Presidenten: Etter
ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten føreslå at taletida
vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til
medlemer av regjeringa.
Vidare vil presidenten føreslå at
det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve anledning til
fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa,
og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte
taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
– Det er vedteke.
Carl-Erik Grimstad (V) [] (ordfører for saken): Vi
har nettopp i dag behandlet forslag knyttet til rusavhengighet,
og vi har fått en oppdatering av regjeringens pågående arbeid med
en rusreform – kanskje det viktigste utredningsarbeidet i helsesektoren
i denne stortingsperioden. Det foreliggende representantforslaget
dreier seg om tiltak for å bekjempe ensomhet. Det er neppe mange
som ikke ser forbindelsen mellom disse temaene. Størstedelen av
rusavhengigheten i Norge forgår ikke i utagerende miljøer, den kommer
ikke til syne gatelangs i Oslo eller i andre store byer i vårt land. Den
skjer i hjemmene bak lukkede dører. Den skjer i skam og ikke minst
i ensomhet.
Når det er sagt, vil jeg først og
fremst legge vekt på at ensomhetens problem i vårt samfunn strekker
seg langt utover dem som forsøker å komme den til livs ved hjelp av
alkohol eller narkotika. Derfor er jeg glad for at representantforslaget
tar til orde for en bred debatt om ensomhet ved bl.a. å utvide perspektivet
i § 7 i folkehelseloven til også å omfatte dette temaet.
Lovparagrafen slår fast at det er
kommunens oppgave å iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens folkehelseutfordringer,
og det nevnes spesielt tiltak knyttet til oppvekst- og levekårsforhold
som bolig, utdanning, arbeid og inntekt, fysiske og sosiale miljøer,
fysisk aktivitet, ernæring, skader og ulykker, tobakksbruk og alkohol-
og annen rusmiddelbruk.
Det slår meg at i alle disse punktene
kunne vi med fordel se tiltakene i sammenheng med spørsmålet om ensomhet.
«Fysiske og sosiale miljøer» og ensomhet, «utdanning» og ensomhet,
«ernæring» og ensomhet, «tobakksbruk» og ensomhet, «fysisk aktivitet»
og ensomhet, osv. Dette henger så åpenbart sammen med folkehelse
at vi neppe trenger videre dokumentasjon for å inspireres til å
gjøre noe med det.
Jeg er med andre ord glad for at
Arbeiderpartiet bringer dette temaet på banen, jeg er glad for at
en samlet komité benytter dette som en anledning for å rose frivillighetens
arbeid for å bekjempe ensomhet, og jeg er særlig glad for at folkehelseministeren
i sitt brev til komiteen slår fast at hun vil utrede en utvidelse
av § 7 slik at også ensomhetsaspektet trekkes inn. Det synes for
meg at en slik utredning kan være nødvendig før vi konkluderer,
og at det nok ikke er riktig å begrense departementets arbeid til
å ha fokus på en spesiell paragraf.
La det ikke være noen tvil om at
selv om dette forslaget ser ut til ikke å bli vedtatt, er det en
samlet komité som støtter det jeg oppfatter som hovedintensjonen bak
representantforslaget – å øke vår oppmerksomhet omkring det offentliges
oppgave i å bekjempe ensomhet.
Siv Henriette Jacobsen (A) []: Er ensomhet et politisk
spørsmål? I 2015 var statsråd Høie veldig klar på dette. Han sa
at det var et av vår tids voksende folkehelseproblemer, at det å
lide av ensomhet kunne sammenlignes med det å røyke i konsekvens.
Vi vet at rundt 8 pst. av befolkningen har såpass store problemer med
ensomhet at det får konsekvenser for helsen – helsen blir lidende.
Det er helt klart at ensomhet er
et politisk problem. Men hva er politikkens ansvar her? Det kan
vi kanskje stille oss litt undrende til og diskutere med innestemme, tenker
denne representanten. Vi bør se på frivilligheten, vi bør se på
folkehelsearbeidet, men ikke minst må vi se på hvordan vi organiserer
offentlige tilbud slik som eldreboliger, bo- og servicesentre osv.,
slik at problemet med ensomhet blir en del av det grunnleggende
ansvaret vi tar når vi organiserer samfunnet vårt.
