Dag Terje Andersen (A) [11:50:58] (komiteens leder og ordfører for saken): Vi har kommet fram til håndteringen av omorganiseringen i Statistisk sentralbyrå. Det har vært en lang og grundig behandling av den saken. Jeg vil starte med å takke komiteen for et veldig godt samarbeid. Det har vært enighet om alle spørsmål som har vært stilt i skriftlig form til statsråden. Det har vært delvis enighet og noe uenighet om den innstillinga som vi nå legger fram.

Det det er enighet om, og som jeg er veldig glad for, er at det var godt at den prosessen som var i gang i Statistisk sentralbyrå, ble stoppet. Det er det enighet om. Noen av oss lurer veldig på hvorfor den ikke ble stoppet før. Det har vært fulgt opp med spørsmål om departementets styring av Statistisk sentralbyrå, herunder Statistisk sentralbyrås faglige uavhengighet. Vi har hatt mange spørsmål om dokumentasjon på styring, referater, protokoller osv. og selvfølgelig diskusjon om det som var mye av opptakten til at dette ble en sak – måten tidligere direktør Meyer ble presset ut av sin stilling på.

Våre første spørsmål sendte vi den 14. november 2017 – seks spørsmål. Etter min oppfatning kunne det blitt en avklarende runde. Men i stedet for å være imøtekommende eller ha noen form for innrømmelser om at det hadde vært noen svakheter i prosessen, tegnet statsråden sitt eget bilde av prosessen, som ikke stemte med det andre som hadde vært med i prosessen, hadde opplevd, f.eks. at vi fikk bekreftet at en konkret ansatts plassering hadde vært tema mellom ekspedisjonssjef Holmsen og tidligere direktør Meyer i en telefonsamtale, noe som er ett av de mange punktene som viser at det ikke har vært ryddighet i styringen.

Det ble også klarlagt, som allerede hadde framkommet i media, at mens statsråden har anledning til å instruere direktøren i SSB, en anledning statsråden lot være å bruke, erklærte statsråden i stedet mistillit til direktøren i SSB, noe statsråden ikke har noe med, i og med at den stillingen er utnevnt av Kongen i statsråd.

Det gjorde at det ble naturlig med en ny runde med spørsmål, som vi sendte den 22. november 2017. Svarene resulterte i en ytterligere fastholding av sin versjon og oppfatning av dialogen med SSB fra statsrådens side, men gjennom den mail- og SMS-utveksling som vi fikk innsyn i, fant vi absolutt ikke grunnlag for å si at statsrådens versjon ble styrket gjennom den kommunikasjonen som var synliggjort – tvert imot. Allerede i februar hadde Marianne Marthinsen stilt spørsmål ved om ikke endringene i SSB burde vente på Statistikklovutvalget, men det ble avvist.

Vi fikk innsyn i medarbeidersamtaler så sent som den 2. mai 2017, der det går fram at departementet tvert imot hadde støttet direktør Meyer i at også forskningsavdelingen måtte finne seg i å bli vurdert. Og heller ikke så sent som på møtet den 19. september 2017 var det sånn at noen av de andre som hadde vært til stede, oppfattet at det var blitt gitt noe stoppsignal fra departementets side. Tvert imot hadde de sett at det hadde vært tett kontakt mellom tidligere direktør og ekspedisjonssjef Holmsen opp mot møtene på våren – i mars, foran styremøtet i april og så sent som på møtene i oktober 2017, i forberedelsene til at direktøren skulle møte finansministeren. Der gikk det klart fram at kontakten mellom departementets ekspedisjonssjef og direktøren var svært nær i de prosessene.

Konklusjonen på svarene ble at her sto versjonene i så stor grad mot hverandre at det ikke var mulig å komme til bunns i saken uten at det ble gjennomført en høring.

Høringen som ble arrangert, viste mye interessant, bl.a. at partene i lønnsoppgjøret i Norge, arbeidslivets parter, var veldig samstemte vedrørende betydningen av SSB og at den forskningen og ikke minst det modellarbeidet de foretar, er av avgjørende betydning for lønnsoppgjør, som vi kjenner til, og for deres arbeid, og at det gjennom lang tid hadde vært frykt for om det kunne leveres på det. Herunder er selvfølgelig en diskusjon om modellvalg i Statistisk sentralbyrå et sentralt tema.

Heller ikke de andre aktørene vi hørte i den høringen, ga grunnlag for å tro at tidligere direktør Meyer hadde drevet prosessen mot departementets vilje. Vi fikk også innsyn i – i forbindelse med høringen eller først via media rett i forkant av høringen – at protokollen som eksisterte fra møtet den 19. september 2017, faktisk var endret, altså at et referat fra et møte med direktør Meyer var endret etter at Meyer hadde gått fra sin stilling, og det var endret samme dag som vi stilte våre første spørsmål. Samtidig ble vi fortsatt nektet innsyn i de dokumenter vi ba om, og fikk ikke nye innsyn ved den anledningen.

Det mest spesielle ved høringen vil jeg allikevel si var at statsråden sa:

«Derfor benyttet vi anledningen hele veien i den styringsdialogen vi hadde, til å si: Vent på Statistikklovutvalget, dette er for omfattende.»

Det var den direkte bakgrunnen for at vi så oss nødt til å stille nye spørsmål den 16. januar 2018, der vi ba om dokumentasjon på den bastante påstanden som ble satt fram. Vi ba nok en gang om å få oversendt dokumenter som kunne sannsynliggjøre statsrådens versjon av de mange samtaler som hadde vært i løpet av året. Vi fikk ikke mer innsyn. Men vi fikk endelig en bekreftelse på at første gang departementet sa stopp til tidligere direktør Meyer, var den 30. oktober 2017. Det står klart i den svarrunden.

Men vi fikk altså ikke mer innsyn, og derfor var det veldig interessant da det dukket opp en sak med Sivilombudsmannen der VG hadde bedt om innsyn på tre av de samme møtedatoene som vi hadde bedt om innsyn på. De tok saken opp med Sivilombudsmannen, og der dukket det opp en veldig spesiell historie.

Først nekter departementet å oversende dokumentene til Sivilombudsmannen. Så sier Sivilombudsmannen, som selvfølgelig – etter grundig diskusjon i Stortinget og klare hjemler i lov – har krav på å få de dokumenter det bes om. Dem får Sivilombudsmannen oversendt på fristen, for øvrig samme dag som høringen, den 10. januar 2018. Så ser vi altså av korrespondansen som vi får innsyn i, at det er oversendt dokumenter på nytt den 16. januar 2018. Det viser seg altså at i de dokumentene som ble sendt over den 10. januar 2018, var det gjort endringer – påtegninger for hånd – før de ble oversendt til Sivilombudsmannen. Det er selvfølgelig veldig alvorlig, i og med at Sivilombudsmannen hadde spesifisert at de skulle ha usladdede dokumenter. Heldigvis var det noen i departementet, ifølge statsrådens svar i siste høring, som hadde reagert på det og den 16. januar 2018 sendt over de egentlige dokumentene.

Kanskje enda mer alvorlig blir det når Sivilombudsmannen i sin runde konkluderer med at dette er saksdokumenter, noe som deretter bestrides av departementet i dets brev til Stortinget, og som sågar bestrides av statsråden i den neste og påfølgende høringen, til tross for at Sivilombudsmannen er klinkende klar.

Derfor ble det en ny høring den 1. mars 2018, med en åpen del og en lukket del, for det er departementet som bestemmer om dokumentene skal offentliggjøres, men vi fikk dokumenter unntatt offentligheten med hjemmel i det jeg nå har nevnt. Det ble altså verre og verre for statsråden i løpet av prosessen i forhold til det utgangspunktet vi startet med. Derfor er jeg glad for at det er en flertallsinnstilling som i I sier:

«Stortinget finner finansministerens embetsutøvelse ved behandling av sak om håndteringen av omorganiseringen i SSB kritikkverdig.»

