Nina Sandberg (A) []: Med kunnskap skal landet bygges
videre. Når jeg i dag fremmer denne interpellasjonen på vegne av
Arbeiderpartiet, er det på trygg grunn. Dette er et spørsmål vi
som parti har jobbet lenge og grundig med. I 2015 satte sentralstyret
vårt ned et utvalg med studenter, vitenskapelig ansatte og representanter
fra arbeids- og næringslivet. Dette utvalget har arbeidet ut en
gjennomarbeidet strategi for høyere utdanning og forskning og gitt
innspill til dagens partiprogram. Helt sentralt i den offensive
politikken vi utarbeidet, står den saken som jeg tar opp til prinsipiell
debatt i dag.
Langtidsplanen for forskning og
høyere utdanning er en revidering. En av de viktigste anbefalingene
fra OECDs landgjennomgang er at det må gjøres mer for å dyrke fram
fremragende forskningsmiljøer og internasjonalt ledende universiteter.
Vi i Arbeiderpartiet har høye ambisjoner
for kunnskapsnasjonen Norge fordi forskning er en forutsetning for
utvikling og vekst. Det å videreutvikle fremragende vitenskapelige
miljøer i verdensklasse er også etter vår vurdering en av de aller
viktigste oppgavene innenfor høyere utdanning og forskning. Norge
skal ikke være best i alt, men vi skal utnytte de forutsetningene
vi har. Vi skal være en ledende drivkraft i kunnskapsutviklingen
og ha verdensledende kompetanse innenfor områder der vi har særlige
fortrinn, komparative fordeler som er viktige for oss, for Norges
konkurranseevne og attraktivitet påvirkes selvsagt av hvor gode
kompetansemiljøene våre er. Et høykostland som Norge kan konkurrere
i kvalitet og produktivitet. På utvalgte områder skal vi ha fagmiljøer
som hevder seg i internasjonal toppklasse. Det næringslivet vi skal
leve av i framtiden, kommer til å vokse ut av næringer hvor vi er
sterke i dag.
Siden 1930 har verdiskapingen i
Norge utenfor petroleumssektoren blitt sjudoblet i realverdi. Det
er nettopp forskning og høyere utdanning som – sammen med et velferdssamfunn
der flest mulig tar del, og en klok forvaltning av naturressursene
– er de faktorene som har lagt grunnlaget for denne veksten.
Vi trenger virkemidler som gir
de aller beste forskerne ekstra gode muligheter til å skape ny kunnskap
og bidra til ny forståelse og gjennombrudd på forskningsfronten.
Det betyr at vi må utvikle virkemidler som tydeligere dyrker fram
høye ambisjoner og legger til rette for toppkvalitet. Forskningstunge
institusjoner må sikres god basisfinansiering og jobbe tett sammen
med andre aktører, som departement, forskningsråd og EU.
Det må være et mål for Norge at
vi har verdensledende forskningsmiljøer som bidrar til ny forståelse
og bedre konkurransekraft, som har evne til å møte våre samfunnsutfordringer,
og at norske fagmiljøer evner å tiltrekke seg og utvikle de beste
talentene. Og det må være et mål at de beste forskerne og studentene
har bygg og infrastruktur i verdensklasse. Her har en samlet stortingskomité,
etter forslag fra Arbeiderpartiet, nå gått sammen om at dette må
konkretiseres og innlemmes konkret og forpliktende i den nye langtidsplanen.
Det forutsetter jeg selvsagt at regjeringen følger opp.
Som vi har programfestet i Arbeiderpartiet,
trenger vi en prioriteringsliste for bygg og infrastruktur for å
legge til rette for forskning av høy kvalitet ved universitetene og
høyskolene.
Det er ikke bare vi i Norge som
leter etter virkemidler for å øke innovasjonen og fornye næringslivet.
De fleste land ser dette som et viktig grunnlag for nasjonalinntekten
sin. Et konkurransedyktig forskningssystem er avhengig av forskningsmiljøer
som hevder seg i verdenstoppen, i tillegg til stabilt gode forskningsinstitusjoner
som leverer forskning tilpasset samfunns- og næringsliv. Vi skal
ikke bare ha stjerneforskere, men vi må ha dem også. Det er her
snakk om toppene, som kan være til inspirasjon og utvikle og spre
ny kunnskap og ny viten, for det er slik at god forskning i nesten
alle tilfeller kommer ut av forskningsmiljøer av høy kvalitet.