Så synes jeg det er veldig positivt
at saksordføreren er så positiv til forslaget fra Arbeiderpartiet,
men jeg synes det er litt trist at ikke flertallet i komiteen drar
denne positiviteten helt i land ved å stemme for forslaget om å
ta dette inn i folkehelsearbeidet. For det kan jo hende at man må
gå fra å snakke om dette som et folkehelseproblem til faktisk å
gjøre noe med det, slik at det blir en systematisk innarbeiding
i kommunenes arbeid med folkehelse, som nettopp forslaget tar opp.
Så her går man inn for noe som man ikke tør å dra helt i mål, og
hvis man skal tolke det positivt, er det kanskje bare en utsettelse
av å få det inn i folkehelsearbeidet, men man burde ha kommet til
den konklusjonen allerede i dag. Vanskeligere er det ikke. Ensomhet
er et politisk problem og bør systematisk innarbeides i alle kommuners
arbeid med grunnleggende folkehelse. Så vi får håpe at dette bare
er en utsettelse, til denne salen kommer til den erkjennelsen.
Presidenten: Vil
representanten ta opp det forslaget Arbeidarpartiet har saman med
andre?
Presidenten: Representanten
Siv Henriette Jacobsen har då teke opp det forslaget ho refererte
til.
Kjersti Toppe (Sp) []: Da Stortinget i 2012 vedtok
lov om folkehelsearbeid, var det ein milepæl. Da sa ein for første
gong at ansvaret for folkehelsearbeidet i Noreg vert lagt til kommunane
framfor til helsetenesta i kommunane. Det betyr at kommunane er
forplikta ved lov til at ein i folkehelsearbeidet skal bruka alle
sektorar for å fremja folkehelse og ikkje berre helsesektoren. Det
var ei viktig lovgiving.
Kommunane har òg ansvar for å ha
oversikt over helsetilstanden og for at påverknadsfaktorar skal
verta konkretiserte. Formålet med lova var at ho skal bidra til
ei samfunnsutvikling som fremjar folkehelse og utjamnar sosiale
forskjellar.
Så føreslår ein i dette forslaget
å leggja einsemd inn i § 7 i folkehelselova. Det er referert av
saksordføraren, som har lista opp kva kommunen skal setja i verk
av nødvendige tiltak, kva område det handlar om. Det handlar om
oppvekst- og levekårsforhold, bustad, utdanning, arbeid, inntekt,
fysiske og sosiale miljø osv., og i den samanhengen skal ein nemna
einsemd. Det stemmer Senterpartiet for, og eg er glad for at regjeringspartia
varslar at dei deler intensjonen, og at det kanskje kjem til å verta
slik. Eg trur det er viktig at vi er tydelege på dette også i lovverket.
Mi bekymring er at det ikkje held
berre med dette. Det som er problemet, er at vi må sjå på korleis
den folkehelselova som vart innført 1. januar 2012, faktisk fungerer
der ute. Riksrevisjonen har gjort ei evaluering av folkehelsearbeidet,
og det var eigentleg eit slakt av innsatsen til kommunane. Evalueringa
viste at dei fleste kommunane ikkje har etablert eit systematisk
folkehelsearbeid. Ho viste at arbeidet med folkehelse og folkehelsearbeid
ikkje var tilstrekkeleg kunnskapsbasert, at folkehelsearbeid ikkje
var godt nok forankra i sektorar utanfor helse, og at det er behov
for å styrkja oppfølginga av det kommunale folkehelsearbeidet. Her
har regjeringa ein stor jobb å gjera. Det hjelper jo ikkje om vi
får inn endå noko nytt i § 7, som kommunen skal retta seg etter,
dersom det ikkje fører til konkrete endringar og lovarbeidet ikkje
vert følgt opp ute i kommunane. Det er vi opptatt av.
Elles har vi ein merknad om at vi
er bekymra for einsemd blant ungdom, ikkje berre eldre, og at det
òg er noko som må løysast lokalt.
Bård Hoksrud (FrP) []: Over 80 000 eldre mennesker
er ensomme, så jeg i et oppslag for en tid tilbake. Det er altfor
mange, og det viser at man står utenfor og føler utrygghet i hverdagen.
Jeg registrerer at noen er veldig
opptatt av at man må få dette inn i lovverket – og at det er regjeringen
som har et ansvar. Jeg mener at vi alle har et ansvar for å jobbe
for at folkehelsearbeidet skal komme mer på dagsordenen. Det kan
være greit å minne Senterpartiet om at de har noe sånt som 90 ordførere,
og når man da slakter kommunenes jobb med folkehelsearbeidet, bør
man kanskje starte med å gå til sine egne ordførere.
Jeg har lyst til å ta en litt annen
inngang til dette, for jeg mener definitivt at dette er viktig.
