oss frå Høgre og Framstegspartiet, bl.a. ved at me trur på folk. Me stiller krav til folk, men me stiller òg opp for folk når dei treng det.

Me meiner òg at ein treng fleire politiske verkemiddel for å nå målet om arbeid til alle. Ikkje minst treng me ein brei strategi, med fire pilarar. Løysingane våre vil følgja desse fire spora. Me kjem til å levera fleire forslag på desse områda framover. Blant anna treng me ei auka satsing på kompetanse. Det betyr ein kompetansereform for arbeidslivet. Det betyr eit lærlingløft. Det betyr tidleg innsats for at fleire skal fullføra vidaregåande skule. Mange av dei som i dag står utanfor arbeidslivet, er menneske som ønskjer å bidra, som ønskjer å stå i arbeidslivet i lang tid, men som treng å auka kompetansen sin for å få eit ordentleg fotfeste i arbeidslivet. Det må me bidra til.

Det andre er tiltak for auka inkludering. Det handlar bl.a. om lønstilskot, om hjelpemiddel, om tilgjengelegheit – altså om å gjera terskelen inn i arbeidslivet lågare.

For det tredje handlar det om arbeidsmiljø, altså at ein med faste, trygge jobbar og likeverd mellom partane i større grad skaper eit arbeidsmiljø som er godt å gå til. Ikkje minst ønskjer me auka satsing mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, for me ser at det har utvikla seg svært alvorlege tilstandar i delar av norsk arbeidsliv.

For det fjerde ønskjer me å fjerna hinder mot deltaking i arbeidslivet. Her finst det fleire eksempel, men det betyr bl.a. at me må slutta med politikk som hindrar folk i å jobba, som f.eks. kontantstøtta og skatteklasse 2.

I tillegg må me gjera meir for at det vert skapt fleire arbeidsplassar. Då treng me stabile, gode rammevilkår, me treng kunnskap og kompetanse, og me treng ein aktiv næringspolitikk der me satsar strategisk på viktige næringar.

Me kjem til å vera konstruktive og kritiske, me kjem til å fremja saker og forslag, og me kjem til å invitera andre parti til samarbeid for arbeid. Faktisk fremjar me allereie i dag eit forslag om å avgrensa innleige, og me håper å få støtte for det forslaget.

Til slutt: Kristeleg Folkeparti har fremja eit forslag om pleiepengar. Det kjem me til å støtta. Me ser at kuttet frå Høgre og Framstegspartiet har fått for store konsekvensar. Me meiner at det er behov for å sjå på det på nytt. Me ønskjer òg å ha moglegheit for ein ny pleiepengeperiode for dei tyngste tilfella, altså at ein ikkje opererer med ein maksgrense på fem år, og me ønskjer heller ingen aldersgrense på 18 år ved psykiske utviklingshemjingar.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Peter Frølich (H) []: I hver eneste valgkamp sier Arbeiderpartiet at de skal vinne Vestlandet, men det begynner å få samme troverdighet som når Brann-fansen synger at vi skal vinne serien hvert år. Det skjer hver eneste sesong, men det feiler stort sett hver gang. Det gjør det med Arbeiderpartiets Vestlands-offensiv også. Men det som er nytt denne gangen, er å se responsen fra Arbeiderpartiet. Istedenfor å ta alvoret inn over seg, endre politikk, dele ut posisjoner som faktisk kan gi Vestlandet betydning, står Vestlandet igjen med én talsperson. Jeg vet at representanten Tajik, som er denne ene talspersonen, vil gjøre en god jobb, men selv hardtarbeidende politikere kan ikke være overalt. Arbeiderpartiet har med dette vist at Vestlands-offensiven er og blir en valgkampjippo. Det jeg lurer på, er hvordan velgerne skal tro på Arbeiderpartiet ved neste valg, ved neste Vestlands-offensiv, når de nå har vist hvor lite de i realiteten bryr seg om landsdelen.

Hadia Tajik (A) []: Representanten Frølich treng ikkje bekymra seg for Arbeidarpartiet si satsing på Vestlandet. Me er eit parti der det ikkje skal vera avgjerande å ha eit fraksjonsleiarverv for å visa igjen i den offentlege debatten. Det kjem òg til å visa seg i løpet av dei neste fire åra at fleire av våre representantar kjem til å dominera både i denne salen og utanfor.

Så vil eg minna representanten Frølich – audmjukt og med all respekt – om at den regjeringa som hans parti er ein del av, står svakare no enn før valet. Det er kanskje litt rart å gå på talarstolen og ha den tilnærminga som han vel å ha. For Arbeidarpartiet er det viktig framover, både for Vestlandet og – ikkje minst – for resten av landet, at me satsar på arbeid og på kompetansebygging. Me ser at dei industriane som finst på Vestlandet, har vore viktige for verdiskapinga i Noreg i mange år, og eg meiner at dei er ein viktig del av løysinga for verdiskapinga og jobbskapinga i åra som kjem. Det vil òg politikken vår visa.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg vil begynne med å gratulere representanten Tajik med at hun skal sitte i arbeids- og sosialkomiteen de neste fire årene.

Jeg er helt enig i mye av det Tajik tar opp, at det viktigste er å sørge for å få flere folk ut i arbeid, og at det er bekymringsfullt at vi har så mange mennesker i arbeidsfør alder som står utenfor jobb. Men da er jeg veldig glad for at vi har en regjering som har ført en stødig og handlekraftig politikk, som har medført at vi har kommet oss gjennom oljekrisen, og at vi har klart å redusere arbeidsledigheten måned for måned. Det er flere grunner til at vi har disse gode resultatene av regjeringens politikk: Blant annet sa vi nei til Arbeiderpartiets forslag om å øke skattene med 15 mrd. kr, og vi har skapt en mer fleksibel arbeidsmiljølov. Men Arbeiderpartiet stemte også mot et annet tiltak som virket veldig bra, nemlig det å innføre aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere. Nå ønsker regjeringen å utvide det. Kommer Arbeiderpartiet fortsatt til å være imot dette, selv om all erfaring viser at det virker?

Hadia Tajik (A) []: Eg får returnera gratulasjonen til Wiborg med at han truleg blir leiar for arbeids- og sosialkomiteen når komiteen konstituerer seg.

Når det gjeld spørsmålet hans om aktivitetsplikt knytt til sosialhjelp, er det eingong slik og har vore slik ganske lenge, at det er høve til å stilla krav om aktivitet til dei som får sosialhjelp. Det var ikkje nødvendig å gjera den typen lovendring som dei initierte under førre periode for å sikra det. Det som derimot var nødvendig då, og som òg vil vera nødvendig framover, er å sikra at kommunane faktisk har økonomi til å følgja opp dette i praksis, og det er nettopp det Høgre og Framstegspartiet ikkje har klart å levera på ein skikkeleg måte. Arbeidarpartiet si tilnærming er at me både skal stilla krav til folk og ha forventningar til dei, men òg at me skal stilla opp for dei. På denne stilla opp-delen leverer ikkje Framstegspartiet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Hadia Tajik sa i Klassekampen 4. oktober at Arbeiderpartiet må diskutere fri flyt av arbeidskraft. Hun sa at det trengs en tydelig kursendring, og at sosialdemokrater i Europa ikke har brukt posisjonene sine. Videre sa hun:

«I staden for å bruke det til å slå fast sosialdemokratiske tenkjemåtar i EØS og EU, har ein tillate eit rammeverk som fører til ein nesten opererer med følgjande slagord: Arbeidarar i alle land – konkurrér!

(…)

Det er ikkje ein ideologi eg stiller meg bak.»

Dette er nye signaler fra Arbeiderpartiet som kan – og jeg understreker kan – føre Arbeiderpartiet nærmere Senterpartiet for et arbeidsliv som gir større trygghet for inntekt. En av lakmustestene er om Arbeiderpartiet vil stramme inn lovlig bruk av bemanningsselskap. Vil Arbeiderpartiet nå støtte Senterpartiet i å oppheve arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd om tidsbegrenset innleie av arbeidsfolk? Det er ifølge statsråd Hauglie ikke i strid med EØS-avtalen å oppheve denne paragrafen.

Hadia Tajik (A) []: Arbeidarpartiet ønskjer absolutt at ein skal stramma inn overfor bemanningsbransjen. Me ser at på enkelte område har dette gått ut over eit ordna arbeidsliv. Me har òg eit eige forslag i samband med trontaledebatten knytt til nettopp innleige, og me drøftar gjerne med Senterpartiet andre typar tiltak som me kan klara å verta einige om på dette området.

Eg meiner at det er viktig at me diskuterer korleis me kan sikra arbeidstakarane sine rettar innanfor rammene av EØS. Eg er, som representanten sikkert veit, veldig positiv til EØS, men eg meiner at me må bruka handlingsrommet meir. For eksempel betyr det at me bør ta ILOs kjernekonvensjonar inn i menneskerettsloven, slik at dei vert tillagde større vekt når det måtte vera konflikt mellom dei grunnleggjande arbeidstakarføresegnene som kjem fram der, og EØS-regelverket. I dag har dei ikkje den vekta dei burde ha i det norske lovverket som me meiner er riktig for arbeidstakarrettar.

Karin Andersen (SV) []: Det er viktig at mange flere kommer i arbeid, og jeg tror Arbeiderpartiet og SV kan enes om mange av de forslagene som representanten Tajik nevnte i sitt innlegg. Men det vi har sett av den regjeringen som sitter nå, er at de systematisk har truffet innertieren når det gjelder å redusere inntektene til noen av dem som ikke kan være i arbeid, er uføre, f.eks. Det har ingenting med arbeidslinja å gjøre at f.eks. uføre foreldre har mistet barnetillegg på kanskje mange tusen kroner, eller at det nå er mange tusen uføre som har mistet bostøtten. Dette fører bare til mer fattigdom, og folk får ikke jobb av det. Samtidig har regjeringen hatt flust med penger som de har flyttet over til dem som har aller mest blant oss, også de rikeste og friskeste, bl.a. på kontantstøtten, som representanten var innom. Derfor har SV fremmet et forslag i dag der vi mener at vi må få et helhetlig bilde av dette, en stortingsmelding om økende ulikheter i makt og rikdom. Vil Arbeiderpartiet støtte dette forslaget?

Hadia Tajik (A) []: Det korte svaret er ja. Det dette handlar om, er at me ser at forskjellane aukar, og at dei har auka over lengre tid. Dei som har mest, får meir. Dei som har minst, ser ut til å få mindre, dei får iallfall ikkje ta del i den veksten som ein del andre får ta del i. Det svekkjer noko av det finaste ved landet vårt, nemleg at me skal vera eit land med små forskjellar og høg grad av tillit mellom folk. Så når representanten Andersen trekkjer fram dette forslaget, ønskjer me i Arbeidarpartiet å gje vår støtte det. Det er absolutt behov for å sjå nærmare på både korleis og kvifor forskjellane har auka, men ikkje minst at me kan stå saman om å fremja fleire forslag for å motverka denne auka ulikskapen i landet vårt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Nikolai Astrup (H) []: Norge er et godt land å bo i. Gjennom generasjoner har vi sammen bygget et velferdssamfunn vi kan være stolte av. De siste årene har regjeringen, Kristelig Folkeparti og Venstre videreutviklet velferdssamfunnet, og mye har blitt bedre for mange.

Færre står i helsekø, og ventetidene er kortere. Særlig har det vært prioritert pasienter som sliter med rus og psykiske lidelser. Det må fortsette. Pakkeforløpene for kreft utvides til stadig nye diagnoser. Det skaper større trygghet for pasientene, mer effektive behandlingsforløp og bedre oppfølging.

I skolen lærer elevene mer, fraværet går ned, og flere fullfører. Fraværsgrense og løft for etter- og videreutdanning gir resultater. Vi er ikke i mål, og kunnskap, skole, forskning og høyere utdanning vil fortsatt stå sentralt for Høyre. Tidlig innsats er viktig for å gi hvert barn mulighet til å realisere sitt potensial. Det er viktig for å bidra til at ingen barn slutter å rekke opp hånden, og at ingen barn ønsker å være usynlige når skoletimen starter.

Når de unge håpefulle er ferdig med skolen, venter arbeidslivet. Noe av det viktigste vi som politikere kan gjøre, er å bidra til at det skapes nye jobber. Etter det største oljeprisfallet på en generasjon peker pilene nå i riktig retning. Ledigheten går ned, veksten går opp, og det skapes nye jobber. Fremover må vi bidra til at det skapes flere nye jobber og bedrifter som kan bidra til statsbudsjettet, for å finansiere alle gode velferdstiltak statsbudsjettet.

Vi må fortsette å modernisere, digitalisere og gjennomføre reformer som sikrer velferden, tryggheten og bærekraften for fremtiden. Valget vi står overfor, er enkelt: forandring eller forvitring. Bevisbyrden ligger ikke hos oss som vil reformere, men hos dem som ser seg tilbake i møte med morgendagens utfordringer og muligheter.

Vilje er en fornybar ressurs som det finnes mye av i denne salen, noe som ikke minst kom til uttrykk under fremleggelsen av et imponerende antall representantforslag ved møtets begynnelse. Jeg mener det er positivt at Stortinget er et levende politisk verksted. Samtidig har jeg merket meg at mange av partiene er opptatt av å føre en ansvarlig økonomisk politikk. Det er helt nødvendig, men det er samtidig grunn til å minne om at summen av alt vi er for, ikke lar seg realisere innenfor rammen av en ansvarlig økonomisk politikk. Vi beveger oss inn i et økonomisk terreng der handlingsrommet blir mindre enn det vi har blitt vant til. Evnen til å gjøre gode og reelle prioriteringer blir viktig, enten man er i posisjon eller skal være en troverdig opposisjon.

Selv om mye går godt i Norge, står landet overfor store utfordringer som må løses. Langsiktig omstilling og modernisering av både norsk økonomi og offentlig sektor er nødvendig for å ivareta fremtidens velferd. Økonomien og samfunnet må bli grønnere. I 2050 skal Norge være et lavutslippssamfunn. På veien dit skal vi innfri ambisiøse mål i samarbeid med EU.

Flere barn må gis muligheter, uavhengig av sosial bakgrunn. Vi må sørge for at ingen går ut på dato, og at alle har nødvendig kompetanse til å møte det nye arbeidslivet. Tryggheten vår må sikres gjennom fortsatt satsing på forsvar og beredskap. Flere må i jobb. Antallet unge utenfor arbeid må reduseres, og arbeidslivskriminaliteten skal ytterligere bekjempes. Dette er store oppgaver, som vi må løse sammen. I møte med disse oppgavene er Høyres prosjekt å ta vare på Norge som verdens beste land å bo i.

Vi har et solid grunnlag å bygge videre på når vi nå skal ta fatt på denne stortingsperioden. Velgerne har gitt regjeringen, Venstre og Kristelig Folkeparti et nytt mandat. Det har de gjort fordi de har sett resultatene av fire år med vilje og evne til omstilling, reform og trygg styring.

Jeg tror velgerne merker seg hvilke partier som er villige til å ta ansvar gjennom å inngå brede forlik når det er nødvendig, og som viser vilje til å stå i det når det gjelder. Jeg mener det vil være uheldig om det utvikles en politisk kultur i Norge som er mer splittende, mindre forutsigbar og mer amerikansk. Det er ikke en utvikling landet er tjent med. Derfor vil Høyre i regjering fortsette å invitere Stortinget til brede forlik om viktige saker for Norge – for å sikre det Norge vi alle kjenner, og som vi alle er så glad i.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Eigil Knutsen (A) []: Jeg har lyst til å starte med å gratulere både presidenten og representanten Astrup med valg til viktige verv og også regjeringen, som har fått gjenvalg, til tross for et svekket grunnlag i Stortinget.

Trontalen vi hørte i går, kunne vært regjeringens måte å takke for tilliten på, beskrive hvilke utfordringer Norge står overfor, og hvordan vi i fellesskap kan løse dem på en best mulig måte. I stedet ble det en oppramsing av fine ord uten politisk innhold. De store utfordringene ble ikke tatt tak i. Oljepengebruken, som nesten ble doblet i forrige stortingsperiode, lurte mellom linjene. Andelen folk i jobb, som nå er den laveste i Nord-Europa, ble i trontalen møtt med erklæringen om at «flere må være i arbeid». De voksende ulikhetene ble møtt med at vi i Norge har små forskjeller, og at regjeringen fortsatt vil ha det slik, selv om regjeringens politikk netto øker forskjellene.

Mitt spørsmål er om representanten Astrup erkjenner at store utfordringer, som høy oljepengebruk, lav sysselsetting og økende ulikheter, trenger politiske virkemidler for å løses.

Nikolai Astrup (H) []: Ulempen med å skrive spørsmålet før man har hørt innlegget, er jo at jeg ga svar på de tingene representanten spør om, i mitt innlegg. Ja, det er store utfordringer vi står overfor, og ja, vi skal møte dem med politikk.

For øvrig må jeg få lov til å gratulere Knutsen også. Vi er fortsatt ingen av oss valgt til å sitte i finanskomiteen, men det er jo en viss forventning – kan man si – om at vi skal bli det, så på forhånd gratulerer jeg representanten med valget til den komiteen.

Vi må ta tak i de store utfordringene. Dette mener jeg var hovedfokus i trontalen som ble presentert i går, og også mitt emne i dag. Vi skal være et bærekraftig velferdssamfunn både økonomisk og i et miljøperspektiv. Når det gjelder oljepengebruk, brukte Arbeiderpartiet om lag like mye oljepenger som oss i forrige periode, og jeg vil tro at det kommer til å fortsette i denne perioden, uavhengig av hvilket nivå det er.

Eigil Knutsen (A) []: Dette kalles trontaledebatten, og da er det vel trontalen vi skal adressere, i alle fall delvis. Men jeg vil takke representanten Astrup for svaret og ser fram til gode debatter om dette både i komiteen og i denne salen i den kommende sesjonen.

Vi er i denne salen enige om at små forskjeller er et gode for Norge. Det vi ikke er enige om, er tiltak for å holde forskjellene små og ikke la ulikhetene mellom oss øke. Økende ulikhet er dårlig for tilliten mellom oss. Det er selvsagt problematisk for dem som faller utenfor, men det som også er viktig å se på, er at det er problematisk for dem på toppen. Det er fordi vekstkraften i økonomien som bedriftseiere og investorer er så avhengige av, forsvinner når forskjellene blir for store og eksporten blir redusert, slik vi kan lese om i Dagens Næringsliv i dag. Med høy grad av ulikhet klarer vi ikke å ruste Norge for framtiden. Derfor er mitt spørsmål til representanten Astrup om det i denne stortingsperioden vil komme tiltak mot økte forskjeller, annet enn festtaler om at vi må ha flere i arbeid.

Nikolai Astrup (H) []: Regjeringen fremmet i forrige periode en rekke målrettede tiltak mot f.eks. barnefattigdom og tiltak som er egnet til å bidra til mindre ulikhet. Vi vet at den største ulikheten i samfunnet er mellom dem som er i jobb, og dem som ikke er i jobb. Derfor er arbeidet med å skape nye arbeidsplasser, bidra til at nye ideer realiseres, at bedrifter vokser frem, slik at folk har en jobb å gå til, utrolig viktig. Jeg opplever at vi har gode svar både på hvordan vi skal hjelpe de menneskene som trenger samfunnets hjelp aller mest, og på hvordan vi skal skape de nye jobbene, slik at folk har arbeid å gå til. Der opplever jeg dessverre at Arbeiderpartiet har få svar.

Willfred Nordlund (Sp) []: Når man hører på representanten Astrups etterlysning av nye og gode løsninger, kan man jo begynne å spekulere på når representanten skal begynne å presentere dem. Når man tenker tilbake til valgkampen og Høyres slagord – «Vi tror på Norge» – er det i hvert fall åpenbart at man må ha forlatt slagordet om nye og bedre løsninger, for man viser til de innleggene og forslagene som regjeringen fremmet i forrige periode, uten å synliggjøre noen nye tiltak.

Jeg ønsker å utfordre representanten, som snakket om reversering og om Senterpartiet i den sammenheng. Hvis vi skulle legge som forutsetning at Senterpartiet var imot all nyutvikling og tiltak, skulle man jo tro at Senterpartiet var imot utvikling av internett. Men da vil jeg spørre representanten, som i hvert fall tidligere har vært veldig for å skape løsninger for hele Norge, om regjeringen – og Høyre i Stortinget – kommer til å være interessert i å styrke bredbåndsdekningen i landet, nettopp med sikte på å skape flere arbeidsplasser, som da kan gå til bedre velferd.

Nikolai Astrup (H) []: Vi er veldig opptatt av god bredbåndsdekning i landet. Det er interessant at representanten trekker frem at Senterpartiet antakelig ville vært mot internett. Vel, det kan ikke jeg svare for, men de var i hvert fall imot Post i Butikk og mange andre viktige ting som har betydd mye for svært mange i hverdagen. Vi vet også fra forrige periode at de var imot opprettelsen av Nye Veier, som kommer til å spare fellesskapet for rundt 30 mrd. kr og få bygget veier raskere og mer effektivt enn før.

Men bredbånd er også definitivt viktig. Vi har valgt en modell der de kommersielle utbyggerne i stor grad tar regningen. Det har gjort at det investeres et dobbeltsifret milliardbeløp hvert eneste år i telekom i Norge. Det er bra. I Sverige har de valgt en modell der det er de offentlige tilskuddene som i praksis holder igjen investeringstakten, som har gjort at de investerer langt mindre per år enn det som gjøres i Norge. Så skal vi sørge for, i de områdene der det ikke er kommersielt grunnlag for det, at vi fortsetter å støtte opp under bredbåndsutbygging der.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Noe av det vakreste ved det norske samfunnet er de små forskjellene og den høye tilliten mellom folk. Sånn har det ikke alltid vært, og det er jo ingen naturlov at det vil fortsette sånn. Jeg er derfor glad for at regjeringen i trontalen slår fast at forskjellene i Norge skal være små. Det bør vi kunne stå sammen om. Vi vet at nøkkelen til små forskjeller er en politikk for et omfordelende skattesystem, et organisert arbeidsliv og universelle velferdsgoder. Når man så lytter til innleggene til representantene fra regjeringspartiene, er det klart at en av regjeringens hovedsatsinger er å redusere skattene, til tross for at vi får dårligere råd. Dette er nå velprøvd gjennom de siste fire årene, og vi kan slå fast at det ikke har redusert forskjellene, snarere tvert imot.

Da blir spørsmålet til representanten Astrup: Er det et politisk mål for regjeringen å redusere forskjellene i Norge, og hvis det er ønskelig, hvilke forslag vil regjeringen legge på bordet for å motvirke effektene av lavere formuesskatt og skattekutt til de rikeste, som vil øke forskjellene i Norge?

Nikolai Astrup (H) []: Høyre er opptatt av å ha et samfunn med små forskjeller og høy tillit. Det har vi i Norge i dag. Det skal vi fortsatt ha i fremtiden. Samtidig må vi også ha en politikk som bidrar til at det skapes arbeidsplasser, slik at folk har en jobb å gå til. Det er helt avgjørende for at vi skal ha et samfunn med små forskjeller og høy tillit. Derfor har vi forsøkt å føre en skattepolitikk som bidrar til at det er mer attraktivt å realisere de nye arbeidsplassene. I den situasjonen vi har vært i, har det vært riktig og nødvendig å prioritere det. Vi har hatt det største oljeprisfallet på en generasjon. Nå ser vi at pilene peker i riktig retning. Veksten går opp, og det skapes nye jobber.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ulf Leirstein (FrP) []: La meg også få lov til å gratulere hele det valgte presidentskapet. Jeg ser fram til godt samarbeid i de fire årene vi nå har foran oss.

Det er gledelig at velgerne har gitt Fremskrittspartiet tillit i fire nye år. Jeg ser fram til å fortsette å kjempe for voldsofrene, styrke politiet, styrke domstolene, bygge fengselsplasser og fronte kampen mot mishandling av både mennesker og dyr. Det vil kort sagt bli enda mer FrP-politikk på justisområdet.

Men hva har vi fått til de fire siste årene, i godt samarbeid med vår regjeringspartner Høyre og Venstre og Kristelig Folkeparti? Vel, listen er lang. Vi har på fire år

  • fått 1 883 flere ansatte i politiet

  • vedtatt eller utbygd 545 fengselsplasser i Norge, i tillegg til dem vi hadde

  • fått 242 fengselsplasser i Nederland

  • igangsatt lyd- og bildeprosjekt i domstolene

  • fått til hurtigdomstol i Oslo

  • fått til tvangsutsendelse av 30 000 utlendinger som ikke skulle være her, 10 000 av dem hadde begått kriminelle handlinger

  • fått vedtak om tre nye politihelikoptre, 16 nye redningshelikoptre, kontraterrorsenter er på plass, cyberterrorsenter, beredskapssenter er i gang

  • fått fjernet foreldelsesfristen for drap og overgrep

  • fått på plass ny straffelov

  • fått offeromsorgskontorer i alle politidistrikter

  • fått en politireform

  • økt straffen for vold i nære relasjoner

  • innført dyrepoliti i tre politidistrikter

  • mer enn doblet bevilgningene til barnehusene

  • sikret rettsikkerheten gjennom en ny juryordning

  • fått Stine Sofie Senteret inn på statsbudsjettet

  • opprettet en «cold case»-gruppe

  • fått lokale tiggeforbud

  • bygd ut nødnettet

Det er en lang liste. Dette er bare noen av sakene som vi har fått igjennom de siste fire årene. Men vi er ikke i mål. For det første er det et langt lerret å bleke for å sikre norske voldsofres rettferdighet og trygghet. Samfunnet klarte aldri, dessverre, å beskytte Jeanette og datteren hennes. 45 ganger måtte hun flykte fra ekssamboeren og flytte til ny adresse. 45 ganger var det til liten hjelp at hun hadde fått hemmelig adresse og levde på såkalt kode 6. Vi har dessverre fortsatt et system som ikke tar inn over seg den realiteten mange norske voldsofre lever i den dag i dag, et system som i for stor grad er basert på overgriperens rettigheter og interesser. Det hjelper lite med voldsalarm om du møter overgriperen på butikken eller i en mørk sidegate, eller om det lokale politiet går av vakt klokken 16.00. Det hjelper lite at den lokale lensmannen kan legge bort jobben for å spise middag i trygghet med familien etter arbeidstid. Se for deg å leve hvert eneste minutt i utrygghet og usikkerhet for når en ustabil voldsmann skal finne deg, bryte seg inn i hjemmet ditt og overraske barnet ditt mens det sover. Rekker du å trykke på voldsalarmen? Hvor langt unna er politiet? Vil det være for sent?

Jeanette har ikke gitt opp kampen for voldsofres rettigheter og er en viktig stemme for dem som ikke er sterke nok til å tale selv. Jeg mener derfor det er kjempeviktig at vi alle sammen gjør en bedre jobb på dette området i den perioden vi nå går inn i.

Vi må sette ofrenes rettigheter foran de kriminelles rettigheter. Det innebærer strengere straffer, omvendt voldsalarm, forbud mot bosetting i nærheten av ofre eller pårørende. Dette er alle spørsmål om avveininger mellom rettighetene til overgriperen og rettighetene til ofrene. Altfor ofte har den kriminelles rettigheter trumfet ofrenes krav på trygghet og oppreisning.

Vi har fått styrket ofrenes rettigheter gjennom fjerning av foreldelsesfristen for drap og overgrep, nye offeromsorgskontorer i alle politidistrikter og strengere straffer for familievold. Det er likevel enormt mye som gjenstår, og derfor vil jeg bruke dette innlegget i dag til å adressere en problemstilling og et problem som veldig mange står midt oppe i hver eneste dag.

Justissektoren i 2017 har, som jeg nevnte, 1 883 flere ansatte i politiet, og det er vedtatt 545 flere nye fengselsplasser enn vi hadde i 2013. Vi har rukket mye på bare fire år. I de neste fire årene må vi fortsette kampen for å gjøre Norge enda tryggere for folk flest.

Abid Q. Raja hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jette F. Christensen (A) []: Takk til representanten Leirstein for en rørende skryteliste. Det er imidlertid noe som ikke trekkes fram på denne skrytelisten som dere har fått til i regjering, og det dreier seg om skatt. Leirsteins parlamentariske leder var tidligere på talerstolen i dag og sa at dette var et valg mellom skattelette og å øke skattene. Mitt oppfølgingsspørsmål er: Til hvem da?

Det gjelder i alle fall ikke for Arent Johannes Gåthe fra Nesttun. Han jobbet hardt et langt liv, helt til kroppen ikke klarte mer. Imens betalte arbeidsgiveren hans inn til sluttvederlag. Da kroppen sa stopp og Arent sto uten jobb, oppdaget han til sin forskrekkelse at regjeringen hadde lagt skatt på sluttvederlaget. To av tre kroner som hans arbeidsgiver hadde betalt inn, gikk nå til Siv Jensen istedenfor til Arent.

På nettsidene til Fremskrittspartiet står det at skatt er deres hjertesak. Hvorfor banker ikke det hjertet for arbeidsfolk som Arent, men bare for dem som har mest fra før?

Ulf Leirstein (FrP) []: Det var en litt pussig replikk, all den tid dette ikke var mitt tema i innlegget i det hele tatt. Men man skal selvfølgelig likevel svare på det som tas opp.

Det er slik at når man gir skattelettelser bredt, som regjeringspartiene og støttepartiene har gjort de siste fire årene, vil det også komme det brede lag av befolkningen til gode. Nå kjenner jeg ikke den konkrete saken som blir nevnt, men når vi gir skattelettelser, vil selvfølgelig det medføre at man får skattekutt, at man får avgiftskutt, og at man betaler mindre inn til fellesskapet enn man ville gjort med Arbeiderpartiets politikk, som altså ønsker å øke skattene med 15 mrd. kr. Media, og flere, har i ettertid vist at det også vil ramme dem som har minst fra før, så Arbeiderpartiet møter seg selv i døren med retorikken om at det angivelig bare er vi som gir skattelettelser til dem som har mest fra før. Arbeiderpartiet sørger for å gi skatteøkninger til dem som har minst fra før.

Ivar Odnes (Sp) []: Det er interessant å høyra på representanten Leirsteins veldige begeistring for sitt – og regjeringas – budsjett og initiativ innanfor politi- og justisområdet.

Eg har eit oppslag frå Oppland Arbeiderblad 27. september i år, der nestleiaren i Politiets Fellesforbund, Finn Arne Hvalbye, viser til at Innlandet politidistrikt har fått 41 nye stillingar. Men det er berre ei av desse stillingane som er sett i drift, på grunn av at budsjettet ikkje finansierer dette.

Er det då politiet si skildring av verkelegheita eller er det stortingsrepresentant Leirstein si skildring av verkelegheita som her er korrekt?

Ulf Leirstein (FrP) []: Jeg tror man skal lete lenge etter en annen etat i staten som har fått større prosentvis økning av sine budsjetter enn det norsk politi har fått de siste fire årene. Det har vært en gigantisk satsing på norsk politi i budsjettene.

Et av problemene, som gjør at ikke alle disse pengene nødvendigvis har gått til mange stillinger alle steder, er at det har vært et enormt etterslep. Jeg husker – i mange år før vi tok over makten – hvor mye politiets representanter var ute og klaget på situasjonen i politiet når det gjaldt utstyr, når det gjaldt datasystemer, og når det gjaldt antall stillinger. Men tallenes tale er veldig klar: Vi har 1 883 flere ansatte i norsk politi nå enn da Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen tiltrådte for fire år siden. Det betyr at man veldig mange steder nå vil se mange nye ansatte politifolk som er ute og gjør jobben, og bekjemper kriminalitet. Så hverdagen er uten tvil blitt bedre. Men vi er selvfølgelig ikke i mål.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Representanten Ulf Leirstein snakket varmt om politireformen. Jeg kommer fra Indre Østfold, og i Indre Østfold gjennomførte vi en politireform, nedenfra og opp, i 2010, hvor vi la ned noen av våre lensmannskontorer og samlet oss i Indre Østfold politistasjon. Men det var satt noen forutsetninger for det, bl.a. økt forebyggende beredskap, passtjeneste, våpenløyve, sivilrettslige tjenester osv.

Med politireformen som nå gjennomføres, opplever Indre Østfold politistasjon, som betjener rundt 50 000 innbyggere, hvorav 45 000 i den nye Indre Østfold-kommunen fra 2020, å miste, i hvert fall ser ut til å miste, både passtjeneste, muligheten til å levere våpenløyve og andre sivilrettslige tjenester. Så Indre Østfolds innbyggere blir altså henvist til Ski eller til Lillestrøm.

Mener representanten Leirstein at dette er tilfredsstillende for befolkningen i Indre Østfold, eller er representanten Leirstein enig i at dette er noe man bør ta tak i?

Ulf Leirstein (FrP) []: Vi har satt i gang en politireform. Den politireformen er selvfølgelig ikke i mål ennå. Vi har sørget for at tolv nye politidistrikt, ved tolv nye politimestre, har fått mange fullmakter og har fått stor tillit av Stortingets flertall til å gjennomføre en nærpolitireform til det beste for innbyggerne. Vi kommer ikke til å være i mål på et par år. Det vil ta sin tid å tilpasse den reformen i tråd med intensjonene.

Når det gjelder Indre Østfold, som jeg kjenner veldig godt, siden både min mor og far er fra samme distrikt som representanten Myhrvold, er det slik at vi har en veldig bra politistasjon der. Den forventer jeg skal være betjent, og jeg forventer også at den skal tilby tjenester til befolkningen i Indre Østfold på en god og trygg måte.

Jeg hadde selv møte med politimesteren på den stasjonen i valgkampen, og han var meget godt fornøyd med nettopp politireformen. Det tror jeg også var budskapet da representanten Myhrvold var til stede og besøkte samme politistasjon, at politimesteren var veldig fornøyd med den reformen som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har fått flertall for.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: I sitt innlegg tidligere i dag varslet parlamentarisk leder i Fremskrittspartiet at det skulle komme en ny regjeringsplattform fra Høyre og Fremskrittspartiet. Vi i Senterpartiet er spent på når den kommer, på hva som er den nye planen for regjeringen, og på hva som er strategien. I 2009, da vi gjenvant makten, var det forhandlinger om en ny regjeringsplattform med en gang, og man la fram den 7. oktober 2009, som et grunnlag for debatten og for trontaledebatten. Så min utfordring til statsministeren er: Når kan vi se en ny regjeringsplattform fra Høyre og Fremskrittspartiet? Hva er den nye strategien, hva er politikken, hvor er veien regjeringen nå skal gå de neste fire årene?

Trontalen i går bar preg av at regjeringen ikke har noen nye mål, ikke har noen nye visjoner. Det var en tale nesten kronisk fri for nye grep. Det var to varsel. Det ene varselet var at jo, de skal fortsette med den samme sentraliseringen de har gjort de siste fire årene. De skal fortsette de reformene som har ført til mer sentralisering og mer byråkrati.

Det andre grepet som ble varslet, er at regjeringen vil ha mer markedsliberalisme gjennom økt frihandel. Begrep som matsikkerhet, arbeidstakers rettigheter og nasjonalt eierskap til naturressursene ble ikke nevnt med et ord, bare målet om mer markedsliberalisme. Jeg hadde forventet mer av regjeringen i starten av en stortingsperiode, at det var noen nye varsler, noen nye grep. Det var det ikke.

I høstens valg var det et distriktsopprør mot alle sentraliseringsreformene til regjeringen. De partiene som hadde støttet sentraliseringsreformene uten folkelig forankring, gikk tilbake. Høyre gikk tilbake, Fremskrittspartiet gikk tilbake, Kristelig Folkeparti gikk tilbake, Venstre gikk tilbake. Erna Solberg sa i partilederdebatten kvelden etter valget at det hadde blitt forsøkt skapt en myte om at det har vært et distriktsopprør. Det er ikke mulig å si at regjeringspartiene har gått tilbake i distriktene, sa Erna Solberg.

La oss se litt på de tallene: I de 149 kommunene som er definert som de minst sentrale, går de fire partiene – Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre – fra 43,3 til 35,9 pst. fra 2013 til 2017. Senterpartiet går fra 15,6 til 27,9 pst., og sammen med resten av opposisjonen fikk vi 62,5 pst. av stemmene i de kommunene som har blitt mest berørt av reformene.

Folk ser hva som skjer når politiet blir sentralisert, når det lokale heimevernet blir lagt ned, når det blir varslet en sentralisering innenfor Nav, når de lokale skattekontorene blir lagt ned, når kommuner blir slått sammen ved tvang, og når det blir lagd nye regioner uten folkelig forankring. Derfor fikk vi det distriktsopprøret som vi fikk, og derfor gikk de fire partiene massivt tilbake i de minst sentrale kommunene. Vi fikk økt oppslutning, for folk så konsekvensene av politikken.

Vi skal bruke vår økte støtte til å fremme nye forslag. I dag fremmet vi ni forslag – ni gode, gjennomtenkte forslag som jeg tror det er mulig å få flertall for. I ukene som kommer, kommer vi til å fremme nye grep når det gjelder bredbåndsatsing, for vi må ha en digitalisering av hele Norge. Vi kommer til å fremme nye forslag når det gjelder forsvar, for vi må ha en god beredskap i hele landet. Den nedbyggingen av Heimevernet som dagens regjering har satt i gang, er uklok. Vi kommer til å fremme nye grep når det gjelder beredskap. Vi må ha en velfungerende og god beredskap fra Finnmark i nord til Agder i sør. Vi kommer til å fremme nye grep når det gjelder nasjonalt eierskap, for å sikre eierskapet til naturressursene på norske hender sånn at en kan bruke dem til å bygge landet vårt og til å utjevne forskjeller.

Så kjære president, dette kommer til å bli en spennende periode, og det kommer til å bli mange politiske forslag der det synes at det nå er et parti som tror på hele Norge som har fått økt oppslutning i valget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingvild Kjerkol (A) []: Jeg er enig med representanten Slagsvold Vedum i at trontalen manglet de store grepene for de store utfordringene for landet framover. Men jeg vil ta opp en stor utfordring som heller ikke representanten Trygve Slagsvold Vedum var innom, nemlig at mange av oss, særlig barn og unge, i stadig større grad opplever å slite med den psykiske helsen. I dag er det Verdensdagen for psykisk helse. Den gode balansen mellom tanker og følelser er ganske viktig for at vi skal være aktive, friske og blide. Jeg tror Slagsvold Vedum har den balansen, det blir sagt at han er veldig blid, men vi vet at mange trenger hjelp. Vi vet også at disse problemene kan forebygges. Derfor har Arbeiderpartiet i forrige periode sammen med SV fremmet forslag om at psykisk helse og livsmestring må inn i skolen. Det fikk vi ikke med oss Senterpartiet på den gangen. Hvordan ser verden ut nå de neste fire årene, Slagsvold Vedum? Vil Senterpartiet være med på det?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: I forrige periode fremmet Senterpartiet forslag om en opptrappingsplan for psykisk helse i kommunene, og vi øremerket også midler til psykisk helse i tre av våre siste alternative statsbudsjetter. Så målsettingen er mye av den samme. Vi får sette oss ned sammen og se hvilke grep som er de rette å ta, så kan det være at det kan være noe fra deres forslag og noe fra vårt forslag som i sum kan skape en god politikk som gjør at vi får et enda bedre psykisk helsevern i landet vårt.

Vetle Wang Soleim (H) []: Senterpartiet har i valgkampen og i de siste årene hatt en politikk der kjernen virker å være at de skal være imot hva enn Høyre og regjeringen er for. Når regjeringen moderniserer offentlig sektor, gjør rådhusene tilgjengelig digitalt og gjør endringer som fører til mindre byråkrati og bedre tjenester, er Senterpartiet imot. Og det er ikke slik at man fremmer egne alternative forslag – nei, det holder for Senterpartiet bare å være imot andres politikk.

Jeg vil derfor spørre representanten Slagsvold Vedum: Når veiselskapet Nye Veier bygger de samme veiene raskere, med like god kvalitet og til 30 mrd. kr mindre enn forutsatt, hvorfor er da Senterpartiet imot?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Gratulerer med ny rolle som stortingsrepresentant – det er veldig hyggelig å se alle de nye representantene – og en god replikk! Jeg skal prøve å gi et godt svar.

Senterpartiet er et pragmatisk parti. Derfor sier vi i vårt program at vi skal gjennomføre de prosjektene som Nye Veier allerede har begynt på, for vi må se hvordan dette fungerer. Hvis man går inn og ser på en del av de prosjektene som Nye Veier har tatt over, ser man at noen av dem var svært enkle, og ferdig prosjektert. Men poenget er: Nå er det satt i gang, nå får det bli fullført, og så får vi vurdere i ettertid om det har vært en god og hensiktsmessig måte. Vi har stilt noen spørsmål. Det kommer vi fortsatt til å gjøre, men nå vil vi gi arbeidsro for de prosjektene som er blitt iverksatt.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: I mai 2017 sa Trygve Slagsvold Vedum følgende:

«Statsminister Erna Solberg har styrt den mest sentraliserende regjeringen dette landet noen gang har sett.»

Det var en tung og anklagende påstand, som heldigvis ble faktasjekket av NRK. Konklusjonen var at påstanden var helt feil – en påstand og en spådom representanten viderefører også i sitt innlegg i dag.

Som finnmarking merker jeg – som andre i distriktene – at det går så det suser i distriktene i 2017. Kommuneøkonomien under denne regjeringen har ikke vært så god siden forrige årtusen. Det satses enormt på å bygge vei og jernbane i distriktene, og vedlikeholdsetterslepet er for første gang på lang tid redusert. I landbruket ser vi en ny optimisme. Det legges ned færre gårdsbruk enn da Senterpartiet hadde landbruksministeren. Selvforsyningsgraden øker, vi produserer mer mat og er selvforsynt med lam.

Mitt spørsmål er om representanten kan erkjenne at partiets påstand og spådommer er gjort til skamme, og, samtidig, om representanten er glad for den positive utviklingen som har skjedd i distriktene den siste tiden.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Jeg mener at det var en meget god runde vi hadde i spørretimen på forsommeren. Politikk er til sjuende og sist helhet. Summen av de grepene som er gjort når det gjelder tvangssammenslåing av kommuner, når det gjelder en dårligere avgiftspolitikk for dem i Norge som er avhengig av bilen, når det gjelder sentralisering av politiet, når det gjelder nedbyggingen av Forsvaret, når det gjelder tvangssammenslåing av Finnmark og Troms, skaper en voldsom sentralisering. Min vurdering er at det er tidenes sentralisering.

Det er dessverre sånn at også i Finnmark ser man sentraliseringen svært, svært tydelig. Det var et opprør langs kysten i Finnmark da Per Sandberg lanserte sine nye grep i fiskeripolitikken, grep som ville frikoblet kysten enda mer fra de enorme havressursene som er utenfor. Så istedenfor å være så opptatt av forrige periode bør representanten bli bekymret for fiskeripolitikken framover, hvis Fremskrittspartiet fortsetter på den kursen som Sandberg har varslet.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg har lyst til å gratulere Slagsvold Vedum og Senterpartiet med et godt valg og ser fram til et godt samarbeid med dem her i Stortinget.

En av våre viktigste oppgaver vil være å sikre flertall her i salen for en mer ambisiøs klimapolitikk enn det regjeringen leverer, for vinduet lukker seg raskt. Ett område hvor det hersker bred enighet om at vi skal gjennomføre utslippskutt, er transportsektoren. Dessverre er vi her mer enige om målet enn om tiltakene, og det pleier ikke å være særlig bra for klimasaken. Jeg lurer derfor på om Senterpartiet vil være med på å øke kjøpsavgiftene på nye fossilbiler, og sånn sikre at engangsavgiften blir virkemiddelet for å få ned utslippene i transportsektoren.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: I Norge er vi fullstendig avhengig av bilen. Bilen gir frihet, bilen er et gode, og den er helt avgjørende nyttig i store deler av landet. Vi kommer ikke til å gjøre noen grep i bilpolitikken som gjør at enkelte grupper skal ta den store regningen.

Noe av problemet i bilpolitikken nå er at de som har lavest kjøpekraft, har blitt straffet mest når det gjelder avgifter på den bilen de måtte kjøpe, og de har hatt høyere avgifter når det gjelder drivstoff. Vi kommer til å gjøre grep i bilpolitikken som er kloke og gode, som får ned miljøutslippene, men som samtidig har en sosial og geografisk profil. Det kan ikke være sånn at hjelpepleieren skal sitte med en større avgiftsregning enn advokaten, og det er noe av problemet med dagens bilpolitikk. Da må vi bruke fornuften og tenke miljø, samtidig som vi tenker fordeling.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ola Elvestuen (V) []: Vi har mange store oppgaver foran oss i denne stortingsperioden, men den aller viktigste oppgaven er likevel å føre en klima- og miljøpolitikk som sikrer en bærekraftig framtid. Skal vi oppnå det, må vi være villige til å ta store grep, for den globale gjennomsnittstemperaturen øker, snø og is smelter, og havet stiger og blir surere. Vi kan allerede nå se dramatiske klimaendringer mange steder, som smeltende isbreer eller flere og kraftigere orkaner.

Dersom vi skal klare å stoppe økningen i den globale oppvarmingen, er vi nødt til å ta den internasjonale avtalen for klima og miljø på alvor. Vi må ta vår del av oppgaven for å nå målene og forsterke målene i Paris-avtalen.

En tilslutning til EUs klimamål og en avtale med EU er etter Venstres mening helt avgjørende for å nå våre forpliktelser. EU er en pådriver i klimapolitikken. Jeg er fornøyd med at dette spesielt ble tatt opp i trontalen. Med en avtale med EU øker vi forutsigbarheten for klimapolitikken og gjør gjennomføringen mer systematisk. Viktigst av alt er det at resultatkravene blir mer forpliktende. Det er ingen motsetning mellom det å knytte oss til en avtale med EU om klimamål og det å ha egne nasjonale målsettinger. Det er det også flere EU-land som har.

En avtale forplikter oss til å gjennomføre store kutt i ikke-kvotepliktig sektor. For å nå 40 pst. utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor, må vi kutte minst 50 pst. i transportsektoren. Det skal kun selges nullutslippsbiler i 2025. Det har vi allerede vedtatt. Så det er nødvendig å fortsette med den gode politikken for nullutslippsbiler, men den må også forsterkes. Når vi fra 2025 skal ta imot 130 000–140 000 nullutslippskjøretøy hvert eneste år, må vi ha en ladeinfrastruktur som er dannet slik at dette kan gjøres, og vi må ha fyllestasjoner for hydrogen.

Vi må også stimulere til økt bruk av nullutslippsløsninger for skip, tungtransport og anleggsmaskiner. Vi må satse videre på økt bruk av sykkel og kollektivtransport, så vi når de nasjonale målene om nullvekst for persontransporten i byene.

Norge er et rikt og velorganisert land. Det gir oss store muligheter for å gjennomføre en offensiv klimapolitikk. Med riktige rammebetingelser er markedet i ferd med å bli den aller største driveren for utslippskutt. Noe av det viktigste vi kan gjøre i den kommende perioden, er å skape marked for nullutslippsløsninger. Vi må støtte innovasjon i privat næringsliv, slik at de kan utvikle løsninger andre kan ta i bruk. Norge må omstilles, for å redusere utslipp her, men det skal også gjøres enorme investeringer internasjonalt i fornybar energi, i klimatilpasning, for å ivareta vannressurser og i mange andre miljøtiltak. Vi må sørge for å ha et konkurransedyktig norsk næringsliv som er i stand til å ta sin del av disse investeringene. Da må vi satse videre på forskning, styrke Enova, styrke miljøteknologiordningene, ha på plass Fornybar AS og ha en offensiv næringspolitikk for en grønn omstilling.

Men vi må også forberede oss på at inntektene ellers fra petroleumssektoren vil synke. Når hele verden er i endring, kan ikke svaret være at vi ikke skal endre oss. For Venstre er petroleumspolitikken enkel. Den består av tre deler: Vi skal holde oss unna sårbare områder, som LoVeSe, Jan Mayen, Mørefeltene, Skagerrak og den nære finnmarkskysten, og vi må få på plass en faglig definisjon av iskanten i nord. Samtidig må vi også sørge for at det er så lave utslipp under produksjon som mulig, med fortsatt elektrifisering eller en håndtering som gjør at avgasser kan føres tilbake til grunnen.

Og investeringene må lønne seg. Vi er nødt til å se på skattesystemet og dets innretning på nytt. I lys av Paris-avtalen, hvor vi vet at forbruket internasjonalt må ned, må vi se om innretningen på leterefusjonsordningen og friinntekten i dag er riktig, om risikoen ligger for mye på fellesskapet, om en må overføre og sikre at den legges på selskapene.

Til slutt: Dette er bare klimautfordringene. I tillegg må vi redusere utslippene av plastforurensningen i havet, og vi må sikre at vi ivaretar det biologiske mangfoldet – vi har en stor oppgave i denne perioden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Mani Hussaini (A) []: Bærebjelken for velferdsstaten vår er at flest mulig er i arbeid, at det stadig skapes nye jobber, og at de som er i arbeid, har trygge vilkår. Dessverre har vi sett tilbakeskritt på dette feltet i fireårsperioden vi har lagt bak oss. Enda færre er i arbeid, det skapes knapt nye jobber, og det meldes stadig om lovløse tilstander i enkelte sektorer. Sosial dumping er blitt regelen snarere enn unntaket i disse sektorene. Derfor leverte Arbeiderpartiet før sommeren 31 forslag mot sosial dumping. Dessverre ble forslagene stemt ned i denne salen. Men vi starter denne sesjonen med blanke ark, og derfor er spørsmålet til representanten Elvestuen: Vil Venstre være med i kampen mot sosial dumping og stemme for Arbeiderpartiets forslag om å endre arbeidsmiljøloven for å begrense bruken av tidsbegrenset innleie?

Ola Elvestuen (V) []: Først til virkelighetsbeskrivelsen, som jeg ikke helt deler: Jeg synes vi har gjort mye for å forsterke næringslivet i de fire årene som har gått. Vi hadde en vanskelig situasjon med lav oljepris, men jeg mener at på tiltakssiden, også for de minste bedriftene, med forretningsengler, med såkornfond, med styrking av forskning, med styrking av miljøteknologiordningen, med Enova, har vi styrket hele virkemiddelapparatet for å få et grønnere og sterkere næringsliv.

Ellers skal vi selvfølgelig jobbe for gode arbeidstakervilkår. Vi skal ha sterke organisasjoner, og vi skal støtte opp under å bekjempe det som betegnes som sosial dumping. Når det gjelder Arbeiderpartiets konkrete forslag, må vi egentlig se på det. Det vi gikk inn for i forrige periode, er en liten oppmykning for å ha et mer fleksibelt arbeidsliv, samtidig som vi har strammet inn på det som går på hvor lenge midlertidigheten kan vare.

Mani Hussaini (A) []: Takk for svaret.

Et annet spørsmål som jeg vil stille, handler om skole – en fellesarena som er avgjørende for å gi hver enkelt elev muligheten til å nå egne drømmer. Fellesskolen som arena er ikke kun et sted for kunnskap, utdanning og trivsel, men også en arena som visker vekk forskjellen på foreldrenes lommebok, bakgrunn og hudfarge.

VG kunne dagen før valget melde at i de fire siste årene ble antallet privatskoleplasser doblet sammenliknet med forrige regjering – med Venstres velsignelse. Derfor vil jeg spørre representanten Elvestuen om Venstre i denne stortingsperioden vil bidra til å styrke fellesskolen og gi færre privatskoler et godkjentstempel, slik at vi kan sørge for at alle elever får det beste utgangspunktet, ikke bare de som kan betale for det.

Ola Elvestuen (V) []: Både friskoler og privatskoler må følge lover og regler.

Vår oppgave er først og fremst å styrke den offentlige skolen. Det kommer Venstre til å holde trykk på også i denne perioden. Først og fremst handler det om en satsing på lærere, at vi har en bedre etter- og videreutdanning av lærere.

