Stortinget - Møte onsdag den 2. mai 2018

Dato: 02.05.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhald

Sak nr. 2 [11:23:35]

Redegjørelse av utenriksministeren og forsvarsministeren om kampen mot ISIL

Talarar

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: La meg først få takke for muligheten til igjen å redegjøre for Norges engasjement i kampen mot ISIL og for vår bredere sivile innsats i Irak og Syria.

Regjeringa har konsultert regelmessig og grundig med Stortingets organer om våre bidrag i kampen mot ISIL. Dette har vært viktig for regjeringas vurderinger og håndtering.

Innledningsvis vil jeg også få takke alle dem som på ulike måter har bidratt og som fortsatt bidrar til bekjempelsen av ISIL og humanitær og stabiliserende innsats. Det redder liv, det lindrer nød og er viktig for regional stabilitet og for norsk sikkerhet. Det verdsettes høyt av regjeringa.

ISIL har vokst fram i en region destabilisert av sviktende styresett, politisk undertrykking og sekteriske spenninger. Konfliktene i Syria og Irak har også bidratt til å skape den største flyktning- og migrasjonsstrømmen i regionen og til Europa i nyere tid.

Fra 2014 ble flere av de viktigste byene i Irak og Syria raskt underlagt ISILs terrorvelde. Historiene vi senere kjenner fra byer som Mosul og Raqqa, vitner om en terrororganisasjon mer brutal enn noe vi har sett de siste tiårene.

ISIL utgjorde en betydelig trussel ikke bare i regionen, men også i Vesten og Europa. I terrorgruppens selverklærte hovedsete Raqqa planla ISIL en rekke terrorangrep mot Vesten. Mange av disse ble gjennomført i europeiske byer. Verken irakiske eller syriske myndigheter var i stand til å bekjempe terrorgruppas raske framvekst.

FNs sikkerhetsråd gjorde det klart: Det internasjonale samfunnet måtte benytte alle nødvendige virkemidler for å stanse ISILs ødeleggelser. Dette var bakgrunnen for at Norge sluttet seg til den internasjonale koalisjonen for å bekjempe ISIL.

I dag står vi på terskelen til en ny fase i kampen mot ISIL. Koalisjonen og lokale aktører har frigjort det meste av områdene ISIL tidligere kontrollerte. Men selv om ISIL er betydelig svekket, kontrollerer de fremdeles enkelte lommer i Syria, og de er fortsatt til stede i Irak. En militær innsats er derfor fortsatt nødvendig.

Vi må forvente at gruppa også framover vil forsøke å destabilisere sårbare stater og områder.

Det er bekymring for at ISIL styrker seg andre steder, som i Afghanistan, Nord-Afrika og Sahel. Dette er en utvikling som uroer berørte land, og som koalisjonen og internasjonale organisasjoner følger tett.

I tillegg utgjør ISIL stadig en alvorlig trussel mot Europa. Selv om en rekke terrorangrep mot Europa er avverget, har ISIL fortsatt evne til å radikalisere, rekruttere og inspirere til angrep utenfor Syria og Irak. Terrorgruppas såkalte virtuelle kalifat på internett består. Fremmedkrigere og deres retur er også fremdeles et betydelig problem både i Europa og i Syria og Irak.

Hvordan ulike land håndterer fremmedkrigere og deres familier de kommende årene, vil påvirke trusselbildet nasjonalt og regionalt. Kampen mot ISIL og annen voldelig ekstremisme må også tas her hjemme.

Av de rundt 100 norsktilknyttede fremmedkrigerne som har reist til Syria og Irak, er rundt 30 drept. Mellom 30 og 40 befinner seg fortsatt i ISILs gjenværende områder, og om lag 40 har returnert til Norge. Vi kan forvente at også kvinner med tilknytning til fremmedkrigere, og barn av disse, vil ønske å returnere. Regjeringas handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme har tiltak rettet også mot denne gruppa.

Vi må jobbe langsiktig og forebyggende for å forhindre rekruttering til voldelig ekstremisme.

Det er viktig med en helhetlig FN-innsats i møte med globale sikkerhetstrusler som terrorisme og voldelig ekstremisme. I 2017 etablerte Norge sammen med Jordan en permanent vennegruppe for FNs arbeid med forebygging av dette.

Norge har også tatt flere internasjonale initiativ for å inkludere ungdom, kvinner og sivilt samfunn i forebyggingsarbeidet.