Men jeg er enda mer glad for at vi har en enstemmig innstilling i II, der vi sier:

«Stortinget forutsetter at før det foretas omfattende endringer i SSB, herunder oppfølging av statistikklovutvalget, legges det opp til en åpen demokratisk debatt, herunder en egen sak til Stortinget.»

For det kanskje mest dramatiske i saken er at det var på gang store, betydelige endringer i SSB uten at det hadde vært noen foregående åpen demokratisk debatt. Det synes jeg er viktig, og jeg synes det er gledelig at det er enstemmig, for SSB har en så utrolig viktig rolle i den norske samfunnsmodellen. Det er en institusjonalisert del av den norske samfunnsmodellen, og det er noe det har vært enighet om i landet. Det er utviklet over lang tid.

Jeg kan kanskje begynne med at en i Stortinget i 1946 behandlet det første nasjonalbudsjettet, der en begynte å se på samfunnsutviklingen i lys av de forskjellige aktuelle budsjettvedtak og andre valg som ble gjort politisk. Så etablerte Statistisk sentralbyrå sin forskningsavdeling i 1950, og ikke minst fra 1952, og da Odd Aukrust begynte i Statistisk sentralbyrå, har vi hatt en utvikling som det har vært bred enighet om. Det var under Borten-regjeringa Odd Aukrust på oppdrag fra regjeringa begynte å arbeide med å forberede lønnsoppgjøret i 1966, og Det tekniske beregningsutvalget ble etablert i 1967. Dette har hatt avgjørende betydning for den forståelsen vi i dag har av frontfagsmodellen og sentrale lønnsoppgjør, og ikke minst for at det har vært modellvalg knyttet til det, som på en måte utfyller jobben som de to viktige delene det norske systemet skal behandle.

Men det har altså hele tida, til tross for konsensus, politisk, under forskjellige regjeringer, vært noen økonomiske miljøer som har ment noe annet. Jeg siterer fra et innlegg i Økonomisk forum nr. 9 i 2007, der det står:

«Vi ser ikke at norsk økonomi er veldig forskjellig fra andre lands økonomier. Å legge til grunn at «Den norske modellen» er så særegen at egne økonomiske lover gjelder for oss, ville være nokså dristig.»

Artikkelen var signert av bl.a. nåværende ekspedisjonssjef Holmsen i Finansdepartementet. Det har altså hele tida vært noen som mener at de såkalte DSGE-modellene, som altså ikke har vært de foretrukne i Statistisk sentralbyrå, heller bør brukes som analyseverktøy. Og da det kom kommentarer ved ansettelsen av direktør Christine Meyer om at noen oppfattet det som en relativt politisk ansettelse, og da hun senere nedsatte byutvalget, som både i mandat og i sammensetning pekte i retning av dem som foretrekker de andre økonomiske modellene, kan en lure på om det har vært en plan om en grunnleggende endring.

Derfor er jeg veldig glad for det vedtaket vi i dag enstemmig har foreslått, og som jeg håper blir enstemmig vedtatt. For dermed er den prosessen stoppet, og vi kan være sikre på at hvis det eventuelt skal gjøres betydelige endringer i modellen og SSBs rolle i den norske modellen, som har tjent det norske samfunnet godt i tiår etter tiår, skal det i hvert fall ikke skje uten en demokratisk behandling.

Jeg kan si at vi for vår del, i Arbeiderpartiet, vil tilnærme oss det videre arbeidet som finanskomiteen skal ta ansvaret for, på den måten at vi vil styrke SSB, vi vil sikre SSBs faglige uavhengighet, og vi vil fortsatt jobbe for at de skal ha den sentrale rollen de har i den norske samfunnsmodellen, som har tjent det norske samfunnet godt i mange, mange tiår.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) [12:06:18]: Denne saken dreier seg ikke om et forsøk på politisk styring av forskningen eller om hvordan SSB skal utøve sin funksjon som statistikk- og premissleverandør til departementene og partene i arbeidslivet.

Saken dreier seg om en ledelse i SSB som ønsket å komme Statistikklovutvalget i forkjøpet med en omorganiseringsprosess, hvor det var betydelig risiko for at SSB ikke kunne levere på samfunnsoppdraget.

I stedet for å vente på Statistikklovutvalget, satte SSB ned et eget utvalg, som senere er kjent som Bye-utvalget. Flere tunge aktører, som LO og NHO, var kritisk til forslagene som Bye-utvalget kom med, og de mente at utvalget, med den sammensetningen det hadde, nærmest var et rent bestillingsverk.

Både Finansdepartementet og styret i SSB mente at SSB måtte ta hensyn til den kritikken som ble framført på vårparten 2017. Dette ble formidlet til ledelsen i SSB, og både styret og Finansdepartementet regnet med at dette ville bli fulgt opp.

Da utkast til stillingsplan og innplasseringskriterier ble oversendt departementet i august 2017, ble det klart at ledelsen i SSB ikke hadde tatt hensyn til de innvendingene som departementet, partene i arbeidslivet eller styret i SSB hadde kommet med.

Selv etter at Finansdepartementet ba om møte med SSB for å diskutere stillingsplaner og kriterier, kjørte SSB på uten å ta hensyn til Finansdepartementet. Ledelsen i SSB mente åpenbart at det var de og ingen andre som skulle bestemme hvordan SSB ble organisert. Dette viser en ledelse som ikke var villig til å lytte og sørge for nødvendig forankring av den planlagte omorganiseringen.

For eksempel vedtok ledelsen i SSB både stillingsplan og kriterier den 14. september 2017, selv om det var avtalt et møte om dette med Finansdepartementet noen dager senere, nærmere bestemt 19. september.

På møtet 19. september 2017 gir departementet nok en gang uttrykk for sine bekymringer, og SSB hadde nok en mulighet til å vurdere å ta hensyn til departementets innvendinger.

18. oktober 2017 ble departementet meddelt per e-post at SSBs endringer likevel ville bli gjennomført som planlagt. Avdelingene i SSB var meddelt dette dagen før.

Da innplasseringen av forskerne ble kjent internt i SSB 23. og 24. oktober 2017, tok det ikke lang tid før dette nådde ut i offentligheten, med omfattende kritikk mot ledelsen i SSB.

Med all den støyen som fulgte, var det helt riktig av finansministeren å stoppe omstillingsprosessen 10. november 2017.

LOs sjefsøkonom, Roger Bjørnstad, oppsummerte dette på en veldig bra måte under høringen, hvor han sa:

«Det er min vurdering at Meyer har vist en svak forståelse for samfunnsoppdraget og den rollen SSBs forskningsavdeling har hatt. Bye-rapporten, Meyers ansvar for mandatet og sammensetningen og hennes motvilje mot å ta avstand fra den skaden dette har påført forskningsmiljøet i SSB, innebærer at det var riktig å stoppe omorganiseringen i SSB.»

Dersom finansministeren ikke hadde stoppet omorganiseringen, hadde også det skapt rabalder, da flere opposisjonspolitikere krevde at finansministeren skulle ta grep. Med andre ord var finansministeren i en såkalt Catch 22-situasjon – opposisjonen skulle uansett kritisere.

Sett i ettertid er det lett å se at omorganiseringsprosessen burde ha vært stoppet på et tidligere tidspunkt, men som i alle slike prosesser, er det vanskelig å finne det riktige tidspunktet. Jeg viser her til det sjefsøkonom Dørum sa under høringen:

«Vurdert i ettertid burde ikke denne prosessen fått lov til å holde på så lenge, men det er likevel slik at det er vanskelig å finne det punktet hvor man skulle gått inn og sagt at nå må dette overstyres, nå må man settes under administrasjon, i en viss forstand.»

