Presidenten: Etter
ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at
taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og
3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at
det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til fem
replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og
at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Marianne Haukland (H) [] (ordfører for saken): Det
er blitt pålagt denne komiteen å behandle representantforslaget
fra Åslaug Sem-Jacobsen, Per Olaf Lundteigen og Siv Mossleth om
å utrede de samfunnsøkonomiske gevinstene og kostnadene ved istandsetting
av verdensarvobjektet Tinnosbanen enten til ren museumsbane eller
til en jernbanestrekning som også kan transportere gods og tømmer.
Tinnosbanen er en del av norsk industrihistorie
i verdensarvområdet Rjukan–Notodden, som i 2015 ble skrevet inn
på UNESCOs verdensarvliste. Verdensarvstatusen er også årsaken til
at det påligger familie- og kulturkomiteen å behandle denne saken.
Det har ikke vært mye motstridende
meninger i komiteen om statusen til Tinnosbanen. Da søknaden om
å bli verdensarvområde ble vedtatt, ble Tinnosbanen også omtalt,
der staten uttrykte intensjon om å oppgradere strekningen til «kjørbar
stand». Komiteen tolker Norges søknad som en forpliktelse som også
gjelder Tinnosbanen, som er den første elektrifiserte banen, en viktig
del av norsk industriarv. Høyre og komiteen mener at den beste måten
vi kan ivareta kulturarven på, er ved bruk og vedlikehold som følger
av slik bruk.
Det er Samferdselsdepartementet
som har ansvaret for alle toglinjer, og strekningen er også omtalt
i Bane NORs forslag til langtidsplan 2018–2029. Parallelt med behandlingen
av denne saken ble også strekningen tatt inn i jernbanens handlingsplan
for jernbanesektoren i samme tidsperiode.
Vi oppfatter at det er stor vilje
fra regjeringen til å innfri forpliktelsene som ble skissert i søknaden
om status som verdensarv, og komiteen er dermed positiv til at regjeringen
utreder de samfunnsøkonomiske gevinstene og kostnadene ved istandsetting
av verdensarvobjektet Tinnosbanen enten til ren museumsbane eller
til en jernbanestrekning som kan transportere gods og tømmer.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Det er massevis av folk
– frivillige, politikere, i kommuner, innen reiseliv og eksperter
med peiling på kulturminner – som ivrer etter å få jobbe for å istandsette
denne tre mil lange Tinnosbanen. I dag mener jeg bestemt at vi i
denne salen med et enstemmig vedtak om en utredning av to banetyper
hjelper både dem og alle andre som er opptatt av at Norges verdensarv
skal forvaltes og formidles på best mulig vis.
Helt siden Norge ble tildelt ny
verdensarvstatus i 2015, Rjukan–Notodden industriarv, har man vært
klar over at Tinnosbanen må istandsettes. Men det har vært mange
spørsmål og diskusjoner om hvordan, for her har ulike banetyper
vært oppe til diskusjon, og mange ulike kostnadssummer har blitt
flagget. Disse diskusjonene har bare vært litt lite tuftet på fakta.
Det har vært mye synsing og masse håp om hva bare en museumsbane
eller også en kommersiell bane for gods og tømmer kan føre til for
reiseliv, stedsutvikling, skog- og tømmernæringen mv. Men i dag
bidrar altså et samlet storting til at vi nå omsider kan få fakta
på bordet, og det ved å utrede mer enn bare kostnadene, nemlig også
de samfunnsøkonomiske gevinstene, med de to mest sentrale banetypene.
Når den utredningen er klar, kan omsider alle kreftene som jobber
for istandsetting, forhåpentligvis begynne å jobbe i samme retning,
mot felles mål.
Målet er altså å få fart på formidlingen.