Regjeringa har tidligere understreket at kampen mot ISIL ikke vil være over når gruppa er territorielt slått. En militær framgang er lite verdt dersom den ikke konsolideres gjennom politiske, sivile og økonomiske tiltak som kan legge grunnlaget for en fredelig utvikling over tid.

Den internasjonale koalisjonen mot ISIL består nå av 75 stater og organisasjoner og er et sterkt uttrykk for den globale viljen til å stå samlet i kampen mot internasjonal terrorisme. Koalisjonen har helt siden opprettelsen hatt en bred strategi, hvor ISIL bekjempes med både sivile og militære virkemidler.

Norge har siden 2014 vært aktiv på alle fem områder av koalisjonens innsats.

For det første: Vi stiller med militære styrkebidrag. Forsvarsministeren vil redegjøre nærmere for dette. Vi har vært åpne om våre folkerettslige vurderinger knyttet til styrkebidragene og offentliggjort to notater om det folkerettslige grunnlaget for våre militære bidrag. Så vidt vi vet, er det første gang at sånne folkerettslige vurderinger har blitt offentliggjort i Norge.

For det andre: Vi bidrar med stabiliseringsmidler i Irak og i Syria.

For det tredje: Vi bidrar til å hindre rekruttering av fremmedkrigere og til å kartlegge fremmedkrigere som forsøker å returnere.

For det fjerde: Våre nasjonale eksperter har deltatt i et arbeid for å analysere ISILs finansieringsgrunnlag, spesielt fra olje- og energisektoren. Dette har bidratt til å redusere ISILs tilgang til noen av deres viktigste finansieringskilder.

For det femte: Vi bidrar med kompetanse og ressurser til kampen mot ISILs propaganda- og rekrutteringsapparat. I samarbeid med koalisjonen har viktige internettaktører blokkert tilgang til store mengder ekstremistisk propaganda.

I tillegg er Norge en betydelig humanitær giver til Syria og Irak.

Irak er fortsatt i en økonomisk, sosialt og sikkerhetsmessig krevende situasjon. ISIL har mistet sitt territorielle kalifat, men så lenge flere av årsakene til at ISIL vokste fram, fremdeles er til stede, vil gruppa også fortsette å eksistere. Vi ser at ISIL fortsetter å utføre angrep, særlig i sjiadominerte områder i Irak. På den måten bidrar de til ytterligere sekteriske splittelser. På sikt kan det igjen destabilisere landet og øke faren for en ny voldsspiral.

Den humanitære situasjonen i Irak er krevende. Selv om over halvparten av de internt fordrevne har returnert til sine hjem, er fortsatt 2,3 millioner irakere flyktninger i eget land. Ikke alle har hjem å vende tilbake til. Det er et betydelig behov for minerydding i store deler av landet. Mange har også opplevd seksuell og kjønnsbasert vold – især under ISILs styre, men også etter frigjøringen.

En forutsetning for å hindre at ISIL eller andre terrorgrupper får fotfeste, er at grunnleggende behov som sikkerhet, arbeidsplasser, mat, helse og skolegang ivaretas av myndighetene.

Umiddelbare stabiliseringstiltak er derfor en hovedprioritering for koalisjonen framover. Norge er en betydelig bidragsyter til dette.

Regjeringa øker i år støtten til Irak til 350 mill. kr, inkludert nysalderingen fra desember 2017. Det er en økning på 20 pst. Av dette går 260 mill. kr til stabiliserende og sårbarhetsreduserende tiltak. Det inkluderer støtte til kampen mot seksuell og kjønnsbasert vold og til å ta vare på dem som har blitt utsatt for den type vold.

Vi kan vise til gode resultater av den norske innsatsen så langt. Befolkningen i frigjorte områder opplever en stadig forbedring av grunnleggende samfunnstjenester.

Bare i Mosul har FNs fond for rask stabilisering bidratt til at mer enn 375 000 barn har gjenopptatt skolegangen sin. Tallet øker stadig.

Gjenoppbygging tar tid. Irak er avhengig av langsiktig bistand fra det internasjonale samfunnet. Eksempelvis har FN anslått at det vil kunne ta mellom 40 og 50 år å rydde Irak for miner og eksplosiver. Humanitær minerydding er derfor høyt prioritert som en del av den norske støtten. I tillegg bidrar Norge langsiktig gjennom bl.a. Olje for utvikling-programmet.

