Presidenten: Etter
ønske frå energi- og miljøkomiteen vil presidenten føreslå at taletida
vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til
medlemer av regjeringa.
Vidare vil presidenten føreslå
at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve til inntil
seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa.
Vidare vert det føreslått at dei
som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får ei taletid på inntil 3 minutt.
– Det er vedteke.
Lars Haltbrekken (SV) [] (ordfører for saken): Det
har lenge vært et tverrpolitisk ønske om å realisere CO2-fangst
og -lagring i Norge. Nye forskningsrapporter viser at dette trengs,
og viser at det er en viktig sak komiteen har hatt til behandling.
Antarktis har siden 1992 mistet ufattelige 3 000 milliarder tonn
is, en mengde nok til å dekke delstaten Texas med 4 meter vann.
Hvis issmeltingen fortsetter på denne måten, må kartene over vår
planet tegnes på nytt, med nye kystlinjer. Det slår forskere fra
NASA fast.
Skal vi klare å nå verdens klimamål
om å begrense temperaturøkningen til maksimum 2 grader, aller helst 1,5
grad, må vi ikke bare kutte utslipp, vi må med stor sannsynlighet
bli karbonnegative. Vi må ta CO2 ut av atmosfæren. I dette bildet
er utvikling av teknologi for fangst og lagring av karbon avgjørende.
Norge har det som trengs for å bli verdensledende på feltet. Vi
har teknologisk kompetanse for å fjerne CO2, vi har store punktutslipp,
og vi har lagringsmuligheter. Vi kan gjøre karbonfangst og -lagring
til en lovende mulighet i kampen mot klimaendringene.
Til tross for at det er bred politisk
enighet om satsingen, som også gjenspeiler seg til dels i komitéinnstillingen,
blir jeg noe urolig når regjeringen i forslaget til revidert nasjonalbudsjett
for 2018 skriver at karbonfangst og -lagring må vurderes opp mot
andre klimatiltak. Her snakker vi om utvikling av en helt ny og
avgjørende teknologi for å nå våre klimamål. Det kommer ikke til
å være kostnadseffektivt med det første, men vi er like avhengig
av å utvikle det allikevel.
Flertallet i komiteen mener vi
trenger forslag til ulike finansieringsmodeller både på kort og
lengre sikt. Vi trenger finansiering av det første fangst- og lagringsprosjektet,
samt hvordan vi skal finansiere de neste fram til at karbonfangst
og -lagring er kommersielt tilgjengelig. Og ikke minst mener flertallet
i komiteen at vi trenger en forpliktende framdriftsplan, sånn at
investeringsbeslutning kan tas senest våren 2020. Avklaringer rundt
finansiering vil øke forutsigbarheten og evnen til å satse.
Jeg vil minne Stortinget om at
Stortinget allerede i forbindelse med behandlingen av energimeldingen
i 2016 ba regjeringen utrede finansieringsmodeller for karbonfangst
og -lagring. Derfor mener flertallet i komiteen at det er på tide
med et forpliktende løp for det videre arbeidet i denne saken.
Med dette vil jeg takke komiteen
for samarbeidet og ønske god sommer – og anbefale de vedtak som
flertallet har innstilt på.
Else-May Botten (A) []: Jeg vil starte med å takke
saksordføreren for å ha gjort en veldig god jobb. Det setter vi
stor pris på. Saken er derfor godt belyst i innstillingen.
Flertallet i komiteen, som utgjør
opposisjonen unntatt Kristelig Folkeparti, har fått synliggjort
viktigheten av å få finansieringsmodeller utredet raskt samt å se
på Gassnovas rolle rundt dette framover. For vi kan stå overfor
et industrieventyr som kan bygge på opparbeidet kompetanse, utvikling
av ny teknologi, å ta i bruk allerede eksisterende teknologi, utnytte
konkurransefortrinnene vi har i naturen, og få redusert klimautslippene.
Det er jo egentlig en fantastisk pakke.
Alle disse områdene gir oss mulighet
til å ta en global lederrolle innenfor dette området, om vi rigger
oss riktig. Da trenger vi å få fram gode prosjekter og se på hele
verdikjeden og få jobbet fram et framtidig marked både nasjonalt
og internasjonalt. SINTEF har laget en rapport på bestilling fra
LO og NHO som viser et enormt potensial for å skape nye arbeidsplasser.
Konkret viser de til 30 000–40 000 nye arbeidsplasser innenfor dette segmentet,
men inkluderer man også ringvirkningene, er det snakk om hele 70 000
arbeidsplasser fram mot 2050.
Fram til nå har vi hatt tre prosjekter
på fangst av CO2. Etter at Yara har trukket seg, står vi igjen med
to prosjekter: sementproduksjonen i Norcem i Brevik og avfallshåndteringen
til Fortum Oslo Varmes anlegg på Klemetsrud. Industrien er frampå
og vil bidra til at vi når nullutslippssamfunnet innen 2050. Næringsaktørene ber
om investeringsbeslutninger på tid. En forpliktende framdriftsplan
for investeringsbeslutning rundt fangst og lagring må kunne tas
våren 2020. Vi frykter flere utsettelser fra regjeringen før investeringsbeslutningene blir
fattet, noe som vil være svært uheldig. Derfor kreves det politiske
beslutninger både på kort sikt og på lang sikt. En robust sum inn
på statsbudsjettet framover tror jeg vi alle må forberede oss på.