Så må vi også ta et krafttak for at alle som kommer inn i skolen, får gode vilkår. I forrige periode gjorde vi mye for å få gratis kjernetid i barnehagene. Nå vil vi jobbe videre for å sikre at alle også blir en del av det som er viktig integreringsarbeid og sosialisering i skolen, at vi sikrer at alle får muligheten til å gå i SFO.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: I går ble det kjent at Uber legger ned Pop-tjenesten sin i Norge. Det var en gledens dag, men det skulle egentlig bare mangle. Uber har over tid drevet ulovlig virksomhet i Norge: Persontransport mot vederlag uten løyve er forbudt etter norsk lov. Men hva er så det første Venstre gjør? Jo, de går ut i VG i dag og inviterer Uber tilbake til Oslo. Venstres nye samferdselspolitiske talsperson, Jon Gunnes, sier: «Regelverket i hovedstaden må tilpasses slik at Uber kan levere gode tjenester der.» En skal tydeligvis etablere Oslo som et fristed for drosjekjøring, der norsk lov ikke skal gjelde. Liberalisering i byene er en særdeles dårlig idé, det har blitt prøvd av andre før. Det fører til dyrere og dårligere løsninger. At Venstre ikke er så bekymret for arbeidstakerrettigheter, og mener at en skal ha taxi overalt, alltid, er kanskje ikke så overraskende. Men hvorfor legger Venstre opp til en politikk som vil føre til overetablering, økt tomgangskjøring og økte miljøproblemer i en by der forurensningen allerede er for stor?

Ola Elvestuen (V) []: Det vi sier, er at vi må ha et regelverk også for tjenester som Uber. Jeg vil si at jeg er verken glad eller lei meg for det som nå har skjedd. Det det viser, er at her har man en næringsvirksomhet hvor man ikke har et tilpasset regelverk, som ikke minst sikrer arbeidstakeres rettigheter også innenfor de tjenestene som de har.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg vil gjerne tilbake igjen til noe av det som Elvestuen var inne på i sitt innlegg.

Representanten Elvestuen og jeg har i en årrekke stått skulder ved skulder og slåss for våre rene fjorder og mot at disse skal brukes som avfallsplass for gruveindustrien. Dessverre har regjeringen i strid med miljøfaglige advarsler gitt Nordic Mining og Nussir lov til å dumpe enorme mengder gruveslam i henholdsvis Førdefjorden og Repparfjorden. I likhet med Venstre frykter vi at dette kan føre til uopprettelig skade på livet i fjordene. Men siste ord er ikke sagt. Verken Nordic Mining eller Nussir har fått driftskonsesjon av regjeringen ennå.

Derfor vil jeg gjerne spørre representanten Elvestuen: Vil Venstre støtte budsjettet til en regjering som bruker Førdefjorden og Repparfjorden som avfallsplass for gruveindustrien?

Ola Elvestuen (V) []: Venstre har jobbet mot dumping av gruveavfall i både Repparfjorden og Førdefjorden. Vi kommer til å bruke de mulighetene vi har for å kjempe imot det også i denne perioden, som vi gjorde i forrige periode. Vi må få et lovverk i Norge som setter stopp også for videre prosjekter. Vi er vel snart det eneste landet som tillater den typen dumping av gruveavfall. Vi vil se på de virkemidlene og de mulighetene vi har med den sammensetningen som vi nå har på Stortinget.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: I Grunnloven av 1814 blei adelen avskaffa. Det som har vore det norske adelsmerket, har vore at det er små forskjellar mellom folk. Vi er stolte av å vere i eit land der makt og rikdom er jamnare fordelt enn i dei fleste andre land. Det blir til og med trekt fram av Kongen sjølv i trontalen. Med små forskjellar har vi stolt meir på kvarandre, vi har jobba betre saman, og vi har hatt ei sterk fellesskapskjensle. Det er nettopp dette høgresida utfordrar.

Sjølv om forskjellane i Noreg framleis er mindre enn i mange andre land, veks forskjellane i Noreg meir enn i alle OECD-land i dag. Det er ikkje rart, når vi har ei regjering som systematisk gir dei største pengane til dei aller rikaste gjennom årlege skattekutt, mens resten får smular eller i mange tilfelle til og med kutt.

Det er eit kjenneteikn at når forskjellane aukar, blir meir makt og rikdom samla på færre hender, det blir konsentrert til nokre få, på kostnad av dei mange. Dette kjenneteiknet har kystens folk kjent på nært hald.

Med ein blå-blå fiskeriminister har liberaliseringa i fiskeria skote fart. På fem år har prisen for å delta i det lukka fisket auka med rundt 1 000 pst. Ungdom har ikkje nubbesjanse til å kome seg inn, og no slit til og med etablerte fiskarar i kystsamfunna med å delta i prisgaloppen.

Med rekordfart har regjeringa administrert fram eit system der rettar, som i tusenvis av år har tilhøyrt kystsamfunna, no blir rigga for dei med mykje pengar, dei som sit tørt og trygt langt unna båtane og havet. Kystsamfunn med rike fiskebankar like utanfor stuevindauga er plutseleg plasserte på sidelinja fordi dei ikkje kan konkurrere på kapital. Kven er kystens folk dersom dei mistar tilgangen til havet? Kven er finnmarkingen, nordlendingen, vestlendingen, fosningen, gossingen, florøværingen, bømlingen, søgnesokningen, dersom ein mistar tilgangen til havet? Kven er det norske folket, sjølve havfolket i nord, dersom vi mistar tilgangen til havet, at det blir kontrollert av nokre få pengesterke finansmiljø? Kven er vi da?

Vi i SV vil fortsetje vår kamp for kystfolkets rett til havet – no med endå større styrke og mandat. Det er i Noregs strategiske og økonomiske interesse at kontrollen med havet blir spreidd langs kysten. Det er den spreidde, fleksible og minste kystflåten som leverer den ferskaste fisken av høgste kvalitet, som gir dei beste prisane i marknaden og sørgjer for flest industriarbeidsplassar på land. Da er det i alle fall ikkje rart at det blir opprør når regjeringa både svekkjer kystfolkets tilgang til havet og legg opp til eit fiskeri som nettopp ikkje er i Noregs interesse.

Når regjeringa vil ha høgare kvotetak og auka konsentrasjon av rettane, blir det stadig færre båtar, fiskarar og fiskerisamfunn og meir frosen fisk som blir send til industri i andre land.

Vidare kjem SV dei neste fire åra til å jobbe for å sameine to store kampar i ein større allianse. Vi vil jobbe for å sameine kystfolkets kamp med kampen for ein ny landbrukspolitikk. Det blir ein allianse mellom alle dei som ønskjer å ta heile landet i bruk, der dei små og mellomstore bruka i distrikta blir tatt i bruk – for å ta jorda tilbake, for å gjere Noreg meir sjølvberga. Lenge har nemleg den same utviklinga skjedd på landjorda som på havet. Konsentrasjon og sentralisering, der mangel på tak og grenser pressar dei små og spreidde aktørane ut og driv fram ein sentralisert, intensiv og kraftfôrbasert bruk av jorda. Det er på tide at vi samlar desse kreftene til ein brei allianse mellom sjø og land. Saman skal vi ta havet og jorda tilbake på folkets premissar, ikkje på premissane til ein liten elite med tilgang til kapital.

Valresultatet har gitt oss følgjande paradoks: Regjeringa har ikkje fleirtal for politikken sin i nokre av dei naturressursbaserte næringane i Noreg, men ho sit framleis, og med sine fullmakter kan ho altså føre ein politikk som det ikkje er demokratisk grunnlag for. Det er eit demokratisk problem, og dei einaste som kan rette på det, er Stortinget. Det er vår plikt og vårt ansvar. Vi som utgjer det eigentlege fleirtalet på Stortinget, må bruke dei neste månadene på å bli einige om dei nye linjene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Turid Kristensen (H) []: Det er noen saker det er bred politisk enighet om, som representanten var innom innledningsvis, og det er at vi skal ha små forskjeller i dette landet. Det ønsker både Høyre og SV. Forskjellene i Norge har økt moderat de siste 40 årene, og likevel er Norge blant de landene som har minst forskjeller i verden. Ifølge Brochmann II-utvalget er den største årsaken til den svakt økende ulikheten i Norge innvandring. På tross av dette ønsker SV å øke innvandringen til Norge, og SVs Audun Lysbakken uttalte nylig at han mener at debatten om innvandring og integrering bør være to ulike debatter. Det er noe underlig, all den tid manglende integrering, ikke minst på arbeidsmarkedet, er noe av det som bidrar til økte forskjeller. Dette henger ikke sammen.

Jeg vil gjerne spørre representanten Knag Fylkesnes om han vil bidra til en politikk som kan la oss lykkes med et av de viktigste tiltakene for å beholde små forskjeller, eller om representanten vil fortsette å lukke øynene for den største årsaken til økte forskjeller, samtidig som han tar til orde for økt innvandring til Norge.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det var eit overraskande spørsmål. Dersom eg forstår Kristensen rett, meiner representanten at vi heller må redusere innvandringa til Noreg for å redusere forskjellane i Noreg – altså at Noreg ikkje skal ta på alvor dei folkerettslege pliktene våre fordi vi må redusere forskjellane i Noreg. Eg synest det er ein veldig spesiell inngangsport. Noreg har ei sjølvstendig plikt til å ta imot folk som er på flukt, folk som er i ein vanskeleg situasjon, og vi har samtidig ei plikt til å redusere forskjellane i vårt eige land. At det eine bringar eit større problem til landet vårt, gjer at utfordringa blir større – ja, men det er ikkje dermed sagt at for å få bukt med dei aukande forskjellane i samfunnet skal vi redusere dei folkerettslege pliktene våre. Det synest eg er ein ganske spesiell inngang til problemstillinga.

Turid Kristensen (H) []: Da er jeg redd at representanten misforsto mitt spørsmål. Det er ikke snakk om at vi ikke skal ta vår del av ansvaret og ta imot de menneskene som trenger vår beskyttelse. Men vi har i ganske mange år, også under den rød-grønne regjeringen, sett at det er store utfordringer med å klare å integrere de innvandrerne og flyktningene som kommer til Norge, og at noe av det viktigste vi kan gjøre for å opprettholde små forskjeller, er å hjelpe også disse inn på arbeidsmarkedet. Det jeg undrer meg over, er at SV ønsker å øke innvandringen, all den tid vi nå ser at den økningen i ulikheter vi har, faktisk skyldes økt innvandring. Det jeg da lurer på, er om det ikke er riktigere å bli med på en politikk som begrenser innvandringen kanskje til det nivået vi har nå i hvert fall, for ikke å øke ulikhetene ytterligere.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg trur faktisk eg forstod det opprinnelege spørsmålet, at representanten ønskjer å redusere innvandringa med det målet å få redusert den aukande utviklinga i forskjellar. SV ønskjer å ta i bruk ein heilt motsett strategi, som vi også demonstrerte gjennom åtte år i regjering. Island og Noreg var dei einaste landa, i løpet av dei åtte åra SV sat i regjering, der forskjellane blei reduserte, også i ei tid då innvandringa var vesentleg høgare enn ho er i den situasjonen Noreg er i no. Det er inga motsetning mellom å jobbe for å redusere forskjellane i samfunnet og samtidig ta på seg betydelege folkerettslege plikter – eit land som verkeleg har store moglegheiter til å gjere det. La meg berre illustrere det med at da denne regjeringa brukte store pengar på å redusere formuesskatten, var SVs forslag å auke velferda, som ville bl.a. redusert forskjellane i dei breie laga av befolkninga.

Silje Hjemdal (FrP) []: Jeg er også fra kysten, og der tapte Arbeiderpartiet valget nettopp på det å ville øke skattene betydelig. Jeg har forstått det slik at SV vil presse Arbeiderpartiet og andre mulige samarbeidspartnere til å øke dem ytterligere, ikke bare eiendomsskatten, men også ved å gjeninnføre arveavgiften, som er særdeles usosial. Jeg er veldig stolt over at denne regjeringen, med Fremskrittspartiet og Høyre, har redusert helsekøene og innført fritt behandlingsvalg. Det er også med på å redusere forskjeller. Det gir en økt valgfrihet og er det beste for pasienten. Jeg lurer på: Hvorfor vil representanten velferdsentreprenørene til livs?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det var fleire aspekt som blei trekte fram i spørsmålet, men for å ta arveavgifta først: Den er i dag på null. Når ein tar imot arv, er det null i avgift i Noreg i dag. Dersom ein derimot tener pengar frå vanleg arbeid, har vi kjempestor skattlegging. SV meiner det ein spesiell situasjon vi har i Noreg i dag, der skattlegging av arbeid er veldig høg, medan skattlegging av formue, arv og eigedom er veldig låg. Kvifor skal det vere slik at ærleg arbeid skal skattleggjast mykje høgare enn den passive handlinga det er å ta imot arv? Samtidig veit vi at er det ein ting som verkeleg held dei store forskjellane i samfunnet i dag ved like, er det nettopp arv. Sju av ti av dei rikaste i landet er arvingar. Det er der dei store historiske syndene ligg, at vi ikkje har klart å gjere noko med dei store skeivheitene i formue og arv, mellom generasjonar, mellom ulike lag i befolkninga. Dersom ein skal få gjort noko med det, må ein flytte skattlegginga frå arbeid og over på eigedom, arv og formue.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trond Giske (A) []: Vi lever i en urolig verden – brutale konflikter som rammer millioner av mennesker, terror også i vår egen verdensdel, et Europa som er i villrede etter brexit, valg som snur opp ned på politiske maktforhold, et USA som er mer polarisert enn på flere generasjoner, flyktningstrømmer, klimakrise, globalisering og teknologiendringer som snur opp ned på folks arbeidsplasser og på hele næringer. Trontalen er stedet for en regjering å beskrive disse utfordringene og Norges strategier for å møte dem.

La meg begynne med å gi regjeringen ros på et punkt hvor vi er helt enige. Det er at Norge har et godt utgangspunkt. Høy levestandard, høy grad av tillit mellom folk og en sterk økonomi gir oss en bedre mulighet enn de fleste andre land til å finne løsninger og skape gode liv for våre innbyggere. Likevel er det noen sterke pilarer i det norske samfunnet som regjeringen ikke beskriver: trepartssamarbeidet, sterke organisasjoner på både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, med LO og NHO i spissen, men også flere andre, et samarbeid der partene tar ansvar og samarbeider med det offentlige, en sterk offentlig sektor der helse, omsorg og skole i hovedsak leveres av fellesskapet med et likeverdig – ikke todelt – tilbud til folk og en tradisjon for en ambisiøs offentlig næringspolitikk, et sterkt statlig eierskap der naturressurser og store industrilokomotiver eies i fellesskap og utvikles til felles beste. Det er dette vi må bygge på og forsterke hvis vi skal lykkes i det røffe internasjonale farvannet vi skal ut i.

Politikk handler om folks trygghet, om deres muligheter, om folks liv. Mange forteller at de er urolige for tryggheten i arbeidslivet, at deres egen arbeidsplass omstilles og forandres, og at de selv er redde for ikke å henge med eller for at barna deres ikke skal lykkes i skole og deretter arbeidsliv. For Arbeiderpartiet vil arbeid til alle, næringsutvikling og jobbskaping alltid være hovedgrunnlaget for et trygt og rettferdig samfunn. Arbeid til alle handler i vår tid om et næringsliv i konstant omstilling, og vår oppgave er å skape trygghet i den omstillingen. Unge mennesker som går ut i arbeidslivet, kommer i løpet av sin karriere til å jobbe med teknologier som ennå ikke finnes, for å løse oppgaver vi i dag ikke vet om, for å jobbe i bedrifter og virksomheter som ennå ikke er opprettet. Samtidig snakker forskerne om at en tredel av de jobbene som finnes i dag, kanskje vil være borte allerede om 20 år. Det krever en enorm omstillingsevne. Igjen er det et godt organisert arbeidsliv som gir oss fordeler, at vi tar ansvar for hverandre, en omstillingssolidaritet der alle får mulighet til å lære det som skal til for å løse nye oppgaver – igjen en dimensjon som dessverre er fraværende i regjeringens trontale.

Andre forteller at de er urolige for klimakrisen, at vi trenger en omstilling av transportsektoren vår, en endring i bo- og reisemønster og nye, energieffektive teknologier. Vi er blitt rike på olje og gass, og vi har bedrifter og arbeidstakere med enorm produktivitet og lønnsomhet. Det skal vi fortsatt ha. Men samtidig må vi utvikle de nye næringene som skal gi oss framtidens levestandard – havet, fornybar energi, helseteknologi, IKT og den enorme digitaliseringen som skal skje på alle områder. Vi har ledet an i store industrieventyr. Norge har investert, eid, utviklet og satset sammen. Det er det vi nå også må gjøre på disse nye områdene. Aldri har det vært større behov for en aktiv næringspolitikk – igjen et område som var fraværende i trontalen.

Det tredje området folk forteller at de er urolige for, er en todelt velferdsstat. Reformpause var det noen Høyre-politikere som snakket om i forrige periode. Men det har aldri vært større behov for reformer. Det var interessant å høre at det i trontalen ble snakket om en bærekraftig velferdsreform. Men hva betyr det? Betyr det en velferdsreform som gjør at velferden er liten nok, eller betyr det heller at den er effektiv nok, at vi har tillit til de ansatte, at vi reduserer byråkratiet og øker produksjonen, at vi investerer i ny teknologi, at vi sikrer velferden nok inntekter, slik at vi gir et likeverdig tilbud til alle? Hvordan skal vi sørge for at de som er avhengige av offentlige støtteordninger, ikke blir i vedvarende fattigdom? Hvordan skal vi gi de 15 000 unge som går ut av skolen hvert år uten å fullføre, en mulighet til fagbrev og studiekompetanse? Hvordan skal vi sikre eldre omsorg?

Arbeidsliv, klima, velferd – dette kommer til å være Arbeiderpartiets hovedpilarer i den kommende stortingsperioden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kristian Tonning Riise (H) []: Representanten Giske snakket mye om trygghet i sitt innlegg, og noe av tryggheten i norsk politikk gjennom mange år er det å kunne stå sammen om viktige forlik. Jeg har registrert at Arbeiderpartiets evaluering av et skuffende valgresultat har vært å stille spørsmålet: Har vi vært for konstruktive? Det er verdt å minne om at det motsatte av konstruktiv er destruktiv. Arbeiderpartiets inngang til denne stortingsperioden er altså å stille spørsmålet: Burde vi vært mer destruktive?

Jeg synes det er litt trist å se at den såkalte ørnen i norsk politikk nå har tatt form av en værhane som snur seg etter vinden. Det var samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og Høyre som gjorde at vi i forrige periode klarte å lande både asylforlik, skatteforlik og langtidsplanen for Forsvaret. Mitt spørsmål til representanten Giske lyder: Er det slik at ansvarlighetslinjen til Arbeiderpartiet nå er forlatt, og at Giske-linjen har tatt over?

Trond Giske (A) []: Jeg er sterk tilhenger av uttrykket til min sjef gjennom ti år, Jens Stoltenberg, om at det er få ting i politikken som er mer vakkert enn et forlik, og jeg kan varsle at nå når vi har muligheten i opposisjon til faktisk å skape flertall også når regjeringen ikke er med, skal vi bidra til at slike forlik finner sted. Sist vi hadde en reell mindretallsregjering, i 2003, var jeg saksordfører for et forlik, barnehageforliket, som sørget for at vi fikk barnehagedekning for alle, vi fikk makspris, noe Høyre hadde kjempet imot, og vi fikk 40 000–50 000 flere ansatte – en enorm velferdsreform. Jeg sto også i spissen for et statskirkeforlik hvor sju partier i Stortinget samlet seg om noe av det vanskeligste i politikken, nemlig tro- og livssynspolitikk.

Representanten kan være trygg på at vi kommer til å være for forlik, men vi kommer til å sørge for at de forlikene går i retning av vår politikk, og at de blir fulgt opp på en god måte. Der tror jeg vi har en jobb å gjøre med den regjeringen som sitter i dag.

Roy Steffensen (FrP) []: Jeg vil benytte anledningen til å gratulere representanten Giske med nytt verv som finanspolitisk talsperson, og mitt spørsmål vil derfor handle om skatt. Som valgkampsjef for Arbeiderpartiet var Giske en av arkitektene bak 15 mrd. kr i økte skatter og avgifter, deriblant økning av formuesskatten. I Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett for i år ble formuesskatten foreslått økt med 4 mrd. kr, det samme beløpet som de ville redusere oljepengebruken med. Man ville altså bruke hver eneste krone man tok inn i økt skatt fra norske bedriftseiere, til å investere i aksjer i Microsoft og Coca Cola.

Kan vi etter valgnederlaget forvente et linjeskifte hos Arbeiderpartiet, eller vil norske bedriftseiere forvente å bli møtt med den samme fiendtlige innstillingen til norsk eierskap nå som Giske har begge hendene på rattet?

Trond Giske (A) []: For det første tror jeg de aller fleste økonomer vil si at den oljepengebruken som Høyre og Fremskrittspartiet har stått for de siste fire årene, ikke kan fortsette. Hvis vi dobler oljepengebruken vår hvert fjerde år, vil den kassen være tom i hvert fall lenge før mine barn er kommet midtveis i arbeidslivet. Det er en uansvarlig måte å ta vare på felles verdier for framtidige generasjoner. Vår generasjon, den rikeste i historien, må i større grad betale våre egne løpende utgifter med de varer og tjenester og produksjon som vi sørger for selv.

Og når vi investerer i internasjonale selskaper, er det ikke for å støtte Microsoft eller Pepsi, det er for å få avkastning på de pengene som vi har pumpet opp av Nordsjøen, slik at de kommer mange generasjoner til gode. Vi kommer til å stå for en slik ansvarlig politikk. Det vil overraske meg om ikke regjeringen også i statsbudsjettet viser at de har lyttet til, lært av og forstått de advarslene som økonomene kommer med, og sørger for at oljepengeveksten blir redusert.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg er glad for at representanten Giske så tydeleg understreka behovet for ein aktiv næringspolitikk i innlegget sitt. Me får stadig meldingar frå næringslivsaktørar om at dei opplever meir kontroll, tilsyn, rapportering, skjema, regelstyring og byråkratisering. Det gjeld både i private bedrifter og i offentleg sektor. Det er nærmast vorte sånn at det viktigaste ein kan gjera, er å dokumentera i ettertid at ein ikkje har gjort noko feil.

Mitt spørsmål til representanten Giske er om han er einig i at avbyråkratisering, nedbygging av byråkrati, er ein sentral del av næringspolitikken, som me kan samla oss om på Stortinget?

Trond Giske (A) []: Det er jeg helt enig i. Som næringsminister bidro jeg til forenklinger for norsk næringsliv på over 5 mrd. kr. En av de store tingene vi gjorde da, var å fjerne revisjonsplikten for små selskaper, en innsparing som gikk rett på bunnlinjen til mange både små og mellomstore virksomheter.

Jeg tror det fortsatt er mye å gjøre: digitalisering, Altinn-automatisering, at bedrifter kan rapportere ett sted, og at andre offentlige etater kan hente sin informasjon der i stedet for å måtte sende nye skjemaer til bedriftene for hver enkelt etat. Det er helt sikkert ting i både regnskapslov og andre lover som kan gjøre at det blir lettere å starte og drive og få lønnsomhet i virksomheter.

Mange bedrifter i Norge er små. Ryggraden i det er å kunne drive med den produksjonen som er hensikten med bedriften, og i minst mulig grad drive med byråkrati og andre ting som tar oppmerksomhet bort fra det.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg vil også gratulere med vervet som finanspolitisk talsperson i Arbeidarpartiet.

Mitt spørsmål går på klima. I dag la SV fram ein serie nye forslag om korleis vi kan kome på sporet av 2020. Stortinget har eit eige klimaforlik frå både 2008 og 2012, og dersom vi skal nå målet om kutt innan 2020, har vi lagt fram ein serie tiltak som gjer at vi kan oppnå den målsetjinga. Den store spenninga knyter seg da til korleis Arbeidarpartiet vil stille seg til det forslaget der. Vårt forslag går inn for at vi vil få eit samla kutt på rundt 5 millionar innan 2020, det er det vi må få viss Noreg skal kome «back on track». Kva innfallsvinkel vil Arbeidarpartiet jobbe etter dei neste månadene? Vi har jo ein unik moglegheit no.

Trond Giske (A) []: Jeg er helt enig med representanten i at klimaområdet er et av de områdene hvor jeg tror det nye parlamentariske flertallet vil gi helt andre muligheter enn i forrige periode. Med et Kristelig Folkeparti som er fristilt fra samarbeidsavtalen, med et reelt flertall av opposisjonspartier, så tror jeg vi kan få til ting som i forrige periode ikke lot seg gjøre fordi Venstre og Kristelig Folkeparti var for sterkt bundet opp mot Høyre og Fremskrittspartiet.

Vi har ønsket oss et nytt bredt klimaforlik, men det er fullt mulig å se for seg at de rød-grønne partiene, forhåpentligvis da med støtte fra Kristelig Folkeparti – og jeg skulle likt å se Venstre stå utenfor det – tar initiativ som gjør at vi faktisk oppfyller klimaforpliktelsene våre. Det handler selvfølgelig om, som jeg vet representanten er veldig opptatt av, hva som skjer i olje- og gassnæringen, men det handler også om transport, det handler om bomønster, det handler om industrien, det handler om fornybar energi. Det er veldig mye vi kan gjøre sammen for å sette klimaet mye høyere på dagsordenen i denne stortingsperioden enn det var i forrige periode.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tina Bru (H) []: Stortingsvalget den 11. september ga et klart nytt mandat til Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Vi skal gjøre det vi kan for å forvalte tilliten fra velgerne på en god måte. I møte med eldrebølgen, klimaendringer og et nytt arbeidsliv preget av digitalisering er vårt prosjekt å ta vare på Norge som verdens beste land å bo i.

Vi har et solid grunnlag å bygge videre på når vi nå tar fatt på en ny stortingsperiode. På fire år har regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti forandret Norge. Norske elever lærer mer, tusenvis av lærere har fått etter- og videreutdanning, og både fraværet og frafallet i skolen synker. Helsekøene er blitt kortere, og pasientene venter ikke like lenge på behandling. Folk har kunnet se at det er blitt mer politi i gatene, og at Forsvaret øver mer på land, til havs og i luften. Over hele landet har folk sett anleggsarbeidere i gravemaskiner og lastebiler langs veier og jernbaneskinner, og de vet at nå vedlikeholdes og bygges infrastruktur som aldri tidligere. Det er resultatene av vår politikk som gjør at velgerne har gitt oss et nytt mandat.

Vi tar ikke lett på oppgaven som ligger foran oss. Vi tror ikke det blir lettere å styre Norge i årene fremover. Tvert om kommer det til å kreve både politisk mot og vilje til å foreta vanskelige valg og tøffe prioriteringer. Det økonomiske handlingsrommet vil bli mindre som følge av at vi lever lenger, og at flere derfor har større behov for helsehjelp og omsorg. Vi må også stramme inn på offentlig pengebruk slik at vi ikke stikker kjepper i hjulene for den veksten og optimismen vi nå ser i næringslivet. For Høyre er målet klart: Vi må ha flere jobber som bidrar til statsbudsjettet, enn jobber som lever av statsbudsjettet.

Arbeid er grunnlaget for vår felles velferd, og det er nøkkelen til velferd for den enkelte. Vårt mål er tydelig: I Norge skal ingen gå ut på dato, og vi skal ha et seriøst og inkluderende arbeidsliv. I min hjemkommune Sandnes kunne jeg i sommer lese et oppslag i avisen om unge arbeidsledige som mottar stønad fra Nav, og som har aktivitetsplikt. Ungdommene synes det var greit med aktivitetsplikt, men aller helst ønsket de seg selvfølgelig en ordentlig jobb. En av dem sa: Jeg skulle ønske noen bedriftsledere kunne kommet hit og truffet oss, snakket med oss – så ville de sett at vi er bra folk selv om vi har vært litt uheldige på ulike måter og derfor nå er her.

Lærdommen er at vi må gi folk en ny sjanse. Vi må sørge for at flere kan skaffe seg kompetansen de trenger for å komme inn i arbeidslivet.

Selv om det ikke er tvil om at vår side av politikken vant valget, er situasjonen i Stortinget annerledes enn den har vært de fire siste årene. Vi er tilbake til normalen i norsk politikk med en mindretallsregjering som kan støtte seg til ulike flertall i Stortinget. I en slik situasjon har alle partier et ansvar for Norge. Når oppgaven har krevd det, har Stortinget tidligere kommet sammen om brede forlik som sikrer legitimitet og kontinuitet i viktige saker, uavhengig av parlamentarisk grunnlag. Det er dette vi i Høyre gjerne kaller å ivareta helheten i politikken.

De siste årene har partikollega Henrik Asheim og jeg drevet en podkast. I den pleier vi å tulle litt og være litt selvironiske med vårt eget parti. Det er enkelt å tøyse med ting man er glad i, og i Høyre er vi veldig glade i ansvarlig økonomisk politikk – eller helheten, som vi kaller det. Vi er så glade i helheten at vi noen ganger mister av syne de mange enkeltsakene. En spøk vi ofte har dratt, er at ved hvert eneste budsjettforlik, når de ulike partiene blir spurt om hva de er mest fornøyd med, er Høyres svar «helheten». Å være opptatt av en ansvarlig økonomisk politikk og brede flertall kan likevel være ganske lurt.

Derfor ble jeg bekymret da Arbeiderpartiets leder i sin evaluering av valgkampen stilte spørsmålet om de hadde vært for konstruktive i opposisjon. Personlig har jeg flere ganger sagt at dersom jeg av en eller annen grunn ikke kunne stemme på Høyre, ville jeg ha stemt på Arbeiderpartiet – og det ville ha sittet langt inne, men jeg kunne gjort det. Min forklaring på det er at Arbeiderpartiet, som Høyre, alltid har vært et parti med tradisjon for å være et styringsparti som setter landets interesser foran kortsiktig politisk gevinst for eget parti – rett og slett «et seriøst, styringsdyktig alternativ som har rygg til også å bære noen upopulære avgjørelser. Som setter det norske samfunnets interesser foran kortsiktig politisk gevinst», slik representanten Marianne Marthinsen beskrev det i et portrettintervju i Dagens Næringsliv.

Jeg håper Arbeiderpartiet fortsetter i den tradisjonen også fremover. Selvfølgelig kommer vi til å være uenig i mye, men jeg håper vi kan være enige om at helheten er viktig, selv om det også kan fremstå litt traust og kjedelig. I likhet med Høyre har Arbeiderpartiet søkt brede forlik i viktige saker, og de har tatt ansvar for at summen av det de er for, ikke overskrider rammene for en ansvarlig økonomisk politikk. Jeg håper derfor at Arbeiderpartiet også i stortingsperioden vi nå har foran oss, vil opprettholde tradisjonen som styringsparti og bidra til utviklingen av ny politikk på viktige områder for landet, som f.eks. arbeidet med å kutte klimagassutslippene ytterligere.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Cecilie Myrseth (A) []: Verden opplever allerede konsekvensene av at klimaet forandres. Vi merker også klimaendringene i nord – på Svalbard, på Finnmarksvidda. For Arbeiderpartiet er klima et fundamentalt spørsmål, og på vegne av framtiden må vi ha konkrete og ambisiøse mål.

Jeg har noen konkrete bekymringer. I en undersøkelse fra NRK sier én av fem og et overveldende flertall av Fremskrittspartiets egne velgere at de ikke tror klimaendringene er menneskeskapte. Og i dagens regjering sitter klimafornektere, velsignet av Høyre. Et tilfeldig eksempel er statsråd Amundsen, som i hele valgkampen nektet å svare på dette spørsmålet.

Spørsmålet er om representanten Bru ser noen problemer eller utfordringer for den Høyre-ledede regjeringen ved at man i 2017 har medlemmer som ikke engang vil svare på om de tror at klimaendringene er menneskeskapte.

Tina Bru (H) []: Jeg kan konstatere at selv om det er en ny periode er det ikke mye som har forandret seg i Arbeiderpartiets retorikk rundt klimaspørsmålet.

Det er én ting jeg opptatt av i klimapolitikken, og det er resultater. Hva er det vi har sett de siste fire årene? Resultatene med denne regjeringen og våre samarbeidspartier i forrige periode er at klimagassutslippene har gått ned både i ikke-kvotepliktig sektor og i kvotepliktig sektor. Det har aldri blitt bevilget så mye penger til Enova. Miljøteknologiordningen har hatt mye penger og store summer til å drive teknologiutvikling for å få ned utslippene. Vi har vedtatt masse offensiv politikk på transportområdet. Vi har også i mange tilfeller dratt Arbeiderpartiet etter oss i forhandlinger i Stortinget på dette.

Jeg har ingen utfordringer med å være stolt av den politikken vi har ført, og som vi kommer til å fortsette å føre i de neste fire årene.

Geir Pollestad (Sp) []: Sjølv om Høgre tapte oppslutning i Rogaland i valet, vil eg likevel nytte anledninga til å gratulera Tina Bru som ny benkeleiar. Eg vil òg gratulera representanten Bru med å vera bildequiz i siste utgåve av Bondebladet.

Det er to år sidan Stortinget vedtok Fornybar AS. Etter to år er stort sett det einaste me veit, at selskapet skal lokaliserast til Stavanger. Det har gjeve null nye arbeidsplassar, null verdiskaping. Mitt spørsmål til representanten Bru er om ho, som eg, ventar at 2018 vert året då Fornybar AS får sin første tilsette og bidreg til den første investeringa.

Tina Bru (H) []: Jeg vil starte med å takke og gratulere representanten Geir Pollestad, som nå ikke bare har blitt gjenvalgt, men som også har tatt sin plass som den yngste blant de eldste på rogalandsbenken. Det skal bli trivelige fire nye år.

Så til Fornybar AS: Jeg gleder meg til å se det som kommer ut av det arbeidet. Jeg deler også utålmodigheten. Jeg ønsker at vi skal komme i gang. Jeg er kjempeglad for det initiativet som kom i forrige periode – pushet på fra Venstre, men som vi også har vært med på for å få etablert Fornybar AS. Jeg tror det kommer til å bli en nyvinning i Norge som kan sikre store muligheter for landet vårt, og jeg gleder meg til å se det på plass i Rogaland og i Stavanger-regionen i aller nærmeste fremtid.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg vil berre retta på at eg ikkje er yngst blant dei eldste, men eldst blant dei yngste.

Til spørsmålet: Det må vera mogleg å kunna gje eit svar på om me i løpet av 2018 vil sjå eit selskap – Fornybar AS – lokalisert i Stavanger som har tilsette, og som bidreg til investeringar. Det er eit ganske enkelt ja/nei-spørsmål, og eg håpar at representanten Bru kan bidra til klarleik i det.

Tina Bru (H) []: Selskapet er avgjort lokalisert til Stavanger-regionen, så det enkle svaret på det spørsmålet er: Ja, vi kan forvente å se det i løpet av 2018.

Lars Haltbrekken (SV) []: Her skal det komme flere gratulasjoner. Jeg vil gjerne få gratulere Høyre og regjeringen med beslutningen om ikke å tillate kraftutbygging i det verneverdige Øystesevassdraget i Hordaland. Det var en svært viktig seier for naturen.

På Hordaland Høyres nettsider kan vi lese følgende under overskriften «Øystesevassdraget vernes!»:

«Regjeringen sier nei til kraftutbygging i Øystesevassdraget, og går inn for vern av både nedre og øvre del.»

På Twitter samme dag som beslutningen om nei til kraftutbygging ble offentliggjort, skrev også klima- og miljøminister Vidar Helgesen:

«Regjeringen går for fullt vern av Øystese. Et av de siste urørte vassdrag sikres for naturmangfold og friluftsliv.»

Jeg vil derfor spørre representanten Bru om Høyre nå går inn for å supplere verneplanen for vassdrag og sikre Øystesevassdraget varig vern.

Tina Bru (H) []: Jeg vil starte med å ønske velkommen og gratulere med valget til min nye kollega i energi- og miljøkomiteen.

Når det gjelder Øystesevassdraget, er jeg veldig fornøyd med den avgjørelsen som ble tatt der. Jeg mener det er riktig å sikre naturverdiene i det vassdraget. Når det gjelder spørsmålet om å supplere verneplanen, mener jeg at vi ikke har tradisjon for å løfte vernesaker i ett enkelt tilfelle uten å ha en fullstendig vurdering. Jeg tror ikke tiden er inne for det nå. Det er heller ikke jeg som avgjør det, men jeg tror vi må følge de vanlige prosessene i disse spørsmålene og ikke løfte ett enkelt vassdrag ut av en samlet helhetlig vurdering.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Helge André Njåstad (FrP) []: Eg vil starta med å gratulera presidenten med jobben. Det er fantastisk å få to presidentar frå Hordaland, som òg snakkar nynorsk. Eg trur Stortinget har godt av å få leia møta på nynorsk etter gamalt. Valet kan me òg bruka til å gratulera dei som vann – samarbeidspartia, Høgre og Framstegspartiet. Me i Framstegspartiet synest at valet verkeleg har historiske dimensjonar. Det har vel aldri skjedd i Europa før at ein juniorpartnar i ein regjeringskoalisjon held stand og kjem tilbake fire år etterpå ved at veljarane ønskjer meir av den politikken som dei har fått i fire år.

I vekene etter valet har ein jo brukt masse tid på å analysera det store opposisjonspartiet, Arbeidarpartiet, sin valkamp og resultatet av han. Det er litt gøy for oss andre å følgja med på det som skjer i det partiet. Eg registrerer at ei av forklaringane er at dei har vore for utydelege, difor tapte dei valet. Eg, som er frå Vestlandet, oppfatta at dei var veldig tydelege på nokre område. På skattepolitikk var dei veldig tydelege: Det landet no trong, var 15 mrd. kr meir i skatteinntekter til staten. Eg trur det er mykje av grunnen til at dei tapte valet. Me på Vestlandet ser ikkje på det som riktig medisin at ein skal skattleggja bedrifter, verdiskaping og innbyggjarar kraftigare enn det som er gjeldande skattepolitikk i dag. Eg trur mykje av forklaringa ligg i at Arbeidarpartiet ikkje forstod Vestlandet verken før eller etter valet.

Skatt og avgift kjem til å bli veldig viktig for Framstegspartiet. Me har tru på at viss ein stimulerer både bedrifter og folk til å jobba litt smartare, stå på litt meir, gjennom at dei får behalda litt meir av innsatsen sin i eiga lommebok, vil dei bidra med meir. Difor vil me framleis arbeida for å redusera skattar og avgifter i Noreg.

Ein skatt som me har sett veldig høgt på dagsordenen i valkampen, er eigedomsskatten, som me registrerer at nokre kommunar har masse av. Eg nemnde i replikkordskiftet i stad at i Bodø må småbarnsfamiliar velja om dei skal betala eigedomsskatt eller ha barnehageplass. Me registrerer samtidig at kommunane i 2016 aldri har hatt så god inntekt i dette tusenåret, ein påstand eg sette fram og vart faktasjekka på, og som faktasjekken sa var riktig. Då er det jo eit paradoks at ein opplever at kommunane, trass i ein historisk god kommuneøkonomi, aukar og utvidar eigedomsskatten. Difor har me sett høgt på dagsordenen at me ønskjer å gjera noko med det. Det er fordi at når me i Framstegspartiet ser eit hus, så ser me ein heim, medan konkurrentane våre ser eit skatteobjekt.

Distriktspolitikk har òg prega valkampen, og eg, som er frå eit distrikt, føler at det nesten er ei stakkarsleggjering av distrikta, den profilen ein har hatt, når ein gjev inntrykk av at det Distrikts-Noreg treng, er overføringar frå denne sal og arbeidsplassar i offentleg sektor som blir flytta ut. Mi erfaring som tidlegare ordførar i ein distriktskommune og som innbyggjar i Distrikts-Noreg er at det me treng, er å få lov til å foredla naturressursane våre sjølve, det er at me får gode vegar for å få arbeidskraft inn til arbeidsplassane og eksportert varene ut, og elles at ein får lov til å bestemma meir over lokaldemokratiet enn det me opplevde under den raud-grøne regjeringa, då fylkesmennene hadde ei altfor stor og dominerande rolle. Så distriktspolitikken har fått ein solid posisjon i valkampen. Dessverre har kritikarane av denne regjeringa ei feil oppskrift, for distrikta ber ikkje om fleire statlege arbeidsplassar, dei ber om å få lov til å utnytta sine eigne naturressursar og få lov til å utvikla seg vidare. Difor vil me fortsetja å ha distriktspolitikken høgt på dagsordenen òg i denne perioden, men oppskrifta vår er at me skal ha lågare skatt, me skal bruka endå meir pengar på veg, ei utvikling som me har jobba målretta for i fire år, me skal gje meir makt til lokaldemokratiet og stola på at lokalpolitikarane veit betre enn fylkesmennene kva som kan tillatast, utviklast og ikkje, og me skal fortsetja med gode distriktspolitiske ordningar, som ferjeavløysingsordninga, som denne regjeringa og stortingsfleirtalet styrkte i førre periode.

Distriktspolitikk er viktig, og skal me møta utfordringane, er me nøydde til å vera offensive. Då handlar det ikkje om å snakka ned, men om å snakka opp distrikta i Noreg, og det skal me gjera dei neste fire åra, for veljarane har gjeve oss tillit til å fortsetja den gode politikken me har ført i fire år.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Else-May Botten (A) []: Jeg registrerer at representanten Njåstad mener at nynorsk er gammeldags, men fint.

Så snakket representanten om Arbeiderpartiet – hva Arbeiderpartiet mener, hva Arbeiderpartiet har gjort – og nevner distriktspolitikk som noe man må snakke om. Jeg tror handling er det man må gjøre noe med, jeg tror det er en ganske klar bestilling fra folket.

Den parlamentariske lederen i Høyre sto her i dag og sa at regjeringen har klare visjoner for Norge. Jeg ønsker å høre hva representanten har å melde når det gjelder hvilke klare visjoner Fremskrittspartiet og den delen av regjeringen har for Norge, spesielt med tanke på klimapolitikken.

Helge André Njåstad (FrP) []: Viss eg kom i skade for å seia at nynorsk er gamaldags, er det sjølvsagt feil. Det eg meinte, var at i førre periode hadde me ingen presidentar som leia møta på nynorsk, men at det er det no, er noko eg gler meg over, og ingenting anna.

Når det gjeld handling, er me i Framstegspartiet like ambisiøse som resten av regjeringa på at me vil ha synlege resultat innanfor klimapolitikken. Ein interessant observasjon som no er gjord, er at gjennom å byggja breiare vegar får me ned utsleppa – med firefelts veg får ein faktisk ned utsleppa. Men me har lyst til å motivera og inspirera folk til å velja dei smarte løysingane meir enn å leggja hindringar i vegen for folk, noko som blir oppfatta som feil.

Me har mykje offensiv politikk innanfor klimapolitikken på avgiftssida – at det skal løna seg å velja dei miljøvenlege løysingane. På felt etter felt vil ein sjå at me er opptekne av ein god klimapolitikk.

Else-May Botten (A) []: Da er det interessant å høre hvordan man fra Vestlandet tenker når det gjelder en visjon for næringsutvikling koblet til klimaperspektivet. Vi har veldig mye industri, og veldig mye av klimagassutslippene går jo på industri, samtidig som transport er et viktig element i det. Jeg bare tenker: Mange næringsaktører jobber for teknologisk utvikling og bidrag for å få mindre utslipp. Hvordan ser Fremskrittspartiet på samspillet mellom krav, nye løsninger og nye muligheter for industrien framover?

Helge André Njåstad (FrP) []: Det er bra at ein diskuterer vestlandsperspektivet. Me skal finna mange gode løysingar.

Eg vil gjerne bruka eit eksempel her: Det har tidlegare vore mykje snakk om at ferjeflåten i Noreg er ein miljøversting og har store utslepp. I dei siste fire åra har me faktisk gjort mykje med det. Me har kanskje ikkje vore flinke nok til å fortelja folk at me har gjort mykje med det, for eg registrerte at partiet til spørsmålsstillaren i valkampen gjorde eit nummer av at no skulle dei satsa på noko som me allereie har fått på plass gjennom auka løyvingar, gjennom auka midlar til fylkeskommunane, slik at dei kan stilla høgare krav. Det vil hjelpa heile den maritime klynga med verft på Vestlandet. Ikkje minst vil me få ned utsleppa når det gjeld både dei anboda som fylka lyser ut, og dei anboda som me sjølve lyser ut, frå staten. Me gjer mykje for å hjelpa ei maritim klynge med omsyn til klimaet.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg vil gratulere presidenten med den posisjonen. Det er flott å høyre nynorsk òg frå den plassen i Stortinget.

Så til spørsmålet: I eit intervju med ABC Nyheter den 1. juli vart justispolitisk talsmann Leirstein sitert på følgjande:

«Nasjonal sikkerhet må gå foran en avtale inngått for flere år siden. Vi er villige til å sette nasjonale interesser over Schengen. Vi kommer ikke til å åpne grensene».

Representanten la til i det same intervjuet at Framstegspartiet ikkje føler seg trygge på grensekontrollen som vert utført i våre naboland, og at Noreg derfor må ta sine eigne forholdsreglar.

I den same artikkelen kjem det fram at berre 9 av 78 grenseovergangar er bemanna i Noreg. Kan representanten utdjupe kva Framstegspartiet no faktisk vil gjere med grensekontrollen i Noreg etter at me har hatt fire år med Framstegsparti-regjering og det framleis berre er 9 av 78 grenseovergangar som er bemanna. Var det dette som var valløftet om permanent grensekontroll?

Helge André Njåstad (FrP) []: Eg må seia at representanten Navarsete i spørsmålet går veldig i detalj i sitatet til Ulf Leirstein og hans område. Eg må be om respekt for at eg ikkje kan svara heilt utfyllande på kva me har tenkt å gjera i justisfraksjonen på dette området, utover det at det sjølvsagt er viktig for oss å ha trygge grenser, både i samband med yttergrensene i Schengen og samarbeid med andre land, og våre eigne grenser. Det spørsmålet ligg i justisfraksjonen vår, som Ulf Leirstein held fram med å leia. Eg oppmodar representanten til å stilla det spørsmålet til han, så vil ho sikkert få eit betre svar enn det eg klarer å gje rett over bordet i denne runden.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Regjeringen og representanten Njåstad har et forklaringsproblem, for overskriften skal jo være «Et bærekraftig velferdssamfunn». Likevel har vi gjennom fire år sett for høy oljepengebruk, store skattelettelser til de rikeste og en lang rekke smålige velferdskutt, som rammer de fattigste. Dette kan vanskelig kalles for bærekraftig.

Så registrerer jeg at regjeringen varsler fortsatt skattelettelser og kanskje også – forhåpentligvis – mindre oljepengebruk. Men de smålige kuttene hører vi ikke noe om. Mine spørsmål til representanten Njåstad er: Hva vil skje med de tusen som har mistet barnetillegget til uføretrygden? Hva vil skje med de tusenvis av uføre som har mistet bostøtten? Og hva vil skje med de pensjonistene som opplever fortsatt fall i kjøpekraften?

Helge André Njåstad (FrP) []: Heile premissen for spørsmålet blir jo feil om ein hentar ut nokre mindre element av det me har gjort dei siste fire åra. Om ein ser på heilskapen, ser ein at me har utvikla velferdsstaten på mange område. Me har innført nye ordningar. Når det gjeld fattigdom, har me gjort ei rekkje ting som den raud-grøne regjeringa ikkje gjorde. I tillegg har me klart å styrkja kommuneøkonomien, som set kommunane betre i stand til å yta gode tenester til innbyggjarane. Så eg aksepterer ikkje premissen om at me har sett skattelette over velferda, for me har faktisk greidd å gjera begge delar i denne førre perioden.

Når ein òg stiller spørsmål til oss om berekraft, klarer me å balansera det på ein god måte – sunn og god økonomi saman med gode velferdsordningar. Partiet som spørsmålsstillaren representerer, har jo gått inn for ei tilstrøyming på asylfeltet som ikkje er berekraftig i det heile, og som ville generert utgifter til Noreg som er på eit heilt anna nivå enn det ein peiker på. Så eg aksepterer ikkje heilt premissen for spørsmålet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg vil i dag rette merksemda mot det som vert ei av dei aller viktigaste sakene på Stortinget i haust, den såkalla landmaktutgreiinga.

Som folkevalde er vår mest grunnleggjande oppgåve å sikre norske borgarar tryggleik. Nasjonal sikkerheit er heilt grunnleggjande for all verksemd. Inga velferdsteneste kan gis til borgarane om ikkje landet sin suverenitet er sikra.

Senterpartiet ynskjer eit samfunn der det er folket i landet som faktisk styrer i landet. Eit sterkt norsk folkestyre føreset ein velfungerande og suveren nasjonalstat, og det er ikkje mogleg å sikre norske borgarar sin suverene rett til å styre landet sitt utan at me har eit sterkt norsk forsvar.

Eg møtte i helga på NATO PA sin haustsesjon i Bucuresti. Der var det fokus på mange av dei utfordringane som skjer rundt oss, men det var òg fokus på finansiering av forsvaret i alliansen. Senterpartiet tek Noreg sine plikter overfor NATO på alvor. Me vedtok under vårt landsmøte i 2015 at Forsvaret må styrkjast, og at Noreg må auke løyvingane til Forsvaret tilsvarande 2 pst. av BNP. Dette er eit mål som statsministeren sjølv har underteikna i Wales, men som ho seinare gav uttrykk for var tull. På Høgre sitt eige landsmøte vart det opprør mot dette, noko som gjorde at òg Høgre vedtaksfesta eit 2 pst.-mål i eige program. Etter dette har like fullt Høgre sin eigen forsvarsminister måtta innrømme at regjeringa sin eigen plan for Forsvaret, regjeringa sin langtidsplan, er langt unna å møte våre plikter overfor NATO.

Kva mandat ligg så til landmaktutgreiinga? Jau, å leggje fram eit forslag som måtte liggje innanfor dei økonomiske rammene i 20-årsperspektivet som er lagt til grunn for landmakta i langtidsplanen. Langtidsplanen inneheld ikkje tilstrekkeleg finansiering til å sikre Hæren alle naudsynte kapasitetar for at den skal fungere. NATO er tydeleg på at Noreg treng ein moderne og mekanisert brigade. Det vil Senterpartiet jobbe beinhardt for å sikre. I og med at òg dei andre store partia på Stortinget har vedtaksfesta NATO sitt 2 pst.-mål, reknar eg med at dei vil støtta Senterpartiet si styrkte satsing på Forsvaret i dei komande åra. Fyrste moglegheit til å kome på bana frå regjeringa si side er jo allereie når statsbudsjettet skal leggjast fram om to dagar.

Regjeringa valde å halde landmaktutgreiinga for seg sjølv fram til etter valet. Ved å halde landmaktutgreiinga i løynd gjorde Høgre og Framstegspartiet det svært vanskeleg for veljarane å ta stilling til utvikling av Hæren og Heimevernet før valet. No kan like fullt debatten ikkje verte halden nede. Me i Senterpartiet skal arbeide for at alle i Noreg får informasjon dei treng om utviklinga av Forsvaret, for utviklinga av Forsvaret er grunnleggjande for framtida til landet vårt. Me trur på folk sin klokskap og suverene rett til å styre landet. Så store spørsmål som me no skal handsame, kan ikkje berre verte avgjorde på nokre kontor i departementet – ikkje eingong i regjeringskonferansen.

