Margunn Ebbesen (H) [09:08:23]: Jeg har gjort det store og glemt brillene, så jeg må få litt ekstra tid.

Jeg takker saksordføreren for en god redegjørelse i saken og komiteen for samarbeidet. Jeg takker også for alle de gode innspillene som har kommet utenfra i denne saken.

Som saksordføreren har redegjort for, omhandler dette en omorganisering av kriminalomsorgen – en omorganisering som dessverre ikke støttes av flertallet i komiteen. En kan spørre seg om hvem som best blir ivaretatt når en er imot en proposisjon som denne fra regjeringen.

Forslaget fra regjeringen om omorganisering foreslås for å styrke kvaliteten på det lokale nivået, hvor den domfelte settes i sentrum. Nå har jeg naturlig nok stor tillit til min regjering, men forslaget fra regjeringen bygger på en rapport som Kriminalomsorgsdirektoratet har gjennomført. Denne rapporten har vært ute til høring, og den modellen som foreslås, har de fleste uttalt seg positivt om.

Det er utfordringer i kriminalomsorgen i dag, og Kriminalomsorgsdirektoratets egne tall viser at de beregner å spare ca. 20 mill. kr med omorganiseringen – penger som er sårt tiltrengt, og som kunne gitt bedre forhold både for innsatte og ikke minst for de ansatte.

Jeg registrerer at det fra flertallets side oppfattes som om dette er en flytting av myndighet fra lokalt til regionalt/sentralt nivå. For meg er dette uforståelig. Når man flytter makt fra regionalt nivå til lokalt nivå, anser i alle fall jeg det som en flytting av myndighet nærmere den innsatte. Jeg mener det er riktig å samle friomsorg og kriminalomsorg i en lokal enhet for å få utnyttet kompetansen og ha en bedre helhetstenkning rundt den straffedømte.

Det som flyttes til sentralt nivå, dvs. til direktoratet, er i hovedsak klagesaksbehandlingen og arbeid med strategi og koordinering. Hvis denne proposisjonen hadde fått flertall, ville den nye organiseringen gitt grunnlag for en mer tydelig ansvars- og oppgavefordeling. Målet er å få en mer ensartet praksis i fengslene, og modellen vil gi større likhet i håndteringen av praksis og rutiner – og ikke minst i forståelsen av regelverket. I dag er det mange små enheter som ikke har egne jurister til å behandle enkeltsaker. I den nye modellen vil lokalt nivå ha juridisk kompetanse siden enhetene blir større. Det bidrar til en styrket rettsikkerhet for innsatte i norske fengsler.

Ikke minst mener jeg at fokusering på den innsatte bør ha størst prioritet. Når friomsorg og fengsel blir koblet i lag på en mer formalisert måte, vil de ansatte fra fengsel og friomsorg, med sine ulike fagkompetanser, klare å se den innsatte i et større helhetsbilde. Det er det lokale leddet som har ansvaret for straffegjennomføringen, men også for å klargjøre den innsatte til et liv etter endt soning.

Både Kriminalomsorgens Yrkesforbund og Retretten var tydelig i sine høringsuttalelser om at dette forslaget er riktig og nødvendig. Ja, tidligere innsatte Michael Mateos fra Retretten sa det så godt: Få bort regionene – de har ingenting med de straffedømte å gjøre.

Ellers blir regjeringen kritisert fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet for at det skjer en sentralisering av arbeidsplasser. Hvor i alle dager er de politikerne i dag? Av de 100 stillingene som er på regionkontorene i dag, vil 60 stillinger bli flyttet ut til de nye, lokale enhetene. For Nord-Norges del er det fem stillinger som flyttes fra sør til Bodø, og fem til Tromsø. Det betyr kanskje ikke så mye?

Vi ser at norsk kriminalomsorg på mange områder er tynnslitt. Vi har et stort vedlikeholdsetterslep i norske fengsler, og vi hører stadig om økt antall voldsepisoder blant innsatte og ansatte. Regjeringen gjør mye både ved å renovere og bygge nye fengsler og ved å bedre forholdene i kriminalomsorgen mest mulig. Men her har regjeringen kommet med et konkret forslag til forbedring av norsk kriminalomsorg, og siden vi ikke får flertall, er vi dessverre tilbake til start i denne saken.

Videre tar jeg opp mindretallsforslagene fra Høyre og Fremskrittspartiet i denne saken.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [09:13:15]: Jeg stiller også uten briller for sikkerhets skyld – bare så det er sagt – og uten manus.

