Stortingspresident Olemic Thommessen [10:05:14]: Stortingets presidentskap avholdt i forrige uke et møte med finanskomiteen og de parlamentariske lederne. Jeg ble der bedt om å holde en redegjørelse for Stortinget om de pågående byggeprosjektene, og har selvfølgelig sagt meg villig til å gjøre det.

Dette er det tredje presidentskapet som behandler saker som gjelder Stortingets byggeprosjekter. De to foregående presidentskap har tatt de overordnede beslutningene om igangsetting og omfang av Stortingets byggeprosjekter. De fem visepresidentene i det nåværende presidentskapet tiltrådte sine verv i oktober 2017. Disse har følgelig ikke medvirket ved de foregående presidentskapenes behandling av byggeprosjektene, men tar selvsagt ansvar for behandlingen av prosjektene i dette presidentskapets funksjonstid.

Byggeprosjektet vil med den siste kostnadsøkningen som nå er varslet, ha gjennomgått tre større økninger i kostnadsrammen. Det er sterkt beklagelig. Prosjektet har hatt en utvikling som vi alle er svært bekymret for. Særlig er den siste økningen urovekkende og vanskelig å forstå siden den kommer så kort tid etter budsjettbehandlingen rett før jul.

Jeg vil gjøre grundig rede for den dramatiske utviklingen i kostnadsbildet den senere tid, både hva som har skjedd, og hvorfor. Dette inkluderer presidentskapets rolle og ansvar.

Den 20. juni i fjor behandlet Stortinget Riksrevisjonens rapport om gjennomgang av byggeprosjektet. Hovedformålet med redegjørelsen i dag er å gi en forklaring på kostnadsutviklingen etter dette tidspunktet. Før jeg går nærmere inn på det, vil jeg likevel gi en oversikt over byggeprosjektet i et noe lengre tidsperspektiv. Det tror jeg er nyttig som bakgrunn for det jeg senere vil si om den siste kostnadsøkningen.

Rehabilitering av Prinsens gate 26 var nødvendig av flere grunner. Bygget hadde et stort behov for oppgradering av alle tekniske anlegg. Dette omfattet ventilasjon, varme, kjøling, sanitæranlegg, elkraft og tele. Videre hadde bygget svært mangelfull brannteknisk tilstand. Trebjelkelaget hadde til dels store deformasjoner, og bygget hadde store skader fra svelling av alunskifer i grunnen.

Bombeangrepet mot regjeringskvartalet 22. juli 2011 førte til både tragiske tap av menneskeliv og meget omfattende skader på flere bygninger rundt regjeringskvartalet. De risikoanalysene Stortinget gjorde i ettertid av angrepet, viste at Stortingets bygningsmasse hadde stort behov for oppgradering med tanke på sikkerhet. Dette er bygg som nødvendigvis må ivareta en høy grad av sikkerhet, noe som får store konsekvenser for kostnadsbildet.

Det ble innledningsvis vurdert to alternativer for rehabilitering av Prinsens gate 26. Det ene alternativet var å beholde den innvendige strukturen med etasjeskiller og bærekonstruksjoner. Det andre var å rive bygget for deretter å oppføre en helt ny bygning.

Prinsens gate 26 ligger i et område som er regulert for bevaring. Det innebærer at det nåværende eksteriøret ikke skal endres uten tillatelse fra antikvariske myndigheter. Stortingets administrasjon har jevnlig dialog med Riksantikvaren om vedlikehold og endringer av Stortingets bygninger. Det var det også i utredningsfasen for Prinsens gate 26, hvor det spesielt ble drøftet hvilke elementer i bygget som skulle vernes.

På bakgrunn av denne dialogen besluttet det daværende presidentskapet å beholde byggets historiske fasade. Det er av flere blitt gjort et poeng av at dette ikke fulgte av et pålegg fra antikvariske myndigheter. Dette ble imidlertid ikke satt på spissen ettersom Riksantikvaren ga klare råd om at fasaden burde bevares. Enhver annen gårdeier i Oslo ville sannsynligvis ha blitt pålagt å bevare en tilsvarende fasade. De antikvariske myndigheter har vært tilbakeholdne med å gi pålegg overfor Stortinget, men det blir feil om landets nasjonalforsamling skal utnytte en slik særstilling i spørsmål om bevaring av antikvariske verdier.

Konklusjonen ble at man valgte en løsning som gikk ut på å rive bygget innvendig og bygge det opp igjen innenfor den eksisterende fasaden. Dette var den beste løsningen for å kunne sikre bygget på den mest forsvarlige måten. Denne løsningen gjorde det også mulig å øke antallet kontorplasser fra ca. 100 til ca. 180 og få et mer funksjonelt bygg tilpasset Stortingets behov.

For å få en permanent løsning på problemet med svelling var det nødvendig å ta ut en større mengde alunskifer under bygget. Dette gjorde det også mulig å få en ny kjelleretasje som kan brukes til nødvendige tekniske installasjoner.

I januar 2013 besluttet det daværende presidentskap å inkludere et nytt post- og varemottak i prosjektet, plassert under Wessels plass. Risikoanalysen etter 22. juli 2011 hadde avdekket sårbarhet rundt Stortingets varelevering, og det ble anbefalt å etablere et nytt varemottak. Det nye anlegget ville gjøre det mulig å kontrollere varer og kjøretøy på en effektiv og sikker måte samt å skille vare- og persontrafikk.

Det ble utredet ulike alternative løsninger for tilkomst til post- og varemottaket. Dagens post- og varemottak er lokalisert i tilknytning til garasjeanlegget, som har bare en inn- og utkjøring. Sikkerhetshensyn tilsa at det var behov for en alternativ utkjøring fra stortingsgarasjen. Dette ble påpekt i en risiko- og sårbarhetsanalyse i kjølvannet av hendelsen 22. juli 2011, utført av en gruppe med deltakere fra bl.a. Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Politiets sikkerhetstjeneste, Statsbygg og Forsvarsbygg.

Etter en prosess med Oslo kommune ble det besluttet å etablere tilførselstunnel til post- og varemottaket under Nedre Vollgate med innkjøring fra Rådhusgata. Det var enighet om at dette funksjons- og sikkerhetsmessig var det beste alternativet. Det ble i denne vurderingen tatt hensyn til bymiljøet, trafikkmønster og sikkerhet for Stortinget og naboer, herunder skadeomfang ved eventuell detonasjon av sprengstoff i forbindelse med forkontrollen ved innkjøring.

Første totalramme for byggeprosjektet ble behandlet av Stortinget høsten 2014 i forbindelse med budsjettet for 2015. Det ble da vedtatt en kostnadsramme på 1,137 mrd. kr. Senere er kostnadsrammen blitt økt til 1,442 mrd. kr i budsjettet for 2016, deretter 1,8 mrd. kr i budsjettet for 2017, som ble vedtatt høsten 2016.

I desember 2017 ble den prisjusterte kostnadsrammen på 1,838 mrd. kr fastholdt i budsjettet for 2018, men det har altså allerede vist seg at denne rammen ikke ville holde. Det er åpenbart grunn til å spørre hvordan det kan være mulig. Før jeg går inn på det, vil jeg understreke at det dreier seg om et usedvanlig komplisert byggeprosjekt, som åpenbart har blitt undervurdert, både av oss som byggherre og av Multiconsult som prosjekterende.

Det å bygge et helt nytt bygg innenfor en bevaringsverdig fasade fra 1800-tallet og grave ut en ekstra etasje under denne har gitt store tekniske utfordringer. I tillegg er det tale om et stort anlegg ved et kollektivknutepunkt i Oslo sentrum. Det er mye infrastruktur i grunnen, som det også er oppdaget store utfordringer med underveis i prosjektet.

Byggeprosjektets kompleksitet er blitt kraftig forverret ved at det firma som er engasjert som prosjekterende, Multiconsult, har levert tegninger og annet arbeidsgrunnlag som for utførende entreprenører har vært av svært dårlig kvalitet. Mest alvorlig er de omfattende manglene i entreprisegrunnlaget. Det har ført til omfattende merarbeid og en voldsom økning av entreprisekostnadene. Dette forklarer en vesentlig andel av de økte kostnadene i prosjektet.

Det har også gjort at prosjektet har hatt en uvanlig og uheldig utvikling av risikoprofilen. Gjenstående usikkerhet skulle normalt ha avtatt til det minimale så sent i prosjektet som vi er nå. Det er imidlertid fortsatt stor usikkerhet i prosjektet, noe jeg skal komme tilbake til.

Som kjent har vi valgt å gå til det uvanlige og dramatiske skritt å saksøke Multiconsult for mangelfulle og forsinkede leveranser som prosjekterende. Det foreløpige kravet i stevningen er på inntil 125 mill. kr, men i lys av den senere utviklingen vil det bli vurdert å øke dette kravet betraktelig. Jeg nevner for ordens skyld at den erstatning eller tilbakebetaling som vi eventuelt oppnår i saken mot Multiconsult, ikke er hensyntatt i vurderingen av prosjektets økonomi.

Det er klart at det i dette prosjektet også er mye vi som byggherre burde gjort annerledes. Store deler av kostnadene hadde vært nødvendige, også om det hadde vært riktig prosjektert fra starten av, men det er ingen tvil om at de totale kostnader i prosjektet er blitt vesentlig større på grunn av de betydelige manglene i Multiconsults leveranse.

Riksrevisjonens gjennomgang av byggeprosjektet viste som kjent at det er grunn til å ta omfattende selvkritikk når det gjelder hvordan vi som byggherre har håndtert prosjektet. Det ga jeg også uttrykk for da Riksrevisjonens rapport ble behandlet i Stortinget i juni i fjor.

Den viktigste lærdommen er at Stortinget ikke bør håndtere slike byggeprosjekter i fremtiden selv. En arbeidsgruppe oppnevnt av presidentskapet har som kjent anbefalt at Statsbygg bør være byggherre for Stortinget i fremtidige større byggeprosjekter. Det er en anbefaling presidentskapet kommer til å følge opp.