Vårt forslag kommer fordi det fortsatt
er mye usikkerhet rundt hvor raskt regjeringen nå er i stand til
å kjøre alle nødvendige prosesser, og med utsettelsene regjeringen
kom med i fjor høst, økte usikkerheten blant aktørene. Vi trenger
at tidsrammen blir holdt, og at rammen blir lagt. Det holder ikke
med god snakk, vi trenger handling, og den trengs nå.
Presidenten: Skal
representanten ta opp forslag?
Presidenten: Då
har representanten Else-May Botten teke opp mindretalsforslaget.
Stefan Heggelund (H) []: Å få til CO2-fangst og -lagring i Norge
er et tverrpolitisk ønske, og det er bra. Det finnes nesten ingen
scenarioer der vi klarer å nå 2-gradersmålet uten fangst, og i de
scenarioene som er skissert, blir klimaløsningene mye dyrere. Det
forteller oss at klimapolitikk handler om mer enn bare det som er
åpenbart. Det handler også om en bærekraftig økonomisk politikk,
at det er flere ting vi ønsker å ivareta, både å bekjempe klimaendringene
og å beskytte velferdsstaten for framtidens generasjoner. Da må
vi prioritere klimatiltak etter hvor mye utslippskutt vi får for
hver brukte krone, av både klimapolitiske hensyn og økonomiske hensyn.
Derfor er jeg glad for at det er
de fire partiene på ikke-sosialistisk side som har hatt klimainitiativet
i Norge siden vi hadde en rød-grønn regjering, for klimameldingen
som den rød-grønne regjeringen la fram, hadde lave ambisjoner. For
én gangs skyld ville de rød-grønne partiene riktignok lytte til
de andre partiene – det var unikt i de årene. Kanskje var det ikke
så rart at Arbeiderpartiet i forrige periode satte i gang en «lytteturné»,
hvor de reiste rundt i landet og lyttet. Det hadde de ikke gjort på
en stund. Vi har ikke sett så mange resultater av det, for det var
vel mest en gimmick, men uansett bestemte de seg for å lytte til
andre partier da de la fram klimameldingen, og det var de fire ikke-sosialistiske
partiene som dro klimameldingen i en mer ambisiøs og miljøvennlig retning.
Tidligere i vår så vi også hvordan
de fire partiene, sammen med Senterpartiet, ønsket å knytte norsk klimapolitikk
opp mot EUs klimapolitikk. Det gjør norsk klimapolitikk mer offensiv,
og det forplikter oss. Nå har vi igjen gjort det – med CCS. Jeg
viser derfor til enigheten mellom de fire partiene i revidert nasjonalbudsjett,
hvor det bl.a. står at man skal
«snarest sette i gang forprosjektering
av CCS både på Norcem og Fortum Oslo Varme, gitt at den kvalitetssikrede
informasjonen tilsier forprosjektering av Fortums anlegg som omtalt
i Prop. 85 S (2017–2018).»
Videre står det:
«Stortinget ber regjeringen på
egnet måte i løpet av våren 2019 legge fram en orientering om aktuelle
finansieringsmodeller for fullskala fangst, lagring og transport
av CO2.»
Initiativet ligger altså på vår
side av bordet. Det er jeg glad for. Det er viktig at man leverer
på klima. Hadde de rød-grønne vært mer opptatt av konstruktivt samarbeid
enn av å lete etter muligheter for overskrifter, kunne de også fått
tatt del i dette. Men, som det heter på engelsk, «if you snooze,
you lose.»
Avslutningsvis vil jeg benytte
anledningen til å ønske statsråden og hele komiteen en god sommer.
Vi har det gøy sammen i komiteen, og jeg synes samarbeidet fungerer
godt. Jeg er glad for at disse er mine kollegaer.
Til slutt vil jeg takke komiteens
sekretær. Det har vært en glede å bli med kjent med og jobbe med
henne, og det er trist at hun slutter. Jeg vet jeg snakker på vegne av
hele komiteen når jeg sier: Tusen takk!
Presidenten: Representanten
Stefan Heggelund glemte vel å takka presidenten, men tida var gått
ut, så det får våga seg. (Latter i salen)
Terje Halleland (FrP) []: Regjeringen arbeider for
å få på plass en kostnadseffektiv teknologi for fangst, transport
og lagring av CO2 og realisere
en løsning for fullskala CO2-håndtering
i Norge. Regjeringen går videre til forprosjektering av inntil to
fangstanlegg og viser til revidert nasjonalbudsjett, hvor Stortinget ber
om at dette skal følges opp. Det er resultatet av denne forprosjekteringen
som må danne grunnlaget for en eventuell investering i et demonstrasjonsanlegg.
Det bør være erfaringen fra dette prosjektet som danner grunnlaget
for en finansieringsmodell for CO2-transport
og -lagring i en kommersiell driftsfase.
Skal vi nå de internasjonale målsettingene
om reduksjon av utslipp, er fangst og lagring viktig, om ikke det
er et avgjørende tiltak. Norge er her i en spesiell situasjon og
har gode forutsetninger for å lykkes, men det er veldig kostbart.
Da er det viktig at vi får til kostnadseffektive prosesser og løsninger
og forankrer prosjektet på en måte som skaper forutsigbarhet framover.
