Eva Kristin Hansen (A) [13:31:35] (ordfører for saken): Saken vi nå skal diskutere, handler om et forslag om å ta inn en formulering i Grunnloven § 25, om forbud mot produksjon, innførsel, bruk og utplassering av atomvåpen i Norge. Forslaget ble fremmet i forrige periode av representantene Kirsti Bergstø, Audun Lysbakken og Heikki Eidsvoll Holmås.

Norge har siden 1950-tallet hatt en klar linje i spørsmålet om atomvåpen på norsk jord. Einar Gerhardsens proklamasjon på NATO-toppmøtet i Paris i 1957 om «ingen atomvåpen på norsk jord i fredstid» er godt kjent. Han uttalte også følgende på det samme møtet:

«Vi har i Norge heller ingen planer om å la opprette lagre av atomvåpen på norsk område eller installere utskytningsbaser for mellomdistanseraketter.»

Denne linjen har stått seg siden da, og det er en bred politisk enighet i Norge om at vi også skal ha en pådriverrolle for internasjonal rustningskontroll og nedrustning. Det er det ingen politisk strid eller uenighet om i Stortinget.

Når det gjelder å ta inn konkrete formuleringer i Grunnloven, som det foreligger forslag om, er det et flertall i komiteen som mener at forslaget ikke skal bifalles. Flertallet i komiteen består av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. At vi mener at forslaget ikke skal bifalles, handler ikke om at noen er for at vi skal tillate produksjon, innførsel, bruk eller utplassering av atomvåpen i Norge. Det er det viktig å være tydelig på. Men som flertallet uttrykker i merknadene i saken, mener man at et eksplisitt og detaljert forbud, som det her er snakk om, vil utgjøre et brudd med den konstitusjonelle tradisjonen og praksisen som vi har.

Flertallet mener også at det vil reise spørsmål om presedens gjennom grunnlovfesting av andre typer masseødeleggelsesvåpen og våpentyper som må sies å være spesielt inhumane eller skadelige for sivilbefolkningen. Flertallet i komiteen gir klart uttrykk for at det ikke skal være noen som helst tvil om hvilken norsk politikk som gjelder for atomvåpen. Den ligger fast.

Mindretallet i komiteen, som består av representanten fra Sosialistisk Venstreparti, anbefaler at forslaget blir vedtatt. Jeg regner med at mindretallet selv redegjør for sitt syn.

Med det anbefaler jeg komiteens innstilling og antar at dette blir dagens korteste innlegg – lytt og lær.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:34:23]: Det er ikke sikkert at mitt innlegg blir noe særlig lengre.

Verden er vond og vanskelig. Slik kan vi ikke ha det. Derfor bør det forbys. Beklageligvis er det ikke alt som kan vedtas eller forbys. Sosialister, generelt sett, har ingen tro på dette. Atomvåpen er så grusomt at vi trenger en grunnlovsendring, og det vil bringe verden et skritt videre – et skritt på veien til fred og fordragelighet.

Gid det var så vel. Forslagsstillerne glemmer, eller overser, at i en potensiell verden uten atomvåpen er ikke alternativet fravær av krig. Det vil høyst sannsynlig bli enda mer ufred og enda mer krig. I en verden uten atomvåpen vil krigførende parter forholde seg til stadig mer avanserte, høyteknologiske angrepssystemer som på sekunder vil kunne drepe tusenvis av mennesker. Atomvåpen brukes imidlertid ikke. Det høres ut som et paradoks, men det er faktisk sannheten. Atomvåpen er «weapons of last resort», våpen som ved et ekstremt tilfelle vil kunne redde liv.