Det har vore mykje uro i Forsvaret det siste året. Til og med Forsvaret sine øvste leiarar, som tenkjer særs nøye gjennom orda sine før dei uttalar seg til media, åtvarar sterkt mot det som no skjer. Sjef for Hæren, Odin Johannessen, har slått fast at regjeringa sin langtidsplan er ei nedprioritering av Hæren, og sjef for Heimevernet, Tor Rune Raabye, slo i ein kronikk i DN onsdag 12. juli fast at Noreg treng fleire, ikkje færre HV-soldatar. Hæren er etter den kalde krigens opphøyr redusert med over 90 pst., og HV tilsvarande med 50 pst. Eg meiner reduksjonane har gått for langt. Få, om nokre, andre europeiske land kuttar i dag i sitt heimevern. Blant anna Frankrike, Finland og Latvia aukar no sitt heimevern, og det var ein gjennomgangstone på NATO-parlamentarikarforsamlinga sitt møte at det trengst ei stor og vedvarande styrking av Forsvaret i alliansen sine medlemsland. USA er svært tydeleg. Me treng USA som dedikert NATO-alliert, ikkje minst Noreg treng det. Det er me som er NATO i nord, det er me som har nordflanken. Som det òg har vore fokus på i den seinare tida, kan den vere utsett, både på grunn av trugsmål frå nabostatane og fordi klimaendringane gjer at ein får mykje større interesse frå mange land, inkludert Kina og andre statar som er langt unna nordområda i utgangspunktet.

Så frå Senterpartiet si side skal me stå opp for det norske forsvaret, og me ser fram til mange spennande debattar i tida som kjem.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Et samfunn som er bra for ungene våre, er et samfunn som er bra for alle. Hensynet til unger og ungdommer går som en gul tråd gjennom Kristelig Folkepartis program. På helsefeltet innebærer dette bedre fødsels- og barselomsorg, å arbeide for flere i skolehelsetjenesten og flere helsesøstre, en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse, en opptrappingsplan mot vold og overgrep mot ungene våre og å sikre en fastlegeordning som er et nav i helsetjenesten – for småbarnsforeldre, for voksne og for eldre. Kristelig Folkepartis fremste mål er å ha en politikk som lager et barnevennlig samfunn – et samfunn for alle. En trygg og god oppvekst for alle varer livet ut. Et samfunn som er grunnfestet på ungenes behov, må og skal bli prioritert fra Kristelig Folkepartis side.

Kristelig Folkeparti skal være konstruktive og vil samarbeide. Vi kan samarbeide med alle partier som ønsker å lage et samfunn der ungene våre er i sentrum. Det handler for oss alle om å prøve å få gjennomslag for det programmet vi har gått til valg på. For Kristelig Folkeparti innebærer dette at vi vil sikre at barn og unge blir prioritert, at ideell sektor får ha aktører som bidrar til utrolig mange gode helse- og omsorgstjenester i vårt samfunn, og å sikre at menneskeverdet og hensyn til barn fortsatt er det grunnleggende også når bioteknologiloven skal behandles.

Stortinget trenger representanter som setter menneskeverdet i sentrum i absolutt alle saker. For Kristelig Folkeparti er nettopp menneskeverdet sentrum, kjernen, i politikken. Alle mennesker er uendelig like mye verdt og har en ukrenkelig verdi og rettigheter i kraft av bare det å være menneske. Alle er like mye verdt, og det er ingen av oss som er mer verdt eller mindre verdt enn andre. Menneskeverdet er konstant, det er ikke noe vi kan gradere. Det er derfor vi fremmer forslag om endringer i pleiepengeordningen, fordi alle er like mye verdt.

Vi vet at krenkelser av menneskeverdet ikke er noe som hører fortiden til. Mennesker diskrimineres på bakgrunn av kjønn, alder, funksjonsnivå, etnisitet og seksuell orientering. Undertrykkelse, utnyttelse og diskriminering skjer også i dag, også i vårt samfunn. Menneskeverdet er under press.

Noen vil si at Kristelig Folkeparti overdriver eller bruker skremselspropaganda når vi advarer mot et sorteringssamfunn. Jeg beklager det sterkt, og det er rett og slett litt naivt å tro at sortering ikke er en realitet. Sortering skjer her og nå over hele verden, også i vårt land. Mange mener at det er helt greit at retten til liv begrenses på bakgrunn av menneskelige egenskaper. Vi hadde i forrige periode flere runder om tvillingabort. Det handler om sortering når unger ikke kommer til verden bare fordi de er tvilling. Kristelig Folkeparti er skuffet over stortingsflertallet og regjeringen i denne saken. I fostervannsdiagnostikken har vi snart teknikk til å finne all informasjon om fosteret. Veien ligger vidåpen for sortering. Det er et politisk ansvar, et fellesskapsansvar, å utforme etikk for denne teknikken. Uten disse rammene møter vi enkeltmennesker på en måte som gjør at de må ta umenneskelige valg og får et umenneskelig ansvar. Det er etisk forskjell mellom fostervannsdiagnostikk som tester for sykdom eller tilstander som kan behandles, og tester med formål om å finne ut det som er annerledes.

Fostervannsdiagnostikk i offentlig regi må ha som formål å redde liv og forbedre livskvalitet. Offentlig diagnostikk kan ikke ha som formål å lete etter såkalte feil og mangler. Kristelig Folkeparti ønsker et samfunn som har plass for alle – noe som gir samfunnet vårt et mangfold – og som ikke bare er en jakt på det perfekte.

Med dette tar jeg opp Kristelig Folkepartis forslag.

Presidenten: Representanten Olaug V. Bollestad har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Årets valgresultat ga oss en ny parlamentarisk situasjon. Kristelig Folkeparti har gjort det klart at de ikke ønsker å delta i videre samtaler om regjeringssamarbeid, men at de ønsker å samarbeide med regjeringen fra sak til sak. Kristelig Folkepartis leder, Knut Arild Hareide, har uttalt at han håper han slipper å felle Erna Solbergs regjering. Samtidig har han sagt at han vil rekke ut hånden til alle, uansett farge på partilogo. Representanten Bollestad presiserte nå at hun ønsker å få politisk gjennomslag, og det er jeg glad for å høre. Men jeg lurer på om det betyr at Kristelig Folkeparti i denne sal er villig til å sikre flertall for gode forslag som kommer fra andre enn regjeringspartiene, f.eks. i saker som angår barn som vokser opp i fattigdom her i Oslo og i landet for øvrig.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Kristelig Folkeparti har valgt ikke å ha en samarbeidsavtale med regjeringen, eller å være et samarbeidsparti, men det betyr at kommer regjeringen med politikk som er sentrumsvennlig, som Kristelig Folkeparti er, stemmer vi selvsagt for det. Kommer det gode forslag fra Arbeiderpartiet eller fra andre partier, vil Kristelig Folkeparti selvfølgelig vurdere det opp mot vår egen politikk og stemme for det vi er for. Samtidig må vi ha et overblikk – vi har ansvar for et totalbudsjett, og det vil vi ta ansvar for, men vi vil selvfølgelig se til begge sider.

Willfred Nordlund (Sp) []: Regjeringen har flere omsorgsplasser som eneste mål. Senterpartiets mål er gode omsorgsplasser, og det er derfor vi har ønske om å støtte rehabilitering av sykehjemsplasser og dagplasser på linje med nybygging, uavhengig av om det er lokalt nettobehov for flere plasser på kort og mellomlang sikt.

I statsbudsjettet for 2017 var Kristelig Folkeparti med på å endre denne ordningen, men uttrykte samtidig i innstillingen skepsis til at man kun skulle gå for en nettoøkning av slike plasser. Senterpartiet ønsker å stille et spørsmål til Kristelig Folkeparti om hvorvidt de vil være med på et forslag som også sørger for rehabilitering av plasser der det ikke er behov for nettoøkning av disse plassene på kort og mellomlang sikt.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Vi vet at i framtiden vil folk leve lenger. Vi vil få flere eldre, og de vil bli sykere. Det betyr at vi vil ha et behov for mangfold i omsorgstjenester og sykehjemsplasser. Da er vi opptatt av at det vi har bygd, det vi har bidratt med, også må rehabiliteres og møte en ny tid. Dette må vi også se på etter 2021. På samme måte må vi sikre nok sykehjemsplasser til tiden som kommer, når vi vet at det blir flere eldre enn det vi har i dag. Kristelig Folkeparti er villig til å se på begge sider, for ellers vil vi sitte igjen med et vedlikeholdsetterslep hele tiden, og det er verken kommunene eller staten tjent med.

Nicholas Wilkinson (SV) []: La meg først gratulere Olaug V. Bollestad med at hun trolig skal lede helse- og omsorgskomiteen. Jeg er glad for at det er noen erfarne der når jeg skal inn som ny.

Omsorg handler om mer enn medisinsk behandling. Det handler om kjærlighet og varme. Når man har det vondt, skal man ha noen nærstående nær seg. Pleiepengeordningen skal sikre at alvorlig syke barn får omsorg fra mamma eller pappa i den vonde tiden. Høyre–Fremskrittspartiet-regjeringen med støtte fra Venstre har kuttet i pleiepengene for familier med alvorlig kronisk syke barn som trenger kontinuerlig tilsyn og omsorg i mer enn fem år. SV og Kristelig Folkeparti har tidligere samarbeidet for å sikre barns oppvekstvilkår. Vil Kristelig Folkeparti vurdere å søke samarbeid med venstresiden for å hjelpe barn og familier med alvorlig syke barn?

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Først vil jeg takke for gode ord og si at blir det meg som skal lede helse- og omsorgskomiteen, skal vi få en komité som har god plass til nye komitémedlemmer.

Så til spørsmålet: Kristelig Folkeparti har fremmet et forslag i dag om akkurat pleiepengeordningen, og det er fordi vi ser og vet at veldig mange unger er syke lenger enn i fem år. Hvis man er syk lenger enn i fem år eller får et residiv – sykdommen kommer igjen – så vet vi at det koster familien mye. Men det koster også samfunnet mye ikke å ivareta disse, og derfor vil Kristelig Folkeparti se på det. For det andre vet vi at hvis man har et sykt barn, er det å ikke ha nok penger i lommeboken nesten det siste man tenker på. Hvis lønnen er redusert til 66 pst. og man nesten ikke får endene til å møtes i en så krevende situasjon, er det meningsløst, synes Kristelig Folkeparti. Den tredje grunnen til at vi fremmer dette, er at noen blant oss vil ha et hjelpebehov etter fylte 18 år, spesielt de som er psykisk utviklingshemmet. For dem vil vi også se på pleiepengeordningen.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: I forbindelse med stortingsvalget i år ble det avholdt en folkeavstemning i Sørum der spørsmålet var om man vil at Sørum kommune skal slå seg sammen med Skedsmo og Fet. Saken vakte stort engasjement, nesten like mange stemte ved folkeavstemningen som ved stortingsvalget. Resultatet var et overveldende nei, nesten 60 pst. stemte imot. Flertallet i kommunestyret har avklart at de vil følge opp folkets nei med en søknad om reversering av Stortingets vedtak om tvangssammenslåing. Til Kommunal Rapport 15. september i år sier representanten Bollestad at dersom det kommer fram særlige momenter som gjør at det er riktig å se på enkeltsaker på nytt, skal de selvsagt gjøre det. Vil en folkeavstemning med over 71 pst. valgdeltakelse og nesten 60 pst. nei, etterfulgt av en søknad fra kommunestyret om reversering, være et særlig moment som gjør at det er riktig å se på en sammenslåing på nytt?

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Kristelig Folkeparti har ikke gått til valg på å reversere kommunereformen på samme måte som Senterpartiet har gjort. Når vi har sagt at det må være spesielle grunner til å kunne se på det, kan jeg ta et eksempel: I Forsand og Sandnes fikk ikke kommunestyret si sin mening, og det mener vi er noen grunner. Så sier fylkesmannen at saksbehandlingen har vært feil, og da skal vi være med og se på det.

Når det gjelder saken som representanten viser til i Akershus, tenker jeg at det har blitt en sak som er vedtatt, og jeg vil se saken før jeg sier at den vil jeg være med og reversere. Det må være spesielle grunner for å kunne gjøre den reverseringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Når en i dag diskuterer trontalen, er det for å se framover. Hva vil vi bruke denne fireårsperioden til, for å bygge landet vårt, for å gjøre det bedre for oss alle? Vi bør bruke anledningen til å diskutere de reelle forskjellene og ikke drive valgkamp videre med å svartmale virkeligheten og konstruere problem større enn det de er. Vi må diskutere de løsningene som finnes på tapetet, framfor å svartmale motstanderen.

Det å bygge landet er viktig for oss som nasjon, men også for en enklere hverdag – det å skape gode bo- og arbeidsregioner, sørge for at næringslivet får styrket sin konkurranseevne, gjøre landet vårt tilgjengelig for alle som bor her, uansett funksjonsdyktighet, uansett om en har flyttet hit eller ble født her, uansett hvor en er på samfunnsstigen. Det å møte framtiden med de utfordringer som er der, med bredde i næringsliv for å skape verdier, ja det er en viktig del av dette – ikke lene oss på en oljedrevet vekst som løftet oss i årene 2005–2013, men faktisk sørge for at næringslivet skaper verdier gjennom en bredde av store og små bedrifter, både i oljen og ikke minst utenfor. Da er det viktige, brede politiske satsinger som en må jobbe med. En god og aktiv næringspolitikk – nei, det er ikke sånn at regjeringen er imot en aktiv næringspolitikk. Vi skal ha god og tilpasset næringspolitikk til de ulike næringene, en god skattepolitikk som gjør at det er lønnsomt å drive i Norge, attraktivt å være i Norge, god satsing på forskning og utdanning og en satsing på infrastruktur, ikke bare den fysiske med vei og jernbane, havner og flyplasser, men også den digitale, med 4G – 5G i framtiden – fiber og lignende. Her ser vi at borgerlig side gang på gang fant enighet i de årene som gikk – og vi skal gjøre det framover – mens rød-grønn side ikke fant det.

Innenfor infrastruktur, som er et eksempel på hvordan regjeringens satsing har skutt fart, ser en både satsing på å bygge nytt og ikke minst på å vedlikeholde det vi har. Det er også en del av det å ta vare på landet vårt. Vi ser at norske entreprenører vinner langt flere kontrakter nå enn de gjorde tidligere. Det betyr at entreprenørene har gode næringsvilkår og ikke minst god arbeidskraft. Det er viktig for regjeringen at vi også sysselsetter nordmenn i dette.

Jeg er glad for at den synlige satsingen blir lagt merke til, og at vi de neste årene skal realisere Nasjonal transportplan, som borgerlig side var enige om, men hvor opposisjonen sprikte i alle retninger. Jeg håper likevel at den trontaledebatten som vi har nå, kan gjøre at også opposisjonen samler seg, sånn at når Nasjonal transportplan skal gjennomføres, gjør en det med konstruktiv støtte fra Stortinget og ikke med sprikende debatter.

Vi må samtidig ha respekt for skattebetalerne. Derfor er det ikke bare en diskusjon om hvem som bevilger mest penger til et formål, men også hvordan vi sørger for at pengene brukes på en effektiv måte. Der klarte også borgerlig side å samle seg om en rekke reformer som ikke minst de neste årene vil skyte fart og vise nytteverdien, mens opposisjonen sprikte og kranglet.

Vi må sørge for at når vi bygger vei og jernbane, når vi bygger våre sykehus og universitet, gjør vi det på en mer effektiv måte enn før, sånn at skattebetalernes penger brukes effektivt, men vi også får løst felles oppgaver.

Så må vi bruke markedet der markedet fungerer godt. Innenfor fiberutbygging og 4G har mange ulike regjeringer lagt vekt på at markedet skal være en viktig aktør. Gjennom enklere regler fra regjeringen og en kraftig satsing ser vi at markedet nå responderer med en kraftig økning i sine investeringer. I 2016 var investeringene 3 mrd. kr høyere enn før forrige regjeringsskifte. Det viser resultatene.

Jeg merker meg også at i dagens debatt er det mange som gir inntrykk av at det ikke føres en klimapolitikk fordi ikke alle er like frelste i miljødebatten som enkelte naturvernere. La oss da se på resultatene: Under de fire årene som har vært, som peker på hvor vi skal hen, går nå utslippene fra personbilsektoren faktisk ned og ikke opp. I Nasjonal transportplan synliggjorde en mulighet for kutt fram til 2030 på 60 pst. Det vitner om at den skremselen som enkelte tar opp i replikkordskiftet når det gjelder klima, ikke har grunnlag i den politikken som dagens regjering fører.

Vi bygger ut mer infrastruktur for lading av utslippsfrie biler. Noen gir inntrykk av at en ikke gjør noe innenfor skipsfarten, samtidig som Dagsavisen før valget kunne melde at over 50 ferjer i 2020 kommer til å ha batteripakker om bord, det er et utviklingsprosjekt for hydrogenferjer, en ser på bruk av hydrogentog, utbygging av fornybar kraft har en dobbel så høy takt nå som de siste 25 årene i snitt, og satsingen på tog og satsingen på kollektiv i byene er langt høyere nå enn noen gang før. Så jeg kan love at også satsing på å redusere uønskede utslipp kommer til å vedvare med dagens regjering.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Sverre Myrli (A) []: Jeg kan love samferdselsministeren at Arbeiderpartiet skal være svært så konstruktive i gjennomføringen av Nasjonal transportplan. Men alt går ikke på skinner, dessverre, bokstavelig talt. I høst har det vært store problemer i togtrafikken på Østlandet. Tusenvis av fortvilte togpassasjerer har vært rammet – passasjerer som har kommet for sent på jobb eller for sent hjem, eller begge deler. Punktligheten for NSBs passasjertog var i august og september den laveste på mange år. Ja, så ille var det at NSB-sjefen måtte be om krisemøte med de andre enhetene innenfor jernbanen, og de er det som kjent blitt svært mange av etter hvert. Jeg har skjønt at det var et møte nå før helga, og spørsmålet mitt til samferdselsministeren er: Kan samferdselsministeren love de reisende at det nå er slutt på problemene i togtrafikken på Østlandet, som vi har opplevd tidligere i høst?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Gjennom den satsingen som regjeringen har hatt over flere år på vedlikehold av jernbanen, er alle forutsetningene til stede for at problemene vil bli stadig mindre og til slutt bli borte. Punktligheten i 2016 var på 91 pst. – over det som var punktlighetsmålet. Dette står i sterk kontrast til den samme situasjonen – eller egentlig en mye verre situasjon – som vi hadde i 2010. Det ble slått alarm og man sa at nå kan vi ikke engang garantere at regulariteten vil være til stede. En fryktet en kollaps i jernbanen, ifølge daværende leder i Jernbaneverket, Elisabeth Enger. Responsen fra daværende regjering var å kutte vedlikeholdssatsingen tre år på rad. Dagens regjering har økt vedlikeholdssatsingen fire år på rad. Forfallet går nå ned og ikke opp. Men utfordringen er bl.a. at på Kongsvingerbanen har man en kjøreledning som er fra 1951. Når dagens regjering har ønsket å bytte den ut, har jeg fått tilsvarende kritikk fra Arbeiderpartiet fordi det betyr at noen tog må stå og det går buss isteden. Nå får jeg kritikk for at det ikke er blitt byttet ut allerede, så av og til må man velge hvilken kritikk man skal fremme.

Sverre Myrli (A) []: Jeg har ikke kritisert samferdselsministeren, jeg stilte ham et spørsmål. Jeg håper det var et konstruktivt møte, som jeg registrerte skulle være på torsdag forrige uke – etter de store problemene som har vært i jernbanetrafikken. Vi har etter hvert fått veldig mange enheter innenfor jernbanen, noe som antageligvis er noe av grunnen til det vi nå ser, at det nå er behov for mange oppklaringsmøter, fordi det er veldig mange enheter innenfor Jernbane-Norge. Men spørsmålet mitt var rett og slett: Hva medførte møtet? Hva er situasjonen nå? Kan de reisende på Østlandet regne med at de problemene som har vært tidligere i høst, nå er løst?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Det har ikke vært behov for mange oppklaringsmøter, for ansvaret her er veldig tydelig. Derfor var det et møte mellom Bane NOR og NSB. For alle som driver i jernbanen, er dette veldig tydelig, selv om representanten Myrli i mange år har nektet å innse at det er så tydelig.

Hvis man også hadde lest de medieoppslag som har vært etter møtet, ville man sett at NSBs sjef, Geir Isaksen, var ute og sa at han regner med at dette kommer til å ordne seg, fordi man ser at det er jobb på gang nettopp for å løse de problemene. Vi kommer til å sørge for at det blir en videre satsing når det gjelder økte bevilgninger til vedlikehold. Vi har snudd den nedadgående trenden som vi arvet i 2013. Det er en oppadgående trend som gjør at en nå for tredje, snart fjerde, år på rad har redusert forfallet på jernbanen istedenfor at det har økt.

Siv Mossleth (Sp) []: Utbedringen av E6 i Nordland er en oppfølging av den rød-grønne regjeringens prosjekt NTP 2014–2023. Men flaskehalsen E6 Sørelva–Borkamo har regjeringen skjøvet ut i tid. Senterpartiet har prioritert den fram der den skulle ha vært: første del av NTP-perioden. Samordning rv. 77 Tjernfjellet og E6 vil være effektivt. Næringslivet i området har satset 50 mill. kr for å få byggingen av tunellen i gang. Tunellen er straks ferdig, takket være lokal medfinansiering. Problemet er at regjeringen har skjøvet strekningen Sørelva–Borkamo helt ut i ytterste ende av en forlenget NTP-periode. Skjønner statsråden at folk og næringsliv i nord føler seg provosert av denne uforståelige og ukloke utsettelsen av E6 Sørelva–Borkamo?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Jeg har reist veldig mye på landets veier generelt, men spesielt på E6. Jeg begynte mitt år som statsråd med å kjøre E6 fra sør til nord. Jeg avsluttet perioden med å kjøre fra nord til sør. Det jeg merket, var en betydelig endring i aktiviteten på veien, ikke bare trafikken, men anleggstrafikken. Da vi kjørte der i 2014, møtte vi kommunestyrepolitikere, næringsliv, transportbedrifter o.l., som i mange år, ja mange tiår, hadde ønsket at anleggsarbeidet skulle komme i gang. Ikke bare hadde det blitt lovt én gang fra forrige regjering, men mange ganger. Problemet var at pengene kom ikke. En del av disse strekningene lå også inne i NTP 2010–2019 uten at pengene kom. Så det hjelper ikke bare å vise til at det lå i NTP, når man ikke setter i gang. Hvis en nå kjører E6 gjennom Helgeland, ser man at man er i gang med bygging av 16 mil med ny E6, som ikke bare skal ha fartsgrense 80 km/t, men etter den første reisen i 2014 ble oppgradert til fartsgrense 90 km/t, fordi vi så potensialet. Det er færre kryss, det er flere planløsninger som gjør at trafikken vil gli bedre. Det vi hører, er at folk sier at endelig er man i gang, også med Tjernfjellet. Derfor har vi fått veldig god tillit på borgerlig side fra velgerne til å fortsette det arbeidet.

Arne Nævra (SV) []: Statsråd Solvik-Olsen bygger ikke bare broer, han ønsker også å bygge mentale broer, og det skal vi være med på å bidra til, med konstruktiv debatt. Men det forutsetter bl.a. at de vedtak og de strenge anmodninger som blir vedtatt her i salen, også blir fulgt opp av regjeringen, ikke minst innen transportsektoren. Jeg føler at det er mange vedtak, ikke minst innen transportsektoren, når det gjelder klimakutt, som ikke har blitt fulgt opp av statsrådene, for det gjelder flere statsråder. Jeg kan f.eks. bare raskt henvise til vedtak 19 i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:71 S for 2015–2016:

«Stortinget ber regjeringen foreslå et omsetningskrav for bruk av bærekraftig biodrivstoff i drivstoffet for skipsfarten.»

Dette er bare ett av dem, det er mange, mange flere. Jeg kan også nevne vedtak 753 i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:69 S for 2016–2017, som venter på oppfølging; det gjelder offentlige anskaffelser og palmeolje.

Mye av dette hører hjemme hos de andre statsrådene, under miljø og næring bl.a., men er det ikke litt respektløst overfor stortingsflertallet at miljøvedtak, særlig innen transportsektoren, ikke blir fulgt opp av regjeringen?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Jeg kan love at de vedtak som Stortinget gjør, spesielt innenfor transportsektoren, som er mitt departementsområde, men også generelt i regjeringen, blir fulgt opp. Noen ganger går det veldig kjapt fordi det er relativt enkelt, andre ganger kreves det gjerne mer arbeid fordi det er ganske store systemer som skal på plass. Noen ganger ber Stortinget mer om en utredning enn en gjennomføring, for at Stortinget skal få bedre belyst en beslutning før de fatter et endelig vedtak.

Når vi ser på det som er gjort på miljøområdet innenfor f.eks. samferdsel, mener jeg at det ikke er noe grunnlag for å mene at en ikke tar problemstillingen på alvor, ei heller at en ikke gjør noe med det. Når en ser på den satsingen som skjer på jernbane, der en bare i 2017 bevilget 8 mrd. kr mer til å bygge ut infrastruktur og til vedlikehold av det en har, sammenlignet med da regjeringen overtok i 2013, er det en kraftig satsing.

I byene er økningen på nesten tregangen. Det at det i 2020 vil være rundt 50 ferjer med batteripakker, som Arbeiderpartiet reiste rundt og ga inntrykk av at de først skulle starte med hvis de vant valget i 2017, viser at det har skjedd veldig mye. Men er vi i mål? Nei, på ingen måte. Derfor er et godt samarbeid i storting og regjering viktig.

Jon Gunnes (V) []: Behandlingen av Nasjonal transportplan endte nesten uavgjort mellom vei og bane, og representanter fra Fremskrittspartiet, både statssekretærer og stortingsrepresentanter, ville i valgkampen kalle Fremskrittspartiet et jernbaneparti. De har lært mye, for å si det sånn.

Venstre i Sør-Trøndelag gikk til valg på raskere, oftere og billigere buss og tog. Pris har f.eks. vært en utfordring på enkelte jernbanestrekninger. Mange opplever prisen på en togreise som høy i forhold til andre reisemåter, som bil, buss og til og med fly.

Spørsmålet mitt til statsråden er: Ser statsråden den samme utfordringen?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Det er selvsagt sånn at jo lavere prisen er, jo mer vil folk etterspørre det, alt annet likt. Så er det samtidig viktig å tenke gjennom hvordan en bruker knappe midler – om en skal bygge et bedre tilbud, eller om en skal sette ned prisen på eksisterende tilbud. Og det er litt av den gode diskusjonen som Venstre, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet har hatt, mellom regjering og storting, for å se på hvordan vi bruker pengene best mulig.

Det vi bl.a. har fått til, er å redusere prisen på månedskort med rundt 20 pst. – en helt åpenbar Venstre-kampsak – samtidig som vi bruker mer penger enn noen gang før på å bygge jernbaneinfrastruktur. I tillegg har vi stått sammen om en reform som gjør at jeg også tror vi kan bygge infrastrukturen bedre og billigere over tid. Så her har vi et samarbeid på bred front.

Så er det en del av spørsmålet som jeg ser jeg ikke kommer til å rekke å svare på, og det gjelder alternative transportmidler, og i byer og tettsteder vil buss være et godt alternativ for mange. Andre steder vil bilen være det primære, og da må vi sørge for at bilen blir mest mulig utslippsfri.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Samferdselspolitikken er fornyet, forsterket og løftet opp på et nytt nivå de siste fire årene, bl.a. på grunn av et godt samarbeid mellom de ikke-sosialistiske partiene. Transportløsningene er også blitt bedre, mer effektive og mer moderne. Samtidig ser vi at det kommer ny teknologi og nye muligheter som også gir noen utfordringer vi ikke kunne se for oss bare for noen få år siden. Det må vi etter vår oppfatning møte offensivt. Uber er et resultat av den utviklingen.

Kristelig Folkeparti ønsker nye plattformer velkommen, Uber inkludert, men da må vi også ha reguleringer som sikrer gode tilbud i hele landet. Kanskje må vi også se landet litt ulikt fordi behovene er forskjellige. I byer som Oslo kan drosjeregelverket mykes opp, mens det i distriktene er viktig å beholde ordninger som sikrer dagens drosjetransport.

Hvordan vil statsråden håndtere selskaper som Uber, samtidig som drosjetilbudet i distriktene blir minst like godt som det er i dag?

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Det er veldig mye spennende som skjer fordi verden får ny teknologi. Noe av det jeg tror vi er enige om, er f.eks. å se på bruk av hydrogentog, mer elbusser og elbiler o.l. Det vil løse mange problemer.

Når det gjelder digitalisering innenfor transportsektoren, f.eks. ved at en annen plattform enn det vi er vant til, brukes av et drosjeselskap som Uber, har det skapt utfordringer fordi de ligger langt framme i å utvikle teknologi som forbrukerne ønsker. De ser også muligheten for å levere tjenesten bedre og billigere enn det tradisjonelle markedet har gjort. Samtidig vet vi, av egen erfaring, etter å ha besøkt myndighetene i f.eks. California, at en del steder der Uber går inn, ser man en reduksjon i lønnsnivå, man ser arbeidsavtaler uten særlig pensjonsrettigheter, og man ser at drosjemarkedet utenfor byene mer eller mindre kollapser fordi folk ikke lenger kan leve av det.

Vi må sikre at vi har et godt drosjetilbud over hele landet, at vi tar inn over oss mulighetene som nyskapingen har, samtidig som vi opprettholder et godt arbeidsmarked for dem som driver næringen, og det må vi få til sammen.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Ingvild Kjerkol (A) []: Arbeiderpartiets mål er et samfunn som fremmer god helse for alle, og som forebygger sykdom. Det handler om hvem vi er, hvem vi vil være, både som fellesskap og som enkeltmennesker. Når regjeringen inviterer Stortinget til samarbeid om å skape et bærekraftig velferdssamfunn, må vi se på hvordan vi har akslet den oppgaven de fire siste årene. Vi kan ikke fortsette å bruke like mye oljepenger samtidig som innsatsen på områdene med de største utfordringene er som den har vært.

Vi blir flere eldre, og ulikhetene øker. I 2016 ble det født nesten 60 000 unger i Norge. Det er 60 000 små liv som skal bli sett, som skal få trygghet, kjærlighet og muligheter. Det viktigste vi gjør i denne salen for helsen til folk, gjør vi lenge før de blir syke, og det krever noe av oss som politikere.

I denne stortingsperioden skal Arbeiderpartiet fortsette å jobbe for vår felles helsetjeneste. Vi kommer til å jobbe for at barn, unge, forebygging og folkehelse får like mye oppmerksomhet som sykehus, ventetider og behandling av ulike sykdommer. Norge trenger en folkehelsepolitikk som er tilpasset den tiden vi lever i, og som favner folks både psykiske og fysiske helse.

Vi vet veldig mye om hva det er som gjør oss syke. Vi får flere sykdommer i årene som kommer innenfor det vi kaller de ikke-smittsomme sykdommene – diabetes, kreft, kols og hjerte- og karsykdommer. Vi vet også at flere vil slite med sin psykiske helse, og vi vet at altfor mange opplever mobbing i skolen, vold og overgrep i nære relasjoner. Dette handler om samfunnssykdommene, det handler om folkehelsen. Vi vet at antallet uføre er nesten doblet på sju år, og vi vet også at én av fire ikke fullfører videregående. Det er her de store sammenhengene finnes, og det er her de store sammenhengene må brytes.

Da kan vi egentlig ikke fortsette med at den forebyggende innsatsen begrenser seg i så stor grad som den har gjort. En oppfordring om å røre seg 30 minutter om dagen er veldig bra, men det er for lite, og det er for puslete. Da Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen la fram sin tipunktsplan for helsepolitikken midt i august, var verken folkehelse eller forebygging nevnt med et eneste ord. Ikke ett punkt på den listen ble spandert på det som legger grunnlaget for en god helse. Verdens helseorganisasjon sier at vi er vitne til en epidemi som brer seg til alle land. 60 pst. av alle dødsfall i verden skyldes nå disse ikke-smittsomme sykdommene. I Norge er tallet nærmere 80 pst., og det er fortsatt tydelige sosiale forskjeller i befolkningen.

Det er godt dokumentert at forebygging og spesielt de brede tiltakene som når alle, er det som gir mest helse igjen for pengene og størst velferdsgevinst. Tidlig innsats er nødvendig, og derfor vil Arbeiderpartiet i denne perioden ha et særlig fokus på barn og unge. Regjeringen er for passiv. Den følger ikke de gode rådene, og den benytter seg ikke av disse store, brede fellesskapsarenaene. Man sier rett og slett nei til det som virker mest. Det har vi ikke råd til.

Vi i Arbeiderpartiet vil søke et bredest mulig samarbeid i Stortinget for å holde friske folk friske – fysisk aktivitet i skolen, skolemat, psykisk helse i skolen, en utvidet skolehelsetjeneste som treffer elevene der de er, og en framtidsrettet helsepolitikk. Den skal forebygge, gi muligheter og ikke bare reparere.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Norge er og skal være et trygt og godt land å bo i. Vi har en god skole, vi har en helsetjeneste som er blant verdens beste, vi har lav arbeidsledighet. Gjennom generasjoner har vi bygd et velferdssamfunn som vi kan være stolte av, og som vi har en stor oppgave i og et stort ansvar for å føre videre.

Et samfunns moralske standard måles best ved å se på hvordan vi behandler dem som har det vanskeligst. Derfor prioriterer Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen arbeidet mot vold i nære relasjoner og vold mot barn høyt. Den første opptrappingsplanen mot vold og overgrep ble vedtatt i Stortinget i forrige periode. Aldri før har det blitt lagt frem en så forpliktende plan på dette området. Vårt mål er at ingen barn skal oppleve vold og overgrep. Norge skal være et trygt og godt land å bo i for alle. I de neste årene skal vi fortsette å styrke innsatsen for dem som trenger det mest.

Trygghet er viktig for oss alle, også for de over 54 000 barna som mottar hjelp fra barnevernet. 54 000 – det er like mange som det bor i Skedsmo kommune. Mange av disse barna får hjelp gjennom at foreldrene deres gis veiledning, råd og trygghet i foreldrerollen, og ved at foreldrene får nødvendig avlastning. I Høyre er vi glade for at regjeringen satser spesielt på forebygging og tidlig innsats. Det er viktig for mange familier, og det kan holde mange familier sammen.

Men noen barn opplever å måtte flytte fra sine foreldre, fra sine familier eller fra sine lokalmiljøer, til nye familier og nye omsorgspersoner som kan gi dem trygghet når situasjonen hjemme er som mest utrygg. Omsorgsovertakelse i barnevernet skal alltid være siste utvei, men det er en viktig og helt nødvendig utvei for noen.

Hver og en av disse mer enn 54 000 barna trenger å vite at vi skal være der for dem, og at de har en viktig stemme, som vi skal lytte til. Barnevernet er en av de viktigste tjenestene vi har for å hjelpe og trygge utsatte barn, men også for å hjelpe familiene. I slutten av forrige stortingsperiode vedtok vi en barnevernsreform. Den skal bidra til å styrke kommunenes mulighet til å gi bedre hjelp. Flere barn og familier skal få rett til hjelp til rett tid. Vi skal i denne perioden fortsette å styrke kommunenes muligheter til forebygging og til helt nødvendig kompetanseheving.

Selv den dyktigste fagpersonen, eller kanskje spesielt den dyktigste, trenger kollegaer til å gi råd og til å avlaste. Både barna og fagpersonene fortjener at vi legger opp barnevernet på en måte som gir dem det. Vi trenger de robuste kommunene som kan ivareta behovene. I årene fremover skal vi styrke satsingen i det kommunale barnevernet betydelig, og gjennom kommunereformen skaper vi større fagmiljøer i det viktige barnevernet.

Da Senterpartiets Marit Arnstad tidligere i dag svarte på en replikk om barnevern, tolket jeg hennes svar slik at utfordringene i barnevernet ikke har noe som helst med kommunereformen å gjøre. Det er trist at Senterpartiet fortsetter sin bakstreverske holdning til helt nødvendige reformer når endringene er så nødvendige for å sikre bedre tjenester til dem som trenger det mest. Arnstad sa noe slikt som at det må da være fullt mulig å gi oppgaver til kommunene uten å tenke struktur. Men det har vi drevet med i snart 50 år. Det har resultert i svimlende mange interkommunale selskaper, som løser helt basale oppgaver for kommunene, mer eller mindre utenfor de folkevalgte kommunestyrenes rekkevidde. Skulle vi ha fortsatt slik Senterpartiet ønsker det, ville lokaldemokratiet forvitre. Heldigvis skjer ikke dette, fordi velgerne i dette valget har gitt fornyet tillit til de partiene som ser at en helt nødvendig kommunereform sikrer de aller viktigste velferdstjenestene, og at lokaldemokratiet fortsatt skal blomstre og vokse.

Barnevern skal og bør være en av kommunenes viktigste oppgaver. Da må vi sikre at fagmiljøene er gode nok og store nok til å sikre kontinuitet hos ansatte, mulighet for faglig utvikling, og at saksbehandlerne har mulighet til å ha en armlengdes avstand, slik at ikke innbyggerne mister tillit fordi fagmiljøet er for lite. Mange små kommuner har få stillinger i sitt barnevern. Barnevernet er så viktig at Stortinget nylig vedtok at alle kommunestyrer hvert år skal behandle rapport om tilstanden i sitt barnevern.

For Høyre handler trygghet først og fremst om at ingen av oss skal reduseres til å være en liten brikke i et stort puslespill, men at hver enkelt av oss er den viktigste brikken i puslespillet den dagen vi trenger hjelp. Om det er viktig på mange områder, er det i hvert fall helt avgjørende viktig for barn og unge i barnevernet.

Erlend Wiborg (FrP) []: President! Jeg vil begynne med å gratulere visepresidenten og hele presidentskapet, og ser også frem til godt samarbeid med dem.

Folket har talt. I valget fikk den sittende regjering mandat til å fortsette. Det betyr to ting: Folket er fornøyd med hvordan landet har blitt styrt i fire år, og folket ønsker at det skal fortsette.

Det har ikke manglet på advarsler fra opposisjonen, og spesielt Arbeiderpartiet har svartmalt situasjonen. Svartmalingen har vært og er tatt helt ut av løse luften, og vi ser resultatet. For tradisjonelt har Arbeiderpartiet hatt høy troverdighet på arbeidslivsspørsmål, men nå er det tydelig at de ikke lenger har det. Velgerne ser at regjeringen har styrt arbeidsmarkedet gjennom turbulente tider, gjennom betydelig oljekrise med et stort fall i oljeprisen, og regjeringen har gjort det med stort hell. Vi ser at arbeidsledigheten faller måned for måned til tross for utfordrende tider. Arbeidsledighetstall fra Nav viser at ledigheten har falt jevnt, og at den nå er nede på ca. 2,5 pst. Det er ned fra 2,8 pst. for ett år siden. Det er spesielt gledelig at de såkalte petroleumsfylkene har den største nedgangen.

Men det som også er viktig, er å snakke om at vi skal få flere i arbeid. For det er fortsatt for mange som står utenfor arbeidslivet av folk i arbeidsfør alder. Da er det ikke ett enkelt grep man kan ta, men et vidt spekter av virkemidler – alt fra hvilken utdanningspolitikk vi fører, om vi har en utdanningspolitikk der kunnskap er i fokus, om vi har en samferdselspolitikk der folk kan raskt og enkelt komme seg til og fra jobb, der varene kan komme raskest mulig ut der de skal, og på en rimeligst mulig måte, hvilket skattenivå vi har. Velgerne sa heldigvis tydelig nei til Arbeiderpartiets ønske om massive skatteøkninger for innbyggere og næringsliv. Vi ser resultatene: Ledigheten går ned, det skapes nye arbeidsplasser, og det er en optimisme i arbeidslivet.

Men fortsatt er det flere viktige grep vi må ta. Det ene gjelder arbeidslivskriminaliteten. Det er en utfordring, og mye tyder på at det også vil være en betydelig utfordring i flere år fremover. Samfunnet opplever i dag grenseoverskridende kriminalitet på mange plan, og dette påvirker arbeidslivet. For den enkelte som blir utsatt for dette, er det selvfølgelig særdeles alvorlig, men det er også alvorlig for alle de seriøse aktørene som finnes der ute. Heldigvis drives de fleste norske bedrifter godt og drives etter boken og etter spillereglene og har en fair konkurranse. Men vi ser at dette er under press, og da er jeg veldig glad for at regjeringen har hatt fokus på dette de senere årene og fortsatt kommer til å ha det i årene fremover. Budsjettene for å bekjempe arbeidslivskriminalitet har økt, straffene er skjerpet, nye sentre er etablert, samarbeidet mellom de ulike kontrolletatene er bedre, vi har tatt tak i utfordringer man tidligere hadde med at enkelte offentlige instanser satt på informasjon som de ikke nødvendigvis kunne dele med andre. Men fortsatt gjenstår det mye, og der er jeg glad for at regjeringen er tydelig.

Da vi i forrige periode også moderniserte arbeidsmiljøloven, fikk vi mye kritikk. Men det vi ønsket å gjøre, var å sørge for å få en arbeidsmiljølov som var tilpasset det arbeidslivet vi har i dag, de behovene menneskene og bedriftene faktisk har i dag. For det er slik at samfunnet endrer seg, og da kan det også hende at det er fornuftig å gi noe mer fleksibilitet innenfor de ytre rammene. Det var det vi gjorde. Selv om man også i valgkampen og den siste fireårsperioden kunne få inntrykk av det motsatte, er de ytre rammene de samme, men vi har åpnet for mer fleksibilitet der begge parter, både arbeidsgiver og arbeidstaker, ønsker det. Mye viser at også den politikken faktisk var riktig, og at mye av skremselspropagandaen slo feil.

Så jeg ser lyst på fremtiden også for norsk arbeidsliv, for vi har en regjering som har vist handlekraft og sørget for at vi får skapt nye arbeidsplasser og samtidig bevart dem vi har.

Geir Pollestad (Sp) []: Senterpartiet måler ikkje berre sin næringspolitikk i kor høg eller låg arbeidsløysa er. Senterpartiet er oppteke av å føra ein næringspolitikk som gjev høg verdiskaping, og som sikrar busetjing i heile Noreg. Politikken må òg sikra høgast moglege eksportinntekter.

I ei tid der det politiske ordskiftet nærmast druknar i festtaleformuleringar om grønt skifte, havrommet og innovasjonskraft, meiner eg det heller er betre å løfta fram ord som handelsbalanse, lokalt eigarskap og nasjonal kontroll. Det viktigaste er likevel ikkje kva ein seier, men kva ein gjer. «Godt gjort» må definitivt verdsetjast høgare enn «godt sagt».

Eitt eksempel er planen om at eit såkalla grønt investeringsfond, Fornybar AS. Det er no gått to år sidan Stortinget gjorde vedtak om dette. Etter to år veit me berre at dette skal liggja i Stavanger. Det meste anna er i det blå-blå. Godt sagt, men framleis ugjort. Status så langt: Null nye arbeidsplassar, null verdiskaping.

Framtidsnæringane i Noreg må ta utgangspunkt i dei ressursane me råder over. Noreg er rikt på ressursar. For Senterpartiet er ei av dei viktigaste sakene å sikra nasjonal kontroll over desse ressursane: nasjonal kontroll over fisken, nasjonal kontroll over jorda, nasjonal kontroll over vasskrafta, nasjonal kontroll over skogen, nasjonal kontroll over infrastrukturen, nasjonalt eigarskap til viktige bedrifter i Noreg.

Det meste av arbeidet som vert gjort i Noreg, er det nokre andre ein annan plass i verda som er villig til å gjera for mindre betaling enn det lønene i Noreg er. Senterpartiet meiner det er viktig at arbeid som skjer i Noreg, skal skje med norske løner. Set me ut stadig fleire oppgåver til andre, mistar me både kompetanse og inntekt. Derfor vil kampen for norske arbeidsfolk på land, til havs og i lufta vera prioritert for Senterpartiet i denne perioden.

Senterpartiet meiner me må styrkja beredskapen i Noreg. Me må ikkje verta naive. Me har gjort oss for avhengige av andre. For det er ikkje nokon god idé å kjøpa fengselsplassar i utlandet i plassen for å sikra arbeidsplassar i Noreg. Det er ikkje nokon god idé å importera stadig meir mat frå utlandet i plassen for å sikra bruk av jorda i Noreg og arbeidsplassar på meieri, slakteri og annan næringsmiddelindustri. Og det er ikkje nokon god idé å bruka billig utanlandsk arbeidskraft på båtar i norsk farvatn i plassen for å tryggja norske sjøfolk. Billigast mogleg på alle felt kan i sum verta veldig dyrt.

I valet fekk Senterpartiet auka oppslutning, fram 4,8 pst. og frå 10 til 19 representantar. Ja, vår framgang – Senterpartiets framgang – er nesten like stor som den kraftige tilbakegangen som regjeringspartia og støttepartia opplevde. Det vil påverka den politikken som vert ført, og det vil gje ein politikk som i større grad ser heile landet. Det vil gje ein politikk som skjerpar kampen mot auka byråkrati, og det vil gjera det vanskelegare for regjeringa å få gjennomført nye usosiale avgifter.

Landet treng ein meir aktiv næringspolitikk. Senterpartiet vil ta eit leiarskap for å sikra auka verdiskaping, for å sikra jobb til folk i Noreg, for å sikra norske arbeidsvilkår for arbeid i Noreg og nasjonal kontroll over naturressursane. For Senterpartiet trur på heile Noreg, og valet gav oss auka kraft i den kampen.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Vi lever i en tid med store utfordringer både nasjonalt og globalt. Klimaendringer, en global flyktningkrise og en urolig internasjonal situasjon krever lederskap og samarbeid.

Her hjemme går mye i riktig retning. Ledigheten går ned, veksten går opp, og flere kommer i arbeid. Det er viktig for folks trygghet i hverdagen og avgjørende for en bærekraftig velferd for fremtiden.

Vi skal ta vare på Norge som verdens beste land å bo i, et land hvor tilliten mellom folk er stor, og hvor forskjellene er små. Skal vi lykkes også i årene som kommer, må vi fortsette å gjennomføre nødvendige reformer. Alternativet til forandring er ikke at ting blir som det var, men tilbakegang.

Oljeinntektene vil etter hvert gå ned, og utgiftene til helse og omsorg vil gå opp. Færre yrkesaktive skal finansiere velferden til flere eldre. Det betyr at vi må fortsette omstillingen av norsk økonomi, slik at vi skaper flere trygge jobber. Vi må forsterke det grønne skiftet. Vår viktigste jobb er å bidra til å skape flere jobber, og at flere kvalifiseres for det nye arbeidslivet.

Norge er blant de land i Europa som har kommet lengst i digitaliseringen. Det er bra. Bruk av ny teknologi gjør at norske arbeidsplasser kan bli mer konkurransedyktige, og jobber som tidligere ble flyttet ut av Norge, kan flyttes hjem. Nye digitale tjenester og en mer innovativ offentlig sektor gjør at vi kan flytte ressurser fra administrasjon til helse, omsorg og skole. Bruk av velferdsteknologi skaper trygghet for brukerne og pårørende, og det bidrar til at dyktige mennesker innenfor helse og omsorg kan hjelpe flere.

Da vi overtok i 2013, manglet digitaliseringsarbeidet kraft, samordning og politisk lederskap. Vi har gjennomført et digitalt taktskifte i staten, fått til en bedre kobling mellom digitalisering i stat og kommune, bidratt til at velferdsteknologien ikke bare vises frem i showrooms, men tas i bruk i reelle rom i folks hjem, og lagt til rette for økt bruk av teknologi i bedriftene. Det skal vi fortsette med. Arbeidet skal forsterkes. Men samtidig må vi også løfte kompetansen, bidra til at flere kvalifiserer seg for nye jobber, og at de som har falt ut, kan få hjelp tilbake til arbeidslivet. Dette er viktig for tryggheten i samfunnet, men også for å sikre en bærekraftig velferd for fremtiden.

I forrige periode startet Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre opp mange viktige reformer. Etter forslag fra Venstre og Kristelig Folkeparti gjennomfører vi nå en regionreform. Vi har tilpasset de statlige fylkesmannsembetene til de folkevalgte regionene. Vi startet opp kommunereformen, som skal sikre at folk også i fremtiden får gode tjenester der de bor. Skal vi bevare de norske velferdskommunene, kan vi ikke tviholde på en kommunestruktur fra 1960. Vi må sikre sterke fagmiljøer som kan gi folk gode tjenester.

Vi har kommet lenger enn det jeg tror de fleste trodde var mulig. En av tre vil bo i en ny kommune i 2020. Venstre, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet ble i våres enige om at kommunereformen skal fortsette i denne perioden. Det er viktig, for alternativet til sterkere kommuner er en sterkere stat, med mer sentralisering og mindre lokalt selvstyre. Nå er det viktig at de som skal gjøre jobben med å bygge nye kommuner, får ro til å gjøre den viktige jobben. Kommune- og regionreformen er en del av samarbeidspartienes arbeid for å desentralisere makt, et arbeid som vil fortsette i denne perioden.

En del av dette er også avtalen vi har med Venstre for å flytte ut statlige arbeidsplasser fra Oslo til kompetansemiljøer andre steder i landet. I løpet av fire år har vi flyttet ut eller besluttet etablert over 700 nye arbeidsplasser, mens de rød-grønne i løpet av åtte år kun klarte å flytte 557 arbeidsplasser ut av arbeidsmarkedet fra Oslo.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Stein Erik Lauvås (A) []: Høyres regjeringskollega, Fremskrittspartiet, ved parlamentarisk leder Limi, redegjorde tidligere i dag i Stortinget om eiendomsskatt og sa at flere kommuner har innført eiendomsskatt uten at det har vært nødvendig. Jeg går bare ut fra at statsråden er samkjørt og enig i dette utsagnet fra regjeringskollega Fremskrittspartiet. Jeg har i så fall lyst til å spørre: Hvilke kommuner mener statsråden at dette dreier seg om? Kan det være f.eks. Moss, kan det være f.eks. Eidsberg, eller er det andre kommuner som kommer på listen etter dette utsagnet fra regjeringskollega Fremskrittspartiet?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg er enig med representanten Limi i at eiendomsskatt er en usosial skatt. Det er en skatt som rammer uavhengig av personlig inntekt.

Det kan være ulike grunner til at kommuner innfører eiendomsskatt. Vi har styrket kommuneøkonomien vesentlig i denne fireårsperioden, ja mer enn det de rød-grønne gjorde i løpet av åtte år. Antall kommuner på ROBEK er nesten halvert i løpet av denne regjeringsperioden, så kommuneøkonomien er solid.

Hvis jeg skulle peke på én kommune, ville jeg peke på Oslo. Der viste de borgerlige partiene gjennom mange år at man hadde Norges beste skole, at man hadde et godt og utbygd velferdstilbud – samtidig som man ikke hadde eiendomsskatt.

Men som sagt: Dette er en del av lokaldemokratiet, og det er de lokale politikerne som avgjør om man skal ha eiendomsskatt eller ikke.

Stein Erik Lauvås (A) []: Jeg forstår at statsråden ikke er villig til å snakke om f.eks. Moss og Eidsberg, som også har eiendomsskatt. Han viser til andre ting og svarer for så vidt ikke på spørsmålet.

Men for å følge opp litt: Når regjeringskollega Fremskrittspartiet nå sier at de vil fjerne muligheten for kommunene til å ta inn eiendomsskatt, skal de også gjøre dette uten at kommunene skal få noen kompensasjon for det. Det dreier seg røflig om tall på ca. 12 mrd. kr. Vi kan i hvert fall være enige om at det er en god slump penger vi snakker om. Jeg går igjen ut fra at regjeringspartiene er noenlunde samordnet når de uttaler seg. Da vil jeg spørre: Når kan kommunene forvente at et slikt forslag om å fjerne muligheten til å ta inn eiendomsskatt kommer?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Det spørsmålet tror jeg at representanten og andre arbeiderpartirepresentanter også stilte før valget. Mitt svar er det samme i dag som det det var før valget: Høyre har ikke gått til valg på å ha noe forbud mot eiendomsskatt. Dette er en del av lokaldemokratiet. Høyres lokalpolitikere argumenterer ofte imot eiendomsskatt, eller for redusert eiendomsskatt, fordi det er en skatt som rammer usosialt. At Fremskrittspartiet har et annet syn, har jeg respekt for. En representant fra Arbeiderpartiet, som i hvert fall tidvis har regjert også med andre partier, vet at partiene kan ha litt ulike programforslag i denne type saker.

