Henrik Asheim (H) [09:04:12] (komiteens leder): Revidert budsjett er nettopp det – en revidering av det budsjettet som Stortinget vedtok i fjor høst. Utviklingen i norsk økonomi viser hvor godt det budsjettet traff på situasjonen landet vårt faktisk er i. Vi ser nå at ledigheten fortsetter å gå ned. Vi ser at veksten fortsetter å gå opp, og at det skapes flere arbeidsplasser over hele landet. Samtidig ser vi at gjennomføringen i videregående skole øker, at helsekøene blir kortere, og at soningskøene er de facto borte. Det viser at regjeringens politikk svarer på mange av de utfordringene Norge står overfor, og som mange opplever i sin hverdag at trengs å løses.

I møte med oljeprisfallet som rammet oss i 2014 og 2015, viste regjeringen gjennom budsjettpolitikken at man hadde gode virkemidler for å håndtere dette. Norsk politikk har reist seg, og norsk økonomi har reist seg, som etter tilbakeslagene nå er preget av optimisme og solid vekst over hele landet. Den økonomiske veksten har ikke vært høyere på mange år, og siden 2009 har ikke ledigheten vært lavere.

I denne revideringen av budsjettet ligger hovedprioriteringene fast innenfor skatt, kunnskap, samferdsel, helse og en solid kommuneøkonomi, som også videreføres. Slik styrker vi velferden og bidrar til at det skapes flere lønnsomme arbeidsplasser over hele landet, og vi ruster oss for en fremtid hvor oljeinntektene blir mindre viktige, og hvor Norge skal gjennom ny omstilling. Etter flere år med økt oljepengebruk som var nødvendig for å kompensere for fallet i oljeinntektene på grunn av oljeprisfallet, tar man nå ned oljepengebruken i revidert budsjett med 5,6 mrd. kr. Regjeringens forslag til endringer i budsjettet og i budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti viser at denne budsjettrunden er nettopp det – en revidering. Vi har nå, som fire felles partier, gjort opp den tiende budsjettenigheten sammen, med forutsigbarhet, med trygg styring og med en vekstskapende politikk til det beste for landet.

Da er det slik at resultatene i norsk økonomi, den forutsigbarheten som etterlyses både av næringslivet og av familier rundt om i landet, ikke kommer av seg selv. Det kommer av trygg styring, og det kommer av at det er fire partier som er mer opptatt av å finne sammen og finne løsninger, enn av å drive demonstrasjonspolitikk eller avlyse hverandres pressekonferanser eller i andre sammenhenger.

Derfor er egentlig sensasjonen i debatten vi skal ha i dag, ikke budsjettforliket eller revideringen av budsjettet. Det er alternativene til det reviderte budsjettet. Det er ganske spesielt at vi har opposisjonspartier som har den samme inndekningen med helt forskjellige beløp. Det er ganske spesielt at Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjennomfører nøyaktig de samme tiltakene ved å innføre moms på netthandel under 350 kr. Arbeiderpartiet sier de tar inn 770 mill. kr, mens Senterpartiet sier at det koster 1 mrd. kr. Det er ganske spesielt når opposisjonen ikke engang klarer å bli enig om hvordan de skal dekke inn overbudspolitikken sin. Det Arbeiderpartiet gjør i sitt alternative budsjett, er å gjøre så å si alle endringer som flertallspartiene gjør, alle reduksjonene som man gjør. Så skal man være med på litt mer, og da bruker man 770 mill. kr som man ikke har, som Posten sier det ikke er mulig å ta inn, og som de sier det ikke er mulig å innføre fra 1. august, og så bruker man det på overbudspolitikk uten prioriteringer – bare for å bruke mer penger. Slik slipper man tømmene i norsk økonomi, når det viktigste blir å ha litt mer, uten å være så veldig opptatt av om de pengene faktisk finnes, om det er realistisk å hente dem inn, og hvordan man skal gjøre det.

Jeg må si at det å se alternativet til Arbeiderpartiet i denne debatten og det vi skal votere over i dag, viser et arbeiderparti som har sluppet rattet på venstresiden og satt seg i baksetet. Det er faktisk ikke noe jeg hadde trodd jeg skulle si, men det mest realistiske, alternative reviderte budsjettet fra opposisjonen i dag kommer fra SV. De har iallfall en inndekning som er ærlig, og som er realistisk. De tallene som man opererer med når det gjelder 350-kronersgrensen, er slått ganske grundig tilbake senest i dag fra Posten, som har fått vurdert dette. Det opposisjonen baserer seg på, er at dette beløpet ikke bare skal gjelde varer under 350 kr. All netthandel skal plutselig forsvinne, og alle arbeidsplasser skal skapes i Norge. Det er det ingenting som tyder på. Arbeiderpartiet sa selv i debatten vi hadde på mandag, at de trodde det var urealistisk å innføre dette fra 1. august i år. I dag foreslår de det i Stortinget og dekker inn utgiftene med penger de mener de selv ikke har. Slik styrer man ikke landet, og derfor er det veldig bra at de fire borgerlige partienes enighet blir vedtatt.

Jeg tar opp forslag nr. 76.

Rigmor Aasrud (A) [09:25:25]: Årets reviderte nasjonalbudsjett er med få unntak akkurat det – en revidering. Det viderefører et budskap som ikke adresserer at forskjellene mellom folk øker, at sysselsettingsandelen går ned, og at det over år skapes for få arbeidsplasser i Norge.

Små forskjeller mellom folk skaper tillit, det øker produktiviteten, og det bidrar til større forståelse for de omstillingsbehovene vi som samfunn møter. Sterkere produktivitetsvekst er nødvendig for at vi skal kunne opprettholde vår konkurranseevne og inntektsutvikling. Vi må sørge for at vi har en bærekraftig offentlig sektor som leverer tjenester av en slik kvalitet at de er konkurransedyktige med private løsninger. Dersom gapet mellom offentlig og privat rikdom blir for stort, vil oppslutningen om fellesskapet utfordres. Det vil vi som nasjon ikke tjene på.

De siste fire årene har oljepengebruken økt mye mer enn under Stoltenberg-regjeringen. Selv om vi var igjennom en global finanskrise, var økningen bare 0,3 pst. i snitt. Solberg-regjeringens attest er en økning på 0,6 pst. Og oljekrisa var ingen krise, den rammet bare regionalt, hørte vi ofte.

Vi støtter at regjeringen bruker mindre oljepenger. Men vil det vare? Det krever tydelige prioriteringer, og her skiller vi lag med regjeringen i saker som er viktige for folk flest.

Arbeiderpartiet lytter til en rekke fagforeninger, til NHO og Virke, som alle mener at den avgiftsfri netthandelen er en trussel mot norske arbeidsplasser. Å fjerne dette avgiftshullet på slik netthandel gjøres i våre naboland, og det gir inntekter til statskassa, inntekter vi kan bruke til å bygge ut velferden der det trengs.

I forbindelse med lovproposisjonen som ble behandlet på mandag, foreslo vi å fjerne adgangen til avgiftsfri import. Dessverre fikk vi ikke flertall. Basert på Virkes beregninger – for regjeringen vil ikke – vil avgiften gi inntekter i størrelsesorden 2 mrd. kr årlig. Arbeiderpartiet vil bruke disse inntektene til å forbedre tjenestene til folk flest. I andre halvår vil det kunne bety tjenester for 770 mill. kr. Å tette skattehull som gir tjenester for folk flest, er ikke latskap, det er fornuftig.

For Arbeiderpartiet er det alvorlig at det vil være flere som må kjempe om en tiltaksplass til høsten fordi antallet tiltaksplasser kuttes. Vi mener det er urimelig at de som nå er ledige, skal få mindre muligheter for arbeidstrening og for å komme seg ut i arbeid. De som fortsatt er ledige, står trolig lenger unna det ordinære arbeidsmarkedet enn mange av dem som har vært innom ledighetskøen de siste årene.

lnntekt av arbeid er med på å minske forskjeller mellom folk. Arbeid burde være en helt sentral del av den inkluderingsdugnaden bl.a. representanten Asheim snakket om akkurat nå. Kutt i tiltaksplasser er et lite, men målrettet virkemiddel for å øke forskjellene mellom folk. Vi ser ingen innstramninger for dem som allerede har fått store skatteletter. Sånt bidrar til at forskjellene øker, og at tilliten svekkes. Arbeiderpartiet vil bruke om lag 77 av de 770 millionene fra å tette skattehullet på flere tiltaksplasser. Vi synes ikke det er latskap.

Aktivitetsveksten i sykehusene var urovekkende lav i 2017 – langt under det som var planlagt. Det er grunn til å spørre hva det er som skjer. 1,1 pst. lavere aktivitetsvekst vitner om dårlig styring. Hva betyr det for pasientene? Det er ingenting som tilsier at behovet for sykehusbehandling går ned. Er det dette som kalles effektivisering? Arbeiderpartiet foreslår i sitt forslag å øke bevilgningen til sykehusene med 250 mill. kr. Vi mener også det må gjøres noe for å møte situasjonen med fastlegemangelen. KS’ leder er tydelig på det. Derfor foreslår vi 20 mill. kr mer enn regjeringen i vårt alternativ og finansierer økt satsing på helse ved å fjerne avgiftsfritaket på netthandel. Det er ikke latskap å sikre folk tilgang til leger og sykehustjenester.

Om snaue to måneder skal barnehagene ha på plass en ny bemanningsnorm. Den er ikke hensyntatt i kommunale budsjetter, og de private barnehagene vil bli kompensert først om to år. Vi er særlig urolige for de små ideelle barnehagene. To år uten kompensasjon kan bety at mange av dem ikke har økonomi til å fortsette. Da vil det bli de store kommersielle som overtar driften. Det er en utvikling Arbeiderpartiet ikke vil støtte. En søkbar pott på 200 mill. kr er nødhjelp for høsten, og fra nyttår vil deler av potten inngå i kommunerammen for de kommunale barnehagetilbudene, mens deler av bevilgningen for de små private skal bestå inntil tilskuddene deres blir utbetalt basert på den nye normen. Vi bruker om lag 25 pst. av inntektene fra å fjerne avgiftsfritaket på netthandel på barnehagene, og jeg tror ikke foreldrene opplever en slik bevilgning som latskap.

Klimaendringer utfordrer på mange områder. For bare noen uker siden rant en flomstor Gudbrandsdalslågen over sine bredder. Lokalsamfunn har ras og skred nært innpå daglivet. Behovet for utbedringer og forebygging er stort, og vi bruker momspenger for å øke innsatsen. 85 mill. kr vil bety at litt mer vei blir rassikker, og at noen flere områder slipper å grue seg til vårlige flomtrusler.

Norge har tatt på seg store forpliktelser for å nå FNs klimamål. Fangst og lagring av CO2 gjennomføres i noen prosjekter rundt om i verden. I Norge har vi en unik mulighet til å lagre CO2 i Nordsjøen. Det kan gi oss nye arbeidsplasser og inntekter i lang tid framover. Infrastrukturen i Nordsjøen kan brukes videre, og det gir muligheter som produksjon av hydrogen basert på norsk gass. Norge har ledende teknologimiljøer på karbonfangst, -transport og -lagring. Arbeiderpartiet vil sikre at vi kommer videre med de to prosjektene som er lovende. I vårt forslag til revidert nasjonalbudsjett finansierer vi også økt innsats på dette området.

Også Heimevernet, Luftforsvaret og omstillingen på Andøya kunne fått økte bevilgninger dersom flere hadde prioritert som Arbeiderpartiet.

Statsministeren omtaler opposisjonen som lat fordi man ikke prioriterer. Vi betrakter ikke de forslagene som vi fremmer for å prioritere tjenester til folk flest framfor skattelette der de som har mest, også får mest, som latskap.

Det er mulig at regjeringens prioriteringer er mer populistiske hos deler av befolkningen, men ungene i barnehagen, elevene i skolen, lærerne, de som trenger behandling på sykehusene, de som ikke kommer seg inn i arbeidsmarkedet, ville kommet bedre ut med våre prioriteringer.

Til slutt: Presidenten sendte et brev til komiteen den 28. mai, der hun på vegne av presidentskapet foreslo å redusere tilleggsbevilgningene som er lagt inn i revidert nasjonalbudsjett, fra 379 mill. kr til 263 mill. kr knyttet til byggeprosjektet her på Stortinget. Vi registrerer at presidenten og presidentskapet ikke har nådd fram hos flertallet. De fastholder en høyere bevilgning. De vil sikkert si at det ikke er nødvendig, for innsparingen vil jo komme til utbetaling i 2019. Da blir det spennende å høre hvorfor man finansierer forliket ved å kutte i bevilgningen til Campus Ås. Begge deler dreier seg om likviditetsforskyvninger. Også på Ås vil selvsagt utgiftene komme tilbake. Det er bare Arbeiderpartiet og Senterpartiet som har kuttet slik presidentskapet har bedt om. Etter å ha hørt partiene snakke etter at vi hadde saken til behandling her i salen for en tid siden, er det ganske underlig.

Arbeiderpartiet kutter også i forslaget om bevilgninger til nye utredninger som presidentskapet har bedt om. Vi mener det nå må fokuseres på å få gjort ferdig det arbeidet som er i gang her på Stortinget, før man setter i gang nye utredninger.

Jeg vil med dette ta opp forslagene som vi har fremmet enten alene eller sammen med andre.

Helge André Njåstad (FrP) [09:46:28]: Eg vil starta med å takka komitéleiar og saksordførar for godt samarbeid om revideringa, både i komitéarbeidet og – ikkje minst – gjennom forhandlingane med Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre. Eg vil òg takka Abid Q. Raja og Kjell Ingolf Ropstad for veldig godt samarbeid. Mens resten av befolkninga har teke sommaren på forskot og kost seg ute, har me sete inne og revidert eit allereie godt budsjett. Heldigvis var budsjettet så godt at det ikkje var behov for å bruka heile den tida me hadde til rådigheit for forhandlinga av revidert. Me vart faktisk einige éin dag før fristen, og det er fordi Noreg blir styrt veldig godt.

Som fleire har vore inne på tidlegare i dag, hadde me eit godt tilpassa budsjett. Siv Jensen og regjeringa har lost Noreg gjennom ei krevjande tid, med oljeprisfall og høg innvandring, og styrt landet godt. No er me heldigvis i ein ny fase der me ser at optimismen er på veg opp og arbeidsløysa på veg ned. Asyltilstrømminga til Noreg har sjelden vore lågare enn ho er no, for Noreg blir styrt godt, og det er god kontroll. Me er òg inne i ein periode der innfasinga av oljepengar ikkje lenger er på det nivået det har vore. Det betyr at skal me gjera store satsingar på utgiftssida, er me nøydde til å gjera prioriteringar på inntektssida eller på utgiftssida i budsjettet.

Framstegspartiet har mange fotavtrykk i det opphavlege statsbudsjettet, men òg i det reviderte. Eg vil trekkja fram eit par poeng.

Maskinskatten er ei sak som er veldig viktig for oss. At me no reduserer eigedomsskatten på maskinar, gjev grunn til optimisme i næringslivet. Me ser at investeringar kjem til Noreg på grunn av det, og me ser at det skapar ein optimisme i seg sjølve.

Framstegspartiet er alltid oppteke av eldreomsorg. Sidan førre revidering har me fått ein eigen eldreminister, regjeringa har lagt fram ei eiga melding – Leve hele livet – og me har gjort tydelege prioriteringar innanfor eldreomsorg både i revideringa og i det opphavlege budsjettet. Blant anna legg me inn 700 fleire plassar tilgjengelege for heildøgns pleie, noko som vil sørgja for ei endå betre eldreomsorg. Me utvidar òg suksessen med statleg finansiert eldreomsorg – sånn at endå fleire kommunar kan vera offensive – og sørgjer for at kommunane får meir pengar til eldreomsorga.

Eg er òg glad for at me i revidert, i lag med Kristeleg Folkeparti, har unngått å innføra eit gebyr på skifte – det såkalla dødsgebyret. Det er ein positiv siger, sett med Framstegspartiets auge. Eg er òg glad for at regjeringa i revidert verkeleg har satsa på Svalbard. Det har kanskje ikkje vore kommunisert veldig tydeleg ut, men ser ein på kva som verkeleg er den store satsinga i revidert, er det ei offensiv Svalbard-pakke, der ein bl.a. legg inn 60 nye bustader som er nødvendige å byggja på grunn av rasfare. Det er òg ei rekkje andre tiltak for Svalbard-samfunnet som ligg inne i denne revideringa av budsjettet.

Me har òg vorte einige med Kristeleg Folkeparti om ei styrking av barnehagesektoren. Det er, som det vart sagt, spesielt målretta mot dei private barnehagane som lir under at dei ligg i kommunar som sjølve har for låg bemanning. Det blir ei forseinking før dei private barnehagane får ta del i kvalitetsauken med auka bemanning, fordi kommunane må bemanna opp. Difor kjem det ei målretta ordning som Kristeleg Folkeparti har kjempa inn, som me er glade for. I motsetning til Raudt gleder me oss over meir pengar til barnehage, fordi det kjem barna og kommunane til gode. Me er ikkje redde for at private hjelper til. Hadde me ikkje hatt dei private barnehagane som hjelpte til å gjera barnehageforliket til ein stor suksess, hadde me ikkje i dag sett at barnehagekapasiteten er løyst. Det hadde me aldri sett utan dei private, så me heiar på private barnehagar og på gründerar som skapar arbeidsplassar, meir enn å snakka dei ned i kvar samanheng.

Til slutt: Ei anna stor satsing i revidert, er innanfor miljø, nemleg plast i havet. Eg trur alle me i Noreg var stolte over at statsministeren vår – til G7 i Canada – fekk gjera greie for kva satsing me har på hav. At me set av bistandspengar til å kjempa mot det globaliserte problemet med plast i havet, er bra. Framstegspartiet heiar veldig på det, for det er ei stor utfordring for både næringslivet og andre, og det må løysast på den globale arenaen. At me kan tenkja nytt om bistand for å kjempa mot dette, er ei veldig viktig satsing som ligg inne i revidert.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:00:26]: Det er noe fascinerende ved å høre på Fremskrittspartiets talsperson, som skal løfte fram at den store seieren i budsjettforhandlingene er at Fremskrittspartiet på Stortinget sammen med Kristelig Folkeparti klarte å stoppe et gebyr som Sylvi Listhaug som justisminister foreslo å innføre. Hvis det er den nye seiersstrategien til Fremskrittspartiet, at regjeringen foreslår dumme tiltak som i etterkant blir stoppet i Stortinget, er det en ny parlamentarisk metode, for dødsgebyret er det faktisk tre Fremskrittsparti-statsråder som har kjempet for. Men heldigvis, til slutt sa Stortinget nei til den typen gebyrer.

Det som er ganske utrolig i det reviderte nasjonalbudsjettet, er det som ligger inne på forsvar, for igjen har man ikke klart å konkludere i forsvarspolitikken. Egentlig skulle man konkludert i forsvarspolitikken for to år siden, i langtidsplanen. Så utsatte man landmakten – Hæren og Heimevernet – og sa at det skulle man komme tilbake til i en egen landmaktutredning. Så kom man tilbake til det i fjor høst. Man klarte ikke å konkludere i fjor høst, man utsatte viktige beslutninger til i vår, til revidert nasjonalbudsjett. Men hva skjedde så? Jo, man klarer ikke å konkludere her heller, man utsetter det igjen til statsbudsjettet til høsten. Da har det gått over to år siden man egentlig skulle hatt en langtidsplan for Hæren og Heimevernet, og man har ennå ikke konkludert. Det er en særdeles slett måte å behandle landets beredskap på, og det er under halvannet år til regjeringen på nytt skal legge fram en langtidsplan, uten at man har fått vedtatt den forrige. Noe sånt har aldri før skjedd når det gjelder norsk forsvarspolitikk, at man ikke klarer å konkludere på de mest vesentlige tingene.

I vårt reviderte nasjonalbudsjett er vi veldig klare. Vi mener at det er helt avgjørende at man har en god helikopterberedskap i nord. Vi mener det er uforsvarlig det regjeringen legger opp til, at politiet ikke lenger skal kunne ha bistand av helikoptre hvis det skjer en krise i Nord-Norge. Det er regjeringens svar. Vi mener det er uansvarlig av regjeringen at de ikke styrker Heimevernet, når Riksrevisjonen er så tydelig som de er på at Heimevernet i dag ikke klarer å løse sine grunnleggende oppgaver når det gjelder objektsikring. Derfor legger vi inn mer penger til Heimevernet, ikke den sultefôringen som regjeringen gjør. Derfor styrker vi også Hæren, og vi legger opp til en investeringsplan når det gjelder å investere i stridsvogner.

Norge som land trenger en velfungerende landmakt, vi trenger en kapasitet til å ta vare på vår egen sikkerhet og vår egen beredskap. Derfor er det uansvarlig det regjeringen gjør når det gjelder forsvar.

Vi styrker også politiet med over 100 mill. kr. Vi ser den krisen vi har her i Oslo. Det trengs mer ressurser. Vi ser hvordan helt sentrale ledere i politiet i Oslo kritiserer den såkalte nærpolitireformen, politireformen, hvordan det har svekket politiets operative kapasitet her i byen, og man opplever det samme i hele Norge når man reiser rundt, at det er store utfordringer for politiet med hensyn til å løse grunnleggende beredskapsoppgaver. Derfor løfter vi inn 100 mill. kr der.

Dessverre går revidert nasjonalbudsjett inn i et kjent mønster på et annet område også, for regjeringen sier at man ønsker å redusere antall steder man kan få pass i Norge, med rundt 80 plasser. Og det er ikke bare på små steder, det er også byer som Kongsberg som ikke lenger skal ha passkontor – da må man dra til Drammen. Man snakker om at man skal styrke politiet gjennom en nærpolitireform, men det som i praksis skjer, er at det blir dårligere tjenester nær folk, det blir mer byråkratisering. Den veksten som vi har sett i politiet som er størst, har vært i Politidirektoratet, en helt feil prioritering fra dagens regjering.

Sentralisering hadde jeg ventet med Fremskrittspartiet og Høyre i regjeringskontorene. Men det jeg ikke hadde ventet, er den avgiftspolitikken som vi nå ser. Med Siv Jensen som finansminister har avgiftene i Norge økt med i snitt nesten 4 mill. kr hver eneste dag, altså 6 600 mill. kr mer i avgifter nå enn det var da Fremskrittspartiet kom inn i regjeringskontorene. De har ført en avgiftspolitikk som er helt uansvarlig for norsk industri og for folk flest. Derfor har vi en annen avgiftspolitikk. Vi har ikke den økningen i sjokolade- og sukkeravgiften og ikke-alkoholholdige drikkevarer som regjeringen legger opp til, som rammer norsk næringsliv og norske arbeidsplasser, og vi har en helt annen fordelingsprofil. For problemet med avgifter er at det rammer alle, om man har høy inntekt eller lav inntekt, og det er grunnleggende usosialt. Man finansierer mer og mer av statens inntekter gjennom gebyrer og avgifter, og det har vært en hovedlinje så lenge Fremskrittspartiet har hatt makten, f.eks. Ketil Solvik-Olsen, som har blitt rekordminister med å dra inn penger i parkeringsavgifter fra norske pendlere. Det er et mønster. I vårt opplegg er det lavere avgifter, det er lavere drivstoffavgifter, og det er en politikk tilpasset hele Norge og tilpasset folk med både lave og høye inntekter.

Jeg tar opp Senterpartiets forslag i innstillingen som ikke allerede er tatt opp, dem vi er alene om, og dem vi står sammen med andre om.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [10:14:53]: Debatten om revidert budsjett er en god anledning til å se helheten i politikken. Det gjør vi kanskje litt for sjelden i denne salen, for midt i diskusjoner om bruk av elmotor i vann, alkolås, skolegudstjenester og navnebytter er det lett å overse det store bildet, hvilken retning landet er på vei mot, hvilke muligheter og utfordringer som ligger foran oss.