Noen har hevdet at dette griper inn i SSBs faglige uavhengighet. Dette er tilbakevist av juridisk ekspertise, bl.a. professorene Morten Kinander, Geir Woxholth og Eivind Smith. Departementet har ikke utfordret SSBs uavhengighet i denne saken.

Et annet tema som har vært framme i saken, har vært hvorvidt avgangen til Meyer skyldtes hennes syn på innvandring. Under høringen kom det ikke fram noe som støtter opp under denne påstanden, heller tvert imot. Meyer kunne selv ikke dokumentere noe annet enn å si at det handlet om innvandring, siden hun selv ikke kunne se at det var noen annen begrunnelse for at hun måtte gå av. Det er derfor all grunn til å avvise denne påstanden.

Jeg regner med at vi får anledning til å komme tilbake til organiseringen av SSB på et senere tidspunkt, når Statistikklovutvalget har sagt sitt og departementet etter normal høringsprosess kommer med en sak til Stortinget.

Nils T. Bjørke (Sp) [12:11:24]: Eg meiner at leiaren i kontroll- og konstitusjonskomiteen hadde ein god gjennomgang. Ein kan stilla seg bak alle hans synspunkt i denne saka. Eg vil likevel koma innom nokre punkt som er spesielt viktige for oss i Senterpartiet.

Det er avgjerande at me har eit Statistisk sentralbyrå som er ugildt, og som legg fram tal og statistikk som alle kan ha tillit til. Når fleirtalet i komiteen har kome med kritikk av statsrådens handtering av denne saka, er det særleg to hovudelement eg har lyst til å ta fram. For det fyrste har det vore uheldig samanblanding i styringsdialogen mellom Finansdepartementet og SSB. For det andre har Finansdepartementet sjølve bidrege til at det er sådd tvil om styringsdialogen med SSB. Det skifta mellom skriftlege og munnlege attendemeldingar til leiinga i SSB, ein del av dei munnlege tilbakemeldingane vart lagde stor vekt på frå departementet si side. Eg skal koma litt meir inn på desse to elementa.

Styringsdialogen er gjeven i form av skriftlege årlege oppdragsbrev, men i dei dokumenta og referata me har fått, kjem det òg fram at det er gjeve munnlege attendemeldingar som vert oppfatta ulikt frå SSB og departementet. Det var tydeleg oppfatta og presisert i høyringane, òg frå departementet, at det er gjeve klare signal om utfordringa med endringane. Samtidig vert det sagt at det berre er den skriftlege styringsdialogen som gjeld. Eit slikt regime gjer det vanskeleg for oss som skal etterprøva styringsdialogen. Det er særs viktig at ein gjennom denne dialogen kan etterprøva at SSB har den frie og uavhengige stillinga som er naudsynt for å ha tillit til dei fakta, tal og framstillingar som SSB leverer.

Ut frå den dokumentasjonen som komiteen har fått i denne saka, kom det aldri eit klart stoppsignal frå Finansdepartementet om å omorganisera SSB. Det var tvert imot kome innspel til leiaren om at ein måtte gå vidare i prosessen. Det var heilt tydeleg at det kom innspel om endringar i den prosessen som var, men at det samtidig var gjeve klar melding om at ein skulle halda fram med omorganiseringa.

Når me i denne saka i tillegg har opplevd uvilje frå Finansdepartementets side til å levera ut alle notat og skriv i samband med omorganiseringa, har det festa seg eit inntrykk av at departementet har noko å skjula, at ein har forsøkt å svekkja SSB som eit sjølvstendig og ugildt byrå. Dette saman med ynsket frå Finansdepartementet om å gje såkalla leserettleiing overfor Sivilombodsmannen set saka i eit underleg lys.

Alle departement treng å ha ein fri og open styringsdialog med dei underliggjande etatane, men det er spesielt med SSB i forhold til mange andre. SSB må vera ein uavhengig institusjon. Difor meiner me at styringsdialogen som først vart gjeven munnleg, og deretter vart skriftleggjord i styringsdialogen, bør dokumenterast, dette for å vera sikker på at den frie stillinga SSB har, er vareteken.

Me meiner at når det gjeld omorganiseringa av SSB, var det heilt rett å stoppa ho. Men det skulle ha kome på eit tidlegare tidspunkt, særskilt når dei store arbeidstakar- og arbeidsgjevarorganisasjonane reagerte som dei gjorde. Som det har kome fram i høyringa, skulle foten ha vore sett ned lenge før oktober 2017. Me må framover sørgja for eit SSB som er i stand til å levera rapportar og dokumentasjon utan binding til den politiske leiinga i Finansdepartementet. SSB står i ei særstilling i høve til andre byrå eller underliggjande etatar, for det skal vera ein nøytral, objektiv part som utan bindingar skal kunna gje service til eit breitt spekter av det norske samfunnet.

Dagen før innstillinga frå komiteen kom, fekk me òg på bordet forslag frå Statistikklovutvalet. I samband med dette er det naturleg at me betraktar debatten og innstillinga i saka her i dag som eit startskot for debatten om den nye statistikklova og kva rolle SSB skal ha i samfunnet framover. Det er ei sak me går inn i med største alvor for å finna ut korleis me kan definera og avgrensa SSB sin faglege ugildskap. Det er det vitigaste for oss i denne saka, og det er heilt avgjerande for å ha eit SSB som alle partar kan ha tillit til i framtida.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:16:42]: Dei tre store spørsmåla i denne saka er: Har det faglege sjølvstendet til SSB blitt respektert? Har den tidlegare SSB-sjefen handla i strid med eller i tråd med styringssignala frå Finansdepartementet? Og har statsråden gitt riktige opplysningar til Stortinget undervegs og etterpå?

For å få svar på dette har kontrollkomiteen gått grundig til verks, og ut ifrå den dokumentasjonen som vi har skaffa til vegar, er det følgjande handlingsutvikling vi, eller i alle fall eg, kan sjå ut ifrå dette:

Da Meyer blei tilsett i 2015, søkte Finansdepartementet eksplisitt i utlysingsteksten etter ein person som skulle reformere SSB. Meyer gjekk rett på og gjennomførte i 2015–2016 ein omfattande reform av statistikkavdelinga i SSB. Hausten 2016 sette Meyer ned Bye-utvalet, som fekk i oppdrag å føreslå endringar i forskingsavdelinga. Forslaget la opp til å innskrenke funksjonen til forskingsavdelinga frå å levere framskrivingar, utvikle modellar og levere på oppdrag til ein meir avgrensa statistikkretta funksjon.

Anbefalingane frå Bye-utvalet fekk massiv kritikk. Det var stor uro internt. LO og NHO slakta forslaget og meinte det ville vere øydeleggjande for lønsoppgjera og Teknisk berekningsutval. Miljødirektoratet og miljøorganisasjonar meinte det ville vere øydeleggjande for klima- og miljøarbeidet. Frå stortingshald blei det hevda at endringane var destruktive langt utover det organisatoriske, det var eit angrep på grunnlaget for den norske modellen, kor partane er like kompetente og deler eit felles kunnskapsgrunnlag. Viss 2017 har vore godt for noko som helst, har det vore den kraftige mobiliseringa for SSB og oppbygginga av ei brei einigheit om SSB si fundamentale rolle i det norske samfunnet.

Finansdepartementet stilte seg omsider bak kritikken, i januar. På eit referatført møte åtvara dei mot å gå vidare med omorganiseringa langs dei linjene Bye-utvalet trekte opp. Og Meyer justerte linja deretter. I mars hadde Meyer og forskingssjef Telle klart eit utkast til styrenotat, som dei sende til Finansdepartementet. Dette notatet inneheldt prinsippa for den vidare omorganiseringa og inneheldt mange ulike avvegingar, bl.a. rolla til forskingsavdelinga, krav til forskarar osv. Notatet blei sendt til departementet lenge før styreleiaren og styret i SSB fekk det til gjennomlesing. Finansdepartementet svarte med eit forslag til ny notattekst. Dei gjorde enkelte presiseringar, som i det alt vesentlege blei det endelege notatet som styret behandla.

