Bente Stein Mathisen (H) [10:01:55] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteens medlemmer for et konstruktivt og godt samarbeid.

Saken vi har til behandling, er et grunnlovsforslag som er fremmet av Martin Kolberg, Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard, Bård Vegar Solhjell, Karin Andersen og Per Olaf Lundteigen om vedtak av Grunnloven på tidsmessig bokmål.

Det er nødvendig med et lite tilbakeblikk.

Stortinget hadde en grundig behandling av språklige oppdateringer av Grunnloven våren 2014. Det forelå den gang to konkurrerende forslag om Grunnloven på bokmål. Det var Grunnlovsspråkutvalgets – Graver-utvalget – versjon og Finn-Erik Vinjes versjon. I tillegg forelå et forslag fra Graver-utvalget om å få Grunnloven på nynorsk.

Da Stortinget behandlet grunnlovssakene den 6. mai 2014, gjorde Stortinget følgende vedtak:

1. Stortinget vedtok en nynorskversjon av Grunnloven, basert på forslaget til Grunnlovsspråkutvalget eller Graver-utvalget.

2. Språket i Grunnloven ble modernisert. Stortinget vedtok en bokmålsversjon av Grunnloven basert på forslaget til Finn-Erik Vinje.

Grunnloven hadde ikke vært oppdatert språklig siden 1903 da Stortinget vedtok en modernisering av språket i 2014. Godt og vel over 100 år etter siste oppdatering var det på tide med en varsom språklig ansiktsløftning ad modum 1903. I den versjonen som ble vedtatt, Vinjes versjon, fremstår grunnlovsteksten fortsatt i en lett konservativ, verdig eller høytidelig språklig form. Men det er tatt hensyn til vår tids lesere ved at man har fjernet noen av de aldersmerker fra 1800-tallet som overlevde revisjonen i 1903.

Grunnlovsteksten er løftet nærmere opp mot vår tid ved at det ble gjort endringer i tegnsetting, ortografi, bøyninger og vokabular. Tekstens særegne høytidelige preg er ivaretatt, og mange gloser som ikke hører til det daglige ordforråd, er bevart.

Grunnloven er på grunn av sin alder og verdighet et nasjonaldokument av høyeste rang. Grunnloven har en symbolverdi og er et slags nasjonalt klenodium, noe som henger sammen med at Grunnloven er så sterkt knyttet til 1814 og Norges selvstendighet.

Det har ikke vært et sterkt uttrykt ønske fra dem som anvender loven, om at det må gjøres språklige endringer av Grunnloven nå. Selv om det er noe forskjell i oppbyggingen av paragrafer og ledd og visse språklige forskjeller i de to målformene som er vedtatt, og som er gjeldende, skaper det ingen tolkningsmessige problemer for dem som skal anvende Grunnloven, når det gjelder verken språk eller versjoner.

Graver-utvalgets bokmålsversjon ble nedstemt da Stortinget behandlet grunnlovsforslagene i 2014. Bokmålsversjonen til Vinje ble vedtatt med overveldende flertall, med 165 stemmer. Kun 4 stemte imot.

Jeg opplever at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet prøver å få til en omkamp av det vedtaket som ble gjort i 2014. Jeg synes vi skal ha respekt for det overveldende flertallet og vedtaket som Stortinget gjorde våren 2014.

Grunnloven bør ikke forandres i tide og utide. Den er et klenodium og bør behandles med varsomhet og respekt. Som sagt tok det over 100 år før man gjorde store språklige endringer i Grunnloven, etter endringene som ble gjort i 1903. Det skal selvsagt kunne gjøres enkelte språklige rettelser og tilpasninger i de to språkversjonene, så de blir mest mulig like, slik vi også gjør i dag. Komiteen er enstemmig når det gjelder å endre formuleringen «ta opp lån på rikets kreditt» i den nynorske versjonen av Grunnloven § 75 til ordlyden «opne lån på rikets kreditt», som står i bokmålsversjonen. Da blir meningsinnholdet likt i de to målversjonene.

Helt avslutningsvis: Jeg synes det er grunn til å påpeke at det bare er fire år siden vi vedtok den bokmålsversjonen av Grunnloven som vi har i dag. Det bør kanskje ikke gå 100 år til neste grundige gjennomgang og oppdatering, men vi bør ha respekt for at Grunnloven er et nasjonalt klenodium som ikke bør endres i tide og utide.

På denne bakgrunn støtter ikke komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti grunnlovsforslaget fra representantene Martin Kolberg, Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard, Bård Vegar Solhjell, Karin Andersen og Per Olaf Lundteigen om vedtak av Grunnloven på tidsmessig bokmål.

Dag Terje Andersen (A) [10:06:15] (komiteens leder): På vegne av det som framstår som flertallet i innstillinga, er anbefalingen at forslaget til § 75 alternativ 2 bifalles. Nå er det tvilsomt om det er flertall i salen – det er i hvert fall ganske sikkert ikke grunnlovsmessig flertall – for den anbefalingen.

Av de grunnlovsforslagene vi i dag har til behandling, er det det som skuffer meg mest, fordi det nå er en gyllen anledning til å sørge for at bokmålsversjonen og nynorskversjonen baserer seg på den samme utvalgsutredningen fra Grunnlovsspråkutvalget, og at vi på den måten kunne fått harmoni mellom de to tekstene. En av våre forslagsstillere vil gå ytterligere i dybden i den saken, men jeg synes det er uheldig at det til dels er forskjell i oppbygning og ikke helt parallellitet mellom de to forslagene. Det hadde vi fått hvis dagens forslag hadde fått grunnlovsmessig flertall. Det gjelder delvis tekstlige ting, og det gjelder delvis oppbygging av paragrafer.