Selv tenker jeg at vi er her for at folk skal kunne leve et godt liv, og for at framtiden skal være bedre enn dagen i dag. Folk må være trygg på at de har en god framtid, med jobb, hjem og frihet til å leve det livet de ønsker. Det er en forpliktelse som vi har.

I dag skjer det motsatte. Gapet mellom fattig og rik øker, og de eldre generasjonene, vi som er voksne og etablert nå, trekker stigen opp etter oss. Det tydeligste eksempelet er klimaendringene som dagens regjering er helt ute av stand til å møte med tiltak som matcher omfanget av utfordringene. Mai måned var rekordvarm. Aldri har det blitt målt så høye temperaturer i mai. Unge i dag har heller ikke opplevd en måned i løpet av sitt liv under normaltemperaturen. Den ene varmerekorden topper den andre. Regjeringens svar er å legge fram et revidert budsjett som godkjenner videre utbygging av oljefeltet Snorre i Nordsjøen. Uten videre behandling eller debatt sier stortingsflertallet ja til økte utslipp på 360 000 tonn CO₂ i året, utslipp unge i dag så absolutt ikke har råd til. I revidert sås det tvil om regjeringens vilje til å realisere karbonfangstprosjekter i Norge. Jeg må innrømme at jeg hadde et håp om at Venstres inntog i regjeringen skulle gi et større gjennomslag for klima, slik at det var nye tiltak for å kutte klimagassutslipp og ikke kutt i alkoholavgiftene Venstre kunne skryte av i budsjettbehandlingen.

Denne våren har vi også fått tall som viser at over 100 000 unger vokser opp i fattigdom – 101 000 unger som ikke får de samme mulighetene, som ikke får den samme starten i livet, som ikke får den oppmerksomheten i den politiske debatten som de fortjener. Disse tallene kan umulig ha gjort særlig inntrykk på regjeringen, for i revidert budsjett finnes ikke ett tiltak for å bekjempe barnefattigdom. Vi må vel da konkludere med at regjeringen er fornøyd med sin egen innsats. Det spørs om ungene er det.

Trygghet for framtiden handler også om å ha jobb og bolig. Det er grunn til å minne om den utviklingen vi har sett i så mange andre land, hvor ungdomsledigheten har bitt seg fast på et høyt nivå, og hvor reallønnen for folk flest står stille. Hos oss har barnefamilier svakere inntektsvekst enn dem uten barn. Arbeidsmarkedet for unge er svekket, og det er først og fremst de unge som sitter fast i midlertidige stillinger og et mindre trygt arbeidsliv. Jobb og bolig henger sammen. Forskjellene mellom dem som står på innsiden, og dem som står på utsiden av boligmarkedet, øker. Uten fast jobb får man ikke lån, og stadig flere unge må ha hjelp for å komme inn på boligmarkedet. De som kommer inn, sitter fast med skyhøye lån. Vi har nå en generasjon med unge som har mistet mye av den friheten som generasjonene før oss har kjempet for. Der mine foreldre og deres foreldre igjen nærmest kunne ha tatt det for gitt at deres unger kom til å få det bedre enn dem selv, er ikke det så sikkert lenger. Økende forskjeller er skadelig for en hel generasjon – deres syn på framtiden, på hvilke muligheter de har, og for produktiviteten i økonomien – men det er ikke nevnt i det hele tatt i revidert nasjonalbudsjett.

Vi skulle ha brukt de store pengene til å investere i framtiden, ikke på å videreføre store skattelettelser til de aller rikeste og ikke på en fortsatt satsing på oljeindustrien. Vi skulle ha brukt pengene på en miljøvennlig framtid, på å kutte klimagassutslipp og på å omstille norsk økonomi, på å redde havene våre og på å kvitte oss med plasten. Vi skulle ha brukt pengene på kanskje det aller viktigste som finnes, på ungene våre, på nok voksne i barnehagen, på en skole hvor alle barn blir sett, og på de barnefamiliene som sliter med å få endene til å møtes. Vi skulle ha brukt pengene på å få ungdom i jobb, på en langsiktig satsing for Oslo øst og sør, på en god velferd i kommunene i hele landet. Vi skulle ha brukt pengene på å redusere forskjellene – ikke på å øke dem. En slik prioritering er en prioritering av de mange og ikke de få. Det er den prioriteringen SV foreslår i sitt budsjett.

Med dette tar jeg opp de forslagene SV er en del av, eller som vi har lagt fram alene.

Abid Q. Raja (V) [10:24:16]: Da vi vedtok statsbudsjettet for 2018, var vi på borgerlig side enige om følgende: Det går veldig bra – mye bedre – med Norge nå. Derfor må dette bli et strammere budsjett enn i kriseårene før. Vi har vært enige om at vekstfremmende tiltak må prioriteres, og vi er enige om at omstillingen i norsk økonomi krever et grønt skifte, som også må være synlig i budsjettprioriteringer.

Vi har nå fått et revidert nasjonalbudsjett som holder fast ved disse hovedlinjene, og som setter fart på det grønne skiftet gjennom karbonfangst og -lagring og gjennom innsats mot marin forsøpling. Dette er tross alt revideringen av budsjettet – det er ikke her regjeringen tar sats for alle nye satsinger. Det kommer til høsten. I revisjonen klargjør vi mindre oljepengebruk, og budsjettimpulsen er på beskjedne 0,1 pst. Altså virker budsjettet nøytralt inn på norsk økonomi.

Samtidig er det ikke til å se bort fra at denne revideringen som regjeringen la fram, ser annerledes ut enn tidligere revideringer. For noe nytt har skjedd.

På Jeløya avdekket partilederne for de tre blå-grønne partiene et av hovedprosjektene til regjeringen, nemlig inkluderingsdugnaden. Vi er enige om at inkludering skal prioriteres – i forbindelse med innvandring, på arbeidsmarkedet og i sosialpolitikken. Det er bra for økonomien, men også for enkeltmennesket, lokalsamfunnet og familiene i dette landet.

Målsettingen vår er og må være at ingen skal bli tvunget til utenforskap. Da er det bra at denne regjeringen prioriterer å skape nye arbeidsplasser for mennesker med funksjonsnedsettelser og for unge mennesker som sliter med å få foten innenfor arbeidsmarkedet.

Inkludering handler om også om å skape de gode felles møteplassene, der ungene våre får utfolde seg på likt vis, uansett hvilken bakgrunn de har. Derfor er det på sin plass at regjeringen nå gjør det rimeligere å bygge ut lokale idrettsanlegg – en integrasjonsarena framfor noen.

Skolen er også en slik møteplass, og både den og barnehagene får et løft gjennom denne revideringen.

At tre av de største satsingsområdene i dette budsjettet er skole, miljø og arbeidsplasser, viser at vi har fått en utvidet regjering som ser at det er satsingsfelt som mer enn andre felt vil definere våre barns framtid.

At vi også har en regjering som i et usikkert internasjonalt klima tar sin del av ansvaret for å øke nødhjelpsbevilgningene til Jemen, Kongo og rohingyaene i grenselandet mellom Bangladesh og Myanmar, er noe jeg er stolt av å framheve fra talerstolen i dag.

Avtrykket fra Venstre på denne revideringen er i det hele tatt betydelig, og jeg er glad for å kunne rapportere tilbake til velgerne våre at vi nå leverer på en rekke områder som er viktige for dem og for landet.

Dette budsjettet er imidlertid ikke bare et vitnemål om Venstres inntreden i regjering, det er også et bevis på at det på borgerlig side finnes god enighet om budsjettet og landets økonomiske politikk.

Forhandlingene med Kristelig Folkeparti har vist at flere år med budsjettsamarbeid har ført oss nærmere hverandre. Det handler om respekt for hverandres prioriteringer og ideologiske bakteppe. Kristelig Folkeparti har bidratt med gode prioriteringer som styrker budsjettets sosialliberale profil og satsing på de svakeste, og det er både regjeringen og hele Venstre veldig glade for.

Vi har ført budsjettforhandlinger som har vært preget av respekten og forståelsen for hverandres unike utgangspunkt. Vi har også blitt enige før fristen, og det har ikke vært helt selvsagt, særlig når vi ser på de siste fem årene. Vi har klart å bli enige til tross for at det har vært harde og krevende forhandlinger.

Mot slutten vil jeg gjerne rette en spesiell takk til forhandlerne fra de andre partiene, Henrik Asheim, Helge André Njåstad og ikke minst Kjell Ingolf Ropstad, som har loset dette budsjettet trygt i havn, og særlig til representanten Ropstad for å ha vært en både standhaftig, prinsipiell og til tider pragmatisk forhandler.

I det hele tatt – dette er en ny situasjon for Venstre. Vi har jo sittet på den andre siden, med Kristelig Folkeparti, men vi har likevel sammen – disse fire partiene – styrt landet. De beste løsningene finner vi på blå-grønn side av norsk politikk. Denne budsjettenigheten er et bevis på det. Så får vi håpe at Kristelig Folkeparti i løpet av året eller ikke så lang tid etter det også tar skrittet fullt ut og deltar i regjeringen. Med det kan vi kanskje bidra til å flytte politikken ytterligere i retning sentrum.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:36:35]: Det er gledelig å kunne diskutere budsjetter i en situasjon der norsk økonomi går så godt. Det skapes arbeidsplasser, og ledigheten går ned. Heldigvis går også oljepengebruken ned, og vi tenker i enda større grad i et generasjonsperspektiv. Det er bra.

Kristelig Folkeparti har kjempet og kommer til å kjempe for et varmere samfunn der vi tar vare på fellesverdiene, de kristne røttene, noe vi mener er viktig for å bygge framtidens Norge. Vi kjemper for et inkluderende samfunn der det er plass til alle, der vi legger til rette for at familiene kan ha gode, trygge vilkår for at barna skal ha en god oppvekst, og der vi legger til rette for at alle mennesker får mulighet til å få utløp for sine egenskaper i en trygg og god barnehage og i en trygg og god skole for senere å bli gode voksne og arbeidstakere. Jeg vil trekke fram en del av gjennomslagene til Kristelig Folkeparti som jeg mener er viktige for å bygge opp under det vi kjemper for.

Vi har bedret budsjettet for familiene og vært med på å få igjennom tiltak som sikrer en trygg oppvekst. Et av de store gjennomslagene, som trer i kraft nå i høst, er lærernormen. Det at man for første gang sier så tydelig at det er et maks gjennomsnittlig antall elever i klasserommene, vil bety mye, spesielt for de yngste elevene. Det at en nå i høst begynner med 16 elever per lærer i 1.–4. klasse og neste år 15 elever, mener vi vil bety mye – ikke minst for de mest sårbare barna. Det at det er flere lærere i et klasserom som kan se dem som de er, vil forhåpentligvis gi dem bedre tilpasset opplæring. Det tror vi vil bety mye – på samme måte som flere ansatte i barnehagene er helt sentralt. Nå er det også på plass en bemanningsnorm der, men som flere har referert til, har bekymringen vært både fra kommunene og fra Kristelig Folkeparti at hvis man ikke får fullfinansiert reformen, vil det spesielt gå ut over de små barnehagene og mange ideelle barnehager. Derfor er vi glade for at vi gjennom budsjettforliket for revidert nasjonalbudsjett har sørget for 100 mill. kr ekstra, som var det både KS og andre ba om for 2018. Men det gjenstår en oppgave for 2019 og 2020.

Det innføres fra 1. juli en utvidet tvillingpermisjonsordning. Kristelig Folkeparti har ønsket å avskaffe muligheten for såkalt fosterreduksjon, eller tvillingabort. Vi mener i hvert fall vi må gjøre det vi kan for å legge til rette for den krevende oppgaven det er å få to barn. Det at man nå får permisjon i fire måneder til, mener vi er et viktig framskritt. Også fleksibel kontantstøtte er med på å gjøre det enklere for familiene.

I budsjettet for 2018 fikk vi også gjennomslag for en forbedret pleiepengeordning. Vi har nå en fantastisk ordning som gjør at familier som har sterkt pleietrengende barn, kan få trygghet rundt sin situasjon og få 100 pst. kompensasjon i inntil fem år. Det er utrolig viktig for de familiene, men jeg vil også si det er viktig for samfunnet, for de gjør en fantastisk jobb med å ta vare på sine egne barn.

Kristelig Folkeparti har lenge kjempet for en opptrappingsplan for å bekjempe vold og overgrep mot barn. Den fikk vi på plass i fjor. Nå er summen totalt på over 800 mill. kr. Men det er ikke bare pengene som er viktig, det er også en mye mer systematisk innfallsvinkel for å hjelpe, forebygge og støtte opp under familier for å unngå at barn blir utsatt for vold og overgrep, men ikke minst også på behandlingssida i oppfølgingen av de barna som er blitt utsatt for det.

Det har vært viktig for Kristelig Folkeparti å peke på at vi har et globalt ansvar, at vi er et land som tar ansvar for miljøet, som ønsker bærekraft, som ikke har nok med oss selv, men ser at vi har et fantastisk godt land og også kan dele av velstanden vår. Derfor er vi stolte av et rekordstort bistandsbudsjett, som spesielt rettes inn mot de aller fattigste sør for Sahara, som i dette budsjettforliket løfter nødhjelpen til to forferdelige katastrofer, i Jemen og i Kongo, med over 150 mill. kr i revidert nasjonalbudsjett, og som tar imot flere kvoteflyktninger. Vi ble enige om 1 000 ekstra ut over det regjeringa foreslo i fjor høst. I revidert nasjonalbudsjett har vi også fått på plass en god løsning for å sikre karbonfangst og -lagring, som vi vet er helt nødvendig for å nå klimamålene. Vi fikk 50 mill. kr ekstra for å bekjempe plast i havet i budsjettforliket i høst og flere internasjonale initiativ. Vi har mange bevilgninger for å sikre naturen – ikke bare klimaet, men også naturen – som Kristelig Folkeparti er stolt av.

Per Espen Stoknes (MDG) [10:52:56]: Det er et faktum at global oppvarming, som er den største krisen menneskeheten står overfor, ikke reflekteres i regjeringens reviderte budsjett. Dette er regjeringen Solbergs tiende forbigåtte mulighet til å sette en ny kurs for Norges klimapolitikk, som sikrer en økonomisk utvikling i det tempoet som kreves av Parisavtalen og framtidige generasjoners behov for en levende klode.

Norge har siden 2000 bare levert grå vekst, og heller ikke i 2018 ligger det an til en reell grønn vekst, slik som Sverige, Danmark og Finland har. Nå er jeg selvsagt klar over at revidert budsjett i prinsippet kun skal kneppe litt her og der på et foreliggende budsjett, men klimakrisen gjør at vi ikke har så mye tid at vi bare kan kneppe litt av og til. Dette er også Venstres første budsjett i blå-blå regjering, og vi ser dessverre ikke så mange knepp etter dem heller.

Plast holder på å kvele havene våre – nok en utfordring som faktisk må løses nå, skal vi sikre livet i havet og fisk på middagstallerkenen. Fakta og oppmerksomhet om at det haster, har økt sterkt bare siste halvår. Vi har derfor i vårt reviderte budsjett fremmet flere forslag for å få fortgang i denne jobben. Dette er et problem, og vi må jobbe både nasjonalt og internasjonalt. Bestandene av marine arter er faktisk halvert siden jeg ble født, i 1970 omtrent. De Grønne foreslår at vi nå etablerer en ny global finansieringsordning for livet i havet, inspirert av Norges regnskogssatsing.

Vi vil også iverksette nasjonale tiltak som vil føre til en reell reduksjon i forbruket av plast. Det må bli dyrere å velge plastmaterialer. Fishing for Litter-ordningen, der fiskere kan levere inn avfall gratis, foreslår vi å endre til en belønningsordning, der fiskere får betalt for avfallet.

I salen diskuterte vi karbonfangst i går, og som nevnt da: Det er viktig at vi viderefører begge karbonfangstprosjektene. Vi har derfor satt av ytterligere midler til å sikre at også Klemetsrud realiseres med en gang.

Jeg tror at alle i denne sal er enig i at elbilpolitikken har vært en storslått suksess. Når vi nå har funnet det virkemidlet som har reell effekt, bør vi bruke dette for å fremme omlegging også i andre sektorer. Elbåtmarkedet er fremdeles i startgropa. Vi foreslår å frita fritidsbåter med nullutslippsmotorer fra merverdiavgift for å dytte dette markedet i gang. Det samme forslaget fremmer vi for eldrevne småfly.

De Grønne har merket seg at den blå-blå regjeringens drivstoffpolitikk har fått alvorlige konsekvenser og risikerer å sette norsk miljøpolitikk i vanry både i det internasjonale samfunnet og blant norske forbrukere. Hele 46 pst. av omsatt biodrivstoff var i fjor palmeolje. Bruken av palmeolje i biodrivstoff er nå 30 ganger høyere enn reduksjonen i palmeoljebruk i matvarer i Norge de siste årene. Dette er en skandale. De Grønne mener det er uforsvarlig å fortsette å subsidiere palmeoljebasert biodrivstoff, og foreslår å fjerne avgiftsfritaket for alt biodrivstoff som inneholder palmeolje.

Dette var et lite knippe av forslagene som vi har fremmet i revidert, og som vil bidra til å stake ut en ny kurs og skru opp takten mot en overgang til et smartere, grønnere lavutslippssamfunn med mindre økonomisk ulikhet og en hverdag fri for fossil plast som ikke kan brytes ned. Det er mye som kan, bør og må gjøres innenfor disse feltene, men man må ha viljen. Vi må ha et ønske om å skape denne verdenen, ikke bare tråkke videre i den grå tralten fordi det er det enkleste – og mens Høyre og Venstre laller videre om et grønt skifte.

Vi i denne sal har nok – mange av oss – blitt valgt hit fordi vi har visjoner og ønsker om hvordan dette landet skal være, hvordan det skal bli. La oss da bruke denne muligheten, la oss gripe den til å skape noe nytt og større, ikke bare fortsette i samme spor, som tross alt har brakt oss til det punkt hvor arter utryddes i et skremmende tempo, hvor vi snart drukner i plast og ikke om lang tid kan komme til å stå overfor massive problemer som følge av varmere klima og et smeltende Antarktis.

Vi har fremdeles tid til å gjøre noe, men da må vi slutte med de små kneppene, vi må tørre – og ville – ta på oss sjumilsstøvlene.

Bjørnar Moxnes (R) [11:02:30]: Da regjeringen la fram budsjettet i høst, sa jeg at budsjettframlegget er blitt den årlige dagen for økte forskjeller. Revideringen av budsjettet vitner igjen om at vi har en regjering som ikke forstår tiden vi lever i, hvilke særtrekk ved Norge som er i fare når forskjellene øker, og hvor mye det haster å justere kursen.

Å revidere et budsjett handler om å se hvordan verden har endret seg siden budsjettet ble vedtatt, justere kursen og løse akutte problemer som ikke kan vente til neste år. Når vi nå ser hva regjeringen foreslår, blir det tydelig at vi er helt uenige om hva det haster å gjøre noe med.

Regjeringens budsjettverden må være et lykkelig, trygt og fint sted å være. Her behøver man ikke å bry seg med de økende økonomiske forskjellene i Norge.

Siden vi vedtok budsjettet, har det kommet nye tall fra SSB som viser at hvert tiende barn i Norge vokser opp i fattigdom. Det er ikke en utvikling som regjeringen har funnet plass til å omtale i sin melding. Det er alvorlig. Veksten i barnefattigdom er nok et eksempel på at Forskjells-Norge forsterker seg, og dette reviderte budsjettet er nok et eksempel på at regjeringen ikke har noen planer om å gjøre noe med dette – selv om økende ulikhet kanskje er den største utfordringen vi står overfor som samfunn.

Vi har det fortsatt veldig bra i Norge, men det sprer seg en uro blant folk, en følelse av at vi kanskje ikke står på like trygg grunn som vi trodde, og at barna våre ikke vil vokse opp med den tryggheten vi selv fikk, fordi makt og rikdom samles på toppen, mens vanlige folk sitter igjen med større utrygghet. Derfor er det ille at regjeringen ikke løfter en finger for familier som rammes av fattigdom, at de legger om skattesystemet slik at utenlandske arbeidstakere på kortere kontrakter blir billigere i drift, at de beholder sukkeravgiften og risikerer viktige norske arbeidsplasser, og at de kutter i arbeidsmarkedstiltak som skal få folk ut i jobb.

Hver for seg er disse sakene alvorlige nok, men i sum er det en kurs som forsterker Forskjells-Norge, og som truer særtrekk ved Norge som vi må kjempe for å beholde.

Til kuttet i tiltaksplasser vil nok regjeringen svare at ledigheten har gått ned. Men den er fortsatt altfor høy, og andelen som er sysselsatt, er lav. Regjeringen viser hvor lave ambisjoner de har, når de kutter 1 000 tiltaksplasser så snart de ser at pilene peker litt i riktig retning. Rødt vil reversere dette kuttet, slik at flere kan komme seg ut i arbeid.

Det har gått både vinter og vår siden vedtaket av statsbudsjettet. Det var enorme snømengder som kom mange steder. Kommunene har bunnskrapt kassa for å holde veiene åpne og innbyggerne trygge. Vi er bekymret for at den økte vinterregningen skal gå ut over andre oppgaver i kommunene, og foreslår derfor en ekstraordinær pott på 400 mill. kr.

Når all snøen smelter, skaper det flom. Vi har sluppet unna de verste skadene med noen få millimeters klaring, men med økende klimaendringer i vente har vi ingen tid å miste for å forebygge neste års flomskader. De faglige rådene er tydelige. Det trengs 200 mill. kr mer hvert år de neste fire årene for å redusere faren for tap av menneskeliv og skader på hus og infrastruktur. Derfor legger Rødt inn 200 mill. kr, som enn vi etterlyser, i vårt alternative budsjett.

Vi foreslår også å øke bevilgningen til brannhelikoptere med 5 mill. kr. Dagens bevilgning er for liten.

Med det tar jeg opp Rødts forslag til revidert budsjett, forslagene vi fremmer sammen med andre partier, pluss våre løse forslag, som ikke medfører budsjetteffekter.

Statsråd Siv Jensen [11:13:22]: Det er svært gledelig at vi nå kan konstatere at norsk økonomi har reist seg etter tilbakeslaget fra 2014. Det er solid vekst, og arbeidsledigheten har kommet ned. Den økonomiske politikken regjeringen førte i møte med oljeprisfallet, virket.

Både AKU-ledigheten og den registrerte ledigheten har gjennomgående falt de siste to årene. Den registrerte ledigheten er nå godt under gjennomsnittet for de siste 20 årene. Nedgangen i ledigheten har kommet over hele landet, og de regionale forskjellene i ledigheten blir mindre. Stadig flere kommer i jobb, og veksten i sysselsettingen har tatt seg markert opp. Sysselsettingsandelen tok seg opp i 1. kvartal etter å ha holdt seg stabil gjennom fjoråret.

Budsjettet for 2018 legger til rette for at den positive utviklingen i norsk økonomi kan fortsette. Det er et budsjett for økonomisk vekst, flere i jobb og et bærekraftig velferdssamfunn. I fjor høst la vi opp til en normalisering av finanspolitikken i 2018. Denne innretningen videreføres i revidert budsjett. Slik støtter vi opp under sysselsetting og omstilling.

Bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet svarer til 2,7 pst. av kapitalen i Statens pensjonsfond utland. Det er lavere enn den langsiktige rettesnoren på 3 pst., og det er også lavere enn anslått i nasjonalbudsjettet i fjor høst. Vi vet at fondsverdien kan endres betydelig på kort sikt. Med et uttak under 3 pst. får vi en viss buffer til å håndtere fremtidige fall i fondets verdi.

Samlet innebærer budsjettet for 2018 bruk av oljeinntekter som støtter opp under omstilling og sysselsetting. Ved å tilpasse bruken av oljeinntekter til bedre tider i norsk økonomi unngår vi å legge press på kronekursen og konkurranseutsatt næringsliv.

En bærekraftig økonomisk politikk og bedret konkurranseevne gir viktige bidrag til de omstillingene norsk økonomi må gjennom i årene som kommer. Men det er også viktig hvordan vi bruker pengene over statsbudsjettet. Budsjettet for 2018 innebærer tydelige prioriteringer – vi bruker pengene på en måte som styrker velferden og skaper flere jobber. Vi satser på kunnskap, samferdsel, helse og velferd i kommunene. Og vi satser på trygghet gjennom politi og forsvar.