Forslaget til endringar frå Bye-utvalet hadde reist spørsmål ved om det var riktig å gjennomføre store endringar i SSB samtidig som eit offentleg utval utarbeidde forslag til ny statistikklov. Under overskrifta Forholdet til lovarbeid i denne teksten om prinsippa for omorganiseringa skriv Finansdepartementet noko som ikkje er til å misforstå. Finansdepartementet skriv:

«det har vært nødvendig å sette i gang en prosess nå (…) Dette er ikke minst viktig for å få en best mulig forskningsavdeling i tråd med målet fra tildelingsbrevet om forskning på et høyt internasjonalt nivå. En slik prosess er ikke i konflikt med lovutvalget, som blant annet skal se på om forskning skal være lovpålagt for SSB.»

Altså: Ikkje berre hadde Finansdepartementet vore aktivt med på å førebu omorganiseringssaka til SSB-styret, dei skriv også eksplisitt at omorganiseringa ikkje bør vente på lovarbeidet – i mars.

I slutten av april kom saka opp i SSB-styret. Det endelege vedtaket blei ein forenkla variant av sjølve notatet, som var klarert frå departementet. Klarsignalet var no gitt frå både styret og Finansdepartementet – omorganiseringa fortset uavhengig av lovarbeidet.

I mai hadde Meyer medarbeidarsamtale med leiinga i Finansdepartementet der ho hausta skryt for dette reformarbeidet.

I august starta implementeringa av omorganiseringa. Utkast til plasseringskriterium blei i slutten av månaden sendt til Finansdepartementet, og endelege kriterium blei sende departementet i slutten av september. Det var ingen dokumenterbare innvendingar frå Finansdepartementet. På høyringa kom det også fram at ingenting av dette blei lagt fram for styret eller styreleiaren i SSB – det var departementet SSB-sjefen rapporterte til og fekk styringssignal frå, og som sørgde for ryggdekning for det reformarbeidet ho var sett til å gjennomføre.

Men så – først da lista over ny plassering av enkelttilsette blei offentleg kjend – endra dette bildet seg.

I slutten av oktober gjekk representanten Engen-Helgheim i Framstegspartiet ut i Klassekampen og kritiserte at forskaren Holmøy skulle flyttast frå forskingsavdelinga til statistikkavdelinga. Han meinte det var eit uttrykk for at Meyer var kritisk til forskinga hans – elles ein forskar Framstegspartiet er svært fornøgd med, etter arbeidet i Brochmann-utvalet med å lage innvandringsrekneskap. Kritikken frå Engen-Helgheim blei på dette tidspunktet avvist av statssekretæren i Finansdepartementet. Men avvisinga varte ikkje lenge.

Same veke, like etter gruppemøtet til Framstegspartiet, kalla Jensen Meyer inn på teppet. På kort tid er plutseleg den gode tonen mellom departementet og SSB-sjefen borte, samarbeidet har gått frå støttande til kritisk. Presseflokken blir danna. Og i løpet av knappe to veker trekkjer Meyer seg som direktør, etter at mistilliten frå Jensen gjorde det umogleg for ho å fortsetje.

Eg meiner dette er så nær vi kan kome ei korrekt beskriving at det som har skjedd i denne saka.

Alle er no einige i at det var riktig å stoppe omorganiseringa til etter stortingsbehandlinga av ny statistikklov, men dette var aldri grunnen til at Stortinget opna kontrollsak. Kontrollsaka handlar om Finansdepartementet si handtering av avgangen til administrerande direktør Meyer. Finansministeren nytta ikkje instruksjon for å stanse prosessen, men erklærte mistillit til administrerande direktør, ei reaksjonsform statsråden sjølv i svarbrev vedgår er utanfor hennar myndigheit. Dessutan kom det fram indikasjonar på at Finansdepartementet ønskte å bestemme kor enkelttilsette i SSB skulle jobbe, og kva for modellar dei skulle jobbe med. Desse to forholda var for meg grunnen til at det var riktig av kontrollkomiteen å opne sak.

Men i ettertid har langt fleire kritikkverdige forhold blitt avdekte. Saka har blitt stadig meir alvorleg for kvar ny runde med spørsmål og svar.

Siv Jensen har påstått at Finansdepartementet allereie frå januar 2018 og gjentatte gonger seinare har åtvara mot omorganiseringa – ho seier at det har ikkje mangla på åtvaringar – og at denne ikkje skulle føregripe innstillinga frå Statistikklovutvalet. Men det har ikkje vore mogleg å finne tydelege signal i det skriftlege materialet som gir støtte for denne grunngjevinga. Derimot taler det skriftlege materialet for det motsette – slik eg allereie har gjort greie for.

Det verkar som om Finansdepartementet ikkje står inne for si tidlegare støtte til omorganiseringa til Meyer og forsøkjer å få Stortinget med på ei alternativ forteljing. Og når kontrollkomiteen grev i påstandane, blir det vanskeleg å forsvare denne alternative verkelegheita – og strevet blir etter kvart absurd, noko som eg vil kome tilbake til.

SV har tatt utgangspunkt i tre lovfesta prinsipp når vi har vurdert finansministeren si handtering av denne saka.

Det første er sjølvstendet til SSB. Finansministeren har vedgått at departementet har vore inne i personalprosessar og hatt meiningar om konkret plassering av enkeltmedarbeidarar internt i SSB. Finansministeren meiner dette er i tråd med god etatsstyring, ein praksis som direkte utfordrar det lovforankra faglege sjølvstendet til SSB. Administrerande direktør i SSB står vidare ikkje i eit tillitsforhold til finansministeren, men likevel valde finansministeren altså å erklære mistillit til SSB-direktøren og med det gjere det umogleg for SSB-direktøren å fortsetje i stillinga si. Finansministeren har full moglegheit til å instruere SSB, men valde i staden for å uttrykkje ein mistillit ho ikkje har anledning til å uttrykkje. Begge desse forholda skaper presedens som svekkjer det faglege sjølvstendet til SSB.

Det andre er styringsdialog. Det står i statens økonomiregelverk at departementa sin styringsdialog med etatane skal vere skriftleg. Når ein går gjennom den skriftlege styringsdialogen i denne saka, er det vanskeleg å finne tydelege signal frå Finansdepartementet om at omorganiseringa skulle vente på arbeidet til Statistikklovutvalet. Derimot er det fleire skriftlege kjelder som peiker i stikk motsett retning. Finansdepartementet har vore konstruktivt involvert undervegs i omorganiseringsprosessen og vore tett på prosessar som det absolutt ikkje skulle vere eit departement si rolle å vere så tett på.

Komiteen har spurt om dette openberre misforholdet mange gonger, utan å få avklarande svar. Det er mildt sagt merkeleg.

Denne saka er eit tydeleg eksempel på at eigarsignal til eit organ som SSB må skje skriftleg. I dette tilfellet har det ikkje vore det, og det har også gjort det vanskeleg for komiteen å undersøkje styringssignala. Vidare har også ulike aktørar ulike versjonar av hendingsgangen under møte utan referat, noko som svekkjer truverdet til forklaringa frå finansministeren. Med skriftlege eigarsignal ville dette ikkje ha vore eit problem.

Det tredje er opplysningsplikt. Eit medlem av regjeringa skal ikkje gi uriktige eller villeiande opplysningar til Stortinget. Det står i Grunnlova og er fundamentalt for at Stortinget skal kunne fungere som det øvste folkevalde nivået.

I denne saka har det vore vanskeleg for Stortinget å få tydelege svar om statsråden sitt syn på omorganiseringa i SSB. Først etter at Meyer hadde gått av, kunne statsråden fortelje Stortinget at ho eigentleg heile tida hadde meint at omorganiseringa burde ha venta på Statistikklovutvalet – dette trass i at statsråden hadde fått fleire direkte spørsmål om dette gjennom heile 2017 frå representantar på Stortinget.

