Ingjerd Schou (H) [] (ordfører for saken): Nordisk
råd er et av verdens mest omfattende regionale samarbeid. Samarbeidet
er både politisk, økonomisk og kulturelt forankret. En vesentlig
del av … (presidenten avbryter).
Presidenten: Presidenten
må be om ro når representantene forlater salen, slik at vi hører
taleren. Presidenten beklager at hun avbrøt Schou.
Ingjerd Schou (H) []: En vesentlig del av Nordisk
råds arbeid dreier seg om å styre det nordiske samarbeidet. Samarbeidet
er omfattende. Jeg tror man med ydmykhet også skal se at vår del
av verden – og det samarbeidet som bl.a. Nordisk råd er tuftet på
og også gir som resultat –er noe av det mest fredelige hjørnet i verden.
Nordisk råd ble etablert i 1952.
Det har lang tradisjon. Parlamentarikere i Norge, Sverige, Danmark,
Finland og Island deltar i dette arbeidet, men det gjør også representanter
fra det lokale parlamentet i det som er selvstyrte områder, som
Færøyene, Grønland og ikke minst Åland, som også er en del av dette
samarbeidet.
Den internasjonale situasjonen tilsier
at det er et behov for nettopp å få til et tettere samarbeid. Det
er spesielt viktig at Norden tydelig støtter opp om det overnasjonale
samhold og samarbeid når Europa står i en krevende brytningstid.
Det er vel verdt å merke seg at etterspørselen etter nordiske løsninger,
f.eks. innen likestilling og klima, er større og bredere enn noen
gang.
Norden har et unikt internasjonalt
omdømme og er også synlig på viktige internasjonale arenaer. Samarbeidet
i Norden spenner stadig dypere, både i offentlig og i privat sektor.
Det er positivt at arbeidsmarkedet i Norden er integrert, at det
fungerer stadig bedre, og at det er enklere å bo i ett land og arbeide
i et annet og bevege seg mellom de ulike landene. Det er også verdt
å se hen til at regjeringen nettopp vil satse videre på å utvikle
nordisk kjøpekraft, men også omstillingsevne, og kan i så måte vise
til «Norden i omstilling» som et hovedsatsingsområde under nettopp
2017-formannskapet i Nordisk ministerråd. Satsingen på et strategisk
nordisk partnerskap i Europa og på utenrikspolitikken er også blitt
viktigere, som følge av en mer uforutsigbar internasjonal utvikling.
Det nordiske regjeringssamarbeidet
skal også være praktisk. Det skal være nyttig. Det skal utgjøre
en forskjell for folk. Det skal merkes i hverdagen at vi har et
arbeid i Nordisk råd som mellom venner og naboer har for øye at
det nettopp skal bli enklere for folk, men at det også skal utgjøre
en forskjell. Løsning av grensehindre og styrking av mobilitet er
fortsatt en viktig praktisk del av dette samarbeidet, ved at vi
også anerkjenner at det er et felles språk og en felles kultur,
og at det har stått sentralt i Norden at det er felles verdier,
og slik sett også representerer det som kan oppfattes som og kalles
lim i samarbeidet.
Den viktigste satsingen i samarbeidet
i 2017 har vært innen de allerede etablerte prosesser på en rekke
samfunnsområder, så Nordisk råds arbeid spenner bredt og dypt. Det
har vært en rekke sentrale områder i det norske formannskapet for
2017. Særlig har komiteen i sin behandling av saken merket seg at
Nordisk ministerråd etter norsk initiativ har satt i gang en utredning,
nettopp for å se på og analysere behov og potensial for en norsk finansieringsordning
for risikoinvestering i bedrifter i en tidlig fase.
Videre har vi i vårt arbeid merket
oss de erfaringer med nordisk samarbeid som ble presentert på det
nordiske statsministermøtet som fant sted i Bergen i fjor. Det er
verdt å se fram til resultatene av et nordisk program for reduksjon
av plastavfall, materialgjenvinning, effektive avfallssystemer,
marin forurensning av mikroplast og dessuten økt kunnskap om biobaserte
og nedbrytbare alternativer til plast. Dette er et arbeid som er svært
viktig. Det er nødvendig og viktig å se hen til at vi samarbeider
i Nordisk råd om dette, og at det følges opp av regjeringene.
Det er viktig at Nordisk ministerråd
arbeider med samferdsel og kommunikasjon, bl.a. for å se om det
er mulig å utvikle en jernbanestruktur på tvers av de landegrensene
som berøres av dette.
Det er også verdt å merke seg at
den norske vektleggingen av Norden i Europa under formannskapet
reflekterer regjeringens prioritering av europapolitikken, og også
følger opp de ambisjoner som Finland satte på dagsordenen da de
hadde formannskapet, «mer nordisk nytte i EU». Og det er vel verdt
å anerkjenne at Nordisk ministerråd har fått et nytt arktisk samarbeidsprogram, som
er kalt Nordisk partnerskap for Arktis, nettopp for den perioden
som vi er inne i nå, fra 2018 og fram til 2021.
De nordiske lands ulike tilknytning
til NATO og EU setter også visse begrensninger for hvor langt det
nordiske samarbeidet kan gå på enkelte områder. Samtidig bidrar
det stadig nærmere samarbeidet mellom NATO og EU, Finlands og Sveriges
nære samarbeid med NATO og Norges nære samarbeid med EU til at mulighetene
for nordisk samarbeid blir større enn tidligere. Nettopp i en situasjon
som vi internasjonalt er i nå, er det av stor viktighet og betydning.
Martin
Kolberg (A) []: Jeg slutter meg til det som saksordføreren
sa om at stortingsmeldingen om samarbeidet i Norden er en viktig
melding, som Stortinget nå har til behandling. Gjennom denne meldingen
får vi nå en god oversikt over bredden og omfanget av et samarbeid
som på mange områder må anses å være veldig unikt i internasjonal
sammenheng. Det er nær kontakt, dialog og vilje til tilpassing på
tvers av regelverk og landegrenser gjennom 65 år som har lagt grunnlaget
for det integrerte Norden, slik som vi opplever det i dag.
En viktig forutsetning for oppslutningen
og interessen for å videreutvikle det nordiske samarbeidet er at det
oppleves som dagsaktuelt, at det favner vidt, og at det tar opp
i seg spørsmål som landets innbyggere er opptatt av. Vi skal alle
sammen med glede konstatere at oppslutningen om det nordiske samarbeidet
i våre folk er økende og veldig tydelig. Det skal vi glede oss over
når vi behandler denne saken i Stortinget i dag.