En ellers utmerket saksordfører sier at vi ikke skal forandre Grunnloven i tide og utide. Det er jeg enig i. Men nå mener jeg det er på tide å få på plass det siste elementet i den grundige gjennomgangen av Grunnloven som vi hadde i forbindelse med grunnlovsjubileet – å få på plass den helheten det vil være, at det blir bedre sammenheng, dersom vi bringer bokmålsversjonen til å være i tråd med den nåværende nynorskversjonen.

Med det som bakgrunn er det en tapt mulighet, etter min oppfatning, til å få ryddet opp og få gjort ferdig det grunnlovsarbeidet som utmerket ble gjort for fire år siden. Når saksordføreren sier at vi skal ha respekt for tidligere fattede vedtak, ja, så skal vi det, men nå er det vårt ansvar å behandle de grunnlovsforslagene som foreligger. Vi må gjøre den vurderingen på eget grunnlag, og flertallets innstilling fra komiteen er altså at det foreliggende grunnlovsforslaget bifalles.

Martin Kolberg (A) [10:09:17]: Den saken vi nå har til behandling, er en sak som vi hadde stort engasjement for i forrige stortingsperiode. Det store flertallet som da traff den beslutningen som ligger til grunn for denne behandlingen, var et flertall som kom til uttrykk med bakgrunn i det kompromisset som ble lagt i komiteen på det tidspunktet. Fra saksordførerens side å påberope seg det store flertallet må forklares på den bakgrunnen jeg nå beskriver. Det ble en enighet om at Høyre, som lenge var imot en nynorsk versjon, skulle stemme for det, men da stemte vi altså for Hans Petter Gravers variant av bokmålet. Jeg sier dette under henvisning til det saksordføreren sier, for det er viktig å få presisert hva som var bakgrunnen for det store flertallet ved forrige behandling.

Det som er veldig viktig i denne saken – jeg mener at det er veldig viktig – er å få et tidsmessig bokmål i Grunnloven. Det er forunderlig, synes jeg, at Høyre nok en gang setter seg imot å etablere et tidsmessig språk i vår grunnlov. Det overrasker meg ganske mye. Jeg forsto det politiske aspektet knyttet til behandlingen ved forrige korsvei, nemlig at Høyre – og også Arbeiderpartiet, egentlig – hadde engasjert Finn-Erik Vinje til å lage en alternativ språkdrakt den gangen, og at det av politiske grunner var vanskelig å bryte ut av det store utredningsarbeidet han hadde gjort via presidentskapet. Det var forståelig, og derfor ble det dette kompromisset. Men at man nå fra Høyres side – og også fra Fremskrittspartiets side, for den saks skyld – holder fast ved at vi skal beholde det ikke tidsmessige bokmålet når vi har et tidsmessig nynorsk, synes jeg er veldig rart. Det gjelder selvfølgelig også for Kristelig Folkeparti.

Det er et veldig langt og nitid arbeid som ligger bak dette grunnlovsforslaget som nå er til behandling. En kort versjon er at Stortingets presidentskap i sin tid oppnevnte Grunnlovsspråkutvalget, ledet – som det ble sagt her fra saksordførerens side – av Hans Petter Graver, som utformet et helhetlig forslag til en oppdatert tekstversjon av Grunnloven, med én bokmålstekst og én nynorsktekst, en moderne utgave på begge målformene vi bruker i Norge i dag. Samtidig ble det lagt fram et forslag basert på Finn-Erik Vinjes forslag til en moderne bokmålsutgave. Utfallet av behandlingen 6. mai 2014 ble slik jeg nå har beskrevet. Jeg gjentar ikke det.

Som jeg sa, er en av følgene at gjeldende grunnlov består av to tekster som ikke er harmonisert. Det er språklige forskjeller, og jeg sier her unødvendige språklige forskjeller. Det er forskjeller i oppbygging av paragrafer og ledd, og flere av bestemmelsene i kapittel E, om menneskerettighetene, er på et mer tidsmessig bokmål enn de øvrige bestemmelsene. Vi, altså forslagsstillerne, fremmer en opprydding i § 75 b, der det «å ta opp lån» er foreslått erstattet med «å åpne lån», slik saksordføreren sa, slik at det ikke skal være noen tvil om meningsinnholdet. Det er det enighet om. Dette er bakgrunnen for dette forslaget, som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i nåværende kontroll- og konstitusjonskomité altså støtter. Men vi får altså heller ikke til det på en riktig måte.

Jeg vet ikke om jeg skal være overrasket over at Høyre og Fremskrittspartiet fortsatt er konservative og antimoderne. Jeg er vel egentlig ikke overrasket over det. Mer overrasket er jeg – og det har jeg allerede vært inne på – over at Kristelig Folkeparti ikke tar skrittet fullt ut og støtter en moderne utgave på bokmål. Det overrasker meg en del fordi det på mange måter er et klenodium slik det nå foreligger.

Ja, Grunnloven, som det ble sagt, er et klenodium. Men den er først og fremst et grunnleggende politisk dokument som skal være førende for samfunnets utvikling. Den skal gi beskyttelse til det enkelte mennesket mot staten og mot eventuelle private interesser. Grunnloven må respekteres av oss politikere og av domstolene. Det blir den i dag, men den må og skal bli det også i framtiden. Da er det viktig i seg selv at hele befolkningen kan lese den og forstå den, og det er etter mitt skjønn et tungt konstitusjonelt ansvar Stortinget har for å sørge for at så skjer. Men det skjer altså ikke, dessverre, gjennom denne behandlingen.