Politikk handler om å sette seg politiske mål og å oppnå de samme målene. Dagens regjering hadde som en av sine viktigste ting å bekjempe soningskøen – soningskøen har vært et gjennomgående problem i Norge over lang, lang tid – og det har man gjort ved å tenke utradisjonelt, se på nye måter å gjøre ting på, og man har faktisk også lyktes med å skape nye muligheter, nye løsninger. Å stå i soningskø er antakeligvis en av de mest slitsomme tingene som er. En person som har begått kriminalitet, ønsker å gjøre opp for seg, bli ferdig og å komme videre. Det berører familien hans – eller hennes for den saks skyld – til de grader, men kanskje aller mest berører det ofrene for kriminalitet. Derfor har regjeringen bekjempet soningskøen og gjort noe med den, slik at den i dag i praksis regnes som null. Det vitner om handlekraft.

For å fortsette i den retningen er man også nødt til å gjøre andre organisatoriske grep. Den proposisjonen som ligger til behandling i dag, er nettopp et sånt grep. Man ønsker å flytte ting nærmere de innsatte, og jeg synes det er betimelig fra denne talerstolen å skryte av de som jobber i norske fengsel, de som jobber i kriminalomsorgen, de som til daglig stiller opp og søker å bidra, slik at de straffedømte kommer ut av et liv i kriminalitet og tilbake til hverdagen og blir gode skattebetalere, slik som oss. Det ville vært supert.

Men igjen: Man må tørre å gjøre ting, og det gjør regjeringen nå. Ved nettopp å flytte ressursene fra regionalt nivå til de lokale fengslene kan man bli mer «hands-on» – bokstavelig talt. Når man i tillegg, som den foregående representanten sa, flytter stillinger fra sør til nord, må det bli bra – det kan ikke være tvil om det.

Men igjen: Politikk handler om å gjøre endringer fordi man mener at det skal være formålstjenlig og tjene totaliteten i det. Så kan man godt være tilbakeholden og si at ting går for fort, det skjer for brått, man har ikke godt nok grunnlag for det, men i mine øyne handler politikk om handlekraft, handlekraft til å utfordre, handlekraft til å være tydelig på målene man har satt seg. Det gjør regjeringen i denne saken, og det bør støttes, og i så måte synes jeg det er leit at flertallet velger å gå en annen vei.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [09:15:45]: Jeg skal i starten innrømme at jeg synes dette har vært en krevende sak, og saken har tatt lang tid. Derfor har vi også brukt mye tid og hatt drøftinger og mange samtaler om saken. Den startet egentlig med fjorårets budsjett, der vi etter mye motstand mot omorganiseringen valgte å skrive merknader inn i budsjettet som viste seg å ha flertall i Stortinget etterpå, om motstand mot en endring fra trenivå- til tonivåmodell.

Da vi likevel så at proposisjonen ble fremmet, skal jeg være den første til å si at jeg har registrert at det har vært en endring i saken og i argumentasjonen til regjeringa, for da en startet med saken, opplevde vi at poenget var innsparing og effektivitet og en del av regjeringas ønske om å avbyråkratisere. Nå fokuserer en tydeligere på bedre kriminalomsorg og en bedre straffegjennomføring, og det tror jeg også er ønsket fra regjeringspartiene.

Vi gikk tungt inn i saken og brukte god tid, men høringen i komiteen viste at det fortsatt er stor motstand mot forslaget. For Kristelig Folkeparti er det flere ting som har vært avgjørende for at vi landet på å gå imot. For det første mener vi at dagens trenivåmodell fungerer godt, det produserer effektivt, det tas raskere avgjørelse, og derfor mener vi at det kan videreføres. For det andre burde man når man skal gjøre en slik type endring, slik saksordføreren også sa, i hvert fall ha evaluert det for å få slått fast om dagens modell ikke fungerer. For hvorfor skal en fikse på noe som fungerer godt i dag?

Vi er også skeptiske til opprettelse av 14 nye enheter med, som det er sagt, minimum 7 ansatte. Vi frykter at konsekvensene av det kan være at det fort eser ut, at det blir flere ansatte i de enhetene, istedenfor at en bruker de ansatte på å være i kontakt med de innsatte og bidra til rehabilitering. Vi mener også at den sømløsheten som regjeringa legger opp til, samordningen mellom de ulike fengslene, mellom fengsel og friomsorg, er fullt mulig innenfor dagens modell, og derfor vil jeg oppfordre regjeringa til å jobbe videre med de tankene for å styrke det samarbeidet som må fungere godt.

Derfor har vi landet som vi har gjort, men jeg ser i innstillinga at når det gjelder III, om lov om gjennomføring av straff, står vi inne på å støtte en fjerning av § 29 tredje ledd fjerde punktum og endring i § 58 annet ledd første punktum og i § 58 tredje ledd tredje punktum. Slik jeg oppfatter de endringene, vil de også berøre omorganiseringen, som vi jo går imot, så vi kommer til å stemme mot endring i de to paragrafene. Arbeiderpartiet sier at det også foreligger et løst forslag, som jeg synes høres fornuftig ut, nemlig om å ta den evalueringen som vi etterlyser. Hvis det er ting som kan forbedres, er vi selvsagt for å se på det, og vi kommer også til å støtte det forslaget.