La oss ikke lure oss selv. Teknologien og kunnskapen som skal til for å produsere atomvåpen, finnes, og den vil aldri kunne slettes. Men land vil kunne utslettes uten å ha tilgang til atomvåpen. Mange vil hevde at det nettopp er vissheten om at staten Israel har atomvåpen, som gjør at man ikke har opplevd et koordinert storangrep på landet. Angriperne vet hva konsekvensene vil bli – er Israels eksistens truet, vil det bli brukt atomvåpen, og det er fullt ut forståelig. Mange vil også hevde at grunnen til at vi ikke har opplevd en storkrig mellom India og Pakistan, er at begge nasjoner besitter atomvåpen – tragisk, selvsagt, men likevel en realitet. La oss heller ikke glemme avskrekkingen som atomvåpnene utgjorde mellom øst og vest under den kalde krigen. Det ble ingen atomkrig, det ble faktisk fred.

Verden er ikke enkel, og i spørsmålet om atomvåpen dreier det seg ikke om å gå foran med et godt eksempel. Det er ikke som plukking av plast eller andre fornuftige tiltak. For Norge dreier det seg om å være en del av en allianse, basert på demokratiske prinsipper og frihetsverdier, og å være villig til å beskytte disse for enhver pris.

Det er selvsagt heller ingen tvil om at dersom en skulle vinne frem med å fjerne alle atomvåpen, måtte en også fjerne kunnskapen mennesker besitter for å produsere slike våpen. Da ville enda mer avanserte konvensjonelle våpen utvikles, og terskelen for å bruke dem ville være lavere. Da får man ikke mindre krig. Da får man mer krig. Man får også muligheten for at krig vil lykkes, og da vil det ikke være noe potensielt motangrep med atomvåpen. Da vil krig kunne lykkes og friste dem som ønsker å starte en krig på grunn av territorier, til å sette i gang en krig.

Så når forslagsstillerne hevder at et grunnlovsforslag om å forby produksjon, innførsel, bruk og utplassering av atomvåpen på norsk jord må sees i et større perspektiv enn Norge alene, er jeg helt enig. Og på vår frigjøringsdag er det klokt og nyttig å minne hverandre om nettopp det. Men dette handler om noe annet. Det handler om solidaritet. Vi kan ikke gå alene i denne kampen. Vi er en del av noe større. Det handler om solidaritet. Sosialister pleier å være veldig opptatt av solidaritet, og dette gjelder solidaritet. I NATOs strategiske konsept av 2010 ble det slått fast at alliansens viktigste ansvar er avskrekking. Det gjøres med en miks av konvensjonelle og nukleære våpen. I konseptet heter det videre at NATO ikke oppfatter noe land som fiende, mens alliansen til enhver tid vil matche eksisterende kapabiliteter og eventuelle nye trusler. Dette er kloke ord, som har sikret oss fred, frihet og demokratiske institusjoner i 70 år – kloke ord, som SV i posisjon sluttet seg til.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [13:38:47]: Representanten Tybring-Gjedde var i sitt innlegg veldig opptatt av sosialistene og hva sosialistene mener. Her kommer vår egen variant.

Over lang tid har Norge praktisert en politikk der vi ikke har atomvåpen, og bl.a. ikke skal lagre eller tillate det på skip som går til norske havner. Siden Einar Gerhardsen proklamerte «Ingen atomvåpen på norsk jord i fredstid» på NATO-toppmøtet i Paris i 1957, har denne politikken ikke bare hatt unison politisk støtte i Norge, men også tydelig aksept blant våre allierte. Flertallet ønsker likevel ikke en grunnlovsendring som forbyr å produsere, innføre, bruke eller utplassere atomvåpen i riket. De grunngir det slik i innstillingen:

«det ikke bør herske tvil om at norsk politikk på dette feltet ligger tydelig fast, og at det derfor er unødvendig å opprette rettslige rammer gjennom en grunnlovsendring».