I min hjemkommune, Bamble, har vi noe som heter Frisk Bris. Det handler
om å hjelpe mennesker tilbake i arbeidslivet. Så kan man si: Hva
har dette med eldre å gjøre? Jo, jeg mener at det er veldig mye
av det som er filosofien, og det som er utfordringen – det at man
plutselig er på utsiden av flokken. Man er ikke en del av fellesskapet
og føler at man er kommet på utsiden. Sånn tror jeg mange eldre mennesker
får det når de f.eks. mister livsledsageren sin gjennom et langt
liv. Da er det viktig å tenke: Hvordan skal man klare å få menneskene
til å bli værende i flokken? Det er det jeg mener mye av dette handler
om.
Jeg mener at det gjøres mye bra
folkehelsearbeid i mange kommuner, så jeg har ikke lyst til å være
med og slakte alt og si at det er for dårlig. Ja, det er for dårlig
mange steder der ute, men det er også noen som virkelig setter dette
på dagsordenen, tar tak i det og klarer å få til de gode tingene
som gjør at man igjen føler at man er en del av flokken. Jeg mener
det viktige er at vi handler, ikke bare får det inn i loven, men
faktisk setter folkehelsearbeidet enda høyere. Der må vi være med
og bidra, og derfor synes jeg at det at det kommer et representantforslag,
det at man løfter debatten, er veldig positivt. Jeg tror at vi sammen
– Stortinget, regjeringen og ikke minst alle kommunene og politikerne
rundt omkring i kommunene – kan være med og sørge for at man føler
at man er en del av flokken, at man er en del av totaliteten, og dermed
reduserer ensomheten. Det må vi virkelig legge trykk på, og det
opplever jeg at regjeringen gjør. Nå kommer snart Leve hele livet,
som det skal bli spennende å se om også har med seg dette perspektivet.
Det tror jeg nok den har.
Magne Rommetveit hadde her
teke over presidentplassen.
Nicholas Wilkinson (SV) []: Det er vondt å være helt
alene, og ofte er det fylt med skam.
Jeg var veldig glad i gamle Agnes.
Hun passet mamma da hun var liten, og fulgte familien siden. Vi
lekte ofte. Hun var hos oss noen ganger i helgene, og vi trodde
hun levde et aktivt og godt liv ved siden av. Da Agnes døde for noen
år siden, var vi de eneste i begravelsen – jeg, søsteren min, mamma
og stefaren min. Vi visste ikke at hun var helt alene.
Veldig mange eldre sliter med ensomhet,
og vi må gjøre mer. Turer og mulighet for flere samtalepartnere, organisert
aktivitet der folk inviteres, vet vi er viktig. Derfor foreslo SV
det i statsbudsjettet vi behandlet i høst, men de andre partiene
stemte dessverre imot. I Oslo har SV og tidligere eldrebyråd Inga
Marte Thorkildsen tatt til orde for samarbeidsprosjekter mellom
eldre og unge, der man kan bo sammen, møtes på tvers av generasjoner
og skape aktivitet. I Stavanger har SV nylig fått gjennomslag for
at eldre som ønsker det, skal få kurs i sosiale medier, så de kan
knytte kontakt med den yngre generasjonen og ikke falle utenfor
digitalt. Dette er konkrete endringer SV vinner gjennomslag for
i Norge. Så når Fremskrittspartiets Bård Hoksrud etterlyser tiltak, viser
vi til tiltak, i tillegg til at vi i dag faktisk stemmer for at
vi skal gjøre noe, i stedet for å stemme for å avvise hele forslaget,
uten noen alternative forslag, slik regjeringspartiene dessverre
gjør.
SV mener vi må bygge samfunn som
er rigget for fellesskap. Det handler om mer enn bare eldreomsorgen. Det
handler om å bygge sentrum med få biler og universell tilgjengelighet.
Det handler om møteplasser som gode biblioteker og kafeer, og det
handler om samarbeidsprosjekter der folk møtes på tvers av generasjoner. Men
ikke minst er det viktig at det faktisk er nok ansatte ute i tjenestene
til å kunne tilrettelegge for at folk møtes. Vi har akkurat snakket
om religionsfrihet, der Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti
ønsker å sikre ansatte som kan hjelpe folk med å få oppfylt disse
rettighetene. Det samme gjelder det å kunne være sosial. Mange eldre kan
slite med å bevege seg. Da trenger man å ansette flere helsefagarbeidere,
sykepleiere og leger i eldreomsorgen.
