Presidenten: Etter
ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at
taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og
5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå
at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og
at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Silje Hjemdal (FrP) [] (ordfører for saken): Først
og fremst ønsker jeg å takke forslagsstillerne for at de har tatt
opp et viktig tema, og for at vi derfor får muligheten i dag til
å ha en diskusjon i denne sal om nettopp dette. Jeg vil også takke
komiteen for et veldig godt samarbeid og gi en takk til alle der
ute. En rekke organisasjoner og enkeltmennesker har kommet med innspill til
oss, og det setter vi veldig stor pris på.
Diskriminering og rasisme er dessverre
ikke noe nytt fenomen, heller ikke i vårt samfunn og i lille Norge.
For dem som har et historisk perspektiv på slikt, er det tydelig
at negative tanker, ytringer og handlinger mot grupper og andre
mennesker er noe som foregår i alle samfunn, og som har skjedd til
alle tider. Heldigvis er det store forskjeller og variasjoner gjennom
tidene med hensyn til hvor sterk en sånn type diskriminering har
vært, og hvor sosialt akseptert det er.
For en liten stund siden fikk vi
en påminnelse i en artikkel angående at det i år er 50 år siden
Martin Luther King døde. Vi fikk også en påminnelse om at man er langt
unna den drømmen som han hadde.
Selvfølgelig skjer det mye bra
på feltet, og jeg tror alle partiene her i denne salen er enige
om at det er en debatt som må tas, og må tas hver eneste dag, ikke
bare akkurat den dagen man har den til behandling her i selve salen.
Rasisme og diskriminering kan i
sin ytterste konsekvens faktisk gi seg utslag i så alvorlige ting
som folkemord. Men selv i milde former er det sterkt begrensende for
de menneskene som blir rammet nettopp av rasisme. Heldigvis lever
vi i en tid og i et samfunn der forekomsten av rasisme og diskriminering
kanskje er mindre enn det man ser i hvert fall i forhold til enkelte
andre land, men det er ingen grunn for å stoppe opp et så viktig
arbeid. Kanskje er det nettopp en ekstra viktig grunn til at kampen
mot rasisme og diskriminering er en kontinuerlig prosess.
Akkurat som vi aldri skal ta frihet
og demokrati for gitt, kan vi heller ikke ta for gitt at fordommer
og negative tanker om andre folkegrupper ikke skal få fotfeste.
Et eksempel som vi aldri må glemme, er Holocaust. De siste overlevende
øyenvitnene er det ikke så veldig mange igjen av, men heldigvis,
og det er jeg veldig glad for, reiser fortsatt norske skoleklasser
til Auschwitz og andre konsentrasjonsleirer nettopp for å lære.
Endringer i befolkningen og endringer
i samfunnet gjør at andre grupper nå opplever diskriminering. Det
er på ingen måte akseptabelt, og for meg er det viktig å bekjempe
all type rasisme, religiøs diskriminering, antisemittisme, sosial
kontroll, fordommer basert på kjønn, seksuell identitet, etnisitet
osv. Vi har derfor i behandlingen av saken sett at grunnlaget for
diskriminering kan defineres på mange måter, og selv om jeg mener
at den virkelige kampen er å forhindre alle fordommer, alle negative
holdninger og ytringer for handlinger mot andre, er diskriminerende
behandling av folk noe vi overhodet ikke skal finne oss i.
Så vil jeg bare understreke: En
handlingsplan er ett tiltak. Men problemet må tilnærmes fra mer
enn bare handlingsplaner. Dette er et samfunnsansvar som jeg mener
det er viktig å understreke at alle må være seg bevisst.
Kari Henriksen (A) []: Takk til saksordføreren for
å ha lost oss gjennom denne saken. Det har vært ganske mye arbeid.
Spesielt vil jeg takke representanten Åslaug Sem-Jacobsen fra Senterpartiet
for å ha løftet problemstillingen inn i et representantforslag og
for den innsatsen hun har lagt ned for å få til et omforent forslag
i saken. Til slutt ble det enighet om et forslag om en handlingsplan
mot etnisk og religiøs diskriminering.
For Arbeiderpartiet har det vært
viktig ikke å gjøre planen for omfattende. Vi har ventet lenge nok,
og slik vi leser samfunnet, er det muslimhat og religiøs diskriminering
det er viktig å få gjort noe med fort.