Jeg vil også fremheve at denne arbeidsgruppen har anbefalt at Stortinget får et regelverk for byggesaker som tilsvarer det som gjelder for staten for øvrig. Det betyr bl.a. at vi pålegges samme krav til utredning og kvalitetssikring som ved store byggeprosjekter i regi av andre statlige virksomheter.

Arbeidsgruppen har også sett på hvordan denne typen saker kan få en bedre forankring i partigruppene og i Stortingets plenum, samt fremmet forslag til hvordan kontrollen med den administrative virksomheten i Stortinget kan styrkes.

Arbeidsgruppens rapport ble grundig drøftet på presidentskapets heldagsseminar i januar i år, og videre behandling av rapporten ble besluttet i presidentskapets møte 15. februar. Rapporten ble deretter sendt til orientering til partigruppene. Også i den videre oppfølgingen av dette arbeidet vil presidentskapet ha dialog med stortingsgruppene, og det planlegges fremmet en egen sak om dette for Stortinget før sommeren.

Så til det som har foranlediget denne redegjørelsen. Hvorfor har det på så kort tid blitt nødvendig med en ny økning av kostnadsrammen, og hvordan har beløpet blitt så stort? For å svare på det er det nødvendig å se på hva som har skjedd med kostnadsbildet siden juni i fjor og frem til i dag.

Prosjektet foretok i mai og juni 2017 en grundig gjennomgang av basiskalkylen og en ny usikkerhetsanalyse. Gjennomgangen viste at økonomien i prosjektet var presset, slik rapporter fra prosjektet allerede hadde antydet. De økonomiske reservene var blitt vesentlig redusert i de forutgående månedene, og det ville være nødvendig å iverksette kostnadsreduserende tiltak for å holde seg innenfor kostnadsrammen på 1,838 mrd. kr.

Det ble imidlertid identifisert kostnadsreduserende tiltak på totalt 75 mill. kr, noe som gjorde at man holdt fast på kostnadsrammen. De kostnadsreduserende tiltakene ble besluttet av presidentskapet i møte 7. august 2017.

Prosjektet hadde da tilgjengelige reserver på ca. 10 pst. målt opp mot gjenværende produksjon. Den økonomiske situasjonen ble vurdert å være presset, men under kontroll. Det var sentralt i denne vurderingen at Multiconsult på dette tidspunktet garanterte at alle tegninger skulle være ferdige innen kort tid, og at de antatt mest kompliserte delene av prosjektet var avklart.

I september ble det siste møtet i det forrige presidentskapet avholdt. I dette møtet ble prosjektets månedsrapporter for juni og juli behandlet. Prosjektet orienterte da om arbeidet med de kostnadsreduserende tiltakene for å sikre at prosjektet skulle ha de nødvendige reserver i avslutningen.

Innsparingen på 75 mill. kr for å holde kostnadsrammen ble fortsatt vurdert som realistisk, og prosjektrådet vurderte det som forsvarlig fortsatt å styre prosjektet innenfor gjeldende kostnadsramme.

Prosjektet har hatt jevnlige møter med Multiconsult. Etter krav fra Stortinget styrket Multiconsult i september 2017 arkitektgruppen med to nye arkitekter. Også Multiconsults tilstedeværelse på byggeplassen er styrket for raskere å løse saker som ikke var prosjektert ferdig.

Utover høsten 2017 viste det seg likevel at Multiconsult hadde mye gjenstående prosjektering, og det ble stadig levert nye og reviderte tegninger. Dette medførte at entreprenørene fortsatte å levere et stort antall varsler om avvik fra kontrakten og kreve endringsordrer for å gjennomføre arbeidene. Prosjektet så seg derfor nødt til å bruke mer av de avsatte reservene.

Det første møtet i det nye presidentskapet ble avholdt 9. oktober 2017. I møte den 19. oktober ble det gitt en grundig orientering om status for byggeprosjektet. Den 26. oktober behandlet det nye presidentskapet for første gang en månedsrapport fra prosjektet, det vil si september-rapporten. Det ble der rapportert at prosjektet styrte innenfor gjeldende kostnadsramme, men at prosjektets økonomi var under press, og at det fortsatt var usikkerhet i prosjektet knyttet til gjenstående arbeider.

Utfordringene med levering av tegninger fra Multiconsult vedvarte utover høsten, og selskapet økte igjen timeprognosen for gjenstående prosjekteringsarbeid. Det bidro sterkt til den negative utviklingen i risikoprofilen, som jeg har vært inne på. På tross av fremdrift i byggeprosessen var det vedvarende høy usikkerhet i prosjektet.

I november var prosjektet, som tidligere, tema på de ukentlige møtene i presidentskapet. Et sentralt tema i denne perioden var arbeidet med søksmålet mot Multiconsult, der stevning ble inngitt 8. desember.

I presidentskapets møte 7. desember 2017 ble månedsrapporten for oktober behandlet. Det fremkom der at økonomien var ytterligere forverret, og at det meste av reservene var brukt opp. Presidentskapet understreket at kostnadsrammen skulle holdes. Prosjektrådet varslet at det – slik som allerede planlagt – ville foreta en ny gjennomgang av kalkylene og en ny usikkerhetsanalyse i desember/januar. Presidentskapet besluttet å invitere finanskomiteen og de parlamentariske lederne til et møte om prosjektet i etterkant av at ny kalkyle og usikkerhetsanalyse forelå.

Den 19. desember ble det gjennomført et møte i prosjektrådet med grunnlag i månedsrapporten for november. Prosjektet rapporterte da om antatt ytterligere økte kostnader og økt usikkerhet, bl.a. på grunn av et stort antall nye endringsvarsler.

Det fremgikk av november-rapporten at prosjektledelsen på grunn av de gjenstående usikkerhetene vurderte reservene i prosjektet som ikke tilstrekkelige. Prosjektrådet var i møtet 19. desember omforent om at økonomiutviklingen var kritisk i forhold til kostnadsrammen. Det ble imidlertid besluttet at det var nødvendig for prosjektet å gjøre ferdig gjennomgangen av kalkylen og den nye usikkerhetsanalysen før det ble gjort en ytterligere vurdering av økonomien i prosjektet.

Da jeg fra denne talerstolen dagen etterpå, det vil si den 20. desember, i debatten om Stortingets budsjett ga uttrykk for at kostnadsrammen sto fast, var verken jeg eller andre medlemmer av presidentskapet kjent med møtet i prosjektrådet den 19. desember. Vi var heller ikke gjort kjent med månedsrapporten for november. Det er sterkt beklagelig at den oppdaterte og essensielle informasjonen om den økonomiske statusen i prosjektet ikke ble meddelt meg og resten av presidentskapet før dette innlegget ble holdt. Dette gjelder selv om det som fremkom i november-rapporten, var noe helt annet og langt mindre dramatisk enn det som senere har fremkommet som resultat av den nye basiskalkylen og den nye usikkerhetsanalysen, som ble ferdigstilt i begynnelsen av februar.

Tidligere direktør i Stortinget har som kjent tatt konsekvensen av at hun ikke informerte presidentskapet tidligere om den utviklingen som er beskrevet i november-rapporten. Informasjon om den kritiske situasjonen beskrevet i november-rapporten tilkom ikke presidentskapet før rapporten ble fremlagt i presidentskapets møte 1. februar 2018.

Det er skapt et inntrykk av at presidentskapet ikke har hatt kontakt med direktøren om byggeprosjektet i perioden fra 19. desember til 1. februar. Dette medfører ikke riktighet. Blant annet var oppfølging av Riksrevisjonens rapport om byggeprosjektene hovedtema på et heldags presidentskapsseminar 15. januar.

Presidentskapet har selvfølgelig forventet at kritisk informasjon om byggeprosjektet ble formidlet til oss også mellom møter hvor prosjektets månedsrapporter ble behandlet. Her burde det selvfølgelig vært gjort. Det gjelder selv om det var en felles oppfatning hos presidentskapet og direktøren om at en grundig behandling av økonomien i prosjektet måtte skje på grunnlag av resultatene fra gjennomgangen av kalkylen og den nye usikkerhetsanalysen.

Flere har stilt seg undrende til hvorfor presidentskapet ikke aktivt har etterspurt informasjon om kostnadsrammens holdbarhet i denne perioden. Til det er det å si at forholdet mellom presidentskap og direktør nødvendigvis må være basert på tillit, og ikke mistillit. I møtet 7. desember 2017 ga presidentskapet klart uttrykk for at kostnadsrammen for prosjektene skulle holdes. Det må da forventes at presidentskapet informeres om forhold som kan tilsi at dette vil bli vanskeliggjort.

Det er også viktig med en forståelse av prosjektorganiseringen og forholdet mellom presidentskapet på den ene side og direktøren og prosjektet på den annen side. Prosjektledelsen rapporterer ikke til Stortingets administrasjon, men til prosjektrådet, som er prosjektorganisasjonens øverste organ. Prosjektrådet har vært ledet av direktøren og har for øvrig bestått av andre ledere fra administrasjonen. I tillegg er det leid inn to eksterne personer med betydelig erfaring fra byggebransjen. Den ene av disse har bakgrunn fra Statsbygg og var prosjektdirektør ved bygging av Operaen. Den andre – som også er direktørens eksterne kvalitetssikrer i prosjektet – har hatt prosjektrådsverv ved flere store og kompliserte offentlige byggeprosjekter. Stortinget har for øvrig også leid inn eksterne og meget erfarne ressurspersoner, fra anerkjente selskaper, i nøkkelposisjoner i den operative prosjektorganisasjonen.