Jeg vil takke for nok et godt representantforslag
fra Arbeiderpartiet og anbefale mindretallsforslaget, som også SV
står bak.
Statsråd Åse Michaelsen []: Dette representantforslaget
påpeker noe vi alle er opptatt av. Ensomhet er en stor utfordring
i vårt samfunn.
Regjeringen har som mål å forebygge
ensomhet. Jeg er kjent med studiene av ensomhet, som viser til både økt
helserisiko og at opplevelsen av å være ensom og helt alene utgjør
en risiko for økt dødelighet. Det er særlig unge og eldre som rapporterer
om ensomhet i Norge.
Når det gjelder tiltak rettet mot
å være alene og mangle sosial støtte, mener jeg vi kan gjøre noe.
Ensomhet kan bekjempes ved at mennesker møtes, og at mennesker blir
kjent. Slike møter kan skje på ulike arenaer, f.eks. gjennom deltakelse
i arbeidsliv, utdanning, organisasjonsarbeid, kultur- og fritidsaktiviteter.
Flere av representantene som har vært på talerstolen, har påpekt
nettopp dette.
For å bekjempe ensomhet blant eldre
har vi foreslått å videreføre f.eks. tilskudd til Seniordans Norge,
til Den Norske Turistforening, til Røde Kors og andre organisasjoner
som er med på å aktivisere eldre fysisk og sosialt. Gjennom disse
tiltakene kan vi nå eldre som lever alene eller er ensomme. Regjeringen
har også foreslått å videreføre øremerkede tilskudd til Frivillighet
Norges treårige kampanje for fellesskap og sosial støtte, som nå
er inne i sitt siste år. Nettportalen frivillig.no er et viktig verktøy
i denne kampanjen. Frivillighet Norge arbeider med å legge til rette
for at flere skal bli frivillige med særlig oppmerksomhet på unge,
personer med innvandrerbakgrunn og eldre.
Ved neste revisjon av folkehelseloven
vil jeg vurdere å stille krav til kommunene om å arbeide systematisk med
tiltak mot ensomhet. Det innebærer en endring i § 7, men forslaget
må utredes på vanlig måte. Jeg er positiv til en slik tanke, men
ønsker at forslaget skal utredes, slik det skal.
Ensomhet er en utfordring for oss
alle. Uansett om vi er innenfor eller utenfor, har vi alle et ansvar
for å se den enkelte, noe jeg også har hatt trykk på i tidligere
debatter her i salen. Å binde generasjoner sammen er en viktig nøkkel
til å sikre et godt og inkluderende liv, uansett om man er ung eller
gammel.
Bevisstgjøring ute i kommunene når
det gjelder både boligplanlegging og samspill generelt, er svært
viktig. Ensomhet kan være det som utløser tung alvorlig sykdom,
som depresjoner og også selvmord. Derfor vil jeg også ha dette inn
som et viktig område i den neste folkehelsemeldingen og i andre
meldinger hvor det er helt relevant å legge inn dette, herunder
også Leve hele livet.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Siv Henriette Jacobsen (A) []: Som statsråden var
inne på, oppleves ensomhet som et problem som er mest påtrengende
blant eldre og unge. Siden statsråden er folkehelseminister og eldreminister,
kan man kanskje forvente at hovedfokuset for statsrådens oppmerksomhet
blir de eldre. Men når unge råkes like mye av ensomhet som de eldre,
hva slags konkrete tiltak ser statsråden da for seg at man i folkehelsesammenheng
kan gjøre for å begrense ensomhet blant de unge?
Statsråd Åse Michaelsen []: Vi har jo startet med
innspillskonferanser når det gjelder den nye folkehelsemeldingen
som kommer. Der ser vi at mange av dem som tar ordet i innspillskonferansen,
har trykk på ensomhet når det gjelder både unge og eldre. Jeg tenker –
som jeg også nevnte – at det å knytte generasjoner sammen er en
viktig brikke: det å bli sett, det å føle at en er innenfor og ikke
bare utenfor, slik ensomme svært ofte opplever det. Vi må også være
klar over tabuene. Snakket om det er jo der. Men det er også mange
mennesker som er ensomme selv om de er i en sosial sammenheng, man
er altså ensomme inni seg. Det snakkes det ikke så mye om, for en
har lett for bare å se enkeltmennesket som føler ensomhet. Akkurat
den psykiske utfordringen det er å være ensom i flokk, har vi ikke snakket
så mye om, men det har kommet tydelig fram i forbindelse med innspillskonferansene.
