Presidenten: Etter
ønske frå justiskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert
avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer
av regjeringa.
Vidare vil presidenten føreslå
at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve til fem
replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og
at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får ei taletid på inntil 3 minutt.
– Det er vedteke.
Frida Melvær (H) [] (ordførar for saka): Denne saka
omhandlar eit representantforslag frå SV, der forslagsstillarane
opprinneleg oppmoda Stortinget om å be regjeringa avslutte arbeidet
til utvalet som skal vurdere endringar i beredskapslovgjevinga.
Forslaget har sin bakgrunn i at regjeringa 9. februar i år sette
ned eit offentleg utval som skal vurdere endringar i beredskapslovgjevinga.
Utvalet er omtalt i Meld. St. 10 for 2016–2017, Risiko i et trygt
samfunn, som vart behandla i førre stortingsperiode.
Frå regjeringa si side vert det
vist til at det kan oppstå behov for å kunne agere raskare og meir
fleksibelt frå myndigheitene si side for å handtere kritiske situasjonar på
ein betre måte enn det lovar og reglar gjev rom for i dag. Utvalet
har m.a fått som mandat å sjå på om regjeringa bør ha moglegheiter
til å supplere eller gjere unntak frå lovgjeving og til midlertidig
å suspendere eller modifisere elles lovpålagte rettar i ekstraordinære
situasjonar.
Forslagsstillarane viser til merknader
i Innst. 326 S for 2016–2017, jf. Meld. St. 10 for 2016–2017, Risiko
i et trygt samfunn, der fleirtalet i dåverande justiskomité oppmoda
regjeringa til ikkje å setje ned eit utval som skulle vurdere ei
utviding av beredskapslovgjevinga sitt verkeområde. Denne oppmodinga
vart ikkje fremja som forslag, med bakgrunn i at ho ikkje hadde
fleirtalet i Stortinget bak seg. Tiltaket vart ståande i meldinga,
og det er dette punktet regjeringa nå følgjer opp.
Komiteen har gjennom behandlinga
av denne saka i all hovudsak anerkjent regjeringas rett til å setje
ned utval og plikta ho har til å følgje opp fleirtalsvedtak fatta
av Stortinget. Det er ein viktig og god ting at vi som stortingsrepresentantar
trass i usemje i ei sak respekterer og stiller oss bak dei konstitusjonelle
rammene som gjeld mellom storting og regjering.
Forslaget frå SV har vorte trekt
undervegs i komiteen si behandling, og eg viser difor i det vidare
til nytt forslag frå komiteen sitt fleirtal, frå Arbeidarpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Forslaget som no ligg føre
i saka, handlar først og fremst om å innskrenke mandatet til utvalet.
Lovgjevinga i ekstraordinære krisesituasjonar
kan by på utfordringar av ulik art. Situasjonar kan vere slik at det
innanfor gjeldande rett ikkje er tilgang til å treffe nødvendige
tiltak, med den konsekvens at det ikkje i tide vil vere mogleg å
handtere ein kritisk situasjon på ein tenleg måte. Sånne situasjonar
kan medføre eit så stort og brått press på ressursane at det ikkje
let seg gjere å oppfylle dei forpliktingane som kviler på myndigheitene.
Myndigheitene vil då kunne stå i ein situasjon der den einaste moglegheita
for å handtere krisa på ein forsvarleg måte, er å setje dei normale
prosedyrane til side.
Eg finn det underleg at forslagsstillarane
vel å konkludere i ei så viktig sak før utgreiinga ligg føre. Når
forslagsstillarane argumenterer mot endringar i beredskapslovverket,
grunngjev dei det først og fremst med at behovet ikkje er tilstrekkeleg
godtgjort frå regjeringa si side. Høgre og Framstegspartiet sine
representantar i komiteen vil understreke at utvalet nettopp har
som mandat å kartleggje og dokumentere behovet for ei eventuell
utvida regulering utover den som finst i dag. Forslagsstillarane
krev på den eine sida ei godtgjering av behovet, men på den andre
sida ønskjer dei slett ikkje at behovet skal verte greidd ut. I
mandatet til utvalet ligg det òg å gjere ei vurdering av eventuelle
innvendingar mot ei slik utvida fullmakt og belyse mekanismar som
må vere på plass for å forhindre misbruk.