Det som vi kaller «den nordiske
modellen», er særpreget i verden – med et relativt høyt skattenivå,
gode statlige ytelser ved sykdom, gratis utdannelse og en god folkepensjon.
Dette er en viktig del av det som kalles den nordiske modellen,
og jeg mener at dette er en forutsetning for den sterke folkelige
støtten for nordisk samarbeid. Den nordiske modellen er kjennetegnet
av tillit mellom de styrende og de styrte og mellom arbeidstakere
og arbeidsgivere, av en økonomisk utvikling med vekt på fellesskapets
interesser– og gjennom inkludering av kvinner og likestilling mellom
kjønnene. Dette vitner om et felles verdigrunnlag for menneskene
i Norden.
Modellen og samarbeidet bygger også
på et sterkt demokrati og folkestyre. Det vil nok kanskje være statsvitere
som protesterer på det jeg nå sier, men jeg vil ikke desto mindre
si at det at de nordiske landene og den nordiske modellen er så
sterke og har en så sterk folkelig støtte, henger sammen med at
de nordiske landene – mer enn andre land – er sterkt folkelig styrt,
at demokratiet er sterkt og styrende.
Den sterke rettsstaten følger selvfølgelig
i forlengelsen av dette, relativt små forskjeller, en stor offentlig
sektor, men først og fremst humanismen – at vi i de nordiske landene
er i stand til å se på hverandre som likeverdige borgere, og at
vi lever i et menneskelig og humanistisk samfunn. Samarbeidet i
Nordisk råd, som jeg nå er en del av, bærer preg av ønsket om å
ivareta og bygge videre på dette fine grunnlaget.
Norden er sterk i verden fordi vi
har disse verdiene, og fordi det er balanse i samfunnet. Vi har
på det grunnlaget vunnet fram mer enn mange andre land har klart. Det
nordiske samfunnet står sterkt og har høy autoritet i den internasjonale
sammenhengen. Derfor er det viktig å få sagt at vi reagerer med
glede – noen ganger også med forundring – når kollegaer fra andre
land kommer hit til oss for å se og lære, som de sier. De spør også
noen ganger – jeg har i hvert fall hørt det ganske mange ganger
– om hvordan vi har fått til dette. Det er ofte et spørsmål. Jeg
mener at svaret på det spørsmålet er det som jeg for så vidt allerede
har sagt, nemlig at vi har et sterkt folkestyre, og at vi ser på
hverandre som likeverdige mennesker.
Norden og det unike samarbeidet
er vellykket for menneskene, men ikke bare for dem. Det er også
en vellykket økonomisk modell. Balansen i samfunnet, slik det er
beskrevet, skaper gode muligheter for stabil fortjeneste og avkastning.
Jeg vil si, med et lite smil om munnen, at det faktisk er blitt
en vellykket kapitalisme i de nordiske landene på grunn av disse
forholdene. Det er en viktig erkjennelse man kommer til i andre
land, og derfor søker man seg også hit. De som selvfølgelig er interesserte
i å tjene penger på pengene sine, kommer også til Norden nettopp
av denne grunnen: Det er stabile samfunn som kan gi stabil avkastning.
Dette skaper internasjonal oppmerksomhet og blir omtalt i de internasjonale
økonomiske miljøene med stor oppmerksomhet og tyngde.
Men – og dette har jeg sagt før,
men jeg vil gjenta det – til tross for alt som vi egentlig er veldig
enige om i denne salen når vi snakker om det nordiske samarbeidet,
er det noe som, mer enn andre ting, er bærebjelken, og som det ved
alle korsveier er meget viktig å få sagt at ikke må utfordres. Jeg
har sagt ordene – at vi ser på hverandre som likeverdige. I forlengelsen
av det vil jeg si at retten til å søke om asyl i de nordiske landene
må være reell. Vi skal selvsagt ha sikre grenser, de som ikke får
opphold, skal tilbake, men vi må ikke snakke nedsettende om dem
som skal være her. Det har med den nordiske modellens kulturelle
og sosiale innhold å gjøre. Vi må for all del heller ikke – innenfor
den nordiske sfæren – utfordre disse menneskenes rettssikkerhet.
Dette er avgjørende spørsmål. Dette vil avgjøre om den nordiske
modellen bærer for framtiden.
Norden og Norge er også avhengig
av disse menneskene. Det blir sagt altfor sjelden, og derfor har
jeg lyst til å legge vekt på det. Vi er faktisk avhengig av disse
menneskene. Mange av disse menneskene gjør et arbeid i de nordiske
samfunnene som det ellers hadde vært nesten umulig for oss å få
gjennomført, hvis de ikke hadde vært til stede i de nordiske samfunnene.
Derfor er det også på dette grunnlaget nødvendig å beskytte dem,
og det er nødvendig å ønske dem velkommen. Dette utfordres med jevne
mellomrom, også i de nordiske parlamentene og i Nordisk råd, og
derfor går jeg ikke forbi denne diskusjonen når vi nå diskuterer
denne meldingen i Stortinget. Dette er et kjernespørsmål. Det nordiske samarbeidet
og Nordisk råds oppgave er derfor å beskytte disse menneskene og
avvise alle forsøk på å bygge moralske murer rundt det vi kaller
den nordiske velferdsstaten.
Så til noe helt annet: Europeisk
politikk vil det neste året bli preget av en rekke utskiftninger
og omrokkeringer:
-
Vi
kjenner alle til alt det som knytter seg til brexit.
-
I
slutten av mai skal det avholdes valg i Europaparlamentet.
-
Deretter
skal også en ny EU-kommisjon utnevnes og godkjennes.
-
Forhandlingene
om EUs neste sjuårsbudsjett, for perioden 2021–2027, er allerede
i gang.
En rekke politiske veivalg skal
tas, og nye kabaler skal legges. I slike sammenhenger gir det liten
mening å snakke om en nordisk blokk i Europa. Norge og Island er heller
ikke EU-medlemmer. Vi skal ikke overvurdere Nordens betydning, men
vi skal heller ikke undervurdere betydningen som et nordisk samarbeid
potensielt kan spille i det europeiske samarbeidet. Jeg vil særlig trekke
fram den nordiske arbeidsmarkedsmodellen, med trepartssamarbeid
og øvrige særtrekk.
Som nordiske politikere bør vi arbeide
for – som blir sagt av mange, heldigvis – at den nordiske modellen
skal inspirere både europeiske institusjoner og nasjonale myndigheter.