Demokrati er noe mer enn det strukturelle folkestyret. Demokrati innebærer at befolkningen er opplyst, og Grunnloven er folkets lov. Det er den som passer på det enkelte mennesket slik at statsmakten ikke kan gjennomføre overgrep mot det. Den regulerer også vår konstitusjon og vår styreform. Og hvorfor i all verden er det nødvendig å være motstander av at den skal være skrevet på det språket folk bruker? Jeg forstår ikke det. Det burde være ganske innlysende og ikke noe kontroversielt i det hele tatt om dette stortinget med tilstrekkelig flertall vedtok at det aktuelle språket skulle brukes i Grunnloven. Det fratar ikke Grunnloven noen form for autoritet, og fordi vi gjorde det vedtaket vi gjorde sist, som en del av et kompromiss, kan jo det rettes opp nå. Det er ikke noen omkamp. Det er en kamp i demokratiets navn for å få et riktig og ordentlig språk.

Dessuten vil jo dette være helt i tråd med vår språklige tradisjon, slik den har utviklet seg over tid, at vårt offisielle skriftspråk, altså det vi bruker ellers – i alle Stortingets dokumenter, bl.a. – følger utviklingen i språket slik vi til enhver tid snakker og skriver det. De som var på Eidsvoll, skrev Grunnloven på datidens språk. Hvis vi som stortingsrepresentanter skal representere den samme verdien som eidsvollsmennene, og den samme kulturen, vil vi gjøre det samme. For hva gjorde de? Jo, de tok et oppgjør med det danske språket og skrev på datidens språk, nettopp med den begrunnelsen som vi har for vårt forslag.

Det burde egentlig være lett for et samlet storting å stille seg bak en slik forståelse av nødvendigheten av tidsmessig bokmål når vi har et tidsmessig nynorsk. Vi bør være stolte av hva man gjorde i 1814, og vi burde fulgt den tradisjonen i dag ved at det ble stort nok flertall. Det er ikke ofte man sier sånt fra Stortingets talerstol, men jeg er litt lei meg for at det ikke går, for da ville hele den språkrevisjonen vi hadde i forbindelse med vårt 200-årsjubileum, vært fullbrakt. Vi hadde hatt en helhet i språkdrakten på begge de målformene som er de to offisielle målformene i Norge i dag. Det får vi altså ikke til, og det er trist og beklagelig. Men de partiene som stemmer imot, får igjen ta ansvaret for det.

Michael Tetzschner (H) [10:18:37]: Jeg må innrømme at da jeg satt og lyttet til representanten Kolbergs innlegg, gjenkjente jeg noe av historien, men ikke hele. Jeg skal komme tilbake til de punktene hvor vår historieoppfattelse – siden vi arbeidet med disse sakene i forrige periode, i samme komité – adskiller seg fra hverandre. Jeg fikk allikevel en liten følelse av at det hadde vært fint hvis vi kunne slå av litt for kjente, for denne voldsomme dramatikken som ligger i noe som ikke har innholdsbetydning, og som slett ikke utestenger lesergrupper eller har noe å gjøre med at velgerne ut fra demokratihensyn ikke – ut fra vanlig norsk skolegang – kunne gjøre seg kjent med innholdet i den nåværende Grunnloven, det synes jeg var en overdrivelse.

Det vi står overfor i dag, er en omkamp om det stilvalget som Stortinget for fire år siden med overveldende flertall stemte for – 165 mot 4 stemmer, ved navneopprop. Det ville være veldig spesielt, synes jeg, hvis man fire år etter skal file på dette en gang til uten annen begrunnelse enn at man tapte en diskusjon som er av mer estetisk karakter, og hvor jeg også legger vekt på det momentet som representanten Kolberg helt utelot, at det i stildiskusjonen også var et ønske om å beholde henvisninger, formuleringer og idiomer fra den opprinnelige grunnlovsteksten. Og det er riktig, Grunnloven har vært forandret 214 ganger frem til grunnlovsrevisjonen av språklig art i 2014, og man hadde lagt seg på det som var, skal vi si, offisielt administrasjonsspråk fra 1903.

Så vil jeg også nevne – for dem som skal anvende loven, og det er jo fint at folk skal kunne lese loven – at i den språkdrakten vi har nå, er det ikke brukt former som ikke finnes i offisielt bokmål. Alt sammen er aksepterte former. Men vi har en fordel, som blir illustrert i dag, ved at professor Vinje holdt seg mer lojalt til den opprinnelige teksten, og det illustreres veldig godt i et annet endringsforslag, hvor det som litt for raskt ble oversatt til mer dagligtale, nemlig det «å ta opp lån på rikets kreditt», fikk et nytt, eller forskjøvet, innhold – et nytt betydningsinnhold, fordi Vinjes forslag gikk ut på at man skulle «åpne lån på rikets kreditt». Det vil altså si at man belaster landets kredittverdighet, men det er ikke Stortinget som tar opp det enkelte lån. Nettopp her så vi fordelen ved at den ene versjonen lå nærmere opp til det som var tenkt på Eidsvoll, eller også senere, enn denne litt overivrige forenklingen som det andre kunne sies å være et utslag av.

Så vil jeg til historieskrivningen ellers og nynorskversjonen bare tilføye at Høyre var i forbindelse med behandlingen i forrige periode ikke imot at vi fikk en nynorskversjon. Det er en tidligere diskusjon, som ikke tilhørte den perioden, og heller ikke har jeg under vårt arbeid med saken i kontroll- og konstitusjonskomiteen anfektet det. Selv om man kan ha oppfatninger om det, har Høyre i hele forrige periode arbeidet ut fra den forutsetning at vi skulle ha to likestilte versjoner.