Derfor trenger Norge en tydeligere
politikk for å fremme de aller beste miljøene, en politikk som styrker de
viktigste betingelsene for å skape verdensledende forskning. Jeg
mener at rulleringen av langtidsplanen er en god og riktig anledning
til å være ambisiøs på vegne av norsk forskning. Derfor utfordrer
jeg statsråden på dette. Selv om fremragende forskningsmiljøer var
blant hovedsatsingene i Stortingets første langtidsplan for forskning
og høyere utdanning, har Norge ikke mange nok som hevder seg i verdenstoppen.
Vi mangler en nasjonal plan for hvordan vi skal videreutvikle de
gode miljøene våre. Vi mangler rett og slett et system som legger
til rette for stabil toppforskning.
Jeg mener prinsipielt at vi alltid
må vurdere om finansieringen og organiseringen av forskningen er
god nok for å nå målene vi som nasjon har satt oss. Vi bør skjele
til hvordan andre land rigger toppforskningen sin, men samtidig
være klar over egenarten vår. Det finnes ikke identiske paralleller
til det norske systemet, med vårt skille mellom en godt finansiert
universitets- og høyskolesektor og en instituttsektor som hovedsakelig
er oppdragsfinansiert. Det betyr ikke at vi nødvendigvis har valgt
den modellen som gagner oss best til evig tid. Vi bør alltid samrå
oss med sektoren og partene. Men til sjuende og sist er dette en
viktig del av den sittende regjerings ansvar, de som styrer landet,
og som snart skal legge fram forslag til ny plan. Tidsperspektivet er
blant de rammene som må ses på. Vi i Arbeiderpartiet ser et åpenbart
behov for å tenke lenger innenfor forskningspolitikken enn vi har
gjort tidligere i Norge. Vi trenger ordninger som går lenger enn
ti år.
Det er viktig for meg å understreke
at vi har mange dyktige forskere i Norge. Noen av dem er verdensledende.
Vi i Arbeiderpartiet er godt fornøyd med sentrene for fremragende
forskning, men vi slår fast at toppforskning og det å videreutvikle
viktig kompetanse krever mer langsiktig finansiering. Det å bygge
opp og beholde posisjonen som verdensledende synes å betinge langsiktighet,
og da blir selv ikke ti år lenge nok. Dette har ulike forskningsmiljøer
påpekt, og dette har jeg også registrert at direktøren i Forskningsrådet
er enig i. Han har uttalt at det som står i interpellasjonen, er
vi alle enige om, nemlig at det er viktig å satse på toppforskning,
og at det er langsiktighet i denne satsingen. Én av utfordringene
vil være å finne finansieringsmodeller som kan videreføre de beste
av de eksisterende sentrene for fremragende forskning. En annen
vil være å ta stilling til om det skal satses innenfor universitetene,
utenfor eller begge deler.
Arbeiderpartiet har ikke de endelige
løsningene på egen hånd, men vi er svært spent på hva den ansvarlige statsråden
vil foreslå som de viktigste tiltakene for å ta vare på og videreutvikle
fremragende forskning i verdenstoppen. Jeg har registrert at det
har pågått en diskusjon i sektoren og i ulike medier etter nyttår,
at den fortsatt pågår, og at det naturlig nok er ulike syn på hva
som bør gjøres. Dette er en viktig debatt, og med denne interpellasjonen
løftes den inn i Stortinget. Det gjør vi fordi debatten om hvordan
vi best sikrer toppforskningens framtid, er viktig for Norge.
Statsråd Iselin Nybø []: La meg først få takke representanten
Nina Sandberg for å løfte dette spørsmålet og dette temaet, for
det er et tema som veldig godt kan drøftes i Stortinget, både nå
og når langtidsplanen blir lagt fram i høst.
Vi har relativt få toppforskningsmiljøer
i Norge. Det å løfte fram flere verdensledende fagmiljøer er en
viktig prioritering i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.
Men vi har allerede flere fagmiljøer som hevder seg godt internasjonalt,
og pilen peker oppover. Og det er slett ikke slik at vi mangler
virkemidler for å utvikle toppforskning.
Jeg mener at den positive utviklingen
er et resultat av at både regjeringen, Forskningsrådet, institusjonene
og fagmiljøer har vært flinke til å prioritere, til å konsentrere
og til å tenke langsiktig. For forskningens natur er langsiktig.