Arbeidet for å framheve den nordiske modellen må også innebære å
ta på alvor og bekjempe trusselen mot vår nordiske arbeidslivsmodell,
f.eks. ulike former for sosial dumping og undergraving av arbeidsfolks
vilkår. Her i Norge skal vi kunne ønske europeiske arbeidstakere
velkommen, men bare om det skjer basert på norske lønns- og arbeidsvilkår.
Til slutt: I disse dager er det
nøyaktig 70 år siden forhandlingene om en egen nordisk forsvarsunion
kom i gang mellom regjeringene i Stockholm, København og Oslo. Samtalene
startet i mai 1948, få måneder etter kuppet i Praha og den kommunistiske
maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia. Men historien tok som kjent
en annen vei. Et snaut år senere, i Washington den 4. april 1949,
ble både Danmark, Island og Norge med på å grunnlegge Atlanterhavspakten.
Når vi i dag diskuterer videreutviklingen av norsk forsvarssamarbeid,
handler det ikke om å skru klokken 70 år tilbake og realisere planene
om en egen nordisk forsvarsunion – selvsagt gjør det ikke det. Likevel
er det fremdeles et betydelig uutnyttet potensial for et tettere
nordisk forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid. Dette blir et
av de viktige områdene som kan videreutvikle den nordiske modellen
og det nordiske samarbeidet.
Ketil Kjenseth (V) []: De to foregående talere, fra
Høyre og Arbeiderpartiet, har lagt mye vekt på det felles samarbeidet
vi har hatt, og på vår felles kultur og identitet i Norden. Jeg
er i stor grad enig i alt det som er sagt, og for Venstre har nordisk
samarbeid vært, og kommer til å bli, viktig. Og som de to foregående
har vært inne på: Vi må også se det nordiske samarbeidet inn i et
større europeisk samarbeid, slik representanten Kolberg var inne
på. Det er omgivelser rundt oss som er skiftende, men i Norden har
vi heldigvis hatt relativt stabile forhold og gode demokratier som
er bygd opp over lang tid.
Det nordiske samarbeidet ble etablert
i 1952. Derfor vil jeg konsentrere meg aller mest om å tenke framover mot
2050 og 2052, når vi nærmer oss at et nordisk samarbeid forhåpentlig
har vart i hundre år. Vi har gjort mye riktig, men hva skal vi gjøre
de neste årene for å beholde den kontinuiteten og den velferdsutviklingen
vi har i våre nordiske land?
Jeg har, i og med at jeg også er
medlem av Nordisk råd nå, fått oppleve noen av de samarbeidsinstitusjonene som
vi har, og et nordisk samarbeid mellom land og institusjoner må
ta litt tid. Noen opplever at det går litt på tomgang. Jeg opplever
ikke det. Jeg forstår at dette må ta tid, og derfor må vi også ha
tålmodighet. Men det er like fullt mulig å gjøre endringer i arbeidet
i Nordisk råd, og jeg kunne godt tenke meg en nordisk trontaledebatt
der også partilederne er til stede. Nå har også statsministerne
begynt å prioritere Nordisk råd høyt, og vi har temabolker i Nordisk
råd, men jeg kunne altså også tenke meg at vi hadde hatt en årlig
nordisk trontaledebatt der også partilederne er til stede – at vi
hadde tatt dette på et høyere nivå. Vi kunne også tenke oss et årlig
nordisk tema – forsvar kunne ha vært et tema, og velferd og energi.
Det er mye å velge mellom.
Det er også et EU som er i endring
når brexit trer i kraft og Storbritannia skal ut. Men det er ulike
meninger om det i Storbritannia, og Skottland ønsker seg et nært samarbeid
med de nordiske landene og vil sågar kanskje til og med inn i Nordisk
råd – uten at det er noen diskusjon her i våre land, men i Skottland
har jeg opplevd at det er et tema. De er også drøyt fem millioner
mennesker, det er olje og gass der, det er fisk, det er et utdanningssystem
som er veldig på linje med det norske, og et helsevesen som har
tatt litt avstand fra sitt opprinnelige britiske arvegods, og som
ser mot Norden. Det er i hvert fall mye å samarbeide om.
Baltisk råd har kommet opp og fungerer.
Dette er ikke nødvendigvis tida for å inkludere det i et større Nordisk
råd, men i hvert fall utvikler samarbeidet her oppe i nord seg stadig
og er viktig. Og når representanten Kolberg tar opp Nordens posisjon
i det nye Europa og det nye EU, kan vi tenke oss et litt smalere,
strammere EU, der Norden faktisk kan innta en enda tydeligere posisjon,
og der det går en nord–sør-linje i EU hvor Norden har en betydelig
innflytelse. Da er nordisk samarbeid kanskje et av de aller viktigste
redskapene og vår kanal inn til det internasjonale samarbeidet,
noe vi kanskje snakker litt for lite om i Norge i dag: hvor viktig
det innarbeidede samarbeidet i Norden er, når alle landene rundt
oss er medlemmer i EU, bortsett fra Island.
Jeg må si litt om energisamarbeidet,
i og med at jeg er leder i energi- og miljøkomiteen. Vi har hatt
et svært tett samarbeid innenfor energi i 25 år, vi har sammen utviklet
det mest velfungerende energisamarbeidet i Europa. Det har tatt
tid. Så er det slik at vi satser litt ulikt i dag: Finland satser
mye på atomenergi, Sverige mye på bioenergi; Norge har vannkraften
som den store fornybare ressursen, Danmark har vind. Men sammen
kan vi forske og gjøre enda mer utviklingsarbeid sammen, og det
er viktig når vi nå ser at nye land satser stort på fornybar energi
knyttet til særlig sol og vind. Og når digitaliseringen samtidig
raser av sted, er det viktig at Norden følger med i timen. Hver
for oss har vi ikke nødvendigvis musklene og kapasiteten til det,
men sammen har vi altså greid å utvikle et verdensledende samarbeid,
og det bør vi fortsette å gjøre. Derfor er det veldig viktig at
Nordisk råd nå har tatt tak i energisamarbeidet igjen og ønsker
å fortsette å lede an og samarbeide mer knyttet til det. Det er
viktig også for Norge at vi følger med på det.
Så til demografien, som er felles
over store deler av Europa: Vi sliter med en aldrende befolkning,
fødselstallene går ned, og det skaper utfordringer knyttet til å
opprettholde velferd når andelen skattebetalere går ned. Det er
derfor også viktig at vi samarbeider om behovet for arbeidskraft
og type arbeidskraft, men også – som representanten Kolberg var
inne på – om det å åpne for å ta imot folk fra andre deler av verden
hvor det pågår kriser eller er andre grunner til at folk vil flytte
på seg. Da må vi samarbeide om å være et godt vertskap. Det er også
en av mulighetene til å opprettholde vår velferd. For Nord-Norge
er det særlig viktig, men det er også viktig for våre nærmeste naboer
Finland og Sverige, som har en veldig lik befolkningsutvikling som
Norge, og hvor det er en større tendens til at unge flytter sørover. Det
er veldig viktig.