I fleire av svara til kontroll- og konstitusjonskomiteen, og i høyringa, meinte statsråden å ha åtvara mot omorganiseringa i forkant av Statistikklovutvalet allereie sidan januar. Men først i det tredje svarbrevet til kontroll- og konstitusjonskomiteen kom det fram at finansministeren først den 30. oktober hadde bedt SSB-leiaren stanse omorganiseringa mens ein venta på Statistikklovutvalet. Det var da lenge å vente på eit ordentleg svar på det enkle spørsmålet. Dette meiner eg er i strid med at ein statsråd skal gi Stortinget nødvendig informasjon etter beste evne.

Det er vidare avslørt at Finansdepartementet aktivt har halde tilbake relevant informasjon, bl.a. dokumentasjon frå fleire møte som Stortinget skulle hatt tilgang til, utan påtrykk og behandling hos Sivilombodsmannen. Stortinget bad om dokumentasjon frå alle relevante møte mellom SSB og Finansdepartementet allereie i første spørsmålsrunde i november. Likevel var det først etter klage frå VG til Sivilombodsmannen på innsyn i høvesvis to møte i januar og den 19. september at desse blei gjort tilgjengelege for Stortinget. Desse blei i tillegg unntatt offentlegheit.

For det første gav ikkje desse dokumenta nokon støtte til versjonen til finansministeren, dei svekte heller versjonen hennar. For det andre var dei påførte skriftlege kommentarar, utan at dette var gjort greie for i første runde til Sivilombodsmannen.

På område etter område blir det tydeleg at Siv Jensen og Finansdepartementet har forsøkt å omskrive historia gjennom skiftande forklaringar i sentrale spørsmål, manglande dokumentasjon for sentrale påstandar og uregelrett kommunikasjon med Sivilombodsmannen og forsøk på å halde tilbake informasjon til Stortinget.

På mange måtar har vi vore vitne til ein farse i Finansdepartementet i denne saka. I teaterverda begynner ofte farsen med at hovudpersonen har gjort noko som ein går langt i å forsøkje å gjere om eller skjule. Ifølgje førsteamanuensis Ridderstrøm ved Oslo Met utgjer ofte hendingane i ein farse «en rullende snøball av forviklinger, med overdrivelser av alle slag» og inneheld ofte «en innviklet og ganske usammenhengende intrige». Farsen har mange likskapstrekk med forviklingskomediar, ifølgje førsteamanuensisen. Det er tragikomisk at vi kjenner igjen dette frå farsen i denne saka. Verkelegheita overgår verkeleg det meste.

Det er eit heilt ope spørsmål no om vi har ein finansminister vi kan stole på, og dermed er også truverdet til Finansdepartementet uklart. Det er også eit faktum at statistikkbyrået i landet har vore forsøkt politisert og detaljstyrt.

Og – noko som var utgangspunktet for heile denne saka – det er framleis heilt i det blå kvifor Meyer eigentleg måtte gå. Var det press frå Framstegspartiet sitt gruppemøte som gjorde at finansministeren måtte vise handlekraft overfor ein SSB-sjef som var kjend for å vere positiv til innvandring? Var det fordi ho ombestemte seg om reforma? Det veit vi framleis ikkje. Høyringane har vist at finansministeren ikkje klarer å gi ei god forklaring eller dokumentere dette.

Det er bra at eit samrøystes storting no set punktum for omorganiseringa. Det stansar det køyret Meyer og finansministeren i tospann fekk halde på med, mot råda frå både tilsette og sentrale brukarar.

SV røystar også for daddelforslaget, men eg vil leggje til at saka er meir alvorleg, og framover må Stortinget følgje ekstra nøye med på kva Finansdepartementet føretar seg. Skuggane kjem til å hengje over Jensen og Finansdepartementet lenge. Førestillinga dei har vist i denne saka, er alt anna enn tillitvekkjande.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [12:31:26]: Kjernen i saken er hvorvidt Finansdepartementet har utfordret byråets selvstendighet gjennom politisk press og overstyring eller på annen måte har handlet på tvers av regelverket i saken som førte til Christine Meyers avgang.

SSB har et viktig samfunnsoppdrag. De skal bidra med statistikk, modeller, analyser og forskning som det norske samfunnet har behov for, samtidig som de skal gi opplysninger til statistisk bruk for forskningsformål og offentlig planlegging. Byrået er en viktig premissleverandør for lønnsoppgjørene og har også hovedansvaret for internasjonalt statistisk samarbeid. Dette er informasjon som må bygge på tillit. Det er viktig å ha klare retningslinjer for forholdet mellom Finansdepartementet og SSB, og at det er en felles forståelse av SSBs oppgaver og virksomhet for øvrig. Spørsmålet nå er om grensen mellom politikk og SSBs faglige integritet og uavhengighet er utfordret eller brutt.

Jeg viser til saksordførerens gjennomgang og vil konsentrere meg om et par forhold som vi i Kristelig Folkeparti har vært spesielt opptatt av i denne saken, som grunnlag for våre vurderinger og konklusjon.

For det første gjelder det styringsdialogen: En rød tråd i saken har vært hvordan styringen av SSB har blitt utført av Finansdepartementet, med statsråden som den ansvarlige i den prosessen som førte til SSB-direktørens avgang. I den forbindelse har man tildelingsbrevet som Finansdepartementet sender til SSB ved hvert års begynnelse, og man har de formelle strukturene gjennom styringsdialoger. Samtidig har det vært en løpende dialog med mer uformelle møtepunkter, og det er i stor grad dette siste som er blitt gitt betydelig oppmerksomhet i denne saken.

Finansministeren har i høringene vært opptatt av at departementet må kunne gi uttrykk for sine synspunkter også utenom den formelle, skriftlige styringsdialogen, noe også Høyre og Fremskrittspartiet påpeker i sine merknader i innstillingen. Jeg er ikke uenig i dette, og jeg anerkjenner behovet for en løpende dialog. Spørsmålet er imidlertid om prosessen har vært ryddig, om det har vært en tydelig nok grenseoppgang mellom hva som har vært en uformell dialog, og hva som har vært styringssignaler, og den manglende skriftligheten som har vært med på å svekke ryddigheten i prosessene.

Hva gjelder SSB-styrets rolle og posisjon: Styret framstår mer som et rådgivende organ overfor direktøren enn det som er vanlige oppgaver i et tradisjonelt styre. Normalt har styret et overordnet ansvar for hele virksomheten, men i dette tilfellet kan det se ut til at styret i stor grad har blitt plassert på sidelinjen i prosessen mellom Finansdepartementet og SSB. Styret har f.eks. ikke deltatt regelmessig på dialogmøter mellom SSBs direktør og Finansdepartementet. Kristelig Folkeparti mener det er behov for å rydde opp i denne styringsstrukturen. I dag framstår organiseringen som utydelig og med uklare roller og svak rolleforståelse hos aktørene. Spesielt gjelder dette styret i SSB. Det bør i stedet ha en mer synlig og formell rolle, etter vår oppfatning, i arbeidet med å tilrettelegge for at SSB utfører oppdraget de mottar fra Finansdepartementet.

Videre har styringsdialogen hatt et tydelig preg av uformell struktur, som jeg var inne på innledningsvis. Selv om statsråden i høringen understrekte at den uformelle delen av styringsdialogen ikke opphever den skriftlige styringen, men karakteriserer den som et supplement, har kombinasjonen av uformelle samtaler og manglende omforente referater skapt et uryddig inntrykk. Dialogene og de uformelle prosessene har i for stor grad, slik Kristelig Folkeparti oppfatter det, gitt grunnlag for ulik tolkning, til dels også i strid med signalene som er blitt gitt gjennom det formelle tildelingsbrevet.