Siv Henriette Jacobsen (A) []: Jeg takker statsråden
for svaret.
Det kom nylig fram at det er 101 000
fattige barn her i Norge, og at dette er et økende problem. En konsekvens
av barnefattigdom er at man føler stigende grad av utenforskap,
at man blir ekskludert fra fritidsaktiviteter på grunn av kostnader,
osv. Ser statsråden for seg at tiltak for å inkludere barn og unge
i aktivitet i fritiden kan være konkrete tiltak for å redusere ensomhet
og barnefattigdom?
Statsråd Åse Michaelsen []: Helt klart. Jeg kommer
nettopp fra et arrangement, hoppetaukonkurranse, som jeg har vært
med på å åpne, og har hoppet tau rett utenfor huset her. Det er
også en slik arena. Det er ikke kostnadskrevende å ha et hoppetau,
men det binder sammen sosialt, og alle kan få det til uansett bakgrunn.
Dette er også et område jeg er opptatt av. Når vi skal debattere
senere, når folkehelsemeldingen kommer, er jeg overbevist om at
dette aspektet kommer til å være en viktig bit i folkehelsemeldingen.
Kjersti Toppe (Sp) []: Det vert snakka mykje om eldre
og einsemd, men eg vil ta opp ungdom som er einsame. Det var nyleg
ei undersøking som viste at 19 pst. av ungdomsskuleelevane er mykje
plaga av einsemd, og blant elevar i vidaregåande svarte nesten 30 pst.
av jentene og 17 pst. av gutane at dei var mykje plaga av einsemd.
Dette er ganske høge tal i den jamne befolkninga, og det er høgare
enn eg trudde det var. For det første lurer eg på kva stastråden
meiner om denne situasjonen. Og for det andre: Kva kan ein gjera
frå Stortingets og regjeringas side for å førebyggja einsemd blant
ungdom?
Statsråd Åse Michaelsen []: Dette er tall som skremmer
de fleste av oss. Det betyr bare at vi må ta dette på alvor, det
er en stigende utfordring når det gjelder ensomhet for barn og unge.
Jeg tror at vi som er voksne, må gå litt i oss selv og være gode
rollemodeller. Vi har alle så hektiske dager, ikke sant? Vi har
barn og unge som kommer hjem fra skolen, og det er kanskje ikke
voksenkontakt – de kommer hjem til et tomt hus. Foreldre og andre
omsorgspersoner i nærmiljøet har kanskje ikke det fokuset. Man sitter
alene og er kanskje ikke delaktig i aktiviteter, noe som gjør at
mange barn opplever sine foresatte i mindre grad enn vi gjorde tidligere.
Det er en utfordring at vi selv må ta ansvar for å være til stede
for våre barn. Nå snakker jeg ikke om at det skal skje så voldsomt,
men at en faktisk tar barna på alvor og stiller det enkle spørsmålet:
Hvordan var det på skolen i dag? Det er ikke alle foreldre som gjør
det.
Nicholas Wilkinson (SV) []: Som vi har diskutert
før, frykter SV at hele Leve hele livet blir et tankekart og litt
idémyldring. Men her kan vi gjøre noe helt konkret. Eldreministeren
sier at hun er positiv til å endre loven og ta inn ensomhet, men
at det må utredes skikkelig. SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet
ber nettopp regjeringen komme tilbake med en sak. Så da kan eldreministeren
bare be Fremskrittspartiet om å stemme for vårt forslag, så får
regjeringen utrede dette så mye de bare måtte ønske før saken kommer
tilbake.
Men om regjeringspartiene da velger
ikke å stemme for likevel, kan jeg stille eldreministeren et helt
konkret spørsmål. Nå sier hun at hun er positiv til dette. Betyr det
at det nå kommer et forslag fra regjeringen om å ta ensomhet inn
under § 7 i lov om folkehelsearbeid? Eller er ministeren bare positiv,
men evner ikke å handle etter det de påstår de er for?
Statsråd Åse Michaelsen []: Nå tror jeg at representanten
ikke kjenner meg så godt. Men de som kjenner meg, vet at når jeg
sier at jeg er positiv og ser at dette er viktig, så står jeg for
det. Jeg tar dette med meg tilbake til departementet og ønsker å
jobbe med dette og se hvordan vi kan klare å løfte saksfeltet ensomhet inn
der det er naturlig å ta det inn, også inn under § 7.