Så vil jeg også minne om at den gamle teksten, den vi trodde vi kvittet oss med i 2014, vil leve videre hos dem som skal bruke loven, for Høyesterett vil jo under sin bruk av rettskilder også gå tilbake til tidligere rettspraksis, altså sin egen rettspraksis, og se på presedenser som har tatt utgangspunkt i originalteksten. Så originalteksten vil – enten vi liker det eller ikke, enten man foretrekker Graver-versjonen eller Vinje-versjonen eller holder seg til nynorskversjonen – leve med oss, i hvert fall må de som skal anvende disse paragrafene i sitt praktiske arbeid, kikke på det for å se om det kan ha skjedd en uønsket betydningsforskyvning, som vi for øvrig da retter opp igjen når det gjelder dette med «å ta opp lån på rikets kreditt».

Jeg vil avslutte med å si at når forslagsstillerne betitler sitt forslag med at vi skal ha Grunnloven på tidsmessig norsk, kan vi konstatere at det har vi allerede – det fikk vi for fire år siden.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:24:57]: Grunnlova av 1814 er berre eitt steg på den lange vegen Noreg har hatt med å byggje opp ei eiga fundamental lov. Vi har jo tradisjonar som går heilt tilbake til 600-talet e.Kr., med Frostatingslova, Gulatingslova, osv., som etter kvart blei samordna til ein større tekst gjennom Magnus Lagabøtes arbeid på 1200-talet. Dette blei ført vidare av danskane, osv., og vi kjenner historia rundt 1814. Så dette er ein lang kaskade av historiske prosessar. Veldig mykje av det som står i Grunnlova, både versjonen frå 1814 og den vi har i dag, er òg ting som er ført vidare heilt tilbake frå 600-talet, f.eks. ei sak vi skal diskutere seinare i dag, odelsinstituttet, og ei sak vi skal diskutere til hausten, eigarskapen til havet. Dette er føresegner som har levd med oss over lang, lang tid.

Ein har alltid endra språket, ein har alltid tilpassa språket til si tid – openbert. Det gamalnorske har vi sjølvsagt forlate. 1814-språket har vi sjølvsagt forlate – allereie i 1903 forlét ein det fordi det språkleg sett hadde skjedd såpass mykje i det norske samfunnet at ein måtte tilpasse teksten i Grunnlova til det språket ein jobba med.

Det er situasjonen vi står i no. Ein fekk den lukkelege slutten, for fire år sidan, med ein heilt ny tekst, ein nynorsk tekst, som består av det ein kan kalle ein 2010-rettskrivingsnorm på nynorsk. Men så klarte ein da å gjere eit stykke arbeid som gjorde at ein enda opp med ein bokmålsversjon av grunnlovsteksten som høyrer heime på 1950-talet. Eg har framleis til gode å forstå korleis ein klarte å kome dit at 1950-talet var litt meir av eit klenodium, medan 2010 ikkje var det. Eg skal kome vidare inn på det.

Vi har altså ei grunnlov i dag som består av to tekstar som ikkje er harmoniserte. Dette inneber visse språklege forskjellar og i ein del tilfelle forskjellar i oppbygginga av paragrafar og ledd, og det lagar sjølvsagt ein del plunder for dei som skal bruke desse paragrafane og ledda aktivt i kvardagen. I Grunnlovsspråkutvalets forslag er fleire paragrafar forenkla ved at lange og vanskelege setningar er delte opp. Det er ikkje gjort i det som er dagens versjon, som er basert på Vinjes løysing, noko som inneber at tilvisingar til dei to språkversjonane vil bli forskjellige for ein del paragrafar. For eksempel finst ulik inndeling i Grunnlova § 6 første ledd, § 13 andre ledd, § 21, § 26 andre ledd og § 64.

Over tid kan dette bli ganske interessant, når desse lovene skal utviklast. Det kan rett og slett bli eit kaotisk forhold. Det er openbert at Stortinget – i alle fall ved ei seinare anledning – må harmonisere desse to tekstane. Det er berre ikkje dette stortinget som vil gjere det, vi overlèt til slekta å ta seg av det.

Vi har også rariteten med at føresegnene om menneskerettane, som kom inn på eit seinare tidspunkt, har eit meir tidsriktig bokmål enn dei andre føresegnene i dagens grunnlov.

Så kan vi gå slag for slag og tilbakevise Tetzschners påstand om at dette er ei grunnlov som ein med ein normal skulegang vil forstå, for her er det mykje rart.

Ordet «forretninger» er bevart i fleire paragrafar i dagens grunnlov, f.eks. i § 15 tredje ledd, som avgrensar oppgåvene til statsrådet etter mistillitsvedtak. Der står det:

«Når Stortinget har fattet beslutning om mistillit, kan bare de forretninger utføres som er nødvendige for en forsvarlig embetsførsel.»

Ordet «forretning» er fleirtydig og gir i dag assosiasjonar til næringsverksemd – det er slik vi bruker det i dag – medan ein i Grunnlova meiner «gjøremål». Det er også det som forslagsstillarane føreslår som ny tekst – rett og slett «gjøremål». Men for å bevare klenodiet må ein altså bevare «forretninger», som stadig færre forstår samanhengen med.