Hver eneste dag dømmer vi folk
uten at vi kjenner dem. Vi vet ikke hvem de er, hvilke verdier de
har, eller hvilke opplevelser de har i bagasjen. Likevel tror vi
at vi vet noe om dem – ut fra hva de har på seg, kroppsfasong, navn,
hudfarge eller menigheten de tilhører. Noen lar slike forestillinger
utvikle seg til farlige holdninger om andres svakhet og egen overlegenhet.
Rasisme og etnisk diskriminering
er mer utbredt enn vi liker å innrømme. Antirasistisk Senter lanserte
i fjor høst en rapport som viste at én av fire minoritetselever opplever
rasisme flere ganger i måneden – én av fire! «Vi vil ikke leke med
deg fordi du er brun», kalte de rapporten. Der fortelles det bl.a.
om en gutt som på barneskolen ble plaget av de andre elevene fordi
han hadde et annerledes navn og en annerledes bakgrunn. På grunn
av dette måtte familien flytte – på grunn av gruppetenkning. At
sånt skjer i landet der 15 år gamle Benjamin ble drept på grunn
av hudfargen sin og vi lovet hverandre at vi aldri skulle glemme,
er ikke til å tro.
Siden 2013 har Antirasistisk Senter
mast om en handlingsplan mot rasisme og muslimhat. For etter at Solberg-regjeringen
tok over, har vi ikke hatt en slik plan. Regjeringa ville arbeide
mot etnisk diskriminering på andre måter enn gjennom handlingsplaner.
Vi trenger ikke en handlingsplan for å bekjempe rasisme og etnisk
diskriminering. Det holder med handlinger. Men ingenting fører oss
ikke videre.
I fjor høst fikk barne- og likestillingsministeren overrakt
rapporten «Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017», utarbeidet
av HL- senteret, Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.
Den viser at når det gjelder holdninger til jøder, er det en positiv
utvikling. Stereotypier og fordomsfulle holdninger er redusert.
Jødiske organisasjoner har gjort mye ved å være tydelige og offentlig
fremme debatt. Men rapporten viste også at negative stereotypier
om muslimer er betydelige. Samlet sett viser 34,1 pst. av befolkningen
utpregede fordommer mot muslimer, og hele 48 pst. mener muslimer
selv har mye av skylden for økt muslimhets. Det kreves av oss at
vi gjør noe med slike fordommer, for de legger grunnlag for rasistiske
handlinger og gruppetenkning og fører til at små jenter og gutter
opplever å få skjellsord og steiner kastet etter seg i skolegården.
Jeg vil vise til Arbeiderpartiets
forslag om krav til tros- og livssynssamfunn, som jeg mener var
et bidrag til å gi diskrimineringsargumenter mindre tyngde, men
som ble nedstemt. Jeg vil sitere Ervin Kohn:
«Å jobbe med holdninger er litt
mer krevende enn å formidle kunnskap, fordi det krever mer av oss. Vi
må alle gå foran som gode eksempler og gjenkjenne og korrigere holdninger.
Gruppetenkning er det verste. Vi har alle en rasist i oss som stikker
hodet fram når vi gruppetenker.»
Det er gruppetenkningen som tar
overhånd når vi lar egen frykt for det fremmede være rettesnor i
stedet for å søke kunnskap og dialog, som – etter min mening – når noen
vil forby bønnerop fra minareten fordi det «oppleves som sjenerende
og upassende for svært mange». Det er bare det at i 2018 er det
ikke så mange som bruker bønnerop. Nå er vi kommet inn i den teknologiske
tidsalder, og de fleste har en app som tilkaller folk til fredagsbønnen.
Det foreligger handlingsplaner
mot antisemittisme, radikalisering og voldelig ekstremisme, hatefulle
ytringer og diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet
og kjønnsuttrykk. Men en overordnet handlingsplan mot etnisk og
religiøs diskriminering har vi ikke. Jeg vil takke Senterpartiet
for initiativet. Vi kan ikke være bekjent av tallene som kom fram
i rapportene jeg har nevnt. For bak hvert tall finnes en historie,
som den om gutten som til slutt måtte flytte.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [] (komiteens leder): Det
er en gledens dag i dag. Vi har klart å samle oss, enstemmig, i
komiteen om å gi regjeringen i oppdrag å lage en handlingsplan mot
rasisme og etnisk og religiøs diskriminering – og ikke minst iverksette
handlingsplanen. Jeg sender en takk til Senterpartiet, som kom med
forslaget. Det var riktignok noe bredere enn det vi har her, allikevel
har vi satt diskriminering på dagsordenen.