Store investeringsbehov og høye driftsutgifter kombinert med lave inntektsmuligheter
er sjelden et godt utgangspunkt for å realisere forretningsideer.
Derfor er det avgjørende viktig at vedtak i saken baseres på kunnskap
og erfaring. Det er viktig for innbyggernes skattepenger, næringslivet
og eventuelle andre deltakere i prosjektet.
Skal en lykkes med at fangst og
lagring blir et effektivt klimatiltak, trenger industrien stabile
rammer og forretningsmodeller. Vi har opplevd forsøk på månelandinger
tidligere, men det er begrenset hvor mange ganger en kan ta av uten
å evne å kunne lande.
Ole André Myhrvold (Sp) []: Det går helt klart fram
at det er bred enighet i denne salen om at vi trenger karbonfangst
og -lagring av negative utslipp i kampen mot klimaendringene. Norge
har alle forutsetninger for å sitte i det førersetet. Vi har teknologi,
vi har villige industrielle aktører, vi har egnede anlegg til å
drive fangst ved, og vi har et stort lagringspotensial.
Dette er – som det ble sagt tidligere
– en gavepakke. Det vil være positivt for å nå klimamålene, som
er det viktigste i denne saken, men også positivt for norsk industri,
norsk eksport og norske arbeidsplasser. Det synet støttes av tunge
kunnskaps- og forskningsmiljøer, industriaktører, miljøbevegelsen
og fagbevegelsen. Det vi trenger nå – og jeg synes jeg hører det
fra alle partier nå – er forutsigbarhet og framdrift, for det avgjørende punktet
for å få realisert de første fangstanleggene slik at vi får en helhetlig
verdikjede for fangst og lagring opp og stå, handler om å få på
plass rammeverket. Det handler om å få satt trykk på saken. Det
mener Senterpartiet at forslagene fra flertallet i komiteen i denne
saken gjør, i en tid hvor det haster, og hvor aktørene selv sier
at det haster med å få på plass en klar framdrift og å få bestemt antallet
demonstrasjonsanlegg.
Det ble nettopp sagt fra representanten
Terje Halleland at det er finansiell risiko knyttet til dette, men
det er det alltid med ny teknologi. Det er alltid en finansiell
risiko knyttet til infrastruktur, som vi snakker om å bygge i denne
saken, og da synes jeg det er rart at regjeringspartiene og Kristelig
Folkeparti ikke kan være med på å utrede finansieringsmodell. Jeg
er derfor skuffet over at komitéflertallet i dag trolig ikke får
flertall i salen for nettopp å utrede finansieringsmodellene og
få på plass en forpliktende framdriftsplan. Det mener jeg at vi
skylder aktørene, at vi skylder generasjonene etter oss, for å nå
klimamålene, og det hadde også vært positivt for både næringsutvikling
og teknologiutvikling.
Ettersom Heggelund takket de fleste,
skal jeg, på vegne av komiteen, passe på å takke Heggelund for et godt
samarbeid. (Munterhet i salen)
Ketil Kjenseth (V) []: Jeg starter der representanten
Myhrvold nesten sluttet. En gavepakke – ja, dette kan være den store
gavepakken til klimaet og til kloden de neste tiårene for at vi
skal nå de utslippskuttene vi trenger for å sikre at vi ikke overoppheter
kloden de neste årene. Men det er en kostbar gavepakke.
I Europa i dag er det Norge som
leder an. Så har EU en tiltakspakke på 200 prosjekter for å bidra
til å kutte klimautslipp – potensielle prosjekter. Der har karbonfangst
og -lagring kommet inn igjen etter å ha vært ute en god del år og
er nå på 173. plass. Det sier noe om utfordringene vi står overfor.
Her er det mangel på både kunnskap og finansiering, og noen land
mangler også muligheten til å ta det store løftet. Her har jo Norge
en av de store mulighetene, som det er blitt påpekt her.
Men nå er tiden her for å bruke
tid med våre naboland, Sverige, Finland og Danmark, og også å hekte
på Nederland. De nordiske landene har nå virkelig muligheten til
å rigge seg til å bli CCS-clusteret i Europa. Særlig Sverige, men
også Finland, har vært kjempegode på å bygge ut og ta i bruk bioenergi,
og de har planer de neste fem–seks årene om å bli store på biokull.
Dette passer godt inn i et industrielt cluster i Europa hvis vi
finner sammen og utnytter hverandres fordeler.
Det handler også om å finne sammen
finansielt og dra noe av lasset sammen. Det har vi en god anledning til
– og til å gjenskape noe av det vi har gjort innenfor elkraftsektoren
de siste 25 årene, og bygge den industrien for framtiden. Det handler
også om å tenke på hydrogen. Noe av denne debatten har vi vært innom,
bl.a. i forbindelse med klimastrategien, og det var regjeringspartiene
og Kristelig Folkeparti som gikk i bresjen for at vi skal utvikle
en nordisk hydrogenstrategi. Så vi følger opp.
Men det som halter litt blant mindretallet,
er erfaringene etter Mongstad, som skulle bli en månelanding. Det
har blitt utrolig dyrt, og vi har ikke fått de resultatene vi ønsket.
Derfor er det ingen grunn nå til å ha noe stort hastverk, ha for
sterke forpliktelser og rope for mye om én enkelt finansieringsmodell.
