Stortinget - Møte fredag den 16. juni 2017

Dato: 16.06.2017
President: Olemic Thommessen
Dokument: (Innst. 371 S (2016–2017), jf. Dokument 8:138 S (2016–2017))

Søk

Innhald

Sak nr. 3 [09:01:58]

Innstilling frå næringskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Rasmus Hansson om et forbud mot burhøns og påbud om merking av egg fra burhøns inntil forbudet er iverksatt (Innst. 371 S (2016–2017), jf. Dokument 8:138 S (2016–2017))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til hver partigruppe og 10 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ingunn Foss (H) [] (ordfører for sak nr. 1): Stortinget skal i dag behandle jordbruksoppgjøret for 2017, som kom til Stortinget etter at jordbrukets organisasjoner brøt forhandlingene 16. mai 2017. Sammen med denne saken skal vi også behandle Dokument 8:135 S, representantforslag fra Rasmus Hansson, om merkeordninger på matvarer om dyrevelferd, grovfôrandel og antibiotikabruk, og Dokument 8:138 S, representantforslag om et forbud mot burhøns og påbud om merking av egg fra burhøns inntil forbudet er iverksatt.

Jeg vil takke komiteen, og særlig komitésekretæren, som har bidratt til at saken om jordbruksoppgjøret gikk gjennom komiteen uten å bli veldig mye forsinket i forhold til oppsatt avgivelsesfrist. Grunnen til utsettelsen var som kjent opposisjonens forhandlinger på detaljnivå i avtalen, som ikke førte fram. Høyre og Fremskrittspartiet er glade for at Venstre valgte å sende oppgjøret tilbake til partene for videre forhandlinger.

Høyre og Fremskrittspartiets primære forslag i saken var å vedta statens første tilbud for ikke å undergrave avtaleinstituttet. Hvis Stortinget til stadighet plusser på statens tilbud, som er grundig gjennomarbeidet, går dette sterkt ut over forhandlingsinstituttets seriøsitet og overlevelsesmulighet. En annen side ved å behandle oppgjøret på detaljnivå i Stortinget er at det kan få store utilsiktede virkninger ved at konsekvensene av endringer på innretningen ikke er godt nok utredet. Saken er etter min oppfatning lite egnet for behandling i Stortinget.

Som kjent vil Høyre og Fremskrittspartiet stemme subsidiært for Venstres forslag om å sende oppgjøret tilbake til partene, og vi er glade for at statsråden har varslet at han vil legge fram et tilbud som er i tråd med Venstres forslag.

Jordbruket krevde en gjennomsnittlig netto inntektsøkning på 31 700 kr per årsverk. Kravet hadde en ramme på 1,450 mrd. kr. Statens forhandlingsutvalg tok utgangspunkt i Stortingets behandling av jordbruksmeldingen. Tilbudet hadde en ramme på 410 mill. kr. Etter en inntektsvekst på over 18 pst. i perioden 2014–2017 la rammen til rette for en inntektsvekst fra 2017 før oppgjør i 2018 på 2,25 pst. Staten la videre vekt på Stortingets forutsetninger for inntektsmålet, og viste til at bedre markedsbalanse vil kunne gi en ytterligere inntektsvekst på 2,2 pst. Staten pekte også på at jordbruket i sitt krav tolket Stortingets inntektsmål som et nivåmål, og viste til at et slikt mål vil kreve et nytt grunnlagsmateriale og en drøfting av relevant sammenligningsgruppe.

I innstillingen til jordbruksmeldingen mener komiteen at utøverne i jordbruket, som selvstendig næringsdrivende, skal ha mulighet til samme inntektsutvikling som andre i samfunnet. Inntektsmålet skal være å redusere avstanden til andre grupper. Komiteen er også enig i at god markedstilpasning og produktutvikling, som bøndene selv er ansvarlige for, skal være en forutsetning for inntektsdannelsen.

Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre står også i jordbruksmeldingen sammen om en merknad som sier at en erkjenner at det er vanskelig å måle inntekt for selvstendig næringsdrivende og sammenligne dette med lønnsmottakere. Flertallet viste til at totalkalkylen utarbeidet av Budsjettnemnda for jordbruket bare er egnet til å beskrive inntektsutviklingen og i mindre grad til å måle inntektsnivå.

Opposisjonen i denne saken, alle partiene utenom Høyre og Fremskrittspartiet, skriver også i sine merknader at målet med økningen i rammen er å sikre kronemessig lik utvikling mellom jordbruket og andre grupper, slik inntektsmålet sier, samtidig som de skriver at en bedring av markedsbalansen vil være viktig for å nå inntektsmålet. De mener også at den økonomiske situasjonen i landet til enhver tid skal legges til grunn for budsjettvedtak.

Da er mitt spørsmål: Hvordan skal dette tolkes? Hvis disse partiene mener det de skriver i denne merknaden, at inntektsmålet er kronemessig lik utvikling, hvorfor stemte de ikke for SVs forslag om akkurat dette i jordbruksmeldingen, og hvorfor er det ingen forslag om det i denne saken?

Når det gjelder jordbrukets inntekter, er det verdt å legge merke til SSBs statistikk, som opererer med en gjennomsnittslønn for jordbruket på ca. 650 000 kr. Statistikken viser også at det kun er 12 pst. av bøndene som henter hovedvekten av inntekten sin fra jordbruket. Statistikken viser helt tydelig at de fleste har inntekter fra annet arbeid, og at det finnes flere muligheter for å utnytte ressursgrunnlaget som finnes, for en selvstendig næringsdrivende.

Inntektsutviklingen for jordbruket har de tre siste årene vært betydelig sterkere enn for andre grupper. Jordbrukets inntektsvekst er av Budsjettnemnda for jordbruket beregnet til 18,1 pst., mens den for andre grupper er på 7,1 pst. Dette indikerer at det går bra i norsk landbruk. Produksjonen har aldri vært høyere. Det er stor etterspørsel etter investeringsmidler, spesielt blant de unge, og arealnedgangen flater heldigvis ut, selv om vi ser at bøndene selv bidrar til at store arealer bygges ned. Antall gårdsbruk som legges ned, er også lavere enn under Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiets styre i årene 2005–2013.

Statens forhandlingsutvalg vektla i tilbudet også å styrke grunnlaget for den geografiske produksjonsfordelingen. Det ble foreslått gjort ved å øke stimulansen til å bruke utmarksressursene, øke kornproduksjonen på arealer som er egnet for det, styrke distriktstilskuddene og strukturtilskuddene til fordel for små og mellomstore bruk i gressbasert husdyrhold generelt og på Vestlandet spesielt, styrke produksjonen av frukt og grønt og redusere stimulansen til gressbasert husdyrhold i kornområdene.

Høyre og Fremskrittspartiet mener at staten har gitt bøndene gode muligheter for inntekter, at både inntektsmålet og produksjonsmålet er oppfylt, og at virkemidlene stimulerer nettopp til å oppfylle de målene som flertallet i komiteen ble enige om i jordbruksmeldingen.

Jeg tar med dette opp Høyre og Fremskrittspartiets forslag i denne saken.

Presidenten: Representanten Ingunn Foss har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Odd Omland (A) []: For meg er det uklart hva en vedtar, da det ikke kommer fram av selve vedtaket. En merker seg at en ber partene om rask framdrift.

Når det gjelder rammen, er det sånn å forstå at staten vil åpne forhandlinger med å tilby 625 mill. kr?

Det andre spørsmålet er: Hva skjer dersom det blir brudd? Er det statens opprinnelige tilbud på 410 mill. kr, eller er det 625 mill. kr som gjelder?

Det står at en skal styrke grunnlaget for beite på innmark. Er det i forhold til statens føringer i sitt tilbud, eller tar en hensyn til flertallet i meldingen, om at utmarksbeite skal styrkes, men ikke gå på bekostning av innmarksbeite?

Ingunn Foss (H) []: Som det ligger i saken, er Høyre og Fremskrittspartiets primære standpunkt å sende oppgjøret tilbake til partene. Det har vi heldigvis fått Venstre med oss på. Landbruksministeren har sagt at han legger Venstres forslag til avtale til grunn. Så er det reelle forhandlinger, ingen kan forskuttere hva som skjer i forhandlingene. Vi har det utgangspunktet som ligger i saken, og det må bli opp til landbruksministeren å føre forhandlingene med partene. Detaljer på spørsmålene og innretning på rammen må stilles til landbruksministeren. Det er nettopp derfor saken er så uegnet til å bli behandlet i Stortinget.

Odd Omland (A) []: Da registrerer jeg at her ligger et stort handlingsrom for ministeren til å fastlegge føringer i jordbruksoppgjøret. Men jeg spurte konkret, og det må vel representanten fra Høyre som er landbrukspolitisk talsmann vite – som er med på forslaget: Hvis det blir brudd, er det 410 mill. kr som er statens utgangspunkt, eller er det 625 mill. kr som vil være gjeldende?

Uansett utfall av saken vil saken komme tilbake til Stortinget, som er den ordinære måten å håndtere dette på?

Ingunn Foss (H) []: Som jeg svarte i mitt første svar, ligger avtalen fra Venstre til grunn. Landbruksministeren har vært tydelig på at han legger den til grunn. Hva som kommer til å skje i forhandlingene, kan ikke jeg forskuttere, og jeg foreslår at det spørsmålet rettes til landbruksministeren, som helt sikkert vil komme inn på det i sine svar.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Spørsmålet mitt går på spilleregler. Representanten sier at det at Stortinget går inn i jordbruksoppgjøret, er å undergrave forhandlingsinstituttet for framtida. Det er helt i tråd med hva statsministeren sa i Klassekampen den 1. juni i 2017. Hun sa:

«Det har vært litt av justisen i dette forhandlingssystemet at bøndene har visst at de ikke kan få mer i Stortinget om forhandlingene mellom partene ikke gir et resultat.»

Dette er drøyt, dette er feilinformasjon.

Jeg har her med meg Hovedavtale for jordbruket, NOU 1988:10. Der står det på side 20 – Eivind Smith var rådgiver – at jordbruksforhandlingene anses som en forberedelse til Stortingets behandling.

Stortinget står sjølsagt fritt i å mene det de vil om jordbruksoppgjøret, som i enhver annen sak som kommer til Stortinget. Hvorfor ønsker regjeringa å undergrave denne forståelsen og dette faktum?

Ingunn Foss (H) []: Vi ønsker aldeles ikke å undergrave den forståelsen, den er vi helt innforstått med. Selvfølgelig har bøndene anledning til å gå til brudd. Men det er sånn at det er den eneste næringsorganisasjonen som har en rett til å forhandle med staten i et eget institutt før noen får noe på neste års budsjett. Det synes vi det er verdt å ta vare på, vi har faktisk vedtatt det i vårt program, og vi vil opprettholde avtalesystemet, men da må partene i oppgjøret gjøre jobben. Som tidligere sagt er den altfor detaljert til at vi skal holde på med det i Stortinget – med de konsekvensene det har for innretningen av virkemiddelbruken i landbruket.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: I dag skal Stortinget vedta landbruksoppgjeret – det vil seie, vi skal ikkje vedta det, vi skal vedta nokre føringar for vidare forhandlingar i landbruksoppgjeret. Det er ikkje fleirtal for nokon føringar i dei vidare forhandlingane i landbruksoppgjeret i innstillinga. Det er ingen merknader som har fleirtal bak seg. Det nærmaste ein kjem eit fleirtal, er det som Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og SV står bak. Elles har ein regjeringspartia, som ikkje har fleirtal for sine merknader, og Venstre, som openbert ikkje har fleirtal for sine merknader.

Ramma i denne saka i dag er heilt uklar – det er ingen som anar kva ho er og kva som blir resultatet etterpå.

Da er spørsmålet: Kva skal vere føringa etter denne debatten? Vil det vere merknadene til opposisjonen? Vil det vere merknadene til regjeringspartia? Eller vil det vere merknadene til Venstre som er det som skal leggje føringar på dei vidare forhandlingane?

Ingunn Foss (H) []: Som jeg tidligere har redegjort for, er Høyre og Fremskrittspartiets primære syn at saken vedtas med den ramma som kom i saken.

Det som skjer nå, er at saken sendes tilbake til partene, noe jeg har argumentert for tidligere, og landbruksministeren har tydelig signalisert at han vil ta hensyn til forslaget fra Venstre som ligger i saken.

Geir Pollestad (Sp) []: Viss målet er å gje tydelege signal, vil eg seia at Høgre ikkje har lukkast. For no har det vorte sagt at Høgre og Framstegspartiets primære standpunkt var å senda det tilbake. Eg trudde Høgre og Framstegspartiets primære standpunkt var 410 mill. kr.

Men eg vil be representanten Foss berre bekrefta noko som vart sagt i innlegget, nemleg at utgangspunktet for tilbodet er Venstres merknad – utgangspunktet for tilbodet er Venstres merknad! Ergo er det 625 mill. kr. Det vil vel seia at ramma for oppgjeret er gjeve – den er 625 mill. kr, og det ein skal forhandla om, er innretninga av dei. Eg ber representanten Foss bekrefta eller avkrefta det.

Ingunn Foss (H) []: Vi kan helt sikkert diskutere den saken, om hvem som er tydelig og hvem som ikke er tydelig. Det er mulig jeg formulerte meg feil om hva som var Høyre og Fremskrittspartiets primære forslag i saken. Å sende det tilbake var vårt primære forslag. Sekundært vil vi stemme for forslaget fra Venstre, og igjen, som jeg har sagt, landbruksministeren har tydelig signalisert at han vil legge avtalen fra Venstre til grunn i de forhandlingene som skal skje.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Geir Pollestad (Sp) [] (leiar for komiteen og ordførar for sakene nr. 2 og 3): Først dei to sakene som eg er saksordførar for.

Når det gjeld Innst. 372 S, om merkeordningar, la meg berre summera det opp sånn: Eg trur det me treng, er betre merkeordningar, ikkje fleire merkeordningar. Det er eit stort fleirtal i komiteen som ønskjer at den saka vert lagd ved protokollen.

Det andre er forslaget om å innføra eit forbod mot burhøns og innføra ei merkeordning. Der er det sånn at med unntak av SV og Venstre meiner eit fleirtal i komiteen at det ikkje er noko fagleg grunnlag for å innføra eit sånt forbod eller ei sånn merkeordning og støttar dermed ikkje forslaget.

Så til saka om årets jordbruksoppgjer – kanskje ei av dei viktigaste sakene som Stortinget tek stilling til denne våren. Dette handlar ikkje først og fremst om bondens inntekt, det handlar ikkje først og fremst om bonden, det handlar om kvifor vi har eit landbruk og kvifor eit oppegåande og aktivt norsk landbruk er viktig for Noreg.

Det handlar om beredskap. Det handlar om at me skal bruka dei ressursane som me har i landet vårt, til å produsera mest mogleg mat. Det er viktig i ein normal situasjon. Det vil vera ekstra viktig i ein krisesituasjon. Så at jordbruk er ein sentral del av vår samla beredskap på linje med forsvar, er det ingen som helst tvil om.

Jordbrukspolitikken er viktig for verdiskapinga i Noreg. Jordbruket er grunnlaget for Noregs største fastlandsindustri, sysselset svært mange folk, bidreg til stor verdiskaping. Og er det ein ting me treng, er det arbeidsplassar og verdiskaping. Jordbruket er nokså uavhengig av konjunkturane elles i samfunnet og lite påverka av oljepris, difor er jordbruket ei viktig næring for Noreg. Jordbruket er også viktig for å sikra kulturlandskapa, dette landet som gjer at turistane ønskjer å koma hit, det som gjer at landet vårt ser velstelt ut. Det er òg ei svært tett kopling mellom jordbrukspolitikken og distriktspolitikken. Det har Høgre og Framstegspartiet prøvd å kopla frå kvarandre – seier at dei to tinga ikkje har noko med kvarandre å gjera. Det legg regjeringsplattforma opp til. Det har Stortinget, under behandlinga av jordbruksmeldinga, tydeleg knytt saman igjen. Det går ikkje an å vurdera jordbrukspolitikken og landbrukspolitikken som to forskjellige ting.

Så er me på det dagens sak handlar om, nemleg inntekt. Kvifor er inntekt viktig for desse måla? Det seier næringskomiteen veldig presist i innstillinga til jordbruksmeldinga. Ein seier at inntekt er både eit mål i seg sjølv og det viktigaste verkemiddelet for å nå dei andre landbrukspolitiske måla. Difor var det så bra at ein samla komité sa at inntektsmålet for jordbruket skulle vera å redusera inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper. Dessverre har det vist seg at Venstre, Høgre og Framstegspartiet ikkje meinte det dei sa. For no seier dei at det er prosentvis lik inntektsutvikling, og det er auka inntektsforskjellar som skal bidra til å redusera det gapet.

Dersom me no legg til grunn forslaget frå Venstre på 625 mill. kr, vil det auka inntektsforskjellane med 3 700 kr. Då er mitt spørsmål: Kor mange gonger må du auka inntektsforskjellane med 3 700 kr før du tek igjen inntektsgapet? Det er ein ganske spesiell ting som ein har konstruert opp inni hovuda sine.

Eg høyrde statsråd Vidar Helgesen i dag på radioen. Han snakka om gapet mellom våre utslepp i dag, som er høge, og måla for dit me skal – me ligg over, og han skulle redusera dette gapet. Dersom ein skulle ha lagt til grunn den logikken som desse partia bruker i jordbrukspolitikken, så skulle ein gjort det gjennom å auka utsleppa. Då skulle ein liksom redusera gapet. Dette er å springa frå løfta sine. Det er uheldig.

Så er eg svært glad for at Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og SV greidde å setja seg ned rundt bordet og verta einige om ei offensiv innretning for jordbruksoppgjeret. Me kunne vore klar til å avslutta oppgjeret no i dag. Me hadde eit detaljeringsnivå som låg om lag der som ein var i 2014, så det er ingen grunn til å kritisera det. Når me såg at me ikkje fekk fleirtal, gjekk me noko ned på detaljeringsnivået, på det me har lagt inn i innstillinga, av respekt for dei forhandlingane som skal skje. Men det ville altså ikkje vera noko i vegen for å avslutta jordbruksoppgjeret – ei ramme på 790 mill. kr, det ville vera eit godt utgangspunkt for å satsa på dei små og mellomstore bruka og ha ein klar distriktsprofil på oppgjeret.

Dessverre satt Venstre rundt dette forhandlingsbordet. Eg har no gjort meg erfaringa med å forhandla med Venstre. Eg skal ikkje seia mykje om det, men la meg seia to ting. Det er svært krevjande med eit parti som ikkje veit kva dei vil, og dei er heller ikkje til å stola på. Det er mi erfaring med partiet Venstre. Eg synest det er synd at dei har gått frå løfta sine her.

Eit tilbod og eit oppgjer på 790 mill. kr vil jo ikkje redusera inntektsgapa, og det er der me seier: Ytterlegare tiltak i ei moderasjonslinje må vera betre marknadsbalanse og andre tiltak som jordbruket sjølv styrer. Og sjølvsagt var det det som låg til grunn då me diskuterte jordbruksmeldinga. Men denne våren har vist at valet vert avgjerande for kva som vert inntektsmålet for jordbruket. Valet vert avgjerande for om me vil få ei satsing på distriktslandbruket. Valet vert avgjerande for om me vil få eit løft for alle typar bruk. For det er ein logikk som eg ikkje er einig i – i Venstre, Høgre og Framstegspartiet sine tankar – nemleg at dersom du berre gjer det uendeleg mykje dårlegare for bøndene i ein del av landet å vera bønder, skal det verta betre å vera bønder i ein annan del. Dersom du tek frå ein bonde i Østfold som har investert i eit mjølkebruk, kanskje 100 000 kr over natta, så skal det plutseleg verta betre å vera bonde i Sogn og Fjordane. Det trur ikkje eg på. Eg trur at det som betyr noko for om det er godt å vera bonde i Møre og Romsdal, i Hordaland, i Sogn og Fjordane, det er dei inntektsmoglegheitene som ein får i sitt område. Difor har desse fire partia lagt opp til ein veldig klar distriktsprofil, og me har samtidig gjort noko med strukturen, ein har nemleg løfta inntektene i botn for alle bruk.

Så ein kort kommentar til vedtaka som ligg frå den største fraksjonen i komiteen. Når det gjeld I, oppfattar eg at det ikkje er ønske om at det vert teke opp til votering, det med målpris på svin, det får partane handtere. Eg vil på det sterkaste oppfordra statsråden til ikkje å gjennomføra det no. Det har ingen positive effektar. Og dersom ein gjennomfører det, er det berre fordi ein ønskjer å påføra norsk jordbruk skade. Så det ønskjer ein ikkje realitetsvotering over.

I II, om at ein skal vurdera driftsvansketilskotet, står det «jordbruksoppgjøret for 2018». Der er det ein feil. Det skal vera «jordbruksoppgjøret 2018». Jordbruksoppgjeret 2018 skjer neste vår. Så det er veldig klart.

Så vil eg knyta nokre kommentarar til påstandar som har svevd gjennom lufta. Nokon har jo brukt pengar to gonger. Først har ein løyvd 79 mill. kr som var oppsparte frå 2016 og ikkje brukte, og så har ein lagd dei inn att: No skal de få lov å fordela desse pengane. Ergo får me verknad to gonger.

Venstre har svinga seg til dei store høgder. Ein dag har dei hevda at auken i målprisane vil skada norske forbrukarar fordi dei vil få 10 kr dyrare mat per år. På den andre sida har dei hevda at desse prisane er det heilt umogleg å ta ut i marknaden. Det er nokre gonger eg skulle ønskja at partiet i det minste kunne bestemma seg.

Dette kan verta ein spanande vår for norsk jordbruk, men eg trur at den store endringa må det ei endring i val til for at me skal oppnå.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ove Trellevik (H) []: Representanten Lundteigen var litt innom spelereglar, og for så vidt var representanten Pollestad òg innom dette. Men eg oppfatta det slik at det har vore ein sedvane lenge at ein aksepterer statens opphavlege tilbod når avtalepartane ikkje vert einige. Slik var det også då Senterpartiet var ein del av eit fleirtal, både her i Stortinget og i regjering.

Mitt spørsmål lyder slik: Har ikkje no Senterpartiet ved å vera med og nærmast føreslå å dobla rammene eigentleg gjeve bøndene beskjed om at det berre er å bryta framtidige forhandlingar og koma til Stortinget, for her er det meir å få. Set ein ikkje på ein måte avtaleinstituttet i fare med å gje slike signal som ein her no gjer, mens ein, då ein var ansvarlege i posisjon, ikkje gjorde det på den måten?

Geir Pollestad (Sp) []: Det er jo ein rørande omtanke for forhandlingsinstituttet frå eit parti som har programfesta at dei ønskjer å avvikla heile forhandlingsinstituttet, og har gjort alt dei kan for å svekkja det, og no er ein plutseleg veldig oppteken av det.

I 1983 vart det gjort endringar i Stortinget. 1987 var òg eit spesielt år. I 2014 var det nødvendig å gjera endringar, og i 2017 meiner me at det er nødvendig å gjera endringar. Det vert det òg lagt opp til: at ein skal gjera endringar gjennom å justera ramma.

Eg meiner at forhandlingsinstituttet har to oppgåver. Det skal løna seg for bøndene å forhandla, men forhandlingsinstituttet skal ikkje vera ein reiskap for ei fløyregjering som ønskjer å gjennomføra ein politikk som ikkje har fleirtal i Stortinget. Det som skjedde både i 2014, og det som skjer no i 2017, er nettopp at Stortinget gjer jobben sin med å kontrollera at regjeringa held seg innanfor det. Så det einaste ekstraordinære her er at me har ein landbruksminister frå Framstegspartiet, og det er eg einig i at me bør slutta med.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Nei, jeg tror ikke vi skal slutte med å ha en landbruksminister fra Fremskrittspartiet. Jeg tror det vil være bra for norsk landbruk også i framtida, som det har vært i de fire siste årene.