Samtidig som det ikke er flertall for et forbud i grunnlovs form i Norge, har et flertall i det samme Stortinget tidligere sagt noe annet. Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og SV uttrykte støtte til arbeidet for en verden fri for atomvåpen. Jeg viser til sak i utenriks- og forsvarskomiteen om full avskaffing av atomvåpen, Innst. 199 S (2015–2016), hvor de sier:

«Stortinget ber regjeringen arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen og bidra til gjennomføring av Ikkespredningsavtalens (NPT) forpliktelser, innta en aktiv rolle som pådriver for ikke-spredning og for nedrustning med sikte på en balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen, og på dette grunnlaget arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for å sikre dette målet.»

I juli 2017 vedtok 122 stater et FN-forbud mot atomvåpen, som forbyr stater å tillate at andre land stasjonerer, installerer eller setter ut atomvåpen på deres territorium eller under deres jurisdiksjon eller kontroll. Land etter land implementerer nå dette forbudet.

Jeg vil også bruke litt tid på en bok som nylig ble relansert. Det er biskop emeritus Erling Pettersen, som var biskop i Stavanger, som ga ut et nytt opplag av sin bok. Da ga han intervju til Rogalands Avis, hvor han sier følgende:

«Min hovedkritikk går til regjeringen. Over 120 land signerte i fjor FN-traktaten, som innebærer et folkerettslig bindende forbud mot atomvåpen og at de eksisterende våpen skal avskaffes. At Norge sier nei, og begrunner det med at vi ikke kan gjøre noe som svekker NATO, synes jeg ingenting om».

Et flertall i Stortinget har vedtatt at det nå skal utredes hvilke konsekvenser dette forbudet har for Norge, og bl.a. gi en vurdering av mulig norsk tilslutning til traktaten. Likevel er det slik at et klart flertall ikke støtter forslaget om å ta forslaget inn i Grunnloven. Det er et paradoks. Et utvetydig forbud mot utstasjonering av atomvåpen på norsk område ville støtte Stortingets uttrykte ambisjon om et langsiktig forbud mot atomvåpen.

Det er ingen grunn til at Norge ikke skulle vedta et forbud mot atomvåpen. Det ligger bl.a. i NATOs strategiske konsept, som forplikter alliansen til å legge til rette for en verden uten atomvåpen.

Atomvåpen er det farligste og mest inhumane våpen som mennesket har funnet opp. Det ble brukt over Hiroshima og Nagasaki ved slutten av annen verdenskrig. Titusentalls mennesker døde momentant eller av skadene i løpet av månedene etterpå. Dagens atomvåpen er langt mer ødeleggende enn dem de hadde den gang. Det er ikke mulig å ta i bruk atomvåpen uten at det får massive og irreversible humanitære konsekvenser og konsekvenser for miljøet.

Det er færre atomvåpen i dag enn det var for noen tiår siden. Men det er flere land som har dem, og det er større risiko for spredning. Det er saklig grunnlag for å hevde at atomvåpen utgjør en større trussel i dag enn de gjorde under slutten av den kalde krigen. Det finnes andre masseødeleggelsesvåpen – kjemiske og biologiske våpen. Der har vi internasjonale konvensjoner som forbyr dem i bruk. Det har vi ikke for atomvåpen. Vi mener dette gir et godt grunnlag for at det skal være et eget grunnlovsforbud som klargjør at Norge ikke vil produsere, innføre, bruke eller utplassere atomvåpen i riket.

Jeg vil på ny sitere biskop emeritus Erling Pettersen, som forklarer hvorfor han har fått et fornyet engasjement mot atomvåpen. Det skjedde da

«Hiroshima-overlevende Setsuko Thurlow snakket under fredsprisutdelingen i desember. Jeg ble dypt rørt av henne. Samtidig så jeg den passive holdningen fra statsministeren, og da tenkte jeg at nok er nok.»

Jeg er stolt av å stå på denne talerstolen og representere et parti som har en lang historie i kampen mot atomvåpen og for en atomvåpenfri verden. Det er en viktig del av SVs historie, og det er jeg veldig stolt av. Med det vil jeg ta opp forslaget fra Sosialistisk Venstreparti.