Det ble nevnt av forrige taler
at Antirasistisk Senter har jobbet – og jobber – systematisk med
å motvirke diskriminering i Norge. De tror jeg er veldig glade i
dag for at vi får vedtatt denne handlingsplanen. Det de har avdekket
i sine rapporter, er kanskje ikke den grove etniske og religiøse
diskrimineringen, men det som vi kanskje plages mest med, hverdagsdiskrimineringen,
som er vanskelig å ta tak i. Blir ord og uttrykk gjentatt ofte nok,
fester de seg, og det blir på en måte legitimt.
Vi vet at har man et fremmedartet
navn, har man 25 pst. mindre sjanse til å bli innkalt til jobbintervju,
og det gjelder offentlig som privat sektor. Faktisk er privat sektor
flinkere til å ta inn folk med fremmedklingende navn, og det er
også flere ledere i privat sektor som ikke har en ren etnisk norsk
opprinnelse.
Vi må sikre like rettigheter for
alle, uavhengig av kjønn, etnisk eller religiøs bakgrunn, funksjonsevne
eller seksuell orientering. Måten å gjøre det på er selvfølgelig
det vi gjør i dag, ved å lage en handlingsplan. Men jeg tror også
at vi trenger gode rollemodeller i Norge. Politikere er også rollemodeller.
Hvordan vi snakker om diskriminering, er viktig, og jeg må si at
jeg har en bekymring når det gjelder en del av det jeg ser når vi
diskuterer. Særlig når det gjelder innvandring, er det ganske mange
ekstreme holdninger ute i nettsamfunnene. Nettrollene må vi prøve
å møte og få bukt med, for det er de som skaper holdninger som sementeres.
Det blir gjort et lite poeng av
at regjeringen kanskje har vært passiv eller ikke gjort noe i denne
saken. Det medfører ikke riktighet. Det er tatt mange sektorovergripende
initiativer for å imøtekomme diskriminering på ulike grunnlag, bl.a.
strategien mot hatefulle ytringer, handlingsplanen mot antisemittisme,
handlingsplanen mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet
og kjønnsuttrykk, handlingsplanen for universell utforming og handlingsplanen
mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Når vi nå får en sektorovergripende
handlingsplan som skal ta opp i seg dette, tenker jeg det blir viktig
å følge opp – og også evaluere: Blir vi noe bedre? Gjør dette det
bedre? Får vi mindre diskriminering av disse handlingsplanene?
Vi er med på det, for vi tror på
det. Samtidig må vi jobbe systematisk i alle sektorer, enten det
gjelder helse, skole eller barnehage – jeg nevnte også næringsliv
– nettopp for å hindre denne typen diskriminering.
Når det gjelder at Senterpartiet
opprinnelig var opptatt av at handlingsplanen også skulle omfatte
diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, har regjeringen
sagt i brev fra statsråden at man jobber med en bedre samordning
av tiltak for personer med nedsatt funksjonsevne. Det er opprettet
et eget statssekretærutvalg som skal forankre dette arbeidet. Brukerorganisasjonene
er også trukket inn. Så jeg regner med at vi får høre mer om det.
Men en gledens dag er det.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg følger opp foregående
taler og vil påpeke at i dag gjør vi noe skikkelig bra, dere – om
enn kanskje litt på overtid. For i dag vedtar Stortinget i fellesskap
en handlingsplan mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering.
Senterpartiet fremmet tidlig i
år forslag om en ny nasjonal handlingsplan mot rasisme og diskriminering. Selv
om ikke vårt opprinnelige forslag blir vedtatt i dag, er jeg likevel
veldig glad for at vårt initiativ har satt temaet på dagsordenen,
for jeg og Senterpartiet ønsker sterkt å gjøre noe med rasismen
og diskrimineringen i samfunnet vårt – særlig når vi ser at ulike
rapporter, kartlegginger og statistikk tyder på at det er et voksende
problem.
Et samfunn hvor mennesker blir
kategorisert, forskjellsbehandlet, mobbet, trakassert og utsatt
for trusler og hat i kraft av bare å være den de er, er totalt uakseptabelt.
FNs rasediskrimineringskomité har
etterspurt en slik nasjonal handlingsplan mot all diskriminering,
slik Senterpartiet har fremmet forslag om. Komiteen kritiserte i
2015 Norge for ikke å ha en operativ handlingsplan på dette området,
i henhold til Durban-erklæringen.