Nicholas Wilkinson (SV) []: Det svaret er jeg veldig
glad for, og jeg vil gjerne rose eldreministeren fordi hun tar dette
forslaget med seg. Jeg skulle ønske partiet hennes på Stortinget
også kunne ha vært så konstruktive, så kunne vi ha vedtatt dette
allerede i dag. Men da ser vi veldig fram til å få det til behandling
i Stortinget.
Men da vil jeg også spørre eldreministeren
om det er noe vi får med Leve hele livet, for når vi diskuterer
ensomhet, tenker jeg at det er en av de viktige reformene vi må
jobbe mer med. Jeg viste til mange av de konkrete tiltakene som
SV nå gjennomfører i Kommune-Norge for å stoppe ensomhet blant eldre.
Jeg vil spørre om det da også med den gjennomgangen, Leve hele livet,
vil komme konkrete planer til Stortinget for økt finansiering eller
lovendringer med nye rettigheter for de eldre, som gjør at vi kan
sikre at disse tingene ikke bare blir idémyldring, men faktisk blir
gjennomført for alle de eldre i Norge, slik at vi får mindre ensomhet
blant eldre i Norge.
Statsråd Åse Michaelsen []: Dette spørsmålet fikk
jeg av representanten for ca. en uke siden, på samme område. Jeg
kan jo bare svare det samme: Nå kommer Leve hele livet, den er rett
rundt svingen. Og igjen ligger jo nettopp alle disse gode eksemplene
her, bl.a. et par av dem som representanten her selv nevner. Det
er det som er greia – skal vi løse dette, må vi tenke konstruktivt
sammen. Og når det gjelder om dette kommer i Leve hele livet: Der
kommer det konkrete forslag, men nettopp det å utrede § 7 ligger
ikke inne nå, for den saken kommer på bordet her i Stortinget i løpet
av kort tid.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Dei talarane som heretter får ordet,
har òg ei taletid på inntil 3 minutt.
Tuva Moflag (A) []: Etter at vi fremmet dette forslaget
i Stortinget for noen uker siden, kom jeg i kontakt med en gutt
som heter Albert Astrup Hansen. Han er 17 år gammel og la ut på
Twitter at han ikke har noen venner. Det var noe som gjorde sterkt
inntrykk på meg, og jeg hadde et møte med Albert sammen med representanten
Ingvild Kjerkol her på Stortinget. I etterkant av dette møtet er
det også mange andre som har tatt kontakt med meg og fortalt om
hvordan ensomheten påvirker dem og deres liv. Etter å ha hørt debatten her
må jeg innrømme at jeg blir litt fristet til å bruke såkalte uparlamentariske
uttrykk. Vi er enige om dette – er det så vanskelig bare å stemme
for forslaget, kan man ikke gi den lille håndsrekningen til de menneskene som
har innrømmet at de er ensomme, som sier at de har det vanskelig?
Hvis man er positiv til at dette tas inn i § 7 i loven om folkehelsearbeid,
ja, så stem for – det kan ikke være så vanskelig.
Kjersti Toppe (Sp) []: Eg har ein liten kommentar
til representanten Bård Hoksrud, som meinte eg måtte oppdra Senterparti-ordførarane
betre. Det kan det godt vera at eg skal, men eg vil anbefala representanten
å lesa Riksrevisjonens rapport om evaluering av folkehelsearbeidet,
for der får ein godt fram kva som eigentleg er det strukturelle
problemet i dette arbeidet.
Fleirtalet av kommunane seier at
dei er usikre på kva for verkemiddel og tiltak som er effektive.
Dette vert òg bekrefta av Folkehelseinstituttet. Ein har for lite
kunnskap om effekten av ulike tiltak, men ein opplever at det er
lettare å setja i gang tiltak som er retta mot levevanar, slik som
fysisk aktivitet, enn tiltak som er retta mot det bakanforliggjande,
som då fører til sosial ulikskap. Det vert òg slått fast av Riksrevisjonen
at staten har eit viktig ansvar for å framskaffa slik kunnskap om
folkehelse og om kva som kan gjerast for å betra den. Kommunane har
òg sjølvsagt eit ansvar, ikkje minst har dei ansvar for å evaluera
eigen innsats. Det vert påpeikt av Riksrevisjonen at det er behov
for meir forskings- og erfaringsbasert kunnskap. Kommunane etterlyser
òg betre forankring av folkehelsearbeidet på tvers av sektorar frå statlege
myndigheiter, for dei seier at hadde staten hatt betre koordinering
av sitt arbeid, ville det ført til betre koordinering av det lokale
arbeidet. Og Riksrevisjonen er jo ganske kritisk til departementet
sine tiltak og anbefaler heilt konkret at departementet må ha tettare
oppfølging av kommunane i folkehelsearbeidet, og ein må leggja til
rette for auka kunnskap.