De greier vi å finne fram til de neste årene, og de aktørene som
skal drive fram dette, står ikke og roper om at dette skal gå raskere akkurat
nå. Vi har det året vi har på forprosjekt.
Tore Storehaug (KrF) []: Eg trur debatten i denne
saka vitnar om god stemning i komiteen og eit godt samarbeid, som
eg tenkjer det òg er viktig å takke for, og eg stiller meg bak dei
takkane som er gjevne før.
Tilstrekkeleg utslepp av CO2 er ikkje realistisk utan at
vi får til fangst og lagring av CO2.
Då var det ei viktig presisering som kom på plass i forhandlingane
om revidert, der ein bl.a. slår fast at det ligg pengar i budsjettet
til å føre vidare to prosjekt – og det skal gjerast så fort som råd
– og ikkje minst at regjeringa skal kome med ei orientering om aktuelle
finansieringsmodellar for fullskala fangst, lagring og transport
våren 2019. Det er eg veldig nøgd med og synest er bra.
For Kristeleg Folkeparti er det
viktig at staten bidrar til at prosjektframdrifta blir så saumlaus
som mogleg. Prosjekta er allereie forseinka etter det som var planen. Forseinkingar
som kjem av teknologiutvikling, er det vanskeleg å gjere noko med,
men ein må klare å unngå ytterlegare forseinkingar som følgje av
at vedtak ikkje blir gjorde i tide, dårleg planlegging eller urimeleg
lang tidsbruk. Staten må bidra til at vi så raskt som mogleg får framdrift
innanfor det som er teknologisk og kvalitetsmessig forsvarleg.
Lagring av CO2 på norsk sokkel kan òg
vere ei løysing for andre land i Europa. I motsetjing til andre
land i Europa har Noreg nokre heilt unike moglegheiter fordi vi
kan lagre CO2 langt frå
busetnad og annan menneskeleg aktivitet. Fleire europeiske lagringsprosjekt
har stranda nettopp på grunn av at dei potensielle lagera låg for
tett inn til der folk bur.
Kristeleg Folkeparti meiner difor
det er viktig å få i gang eit godt samarbeid med framtidige kjøparar
av lagringsplass, og meiner dette vil vere viktig for å få desse prosjekta
tilstrekkeleg robuste. Det vil òg vere med og sikre finansiering
på lang sikt. Det er viktig at regjeringa intensiverer arbeidet
med å skaffe europeiske partnarar til transport- og lagringsprosjektet.
Lat meg avslutte med kommentarar
til at dette har vore eit månelandingsprosjekt – det er iallfall
det ein har omtalt tidlegare versjon av lagring og fangst av CO2 som. Eg fekk med meg at
i Stavanger Aftenblad høgna Framstegspartiets representant i komiteen
dette til å bli ei landing på Mars. Eg skal ikkje gå inn i den debatten,
men berre kommentere at viss vi får til dette, er det «one giant leap
for mankind».
Per Espen Stoknes (MDG) []: Jeg ønsker i denne saken
å trekke fram det europeiske perspektivet. La oss ta Nederland først.
Nederland har akkurat oppjustert
klima- og CCS-ambisjonene sine etter en rettssak der staten ble
dømt til å forbedre sine klimatiltak. Rundt en tredjedel av disse
kuttene skal tas ved hjelp av karbonfangst i industri, ca. 18 mill. tonn,
og avfallsforbrenning, 2 mill. tonn. Havnebyen Rotterdam er sentral
i nederlandsk CCS-politikk. De har egne planer om å lage en CCS-klynge
av en rekke industrivirksomheter. Havnesjefen, Castelein, har sagt
til industribedriftene i havneområdet: Bare lever CO2-en ved fabrikkporten deres,
så skal vi ta oss av resten! Rotterdam er også klar over sin rolle
som mulig mellomstasjon for CO2 fra
industriklynger i Ruhr-området i Nordrhein-Westfalen.
Deretter litt om Tyskland. De har
store ambisjoner på klimaområdet. Den eneste muligheten for å nå
målet, gitt avhengigheten av kull, er CCS. De har ikke egne offshore
lagringsmuligheter og er derfor avhengig av lagring andre steder,
f.eks. i Nordsjøen. De har svært store industrielle punktutslipp
i Ruhr og langs Rhinen. CO2 kan
fraktes ned Rhinen til Rotterdam og derfra videre.
Så litt om norske arbeidsplasser.
En satsing på CO2-håndtering
i Norge vil kunne styrke konkurransekraften til mellom 80 000 og
90 000 eksisterende arbeidsplasser i Norge innen prosessindustri
og sjøfart, ifølge SINTEF. Om vi inkluderer indirekte arbeidsplasser
knyttet til disse næringene, kan satsingen styrke totalt mellom 160 000
og 200 000 arbeidsplasser. Satsingen vil også kunne skape mellom
30 000 og 40 000 arbeidsplasser fram mot 2050. Mellom 6 000 og 20 000
av disse vil kunne være knyttet til CO2-håndteringsindustri
og -teknologi blant norske aktører.