Endringene i skattesystemet vi har vedtatt, legger til rette for vekst og omstilling og innebærer at folk kan beholde mer av sin egen inntekt. Regjeringen har staket ut en kurs som styrker velferden i dag og trygger Norge for fremtiden. I revidert budsjett holder vi fast ved denne kursen.

Som alltid er det usikkerhet knyttet til utviklingen fremover. Blant annet har faren for økt proteksjonisme og mer innadvendt politikk tiltatt den siste tiden. Det er uheldig for Norge. Som en liten, åpen økonomi er vi særlig avhengig av åpne og velfungerende internasjonale markeder. Motsetningene vi nå ser, står i fare for å svekke det multinasjonale, regelbaserte samarbeidet, som er så viktig for oss. En videre eskalering av handelsrestriksjonene vil ha negative konsekvenser for norsk økonomi gjennom svekkelse av den økonomiske veksten internasjonalt og dårligere vilkår for eksport og investeringer ute.

Regjeringen legger opp til å videreføre norsk praksis med ikke å benytte restriktive handelstiltak, dette fordi det er i norsk interesse å unngå å bidra til økt friksjon i det globale handelssamarbeidet, og fordi økte importbarrierer vil legge ekstra sten til byrden for norsk økonomi.

Her hjemme er det usikkerhet knyttet til utviklingen i boligpriser og husholdningenes gjeld. Gjelden i husholdningene har lenge steget mer enn inntektene. Vedvarende oppgang i husholdningenes gjeld utgjør en sårbarhet i norsk økonomi. Høy gjeld øker risikoen for at husholdninger må stramme inn på forbruket ved inntektsbortfall, renteøkninger eller kraftig boligprisfall.

Boliglånsforskriften ble innført for å bidra til en mer bærekraftig utvikling i husholdningenes gjeld. Forskriften utløper til sommeren og er nå under vurdering.

For å sikre høy sysselsetting og et bærekraftig velferdssamfunn må vi prioritere tiltak som kan øke vekstevnen i økonomien, og vi må bruke pengene i offentlig sektor smartere. Det har vi gjort i alle de budsjettene vi har lagt frem, også i budsjettet for 2018.

I revidert budsjett holder vi fast ved hovedprioriteringene fra budsjettet som ble vedtatt i fjor høst. Samtidig har vi funnet det nødvendig å foreta noen mindre justeringer i budsjettet. Jeg er derfor glad for enigheten vi har oppnådd med Kristelig Folkeparti om revidert nasjonalbudsjett for 2018. Vi er enige om et budsjett som er godt tilpasset de utfordringene norsk økonomi og norsk næringsliv nå møter.

Regjeringen har staket ut en kurs som svarer på utfordringene for norsk økonomi på både kort og lang sikt. Vi har gjennomført tiltak som letter omstillingene i økonomien og bidrar til vekst og nye arbeidsplasser. I revidert budsjett holder vi fast ved denne kursen.

Jonas Gahr Støre (A) [11:34:52]: Det går godt i norsk økonomi. Det tror jeg alle talere her i dag kan slutte opp om. Den økonomiske veksten har tatt seg opp. Lavkonjunkturen er bak oss. Jeg tror det er nyttig at vi også rammer inn debatten med å se på skyene som er utenfor det som skjer på den handelspolitiske arenaen. Det er ingen økonomi som er så åpen som vår. Det er neppe noen som vil bli rammet mer av at det drar seg til mot handelskrig internasjonalt. Det må regjeringen jobbe med og ha stor oppmerksomhet mot.

Vi får diskutere vår økonomi, budsjett her ved den reviderte målposten som vi er ved nå. Fra Arbeiderpartiets side vil vi mene at et godt utgangspunkt ikke er blitt til et godt sluttresultat, når vi ser statsbudsjettet og revideringen, selv etter at Kristelig Folkeparti har fått rettet opp en del av manglene i regjeringens forslag. Det kuttes i tiltak som vil få folk i arbeid. Det gjøres for lite for å møte økende kriminalitet i arbeidslivet. Barnehagebarna nedprioriteres. Våre felles sykehus underfinansieres. Det kommer ikke flere studieplasser til tross for rekordmange søkere til høyere utdanning. Det satses ikke på mer politi. Regjeringen kutter faktisk i studieplasser på Politihøgskolen – og det etter at justisministeren noen dager før valget sa at det antallet som har vært til nå, 750, skal holdes stabilt. Et godt utgangspunkt er ikke blitt til et godt sluttresultat.

Det er sånn at den norske modellen bæres oppe av at mange av oss jobber. Vi lever ikke av andres arbeid i Norge, vil lever av hverandres arbeid. En av de største samfunnsutfordringene er derfor en svak utvikling i sysselsetting over flere år. Det varte lenger i Norge enn i noe annet land etter finanskrisen. Vi var lenge best i verden på å få folk i jobb. Det er vi ikke lenger. Budsjettet dokumenterer dette. Tallene viser en svak sysselsettingsvekst og en redusert andel i jobb for flere aldersgrupper. Mot denne bakgrunnen er det derfor uforståelig at regjeringen reduserer antallet plasser for arbeidsmarkedstiltak med 1 100 i annet halvår, noe som vi har tatt opp i denne debatten. Det er feil politikk på et tidspunkt hvor vi burde gjort mer, ikke stadig mindre for å få flere i jobb.

La meg ta et annet eksempel som har vært et tema i debatten, avgiftsfritaket for import under 350 kr. Det er et fritak som er målrettet politikk fra regjeringspartiene, som gjør vilkårene vanskelig for norsk næringsliv, og som utarmer norske arbeidsplasser til fordel for utenlandske nettbutikker – ganske uforståelig. Vi ønsker å fjerne fritaket og foreslår det i vårt alternative budsjett. Høyre og Fremskrittspartiet stemmer mot.

En avgjørende del av den norske modellen er et anstendig arbeidsliv for alle. Likevel ser vi i deler av arbeidslivet at hel- og halvkriminalitet vokser. Igjen må vi si at regjeringen gjør lite med det som virkelig teller, selv etter at arbeidsministeren før valget i fjor snakket om nødvendigheten av å bekjempe nærmest slavelignende tilstander i norsk arbeidsliv. Arbeiderpartiet foreslår nå, som et eksempel, at det opprettes et nytt akrimsenter på Gjøvik, slik at vi får fortgang i arbeidet med å få etatene til å jobbe sammen for å sikre et anstendig arbeidsliv.

Å gi barna våre en trygg oppvekst er en av våre viktigste oppgaver, og det engasjerer nordmenn på tvers av generasjonene. Den oppgaven begynner tidlig, ikke minst i barnehagen. Derfor har vi gått lenger enn det regjeringen og forlikspartnerne har, med å bevilge 200 mill. kr, slik at kommunene kan gjennomføre bemanningsnormen som Stortinget har vedtatt. Det er nødvendig, og det monner.

Monner gjør det også når vi bevilger 250 mill. kr mer til de regionale helseforetakene. Et sterkt felles helsevesen er grunnleggende for et rettferdig samfunn med små forskjeller og er en viktig investering. Derfor er det ille at sykehusene igjen underfinansieres og sultefôres – og med et lavt aktivitetsnivå. Det er spesielt alvorlig når underfinansieringen går hånd i hånd med oppbyggingen av et fritt behandlingsvalg som nå tapper flere og flere av våre felles sykehus for penger og personell, og overfører dem til private og kommersielle aktører. Her kommer høyresidens tro på privatisering og Arbeiderpartiets tro på sterke offentlige sykehus klart til syne. Sykehussektoren står nå foran store oppgaver, med nytt medisinsk utstyr og store IKT-investeringer. Det må vi altså satse på.

Flere i arbeid er viktig for et samfunn som vårt. Et anstendig arbeidsliv for alle er det samme. Å bygge ut vår felles velferd for alle er avgjørende for å bevare et samfunn med sterkt felleskap og små forskjeller. På disse områdene prioriterer finansministeren feil. Og ikke nok med det: Om vi er uenig i synet på velferdsstaten og arbeidslivspolitikken, burde vi stå sammen om å holde Norge trygt. Men på flere områder går regjeringen altså i feil retning, noe den siste rapporten fra Riksrevisjonen om objektsikring viser. Det kommer vi bredt tilbake til i Stortinget etter sommeren.

Trond Helleland (H) [11:52:05]: Tross venstresidens skremselsbilder går det godt i Norge. Ledigheten går ned, veksten går opp og det skapes flere jobber. Samtidig ser vi at gjennomføringen i videregående skole går opp, og at helsekøene blir kortere. Det viser at regjeringens politikk svarer på mange av de utfordringene Norge står overfor, og som mange opplever i sin hverdag.

Regjeringens forslag til endringer av budsjettet og budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti viser at denne budsjettrunden er nettopp det – en revidering. Vi oppdaterer budsjettet med nye anslag og legger inn enkelte tiltak som følge av ny informasjon. Dette viser at situasjonen i norsk økonomi er normalisert, at høstens budsjett traff godt, og at behovet for nye tiltak har falt bort. Det er et godt tegn.

Det er ikke lenge siden opposisjonen sto på denne talerstolen og hevdet at regjeringens tiltak mot oljeprisfallet ikke virket. Vel, nå står vi her igjen. Jeg lurer på om Gahr Støre og resten av opposisjonen nå ønsker å innrømme at regjeringens tiltak faktisk virket. Tallenes tale er nemlig tydelige. Sysselsettingen øker markert, og ledigheten er på sitt laveste siden 2009. IMF var nylig på norgesbesøk og var svært tydelig på at regjeringens økte pengebruk i forbindelse med oljeprisfallet var riktig, og at det nå – med lavere arbeidsledighet og økt vekst – måtte bli en strammere politikk av hensyn til konkurranseutsatt industri. Ja, det er nettopp den oppskriften regjeringen bruker, og det er det regjeringen gjør.

Denne regjeringen har fått kritikk for oljepengebruken. Jeg har vært litt overrasket over denne kritikken ettersom regjeringen har ført en klassisk motkonjunkturpolitikk. Stoltenberg gjorde det samme under finanskrisen. Læresetningen er enkel: Man gasser på i dårlige tider og bremser i gode.

Nå er det gode tider i Norge. Derfor la regjeringen i fjor høst opp til å redusere veksten i bruken av oljeinntekter – dette som følge av at anslagene for veksten i norsk økonomi tydet på solid oppgang i 2018. Som følge av bedringene i norsk økonomi reduseres nå bruken av oljeinntekter ytterligere med 5,6 mrd. kr i det reviderte budsjettet.

Regjeringen har også strammet inn handlingsregelen og bruker nær dobbelt så mye av handlingsrommet på vekstfremmende tiltak sammenlignet med hva den forrige regjeringen gjorde.

Dette er den tiende budsjettenigheten som vi har fått til på borgerlig side. Det borgerlige flertallet som fikk fornyet tillit i fjor høst, har både evne og vilje til å finne gode løsninger til det beste for landet. Budsjettforliket kom i stand i god tid før fristen, noe som viser at samarbeidet er godt.

Hovedprioriteringene innenfor skatt, kunnskap, samferdsel, helse og en solid kommuneøkonomi ligger fast også etter budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti. Slik styrker vi velferden og bidrar til at det skapes flere lønnsomme arbeidsplasser over hele landet. Samtidig ruster vi oss for framtiden ved å gjøre Norge grønnere og velferdssamfunnet mer bærekraftig.

Dette er den siste dagen vi samles før sommeren. Det gir en anledning til å reflektere over hvordan denne sesjonen har vært. For regjeringens del har det vært et godt halvår. Regjeringen ble utvidet med Venstre på nyåret, og vi har fått en offensiv regjeringserklæring som er tydelig på at vi skal bevege oss mot et mer bærekraftig velferdssamfunn. Det innebærer at vi får flere i jobb, inkluderer alle i samfunnet og innfrir klimamålene.

Samtidig registrerer jeg at det største opposisjonspartiet har fått en ny framferd i Stortinget. I flere saker bryter Arbeiderpartiet nå med den ansvarlige styringslinjen de tradisjonelt har vært kjent for. De vil inngå færre forlik. De forsøkte å instruere regjeringen i pengepolitikken, noe sentralbanksjefen reagerte på. I klimapolitikken er de mer opptatt av symbolpolitikk enn hva som faktisk kutter utslippene, og de lukker døren for private aktører innen velferden, både innenfor barnehage og barnevern.

Dette gjør det vanskeligere å finne gode og pragmatiske løsninger med det gamle styringspartiet på venstresiden. Jeg tror ikke det blir noe lettere når Arbeiderpartiet nå er avhengig av parlamentarisk støtte fra en sprikende samling av SV, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet.

For Høyres vedkommende vil vårt fokus være på å utvikle politikk. Vi skal fortsette å utvikle virkelige løsninger, på virkelige problemer, for virkelige mennesker. Vi mener at den største utfordringen for Norge er å skape et mer bærekraftig velferdssamfunn. Derfor er det vårt hovedprosjekt, og dette reviderte nasjonalbudsjettet er et skritt på veien mot denne ambisjonen.

Hans Andreas Limi (FrP) [12:08:58]: Det går godt i landet vårt. Flere har sagt det fra talerstolen i dag, og det er det grunn til å understreke. Nå ser vi at optimismen er tilbake. Veksten tiltar, og arbeidsledigheten er lav. Det er bra for landet og bra for innbyggerne, men også bra for velferden og for arbeidsplassene. Det forteller oss at regjeringen gjorde rett og hadde riktige prioriteringer da man satset på vekst og verdiskaping, at skattelette, forenklinger og positive incentiv for å få folk til å satse og investere i næring var riktig medisin i møte med tidenes oljeprisfall. Det forteller oss at politikken virker.

Ved forliket i revidert budsjett har Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti blitt enige i sin tiende budsjettrunde. Det viser styrken på vår side av politikken, denne gangen godt innenfor fristen og med en usedvanlig ro over forhandlingene. Jeg er glad både for resultatet og for det gode samarbeidet, og jeg vil takke finanspolitikerne i regjeringspartiene og i Kristelig Folkeparti for et godt politisk håndverk.

I budsjettet for 2018 prioriterte vi lavere skatter og fortsatt satsing på kunnskap, samferdsel, helse og et godt tjenestetilbud i kommunene. Fremskrittspartiet er glad for at profilen på budsjettet blir videreført gjennom enigheten mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti om revidert nasjonalbudsjett. Politisk er denne revisjonen solide gjennomslag, krydret med gode kompromisser fra partier som er opptatt av at Norge skal være et land hvor det skal lønne seg å bidra, skape og investere.

Særlig er jeg fornøyd med at vi har fått gjennomslag for bygging og rehabilitering av ytterligere 700 heldøgns omsorgsplasser, og så langt er det tilrettelagt for over 13 000 sykehjemsplasser. Fremskrittspartiet vil at alle eldre skal få sykehjemsplass den dagen behovet oppstår. Derfor er dette viktig å få på plass, samtidig som prøveordningen med statlig finansiering videreføres og styrkes.

I regjeringens budsjettforslag lå det inne avgiftskutt for mikrobryggerier og småskalaprodusenter av øl, og dette får nå flertall på Stortinget. For et parti som synes norske avgifter er for høye, og som er opptatt av å redusere avgiftene, gjør dette godt. I tillegg bidrar det til å stimulere lokale initiativ, lokale arbeidsplasser, mangfold og kortreist produksjon av norske kvalitetsprodukter. Det er bra både for landbruket, for distriktene og for folk flest.

I miljøpolitikken er Fremskrittspartiets tilnærming praktisk og pragmatisk. Plastforurensning er et betydelig miljøproblem, og vi er derfor svært godt fornøyd med enigheten mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti om å omprioritere 130 mill. kr fra bistandsbudsjettet til opprydding av havplast. Dette er god miljøpolitikk i praksis.

Vi styrer landet trygt. Med Fremskrittspartiets og Siv Jensens hånd på det økonomiske rattet går landet godt. Vi er inne i vår andre periode, og Fremskrittspartiet er nå vel etablert og har fått betydelig rutine som styringsparti. Med fare for å bli beskyldt for å være ubeskjeden: Det er jeg faktisk veldig stolt av.

I vår har vi trengt rutinen og erfaringen, for denne våren har Arbeiderpartiet og Senterpartiet, etter kanskje å ha vært litt forsiktige, eller kanskje uvante, i opposisjon i forrige periode, vist at de begynner å bli mye mer drevne i den rollen. Samtidig blir deler av opposisjonen mindre forutsigbar og mer radikal. Det er mulig at Arbeiderpartiet har blitt inspirert av sine samarbeidspartnere i Oslo, Miljøpartiet De Grønne og Rødt. Eller er det rett og slett den politiske kjøttvekta som forteller Arbeiderpartiet og Støre at det er på sine enda litt rødere og grønnere kamerater de rød-grønne må lene seg om de i det hele tatt skal ha håp om å ta over en dag?

Dette har gjort Stortinget våren 2018 til et sted hvor det ikke alltid er samsvar mellom kart og terreng. Nå er vi på sesjonens siste møtedag, og etter hvert skal vi vedta det reviderte nasjonalbudsjettet for 2018. Da blir det nødvendig å understreke hvor viktig det er at landet også fremover har et flertall på Stortinget som ser helheten, som er opptatt av å modernisere og forenkle, og av å skape samfunn bygget for å løse dagens og morgendagens utfordringer med lavere skatter og færre offentlige inngrep for å stimulere privat initiativ, skaperkraft og investeringer i nye arbeidsplasser.

Marit Arnstad (Sp) [12:26:40]: Årets reviderte nasjonalbudsjett har ikke skapt de store bølgene. Heller ikke de endringene regjeringen og Kristelig Folkeparti har kommet fram til, har skapt overskrifter ut over det man må forvente når det gjelder en revidering av budsjettet.

Revidert behandling av budsjettet har tradisjonelt vært en slags liten generaldebatt på slutten av sesjonen. Derfor har jeg lyst til å reflektere litt over bakteppet for budsjettrevideringen.

I fjor høst gikk både Høyre og Fremskrittspartiet tilbake ved valget, og flertallsmodellen i Stortinget fra forrige periode gikk tapt. I januar supplerte man så regjeringen med en annen av valgets tapere, nemlig Venstre. Det har nok skapt økt spenning innad i regjeringen, en regjering som fra før iallfall hadde tendenser til opposisjon mot egen regjering. Dette er for så vidt enkle fakta, men det er også fakta som jeg tror regjeringspartiene nødig vil ta inn over seg, fordi det roter til regjeringens ivrige kommunikasjonsarbeid.

Politisk sett har utvidelsen ikke betydd noen særlig forskjell. Konseptet til regjeringen er som det har vært, nemlig en politikk som innebærer en kraftig sentralisering, nedbygging av Forsvaret i nord og også en ukritisk overgivelse av makt til EU, sjølsagt i tillegg til skattelettelser til dem som har mest, og avgiftsøkninger til folk flest.

Men også i Stortinget har den situasjonen som har oppstått, skapt en ny dynamikk. Regjeringspartiene har utviklet en metodikk her i Stortinget for å skape en illusjon av at det finnes et trygt flertall som de kan bygge på. Jeg skal ikke gå inn på spenninger som åpenbart eksisterer i regjeringsapparatet, det får være en sak for seg sjøl. Men når sakene først kommer til Stortinget, ser vi følgende: De nederlagene i vedtak og merknader som en ikke får gjort noe med, der regjeringen blir overstyrt av stortingsflertallet, prøver en å tone kraftig ned. En har nok kanskje utviklet en smertetoleranse når det gjelder å bli nedstemt.

En ser samtidig at regjeringen titt og ofte fraviker sine opprinnelige posisjoner og skriver seg inn i opposisjonens merknader i komitéinnstillingen, åpenbart for å unngå at reelle nederlag blir synlige i offentligheten. Vi ser også, som vi har sett i revidert nasjonalbudsjett, at regjeringen inngår forlik på opposisjonens premisser eller fanger opp opposisjonens standpunkt i forhandlinger med Kristelig Folkeparti i budsjettsammenheng. Vi har et eksempel i budsjettrevideringen når det gjelder det mye omtalte «dødsgebyret» som skal bli fjernet. Nå hadde jeg egentlig skrevet inn i mitt manus at jeg ikke er i tvil om at Høyres og Fremskrittspartiets representanter om noen dager kommer til å skryte av og ta æren for at dette «dødsgebyret» blir fjernet. Men det som jeg skrev inn i manuset, må jeg nesten fjerne, for representanten Njåstad tok jo æren for det allerede nå. Allerede nå, i debatten, tok Fremskrittspartiet æren for å fjerne et gebyr som to av Fremskrittspartiets egne justisministere har kjempet iherdig for å få gjennomført. Sannheten er at dette egentlig er en seier for det flertallet som fantes i Stortinget før regjeringen og Kristelig Folkeparti begynte sine forhandlinger om revidert nasjonalbudsjett. Men det som det illustrerer, er nettopp at man har en slags opposisjon i posisjon, der man velger å ta æren for å ha fjernet forslag som egne statsråder i regjering har kjempet for å innføre.

Hovedbildet etter stortingsvalget er at denne regjeringen møter stadig sterkere motstand. Dynamikken i Stortinget har definitivt endret seg. I denne sammenhengen tror jeg en har to valg. Man kan gjøre som man gjorde med Venstre, prøve å inkludere motsetningene i sjølve regjeringskonstellasjonen – men da øker også de indre spenningene. Det andre valget er det vi ser i stortingsarbeidet til daglig, nemlig å endre politikken for å jenke seg etter et flertall som man egentlig ikke hører til.

Ved denne korsveien vil jeg bare konstatere at regjeringen lever farligere enn det både media og folk flest antakelig har fått med seg. Vi har nok ikke sett siste episode i den serien, det blir nok også interessant framover.

Jeg skal bruke mitt siste minutt på et forslag som Senterpartiet har fremmet her i dag. Vi har lagt fram et forslag om å vente med endringer og oppsigelser i Heimevernet til Stortinget har hatt mulighet til å gjennomgå Riksrevisjonens rapport om objektsikring. Det er en svært alvorlig sak fra Riksrevisjonen som nå kommer til behandling i Stortinget. Det er særdeles alvorlig at regjeringen ennå ikke har brakt grunnsikring av skjermingsverdige objekt, innenfor politi og forsvar, i den stand som sikkerhetsloven krever. Det skal vi behandle til høsten, men Heimevernet spiller en viktig rolle i denne typen objektsikring, og det ville ha vært mildt sagt svært uheldig om regjeringen i påvente av den behandlingen bygger ned Heimevernet eller sier opp folk i Heimevernet. Det må ikke skje. Derfor har Senterpartiet fremmet det løse forslaget vi i dag har fremmet.

Audun Lysbakken (SV) [12:44:59]: Ulikheten i makt og rikdom i Norge øker, og det beste med Norge står på spill. Det beste med Norge er små forskjeller og sterke fellesskap. På punkt etter punkt fører det nåværende flertallet en politikk som kommer til å bryte ned nettopp dette, det beste med Norge – skape økte forskjeller og svekke det fellesskapet. Det vi trenger nå, er en økonomisk politikk for de mange, ikke for de få – en økonomisk politikk som styrker velferden, som jevner ut forskjellene, og som ikke prioriterer den økonomiske eliten, sånn som det nåværende flertallet systematisk gjør. Den økonomiske eliten styrkes f.eks. gjennom regjeringens skattepolitikk. Det kom et oppsiktsvekkende utsagn fra finansministeren her om at regjeringen ikke hadde gitt skattelettelser til de rikeste i Norge. Da er det mange milliarder kroner som har gått upåaktet hen når finansministeren har sittet og skrevet pressemeldinger om sine budsjetter.