Prosjektrådet er ikke et beslutningsorgan, men et rådgivende organ for direktøren, som også har ledet rådet. Direktøren har således tatt alle overordnede beslutninger i prosjektet. Direktøren har rapportert til presidentskapet i egenskap av sin stilling som leder av administrasjonen. Det følger av dette at presidentskapet må kunne forholde seg til den informasjonen som mottas av direktøren, også i den forstand at det er en selvfølge at informasjonen som mottas, ikke bare er riktig, men også fullstendig og rettidig. Det ligger i dette at det ikke er naturlig eller hensiktsmessig at presidentskapet omgår direktøren og henvender seg direkte til prosjektet eller til medarbeidere der. Det er også slik at informasjonen fra prosjektet nødvendigvis må bearbeides og vurderes av administrasjonen før den presenteres for presidentskapet.

Prosjektet anvender en rapporteringsform som er typisk for større byggeprosjekter. Statusrapportering til prosjektrådet omhandler bl.a. opplysninger om fremdrift, økonomi, risiko og sikkerhet, helse og arbeidsmiljø. Stortingets kontraktsparter – det vil si entreprenører og rådgivere – leverer rapporter pr. hver månedsslutt innen den 10. i påfølgende måned.

Prosjektledelsen og den eksterne kvalitetssikreren utarbeider deretter hver sine månedsrapporter innen ca. den 20. hver måned. Disse gjennomgås av prosjektrådet ca. den 25. hver måned, før de presenteres for presidentskapet normalt tre–ti dager deretter. Av og til kan det gå noe lengre tid av forskjellige årsaker, men det forutsetter selvfølgelig at presidentskapet får kritisk informasjon så raskt som mulig og om nødvendig også utenom de ordinære rapporteringsrutinene.

Med den tette oppfølging presidentskapet har hatt av byggeprosjektet over tid, og særlig siden juni 2017, fremstår det som uforståelig at direktøren ikke straks meddelte presidentskapet den nye informasjonen som fremkom av november-rapporten.

Gjennomgang av basiskalkylen er et svært omfattende arbeid. Basiskalkylen inneholder en mengde poster, og alle skal vurderes og kontrolleres opp mot flere tusen endringsmeldinger. Deretter skal alle poster vurderes separat med hensyn til usikkerhet.

Det som fremkom i november-rapporten, og som ble diskutert på møtet i prosjektrådet den 19. desember, var at kostnadsrammen neppe ville holde. Etter hva jeg senere har fått informasjon om, ble prognosen da vurdert til å ligge et par titalls millioner kroner over kostnadsrammen, som da var på 1,8 mrd. kr. Det er alvorlig nok i seg selv, men det er selvfølgelig noe helt annet enn det beløp det nå er tale om.

På møtet den 1. februar fikk presidentskapet forelagt månedsrapportene for november og desember. Det var først da presidentskapet ble kjent med at kostnadsrammen ikke lenger var tilstrekkelig. Den sene behandlingen av rapporten for november skyldtes at direktøren ønsket å gi et samlet bilde med utgangspunkt i rapportene for både november og desember. Desember-rapporten ble behandlet i møte i prosjektrådet 26. januar.

Presidentskapet ble i møtet 1. februar informert om at prognosen da lå 55 mill. kr over kostnadsrammen, og at det i dette ikke var medregnet en eventuell ytterligere økning som følge av ny kalkyle og usikkerhetsanalyse. Presidentskapet besluttet på dette møtet å fremskynde det planlagte møtet med finanskomiteen og de parlamentariske lederne.

På presidentskapsmøtet den 8. februar fikk presidentskapet en foreløpig orientering om usikkerhetsanalysen, som da nesten var ferdigstilt. Foreløpige vurderinger fra analysen viste at økonomien lå verre an enn antatt, og det ble besluttet at presidentskapet skulle få en nærmere orientering på møtet 15. februar, etter at prosjektrådet hadde behandlet den nye kalkylen og usikkerhetsanalysen.

I møtet den 15. februar fikk presidentskapet presentert resultatene av nye kalkyler og ny usikkerhetsanalyse. Det ble da informert om at det var behov for å øke kostnadsrammen med 483 mill. kr, dvs. til 2,321 mrd. kr.

Dette var sjokkerende og svært overraskende også for oss i presidentskapet. Jeg har forståelse for at det kan fremstå som underlig, men basert på den omfattende informasjonen vi hadde om prosjektet, var det faktisk ikke å vente at prosjektet skulle ta en så brå vending på så kort tid.

Bare mellom 1. og 15. februar endret det bildet som ble presentert for oss, seg dramatisk. Det var først da gjennomgangen av kalkylen og den nye usikkerhetsanalysen var ferdigstilt, at man fikk oversikt over de økonomiske konsekvensene av den vedvarende usikkerheten i prosjektet.

Hvordan var det mulig? Det er åpenbart at det har vært alvorlige svakheter i rapporteringen. Det er selvfølgelig ikke slik at prosjektet reelt sett plutselig får et ekstra behov for midler på nesten en halv milliard kroner. Det som ble avdekket i gjennomgangen av kalkylene og usikkerhetsanalysen, burde vært oppdaget og rapportert tidligere.

Det fremstår nå som klart at prosjektet ikke i tilstrekkelig grad har avdekket nye kostnadselementer underveis. De rapporterte prognosene har rett og slett vært mangelfulle. I tillegg har reservene blitt disponert løpende uten at det i tilstrekkelig grad samtidig er gjort vurderinger av gjenstående usikkerhet.

Det er byggherrens ansvar å ha kontroll på kostnadene. Det gjelder selv om de underliggende årsakene i stor grad kan tilbakeføres til mangelfulle leveranser fra prosjekteringsfirmaet. Det er vårt ansvar å ta høyde for dette i våre prognoser.

Vi har undervurdert de negative ringvirkningene av Multiconsults leveranser. Usikkerhetsanalysen viste at det fortsatt er stor risiko knyttet til at det fremdeles er langt flere endringsvarsler enn forventet, noe som medfører mer tillegg til entreprenører. Videre har kostnadene forbundet med tidligere endringsordrer vært for lavt estimert, og dette må tas med som en usikkerhet knyttet til fremtidige endringer. Det er dessuten usikkerhet knyttet til sluttoppgjøret når entreprisene er ferdige.

De desidert største risikoforholdene i prosjektet har vært knyttet til mangler i det prosjekterte materialet og vedvarende forsinkelser i tegningsleveransene. Dette har medført at prosjektet i stor grad har måttet akseptere entreprenørenes krav om tillegg for arbeider som går utover det som er regulert i entreprisekontraktene. Dette har vært knyttet til arbeider som har vært helt nødvendige å gjennomføre for å få et funksjonelt bygg.

Hva består så økningen på 483 mill. kr av? For å svare på det må jeg først si noe om hvordan kostnadene i et prosjekt som dette beregnes. Vi har her fulgt de prinsipper som staten for øvrig anvender i slike prosjekter.

Kostnadsberegning av byggeprosjekter følger en standard inndeling, med basiskalkyle, styringsmål og kostnadsramme. Basiskalkylen er en beregnet sum av sannsynlig kostnad for alle spesifiserte kostnadselementer samt uspesifiserte kostnader som man av erfaring vet vil komme.

Styringsmålet er prosjektets forventede kostnad, dvs. basiskalkylen pluss forventede tillegg, f.eks. et forventet antall fremtidige endringer fra entreprenøren. Styringsmålet omtales

gjerne som «P50» fordi det er beregnet på en slik måte at det er 50 pst. sannsynlighet for at prosjektet enten blir dyrere eller billigere enn dette – det er altså det mest sannsynlige scenarioet.

Kostnadsrammen angir den totale finansieringen som er satt av for å gjennomføre prosjektet. I kostnadsrammen ligger det i tillegg til styringsmålet en usikkerhetsavsetning for å oppnå økt sikkerhet for at finansieringen vil være tilstrekkelig. Kostnadsrammen omtales gjerne som «P85» fordi den er beregnet ut fra at det er 85 pst. sannsynlighet for at den endelige kostnaden blir lavere enn kostnadsrammen. Det er kostnadsrammen for prosjektet som synliggjøres for Stortinget i budsjettproposisjonen, og som danner grunnlag for Stortingets vedtak av prosjektets ramme.

I den nye, beregnede kostnadsrammen utgjør basiskalkylen 2,097 mrd. kr, som er en økning på 393 mill. kr fra den vedtatte kostnadsrammen. Styringsmålet – altså «P50» – utgjør 2,237 mrd. kr, en økning på 460 mill. kr. Den nye, beregnede kostnadsrammen utgjør 2,321 mrd. kr, en økning på 483 mill. kr fra den vedtatte rammen på 1,838 mrd. kr.

Den største enkeltposten i økningen fra den vedtatte kostnadsrammen er en økning på 95 mill. kr i Multiconsults prosjekteringshonorarer. Dette tilsvarer økningen i Multiconsults estimat over totale prosjekteringstimer fra medio 2016 – som var grunnlaget for kostnadsrammen på 1,8 mrd. kr, vedtatt høsten 2016 – til i dag. Multiconsult har altså benyttet 95 mill. kr mer på eget arbeid enn hva de selv trodde var nødvendig for mindre enn to år siden. Andre store poster er økning i kostnader til f.eks. bærekonstruksjoner i betong og stål, bygningsmessig innredning, elektriske anlegg, tømmerarbeider og mengdejusteringer.

I tillegg til dette bidrar den gjenstående usikkerheten i prosjektet vesentlig til beløpet på 483 mill. kr. Som jeg har vært inne på, skulle gjenstående usikkerhet normalt avtatt til det minimale så sent i prosjektet. Men med de mange usikkerhetsfaktorene knyttet til mangelfull prosjektering, mangelfullt entreprisegrunnlag osv. har man ikke fått denne effekten i dette prosjektet.

Jeg vil til slutt si noe om den videre behandlingen av de budsjettmessige sidene av saken i Stortinget og om tiltak for å sikre at det ikke kommer ytterligere kostnadsøkninger.