Det er jordbruket som har ansvaret for overproduksjon og det pristapet som eventuelt følger med overproduksjon. Og det er bøndene og landbruket som ser best hva det er mulig å ta ut i markedet i en sånn situasjon.

Som jeg ser av forslaget som foreligger nå, finansierer opposisjonen en del av rammen ved å øke målprisen mer enn det bøndene krevde. Jeg synes det er direkte uansvarlig. Synes ikke representanten Pollestad det?

Geir Pollestad (Sp) []: Nei, det gjer han ikkje. Det er rett at det er jordbruket som har ansvaret for overproduksjon og for å oppnå dei målprisene som er sette. Samtidig er landbruket no kome i den situasjonen at dei verkemidla som dei har hatt for å oppnå målpris, hamrar regjeringa og Venstre laus på. Me får ein artikkel 19 som vil auka straumen av utanlandske matvarer på den norske marknaden, ein angrip målpris på svin, som vil gjera det vanskelegare å oppnå målpris, ein har fått for seg at ein vil ha slutt på det at bøndene ønskjer å ha ei felles marknadsføring av matvarene gjennom opplysningskontora. Så på område etter område svekkjer ein den moglegheita landbruket har til å driva marknadsregulering. Og då vert det vanskeleg å ta ut prisane. Målprisauken er marginal, det er 10 kr per nordmann. Det er ikkje det jordbruksoppgjeret står og fell på.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Så representanten Pollestad mener ikke at det er uansvarlig at man legger opp til å ta ut mer i målpris enn det jordbruket selv mener de kan klare å få ut. Da tyder jo det på at opposisjonen enten bruker luftpenger, eller så skaper de et problem for jordbruket i balanseringen av markedet. Da vil jeg ha svar på spørsmålet: Er dere ute etter å skape problemer for jordbruket, eller bruker dere bare luftpenger?

Geir Pollestad (Sp) []: Nei, dette er definitivt ikkje luftpengar. Så kan ein ha lange diskusjonar om i kva grad det er mogleg å ta ut 2 øre meir per liter mjølk eller ikkje. Det kan me gjerne diskutera. Poenget er at me i vårt opplegg aukar budsjettmidlane med 485 mill. kr. Me finansierer ramma med det.

Det som òg har vore viktig for Senterpartiet, er at me held oss til den finansieringa av ramma som er den ordinære, og at ein ikkje brukar juksepengar. Då er det budsjettmidlar, og der har me 485 mill. kr. Me har teke 45 mill. kr meir på målpris. Regjeringa har føreslått pluss 150, og så har me lagt 45 mill. kr oppå det. Så er det overført midlar som me finansierer ramma med, og så er det verknader av skattefrådraget.

Det har vore veldig viktig for oss at me har teke størstedelen av veksten på budsjettet fordi det er avgrensa moglegheit til å ta ut på pris, men at me heller ikkje har innført trylleelement i finansieringa av ramma – og det har me ikkje gjort.

André N. Skjelstad (V) []: Jeg er enig med representanten Pollestad i at landbruk er en viktig sak, svært viktig. Men jeg stusser litt når jeg har fulgt med representanten Pollestad og Senterpartiet i disse fire årene. Som tidligere lokal bondelagsleder må jeg jo si at jeg har hegnet ganske sterkt rundt forhandlingsinstituttet, og jeg blir overrasket over den måten dette håndteres på. For er det ikke slik at en nå virkelig setter forhandlingsinstituttet på spill med det løpet som representanten Pollestad kjører? Nå gir jeg representanten en mulighet til å svare på hva som er Senterpartiets politikk, for i representantens innlegg brukte han minimum fem minutt på Venstres politikk. Det kunne være interessant å høre hva representanten mener skal til for å bevare forhandlingsinstituttet for framtiden.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg registrerer at representanten André N. Skjelstad no gjorde eit forsøk på nærmast å verta talsperson for Norges Bondelag. Det trur eg berre han lukkast sånn delvis med.

Forhandlingsinstituttet er strengt teke så sterkt som eit fleirtal i Stortinget ønskjer å gjera det til. Men det er ein viktig del av forhandlingsinstituttet at det ikkje skal frita Stortinget for ansvar – det ansvaret Stortinget har for å sørgja for at den jordbrukspolitikken som regjeringa fører, er i tråd med dei føringane som Stortinget har gjeve.

No har me ei ny jordbruksmelding. Ho gjev klare føringar. Ho slår fast eit klart inntektsmål. Og då er det sjølvsagt at Stortinget skal sjå etter at regjeringa følgjer det.

Så er det jo ikkje Senterpartiet som har gått ut over og gjort endringar i det som er forhandla fram. Det er Venstre som har gjort det, både i 2014 og i 2017.

Laila Davidsen (H) []: I 2014 kunne vi lese i Nationen at investeringer i nye bygninger i norsk landbruk falt med 24 pst. året før, det betyr det siste av de åtte årene Senterpartiet satt i regjering og hadde makt innenfor dette området. I 2016 belyser samme avis bøndenes store investeringslyst, og det vises til 20 pst. økt vekst i salget av bl.a. sauefjøs fra Fjøssystemer. Det var etter drøyt to år med denne regjeringen. Er ikke denne økte investeringsviljen og det positive synet bøndene har på framtiden, et godt bevis på at dagens politikk fungerer?

Geir Pollestad (Sp) []: For det første synest eg at fleire både i Høgre og i Framstegspartiet burde begynna å lesa både Bondebladet og Nationen, det er mykje viktig kjelde til kunnskap der.

Så meiner eg at me kan ikkje vurdera jordbrukspolitikken ut frå enkeltutslag frå eitt år til det neste. Dette handlar om meir langsiktige trendar. Og det er klart at når ein har ei enorm strukturendring, legg ned småbruk og investerer i store, vil investeringane vera høge.

Me har i vårt alternativ for jordbruksoppgjeret no lagt inn betydelege midlar til investeringar. Me har lagt klare føringar på at det skal vera mogleg å investera òg på dei gardane som ikkje har grunnlag for å auka produksjonen. For om me kjem i ein situasjon der store fjøs er moderne fjøs og mellomstore og små fjøs er gamaldagse fjøs, vil me over tid koma i ein situasjon der me berre har store fjøs. Eg trur at den bonden som tek ei investeringsavgjerd no i vår og begynner å byggja fjøs no i vår, han reknar òg med at ved valet i haust skal det gå greitt.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Knut Storberget (A) []: Arbeiderpartiet har behandlet denne saken med særlig fire målsettinger. Å øke norsk matproduksjon er vi helt avhengig av for å ivareta noen av de kanskje viktigste størrelsene vi står overfor politisk. Det første er de klimamessige utfordringene – det er ingenting som tyder på at klimaet vil hjelpe oss globalt med å produsere mer mat. Det andre er at vi mener det er helt avgjørende at man satser på norsk matproduksjon ut ifra matsikkerhet og mattrygghet – den maten vi produserer her i Norge, er både så god, så sunn og så bra at det er viktig at man er villig til å satse. Det tredje er at vi mener dette er nøkkelen når det gjelder å opprettholde den forholdsvis spredte bosettingen vi har i dette landet. Det fjerde er at landbruket er en usedvanlig viktig leverandør overfor en stor næringskjede, som vil skape og allerede skaper stor sysselsetting.

Derfor er det for oss et paradoks at i en situasjon hvor vi bruker 1 200 mrd. kr–1 300 mrd. kr hvert eneste år over statsbudsjettet, er vi der at vi nærmest setter både forhandlingsinstitutt og politisk vennskap over styr over en størrelse på 100 mill. kr. Vi bruker mellom 14 mrd. kr og 15 mrd. kr av 1 200 mrd. kr hvert eneste år på det som mange av oss opplever som det aller, aller viktigste: at vi kan brødfø vår egen befolkning, men også bidra globalt.

Derfor har det fra Arbeiderpartiets side vært særdeles viktig ved dette oppgjøret at vi bidrar til å følge opp det som vi sa i jordbruksmeldinga – og det er der mange av oss føler at særlig Venstre svikter – at man følger opp det som kanskje er den viktigste indikatoren for både å sikre nyrekruttering og også sikre god produksjon her i Norge, nemlig at det blir lønnsomt, og at man tetter inntektsgap mellom bønder og andre grupper. Vi kan diskutere oss langt ut på sidelinjen om det er prosenter eller kroner, men når man skal tette et inntektsgap, handler det om kroner. Det er ingen tvil om det. Hvis prosentsatsen er høy nok, kan vi snakke om prosenter. Men det å tette inntektsgap, som de fleste partier har skrevet under på, må jo være at inntektene skal nærme seg hverandre – slik får man tettet et gap.

Fra Arbeiderpartiets side har det derfor vært viktig at vi tenker bredere enn det man tradisjonelt gjør når man ser på enkelte næringer. Vi tenker struktur, at man må styrke de små og mellomstore brukene – det har man gjort i Arbeiderpartiets opplegg – at man fortsatt har et sterkt importvern, at man bidrar til at bønder får en fortsatt god produktivitetsutvikling, og ikke minst at man tilpasser seg markedet. Derfor mener vi at vårt opplegg er et opplegg for framtida, og det er beklagelig og trist at vi ikke får flertall for det i dag.

Så må jeg knytte noen kommentarer til prosessen. Jeg må si at saksordføreren ikke bidro til klarhet rundt hva som nå skal skje, for det ble sagt at det primære for regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, var å sende dette tilbake. Var det det? Og det ble sagt at sekundært skulle man støtte Venstre. Det var det ikke – det er det jo ikke. Det primære for regjeringspartiene er at man har sagt at statens tilbud er på 410 mill. kr, og det er det man ber Stortinget om å vedta. Så jeg må si at med den uklarhet som skapes, ikke bare av Venstres håndtering av denne saken, men nå av saksordføreren, syns jeg regjeringspartiene skal være veldig varsomme med å anklage opposisjonen for å rive ned forhandlingsinstituttet. Hvis det virkelig er sånn at man nå tenker seg at man skal gå tilbake til regjeringskontorene og levere til faglagene i jordbruket et ferdig skrevet opplegg, er jo ikke det forhandlinger. Jeg ville tro at faglagene – og jeg, hvis jeg hadde sittet der – hadde vært opptatt av at man nettopp nå skulle forhandle reelt, når det blir sendt tilbake.

Derfor syns jeg det mer enn noen gang er viktig å reise spørsmål rundt forhandlingsinstituttet, men jeg syns også det er viktig å reise spørsmål rundt hva slags mulighet Stortinget har til å kontrollere det som nå skal skje i departementet. Det syns jeg regjeringa bør svare på.

Den andre dimensjonen i prosessen er – dessverre for mange av oss, vil vi jo si – at dette er en debatt og en dag som handler om å gravlegge Distrikts-Venstre, et parti som har lang tradisjon for å bidra til at nettopp næringer som jordbruket kan vokse. Det er trist.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingunn Foss (H) []: Jeg vil først bare oppklare den misforståelsen at vårt primære standpunkt var å sende den tilbake. Det var feil, det prøvde jeg å oppklare i forrige runde også. Det var å godta statens tilbud, og sekundært er det å stemme for Venstres forslag i saken.

Representanten Storberget snakker i store ord om inntektsmål og med klar og tydelig beskjed til staten i forbindelse med både jordbruksmeldingen og denne saken. Men hvorfor stemte ikke Arbeiderpartiet for kronemessig likhet sammen med SV i forbindelse med jordbruksmeldingen, og hvorfor er det ikke noe vedtak i denne saken om at det skal være kronemessig likhet?

Knut Storberget (A) []: I motsetning til Høyre og Fremskrittspartiet var vi veldig komfortable med den formuleringen som ble laget når det gjaldt inntektsgap i forbindelse med jordbruksmeldingen. Vi så ikke noe grunnlag for å gå inn på andre definisjoner av dette enn det som faktisk lå der. Det som står i merknadene til jordbruksmeldingen, er at man skal tette inntektsgap, og Høyre er med på den merknaden. Det undrer meg litt at man, jeg holdt på å si, ikke ser at hvis man skal tette et inntektsgap, betyr det at grupper skal nærme seg hverandre, og for oss var det viktig å stå i den merknaden også av den grunn at det må gjøres med mange virkemidler. Det budsjettmessige er en del av det, men det må også gjøres med markedstilpasning og produktivitetsøkning, og vi har sett i løpet av de siste årene at man nettopp er på rett vei med hensyn til å kunne klare det. Jeg mener at det opplegget vi la til grunn, og legger til grunn i dag, vil kunne skape ytterligere tetting av dette inntektsgapet.

Ingunn Foss (H) []: Med respekt å melde: Enten har ikke representanten Storberget lest saken godt nok, eller så står han rett og slett her og lyger. Det som står i forslaget om inntekt, er at inntektsgapet skal reduseres, ikke tettes. Hva tenker representanten om det?

Knut Storberget (A) []: For meg er det å redusere et inntektsgap mellom to grupper faktisk å redusere det, slik at det blir mindre og mindre. Om du kaller det tetting eller redusering, har i hvert fall jeg den klare forståelsen at vi ønsker fra det flertallet – og deriblant Høyre, de var jo med på dette – at bøndenes inntekter skal nærme seg sammenlignbare grupper. Når man reduserer et inntektsgap, er det den klare forståelsen av det. Og så må jeg bare si at det er jo merkelig at Høyre nå løper fra denne formuleringen og ikke er villig til å bidra til at man både gjennom forhandlinger og statens tilbud tar større grep enn det vi faktisk har sett skje her.

Presidenten: For øvrig vil presidenten bemerke at begrepet «lyver» må vi være tilbakeholdne med å bruke.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Representanten Storberget sier at det er mye uklarhet her. Jeg har også noe som er uklart, og som jeg nå vil prøve å få representanten Storberget til å oppklare for meg. For meg er det nesten umulig å forstå hva Arbeiderpartiet mener om inntektsmålet, utover at de vil bruke 790 mill. kr i 2018. Derfor skal jeg gjøre det enkelt, det er et ja-eller-nei-spørsmål: Vil inntektsmålet som Arbeiderpartiet nå legger til grunn, være at målprisuttak og budsjettstøtte skal utgjøre minst kronemessig lik utvikling, og at markedsbalanse kommer i tillegg? Ja eller nei?

Knut Storberget (A) []: Jeg velger å svare slik jeg sjøl ønsker å svare på spørsmålet.

Hvis man leser merknadene til jordbruksmeldinga, er det åpenbart fra Arbeiderpartiets ståsted – jeg tror også fra Fremskrittspartiets, de står jo inne i den samme merknaden – at de skal redusere inntektsgapet. Så ønsker man nettopp å gjøre det ved å bruke flere typer virkemidler når man beregner det. Vi mener at budsjettstøtten er avgjørende i dette, og den vil ha en stor virkning i mange år framover. Men vi er helt avhengig av at man fortsatt har den produktivitetsutviklingen som man har sett blant norske matprodusenter. Man er også helt avhengig av at man får en markedstilpasning som gjør sitt til at effektiviteten og lønnsomheten øker. Og så mener jeg at mange av de virkemidlene som regjeringspartiene nå står for, bidrar til å gjøre det vanskeligere å markedstilpasse. Det vil ikke bidra til å øke lønnsomheten.

Pål Farstad (V) []: Jeg registrerer at representanten Storberget prøver seg på treffsikre analyser – vil jeg tro han mener – om Venstre og hvordan vi vil stå oss i distriktene i framtiden. Jeg tror ikke representanten får rett.

Så til spørsmålet. Arbeiderpartiet har alltid ført en forsvarlig økonomisk politikk når det gjelder jordbruksoppgjøret, de har stått for en forsvarlig bruk av budsjettmidlene og har – slik jeg har forstått det – alltid stemt for statens tilbud. Samtidig har vi nå i det siste sett at Arbeiderpartiet har vist vilje til til dels stor økning i bruk av budsjettmidler i flere saker, f.eks. i NTP. Er representanten Storberget komfortabel med en bruk som den de har foreslått i denne saken? Og hvilke tanker gjør representanten seg om forpliktelser i årene som kommer som følge av dette?

Knut Storberget (A) []: Vi er komfortable med det vi nå har foreslått og lagt på bordet. Det er et opplegg som imøtekommer mange av de behovene norske matprodusenter har – i langt større grad enn det Venstre nå bidrar til. Jeg er overrasket over Venstre i dette, som igjen bidrar til å gi legitimitet og støtte til en landbrukspolitikk som er styrt fra ytre høyre. Det må være Venstres problem inn i denne valgkampen, ikke vårt. Og jeg mener, som jeg har sagt i svar på replikker tidligere, at vi ikke løser inntektsutfordringene til bøndene med budsjett alene. Vi er helt avhengig av fortsatt å tenke produktivitetsøkning og effekt, og også god markedstilpasning. Derfor er det rart at Venstre nå bidrar til at man river ned viktige markedsregulerende tiltak og ikke sikrer flertall for bl.a. det som går på opplysningskontor osv.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Representanten Storberget er inne i sine siste dager som representant i nasjonalforsamlingen, i alle fall for denne gang. Jeg har lært å kjenne representanten det siste halvannet året i næringskomiteen, og jeg setter pris på kjennskapet og samarbeidet. På mange måter er representanten både skvær og redelig i mange sammenhenger. På tross av dette hender det at også vi på Stortinget har oppturer og nedturer. På sånne nedtursdager med grått vær og andre negative faktorer pleier jeg å ta fram en utgave av Klassekampen fra en lørdag i mai i 2014, der representanten Storberget velvillig poserer sammen med en fjellrev fra Svalbard, og der han er sitert med følgende:

«Landbrukspolitikken styres fra mitt kontor.»

Er det fortsatt representantens inntrykk?

Knut Storberget (A) []: Nei. Siden dette er et av mine siste svarreplikker i Stortinget, må jeg si at er det én avisartikkel jeg gjerne skulle ha fått lest grundig korrektur på – og hvordan den ble vinklet – er det den.

Men den er relevant i dagens situasjon, for mange av disse viktige spørsmålene avgjøres jo i denne salen – i Stortinget. Det var jo det som var poenget. Derfor mener jeg – ved siden av å trekke den lærdommen at man alltid skal, i hvert fall når det gjelder Klassekampen, be om å få lese artikkelen før den trykkes – at når det gjelder bl.a. jordbruksoppgjøret, er det viktigere enn noen gang at vi kan få mulighet til å få en ny runde om det i Stortinget, etter at de såkalte forhandlingene har gått sin gang.

Og så har jeg lyst til å takke representanten Bjørnstad, og for så vidt alle andre, for skarpe replikker og friske debatter gjennom mange år.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Vi står igjen foran behandlingen av jordbruksoppgjøret i Stortinget, i hvert fall delvis behandling. Jeg gleder meg like mye hver gang, etter at Høyre og Fremskrittspartiet inntok regjeringskontorene, til akkurat disse debattene. Jeg har vært med i noen runder med jordbruksoppgjør, og det er alltid knyttet stor spenning og mye følelser til gangen i oppgjøret og hva som blir utfallet. Det vi imidlertid har sett denne våren, har vært noe spesielt.

Jordbrukets krav ble lagt fram i slutten av april, og statens tilbud ble lagt fram 5. mai. Selv om begge parter gikk inn i forhandlingene med ønske om en avtale, ble det imidlertid brudd, og saken havnet i Stortinget, der utgangspunktet for tilbudet skulle basere seg på statens tilbud. Jordbruket krevde gjennomsnittlig netto inntektsøkning på 31 700 kr per årsverk, og kravene hadde en ramme på 1 450 mill. kr. Som det kommer fram i merknadene, la jordbruket stor vekt på å følge opp de føringene som kom gjennom Stortingets behandling av jordbruksmeldingen, der inntektsmålet skal være å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet. En viktig påpekning for bl.a. Fremskrittspartiet i så henseende er at dette kan oppnås dersom en jobber for å ha gode markedstilpasninger i sin matproduksjon.

Selv om bøndene ble tilbudt en mulighet for høyere inntektsutvikling enn andre grupper, valgte likevel partene å gå fra forhandlingsbordet. I denne prosessen mener jeg bøndene ikke har sett det kontekstuelle i norsk økonomi før en gikk inn i forhandlingene. Staten var villig til å strekke seg langt for å imøtekomme jordbruket, mens dette oppgjøret har vært preget av moderasjon. Vi har sett en liten oppgang, men næringslivet sliter som et resultat av den fallende oljeprisen, siden 2014. Mange har blitt permittert og mistet jobben å gå til, og flere har gått betydelig ned i lønn som et resultat av den nødvendige omstillingen. Derfor er det viktig at vi viser moderasjon, også i jordbrukssektoren.

Mange mennesker må omstille seg til at lønns- og kostnadsutviklingen bør være i tråd med utviklingen hos våre handelspartnere i den pågående omstillingen til økonomien og i næringslivet for øvrig. Vi kan ikke koble jordbrukssektoren vekk fra det som skjer i resten av landet, og derfor er det viktig at en viser ansvarlighet når en skal være med på å legge økonomiske føringer i jordbrukspolitikken.

Dette er det siste jordbruksoppgjøret i denne stortingsperioden og en fin anledning til å gjøre opp status for hvordan det har gått de fire siste årene. Da Fremskrittspartiet tok over Landbruks- og matdepartementet høsten 2013, var det flere avisoppslag der det sto at Fremskrittspartiet vil rasere landbruket. Nå, snart fire år senere, ser vi tydelig at alle de negative spådommene ikke har blitt realiteter. Det har aldri blitt produsert mer mat i Norge enn i dag, og mangfoldet av norsk mat har aldri vært bedre. Under Senterpartiets landbruks- og matministre så vi en nedgang i antall heltidsbønder på 47 pst., mens vi mellom 2013 og 2015 så at 2 pst. flere bønder arbeider heltid.

Under denne regjeringen har bøndene hatt en god inntektsvekst. Den årlige veksten i bøndenes næringsinntekt har vært fire ganger høyere med et Fremskrittsparti-styrt landbruks- og matdepartement enn under de rød-grønne. Vi er nå selvforsynt med lammekjøtt og har sett en økning i antall sauebruk fra 2014, for første gang siden 1990. I tillegg har det aldri før blitt satset så sterkt på infrastruktur i skogbruket. Det er bare noen få av de positive resultatene, og jeg hadde trengt betydelig mer taletid dersom jeg skulle nevne alle.

Dette viser at regjeringens landbrukspolitikk virker, og jeg mener statens tilbud i jordbruksoppgjøret var et tilbud som ville fortsette denne gode utviklingen. Tilbudet la opp til å stimulere til økt matproduksjon over hele landet. Regjeringen ville også stimulere til mer bruk av beite- og utmarksressurser i distriktene og til kornproduksjon i sentrale strøk.

For regjeringen og Fremskrittspartiet har det vært viktig å prioritere Distrikts-Norge og å stimulere til økt produksjon på små, mellomstore og store bruk over hele landet. Dette synes jeg var et godt utgangspunkt for forhandlingene, men var likevel ikke godt nok til å forhindre bøndene i å forlate forhandlingsbordet.

Som nevnt innledningsvis, innebar et brudd at oppgjøret ble sendt til dette huset. Jeg tror jeg på vegne av hele komiteen kan si at det ble en spennende behandling helt til siste slutt. Det ble ved flere anledninger stilt spørsmålstegn ved hvorvidt vi skulle få flertall for Fremskrittspartiet og regjeringens politikk i sluttbehandlingen av oppgjøret. Som et resultat av at Venstre snudde i tolvte time, kan jeg i dag si at denne historien kommer til å få en lykkeligere slutt enn det jeg fryktet. Jeg mener at vi sammen med Høyre og Venstre har kommet fram til et godt resultat ved å sende jordbruksoppgjøret tilbake til forhandlingspartene. I så henseende vil jeg benytte anledningen til å rose Venstre. Venstre gikk fra den uansvarligheten som de andre partiene ville legge opp til, og søkte heller mot oss, slik at jordbruksoppgjøret i større grad kunne få en ramme basert på mer ansvarlighet og realistiske og bærekraftige rammebetingelser.