Det er rett og viktig at denne
utgreiinga vert gjennomført på eit tidspunkt med ro og ikkje når
ein står midt i ei krise. Gjennom utvalet sitt faglege arbeid vil
vi få grundige og gjennomtenkte vurderingar, og vi vil få belyst
fleire sider av saka.
Det ligg ikkje til utvalet å konkludere
i ei bestemt retning. Regjeringa har heller ikkje på nokon måte
førehandskonkludert i denne saka, men ønskjer å få gjort ei vurdering
av om vi har dei styringsmekanismane vi treng for effektivt å handtere
ein ekstraordinær krisesituasjon på best mogleg måte.
Sidan forholdet til menneskerettar
er omtalt både i merknad og i media, vil eg vise til at det i mandatet
til utvalet tydeleg er understreka at innhaldet i utgreiinga og eventuelle
konklusjonar og vedtak aldri kan stride mot Grunnlova eller internasjonale
konvensjonar om menneskerettar.
Eg tek opp mindretalet sitt forslag,
som ligg ved i saka.
Presidenten: Representanten
Frida Melvær har teke opp det forslaget ho refererte til.
Lene Vågslid (A) []: Dette er jo ikkje ein ny debatt;
me hadde delar av dette temaet til debatt òg under behandlinga av
Risiko i et trygt samfunn, slik saksordføraren viste til. Fleirtalet
i justiskomiteen den gongen var tydeleg på at ein ikkje ønskte at
eit slikt utval skulle setjast ned. Men det var òg ein realitet
at det ikkje hadde fleirtal i Stortinget. Så regjeringa står fritt
til å setje ned det utvalet dei vil, og ein kan heller ikkje meine at
det, slik sett, var i strid med noko Stortinget vedtok, men det
var i strid med synet til fleirtalet i justiskomiteen.
Arbeidarpartiet meiner framleis
at det er ein veldig dårleg idé å gjere det som ligg i mandatet
til utvalet, og eg meiner saka er veldig viktig, for det handlar
om om ein er villig til å gje ei sektorovergripande fullmaktsføresegn
i beredskapsloven med sikte på andre ekstraordinære situasjonar
enn der riket er i krig, der krig trugar eller der rikets sjølvstende
er i fare. Det er ei ganske stor endring, ei ganske stor forskyving
av makt. Difor meiner eg det er, til tross for at ein ikkje var
einig i SVs opphavlege forslag, gledeleg at me kan ta denne debatten
no, for det sender eit veldig tydeleg signal til regjeringa med omsyn
til kor Stortinget står i denne saka. Noko her kan sikkert greiast
ut, men eg meiner òg at det er eit prinsipielt spørsmål kva ein
gjer med å skyve makt frå Stortinget og setje lovar og reglar til
side. Det skal svært mykje til.
Det er mange gode grunnar til at
ein ikkje bør gjere dette. Me har eksempel frå andre land der ein
har innført unntakslovar. Etter f.eks. terrorangrepa i Frankrike har
ein erfart at unntakstilstanden har vart ganske lenge etterpå. Og
i mandatet som er gjeve til utvalet, har regjeringa eit forslag
til ei generell og sektorovergripande fullmakt som gjev heimel for
førebels å supplere og om nødvendig gjere unntak frå gjeldande lovgjeving.
Eg vil gjenta at eg meiner det er eit stort og drastisk tiltak,
som me ikkje støttar.
Så meiner eg at det òg kjem fram
av merknadene at regjeringa skyv flyktningsituasjonen og den krisa
me opplevde i 2015, føre seg i denne saka. Det var ikkje beredskapslovgjevinga
som var problemet då; det var det at regjeringa ikkje evna å handtere
den situasjonen, forstod alvoret for seint og ikkje fekk sett i
gang tiltak tidleg nok. Stortinget måtte, på si side, den gongen
fatte eit hastevedtak, slik at nødvendige endringar kom på plass så
fort som mogleg. Så eg meiner det er vanskeleg å forstå at det skal
vere ei god grunngjeving for å endre lovverket, som i dag berre
kan brukast i krig, om krig trugar, eller om det er alvorlege truslar
mot rikets sikkerheit. Det meiner eg rett og slett ikkje heng på
greip.