Presidentskapet vil etter debatten foreslå at denne redegjørelsen oversendes finanskomiteen for behandling der. Dersom Stortinget gir sin tilslutning til dette, vil presidentskapet deretter oversende ytterligere dokumentasjon til finanskomiteen for å gi den et forsvarlig grunnlag for behandling av saken. Presidentskapet og administrasjonen vil selvfølgelig også bidra med slik ytterligere informasjon og oppklaringer som komiteen senere eventuelt skulle etterspørre. Jeg vil understreke at vi allerede har iverksatt tiltak og jobber med ytterligere tiltak for å sikre kontroll med kostnadene fremover i prosjektet.

Først vil jeg nevne at administrasjonen allerede har engasjert en ekstern kompetanse for å gjennomføre kvalitetssikring av tallmaterialet som ligger til grunn for ny kostnadsramme. Resultatet av kvalitetssikringen vil bli stilt til disposisjon for finanskomiteen straks den er ferdigstilt. Arbeidet vil i første omgang bestå av en gjennomgang av prosjektets basiskalkyler og grunnlaget for disse. Dernest vil det utføres en systematisk gjennomgang av de vurderinger av usikkerhet som ble lagt til grunn i den analysen som ble ferdigstilt i begynnelsen av februar.

For det andre vil jeg nevne at vi – for å unngå ytterligere kostnadsøkninger og for å redusere usikkerheten i prosjektet – vil iverksette nye tiltak overfor Multiconsult og styrke prosjektorganisasjonen ytterligere.

På grunn av den situasjonen prosjektet har kommet i, kan samlede bokførte utgifter og forpliktelser overstige den vedtatte kostnadsrammen allerede i løpet av de to neste månedene. Dersom det skjer, kan det ikke inngås nye forpliktelser i prosjektet, og det vil da måtte stanses. Dette vil i så fall få store konsekvenser for fremdriften i prosjektet og påføre Stortinget betydelig økte utgifter i form av forsinkelseskostnader etc. En økning av kostnadsrammen bør derfor være behandlet i Stortinget innen utgangen av april.

Videre vil årets bevilgning til prosjektet på 470 mill. kr ikke være tilstrekkelig for å utbetale de leverandørkrav som vil komme i løpet av året, dersom prosjektet videreføres etter planen. Denne likviditetsutfordringen er ikke like prekær som investeringsfullmakten, da det vil være tilstrekkelig midler til utbetalinger iallfall frem til tidlig høst. Etter dette vil det imidlertid være behov også for tilleggsbevilgning for å gjennomføre utbetalinger.

Når det gjelder bevilgningen for 2018, er det følgelig en mulighet å avvente den til revidert nasjonalbudsjett. Presidentskapet vil derfor foreslå at finanskomiteens behandling på grunnlag av denne redegjørelsen begrenses til den investeringsfullmakten med ny kostnadsramme som det er nødvendig å få på plass innen relativt kort tid. Den nye kostnadsrammen er som nevnt beregnet til 2,321 mrd. kr, som innebærer en økning på 483 mill. kr fra den gjeldende kostnadsrammen.

Det foreslås videre at presidentskapet tar ansvar for å melde inn behov for ytterligere bevilgninger på Stortingets budsjett for 2018, i den ordinære prosessen for revidert nasjonalbudsjett. Vedtak om nødvendige, nye bevilgninger kan da være på plass innen sommeren 2018.

Vår primære målsetting nå er å få ferdigstilt byggeprosjektet i henhold til de planer som foreligger. Fra byggeplassen rapporteres det om god fremdrift på de fleste områder, og innen sommeren vil underetasjen og de neste fem etasjer være ferdige, med innvendige arbeider.

Planen om overtakelse av Prinsens gate 26 med nytt post- og varemottak høsten 2018 står fast, og det er startet arbeid med planlegging av å ta bygget i bruk tidlig i 2019. Her er det bl.a. god dialog med partigruppene for å avklare arealdisponering i det nye bygget. Innkjøringstunnelen skal etter planen være ferdig til slutten av november og vil bli tatt i bruk i første del av 2019 etter en omlegging av infrastruktur i Rådhusgata.

Når byggeprosjektene er ferdige, vil vi få et moderne og funksjonelt bygg i Prinsens gate 26 med betydelig økt kapasitet og økt sikkerhet for Stortingets virke. Videre vil vi få trygg og effektiv levering og distribusjon av varer, adskilt fra persontrafikk til stortingsgarasjen. Vi får dessuten en alternativ evakueringsvei som samtidig ivaretar bymiljø og trafikale forhold, og en løsning som ivaretar Stortingets behov for adgangskontroll.

Det vil i det videre arbeidet bli lagt ytterligere vekt på å redusere usikkerhet i prosjektets prognoser og for å sikre at styringsinformasjon gir en forutsigbarhet for Stortinget. De tiltak som jeg her har nevnt, vil bidra til det. Presidentskapet vil også sørge for at det ukentlig rapporteres om hendelser av betydning for prosjektets kostnadsramme, og vi vil iverksette ytterligere tiltak i den grad det viser seg nødvendig.

Slik Stortinget har bedt om, vil vi gjennomføre en omfattende evaluering av prosjektet etter ferdigstillelse. Den evalueringen vil selvfølgelig inkludere en grundig gjennomgang av omstendighetene knyttet til denne siste kostnadsøkningen.

Jonas Gahr Støre (A) [10:45:53]: Jeg vil takke presidenten for redegjørelsen.

Det er med ydmykhet vi er samlet for å diskutere denne saken igjen, og det kreves i en sak hvor vi har overskridelser i milliardklassen som skal dekkes inn av fellesskapets midler.

Vi ba presidenten komme til Stortinget i plenum i lys av den orienteringen han ga de parlamentariske lederne og finanskomiteen for snart en uke siden. For mange spørsmål sto ubesvart, som omstendighetene rundt den nye kostnadssprekken, et etterlatt inntrykk av mangelfull styring og oppfølging av vedtaket i Stortinget fra juni i fjor – og ikke minst usikkerheten knyttet til hvordan dette prosjektet kan bringes til sin avslutning på en forsvarlig måte.

Bakteppet for å vurdere dagens kritiske situasjon er behandlingen vi hadde her i Stortinget etter Riksrevisjonens rapport i juni i fjor. Essensen i rapporten var at prosjektet ikke hadde vært godt nok planlagt og gjennomført, ikke fulgt alle bestemmelser og retningslinjer man skulle ha fulgt, at Stortinget i plenum ikke har blitt godt nok orientert, og at store kostnadsøkninger ikke har tilfredsstillende forklaringer.

Et samlet storting la i likhet med Riksrevisjonen ansvaret for overskridelsene hos byggherren, nemlig Stortingets presidentskap.

Stortinget fattet enstemmig vedtak som bl.a.

• ba presidentskapet følge opp anbefalingene fra Riksrevisjonen

• påla en plikt til å påse at konstitusjonelle regler overholdes, og at det legges til rette for at Stortinget kan ta reelle avgjørelser på forsvarlig grunnlag

• ba om at presidentskapet skal gi korrekt og rettidig informasjon til Stortinget i plenum og underrette om forhold av betydning, slik at Stortinget er i stand til å foreta en forsvarlig vurdering av innhold og virkning av de vedtakene som fattes.

Det er også verdt å merke seg romertallsvedtak VII, som sa:

«Presidentskapet pålegges å rapportere til Stortinget om den videre utvikling i økonomi og fremdrift i byggeprosjektene hver for seg og samlet, samt å synliggjøre de tilleggskostnadene Riksrevisjonen mener skulle vært tilordnet prosjektregnskapet.»

Presidenten forsikret om at presidentskapet umiddelbart ville sette i gang arbeid med å følge opp anbefalingene slik at de kunne videreføres av et nytt presidentskap, og ga forsikring til de parlamentariske lederne om at prosjektrammen på l,8 mrd. kr ville holde.

Arbeiderpartiet betviler på ingen måte at presidenten og både nåværende og tidligere presidentskap beklager overskridelsene på det sterkeste. Dette handler ikke om skyld. Det vi må ta stilling til, er spørsmålet om tillit og politisk ansvar. Arbeiderpartiet valgte å stille med nye representanter til presidentskapet høsten 2017. Det var bl.a. som en konsekvens av den sterke kritikken som var framkommet.

Da Høyre ikke fulgte denne linjen, valgte vi å fremme en alternativ kandidat til vervet som stortingspresident. Den sittende presidenten ble valgt med stemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Det har vi forholdt oss til.

Når en ny stor overskridelse er et faktum, må vi spørre: Er alt det et enstemmig storting vedtok her i fjor, tatt på tilstrekkelig alvor? Er det tatt troverdige grep for å sikre bedre kontroll, oppfølging og styring? Er Stortinget holdt informert, slik vi tydelig ba om? Er det gitt korrekt og rettidig informasjon?

Det er mot disse spørsmålene presidentens redegjørelse må måles.

I sitt innlegg 20. desember ga presidenten et svar på dette da han sa at han hadde «løpende og tett kontakt med administrasjonen og prosjektledelsen».

Men i dag hører vi ikke lenger om tett og løpende kontakt. Vi hører igjen at administrasjonen ikke har gitt presidentskapet korrekt og rettidig informasjon. Vi hører at presidentskapet ikke kan ta kontakt med prosjektledelsen, men forholder seg til administrasjonen og direktøren. Vi hører en president som beklager at han ikke er blitt meddelt, men hva har han gjort for å få informasjon? Det er ikke et uttrykk for mistillit å følge opp aktivt – som presidenten kunne gi inntrykk av.