Det vi i dag vedtar, vil være et godt utgangspunkt for avtalepartene, og dette er for øvrig en glimrende anledning til at staten og jordbruket kan bli enige for tredje år på rad. Jeg håper vi får en god debatt, og ser fram til den videre prosessen i årets jordbruksoppgjør.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Else-May Botten (A) []: Det kan være krevende å inhalere slik selvtilfredshet når man står i en situasjon der det faktisk har blitt brudd. Da er den oppskriften man skryter av, om hvor bra en selv er, kanskje ikke så god. For det har vært ganske tydelig i svaret fra bøndene at de ikke er fornøyd med det de har fått tilbud om. Men nå står det at man skal styrke grunnlaget for beite på innmark. Gjelder det for statens tilbud, eller tar man hensyn til flertallet i jordbruksmeldingen som sa at utmarksbeitet skulle styrkes, men ikke gå på bekostning av innmarksbeite?

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Jeg kan forsikre representanten Botten om at det å inhalere selvtilfredshet ikke er vanskelig i det hele tatt. Det gjør vi veldig lett, i hvert fall når vi har slike resultater å vise til, i forhold til hva den forrige regjeringen hadde.

Vi er veldig fornøyd med det vi har klart å oppnå i disse fire årene vi har sittet i regjering, og derfor ønsker vi å fortsette å sitte i regjering, slik at landbruket kan fortsette å oppleve den veksten de har hatt gjennom disse fire årene i forhold til de åtte årene da representanten Bottens parti satt med makten. Vi har sørget for at det har blitt bedre å drive jordbruk, investeringene har økt, vi har klart å sørge for at vi er selvforsynte på sau, vi har klart å sørge for at vi tar ut mer skog enn vi noen gang har gjort, og vi har sørget for at inntekter har økt, faktisk mye mer enn de gjorde da representanten Botten og hennes parti satt i regjering. Så vi er fornøyde og håper å fortsette i fire år til med å føre den politikken som landbruket kan nyte godt av.

Geir Pollestad (Sp) []: Representanten Ørsal Johansen nyttar anledninga til å gjera opp rekneskapen, ein litt selektiv rekneskap, og den hårete elefanten i rommet nemnde han ikkje i det heile.

Regjeringa har varsla at ein ønskjer å satsa på utmarksbeite. Då er det ikkje berre jordbruksoppgjeret og jordbruksmeldinga som er viktige, men rovdyrpolitikken er òg eit svært sentralt tema. Det nyttar lite å ha gode ordningar for sauen viss sauen vert eten av ulv. Det er eit faktum at det er lenge sidan det har vore så mykje ulv, og det er lenge sidan det var vore ført ein så passiv rovdyrpolitikk som no. Så mitt spørsmål er, når representanten Ørsal Johansen gjer opp status etter fire år, om han er nøgd med rovdyrpolitikken, og særleg med ulvepolitikken, som hans eiga regjering har ført?

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Ja, vi har sett en utvikling i ulvebestanden som mildt sagt er alarmerende, og vi ser nå at vi har store tap på ulv, til og med i mitt nærområde. Det er bekymringsfullt. Landbruks- og matministeren og statsministeren var på Hadeland i går for å se an forholdene, og det synes jeg er veldig positivt. Statsministeren har nå begynt å ta grep for rovviltpolitikken, og det viser at nå er det på tide å gjøre noe. Selvfølgelig hadde det vært ønskelig å ha gjort noe tidligere, men det var ikke mulig å få flertall for det i dette huset, og det synes undertegnede er beklagelig. Men det som i hvert fall er positivt, er at vi nå ser ut til å ha en statsminister som engasjerer seg personlig i det, og da regner jeg med at vi får en løsning på det, og at vi får gode resultater ut fra det.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg har aldri trekt i tvil regjeringas vilje til å reisa ut og sjå på ulven, men eg har trekt i tvil regjeringas vilje til å skyta ulven. Lat det vera klart.

Representanten sa i innlegget sitt at viss det no vart einigheit i desse justeringsforhandlingane, hadde ein greidd å få til einigheit i tre av fire år. Det må vel vera slik at resultatet av jordbruksoppgjeret i år, var at det vart eit brot, at ein ikkje kom til einigheit, og at det ein no skal gjera, er å ha ei fordelingsforhandling innanfor ei ramme på 625 mill. kr, ut frå dei føringane som Venstre har i merknaden sin. Er representanten einig i den beskrivinga av det som no skal skje?

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Nå vet jeg ikke om representanten Pollestad forventer at det er regjeringen som skal ut og skyte ulven. Jeg tror vi skal overlate det til noen som har litt mer greie på det enn både landbruksministeren og statsministeren. Det tror jeg de klarer på en utmerket måte, for nå har de fått det de trenger for å klare det. Jeg ser også at regjeringen bruker de metodene som det er mulig å bruke.

Når det gjelder jordbruksoppgjøret og brudd og enighet: Ærlig talt, hvis vi nå får dette tilbake og de kommer til enighet, da kommer de til enighet, og det må vel være bra. At vi ber dem om å begynne å forhandle igjen, er noe Stortinget har rett til å gjøre, og det synes jeg er bra. Det er bedre at de kommer fram til enighet seg imellom, selv om Stortinget ber dem om det, enn at Stortinget vedtar for mye her på huset. Da har vi lagt noen føringer inn i det som jeg synes er positivt, og som jeg tror landbruket og regjeringen vil sette pris på.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Representanten Ørsal Johansen manar i innlegget sitt til moderasjon i jordbrukssektoren. Regjeringa foreslår det som i kroner vil bety 7 000 kr i lønsvekst for bøndene, mens gjennomsnittet for dei fleste lønsmottakarane er 14 000 kr.

I går vedtok Stortinget, med representanten Ørsal Johansen, at stortingsrepresentantane skal få ei lønsvekst på 21 674 kr. Kvifor er det rett at representantane sjølve får ei lønsvekst på 21 674 kr, mens det er gale med ei lønnsvekst på 14 000 kr for bøndene?

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Jordbruket har opplevd en inntektsvekst som har vært ganske eventyrlig de siste årene. Den årlige veksten mellom 2005 og 2013 for næringen var på 2,1 pst., mens den mellom 2013 og 2015 var på 7,8 pst. Det viser seg også at heltidsbønder har hatt en helt eventyrlig lønnsutvikling, spesielt de to siste årene. I 2009 var heltidsbøndenes inntekt 10 pst. lavere enn gjennomsnittslønnen for alle arbeidstakere i heltidsstilling, mens heltidsbønder i 2015 hadde en årslønn som var 18 pst. høyere enn gjennomsnittlig årslønn for alle arbeidstakere. Det vil si at vi har klart å gi dem en lønnsvekst som har vært eventyrlig, og det er jeg særdeles fornøyd med.

Når det gjelder Stortinget og stortingsrepresentantenes inntekt, har vi vedtatt at vi har en lønnskommisjon, og det er kutyme, i hvert fall for Fremskrittspartiet og andre partier, at vi vedtar det som denne lønnskommisjonen legger fram.

Knut Storberget (A) []: Siden det er skapt ganske mye uklarhet om prosessen rundt dette jordbruksoppgjøret, vil jeg gjerne høre fra det andre regjeringspartiets talsperson hvordan man nå vurderer prosessen videre. For det første: Er det slik å forstå at Fremskrittspartiet mener man nå skal forhandle på nytt, men med et tak på 625 mill. kr i ramme, eller står partene fritt til å forhandle? For det andre: Jeg er enig med representanten Ørsal Johansen i at vi får håpe at man kan forhandle seg fram til enighet, men hva skjer ved brudd? Vil man da legge Venstres føringer til grunn, eller skal regjeringspartienes føringer legges til grunn? Det tredje er: I hvilken grad har Stortinget mulighet til å drive sin politiske kontroll knyttet til så viktige størrelser?

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Jeg tror at mye av uklarheten som er skapt, ikke bare er skapt av Fremskrittspartiet og regjeringspartiene. Andre har også vært med og bidratt til den. Nå blir saken sendt tilbake til partene. De skal forhandle og komme fram til en enighet.

Når det gjelder hva skjer ved et brudd, bekymrer jeg meg egentlig ikke for. For det første har de et godt utgangspunkt – mye bedre enn de noen gang har hatt. Jeg tror man på begge sider av bordet er interessert i å få til en enighet, og da tror jeg de får til en enighet. Hvis det skulle skje et brudd, må Stortinget ta hensyn til det når det eventuelt skjer, noe jeg tror ikke kommer til å skje.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: For under to måneder siden vedtok vi en ny jordbrukspolitikk i denne sal. I innstillingen til jordbruksmeldingen ble det satt en tydelig retning og klare mål for hva Stortinget ønsket for jordbruket vårt. Derfor la jeg, og jeg vil tro mange med meg, til grunn at dette kom til å bli fulgt godt opp av den til enhver tid sittende regjering i årene framover, og da særlig i forbindelse med jordbruksoppgjøret. Det burde også dagens regjering ha klart. I tilbudet til faglagene treffer staten mange blink, men det er også noen alvorlige bomskudd.

Kristelig Folkeparti har siden det ble klart at forhandlingspartene ikke kom til enighet, vært klare til å følge opp politikken som var vedtatt og er vedtatt, og også følge opp Stortingets intensjon. Derfor var vi også klare til å sluttføre jordbruksoppgjøret i 2017, som statsråden sa på pressekonferansen der faglagene og staten fortalte at de ikke var kommet til enighet. Vi står nå i en helt unik situasjon. Et flertall i denne sal vil senere i dag vedta en ramme, vedta en innretning, og så be faglagene og staten sette seg ned igjen til nye forhandlinger. Det er noe helt nytt. Det er historisk.

For Kristelig Folkeparti har heving av inntekt i jordbruket alltid vært en prioritet. I Innst. 251 S for 2016–2017 står en samlet komité bak et nytt og ambisiøst inntektsmål, som klart og tydelig sier at inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper skal reduseres, og at inntektsmuligheten må løftes for å sikre rekruttering.

Jeg klarer ikke å lese denne merknaden i Innst. 251 S for 2016–2017 på noen annen måte enn at et samlet storting for noen uker siden ønsket å redusere inntektsgapet og løfte inntekten. Og selv om jeg ikke er matematiker, klarer jeg ikke å se noen annen måte å gjøre dette på enn med en kronemessig lik utvikling – hvis ikke gapet skal økes istedenfor å reduseres. At tre av partiene, som utgjorde flertallet i denne merknaden, velger å gå bort fra dette i dag og dermed bryte målet vi satte i fellesskap, er skuffende.

For Kristelig Folkeparti er det helt klart at økt inntektsutvikling må måles i kroner og ikke i prosent. Derfor legger vi også i dag, sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, fram et forslag til ramme som nettopp gir kronemessig lik utvikling.

Når det er sagt, kan jeg samtidig slå fast at landbruket også skal bidra til denne inntektsutviklingen. Vi har dyktige og innovative bønder i Norge, og det må vi fortsatt ha, slik at vi kan produsere mer mat til markedet. Og slik Kristelig Folkeparti også skriver i dagens innstilling, skal jordbruket ved sine produsentsamvirker stå for markedsbalanseringen. Næringens inntektstap på grunn av markedsubalanse oppstår som både lavere inntekter enn forutsatt og høyere kostnader enn ved et balansert marked. Derfor mener vi at Budsjettnemnda for kommende år må gjøre vurderinger av kostnader knyttet til markedsubalanse og legge det inn som en del av grunnlagsmaterialet. Men la meg også presisere at det ikke er rimelig å korrigere for uutnyttet prispotensial, som f.eks. målpris, som har vært inkludert i tidligere oppgjør og rammer.

De siste ukene har det vært mye snakk om et av målene som ble satt i jordbruksmeldingen, inntektsmålet, men Stortinget satte også et annet viktig mål i denne meldingen: produksjonsmålet. Her sier vi at vi skal ha økt matproduksjon med grunnlag i norske arealressurser. Inntekt er viktig for å nå dette målet, men det er også andre virkemidler som bidrar til dette.

Det er helt avgjørende at vi tar ut potensialet i produksjon der vi har uutnyttet potensial, f.eks. i grøntsektoren, innen matkorn og ikke minst når det gjelder storfe. I dag importerer vi enorme mengder storfekjøtt, mens vi har arealressurser som vi kunne brukt til å produsere dette selv. Grovfôrbaserte husdyrprodukter som melk og kjøtt fra storfe/småfe peker seg ut med den største verdiskapingen per tonn ferdig vare. Denne produksjonen bidrar med mer til sysselsetting og verdiskaping enn mye annet.

Kristelig Folkeparti er opptatt av forutsigbarhet for næringen. I regjeringens forslag til oppgjør for 2017 gjøres det flere grep som vil gi store negative utslag for deler av landet og for enkeltprodusenter.

Et eksempel på dette er den kraftige økningen i kraftfôrprisen, som vil gi store økte kostnader for bønder som driver med svin, fjørfe og egg. Jeg er glad for at vi i vårt forslag halverer denne økningen, noe som også vil være positivt for andre husdyrprodusenter.

Et annet eksempel på det som kan kalles regjeringens lek med bøndenes forutsigbarhet, er endringene som foreslås i arealtilskuddet til gras. Her fjernes eller kuttes det i tre soner. Det er grunnleggende viktig med en geografisk produksjonsfordeling, det er det ingen tvil om, men det er nå engang slik at det ikke er mulig å dyrke korn på alt areal i de såkalte kornområdene. Derfor må arealtilskuddene balanseres mellom hensynet til kanalisering og hensynet til drift av alt jordbruksareal i landet. Regjeringens forslag svikter også på dette punktet.

Som jeg har sagt mange ganger før i denne sal, skal også landbruket bidra til det grønne skiftet og ta sin del av klimaansvaret. Dette vet vi at de også selv ønsker, og vi har både klimatiltak og tiltak som bidrar til å øke matproduksjonen. Et av disse tiltakene er drenering, og her har landbruket selv bedt om at satsene økes, slik at flere har mulighet til å gjøre dette. Jeg er derfor glad for at vi i vår enighet løfter satsen til 2 000 kr per dekar, noe som vil gi en klimaeffekt og bedre og mer areal å dyrke mat på.

Vi i Kristelig Folkeparti står for det vi har sagt, og jeg er fornøyd med at vi fra de fire partiene i det forslaget vi i dag presenterer, styrker melkeproduksjonens ryggrad, nemlig gjennomsnittsfjøsene, som de siste årene har levd i skyggen av robotfjøs. Vi er fullstendig avhengig av disse brukene for å opprettholde et aktivt landbruk i hele landet vårt, men mange sliter med å håndtere fornyingskostnadene basert på det arealgrunnlaget de har fra naturens hånd. Derfor styrker vi IBU-ordningen, og derfor legger vi nå klare føringer på at disse brukene skal prioriteres innenfor investeringsvirkemidlene.

Når jeg er ute og møter unge bønder, sier de ofte at de er klare til å overta gården. Men de legger noen utfordringer på oss. En av disse utfordringene er at de sier de er opptatt av også å ha gode ferie- og fritidsordninger. Derfor styrker vi ferie- og fritidsordningene i det forslaget vi har presentert i dag. Også det å framsnakke bonden er viktig hvis vi skal fortsette å få en ny generasjon inn. Men først og fremst er det inntekten de er opptatt av. De ønsker å ha en inntektsutvikling som andre i landet.

Når jeg møter bønder som bor i de ikke akkurat mest sentrale delene av landet, men som er ryggraden i norsk landbruk – der graset er, der villmarken er, der det er litt langt til nærmeste sentrum – sier de at de er opptatt av at det kommer en veterinær når dyrene på gården blir syke, at det er gode tjenester, og at det også er mulig å ha noe økonomi igjen etter at veterinæren har reist. Derfor var det viktig for Kristelig Folkeparti å styrke veterinærtilskuddet i det opplegget vi har lagt på bordet.

Kristelig Folkeparti har i dag, sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, lagt på plass et forslag der vi sier at vi gir bøndene mer inntekt gjennom en kronemessig lik utvikling. Vi prioriterer å styrke distriktslandbruket, vi gir bøndene forutsigbarhet, vi styrker velferdsordninger, og vi heier på bøndene først og fremst for den viktige jobben de gjør. Det er Kristelig Folkepartis politikk for bøndene. Det er Kristelig Folkepartis politikk, som jeg hadde håpet at også sentrumskameraten Venstre hadde gitt sin tilslutning til gjennom dette oppgjøret.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingunn Foss (H) []: Representanten Hjemdal refererer i denne saken til jordbruksmeldingen og målsettingene der, som vi var veldig enige om.

Men nå har representanten Hjemdal snakket veldig tydelig om at inntektsmålet er kronemessig lik utvikling. Hvorfor stemte ikke Kristelig Folkeparti for SVs forslag i forbindelse med jordbruksmeldingen, som gikk på akkurat dette? Og hvis det er slik at Kristelig Folkeparti har snudd i saken, hvorfor fremmer ikke representanten forslag om kronemessig lik utvikling?

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Takk for dette gode spørsmålet, for det bekrefter med all tydelighet at det er Høyre som har snudd i denne saken. Det går ikke an å lese denne merknaden på noen annen måte – dette til representanten Foss.

For å sikre rekruttering og for å løfte inntektsmulighetene i næringen mener komiteen at «inntektsmålet skal være å redusere inntektsgapet». Når noe ligger under, må det løftes, og det gjøres bare i kroner og ører. Det sa denne representanten 25. april i denne sal, fra denne talerstol. Det er ikke overraskende, det sa jeg da vi forhandlet fram denne merknaden – det er ikke overraskende.

Det som er overraskende, er at Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre snur når det gjelder denne merknaden.

Ingunn Foss (H) []: Regjeringspartiene mener helt klart at vi reduserer inntektsgapet. 18–20 pst. stigning i løpet av de siste fire årene er etter min oppfatning å redusere.

Men jeg spør igjen: Hvis det er åpenbart for representanten at det betyr kronemessig lik utvikling, hvorfor blir det ikke presisert, slik at alle og enhver forstår at det Kristelig Folkeparti mener med dette, er kronemessig lik utvikling?

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Jeg er ikke matematiker, det innrømmer jeg – jeg har lite matematikk i min utdanning – men når regjeringen presenterer overfor Stortinget et opplegg på 410 mill. kr, skjønner jeg ikke at representanten Foss kan si at det er å redusere inntektsgapet, når kronemessig lik utvikling er 790 mill. kr. For meg er det et stort gap mellom de to tallene. Hvordan får representanten ligningen og regnestykket til å gå opp? At 410 mill. kr vil redusere et inntektsgap, skjønner jeg bare ikke.

Ketil Kjenseth (V) []: Kanaliseringspolitikken har sikret utstrakt beitebruk og dyrehold i Distrikts-Norge. Det er svært viktig for små og mellomstore bruk over hele landet. I mitt fylke, Oppland, står dalførene i Gudbrandsdalen og Valdres for en viktig del av melkeproduksjonen. Det er viktig å unngå å forrykke denne balansen mellom de ulike produksjonene i landet, som kan føre til nedbygging av verdifull matjord og reduksjon av dyrehold i Distrikts-Norge. For å hindre dette er det viktig å styrke kornøkonomien på flatbygdene og øke stimulansen til den grovfôrbaserte husdyrproduksjonen, slik at den opprettholdes i distriktene. I sum er dette også viktig klima- og miljøpolitikk.

I Venstre synes vi at Kristelig Folkeparti i årets oppgjør lefler med en omstilling på flatbygdene. Hvordan vil Kristelig Folkeparti ivareta husdyrholdet i distriktene? Hva er partiets tanker om forholdet mellom korn og grovfôr?

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Tusen takk for dette viktige spørsmålet.

Som jeg sa i mitt innlegg, ligger kanaliseringspolitikken fast for Kristelig Folkeparti. Men det går ikke an å tro at man ikke også skal kunne ha grasdyrking og melkeproduksjon på det en kaller flatbygdene, og jeg kan si i mitt valgdistrikt, Østfold, for det er også viktig når vi skal øke matproduksjonen. Når jeg møter melkebønder i Østfold, er de stolte over den jobben. Østfold ligger lengst framme når det gjelder økoprodusjon av melk. Det burde virkelig glede et Venstre-hjerte.

Vi står opp for distriktslandbruket gjennom å heie på og legge til rette for investeringsmidler – i Oppland – når det gjelder gjennomsnittsfjøsene. Så dette går i hop. Vi styrker bønder som driver med melkeproduksjon i kornområder der regjeringen kutter, i sone 1, men vi styrker også IBU-midlene. Det er å ha et balansepunkt.

Ketil Kjenseth (V) []: Jeg takker for svaret, men jeg må si det er veldig oppsiktsvekkende. Det er en av grunnene til at Venstre og Kristelig Folkeparti skiller lag her.

Det er ikke noe problem å sentralisere matproduksjonen i Norge i Østfold, rundt Mjøsa, i Rogaland og rundt Trondheimsfjorden, men da drar vi jo husdyrproduksjonen og beitebruket ut av dalførene i Valdres og Gudbrandsdalen. Hva skal vi erstatte sysselsettingen med der? Det blir en stor utfordring. Det er faktisk det dette handler om – strukturpolitikken, som vi må bevare.

Representanten var opptatt av at unge bønder er opptatt av inntekt. Ja, men de unge bøndene jeg møter, er også opptatt av investeringene: Hva må en investere for å drive for framtida? Og når representanten sier «i skyggen av robotfjøs»: 30 pst. av melken kommer nå fra robotfjøs – det er åpenbart framtida. Hvordan skal vi legge til rette for at flere skal få ta del i den investeringen? Hva er Kristelig Folkepartis svar når det gjelder framtida her?

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Kristelig Folkepartis svar når det gjelder framtiden, er at vi skal ta vare på ryggraden i norsk landbrukspolitikk, som er gjennomsnittsfjøset. I det graslandet vi er, må vi legge til rette for fjøs ut fra det arealet som er i nærheten av fjøset – i Oppland, i Sogn og Fjordane, i Hordaland. I merknader i forbindelse med jordbruksmeldingen, i den politikken som vi i dag diskuterer, peker vi på at vi løfter gjennomsnittsbrukene. Det er Kristelig Folkepartis politikk. Vi heier på en slik distriktspolitikk. Vi legger til rette for en slik distriktspolitikk.

Det var i Østfold den første melkeroboten var i et fjøs. Dem trenger vi også, men gjennomsnittsfjøsene har vært i skyggen av robotfjøsene i altfor mange år. Derfor må vi nå ha en investeringspakke for ryggraden i norsk landbrukspolitikk.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: For 790 mill. kr skal opposisjonspartiene reversere en omlegging av beitetilskuddene og prisnedskriving på potetsprit, ha økning i kraftfôrprisen og ha omlegging av arealtilskuddet. I tillegg skal de ha en kraftig økning av driftstilskuddet til melk og ammeku. De skal styrke dyretilskuddet til sau, tilskuddet til hjort, arealtilskuddet til korn, tilskuddet til frukt, bær og grønnsaker, fraktordningene, tilskuddet til veterinære reiser, til økologisk jordbruk og til velferdsordninger.

Tror representanten Hjemdal at 790 mill. kr er nok til alt dette?

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Representanten Hjemdal vet at det er nok, for dette er regnet på ned til siste million. Vi i Kristelig Folkeparti tror, men når det gjelder landbrukspolitikk, vet vi. Det er forskjellen på representanten Ørsal Johansen og meg: Vi vet at dette fungerer, vi vet at dette er innenfor 790 mill. kr. Trosperspektivet kan vi ha sammen, men at denne ligningen går opp, vet jeg.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Pål Farstad (V) []: Jordbrukets forhandlingsrett, som er gitt gjennom hovedavtalen, gjør at jordbruket har en spesiell rolle sammenlignet med de fleste andre næringsdrivende. Denne spesielle rollen som landbruket har, ønsker vi også i framtiden. Og la det være sagt med en gang: Jordbruksoppgjøret er en særdeles viktig sak – for bonden og landbruket direkte, men også for næringsmiddelindustri, for leverandørindustri, for kulturlandskap og for det norske samfunn. Det kunne vært sagt mye mer.