Erlend Larsen (H) [13:45:18]: Jeg må føye til en kommentar til den siste taler Faret Sakariassens innlegg. Han sa at internasjonale konvensjoner sørger for at det ikke blir brukt biologiske eller kjemiske våpen. Syria – det blir brukt kjemiske våpen andre steder. Så disse internasjonale konvensjonene har begrenset verdi, men selvfølgelig er det viktig at vi har dem. Men de er absolutt ingen garanti mot at kjemiske våpen blir brukt, og de blir brukt mot de svakeste på en forferdelig måte.

Det var ikke det mitt hovedinnlegg gjaldt. Mitt hovedinnlegg gjelder en merknad i innstillingen, som er skrevet av SV. Der står det:

«Dette medlem viser til at Norge har hatt et tydelig standpunkt mot atomvåpen på norsk jord siden Einar Gerhardsen proklamerte sitt «ingen atomvåpen på norsk jord i fredstid» på NATO-toppmøtet i Paris i 1957. Denne politikken har ikke bare unison politisk støtte i Norge, men også tydelig aksept blant våre allierte.»

Dette er en nokså upresis framstilling. SV forsøker å skape et bilde av en enighet som ikke fantes. Det er venstrefløyen rundt SV som har stått for den største uenigheten i norsk utenriks- og forsvarspolitikk. Landsmøtevedtaket fra 1957 gjaldt for fire år. Derfor fortsatte debatten fram til 1961. I 1958 ble det et påskeopprør mot allianse- og atomvåpenpolitikken i Arbeiderpartiet, som ett eksempel på presisjon, som ble nevnt.

I St. meld. nr. 28 for 1960–61 står det:

«Det er Regjeringens syn at fellesforsvaret i den nåværende situasjon ikke vil kunne opprettholde sin krigsforebyggende virkning uten at det rår over kjernefysiske våpen.»

Dette var på en tid da vi hadde et ganske stort og sterkt forsvar. Sitatet bryter med den enigheten SV framstiller i merknaden.

Så må jeg også komme med en kommentar til saksordføreren, som innledningsvis sa at det ble bestemt i 1957 at det ikke skulle bygges lager for atomvåpen eller stasjoneres mellomdistanseraketter i Norge. Det er nok heller ikke riktig, for i løpet av de fire årene fra 1957–1961 ble det gjennomført en rekke forberedelser for å lagre og bruke atomvåpen ut fra Norge. Det norske forsvaret tok i bruk fly og raketter som kunne bære atomvåpen, og de trente på å levere disse grusomme våpnene. Det var naturligvis på oppdrag fra politisk ledelse. Noen av våpensystemene ble utfaset da Arbeiderpartiet på nytt sa nei til atomvåpen i 1961.

Flertallet på Arbeiderpartiets landsmøte sa likevel ja til at atomvåpen kunne lagres dersom Norge skulle stå overfor en krise eller en krigssituasjon. Konflikten førte til at en partifraksjon ble ekskludert fra Arbeiderpartiet. De dannet Sosialistisk Folkeparti, noe som viser at det ikke har vært en slik unison politisk støtte til denne politikken i Norge, slik SV skriver i sin merknad.

Det er nettopp det som ble vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte, som er viktig her. I en fase i forkant av en konflikt vil neppe politisk ledelse i Norge gjennomføre den nødvendige mobiliseringen av frykt for at det skal eskalere konflikten videre.

Det er ingen tvil om at atomvåpen er grusomt, og vi skulle ønske at de aldri ble funnet opp. Samtidig bør det heller ikke være noen tvil om at balansen mellom Sovjetunionen og NATO førte til at ingen av partene våget å gå til direkte krig mot hverandre i de konfliktfylte årene under den kalde krigen. Vi kan ikke forvente å få støtte fra våre allierte i NATO dersom Stortinget vedtar SVs grunnlovsforslag. Jeg oppfatter at forslaget fra SV kun har til hensikt å svekke vårt medlemskap i NATO, på samme måte som SV har drevet på siden de ble etablert for rundt 55–58 år siden.