Det er en av hovedgrunnene til at vi fikk verdensarvstatus av UNESCO,
altså at vi har noe i Øvre Telemark som faktisk er umistelig for
menneskeheten, nemlig den vanvittige infrastrukturen som på kort
tid ble reist på Notodden og Rjukan for rundt 110 år siden. Ved
siden av å utvikle kunstgjødsel, temme fossekraften og reise hele
to byer bygde altså Sam Eyde og Hydro to jernbanestrekninger, inkludert
jernbaneferger, mellom de to Hydro-byene – på rekordtid. Alt er
bevart og kan benyttes til å reise på og formidles fra, bortsett
fra strekket mellom Notodden og jernbanekaia på Tinnoset.
At den strekningen ikke er istandsatt,
men ligger brakk, gjengrodd, forfallen og utsatt for mangt et kobbertjuveri
hele tiden, gjør at industrieventyret ikke kan fortelles ved å oppleve
det, for den naturlige reisen man kan ta mellom verdensarvbyene
Rjukan og Notodden, amputeres og umuliggjøres av at Tinnosbanen
ikke er i drift. Dessuten hindrer det reiselivet i regionen, det
hindrer mulighetene for sårt tiltrengt tømmerterminal i regionen,
det hindrer transport av annet gods i regionen, og ikke minst forringer
det verdensarvstatusen og kan i verste fall bidra til at UNESCO
vil reagere veldig negativt om lovnaden i søknaden til dem om verdensarvstatus, ikke
innfris.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er veldig gledelig
å stå her i dag med et samstemt storting som ber regjeringen utrede
de samfunnsøkonomiske gevinstene og kostnadene ved å istandsette
Tinnosbanen.
Norge har en stolt industrihistorie
som vi er forpliktet til å ta vare på og vise fram. Tinnosbanen,
som fraktet kunstgjødsel for Hydro, er en viktig del av den industrihistorien.
Da Rjukan–Notodden industriarv i 2015 ble skrevet inn på UNESCOs
verdensarvliste, betydde det at alle objektene omfattet av statusen
er å betegne som kulturarv av uerstattelig verdi for menneskeheten.
Det er en alvorlig og viktig forpliktelse. Vi er nødt til å ta vare på
historien vår både fordi det er verdifullt i seg selv, og fordi
vi er avhengig av å kjenne fortiden for å forstå nåtiden.
Et av de viktigste objektene er
nettopp Tinnosbanen, men den jernbanestrekningen er ikke istandsatt.
Dette kulturminnet er med andre ord ikke tilgjengelig for folk, og
det er veldig synd. Og ikke minst truer det verdensarvstatusen til
hele Rjukan–Notodden industriarv når vi ikke oppfyller våre forpliktelser
til å forvalte samtlige verdensarvobjekter på en god måte. Derfor
er det så viktig å sette banen i stand.
Stortinget ber nå regjeringen om
å utrede istandsetting av Tinnosbanen som enten museumsbane eller
til bruk for gods. Jeg vil understreke på vegne av SV at vi mener
en godsbane er ideelt, da bl.a. for frakt av tømmer for skognæringen.
Skog- og treforedlingsindustrien er en av de viktige næringene som
vi kan leve av i framtiden – og for framtidens verdiskaping og arbeidsplasser. Vi
har en stolt historie i dette landet for å bygge arbeidsplasser
basert på tømmerstokken, og den historien kan vi ta med oss inn
i framtiden også. Gjennom moderne treforedling kan vi erstatte oljebaserte
produkter og skape nye, grønne arbeidsplasser, men skal det skje,
må vi foredle mer av tømmeret her i landet i stedet for å sende det
ut, som en råvareeksportør. Skal det skje, trenger vi også gode
samferdselsløsninger for frakt av tømmeret. Tinnosbanen kan være
en del av den løsningen – den bør være en del av den løsningen.
En ny tømmerterminal i forbindelse med Tinnosbanen kan f.eks være
veldig interessant.
Jeg vil avslutte med å si at her
går fortiden og framtiden hånd i hånd. Vi må ta vare på industrihistorien
vår. Det er en alvorlig forpliktelse vi har overfor framtidige generasjoner.