Det er imidlertid irakiske myndigheter som har hovedansvaret for stabiliseringen og gjenoppbyggingen. Som et mellominntektsland bidrar Irak selv med anslagsvis 80 pst. av den totale humanitære responsen, men landet har fortsatt behov for ekstern støtte.

Irakiske myndigheter har også et spesielt ansvar for det pågående rettsoppgjøret etter konfliktene, og for at det gjennomføres sånn at rettssikkerhetsgarantier ivaretas. Dette har vi også tatt opp med irakiske myndigheter. Rettssystemet er sterkt overbelastet på grunn av det høye antallet mistenkte ISIL-krigere og -støttespillere. Men kampen mot ISIL må føres med respekt for menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett. Uten rettferdig rettergang risikerer Irak på ny å nøre oppunder motsetningene i befolkningen. Det har vært viktig å understreke i koalisjonens arbeid overfor irakiske myndigheter.

Om en drøy uke går irakerne til valg. Dersom det blir en mer politisk inkluderende regjering, vil Irak lettere kunne ta et oppgjør med ISIL og andre former for voldelig ekstremisme. Et politisk inkluderende styresett, reformer og forsoning må til for å skape langvarig stabilitet i landet.

Valget blir også avgjørende for landets forhold til omverdenen. Vi er avhengig av myndigheter som fortsatt ønsker å samarbeide om utfordringene som ISIL og annen terror utgjør for Irak, regionen og resten av verden.

La meg gå over til situasjonen i Syria. Konfliktene i Syria har skapt enorme ødeleggelser og lidelse. Millioner har flyktet til nabolandene. Mange har også flyktet til Europa.

ISIL kontrollerer fortsatt noen lommer øst i landet. Kampene i Nord-Syria har imidlertid ført til at de kurdiske gruppene som har bekjempet ISIL, nå i stedet fokuserer på å forsvare seg mot de tyrkiske styrkene. Det har igjen redusert det militære presset mot ISIL i de gjenværende områdene terrorgruppa kontrollerer. Det er viktig at presset på ISIL i disse lommene gjenopptas. ISIL må ikke få beholde områder under sin kontroll.

Det er også viktig å innrette innsatsen vår sånn at vi sikrer at ISIL ikke kan komme tilbake til allerede frigjorte områder. Befolkningen må oppleve at sikkerhetssituasjonen bedres, og at de kan komme tilbake til hjemmene sine.

Stabiliseringsinnsats i frigjorte områder i Syria er imidlertid mer utfordrende enn i Irak. Det er fordi det er utelukket å samarbeide med myndighetene på tilsvarende måte som i Irak. Men på noen områder og via enkelte kanaler er det mulig. I 2018 har vi satt av 200 mill. kr til stabilisering og humanitære tiltak for å redusere sårbarhet i Syria – såkalt early recovery. Dette inkluderer rehabilitering innenfor de humanitære kjerneområdene. Eksempler er medisinsk utstyr, nødvendig vedlikehold av skoler og helseklinikker, lokalt landbruk og matproduksjon og reparasjon av vann- og avløpssystemer. Vi støtter ikke bygging av nye sykehus eller større infrastrukturprosjekter. Minerydding og utdanning er to områder vi ønsker å prioritere enda høyere framover.

Det er fortsatt ingen politisk løsning på konflikten mellom det syriske regimet og opposisjonen og de ulike partenes støttespillere. President Assad får militær støtte fra Russland og Iran og mener å kunne vinne konflikten militært. Han synes å ha liten vilje til å forhandle.

Men det er bare en politisk løsning som vil kunne gi den syriske befolkningen langvarig stabilitet og en fredelig utvikling. Det er igjen viktig for å unngå at terrororganisasjoner som ISIL får vokse fram.

Norge har lenge understreket at Assad ikke kan være en del av den langsiktige politiske løsningen.

FN har hittil avholdt ni forhandlingsrunder i Genève som del av denne politiske prosessen, men partene har ikke noen gang forhandlet direkte med hverandre.

Norge støtter FNs fredsmeklingsinnsats, både politisk og økonomisk. Løsningene for Syria og andre land i konflikt blir mer bærekraftige dersom også kvinner og sivilt samfunn involveres i fredsprosessene. Derfor er Norge bl.a. pådriver for at syriske kvinner og sivilsamfunnsrepresentanter skal bidra i Genève-prosessene.