Med store omorganiseringsprosesser på gang er det spesielt viktig at dialogen har en entydig formell karakter. Det må være entydige signaler om forståelsen av oppdraget og tilbakemeldinger underveis i prosessen. Signalene, grunnlaget og retningen må være forstått av de involverte, og det må være etterprøvbart. Møter som blir avholdt fordi det er behov for tydelige avklaringer underveis i store omorganiseringsprosesser, må ha nøyaktige referater. Derfor stiller Kristelig Folkeparti seg bak det flertallet sier om nettopp dette i innstillingen.

Det er derfor bra, som statsråden har gitt uttrykk for i kommunikasjonen med komiteen, at hun ønsker å legge opp til en tettere formell oppfølging av SSB framover. Statsråden varsler at det skal avholdes tertialvise formelle møter med omforente referater. Dette skal bli en del av den formelle styringsdialogen. Det er også avklarende at styrets leder skal gis plass på disse møtene. Dette tyder på at noen av de åpenbare svakhetene som er knyttet opp til styrets rolle og mandat, vil bli bedre klargjort gjennom en tydeligere rolleforståelse framover.

Det andre hovedpunktet i denne saken har vært tidslinjen. Etter Kristelig Folkepartis mening har det vært helt riktig å stoppe omstillingsprosessen i SSB. Samtlige partier i komiteen er enig i det. Kontrollsaken handler imidlertid om Finansdepartementets håndtering av administrerende direktør Meyers fratreden – ikke om det var riktig å stanse omorganiseringen.

Et sentralt punkt i saken er om Finansdepartementet ba administrerende direktør om å stille hele omorganiseringsprosessen i SSB i bero inntil Statistikklovutvalgets innstilling forelå. Basert på det skriftlige materialet som foreligger i saken, kan det se ut til at den omfattende omorganiseringsprosessen ble støttet og til dels påskyndet av Finansdepartementet helt fra utnevnelsen av Meyer, oppnevnelsen av Bye-utvalget og fram til prosessen som førte til hennes avgang.

Slik vi leser papirene og dokumentene, var det først 30. oktober 2017 at departementet satte foten ned for alvor. Departementet har, etter Kristelig Folkepartis oppfatning, forsøkt å skape et bilde av at signalene fra departementet var tydeligere langt tidligere, og at Meyer derfor burde har endret kurs. Det er imidlertid lite i dokumentasjonen som underbygger departementets oppfatning av tidslinjen. Etter vår oppfatning er det samtidig avdekket en kommunikasjon mellom departementet og SSB som i for stor grad og ved for mange tilfeller har vært preget av en uformell tone og uten etterprøvbar dokumentasjon.

Referater fra møter mellom departementet og SSB bidrar til å forsterke bildet av at det har vært rusk i maskineriet. Det forelå referater fra møter komiteen ikke fikk innsyn i. Komiteens anmodning om å få oversendt diverse referater i brev av 22. november 2017 til finansministeren ble i første omgang ikke imøtekommet. Først etter korrespondanse mellom Sivilombudsmannen og Finansdepartementet i anledning av en innsynsbegjæring fra VG, hvor Sivilombudsmannen slo fast at de etterspurte dokumenter var å anse som saksdokumenter i lovens forstand, valgte finansministeren å oversende referatene.

Det er gjort påtegninger på referater som ble etterspurt, og tre av dem er offentliggjort etter at komiteen ba om det. Det er derfor, etter Kristelig Folkepartis oppfatning, innholdet i referatene kan oppfattes som endret, og at det ikke bare er gitt en leseveiledning, som finansministeren har hevdet, som følge av håndskrevne påtegninger. Påtegningene blir av oss oppfattet som at man her har endret syn i forhold til det som var skrevet opprinnelig. Dermed framstår det som et tydelig uklart signal i styringsdialogen – med tanke på hva en egentlig har ment i utgangspunktet.

Dette underbygger den uformelle og noe rufsete måten departementet, etter vår mening, har håndtert styringsdialogen på. Det må understrekes at referatene det her er snakk om, ikke er omforente referater som er ment for offentligheten, og at dokumentenes status må vurderes deretter. Dokumentenes status er omstridt, likevel mener Kristelig Folkeparti at denne måten å endre innhold på i ettertid er kritikkverdig.

Oppsummert, fra Kristelig Folkepartis side, mener vi at det er grunn til å kritisere departementets håndtering av saken. Departementets omtale av tidslinjen er ikke troverdig. Departementet har underkommunisert hvor sent departementet faktisk satte foten ned og formelt stanset omorganiseringen. Og det har vært for stor grad av uformell styring. En konsekvens har bl.a. vært manglende etterprøvbarhet. Samtidig har det vært uklar rolleforståelse mellom aktørene.

Kristelig Folkeparti mener dette er kritikkverdig. Endringer må til, og Kristelig Folkeparti har derfor klare forventninger til at statsråden følger dette opp og tar lærdom av det som har skjedd.

Statsråd Siv Jensen [12:41:21]: Bakgrunnen for denne saken er at administrerende direktør i Statistisk sentralbyrå i 2017 iverksatte en omorganisering av forskningsvirksomheten som ville satt SSBs evne til å levere analyser og utredninger i fare.

Byråets analyser er et viktig underlag for departementene, for Stortinget, for partene i arbeidslivet og for andre. Byrået utvikler og vedlikeholder viktige beregningsmodeller. Omleggingen innebar et klart signal til forskerne i SSB om at arbeid med disse modellene ikke ville bli tillagt vesentlig vekt i den fremtidige virksomheten. Samtidig ble flere av modellene nedprioritert ved at nøkkelmedarbeidere og modellene ble skilt fra hverandre.

Omleggingen kom etter at Finansdepartementet tidligere i 2017 hadde avvist et forslag fra ledelsen i SSB om å avvikle flere av modellene som er sentrale for departementet. Regjeringen hadde allerede i 2016 satt ned et offentlig utvalg som skulle utrede ny lov om offisiell statistikk og SSB, herunder vurdere forskningsvirksomheten i byrået. Det fremgår av den offisielle styringsdialogen at departementet tidlig advarte SSB mot å iverksette endringer som ville foregripe konklusjonene fra utvalget, og flere ganger uttrykte bekymring for at omstillingene ville svekke evnen til å levere på samfunnsoppdraget.

Saken toppet seg i oktober og november, da administrerende direktør satte den omstridte omorganiseringen ut i livet, på tross av våre advarsler. Flere utenfor SSB reiste kritiske spørsmål. Saken var også gjenstand for diskusjon i Stortinget. I spørretimen 8. november 2017 stilte bl.a. representanten Sigbjørn Gjelsvik fra Senterpartiet spørsmål til meg:

«Hva vil statsråden foreta seg overfor SSB, og har statsråden tillit til at dagens SSB-ledelse er den best egnede til å lede SSB ut av den krisen byrået nå befinner seg i?»

Det er mitt ansvar overfor Stortinget at SSB leverer i tråd med sitt samfunnsoppdrag og de konkrete bestillingene fra departementet. Det ble derfor nødvendig å kalle inn administrerende direktør Christine Meyer til møter med meg, men gjennom samtalene ble jeg dessverre bare mer urolig. Jeg hadde ikke tatt mitt ansvar på alvor hvis jeg lukket øynene for det som i stadig større grad fremsto som tydelig for meg: Jeg hadde ikke lenger tillit til at Meyer ville kunne lede SSB videre på en måte som ga tilstrekkelig trygghet for leveranser fra SSB, var samlende for organisasjonen og gjenopprettet tilliten til SSB i allmennheten. Noen få timer etter at Meyer ble gjort kjent med dette, tok hun kontakt gjennom sin advokat og varslet at hun hadde til hensikt å trekke seg. Hun valgte selv å gå, og det mener jeg var et riktig valg der vi sto.