Mange andre har også etterspurt
en overordnet handlingsplan mot rasisme og diskriminering. I merknadene
vises det til flere av de organisasjonene som har bedt om en slik
plan, som vi ikke har hatt på mange år. Sametinget har bl.a. uttrykt
at de støtter Senterpartiets forslag, for den dag i dag opplever
samer fortsatt mye diskriminering – på skolen, i arbeidslivet og
i lokalsamfunnet. Det samme gjør mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Organisasjonen Stopp diskrimineringen, som jobber mot diskriminering
av denne gruppen, ønsket seg også en overordnet plan, da de opplever at
en utfordring er at mennesker med nedsatt funksjonsevne faktisk
ikke likestilles med andre grupper i selve arbeidet mot diskrimineringen.
– Tygg på den.
Mennesker med nedsatt funksjonsevne
og muslimer er for øvrig de gruppene som virkelig trenger handlingsplan
nå. Dette kom fram da vi i Senterpartiet arrangerte workshop i forbindelse
med representantforslaget vårt. Alle partiene i komiteen ble invitert
dit. Venstre deltok, og referat og skriftlig innspill ble sendt
resten av komiteen i etterkant – og godt mottatt, opplevde jeg.
Målet med workshopen var at vi i fellesskap skulle komme fram til
hvordan vi på best mulig måte kan realisere en handlingsplan mot
rasisme og diskriminering.
I etterkant av workshopen ble komiteen
presentert skriftlig for et arbeid som departementet har satt i
gang i forbindelse med utarbeidelsen av en vedtatt strategi mot
diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne, som nå også
får en mer konkret tiltaksdel. Jeg håper og tror at departementet
følger dette skikkelig opp, da det vil være mye mer håndfast for
den gruppen enn kun den tiltenkte strategien.
Utfordringene med et voksende muslimhat
og diskriminering av andre religiøse og etniske grupper, som samene
– det tar derimot den litt smalere handlingsplanen vi vedtar i dag,
hensyn til, og det er jeg glad for.
Noen vil for øvrig mene at handlingsplaner
ikke løser noen utfordringer, men jeg mener slike planer er viktige. De
bevisstgjør og fungerer som verktøy, iallfall hvis man forplikter
seg til å gjennomføre tiltakene. Det er også viktig at tiltakene
er operasjonaliserbare og kan gjennomføres.
For at en plan skal ha en forankring
og legitimitet hos dem som skal iverksette tiltakene, er det viktig
med gode prosesser som involverer berørte parter og relevante aktører
fra sivilsamfunnet. Dette er noe flere deltakere fra ulike organisasjoner
pekte på da Senterpartiet hadde workshopen. De pekte også på mer
interseksjonell tilnærming og at eksterne evaluatorer burde evaluere
planene underveis.
Disse innspillene er svært nyttige,
mener jeg, først og fremst fordi de kommer fra dem som jobber tett
på problemstillingene vi diskuterer i dag, men også fordi de har
erfaringer med og kunnskap om hvordan tidligere og andre handlingsplaner
har fungert.
Vi i Senterpartiet fremmer sammen
med SV derfor forslag om evaluering, interseksjonalitet og bred
representasjon fra sivilsamfunnet i arbeidet med vår overordnede
plan – som ikke får flertall i dag. Men det er mitt håp at de innspillene
likevel tas med i arbeidet med å iverksette det som får flertall.
Avslutningsvis vil jeg nok en gang
understreke at det er veldig positivt at vi i komiteen nå får på
plass en handlingsplan mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering.
Det har faktisk vært veldig godt å jobbe sammen i denne saken, og
jeg ser fram til at handlingsplanen kommer på plass.
Jeg tar opp forslagene.
Presidenten: Representanten
Åslaug Sem-Jacobsen har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Rasisme og diskriminering
er gift for et samfunn. Det ødelegger samholdet, undertrykker grupper
og står i veien for frihet.
Høyreekstremistene marsjerer igjen
i Europas gater, og de marsjerer med et rasistisk budskap. Det nynazistiske
partiet Gyllent Daggry er blant Hellas’ største partier, høyreekstremister
sitter tett på makten i Ungarn, og i Sverige er det fare for at
det høyreradikale partiet med nazistrøtter, nemlig Sverigedemokraterna,
kan bli landets største parti.
Det norske samfunnet har lenge
vært preget av små forskjeller mellom folk og stor grad av tillit.