Grusomme krigsforbrytelser er begått i løpet av den over sju år lange krigen i Syria. Det er viktig at de ansvarlige for slike forbrytelser stilles til ansvar for sine gjerninger. Norge bidrar derfor til prosjekter som innhenter bevis for brudd på internasjonal humanitærrett og internasjonale menneskerettigheter i Syria.

Norge og vestlige land er enige om ikke å bidra til gjenoppbygging i Syria før en troverdig og inkluderende politisk overgangsprosess er i gang. Vi ønsker ikke at bistandsmidler utnyttes av det syriske regimet for å støtte opp under egen legitimitet.

Selv om forholdene i Syria i dag ikke ligger til rette for den type langsiktig utviklingsinnsats, er behovene for umiddelbare humanitære tiltak og stabiliseringstiltak enorme. Over 13 millioner mennesker trenger humanitær hjelp i Syria, og over 5 millioner av dem er barn.

Vår humanitære bistand skal redde liv, lindre nød og beskytte sivile og er forankret i prinsippene om humanitet, nøytralitet, upartiskhet og uavhengighet. Norge yter denne bistanden basert på humanitære behov, og derfor yter vi den i både regime- og opprørskontrollerte områder. Den humanitære bistanden inngår ikke som en del av kampen mot ISIL, men vi vet samtidig at konflikter og humanitære lidelser kan skape grunnlag for at terrororganisasjoner som ISIL vokser fram.

Norge har siden begynnelsen av konflikten mellom regimet og opposisjonen vært en av de største humanitære bidragsyterne til Syria. I 2016 ga Norge et løfte om 10 mrd. kr for å hjelpe mennesker i Syria og nabolandene i perioden 2016–2019. Ved utgangen av dette året vil vi ha gitt til sammen minst 7,5 mrd. kr siden det tidspunktet, og vi oppfyller løftet som planlagt innen 2019. For i år er den norske støtten til Syria og nabolandene på 2,25 mrd. kr.

Norske bidrag til å avhjelpe krisen i Syria og nabolandene har så langt ført til flere resultater. To eksempler:

  • Rundt én million mennesker i Syria har fått tilgang til vann- og sanitærfasiliteter.

  • 1,2 millioner syriske flyktninger i Jordan og Libanon har mottatt støtte til mat gjennom kontantkort eller kuponger via Verdens matvareprogram, WFP.

Barn og ungdom er krigens største tapere. Mange har mistet alt: familie, venner og skolegang. Det er samtidig disse barna som kan sikre Syria en framtid den dagen krigen er over. 15 pst. av det norske Syria-løftet går til utdanning. Norge er et av veldig få land som øremerker så store summer til dette formålet. Med støtte fra bl.a. Norge har mer enn 1,2 millioner barn i Syria og nabolandene fått utdanning gjennom FNs barnefond, UNICEF. Nesten halvparten av disse er jenter. Da jeg deltok under Brussel II-konferansen i forrige uke, gjentok flere sentrale FN-organisasjoner og andre humanitære organisasjoner det store behovet for å prioritere støtte til utdanning. Det er svært viktig for framtida, men det er også viktig for å gi barn og unge en flik av normalitet i en ellers unormal og dramatisk situasjon.

Under de to siste Syria-konferansene, der Norge var medarrangør, fikk vi også etablert overordnede avtaler med nabolandene om utdanning og sysselsetting. Dette innebærer at nabolandene tilrettelegger for grunnutdanning for syriske barn, i tillegg til yrkesutdanning og sysselsetting for syriske flyktninger. Utdanning er viktig for å bygge samfunn og ikke minst for å unngå at unge rekrutteres til ekstremistiske organisasjoner.

La meg si noe om politiske utfordringer vi både har stått overfor og vil stå overfor i tida framover.

I Irak er det en risiko for at latente sekteriske og etniske spenninger blusser opp igjen nå som ISIL på det nærmeste er territorielt bekjempet. Denne risikoen forsterkes av at irakiske myndigheter av kapasitetshensyn har måttet benytte flere militser, inkludert sjiamilitser med sterk tilknytning til Iran, for å ta tilbake områder fra ISIL og trygge disse områdene.

Militsenes nærvær har en destabiliserende effekt i sunnidominerte områder og blant sårbare minoriteter som kristne og jesidier. Militsenes politiske arm ligger an til å gjøre det godt i neste ukes parlamentsvalg. Det kan få negative følger for det videre stabiliseringsarbeidet i Irak og for mulighetene til å dempe de sekteriske spenningene som var en medvirkende årsak til ISILs framvekst og rekruttering.