Årets oppgjør endte med brudd. Venstre ønsker at partene skal sette seg sammen igjen og bli enige. Ved at Stortinget angir noen rammer og føringer, mener vi dette vil være mulig, og det vil gi reelle forhandlinger.

Jeg oppfatter at bruddet kommer fordi det er uenighet om tolkning av inntektsmålet i Meld. St. 11 for 2016–2017. Det overordnede målet skal være å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet, men jeg må trekke fram at komiteen i samme avsnitt føyde til at god markedstilpasning og produktivitetsutvikling er en forutsetning for inntektsutviklingen.

Det ligger en inntektsmulighet på 350 mill. kr for jordbruket hvis markedet bringes i balanse på alle produkter. Hvis denne inntektsmuligheten ikke tas hensyn til, får vi en merkelig situasjon. Da har jo ikke jordbruket behov for de verktøy de har til markedsregulering, siden de ikke lenger skal ta kostnaden ved overproduksjon. Da er vi plutselig i en ny situasjon, som jeg ikke tror jordbruket er tjent med. Hvordan skal da markedet reguleres, og hvem skal ta kostnaden?

Venstre registrer at en fraksjon i næringskomiteen bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV bruker en økning utover det jordbruket selv krever, for å finansiere sin ramme. Det har jeg full respekt for. Men Venstre anser at kravet fra jordbruket er veloverveid og tilpasset det man mener er fornuftig.

La det heller ikke være tvil om at komiteen la opp til en reduksjon av inntektsgapet, som nevnt, og ikke tetting av inntektsgapet. Landbrukspolitikken må til enhver tid ta hensyn til kostnader og konkurransekraft, både for jordbruket og for matindustrien. Alle ledd i verdikjeden er viktige for å oppnå et godt samlet resultat.

Internasjonale forhold påvirker i økende grad rammebetingelsene for jordbruket og matindustrien. Importen av jordbruksprodukter er økende. Forskjellen mellom norske og internasjonale priser øker, selv om det varierer mellom produkter og markeder. Dette påvirker konkurransekraften, og effekten av importvernet svekkes. Matsektorens konkurransekraft er avgjørende for å opprettholde en høy hjemmemarkedsandel og målet om økt matproduksjon i Norge. Hensynet til matsektorens konkurransekraft gjør at prisøkningene er moderate.

Det er god utvikling på mange områder i jordbruket. Samlet produksjonsvolum øker, og veksten i omsetning av lokalmat er om lag to og en halv gang større enn i resten av dagligvaremarkedet. Reduksjonen i antall jordbruksbedrifter er lavere, og arealavgangen flater ut. Alt dette er særs gledelig.

Kanaliseringspolitikken er et viktig element for Venstre i jordbrukspolitikken. Venstre mener at kanaliseringspolitikken med utstrakt beitebruk og dyrehold i Distrikts-Norge skal være gjeldende og forsterkes. Dette er svært viktig for små og mellomstore bruk. Venstre vil ha en styrking av slike bruk. Det betyr også at matjord og arealer opprettholdes i hele Norge.

Dersom man forrykker balansen mellom de ulike produksjonene, kan det medføre mer melk- og kjøttproduksjon i sentrale områder og dermed mindre norsk kornproduksjon. Det kan i tillegg medføre nedbygging eller brakking av verdifull matjord og reduksjon av dyrehold i Distrikts-Norge – jeg sier kan. Venstre ønsker ikke dette. Det er derfor også viktig å styrke kornøkonomien i flatbygdene og øke stimulansen til at den grovfôrbaserte husdyrproduksjonen blir liggende i distriktene.

Økonomisk bærekraft er viktig for Venstre, men vi har ønsket en høyere ramme enn det staten la fram i sitt tilbud. Vi har også vært klar på at det påligger næringen selv et ansvar for å kunne redusere inntektsgapet mot andre næringer gjennom å holde markedet i balanse. Venstre ønsker at en ny ramme skal være 625 mill. kr – minst 625 mill. kr – og at differansen mellom statens tilbud på 410 mill. kr og ny ramme på 625 mill. kr skal finansieres med friske budsjettmidler på 215 mill. kr, og i tillegg vel 130 mill. kr som kan fordeles i 2018 fra egenkapitalen i Landbrukets utviklingsfond, men altså 625 mill. kr i friske midler. Tildeling fra LUF vil ytterligere kunne styrke jordbrukets inntektsmuligheter i 2018, og det samme vil bedre markedsbalanse gjøre.

Venstre ber om at partene benytter det økte handlingsrommet en slik ramme gir, til å styrke små og mellomstore bruk, styrke grunnlaget for beiting på innmark, prioritere utviklingsprogrammet for å stimulere tilleggsnæringer/lokalmat og legge til rette for landbruksbasert reiseliv. Venstre vil i tillegg videreføre økologisatsingen, gi bedre investeringsmuligheter i bygg og jord innenfor en variert bruksstruktur, intensivere klima- og miljøarbeidet, bl.a. ved bruk av mer tre i bygninger og styrking av dreneringsmuligheter, og selvsagt vil vi beholde den norske akevitten og ønsker fortsatt å stimulere potetspritproduksjon.

Normalt skulle jordbruksoppgjøret vært sluttbehandlet i dag, derfor har jeg en kraftig henstilling til partene om å prioritere rask framdrift.

Målpris og kraftfôrpris har virkning fra 1. juli 2017, mens jordbruksavtalens budsjettstøtte har virkning fra 1. januar 2018. For å sikre at det blir praktisk mulig å få gjennomført reelle forhandlinger med de føringer som legges, fremmer Venstre forslag om å fastsette målpris og kraftfôrpris før oppgjøret sendes tilbake. Venstre foreslår derfor de endringer i målpriser som ligger i jordbrukets krav og statens tilbud.

Venstre ønsker i mindre grad økning i kraftfôrprisen enn det som er forutsatt i statens tilbud, og foreslår at prisnedskrivingstilskuddet til norsk korn videreføres med uendrede satser, og at tilskuddet til norsk matkorn økes med 4 øre per kg fra gjeldende satser.

Biogass er en del av det grønne skiftet vi er inne i, og vi støtter III i tilrådingen, der Stortinget ber regjeringen om at det ved bygging av industrielle anlegg for produksjon av biogass basert på bl.a. matavfall også legges til rette for mottak av husdyrgjødsel.

Jeg vil benytte anledningen til å ta opp Venstres forslag i innstillingen.

I og med at vi også debatterer Innst. 372 S, om merkeordning på matvarer om dyrevelferd, grovfôrandel og antibiotikabruk, og Innst. 371 S, om et forbud mot burhøns og påbud om merking av egg fra burhøns inntil forbudet er iverksatt, vil jeg ta opp de forslagene Venstre har i de to sakene.

Og helt til slutt: Den landbrukspolitikk som er ført i denne perioden, er et resultat av en politikk som sentrum i norsk politikk har satt det mest solide stempelet på. Ikke minst det arbeidet som Venstre og Kristelig Folkeparti i dag har gjort, har bidratt til det. En miks av å beholde de institusjoner og den kultur som norsk landbrukspolitikk er tuftet på, samtidig som vi ser etter mulige nye innovative løsninger, er Venstre opptatt av, og det mener jeg vi har klart i den perioden vi nå er i ferd med å avslutte.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Pål Farstad har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) []: Venstre påtar seg et stort ansvar for utviklingen av norsk landbrukspolitikk med de grep man nå har gjort, og – jeg holdt på å si – de grep man ikke gjør. Det gjelder økonomien i dette – man kunne hatt en mulighet til å løfte dette noe mer enn hva Venstre nå signaliserer. Målpris på svin er en sak som har opptatt mange, og som er satt i spill på grunn av Venstres håndtering av dette. Oppkjøp når det gjelder geit, som jeg vet Venstre har vært opptatt av, er satt i spill. Satsing på økologisk landbruk er også satt i spill.

Er det slik at det på disse områdene – som kanskje ligger litt utenfor sjølve rammen – også er gitt signaler fra Venstre til regjeringa, når man nå skal forhandle med faglagene, og at man kanskje kan få resultater som faktisk ville samsvare mer med Venstres politikk enn det som foreligger i dag?

Pål Farstad (V) []: Når det gjelder spørsmålet om svin, klargjorde vi i jordbruksmeldingen ganske tydelig vår posisjon i det. Så det lar jeg ligge her.

Men når det gjelder både økologisk landbruk og andre forhold som representanten Storberget tok opp, er det ting hvor vi legger inn føringer, og som vi i dialog med statsråden har vært meget opptatt av blir tatt hensyn til inn i den prosessen som skal gå nå.

Så vil jeg si at vi satt jo i et samtalerom i noen dager, Storberget, undertegnede og flere andre, og det var et svar på det at vi ikke var fornøyd med det nivået vi lå på. Derfor ønsket vi å teste ut om det var riktig å gå sammen med resten av opposisjonen, men fant det beløpet som ble diskutert, for høyt.

Knut Storberget (A) []: Jeg undrer meg over Venstre, som nå setter disse tingene i spill og ikke får noen avklaring, men legger føringer – og risikerer å tape. Det er derfor jeg mener at Distrikts-Venstre går på en smell med det man nå gjør.

Men så er det snakk om prosess. Jeg hørte innlegget til Farstad nå, hvor han sa at man angir ramme og føringer. På slutten av innlegget snakket han også om minst 625 mill. kr. Oppfatter Venstre det nå sånn at man i de forhandlingene som skal føres, står fritt med hensyn til ramme, slik at man minst kan få 625 mill. kr, men at rammen også kan forhandles høyere, og at det ikke er noe tak på hvordan rammen skal være?

Pål Farstad (V) []: Venstre har ikke satt noe tak. Venstre har sagt 625 mill. kr. Det er vi bekvemme med, og det har vi redegjort for. Det mener vi er et betydelig løft – som også burde glede representanten Storberget – fra det som var det opprinnelige tilbudet, og det tilbudet som forelå ved bruddet. Så undertegnede er meget bekvem med hvordan dette nå skal tas videre. Jeg har forventninger til at vi her får gjennomslag for politikken som vi er opptatt av, og som vi har framført i teksten her.

Jeg tenker at vi skal vente med dommen over Venstre til vi har sett resultatet av den prosessen som skal gå. Og så må jeg virkelig forvente at partene går inn i den med liv og lyst.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Fra 1. oktober 2013 har representanten Farstad og jeg hatt mange samtaler og jobbet mye sammen, og jeg har stor respekt for representanten Farstad. Jeg tror ikke jeg røper for mye fra disse samtalene hvis jeg beskriver Farstad med ett ord, og det ordet er «forutsigbarhet». Det er noe som representanten Farstad har vært opptatt av veldig mange ganger. I det som vi har på bordet i dag, er det på noen viktige områder ikke forutsigbarhet, f.eks. når det blir kutt og fjerning av arealtilskudd i sonene 1, 3 og 4. Disse kuttene gjør at vi får mindre matproduksjon, og det er dårlig for miljø og klima.

Jeg vet at representanten Farstad er opptatt av økologisk matproduksjon, og et av de beste områdene i landet når det gjelder produksjon av økologisk melk, er i Østfold. Den politikken som regjeringen nå legger opp til, slår beina under dette. Hvordan er det forutsigbarhet?

Pål Farstad (V) []: Først må jeg få lov til å takke for gode ord. Det var hyggelig, og dem sender jeg gjerne tilbake, med hensyn til de samtalene som vi har hatt disse årene.

Når det gjelder økologisk jordbruk, har vi lagt inn en veldig klar forventning om at satsingen på det ikke skal svekkes. Og av og til må man stole på at det som man legger inn av forventninger, faktisk blir oppfylt. Jeg har forventninger om at landbruksministeren virkelig tar hensyn til det i den prosessen som skal gå nå. Men når det gjelder melkeproduksjon, må jeg understreke at vi mener at den først og fremst skal skje i de distriktene hvor det ikke er mulig å dyrke korn, f.eks.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Stortinget er i en spesiell situasjon. Fremskrittspartiets hovedtalsmann sier at dagens vedtak vil gi flertall for regjeringas politikk, Venstre snudde i tolvte time – ville rose Venstre. Når en hører Venstres hovedtalsmann, må en legge merke til at Venstre ikke har fremmet forslag om vedtak om rammen når en står overfor fordelingsforhandlinger. Venstre har ikke avklart hva som er rammen. Det som blir sagt, tyder på at rammen er 755 mill. kr. Jeg vil ha en bekreftelse på om det er rammen som det skal fordeles ut ifra, eller ikke.

For det andre: Det skal fordeles penger ut ifra mindretallsmerknader fra Venstre. Det er jo en helt umulig situasjon. Venstre sier bl.a. at en skal videreføre økologisatsingen, noe som Venstre andre ganger i Stortinget har sagt er feil, fordi en har ønsket å styrke økologisatsingen.

Dette er bevisst uklart.

Pål Farstad (V) []: Når Venstre valgte å gjøre det på den måten vi gjorde det nå, var det fordi vi mente at rammen var for høy, slik som det lå an til å bli i de diskusjonene som vi hadde med bl.a. det partiet som Lundteigen representerer. For Venstre har det vært viktig å forsikre seg om, så langt som det er mulig, at det vi er opptatt av, og det vi har lagt inn av klare meldinger i tekst her, blir oppfylt. Vi har fått klare meldinger tilbake fra både statsminister og statsråd om at vi kan regne med at de forventningene som vi har, blir oppfylt. Det er mitt svar på det spørsmålet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg opplever at representanten frå Venstre er veldig tydeleg på at ramma er 625 mill. kr. Samtidig seier representanten Farstad at det heller ikkje er noko tak, det skal ikkje leggjast føringar på forhandlarane. Det betyr at ein også kan kome til eit resultat som er høgare enn 625 mill. kr. Stemmer det?

Pål Farstad (V) []: Ja, for oss er det bunnplanken som er viktigst. At vi har 625 mill. kr som bunnplanke, er det viktigste. Det føler jeg at det er bred og god enighet om. Det har også blitt tydeliggjort, mener jeg, av representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet her i salen – dette vil bli fulgt opp. Jeg har ingen grunn til å tro noe annet. Så bunnplanken er 625 mill. kr. Eventuelle andre midler må komme oppå det. 625 mill. kr er bunnplanken.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: SVs utgangspunkt for heile denne landbruksrike våren som vi har vore gjennom, har vore fire ting:

For det første har vi vore opptatt av tryggleik generelt. Noreg er i dag ikkje sjølvforsynt når det kjem til matproduksjon – langt derifrå. Vi er veldig avhengige av utanlandske innsatsfaktorar. I den tida vi lever i, med klimautfordringar og ei meir uroleg verd, er det enda viktigare at ein i eit tryggleiksperspektiv begynner å byggje opp den norske kapasiteten til å produsere mat til eiga befolkning. Difor har vi i samband med jordbruksmeldinga kome med veldig konkrete formuleringar om kva som skal vere målsetjingane for norsk landbrukspolitikk.

Punkt nr. 2 heng saman med dette. Skal vi klare å ha ein ordentleg mattryggleik i dette landet, må vi ta i bruk dei naturressursane som vi har i dette landet. Det betyr at vi må ha ein politikk som legg opp til å bruke heile landet, alle dei ressursane vi har tilgjengeleg i Noreg. Den utviklinga vi har sett over tid, der ein har sentralisert meir og meir av landbruksproduksjonen, og der ein har vore meir avhengig av innsatsfaktorar som ein har importert frå utlandet, har vi altså gått imot. Vi meiner det er feil utvikling, ho svekkjer norsk mattryggleik. Det er også grunnen til at vi i samband med meldinga og i forhandlingane rundt oppgjeret, som har starta, har tatt til orde for å etablere eit tak for kor mykje tilskot ein skal kunne få i landbrukspolitikken. Kvifor er vi opptatt av det? Jo, fordi det at ein ikkje har den typen tak i dag, gjer at ein har ein motor som driv gardbrukarane til å byggje større og auke produksjonen sin, og som dermed sørgjer for å erverve seg meir av rettane til å produsere.

Det tredje punktet er miljø, i brei forstand. Det strekkjer seg frå SVs engasjement for økologisk landbruk, som ikkje berre har viktige effektar for jordhelsa og utviklinga av ho, men som også er eit svar på den utviklinga vi ser blant forbrukarane, som i stadig større grad etterspør det. Skal vi halde på det importvernet som vi har i Noreg i dag, er det heilt avgjerande at vi får auka den økologiske produksjonen.

Klimaet veit vi er ei utfordring for verda og for norsk landbruk, og her har vi peika på mange ulike forslag, som vi også har tatt med oss inn i forhandlingane.

Til slutt, og ikkje minst, inntekter: Skal ein auke Noregs kapasitet til å produsere mat, må ein rekruttere bønder til yrket og gjere det lukrativt å starte som bonde. Det er store og aukande forskjellar i inntekt i jordbruket. Ein ser at jo større bruk ein har, jo større inntekt har ein. Det er feil utvikling, spesielt viss målsetjinga er å ta i bruk meir av dei norske ressursane. Da må ein fordele i mykje større grad. Difor har vi ønskt å drive ein veldig aktiv fordelingspolitikk gjennom heile denne våren.

Det har vore ein veldig fin prosess – i alle fall med nokre – i løpet av forhandlingane på Stortinget. SV har samarbeidd godt med Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet om å bli einige. Vi samarbeidde godt også med Venstre ei stund, før det plutseleg ikkje var mogleg å samarbeide meir.

Vi har fått til ei løysing som har ei veldig sterk distriktssatsing. Vi styrkjer dei små og mellomstore bruka betydeleg samanlikna med det som er opplegget til regjeringa. Det er satsingane på Vestlandet og i Nord-Noreg som har blitt sterkast prioritert i vårt opplegg – gode satsingar på geitebønder og dei minste sauebruka. Ikkje minst tar vi til orde for å etablere eit nytt verkemiddel i landbrukspolitikken, eit driftsvansketilskot, som vi verkeleg håper at vi klarer å få fleirtal for i dag, sjølv om det ikkje har kome heilt klare signal frå Venstre om det enno. Det kan gi eit viktig tilskot til verkeleg å ta i bruk dei delane av landet der det er vanskelegare å drive.

Dette har vore ein veldig spesiell prosess, og vi blir no kasta ut ein situasjon som ingen veit kvar vil ende. SV har ofte blitt kritisert for å svekkje forhandlingsinstituttet når vi har tatt til orde for å justere det opplegget som partane har kome fram til i forhandlingar. Herregud – kva er no bestillinga? Er det 625 mill. kr? Kan ein gå over det? Kva slags forhandlingar er dette? Når skal Stortinget på banen igjen?

Det er så mange uavklarte spørsmål i denne saka at det er ingen som sikkert kan vite om det er det komplette kaos vi styrer mot, eller ikkje. Det er Venstres ansvar.

Presidenten: Ønsker representanten Knag Fylkesnes å ta opp det forslaget som SV har i sak nr. 3?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det vil eg absolutt.

Presidenten: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg skulle gjerne stått her i dag basert på at vi hadde landa ein jordbruksavtale med Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget for det komande året. Eg meiner det ligg eit ansvar på staten å prøve å få til slike avtalar, og eg meiner at staten strekte seg langt i tilbodet, men òg gjennom forhandlingane, om både ramme og innretning for å få det til. Dessverre lukkast ein ikkje med det.

Likevel meiner eg at den situasjonen vi no har i Stortinget, trass i nokre innlegg her, er oversiktleg. Han er handterbar for staten når ein får den bestillinga som fleirtalet i denne salen ser ut til å slutte seg til i dag. Det gjev eit grunnlag for å handtere dette ferdig. Sidan hovuddiskusjonen ikkje har gått kring tilbodet frå staten, men rundt kva som no skjer, skal òg eg bruke mesteparten av innlegget mitt på det.

Det er fleire problemstillingar som har vore løfta, men lat meg først som sist slå fast: Eg har teke signala frå Venstre. Eg veit kvar det politiske landskapet ligg. Og jordbruket kan rekne med at dei får eit tilbod i tråd med Venstres merknad. Men det er med jordbruket eg forhandlar, ikkje med stortingssalen. Det betyr at detaljar om «viss om at, dersom at» avklarar avtalepartane når ein no sender det tilbake. Difor ber eg om at Stortinget òg har respekt for at forhandlingsinstituttet medfører at forhandlingspartane forhandlar i ein forhandlingssituasjon, og at ein ikkje gjer det i ein debatt i Stortinget. Med den løysinga stortingsfleirtalet no vel, må svara mine gå til forhandlingspartane. Men innretninga og rammene som Venstre legg føringar for i dag, har eg teke signala om. Jordbruket kan rekne med at staten opptrer med reell forhandlingsvilje, basert på Stortingets føringar.

Eg opplever at stortingsfleirtalet i dag seier klart at bakgrunnen for at ein vel å handtere jordbruksoppgjeret for neste år på den måten ein no gjer, er at ein ønskjer og meiner at den måten å gjere det på er det som i størst grad varetek forhandlingsinstituttet. Då ligg det på meg å gjere det på eit slikt vis at òg partane opplever at vi er i reelle samtalar. Det kan Stortinget leggje til grunn at eg kjem til å gjere.

Vi har framleis mykje ugjort. Noko av det som gler meg i dag, er at Venstre òg er tydeleg på nokre andre område, f.eks. kanaliseringspolitikken – det som lenge har vore ei heidersnemning i eit samla storting, det viktigaste grunnlaget for å auke total matproduksjon og dermed nå det produksjonsmålet som Stortinget fastsette ved behandlinga av jordbruksmeldinga. Men ein kan ikkje tru at ein oppnår best mogleg kanaliseringspolitikk med å late vere å tore å prioritere. Difor har eg vore tydeleg på det i det første tilbodet mitt til jordbruket, og difor er eg glad for at òg Venstre no klart seier at kanaliseringspolitikken er viktig. Fordelinga, styrkt kornøkonomi i kornområda og styrkt incentiv til grasproduksjon i distrikta sluttar Venstre seg til. Det er veldig bra.

Men denne diskusjonen treng òg at vi baserer han på kva som er landbrukspolitisk oppnåeleg. No har vi i eit par timar diskutert inntektsmålet for jordbruket, men bønder er ikkje lønsmottakarar. Dei er sjølvstendig næringsdrivande. Stortinget har gjennom denne debatten bore preg av at ein no lovar bøndene eit visst inntektsnivå. Det er det ingen som gjer. Det er heller ingen som kan gjere det. Det ein kan love norske bønder, er eit subsidienivå som er fastsett av Stortinget. Men korleis det slår ut på inntekta til sjuande og sist, kan Stortinget aldri garantere for, for bøndene hentar heldigvis mesteparten av inntekta si i marknaden. Den innretninga opposisjonen no peikar på, er at dei vil bruke mest pengar i dei produksjonane der vi allereie har marknadsbalanse eller overproduksjon. Konsekvensen av det kan vere at subsidienivået går opp, men at inntektene går ned fordi situasjonen i marknaden vert forverra.

Difor var det på tide at Arbeidarpartiets Knut Storberget gjorde det han gjorde i replikkordskiftet med Morten Ørsal Johansen, nemleg å avklare korleis ein skal forstå inntektsmålet. Det var nytt frå Arbeidarpartiet. Eg har prøvd å få svar på det dei siste dagane, men det avklarte Storberget godt i dag. For neste år meiner Arbeidarpartiet at det krevst ei ramme på 790 mill. kr, i framtida må ein ta omsyn til marknadsbalansen. Det er avklarande for korleis vi faktisk skal forstå inntektsmålet. Men bøndene er ansvarlege for marknadssituasjonen, og det er grunnen til at Stortinget sluttar seg til å la dei behalde mange av marknadsordningane. Bøndene har òg ansvar for å hente ut pris i marknaden, og difor har staten aldri før henta ut meir i målpris enn jordbruket har kravd, fordi det er jordbruket sjølv som faktisk må bere kostnaden om dei ikkje når målet. Då gjev ikkje det den inntektsveksten som enkelte av dei som har hatt ordet før meg, framstiller det som, om ein ikkje lukkast.