Jenny Klinge (Sp) [09:19:39]: Vi i Senterpartiet er opptekne av at folk i heile landet skal ha tilgang til gode offentlege tenester, og vi trur ikkje på same vis som regjeringspartia at sentralisering er løysinga på omtrent alle reelle eller påståtte problem. Framlegget frå regjeringa om omorganisering av kriminalomsorga viser nok ein gong at dei liker å sentralisere for sentraliseringa si eiga skuld. Dei har i denne saka til liks med mange andre saker først konkludert med at noko må slåast saman, og så har dei prøvd å finne argumenta i etterkant. Slik kan vi ikkje ha det, og eg er glad for at fleirtalet i justiskomiteen er einig i at framlegget om omorganisering av kriminalomsorga er så svakt grunngjeve at det må forkastast.

Siste omfattande reform i kriminalomsorga var i 2001, da det vart oppretta regionar. Før dette var kriminalomsorga organisert i to ledd: departementsavdelinga i Justisdepartementet og det lokale nivået. Dette var kjent som ein tungrodd og uheldig modell, som førte til at saksbehandlinga tok lang tid. Det at det vart oppretta regionar, vart vurdert som særs vellykka, og i 2013 vart oppgåvene til departementsavdelinga flytta over til eit eige kriminalomsorgsdirektorat.

No vil regjeringa nok ein gong endre strukturen til to nivå. Dette gjer dei trass i at eit tydeleg stortingsfleirtal seinast sist haust gjorde det klart at dagens ordning fungerer godt, og trass i at fagforeiningar og tilsette har vore sterkt kritiske til framlegget.

Regjeringa peikar på at einingsmodellen som dei sjølv ønskjer, var den føretrekte også mellom høyringsinstansane. Ja, det stemmer det. Høyringsinstansane fekk trass alt ikkje teke stilling til dagens modell, men måtte velje mellom to nye modellar. Fleire høyringsinstansar gjorde det klart at dei sakna ei evaluering av dagens modell, men ei slik evaluering har ikkje regjeringa funne det nødvendig å gjennomføre når dei har arbeidd med det nye sentraliseringsprosjektet sitt.

Viss vi skal betre kvaliteten i kriminalomsorga – noko som burde vere første prioritet – er det etter mi meining heilt grunnleggjande å kjenne til styrkar og svakheiter ved den eksisterande modellen. Det å presentere ein omorganiseringsplan utan ein gong å ha evaluert dagens modell gjer det tydeleg at framlegget frå regjeringa ikkje først og fremst er meint å bøte på eventuelle manglar eller byggje vidare på det som fungerer godt i dag. Når dette ikkje er målet, er det vanskeleg å tru at det på magisk vis skal bli resultatet.

Eg ønskjer ikkje nok ein topptung etat i Noreg. Vi veit at dette fører med seg større byråkrati og større avstand mellom leiinga og dei tilsette som utfører oppgåvene i førstelina, så vel som andre stordriftsulemper. Einingsmodellen vart i proposisjonen omtalt som ein reindyrka tonivåmodell, men det ser meir ut til at ein i staden definerer bort regionane. Ved å slå saman leiinga for fengsla og friomsorga i 14 einingsadministrasjonar vil ein i praksis opprette «mini-regionar», sjølv om regjeringa ikkje bruker dette namnet sjølv. Det er verdt å merke seg det LO sa i høyringa. Dei sa at i praksis er det det lokale nivået som blir lagt ned, og ikkje det regionale.

Fagforeiningane gjorde det tydeleg at omorganiseringa ville føre til sentralisering og til meir byråkrati. Dei viste til at direktoratet i ny gevinstrealiseringsplan om organiseringa av kriminalomsorga frå den 16. mars i år seier at einingsnivået i sum vil ha minst like mange tilsette som det regionale nivået vi har i dag. I tillegg skal direktoratet vekse med 38 årsverk – det blir også nemnt 40 – for å kunne forvalte einingsmodellen. Det vart òg peikt på at den nye modellen vil skape større avstand mellom dei som fattar vedtak, og dei som utfører vedtaka. Synleg og nær leiing vil vere fråverande. Den tiltenkte ressurssparinga, som er grunnlaget for omorganiseringa, er heller ikkje reell.

Det er altså fleire grunnar til at eg meiner at det ikkje er behov for ei omfattande omorganisering av kriminalomsorga i Noreg. Omorganiseringa krev både menneskelege og økonomiske ressursar. Fengsla er sterkt underbemanna på grunn av dårleg økonomi, noko som går ut over sikkerheita til dei tilsette, som stadig opplever meir vald og truslar frå dei innsette. Det vi må bruke ressursar på, er ikkje nok ei unødvendig strukturreform.