Så meiner eg det sjølvsagt skal
vere svært høg terskel for å avbryte eit pågåande arbeid i eit offentleg
utval, men samtidig meiner eg at regjeringa bør registrere i alle fall
det som er Stortingets meining i saka. Kristeleg Folkeparti var
like tydelege som Arbeidarpartiet i førre periode på at det er uaktuelt
å gjere det som ein ber dette utvalet sjå på, og eg håpar at Kristeleg
Folkeparti kjem til å synleggjere sitt standpunkt under debatten
òg i dag, slik at ein kan få gjeve ein klar beskjed frå Stortinget
til regjeringa at det å skyve makt på denne måten, gjere endringar
i beredskapslovgjevinga slik utvalet har bedt oss sjå på, er det
ikkje fleirtal for i Stortinget.
Himanshu Gulati (FrP) []: Jeg mener denne saken har
to sider. Det ene er at jeg mener representanten som har fremmet
forslaget, har en manglende forståelse for rollefordelingen mellom
den lovgivende og den utøvende makt i vårt parlamentariske styresett, uavhengig
av hvem som sitter i regjering. Dette er et utvalg satt ned av regjeringen,
det er ikke et forslag. Alle eventuelle lovendringer vil jo måtte
fremmes på vanlig måte etter at dette utvalget har gjort sin utredning
og kommet med sine anbefalinger, og så får regjeringen ta stilling
til om de skal følge det opp. Det er regjeringens prerogativ å sette
ned denne type utvalg. Jeg mener derfor det er feil av Stortinget
å be regjeringen avslutte et utvalg som regjeringen selv har satt
ned.
Det andre er sakens innhold, som
jeg personlig mener er et stort feiltrinn, og som jeg også mener
er uansvarlig. Nå er det mange typer situasjoner som kan oppstå,
som gir unntakstilstand. Det kan være naturkatastrofer, det kan
være andre typer hendelser. Den vi har friskest i minne, og som
også er mye av bakgrunnen for at dette utvalget ble satt ned, er
hendelsen nærmest oss: Det var flyktningkrisen, som det ikke er
mer enn to–tre år siden, hvor det i løpet av få uker kom 5 500 flyktninger over
grensen til Storskog – nesten 200 daglig til det lille samfunnet
med 3 500 innbyggere. Hele Europa, ikke bare Norge, var i en unntakstilstand
i noen uker og måneder. Regjeringen ba Stortinget om, og fikk heldigvis støtte
til, at det ble vedtatt nødvendige lovendringer veldig raskt for
å håndtere den situasjonen.
Det dette utvalget skal vurdere
og utrede, og som de ikke har noen fasit på foreløpig, er nettopp
å sette oss bedre i stand til å håndtere unntakstilstander som oppstår
i framtiden. Det å ikke forberede seg på unntakstilstander, enten
det er flyktningstrømmer eller andre typer situasjoner som oppstår,
vil jeg mene er uansvarlig. Det er bedre å gjøre jobben nå slik
at vi har de hjemlene som trengs for å håndtere akutte situasjoner.
Jeg hørte representanten fra Arbeiderpartiet
si at regjeringen ikke håndterte situasjonen som var, på en god måte.
Jeg vil mene at utfallet den situasjonen fikk – både hjemlene som
ble foreslått raskt og vedtatt i Stortinget, og at situasjon som
oppsto i Storskog, ble raskt avsluttet diplomatisk og på andre måter
– viste at situasjonen nettopp ble håndtert godt. Men hvis vi nå,
i en situasjon hvor det ikke er unntakstilstand, ikke har de nødvendige
virkemidlene som trengs for å håndtere denne type sitasjoner på
nytt, mener jeg at vi ikke følger opp vårt ansvar som ledere.
Emilie Enger Mehl (Sp) []: § 3 i dagens beredskapslov
er en konkretisering av konstitusjonell nødrett som bare gjelder
ved særdeles alvorlige hendelser. Det er bare når riket er i krig,
er truet av krig, eller det er alvorlige trusler mot rikets trygghet
og selvstendighet, at regjeringen kan avvike fra loven eller selv
gi bestemmelser med lovinnhold. Regjeringen ønsker nå å vurdere
en utvidelse av både virkeområdet og terskelen for denne loven,
og de har satt ned et mye omdiskutert utvalg som skal vurdere og
gi regjeringen tverrsektorielle fullmakter som vil gi dem langt
lavere terskel for å tilsidesette Stortingets vedtak i tilfeller
som ikke er omfattet av beredskapsloven.