Jeg skal ikke gå så mye inn på helsesamarbeid,
men det er klart at vi har en helsesektor som er veldig lik, og vi
er nødt til å samarbeide mer for å møte de store utfordringene vi
har knyttet til helse. Det å samarbeide om å verifisere utdanninger
og jobbe på tvers har vi vært gode på, men ny teknologi, nye utdanningsformer
og nye sykdommer gjør at vi må fortsette dette samarbeidet.
Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg må få takke komiteen
for god behandling av en viktig melding og uttrykke et ønske om
et godt samarbeid med våre representanter i Nordisk råd etter at
jeg har overtatt ansvaret som nordisk samarbeidsminister.
Det nordiske samarbeidet er mer
aktuelt enn noensinne. Verden er i rask endring. Usikkerheten og
uforutsigbarheten er høy. Da blir samarbeidet med våre nærmeste
ekstra viktig. For i usikre tider trenger man venner, og i Norden
er vi ikke bare venner, vi er familie.
Min erfaring er at et sterkt og
samlet Norden står godt rustet til å håndtere dagens og fremtidens
utfordringer. Vi er omstillingsdyktige. Vi har sterke institusjoner.
Vi har også et verdifellesskap med tillit, åpenhet og demokrati
og også små forskjeller. Vi har et unikt samarbeid som er utviklet
gjennom 50 år, et samarbeid som stadig styrkes både i dybde og i
bredde, slik det er dokumentert i meldingen vi debatterer i dag.
I 2017 hadde Norge formannskapet
i det nordiske regjeringssamarbeidet. De tre hovedpilarene i formannskapet,
Norden i omstilling, Norden i Europa og Norden i verden, er brukt
som tematisk inndeling i meldingen. Jeg mener at denne tilnærmingen
også viser sammenhengen mellom det lokale, det regionale og det
globale – at vi har et ansvar og verktøy for å få utviklingen i
riktig retning.
Norden i omstilling handler om hvordan
vi skal sikre Norden en sentral plass i det globale grønne skiftet.
Behovet for omstilling er stort i møte med økt globalisering, strengere
klima- og miljøpolitikk, nye forretningsmodeller, digitalisering,
ny teknologi og nye forbrukstrender.
La meg bare kort vise til det samarbeidet
som nå er innledet innenfor digitalisering. Det viser nemlig hvordan
vi i Nordisk råd og det nordiske samarbeidet også evner å fornye
oss i måten vi jobber på, og gjør oss relevante for både innbyggere
og næringsliv. Jeg hadde selv ansvaret for den nordisk-baltiske
konferansen som endte med at vi vedtok Digital North, som også har
hatt stor betydning for EUs arbeid med deres digitale agenda. I dette
adhocsamarbeidet som er innledet mellom digitaliseringsministrene
i Norden, ser man nå spesielt på eID, 5G og kunstig intelligens.
Det er ingen tvil om at hvis vi lykkes med å få muligheten til å
logge oss inn på offentlige tjenester i andre nordiske land med
vårt eget personnummer eller egen eID, vil det ha stor betydning
for studenter, for arbeidstakere og for bedrifter. Det vil bringe
det nordiske samarbeidet videre og gjøre det enda mer relevant.
I meldingen beskrives hvordan vi
i Norden skal bruke våre respektive fortrinn til å møte dagens utfordringer
i samspill mellom myndigheter, kunnskapsinstitusjoner og næringsliv
på tvers av landegrensene. Sammen skal vi utvikle et enda mer differensiert
og konkurransedyktig næringsliv, som skaper fremtidige arbeidsplasser
og sikrer et nyskapende og inkluderende arbeidsliv.
Et fungerende og økonomisk sterkt
Europa er avgjørende for de nordiske landenes økonomi, velferd og trygghet.
Europas utfordringer er Nordens utfordringer. Gjennom satsingen
på Norden i Europa understreker vi viktigheten av nordisk samhold
og samarbeid i europapolitikken. Med faglig kunnskap, høy tillit
og et sterkt omdømme kan Norden fungere som inspirasjon og foregangsregion
i den europeiske politikkutformingen. Ikke minst når Europa står
i en krevende brytningstid, er det viktig med et tydelig Norden
som støtter opp om europeisk samarbeid. Meldingen tar for seg noen
av områdene hvor Norden har gode forutsetninger for å ta en ledende
rolle, bl.a. energi, arbeidsmarked, klima og miljø og mattrygghet.
Nordisk samarbeid handler også om
å bygge trygge rammer. Uforutsigbarheten i verden setter oss på
nye prøver. Gjennom satsingen på Norden i verden fokuserer vi på
det strategiske nordiske partnerskapet i utenrikspolitikken. Ulik
tilknytning til EU og NATO setter imidlertid enkelte begrensninger.
Men ulik tilknytning gjør også at vi kan utfylle og støtte hverandre.
Og i en tid da grunnleggende internasjonale prinsipper utfordres, er
det enda viktigere at Norden står sammen og tar en aktiv rolle globalt.
De nordiske landene er ikke like.
Vi er fem demokratier som tar suverene valg. Men tilliten, samholdet,
interessefellesskapet og den folkelige oppslutningen gir oss et
unikt utgangspunkt for samarbeid. Det samarbeidet skal vi ivareta
og videreutvikle.
Nina Sandberg (A) []: De nordiske landene er små,
men vi står sammen. Gjør vi det, er vi sterke. Det er også den overordnede
visjonen for det nordiske samarbeidet, en visjon som det er lett
å slutte opp om. Med en befolkning på 25 millioner er Norden verdens
ellevte største økonomi. Og ikke bare det, vi er blant de tettest
integrerte regionene. I tillegg har et intensivert, altså et styrket,
samarbeid stor legitimitet. Over 90 pst. av innbyggerne i Norden
mener at nordisk samarbeid er viktig, og to av tre mener at den
internasjonale utviklingen taler for et tettere samarbeid. Som representanten Kolberg
sa tidligere i dag, er økende oppslutning i folket en stor styrke.