Vi må arbeide for å redusere mengden av atomvåpen på denne jorda, men det må skje gjennom en balansert nedrustning preget av tillit. En ubalanse mellom de store statene vil kunne føre til at overmakten blir utnyttet, slik svenskene gjorde mot Norge i perioden 1814–1905. Da hadde de en stor militær overmakt som førte til at de tvang det norske storting til å endre sine vedtak tre ganger. Det var riktignok ikke med atomvåpen, men eksempelet er der. Vi skal ikke sette oss i den posisjon at andre makter overstyrer norske demokratiske beslutninger, slik vi risikerer med forslaget fra SV.

Solveig Schytz (V) [13:49:51]: Atomvåpen er det farligste og mest inhumane våpenet som mennesker har funnet opp. Titusenvis av mennesker døde enten momentant eller i tiden rett etter at atombombene ble brukt over Hiroshima og Nagasaki i annen verdenskrig.

Dagens atomvåpen er enda farligere enn dem vi hadde ved slutten av verdenskrigen, og atomvåpen har store, irreversible humanitære konsekvenser, og store konsekvenser for miljøet. Det er trolig færre atomvåpen i dag enn det var for noen år siden, men det er flere land som har atomvåpen, og det er større risiko for spredning. På mange måter kan vi si at atomvåpentrusselen i dag er større enn før. Venstre mener at kampen mot atomvåpen først og fremst kjempes internasjonalt, og at Norge må være en del av denne kampen. Og vi mener samtidig at vi skal være tydelige her hjemme ved å grunnlovfeste at Norge er et atomvåpenfritt territorium.

Inntil nylig har atomvåpen vært det siste masseødeleggelsesvåpenet som ikke har vært gjenstand for et internasjonalt forbud. Tidligere har verdenssamfunnet forbudt biologiske og kjemiske våpen, til tross for at det var på et tidspunkt der det virket utenkelig at de landene som hadde disse våpnene, skulle kvitte seg med dem. Vi harsett en nedrustning av biologiske og kjemiske våpen gjennom mange år, men denne våren opplevde vi igjen bruk av kjemiske våpen i Syria.

Venstre er for norsk NATO-medlemskap. Samtidig mener vi at Norge må kunne få operere som en selvstendig nasjon i FN-sammenheng og stemme for de traktatene vi mener er riktige og nødvendige. 7. juli i fjor stemte 122 land i FN for en internasjonal traktat som forbyr enhver bruk og besittelse av atomvåpen. Norges stol sto tom i disse forhandlingene, og Norge valgte å ikke delta i avstemmingen. Det ble åpnet for signering av avtalen sist høst, og når minst 50 land har ratifisert avtalen, vil den være gjeldende internasjonal lov i disse landene.

I høst gledet vi oss over at ICAN, International Campaign to Abolish Nuclear Weapons, fikk Nobels fredspris, og det ble begrunnet med kampanjens kamp for å få fram de humanitære konsekvensene av bruk av atomvåpen og deres innsats for å få på plass nettopp et FN-forbud. NATO er hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk. Venstre mener derfor det er viktig at vi nå får en grundig utredning av muligheten for at Norge kan tilslutte seg dette forbudet som NATO-stat.

Ikkespredningsavtalen må være en grunnstein i det internasjonale arbeidet for visjonen om en verden fri for atomvåpen. Vi tror at internasjonale lover betyr noe, men vi tror også at nasjonale lover betyr noe, og derfor stemmer vi for å grunnlovfeste at Norge ikke vil produsere, innføre, bruke eller utplassere atomvåpen i riket. Det har vært bred politisk enighet om at vi ikke ønsker atomvåpen på norsk jord gjennom årtier, gjennom den kalde krigen og etterpå. Venstre mener at det verdigrunnlaget som representeres gjennom denne brede enigheten om Norge som atomvåpenfritt territorium, bør grunnlovfestes.