Jeg forstår ønsket om at man vil
sørge for raske løsninger når det oppstår vanskelige situasjoner,
men Senterpartiet mener at regjeringen ikke har dokumentert eller
godtgjort behovet for at regjeringen skal kunne gjøre vedtak med
lovinnhold eller se bort fra lovene Stortinget har gitt, i de tilfellene
de har nevnt.
Jeg forstår også tanken om å ville
tenke sektorovergripende, men jeg mener at i denne saken legger
regjeringen opp til altfor vide fullmakter til seg selv på bekostning
av Stortinget. Det finnes visse skranker som regjeringen er nødt
til å respektere.
Man kan gjerne si at dette er en
vanskelig debatt på beredskapsfeltet som man må ta når vi ikke står
midt oppe i en krise. Men jeg kan ikke se at dette forslaget vil bedre
beredskapen og samtidig være innenfor det som burde være maktforholdet
mellom storting og regjering.
Jeg har særlig merket meg at regjeringspartiene
– for å begrunne utvidede fullmakter til seg selv – viser til asylsituasjonen
i 2015 og det presset som oppsto på forvaltningen og velferdstjenestene
den gangen. Det var ikke mangler i lovverket som var det store problemet
da, men at regjeringen ikke forsto alvoret tidlig nok og heller
ikke satte i gang tiltak når de burde ha gjort det.
At Stortingets håndtering den gangen
skal begrunne at regjeringen skal få makt til å sette til side Stortingets lovvedtak,
kan jeg vanskelig se gode grunner til. Stortinget viste handlekraft
og stor samarbeidsvilje. Erfaringen viste at det er fullt mulig
å treffe raske og fornuftige beslutninger i Stortinget når en presset
situasjon oppstår. Det er vanskelig å forstå at dette skal være
en god grunn til å endre den delen av lovverket som i dag bare brukes i
krig, om krig truer, eller når det er alvorlige trusler mot rikets
trygghet og selvstendighet, slik at regjeringen i praksis får fullmakter
langt utover det den har i dag.
Det er vesentlig forskjell på den
ordinære forskriftskompetansen Stortinget gir regjeringen, og en
generell tverrsektoriell fullmaktsbestemmelse som regjeringen ønsker
seg. Handlingsrommet for den utøvende makt vil bli langt større,
på bekostning av Stortinget, legalitetsprinsippet og ikke minst
innbyggerne. En vid fullmaktsbestemmelse er spesielt problematisk
når det er snakk om å gjøre inngrep i individenes rettigheter. Det bør
ikke være opp til den til enhver tid sittende regjering å bestemme
hvilke rettigheter individer skal ha, eller å se bort fra hva Stortinget
har vedtatt på området.
Faren for misbruk ved en vid fullmaktsbestemmelse er
stor, spesielt når det gjelder et saksområde som asylfeltet, som
lett politiseres. Frykt og politisk press kan føre til uheldige
avgjørelser som går drastisk ut over individets rettigheter, uten
at det er demokratisk behandlet i Stortinget. Det er et grunnleggende
prinsipp i et demokrati at rettsstillingen til individene blir avgjort
i lov vedtatt av Stortinget, ikke i forskrifter basert på åpne fullmakter.
Stortinget må være svært varsom med å overlate for mye av avgjørelsene
på dette feltet til regjeringen og forvaltningen alene, og dermed
åpne for bakveier for å kutte individenes rettigheter.
At utvalget skal holde seg innenfor
Grunnloven og de folkerettslige forpliktelsene, skulle egentlig
bare mangle, så jeg ser ingen grunn til at regjeringen kan skryte
av at dette er tatt med i mandatet. Men selv om et eventuelt forslag
holder seg innenfor Grunnloven og folkerettslige forpliktelser,
vil det likevel harmonere dårlig med legalitetsprinsippet.
Regjeringen har allerede fått tydelige
signaler fra både nåværende og forrige flertall i justiskomiteen
om at endringer i beredskapsloven ikke er ønskelig. Sammensetningen
i komiteen har endret seg siden valget, men flertallet i komiteen
står fortsatt fast på budskapet om at man ikke ønsker forslag i
tråd med det som er mandatet til beredskapslovutvalget.