For å si litt mer om den globale
utviklingen: Den er mer uforutsigbar og mindre ordnet enn vi har
vært vant til. Vi bør framover være forberedt på en internasjonal dreining
der USA ikke lenger dominerer, slik de har gjort i etterkrigstiden.
Det er også et realistisk scenario at velkjente og viktige internasjonale
institusjoner svekkes, noe som igjen kan gi Norden et potensial
for å fordype og videreutvikle samarbeidet på flere samfunnsområder
og med bred støtte i befolkningen. Et viktig område er nettopp det
Kolberg var inne på, utenriks- og sikkerhetspolitikk, ved å samarbeide
om felles sikkerhetsutfordringer som et supplement til NATO.
Allerede nå har vi mye å tjene på
å lære av hverandre og samarbeide om felles løsninger, ikke minst
når det gjelder de viktige driverne for samfunnsutviklingen. Derfor
har jeg lyst til å løfte fram at man som resultat av det norske
formannskapet i Nordisk ministerråd i 2017 fikk vedtatt en erklæring
om digitalt samarbeid. Dette vil kunne styrke den digitale omstillingen
og næringslivets konkurranseevne i Norden og fremme et indre marked.
Men det er særs viktig at regjeringen følger opp de nordisk-baltiske
ministererklæringene og gjennomfører handlingsplanen for digitalt
samarbeid på konkrete områder. Dessverre, og det har jeg tatt opp
tidligere, har den norske regjeringen så langt satset lite på digitalisering,
både i utdanning, i forskning og i arbeidslivet nasjonalt. Det trengs
et taktskifte for å ruste oss for den digitale omstillingen i Norge
og for å bidra til å dra nytte av et nordisk samarbeid.
Til slutt: Et viktig poeng i rapporten
fra Ministerrådets eksterne ekspertgruppe som kom med anbefalinger
om det framtidige utdanningssamarbeidet i Norden, er at de særlig
peker på behovet for engasjement og forankring hos politisk ledelse.
Jeg vil derfor avslutte med å oppfordre de ansvarlige statsrådene
til å merke seg dette: For at det nordiske samarbeidet skal styrkes, må
det bli viktig for ministrene.
Bente Stein Mathisen (H) []: I Norden er det stor
støtte til det nordiske samarbeidet. I en nylig gjennomført undersøkelse
på vegne av Nordisk ministerråd og Nordisk råd kom det frem at et
overveldende flertall – ja, faktisk over 90 pst. av befolkningen
– mener at nordisk samarbeid er viktig. Flere fremhever at den internasjonale
utviklingen taler for et enda tettere samarbeid, jf. det vi ser
i Storbritannia med brexit.
Vi som er valgt inn i Nordisk råd,
opplever en vitalisering av det nordiske samarbeidet. Interessen
for Norden og nordiske løsninger er stor. De nordiske landene skårer
høyt på internasjonale rangeringer som måler lykke, velferd, likestilling,
demokrati, rettstrygghet og innovasjonsevne. Mange er nysgjerrige
på våre velferdsløsninger, på hvordan vi arbeider, og på hvordan
vi lever.
I Norden er vi små land hver for
oss, men med en felles kulturarv og et ganske likt levesett. Verden
utenfor oss ser ofte ikke på oss som enkeltland, men som én region.
Det ligger et stort potensial og mange muligheter i det å bli mer
opptatt av oss selv som en nordisk region. Dette potensialet bør
vi bli flinkere til å utnytte. Jeg mener ikke dermed at vi skal
viske ut de nordiske landegrensene, men at vi skal fjerne unødvendige
grensehindre som har oppstått mellom oss, og styrke mobiliteten på
tvers av landene. Dette arbeidet er høyt på agendaen i Nordisk råd.
Når de nordiske land ser hverandres fortrinn, utnytter det og bruker
potensialet som er der, og samarbeider godt over landegrensene,
blir også de enkelte land mer synlige hver for seg, til tross for
at vi av mange blir oppfattet som ett stort land eller én region. Det
gir økt tilgang til markeder, og det enkelte land kan påvirke mer.
I 2017 hadde Norge formannskapet
i Nordisk ministerråd, og da var temaet «Norden i omstilling» et
av hovedsatsingsområdene. Økonomisk vekst og innovasjonsevne er
avgjørende for nordisk velferd, og samarbeidet i Norden skal støtte
opp om dette, om de enkelte lands klimamål, det grønne skiftet og
FNs bærekraftsmål.
Regjeringen ønsker at det nordiske
regjeringssamarbeidet skal være praktisk, nyttig og utgjøre en forskjell for
folk. Derfor er samarbeidet forankret i den politiske plattformen
Jeløya-erklæringen. Å fjerne grensehindre og øke mobiliteten over
landegrensene er en viktig del av dette samarbeidet.
En annen praktisk og viktig del
av samarbeidet er det statsråden snakket en del om – det digitale
samarbeidet. De nordiske ministrene med ansvar for digitalisering vedtok
i 2017 en nordisk-baltisk erklæring om digitalt samarbeid. Det skal
styrke regionens digitale transformasjon og næringslivets konkurranseevne.
Det er også opprettet et eget ministerråd for digitalisering i Norden, og
Norge har fått en viktig lederrolle innen digitalt samarbeid, med
innføring av en felles eID i Norden, som vi har vært mye opptatt
av i Nordisk råd. Dette vil ha stor betydning for folks hverdag,
for dem som bor i ett land og arbeider eller studerer i et annet
nordisk land.
«Nordisk samarbeid for bedre helse
2017–2019» er også et prioritert satsingsområde. Ett av målene er
å legge til rette for nordisk helseforskning på helseområder der
de aktuelle pasientgruppene i hvert enkelt land er for små. Ser
vi Norden under ett, er pasientgrunnlaget mye større, med 25 millioner,
og vi har gode helseregistre som vi kan utnytte bedre. Nordisk ministerråd
har bidratt med midler til tre delprosjekter innenfor IKT-løsninger,
utveksling av helsedata og kliniske studier for utprøving av medisin.
Sosial trygghet, forebyggende tiltak
og tilrettelegging for innovasjon og forskning er de viktigste satsingsområdene
for det nordiske samarbeidet på sosial- og helseområdet. Som leder
av Velferdsutvalget i Norden de siste to og et halvt årene har jeg
fulgt tett med på dette arbeidet, og det skjer mye spennende og
mye viktig. Nordisk ministerråd og Nordisk råd følger bl.a. opp
anbefalinger i Bo Könberg-rapporten, som anbefalte et tettere nordisk
samarbeid, spesielt på legemiddelområdet.