Heidi Greni (Sp) []: Kommunereformen har med de vedtakene som er fattet hittil, kostet mellom 5 og 6 mrd. kr for perioden 2014–2019, viser en forskningsrapport som nylig ble presentert av Kommunal Rapport. Det er store beløp, som betales gjennom reduserte rammer til resten av Kommune-Norge, og vil nødvendigvis få konsekvenser for tjenestetilbudet til folk i de kommunene. Vi vet at Kommunaldepartementet opererer med lavere tall, men da er ikke det interne arbeidet i kommunene og en rekke tilskuddsordninger regnet med. Høyre sier i sitt program at kommunereformen skal videreføres i stortingsperioden. De vil ta initiativ til ytterligere sammenslåinger og legge opp til at det også kan brukes tvang når det gjelder sammenslåinger videre. Kan statsråden bekrefte at regjeringen også i denne stortingsperioden vil fortsette med å bruke tvang som middel for å få kommunene til å slå seg sammen? Og hvis ja: Hvor store økonomiske ressurser er regjeringen villig til å bruke for å få igjennom sine ambisjoner om å sanere bort enda flere kommuner?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg er litt overrasket over at ikke Senterpartiet er mer opptatt av de tjenestene vi skal gi til innbyggerne våre – til de mest sårbare blant oss, som trenger fagfolk, til dem som trenger psykologer, til alle de kommunene som hadde trengt flere fagfolk på plan- og bygningskontoret sitt. Det er det kommunereformen handler om. Det handler om hvordan vi skal sikre gode tjenester til innbyggerne der de bor, også i fremtiden. Det er snart på tide at Senterpartiet ser at alternativet til sterke kommuner er sentralisering og en sterkere stat. Det vil være mindre lokalt selvstyre.

Jeg kommer til å fortsette å kjempe for at vi skal bevare de norske velferdskommunene med stort ansvar, med fagfolk som kan hjelpe dem som trenger det aller mest. Og ja, vi har sikret gode økonomiske rammer. Den rapporten det vises til – det vet representanten – er skrevet av personer som er sterke motstandere av kommunereformen, og summen er betydelig lavere. Men ja, vi har brukt økonomiske virkemidler. Det har vært nødvendig. Det har vært riktig. Og det skaper sterkere velferdskommuner.

Karin Andersen (SV) []: Ingen regjering har hatt mer penger eller brukt mer penger enn denne regjeringen. Likevel har vi sett mange smålige kutt overfor folk som er uføre og vanskeligstilte. Statsråden har ansvaret for ett av dem, og det gjelder bostøtten. Boutgiftene har økt, og vi har blitt flere mennesker, likevel bruker vi mindre penger på bostøtte nå enn vi gjorde i 2009, og i 2017 er det 10 000 færre som får bostøtte enn i fjor. Hoveddelen av dem er uføre som har falt ut av ordningen.

Jeg registrerer at statsråden har vært ute og sagt at de har styrket bostøtten. Ja, det er noen småendringer som alle har vært enige om. Men kan statsråden forklare hvordan det er mulig å styrke bostøtten når man bruker mindre penger og færre får dem, samtidig som boutgiftene øker, vi blir flere i dette landet, og de som har minst, har stått stille i inntekt i flere år?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Det er riktig at regjeringen har brukt noe mer oljepenger i denne perioden, og det overrasker meg hvis SV er uenig i at det var riktig å bruke penger i en situasjon der oljeinntektene falt fra 120 dollar fatet til 30–40 dollar fatet og 50 000 mennesker mistet jobben sin. Vi er stolte av den jobben vi har gjort de fire foregående årene. Arbeidsledigheten går ned, flere kommer i jobb, og økonomer både i Norge og internasjonalt har ment at det var riktig.

Når det gjelder bostøtten, har denne regjeringen rettet opp feil og svakheter som SV har et ansvar for. Det gjelder prisreguleringsmekanismen, vi har sørget for at folk i bokollektiv får bostøtte, og vi har sørget for at barnefamiliene får mer bostøtte. Vi har styrket og rettet opp bostøtten, og i dag er det nesten halvparten så mange bostedsløse som det var da SV satt i regjering. Antall barn som er bostedsløse, har gått ned med 67 pst. Politikken gir gode resultater.

Ketil Kjenseth (V) []: Jeg hørte i statsrådens innlegg mange gode invitasjoner til Venstre. Statsråden nevnte også at Venstre og Kristelig Folkeparti har vært med på å legge til rette for en regionreform, bl.a. Jeg hørte «det grønne skiftet», «digitalisering» og «regionreform». Det var også snakk om «showrooms». Jeg vender blikket til Stavangerregionen, eller «Greater Stavanger», som de nå ynder å kalle seg selv. Der har mange kommuner gått sammen om en digital dugnad. Jeg har registrert at regjeringen har invitert til en smartbykonferanse. Samfunnskritisk infrastruktur er jo i større og større grad digitalt styrt. Det gjelder strømnettet, det gjelder vann, det gjelder mer og mer innenfor kollektiv og samferdsel. Spørsmålet er om dette bare skal være en storbysatsing – vi har ikke så mange store byer i Norge – eller om vi kan etablere smarte regioner eller smarte fylker på noe vis i Norge.

Statsråd Jan Tore Sanner []: La meg bare først utkvittere at vi har samarbeidet veldig godt med både Kristelig Folkeparti og Venstre i hele forrige fireårsperiode. Vi har levert gode resultater, og jeg er helt overbevist om at vi gjør hverandre bedre – politikken blir bedre.

Vi er opptatt av at vi nå må få fart på digitaliseringen i Kommune-Norge. Det er gjort mye i stat, nå må vi få til bedre kobling mellom det som gjøres i staten, og det som skjer i kommunene. Innbyggerne forholder seg ikke til forvaltningsnivåer, de forholder seg til tjenester. Derfor er det så viktig det arbeidet som helseministeren nå gjør når det gjelder å se helsetjenester i sammenheng.

Vi har nå innledet et samarbeid med KS, der vi putter statlige penger i en stor pott, der kommunene skal stille opp med penger i potten, og der vi skal hjelpe kommuner som kan være digitale lokomotiver, med å få utviklingsmidler som de andre kommunene betaler tilbake når de benytter seg av de tjenestene.

Og ja, det er sterke miljøer også i mange distriktskommuner, og sterke fylker og regioner kan også være lokomotiver. Vi trenger et bedre samarbeid for å få digitalisert også Kommune-Norge.

Torhild Bransdal (KrF) []: Lang fartstid i lokalpolitikken har vist meg at ting tar tid – de tre t-ene. Jeg har på forskjellig vis vært med på å behandle både kommune- og regionreformer, og alt har havarert. Jeg har lyst til å berømme statsråden, for at han virkelig har stått i stormen selv om det har blåst nordavind fra alle kanter, – for at han virkelig vil noe. Vi vet at en organisasjon som skal utvikles, må utvikles dynamisk. Kristelig Folkeparti, sammen med Venstre, har vært utrolig opptatt av og en pådriver for å få til disse regionene. Det er også sagt. Hovedmålet med det er å få overført demokratiske oppgaver fra staten og ned til nærmest mulige folkevalgte nivå. Politikere skal få lov til å ta beslutninger som det statlige byråkratiet tar i dag.

Så har det vært en diskusjon om grenser, og vi vet at grensedragningen ikke ble optimal. Ser statsråden de grensene som er dratt i regionreformen i dag, som endelige?

Statsråd Jan Tore Sanner []: La meg først takke for hyggelige ord. Jeg ser frem til å samarbeide med både representanten Torhild Bransdal og alle de andre som har tatt replikk. Det blir spennende debatter også i årene som kommer.

Regionreformen er et veldig godt eksempel på samarbeid mellom Venstre, Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene. Regjeringspartiene mente i utgangspunktet at vi kunne klart oss med to forvaltningsnivåer, men med bakgrunn i Venstre og Kristelig Folkepartis engasjement gjennomfører vi nå regionreformen. Vi har satt ned et ekspertutvalg som skal se på nye oppgaver til regionene, slik at vi kan desentralisere mer makt til folkevalgte nivåer.

Jeg er enig i at grensedragningen ikke er optimal. Det er kanskje ikke så rart. Når en har hatt samme grensedragning i over 160 år og samfunnet har endret seg, betyr det at vi også må se på grensene for fremtiden. Men vi må nå ta utgangspunkt i avtalen vi har mellom de fire partiene, gjennomføre den, og så må vi selvsagt ha et åpent sinn og se om vi kan få mer optimale grensedragninger for fremtiden, i dialog med både de nye fylkene og kommunene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Espen Barth Eide (A) []: Arbeiderpartiet vil at det viktigste for Norge skal være det viktigste i norsk politikk. Det gleder meg derfor at et av vår tids aller viktigste spørsmål – arbeidet for et mer klimavennlig samfunn – har stått så sentralt i debatten i dag.

Klimakrisen er her nå. Det går opp for flere og flere. Bevisstheten om at vi må ta tydelige grep – nå – om vi skal kunne opprettholde livet på jorden slik vi kjenner det i framtiden, står stadig sterkere.

Men en slik erkjennelse forplikter. Å ta vare på klodens klima er et felles ansvar for menneskeheten. Arbeidet må skje globalt, regionalt, nasjonalt og lokalt. Få spørsmål kaller på langsiktig politisk lederskap som dette.

Globalt må vi bidra til å oppfylle Paris-avtalen. Dertil må vi bygge videre på den vilje til kollektiv handling avtalen representerte.

Regionalt må vi få fortgang i samarbeidet med EU på dette feltet. Her har det vært mange gode ord, men litt mindre handling så langt. Sammen med EU skal vi oppnå målet om 40 pst. utslippskutt innen 2030.

At vi bidrar internasjonalt, må imidlertid ikke hindre at vi har sterke, egne ambisjoner for klimakutt her hjemme. Vi skal samarbeide ute, men gjøre vårt her hjemme. Samtidig må vi tilpasse oss de klimaendringene som allerede er her, og i dette arbeidet spiller kommunene en svært viktig rolle.

Norge må ta en tydelig lederrolle på alle disse nivåene. På alle nivå må vi være strategiske, ambisiøse og utålmodige i klimapolitikken. Dette er et verdispørsmål. Det er også et helt sentralt økonomisk spørsmål, nært knyttet til det store spørsmålet om hva vi skal leve av i framtiden i dette landet.

Med god og målrettet politikk kan teknologisk endring hjelpe oss til å gjøre omstillingen til lavutslippssamfunnet langt enklere. Vi står midt oppe i det som har blitt beskrevet som den fjerde industrielle revolusjon. Begrepet spiller på hvordan en lang rekke ulike teknologiske gjennombrudd på mange ulike sektorer nå begynner å spille sammen og gi synergieffekter vi knapt kunne ane for få år siden. Digitalisering, automasjon, maskinlæring, nye materialer og helt nye produksjonsformer samspiller med nye muligheter for å produsere og lagre ren energi. Delings- og sirkulærøkonomien gir oss nye muligheter til å bruke ressursene langt mer rasjonelt. Eksempelvis har vi bare så vidt sett begynnelsen på en revolusjon innen transportsektoren. Personbiler har ligget i front – tungtransport og skipstrafikk kommer etter. Kombinert med gode kollektivløsninger er dette et av de viktigste områdene for ytterligere utslippskutt internt i Norge.

På mange av disse områdene har Norge komparative fortrinn. Men det er ikke nok at de er der – vi må også bruke dem, aktivt, sammen. Vårt aller fremste komparative fortrinn er dog vår evne til å omstille oss i lag – næringsliv, arbeidsliv og offentlig sektor på samme lag. Den norske modellen har vist seg svært robust og godt egnet til å gjennomføre målrettede omlegginger på en måte som unngår at folk blir satt på sidelinjen. Slik sett kan vi kombinere ansvarlig og bærekraftig vekst med inkluderende vekst. Vi har klart det før, og vi kan klare det igjen.

Valget dreier seg ikke om vi må gjennom denne omstillingen eller ikke – det må vi, før eller siden. Spørsmålet er om vi tar den nå som vi har det beste utgangspunktet, eller om vi venter til vi ikke lenger kan unngå den.

Klimaendringene vil endre rammebetingelsene for norsk økonomi på helt grunnleggende måter. Det er derfor bra at regjeringen nå har satt ned et utvalg som skal utrede Norges økonomiske klimarisiko.

Vi gjør også lurt i å se til hva som gjøres i flere av våre storbyer på klimafeltet. I min hjemby, Oslo, har byrådet tatt viktige, helhetlige grep på dette feltet, og resultatene vises allerede. De har sikret bedre kollektivløsninger, tilrettelegging for sykkel og gange og et dynamisk prissystem i bomringen. De siste oljefyrene skal bort fra Oslos gamle bygårder innen 2020. Byutviklingen skal ses i nær sammenheng med kollektivtilbudet. Arbeiderpartiet vil støtte opp om denne utviklingen i våre storbyer ved at vi går inn for 70 pst. statlig støtte til videre kollektivutbygging.

Oslo har også innført årlige klimabudsjetter. I Arbeiderpartiet mener vi at dette er et eksempel til etterfølgelse – kun på denne måten får man fullt ut illustrert hvordan beslutninger i ulike sektorer påvirker hverandre.

Arbeiderpartiet er et teknologioptimistisk miljøparti. Utfordringene er store, men det er også mulighetene. Jeg ser fram til godt samarbeid med alle i denne salen som er opptatt av disse spørsmålene.

Margunn Ebbesen (H) []: Vi har lagt bak oss en valgkamp og et valg som ga Høyre, Fremskrittspartiet og samarbeidspartiene fornyet tillit. Velgerne har gjennom valget vist at de har tillit til våre lovnader, og de har sett at vi holdt det vi lovte i forrige valgkamp og i regjering. Høyre i regjering har vært tydelig på at det var nødvendig med modernisering av offentlig sektor, og at reformer har vært nødvendig å gjennomføre, ikke for å endre Norge, men fordi Norge har endret seg, og forventningene blant dem som bor ute i Norges land, har også endret seg. Selvsagt har dette vært vanskelige saker, men vi har stått i stormen, og vår statsminister har vært en samlende og trygg leder av landet. Vi har lagt bak oss en periode hvor vi opplevde et kraftig fall i oljeprisen, hvor 50 000 arbeidsplasser i privat næringsliv ble borte, og en migrasjonskrise.

Innbyggerne har krav på samme gode kommunale tjenester om de bor i bygd eller by. De har krav på et kompetent politi som kan møte deg der du ferdes, og som kan trygge din sikkerhet, og ikke minst et politi som har et etterforskningsmiljø som gjør at de er bedre rustet til å avdekke alvorlig kriminalitet. Framtidens politi er ikke et lensmannskontor som er stengt store deler av døgnet. Våre prioriteringer har gitt oss 1 800 flere ansatte i politiet, nytt digitalt utstyr og ikke minst flere politibiler. Nå går responstiden ned, og oppklaringsprosenten går opp.

I Nordland har også velgerne gitt Høyre og Fremskrittspartiet tillit – vi beholdt våre til sammen fire mandater fra fylket. Høyre har snakket om Høyres politikk og ikke drevet med svartmaling. Vi har vist til at det går godt i Nordland, og regjeringen har levert den politikken som mange av våre velgere ønsker. Ved besøk hos bedrifter og i snakk med privatpersoner er det stort sett to ting som har vært etterspurt: sørg for at det bygges vei, slik at våre varer kommer ut på markedet, og fjern den urettferdige formuesskatten. Det var ingen som sa at de ønsket en skatteregning på minimum 15 mrd. kr, som Arbeiderpartiet lovet dem.

Høyre i regjering har levert. Andelen av samferdselsbevilgninger til nord er økt fra 14 pst. til over 21 pst. Når jeg har kjørt gjennom Nordland i denne valgkampen, har det virkelig luktet asfalt. Vi har senket skatter og avgifter, som bidrar til at det kan skapes nye lokale arbeidsplasser. Det å bygge og vedlikeholde vei og bane og ha en næringsvennlig skattepolitikk er vel de viktigste virkemidlene for å bo og virke i Distrikts-Norge.

Så kan jeg ikke komme utenom Senterpartiet og deres beskrivelse gjennom valgkampen av en regjering som driver sentraliseringspolitikk. De har fått det til å høres ut som at sentralisering er noe som startet i 2013. Jeg synes faktisk at vi som sitter i Norges nasjonalforsamling, har et ansvar for å omtale dette begrepet med en mer korrekt beskrivelse. Sentralisering eller urbanisering skjøt fart i Norge allerede under den industrielle revolusjon og da det i jordbruket på 1800-tallet ble behov for færre hender i landbruket og flere hender i fabrikkene i byene. Denne utviklingen har fortsatt og kommer også til å fortsette. Det investeres masse penger i ny teknologi. Det betyr at noen arbeidsplasser forsvinner, mens nye arbeidsplasser kommer til. Regjeringen i lag med Venstre har vedtatt å flytte ut og etablere 700 statlige arbeidsplasser utenfor Oslo-regionen, mot Senterpartiets 200 i siste regjeringsperiode. Men det er helt klart en utfordring hvordan vi skal jobbe for at distriktene framover får en større andel av befolkningsveksten.

Siden 2007 har Nordland hatt en befolkningsvekst på 3,1 pst., mens landet samlet har hatt en befolkningsvekst på 12,5 pst. Nordland har et næringsliv som er et Norge i miniatyr: olje- og gassindustri, energiproduksjon, mineralnæring, sjømatnæring og leverandør- og verftsindustri som genererer store eksportverdier til landets økonomi. I tillegg til reiseliv, landbruk og matproduksjon utgjør dette noe av det viktigste for vekst og arbeidsplasser i Distrikts-Norge. Men da må vi ha en politikk som sier ja til disse næringene. Jeg vil også minne om at Nordlands-bedrifter eksporterte varer for 20,6 mrd. kr til EØS-land i fjor. Dette sier mye om viktigheten av EØS-avtalen, og Høyre vil alltid være en garantist for dette viktige samarbeidet framover.

Lene Vågslid (A) []: Eg vil arbeide for eit betre Noreg – eit trygt land med eit nært og sterkt politi, med god beredskap, for eit rettferdig land der kvar enkelt innbyggjar kan få konfliktane sine prøvde i rettsapparatet uavhengig av storleiken på lommeboka si, eit land med små forskjellar der ein skal ha like gode sjansar til å skape seg eit godt liv uavhengig av om faren er direktør eller sit i fengsel, der samfunnet trår til når ein ikkje klarer å skape ein god oppvekst for ungane sine, der me ser kvarandre og hjelper kvarandre når me ser at ungar veks opp med rus, vald eller overgrep, der me avverjar i staden for å teie, der me vernar om verdiar som fellesskap, menneskerettar og openheit.

Eg synest trontalen gav ei god og ryddig beskriving av landet og ein del utfordringar me står overfor. Men ambisjonane saknar eg, særleg når det gjeld oppfølginga av 22. juli. Arbeidet med å styrkje norsk beredskap og landets sikkerheit synest eg fekk for liten plass. Det blei redusert til å handle om eit beredskapssenter som burde ha stått ferdig i førre stortingsperiode, men som regjeringa no lovar at skal stå ferdig innan 2020. 2020 er ikkje ein dag for tidleg.

Noko av det viktigaste me gjer i Stortinget, er å arbeide for folk sin tryggleik. Det er tryggleik for eller i arbeid, tryggleik for at ungane våre har det godt på skulen og lærer, tryggleik for at ein får nødvendig helsehjelp når ein treng det. Eg, som særleg skal halde i justispolitikken i denne perioden, meiner at tryggleik må vere den felles rettesnora vår for det politiske arbeidet me skal gjere. Me må spørje oss sjølve om dei vedtaka me gjer i denne salen, fører til å styrkje eller svekkje tryggleiken til folk.

Morgondagens kriminalitetsbilde er krevjande. Kriminaliteten endrar seg og går føre seg i mykje større grad på nettet. Me har ikkje noko anna val enn å setje oss i stand til å møte dette. Det handlar om ressursar, kompetanse, utstyr og politisk vilje. Når me snakkar om overgrep mot barn, ulovleg deling av bilde på internett eller organiserte kriminelle nettverk som driv med vinningskriminalitet, eller truslar mot landet og vår sikkerheit, er det dessverre ein fellesnemnar at me heng etter.

I vår besøkte eg Oslo-politiet og snakka med dei som er ansvarlege på sedelegheitsavdelinga, og dei fortel at omfanget av overgrepsmateriale på nettet er så stort at me ikkje eingong er i nærleiken av å få tak i ein liten del av det. Det bekymrar meg, og eg meiner Noreg kan betre.

«I noen perioder pisket vi folk, kuttet lemmer av dem, eller skjøt dem. Nå tar vi tiden fra dem i lukkede rom,» skreiv Nils Christie, samfunnsforskar og kriminolog. Denne utsegna har blitt gjenteke mange gonger, men sjeldan har det vore meir rett enn no. I sommar besøkte eg Telemark fengsel, og forteljinga frå dei tilsette der om at ein no nærast driv med oppbevaring av dei innsette, at dei kuttar sterkt i alle former for programverksemder, bekymrar meg. Regjeringa har sveltefôra kriminalomsorga i fire år, og kutta har ført til at innhaldet og tilbakeføringa har blitt betydeleg svekte. Arbeidarpartiet vil ha ein verdig og fungerande kriminalomsorgspolitikk, ikkje fordi me skal vere snille, men fordi det er lurt, fordi innhaldet i soninga førebyggjer ny kriminalitet, førebyggjer utryggleik.

Noreg er eit land med store moglegheiter. Regjeringa sender norske innsette ut av landet i staden for å byggje fengsel her. Det er kortsiktig og ei dårleg prioritering. Byråkratiet i Politidirektoratet aukar, medan det framleis er altfor få politifolk der ute i norske byar og bygder. Regjeringa har framleis ikkje levert på dei store beredskapsinvesteringane. Framleis er det berre planar. Dei investeringane må på plass. Noreg kan betre.

Arbeidarpartiet skal ta ansvar i justispolitikken. Me skal bidra konstruktivt, men me skal også vere tydelege til politikk som me meiner tek landet i feil retning. Me skal vere ei vaktbikkje for ein justispolitikk som tek heile Noreg på alvor, som er kunnskapsbasert og framoverlent.

Elin Rodum Agdestein (H) []: I dag, ved innledningen til en ny stortingsperiode, må vi først og fremst rette blikket framover – samtidig som det er naturlig å reflektere litt over den perioden vi har lagt bak oss. Vi har vært gjennom fire krevende år med store og raske endringer: sikkerhetspolitisk med dramatiske hendelser i vårt nære nabolag i Europa, brudd på folkeretten, en rekke terroranslag og en flyktning- og migrasjonskrise. Vi har sett framvekst av populisme og politisk ekstremisme som setter samholdet i Europa på prøve og de demokratiske verdiene under press. Økonomisk har vi opplevd et dramatisk fall i oljeprisen som har utfordret viktige næringer her i landet, truet jobbene og gitt reduserte inntekter til staten. Både regjeringen og Stortinget er blitt satt på prøve, og vi har klart å inngå viktige, brede forlik i møte med store utfordringer for landet. Det er en verdi det er viktig å videreføre.

Det er grunn til å slå fast at regjeringen har styrt trygt gjennom disse krevende tidene. I mange deler av landet er ledigheten nå rekordlav. For politikken fungerer, det går godt i Distrikts-Norge – som f.eks. i Nord-Trøndelag, der Høyre også gikk fram ved valget. Optimisme og framtidstro preger næringslivet i fylket. Viktige distriktsnæringer som fiskeri, havbruk, landbruk og reiseliv er i vekst. Nå slår pionerregionen Trøndelag seg sammen for å skape enda sterkere vekstkraft i landsdelen.

Det er også gledelig at ledigheten går ned i de delene av landet som fikk merke oljeprisfallet mest. Veksten går opp, det skapes flere jobber, og det viser at det var rett av regjeringen å stimulere økonomien for å motvirke konsekvensene av oljeprisfallet ved å investere mer i utdanning, forskning og samferdsel og sikre en trygg overgang for dem som mistet jobben. Å snu nedgang til ny vekst har lyktes, ikke bare fordi vi økte pengebruken, men også fordi vi var i gang med en nødvendig omstilling i norsk økonomi da oljeprisfallet rammet oss. Jeg er stolt av den jobben regjeringen har gjort med å styre trygt i kombinasjon med å iverksette en ambisiøs endringsagenda, og vi har klart dette gjennom et godt og konstruktivt samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti.

Nå som økonomien er på vei opp, er det på tide å gi mindre gass. Både rente- og kronekursen må skånes. Å holde igjen i finanspolitikken vil være et av de viktigste grepene for å sikre nye jobber framover, og som i næringslivet må vi fortsatt ha fullt trykk på nødvendig omstilling også i offentlig sektor.

Å skape et bærekraftig velferdssamfunn er regjeringens fremste mål. Skal vi lykkes, må vi løse noen grunnleggende utfordringer. I takt med at inntektene fra petroleumssektoren går ned, blir det økonomiske handlingsrommet mindre. For mange står utenfor arbeidslivet, med de utfordringer det innebærer for den enkelte, for familien og samfunnet. Skal vi trygge velferden, må flere komme i jobb, og flere må stå i jobb lenger. Da må flere ungdommer lykkes i skolen og få nødvendig kompetanse. Jo bedre vi er på barns oppvekst, jo bedre vil vi stå rustet. Vi må unngå utstøting fra arbeidslivet og sikre at sykefraværet går ned. Eldre mennesker må også gis anledning til å være aktivt med og delta lenger.

Samtidig må vi sikre gode rammebetingelser for vekst og fortsette å investere i samferdsel, kunnskap og innovasjon. Vi må innrette skatter og avgifter slik at bedriftene kan skape flere jobber. Det grønne skiftet må ikke gi en rød bunnlinje. Å velge miljøvennlig må lønne seg. For det er verdien av arbeidet og overskuddet i bedriftene som finansierer velferden. Da trenger vi flere jobber som bidrar til statsbudsjettet. Vi må skape mer, ikke skatte mer.

Som handelsnasjon er det også viktig å sikre tilgangen til viktige markeder ute. Høyre er garantisten for EØS-avtalen og for internasjonale handelsavtaler som gir best mulig betingelser for eksport av norske varer og tjenester.

Vår oppgave er å ta vare på og videreutvikle det samfunnet vi har arvet fra våre forfedre, til beste for kommende generasjoner. Vi skal ikke veldig langt tilbake i nasjonens historie før vi var et av Europas fattigste land. Velstanden har ikke kommet av seg selv, men gjennom hardt arbeid, risikovilje og evne til å gripe mulighetene. Mange ofret alt for at vi i dag kan leve i fred og frihet, i et levende demokrati med menneskerettigheter og rettsstaten som basis. Det er verdier vi verken kan eller skal ta for gitt, men som vi skal slå ring om. For Høyre er innbyggernes trygghet og sikkerhet statens viktigste oppgave. Det ansvaret tar vi, og regjeringen vil prioritere et sterkt forsvar, samarbeid i NATO og styrkede bånd med nære allierte også i denne stortingsperioden.

I Høyre er vi framtidsoptimister. I Norge har vi de aller beste forutsetningene for å mestre de oppgavene vi har foran oss og sikre at Norge fortsatt skal være verdens beste land å bo i. Vi har en statsminister som er troverdig, samlende og trygg, og jeg vil i dag rette en særskilt takk til statsministeren for den solide jobben hun gjør, og ønske lykke til med arbeidet videre. Jeg ser fram til et samarbeid i Stortinget i fire nye år.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Anniken Hauglie []: La meg starte med å gratulere stortingsrepresentantene med ny representasjon og ønske lykke til med viktig arbeid. Jeg ser fram til å samarbeide godt med Stortinget også i de kommende årene.

Norsk økonomi har i 2017 kommet inn i et positivt spor, med økt optimisme. Flere har kommet i jobb, og arbeidsledigheten er på vei ned. Etter oljeprisfallet har det vært viktig å unngå at ledigheten biter seg fast på et høyt nivå. Gjennom aktiv innsats for arbeid, aktivitet og omstilling vil regjeringen fortsette å støtte opp under økt sysselsetting og motvirke arbeidsledighet.

Til tross for svakere etterspørsel har det blitt skapt nye jobber hvert år i den siste regjeringsperioden. Mange jobber knyttet til petroleumsnæringen har forsvunnet, mens det har kommet nye jobber i andre deler av arbeidsmarkedet.

Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Samtidig ser vi at mange i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet på grunn av helseutfordringer og mottar offentlige ytelser. Personer med svake kvalifikasjoner eller helseproblemer, enkelte unge og innvandrergrupper kan ha problemer med å komme i jobb eller beholde jobben.

Det er en svært viktig oppgave for regjeringen å bidra til at flere deltar i arbeidslivet framover. Skal vi klare å redusere ulikhet og opprettholde dagens velferdsnivå også i framtiden, må vi lykkes med å inkludere flere av dem som i dag står utenfor arbeidslivet, i arbeid. Dette er en oppgave som krever bred innsats fra flere parter.

Det er spesielt viktig at unge, som kan ha et langt yrkesliv foran seg, kommer ut av en passiv tilværelse og over i utdanning og arbeid. Å ha et arbeid å gå til betyr personlig utvikling, stabil inntekt og deltakelse på en sosial arena.

Tiltak som legger til rette for mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidsliv, i utdanning og i dagliglivet, er viktig. Regjeringen vil videreutvikle hjelpemiddelpolitikken for å møte framtidens utfordringer på dette området.

For å nå målene om et inkluderende arbeids- og samfunnsliv og et sterkere sosialt sikkerhetsnett viderefører regjeringen arbeidet med å bedre betingelsene for sosiale entreprenører og frivillig sektor. Et godt samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet er en viktig forutsetning for et velfungerende og inkluderende arbeidsliv.

De aller fleste i Norge arbeider under gode arbeidsforhold, og faste ansettelser er hovedregelen. Samtidig er det viktig at regelverket er fleksibelt. Regjeringen har nylig hatt på høring enkelte endringsforslag i arbeidsmiljøloven, bl.a. knyttet til innleie av arbeidskraft. Dette vil vi nå følge opp. Forslagene som var på høring, tar hensyn både til den enkelte arbeidstaker og til fleksibiliteten og konkurranseevnen i virksomhetene.

Kampen mot arbeidslivskriminalitet er en felles kamp for arbeidstakerne, de seriøse virksomhetene og myndighetene. Regjeringen vil fortsette å gjøre det enklere å drive seriøst og vanskeligere å drive useriøs og lovstridig virksomhet.

Regjeringens ambisjon om at norsk petroleumsvirksomhet skal være verdensledende innenfor HMS, står fast selv om næringen er inne i en krevende omstilling. Det er i den partssammensatte arbeidsgruppen, som nylig la fram sin anbefaling, enighet om at sikkerhetsnivået er høyt, men at det også har vært alvorlige hendelser og sikkerhetsmessige utfordringer de siste årene. Gruppens vurderinger vil inngå i grunnlaget for en ny melding til Stortinget om HMS i petroleumsvirksomheten.

Den sterke økningen i antallet eldre framover betyr at finansieringen av pensjonene vil kreve en stadig større andel av landets verdiskaping. Pensjonsreformens mål er å trygge framtidens pensjoner. Reformen innebærer at de yrkesaktive må stå lenger i jobb for tilsvarende ytelser enn dagens pensjonister. I et generasjonsperspektiv bidrar reformen til rettferdig byrdefordeling mellom generasjonene.

Det er nødvendig å legge om pensjonsordningene også i offentlig sektor. Jeg vil derfor i høst ta initiativ til en avsluttende prosess med partene med mål om å komme fram til enighet om en ny offentlig tjenestepensjon. En ny varig løsning for offentlig tjenestepensjon må være tilpasset pensjonsreformen, som et bredt flertall i denne salen sto bak.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) []: Samtidig som statsministeren med bred penn under valgkampen slo fast at det er orden i norsk arbeidsliv, kunne vi på regjeringens hjemmesider lese om at arbeidslivskriminaliteten har blitt enda mer systematisk og organisert i løpet av de siste årene. Vi vet at en del av disse problemene er knyttet til bemanningsbransjen og innleie av arbeidskraft.

Vil statsråden bidra til at Arbeidstilsynet fører tilsyn for å avdekke ulovlig innleie, og at det gis reaksjoner som er kraftige nok om loven brytes, og vil statsråden være med på å regulere innleie strengere og vurdere et forbud i byggebransjen, særlig i Oslo, for å sikre at innleie ikke helt fortrenger faste ansettelser?

Statsråd Anniken Hauglie []: Hovedtyngden av arbeidstakere har det bra på arbeidsplassen i dag. Det viser også arbeidslivsundersøkelsen gjennomført av fagforeningene. Men samtidig er det riktig at arbeidslivskriminaliteten er alvorlig, og vi ser også at den brer om seg i enkelte bransjer. Den er også mer organisert og mer systematisk. Det er bakgrunnen for at regjeringen i to omganger har lagt fram en strategi mot arbeidslivskriminalitet sammen med partene i arbeidslivet, nettopp for å bekjempe useriøse aktører i arbeidslivet. Det er i alles interesse – de ansatte som utnyttes, seriøse bedrifter som utkonkurreres, og samfunnet som helhet.

Som jeg nevnte i mitt innlegg, har vi før sommeren sendt ut forslag på høring til å regulere innleie. Det er tre forslag. Det ene er å definere fast ansettelse i loven. Da ville man få bukt med mye av det som er fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag. Det foreslås også en ny hjemmel for bemanningsbyråene til å ansette midlertidig, men også kvoter på innleie på arbeidsplassene. Nå har vi akkurat fått… (presidenten avbryter).

Presidenten: Taletida er ute.

Svein Roald Hansen (A) []: Takk for svaret. Da kan jeg gi statsråden mulighet til å fullføre, men jeg vil også konkret spørre: Vil hun vurdere om det kan innføres et forbud i byggebransjen i Oslo, i tillegg til de tingene hun begynte å fortelle om?

Statsråd Anniken Hauglie []: Høringsfristen gikk ut 29. september, så nå har vi fått inn alle høringsinnspillene. Jeg har ikke hatt anledning til å lese gjennom dem ennå, men det skal jeg gjøre, og da vil vi selvfølgelig komme til Stortinget med eventuelle endringer.

Vi har til hensikt å regulere dette på en bedre måte enn i dag. Det vil ikke være aktuelt å innføre et forbud hvis man med et forbud mener at det ikke skal være mulig på noe som helst nivå å leie inn noen ansatte i bygg- og anleggsbransjen. Det tror jeg ikke det er noen som ønsker eller ser for seg vil være praktisk mulig, men en bedre regulering enn det som er i dag, tror jeg alle er enige om. Det er også bakgrunnen for at regjeringen sendte ut på høring flere forslag, nettopp for å regulere dette bedre. Vi vil, som jeg sa, gå gjennom høringsinnspillene, se hva det er mulig å få til, hva det er enighet om, og så vil vi legge fram for Stortinget forslag til endringer som vil regulere dette på en bedre måte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Norsk arbeidsliv blir mindre seriøst, mindre velorganisert. Omfanget av midlertidige ansettelser øker, og innleie av arbeidsfolk gjennom bemanningsforetak gir urettferdige konkurransevilkår for seriøse arbeidsgivere med egne fast ansatte. Dette gir økende økonomiske forskjeller mellom folk og mer utrygghet i arbeidslivet. For Senterpartiet er redusert bruk av bemanningsforetak et viktig stikkord for å stoppe denne utviklingen. Statsrådens høringsnotat av 29. juni om endringer i arbeidsmiljøloven gir inntrykk av at regjeringa vil begrense lovlig adgang til innleie av arbeidsfolk gjennom bemanningsforetak – gir inntrykk av.

Mitt spørsmål er: Er formålet å begrense denne innleien? Hvis det er formålet å begrense det, hvorfor ikke heller da oppheve arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd, om tidsbegrenset innleie av arbeidsfolk? For det er jo en mye enklere mulighet, med lavere kontrollkostnader og færre muligheter for tilpasninger for å omgå lovendringene som regjeringa har sendt på høring.

Statsråd Anniken Hauglie []: Det er ikke riktig som representanten Lundteigen sier, at man gir inntrykk av å stramme inn. Det vil være en innstramming. Noe av bakgrunnen for de endringene som er gjort, er den såkalte Clockwork-dommen, som ble avgitt i Bergen tingrett i vår, hvor man nettopp tok til orde for å stramme inn på hva som er å anse som fast ansettelse. Det er en ganske stor endring vi foreslår i definisjonen på fast ansettelse i det vi har sendt ut på høring. Det tredje forslaget vi sendte ut, var bl.a. å innføre kvotebegrensninger på omfanget av innleie. Den første reaksjonen fra fagforeningene da vi offentliggjorde det, var at dette ville medføre en kjempeinnstramming og en stor forbedring sammenlignet med dagens rett. Nå får vi se om det er det vi ender opp med til slutt, men de forslagene vi har kommet med, vil innebære store begrensninger i de næringene som i dag har stort omfang av utleie. Det er særlig bygg- og anleggsbransjen som av partene framheves som den bransjen hvor det er mest problematisk.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Ein berekraftig velferdsstat er avhengig av gode skatteinntekter. I Noreg har me ein god skattemoral i befolkninga, men me veit òg at milliardar av fellesskapets kroner er på avvegar gjennom skatteunndraging i arbeidslivet. Me veit at i delar av arbeidslivet er det utbreidd med svart arbeid, grov utnytting av arbeidsfolk, doble kontraktar og nær mafialiknande tilstandar. I tillegg til folks utryggheit forsvinn milliardar av skattekroner ut av fellesskapet. Me veit at ein høg organisasjonsgrad sikrar seriøsitet i arbeidslivet, spesielt på arbeidstakarsida.

Dei to spørsmåla mine er: Korleis vil regjeringa styrkja organisasjonsnivået i arbeidslivet? Og korleis vil ho arbeida mot arbeidslivskriminalitet, og på den måten sikra samfunnet mot skatteunndraging?

Statsråd Anniken Hauglie []: For å ta det siste først: Som jeg sa i mitt svar til forrige replikant, har regjeringen i samarbeid med partene i arbeidslivet lagt fram to strategier mot arbeidslivskriminalitet, med flere konkrete tiltak for å bekjempe useriøse aktører. Det er i vår felles interesse at vi får bukt med det, fordi vi vet at mange ansatte lever under slavelignende forhold. Vi vet at mange seriøse bedrifter sliter med å få kontrakter fordi useriøse bedrifter kommer dem i forkjøpet, og vi vet at det er store skatteunndragelser som kunne kommet fellesskapet til gode. Det er i vår felles interesse å ha en offensiv strategi med konkrete tiltak nettopp for å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Vi ser også at innsatsen begynner å gi gode resultater, bl.a. gjennom tverretatlig samarbeid, gjennom syv sentre mot arbeidslivskriminalitet. Så vi er på vei. Fortsatt gjenstår det mye.

Når det gjelder økt organisasjonsgrad, er jeg enig, det er viktig at vi har høy organisasjonsgrad i Norge. Fra myndighetenes side er det viktig å legge til rette for at partene involveres i saker som berører dem. Det gjør denne regjeringen i aller høyeste grad.

André N. Skjelstad (V) []: I Dagsavisen i dag sier forskere fra SSB at utgiftene til nødvendig infrastruktur samt en aldrende befolkning ikke går i hop med handlingsregelen for oljepengebruk. Da lurer jeg litt på: Jeg regner ikke med at ministerens svar er å øke skattene, som Arbeiderpartiet predikerer, og som jeg heller ikke er enig i, men jeg regner med at ministeren har flere svar enn bare økt sysselsetting samt en mer effektiv offentlig forvaltning. Jeg vil jo tro at innenfor denne perioden og med det bakteppet vi har, er kanskje også noen av de universelle velferdsordningene under press. Jeg kunne godt tenke meg å høre – med det bakteppet som vi fikk i trontalen i går – om ministeren mener at noen av våre universelle velferdsordninger nå begynner å komme under press.

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg leste også artikkelen i Dagsavisen i dag. Der var vel utgangspunktet at det ikke går i hop hvis man ikke gjør noe. Det betyr at man må gjøre noe hvis man skal få det til å gå i hop. Det får regjeringen anledning til å vise på torsdag, når man legger fram budsjettet.

Sysselsetting er åpenbart noe av det viktigste vi kan gjøre for å øke skatteinntektene og bidraget inn til fellesskapet, men det er også behov for velferdsreformer. I forrige periode sto vi sammen om noen. Vi sto sammen om en Nav-melding, bl.a., som skulle både arbeidsrette Nav bedre og sørge for tettere oppfølging av dem som går på ytelser. Vi sto sammen om å endre arbeidsavklaringspengeordningen, som ville innebære tettere oppfølging av dem som er i ordningen, et raskere stønadsløp og også aktivitetsplikt for å unngå at unge sosialhjelpsmottakere blir gående lenge på sosialstønad. Vi sto sammen i forrige periode om flere viktige endringer som vil bidra til en mer bærekraftig velferdsstat.

Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, vil jeg nå legge til rette for at vi får fullført pensjonsreformen i offentlig sektor, noe som også vil være riktig, både for å sikre en mer bærekraftig pensjon og for å sørge for at flere står lenger i jobb.

Steinar Reiten (KrF) []: Kristelig Folkeparti ønsker å se pleiepengeordningen ut fra den enkelte pårørendes perspektiv, den enkelte sykes perspektiv og den enkelte families perspektiv.

Det er også viktig å huske på besparelsen for samfunnet ved at pårørende tar del i omsorgsoppgaver. Helsekomiteen skriver i innstillingen fra i vår om omsorgslønn at

  • «det i et samfunnsøkonomisk perspektiv vil være lønnsomt å legge godt til rette for pårørende med krevende omsorgsoppgaver.

Det er for eksempel mye som tyder på at mange pårørende som får avslag på pleiepenger, blir sykmeldt og til og med uføre.»

Mitt spørsmål til statsråden blir da: Er ikke dette et relevant argument i diskusjonen om å gjøre pleiepengeordningen bedre enn det som ble vedtatt av Stortinget i vår? Jeg tenker spesielt på foreldre med alvorlig syke og kronisk syke barn.

Statsråd Anniken Hauglie []: La meg først gratulere representanten med setet. Jeg ser fram til et samarbeid også framover.

De innvendingene som også var noe av bakgrunnen for at de borgerlige partiene var opptatt av å endre hele pleiepengeordningen, var at nåløyet inn var altfor trangt. Den omfattet svært få, det var et skjønnsmessig og komplisert regelverk, folk gikk ut og inn av ordningen, det var veldig uforutsigbart for dem som var inne i den. Det vi gjorde med pleiepengereformen, var nettopp å sørge for at flere kom inn. Vi gjorde det lettere for barn med varige sykdommer å komme inn – slik var det jo ikke før – og vi gjorde det lettere å beholde stønaden lenger også når man hadde gode perioder. Det ble lettere å kombinere pleiepengene med jobb.

Jeg har merket meg at det har kommet en del innvendinger nå. Jeg mener fortsatt at den ordningen som Stortinget vedtok i vår, innebærer en stor forbedring for de aller fleste familiene. Med den unntaksbestemmelsen som Stortinget la inn i sin behandling, vil man også sikre at de med de sykeste barna vil ivaretas bedre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Martin Henriksen (A) []: Man kan gå inn i nærmest hvilket som helst klasserom i Norge og spørre læreren: Kan du se hvem av elevene dine som vil slite med å komme seg gjennom skolegangen? Svaret vil som oftest være ja, det kan jeg. Hvis man spør hva læreren trenger for å hjelpe akkurat de elevene med å lykkes, vil svaret nesten alltid være tid og tillit – tid til å gjøre jobben, tillit til at læreren er fagpersonen som kan gjøre jobben best. Lærerne trenger ikke flere formanende pekefingre eller flere skjemaer og tester. Lærerne trenger flere gode kollegaer, kunnskapspåfyllet de ønsker seg, og en tilgjengelig skolehelsetjeneste. Elevene trenger lærere som har tid til å se dem, et lag rundt eleven som ser hele mennesket, og en mer praktisk skole der man kan lære med både hode og hender.

Jeg begynner innlegget sånn fordi starten av en ny periode er en anledning både til å se tilbake på de forrige fire årene og til å løfte blikket. Til tross for store ord om egen innsats, mener jeg historien om dagens regjering er at de ikke brukte mulighetene de hadde til å ruste Kunnskaps-Norge for framtida og skape en skole der alle kan lykkes. Regjeringas satsing på skattekutt var flere ganger så stor som økningen til skole og kompetanse. De skolesatsingene som kom, ble stort sett betalt av skolen selv eller studentene selv, som da kulturskoletimen ble kuttet, eller rentepåslaget på studielånet ble økt for å betale økningen i studielånet. Resultatene har uteblitt. Frafallet i videregående skole er nesten uendret. Rekrutteringen til yrkesfag er svekket. Det går nå 3 000 færre elever på yrkesfag i Norge enn da Erna Solberg ble statsminister. Søkningen til lærerutdanningen for barnetrinnet går i negativ retning, samtidig som vi står overfor en lærermangel. Arbeidet for å gjøre digitalisering til en mulighet, ikke en trussel, for arbeidstakerne går med museskritt. Trontalen ga ikke nye visjoner for utdanning i Norge, og det trengs større ambisjoner for å løse utfordringen som vi står overfor.

Det er derfor Arbeiderpartiet fortsatt vil være pådriver for at vi skal heve kvaliteten i barnehagen gjennom flere kvalifiserte voksne, flere barnehagelærere og fagarbeidere. Vi vil jobbe for at skattepengene som brukes på barnehage, går til bedre barnehager, ikke til profitt. Arbeiderpartiet vil gjøre noe med at altfor mange elever faller fra i skolen, gjennom flere lærere, tidlig innsats, en kursendring mot en mer praktisk skole, et løft for yrkesfagene, og for å sikre alle en læreplass.

Kvalitet i høyere utdanning må gå fra fine ord i stortingsmeldinger til reell endring for de nesten 300 000 studentene våre. Det store frafallet er sløsing med samfunnets ressurser og den enkeltes tid.

Kanskje vil så mange som en tredjedel av dagens jobber være borte om 20 år. Teknologiske endringer, digitalisering og automatisering vil kreve at vi utvikler ferdigheter og kunnskap gjennom hele livet. Det er ikke en jobb eller en oppgave vi vil overlate til hver enkelt. Vi må ta ansvar i fellesskap for at arbeidstakerne får det påfyllet av kompetanse som trengs. Det er derfor vi vil ha en kompetansereform for arbeidslivet. Vi vil ikke ha et arbeidsliv der ulik tilgang på kunnskap gir nye klasseskiller. I vårt arbeidsliv skal ingen bli skjøvet ut så lenge de kan og vil bidra.

Valgresultatet ga ikke en ny regjering, men regjeringa står svakere enn før, og det har oppstått nye flertall i Stortinget. Vi i Arbeiderpartiet vil bruke vår posisjon som det største partiet til å få gjennomslag for vår poltikk. Venstre og Kristelig Folkeparti har, dersom de ønsker det, muligheten til å få gjennom saker som ble stoppet av Høyre og Fremskrittspartiet i forrige periode, som flere lærere og en lærernorm, et reelt løft for tidlig innsats, offensive grep mot mobbing og ambisiøse tiltak for likestilling i skole og i barnehage. Arbeiderpartiet står klar til å jobbe sammen med de partiene som vil sikre flertall for disse sakene, med en kunnskapspolitikk med høyere ambisjoner.

Margret Hagerup (H) []: Norge er et land med små forskjeller, god velferd og høy tillit mellom folk. Vi må ivareta vårt mandat som folkevalgte og gjøre de grepene som sikrer at Norge fremdeles skal være verdens beste land å bo i. Arbeid er viktig for velferden vår. Det er arbeid som gir oss verdighet og muligheten til å forsørge oss selv og familien. Å ha en jobb å gå til er også folkehelse, og det gir oss frihet og muligheten til å velge.

Arbeidsmiljøloven ble laget i en tid da mange av dem som var i arbeidslivet, jobbet i industrien. Arbeidslivet er nå i sterk endring, og vi har beveget oss inn i et kunnskapssamfunn, hvor kunnskap og kompetanse blir stadig viktigere. Da må vi kunne diskutere fleksibilitet i arbeidsmiljøloven, som eksempelvis adgangen til midlertidige stillinger, og fremdeles bli oppfattet som konstruktive. Det er alltid fordeler og ulemper, men vår jobb er å balansere disse og finne den beste løsningen. Vi kommer imidlertid ikke framover hvis vi utformer regelverk i en dialog hvor den ene parten alltid skal mistro den andre parten for å ha uredelige hensikter. Høyre er for et organisert og ryddig arbeidsliv. Det er ingen motsetninger mellom dette og det næringslivet ønsker.

Vi trenger fremdeles god dialog for å forme morgendagens arbeidsliv. Det vi ikke trenger, er politisk populisme og mindre konstruktive samtaler. Vi har nettopp lagt bak oss en valgkamp hvor LOs ledelse jobbet tungt for at vi skulle få et regjeringsskifte på grunn av det de kalte en brutalisering av arbeidslivet. Men velgerne valgte noe annet. Vi er fortsatt i regjering, og vi skal fortsette å reformere Norge sånn at vi fortsatt kan være verdens beste land å bo i.

Det er bekymringsfullt at organisasjonsgraden går ned. Men jeg tror denne trenden vil bli vanskelig å snu så lenge ledelsen i LO ikke anerkjenner at andre også kan ha løsningene for nåtidens og framtidens arbeidsliv. Vi trenger alle stemmene for å finne løsningene sammen, ikke bare de som står på Arbeiderpartiets medlemslister. Da er det uheldig at LOs ledelse kjører den taktikken de kjører, og lavere organisasjonsgrad kan kanskje ha noe med den sterke partiavhengigheten å gjøre.

Det har skjedd mye bra i perioden som vi har lagt bak oss. Med Høyre i regjering har vi modernisert arbeidsmiljøloven. Vi har tilpasset den dagens arbeidsliv, og vi har senket terskelen inn i arbeidslivet. De som har hull i CV-en, stiller ikke fremst i køen når det blir lyst ut nye jobber. De må få hjelp til å komme inn i arbeidslivet. Jeg har selv ansatt mange personer i midlertidige stillinger, og flere av disse har fått fast ansettelse. Jeg gjorde ikke dette for at de skulle ha en utrygg hverdag, jeg gjorde dette for at det kunne være en fot inn i arbeidslivet, eller jeg gjorde det fordi jeg ikke vil gi folk falske forhåpninger. Bedrifter kan være i omstilling og ha midlertidige behov. Da er det også greit å være ærlig med dem som står og håper på en jobb i den andre enden. Høyres mål er å styrke arbeidslinjen. Fast ansettelse er alltid hovedregelen, la det ikke være tvil om det.

Jeg brenner for et inkluderende arbeidsliv, hvor alle som vil og kan jobbe, skal få jobbe. Det er derfor viktig at vi satser videre på skole, for det er den viktigste faktoren for at en skal få seg en utdanning, komme seg i jobb og forsørge seg selv. I skolen har vi sett at det å stille krav er å bry seg, og vi så en reduksjon i fraværet på hele 40 pst. i den videregående skolen forrige skoleår. Aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere under 30 år viser også gode resultater. Nav Time i Rogaland hadde i februar et prosjekt på dette, hvor 21 av 25 sosialhjelpsmottakere var ute i jobb etter åtte uker. Ansatte i Nav sier at gjennom å snakke om utfordringene settes det i gang en prosess. De aller fleste vil jobbe, de vet bare ikke helt hvordan de skal komme seg ut i arbeid. Da må vi som politikere være oss vårt ansvar bevisst og hjelpe bedriftene og Nav på veien, slik at flere kommer ut av trygd og inn i jobb.

Høyre har satset tungt på arbeidsmarkedstiltak og praksisplasser for å få flere ut i jobb. Vi skal fortsette denne satsingen, og vi skal gi bedriftene incentivene til å være med på denne dugnaden. Erfaringene fra Nav viser at det er praksisplasser i det private næringsliv som gir de beste resultatene, fordi det er der det er størst sannsynlighet for at en faktisk får en jobb i den andre enden. En jobb å gå til skaper et bærekraftig velferdssamfunn, en jobb gir oss verdighet, en jobb gir oss frihet og muligheten til å velge.