Når alle partiene, flertallet i
justiskomiteen og flertallet i Stortinget har uttalt seg så klart
som man har gjort, har ikke regjeringen stortingsflertallet bak
seg til å endre beredskapsloven i tråd med det de skisserer, og
de forslagene bør ikke fremmes.
Petter Eide (SV) []: Det er undertegnede som har
tatt initiativet til dette. Det skjedde fordi jeg ble ganske overrasket
– ganske forskrekket faktisk – av at regjeringen ville sette ned
et utvalg som skulle se på muligheten for å få en utvidet unntakstilstand,
med andre ord fravike eksisterende lover og rettigheter. I mandatet
er det en klar referanse til flyktningkrisen i 2015.
Min kritikk av utvalget må også
ses i sammenheng med at den som tok initiativet til utvalget, var
en minister, en justisminister, som ikke hadde respekt for at Norge
skulle følge internasjonale rettigheter i en flyktningsituasjon.
Hun ønsket at Norge skulle se på muligheter til å fravike sine internasjonale
forpliktelser ved en flyktningstrøm. Veldig tydelig kom det fram,
hun sier det eksplisitt, i Dagbladet 24. august 2017, hvor hun er
tydelig på at Den europeiske menneskerettskonvensjon står i veien
for hvordan Norge skal håndtere flyktningstrømmen. Slik jeg leste
dette, ønsket daværende justisminister å lete etter en mulighet
for at Norge kunne fravike rettigheter til asylsøkere, eventuelt
stenge ute eller hindre asylsøkere i å komme til landet. Det er
med det politiske bakteppet jeg foreslo at dette utvalget ikke burde arbeide
videre.
Norsk beredskapslov – som altså
er i tråd med Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 15
– slår fast at unntak fra gjeldende lov og rett bare kan skje ved krig,
når krig truer, eller når grunnleggende trygghet er i fare. Det
skal altså veldig sterke begrunnelser til for å utvide disse fullmakts-
og unntakslovene. Det er ikke slik som representanten fra Fremskrittspartiet
sier, at det er mange ting som kan utløse en unntakstilstand. Nei,
det er ikke det. Internasjonale konvensjoner er veldig tydelige
på at det er ved krig, når krig truer, eller når annen type grunnleggende
sikkerhet er i fare, at det kan være grunnlag for en unntakstilstand.
Det å definere en strøm av flyktninger som en situasjon hvor man
kan erklære unntakstilstand, er antakelig i brudd med Den europeiske
menneskerettskonvensjon, veldig svakt folkerettslig begrunnet og
også et dårlig skjult forsøk på å prøve nye muligheter for å begrense
asylstrømmen til Norge.
Den forrige ministeren har altså
tatt initiativet til et utvalg som har et mandat som sannsynligvis
er i strid med EMK artikkel 15. Det er ganske spesielt. Jeg kan også
minne Stortinget om at Europarådet har slått hardt ned på bruk av
unntakstilstand i ulike land, spesielt i land som Tyrkia og Frankrike,
hvor statskupp og terrorhandlinger har vært bakteppet. Europarådets
parlamentarikerforsamling vedtok en resolusjon i april, nå i vår,
som slo veldig klart fast at det bare er disse tre elementene, krig,
når krig truer, eller når grunnleggende sikkerhet er i fare – bare
disse tre tingene – som kan gi grunnlag for å erklære en unntakstilstand.
Europarådet slo knallhardt fast at en flyktningstrøm absolutt ikke
er grunnlag for å erklære en unntakstilstand. Det at dette utvalget
nå har fått muligheten til å se på om det kan være slik, at en flyktningstrøm
kan være grunnlag for en unntakstilstand, er også i strid med Europarådets
nye resolusjon.
SV foreslo opprinnelig at hele
utvalget skulle legges ned, fordi vi mener det var uhørt å sette
ned et utvalg med denne typen målsettinger, men også fordi Stortinget
tidligere har uttrykt at et slikt utvalg er uønsket. Men vi ønsket
å samle støtte, og det er nå blitt støtte fra tre partier for et
omforent forslag fra Arbeiderpartiet som ber regjeringen om å ikke
komme tilbake til Stortinget med utvidede fullmaktsbestemmelser.
Vi foreslår altså ikke nå at utvalget skal legges ned, men en kraftig
begrensning i mandatet. Blir det vedtatt, får utvalget lite å gjøre,
og de får heller ikke mulighet til å komme tilbake til Stortinget
med noen forslag.