Det er det som er det største skiljet i dag. Arbeidarpartiet meiner noko anna no enn dei alltid har meint når dei styrer, og dei meiner noko anna enn dei trur – det er berre ein påstand. Dei meiner noko anna no enn dei vil meine om dei kjem i ein styrande posisjon igjen, fordi Arbeidarpartiet har brukt å vere ansvarleg i landbrukspolitikken. Dei har skjøna at det er ein balanse mellom prisuttak og inntekter over statsbudsjettet. Det viktigaste vi har oppnådd i desse fire åra, er faktisk å få bøndene til å hente ut meir i marknaden og mindre i overføringar. Det har samtidig medført at inntektene har gått opp. Det er den politikken det er viktig at vi fører vidare. Det er bra at Arbeidarpartiet no har avklart inntektsmålet.

Eg registrerer at eg openbert må ha misforstått Stortinget i ein ting då eg såg merknadene til jordbruksmeldinga. Det gjeld forståinga av at ein ønskte auka produksjon på norske ressursar. Basert på dei debattane vi har hatt, innbilte eg meg at det betydde auka kraftfôrpris for å styrkje konkurransekrafta til norsk grasproduksjon. Per Olaf Lundteigen, som sit som representant i denne salen i dag, har sagt på inn- og utpust i 30 år at det er forståinga.

Eg la det til grunn. Det er mogleg, når ein les stortingsfleirtalet i dag, at eg ikkje burde ha gjort det. Eg trudde stortingsfleirtalet meinte at det var den måten ein kunne auke verdien av norsk gras på. Eg har åtvara mot for sterke steg på det fordi det slår uheldig ut på kraftfôrkrevjande produksjonar, men Stortinget har vore veldig tydeleg på at det er nødvendig. I dag må Per Olaf Lundteigen, med mindre han avklarar noko anna, stemme for å redusere kraftfôrprisen utover det opphavlege tilbodet frå staten.

Ei mindretalsregjering styrer alltid basert på det fleirtalet ein har i Stortinget, men i enkelte spørsmål har stortingsfleirtalet vist seg å vere skiftande i løpet av kort tid. Det skjedde med inntektsmålet, men det er ikkje Venstre, Høgre og Framstegspartiet som har snudd. Høgre og Framstegspartiet har jo vore med på å fastsetje inntektsmålet i merknaden til jordbruksmeldinga, nettopp fordi forståinga var kjend. For fleirtalet i Stortinget var forståinga kjend, og så framstiller ein det som om det er fleirtalet som har snudd. Det er ikkje fleirtalet som har snudd. Det er fleirtalet som har stått fast, og det er andre som har navigert. Det er ikkje noko gale i det, om ein er ærleg på at det er det ein gjer. Eg opplever at Arbeidarpartiet var det i replikkordskiftet etter Morten Ørsal Johansen. Det er difor igjen mogleg for meg å sjå at sjølv om ein er einig om budsjettoverføringane i 2018, er ein framleis ikkje einig frå opposisjonen si side om kva inntektsmålet faktisk inneber.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) []: Hele dette jordbruksoppgjøret har vært en svært uryddig prosess, og den blir ikke ryddigere etter at vi har hørt partiene – og for så vidt også statsråden – i dag.

Nå har vi hørt fra representanten Farstad at 625 er bunnplanken i det som skal legges fram, og at det slettes ikke er noe tak. Vi har hørt fra representanten Ørsal Johansen at ved brudd i disse forhandlingene får Stortinget ta stilling til saken på nytt.

Jeg har lyst til å utfordre statsråden: Ser han at dette blir uryddig overfor jordbruket som sådant, og at det ville vært bedre om man fra regjeringens side faktisk hadde forankret i forkant, før man startet de reelle forhandlingene, og så hva slags flertall man hadde i Stortinget, at rammen faktisk lå høyere enn det man la til grunn fra statens side, og at man da ville fått reelle forhandlinger? Det som virkelig undergraver forhandlingsinstituttet, er jo at man ikke har forankret, ikke operert i tråd med det som Stortinget sa for noen uker siden.

Statsråd Jon Georg Dale []: I den augneblinken staten forankrar forhandlingsposisjonen sin i Stortinget før ein forhandlar med jordbruket, er Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag sjakk matt. Slik har forhandlingsinstituttet aldri, så vidt eg veit, vore praktisert. Så den situasjonen som representanten Knut Storberget no ber om, ville ha medført at forhandlingsinstituttet, slik det er formulert i hovudavtalen, kollapsa. Men det er enkelt å forstå føringane frå Venstre. Dei seier: formell ramme 625. Det sa også representanten Pål Farstad no. Og så seier dei at utover det kan ein bruke frigjorde midlar frå LUF – 130 mill. kr, seier dei om det i merknaden sin – til fordeling. Så fortolkinga av det er veldig enkel – dersom ein ønskjer å skjøne fortolkinga.

Knut Storberget (A) []: Da forstår jeg det slik at statsråden oppfatter Venstres føring – 625 – som det fastsatte beløpet.

Det ville vært interessant å høre: Skal man forhandle om det viktigste instrumentet i jordbruksoppgjøret, altså rammen, eller skal man ikke?

Det andre er: Det er jo mange andre spørsmål man har vært opptatt av. Målpris på svin er et slikt spørsmål. Nå sier statsråden at han skal lytte til signaler fra Venstre. Representanten Farstad sa i forrige replikkrunde at det hadde Venstre uttalt seg helt klart om når det gjaldt jordbruksmeldinga. Er det slik at Venstres oppfatning knyttet til målpris på svin også vil være førende for de forhandlingene statsråden nå går inn i?

Statsråd Jon Georg Dale []:Viss representanten Storberget vil drive jordbruksforhandlingar med meg, bør han søkje jobb i Norges Bondelag eller Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Eg driv ikkje jordbruksforhandlingar her. Jordbrukarane som eg veit sit på galleriet, skal kunne forvente at eg opptrer ryddig, og det har eg tenkt å gjere. Det betyr at spørsmål som indikerer avklart forhandlingsposisjon frå staten, utan at eg har varsla forhandlingspartane om det, vil verken representanten Knut Storberget eller andre representantar i denne salen få svar på. Det ville undergrave forhandlingsposisjonane. Ein må gjerne spørje, men det svaret vil dei som eg forhandlar med, få, og ikkje Stortinget, på noverande tidspunkt.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Statsråden understreker mange ganger i sitt innlegg at han har skjønt innretningen og føringene fra Venstre, og at han vil legge dette til grunn. Alt annet hadde vært oppsiktsvekkende. Jeg forventer ikke at statsråden skal forhandle her i Stortinget, men at man skal forhandle på et eller annet tidspunkt – kanskje til uken eller noe sånt.

Jeg har et konkret spørsmål om de forhandlingene som var. Statsråden behøver ikke røpe fra forhandlingene, men 410 mill. kr, som var statens tilbud, hvor mye løfting av inntektene ville det gi? Jeg forventer at statsråden også legger tidligere merknader og føringer fra denne sal til grunn – så hvor mye ville 410 mill. kr gi i løfting av inntektene til bøndene?

Statsråd Jon Georg Dale []: Under føresetnad av at ein klarte å halde marknadssituasjonen omtrent som han er, ville det løfte inntektene med 410 mill. kr. Det går for så vidt fram av spørsmålet. Men utover det ville jordbruket dersom dei betra marknadsbalansen, kunna hente ut inntil 350 mill. kr til. Viss ein hadde gjort det, snakkar vi altså om betydeleg høgare beløp. Dette har vore heilt avklart frå staten sin posisjon heile tida. Ein har fått eit tilbod som vi la på bordet i utgangspunktet, som gjorde det mogleg med ein viss inntektsvekst, men som ville medført at jordbruket måtte ta ansvar for overproduksjon viss ein skulle kome opp i ei like høg inntektsutvikling som andre grupper måtte ha, i prosent. Det framstår av og til her som om det er kjent kva inntektsoppgjeret for lønsgruppene vil vere neste år. Det er det som kjent ikkje forhandla om enno, så det er i så tilfelle i beste fall eit anslag.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg vil minna statsråden om at det ikkje berre er omsynet til jordbruksforhandlingane han skal vareta, han skal vareta omsynet til Stortinget, og det bør statsråden vera oppteken av, for det vert lagt opp til at me i dag skal vedta årets jordbruksoppgjør, trass i at representanten Morten Ørsal Johansen har skapt litt usikkerheit rundt det.

Derfor fortener Stortinget å få veta: Kva er det me vedtek i dag? Er det, som Pål Farstad seier, fulle forhandlingar med 625 som botnplanke der ein kan auka budsjettmidlar opptil 770, 790, 890 mill. kr? Eller er det fordelingsforhandlingar med ei ramme på 625 mill. kr? Eller er det fulle, opne forhandlingar som kan innebera at ein kan kome på tal både høgare og lågare enn 625?

Statsråd Jon Georg Dale []: Det som eg vil presentere for jordbruket, er eit tilbod i tråd med Venstres merknad. Den anviser ei formell ramme på 625 mill. kr, og så seier ein at ein ytterlegare kan fordele 130 mill. kr frå eigenkapitalen i LUF. Det er oversiktleg.

I tillegg til det anviser merknaden frå Venstre nokre politiske føringar, som eg naturlegvis vil ta omsyn til i tilbodet til jordbruket. Det er avklart. Men når det gjeld detaljspørsmål om korleis dei vidare forhandlingane går: Når Stortinget ber staten om å ta opp igjen forhandlingar – det er det vedtaket Stortinget kjem til å gjere i dag – meiner eg at dei samtidig må ha respekt for at det faktisk set statsråden i ein posisjon der han skal over i ein forhandlingsprosess, basert på at stortingsfleirtalet ber om det. Då er ein nøydd til å ha respekt for den prosessen.

André N. Skjelstad (V) []: Jeg ønsker bare å være sikker på at vi har samme forståelse, statsråden og mitt parti. Som også representanten Farstad sa: Det som er til fordeling, er 625 mill. kr pluss 130 mill. kr, det er vi tydelige på, altså 755 mill. kr – mot det som er til fordeling fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet med flere, som er på 745 mill. kr.

Jeg ønsker å få svar på det, men jeg ønsker også en refleksjon rundt noe jeg er svært kritisk til. Jeg er kritisk til at det blir tatt ut mye, et høyt målprisanslag, også i regjeringens forslag, som fylles på med nye 45 mill. kr. Jeg vet ikke om statsråden synes at 150 mill. kr er for mye, men hva kan 195 mill. kr i økte målpriser indikere på utslag framover, også med hensyn til tenkt overproduksjon osv.?

Statsråd Jon Georg Dale []: Dersom ein oppnår målpris, medfører det at dei som produserer mest, får høgast utvikling i inntekt basert på prisuttak. Men det er jo ingen tvil om at det ville vere ein heilt ny praksis viss ein no begynte å ta ut meir i målpris enn det som bondeorganisasjonane, deira medlemer som har ansvaret for overproduksjon, faktisk krev. Eg synest det ville vere oppsiktsvekkjande, og eg er derfor glad for at Stortinget ser ut til å følgje regjeringas forslag til målprisar. Det er i det som vi definerer som ytterkant av det som var ansvarleg å ta ut i målpris i år. Vi strekte oss dit fordi jordbruket kravde det.

Men vi er heilt einige om ramme, vi er heilt einige om innretning. Eg er veldig glad spesielt for at Venstre bekreftar at kanaliseringspolitikken ligg så tydeleg. Ein vil få ei formell ramme på 625 mill. kr, som begge Arbeidarparti-representantane har vore innom, og så kan ein ytterlegare fordele 130 mill. kr. Det gjev då ei totalramme til fordeling på 755 mill. kr, mens 625 mill. kr av dette er formell ramme.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Viss vi legg alle teatralske fakter til sides, så er det jo ein ganske kritisk situasjon vi står i no på mange vis for veldig mange menneske der ute, og det er med éi stemme overvekt at dette blir vedteke i Stortinget. Det er det knappast moglege fleirtalet som kan skapast, og dermed blir det så ekstremt viktig det statsråden no skal seie. Og derfor håpar eg han kan svare veldig klart og tydeleg på det, utan mykje om og men, så dette vil vere klart for oss alle. Og det er om statsråden kan bekrefte Farstads botnplanke og fortelje oss andre på Stortinget: Når skal landbruksoppgjeret 2017 behandlast av Stortinget?

Statsråd Jon Georg Dale []: Det siste avgjer ikkje eg. Eg kan avgjere kva tid dei sender det til Stortinget, men kva tid dei skal behandle det, får Stortinget leggje opp sin eigen plan for. Men eg har forstått signala frå Venstre, seinast no bekrefta av representanten André Skjelstad. Det blir ei formell ramme, som Venstre legg til grunn i sin merknad, på 625 mill. kr. Ytterlegare 130 mill. kr frå eigenkapitalen i LUF kan fordelast.

Viss ein er oppteken av føreseielegheit for produsentane, er det kanskje på tide at opposisjonen no faktisk høyrer på det som fleirtalet seier, i staden for å spreie unødig usikkerheit rundt kva Stortinget i dag vedtek. Eg seier at eg vil leggje Venstres merknad til grunn. Den er klar og tydeleg både på formell ramme og på ytterlegare midlar til fordeling. Så viss ein er oppteken av produsentane sitt ve og vel i dette, er det på tide å slutte med det politiske spelet.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Odd Omland (A) []: For ca. to måneder siden vedtok vi en ny landbruksmelding, der vi ga klare føringer for hvordan vi skulle utvikle landbrukspolitikken videre. I debatten den gang var både jeg og mange andre veldig klare på at dette var føringer som vi forventet at ministeren tok med seg i de videre jordbruksforhandlingene. Det er alltid lurt av en minister å lytte til Stortinget. Det har ministeren valgt ikke å gjøre, og det er grunnen til at vi er havnet i denne vanskelige og uoversiktlige situasjonen.

Det nytter ikke å tro at en kan videreføre Fremskrittspartiets landbrukspolitikk og velge ikke å lytte til Stortingets føringer, og deretter prøve å skjule seg bak forhandlingsinstituttet, et institutt som Fremskrittspartiet selv er imot. Da ender det som det gjør, og da må ministeren ta det ansvaret.

Nå har representanten Knut Storberget redegjort godt for Arbeiderpartiets posisjon i saken. Jeg vil likevel uttrykke at jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV har samlet seg om et felles forslag, som baserer seg på de føringer som ble lagt til grunn da vi behandlet landbruksmeldingen.

Samtidig vil også jeg uttrykke en stor skuffelse over Venstre, som valgte å trekke seg fra disse forhandlingene – for Distrikts-Venstre må det ha vært en stor nedtur. Og som vi har sett i media, føler landbruket seg sviktet. Under årsmøtet i bondelagene i Agder var Venstres kandidat veldig klar på at i denne saken kunne Agder-bonden stole på Venstre.

Jeg skal bruke resten av mitt innlegg til å si noe om, prate litt om, distrikt og struktur og satsingene på små og mellomstore bruk.

Jeg registrerer at Høyre og Fremskrittspartiet i landbruksmeldingen sa at landbrukspolitikk ikke er en del av distriktspolitikken, et syn som Arbeiderpartiet og heller ikke – heldigvis – Stortinget langt fra deler.

For å nå våre målsettinger om økt matproduksjon basert på norske ressurser og et landbruk over hele landet er det viktig å redusere inntektsgapet, men det er også viktig å stanse den politikken som denne regjeringen har ført for å få til store strukturendringer.

I vårt opplegg, som vi har sammen med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV, har vi gjort klare prioriteringer for å få til en annen retning. Vi har sett at regjeringens forslag til omlegging av beitetilskudd fører til veldig store utslag mellom ulike bruk i distriktene, noe som skaper for lite forutsigbarhet. I tillegg vil det kunne bidra til gjengroing. Derfor har vi lagt inn en reversering av regjeringens omlegging av beitetilskuddet og sagt at utmarksbeite skal styrkes, i tråd med meldingen. Vi har en styrking av arealtilskuddet i sone 5–7, en kraftig økning av driftstilskuddet til melke- og ammekyr samt en økning av distriktstilskuddet til kjøtt. Vi øker dyretilskuddet for små og mellomstore sauebruk, øker tilskuddet til veterinærreiser, øker tilskuddet til velferdsordninger og øker, som en var inne på her, til 2 000 kr per dekar til drenering.

Vi vil prioritere høyere 15–30-kyrsfjøs innenfor IBU-ordningen og mener at det bør gis støtte uten krav om økning i produksjonen, og at støtteandelen til dette må økes særskilt for denne gruppen, da investeringskostnadene for denne gruppen ligger høyere per dyr. Vi vil heller ikke la Troms og Finnmark komme inn under beløpstaket.

Når vi ser hvordan dette slår ut i forhold til referansebrukene, kommer vårt forslag i forhold til regjeringens veldig bra ut og gir et betydelig løft for landbruket i hele landet. Distrikter som Agder – der jeg kommer fra – Vestlandet og Nord-Norge ville blitt godt fornøyd med vårt forslag.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Dag Terje Andersen (A) []: Det er en ganske spesiell situasjon å være i, at vi nå har til behandling jordbruksavtalen, og at Stortinget foreslår endringer i det som har kommet fra regjeringa. Det er jo ikke vanlig. Vi i Arbeiderpartiet er veldig opptatt av forhandlingsinstituttet og det systemet vi har for jordbruksforhandlinger i Norge. Det har tjent landbruket godt, det har tjent samfunnet godt, og det er i stor grad det som har bidratt til at Norge er et samfunn som skiller seg ut på mange måter. En av dem er at vi har god bosetting og god aktivitet over hele landet. Jordbruket er viktig med hensyn til det.

Det er riktig at det vanlige er at hvis det blir brudd, så er det statens tilbud som blir vedtatt i Stortinget. Men det må altså ikke være sånn, for det hviler jo på en forutsetning om at regjeringa faktisk forholder seg til hva Stortinget har vedtatt av landbrukspolitikk. Det er det som er utfordringen i den situasjonen vi er i i dag, at vi for kort tid siden diskuterte landbruksmeldinga her i denne salen, og statsråden på punkt etter punkt ikke fikk med seg stortingsflertallet på den utviklingen han ville ha, men kom allikevel med et tilbud i forhandlingene som ikke ivaretar Stortingets vilje. Da har ikke Stortinget noe annet valg enn å gjenta hva som er Stortingets vilje. Det er det som er det spesielle i den situasjonen vi nå er i.

Jeg er veldig glad for at – ja, hvordan blir det – det største mindretallet, altså innstillinga fra komiteen, ivaretar kjente størrelser som fordelingspolitikk, distriktspolitikk og kanaliseringspolitikk på en god måte, i tråd med det landbruksmeldinga sa, men altså ikke i tråd med det statsråden har lagt fram. Det er altså sånn at landbrukspolitikken i Norge er spesiell, og det har bidratt på en positiv måte til at Norge er spesielt.

For oss i Vestfold betyr landbrukspolitikken mye for jordbruket, også for skogbruket, men ikke minst som grunnlag for foredling. Når vi nå har en statsråd som i hvert fall har et partiprogram som sier at en egentlig er skeptisk til hele jordbruksavtalesystemet, og som er skeptisk til eller imot at vi skal ha tollvern, som er en forutsetning for næringspolitikken og de mange tusen arbeidsplassene i f.eks. Vestfold, ja, så får vi ikke en ny og riktig retning før vi får en ny regjering.

Ove Trellevik (H) []: Førre talaren tok til orde for at det var ein spesiell situasjon. Eg må seia det er ganske spesielt når så å seia eit samla storting har som mål å redusera inntektsgapet, at nokon vel å tolka det som at inntektsgapet skal tettast – og ikkje nok med det, det skal òg tettast ganske raskt. Det må ikkje vera tvil om at Høgre ønskjer å vera med å redusera inntektsgapet, men me har altså ikkje teke til orde for at det skal tettast over natta og på kort sikt. Men me ønskjer å bidra til at det vert redusert.

Me merkar det både i debatten her i dag og i andre debattar, at ein driv ein form for overbodspolitikk innanfor fleire sektorar. Det gjeld ikkje berre i landbrukspolitikken, det gjeld i verkemiddelapparatet elles, i andre støtteordningar og ikkje minst innanfor samferdsel. Eg må seia at den ansvarskjensla me opplevde under Stoltenberg si tid i Arbeidarpartiet, den er på ein måte definitivt forlaten i Arbeidarpartiet slik me høyrer dei i debatten her i dag og i andre saker.

Med det tempoet Arbeidarpartiet legg opp til når det gjeld å tetta inntektsgapet, er det altså så mykje som 3 mrd. kr me må auka rammene med i dei åra som kjem – kanskje på nokre få år og innanfor neste periode – utan at ein er villig til å ta inn over seg at ein skal sjå på andre delar av målet med landbrukspolitikken, og ta inn over seg dei marknadsmoglegheitene marknaden gjev. Dette er ein ny politikk Arbeidarpartiet er kome med, som eigentleg står i stor kontrast til den landbrukspolitikken Arbeidarpartiet har ført gjennom fleire tiår.

Den politikken denne regjeringa har ført, har vist at han verkar i praksis. Produksjonen aukar, omsetjinga av lokal mat aukar, reduksjonen i talet på bruk flatar ut, og i min del av landet, på Vestlandet, har me høg investeringsvilje. Ifølgje NIBIOs driftsgranskingar for 2015 var nettoinvesteringane høgast på Vestlandet. Det vitnar jo om at dei trur på landbrukspolitikken òg på Vestlandet. Produktiviteten aukar, og bøndene tek meir ut i marknaden.

Alt i alt meiner eg at landbrukspolitikken er på god veg over heile landet. Me skal ha ein variert bruksstruktur, og me skal ha landbruk over heile landet. Det legg altså denne regjeringa godt opp til.

Tore Hagebakken (A) []: En bevisst og aktiv landbrukspolitikk gjennom flere tiår har lagt grunnlaget for et mangfoldig landbruk med variert bruksstruktur i Norge. Denne strukturen er sårbar for deregulering og sentraliserende tiltak. Bøndenes inntektsnivå og innretningen på jordbruksoppgjøret er avgjørende for hvordan framtidens landbruk vil framstå i Norge. De fleste norske bønder er i det hele tatt ganske sårbare for mer Fremskrittsparti- og Høyre-politikk – og nå kan jeg også ta med Venstre-politikk.

Nå må de minste og mellomstore brukene løftes når det gjelder både inntektsnivå og muligheter til å gjøre nødvendige investeringer. Inntektsgapet mellom bonden og andre sammenlignbare yrkesgrupper må tettes – eller reduseres, så Høyre skjønner hva jeg prater om, for jeg vil ikke etterlate noe inntrykk av at man har spanderbuksene på fra det holdet i denne sammenhengen.

Nå kunne vi fått til et bra oppgjør her og nå, med en helhetlig, god pakke som ville økt bøndenes kjøpekraft, gitt bedre fordeling og fått mye på rett vei igjen – som f.eks. regjeringas kutt til beitetilskudd.

Det så lovende ut for bøndene og Distrikts-Norge, norsk matproduksjon og -beredskap før Venstre plutselig tok rennefart og hoppet i armene på Fremskrittspartiet og Høyre. En lykkelig slutt, kalte representanten Ørsal Johansen det hele og roste Venstre. Jeg håper mange bønder og andre med sterkt engasjement for distriktsarbeidsplasser og matproduksjon i vårt felles hjemfylke, Oppland, hørte innlegget hans. En som har delt ut så mange milliarder til landets rikeste uten å blunke, har minimal troverdighet når han står her, stram i maska, og prater om hvor uansvarlig det er å gi bøndene litt ekstra for å tette noe av inntektsgapet.