Ulikhetene øker gjennom markedsreformer som flytter makt. Vi har et godt eksempel på det i dag, der jernbanereformen som skulle gi økt konkurranse og mer effektiv bruk av fellesskapets penger, ikke kommer togpassasjerene til gode, men i stedet skaper mer byråkrati og flere direktører som får skamløst høye lønninger. Sånn bruker man altså markedet til å gi mer til noen på toppen i stedet for å styrke de tjenestene folk flest trenger.

Regjeringen bidrar til tendensen med økende ulikhet gjennom endringer i arbeidslivet, der sjefene får mer makt og arbeidstakerne mindre – gjennom endringer i eierskapspolitikken, der fiskeriministeren f.eks. gjør alt han kan for å styrke kvotebaroner og redere på bekostning av kystbefolkningen og kystflåten. Og det skjer gjennom usosiale kutt, der de menneskene som har minst i Norge, inviteres til å være med på å finansiere skattefesten for dem på toppen, f.eks. fosterforeldrene, som representanten Kaski allerede har tatt opp, de mange som har fått økte egenandeler knyttet til nødvendig fysioterapi, uføre som har fått kutt i forsørgertillegg, eller de mange som ikke lenger får bostøtte. Listen er lang.

SVs budsjetter legger fram en politikk som går i stikk motsatt retning: en økonomisk politikk for de mange, – ikke for de få, fellesskap, ikke forskjeller, mennesker, ikke markeder. Våre budsjetter svarer også på den andre store utfordringen i vår tid, nemlig den som er knyttet til klima og miljø – et oppgjør med handlingslammelsen i klimapolitikken som bare har forverret seg etter at miljøpartiet Venstre kom inn i regjering, og dermed velsigner mangelen på handling, og et oppgjør med plastforurensningen og andre former for forurensning, som er den miljøsaken som nordmenn flest er aller mest opptatt av akkurat nå.

Under denne regjeringen får oljedirektørene alt de peker på. Når Høyre er ute med oppgjør med plasten, er det oppgjør med Stortingets bruk av engangsplast, ikke med dem som tjener store penger på plastforurensning. Vi trenger en ny retning i miljøpolitikken, en retning for framtid, ikke forurensning, for fornybar energi, ikke fossil energi, en grønn politikk for de mange i stedet for en grå for de få.

Jeg har lyst til å knytte noen kommentarer også til forsvarspolitikken, siden det er mitt komitéansvar, og siden jeg nettopp hørte bl.a. representanten Elvenes være veldig stolt over regjeringens innsats på feltet. Det forundrer meg, for det vi står midt oppe i nå, er en dramatisk endring av kurs i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, der vi får en intensivering av amerikaniseringen av forsvaret av Norge og av norsk sikkerhetspolitikk, dels fordi denne regjeringen har som strategi å legge seg tettest mulig opp til USA på et tidspunkt da USA styres av politisk ledelse som vel aldri har stått lenger fra oss – det er i seg selv en pussig timing – og dels fordi regjeringen ikke makter å finne ressurser til de viktigste utfordringene innen forsvarspolitikken nå, nemlig å styrke Hæren, styrke Sjøforsvaret og beredskapen i nord. I stedet går pengene til å delta i kriger i utlandet og til et overdrevent og rådyrt kampflykjøp. Denne politikken kan bidra til det motsatte av det vi trenger i nord. I det høye nord trenger vi lav spenning. Å blande amerikanerne mer og mer inn gir i stedet høyere spenning.

Vårt opplegg er et opplegg for mer rettferdig fordeling av makt og rikdom, for handling mot miljøkrisen og for større uavhengighet av Donald Trumps USA.

Terje Breivik (V) [13:02:13]: Når Stortinget i dag reviderer budsjettet for 2018 halvvegs inn i året, og justerer ulike budsjettpostar i samsvar med utviklinga, er det veldig kjekt å kunna slå fast at dei fleste pilane peikar i rett retning – ikkje minst at arbeidsmarknaden er i monaleg betring, det er langt færre ledige, arbeidsplassane er tryggare, konkurransekrafta til eksportindustrien er styrkt, og det er vekst i talet på nyetablerte verksemder.

Å ha tilgang på jobb handlar for den enkelte om det gode liv, å realisera seg sjølv og fridom for seg og sine næraste. For samfunnet er det å gjera det lettare for alle å skaffa seg jobb eitt av dei tyngste verktøya me har for sosial utjamning og førebygging av fattigdom, og verksemder som går godt og genererer skatteinntekter til fellesskapet, er ein føresetnad for at me kan ta vare på og vidareutvikla velferdssamfunnet, det felles tryggleiksnettet.

Difor er det viktig med eit politisk fleirtal og ei regjering som heiar på gründarar, investorar, bedriftseigarar, folk som tek stor personleg risiko for å skapa verdiar me andre, fellesskapet, er heilt avhengige av.

For Venstre er det òg hyggeleg å kunna slå fast at ein ny takt i klima- og forskingspolitikken verkar. Innanlandske klimagassutslepp går ned, forsking og teknologiutvikling for grøn teknologi og grøn vekst bidreg tungt til å auka konkurransekrafta for eksportindustrien og slik sikra arbeidsplassar som ikkje berre bidreg til verdiskaping, men som òg bidreg i samband med klimagassutslepp verda rundt.

For meg som vestlending er det ikkje minst gledeleg med alt det spennande som skjer innan grøn skipsfart, med ein enorm vekst i nye batteriferjer og mange spennande prosjekt baserte på hydrogen som energiberarar, for å nemna noko. Tradisjonell storindustri, som det er all grunn til å rosa for medveten satsing på ny teknologi, nye produksjonslinjer, har på få år gått frå å vera utsleppsverstingar til å vera ein sentral del av svaret på klimaproblemet. Og med ekstra drahjelp frå eit borgarleg fleirtal som medvete har satsa på teknologiutvikling gjennom styrking av Enova, klimateknologitilskotsordningar og SkatteFUNN, er hjørnesteinsbedrifter i mange lokalsamfunn og distriktskommunar gått frå å vera nedleggingstrua til å stå på terskelen til ein ny æra. Kva er betre distriktspolitikk enn trygge, solide bedrifter og arbeidsplassar i privat sektor?

I så måte er det for ein distriktsrepresentant òg utruleg godt å kunna slå fast at optimismen, investeringsviljen og pågangsmotet er tilbake i landbruket. Og med landbruksoppgjeret frå i år, med rekordhøge 770 mill. kr i auka budsjettstøtte, og med ei innretting som eg tillèt meg å seia er mynta på det typiske vestlandslandbruket, har regjeringa makta å balansera til fordel for dei små og mellomstore bruka utan at det går ut over dei store.

Så er det sjølvsagt eit paradoks at når det går godt for næringslivet og økonomien, vert handlingsrommet i statsbudsjettet mindre. Me har no lagt bak oss fleire år der det utvilsamt har vore rett med ein etter måten høg oljepengebruk, sjølv om han har vore strekt lenger enn det Venstre har vore komfortabel med. Men med slik vekst og utvikling som me no ser, er faren openberr for at ein framleis ekspansiv bruk av oljepengar kan stimulera økonomien slik at det går ut over dei to viktigaste enkeltfaktorane for både næringsliv og forbrukarar: rentenivå og kronekurs. Difor må nok Stortinget alt i 2019 bu seg på at det automatiske handlingsrommet Stortinget har vore privilegert med, vert monaleg mindre, og evna og viljen me har til reelle omprioriteringar, vert stilte på prøve på ein heilt annan måte enn Stortinget har vore vant med i nyare tid.

Finanspolitisk talsmann gjorde godt greie for ein del av dei satsingane som me igjen ser etter at Venstre kom inn i regjering: Kunnskap og utdanning er ytterlegare styrkte, ei framleis tung satsing på klassisk miljøvern har vorte endå tyngre, bl.a. med heile 130 mill. kr tilført ei auka satsing mot marin forsøpling og plast i havet, og på kulturfeltet har me gjort det lettare å byggja idrettsanlegg, styrkt Filmfondet og ikkje minst betra vilkåra for den uavhengige kvalitetsjournalistikken, som kanskje er viktigare enn nokon gong med tanke på framveksten av «fake news».

Avslutningsvis har eg lyst til å knyta ein kort kommentar til eit av dei lause forslaga, som gjeld tilskotsordninga for motorkøyretøy klasse 2, som er eit resultat av ihuga innsats frå mor til ein autistisk, snart vaksen gut. Det viser at Stortinget er i stand til å snu seg veldig kjapt rundt og allereie i dag gjera eit vedtak som gjer at regjeringa snarleg må ta tak i det problemet.

Knut Arild Hareide (KrF) [13:18:22]: Me vedtar i dag revidert nasjonalbudsjett i ein situasjon der norsk økonomi i all hovudsak er god. Sjølv om det naturleg nok er utfordringar, er det dei meir globale utfordringane me ser, bl.a. når det gjeld handelshindringar, som finansministeren òg var tydeleg på i innlegget sitt. Det er eit paradoks at me står overfor ein situasjon der det er USA som opptrer som ein trussel mot frihandel, og der det er det kommunistiske Kina som forsvarer frihandel. Erfaringa har vist at globaliseringa har gitt store gevinstar – større gevinstar enn dei som har vore motstandarar av ho, trudde det skulle vere. Men me ser utfordringar knytte til fordelinga av den økonomiske gevinsten.

Me vedtar i dag eit revidert budsjett. For meg er det viktig å vere tydeleg på kva Kristeleg Folkeparti prioriterer i det budsjettet. Me prioriterer fleire lærarar. Me får no ei lærarnorm på plass frå hausten av. Det er med på å sikre fleire lærarar i norsk skule. Det er det tiltaket som foreldre, lærarar og elevar har vore tydelege på er det viktigaste me kan gi norsk skule. Me veit at det vil ikkje minst hjelpe dei mest sårbare elevane. Det å ha utfordringar med å kunne lese og skrive når ein er i 1., 2. eller 3. klasse, er ikkje spesielt urovekkjande, men har ein problem med å lese, skrive og rekne når ein er på veg inn i vidaregåande skule, da er det urovekkjande. Derfor må det ein tidleg innsats på plass, og me er med og sikrar det gjennom dette budsjettet.

Så er det ei ordning som har vore viktig for Kristeleg Folkeparti i dette budsjettet, og det er pleiepengeordninga. Me er med på å sikre ei forbetra pleiepengeordning. Pleiepengar går til foreldre som får sjuke barn, som får barn som krev ekstra omsorg. Nettopp denne ordninga er med på å sikre at foreldra sjølve kan bruke tid og ressursar og får lønskompensert for dette. Dette er òg ei ordning som er god og billig for samfunnet vårt, fordi det er den beste omsorga barna kan få, men òg fordi alternativet hadde vore langt dyrare. Det hadde vore institusjonsplassar som hadde kosta mange millionar.

Me får godt gjennomslag i godt samarbeid med regjeringspartia i budsjettet. Men i denne saka vil eg òg nemne partiet SV, som har vore ein svært god alliert for å løfte det perspektivet.

Fødselstala i Noreg er no 1,62. Aldri så lenge me har målt fødselstala, har dei vore lågare enn dei var i 2017. Er det ein del av ein debatt om budsjettet? Ja, me veit jo at heile velferdssamfunnet vårt er avhengig av at me har berekraftige fødselstal framover. Derfor er det viktig at me har merksemd og fokus rundt familiepolitikken, legg til rette. No trur ikkje eg at fallet i fødselstal berre har samanheng med dei økonomiske vilkåra for familiane, eg trur det òg er andre grunnar til det. Men Kristeleg Folkeparti kjem til å prioritere dette, og dei tala me har fått framlagt no, viser at me må prioritere det enda høgare framover. Men i dette budsjettet sikrar me ein fleksibilitet knytt til at me no kan kombinere barnehage og kontantstøtte. Det er veldig bra. Me får betre permisjonsordningar for tvillingforeldre, fleirlingforeldre – det er viktige tiltak. Men det viser òg at me er nøydde til å prioritere dette enda tydelegare framover.

På nytt er Kristeleg Folkeparti med på å auke bistanden til dei landa som treng det mest. Det er viktig at me òg har eit perspektiv utover vårt eige land.

Ei sak me har prioritert særleg, er opptrappingsplanen som gjeld vald mot barn. Me veit at i kvar klasse er det i snitt tre barn som har opplevd alvorlege overgrep og vald, og me som storsamfunn har eit ansvar for å stille opp for nettopp desse barna.

Så har me òg eit forslag om å greie ut 350-kronersgrensa. I lys av den debatten som no er om grensehandel, trur eg det er eit klokt forslag.

Mudassar Kapur (H) [13:31:36]: Revideringen av statsbudsjettet for 2018 gir oss en løypemelding om hvor godt tiltakene som regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti la inn i budsjettet som ble vedtatt i fjor høst, har truffet på utfordringene som norsk økonomi står overfor.

Økonomien har tatt seg opp etter tilbakeslaget som fulgte etter oljeprisfallet i 2014, og er nå preget av optimisme og solid vekst i hele landet. Budsjettet som ble lagt fram i fjor høst, treffer godt på utfordringene norsk økonomi står overfor, og legger til rette for omstilling og grønt skifte. Hovedlinjene videreføres derfor i dette reviderte budsjettet.

La meg likevel dvele litt ved oljeprisfallet, som jeg nå har nevnt. Perioden under oljeprisfallet og rett etterpå er egentlig et veldig godt eksempel på at Arbeiderpartiet først og fremst har blitt et parti som produserer kritikk og lite politikk. Det vil jeg si først og fremst er et tegn på politisk latskap.

Oljeprisfallet i 2014 førte til et tilbakeslag i norsk økonomi, hvor særlig Sør- og Vestlandet ble spesielt hardt rammet. For å holde sysselsettingen oppe i næringene og regionene som ble hardest rammet, valgte regjeringen å legge fram en målrettet tiltakspakke for økt sysselsetting. Tiltakene regjeringen iverksatte, var ment å være midlertidige og innrettet slik at de lett skulle kunne reverseres når veksten i økonomien tok seg opp.

Arbeiderpartiet mente den gang, som de ofte gjør i alle andre saker vi legger fram, at det var for lite og for sent. Igjen produserer opposisjonen først og fremst kritikk og retorikk og lite politikk. Løsningen Arbeiderpartiet har i denne saken, har vært å øke skattene til dem som skaper arbeidsplassene, og en oppbygging av offentlig sektor på bekostning av privat sektor. Med fasit i hånden kan vi si at regjeringens politikk var riktig tilpasset og kom på rett tidspunkt. Sammen med lave renter, en svekkelse av kronen og et ansvarlig lønnsoppgjør mellom partene i arbeidslivet har tiltakene gitt oppgang i norsk økonomi.

Selv om vi nå hører en opposisjon som er mest opptatt av å svartmale situasjonen i Norge, er faktisk arbeidsledigheten nå på sitt laveste siden 2009, og sysselsettingsandelen går opp for første gang på mange år. På lang sikt påvirkes bærekraften og konkurranseevnen både av hvor mye oljeinntekter vi bruker, og av hvordan vi bruker dem. Den viktigste formuen vi har, er ikke oljen. Det er menneskene. Det er menneskene som går på jobb og er med på å skape verdier i dette samfunnet.

Det har vært snakket om forskjeller og barnefattigdom. Men hva handler egentlig barnefattigdom om? Barnefattigdom handler først og fremst om familiefattigdom. Familiefattigdom handler oftest om at mor eller far eller begge står utenfor arbeidslivet. Det er der man har den største diskusjonen om forskjellene i Norge. Hvem står innenfor eller utenfor arbeidslivet? Oftest finner vi denne situasjonen i familier med minoritetsbakgrunn. Det er nettopp derfor inkluderingsdugnaden er blant regjeringens viktigste prosjekter.

Hvis vi skal legge til rette for et bærekraftig velferdssamfunn i framtiden, må vi omstille norsk økonomi, slik at flere kommer inn i arbeidslivet, og flere står lenger i arbeid – ikke gjennom å øke skattebyrden og skape snubletråder og fartsdempere, men ved å hjelpe dem som vil være med og skape nye verdier, hjelpe dem som vil være med og skape en jobb for seg selv, eller som ønsker å gå inn i en jobb gjennom å få seg en utdanning og stå på.

Det er her vi i dag ser at den store debatten står mellom opposisjonen og regjeringspartiene. Jeg vil igjen oppfordre Arbeiderpartiet til å bruke sin resterende taletid til kanskje å presentere sine løsninger og ideer – ikke repetere sin retorikk og kritikk, men heller presentere litt ny politikk, for det savner vi.

Fredric Holen Bjørdal (A) [13:36:43]: Det var ein veldig sjølvsikker statsminister vi kunne lese om i avisa denne veka, der ho gjekk til angrep på Arbeidarpartiet for våre budsjettprioriteringar i regjering. Ho har altså så lite å kommunisere til veljarane sine at ho må tilbake og begynne å dra fram statsbudsjett frå fem–ti år tilbake i tid. Det ho sa, er for så vidt sant, at meir pengar er den lataste forma for politisk aktivitet ein kan drive med, meir pengar er svaret til dei som ikkje har politiske løysingar. Men problemet er at kritikken ikkje rammar Arbeidarpartiet; han rammar Solberg sjølv. Då Høgre overtok regjeringskontora i 2013, var det ikkje måte på kor mange grep som skulle gjerast for å sikre omstilling og berekraft – ei regjering som i sin første trontaledebatt freidig gjekk til krig mot overbodspolitikken og nærmast stod og vifta med perspektivmeldinga frå talarstolen her i salen.

Vi ser konturane også i dag. Leiaren i finanskomiteen hadde ei opning av denne debatten som best kan karakteriserast som «angstbitersk». Det hagla med retorikk mot og angrep på Arbeidarpartiet, sannsynlegvis fordi høgrepartia innser at forskjellen på liv og lære hos dei sjølve er for stor til å forsvare. Det er oppsiktsvekkjande å følgje med på regjeringa, som stadig er på talarstolen her og ute i avisene og dobbeltkommuniserer om at no må det prioriterast, reknestykka går ikkje opp. Men det kling stadig meir holt.

Retorikk og talepunkt bidreg ikkje til budsjettbalanse. Ikkje all verdas spinn og angrep i media kan rette opp det som er fasiten. Allereie etter første statsbudsjett starta det å single i Høgres glashus: rekordhøg pengebruk, ein total avgiftsauke på snart 7 mrd. kr, innføring av nye avgifter i tolvte time og flate ostehøvelkutt for å få budsjettet til å gå opp. Tusen oljemilliardar er forbrukt utan at det står noko stort igjen, og så har vi den paradoksale situasjonen der alle opposisjonspartia i førre periode la fram alternative statsbudsjett med mindre oljepengebruk enn regjeringa. Den einaste prioriteringa som er gjord – og ho er til gjengjeld gjord ganske heilhjarta – er milliardane som er gått med til å auke forskjellane, omfordelinga frå dei nedst ved bordet til dei som sit øvst og skålar.

Reformene denne regjeringa har sett i gang, har ikkje gjeve verken betre budsjettbalanse eller betre tenester, verken for velferda eller for næringslivet. Politireforma er eit underfinansiert havari. Regionreforma greier ikkje Høgre eingong å skape entusiasme for hos sine eigne. Og den såkalla ABE-reforma – med varierande kutt, alt etter kor mykje som trengst for å saldere budsjettet – tør ikkje regjeringa å evaluere fordi dei er redde for resultata.

Det er openbert for meg at det politiske prosjektet til denne regjeringa først og fremst er å bli sitjande. Målet er å halde flest mogleg nyttårstalar. Det ser vi også i det reviderte budsjettet vi diskuterer i dag. Det er eit flatt budsjett, med ein omtrent nøytral budsjettimpuls og kirurgisk konstruert for å provosere færrast mogleg. Men også det slår sprekkar, for mangelen på evne til å prioritere – kombinert med iveren etter skattekutt – gjer at viktige samfunnsoppgåver held fram med å vere uløyste og underfinansierte. Og i sak etter sak er det opposisjonen som må vise veg. I ei tid da forskjellane aukar og folk opplever mindre tryggleik i arbeidslivet, er det opposisjonen som må ta grep og stramme inn regelverket for innleige av arbeidskraft, slik at Noreg kan få ein ny arbeidslivspolitikk for vanlege arbeidsfolk.

Der regjeringa framleis meiner det er fornuftig å subsidiere utanlandske arbeidsplassar på kostnad av norsk varehandel, er det opposisjonen som går i front for å støtte norske arbeidsplassar og fjerne 350-kronersgrensa. Der regjeringa pålegg kommunane nye oppgåver utan at det følgjer pengar med, er det opposisjonen som må kome på banen og sikre finansiering av bemanningsnorm i barnehagane, som sjølv etter forhandlingane med Kristeleg Folkeparti er underfinansiert. Sjukehusa treng mykje meir ressursar for å kunne behandle fleire, og det er inga satsing på tiltak for å få fleire unge i jobb og snu den dramatiske auken i talet på unge som blir uføre på Erna Solberg og Siv Jensen si vakt.

Det er dette som er realitetane, og det er dette som denne regjeringa blir målt på her i salen.

Elin Rodum Agdestein (H) [13:41:12]: Etter en krevende periode i norsk økonomi og med et kraftig fall i oljeprisen så å si over natten er norsk økonomi igjen i positiv utvikling, preget av optimisme og vekst. Den økonomiske politikken regjeringen har ført, har truffet godt. Politikken virker. Regjeringen, med statsminister Erna Solberg til rors, har ført en stø kurs i en utrygg tid. Regjeringen har vist seg å være velgernes tillit ved valget sist høst verdig.

Situasjonen i norsk næringsliv og i arbeidsmarkedet er ytterligere forbedret etter at revidert ble lagt fram. Ikke minst er det gledelig at sysselsettingen nå øker, og at ledigheten er rekordlav. I Trøndelag er faktisk ledigheten helt nede på 1,8 pst. nå.

Kronekursen, lav rente og ansvarlige lønnsoppgjør har styrket bedriftenes konkurranseevne, ikke minst gjelder det den eksportrettede industrien. Det er optimisme og investeringsvilje i de fleste næringer og bedrifter over hele landet. Med stigende oljepriser, en økonomi som går bra, og et anslag for vekst på om lag 2,5 pst. eller kanskje høyere er det nå behov for å gi litt mindre gass i finanspolitikken. Det må vi, skal vi skjerme kronekursen og unngå uønsket renteøkning og ukontrollert kostnadsvekst. Vi reduserer derfor oljepengebruken og justerer ned bruken av oljeinntektene ytterligere.

Etter et godt samarbeid med Kristelig Folkeparti ble det oppnådd enighet om revidert nasjonalbudsjett, kanskje overraskende for mange, før fristens utløp. Avtalen innebærer at hovedlinjene i inneværende års budsjett videreføres. Det gjelder i skattepolitikken, der vi har bedret rammebetingelsene gjennom å lette betydelig på skattebyrden for bedrifter og husholdninger. Det gjør vi i tråd med anbefalinger fra bl.a. OECD for å stimulere til økt vekst. Et lavere skatte- og avgiftsnivå øker verdiskapingen og legger til rette slik at det nå skapes flere jobber i privat virksomhet. Endringene i maskinskatten er et slikt viktig tiltak.

Vi har flere eksempler på at vi gjør det enklere å etablere nye næringer i distriktene. En rekke mikrobryggerier og små gründerbedrifter jubler nå over avgiftskutt i revidert. Reindriftsnæringen kan glede seg over avgiftsfritak på driftsmidler tilsvarende det landbruket allerede har. Jeg er også glad for at frivilligheten styrkes ved at merverdiavgiftskompensasjonen til idrettsanlegg økes med 100 mill. kr.

Utover dette har vi sørget for en styrking av kommuneøkonomien for å gjøre lokalsamfunnene i stand til å levere gode tjenester. En ytterligere styrking kommer i forbindelse med innføringen av bemanningsnorm i barnehagene.

Videre fortsetter regjeringen i samarbeid med Kristelig Folkeparti satsingen på forenkling for bedrifter. Vi øker bevilgningene til forskning og utdanning og til investeringer i en mer moderne, effektiv og klimavennlig infrastruktur. Vi får bedre veier og jernbane, og vi digitaliserer bedre.