Å etablere toppmiljøer vil som regel kreve langt mer enn ti år,
som er det som er tidsrammen for Senter for fremragende forskning,
SFF, og da tenker jeg særlig på de valgene og de prioriteringene
som vertsinstitusjonen må gjøre før og etter senterperioden, i f.eks. forskerrekruttering,
utstyr, bygg, infrastruktur og andre strategiske investeringer.
I løpet av senterperioden legger
vertsinstitusjonen inn betydelige bidrag. SFF-bevilgningen fra Forskningsrådet
utgjør bare ca. 20 pst. av det totale budsjettet til sentrene. Resten
av midlene er kommet fra vertsinstitusjonene og andre finansieringskilder,
som f.eks. andre programmer i Forskningsrådet eller EUs rammeprogram
for forskning og innovasjon.
For at et forskningsmiljø skal
holde seg i verdenstoppen over lengre tid, krever det store og langvarige
forpliktelser fra vertsinstitusjonen. Et eventuelt nytt virkemiddel,
som f.eks. en SFF+-ordning eller tilsvarende, vil ikke endre på
det faktum at det kommer til å kreve mye fra vertsinstitusjonen.
Derfor må det også først og fremst være institusjonenes ansvar å
ivareta disse fremragende miljøene som de har. Jeg mener at institusjonene
i dag er seg bevisst det ansvaret, og at de er godt rustet for den oppgaven.
Nesten 70 pst. av forskningen på universiteter og høyskoler finansieres
over institusjonenes grunnbudsjetter, noe som er ganske høyt sammenlignet
med de aller fleste andre land.
Virkemidler fra Forskningsrådet
og EU skal supplere og stimulere kvalitetsarbeidet ved institusjonene.
Den svenske professoren Mats Benner, som på oppdrag fra Norges forskningsråd
har vurdert kvaliteten på norsk forskning som jevnt god, sa til
tidsskriftet Forskningspolitikk i 2014:
«Men en vellykket senterpolitikk
er ikke nok; i den ser man bare de absolutte toppene. Ropet på flere
SFFer og mer FRIPRO-midler er snarere et symptom på problemene,
ikke løsningen på dem. (…) endring må komme innenfra.»
Institusjonene må ha gode systemer
for å fremme og for å prioritere kvalitet, og de må tenke på kvalitet
i alt de gjør. Vi må ha en kultur for kvalitet både i forskning og
i høyere utdanning. Det er en krevende oppgave å styre universiteter
og høyskoler, og det er mange hensyn som skal ivaretas.
Jeg mener imidlertid at vi må stole
på at institusjonene klarer å ivareta den langsiktige kvalitetsforskningen, for
noe annet er nesten som å gi opp. Eller for å si det på annen måte:
Hvis det er riktig, slik som enkelte har hevdet, at SFF-miljøer
ramler sammen og smuldrer opp med en gang SFF-støtten forsvinner,
trenger vi hardere lut enn et nytt virkemiddel i Forskningsrådet.
Men heldigvis er ikke det tilfellet, for forskere fra de aller fleste
av de avsluttede sentrene fortsetter å publisere forskning i verdensklasse,
men ofte med litt endring i organiseringen av forskergruppene og
med finansiering fra andre ordninger. Det er imidlertid ingenting
som tyder på at miljøene smuldrer opp. Tvert imot vil jeg si at
mitt inntrykk er at det skjer mye positivt på institusjonene. Vi
er virkelig i ferd med å bygge en kultur for kvalitet. Alle de store
universitetene har programmer for å utvikle verdensledende forskning
og gi de beste miljøene gode arbeidsvilkår. Regjeringens støtte
til rekruttering av toppforskere, 70 mill. kr per år fra 2015 fordelt
etter noen bestemte kvalitetskriterier, har bidratt til denne utviklingen,
og aksepten for å prioritere hardere og støtte ekstra opp om de
beste har blitt større.
Det er også viktig at universitetene
og høyskolene har tydelige profiler og prioriterer noen områder
framfor andre, slik at ikke finansieringen blir for fragmentert. Det
var også et viktig premiss i og for strukturreformen.