ISIL var og er en ekstremt brutal fiende. ISIL brukte systematisk sivilbefolkningen som levende skjold. Det gjorde frigjøringen av Mosul og Raqqa svært krevende. Koalisjonen og irakiske sikkerhetsstyrker la stor vekt på å unngå sivile tap. Det har vært viktig for irakiske myndigheter at sikkerhetsstyrkene kunne vinne befolkningens tillit.

Menneskerettighetsorganisasjoner har imidlertid anklaget koalisjonen og flere av dens samarbeidspartnere for tilfeller av brudd på folkeretten. Dette er noe koalisjonen tar alvorlig, og etterforsker. Koalisjonen legger stor vekt på at kampen mot ISIL føres i tråd med humanitærretten. Brudd på humanitærrettens regler er uakseptabelt, uansett hvem som måtte begå dem.

Det vil alltid være risiko forbundet med bistand til land i konflikt.

Afghanistan-utvalgets rapport peker på hvor krevende det er for utenforstående å bidra til at lokale styresmakter styrker egen legitimitet i befolkningen. Dersom giverne ikke har kjennskap til lokale maktallianser og andre forhold, er det vanskelig å vinne tillit på vegne av en sentralregjering.

Stabiliseringsarbeidet i Irak foregår i tett dialog med både føderale og lokale myndigheter. Områdene som prioriteres, er der behovene er størst, uavhengig av sekterisk og etnisk tilknytning. Norges stabiliseringsinnsats i Irak kanaliseres dessuten gjennom partnere som kjenner de lokale forholdene, og som har gode antikorrupsjonsrutiner.

I Syria kan uavhengige og upartiske humanitære aktører bli stemplet som samarbeidspartnere med enten regimet eller opprørsgrupper. En sånn politisering av humanitær bistand tar vi avstand fra. Hjelpen må nå fram til nødlidende uansett hvilket område de befinner seg i, eller hvilken side av konflikten de har stått eller står på. Dette er et grunnleggende prinsipp i det humanitære arbeidet.

De interne spenningene i Syria og Irak forsterkes ved at regionale aktører øver innflytelse med et bredt spekter av virkemidler. Både i Syria og i Irak ser vi en internasjonalisering av interne konflikter. Særlig synlig er Irans maktutøvelse, men også Tyrkia og andre aktører spiller viktige roller. Maktforholdene er i stadig endring. Russland er et eksempel. Landet har de siste årene fylt et maktvakuum i regionen og økt sin innflytelse ytterligere ved å støtte Assad-regimet militært.

Det regionale maktspillet er krevende å forholde seg til, og det er viktig i det landskapet å bevege seg forsiktig og med stor fleksibilitet. Det gjelder ikke bare militære bidrag, men også det sivile engasjementet. Her, som i andre komplekse konfliktområder, vil faren for utilsiktet å involveres i lokale og regionale konflikter alltid være til stede. Våre lokale og internasjonale samarbeidspartnere kjenner regionen godt, og vi holder også selv jevnlig kontakt med lokale myndigheter.

La meg også avslutningsvis understreke at Norges militære innsats har vært og skal være begrenset til kampen mot ISIL. Norsk innsats skal bidra til å stabilisere frigjorte områder for å hindre at ISIL igjen får fotfeste. Det er krevende, men det er ikke umulig. Vi holder tett kontakt med allierte, partnere og lokale myndigheter vi samarbeider med på bakken, for så langt som mulig å sikre at våre midler bidrar til dette målet.

Vi må sikre at det vi har oppnådd i kampen mot ISIL, ikke går tapt. Vi skal også fortsette å ta vår del av ansvaret.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: La meg aller først få slutte meg til utenriksministerens takk for anledningen til å gjøre rede for Norges militære bidrag i kampen for å bekjempe ISIL. Beslutning om bruk av militærmakt er blant regjeringens aller mest alvorlige oppgaver. Nær kontakt med Stortinget er derfor viktig i slike saker.

Dette er særlig viktig ved innsats som skjer under så krevende og skiftende forhold som innsatsen mot ISIL, hvor vi hele tida må vurdere og tilpasse innsatsen slik at den når sine målsettinger.

2018 tegner til å bli et overgangsår for kampen mot ISIL i Irak. De irakiske myndighetenes behov vil justeres i tråd med endringene i utfordringsbildet.