Senterpartiet vil varsle at vi også kjem til å støtte – eller vi står bak, saman med Arbeidarpartiet – framlegget om å sjå på og evaluere kriminalomsorga. Det er ikkje fordi vi ønskjer å gå inn for ei omorganisering, men for å sjå på korleis ein kan styrkje og utvikle dagens modell. Vi treng å styrkje den gode kriminalomsorga vi har, og sørgje for at dei tilsette i fengsla blir tryggare på jobb. Ikkje minst må vi leggje til rette for at dei tilsette kan gje eit godt tilbod i fengsla i tråd med dei politisk vedtekne måla for straffegjennomføringa. Senterpartiet går imot framlegget frå regjeringa og håpar fleirtalet på Stortinget ikkje har snudd det siste året.

Iselin Nybø (V) [09:24:37]: I likhet med representanten Ellingsen har jeg lyst til å gi honnør til de ansatte i kriminalomsorgen, som hver eneste dag går på jobb og gjør en virkelig stor og god innsats for de innsatte. Noe av det kjekkeste med å reise rundt og besøke ulike fengsler er at en ser ansatte som brenner for den jobben de gjør, og som har omsorg og føler ansvar for de innsatte, slik at de kan komme ut av fengslet og være fungerende og gode borgere.

Dette er en sak som har vært krevende, og det er en sak som har pågått lenge. Jeg har stor forståelse for de ansatte i kriminalomsorgen, som nå sier at vi må få en beslutning, for hele tiden å leve under et omorganiseringspress og en usikkerhet rundt organiseringen er ganske krevende i hverdagen. Så jeg er glad for at vi nå får denne saken, og at den iallfall blir avgjort, selv om alle ikke synes det ender slik de hadde håpet. Men de tilbakemeldingene vi får, er delte, og det er en av de tingene som er krevende med denne saken. Jeg har ikke problemer med å forstå intensjonen til statsråden, og jeg betviler ikke at statsråden ønsker denne organiseringen fordi han mener det er det beste for kriminalomsorgen. Samtidig får vi ganske tydelige tilbakemeldinger fra de ansatte, som stiller seg litt uforstående til denne tonivåmodellen, fordi de opplever at det fungerer godt i dag, og fordi de ikke føler at det er godtgjort at det vil bli mer effektivt, mindre byråkrati, og at de fortsatt skal ha den korte veien til beslutningene hvis vi foretar en omorganisering.

Det som har vært avgjørende for oss når vi har vurdert denne saken, er åpenbart også alle de tilbakemeldingene vi har fått, men først og fremst at vi ikke ser noen overveiende grunn til å foreta denne omorganiseringen. Flere har vært inne på at det ikke har vært evaluert. Jeg vet ikke om jeg vil si at det ikke har vært evaluert, men det er iallfall ganske tydelig at man ikke opplever de evalueringene som har vært, som grundige nok, i den forstand at man ikke har sett på hvorvidt de tingene man ønsker å oppnå, også kan oppnås gjennom dagens organisering.

Jeg vil si at det har vært en krevende og vanskelig sak, men vi har iallfall landet på at vi ikke ønsker å støtte omorganiseringen. Det vil innebære at vi i likhet med Kristelig Folkeparti ikke kommer til å stemme for komiteens innstilling når det gjelder III, § 29 tredje ledd fjerde punktum, som går på at det oppheves, eller for § 58 andre ledd første punktum og § 58 tredje ledd tredje punktum.

Når det gjelder det løse forslaget, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, synes jeg det ser ut til å være et godt forslag, ikke nødvendigvis fordi man ønsker en omorganisering, men fordi det uansett kan være behov for å evaluere ordentlig og se på mulighetene som ligger innenfor dagens modell. Og skulle det være betydelige svakheter i den, vil vel også en evaluering kunne vise det.

Bård Vegar Solhjell (SV) [09:28:22]: Kriminalomsorga er ein svært viktig og ofte undervurdert institusjon i samfunnet vårt. Ho er veldig viktig for dei som har utført kriminalitet, for deira moglegheit til å gjere opp for seg, gå vidare og kome tilbake igjen til samfunnet. Men det er likevel grunn til å vektleggje at det kanskje først og fremst er ein viktig institusjon for samfunnet. Eit samfunn som klarer å førebyggje framtidig kriminalitet hos dei som har vore innsette ein gong, som klarer å ta i bruk deira menneskelege ressursar til konstruktive og positive ting, vil ha store moglegheiter til å vere eit betre samfunn enn eit samfunn som ikkje får til det. Det er difor det å ha ei god kriminalitetsomsorg er eit viktig kvalitetstrekk ved samfunnet.

SV er meir enn villig til å sjå på om måten vi organiserer kriminalomsorga på, kan gjerast betre enn i dag. Når eg har gått inn i materialet og denne saka, konkluderer vi for vår del frå SVs side med at vi vil stemme imot omorganiseringa, basert på ein serie grunnar. Den viktigaste og mest sentrale grunnen er at vi ikkje kan sjå at det er gjennomført ei ny og grundig ekstern evaluering, ei vurdering av svakheitene ved den modellen vi har i dag, og ein tilsvarande grundig gjennomgang og kvalitetssikring av eventuelle fordelar ved omorganiseringa som vert føreslått.