Men nå som ulikheten i makt og rikdom øker, er vi ikke lenger unntatt
fra den truende rasismen. I mitt hjemfylke Østfold er den nynazistiske
organisasjonen Den nordiske motstandsbevegelsen på frammarsj, med
markeringer og aksjoner. Jeg kan ikke gå fra togstasjonen og hjem
til leiligheten uten å se minst fem klistremerker med nazistisk
budskap, bare på den femminutters gåturen.
Rasismen og hatet som er i framgang,
sprer frykt. Det rammer særlig muslimene. HL-senteret lanserte i
desember 2017 en rapport om det norske samfunnets holdninger til
jøder og muslimer i Norge. Rapporten avdekket at sterkt negative
stereotypier om muslimer er utbredt. Blant annet sa 27,8 pst. av
respondentene at de føler motvilje mot muslimer, og 19,6 pst. ville
ha mislikt å ha muslimer som naboer eller i vennekretsen.
En kunnskapsgjennomgang utarbeidet
for Bufdir i 2015 sa allerede da i sin konklusjon:
«Tiden har derfor kommet til å
erkjenne at etnisk diskriminering utgjør et problem i det norske
samfunnet, og isteden rette fokuset mot når og hvor det skjer, hva
det skyldes og hvordan vi kan gjøre noe med det.»
Vi har i mange år hatt konkrete
nasjonale handlingsplaner mot etnisk diskriminering, men det har
det vært slutt på de siste årene. Derfor er jeg veldig glad for
at vi i dag får gjennomslag for en nasjonal handlingsplan mot rasisme
og etnisk og religiøs diskriminering. Men som tidligere talere er
jeg skuffet over at det ikke blir flertall for en overordnet handlingsplan
mot alle former for diskriminering, slik representantforslaget fra
Senterpartiet tok til orde for i utgangspunktet.
Den verste konsekvensen av den
manglende ambisjonen på det feltet er at personer med funksjonsnedsettelser
nok en gang faller mellom stolene og ikke blir hørt. Med komiteens
innstilling vil nemlig diskriminering av personer med funksjonsnedsettelser
ikke bli dekket. Det er alvorlig, for denne gruppen møter diskriminering
hver dag – når de ikke kommer inn på serveringssteder fordi det
ikke er tilrettelagt, når de ikke får drømmejobben som de er kvalifisert
for, fordi sjefen kun ser funksjonsnedsettelsen og ikke hele mennesket, eller
når regjeringen firer på kravene til universell utforming av boliger,
og personer som senere i livet får en funksjonsnedsettelse, blir
tvunget til å flytte.
Det er så alvorlig at av de 1 974
henvendelsene Likestillings- og diskrimineringsombudet mottok i
2015, omfattet 453 av dem nedsatt funksjonsevne. Da er det synd
at regjeringspartiene aktivt har tatt denne gruppen ut av handlingsplanen,
og derfor tar SV opp de forslagene vi er med på og stemmer primært
for disse – fordi alle former for rasisme og diskriminering må bekjempes, fordi
ingen er fri før alle er fri.
Grunde Almeland (V) []: Jeg ønsker en ny handlingsplan
mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering velkommen. Den
er dessverre høyaktuell. Et eksempel på det er prosessen rundt 8. mars-appellen
i Bergen i år, hvor Sumaya Jirde Ali først valgte å trekke seg på
grunn av mye hets. Det krever mot å delta i offentlig debatt når
du får beskjed om at du burde helles bensin på og brennes, når du
ytrer deg. Så mye mot skal man ikke behøve å ha, for ytringsfriheten
skal gjelde for alle.
Vi ser at utdaterte, destruktive
holdninger mot folkegrupper er i ferd med å legitimeres på nytt.
Fremstående politikere i andre vestlige demokratier tillater seg
en retorikk som truer det rause og inkluderende samfunnet. Internett
og sosiale medier gjør at vi kanskje oftere ser hatefulle ytringer
på trykk, eller ser dem lyse foran oss på skjermen, gjerne signert
med fullt navn og bilde. Det er blitt vanlig, men det er ikke greit,
og det er viktig at vi nå sier tydelig fra om nettopp det.