Høyres viktigste arbeid de kommende fire årene vil være å sikre at alle de som kan jobbe, skal få jobbe. Vår framtidige velferd avhenger av dette.

Statsråd Terje Søviknes []: Et bærekraftig velferdssamfunn krever at det fokuseres på både utgifts- og inntektssiden. Verdier må skapes før de forbrukes. På verdiskapingssiden står regjeringen for en helhetlig politikk. Det handler bl.a. om et utdanningssystem, fra barnehage til høyskole og universitet, som gir den enkelte mulighet til å realisere sine evner, og som sidestiller statusen til yrkesfag med statusen til akademiske fag. Det handler om stabile, forutsigbare og gode rammevilkår for næringslivet, skatt, avgifter, ja-holdning i offentlig sektor, rammevilkår som stimulerer til vekst. Det handler om satsing på forskning og utvikling, der vi er verdensledende på ny teknologi, spesielt på de områdene der vi har næringsmessige komparative fortrinn. Det handler om en handelspolitikk som stimulerer til eksport av norske varer og tjenester. Det handler om å bygge en moderne infrastruktur, vei, jernbane, luftfart, skipsfart, energiløsninger og fiber, som reduserer kostnader, og som bidrar til bedre vilkår for både næringsliv og folk flest.

Det går bedre med norsk økonomi, som flere har vært inne på i dag. Arbeidsledigheten er på vei ned, veksten i økonomien er på vei opp, og optimismen er gradvis tilbake. La meg ta noen eksempler fra mitt eget fagområde, energi. Det bygges nå ut mer fornybar energi i Norge enn på 25 år. Det bygges ut vindkraft, det bygges ut vannkraft, og med den nye avtalen som Norge inngikk med Sverige om elsertifikatordningen tidligere i år, ligger alt til rette for å fortsette en veldig offensiv utbygging av fornybar kraft i de kommende årene. Alle nye anlegg som blir idriftsatt innen utgangen av 2021, vil få elsertifikat, og skulle vi ende opp med å bygge ut mer enn det opprinnelige målet på norsk side om 13,2 TWh innen 2021, tar Sverige regningen for alt det overskytende.

Også på olje- og gassområdet tyder alt nå på at vi har bunnet ut. Nye prognoser for investeringer i sektoren viser at vi vil få en oppgang i 2018, og investeringsnivået vil øke ytterligere i 2019 og 2020. Et eksempel som dokumenterer dette, er at vi i 2016 mottok fem såkalte planer for utbygging og drift til Olje- og energidepartementet, tilsvarende en verdi på 25 mrd. kr. I 2017 har vi en forventning til nærmere ti planer for utbygging og drift til en samlet verdi på 125 mrd. kr.

Det har også de siste årene vært jobbet godt i næringen med kostnadsreduksjoner. Det handler om standardisering, forenkling, robotisering og digitalisering – som for andre sektorer i samfunnet. Det gjør at nye utbyggingsprosjekter er lønnsomme nå, med en langt lavere oljepris enn tidligere. Johan Castberg i Barentshavet er et strålende eksempel, der man for tre år siden anslo den såkalte «break even»-prisen til 75 dollar fatet. Nå er prosjektet lønnsomt med 35 dollar fatet.

Sammen med målrettet arbeid for ytterligere kutt i klimagassutslipp fra norsk olje- og gassproduksjon styrker dette konkurranseevnen til norsk sokkel. Dette sikrer at Norges største og viktigste næring vil forbli en viktig faktor i norsk økonomi og velferd i tiår framover.

Samtidig trenger vi flere bein å stå på. Derfor er det viktig å overføre kompetanse fra vår verdensledende olje- og gassnæring til andre næringer, slik regjeringen bl.a. fokuserer på i havstrategien. Det handler om havbruk, det kan handle om havvind, maritim næring, infrastruktur eller en framtidsnæring som utvinning av mineraler på havbunnen.

Et bærekraftig velferdssamfunn krever også at det fokuseres på utgiftssiden. Vi må få mest mulig ut av ressursene. Det handler om strukturer, organisering og arbeidsmetoder i offentlig sektor, bruk av konkurranse aktivt, å ha en offentlig sektor som også følger med i digitaliseringen, avbyråkratisering, forenkling og forbedring. Vi må også tørre å tenke nytt.

Det heter seg at i gode tider skal man forberede seg på de dårlige. Norge er der nå, og vi har alle muligheter for å lykkes med omstillingen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Espen Barth Eide (A) []: Jeg vil først få si at jeg ser fram til godt samarbeid med statsråd Søviknes om viktige temaer.

Så vil jeg stille statsråden et spørsmål som er knyttet til temaet sikkerhet og beredskap. Dersom Norge skulle bli utsatt for en strategisk konflikt med en annen avansert stat, er det mer sannsynlig at et angrep vil komme på vår kritiske infrastruktur enn som et tradisjonelt militært overgrep. Da er mitt spørsmål: Føler statsråd Søviknes at energisektoren er tilstrekkelig beskyttet og beredt på en slik situasjon? Vi har sett i vårt nære nabolag at stormakter har øvd på f.eks. å slå strømnettet ut av spill som et tidlig forspill til et militært angrep.

Statsråd Terje Søviknes []: Først vil jeg understreke at ønsket om samarbeid er gjensidig – jeg ser fram til samarbeid med energi- og miljøkomiteen og de ulike fraksjonene.

Til spørsmålet: Denne regjeringen har vært ekstremt opptatt av sikkerhet. Sikkerhetsloven vil bli fulgt opp med forskriftsutarbeidelser, og for olje- og energiområdets del er det i tillegg slik at vi i dag har et veldig sterkt sektorregelverk som gjør at vi ivaretar sikkerheten på sokkelen for våre olje- og gassanlegg, både offshore- og landanlegg, og i vannkraftsystemet vårt, strømnettet, har vi også et sterkt sektorregelverk. Regjeringen kommer imidlertid til å følge opp, gå gjennom og vurdere objektsikring også for energiområdet, på lik linje med alle andre sektorer, når arbeidet med ny sikkerhetslov er ferdigstilt.

Espen Barth Eide (A) []: Jeg takker for det svaret og ser fram til ytterligere diskusjon om den tematikken.

Mitt andre spørsmål handler om omstillingen fra hovedvekt på olje og gass til gradvis mer vekt på fornybar. Som statsråden helt riktig påpekte, er kanskje noe av vår mest avanserte teknologiske kompetanse nettopp i olje- og gassbransjen. Er vi gode nok på å forberede de miljøene og den teknologien som eksisterer i det miljøet, til også å bli bærende i det grønne skiftet? Og hvis ikke: Hvilke tiltak ønsker statsråden å introdusere?

Statsråd Terje Søviknes []: Vi kan alltid bli bedre, men jeg opplever at næringen selv er veldig tydelig på at de nå ser muligheter, både fra leverandørindustriens og fra olje- og gasselskapenes side, og at man har en kompetanse, sitter på teknologi som også kan brukes inn mot andre næringer. Regjeringen pekte spesielt på dette i havstrategien, vi har pekt på det i industrimeldingen, og vi har pekt på det i nordområdestrategien, for å være tydelig på at myndighetene også søker den type kunnskapsoverføring fra en næring til en annen.

Når det gjelder virkemidler, er det klart at Enova er et viktig virkemiddel for denne omstillingen, der vi fokuserer på klimagassreduksjoner og ny teknologi som skal bygge ned barrierer og bidra til varige markedsendringer. Enova er et virkemiddel som også olje- og gassnæringen kjenner, og som gradvis blir gjort bedre kjent for olje- og gassnæringen.

Else-May Botten (A) []: Vi ønsker å få mer gods over på kjøl, og vi ønsker å satse mer på klimavennlig sjøfart. Men å løfte landstrøm er også et viktig tema. Næringen selv har gjort ganske mye for å tilrettelegge for det, men er det ikke også på høy tid at statsråden gjør sitt for å legge til rette for infrastruktur på det området, og gjerne i tillegg vurdere utkoblet tariff, som er viktig, som allerede er utprøvd, og som kan bidra til at man kan lade når det er strøm ledig i nettet?

Statsråd Terje Søviknes []: Jeg er helt enig. Vi ønsker en stadig større andel av godstrafikken over på kjøl, og vi ønsker nye energiformer velkommen også i den sektoren. Her mener jeg at det allerede har vært gjort mye fra statens side, også fra denne statsrådens side, knyttet til Enova. Enova har nå et budsjett på 2,6 mrd. kr, man har hatt tre utlysningsrunder knyttet til landstrøm og bygging av anlegg, og det jobbes videre i nær dialog med næringen med dette.

Jeg var nylig med og bidro til markering av en ny tildeling, denne gangen ikke knyttet til landstrøm, men likevel til energi og skipsfart. Det dreide seg om det nye skipet til Yara, «Yara Birkeland», som er autonomt, selvkjørende og antageligvis vil være fullelektrisk og gå i trafikk knyttet til Yaras gjødselfabrikker i Brevik.

Det er en spennende utvikling i denne sektoren, og Enova er vårt klare og tydelige virkemiddel, som fungerer.

Ole André Myhrvold (Sp) []: La også meg uttrykke et ønske om godt samarbeid med statsråden.

Statsråden snakket mye om olje og gass. Jeg vil snakke litt om konsekvensene. I forrige uke hadde vi store regnbyger over Sørlandet, eller ekstremvær, som vi kan kalle det. NVE har flere ganger varslet at man står uten viktige flomsikringstiltak. Vi får stadig flere bevis på at det er viktig for å unngå den type dramatiske bilder som vi så fra Sørlandet forrige uke og i Utvik i Sogn og Fjordane i sommer, der utgiftene ser ut til å beløpe seg opp mot 120 mill. kr. Hva vil statsråden og regjeringen gjøre for å sette NVE og kommunene i stand til å takle et stadig villere og våtere klima?

Statsråd Terje Søviknes []: Regjeringen er opptatt av folks sikkerhet og har jobbet mye med flom- og skredsituasjonen. Vi må ta inn over oss, som representanten peker på, at vi får et villere og våtere klima, mer ekstrem nedbør, mer konsentrert enn tidligere. Derfor har vi gjennom den fireårsperioden som vi nå har bak oss, bevilget dobbelt så mye til flom- og skredsikring som de fire foregående årene. Det summerer seg til 1 500 mill. kr i fireårsperioden, og bare for 2017 er det bevilget 385 mill. kr. Det går til fysiske tiltak, men det går også til skred- og flomsonekartlegging, som er det viktigste virkemiddelet NVE kan bistå kommunene med for å sikre at vi unngår å bygge oss inn i nye risikoområder, altså bruke det i arealplanlegging, og dernest bruke disse sonekartene til å prioritere mellom fysiske tiltak, slik at vi får best kost–nytte og kan sette inn midlene der de virker best.

Lars Haltbrekken (SV) []: Verdens ledende klimaforskere har kommet med sterke anbefalinger om at store deler av de allerede oppdagede fossile energiressursene må bli liggende i bakken om vi skal klare å unngå katastrofale klimaendringer. Jeg har fått med meg at olje- og energiministeren ikke ønsker å sette på bremsen på norsk olje- og gassproduksjon. Jeg vil likevel spørre statsråden: Gjør denne typen klare anbefalinger fra forskerne inntrykk på statsråden, og vil statsråden i alle fall ta initiativ til at noen av de mest sårbare havområdene våre beskyttes mot petroleumsvirksomhet?

Statsråd Terje Søviknes []: Regjeringen har lagt opp en klima- og petroleumspolitikk som skal bidra til at vi både når målene våre i Paris-avtalen, og har en konkurransedyktig petroleumsaktivitet. En god del av de fossile energikildene må bli liggende, først og fremst kull, men også de mest forurensende og kostbare olje- og gassressursene.

Norsk sokkel har den fordelen at vi har hatt virkemidler i lang tid som gjør at vi har relativt sett lave CO2-utslipp fra vår produksjon. Vi har hatt en særnorsk CO2-avgift, vi har hatt kvoteplikt, og vi har hatt faklingsforbud. Norsk olje- og gassproduksjon er i et klimaperspektiv gunstig så lenge man har en etterspørsel etter disse energikildene. Det har vi nå, og vi kommer til å ha det i tiår framover. Da mener jeg det er riktig at vi bruker vår kompetansebase, vår kunnskap om å drive godt på norsk sokkel – der man har et samspill mellom olje- og gassproduksjon, fiskeri- og miljøhensyn – til å produsere og være med og dekke den etterspørselen. Det ville være dårlig klimapolitikk å overlate dette til land med langt høyere CO2-utslipp.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Terje Aasland (A) []: Når regjeringen nå har valgt seg «Et bærekraftig velferdssamfunn» som arbeidstittel for det kommende året, er det et usedvanlig viktig tema og en usedvanlig viktig tittel. I den forbindelse burde vi kunne forvente at de kanskje beskrev noe dypere hvordan de vil møte noen av de største utfordringene vi står overfor, men den gang ei.

En av utfordringene er utvilsomt lav vekst, og en fallende andel av oss er i arbeid. Det er særskilt utfordrende for de unge. Som et eksempel har man i Telemark 3 000 færre sysselsatte nå enn for fire år siden, og vi har fått hundre flere unge uføre. Det er dramatiske tall. Varslene som er gitt i løpet av dette året, er alvorlige. I sum er dette et klart varsko om at dagens politikk ikke godt nok svarer ut de utfordringer som vi står overfor.

I sentralbanksjefens tale i februar i inneværende år tar han utgangspunkt og gir sitt varsko med basis i en historie fra 23. oktober 1921. Da ble dampskipet «Ulvsund» overrasket av det som skulle bli en av de kraftigste stormene i Danmark i forrige århundre. Skipet forliste og alle 17 om bord omkommer. Det var en klar advarsel fra sentralbanksjefen om at analysen må være riktig for å fremme riktige tiltak. Han sa også: «Samtidig må vi erkjenne at økt oljepengebruk og lav rente ikke er løsningen på utfordringer norsk økonomi står overfor på lengre sikt.»

I DN 30. mai inneværende år var overskriften: «Investeringer i vanlige bedrifter har ikke vært lavere siden tidlig på 1990-tallet. Private penger går til boligmarkedet.» Næringslivets Hovedorganisasjon mener det er grunn til å være bekymret. SSB følger opp 7. mars inneværende år: «Vi sier ikke bare at veksten blir moderat, vi sier at den går i krabbegir og at den er skjør. Med det mener vi at det ikke er mye som skal til, før nedgangskonjunkturen forlenges.» Det sier SSB.

Disse alvorlige problemstillingene er overhodet ikke adressert, analysert eller besvart i trontalen. Jeg har heller ikke hørt at disse problemstillingene er temaer som Høyre og Fremskrittspartiet velger å snakke mye om i denne debatten. Og når det først blir trukket fram og snakket om, som statsråd Søviknes akkurat gjorde, er det et selvtilfredshetens slør som dekker over en viktig analyse, for det er det rosenrøde bildet som blir presentert.

Noen punkter på situasjonen som er alvorlig: Omstilling skjer ikke i en slik takt som den burde. Det skapes ikke tilstrekkelig med jobber. Jobbveksten er svak. Det er svake investeringer, som sier med all tydelighet at det er bekymringsfullt med tanke på framtidens arbeidsplasser, og krisen i norsk økonomi er langt på vei reddet av den norske modellen, lav kronekurs og en ansvarlig fagbevegelse som har sikret moderate lønnsoppgjør i en krevende tid.

Arbeiderpartiet vil i den kommende tiden forsterke politikken på en rekke områder, nettopp for å sikre flere i arbeid, utnytte våre fantastiske muligheter, energien, kraften, mineralene, ja, sette naturressursene i arbeid for framtidig verdiskaping. Arbeiderpartiet vil at politikken og det offentlige i større grad skal være en god partner for å utvikle nye bedrifter og nye muligheter. Vi mener dét skaper vekstkraft. Forenklingsarbeidet må forsterkes, bedriftene må reelt sett merke at det blir enklere og mindre byråkratisk å drive næringsvirksomhet. Vi er utålmodige etter en langt sterkere satsing på digitalisering – alt fra koding i grunnskolen til flere IKT-studieplasser og ny kunnskap for eksisterende arbeidstakere, i et løp for livslang læring. Vi vil la klimapolitikken forenes med næringspolitikken slik at ny teknologi, nye produksjonsmetoder, nye arenaer for vekst og verdiskaping kan etableres som framtidige konkurransefortrinn.

Arbeiderpartiet vil med andre ord føre en aktiv politikk på flere områder. Vi vil også føre en aktiv landbrukspolitikk, videreføre det gode grunnlaget Arbeiderpartiet var med på å legge i Stortinget i foregående stortingsperiode. Vi ønsker å utvikle ressursene, at de benyttes fra nord til sør og fra øst til vest. Og vi vil ha en fiskeripolitikk som skaper merverdier og trygghet for økt verdiskaping langs kysten. For å svare ut et bærekraftig velferdssamfunn må vi sikre at politikken legger et godt grunnlag for at det skapes flere arbeidsplasser i framtidsrettede bedrifter. Vi må sikre arbeid til alle i et arbeidsmarked med høy sysselsettingsgrad. Det er det eneste som er grunnlaget for et bærekraftig velferdssamfunn i framtiden.

Og helt til slutt: Et annet tema som må forsterkes, er vår innsats mot klimagassutslippene. Trine Skei Grande roste trontalen. Det gjorde hun også i fjor. Det endte opp i at Venstre trakk seg ut av budsjettforhandlingene og sa nei til en egentlig avtale. Jeg vil minne Venstre om at skal en gjøre noe på klima, så er det greit å komme til Stortinget, selv med Venstre i regjering.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Før regjeringsskiftet i 2013 var arbeidsledigheten på vei opp, og veksten i norsk økonomi avtok. Aftenposten skrev:

«Den nye regjeringen arver en økonomi med eventyrlige år bak seg og lavere fart i vente.»

Selv med eventyrlige år økte helsekøene, selv med høyere skatt ble det 15 000 flere fattige barn under de rød-grønne. Høyere skatter betyr ikke nødvendigvis mer velferd. Dette var arven etter åtte år med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i regjering.

Etter fire år med omstilling fra arven etter de rød-grønne og det største oljeprisfallet på 30 år ser vi nå resultatene av en politikk for omstilling, arbeid og aktivitet. Ledigheten er på vei ned, og veksten er på vei opp. Høyre og Fremskrittspartiet har, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, sørget for reformer som begynner å gi resultater. Det svarer ut utfordringen som representanten Aasland mente ikke var adressert. Det er mer synlig politi på steder som aldri før har sett uniformert politi. Færre står i sykehuskø, og det er kortere ventetid for behandling for mennesker i rus. Det bygges mer vei og mer bane enn noen gang. Klimagassutslippene er på vei ned, det blir mer kunnskap i skolen, og det skapes nye arbeidsplasser i privat sektor hver eneste dag. Og til tross for advarslene om matkrise og bare kål og cola i 2013 har vi nå 2 000 tonn lammekjøtt på lager, og fiskeeksporten øker.

Resultatene av regjeringens politikk er synlige, uten at vi skal si oss fornøyde av den grunn. Gjennomførte reformer må få lov til å sette seg, og nye reformer må settes i gang dersom Norge skal ha et konkurransedyktig næringsliv som både finansierer vår velferd og i tillegg skaper verdier og arbeidsplasser.

Vi kan ikke fortsette å betale mer en nødvendig for offentlige tjenester, og offentlige tjenester må først og fremst svare til befolkningens behov. Et land kan aldri ta reformpauser, til det endres verden rundt oss for raskt. Vi må kontinuerlig endre for å bevare. Og vi må videre.

Norge er et land med små forskjeller og høy tillit mellom folk. Dette vil Høyre bevare gjennom å satse på kunnskap i skolen, et inkluderende arbeidsliv, en omfordelende skattepolitikk og målrettede ordninger mot dem som faller utenfor. Høyre vil ha et samfunn som skaper muligheter for alle, slik at alle som kan og vil bidra, får bidra. Svaret på ulikhet kan ikke være å øke ytelser for dem som står utenfor, men å senke terskelen inn i arbeidslivet og kvalifisere folk inn i arbeid.

Muligheter for alle handler også om krav til den enkelte – krav om deltakelse, enten det er å møte på skolen, eller det er aktivitetsplikt på Nav. Høyre vil styrke arbeidslinjen, for det er arbeid som sikrer en bærekraftig velferd for den enkelte og til fellesskapet. Det skal alltid lønne seg å jobbe. Å stille krav er å bry seg.

Samtidig skal vi sikre velferden til dem som av ulike grunner ikke kan jobbe, eller som faller utenfor, midlertidig eller permanent. Målet er at de som kan klare seg selv, skal klare seg selv. Derfor er det for meg ingen motsetning mellom gode rammebetingelser og skattelette til dem som investerer i norske arbeidsplasser, og en bærekraftig velferd. Det ene forutsetter faktisk det andre. Det er også et godt konservativt prinsipp at staten ikke skal være alt for alle, men mye for dem som trenger den mest. Det krever at sosiale ytelser og tiltak går til dem som trenger det mest. Det er å stille opp for folk.

lnkluderende vekst og verdiskaping legger grunnlaget for vår felles velferd. Et seriøst arbeidsliv er en hjørnesten for AS Norge.

Vi har de siste årene sett useriøse aktører og arbeidslivskriminalitet bre seg. Høyre aksepterer ikke forsøk på å uthule eller forvitre selve grunnen vi står på. Kampen mot arbeidslivskriminalitet er ikke bare en kamp mot kriminelle, men en kamp for hardtarbeidende nordmenn og seriøse bedriftsledere som står opp og går på jobb hver eneste dag og bidrar til norsk verdiskaping. Høyre er for et reelt trepartssamarbeid som fundament for samfunnskontrakten, der den enkelte gjør sin plikt og får oppfylt sin rett.

Jeg vil avslutte med å si noe om Norge i verden. Som land representerer Norge verdier vi skal være stolte av. Mange av disse er under press, også her i Europa, som abortrettighetene i Litauen. Norge har et unikt utgangspunkt for fortsatt å ta lederroller internasjonalt for menneskerettigheter, likestilling, LHBT og seksuelle og reproduktive rettigheter. Det har vi gjort, og det må vi også gjøre i framtiden. For når alt kommer til alt, handler politikk om det enkelte menneske og vår rett til å være oss selv.

Samfunn bygges sten for sten, og fellesskap bygges en for en. Jeg ser fram til fire nye år for fellesskapet Norge.

Bård Hoksrud (FrP) []: Ordet «historisk» blir veldig ofte nevnt fra denne talerstolen, men denne gangen har det ikke vært så mange som har nevnt det. Så jeg har lyst til å starte med at det er historisk herlig at Fremskrittspartiet etter fire år i regjering skal fortsette i fire nye år. Jeg har fått være med på denne reisen – og hvilken reise det har vært og skal bli videre!

Også denne gangen skal jeg jobbe med en av Fremskrittspartiets kjernesaker, nemlig helse og omsorg. Regjeringen har startet oppbyggingen av pasientens helsetjeneste og har vist solid handlekraft gjennom utarbeidelse av flere stortingsmeldinger, handlingsplaner og lovendringer som siden er satt ut i livet, og som vil settes ut i livet videre framover.

Vi er godt i gang med å bygge opp en helsetjeneste preget av frihet og trygghet – helt i tråd med hovedverdiene i Fremskrittspartiets politikk. Vi har i denne fireårsperioden vært med på å tegne sykehuskartet på nytt. I dag har jeg hatt besøk av tre svært engasjerte kvinner fra Folkeaksjon for akuttsykehus til Alta, som er svært opptatt av gode sykehustjenester i Alta. Fremskrittspartiet vil framover jobbe for at vi kan følge opp Altas innbyggeres oppfordring om å gjennomføre en ny utredning av sykehusstrukturen i Finnmark, slik at vi er 100 pst. sikre på at sykehustjenestene er forsvarlige.

Vi har redusert ventetidene ved landets sykehus, vi har innført pakkeforløp, og vi har gitt Norges innbyggere, spesielt de eldre, flere rettigheter. I perioden vi har foran oss, vil vi fortsette å styrke likebehandling av private og offentlige både sykehus og tjenestetilbud. Fremskrittspartiet tror at det beste velferdstilbudet skapes i konkurransen mellom statlige og private aktører – og gjerne også ideelle. Det har vi gjort noe med, og det skal vi fortsette med.

Når behovet for helsehjelp oppstår, er det avgjørende at hjelpen kommer raskt. Dessverre vet vi at mens personer med behov for hjelp har stått i helsekø hos offentlige helsetilbydere, har private helsetilbydere hatt ledig kapasitet, og det er dette som har skapt et todelt helsevesen.

Gjennom fritt brukervalg, fritt behandlingsvalg og fritt rehabiliteringsvalg sørger vi for at mange pasientgrupper får benytte seg av kapasiteten hos private helsetilbydere i inn- og utland. Det gir pasienter ikke bare større forutsigbarhet, men også større valgfrihet. Slik sett er pasienten i fokus, og slik vil vi fortsette å sette pasienten i fokus.

I fokus setter vi også Norges eldre. Eldreomsorgen har i alle år vært en av Fremskrittspartiets viktigste hjertesaker. Personlig ønsker jeg å løfte eldreomsorgen enda høyere. Jeg ønsker å jobbe for at vi skal kunne opprette et eldreombud på linje med det eksisterende barne- og likestillingsombudet – et ombud som følger med på utformingen av eldreomsorgstilbudet på kommunalt og sentralt plan, og som ser på det med argusøyne.

Statlig finansiering av eldreomsorgen, å overføre finansieringsansvaret for pleie- og omsorgstjenestene til staten – ikke skjønner jeg hvorfor vi står ganske alene om denne modellen. De kommunene som er med i forsøksordningen, gir positive tilbakemeldinger. Hvorfor ikke resten av det politiske Norge ser at dette er veien å gå, stiller jeg meg undrende til. Norge har et godt utbygd helsevesen, men stadig kan vi bli bedre. For både unge og eldre er helse og hvordan vi ivaretar den, viktig. Fremskrittspartiet vil derfor også i denne perioden sette folkehelseutfordringene høyt. Vi vet at mange er ensomme, og mange kjemper med psykisk helse- og rusutfordringer. Mobbing har vi fortsatt ikke klart å komme helt til livs. Slik kan vi ikke ha det. Dette må vi fortsette å ta på alvor og følge opp det Fremskrittspartiet og Høyre i regjering også har jobbet med i den siste perioden.

For meg er det spesielt viktig at hvert menneske blir sett, uansett alder, symptom, behov og ønsker for framtiden. Ingen mennesker er like, ingen symptomer er like, og ingen behandling virker helt likt. Jeg er derfor opptatt av at vi innretter vårt helsevesen etter dette. Vi må slutte å sette mennesker i bås. Vi må kunne tilby variert og mangfoldig behandling. Vi må våge å tenke utenfor boksen. Vi må lytte, etterspørre og forstå. Først da vil vi klare å møte hvert menneske på deres premisser.

Til slutt har jeg lyst til å nevne forslaget fra representanten Olaug V. Bollestad og Kristelig Folkeparti om å evaluere fastlegeordningen. Fremskrittspartiet har i sitt partiprogram forslag om å evaluere denne. Jeg vet også at statsråden i svar til Stortinget, til representanten Bollestad, har vært tydelig på dette. Så vi kommer til å jobbe videre fram til i morgen med å se på dette. Vi er veldig positive til å få på plass en sånn evaluering.

Tore Storehaug (KrF) []: God miljøpolitikk er også god distriktspolitikk. Klimaendringane er ikkje berre teoretiske. Dei er her no. Dei får følgjer for det livet vi lever, anten det er i by eller i bygd. Det ser vi i den auka rasaktiviteten og dei følgjene som det får for dei som brukar vegane våre, og vi såg det kanskje spesielt i sommar med alt det som skjedde i Utvik.

Poenget mitt er at den klimadebatten vi har, må også handle om føre-var-prinsippet, men samtidig forstår ein at vi treng god klimatilpassing for å leve eit godt liv her i dag. I Sogn og Fjordane har vi nokre av dei fremste fagmiljøa innan klimatilpassing, og det er nok ikkje tilfeldig at dei ligg der. Spørsmålet som vi må stille oss, er: Korleis skal vi byggje? Korleis skal vi bu for at det også i framtida skal vere trygt å bu rundt omkring i heile landet vårt? Det blir viktig i åra som kjem.

Så er det slik at tilpassing er ikkje eit svar åleine. Noreg må fylle sine forpliktingar og ta sin del av ansvaret for det grøne skiftet, og då må vi som folkevalde gjere det på ein måte som tek inn over seg at løysingane ikkje nødvendigvis er dei same i distrikta som i byane. Det blir nok aldri ny T-banetunnel i Askvoll, og toget der kjem berre til å gå 17. mai. I Kristeleg Folkeparti forstår vi dette. Så forstår vi likevel at vi er nøydde til å handle raskt for å få ned klimagassutsleppa, og då må vi få innbyggjarane i landet vårt med på det, same kvar dei bur.

Det blir sagt at jordsmonnet er best nærast grasrota. Det synest eg er ein god leveregel. Det er ein god leveregel i politikken. Vi treng ein jordnær miljøpolitikk som erkjenner at utfordringane kanskje er felles, men rundt omkring i landet er løysingane ikkje dei same. Betyr dette at det er uaktuelt å auke drivstoffavgiftene for fossilt drivstoff? Absolutt ikkje. Auka avgifter er ikkje eit mål i seg sjølv, men det er eit viktig verkemiddel, for i lag med reduksjonar for el- og hybridbilar sender vi eit signal til dei familiane som rundt omkring sit rundt middagsbordet og lurer på kva slags bil dei skal kjøpe seg neste gong, om at dei er nøydde til å ta eit grønt val.

Eit anna eksempel er at det har vore viktig å få på plass CO2-fondet til næringslivet, som bidrar til å få ned utsleppa frå tungtransporten. Men ein må vere klar over at auka avgifter slår annleis ut i dei områda der behovet for transport er mykje større enn i byane. Ein viktig premiss må då vere at dei tinga som vi folkevalde gjer, er mogleg å føresjå. Det er betre med ein jamn og føreseieleg auke framfor ein uføreseieleg og høg auke frå år til år.

Endringa til eit lågutsleppssamfunn inneber også eit endra samfunn, men det betyr ikkje at alt må vere likt. Dersom vi skal klare å omstille oss, er vi nøydde til å bruke dei fornybare ressursane som vi finn langs heile det langstrekte landet vårt. Den fornybare vasskrafta ligg rundt omkring i distrikta, og innbyggjarane betaler for det i form at høgare nettleige. Grunnlaget for bioøkonomien finn vi også i distrikta, anten det handlar om grøne eller om blå karbon. Utnytting av desse ressursane krev at det er folk som bur der, som jobbar der, som lever livet sitt der, og det er nødvendig dersom vi skal klare ei god omstilling.

Kristeleg Folkeparti er oppteke av ein klimapolitikk som verkar. Vi er ikkje redde for verken forbod eller marknadsmekanismar, skattelette eller avgiftsauke. Det vi er redde for, er symbolpolitikk – manglande realisme, manglande vilje til handling og ein klimadebatt som i liten grad tek inn over seg at utfordringane og løysingane er forskjellige rundt omkring i landet vårt. Dette får prege klimadebatten vår i dag i altfor stor grad.

Kristeleg Folkeparti er eit sentrumsparti og har ikkje nokon ideologiske sperrer mot å diskutere løysingar. Løysinga er klar. Nokre ting må vi forby, slik som oljefyring. Nokre ting må bli dyrare, slik som fossilbilar, og nokre ting må bli billigare, slik som nullutsleppsbilar. Det treng faktisk ikkje vere anten–eller, for vi kan bruke heile spekteret av verkemiddel som vi har tilgjengeleg. Samtidig må vi ta omsyn til at det er forskjellige føresetnader i ulike delar av landet vårt.

Vi er no i starten av ein ny stortingsperiode, og ein stortingsperiode som i stor grad avgjer om vi klarer å nå klimamåla vi har sett føre oss. Skal vi lykkast med klimapolitikken i denne perioden, er det viktig at vi klarer å finne løysingar på tvers av den politiske skalaen. Kristeleg Folkeparti er klar til å diskutere dei gode løysingane for heile landet og for dei generasjonane som kjem etter oss.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Neste talar er Kari Henriksen.

Kari Henriksen (A) []: Takk, president, og gratulerer med nytt verv.

Jeg er så heldig at jeg har fire barnebarn, og de skal møte resultatene av den politikken vi vedtar i dette huset de neste fire årene. Blant annet derfor er jeg opptatt av hvordan vi legger til rette for at framtida skal bli god.

Verken jeg eller mine barnebarn opplevde krigen og møtet med nazistenes ideologi, men både ideologien og nazistene var nærmere enn vi kunne ane.

I trontalen ble det sagt at vi har lagt en del fordommer bak oss. Nazistene marsjerte i Kristiansands gater i 1940. De kom tilbake i 2017. Nazistene tvang seg fram nå som da, og nå som da skapte de frykt og redsel. Da som nå sprer de fordommer, med en retorikk som er hatefull og skremmende. Politiet har i ettertid fått massiv kritikk og har erkjent dårlig håndtering. Samtidig ønsker ikke regjeringa å offentliggjøre evalueringsrapporten om marsjen. Hemmelighold av denne dramatiske hendelsen mener regjeringa er ok. Det er uakseptabelt, og det bygger ned tillit og opp fordommer.

Jeg har en venn som har bodd i Norge i nesten 50 år, og som for første gang nå opplever å ikke føle seg norsk. Vedkommende føler seg annerledes – en annerledeshet regjeringsmedlemmer bidrar aktivt til å forsterke gjennom raffinert stigmatisering under dekke av å kalle en spade for en spade. Dette bidrar til å bygge fordommer, ikke fjerne dem.

Hva mine barnebarn er opptatt av: Lærere er og har vært viktige personer i mine barnebarns liv. De vil høre til blant venner, i familien, i venneflokken og på skolen. De er opptatt av hva slags yrke og utdanning de skal velge, og bekymrer seg over uro og ufred i verden. Dette er saker Arbeiderpartiets politikk svarer på. Arbeiderpartiet vil ha tiltak som sikrer alle likeverdig omsorg, flere lærere i skolen og muligheter til å vokse opp i en trygg familieramme, framfor store skattekutt. Trygg oppvekst er viktig for barn, men det er ingen selvfølge. Mange barn i Norge, og enda flere i andre deler av verden, lever i en brutal virkelighet preget av vold og fattigdom. Derfor vil Arbeiderpartiet ta internasjonalt ansvar for å løse de store utfordringene. Vi vil bidra til fred og forsoning, med basis i internasjonale konvensjoner og menneskeretter ute og hjemme. Arbeiderpartiet vil formulere nye mål og visjoner, ikke bare for Norge, men for å bli et foregangsland i verden. På den måten kan vi gjøre Norge større både ute og hjemme.

Regjeringa sier det går så mye bedre, og trontalen bærer bud om at vi kan forvente at vi fortsatt må vente på at ting skal gå seg til. I Flekkefjord venter de oppsigelse av alle 150 ansatte på Simek. De 150 ansatte og deres familier kan ikke vente, heller ikke de 3 000 som nå står utenfor arbeidslivet i Agder. 1 103 unge uføre, 64 flere første kvartal i år – de kan heller ikke vente. Arbeiderpartiet vil derfor skape flere arbeidsplasser gjennom en aktiv næringspolitikk og en politikk som får folk inn i og ikke ut av arbeidslivet.

Forskjellene i Norge øker. Regjeringas prioritering av private aktører framfor offentlige tjenester skaper større forskjeller. For eksempel er private barnevernsbedrifter for de mest sårbare barna dominerende leverandører av tjenester til barn med de største utfordringene. Hele 15 barn bare i Agder er plassert i private en-til-en-tiltak. Fylkesmannen uttrykker bekymring for at barn blir for lenge i slike tiltak. Den bekymringen deler jeg. Sånn skal det ikke være. Det er en gedigen ansvarsfraskrivelse, og det er feil politikk.

Også på kulturfeltet ser vi at forskjellene øker med regjeringas politikk. Private finansfolk styrer kulturen gjennom gaveforsterkningsordningen. De største gavene går til de største aktørene i de fire store byene – privatisering og sentralisering nok en gang. Arbeiderpartiet vil fordele kulturpengene slik at de kommer ut til alle deler av landet og når folk i alle aldre. Kultur skal skapes og deles der folk bor, ikke der finansfolka har sine lommebøker.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Hadde det ikke vært fantastisk om vi hadde en trylleformel for å redusere ulikheter, fjerne fattigdom og gjøre velferden bærekraftig og framtidstrygg? Men det har vi. Det er nye, lønnsomme arbeidsplasser – arbeidsplasser som gir verdiskaping, som er med på å bidra til skatteinntekter og velferd, ikke arbeidsplasser som krever en del av vår velferd gjennom subsidier. Så enkelt og så vanskelig. Likevel er det slik at fra det politiske miljøet har dette året vært et eneste langt angrep på næringslivet og de jobbene som de skaper, fulgt opp av ønsker om til og med å avvikle hele næringer.

Miljøpartiet De Grønne, SV og AUF har alle ønsket en slutt på leteboring etter olje og gass nå. Det er 13 000 mann som må i gå land til arbeidsledighet da. Miljøpartiet De Grønne og AUF vil avvikle norsk olje- og gassnæring i løpet av de neste 17 år, lenge før de investeringer vi gjør i dag, slutter å levere verdifulle produkter til verdensmarkedet. Det er 180 000 lønnsomme arbeidsplasser borte, eller 11 000 i året. Til erstatning for disse lønnsomme, velferdsbidragende jobbene skal det komme 10 000 velferdsbelastende jobber i ulønnsomme næringer de neste årene.

For oss som har sett skip ligge langs kai i opplag de siste årene, for oss som har sett deres sjøfolk og arbeidere gå i land til arbeidsledighet, for oss som har sett de arbeiderne – våre naboer, våre sambygdinger, enn si våre slektninger – gå hjem og si at neste måned klarer vi ikke regningene, er dette svært, svært provoserende. Jeg tror at noe av det denne regjeringen har lyktes med, er å gi disse tilbake troen på fremtiden og en jobb. Det er svært provoserende at noen kan tenke seg å avvikle deres arbeid.

I tillegg har Rødt og SV erklært jakt på arbeidsgiverne til 36 000 arbeidstakere i private barnehager. De snakker om at alle pengene må gå til velferd. Jeg er mest opptatt av at vi får mest mulig velferd ut av hver krone. I min kommune, Askøy, har man innført skatt på verk og bruk, og nå ser det ut som om mesteparten av inntektene fra den går til å rekommunalisere et sykehjem. Høyere skatt og mindre velferd – det er ikke en løsning, det er et problem.

Senterpartiet har gjennom ingen ringere enn daværende og kommende leder av næringskomiteen, representanten Pollestad, gjennom Nationen, advart dagligvarehandelens 100 000 ansatte om at deres kjeder kan grue seg til en rød-grønn regjering.

Arbeiderpartiets skatteopplegg, som de nå selv ser ut til å evaluere seg til var en dårlig idé, og som selv tidligere finanspolitisk talsperson i partiet var imot, er i samme gaten: et angrep på dem som skaper jobber. Vi kjenner alle bedrifter som måtte gjøre utrygge tider mer utrygge for sine ansatte, fordi de måtte ta ut verdier av bedriften for å betale formuesskatt. Arbeiderpartiet vil gjøre disse utrygge tider enda mer utrygge. Det er en total frikobling mellom det å skape og det å bruke, og det er ganske betegnende at etter et godt innlegg om arbeidsplasser avslutter Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik med å peke på hvor en kan gi mer i trygd.

Det er, som representanten Aasland sier, for vanskelig å starte bedrift. I dagens samfunn er det nesten slik at det kreves to mastere for å starte bedrift; en for faget man skal utøve, og en i byråkrati. Men jeg vil utfordre Aasland til å si hvilke av de reguleringene og rapporteringene Arbeiderpartiet ikke har vært med på å foreslå.

Vi må gjøre det enklere å starte bedrifter. Vi må fjerne tidstyver, slik at gründere kan konsentrere seg om å skape og selge nye produkter og opprette nye arbeidsplasser, slik at f.eks. Mariann på Bakstehuset på Askøy, der jeg kommer fra, kan konsentrere seg om å bake verdens beste brød, som er hennes ambisjon, og ikke måtte søke kommunen om å få lov til å selge det fordi det ikke var regulert for det der de skulle selge det. Vi må redusere, ikke øke, deres skattebelastning, slik at det blir flere, ikke færre, lønnsomme arbeidsplasser. Vi har ikke råd til å sende 13 000 letearbeidere i land eller å avvikle vår mest lønnsomme næring. Klarer vi å gjøre det enklere å starte bedrift, redusere skattebelastningen, styrke forskningen på nye løsninger, senke terskelen inn i entreprenørskapet og arbeidslivet og øke kompetansen, skapes flere jobber, færre blir fattige, ulikhetene blir mindre fordi flere er i jobb, og vårt velferdssystem gjøres bærekraftig og framtidstrygt. Det er den jobben vi må sette kreftene inn på: gjøre det enklere, ikke vanskeligere, å skape nye arbeidsplasser, ha lavere, ikke høyere, skatter på arbeidsplasser og ha enklere, ikke vanskeligere, inngang til arbeidslivet.

Som avslutning, med tanke på denne morgenens flom av representantforslag, er jeg fristet til å ta en Cato-den-eldre som avslutning: For øvrig er det min mening at revers er feil gir for Norge – dixi.

Eirik Sivertsen (A) []: Det er bred enighet i denne salen om at Norge står overfor store utfordringer i årene som kommer. Vi må kutte vesentlig i utslippene av klimagasser. Vi må få på plass en avtale med EU for å få til kutt som monner i Norge. Det haster hvis vi skal klare målet om 40 pst. kutt innen 2030. Vi skal omstille samfunnet til å være forberedt på de utfordringene og det å kunne utnytte de mulighetene den fjerde industrielle revolusjonen og digitaliseringen gir.

Og ikke minst: Vi må snu trenden med stadig flere unge mennesker som ikke får jobb, eller som kun får utrygge jobber. At stadig flere står utenfor arbeidslivet, svekker selve grunnmuren i samfunnsmodellen: trygt arbeid og velferd til alle. Og enda viktigere: Det svekker vår samlede velferd, fordi den største delen av nasjonalformuen er verdien av vårt framtidige arbeid. Derfor sier Arbeiderpartiet at igjen må det viktigste for landet bli det viktigste i politikken.

Jeg har hatt gleden av å jobbe mye med nordområdespørsmål de siste årene. Det har gitt meg rik anledning til å møte mennesker og virksomheter som har ideer, visjoner, vilje og evne til å skape en framtid for seg selv og for nasjonen: reindriftssamen på Finnmarksvidda, reiselivsnæringen på Svalbard og i Lofoten, kunnskapsmiljøene i Bodø og Tromsø og fiskerne langs hele kysten, for å nevne noen. De ser utfordringer som kommer, men også muligheter og løsninger. De konkluderer med at framtidens muligheter ligger i nord.

Dessverre er ikke regjeringen like offensiv. I trontalen blir ikke nordområdene omtalt. Det kan synes som om nordområdene ikke er en prioritert satsing for denne regjeringen. Da vi satt i regjering sist, var nordområdene ikke bare viktig, men det var det viktigste strategiske satsingsområdet i utenrikspolitikken. Vi hadde visjoner og virkemidler. Norge var en arktisk stormakt – ikke fordi vi var en militær stormakt, ikke fordi vi er flest mennesker eller har den største økonomien. Vi ble en stormakt fordi vi hadde politisk vilje og evne til å sette en agenda.

Arbeiderpartiet vil igjen gjøre nordområdene til nasjonens viktigste strategiske område. Vi vil gjøre det viktigste for landet til det viktigste i politikken. Da er det havnasjonen Norge som er kjernen. Havnasjonen Norge har seks ganger mer hav enn landområder. Vi har verdens nest lengste kyststripe, og ca. 80 pst. av de havområdene vi har, ligger nord for polarsirkelen.

Vi er klare for neste kapittel i nordområdesatsingen. Det er en satsing som er bærekraftig i økologisk, økonomisk og sosial forstand, og som gjør det mulig å bo og virke i hele landet. Derfor har vi også sagt at vi ønsker å ha et verdiskapingsprogram for havet, fordi havet er framtiden. Da vil vi ha bredbåndskommunikasjon i nord gjennom satellitter, slik at enda flere kan drive næringsvirksomhet der, det kan drives mer forskning, og det er mulig å operere tryggere i disse områdene. Derfor vil vi ha hurtigere utbygging av havnefasilitetene i Longyearbyen, slik at flere turister kan komme, vi kan få en effektiv havn for næringsvirksomhet, enten det er fiskeri, eller det er Kystvakten som opererer derfra, og vi kan ta en strategisk rolle som et maritimt knutepunkt for virksomheten i nord.

Derfor vil vi ha et nasjonalt dronesenter som bygger på miljøer og muligheter som finnes i Ny-Ålesund, Tromsø, Andenes, Bodø og Trondheim. Vi vil ha på plass et forvaltningsregime som regulerer bærekraftig bruk og utnyttelse av andre ressurser enn fisken i havet, som raudåte, tare og krill.

Derfor vil vi ha tilbake og ta opp igjen kartleggingen av mineralressurser i nord, som kan skape grunnlag for nye arbeidsplasser og verdiskaping, men som også vil tilføre verden sterkt tiltrengte mineraler i møte med utvikling av ny klimateknologi. Vi vil videreutvikle kompetansemiljøer i nord, som Brønnøysundregistrene, som vil spille en nøkkelrolle i digitaliseringen av det offentlige Norge, som universitetene, som har mest kunnskap om det å drive virksomhet i nord, og ikke minst videreutvikle den sterke maritime virksomheten og klyngen som allerede finnes.

Det finnes fantastiske muligheter i nord, men hvis vi skal kunne ta dem i bruk, må vi våge og evne å bruke politiske virkemidler. Det er ikke akseptabelt at nordområdene skal være en moderne koloni, at en kommer utenfra, henter naturressurser og lar oss som lever og bor der fra før, leve med konsekvensene uten å ta del i mulighetene.

Nordområdepolitikken må ha en visjon om at alle skal kunne ta del i mulighetene. Det får vi til i et fellesskap, ikke gjennom å la markedskreftene råde grunnen alene. Regjeringen synes å ha gitt opp nordområdene som et politisk prosjekt og forholder seg passivt til det.

Arbeiderpartiet er klare for neste kapittel i nordområdesatsingen. Vi har visjonene, vi har virkemidlene. Vi velger å gjøre det viktigste for landet til det viktigste i politikken, nemlig et samfunn der alle får likeverdige muligheter, og der alle får lov til å være med.

Sveinung Stensland (H) []: Det er påfallende hvor fornøyd Arbeiderpartiet er med sin egen nordområdepolitikk. Hadde den vært så god, hadde kanskje flere stemt på dem. Meg bekjent er vel Nord-Norge det området der Arbeiderpartiet hadde kraftigst tilbakegang ved det valget vi nettopp har hatt.

Det er allment kjent at Høyre ikke er et revolusjonært parti, men vi er mer opptatt av løpende endring og forbedring. Det vi vil bevare, må vi være villig til å forandre, eller som Burke sa: forandre for å bevare.

I årets trontale heter det bl.a.:

«Vi er privilegerte som får vokse opp, arbeide, få barn og bli gamle i Norge.

Mye i vårt samfunn kan fortsatt forbedres, men sammenlignet med tidligere tider og andre deler av verden, har dagens nordmenn mye å være takknemlige for.»

Vi har det beste utgangspunktet for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Statsfinansene, et produktivt næringsliv og en høyt utdannet arbeidsstyrke er med på det. Men gode løsninger vil kreve innsats på flere områder, flere må jobbe lenger, og flere må være i arbeid.

Arbeid er også den enkeltes beste mulighet til å øke sin egen inntekt og velstand, og her kommer også en vellykket helsepolitikk og en velfungerende helsetjeneste inn. Økt vekst og flere i arbeid er viktig, men mer må til. Offentlig sektor må belage seg på flere endringer. Vi bør tenke nytt og gjennomføre nødvendige reformer. Det er ikke sånn at alle liker endring, det gir som regel motstand. Men ser vi oss tilbake, er det alle disse store og små endringene av samfunnet som har brakt oss dit vi er i dag.

I forrige periode igangsatte regjeringen en rekke nye reformer. Også innen helsetjenesten kom det mye nytt. Likevel er vi ikke i mål. Tempoet i digitaliseringen må øke. Arbeidskraft må bli frigjort, slik at flere kan yte omsorg og sikre at våre eldre får en verdig alderdom. På den måten bidrar vi til at Norge forblir et godt land å bo i også for kommende generasjoner. Digitaliseringen er en avgjørende del av vår verdiskaping og vekst, og vi vil fremover legge vekt på økt bruk av velferdsteknologi og mer digitalisering. Det er bare å innse at helsesektoren har mye å lære av andre deler av samfunnet når det gjelder digital utvikling og samhandling.

Et viktig valgløfte fra opposisjonen var å reversere fritt behandlingsvalg. Det er en stor glede å stadfeste at den reformen ikke ble reversert, men heller giret opp. Vi skal arbeide videre med dette og andre tiltak som bygger opp under vårt mål om å skape pasientens helsetjeneste. Det er mer enn bare ord. Pasientens helsetjeneste er å tilpasse systemet til pasienten og ikke omvendt. Det handler ikke om at pasientene skal få alt de peker på, men om at både pasienter og pårørende blir mer involvert. Det betyr færre av Per Fugellis engangsleger og flere forløpskoordinatorer og kontaktleger. Det betyr at en får bedre oversikt over egenbehandling og nye løsninger, som elektronisk liste over legemidler i bruk, som alle behandlende leger får tilgang til. Det betyr at ingen beslutninger om meg skal tas uten meg.

En kritisk opposisjon må til, men den må være konstruktiv. Jeg hørte med undring lederen av Norges største parti fundere på om Arbeiderpartiet hadde vært for konstruktive de siste årene. Det er en underlig tilnærming til politikken. For hva er det motsatte av konstruktiv? For oss som er opptatt av å bygge landet og ruste det bedre for kommende generasjoner, går det ikke an å være «for konstruktive». Vi er valgt til å forvalte våre felles verdier og det vi har bygd opp sammen. Da må alle bidra, og det gjør en best ved at både posisjonen og opposisjonen har en mest mulig konstruktiv tilnærming til både saker i Stortinget og de utfordringer vi i samfunnet står overfor.

Å være stortingsrepresentant er en stor ære og et stort ansvar. Vi er valgt for å forvalte nasjonens interesser til alles beste. Det er tidvis tyngende, men alltid givende. Vi har mye å være stolte av i landet vårt, men vi kan ikke ta noe for gitt.

Å utvikle Norge videre krever felles innsats på tvers av politiske partier. Samtidig må vi aldri glemme alle dem som driver bedrifter, alle dem som leder våre offentlige og private virksomheter, og alle ansatte i arbeidslivet, uansett sektor, som holder landet vårt i gang. Vår framtid er avhengig av folks arbeidsinnsats og frivillig sektor.

Vi politikere skal legge til rette og sørge for gode rammebetingelser. I mange tilfeller fordrer det samarbeid på tvers av partiskiller. Jeg stusset derfor litt da min kollega fra Arbeiderpartiet fra Haugesund rett etter valget uttalte: Vi kommer ikke til å gjøre det enkelt for dem. Han mente altså for oss fra Høyre og Fremskrittspartiet. Vi liker å ha utfordringer, og vi liker også å ha noe å bryne oss på. Men det er en merkelig tilnærming til politikk å ville gjøre det vanskelig for hverandre. La oss heller bruke debatten til å få frem alternativer og skillelinjer. Vi må ikke henfalle til å undergrave hverandre framfor å bygge noe bra sammen. Jeg forventer ikke at andre partier er heiagjeng for oss, ei heller at de hjelper oss med å gjennomføre politikk de er uenig i, men jeg håper virkelig at dette ikke betyr at enhver sak skal motarbeides selv om en er enig.