Så til slutt: Dersom eg tar meg
av Senterparti-ordførarane, kan kanskje representanten Bård Hoksrud
ta seg av staten.
Olaug V. Bollestad (KrF) [] (komiteens leder): Ensomhet
handler om mye mer enn alder – det gjelder alle typer folk i alle
aldre. Det sier antallet hjelpetelefoner ganske mye om når folk
beskriver hva de hører i den andre enden når de tar telefonen.
Jeg har spurt hvorfor det har blitt
slik. Har vi fått et kaldere samfunn? Har vi fått et samfunn der
man er blitt sin egen lykkes smed? Har det blitt så kaldt at vi
ikke evner å se den enkelte? Ensomheten er et stort problem, og
derfor er det ikke nok bare å snakke om møteplasser eller å hoppe
tau; dette stikker utrolig mye dypere.
Vi kan ikke vedta et samfunn uten
ensomhet, men vi kan si noe om hvilket samfunn vi vil ha. Hva vil
vi legge til rette for, på tvers av fagområder? Hva er det vi vil verdsette
og ikke verdsette – i skole, i barnehage, i arbeidsliv og i samfunnsliv?
Hvordan legger vi til rette for hva som er viktig i skolen? Mer
enn å måle – evner vi å se den ungen som kanskje har gode måleresultater,
men er fryktelig ensom? Hvem skal få lov til å delta i samfunnet?
Hvem er gode nok for arbeidslivet, til å få delta med den delen
av seg som er frisk? Hvem tillater at det sivile samfunnet og de
ideelle aktørene kanskje blir en større del av det offentlige arbeidet?
Når Kristelig Folkeparti stemmer
imot i dag, er det ikke fordi vi er imot å gjøre noe med ensomheten,
men vi tror at det må mye mer til enn å innlemme noe i én paragraf.
Dette er et stort felt, der vi politikere må jobbe på tvers av fagfelt
fordi vi har et samfunn som er i ferd med å bli kaldt, og vi trenger
et mye varmere samfunn på dette området.
Bård Hoksrud (FrP) []: Etter å ha hørt representanten
Moflag hadde jeg nesten lyst til å være litt uparlamentarisk – men
nå er jeg ikke det. Men at det bare er å få dette inn i loven, og
så har man liksom kommet et langt skritt på vei – det tror ikke
jeg. Jeg tror faktisk det handler om at vi må jobbe med dette. Derfor
synes jeg man bør se hva som står i merknadene fra komiteen, som
er veldig tydelig på at det er viktig at man fortsetter å jobbe
og gjøre det som både representanten Moflag og representanten Wilkinson
var opptatt av, nemlig å få mer kompetanse om hvordan man kan gjøre
dette enda bedre ute i kommunene. Det er derfor jeg sier: Ja, vi
må alle sammen si at dette vil vi gjøre noe med, men det handler
ikke bare om å få det inn i loven, for det er mye som står i lovverket
uten at det nødvendigvis betyr at det blir fulgt opp der ute.
Jeg har lyst til å utfordre Arbeiderpartiet
til å bli med og se på Frisk Bris i min hjemkommune. Der er det
faktisk noen som tenker på akkurat dette: Hvordan skal man unngå
at man blir ensom og stående på utsiden og ikke er en del av fellesskapet,
og hvordan jobber man for å få det til? Jeg tror man kan få gode
ideer. Poenget mitt er at det skjer mye bra i mange kommuner, men
vi kan bli enda bedre, og vi må utfordre. Arbeiderpartiet har over
200 ordførere, Senterpartiet har over 90, og Fremskrittspartiet
har 4. Jeg skal ta meg av dem og ta en prat med dem, for jeg er
helt sikker på at de er opptatt av folkehelsearbeid. Det vet jeg.
Så tror jeg vi skal få til mer, for det er det det handler om.
Som jeg startet med å si: Ca. 80 000
eldre er ensomme. Det er altfor mange, og det er mye vi kan gjøre.
Det handler ikke bare om penger, og det handler ikke bare om at det
må inn i et lovverk. Det handler faktisk om handling, og der må
vi fortsette å gjøre jobben.
Presidenten: Presidenten
synest det er bra at dei representantane som har signalisert at
dei har hatt lyst til å vera uparlamentariske, har klart å styra
dei lystene.