Det lyder altså altfor sterkt som et ekko av hva vi hørte her før behandlingen i salen 20. juni i fjor. Og det var dette et enstemmig storting ville ha en endring på. Ingen forventer at presidentskapet blir utøvende entreprenør. Alle forstår at det må være en fornuftig deling mellom presidentskap, administrasjon og prosjektledelse. Men det vi har fått kjennskap til, forteller om en avstand bygget på en firkantet formalisme som bryter med hva Stortinget kunne forvente av oppfølging.

Omstendighetene rundt presidentens innlegg her i salen 20. desember, hans manglende kunnskap om innholdet i prosjektrådets møte 19. desember og de mange ukene det tok før de illevarslende prognosene nådde presidentskapet, er talende i så måte. Det er ikke betryggende i lys av den faste ledelse som vil være påkrevet i sluttfasen. Det er på dette grunnlag Arbeiderpartiet mener det vil være naturlig at presidenten tar sitt ansvar og trekker seg fra sitt tillitsverv.

Til slutt varsles det om at det er behov for nye fullmakter for å hindre stopp i prosjektet, og at presidentskapet vil be finanskomiteen om det. Det er en sak som må behandles raskt

I tillegg mener Arbeiderpartiet at det bør bli sendt et brev fra presidentskapet til Finansdepartementet, slik at de nye budsjettopplysningene kan innarbeides i revidert nasjonalbudsjett.

Trond Helleland (H) [10:51:19]: Først vil jeg takke presidenten og presidentskapet for en grundig redegjørelse. Vi hadde jo en veldig omfattende debatt her i juni, men det er et nytt storting og mange nye representanter, og slik sett synes jeg det var naturlig at presidenten redegjorde for opptakten til den saken vi har i dag.

Etter å ha lest flere medieutspill den siste tiden og hørt representanten Gahr Støres innlegg i denne saken, synes jeg det passer seg å sitere tidligere visepresident fra Arbeiderpartiet Svein Roald Hansen – som antagelig også er i salen – som i sitt innlegg i salen, da Riksrevisjonens rapport ble behandlet i juni i fjor, sa:

«Senterpartiet og SV plasserer et særskilt ansvar på stortingspresidenten. Det er riktig at stortingspresidenten i vår statsskikk har en særlig rolle, vår fremste etter Kongen. Men det er et uttrykk for Stortingets stilling i vår statsskikk. I presidentskapet som kollegium og det ansvaret presidentskapet har i og for Stortinget, har ikke presidenten en tilsvarende rolle. Presidentens stilling er ikke, som statsministerens i regjeringen, den som har det siste ordet i en sak. Presidentskapet er et kollegium, hvor ingen av oss kan unndra seg ansvar for omforente beslutninger, uansett hvor lavt eller høyt nummer vi har foran visepresidentbenevnelsen.

I denne saken er beslutningene underveis enstemmige.»

Jeg antar at det også har vært slik i dette presidentskapet at beslutningene har vært enstemmige, og at informasjonen som er innhentet og gitt, også har vært fattet i fellesskap. Det betyr ikke at dette er en sak som er enkel. Tvert imot er den svært komplisert, og den setter vårt renommé som storting og folkevalgte i en vanskelig situasjon.

Byggekostnadene knyttet til Prinsens gate 26 og nytt post- og varemottak har sprukket tre ganger siden prosjektet ble initiert – fra 1,1 mrd. kr til 2,3 mrd. kr nå. Det er en alvorlig og til dels ubegripelig kostnadssprekk. Det er klart at både kostnadsreduserende tiltak skulle vært iverksatt tidligere og kompetansen i prosjektet skulle vært bedre. Likevel er det viktig å ha med seg historikken som presidentskapet redegjorde for i dag. Dette er et prosjekt som kom skjevt ut fra start ved at Stortinget ikke åpnet opp for at Statsbygg kunne være byggherre – noe Stortinget nå forhåpentligvis vil fastslå at det heretter skal være dersom det blir nye byggeprosjekt. Jeg håper det blir en stund til.

Underveis har prosjektet vært igjennom gjentatte utvidelser, nærmere 3 000 endringsmeldinger og store byggetekniske utfordringer. Stortinget var svært tydelig overfor det forrige presidentskapet da Stortinget før sommeren i fjor behandlet kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling etter Riksrevisjonens rapport om byggeprosjektet. Punktene fra behandlingen synes å være fulgt opp, men det synes ikke å ha vært nok. På tross av det som skjedde før sommeren i fjor, står vi her igjen og diskuterer byggeprosjektet og en ny kostnadssprekk på opp mot 500 mill. kr. Hvordan det kunne skje, er vanskelig å forstå, ikke bare for presidentskapet, men også for oss.

Det er presidentskapet, som våre øverste tillitsvalgte, som har det overordnede ansvaret for å informere Stortinget om Stortingets drift og prosjekt. Det er administrasjonen som har ansvaret for å informere presidentskapet. Da det ikke skjedde, var det en riktig beslutning av direktøren å gå av.

Saken skal nå til finanskomiteen. Jeg er enig med stortingspresidenten når han tar til orde for at Stortinget selv må dekke deler av kostnadssprekken over eget budsjett – det er et viktig signal, selv om man ikke kan forventes å dekke inn alle overskridelsene, naturligvis, på den ordinære driften – det å innføre ansettelsesstopp, det å legge nye bygge- og oppussingsprosjekter på is, at Stortingets administrasjon forbereder og legger fram en plan med sikte på betydelige administrative besparelser, at det gjennomføres en ny, ekstern kvalitetssikring av kostnadene knyttet til tunnelprosjektet, og at framtidige byggeprosjekter for Stortinget skal gjennomføres av Statsbygg.

Nå skal saken sendes til finanskomiteen, der den skal behandles. I mellomtiden vil jeg innstendig be presidentskapet tenke nøye igjennom hvordan de kan iverksette kostnadsreduserende tiltak generelt og spesielt knyttet til dette prosjektet.

Stortingets renommé er svekket, og det er vår jobb, gjennom hardt arbeid, å bidra til å gjenopprette tilliten. Det må vi stå sammen om, samtidig som årsaken til den fatale kostnadssprekken avdekkes. Når prosjektet er sluttført, har vi vedtatt full evaluering. Dette må det hentes lærdom av, og Stortinget må sette tæring etter næring.

Hans Andreas Limi (FrP) [10:56:18]: Dette er historien om praktisk talt alt som kan gå galt i en byggeprosess, om et prosjekt som gang på gang har vokst utover rammene sine, og hvor nødvendige kontrollspørsmål ikke har blitt stilt i tilstrekkelig grad og korrigerende tiltak ikke har blitt iverksatt i tide. Stor usikkerhet i gjenstående prosjekt har ikke blitt avdekket tidsnok. Fremskrittspartiet forsøkte. Min forgjenger, Harald Tom Nesvik, foreslo som parlamentarisk leder tiltak for å redusere kostnadene, men fikk ikke gehør. Fremskrittspartiet mente det var riktig, senest i september 2016, å redusere ambisjonene for byggeprosjektet og se på tiltak for å begrense kostnadene, men slik gikk det ikke. I denne saken er spadene stukket i jorden, men hodene dessverre i altfor stor grad stukket i sanden.

Jeg er glad for dagens redegjørelse, som var helt nødvendig, fordi ansvaret for byggeprosjektet hviler på Stortinget. Derfor er det viktig at hele Stortinget får ta del i presidentens redegjørelse og får tilgang til all informasjon.

Det er litt spesielt at Arbeiderpartiets leder, som selv etterspurte denne redegjørelsen, likevel ikke hadde tid til å lytte til hva presidenten har å si til landets nasjonalforsamling før han ba Olemic Thommessen om å trekke seg fra vervet som stortingspresident. Det er verdt å stille spørsmål om hva Arbeiderpartiets medlemmer i dette og tidligere presidentskap selv har gjort for å sikre økonomistyringen i prosjektet, og minne om at de selv satt med presidentvervet da beslutningen om at Stortinget selv skulle være byggherre, ble tatt – en fatal beslutning som ikke ble korrigert underveis, til tross for at prosjektet eskalerte og kontrollrutinene sviktet.

Stortinget bør nå ha to hovedfokus i byggeprosjektet. Det ene er at vi sluttfører prosjektet uten ytterligere overraskelser. Det andre er at vi finner inndekningen til kostnadssprekken uten å sende en ny regning til skattebetalerne. I tillegg er det avgjørende at Stortinget får en ny direktør med nødvendig kompetanse og evne til å prioritere nøkternhet, innføre gode kontrollrutiner, gjenreise respekten for fellesskapets midler og bidra til at Stortingets økonomiske drift er i henhold til de krav vi stiller til alle andre instanser i samfunnet. Vi trenger en helhetlig gjennomgang av kostnadene, og vi trenger nødvendige kutt, som må gjennomføres ganske umiddelbart. Vi trenger et presidentskap som forvalter ansvaret sitt proaktivt og tilstedeværende, som stiller nødvendige spørsmål løpende, og som holder Stortinget informert. Vi må rett og slett gjenreise tilliten til at landets nasjonalforsamling evner å vise budsjettdisiplin og har nødvendig respekt for skattebetalernes penger.

Marit Arnstad (Sp) [10:59:41]: Jeg vil også få lov å takke for redegjørelsen.

Dette er en sak som nå har fulgt oss i flere år, og som ble behørig behandlet av Riksrevisjonen i fjor vår. Da hadde prosjektet sprukket først fra 1,1 mrd. til 1,4 mrd., til 1,8 mrd. og fram til nå til 2,3 mrd. kr. Det er ikke helt slik at det ikke har vært sagt fra, for helt siden prosjektet lå på 1,4 mrd. i februar 2016, har Senterpartiet tatt opp spørsmålet om å redusere ambisjonene for dette prosjektet. Men det var ikke enkelt å ta opp i møte med presidentskapet og de parlamentariske lederne, og det var heller ikke noe gehør å få.

I fjor vår var kostnadsrammen på 1,8 mrd. Da kom Riksrevisjonens rapport om prosjektet. Tre av deres konklusjoner er ganske talende for prosjektet.