Derfor mener Miljøpartiet De Grønne
– akkurat som Handelshøyskolen BI, SINTEF, Norsk Industri, Industri Energi,
Norsk olje og gass, Bellona, Zero og mange andre – at regjeringen
og Stortinget må vektlegge følgende i sin vurdering av dette fullskalaprosjektet
og CO2-fangstfinansiering:
Fullskalaprosjektet vil skape markedsmuligheter for norsk industri
innen fangst, transport og lagring. Uten CO2-fangst og -lagring kan verken
norsk eller europeisk industri nå sine sektorvise klimamål. Ifølge
norsk lovverk skal Norge nå sine klimamål innen 2030 i fellesskap
med EU. Derfor må satsingen på fullskalaprosjektet ses i sammenheng
med europeisk satsing.
Det finnes en rekke CCS-prosjekter
i Europa som direkte eller indirekte er avhengig av det norske fullskalaprosjektet.
Det betyr at vi må se finansieringen av en fullskalamodell i et
litt lengre perspektiv, mer enn ti år. Det betyr mye for samfunnsøkonomisk
lønnsomhet og vil også gi klimagevinst. Så når det gjelder finansieringsmodell
nå: Just do it!
Statsråd Terje Søviknes []: Jeg konstaterer at vi
på tvers av partier er enige om at CO2-håndtering må
på plass som et viktig klimatiltak. Både FNs klimapanel og Det internasjonale
energibyrået, IEA, mener at vi må ha på plass en gjennomførbar løsning for
karbonfangst og -lagring for å kunne nå målene etter Parisavtalen
til en lavest mulig kostnad.
Langsiktig finansiering av CO2-håndtering er en viktig
problemstilling som både komiteen og regjeringen er opptatt av.
Det viktige nå er imidlertid å få til en videreføring av planleggingen
av det norske fullskala demonstrasjonsprosjektet. Vi foreslår i
revidert nasjonalbudsjett bevilgning til forprosjektering av både
transport og lager og inntil to fangstanlegg, som referert til tidligere,
Norcems sementfabrikkanlegg i Brevik, og vi jobber nå med kvalitetssikring
av tilleggsopplysningene knyttet til Fortum Oslo Varmes anlegg på
Klemetsrud. Vi vil komme raskt tilbake med konklusjoner derfra,
i løpet av sommeren. Det som nå er lagt i RNB-forliket mellom Kristelig
Folkeparti og regjeringspartiene, vil bli fulgt opp, og vi vil komme
med en orientering om mulige finansieringsmodeller i løpet av våren
2019.
Det som er viktig å understreke
i denne saken, er at vårt fullskala demonstrasjonsprosjekt alene
ikke vil være utløsende for at dette kan bli den suksessen både for
klima og for industrien som flere har pekt på. Vi er nødt til å
få CCS opp på den internasjonale agendaen og få med oss land og
verdensdeler og få til et samarbeid på tvers av offentlige myndigheter
og industri i stor skala. For skal dette bli det klimatiltaket man
peker på at vi trenger, må det rulles ut i stor bredde fra 2030
og utover, ikke minst i industriell sektor, i prosessindustrien,
der man ikke har andre alternativ, som f.eks. å skifte energikilde,
fordi man har CO2-utslipp
som del av de industrielle prosessene sine.
Jeg opplever at det nå er et mye
større engasjement internasjonalt for CCS igjen. Der man for noen
år siden snakket om kraftsektoren og bruk innenfor kullfyrte og gassdrevne
kraftverk, snakker man nå om CCS i mye større grad knyttet til industrien.
Det er bra. Så vi er nødt til å se på læring av vårt prosjekt og
kostnadsreduksjoner i det, som kan videreformidles også over landegrensene,
til våre kollegaer der ute. Jeg kan nevne at jeg nylig har hatt
møte med både den nederlandske og den britiske energiministeren
der CCS var på agendaen.
I tillegg til vårt fullskalaprosjekt
jobbes det bredt internasjonalt med å få dette opp igjen på agendaen.
Norge tok et initiativ senest for tre uker siden sammen med USA
og Saudi-Arabia for å løfte CCS, eller CCUS, opp på agendaen i Clean
Energy Ministerial, der alle de viktige energinasjonene er representert.
Vi vil nå jobbe videre med prosjektet.
Vi vil fokusere på det internasjonale arbeidet. Vi vil jobbe med
å få ned kostnader. Det er helt avgjørende for at dette skal bli
en suksess og få den læringseffekten og smitteeffekten globalt som
vi søker. Vi vil også søke å redusere statens kostnader ved å se
på hvilke kostnader industrien kan bære, hva eventuelt andre som
medfinansierer, kan bidra med i prosjektet, enten det er EU eller
enkeltland i Europa.
Helt kort til slutt: Når det gjelder
forslagets intensjoner, og det som nå ligger som flertallsinnstilling,
fra komiteen riktignok, knyttet til Gassnova og deres mandat og
rolle, vurderes det løpende – og Gassnova har allerede en stor rolle
i fullskalaprosjektet knyttet til både gevinstrealisering og den
internasjonale dialogen som vi har med mulige samarbeidspartnere
– og vil selvfølgelig bli vurdert også med tanke på det langsiktige
perspektivet knyttet til CO2-fangst
og -lagring.