Det å omorganisere ein etat er å utsetje han for betydelege endringar, der ein over ukjend tid sannsynlegvis vil pådra seg ekstra kostnader, større utfordringar, kompetansebehov osv. – førein kan hente ut gevinstane. Mi erfaring er i alle fall at ein skal kjenne seg veldig overbevist om problema ved den modellen ein har, og gevinstane ved den ein føreslår, før ein set dette i gang. Og vi kan ikkje sjå at dette er grundig og godt nok gjort greie for i dette arbeidet. Difor kjem vi òg til å støtte det eg oppfattar som eit konstruktivt forslag i salen no frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet, forslag nr. 5, om å gjennomføre ei grundig evaluering.

Så er det jo òg slik at når ein flyttar myndigheitsnivå frå lokalt til sentralt, kan det føre til større avstand mellom leiinga og dei tilsette, og ein kan ikkje sjå bort frå at det vil føre til det motsette av det som her er hensikta, nemleg meir byråkrati.

Vi er òg bekymra for at den organisasjonsmodellen som er føreslått, kan svekkje friomsorga og det sosialfaglege arbeidet. På grunn av den omorganiseringa, den tonivåmodellen, der regionar har fungert kontrollerande, er det òg kontrollmekanismar som no ville vortne overlatne til lokalt nivå, og dei skal melde oppover til direktoratet. Eg vil seie at det i alle fall ikkje er ei styrking av rettssikkerheitssida ved det.

Min reaksjon på det anslåtte innsparingsbehovet på 20 mill. kr er at dette ikkje er ei veldig stor potensiell innsparing, så ein bør i alle fall vere veldig trygg på at det er gjort godt greie for. Erfaringa viser at ved omorganiseringar må ein ta høgde for ei betydeleg usikkerheit, og eg synest ikkje det er gjort godt nok greie for kor ein hentar dei innsparingane i den føreslåtte modellen.

Difor kjem vi altså til å gå imot forslaget, vi òg. Vi vil vidare støtte I–IV, bortsett frå at vi vil stemme mot straffegjennomføringslova III § 1 nytt andre ledd, § 20 nytt andre ledd, § 30 tredje ledd nytt tredje punktum og § 58 andre ledd første punktum og § 58 tredje ledd tredje punktum.

Statsråd Anders Anundsen [09:32:52]: Jeg vil også få lov til å benytte anledningen til å takke både komiteen og saksordføreren for å ha gjennomført et omfattende arbeid i en svært viktig sak, selv om jeg oppriktig er litt trist over konklusjonen til flertallet, for etter min oppfatning er det først og fremst de innsatte og de ansatte som rammes av at vi ikke får til det kvalitetsløftet som denne reformen etter mitt syn faktisk ville være.

Det er flere som har sagt at behovet for omorganisering ikke er sannsynliggjort, og at det er sterk motstand blant de ansatte. Jeg har lyst til å understreke at det har vært en omfattende prosess både i kriminalomsorgen selv og i departementet for å komme til de konklusjonene vi har kommet til, og det er ikke riktig at de ansatte er imot. Riktignok er det én ansattorganisasjon som er imot, og det er en annen ansattorganisasjon som er for. Så det bildet er betydelig mer nyansert enn det en kanskje kan få inntrykk av nå. I tillegg er det gjennomført en ekstern evaluering under den rød-grønne regjeringen i 2008, som pekte på en del av de utfordringene som trenivåmodellen faktisk medfører. Da ble det fokusert særlig på de utfordringene det ga knyttet til rettssikkerhet og enhetlig praksis på tvers av regionene. Dette handler bl.a. om klagebehandling og enhetlig praktisering av innsattes rettigheter, og det mener jeg det er grunn til å være oppmerksom på. For i tillegg til kvalitet og likebehandling skal rettssikkerhet være en bærende pilar for den kriminalomsorgen vi har, og organiseringen bør støtte så godt opp om dette som mulig.

Jeg mener at den reformen vi har fremmet forslag om, er en slags vinn-vinn-situasjon ved at den klarer å få en mer effektiv organisering som faktisk bringer ledelsen nærmere fengslene, ikke lenger unna, for man fjerner et mellomledd, man fjerner regionen, så man får en mer direkte styringsdialog mellom Kriminalomsorgsdirektoratet og fengselsenhetene. Så jeg synes det er en litt underlig argumentasjon knyttet til at en frykter større avstand. Intensjonen er faktisk det motsatte.