Jeg er litt forundret over at vi
ikke har fått støtte fra Kristelig Folkeparti til dette. Jeg synes
det er oppsiktsvekkende. Det må Kristelig Folkeparti ta ansvar for.
Ved ikke å støtte dette forslaget stiller Kristelig Folkeparti seg bak
en minister som leter etter en mulighet til å bruke unntakslover
ved en flyktningbølge. Det er ganske sterkt. Da må de også ta ansvar
for at unntakslover muligens vil ramme flyktninger fra krigsområder.
Torhild Bransdal (KrF) []: I stortingsmeldingen Risiko
i et trygt samfunn, som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen la fram
i forrige periode, varslet man at regjeringen ville sette ned et
utvalg som skulle se på sektorovergripende fullmaktsbestemmelser
i beredskapslovgivningen ved bl.a. høye asylankomster, naturkatastrofer,
ulykker, pandemier og sammenbrudd i infrastruktur. Beredskapslovgivningen
er en konkretisering av konstitusjonell nødrett som gir regjeringen hjemmel
til å vike fra gjeldende lovgivning eller gi bestemmelser med lovgivningsmessig
innhold i bestemte situasjoner. Det er strenge krav til når denne
retten inntrer – det gjelder kun når riket er i krig, når krig truer
eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare.
Allerede da regjeringen varslet
at de ønsket å sette ned dette utvalget, anmodet Kristelig Folkeparti
regjeringen om å la det være. Vi mente at regjeringen ikke hadde
begrunnet godt nok hvorfor beredskapslovgivningens virkeområde måtte
utvides. Vi påpekte at det kun er grunnleggende sikkerhetsinteresser
for nasjonen som kan begrunne en utvidelse av beredskapslovgivningens
virkeområde. Høye asylankomster kan ikke karakteriseres som en grunnleggende
sikkerhetssituasjon. Dette står vi ved den dag i dag. Men Kristelig
Folkeparti vil likevel ikke støtte forslaget som ligger til behandling, selv
om jeg merker meg at forslaget er noe annerledes formulert enn det
som står i representantforslaget. Men konsekvensen blir den samme.
Den går ut over retten en regjering har til å fremme de forslag
de ønsker.
Stortinget på sin side har selvsagt
rett til selv å bestemme hvilke forslag en vil støtte eller ikke.
Og i denne saken har ikke regjeringen flertallet på sin side. Så
om de vil legge fram et forslag de vet vil bli stemt ned, må de gjerne
gjøre det, for gjør de det, vil Kristelig Folkeparti stemme forslaget
ned. Så selv om vi er enige i at beredskapslovgivningen ikke bør
utvides, stemmer vi ikke for tilrådingen i justiskomiteens innstilling,
men for forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet i innstillingen.
Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jeg er glad for at en
samlet komité ser at det utvalgsarbeidet som nå har startet, er
ledd i en helt ordinær lovgivningsprosess, og at det selvsagt tilligger
Stortinget å bestemme om det skal vedtas endringer i lovgivningen
på dette området.
Et lovvedtak vil kunne bli en realitet
først etter at utvalget eventuelt har kommet med en tilråding om
endringen. Saken har vært på alminnelig høring, blitt vurdert nærmere
av departementet – og munner eventuelt ut i et forslag fra regjeringen.
Det er i dag altfor tidlig å si hva et eventuelt lovforslag bør
gå ut på, hvis det i det hele tatt kommer. Det er nettopp det utvalget
i første omgang skal vurdere.
Jeg er også glad for at Arbeiderpartiet
i sine merknader i komitéinnstillingen anerkjenner regjeringens
rett til å sette ned offentlige utvalg for å utrede ulike spørsmål.
Jeg vil tro at ethvert parti som kan tenke seg å sitte i regjering,
ser verdien i at den utøvende makt sørger for faglig gode utredninger,
og eventuelt fremmer forslag om lovgivning til oppfølging av disse,
mens Stortinget, ut fra sin sammensetning, til enhver tid avgjør
om forslagene bør vedtas fullt ut, delvis eller i modifisert form.