Nicholas Wilkinson (SV) []: Det er et engelsk ordtak
som heter «talk is cheap», og det passer veldig bra til Fremskrittspartiets
representant. Man snakker fryktelig mye om at dette ikke løser alle
problemer, men man kommer ikke med noen alternative forslag.
I mitt innlegg viste jeg til SV-gjennomslag
og hva vi faktisk gjør. På Stortinget foreslår vi styrket tursamarbeid
og samtalesamarbeid med Røde Kors og Den Norske Turistforening.
Fremskrittspartiet stemte imot. I Oslo tar SV initiativ til bofelleskap
mellom unge og eldre. I Stavanger har SV fått gjennomslag for å
gi kurs i digital kommunikasjon, slik at eldre kan samtale bedre med
yngre og henge med.
Vi viser til helt konkrete endringer
vi gjør. Men det er faktisk loven om folkehelse som er ledende for
hvordan kommunene skal jobbe med dette. Vi bruker lover i Norge
til å lage retningslinjer for kommunene våre og sikre rettigheter
for eldre. Og så kommer man hit og påstår at det ikke løser alt
alene. Nå skal jeg prøve meg på å snakke for Tuva Moflag, uten at
jeg engang har snakket med henne, men jeg er nokså sikker på at
Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet er helt enige om at vi ønsker
å gjøre veldig mye mer. Derfor har vi hatt en lang serie med representantforslag
for bedre eldreomsorg – mange av dem stemt ned av Fremskrittspartiet
– med konkrete løsninger for å bedre eldres situasjon i Norge. Vi
er helt enig i at dette alene ikke løser alt, men når man stemmer imot
at ensomhet tas inn i loven om folkehelse, med den begrunnelsen
at vi også burde gjøre noe mer, må det være en av de svakeste begrunnelsene
vi har hørt.
Jeg er veldig glad for at statsråden
har en helt annen tilnærming til eldrepolitikken i Norge og i stedet
er villig til å være positiv og snakke opp forslag som kan bedre
situasjonen for de eldre. Det mener jeg nok en gang viser hvor viktig
dette representantforslaget fra Arbeiderpartiet var.
Presidenten: Representanten
Bård Hoksrud har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg har også lyst til å si
at frivilligheten er utrolig viktig i dette arbeidet. Det gjøres
en vanvittig stor innsats, og de frivillige i Norge er kjempegode
på dette med folkehelsearbeid.
Når jeg hører på representanten
Wilkinson, høres det ut som om han har en masse forslag, men det
er altså ett konkret forslag som står her, og det er:
«Stortinget ber regjeringen fremme
forslag om at «ensomhet» tas inn i lov om folkehelsearbeid § 7.»
Forskjellen på meg og Wilkinson
– og på Fremskrittspartiet og SV – er at vi ønsker handling. Vi
tror ikke det hjelper bare at det står i loven.
Siv Henriette Jacobsen (A) []: Denne debatten er
ganske symptomatisk for ganske mange av de debatter vi har på dette
feltet. Når posisjonen og regjeringen ikke ønsker å gå for ganske
glimrende forslag som de egentlig er for, peker de på den enkeltes
ansvar. De peker på kommunens ansvar, og de sier at det kan jo ikke
handle om penger. Men akkurat dette forslaget handler heller ikke
om penger. Så jeg håper at min tolkning av regjeringens holdning
i mitt første innlegg står ved lag, og at dette kun er en utsettelse
til vi får et endelig lovforslag på bordet.
Statsråd Åse Michaelsen []: Jeg tror representantene
skal se på dette som en sak en ikke skal bruke mye tid på. Det som
er viktig her, er at vi alle vil gjøre noe. Jeg tror også at representantene
fra opposisjonen vet veldig godt at skal det gjøres endringer i
en lov, må det utredes. En kan ikke over bordet stemme for å endre
§ 7 i denne loven. Man må utrede, for det er et lovforslag. Hadde
det vært et løst forslag som ikke berørte noen lov, hadde det vært
litt annerledes. Posisjonspartiene og regjeringen sier at vi er
positive til å se på dette, men vi må utrede. Skulle det da vise
seg at det ikke er mulig av en eller annen grunn – det er derfor
vi utreder ting – må vi komme tilbake og diskutere det da. Men nå synes
jeg vi konstruerer en debatt som egentlig ikke er der. Vi ønsker
å gjøre ensomhet til en viktig brikke i de fleste stortingsmeldinger
hvor det er relevant.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.