Og ikke minst kan industrihistorien vår spille en viktig rolle inn
i industriframtiden vår, dersom vi tør å satse. Det vil SV.
Grunde Almeland (V) []: I en verden som går fortere
og fortere, hvor man er mer knyttet sammen enn noensinne, og hvor
man har fri flyt av store mengder informasjon, er det viktigere
enn noen gang tidligere å ta vare på historien sin. Industrialiseringen
av Norge var kimen til det moderne samfunnet, kanskje en slags sammenliknbar
tid til den vi lever i nettopp nå, hvor ny teknologi utvikler seg
raskt og påvirker alle deler av livene våre. Det gjorde at mye ble
lettere, men det bød også på utfordringer, og det førte ikke minst
til irreversibel endring.
Tinnosbanen var Norges første elektrifiserte
jernbanestrekning. Det skjedde allerede i 1911. Og det er fristende
å trekke linjen til dagens satsing på elektrisk transport – nå biler
– og jernbaneutbygging. Mange gode ideer er nemlig gamle, og det
er viktig å huske hvor vi kommer fra, og hvor vi startet.
Venstre, med nå statsråd Ola Elvestuen
i spissen, har hatt en systematisk satsing på kulturminnevern de
siste årene. Vi har brukt vår forhandlingsposisjon til å øke bevilgningene
til bl.a. Kulturminnefondet, tekniske og industrielle kulturminner,
museer og kulturminnetiltak. Jeg er glad for at en samlet komité
nå ønsker å utrede hvordan vi best kan igangsette Tinnosbanen, og
at statsråden er med på laget. En av Stortingets mest innbitte kulturminneforkjempere
har nå fått hovedansvaret for dem. Det lover godt.
Tinnosbanen har fått verdensarvstatus,
men er foreløpig ikke i verdensarvstand. En istandsettelse er ikke bare
viktig for å ivareta statusen, men også for Telemark og Norges historiefortelling.
En levende Tinnosbane, enten den er i museums- eller transportform,
vil synliggjøre en viktig epoke i vår nære fortid og ikke minst
dens relevans i dag. Den kan bidra til både turisme og næringsliv
i regionen og binde verdensarvområdet Rjukan–Notodden sammen.
Man kan si mye om et land på måten
det ivaretar kulturarven sin på. Å lære av fortiden er et viktig
demokratisk prinsipp.
Statsråd Ola Elvestuen []: Forslaget om å utrede
ulike alternativer for istandsetting og bruk av Tinnosbanen er lett
å hilse velkommen.
Tinnosbanen er en viktig del av
den industrielle revolusjonen som fant sted i denne delen av Telemark
tidlig i forrige århundre. Da Rjukan–Notodden industriarv fikk status
som verdensarv under møtet i verdensarvkomiteen i Bonn 5. juli 2015,
var Tinnosbanen et av hovedanleggene i nominasjonsdokumentet som
ledet fram til verdensarvstatusen. Det er altså ikke en hvilken
som helst jernbanestrekning vi snakker om, men en jernbanestrekning
som er en helt sentral del av det transportsystemet som muliggjorde
industrieventyret Norsk Hydro, et system som omfatter jernbanestrekningen
Rjukan–Mæl, jernbanefergene Ammonia og Storegut over Tinnsjøen og
jernbanestrekningen Tinnoset–Notodden, et system som, sammen med
industrianleggene på Rjukan og Notodden, er vurdert å ha universell
verdi, av betydning for hele menneskeheten. Målsettingen om å sette
Tinnosbanen i kjørbar stand for besøkende og turister var derfor
en viktig del av det nominasjonsdokumentet Norge fremmet til behandling
i verdensarvkomiteen. Dette forplikter Norge som statspart til verdensarvkonvensjonen.