Jeg merker meg at kontroll- og konstitusjonskomiteen synes å være enig i utfallet av prosessen. En samlet komité skriver i innstillingen:

«Etter komiteens vurdering var det helt riktig å stoppe omstillingsprosessen 10. november 2017.»

Når komiteen enstemmig og klart uttrykker støtte til utfallet, men likevel fremmer kritikk, må det da være måten det skjedde på, som komiteen er kritisk til. Kritikken ser ut til å fordele seg langs to spor – jeg burde ha vært mer inngripende, men også at jeg burde ha grepet inn mindre.

Det ser dermed ikke ut til at det lenger er et spørsmål om min stoppordre var i konflikt med den faglige uavhengigheten til SSB, slik bl.a. tidligere direktør Meyer har hevdet, og slik kontroll- og konstitusjonskomiteen i sine undersøkelser satte opp som en særskilt problemstilling. Tvert imot finner komiteens flertall det «kritikkverdig at finansministeren ikke bruker muligheten til å instruere SSB».

Flertallet mener altså at jeg på den ene siden burde ha grepet sterkt inn i SSB med en instruksjon. På den annen side mener flertallet at vi gikk ut over vår rett til administrativ styring da vi formidlet et ganske enkelt synspunkt, nemlig viktigheten av at modellene og deres nøkkelpersonell var samlet i samme avdeling. Og i denne sammenheng ble det til og med presisert fra departementets side at det ikke var snakk om instruksjon.

Jeg føler meg ganske trygg på at hadde jeg instruert SSB på et tidligere tidspunkt, slik flertallet synes å mene, ville kritiske spørsmål om SSBs uavhengighet kommet med stor styrke. Alternativt kunne jeg ha ventet lenger med å gripe inn. Det er min vurdering at det ville ført til en mer krevende situasjon, som ytterligere ville svekket SSBs evne til å levere på sitt samfunnsoppdrag. I tillegg ville det innebære en aksept for at styringssignalene våre ikke blir fulgt.

Så jeg fattet en beslutning, og den står jeg for – også i etterpåklokskapens lys.

Jeg merker meg også at flertallet i komiteen påpeker at jeg uttrykte manglende tillit til Meyer, og kaller det «et virkemiddel» som jeg «ikke har grunnlag for». Jeg vil peke på at spørsmålet om tillit ikke er et virkemiddel, men heller en realitet. Hvorvidt jeg hadde tillit til Meyer, var etter mitt syn et vesentlig forhold, og som jeg hadde et godt grunnlag for å mene noe om. Det er som sagt mitt ansvar overfor Stortinget at SSB leverer i tråd med sitt samfunnsoppdrag og de konkrete bestillingene fra departementet.

Spørsmålet om tillit ble som nevnt stilt fra representanten Gjelsvik i Stortingets spørretime 8. november 2017. På det tidspunktet må i hvert fall Senterpartiet ha sett på dette som et relevant spørsmål som jeg burde svare på.

Har vi så lært noe av denne saken?

Styringsstrukturen og rollefordelingen mellom administrerende direktør og styreleder og departementet er ikke tydelig beskrevet i statistikkloven av 1989. Å avklare dette, og spesielt klargjøre styrets rolle, var ett av formålene med å nedsette Statistikklovutvalget. Utvalget avga sin innstilling 19. mars, og vi har nå sendt innstillingen ut på bred høring med frist i slutten av juni. Vi vil så komme tilbake til Stortinget med våre vurderinger og forslag.

Inntil videre har vi den gamle loven, og som jeg tidligere har varslet, vil vi innenfor denne rammen legge opp til at også styreleder deltar på de formelle styringsmøtene med departementet.

Vi ser også at det kan være en fordel med en hyppigere formell styringsdialog og vil fra i år gå over til tre møter i året i den planlagte, ordinære styringsdialogen med SSB.

Rigmor Aasrud (A) [13:02:55]: Statistisk sentralbyrå har i sine 142 leveår levert viktig statistikkgrunnlag, ikke minst for lønnsoppgjørene. Sånn representerer byrået en kompetanse og en faglig infrastruktur som er et viktig grunnlag for trepartssamarbeidet. SSBs lovbestemte uavhengighet har gitt byråets analyser og tallmateriell høy legitimitet hos partene i arbeidslivet og hos myndighetene.

Tilliten til analysene og statistikken er grunnleggende i den norske trepartsmodellen. Hvis ikke alle kan ha tillit til analysene Det tekniske beregningsutvalget kommer med foran lønnsoppgjørene, vil lønnsoppgjørene bli langt mer krevende.

Tallmateriell henger sammen med modellene beregningene utføres i. Når vi diskuterer endringer hos en aktør som spiller en så viktig rolle i det norske samfunnet, skal vi være varsomme med brå og forhastede endringer uten tilstrekkelig faglig trygghet. Det gjelder både uavhengigheten, modeller og forskningsaktiviteten. Vi har merket oss at statsråden i dag hegner om de modellene som SSB tradisjonelt har brukt i sitt arbeid. Det må vi sørge for blir resultatet også i fortsettelsen.

Det har vært stor uro knyttet til omorganiseringen av SSB. SSB er underlagt Finansdepartementet administrativt, og Finansdepartementet har ansvaret for den løpende etatsstyringen. Dermed er finansminister Siv Jensen den øverste ansvarlige for at SSB styres og forvaltes på en riktig måte, og ikke minst at vårt nasjonale statistikkbyrå har tillit hos partene, i befolkningen og i samfunnet for øvrig.

SSB og forskningsavdelingen kan med rette påberope seg å ha gitt verdifulle bidrag til samfunnsutviklingen i Norge og har til tider vært en aktiv, pålitelig og høyt respektert deltaker i samfunnsdebatten.

Samfunnsoppdraget til SSB må ikke undervurderes. Stortinget har i statistikkloven fastlagt at SSB er en faglig uavhengig institusjon. Det framgår av forarbeidene til loven at departementet dermed ikke kan instruere SSB når det gjelder forskning og statistikkfaglige spørsmål.

Statistisk sentralbyrås modeller er sentrale verktøy for Finansdepartementet og for partiene på Stortinget når de skal utarbeide alternative budsjettopplegg. Det gjelder også for partene i arbeidslivet og lønnsdannelsen, som er den viktigste arenaen for god fordeling av verdiskapingen i Norge.

Samfunnsoppdraget må ivaretas på en måte som gjør at SSBs faglige tyngde blir ivaretatt, samtidig som de har tillit og frihet, sånn at de skal kunne utvikle seg videre. De ansatte og ledelsen må håndtere og forstå det viktige samfunnsoppdraget, samtidig som de behersker modellverktøyene.

Vi i Arbeiderpartiet vil understreke viktigheten av å unngå endringer som kan svekke SSB.

Et viktig poeng er at analysene og eventuelle tilrådninger kommer fra en uavhengig institusjon – med en armlengdes avstand til politikerne. Det må ikke skapes rom for tvil om at SSBs virksomhet er uavhengig av hvem som er finansminister, eller hvilket parti vedkommende kommer fra. Det betyr ikke at SSB ikke lenger skal utvikle seg og kunne endre seg i takt med både ny innsikt, nye modeller og faglig utvikling. Men da er det viktig at det er bred enighet om grunnlaget for endringene, at endringer i forskningsomfang eller modellvalg har bred forankring hos partene i arbeidslivet, hos myndigheter og hos fagmiljøer. Det har ikke vært tilfellet nå, noe all uroen som er skapt, og som har gjort at vi nå har denne saken i salen, er et godt bevis på.