I dagens § 17 står det:

«Kongen kan gi og oppheve anordninger som angår handel, toll, næringsveier og offentlig forvaltning og regulering; dog må de ikke stride mot konstitusjonen og de lover som Stortinget har gitt i samsvar med de etterfølgende §§ 76, 77, 78 og 79. De gjelder provisorisk til neste Storting.»

Ordet «anordning» kan ein jo sitje og tenkje litt på. Dette ordet er i teksten i dag, sjølv om det for lengst har gått ut av bruk, også i juridisk terminologi, noko som også gjer at venane mine som er juristar, og som jobbar med dette, bruker den nynorske versjonen når dei skal slå opp i Grunnlova, for ein treff på slike ord. Med «anordninger» meiner ein her lover, da Kongens vedtak etter § 17 har verknad som lov. I grunnlovsforslaget som bl.a. representantar frå SV står bak, er det føreslått å erstatte ordet «anordninger» med «lover». Å skulle halde fram med å bruke ordet «anordning» gjer at det framleis vil vere vanskeleg for andre personar enn juridisk skolerte – av den gamle skulen, vel å merke – å forstå kva slags type kompetanse Kongen er gitt etter § 17.

Så kan vi ta ein titt på § 22 andre ledd, om avskjed for embetsmenn. I grunnlovsteksten i dag heiter det at embetsmenn som blir gitt avskjed, skal «straks tiltales for domstolene». I denne samanhengen er ordet «tiltales» misvisande, da det i dag blir brukt om formelle klagemål i ei straffesak, medan det i desse tilfella normalt vil vere snakk om saksanlegg i ei sivil sak med påstand om å bli frådømt embetet. I grunnlovsforslaget, som det ikkje er eit tilstrekkeleg fleirtal for, er det føreslått å erstatte «tiltales» med «stevnes», som er den normale ordbruken og innarbeidd terminologi for sivile saker, som dette handlar om.

Vidare står det i § 26 første ledd at Kongen har rett til å «inngå og oppheve forbund». Ordet «forbund» viser språkleg til avtaler om samarbeid mellom statar eller andre typar samanslutningar. I juridisk terminologi er ordet langt på veg gått ut av bruk, og i moderne norsk språk blir ordet brukt primært om ulike typar private samanslutningar, f.eks. idrettsforbund og Norsk Sykepleierforbund. I samanheng med Grunnlova er ordet «forbund» dessutan upresist, da Kongens kompetanse etter § 26 første ledd går lenger og omfattar alle typar folkerettslege disposisjonar på vegner av staten Noreg. Ordet «forbund» finn vi også i § 75 g, men her er meininga lettare tilgjengeleg ut frå samanhengen. Ein kan forstå det.

I § 74 første ledd andre punktum står det:

«Ingen deliberasjon må finne sted i kongens nærvær.»

Det ville vere interessant å høyre kva definisjon folk her i salen har av «deliberasjon». Som filosof har eg tilfeldigvis god kunnskap om kva deliberasjon er, men eg trur ikkje det er noko som folk flest veit kva er. Ordet «deliberasjon» bidrar til å gjere innhaldet i denne nemnte delen av § 74 lite forståeleg for dagens lesarar.

I forslaget til endring, som i dag ikkje får fleirtal, er ordet «deliberasjon» endret til «drøftelser». Da fekk vi svaret på det. Ordet «deliberasjon» blir også brukt i § 76 andre ledd første punktum og tredje ledd i samband med lovbehandlinga i Stortinget.

Til slutt: I § 100, som på ein måte er ein av faneparagrafane i Grunnlova, står det i dag:

«Ytringsfrihet bør finne sted.»

Ordet «bør» i Grunnlova må jo bli forstått som «skal». Det er sjølvsagt også det som er meiningsinnhaldet i den nynorske versjonen. I forslaget som i dag ikkje får eit tilstrekkeleg fleirtal, er dette endra til «skal finne sted».

Kvifor skal ein ha denne typen uklarheiter, uklarheiter som ikkje nødvendigvis blei oppfatta som uklarheiter på 1950-talet eller tidlegare, men som openbert blir det i dag – altså at det er ei lita opning for at det «bør finne sted», men ikkje «skal finne sted»?

Så til noko av det som har blitt sagt:

Eit klenodium er noko gamalt og fint, noko som vi har kjært. I dette tilfellet er det eit nasjonalt klenodium, folkets klenodium. Da synest eg at det er pussig at ein klarar å finne at språknorma frå 1950-talet er staden der klenodiet skal plasserast. Eg klarar rett og slett ikkje å forstå korleis ein klarar å kome fram til det. Eg vil rose Stortinget for å ha innført ein nynorsk versjon. Han er skriven i samsvar med ei moderne rettskrivingsnorm. Kvifor tok ein ikkje her også utgangspunkt i 1950-talet, slik at det blei eit visst samsvar, i alle fall med tanke på tida, når det gjeld dette klenodiet som ein ønskjer å bevare?

Eg synest det er rart – kanskje meir enn rart – at ein er så standhaftig på å bevare Vinje sitt forslag, med dei problema dette vil skape for lovgivarar i framtida og for lesarane når det gjeld å forstå innhaldet. Eg synest det er svakt, rett og slett.