Konsekvensene av atomvåpen er så katastrofale, og terskelen for å endre denne lange felles enigheten om atomvåpenfritt Norge må være høy. Derfor bør dette grunnlovfestes.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [13:53:43]: Atomvåpen har kapasitet til å utslette alt menneskeliv. Det kan utløse alvorlige klimaendringer, og det er en alvorlig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. La det være helt klart: Kristelig Folkeparti er sterkt engasjert i arbeidet for å hindre spredning av atomvåpen og få gjennomført en grundig, forpliktende og verifiserbar nedrustning med sikte på en verden fri for atomvåpen. Vi støtter derfor det langsiktige arbeidet for et reelt forbud mot atomvåpen.

Det sentrale multilaterale instrumentet i dette arbeidet er ikkespredningsavtalen. Den pålegger de opprinnelige atommakter å arbeide for atomnedrustning med sikte på å skape en verden fri for atomvåpen. Samtidig forplikter andre signaturland seg til ikke å ha eller forsøke å skaffe seg atomvåpen.

Det er viktig at Norge er en pådriver i det internasjonale arbeidet. Vi støtter derfor arbeidet med balansert og gjensidig atomnedrusting innenfor rammen av ikkespredningsavtalen, inkludert et langsiktig mål om et internasjonalt forbud mot kjernevåpen. På kort sikt er det helt avgjørende å hindre ytterligere spredning av atomvåpen.

Spørsmålet her nå er hvorvidt et forbud mot produksjon, introduksjon, utplassering og bruk av atomvåpen skal grunnlovsfestes. Det spørsmålet handler like mye om Grunnlovens karakter, og hva man mener er naturlig å føye til i Grunnloven, som saken i seg selv. Problemstillingen som ligger til grunn for forslaget, er imidlertid svært viktig, nemlig hvordan vi skal få bukt med det som denne type masseødeleggelsesvåpen representerer. Temaet er stadig mer aktuelt. Likevel vil vi hevde at det ikke ligger i vår grunnlovstradisjon å skrive inn målsettinger av den art som det legges opp til her. Denne typen problemstillinger ivaretas best, etter vårt syn, ved hjelp av andre politiske virkemidler og initiativ, i tråd med det som jeg nevnte innledningsvis.

Grunnlovens karakter og formål gjør det etter vårt syn ikke riktig å grunnlovsfeste et forbud mot én bestemt type masseødeleggelsesvåpen. Andre våpenkategorier er ikke nevnt i Grunnloven, og det er etter Kristelig Folkepartis mening ikke riktig ut fra vårt syn på Grunnlovens karakter og dens bestandighet å innføre den type bestemmelse. Skulle man innført en slik bestemmelse, presser det seg naturlig fram spørsmål som: Hva da med andre våpentyper? Hva da med andre kategorier våpen som er spesielt inhumane eller skadelige for sivilbefolkningen eller miljøet? Dette er helt relevante spørsmål som vi da måtte ta stilling til.

Samtidig er Kristelig Folkeparti helt tydelig på at arbeidet for en atomvåpenfri verden må fortsette. Dessverre har flere land skaffet seg atomvåpen etter at ikkespredningsavtalen fra 1970 ble inngått. Det er en farlig trend. Vi må hindre at terrorgrupper får tak i atomvåpen eller annet kjernefysisk materiale som kan brukes i skitne bomber. Det kreves en innsats som må være internasjonal gjennom de fora og organer som er relevante i den sammenhengen. Samtidig må atommaktene intensivere arbeidet med å redusere antall atomvåpen. Bare på den måten kan vi nå målet om en verden helt fri for atomvåpen.