Vi har sett flere handlingsplaner
og tiltak på ulike diskrimineringsområder de siste årene, og ikke
minst oppdaterte vi nylig diskrimineringsregelverket nettopp for
å imøtegå de ulike formene for diskriminering vi ser. Men det er
et hull akkurat når det gjelder rasisme og etnisk diskriminering,
og vi er nødt til å målrette innsatsen mot dette. Det ble også tydelig
etter de mange innspillene som kom fra organisasjoner i løpet av
behandlingen av denne saken, bl.a. på den nevnte workshopen.
Alternativet til ikke å gjøre noe
er i verste fall å legitimere fremmedgjøring og frykt. Et samfunn
hvor mennesker som har mørkere hudfarge enn gjennomsnittet eller
som tilhører en minoritetsreligion, ikke føler seg respektert eller
velkommen, er ikke et samfunn jeg ønsker. Det tilhører nemlig en
annen tid og ikke det moderne Mangfolds-Norge.
Vi går til arbeidet med en regjeringsplattform
i ryggen. Jeløya-plattformen sier klart og tydelig at regjeringen
vil bekjempe rasisme og religiøs diskriminering. Nå setter vi i
gang, og vi trapper opp innsatsen. Jeg er glad for at vi har fått
på plass denne handlingsplanen.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Aller først takk
til Senterpartiet, som har fremmet dette viktige representantforslaget.
Jeg har lyst til å si at jeg er
helt enig med representanten Freddy André Øvstegård i at rasisme
og diskriminering er gift for samfunnet. Rasistiske holdninger,
uavhengig av hvem de retter seg mot, er helt uakseptabelt i et moderne
samfunn. Derfor må diskriminering og diskriminerende adferd forebygges
på veldig mange forskjellige måter og områder.
Komiteen har blitt enig om at vi
ber regjeringen utarbeide og iverksette en ny nasjonal handlingsplan
mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering. Jeg er veldig
glad for at komiteen tok inn religiøs diskriminering. Vi vet at
det foregår mye, ikke minst muslimhat, også i Norge. Vi ser det
på nettet, som det er blitt pekt på, og jeg har blitt skremt over
å se de holdningene som kommer til syne der. Jeg er glad for at
dette ikke bare blir en handlingsplan mot rasisme og etnisk diskriminering,
men også mot religiøs diskriminering. Det trenger vi.
Det hjelper ikke å fremme en handlingsplan
hvis det ikke også kommer helt konkrete tiltak. Derfor er jeg spent
på, og vil gjerne utfordre statsråden på, hva slags tiltak man ser
for seg at en slik handlingsplan kan ha. For planer har vi nok av,
men det er tiltakene – de som skaper endring, som skaper en forandring
– vi må ta ansvar for å få på plass.
Det ble nevnt at Antirasistisk
Senter har avdekket veldig mye når det gjelder religiøs diskriminering.
De har gjort et veldig godt arbeid, og jeg hørte at komitélederen satte
pris på arbeidet som Antirasistisk Senter har gjort. Det er et paradoks
at vi har endret tippenøkkelen på en slik måte at Antirasistisk
Senter, som tidligere har fått tilskudd over tippenøkkelen, nå mister
det helt og kanskje står i fare for å måtte legge ned dette viktige
arbeidet, som går ut på å kartlegge og dokumentere det som skjer
på dette feltet. Derfor håper jeg regjeringspartiene er villige
til å se på andre måter å finansiere et sånt oppdrag på, slik at
Antirasistisk Senter kan fortsette å avdekke slikt de har gjort
til nå. Jeg hadde bare lyst til å nevne det i og med at komitélederen
roste arbeidet som Antirasistisk Senter har gjort. Vi er helt avhengig
av at vi også har slike aktører i framtiden. Det hjelper ikke at
vi sier det vi sier fra denne talerstolen, hvis det ikke skjer noe der
ute, for det er der diskrimineringen og rasismen finnes.
Ellers er det helt betimelig at
representanten fra SV også nevner dette med diskriminering av funksjonshemmede.
Mennesker med funksjonsnedsettelser opplever en type diskriminering
som handler om at de ikke føler at de kan leve et selvstendig liv.
Enten vi snakker om elever på skolen, når det gjelder universell
utforming, eller vi snakker om arbeidsliv, møter man veldig mange
hindringer. Jeg vet – i hvert fall har jeg forstått det slik – at
dette er noe regjeringen arbeider med. Jeg er veldig spent på å
høre hvordan dette arbeidet nå går. Jeg kan love at Kristelig Folkeparti
kommer til å følge nøye med på arbeidet som gjøres, og vi kommer
også til å fremme forslag til tiltak for at funksjonshemmede skal føle
både at de er verdsatt i samfunnet, at det er bruk for dem, og at
det ikke er samfunnet som er hindringen for at de kan få lov til
å leve helt selvstendige liv.