Det ene er at det er lagt mer vekt på tidsplanen enn på å sikre god kostnadskontroll. Med andre ord: Dette prosjektet var ikke godt nok planlagt før det ble igangsatt.

Organiseringen av prosjektet har ikke vært tilpasset et så stort og komplisert prosjekt. Med andre ord: Stortinget burde ikke ha vært byggherre for et slikt prosjekt.

For det tredje – det har vært mangelfulle utredninger og dårlig kvalitetssikring av kostbare valg i prosjektet. Med andre ord: Noen hensyn, bl.a. sikkerhetshensyn, har fått lov å stå uimotsagt og har ikke blitt gjennomgått.

I tillegg var Riksrevisjonen også tydelig på at Stortinget i plenum ikke har vært godt nok orientert om prosjektet. Prosjektet har i stor grad framstått som presidentskapets og Stortingets administrasjons prosjekt. En har åpenbart også ment at en sjøl er beslutningsorgan som kan operere utover og ved siden av Stortinget som sådant. Det er sjølsagt en misoppfatning.

I dag står vi her igjen, og situasjonen er at kostnadsrammen har blitt en halv milliard kroner dyrere. Jeg er nødt til å si at redegjørelsen i dag langt fra er betryggende. Det gjelder særlig to punkter.

Det ene er at ett av Riksrevisjonens pålegg var at det skal bli bedre informasjon og rapportering til hele Stortinget. Det er uforståelig at presidenten ikke aktivt søkte informasjon i desember før han hadde innlegg i Stortinget om det den 20. desember. Det framstår som åpenbart at man holdt på å miste kontrollen over kostnadsrammen allerede den 7. desember da man fikk månedsrapporten for oktober.

Jeg må si at jeg synes det er en merkverdig forklaring at presidenten eller presidentskapet ikke skal kunne henvende seg direkte til prosjektet. Stortinget er ikke noe departement. Administrasjonen er ikke noe direktorat. Stortinget er ikke delt i politisk ledelse og embetsverk. Stortinget er et kollegialt organ, og sjølsagt bør presidenten og presidentskapet kunne henvende seg direkte til akkurat hvem de vil for å få et oppdatert bilde av kostnadene i prosjektet før de orienterer Stortinget i plenum om det. Så det holder bare ikke å si at man ventet på å bli meddelt en kostnadsramme. En burde også sjøl ha oppdatert seg, og særlig før man går i salen og skal forsikre resten av Stortinget om at kostnadsrammen blir holdt.

Det andre som bekymrer meg, er at dette prosjektet fortsatt har betydelig usikkerhet. Og det er en risiko for at det kan komme til å sprekke mer – rett og slett fordi Stortinget som byggherre også har valgt en kontraktsform der de ikke har kontroll over endringer og kostnader. Svært mye av risikoen for endringer kommer til å ligge på byggherren.

I fjor vår da vi behandlet dette knyttet til Riksrevisjonen, var presidenten helt bastant på at en ramme på 1,8 mrd. skulle holdes. I dag sier han at det fortsatt er stor usikkerhet i prosjektet. Det må bety at vi kanskje også kan forvente oss ting i tida framover, og jeg vil gjerne be presidenten, hvis han har et innlegg på slutten, om å utdype akkurat det. Betyr det at vi kan forvente oss en ytterligere kostnadsøkning – og i tilfelle hvor mye?

Så må jeg også til slutt få si at jeg synes det er smått utrolig at Høyre og Fremskrittspartiet i dag velger å bruke denne anledningen til en polemikk mot Arbeiderpartiet. Det synes jeg er smått utrolig. Dette er en meget alvorlig situasjon. Vi har behandlet dette i Stortinget opp til flere ganger. Det har bare blitt verre og verre. Og det er sjølsagt helt riktig at det handler om tillit, og det handler om politisk ansvar. Senterpartiet har tidligere stemt for mistillit. Vi har også stemt for en annen presidentkandidat. Vi står fortsatt for vårt syn i den saken, også etter dagens redegjørelse. Vi mener at det hadde vært naturlig at presidenten hadde tatt sitt ansvar, og at Høyre og Fremskrittspartiet sørget for at han hadde trukket seg fra sitt verv.

Audun Lysbakken (SV) [11:05:01]: Jeg vil takke for redegjørelsen – og så vil jeg si følgende: Stortingets nybygg kommer til å bli stående som et monument over uvettig pengebruk, landets mest tragiske tunnel. Stortinget mener noe om hvordan alle andre i det norske samfunnet skal bruke penger, og derfor må vi ha ekstra god kontroll på hvordan vi bruker penger selv. Vi trenger mer penger til skoler og sykehus, ikke mer til eget varemottak og tunnel.

Vi har tidligere diskutert og konkludert i spørsmålet om håndteringen av byggeprosjektet i årene fram til stortingsbehandlingen av Riksrevisjonens rapport i juni 2017. Det viktige i dag er derfor hva som skjedde etter at den rapporten ble behandlet, etter at presidentskapet fikk sterk kritikk for dårlig styring av et samlet storting. De svarene vi har fått i dag og i forrige uke, tyder på at den dårlige styringen har fortsatt, og jeg mener det var for mye ansvarsfraskrivelse og for lite ansvar i den redegjørelsen vi hørte i dag.

Da presidentskapet møttes i august, oktober, november og desember 2017, ble det altså gitt klare signaler om at økonomien i prosjektet var under sterkt press. I lys av det er det fortsatt vanskelig å forstå at presidenten valgte å gå på talerstolen 20. desember og si at prosjektet trolig ville holde seg innenfor kostnadsrammen. Hovedspørsmålet her blir fortsatt hva som skjedde i tiden mellom 19. desember og 1. februar, og hvordan det er mulig at informasjon om kostnadssprekken ikke nådde fram til presidentskapet. Vi har i dag fått vite noe om hva som skjedde, men spørsmålet om hvordan det kunne skje, gjenstår fortsatt å besvare, og det er vanskelig å komme utenom at det må bety at gode nok rutiner for informasjon ikke har vært etablert.

Stortinget kan ikke stille lavere krav til sine egne ansvarlige ledere enn vi gjør til andres ledere. «Dersom alvorlige feil avdekkes og det ikke har vært lagt ned en tilstrekkelig innsats for å hindre disse feilene, bør de ansvarlige ta nettopp ansvaret for det.» Det skrev SV og Senterpartiet i innstillingen i juni, og de ordene står ved lag.

Det er en viktig del av vårt demokratiske system at feil får konsekvenser for ledere, og at politiske ledere tar ansvar for feil som skjer på vår vakt. Det er ikke et spørsmål om personlig skyld, det er et spørsmål om politisk ansvar. Det er relevant for Stortinget å vite om problemene med Multiconsult og hva direktøren har gjort og ikke gjort. Men å peke på dem fjerner ikke spørsmålet om politisk ansvar.

Det er mulig at presidenten fortsatt har makt til å bli sittende. Han har i utgangspunktet et flertall bak seg. Men både det flertallet og presidenten selv må nå tenke grundig gjennom om det er klokt – for samholdet på tvers av partigrensene på Stortinget, for Stortingets omdømme og for tilliten mellom folk og folkevalgte.

Vi har en stor jobb foran oss med å rydde opp. Den jobben må vi gjøre sammen. I SV er vi beredt til å være med på å ta det ansvaret, og framgangsmåten som her er skissert for det, virker fornuftig. Men spørsmålet om ansvaret gjenstår, og det at det ansvaret blir tatt, vil også gjøre det å gjøre den nødvendige oppryddingen sammen, lettere. Ansvaret for skandalen må erkjennes, og det må tas, og det kan bare presidenten gjøre. Det riktige vil være at presidenten går av.

Jeg må si at jeg synes at innlegget fra representanten Helleland var et lavmål i denne debatten. Jeg håper det ikke er representativt for alle på borgerlig side. Denne saken er for alvorlig til å gjøres om til et partipolitisk spill der lederen for Høyres gruppe er mest opptatt av å beskytte sine egne.

Jeg vil på vegne av SVs gruppe be presidenten om grundig å vurdere sin stilling.

Terje Breivik (V) [11:09:47]: Takk til presidenten for utgreiinga.

«Jeg mener at det er ettertrykkelig bekreftet at Riksrevisjonens rapport, komiteens innstilling og sakens faktum tas på alvor, og at presidentskapet kollektivt har tatt ansvar. Det vil jeg si er veldig bra, men selvfølgelig også nødvendig for at vi i denne sal kan si at Stortingets tillit og autoritet i befolkningen kan opprettholdes.»

Sitat dåverande leiar i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, Martin Kolberg, då Stortinget 20. juni 2017 handsama rapporten frå Riksrevisjonen vedkomande byggjeprosjektet me i dag drøftar.

Eit godt halvår seinare har me diverre ein førebels fasit som ikkje er i nærleiken av at Stortingets tillit og autoritet i befolkninga er haldne ved lag. Tvert imot, stoda er ytterlegare forverra med eit meirforbruk på svimlande 500 mill. kr, og der sjansane for ytterlegare sprekk er urovekkjande store. Stortinget som byggherre har kort og godt ikkje kontroll.

Hovudgrunnen er at me har sett i gang eit byggjeprosjekt me ikkje har nok kompetanse innomhus til verken å planleggja, kvalitetssikra eller styra. Riksrevisjonen avdekte og slo eintydig fast at prosjektet har mangelfulle planar og avgjerdsgrunnlag, at ein rimeleg suverent har sett vekk frå kost–nytte-analysar, og der framdrift og funksjonalitet har trumfa kostnader. Og kanskje verst: Rapporten underbyggjer oppfatninga av at Stortinget som byggherre ikkje berre har eit avslappa forhold til pengebruk i eigen regi, men òg ein mangelfull vilje til sjølvkritikk og audmjukdom.