I tillegg er det i innstillingen fra flertallets side laget et poeng om at dette vil være en sentralisering. Vi oppfatter det ikke sånn, vi oppfatter det helt motsatt – det er om lag 100 årsverk som skal fordeles, hvorav 60 vil gå ut til enhetene, mens ca. 40 vil gå til å håndtere den sentrale, strategiske oppfølgingen og klagebehandlingen. Det å flytte ressursbruk fra regionen til lokale enheter tror jeg neppe kan være en sentralisering. Så er det et spørsmål i hvor stor grad det er sentralisering når det skal flyttes 40 årsverk til Kriminalomsorgsdirektoratet, KDI. Jeg mener det ikke er en sentraliseringsreform, men registrerer at vi er uenige om det.

Jeg er enig med komiteen når den viser til kriminalomsorgen i Danmark. Det henvises det til også i proposisjonen. Der ble det i 2014 opprettet en tonivåmodell som skulle gi felles ledelse og administrasjon for sammenslåtte fengsler og friomsorgskontorer. Direktoratet for kriminalforsorgen er klageinstans og direkte styringslinje til lokalnivået. Det er tilnærmet lik den modellen som regjeringen foreslår i denne proposisjonen.

Det er etter min oppfatning viktig å ruste kriminalomsorgen for å møte de utfordringene vi nå står oppe i. Det er f.eks. en situasjon der soningsprogresjon er en utfordring. Det er en utfordring knyttet til rommet for f.eks. programvirksomhet og annen virksomhet i kriminalomsorgen. Det har komiteen vært opptatt av svært lenge. Denne reformen ville bidratt til både å styrke innholdet fordi det frigjøres ressurser, og til å få en mer enhetlig og god praktisering og gjennomføring av soningen.

Jeg er litt forundret over komiteens konklusjon, men forstår også at en har en slags naturlig motstand mot endring. Det er ikke uvanlig, derfor er jeg veldig glad for det jeg opplever som et veldig konstruktivt forslag fra Arbeiderpartiet i salen i dag, der de ber om at en skal få en ny evaluering og gjennomgang. Det åpner i hvert fall for at en ikke legger dette i skuffen, men at en vil ha et bedre grunnlag som en kan gå videre på. Det opplever jeg som en konstruktiv og god tilnærming. Det er bra, og det vil kunne gi grunnlag for at en kan komme tilbake til Stortinget på et senere tidspunkt med oppfølgingen av en slik evaluering.

Margunn Ebbesen (H) [09:38:03]: Jeg trodde det var replikker til ministeren, men det var tydeligvis ikke det.

Jeg ønsker egentlig bare å gi en stemmeforklaring til forslaget fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å støtte forslaget, vi synes det er et godt og konstruktivt forslag for eventuelt å se på saken etter en evaluering.

Men jeg kan ikke dy meg helt med hensyn til at vi snakket om distriktspolitikk og sentralisering. Her er det faktisk ti stillinger som kommer til Nord-Norge. I mange andre sammenhenger blir Nord-Norge omtalt som et distrikt, men her er vi tydeligvis ikke et distrikt, og vi kunne fått ti nye stillinger til Nord-Norge.

Hadia Tajik (A) [09:39:00] (komiteens leder): Dette forslaget frå Høgre–Framstegsparti-regjeringa om omorganisering av kriminalomsorga svarer på eit spørsmål som ingen har stilt. Dei spørsmåla som derimot har vorte stilte når det gjeld kriminalomsorga, er korleis dei kan sikrast nok pengar til at dei kan ha ei forsvarleg drift. Det spørsmålet har regjeringa ikkje svart på. Dei har redusert midlane til kriminalomsorga. Arbeidarpartiet har i sitt alternative budsjett føreslått meir pengar for å sikra betre kvalitet og meir innhald i arbeidet.

Det andre spørsmålet som òg har vorte stilt i forbindelse med arbeidet i kriminalomsorga, særleg frå dei tilsette sjølv, er korleis dei kan sikra eit godt nok innhald i straffegjennomføringa, korleis dei kan gjennomføra det som står i St.meld. 37 for 2007–2008, som den førre regjeringa la fram, og som det var brei tilslutning til i Stortinget. Det har Arbeidarpartiet følgt opp med representantforslag i denne salen, som har vorte nedstemt.

Eit tredje spørsmål som har vorte reist frå kriminalomsorga, er korleis dei kan sikra fleire faglærte tilsette til straffegjennomføring. Det har denne regjeringa ikkje svart på, dei har ikkje sikra dei nok pengar, ikkje sikra dei nok rammar og ikkje sikra dei moglegheitene for at dei kan ha fleire faglærte tilsette. Det har Arbeidarpartiet følgt opp med representantforslag i denne salen.