Nå er alt uvisst. Men den alliansen Venstre valgte bort til fordel for ytre høyre, er en sterk allianse. Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV har sammen laget en solid plattform for framtiden, med en økonomisk ramme på 790 mill. kr. Så får vi håpe valgresultatet vil gjøre det mulig å gjennomføre denne politikken raskt, til beste for landbruket og landet som helhet. Mange er utålmodige, og det er sannelig ikke rart.

Laila Davidsen (H) []: Det er heldigvis tverrpolitisk enighet om at landbruket er en viktig næring i Norge, og at vi skal ha et levende landbruk over hele landet. Nå er endelig norsk jordbruk inne i en god utvikling etter fire år med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering. Det samlede produksjonsvolumet øker, omsetningen av lokalmat øker, investeringsnivået øker, og inntektene til bøndene øker. Ja, politikk virker. Areal over hele landet skal tas i bruk, og det skal legges til rette for større inntektsøkning for små bruk enn for store bruk.

Men jeg må også knytte noen betraktninger til utmarksbeite. Det er et veldig viktig tiltak både for å utnytte beiteressursene og for å bevare kulturlandskapet. Men det er ikke like lett å gjennomføre i praksis i alle delene av landet, både på grunn av manglende tilgang på utmarksbeite og på grunn av tidligere vedtak gjort i denne salen. For gjennom mange år har et flertall på Stortinget sagt at det er greit å tillate at både jerv, gaupe, ørn og andre rovdyr er i de samme områdene som bøndene bruker som utmarksbeite for sine sauer. Det har ført til at en rekke bønder ute i distriktene har kastet inn håndkledet og lagt ned driften. Det er ikke greit at bøndene ute i distriktene skal måtte finne dyrene sine både lemlestet og skadd med Stortingets velsignelse.

Mitt håp er at hvis Stortinget virkelig mener alvor med ønsket om landbruk over hele landet og økt utmarksbeite, tar man også en ny gjennomgang av rovdyrforliket. Det har ikke fungert, og bøndene tvinges ut i takt med at rovdyrene kommer inn. Vi trenger flere og større beiteprioriterte områder, og der mener jeg det må være lav terskel for å ta ut de dyrene som faktisk ikke skal være der.

Trine Skei Grande (V) []: Med alle de store utfordringene vi står overfor, om det er klima eller befolkning eller utvikling av Norge eller det grønne skiftet, er det viktig å ha en landbrukspolitikk som gjør at vi bruker alle arealene i dette landet til å produsere mat og bruker fotosyntesen til det gode for landet. Det er viktig å ha langsiktighet, det er viktig å ha stabilitet, det er viktig å ha god plantehelse, det er viktig å ha god dyrehelse og dyrevelferd i norsk landbruk. Det er basisen for Venstres landbrukspolitikk.

Det er viktig å bruke all jorda til produksjon fordi vi vet at klimautfordringene vil gi oss store utfordringer når det gjelder å ha matproduksjon på steder vi i dag har stor matproduksjon. Da er det viktig at vi tar ansvar i vårt landbruk og bruker all jorda vi kan bruke til matproduksjon. Vi vil ha variert struktur, vi vil ha rekruttering, og vi vil ha en differensiert landbrukspolitikk som gjør at vi får investert rundt omkring, om det er store eller det er små. Vi vil ha et forhandlingsinstitutt som faktisk fungerer, et forhandlingsinstitutt som vi ønsker å styrke, ikke å svekke, sånn som et mindretall i salen gjør i dag.

Debatten om inntektsmålet er ganske underlig. Det er stort sett bare SV som har stått stabilt, mens andre flakker litt rundt. Nå har Arbeiderpartiet prøvd å komme tilbake igjen i dag til det de mente i forbindelse med landbruksmeldinga. Men debatten i det offentlige har vært underlig. Jeg vil nevne noen hovedpunkter.

Vi er skeptiske til ikke å høre på landbruket når det gjelder målpris på melk. Vi frykter at å øke den vil gi en stor overproduksjon, og jeg mener at vi skal ha såpass respekt for landbruket at vi skal høre på dem når den redselen er der.

Jeg mener at vi skal ha kornproduksjon på den beste jorda, og så skal vi bruke andre deler av landbruket vårt til dyreproduksjon og stimulere til grovfôr. Da kan vi ikke flytte dyreproduksjonen ned til flatbygdene. Da kan vi ikke svekke distriktslandbruket, som er alternativet til Venstres forslag her i dag.

Jeg er kjempeglad for at vi får subsidiær tilslutning til det som er Venstres forslag her i dag. Jeg syns det er ganske klart at statsråden har skjønt hvilket oppdrag, hvilket mandat og hvilket flertall han kan få ved den subsidiære støtten. Jeg vet at lønna til norske bønder har vært bedre så lenge vi har vært med og laget landbruksoppgjør, enn da Arbeiderpartiet var i regjering. Vi vet at vi har fått til en utvikling i norsk landbruk som styrker dette.

Jeg merker meg at Arbeiderpartiet er for forhandlingsinstituttet når de er i regjering og mot når de er i opposisjon. Det er et underlig prinsipp hvis man kjemper for langsiktighet i landbrukspolitikken.

Dette har vært en underlig prosess, der vi har stått på det vi har ment hele tida og vært meget forutsigbare fra rom til rom, mens andre har ulik politikk når de er i posisjon og når de er i opposisjon.

Kjell-Idar Juvik (A) []: Det er ikke noen tvil om at Arbeiderpartiet vil ha et sterkt jordbruk i hele landet. Jeg synes det er ganske oppsiktsvekkende at Venstre ikke klarer å få med seg det forslaget som foreligger fra Arbeiderpartiet, og prøver å forklare det som noe annet.

Vi trenger et landbruk med økt lønnsomhet og satsing på både små og store gårder. Vi skal ha et landbruk i hele landet. Da må regjeringens favorisering av de store brukene stoppes. For Nordland og Nord-Norge vil det være dramatisk for framtidens landbruk.

I år ser vi at regjeringen ikke klarte å forhandle seg fram til en jordbruksavtale. Regjeringen klarte heller ikke å lande saken med sine samarbeidspartier. En samlet opposisjon forsøkte derfor å finne en løsning, slik at landet i dag kunne fått et jordbruksoppgjør. Men Venstre brøt ut, fordi de mente at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV var for ambisiøse i sin landbrukspolitikk. Det er ikke noen tvil om det. Knut Storberget sier i dag at Venstre med dette svikter distriktslandbruket. Stortinget har nylig vedtatt framtidens landbrukspolitikk, som det ser ut til at det var ganske stor enighet om målene for: økt matproduksjon med grunnlag i norske ressurser.

Jordbrukets viktigste oppgaver er å produsere mat og å ta i bruk hele landet. Det skal stimuleres til et mangfoldig landbruk med gode rammevilkår, også for de små og mellomstore brukene. Stortinget slår fast at inntektsnivået er gjennomgående lavt i jordbruket, og at inntektsgapet til andre grupper skal reduseres. Men her svikter Fremskrittspartiet, Høyre og nå Venstre. Det er merkelig i dag å sitte og høre på Høyres tolkning av å redusere inntektsgapet.

Fra en bonde i hjemfylket mitt, Nordland, som sitter og hører på debatten, fikk jeg følgende melding i dag: Når jeg skal bygge nytt fjøs med en personlig gjeld på 6–8 mill. kr, er det ikke prosentpoeng som betaler avdragene de neste 25 årene, det er kroner.

Inntektsgapet reduseres kun dersom avstanden målt i kroner blir mindre. Inntekt er det viktigste virkemidlet for å sikre flere av målene for jordbruket, som rekruttering, investeringer og økt matproduksjon.

Jordbruket la i år fram et krav i jordbruksforhandlingene basert på denne meldingen. Det burde da ikke være overraskende at de brøt forhandlingene når man så det tilbudet som kom fra regjeringen. Regjeringens tilbud innebar store omfordelinger mellom produsenter, der enkeltutøvere ville tape store summer. Det er ikke satsing på landbruket. Nei, en god start er å iverksette den politikken Stortinget har vedtatt ved behandling av jordbruksmeldingen. Om man ser på den politikken som er ført i salen i dag, ser man iallfall hvilket parti man skal stemme på til høsten.

Lasse Juliussen (A) []: Da jordbruksmeldingen ble behandlet i Stortinget for bare kort tid siden, var vi mange venner av norsk jordbruk og matproduksjon som var glade og fornøyde. Så ser vi nå at vi kanskje gledet oss litt for tidlig. Det er synd at den enigheten om sentrale prinsipper som var der i april, ikke følges opp av et flertall her i dag. Så har vi sett de siste dagene at det spekuleres i viktige jordbruksmedier om hva som er grunnen til det, og hvilke avtaler som er gjort. Som representant for Hedmark håper jeg at det ikke er hold i det.

Arbeiderpartiet står støtt på det vi tidligere har sagt og gjort: Vi følger opp det vi går for her i dag. Jordbruket og jordbruksoppgjøret er jo ingen isolert sak om inntekten til den enkelte bonde. Det handler om å sikre en verdikjede som gir oss mat, bidrar til vår selvforsyningsevne, og som ikke minst skaper arbeidsplasser over hele landet. Bare i Hedmark gir landbruk og landbruksbasert industri grunnlag for 13 000 arbeidsplasser, en årlig verdiskaping på 5,7 mrd. kr. Hele 15 pst. av sysselsettingen og 9 pst. av verdiskapingen i fylket er landbruksbasert. De landbruksbaserte verdikjedene har avgjørende betydning, både for sysselsetting, verdiskaping, bosetting og dermed for velferden i Hedmark og i mange andre fylker over hele landet. Men antall bruk og jordbrukere går ned. Vi kjenner jo til hvordan hele denne verdikjeden henger sammen. Det truer sysselsettingen i Hedmark og i resten av landet. Det opplegget som Arbeiderpartiet er med på her i dag, tar tak i og møter den utfordringen på en god og offensiv måte. Vi legger opp til en ramme som reelt reduserer lønnsgapet mellom bønder og andre inntektsgrupper. Det gjør det mer attraktivt både å bli i jordbruket og ikke minst å etablere seg i jordbruket. Det sikrer arbeidsplasser, og det sikrer grunnlaget for industri og sysselsetting landet over.

Målet med en økning i rammen er å sikre kronemessig lik utvikling mellom jordbruket og andre grupper, slik inntektsmålet tilsier. I tillegg sikrer det jo endringer i fordelingen for å få en klarere distriktsprofil samt en målrettet styrking av små og mellomstore bruk. Det er viktig at de endringene gjennomføres på en måte som sikrer forutsigbarhet for bønder med alle typer produksjon og størrelse. Det sikrer bosetting, levende bygdesamfunn og en variert bruksstruktur, og det sikrer en helt sentral verdi ved landet vårt, egentlig, at vi kan bo og jobbe over hele landet. Vårt opplegg vil skape og sikre arbeidsplasser og sysselsetting i primærjordbruket, og vi vet hvor viktig det er for den øvrige verdikjeden og industrien – for bygder, byer og folk i Hedmark, i Oppland, i Trøndelag, i Rogaland og over hele landet.

Geir Pollestad (Sp) []: Sjølv om ei ramme på 625 mill. kr. vil auka inntektsgapet, ikkje redusera det, som Stortinget har sagt, er eg glad for at me har fått avklara at det skal forhandlast på ei ramme på 625 mill. kr. Det betyr i praksis at Stortinget har sett statsråden under administrasjon, at me har bunde han til eit gitt beløp. No er det fordelinga det skal forhandlast om.

Så seier Venstres representant André N. Skjelstad at i tillegg har ein LUF-midlar. Ja, det har me òg i vårt tilbod, men me ville ikkje våga å selja pengane to og tre gonger, sånn som Venstre gjer i dette spelet. Det ligg inne i vårt tilbod, men me prøver ikkje å marknadsføra det som noko meir enn det det er – fordeling av midlar. Noko ligg allereie i ramma, noko er resterande midlar, og noko er resultatet av ei redusert prisnedskriving på kraftfôr. Elles er eg litt usikker på om talet 130 mill. kr, som Venstre opererer med, er rett.

Så har det openbert skjedd at Venstres representant i forhandlingsrommet, før dei braut, har gått ut og feilinformert sine partikollegaer. For når ein seier at me vil svekkja kanaliseringspolitikken, er det ikkje hald i det. Når ein seier at ein ikkje vil prioritera distriktslandbruket, er det ikkje hald i det. Den feilinformasjonen skulle eg ønskt at Venstre heldt seg for god til. For realiteten er at viss ein tek eit rekneeksempel innanfor ei ramme på 790 mill. kr, kan me få eit mjølkebruk i Møre og Romsdal på 15 mjølkekyr, og me vil få auka driftstilskotet med omtrent 30 000 kr. Eit mjølkebruk i Østfold eller Akershus med 70 mjølkekyr vil få auka driftstilskotet med 17 000 kr. I tillegg vil bruket i Møre og Romsdal nyta godt av auka distriktstilskot, auka arealtilskot, og ein vil nyta godt av auken i fraktordningane. Så å påstå at det som våre parti har lagt fram, svekkjer distriktsprofilen, svekkjer kanaliseringspolitikken, er det ikkje i det heile grunnlag for.

Så meiner eg me må bruka debatten no til å få avklara ein del ting frå Venstre, for ein har lagt ei føring om beitetilskot. Når det gjeld beitetilskot, har Venstre hatt vanskeleg for å uttrykka seg. Mitt spørsmål er: Er bestillinga at ein skal auka denne såkalla faktoren på innmarksbeite, eller er Venstre bekymra for omfordelingseffekten av at ein kuttar ut det generelle beitetilskotet heilt? Det meiner eg Venstre bør avklara. I tillegg vert det vist til jordbruksmeldinga om Venstres syn på målpris. For meg er det ikkje veldig lett å få fram – å lesa – kva som er Venstres syn på målpris, og eg ber om at partiet òg avklarar det.

Lise Christoffersen (A) []: For under en måned siden snudde Stortinget opp ned på Høyre–Fremskrittsparti-regjeringas jordbruksmelding. Stortingsflertallet var uenig i at det bærende prinsippet for norsk jordbruk skal være såkalt kostnadseffektiv matproduksjon. Flertallet, som Arbeiderpartiet da var en del av, ville ha økt norsk matproduksjon med grunnlag i norske ressurser.

Jordbruksoppgjøret må gjenspeile det. Men det mener altså ikke Høyre og Fremskrittspartiet. Så kan en lure på om regjeringas forslag til jordbruksoppgjør, som kommer til å bli nedstemt, er nok et eksempel på dårlig politisk håndverk, eller et nytt eksempel på manglende vilje. Høyre og Fremskrittspartiet i regjering har demonstrert tydelig nok hvor deres prioriteringer ligger, og det er ikke i landbruket. Det er synd at Venstre ikke står løpet ut. Norske bønder trenger opplagt nytt flertall og ny regjering.

Vi trenger ikke gå lenger enn til Buskerud for å skjønne det. Buskerud er nemlig et lite Norge i miniatyr, også når det gjelder landbruk. Buskeruds bønder har gitt klar tilbakemelding om at innstillinga fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV er det bøndene foretrekker.

Bonde- og Småbrukarlaget og Bondelaget i Buskerud er helt tydelige på at deres hovedprioritering er å tette inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet. I årets oppgjør vil begge organisasjoner at små og mellomstore bruk blir prioritert. De er svært skuffet over at Stortingets flertall ikke støtter det.

Landbruket i Buskerud er svært sammensatt, fra store gårdsbruk i sør til brattlendte fjellgårder i nord. Vi er store på frukt og grønt. Vi har små og mellomstore sauebruk, geiter, melkekyr og begynner å bli store på storfekjøtt. Beite er en av fylkets beste, mest klimavennlige ressurser, som bør utnyttes bedre, men stortingsflertallet har i denne perioden gjennomført flere uheldige endringer i arealtilskudd og beiteordninger. I tillegg har landbruket i Buskerud Norges høyeste andel tilleggsnæringer, hovedsakelig knyttet til reiseliv og lokalmat. I Buskerud er det nå flere hundre små og store produsenter av lokalmat, som kan skape nye arbeidsplasser, men det helt avgjørende da, for at de skal tørre å satse, er at det ligger god økonomi i tradisjonelt landbruk. Skal norsk matproduksjon økes, slik Stortinget vil, må vi ta vare på den dyrka marka, ikke la jordene gro igjen. Skal vi klare det, må det også lønne seg å fortsette for dem som ikke har mulighet til stordrift. Kombinasjonsbonden er viktig for Buskerud – hva ville Numedal og Hallingdal vært uten? Bøndene i Buskerud er enig med Knut Storberget: Vårt forslag til jordbruksoppgjør sammen med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV er et opplegg for framtida. Det er ikke oppleggene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre.

Helga Pedersen (A) []: Landbruket og næringsmiddelindustrien representerer mange arbeidsplasser i Norge og mange viktige kompetansemiljø i både selve næringen og i avledet virksomhet.

I Finnmark ser vi nå at det er mange unge bønder som satser, og som er villige til å investere tungt. De fortjener for det første en regjering som tar dem seriøst og er forutsigbar. Et landbruksoppgjør med Fremskrittspartiet og Venstre i de sentrale rollene har mildt sagt ikke vært særlig heldig i så måte, og et minimumskrav til enhver regjering er jo at man legger Stortingets føringer til grunn når man går til forhandlinger. Det har dagens regjering ikke gjort. For det andre fortjener unge offensive bønder en nasjonal politikk som ser framtidsmulighetene i landbruket og legger til rette for å ta i bruk mulighetene i hele landet.

I Finnmark er det behov for om lag 500 nye melkekyr for å kunne forsyne Tines kesamproduksjon i Tana med nok melk og råstoff, men da må det investeres i flere nye driftsbygninger og også i mange nye, større driftsbygninger. Regjeringen legger jo ikke akkurat til rette for det når de vil innføre et beløpstak på støtte til investeringer i Troms og Finnmark. Og det er jo et paradoks at når markedet etterlyser mer melk fra Finnmark og krever flere nye bygg og flere bønder for å ivareta det kravet, så vil ikke regjeringen legge til rette for det. Her trengs det en ny retning, og man trenger en politikk som sier nei til å innføre beløpstak på investeringer i Troms og Finnmark, i og med at byggekostnadene er høyere der enn i resten av landet, og for det andre er det behov for å øke tilskuddet til arktisk landbruk gjennom Landbrukets utviklingsfond.

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg har nokre kommentarar. Når representanten Geir Pollestad, som er leiar i næringskomiteen, gjer denne debatten til eit spel om i kva grad eg er sett under administrasjon eller ei, så har eg berre følgjande melding: Eg er næringsminister for norsk jordbruk. Eg gjer det stortingsfleirtalet ber meg om, og har tenkt å gjere det på eit vis som gjer at norsk jordbruk opplever at dei er i ein reell forhandlingsposisjon. Spel må gjerne Senterpartiet drive med, men eg kjem ikkje til å kaste meg på den bølgja.

Per Olaf Lundteigen bruker å etterlyse ein ærleg debatt i denne stortingsdebatten. Eg håper vi får høyre kva Senterpartiet f.eks. meiner om kraftfôrpris, i innlegget frå han seinare.

Representanten Odd Omland sa noko det er grunn til å setje spørsmålsteikn ved, i innlegget sitt, nemleg at slik deira pengebruk slår ut på referansebruka, så var han heilt sikker på at dette vart bra. Vi har ikkje rekna på referansebrukutslag av den fordelinga. Den einaste andre som kan ha gjort det, er den andre parten i jordbruksavtaleforhandlingane. Det er berre to som kan rekne ut det, på oppdrag. Det betyr, viss ein skal leggje til grunn at det har vore gjort, at dei personane som i dag seier at dei er varme forsvararar av forhandlingsinstituttet, slepper den eine parten inn på bakrommet og gjer berekningar for seg. Det registrerer eg. Ein er naturlegvis i sin fulle rett til det, men eg synest det er merkeleg at ein då kan hovere over andre parti, f.eks. Venstre, sin posisjon, når det gjeld forhandlingsinstituttet. Det heng ikkje saman for meg, det.

Til alle som prøver å gjere dette til eit spel om at målet vårt er å undergrave avtaleinstituttet: Vi har ein politisk avtale med Kristeleg Folkeparti og med Venstre om at det ligg til grunn. Det har prega mi gjerning i dei åra eg har hatt ansvar for norsk jordbruk, og det kjem til å gjere det så lenge det er regjeringas posisjon. Så også det kan Stortinget ta for gjeve. Det gjer at vi no er i ein situasjon der staten på ny skal ha samtalar med jordbruket for å lande eit jordbruksoppgjer for neste år. Dei samtalane kjem til å vere prega av ei forståing for det dette fleirtalet no seier, eit reelt ønske om å få landa ein avtale mellom partane basert på Venstres føringar.

Viss vi treng føreseielegheit for næringsaktørane, oppfordrar eg i alle fall på tampen av debatten opposisjonspartia til å begynne å faktisk vise at dei er opptekne av andre ting enn politisk spel.

Ketil Kjenseth (V) []: Venstre og jeg kjemper distriktenes sak. For Oppland, hvor landbruket bidrar med mye sysselsetting og som leverandør til viktig næringsmiddelindustri, er det særlig tre saker jeg har kjempet for og stått på for i fire år. Det er heltidsbonden, det er kornprisen, og det er null moms på frukt og grønt. Den siste saken har jeg ikke vunnet fram med ennå, men for heltidsbonden og for kornprisen går det oppover. Framtidas viktigste næring for folkehelsa og grønt skifte kan ikke bli best med flest mulig heltidsbønder. Kornprisen må være god nok til at bøndene rundt Mjøsa opprettholder kornproduksjonen og ikke skifter til gress- og melkeproduksjon, slik vi hørte i innlegget fra Kristelig Folkeparti. Det er et ønske om å veksle inn. Da årelater vi dalførene våre for deres viktigste bidrag; husdyrhold og gressproduksjon.

Vi er i dag vitne til et ansvarlig Venstre som er på lag med framtida. Vi pløyer ny mark, og vi verner om matjord. Og det er vi som verner om forhandlingsinstituttet i stedet for å gjøre Stortinget til en auksjonsarena for målpriser ut over det faglagene selv har krevd i oppgjøret. Arbeiderpartiet har historisk stått for ansvarlighet og å stimulere til omstilling over tid i landbrukspolitikken.

Gunhild Øyangen fikk uriasposten i to omganger i Gro Harlem Brundtlands regjeringer på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet med basis i en finanspolitikk styrt av Sigbjørn Johnsen og Jens Stoltenberg. På 2000-tallet var det relativt stille fra Arbeiderpartiet om landbrukspolitikken. Nå har Arbeiderpartiet overlatt ansvaret til næringspolitikerne og til Senterpartiet uten å koble på finanspolitikerne, enn si ordførerne ute i dalstrøkene, for de vil da vel ikke kvitte seg med husdyrene og bli kulisser for turister. I Arbeiderpartiets ramme på 790 mill. kr er det inkludert 45 mill. kr i økte målpriser. Det er altså høyere målpriser enn det jordbruket selv og staten ønsker. Det har vel knapt skjedd før at Stortinget skal være en sånn type auksjonsarena for økte målpriser, og det vil jo unektelig føre til enda mer overproduksjon av en melk vi har for mye av allerede.

Jeg har før kritisert Kristelig Folkeparti, men når vi snakker om markeder, er det litt oppsiktsvekkende at det er Sosialistisk Venstreparti av alle som har størst tro på markedet, og sågar vil vedta det her i Stortinget. Det blir jo mer som et gufs fra en gammel plansosialisme, spør du meg. Det store miljøspørsmålet jeg stiller meg, er: Hvor vil SV gjøre av den spilte melka?