Kostnaden fyrst: Ein har sagt ja til å byggja eit nytt og tryggare vare- og postmottak – bokstaveleg tala midt i stortingskomplekset – kombinert med ein ny innkjøringstunnel som føreset full oppgraving av ei rimeleg lang gate midt i Oslo by, utan grundig kost–nytte-analyse, utan kvalifiserte vurderingar av om den såkalla meirtryggleiken forsvarar kostnadene. Ein har heller ikkje vurdert alternativ plassering av vare- og postmottaket, verken i eit kostnads- eller tryggleiksperspektiv.

Det er diverre vanskeleg å forklara dette på anna vis enn at det er initiert og sett i gang i ein kultur der kostnader og kostnadsomsyn ikkje er det ein primært er oppteken av. Det er heller ikkje særleg roande at forklaringane, som ein kanskje særleg frå administrasjonen si side underbygde presentasjonane med i førre veke, i all hovudsak kviler på å gje det eksterne prosjekteringsselskapet hovudskulda for kostnadsgaloppen. Eg tvilar ikkje på at Multiconsult har gjort eit dårleg arbeid. Eg tillèt meg likevel å minna om at det er ikkje Multiconsult som, punkt 1, er byggherre, som, punkt 2, har sett i gang tilleggsprosjekt etter tilleggsprosjekt på sviktande grunnlag og har prioritert funksjonalitet framfor kostnader, eller som, punkt 3, har valt entrepriseform. Det er me, Stortinget.

Det er sjølvsagt bra at presidentskapet har sett ned ei arbeidsgruppe for å vurdera og koma med tilrådingar om korleis Stortinget styrer slike prosjekt, og korleis Stortinget kan sikra betre og meir formelle interne reglar og rutinar. At Statsbygg i framtida må styra store byggjeprosjekt i regi av Stortinget, er openbert – og burde ha vore openbert òg for dette prosjektet. Andre forslag frå arbeidsgruppa vil utvilsamt betra interne rutinar, gje ei meir formalisert og nødvendig oppfylging av administrasjonen og ikkje minst gje eit betre avgjerdsgrunnlag for Stortinget i plenum enn kva som har vore tilfellet i denne saka.

Eg trur likevel at det kjem til å ta tid før Stortinget vinn att tilliten og autoriteten Stortinget nødvendigvis ikkje berre bør og skal ha i forvaltinga av fellesskapsmidlane, men som me òg må visa i praktisk virke at me fortener. Som ein i denne samanhengen meinig stortingsrepresentant føler eg eit tungt ansvar i så måte, og eg har sjølv stilt spørsmål opp til fleire gonger undervegs om me burde ha vore meir proaktive i utviklinga av prosjektet. I eit slikt perspektiv er det ikkje vanskeleg å forstå at direktøren valde å trekkja seg.

Korleis det politiske ansvaret skal tydeleggjerast – utover det som er sett i verk – føreset eg at presidentskapet no gjer grundige og heilt nødvendige vurderingar av.

Knut Arild Hareide (KrF) [11:14:46]: Eg vil takke for utgreiinga i ei alvorleg sak, og fleire gonger brukte òg presidenten orda «sterkt beklagelig». Det er viktig at me spesielt går inn i denne saka frå tida frå juni 2017, da det blei gjort sju veldig tydelege vedtak til korleis me skulle følgje opp denne saka.

Kristeleg Folkeparti forstår veldig godt at dette er eit komplekst og veldig krevjande prosjekt. Eg synest òg det er riktig å seie på dagen i dag at me stiller oss òg bak behovet for oppgraderinga. Me skal òg vere klare over at det kom ein 22. juli-rapport som peikte på eit sikkerheitsbehov som gjorde at det var riktig å gå i gang med prosjektet.

Så er det sterkt beklageleg korleis utføringa av prosjektet har blitt. I dag vil eg vere tydeleg på at Kristeleg Folkeparti er einig i at dette prosjektet sjølvsagt må fortsetje. Det vil bli svært lite kostnadsinnsparande å stoppe prosjektet – ja, det vil vere motsett. Me er nøydde til å fortsetje det, og me vil bidra til det. Kristeleg Folkeparti er derfor klar til den behandlinga som ein no legg til grunn i finanskomiteen på bakgrunn av denne utgreiinga.

Dette er altså eit prosjekt som me fekk beskjed om hausten 2016 ville koste 1,8 mrd. kr. Det var da eit nytt kostnadsoverslag. Det var 1,1 mrd. kr meir enn det som låg som grunnlag for avgjerda i 2013, det var 650 mill. kr meir enn det som var antyda i statsbudsjettet for 2015, og det var 350 mill. kr over det som var antyda i statsbudsjettet for 2016 – altså tre gonger. Så får me no ei ytterlegare kostnadsoverskriding, på nesten 500 mill. kr. Og presidenten er tydeleg. Han seier: Det er byggherrens ansvar å ha kontroll over kostnadene.

Så behandla det nye presidentskapet 7. desember rapporten frå oktober. Her kom det òg eit varsel om at det meste av reservane var brukte opp. Det er derfor grunn til å stille spørsmål om – og det er mitt spørsmål òg til presidenten – korleis ein da 20. desember kunne leggje til grunn at kostnadsramma ville bli halden?

Så veit me at prosjektrådet i sitt møte 19. juni fekk ny informasjon. Her var òg presidenten tydeleg på at det var «sterkt beklagelig» at denne informasjonen ikkje nådde presidentskapet. Men det er òg grunn til å stille spørsmål om kva ein har gjort for å skaffe seg informasjonen.

Det viktige når me går inn i og ser denne saka, er dei sju vedtaka som blei gjorde 20. juni i denne salen. Eg skal ikkje gå gjennom alle dei, men presidentskapet blir altså pålagt

«å rapportere til Stortinget om den videre utvikling i økonomi og fremdrift i byggeprosjektene hver for seg og samlet, samt å synliggjøre de tilleggskostnadene Riksrevisjonen mener skulle vært tilordnet prosjektregnskapet».

Kristeleg Folkeparti er einig i at Stortinget ikkje bør ta på seg byggherreoppgåver for denne typen prosjekt framover. Eg er òg einig i at regelverket som staten elles har, òg bør gjelde for Stortinget.

Så blir det ein debatt og ei viktig avgjerd for Stortinget å sjå på ansvar, men òg moglegheit og òg skilje mellom det ansvaret som ligg her, og eventuelt den skylda ein har i den typen saker.

Det er, som det òg er sagt frå denne talarstolen, riktig at presidentskapet ikkje kan samanliknast med ei regjering, og presidenten kan heller ikkje samanliknast med ein statsråd.

Kristeleg Folkeparti vil ikkje drive polemikk rundt denne saka. Til det er denne saka for alvorleg. Me har ikkje konkludert i saka. Me vil gå inn i arbeidet som Stortinget no skal gjere, før me konkluderer.

Per Espen Stoknes (MDG) [11:19:55]: For meg som møtende vararepresentant på Stortinget siden desember har det vært en underlig tid. Den ene skandalen har avløst den andre og dominert dagsordenen. Det kjennes nesten pinlig å være politiker for tiden. Det som spesielt bekymrer meg, er at dette svekker tilliten i det norske folk til politikere, til Stortinget, demokratiet – særlig dersom politikere ikke klarer å være åpne og ærlige, rydde opp og ta ansvar istedenfor å drive med unnvikelse, skyldplassering og svarteperspill.

I Stortingets byggeprosjekt har det vært mange uheldige valg siden starten i 2011 – siden før forrige presidentskap. Beslutningen om at Stortinget selv skulle være byggherre, er i etterpåklokskapens grelle lys definitivt tragisk. Å være byggherre er ikke kjernekompetanse for stortingsdirektører eller presidenter, men beslutningen om at Stortinget skulle ha byggherreansvaret, ble nå tatt en gang. Riksrevisjonen har rettet flengende kritikk mot prosjektet og prosjekthåndteringen, og budsjettoverskridelsene har steget jevnt og trutt, uten at det synes å ha hatt tilstrekkelig effekt på prosjekthåndteringen.

Stortinget forlangte senest i juni i fjor korrekt og rettidig informasjon, noe vi synes å ha fått først nå – kanskje. Vi vet at noen av budsjettoverskridelsene er godt begrunnet. Ingen av oss har store vansker med å se sikkerhetsproblemene etter 22. juli-terroren med å ha innkjøring av store varebiler under Stortinget. Denne delen av prosjektet kom til senere enn restaureringen og forsvarer derfor en del av kostnadsøkningen. Men et prosjekt som er så ute av kontroll som dette prosjektet nå synes å være, bidrar til å undergrave den tilliten hos folket og borgerne som Stortinget er helt avhengig av. Hvordan kan Stortinget få tillit til å utforme hele landets budsjett når vi her på huset ikke klarer vårt eget husholdningsbudsjett?

Noe av kritikken vi har mottatt fra Riksrevisjonen, har vært at framdriften har vært avgjørende og derfor også sannsynligvis bidratt til overskridelsene. Miljøpartiet De Grønne mener at det kanskje er på tide å trykke på pauseknappen selv om vi er i en sluttfase. Vi bør vurdere hvem som skal være byggherre på den siste, gjenværende delen av prosjektet. Jeg vil derfor rette en henvendelse til kommunalministeren og spørre hvilke muligheter som finnes for at Statsbygg i en slik ekstraordinær situasjon kan ta over oppgaven med å lose prosjektet i havn.

Budsjettsprekk i milliardklassen er vanskelig å spare inn over et budsjettår. Det burde imidlertid være et klart mål for Stortinget at store deler av dette beløpet dekkes inn gjennom reduserte utgifter over Stortingets budsjett framover. Her må vi snu alle steiner. Vi må både se på våre egne lønninger og godtgjørelser og på komiteenes reisebudsjett, samtidig som vi også ser på muligheten for å spare inn på driften på Stortinget. Økte inntektsmuligheter må vi også se på, som betaling for stortingsparkeringsplasser. Samtidig må Stortinget sikre at dette ikke går ut over uskyldige ansatte som vaskepersonell, ansatte i IT-drift, vaktmester – altså ansatte i administrasjonen.