Martin Kolberg (A) [10:35:28]: Representanten Michael Tetzschner ba meg slå av for kjente. Jeg kan godt slå av for kjente, men jeg slår ikke av i min politiske argumentasjon mot den språklige konservatismen som vi får presentert, bl.a. i det som representanten Tetzschner sier. Da slår jeg ikke av noen ting, fordi han, og for så vidt saksordføreren, sier flere ting som er litt bemerkelsesverdige, og som jeg håper debatten kan avklare. De sier at dette i realiteten ikke er viktig fordi det er så forståelig det som er i den eksisterende bokmålsversjonen, altså Vinje-versjonen. Men nå fikk vi høre en veldig god gjennomgang av representanten Knag Fylkesnes om hvor mange uklarheter den versjonen i virkeligheten inneholder, og hvor mange utfordringer den inneholder, også for Stortinget, med tanke på å forstå alle ordene. Jeg har jo lest dette i sin tid – godt, selvfølgelig – og jeg sliter med en god del av de forståelsene som Knag Fylkesnes også redegjorde for, og det finnes flere til. Det er sikkert representanten Knag Fylkesnes enig i.

Så sier Michael Tetzschner at det handler om normal skolegang. Det synes jeg er en veldig spesiell uttalelse. For det er ikke det det er snakk om, det er vanskelige ting, juridiske forståelser av ords betydning, som tilhører en annen tid og en annen setting, som skal brukes i det moderne Norge. Derfor slår jeg ikke av for kjente. For det er faktisk i så måte en viktig politisk sak som relaterer seg til det jeg hadde som hovedpoeng i mitt første innlegg, nemlig forståelsen av demokrati og folkets tilgang til å forstå Grunnloven, og dermed forstå sine rettigheter gjennom Grunnloven. Det er det viktige i saken, selvfølgelig.

Så blir det sagt videre, igjen fra representanten Tetzschner, og fra saksordføreren også, at Grunnloven har en egen kulturell verdi. Ja, det er jeg helt enig i. Grunnloven har tre funksjoner: Det ene er at den skal regulere styringen av staten, det andre er at den skal beskytte den enkelte borger, og det tredje er selvfølgelig at den skal legge grunnlag for hele den demokratiske utviklingen i et samfunn. Så den er av stor kulturell verdi, det er jeg helt enig i.

Kanskje vil vi få en litt spiss diskusjon om det, men historieforståelsen her er i og for seg ganske viktig å få med seg: I forrige runde, da vi behandlet alle disse tingene, mente jo også representanter for Høyre at Grunnloven, slik den opprinnelig var, var av så stor kulturell verdi at vi ikke skulle ha den på nynorsk. Jeg bare minner om det – at det liksom ikke hadde noe med nynorsken å gjøre. Til slutt stemte man for, men det var til slutt, etter lange, tunge diskusjoner langs dette sporet: at Grunnloven ikke skulle røres på grunn av dens kulturelle verdi, altså skulle ikke de hundretusenvis som har nynorsk som sitt hovedmål, ha tilgang til landets viktigste lov på sitt eget språk, under henvisning til lovens kulturelle verdi. Da spør jeg – og det er ikke retorisk engang: Er dagens språk ikke kulturelt verdifullt nok? Er det språket som folket snakker, og som vi bruker i alle våre dokumenter, og i all vår daglige omtale, ikke av stor nok kulturell verdi til at den viktigste loven kan inneholde det språket? Det mener jeg krever en forklaring i denne debatten, rett og slett. For man kan ikke bare bruke uttrykket «kulturell verdi» uten at man går inn i realiteten i det og ser på det i de sammenhenger som jeg nå har sagt.

Uttrykket «overivrige forenklinger» blir også brukt om Gravers forslag, som ikke bare var Gravers forslag, men som var støttet av en tung komité, nedsatt av vårt eget presidentskap i forrige periode, som konkluderte nøyaktig med språket på felt etter felt etter felt. Vinje ville ikke ha det, og Høyre ville ikke ha det. Til slutt ble det ikke vedtatt – nei vel – av politiske grunner som jeg har forklart, men det var helt åpenbart hva Arbeiderpartiet mente om nødvendigheten av å få et tidsmessig bokmål, nettopp av de grunner som jeg nå har sagt.

Og det er ikke spørsmål om overivrig forenkling. Det er rett og slett å gå til det språket vi har, som er forklarlig. Jeg synes derfor ikke at man skal bruke slike karakteristikker på det veldig gode arbeidet som Graver-utvalget gjorde, og som hadde med seg hele bredden – hele bredden – i norsk språkforskning og Norsk Språkråd, som stilte seg bak den versjonen. Det ble ikke vedtatt sist, og det blir ikke vedtatt nå. Det synes jeg er trist. Det blir da som representanten Knag Fylkesnes sa: Vi får overlate det til de kommende storting, for vi kommer ikke til å gi oss på dette, selvfølgelig. Det er en politisk kamp, det er en kulturell kamp, og det er en språkkamp, og det har alltid vært viktig i Norge, og Arbeiderpartiet viser tydelig hvor vi står.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:42:13]: Som medforslagsstiller når det gjelder forslaget om Grunnloven på tidsmessig bokmål, og som medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen i forrige periode, finner jeg behov for å gi en kort orientering.

Som representanten Kolberg sa, var det en heftig diskusjon om temaet i forrige periode. Vi fikk da vedtak med nødvendig flertall som ga oss Grunnloven på tidsmessig nynorsk, men ikke på tidsmessig bokmål. Jeg ble den gangen veldig overrasket over argumentasjonen fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, hvor det var veldig liten vilje til å få Grunnloven på tidsmessig språk. Det var, som representanten Kolberg sa, først helt i den siste, siste fasen det kom støtte fra de partiene til en tidsmessig nynorsk.

Det som var veldig interessant, var at bærebjelken i argumentasjonen var dette med at Grunnloven var et klenodium. En argumenterte mot et tidsmessig språk og en Grunnlov på nynorsk med den basisen. Og på samme måten som den gangen opplever vi nå i dag at Høyre sleper beina etter seg og altså ikke ønsker at en aktuell, viktig lov i dagliglivet skal få en språkform som flere blir interessert i å forstå dybden av og innholdet i.