Satsing på yngre forskere og på
studiekvalitet er også viktig for framtidig kvalitet, og i kvalitetsmeldingen
stimulerer regjeringen til utvikling av egne tilbud til de mest
talentfulle og motiverte studentene, f.eks. bruk av honours-programmer
og forskerlinjer i flere fag. Flere av SFF-ene driver forskerskoler,
og ca. 800 ph.d.- og post doc.-kandidater har tilknytning til de
21 sentrene som er etablert.
Langtidsplanen for forskning og
høyere utdanning er i seg selv et viktig verktøy for å sikre langsiktighet.
Det har vært lange linjer i forskningspolitikken i lang tid, men
det er blitt forsterket og tydeliggjort gjennom langtidsplanen.
Nå er vi jo i ferd med å revidere den langtidsplanen, og målet om
at vi skal utvikle flere fremragende fagmiljøer, vil stå fast. Det
skal være rom ved institusjonene for å sette høye ambisjoner, og
vi skal bidra til å løfte flere norske fagmiljøer inn i verdenstoppen.
I arbeidet med å revidere langtidsplanen
må vi vurdere om incentiver og virkemidler skal utvikles videre, men
vi må gjøre det på en slik måte at ansvaret ikke trekkes vekk fra
universitetene. Vi må også balansere behovet for langsiktighet mot
behovet for å slippe til nye miljøer. Fagmiljøer, institusjoner,
virkemiddelapparatet og regjeringen må sammen prioritere tøffere
på kvalitet når planene for framtiden skal legges.
Jeg ønsker denne debatten velkommen
her i dag, men jeg minner også om at langtidsplanen legges fram til
høsten, og selv om jeg ikke nå vil si hva som kommer til å ligge
der, tror jeg ikke noen blir overrasket over at dette også kommer
til å være et tema som ligger i den reviderte langtidsplanen når
den legges fram til høsten.
Nina Sandberg (A) []: Jeg takker statsråden for svaret,
men jeg blir litt bekymret når jeg hører at det er et ganske uforpliktende
svar, og synes at jeg er vitne til en litt lite offensiv holdning
i et spørsmål som er så viktig for Norge. Jeg slo i det innledende
innlegget fast at forskning er grunnleggende for framtiden, for
vekst og velferd og ikke minst for omstillingsevne. Toppforskning
kommer til å spille, eller må spille, en nøkkelrolle i dette. Det
er nettopp derfor fremragende forskning har en helt rettmessig plass
blant de viktigste målene i langtidsplanen, og det er derfor det
bør være en ansvarlig statsråds hovedprioritet å identifisere de
viktigste grepene for å nå dette hovedmålet. Jeg mener dette er en
for viktig mangel ved måloppnåelsen i norsk forsknings- og innovasjonspolitikk
til å overse og la være å utbedre.
Det er mye godt arbeid som gjøres
på institusjonene, men la meg ta det statsråden sier, på alvor.
Hun legger ansvaret på institusjonene, på deres prioriteringer,
på den kulturen som er ute på institusjonene. I et møte som jeg
hadde med Forskningsrådet i dag, ble nettopp manglende institusjonelt
handlingsrom løftet fram som en utfordring med hensyn til å nå målet
om fremragende forskning. Da synes jeg det er urovekkende at det
samlete utbyttet av ressursbruken i sektoren er så beskjedent som
det er.
Det eksterne blikket på forskningssystemet
vårt, OECDs landrapport, som jeg refererte til, viser at forskningen
er god, men ikke fremragende, og at innovasjonen i den norske økonomien
er moderat og ujevn. Det er ikke sånn vi vil ha det framover. Det
er i seg selv litt urovekkende at statsråden synes å slå seg til
ro med denne situasjonen og så skyver ansvaret nedover på institusjonene.
Verre blir det egentlig når vi vet at Norge i nær framtid kommer
til å stå overfor store omstillingsutfordringer, der vi skal ta
steget fra en sårbar og petroleumsbasert økonomi til en mer diversifisert,
bærekraftig økonomi og blir nødt til å omstille Norge til større
samfunnsmessige utfordringer knyttet til klima, aldring, digitalisering
osv. OECD konkluderer med – i juni 2017 – at norsk forskningspolitikk
slett ikke er godt nok rustet for å håndtere disse omstillingene.
Derfor vil jeg be statsråden forklare
hva hun egentlig mener om hvordan regjeringen vil legge til rette
for toppforskningen. Vil regjeringen sikre stabil finansiering og
muligheter for videre utvikling?