Planen nå er en gradvis reduksjon og justering av innretningen av den internasjonale innsatsen i takt med at Iraks sikkerhetsstyrker settes i stand til å håndtere den resterende trusselen fra ISIL.

På samme tid må vi være beredt på at situasjonen kan endre seg. Den internasjonale koalisjonen som støtter Irak, må tilpasse planen til situasjonen på bakken, i nær kontakt med irakiske myndigheter.

Min redegjørelse vil legge særlig vekt på fire forhold:

  • innretningen av våre militære bidrag

  • det rettslige grunnlaget for den norske militære innsatsen

  • resultater vi har oppnådd, erfaringer vi har gjort oss, og planer vi har for Norges videre engasjement

  • forhold som krever særlig oppmerksomhet

Innretningen av våre militære bidrag bygger på grunnprinsippet i operasjon Inherent Resolve, som er at ISIL skal bekjempes av irakiske styrker og av lokale partnere i Syria. Koalisjonsstyrkene skal støtte dem gjennom å tilby relevant trening og øving. Enkelte avdelinger skal også yte rådgivning og operativ støtte til operasjoner der det er behov. Dette ligger også til grunn for Norges støtte.

Norge høster anerkjennelse for våre militære bidrag. For det første holder våre bidrag høy kvalitet og bemannes av personell med lang erfaring. For det andre har Norge vist evne til kontinuerlig å justere innretning og innsats i takt med at kampen mot ISIL utvikler seg og koalisjonens behov endres.

Som ett eksempel: Norge flyttet det konvensjonelle styrkebidraget fra Nord-Irak på riktig tidspunkt, slik at vi kunne spille en sentral rolle i frigjøringen av de siste ISIL-okkuperte områdene i Anbar-provinsen i Irak.

I 2018 består Forsvarets bidrag til kampen mot ISIL av to hovedkomponenter på til sammen 110 personell.

Hæren stiller et konvensjonelt styrkebidrag som skal trene og rådgi ledelsen i irakiske hærstyrker, primært på divisjons- og brigadenivå. Bidraget er forlagt ved Al Asad-basen i Anbar-provinsen, hvor både Irak og koalisjonen har styrker.

Virksomheten skjer nå primært på basen og i de irakiske hovedkvarterene. Norsk personell må imidlertid også kunne følge irakiske styrker på operasjoner i felt, i tråd med koalisjonens planer. Det er nødvendig for å sikre at trening og rådgivning er relevant og realistisk. Det er også viktig for å bygge respekt hos våre irakiske partnere, slik at de vil lytte til våre råd og lære av våre holdninger. Forsvarets spesialstyrker stiller et styrkebidrag som skal trene, rådgi og støtte irakiske sikkerhetsstyrker når de forbereder og gjennomfører operasjoner i Irak.

Det har de siste ukene vært oppslag i media om det norske spesialstyrkebidraget som tidligere opererte i Syria. De opererte i 2016–2017 sammen med lokale partnere i Syria for å bekjempe ISIL-grupper som truet Irak. Innsatsen ble avsluttet i oktober 2017, da de operative behovene endret seg.

Jeg vil presisere at lokale partnere ble grundig undersøkt av koalisjonen før Forsvaret innledet samarbeid. Koalisjonens støtte har hele tida forutsatt at partnerne kun skulle kjempe mot ISIL. I løpet av samarbeidet fulgte vårt personell disse avdelingene tett, og forvisset seg om at de ikke kjempet mot andre enn ISIL.

I 2018 stiller Forsvaret i tillegg en kirurgisk enhet i seks måneder for å dekke koalisjonens behov for sanitetsstøtte. Denne enheten består av om lag 20 personell. Den deployerte i begynnelsen av april til Anbar-provinsen, hvor den vil stå i seks måneder.

I tillegg til disse har Forsvaret en logistikkbase i Jordan for å understøtte den norske innsatsen i Irak, samt stabsoffiserer i koalisjonens hovedkvarter i Bagdad og Kuwait.

Det folkerettslige grunnlaget for vår innsats i Irak er den irakiske regjeringens anmodning om internasjonal støtte for å bekjempe ISIL. Norske styrker i Irak er altså til stede etter invitasjon og samtykke fra irakiske myndigheter.

Den internasjonale støtten koordineres gjennom den amerikanskledede operasjonen Inherent Resolve.