Når det gjelder finansieringsmodeller
og forretningsmodeller, kommer vi altså tilbake igjen til det våren
2019. Men det er viktig at det vi skal utarbeide der, også bygger
på erfaringer som vi høster gjennom arbeidet med fullskalaprosjektet,
for det vil være den første hele verdikjeden verden har sett der
vi ser på både fangst, transport og lagring med den kapasiteten
vi snakker om her, som også kan tjene resten av Europa.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Else-May Botten (A) []: Jeg vil takke statsråden
for et godt innlegg, rett og slett, fordi han klarlegger hvordan
man vil jobbe med det, og det er greit å få helt tydelig at finansieringsmodellen
skal på plass i 2019. Men det haster også å se på hvordan man kan
klare å ha dette på kort sikt og lang sikt. Innenfor transportsektoren
har man Nasjonal transportplan. Forsvaret har en langtidsplan. Altså:
Dette er ikke et prosjekt som skal vare bare ett år, og det vil
bli kostnader hvert eneste år i flere år. Så jeg har egentlig et
konkret spørsmål som går på hvordan statsråden ser på ulike alternativer
for å legge det løpet. For når aktørene først får en grønn knapp,
må det være en grønn knapp for hele satsingen og viktig med forutsigbarhet.
Statsråd Terje Søviknes []: Forutsigbarhet er helt
avgjørende i et slikt prosjekt, og det er klart at i det øyeblikk
forprosjekteringen er ferdig og vi kommer til Stortinget med en
sak i 2020/2021, vil den måtte inneholde en endelig anbefalt finansieringsløsning
hvis det kommer en positiv anbefaling fra regjeringen. Da må det
inngås avtaler med de industriaktørene vi snakker om her, både på
fangstsiden og på transport- og lagersiden. Det vil være bindende
avtaler som binder opp statens engasjement i prosjektet, både gjennom
investeringsfasen – som fort vil være over to, kanskje bortimot
tre år – der man skal bygge ut anleggene, både på fangst- og lagersiden,
og deretter i selve driftsfasen, der prosjektet skal testes ut og
vi skal høste viktige erfaringer, som ikke bare er viktige for Norge
og norsk industri og framtiden for CCS i Norge, men først og fremst
viktige i et internasjonalt perspektiv, for veldig manges øyne internasjonalt
er nå rettet mot dette prosjektet i Norge. Det er det fremste og
viktigste prosjektet verden har.
Else-May Botten (A) []: Ja, det er viktig med internasjonalt
samarbeid og å se på hvordan vi kan ta på oss en ledertrøye i dette
arbeidet, men også hvordan vi kan få med oss andre samarbeidspartnere, og
EU er jo et slikt alternativ.
Da vil jeg spørre statsråden hvordan
man ser for seg at en slik type samarbeid skal være, for det er
jo utrolig viktig om man legger et løp i lag med EU eller andre land,
at det ikke forsinker prosessene på noe vis. Hvis vi f.eks. skal
vente lenge på beslutninger fra EU og det da vil bli utsettelser,
vil det være skadelig både for fellesskapets penger og for aktørene.
Kan statsråden si litt om hvordan man legger det løpet, og hvordan
man kan sikre at det ikke blir utsettelser på grunn av det samarbeidet?
Statsråd Terje Søviknes []: Vår intensjon er å bruke
den perioden der en skal drive forprosjektering, både på fangst
og lagersiden, til virkelig å jobbe inn mot EU og eventuelt enkeltland
i Europa. For det er klart at spesielt lagerfasiliteten som her
skal etableres, har stor interesse for andre europeiske land. Allerede nå
er lagermuligheten på en liste over store infrastrukturprosjekter
i EU som har interesse for hele Europa, såkalte «Projects of Common
Interest», der ser vi på mulighetene for å kunne få en medfinansiering.
Men vi er tidlig i det løpet. Etter hvert som vi får konkretisert
vårt fullskalaprosjekt gjennom forprosjekteringen og nærmer oss
en beslutning om investering, ser vi for oss å jobbe parallelt med
finansieringen, både mot EU og mot enkeltland.
Else-May Botten (A) []: Jeg har et spørsmål til,
angående demoanlegg. Ofte har det vært slik at staten har kommet
inn med mye penger i starten, så har man vært ferdig med demoprosjektet,
og så blir det kommersialisering av det etterpå. Men tenker statsråden
at det også skal være kommersialisering i demoprosjektet, og hvordan
skal man håndtere det opp mot en eventuell subsidiering, regelverk
og en eventuell ESA-godkjenning?
Statsråd Terje Søviknes []: Det er åpenbart at den
statlige støtten, bidraget i dette prosjektet, p.t. i all vesentlighet
er – om ikke hundre prosent – et stort statlig bidrag i den fasen
vi er i nå med utredning. Men vi kommer også til å ha en stor andel
statlig finansiering når man eventuelt kommer til en investeringsbeslutning
og skal sette i drift. Det vil måtte være innenfor EUs statsstøtteregelverk,
det må klareres med ESA, og det er en del av arbeidet som nå vil
bli gjort framover.
Så er det viktig at vi hele tiden
jobber mot et langsiktig mål, som er kommersialisering, at dette
skal være lønnsomt. Da er vi nok avhengige av at det skjer noe med
den globale CO2-prisingen i stort. Det er også viktig at vi klarer
å få flere prosjekter, slik at vi gradvis – som med annen teknologi
som blir utviklet innen klimaområdet nå – fortløpende kan drive
ned prisene gjennom teknologiutvikling. Det er det som har skjedd
med elbiler, og det er det som skjer i fornybar sektor med både vind-
og solkraft.