Hovedutfordringen for norsk økonomi framover er å bli grønnere og mindre oljeavhengig. Det er en stor omstilling vi er i gang med, og vi vet at det vil bli langt mindre handlingsrom i økonomien framover. Vi må i enda større grad lykkes i å inkludere flere i arbeidslivet, forebygge utenforskap, effektivisere offentlig sektor og ikke minst skape nye jobber. Det må vi klare, skal vi klare å skape bærekraft for velferden med den demografiske utviklingen vi har.

Det er en tilleggsbekymring, som flere har vært inne på her i dag, at fødselstallene nå går ytterligere ned. Her må vi se på nye tiltak for å snu en negativ trend.

Selv om vi har bunnsolide statsfinanser og et oljefond på om lag 8 000 mrd. kr, er vi samtidig sårbare på en del områder. Det internasjonale pengefondet, IMF, har berørt en del av disse forholdene i sin siste rapport om norsk økonomi, der de også gir noen råd. Selv om oljefondet er stort, er det ikke stort nok til å dekke framtidige kostnader som henger sammen med en aldrende befolkning, store pensjonsforpliktelser og økningen i kostnader vi vet vil komme i eldreomsorg og helsevesen.

Vi har en liten og åpen økonomi, og vi er avhengige av en regelstyrt, forutsigbar situasjon i internasjonal handel. Tendensene vi nå ser, til proteksjonisme og etablering av tollmurer, bekymrer. Norge vil tape, skulle vi få en situasjon med handelskrig mellom viktige handelspartnere. Utfallet av brexit, som omfatter våre desidert største markeder, Storbritannia og EU, er uvisst per i dag.

En annen bekymring er den høye gjeldsgraden i norske husholdninger og den høye prisveksten i boligmarkedet, som gjør at mange familier er sårbare for uventede renteøkninger.

I dag gleder vi oss likevel over den positive utviklingen i norsk økonomi, som viser at politikken virker. Da er det viktig å videreføre den gjennom å holde en stø kurs.

Sivert Bjørnstad (FrP) [13:46:23]: Norsk økonomi går godt. Vi er blant de aller mest privilegerte politikerne i hele verden. Det har vi i hvert fall vært de siste 20–30 årene, og vi kommer til å være det i årene som kommer også – selv om det må tas tøffere valg framover. Vi har vært privilegert fordi vi har hatt råvarer som verden trenger, vi har hatt en godt utdannet befolkning, vi har få konflikter i arbeidslivet, det er små forskjeller mellom folk, og tilliten mellom oss er høy.

Da norsk økonomi for få år siden ble rammet av et hardt slag, hjalp alle disse faktorene oss. Lave renter og en relativt sett svakere krone forsterket comebacket, men politikk betyr også noe. Det betyr ganske mye. Det er ikke så mange år siden regjeringen og regjeringspartiene i det ene øyeblikket ble beskyldt for å gjøre for lite, for sent, før vi i neste debatt ble anklaget for å gjøre for mye, for tidlig. Vi ble fortalt og belært om at tiltakspakkene ikke var virkningsfulle, at ledigheten hadde bitt seg fast, og at sysselsettingsandelen for alltid ville være i en negativ spiral med dette flertallet.

Representanten Moxnes fra Rødt sa i sitt innlegg tidligere i dag at arbeidsledigheten i dag er altfor høy. I mitt valgdistrikt, Sør-Trøndelag, er arbeidsledigheten i dag på 1,8 pst. Nav må tilbake over 30 år for å finne lignende tall. Det nærmer seg faktisk å være usunt lavt, men det minner i hvert fall slett ikke om kritikken fra opposisjonen. Alternativet til denne kraftfulle politikken som har virket, er i all hovedsak en politikk som baserer seg på høye skatter og avgifter for folk flest og for bedrifter. Opposisjonens evige tro på at om staten bare får inn enda en krone i økt skatt, så skal alle problemer forsvinne, slutter aldri å overraske meg. I ulike sjatteringer går alle opposisjonspartiene inn for å øke skattene. I en tid da omstilling er det viktigste for arbeids- og næringslivet vårt, kan ikke svaret være økt skattebyrde på dem som skaper arbeidsplassene. Det blir heller ikke noe grønt skifte med røde tall i regnskapene.

Så til noen av de konkrete sakene som blir omtalt i revidert nasjonalbudsjett, og de endringene som nå skjer. Regjeringen foreslår å videreføre arbeidet med fangst, transport og lagring av CO₂ i Norge inn i en forprosjekteringsfase. Det gjelder forprosjektering av Norcems anlegg, som har best forutsetning for å gjennomføre et vellykket prosjekt med god gjennomføringsevne og med god kostnadskontroll. Det gjelder også Fortums prosjekt, forutsatt at ekstern kvalitetssikrer har vurdert nye opplysninger, og at det da viser seg å være noe å gå videre med. Alle på dette huset, tror jeg, er enige om at dette kan være blant de aller, aller viktigste tiltakene for å få kontroll på utslippene. Men det kan ikke være sånn at man ukritisk kaster penger etter ulike prosjekt. Det har vi prøvd før. De 5–7 mrd. kr av skattebetalernes penger som ble kastet bort på Mongstad for noen år siden, burde stått som eksempel til skrekk og advarsel for alle i denne sal.

Problemet er at det bare er dagens posisjonspartier som har lært av opposisjonens feil. Opposisjonen har ikke lært det grann. Jeg synes det er skremmende, og jeg synes det er særlig skremmende at Senterpartiet kaster seg på dette igjen, sammen med Arbeiderpartiet og SV, etter å ha blitt med på den forrige såkalte månelandingen. Det er ikke alltid sånn at målet helliger midlene, og særdeles ikke når det er snakk om skattebetalernes penger. Dem skal vi ta ekstra godt vare på.

Taktomslaget i utbygging av heldøgns omsorgsplasser fortsetter, altså sykehjemsplasser – denne gangen med ytterligere 700 plasser – skattelette til mikrobryggerier, som bidrar til et mangfold i den norske ølverdenen, et krafttak for å få økt internasjonal oppmerksomhet og ikke minst tiltak for å gjøre noe med den enorme utfordringen vi har med plast i havene våre. Dette er resultatet tiende gang flertallspartiene har blitt enige etter budsjettforhandlinger. At det har vært enkelt, er kanskje å ta munnen for full, men at vi har fått et godt resultat, er det liten tvil om. Det er den ikke-sosialistiske siden i Norge som har evnen og kraften til å fornye, forenkle og forbedre Norge. Det skal vi fortsette å gjøre også i årene framover.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:51:34]: Denne debatten har markert klare skillelinjer. Vi har sett et flertall som viser null bekymring for konsekvensene for Norges største fastlandsindustri, næringsmiddelindustrien, av det avgiftssjokket som flertallet vedtok før jul. En viser null bekymring for konsekvensene for handelsnæringen, der over 300 000 norske arbeidsfolk er ansatt. En viser null bekymring for folk i Norge med dårlig råd, som blir rammet av avgiftsøkninger nok en gang, til tross for at det kom tydelige meldinger – og de kom rimelig kjapt også – om konsekvensene av avgiftsøkningen på sukker- og sjokoladevarer og ikke-alkoholholdige drikkevarer, som flertallet vedtok før jul, uten utredning, uten involvering fra berørte parter og med kun tre uker til innføring.

Konsekvensene kom kjapt: Telemark Kildevann måtte si opp halvparten av sine ansatte. Hval Sjokoladefabrikk har også hatt oppsigelser. Andre plasser er investeringer blitt lagt på is, investeringer i hundremillionersklassen. Det er store konsekvenser for norsk næringsmiddelindustri og norsk handelsnæring.

Jeg merker meg at det er noen i denne salen som forsøker å gripe til et halmstrå gjennom bruk av tall fra SSB, som SSB selv advarer mot, når en viser til siste kvartalsrapport. Det som derimot er mye sikrere tall, ifølge SSB, er årstallene for utviklingen av grensehandelen, og overskriften i den rapporten som det blir vist til her i salen, er at grensehandelen øker, og at den har økt med 4 pst. det siste året, fra et nivå som allerede var skyhøyt.

Jeg merker meg også at flertallet i denne salen fortsatt har en rørende omtanke for utenlandske aktører som i dag tjener store penger på et gedigent hull i det norske skattesystemet gjennom 350-kronersgrensen. Det er spesielt å merke seg at nok en gang er det slik at når det er snakk om vedtak som vil være til fordel for norske aktører, norske arbeidsplasser og norske skatteinntekter, skal en skyve det ut i tid, og da argumenterer en med utredning. Men når det er snakk om avgiftsøkninger som kommer som et sjokk, og som rammer norske arbeidsplasser og norske forbrukere, eller det er snakk om, som en gjorde i 2014, å øke fra 200 kr, som det var før, til 350 kr, som var en ytterligere, ren subsidiering av utenlandske aktører, da gjør en det fullstendig uten å ha dialog med bransjen, gjennom en kort omtale i statsbudsjettet. Det går en klar linje i dette, og det er dessverre ikke ivaretakelse av nasjonale interesser.

Det samme ser en når det gjelder skatteordningen som gjelder for utenlandske arbeidstakere, som i dag blir vedtatt. Det er en skatteordning som gir full mulighet for den enkelte arbeidstaker til selv å velge den beskatningen som gir lavest skatt. Det er betydelige utfordringer knyttet til beskatningen av utenlandske arbeidstakere som er i Norge, ikke minst fordi volumet av utenlandske arbeidstakere er blitt så stort, som følge av fri arbeidsinnvandring og uregulert arbeidsinnvandring gjennom EØS-avtalen. Men da må en gripe fatt i det problemet og styrke kontrollene. Hvis en skal ha en annen skatteordning, skal en ikke gjøre den valgfri, men sørge for å ha en skatteordning som er tydelig og klar, og som alle er omfattet av. Det som en nå vil innføre, er en valgfri ordning som den enkelte kan velge. Dette er en ren skattesubsidiering av utenlandske arbeidstakere, noe som vil være i klar disfavør av norske arbeidstakere, som allerede er hardt presset på arbeidsmarkedet.

Én ting har blitt tydelig sagt i denne saken. Det ble referert til debatten som vi hadde tidligere denne uken om nettopp dette spørsmålet. Statsråd Siv Jensen sa da at hovedgrunnen til at ordningen er valgfri, er EØS-retten. Det er nok et eksempel på at EØS griper inn i norsk lovgivning.

Senterpartiet har en tydelig og annen prioritering i vårt alternative budsjett. Vi prioriterer styrking av tjenester som er nær folk i hele landet. Vi prioriterer å satse på beredskap og styrking av kampen mot arbeidslivskriminalitet. Vi tar kampen mot sentralisering. Vi prioriterer norske interesser, norske arbeidsplasser. Det gjør vi i mange enkeltforslag vi har oppe til behandling. Det er en tydelig linje og en tydelig prioritering fra Senterpartiets side, som vi står på videre i den politiske debatten.

Ingrid Heggø (A) [13:56:44]: Arbeidarpartiet meiner at det viktigaste for Noreg skal vera det viktigaste i politikken vår. Difor er vi mest opptekne av arbeid, tryggleik for arbeid og tryggleik i arbeid. Sysselsetjingsandelen fell, særleg blant unge menneske – dette uroar. Men òg den dramatiske auken i talet på uføre som kjem på Solbergs vakt, uroar.

Arbeidarpartiet brukar dei store pengane på dei store oppgåvene:

• på sjukehusa, slik at fleire pasientar kan verta behandla

• på skule, slik at lærartettleiken kan verta auka

• på fleire vaksne i barnehagane

• på dei eldre

• på klimavenleg industri og klimatiltak

• på tiltak som bidreg til å minka forskjellane i samfunnet og styrkja fellesskapen

Nordmenn som tener over 10 mill. kr, har sidan 2013 fått eit skattekutt som er 100 gonger større enn det som dei som tener mellom 150 000 kr og 250 000 kr, har fått. Er det rettferdig? Her kunne eg òg ha lagt til at dette også gjer at skilnadene mellom kvinner og menn aukar, for brorparten av dei som tener over 10 mill. kr, er menn, og det er tilsvarande mange kvinner i låginntektsgruppa.

Samtidig har regjeringa kutta i ytingane til dei svakaste gruppene i samfunnet. Eigedelar og avgifter aukar. Avgiftsauken nærmar seg 7 mrd. kr. Avgiftene slår likt ut for alle. Det skjer inga fordeling av verdiar gjennom avgiftene, slik som det er med skatt. Dette er usosialt, urettferdig, og det aukar forskjellane mellom folk.

Arbeidarpartiet har føreslått ein annan skattemodell. Dei som tener over 1 mill. kr, må bidra meir, og dei med låg inntekt skal få skattekutta. Det er rettferdig, det er utjamning, det minkar forskjellane.

I tillegg er det ei rekkje endringar i skatteopplegget frå regjeringa Solberg som har vore ugunstig for den enkelte vanlege arbeidstakar, f.eks. at ikkje fagforeiningsfrådraget skal aukast, at arbeidsledige ikkje skal få tene opp feriepengar, skattlegging av sluttvederlag, kost og losji-reglane og pendlarfrådraget.

Det vert skapt for få arbeidsplassar i Noreg, og då er ikkje subsidiering av utanlandske arbeidstakarar ein god idé. Når det gjeld forslaget som gjer det meir lønsamt for utanlandske arbeidstakarar enn norske arbeidstakarar å jobba – ja, dei utanlandske skal sitja igjen med fleire tusen kroner meir på grunn av ein flat skatt på 25 pst., og dette skal koste samfunnet vårt 50 mill. kr.

Regjeringa vil heller ikkje setja ein stopp for subsidieringa av utanlandske arbeidsplassar, ved at netthandel under 350 kr skal vera utan toll og moms.

Eg må også innom den uføreseielege situasjonen som næringslivet har fått på grunn av seine nattevedtak om stadig nye avgifter for å få budsjettet til å gå i hop. Hotellnæringa, den viktige distriktsnæringa, har to gonger fått ein julepresang i form av momsauke. Flynæringa fekk ei flyseteavgift. No sist var det produkt- og sukkeravgifta. Vi har enno ikkje fått noka avklaring om kva regjeringa meiner med at det skal vera færre momssatsar. Skal det verta éin eller to? Kor mykje skal hotella eigentleg enda med å betala i moms?

Regjeringa vil heller ikkje vera med på å få konsekvensutgreidd verknadene av eigne vedtak, f.eks. ostehøvelkutta, eller støtta forslaget frå Arbeidarpartiet om ein totalgjennomgang av produkt- og sukkeravgifta.

Næringslivet treng føreseielege rammevilkår, og det treng kommunane også. Kommuneinntektene har to år på rad vorte redda av skatteomlegginga – ikkje av overføringane frå regjeringa. I år skal kommunane salderast ut ved hjelp av havfondet – heilt utan å ta omsyn til at dette slår veldig forskjellig ut frå kommune til kommune. Eg unner kommunane kvar ei krone – dei går til velferd – men overføringane må vera føreseielege. Det kom heller ingen avklaringar om milliarden som kommunane mistar i eigedomsskatteinntekter.

Varemerket til regjeringa har vorte ei mengd uføreseielege avgiftsaukar som rammar dei mange, og skatteletter som gagnar dei få.

Vetle Wang Soleim (H) [14:01:46]: Regjeringen har lagt fram et godt revidert budsjett, et budsjett som med tydelighet viser at landet er på rett kurs. Sammen med Kristelig Folkeparti har vi kommet fram til et godt resultat, som fortsetter å bygge landet i en tid da teknologien utvikler seg, folk flytter på seg, og belastningen på velferdssamfunnet og velferdsordningene øker. Arbeidsledigheten går ned, veksten er på vei opp, flere fullfører videregående skole, og flere får raskere behandling i helsevesenet.

Norge er verdens beste land å bo i. Kloke politikere før oss har sørget for at vi har en oljeformue på bok som kan fordele pengene også på de framtidige generasjonene. Og for å sørge for at vi har et land som opprettholder sin konkurransekraft og verdiskaping, har denne regjeringen økt oljepengebruken målrettet under oljeprisfallet vi har lagt bak oss. Det har vært riktig medisin, og vi har kommet oss gjennom krisen som har preget Sør- og Vestlandet spesielt. Nå er vi i en annen situasjon.

Nå som pilene peker oppover, er det viktig at den offentlige pengebruken peker nedover. Selv om handlingsrommet blir mindre, skal vi aldri glemme at dette er grunnleggende positivt. Det er positivt at Norge ikke lenger er i en arbeidsledighetskrise. Det er positivt at flere jobber blir skapt hver dag. Det er positivt at norsk eksport øker, og at overskuddet til norske bedrifter begynner å komme seg.

Vi trenger et næringsliv som fortsetter å satse, fortsetter å forske, fortsetter å jobbe fram nye, innovative løsninger som baner vei for nye markeder og økt salg. Det er ikke statsbudsjettet i seg selv som skaper verdier i dette landet, det er verdien av arbeidet som enkeltmennesker og bedrifter gjør daglig, som skaper skatteinntekter, som igjen fordeles ut til det velferdssamfunnet som vi alle er stolt av.

Men nettopp dette er jeg ikke så sikker på om alle partier i denne salen har forstått. Det er et av de viktigste målene for denne regjeringen å sørge for lavere skatter for vanlige folk og bedrifter. Derfor har denne regjeringen senket skattene med over 24 mrd. kr og lar en vanlig småbarnsfamilie sitte igjen med 10 000 kr mer i året. Men når jeg sier at det er partier i denne sal som ikke har skjønt det helt, tenker jeg på venstresiden.

For det første har vi et Arbeiderparti som i hvert eneste budsjett øker formuesskatten – en skatt som kun rammer norske eiere, ikke utenlandske, en skatt som rammer, uavhengig av om du går i overskudd eller underskudd, en skatt som har ført til at familieselskaper som eier verft langs vestlandskysten, har måttet ta ut millionvis av kroner fra sin egen oppsparte buffer i en tid da man kjemper for å overleve. Dette er ikke tilfeller av rikdom, dette er de folkene i næringslivet som holder distriktet vårt i gang. Så når Arbeiderpartiets representant Holen Bjørdal sier til Maritimt Forum i Møre og Romsdal at formuesskatten ikke er perfekt, vil jeg si at det er en kraftig underdrivelse.

Men det er ikke bare formuesskatten Arbeiderpartiet vil reversere tilbake til gamle høyder. Nei da, også fjerningen av maskinskatten er de imot – nok en reversering av en skattelette til det næringslivet som holder landet gående. Det hadde vært fint om Arbeiderpartiet i løpet av debatten kunne ha bekreftet at de også i neste års alternative statsbudsjett vil reversere lettelser til næringslivet, i en tid da omstilling står øverst på nesten enhver bedriftsleders agenda.

Fjerning av maskinskatten har allerede ført til at Norge nå er et attraktivt land å investere i. Når store aktører som Statkraft umiddelbart etter endringen i skatten melder at de nå er klare til å investere i Norge, er dette tydelig. Jeg vet at Arbeiderpartiet mener at det er klart at datasenter alltid har vært unntatt fra dette, men det har ikke vært klart. Det er nettopp derfor vi foreslår å fjerne denne bestemmelsen i loven. Den stammer fra en tid da industrien var noe helt annet enn det den er i dag, og den viste seg å være vanskelig å praktisere, både for kommuner og ikke minst for domstolene.

Når den nå er fjernet, sier Statkrafts administrerende direktør rett ut til Reuters at endringen i skatteloven i Norge har ført til at Norge nå er et mer attraktivt land å investere i. Så Arbeiderpartiet må gjerne gjenta det samme for seg selv så lenge de orker, men jeg lytter til næringslivet, og når giganter som Statkraft sier at endringen har ført til at det blir lettere å investere i Norge, synes jeg heller Arbeiderpartiet bør støtte ordningen.

Skatt er ikke alt, men skatt er en av de viktigste rammebetingelsene som næringslivet vårt forholder seg til, og jeg tror faktisk mange bedriftsledere heller vil ha forutsigbare rammevilkår enn noe dårligere rammevilkår. Da vet man i hvert fall hva man har. Spørsmålet til Arbeiderpartiet vil da være: Vil man fortsette å kreve inn mer skatt, flytte pengene til Oslo og fordele det utover, eller la bedriftsledere og vanlige folk beholde mer av sin egen inntekt og skape arbeidsplasser?

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) [14:07:02]: En av gjengangerne denne våren, og for så vidt i salen i dag også, har vært den såkalte 350-kronersgrensen – altså muligheten for folk flest til å kunne sitte hjemme hos seg selv, i by og bygd, hvor som helst i Norge, og bestille små og store ting eller samlegjenstander det kan være vanskelig å få tak i i Norge. Veldig mye av det som kjøpes, er små ting av liten verdi. Den som har barn og unge i huset, eller som selv bruker eBay eller andre nettsteder hyppig, vet veldig godt at ganske mye av det som havner i postkassen, aldri ville ha blitt kjøpt hvis kostnaden for produktet hadde vært flere hundre kroner mer. Det er ikke vanskelig å forstå at terskelen for å bruke 30 kr på et produkt er ganske mye lavere enn å bruke 230 kr på det samme produktet, som vil være konsekvensen om man skal gjøre som Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil, og bare fjerne fritaket over natten.

Avvisningseffekten ved å innføre moms og høye gebyrer vil sannsynligvis være så stor at kjøpet i veldig mange tilfeller aldri vil bli gjennomført. Akkurat derfor er det litt spesielt å høre på mange av dem som framstiller avgiftsfritaket nesten som om det er i ferd med å rasere både produksjonsbedriftene og handelsnæringen i Norge. Påstander fra interesseorganisasjoner om at samfunnet taper tusenvis av arbeidsplasser og milliarder i statlige inntekter, slukes rått og uten at man reflekterer over de virkelige realitetene. Men man kan altså ikke legge all netthandel fra utlandet til grunn for å finne verdien på varer som importeres, fordi veldig mye av det som handles på nett, har en verdi over grensen og belastes dermed med moms allerede i dag. Man kan heller ikke legge til grunn at all handel som går over nett i dag, vil flyttes over til norske aktører, eller fortsatt vil kjøpes over nett, hvis gebyret gjør at prisen på produktet blir mangedoblet.

Når man snakker om å ha den samme løsningen som f.eks. Finland har, hvor man kan betale moms selv ved innførsel, ja så har vi allerede en slik løsning i dag. Men man blir som forbruker uansett belastet med et såkalt lagrings-/ekspedisjonsgebyr på 158 kr og oppover.

Beregninger som Oslo Economics har gjort på vegne av Posten, viser at å fjerne momsfritaket for varer under 350 kr vil gi helt andre resultater enn det ganske mange her i salen har hevdet ved å vise til f.eks. Virkes rapport. Oslo Economics har f.eks. beregnet en vekst hos handelsnæringen på bare 3–5 pst. av det som Virke har hevdet. Økt sysselsetting er beregnet til å kunne bli på mellom 200 og 350 årsverk, som er et ganske annet resultat enn de 6 000, som hevdet fra Virke, og som mange i salen har støttet opp om.

Jeg hadde egentlig ikke trodd at 350-kronersgrensen var en av de sakene som skulle få så stor oppmerksomhet denne våren, men det sier kanskje noe om hvor viktig saken er for folk flest. Muligheten dette avgiftsfritaket gir, er et gode for våre innbyggere. Jeg synes det er leit at mange later som om det er krise å la folk få lov til å fortsette å handle på nett uten at de skal bli påtvunget å fylle ut diverse skjemaer, eller bli belastet med nye og høye avgifter.