Det nasjonale rettsgrunnlaget for de norske styrkebidragene framgår av flere kongelige resolusjoner. Disse er justert og fornyet i tråd med framgangen i kampen mot ISIL og endringene på bakken. Det er en grunnleggende forutsetning at innsatsen skal ha som formål å støtte irakiske sikkerhetsstyrker underlagt sentrale myndigheters kontroll i deres kamp mot ISIL. Koalisjonen skal yte trening, rådgivning og støtte.

Formelt sett er de norske styrkene kommandomessig overført til koalisjonen, slik det er vanlig i slike flernasjonale operasjoner. Det er likevel et krav om at bidragene alltid opptrer i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser, norsk lov og de begrensninger som er fastsatt i resolusjonene.

Engasjementsreglene, altså reglene om når de norske styrkene kan bruke makt, er fastsatt nasjonalt av forsvarsministeren i tråd med vanlig praksis. De norske styrkebidragene kan bruke væpnet makt når de blir angrepet eller utsatt for betydelig fare.

Siden det først og fremst er irakiske styrker som skal bekjempe ISIL, vil de norske styrkene primært ha behov for å anvende makt for selvforsvar eller styrkebeskyttelseshandlinger. Når norske styrker følger irakiske avdelinger i felt under operasjoner, må styrken kunne forsvare seg selv, koalisjonen og sin irakiske partnerstyrke dersom disse blir angrepet.

Spesialstyrkebidraget har også rett til maktbruk i sin støtte til irakiske sikkerhetsstyrkers operasjoner mot ISIL. Av hensyn til våre styrkers sikkerhet kan jeg ikke gi videre detaljer om engasjementsreglene i denne åpne sesjonen.

Det er viktig for regjeringen at våre soldater har full rett til å forsvare seg selv og sine partnere når vi sender dem ut på farefulle oppdrag.

Imponerende resultater er oppnådd i kampen mot ISIL. ISIL har mistet nesten alt territorium de holdt i Irak, og det meste av det de holdt i Syria.

De irakiske styrkene har utviklet seg til å bli en kompetent og robust organisasjon. Det er de som har stått i front mot ISIL, det er de som har tatt tap for å slå ISIL tilbake, og det er de som har vunnet landet sitt tilbake fra terroristene. Dette sikrer at Irak kan gjennomføre parlamentsvalg senere denne måneden, og har bidratt til at landet er mer stabilt og styringsdyktig enn det har vært på mange år.

Den internasjonale støtten har også vært imponerende, og har vært avgjørende for de irakiske styrkenes framgang. Gjennom et nøye tilpasset, og ikke for stort, nærvær på bakken har koalisjonen unngått å frata vertslandet eierskapet i kampen mot opprørerne, og unngått gnisninger med Iraks innbyggere.

På samme tid ser vi at ISIL ennå ikke er nedkjempet. Særlig på syrisk side er organisasjonen i ferd med å styrke seg igjen. Dette er en trussel mot dem som bor i disse områdene. Det kan også utvikle seg til en trussel som på ny kan true deler av Irak.

Ved at ISIL på det nærmeste er territorielt bekjempet, går Irak nå inn i en ny fase. Den internasjonale støtten til Irak vil speile dette. Koalisjonen vil gjøre to tilpasninger:

For det første vil man dreie støtten fra offensive operasjoner i retning stabiliseringsoperasjoner. Det vil legges mer vekt på å opprettholde lov og orden ved hjelp av politi og med støtte fra militære avdelinger, samtidig som man må bistå Irak i fortsatt å gjennomføre offensive operasjoner mot gjenværende ISIL-krigere og være i stand til å møte en vedvarende terrortrussel.

For det andre vil det internasjonale engasjementet vektlegge sivil innsats for gjenoppbygging og for å fremme Iraks demokratiske institusjoner. Det vil imidlertid trolig være behov for internasjonalt militært nærvær i Irak i lang tid framover.

Landets fortid er så ustabil og voldelig at det ville være naivt å tro at Irak kan bygge en stabil framtid uten fortsatt internasjonal militær støtte som kan hindre ISILs tilbakekomst. Vi må imidlertid løpende vurdere hvordan denne støtten kan gjøres så liten som mulig, uten å true de resultatene som er oppnådd de siste årene.