Det er i ferd med å etableres en ny lederfilosofi i Norge. Når noe går galt, sier lederne: «Jeg tar ansvar.» Men de blir sittende, ofte fordi de selv ikke føler seg ansvarlige for hendelsene. Men en leder må evne å vise ansvar gjennom å ta konsekvensene når noe på vedkommendes vakt går galt. En leder bærer alltid ansvaret for feil som skjer. Ida Børresen tok konsekvensen av den siste utviklingen i prosjektet og gikk selv av. Det står det respekt av. Den siste måneden har Olemic Thommessen vært mer opptatt av å forklare hva han ikke visste, enn å ta ansvar for det han burde ha visst. Det norske folk har ennå ikke mottatt en ektefølt beklagelse eller grundig erkjennelse av egne feil i denne prosessen. Vi må derfor tillate oss å spørre om ikke Olemic Thommessen nå burde kjenne sin besøkelsestid og selv be om fornyet tillit eller gå av. Tiden for å ta ansvar ved å bli sittende er nå forbi.

Bjørnar Moxnes (R) [11:25:10]: I filmen «Norske byggeklosser» overdrives det til det absurde for å vise hvor skakkjørt et byggeprosjekt kan være. Når det gjelder Stortingets byggeskandale, overgår virkeligheten fiksjonen.

Olemic Thommessen har ikke alene ansvaret for situasjonen vi nå står i. Den som har det største ansvaret, er Erna Solberg. Etter den første budsjettsprekken på 700 mill. kr, Riksrevisjonens refs og kritikk fra et samlet storting ble Solberg spurt om hva hun mente om gjenvalg av Thommessen som stortingspresident. Solberg svarte at hun så ikke noen grunn til at ikke Thommessen skulle fortsette. Hun bidro til at Thommessen ble gjenvalgt, og millionsløseriet fortsatte med uforminsket styrke.

Rødt ønsker ingen heksejakt på stortingspresidenten, men når stortingspresidenten fortsatt skyver ansvaret fra seg, når fellesskapets millioner fortsetter å forsvinne ned i dragsuget, har alle partiene på Stortinget et ansvar for å stoppe dette og vise at feil får konsekvenser også for politikere. Derfor har Rødt foreslått en ryddig framgangsmåte, nemlig nyvalg av stortingspresident. Merkelig nok har ingen av de øvrige stortingspartiene, som daglig er sjokkert og bekymret i media, gått inn for forslaget. Spørsmålet er hvorfor. Kanskje skyldes det at de andre partiene har et langt større ansvar for at skandalen har fortsatt enn de liker å innrømme. For mens byggeprosjektet har gått på den ene store smellen etter den andre, har også presidentskapet fått en rekke muligheter til å stanse kostnadsgaloppen. Hele seks ganger har de fått overlevert konkrete forslag om innsparinger. Men hva har så Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, SV og Arbeiderpartiets folk i presidentskapet gjort? Jo, de har sagt nei til innsparingene seks ganger. Dette er de samme partiene som foreløpig ikke støtter Rødts forslag om nyvalg, og dermed holder sin hånd over Thommessen og det vanstyrte byggeprosjektet, der budsjettsprekktaksameteret fortsetter å tikke og tære på fellesskapets pengepott minutt for minutt.

Kanskje er det ikke nok å bytte ut stortingspresidenten. Vi kan ikke ha et presidentskap som fungerer som en lukket losje. Kanskje trenger hele institusjonen en åpenhetsreform. Det vil vi se på så snart vi har fått gjennom det mest akutte, nemlig å stoppe kostnadsgaloppen.

Det jeg hører oftest fra velgerne om byggesaken, er at den avdekker en privilegiumskultur der politikerne beskytter hverandre, sånn at ingen stilles til ansvar selv for skandaler som denne. Kontrasten til hvordan dette med ansvar fungerer i det virkelige arbeidsliv, er skjærende. Ta f.eks. renholdsarbeideren på et av Thons hoteller, som etter tjue år med knallhard jobbing ble sagt opp mens hun var sykmeldt for en vond skulder, ta butikkansatte som får sparken for å komme noen minutter for sent, eller ta småbedriftseiere som må selge hus og bil etter en dårlig investering.

Jeg vil nå spørre Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV: Hvordan skal dere forklare disse menneskene at en stortingspresident som er ansvarlig for en budsjettsprekk i milliardklassen, ikke må ta konsekvensen av det? Hittil sier presidenten at han tar ansvar ved å beholde en privilegert jobb med 1,6 mill. kr i lønn. Tror dere folk flest vil godta denne måten å ta ansvar for kostbare tabber og sløsing med andres penger på?

Vi ser at det å be Olemic Thommessen vurdere sin egen stilling, er som å be bukken passe havresekken. Vår oppfordring til alle partiene på Stortinget er klar: Ta ansvar, la handling følge ord, og støtt Rødts forslag om nyvalg av stortingspresident.

Stortingspresident Olemic Thommessen [11:30:28]: I tiden etter at presidentskapet ble kjent med budsjettsprekken på nærmere en halv milliard kroner, som jeg i dag har redegjort for, har vi jobbet nær sagt dag og natt for å finne ut hva som gikk galt, men viktigst: hvordan det kunne gå galt. Jeg har stilt meg spørsmålene: Burde presidentskapet og jeg innført flere rapporteringsrutiner? Burde vi ha etterspurt mer informasjon oftere, hatt flere møter, avkrevd administrasjonen for flere svar? Svaret på det, i etterpåklokskapens lys, er selvfølgelig ja, og jeg er, på vegne av presidentskapet og resten av Stortinget, svært lei meg for at vi har havnet i den situasjonen vi er i i dag.

Jeg har selvsagt også merket meg den kritikken som er rettet direkte mot stortingspresidenten i denne saken. Jeg tar kritikken på stort alvor, og det er ingen hemmelighet at situasjonen de siste ukene har vært svært vanskelig og krevende.

Mitt utgangspunkt nå er at presidentskapet skal legge til rette for at Stortinget kan håndtere denne saken best mulig, og at vi får prosjektet inn på et riktig spor. Det gjelder informasjon og dokumentasjon til finanskomiteens behandling, og det gjelder de grep som må gjøres i det daglige arbeidet med byggeprosjektene. Alt må nå settes inn på å fullføre arbeidene under den best mulige kostnadskontroll. Dette er viktige anlegg for Stortinget – både for det daglige politiske arbeidet i Stortinget og i partigruppene og for å få et tryggere storting for dem som jobber her, og ikke minst for de mer enn 30 000 besøkende vi har hvert år, hvorav de fleste er barn og unge. Stortinget skal være et trygt sted å besøke – sikkerhet er en rød tråd gjennom hele dette prosjektet.

Arbeidet med den eksterne kvalitetssikringen av den foreliggende kostnads- og risikoanalysen er i gang. Selskapet Dovre Group Consulting er engasjert, og oppstartsmøtet har funnet sted. Resultatet av gjennomgangen skal snarest mulig legges frem for finanskomiteen, slik at den får et godt grunnlag å arbeide videre på. I tillegg forteller den situasjonen vi er oppe i, til fulle at vår egen prosjektorganisasjon ikke har evnet å frembringe den informasjonen som har vært nødvendig for å sikre god oversikt over kostnadsrisikoen i prosjektet. Derfor vil det så snart som mulig bli gjennomført en kritisk gjennomgang av prosjektet, med henblikk på prosjektorganisering og ressurser.

Presidentskapet vil også innen kort tid starte arbeidet med kostnadsreduserende tiltak for Stortinget selv og utsettelse av egne bygg- og rehabiliteringsprosjekter. Stortinget må kritisk gjennomgå egne kostnader og gjøre et grundig arbeid for å finne mer rasjonelle og kostnadsbesparende løsninger. Selv om byggeprosjektet nå er kommet langt og større endringer vanskelig er mulig, arbeides det dag for dag for å avgrense utgifter på mindre og større poster. Eksempler på dette er besparende løsninger på inventar og mindre tekniske installasjoner.

Så er det reist en rekke spørsmål fra de parlamentariske lederne. Det vil føre for langt å kunne gå inn og gi fyllestgjørende svar på det utover det jeg har redegjort for i redegjørelsen. Jeg håper imidlertid at arbeidet i finanskomiteen vil gi svar som er tilfredsstillende. Alle partier er der representert, og presidentskapet skal gjøre sitt ytterste for å legge til rette, slik at all tenkelig informasjon der kommer inn.

Så var det ett konkret spørsmål jeg likevel har lyst til å avklare, nemlig spørsmålet om vi ikke kunne snakke med prosjektet. Der vil jeg si at vi har snakket med prosjektet, fordi prosjektet har vært til stede i hvert eneste presidentskapsmøte sammen med administrasjonen. Vi har hatt mulighet til å stille spørsmål direkte til dem som jobber med dette til daglig.

Avslutningsvis vil jeg si at dette er en på alle måter svært krevende og uhyre kjedelig sak som har ridd oss som en mare gjennom flere år. Vi har ennå ikke funnet alle svarene på hvordan det kunne gå så galt som det gjorde, og noen spørsmål får vi kanskje heller ikke svar på, selv om vi selvsagt skal gjennomføre en grundig evaluering av prosjektet i etterkant.

Likevel har vi et byggeprosjekt som skal ferdigstilles i 2018 som planlagt. Jeg vet at jeg har et samlet presidentskap bak meg når jeg sier at vi alle opplever alvoret i situasjonen, og at vi vil gjøre vårt ytterste for å få dette i land på en best mulig måte.