Else-May Botten (A) []: Statsråden bekreftet jo at
man vil ha på plass en finansieringsmodell i 2019. Og det er klart
at hvis man skal få gjort alle disse avklaringene, med EU, at man
skal gjennom ESA-apparatet, osv., vil det jo ikke være enkelt å
få det raskt igjennom. Mitt spørsmål er vel egentlig hvordan statsråden ser
for seg at man skal rekke å ta en investeringsbeslutning våren 2020.
Kan statsråden si at det er det som er ambisjonen også fra statsrådens
side?
Statsråd Terje Søviknes []: La meg understreke det
som ligger i forliket mellom Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene
i revidert nasjonalbudsjett; det er at vi skal komme med en orientering
om muligefinansieringsmodeller
våren 2019. Så vil det være nødvendig å se på hele forprosjekteringsfasen
og fram mot en investeringsbeslutning for endelig å lande hvilken
finansieringsmodell vi skal ha på dette fullskalaprosjektet. Det
ligger jo i denne saken også en diskusjon om hva som skal være en
framtidigfinansieringsmodell
på ytterligere prosjekter i Norge, men også på jobber internasjonalt
– hvordan det skal se ut der.
Når det gjelder den endelige framdriftsplanen,
er min klare ambisjon – og regjeringens klare ambisjon – at vi skal
være klare med en beslutning i 2020, så tidlig som mulig. Men det
er viktig for oss at vi har kvalitet i det vi leverer fra oss. Vi
har ikke råd til å mislykkes. Alles øyne er på dette prosjektet.
Da skal vi sette kvaliteten foran det å stresse måneder når det
gjelder en mulig investeringsbeslutning.
Lars Haltbrekken (SV) []: I løpet av kort tid får
statsråden kvalitetssikringsrapporten for Fortums karbonfangstprosjekt
her i Oslo, og statsråden sier at regjeringen vil behandle den så
fort som mulig. Kan statsråden bekrefte at regjeringen vil komme
med sin konklusjon på den videre framdriften for Fortum i løpet
av sommeren vi nå står foran?
Statsråd Terje Søviknes []: Det jeg kan bekrefte,
er at vi er lovet å få tilleggsrapporten fra kvalitetssikrerne presentert
28. juni. Deretter vil vi i Olje- og energidepartementet jobbe oss
raskt gjennom den og få saken opp til vurdering i regjeringen –
så vi skal jobbe så raskt som overhodet mulig. Ambisjonen som er
uttrykt i forliket mellom Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene
i forbindelse med RNB, er at vi skal levere konklusjonen i løpet
av sommeren. Det står vi inne for.
Presidenten: Representanten
har ein replikk til, ver så god!
Lars Haltbrekken (SV) []: Det er ikke en replikk.
Jeg glemte i min gode sommerhilsen fra talerstolen i sted å sende
den også til statsråden, så jeg gjør det nå – med håp om en rask
framdrift og et godt resultat.
Statsråd Terje Søviknes []: I rekken av takksigelser
får jeg benytte anledningen – siden ingen andre har gjort det –
til å takke presidenten og hele presidentskapet. Det er kanskje
ikke presidentskapet som har mottatt flest takksigelser i løpet
av det siste halvåret, men det kan være på sin plass nå.
Presidenten: Då
trur eg me trygt kan seia at replikkordskiftet er omme.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Representanten Heggelund
hadde i sitt innlegg en ganske kreativ historiefortelling. Han får
det til å framstå som at det er denne regjeringen som har tatt vesentlige
grep for klimaet. Da er det verdt å komme med noen fakta, og det er
at utslippene gikk ned i de årene den rød-grønne regjeringen styrte.
Så flatet de riktig nok litt ut da denne regjeringen kom på plass,
for så etter hvert å gå litt ned. Men det viste seg at det skyldtes
at man hadde innført palmeolje i biodrivstoffet, som økte de globale
utslippene. Den rød-grønne regjeringen la også fram flere klimameldinger
med konkrete klimatiltak for hvordan man skal kutte utslippene,
noe vi så langt ikke har sett fra denne regjeringen.
Vi kan selvfølgelig stå her med
disse verbale frasparkene mot hverandre. Det kunne vært gøy hadde
det ikke vært for at dette er et alvorlig tema. Klimaendringene
er i gang, og de skulle ha vært mye mindre enn de er i dag. I Norge
er utslippene per person fortsatt veldig høye sammenlignet med andre
land. Derfor har vi så stort behov for å få på plass klimafangst
og lykkes med disse prosjektene.
Flere av representantene som har
snakket så langt, har trukket fram Mongstad. Man kan godt bruke
Mongstad som et skremsel som henger der, og si at man mislyktes.
Men hadde denne regjeringen bare klart og turt å satse på den måten
– vi kommer til å mislykkes på veien mot å løse klimaproblemet,
for man trenger mot, og man trenger de store visjonære prosjektene
– så hadde vi lært mye av Mongstad. Det vi har lært, er bl.a. hvordan man
skal fordele risiko, og hvordan man skal fordele regningen. Det
er ikke først og fremst en lærdom om hastverk, men om tydelige forpliktelser
og en klar gjennomføringsplan. Det er også det som ligger i de forslagene
som Stortinget behandler i dag. Aktørene ber ikke om hastverk, de
ber for så vidt heller ikke om at det skal gå for sakte, de ber
om forutsigbarhet. Og det er det vi har etterlyst fra denne regjeringen.