Høsten 2017 ble det nedsatt en arbeidsgruppe
som skal se på informasjons- og erfaringsutveksling om legemiddelpriser
og refusjoner. Her er det mye å hente i et godt nordisk samarbeid.
Antibiotikaresistens er en av de
største helseutfordringene verden står overfor i dag. Hvis vi ikke
får ned overforbruket av antibiotika, kan vi om noen år igjen oppleve
at folk dør av noe så vanlig som en lungebetennelse. Norge og de
nordiske landene er i dag internasjonale pådrivere i kampen mot
antimikrobiell resistens. Utfordringene og tiltakene på dette området
må ses i en global sammenheng og i et perspektiv der folkehelse, dyrehelse
og miljø blir sett i sammenheng – «one health». Det er etablert
en nordisk One Health AMR strategigruppe og en ekspertgruppe for
å styrke det nordiske samarbeidet og utvikle felles nordiske posisjoner
i dialogen med EU. Her ser vi allerede frukter av det nordiske samarbeidet.
Da EUs kommissær for helse og mattrygghet i juni i fjor la frem
EUs nye handlingsplan mot antibiotikaresistens i Europaparlamentet,
åpnet han med å vise til Norge og de nordiske land – et eksempel
på at nordisk samarbeid er viktig.
Stein Erik Lauvås (A) []: Norden er uten tvil en
sterk region både demokratisk og økonomisk. Norden sitter også samlet
sett på store og rike naturressurser, og vi har stilt oss slik at
vi har en veldig mobil befolkning. Vi har tall som viser at om lag
70 000 nordboere regelmessig pendler over en nordisk grense. Det
er om lag 5 000 personer som flytter mellom de nordiske land hver
måned. Skal vi beholde og utvikle det samarbeidet i Norden, er vi
avhengig av å ha gode og moderne kommunikasjonsmuligheter. Da snakker
vi om vei, vi snakker om bane, vi snakker om sjø, og vi snakker om
luft.
De nordiske statsministrene har
deklarert at Norden skal være verdens mest integrerte region, og
på en del områder er det også slik. Men vi ser at transportområdet i
Norden fremdeles har sine utfordringer. Jeg ser at under «Samferdsel»
på side 11 i meldingen står det at «Samferdselssektoren er ikkje
med i det formaliserte nordiske regjeringssamarbeidet».
Jeg har lyst til å si at slik kan
vi ikke ha det. Dette burde man nå gjøre noe med. Jeg registrerer
også at komiteen i sine merknader har skrevet at det er viktig at
Nordisk ministerråd arbeider med samferdsel og kommunikasjon. Det
er veldig bra at komiteen skriver det. Jeg kunne ønsket at man hadde
gått enda litt lenger, men det er en god inngang. Nordisk råd hadde
sesjon på Akureyri for noen uker siden. De tok dette inn over seg,
og de gjorde et enstemmig vedtak på transportområdet. Egentlig fattet
de 15 ulike vedtak i en bolk. Jeg har bare lyst til å nevne noen
få av dem som særs viktige. Det ene er at man betingelsesløst skulle
diskutere alternative finansieringsmetoder for å få på plass samfunnsøkonomiske
investeringer som krysser riksgrenser. Nordisk råd mente også at
man kunne lage et nordisk fond som kunne finansiere utredninger,
analyser, planarbeid osv. som berører transportinfrastruktur, og
som strekker seg over riksgrensene i Norden. Det var også et vedtak
om utredning av flaskehalser og hvordan næringsliv og arbeidsmarked
i distriktene kan utvikles gjennom å tenke på parallelle eller alternative
transportveier.
Så til det siste punktet, som i
hvert fall jeg oppfatter som et av de tyngste. Det er at Nordisk
råd nå enstemmig ber om at man gjenoppretter et ministerråd for transportspørsmål.
Det hadde man tidligere, det ble fjernet. Nordisk råd har i flere
omganger og gjennom lang tid diskutert dette, men er nå altså enstemmige
om at transportområdet er så viktig at man ber om at man oppretter
et ministerråd for transport. Jeg håper statsråden kan svare positivt
på at det ønsker man i hvert fall fra norsk side å bidra til, for
skal Norden – og dermed Norge – fortsatt være et av verdens fremste
samarbeidsregioner, må altså muligheten til å forflytte gods og mennesker
være på plass. Da kreves det et godt overblikk og en god samordning.
Der ligger utfordringen til statsråden, og den er altså gitt av
et enstemmig Nordisk råd.
Ingalill Olsen (A) []: Det nordiske samarbeidet er
svært viktig. Vi har mange felles verdier i Norden som det organiserte
samarbeidet videreutvikler og styrker. Det organiserte samarbeidet
mellom nordiske parlamentarikere i Nordisk råd er en av hovedgrunnene
til at det nordiske samarbeidet stadig videreutvikles.
Norden har for store deler av sine
områder et felles forståelig språk, noe som er viktig å videreføre.
Derfor er det viktig at de nordiske språkene brukes under samlingene,
og at en aktivt tolker der det er nødvendig.
De nordiske landene har hatt åpne
grenser lenge før Schengen-avtalen ble vedtatt. Verdien av det har
vært svært tydelig på Nordkalotten, hvor folk også tradisjonelt
har beveget seg fritt, uten hensyn til landegrensene som etter hvert
ble trukket. I deler av Nord-Norge lever flere språk ved siden av
hverandre, og det er like naturlig å bruke norsk, samisk, kvensk
og finsk. Dette eksempelet illustrerer at grensene ikke har stengt
for nordisk samkvem. Som finnmarking føler jeg meg hjemmehørende
på Nordkalotten, at dette er en region som har tette språklige,
kulturelle og familiære bindinger. Håpet er at det alltid skal være
slik.
Nordisk råd har tatt opp viktige
saker hvor vi kan få utrettet mer gjennom samarbeid enn hvert land
alene. Et eksempel på dette er tilstanden i verdens hav, knyttet til
forurensing – særlig plast – og forvaltning av fiskebestander. Disse
områdene er særdeles viktige for Norge som havnasjon.
Norge har et stort havområde på
over 2 mill. km2 som vi
forvalter. Det gir Norge som nasjon tilgang til naturressurser,
både fornybare og ikke-fornybare. Våre fiskeressurser har ført til
bosetting, sysselsetting, eksportinntekter og økonomisk velstand
langs vår lange kyst. Havet er rikt, og vi som nasjon er heldige
som har den tilgangen på havet som vi har.