Men det som undrer meg mest i denne debatten, er hvor lite snakk det er om framtida, om struktur og om rekruttering. Framtida er på full fart inn i norsk landbruk. Melkeroboter står, som jeg har sagt før i debatten, for 30 pst. av melka vi drikker. Framtida stopper ikke opp. Spørsmålet for mange melkebønder utover i mitt distrikt, oppover i dalførene, med 15–20 kyr, er om og når de skal få ta del i robotrevolusjonen. Vi kan ikke overlate utviklingen og framtida til dem som har best og mest fruktbar jord og med kortest avstand til markedene. Det er jo noe av det som er det store temaet i debatten i dag.

De første sammenleggbare melkerobotene er på plass i Norge. De kan pakkes inn i en container og kan tas med på stølen om sommeren. Innenfor dagens volumer av melkeproduksjon, hvordan skal vi legge til rette for en utbygging av slike typer fjøs og ta høyde for det for framtida? Det er her Kristelig Folkeparti er lokket inn i inngjerdingen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Representanten Pollestad var inne på sysselsetting. Ja, i deler av Oppland representerer landbruket betydelig sysselsetting, men samtidig er arbeidsledigheten i Oppland på 1,5 pst. Det er ikke mange hender ledig til å melke kyr. Vi må ta i bruk den nye teknologien for at landbruket skal ta del i den veksten vi står foran, og de mulighetene vi har. Når det er lagt ned færre bruk de siste fire årene og investeringene i landbruket har vokst betydelig, er vel det fordi det er optimisme og økt lønnsomhet. Vi satser på heltidsbonden og landbruket i hele Norge.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Det har vært mange gode innlegg med mye god kritikk av denne regjeringen – god og god, det kan vel diskuteres. Men jeg må si jeg hengte meg igjen, i en ny debatt, opp i representanten Omland, som vil stanse regjeringens politikk og stanse den utviklingen vi har i norsk landbruk.

Norsk landbruk er inne i en god utvikling for fjerde år på rad med denne regjeringen, og samlet produksjon øker. Det vil altså representanten Omland stoppe. Omsetningen av lokalmat har økt med 8 pst., nesten 9 pst., fra oktober i 2015 til oktober 2016. Dette vil representanten Omland stoppe. Reduksjonen av antall bruk flater nå ut i forhold til under forrige regjering. Det ønsker Omland å stoppe, han vil altså at det skal legges ned flere bruk. Investeringsnivået er høyt. Det vil Omland stoppe, han vil ha det til å være lavt i landbruket. Tallet på konkurser er svært lavt. Representanten Omland synes det er for galt, så det vil han stoppe. Han vil ha flere konkurser i norsk landbruk. Sånn kan jeg fortsette. Det er ikke slik vi vil ha norsk landbruk.

Norsk landbruk har vært inne i en enormt god utvikling. Vi er veldig glad for at den norske bonden har økt sin inntekt betraktelig. Vi er veldig glad for at vi nå er selvforsynte på sau, at andre produksjoner øker, at vi ser at arbeidsproduktiviteten i norsk landbruk er på tur opp, og det er bøndenes fortjeneste. Men jeg regner med at Omland klarer å gjøre noe med det også, siden han så gjerne vil det.

Det har blitt pratet om selvforsyningsgraden i denne salen, og det er vel noe Omland vil stoppe det også, for det klarte de veldig godt da de satt med regjeringsmakt sist. Da gikk selvforsyningsgraden ned fra 53 til 47 pst. Nå har vi klart å få den opp igjen på 50 pst. Jeg er glad for at Omland virkelig har ambisjoner om å få til noe for norsk landbruk.

Så til slutt: Det var interessant å høre på representanten Helga Pedersen, som vil ha mange, mange flere kyr i Finnmark for å produsere mye, mye mer mjølk, når vi ligger an til overproduksjon av mjølk. Jeg tror representanten Helga Pedersen får sette seg litt inn i situasjonen i norsk landbruk før hun tar til orde for slike tiltak.

Ingunn Foss (H) []: Det har vært en interessant debatt, hvor opposisjonen har prøvd å skape mest mulig usikkerhet om den videre prosessen i saken, og om inntektsmål og produksjonsmål. Det har også vært referert til jordbruksmeldingen en rekke ganger og enigheten om både inntektsmål og produksjonsmål. Vi var enige om at inntektsmålet var å redusere forskjellen basert på markedsbalanse, vi var enige om at produksjonsmålet er mer mat på norske ressurser. Men i denne saken skriver altså alle partier, bortsett fra Høyre og Fremskrittspartiet, i en merknad at målet er «å sikre kronemessig lik utvikling mellom jordbruket og andre grupper», uten å ha stemt for dette i jordbruksmeldingen og heller ikke satt fram noe forslag om dette i denne salen. Dette er dobbeltkommunikasjon og skaper inntrykk av noe som faktisk ikke har rot i virkeligheten. Jeg vet ikke hva som er inntektsmålet til Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV, når det nå høres ut som om de har gått bort fra det vi var enige om i forbindelse med jordbruksmeldingen.

Til slutt vil jeg som saksordfører takke for debatten og samtidig berolige både opposisjonen og bøndene med at Høyre har vedtatt i sitt neste stortingsprogram at vi vil opprettholde avtaleinstituttet, kanaliseringspolitikken, vi vil ha små og store bruk i hele landet, og vi erkjenner at landbruk er viktig både for arbeidsplasser, for bosetting, for kulturlandskap og annet.

Så helt til slutt en kommentar til representanten Kjell-Idar Juviks innlegg, som lurer på om Høyre og Fremskrittspartiet tror at bøndene betaler regningene sine med prosenter. Nei, vi regner med at de betaler regningene sine med de kronene som de faktisk har i henhold til SSBs tall.

Karin Andersen (SV) []: Det har vært en urolig vår for bøndene. Etter at stortingsflertallet hadde blitt enige om en stortingsmelding, stolte de nok på at det samme flertallet skulle stå fast på den politikken de var enige om der, og at det til og med skulle være førende for regjeringen når de gikk inn i landbruksforhandlingene. Men slik var det ikke. Regjeringen forhandlet fram et opplegg som ikke var i tråd med den enigheten som var i Stortinget, og da er det Stortingets ansvar – det har jeg sagt mange ganger fra denne talerstolen – hvis vi ønsker å opprettholde et norsk landbruk i tråd med de målsettingene vi har satt, å sørge for at regjeringen framforhandler forlik og avtaler med landbrukets organisasjoner som er i tråd med det, og gjør de ikke det, må Stortinget gripe inn og sette skapet på plass. Jeg er veldig skuffet over Venstre som brøt ut av den enigheten som ville ha gjort det mulig nå å få dette på plass. Det er da man verner avtaleinstituttet.

Det har vært mye snakk om inntektene til bøndene her i det siste, om det skal være kroner eller prosenter. I går diskuterte vi det for vår egen del, og jeg legger jo merke til at kanskje det er litt større evne til å se behovet for det når det gjelder bønder, enn når det gjelder våre egne lønnsøkninger, men jeg skal la det ligge. Jeg skal gå til tallenes tale, for av den økningen som landbruket har fått, utgjør, etter de tallene jeg har fått opplyst, rentenedgangen alene 21 500 kr per årsverk. Renta har gått ned, som tilsvarer en inntektsoppgang på 21 500 kr. Markedsbalanse for svin utgjør omtrent 8 000 kr per årsverk, og når de driver godt sjøl, har Tine etterbetalt for 11 000 kr per årsverk – når man ser på alt dette til sammen – og i tillegg har denne regjeringen vært utrolig heldig med været, det tror jeg alle er enige om at også har spilt inn. Så mesteparten av dette er jo ikke noe som regjeringen eller flertallet kan rose seg av.

Så til slutt til dette med investeringer i store og små. Ja, det ser vi i hele verden, at man tror at man skal få ned behovet for statsstøtte i matvareproduksjonen ved å lage store enheter. Man gjør ikke det. Man gjør dem bare enda mer avhengig av å ta opp store lån, og de blir enda mer avhengig av å få statlige overføringer. Det ser vi av landbruksoppgjørene nå, for hver eneste krone som de store har fått, er jo tatt fra de små, og de store blir mer og mer avhengig av mer og mer tilskudd fordi de er nødt til å investere og låne mer og mer. Det er ikke bærekraftig. Det har ikke vært bærekraftig i andre land, og det kommer heller ikke til å være det i Norge.

Pål Farstad (V) []: Mange har sagt at vi er i en spesiell situasjon. Ja, vi er det. Mange skyter på Venstre. Det tåler vi. At andre partier er mer opptatt av Venstre enn av sin egen politikk, får bli opp til dem. Det som er verre, er at det skapes en unødvendig usikkerhet om prosessen. Det ser ut til å være et poeng å lage sjau om den. Det synes jeg er mer skuffende. Jeg synes nå det er ganske godt redegjort for hvordan dette skal føres videre, ikke minst fra statsrådens side.

Så blir det også – og det må jeg bare bruke litt tid på – skutt fra en del, og fra Arbeiderpartiet spesielt, om at Venstre hopper i armene på Fremskrittspartiet og Høyre. Det som har skjedd her, er at vi ikke er fornøyd med det som kom fra regjeringen, og så var vi ikke fornøyd med hvor det bar i de samtalene vi hadde med Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Det må være fair at man velger å si at dette kommer man ikke til å bli enige om, derfor må vi prøve å finne vår egen vei. Det er det vi har gjort, og det er det vi har prøvd å gjøre etter beste evne.

Så til representanten Pollestad. Jeg vil konsentrere meg om målprisen. Venstre er med på statens og jordbrukets opplegg med en økning i målprisen på 150 mill. kr. Det har vi redegjort for tidligere. Det har vi ikke noen spesielle innvendinger imot heller, selv om jeg er enig i statsrådens vurdering om at dette er på grensen til det som er mulig. Når Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV velger å øke målprisene utover disse 150 mill. kr, er det problematisk for Venstre. Det var ikke Venstre tungt inne i da vi diskuterte det internt i gruppen i de samtalene som var. Da var det mer rammen som var saken.

Jeg håper at jeg i hvert fall har svart på noe av det jeg er blitt utfordret på gjennom debatten her.

André N. Skjelstad (V) []: Det som overrasker meg mest i årets jordbruksoppgjør, er at vi på nytt skulle ha en kamp om 1950-tallets kanaliseringspolitikk. Eller for å si det sånn: Det skuffer meg.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg også har vært kritisk – så jeg må også ha en replikkordveksling med statsråden – til å ta ut så mye i målpris. Jeg har respekt for at det var det faglagene og organisasjonene ønsket, men jeg tror personlig at det kanskje er å dra det langt nok. Jeg er spesielt kritisk når jeg ser at enkelte velger å føre på enda mer, for en betydelig høyere målpris, som da også økes i Senterpartiets og Arbeiderpartiets forslag, kan være med på å føre til en overproduksjon som igjen påfører landbruket enda mer kostnader.

Det er heller ikke så stor tvil om at en merøkning av pris vil være til gunst for de største produsentene, noe som igjen dessverre vil kunne gi en sentralisering av landbruket, samt en eventuell overproduksjon som også vil ramme landbruket – og mest de minste fordi en er nødt til å dekke det innenfor egen ramme.

Det som overrasker meg, er differansen – ved at en ønsker en ny omkamp om det å styrke de beste sonene, altså flatlandbruket på Østlandet versus fjord- og fjellbygdene, som har vært Venstres prioritet i lengre tid. Hvis en i så stor grad snur kanaliseringspolitikken, vil den mest verdifulle økonomiske produksjonen i større grad flyttes fra Distrikts-Norge til sentrale strøk, selv om representanten Pollestad prøver så godt han kan å si noe annet. Dette er tilfellet, og det viser seg over tid.

Det er ikke bare overraskende, men jeg kommer også veldig i stuss når Kristelig Folkepartis representant så ærlig og tydelig sier at det er nettopp dette hun vil gjøre. En vil prioritere gressproduksjon og melkeproduksjon i Østfold. Har da representanten Pollestad sovet i timen? Eller er dette et ubevisst øyeblikk? Det kan jo ikke være det. For dette er svaret, og da er det ingen tvil om at ja, vi har omtrent samme fordeling. Jeg tror vi må ha en reell inngang – jeg kom veldig i stuss om Pollestads innlegg – hvor er dekningen når det gjelder de seks ørene? Hvor er dekningen? Jeg spør om det. Pollestad har fri taletid og kan gjerne forklare meg det i løpet av ett eller to eller tre innlegg.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er mange som engasjerer seg i spørsmålet om hva en vil med jordbruket, for dette er ganske viktig for hvordan landet ser ut, og hva som er sikkerheten for folk.

Den jordbrukspolitiske debatten preges av ord og vedtak som er uklare. Den preges i stor grad av uklarhet. Det er upresise formuleringer, det er upresise begreper, det er tolkninger, og nå har en gått enda et skritt videre med den behandlingen, hvis dette blir resultatet, til at en nå skal sende saken tilbake til partene uten at det er vedtak som sier hva partene skal forhandle på. Ansvaret for det ligger selvsagt på Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Fremskrittspartiet har sagt at Venstre har snudd i tolvte time, at det er flertall for regjeringas politikk. Jeg forstår utsagnene sånn at regjeringa får flertall for kursen i sin politikk, slik den kursen ble lagt i dokumentet som ble skrevet i 2014 av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Det er kursen som er fast.

Det sies her at avtaleinstituttet kan komme under press hvis Stortinget blander seg inn i det. Avtaleinstituttet er fra 1950, og det sier at en skal ha forhandlinger mellom jordbrukets to faglag og staten, og det står i NOU-en som jeg har referert til, at det er å se på som en forberedelse til Stortingets behandling. Det som er problemet, er at forhandlingene skal skje ut fra det som er Stortingets vilje foregående år. Når den viljen er uklar, får en et sprik mellom hva partene står for. I år er det penger på over 1 mrd. kr. Det burde være et tankekors for hele denne salen at vi fortsetter med en situasjon hvor jordbruket tolker Stortinget sånn, mens regjeringen tolker det sånn. Det kan ikke fortsette. Det må en opprydning til her.

Jeg vil innstendig be om at Arbeiderpartiet og Senterpartiet etter valget går sammen om å definere framtidas jordbrukspolitikk så tydelig at vi kommer vekk fra dette. For dette skaper en situasjon hvor det blir diskusjoner om hele systemet, samtidig som det blir en forvirring blant folk flest. Det er ikke Stortinget verdig. Dessverre har dette vært en utvikling over lang tid, og noen ser seg tjent med at det skal være sånn. De som ser seg tjent med at det skal være sånn, er de som har makta innenfor samfunnet og jordbrukspolitikken, de som er fornøyd med dagens kurs, de som er fornøyd med at det blir mindre jordbruk over hele landet, de som er fornøyd med at matvaresikkerheten går ned, at jordbruksarealet går ned, og at beitebruken går ned. Vi må få en åpen, ærlig debatt.

Bente Thorsen (FrP) []: Det har vært interessant å følge denne debatten. Debatten har i stor grad fokusert på videre forhandlinger og inntektsmålet i landbruket. Når det gjelder videre forhandlinger om jordbruksoppgjøret, har jeg full tillit til at statsråden ivaretar dette på en meget god måte.

Jeg registrerer at opposisjonens forslag vil kunne ødelegge den gode utviklingen som har vært i landbruket de siste fire år. Grunnen – eller i alle fall en av grunnene – til forbedringen i landbruket er at bøndene nå baserer sin produksjon etter markedets behov. Mindretallets forslag i denne saken vil kunne føre til at bøndene igjen vil gå over til å produsere etter hvor subsidiene er størst, og ikke etter markedets behov. Dette er ingen tjent med. Jeg vil heller ha fram fakta om utviklingen i landbruket, og jeg ber representanten Lundteigen høre godt etter.

Med denne regjeringen økte produksjonsvolumet for fjerde år på rad. Omsetningen av lokal mat økte med 8,8 pst. fra oktober 2015 til oktober 2016. Veksten er altså 2,5 ganger høyere enn i resten av dagligvaremarkedet. Og stikk i strid med tidligere skremselspropaganda, som gikk ut på at med Fremskrittspartiet i regjering ville landbruket bli rasert: Resultatene viser det stikk motsatte. Faktum er at det ble lagt ned flere bruk de siste fire årene med representanten Lundteigens parti i regjering. Da ble det lagt ned ca. 1 000 bruk per år. Med Fremskrittspartiet i regjering er tallet vel 800. Investeringsnivået er formidabelt høyt i landbruket, og ifølge NIBIOs undersøkelser for 2015 var nettoinvesteringene høyest på Vestlandet. Dette viser at det er stor optimisme i sektoren. For første gang på ti år øker kornproduksjonen. Under den forrige regjeringen var det underskudd på sau og lam, og spesielt husker jeg personlig at oppunder jul var vi alltid spent på om vi klarte å importere nok sau og lam.

Under denne regjeringen – og jeg håper igjen representanten Lundteigen hører godt etter – er det faktisk markedsdekning og tendenser til overskudd. Mindretallet vil føre en politikk som vil reversere denne utviklingen.

Landbruket har hatt en historisk inntektsutvikling. Under denne regjeringen vil jordbruket få ca. dobbelt så stor inntektsvekst som andre grupper. Prognosene er 20,8 pst., mot 10,4 pst. For jordbruk er da forslaget i proposisjonen inkludert, men ikke bedre markedsbalanse i 2018. Inntektsveksten ligger også an til å bli større enn for andre grupper, målt i kroner.

Avslutningsvis vil jeg takke – og gi ros til – Venstre for å ta ansvar for å være med på å sikre at vi får et oppgjør som sikrer den gode utviklingen i landbruket.

Geir Pollestad (Sp) []: Det ser ut som om behandlinga av dei to sakene går veldig bra, så eg vil knyta ein kommentar til den første saka vi diskuterer, nemleg jordbruksoppgjeret. Denne debatten gjev meg endeleg moglegheit til å bruka Hambros gode ord om at det står kvar representant fritt å gje uttrykk for den forvirringa som herskar i hovudet hans. For dei påstandane som vart framsette av Venstre og representanten Skjelstad når det gjeld Senterpartiet sitt syn på distriktsprofil og på kanaliseringspolitikk, har ikkje rot i verkelegheita, har ikkje rot i det forslaget som me har lagt fram.

Men det som er bra, og som er klara opp i diskusjonen i dag, er at det skal forhandlast, ramma skal vera 625 mill. kr. Det er eit lågare nivå enn det me ønskte det skulle vera, men det er bra at det er brakt klarleik i det. Men det er på nokre punkt der Venstre ikkje har avklart kva dei eigentleg meiner. Eg spurde ikkje om målpris på svin; eg spurde om forslaget om å leggja om frå ein målprismodell til ein volummodell, eit grep som berre har éin hensikt, nemleg å skada landbruket. Støttar Venstre dette, eller meiner ein at ein skal venta til det er rom i WTO til at ein vert nøydd til å gjera det?

Det andre spørsmålet som me ikkje har fått avklart, er Venstres syn på beitetilskot. Det har gått ein diskusjon der. Venstre har lagt ei føring på innmarksbeite. Ein har ikkje lagt ei føring på den store omprioriteringa som gjev dramatiske utslag for mange av bøndene. Er det slik at ein berre ønskjer å styrkja innmarksbeite noko, eller ønskjer ein å behalda det generelle beitetilskotet og gjera ei mindre omfordeling enn det ein legg opp til?

Eg er glad for at det har kome til ei einigheit under denne prosessen, mellom Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og SV – det me har skrive oss saman om, det me har klart å forhandla og verta einige om: ein ny vår, ein ny kurs, for norsk landbrukspolitikk. Det er viktig i det arbeidet som skal gjerast vidare, og eg trur den innstillinga vil kunna brukast òg ved seinare anledningar.

Så oppfattar eg det slik at denne saka ikkje skal tilbake til Stortinget, at neste gong me ser noko til ho, er i samband med statsbudsjettet 2018, all den tid ein ikkje berre ber partane om å forhandla, men ein òg gjev ei fullmakt til å sluttføra vårens jordbruksoppgjer. Så er òg det avklart.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Når den jordbrukspolitiske debatten preges av uklarhet, blir det manglende forutsigbarhet – det blir manglende forutsigbarhet for dem som arbeider med å få maten fra jorda og fram til bordet. Alle snakker om mer forutsigbarhet. Det er et tankekors at de som snakker så høyt om det, ikke ser det som sin hovedoppgave å avklare hva det er de vil med matproduksjonen, og hvordan matproduksjonen skal skje.

Samfunnsoppdraget som ligger i jordbrukspolitikken, er nok, naturlig og trygg mat og et åpent landskap – naturlig og trygg mat i slike mengder at det gir nødvendig beredskap. Det er sjølsagt basert på det som produseres av planter i Norge. En får ikke beredskap ved å produsere planter i utlandet, importere dem og at dyra spiser dem. Det gir ikke noen bedre beredskap enn om en importerer melka eller kjøttet.

Derfor er det første en må starte med, å definere hva en mener med beredskap og sjølforsyningsgrad. Her opererer saksordføreren, fra Høyre, med prosenter omkring 50. Det er ukorrekt, for det er brutto. En tar ikke hensyn til det som importeres av korn. Det er feilaktig, det skapes et feil bilde. Den reelle sjølforsyningsgraden er på om lag 40 pst., mens den i et land som vi i mange sammenhenger sammenligner oss med, nemlig Sveits, er på 55 pst. Hvis den i Norge skulle gå fra 40 pst. til 55 pst., er det behov for nærmere to millioner dekar ny jord og/eller betydelige beitearealer. Da må det lønne seg å drive denne jorda, da må det lønne seg å ha beitearealer – og da kommer vi inn på korn- og kraftfôrpolitikken.

En får ikke orden på jordbrukspolitikken uten at en skjønner korn- og kraftfôrpolitikken, for det er gjennom den en verdsetter plantene. Kraftfôr er mat som alle kan spise. Verdien av det fastsetter også verdien av gras. Alle husdyr kan spise kraftfôr, og det som lønner seg best, gjør gårdbrukeren. Derfor er det sjølsagt Senterpartiets mening at en må ha en kraftfôrpris som gjør at en får en økonomi i grasproduksjonen som gjør den lønnsom. Det er kjernen i dette.

Men utgangspunktet mitt er: Ærlighet og åpenhet gir forutsigbarhet, slik at alle vet hva en har å forholde seg til – og slipper å gjøre feilinvesteringer, som skjer i dag, som følge av uklare vedtak i Stortinget. Nå får vi ikke engang vedtak som skal gis til partene.

Odd Omland (A) []: Jeg tror jeg vil begynne med et godt Kvinesdal-uttrykk og si at jeg ble «øvegidde» da jeg hørte representanten Ørsal Johansens forvrengning og svartmaling av det innlegget som jeg hadde, og av den landbrukspolitikken som Arbeiderpartiet står for. Jeg står ved hvert ord jeg har sagt. Det er viktig for en statsråd i en mindretallsregjering å lytte til Stortinget. Stortinget har lagt klare føringer for hvordan landbrukspolitikken skal være i årene framover. Det jeg la vekt på at var viktig å stoppe, var den store føringen når det gjelder de strukturendringene som denne regjeringen har foretatt.

Vi er veldig opptatt av at vi nå må satse på og prioritere landbruk over hele landet, for å få økt selvforsyning. Vi må satse på små og mellomstore bruk. Vi må satse på distriktene og prioritere også dem i dette – og ikke bare fortsette med den enorme strukturendringen og satsingen på bare de store brukene. Det er å ta landbrukspolitikken i feil retning.

Jeg tror det vil komme veldig klart fram hva som er Arbeiderpartiets landbrukspolitikk – gjennom merknadene og forslagene i forbindelse med jordbruksoppgjøret, der vi har vært med på prioriteringene. Med dette håper jeg at selv om denne debatten har vært svært uoversiktlig – det blir en vanskeligere situasjon å forhandle ut fra – kan det til slutt ende bra. Men jeg er skeptisk ut fra debatten. Den har i alle fall ikke skapt mer oversiktlighet.