Jeg er spent på om statsråden også
vil ta dette med i sitt innlegg. Jeg har i hvert fall forstått det
slik at dette er noe regjeringen arbeider med, og jeg er veldig
spent på hva resultatet vil bli.
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Vi vet at
rasisme og diskriminering er et problem i Norge. Det gir grunn til
bekymring når Holocaust-senteret dokumenterer at en av tre viser
utpregede fordommer mot muslimer og 30 pst. av befolkningen mener
at muslimer ønsker å ta over Europa.
Rasisme og diskriminering hindrer
inkludering. Det skaper frykt og fører til mistillit. Likestilling
handler om å få like muligheter, bli inkludert og at man kan få
en jobb man er kvalifisert for, selv om man har en funksjonsnedsettelse
eller et fremmed navn. Det handler også om at man kan ytre seg uten
å bli hetset for den man er.
Jeg har lyst til å takke Senterpartiet
for det forslaget som blir behandlet i dag. Det er et veldig godt
initiativ, og jeg er glad for at komiteen stiller seg bak det.
Regjeringen er opptatt av å sikre
like rettigheter til alle, uavhengig av kjønn, etnisk eller religiøs
bakgrunn, funksjonsevne eller seksuell orientering. Derfor har regjeringen
også tatt mange sektorovergripende initiativ for å imøtekomme diskrimineringsutfordringene
på ulike grunnlag. Jeg kan nevne noen av strategiene som vi jobber
med nå: Det er strategien mot hatefulle ytringer, vi har på plass
en handlingsplan mot antisemittisme, en handlingsplan mot diskriminering
på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk,
vi har en handlingsplan for universell utforming og en handlingsplan
mot radikalisering og voldelig ekstremisme.
Regjeringen har startet arbeidet
med en strategiplan for bedre samordning og gjennomføring av regjeringens mål
om likestilling for personer med funksjonsnedsettelser. Jeg kan
betrygge representanten Bekkevold og Kristelig Folkeparti med at
vi er godt i gang med arbeidet med en strategiplan på funksjonshemningsområdet,
og jeg gleder meg til å komme tilbake med den. Det er også opprettet
et eget statssekretærutvalg som skal forankre arbeidet i de åtte
ulike departementene som har ansvaret, og som berøres av dette.
Jeg vil også forsikre Kristelig Folkeparti om at brukerorganisasjonene
på feltet og andre viktige aktører som vi lytter til, og som har
gode innspill, skal trekkes inn i arbeidet med å lage denne strategiplanen.
Regjeringen løfter arbeidet mot
seksuell trakassering opp på vår politiske dagsorden, ikke minst
etter behandling av forslag i Stortinget. Og som komiteen godt kjenner
til, er jeg i gang med utredning av et lavterskeltilbud for håndheving
av saker knyttet til seksuell trakassering og tar sikte på å sende
forslaget ut på høring så fort det er ferdig.
Den 1. januar i år trådte den nye
likestillings- og diskrimineringsloven og diskrimineringsombudsloven
i kraft. For første gang har vi fått en egen bestemmelse som forbyr
sammensatt diskriminering. Det innebærer at vi også må ta høyde
for de utfordringene personer som tilhører etniske eller religiøse
minoriteter, møter som følge av alder, kjønn, nedsatt funksjonsevne,
seksuell orientering eller kjønnsidentitet eller andre grunnlag når
vi utformer nye tiltak.
Når det gjelder rasisme og diskriminering
på grunn av etnisitet og religion, mener jeg at det er behov for
en mer overordnet og koordinert innsats enn det vi har i dag. I
Jeløya-plattformen har regjeringen slått fast at vi vil
«[b]ekjempe rasisme, religiøs diskriminering, antisemittisme,
sosial kontroll og fordommer basert på kjønn, seksuell identitet
og etnisitet».
I plattformen sier vi også at vi
vil
«[i]verksette tiltak for å motarbeide
diskriminering i arbeidslivet, boligmarkedet og på utesteder».
Jeg mener at forslaget om en handlingsplan
mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion
vil bidra til å følge opp mange av disse punktene. Jeg har ikke
satt i gang arbeidet med de enkelte tiltakene ennå. I respekt for
de vedtakene som Stortinget fatter, vil jeg avvente, men jeg gleder
meg til å sette i gang med dette viktige arbeidet. – Så takk igjen
til Senterpartiet for et godt forslag.