Jeg har merket meg at det partiet Høyre som vi opplever i dag, ikke er særlig opptatt av Norges Grunnlov, og jeg har lurt veldig mye på hvorfor det partiet som i sin start hadde en veldig forankring i Grunnloven – det var jo grunnlovsforeninger som var noe av basisen for etableringen av partiet Høyre – ikke er opptatt av Grunnloven lenger. Jeg har ikke funnet noen annen logisk og reell forklaring på det enn at Grunnloven vår, med § 1 hvor det står at Norge er et fritt, sjølstendig land, sjølsagt kommer i sterk konflikt med et EU-medlemskap, hvor EU etablerer et arbeid for over tid å få sin egen Grunnlov. Jeg har ingen annen forklaring enn at Høyre er tilbakeholdne med å modernisere vår egen Grunnlov – at en ikke ønsker særlig oppmerksomhet, særlig vitalitet omkring det – fordi det vil skape en konflikt med hensyn til et unionsmedlemskap, som dermed kan bli større.

Men det som er interessant, er at interessen for og bevisstheten rundt Grunnloven øker blant folk. Det er veldig positivt, også fordi Grunnloven er viktig for vårt dagligliv, og det trengs derfor en folkeopplysning ved at vi også legger til rette for at Grunnloven er lettere å forstå. Ikke minst er det viktig for ungdommens interesse for Grunnloven.

Som alle har vært inne på: Det er utrolig viktige paragrafer – ikke bare de statsrettslige paragrafer, men også sentrale flaggparagrafer som bør få større oppmerksomhet, § 110 om full sysselsetting og § 112 om langsiktig forvaltning av naturressursene. Dette er aktuelle paragrafer som i mye større grad må komme inn i den daglige samtalen om hvordan vi organiserer Norge.

Det er beklagelig at flertallet av oss, som bruker bokmål som skriftmål, ikke får Grunnloven på sitt – og vårt – tidsmessige språk. Det gjør at nynorsk blir mer aktuelt for flere av oss bokmålsbrukere, og jeg vil bare gratulere Noregs Mållag med at en her altså har en Grunnlov på sitt skriftmål, mens en ikke har tilsvarende på bokmål.

Tida arbeider for Grunnloven på tidsmessig norsk. Arbeidet for tidsmessig bokmål må fortsette i kommende stortingsperiode. Sjøl om dagens storting ikke har det nødvendige flertall for grunnlovsendring, arbeider tida for den saken – sjøl om vi altså ikke greier å etablere nødvendig flertall her i dag.

Sverre Myrli (A) [10:46:45]: Det er vel ganske nøyaktig fire år siden vi hadde debatten om å endre språket i Grunnloven. Hvis jeg ikke husker feil, var det maidagene i 2014, rundt det store grunnlovsjubileet. Jeg tilhørte det som etter hvert ble et veldig lite mindretall i Stortinget, som ikke ønsket å endre språket i Grunnloven. Jeg mente vi levde veldig godt med det språket vi hadde, selv om det ble kalt både gammelmodig, historisk, avleggs og andre ting.

Jeg tilhørte også dem som mente at det holdt å ha Grunnloven på én målform, og til min gode venn og partifelle Martin Kolberg vil jeg presisere at jeg til slutt vel var den eneste av Stortingets 169 representanter som stemte imot at vi skulle ha en nynorskversjon. Det var ikke fordi jeg har noe imot nynorsk, det er snarere det motsatte som er tilfellet for mitt vedkommende, men jeg fryktet at vi skulle komme i en situasjon hvor det ikke var samsvar i språkdrakten mellom en nynorskversjon og en bokmålsversjon. Resultatet av behandlingen i 2014 ble jo nettopp det.

Vi er nå i en situasjon der de to versjonene – bokmål og nynorsk – ikke er harmonisert og ikke er i samsvar. Det mener jeg er svært uheldig. Det mener jeg rett og slett er rotete. Uavhengig av hva vi mente i 2014, bør alle ta ansvar og respektere at det er flertall i Stortinget for å modernisere språket i Grunnloven, og respektere at det er flertall i Stortinget for å ha både en nynorskversjon og en bokmålsversjon. Da bør stortingsflertallet også, i respekt for det, manne seg opp og sørge for at vi har en språkdrakt som gjør at begge versjoner er harmonisert og samsvarer med hverandre.

I dag kunne det selvsagt vært fristende for meg å si: Hva var det jeg sa i 2014? Det kunne selvsagt også vært fristende å referere til Ibsens «En folkefiende», som jeg tror jeg gjorde i 2014, om at den som er sterkest, er den som står alene. Det skal jeg heller ikke gjøre.

Men jeg synes vi alle har et ansvar for å ta oss ut av den noe uheldige situasjonen vi har kommet opp i, nemlig at det ikke er samsvar mellom grunnlovsversjonene på de to målformene. Min konklusjon er at jeg ønsker å være med og ta det ansvaret. Jeg kommer til å stemme for komitéinnstillingen, altså forslaget fra flertallet i komiteen, om å endre språket i bokmålsversjonen – rett og slett fordi jeg synes vi skal manne oss opp og sørge for at versjonene på de to målformene er i samsvar. Uavhengig av hva vi mente i 2014, bør vi alle ta det ansvaret.