NATO vurderer en viss utvidelse av sitt nåværende engasjement i Irak. Regjeringens posisjon er at NATO skal avgrense seg til å supplere koalisjonens kapasitetsbygging av irakiske sikkerhetsstyrker. NATO skal ikke ha noen operativ rolle, og engasjementet skal ha begrenset størrelse. En viktig betingelse er at koalisjonen videreføres og støtter NATO med styrkebeskyttelse og logistikk. Regjeringen vil vurdere mulige norske bidrag etter hvert som NATOs planer konkretiseres.

Som sagt, beslutning om bruk av militærmakt vil alltid være blant en regjerings mest alvorlige handlinger. Bruk av militærmakt for å stanse eller begrense voldelige konflikter i andre land stiller oss overfor forhold som krever særskilt oppmerksomhet og krevende vurderinger.

For det første må vi vite at vi har rettslig grunnlag både i folkeretten og etter norsk rett til å gripe inn.

For det andre må vi kunne stå for at vi sender våre beste unge menn og kvinner i krevende oppdrag utenfor Norge, innsats som kan innebære livsfare. Vi må kunne stå inne for at det Norge søker å oppnå, står i forhold til risikoen vi pålegger våre soldater.

En stor risiko ved bruk av militærmakt ute er at vi skaper eller opprettholder større problemer enn vi løser. For å sikre at vårt militære engasjement demper konflikt og minsker menneskelig lidelse, må vi ha en klar strategi for hvordan vi skal unngå dette. Godt utdannet og trent personell er nødvendig for å klare dette, sammen med klare kommandolinjer og klare engasjementsregler. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig.

Det viktigste er å ha en god plan for hvordan vår militærmakt skal stanse heller enn fortsette en voldelig konflikt.

Jeg vil hevde at regjeringen har en god plan for innsatsen i Irak. Målet er å bidra til å bekjempe ISIL og hindre at organisasjonen på ny truer Irak. Planen er godt fundert i norsk lov og i folkeretten. Situasjonen i regionen er imidlertid uoversiktlig og uforutsigbar. Vi kan ikke si at ISIL er varig nedkjempet verken i Irak eller i Syria.

Vi har heller ikke virkemidler for å kontrollere eller begrense hvordan lokale partnere opptrer etter at vi har avsluttet samarbeidet. Men som statsministeren sa i sin redegjørelse om Norges bidrag i kampen mot ISIL i november 2016: Dette er ikke en kamp vi velger, det er en kamp vi må ta. For alternativet – ikke å gjøre noe – vil være så mye verre.

Norges bidrag er godt integrert i den internasjonale innsatsen for å bekjempe ISIL i Irak og Syria. Også dette er en plan som så langt er gjennomført på en god måte. Som utenriksministeren har vist, består den av et bredt sett politiske, sivile og økonomiske tiltak, i tillegg til militære virkemidler. Videre vil jeg hevde at innsatsen viser evne til å tilpasse seg utviklingen i landet og regionen.

Norge yter tellende bidrag, gjennom de militære avdelingene vi sender, og gjennom regjeringens og Forsvarets løpende innsats for å tilpasse våre bidrag de gjeldende behov.

Som redegjørelsen viser, har innsatsen mot ISIL hittil vært vellykket. Regjeringen er seg imidlertid bevisst at konfliktene i Irak og Syria har sammensatte årsaksforhold. Konfliktene skifter raskt karakter. Ved å håndtere et problem stilles vi raskt overfor nye utfordringer. Vi kommer til å oppleve tilbakeslag.

Jeg vil imidlertid hevde at trusselen fra ISIL krevde en kraftfull internasjonal reaksjon. Det var ikke aktuelt for regjeringen at Norge ikke skulle bære sin del av ansvaret.

Til slutt vil jeg takke norske menn og kvinner i uniform som utgjør vår militære innsats i Irak. De aksepterer farer og forsakelser for å sette Norge i stand til å bidra til fred i Irak. Familiene deres hjemme må tåle usikkerhet og forsakelse. For dette takker jeg norsk militært personell i Irak, og jeg takker familiene rundt dem som er her hjemme. Jeg takker på vegne av regjeringen, og jeg takker på vegne av meg selv.

Presidenten: Etter hva presidenten forstår, ønsker Stortinget at redegjørelsen sendes rett til komité. Presidenten vil derfor, i henhold til Stortingets forretningsorden § 45 første ledd bokstav c, foreslå at redegjørelsen om kampen mot ISIL sendes utenriks- og forsvarskomiteen. Den annonserte debatten vil dermed utgå.

Foreligger det noen innvendinger mot dette? – Det anses vedtatt.