Nils T. Bjørke hadde her
teke over presidentplassen.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg er veldig glad for
at ministeren takker for forslaget, og for at hun også ser verdien
av dagen i dag. Men så kommer spørsmålet: Hvordan får man til en
god handlingsplan mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering?
Workshop-en vi avholdt i Senterpartiet,
ga mange innspill fra organisasjonene som har jobbet mye med dette
i mange, mange år. De sier at de ofte tas med i arbeidet med slike
planer, men at det som regel skjer først en god stund etter at departementene
har jobbet med planene. De kommer altfor sent inn. Det har skjedd
hver gang – under mange regjeringer, også under rød-grønne regjeringer
– man har laget planer.
Kan ministeren forsikre Senterpartiet
og alle de andre medlemmene i komiteen om at sivilsamfunnet denne
gangen får være med i en tidlig fase i arbeidet med en handlingsplan?
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Ja, det kan
jeg.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg er veldig glad for
det svaret. Nå kommer neste spørsmål:
På den workshop-en ble det også
pekt på at det i arbeidet mot diskriminering og rasisme veldig ofte
jobbes veldig separat. Det finnes en plan for ditt og en plan for datt,
og det jobbes ikke særlig interseksjonelt. Blant annet peker organisasjonen
Stopp diskrimineringen, som jobber mot diskriminering av folk med
nedsatt funksjonsevne, på at noe av det som ofte er vanskeligst
for dem, er at de ikke opplever likestilling i likestillingsarbeidet.
De blir ikke tatt med på samme måte som i annet diskriminerings-
og likestillingsarbeid. Er det mulig at ministeren kan være opptatt
av å få til en god samhandling mellom den planen vi vedtar i dag,
og den strategien og handlingsplandelen for dem med nedsatt funksjonsevne
som det jobbes med nå?
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Det er et
veldig godt innspill. Veldig mange av dem vi snakker om nå, opplever
dobbel diskriminering. Jeg hadde en samtale tidligere i dag med
en som var lesbisk, som også representerer en minoritet, og som
dermed opplever det som representanten Sem-Jacobsen tar opp. Vi må
prøve å sørge for at vi klarer å løfte fram dette, og se på hvilke
tiltak vi kan sette i verk for å løfte dem som er ekstra utsatt,
som er ekstra sårbare, og som er en minoritet i sin egen minoritet.
Dette er forhold som jeg ønsker å vektlegge, og som jeg håper vi
kan få oppmerksomhet rundt. Jeg ønsker også å få satt i verk tiltak,
slik at vi hjelper de aller mest utsatte.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avslutta.
Dei talarane som heretter får ordet,
har ei taletid på inntil 3 minutt.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Jeg er stolt over
at Senterpartiet setter denne saken på dagsordenen. Å utarbeide
en handlingsplan mot rasisme og diskriminering med bred inngang
mener vi det er behov for – en konkret og gjennomførbar plan, en
overordnet plan som tar innover seg hvor komplekst og sammensatt
rasisme og diskriminering er. Når vi avdekker flere og flere tilfeller
av diskriminering og trakassering, selv i våre egne partiers rekker,
må vi tørre å kalle en spade for en spade og ta skjeen i egen hånd.
Dagens utfall er dessverre mer
avgrenset og snevert enn det Senterpartiet hadde ønsket. Senterpartiet
arrangerte nylig et seminar om dette temaet. Det ble godt besøkt,
og engasjementet var stort. Der fikk vi et møte mellom alle involverte
parter, både de som jobber på feltet og ulike felt, ulike grupper
og aktører samt berørte parter. Det var et sterkt møte med konstruktive
og nyttige innspill. Rasisme og diskriminering er sammensatt, og
berørte parter som får livskvaliteten sin redusert på grunn av dette,
fortjener å ikke falle igjennom i systemet, men snarere å bli møtt
med varme hender, bli sett og få konkrete tiltak.
Seminaret ga en konstruktiv dialog
som vi må ta med oss videre, for vi er ikke i mål her i dag. Vi
skal ha en nullvisjon for rasisme og diskriminering, uavhengig av
hvor sammensatt det er, og på hvilke felt det er snakk om. Vi må
fortsette å jobbe for et inkluderende og varmt samfunn. Det vil
Senterpartiet stå på for.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 10.