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg kan glede representanten Odd Omland med at han som skal sørgje for at forhandlingane vert gjennomførte, openbert har meir oversikt enn representanten sjølv føler han har. Det er nok ein god grunn til at vi bør behalde det politiske fleirtalet vi har også dei komande åra.

Men eg vil starte med – og det er viktig at Stortinget merkar seg dette – å gje representanten Per Olaf Lundteigen honnør for at han no avklarar Senterpartiets posisjon i korn- og kraftfôrpolitikken. Det var prisverdig. Men han bør prøve å snakke med representanten Geir Pollestad frå same parti neste gong han skal gjere dei same avklaringane, for Senterpartiet er i dag med på å vedta ein lågare kraftfôrpris med sitt forslag enn statens opphavlege tilbod. Då kan ein gjerne også fortsetje å snakke om at partiet er litt usikre på kva dei meiner. Frå Senterpartiet er det to representantar som har teke ordet i dag, og dei meiner openbert ikkje det same i korn- og kraftfôrpolitikken, som representanten Lundteigen peiker på er heilt essensielt for ein open og ærleg debatt på det jordbrukspolitiske området. Eg er glad for at representanten Lundteigen er så tydeleg som han er. Eg trudde også det var det Stortinget meinte då dei gav innstilling til jordbruksmeldinga, og det har mindretalet som Senterpartiet er ein del av, snudd på til denne behandlinga.

Eg må også ha ein visitt innom representanten Karin Andersen, for det framsto når ein høyrde innlegget som at det er eit mål at ein størst mogleg del av bøndenes inntektsutvikling skal kome frå staten, at det er eit problem at vi har hatt god hjelp av renta, at det er eit problem at det har vore godt vêr, at det har vore eit problem at vi har fått utvida kornarealet, at det har vore eit problem at vi har hatt gode avlingar, eller at Tine går godt. Det er jo ikkje eit problem, det er ei lukke for norsk jordbruk, og Stortinget har aldri målt landbrukspolitikken i kor mykje pengar vi brukar over offentlege budsjett, vi måler jo på resultat. Det viser at det SV som burde ha vore isolert i landbrukspolitikken – dei har ei heilt alternativ innretting – no vert omfamna av sine gamle vener i Senterpartiet og Arbeidarpartiet. Det gjev ikkje føreseielegheit. I tillegg påstår ein at vi tek frå dei store og gjev til dei små. I avtala som vart inngått i fjor, kom referansebruk 12, den tredjedelen av bruka som er minst, like godt ut som den tredjedelen av bruka som er størst. I tilbodet frå staten i år er det styrkt, det er høgare inntektsutvikling per årsverk for dei minste bruka i mjølkeproduksjon enn for dei største. Det hadde vore mykje enklare for alle viss Stortinget heldt seg til dei forslaga dei faktisk får presentert, i staden for nokre utdaterte talepunkt.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Ingen i denne sal har snakket om at man skal flytte grovfôrproduksjonen til flatbygdene. Venstre har vært redd for det, men det er ingen som har tatt til orde for det. Det vi har tatt til orde for, og som Kristelig Folkeparti står for, er at vi skal fortsette med den kanaliseringspolitikken som vi har i dag. For jeg er hjertens enig med representanten Trine Skei Grande, som sier at vi skal bruke alt arealet til matproduksjon. Det er da også sånn at det er noe areal i kornområdene som ikke er egnet til kornproduksjon. Jeg er også hjertens enig med representanten Trine Skei Grande på det andre punktet, dette med å skape forutsigbarhet. Det var det ordet jeg trakk fram om representanten Farstad, at Venstre står for en forutsigbar politikk. Men akkurat nå har de endret det.

Så har jeg respekt for innspillene som faglagene gir oss. Jeg har respekt for dem, men det er kanskje viktig å lytte til de viktigste innspillene som faglagene gir oss til dette oppgjøret. Det er ikke målpris, men det er kronemessig lik utvikling.

Kristelig Folkeparti hegner om forhandlingsinstituttet. Det kan da ikke være slik at når regjeringen ikke følger Stortingets vilje gjennom tilbud, ber man Stortinget abdisere – når man ikke får gjennomslag for politikken som et samlet storting har vedtatt. For meg handler det ikke da om forhandlingsinstituttet, det handler om å få vedtatt Stortingets politikk. Men jeg er veldig glad for at Høyre i denne perioden har endret sitt program til nå å si, som representanten Ingunn Foss sa, at Høyre også er for forhandlingsinstituttet i programmet for neste periode.

Beite på utmark er bra. Det sier en samlet komité mye om, men vi sier også at vi ikke skulle ta det fra innmark for å styrke utmark.

Jeg har en liten visitt til representanten Ørsal Johansen, som sier at han er glad for at statsministeren endelig har engasjert seg i rovdyrpolitikken. Ja, det er bra, men det hadde vært så mye lettere hvis dagens regjering hadde fulgt opp de vedtakene som Stortinget gjorde for et år siden. Da hadde vi ikke vært i denne situasjonen, da hadde ikke statsministeren og landbruksministeren trengt å reise til Hadeland i går med helikopter. Da kunne man brukt tiden på andre ting – hvis Stortingets vedtak hadde blitt fulgt opp.

André N. Skjelstad (V) []: Forutsigbarhet, sier representanten Hjemdal. Ja, det handler også om forutsigbarhet med kanaliseringspolitikk. Jeg må si at det er nettopp det som er en av forutsigbarhetene når man tenker på distriktsjordbruket. Dessverre er ikke Kristelig Folkeparti der i denne saken, for dette er og blir uforutsigbart fra Kristelig Folkeparti.

På tampen av debatten, når vi snakker om forutsigbarhet, som Per Olaf Lundteigen dro fram i et veldig godt innlegg, er jeg i stuss om det representanten Storberget sa tidlig i debatten – rammen på 790 mill. kr var gjeldende for 2018. Ja, den er det, men det må også medføre en forutsigbarhet i en lengre horisont. Sånn som jeg skjønte representanten Storberget, forpliktet de seg ikke noe i en lengre horisont. Hvor er da forutsigbarheten?

Vi har ikke vært så detaljert i vår bestilling som representanten Pollestad med sine har vært, for vi mener og er sterk tilhenger av beite på både innmark og utmark. Vi har også tatt til orde for at det må være forutsigbarhet innenfor svineproduksjon. Men dette må også landes i forhandlingene. Vi skal ikke ha detaljeringsgraden her. Hadde vi hatt det, hadde vi virkelig svekket forhandlingsinstituttet. Derfor blir jeg litt i stuss når enkelte er så glad i å detaljere dette i denne sal.

For øvrig var det veldig avklarende fra representanten Lundteigen – jeg deler mange av synspunktene han hadde i et godt innlegg – rundt korn- og kraftfôrpolitikken. Det samme innlegget holdt Per Olaf Lundteigen for meg da jeg gikk på en agroteknikerskole rundt 1990. Det var et glitrende innlegg da også. Selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i alt det Per Olaf Lundteigen sier, er dette noe av det som gjør det viktig at man har en kanaliseringspolitikk, at man produserer gress på gressareal og korn på kornareal. Dessverre følger ikke hans parti opp dette per i dag. Jeg skulle gjerne ønsket det. Jeg deler også mange av hans synspunkt rundt matvaresikkerhet, men ikke minst rundt forutsigbarhet. Det er ingen næring som er så langsiktig som norsk landbruk. Det er helt korrekt. Vi skulle gjerne hatt det enda tydeligere, og det tror jeg vi kunne fått til, for uansett hva man sier, har det aldri vært et så sterkt fokus på norsk landbrukspolitikk som i disse fire årene.

Rasmus Hansson (MDG) []: Det skjer mye på Stortinget i disse dager, både for representanter og presidenter, så jeg beklager at jeg må nøye meg med en treminutter på de forslagene som Miljøpartiet De Grønne har lagt fram i denne debatten.

For det første legger vi altså fram et forslag til en ramme og virkemidler i jordbruksoppgjøret på 900 mill. kr. Det ligger nærmest det jordbruket selv har krevd, men fortsatt betydelig under. Vi foreslår virkemidler som går lenger i å fremme kvalitetsproduksjon og bruk av norske ressurser og råvarer enn de andre partiene, og vi går lenger i å fremme miljøvennlige, klimavennlige og økologiske driftsformer enn de andre partiene gjør. Miljøpartiet De Grønne mener det er god matpolitikk og god næringspolitikk å investere nok til å få til dette i praksis. Vi mener at veien til et landbruk som bruker norske ressurser over hele landet, og som gir bedre inntjening for bøndene, bl.a. går gjennom å produsere og markedsføre den faktoren hvor norsk landbruk faktisk kan slå internasjonale konkurrenter, nemlig kvalitet. I tillegg til rammen for oppgjøret og virkemidler som fremmer dette på bredt grunnlag, legger vi derfor fram forslag om tiltak som vil fremme norske matvarers kvalitet spesifikt, og gi forbrukere som ønsker kvalitet, bedre anledning til å velge det.

For det første foreslår vi en nasjonal merkeordning om antibiotikainnhold i matvarer. En sånn ordning vil premiere norske produkter som er lave på antibiotikainnhold takket være godt arbeid over hele fjøla, og en sånn ordning vil bidra til å gjøre det til en konkurransefaktor å få bukt med det som jo er et av vår tids mest skremmende problemer, nemlig økende antibiotikaresistens på grunn av altfor omfattende antibiotikabruk.

Vi registrerer at flertallet heller mener at dette bør skje på EU-nivå. Det tar vi til etterretning, og fremmer derfor et forslag om dette som er likelydende med flertallets merknad, og så håper vi at flertallet vil stemme for det de selv sier at de mener.

Vi foreslår også at Nyt Norge-merkingen tydeliggjør minimumskrav til bruk av norske fôrråvarer. Dagens merking ivaretar det på en altfor svak måte. Miljøpartiet De Grønne har ikke noe prinsipielt imot verken importert mat eller importert fôr, men vi er for at landbrukspolitikken primært skal sørge for at vi bruker de naturlige ressursene vi har her i landet, til å produsere mat av høy kvalitet som norske forbrukere kan få anledning til å velge og vite at de velger.

Og vi foreslår – til slutt – å fase ut bureggproduksjon mot 2025, koblet med en støtteordning for omlegging. Det er ikke noe nirvana å være høne i løsdrift, men det er bedre muligheter for et godt hønseliv i samsvar med dyrevelferdsloven å leve i en vel røktet løsdrift enn i et bur hvor man aldri får røre på seg.

Da tar jeg opp de forslagene vi har fremmet.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Korn- og kraftfôrpolitikken er avgjørende for lønnsomheten i planteproduksjonen og dermed for hvor mange planter gårdbrukeren dyrker. Det er sjølsagt at dette standpunktet må kobles sammen med et bedre importvern, økte rammer, altså målpriser og bevilgninger. Det er det som i sum gir lønnsomhet. Så må disse pengene fordeles slik at det understøtter samfunnsmålet. Gårdbrukere er sjølstendig næringsdrivende. De gjør det som lønner seg best. Gårdbrukerne fyller samfunnsoppdraget slik Stortinget bestemmer. Derfor må vi få en åpen debatt. Jeg er glad for flere av innleggene, som nå tyder på at vi kanskje endelig kan få en åpen debatt. Jeg appellerer til at jordbrukets faglag nå tar hansken og tar den åpne debatten om hva de sjøl vil med jordbruket sitt, og at ikke minst forbrukerne engasjerer seg, for dette er en forbrukersak: Hva slags mat skal vi ha, og hva slags mattrygghet er det vi betaler for?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Dette har vore ein veldig rar debatt for oss som har følgt forhandlingane frå start til slutt. Det er spesielt Venstres forklaring i dag som skil seg veldig frå det som har vore forklaringa på standpunktet deira tidlegare. For meg er mange av dei argumenta som kjem fram, ganske uheiderlege. Det er jo ein tradisjon for her i Stortinget at ein ikkje seier noko om innhaldet i forhandlingane ein har hatt. Men her forsøkjer ein å late som om ein var noko ein ikkje var i dei forhandlingane. Det er vel ikkje berre SV som har fyldige referat frå alle dei samtalene som var der. Eit eksempel er målpris. Det var ein diskusjon om kor mykje budsjettmidlar ein skulle bruke – kor mykje på målpris. Kan f.eks. representanten Skjelstad garantere at det standpunktet Venstre no har, er det ein har hatt heile vegen i denne prosessen? Kan han garantere det?

Dersom ein verkeleg er så oppteken av små og mellomstore bruk i Venstre, som ein no lest som at ein er, kvifor støttar ein ikkje etableringa av eit nytt verkemiddel i landbruket, som er driftsvansketilskot? Kvifor har ein ikkje signalisert at ein støttar det? Det er blitt løfta av faglaga nettopp for at ein skal kunne ta i bruk dei areala i Noreg som er vanskelege å drive. Det er eit verktøy som verkeleg kan løfte fjell- og distriktslandbruket på Vestlandet, i Nord-Norge osv. Det er eit verkemiddel som faglaga meiner at ein ikkje har i dag, men som ein treng om ein skal få fart på det.

Så er det veldig spesielt å sjå at ein i merknadene til Venstre går inn for berre å oppretthalde satsinga på økologisk produksjon, når ein i programmet sitt og i stortingsmeldinga har sagt at ein skal styrkje ho. Når ein plutseleg får moglegheita til å setje sitt preg på oppgjeret, skriv ein ikkje at ein skal styrkje satsinga, men at ein skal oppretthalde ho. Kva er det for noko? Då blir gapet frå det som høgst sannsynleg blir resultatet av desse forhandlingane, og det som er opposisjonens løysing, enorm, også på det området.

Berre for å klargjere dette med det kronemessige: For SV var det rett og slett meint å vere ei pedagogisk løysing for partane. Vi opplevde aldri at diskusjonen var om ein skulle redusere gapet eller ikkje. Det var eit stort fleirtal på Stortinget heilt einig i. (Presidenten klubbar) Det var vi som ville seie konkret at det kronemessig måtte til. Det var inga usemje om … (Presidenten klubbar igjen).

Knut Storberget (A) []: Det ble sagt av en representant fra regjeringspartiet Høyre at det som har skjedd knyttet til dette jordbruksoppgjøret, er politisk spill. Jeg vil bare tilbakevise det. Jeg vil faktisk ikke beskylde noen for spill når det gjelder akkurat dette oppgjøret, for jeg føler at det er reelle diskusjoner knyttet til hva slags type virkemidler en vil bruke. Jeg vil understreke det særlig, for det er en stor gruppering bak innstillinga som mener at det er riktig at man har en ramme som skissert. Det er ikke noe politisk spill, det er noe man må ta med seg inn i eventuelle budsjetter, hvis det hadde fått flertall, og som har full realitet i seg.

Det har også vært diskusjon knyttet til målpris, hvor man har tatt viktige avgjørelser. Noen vil, og noen vil ikke øke – bare, etter mitt skjønn, ganske marginalt. Men det er ikke noe politisk spill; det er å ta ansvar, det er å ta politiske valg.

Det som derimot står igjen etter denne debatten, er at dette er en manifestasjon på regjeringens handlingslammelse knyttet til å føre sin politikk på dette området. Vi så det først når det gjaldt jordbruksmeldinga, hvor man altså ble nedstemt på veldig viktige områder, og det er bare kort tid siden vi ble belært av bl.a. representanten Ørsal Johansen, men også fra regjeringskretser, om at 410 mill. kr var rammen – take it or leave it. Så opplever vi at det er noen av oss uenig i, og det er fair nok, men nå er det plutselig slik at det ikke er 410, det er 625, pluss et eller annet fra utviklingsfondet, LUF.

Så min konklusjon på dette er at vi har en regjering som ikke styrer, og som heller ikke i forkant, før man legger fram sine meldinger, tilbud, hva det måtte være, om man ikke sonderer i Stortinget, i hvert fall prøver å lese de tekstene som kommer herfra, og sier: Hva er det man skal legge vekt på? Det syns jeg er alvorlig. Og da går det sånn som det gjør nå, at vi ikke får avklart jordbruksoppgjøret, og at Stortinget blir fratatt den muligheten man har til faktisk å drive både politisk og konstitusjonell kontroll med det som skjer. Da er det ikke en bagatell at vi i dag ikke får avklart spørsmålet om f.eks. målpris eller volummodell på svin, som berører veldig mange, og som har stor effekt, og som jeg mener absolutt er et politisk spørsmål.

Det er derfor jeg igjen utfordrer Venstre, men jeg utfordrer også statsråden, som skal ha ordet etter meg: Hva tenker man om det? Og hvordan tolker man Stortinget ut fra denne debatten, om hvordan man står i et så pass viktig spørsmål? Det ville det være interessant å høre.

Statsråd Jon Georg Dale []: Representanten Knut Storberget opptrer eigentleg ganske ryddig, det må sjølv eg vedgå, men eg registrerer at han heller ikkje i dette innlegget avkrefta min påstand rundt Arbeidarpartiet si forståing av inntektsmålet. Det er verdt å merke seg for fleire.

Vi styrer, det er heilt rett, og stortingsfleirtalet styrer. Gjennom forhandlingane strekte staten seg frå 410 mill. kr til 550 mill. kr – det er opplyst om tidlegare. Men for å ivareta forhandlingsinstituttet, for at ein i jordbruket skal føle seg trygge på at det ikkje kjem nye tilbod undervegs i kvar forhandlingsrunde, valde vi å gå til Stortinget med det opphavlege tilbodet. No hamna ramma – basert på dei føringane som Venstre legg, og som eg har sagt at eg vil ta på alvor – på 75 mill. kr over det. Det går frå 14,9 mill. kr til 15 mrd. kr, om vi brukar avrunding. Det er handterbart fordi innretninga er ansvarleg, og fordi det bidreg til å slå fast inntektsmålet, slik ein gjorde det i behandlinga av jordbruksmeldinga.

Til representanten Hjemdal: Påstanden om at vi ikkje hadde hatt den situasjonen vi no ser på Hadeland, om det hadde vorte gjort andre grep i vinter, vil eg ha dokumentert. Det er ein svensk ulv på Hadeland. Alle verkemiddel som er vorte bedne om, har regjeringa varsla at vi vil tilby. Ein slik påstand kan ein ikkje presentere utan å kunne dokumentere han. Så eg anbefaler representanten anten å dokumentere han eller å trekkje han.

Presidenten: Neste taler er representanten Geir Pollestad. Pollestad har hatt tre innlegg. Han får et innlegg til fordi han er saksordfører, men det forutsettes at representanten snakker om sakene 2 og 3, ellers blir han klubbet.

Geir Pollestad (Sp) []: Presidenten kan leggja klubba vekk, for det har eg tenkt å gjera!

No har det seint i debatten kome forslag frå Miljøpartiet Dei Grøne, som eg meiner det er rett å kommentera. Først til Innst. 371 S, altså sak nr. 3, eit forslag om forbod mot sal og produksjon av buregg i Noreg: Det er eit forslag som eg meiner at den saksbehandlinga me har hatt, har brakt fram at det ikkje er eit fagleg grunnlag for. Det er høgst usikkert at dyrevelferda er høgare i lausdrift enn det ho er i såkalla miljøbur, så det forslaget vil ikkje Senterpartiet slutta seg til. Eg meiner at det i tråd med den innstillinga som komiteen har levert, heller ikkje er eit godt forslag.

Så til forslaga i sak nr. 2 som Miljøpartiet Dei Grøne har sett fram. Først forslag nr. 3: Det er eit godt forslag, det er eit forslag som er heilt i samsvar med ein merknad som ein samla komité har, så eg vil oppmoda fleire parti til å vurdera om ein skal støtta forslag nr. 3 frå Miljøpartiet Dei Grøne i sak nr. 2.

Når det gjeld forslag nr. 2 i sak nr. 2, omhandlar det å ta inn minimumskrav til bruk av norske ressursar i fôret som eit av kriteria til Nyt Noreg-merket. Eg meiner det vert for detaljert at Stortinget skal ha meiningar om det. Norske ressursar i fôret er eit tema som òg vart diskutert i den andre saka som me har til behandling no, og eg meiner at like viktig som å ha ei merkeordning er det at me gjer som Senterpartiet ønskjer, nemleg å auka kraftfôrprisen noko, betra kornøkonomien, og betra lønsemda i produksjon av gras. Det vil vera eit viktig bidrag for å auka den norske delen i produksjonen, som eg trur har langt større effekt enn om Stortinget skal endra kriteria for Nyt Noreg-merket.

Presidenten: Presidenten er ganske forståelsesfull i dag.

Ingunn Foss (H) []: Jeg har allerede takket for debatten, men fant allikevel grunn til å kommentere et par ting som kom opp her helt i siste runde.

Representanten Knut Storberget snakker om spill. Så vidt jeg husker, har jeg ikke nevnt politisk spill i mine innlegg, men der må jeg ta forbehold. Jeg skal heller ikke bruke det ordet jeg brukte i innlegg før i dag mot representanten Knut Storberget – det blir det store avisoppslag av. Det jeg sa, var at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV dobbeltkommuniserer om inntektsmålet, og jeg klarer ennå ikke å forstå hva som er inntektsmålet. Det står i merknaden at det er «kronemessig lik utvikling», men det er ikke noe forslag verken i forbindelse med jordbruksmeldingen eller i denne saken i dag om kronemessig lik utvikling.

Så til representanten Per Olaf Lundteigen om selvforsyning. Det er helt rett at norsk matproduksjon er avhengig av protein fra utlandet hvis vi skal opprettholde dagens produksjon. Men per i dag er vi selvforsynt både med melk, kjøtt, egg, korn i gode år, og vi produserer ca. 35 millioner fiskemåltider hver eneste dag til en befolkning på 5 millioner mennesker. Vi har faktisk overproduksjon i mange av disse sektorene. Så det vi importerer, er frukt og grønnsaker. Det er det potensial for å produsere mer av. I tillegg importerer vi mye sukker, kaffe, te, kakao, krydder, drikkevarer og tobakksvarer. Dette må vi kanskje slutte med, for jeg regner med at representanten Per Olaf Lundteigen ikke har tenkt at vi skal begynne å produsere det også i Norge.

Presidenten: Representanten Knut Storberget har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Knut Storberget (A) []: Aller først må jeg si til representanten Ingunn Foss at det ikke var hun som kom med påstandene om spill, så det kan hun ta helt med ro. Det var en annen representant, fra Høyre tror jeg, men jeg nevnte ikke navn. Bare så det er sagt.

Når det gjelder spørsmålet om inntekt, skjønner jeg at det er vanskelig for Høyre, og kanskje særlig også for Venstre, nå å stå i at man ikke bidrar godt nok for å kunne redusere inntektsgap og går inn i en alvorlig diskusjon knyttet til hvordan dette er definert, og hva som er sagt fra SV og andre. Men konklusjonen på dagen er at i den grad noen bidrar mest med å redusere inntektsgap, må det være det som ligger i innstillinga, og der svikter Venstre norske matprodusenter, med god hjelp av Høyre og Fremskrittspartiet. Jeg mener dette bør stå igjen som realiteten i denne debatten, viljen til å satse og viljen til kanskje å gjøre noe med det som er det viktigste for å sikre rekruttering og god økning i matproduksjonen: å sørge for at man reduserer inntektsgapet.

Presidenten: Representanten Ingunn Foss er ordfører for sak 1 og får dermed 3 minutter taletid.

Ingunn Foss (H) []: Jeg skal ikke bruke så lang tid, men jeg vil gjerne kommentere Knut Storbergets siste innlegg. Hvis det er så klart at det er Arbeiderpartiets fremtidige politikk på området, burde de ha satt fram et forslag om at det var det. Slik som det foreligger nå, gjelder det i år, og vi vet ingenting om hva som er framtiden når det gjelder inntektsmålet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1, 2 og 3.