Michael Tetzschner (H) [10:50:36]: Til forrige taler vil jeg si at det er bemerkelsesverdig når man først har lagt så stor vekt på originalteksten og på hva den betyr, både kulturelt og språklig, at man ender med en konklusjon der man velger en prosa som ligger noe lavere enn den høyprosaen og den stilformen som ble tilbudt Stortinget gjennom det bearbeidede forslaget som professor Vinje sto bak.

Til representanten Kolberg: Jeg må komme tilbake til dette med å slå av litt for kjente. Det går selvfølgelig ikke på hans synspunkter om at noe er bedre enn noe annet, men jeg synes nok jeg med dette kunne påpeke en rekke overdrivelser om forskjellen mellom de to tekstene, og dermed også en overdrivelse i å beskrive eventuelle skadevirkninger av at tekstene ikke er helt de samme. Samtidig synes jeg historieskrivningen, særlig fra den perioden vi arbeidet med disse spørsmålene i kontrollkomiteen, ikke var helt dekkende. Kan den ha vært dekkende for tidligere perioder, tror jeg representanten må ha kommet i skade for å blande sammen flere perioder, for det skjer en utvikling i diskusjonene i flere partier.

Når det gjaldt nettopp bokmålsversjonen som ble oss tilbudt fra Graver, som også gjorde en flott innsats, var det ikke til å komme forbi at det ble en overforenkling når man beskriver hva som er Stortingets oppgaver og kompetanse – for øvrig selv et tvetydig ord. Da er det et faktum at vi må rette opp det i dag, nettopp ved å legge oss nærmere den opprinnelige teksten. Hvis vi skal løse harmoniseringsproblemet, for ikke å få en uønsket forskyvning av innhold, må vi igjen velge Vinjes utgangspunkt og en nynorskversjon som samsvarer med det. Eller så kan man også se det annerledes og si at man velger en nynorskversjon som ligger nærmere den originale teksten fra 1903.

Jeg synes ikke man skal overdrive disse forskjellene. Jeg synes det ville være et stort anstaltmakeri hvis Stortinget nå – fire år etter en veldig grundig debatt og prosess i komiteen – med så klart flertall har bestemt hva som skal være tidsmessig norsk, for det har vi i Grunnloven nå.

Så må jeg si til Knag Fylkesnes’ gjennomgang: Hvis det er slik at ethvert fremmedord eller ethvert flerstavelsesord av en viss lengde som brukes i en sammenheng man ikke er vant til, skal fjernes fra teksten – man skal altså forutsette at leseren ikke går inn i den sammenhengen teksten står i – vil man få en stor oppgave.

Jeg må også si til dette med forretninger og gjøremål – som representanten var inne på – at nettopp ved å beholde benevnelsen, at etter at en regjering har fratrådt, skal den altså forestå driften av Norge, og man betegner det som å utføre nødvendige forretninger, altså løpende forretninger, skulle man da kalle statsrådet i denne fasen for et gjøremålsministerium? Man ser hvordan det ene ordvalget definitivt vil fjerne forståelsen av andre begreper vi bruker ved slike anledninger.

Så må jeg si til representanten Lundteigen at først å angripe Høyre for å være mindre opptatt av Grunnloven, for deretter å angripe oss for ikke å endre Grunnloven nok, synes jeg ikke henger helt sammen. At man også tolket inn et hemmelig motiv fra Høyres side om å gjøre det lettere for EU-medlemskap fordi vi velger Vinje-versjonen fremfor Graver-versjonen, skal det usedvanlig god fantasi til – i hvert fall å tillegge andre motiver om dette. Jeg kan forsikre om at denne siden ikke har vært fremme i våre grupperom.

Til slutt streifer også Lundteigen noe som er et problem i Grunnloven, nemlig at vi har en flaggparagraf – som han kalte det – § 110, om full sysselsetting. Noe Stortinget skal være oppmerksom på, både når de gir lover, og når de gir grunnlovsbestemmelser, er at hvis man gir bestemmelser som nettopp er ment å være flaggbestemmelser, som man er enige om ikke skal kunne ha søksmålskompetanse eller utløse søksmålsmuligheter for dem som vil påberope seg paragrafen, og den innføres i forbindelse med et jubileum eller en modernisering av loven, før det forrige jubileet, og Stortinget er seg bevisst at man aldri skal utløse konkrete ytelser, for det er en del av den løpende trygdediskusjonen og næringslivsdiskusjonene vi har, for full sysselsetting, hjelper Grunnloven oss ikke. Det er ikke grunnlovsbestemmelsene som gjør at vi har gledelig lav arbeidsledighet i Norge.

Martin Kolberg (A) [10:57:00]: Jeg var litt i tvil om jeg skulle ta ordet enda en gang, men jeg vil bare ikke at det skal bli stående at representanten Tetzschner sier at jeg har kommet i skade for å blande sammen Høyres standpunkt i nynorskspørsmålet med tidligere standpunkt og det som skjedde ved forrige korsvei. Jeg har ikke kommet i skade for å huske noe feil. Høyre var imot det nesten helt fram til vi kom inn i salen. Jeg vil bare at dette skal bli sagt, slik at det ikke blir stående, det som Michael Tetzschner sa om at jeg har kommet i skade for å huske feil, for jeg husker ikke feil på det punktet.

Dessuten – i de siste få sekundene – til det at vi ikke skal overdrive forskjellene: Nei, men hvorfor i all verden er man da så veldig imot å gå over til moderne bokmål, hvis det ikke er noen store forskjeller og store realiteter knyttet til dette? Da er det bare en språklig konservatisme som er ute og går, og det tilhører ikke 2018 for noen partier i denne salen.