Folket har brukt sin makt og satt sammen dette stortinget. Vi låner makten i fire år. La oss vise oss den verdig.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Jeg er glad for at en lang valgkamp er ferdig, selv om jeg strengt tatt mener at vi driver valgkamp hele tiden. Mange mener at man ikke vinner valg på det man har gjort, men på det man vil. Personlig mener jeg at det handler om begge deler.

Gjennom valgkampen møtte jeg svært mange velgere som pekte på nettopp det faktum at vi hadde levert utrolig mye på det vi hadde lovet for fire år siden. Når velgerne ser at vi leverer mer tog, mer vei, mer sykehusbehandling, mer til politi, mer til kommunene og en rekke andre enkelttiltak, gir det troverdighet også for de neste fire år.

Og det ble tidlig klart for meg at velgerne ikke kjøpte svartmalingen som Arbeiderpartiet prøvde seg på. Velgerne kjente seg rett og slett ikke igjen.

Jeg er stolt av alt det fantastiske vi har oppnådd innen helse, pleie og omsorg. Mer enn 400 flere ansatte i helsestasjoner og skolehelsetjeneste er viktig for å fange tidlig opp barn som sliter, har en funksjonsnedsettelse eller som lever under vold og omsorgssvikt. Lovpålagte kommunepsykologer, kortere ventetider og færre i sykehuskø, og ikke minst fritt behandlingsvalg, lovfestet rett til brukerstyrt personlig assistent og en formidabel opptrapping på rusfeltet er alle viktige forbedringer som det har vært en ære å få på plass.

Fremskrittspartiet skal fortsette dette gode arbeidet med å ha fokus på enkeltmennesker fremfor system.

Veien videre vil i stor grad handle om å følge opp og videreutvikle alt det gode arbeidet som er påbegynt, og jeg føler meg trygg på at de som overtar stafettpinnen i helsekomiteen, vil gjøre dette på en god måte. Det eneste jeg beklager ikke å få lov til å ta en stor del i, er den varslede opptrappingsplanen for psykisk helse for barn og unge.

Men det er i kommunene livene skal leves. Jeg registrerer at kommunene i dag, fortsatt mange år etter at samhandlingsreformen trådte i kraft, ikke har den kompetansen som er nødvendig. Små kommuner vil heller aldri kunne få dette til. Derfor er arbeidet med større kommuner helt avgjørende dersom vi skal klare å gi innbyggerne våre likeverdige og trygge helsetjenester der de bor.

I valgkampen varslet jeg for Akershus sin del at kampen mot vold i nære relasjoner ville bli viktig for meg å følge opp. Flere tilfeller av partnerdrap og drap som en del av en æreskultur har skjedd i Akershus de siste årene, og er derfor temaer som har engasjert meg stadig mer. Flere kvinner har de siste årene tatt kontakt med meg, og dette har vært et nytt og spennende felt for meg å dykke ned i. Min erfaring er at det en lærer absolutt mest av, er å møte mennesker som har levd et liv, og lære av deres erfaringer.

Sånn sett passer det godt for meg nå å skulle jobbe med integrering og kommuneøkonomi. Vi skal aldri akseptere at barn i vårt land lever under sosial kontroll og med fare for å bli utsatt for omskjæring og tvangsekteskap. Å ta med seg sin egen kultur når man flytter til Norge, er helt naturlig og helt greit. Men vi skal være tydelige på at det er noen deler av enkeltes kultur som vi ikke skal akseptere i Norge.

Å holde antall asylankomster på et lavest mulig nivå er viktig om vi skal lykkes godt med integreringen. Mange som kommer til vårt land, ønsker å bosette seg i mitt fylke, Akershus, og mange av kommunene i Akershus er svært gode på å integrere.

Så vet vi at den viktigste grunnen til at vi har fått økte forskjeller de siste årene, er den høye innvandringen vi har hatt over mange år. Om lag halvparten av dem som har aller minst, har innvandrerbakgrunn. Men innvandrere er like forskjellige som norskfødte er. Vi har innvandrere som gjør det godt, tjener gode penger, lever gode liv, og barna deres gjør det godt på skolen. Men vi har også innvandrere som ikke deltar i samfunnet, som isolerer seg, som ikke lærer språket, og som derfor heller ikke er i jobb.

De aller fleste ønsker seg en jobb å gå til. Innvandrere med dårlige norskkunnskaper og ungdom eller andre med hull i CV-en sliter aller mest med å få seg en jobb. En rekke grep er tatt, og stadig flere får sin drøm om en jobb innfridd. Arbeidsledighetstall fra Nav viser at ledigheten har falt jevnt og trutt det siste året. Andelen helt ledige er nå på 2,5 pst. av arbeidsstyrken. Men dette handler også om holdninger og om arbeidsgiveres vilje til å gi folk en sjanse, og vi trenger derfor flere arbeidsgivere som tør å tenke nytt.

Jeg ber om at kommunene bruker frivilligheten for alt den er verd. Frivilligheten består av engasjerte mennesker med mye kunnskap og et stort hjerte, og jeg vet at mang en innvandrer har funnet ut av det norske systemet med hjelp og støtte fra frivilligheten.

Jeg gleder meg til det videre arbeid.

Kent Gudmundsen (H) []: Representanten Eirik Sivertsen må følge ganske dårlig med i nordområdepolitikken, eller så har han i hvert fall ikke god politisk hukommelse – all den tid regjeringen faktisk la fram en fornyet nordområdestrategi tidligere i år. Det går så det suser i nord. Vi vet at de tiltakene som regjeringen har satt i verk, gir effekter. Vi har rekordlav arbeidsledighet, og veksten er mye større enn i resten av landet. Vi vet også at den regjeringen som sitter nå, faktisk har mer enn fordoblet nordområdestrategisatsingen i forhold til hva de rød-grønne gjorde. I så måte er det ganske urimelige påstander som kom fra Sivertsen. Jeg tar gjerne en prat med ham på tomannshånd hvis han ønsker å la seg bli mer skolert i vår nordområdepolitikk.

Årsaken til at jeg kom opp hit, er at i dag for litt over 150 år siden ble en vitenskapsmann og fredsprisvinner født. Nansen kom til verden. I løpet av sin levetid satte han betydelige spor etter seg i hele verden, og også i nordområdepolitikken. Vi har heldigvis mange her i Norge som har vært foregangspersoner og satt spor etter seg. For bare tre års tid siden var f.eks. forskerparet Mosel med på å få nobelprisen i medisin og var i så måte foregangspersoner – personer som har gitt oss muligheter for framtiden.

Men muligheter alene skaper egentlig veldig lite. Når vi nå skal sikte mot framtiden, og med norsk økonomi i omstilling, er derfor satsing på utdanning og forskning noe av det viktigste vi kan gjøre. Etter fire år med Høyre i Kunnskapsdepartementet ser vi at elevene lærer mer, de er mer til stede, og flere gjennomfører videregående, for å nevne noe. Likevel er det fortsatt for mange unge som faller fra i videregående opplæring, og også innenfor høyere utdanning. Dette skaper utfordringer for den enkelte, men er også tapte muligheter for landet vårt. Derfor er det viktig at vi har høye ambisjoner for veien videre.

Satsingen som Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti har levert de siste fire årene, skal nå følges videre opp, og vi skal få økt innsats for utdanning og forskning i Norge. Vårt neste store løft blir tidlig innsats for å sikre alle tidlig mestringsfølelse i skolen. Men vi skal også styrke yrkesopplæringen, kvaliteten i høyere utdanning, og vi skal ivareta at ingen går ut på dato. Utdanning og opplæring må være en integrert del av vårt arbeidsliv og samfunnsliv, og livslang læring står sentralt når vi skal legge til rette for et arbeidsliv som skifter stadig oftere og er i endring.

Høyre startet arbeidet i forrige periode med at vi skal styrke tidlig innsats videre, fra kvalitet og læring gjennom lek i barnehagen til fokus på å gi alle barn grunnleggende ferdigheter i barneskolen. Slik er vi med på å sikre at alle får et godt utgangspunkt for skolegang og tidlig får oppleve læringsglede. Vi må nemlig lykkes med grunnskoleopplæringen skal vi få flere til å fullføre og bestå videregående opplæring. Det er et mål at alle skal kunne lese, skrive og regne på barnetrinnet, slik at vi kan bygge på videre på mellom- og ungdomstrinnet og inn i videregående opplæring. Det er også viktig med tidlig innsats for spesialundervisningen, slik at vi ikke får en vente-og-se-holdning i dette landet.

Satsingen på lærere er også veldig sentralt. Dyktige faglærere med god formidlingsevne er en av de viktigste ressursene vi har, og lærersatsingen fra Høyre skal fortsette også i denne perioden. Når utdanning skal sikre næringslivet dyktige hender, vil selvsagt også satsingen på høyere yrkesfaglig utdanning bli sentralt. Jeg vil legge til rette for at flere skal ta fagskoleutdanning og få mesterbrev i framtiden. Vi har levert betydelig når det gjelder å styrke yrkesfagene, og nå skal vi fokusere veldig sterkt på at mesterne skal få sin renessanse.

Det er også utrolig viktig at vi satser på høyere utdanning. Vi må sikre at våre universiteter, høyskoler og forskningsmiljøer er i verdensklasse. Derfor ser jeg fram til å følge opp de mange gode tiltakene som vi ble enige om i kvalitetsmeldingen, men også legge til rette for flere studieplasser, fortsette storsatsingen på utbygging av studentboliger og bedre studentøkonomien – i det hele tatt gjøre at vi får en høyere utdanning som leverer det næringslivet etterspør, nemlig kompetente hender for å møte framtiden. Vi må gi ungene våre de beste mulighetene, den beste framtiden. Derfor må vi sikre at alle får en god utdanning, et meningsfylt arbeid og sikrer seg det gode liv.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Mange ser en mer utrygg verden. USAs president medvirker også. Innenfor EU står systemfeilen med euro uten et finansdepartement klart for stadig flere. Dette eksperimentet uten forbilde skaper store endringer i det politiske landskapet også i Frankrike og Tyskland. Det gir større utrygghet, fordi EU-systemet står i et skårfeste.

Stor gjeldsopplåning hos en rekke nasjonalstater har fortsatt etter finanskrisa. Dette er sårbart. Nasjonalstatene kan nå neppe evne å redde banker som er «too big to fail». I Norge er omfanget av lånefinansiert privat konsum internasjonalt vurdert svært høyt. Ifølge Finanstilsynets Finansielt utsyn 2017 er norske husholdningers gjeld i prosent av disponibel inntekt 219 pst. ved utgangen av 2016. Det er historisk høyt. Gjelda øker mer i prosent enn disponibel inntekt. Dette lånefinansierte konsumet gir svært mange arbeidsplasser. Dette er mange sårbare arbeidsplasser. Det gir grunn til uro.

Klimaendringene fører til at framtredende internasjonale statsledere arbeider for å redusere bruken av fossilt karbon. Dette vil i løpet av få år få store konsekvenser for norsk olje- og gassektor. Det blir heller færre arbeidsplasser enn flere innenfor denne viktige delen av norsk nærings- og arbeidsliv. Samlet vurdert: En næringspolitikk som gir flere tryggere arbeidsplasser, må derfor bli blant Stortingets viktigste debatter og vedtak framover. For Senterpartiet blir det derfor viktig å fremme tiltak for omstilling av næringslivet, slik at vi både får et grønt skifte og produserer flere av de varer vi trenger sjøl. For Senterpartiet er grønt skifte fra svart til grønt karbon – enkelt sagt: fra olje og gass til primærnæringene, altså fornybart karbon. Vi må satse på torsk, timotei og gran, symboler på framtidas råvarer, råvarer som må få økt lønnsomhet, slik at både produksjon og videreforedling tiltrekker seg dyktig ungdom.

Gjennom en strategisk næringspolitikk som tar et oppgjør med næringsnøytraliteten, må det legges til rette for å investere store beløp i moderne foredling. Foredling av fisk og tømmer er åpenlyse satsingsområder. Produksjon av trygg lokalmat er nå et hett forbrukerkrav. Mat fri for antibiotikaresistente bakterier gir et grønt importvern. For å gjennomføre dette må det utdannes flere ungdommer med fagskole etter fullført fagbrev. Vi må gjøre som Sveits og Østerrike: få en sterkere fagutdanning. Det er etter min vurdering rett å prioritere dette framfor økt satsing på akademisk utdanning framover.

Arbeidslivspolitikken som gir trygghet for inntekt fra arbeid og næring, må bli den andre viktige debatten for Stortinget framover. Sosial dumping i arbeidslivet, altså lønns- og arbeidsvilkår som ikke er til å leve av i Norge, må stoppes på grensa. Sosial dumping gjennom utnyttelse av arbeidsfolk fra fattige EU-land har blitt en alvorlig trussel mot lønns- og arbeidsvilkårene som fagbevegelsen har kjempet fram. Arbeidsinnvandrere fra EØS-området kan sjølsagt konkurrere om jobber i Norge, men det er uakseptabelt når bofaste ansatte som har norske lønns- og arbeidsvilkår, blir erstattet av tilreisende, mange av dem pendlere som går på dårligere vilkår. Mellom 2008 og 2016 falt sysselsettingen i Norge blant ansatte som ikke er arbeidsinnvandrere. I samme periode økte antall sysselsatte fra EU-land i Øst-Europa med nærmere 90 000 personer. Mange av disse har langt dårligere vilkår og lønn, arbeidstid og oppsigelsesvern enn det som er vanlig i Norge.

Arbeidsinnvandring i seg sjøl er ikke et problem. Norge har siden 1954 levd godt med et grenseløst arbeidsmarked i Norden. Dette har fungert bra fordi arbeidsinnvandringen har skjedd mellom land med ganske lik levestandard og noenlunde like lønns- og arbeidsvilkår. Dagens arbeidsinnvandring fra fattige land i Øst-Europa er noe annet. Det blir i praksis umulig å opprettholde norske lønns- og arbeidsvilkår og kvalitetsstandarder når det er fritt fram for å importere arbeidskraft fra land der pris- og lønnsnivået og boligkostnadene er en brøkdel av nivået i Norge.

Senterpartiet kan ikke sitte rolig å se på at lønns- og arbeidsvilkår som er kjempet fram gjennom 100 år i fagbevegelsen, ødelegges i løpet av få år. Senterpartiet støtter derfor fagbevegelsen, som går i spissen for en politikk som sier at Norge har rett til å regulere landegrensene rundt vårt eget arbeidsmarked. En fornuftig regulering må ha som mål å stoppe sosial dumping på grensa. Det betyr ikke å stoppe arbeidsinnvandrerne, men å sikre at fattigere lands lønns- og arbeidsvilkår legges igjen ved grensa når de kommer inn i det norske arbeidsmarkedet. Dette må følges opp med et straffenivå ved sosial dumping som virkelig svir. Dette blir en vanskelig, men svært viktig debatt.

Ketil Kjenseth (V) []: Regjeringa har gjennom trontalen invitert oss til å diskutere et bærekraftig velferdssamfunn. På Verdensdagen for psykisk helse er det viktig å minne oss selv på at de som lider av psykisk uhelse, og de som har rusutfordringer i Norge, har 20 år kortere levetid enn normalbefolkningen. Det er viktig å minnes det når vi skal diskutere hvordan vi skal rigge et bærekraftig velferdssystem for framtida. Det trengs kraft, og det trengs bæreevne i en framtid hvor det blir stadig flere eldre. Færre skal finansiere velferden vår. Vi er nødt til å bruke pengene riktig og investere smart.

Min partileder, Trine Skei Grande, nevnte den kanadiske statsministerens slagord – bedre er alltid mulig. Ser vi bakover i tid, har vi alltid tatt et steg videre. Bedre er alltid mulig, men i tillegg helt nødvendig for å skape den velferden som vi skal møte framtidas utfordringer med. Det er også en frihetskamp å sette noen rusavhengige fri fra nødvendighetene rundt seg, som de i mindre grad enn andre får tilgang til. Vi har noen utfordringer med å skape den velferden som kreves for å løfte alle til et bedre liv.

Vi kan også nevne frafallet i skolen. Vi har skapt strukturer som gjør at ikke alle kommer seg igjennom og kan bidra i en framtid der det åpenbart er nødvendig med flere hender i arbeid. Det blir nok å gjøre for alle i Norge i framtida. Selv om vi får roboter og snakker om digitalisering, er det behov for både flere varme hender og mange varme hjerter. Vi er nødt til å skape en større grad av innenforskap, både for dem som faller ut av skole og arbeidsliv, og for de nye innbyggerne som kommer til Norge.

Vi skal ikke skape digitale klasseskiller. Vi skal skape digital deltakelse. Da må vi ruste oss med en bedre folkehelse, en tidlig innsats som gjør at vi får god helse gjennom hele livet. I dag bruker vi nesten 140 mrd. kr på å reparere sykdom og skader som vi har påført oss gjennom livet. Det litt paradoksale i verdens rikeste land er at det er de kroniske lidelsene og de ikke-smittsomme sykdommene som vokser. I et land som har verdens største tetthet av leger, må vi stille oss spørsmålet om vi bruker ressursene og kompetansen riktig. Det er ikke et sannsynlig alternativ i Norge å utdanne veldig mange flere leger. Men vi må se på hvordan vi bruker dem, og hvordan vi kan ta i bruk teknologi bl.a. for å mestre egen helse bedre og forebygge en del av de lidelsene som vi i dag påfører oss, knyttet til diabetes, overvekt og kols. Det er store muligheter til å løfte oss ut av mye av det sykdomsbildet, ved egen deltakelse.

Ser vi litt ut av Norge, har vi ganske like utfordringer rundt i Norden, så det å samarbeide med de nordiske landene for å løse noen av de velferdsutfordringene bør vi også gjøre mer av. Vi står overfor mange parallelle utfordringer knyttet til både alderdom og folkehelse, samtidig som vi er i en del av verden som skaper stadig nye muligheter – digitaliseringen og kunnskapen vi tar til oss, kan skape nye muligheter. Helse kan fort bli den nye erstatningen for oljen – helsekompetanse som resten av verden vil trenge, og ny teknologi som vi kan eksportere.

Snø kan også bli vår nye olje. I mitt distrikt i innlandet er vinteren fortsatt veldig lang, og turismen blomstrer. Vi har en arbeidsledighet på under 2 pst. i vår del av landet. På den andre sida av grensa i Hedmark investeres det i disse dager 1,1 mrd. kr i en ny flyplass, i Sälen i Sverige. Det grenseoverskridende samarbeidet er der, for Trysil kommer også til å ta en stor del av gevinsten ved den etableringen. Da er det et lite tankekors at vi nettopp har avviklet en flyplass i Valdres og Hallingdal. Det er en del av landet hvor turismen vokser mye. Det koster å reetablere slike infrastrukturer. Det å ta i bruk de ressursene er viktig, og vi har store muligheter.

Roy Steffensen (FrP) []: Som nevnt i trontalen har vi mye å være takknemlige for, bl.a. at vi får leve i et demokratisk samfunn i en fredelig del av verden. Mange i verden har ikke muligheten til å delta i frie, demokratiske valg, og vi skal være takknemlige for at vi lever i et land hvor vi har rett til å være med på å velge hvem som skal styre, og hvor vi hvert fjerde år har muligheten til å bytte dem ut eller gi dem fornyet tillit, om vi mener de fortjener det. Ved valget i høst fikk de ikke-sosialistiske partiene fornyet tillit av det norske folk, og jeg håper vi skal klare å forvalte det ansvaret på en god måte.

Vi har begynt på et arbeid, men det er fortsatt mye i vårt samfunn som kan, bør og skal forbedres, og jeg håper vi får muligheten til å fullføre det prosjektet.

Et av våre viktigste gjøremål er å sikre at det samfunnet som vi overleverer til våre barn, er i en bedre forfatning enn det vi selv overtok. Fremskrittspartiet er opptatt av at vi må få flere ben å stå på. Vi har vært for avhengige av oljenæringen, men vi kan ikke lenger stole på store, ekstraordinære inntekter i årene som kommer. Oljenæringen vil være Norges viktigste næring i lang tid framover, men som statsråd Terje Søviknes sa: Det er i gode tider vi skal forberede oss på de dårlige.

Vi vet at i framtiden må flere stå lenger i jobb, og flere må være i arbeid om vi skal klare å opprettholde og videreutvikle dagens velferdssamfunn. Skal vi lykkes med den omstillingen vi må gjennom, må vi sørge for at bedrifter får økt sin konkurransekraft, både internt i landet og også mot utlandet. Det gjøres gjennom spesielt tre grep, nemlig skatt, samferdsel og skole – først og fremst ved at vi reduserer bedriftenes utgifter i form av lavere skattenivå. Da tenker jeg spesielt på den særnorske formuesskatten, men også på selskapsskatten. Vi må bygge landet og våge å satse på infrastruktur. Bedre vei, ny tunnel og fastlandsforbindelse er bare noen eksempler på hva næringslivet etterspør av ting som kan bedre konkurranseevnen. Og vi må investere i kunnskap og forskning. Penger brukt på f.eks. tidlig innsats i dag er penger spart om 20 år på sosialhjelp, arbeidsmarkedstiltak og arbeidsledighetstrygd.

Skatt, samferdsel og skole har vært satsingsområder for denne regjeringen de siste fire årene, og vil være det de neste fire årene. Fremskrittspartiet mener at gode rammevilkår for næringslivet og en god utdannings- og forskningssektor er grunnsteinene i velferdssamfunnet og en forutsetning for trygge arbeidsplasser og verdiskaping.

Norsk skole er på rett spor. Elevene lærer mer, fraværet synker, og flere gjennomfører videregående. Det er likevel store utfordringer, bl.a. med frafallet, som er for høyt, og fortsatt går årlig tusenvis av elever ut av grunnskolen med så svake ferdigheter at de vil ha problemer med å klare seg i videre utdanning og i jobb. Dette, tidlig innsats og et statusløft for yrkesfag blir viktige saksområder i året som kommer, og jeg gleder meg til å gripe fatt i disse utfordringene i komitéarbeidet.

Skal vi løfte statusen til yrkesfagene, er det viktigste vi kan gjøre, å sørge for at det finnes jobber til dem som starter skolegangen. Én ting er å skape gode kår for næringslivet, noe annet er å tilrettelegge for at flere bedrifter tar inn lærlinger. Denne regjeringen har satset på lærlinger, både gjennom å øke lærlingtilskuddet og gjennom å stille krav om bruk av lærlinger ved offentlige anbud.

Selv om vi har vært gjennom krevende tider de siste fire årene, med både migrasjonskrise og økt arbeidsledighet i deler av landet som var hardt rammet av oljeprisfallet, ser vi nå at trendene snur. Vi styrer landet med streng innvandringspolitikk, med det resultat at vi har det laveste asyltallet på 20 år. Samtidig ser vi at flere og flere bedrifter nå melder om bedre omsetning, økt lønnsomhet og flere ansatte i året som kommer. Det er godt nytt, og det viser at politikken vi fører, fungerer.

Vi lever i spennende og utfordrende tider, har det blitt sagt – i disse dager, nå etter valget, kanskje spesielt i dette huset. Alle er vi litt usikre på hva perioden bringer, men det vi vet, er at framtidig velstand og framtidig verdiskaping er avhengig av at storting og regjering viser handlekraft og tør å ta modige beslutninger. Fremskrittspartiets stortingsgruppe er klare for det arbeidet. Vi vil gjøre det vi kan for å få til gode vedtak til beste for dem som skal overta landet, nemlig å skape et bærekraftig velferdssamfunn.

Dag Terje Andersen (A) []: Mange har kommentert at den trontalen vi nå har til debatt, inneholdt få politiske grep, men at det var kjente retoriske grep fra regjeringa. Det sies f.eks. i trontalen:

«… det er ikke tilfeldigheter som har skapt det samfunnet vi alle nyter godt av.»

Det er riktig. Men det er et typisk retorisk grep fra Høyres side for å prøve å framstille det som at det velferdssamfunnet som vi alle hyller, er noe det har vært enighet om. Nei, det er et resultat av politisk uenighet, politisk kamp og politiske valg opp gjennom årene. Det er det som har brakt oss den norske modellen, som mange land misunner oss, og som har bidratt til at dette er et godt land for alle å bo i.

Den norske modellen består av tre hovedbjelker. Det er den økonomiske politikken, trepartssamarbeidet og velferdssamfunnet som er det spesielle ved den norske modellen. Det angripes nå systematisk. I den økonomiske politikken er ideen med den norske modellen at vi i fellesskap skal bruke skattesystemet til å finansiere velferdssamfunnet. Vi spleiser, og det er en dugnad. I tillegg til det skal skattesystemet sørge for at selv om man i Norge har relativt små lønnsforskjeller, skal skattesystemet utjevne lønnsforskjellene. På begge disse punktene svikter den retningen som regjeringa har lagt seg på, den norske modellen. Det er til og med slik at når begrunnelsen for lettelse i formuesskatten er at vi skal få vekst i næringslivet, kan ingen fagmiljøer – ikke engang statsministeren – si at det er noen resultater i form av vekst i næringslivet som følge av lettelse i formuesskatten. På den motsatte sida ser vi at noen får skatteskjerpelser – de som må slutte i jobben og får sluttvederlag, eller de som pendler til arbeidet. Da skal man betale mer skatt. Da blir profilen klar.

Den franske økonomen Thomas Piketty har skrevet i «Kapitalen i det 21. århundre» at han advarer mot den utviklingen i verden, for det kan føre til sosial uro og opprør. Når Piketty viser til at større forskjeller er farlig for samfunnet, sier den nåværende regjeringa: Ja vel, men den veien går vi.

Samarbeidsmodellen har blitt utfordret av regjeringa. Regjeringa har pådratt seg den første generalstreiken på mange tiår. Det var da Høyres representant Kambe gledesstrålende uttalte at nå skal LO vingeklippes. Men det var ikke bare LO som ble vingeklippet – det var alle på arbeidstakersida og alle på arbeidsgiversida. Vi trenger det samarbeidet for å få til flere tiltak mot sosial dumping, som partene i fellesskap krever, men som regjeringa stritter imot. Vi trenger det for å få til omstilling i samfunnet. I velferdspolitikken ser vi at dagpengene kuttes. Over en milliard kroner har regjeringa tatt inn fra dem som er arbeidsledige, for de har råd til å ha det enda litt trangere.

Regjeringa sier at den skal føre en bærekraftig velferdspolitikk framover. Den største trusselen mot velferdssamfunnet i Norge er hvis man ikke har vilje til å finansiere velferden. Det er det som er den store utviklingen.

Vi har sett systematiske angrep på den norske modellen under denne regjeringa. Siv Jensen sier rett ut at hun er imot den norske modellen, mens Høyre prøver å gi inntrykk av at dette er noe vi står sammen om. Vi ser resultatene tydelig. Formuesforskjellene øker, inntektsforskjellene øker, Gini-koeffisienten sier at forskjellene øker. Det er flere som havner utenfor. Det er lavere sysselsettingsgrad enn på veldig lang tid, og det er flere unge uføre og flere som er avhengige av sosialhjelp.

Når regjeringa i trontalen sier at i Norge har vi små forskjeller, og at regjeringa vil arbeide for at det fortsatt skal være sånn, er nok det dessverre nok et eksempel på de samme retoriske grepene fra regjeringa. Realiteten er at regjeringa blinker til venstre, men svinger til høyre. Det er en utvikling som vi ønsker å bidra til at snur.

Heidi Greni (Sp) []: Høstens valg ga en helt ny parlamentarisk situasjon. Flertallspartiene fra forrige periode, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, som i juni reverserte frivillighetsvedtaket fra 1995 og slo sammen kommuner og fylker med tvang, har ikke lenger flertall. Derfor har Senterpartiet i dag fremmet forslag om omgjøring av Stortingets tvangsvedtak fra juni i år.

Forslagene kommer neppe som noen overraskelse på noen. De ble tydelig varslet i merknader ved Stortingets behandling av endringer i kommunestruktur og av ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå.

Flertallet i disse sakene har flyttet seg etter stortingsvalget. Tvangssammenslåing av 31 kommuner til 9 nye storkommuner ble gjort med knappest mulig flertall, stikk i strid med forutsetningene for reformen. Partiene som stemte mot bruk av tvang – Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne – har nå flertall. Når det gjelder tvangssammenslåing av fylker, er det litt annerledes, siden Kristelig Folkeparti støttet dette. Men jeg har merket meg at representanter for partiet har gitt uttrykk for at det nye fylkeskartet er dårlig begrunnet, og har stilt spørsmål ved hensiktsmessigheten. Representanten Geir Sigbjørn Toskedal ga i debatten i juni uttrykk for det jeg tror mange egentlig følte i den debatten. Han sa:

«At vi har greid å få fram en løsning som ingen partier er enige i, må være et bevis på at det går an å samarbeide, for vi har et felles resultat der ingen er helt fornøyd.»

Vi kan ikke ha en fylkesstruktur her i landet som ingen er fornøyd med.

Fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre er forslagene våre blitt forsøkt stemplet som uttrykk for motstand mot enhver reform som moderniserer og effektiviserer landet. Det bekymrer tydeligvis ikke disse partiene at vår motstand mot tvangssammenslåing deles i både kommunene og fylkeskommunene det gjelder, også av svært mange av disse partienes egne lokale representanter. Folkemeningen lokalt står lavt i kurs hos regjeringen og støttespillerne her på Stortinget. Det har vi iallfall registrert.

Senterpartiet vil ha tjenester nær folk. Vi vil desentralisere forvaltningen av Norge. Vi er motstandere av regjeringens sentraliseringsreformer som flytter tjenester bort fra folk og konsentrerer offentlige arbeidsplasser til færre steder. Senterpartiet ønsker en reformpolitikk som desentraliserer oppgaver, og som skaper grunnlag for arbeidsplasser og bosetting over hele landet.

Senterpartiet stemmer mot sentraliseringsreformer og for desentraliseringsreformer. Det har vi stor støtte for i befolkningen. Det er en grunn til at vi har doblet stortingsgruppen. Som i forrige stortingsperiode vil vi også de neste fire årene ta initiativ til reformer som gir landet et desentralisert tjenestetilbud, og som styrker lokaldemokratiet.

Den såkalte lokaldemokratireformen, som regjeringen kalte kommunereformen, svekker muligheten for påvirkning og deltakelse. Jeg har fått mange henvendelser fra lokalpolitikere som setter sin lit til at Stortinget åpner for omgjøring av vedtak om tvangssammenslåing av kommuner og fylker. Tilbakemeldingen fra meg har vært at det er det absolutt håp om.

Jeg har også fått henvendelser fra lokalpolitikere som har bøyd av for presset om å godta kommunesammenslåing fordi de opplever at omfordelingen av inntekter mellom kommunene er blitt stor.

Nytt inntektssystem for kommunene ble lagt om i budsjettet for 2017. Det vanlige er at endringene begrunnes med faktiske endringer i faktorene i inntektssystemet. Ved årets endring la regjeringen inn en vesentlig tilleggsbegrunnelse, nemlig at de skulle smøre kommunereformen. Det førte til at små og mellomstore kommuner tapte, mens store kommuner vant. De fikk også tilslutning til at inndelingstilskuddet som vil løpe fra 2020, skulle ha grunnlag i 2016-nivå. I tillegg ble 300 mill. kr av skjønnsmidlene til kommunene brukt til sammenslåtte kommuner.

Det er store summer det er snakk om, og det er en stor omfordeling. Representanten Schou karakteriserte det i Smaalenenes Avis som en gedigen gavepakke til de sammenslåtte kommunene i Indre Østfold. Det er jeg enig i, men det er på bekostning av noen. Regjeringen har lagt opp til en gedigen omfordeling fra små til store kommuner, og fra kommuner som velger å fortsette som egne kommuner, til kommuner som blir sammenslått.

Senterpartiet har gått mot disse endringene. Vi vil legge opp til likeverdige tjenester til innbyggerne i hele landet.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Helge Orten (H) []: Vi har lagt bak oss en krevende fireårsperiode med flyktningkrise og det verste oljeprisfallet på 30 år. Så mange som 50 000 har mistet jobben som følge av oljeprisfallet. Det har vært en krevende situasjon for den enkelte som mistet jobben, for bedriftene som over natta fikk redusert omsetning og lønnsomhet, og for samfunnet som helhet. Nå ser vi at pilen peker i rett retning igjen. Arbeidsledigheten går ned, veksten går opp, og flere kommer i arbeid.

Det er viktig å lytte til den som kjenner skoen trykke. Jeg har vært i mange møter med næringslivet, og tilbakemeldingene har vært tydelige: Vi har en regjering som har vært ute og møtt ledelse og ansatte, som lytter, og som iverksetter nødvendige tiltak. Det er viktig, ikke bare i de næringene som har møtt motgang, men også der det går bra.

Vi gikk til valg både i 2013 og i 2017 på å legge til rette for å skape nye, lønnsomme arbeidsplasser som bidrar til statsbudsjettet, og som kan være med på å sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Oljeprisfallet viste med all tydelighet hvor viktig dette er. I hele den perioden vi har lagt bak oss, har det vært en massiv satsing på kunnskap, på kompetanse, på innovasjon og næringsrettet forskning og utvikling, på infrastruktur og på vekstfremmende skattelettelser. Tilbakemeldingene fra næringslivet er at dette er riktig medisin, sammen med en forsvarlig økonomisk politikk. Dette vil vi fortsette med å videreføre og forsterke i den stortingsperioden vi nå går inn i.

Samtidig ser vi at vi står overfor nye utfordringer når vi nå går inn i en ny stortingsperiode. Jeg vil ta for meg tre områder.

For det første: Digitalisering, robotisering og automatisering er og blir viktig for norsk næringsliv i årene som kommer. Ny teknologi vil utfordre etablerte forretningsprosesser og forretningsmodeller på en måte som helt sikkert vil oppleves som et problem for mange. Men først og fremst er dette en stor mulighet for å skape nye og spennende jobber, for å flytte arbeidsplasser hjem igjen til Norge og for å legge grunnlaget for at vi skal ha flere lønnsomme arbeidsplasser som bidrar til statsbudsjettet i årene som kommer. Ny teknologi gir nye muligheter.

For det andre: Strenge miljøkrav er nødvendig for at vi skal nå klimamålene. Men det er samtidig et konkurransefortrinn som kan bidra til å utvikle ny miljøteknologi, med utgangspunkt i Norge. Særlig på det maritime området er vi i en unik posisjon, med sterke og komplette klynger i verdensklasse, stor innovasjonsevne og lange tradisjoner. I mitt eget fylke, Møre og Romsdal, er det mange bedrifter som er helt i verdenstoppen på sine områder. Det er i disse bedriftene ny teknologi blir utviklet og som vil bidra til morgendagens lav- og nullutslippsløsninger.

I transportsektoren vil digitalisering og strenge miljøkrav endre måten vi tenker samferdsel på, og det kommer til å gå fortere enn det vi tror. Vi ser allerede nå at etablerte forretningsmodeller blir utfordret som følge av ny teknologi, f.eks. i taxinæringen. Delings- og formidlingsøkonomien er på full fart inn i transportsektoren, og autonome kjøretøy og skip vil bli en realitet i løpet av de nærmeste årene. Elektrifisering av transportsektoren er i full gang og vil bidra til å redusere utslipp av klimagasser. Ny teknologi vil kunne gi nye og bedre løsninger for innbyggerne, og det er vår jobb å legge til rette for at det kan skje.

For det tredje: Vi må fortsette å fornye og modernisere offentlig sektor. Det er nødvendig for at våre innbyggere skal ha gode tjenester i årene som kommer. Og det er helt avgjørende for at vi skal ha et bærekraftig velferdstilbud, og for at vi klarer å gi våre barn den kunnskap de må ha for å løse morgendagens oppgaver. I et samfunn der endringene skjer stadig raskere, er ikke løsningen reformpause, reversering og økte skatter, slik flere partier tar til orde for. Tvert imot må vi fortsette å fornye oss, bruke ny teknologi til å gi et bedre tilbud til innbyggerne og sørge for at vi bruker fellesskapets penger effektivt. Vår evne til å utvikle og ta i bruk ny teknologi er avgjørende for vår konkurransekraft.

I transportsektoren har vi gjort mange endringer. Vi har f.eks. etablert Nye Veier AS. Det er stor motstand fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Allerede nå ser vi at Nye Veier bygger raskere og mer effektivt og sparer samfunnet for store kostnader. Det bidrar til et mer bærekraftig velferdssamfunn.

Jeg er stolt av å være på et lag som har styrt landet trygt gjennom en krevende periode. Statsministeren og regjeringen har vist både styringsvilje og styringsevne. Samtidig har det borgerlige flertallet funnet sammen i viktige saker for landet og lagt grunnlaget for en trygg og stabil styring. Det har vi tenkt å fortsette med de neste fire årene.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Det er hyggelig å være tilbake igjen etter valget!

Trontalen viser at regjeringen vil føre en ambisiøs utenrikspolitikk, en politikk hvor vi på lik linje med andre land vil sette egne interesser først – noe som for øvrig burde være en selvfølgelighet. At man setter eget lands interesser først, betyr ikke at utenrikspolitikken ikke kan forholde seg til verden på en god måte. Eksempelvis er ingen tjent med at Norge fører en løssluppen innvandringspolitikk, slik det er blitt gjort tidligere. Skal Norge kunne opprettholde et samfunn basert på gode, liberale fellesverdier, må innvandringen reguleres strengt. Det overordnede fokus må være at verdier assimileres og fellesarenaer oppsøkes. En god, vellykket og forsvarlig innvandringspolitikk kan ikke måles ut fra antall alene, men ut fra hvorvidt de som kommer til Norge, selv tar initiativ til å benytte seg av de mulighetene som vårt samfunn gir, og blir aktive bidragsytere.

Forsvarets langtidsplan, LTP, er ambisiøs og vil være krevende å gjennomføre. Det er derfor bra at det er et stort flertall som stiller seg bak planen. Landmaktstudien vil komplementere LTP og samlet gi Forsvaret økt kampkraft. LTP-en er ikke slutten på regjeringens satsing på Forsvaret. Det er begynnelsen.

Norge har sluttet seg til NATOs ambisiøse mål om å bruke 2 pst. av BNP på forsvar, og det betyr satsing utover LTP. Vi har behovet, og vi har pengene. La oss samtidig være ærlig og innrømme at det ikke er utenkelig at en plan kan bli noe dyrere å implementere enn det regnestykkene tilsier i forkant.

Når det er sagt, er det ikke gale regnestykker som skal avgjøre om Norge oppfyller sine forpliktelser. Det er kampkraften som avgjør. Derfor er det Fremskrittspartiets ambisjon å styrke Forsvaret utover det som ligger i LTP-en. Vi vil over tid stadig nærme oss 2 pst.-målet, noe vårt landsmøte har vedtatt. Skal vi lykkes med det, må vi i enda sterkere grad involvere vår egen forsvarsindustri. Slik mange andre land gjør, bør vi aktivt bruke styrking av eget forsvar til aktiv styrking av forsvarsindustrien. Økt kampkraft kan parallelt bidra til industriell kampkraft og teknologisk utvikling. Det vil samtidig skape synergieffekter innenfor høyteknologi generelt.

Arbeiderpartiets parlamentariske leder holdt tidligere i dag et innlegg som tvinger meg til et noe annet fokus enn jeg hadde tenkt. Representanten Gahr Støre påpekte at Norges tilknytning til EU gjennom EØS og vårt medlemskap i NATO ligger fast – og det høres jo tilforlatelig ut. Utfordringen til Arbeiderpartiets leder er imidlertid at verken EØS som samarbeidsverktøy eller NATO som organisasjon selv ligger fast. Med andre ord sier representanten Gahr Støre at Norge skal sitte stille i båten samtidig som båten beveger seg raskt. Det er et lite visjonært syn på Norges plass og rolle.

Ellers registrerte jeg at Gahr Støre fortsetter valgkampen. Favoritten er at Fremskrittspartiet ligger til høyre for Høyre. Gøyal polemikk, men helt i utakt med folket – noe velgerne igjen gjennomskuet. Fremskrittspartiet har siden partiet ble grunnlagt representert folk flest, og våre velgere er i særlig grad blitt rekruttert fra et elitistisk og lite folkelig Arbeiderparti. Så hver gang Gahr Støre gjentar denne undergravende analysen, sparker han sine tidligere velgere på leggen.

Norge har gjennom mange år deltatt i ulike internasjonale operasjoner. Det har vært fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner og krigsoperasjoner. Våre krigsoperasjoner har utelukkende skjedd gjennom NATO, eller såkalte «Coalition of the Willing». Det oppstår mange dilemmaer i slike operasjoner. Man må tenke hvorvidt krigsoperasjoner har de ønskede konsekvenser. NATOs opprinnelige engasjement i Afghanistan var et oppdrag etter NATO-paktens artikkel 5, og Norge bidro selvfølgelig. I Afghanistan har det gått fra vondt til verre. Taliban kontrollerer i dag 70 pst. av landet. I forlengelsen av dette er 50 000 amerikanske våpen på avveie. De var i utgangspunktet gitt til afghanske sikkerhetsstyrker, og de er deretter forsvunnet. Et annet paradoks er at USA har brukt mer penger i Afghanistan enn landet gjorde for å gjenreise Europa etter den andre verdenskrig – mer enn Marshallhjelpen.

Det er ikke noe fasitsvar på dette, men det er viktig at Norge foretar selvstendige analyser av norsk engasjement, men selvsagt i tett dialog med NATOs øvrige medlemsland. Det samme gjelder eventuelt forlenget engasjement den dagen Den islamske stat er nedkjempet.

Det er avgjørende at Norge ivaretar egne sikkerhetspolitiske interesser. Disse er særlig tuftet på et sterkt allianseforsvar innenfor rammen av NATO. Artikkel 5 sikrer et kollektivt forsvar samtidig som NATOs artikkel 3 er en garanti for at alliansens medlemmer deler og praktiserer demokratiske verdier. Nettopp dette kan bli en utfordring for alliansen i relativt nær fremtid.

La det være helt klart at Norge har en sterk interesse av at verden er tuftet på internasjonal rettsorden og sterke institusjoner.

Karin Andersen (SV) []: Få regjeringer har hatt slike muligheter som den vi nå har. Da er det grunn til å spørre hvorfor man ikke bruker de mulighetene bedre, f.eks. til å skape mindre forskjeller, som vi vet vil både være økonomisk lønnsomt og skape et bedre liv for mange som sliter. Hvorfor skapes det ikke flere grønne arbeidsplasser når alle snakker om at det er nødvendig, og noen av løsningene ligger rett foran nesa på oss?

Regjeringen sier at de ønsker bærekraftig velferd. Det er SV enig i, men da kan man jo ikke fortsette med en politikk der man f.eks. gjør barnevern til butikk, når barnevern er omsorg. Det er ingen som betaler skatt for at internasjonale aksjefond og spekulanter skal tjene seg søkkrike på anbud i barnevernet, private barnehager eller eldreomsorgen. Men det er det som skjer nå. Det er dette de borgerlige vil ha mer av, og som Arbeiderpartiet hittil ikke har villet være med og sette ned foten for. Det handler ikke om små entreprenører, foreldredrevne barnehager eller frivillige organisasjoners viktige bidrag i velferden, for det er SV for.

En stygg effekt av denne privatiseringen er at ansatte i barnehager, barnevern, eldreomsorg og renhold taper, og de er ikke høytlønte – som dem som regjeringen har gitt skattelette til. Pengene som tjenes, tas fra lavtlønte som gjør jobben, og gis til eierne av selskaper. Det er SV imot. Det er elendig likestillingspolitikk også, for det er i hovedsak kvinner som gjør disse jobbene. Jeg har spurt mange fra Fremskrittspartiet og Høyre om de vil være med meg bort i barnehagen og på sjukehjemmet, se hjelpepleierne og renholderne rett i øynene og si: Du tjener for mye, og du har for mye i pensjon. Hittil er det ingen som har villet være med, for de har vel litt skam i livet.

SV mener at skatten folk betaler, skal gå til velferd og til å lønne dem som faktisk gjør jobben, og ikke være en ny måte for smarte investorer å tjene penger på. Det er dette sugerøret ned i statskassen, felleskassen og skattepengene våre, vi vil tette. Det er ikke innovativt å trikse til seg millioner som er bevilget til barnevern og barnehager, og det er ikke bærekraftig heller.

Det skapes ikke mangfold av å avspise heltene i omsorgen, de som faktisk gjør jobben, med dårligere lønn og pensjon. Det er heller ikke bærekraftig når man skal rekruttere, og det trengs. Det innrømmer jo regjeringen, at mange flere skal ha slike jobber i framtida. Det er ikke ansvarlig å be folk om å betale skatt for at noen skal tjene seg søkkrike på denne velferden. Dette er ikke bærekraftig. Det er nødvendig å sette en stopper for det, for vi er nødt til å bruke skattepengene våre til å bedre omsorgen og til å gi skikkelig lønn og pensjon til dem som skal gjøre jobben.

Jeg har lett i trontalen etter hvordan man skal skape de grønne arbeidsplassene i Norge, og jeg har ikke funnet at det står noen ting. Jeg kommer fra Hedmark, det fylket som har mest skog i dette landet. Det er vel og bra når regjeringen skaffer penger til skogsbilveger og høyere akseltrykk, men det går jo stort sett med til å kjøre tømmeret til Sverige, og der utvikler de grønne arbeidsplasser på vårt råstoff. Jeg savner en skikkelig satsing fra denne regjeringen for å skape de grønne arbeidsplassene som er klimavennlige, fornybare, og som folk kan leve av i framtida. Det er mange sektorer det kan skje på, men dette er én av dem. Alt man kan lage av olje, kan man lage av tre. Det er veldig mange som ser dette i andre land. Dessverre ser det ikke ut til at regjeringen vi har nå, ser at deler av disse arbeidsplassene må komme i Norge.

Selvfølgelig er det behov for samarbeid over landegrensene både på bedriftsnivå, på forskningsnivå og på utviklingsnivå, men det må legges en skikkelig satsing på bordet – langsiktig – med forskning, utvikling, statlig medeierskap, tålmodig medeierskap, for å skape denne endringen, dette moderne næringslivet, som har arbeidsplasser som klimaet og framtidige generasjoner kan leve med, og som er arbeidsplasser der folk har lønninger som de også kan betale skatt av, og slik berge velferden i framtida.

Dette er ikke moderne.

Rigmor Aasrud (A) []: I trontalen var regjeringen opptatt av et bærekraftig velferdssamfunn. Kommuner og fylkeskommuner har ansvar for noen av våre viktigste velferdsoppgaver: grunnskole og videregående opplæring, barnehager og helsetjenester, eldreomsorg og barnevern. Kommunene er bærebjelkene i det fellesskapet vårt velferdssamfunn representerer.

Barn, foreldre, pårørende og pasienter er i daglig kontakt med de kommunale velferdstjenestene, tjenester som koster penger. Derfor prioriterte Arbeiderpartiet mer penger til kommunesektoren enn flertallet i hele forrige stortingsperiode. Her vil Arbeiderpartiet være svært gjenkjennelig i den stortingsperioden som kommer. Vi er fortsatt opptatt av å ha store ambisjoner på vegne av tjenestetilbudet til innbyggerne i norske kommuner. Vi kommer til å prioritere skole, eldreomsorg, helse og barnehager og å sette kommuner i stand til å møte det ansvaret som klimaendringene gir.

Kommuner må jobbe smartere, ta i bruk ny teknologi og digitalisere. Teknologi og digitalisering vil bli sentralt på arbeidsplasser i alle sektorer, på alle nivåer. Det ligger store muligheter i teknologiutviklingen. Derfor mener Arbeiderpartiet at vi trenger et taktskifte i digitalisering av offentlig sektor. Vi vil intensivere satsingen på digitalisering av offentlige tjenester. Et taktskifte i digitaliseringen av offentlig sektor er avgjørende for en mer effektiv offentlig sektor.

Slike endringer krever, i tråd med det beste fra den norske modellen, et godt samarbeid med de ansatte. Vi trenger derfor en tillitsreform i offentlig sektor. Og vi trenger en regjering som forstår innbyggernes behov, en regjering som aksepterer at ikke alle er digitale, sånn som pensjonistene i dag opplever.

Arbeiderpartiet er for reformer i offentlig sektor som gir bedre tjenester til innbyggerne, og som sikrer en effektiv og funksjonell forvaltning. Men reformer må fylles med innhold. Det å flytte grenser på et kart og kalle det en reform er misbruk av reformbegrepet.

I sitt innlegg i dag sa Høyres parlamentariske leder at vi sikkert har sagt ting til hverandre i valgkampen som er litt spissere enn det vi normalt er komfortable med. Jeg synes det høres lovende ut. Mye har vært sagt om retorikken i innvandringsdebatten. Og la meg understreke så sterkt jeg bare kan: Vi må ikke gå i fella og si at retorikk ikke er politikk. Det er det i høyeste grad. Hvordan man snakker om saker, har mye å si for folks holdning til spørsmålene. Derfor påligger det oss politikere et tungt ansvar. Dersom man gjennom sin politikk og retorikk skaper et negativt bilde av hele befolkningsgrupper, har man åpenbart bidratt til mer splittelse og polarisering i samfunnet. Da får vi et kaldere samfunn. Det handler like mye om hva som sies, og hva som ikke sies. Når regjeringen ikke evner å kommunisere stort mer enn uro og skepsis, vil vi ta ansvar for at debatten blir mindre svart-hvit og mindre hard. Det er derfor jeg synes Høyres fremste politiker her på Stortinget tar opp et viktig tema, som jeg regner med også gjelder for den retorikken som regjeringen bruker i innvandringsdebatter.

Fra Arbeiderpartiets side vil vi slå ring om grunnleggende verdier i det norske samfunnet – om menneskerettigheter, om likestilling, om friheten til å kunne ta egne valg, sånn som man ønsker seg. Og det må gjelde for alle. Vi må stille opp for dem som opplever det motsatte.

Stefan Heggelund (H) []: Jeg er litt overrasket over denne trontaledebatten. Hvor er de nye poengene? Hvor er den nye retorikken? Vi hørte nettopp at retorikk er politikk. Hvor er den nye politikken? Hvor er venstresidens forståelse av at de tapte dette valget? Det høres nesten ut som om de vant, som at flertallet av den norske befolkningen ønsket deres politikk i denne perioden. Det er feil. De borgerlige partiene vant. Det gjelder på alle felt. Det gjelder på økonomisk politikk, det gjelder på arbeidspolitikk, det gjelder på kommunepolitikk, det gjelder på klimapolitikk. Det er intet nytt under solen.

Det kan være frustrerende å engasjere seg i klimadebatten, for ofte er debatten abstrakt, den handler om en framtid vi ikke helt vet hvordan kommer til å bli. Dessverre er det også slik at miljø- og klimadebatten ender i skyttergravskriger som er helt unødvendige, hvor raushet overfor de resultatene politiske motstandere oppnår, men også overfor de resultatene vi oppnår i fellesskap, er helt fraværende. De skyttergravskrigene tar fra oss tid, tid vi kunne brukt til å samarbeide, tid vi kunne brukt til å finne gode felles løsninger for hvordan vi skal bekjempe vår viktigste utfordring, nemlig klimaendringene. Jeg vil nevne to ting.

Det ene er konflikten om folks intensjoner. Vi har allerede sett her i dag hvordan enkelte representanter fra venstresiden har forsøkt å så tvil om intensjonene til borgerlig side i klimaengasjementet. Det forsinker oss, fordi hver gang det er på agendaen, må vi diskutere det istedenfor å diskutere de gode løsningene.

Det andre er olje og gass. Det overskygger hele debatten, nyansene kommer aldri fram, det er stort sett bare de med de mest outrerte synspunktene som når fram i mediene. Og hva er det som glipper når nyansene forsvinner i den debatten? Jo, det er hvordan vi kan jobbe for å få de globale klimagassutslippene ned, eller hvordan vi f.eks. kan hjelpe befolkningen i Tanzania, hvor de stort sett bare bruker trekull, noe som er farlig for både folk og klima.

Tiden da det bare er de som vil stanse alt av norsk produksjon, som får sette dagsordenen i klimaspørsmålet, må være forbi. Det er ingen debatter som er gode når de bare reduseres til ytterpunkter.