Statsråd Iselin Nybø []: Jeg er helt uenig med representanten
når hun gir inntrykk av at regjeringen har slått seg «til ro med»,
for hvis det er én ting regjeringen ikke har gjort, er det å ha
slått seg til ro. Dette er noe regjeringen har jobbet hardt med
de siste fire årene, og som vi også ser resultater av. Verdensledende fagmiljøer
er den av de langsiktige prioriteringene i langtidsplanen som har
fått størst budsjettvekst i den første langtidsplanperioden, og
da snakker vi om totalt 411 mill. kr. Da er ikke opptrappingsplanene
medregnet der.
SFF-ene var tidligere sånn at en
ikke kunne søke på ny etter at tiårsperioden var utløpt, uten å
gjøre endringer i prosjektet. Nå er det ikke sånn lenger. Nå kan
prosjektet søke på ny om å få en ny SFF, og sånn sett kan en også
få enda mer langsiktighet i dette.
Nå er vi på slutten av den langtidsplanen
som har gjeldt fram til nå. Den har regjeringen oppfylt, og på noen
områder er den også overoppfylt. Nå jobber vi med revideringen.
Den revideringen legges fram i høst, sammen med statsbudsjettet,
og denne regjeringen er opptatt av at vi skal ha enda flere miljøer
i verdenstoppen. Det jobber vi med, og derfor er jeg glad for at
det i dag har blitt offentlig at Norge for første gang når 2-prosentmålet
i Horisont 2020. Det betyr at våre forskere, våre flinke forskere,
er mer aktive på EUs forskningsarena enn de har vært tidligere.
De som også er i disse programmene, bidrar veldig mye i toppskiktet
vårt. De SFF-ene vi har, lykkes også veldig godt i Europa, og de
gjør det godt i Det europeiske forskningsrådet.
Jeg mener at denne regjeringen
har fulgt opp den planen som foreligger. Nå jobber vi med en revidering.
Representanten forskutterer i stor grad den debatten som kommer
til høsten. Jeg synes det er bra at vi også har en debatt nå, fordi
det løfter viktige problemstillinger som vi egentlig kan diskutere
hele veien, men det er klart at det er til høsten regjeringen legger
fram sin reviderte plan, og det er da diskusjonen for fullt vil
komme.
Regjeringen har altså ikke vært
bakpå de siste fire årene. Jeg tror Stortinget kan forvente seg
en offensiv revidert langtidsplan når den kommer til høsten. Når
det gjelder verdensledende miljøer, er det noe vi må jobbe med kontinuerlig,
men det er vertsinstitusjonene som må legge til rette for det, som
må jobbe det fram, og som også må ha hovedansvaret for det.
Marianne Synnes (H) []: Jeg er enig i at vi skal
legge til rette for sterke og varige toppforskningsmiljøer, og det
tar lang tid å bygge forskningsmiljøer i verdensklasse. Vi skal
stimulere forskningsinstitusjonene til å bygge internasjonalt ledende
fagmiljøer, men vi har satsinger som bidrar til nettopp det. Sentrene
for fremragende forskning, såkalte SFF-er, er et av våre viktigste
tiltak for å bygge toppforskningsmiljøer. I SFF-ordningen kan gode
miljøer få støtte i ti pluss ti år – de siste ti årene etter en
ny konkurranserunde. Det kan gi et svært godt grunnlag for å etablere
gode miljøer og gi våre aller beste forskere muligheter til å forfølge
problemer over lang tid, rekruttere unge talenter og tiltrekke seg
internasjonalt ledende forskere.
Jeg er derimot tilbakeholden når
det gjelder å støtte en varig finansiering av enkeltmiljøer. For
selv om ti år i noen henseender er kort tid i forskning, kan det
skje svært mye på 20 år med tanke på hva som er høyaktuelle forskningsområder
– og spesielt i tider med omstilling, som representanten Sandberg
stadig refererer til. Da vi ikke kan forvente økte budsjetter til
forskning hvert år, vil en permanent finansiering av flere etablerte
sentre kunne gå på bekostning av etableringen av nye forskningsmiljøer.
Gjennom konkurranse om forskningsmidler sikrer vi god dynamikk i
ordningen, og vi sikrer at nye, lovende miljøer kan slippe til.