Statistisk sentralbyrå har en viktig rolle i det norske samfunnet. Den rollen skal SSB fortsatt ha. Skal SSB produsere og formidle statistikk og analyser av høyeste kvalitet, må vi sørge for at SSB er innrettet og organisert på en måte som gir oss trygghet for at deres publikasjoner gjenspeiler faglig uavhengighet. SSBs faglige uavhengighet innebærer at de selv bestemmer hva som skal publiseres, og når og hvor dette skal skje.

Arbeiderpartiet er glad for at en enstemmig kontrollkomité slår fast at dersom det skal skje vesentlige endringer i SSB, skal de bli debattert i denne salen. Vi ser derfor fram til at det kommer en sak fra statsråden til Stortinget når departementet har gjort sine vurderinger av Statistikklovutvalgets rapport. Det kan bli en interessant debatt – vi ser fram til den.

Svein Harberg (H) [13:08:19] (komiteens leder): Høyres syn i saken er jo redegjort for, bl.a. ved representanten Flølo, så jeg skal ikke bruke så mye tid på det. Ei heller skal jeg gå igjennom tidslinjen en gang til, for jeg tror den er godt referert i salen. Noen kommentarer er likevel på sin plass.

Komiteen har gjort en grundig jobb. Vi har hatt to høringer, og det har vært mye kommunikasjon mellom departementet og komiteen. Likevel synes jeg å kunne se at det er en litt underlig bruk av de opplysningene vi har fått. Jeg synes å kunne se at når vi har stilt spørsmål rundt dialog, så brukes det som svar på styringsdialog, eller motsatt. For det er mange typer dialog. Når det snakkes om referater, notater og omforente referater, brukes svarene om hverandre. Det har vært litt frustrerende i saken, og jeg vil bare understreke at det er viktig å skille mellom enkeltpersoners referater og notater og omforente referater, som har en helt annen posisjon i en slik dialog.

Likeledes har det vært et gjennomgående tema om omstillingen er stoppet. Det er et faktum at direktøren i SSB fikk i oppdrag å drive omstilling. Deler av den omstillingen har gått sin gang og blitt gjennomført, mens det er deler av omstillingen denne diskusjonen egentlig dreier seg om.

Til sist til spørsmålet om når det er riktig å sette ned foten. Jeg har hatt gleden av å være med og følge utviklingen av fire barn. Jeg kan i hvert fall si at etterpåklokskapen har økt betydelig i løpet av de årene jeg har fulgt dem, og jeg synes det er viktig å minne om at en i ettertid kanskje kan si at noen skulle ha satt ned foten på et annet tidspunkt – tidligere eller senere – men det synes jeg blir litt underlig å ta med. Jeg tror alle handler i god tro og i god mening når de gir signaler om at en lar ting gå videre.

Kontroll- og konstitusjonskomiteens oppgave er å se bakover på det som har skjedd. Det har vi tatt på alvor, og det har vi gjort grundig i denne saken. Men det er også viktig å se framover, og jeg synes det er bra at en av konklusjonene, altså romertallsvedtak II, ser framover. Denne saken har åpenbart behov for en gjennomgang og avklaring av roller og mandater rundt Statistisk sentralbyrå, ikke minst styrets posisjon – jeg hadde nær sagt hvis det skal være et styre – hvilken rolle skal de ha, og hvordan skal de være involvert? Det har flere talere tatt opp.

Det grunnleggende er: Hvordan skal vi sikre tillit til det SSB leverer? Jeg er veldig glad for at komitélederen har presisert at når dette skal følges opp videre – og det skal det jo – er det fagkomiteene som skal arbeide med det. Det er ikke kontroll- og konstitusjonskomiteens oppgave. Når vi nå vedtar II i dag om en åpen, demokratisk debatt, herunder en sak i Stortinget, gjør det at Stortinget gjennom fagkomiteene får lov til å gjøre en vurdering av de tiltakene som foreslås, og kan stille seg bak dem eller gjøre andre vedtak, som selvfølgelig departementet da følger opp. Det er nok for meg det viktigste resultatet av denne runden.

Dag Terje Andersen (A) [13:12:55]: På slutten av debatten vil jeg bare si at det er riktig som representanten Harberg sier, at det har vært litt forskjellig bruk av begreper knyttet til notaters, dokumenters og referaters rolle i styringsdialogen. Jeg må bare få minne om at noe av grunnen til at det er blitt forvirring om det, er at en del møter som det ikke er tatt referat fra, men som det foreligger notater fra, er blitt referert til av statsråden som viktige elementer i styringsdialogen. Det er bakgrunnen for at vi har spurt etter mange dokumenter og ikke bare de offentlige referatene fra den formelle styringsdialogen.

Ellers vil jeg, på slutten av debatten, si at jeg fremdeles blir litt forbauset over at statsråden holder fast ved at det er blitt gitt klare signaler gjennom hele prosessen, til tross for at vi har fått til svar at det ble satt stopp 30. oktober. Det minner litt om å si noe annet enn det en sjøl dokumenterer, og det får meg til å tenke på at jeg i en annen funksjon sto her i en diskusjon med finansministeren tidligere om de økte forskjellene i Norge, da statsråden sto her og sa at nei, forskjellene i Norge øker ikke. Jeg sendte dagen etter et spørsmål til departementet, som bekreftet at forskjellene i Norge økte. Deretter har statsråden gjentatt at forskjellene i Norge ikke øker. Det er en ny debattform.

Noe av grunnlaget for SSB skulle nettopp være at vi ikke kommer i den situasjonen, men kan være enige om hva som er det faktiske forholdet. Jeg synes det hun sa, også er en bekreftelse av det statsråden sa i sitt innlegg om at Statistikklovutvalget skulle se på forskningsvirksomheten. Nei, Statistikklovutvalget har sjøl sagt at de ikke oppfattet det som en del av det første mandatet, sjøl om statsråden stadig viser til det. Det var grunnen til at statsråden den 10. oktober faktisk ikke presiserte mandatet, men utvidet det slik at utvalget også skulle se på den delen av det. Det som sto i det opprinnelige mandatet, var at de skulle se på hvorvidt det skulle være lovpålagt å drive med forskningsvirksomhet – bare så vi har fakta på plass.

Ellers er inntrykket at det skal ha blitt sagt stopp mange ganger, noe en ikke ser av de notatene og møtereferatene vi har fått se, snarere tvert imot. Det er litt utrolig at en statsråd husker så godt ting som andre som har vært på møtene, ikke husker.

Men la meg gå over til det mer positive. Jeg synes svarene jeg fikk i replikkrunden, var oppløftende. Det vi er opptatt av, er at vi for framtida skal kunne ha et SSB som gjør sine faglige vurderinger på et rent faglig grunnlag, og at det ikke, som statsråden bekreftet, blir overgang til helt andre modeller eller andre grep i den fasen før det i er diskutert på et faglig grunnlag. Jeg regner med at det også gjelder departementets eget arbeid med modeller – jeg legger til grunn at det er en viss sammenheng. Derfor synes jeg det er bra at konklusjonen på denne lange, grundige prosessen faktisk blir, som representanten Harberg var inne på, vedtaket i II, som jeg oppfatter at statsråden har sagt hun kommer til å følge opp.

En av de tingene som åpenbart må diskuteres, er styrets rolle, som har vært veldig uklar, noe som følger av forrige behandling i 1989. Hvorvidt den skal tydeliggjøres eller endres, får fagfolk diskutere. Det skal etter hvert politikerne diskutere. Men til slutt: I tråd med ånden i utviklingen i SSB, frontfagsmodellen, det inntektspolitiske samarbeidet og alt det som SSB har bidratt til og baserer seg på, håper jeg at statsråden i sitt videre arbeid med det hun nå har fått levert fra Statistikklovutvalget, og som er ute på høring, ikke bare lar partene bli hørt på den formelle måten. Jeg håper faktisk at statsråden bruker de gode erfaringene vi har med den norske modellen, og lar partene bidra til å konkludere med løsninger som kan tjene det trepartssamarbeidet som har tjent landet vårt så godt.