Norge forvalter sine fiskebestander
i den hensikt at de skal være bærekraftige og gi avkastning hvert
år. Bestandene må ikke overfiskes, da kan i verste fall en bestand
kollapse. For 2018 er våre fiskekvoter for hvitfisk, altså torsk,
hyse og sei, 600 000 tonn. Norske fiskerier eksporterte for over
100 mrd. norske kroner i 2017. Det betyr mat til verdens befolkning
og inntekter til fiskerinæringen og nasjonen Norge.
Norge arbeider for å eliminere det
såkalte UUU-fisket, det fisket som er ulovlig, uregulert og urapportert. Ved
å få kontroll over UUU-fisket kan en forvalte fiskebestandene bærekraftig
i et langsiktig perspektiv.
Kontroll over UUU-fisket ville ikke
vært mulig uten at Norge hadde satset på forskning knyttet til havet.
Havforskningsinstituttet i Bergen driver et omfattende vitenskapelig
arbeid knyttet til bestandsforskning, overvåkning av bestander,
fiskeribiologi og den generelle tilstanden i havet. Vi har mange
utdanningsmiljø langs kysten knyttet til maritime næringer, samt
oppdrett og fiskeri. Kompetansen på dette området i Norge er høy og
kan overføres til andre land.
For å høste av havets rikdommer
i et generasjonsperspektiv er det viktig at verdenshavene ikke forurenses. Vår
forpliktelse er å holde våre havområder rene og ikke forurenset.
Det er et arbeid som krever både holdningsendringer hos dem som
er brukere av havet, og kraftfull innsats fra våre myndigheter slik
at dette området reguleres og kontrolleres.
Det må innsats til på flere felt:
Vi er alle urolige over plast i havet. Vi fikk en øyeåpner da det
strandet en hval som hadde magen full av plast, ikke mat. Vi har
øyer av plast som flyter rundt i verdenshavene, vi har mikroplast
som tas opp i fisk og andre levende organismer, vi har miljøgifter,
spilloljeutslipp og ballastvannutslipp, for å nevne noen av utfordringene.
Vi har altså enormt mye å samarbeide om i Norden.
Men det skjer også positive ting,
med både holdningsendringer i befolkningen og teknologiske framskritt.
Vi sosialdemokrater er teknologioptimister, men vi er også tilhengere
av å regulere for å forbedre situasjonen. Når det gjelder sjøtransport,
både av folk og av gods, står vi foran en teknologisk revolusjon,
og den maritime næringen går foran med stor innovasjonskraft. I
Norge har vi mange fergestrekninger. Den første helelektriske fergestrekningen
er i gang på strekningen Anda–Lote. Fergene har batteripakker, og
det er utbygd infrastruktur med hensyn til både ladestrøm og landstrøm.
Den første elektriske sjarken er i full drift i Karlsøy kommune
i Troms. Utviklingen går i rekordfart, og det er spennende å følge
med. Infrastrukturen for batteridrift og elbåter er ikke på plass
ennå samt at størrelsen på batteriene også må ned hvis de skal kunne
brukes av alle typer båter. På dette området må det handling og
innovasjon til.
Vi vet at vi kommer til å få autonome,
selvkjørende skip i løpet av kort tid. I Norge er Trondheimsfjorden
avsatt til testområde for dette. Førerløse skip skal eliminere menneskelig
svikt og muligens også menneskelige feil som fører til forurensing
av sårbare havområder.
Et annet beslektet tema er den økte
turisttilstrømmingen med cruiseskip i arktiske områder samt isfri nordøstpassasje
og større godstrafikk. Det betyr større risiko for forurensing og
større risiko for ulykker. Norge har gått i bresjen for å forbedre
søk og redning i nordområdene. Ved ulykker er det avgjørende at
det er tilstrekkelig kapasitet på dette området. En båtulykke med et
cruiseskip eller en godsbåt i de nordlige farvannene kan få katastrofale
konsekvenser for mannskap og passasjerer og utslipp som rammer fiskebestander
og sjøfugl.
Vi er så heldige at vi får høste
av havets ressurser, vi har derfor forpliktelser knyttet til å forvalte
disse ressursene slik at havet fortsatt er rent. Arbeiderpartiet
er glad for at Norden står sammen om disse utfordringene.
Til slutt vil jeg si at som finnmarking
er jeg svært glad for det finske initiativet knyttet til å bygge
jernbane fra Rovaniemi til Kirkenes. Det vil styrke Nordkalotten,
det gir oss store muligheter til alternative reise- og godsveier og
vil som sagt kunne bidra til ytterligere å styrke denne regionen.
Abid Q. Raja hadde her overtatt
presidentplassen.
Michael Tetzschner (H) []: Takk, president – forresten
fra den ene president til den annen. Vi er så heldige at vi kan
smykke oss med vakre titler også i Nordisk råd. For tiden er jeg
president i Nordisk råd, parlamentarikerdelen, og representanten
Kolberg er min utmerkede kollega og tjener som visepresident. Det
er flotte benevnelser vi har. Det går på rotasjon, så man skal ikke
legge for mye i det. Allikevel er det et viktig prinsipp at alle
deltar, enten det er i disse tillitsvervene eller i delegasjonen
som bærer det praktiske arbeidet, enten vi har formannskapet i Ministerrådet,
som vi hadde i fjor, eller, som tilfellet er i år, at vi har presidentskapet.
På slutten av debatten i en enstemmig
innstilling må man ha som ambisjon å kunne si noe nytt. Da vil jeg
for det første si at medrepresentanter ikke bør la seg lure av at
det er en enstemmig innstilling, for det er mye politikk som diskuteres
i Nordisk råd. Men det som er en begrensning i ønsket om å komme
videre i fellesbeslutningene i Nordisk råd, er at vi er basert på
et konsensusprinsipp – som er der. Det er et statlig, fremforhandlet
rammeverk som gjør at vi ikke tilfører disse organene en overnasjonalitet
som gjør at vi får til beslutninger som ikke det enkelte land treffer
i sine nasjonalforsamlinger.
Da må vi jo også se oss selv litt
kritisk utenfra. Jeg er helt enig i det som er sagt av saksordføreren
og min gode kollega i presidiet når det gjelder det nordiske samarbeidet,
men når vi stiller opp visjoner om å bringe samarbeidet videre uten
å tilføre det mer overnasjonalitet, vil vi konstatere at det er
andre arenaer i Europa som er viktigere for utviklingen av en felles
regelhorisont enn Nordisk råd.
Det er EU- og EØS-området, som utvikler
regler, og hvor vi avgir noe formell suverenitet i våre nasjonalforsamlinger
for til gjengjeld å få den suvereniteten tilbake i form av kraftfulle
virkemidler for å angripe og løse problemer som overskrider landegrensene.