Så kan jeg selvsagt være med på
å diskutere varigheten av disse sentertildelingene. Men den bør
være tidsavgrenset og konkurranseutsatt. Permanente sentre eller
satsinger må derimot være institusjonens strategiske vurdering og
ansvar. Forskningsmiljøer som er av så god kvalitet at de blir tildelt
SFF-status i ti år, eller kanskje til og med i 20 år, burde være
en selvsagt del av institusjonens strategiske satsing. Men det må
være styrets rett og plikt å bestemme hvilke fag og satsingsområder
som til enhver tid skal inngå i institusjonens strategi og satsinger.
Det skal ikke være den nasjonale
konkurransearenaen for forsknings ansvar å finansiere stadig nye
permanente sentre som er del av en UH-institusjon.
Tuva Moflag (A) []: For å ha et konkurransedyktig
forskningssystem trenger vi forskningsmiljøer som hevder seg i den
absolutte verdenstoppen, i tillegg til gode universiteter og forskningsinstitutt
som leverer forskning tilpasset samfunns- og næringsliv. Norge har i
dag en del sterke miljøer, men Arbeiderpartiet mener vi trenger
en tydeligere politikk for å fremme de aller beste forskningsmiljøene.
Å skape verdensledende toppforskningsmiljøer
krever at vi gir langsiktighet, vekstmuligheter og handlingsfrihet.
Men samfunnet må også stille krav om at miljøene skal levere. Selv
om tiårige bevilgninger til sentre for fremragende forskning, SFF-er,
er raust i det norske forskningssystemet, er ti år likevel begrenset
tid i forskningssammenheng. Det skaper usikkerhet, tapper krefter
som burde vært konsentrert om å oppnå forskningsmessige nyvinninger,
og gjør det vanskelig å planlegge langsiktig. Arbeiderpartiets utvalg
for høyere utdanning og forskning gikk inn for å opprette et nytt virkemiddel
for å skape varige toppforskningsmiljøer med grunnleggende forskning.
Selv er jeg eldrepolitisk talsperson
i Arbeiderpartiet. En av de virkelig store utfordringene vi står
overfor innen eldreomsorgen, er demens. Det er en gåte vi ikke har
løst, og som vi trenger å knytte stor oppmerksomhet til de neste
årene. Jeg vil derfor lese et sitat av forskerne Moser og Stenseth
i Aftenposten:
«Med innføringen av Senter for
fremragende forskning (SSF) i 2002 tok Norge et stort skritt fremover
for å sikre slik langsiktighet. Frem til da hadde forskere måttet
satse på bevilgninger for 3–4 år. Men med SSF-ordningen gis det
finansiering for 10 år.
Men etter 10 år med en SFFs sikkerhet
for langsiktighet, er det med dagens politikk likevel slutt. Man kan
søke om å få tildelt en ny SFF, men da må fokuset for forskningen
endres – og langsiktigheten blir brutt. Man endrer bare for å endre
istedenfor å konsentrere seg om det man er blitt gode på.»
Akkurat det utsagnet synes jeg
er skremmende, særlig med tanke på at vi ikke er i mål med å løse
demensgåten.
Nå har statsråden sittet i snart
fire måneder, og jeg regner med at hun har hatt god tid til å sette
seg inn i arbeidet med langtidsplanen som legges fram til høsten. Jeg
lurer derfor på hva statsråden konkret vil gjøre for å videreutvikle
de beste miljøene våre, og for å skape flere varige toppforskningsmiljøer.
Nina Sandberg (A) []: Jeg vil avrunde med å takke
for debatten. Det er en viktig debatt. Stortinget har et uttalt
mål om å fremme verdensledende forskning, og da bør vi kunne forvente
at regjeringen har strategier for å få det til. For Norge er jo,
som jeg sa, ikke alene om å ha disse ambisjonene. De landene vi ønsker
å sammenligne oss med, satser også på å utvikle fremragende forskningsmiljøer.
Det jeg påpeker, er ikke at det
ikke gjøres godt arbeid hos institusjonene, eller at vi nødvendigvis
bruker for lite penger. Det jeg påpeker, er at vi så langt ikke
har klart å hevde oss godt nok i verdenstoppen til tross for bevilgningene
som statsråden viser til. Vi når ikke det overordnede målet i langtidsplanen
uten klare strategier og vilje til å følge opp med handling.
Så er Norge fortsatt heldig stilt.