Eit fjerde spørsmål som har vorte reist gjentekne gonger, ikkje minst i den offentlege debatten, er korleis dei som er tilsett i kriminalomsorga, kan sikrast og vernast mot truslar og vald i sin kvardag. Dei har bedt om å få tenestenummer, slik at dei kan få i alle fall eit lite vern i den krevjande kvardagen som dei står i. Det har så langt denne regjeringa avvist – Arbeidarpartiet er for. Med andre ord svarer Høgre–Framstegsparti-regjeringa på spørsmål som ikkje er stilte, ved å føreslå ei omorganisering som ikkje er ønskt, ikkje er godt nok forankra, ikkje er godt nok gjennomarbeidd. Dei svarer altså ikkje på dei sentrale spørsmåla for kriminalomsorga sine behov, sånn at straffegjennomføringa faktisk kan føra til at folk som gjer kriminelle handlingar, hamnar i fengsel eller må gjennomføra straff, er mindre kriminelle når dei kjem ut i den andre enden, enn det dei var då dei fyrst vart dømde.

Kari Henriksen (A) [09:41:29]: Det gikk litt fort for en stakkars sørlending da det var anledning til å ta replikk, så jeg trykket på feil knapp. Men jeg vil komme med replikken her, så kan statsråden velge om han vil svare på den eller ikke.

Justisministeren har til nå kuttet 68 mill. kr i etaten, kutt som er et resultat av samarbeidsavtalen for å effektivisere offentlig sektor og redusere antall byråkrater. Det siste kan vi ha moro med, men det er faktisk ganske alvorlig. Ministeren følger ikke med på konsekvensene kuttene gir, men vi vet at volds- og trusselbildet er økende, at programmer fjernes, og at rehabilitering blir vanskelig. St.meld. nr. 37 for 2007–2008 smuldrer opp, og ministerens uttalelse om at han står bak den, står ikke lenger til troende.

Regjeringa tar kriminalomsorgen i feil retning. Arbeiderpartiet har i sine årlige budsjetter lagt inn penger til driftsmidler, men er blitt nedstemt av regjeringspartiene.

I denne reformen anslår ministeren at han kan spare ytterligere 20–30 mill. kr over noen år. Når er nok nok, og hvor mye er ministeren villig til å kutte? Finnes det en smertegrense, og hvor ligger den, i så fall?

Noe av begrunnelsen for omorganisering er knyttet opp til samarbeidsavtalen om å effektivisere offentlig sektor. Nå er det jo litt usikkert hva slags verdi samarbeidsavtalen har i dag, men i proposisjonen er det vist til dette. For å effektivisere kriminalomsorgen har regjeringa innført en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform, men ingen vet om den virker. Jeg refererer fra svar statsråden har gitt: Reformen følges imidlertid ikke opp av et system for rapportering, og vi kan ikke slå fast de direkte effektene av de gjennomførte tiltakene.

I perioden 2014–2015 er kuttet på 68 mill. kr.

Så til representantene fra Nord-Norge: Hvis de er opptatt av stillinger, er det frie driftsmidler som er årsaken til at det er vanskelig på stillingsfronten.

Jeg vil også knytte noen kommentarer til behovet for bred oppslutning om viktige reformer. Statsråden har selv pekt på dette som en viktig reform, men vi registrerer at i saken om å legge fengselsplasser til Nederland trakk Venstre seg, i arbeidet med politireformen på Stortinget trakk Kristelig Folkeparti seg, og i arbeidet med denne reformen har altså ikke ministeren støtte fra noe parti.

Erfaringen vi har med ministerens økonomihåndtering, er at han nå leier inn eksterne konsulenter for å se hvor midlene i politiet går. Vi har etterspurt grundig de økonomiske beregningene i denne saken, men vi har ikke fått tilfredsstillende svar. Det er også en av årsakene til at vi går imot denne omorganiseringen.

Statsråd Anders Anundsen [09:44:37]: Først til siste taler: Når det gjelder reformer, er det faktisk slik at Nederland-reformen har fått et tilfredsstillende flertall i denne sal, nærpolitireformen er et av de bredeste politiske samarbeidene som er gjort i denne sal i denne perioden. Så jeg synes det er en litt underlig tilnærming. Arbeiderpartiet er også med på nærpolitireformen, hvilket jeg synes er veldig konstruktivt og bra.

Men det er jo ikke sånn at en skal avlyse egen politikk. Dette er et arbeid som har pågått lenge. Det er et arbeid som kriminalomsorgen selv har ment har vært veldig viktig og riktig for å videreutvikle kriminalomsorgen til ikke bare å bli mer effektiv, men holde den kvaliteten som kriminalomsorgen ønsker å holde. Så dette er en reform som virkelig har god oppslutning i store deler av kriminalomsorgen, selv om det forsøkes skapt et inntrykk av noe annet.

Når det gjelder kutt i kriminalomsorgen, tror jeg nok at jeg anbefaler representanten Henriksen å ta en titt i budsjettene for de siste tre årene, hvor kriminalomsorgen er dramatisk styrket i forhold til det den var i Arbeiderpartiets regjeringsperiode. Men kriminalomsorgen blir også utsatt for effektiviseringskrav, på samme måte som alle andre deler av offentlig sektor, gjennom ABE-reformen. Den utgjør i utgangspunktet 0,5 pst. Det tror jeg de fleste vil se på som et relativt moderat effektiviseringskrav, generelt sett. Men det er naturligvis viktig at en da klarer å ta det ut i effektivisering, slik at det ikke blir kutt.