Å kunne handle varer på nett fra utlandet for inntil 350 kr føyer seg inn i rekken av de mange gjennomslagene som Fremskrittspartiet har fått i regjering, fordi vi er opptatt av å gjøre hverdagen til folk flest enklest mulig. Vårt fokus er at det samlede skattetrykket skal fortsette å gå ned – ikke opp, slik opposisjonen i salen ønsker. Når Fremskrittspartiet i regjering har kunnet akseptere at noen avgifter har økt, har det vært helt avgjørende at andre skatter har gått mer ned. Derfor er det også greit å påpeke at når opposisjonen kritiserer oss for å ha gått med på noen avgiftsøkninger, er den virkelige sannheten at vi har redusert skatter og avgifter med over fire ganger mer enn de har økt. Slik sett kan også dette avgiftsfritaket få stå som et symbol på en politikk hvor Senterpartiet og Arbeiderpartiet igjen kjemper med nebb og klør for å innføre høyere avgifter og mer byråkrati, for deretter sannsynligvis å kritisere Fremskrittspartiet for resultatet, uansett hva det skulle bli. Gammel vane er vond å vende. Senterpartiets og Arbeiderpartiets politikk er fortsatt den samme som den var under deres rød-grønne regjeringstid, selv om den pakkes inn i litt andre ord. Da er det i hvert fall godt at det norske folk har muligheten til å fortsette å stemme på et parti som står ved deres side og kjemper for minst mulig skatter, avgifter og byråkrati.

Åsunn Lyngedal (A) [14:11:52]: Først til representanten Wang Soleim. Han vet utmerket godt at vi er sammen om et skatteforlik som legger nivået på inntekts- og bedriftsbeskatning. Vi er ikke enige når det gjelder formuesskatt. Han sier at den bare rammer norske eiere. Nei, den rammer alle nordmenn med formue på over 1,5 mill. kr, uansett om de eier en bedrift eller ikke. Den er grunnleggende omfordelende, og sånn har vi skapt et av verdens beste land å bo i.

Så til det jeg egentlig skulle si. Arbeiderpartiet mener det er viktig å ta hele landet i bruk. Forskjellige deler av landet har forskjellige fortrinn, og naturressursene våre er på ingen måte sentralisert. Vi trenger å skape arbeidsplasser i hele landet for å ta våre naturgitte fortrinn i bruk. I Nordland har vi flere store næringer knyttet til naturressursene våre, enten det er vannkraft, fiskeri eller mineraler. Det at flere bor og lever der, gjør at flere av disse næringsmulighetene blir tatt i bruk. Men noen ganger fører det til en ensidig næringsstruktur, og komplementære arbeidsplasser blir viktige. Derfor er statlige arbeidsplasser viktige også rundt omkring i landet.

Arbeiderpartiet mener derfor at oppbygging av nye statlige arbeidsplasser bør komme over hele landet, gjerne også utenfor de større byene våre. Under denne regjeringen har Oslo fått 4 000 nye statlige arbeidsplasser, og nesten 25 pst. av alle arbeidsplassene i Oslo er nå statlige. Trondheim har fått ca. 2 500 nye statlige arbeidsplasser. I Nordland – og da snakker jeg om hele fylket – er det kommet 15 nye statlige arbeidsplasser under denne regjeringen.

I Mo i Rana har vi landets desidert største kompetanseinstitusjon for innkreving – Statens innkrevingssentral. Det er den delen av skatteetaten som har fått flest utmerkelser og priser for sin effektivitet og innovasjon. Vi vet at regjeringen vurderte å lokalisere divisjon innkreving i skatteetaten til Mo i Rana. Det ville vært naturlig, siden vi der har Norges beste kompetanse på innfordring. Men dessverre – regjeringen valgte Trondheim. Og jeg minner om hva jeg har sagt om fordelingen av arbeidsplasser mellom Nordland og Trondheim. Hvorfor gjør de det? Det er vanskelig å få svar på, men det er i alle fall ikke begrunnet i at man skal ta hele landet i bruk. Som i så mange andre politiske saker er det langt mellom det regjeringen og støttepartiet deres sier, og det de gjør i praksis. Vi betviler ikke at det fortsatt skal være ansatte som driver med innkreving i Mo i Rana. Men hvor man legger ledelsen, har betydning for utviklingen av en institusjon.

Vi inviterer alle partier som ønsker å spre statlige arbeidsplasser rundt om i landet, til å stemme for det forslaget vi i dag fremmer, sammen med Senterpartiet og SV.

Utbygging av fiskerihavner er det området i Nasjonal transportplan der regjeringen leverer dårligst. Nå er all planlegging av nye fiskerihavner i Kystverket stanset, ansvaret for planleggingen skal overføres til fylkene 1. januar 2020. Regionene overtar ikke noe ansvar før i 2020, og de har aldri før hatt ansvar for å planlegge og utbygge fiskerihavner og har ikke kompetanse på det. Når vi vet at planleggingstiden for fiskerihavner er fra fire til seks år, er dette kritisk for å tilrettelegge for et moderne fiskeri langs kysten vår. Ingen nye prosjekter kommer til å komme i gang på flere år. Imens blir båtene større, og de praktiske problemene langs kysten blir større.

Andøy-samfunnet har havnet i en svært krevende situasjon på grunn av nedleggingen av Andøya flystasjon. De har krav på at storsamfunnet stiller opp for dem og sørger for en vellykket omstilling, et ansvar som Arbeiderpartiet er klar til å ta. Vi må dessverre konstatere at regjeringen svikter. Hvorfor har vi særlige forventninger til regjeringen når det gjelder Andøya? Jo, det er fordi denne regjeringen høsten 2016 ba Stortinget om å legge ned Forsvarets flystasjon på Andøya fordi man ville spare 200 mill. kr i året ved å lokalisere den sammen med de nye jagerflyene på den framskutte basen på Evenes. Det er et vanskelig vedtak for alle som bryr seg om Andøya, men nettopp da er det viktig at det samme flertallet som vedtok å fjerne 300 arbeidsplasser fra en kommune med 5 000 innbyggere, satser på andre fortrinn i Andøy-samfunnet.

Derfor har vi foreslått at man ikke skal stoppe halvveis i planleggingen av fiskerihavnen på Andøya. Vi foreslår å bevilge 25 mill. kr, noe som gjør at man kan sluttføre planleggingen og også ha nok til en mindre oppstartsbevilgning.

Vi vet også at Andøya har fantastiske muligheter innenfor romteknologi, og der regjeringen låner Andøya Space Center 20 mill. kr, bevilger vi i revidert nasjonalbudsjett 25 mill. kr til Andøya Space Center.

Aleksander Stokkebø (H) [14:17:09]: Norge trenger flere ben å stå på. Vi må skape flere næringer å leve av i tillegg til oljen. Høyre og regjeringen begynte derfor omstillingen med en gang vi kom i regjering. Skattene gikk ned, og investeringene i kunnskap, forskning og samferdsel gikk opp.

Siden oljeprisfallet har Norge vært gjennom krevende tider, og vi som bor i de mest utsatte områdene på Sør- og Vestlandet, kjenner alle noen som mistet jobben. Den krevende situasjonen gjorde omstillingen mer akutt – og regjeringen handlet derfor resolutt.

Regjeringen satte inn tiltak som virket kraftfullt mot ledigheten og holdt hjulene i gang. Det reddet mange jobber. Samtidig fortsatte vi satsingen på kunnskap, forskning og samferdsel. Det bidrar nå til resultater.

Det er få ting som gleder meg mer enn å se at mange i nabolaget nå kommer tilbake i jobb. Ledigheten går ned, veksten går opp, og det skapes nye jobber, nye læreplasser og store verdier for fellesskapet og vår felles velferd.

Finansministeren var nylig på besøk i Rogaland, hvor næringslivet og Nav kunne melde om en økende optimisme.

Politikken har virket. Nå er tidene bedre, og økonomien er i klar bedring. Derfor må vi også bruke færre offentlige kroner, og vi reduserer nå oljepengebruken med 5,6 mrd. kr i revidert budsjett. Det er både ansvarlig og klokt.

At ting går bedre, må ikke være en hvilepute. Vi må skape flere jobber og omstille norsk økonomi. Som mange vet, har regjeringen gjort forenklinger som årlig sparer næringslivet for over 10 mrd. kr, og vi skal fortsette dette arbeidet. Vi har senket skatte- og avgiftsnivået med 24 mrd. kr, og vi skal fortsette dette arbeidet. Nå fjerner vi maskinskatten. Dagens regler har vært lite forutsigbare og skapt usikkerhet for investeringer i nye jobber. Nå fjerner vi tvilen, og flere bedrifter har allerede meldt at de vil starte opp og bygge ut. Det lover bra for flere trygge jobber i dette landet.

Norge er også en stolt havnasjon. Vi har gjennom alle år høstet av havets ressurser. Fisk og olje er sentralt for vår velstand. Nå er verdens hav truet, for hvert år dumpes 8 mill. tonn plast. Det er som om en full søppelbil tømmer 15 tonn plast ut i havet hvert minutt, hver dag, hele året. Om det fortsetter, vil det i 2050 være mer plast enn fisk.

Det er en trussel mot både fisken, fuglen og dyrelivet, mot sjømaten som vi er så stolte av, og mot vår egen bruk av strender og sjø. Det kan vi ikke godta. Både for vår egen del og for verdens del må vi ta et ansvar og rydde opp.

Regjeringen og Kristelig Folkeparti har allerede gjort mye for å hindre at plast havner i havet, og for å rydde opp det som er i havet. I budsjettet nå øker vi vår globale innsats mot marin forsøpling med 130 mill. kr. Det er nesten en dobling. Vi må gjøre mer for renere hav og dra med oss verdenssamfunnet. Det blir viktig også for framtidens jobber i Norge.

Det er en stor glede å slå fast at dette er den tiende budsjettenigheten der Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti finner sammen. Det borgerlige flertallet som fikk fornyet tillit i fjor høst, viser både evne og vilje til å finne gode løsninger til beste for landet. At budsjettforliket ble landet i god tid før fristen, viser at samarbeidet på borgerlig side er godt.

Vi skal skape flere ben å stå på, i tillegg til oljen, og vi skal skape flere trygge jobber. Vi er på god vei. Det går framover med dette landet.

Svein Roald Hansen (A) [14:21:35]: Dette reviderte budsjettet er en forsømt mulighet til å endre på det som går i gal retning, for det er usedvanlig passivt med tanke på to av utviklingstrekkene som burde bekymre også høyrepartiene: Det er for få av oss i jobb, ikke fordi den registrerte ledigheten er så høy, for den synker, men fordi andelen av arbeidsstyrken som er i arbeid, er for lav. Vi var på topp internasjonalt. Nå er vi ikke engang på poengplass. Vi trenger flere arbeidsplasser, særlig i privat sektor.

Forskjellene øker. Et av adelsmerkene ved vår samfunnsmodell har vært små forskjeller mellom folk. Små forskjeller er viktig fordi det er rettferdig, men også fordi det er produktivt og letter omstillingen i næringsliv og samfunn. I lys av denne utviklingen er regjeringen for passiv. Siden valget er det ikke kommet noen politiske tiltak av betydning, heller ikke nå. De fleste budsjettendringene har en teknisk karakter.

Når regjeringen stadig framhever behovet for omstilling, kunne man forventet mer fra en regjering som attpåtil hevder at bare å foreslå mer penger er politisk latskap. Derfor vedtas det i dag en budsjettjustering som ikke i tilstrekkelig grad støtter opp under arbeid, nødvendig omstilling og velferd. Regjeringen betaler ikke for bemanningsnormen i barnehagene og kompenserer ikke for en altfor svak aktivitetsvekst i sykehusene, selv om inntektene øker med 7,1 mrd. kr.

Når det kan tegnes et relativt positivt bilde av norsk økonomi, kan vi først og fremst sende en stor takk til partene i arbeidslivet. De sørget for ansvarlige lønnsoppgjør. Vi kan sende en takk til en svak krone – selv om utenlandsferien blir litt dyrere i år – og til lave renter. Det regjeringen har bidratt med, er først og fremst en høy bruk av oljepenger, det Høyre nå kaller latskap.

Så skal vi være klar over at det samtidig er betydelig risiko for en svakere økonomisk utvikling internasjonalt, ikke minst knyttet til amerikansk politikk. Trusler om handelskrig, proteksjonistiske tiltak og sanksjoner mot Iran kan også ramme norske og europeiske bedrifter. Dette kan skape grunnlag for uventede tilbakeslag i handel og økonomisk virksomhet som kan ramme veksten også i norsk økonomi.

Det er enighet om at handlingsrommet framover blir mindre. Da regner jeg med at det første regjeringen legger bort, er skattelettelsene til dem som ikke trenger det, og at de i budsjettet til høsten sørger for å tette avgiftssmutthullet som avgiftsfri netthandel under 350 kr representerer, i tillegg til at de legger fram en grundig gjennomgang av produkt-, sukker- og sjokoladeavgiften og hvordan disse påvirker forbrukeratferd, folkehelse og vår næringsmiddelindustri, slik Stortinget på mandag vedtok å be regjeringen om å gjøre. Det er tross alt en av de viktigste og største industriarbeidsplassene vi har.

Kent Gudmundsen (H) [14:24:42]: Det går godt i Norge, som vi har hørt. Ledigheten er lav, økonomien er i vekst, og vi ser en god kommuneøkonomi, som bidrar til viktige velferdstjenester. Innenfor kunnskapsfeltet har regjeringen og Kristelig Folkeparti løftet satsinger som ruster Norge for framtiden og bidrar til omstilling. Fra tidlig i barnehagen, inn i grunnopplæringen og helt til verdensledende forskning er vi med og løfter samfunnet og næringslivets muligheter og ikke minst konkurransekraft.

La meg først trekke fram vårt løft for tidlig innsats. Det viktigste vi kan gjøre for å gi barna våre en god start i livet, er å starte nettopp der. I barnehagene har vi satt inn ekstra ressurser for å fokusere på kvalitet og innhold, innført gratis kjernetid og redusert foreldrebetalingen, og bidrar sånn til at alle, uavhengig av bakgrunn, skal få tilgang til denne viktige arenaen for sosial utvikling og læring.

Midler til innføring av bemanningsnorm og flere pedagoger bygger videre opp under nettopp dette. I tillegg setter vi inn midler samt lovfester plikt til å styrke overgangen mellom barnehage og skole. På få år har vi fått til satsinger som gir en bedre start i livet for flere, og ikke minst bidratt med tiltak som gir et godt møte med skolen. Det handler om å gi ungene våre en mestringsfølelse. Det gir læringsglede, og det bygger selvtillit. Økt selvtillit bidrar til livsmestring. Å lykkes med tidlig innsats står derfor sentralt i Høyres politikk.

Siden regjeringsskiftet har vi fått en solid kursendring fra sen til tidlig innsats, også i skolen. Venstresiden har lenge snakket om flere lærere, men leverte på sine åtte år bare noen hundre på slutten av det tiårige grunnskoleløpet. Til sammenligning har vi så langt fått flere tusen faste lærerstillinger og et særlig løft mot barnetrinnet. Med innføring av masterutdanning for lærere, kompetansekrav og videreutdanning av over 20 000 lærere bidrar vi sterkt til at ungene våre skal bli sett og få en best mulig skolegang. Resultatet viser at vi er på rett vei. Elevene lærer mer og er mer på skolen, og flere fullfører og består.

Også innenfor forskning og utvikling satser vi sterkt. Vi kan glede oss over en positiv utvikling. Nylig satte vi rekord. Vi har passert 2 pst. av BNP til forskning og utvikling. Næringslivet, akademia og våre institusjoner leverer stadig bedre og henter også mer midler hjem i internasjonal konkurranse, spesielt innenfor EU. Sånn er det vi ruster oss for framtiden. Sånn bygger vi konkurransekraft.

Norsk skole og kunnskapssektoren trenger altså ingen rød-grønn skolepolitikk eller kunnskapspolitikk – gamle løsninger – men mer av vår politikk. Det håper jeg også velgerne ser ved neste års kommunevalg. Vi har behov for mer framoverlente og aktive borgerlig styrte kommuner innenfor skole- og kunnskapsfeltet.

Stefan Heggelund (H) [14:27:50]: Til alle dem som måtte leve i den villfarelse at Rødt er et parti som er opptatt av framtidens generasjoner, er det bare å si at de med sitt alternativ slår hull på oljefondet. De har et alternativ der de mangler over 1 mrd. kr, faktisk nesten 2 mrd. kr. Det er uansvarlig å mangle så mye penger i et alternativt budsjett, men så er også mangelvare noe av det som kjennetegner kommunistiske samfunn, gjerne for befolkningen, men tydeligvis også for kommunistiske politikere.

Arbeiderpartiet budsjetterer med penger som ikke finnes. Det er tydeligvis blitt en trend på venstresiden. Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet gjør det samme. Det er litt rart at tre partier som prøver å gjøre det samme regnestykket, kommer fram til tre totalt ulike resultater. Miljøpartiet De Grønne mener de har 400 mill. kr, Arbeiderpartiet mener de har 740 mill. kr, og Senterpartiet mener de har over 1 mrd. kr ekstra. Sannheten er at pengene ikke finnes.

Det går bra i Norge. Ting kan selvfølgelig alltid gå bedre, men ledigheten er på vei ned, og veksten er på vei opp. Hvor ble det av Arbeiderpartiets retorikk om for lite, for sent? Den forsvant som dugg for solen, for den var aldri sann. Den var aldri redelig.

Så registrerer jeg at klimainitiativet fortsatt ligger på borgerlig side, og det har det gjort i mange år. I løpet av denne sesjonen har SV og Senterpartiet stemt imot at vi skal samarbeide om fornybar energi i Europa, og Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne har gått bort fra tanken om at man kan få til store utslippskutt i Europa gjennom å samarbeide med andre europeiske land. Det er spesielt. Arbeiderpartiet har blitt imot å samarbeide internasjonalt om klimapolitikken i Europa.

De prøvde seg med et forslag om transport og lagring innenfor CCS-tematikken. Også der viste det seg at de var på etterskudd. Ved bare å se på den gode enigheten som er mellom de fire borgerlige partiene i revidert nasjonalbudsjett, skjønner man at politikken er ivaretatt og offensiv. Jeg tror noe av problemet er at hvis man bare foreslår ting i Stortinget fordi man ønsker å få et utspill i mediene, blir ikke politikken troverdig, den blir ikke realistisk, og den blir heller ikke offensiv. Da står man igjen med skjegget i postkassen og mangler nesten 1 mrd. kr i eget alternativ.

Espen Barth Eide (A) [14:31:07]: Representanten Heggelund har gjennomgående i denne debatten, og også i går, anlagt en ganske frisk og offensiv stil. «Angrep er det beste forsvar» er åpenbart representantens tilnærming til dette. Jeg kan da bare for ordens skyld understreke at Arbeiderpartiet er en sterk tilhenger av både europeisk og annet internasjonalt samarbeid generelt, også på klimaområdet, og vi har vært med på å utvikle tenkningen om kvotepliktig sektor og samarbeid der. Der er det ingen endring, men vi har sagt at når det gjelder ikke-kvotepliktig sektor, er det viktig at vi tør å sette egne sterke, tydelige nasjonale mål, og at det er bra både for klimaet og også for å framtvinge en nødvendig omstilling av egen industri, eget næringsliv.

Men mitt tema i dag er karbonfangst og -lagring. Dette hadde vi en lang runde på i går, så jeg skal ikke gjenta poengene fra det, men understreke at dette er viktig også i revidert nasjonalbudsjett-sammenheng. For det er usedvanlig viktig at man opprettholder tempoet i utviklingen av teknologi, men også i arbeidet med å få til nye, gode finansieringsmodeller, fremme godt, konkret internasjonalt samarbeid, bygge et marked og styrke og opprettholde de prosjektorganisasjonene som har vært laget på dette feltet. Det er av avgjørende betydning at vi fortsatt har med oss to prosjekter for fullskala lagring. Det er av avgjørende betydning at vi ikke ender opp med nye forsinkelser. Vi vet jo nå at det at det ble et kraftig kutt i bevilgningene i selve budsjettet for 2018, førte til både forsinkelser og økte kostnader. Det brukes da i RNB intet mindre enn 57 mill. kr på det som kalles remobilisering og ventekostnader, og det er ikke en spesielt fornuftig bruk av penger å måtte remobilisere eller vente. Det er et direkte utfall av den forsinkelsen som kom da.

Vi har derfor lagt inn mer penger enn det som var foreslått i RNB. Jeg har lyst til å si – også til statsråden – at vi anerkjenner det klare motivet og det klare ønsket som vi deler, om å lykkes, og vi kommer til å støtte opp om det, men vårt budskap er at vi må bruke denne anledningen til å si at vi ikke kan ha ytterligere forsinkelser. Vi har ingen tid å miste. I går fikk vi inntrykk av at regjeringspartiene sa at dette er viktig, men vi har litt tid. Vi synes ikke vi har tid. Vi skal ha gode, effektive, ordentlige og ansvarlige prosjekter, men vi må også sørge for at det blir mulig å utvikle dem, og det er grunnen til at vi har valgt å prioritere viktige summer i vårt alternative reviderte budsjett på økte bevilgninger til utvikling av teknologi og prosjekter for karbonfangst og -lagring.

Freddy André Øvstegård (SV) [14:34:20]: Små forskjeller mellom folk har vært noe av det beste med Norge. Det har skapt tillit mellom folk, et lim i samfunnet. Men dette er nå truet. Forskjellene i makt og rikdom øker betydelig. De 10 pst. rikeste av befolkningen eier nå over halvparten av all formue i landet. Samtidig har lønnen til folk flest stått stille for første gang på mange år. Regjeringen er tydeligvis ideologisk bestemt på å bidra til de økende forskjellene. Av de 22 mrd. kr de har kuttet skattene med, går altså 160 ganger mer til Norges aller rikeste enn til folk flest. Denne mørkeblå regjeringen arrangerer skattefest for den økonomiske eliten.

En av de verste konsekvensene med den økende ulikheten og regjeringens usosiale fordelingspolitikk er at det blir stadig flere barn som vokser opp i fattige familier i dette landet, barn som ikke får deltatt på lik linje med de andre ungene, barn som gruer seg til sommerferien fordi de blir de eneste i gjengen som ikke har noe sted å reise til i sommer. Det er så grådig urettferdig at barn vokser opp med færre muligheter enn andre i dette landet fordi foreldrene deres har dårlig økonomi, samtidig som samfunnet bare blir rikere og rikere.

Den økende velstanden går nemlig ikke til de mange, men til å bygge enda større formuer for noen få. Det er en utvikling vi kunne gjort noe med politisk. Vi kunne fordelt samfunnets rikdom på en mer rettferdig måte, men det ønsker ikke denne regjeringen å gjøre, og det blir veldig tydelig i dette reviderte budsjettet. I tiden mellom da statsbudsjettet for 2018 ble vedtatt, og det reviderte budsjettet ble lagt fram, har vi nemlig rundet 100 000 barn som vokser opp i fattige familier, 100 000 barn som ikke får like gode muligheter som de andre. Jeg mener dette er en nasjonal fordelingskrise, men hva velger regjeringen å gjøre med denne krisen? Ingenting! Det er ikke et eneste strakstiltak, ikke noen nye midler i dette budsjettet.

Tvert imot, de lar denne viktige muligheten gå til spille når regjeringen foreslår å bruke 140 mill. kr mindre på barnetrygden i dette budsjettet, fordi det blir færre mottakere av barnetrygd enn antatt. Det er 140 mill. kr som regjeringen har valgt å la dekke inn for diverse usosiale kutt, i stedet for å bruke dem til å starte en historisk opptrapping av barnetrygden, slik SV har foreslått. Barnetrygden har stått stille siden 1996. Det gjør at den er en tredjedel mindre verdt i dag. Nå er tiden inne for en kraftig økning av barnetrygden og med det familienes økonomi, fordi det mest effektive tiltaket for å bekjempe barnefattigdom er ganske åpenbart å løfte foreldrenes økonomi.

Anniken Huitfeldt (A) [14:37:31]: Denne regjeringas vedvarende nedprioritering av den norske hæren og Heimevernet fortsetter.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa presterte i 2016 å legge fram en forsinket og ufullstendig forsvarsplan. Hæren og Heimevernet ble skjøvet ut i nye utredninger. Det var så mange vanskelige valg, hevdet regjeringspartiene. Landmaktplanen kom i fjor høst – halvannet år på etterskudd – og den inneholdt egentlig ingen nye valg for Hæren, men det samme som hadde blitt foreslått før. Men i likhet med budsjettet for 2017 ble heller ikke statsbudsjettet for 2018 basert på noen vedtatt plan for hær og heimevern. I budsjettavtalen for 2018 gikk regjeringspartiene isteden inn for å kutte i både hær og heimevern.