I løpet av de siste fire årene har det borgerlige flertallet ført en offensiv klimapolitikk. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti forsterket klimaforliket, og vi løftet ambisjonene i klimapolitikken. Trenden med økende utslipp er snudd. Vi kommer stadig nærmere målene vi har satt for kutt i utslippene av klimagasser. Aldri har Enova fått høyere bevilgning. Vi har satt i gang et offensivt klimaarbeid i kommunene. Vi har opprettholdt den internasjonale innsatsen for å begrense tap av urskog som binder opp klimagasser. Vi satser sterkt på utvikling av ny teknologi for å kutte utslipp og få flere grønne arbeidsplasser.

Med borgerlig flertall settes det rekord i antall elbiler, med rød-grønt flertall var det rekord i antall dieselbiler. Nå sier vi at alle nye kjøretøy skal være null- og lavutslippskjøretøy fra 2025. Med satsingen til det borgerlige flertallet på elferger har vi blitt verdensledende på dette feltet. Det har aldri tidligere vært investert mer i jernbane og kollektivtrafikk. Det kan man bl.a. se i min hjemkommune, Oslo. Ny T-banetunnel kommer. Fornebubanen kommer. Bedre tverrforbindelser i Groruddalen kommer. Med denne regjeringen er det mulig for alle storbyene å intensivere satsingen på kollektivtrafikk.

Målene er klare. Klimagassutslippene er gått ned. Det skal ikke være en hvilepute, men det er et viktig poeng at klimagassutslippene går ned mens veksten i økonomien går opp. Vi får av og til høre at en økonomisk politikk som bidrar til flere arbeidsplasser, og som bidrar til vekst, ikke kan gå sammen med en ansvarlig klimapolitikk som får utslippene ned. Dette flertallet har vist at den motsetningen er avlivet. Den finnes ikke, den er ikke ekte, og det er fordi vi sier at det skal lønne seg å velge miljøvennlig.

Vi er generasjonen som må lykkes med klimaarbeidet, men da må vi samarbeide, og så må vi komme opp av skyttergravene.

Sverre Myrli (A) []: Jeg synes faktisk det har vært en skuffende debatt så langt, særlig når jeg har hørt på talsmenn og -kvinner fra regjeringspartiene. Trontaledebatten skal i utgangspunktet dreie seg om trontalen. Trontalen er regjeringens tale til Stortinget, regjeringens program for framtida. Hvor er politikken, spurte siste taler. Det må jeg virkelig si – for det er lite å høre om framtida i debatten i dag fra regjeringspartienes talere. Hvilke planer finnes? Hva er ideene? Hva er målsettingen for framtidas Norge?

Regjeringspartiene har i stor grad pratet om valget, om valgresultatet, om Arbeiderpartiet og om Arbeiderpartiets valgkampevaluering, til og med. Og jeg skjønner de har fått den samme debattskoleringen. Jeg hører ord som at Arbeiderpartiet tapte valget – ja, det er riktig. Men jeg hører også at høyresiden har fått fornyet tillit, klart mandat, og noen har til og med brukt ord som at høyresiden fikk klart flertall! Jeg tror jeg ville gått litt stillere i dørene.

La det være helt klart: Arbeiderpartiet gjorde et dårlig valg. Vi gikk tilbake med over 3 prosentpoeng. Men de fire samarbeidende partiene fra forrige periode gjorde også et dårlig valg. Alle de fire partiene gikk tilbake – til sammen med over 5 prosentpoeng. De som gikk fram, var de andre rød-grønne partiene som ville ha regjeringsskifte – de gikk fram med over 8 prosentpoeng. Det er ikke noe folkekrav om mer høyrepolitikk i Norge, heldigvis. Høyre og Fremskrittspartiet bør roe ned språkbruken, de bør roe ned selvtilfredsheten og heller bruke kreftene på å bygge landet vårt videre. Det var så vidt båten bar – det er realitetene etter valget.

Høyre og Fremskrittspartiet må nå fortelle oss hva de vil gjøre framover. Det hører vi svært lite om.

I juni behandlet Stortinget Nasjonal transportplan. Det er en stor plan for hvordan samferdselspolitikken og transportsektoren i Norge skal utvikles de nærmeste tolv årene. I innlegget mitt da sa jeg at vi har verdens heldigste samferdselsminister med det økonomiske handlingsrommet som vi har i Norge, som skal brukes på transport og samferdsel i årene som kommer. Jeg kan legge til: Vi som er medlemmer av Stortingets transport- og kommunikasjonskomité, er verdens heldigste transportkomité, for det er antakeligvis ingen regjering og intet parlament i hele verden som skal bruke så mye penger på infrastruktur. Tar vi med et rekordhøyt nivå på bompenger, skal vi bruke over 1 000 mrd. kr til samferdselsformål de neste tolv årene. Det er bra, og det gjør at vi har store muligheter til å utvikle landet vårt, men det er også store behov. Skal vi lykkes med de målene vi har for hva vi vil med Norge, trengs bedre kommunikasjoner. Folk må komme seg på jobb, og bedriftene må få transportert produktene sine. Vi må bygge ut bredbånd og ta i bruk ny teknologi. Det er også en del av framtidas kommunikasjoner.

Samferdselspolitikk dreier seg svært ofte, i stor grad, om veger, jernbane og flyplasser. Men det dreier seg også om sjøen og kysten vår, om post- og telekommunikasjon, om digitalisering og ny teknologi. Dette må vi også prate om, og dette er også løsningen for framtidas samfunn. Norge har store muligheter på vegen mot lavutslippssamfunnet vårt. Hvis vi nå fatter de riktige avgjørelsene, hvis vi nå legger til rette for å skape en transportsektor, skape boområder og skape et næringsliv som er formet for framtida, ja, så kan vi nå klimamålene våre.

La oss som sitter i denne sal, minne hverandre på at jobben vår egentlig dreier seg om å gjøre samfunnet og hverdagen til folk litt og litt bedre, litt og litt enklere. Det er derfor vi er valgt til denne forsamlingen.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Representanten Heggelund mener at opposisjonen ikke har nye ideer. Har vi vært på samme møte i dag? Vi fikk presentert en trontale som ikke inneholdt ny politikk, ingen nye visjoner, iallfall ikke på klimaområdet. Det er blitt framlagt en lang rekke – jeg vil si historiske, iallfall fra SVs side – representantforslag i trontaledebatten i dag. Det er mange forslag for en mer ambisiøs klimapolitikk. Det var med stor glede at jeg lyttet til representanten Heggelunds oppramsing av god klimapolitikk vedtatt av den rød-grønne regjeringen.

Dette stortinget står overfor store utfordringer. Vi merker nå for alvor konsekvensene av klimaendringene, og de treffer oss samtidig som ulikhetene vokser mellom land og folk. Den største flyktningkatastrofen siden andre verdenskrig ryster oss, og i flere land velges det nå ledere som skaper avstand mellom folk og gjør internasjonalt samarbeid vanskeligere. Det er derfor med stor hast og stort alvor vi må ta fatt på oppgaven med å begrense klimagassutslippene på en måte som reduserer forskjellene mellom land og folk. Klimapolitikk er nettopp både miljøpolitikk og fordelingspolitikk. Konsekvensene rammer de fattigste aller hardest, samtidig som de rikeste landene har de høyeste utslippene. Men ingen har mer rett til å slippe ut klimagasser enn andre. Norge har brukt opp sitt karbonbudsjett. Hvis Norge skal ta sin del av ansvaret, må vi halvere utslippene fram mot 2030. Det er fullt mulig, men vi er dessverre langt unna. Det må få konsekvenser for alle politiske beslutninger i denne perioden.

Der regjeringen svikter, går byene foran. Jeg er stolt over Oslos klimasatsing. Den vekker internasjonal begeistring. Særlig stolt er jeg over satsingen på nullutslippsteknologi, kollektivtransport og bilfritt byliv. SV fremmer i dag et representantforslag med 42 forslag for å redusere klimagassutslippene i Norge i løpet av denne stortingsperioden. Vi vil gå fra å sette langsiktige mål, som stadig skyves på, til å vedta konkrete tiltak som gir effekt denne stortingsperioden. Jeg vil invitere de andre partiene med på å vedta en mer ambisiøs klimapolitikk.

Denne sommeren har Statoil gjennomført en stor letekampanje i Barentshavet. Hvis vi legger klimarettferdighet og karbonbudsjett til grunn, er det riktig å konkludere med at det er feil å la stater og andre selskaper få lete etter og utvinne mer olje og gass. Det er ikke min prioritet å sette årstall for når Norge skal slutte å produsere olje og gass. Som representant vil jeg i stedet følge det samme rådet som jeg ga som miljøverner tidligere: Det viktigste grepet for å starte omstillingen bort fra olje, er å slutte å lete etter den. Derfor fremmer vi også i dag et forslag om å stanse den 24. konsesjonsrunde. Det vil også være lurt for norsk økonomi.

Jeg er bekymret over at regjeringen ikke har lyktes med å omstille Norge i den perioden vi har hatt lav oljepris. Nå meldes det om at oljeinvesteringene er på vei opp igjen. Det vil innebære at oljeavhengigheten vedvarer, i likhet med Norges høye klimaavtrykk. Vi er nødt til å forberede oss på en virkelighet med permanent lavere oljepris. Internasjonalt ser vi at vindkraft, solkraft og batterier får stor teknologiutvikling og store kostnadsfall. Dyr olje og gass er ikke lenger konkurransedyktig. Etter hvert vil også billigere olje og gass møte veggen.

Denne perioden vil SV jobbe for at Norge skal bli mindre oljeavhengig, for lavere klimagassutslipp og bedre rammebetingelser for klimaløsninger. Jeg håper flere vil stå sammen med oss om det.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Først vil jeg si til representanten Tom-Christer Nilsen at jeg ikke deler den bekymringen han har for dagens tradisjonelle oljearbeidere. Arbeiderpartiet er opptatt av at den kompetansen skal vi bruke når vi omstiller oss til nye, grønne arbeidsplasser. Men for å hente ut det potensialet må vi ha et trygt arbeidsliv. Da må vi verne om arbeidstakeres rettigheter, ikke svekke dem.

Kreative og dyktige mennesker vil være grunnmuren i byggingen av nye, grønne næringer. Det er ingenting som tilsier at dagens oljearbeider i framtiden ikke skal jobbe i f.eks. møbelindustrien. Norge har de beste forutsetningene for å lykkes med de endringer vi skal igjennom, hvis vi benytter oss av det.

Vi glemmer ofte at innovasjonskraften i oljebransjen er stor. På IKM Haaland, en bedrift med 92 ansatte på Vigrestad i Rogaland, ser vi et perfekt eksempel på nettopp dette, en leverandørindustri tilknyttet oljenæringen som nå er en del av et møbel- og designeventyr som strekker seg fra Tokyo til Times Square, som lager grønne uteområder der det tidligere ble kjørt biler.

IKM Haaland er en av Europas beste og mest moderne bedrifter innen platebearbeiding. Denne bedriften lager i dag deler av møbelproduktene til Sundays og Vestre. Hvis kvalitetskravene i offshoreindustri og militærindustri settes sammen med design i verdensklasse, oppstår det noe interessant. For når en leverandørindustri som lager kvalitetsmaskiner til oljeproduksjonen, overfører denne kunnskapen til f.eks. møbler, får en et produkt av en kvalitet som får internasjonal oppmerksomhet.

Dette er ikke en banebrytende observasjon, men det interessante spørsmålet er om dette vil skje hvis arbeidsplassene er utrygge. Dette handler altså om mer enn styrt nedleggelse av oljebransjen eller ikke.

Den norske samarbeidsmodellen i arbeidslivet, med høy kompetanse, små forskjeller og høy grad av tillit, er avgjørende. Denne modellen er grunnlaget for å bygge kompetanse og endringsvilje som kreves for å lykkes i en situasjon som den man nå er i, med raske endringer. Derfor er det viktig å slå ring om et trygt arbeidsliv, rettigheter til arbeidere og trepartssamarbeidet. Ellers vil en rett og slett bomme på det grønne skiftet.

Symbiosen med Fremskrittspartiet og Høyre har i sine første fire år tatt bort viktige rettigheter for arbeidere og fagforeningene. De bygger ned vinnermodellen. De gjør arbeidslivet vårt mindre omstillingsdyktig og mindre innovativt, med utrygge arbeidstakere med mindre bestemmelse over arbeidshverdagen, mer midlertidighet og mange som står utenfor det ordinære arbeidslivet.

Så til representanten Stensland: Ja, nye angrep på arbeidsmiljøloven vil bli krevende å få igjennom for Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen. Innovasjonskraften ligger ikke i hendene til dem som jobber på tremånederskontrakter. De står faktisk med mobiltelefonen i neven og venter på nye oppdrag.

På Vigrestad lages det nå altså designmøbler på de samme maskinene som det lages maskiner til oljebransjen på, ikke fordi designmøbler er den nye oljen, men fordi den norske modellen fungerer – en modell det blir viktig for Arbeiderpartiet å slåss for i denne sal når Høyre og Fremskrittspartiet på ny danner regjering. Arbeiderpartiet vil heie på bedrifter som den på Vigrestad, som skaper morgendagens arbeidsplasser – de grønne arbeidsplassene der fast arbeid er hovedregelen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Else-May Botten (A) []: På Vestlandet har det i lengre tid vært tøft å være reder. Med over 100 offshoreskip til kai er det et trist syn. Det er tøft å være verftseier med mangel på nye kontraheringer, og leverandørindustrien har vært hardt rammet på grunn av oljeprisfallet. For mange er det blitt kroken på døra, mens andre har greid å finne nye løsninger innenfor beslektede bransjer og jobbet fram nye løsninger gjennom teknologiutvikling og nye samarbeid med andre aktører. Titusenvis av ansatte har levd med usikre tider og virkelig tatt sin del av ansvaret gjennom permitteringer og lønnsforhandlinger. Regjeringens forståelse for situasjonen har vært svært dårlig og tiltakene lite treffsikre.

Klimaproblemene er en av vår tids største utfordringer og et av de områdene vi må løfte på den politiske dagsordenen, med framtidsrettet politikk. Næringsutvikling i et klimaperspektiv vil være et viktig og avgjørende samspill nettopp på dette området. Politiske klimakrav, virkemidler som støtter utviklingen av nye og bedre løsninger, sikre og forutsigbare rammebetingelser og bedre løsninger er vinn–vinn.

Men vi kommer til å drive med olje- og gassproduksjon i mange tiår framover. Mest sannsynlig er det markedet som kommer til å styre hvor lenge vi faktisk holder det gående. Vår jobb er å drive forsvarlig og bygge bro for å få flere og «større næringsbein» å stå på framover, slik at vi kan forholde oss til OECDs budskap om at vi i Norge må doble fastlandseksporten innen 2040 for å kunne opprettholde dagens velferdsnivå. Paris-avtalen pålegger Norge et taktskifte i klimapolitikken. Det gjør også det norske folk. Men hva gjør regjeringen? Venstre, ved Ketil Kjenseth, står i dag på talerstolen og sier at snøen er den nye oljen. Da sier jeg: Lykke til, Erna – du har en jobb å gjøre med det samarbeidet.

Men vi som opposisjon stoler ikke på at regjeringen har den politiske handlekraften som er nødvendig, og kommer i denne perioden til å fremme mange viktige forslag som vi skal få flertall for – forslag som bidrar til å redusere utslippene i transportsektoren, og som kan bidra til at næringslivet faktisk kan bygge opp den teknologien. Vi må redusere utslippene i industrien, og vi må bygge opp et virkemiddelapparat som kan bidra til næringsutvikling på dette området.

Vi har utrolig mye spennende å ta tak i, men vi har et stort ansvar, og jeg sier som Kjersti Kleven, at vi skal utvikle ny teknologi, men vi må også bli bedre på det vi allerede er gode på. For det går an å ta med seg allerede eksisterende teknologi og løse helt nye utfordringer. Det er framtidsrettet, og da må vi ha en tydelig næringspolitikk og en industripolitikk som bygger opp under det.

Jonny Finstad (H) []: Det er kjent for de fleste i vårt kongerike at Nordland fylke og hele Nord-Norge går så det suser under dagens regjering. Vi har en bedre økonomisk utvikling enn resten av landet. Det settes stadig nye nordnorske rekorder, ikke bare i lav arbeidsledighet, men også i omsetning og eksport fra primærnæringene. Men aller gledeligst er det å registrere at rekruttering av ungdom til distriktsnæringene fiskeri og landbruk øker – etter mange tiårs nedgang.

Det er derimot én eksportrekord Nordland og Nord-Norge burde vært foruten, og det er eksporten av ungdom sørover. Nord-Norge har mangel på arbeidskraft og behov for kompetanse, så dette er et stort paradoks. Derfor må vi si ja til å utvikle og skape verdier av de enorme nordnorske naturressursene – både på hav og på land. Vi må si ja til å skape nye bærekraftige og spennende arbeidsplasser med nye teknologiske og miljøvennlige løsninger. Dette handler i bunn og grunn om hvilke politiske signaler vi sender til ungdommen vår. Det er vi politikere som må være framtidsoptimistene, vi må være bjellesauene – og vi må vise veien til framtiden. Historien vil vise om dette storting forsto den tiden vi levde i, nok til å skape den framtiden som ungdommen ønsker å investere i. Så jeg har et håp om at vi skal bli bedre til å si ja til mulighetene, og mindre nei.

Ungdommen i Nord-Norge må ha troen på at landsdelen får utvikle seg, at ressursene skal utvikles, og at det skal investeres i en framtid som ungdommen vil ønske å ta del i – for sitt fylke, for sin landsdel og for landet vårt.

Så har jeg et ønske om mer politisk framsnakking av bærekraftig utvikling til stadig mer miljøbevisst ungdom, med mer politisk retorikk om å forandre for å bevare.

Som kjent er politiske kompromisser kun fullkomne når alle parter får det de ikke vil ha. Derfor må det grønne skiftet ikke gå i miljøfella. Vi må ikke slutte med alt vi gjør så bra, og som vi skal utvikle videre – som vi tjener penger på, og som skaper dagens velferd.

Det grønne skiftet handler om ny kunnskap, teknologiutvikling og verdiskaping i en grønnere og mer bærekraftig retning, med bedre sameksistens på kloden vår. Da kreves det gode politiske kompromisser som legger til rette for å ta i bruk våre store naturressurser på hav og på land på en ny og framtidsrettet måte. Spesielt ønsker jeg meg gode politiske kompromisser for utvikling av ressursene på «nordkloden» vår.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: I dag markeres Verdensdagen for psykisk helse. Psykiske lidelser er en stor samfunnsutfordring i vår tid. På mange måter er det et av de store tabuene i samfunnet. Forebygging av psykisk helse-problemer er en viktig del av folkehelsepolitikken. Psykisk helse-problemer er en belastning både for pasienter og for pårørende. Det medfører redusert livskvalitet for mange. Det fører til økt arbeidsuførhet, og psykisk helse-problemer tar liv.

Jeg skulle ønske det var like stor aksept for å si at man søker helsehjelp for sin mentale helse, som det er for å si at man skal en tur til legen, at det var like normalt å si at man har mental helse-problemer eller -utfordringer, som å si at man har vondt i magen, eller at man har forstuet foten. Jeg skulle ønske at alle bedriftsledere, lærere og naboer møtte utfordringer med forståelse, kunnskap og en hjelpende hånd.

Jeg tror vi har kommet langt på vei, men dessverre er ikke samfunnet fritt for negative holdninger til psykisk helse-problemer. For noen er åpenhet rundt mental helse forbundet med stigmatisering, skam og stengte dører. Negative holdninger til psykisk helse er både sykdomsfremmende og sykdomsbevarende. Det å være åpen om psykisk helse-plager kan få konsekvenser i enkeltpersoners liv, f.eks. når det kommer til skole, arbeidsplass eller sosialt nettverk.

Jeg lurer på hvordan samfunnet hadde sett ut hvis de samme fordommene hadde funnes mot fysiske sykdommer som mot de psykiske – hvis noen som har brukket beinet, blir bedt om bare å ta seg litt sammen, eller hvis man ser på kreftpasienten og tenker: Ja, ja, han later vel bare som.

Jeg tror at holdninger er grunnleggende. Vi er nødt til å skape trygge rammer i hverdagslivet, både for å forebygge psykisk helse-utfordringer og for å møte dem som trenger hjelp, på en god måte. Trygge nærmiljøer, godt psykososialt miljø på arbeidsplasser og på skolen og fleksible ordninger i arbeidslivet er grunnleggende for å skape et inkluderende samfunn. Mange av utfordringene skapes, og de kan løses og forebygges i lokalsamfunnene og i kommunene.

Jeg mener at vi trenger en konkret og aktiv politikk for å sette kommunene i stand til å møte utfordringene slik de skal gjøre. I Senterpartiet har vi foreslått en kommunal opptrappingsplan for psykisk helse som innebærer en betydelig satsing på forebygging, folkehelse og inkludering på lokalt nivå. Samfunnet er tjent med åpenhet om psykisk helse og fokusering på det området. Jeg tror ikke vi har råd til å la være. Vi må satse på psykisk helse for å redde liv.

Stein Erik Lauvås (A) []: Trontalen var egentlig ikke veldig mye å hisse seg opp over. Den var mer grå enn blå, men det er vel kanskje et resultat av at regjeringen har fått svekket sitt styringsrom etter valget – selv om det faktumet har gått bl.a. representantene Heggelund og Wiborg hus forbi, etter hva jeg forsto.

Det vil komme stor utfordringer som det forventes at storting og regjering her skal løse. Utfordringene vil bl.a. være å få flere i arbeid. Skal vi, som regjeringen selv påpeker i trontalen, ha et bærekraftig velferdssamfunn, må flere komme ut i ordinært arbeid. I mitt eget hjemfylke, Østfold, er det altfor mange som ikke er med i arbeidslivet, spesielt unge mennesker står utenfor arbeidslivet i Østfold. Dette er ikke bærekraftig, og der ligger kanskje den største utfordringen. Folk må ha en jobb å gå til. Vi kan i hvert fall ikke slå oss til ro med at ungdommen får beskjed om at samfunnet ikke har bruk for dem. Da vil det bære galt av sted.

Arbeiderpartiet vil fortsette å prioritere arbeid til alle. Et godt trepartssamarbeid er nøkkelen til å skape flere arbeidsplasser. En annen nøkkel er kompetansereform for arbeidslivet, noe som vil styrke både den enkelte arbeidstaker og bedriftene, og bidra til økt konkurransekraft. Jeg har snakket med mange av Østfold-bedriftene, og de er positive til et slikt trepartssamarbeid. Jeg håper regjeringen vil følge opp det. Å bekjempe sosial dumping, sikre at norske lønns- og arbeidsvilkår er det som gjelder, er også vesentlig for et trygt arbeidsliv. Et seriøst arbeidsliv i Norge er også nøkkelen til et bærekraftig velferdssamfunn.

I valgkampen var det representanter for regjeringspartiene i Østfold som lovte å bygge ut sykehuset i Østfold, de lovte å endre på flypassasjeravgiften, slik at Rygge flyplass kan reåpnes, og de hadde en del andre lovnader som vi skal følge med på i tiden som kommer. Muligens kan svaret på en del av dette komme på torsdag.

Så merket jeg meg i trontalen at regjeringen mener at små forskjeller er en styrke for Norge. Da bør et slikt prinsipp også vise seg i regjeringens politikk de neste ukene og månedene. Det gjenstår å se.

Til slutt registrerte jeg for noen timer siden at Fremskrittspartiets parlamentariske leder, Hans Andreas Limi, sa fra Stortingets talerstol at flere kommuner har innført eiendomsskatt uten at det var nødvendig. Jeg må bare oppfordre representanten Limi til å referere den listen han tydeligvis har over disse kommunene som har innført eiendomsskatt uten at det var nødvendig. Jeg er ganske sikker på at det er mange i denne salen, men også utenfor denne salen, som vil være svært interessert i å høre representanten Limi referere de kommunene som har gjort denne øvelsen.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Valget har gitt oss et av de yngste stortingene noensinne. Uansett hva man måtte mene om det, håper jeg at flere unge stemmer kan bidra til å fornye det politiske ordskiftet. For er det en ting som er sikkert, er det at vi kommer til å oppleve et annet politisk landskap de neste årene.

Perspektivmeldingen viser at vi i slutten av 2020 vil ha en underfinansiert velferdsstat, det blir færre yrkesaktive per pensjonist. Stadig flere skal nyte godt av velferden, men færre er med på å finansiere den. Når det økonomiske handlingsrommet blir mindre, får vi et større ansvar for å tenke nytt. Vi kan ikke lenger redusere norsk politikk til kun å være en krangel om hvem som kan bevilge litt mer til alt. Vi må få mer og bedre velferd ut av hver eneste krone som bevilges over budsjettene.

Jeg er ganske optimistisk, for Høyre har vist at nye løsninger finnes, og at de kan fungere. Pakkeforløpet for kreft viste at pasientene kunne få raskere og bedre oppfølging ved bare å organisere tjenesten annerledes. Ved å organisere hjemmetjenesten annerledes, med tverrfaglige helseteam og ny teknologi, vil flere kommuner lykkes bedre i eldreomsorgen. Ved å stille strengere krav om aktivitet for å få velferdsytelser sikrer man at færre havner utenfor fellesskapene, og at flere opplever å være til nytte. Disse eksemplene inspirerer. Det viser oss at politikk ikke nødvendigvis kun handler om å bevilge seg fram til et varmere samfunn, men at nye politiske løsninger kan legge rammene for at mennesket mestrer eget liv, for frihet til å ta egne valg og ta ansvar for seg selv og sin familie.

Jeg er enig i at vi står overfor et retningsvalg i Norge – ikke mellom dem som er for eller mot fellesskapsløsninger, men mellom dem som evner å utvikle nye løsninger som trygger velferden for framtidige generasjoner, og dem som tviholder på at folk skal betale mer i skatt nå fordi politikerne ikke evner å løse statens oppgaver på en bedre måte. Vi kan ikke skatte oss vekk fra nødvendige omstillinger. Viktige verdier som samfunnet vårt er bygget på, som skaper tilhørighet og tillit, bevares ikke gjennom reformtørke. I en tid med stor sosial endring trenger vi en ansvarlig og aktiv reformpolitikk. Generasjonsfelleskapet er ikke bare en hyggelig idé; det er en moralsk forpliktelse. Det begrenser vår handlefrihet. Det betyr at vi må stå oppreist i prioriteringsdebatter. Det betyr at vi må satse på ny teknologi som frikobler økonomisk vekst med økte klimagassutslipp. Vi må få en velferdsstat som i større grad enn i dag evner å hjelpe dem som trenger det aller mest.

Det kan godt være at den store pengefesten er over, men jeg tror vi kan ha det like gøy på nachspiel dersom vi tør å tenke nytt.

Steinar Reiten (KrF) []: De seneste årene har deler av norsk næringsliv vært gjennom en vanskelig periode. Petroleumsnæringen med tilhørende leverandørindustri og servicenæringer har vært gjennom en tøff omstillingsprosess. Kostnadsnivået er tatt ned – det har vært nødvendig for å sikre konkurranseevnen til aktørene på norsk sokkel. Likevel har prisen vært høy. Resultatet er dessverre en betydelig vekst i arbeidsledigheten langs Vestlandet og Nordvestlandet, der enkelte kommuner i mitt hjemfylke, Møre og Romsdal, nå opplever en arbeidsledighet på over 6 pst. Heldigvis viser bedrifter i den maritime klyngen en imponerende evne til omstilling. Det gir håp om bedre tider. Likevel må vi som politikere aktivt bidra med de virkemidlene vi har i verktøykassa for å bryte den negative trenden og få folk tilbake i arbeid. Da er lettelser i bedriftsbeskatningen et viktig grep. Vi i Kristelig Folkeparti vil stå ved våre forpliktelser i skatteforliket i kommende periode, og vi vil bidra til at formuesskatten på arbeidende kapital skal reduseres og på sikt avskaffes.

I de vanskelige tidene for deler av norsk næringsliv har vi også sett en annen trend som er verdt å merke seg: Primærnæringene fiskeri, havbruk og landbruk, med tilhørende næringsmiddelindustri, har levert solide resultater og til dels eventyrlig vekst i inntjeningen de siste årene. Dette har gjort at stadig flere får øynene opp for at jord, oppdrettskonsesjoner og fiskefartøyer med tilhørende kvoter er interessante investeringsobjekter for god og sikker avkastning.

Det å sikre gode og forutsigbare rammevilkår for primærnæringene har i alle år vært en bærebjelke i Kristelig Folkepartis næringspolitikk. Vi har hatt som et grunnleggende prinsipp for vår politikk at kontroll over jord og fiskeressurser skal ligge hos bønder og fiskere. På den måten sikrer vi at det fortsatt er lys i vinduene i små kystsamfunn, og at arbeidsplasser blir skapt og opprettholdt i Distrikts-Norge. Kristelig Folkeparti vil videreføre en politikk bygd på prinsippene i deltakerloven, havressursloven og fiskesalglagsloven. Norske fiskere skal fremdeles ha kontroll over fartøyer og kvoter, og de skal ha siste ord når prisen på fangster blir fastsatt.

Vårt parti har også stått som en garantist for at hovedlinjene i norsk landbrukspolitikk har ligget fast i perioden som ligger bak oss. Årlige separate jordbruksoppgjør, videreføring av samvirkemodellen for markedsregulering og et aktivt importvern vil også i årene som kommer, være sentrale elementer i vår landbrukspolitikk. Vi er godt fornøyd med at bønder som har våget å satse på stordrift, ny teknologi og økt produksjonsvolum, har fått god økonomisk uttelling i de siste jordbruksoppgjørene. For oss vil det nå bli en prioritert oppgave å sikre at også små og mellomstore bruk får et inntektsløft som bedrer inntjeningen og fremmer generasjonsskifter framfor nedleggelse. De mindre brukene har en nøkkelrolle i arbeidet med å sikre fortsatt drift i mer tungdrevne landbruksområder, holde kulturlandskapet åpent og nå målet om økt matproduksjon. Da er bedret økonomi og lønnsomhet avgjørende viktig for å sikre bredden i norsk landbruk – både geografisk og størrelsesmessig.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: Kvinnelige gründere og lokale næringsdrivende har sørget for nær full barnehagedekning og barnehager av høy kvalitet. De private aktørene ble klappet inn av SV da jobben skulle gjøres, men nå fremstilles private aktører i velferden som et samfunnsproblem. De beskrives som «velferdsbaroner» og «velferdsprofitører». Dette er odiøs retorikk – den hører hjemme i omtale av dem som beriket seg i samarbeid med okkupasjonsmakten, men ikke når man skal beskrive private barnehager. De som jobber i barnehagene, og titusenvis av fornøyde barn og foreldre som benytter seg av tilbudet, kjenner seg ikke igjen.

Samspillet mellom private, ideelle og offentlige er nødvendig for å levere stadig bedre tjenester. Vi lærer av hverandre, vi retter opp feil, og vi kniper kostnader. Ofte er det de private som er innovatørene, og i stedet for å sverte dem burde venstresiden hylle dem. De private aktørene er med på å løfte Velferds-Norge.

Hvem står for tur på SV og Rødts liste over private som skal vingeklippes i neste runde? Er det optikerne? Er det protesemakerne? Er det tannlegene? Forbudet mot profitt er absurd.

SV hevdet at Høyre har et forklaringsproblem – at alt SV vil, er å sørge for at skattepengene går til det de skal, nemlig til velferd og ikke til profitt. Vel, det er vi selvfølgelig helt enig i. Skattepenger som settes av til velferd, skal gå til velferd. Og slik er det i dag. Pengene som går til privat barnehage, gir titusenvis av barn en svært god barnehage, ja, ofte en bedre barnehage, men til samme pris som den offentlige.

Og dette er interessant. For representanten Lysbakken hevdet videre at dette er enkelt, vi skal bare sørge for at skattepengene vi gir til private, går til velferd, slik som i det offentlige. Ja, la oss se litt på det. I Norges ti største kommuner er det stor variasjon i ressursbruk og svært stor variasjon i resultater innenfor velferdstilbudet. Det betyr at ikke alle kronene bevilget til offentlig velferd går til velferd. Når det sløses i offentlig virksomhet, ja, da stikkes hodet i sanden, men når en privat bedrift går med overskudd, ja, da er det profitører som er på ferde.

Private bidrar med innovasjon, kostnadskontroll og temmelig ofte bedre kvalitet. Det er ikke en eneste privat barnehage i Norge som får en eneste krone mer per barn enn de offentlige i samme kommune. De private har bidratt til å gjennomføre en av SVs politiske seire: barnehageforliket. Takken er mistenkeliggjøring, og det bør andre aktører innenfor velferdsområdet merke seg. Man lever utrygt som privat næringsdrivende om SV får innflytelse med sin politikk. Kvinnelige gründere blir til velferdsbaroner, lokale bedrifter med hardtarbeidende eiere blir til velferdsprofitører.

Hvordan kan SV og Rødt forsvare offentlig sløsing med skattepenger, mens privat, populær og effektiv bruk av dine og mine penger er noe man vil til livs? Venstresiden er opptatt av å kreve inn unødvendige skatter for å fôre sine ideologiske kjepphester. Høyre er opptatt av å gi alle best mulige tjenester.

Willfred Nordlund (Sp) []: Allerede ved framleggingen av de nye kostnadsnøklene i inntektssystemet for fylkeskommunene i forrige periode erkjente alle, også regjeringen, at det var usikkerhet og svakheter ved omleggingen. Særlig var faktorene for båt- og ferjedrift dårlig utredet, og det ble i flere år gitt midlertidig kompensasjon for å dekke noe av underfinansieringen. Båt- og ferjetilbudet er avgjørende for infrastrukturen i eksportrettede fylker med vekst langs kysten.

I kommuneproposisjonen for 2018 presenterte regjeringen en ny kostnadsnøkkel for båt- og ferjedrift, delvis basert på utredninger fra Møreforsking. Fortsatt gis det ikke et best mulig grunnlag for å kompensere fylker med store båt- og ferjeutgifter. Med andre ord er det ikke mulig å gi innbyggerne et likeverdig tilbud i hele landet. Derigjennom svekkes innbyggernes evne til å yte sin del for å nå noen av målene som er listet opp i trontalen.

Senterpartiet har i sine merknader til kommuneproposisjonen for 2018 etterlyst en bedre redegjørelse for de faglige begrunnelsene som ligger til grunn for nye nøkler. Senterpartiet viste bl.a. til at kostnadene i ferjedriften i stor grad bestemmes av faktorer som kapasitetsbehov, fartsområde og strekningslengde. Dimensjonering av fartøyene og dermed også kostnadene har ikke alltid sammenheng med antall passasjerer, skolereiser eller kystlengde.

Senterpartiet etterlyste også en bedre og bredere vurdering av faktorene i kostnadsnøklene for båt- og ferjedrift i statsbudsjettet for 2018. Vi forventer at dette kommer når budsjettet legges fram senere denne uken.

Det er et stort vedlikeholdsetterslep på fylkesveiene. Mye av dette fulgte med da fylkeskommunene fikk overført en stor del av riksveiene i 2010.

Ifølge KS og fagetatenes grunnlag for Nasjonal transportplan er det et årlig behov for mellom 1,5 og 2 mrd. kr mer for å opprettholde dagens standard på fylkesveiene. Flere parter har ment at dette umulig kan dekkes inn gjennom de ordinære rammeoverføringene til fylkeskommunene, og har tatt til orde for et tiårig nasjonalt vedlikeholdsprogram for fylkesveiene.

Senterpartiet fremmet sammen med SV et forslag i forbindelse med Stortingets behandling av kommuneproposisjonen for 2018, hvor det het:

«Stortinget ber regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2018 etablere et tiårig nasjonalt vedlikeholdsprogram for fylkesveiene.»

Satsing på infrastruktur blir ofte framhevet som noe av det viktigste for å forbedre næringslivets konkurransevilkår i hele landet og dermed skatteinngangen for å finansiere velferd. Dette kan ikke bare skje gjennom tidenes innkreving av bompenger til riksvei, som dagens regjering gjennomfører. Det må bl.a. også skje ved at fylkeskommunene settes i stand til å vedlikeholde og fornye fylkesveinettet, som Senterpartiet i forslaget til revidert budsjett foreslo å starte opp med en bevilgning på 0,5 mrd. kr.

Senterpartiet inviterer med dette Stortinget og regjeringen til å følge opp, slik at fylkene over noen år kan tette etterslepet i vedlikehold av fylkesveiene, og at det ytes et likeverdig tilbud for vekst i hele landet.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Barn skal ikke vokse opp med lyden av skyting og sjokkgranater i skolegården, men om beredskapssenteret på Taraldrud, som det ble referert til i trontalen, bygges uten forbedringer, er det framtiden for barna i Oppegård kommune. 850 meter fra barnehagen skal det trenes med eksplosiver og opptil 3 000 skudd i døgnet – på en åpen skytebane. Barna i Oppegård vil vokse opp med lyden av eksplosiver og skudd fra de står opp, til de legger seg. Kommuneoverlegen i Oppegård har advart om at støyen blir så høy at barna i barnehagen ikke lenger engang kan sove ute, og at støyen blir så plagsom at politiet ikke får trene nattetid.

Terrorberedskap er viktig. SV ønsker et nytt beredskapssenter for politiet så fort som mulig, men om senteret skal bli godt, må det bygges på en måte som ikke overkjører lokalsamfunnet, som ikke gjør at barn vokser opp med lyden av skyting og sjokkgranater, og som sikrer gode øvelser for politiet. Støyen fra skytebanene vil nå bli så plagsom at politiet ikke får øve så mye som de ønsker. Det er alvorlig, for mengdetrening er det viktigste for god beredskap. Derfor bør vi bygge inn skytebanene på Taraldrud. Bygger vi inn skytebanene, demper vi støyen, og politiet kan øve 24 timer i døgnet 365 dager i året. Innbygging gir bedre beredskap. Bruken av tunge eksplosiver må begrenses, og den vanlige helikoptertrafikken må i størst mulig grad styres utenom bebygde områder.

Prosessen rundt nytt beredskapssenter har vært svært rotete styrt av denne regjeringen. Justis- og beredskapsdepartementet klippet bort bebyggelsen fra kartet for å skjule hvor nær det var hjemmene til folk. Prosjektlederen sammenlignet lyden av skyting med barnelatter, og departementet har tildelt en millionkontrakt uten konkurranse, noe Robert Myhre, ekspert på offentlige anskaffelser, mener bryter med regelverket.

SV gjorde et brakvalg i Oppegård fordi innbyggerne ikke godtar at barna våre skal vokse opp med lyden av skyting og sjokkgranater gjallende gjennom skolegården og over barnehagene våre. Skytebanene på beredskapssenteret må bygges inn.

Lene Westgaard-Halle (H) []: Vi er heldige i Norge. Vår skaper har vært raus med oss. Fjellene er høye, vannfallene er kraftfulle, og oljebrønnene er dype. Vi har høstet av det den norske naturen har tilbudt oss, og forvaltet det vel. Men «winter is coming», behovet for omstilling blir tydeligere. Karibien herjes av nok en dødelig orkan, Sørlandet fløt i forrige uke, og det brenner i California – igjen. Vær har vi alltid hatt, men det blir mer ekstremt, og konsekvensene er større. Det påvirker livene våre på mange måter, også økonomisk. Vi, som alle andre land, bidrar til problemet, men vi er heldigere stilt og må derfor også bidra til løsningene. Vi har et gunstig økonomisk utgangspunkt, og vi har god tilgang på høykompetent arbeidskraft, men vi må tørre å være ambisiøse.

Å være passiv er risikofylt. Klimarisiko handler like mye om økonomisk risiko som om endringer i været. Det er økonomisk risiko for norsk næringsliv og for Norge som nasjon. De siste tiårene har vi ikke vært helt vant til å tenke nytt. Vi har kunnet hvile på våre laurbær – eller oljefelt, som vi kaller våre laurbær her oppe på berget. Nå går vi tøffere økonomiske tider i møte. Derfor må vi bruke markedet, vi må sette kapitalen i arbeid, og vi må sikre grønn konkurransekraft. Norge skal være et foregangsland innenfor fornybar energi, transportsektoren skal bli utslippsfri, vi må utvikle en kostnadseffektiv teknologi for fangst, bruk og lagring av CO2, og Norge bør gå foran med en grønn maritim sektor. Samtidig har norsk luftfart potensial til å gå fra å være et av de største klimaproblemene til å bli en av de viktige klimaløsningene, uten at vi trenger å gjøre hverdagen vanskeligere for folk. For klimapolitikken vi skaper i denne salen, handler om løsninger. Idealisme er fint, og vi kan nå langt med det, men det er først når kapitalistene og idealistene slår seg sammen, ting begynner å skje. Vi må i mye større grad ta innover oss at næringslivet er nøkkelen til arbeidet med å utvikle og ta i bruk klimaløsninger. Vi har et avgjørende ansvar for å skape forutsigbare rammer for klimapolitikken, slik at næringslivet kan utvikle gode, lønnsomme og klimavennlige løsninger. Det handler om å klare å kombinere klimapolitikk med det å skape arbeidsplasser.

En av konservatismens grunnsteiner er å forandre for å bevare. For å bevare et samfunn der vi fortsatt skal kunne leve godt, må vi forandre måten vi gjør ting på. Vi kan ikke hvile på laurbærene våre lenger, vi må gå den grønne framtiden i møte.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Det er mye som er bra i norsk skole, og det er det først og fremst tusenvis av lærere som gjør en stor og viktig jobb hver eneste dag, som skal ha æren for. Læreren er faktisk nøkkelen til den gode skolen og til å løse utfordringene elevene møter i skolehverdagen. Det er derfor alvorlig når SSB kan melde at vi vil mangle 3 600 lærere i 2035. Dette trengs det politisk handling for å motvirke.

Et grunnleggende viktig tiltak, etter Kristelig Folkepartis oppfatning, for å sikre tidlig innsats i skolen er å sørge for økt lærertetthet på alle klassetrinn – og spesielt de laveste. Når hver lærer har ansvar for færre elever, ja, så blir det enklere å gi den enkelte elev tilpasset opplæring. Da blir også behovet for spesialundervisning mindre. Dette vet vi fungerer godt. Et bra eksempel er Dovre kommune, som har klart å bryte den negative trenden med økende behov for spesialundervisning gjennom økt satsing, tidlig innsats, økt lærertetthet og kompetanseheving, sammen med flere forskningsbaserte undervisningsopplegg. Her ble andelen elever med behov for spesialundervisning halvert på bare ett år og har faktisk siden ligget på under 5 pst. Det er ca. halvparten av gjennomsnittet i landet for øvrig.

De siste årene har det kommet flere faglige anbefalinger om økt lærertetthet. Tidstyvundersøkelsen, som Fafo utførte på vegne av Utdanningsforbundet, viste at tre av fire lærere mente de ikke hadde tid til å utføre arbeidsoppgavene sine på en skikkelig måte. Derfor har Utdanningsforbundet tatt til orde for en norm i grunnskolen som Kristelig Folkeparti i dag har fremmet. Kristelig Folkeparti er veldig glade for at vi de siste årene, i perioden som ligger bak oss, har prioritert økt lærertetthet på barnetrinnet og sammen med regjeringen og partiet Venstre fått på plass omtrent 1 700 nye lærerstillinger på 1.–4. trinn. Nå mener vi tiden er inne for å lage en norm som stiller krav til hvor mange elever hver enkelt lærer kan ha, slik at elevene sikres lik tilgang til skolens aller viktigste ressurs, som er læreren. Kristelig Folkeparti foreslår derfor en maksimalgrense for gjennomsnittlig gruppestørrelse per lærer på skolenivå: for 1.–4. klasse 15 elever og for 5.–10. klasse 20 elever per lærer.

På Sørlandet ligger alt nå til rette for gjennomføring av store og viktige samferdselstiltak som knytter by og bygd sammen. Dette er et resultat av en storstilt satsing som de fire ikke-sosialistiske partiene har fått til. Landsdelen har også gode forutsetninger for å kunne etablere nye datasentre. Her trenger vi tilgang på fiber nasjonalt og mot utlandet som kan gi en god kapasitet. Det vil derfor være en sentral oppgave å få denne fiberinfrastrukturen på plass ved hjelp av statlige midler.

Norunn Tveiten Benestad (H) []: Norge er et godt land å bo i for de fleste av oss, og som nasjonale politikere arbeider vi for at det skal bli like godt for alle innbyggerne våre.

Regjeringa ledet oss trygt gjennom turbulente tider i stortingsperioden vi har bak oss, og velgerne har gitt nytt mandat til de borgerlige partiene. Like før sommerferien behandlet vi i denne sal kommunereformen. Jeg sa i debatten da at kommunereformen er en suksess, og det står jeg ved. Når over 150 kommuner, som representerer to tredjedeler av Norges befolkning, hadde et ønske om sammenslåing, ser vi at kommunereformen er ønsket lokalt. Mens Arbeiderpartiet vinglet og Senterpartiet bremset, leverte regjeringa en kommunereform med den største endringen i kommunestrukturen på over 50 år.

På Sørlandet svarte velgerne i Søgne, Songdalen og Kristiansand – tre kommuner som ble vedtatt ufrivillig sammenslått av Stortinget i juni – med å stemme Høyre fram som det største partiet i alle de tre kommunene. Og i Aust- og Vest-Agder, to fylker som nå slås sammen til én ny region, svarte velgerne med å gjøre det samme.

Innbyggerne vil ha et godt og effektivt tjenestetilbud i kommunene sine. De vil ha kapasitet, de vil ha kompetanse og tilgang til gode fagmiljøer. Det krever innovasjon og nytenkning.

Vi gjennomfører verken kommunereform eller regionreform fordi vi vil forandre Norge og det vi er glad i ved landet vårt, vi gjør det fordi Norge er forandret. Vi trenger en framtidsrettet struktur på både kommune- og regionnivå som kan tjene oss som innbyggere ikke bare de nærmeste årene, men også på lengre sikt. Det krever fornying, og derfor må kommune- og regionreformen fortsette.

Vi har som nasjonale politikere et ansvar for Norges framtid. Når oppgavene krever det, har vi tradisjon for å søke brede forlik i Stortinget. Det ansvaret påligger oss også i denne stortingsperioden. Det er i landets interesse. Denne debatten har vist at vi er mange som merket oss at Arbeiderpartiet i sin selvransakelse etter valgnederlaget stilte spørsmål om de hadde vært for konstruktive i opposisjon. Høyre har tross meningsforskjeller alltid sett på Arbeiderpartiet som et ansvarlig styringsparti, ikke som et protestparti. I Høyre kommer vi derfor til å fortsette å invitere både Arbeiderpartiet og de andre partiene i Stortinget til forlik og samarbeid i de sakene der landets interesser bør komme i første rekke – og det forventer også velgerne av oss.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) []: Noreg er eit godt land å bu i, ja, me er endåtil kåra til verdas lukkelegaste land. Det seier noko om at Noreg er eit land med moglegheiter for alle til å leve gode liv. Me har ei høgt utdanna befolkning, me har store naturressursar, små forskjellar og ein open økonomi som bidreg til effektiv produksjon og varebyte.

Men me har òg utfordringar. Det alvorlege oljeprisfallet me opplevde i 2014, gav oss ei påminning om sårbarheita i det å ha ei så stor og dominerande næring. Behovet for omstilling og fleire bein å stå på har vore regjeringa si fremste oppgåve i førre stortingsperiode. Finans- og pengepolitikken som regjeringa har ført, har vore godt tilpassa situasjonen i norsk økonomi. Partane i arbeidslivet har opptredd ansvarleg, og fallet i kronekursen har gjort norsk eksportindustri meir konkurransedyktig og Noreg betydeleg billigare som reisemål for turistar. Det viser seg i sterk vekst i eksport av sjømat og i sterk vekst i reiselivet.

Det er gledeleg å oppleve på bedriftsbesøk, om det er i mitt heimfylke, Telemark, eller på besøk i Hordaland, at det er optimisme blant bedriftsleiarane. Mange tilbakemeldingar går på planar om utvidingar og nytilsetjingar. Bedriftene melder òg om stor grad av forskings- og utviklingsarbeid, der dei framhevar SkatteFUNN-ordninga som eit godt verktøy. Veksten er på veg opp og arbeidsløysa på veg ned. I mitt heimfylke har ikkje talet på ledige vore lågare på ni år, og forventingsbarometeret til Finans Norge viser at nordmenn i alle delar av landet har fått tilbake trua på at Noreg går mot lysare økonomiske tider.

Klimaendringane me opplever i verda, vil gje oss meir ekstremvêr, og me vil heller ikkje i Noreg sleppe unna store øydeleggingar og dramatiske situasjonar, slik som nett no under flaumen i Agder. At klimaendringane er ei av våre store utfordringar, er dei fleste einige om, og klimaavtalen frå Paris i 2015 forpliktar oss til å setje dette på dagsordenen i alle sektorar.

Rundt ein tredel av klimagassen er knytt til transport. Regjeringa si satsing på jernbane, på kollektivutbygging og på vegutbygging og dreiinga av avgiftssystemet som stimulerer til rask innfasing av miljøvenlege køyretøy, er politikk som verkar på vegen mot eit lågutsleppssamfunn.

I Telemark har me mykje industri, og me var stolte over at næringsministeren valde Herøya industripark som staden for å leggje fram industrimeldinga, den første sidan 1981. Yara er ein verdsleiande bedrift i parken og produserer mineralgjødsel. I dag blir gjødsel frakta med bil til konteinarterminalar i Brevik og Larvik. Yara har saman med Kongsberg Gruppen utvikla verdas første førarlause og heilelektriske konteinarskip, «Yara Birkeland». Enova bidreg med 133 mill. kr i støtte til prosjektet, som skal erstatte 40 000 årlege lastebilturar. Dette er eit eksempel på eit prosjekt med samarbeid mellom det offentlege og privat næringsliv for å utvikle ny teknologi og skape nye næringar. Det må me ha meir av i framtida.

Lars Haltbrekken (SV) []: I 1988 meldte jeg meg inn i Natur og Ungdom. I avisene leste jeg om et voksende ozonhull, sur nedbør, skogsdød og tomme fiskevann. Jeg meldte meg inn fordi jeg var bekymret for framtida. På løpeseddelen jeg fikk, sto det: Hvis ikke deg – hvem? Hvis ikke nå – når? Jeg trodde miljøproblemene kunne løses, og det tror jeg fortsatt.

I dag er ozonlaget på bedringens vei, den sure nedbøren er kraftig redusert, skogsdød er ikke lenger et stort problem, og fisken er tilbake i vannene. Miljøkampen har nyttet. I dag handler det om å bekjempe de farlige klimaendringene og om å stanse en massiv utryddelse av planter og dyr, vårt felles livsgrunnlag. Naturen er ikke bare til for å gå på tur i. Naturen gir oss alt vi trenger av mat, klær, medisiner, hus og hjem – helt gratis. Naturen tar vare på oss, men vi har ikke vært like flinke til å ta vare på den.

Derfor har SV i dag lagt fram 42 forslag til hvordan Norge kan kutte sine utslipp av klimagasser og nå det klimaforliket som Stortinget satte seg i 2012.

De siste fire årene har utslippene stått mer eller mindre på stedet hvil. Samtidig har regjeringen villig vekk delt ut tillatelser til oljeindustrien uten å lytte til en eneste av de miljøfaglige advarslene mot oljeboring i sårbare områder som har kommet gjennom konsesjonsrundene. Aldri før har det blitt tatt så lite hensyn til miljø i oljepolitikken. Altfor lenge har norsk miljøpolitikk dreid seg om hva vi skal gjøre i en fjern framtid, om 10, 15 eller 20 år.

Vi vil ha en forpliktende plan som kutter utslipp de neste fire årene, en plan som sier nei til tildeling av nye felt hvor oljeindustrien skal kunne bore etter olje, som satser på jernbane framfor nye motorveier og nye flyplassutvidelser, som reduserer biltrafikken i de store byene og i stedet legger til rette for at vi kan ta buss, trikk, føtter og sykkel, og som satser på energieffektivisering og på en elektrifisering av båtene som går langs kysten. Sammen med fortsatt vern av sårbare havområder som Lofoten, Vesterålen, Senja, Møreblokkene og Skagerrak er dette blant de viktigste miljøsakene de neste fire årene.