Jeg synes også at statsråd Søviknes
holdt et godt innlegg. Det er særlig omfanget av utfordringer globalt
som han trekker fram, som jeg mener er klokt. Det er klart at selv
om vi lykkes med karbonfangst i Norge, er ikke det noen garanti
for at man kommer til å lykkes internasjonalt. Det er det verdt
å merke seg. Derfor er det også så viktig å understreke forslagene
som foreligger i dag om finansieringsmodeller på mellomlang og lengre
sikt. Det er ikke bare det å lykkes med teknologien som er det sentrale
her, det er å finne de konkrete finansieringsmodellene og de konkrete
gjennomføringsmodellene man kan lykkes med også i andre land. Det
er der utfordringen ligger både i Norge og internasjonalt. Det håper
jeg at vi kan jobbe sammen om – framfor å angripe hverandre.
Else-May Botten (A) []: Jeg kan ikke unngå å kommentere
Heggelunds innlegg, jeg heller, for det startet rimelig friskt –
med friskt mot, rimelig oppblåst. Men det kan hende at det blir
lett å dette ned igjen, for de skal tross alt levere, og Heggelund
har vi på teip, så man skal passe på når nye statsbudsjett kommer
framover; vi hører hva det er man egentlig har fått til.
Når man hører på innleggene her,
er det sånn at både Sørviknes-en, Hegglund-en og Kjenseth-en har veldig
god tid. De snakker om at det er viktige prosjekt, men at vi har
god tid. Og det kan de egentlig ikke få understreket nok. Kjenseth
sa egentlig bare at han har god tid, ikke hva han skulle gjøre.
Men det kan han jo få gleden av å ta når han kommer opp og skal
snakke i neste innlegg. Men vi har altså ikke god tid, og det er
utrolig viktig at vi rigger systemene slik at det går an å få landet disse
prosjektene. Det er et industrieventyr vi snakker om. Vi har utrolig
store muligheter her for å skape arbeidsplasser, skape verdier,
ta i bruk naturgitte fortrinn. Så her har vi ikke god tid. Det er
mange ting som skal rigges, og man må ta dette på alvor.
Oppi alt alvoret er det mange som
driver og takker både den ene og den andre her. En som har vært
et halvt år i komiteen, og som ikke skal være her til høsten, er
Per Espen Stoknes. Han er den eneste i komiteen – som jeg har sett
i hvert fall – som har danset på talerstolen her og hatt mer eller
mindre stand up-show til glede for hele Norge. Jeg vil i hvert fall
ønske han riktig god sommer og takke for et fint samarbeid.
Ketil Kjenseth (V) []: Til representanten Else-May
Botten: Det er nok ingen tvil om at Venstre har vært en pådriver
i opposisjon for å få til prosjekter med karbonfangst og -lagring
i Norge, og det har vi tatt med oss inn i regjeringen nå. Det er
stø kurs. Det er penger på plass. Det er framdrift. Så det er vanskelig
å ikke se at vi har en plan.
Så over til det som er den viktige
dugnaden, uavhengig av partier og konstellasjoner her, som representanten
Kaski fra SV var inne på. Finansieringsmodeller er viktige, og fra
2021 skal Norge, når vi nå blir enige med EU om å kutte 40 pst.
fram til 2030 i ikke-kvotepliktig sektor, begynne å føre regnskap
på utslipp. Vi må rapportere til EU. Det strammes inn i kvotepliktig
sektor også, så fossilsektoren må også ta sin del. Vi har en tydelig plan
fram til 2030, og så kommer karbonfangst og -lagring som en bonus
hvis vi greier å komme i gang med en stor fangst før 2030.
I det finansieringsscenarioet ligger
også en mulighet i avfallssektoren. Fortum har nå gjort en stor
innsats for å styrke prosjektorganisasjonen sin. Fortum er en stor industriell
aktør, de skal f.eks. bygge et stort avfallsanlegg i Singapore,
hvor komiteen skal på komitéreise og lære mer om både palmeolje-
og avfallsutfordringene. Når verden går fra 7 til 9 milliarder mennesker
de neste tiårene, vil det produseres mer avfall. Flere må innføre deponi.
Flere må starte med forbrenningsanlegg. Her er det masse punktutslipp
hvor karbonfangsten kan komme inn. Her ligger det mange piper framover
som kan være med og finansiere nettopp den teknologien vi her snakker
om. Derfor er den sektoren særlig viktig.
Vi kan trekke dette videre. I mitt
innlegg snakket jeg også om hydrogen. Klarer vi å få opp en biologisk
produksjon av hydrogen, ikke bare fossil- og kullbasert, har vi
knekt noen klimanøtter de neste årene.
Midt oppi dette står altså Norge
med sine eventyrlige muligheter. Men vi skal ikke sitte med beina
i kors på Soria Moria og skue utover. Det er teknologien, det er kuttene,
klimakuttene, CO2-kuttene,
som er viktige, og så får arbeidsplassene komme som en bonus. Vi
kan potensielt skape mange arbeidsplasser, men Norge har også andre
store utfordringer de neste tiårene, med sin befolkningssammensetning
og demografi, så det er mange utfordringer vi skal løse. Vi har
behov for å hente teknologien fra andre plasser.
Jeg vil som komitéleder takke for
arbeidet i komiteen, og så takker jeg presidentskapet – vel blåst!
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 13.