Derfor var vi i Arbeiderpartiet veldig skeptiske til å forhandle med regjeringa om landmakt. Men det ble lagt mye bra på bordet: Forslaget om å kutte flere hundre hærsoldater i Troms ble lagt til side og skulle utredes nærmere. Stridsvognene skulle komme i 2019. Det var mye bedre enn det som var opprinnelig foreslått – der sto det nemlig «tidligst 2025» – og Hæren skulle få helikoptre. Og ikke minst: Pengene skulle komme i revidert. Nå, altså! Men ingenting kom.

Når det gjelder stridsvogner, går de tilbake til sitt opprinnelige forslag – «tidligst 2025». Regjeringa foreslår kun tre helikoptre til Hæren på Bardufoss, selv om redningshelikoptrene er forsinket og regjeringa ikke har avklart når Kystvakten får sine helikoptre. Og Hærens stående 2. bataljon skal ikke lenger være stående, men basert på tilkalling. Flere hundre amerikanske soldater skal trene i indre Troms – et forslag vi støtter – men når man kombinerer dette med forslaget om å ta ned 2. bataljon, blir det etter min mening ubalanse.

Partiene som har forhandlet fram en budsjettavtale, innrømmer selv at regjeringa ikke har flertall for sin landmaktplan. Men løsningen for hær og heimevern blir utsettelse enda en gang – ja, for fjerde gang med denne regjeringa.

Arbeiderpartiet satser på hær og heimevern. Derfor foreslår vi i dag å kjøpe inn seks Bell-helikoptre for å dekke behovene til spesialstyrkene og Hæren i Nord-Norge. Vi foreslår å modernisere Hærens stridsvogner, vi sier nei til regjeringas kraftige kutt i Hæren i indre Troms, og vi legger inn flere penger til å styrke kvaliteten i både hær og heimevern. Og vi legger inn friske penger, fordi vi faktisk er villige til å prioritere landmakten. Men med denne regjeringas politikk går BNP-andelen til forsvar ned, stikk i strid med NATO-målet om å øke til 2 pst.

Terje Aasland (A) [14:40:22]: Jeg har merket meg at noen fra regjeringspartiene har forsøkt å så tvil om legitimiteten i Arbeiderpartiets budsjettforslag ved å fjerne 350-kronersgrensen og den inndekningen vi da har satt til 770 mill. kr. Når en legger til at dette vil trygge og styrke – og ikke minst legge et grunnlag for – norske arbeidsplasser og gi økt moms og skatteinntekter i form av at flere kommer i arbeid, så er det vel sånn at 770 mill. kr kanskje er en beskjeden sum innlagt i budsjettet.

En sak som har skapt mye engasjement denne våren, er den såkalte Color Line-saken. At regjeringen vil spare noen titalls millioner kroner på å sette norske sjøfolk i land, og så bruke skattebetalernes penger til å subsidiere utenlandske arbeidstakere om bord, er helt uforståelig. Det er helt uforståelig at Fremskrittspartiet, som har stått fram som sjøfolkenes varmeste forsvarere, senest på sitt landsmøte, aksepterer en slik tilnærming fra regjeringen. Det viser bare med all tydelighet at floskelen om at de er sjøfolkenes parti, er forsvunnet. Nå er de, i likhet med Høyre, redernes parti.

I revidert nasjonalbudsjett og forhandlingene om dette har Kristelig Folkeparti fått gjennomslag for at en skal komme tilbake igjen til Stortinget med grunnlaget for denne saken. Det er vi veldig glad for. Det betyr at vi får et lite hvileskjær, og at vi får en mulighet til å gå opp igjen grunnlaget for denne saken i Stortinget. Vi får da også muligheten til å se om det er noe hold i det Fremskrittspartiet har sagt, at de ønsker å være med på å bidra til trygge vilkår for norske sjøfolk. Vi støtter derfor II under C.

Så merket jeg meg i starten av denne debatten at representanten Henrik Asheim – og for så vidt fulgt opp av andre Høyre-representanter – snakker om at nå går det mye bedre i norsk økonomi. Noe av grunnlaget for det er selvfølgelig at oljeøkonomien igjen vokser. Det er jo hovedgrunnen til at det nå stort sett går bedre. Det er greit å minne om at et av hovedangrepene fra høyrepartiene under Stoltenbergs tid, i 2013, var at det var en todeling av økonomien, og at vi var altfor avhengige av norsk oljeøkonomi. Så vant de valget, og så kom vi i en situasjon hvor de begynte å snakke om omstilling, og nå når det går litt bedre igjen, er det omstillingsbehovet på en måte forlatt. Men utfordringen er jo ikke borte. Det blir moro å se og registrere om dette kommer tilbake igjen i forbindelse med statsbudsjettet for 2019. For det er ikke ofte nå at en hører om behovet for å omstille norsk økonomi, men behovet er i høyeste grad til stede. Det blir spennende å se hvordan regjeringspartiene vil svare ut dette i statsbudsjettet for 2019.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [14:43:30]: Regjeringen beskriver verden med solskinn som skinner over gull og grønne skoger, og at alt går godt. Mye går bra, men regjeringen kan ikke ta æren for verken været, bevegelsene i verdensmarkedet eller fotosyntesen.

Det kunne gått mye bedre om det bare var en annen regjering. Senterpartiets inngang til budsjettet handler om et levende folkestyre, med forutsigbar forvaltning og rettferdig fordeling i hele landet. Om du spør fagfolk i kommunene, fylkene, Forsvaret, Hæren, politiet, Politihøgskolen, studieforbund, skoler, folkehøyskoler, universitet, høyskoler, fagskoler eller i barnehager, så sier nok de at det har kommet mye uforutsigbart. Jeg kunne ramset opp langt flere eksempler.

Når dyktige fagfolk som er avgjørende for beredskapen i vårt land, sier opp jobbene sine, er noe riv ruskende galt med måten de blir behandlet på. Konfliktene i regjeringen og forhandlingene med hestehandel gir ikke god forvaltning. At Fremskrittspartiet ikke tar inn over seg konsekvensene av forflytting av statlig innkreving fra sosialt fordelt skatt til usosiale avgifter, sier sitt. Flere Høyre-representanter snakker om klimaforandringer, mens Senterpartiet ser alvoret som rammer flere fylker, bl.a. Oppland, med hensyn til midler til flom- og rassikring.

Senterpartiet har reist rekruttering av kvalifiserte lærere som fanesak. Regjeringen har innført firerkrav for opptak til lærerutdanningen, utvidet utdanningen til fem år, og de avskilter tusenvis av lærere, samtidig som de innfører en norm som skal øke antall lærere i skolen. Regjeringen virker å jobbe imot den framforhandlede enigheten med Kristelig Folkeparti. Samtidig fikk ikke Senterpartiet Stortingets flertall med seg på å be om en stortingsmelding om lærerrekruttering. Regjeringen sikrer ikke den langsiktigheten elevene og lærerne i skolen fortjener. Et annet eksempel er bemanningsnormen i barnehagene – den minst varslede, dårligst utgreide og minst finansierte normen med fare for flest negative konsekvenser behandlet av utdannings- og forskningskomiteen siden valget.

På utdanningsfeltet er det viktig for Senterpartiet å satse. Kunnskap driver samfunnet framover. Yrkesfag og utstyrskrevende fag, som å opprette en sjømatlinje ved Vardø videregående skole eller bioenergilinje ved Dokka videregående skole, satset vi på i vårt alternative budsjett. I revidert vil vi – i motsetning til regjeringen – prioritere både nye studieplasser og kvalitetstiltak hos fagskolene. I tillegg prioriterer vi nye studieplasser ved universiteter og høyskoler og IKT-sikkerhet og IT med fokus på kryptologi. Beredskap handler også om kunnskap og kompetanse for å ivareta norske interesser og arbeidsplasser, i hele landet, nær folk.

Ingvild Kjerkol (A) [14:46:46]: Et av Stortingets aller viktigste oppdrag er å sikre god helse og livskvalitet til alle som bor i Norge. I løpet av neste generasjon vil det bli dobbelt så mange over 70 år. Det betyr mange flere friske år, men det betyr også flere eldre med flere sykdommer og sammensatte lidelser. Samtidig vet vi også at økningen i de såkalt ikke-smittsomme sykdommene brer seg som en epidemi. Og behovet for at pasienter får god behandling i våre sykehus, er et behov som er voksende.

Dessverre viser regjeringens framlegg til revidert nasjonalbudsjett at det er veldig lav aktivitetsvekst i sykehusene våre. Tar vi høyde for demografikostnader knyttet til befolkningsvekst og vår aldrende befolkning, er veksten reelt sett negativ, og Arbeiderpartiet er bekymret, for dette skyldes en underfinansiering av våre felles sykehus.

I Arbeiderpartiets alternative budsjett for 2018 foreslår vi å styrke sykehusene med 1,4 mrd. kr mer enn i regjeringens forslag. Vi foreslår også i vårt opplegg for revidert budsjett å styrke sykehusenes økonomi i inneværende år med 250 mill. kr.

Jeg må si noe om selve grunnmuren i vår felles helsetjeneste, nemlig fastlegeordningen. Den vakler, og endringer må gjøres for framtiden. Regjeringen har satt fristen for evaluering av fastlegeordningen helt ut til 1. september 2019. Det er to år etter Stortingets enstemmige vedtak. Helseministeren har offentlig innrømmet at han forsto alvoret altfor sent. Det er en god egenskap å innrømme feil og mangler, men det er også en fordømt plikt å ordne opp i dem. Dagens situasjon krever oppfølging av Stortingets vedtak, og Arbeiderpartiet mener at dette bør gjennomføres raskere enn det regjeringen legger opp til. Det å styrke arbeidet med å rekruttere flere fastleger er alvorlig viktig. Derfor foreslår også Arbeiderpartiet å bevilge 20 mill. kr til dette i inneværende år.

Våre forslag har et helt annet tempo i satsingen på både sykehus – som er gode, og som er fellesskapets tilbud til befolkningen – og den nære tjenesten, gjennom en forsterket fastlegeordning som er rustet for framtiden. Vi venter ikke lenger på dette. Vi legger det fram nå, og vi kan dessverre ikke se den samme ambisjonen fra regjeringspartiene. Det er det til slutt pasientene som betaler for.

Solfrid Lerbrekk (SV) [14:49:56]: Me ønskjer eit samfunn der alle skal ha dei same moglegheitene, uavhengig av kven du er, eller kva familie du er fødd inn i. Men dessverre er det ikkje slik at alle veks opp med dei same moglegheitene som dei fleste andre.

Sander er 16 år. Han er ei danseløve. Han likar å bada og gå på turar. Men Sander er òg autist og har ei psykisk utviklingshemming. Han bur i eit bukollektiv med personale som passar på han heile døgnet. Han må køyrast kvar hen han skal, og på skulen har han tre vaksne rundt seg til kvar tid. Det er fordi Sander manglar impulskontroll og kan vera svært utagerande.

På veg til Loen for å bada i fjor vart Sander utålmodig i baksetet. Han slo først mor si og sette henne ut av spel, og deretter slo han etter faren, som var sjåfør. Då mista dei kontroll over bilen, som hamna i feil køyrefelt med bilar i motgåande retning. Dette gjekk heldigvis bra – denne gongen. Men det har sjølvsagt gjort at dei er meir forsiktige og redde for å ta Sander med på tur. Sander vert rastlaus og vil vera med på kjekke ting med familien, men familien fryktar kva som skjer om dei set seg i bilen med Sander.

Sander treng ein spesialtilpassa bil med sperringar mellom han og førarsetet og med nok plass til at han kan sitja heilt i ro utan menneske tett opp til seg. I dag må familiar i denne typen situasjonar dessverre kjøpa kassebilar sjølve, som dei òg må betala for å tilpassa. Det er det ikkje alle som har råd til, og til sjuande og sist er det ungane det går ut over.

Me føreslår å endra forskrift om stønad til motorkøyretøy eller anna transportmiddel, slik at Sander og andre med utviklingshemmingar eller utviklingsforstyrringar skal få støtte til stor bil, gruppe 2, slik at dei relativt få det gjeld, også skal kunna få eit best mogleg liv med kvalitet.

Eg er glad for at det vert fleirtal for noko i riktig retning i denne saka, men me kunne sendt ei tydeleg bestilling til regjeringa og retta opp i det fortare med forslaget vårt.

Lise Christoffersen (A) [14:52:51]: Jeg vil henlede oppmerksomheten på et løst forslag, nr. 68, fra Rigmor Aasrud på vegne av Arbeiderpartiet, og bare knytte noen få kommentarer til det siden det ikke er kommentert på merknadsplass – denne gangen. Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en samlet gjennomgang av reglene ved konkurser for å sikre at reglene om konkurskarantene er effektive, at straffenivået er tilpasset lovbruddenes alvorlighet og at innsyn sikres både for forbruker og myndigheter.»

La meg understreke, like gjerne først som sist, at norsk arbeidsliv i hovedsak er trygt, produktivt og godt organisert. Så slipper høyresidas talere å gå opp her i tur og orden, slik de har fått for vane, og argumentere mot Arbeiderpartiets mange forslag til en oppryddingsaksjon i arbeidslivet. For det er ikke til å komme forbi at arbeidslivet nå i stadig større grad utfordres av useriøse aktører. Det undergraver både den tryggheten og den produktiviteten som i årtier har vært norsk arbeidslivs kjennemerke og fremste konkurransefortrinn. Useriøsiteten og kriminaliteten antar ulike former, både som sosial dumping og som grov arbeidslivskriminalitet. Vi ser dessverre altfor mange eksempler på banditter som på ulikt vis utnytter hull i regelverket.

Arbeiderpartiet mener altså at det trengs en oppryddingsaksjon i arbeidslivet, og ett av områdene vi peker på, er konkurslovgivningen. Dagbladet har over lengre tid avslørt ett av de store hullene i lov- og regelverket, der useriøse konkursryttere får boltre seg fritt på andres bekostning, selv om de er underlagt konkurskarantene. Manglende lover, regler og innsyn gjør at vi på flere måter har et lovverk som synes å beskytte personer med konkurskarantene framfor å gi offentligheten det innsynet som er nødvendig, både for å ta vare på det seriøse arbeids- og næringslivet og for å ta vare på forbrukernes sikkerhet.

Vi må forsikre oss om at de ulike lovene og reglene om konkurser og karantene bidrar til seriøse og skikkelige forhold i næringslivet – jo før, jo heller. Det mener Arbeiderpartiet, men ikke bare vi – det har faktisk et enstemmig storting ment.

Stortinget gjorde for et halvt år siden, ved behandlingen av statsbudsjettet for 2018, enstemmig vedtak om det samme, også da etter forslag fra Arbeiderpartiet. I Dagbladet i dag ser vi hvordan regjeringa har fulgt opp Stortingets vedtak. Det de har gjort, er – ingenting.

Dette er uakseptabelt. I beste fall vitner det om en regjering som er blottet for handlekraft, men det kan vanskelig kalles annet enn en trenering av Stortingets enstemmige vedtak – derfor dette forslaget fra Arbeiderpartiet her i dag.

Willfred Nordlund (Sp) [14:55:47]: Senterpartiet prioriterer i sitt alternative reviderte nasjonalbudsjett nasjonal beredskap, tjenester nær folk i hele landet, norske interesser og norske arbeidsplasser.

Usosiale avgifter som rammer folk flest og norsk næringsliv, er et grep som denne regjeringen benytter seg av. Senterpartiet tar grep for å vri ressursbruken fra byråkrati i Oslo til tjenester i hele landet og foreslår derfor en rekke tiltak for å sikre norske arbeidsfolk ordnede og gode arbeidsvilkår.

I vårt alternative reviderte nasjonalbudsjett går vi imot regjeringens sentraliseringsreformer, kutter i byråkratiet i Oslo og øker bevilgningene til tjenester i hele landet.

Regjeringen og Kristelig Folkeparti har vedtatt en barnehagenorm som går ut på at det maksimalt skal være tre barn per voksen i norske barnehager fra 1. august i år. Normen innebærer store ekstrautgifter for kommunene, og utgiftene er ikke fullt ut kompensert fra staten. Det vil de heller ikke bli med den enigheten som regjeringspartiene har oppnådd med Kristelig Folkeparti.

Underfinansieringen innebærer at kommunene kan bli tvunget til å kutte i andre viktige tjenester for å kunne oppfylle normen. Ingen har hatt lyst til å svare på hvilke tjenester det eventuelt skal kuttes i. Senterpartiet bevilger derfor 200 mill. kr for å dekke inn underfinansieringen.

I revidert nasjonalbudsjett satser Senterpartiet 500 mill. kr på samferdsel, noe som er en stor sum i RNB-sammenheng. Begrunnelsen for denne satsingen er at vi opplever at nok er nok med tanke på vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene. Fylkesveiene er arbeidshestene i Distrikts-Norge og må ivaretas bedre enn i dag. Det merker vi godt, bl.a. i Nordland.

Med dette samferdselsbudsjettet er Senterpartiet det klart mest offensive partiet av alle. Det er nødvendig.

Kortbanenettet er Nord-Norges svar på Østlandets jernbane. Det binder oss sammen, betyr at folk kommer seg på møter, og at nødvendige helsereiser lar seg gjennomføre. Senterpartiet ønsker å styrke dette tilbudet, både ved å frita fly under 20 tonn fra flypassasjeravgift og ved å gi en ekstrabevilgning på 10 mill. kr til konsesjonsrutene.

Som enkeltmennesker og som nasjon stilles vi noen ganger overfor utfordringer som er større enn dem vi møter i hverdagen. Beredskap representerer evnen vår til å håndtere slike situasjoner – små eller store kriser og i ytterste konsekvens krig. Forsvaret utgjør nasjonens skarpeste beredskapsressurs. Senterpartiet har gjennom flere år foreslått en betydelig styrking av Forsvaret, og vi står last og brast med forpliktelsen om å bruke minst 2 pst. av BNP på Forsvaret innen 2024.

I Riksrevisjonens rapport om objektsikring, som nylig er lagt fram, kommer det fram at Heimevernet ikke evner å løse oppdraget sitt. At regjeringen legger opp til å si opp heimevernssoldater, er ikke forsvarlig når situasjonen er slik som den er. Det er tryggheten til vanlige norske borgere som står på spill. At regjeringen nedprioriterer dette arbeidet, er ikke akseptabelt.

Senterpartiet peker på det samme i år som i fjor. Vi har derfor i dag lagt fram et forslag om å stanse alle oppsigelser av heimevernssoldater inntil Stortinget har foretatt en gjennomgang av rapporten.

Tone Merete Sønsterud (A) [14:59:05]: Mot bl.a. Arbeiderpartiets stemmer vil det i dag fattes vedtak om å legge ned Politihøgskolens avdeling på Sæter gård ved Kongsvinger. Det er en trist dag for min region, for min kommune. Det er en trist dag for alle som har jobbet for og lagt til rette for å videreutvikle høyskolen. Det er en trist dag for alle de unge som har søkt på studieplass der – flotte ungdommer, som er klare til å gå inn i politiets tjeneste, og som gledet seg til å starte studiene fra høsten av, men som det nå ikke blir noe av. Og det er en trist dag for de 15 ansatte som nå mister jobben.

Det er uhørt at regjeringen nærmest i en bisetning i revidert nasjonalbudsjett reduserer antall bachelorstudenter i politiet årlig med over 200 elever. Det betyr over 200 færre politifolk hvert år i framtiden. En så viktig og omfattende sak hadde fortjent en langt grundigere behandling, og dessuten, som arbeidsgivere, er det uansvarlig å endre rammene for studentene og ansettelsesforholdene for de ansatte på så kort varsel. Nasjonalt handler det om så mye mer. Det handler om kapasiteten til norsk politi i årene som kommer. Vi har lenge hatt en målsetting om to stillinger per tusen innbyggere, og det målet er ikke nådd over hele landet. I Innlandet er tallet 1,47 og i Kongsvinger-regionen er den på 1,30.

I tillegg har det skjedd mye som kompliserer kriminalitetsbildet, de siste årene, og det er bekymringsfullt å snakke med politifolk som rapporterer at de fortsatt må nedprioritere og/eller droppe politioppgaver med betydning for allmennheten. Jeg kan også vise til siste dagers medieoppslag om at uløste saker står i kø.

Det er komplett meningsløst at Sæter ikke lenger skal være en del av framtidens norske politiutdanning. Der er det bygget opp et godt fagmiljø over mange år. Der er det skreddersydde anlegg og fasiliteter som det ikke finnes maken til i Norge. Og ikke minst viser undersøkelser at de ansatte og studentene er meget tilfredse, og at stedet er populært. Kongsvinger kommune har vist ærgjerrighet og fleksibilitet gjennom mange år. De har bidratt til gode undervisningsforhold, lagt til rette for gode utbyggingsmuligheter og vært en flott samarbeidspartner for politiet.

I valgkampen i fjor understreket daværende justisminister fra Fremskrittspartiet at det ikke fantes planer om å redusere utdanningskapasiteten i politiet, og det ble sagt at politiet skulle styrkes. Men det var altså bare tomme ord. I Hedmark fikk vi garantier fra Venstre og Kristelig Folkeparti, og spesielt høylytte var Høyres og Fremskrittspartiets stortingskandidater: Politihøgskolen på Sæter skulle beholdes. Men jeg vil tippe at de i dag kommer til å stemme for at den legges ned. Den 1. juni skrev avisen Glåmdalen på lederplass at «[m]anns minne er kort», men at det ved neste valg er «grunn til å huske at Høyre og FrP sto for omfattende kutt ved politihøyskolen på Sæter».

De la ned politiutdanningen.

Lise Christoffersen (A) [15:02:23]: Nå vil jeg henlede oppmerksomheten på Arbeiderpartiets løse forslag nr. 70. I forslaget ber vi rett og slett om at regjeringa sørger for å oppfylle Stortingets anmodningsvedtak nr. 324 for 2017–2018. Det gjelder fosterforeldre som får kutt i trygden sin fordi de mottar fosterhjemsgodtgjøring.

Den 11. mai 2017 vedtok Stortinget enstemmig å be regjeringa snarest innføre en overgangsordning for fosterforeldre på trygdeytelser, for å sikre at de ikke skulle tape økonomisk på å være fosterforeldre. Et enstemmig storting sa videre at overgangsordningen skulle gjelde til et nytt regelverk for fosterhjem var på plass. Men regjeringa bare haler ut tida. En permanent ordning er ennå ikke på plass. Det gikk over et halvt år før overgangsordningen kom, enda Stortinget sa «snarest», og da den omsider kom, gjaldt den bare fosterforeldre med arbeidsavklaringspenger eller dagpenger. De med andre ytelser var rett og slett utelatt – og det er de fortsatt.

I denne saken har alle partier på Stortinget vært utålmodige. Alle partier har vist til hvor viktig det er å sikre at også folk med trygdeytelser kan være fosterforeldre. Alle partier har vektlagt hvor viktig det er å beholde gode fosterhjem og sikre stabilitet og forutsigbarhet i livet til barn og ungdommer som allerede har hatt det ganske vanskelig i sine unge liv. Å være fosterforeldre er ikke bare en jobb man sier opp om man f.eks. skulle bli syk.

Siden regjeringa hadde brukt så lang tid bare på å komme med en begrenset overgangsordning, vedtok Stortinget i anmodningsvedtak nr. 324 enstemmig å gi overgangsordningen tilbakevirkende kraft fra 11. mai 2017, da Stortinget fattet sitt første enstemmige vedtak i saken.