Det andre er den konvensjonen vi
har om menneskerettighetene. Der har domstolen, også gjennom en
dynamisk fortolkning, tilført det europeiske området en rettsdannelse
som vi skal være glad for, men jeg konstaterer igjen at når det
gjelder de andre rettsdannende og rettsavklarende institusjonene
i Europa, har dessverre Nordisk råd ikke noen plass. Hvis vi skal
komme videre, har jeg kommet til at da må vi også diskutere om den gamle
Helsingfors-avtalen på disse punktene kunne vært forsterket, slik
at man kunne tilføre Nordisk råds organer noe mer overnasjonalitet.
Man kan si det ligger litt overnasjonalitet
i at ved bidrag fra de fem statene har man en budsjettramme på ca.
1 mrd. kr. Det ligger jo litt overnasjonalitet i å kunne bevilge
til de nordiske institusjonene og de nordiske prosjektene. Men jeg
vil samtidig si at det er en stor oppgave også for oss som deltar
på den folkevalgte siden og i tillegg har oppgaver å skjøtte i våre
egne nasjonalforsamlinger, å passe på både at den måten vi arbeider
på i Nordisk råd, er effektiv – at vi ikke bruker for mye tid, for da
kan man fort finne ut at et år går utrolig raskt, og så har man
ikke kommet særlig mye lenger – og at vi samtidig må holde trykket
oppe og evaluere våre prosjekter. Gir de de gevinster som vi innbilte
oss da de kom inn på budsjettet? La dem få litt tid, selvfølgelig.
Det er viktig. Men kan de forsvare sin plass etter fem, etter ti,
etter femten år? Det må vi også stille kritiske spørsmål til. I det
hele tatt, samtidig med at vi hyller fellesskapet og samværet med
de andre parlamentarikerne og hyller det gode samarbeidet mellom
regjeringene, må vi også se kritisk på hvordan vi bruker tiden,
hvordan vi bruker ressursene, og hvordan vi hele tiden sikrer at
det er nordisk fellesnytte som kommer ut av samarbeidet.
Jeg hadde tenkt jeg også skulle
gjøre Stortinget oppmerksom på en del viktige diskusjoner som foregår
utover den rapporteringsperioden som ligger på bordet her, for representantene.
Det er nemlig slik at vi har merket oss at Færøyene, Grønland og
i og for seg også Åland, som er landskapsområder innenfor sine stater
og gjør seg gjeldende i sine nasjonale delegasjoner, i større og
større utstrekning markerer behov eller ønske om å bli anerkjent
som direkte deltagere i det interstatlige samarbeidet i Norden.
Det er noe jeg ikke skal anvise noen løsning på her, men det er
en problemstilling som både Stortinget og Stortingets delegasjon
vil måtte forholde seg til i tiden som kommer.
Det andre som vi arbeider med –
og den som har hjulpet oss med det, er Inge Lorange Backer, som
har laget en rapport bestilt av Ministerrådet – er det enkle ønsket om
å se om vi kan samordne mer av lovgivningsarbeidet i de nordiske
lovgivende forsamlingene på en måte som gjør at vi ikke skaper nye
grensehindringer. I dag har vi et grensehinderråd som gjør oss oppmerksom
på – skal vi si mer reaktivt – effekten av forskjellig regelutvikling
i de fem land, og så prøver vi å file av kantene og knastene i ettertid.
Men det er også en stor oppgave å samarbeide om regelutviklingen
slik at vi ikke bevisst går inn i en ny ulikhet som kan gjøre det
nordiske samkvemmet vanskeligere. Da må vi bare innrømme at det
er EU som i større grad enn det vi selv makter, er den store regelintegrator,
særlig når de kommer med forordninger, for da blir jo reglene innført
ord for ord i fem nordiske land samtidig. Men det hadde også vært
kjekt hvis vi av eget tiltak kunne utvikle en større grad av regellikhet.
Det neste punktet jeg vil gjøre
Stortinget oppmerksom på, er et tiltagende problem med at det til
slutt bare er de skandinaviske deltagerne som benytter skandinavisk
når vi snakker. Det kan stille forsamlingen overfor det ikke ønskverdige
valget at man enten må mangedoble tolkeutgiftene eller vurdere å
gå over til engelsk som et subsidiært arbeidsspråk. Jeg bare nevner
det her at dette kan bli en problemstilling.
Vi har gledeligvis i løpet av det
nordiske samarbeidets levetid oppdaget at vi har fått nye naboer
som er selvstendige land. Jeg tenker på de tre baltiske land, som tidligere
var sovjetrepublikker, og som var tjoret fast i en sentralmakt som
ikke tillot spillerom. Vi har gledeligvis siden murens fall sett
fremveksten nå i 25 år av selvstendige demokratiske land som har
kommet utrolig langt. Jeg mener også at Nordisk råd i tiden som
kommer, må utvikle mer systematiske samarbeidsordninger med de nye
demokratiske land, slik at Norden-begrepet kanskje også kan, med
fordel, utvides til å gjelde alle Østersjø-stater som gledeligvis
har gått gjennom en demokratisk utvikling, og som ikke preges av
de tilbakeslagene som enkelte andre land nedover i den tidligere
sovjetiske innflytelsessfære dessverre kan gi av eksempler.
Jeg vil også nevne NORDEFCO, som
ikke er et operativt forsvarssamarbeid, men kan samarbeide om både planlegging,
øvelsesstruktur og anskaffelser. Det kan også være spørsmål om man
på et tidspunkt bør reise spørsmål om de baltiske lands medvirkning
her.
Det siste i denne sammenheng – for
ikke å la det føre for langt her – er om vi i Norden også kan integrere
våre energiløsninger på en måte som er med på å skape større grad
av energiuavhengighet i vår del av verden.
Det er store spørsmål, og det er
det som nettopp gjør det givende å treffe kolleger fra andre land.
Vi er organisert partivis, så de konservative og moderate kreftene
er sammen i sin gruppe, og de sosialdemokratiske er sammen i sin
gruppe, og midten er i en gruppe, og andre – så vi utvikler også
et tverrstatlig politisk samarbeid som er givende, ikke minst når
man knytter kontakter på det personlige plan. Dermed vil jeg også
avslutte dette innlegget med å takke mine kolleger i den norske
delegasjonen, som jeg har hatt gleden av å lede i 2017 og nå inn
i 2018. Jeg synes de gjør et fremragende arbeid for Norge og for
Stortinget i de komiteene de er satt inn i, i Nordisk råd.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.