Vi er ikke i den samme situasjonen som mange andre land i Europa,
der forskningsmiljøene erfarer en tøffere økonomisk virkelighet,
som igjen fører til reduserte bevilgninger og bremser mulighetene
for fremragende forskere. Derfor har vi en unik mulighet til både
å rekruttere og beholde forskere som kan bidra til vårt ønske om
å styrke toppforskningen i Norge. Til å være et lite land har vi
ganske store finansielle muskler. Vi bør utnytte fortrinnene vi har,
og bygge ned de barrierene som finnes mot fremragende forskning.
Vi i Arbeiderpartiet ser framover,
og vi kan ikke være fornøyd med en regjering som lar forskningspolitikken følge
gamle spor. Vi mener at mulighetene for toppforskning handler om
kunnskapsbasert, nytenkende politikk på viktige områder, som f.eks.
rekrutteringsprosedyrer, infrastruktur, institusjonenes handlingsrom,
forskernes arbeidsvilkår, forutsigbare karriereveier m.m.
Jeg er helt sikker på at Norge
kan bli en bedre forskningsnasjon, men da må den politiske ledelsen kjenne
sin rolle, ta styring der man kan forvente det, og aktivt bidra
til at vi hevder oss i verdenstoppen. Derfor er det litt illevarslende
når statsråden ikke svarer klarere enn det hun gjør når vi i Arbeiderpartiet
tar opp problemet med langsiktig finansiering. Vi legger merke til
at statsråden svarer ganske generelt, men at hun ikke går inn i
problemet. Jeg hadde ønsket meg flere forslag til handling.
Statsråd Iselin Nybø []: La meg begynne med å si
at jeg kjenner meg ikke helt igjen i den beskrivelsen som Arbeiderpartiet
kommer med. Nå har jeg riktignok bare vært statsråd i fire måneder,
men jeg har vært stortingsrepresentant i opposisjon i fire år før
det, og min oppfatning er helt motsatt. Jeg opplever at vi har universiteter
og høyskoler som hele veien blir bedre. Vi har forskningsmiljøer
som strekker seg framover. Men vi kan aldri si oss fornøyd med det
vi oppnår innenfor denne sektoren, for målet må alltid være å bli enda
bedre. Så jeg opplever at denne regjeringen virkelig har lagt til
rette for fremragende forskningsmiljøer, og det er noe vi vil fortsette
med.
La meg bare komme med noen oppklaringer
– for det første dette med tiårige SFF-er. Før var det sånn at man kunne
søke bare for ti år, og ønsket man å søke på ny, måtte man gjøre
om prosjektet og lage et nytt prosjekt før man kunne søke en ny
SFF. Sånn er det ikke lenger. Nå kan man få en SSF i ti år, og hvis
man ønsker å fortsette, kan man søke med den samme SFF-en på ny
i ti år. Så sånn sett er det både enklere og mer langsiktig.
Så vil jeg gjøre Stortinget oppmerksom
på at ved noen tilfeller, i alle fall to, har det blitt gitt særskilt
støtte over statsbudsjettet for å videreføre enkelte forskergrupper.
Det gjelder bl.a. Bjerknessenteret ved UiB og Moser-gruppen ved
NTNU. Etter at SFF-en gikk ut, har de fått en særskilt støtte til
det.
Jeg opplever at vår sektor er opptatt
av å levere forskning i verdenstoppen. Dette er noe som de strekker seg
etter hver eneste dag, og jeg er både opptatt av og glad for at
verken universitetene eller høyskolene våre, Forskningsrådet eller
forskergruppene lever i en boble. Det er alle sammen opptatt av
kontinuerlig å forbedre seg, og derfor er jeg også glad for at når
det er forslag til forbedringer, når det er noe som ikke fungerer
for disse fremragende forskerne våre, så går Forskningsrådet i dialog
med og diskuterer med dem som innehar forskerkompetansen i verdenstoppen:
Hva er det som trengs, hva er det vi kan gjøre, hvordan kan vi legge
til rette? Og det er viktig at det skjer en evaluering, det å se
hva man kan bli bedre på – og det skjer der ute.
Og til slutt: Regjeringen jobber
nå med revideringen av langtidsplanen. Da må det framstå som ganske
åpenbart at vi ikke i denne salen, her og nå, kan legge fram alle
de tiltakene som vi nå jobber med å få lagt fram til høsten. Jeg
synes det er nyttig å diskutere dette nå, men det er når den reviderte
langtidsplanen legges fram til høsten, regjeringen vil legge fram
helheten i sin forskningspolitikk.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 10 er dermed omme.