SV vil gjøre sitt ytterste for at vi i det nye stortinget er oss vårt ansvar bevisst, at vi som er valgt av det norske folk, bruker de fire neste årene på sammen å kutte utslipp av klimagasser og å ta vare på den fantastiske naturen vi har.

Ingunn Foss (H) []: Høyre og Fremskrittspartiet har styrt Norge gjennom en tid med fallende oljepris og økende ledighet. Nå har pilene snudd. Ledigheten går ned, veksten går opp, og det skapes flere nye jobber. Det er bra, men det betyr ikke at arbeidet med å sikre norsk økonomi flere bein å stå på er ferdig. Vi må fortsette med å legge til rette for at det kan skapes flere jobber i privat sektor, som igjen sikrer velferden for våre etterkommere.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet brukte mye tid i valgkampen på å snakke ned Høyres politikk, og særlig nødvendige reformer. Arbeiderpartiet var riktignok for flere av dem – noen startet de jo i egen regjeringstid – men de snakket som om de var imot. De ville gjennomføre reformer «på en annen måte», men det var vanskelig å få klarhet i hva det innebar. Senterpartiet hørtes ut som om de ville sette det meste i revers og gå med ryggen inn i framtida.

Etter min oppfatning vil Arbeiderpartiets og Senterpartiets politikk føre til at nødvendige omstillinger for å ruste Norge for framtida stopper helt opp. Resultatet av en slik politikk vil være fortsatt sentralisering og statlig overstyring. Fraflyttingen fra distriktene vil øke enda mer, og arbeidsplassene, spesielt i distriktene, vil bli færre.

Høyre vil legge til rette for at distriktene kan vokse. Derfor satser vi på tiltak som bidrar til dette. Vi satser på samferdsel, utdanning og vekstfremmende skattelettelser. Vi vil ha «ja-kommuner» og lokalsamfunn med skaperkraft. Og vi ser at politikken virker, det går bra i distriktene.

Heldigvis ser velgerne dette og stemte deretter. Høyre gjorde et godt valg i Agder og ble største parti i både Aust- og Vest-Agder. I Vest-Agder gikk Høyre fram i 11 av 15 kommuner, og flere av disse er distriktskommuner. Selv i de såkalt tvangssammenslåtte kommunene gikk Høyre fram. Min analyse av dette er at flertallet av velgerne forstår at samfunnet må endre seg i takt med tida og behovene.

I møte med klimaendringer, utenforskap, fattigdom og flere eldre er Høyres mål å ta vare på Norge som verdens beste land å bo i. Da trenger vi en politikk som utvikler nye og bedre løsninger på samfunnets utfordringer. Vi har vist både vilje og evne til å gjennomføre nødvendige reformer, og det vil vi fortsette med. Når oppgaven krever det, vil vi søke brede forlik i Stortinget. Samarbeid på tvers av partier og ideologiske skillelinjer er en styrke ved det norske demokratiet og en verdi det er vel verdt å ta vare på.

Derfor er det grunn til bekymring når Jonas Gahr Støre signaliserer at Arbeiderpartiet vil bli mindre konstruktive og kompromissvillige i denne perioden. Min erfaring er at det var de i forrige periode også, da det kunne virke som om Helga Pedersens oppfordring om å sverte regjeringen så mye som mulig var partiets hovedstrategi. Jeg håper Arbeiderpartiet finner tilbake til sin tradisjon, der de i viktige saker setter landets interesser foran partiinteresser.

Tage Pettersen (H) []: De aller fleste av oss har det veldig bra i Norge. Gjennom generasjoner har vi sammen bygd opp et velferdssamfunn vi kan være stolte av, og som vi sammen skal ta vare på. I den sammenhengen må vi legge til rette for å skape flere jobber, få mer kunnskap inn i skolen, bygge et enda bedre helsevesen og styrke beredskapen. Dette er områder som Høyre også vil prioritere de neste fire årene – selv om helheten i politikken alltid er det som skal veie tyngst.

Derfor har det de siste fire årene blitt startet opp flere viktige reformer. I tillegg er flere gode planer som legger grunnlaget for framtiden, vedtatt her i Stortinget. Det disse har til felles, er at man nettopp legger grundige prioriteringer til grunn for å skape framtidens bærekraftige løsninger.

Når oppgaven krever det, har vi søkt og vil søke brede forlik med alle partier her i Stortinget. Dette er med på å sikre nødvendig kontinuitet og legitimitet, uansett regjering og uansett parlamentarisk grunnlag. Derfor er det grunn til bekymring når Arbeiderpartiets leder antyder at de kanskje vil bli mindre konstruktive og kompromissvillige – og kanskje heller mer konfliktsøkende.

I trontalen var regjeringen tydelig på at Forsvarets operative evne skal styrkes i tråd med langtidsplanen. Langtidsplanen ble vedtatt av et stort flertall på Stortinget i november 2016. Her inngikk Arbeiderpartiet og regjeringspartiene et godt kompromiss til beste for Forsvaret.

Men de siste ukene av valgkampen viste oss et arbeiderparti som plutselig ikke lenger var like tydelig. Både i sakene om helikoptre på Bardufoss, flystasjonen på Andøya og beredskapssenteret på Taraldrud viste Arbeiderpartiet seg tvert imot fra en lite tydelig side. Dette er det siste Forsvaret trenger nå. For Høyre er forsvar av landet statens aller viktigste oppgave. Derfor har vi startet gjenreisingen av landets forsvarsevne. Med nye kampfly, ubåter og overvåkningsfly beveger vi oss nå mot å nå NATOs 2-prosentmål.

Skal vi klare å bygge et forsvar som kan stå imot morgendagens moderne trusler, trenger vi politisk forutsigbarhet. Langtidsplanen legger nettopp dette til grunn. Men da kan vi ikke bevege oss tilbake til da man var mest opptatt av baser og kontorer. Det Norge trenger, er forsvarsevne og kampkraft. Det krever politikere som står ved sine vedtak, og gjennom det sikrer nødvendig kontinuitet.

Arne Nævra (SV) []: En del representanter her i salen vil nok kjenne meg igjen som noe helt annet enn som politiker. Jeg har helt fram til nå vært filmprodusent, naturfilmfotograf og naturserieprodusent for NRK, BBC og andre rundt om i verden, og det har jeg vært i nesten en mannsalder – er det vel lov å si. Jeg har helst vært i kamuflasjeklær og ikke så mye i festdress, som her. I denne jobben har jeg hatt anledning til å reise mye rundt, både i verden og i Norge, i mange krinkelkroker av landet, for å fravriste naturen noen av dens hemmeligheter. På disse reisene har jeg observert skremmende utviklingstrekk som har gjort meg bekymret, og dette er en vesentlig motivasjon for at jeg står her som stortingsrepresentant i dag – for et rødt miljøparti.

Den mest alvorlige utviklingen har jeg sett på Svalbard. Isen har trukket seg så ufattelig mye tilbake bare i løpet av den tiden jeg har vært der: 30 års tid. På noen tiår har jeg sett hvordan isbjørnens hiområder har blitt skjøvet lenger og lenger mot nord. Tidligere var Hopen et av de viktigste hiområdene, der binnene gikk i land for å grave seg hi og føde unger. Jeg har filmet det. Nå er det historie.

Jeg har sagt ved noen anledninger at vår hvite panda kan være forsvunnet som fast, ynglende art på Svalbard i løpet av 20 år – tenk over det! Jeg håper jeg ikke får rett. Men det er i Arktis klimaendringene merkes raskest. Dobbelt så fort skjer temperaturøkningen her som ellers i verden. Det er alvorlig. Så hva gjør verden med dette? Hva gjør Norge? Og hva gjør den sittende regjering? De skriver under Paris-avtalen, men de skyver stadig målsettingene om klimakutt foran seg. Klimaforlikenes mål for 2020 ble uoffisielt oppgitt. I stedet ble et nytt mål for ti år senere, 2030, satt opp, i pakt med EU.

Det er noe underlig med det – hvor mye lettere det er å sette hardere krav til kutt av CO2, bare det er lenger fram i tid og en slipper å gjøre så mye hjemme.

Climate Action Tracker har laget et nytt rangeringssystem for ulike lands klimainnsats som bedre reflekterer målene i Paris-avtalen. I dette nye systemet blir Norges klimainnsats karakterisert som «insufficient», utilstrekkelig, for å nå målet om å unngå oppvarming på mer enn 1,5–2 grader. I trontalen varsler regjeringen ingen raske eller nye tiltak.

Det er på denne bakgrunn SVs representantforslag om klimakutt må ses. Det er en plan for å starte konkrete kutt nå, med rundt 40 forslag om utslippsreduksjoner. I tillegg til disse vil flere forslag fra SV komme gjennom transportkomiteen, hvor vi nå er representert ved undertegnede, og gjennom budsjettbehandlingen.

Maria-Karine Aasen-Svensrud (A) []: I våre fengsler møter vi mennesker som har falt helt ut av samfunnet vårt. Dette er mennesker med forskjellig utgangspunkt i livet sitt, men som har det til felles at de gjennom soning skal tilbakeføres til samfunnet. Det er ikke mange arenaer der utgangspunktet for integrering er nettopp dette: utestenging. Dette gir kriminalomsorgen et stort ansvar for å bidra til at hvert enkelte menneske innenfor murene har en realistisk mulighet til å vende tilbake til samfunnet og hverdagen, å vende tilbake og bli gode naboer for deg og meg, å kunne gå i gatene som vanlige folk, slik Thorbjørn Egner skrev at røverne i Kardemomme by sa.

Regjeringen har lagt seg på en linje der vi står overfor en situasjon hvor ikke lenger rehabilitering og tilbakekomst til samfunnet er en ledestjerne for arbeidet i fengslene. Kriminalomsorgen står i fare for å bli et oppbevaringsalternativ dersom denne linjen videreføres. Arbeiderpartiet mener at dersom vi skal nå målet om rehabilitering og tilbakekomst til samfunnet, må det lovfestes at soning skal skje på norsk jord for norske statsborgere.

Verken utfordringene i samfunnet eller for enkeltindividet løses ved soning i utlandet, og en blir ikke kvitt problemene sine med rus kun ved å motta Subutex når cella låses og minnene om et annet liv er det eneste som holder en med selskap, når luftegården er blitt så liten at sola så vidt skinner inn noen timer om dagen, og når sinnemestringsprogrammet og rusmestringsprogrammet er kuttet fordi rammene til fengslet er blitt så altfor trange.

Arbeiderpartiet vil sikre at rammene rundt fengslet og kriminalomsorgen er romslige nok til å sikre at et godt tilbud kan oppnås, slik at soning faktisk reduserer sjansene for tilbakefall til ny kriminalitet.

Utdanning og arbeidstrening er en forutsetning for at en skal lykkes med livet etter fengslet. Gjennom kunnskap og kompetanse skapes mulighet for å delta i normalhverdagen og for å sørge for seg selv og sine nærmeste. Overgangen fra fengsel til lokalsamfunn må prioriteres, og ettervernet må styrkes, slik at trusselen om igjen å vende tilbake til et liv med vold, rus og gjeld minimaliseres. Med de riktige virkemidlene kan kriminalomsorgen nå sitt mål om å føre folk tilbake til samfunnet som gode naboer, fedre, døtre og deltakere i vårt samfunn.

Siv Mossleth (Sp) []: Senterpartiet gjorde et godt valg i høst. I mitt fylke ble Senterpartiet størst i 20 kommuner og nest størst i 13. Høyre liker å framstille det som om de vant valget i Nordland. De gjorde ikke det.

Valget var et tydelig signal om hvilken framtid folk i både by og bygd i nord ønsker. Vi vil ha gode tjenester nær folk. Vi ønsker lokal forvaltning og et lokaldemokrati med reell makt. Vi trenger trygge arbeidsplasser og gode muligheter for å skape nye jobber. Vi trenger et forsvar for hele landet.

Vi må nå innføre likhet for loven ved å innføre lokal forvaltning av statens grunn, statsallmenningsgrunn, i Nordland og Troms. Mange kommuner har vilje til å innføre fjelloven, og lokale vedtak er fattet. Både fjelloven og for så vidt også Hålogalandsallmenningen vil gi en mye større sikkerhet mot salg av verdifulle områder som er viktige for jakt og fiske for både bygdefolk og allmennheten. En regjering som ønsker å fjerne konsesjonsloven og selge attraktive områder langt utover et begrenset arronderingssalg, kan risikere å selge ut våre felles jakt- og fiskemuligheter til nye, kanskje utenlandske lakselorder. Senterpartiet vil ikke selge Norge.

Vi mener det må gis større rom i den lokale forvaltningen. Rammene er for trange i dag, og byråkratiet virker å ha større makt enn demokratiet, eksempelvis i rovviltforvaltningen. Søsteren til den lokale forvaltningen er selvråderetten. Og nå er begge truet. Vi har en regjering som sier at de vil reformere Norge. De kjører på med kommunereform, regionreform, politireform, men det de i virkeligheten gjør, er ikke å reformere, men å formere byråkratiet. Makten flyttes fra oss til embetsmenn. De kaller det å fornye – jeg kaller det å dra oss baklengs tilbake til embetsmannsstaten. Når forandringen skjer med tvang, tar de fra oss selvråderetten og selvstendigheten hos det folket som har skapt Norge.

Den neste reformen i dette samfunnet må være en tillitsreform. Tillit skaper trygghet og gode løsninger.

Senterpartiet vil i alle fall fortsette å være motmakten til den ukritiske sentraliseringen som regjeringen har varslet.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Det er med respekt jeg entrer talerstolen i Stortinget for første gang. Det er med glede jeg kan fortelle de 17 234 som stemte på meg og Fremskrittspartiet i Vest-Agder, at de har en representant, et parti og en regjering som jobber for dem.

Det er et gode at det er vanlige folk som blir valgt inn i denne nasjonalforsamlingen, for når jeg snakker med mine 17 234 velgere, er de opptatt av vanlige ting. De er opptatt av at vi skal ha tre velfungerende sykehus i Agder. De er opptatt av at Flekkefjord sykehus skal bestå med de funksjonene det har i dag, og at det skal videreutvikles med dyktige ansatte, slik det legges opp til i Nasjonal helse- og sykehusplan.

Mine velgere er opptatt av at det kommer firefelts motorvei mellom Kristiansand og Stavanger, en vei som har blitt forsømt av samtlige regjeringer før Fremskrittspartiet kom i regjering.

Og så kommer jeg fra en landsdel som har en relativt høy arbeidsledighet, det er mange som jobber eller har jobbet innenfor olje og gass, i leverandørindustrien eller i annen tilknyttet industri, som f.eks. skipsverft. Det er en mager trøst for mine velgere, som gjerne kan være en arbeidsledig oljearbeider med familie å forsørge, at de er med på det grønne skiftet. Derfor er jeg glad for at vi har en regjering som spiller på lag med landets viktigste industri.

Som nyvalgt medlem i energi- og miljøkomiteen og Fremskrittspartiets klimapolitiske talsmann – hvis en sånn stilling finnes – vil jeg gjerne avslutte med litt om miljø og klima, for vi skal være føre var og ta klimautfordringene på alvor, men vi må gjøre det som er smart, og kutte der det har størst effekt. Derfor trenger vi norsk olje og gass for å lykkes med klimautfordringen.

Selv om jeg er Fremskrittspartiets nye «klimaraddis», mener jeg det er mye mer radikalt å slå beina under Norges viktigste næring – som hadde ført til høyere CO2-utslipp globalt – enn å spille på lag med den og finne en gyllen middelvei hvor vi satser både på den viktigste næringen og på ny teknologi for å møte morgendagens utfordring. Klimautfordringene møter vi med nettopp det – ny teknologi. Den utviklingen som har vært i teknologi og innovasjon, har ikke kommet gjennom forbud og påbud. Jeg bruker ikke mobiltelefon fordi Stortinget har bestemt at man skulle nedlegge fasttelefonen eller forby den. Vi bruker ikke e-post fordi Stortinget har bestemt å legge ned postkontor. På samme måte kommer ikke det grønne skiftet – det er heller ikke avhengig av at vi forbyr oljen, snarere tvert imot.

Innovasjon og nytenking kommer ikke gjennom forbud, påbud, pisk, skatter og avgifter. De kommer gjennom gode ideer, en godt utdannet og mobil befolkning og et fritt marked.

Kristian P. Wilsgård (FrP) []: Jeg vil først og fremst få bruke anledningen til å takke velgerne for tilliten de har gitt oss. For oss som minste parti i en mindretallsregjering har dette vært et historisk valg. Velgerne er fornøyd med det vi har levert gjennom perioden, vi har styrt landet trygt, og det skal vi fortsette med.

I forrige stortingsperiode ble vi møtt av det som kan betegnes som en av de største krisene regjeringen har opplevd i nyere tid. Oljeprisen falt fra over 100 dollar fatet til under 30 dollar fatet. Det håndterte vi. Pilene peker nå rett vei, og vi er kommet over den største kneiken. Oljeprisfallet har også gitt et tydelig signal om at Norge trenger flere pilarer å stå på i framtiden. Derfor er det gledelig å se at fiskeri- og havbruksnæringen er i en svært positiv utvikling.

Norge er i dag verdens nest største eksportør av sjømat. Eksportverdien av norsk sjømat i 2016 endte på hele 91,64 mrd. kr. Dette er altså 17 mrd. kr mer enn i 2015. Det skal vi bygge videre på gjennom næringsrettet kunnskap og infrastruktur.

En betydelig andel av norsk eksportverdi genereres fra nordnorsk fiskeri- og sjømatnæring. Om lag 75 pst. av all torskefisk som landes i Norge, landes i Nord-Norge. Med økt vekst og en økende eksportverdi blir det også viktigere å se utenrikspolitikken og innenrikspolitikken i en sammenheng. Vi må sikre at Arktis forblir en fredelig og stabil region. For å sikre dette står det internasjonale samarbeidet i nord og etterlevelsen av havretten helt sentralt. Økt aktivitet og tilstedeværelse, særlig i nord, har hatt og vil fortsatt ha høy prioritet. Dette er en forutsetning for evnen til kontinuerlig å ivareta oppgaver som overvåkning og etterretning, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Dette gjelder særlig i en mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon. Regjeringen har så langt lyktes med å videreføre et godt samarbeid med Russland i nord til tross for mer krevende tider. Det må vi også gjøre i fortsettelsen.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Hva er viktig for deg og din bedrift, spurte jeg den unge bedriftseieren på Haaland Liftutleie på Geilo om. Han hadde akkurat utvidet staben. Bygg vei og bane, sa han – lett på skattetrykket og sats på gründere. Tømmermester Sætheren, som driver med industrialisering av treelementer til vegg og gulv på Hensmoen på Ringerike, svarte på det samme spørsmålet: Bygg Ringeriksbanen og reduser formuesskatten, sa han.

Vi skal bygge Ringeriksbanen, etter år med sommel, og vi har redusert formuesskatten.

Utbyggeren i Jondalen utenfor Kongsberg jublet høsten 2013 da Kommunal- og moderniseringsdepartementet ga tillatelse til å bygge noen boliger. Utbyggeren hadde anket Fylkesmannens nei til departementet, og prosessen hadde tatt årevis og kostet tid og penger. Vi hadde åtte år med fylkesmenn som overkjørte kommunene. Nå lytter staten til kommunene i åtte av ti innsigelsessaker, mot fire av ti under forrige regjering.

Dette er distriktspolitikk. Arbeidsplasser betyr mye i lokalsamfunnet – ja, det er selve nerven. Vi har en regjering som legger til rette nettopp for å skape arbeidsplasser i distriktene, for svaret Distrikts-Norge gir, er mer vei og bane, en skattepolitikk som ikke kveler bedriftene, og en opphevelse av meningsløse innsigelser.

Ja, det går så det suser i distriktene. Ledigheten er lav, det går godt i landbruket, i fiskeriene og ikke minst i reiselivet. Jeg er stolt av reiselivet i både Hallingdal og Numedal – jeg kommer fra Buskerud. Det norske folk bet ikke på den rød-grønne skremselspropagandaen om distriktsfiendtlighet og sentralisering. De ga fornyet tillit til regjeringen.

Høyre ønsker å opprettholde den norske tradisjonen med sterke velferdskommuner og et reelt lokalt selvstyre. Dette forutsetter endringer i kommunestrukturen også framover. Kjære storting: Dette går ikke over. Vi ønsker levende lokalsamfunn og levende distrikter i hele landet. Vi ønsker ikke fraflytting, vi vil ha næringsliv og gründere som faktisk tør å satse. Desto sterkere en kommune er, desto mindre må staten styre.

Jeg vil derfor utfordre Arbeiderpartiet til å bidra i det nødvendige reformarbeidet framover og ikke være svake, utydelige og vinglete. Reform betyr – som Gahr Støre sa på fransk – å gjøre ting bedre.

Turid Kristensen (H) []: Etter fire år med Høyre i Kunnskapsdepartementet går det riktig vei med norsk skole. Elevene lærer mer, de er mer til stede i klasserommet, og færre faller fra. Fraværsgrensen har ført til en kraftig nedgang i fraværet, og aller mest gledelig er det at fraværet har sunket mest på yrkesfag, der hvor fraværet har vært størst, og der hvor det tradisjonelt er flest som dropper ut.

Selv om det er for tidlig å si noe sikkert om hvorvidt fraværsgrensen vil påvirke frafallet på lengre sikt, er de foreløpige tallene positive. Men vi må uansett fortsette å jobbe for at flere både velger yrkesfag og fullfører. Halvparten av elevene i videregående skole går på yrkesfag, men det er for mange som ikke fullfører. Noen dropper ut, og for mange får ikke læreplass og får ikke fullført av den grunn. Det er en fortvilt situasjon for de elevene det gjelder, men det er heller ikke en ønsket situasjon for samfunnet, som trenger kompetente fagarbeidere både i offentlig og i privat sektor.

Derfor er jeg veldig glad for det som både regjeringen og samarbeidspartiene fikk gjort i forrige periode, og for den satsingen på yrkesfagløftet som skal videreføres nå i denne perioden. Vi må sørge for at arbeidslivet får den kompetansen det har behov for, og vi må sørge for at ungdommene får fullført den utdanningen de ønsker seg.

I forrige periode gjennomførte vi en rekke tiltak for å sikre flere elever lærlingplass. Vi økte tilskuddet med 21 000 kr per kontrakt, bl.a. som et resultat av budsjettforliket med Venstre og Kristelig Folkeparti. Vi skjerpet kravet om bruk av lærlinger for å vinne anbud. Vi involverte bedriftene i et samarbeid for å skaffe flere læreplasser. Vi har også gjennomført en satsing på yrkesfaglærerne – bare for å nevne noe.

Yrkesfagløftet skal nå ta yrkesfagene videre. Etter råd fra arbeidslivet får vi nå yrkesfag som er tilpasset det arbeidslivet har behov for. Vi vil sørge for en mer motiverende utdanning, ved at elevene får spesialisere seg tidligere. Vi vil ha mer praktisk rettet utdanning tidligere i utdanningsløpet, og vi vil gjøre teorien mer relevant. Vi vil også rekruttere flere yrkesfaglærere, bl.a. gjennom rekrutteringsstipender. Vi må øke kravet om lærlinger i statens virksomheter, og vi vil øke tilskuddet videre.

Satsingen er offensiv, og den er ambisiøs, men den er også realistisk og helt nødvendig. Fagutdanning er like viktig som en universitetsutdanning, og mesterbrev er like bra som en mastergrad. Norge trenger fagarbeidere, og vi skal sørge for at Norge får de fagarbeiderne vi trenger.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Jeg registrerte gjennom valgkampen at de fleste partiene ønsker seg en streng og bærekraftig innvandringspolitikk. I alle fall sa de det, men mye tyder på at mange ikke mente det.

Det er en god norsk tradisjon at man forsøker å komme til størst mulig enighet i de store og vanskelige sakene. Jeg håper at de ansvarlige partiene på Stortinget vil samarbeide om å skape en innvandrings- og integreringspolitikk som på best mulig måte ivaretar Norges interesser og innbyggernes sikkerhet, og samtidig hjelper dem som trenger det mest.

Det kan være tøft å ta valg som påvirker andre menneskers skjebne. Det kan virke brutalt når politikerne f.eks. begrenser bruken av permanent oppholdstillatelse til personer uten beskyttelsesbehov. Men det er helt nødvendig å gjøre slike valg. Vi kan ikke la personer uten beskyttelsesbehov oppta plassene til andre bare fordi media roper høyest om akkurat disse. Vi kan ikke signalisere at i Norge får man bli uten grunn, bare man klarer å komme seg hit.

Jeg ønsker at Stortinget skal stå samlet om å ta tak i noen store utfordringer vi har på integreringssiden. I altfor mange år har vi synset om hvordan det går med integreringen i Norge. Det er på tide at vi begynner å følge utviklingen på en mer håndfast måte. Derfor vil Fremskrittspartiet innføre et integreringsbarometer som følger utviklingen på en rekke måleindikatorer over tid. Det kan være arbeidsdeltakelse, kriminalstatistikk, sosialstøtte, språkkunnskap og bruk av kommunale støtteordninger. Drammen kommune har vedtatt å innføre et slikt integreringsbarometer lokalt, og det er på tide at vi får det samme nasjonalt. Et slikt integreringsbarometer kan hjelpe oss å finne ut hva som fungerer, og om vi tar imot flere innvandrere enn det vi klarer å integrere.

Sosial kontroll er et utbredt problem i en rekke miljøer. Jeg synes personlig det er hjerteskjærende at barn i en del miljøer lever under umenneskelige forhold, der religiøs tvang og sosial kontroll preger hverdagen. I slike saker hjelper det ikke med koseprat og dialog. For meg er barnas rett til et fritt og selvstendig liv så viktig at jeg er villig til å gå langt for å få bukt med slik ukultur. Dagbladet har nylig skrevet om situasjonen, og politiet roper varsko. Politiet ønsker at politikerne handler. Vi må gjøre samfunnet i stand til å avdekke når barn lider under religiøs og sosial kontroll. Vi må beskytte ofrene, og vi må straffe de ansvarlige. Dette vil kreve at vi tar noen tøffe valg, og jeg håper Stortinget vil samle seg rundt dette for barnas skyld.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: I går møttes delegasjonene fra Telemark og Vestfold for å forhandle om sammenslåing av de to fylkene, en sammenslåing som er tuftet på tvang, der verken fylkestinget i Telemark eller i Vestfold ønsker denne rare, ubalanserte og lite hensiktsmessige konstruksjonen. Befolkningen i disse fylkene ønsker heller ikke denne sammenslåingen. Før valget var det meningsmålinger som sa at så mange som sju av ti telemarkinger var imot å bli slått sammen med Vestfold.

Jeg står her i dag som fersk representant fra Telemark nettopp fordi denne saken er så viktig for så mange i hjemfylket mitt at partiet mitt nesten firedoblet stemmetallet ved høstens valg. Senterpartiet ble det største eller nest største partiet i 13 av 18 kommuner. Det skjedde fordi både Senterpartiet og velgerne i Telemark vet at tvangssammenslåingen med det geografisk vesle, men folkerike Vestfold vil føre til enda mer forflytning av makt, arbeidsplasser, ressurser, tjenester og tilbud fra Telemark til Vestfold enn det som regjeringen allerede har rammet Telemark med. Jeg må si at jeg som telemarking blir mektig provosert av debatten her i dag, av å høre representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet som benekter at deres regjering sentraliserer. I forrige stortingsperiode ble to sykehus i Telemark lagt ned. Fylkesmannsembetet har man bestemt skal flyttes til Vestfold, politimesteren og hennes stab, penger, mange folk, er flyttet til Vestfold, 110-sentralen er flyttet til Vestfold, statsadvokatembetet skal flyttes til Vestfold, hovedsetet for Høgskolen i Sørøst-Norge er plassert i Vestfold. Og hva har gått den andre veien? Minimalt. Under gårsdagens forhandlinger mellom fylkene kom det fram at Vestfold ikke var klare for å gi fra seg fylkeshovedstaden heller, selv om de har fått Fylkesmannen. Vestfolds delegasjon var derimot klare på at de skulle ha flere enn Telemark i fellesnemnda, som skal avgjøre det meste i sammenslåingsprosessen, naturlig nok, fordi de er flest. Der er altså tonen satt, og maktbalansen også.

Jeg vil påstå at få, om noen, tror sentraliseringen vekk fra Telemark vil stoppe med tvangssammenslåingen med Vestfold. Heller ikke en del av fylkespolitikerne og kommunepolitikerne i Telemark fra regjeringspartiene og samarbeidspartiene tror det. Både de og veldig, veldig mange andre ser at denne tvangssammenslåingen vil svekke særlig Øvre Telemark med deres store avstander og helt andre utfordringer og muligheter enn det man har erfaringer med og fokus på i Vestfold. Derfor er folk imot. Hvor er så Stortinget i denne saken? Vi har et nytt flertall nå. Hvor er ikke minst Kristelig Folkepartis stortingsgruppe i denne saken – et parti man skulle tro var sterkt for distrikter som Øvre Telemark, og et parti som man skulle tro var imot en sånn type regionsammenslåing? Jeg gleder meg til vi skal behandle det forslaget Senterpartiet la fram i dag om regionsammenslåingen, for jeg setter min lit til at Kristelig Folkeparti tar til fornuft.

Masud Gharahkhani (A) []: I Norge er det arbeidslinjen som gjelder. Bor du i Norge, skal du lære deg norsk. Du skal ta utdanning, og du skal ut i arbeidslivet. I vår kultur er det ikke noe som heter at kvinner skal gå hjemme. Bor du i Norge, skal du hegne om likestillingen og betydningen av kvinnekampen. I Norge er det den norske modellen som gjelder. Det handler om deltakelse i arbeidslivet for både kvinner og menn. Det er slik vi bygger velferdssamfunnet sammen.

Min familie flyktet til Norge for 30 år siden. Jeg er ikke født i Norge. Det eneste minnet jeg har fra barndommen, er sirener og det nattlige bombetoktet over Teheran. Men i dag er Norge mitt land, landet som stilte opp for meg og min familie da alt håp var ute. Mine foreldre og spesielt min mor har stor ære for at jeg står på denne talerstolen i dag. Hennes motto var klart: Vi skal stille opp for det landet som stilte opp for oss. Vi skal lære oss norsk. Vi skal ta utdanning. Vi skal ut i arbeidslivet.

Jeg kommer fra en by jeg er utrolig stolt av, en by jeg er utrolig glad i, men også en by med mange utfordringer. I Drammen viser tall fra 2015 at nesten 60 pst. av innvandrerkvinnene er utenfor arbeidslivet. Det er uakseptabelt. Drammen er den storbyen med høyest andel barn i fattige familier. I mange innvandrerfamilier er kun én voksen i arbeid. Samtidig ligger Drammen i toppsjiktet når det kommer til utbetaling av kontantstøtte, og vi vet at både i Drammen og i hovedstaden er innvandrerkvinner overrepresentert.

Hva gjør regjeringen og statsrådene Horne og Listhaug med det? Hør på dette: Regjeringen vil dele ut 7 500 kr per måned av fellesskapets penger, av skattebetalernes penger, til innvandrerkvinner for ikke å delta i arbeidslivet og for ikke å sende ungene sine i barnehagen slik at de kan lære seg norsk til skolestart. Samtidig skal småbarnsfamilier som er i arbeid og bidrar til fellesskapet, få dyrere barnehage, og i enkelte kommuner må de vente i kø for å få barnehageplass. Dette kaller regjeringen for god integreringspolitikk. Jeg mener det er integreringsfiendtlig politikk.

Med Høyre og Fremskrittspartiet er beskjeden at arbeidslinjen ikke er viktig. Kontantstøtten er for mange en fattigdomsfelle. Det er på tide at vi får en streng og rettferdig integreringspolitikk. Bor du i Norge, skal du kunne norsk. Du må ta utdanning. Du må ut i arbeidslivet. Det skal stilles opp med norskopplæring, barnehageplasser og tiltak for å få folk inn i arbeid.

Kontantstøtten må bort, og vi kan starte med storbyene.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Senterpartiet tror på hele Norge. Vi kjemper for tjenester og beslutninger nær der folk bor. Ved stortingsvalget i år fikk vi nesten doblet stortingsgruppen vår, mens Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti alle gikk tilbake. Folk er lei av regjeringens sentraliseringspolitikk og ønsker en ny politikk som tar deres hverdag på alvor.

Et stortingsvalg gir anledning til å lytte til folket og endre kurs. Den 8. juni i år gjorde et knapt flertall på Stortinget vedtak om å slå sammen 31 kommuner i Norge med tvang. Blant dem var min egen hjemkommune, Sørum, som skulle slås sammen med Skedsmo og Fet. Både Fet og Skedsmo har fra før folkeavstemninger som sier nei. Nå har også folk i Sørum fått si sin mening. Mer enn 71 pst. stemte ved folkeavstemningen, nesten like høy valgdeltakelse som ved stortingsvalget. Resultatet ble et overveldende nei. Nesten 60 pst. stemte imot. Flertallet i kommunestyret vil lytte til folket i Sørum. Det bør også flertallet i denne salen gjøre gjennom å stemme for det representantforslaget som vi i Senterpartiet har fremmet tidligere i dag.

Til NRK 13. september i fjor sa daværende justisminister Anders Anundsen:

«Det som er symptomatisk ved lensmannskontorene er at de stort sett er åpent tre dager i uka (...). Det er ikke beredskap og polititjenester i et sånt bygg.»

Flere plasser i landet, bl.a. på Romerike, legger en nå konkrete planer for å demontere velfungerende lensmannskontor. På Årnes gikk i fjor høst 1 200 innbyggere i fakkeltog for å ta vare på lensmannskontoret, et kontor som leverer gode tjenester, som har stor tillit i lokalbefolkningen, og som fram til i dag har hatt åpent fem dager i uken. Nå legger en planer for at kontoret kanskje skal være åpent noen få timer et par dager i uken, og kommunen er satt fullstendig på sidelinjen i prosessen. Tilsvarende ser en også i Lørenskog.

Her planlegger altså regjeringen en type lensmannskontor som en tidligere argumenterte for å fjerne. Er det fordi regjeringen egentlig mener at lensmannskontorene ikke er så viktige? Eller for å sitere daværende medlem av justiskomiteen Jan Arild Ellingsen, fra Fremskrittspartiet, fra leserinnlegget i Glåmdalen 12. september i fjor:

«For oss i Fremskrittspartiet er ikke et lensmannskontor annet enn en adresse, med innlagt vann, strøm og kloakksystem.»

Er det dette som er Fremskrittspartiet og regjeringens syn?

Senterpartiet tar kampen for lensmannskontorene i tråd med den lokale folkeviljen. Vi vil kjempe videre for styrking av det lokale politiet. Vi vil kjempe for styrking av skole og omsorg og andre viktige tjenester i kommunene. Vi vil kjempe for en politikk som tar folks hverdag på alvor. Vi vil kjempe for tjenester og beslutninger nær folk.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Noe av det beste med vårt samfunn er at det er preget av små forskjeller mellom folk, høy tillit og sterke felleskap. Anerkjente forskere har vist at samfunn med små forskjeller i makt og rikdom er samfunn med færre sosiale problemer, høyere økonomisk vekst og et sterkere sosialt lim. Derfor er det så skremmende å se at de økonomiske forskjellene øker betydelig, for den rikeste tidelen av Norges befolkning eier nå over halvparten av all formuen i landet, samtidig som det blir bare flere og flere fattige barn.

Regjeringen har arrangert skattefest for den økonomiske eliten med 21 mrd. kr i skattekutt, og de har sendt regningen for festen til vanlige folk gjennom usosiale kutt. Vi kan nevne regjeringens kutt i de arbeidsløses feriepenger, i barnetillegget for uføre foreldre og i pleiepengene.

De økende forskjellene og de usosiale kuttene rammer mitt eget fylke, Østfold, hardt, med en stor andel uføretrygdede, lavt utdanningsnivå, men kanskje verst av alt – en veldig høy barnefattigdom. Ja, 7 700 unger vokser opp i fattige familier i Østfold. I andel er dette nest verst i hele landet. Dette er 7 700 unger som kanskje ikke kan gå i barnebursdager fordi foreldrene ikke har råd til å sende med gave, som ikke kan være på SFO, eller som ikke har råd til å være med på fotballaget. For det er det barnefattigdom handler om: følelsen man sitter igjen med når en ikke kan delta på lik linje med de andre, følelsen av ensomhet. Jeg så mye av det i min egen oppvekst i Sarpsborg, og vi vet hvor farlig det er for den enkelte med den klumpen i magen, men også for hele fellesskapet.

Men heldigvis vet vi at dette handler om urettferdig fordeling i et økonomisk system som gir stadig mer til dem som har mest fra før, et menneskeskapt system som også kan forandres av mennesker. For vi kan fordele makt og rikdom fra den økonomiske eliten til vanlige folk, f.eks. gjennom å innføre skatt på børsspekulasjon – for å bruke pengene på å øke barnetrygden. Det vil være det mest effektive tiltaket på kort sikt for å bekjempe barnefattigdom, fordi barnetrygden har stått stille siden 1996, noe som gjør at den har gått ned i verdi hvert år siden. Derfor fremmer blant andre jeg et representantforslag om kraftig å øke den universelle barnetrygden tilbake til 1996-nivå, med målrettede tillegg for dem som har aller minst.

I stedet for å gi vekk felleskapets verdier til dem med mest fra før, vil vi bruke de store pengene på rettferdig fordeling og sosial utjevning, fordi et samfunn der det er kort vei fra døra til sveisersønnen og døra til advokatdatteren, er et varmt samfunn som det er verdt å kjempe for. Vår visjon for det samfunnet stopper ikke med økt barnetrygd. Vår visjon er et samfunn der vi skaper godene i felleskap og fordeler dem demokratisk, et samfunn der vi flytter både makt og rikdom fra elitene til vanlige folk. Det er et sosialistisk samfunn.

Monica Carmen Gåsvatn (H) []: Høyres visjon er å skape et samfunn med muligheter for alle. Dette skal vi klare gjennom å satse på kunnskap i skolen, et inkluderende arbeidsliv, omfordelende skattepolitikk og målrettede ordninger rettet mot dem som faller utenfor skolen eller arbeidslivet.

Utenforskap kan f.eks. skyldes rus og helseproblemer, dårlig skolegang, manglende integrering og at man ikke har en jobb å gå til. Vi vet at arbeid er meget viktig for de aller fleste. Det gir lønnsinntekter og muligheter for å eie egen bolig, ha bil, kunne reise og ha muligheter til livsutfoldelse. Det er med andre ord god mental helse å ha en jobb å gå til.

Et av de største sosiale skillene i Norge går mellom dem som sliter med rus og psykiske problemer – og oss andre. Den første gruppen lever i snitt ca. 20 år kortere enn resten av befolkningen. Høyres største bekymring er at mange faller utenfor velferdssamfunnet. Derfor ønsker vi å satse på tiltak som bidrar til at flere kommer i arbeid eller i utdanning. Gjennom vår politikk løfter vi de mest sårbare gjennom satsing på bedre rusbehandling, psykisk helsevern og tettere oppfølging av Nav. Askim i Østfold er et godt eksempel på dette. Nav-kontoret der har brukt individuell jobbstøtte for å sikre at mennesker med funksjonsnedsettelser får tilgang til og opprettholder betalt arbeid i det åpne arbeidsmarkedet. Grunntanken i dette prosjektet er å hjelpe personer med å skaffe seg et ordinært arbeid med lønn og gi dem den støtten som kreves for å lykkes.

I satsingen på arbeid og psykisk helse har det vært en dreining fra skjermede tiltak til mer fokus på ordinært arbeid – dette fordi man har erfart at brukere med psykiske helseproblemer kan og vil jobbe, og de har gjennom slike prosjekter mulighet til det.

Resultatet av metoden for å få folk med psykiske problemer ut i arbeid er så godt i Askim at regjeringen vil bruke 100 mill. kr, som tidligere var budsjettert som et prosjekt i Nav, til å bli en fast post på budsjettet for neste år. Slik sikrer man at ordningen blir varig, og Nav får muligheten til å øke innsatsen.

Vi nordmenn er privilegerte. Vi bor i et land med små sosiale forskjeller, har en god skole, et helsevesen for alle og lav arbeidsledighet. Gjennom generasjoner har vi bygd et samfunn vi kan være stolte av, og som det er vår oppgave å føre videre. Selv om det er mye bra i Norge, ligger det også store uløste oppgaver og utfordringer foran oss. For mange, særlig unge, står fortsatt utenfor arbeidslivet. I møte med disse utfordringene vil Høyre ta vare på Norge som verdens beste land å bo i. Det handler om å skape flere jobber og å kvalifisere folk til disse jobbene, da det er arbeid som betaler for velferden vår.

Karin Andersen (SV) []: Det er mye diskusjon om læreren og skolen og de elevene som sliter. Sjøl kunne jeg vært en av dem som hadde droppet ut av skolen, fordi jeg har lese- og skrivevansker, men jeg var en av dem som traff en drømmelærer, som hadde tid til meg, og som så at jeg hadde evner, sjøl om jeg skrev så boka var mer rød enn blå.

Mange har pratet om drømmelæreren. Det er den læreren som har både tid og evne til å se hele ungen, se de ungene som prøver å gjøre seg så små og usynlige de bare kan, fordi de til og med kanskje har noen vonde hemmeligheter som ingen har fått vite om ennå, men som kan hindre dem i å få et godt liv etterpå.

I 2013 hyllet Erna Solberg drømmelæreren Edvin Svela på landsmøtet, hvorpå han øyeblikkelig gikk ut og dannet felles front med SV mot Høyres skolepolitikk – som han mente var helt i strid med det som var en god skole – nemlig mer fokus på tester, rapportering, og Høyre og regjeringens entydige nei til flere lærere, som er kjempeviktig for at alle unger skal bli sett. Nå i høst skjedde det jammen om igjen. Nå var det Jan Dubowski som sto fram som drømmelæreren som hadde berget mange unger som virkelig sleit. Ja, hva var det som skjedde nå? Jo, han var faktisk en av de lærerne som denne regjeringen har avskiltet. Han er ikke god nok, på tross av at han gjennom sin yrkeskarriere har lært unger både å lese og skrive og matematikk – sjøl om han ikke har nok vekttall i det, har han klart det. Han har faktisk klart å berge disse ungene igjennom, slik at de har tro på seg sjøl – det går bra med dem i samfunnet. De hadde dårlige odds, men de traff drømmelæreren.

Det mangler kvalifiserte lærere i norsk skole, det er riktig. Da kan vi ikke avskilte dem som er kvalifisert. Det mangler kvalifiserte lærere i norsk skole. Da kan vi ikke sette karakterkrav for å komme inn på lærerutdanningen som gjør at hvis du har 5,2 i snitt, men 3 i matte, kommer du ikke inn. Du kan ha 6 i engelsk, men du får ikke lov til å bli engelsklærer. Men vikarlærer, ansatt i skolen, kan du bli. Man er altså ikke kvalifisert til å komme inn på lærerutdanningen, men man blir ansatt i skolen som ufaglært vikarlærer, og det tallet øker nå. Derfor er jeg veldig glad når jeg nå ser i avisen at det ser ut til å bli flertall i Stortinget for å avvise denne avskiltingen av lærerne som regjeringen har stått for, og for det forslaget som SV har lagt på bordet i dag. Det er bra for ungene, for de trenger disse drømmelærerne.

André N. Skjelstad (V) []: Nå er det 162. storting åpnet. Det har vært en spesiell opplevelse å høre alle forslagene som Senterpartiet og Arbeiderpartiet har lagt fram, som har som hovedformål å reversere Norge.

I den perioden vi har bak oss, har vi gjennomført en rekke reformer. De er ikke feilfrie, men i sum mener jeg at de bidrar til et bedre og mer framtidsrettet Norge. Jeg forstår at det er populært å forsøke å skape fortellinger om et idyllisk Norge på 1970-tallet. Vi må kunne vår historie. Det er kunnskap for å kunne skape bedre løsninger som gjør oss rustet for framtidens utfordringer, for det handler om å gi best mulig tjenester til våre innbyggere.

Noe av det viktige i perioden vi har foran oss, er å trygge og videreutvikle norsk næringsliv, slik at vi kan opprettholde et godt velferdssamfunn også i årene som kommer. Veksten og utviklingen må gjennomføres i et tettere samspill, og ikke minst er det behov for det grønne skiftet. Vi er allerede godt i gang med gode prosjekter. For eksempel fikk vi i forrige periode iverksatt biokraftanlegget på Skogn i mitt eget hjemfylke, Nord-Trøndelag. Det anlegget er et resultat av et godt og solid samarbeid blant de borgerlige partiene. I tillegg til solide bidrag til et bedre klimaregnskap gir satsingen også gode muligheter for å utnytte skogressursene i hele landet. Som industrisatsingen bør dette ses i sammenheng med de enorme ressursene Norge forvalter innen fiskeri og havbruk. Dette er blant våre viktigste vekstnæringer, som gjør at vi blir enda bedre rustet til å bruke biomassen i alle disse næringene.

Fisk har vi levd av i årtusener, og vi skal leve av det videre. Vi må legge til rette for effektiv og bærekraftig bruk av våre ressurser, samtidig som vi ivaretar både nasjonens og regionenes interesser på en god måte. Den industrielle satsingen er ikke mulig uten forskning og utvikling. Norge må ta lederansvar i de sektorene vi har fortrinn i – det være seg helse, IKT, fisk, skog- og landbruk eller kultur. Vi må sørge for at vi har et utdanningsløp som tar vare på å utvikle alle talenter – fra de i barnehager til de som tar doktorgrad. Et sterkt landbruk er en forutsetning for at Norge ser ut som det gjør. Det bor folk stort sett overalt i Norge. Det ønsker jeg at det fortsatt skal gjøre.

Vi må utforme politikken slik at alle deler av landbruket kan utvikle seg. Venstre har hatt en sterk hånd på rattet når det gjelder landbrukspolitikken i den forrige perioden. Det har gitt inntekts- og produksjonsvekst og optimisme i landbruket. Jeg vil bidra til at den trenden fortsetter. Framtidslandbruket må bestå av tre stolper – for det første et landbruk som pleier landskapet og utnytter biomasseressursene, gjerne gjort som en binæring. For det andre skal vi videreutvikle et differensiert og mangfoldig familielandbruk. Den tredje stolpen må være at vi muliggjør kommersialisering i landbruket rettet mot et betalingsvillig internasjonalt marked. Landbrukets betydning som landskapspleier har også stor betydning for reiselivet. Jeg er optimist på vegne av framtiden i Norge, og noen av oss må ha troen på at det er i framtiden vi skaper ting.

Nina Sandberg (A) []: I trontalen ble det gjort et poeng av at kloke stortingsvedtak har bidratt til samfunnsutviklingen, og at regjeringen kommer til å legge stor vekt på at vedtakene i denne sal skal bli til gagn for kommende generasjoner.

Derfor vil jeg oppfordre Stortinget til å revurdere en avgjørelse som ble fattet i vår, som er ganske lite klok, og som kommer til å bli til ugagn for generasjonene som kommer. Det handler om Viken. Først vil jeg understreke at jeg er enig i det Stortinget la som fundament for reformen: at regionene bør danne funksjonelle enheter, slik at sammenhengende bo- og arbeidsmarkeder ikke bør deles. Likevel er det nettopp en slik uønsket deling som blir resultatet når det slås en felles grense rundt Akershus, Østfold og Buskerud – med Oslo på utsiden.

Oslo vil ikke inn i noen region. Men da å etablere Viken som en plan B er dysfunksjonelt, for det går på tvers av hensikten med regionreformen, altså målet om mer helhetlig samfunnsplanlegging, der man i regionene samordner utviklingen innenfor samferdsel, klima og miljø, kompetanse, næringsliv, kultur, med mer.

Nesten alt Akershus fylkeskommune driver med på disse områdene, har i dag konsekvenser for Oslo – og omvendt. Vi er i praksis en region allerede. På tross av det har Stortinget gått med på å lage hybriden Viken, en region som kommer til å bli stor, men ikke sterk, som ikke løser noen reelle behov, men som flytter utfordringene til den nære hovedstadsregionen ut av fokus. Paradoksalt nok var det nettopp slike problemer regionreformen skulle hamle opp med: at fylkeskommunene er svake og ikke evner å koordinere felles utfordringer.

Så er det en ting til: Både fylkestingsvedtak, høringer og meningsmålinger viser at lokalt blir også Viken oppfattet som en veldig dårlig plan.

Akershus trenger ikke en halvgod politisk og administrativ struktur som ikke løser problemer, men skaper nye. Noen ganger er ikke nest best godt nok. Stortinget må ta ansvar for å styre riktig og ikke sløse bort ressursene på en inndeling som ikke kommer til å fungere. Jeg ber derfor om at forsamlingen støtter representantforslaget som kommer om å oppheve Viken, når dette kommer til behandling.

Vetle Wang Soleim (H) []: Det er en stor ære for meg å innta denne talerstolen, på vegne av et fylke som bidrar tungt til vår felles velferd. Med energi, fiskeri og havbruk, olje og gass, reiseliv og maritime næringer står jeg stolt som en representant for Møre og Romsdal og alle de ildsjelene og folkene som står på.

Gjennom valgkampen sa jeg at Høyres politikk er best for Møre og Romsdal, og det ser det ut til at velgerne er enig i. Jeg blir innmari glad og ydmyk når Høyre blir fylkets største parti for andre stortingsvalg på rad. Jeg tolker dette som et uttrykk for at velgerne liker den politikken regjeringen har levert så langt, og at man har troen på Høyres løsninger i de fire årene som kommer.

I trontalen sa kong Harald:

«Vi må gjennomføre nødvendige reformer, også når det er krevende på kort sikt.»

– Også når det er krevende på kort sikt.

Høyre har stått fast på de reformene vi har innledet, og vi ønsker å gjennomføre dem. Mitt inntrykk er at noen partier gjør riktige og nødvendige reformer for landet om til et partipolitisk og uforutsigbart spill.

Denne forsamling tar i sitt virke stilling til store spørsmål som påvirker enkeltmenneskers hverdag og hele kommuners framtid. Det at man da vingler og reverserer i store spørsmål for nettopp disse, er etter min mening sterkt uheldig. Det gjør meg opprørt å se andre partier leve etter kortsiktig partipolitisk gevinst framfor langsiktig ansvarlighet på vegne av nasjonen.

Norge forandrer seg, og strukturen på de offentlige tilbudene må følge etter. Det tror jeg er en setning som alle kan være enig i. Men det var først da vi inntok regjeringskontorene, at dette faktisk ble gjort noe med.

Landet trengte sårt at noen kom for å gjøre endringer i hvordan vi bygde veiene våre, organiserte gode tjenester fra kommunene våre og forenklet regelverket for å gi flere boliger til innbyggerne våre. Derfor skal regjeringen og Høyre fortsette med den jobben som er satt i gang.

Kommunereformen fortsetter ufortrødent videre. Effektivisering og avbyråkratisering fortsetter. Vi skal bygge veier på nye og billigere måter, og vi skal utvide pakkeforløpene slik at de svakeste i samfunnet får et godt helsetilbud når de trenger det – for å nevne noe.

Det påhviler dette stortinget et enormt ansvar for å gjøre de riktige og nødvendige grepene for å etterlate seg et like godt velferdssamfunn også til den generasjonen som jeg er en del av.

Trontalen varslet overskriften «Et bærekraftig velferdssamfunn» for regjeringens arbeid de kommende årene. Det blir et veldig viktig arbeid.

De store pengene må brukes på det som gir nasjonen grunnlag for å opprettholde sitt høye velferdsnivå. Da må man investere i forskning, infrastruktur og skattelettelser, og unngå å stå i veien for dem som ønsker å få til noe.

Presidenten: Klokken er da blitt 22, og Stortinget tar pause i forhandlingene.

Første taler i morgendagens møte er statsminister Erna Solberg.