Så opplever vi nå i revidert nasjonalbudsjett at regjeringa nok en gang sier at den ikke klarer å gjennomføre Stortingets vedtak fordi de ikke klarer å finne dem som har penger til gode! Det er ikke til å tro! Det er jo bare byråkratisk snikksnakk! Det er manglende respekt for Stortingets vedtak, men verre enda: Det er manglende respekt for de fosterforeldrene som har ventet på pengene Stortinget har lovt dem. Har regjeringa overhodet forsøkt å finne disse personene? Det tror jeg ikke. Fosterhjemsforeningen har ikke vært kontaktet. Jeg snakket med dem i går. De bidrar mer enn gjerne. Men Arbeiderpartiets løse forslag nr. 70 er enda enklere. Vi foreslår at Nav kort og godt sender melding til dem som har fått avkorting i arbeidsavklaringspenger eller dagpenger i det aktuelle tidsrommet, og ber dem som har hatt fosterhjemsgodtgjøring samtidig, om å ta kontakt. Verre er det ikke. Jeg forutsetter at vi får flertall for dette forslaget i dag. Innstillingens forslag til vedtak XXX, om å droppe Stortingets vedtak om tilbakevirkende kraft, kan ikke være annet enn et arbeidsuhell i komiteen som det ennå er tid til å rette opp i.

Ruth Grung (A) [15:05:28]: På de fleste områder i samfunnet går tallet på ulykker og omkomne ned, men det er dessverre ikke tilfellet når det gjelder dødsulykker i forbindelse med bruk av fritidsbåt. Tallet har faktisk holdt seg stabilt på rundt 33 omkomne årlig de siste ti årene, mens i veisektoren har vi hatt en gradvis reduksjon. Arbeiderpartiet mener vi bør lære av veisektoren, som har en nullvisjon. De har etablert et bredt samarbeid med alle relevante aktører, som har gått sammen om tiltak, og det har gitt tydelige resultater. Antallet dødsfall og alvorlige ulykker på veiene har gradvis gått ned.

Vi har en fantastisk kyst, som gir rikelige muligheter for rekreasjon med bruk av fritidsbåt. I år har vi hatt en forsommer i Sør-Norge som har invitert til stor sjøaktivitet. Antallet fritidsbåter øker. Det er særdeles positivt, men vi må sørge for at det skal være mest mulig trygt å ferdes på sjøen for alle. Arbeiderpartiet fremmer i dag et forslag der vi ber regjeringen innføre et mål om at bruk av fritidsbåter ikke skal føre til tap av liv eller varige skader, og ber om konkrete tiltak for å nå et slikt mål i stortingsmeldingen om sjøsikkerhet som er varslet nå til høsten.

Vi er utålmodige, for tidligere fremmet Stoltenberg-regjeringen et forslag hvor det ble satt ned en arbeidsgruppe som foreslo tiltak, og rapporten ble overlevert i 2012. Høringsinstansene framhevet spesielt satsing på holdningsskapende arbeid, påbud om bruk av flåteutstyr i åpne båter og kajakker, skjerping av promillegrensen ved føring av fritidsbåt, krav til båtførernes kompetanse, styrking av kontrollapparatet, undersøkelser av ulykker, tiltak rettet mot fisketurister og spørsmål om nasjonale fartsgrenser. Alt dette er relevant å drøfte også i dag.

Med unntak av kravet om redningsvest i fritidsbåt, som ble behandlet av Stortinget og lovfestet i 2015, er det lite som er fulgt opp. Arbeiderpartiet forventer derfor at regjeringen nå tar sjøsikkerheten ved bruk av fritidsbåt på alvor, og bruker erfaringene ikke minst fra veisektoren, der det brede samarbeidet mellom offentlige myndigheter, private aktører og frivillig sektor har fått ned antallet drepte.

Så langt i år har 37 mennesker omkommet som følge av drukning – ikke alle i forbindelse med fritidsbåt. I fjor var det 29 i samme periode. For første gang dør det flere som følge av drukning enn i veitrafikken. Hvert dødsfall er ett for mye.

Karin Andersen (SV) [15:08:20]: Først vil jeg gi 100 pst. støtte til innlegget fra Tone Sønsterud om nedlegging på Sæter og til Lise Christoffersen om fosterforeldre.

Denne regjeringen har i sin tid brukt 220 mrd. kr mer enn noen regjering før dem. Allikevel har man altså gått løs på mange av ytelsene til dem som har det vanskeligst i samfunnet. Jeg hørte finansministeren her i stad, i replikkordskiftet, benekte det. Men lista er lang. Det verste er at det rammer unger, og det blir flere og flere av dem.

Hvert år gråtes det krokodilletårer fra denne talerstolen og mange andre talerstoler om hvor fælt dette er: Dette synes man er ille, og man skal gjøre noe med det. Men hva er det regjeringen har gjort? Jo, de har kuttet i ytelser til familiene der mor eller far er syk eller ufør, f.eks. De har latt barnetrygden stå stille, slik at den ikke har løftet opp noen av de familiene som kunne vært løftet ut av fattigdom med det.

De har senket nivået på bostøtten enormt i sin regjeringsperiode. Nå bruker vi like lite på bostøtte som vi gjorde i 2009. Mens boligutgiftene har økt voldsomt og inntektene for dem som er i de laveste inntektsgruppene, har gått ned, har dette skjedd. Og regjeringen sitter helt stille. Vi ser det igjen i den kommunale sosialhjelpen, men vi ser det først og fremst igjen i folk som er blitt fattige.

Regjeringen har til og med kuttet i veldig sykes rett til fysioterapi. Man har for femte året på rad sørget for at de som har pensjon, får nedgang i sine pensjoner.

Det er altså ikke grenser for hva man har klart å gå løs på når man har hatt så mye penger til disposisjon.

Hvis man vil gjøre noe for å løfte de fattigste ungene, kan man begynne med de tre b-ene: barnetrygden, barnetillegget i uførestønaden og bostøtten. Alt dette treffer veldig godt for de familiene som har det vanskeligst, og disse barnefamiliene har høye boutgifter. Nå kommer det kanskje noen fra regjeringspartiene opp nå og sier at ja, men hver enkelt har fått litt mer. Men det hjelper ingenting at de får litt mer i kroner når de kronene de har i boutgifter, har økt enda mer. Gapet mellom hva man får i bostøtte, og hva man har i boutgifter, har økt også for de fattige barnefamiliene. Det vet regjeringen. Det er en villet politikk.

Nina Sandberg (A) [15:11:36]: Revidert nasjonalbudsjett bør brukes for å møte særlig viktige behov som ikke er godt nok ivaretatt i statsbudsjettet. Den muligheten velger regjeringen ikke å bruke. Jeg skal ta tre viktige eksempler fra utdanningsfeltet.

Arbeiderpartiet har i mange år jobbet for en bemanningsnorm i barnehagene som sikrer nok ansatte med riktig kompetanse. Det er det viktigste for at barna skal ha et godt tilbud. Når regjeringen omsider legger fram et forslag til en norm, er den så dårlig utredet og forberedt og så uklar på viktige forhold som f.eks. åpningstid, deltid og vikarbruk, at viktige aktører i sektoren stritter imot. Til overmål legger ikke regjeringen en krone på bordet for å betale for normen, men skyver regningen over på andre. KS, flere kommuner og Private Barnehagers Landsforbund protesterer kraftig mot underfinansieringen. Utdanningsforbundet og Fagforbundet peker på klare svakheter med normen. Arbeiderpartiet vil ha en overgangsordning med ekstra midler fra høsten 2018 framfor å overlate regningen til kommunene og barnehagene. Men regjeringen viser ingen vilje til på denne måten å sikre at denne normen blir et reelt kvalitetsløft.

Så til mitt andre eksempel, forskning, som er viktig for både velferd og velstand framover. Regjeringen la opp til en realnedgang i bevilgningene i statsbudsjettet. Og selv om tilstandsrapporten for høyere utdanning avdekker at bevilgningen til IKT-forskning går ned, trass i at Stortinget har vedtatt at den skal gå opp, altså en opptrapping, lar regjeringen det ligge. Dette er farlig passivt på et felt som skal drive omstillingen av Norge videre.

Så til høyere utdanning. Vi så i april rekordhøy søkning, særlig innenfor IKT, og de 5 millionene til studieplasser som omsider kom i forliket, er langt fra nok. Vi har lagt inn 14,8 mill. kr mer. Regjeringen svikter her alle dem som ønsker å studere. Det er flere bransjer som etterlyser mer kompetanse. Regjeringen tar ikke den muligheten som ligger i det. Høye søkertall er et gode, et potensial for å utdanne den arbeidskraften vi trenger i årene framover, innenfor IKT og teknologi, lærere, sykepleiere osv. På den måten undergraver regjeringen den gode, kunnskapsbaserte samfunnsutviklingen. Det er lite framsynt ikke å sørge for kvalitet annet enn på papiret og ikke å opprette nye studieplasser.

Arne Nævra (SV) [15:14:21]: I vår ble det kjent at Jernbanedirektoratet, etter innspill fra Bane NOR, går inn for en utsettelse av intercityutbyggingen på Østlandet. SV hadde i det aller lengste håpet på at revidert ville inneholde noen grep for å få denne utrolig viktige jernbanesatsingen på skinner igjen. Men nei – ingenting. Utsettelse i to år, stort sett over hele linjen – registrert og akseptert. Er det mulig?

Da Stortinget hadde NTP til behandling for akkurat et år siden, kom det ikke et pip om at årstallene for byggestart og ferdigstillelse ikke skulle holde. Åtte måneder senere får vi altså svaret: flere års utsettelse. I budsjettdebatten før jul kom det heller ikke noen advarsler om eller tegn på at InterCity-satsingen skulle utsettes. Men bare to måneder senere kom bomben: Alt, de fleste strekninger, utsettes i to år.

Regjeringen hadde i forslaget til revidert en mulighet til å ta noen grep. De kunne ha foreslått en omprioritering mellom poster i samferdselsbudsjettet hvis de ville. Man kunne ha ført både midler, plankapasitet og entreprenørkapasitet fra ikke igangsatte store motorveiprosjekter til jernbane. Det hadde vært mulig. Men nei, ingenting å se i budsjettet. Motorveiene er fredet på alle måter. De har øyensynlig ikke mangel på penger i første planperiode, heller ikke mangel på plankapasitet eller entreprenørkapasitet og ei heller så dårlige grunnforhold at prosjektet blir utsatt i årevis. Alle disse faktorene blir nemlig anført som viktige årsaker til utsettelse av InterCity og Ringeriksbanen. Veien skal fram!

Hadde de ment alvor med festtalene om at jernbanen skal styrkes, at det er miljøvennlig og et transportmiddel folk foretrekker om det går hyppige og raske tog, hadde de tatt grep nå. Men det gjør de altså ikke. Om det finnes penger til det? Ja visst, massevis – også innenfor denne sektoren. Jeg har nok ved et par anledninger tirret på meg mange av de blå ved bare å nevne prestisjeprosjektet ferjefri E39 til totalt 340 mrd. kr i NTP-perioden. Vi kunne tatt penger derfra. Jeg vet også at dette luftslottet, som kanskje forblir et luftslott, allerede nå har brukt mye planleggingsmidler på noe som kanskje ikke blir noe av på grunn av ny teknologi på elferjer, osv. Og jeg vil nok tro at når de tallene kommer fram og etter hvert presenteres, kan vi risikere at de blå har malt seg opp i et hjørne og vi får en ny slags månelanding innen transport som vil sette både gamle Mongstad og stortingsbygningen i skyggen.

Lars Haltbrekken (SV) [15:17:39]: Tirsdag morgen leste jeg med stor glede i VG at Høyre går til kamp mot all unødig plast her på Stortinget. «Knall», tenkte jeg, kanskje vi kan få med oss Høyre på en skikkelig innsats mot plastforsøplingen fra Norge. Derfor tok jeg kontakt via Twitter, gratulerte med forslaget og spurte om ikke Høyre kunne tenke seg å støtte et forslag om å fase ut bruken av unødig engangsplast i all statlig virksomhet. «Symbolpolitikk» var svaret fra Høyre-representanten – symbolpolitikk. Det å fjerne den unødige plasten fra kantinene til regjeringen, direktoratene og all annen statlig virksomhet var symbolpolitikk. Men det å hive ut plasten fra Stortinget ville gjøre vei i vellinga.

Det symbolske svaret var kanskje skrevet i et øyeblikk av selvrefleksjon, for er det noe som har preget regjeringens miljøpolitikk, er det symboler og ord. Og ord har vi hørt også i dag. Representantene Abid Q. Raja og Stefan Heggelund kan fortelle oss at aldri har det blitt ført en bedre miljøpolitikk enn i dag. Vel, jeg må minne representantene på slagordet «actions speak louder than words». Mens klimagassutslippene gikk ned under de rød-grønne, sto de mer eller mindre på stedet hvil under de blå-blå – bortsett fra det siste året, da gikk de bitte litt ned. Men hva skyldtes den nedgangen? Jo, den skyldtes at vi fylte drivstofftankene våre med palmeolje og regnskogødeleggelse. Hva har skjedd det siste året? Jo, palmeoljebruken har eksplodert. Og så får representanten Raja seg til å si at det aldri har blitt ført en bedre miljøpolitikk enn nå. Trikset er tydeligvis å heve stemmen når argumentene og fakta mangler.

Men la meg komme tilbake til plastforsøplingen. Det er det miljøproblemet nordmenn flest frykter mest. Jeg er glad for at Stortingets president var raskt ute med å forsikre om at Stortinget skal feie for egen dør. Sånn snakker #minpresident. Men vi som er stortingspolitikere, og særlig vi som sitter i energi- og miljøkomiteen, må ha litt større ambisjoner enn bare å feie for egen dør. Vi må også gjøre noe med plasten utenfor vår egen dør.

Derfor fremmer SV i dag en rekke forslag for å bekjempe plastforsøplingen, og vi fremmer forslag som rydder opp i den regnskogødeleggende miljøpolitikken til regjeringen. Hadde representantene fra posisjonen ment noe med sine ord, hadde de stemt for de forslagene.

Sheida Sangtarash (SV) [15:21:03]: I tiårene framover vil andelen eldre i befolkningen øke kraftig. Derfor må det igangsettes et forpliktende og langsiktig arbeid for at de eldre skal kunne ha en verdig alderdom. En god eldreomsorg handler om valgfrihet for de eldre, dagaktivitet og selvfølgelig nok ansatte i eldreomsorgen. Er det politisk vilje til det, kan vi gjennomføre det med forpliktende og langsiktig planlegging.

SV så fram til det som ifølge regjeringen skulle være en reform. Vi var entusiastiske, men jeg må si at vi ble skuffet. I dokumentet «Leve hele livet» er det mange gode ideer, men det er ingen nye rettigheter for de eldre og ingen omorganisering for valgfrihet og aktivitet. På side 175 i reformen, om økonomiske og administrative konsekvenser, lister man ikke opp alle de nye pengene som skal komme, selv om kommuner står overfor tøffe prioriteringer mellom mange ulike tiltak. Når eldreministeren likevel har høye forventninger til kommunene, må disse følges opp med krav og tiltak.

Men krav og forpliktende tiltak vil kun gi mening dersom kommunene får større handlingsrom, noe de ville fått med SVs alternative budsjett. Krav, tiltak og penger – det er slik man gjennomfører en reform. Dokumentet «Leve hele livet» er en ønskedrøm heller enn en reform.

Hårek Elvenes (H) [15:23:30]: Lederen i utenriks- og forsvarskomiteen, Anniken Huitfeldt, avleverte et intenst innlegg her fra talerstolen. Problemet er den manglende sammenhengen mellom den kritikken som framføres, og det Arbeiderpartiet faktisk gjør på de områdene de velger å kritisere.

Hvis Arbeiderpartiet er opptatt av at dette med stridsvogner skal forseres, bør de i det minste sette av noen kroner til det. Hvis man studerer deres opplegg for revidert nasjonalbudsjett, ser man at det ikke er satt av et rødt øre til nye stridsvogner – null kroner.

Så sier representanten Huitfeldt at Hæren, landmakten og HV er utsatt for en vedvarende nedprioritering. Det er feil. Denne regjeringen overtok en hær på felgen. Det utstyret Hæren hadde, og har, var i stor grad nedkjørt etter mange år i utenlandsoperasjoner. I 2017 ble det gjennomført en stor vedlikeholdsøvelse i Hæren, man satte i stand 5 500 materiellobjekter. Selve grunnmuren i Hæren settes nå i stand, i kombinasjon med at det investeres tungt i nytt materiell.

La meg ta noen eksempler. For 14 dager siden behandlet Stortinget en investeringsproposisjon. 4 mrd. kr ble da avsatt til investeringer primært i Hæren, knyttet til ingeniørmateriell, bergingspanservogner, nye lastevogner etc. Forut for det har man investert i nytt artilleri, nytt luftvern – som Hæren ikke har hatt siden 2004 – og utstyr mot elektroniske angrep og elektronisk krigføring. Det er satt av 55 mrd. kr i langtidsplanen til Hæren.

Det Forsvaret som denne regjeringen overtok, var i en situasjon der hovedkampsystemene i samtlige forsvarsgrener hadde nådd slutten av sin levetid og var nedkjørt. Det er en nesten uoverkommelig oppgave å gjenreise Forsvaret så fort som det egentlig er behov for. Det tar ti år å bygge forsvarsevne, det tar ett år å rive den ned. Og når man ser på Hæren, kan man ikke bare se på Hæren isolert. Hæren må utvikles innenfor en fellesoperativ ramme, slik at man har en hær som totalt sett blir best mulig for at det Forsvaret vi har, skal fungere.

Til slutt: Jeg kan ikke dy meg for også å nevne HV. Hvis man går inn i dokumentene i revidert nasjonalbudsjett, ser man det hyggelige faktum at HV faktisk økes med 2 000 nye soldater. HV-styrken er nå oppe i 40 000 mann, og til den store forskjell fra det HV som vi overtok, har vi nå et HV som øver mer, og som har moderne utstyr og moderne våpen, faktisk de samme håndvåpnene som Hæren.

Karin Andersen (SV) [15:26:44]: Det er mange ting man kunne snakket om her. Et av de grepene regjeringen har tatt når det gjelder eldreomsorg, er det statlige forsøket. Det har jeg sett på med forundring, for der bevilger regjeringen nå 140 mill. kr mer, med den begrunnelse at kommunene har økt aktiviteten, de har et større behov. Det er et større behov i mange kommuner, og det er grunnen til at SV øker sine budsjetter, det er et verdivalg. Vi setter altså eldre og pleietrengende foran de aller rikeste. Mens andre kommuner ikke skal få mer penger til å møte behovet hos de eldre pleietrengende, skal disse få, utvalgte kommunene få mer penger fordi de kan vise til at behovet er større. Det sier litt om de prioriteringene som gjøres.

I tillegg er det en ordning med en statlig toppfinansiering for kommuner med særlig ressurskrevende tjenester. Der har regjeringen de siste fire årene kuttet 700 mill. kr. Dette må kommunene nå bekoste sjøl. Dette dreier seg om svært syke pasienter, og de blir flere og flere fordi regjeringen nå pusher på for at kommunene skal ta imot utskrivningsklare pasienter i psykiatrien. Dette har ikke kommunene kapasitet, penger og personale til. De må få mer, for dette går ikke av seg sjøl. Det kommunen sier, er at dette går ut over eldreomsorgen ellers, for det lar seg rett og slett ikke gjøre uten den kompetansen som skal til. På dette området skal det i mange tilfeller kompetanse til på linje med sykehus. Den kompetansen er dyr, og kommunene må kjøpe den. Så det er ingen prioritering av de eldre i kommunene.

Et annet område som det er grunn til å se på – nå sitter justisministeren her – er tregheten i familiegjenforeningssakene i UDI og UNE. I dag har Sivilombudsmannen sagt fra om at her gjøres det feil i forvaltningen, man bryter loven. Jeg forutsetter at justisministeren nå sørger for at hans forvaltning ikke bryter loven, men behandler disse sakene etter lovens bokstav og bestemmelse. Det er også behov for å prioritere familiegjenforening mye høyere. Det vil øke og bedre integreringen, for folk sitter og er bekymret for ektefeller og unger. De strever med det, og de blir syke av det. Det bedrer ikke integreringen i det hele tatt.

I tillegg har Norge nå – for hvilken gang vet jeg ikke – fått påpakning fra FNs barnekomité for at vi ikke har tilstrekkelig standard for og ivaretakelse av mindreårige asylsøkere over 15 år – på linje med hvordan vi ivaretar våre egne barn i samme aldersgruppe hvis de er uten foreldre eller foresatte. Det bør regjeringen snarest få orden på.

Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen [15:30:01]: Jeg ønsker å knytte noen kommentarer til det som gjelder Stortingets byggeprosjekt, Prinsens gate 26, inkludert nytt post- og varemottak og ny innkjøringstunnel. Finanskomiteens flertall har i sin innstilling foreslått en tilleggsbevilgning på 379,7 mill. kr for 2018 til byggeprosjektet, og en ny total kostnadsramme på 2,321 mrd. kr. Den nye kostnadsrammen er i tråd med det som ble foreslått av presidentskapet til revidert nasjonalbudsjett. Presidentskapets forslag er som kjent fremmet etter nye beregninger fra prosjektet og administrasjonen. Det er deretter foretatt en grundig ekstern kvalitetssikring av Dovre Group Consulting.

Mye er sagt og kan sies om bakgrunnen for den siste økningen i kostnadsrammen. Det som nå har presidentskapets oppmerksomhet, er å fullføre prosjektet innenfor kostnadsrammen. Det er gjennomført flere tiltak de siste månedene for å styrke styringen i byggeprosjektet. Det er innført en tydelig styringsstruktur under ny direktør. Videre er det hentet inn en ny leder av prosjektrådet som er ekstern. I tillegg er byggherredirektøren i Statsbygg nå også medlem i prosjektrådet.

Prosjektet er pålagt krav om utvidet rapportering om både fremdrift og økonomi. Nye rapporteringskrav innebærer også at det utarbeides et periodisert produksjonsbudsjett med tilhørende kontantstrøm som oppdateres månedlig. Dette gir bedre økonomistyring i prosjektet og bedre budsjettstyring. Fremdriften i prosjektet er god, og det er all grunn til å tro at prosjektet nå vil fullføres innenfor kostnadsrammen, selv om historien har lært oss at det ikke kan gis noen garantier i prosjekter av denne størrelse og kompleksitet.

Etter planen skal både Prinsens gate 26 og nytt post- og varemottak stå ferdig innen utgangen av året. Det vil da kun gjenstå tiltak knyttet til ibruktagelse og avslutning av denne delen av prosjektet. Innkjøringstunnelen er også planlagt ferdigstilt innen utgangen av året. I første del av 2019 sluttføres arbeidet med omleggingen av ledningsnettet i Rådhusgaten. I 2019 vil det også bli foretatt en opparbeiding av Wessels plass, som del av et eget sikringsprosjekt. Tidligst i 2019 vil det nye bygget og tunnelen kunne tas i bruk. I tillegg til at det er et moderne og funksjonelt bygg, er det viktig å understreke at prosjektet øker Stortingets grunnsikring vesentlig. Det gjelder alle de tre hovedelementene i prosjektet – nye Prinsens gate 26, nytt post- og varemottak og ny innkjøringstunnel samt opparbeidingen av Wessels plass.

Presidentskapets hovedprioritering nå er som nevnt å fullføre prosjektet. Det vil, slik Stortinget har bedt om, bli gjennomført en omfattende evaluering av prosjektet etter ferdigstillelse. Arbeidet med å gjennomføre forbedringer er likevel i gang. Jeg vil i denne sammenheng nevne Stortingets behandling i går av rapporten fra arbeidsgruppen som har vurdert hvordan fremtidige byggeprosjekter i Stortinget bør organiseres.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [15:33:07]: Jeg vil bare komme med en kort stemmeforklaring fra SVs side, fordi vi ved en inkurie ikke har vært med på å fremme forslag nr. 50, som omhandler en delt løsning for helikoptre, helikoptre dedikert Hæren i nord og helikoptre dedikert spesialstyrkene. Det er et forslag som vi stiller oss bak og kommer til å stemme for.

Videre vil jeg understreke at vi også kommer til å stemme for forslag til anmodningsvedtak IX, om «å styrke forbrukernes rettigheter i handel med bolig» og oppfølgingen av en rekke ulike stortingsvedtak som er fattet tidligere.

Med det vil jeg takke for debatten og ønske alle en god sommer!