Så sier representanten Tajik at denne reformen eller denne proposisjonen svarer på et spørsmål som aldri er blitt stilt. Det synes jeg er en litt underlig tilnærming, for Tajik var vel en del av regjeringsapparatet under den rød-grønne regjeringen. De stilte faktisk det spørsmålet allerede i 2006. Det kom en evalueringsrapport allerede i 2008, som den rød-grønne regjeringen riktignok ikke fulgte opp, men det betyr jo ikke det samme som at spørsmålet ikke er blitt stilt. Dialogen og diskusjonene rundt utviklingen og forbedringen av kriminalomsorgen er vel en løpende diskusjon som vi alle bør bidra til, uten at en må vente på at noen skal stille et spørsmål til om akkurat det samme. Jeg synes det er en litt underlig tilnærming fra justiskomiteens leder til dette, for det var faktisk den rød-grønne regjeringen som stilte dette spørsmålet først. Så valgte de ikke å gå videre med det, og det er en helt ryddig og grei prioritering. Men vi mener at dette er en reform som vil styrke kriminalomsorgen og friomsorgen, bedre ressursutnyttelsen, bedre soningsprogresjonsmulighetene og samarbeidet mellom det som i dag er kriminalomsorgen og friomsorgen.

Jeg tør minne om at det er det nederste nivået som nå er det eneste nivået som ikke administrativt er knyttet sammen. Nå er det knyttet sammen på nasjonalt nivå, det er knyttet sammen på regionalt nivå, og det ville vært helt naturlig å følge det opp også på lokalt nivå, men det får vi heller komme tilbake til.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [09:47:51]: Dette er mitt ellevte år som medlem av justiskomiteen, og jeg tror, med all mulig respekt, at jeg har til gode å høre at noen foregående regjeringer har sagt at man har levert 100 pst. når det gjelder ønskene innenfor hver sektor, det være seg justissektoren eller andre sektorer.

Jeg hadde gleden av å besøke norske fengsler mens henholdsvis Odd Einar Dørum og Knut Storberget var justisministre. Også da slet man med å få nok bevilgninger til å gjøre alt man ønsket seg – man har kanskje større politiske ambisjoner enn det man greier å få gjennomslag for, både i egen regjering og i dette huset – men da handlet det om prioritering. La meg si som min gode venn og tidligere justisminister Knut Storberget sa: Det skal godt gjøres å bli gjenvalgt til Stortinget ved ensidig å satse på kriminalomsorgen. Det er et viktig felt, men om det er det viktigste når kampen står om de store kronene, er jeg i tvil om. Samtidig er det ikke tvil om at det er det viktigste for de innsatte, for deres pårørende og for dem som jobber i kriminalomsorgen, og det skal man ikke undervurdere.

Derfor oppfatter jeg noe av den vinklingen som har vært fremmet her i dag fra opposisjonens side, som negativ, fordi man heller stopper opp en endring som regjeringen mener vil føre til at man får bedre saksbehandling nærmere den innsatte, og på den måten forhåpentligvis kan gjøre hverdagen bedre, og at det kan føre til et kriminalfritt liv etterpå. Det er ambisjonen til regjeringen, det er ambisjonen vår, og jeg forutsetter at det også er Stortingets ambisjon.

Så kan vi selvfølgelig krangle om detaljene i dette, men jeg synes enkelte av de spørsmålene som har vært stilt, blir smålige, og de faller på sin egen urimelighet. Jeg oppfatter det slik at fokuset til Stortinget er å gjøre så godt man kan for å hjelpe den enkelte. Vi kan angripe vinklingen av det, men igjen: Man bør ha såpass selvrespekt og respekt for hverandre at man kan være uenig om noen av målene, men fokuset må likevel være det viktigste, at vi ønsker at folk skal slutte med et liv i kriminalitet og komme tilbake som gode skattebetalere. Greier vi det, gjør vi jobben vår bedre, og vi hjelper folk til å gjøre det samme.

Vi kan selvfølgelig si at dette på en måte bare er en detalj, men det er ikke det. Hvis man kan komme nærmere de innsatte, hvis man i større grad kan imøtekomme deres hverdag og deres utfordringer, gjør vi noe med hverdagen og kan kanskje også bidra til at de kommer ut av det.

Hvis det er noe denne regjeringen i hvert fall har gjort som den foregående regjeringen ikke har gjort, så er det å ha gjort en innsats for de svakeste av de svake i norske fengsler. Man har sannsynligvis sett innslagene fra Ila, kanskje den tøffeste og vanskeligste avdelingen vi har i Norge. Der har denne regjeringen gjort ting som aldri har vært gjort før. Hvis ikke det handler om å bry seg, hvis ikke det handler om å ta vare på de svakeste av de svake i norske fengsler, gjør ingenting det.