Selv om nominasjonsdokumentet nevner
transport av besøkende og turister, kan ikke dette forstås slik
at det utelukker istandsetting og tilrettelegging også for annen
type bruk. Jeg ser derfor ingen betenkeligheter med at det blir
gjennomført en utredning av de samfunnsøkonomiske gevinstene og
kostnadene ved å sette i stand Tinnosbanen enten til en ren museumsbane
eller til en jernbanestrekning som også kan transportere tømmer.
Banen ble i sin tid bygget som en del av en næringsmessig infrastruktur,
og en fortsatt bruk av banen i næringssammenheng innebærer i et
slikt perspektiv kontinuitet.
Et grunnleggende premiss for framtidig
bruk av Tinnosbanen må uansett være at dette skjer innenfor de rammer
som følger av verdensarvstatusen. I en utredning av ulike alternativer
for framtidig bruk av Tinnosbanen må derfor mulige konsekvenser
for verdensarvverdiene belyses og inngå i vurderingsgrunnlaget for
framtidig bruk. Det ligger til samferdselssektoren å få gjennomført
en slik utredning, og jeg ser fram til et godt samarbeid om utredningen
og tilretteleggingen av framtidig bruk av Tinnosbanen.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Det er veldig stas å
oppleve en komité som er så på banen i dette spørsmålet, og også
en minister som er det. Jeg vet at veldig mange håper og tror at
denne utredningen skal være et riktig steg i retning av å realisere
istandsettingen.
Jeg har et spørsmål til ministeren,
for nå får vi noen tall på bordet, og de anslagene varierer. Det
kan koste oss alt mellom 50 mill. kr og 150 mill. kr – litt avhengig av
hva vi går for. Er statsråden klar til å kjempe for å få de pengene
på bordet?
Statsråd Ola Elvestuen []: Jeg har ikke andre tall
enn dem som er referert i innstillingen fra komiteen, som viser
til at en museumsbane vil koste 63 mill. kr og 150 mill. kr for
en oppgradering til godstransport, etter det Telemark fylkeskommune
har fått opplyst fra Bane NOR.
Det jeg kan si, er at vi bruker
store summer på verdensarvområdet Rjukan–Notodden også i dag. Jeg
mener at Rjukan–Notodden nå begynner å merke fordelen av å ha verdensarvstatus.
Bare i år brukes det nærmere 35 mill. kr på dette området – 20,7 mill. kr
på verdensarven som sådan, nærmere 10 mill. kr på kulturminner med
teknisk verdi og industriverdi og fartøyvernmidler på 3,8 mill. kr
til Ammonia og Storegut, som også går i området. Så det er en betydelig
satsing allerede.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Takk for svaret. Ja,
det er absolutt gode summer som bevilges, og ja, man merker det
i regionen at man har fått verdensarvstatus.
Jeg er litt opptatt av det vi nå
får på bordet når det gjelder samfunnsøkonomiske gevinster, bl.a.
for en del av næringslivet, det være seg reiseliv eller å få på
plass tømmertransport, som kan hjelpe både skog- og trenæringen.
Det er ikke alt av det som er ministerens bord, men jeg lurer på
hvor opptatt ministeren er av at det potensialet som ligger der,
også skal realiseres.
Statsråd Ola Elvestuen []: Det som er min forpliktelse,
er det vi la inn i selve søknaden om verdensarvstatus – at Tinnosbanen
skal tilbake i kjørbar stand. I handlingsplanen for Bane NOR ligger
det også et ønske om å oppnå kjørbar stand. Jeg tror det vi nå må gjøre,
er å få denne utredningen. Ingen ting er bedre enn om utredningen
viser at det også er lønnsomt med tømmertransport. Er det lønnsomhet
i det, mener jeg det også vil være enklere – selv om størrelsen
på midlene som må inn, økes – å begrunne hvorfor vi skal gjøre det.
Jeg tror at vi nå må gjøre denne utredningen, og så må vi ta noen
beslutninger deretter. Men forpliktelsen, når vi har fått verdensarvstatus,
er det ingen tvil om.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Flere har ikke bedt om ordet til
sak nr. 8.