Ut fra dette mener jeg at forslaget
til vedtak, som fremmes av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti i komiteen, er betenkelig. Forslaget framstår som en
«light» variant av representantforslaget. Hvis jeg har forstått
det nye forslaget rett, tillates regjeringen å utrede spørsmål,
men ikke å fremme forslag i en bestemt retning, i samsvar med utredningen,
selv om utvalget på faglig grunnlag mener at det ville være riktig,
og selv om forslaget etter en grundig etterfølgende prosess ville
ha fått solid støtte. En slik framgangsmåte synes jeg ikke er i
samsvar med god lovgivningstradisjon. Også her vil jeg oppfordre
til at man holder fast ved etablert arbeidsfordeling mellom storting
og regjering.
Regjeringen retter seg – naturlig
nok – etter de forslag Stortinget vedtar, men at Stortinget skulle
vedta at regjeringen ikke engang kan komme med forslag til Stortinget,
har jeg ikke registrert har vært vanlig praksis i vårt parlamentariske
system. Jeg har også vanskeligheter med å forstå hva formålet med
å etablere en slik praksis eventuelt skulle være, siden Stortinget
uansett står fritt til å vurdere alle forslag fra regjeringen på
selvstendig grunnlag.
Jeg nøyer meg ellers med å vise
til det jeg har svart i mitt brev til justiskomiteen, og som ligger
ved komitéinnstillingen.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Lene Vågslid (A) []: Sidan dette er eit mandat til
eit utval og ikkje noko som regjeringa har fremja for Stortinget
enno, kunne det vore interessant å høyre kva justisministeren tenkjer
om motførestillingar mot å utvide beredskapslovgjevinga, som utvalet
er gjeve mandat til å sjå på. No har fleire parti i innlegga sine teke
til orde for ulike motførestillingar, og det finst sikkert nokre
argument for, men eg kunne som sagt godt tenkje meg å høyre refleksjonane
til justisministeren rundt kva for motførestillingar han ser mot
dette.
Statsråd Tor Mikkel Wara []: I likhet med mange i
Stortinget ser jeg veldig lett at det finnes prinsipielle betenkeligheter
med beredskapslovgivning. Det betyr at man før man gjør eventuelle
endringer, bør ha tenkt seg grundig om. Nå tar vi utgangspunkt i
at vi har en beredskapslovgivning fra 1950, og hvis man skal gjøre
noe politisk, er det viktig at det er kunnskapsbasert. Hele utgangspunktet
er å få et kunnskapsgrunnlag og en faglig vurdering som skal drøfte
både ulike beredskapssituasjoner, som helse- og næringsmiddelberedskap,
og de prinsipielle betenkningene som helt opplagt kan ligge her.
Kunnskapen vi skaffer oss, vil
ligge til grunn for hva regjeringen eventuelt gjør senere, og selvfølgelig
forhåpentligvis for det Stortinget eventuelt gjør senere.
Lene Vågslid (A) []: Eg takkar for svaret. Ei regjering
har jo rett til å fremje dei forslaga ho vil. Men me har jo ein
parlamentarisk situasjon med ei mindretalsregjering som er avhengig
av eit fleirtal i Stortinget for å få gjennomført sin politikk.
No høyrde me representanten frå Kristeleg Folkeparti veldig tydeleg
seie kva Kristeleg Folkepartis standpunkt er i saka. Det er med
andre ord ikkje fleirtal i dagens storting, i denne stortingsperioden,
for eventuelt å gjere slike endringar.
Vil det påverke iveren regjeringa
har etter å føreslå utvidingar i beredskapslovgjevinga?
Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jeg merker meg hva som
sies, men jeg vil ikke forskuttere hva regjeringen gjør, rett og
slett fordi utvalgets jobb er å skaffe seg kunnskap. Jeg mener oppriktig
talt at politikk bør være kunnskapsbasert, og at man bør legge kunnskap til
grunn for de vurderinger som gjøres. Så mener jeg det kan være nyttig
for regjeringen å dele kunnskapen man har, med Stortinget, så Stortinget
kan fatte sine beslutninger kunnskapsbasert.
Lene Vågslid (A) []: Heilt til slutt: Viss ein skal
basere seg på kunnskapsbasert politikk, kva for kunnskap legg statsråden
og regjeringspartiet til grunn når dei viser til flyktningkrisa
i 2015 som ei grunngjeving for å endre beredskapslovgjevinga? Kva
var problemet med beredskapslovgjevinga i tilknyting til handteringa
av flyktningkrisa som oppstod i 2015?
Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jeg vil ikke forskuttere
noe som helst av det utvalget skal gjøre. Det er ulike deler som
skal vurderes, inkludert helseberedskap og næringsmiddelberedskap.
Det er ulike ting vi skal skaffe oss kunnskap om.
Jeg minner igjen om at lovgivningen
vi har, er fra 1950, og det kan være nyttig å se litt på hva som
har skjedd i verden, og vurdere om det er grunnlag for å endre politikken.
Petter Eide (SV) []: Jeg er opptatt av at Norge skal
arbeide i tråd med sine internasjonale forpliktelser. Det vi ser
her, er at mandatet til dette utvalget går utover rammen av det
EMK artikkel 15 sier når det gjelder mulighet for å lage unntakslover.
I EMK artikkel 15 er det veldig tydelige begrensninger: krig, når
krig truer grunnleggende sikkerhet. Dette ble understreket, som jeg
nevnte i mitt innlegg i stad, av parlamentarikerforsamlingen i Europarådet
24. april. Synes justisministeren det er komfortabelt og i orden
at han har et utvalg som jobber utover rammene av det EMK tillater?
Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jeg har ikke noe grunnlag
for å si at utvalget jobber utover de rammene. Utvalget har fått
i oppgave å også drøfte prinsipielle betenkeligheter, og jeg synes
det er veldig naturlig å vurdere også internasjonale konvensjoner
og forpliktelser og Grunnloven, som de for så vidt skal gjøre før
man kommer til en konklusjon. Vi har et utvalg som jobber med å
utrede ting, og det må være mulig å ha det utvalget uten at man
tillegger regjeringen standpunkter før utvalget har kommet med sin
vurdering.
Petter Eide (SV) []: Mitt poeng er at når man har
et utvalg som skal jobbe med denne type juridiske instrumenter,
er det ganske naturlig i de aller fleste sammenhenger at man jobber
innenfor rammen av det internasjonale konvensjoner tilsier er mulig.
Hvis man ikke gjør det, kan dette arbeidet kanskje leses som en mulighet
til å lete i om Norge ønsker å fravike artikkel 15. Mitt spørsmål
er nå: Ser justisministeren en mulighet for at han kan komme tilbake
med et forslag til Stortinget der Norge ønsker å derogere, eller
avvike, fra artikkel 15 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon?
Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jeg har selvfølgelig
ikke tenkt å antyde eller mene noe om hva regjeringen eventuelt
skulle komme tilbake til. Dette er et utvalg som skaffer fram kunnskap
– om fakta i verden, om trusler som er der ute, og om de juridiske
forpliktelsene Norge har. Det er også en del av vurderingen. Jeg mener
at det er viktig å legge kunnskap til grunn, og jeg synes ikke man
skal forskuttere noe før vi har fått den kunnskapen på bordet.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Dei talarane som heretter får ordet,
har ei taletid på inntil 3 minutt.
Frida Melvær (H) []: Vi skal ikkje dra denne debatten
så veldig mykje lenger. Eg har lyst til å takke for ein grei debatt.
Eg har òg lyst til å rette ein stor takk til Kristeleg Folkeparti,
som ser det same som regjeringspartia Høgre, Framstegspartiet og
Venstre har sett, at denne saka handlar om regjeringa sin rett til
å setje ned utval.
Avslutningsvis må eg berre seie
at eg er litt forundra over partia og representantane her i salen
som kjenner til kva utvalet faktisk har gjort av vurderingar og
konklusjonar. Det verkar som om dei allereie har gjort seg ei oppfatning
av det. Eg kjenner ikkje til kva konklusjonar eller vurderingar
utvalet har, dei er ikkje kjende for nokon enno.
Eg vil òg understreke på det sterkaste
at det er nokre verdiar som dette landet står heilt samla om. Menneskerettane
er blant desse verdiane, og det skal aldri vere tvil om at regjeringspartia
hegnar om grunnleggjande menneskerettar. Eg synest difor det er
trist å registrere at det har vore spekulert i kva intensjonar regjeringa
har kring dette i denne saka.
Saka vil gå gjennom dei ordinære
demokratiske prosessane. Kjem ho til Stortinget, får vi ta dei vurderingane og
den debatten då. Fram til dess trur eg vi skal vere forsiktige med
å konkludere om kva utvalet faktisk kjem med av vurderingar.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 16.