Kristelig Folkepartis holdning i dette spørsmålet er klar og tydelig: På kort sikt skal vi arbeide aktivt internasjonalt for å hindre ytterligere spredning av atomvåpen, og vi skal arbeide langsiktig for et forbud, bl.a. i nært samarbeid med våre allierte.

Geir Hågen Karlsen (FrP) [13:57:54]: Dette forslaget er usolidarisk, umoralsk og farlig – svært farlig for norsk sikkerhet. Vi holder til i en utsatt utkant av Europa. Norge er strategisk viktig, og vi er helt avhengige av alliert støtte. Vår sikkerhet baserer seg fundamentalt på at NATO skal hjelpe oss hvis vi havner i en krise eller utsettes for andre trusler. Det er også helt nødvendig at Norge står solidarisk sammen med sine allierte.

Representanten Tybring-Gjedde var inne på NATOs strategiske konsept og det faktum at atomvåpen er en integrert del av måten vi har tenkt å forsvare oss på. Det er verken solidarisk eller særlig moralsk å overlate alle de vanskelige, dyre eller politisk og moralsk krevende oppgavene til alle andre allierte og ikke ta den belastningen selv.

Verden rundt oss har dessverre blitt farligere de siste årene. La oss starte med Russland, som dessverre har gått i stadig mer autoritær retning. De bryter høyst sannsynlig avtalen om mellomdistanseraketter, altså raketter som har en rekkevidde på mellom 500 og 5 500 kilometer. De øver og demonstrerer stadig med atomvåpen. Vi så det senest på den såkalte øvelsen Sapad, den store øvelsen mot området Baltikum og også mot Norge i fjor høst. Og vi ser at presidenten selv stadig bruker atomvåpen til forskjellige typer demonstrasjoner. Det siste vi så, var lanseringen av de nye fantastisk hurtiggående atomtorpedoene som skal være i stand til å drukne kystbyer i radioaktive tsunamier. Dette er vår nærmeste nabo.

Så kan vi dra litt lenger bort, til land som Iran og Nord-Korea. Da prater vi ikke om autoritære stater, men om fundamentale diktaturer. Nordkoreanske raketter kan faktisk nå Oslo i dag, og vi bekymrer oss selvfølgelig for hvorvidt de kan utrustes med atomladninger og nå like langt.

Et forbud gir ingen av disse landene jeg nevnte, noen som helst incentiver til nedrustning eller tilbakeholdenhet. Tvert imot innbyr det autoritære stater og ikke minst diktaturer til mer eskalering, større press og flere trusler. Det ville være veldig synd om vi, som til de grader er avhengige av alliert støtte, skulle stille oss i en negativ særstilling og bidra til et forbud som vanskeliggjør NATOs atomstrategi. Dessverre må jeg si at vi aldri har hatt større behov for atomvåpen. Dessverre er det bare det harde faktum vi står overfor når vi ser på den sikkerhetspolitiske realiteten vi lever i.

Et forbud er optimistisk, og mange vil vel kanskje si naivt. Disse motstanderne stoppes ikke av ord, de stoppes kun av avskrekking. Det er derfor vi som nasjon alltid har måttet holde oss med et forsvar – det er for å håndtere slike situasjoner – og vårt forsvar rommer også NATOs atomvåpen.

Representanten Faret Sakariassen var inne på trusselnivået og utfordringene vi står overfor, men SVs svar er helt feil. Det riktige svaret videre er å forholde seg til og jobbe videre med ikkespredningsavtalen, som er den eneste reelle internasjonale avtalen som er et fundament for videre nedrustning på området. Og så må det til langsiktig tillitsbygging mellom atommakter og stormakter. Jeg og alle i denne sal er selvfølgelig fullstendig klar over at det vil være et langsiktig og veldig vanskelig arbeid, men det finnes dessverre ingen lett vei rundt den utfordringen.